Juni 2008 Liahona

res.ldschurch.ch

Juni 2008 Liahona

J E S U K R I S T I K I R K E A V S I S T E D A G E R S H E L L I G E • J U N I 2 0 0 8

HISTORIE KNYTTET TIL OMSLAGET:

Hev deg over

rushet, s. 20

10 metoder for å lære

tenåringer å lede, s. 10

Hvorfor ikke bare

én gang? S. 26

Sammen for evig

på grunn av denne

dagen, B14


Juni 2008 Vol. 72 No. 6.

LIAHONA 02286-170

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges

offisielle norske tidsskrift

Det første presidentskap: Thomas S. Monson,

Henry B. Eyring, Dieter F. Uchtdorf

De tolv apostlers quorum:

Boyd K. Packer, L. Tom Perry, Russell M. Nelson,

Dallin H. Oaks, M. Russell Ballard, Joseph B. Wirthlin,

Richard G. Scott, Robert D. Hales, Jeffrey R. Holland,

David A. Bednar, Quentin L. Cook

Redaktør: Jay E. Jensen

Rådgivere: Gary J. Coleman, Yoshihiko Kikuchi,

Gerald M. Lund, W. Douglas Shumway

Administrerende direktør: David L. Frischknecht

Redaksjonssjef: Victor D. Cave

Redaktør: Larry Hiller

Grafisk ansvarlig: Allan R. Loyborg

Redaksjonssjef: R. Val Johnson

Redaktør: Jenifer L. Greenwood

Seksjonsredaktører: Ryan Carr, Adam C. Olson

Redaksjonsassistent: Susan Barrett

Redaksjonsmedarbeidere: Christy Banz, Linda Stahle

Cooper, David A. Edwards, LaRene Porter Gaunt, Carrie

Kasten, Melvin Leavitt, Jennifer Maddy, Melissa Merrill,

Michael R. Morris, Sally J. Odekirk, Judith M. Paller,

Vivian Paulsen, Joshua J. Perkey, Kimberly Reid, Richard M.

Romney, Don L. Searle, Janet Thomas, Paul VanDenBerghe,

Julie Wardell

Sekretær: Laurel Teuscher

Kunstnerisk ansvarlig: M. M. Kawasaki

Bilderedaktør: Scott Van Kampen

Produksjonssjef: Jane Ann Peters

Design og produksjon: Cali R. Arroyo, Collette Nebeker

Aune, Howard G. Brown, Julie Burdett, Thomas S. Child,

Reginald J. Christensen, Kathleen Howard, Eric P. Johnsen,

Denise Kirby, Ginny J. Nilson, Randall J. Pixton

Trykkerisjef: Craig K. Sedgwick

Distribusjonssjef: Randy J. Benson

Oversettelse: Petter Svanevik

Abonnement eller adresseendring ordnes gjennom

tidsskriftsrepresentanten eller direkte

gjennom distribusjonssenteret i Tyskland.

Gratis telefon: 00800 3478 3388.

Abonnementspris pr. år: NOK 140 (inkl. mva. og porto),

betales til konto nr.: 6118.07.13629.

Send manuskripter og spørsmål til: Liahona, Room 2420,

50 East North Temple, Salt Lake City, UT 84150-3220,

USA; e-post til: liahona@ldschurch.org.

Liahonas lokalredaksjon:

Redaksjonens adresse:

Asmund H. Hernes

Reistadlia 36

3425 REISTAD

Tlf.: 32 84 25 58

Nyhetsredaktør: Asmund H. Hernes

Liahona (en betegnelse fra Mormons bok som betyr

«kompass» eller «veiviser») utgis på albansk, armensk,

bislama, bulgarsk, cebuano, dansk, engelsk, estisk, fiji,

finsk, fransk, gresk, haitisk, hindi, hollandsk, indonesisk,

islandsk, italiensk, japansk, kambodjansk, kinesisk,

kiribati, koreansk, kroatisk, latvisk, litauisk, malagasisk,

marshallese, mongolsk, norsk, polsk, portugisisk,

rumensk, russisk, samoansk, sinhala, slovensk, spansk,

svensk, tagalog, tahitisk, tamil, telugu, thai, tongansk,

tsjekkisk, tysk, ukrainsk, ungarsk, urdu og vietnamesisk.

(Hyppigheten varierer for de forskjellige språkområder.)

© 2008 Intellectual Reserve, Inc. Ettertrykk forbudt.

Trykt i USA.

Tekst og bildemateriale i Liahona kan kopieres til

leilighetsvis, ikke-kommersielt bruk i kirken eller i hjemmet.

Bildemateriale kan ikke kopieres hvis det er påført anmerkning

om at kopiering ikke er tillatt. Spørsmål om opphavsrett

rettes til Intellectual Property Office, 50 East North Temple,

Salt Lake City, UT 84150, USA; e-post:

cor-intellectualproperty@ldschurch.org.

Du finner Liahona på mange språk på internettadressen

www.lds.org. Engelsk – klikk på «Gospel Library». Andre

språk – klikk du på «Languages».

For Readers in the United States and Canada:

June 2008 Vol. 72 No. 6. LIAHONA (USPS 311-480)

Norwegian (ISSN 1522-9238) is published monthly

by The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints,

50 East North Temple, Salt Lake City, UT 84150. USA

subscription price is $10.00 per year; Canada, $12.00

plus applicable taxes. Periodicals Postage Paid at Salt

Lake City, Utah. Sixty days’ notice required for change of

address. Include address label from a recent issue; old and

new address must be included. Send USA and Canadian

subscriptions to Salt Lake Distribution Center at address

below. Subscription help line: 1-800-537-5971. Credit

card orders (Visa, MasterCard, American Express) may be

taken by phone. (Canada Poste Information: Publication

Agreement #40017431)

POSTMASTER: Send address changes to Salt Lake

Distribution Center, Church Magazines, PO Box 26368,

Salt Lake City, UT 84126-0368.

LIAHONA JUNI 2008

FOR VOKSNE

2 Budskap fra Det første

presidentskap: Sikkerhet i råd

President Henry B. Eyring

8 Frukter av Mormons bok

Eldste Richard G. Hinckley

10 Ta vare på hjorden: Hvordan lære de

unge lederskapsferdigheter

President Dieter F. Uchtdorf og

eldste M. Russell Ballard

20 Man må ta seg tid til å være hellig

Adam C. Olson

25 Besøkende lærerinners budskap: Jesu Kristi

evangelium lærer oss om vår førjordiske

tilværelses realitet

39 En forandring i hjertet

34 Den åndelige bestanddelen i helbredelse

Eldste Alexander B. Morrison

39 Leksjoner fra Mormons bok: En forandring

i hjertet Eldste Keith K. Hilbig

44 Sagt av siste-dagers-hellige

Hva jeg liker best ved Kirken

Isabelle Alpert

En uke til lønningsdag

Julie C. Donaldson

20 Man må ta seg tid til å være hellig

Hvor kunne jeg finne en ny Mormons

bok? Curtis Kleinman

Mine barns bønn Virginia Augusta de

Pádua Lima Pereira

OMSLAGSSIDEN

Foto: Adam C. Olson

OMSLAGET TIL BARNAS VENN

Illustrasjon: Brandon Dorman

IDEER TIL FAMILIENS HJEMMEAFTEN

Disse undervisningsideene kan

brukes i klasserommet så

vel som hjemme. Du kan

tilpasse disse ideene til

familien eller klassen.

«Man må ta seg tid til

å være hellig», s. 20:

Undervis om hvordan

man kan finne tid til det som er viktigst,

ved hjelp av følgende aktivitet.

Vis familien en tom beholder og litt

sand og noen små og store stener.

Hell sand i beholderen, deretter

småstenene og til slutt de store.

(Bestem mengder på forhånd slik at

alle de store stenene ikke får plass

på dette tidspunktet.) Forklar at vi

må planlegge tid til de aller viktigste

tingene. Gjenta aktiviteten ved å

legge de store stenene oppi

først og deretter småstenene,

og til slutt fyller du

helt opp med sand.

Ved hjelp av artikkelen

drøfter dere hva «de store stenene»,

eller prioriteringene, er i

vårt liv og hvordan vi kan finne tid

til dem.

«Et kall til å vokse», s. 28: Les

høyt avsnittet «En leksjon om vitnesbyrd».

Snakk om hvordan

eldste Soares fikk sitt vitnesbyrd og


32

Bekjemp

dine goliater

hvordan det hjalp ham å etterleve

evangeliets normer. Nevn hva vi

kan gjøre for å styrke vårt vitnesbyrd.

Hvordan hjelper et vitnesbyrd

oss til å etterleve evangeliet?

«En forandring i hjertet», s. 39:

Skriv «tro», «rettskaffenhet», «kjærlighet»

og «overvinne verden»

på et papirhjerte (se avsnittet

«Velsignelser ved å bli født på ny»).

Drøft hvordan hvert av disse fire

prinsippene kan være en hjelp for

familiens medlemmer til å føle en

forandring i hjertet. Illustrer forandringen

ved å fortelle historien

om Ivan. På den andre siden av

Når du leter etter den kambodsjanske

VDR-ringen som er skjult i dette nummeret,

skal du tenke på hvordan det å g jøre

det rette kan forberede deg til å

komme til templet.

FOR UNGDOM

16 Nøkler til fremtiden

Kimberly Reid

26 Spørsmål og svar: Hvilken skade er det i å

prøve alkohol og tobakk bare én gang?

28 Et kall til å vokse Eldste Ulisses Soares

32 Bekjemp dine goliater

48 Visste du det?

16

Nøkler til fremtiden

B12 Bare moro

papirhjertet skriver du hva din familie

kan gjøre for å etterleve disse

prinsippene.

«Tro på Gud», s. B8: Be familiens

medlemmer knytte skolissene sine

med bare én hånd. Drøft hvorfor

dette er vanskelig. Be dem så knytte

hverandres skolisser. Drøft hvordan

samarbeid gjør oppgaven lettere.

Les artikkelen, og drøft hvordan

deres tro på Gud vil bli styrket

når dere samarbeider for å fullføre

dette programmet. Velg en aktivitet

fra boken Tro på Gud som dere

kan samarbeide om i uken som

kommer.

BARNAS VENN: FOR BARN

B2 Kom, lytt til en profets røst: Det første syn

President Dieter F. Uchtdorf

B4 Samlingsstunden: Jeg vil forberede meg mens jeg

er ung Linda Christensen

B6 Fra profeten Joseph Smiths liv:

Han mottar gullplatene

B8 Tro på Gud Primærs generalpresidentskap

B11 Mine evangelienormer-spill

B12 Bare moro: Skjult bilde

B13 Søndagsklær i Brasil Nathan N. Waite

B14 Ikke bare for en dag Wendy Ellison

B16 En side å fargelegge

B8 Tro på Gud

EMNER I DETTE NUMMERET

Tallene viser til første side av artiklene.

B=Barnas venn

Normer, B11, B13

Bønn, 47

Omvendelse, 39

David og Goliat, 32 Overvinne utfordringer,

Disponere tid, 20

32, 47

Familie, 10, B14

Prestedømme, 16, 28, 34

Forsoningen, 34

Primær, B4, B8

Førjordisk liv, 25

Prioriteringer, 20

Handlefrihet, 26

Påkledning, 16, B13

Helbredelse, 34

Sabbatsdagen, B13

Helliggjørelse, 20

Sikkerhet, 2

Jesus Kristus, 25, 34 Smith, Joseph B2, B6

Kall, 10, 28

Templer, B4, B14, B16

Lederskap, 10, 48 Tro på Gud-programmet,

Lydighet, 2, 20, 26

B4, B8, B11

Misjonærarbeid, 16, 39, Tro, 2, 20, 34

46

Undervisning, 1, 10, 28

Mormons bok, 8, 46, B6 Ungdom, 10, 28

Nadverd, 44

Visdomsordet, 26

Nestekjærlighet, 44, 45 Vitnesbyrd, 8, 28

LIAHONA JUNI 2008 1

RAMME © CORBIS


HØR HAM, AV SIMON DEWEY. GJENGITT MED TILLATELSE FRA ALTUS FINE ART, AMERICAN FORK, UTAH

BUDSKAP FRA DET FØRSTE PRESIDENTSKAP

Sikkerhet

i råd

AV PRESIDENT HENRY B. EYRING

Førsterådgiver i Det første presidentskap

Frelseren har alltid beskyttet dem som

vil ta imot hans beskyttelse. Mer enn

én gang har han sagt: «Hvor ofte ville

jeg ikke ha samlet dere som en høne samler

sine kyllinger under sine vinger, og dere ville

ikke» (3. Nephi 10:5; se for eksempel også

Matteus 23:37, L&p 29:2).

Herren uttrykte den samme klage i vår

egen evangelieutdeling etter å ha beskrevet

de mange måter hvorpå han kaller oss i sikkerhet:

«Hvor ofte har jeg ikke kalt på dere

ved mine tjeneres munn og ved englers betjening,

og ved min egen røst og ved tordens

røst og ved lyns røst og ved storms røst og

ved jordskjelvs røst og ved store haglstormer

og ved hungersnøds røst og all slags pest og

ved en basuns sterke lyd og ved doms røst,

og hele dagen lang ved barmhjertighetens

røst, og herlighetens og ærens røst og det

evige livs rikdommer og ville ha frelst dere

med en evigvarende frelse, men dere ville

ikke!» (L&p 43:25).

Det synes ikke å være noen ende på

Frelserens ønske om å lede oss i sikkerhet,

og han er konsekvent i måten han viser oss

veien på. Han kaller på mer enn én måte så

det skal nå frem til dem som er villige til å ta

imot. Måtene innbefatter alltid å sende budskapet

ved sine profeters munn, når som

helst folket har vært kvalifisert til å ha Guds

profeter iblant seg. Disse bemyndigede tjenere

er alltid pålagt å advare folket, å fortelle

hvordan de skal finne sikkerhet.

En profets advarsel

Da situasjonen var svært spent i det nordlige

Missouri høsten 1838, ba profeten

Joseph Smith alle siste-dagers-hellige om å

samle seg i Far West for å være beskyttet.

Mange befant seg på avsidesliggende gårder

eller i spredte bosetninger. Han rådet spesielt

Jacob Haun, grunnleggeren av en liten

bosetning kalt Haun’s Mill til å dra. Følgende

står i en opptegnelse fra den tiden: «Bror

Joseph hadde sendt beskjed gjennom Haun,

som eide møllen, om å be brødrene som

bodde der forlate stedet og komme til Far

West, men herr Haun formidlet ikke beskjeden.»

1 Senere skrev profeten Joseph i sin

historie: «Inntil denne dag har Gud gitt meg

visdom til å redde folk som tok imot råd.

Ingen har noen gang blitt drept som har

fulgt mine råd.» 2 Deretter nedtegnet profeten

den sørgelige sannhet at uskyldige liv

kunne ha vært spart ved Haun’s Mill hvis de

hadde fått og fulgt hans råd.

Det synes ikke å

være noen ende på

Frelserens ønske om

å lede oss i sikkerhet,

og han er konsekvent

i måten han

viser oss veien på.

Han kaller på mer

enn én måte så det

skal nå frem til dem

som er villige til å

ta imot.

LIAHONA JUNI 2008 3


4

I vår egen tid har vi blitt varslet ved råd med hensyn til

hvor vi kan være trygge for synd og sorg. En av nøklene

når det gjelder å gjenkjenne disse advarslene, er at de alltid

blir gjentatt. Dere har for eksempel mer enn én gang

under generalkonferanser hørt vår profet si at han vil

sitere en foregående profet, og derfor ville være et annet

vitne og noen ganger til og med et tredje. Enhver av oss

som er gammel nok til å lytte, hørte president Spencer W.

Kimball (1895-1985) gi råd om hvor viktig det er med en

mor i hjemmet, og har så hørt president Ezra Taft Benson

(1899-1994) sitere ham, og vi har hørt president Gordon

B. Hinckley (1910-2008) sitere dem begge. 3

Apostelen Paulus skrev: «På to eller tre vitners ord skal

enhver sak stå fast» (2. Kor. 13:1). En måte hvorpå vi kan

vite at advarselen er fra Herren, er at loven om vitner,

bemyndigede vitner, er blitt påberopt. Når profeters ord

synes å bli gjentatt, skulle det vekke vår oppmerksomhet

og fylle vårt hjerte med takknemlighet over å få leve i en

så velsignet tid.

Det å se etter veien til sikkerhet i profeters råd synes

fornuftig for dem som har en sterk tro. Når en profet taler,

kan de som har svak tro, tenke at de hører bare en klok

mann gi gode råd. Hvis så hans råd virker komfortable og

fornuftige og er i tråd med det de ønsker å gjøre, tar de

det til seg. Gjør de ikke det, anser de dem enten som feilaktige,

eller de mener deres situasjon unntar dem fra

rådet. De som ikke har tro, synes kanskje bare at de hører

menn som søker å øve innflytelse ut fra et selvisk motiv.

De vil kanskje spotte og gjøre narr, i likhet med Korihor,

med disse ord fra Mormons bok: «Og på denne måten villeder

dere dette folk så de følger sine fedres tåpelige tradisjoner

og gjør som dere ønsker. Og dere holder dem nede

som om de var i trelldom, så dere kan fråtse i fruktene av

deres henders arbeide, så de ikke våger å se opp med frimodighet

og ikke våger å benytte seg av sine rettigheter

og privilegier» (Alma 30:27).

Korihor hevdet, slik menn og kvinner feilaktig har hevdet

fra tidens begynnelse, at det å ta imot råd fra Guds

tjenere er å gi avkall på sin gudgitte rett til uavhengighet.

Men argumentet er feil, for det gir et feilaktig bilde av

virkeligheten. Når vi forkaster de råd som kommer fra

Gud, velger vi ikke å være uavhengige av ytre påvirkning.

Vi velger en annen påvirkning. Vi forkaster beskyttelsen

til en fullkomment kjærlig, allmektig, allvitende Fader i

himmelen, hvis eneste hensikt er, og som hans elskede

Sønns hensikt er, å gi oss evig liv, å gi oss alt han har og

bringe oss hjem igjen i familier til Hans kjærlighets armer.

Når vi forkaster hans råd, velger vi innflytelse fra en

annen makt, hvis hensikt er å gjøre oss ulykkelige og hvis

motiv er hat. Vi har moralsk handlefrihet, som er en gave

fra Gud. Fremfor rett til å velge å være fri for påvirkning,

er det den uavhendelige rett til å underkaste oss en hvilken

som helst av disse krefter vi velger.

Stå på sikker grunn

En annen villfarelse er å tro at valget å godta eller ikke

godta profetens råd ikke er noe mer enn å avgjøre om vi

vil ta imot gode råd og dra nytte av dem, eller bli stående

der vi er. Men valget å ikke ta imot profeters råd forandrer

selve grunnen vi står på. Den blir farligere. Tar vi ikke imot

profetens råd, svekker det vår evne til å ta imot inspirerte

råd i fremtiden. Det beste tidspunktet å bestemme seg

for å hjelpe Noah å bygge arken, ville vært første gang han

spurte. Hver gang han spurte etter det, ville hvert avslag

svekke følsomheten for Ånden. Hver gang ville hans

spørsmål derfor virke mer tåpelig, helt til regnet kom. Og

da var det for sent.

Hver gang jeg har valgt å vente med å følge inspirerte

råd eller ment at jeg var et unntak, har jeg blitt klar over

at jeg har utsatt meg for fare. Hver gang jeg har lyttet til

profeters råd, følt dem bekreftet i bønn og deretter fulgt

dem, har jeg sett at jeg har beveget meg mot sikkerhet.

Underveis har jeg sett at veien har blitt ryddet for meg og

de ujevne steder utjevnet. Gud ledet meg i sikkerhet på

en vei som var ryddet med kjærlig omsorg, av og til ryddet

lang tid i forveien.

Beretningen i begynnelsen av Mormons bok handler

om en Guds profet, Lehi. Han var også leder av en familie.

Han ble varslet av Gud om å bringe sine kjære i sikkerhet.

Lehis erfaring er et bilde på hva som skjer når Gud gir råd


NOAH BLIR SPOTTET FOR SIN FORKYNNELSE, AV HARRY ANDERSON, © IRI

gjennom sine tjenere. I Lehis familie var det

bare de som hadde tro og som selv mottok

bekreftende åpenbaring, som så både faren

og veien til sikkerhet. For dem som manglet

tro, syntes flyttingen ut i villmarken ikke bare

tåpelig, men også farlig. I likhet med alle profeter

forsøkte Lehi like til sin død å vise familien

hvor sikkerhet var å finne.

Han visste at Frelseren holder dem ansvarlige

som han delegerer prestedømsnøkler til.

Med disse nøkler kommer myndighet til å gi

råd som vil vise oss veien til sikkerhet. De

som har nøklene, er ansvarlige for å advare

selv når deres råd kanskje ikke vil bli fulgt.

Nøkler delegeres nedover i en linje som

går fra profeten gjennom dem som er

ansvarlige for stadig mindre grupper, nærmere

og nærmere familier og enkeltpersoner.

Dette er én måte hvorpå Herren gjør en

stav til et sikkert sted. Jeg har for eksempel

sittet sammen med min hustru på et møte

for foreldre, sammenkalt av biskopen så han

kunne varsle oss om åndelige farer som våre

barn sto overfor. Jeg hørte noe mer enn min

kloke venns stemme. Jeg hørte en Jesu Kristi

tjener, med nøkler, som oppfylte sitt ansvar

for å advare og overdra til oss, foreldrene,

ansvaret for å handle. Når vi hedrer nøklene

i denne prestedømskanalen ved å lytte og gi

akt, fester vi oss til en livline som ikke vil

svikte oss i noen storm.

Vår himmelske Fader elsker oss. Han

sendte sin enbårne Sønn som vår Frelser. Han

visste at vi i jordelivet ville være i alvorlig fare,

og den verste fare ville være fristelsene fra en

fryktelig motstander. Det er en av grunnene

til at Frelseren har sørget for prestedømsnøkler,

så de som har ører å høre med og tro

til å adlyde, kan gå til sikre steder.

Ha et lyttende øre

Man må være ydmyk for å ha et lyttende

øre. Dere husker Herrens advarsel til Thomas

B. Marsh. Han var da president for De tolv

apostlers quorum. Herren visste at president

Marsh og hans Brødre i De tolv ville bli prøvet.

Han ga råd om å ta imot råd. Herren sa:

«Vær du ydmyk, og Herren din Gud skal lede

deg ved hånden og gi deg svar på dine bønner»

(L&p 112:10).

Det beste tidspunktet

å

bestemme

seg for å hjelpe Noah

å bygge arken, ville

vært første gang han

spurte. Hver gang

han spurte etter det,

ville hvert avslag

svekke følsomheten

for Ånden.

LIAHONA JUNI 2008 5


6

Lehis erfaring

er et bilde

på hva som

skjer når Gud gir

råd gjennom sine

tjenere. I Lehis familie

var det bare de

som hadde tro og

som selv mottok

bekreftende åpenbaring,

som så både

faren og veien til

sikkerhet.

Herren tilføyde en advarsel som gjelder

for enhver som følger en levende profet:

«Opphøy ikke dere selv, sett dere ikke opp

mot min tjener Joseph, for sannelig sier jeg

dere, jeg er med ham og min hånd skal være

over ham, og de nøkler som jeg har gitt til

ham og også til dere, skal ikke bli tatt fra ham

før jeg kommer» (L&p 112:15).

Gud gir oss råd ikke bare for vår egen

sikkerhet, men også for sikkerheten til sine

andre barn, som vi skulle elske. Få ting gir så

god trøst som å vite at vi har vært et redskap i

Guds hender til å lede noen i sikkerhet. Den

velsignelsen krever i alminnelighet tro til å

følge råd når det er vanskelig å gjøre det.

Et eksempel fra Kirkens historie er

Reddick Newton Allred. Han var med i en

unnsetningsgruppe som var sendt ut av president

Brigham Young (1801-1877) for å få frem

Willies og Martins håndkjerrekompanier. Ved

elven Sweetwater i nærheten av South Pass ba

kaptein George Grant Reddick Allred om å bli

igjen der med noen få menn og vogner og

være klar til å hjelpe når redningspatruljen

kom tilbake med håndkjerrepionerene.

Redningspatruljen fant Willies håndkjerrekompani

sittende fast i sneen, frysende,

sultende og døende. Noen i redningspatruljen

fortsatte å lete etter Martins håndkjerrekompani,

mens de andre hjalp Willies

gruppe å foreta den hjerteskjærende oppstigningen

opp og over Rocky Ridge. Så

snart de hadde slått leir, kom Reddick Allred

og hans menn for å yte nødvendig hjelp og

levere forsyninger.

Allred ventet deretter på at kaptein Grant

skulle komme tilbake med Martins kompani.

Uke etter uke gikk uten at det var tegn til

dem. Da snestormen raste og været ble livstruende,

mente to av mennene at det var

tåpelig å bli der. De regnet med at Martins

kompani enten hadde overvintret et eller

annet sted, eller at de var omkommet. De

besluttet å vende tilbake til Saltsjødalen og

prøvde å overtale alle de andre til å gjøre det

samme. Allred lot seg ikke rokke. President

Young hadde sendt dem ut, og kaptein Grant,

Reddick Allreds prestedømsleder, hadde bedt

ham vente der.

De som dro tilbake, tok med seg flere vogner,

proviant og annet, og tok fatt på turen tilbake

til Saltsjødalen. Og det som var enda

mer tragisk, var at de sendte hjem igjen 77

vogner som kom fra dalen for å hjelpe. Noen

LEHI FORKYNNER I JERUSALEM, AV DEL PARSON, © IRI


av disse vognene dro tilbake hele veien til Big Mountain før

budbringere fra president Young møtte dem og fikk dem

til å snu.

Til slutt, mer enn tre uker etter at Reddick Allred hadde

hjulpet Willies håndkjerrekompani, kom kaptein Grant tilbake

med Martins håndkjerrekompani. Disse pionerene

var enda mer utarmet og hadde lidd mange dødstap.

Kaptein Grants redningspatrulje var liten og hadde lite

proviant – og fortsatt 320 kilometer igjen til Saltsjødalen.

Igjen ser vi at fordi Reddick Allred hadde vært tro mot

oppdraget han hadde fått, selv under de mest graverende

omstendigheter, var han i stand til å yte livreddende hjelp

og forsyninger. 4

Gi av deg selv til andre

Du vil høre og lese inspirerte råd fra Guds profeter om

å ta oss av nye medlemmer av Kirken. De som har en tro

som Reddick Allred, vil fortsette å tilby vennskap selv når

det ikke synes nødvendig eller å ha noen effekt. De vil fortsette.

Når enkelte nye medlemmer kommer til et punkt

hvor de føler seg åndelig utmattet, vil medlemmer med tro

være der med vennlige ord og vennskap. Da vil de føle den

samme godkjennelse fra Gud som bror Allred følte da han

så disse håndkjerrepionerene kjempe seg frem mot ham,

og visste at han kunne gi dem sikkerhet fordi han hadde

fulgt råd da det var vanskelig å gjøre det.

Selv om opptegnelsen ikke bekrefter det, er jeg sikker

på at bror Allred ba mens han ventet. Jeg er sikker på at

hans bønner ble besvart. Han visste da at rådet om å stå

fast var fra Gud. Vi må be om å få vite det. Jeg lover dere

svar på slike troens bønner.

Noen ganger vil vi få råd som vi ikke kan forstå eller

som synes å ikke angå oss, selv etter omstendelig bønn og

ettertanke. Forkast ikke rådet, men hold fast på det. Hvis

en du stolte på ga deg noe som ikke virket som noe mer

enn sand, med et løfte om at den inneholdt gull, kunne

det være klokt å holde den i hånden en stund og riste den

forsiktig. Hver gang jeg har gjort det med råd fra en profet,

har gullpartiklene etter en stund begynt å komme til syne,

og jeg har vært takknemlig.

Vi er velsignet som lever i en tid da prestedømmets

nøkler finnes på jorden. Vi er velsignet som vet hvor vi

skal lete og hvordan vi skal lytte etter den røst som vil

oppfylle Herrens løfte om at han vil samle oss i sikkerhet.

Jeg ber om at vi må være ydmyke, at vi vil lytte, at vi må be

og at vi må vente på Herrens utfrielse, som med sikkerhet

vil komme hvis vi er trofaste. ■

NOTER

1. Philo Dibble, i «Early Scenes in Church History», Four Faith

Promoting Classics (1968), 90.

2. History of the Church, 5:137.

3. Se for eksempel The Teachings of Spencer W. Kimball (1982), 327;

«Til fedrene i Israel», Lys over Norge, jan. 1988, 44; «Kirkens kvinner»,

Lys over Norge, jan. 1997, 69.

4. Se Rebecca Bartholomew og Leonard J. Arrington, Rescue of the 1856

Handcart Companies (1992), 29, 33-34.

IDEER FOR HJEMMELÆRERE

Etter at du har studert dette budskapet ydmykt, gir du det

ved å benytte en metode som oppmuntrer dem du underviser,

til å delta. Her følger noen eksempler:

1. Les beretningen om Reddick Allreds trofasthet. Spør

familiens medlemmer hva de ville ha gjort i samme situasjon.

Spør: Hvordan vil det å følge profeten holde oss på sikker

grunn? Hvordan kan vår egen lydighet ha noe å si for andres

sikkerhet?

2. Spør familien hvordan de kan møte en utfordring som

profetene har gitt oss råd om, som å kle oss sømmelig eller

unngå tvilsomt mediestoff. Til styrke for ungdom (art. nr.

36550 170) gir råd om mange av dagens utfordringer.

3. Les sammen annet avsnitt under overskriften «En profets

advarsel». Be familien tenke tilbake på siste generalkonferanse.

La dem fortelle hvilke prinsipper i evangeliet de husker

flere enn én taler nevnte. Bær vitnesbyrd om at vi er velsignet

som får leve i en tid da Herren frembringer så mange vitner

om sitt ord.

LIAHONA JUNI 2008 7


Frukter av

Mormons bok

AV ELDSTE RICHARD G. HINCKLEY

i De sytti

8

Meditasjon og

anvendelse av Kristi

læresetninger i

Mormons bok har

ført til en «mektig

forandring» i mitt

hjerte.

Når jeg leser i Mormons bok, skjer noe

uunngåelig. Mine byrder føles lettere.

Tro og håp erstatter mine små og

store bekymringer og tvil. Livet synes lysere.

Som ung misjonær i Tyskland, og etter

bare en måned eller to på misjonsmarken,

hadde jeg to lignende erfaringer som på en

gjennomgripende måte påvirket mitt vitnesbyrd

om Mormons bok.

En morgen banket min ledsager og jeg

på døren til en prest i en fremtredende

kirke. Han ba oss komme inn og sette oss

ved bordet sammen med ham, og begynte

umiddelbart å angripe Mormons bok, høyst

opphisset og gestikulerende. Jeg forsto det

meste av det han sa, og den stridige ånd

han sa det i, var umiskjennelig, men mine

manglende tyskkunnskaper gjorde det vanskelig

å svare. Min seniorledsager, en sterk

og fremragende misjonær, bar ganske enkelt

et kraftfullt vitnesbyrd om boken, og vi takket

for oss og gikk. Hjertet mitt hamret. Jeg

tror jeg skalv en smule. Jeg følte uro.

Et par uker etter møtte vi en mann mens

vi kontaktet folk på gaten, og han takket ja

til en avtale. Vi avtalte tidspunkt, og han ga

oss adressen sin i Bückeburg, en malerisk

liten by noen kilometer fra byen vi virket i,

Minden, men likevel innenfor vårt område.

Det var vinter, og den søndag morgenen

vi hadde avtalt, satte vi oss på syklene og

kjørte den lange veien i sterk, kald motvind.

Kalde og andpustne ringte vi på dørklokken i

mannens bolighus, og han åpnet. Vi gikk opp

trappene til hans leilighet, og han lukket oss

inn. Vi følte umiddelbart en stridens ånd i

rommet – den samme som vi hadde følt

noen uker tidligere hjemme hos presten.

Vår vert ba oss ikke om å sitte ned.

Derimot forlot han rommet et øyeblikk. Han

kom tilbake med flere utgaver av Bibelen, la

dem fra seg på bordet og sa høyt og utfordrende:

«Dere vil altså snakke [religion],

hva?» Så pekte han ut av vinduet og brølte:

«Bra, men kast først den Mormons boken

deres ut i Weser [elven]!»

Det hadde gått et par uker siden erfaringen

med presten, og jeg klarte nå å formulere

noen setninger på tysk. Jeg gjorde et forsøk.

Igjen bar min seniorledsager ganske enkelt et

sterkt, stillferdig vitnesbyrd om Mormons bok

og takket høflig mannen for tiden han hadde

gitt oss. Så sa vi farvel og syklet tilbake til

Minden, denne gang i medvind.

Jeg hadde et vitnesbyrd om at Mormons

bok er sann, eller jeg trodde det da. Men

det gikk smertelig opp for meg etter disse

to erfaringene, så nær hverandre i tid, at


T.H.: FOTO: MATTHEW REIER

Jeg leste og ba

og tenkte og

mediterte. Til

sist belønnet Herren

mine anstrengelser.

Jeg fikk et vitnesbyrd

om Mormons bok

som aldri har forlatt

meg, det har heller

vokst seg sterkere i

årenes løp.

mitt vitnesbyrd hverken var rotfestet eller

sterkt. Jeg var usikker på meg selv og min

evne til å bære et sannferdig vitnesbyrd

om Mormons bok på en kraftfull og overbevisende

måte.

Jeg avgjorde at hvis jeg skulle lykkes som

misjonær, var det best jeg sørget for å gjøre

mitt vitnesbyrd om Mormons bok sikkert

og sterkt. Jeg satte i gang. Jeg leste og ba

og tenkte og mediterte. Til sist belønnet

Herren mine anstrengelser. Jeg fikk et vitnesbyrd

som aldri har forlatt meg, det har

heller vokst seg sterkere i årenes løp.

Jeg har ofte tenkt tilbake på disse to

erfaringene. Jeg er takknemlig for en klok og urokkelig

ledsager, og på én måte er jeg takknemlig for en uvitende

prest og en nokså fanatisk mann, som billedlig talt grep

meg i skuldrene og filleristet meg. Ennå i dag, godt over

førti år senere, husker jeg navnene deres og detaljene

rundt vårt møte. Når jeg tenker på dem, kommer de fine

ordene fra 3. Nephi til meg:

«Og slik som jeg har befalt dere, slik skal dere døpe, og

det skal ikke være noen ordstrid blant dere som det hittil

har vært. Heller ikke skal det være noen ordstrid blant dere

om min lære som det hittil har vært.

For sannelig, sannelig sier jeg dere: Den

som har stridighetens ånd, er ikke av meg,

men av djevelen som er stridighetens far, og

han oppegger menneskenes hjerter til å stride

i vrede mot hverandre.

Se, det er ikke min lære å oppegge menneskenes

hjerter til vrede mot hverandre,

men det er min lære at slike ting skal avskaffes»

(3. Nephi 11:28-30).

Jeg tenker også på Paulus’ gode ord til

galaterne: «Åndens frukt er kjærlighet, glede,

fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet,

saktmodighet [og] avholdenhet»

(Galaterbrevet 5:22).

Dette er de fruktene jeg opplever når jeg leser i

Mormons bok. Når jeg leser dens sider, tenker over

Kristi store læresetninger som står der, og forsøker å

anvende dem i mitt liv – faller alt dette på plass i sinn og

sjel som en «mektig forandring» (Mosiah 5:2; Alma 5:14) i

mitt hjerte, en forandring som fører til en beslutning om

å gjøre det bedre, være litt snillere, mindre kritisk, mer

generøs og dele med andre de store velsignelser Herren

har gitt meg.

Dette er fruktene av Guds ånd. Dette er fruktene av

Mormons bok. ■


10

Ta vare på hjorden

HVORDAN LÆRE DE UNGE LEDERSKAPSFERDIGHETER

Fra et intervju med

president Dieter F.

Uchtdorf, annenrådgiver i

Det første presidentskap,

og eldste M. Russell

Ballard i De tolv

apostlers quorum

For noen unge virker de voksnes

verden langt unna. Men

om ikke lenge vil den oppvoksende

generasjon være ledere

i sitt hjem og i Kirken. Hva

kan vi lære dem nå?

Åforberede den oppvoksende generasjon

til å bygge opp sterke familier, til

å lede Kirken og til å vende tilbake til

sin himmelske Fader er et viktig ansvar – og

det involverer ledere, lærere og fremfor alt

foreldre. «Ansvaret for å bygge opp lederskap

i Kirken hviler på far og mor,» forklarer

eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers

quorum. «Etter hvert som de unge vokser til

og modnes gjennom tenårene og går over i

de voksnes rekker, inntar Kirken en viktig

rolle i prosessen med å gi dem anledning til

å lede, men dette begynner i hjemmet.»

Her gir eldste Ballard og president Dieter

F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap,

10 prinsipper knyttet til å undervise

ungdom i lederskap, hentet fra egne

observasjoner og erfaringer.

1. Begynn i hjemmet

Lederskapsundervisning i hjemmet kan

gjøres i forbindelse med de enkleste situasjoner,

som når mor eller far tilbereder et måltid

eller reparerer et eller annet i huset, sier eldste

Ballard.

«Etter min mening finnes det ingen erstatning

for fedre og mødre som tar for seg et

barn – endog mens barnet er lite – og viser

det hva de gjør og hvordan de gjør det. Barnet

vokser opp og vet mye om livet og hvordan

de skal gjøre ting, bare ved nærheten til sin far

eller mor. Det bidrar også til at barnet føler at

det er en del av familierådsprosessen.

Det finnes situasjoner hvor unge ikke har

både en far og en mor i hjemmet. Vi forstår så

godt det. Men det er noen som oppdrar dem,

og denne personen er den første som skal

lære dem hvordan ting skal gjøres og hvordan

de skal lede.»

Undervisning i evangeliet kan foregå i

hjemmet også når unge er medlem av Kirken,

men ikke foreldrene er det, sier president

Uchtdorf. Ledere i menighet eller gren kan

invitere foreldre – uansett om foreldrene er

siste-dagers-hellige eller ikke – til å involvere

T.H.: FOTOILLUSTRASJON AV JUAN PABLO ARAGÓN; BAKGRUNN © ARTBEATS


12

Åfå anledninger

til å undervise,

også i enkle

situasjoner, er

vesentlig for de

unge. Undervisning,

sier president

Uchtdorf, er kjernen

i lederskap.

seg i barnas kirkeaktivitet. Noen av de beste

metodene er å benytte verktøy som allerede

eksisterer.

«Ledere kan dra nytte av de etablerte virkemidler

Kirken har – heftet Til styrke for

ungdom og programmene «Vi oppfyller vår

plikt overfor Gud» og «Personlig fremgang».

Veiledning for foreldre og ledere for ungdom

forklarer hvordan vi kan hjelpe våre

unge å lykkes i disse programmene og

utvikle lederskapsferdigheter,» sier president

Uchtdorf. «Få disse hjelpemidlene inn i de

unges hjem. Innby foreldrene til å hjelpe

barna å nå mål og fullføre oppgaver og alt

det andre fine de tilbys.

Det vil spesielt kreve innsats fra lederne,

men det vil hjelpe disse foreldrene å etablere

det lederskapspotensial som er basert på

familien. Det vil også vise dem hva vi alle prøver

å oppnå. Det vil vise dem at Kirken forener

familier og at den gir fine verdier – verdier

som gjør oss mer lik Kristus. Det vil vise disse

foreldrene at ”vi taler om Kristus, vi gleder oss

i Kristus, vi forkynner om Kristus, vi profeterer

om Kristus … så våre barn kan vite hvilken

kilde de kan se hen til for å få forlatelse for

sine synder” (2. Nephi 25:26). Hvis vi bruker

det vi har for hånden, kan vi hjelpe alle våre

unge til å bli ledere.»

2. Undervis i råd

Eldste Ballard bemerker at det ikke er

uvanlig at voksne ledere påtar seg ansvar som

faktisk hviler på ungdommen. «Lederskap

blant ungdom tiltar når lederne på en grundig

måte samrår seg med sin organisasjon,» sier

han. «La oss for eksempel si at et diakonenes

quorum har fem gutter som er aktive, og tre

som ikke er det. Hvem har ansvar for å hente

inn de tre inaktive? Alt for mange ledere vil si

at det er deres ansvar.»

Lederen skulle isteden legge frem saken i

et rådsmøte med medlemmene av quorumspresidentskapet

og spørre: «Hva skal vi gjøre,

hvordan skal vi gjøre det, og hvem skal gjøre

hva?» sier eldste Ballard.

«Hvis du ser en biskop eller annen leder

som styrer alt selv, som ikke involverer andre

og som ikke fremlegger for rådsmøtet alle de

ressurser han har, vil de unge tenke at det er

det en leder gjør. Det er en tragedie når en

biskop tenker som så: ”Det er min menighet,

og vi skal gjøre det på min måte,” og taper av

syne at det er Herrens menighet. Vi må søke

å få vite hva Han vil vi skal gjøre og hvordan

Han ønsker at vi skal samle ressursene og få

ting til å skje.»

3. Sørg for anledninger til å undervise i

hjemmet og i kirken

Å få anledninger til å undervise – selv

enkle ting som å bære vitnesbyrd, gi en åndelig

tanke om et skriftsted eller forsvare prinsipper

i evangeliet i små diskusjoner – er av

vesentlig betydning for unge mennesker, sier

president Uchtdorf. Han tilføyer at undervisning

er selve kjernen i lederskap.

«Ofte er våre unge det eneste medlem av

Kirken på sin skole, så de har behov for å

lære at de er virkelig verdifulle og for å

kjenne sin religion. De trenger å forstå at

uansett hva de gjør, underviser de. Hvis vi

sørger for å gi våre unge anledninger til å

undervise og oppmuntrer dem til ikke å

skamme seg over evangeliet, vil det være til

stor hjelp for dem.»

Kirkens organisasjon gir anledning til ikke

bare åndelig vekst, men også vekst på andre

områder. President Uchtdorf sier om sin yrkeskarriere

innen luftfart: «Alt som hjalp meg å

oppnå det jeg gjorde i min yrkeskarriere, har

jeg lært gjennom Kirken.»


FOTOILLUSTRASJON VED LAURENT LUCUIX

Han sier han nå ser det samme skje med medlemmer av

hans familie. «Mine sønnesønner er kjent som medlemmer

av Kirken, og de er kjent som de beste til å presentere stoff

i sine klasser. Hvorfor? Fordi de har lært disse ferdighetene

hjemme og i Kirken. De er ikke engang medvitende om at

de lærer på denne måten – det bare skjer.»

4. Hjelp dem å overvinne frykt

Da eldste Ballard var i slutten av 20-årene, ble han kalt til

biskop. «Jeg var svært engstelig,» forteller han. «Jeg hadde

aldri vært biskop før. Begge mine rådgivere var gamle nok

til å være min far. Jeg tenkte på alle de biskopene jeg hadde

hatt, og prøvde å samle noe jeg beundret og syntes var verdifullt

ut fra de eksempler de hadde vært. Men det er til

syvende og sist ved å gjennomføre oppgaven, uansett hva

den består i, som hjelper deg å overvinne frykten.»

Frykt følger naturlig med nye oppgaver, tilføyer eldste

Ballard. «En 12-åring som kalles til diakonenes quorumspresident,

vil være litt engstelig. Han undres kanskje: ”Hvordan

skal jeg lede et møte?” Nåvel, han blir vist hvordan det skal

gjøres. Han er kanskje litt klønete, og det kan være vanskelig.

Men etter noen ganger vet han at han greier det. Han

har tatt et kjempeskritt fremover. Så snart du vet hvordan

du skal gjøre saker og ting, kan du plutselig lede uten

frykt.»

Selvtillit oppnås også ved å forstå hvem vi er, tilføyer

president Uchtdorf. «La oss ta Moses i Den

kostelige perle. Han lærer at han er skapt i

Guds lignelse og at Gud har et verk

for ham å utføre. Når du vet at

du er i Guds tjeneste, blir det

annerledes. Det er derfor våre

unge trenger å vite hvem

de er og at Herren vil

være med dem.

Da jeg var tenåring,

var det en misjonær

som underviste klassen

vår fordi vi var en

liten gren. En ting

han sa, traff meg

virkelig: ”Er Gud for oss, hvem er da imot oss?” En slik

trygghet gir deg styrke til å utrette noe selv når du er redd,

selv når du føler at du ikke er kvalifisert til å utføre det.»

5. La dem lære sin plikt

Ledere kan være tilbøyelige til å lede, sørge for musikken

eller holde bønn på en ungdommens temakveld eller

andre møter, men de skulle være ”skyggeledere”, ha oppsyn

med dem som utfører disse funksjonene, sier president

Uchtdorf.

«Det kan være en utfordring for foreldre og ledere fordi

de vet at de sannsynligvis kan gjøre det både raskere og

bedre. Det skal tålmodighet til å la de unge gjøre det.

Noen ganger må man også la dem snuble litt. Skriften sier:

”så … mitt folk kan bli undervist mer fullkomment, høste

erfaring og mer fullkomment forstå sine plikter og hva jeg

forlanger av deres hånd” (L&p 105:10; uthevelse tilføyd).

Du gir dem eksemplet og lar dem lære. Se på Frelseren.

Han lar oss utføre Hans verk her i kraft av våre forskjellige

kall. Han er tålmodig med oss. Det må også vi være overfor

våre unge.»

Eldste Ballard forteller som et eksempel om

en erfaring han hadde med et barnebarn som


hadde kommet hjem fra misjon og som ønsket å henge

opp noe på murveggen i leiligheten sin. Eldste Ballard dro

hjem til ham for å vise ham hvordan han skulle bore hull

og sette inn skruer.

«Jeg gjorde ferdig ett og spurte hvor han ville plassere

det neste. Han viste meg det, og jeg sa: ”OK, lag det der.

Du så hvordan jeg gjorde det. Nå gjør du det. Her har du

drillen.” Så han gjorde det. Og han gjorde resten av dem

også. Det gikk langsomt, for han var nervøs. Jeg kunne ha

gjort det dobbelt så raskt. Men nå vet han hvordan det gjøres.

Det styrket selvtilliten hans. Hvis han ønsker å henge

opp noe annet, vil han bare komme bort og låne verktøyet.

Jeg håper han bringer det tilbake!»

6. Gi dem det store bildet

Det er viktig å forklare de unge at en av grunnene til at

de blir bedt om å være lydige og om å tjene, er at de vil

lede familier og Kirken i fremtiden. Men deres lydighet og

tjeneste vil gjøre mer enn å forberede dem til fremtidig

ansvar for familie og kirke, det vil også forberede dem til å

utføre sin personlige misjon i livet.

Å fokusere på det store bildet vil ikke bare være til velsignelse

for de unge, men også for deres ledere, sier president

Uchtdorf. «Noen ganger tror

jeg vi konsentrerer oss for mye

om detaljer. Hvis våre voksne

ledere bringer det store bildet av

vårt mål og potensial inn i de unges hjerte og sinn, vil det

være lett å ta hånd om detaljene.»

Forståelse og å kommunisere tydelig og i en vennlig

tone er også avgjørende, tilføyer han. «Da jeg var 13, ble jeg

kalt som diakonenes quorumspresident. Grenspresidenten

vår brukte et par minutter på å finne et klasserom for å

snakke med meg i fred og ro og fortelle meg hva jeg

trengte å gjøre. Han ga meg en fin instruksjon om hva

som ble forventet av meg, både av ham og av Herren.

«Vet dere hvor mange diakoner vi hadde i klassen vår?

To. Likevel tok han seg tid til å forberede seg selv og forberede

meg. Det var for 50 år siden, og jeg husker ennå hvor

dypt inntrykk det gjorde. Han ønsket at jeg skulle lykkes.

Han ga personlig oppmerksomhet og tid. Han ga vennlig,

men direkte instruksjon, og han fulgte opp.»

7. Etabler ansvarsforhold

Herren har ikke behov for beundrere. Han trenger følgesvenner,

sier president Uchtdorf. «Du kan lære å bli en

leder ved først å lære å bli en følgesvenn. Skriften sier at vi

skal ”handle”, ikke bli ”påvirket”» (2. Nephi 2:26).

«Neste skritt er å følge opp. Det er det vi lærer i templet

– prinsippet å vende tilbake og rapportere. Men noen av

våre ledere er på en måte redde for å gi rettledning, å gi et

vennlig, men klart budskap om hva som forventes, og deretter

følge opp. Alt vil ikke bli gjort perfekt, men når de

unge prøver, må de oppmuntres. De unge vil huske det.


FOTOILLUSTRASJON VED CHRISTINA SMITH

De husker kanskje ikke ordene, men de vil

huske hva de følte.

8. Vit at du er berettiget til inspirasjon

Da eldste Ballard var ung biskop, var det

en niårig bråkmaker som skapte store problemer

for Primær-læreren. Etter flere uker

fulgte læreren gutten inn på biskopens kontor

og sa: «Biskop, her er en av hjorden din.

Ta hånd om den.»

Biskop Ballard var usikker på hva han

skulle gjøre. Men i samme øyeblikk ble han

inspirert: Be barnet om å rapportere tilbake

hver uke om sin oppførsel i Primær. Biskop

Ballard ga ham utfordringen, og det forandret

guttens holdning. Barnet oppdaget at han

kunne gjøre ting annerledes.

«Jeg hadde ikke denne tanken om ansvarlighet

i tankene før den landet på dørstokken

min,» sier eldste Ballard. «Men Herren inspirerer,

ved Åndens kraft, en verdig og rettferdig

lærer eller leder til å forstå hva han skal

gjøre og hva han skal si for å få frem det beste

i alle, spesielt i våre unge.»

Niåringen ble forresten en fantastisk gutt,

sier eldste Ballard. Han var på misjon, giftet

seg i templet og ble en flott leder.

Den åndelige forberedelse som kreves for

å motta inspirasjon, krever innsats, sier president

Uchtdorf, men det er avgjørende. Han

lærte noe lignende mens han var flyver. Å fly

747-fly var moro, sier han, men forberedelsen

som måtte til for å få en 747 opp i luften var

omfattende. «For en lærer eller leder består

arbeidet i bønn og i å vite hva den enkelte

unge mann eller kvinne trenger. Ledere

trenger også å se til at ungdomsprogrammet

ikke bare er moro og lek, men en fantastisk,

gledesfylt mulighet til å hjelpe dem til fremgang

i deres unge liv og til å bli det de er

ment å bli.»

9. Bring det tilbake til hjemmet

Til syvende og sist må ledere – spesielt

biskopsrådet – ta ansvar for på passende

måte å underrette og undervise foreldrene

om hva som skjer med de unge i menigheten.

Biskoper og grenspresidenter skulle ikke

røpe personlige, fortrolige forhold, men de

kan undervise kollektivt om noe som

bekymrer generelt.

«Hvis jeg var biskop i dag,» sier eldste

Ballard, «tror jeg at jeg ikke ville nøle med å

gå til prestedømmets og Hjelpeforeningens

møte den 5. søndagen og tale til foreldrene

om noe av det som bekymret meg med hensyn

til de unge. Jeg ville fortelle dem: ”Det jeg

vet om deres unge som følge av de intervjuer

jeg har hatt i årenes løp, er mellom dem og

meg, og de vet det. Jeg vil ikke svikte deres

tillit. Men vi har et generelt problem. Dere

foreldre trenger å vite om og gjøre noe med

dette…” Noen foreldre er kanskje redd for å

høre om det som egentlig foregår. Men de

trenger å vite om det.»

10. Vær klar over de unges evige potensial

«Vi har hevet listen,» sier eldste Ballard.

«Men dermed heves den ikke bare for ungdommen.

Den heves for foreldrene, som

har det primære ansvar for å lære sine barn

prinsipper. Den heves for lederne. Den

heves for lærerne. Vi må alle ta et trinn opp

i en verden som går så raskt i oppløsning

som denne.

Vi ser at de elsker Herren,» fortsetter

han. «Husk at Han elsker dem. Inni den

lille kroppen til den unge mannen eller

kvinnen dere underviser, er det en evig ånd.

Disse unge tilhører vår himmelske Fader, og

han viser stor interesse for livet til alle sine

barn. Vi må holde flammen av vitnesbyrdet

vedlike.» ■

Selv om frykt følger

naturlig

med nye oppgaver,

sier eldste

Ballard, vil det å

utføre oppgaven

hjelpe oss å overvinne

den følelsen

og gi oss selvtillit til

å fortsette.

LIAHONA JUNI 2008 15


Nøkler til fr

16

Denne unge mannen i Italia vet at han

ved å bruke prestedømmet bidrar til å

bygge bro til egen lykke.

AV KIMBERLY REID

Kirkens tidsskrifter

IFirenze i Italia pleide kjærestepar å følge en gammel

skikk: De festet hengelåser i Ponte Vecchio-broen og

kastet nøklene ut i elven Arno, som tegn på at deres

kjærlighet var «fastlåst» for evig.

I dag frarådes det å feste hengelåser til broen fordi man

vil beskytte den historiske broen, som er helt fra middelalderen.

Men 16 år gamle Cristian Morelli vet at det finnes

virkelige nøkler som har eksistert lenge før Ponte Vecchio

– mektige prestedømsnøkler som ble gjengitt til profeten

Joseph Smith i 1829, da Det aronske og Det melkisedekske

prestedømme ble gjengitt. En av disse nøklene er

beseglingskraften, og Cristian vet at en families kjærlighet

virkelig kan «låses» for evig. Hans foreldre ble beseglet i

templet av en som har slik prestedømsmyndighet, og en

dag har han planer om selv å motta templets velsignelser.

Han forbereder seg ved å utføre sine plikter i Det aronske

prestedømme og leve verdig til denne hellige tillit.

Ren kreativitet

Firenze er kjent som rennesansens vugge, tiden da det

skjedde en brå oppblomstring av kunst, litteratur og filosofi.

I likhet med talentfulle rennesansens menn før ham,

vet Cristian at det er mye godt å finne i musikk og bøker.

Han har spilt bassgitar i tre år, og han liker å studere engelsk

litteratur og filosofi.

Men han er fullstendig klar over at noen ganger går

«kreativitet» over i synd. Han kjenner noen tenåringer

som fordyper seg i dårlig musikk og pornografisk underholdning.

Cristian tenker på prestedømmet han bærer og

vet at han må være annerledes.

Lutrende ild

I 1497 overtalte en florentinermunk byens borgere til å

brenne alt de eide som kunne sies å være verdslig eller uverdig,

deriblant speil, kostbare klær og kunstverker. I 2008 er

FOTOS: KIMBERLY REID


emtiden

Cristian Morelli

bor i en liten by

utenfor Firenze

i Italia, en by som er

velkjent for sin kunst

og arkitektur. Han

liker å pleie sine

egne talenter, som

å spille bassgitar.

LIAHONA JUNI 2008 17


Cristian er takknemlig

for

åndelig klarsyn.

Han vet at det finnes

en Gud, at Jesus er

Kristus og at prestedømmets

nøkler har

blitt gjengitt til jorden.

Slik kunnskap

former hans livsstil.

Cristians strategi litt annerledes. Istedenfor å

forsøke å lutre samfunnet rundt seg, søker han

å la Den hellige ånds ild rense ham selv.

«Det kan være tøft,» sier Cristian. Det er

bare fire elever i Seminar-klassen hans, og de

kan ikke møtes hver dag fordi de er spredt

over et stort geografisk område. Han føler

seg ofte alene, men han vet at helliggjørende

kraft kan komme gjennom prøvelser. For å

hente inspirasjon ser han hen til andre som

har opplevd motgang.

Jesu Kristi apostel Peter opplevde prøvelser

i Cristians hjemland og tilbragte tid i

fengsel i Rom, og han døde trolig som martyr

der. Til denne dag illustreres ofte Peters

prestedømsmyndighet med at han holder

store nøkler i hånden. I likhet med Peter

ønsker Cristian å være en sann disippel

og holde seg trofast til sine kall i prestedømmet,

uansett hva det koster.

En annen av Cristians helter er Nephi.

«Nephi måtte, i likhet med Peter, gjennomgå

mange prøvelser,» sier Cristian. «De hjalp

ham til å bli den han var.»

Bønn, skriftstudium og den trygge havn

han kaller hjem, gjør sitt til å gjøre Cristian til

den han er – en siste-dagers-hellig som går

inn for å hedre prestedømmet, reise på

misjon og en dag bli en ektemann og rettskaffen

far.

Innstilt på glede

Slike mål skiller Cristian fra vennene hans.

«Jeg har ønsket å reise på misjon helt siden

jeg gikk i Primær,» sier han. Dessverre bryr

ikke vennene hans seg om å høre om hans

tro eller religion av noe slag fordi «de er så

innstilt på studier, sport og å ha det gøy».

Han husker å ha hatt åndelige erfaringer

når han har delt ut nadverden som diakon


JESUS HELBREDER EN BLIND, AV CARL HEINRICH BLOCH, BRUKT MED TILLATELSE FRA NATIONALHISTORISK MUSEUM I

HILLERØD, DANMARK. KAN IKKE KOPIERES; FOTO AV JAMES E. FAUST: BUSATH PHOTOGRAPHY

og når han har fastet for en slektning som var syk. Han

føler stor tilfredsstillelse ved hjemmelærerarbeidet fordi

han «kan kjenne forskjell mellom før og etter besøket,» når

de familiene han og hans far underviser, «mottar trøst og

er takknemlige for de ord som er blitt sagt».

Dette er følelser og erfaringer som mange av Cristians

venner ikke kan ha noe forhold til. Han kan noen ganger

føle at han blir misforstått, men åndelig klarsyn er en velsignelse

han aldri ønsker å miste. I likhet med den blinde

mannen som Frelseren helbredet i en av Cristians favoritthistorier

i Det nye testamente (se Johannes 9:1-11), kan

Cristian se klart mens mange av hans venner fremdeles er

blinde for den glede evangeliet gir.

Han vil dele sitt klarsyn med andre

Det er en av grunnene til at han ser frem til å reise på

misjon: Å hjelpe andre å se de åndelige realiteter som han

har blitt velsignet med å forstå. Fra barndommen av har

han vært god venn med misjonærer og vært bedrøvet hver

gang en av dem ble forflyttet. «Etter hvert som tiden har

gått, har jeg kanskje glemt misjonærens navn, men jeg

glemmer aldri erfaringen. Hver av dem har etterlatt inntrykk,»

sier han. «Jeg ønsker å være som de misjonærene

jeg har kjent til nå.»

Cristian er spesielt imponert over den besluttsomhet

han er vitne til når han er med misjonærene ut. Selv om

«mange mennesker kan si tvert ”nei, jeg er ikke interessert”

LEV ANNERLEDES ENN VERDEN

«Som prestedømsbærere i denne kirken

er noe av prisen vi må betale å leve

annerledes enn resten av verden. Vi er

innehavere og beskyttere av disse imponerende

kreftene, som kan og vil redusere

Satans makt på jorden. Av hele mitt hjerte ber jeg

dere om å hjelpe oss å redusere verdens innflytelse.»

President James E. Faust (1920-2007), annenrådgiver i Det første

presidentskap: «Djevelens hals», Liahona, mai 2003, 52.

eller smelle døren igjen for dem, fortsetter de å gå», sier

Cristian. «De fortsetter å banke på dører og prøver å dele

sin kunnskap om evangeliet med noen andre.»

Cristian forbereder sin egen misjon ikke bare ved å

holde seg ren og studere evangeliet, men også ved å kle

seg passende for anledningen – uten å overdrive.

Mote er svært viktig i Firenze, men for Cristian er ikke

kostbare klær viktig. På søndager «har jeg hvit skjorte,

jakke og slips for å vise respekt for sabbaten og Herren»,

sier Cristian. Han vet at det vil hjelpe ham å overholde

misjonærenes klesnorm. Resten av uken går han kledd

som han vil. «Jeg har aldri likt å være noen moteløve,» sier

han. «Jeg bryr meg ikke om hva jeg har på, så lenge antrekket

er passende» – uten hensyn til hvilket navn det står på

merkelappen.

Nøkler til lykke

Cristian ser frem til å motta Det melkisedekske prestedømmet,

tempelbegavelsen, kallet til å virke som heltidsmisjonær

og en dag anledningen til å «låse sin kjærlighet»

til sin egen evige familie.

Og endelig ser Cristian frem til Jesu Kristi annet

komme. «Det er en trøst å vite at når han kommer,» vil

verdens synder og den medfølgende bedrøvelse «være

over». Inntil den tid vil Cristian hedre dem som har prestedømsnøkler

og holde de pakter som holder ham nær til

Frelseren. Han vet at det er eneste vei til åndelig sikkerhet

og evig lykke. ■

LIAHONA JUNI 2008 19


20

Man må

ta seg tid

til å være

hellig

ADAM C. OLSON

Kirkens tidsskrifter

IHong Kongs gater farer livet forbi i vanvittig tempo.

Enten det er dag eller natt, beveger folkemasser seg i

ordnede rekker, men i hurtig tempo fra sted til sted.

Folk strømmer inn i undergrunnsbanen og tyter ut på den

andre siden på vei til arbeid, markedsplass eller skole.

I en kultur som belønner hardt arbeid og prestasjon,

kan det virke som døgnet ikke har timer nok til å rekke alt.

«Jeg trenger mer tid,» sukker Ng Kathy Ka-Lai, som tar

et lite avbrekk sammen med noen av sine unge enslige

voksne venner etter en travel søndag.

Vennene lærer ved erfaring at verden kan være både

krevende og overveldende. Den kan trekke et menneske i

mange retninger på en og samme tid, samtidig som den

også trenger seg inn i den tiden en måtte ha til overs.

Verdens krav til oss kan gi lite rom for åndelige ting. Og

hvis vi ikke er påpasselige, kan vi, før vi vet ordet av det,

være i verdens grep fremfor i en posisjon der vi kan påkalle

Guds barmhjertighet.

Verdens tempo øker stadig

Kathy og hennes venner vet hvor lett det er å bli fanget

inn av verdens travelhet.

Chow Shu Wai, 28, produksjonsleder, arbeider 70 timer

OPPGITT

ER

i uken. Yuen Lung Sing, 29, arbeider over 50 timer i uken

ANNET

som bygningsingeniør. Kathy, 28, arbeider også ca. 50

IKKE

timer i uken innen salg- og kundeservice. Chan Misty Lai

HVIS

Ming, 27 og forskningsassistent, og Tsang Dick Hing Leung,

OLSON, C.

28 og mekaniker, arbeider begge ca. 45 timer.

I tillegg påtar disse trofaste unge voksne medlemmene

ADAM

seg ekstra ansvar knyttet til kall i Kirken som hver av dem FOTOS:


uker 5 til 15 timer i uken på. I venneflokken finner vi en

Unge kvinners president på stavsplan, en rådgiver i Unge

menns presidentskap på stavsplan, en rådgiver i menighetens

søndagsskolepresidentskap, en president for regionens

Institutt-råd og en unge enslige voksnes representant

på stavsplan.

For å finne tid til personlig åndelig fornyelse sier vennene

at de må planlegge. Det vil noen ganger si at de må

Yuen Lung Sing i

Hong Kong har

funnet ut at verdens

travelhet

kan hindre oss i

å bruke tid på

å komme nærmere

Gud.

bruke oppfinnsomhet eller sove

mindre, stå opp tidligere, legge

seg senere og ellers bruke reisetiden og spisepauser på

arbeidet.

«Hvis vi har vilje til å ta oss tid til for eksempel skriftstudium,

er det enkelt å finne tid til det,» sier Dick. «Det er

når vi ikke planlegger, vi sannsynligvis kaster bort eventuell

fritid.»

LIAHONA JUNI 2008 21


22

IKKE NOK TID?

«Vi må ta noen tøffe

valg med hensyn til

hvordan vi bruker tiden.

Men vi skulle aldri la det

bli et bevisst valg å la

det bli et mønster å sette

det åndelige i annen

rekke. Aldri…

Når vi setter Guds

mål først, vil han bevirke

mirakler for oss…

… De åpenbart hemmende

murene ”ikke tid

nok” vil begynne å vike,

selv når du blir bedt om

å gjøre enda mer.»

President Henry B.

Eyring, førsterådgiver i

Det første presidentskap,

«Utdannelse for det

virkelige liv», Kirkens

skoleverks temakveld,

mai 2001.

Vær på vakt mot distraksjoner

For – når verden ikke krever din oppmerksomhet

i form av arbeid og andre

ansvarsoppgaver, prøver den vanligvis å

vekke din oppmerksomhet med andre

måter å fylle tiden på.

«Det er så mye som distraherer i verden,»

sier Misty. Misty nevner som eksempel MP3spillere,

som gir deg anledning til å ha med

favorittmusikken din hvor du enn ferdes,

men de kan hindre din konsentrasjon.

«Jeg la bort MP3-spilleren min for snart

et år siden,» sier hun. «Den

gjorde det vanskelig å holde

fokus. Jeg klarer ikke å tenke

når MP3-spilleren er på.»

Dick snakker om fjernsyn.

«Har jeg tid til TV, har jeg tid til

Skriftene,» sier han. «Vi trenger

å finne en balanse og gjøre de

riktige tingene til riktig tid.»

For disse unge voksne er

ikke problemet dårlige programmer

eller å lytte til upassende musikk.

Problemet er å la underholdning oppta den

lille tiden de har til åndelige ting. Eller som

eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers

quorum sa: «Når det som hører verden til,

trenger seg på, får altfor ofte det som er

galt, høyest prioritering… Satan har et mektig

redskap å bruke mot gode mennesker.

Det er forvirring. Han vil få gode mennesker

til å fylle tilværelsen med ”gode ting” slik at

det ikke blir rom for det viktigste.» 1

Helliggjør deg selv

Samtidig som de prøver å gjøre seg fri fra

verden, lærer Dick, Kathy, Lung, Misty og Shu

hvilket ansvar de har for å gjøre som Herren

sier: «Dere skal hellige dere og være hellige»

(3. Mos. 20:7). Vennene drøfter hvordan de

skal søke å bli helliggjort.

1. Ved tro

«De skal utøve tro på meg, sier Herren, …

så de kan bli helliggjort ved meg» (Ether 4:7).

Tro fører til handling, og disse unge

voksne tror at tro på Jesus Kristus vil føre til

Kristus-lignende handlinger.

I dagens løp prøver Dick å tenke på Jesus

så ofte som mulig. «Han er

vårt eksempel på hellighet.

Hva gjorde Jesus? Hva sa

han?» sier han.

Og så forsøker han å

leve slik.

På grunn av sin tro studerer

vennene Skriftene,

går på Institutt, arbeider

sammen med misjonærene

og arbeider i templet. De

tjener andre og bærer sitt vitnesbyrd så sant

det er mulig. De viser også at de er villige

til å ofre sine ønsker for å være lydig mot

Herren.

«Mitt sinn og mine handlinger må være

konsentrert om Jesus Kristus,» sier Kathy. «Jeg

kan ikke si at jeg ønsker å være mer tålmodig,

og så ikke foreta meg noe. Hvis jeg tror på

ham, kan jeg bli mer lik ham.»

2. Ved studium

«Hellige dem i sannheten! Ditt ord er

sannhet» (Johannes 17:17).

«Når vi bruker Skriftene, blir de svar som

hjelper oss å møte og løse våre problemer i

FOTOGRAFI AV HONG KONG KINA TEMPEL: CRAIG DIMOND


livet,» sier Dick om sine erfaringer med skriftstudium.

Alle samtykker. Og alle forteller de at de prøver å finne

tid hver dag til å studere Skriftene, enten det er en halvtime

før arbeidstid eller sengetid eller under reisen.

Studium, ledsaget av bønn og ettertanke, åpner for

inspirasjon, sier Lung. Det kan til og med forandre vår

legning. 2

«Skriftene gir meg dypere forståelse av evangeliet,» sier

Lung. «Jeg kan føle Ånden, og det fører meg nærmere

Gud.»

3. Ved offer

«Helliggjørelse … finner sted fordi de gir seg hen til

Gud» (Helaman 3:35).

«Frelseren ber oss være villige til å ofre våre egne ønsker

for å følge Gud,» sier Kathy.

«Vi må være villige til å oppgi verdslige ting,» samtykker

Misty.

Lung snakker for eksempel om den unge mannen i

Lukas-evangeliet som spurte Jesus hva han måtte gjøre for

å arve evig liv. Mannen hadde holdt budene fra han var

ung, men han var ikke villig til å gi avkall på sin rikdom da

Jesus oppfordret ham til å selge alt han eide for å følge

Når det ikke synes

å være tid nok til

alt, må vi gi Gud

førsteprioritet,

sier Tsang Dick

Hing Leung, Ng

Kathy Ka-Lai og

Yuen Lung Sing.

Frelseren (se Lukas 18:18-23).

«Han måtte ofre det han var

glad i for å følge Kristus,» forklarer

Lung. «Alle har vi noe – ikke

nødvendigvis rikdommer – men

noe som holder oss fra å følge ham.»

Et eksempel de snakket om, er kong Lamonis far som

var villig til å forsake alle sine synder for å kjenne Gud (se

Alma 22:18).

«Gud ønsker å finne ut om vi har tro til å følge ham.

Han ønsker vårt hjerte,» sier Misty. «Han vil vite hva vi

elsker høyere. Det er slik vi blir hans disipler.»

«For å bli hellige må vi ofre vår vilje, våre ønsker,»

sier Shu.

4. Ved lydighet

«Det som styres ved lov, blir også bevart ved lov og blir

fullkommengjort og helliggjort ved den» (L&p 88:34).

Å ofre våre ønsker virker helliggjørende når vi gjør det

for å gjøre Herrens vilje, leve i henhold til våre pakter og

holde Hans bud.

«Gud har gitt oss lover,» sier Dick. «Lydighet mot dem

helliger oss.»

LIAHONA JUNI 2008 23


24

«Vi kunne motta flere velsignelser hvis vi bare var mer

villige til å adlyde,» sier Kathy. «Vi kan være lykkelige ved å

holde Hans lov.»

5. Ved forsoningen

«Vi er blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én

gang for alle» (Hebr. 10:10).

«For meg betyr hellig å være verdig til å være i Guds

nærhet, å være ren,» sier Lung. «Det er bare mulig gjennom

forsoningen.»

«Han har allerede erfart alle våre vanskeligheter,» sier

Misty. «Det vi føler, har han allerede følt. Forsoningen har

stor kraft til å gjøre oss hellige slik Han er hellig» (se

Moroni 10:32-33).

Kathy sier at noe av det som inngår i å la forsoningen

virke i vårt liv, er å «minnes hva Frelseren har gjort»

for oss.

Dick sier at han føler forsoningens virkning når han

omvender seg og holder budene hver dag, og lar Herren

gjøre ham ren – et eksempel på hvordan vi kan helliggjøre

oss selv så Herren kan hellige oss (se 3. Mos. 20:7-8).

Er man villig til å

forsake verdslige

ting for å gjøre

rom for Gud, får

man store velsignelser

ifølge

Chow Shu Wai og

Chan Misty Lai

Ming.

I verden, men ikke av

verden

Disse unge voksne tar seg tid til å være hellige og fri

seg fra verdslighet fordi Herren har befalt oss å: «organisere

og bereder dere og helliggjør dere, ja, rens deres

hjerter og tvett deres hender og deres føtter for

meg…»

Men hvorfor han har befalt oss å være hellige er like viktig

som å forstå hvordan vi skal gjøre det.

«så jeg kan gjøre dere rene, så jeg kan vitne for deres

Fader og deres Gud og min Gud at dere er rene fra denne

ugudelige generasjons blod» (L&p 88:74-75).

«Livet kan være helt vilt,» sier Dick og ser utover den

endeløse travelheten i Hong Kong-kvelden. «Når vi gjør

rom for Frelseren i livet vårt, kan vi få hans hjelp til å overvinne

utfordringer. Ingenting i verden er så viktig for meg

som å kunne være i stand til å vende tilbake til min himmelske

Fader.» ■

NOTER

1. «Gjør det viktigste først», Liahona, juli 2007, 7.

2. Se Boyd K. Packer, «Frykt ikke», Liahona, mai 2004, 77.


DET STORE RÅD, AV ROBERT T. BARRETT; BORD: DETALJ FRA JESUS KRISTUS, AV HARRY ANDERSON

Undervis om de skriftsteder

og uttalelser

som best dekker behovene

til de søstrene

du besøker. Bær vitnesbyrd om

læresetningen. Oppfordre dem du

underviser, til å fortelle hva de har

følt og lært.

Hva lærer vi om vår førjordiske

tilværelse?

Eldste Richard G. Scott i De tolv

apostlers quorum: «Vi levde sammen

med Gud, vår hellige Fader, og hans

elskede Sønn, Jesus Kristus, i en førjordisk

tilværelse… Vi ble fortalt:

”Vi vil skape en jord hvorpå disse

kan bo,

og vi vil prøve dem ved dette, for

å se om de vil gjøre alt hva Herren,

deres Gud, befaler dem.

Og de som holder sin første prøvestand

[de som er lydige i foruttilværelsen]

skal forøkes … og de som

holder sin annen prøvestand [de som

er lydige i jordelivet], skal forøkes i

herlighet evindelig og alltid”

[Abraham 3:24-26]…

Du ble undervist og forberedt for

de omstendigheter du personlig ville

møte i jordelivet… Din erindring om

BESØKENDE LÆRERINNERS BUDSKAP

Jesu Kristi evangelium lærer

oss om vår førjordiske

tilværelses realitet

det førjordiske liv ville bli skjult slik at

det skulle bli en reell prøve, men du

ville bli gitt veiledning for å vise deg

hvordan du skulle leve. Vår Faders

frelsesplan i dette liv, med anledningen

til å vende tilbake til ham,

skulle kalles Jesu Kristi evangelium.»

(«Sannheten gjengitt», Liahona, nov.

2005, 78-79.)

Eldste Joseph B. Wirthlin i De tolv

apostlers quorum: «I et førjordisk råd

der vi alle var tilstede, godtok [Jesus

Kristus] vår Faders store plan for

lykke for hans barn og ble valgt av

Faderen til å iverksette denne planen.

Han ledet de gode styrker mot Satan

og hans tilhengeres styrker i en kamp

om menneskesjelene som begynte før

denne verden ble dannet. Denne konflikten

vedvarer fortsatt. Vi var alle på

Jesu side da, og vi er på Jesu side i

dag.» («Kristne i tro og handling»,

Lys over Norge, jan. 1997, s. 67-68.)

Hvorfor er det så avgjørende at vi

forstår den førjordiske tilværelse?

Julie B. Beck, Hjelpeforeningens

generalpresident: «Kvinner ble gitt

spesifikke oppgaver før verdens

grunnleggelse… Vi vet at vi i den

store strid i foruttilværelsen sto på vår

Frelser Jesu Kristi side for å bevare vår

mulighet til å tilhøre en evig familie.

Vi vet at vi er Guds døtre, og vi vet

hva vi skal gjøre… Vi tror at vår oppgave

er å danne evige familier… Vi vet

at befalingen om å bli mange og fylle

jorden fortsatt står ved makt… Vi tror

at vi med Herrens hjelp kan lykkes

med å oppfostre og undervise barn.

Dette er helt avgjørende ansvarsoppgaver

i lykkens plan, og når kvinner

fyller disse rollene av hele sitt hjerte,

er de lykkelige!» («Det siste-dagershellige

kvinner gjør best: Stå sterk og

urokkelig», Liahona, nov. 2007, 110.)

President Spencer W. Kimball

(1895-1985): «Hvis vi så på jordelivet

som hele vår eksistens, ville smerte,

sorg, fiasko og et kort liv være katastrofalt.

Men hvis vi anser livet som

noe evig som strekker seg langt inn i

den førjordiske fortid og inn i den

evige fremtid etter døden, da kan alle

hendelser settes i riktig perspektiv.»

(Læresetninger fra Kirkens presidenter,

Spencer W. Kimball [2006], 15.)

For tilleggsstudium, se Jeremia

1:4-5, L&p 138:55-56. ■

LIAHONA JUNI 2008 25


Spørsmål og svar

«Hvilken skade er det

i å prøve alkohol og

tobakk bare én gang?»

Skriften forteller at for at vi skal kunne

bruke vår handlefrihet, må det være motsetning

– godt og ondt – i verden, og at

vi må bli «påvirket av det ene eller det andre»

(2. Nephi 2:16, uthevelse tilføyd). Du trenger

ikke fra tid til annen å gi etter for gale valg for

at din handlefrihet skal være reell. Evnen til å

skille mellom riktig og galt er det viktige. Du

trenger ikke å kjenne både godt og ondt, du

må vite hva som er godt og hva som er ondt –

og så velge det gode.

Du tenker kanskje at det å prøve alkohol

og tobakk én gang ikke vil skade deg, men

det vil det gjøre. De er skadelige stoffer, og

du kan ikke føle Ånden hvis du inntar disse.

For noen vil den ene gangen føre til

avhengighet for livet.

26

Det finnes aldri noen «Bare én gang».

Nei, du skulle ikke prøve det, selv ikke bare

én gang! Du vil kanskje si at du aldri vil gjøre

det mer, men alkohol og tobakk kan være

avhengighetskapende. Jeg har en venn som

prøvde alkohol en gang. Neste gang hun gikk ut, vet du hva?

Hun drakk da også. Alle visste at hun hadde drukket «bare

én gang», så det ble «bare én til». Som medlemmer blir vi

hele tiden iakttatt av ikke-medlemmer. Det tar seg ikke bra

ut når vi ikke etterlever våre egne normer – for ikke å nevne

hvor skuffet dine foreldre ville bli.

Kaila W., 17, New South Wales, Australia

Budene holder deg trygg

Vår kjærlige himmelske Fader vet om hver minste

lille ting som foregår i livet og hvordan det påvirker.

Det var derfor han ga oss Visdomsordet. Han

elsker deg så høyt og ønsker å holde deg i trygghet

for det onde. Dette er én måte han prøver å holde deg trygg

på – gjennom budene. Du vet at det er et bud at vi ikke skal innta

skadelige stoffer, så hold deg på den sikre siden. Be om hans veiledning

for å holde deg borte fra tanker om å prøve noe som du

vet ikke er riktig.

Asenaca V., 18, Suva, Fiji

Svarene tar sikte på å gi hjelp og perspektiv, og er ikke å betrakte som

offisielle uttalelser om Kirkens lære.


Hold Visdomsordet

Husk at Visdomsordet er

et bud fra Gud, derfor

må vi holde det strengt

i ære. Hvis ikke, begår

vi synd, og en synd vil alltid være en

synd, selv om vi begår den bare én

gang. Glem ikke at alvorlig synd bare

skjer hvis vi først gir etter for små fristelser,

som å prøve alkohol og tobakk

for å finne ut hvordan det smaker.

Ana M., 20, Michoacán, Mexico

Kjemp mot fristelsen

Alle skadelige stoffer som vi bevisst tilfører

kroppen, strider imot Visdomsordet.

Ikke eksperimenter med dem! Bruk av

disse stoffene, selv i de minste doser,

kan føre til destruktiv avhengighet. Ved

å bryte med Visdomsordet avskjærer vi

oss fra mange velsignelser som vi kunne

ha mottatt. Vi tilsmusser vår ånd. De

beste våpen å bekjempe fristelse med

er bønn, faste og skriftstudium.

Oleg P., 16, Krim, Ukraina

En gang skader også

«For noen år siden

spurte en av mine

sønner meg hvorfor

det ikke var så

lurt å prøve alkohol

eller tobakk

for å kjenne hvordan

det smakte.

Han var kjent med Visdomsordet, og

han kjente også til hvordan disse

Lær ikke på den harde måten

Våre ledere i Kirken sier ikke «bare én

gang». De sier nei. Ha tro på at Kirken

underviser oss så vi ikke er nødt til å

lære på den harde måten. Husk også at

i tempelintervjuet spør prestedømslederne

om du etterlever Visdomsordet.

Lauren R., 15, Maryland, USA

Bortforklaring fører til avhengighet

Det som er feil ved å si «det er jo bare

én gang», er den kjensgjerning at du

gjorde det. Hvis du gjorde det, vil det

svekke din motstand mot å gjøre det

om igjen. Å si at «det skjer bare én

gang» leder oss bort fra den rette og

smale sti. Så snart du begir deg i den

retningen, vil det kanskje ikke være

så lett å snu, fordi du vil si: «Det blir

bare én gang til, og dessuten, jeg kan

stoppe når jeg vil.» Det vil til slutt

kunne bli: «Jeg må ha én til,» eller

«det er ikke lenger håp for meg.»

Adam H., 16, British Columbia, Canada

stoffene påvirker vår helse, men

han satte spørsmålstegn ved hvorfor

han ikke skulle prøve dem selv. Jeg

svarte at hvis han ønsket å prøve ut

noe, burde han gå ut i hønsehuset

og spise litt gjødsel. Han krympet

seg forskrekket. ”Æsj, så ekkelt,”

utbrøt han.

”Jeg er glad du synes det,” sa jeg,

”men hvorfor kan du ikke prøve det

NESTE SPØRSMÅL

«Noen av mine venner i Kirken krangler

med noen utenfor Kirken om hvilken religion

som er den rette. Jeg vet at det er

galt å være stridig, men hvordan kan jeg

la mine venner få vite hva jeg føler for

evangeliet?»

Vennligst send ditt svar innen 15. juli

2008 til:

Liahona, Questions &Answers 7/08

50 E. North Temple St., Rm. 2420

Salt Lake City, UT 84150-3220, USA

Eller send e-post:

liahona@ldschurch.org

Følgende opplysninger og tillatelse må

vedlegges e-post eller brev:

FULLT NAVN

FØDSELSDATO

MENIGHET (eller gren)

STAV (eller distrikt)

Jeg gir tillatelse til å trykke svar og

fotografi:

UNDERSKRIFT

MORS ELLER FARS UNDERSKRIFT (hvis du er under 18)

så du selv vet hvordan den smaker?

Siden du foreslår å prøve noe som

du vet ikke er bra for deg, hvorfor

da ikke anvende det prinsippet på

noe annet?” Denne illustrasjonen

av det tåpelige i å ”selv prøve”

viste seg overbevisende for en

sekstenåring.» ■

Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers

quorum, «Synd og lidelse», Lys over Norge,

apr. 1994, 32.

LIAHONA JUNI 2008 27


28

Jeg var den eneste diakonen i kirken,

så biskopen og jeg ruslet rundt i

nabolaget og besøkte hver av de unge

mennene i quorumet og oppfordret dem

til å komme tilbake.


ILLUSTRASJONER: DOUG FAKKEL

ET KALL TIL Å

VOKSE

AV ELDSTE ULISSES SOARES

i De sytti

Jeg ble født i Brasil i en god familie med

fire gutter og en god mor og far. Da jeg

ble født, var ikke mine foreldre medlemmer

av Kirken. De sluttet seg til Kirken

mens jeg var liten, og jeg ble døpt og bekreftet

da jeg fylte åtte år.

Da jeg fylte 12, ba biskopen meg om å

komme til et intervju. Under intervjuet forklarte

han meg hva Det aronske prestedømme

er. Han forklarte meg hvilke ansvarsoppgaver

som følger med å ha prestedømmet. Jeg ble

beskikket som diakonenes quorumspresident,

men jeg var den eneste i det quorumet

som var aktiv. På dette tidspunktet lærte biskopen

meg noe viktig om tjeneste i Kirken.

En enkel invitasjon

En søndag var vi i kirkesalen til prestedømsmøtet,

og han vendte seg til meg og

spurte: «Hvor er de andre guttene? Hvor er

diakonene i quorumet ditt?»

Jeg sa: «Jeg er quorumet. Jeg er den

eneste jeg vet om.»

«Hva gjør du for å bli kjent med quorumsmedlemmene

dine?» spurte han.

Jeg sa: «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.»

Så sa han mildt: «Jeg skal fortelle deg hva

du skal gjøre.»

Han tok meg med rett etter møtet, og

vi ruslet rundt i nabolaget og besøkte hver

av de unge mennene på quorumslisten og

oppfordret dem til å komme tilbake. Og

flere av dem kom virkelig tilbake etter

noen besøk. Noen reiste på misjon, har en

flott familie og ble biskoper og stavspresidenter.

Og det hele startet med det enkle

besøket av min biskop og meg. Han viet

oppmerksomhet til det spesielle behovet

i vår lille menighet, og jeg er inderlig takknemlig

for at jeg lærte noe viktig som har

fulgt meg siden.

Gjennom hele livet har jeg lært at folk er

rede til å bli invitert tilbake. Man må gå og

invitere dem. Selv en gutt som jeg, uten

Biskopen betrodde

meg en oppgave og

lot meg forstå hvor

godt det er å virke i

Kirken, å gjøre noe

med sitt vitnesbyrd.

LIAHONA JUNI 2008 29


30

Da jeg var

knapt 16,

kalte biskopen

meg til å undervise

i Søndagsskolen.

Jeg ble skremt og

nervøs. Da jeg forberedte

en leksjon,

knelte jeg og ba.

Søndagen etter

kunne jeg fortelle

klassen at vår himmelske

Fader ville

besvare deres

bønner hvis de

hadde tro.

erfaring i prestedømmet, kan gjøre mye for å

hjelpe riket å vokse.

Den erfaringen som quorumspresident

hjalp meg. Den biskopen var en svært klok

mann. Han hadde fremtidsvisjonen. Han

ga meg denne oppgaven fordi han visste at

jeg var en ung mann som trengte en trener.

Og han bestemte seg for å være den treneren,

derfor tok han seg tid til å hjelpe og

støtte meg ved å gå ut sammen med meg.

Han hjalp meg å forstå hvor godt det er å

tjene i Kirken, å gjøre noe med sitt vitnesbyrd.

Det var flott. Jeg vil være ham evig

takknemlig.

En leksjon om vitnesbyrd

Da jeg var knapt 16, ga den samme biskopen

meg i oppdrag å erstatte midlertidig

en Søndagsskolelærer for de unge. Da han

kalte meg, ble jeg skremt og nervøs. Jeg

følte at jeg ikke visste tilstrekkelig til å


undervise. Jeg tenkte: «Hvordan skal jeg kunne være

lærer for den klassen? Det blir som å sette den blinde

til å lede en blind.»

Jeg husker at jeg i en leksjon måtte snakke om vitnesbyrdet

om Jesus Kristus. Vi studerte i Mormons bok om

hvordan vi kunne få et vitnesbyrd om evangeliet. Jeg følte

i mitt hjerte at jeg visste at denne kirken er sann, at Jesus

er Kristus. Men jeg hadde aldri bedt angående dette. Jeg

tenkte: «Hvordan i all verden skal jeg kunne undervise

disse ungdommene om at de må be og motta et svar, når

jeg selv aldri hadde bedt om et svar?»

Helt siden jeg ble født, hadde jeg blitt lært å ha tro på

Jesus Kristus. Og da jeg ble medlem av Kirken, hadde jeg

alltid den varme følelsen i mitt hjerte om Jesus Kristus, om

min himmelske Fader og om Kirken. Jeg hadde aldri hatt

noen bekymringer for hvorvidt dette var den sanne Jesu

Kristi Kirke eller ikke, jeg hadde aldri bedt angående det

fordi disse følelsene var så sterke. Men da jeg forberedte

leksen til klassen den uken, bestemte jeg meg for å be for

å få en bekreftelse på at evangeliet er sant.

Jeg knelte ned inne på rommet mitt, og jeg bestemte

meg for å be av all min styrke for å bekrefte i mitt hjerte

at dette er den sanne Jesu Kristi Kirke. Jeg forventet ikke

noen stor tilkjennegivelse, en engel eller noe. Jeg visste

ikke hva jeg kunne vente som svar.

Da jeg knelte ned og spurte Herren om evangeliet er

sant, fikk jeg en sterk, god følelse, en lav røst som bekreftet

for meg at evangeliet er sant, og at jeg skulle fortsette

i det. Det var så sterkt at jeg aldri igjen ville kunne si at

jeg ikke vet. Jeg kunne aldri ignorere dette svaret. Selv

om det var en lav røst, var den en svært sterk følelse i

mitt hjerte.

Jeg var så lykkelig hele dagen at jeg ikke kunne ha en

dårlig tanke. Når guttene på skolen kom til å si noe stygt,

ville jeg ikke høre etter. Det var som jeg var i himmelen,

og jeg mediterte over denne herlige følelsen inni meg.

Søndagen etter, da jeg sto foran klassen med ungdommer,

kunne jeg bære vitnesbyrd og fortelle dem at vår

himmelske Fader ville besvare deres bønner hvis de

hadde tro. Jeg leste Jakobs brev 1:5, som er det samme

skriftstedet som Joseph Smith leste angående det å be til

Gud om å få visdom. Men neste vers sier at du må be i

tro, «for den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives

og kastes av vinden» (Jakobs brev 1:6). Det står også

at man ikke kan forvente å få svar hvis man ikke har tillit

når man ber. Og jeg sa til meg selv og til den lille klassen

at vi skulle be med virkelig tro, lytte etter svar, og så vil

Herren svare.

Fra den tid av ga mitt vitnesbyrd meg den overbevisning

jeg trengte for å ta gode avgjørelser, spesielt i

situasjoner hvor jeg hadde utfordringer. Vi hadde alle

utfordringer med hensyn til å følge evangeliets normer,

spesielt personer, som i likhet med meg, var eneste

medlem av Kirken på sin skole. Men mitt vitnesbyrd

hjalp meg å huske at selv om jeg ble lagt press på av

mine venner for å gjøre gale ting, visste jeg i mitt hjerte

at jeg fulgte Jesu Kristi sanne evangelium. Etter den erfaringen

kunne jeg aldri fornekte mitt vitnesbyrd.

Den dagen gjorde stort utslag i mitt liv. Etter det fortsatte

jeg å forberede meg til misjon med hjelp fra min

gode biskop og min familie. Jeg var på misjon, og da jeg

kom tilbake, gikk jeg på skole for å få min eksamen. Jeg

giftet meg og stiftet familie. Og alt dette skjedde på grunn

av den bønnen jeg holdt da jeg bare var ca. 16 år.

Et liv i vekst

Som sagt har jeg alltid visst at evangeliet er sant, men

jeg måtte spørre og deretter dele mine erfaringer med

andre. Det hjalp meg også på misjon, for når jeg oppfordret

folk til å holde bønn, kunne jeg fortelle dem om min

egen erfaring og la dem få vite at jeg hadde gjort dette

før dem. Jeg bar vitnesbyrd om at de kunne få svar hvis

de ba i tro.

Jeg fikk store velsignelser fordi jeg ble gitt anledning

til å lære og tjene og vokse gjennom kall og oppgaver i

Kirken. Jeg ber om at også dere må få slike muligheter,

og at dere vil dra nytte av dem. De kan utgjøre en stor

forskjell i deres liv. ■

LIAHONA JUNI 2008 31


En som bruker slynge legger begge endene av slyngen i hånden han

kaster med, noen ganger fester han den ene enden av slyngen rundt fingrene

og holder den andre mellom tommel og pekefinger. En slyngekaster svingte

vanligvis ikke slyngen flere ganger over hodet, men bare én gang, og så, med

en kraftig bevegelse (enten over eller under skulderhøyde), slapp han taket i

enden mellom tommel og pekefinger for å frigjøre stenen.

David var sannsynligvis

ikke mer enn 16

år da han bekjempet

Goliat, og han beskrives

i Skriften som

«ung og rødkinnet»,

han var med andre

ord svært ung.

Basketballstandard 3 m

Goliat, omkring 2,7 m

David

Oldtidens slynger var i

alminnelighet laget av en lang

remse flettet ull eller lin med

en pose midt på til stenen. Jo

lengre en slynge var, dess

større rekkevidde hadde den.

De lengste slyngene kan kaste

en sten godt over 250 m med

en kraft av mellom 100 og

160 km/t.

BEKJEMP

DINE

Stener som var runde og

hadde en viss tyngde, ble foretrukket

av kastere fordi de

med større sikkerhet holder

retningen. Stenene de brukte

til slynger var vanligvis 5 cm

i diameter (omtrent som en

golfball).

GOLIATER

«I dag skal Herren gi

deg i min hånd, …

Og all jorden skal få se

at Israel har en Gud.»

(1. Sam. 17:46).

En løve og en bjørn gikk til angrep på

hjorden til Davids far, og David slo dem i hjel.

Det ga ham selvtillit i møte med Goliat.

FOTOGRAFI AV SLYNGE: CRAIG DIMOND; ILLUSTRASJONER: GREG

NEWBOLD; DYR © GETTY IMAGES; KART © MOUNTAIN HIGH MAPS


Vi må alle møte noen goliater

i livet: Prøvelser, utfordringer

og fristelser som

virker umulige å stå imot. Men,

i likhet med David, kan vi overvinne

dem hvis vi bare har

tillit til Gud og gjør vår del.

President Gordon B. Hinckley

(1910-2008) sa: «Når du blir

fristet, så benevn den skrytende,

bedragerske kjempen

som ”Goliat”, og gjør med den

som David gjorde med filisteren

fra Gat.» («Hvordan overvinne

goliatene i vårt liv», Liahona,

feb. 2002, 4-5.)

Når du leser 1. Samuel 17,

hva kan du lære der av kampen

mellom David og Goliat? På

hvilken måte hjalp Davids tiltro

til Gud ham? På hvilken måte

var han forberedt for denne

kampen? Hvordan kan en tenåring

påvirke oppbyggingen av

Herrens rike?

Her følger noen detaljer

til støtte for ditt studium av

denne bemerkelsesverdige

historien.

Goliats skjellbrynje

var på «fem

tusen sekel», som

kunne veie 57-90 kg.

Spydskaftet til

Goliat var «som en

vevbom» – det veide

trolig over 9 kg.

Spydodden veide

«seks hundre sekel

jern» (7-11 kg)

Hellas

Libya

E GE E R HA V ET

Tyrkia

M I D DE LH AV E T

Egypt

Libanon

Syria

Israel

Jordan

Filistrene kom trolig opprinnelig fra området

rundt Egeerhavet. Goliat kan ha nedstammet fra

en folkerase som sies å ha vært svært høye,

som «kjemper». (Se 5. Mos. 2:10-11, Josva

11:22.)

Goliats kobberhjelm var trolig laget av

bronse, kobber eller jern. Den kan ha vært festet

til en plate, som man tror skulle beskytte rygg

og nakke.


Den åndelige

bestanddelen

i helbredelse

AV ELDSTE ALEXANDER B. MORRISON

Medlem av De sytti fra 1987 til 2000

Skriftens beretninger om Jesu liv og

lære er fulle av henvisninger til hans

uovertrufne kraft til å helbrede alle

slags lidelser. Evangeliene beretter om mer

enn 20 tilfeller da Jesus helbredet syke: Fra

å helbrede den kongelige embedsmannens

sønn i Kapernaum (se

Johannes 4:46-53) til

å gjenopprette det

avskårne øret til Malkus, yppersteprestens

tjener (se Lukas 22:50-51, Johannes 18:10).

Kristi helbredende kraft strakte seg lenger

enn til å helbrede folk med fysiske sykdommer,

den innbefattet «alle slags sykdommer

og plager blant folket» (Matteus 4:23, uthevelse

tilføyd; se også Mosiah 3:5, 3. Nephi

17:5-10). Jesus, med sin uendelige medfølelse,

helbredet ikke bare dem med fysiske

skrøpeligheter, men også andre med psykiske

eller følelsesmessige sykdommer.

Disse helbredelsene er en medfølgende

del av Jesu Kristi forsoning. Den er så kraftfull

– så altomfattende i omfang og rekkevidde –

at den ikke bare betaler prisen for synd, men

også kan helbrede enhver jordisk

lidelse. Han som gikk ut og led

smerter og lidelser av alle slag

for at han skulle kunne vite fullt

ut hvordan han kunne hjelpe

sitt folk (se Alma 7:11-12),

som bar den ufattelige byrden

av synd for alle som

tilhører Adams familie

(se 2. Nephi 9:21), tilbyr på

samme måte sin helbredende

kraft til alle, uansett hva som

er årsak til deres lidelse.

«Ved hans sår har vi fått

legedom» (Jesaja

53:5).

Helbredelsens guddommelige

gave er

avpasset til mottakernes

behov av ham

som kjenner dem

best, fordi han elsker

dem høyest.

BETESDADAMMEN, AV CARL HEINRICH

BLOCH, GJENGITT MED TILLATELSE FRA

BRIGHAM YOUNG UNIVERSITY

KUNSTMUSEUM

LIAHONA JUNI 2008 35


Mottakerens

tro er en

stor forutsetning

for helbredelse.

Uten tro kan

ikke helbredelsens

mirakel skje.

Prestedømmets rolle

Frelseren kunne, ved sin guddommelige

makt, helbrede alle, men jordiske menn

som utøver Det melkisedekske prestedømmes

myndighet, er underkastet hans vilje.

Noen ganger er de ikke i stand til å helbrede

dem de salver fordi Gud vil det

annerledes. Apostelen Paulus «bad …

Herren tre ganger» om å ta bort den uidentifiserte

«torn i kjødet» som plaget ham

voldsomt (2. Kor. 12:7-8). Men Herren nektet

å gjøre det, og forklarte: «Min nåde er

nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet»

(2. Kor. 12:9). Paulus forsto bedre

enn mange at prøvelser og lidelse begge er

en nødvendig og uunngåelig del av livet.

President Spencer W. Kimball (1895-1985)

forsto visdommen i at det er satt begrensninger

for prestedømsbæreres

helbredende

kraft. Han sa:

«Prestedømmets kraft

er ubegrenset, men

Gud har i sin visdom

lagt visse begrensninger

på enhver av oss… Jeg

er takknemlig for at

jeg ikke engang ved

prestedømmet kan

helbrede alle syke.

Jeg kunne komme

til å helbrede mennesker

som skulle

dø… Jeg er redd jeg

kunne forstyrre Guds

hensikter.» 1

For mange år

siden, som ung og

uerfaren grenspresident,

ble jeg spurt

av en av våre grensmedlemmer om å være

med og velsigne hans alvorlig syke hustru.

Mannen ønsket tydeligvis at jeg skulle velsigne

henne med fullstendig helbredelse av

sykdommen. Det var virkelig min hensikt.

Både mannen og hans hustru trengtes sårt i

vår strevende gren.

Mannen salvet sin hustrus hode med innviet

olje på foreskrevet måte, og jeg begynte

å besegle salvingen (se Jakobs brev 5:14). Til

min forundring hørte jeg meg selv si ord jeg

ikke hadde hatt til hensikt å uttale: Kvinnen

var «bestemt til å dø» (L&p 42:48). Hun ville

ikke bli frisk av sykdommen, men ville forlate

oss fredelig, omsluttet av Frelserens kjærlige

armer.

Kvinnen døde neste dag, og jeg presiderte

ved hennes begravelse – som en mer bedrøvet,

men klokere mann. Jeg hadde lært noe

veldig viktig: Når vi salver en syk, må vår

grunnregel være «ikke min vilje skje, bare

din» (Lukas 22:42).

Helbredelsens guddommelige gave tilkjennegis

derfor på forskjellige måter,

avpasset etter de individuelle behov mottakerne

har, av Ham som kjenner dem best

fordi han elsker dem høyest. Kristi helbredende

kraft kan gi permanent lindring i den

forstand at unormal funksjon i en eller flere

kroppsdeler blir rettet opp og den tunge

byrden løftet bort fra trette hjerter. Men

den fred, hvile og lindring av lidelse som

så inderlig søkes av mennesker hvis byrder

ofte virker uutholdelige, skjer kanskje ikke

ved helbredelse i medisinsk forstand, men

ved den gave som ekstra tilførsel av styrke,

forståelse, tålmodighet og medfølelse er, og

som gjør den lidende i stand til å bære sine

byrder. I likhet med Alma og hans brødre

kan de da «bære sine byrder med letthet»


FOTOILLUSTRASJONER: DAVID STOKER

og «underkaste seg hele Herrens vilje med glede og tålmodighet»

(Mosiah 24:15).

Medisinens rolle

Vi skulle ikke tro at alle som er syke, uansett årsak,

bare trenger å få en prestedømsvelsignelse for å lette

byrden, kanskje for godt. Jeg er en sterk talsmann for

prestedømsvelsignelser og støtter dette. Jeg vet av

mange personlige erfaringer at Jesus Kristus, og han

alene, har den dyrebare «balsam i Gilead» (Jeremia 8:22)

som trengs for en endelig og fullstendig helbredelse.

Men jeg vet også at Gud har gitt oss stor kunnskap som

kan være til uvurderlig hjelp i lidelse. Jeg tror vi må dra

all nytte av slik Gud-gitt informasjon.

Noen syke, som har fått en prestedømsvelsignelse og

har bedt inderlig om at deres byrde må bli lettet, kan føle

at de lider av sørgelig mangel på tro hvis de søker profesjonell

hjelp for sin lidelse. De kan til og med slutte å ta

foreskrevet medisin og feilaktig tenke at deres tro vil

erstatte behovet for den. En slik tanke er ganske enkelt

feil. Det er ikke noe konfliktforhold mellom det å motta

og følge profesjonelle råd og samtidig utøve tro. Faktisk

kan utøvelse av tro kreve at vi følger erfarne legers råd.

Klokt helsepersonell – uansett akademisk

utdannelse eller fagfelt, det være seg primærmedisin

eller psykologi – er i økende grad

oppmerksom på at det åndelige er en betydelig

bestanddel av deres terapeutiske ressurser.

Så sent som for et tiår siden tilbød

bare en håndfull medisinske fakulteter i

USA kurs i åndelighet og helbredelse,

men nå gjør over halvparten det. Spesielt

overfor religiøse pasienter begynner

man nå å se at åndelige metoder innen

psykologi, for eksempel når det gjelder depresjon, er

minst like effektive som rent verdslige. Et stadig større

antall leger og psykologer benytter nå åndelig orienterte

metoder og forebyggende eller endrende behandlingstilnærming

når de behandler pasienter med både fysiske og

psykiske sykdommer

Troens rolle

Mottakerens tro er en stor forutsetning for helbredelse

(se 2. Nephi 26:13; Mosiah 8:18; L&p 35:9). Tro – «full visshet

om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser»

(Hebr. 11:1) – er en Åndens gave, gitt som belønning for

personlig rettskaffenhet (se 1. Kor. 12:9; L&p 46:19-20).

Uten tro kan ikke helbredelsens mirakel skje. «For hvis det

ikke finnes tro blant menneskenes barn, kan ikke Gud

utføre noe mirakel blant dem. Derfor viste han seg først

etter at de hadde vist sin tro» (Ether

12:12).

Fullstendig helbredelse,

innbefattet den åndelige del,

krever også forståelse av vår

natur som Guds barn og

vårt forhold til ham.

Skriftene lærer oss, og

profeter i nyere tid

bekrefter, at dødelige

mennesker består av

både legeme og ånd –

det første forgjengelig,

det andre evig –

LIAHONA JUNI 2008 37


38

Den vidunderligetilkjennegivelse

av

Kristi kjærlighet til

alle mennesker

bringer håp og oppmuntring

til dem

som lider av alle

slags sykdommer.

Hans kjærlighet er

alltid tilstede og

svikter aldri.

og de to tilsammen utgjør en levende sjel.

Faderens store plan for lykke lærer oss at

legeme og ånd som adskilles ved døden, som

kommer til oss alle, i Guds beleilige tid blir

gjenforenet «og alle mennesker [vil bli] uforkrenkelige

og udødelige, og de [vil bli]

levende sjeler som har en fullkommen kunnskap»

(2. Nephi 9:13; se også Alma 11:42-45).

Tro på en kjærlig himmelsk Fader og på

hans Sønn, vår Frelser – i tillegg til å forstå at

vi bokstavelig er Guds barn med en gudgitt

anledning til å bestrebe oss på å bli slik som

Ham, og erkjennelse av at hans kjærlighet til

oss er evig og uforanderlig – gir oss fred.

Den freden vedvarer selv om de medisinske,

psykologiske eller sosiale dimensjoner av

sykdommen – hva enten den skyldes fysisk

eller psykisk årsak – fortsetter å være som

«en torn i kjødet».

Lidelsers rolle

Jeg er av den oppfatning at vår åndelige

styrke står i direkte forhold til hvor langt vår

sjel er strukket. Men vi skulle hverken søke

lidelse eller herlighet i prøvelse. Lidelse har i

og for seg ingen reell verdi. Lidelse kan såre

og gjøre sjelen bitter like sikkert som den kan

styrke og lutre. Noen blir sterkere som følge

av lidelse, mens andre bøyes ned og knekkes.

Som forfatteren Anne Morrow Lindbergh så

viselig sier: «Hvis man bare opplevde lidelse,

ville hele verden være vis, siden alle lider.» 2

Hvis vi skal kjenne «samfunn med [Kristi]

lidelser» (Filipp. 3:10), må vi betale prisen

med å streve av hele vår sjel for å kjenne og

ta etter ham. Prisen innebærer i sannhet

lidelse, men til lidelse må vi tilføye medfølelse,

empati, tålmodighet, ydmykhet og vilje til å

underkaste oss Guds vilje.

Den vidunderlige tilkjennegivelse av Kristi

kjærlighet til alle mennesker bringer håp og

oppmuntring til dem som lider av alle slags

sykdommer. Hans kjærlighet er alltid tilstede

og svikter aldri. Som Paulus vitnet:

«Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? …

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken

engler eller krefter, verken det som nå er

eller det som komme skal, eller noen makt,

verken høyde eller dybde eller noen

annen skapning skal kunne skille oss fra

Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre»

(Romerne 8:35, 38-39).

Jesus, med sin uendelige kjærlighet

og medfølelse, kjenner våre

prøvelser og sorger, for han

«husker alle folk, uansett i hvilket

land de befinner seg. Ja, han

teller sitt folk, og hans inderlige

barmhjertighet er over hele jorden»

(Alma 26:37). ■

NOTER

1. Læresetninger fra Kirkens profeter – Spencer W.

Kimball (2006), 17.

2. «Lindbergh Nightmare», Time, 5. feb.1973, 35.


FOTOILLUSTRASJON VED CHRISTINA SMITH

LEKSJONER FRA

MORMONS BOK

Du og jeg kan nyte

godt av en mektig

forandring i hjertet

og en åndelig gjenfødelse

og derved høste

de lovede velsignelser

– fred, kjærlighet,

sann glede og

tilbøyelighet til stadig

å gjøre godt.

AV ELDSTE KEITH K. HILBIG

i De sytti

EN FORANDRING

I HJERTET

For noen år siden, i Øst-Europa, hørte

jeg på en ung eldste som sto foran sine

medmisjonærer på en sonekonferanse

og skulle fortelle om noe som fikk betydning

for hans liv. Han og hans ledsager hadde funnet

og undervist en middelaldrende mann

ved navn Ivan (navnet er forandret) i en

fjerntliggende by. Deres undersøker hadde en

vanskelig bakgrunn, det gjenspeilet seg i de

velbrukte klærne hans, det rufsete skjegget

og en nølende holdning. Livet hadde fart hardt

og ukjærlig med ham.

Uten noen tidligere religiøs erfaring hadde

Ivan mye å overvinne. Han måtte avlegge praksis

som ikke harmonerte med det gjengitte evangelium.

Nye prinsipper måtte aksepteres og

deretter tas i bruk. Ivan ønsket å lære, og han

forberedte seg flittig til dåpen og bekreftelsen.

Klærne var like loslitte og skjegget rufsete, men

han hadde tatt de første skrittene. Like etter at

Ivan ble døpt, ble misjonæren forflyttet. Han

håpet at deres stier nok en gang ville krysses.

LIAHONA JUNI 2008 39


40

Alma den yngre

erfarte selv

forvandlingen

fra å være en fiende

av Gud til å bli et nytt

menneske, et menneske

som ble omvendt

og derfor innstilt på å

bygge opp riket.

Seks måneder senere sendte misjonspresidenten

den unge eldsten tilbake til hans tidligere

gren. Overrasket, men ivrig etter å

komme tilbake, kom eldsten med sin nye

ledsager tidlig til nadverdsmøtet den første

søndagen han var der. Medlemmene var glad

for å ha misjonæren blant seg igjen. De stormet

frem med brede smil og varme hilsener.

Eldsten kjente igjen nesten alle i den lille

menigheten. Men han lette forgjeves blant

alle ansiktene etter mannen han og hans ledsager

hadde undervist og døpt seks måneder

tidligere. Eldsten følte skuffelse og bedrøvelse.

Hadde Ivan vendt tilbake til sine skadelige

vaner? Hadde han ikke klart å hedre sin

dåpspakt? Hadde han mistet de velsignelsene

som ble lovet ved at han omvendte seg?

Eldstens frykt og refleksjoner ble avbrutt

da en ukjent mann skyndte seg frem for å

omfavne misjonæren. Den glattbarberte mannen

hadde et tillitsfullt smil, og han hadde en

tydelig god utstråling. I hvit skjorte og omhyggelig

knyttet slips var han på vei for å forberede

nadverden for den lille forsamlingen

denne søndagsmorgenen. Først da mannen

begynte å si noe, gjenkjente eldsten ham. Det

var den nye Ivan, ikke den tidligere Ivan som

de hadde undervist og døpt. I sin venn så han

troens, omvendelsens og tilgivelsens mirakel,

han så forsoningens reelle kraft.

Misjonæren fortalte sine medmisjonærer

på sonekonferansen at Ivan hadde forandret

seg og vokst på alle måter i løpet av

de månedene eldsten hadde vært borte fra

ALMA DEN YNGRE OMVENDER SEG, AV GARY L. KAPP; BRIGHAM YOUNG, AV JOHN WILLARD CLAWSON


grenen. Ivan hadde tatt inn evangeliet, og det

strålte ut fra ham. Han hadde erfart en «forandring

i hjertet» (Alma 5:26) i tilstrekkelig

grad til både å bli døpt og til å fortsette den

vedvarende omvendelsens prosess. Han forberedte

seg til å motta det høyere prestedømmet

og tempelordinansene. Ivan hadde

virkelig blitt «født på ny» (Alma 7:14).

Idet misjonæren avsluttet, spurte han seg Gud».

selv: «Hvor stor ”forandring i hjertet” har jeg

hatt de siste seks månedene?» Han fortsatte

sin selvransakelse og spurte høyt: «Har jeg blitt

”født på ny”?» Dette er to viktige spørsmål som

enhver av oss stadig skulle stille seg selv.

I disse mellomliggende årene har jeg reflektert over det

den unge eldsten sa, og over Ivans handlemåte. Jeg har

lurt på hvilken rolle en «mektig forandring» (Alma 5:12) i

hjertet og det å bli «åndelig … født av Gud» (Alma 5:14)

spiller i prosessen med å akseptere det gjengitte evangelium.

Jeg har kommet til at de helt klart er en viktig del av

Herrens lære, ikke bare noe vi opplever én gang i jordelivet.

De er kontinuerlige anledninger som er ment å gjøre

omvendelsesprosessen dypere og foredle den enkelte. De

gir oss en mer helhetlig forberedelse til evig liv.

Utfordringer knyttet til å bli åndelig født på ny

Utfordringene knyttet til å bli født på ny og erfare en

mektig forandring i hjertet er noe vi alle må oppleve. Noen

i den kristne verden tror at de kan bli født på ny bare ved

å anerkjenne Kristus som verdens Frelser, uavhengig av

egen tidligere eller senere adferd. Noen forsikrer at bare

anerkjennelse av Kristi rolle og uttrykk for tro på Kristus

vil være tilstrekkelig for å bringe oss tilbake til Faderens og

Sønnens nærhet. Hvor velment denne holdningen enn er,

så er den ikke helt riktig.

Det nye testamente har en rekke referanser til begrepet

å bli født på ny, men når det oversettes, forklarer

de ikke alltid nøyaktig hvordan man oppnår det.

President Brigham

Young forkynte at

«en ny fødsel»

beskriver dem som

«helt og fullt har

hengitt seg til sannhetens

ånd og til

Eksempelvis forkynner Frelseren (se

Johannes 3:5-7), døperen Johannes (se

Matteus 3:11) og Paulus (se Rom. 6:2-6;

2. Kor. 5:17; Gal. 4:29; Efes. 4:24) prinsippet,

men de forklarer ikke dets mening.

Derimot er Mormons bok et fint hjelpemiddel

til bedre forståelse av prosessen med å

erfare en mektig forandring i hjertet og å bli

født på ny. Dens profeter gir en mer fullstendig

doktrinær uttalelse om prosessen. Begge

uttrykkene forklares tydeligere av Alma den

yngre, som stilte medlemmer av Kirke tre

spørsmål: «Nå spør jeg dere, mine brødre i kirken:

Er dere blitt åndelig født av Gud? Har dere fått hans

bilde i deres ansikter? Har dere erfart denne mektige forandring

i deres hjerter?» (Alma 5:14).

Vi vet fra standardverkene at dåp ved nedsenkning gir

oss anledning til å bli medlem av Kirken, men denne ordinansen

alene er ikke ensbetydende med den åndelige

gjenfødelse som gjør det mulig å vende tilbake til vår himmelske

Faders nærhet. Likeledes får vi når vi blir bekreftet

etter dåpen, rett til å alltid ha Den hellige ånd som ledsager.

Men først når vi fullt ut har omvendt oss – og således

virkelig mottar Den hellige ånd – kan vi bli helliget og derved

bli åndelig født på ny. Derfor har Almas gjennomtrengende

spørsmål gyldighet for enhver av oss om og om igjen

hele livet.

President Brigham Young (1801-77) talte om den «nye

fødsel» og sa: «Det er noe som heter å bli åndelig født mens

vi er i kjødet. – Og når vi mer fullkomment forstår vår egen

uavhengige organisasjon, som Gud har gitt oss, og åndenes

verden, og de prinsipper og krefter som virker i henhold til

denne organisme, vil vi lære at en person kan gå så helt og

fullt inn for sannhetens ånd og Gud og bli så forankret i den

Ånd at det med rette kan kalles en ny fødsel.» 1

Kong Benjamin rådet sitt folk i en gripende tale angående

hvordan de skulle etterleve evangeliets prinsipper

(se Mosiah 2-4). Han spurte deretter rett ut om de trodde

LIAHONA JUNI 2008 41


42

ham på hans ord. Deres gripende svar er et

mektig eksempel: «Og de ropte alle med én

røst og sa: Ja, vi tror alle de ord som du har

talt til oss, og vi vet også at de er pålitelige

og sanne på grunn av Den Allmektige Herres

Ånd som har bevirket en stor forandring i oss

– eller i våre hjerter – så vi ikke har lyst til å

gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt»

(Mosiah 5:2).

De sa også: «Vi er villige til å inngå en pakt

med vår Gud om å gjøre hans vilje og være

lydige mot hans befalinger i alt han befaler

oss alle våre levedager» (Mosiah 5:5, uthevelse

tilføyd).

Kong Benjamin forklarte dem så hva som

hadde skjedd og hva det førte til, og ga dermed

en utmerket definisjon på det å bli født på ny:

«Dere har talt de ord som jeg ønsket å høre, og den

pakt dere har inngått, er en rettferdig pakt.

«Og nå, på grunn av den pakt dere har inngått, skal

dere kalles Kristi barn, hans sønner og hans døtre, for

se, i dag har han født dere åndelig, for dere sier at deres

hjerter er forandret gjennom tro på hans navn. Derfor er

dere født av ham og er blitt hans sønner og hans døtre»

(Mosiah 5:6-7).

Disse følgesvennene til kong Benjamin hadde tydelig

erfart en slik overordentlig forandring i hjertet at de ikke

lenger var tilbøyelige til å gjøre ondt, og videre var de klart

født på ny åndelig.

Husk at det å bli født på ny ikke fjerner vår erindring

om tidligere synder, men det vil gi fred i samvittigheten

og lindre smerten over overtredelsen (se Mosiah 27:29;

Alma 36:19).

Velsignelser ved å bli født på ny

Eldste Bruce R. McConkie (1915-85) i De tolv apostlers

quorum minner oss om at «de av Kirkens medlemmer

som virkelig har blitt født på ny, befinner seg i en

«Medlemmer av

Kirken som virkelig

har blitt født på ny,»

sa eldste Bruce R.

McConkie, «har nådd

sin plass, ikke bare

ved å slutte seg til

Kirken, men ved tro,

rettskaffenhet, kjærlighet

og ved å overvinne

verden.»

velsignet og gunstig stilling. De har nådd

sin plass, ikke bare ved å slutte seg til

Kirken, men gjennom tro (1. Johannes 5:1),

rettskaffenhet (1. Johannes 2:29), kjærlighet

(1. Johannes 4:7) og ved å overvinne verden

(1. Johannes 5:4).» 2

Alma den yngre erfarte selv forvandlingen

fra å være en fiende av Gud til å bli et nytt

menneske, et menneske som ble omvendt

og derfor innstilt på å bygge opp riket.

«For, sa han, jeg har omvendt meg fra mine

synder og er blitt forløst av Herren. Se, jeg er

født av Ånden.

Og Herren sa til meg: Bli ikke forundret

over at hele menneskeheten, ja, menn og

kvinner, alle nasjoner, slekter, tungemål og

folk, må bli født på ny, ja, født av Gud, og bli forandret fra

sin kjødelige og falne tilstand til en rettferdig tilstand og bli

forløst av Gud og bli hans sønner og døtre.

Og på denne måten blir de nye skapninger, og hvis

de ikke gjør dette, kan de på ingen måte arve Guds rike»

(Mosiah 27:24-26; uthevelse tilføyd).

Hvis alle mennesker må bli født på ny og få en forandring

i hjertet, spiller det ingen rolle om vi ble født inn

i Kirken eller ble konvertitter senere som ungdom eller

voksen. Vi må alle på et eller annet tidspunkt erfare denne

forandringen i hjertet og denne Åndens gjenfødelse mens

vi fortsetter omvendelsesprosessen. Prosessen med å bli

født på ny og erfare en forandring i hjertet er ment å være

omfattende, oppnåelig for alle nasjoner, og derved for

ethvert individ.

Skriftene inneholder beretninger om folk som ble født

på ny på en bemerkelsesverdig måte, for eksempel Paulus

(se Ap.gj. 9:1-20) og Alma den yngre (se Mosiah 27:8-37).

Men for de fleste mennesker i bibelsk og Mormons boks

tid, og også i dag, kommer ikke denne forandringen i hjertet

som en enkelt hendelse, men mer som en personlig og

gradvis prosess.


KONG BENJAMIN TALER TIL NEPHITTENE, AV GARY L. KAPP

Eldste McConkie kom med disse trøstende

og oppmuntrende ord i en tale på

en konferanse i Brigham Young University

første stav: «For de fleste mennesker er

omvendelse [åndelig gjenfødelse og medfølgende

tilgivelse for synd] en prosess, og

den skjer trinn for trinn, grad for grad, nivå

for nivå, fra et lavere stadium til et høyere,

fra nåde til nåde, inntil den tid da vedkommende

helt er omvendt til rettferdighetens

sak. Det vil altså si at man overvinner en

synd i dag og en annen i morgen. Han fullkommegjør

sitt liv på ett felt nå og på et

annet felt senere. Og omvendelsesprosessen

fortsetter til den er fullført, inntil vi

bokstavelig blir, som det står i Mormons

bok, Guds hellige istedenfor det naturlige

menneske.» 3

Det har ingenting å si om vår åndelige

gjenfødelse skjer brått eller slik det er mer

vanlig, gradvis. Selv om prosessen kan være

forskjellig, vil resultatet være likt. Det er

ingen forskjell i omvendelsens kvalitet. For

hvert individ tilkjennegis en mektig forandring

i hjertet ved glede og kjærlighet, som

begge fjerner tidligere smerte over ulydighet»

(se Alma 36:20-21) Hvor vennlig er ikke

vår himmelske Fader! Hvor omfattende er

ikke hans Sønns forsoning!

Ved å gi akt på disse sanne læresetninger

vil du og jeg, i likhet med misjonæren i Øst-

Europa og hans undersøker, nyte godt av en

mektig forandring i hjertet og en åndelig

gjenfødelse og derved høste de lovede velsignelser

– fred, kjærlighet, sann glede og tilbøyelighet

til stadig å gjøre godt. ■

NOTER

1. Deseret News, 2. mai 1860, 68.

2. Mormon Doctrine, 2. utg. (1966), 101; se også

Joseph Smiths oversettelse av 1. Johannes 3:9.

3. Be Ye Converted, Brigham Young University

Speeches of the Year (11. feb. 1968), 12.

Vi blir «åndelig

født» av Kristus,

sa kong

Benjamin, når våre

«hjerter blir forandret

ved tro på hans navn».

LIAHONA JUNI 2008 43


Jeg fortalte

vår sinte mindre

aktive

venn at det jeg

liker best ved å gå

i kirken, er å ta

del i nadverden.

Hva jeg liker best

ved Kirken

Av Isabelle Alpert

Nylig spiste min mann

og jeg middag sammen

med noen venner.

Samtalen dreide seg inn

på religion, og en venn, et mindre

aktivt medlem av Kirken,

begynte å fortelle meg hvorfor

Kirken ikke var sann.

Mens han forklarte, ble han

ubøyelig, fiendtlig innstilt og sint.

Hele tiden satt jeg og lyttet. Til å

begynne med hadde jeg lyst til å

gråte, men så ble jeg sint og ville be

ham holde opp. Men den milde,

lave røsten ba meg tie.

Vår venn avsluttet ikke

sin tirade før vi var ferdige

med måltidet og

betalte regningen.

Da tidde han,

SAGT AV SISTE-DAGERS-HELLIGE

som om han ventet på min imøtegåelse.

Jeg satt der en stund i stille

bønn. Så sa jeg lavt og rolig: «Vet du

hva jeg liker best ved å gå i kirken på

søndager? Nadverden. Den gir meg

anledning til å bøye hodet i stillhet og

be til vår himmelske Fader. Jeg forteller

ham hvor annerledes jeg kunne

ha gjort ting gjennom uken, og jeg

søker å finne ut hvordan jeg kan forbedre

meg.»

Jeg tilføyde: «Jeg tenker på alle

dem jeg forsøkte å være til velsignelse

for gjennom uken, og jeg ber vår

himmelske Fader hjelpe meg å finne

flere å gjøre noe for kommende uke.

Jeg er takknemlig for at jeg har tid

under nadverden hver uke til å gjøre

dette og til å bli så bra som jeg kan.»

Vår venn så på meg uten å si noe.

Vi forlot restauranten og gikk mot

bilen. Jeg spurte om han husket alle

de selvhjelpsbøkene jeg hadde i bokhyllen

hjemme. Det gjorde han. Jeg

fortalte ham at siden jeg ble medlem

av Kirken, hadde jeg ikke lest en

eneste selvhjelpsbok. Jeg sa at

den eneste boken jeg får mine

svar fra nå, er Mormons bok.

Noen dager senere ringte han

LEWIS

for å be om unnskyldning.

DANIEL

«Kom til Kristus … elsk Gud

av hele deres makt, sinn og

styrke» (Moroni 10:32), er ILLUSTRASJONER:


Moronis råd. Når jeg har forsøkt å

følge dette rådet, har jeg følt større

kjærlighet til Guds barn – selv for

dem som prøver å være en fiende

av meg. ■

En uke til

lønningsdag

Julie C. Donaldson

Med våre to små barn

på armen fant min

mann og jeg med litt

vanskelighet et ledig bord i den store

kantinen på skolen. Vi fant frem

smørbrødene vi hadde smurt

hjemme, og diskuterte den vanskelige

økonomiske situasjonen vår.

Vi eide ikke penger, og det var

enda en uke til neste lønningsdag.

Ingen av oss hadde lyst til å be foreldrene

våre om hjelp. Vi hadde kredittkort,

men hvis vi begynte å bruke

dem, hvordan skulle vi da klare å

stoppe? Vi hadde trofast betalt tiende,

og vi håpet på at vår himmelske

Fader ville velsigne oss.

Mens vi overveide valgmulighetene,

la jeg merke til en mann som

smilte til oss noen bord bortenfor.

Med våre høyrøstede, aktive barn var

jeg vant til at folk stirret på oss. Jeg

tenkte ikke mer på det før han kom

mot oss. Han la et sammenbrettet ark

på bordet, klappet min mann på ryggen

og sa med et smil: «Det ser ut

som du har hendene fulle.»

Så gikk han og ble snart

borte i mengden. Vi brettet ut

papiret og leste: «Lykke til!

Det ser ut til at dere gjøre en

god jobb så langt.» Stukket

inn i papiret lå det penger

nok til å berge oss gjennom

neste uke og enda litt til.

Med tårevåte øyne følte jeg

Åndens stille forsikring om at dette

var svar på bønnene våre og en velsignelse

fordi vi betalte tiende. Jeg visste

der og da at vår himmelske Fader var

svært oppmerksom på vår lille familie

og at han ikke ville svikte oss.

Jeg tok vare på arket og har lest

Den fremmede

kom

bort til oss,

la et sammenbrettet

papir på bordet

og klappet min

mann på ryggen.

det mange ganger i

løpet av de siste

årene. Jeg er sikker

på at den rundhåndede

fremmede ikke

fullt ut kunne vite

hvilken virkning hans

handling fikk. Men

for vår familie ble

denne erfaringen et vendepunkt –

mot mer lydighet, tro og takknemlighet.

En åndelig tilskyndelse, en rundhåndet

fremmed som var villig til å

handle, og en nyttig papirlapp har

velsignet min familie for evig. ■

LIAHONA JUNI 2008 45


46

Hvor kunne

jeg finne en

ny Mormons

bok?

Av Curtis Kleinman

Min ledsager og jeg var nettopp

ferdige etter en lang

resultatløs dag med å

banke på dører i Buenos Aires,

Argentina. Mens vi satt og ventet på

bussen, begynte jeg å synke ned i

selvmedlidenhet. Jeg hadde arbeidet i

området i tre måneder – uten resultat.

Jeg følte at jeg hadde sviktet Herren.

Jeg oppdaget i det samme en

mann et stykke unna som kom raskt

mot oss på sykkel. Han ropte og vinket.

I håp om å unngå den tilsynelatende

sinte mannen, gikk vi fort mot

bussen vår som kom i det samme. Det

begynte å mørkne, og vi befant oss i

et farlig strøk av vårt område. Vi håpet

å komme bort til bussen før den fryktinngytende

mannen nådde frem.

Da Favio nærmet seg

boken som lå på

perrongen, kjente

han igjen gullbokstavene.

Det var vår himmelske

Faders svar.

«Jeg må spørre

dere om noe,» ropte han. Bussen kom

akkurat før ham, og vi skyndte oss på.

Da hørte jeg mannens spørsmål: «Hva

skjedde med gullplatene etter at

Joseph Smith hadde oversatt dem?»

Jeg fikk hakeslipp. Jeg ville hoppe av

bussen idet den kjørte videre. Isteden

ropte jeg: «Hvor bor du?» og skyndte

meg å skrive ned adressen hans.

Vi gikk til mannens hus neste dag.

Han het Favio. Han fortalte oss at han

hadde fått låne en Mormons bok av

en venn en måned tidligere.

«Jeg har alltid vært interessert i

Jesus Kristus, men har aldri hørt om

noe annet testamente om hans liv,» sa

Favio. «Jeg hadde bare kjennskap til

Bibelen og Kristi virke i Østen. Ingen

har noensinne

fortalt meg

at Kristus kom til

Amerika! Jeg var henrykt over å få

vite mer.»

Noen uker senere måtte Favio

levere boken tilbake. «Jeg visste ikke

hvor jeg skulle få tak i et annet eksemplar,»

sa han. «Jeg hadde ikke noe

større ønske enn å få vite om boken

var sann. Jeg gikk ned på kne og ba

om min himmelske Faders hjelp. Jeg

sa: ”Fader, hvis Mormons bok er sann,

så la meg få et nytt eksemplar i hende

så jeg kan fortsette å studere den.”»

En dag befant Favio seg på en jernbanestasjon.

Gjennom øyekroken fikk

han se noe som lignet på en blå bok

på perrongen. Da han gikk bort til

den, kjente han igjen gullbokstavene.

Det var vår himmelske Faders svar.

Flere uker etter at han hadde funnet

Mormons bok, fikk Favio se oss

på bussholdeplassen. Innen da hadde

han fått vite at boken var sann. I

ukene som kom, underviste vi Favio i


evangeliets grunnleggende prinsipper

og oppmuntret ham til å fortsette å

lese. Hver gang vi spurte om han ville

forplikte seg til å etterleve et nytt prinsipp,

svarte han: «Jeg er redd for ikke

å gjøre det.» Etter kort tid gikk han

ned i dåpens vann.

Mine barns bønn

Av Virgínia Augusta de Pádua Lima Pereira

Da jeg tok telefonen i møtehuset

vårt i Viseu, Portugal,

lurte jeg på hvem som ringte.

Jeg ble overrasket over å høre den

skjelvende stemmen til min åtte år

gamle sønn.

«Mamma, Viviana ble truffet av en

bil,» sa han. «Hun lever, men hun blør

i hodet! Hun skal på sykehuset.»

Jeg holdt på å besvime. Hva

skulle jeg gjøre? Heldigvis hadde

jeg familie i nærheten – to av mine

søstre var sammen med meg. En

av dem fulgte meg til sykehuset,

mens den andre dro hjem for å

ta hånd om og trøste mine tre

ulykkelige barn.

I min sjelekval ønsket jeg å be,

men jeg kunne bare gråte. Men

på vei til sykehuset ble jeg plutselig

fylt av fred og forsikring. Jeg

følte at jeg ikke behøvde å engste

meg, alt ville gå bra.

Min søster la merke til forandringen

og spurte: «Går det bra

med deg?» Jeg nikket. Skeptisk

spurte hun på nytt: «Gjør det

det? Er du OK?»

Hver gang jeg nå har en vanskelig

dag, tenker jeg på Favio istedenfor

å synke ned i selvmedlidenhet. Jeg

husker spørsmålet han stilte to

motløse misjonærer og hans trofasthet

mot Herren etter å ha mottatt

svaret. ■

«Ja,» svarte jeg og satt taus resten

av turen.

Da vi kom til sykehuset, var min

datter ved bevissthet og hadde bare

lettere skader. Etter å ha trøstet

henne, kunne jeg ikke la være å tenke

på freden jeg hadde følt.

Viviana kom hjem etter et døgn på

sykehuset. Da vi snakket om ulykken,

sa min søster som hadde vært hos

barna: «I går, etter at ambulansen

hadde kjørt, gikk Vanessa og

Vasco inn i huset og

holdt bønn sammen.»

Det rørte meg å

vite at midt oppe i

frykten de følte,

Midt i

frykten

husket

mine barn det de

hadde blitt lært.

husket mine barn det de hadde lært

hjemme og i Primær. De var bare seks

og syv år gamle, men de hadde følt

bønnens kraft. De visste at vår himmelske

Fader var i stand til å hjelpe

lillesøster.

Jeg tenkte på deres tro hele ettermiddagen.

Så kom et spørsmål til

mitt sinn: Når begynte jeg å føle fred?

Etter å ha regnet ut hvor lang tid det

tok meg å komme til sykehuset, forsto

jeg at jeg hadde fått den fredelige

følelsen akkurat da Vanessa og Vasco

hadde bedt.

Jeg vet at vår himmelske Fader

hørte de kjærlige stemmene og ikke

bare velsignet min datter med å bli

frisk, men også meg med fred. Jeg

kommer aldri til å glemme hva jeg

lærte av mine barn den dagen: Vi har

en kjærlig himmelsk Fader som hører

våre bønner og «velsigner deg og

lar deg føle at han omsorg

har» («Vær du ydmyk»,

Salmer, nr. 53). ■


FOTOILLUSTRASJON: MATTHEW REIER; FOTOGRAFI AV MIKROFON:CHRISTINA SMITH; FOTOGRAFI AV SKRIFTEN: NATHAN CAMPBELL;

FOTOGRAFI AV COCHABAMBA BOLIVIA TEMPEL: JAMIE CARDONA, KOPIERING IKKE TILLATT.

48

Ledere for

rettferdighet

«President Gordon B.

Hinckley har sagt om

dere: ”Dere er den

fineste [og sterkeste] generasjon

unge noensinne i denne kirkes historie.”

Jeg tror at dere har blitt forberedt

og holdt tilbake for å være på jorden i

denne tid med de største utfordringer

og anledninger. Jeg tror at Herren stoler

på at dere vil lede an i rettferdighet

og stå som et vitne ”til alle tider

og i alle ting og på alle steder”

(Mosiah 18:9). Det kan virkelig sies

om dere at dere er vårt ”klare skinnende

håp“ for fremtiden.»

Elaine S. Dalton, førsterådgiver i Unge

kvinners presidentskap, «Det vises i ditt

ansikt», Liahona, mai 2006, 109.

Visste du det?

Mitt favorittskriftsted

«Sannelig, så sier

Herren: Det skal skje at

hver sjel som avstår fra

sine synder og kommer

til meg, og påkaller mitt navn og

lyder min røst og holder mine bud,

skal skue mitt åsyn og vite at jeg er»

(L&p 93:1).

Dette verset sier alt om hva vi må

gjøre for å kunne se Frelseren. Jeg

ønsker å jobbe med dette for å nå

det målet.

Ole I., 16, Buskerud, Norge

Fortell oss hva som er ditt favorittskriftsted,

og hvorfor. Send oss det på e-post til

liahona@ldschurch.org. Vennligst skriv

«Favorite Scripture» i emnefeltet.

Kirken i … Bolivia

Misjonærer som var kalt til Andes

misjon, ankom i Bolivia i november

1964. De døpte og bekreftet sin første

konvertitt i desember samme år.

Den første bolivianer som var på

misjon for Kirken, var Desiderio Arce

Cano i 1967. Han forlot en sangkarriere

i Argentina for å virke i sitt fedreland.

Han ble senere stavspresident

og misjonspresident.

Antall medlemmer i Bolivia er mer

enn fordoblet i løpet av de siste 10 år.

Tips om taler

Hvis du har blitt bedt om å

holde tale i kirken, så vær ikke redd –

forbered deg. Husk, Herren har lovet:

«Hvis dere er beredt, skal dere ikke

frykte» (L&p 38:30). Når du forbereder

og organiserer talen din, så tenk

på å ta med noen positive personlige

erfaringer om hvordan det aktuelle

emnet virker i ditt liv og fører deg

nærmere Jesus Kristus.

Noen tall

3 500 000 eksemplarer av Mormons bok ble trykt i 2006

ANTALL MEDLEMMER 153 674

STAVER OG DISTRIKTER 34

MISJONER 3

TEMPLER 1

SLEKTSHISTORISKE SENTRE 31


F O R B A R N • J E S U K R I S T I K I R K E A V S I S T E D A G E R S H E L L I G E • J U N I 2 0 0 8

Barnas venn


B2

Det første syn

AV PRESIDENT DIETER F. UCHTDORF

Annenrådgiver i Det første presidentskap

Under min oppvekst i Tyskland gikk

jeg i kirken på mange forskjellige

steder og under mange forskjellige

omstendigheter – på beskjedne bakrom, i

imponerende villaer og i svært funksjonelle

moderne møtehus. Alle disse bygningene

hadde én viktig fellesnevner:

Guds ånd var der, og Frelserens kjærlighet

kunne føles da vi kom sammen som grenseller

menighetsfamilie.

Møtehuset i Zwickau hadde et gammelt

orgel med luftbelg. Hver søndag fikk en

ung mann oppgaven å skyve den solide

belgarmen opp og ned for å få lyd i orgelet. Jeg fikk av

og til det store privilegium å hjelpe til med denne viktige

oppgaven.

Mens forsamlingen sang våre kjære salmer om gjenopprettelsen,

pumpet jeg av alle krefter så orglet ikke

skulle miste sin kraft. Belgoperatøren satt på en stol

med fin utsikt til et vindu med glassmaleri som prydet

forsiden av møtehuset. Glassmaleriet skildret Det første

syn, med Joseph Smith som knelte i den hellige lund

mens han så opp mot himmelen og inn i en lysstøtte.

Mens salmene ble sunget, og til og med under medlemmenes

taler og vitnesbyrd, betraktet jeg ofte denne

gjenskapelsen av et ytterst hellig øyeblikk i verdens historie.

Jeg så for meg at Joseph mottok kunnskap, vitnesbyrd

og guddommelige instruksjoner og ble et velsignet

redskap i vår himmelske Faders hånd.

KOM, LYTT TIL EN

PROFETS RØST

President Uchtdorf

bærer vitnesbyrd

om Joseph Smiths

første syn.

Jeg følte en spesiell ånd mens jeg

betraktet den vakre scenen i vinduet. Jeg

så et bilde av en troende ung gutt i en hellig

lund, som tok en modig beslutning om

å be oppriktig til vår himmelske Fader,

som lyttet og svarte ham kjærlig.

Her var jeg, en ung gutt i etterkrigstidens

Tyskland. Jeg levde i en by i ruiner,

tusenvis av mil fra Palmyra i Nord-Amerika

og over hundre år etter at begivenheten

faktisk fant sted. Ved Den hellige ånds universelle

kraft følte jeg i mitt hjerte og sinn

at det var sant, at Joseph Smith virkelig så

Gud og Jesus Kristus og hørte deres røst.

Guds ånd trøstet min sjel i så ung alder

med forsikringen om at dette hellige øyeblikk var en

realitet som resulterte i begynnelsen til en verdensomspennende

bevegelse som skulle «rulle frem like til jordens

ender» (L&p 65:2). Jeg trodde på Joseph Smiths

vitnesbyrd om den strålende beretningen om hans hellige

opplevelse i Den hellige lund den gang, og jeg tror

det nå. Gud har igjen talt til menneskene. ●

Fra en tale ved generalkonferansen i april 2005.

NOE Å TENKE PÅ

1. Betyr det noe hva slags bygning du går i kirken i?

Hva betyr noe?

2. Hva tror du «Den hellige ånds universelle kraft»

betyr? Hva kan dette ha å gjøre med de mange som

slutter seg til Kirken over hele verden?

3. Har du et vitnesbyrd om Joseph Smiths første syn?

Hva kan du gjøre for å få et?

HØYRE: ILLUSTRASJON: BEN SOWARDS; FOTO MED TILLATELSE FRA FAMILIEN UCHTDORF


Jeg vil følge min

himmelske

Faders plan for

meg.

Jeg vil velge

det rette. Jeg

vet at jeg kan

omvende meg

når jeg gjør en

feil.

Jeg vil bruke

min himmelske

Faders og Jesu

Kristi navn

ærbødig. Jeg

vil ikke banne

eller bruke

stygge ord.

Jeg vil hedre

mine foreldre

og gjøre min

del for å styrke

min familie.

B4

Jeg vil huske

min dåpspakt

og lytte til Den

hellige ånd.

Jeg vil være

ærlig overfor

min himmelske

Fader, andre og

meg selv.

Jeg vil gjøre

slike ting på

sabbaten som

vil hjelpe meg til

å føle meg nær

min himmelske

Fader og Jesus

Kristus.

Jeg vil holde mitt

sinn og legeme

hellig og rent,

og jeg vil ikke

innta noe som

er skadelig for

meg.

Jeg vil bare lese

og se på ting

som min

himmelske Fader

finner behag i.

Jeg vil søke

gode venner og

behandle andre

vennlig.

Jeg vil kle meg

sømmelig for å

vise respekt for

min himmelske

Fader og meg

selv.

Jeg vil bare lytte

til musikk som

min himmelske

Fader finner

behag i.

Jeg vil leve slik

nå at jeg kan

være verdig til å

reise til templet

og gjøre min del

for å få en evig

familie.

Merk: Hvis du ikke ønsker å ta sider

ut av tidsskriftet, kan denne aktiviteten

kopieres eller skrives ut fra Internett på

www.lds.org. For engelsk klikker du på

«Gospel Library». For andre språk

klikker du på «Languages».

ILLUSTRERT AV DAVID W. MEIKLE


«La dette hus bygges til mitt navn, så jeg der

kan åpenbare mine ordinanser for mitt folk»

(L&p 124:40).

AV INDA CHRISTENSEN

§Templer er en velsignelse for deg og din

familie. Det er over 120 templer spredt over

hele verden. Vet du hva det nærmeste templet

heter? Har dere et bilde av templet hjemme? Har

noen i din familie vært i templet for å inngå hellige

pakter?

Primær-sangen «Jeg ser vår Herres tempel» (Barnas

sangbok, 95) lærer oss at vi reiser til templet «for å tilbe

Gud og føle Ånden virke». Den lærer oss også at templet

er et hellig sted og at «vi blir beseglet der». Neste gang

du synger denne sangen, kan du lytte etter ordene «Jeg

ønsker [å] reise dit en dag». Det er et løfte du gir deg

selv og vår himmelske Fader om at du vil være verdig til

å komme inn i hans hellige hus.

Aktivitet

Ta ut side B4, og lim den på tykt papir. Klipp ut templet

etter de ubrutte linjene, brett langs de stiplede linjene

og lim flikene til innsiden av veggene så det blir en

eske. Klipp ut Mine evangelienormer-kortene (s. B4), og

plasser dem inni tempelesken. Velg en norm fra boksen,

les den og bestem deg for hva du kan gjøre for å etterleve

normen. På familiens hjemmeaften kan du fortelle

hvordan det å etterleve denne normen kan forberede

deg til en dag å komme inn i templet.

Plasser tempelesken og Mine evangelienormer-kortene

på et spesielt sted så de minner deg på å ta gode

valg. Når du leser en evangelienorm og bestemmer deg

for hvordan du vil etterleve den, kan du huske på disse

ordene fra «Jeg ser vår Herres tempel»: «Jeg gjør meg

rede ved å tjene Herren og hans kirke».

SAMLINGSSTUNDEN

Jeg vil forberede meg

mens jeg er ung

Idéer til samlingsstunden

1. Tegn et enkelt bilde av et tempel. Klipp bildet i 12 rektangler

som skal forestille byggestener. Nummerer bitene fra

1 til 12. Klipp et ark i 12 deler, og skriv et gjerningsord fra

12 av Mine evangelienormer på hver del. (Gjerningsord:

følge, huske, velge, be, bruke, gjøre, hedre, holde, kle meg,

lese og se på, lytte, søke, leve.) Brett lappene slik at gjerningsordene

ikke synes. Skaff til veie noen eksemplarer av

veiledningsheftet Tro på Gud. Spill tempelbygnings-spillet.

Begynn med å lese L&p 124:40. Skriv ordene «la dette hus

bygges» på tavlen. La et barn velge en lapp og lese handlingsordet.

Be barna lete etter ordet i Mine evangelienormer.

Når det er funnet, leser dere normen sammen.

Oppfordre barnet eller klassen til å tenke ut hvordan de

kan etterleve den aktuelle normen. Be så barnet eller

klassen å finne byggesten nr. 1 og sette den på tavlen.

Fortsett til templet er ferdig. Få frem at alle evangelienormene

er noe barna kan gjøre for å være en evig familie.

2. Hold opp en pose med skriftsteder i. Gi noen hint for

å hjelpe barna å gjette hva som er i posen. Når de har gjettet

det, åpner du Skriften på Malaki 3:10 og leser ordene

«bær hele tienden inn». Spør barna hvilket bud dette skriftstedet

handler om. Les verset sammen, lytt etter løftet: «øse

ut velsignelser». La barna nevne noen velsignelser som

vår himmelske Fader har gitt dem, og lag en liste over

dem på tavlen. Gi hvert av barna et ark. Be dem tegne

eller skrive en velsignelse på arket. Når de er ferdige,

ber du dem krølle arket stille sammen til en ball. Legg

ballene i posen. Be en prestedømsleder holde frem hendene

for å ta imot ballene. Tøm ballene ned i hendene hans

og se hvordan de også faller utenfor. Les løftet: «øse ut

velsignelser over dere i rikelig mål». Hjelp barna å forstå

at når vi etterlever tiendeloven, velsigner vår himmelske

Fader oss med så mange velsignelser at det ikke er rom

for å ta imot dem. Forklar at tiendepenger er med på å

bygge templer. ●

BARNAS VENN JUNI 2008 B5


B6

En kveld ba Joseph om å få vite hva

vår himmelske Fader ville ha ham til

å gjøre. Mens han ba, ble rommet fylt

av lys, og en person ved navn Moroni

viste seg for ham. Han var en engel,

sendt av vår himmelske Fader. Han

fortalte Joseph om en gammel opptegnelse

fra oldtiden som var gravert

på gullplater. Synet varte hele natten.

FRA PROFETEN JOSEPH SMITHS LIV

Han mottar gullplatene

Neste dag klarte ikke Joseph å arbeide fordi han var så trett.

Det er best du går

hjem igjen og hviler deg,

gutten min.

Da Joseph var på vei mot

huset, viste Moroni seg for

ham og gjentok det han

hadde sagt om natten.

Deretter ba han Joseph

fortelle sin far om synene.

Synene er fra Gud,

Joseph. Gjør som

engelen sier.

Joseph gikk til Cumorah-høyden.

Da han fikk bendt opp en stor

sten, så han gullplatene, urim

og tummim og en brystplate

nede i en stenkiste.


ILLUSTRERT AV SAL VELLUTO OG EUGENIO MATTOZZI

Moroni ba ham komme tilbake

hvert år i fire år. I løpet

av denne tiden mottok Joseph

mange åpenbaringer.

Moroni viste seg og sa at han ikke kunne

få dem ennå fordi han trengte å lære

mer lydighet.

Du ble befalt ikke å

slippe platene ut av hendene

dine før du kom hjem.

Det glemte du

og var ulydig.

Han fortalte familien sin om dem.

Joseph, du forteller oss

om folket som en gang levde

på dette kontinentet. Du snakker

som om du har levd hele ditt liv

blant dem!

Det er fordi Herren

har vist meg dem.

Joseph lærte å være

mer lydig og påpasselig.

Den 22. september 1827

dro Joseph og hans hustru,

Emma, til Cumorahhøyden

ved midnatt.

Emma ventet i vognen

mens Joseph gikk opp

på høyden.

Tilpasset fra Lucy Mack Smith, History of Joseph Smith, red. Preston Nibley (1979), 108,112, 121-22; se også

Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), xiii, 7, 59, 441.

Neste år vendte Joseph tilbake

til høyden. Han tok platene ut

av stenkisten og la dem et øyeblikk

på bakken. Da han ville ta

dem opp igjen, var de borte!

Da de kom tilbake neste morgen, frydet Josephs mor seg.

Endelig har jeg

fått platene!

Hvorfor ble platene tatt

fra meg?

Takk og lov! Jeg

har bedt hele

natten.

BARNAS VENN JUNI 2008 B7


TV.: FOTOILLUSTRASJON AV CHRISTINA SMITH; T.H.: FOTOGRAFIER AV BUSATH PHOTOGRAPHY; ILLUSTRASJONER AV STEPHANIE CALL

Tro på Gud

Over (f.v.): Margaret Liffert,

førsterådgiver; Cheryl C. Lant,

president og Vicki F. Matsumori,

annenrådgiver.

AV PRIMÆRS

GENERALPRESIDENTSKAP

Ni år gamle Shelby holdt

åpningsbønn på familiens

hjemmeaften. «Shelby,» sa

mor, «jeg tror du er nesten ferdig

med en av Tro på Gud-aktivitetene.

Du holdt avslutningsbønn på familiens

hjemmeaften for bare noen

uker siden. Fortell hva du føler

med hensyn til hvordan bønn

beskytter oss og hjelper oss å

holde oss nær vår himmelske

Fader og Frelseren.»

Shelby gikk ut av rommet og kom

tilbake med dagboken sin. Hun

leste hvordan hun

noen få dager tidligere

hadde bedt i baksetet

på familiens bil om

hjelp da bilen ikke ville

starte. Nesten med det

samme hadde en nabo

kommet for å hjelpe

dem å fikse problemet.

Shelby husket å

be fordi hun hadde

tenkt på Tro på Gud-aktiviteten.

Akkurat som barn over hele verden,

forsto Shelby at Tro på Gud

er mer enn et program. Det er en

måte å bygge opp tro på mens du

praktiserer å etterleve Jesu Kristi

evangelium.

Da Tro på Gud-programmet ble

innført i 2003, sa president Gordon

B. Hinckley, president Thomas S.

Monson og president James E. Faust

i et brev: «Vi ønsker at gutter og

piker skal utvikle større tro og mot

ved å tilegne seg evangeliet og etterleve

det, tjene andre og utvikle sine

talenter.» (Brev fra Det første presidentskap

2. apr. 2003.)

I dagens verden vil du trenge stor

tro og stort mot. Disse egenskapene

kan du utvikle ved å be hver dag,

TRO PÅ GUD

FOR PIKER

«At de kjenner deg, den eneste

sanne Gud, og ham du utsendte,

Jesus Kristus.»

Johannes 17:3

lese i Skriftene regelmessig og

holde budene. Disse og andre måter

å etterleve evangeliet på er en del av

de grunnleggende kravene som er

oppført i veiledningsheftet. Når du

blir åtte år, vil du få veiledningsheftet

Tro på Gud.

Noen steder i verden samles

barn et par ganger i måneden med

en aktivitetsleder for å bygge opp

BARNAS VENN JUNI 2008 B9


B10

vennskap, praktisere evangeliet og

ha det morsomt. I andre deler av

verden hvor det er få medlemmer

av Kirken eller lange avstander

mellom medlemmene, arbeider

barna på Tro på Gud-prosjekter

sammen med sin familie eller

alene. Uansett situasjon vil det

viktigste være at du finner en

måte å praktisere Jesu Kristi evangelium

på.

Lederne i Primær kan hjelpe

deg. Primærs presidentskap kan

oppmuntre deg og gi deg mulighet

til å avlegge rapport om aktiviteter

du har gjennomført. Lærerne

kan hjelpe deg å lære utenat

Trosartiklene. For gutter som

bor i USA og Canada, kan ledere

samordne speideraktiviteter med

Tro på Gud-mål.

Tro på Gud er også en måte å

styrke familien din på. Lindsay

hadde nettopp fylt åtte år og

hadde mottatt sin Tro på Gud-bok.

Foreldrene gjennomgikk boken

sammen med henne. Lindsay tilbød

seg å holde leksjonen på familiens

hjemmeaften. Hun valgte et

av emnene i Tro på Gud-boken

sin. Med familiens hjelp presenterte

Lindsay familiens hjemmeaften

og fullførte også en aktivitet.

Andre familier har også brukt

Tro på Gud som et hjelpemiddel

til familiens hjemmeaften. En familie

valgte en ny trosartikkel å studere

og lære utenat hver uke. En

annen familie hjalp barna å velge

en aktivitet fra veiledningsheftet

når det var barnets tur til å holde

leksjonen.

Til et foreldre-barn tjenesteprosjekt

(se veiledningen s. 9) besluttet

Michaels familie å bake

eplepaier som hvert familiemedlem

skulle gi til en eller annen.

Michael spurte om han kunne

gi sin til en familie som hadde

opptrådt uvennlig. Selv om moren

var betenkt, holdt Michael på sitt.

Michaels familie leverte paien. De

oppdaget at familien hadde det

vanskelig og at uvennligheten ikke

var rettet mot dem. De to familiene

ble gode venner fordi Michael

ønsket å etterleve Jesu Kristi evangelium.

Når du fullfører kravene, vil du

motta attesten som står bak i

boken. Din Primær-president og

biskopen vil undertegne den. Men

den største velsignelsen er at du

vil ha praktisert noe som kan

hjelpe deg å etterleve evangeliet

og være sterk og modig.

Når du fullfører kravene i Tro på

Gud, vil du også være bedre forberedt

til å motta Det aronske prestedømme

eller å bli en rettskaffen ung

kvinne. Du vil ha lagt et mønster for

rettferdig livsførsel og har fått anledninger

til å etterleve evangeliet, tjene

andre og utvikle dine talenter. Det

beste av alt er at du vil ha styrket ditt

vitnesbyrd om Jesus Kristus. ●

TRO PÅ GUD

FOR GUTTER

«At de kjenner deg, den eneste

sanne Gud, og ham du utsendte,

Jesus Kristus.»

Johannes 17:3


BORD © CORBIS

Mine evangelienormer-spill

Trekk en linje for å koble sammen de halvdelene som hører sammen.

Ta baksiden av veiledningsheftet Tro på Gud til hjelp.

Jeg vil følge

Jeg vil huske min dåpspakt og

Jeg vil velge det rette. Jeg vet

Jeg vil være ærlig overfor

Jeg vil bruke min himmelske Faders

og Jesu Kristi navn ærbødig. Jeg vil

Jeg vil gjøre ting på sabbaten som vil

Jeg vil hedre mine foreldre og

Jeg vil holde mitt sinn og legeme

hellig og rent, og

Jeg vil kle meg sømmelig for å

Jeg vil bare lese og se på ting som

Jeg vil bare lytte til musikk som

Jeg vil søke gode venner og

Jeg vil leve slik nå at jeg kan være

verdig til å reise til templet og

ikke banne eller bruke stygge ord.

gjøre min del for å styrke min

familie.

jeg vil ikke innta noe som er

skadelig for meg.

min himmelske Fader finner

behag i.

behandle andre vennlig.

min himmelske Faders plan

for meg.

hjelpe meg til å føle meg nær min

himmelske Fader og Jesus Kristus.

min himmelske Fader finner

behag i.

gjøre min del for å få en evig

familie.

lytte til Den hellige ånd.

vise respekt for min himmelske

Fader og meg selv.

min himmelske Fader, andre og

meg selv.

at jeg kan omvende meg når jeg

gjør en feil.

BARNAS VENN JUNI 2008 B11


B12

BARE MORO

Skjult bilde

Finn disse gjenstandene som Jill har brukt mens hun

gjorde seg fortjent til Tro på Gud-belønningen: Skriften,

en penn, en mynt, en skje, en gaffel, en slikkepott, en

F joggesko, en picnickurv, en rive, et piano, en malepensel,

en fuglekasse, en baseball, et baseballtre, et hoppetau,

et møtehus, en kam, en tannbørste og et eple.

Hva kan Jill ha brukt disse tingene til for å

gjøre seg fortjent til belønningen?

ILLUSTRERT AV ADAM KOFORD


ILLUSTRASJON AV JOHN ZAMUDIO

Søndagsklær

«Ta hviledagen i akt så du holder

den hellig» (5. Mosebok 5:12).

AV NATHAN N. WAITE

IMinas Gerais, Brasil, er det aldri vinter.

Der er det bare en tørr årstid og en

våt årstid. Det kan være svært

varmt og fuktig der! Primær-barna i

Conselheiro Lafaiete gren har lært

hvilke velsignelser som følger av å ha på seg søndagsklær,

også når det er veldig varmt.

Søster Patricia da Costa var president i Primær da hun

begynte å bli bekymret over klesnormene i Primær. «Det

er vanskelig for barna å ha på seg søndagsklær fordi det

er så varmt,» sier hun. «Dessuten var det ingen som

hadde tillagt det så stor betydning tidligere.» Selv om

påkledningen når man skal til kirken, kanskje synes å

være en liten sak, visste søster Costa at det ville hjelpe

i

Brasil

Primær-barna å vise respekt for vår himmelske Fader.

Barna ville få gode vaner for fremtiden.

Primær satte seg mål. Familier som ikke hadde søndagsklær

til barna, fikk det. De arrangerte til og med en

«parade» i Primær for å vise passende søndagsantrekk.

Det var ikke enkelt, men de nådde sitt mål. «Den

dagen Primær hadde programmet på nadverdsmøtet,

var alle kledd på passende måte,» sier søster da Costa.

«Det var flott å se!»

Mange av grenens medlemmer har lagt merke til forskjellen.

Barna er mer ærbødige, og nå bestemmer de

seg for å pynte seg på søndager uten at foreldrene ber

dem om det. Og det har ført til enda en uventet velsignelse:

Mindre aktive foreldre har begynt å komme til kirken

igjen, takket være barnas eksempel. ●

BARNAS VENN JUNI 2008 B13


Ikke bare for en

Lørdagen begynte akkurat som andre dager. Solen

steg opp over fjellene ved Kolins hjem, og lyset fant

veien inn gjennom soveromsvinduet. En annen dag

ville han ha prøvd å gjemme seg under dynen og bli liggende.

Men Kolin gjespet og strakte seg og krabbet ut av

sengen fordi det skulle skje noe spesielt, og han måtte

gjøre seg klar.

Vanligvis var lørdagen en dag for lek med venner eller

til å hjelpe til i hagen, eller å stikke innom bestemor og

bestefar etter at de hadde gjort unna ærender. Han

hadde ofte på seg bekvemmelige klær som tålte å bli

skitne. Nå tok han i stedet på seg søndagsklær som mor

hadde vasket og presset for ham. Han knappet igjen den

hvite skjorten og stakk den omhyggelig ned i buksene.

Han tok på sokker og sko og la slipset om halsen – far

ville hjelpe ham å knytte det. Da mor ropte at det var på

tide å gå, var han klar.

Da alle var trygt plassert i bilen og hadde festet setebeltene,

kjørte far nedover gaten og rundt svingen. Kolin

smilte da de kom til templet. Han så den glatte fasaden

glitre i solskinnet og de fargede blyglassvinduene som

strakte seg mot toppen av spiret og engelen Moroni.

Kolin hadde sett templet mange ganger. Han hadde

vært inni templet også – en gang da han ble beseglet til

foreldrene sine da han var seks måneder gammel, og

igjen da foreldrene adopterte hans lillebror, Kaden. Kolin

var for ung til å huske noen av disse gangene, men etter

hvert som han ble eldre, hadde han lært at det som

hadde skjedd der, var viktig. Og Kolin forsto at etter

B14

AV WENDY ELLISON

Basert på en sann historie

«At de måtte samles for å gå opp til templet» (Mosiah 1:18).

denne spesielle lørdagens besøk ville hans lille adoptivsøster,

Shayla, tilhøre deres familie for evig, akkurat som

sine storebrødre.

En annen dag ville Kolin ha likt å le og skravle. Men

da han gikk inn gjennom de store tempeldørene sammen

med familien sin, prøvde han å legge igjen uro og

knising utenfor. Han visste det var et hellig sted.

Vennlige tempelarbeidere tok med seg Kolin,

Kaden og Shayla til et rom som var spesielt for barn,

der de kledde seg i hvitt og oppholdt seg til det var tid

for å gå til beseglingsrommet, der mor og far ventet. I

beseglingsrommet så Kolin bestefar og bestemor, tanter

og onkler, venner av familien og noen medlemmer

fra menigheten. Det var en gledens dag, enda noen

gråt og tørket tårer.

Tempelbesegleren hilste på guttene med et smil og

fast håndtrykk. Han sa de så veldig kjekke ut i sine hvite

klær. Han oppfordret dem til alltid å treffe gode valg, så

de kunne forberede seg til å reise på misjon og komme

tilbake til templet. Og så minnet han dem om betydningen

av det som nå skulle skje. Deretter begynte han

beseglingsordinansen.

Da beseglingen var ferdig, reiste Kolin og foreldrene

seg og så inn i speilene på den andre siden av rommet.

Han så seg selv sammen med mor, far, bror og lillesøster.

Det var ingen ende på speilbildene, akkurat som

hans evige familie. Kolin visste at takket være templet,

kunne hans familie være sammen, ikke bare for denne

dagen, men for all evighet. ●

FOTO: WELDEN C. ANDERSEN


dag

«Vi skal danne familier og

bli beseglet i hellige templer,

med glede og kjærlige slektskapsbånd

som varer for

evig.»

Eldste Russell M. Nelson i De

tolv apostlers quorum: «Røtter

og grener», Liahona, mai 2004, 29.


B16

EN SIDE Å FARGELEGGE

Tegn et bilde av deg selv foran et tempel.

TEMPLET ER EN VELSIGNELSE FOR MEG OG MIN FAMILIE

«Og sannelig sier jeg dere, la dette hus bygges til mitt navn, så jeg der kan

åpenbare mine ordinanser for mitt folk» (L&p 124:40).

ILLUSTRERT AV APRYL STOTT


Allegorien om oliventreet, av Brad Teare

Dette tresnittet illustrerer en scene fra Jakobs bok 5 i Mormons bok. Der siterer Jakob profeten Zenos’ allegori om de dyrkede og

de viltvoksende oliventrærne som representerer historien til Israels hus og deres fremtid. Jakob sa: «Dette er min profeti – at det som denne profet Zenos

sa om Israels hus … , må visselig gå i oppfyllelse» (Jakobs bok 6:1).


NORWEGIAN

4 02022 86170 4