Nr 2 / 2008 - Ergostart

Snoezelen
Vi har forsøkt å finne ut litt om hva slags tilbud som finnes
for de som har behov for sansetrening, og hva som foregår
ved slike sentre
Tekst/foto : Rune Simensen
Åkershagan Opplærings- og aktivitetssenter
har et godt utbygd sansesenter
som kalles «Snoezelensenteret». Selve
ordet «snoezelen» er sammensatt av
to ord: ”snuffelen” som betyr å snuse,
og «doezelen», som betyr å døse. Å
snuse er begrepet for aktivitet, og å
døse er begrepet for passivitet. På
Snoezelensenteret har de aktive eller passive
miljøer hvor de kan sette brukerne
der det passer. På Snoezelensenteret
kombineres et behagelig miljø som
stimulerer sansene, med spesielle
kombinasjoner av lyd, lys, vibrasjoner og
ulike lukter, i tillegg til vannaktiviteter.
Snoezelen gir mulighet for behandling,
opplæring og opplevelser, og kan også
bidra til kartlegging av betingelser som
øker livskvaliteten for personer med
spesielle behov.
Mange tilbud, mange muligheter
Ergostart blir tatt i mot av Jan Erik Holen,
som er Snoezelensenterets altmuligmann.
Han er egentlig lydtekniker, og
fungerer som tekniker, men i følge ham
selv tar han i et tak der det trengs. Det
kan være som gartner, innen rengjøring,
som videofotograf eller som snekker.
Han viser oss rundt på senteret, som
befinner seg i Ottestad, like sør for
Hamar, med utsikt til Vikingskipet. Han
påpeker at han har med det tekniske
på senteret å gjøre, vedlikehold osv.
Det faglige har
de selvfølgelig
fagfolk av forskjellige
kategorier
til å ta hånd om,
men det er ikke
til å unngå at
man tråkker litt i
hverandres bed av
og til. Og Jan Erik
må ofte på grunn
Jan Erik Holen,
Snoezelensenterets
tekniker og
altmuligmann.
av det praktiske være tilstede ved bruk
av de ulike aktivitetene.
Vi går gjennom de forskjellige avdelingene
fra «bryterrommet», hvor brukerne
får prøve seg på utfordringer som dreier
seg om handling/årsak. Brukeren betjener
brytere som får forskjellige ting til å
skje. Jan Erik kan fortelle eksempler på
hvordan slik trening har blitt overført fra
bryterrommet til situasjoner i dagliglivet
til brukerne, ikke bare når det gjelder
brytere, men også andre ting. - Det som
er viktig, sier han, er at brukerne kommer
hit hvor fagpersonalet og hjelperne kan
være med og observere hvordan brukeren
responderer på stimulans av veldig
ulik art. På den måten kan det avdekkes
eventuelle muligheter som kan utnyttes
til konkrete ting, som kan komme til
nytte i hverdagen.
Ved et speil hvor det er hengt opp
fluoriserende strimler foran, stopper Jan
Erik opp og forteller hvordan personalet
oppdaget at en person, som var betegnet
som fullstendig blind, likevel fulgte
pendelbevegelsen til disse strimlene
når de ble satt i bevegelse. Da dette ble
oppdaget, måtte Jan Erik løpe av gårde
etter videokameraet og sørge for å få
det dokumentert. Filmen ble studert i
ettertid, og de ble enige om at de ikke
kunne ta feil. Det førte til at filmen ble
sendt videre til dem som hadde det
medisinske ansvaret for denne personen,
som igjen resulterte i at denne personen
fikk et annet behandlingsopplegg. Før
denne hendelsen gikk man ut fra at
personen ikke oppfattet noe av det som
foregikk rundt ham. Han var i tillegg døv.
Har man greid å gi ett menneske en bedre
hverdag, så har man oppnådd mye.
På vår runde på senteret legger vi
merke til bruken av farger i de forskjellige
rommene, og hvordan fargene
er dempede og harmoniske, og går
i pastell. På spørsmål om det er en
bestemt plan bak dette, sier Jan Erik at
de har gått ut fra «vanlig» fargesymbolikk,
og benyttet det som betegnes som
vesentlig rolige farger. I den forbindelse
kan Jan Erik også berette en historie om
en bruker som hadde hatt god hjelp
av senteret, selv om det ikke var direkte
følge av aktivitetene. Dette var en bruker
som hadde fått egen, nyoppusset
leilighet. Brukeren fant seg imidlertid
ikke tilrette i denne leiligheten. Han var
urolig og tildels utagerende. På senteret
derimot var han rolig og avlappet. Dette
fikk fagpersonalet til å undre seg litt, og
det ble til at fargevalget ble mistenkt. På
spørsmål om hvilke farger som var benyttet
i leiligheten, fikk Jan Erik svaret at det
var benyttet rødt. Jan Erik vil betegne
det som veldig rødt. Etter ny omgang
med andre, roligere farger, ble brukerens
adferd i leiligheten helt endret.
Ved senteret er det også mulighet
for vannaktiviteter. De har et stort og
et lite basseng, begge bassengene
er godkjente som terapibasseng og
egner seg godt til vanntilvenning, og
temperaturen er behagelige 33°C. I det
store bassenget er det sklie, forskjellige
hjelpemidler, leker og i tillegg musikkanlegg.
I tilknytning til bassengene er det
garderober som er tilpasset rullestolbrukere,
og badstuer.
Erfaring teller
I de forskjellige rommene, eller avdelingene,
ser man at det finnes mye utstyr
som egentlig ikke ser helt «serieprodusert»
ut. Selvfølgelig er utstyret hovedsakelig
innkjøpt, men det finnes også mye som
er tilpasset på stedet, eller til sammenhengen
hvor de skal benyttes. I følge Jan Erik
er de nødt til å gjøre det på denne måten.
I mange tilfeller finnes det ikke utstyr som
imøtekommer kravene på en tilfredsstillende
måte. Da må man improvisere, og
se etter løsninger fra andre steder. Det er
likevel det faglige som danner grunnlaget
for alle valg som blir tatt i forbindelse med
utvikling av slike ting. En annen faktor er
selvfølgelig budsjettet. Alle som har befatning
med hjelpemidler, vet at prisene kan
være høye på mye av det, og derfor er det
viktig at man sparer penger der man kan,
uten at det går ut over brukergruppen. Jan
Erik kan fortelle at de i sin tid kjøpte inn en
«lydkasse» som skulle benyttes til å ligge
på, samtidig som høyttalere inne i kassen
skapte både lyd og vibrasjon. Denne
kassen var egentlig litt for liten til at en litt
stor person fikk plass på den. Jan Erik fant
ut at han skulle kikke litt på systemet, og
det hele endte med at de gikk i gang med
produksjon av en liknende kasse, men i
tilnærmet dobbelt størrelse og til betraktelig
lavere pris. Jobben med å produsere
denne kassen fikk snekkeravdelingen på
Åkershagan. Dermed har man fått både i
pose og sekk.
ikke bare lek
Når man som uvitende går rundt og ser
på tilbudene ved Snoezelensenteret, kan
Sanserommene er holdt i behagelige farger, og har mye forskjellig utstyr for å kunne tilby variert
trening til alle, uansett grad av utviklingshemning.
man bli fristet til å tro at dette er et
ypperlig sted for lek, moro og sosiale
aktiviteter. Det er virkelig et vell av
utstyr til alle slags tenkelige aktiviteter. -
Og selvfølgelig kan man leke og ha det
gøy her, sier Jan Erik, men det er ikke
hovedmålet med dette. Hovedmålet
er å observere brukere med spesielle
begrensninger, gi trening til brukere
som trenger det og gi stimulans til dem
som trenger det. Før brukerne får lov
til å komme hit med sine hjelpere, assistenter
eller foresatte, må ledsagerne
gå gjennom et eget kurs. Dette er for
å få en mest mulig effektiv utnyttelse
av den tiden de har til rådighet her, og
for å kunne få noe ut av oppholdet.
Tidsskjemaet er forholdsvis stramt, med
70 – 80 besøkende pr. uke. Men likevel;
i blant er det lov å bare leke og ha det
moro. I vinterhalvåret er senteret åpent
på mandagskvelder, så hvem som helst
kan komme og benytte fasilitetene.
Dette varer frem til påske, og har vært
meget populært.
Først i norge
Åkershagan opplærings- og aktivitetssenter
var først ute i Norge med
dette konseptet, da i samarbeid
20 Ergostart 2 - 2008 | April Ergostart 2 - 2008 | April 21