Panorama - KKPorsgrunnvgs

126 Panorama
utsøkte krystaller får beholde navnet i fred, selv om det gir gode konnotasjoner. Jeg
– en larvikitt! – Motvillig må jeg innse at det dessverre blir helt feil.
Om jeg skrur identitetsproblematikken ytterligere noen skrugjenger til og ser på
hvor i Larvik jeg kommer fra, hva bydelstilhørighet kan føre til av navn, kan jeg
kanske få en inderligere geografisk tilhørighet, men ingen skjønner noe av det og da
er jeg like langt. En fra bydelen Langestrand i Larvik er en soting – der kommer mor
min fra, og i Byskogen bor byskogrottene – der kommer far min fra, men hva en
krysning av byskogrotter og sotinger blir, tør jeg ikke en gang tenke på.
Nå bor jeg på Bygdøy. Heretter kaller jeg meg utflytter fra Larvik. Spør noen hvor
jeg kommer fra, vurderer jeg spørsmålsstilleren. Iblant svarer jeg: fra Bygdøøøøøø,
med lang, lang ø, det sier alt om identitet
Intervju – Dødslek på norske veier
Det forekommer nesten daglig, råkjøring med livet
som innsats. Her i dette intervjuet møter vi en av de
såkalte fartsfantomene.
Mange mener at de må være gale, de som kjører så fort at det kviner i dekkene. De
tenker ikke sikkerhet, sier noen. Andre mener at det er for adrenalin-kicket sin skyld
de gjør det. Jeg har møtt en som virkelig råkjører. Kanskje får vi svar på noen av
spørsmålene.
Jeg går opp innkjørselen til huset, og rett rundt hjørnet står det en person.
– Åhh, helsiken som du kvapp meg no, sier en stemme. (Han er tydeligvis en fyr
som er på vakt.) Jeg har spurt på forhånd om det var greit at jeg gjorde intervjuet. Det
var greit på en betingelse, at jeg bare brukte fornavn og sensurerte et eventuelt bilde.
Selv om det bare er et skole-intervju, kan man aldri være forsiktig. Intervjuobjektet
mitt heter Rolf. Vi hilser på hverandre, og så starter jeg med spørsmålene mine.
– Hva slags kjøretøy eier du?
– Jeg har en vanlig Toyota Corolla 97-modell og en 1200 cc ducati sykkel. Og jeg
pleier å låne en BMW av en kompis av og til.
– Pleier du ofte å kappkjøre?
– Nja, gjør vel egentlig det. Selv om jeg bare er ute og kjører så er det liksom alltid
et slags kappløp. Om å gjøre å ikke bli forbi kjørt, svarer Rolf. Jeg og noen kompiser
pleier om kveldene og ha kappløp rundt om i Bergens-området. Vi pleier av og til å
kjøre til Voss også, men der er veien ganske risikabel fordi det ofte er sivilpurk og
radarkontroll.
– Et uforberedt spørsmål: Hvordan unngår du å bli tatt?
– Nei det er mange måter det. Den ene er kompis til kompis metoden.
– Hva mener du med det, spør jeg. Rolf tar frem en røyk og fyrer i den. Han tar
et skikkeleig mannadrag og svarer: – Det er ganske så enkelt, vis det er en jeg kjenner
som enten blir tatt i fartskontroll eller ser en så sender han en sms eller ringer for å
spre nyheten rundt, så sender jeg det videre til den jeg syns det måtte angå, til slutt
vet «alle» det. De fleste har sikkert fått samme beskjeden opptil flere ganger. Det er
to metoder til som er mye brukt, en av dem er sånn radarvarsling på sms, det er en
ganske sikker metode, den siste er vel den som er sånn sett dårligst. Vis jeg har lyst
å kjøre fort men er usikker på strekningen der jeg vet for eksempel at det er ofte kon-