Nr 2 / 2008 - Ergostart

På hugget
informasjon og rettigheter
Støtte til transport for personer med funksjonshemninger
eller andre forflytningsvansker
Utgangspunktet for alle transportordninger,
også for de som skal dekke funksjonshemmedes
og forflytningshemmedes behov, er at
dette dekkes av det vanlige kollektive tilbudet.
Det er ikke ansett som en menneskerett å
ha egen bil.
Veldig mange oppfatter det motsatte,
at selv om de er syke/skadde, så har
de krav på å benytte bil like mye som
de tidligere gjorde. Det må de gjerne
gjøre, men da for egen regning – slik
som friske personer også gjør.
Alle de andre ordningene, om det er
TT-kort, grunnstønad og/eller trygdebil,
er ment å være et supplement til
dette tilbudet. Dette tilbudet er også
fremkommet som en erkjennelse av at
de offfentlige/ordinære kollektivtilbud
ikke er dekkende for alle brukergrupper
– særlig ikke de med funksjons-
og/eller forflytningshemminger.
De ordninger som finnes i dag er
hovedsakelig:
• Trygdebil (med grunnstønad)
• Grunnstønad
• TT- kort
I tillegg er det enkelte andre
ordninger jeg kort skal nevne, så som
reisetilskudd ved midlertidig sykdom
og i enkelte tilfeller dekning av reiseutgifter
når man går på yrkesrettet
attføring.
Trygdebil
Trygdebil, eller Stønad til anskaffelse av
motorkjøretøy eller annet transportmiddel,
er hjemlet i Folkstrygdlovens §
10-7h, med tilhørende forskrift.
Som sagt over, er det ingen menneskerett
å ha egen bil. Samtidig er det en
36 Ergostart 2 - 2008 | April
erkjennelse vi må gi, at «alle» ønsker seg
egen bil. I tillegg er det klart at bil koster
penger – mye penger.
Det synes å være en utbredt oppfatning
at trygdebil skal være gratis for brukeren.
Dette er ikke tilfelle. Ordningen
må ses i sammenheng med grunnstønadsordningen,
hvor grunnstønad
skal dekke de ekstrautgifter som
påføres pga. sykdom. Det vil si at også
funksjons- og forflytningshemmede
må betale «grunnutgiften» ved å ha bil
selv, men at det offentlige subsidierer
bilholdet med å dekke ekstrautgiftene.
Trygdebilordningen er to- delt, med
hensyn til hvilke behov, og dermed
hvilken bil, som søkeren har.
Gruppe 1 bil er ordinære personbiler
og her står medlemmet fritt i valg av
bil, enten ny eller brukt. Medlemmet
må selv stå for kjøp av bilen og må
sørge for at kjøretøyet er hensiktsmessig
og at det vil vare ut stønadsperioden.
Dette gjelder også hvis det er behov for
spesialtilpasninger.
Med gruppe 2 bil menes spesialtilpassede
kassebiler, dvs. som hovedregel
varebiler som omregistreres til personbiler.
Kombibiler og flerbruksbiler
omfattes også der dette er den mest
hensiktsmessige løsningen, og kassebil
er alternativet. Dette kan for eksempel
gjelde bil til barn. Det er videre et vilkår
at bilen er spesialtilpasset med heis
eller rampe. Gruppe 2 biler er prisforhandlet
og skal bestilles gjennom
Advokat Thomas Myran skriver for
Ergostarts lesere om problemstillinger innenfor
trygdesystemet og forvaltningen
hjelpemiddelsentralen.
Det er ingen nedre aldersgrense for bilstønad,
men det kan ikke gis stønad til
bil til personer som først fyller vilkårene
etter fylte 70 år.
Medlem som får stønad til bil i
gruppe 1, tilstås stønad i form av et tilskudd
som ikke er knyttet opp mot noe
bestemt kjøretøy, mens medlem som
får bil i gruppe 2, tilstås stønad i form
av et lån knyttet opp mot et bestemt
kjøretøy.
Det er viktig å merke seg, at trygdebilen
er ment å vare i 11 år, og at det som
hovedregel ikke gjøres unntak fra dette.
Dvs. at bilen skal kunne brukes i 11, med
mindre behovet endrer seg vesentlig.
Ihht. forskriften til Ftrl. § 10-7 h,
oppstilles følgende vilkår for at stønad
til bil kan gis til funksjons- og forflytningshemmede
som eget kjøretøy for
å: reise til og fra arbeids- eller opplæringssted,
utføre sin funksjon som
hjemmearbeidende, forhindre eller
bryte en isolert tilværelse,
avlaste sin familie i tilfeller hvor funksjonshemmingen
medfører en særlig
stor pleiebyrde, og derved bidra til å
forhindre innleggelse i helseinstitusjon
o.l.
I tillegg kreves det at sannsynliggjort
reelt og betydelig behov for transport,
og funksjonshemmingen må være av
en slik art at reise med buss, båt, tog,
trikk e.l. ikke er mulig eller medfører slike
belastninger av varig art at det ikke er
rimelig å forlange det.
Det kan ikke gis stønad til anskaffelse
av kjøretøy dersom medlemmets behov
for transport kan dekkes tilfredsstillende
av vedkommendes familie, ved transportordning
for funksjonshemmede
eller på annen måte, eventuelt med
andre former for offentlig støtte som
for eksempel grunnstønad eller tilskudd
etter skolelovgivningen e.l.
Det er også viktig å merke seg at
tilskudd og lån er behovsprøvd, og kan
bli avkortet/redusert etter inntekt.
Grunnstønad
Grunnstønad (Folketrygdlovens kapittel
6) skal dekke nødvendige ekstrautgifter
til en rekke formål, for eksempel
transport. Dette inkluderer også drift av
trygdebil.
Det er løpende ekstrautgifter til
transport som kan danne grunnlag for
grunnstønad. Det er ikke grunnstønad
som skal ytes for å anskaffe bil eller
andre transportmidler. Grunnstønad skal
På hugget
informasjon og rettigheter
som nevnt subsidiere den økte driftskostnaden
som er påført pga. sykdom
eller skade.
I vurdering skal det vurderes om
medlemmet har behov for annen type
transport enn tidligere, og om dette
medfører ekstrautgifter.
Det som vektlegges er blant annet
om medlemmet på grunn av sykdom,
skade eller lyte må bruke transportmiddel
hvor han tidligere gikk eller syklet
eller han må reise på en dyrere måte
enn tidligere. Dersom en ikke kan
sammenlikne medlemmets tilstand før
og nå, må det sammenliknes med hva
«friske personer» vanligvis benytter til
samme formål.
I dette ligger at grensen nok er
nokså høy. De fleste friske personer
har et relativt omfattende og dyrt
bilhold i dag, slik at ekstrautgiftene må
dokumenteres godt for å få grunnstønad
til transport.
Slike ekstrautgifter kan være i form av
utgifter til drosje, privat kjøring som
for eksempel familie og venner forestår,
drift av egen bil eller unntaksvis
økt bruk av offentlig kommunikasjon.
Grunnstønad til drift av egen bil,
eller trygdebil, ytes bare dersom det
i dag faktisk er en ekstrautgift. Selv
om medlemmet bruker egen bil, kan
utgiftene til drift av bilen bare legges
til grunn dersom bil faktisk er det
billigste aktuelle transportalternativet.
Dersom det f.eks. viser seg at drosje er
et billigere - og samtidig hensiktsmessig
- transportalternativ, skal man se
bort fra bilutgiftene og legge til grunn
de utgiftene medlemmet ville ha hatt
ved bruk av drosje.
Grunnstønad til drift av egen bil kan
ytes både til reiser knyttet til arbeid,
opplæring, eget erverv og til bedring
av den alminnelige funksjonsevne.
I denne vurdering skal NAV undersøke
hvilke utgifter medlemmet
hadde til transport tidligere. Dersom
medlemmet hadde egen bil, vil det
allerede foreligge utgifter til årsavgift,
forsikring, drift og vedlikehold, og
grunnlaget vil da være de ekstrautgiftene
som nå har påløpt. Dette kan
være økte driftutgifter, økte forsikringsutgifter
eller annet.
Vurderingen skal gjøres individuelt
og konkret for hver enkelt søker, og
det er opp til søker å sannsynliggjøre
sine ekstrautgifter. Dette gjelder
uavhengig av om det er tilstått stønad
til bil etter § 10-7, eller det er en privatfinansiert
bil.
Hovedregelen for stønad til drift av
bil er at det ytes sats 3, men i enkelte
tilfeller kan både lavere og høyere satser
benyttes, jfr. det som er sagt over.
TT-kort
Fylkeskommunene har en ordning
som kalles TT-kort – Tilrettelagt
Transport.
Personer som på grunn av funksjons-
og/eller forflytningshemming har
betydelige problemer med å bruke
ordinære kollektive transportmidler,
kan søke om å komme inn under
ordningen med TT-kort.
Søknaden skal fremsettes overfor
sosialtjenesten i kommunen.
TT-kortene skal brukes til fritidsreiser,
enten med drosje eller annen
spesialtransport. Ingen har rettskrav
på TT-kort, og det gjøres en skjønnsmessig
vurdering i hvert enkelt tilfelle,
hvor søker kan tildeles et gitt antall
turer/kort.
Ergostart 2 - 2008 | April 37