Guds egen signatur?

Guds egen signatur?
av Stein Arild Strømme, 5305 Florv˚ag
4.1.1999
For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig,
alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt
det som priselig er — gi akt p˚a det! Fil. 4 : 8
Advarsel. Jeg har lest boken Guds egen signatur av Grant R. Jeffrey 1 . La
meg straks røpe min konklusjon: Dette er en d˚arlig bok. Den vrimler av feil: fra
slurv via naivitet til bevisst misvisende fremstilling. Boken setter kristentroen i
et d˚arlig lys, og kan villede mange kristne som ikke har tid, forutsetninger eller
anledning til ˚a sette seg inn i dens p˚astander eller g˚a dem etter i sømmene. Det
ligger meg sterkt p˚a hjertet ˚a n˚a ut til s˚a mange som mulig med en advarsel mot
˚a bruke den, b˚ade til personlig oppbyggelse, forkynnelse og evangelisering.
Bokens hensikt er ˚a presentere bevis for at Bibelen er Guds ufeilbarlige ord, diktert
eller verbalinspirert, ned til minste tøddel. Bevisene faller i to hovedgrupper.
Den første gruppen bevis tar utgangspunkt i Bibelens tekst slik vi alle kan lese
den, og g˚ar i korte trekk ut p˚a ˚a vise at innholdet er s˚apass klokt eller forutseende
at menneskelige forfattere ikke kunne ha hatt slik kunnskap i oldtiden uten at
de var inspirert av Gud. Den andre gruppen bevis ligger i at det i Bibelens
tekst finnes koder og tallmønstre som i utgangspunktet er skjult, og som først er
oppdaget i moderne tid. Disse koder og tallmønstre skal være av en slik art at
de ikke kan tenkes ˚a ha oppst˚att tilfeldig.
Med ett unntak (jordskjelv) vil jeg g˚a forholdsvis lett til verks n˚ar det gjelder
den førstnevnte gruppen, siden enhver kan undersøke de opplysninger og argumenter
som der er gitt, og derfra danne sin egen oppfatning. Derimot vil jeg gi
en grundigere gjennomgang av den siste gruppen bevis, som for det første bare
ang˚ar den greske og hebraiske originaltekst, og for det andre involverer sannsynlighetsregning
og statistiske resonnement. Disse forhold gjør det vanskeligere for
lekfolk ˚a ta stilling til de p˚astander som fremkommer. Særlig legger jeg vekt p˚a
kapitlet om “Den forbløffende bibelkoden” som st˚ar omtalt p˚a bokens forside og
i markedsføringen av boken.
1 Hermon Forlag 1998
1

De første fem kapitlene
Boken starter med en generell introduksjon, og kapitlene 2, 3 og 4 handler om
arkeologiske funn og annet kildemateriale som støtter opp om GTs beretninger,
blant annet om patriarkene og om utgangen av Egypt. Jeg har ikke i satt meg
inn i dette materialet, men kunne ønske at forfatteren henviste mer eksplisitt til
nyere kilder for bibelsk arkeologi. I det hele tatt lider boken under mangel p˚a
presise referanser, til tross for en lang litteraturliste bak i boken.
I kapittel 5 behandles historisk kildemateriale som omhandler Jesus. Det meste
av dette er greitt nok: det er sant, men heller ikke særlig kontroversielt, at
historiske kilder gir overveldende belegg for at Jesus var en historisk person som
levde og ble korsfestet.
Kapittel 6: Vitenskapelige bevis for at Bibelen er sann
De bevis som omtales i dette kapitlet kaller kanskje mest p˚a smileb˚andet, men
la meg nevne noen av dem likevel.
Energiloven. I et underkapittel om Loven om energiens konstans, henviser
GJ til 1. Mos. 2 : 2–3 og kommenterer:
Dette inspirerte avsnittet forteller klart at da Gud hadde fullført skapelsen av
mennesket p˚a den sjette dagen, “hvilte Han fra hele Sitt verk, det Han hadde
gjort.” Etter at Han hadde skapt mennesket p˚a den sjette dagen, var Hans
verk ferdig: Dette forteller om den første loven om energiens konstans.
Dette har ingenting med vitenskapens energilov ˚a gjøre.
Entropiloven. Deretter kommer et langt underkapittel med tittelen Loven
om entropi. Dette er en termodynamisk lov som sier at uorden (entropi) i et
lukket system vil øke med tiden. GJ sier at entropiloven, i kombinasjon med
sunn fornuft og vitenskapelige observasjoner, beviser at evolusjonsteorien bare
er nonsens. Men dette argumentet holder ikke, siden jorden langt fra er et lukket
system, men tvert imot hvert øyeblikk blir tilført store mengder verdifull “orden”
i form av godt ordnet energi fra solen. Energien forlater oss omtrent like fort, da
i form av mer uordnet energi (str˚aler med lengre bølgelengde og lavere frekvens).
Jorden kan derfor fint kvitte seg med entropien. Det samme gjelder den enkelte
biologiske mekanisme, celle, plante, dyr eller menneske.
GJ fortsetter med to vers fra Lukas (17 : 30 og 17 : 34, forresten feilaktig angitt
som 18 : 34), der det heter . . . den dag da Menneskesønnen ˚apenbares resp. . . . I
den natt skal det være to i én seng. . . Deretter fortsetter GJ:
For et vanlig menneske i hans dager m˚atte Lukas’ ord ha hørt ut som en selvmotsigelse.
Hvordan kunne én enkelt hendelse, Messias’ komme, skje samtidig
2

om “dagen” og om “natten”? Lukas’ uttalelse m˚a ha virket som en umulighet
og en selvmotsigelse helt til nylig. N˚a kan vi imidlertid forst˚a at uansett
hvilken dag Kristus kommer tilbake p˚a, vil det være om dagen for de som
befinner seg p˚a den ene siden av kloden, mens det vil være om natten for de
som bor p˚a den andre siden av planeten. Hvordan kunne Lukas ha kjent til
dette vitenskapelige faktum for to tusen ˚ar siden?
Rent bortsett fra at dette er en søkt utlegning av Lukas (jeg har aldri sett noen
hevde at det skulle være en selvmotsigelse her), ville det heller ikke være noe
stort under. De gamle grekere var kjent med at jorden var rund og at den roterte,
flere hundre ˚ar før Lukas’ tid 2 , og hadde til og med svært gode anslag for jordens
størrelse 3 .
Neste eksempel, fremdeles sortert under entropiloven, er fra Salme 19 : 7, der
David snakker om solen: “Fra himmelens rand g˚ar den opp, og følger sitt løp til
neste rand.” GJ kommenterer:
I sin lovsang erklærer kong David at solen “følger sitt løp til neste rand.”
Nylige oppdagelser gjennom Hubble-teleskopet bekreftet Skriften da de viste
at solen faktisk beveger seg gjennom rommet i en bane som varer over to
hundre og seksti millioner ˚ar.
Igjen virker dette som en svært kunstig tolkning. Det er mye rimeligere ˚a anta at
det er solens daglige bevegelse over himmelhvelvingen som beskrives, himmelens
rand er en god betegnelse p˚a horisonten. Det er bare i perioden etter Kopernikus
(i det femtende ˚arhundre) at mennesker har ment at solen har st˚att stille. At
solen i virkeligheten beveger seg gjennom rommet, i bane rundt Melkeveiens
sentrum, har dessuten vært kjent lenge før Hubble-teleskopet. 4
Siste eksempel under entropiloven (som alts˚a ikke har noe som helst med noen
av disse tingene ˚a gjøre) er ogs˚a av astronomisk art. I Amos 5 : 8 nevnes stjernebildene
Sjustjernen og Orion. Sjustjernen bærer ogs˚a navnet Pleiadene. GJ:
De første oversetterne ble forundret over dette verset, da øyet bare kunne
observere seks stjerner i stjernebildet Pleiadene. N˚a kan imidlertid moderne
teleskoper vise at det finnes en sjuende stjerne i Pleiadene; den er s˚a utydelig
at den bare kan sees gjennom et teleskop. Hvordan skulle Amos ha visst at
det fantes “sju stjerner” i dette stjernebildet, dersom ikke Gud hadde fortalt
ham det? Bibelen hadde hele tiden rett i sin beskrivelse av “Sjustjernen”, slik
det ble skrevet ned av profeten Amos for over 2500 ˚ar siden.
2 Se artikkel om Aristarchos fra Samos i Encyclopædia Britannica
3 Eratosthenes fra Kyrene, Encyclopædia Britannica
4 Se Aschehougs konversasjonsleksikon 1970 utgave, artikler om Melkeveien, As-
tronomi, Jan Hendrik Oort
3

Dersom GJ hadde sjekket sine kilder, ville han ha funnet at selv om den sjuende
stjernen er svak, kan et menneske med godt syn under gode forhold se ikke bare 7,
men opp til 10 stjerner i Pleiadene (Encyclopædia Britannica). Stjernebildet er
godt representert i gamle myter fra mange kulturer. Dette eksemplet illustrerer
forresten godt en fare ved denne typen “bevis”: De syv stjernene var i følge gresk
mytologi de syv døtrene til Atlas og Pleione, som var blitt forvandlet til stjerner.
Deres navn var Alcyone, Maia, Elektra, Merope, Taygete, Celaeno og Asterope.
Dette beviser ikke at Gud har inspirert den greske mytologi!
Jorden er rund. Vi er n˚a ferdige med entropiloven, og siterer fra neste
underkapittel:
Bibelens kritikere har ofte feilaktig hevdet at Bibelen sier at jorden var flat,
p˚a grunn av det bibelske uttrykket “jordens fire hjørner”, som om forfatterne
faktisk hadde trodd at jorden var flat. Denne frasen var imidlertid en
uttrykksm˚ate.
GJ kan kanskje ha rett i dette. Men man kommer litt i tvil om hans forst˚aelse
n˚ar man leser fortsettelsen:
Uttrykket benyttes fremdeles av utdannede mennesker for enten ˚a indikere at
man snakker om hele verden eller om jordklodens fire ytterpunkter, sett fra
sentrum.
Jordklodens fire ytterpunkter, sett fra sentrum? Det er heller slik at dette er
ett av mange bibelske uttrykk som har vært i bruk til alle senere tider, uten
nødvendigvis ˚a ha vært ment bokstavelig.
Det er i det hele tatt mange utsagn som er egnet til ˚a forbause. P˚a side 115 st˚ar
det fastsl˚att uten videre at intet menneskeøye kan telle mer enn 1029 stjerner.
Hvor har GJ dette fra? Litt lenger nede p˚a samme side st˚ar det at Mount
Wilson i 1925 var det høyeste fjellet i verden. Mount Wilson ligger 3 mil nord
for Los Angeles, og er ikke spesielt høyt. Det som er riktig er at teleskopet der
var det største i verden, fra 1918 og helt til 1948. Senere i dette avsnittet kan
man bli ledet til ˚a tro at dette er det samme som det s˚akalte Hubble-teleskopet.
I virkeligheten er Hubble-teleskopet et høyst moderne teleskop, montert til en
satelitt som g˚ar i bane rundt jorden.
Jorden g˚ar i bane. Vi g˚ar til Jobs bok, som i 26 : 7 forteller at: “Han
strekker Norden ut over det uformede rom. Han henger jorden fast i tomheten.”
GJ kommenterer:
Dette var en forbløffende avansert og presis vitenskapelig uttalelse. . . . For
bare hundre ˚ar siden trodde vitenskapsmenn at jorden og stjernene ble holdt
oppe av en eller annen form for eter. Og allikevel hevdet Job s˚a korrekt at
v˚ar planet beveger seg i sin bane gjennom tomrommet i verdensrommet. . .
4

Hvordan kommer GJ fra “henger jorden fast” til “beveger seg i sin bane”? Vitenskapsmenn
har forresten ikke trodd at jorden og stjernene ble holdt oppe av
en slags eter. Derimot trodde man en gang at en “eter” var nødvendig som forplantningsmedium
for lysbølgene 5 . Eteren ble unødvendig som forklaringsmodell
etter Einsteins spesielle relativitetsteori i 1905. Teorien var allerede før dette i
vanskeligheter pga. et berømt eksperiment fra 1887 6 som forsøkte˚a p˚avise eteren,
men uten hell.
Været. Neste underkapittel heter Værets hydrologiske syklus. Jeg siterer:
Den fullstendige hydrologiske syklus som styrer fordampning, skydannelser,
torden, lyn og regn, beskrives i overraskende detalj med GTs ordlyd. Forkynneren
sier for eksempel: “N˚ar skyene er fulle av regn, øser de det ut over
jorden” (11 : 3).
Han fortsetter:
Opp gjennom historien har de fleste antatt at vannfordamping fra innsjøer
og elver var ˚arsaken til skyene. Men Forkynneren bekrefter at de fleste skyer
dannes gjennom fordampning fra havene: “Alle elvene renner ut i havet, likevel
blir ikke havet fullt. Til det stedet der elvene kommer fra, det vender
de alltid tilbake igjen.” (1 : 7). Utrolig nok viste en studie utført av det
amerikanske landbruksdepartementet nylig, at det meste av vannet som blir
til skyer over hele verden, kommer fra fordampning av vannet i havene, som
dekker over sytti prosent av jordens overflate.”
Forkynneren beskriver rett nok kretsløpet, men det er ikke s˚a fantastisk. Folk
har visst til alle tider at mange eller de fleste skyer kom fra havet. Hvordan kan
GJ tro at dette har vært ukjent frem til v˚are dager?
Vi tar med to avsnitt til, fra Job, i GJs gjengivelse og kommentar:
“Han er Den som drar opp regndr˚apene, som former regnet til t˚ake, den
skyene lar dryppe ned og lar strømme rikelig over menneskene. Sannelig,
er det noen som forst˚ar hvordan skyene brer seg ut, eller hvordan tordenen
braker under Hans hvelving?” (Job 36 : 27–29). Dette fantastiske avsnittet
i Bibelen beskriver den fullstendige hydrologiske syklusen med fordampning,
skydannelse og nedbør.
Ja, men det kan godt ha vært allmen kunnskap.
Jobs beskrivelse: “Han satte en lov for regnet og en vei for tordenskyen” (Job
28 : 26) er bemerkelsesverdig nøyaktig. Intet menneske kunne p˚a den tiden ha
kjent til dette uten en guddommelig ˚apenbaring fra Gud.
5 Artikkel om Ether i Encyclopædia Britannica
6 Michelson-Morley experiment, Encyclopædia Britannica
5

Dette er satt i sammenheng med detaljer ang˚aende hvordan et lynnedslag skjer.
Det kan dog ikke være belegg for GJs kommentar her.
Avansert medisinsk kunnskap. I underkapitlet med tittel Den genetiske
koden som styrer livet, heter det:
I 3. Mos. 17 : 11 sier Moses: “For livet til kjøttet er i blodet”. Denne uttalelsen
demonstrerer en avansert vitenskapelig kunnskap, p˚a en tid da den medisinske
kunnskapen var minimal. Moses’ uttalelse var utrolig kløktig fordi leger har
oppdaget at blodet er helt essensielt for mange av livsprosessene i kroppen
v˚ar.. . .
Moses kunne godt ha visst at blodet var livsviktig uten ˚a ha f˚att en spesiell
˚apenbaring fra Gud om dette.
Befolkningsutvikling. Underkapitlet Jordens befolkning gir et regnestykke
som viser at dersom menneskeheten startet med ett par for 100 generasjoner
siden, og hvert par i gjennomsnitt har f˚att 2,5 barn, ville verdens befolkning n˚a
ha vokst til omtrent dagens størrelse. Det er riktig nok, men det utgjør ikke noe
bevis for at menneskeheten ikke er eldre. En ørliten endring i utgangspunktet
(43 ˚ar pr. generasjon, 2,5 barn pr. par) vil gi store endringer over 4300 ˚ar,
som er den tidsperiode GJ opererer med. Hvilket belegg er det for ˚a hevde at
akkurat disse utgangstallene er riktige? Spesielt tallet 43 ˚ar ser høyst merkelig
ut, n˚ar man betenker at det skulle representere den gjennomsnittlige alder for
spebarnsforeldre!
GJ sier videre:
Dersom menneskeheten hadde levd p˚a jorden i millioner av ˚ar, ville vi alle ha
st˚att p˚a enormt høye fjell av bein fra trillioner av skjelett fra mennesker som
døde i tidligere generasjoner.
Han ser her helt bort fra at befolkningsutviklingen p˚a et gitt tidspunkt vil være
avhengig av levek˚arene. Mennesker kan for den saks skyld ha levd i balanse med
naturen, uten at deres antall vokste s˚a raskt som det har gjort i kjent historisk
tid. Det kan ogs˚a ha vært hungerskatastrofer eller sykdommer som i perioder
har redusert folketallet. Dette er ikke ukjente fenomener, jfr. svartedauden som
satte Norges befolkning anslagsvis 150 ˚ar tilbake. GJ ser dessuten bort fra at
mikrober og bakterier ogs˚a ville ha hatt millioner av ˚ar p˚a seg til ˚a dekomponere
alle disse skjelettene!
Kapittel 8: Nøyaktige oppfyllelser av Bibelens profetier
Gjenopprettelsen av staten Israel. GJ mener at Esekiel profeterte den
nøyaktige dato for opprettelsen av staten Israel 15. mai 1948. Det vil føre for
langt ˚a referere alle detaljer i GJs regnestykke, men jeg gjengir hovedinnholdet,
6

med innvendinger mot noen av de tallene som inng˚ar. Husk at den minste
unøyaktighet vil gi gal dato!
GJ sier at det babylonske fangenskap endte v˚aren ˚ar 536 f.Kr., og representerer
dette med desimaltallet 536,4. Han glemmer at ˚arstallene før Kristus skal telles
nedover, slik at 536,4 tilsvarer høsten/sensommeren ˚ar 537, ikke v˚aren 536!
I Esekiel 4 : 3–6 f˚ar profeten beskjed om ˚a ligge 390 dager for Israels misgjerninger,
og 40 dager for Judas misgjerninger. Dette st˚ar for ˚arene for deres misgjerninger,
tilsammen 430 ˚ar. Dette skal ogs˚a ifølge GJ tolkes som varigheten
av straffen som n˚a b˚ade Israel og Juda m˚atte sone før de kunne gjenoppbygge
Israel. Av disse ˚arene er 70 ˚ar allerede sonet i ˚ar 536, s˚a det gjensto 360 ˚ar.
Før GJ fant nøkkelen til profetien, skulle man alts˚a tro at staten Israel skulle
ha blitt gjenopprettet ˚ar 176 f.Kr. Denne nøkkelen finner han i 3. Mos. 26 : 18:
“Hvis dere likevel ikke lyder Meg etter alt dette, vil jeg tukte dere sju ganger
mer for deres synder”. Straffen skal alts˚a multipliseres med syv! Av en eller
annen grunn gjelder dette bare de 360 gjenværende ˚arene av straffen, slik at den
resterende straffen etter 536 bli 360 × 7 = 2520 ˚ar. GJ argumenterer for at dette
er “bibelske” eller “profetiske” ˚ar (360 dager), og derfor bare tilsvarer 2483,8 av
v˚are moderne kalender˚ar. Dermed kommer han frem til ˚ar 1948,4 e.Kr., som
stemmer bra med 15. mai.
Det er flere problemer med dette. Av 3. Mos. 26 g˚ar det frem at det er ekstrastraffen
som er 7 ganger den opprinnelige. Man skulle alts˚a etter dette prinsippet
ha multiplisert 360 (eller kanskje 70, eller kanskje 430?) med 8 istedenfor 7. For
det andre er det subtrahert 70 kalender˚ar (606–536 f.Kr.) fra 430 bibelske ˚ar,
uten at det er brukt noen omregningsfaktor her. For det tredje er det noe søkt
˚a bare forstørre den del av straffen som gjenst˚ar; dette strider mot prinsippet i
3. Mos. 26.
Begrunnelsen for ˚a øke straffen er ifølge GJ at b˚ade Bibelen og historien forteller
at Israel ikke omvendte seg fra sine synder ved slutten av det babylonske fangenskap,
eller kanskje 360 ˚ar senere. Det er ikke godt ˚a vite hva han mener med
at historien forteller dette. Israel var faktisk et selvstendig rike under hasmoneerne
i over 100 ˚ar: fra 165 f.Kr., da templet ble rituelt renset og gjeninvidd til
Jahve, som fremdeles i dag markeres med den jødiske festen Hanukkah, og til 63
f.Kr., da landet ble erobret av Pompeius og mer eller mindre satt under romersk
overadministrasjon. S˚a vidt man kan se av Bibelen tok folket heller aldri opp
igjen avgudsdyrkelsen som ifølge profetene var Guds hovedankepunkt i tiden før
eksilet.
Messiasprofetier. I underkapitlet Sytten profetier om Messias trekker GJ
sannsynligheter ut av løse luften, og kommer frem til astronomiske odds for at
7

ulike hendelser skulle ha skjedd i en tilfeldig manns liv. Eksempler: Sannsynlighet
1 av 20 for at det skulle komme en budbringer foran ham. 1 av 50 for at
han skulle ri inn i Jerusalem p˚a en eselfole. 1 av 10 for at han skulle bli s˚aret av
sine fiender, samme odds for at han ville bli spyttet p˚a og sl˚att, osv. Noen litt
mer spesielle er odds 1 til 100 for at han skulle tie foran sine anklagere, og 1 til
10000 for at hans kropp ikke skulle r˚atne.
Det er naturligvis helt overflødig, og villedende, ˚a operere med slike sannsynligheter.
Ingen skeptiker vil la seg bevege av et slikt regnestykke. Han vil kanskje
tvert om hevde at oddsene for eselfolen er for høye, ettersom Jesus jo sikkert
kjente til denne profetien, osv.
Kapittel 9: Profetier som er blitt oppfylt i løpet av v˚ar generasjon
Bruk av hebraisk i v˚ar tid. En annen profeti er Sefanja 3 : 9: “For da skal jeg
gjøre folkenes spr˚ak nye, s˚a de blir rene, s˚a alle p˚akaller Herrens navn og tjener
Ham som én mann”. Ifølge GJ er denne profetien oppfylt ved at hebraisk er tatt i
bruk igjen i Israel. Men hvis man ser p˚a vers 8, vil man se at tidsangivelsen “da”
i vers 9 viser til en tid der hele jorden skal bli fortært ved Herrens nidkjærhets ild.
Dessuten vises det til “folkene”, som normalt ikke viser spesielt til jøder. Endelig
er det tvilsomt om det er spr˚ak i vanlig forstand det siktes til; 1930-oversettelsen
har “rene leber”, Norsk Bibel 1988 s˚avel som Bibelselskapets utgaver 1978 og
1985 har “rene lepper”.
Nedbør i Israel. En profeti om regn i Joel 2 : 23 skal være oppfylt i det
faktum, som GJ dessverre ikke angir referanse for (i likhet med de fleste andre
p˚astander i boken om faktiske forhold), at nedbørsmengden i Israel har økt med
10% for hvert ti˚ar siden 1900. Jeg har ikke kunnet bringe p˚a det rene om dette
er sant, av mangel p˚a kildehenvisninger.
Jordskjelv. For en annen profeti er det faktisk oppgitt en referanse, om enn
noe upresis. Dette gjelder Jesu profeti om store jordskjelv i de siste tider. Esekiel,
Sakarja, Haggai og Johannes har liknende profetier. GJ hevder at “siden˚ar 1900
e.Kr. har forekomsten av kraftige jordskjelv økt dramatisk.” Han er dessverre
ikke alene om ˚a hevde dette i kristen litteratur, men det er likevel ikke sant, og
desto viktigere er det ˚a p˚apeke at det ikke er sant. Det er faktisk s˚a langt fra
sannheten at det er smertefullt ˚a p˚apeke det.
Jeg undersøkte hos U. S. Geological Surveys 7 , som GJ oppgir som kilde, og fant
at det der ikke er noe holdepunkt for økende jordskjelvaktivitet, tvert i mot sies
det eksplisitt at aktiviteten ikke er økende, verken i antall skjelv eller i styrke.
Det er riktig som GJ sier at eksperter advarer mot kraftige jordskjelv i California
7 http://gldss7.cr.usgs.gov
8

og enkelte andre steder, men dette er nettopp fordi aktiviteten der har vært lavere
enn gjennomsnittet i en periode n˚a. At det er mange flere registrerte jordskjelv
i v˚art ˚arhundre enn i tidligere tider, er fullstendig naturlig pga. en helt annen
overv˚akings- og m˚alingsteknologi og verdensomspennende kommunikasjoner. At
de økonomiske skadene viser en økende tendens er ogs˚a naturlig ettersom verdens
økonomiske verdier stadig øker. I den grad tap av menneskeliv øker, henger det
nøye sammen med økende befolkning og større befolkningskonsentrasjoner.
De tallene for jordskjelvaktivitet som GJ angir, er mye lavere enn de riktige tall.
Han tar fullstendig feil n˚ar han hevder en dramatisk økning. For ˚a illustrere
hvor galt det er fatt:
GJ sier p˚a s. 202 at vi i første halvdel av v˚art ˚arhundre hadde i gjennomsnitt ett
skjelv pr. ti˚ar som var sterkere enn 7,2 p˚a Richters skala. Men i virkeligheten var
det over 100 ganger s˚a mange! Bare i perioden 1900–1909 var det 41 jordskjelv
som m˚alte 8,0 eller mer p˚a Richters skala, alts˚a mye kraftigere enn GJs 7,2. Fra
1900 til 1997 har det vært 164 slike skjelv, de fleste av dem i første halvdel av
˚arhundret.
N˚ar det gjelder styrken p˚a skjelvene, s˚a er den heller ikke blitt større i det siste.
De 10 sterkeste skjelv i dette ˚arhundret er alle skjedd før 1965, med 7 av disse
10 i perioden 1950–1965.
Jeg understreker igjen at disse opplysningene kommer direkte fra den institusjon
som GJ selv oppgir som kilde. Informasjonen er tilgjengelig for enhver med
adgang til internett, med nøyaktig informasjon om hvert enkelt jordskjelv: dato
og klokkeslett, lengde- og breddegrad, styrke osv.
Kapittel 10: De merkelige hebraiske kodene
Hittil i boken har alle “bevis” tatt utgangspunkt i teksten slik vi leser den, der
hvert ord og hver setning har sin mer eller mindre klare betydning. Det kreves
derfor ikke spesiell innsats for ˚a sette seg inn i GJs p˚astander, og for ˚a kunne
gjøre seg opp sin egen dom over dem. I de neste tre kapitlene, derimot, er det
helt andre typer fenomener som studeres. De er langt mindre tilgjengelig for
allmenheten, av to grunner: For det første er de bare synlige p˚a originalspr˚akene
hebraisk og gresk, og for det andre involverer de sannsynlighetsregning, som
krever en viss kjennskap til matematikk og vitenskapelig metode. Selv er jeg
matematiker og kan forst˚a sannsynlighetsteorien. Derimot kan jeg ikke hebraisk
eller gresk, og er derfor henvist til ˚a basere min innsikt ogs˚a p˚a andres arbeid.
Ikke desto mindre har jeg studert disse fenomenene grundig i lang tid, og har
godt grunnlag for ˚a kunne bedømme saken, ikke minst vedrørende det som ang˚ar
denne boken.
9

ELS-koder. Det er nødvendig først ˚a forklare litt om hva kodene er. De
er kjent under navnet ELS-koder, som er en forkortelse for equidistant letter
sequence, som betyr “følge av bokstaver med lik avstand”. La oss ta en gitt
tekst, for eksempel den masoretiske hebraiske tekst til 1. Mosebok. Start med
en vilk˚arlig bokstav, for eksempel den første “t” i teksten. Derfra plukker vi ut
for eksempel hver 50-ende bokstav. De fire første bokstaver vi f˚ar p˚a den m˚aten
utgjør ordet “tora”. Vi sier derfor at dette ordet er et ELS-kodet ord i teksten.
Ved ˚a velge en annen startbokstav, en annen lengde p˚a de segment vi hopper
over, et annet antall bokstaver i ordet, og eventuelt en annen retning (forover
eller bakover i teksten), kan vi f˚a frem mange bokstavsekvenser, og de av dem
som er meningsfylte ord, sies ˚a være ELS-kodet inn i teksten.
Det er uten videre klart at antall kodeord vi kan finne p˚a denne m˚aten er meget
stort. Tatt i betraktning at den gamle hebraiske tekst ble skrevet uten vokaler og
uten punktum, komma, spørsm˚alstegn, mellomrom mellom ord eller setninger,
og videre at de aller fleste hebraiske ord har f˚a bokstaver, er det naturlig ˚a tro
at man kan finne mange kodeord ikke bare i 1. Mosebok, men i en vilk˚arlig tekst
med de samme omtrentlige kjennetegn. James D. Price 8 har p˚avist at selv bare
i Jesaja 53 finnes 6000 hebraiske ord kodet! Av dette bør man kunne trekke
den konklusjon at ˚a finne gitte ord og til og med kombinasjoner av to eller tre
ord i nærheten av hverandre i en slik tekst ikke behøver ˚a ha noen overnaturlig
forklaring.
En vitenskapelig artikkel og mange uvitenskapelige bøker.
Tre israelske forskere, D. Witzum, E. Rips og Y. Rosenberg (WRR), publiserte
i 1994 en artikkel 9 i tidsskriftet Statistical Science som rapporterte om et eksperiment
de hadde gjort, som ifølge forfatterne viste at teksten i 1. Mosebok
hadde visse egenskaper i mengden av ELS-kodete ord som ikke kunne skyldes
tilfeldigheter.
Med denne artikkelen som utgangspunkt har forfattere som Michael Drosnin 10 ,
Grant Jeffrey og andre skrevet populærfremstillinger av “kodene”, som har solgt
i millionopplag. Det er derfor to ting man her kan gjøre seg opp en mening om:
den vitenskapelige holdbarhet i WRRs arbeid p˚a den ene side og troverdigheten
til populærfremstillingene p˚a den annen.
WRR. Vi starter med det første. P˚a side 222 fortelles om WRRs artikkel i
8 Professor i hebraisk og GT, Temple Baptist Seminary, Chattanooga, TN 37404
9 Equidistant Letter Sequences in the Book of Genesis, Statistical Science 9-3
(1994) 429–438, ogs˚a tilgjengelig p˚a
http://www.fortunecity.com/tattooine/delany/11/genesis.html
10 The Bible Code, Simon and Schuster, New York 1997
10

Statistical Science. Det gis inntrykk av at artikkelen ble underkastet en grundig
analyse og etterprøving av uavhengige eksperter (omtalt som “dommere”). Dette
er ikke helt riktig. Det er riktig at dette tidsskriftet i likhet med de fleste andre
vitenskapelige tidsskrifter har en s˚akalt referee-ordning, som g˚ar ut p˚a at en eller
flere eksperter leser artikkelen p˚a forh˚and, for ˚a gi redaksjonen r˚ad om hvorvidt
artikkelen bør trykkes eller refuseres, og eventuelt ogs˚a gi r˚ad om forbedringer,
eventuelle feil osv. I dette tilfellet fant de formodentlig ingen ˚apenbare feil,
men ba om tilleggseksperimenter (mer om dette nedenfor). Dette fikk de, og
artikkelen ble publisert “som et utfordrende puslespill”. Men det innebærer ikke
at refereene etterprøver alle detaljer, eller selv g˚ar god for innholdet. I ettertid
har det vist seg at en viktig feil i artikkelen, stor nok til ˚a forklare resultatet, bare
ville være ˚apenbar for refereer med ekspertise i hebraisk og rabbinsk litteratur
(mer om dette senere).
Redaktøren Robert Kass har gitt klart uttrykk for at redaksjonen aldri har trodd
at resultatene kunne være holdbare. Vitenskapelig praksis er at resultater publiseres
nettopp for ˚a gjøre dem tilgjengelig slik at andre kan etterprøve dem eller
forbedre dem. Her er en offisiell uttalelse fra Kass 11 (min oversettelse):
Noen ser ut til ˚a tro at publiseringen av WRRs artikkel i Statistical Science
gir arbeidet et godkjenningsstempel. Dette er en stor overdrivelse. Statistical
Science publiserer en stor mangfoldighet av artikler av generell interesse for
statistikere. Selv om refereene tenkte nøye gjennom mulige feilkilder i arbeidet,
var det ingen som satte seg fore ˚a re-analysere dataene nøyaktig og slik
uavhengig avdekke den logiske brist man mente m˚atte forefinnes. De offentlige
erklæringer jeg har kommet med er blitt mistolket i retning av støtte til
den oppfatning at det muligens kan være en vitenskapelig basis for WRRs
funn. Min personlige mening er den motsatte: forfatternes arbeid gikk ikke
langt nok til ˚a f˚a meg for et øyeblikk til ˚a tro at deres resultater var annet
enn tilfeldig, og sannsynligvis for˚arsaket av en subtil brist i deres metodologi.
Som jeg sa i forordet til vedkommende nummer av tidsskriftet, ble artikkelen
trykket som et utfordrende puslespill for v˚are lesere. Vi publiserte det i h˚ap
om at noen ville ta opp hansken og gjøre den analysen som var nødvendig for
˚a løse g˚aten, og at statistikkfaget ville nyte godt av den innsikt som ville følge
etter identifikasjonen av de logiske feil i denne typen mønstergjenkjenning.
P˚a side 222 nevnes to ganger David Kazhdan, matematiker ved Harvard, som
fremstilles som om han tror at kodene er virkelige. Det er riktig at han bidro
til forordet i en bok av Doron Witztum, og det er ogs˚a riktig at han har
tatt kodefenomenet p˚a alvor ved at han b˚ade privat og offentlig har oppfordret
matematikere til ˚a arbeide med “kodene” og avdekke deres mysterium, hva kon-
11 http://lib.stat.cmu.edu/~kass/biblecodes/
11

sekvensene enn m˚atte bli. Men han har aldri gitt uttrykk for at han har sjekket
fenomenet selv, eller p˚a annen m˚ate g˚att god for kodene. Etter at flere matematikere
med den nødvendige kunnskap om hebraisk og rabbinsk litteratur har
tatt opp hansken, og n˚a har avdekket mer enn tilstrekkelig med feil i WRR til
˚a kunne forklare resultatene, har ogs˚a Kazhdan i likhet med s˚a godt som alle
profesjonelle matematikere og statistikere (som har uttalt seg) erklært at han
ikke tror at fenomenet er annet enn tilfeldig.
Jeg vil n˚a forsøke ˚a forklare hvorfor s˚a godt som ingen matematikere eller statistikere
lenger tror p˚a kodene. For ˚a begrunne det som følger, la meg først sl˚a
fast at WRRs resultat er av statistisk natur. Det er alts˚a ikke slik at det kan
uttrykkes p˚a en enkel m˚ate at det finnes koder som klart viser at de var satt
inn med hensikt, og at hvem som helst som ser dem vil anerkjenne dette. Man
kan heller si at WRRs resultat uttrykker at en viss stor mengde ordpar ligger
gjennomsnittlig en tanke nærmere hverandre i teksten enn det tilfeldigheter a
priori skulle tilsi. Det at ordparene faktisk finnes, er overhodet ikke noe rart, og
tillegges heller ingen betydning av WRR. Gyldigheten av WRRs konklusjoner
st˚ar og faller med gyldigheten av en lang og komplisert statistisk analyse.
Sannsynlighetsbegrep. I vitenskap brukes sannsynlighetsregning og statistikk
til ˚a beskrive og gi estimater for størrelser som ikke er kjent p˚a forh˚and,
gjerne om mulige utfall av et eksperiment. For eksempel vil man anta at sjansen
for ˚a f˚a en sekser ved et terningkast er 1/6. Terningen kan s˚a utsettes for et
eksperiment, som best˚ar i ˚a kaste den et antall ganger. Dersom antall seksere avviker
betydelig fra 1/6 av kastene, kan man med en viss grad av sikkerhet fastsl˚a
at terningen ikke er perfekt balansert. Denne graden av sikkerhet er avhengig
b˚ade av antall kast og av avviket fra det forventede antall seksere.
Men hva hvis vi faktisk har kastet en terning, en eneste gang? Hva er da sjansen
for at vi har f˚att en sekser? Dette er straks et mer komplisert spørsm˚al. Svaret
vil kanskje være avhengig av hvorvidt vi har sett resultatet eller ikke.
P˚a samme m˚ate er det ikke opplagt hva det skulle bety ˚a kalkulere sannsynligheten
for at 1. Mosebok inneholder en bestemt kode. Alle vil se vanskelighetene
forbundet med ˚a beregne sannsynligheten for at den inneholder 78064 bokstaver
(hvilket den gjør), eller at den starter med ordene “I begynnelsen”.
Disse eksemplene viser at sannsynlighet for at noe skal finnes i en gitt tekst gir
best mening før vi har lett etter det. Etterp˚a er det prinsipielt vanskelig ˚a snakke
om sannsynligheter, iallfall ikke uten nærmere presisering av hva som er ment.
Man kan gi mening til begrepet “subjektiv sannsynlighet” ut fra veddem˚alsbetraktninger:
hvor mye man er villig til ˚a vedde p˚a noe bestemt, er et slags m˚al
for den sannsynlighet man tror gjelder for at det er tilfelle. For eksempel: hvis
12

jeg vedder med 10 mot 1 i odds p˚a at bokstav nummer 1345 i Bibelen er en “b”,
er det et uttrykk for at jeg holder sjansen for at dette skal gjelde er minst 1
av 10. Men svakheten ved dette sannsynlighetsbegrepet faller en umiddelbart i
øynene: Sannsynligheten er avhengig av hva jeg selv vet, og i dette tilfellet ogs˚a
hva jeg tror min veddem˚alspartner vet. Ja, det er til og med avhengig av hvem
som foresl˚ar veddem˚alet!
Dette kan virke helt opplagt, men vi skal ha det i bakhodet n˚ar noen presenterer
sannsynligheter for observerte fenomener i en tekst. Teksten er jo skrevet p˚a
forh˚and, og vi har nettopp sett at sannsynligheten da er en størrelse som er
avhengig av at vi ikke har kikket, for ˚a si det litt enkelt. Dette leder hen til de
svakheter som er avdekket i WRRs artikkel, som jeg n˚a først vil beskrive litt
nærmere.
Eksperimentet. WRRs eksperiment var slik: Man tok en liste over 34 jødiske
rabbier som levde i perioden 700–1900 e.Kr. Denne listen var laget slik: man
plukket først de rabbier som hadde en omtale p˚a minst tre kolonner i et bestemt
oppslagsverk. 12 Noen av disse omtalene inneholdt en dødsdato eller en
fødselsdato. Disse ble s˚a plukket ut, og utgjør en liste p˚a 34 rabbier og tilhørende
datoer. WRR søkte s˚a ELS-koder i 1. Mosebok for disse navn og datoer, og definerte
en slags avstandsfunksjon som var et m˚al for hvor nær en rabbis navn
var hans dato. Dette avstandsbegrepet er noks˚a teknisk og vanskelig ˚a forklare
(det involvererer faktisk beregning av millionvis av avstander!), men det er
heller ikke s˚a viktig for det som følger. Av og til var det stor nærhet mellom
en rabbis navn og dato. Likevel var de fleste rabbier nærmere en annen rabbis
dato enn sin egen. For ˚a undersøke hvorvidt det var noen statistisk signifikant
“nærhet”, ble følgende utført: Man valgte 999 999 tilfeldige permutasjoner (“omstokkinger”)
av de 34 datoene, mens navnene ble holdt fast. For hver av disse
sammenholdt man avstandene mellom hver rabbis navn og den tilfeldig valgte
dato som var tilordnet rabbien ved denne permutasjonen. Det viste seg da at den
riktige datotilordningen hadde bedre tilpasning enn det store flertall av tilfeldige
permutasjoner, den kom p˚a 38. plass av en million! WRR gjorde s˚a et statistisk
anslag som tilsa at sjansen for at dette skulle ha skjedd tilfeldig var meget liten.
Refereene ba om “kontrollprøver” av disse resultatene ved ˚a prøve dem p˚a andre
tekster, og “replikasjonsprøver” ved˚a prøve metoden p˚a en annen liste av rabbier.
Kontrollprøvene var vellykket: det viste seg at fenomenet med disse 34 rabbier
ikke var tilstede i noen annen av de tekster som ble forsøkt, verken i eller utenfor
GT. Som replikasjon satte WRR s˚a opp en annen liste av rabbier, nemlig de
12 M. Margalioth, Encyclopedia of Great Men of Israel, Joshua Chachik, Tel Aviv,
1961
13

abbier som hadde en omtale p˚a mellom 1,5 og 3 tekstkolonner i Margalioths
Encyclopedia, og som inneholdt en døds- eller fødselsdato, uten ˚a forandre noe
annet i eksperimentet (WRR, s. 431). Denne andre listen besto av 32 rabbier.
Det samme eksperiment ble kjørt p˚a denne listen, mot teksten i 1. Mosebok,
og igjen kom den riktige tilordningen nesten først i konkurranse med en million
tilfeldige permutasjoner: den kom p˚a 2. plass!
Etter disse tilleggstestene ble artikkelen akseptert i Statistical Science.
Den fremstillingen jeg har gitt hittil er meget forenklet. For ˚a finne avstanden
mellom en rabbi og en dato, brukte WRR ikke bare én form for navnet eller én
form for datoen. Rabbiene var kjent under mange navn og benevnelser (“kallenavn”),
i ett tilfelle s˚a mange som 11. Som parallell kunne man tenke seg at
Gro Harlem Brundtland kunne være representert ved benevnelser som Harlem
Brundtland, statsmininister, fru Brundtland, Gro, landsmoderen, kjeftesmella
fra Bygdøy, verdens miljøvernminister, osv. Datoer forekommer ogs˚a i mange
former, opp til seks i ett tilfelle. Tenk p˚a for eksempel 1. januar, 1/1, nytt˚arsdag,
nytt˚arsdagen, første dag i januar, osv.
Et nærmere studium 13 viser at de datoformer som er brukt av WRR slett ikke
er alle som kunne ha vært brukt, og heller ikke listen over navn og benevnelser
er utfyllende. Hvilken protokoll brukte WRR da de valgte ut hvilke benevnelser
og datoformer som skulle inng˚a for hver enkelt rabbi? Om dette sier artikkelen
at tre fikserte datovarianter ble brukt, og at listen med navn var hentet ut fra
en bestemt bibliografisk database (Responsa) ved Bar Ilan Universitet (WRR
s. 436). De tre datoformatene ble ogs˚a brukt i den andre listen, over 32 rabbier.
WRRs troverdighet fikk et skudd for baugen da det ble oppdaget at listen over
benevnelser likevel ikke var s˚a objektiv som artikkelen ga uttrykk for, men at
skjønn var kommet til anvendelse i valg av benevnelser p˚a mange av rabbiene.
Det som ikke er s˚a lett ˚a gjennomskue, er den store frihet som dermed var
tilgjengelig for WRR i prepareringen av inputdata, nemlig navn og benevnelser.
De følte ogs˚a frihet til ˚a “korrigere” enkelte av datoene fra Margalioth dersom
andre kilder ble ansett ˚a ha høyere autoritet.
Det var fullt mulig for WRR ˚a kjøre mange eksperimenter med de samme rabbier,
men med varierende sett av benevnelser og datoer. Hvis de s˚a til slutt bare
presenterte det utvalget som ga best resultat, uten ˚a fortelle om de andre eksperimentene,
ville sannsynlighetskalkylen, som alt st˚ar og faller p˚a, bli fullstendig
gal. Poenget er dette: sannsynlighetskalkylen gir bare mening dersom protokollen
for eksperimentet (de regler som skal følges) er fullt fastlagt p˚a forh˚and.
13 M. Bar-Hillel, D. Bar-Natan, B. McKay, The Torah Codes, Puzzle and Solution,
Chance 11-2 (1998) s. 13–16
14

Sagt med enkle ord: Hvis WRR hadde “kikket” p˚a forh˚and, ville selve sannsynligheten
vært en helt annen! Dette illustrerer faren ved ˚a angi sannsynligheter i
forbindelse med allerede gitte fenomener.
I vitenskap vil man foretrekke en enkel og naturlig forklaring fremfor en mer
komplisert, selv om det i dette tilfellet skulle innebære en mistro til WRRs
oppriktighet. Det trenger i og for seg ikke engang være spørsm˚al om mistro:
psykologisk litteratur forteller om mange eksempler p˚a at forskeres resultater er
blitt farget av deres egne bevisste eller ubevisste forventninger. I det øyeblikk en
forsker m˚a forsvare sine resultat ved ˚a appellere til sin egen troverdighet, viser
han nettopp at hans metodologi er svak og eksperimentet tilsvarende uten kraft.
Hvis ikke andre forskere uavhengig kan verifisere resultatene, kan de ikke sies ˚a
ha vitenskapelig verdi.
Rabbier kodet i Krig og fred. For ˚a demonstrere hvilke muligheter
“massasje” (systematisk variasjon) av inputdata gir, gjennomførte Bar-Natan
og McKay et eksperiment 14 p˚a en tekst som besto av de første 78064 bokstaver
av Tolstojs roman Krig og fred i hebraisk oversettelse. De brukte de samme
kriterier som WRR til ˚a velge en liste av rabbier (de 32 med 1,5–3 kolonner i
Margalioth) med unntak av at de rettet opp de feil som WRR hadde i utvalget—
en ble fjernet og en annen lagt til. De brukte nøyaktig de samme datoformer
og datoer som WRR brukte. De kjørte s˚a flere forsøk med ulike “masserte”
varianter av listen med navn og benevnelser, inklusive stavem˚ater. WRR brukte
omtrent 90 navn og benevnelser. Av disse ble 20 droppet, mens 30 nye ble lagt
til. Alle varianter hadde støtte i rabbinsk litteratur.
Etter noen runder med slik massasje kom de til en liste som var nummer 12 i
konkurranse med en million tilfeldige permutasjoner. Alts˚a et resultat som var
i klasse med WRR, men basert p˚a Krig og fred istedenfor 1. Mosebok.
I utgangspunktet viser dette bare at dersom man har uærlige hensikter, er det
mulig ˚a fremskaffe resultatene i WRR med en hvilken som helst tekst. Skal man
tro WRR, som hevder at de ikke gjorde slike urapporterte forsøk, er resultatene
fremdeles sl˚aende. Men Bar-Natan og McKay viste ogs˚a at hvis WRR sier
sannheten om dette, s˚a har de hatt en aldeles usannsynlig flaks. Det viser seg
nemlig at av de mange valg WRR har gjort, etter eget utsagn uten ˚a skjele til
resultatene, s˚a er s˚a godt som alle av en slik art at om de hadde valgt annerledes,
ville resultatet blitt d˚arligere. Bare i valget av dato (fødsel, død, eller begge?)
og datoformat (de har inkludert en ukonvensjonell metode for angivelse av den
15. og 16. av hver m˚aned) har WRR gjort mange valg. Det finnes ˚atte stan-
14 N. Bar-Natan and B. McKay, Equidistant Letter Sequences in Tolstoy’s ”War
and Peace”, weblication posted at http://cs.anu.edu.au/~bdm/dilugim/WNP
15

dardm˚ater ˚a angi datoer p˚a i hebraisk, og for visse helligdager enda fler. De tre
former som er valgt av WRR er valgt uten spesiell begrunnelse, men hvis man
gjør et annet valg, a priori like fornuftig, blir resultatene d˚arligere. Hvis man
for eksempel holder seg til kun de former som er angitt i Margalioths omtaler
av rabbiene, kommer listene p˚a 34 og 32 rabbier langt ned p˚a listen, rundt plass
nummer 300 000 av en million.
Alt i alt kan man n˚a si at statistikere og matematikere har funnet en tilfredsstillende
naturlig forklaring p˚a WRRs resultater. Det hører med til historien
at WRR har publisert en ny studie 15 av et noe annet slag, som ogs˚a viser at
ELS-koder har en struktur som ikke er tilfeldig. Men denne studien lider av
samme mangel p˚a fast protokoll, og gir tilstrekkelig frihet til at resultatene kan
reproduseres i en tilsvarende tekst 16 . Ballen er definitivt hos Witztum og Rips,
og de fleste matematikere har mistet interessen.
I denne forbindelse nevner jeg ogs˚a at Harold Gans, som fremst˚ar som et av
GJs vitner for kodenes ekthet (s. 227–228), i april 1998 uttalte offentlig at han
ikke lenger kunne g˚a god for sin egen bekreftelse av kodene, ettersom de data
han brukte som input i sitt eksperiment (nemlig navneformer for rabbienes fødesteder
og dødssteder) var preparert av Zvi Inbal, som hører til i kretsen rundt
Witztum, og som p˚a forh˚and var høyst engasjert p˚a “kodenes” side.
Tilbake til Jeffrey. La meg omsider komme tilbake til boken Guds egen
signatur av GJ. Det er lett ˚a avvise det meste som st˚ar der. Det er nemlig helt
klart at selv Witztum, Rips og Rosenberg ikke g˚ar god for denne typen bruk av
kodene. Det er uærlig av GJ n˚ar han ikke presenterer WRRs forbehold. Han
sier at de har oppdaget “komplekse hebraiske koder som inneholder overnaturlig
og profetisk kunnskap om fremtiden,” mens de selv p˚a det sterkeste eksplisitt
benekter dette.
GJ bruker i hele kapitlet betegnelsen “vitenskapsmennene” p˚a en slik m˚ate at
leseren ledes til ˚a tro at det er WRR som menes, og knytter dem slik til en
mengde p˚astander som de selv ville ha tatt avstand fra. Dette er uærlig.
GJ nevner spesifikke koder vedrørende Sidkia, Mattanja, Hanukkah, mordene
p˚a Anwar Sadat og Yitzak Rabin, Hitler, nazister, dødsleire fra holocaust, Eichmann,
den franske revolusjon, Davids forfedre og flere. Ingen av disse kan regnes
som statistisk signifikant: Man kan vente ˚a finne slike koder i enhver tekst av
tilsvarende lengde. Det er demonstrert at man finner slike koder i et slikt utdrag
15 D. Witztum, E. Rips and Y. Rosenberg, Equidistant Letter Sequences in the
Book of Genesis: II. The Relation to the Text, 1997 Preprint
16 D. Bar-Natan, B. McKay, S. Sternberg, On the Witztum-Rips-Rosenberg Sample
of Nations, tilgjengelig fra http://cs.anu.edu.au/~bdm/dilugim/torah.html
16

av den hebraiske oversettelse av Tolstojs roman Krig og Fred, og ogs˚a i den engelske
teksten til Melvilles Moby Dick. Man kan ogs˚a, i 1. Mosebok eller ellers i
GT, finne koder som forteller at president Nixon ble myrdet, for eksempel, eller
at Norge vant fotball-VM i 1998. Kort sagt, man kan finne det man ønsker med
slike metoder.
Grant Jeffrey er ved siden av journalisten Michael Drosnin en av de som har
størst ansvar for den voldsomme interessen for ELS-kodene som er vakt blant
kristne og andre i de siste ˚arene. Han markedsfører PC-programmet Torah Codes
som lar hvem som helst lete etter koder med sin egen hjemmedatamaskin. I
markedsføringen kan man lese følgende: “Do the Same Searches as in Drosnin’s
Bible Code Book! Look into the past, learn for the future!”, fullstendig uten
forbehold om at de koder man slik finner er komplett verdiløse.
Til tross for at han i boken sier: “Metoden kan imidlertid ikke brukes til˚a forutsi
fremtiden”, st˚ar det p˚a bokens forside at kodene forutsier Jesu gjenkomst og den
tredje verdenskrig, og det med slik layout at dette er lettere ˚a f˚a øye p˚a enn
bokens tittel.
En annen selvmotsigelse er det n˚ar han sier at disse hebraiske kodene ikke inneholder
skjulte budskap ang˚aende teologi eller doktriner (s. 229), samtidig som
hele kapittel 11 nettopp er viet til ˚a vise at Jesusnavnet er kodet inn p˚a strategiske
steder i GT, ikke minst i Messiasprofetier.
Om dette kapitlet er det forøvrig nok ˚a si at ingen av de koder som beskrives er
statistisk signifikante. James D. Price har funnet en lang rekke koder som med
like stor eller større signifikans uttrykker setninger som er klart ubibelske i sitt
innhold. Hans resultater har ført til at en rekke personer som lenge drev sin egen
“kodeforskning” n˚a har gitt opp. 17
Gode nettsteder som inneholder mange pekere til bibelkoder og andre “matematiske
mirakler” er http://cs.anu.edu.au/~bdm/dilugim/torah.html og
http://www.math.gatech.edu/~jkatz/Religions/Numerics/. Som man vil
oppdage, er denne typen apologetikk ikke begrenset til jøder og kristne: muslimer,
mormonere og andre er ogs˚a representert. Man finner ogs˚a informasjon om
det fenomen som behandles i neste kapittel. Om man vil se Witztums offisielle
nettsted, er det http://torahcodes.co.il. Man kan merke seg at alle kritikere
har pekere til Witztums nettsider, mens Witztum ikke oppgir linker til sine
kritikere.
Kapittel 12: Guds matematiske signatur
17 http://www.prophezine.com/tcode/disclaim.html
17

Dette kapitlet handler om tallmønstre i Bibeltekster p˚a originalspr˚aket som ble
funnet av Ivan Nikolayevitsj Panin. Jeg har hørt om disse resultatene i flere
sammenhenger, og har satt meg grundig inn i dem. Blant annet har jeg g˚att til
anskaffelse av samtlige av Panins verker som fremdeles er i trykken, deriblant
hans greske utgave av NT. (Jeg planlegger forøvrig ˚a komme tilbake til en grundigere
omtale av Panins egne arbeider i en separat artikkel.) GJ introduserer
Panin slik:
Ivan Panin var en av de mest merkverdige kristne i dette ˚arhundret. For nesten
ett hundre ˚ar siden forlot denne fascinerende og berømte matematikeren
Russland for til sist ˚a bosette seg i Canada.
Den første setningen er utvilsomt sann. Panin forlot Russland p˚a 1870-tallet,
godt over ett hundre ˚ar siden. Han studerte p˚a Harvard med litteratur som
hovedinteresse. Han var ikke matematiker, men han var kjent for sine forelesninger
over russisk og engelsk litteratur, bl.a. Tolstoj, Emerson, Carlyle. Han
ble kristen kort etter sin A.B.-eksamen 1882. Han skal ha vært personlig venn
av William James, Ralph Waldo Emerson og andre kjente personer p˚a sin tid.
I 1890 mente Panin ˚a ha oppdaget forunderlige numeriske mønstre i den greske
tekst til NT, og snart etter i den hebraisk teksten til GT. Deretter egnet han hele
sitt liv frem til sin død i 1942 til nærmere undersøkelser av disse. Han arbeidet
til tider 18 timer i døgnet, og skal ha etterlatt seg 43000 sider med notater.
Selv om Panin ogs˚a interesserte seg for andre primtall, som 11, 13, 23 og 37, er
han særlig kjent for sine undersøkelser er knyttet til tallet 7. Fra et avsnitt i
Bibelen blir det p˚a ulike m˚ater beregnet en rekke tall, som alle er delelige med
7. Dette kan være antall ord, antall bokstaver, antall egennavn, antall ord som
starter med konsonant, etc., men det kan ogs˚a være tall avledet av bokstavenes
numeriske verdi eller deres plassverdi, som GJ forklarer p˚a s. 244.
De tre mest kjente eksemplene p˚a numeriske mønstre er den første setningen i
1. Mosebok, Jesu slektstavle i Matt. 1 : 1–17, og fortellingen om Maria, Josef og
engelen i Matt. 1 : 18–25. Disse tre er ogs˚a de eneste som er gjengitt hos GJ.
1. Mos. 1 : 1. P˚a hebraisk (som p˚a norsk) har denne setningen 7 ord (“I
begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden”). Ifølge Jeffrey oppdaget Panin
30 uavhengige trekk ved denne setningen som er delelig med 7. Med et “trekk”
(engelsk: “feature”, i den norske oversettelsen av GJ: “innslag av sju”) menes
her et tall som fremkommer fra setningen etter en eller annen regel (mer om det
nedenfor). Han lister opp bare 11 av disse trekkene, og ved nærmere undersøkelse
er disse ikke uavhengige. Jeg gjengir hans liste:
1. Antall hebraiske ord er 7.
2. Antall bokstaver er 28 = 7 × 4.
18

3. De første tre ord inneholder 14 = 7 × 2 bokstaver.
4. De siste fire ord inneholder 14 = 7 × 2 bokstaver.
5. Fjerde og femte ord har 7 bokstaver tilsammen.
6. Sjette og syvende ord har 7 bokstaver tilsammen.
7. De tre hovedordene: Gud, himmel, jord har tilsammen 14 = 7×2 bokstaver.
8. De fire resterende ord har tilsammen 14 = 7 × 2 bokstaver.
9. Det korteste ordet i verset er det midterste, som har 2 bokstaver. Men
sammen med ordet til høyre eller venstre blir det 7 bokstaver.
10. Den numeriske verdien av første, midterste og siste bokstav er 133 = 7×19.
11. Den numerisk verdien av første og siste bokstav i alle ordene er 1393 =
7 × 199.
Vi ser at trekk nummer 1, 3, 5, 6 og 7 automatisk medfører trekkene 2, 4 og 8,
s˚a det er stor gjensidig avhengighet. Fem uavhengige trekk blir her presentert
som ˚atte uavhengige.
Trekk nummer 9 er temmelig intetsigende. N˚ar vi kommer til trekk nummer
10 og 11, m˚a vi spørre oss: Hvorfor skulle man ta akkurat disse utplukkene av
bokstaver? Det er lett˚a forestille seg mange andre utvalg av bokstaver. For trekk
10 m˚a man dessuten spørre seg hva som er den “midterste” av 28 bokstaver. I
den norske utgaven st˚ar forresten “største og siste bokstav” i trekk nummer 11,
men dette er en feil.
Som foreløpig konklusjon st˚ar vi igjen med fem h˚andfaste trekk, og tre litt mer
tilfeldige, som er delelige med 7, av de 30 som blir annonsert. N˚ar vi betenker at
de fleste ord p˚a bibelsk hebraisk har fra 1 til 6 bokstaver (i de fem Mosebøkene
er det bare 329 ord som er lengre, ifølge James Price), er det igrunnen ikke s˚a
overraskende at to naboord tilsammen har 7 bokstaver, eller at tre utvalgte ord
tilsammen har 14. At setningen har 7 ord, er heller ikke spesielt sl˚aende.
Matt. 1:18–25. Her er Jeffreys liste over trekkene Panin fant i denne teksten.
1. Antall ord er 161 = 7 × 23.
2. Antall forskjellige ord er 77 = 7 × 11.
3. Seks greske ord forekommer i denne passasjen og aldri ellers i Matteusevangeliet.
Disse seks ord har nøyaktig 56 = 7 × 8 bokstaver.
4. Antall ulike egennavn er 7.
5. Antall greske bokstaver i disse egennavnene er 42 = 7 × 6.
6. Antall ulike ord engelen sier til Josef er 28 = 7 × 4.
7. Antall greske former av ord i teksten er 161 = 7 × 23 (dette m˚a være feil;
det riktige skal antakelig være 105 = 7 × 15, ifølge en annen kilde).
8. Antall greske former av ord i engelens tale er 35 = 7 × 5.
9. Antall bokstaver i engelens 35 ordformer er 168 = 7 × 24.
19

I en s˚apass lang tekst er det utallige slike kombinasjoner ˚a velge blant. Nummer
3 p˚a listen er temmelig spesiell. Man spør seg: betyr det noe at det er seks ord
og ikke syv? Hva med antall bokstaver i engelens 28 ulike ord? Hvorfor ikke se
p˚a første og siste bokstav i ordene her?
Matt. 1:1–17. Dette er Jesu stamtavle, og ofte brukt av Panin og hans
tilhengere.
1. Den numeriske verdi av de 72 greske ord i vokabularet er 42364 = 7 × 6052.
2. Antall substantiv/egennavn er 56 = 7 × 8.
3. Den greske bestemte artikkel forekommer 56 = 7 × 8 ganger.
I de første elleve vers i Matteus 1 finner vi i tillegg disse innslagene:
4. Antall greske vokabular-ord er 49 = 7 × 7.
5. Av disse begynner 28 = 7 × 4 med en vokal.
6. Og 21 = 7 × 3 begynner med konsonant.
7. Antall bokstaver i de 49 ord er 266 = 7 × 38.
8. Av de 49 ordene er det 35 = 7 × 5 som forekommer mer enn en gang.
9. Og 14 = 7 × 2 som forekommer bare en gang.
10. Antall egennavn er 35 = 7 × 5.
11. Disse 35 egennavn er brukt 63 = 7 × 9 ganger.
12. Antall mannsnavn er 28 = 7 × 4.
13. Antall kvinnenavn er 7.
14. Tre kvinnenavn er nevnt, Tamar, Rahab, Rut. Antall bokstaver i disse tre
navnene er 7.
Merk først at sammenstillingen her er egnet til ˚a forvirre: Det er bare trekkene
1–3 som gjelder hele passasjen, mens trekkene 4–14 bare omhandler versene 1–11.
Trekk 6 følger fra trekk 4 og 5. Trekk 9 følger fra trekk 7 og 8.
La oss se p˚a trekk 10, 12 og 13, som faktisk er mulig ˚a undersøke med en norsk
bibel for h˚anden. Jeg finner 36 navn i versene 1–11: Jesus, Kristus, David,
Abraham, Isak, Jakob, Juda, Peres, Serah, Tamar, Hesron, Ram, Aminadab,
Nahson, Salmon, Boas, Rahab, Obed, Rut, Isai, Salomo, Uria, Rehabeam, Abia,
Asa, Josafat, Joram, Ussias, Jotam, Akas, Esekias, Manasse, Amon, Josias,
Jekonja, Babylon.
Ett av navnene er bynavnet Babylon, det gjenst˚ar da 35 personnavn. Tre er
kvinnenavn (se trekk 14). De resterende 32 er mannsnavn. Selv om vi fjerner
Kristus som kanskje ikke skal regnes som navn, st˚ar vi igjen med 31 mannsnavn,
som verken stemmer med trekk 12 eller 13.
P˚a dette punkt vil jeg komme Panin til unnsetning. Her som ellers gjør GJ
d˚arlige studier av sitt kildemateriale. Trekk 14 er galt gjengitt: det skal være 14
20

okstaver, ikke 7. Trekk 13. p˚ast˚as ikke av Panin i det hele tatt, og forklaringen
p˚a trekk 12 er at bare Jesu forfedre skal telles med! Dermed forsvinner Jesus,
Kristus, Serah og Uria, og vi st˚ar tilbake med 28.
Jeg tok med denne lille informasjonen ikke bare for ˚a vise hvordan GJ slurver,
men ogs˚a for ˚a vise hvor stor frihet Panin faktisk har i utvalget av de trekk som
skal presenteres. Tenk s˚a stort slingringsmonn han har: Babylon kunne vært
telt med, likeledes Jesus med eller uten Kristus, og kanskje Serah og Uria. Det
ville vært underlig om han ikke hadde funnet et passelig utvalg av navn som var
delelig med 7!
Teoretisk betraktning. Uansett hvor sl˚aende man m˚atte finne Panins mønstre,
er det nødvendig ˚a stille spørsm˚al ved den statistiske analysen som gjerne følger
med. Det fremholdes at slike mønstre er s˚a fantastisk lite sannsynlige at det,
bare av den grunn, m˚a være snakk om Guds verk. Hvis tilsvarende mønstre kan
finnes i hvilken som helst tekst, faller overbevisningskraften bort. Og faktisk
finnes det tilsvarende argumentasjon for at Koranen er bokstavelig skrevet av
Gud, for eksempel. (Der er det mange trekk som er delelig med 19.) Et annet
eksempel finner man i McCormack, R., The Heptadic Structure of Scripture,
Marshall Brothers Ltd., London, 1923. McCormack gjorde sine egne studier av
Matteus’ første kapitel, og publiserte en tilsvarende serie av trekk som var delelig
med 7. Ser man nærmere p˚a de to arbeidene, finner man at de opererer
med to ulike varianter av den greske teksten. Panins trekk passer ikke p˚a Mc-
Cormacks tekst og vice versa. Dette støtter ikke opp om det synspunkt Panin
hadde om at hans mønstre garanterte at han hadde den riktige tekstvarianten. Se
for ˚a se tekstene i facsimile
side om side.
Problemet er at mønstrene man leter etter ikke er definert p˚a forh˚and, men
at sannsynlighetene angis uten hensyn til dette. Husk hvordan vi definerte et
“trekk” ved et utdrag av en tekst: det er et tall som fremkommer fra teksten
ved en beregning av en nærmere angitt type.
Denne typen beregning kan vi forsøksvis oppsummere slik: Vi spesifiserer en
viss mengde bokstaver i teksten, tilordner hver bokstav en verdi, og summerer
over mengden. Her er noen av de tillatte spesifikasjoner av bokstavmengden som
Panin anvender i sine arbeider:
1. Alle bokstaver i teksten.
2. Alle bokstaver i teksten som st˚ar først i et ord.
3. Alle bokstaver som st˚ar sist i et ord.
4. Bokstaver p˚a odde plass i et ord. (1, 3, 5-te osv.)
5. Bokstaver p˚a jevn plass i et ord.
21

6. Bokstaver i et ord p˚a odde plass i setningen.
7. Bokstaver i et ord p˚a jevn plass i setningen.
8. Bokstaver i starten av en setning.
9. Bokstaver p˚a slutten av en setning.
10. Bokstaver i midten av en setning.
11. Vokaler.
12. Konsonanter.
13. Bokstaver i navn.
14. Bokstaver i artikler.
15. Bokstaver i verb.
16. Bokstaver i substantiv.
Vi tillater enkle kombinasjoner av disse, f.eks. “alle konsonanter i ord som ikke er
substantiv”, eller “vokaler i begynnelsen av en setning”, “alle bokstaver i første
og siste ord i setninger”.
Vi tilordner verdier til bokstavene enten ved ˚a gi dem alle verdien 1 (slik at
trekket blir antall bokstaver i utvalget) eller den numeriske verdi de har i hebraisk
eller gresk. P˚a begge spr˚ak brukes nemlig bokstaver ogs˚a som tall. I tillegg
kan man bruke plassverdien av bokstavene, alts˚a hvilket nummer i alfabetet de
forskjellige bokstaver har.
La oss n˚a tenke oss en gitt tekst. Det er klart at man ved˚a kombinere elementene
over kommer fram til en uhørt stor mengde trekk som kan beregnes. Hvis teksten
er tilfeldig valgt og av en viss lengde, kan man formode at om lag 1/7 av trekkene
er delelig med 7. Disse kan man s˚a ordne i en liste, der de mest sl˚aende settes
først.
I virkeligheten dekker ovenst˚aende beskrivelse bare en liten del av de metoder
Panin tar i bruk i sin leting etter tall. I hans introduksjon til sin utgave av
det greske NT nevner han en lang rekke ulike regnestykker. Det verken Panin
eller hans tilhengere ser ut til ˚a være klar over, er at dess flere typer tall han
presenterer, dess svakere blir den statistiske signifikansen. P˚a samme m˚ate som
bibelkodene, bare enda tydeligere, er det altfor stor frihet i valg av trekk ˚a se
etter.
Panin trodde utvilsomt selv at mønstrene var av guddommelig design, men en
nøktern analyse kan ikke bekrefte dette. N˚ar hans resultater presenteres, gis det
ofte inntrykk av en mye større regularitet enn det som faktisk er tilfellet. De
trekk som finnes i ett avsnitt, er ikke de samme som de som finnes i neste avsnitt.
Det finnes ikke noe enkelttrekk som er gjennomført i større partier av Bibelen.
Selv om ethvert gitt avsnitt fremviser familier av trekk av omtrent samme type,
er dette lett ˚a forklare utfra det enorme antall mulige trekk man kan lete etter.
22

En vanlig misforst˚aelse. Panin utfordret sine samtidige til ˚a bestride hans
fakta. Men problemet med Panins mønstre er ikke at de ikke finnes: det er ingen
som bestrider dette. P˚a samme m˚ate er det heller ingen som bestrider at ELSkoder
finnes. Det som derimot ikke er holdbart, er den slutning at mønstrene og
kodene m˚a være av mirakuløst opphav.
Det hevdes b˚ade av Panin og av WRR at forsøk p˚a˚a finne mønstrene eller kodene
i andre tekster har vært forsøkt uten hell. Men det er ikke dokumentert at disse
forsøk har vært like helhjertet som resten av arbeidet. Tvert om har det vist seg
at b˚ade tallmønstre og koder er tilstede i mange ulike slags tekster.
Sm˚afeil
Boken vrimler av unøyaktigheter og faktafeil. Jeg nevner bare noen f˚a:
• GJ sier at Nebukadnesar, Belsasar og Darius var ukjente for andre kilder
enn Bibelen (s. 41). Dette er delvis riktig for Belsasars vedkommende, mens
de to andre har vært overveldende historisk dokumentert. Sl˚a dem opp i
Encyclopædia Britannica.
• Ifølge GJ døde Diodorus Siculus ca. ˚ar 20 f.Kr., men skrev en bok ti ˚ar senere
(s. 51–52).
• Sir Fred Hoyle blir omtalt som en av dette ˚arhundrets største biologer (s. 133),
mens han i virkeligheten er astronom (det var forresten han som først brukte
uttrykket “big bang,” som han selv ikke trodde p˚a. Han mente at universet
har eksistert bestandig.)
• Hakkespettens tunge kan ifølge GJ (s. 137) bli 2 meter lang! Zoologisk Museum
i Bergen opplyser at 12–15 cm er nærmere sannheten, kanskje opp mot 20 cm
for de største artene. Encyclopædia Britannica nøyer seg med ˚a si at tungen
forlenger nebbets rekkevidde betydelig.
• Den hebraiske tekst til 1. Mosebok har 78064 bokstaver, ikke 74064 (s. 215).
• Listen over drektighetstider for forskjellige dyr (s. 253) stemmer ikke med de
gjennomsnittstider som er oppgitt i Encyclopædia Britannica.
• Den musikalske skala best˚ar ikke av “sju heltoner”, men av fem hele og to
halve intervaller. Det er ingen naturlig korrespondanse mellom regnbuens syv
farger og tonene i skalaen (s. 253).
• Bibeloversetteren Theodore Beza er blitt til Thomas Beza (s. 274).
• Svartedauden var i 1349–51. Betegnelsen brukes ikke om den store pesten i
London 1665 (s. 278).
23

At boken konsekvent skriver Ka’anan istedenfor Kana’an m˚a kanskje oversetter
og forlagskonsulent ta ansvaret for. Det samme gjelder hjelpeløse setninger som
denne, som forsøker ˚a forklare Panins begrep “vocabulary word”: “Et vokabularord
er et spesielt og annerledes ord enn alle de andre ordene som er brukt i dette
avsnittet” (s. 248).
Konklusjon. Det er umulig for meg ˚a ta Grant Jeffrey p˚a alvor etter denne
boken. Men hans bøker selger som varmt hvetebrød, b˚ade i Amerika og ellers.
Hans nettsted http://www.grantjeffrey.com tilbyr et stort antall boktitler og
tilhørende videoer, og flere er underveis.
Grant Jeffrey skader ikke bare seg selv med denne boken. Forlaget bør være
bekymret for sin egen troverdighet. Hvis det kan publisere en slik bok, kan vi
da stole p˚a noe som helst fra Hermon Forlag? Hva sier for eksempel Thoralf
Gilbrant, som nettopp n˚a gir ut en ny bibelutgave p˚a dette forlaget?
Jeffrey tilhører pinsebevegelsen i Canada. Mike Somerville, pastor i den samme
bevegelsen, har skrevet en bokanmeldelse 18 av den engelske utgaven The Signature
of God, som har vært nyttig for min artikkel. Han g˚ar mer kritisk inn p˚a
arkeologikapitlene enn det jeg har hatt anledning til. Somerville gir uttrykk for
at han og store deler av Canadas pinsebevegelse er kommet i forlegenhet over
GJs forfatterskap. Samtidig er han ogs˚a bekymret over at boken stadig blir tatt
i bruk i evangelisering og forkynnelse, b˚ade blant pinsevenner og andre.
Jeg liker ikke ˚a si dette, men dessverre tyder etterspørselen etter slik litteratur
p˚a at kristne er mer godtroende enn andre. Men verre er det at kristne bringer
og viderebringer s˚a mye løgn som vi her har sett.
Barry Simon, en ortodoks jøde og fremragende matematiker som har skrevet to
knusende artikler 19 om bibelkodene, refererer i en av dem et prinsipp i judaismen:
Om man har den minste mistanke om at noe kanskje kan være usant, skal det
ikke brukes i forkynnelse.
Jeg ber inderlig om at kristne m˚a følge samme prinsipp.
18 Forging God’s Signature, http://www.ualberta.ca/~pcm/Forging.htm, 1997
19 A Skeptical Look at Torah Codes, Jewish Action, mars 1998 ogs˚a tilgjengelig p˚a
http://wopr.com/biblecodes/jewact.htm , og The Case Against the Codes,
http://wopr.com/biblecodes/TheCase.htm
24