Rasepresentasjon - Norsk Kennel Klub

Foto: Kåre Olsen
Rasepresentasjon
Norsk elghund, grå og sort
TEKST | Ralf Campbell
FRA STEINALDER TIL UTSTILLINGSALDER
| Fra steinalderen og frem til 1877 var ”elghund”
definert som hund brukt på elgjakt. Da begynte
utstillingsalderen, og man kunne snakke om
raser ut fra eksteriørmessige kriterier. Som
raser er norsk elghund, grå og sort bare litt
over hundre år gamle. Som type er de mange
tusen år, men jakthunder, det er de fremdeles i
atomalderen. Norges to nasjonale elghundraser
er først og fremst jakthunder!
Funn fra boplasser i eldre steinalder i Norden
for mer enn 5000 år siden forteller oss at
hunder av spisshundtype har vært veidefolkets
første husdyr. De er avbildet på helleristninger
med kileformet snute, opprettstående ører og
halen rullet over ryggen. I følge den svenske
kynolog Björn von Rosen representerer dette et
”stelnad steg i utväcklingen från varg till hund”,
et uviklingstrinn som er forbundet med, og er
en naturlig konsekvens av et lavt foredlingsnivå
innen husdyr og landbruk der man ikke bevisst
har drevet utvalgsavl på bestemte bruksegenskaper.
Arkeologiske funn viser at deres anvendelsesområde
spente over et stort felt. De fungerte
som renovasjonsvesen på avfallsdyngene,
varslingssentral mot uvedkommende, matreserve
i trange tider, pelsdyr med skinn til klær,
redskapsmateriale, og som trekkhunder trakk
de sleden. Som gjeterhunder voktet de og drev
buskapen, og som jakthunder ble de brukt på
all slags vilt - men allerede før vår tidsregning
var spesialiseringen begynt.
I de typiske jordbruksområdene på kontinentet
avlet man etter hvert frem jakthunder til spesielle
formål, både drivende, støtende og apporterende,
eller de ble selektert ut fra kriterier
som resulterte i gjeter- og vakthunder. Bare i
”primitive” utkantstrøk som Norden og Russland
overlevde spisshundtypen, her var det behov
for allsidighet.
HVORDAN SÅ DE UT? | Den første vi kjenner
til som interesserte seg for noe mer enn nytteverdien
var den observante Trysilpresten Axel
Christian Smith som gir oss et innblikk i hvordan
lokale hunder så ut på slutten av 1700-tallet:
”Hunde finnes ikke i hver Gaard. Kun en del
Gaardbrugere ere dermed forsynede og nogle
Skytter, der boede hen i Fjeldene paa Steder
beqvemme til Jagten. Det er næsten af den
Aarsag vi underholde Hunde i Trysild. Almindeligt
ere de kun af en Art. og kaldes Skogshunde.
Det er Hunde afrettede til Dyre og Fugle-Jagt
i Skogene. De have korte Halse, smaa Øren,
et spids Tryne. Haarene lidet lange og stride.
Rumpen opstaaende og krøllet. Koløren jevnlig
sort, smudsgraa, mørk eller lys, graa; maadskee
en Art lignende Schweitzer -Hunde? De
bruges næsten aldrig som Fæhunde. Jægerens
Selskab er dem kjærere. De fleste af dem jage
baade Dyr og Fugle, dog dersom de ere af
bedste Slags, kjere de sig kun efter Dyret; og
den færdige Skytter kan af deres Fagter og
Adfærd let skjønne om det er en Bjørn, et Elgsdyr
eller nogle andre slags Dyr, hvis Spor de
trække efter. Saadan en Hund af bedste slags
kan være solgt for 20 Rixdaler”.
Under den store ulveperioden i Sør-Skandinavia
fra ca. 1800 – 1850, sto både ”elghunden”
og elgen i fare for å dø ut, for ulven tok ikke
bare elg, men også hunder – den gang som nå.
Elgjakten var dessuten kommet ut av kontroll.
Skotten Samuel Laing, som kom til Levanger
i 1834 og bodde der i ett år, forteller at ”Elgen,
det største av Europas ville dyr, finnes på to-tre
steder (i Norge), men er nu meget sjelden”. Da
var det heller ikke bruk for hunder. Import av
utenlandske raser, som oftest var støvere fra
kontinentet truet også ”elghundens” eksistens.
De ble paret med lokale varianter, og avkommet
av slike kombinasjoner jaktet også som støvere.
Det fungerer som kjent dårlig på elgjakt.
Denne erkjennelsen har nok ligget i bakhodet
hos de som skrev den første standarden, og
kan forklare hvorfor eksteriørmessige trekk som
forbindes med ”uren rase” straffes så strengt
i utstillingsringen i dag: lyse øyne, hengende
ører, dårlig rullet hale, og brunt-, gult - eller
rødskjær i pelsen.
Fredning av elgen og intensivert ulvejakt ga
resultater fra midten av 1800-tallet. Ettersom
elgstammen økte i elgens kjerneområder på
Østlandet og i grensetraktene, fulgte behov for
flere ”elghunder”. Slike var det ikke mange igjen
av, og man måtte ofte langt av gårde. Noen
kom fra Finnmark, eller ble hentet fra våre tre
naboland i øst.
Den mest kjente importen var Gamle Bamse
Gram som konsul Jens Gram i Drammen
hentet fra Ångermanland i Nord-Sverige i 1865.
Denne hunden satte standarden for hvordan
en topp løshund skulle fungere i elgskogen.
Derfor ble han også benyttet mye i avl. Gamle
Bamse Gram var elghundverdens svar på
Djengis Khan, en avlsmatador i særklasse som
generøst spredte sine gener over hele landet.
En beskrivelse av ham lyder: ”Løshund af ægte
svensk graahundtype, med grovt, noget lang
krop, ikke høie ben, bredt hoved, store, ret
opstaaende øren, mørke øine, graa farve med
Foto: Pål Asbjørn Kullerud
schatteringer fra næsten sort til nær hvidt og
med indblanding af brunt på benene. Udmerket
elghund, rolig i optaget og paaholdende i
høieste grad, hvilke egenskaber den nedarvede
godt.” De fleste norsk elghund, grå i dag er
etter ham.
ELGE- OG BJØRNEHUNDE 1877 – 1899 |
Den første hundeutstilling i Norden ble arrangert
av Norsk Jæger- & Fiskerforening i Christiania
(Oslo) i 1877 for ”Bjørne- og Elgehunde”,
”Harehunde” og Fuglehunde”, altså bare for
jakthundraser. De 15 ”Bjørne- og Elgehunde”,
derav en importert fra Sverige og to fra Finland,
ble bedømt av tre dommere, konsul Jens Gram,
godseier Arne Omsted og grosserer Nils Anker,
alle storviltjegere. De var også var ansvarlig
for den første standarden der de beste
jakthundene de kjente hadde stått modell. Etter
dagens målestokk synes kravene til eksteriør
svært romslige. Om pelsfarge står det: ”Graa,
med sterkere eller lysere Toner, graabrun, brun,
brunsort – sjeldnere rødgul. Hvidt Bryst og
hvide Labber på forbenene tilladt”, og om størrelsen:
”Boghøiden er for Hanhunde ca 50 cm,
for tisper noget mindre”. I utstillingskatalogen
er fargen oppgitt for seks av dem, derav tre grå
med Gamle Bamse Gram på stamtavlen, og tre
sorte. De fleste er av ukjent avstamning.
Hundene ble bedømt ut fra hvor stor bruksverdi
de hadde til jakt på bjørn og elg, både
ut fra eksteriørmessige kriterier (basert på en
standard som beskrev de beste jakthundene)
og tidligere jaktmeritter. Det siste var kjent for
dommerne, og veide tungt når premiegraden
skulle settes. Bare to av hundene ble premiert.
Den eneste med 1.pr var Grant til sersjant
Peder Karlsrud, Ringerike. Dommerrapporten
sier følgende: ”et utpræget kraftigt Exemplar
af svensk Løshundrase. Faderen var Gamle
Bamse hvem den lignede paafallende”. Det er
interessant å merke seg at dommerne også
skilte mellom løshunder og bandhunder (ledhunder),
og hadde en egen konkurranse for det.
Som den mest typiske løshund plukket de ut en
grå, Unge Bamse, (sønn av Gamle Bamse) ”af
utpræget Race og (som) havde vist sig som et
fortrinligt Dyr paa Jagt”, og en hund med sort
pelsfarge, og ”Chr. Ankers ”Spring” fra Luleå
som den bedste af de udstillede Ledehunde”,
men ikke så god at den fikk premie. Bortsett fra
disse kommentarene fikk ingen hunder skriftlig
kritikk. Våre første eksteriørdommere var først
og fremst opptatt av type og funksjon, noe som
kommer tydelig frem i deres konklusjon etter
utstillingen om ”at det for en fornuftig Jagthusholdning
vilde være tjeneligere om man søgte
at opelske gode Ledehunde, og at Brugen af
disse blev almindeligere”. Ikke ett ord om store
ører eller lyse øyne! Her var det snakk om
jakthunder!
På neste utstilling med samme arrangør tre år
senere het rasen Elge- og Bjørnehund, som
forteller at jakt på elg er blitt viktigere enn bjørn.
Ingen førstepremier ble utdelt til de 28 Elge- og
Bjørnehunde, der nesten 25 % var importer
eller avkom av hunder fra Sverige, Finland
eller Russland. De fleste var grå, de øvrige sto
oppført med sort, sotbrun, sort og hvit og grågul
farge.
Så gikk det syv år til vår tredje utstilling. I
1887 var fremdeles brukstypen viktigst, men
elgjegere hadde begynt å innse betydningen av
hundens avstamning. Allerede i 1880-katalogen
sto en hund oppført med betegnelsen ”av konstant
Race”. Nå gikk utstillingsledelsen ett skritt
videre. ”Elge- og Bjørnehunde” ble inndelt i to
Til venstre: Briten L. Lloyd fra England jaktet bjørn
i Norge og Sverige 1828. Over: Foto av gamle
Bamse Gram
klasser: ”Ægte Dyrehunde” og ”Krydsninger”.
Kvaliteten var dårlig, ingen av de 23 fikk første
premie, og dommerrapporten konkluderte med
at rasen ikke hadde hatt noen fremgang siden
1877 fordi ”der ved Opdrættet ikke har været
skjelnet tilbørlig mellem Ledhunde og Løshunde,
og at flere av vore Elgjægere ... ofte bruger
Blandingsformer av Elge- og Harehunde”. Dette
forteller i klartekst at kynologsk arbeid ble sett
på som nødvendig for å få bedre jakthunder, og
brukskvalitet var koblet til eksteriør. Christiania
Jægerklub var først ute med å lage en oversikt
over hundmateriellet i Norge. I 1895 utga de
Norsk Jagthundestambog, der vi foruten hundens
navn, fødselsår, pelsfarge, hundens eier,
oppdretter og avstamning (hvis den var kjent)
får opplysninger om utstillingspremier, samt
standarder til alle datidens jakthundraser. Som
stamboknummer én finner vi Bamse, etterkommer
av Gamle Bamse Gram, farge lys grå, født
1892, eiere Kristoffer Berg, Christiania og E. H.
Rognerud, Ringerike.
Dette er bakgrunnen for dannelsen av NKK i
1898, en prosess der elghundfolk var svært aktive.
Ikke overraskende finner vi en grå elghund
i NKKs første emblem, kanskje fordi de mente
den hadde norske røtter, kanskje fordi den
hadde et godt ord på seg, kanskje fordi det var
flest av den. Derfra var ikke veien lang til å bli
anerkjent som norsk nasjonalrase. I dag glemmer
vi lett at den egentlig er like svensk som
norsk i sin opprinnelse, og at svarthunden med
like stor rett kunne ha blitt det nasjonale ikonet.
På utstillingen samme år var det siste gang alle
elghunder stilte i samme klasse uansett pelsfarge,
uansett om de ble brukt som løs - eller
bandhunder. Av de 23 Elg - og Bjørnehundene
fikk godseier Omsteds syv år gamle Bamse
28 NUMMER 8 | 2008 HUNDESPORT
HUNDESPORT
NUMMER 8 | 2008
29
BLA

Bandhundprøve. Foto: Arne Bjerkelien
ærespremie som beste dyrehund. Gamle
Bamse Gram opptrer fem ganger på stamtavlen
hans, og var i likhet med ham en fremragende
løshund. Slik beskrives han: ”Bamse rækkede
udmerket paa elgspor første gang den var i
skogen; som løshund duede den imidlertid ikke
før den var et par aar gammel, men den ble
da en udmerket løshund. Hvad der navnelig
udmerker den, er dens store forsiktighed, som
gjør at elgen bliver staaende strax i optaget.
Navnelig er den forsiktig naar den har at gjøre
med unge dyr, som den ofte ikke gaar nærmere
end paa haggelskuds hold og derfor faar til at
staa. Ligeoverfor store oxer er den stridere,
men heller ikke disse gaar den lige i benene
paa, saa længe de staar stille”. Både eksteriørmessige
og jaktlige kvaliteter gjorde ham til et
forbilde. Bamsestatuetten er oppkalt etter ham.
Det er en premie som går til den hund som uansett
rase har vunnet mest på NKKs utstillinger i
løpet av året. Hittil er Driv av Kotofjell til Reidar
Strømme den eneste norsk elghund, grå har
vunnet denne utmerkelsen. Dette var i 1966,
første gang Bamsestatuetten ble satt opp.
For hundre år siden var ikke alle løshunder grå.
I utstillingskatalogen for 1887 finner vi tre sorte
oppført som løshunder, og en annen hund, Ola,
til P.M. Anker, var kjent for at den hele tiden
prøvde å få elgen til å gå mot jegeren. Det
samme gjaldt Habbi, en svarthund som Arne
Omsted hadde fått fra Lierne i Nord-Trøndelag.
DEN GRÅ OG DEN SORTE ELGHUNDEN
EGNE RASER FRA 1900 | Det var ikke
tilfeldig at Norsk Dyrehundklub, i dag Norske
Elghundklubbers Forbund, ble landets første
spesialklubb. Kennelklubbens styre besto av
jegere, og flere av dem jaktet både elg, hare og
fugl. På en jaktprøve for stående fuglehunder i
september 1899 ble forslaget om en raseklubb
fremmet, og to måneder senere, 16.november
ble klubben stiftet på en ekstraordinær
generalforsamling i NKK. I statuttene heter det
at formålet er ”at søge og fremme Interessen
for Opdræt og Forædling af den graa og den
finnmarske (dvs sorte) Dyrehund”, og at dette
skulle gjøres ved å fastsette en standard for
hver av rasene, ved deltagelse på utstillinger,
og ved utstasjonering av godkjente avlsdyr. Vi
vet en del om utgangspunktet for etableringen
av de to rasene takket være gamle fotografier,
stambøker, utstillingskataloger og jaktlitteratur
fra tiden rundt forrige århundreskifte, der begge
er representert med lokale varianter: Ringerikshunden
og Telemarkshunden for eksempel var
alle grå.
Takket være samene fikk elg - og bjørnejegere
tilgang på nytt hundemateriell. Hundene varierte
i type, noen var lettbygde, andre noe kraftigere.
De fleste hadde kort, sort pels. Enkelte hadde
stubbhale, noe vi også finner hos karelsk
bjørnhund. Kanskje er det en forbindelse? Navn
som Finnmarkshunden og Kalixhunden forteller
hvor de kom fra. Ankerhunden var en lokal
variant som ble utviklet i Halden, og inntar en
helt spesiell posisjon i norsk elghundhistorie.
De to brødrene Christian August og Nils Anker,
og deres sønner, henholdsvis Johan og Peter
Martin Anker var de første som begynte systematisk
avl på det vi i dag kjenner som norsk
elghund, sort. Andre kjente oppdrettere som
bør nevnes er Bengt Løvsjøli, Lierne, godseier
Treschow,Larvik, Ragnar Baanerud, Roverud
og Johs Mustorp, Halden. Etter tilgjenglig
fotomateriale å dømme var rasen mer homogen
og av relativt høyere kvalitet enn den grå. Dette
går tydelig frem av de mer enn hundre år gamle
bildene. Flere ville ha gjort det skarpt på dagens
utstillinger.
RASESTANDARDENE | Rasestandardene var
klare til Norsk Dyrehundklubbs utstilling i 1900,
men ikke anerkjent ut over landets grenser. Nå
var det ønskelig å gjøre noe med det, og samtidig
systematisere alle Nordens spisshundvarianter
som verken hadde navn, langt mindre
en godkjent rasebeskrivelse. For å ordne opp
i kaoset ble det et par år senere nedsatt en
komité bestående av medlemmer fra NKK,
Norsk Dyrehundklub og SKK. Nasjonalismen
blomstret i Europa på denne tiden, ikke minst i
Norge, og hunderaser inngikk blant nasjonale
ikoner. Problemet for den grå elghunden var at
den var like mye svensk som norsk, og partene
kunne ikke komme til enighet. SKK ønsket å
lage en felles rasebeskrivelse med det vi i dag
kaller jämthund, men det ble ikke godtatt av
NKK og NDK. De politiske stridigheter som
førte til unionsoppløsningen i 1905 bidro heller
ikke til å bedre forhandlingsklimaet på kennelklubbnivå.
Resultatet var at vi fikk to standarder for samme
rase, en norsk og en svensk. I den norske versjonen
for ”Den graa dyrehund” (svensk: Jämt-
hund) heter det at høyden kan variere mellom
45 og 55 cm, en presisering av versjonen fra
1900 der det sto ”skulderhøyde for hanhunde
omtrent 50 cm, for tisper noget mindre”. Den
svenske standarden rommet både den ”lille”
varianten som så ut som dagens norsk elghund,
grå og den ”store” som tilsvarte dagens
jämthunder. Først i 1937 innså man i Sverige
at dette var uholdbart, og i 1946 ble jämthund
skilt ut som egen rase. Derved fikk Norge
30-års forsprang med å konsolidere rasen og
luke ut utypiske varianter. Det hadde ikke vært
mulig uten dyktige opprettere og relativ enhetlig
bedømmelse av en liten, sammensveiset
dommerstand med solid bakgrunn som tolket
standarden nesten identisk. Av disse har ingen
betydd mer for rasen enn Carl Omsted. Mellom
1904 og 1939 dømte han på 27 av 34 større
utstillinger. Dommerne hadde katalogen for
hånden, og kjente hundene, så det var ikke rart
at sprik i bedømmelsen var et ukjent begrep!
Eksteriøret til gråhunden bedret seg langsomt,
noe som bekreftes av dommerrapporter så vel
som stamboken. Der er pelsfarge oppgitt på
hver hund. Basert på opplysninger om de 800
første grå elghunder som ble registrert i Norge
(1900-1934) sank andelen av avvikende farge
fra grå/mørk grå/lys grå fra 5% hos de 200
første (1900 – 1919) til 1% hos de siste 200
(1932-34). Selv om vi må regne med en viss
feilmargin, er det ikke tvil om at den grå elghunden
ble stadig mer grå!
Svarthunden hadde sin glansperiode omkring
forrige århundreskifte, men kom inn i en blindgate
på slutten av mellomkrigstiden. Først på
1950- 60 tallet, takket være dyktige oppdrettere,
særlig i Nord-Trøndelag, kom den seg på
fote igjen. Avlen ser nå ut til å være i de beste
hender, og det fine samarbeidet kommer alle til
gode. Det er de vellykkede svarthundtreffene et
bevis på.
Mens idealet for svarthunden var tidlig klart for
dommerne, var det større avstand mellom teori
og praksis når det gjaldt de grå. Først da Skrub
av Glitre til dyrlege Hemsen kom på banen falt
brikkene på plass. Slik skulle det korrekte hodet
se ut! Så kvadratisk skulle kroppen være! Han
var en av stjernene fra midten av 1920-tallet, og
ble mye brukt i avl. Med ham hadde dommerne
fått en ”fasit” som de kunne sammenligne andre
hunder i ringen med, og oppdrettere hadde fått
et mål å strebe etter. På den måten har Skrub
betydd like mye for fortolkningen av rasestandarden
i Norge som Bamse Omsted har hatt for
oppfatningen av hva som er en god løshund.
Bildet av Skrub ble benyttet som logo for NKK
frem til 1998.
Standarden for norsk elghund, grå har i prinsippet
forandret seg svært lite siden den første
kom i 1900, og idealet har vært det samme
siden rasen ble konsolidert på 1930-tallet. Dette
gjenspeiles i dagens avlsmål: ”særlig vekt på
mørk maske, små ører, kvadratisk og sterk
kropp, høyt ansatt og godt krøllet hale midt over
rygglinjen, god pels og farge (grå) uten sot,
god vinkling og gode bevegelser”. Alle hunder
måles i ringen og mankehøyden påføres kritikken,
som for alle elghundrasene. Idealstørrelse
for hannhunder er 52cm, og for tisper 49cm.
Rasestandarden krever også mørke øyne og
saksebitt. Tannmangel er ikke noe problem,
derfor aksepters bortfall av P1, men mer enn to
stk P2 gir nedsatt premiegrad. Aggresjon mot
mennesker skal ikke forekomme, det er utypisk
og gir 0 premie, mens ukontrollerbar aggresjon
mot andre hunder gir nedsatt premiegrad.
Mens den grå dyrehunden fikk sin standard
godkjent av NKK allerede i 1903, måtte sort
dyrehund vente et par år fordi det ble reist tvil
om det var en ren rase, særlig var SKK skeptisk.
Standarden ble godkjent av NKK allerede
i 1905, men SKKs godkjennelse kom først i
1935. I likhet med standarden for den grå har
svarthundens gjennomgått få justeringer opp
gjennom årene. Da idealmålet skulle fastsettes
for tyve år siden, måtte det bli diskusjon, 47
eller 48 for hannhunder? Det ble 47, noen protesterte,
men alt tyder på at ballen er lagt død
for alltid. Svarthunden skal jo være ”en typisk
lettvekter”, som Kristian Herjuaunet og Bjarne
Rian skrev i Elghunden i 1980, ”men med den
innebygde stålfjær”. Det er den minste av de
ni elghundrasene, like kvadratisk, like spenstig
som den grå, med en hale som er hardt krøllet
over ryggen, og en sort, skinnende pels, Litt
hvitt i bryst og på labber er tillatt. Som hos
gråhunden aksepteres bortfall av P1.
REGISTRERINGER | Registreringstallene for
elghundrasene etter 1900 gjenspeiler økningen
i elgbestanden, men inntil like etter andre verdenskrig
var ikke alle registrert. Grå elghunder
med ukjente foreldre kunne inntil 1949 meldes
på til en utstilling, og hvis de fikk minimum 3.pr,
ble de registrert i stamboken. Det samme gjaldt
for svarthunden til 1980. Rasen har bestandig
vært liten, og derfor var det viktig å fange opp
så mange ”ukjente” hunder som mulig for å øke
genpoolen.
Norsk elghund, grå er den mest internasjonale
av de ni elghundrasene. Den finnes på alle fem
kontinenter, med størst konsentrasjon i Norden,
i de tre landene der den benyttes til jakt. Finland
har flest, dernest Norge, og som nummer tre
kommer Sverige. I USA, med over fire millioner
etterkommere av norske utvandrere, har rasen
bestandig stått sterkt, men det var ikke bare
nostalgi og rasens sosiale egenskaper som
gjorde den populær ”over there”. Det hjalp også
at den ble assosiert med kjente og vellykkede
mennesker, feks. President Hoover. Han fikk en
grå elghund i gave fra Norge som takk for økonomisk
bistand til fattige nordmenn i USA etter
første verdenskrig. I 1974 registrerte American
Kennel Club hele 9034 ”Norwegian Elkhounds”!
Siden har interessen dabbet av, og i den senere
tid har ”bare” ca 1000 blitt registrert i året.
Øvrige land med mer enn en håndfull av rasen
er Storbritannia (ca 100/år), Irland (ca 100) og
Nederland (ca 20).
Norsk elghund, sort oppfattes som en eksotisk
rase av hundefolk utenfor Norden, noe for de
spesielt interesserte. Bare i Tyskland, Nederland
og USA har enkelte blitt registrert fra år til
annet.
UTSTILLINGER | Antall utstillinger for elghunder
er tidoblet etter andre verdenskrig, fra.5-6 pr
år til ca 60 i dag, dvs. 60 muligheter til å vinne
Cert for hvert kjønn. Dette deles kun ut til vinner
av Brukshundklassen, der hundene på forhånd
har oppnådd en premie på jaktprøve, men det
er ingen automatikk i dette. Første vinner uten
Cert er surt, men det skjer hvis kvaliteten ikke
er god nok.
Med få unntak brukes alle elghunder i Norge,
Sverige og Finland til jakt, og kommer på
utstilling fordi det er inngangsbillett til prøver.
Først når de er premiert i skogen meldes de
på igjen i håp om å få de to røde sløyfene som
er eksteriørkravet til jaktchampionat, eventuelt
de tre cert’ene for å bli dobbeltchampion. Så er
utstillingskarrieren over for de fleste. Derfor er
Brukshundklassen (med jaktpremierte hunder)
nesten bestandig den største, og championklassen
den minste.
30 NUMMER 8 | 2008 HUNDESPORT
HUNDESPORT
NUMMER 8 | 2008
31
fakta
BLA
Norske Elghundklubbers Forbund er Norges eldste
spesialklubb. Historien starter med stiftelsen av
Norsk Dyrehundklubb i 1899, et navn den hadde frem
til 1949. Da ble den omdøpt til Norsk Elghundklubb.
Fra 1967 til 1978 var elghundfolket i Norge splittet i
to leirer, Norges Elghundforbund og Norsk Elghundklubb.
Etter gjenforeningen i 1978 viderefører Norske
Elghundklubbers Forbund de stolte tradisjonene som
Norsk Dyrehundklubb la grunnlaget for.
I dag består Forbundet av 22 områdeklubber som
dekker hele landet og ivaretar elghundinteressene lokalt og nasjonalt gjennom
Representantskapet, som er Forbundets øverste myndighet. Områdeklubbene,
som er svært aktive i sitt arbeid for elghundens fremme, arrangerer utstillinger,
jaktprøver, sporprøver, og står for utdannelsen av prøvedommere for dømming
internt i egen klubb, men også som en støtte til naboklubbene for gjennomføring
av prøver.
Medlemsmassen har økt voldsomt, fra ca 300 i 1950 til ca 5.200 i 2007.
Norsk Elghundklubbers Forbund sin hjemmeside: www.elghundforbundet.no
Fotos: Tore Storhaug

HVOR STÅR NORSK ELGHUND, GRÅ OG
SORT I DAG EKSTERIØRMESSIG? | Jeg
vil påstå at vi har mange flotte representanter
for begge raser i Norge som er gode nok til å
vinne Best in Show på de største utstillingene,
men få eiere tar seg tid til det. Det er ikke tradisjon
for å delta på utstillinger mer enn høyst
nødvendig – det er mye viktigere å bruke tiden
på jakttrening. Norsk elghund, sort holder et
jevnt, godt nivå, mens noen påstår at kvaliteten
på norsk elghund, grå har gått ned de siste
årene. Da tror jeg de tenker bare på stjernene,
og glemmer det store flertallet som gikk ut med
blå og gule sløyfer, enten de var for store, eller
for små, eller med smalt hode, store ører, lyse
øyne, lang rygg, jämthundhale og uren pelsfarge.
At det var stor variasjon tidligere - som
i dag - kommer tydelig frem på fotografier fra
utstillinger på 1970 og -80 tallet, der det ble tatt
bilder av hver eneste hund, ikke bare vinneren.
Mens norsk elghund, sort knapt finnes i land
utenfor Norden, har norsk elghund, grå spesialklubber
både i England, Skottland, Irland
og USA. Alle som har dømt i USA har sett at
kvaliteten jevnt over er høyere enn i Norge. I
utstillingsringen, ja, men egentlig er det umulig
å sammenligne de to landene, fordi kulturen
er så forskjellig. Av 250 påmeldte hunder i
USA vil gjennomsnittlig 80 være championer
(ca en tredjedel). I Norge? Kanskje 4-5? Jeg
tror faktisk ikke at kvaliteten på en tilsvarende
utstilling i Norge ville ha vært noe dårligere hvis
vi hadde klart å overtale eierne til de 50-60 som
har oppnådd NUCH de siste årene til å stille,
men det kommer ikke til å skje.
Så lenge vi ikke begynner å tukle med gen-
manipulasjon vil det vil alltid være variasjon på
begge elghundrasene, men takket være kravet
om 1. premie eksteriør til jaktchampionat er det
håp om at ikke spriket skal bli større, for det er
jaktchampionene som styrer avlen. Det hadde
vært mye enklere å forbedre eksteriøret ytterligere
ved kun å avle på eksteriør, men hvem vil
i våre dager ha valper etter foreldre som ”bare”
er utstillingschampioner?
JAKT OG JAKTPRØVER | Da de to elghundrasene
ble etablert for litt over hundre år siden
ble det årlig felt ca ett tusen elg i Norge. Det var
før elgjakten ble en årlig mobilisering i bygdene.
Det var en tid da en dyktig elgjeger var noe i
likhet med presten eller lensmannen, en person
man så opp til. Det gjaldt også hunden hans.
Den fikk ofte navn etter eieren, en tradisjon som
går tilbake til Gamle Bamse Gram. To andre
kjente storjagere - begge grå - var Bamse
Omsted til godseier Arne Omsted i Solør og
Finn Belgum til Knut Belgum, valdrisen som er
hovedperson i ”Elge-Knut”, en roman av Mikkjel
Fønhus.
Gråhunden benyttes mest som løs-, band eller
støkkhund. I fjor løste over 57.000 jegere jakt-
kort for elg i Norge, og 35.000 ble felt. I Sverige,
Finland og Estland brukes den som løshund
på elg og bjørn. I resten av verden er den kjent
som utmerket familiehund og turkamerat, og
deltar på utstillinger, lydighet- og agilitystevner,
men ikke på jakt, bortsett fra noen få i Canada
(elg) og på New Zealand (villsvin, hjort, kenguru
og kaniner).
En løshund jakter, som navnet sier, løs. Hunden
bør ha raske og effektive søksturer, ikke så korte
at elgen blir var jegeren og forsvinner, og ikke
for lange, slik at den bare jakter for seg selv.
Det ideelle er at den får elgen til å stå i uttaket,
men resultatet er aldri gitt, for det er store individuelle
forskjeller både på hund og losdyr. Hvis
den går på for hardt, drar bare elgen av gårde.
Målet skal være godt hørbart og lostakten høy,
kort sagt skal hunden bråke og distrahere elgen
så mye at jegeren ubemerket kan komme til
skuddsjanse etter å ha sjekket at det er ”riktig”
dyr. Hvis ikke, er det nyttig å ha trent innkalling.
Dersom losdyret drar av gårde før skudd blir
løsnet (ikke på jaktprøve), skal hunden taust
å følge etter og prøve å stoppe dyret. For liten
interesse i å følge etter er en stor feil, men for
stor påholdenhet regnes heller ikke som ideelt,
REGISTERING AV NORSK ELGHUND GRÅ/SORT I DE NORDISKE LAND DE SISTE FEM
ÅR
2003 2004 2005 2006 2007
Norge 1038 / 132 1053 / 112 1130 / 130 1044 / 136 957 / 156
Sverige 996 / 29 910 / 16 776 / 13 765 / 27 679 / 21
Finland 1740 / 0 1669 / 0 1478 / 1 1215 / 0 1185 / 0
Danmark 3 / 0 2 / 0 2 / 0 1 / 0 1 / 0
Norsk elghund, sort. Fotos: Tore Storhaug. Infeldt bilde: NKKs første logo fra 1898. Ikke overraskende finner vi en elghund, en grå i NKKs første emblem, kanskje fordi
de mente den hadde norske røtter, kanskje fordi den hadde et godt ord på seg, kanskje fordi det var flest av den. Derfra var ikke veien lang til å bli anerkjent som norsk
nasjonalrase.
for da står man lett i beit for hund.
På det punktet avviker idealet fra gamle dager,
den gang elgbestanden var liten og terrengene
store. Da far min jaktet med børsemaker Ferdinand
Sveberg fra Elverum i 1928, hadde de
rett til å felle ett dyr i et terreng som strakte seg
fra Elverum til Rena, totalt ca 300.000 mål. Det
noen kaller ”jaktidiot” i dag, en ”langjager” som
aldri gir seg, ville den gang vært et hedersnavn,
men tidene forandrer seg. Dagens prøveregler
er tuftet på praktisk jakt i relativt små terreng
med stor elgbestand.
Bandhund - ledhund - lurhundjakt, kjært barn
har mange navn for en jaktform som er like
gammel som noen annen. En utbredt misforståelse,
til og med blant noen elgjegere, er at
uttrykket bandhund er identisk med sporhund.
Det er feil. Selvfølgelig må den kunne spore,
men ikke slavisk som en god dachshund.
Svarthunden og gråhunden er like gode som
bandhunder, hva man foretrekker kommer an
på personlig smak. Førstnevnte er nok mer
overværshund enn den grå og følger ikke sporet
slavisk. Svarthunden, som de siste hundre
år er renavlet som bandhund, er like effektiv på
elg- som på hjortejakt. Størst utbredelse har
den i Trøndelag og på Vestlandet, der mesteparten
av årskvoten på ca 30.000 hjort blir felt.
En bandhund skal føres mot vinden eller i
sidevind for om mulig få overvær av elgen,
og kroppsspråket skal være så lett å lese at
jegeren kan se når det er elg i nærheten. Den
skal føres i sele og på en stille og effektiv måte
lokalisere elgen og føre jegeren frem til denne
ved å utnytte terrenget og alle sine sanser. For
at jakten skal lykkes må både hund og fører ta
seg frem uten å lage støy. Hunden må være
helt taus både under opptrekket og når den
ser eller hører dyret, og må ikke dra så hardt i
bandet at den peser eller hoster. ”Den lydløse
jakten” kalles denne jaktformen.
Prøvereglene for bandhunder gir et speilbilde
av praktisk jakt. Dommeren skal i løpet av de
seks timene prøven varer vurdere hunden ut
fra fem parametere, der to viktigste er ”evnen
til å finne elg” og ”oppførsel når den stiller
innpå”. I tillegg kommer ”oppførsel framfor/ved
syn av elgen”, ”oppførsel ved søk etter elg” og
”sporing”. Norge og Sverige er eneste land som
arrangerer bandhundprøver.
Allerede på Renautstillingen i 1901 foreslo Louis
Saxlund at klubben skulle forsøke å avholde
”prøver med ledhund”, en jaktform som hadde
lange tradisjoner i Østerdalen, men etter som
prøver bare kunne holdes i jakttiden, var ingen
villige til å kaste bort tid på det. Derfor varte det
helt til 1916 før Bratsberg Amts (Telemark) JFF
tok initiativet til å arrangere en prøve, nå for
løshunder. Fin 2083 til Tov Olsen Deildkaasa fra
Sauland, som var eneste deltager, ble innstilt
til ærespremie av dommer godseier F. M.
Treschow, som også hadde stilt prøveterreng
til disposisjon. Prøven gikk over to dager med
seks timer i skogen hver dag.
Så gikk det 31 år før eksperimentet ble gjentatt,
denne gang i Nordre Vang almenning som to
av Norsk Dyrehundklubs styremedlemmer,
Sven Mjærum og Erik V. Enberg hadde leid
høsten 1948. Klubben sto som arrangør av
løshundprøven. Ingen av de seks påmeldte grå
elghunder ble godkjent. Den første bandhundprøven
ble arrangert av Trøndelag Elghundklubb
i 1954.
Det ble gjevt å oppnå premie på jaktprøve, og
snart kom kravet om at dette måtte bli obligatorisk
for utstillingschampionat. I begynnelsen
holdt det med en 3.pr, i dag kreves en 1.pr. En
viktig milepæl i elghundens historie er innføringen
av jaktchampionatet i 1964. Før endagsprøver
ble innført på slutten av 60-tallet var
kravet to førstepremier, enten som løshund eller
bandhund. I dag må den ha tre, derav minst én
2-dagers.
HAR SÅ VÅRE TO ELGHUNDRASER BLITT
BEDRE JAKTHUNDER DE SISTE HUNDRE
ÅR? | Statistisk sett er svaret ja, og personlig
er jeg overbevist om det, selv om det er umulig
å bevise for forholdene har forandret seg så
mye. Det avles stort sett bare på jaktmeriterte
foreldre, og bra er det, men dessverre har antall
individer som brukes i avl sunket de siste tyve
årene, så genpoolen har minket.
Hvor har det blitt av de mannevonde bikkjene
som ikke tillot noen å komme bort til fallet,
bortsett fra eieren? De står ikke lenger bundet
til en låvevegg mesteparten av året, de har
blitt sosialisert og har lært å omgås folk på en
helt annen måte enn tidligere. Så viser det seg
også at omgjenglige hunder fungerer bedre på
jakt enn sinte, uten at de derved har mistet den
sterke personligheten.
Begge raser er kjent som utmerkede familiehunder,
og er like allsidige som den gang de for
mange tusen år siden trådte inn i lyskretsen fra
leirbålet, men fremdeles er de først og fremst
jakthunder.
Kilder:
Campbell, Ralf, Elghunden fra steinalder til utstillingsalder,
Hundesport 9-1972
Smith, Axel Christian, Topografisk Journal for Norge 1797
Lloyd, L., Field Sports of the North of Europe, comprised in a
personal narrative of a residence in Sweden and Norway in the
years 1827–28, Henry Colburn and Richard Bentley, London
1830
Laing, Samuel, Journal of a residence in Norway during the
years 1834, 1835 and 1836, Longman, Orme, Brown, Green
and Longmans, London 1837
De Nordiske Spidshunde, ved Norsk Kennel Klub og Norsk
Dyrehundklub, Kristiania, W.C.Fabritius & Sønner A/S 1910
Norsk Jagthundstambog 3. Hefte 1903
Norsk Jagthundstambog 1. Hefte 1895
Norsk Kennel Klubs Tidsskrift 1916, 1909
Omsted, Arne, Hvordan Bamse blev elghund, Fra et langt
jegerliv, Oslo 1940
Omsted, Arne, I skog og mark, erindringer og optegnelser, Oslo
1943
Storholm, Karl, Svarthundens historie, NEKFs jubileumsmsbok
1899-1999
Omsted, Arne, Den sorte dyrehund, De Nordiske Spidshunde
Fønhus, Mikkel, Elg, artikkel i ”Valdres” 7/10-1983
Fossum, Tore, Ferdinand Sveberg, en kjent skytter og børsemaker
i Elverum, Afarheim, Årbok for Elverum historielag 1988
32 NUMMER 8 | 2008 HUNDESPORT
HUNDESPORT
NUMMER 8 | 2008
33