Vikingveien - Kulturarv

kulturarv.aipublish.no

Vikingveien - Kulturarv

VIKINGVEIEN

VIKINGVEIEN

i Vestfold

Dette er en guide til opplevelser av natur,

kultur og historie i vikingfylket Vestfold.

Ingen andre steder er minnene fra vikingtid

så mange og rike som her. Vikingveien i

Vestfold er en vei til både spennende

opplevelser og kunnskap.

digitalgrafiske.no

i Vestfold

En guide til

opplevelser av

natur, kultur

og historie


Utgitt av Vestfold fylkeskommune 2010

Tekst: Forlaget Media AS

Design &Trykk: Digital Grafiske AS

Vestfold og vikingtid

Vestfold fylkeskommune har som erklært visjon å gjøre Vestfold

til et nordisk sentrum for formidling av vikingtiden. Det foregår til

enhver tid aktiviteter tilknyttet vikingtid.

Se mer informasjon på: www.kulturarvvestfold.no

www.midgardsenteret.no

www.osebergvikingskip.no

Velkommen til

VIKINGVEIEN!

Ingen andre steder ligger de fysiske minnene fra vikingtiden tettere enn

i Vestfold. Det gjelder spesielt på strekningen fra Mølen i sør til Borre i

nord. Over en avstand på rundt seks mil finner man store og imponerende

gravhauger, minnene om Norges første by og stedene hvor våre

aller viktigste funn fra vikingtiden ble gjort. Vestfold har til og med sine

vikingskip, både i kopi og original.

Felles for alle disse vikingtidsminnene er at vi finner dem langs Vestfoldraet,

den store endemorenen som ble liggende igjen langs kysten etter

at isen trakk seg tilbake fra landet vårt for 10 000 år siden. Etter hvert

som isen forsvant og landet steg bosatte menneskene seg nettopp

på raet. Her var det god, selvdrenerende jord og følgelig lett å dyrke.

Vestfold var også den gang et godt sted å bo.

Langs raet ble det ferdsel. På ryggen av den forholdsvis flate morenen

var det lett å ta seg fram. Det er langt på vei mønsteret etter disse første

samferdselsårene vi følger når vi nå inviterer til å ta Vikingveien fatt.

Senere har trafikken funnet nye veier, i hovedsak på raets innside. For

dem som vil følge Vikingveien er dette en stor fordel. Den går gjennom

kystnær natur, vakkert, åpent kulturlandskap og i forholdsvis lite trafikkerte

områder. Den kan følges i bil eller på sykkel, eller endog til fots.

Vikingveien i Vestfold er full av rike opplevelser, både av natur, kultur og

historie. Velkommen på tur!

Per-Eivind Johansen

Fylkesordfører i Vestfold

3

Per-Eivind Johansen

Fylkesordfører i Vestfold

Foto: Jostein Marvik


LARVIK

MØLEN - ET MAGISK STED

Mølen er magisk! Det gjelder enten du møter våren der, eller om du

oppsøker dette enorme rullesteinsområdet en stormende høstdag eller

en frossen vinterdag, om du kommer i sol- eller måneskinn. Når sjøen

står på kan du fortsatt høre naturen arbeide; når bølgene flytter om på

de millioner av små og store steinene som tilsammen danner dette helt

unike naturområdet.

Også dyre- og plantelivet er spesielt. Slåpetorn, nyperoser, flatblåste

busker og vindformete trær klorer seg fast i det skrinne jordsmonnet.

Mølen er Norges største landingsplass for trekkfugler. 1,5 millioner

fugl har vært observert her i løpet av én høstsesong, og i alt 320 arter.

Det er derfor ingen tilfeldighet at Mølen både er fredet og i 2008

ble erklært som Nordens første UNESCO Europeiske Geopark. God

skilting forteller om historie, geologi, biologi og fauna.

Navnet Mølen kommer fra gammelnorsk mol og betyr steinvoll eller

steinbanke. I vår tid bruker vi ordet i formen molo.

Også våre forfedre opplevde Mølen som noe helt spesielt. I løpet av

jernalder og vikingtid ble det anlagt minst 230 små og store gravrøyser

der, den største med en diameter på hele 35 meter.

Mange tror at Mølen var gravplass for en gren av den mektige

Ynglingeætten, småkonger som styrte deler av Norge i tidlig vikingtid.

I kvadet Ynglingatal forteller skalden Tjodolv fra Kvine at Vestfold-

kongen Øystein Fret er begravet under steinhaugen på raets spiss.

Øystein ble født rundt år 765, i så fall må haugen være fra tidlig på

800-tallet.

En spesiell, båtformet steinsetting som ble gravet ut i 1970-årene

inneholdt jernnagler og kull og har antagelig inneholdt en brent båt.

Man mener i dag at de fleste av gravrøysene på Mølen er anlagt i

perioden 400-900 e. Kr, men noen av de store røysene oppe på åsen

er antakelig fra yngre bronsealder, dvs. 1000-500 f. Kr.

I kvadet Ynglingatal forteller skalden Tjodolv fra Kvine at Vestfoldkongen

Øystein Fret er begravet under steinhaugen på raets spiss.

4 5


LARVIK

Kaupangkilen.

KAUPANG - VÅR FØRSTE BY

Vi kan takke en handelsmann fra vikingtiden for at vi kjenner til Kaupang.

Ottar fra Hålogaland var rundt år 890 på Englandsferd. Der møtte han

Wessex-kongen Alfred og fortalte om sin lange reise. Kongen syntes

beretningen var så spennende at han lot skrive den ned.

Ottar forteller om et handelssted som han kaller Sciringesheal. I den

samme beretningen møter vi for første gang en beskrivelse av landet

vårt og navnet Nordweg.

Men hvor lå Skiringssal/Kaupang? Det svaret fikk vi ikke før Charlotte

Blindheims arkeologiske undersøkelser i det store svartjordbeltet i skråningen

ned mot den tørrlagte delen av Kaupangkilen i årene 1956-67. Men

fortsatt trodde man at det dreide seg om en sesongmessig handelsplass

snarere enn en by.

I årene 2000-03 ble det gjennomført nye, omfattende utgravninger

under ledelse av Dagfinn Skre. Det ble funnet rester etter hus, veier, brygger

og produksjon av diverse slag. I alt fant man over 10 000 gjenstander;

er norrønt for kjøpstad. Kaupang i Vestfold var den første,

men senere ble navnet benyttet en rekke steder, som i Sogn, Koppang i

Østerdalen og Hamarkaupangen.

Skiringssal er et sammensatt navn, skiring betyr den lyse, skinnende,

mens sal betyr hall. Mange mener derfor at navnet refererer til guden

Frøy - altså den lysendes hall.

fra glassperler til mynter, støpeformer, bronsebeslag og draktspenner,

keramikk og kammer. Etterarbeidet pågår fortsatt og vil gi oss ytterligere

kunnskap om vår vikingfortid og tidlig skandinavisk bykultur.

Funnene forteller om et fast, levende samfunn med kontakt med

hele Nord-Europa. Byen ble anlagt i løpet av det første tiåret på 800tallet

og strakte seg i et 500 meter langt belte langs Kaupangkilens

vestside. Kaupang kan ha hatt cirka 500 innbyggere og ble forlatt en

gang på 900-tallet.

Vi vet ikke hvorfor byen ble forlatt. Det kan skyldes nye handelsruter,

nye maktkonsentrasjoner. Før trodde man kanskje at Kaupangkilen

ble for grunn til at skipene kunne legge til, men disse forklaringene

er mindre sannsynlig. Da byen ble anlagt sto sjøen 3,5 meter høyere

enn i dag. Det er f.eks. årsaken til at Lamøya øst for byområdet forlengst

er blitt en del av fastlandet.

Det finnes også flere gravfelt fra vikingtid; på Nordre og Søndre

Kaupang, på Bikjholberget og på Lamøya. Mange av gravene er arkeologisk

undersøkt.

Ikke langt fra Kaupang lå kongsgården, på det som idag er gården Huseby.

Her møter vi igjen småkongen Øysten Fret, mye tyder på at han bodde her.

På et naturlig høydedrag nær dagens bebyggelse er det funnet et kunstig

formet platå med rester etter en kjempehall som har målt 33 x 10 meter.

Best utsyn til Kaupangområdet har du fra Bikjholberget, hvor det er informasjonstavler.

Et informasjonssenter for Kaupang er under planlegging.

Dagligliv i Kaupang.

6 7


LARVIK

ISTREHÅGAN - ET SKIP AV STEIN

Et steinskip med en liten jolle på slep er

det mest iøynefallende når du ankommer

den lille skogsglenna Istrehågan

ved Jåberg i Tjølling, på grensen

mellom Larvik og Sandefjord.

Skipet er 24 meter langt og ni

meter på det bredeste. Steinene

som markerer skipssidene er

snaut meteren høye, mens to

4-4,5 meter høye steiner markerer

skipets stevner.

Skipssettingen har så mye

til felles med senere tiders vikingskip

at vi velger å legge inn også Istrehågan

Vikingveien, selv om dette gravfeltet

er enda eldre, antagelig fra 400-500 tallet,

også benevnt folkevandringstid.

Etter hvert oppdager du at det også er andre menneskeskapte konstruksjoner

her. Tre sirkelrunde steinsettinger ligger tett ved siden av

hverandre. Vi kjenner flere tilsvarende anlegg, men Istrehågan er et av

de flotteste i Norge.

Det hviler en slags tidløs mystikk over stedet, særlig når vinden

suser i trekronene og kvelden nærmer seg. Utgravninger i 1959-61

avdekket beinrester, bjørneklør, keramikk, en nål og andre gravgaver.

Altså dreier det seg om et gravsted, men for hvem? Og har det kanskje

Helleristninger fra Bronsealderen

På et isskurt berg langs Furustadveien på gården Haugen, et par km fra

Istrehågan er det et stort felt med helleristninger fra bronsealderen, med

flotte skipsfigurer, spiralfigurer og skålgroper.

vært noe mer, en tingplass eller åsted for hedenske seremonier?

Anlegget er restaurert av Tjølling Historielag i samarbeid med

Oldsaksamlingen, mens Vestfold fylkeskommune har forvaltningsansvaret.

Elevene ved Rødbøl skole har adoptert Istrehågan og

rydder og passer på området.

8 9

Istrehågan.


SANDEFJORD

GOKSTAD - ET VIKINGSKIP OG EN GRAVHAUG

Da Gokstadhaugen ble gravd ut i 1880 fikk vi for første gang solide

kunnskaper om hvordan et vikingskip har sett ut. Tidligere skipsfunn

var for dårlig bevarte til at man kunne vite dette med sikkerhet.

Haugen ble bygget som grav for en vikinghøvding rundt år 910.

Med seg i haugen fikk han et 23,5 meter langt og 5,2 meter bredt

skip. Det hadde plass til 16 roere på hver side.

Oppe i skipet ble det funnet en mengde godt bevart gjenstander,

både av tre og andre materialer. Disse har gitt oss mye ny kunnskap

Fra utgravingen av Gokstadskipet i 1880.

Gokstadhøvdingen.

Olav Geirstadalv, også kalt Digerbein, var lenge den heteste kandidaten

som Gokstadhøvdingen. Ny datering av skipet har imidlertid vist at det ble

bygget i 901. Da hadde Olav vært død i 60 år.

om vikingene og deres verden. Gokstadskipet og gjenstandene er

utstilt på Vikingskipshuset på Bygdøy.

Mannen i graven må ha vakt oppsikt i sin samtid. Han var rundt 40 år

da han døde, 1,80 - 1,85 meter høy. Han var uvanlig kraftig bygget.

Mye tyder på at han led av en hormonsykdom, akromegali, som ga

ham grove ansiktstrekk, stor nese, ører og lepper.

Å møte ham på slagmarken må ha vært skremmende. Like fullt var det

trolig der han døde. Det viser de mange hugg- og stikkskadene på skjelettet.

Til Sandefjord bys 150-årsjubileum i 1995 ble området rundt Gokstadhaugen

forskjønnet og informasjonstavler satt opp med midler fra

Anders Jahres Humanitære Stiftelse.

Du behøver ikke reise til Oslo for å se hvordan skipet ser ut. På Framnes

kan du se kopien Gaia, bygget i 1990 og ivaretatt av Båtlaget Gaia,

som også har kopier av småbåtene fra Gokstadhaugen.

10 11

Gokstadhaugen.


Lågen

Larvik

Mølen

E18

303

Gloppe

154


Lågen

Helgeroa

51

Midgard

Istre

166

Løve

303

Tjølling

180

Haugen

302

Nevlunghavn

Jåberg

Kaupang

Farris Farris

Stavern

Midgard historiske senter

Oseberghaugen

Slottsfjellet

Haugar

Istrehågan

Hem

303

2

3

166

Larvik

Kaupang 2

303

154

1

Farmannshaugen

Mølen

6


Gokstadhaugen 4

Sandefjord

180

Istrehågan

5 468

3

303

7

303

Åsgårdstrand

460

Nøtterøy

Tjøme

Borre

311

Horten

Tønsberg

Gokstadhaugen

VIKINGVEIEN

For å få mest glede av Vestfolds

vakre landskap, følger Vikingveien

stort sett små veier med liten

trafikk. Vi begynner på Mølen 1

ved riksvei 51 mellom Helgeroa

og Nevlunghavn. Etter besøket

der kan du velge å følge rv 301

til Stavern med Fredriksvern og

andre attraksjoner og fortsette

til Larvik, eller kjøre direkte til

Larvik på rv 302. Derfra fører rv

303 over Lågen til Gloppe der vei

154 tar deg ned til Kaupang 2

(se detaljkart). Tilbake på 303

fortsett et par kilometer til Løve

der vei 166 fører nordover mot

Jåberg og Istrehågan. 3 Derfra

går vei 180 til Sandefjord hvor vi

møter rv 303 igjen. Den fører oss

forbi Gokstadhaugen, 4 gjennom

Stokke og Melsomvik og inn til

Tønsberg. Følg rv 468, Farmannsveien

til Slottsfjellmuseet 5 med

parkeringsmuligheter. Etter

besøket på Slottsfjellet, fortsett

sørover, ta til venstre på Slagenveien

og følg denne til Søndre

Slagen kirke. Oseberghaugen 6

ligger på rv 460, Romsveien, som

fører til Åsgårdstrand og videre

på rv 311 til Borrehaugene 7

og Midgard historiske senter.


TØNSBERG

FIRE STORE GRAVHAUGER

Rundt og i Tønsberg by finner vi fire store gravhauger. De ligner

hverandre i det ytre, men innholdet har vært svært forskjellig.

FARMANNSHAUGEN

På jordene 400 meter sørvest for Jarlsberg hovedgård ligger Farmannshaugen.

Der hovedgården ligger i dag lå kongsgården Sæheim -

hjemmet ved sjøen - i vikingtid, da sjøen strakte seg nesten helt opp til

haugen. Den er vanskelig tilgjengelig, men kan betraktes fra avstand.

Også denne haugen er gravet ut. Det skjedde i 1917-1918. Arkeologene

hadde store forventninger etter de spektakulære utgravningene på Oseberg

og Gokstad, men her ble man skuffet. Til tross for at haugen var uberørt

av gravrøvere, inneholdt den bare noen bruddstykker etter en trespade,

noen trepæler, et par storfetenner og dyrebein. Haugen har kanskje aldri

vært noen grav, men det kan tenkes at den er reist til minne over en høvding

som døde på sjøen. Eller kanskje det ligger helt andre forklaringer bak.

Farmannshaugen er 40 meter i diameter, trebevokst og datert til

vikingtid. Snorres opplysninger om at den er reist over Harald Hårfagres

sønn Bjørn Farmann kan med noe velvilje stemme, men innholdet

i haugen støtter ikke dette. Bjørn døde i 927, Snorre sier han ble

drept av sin bror Eirik Blodøks. Det eneste vi med sikkerhet kan si er

at Farmannshaugen ikke er en grav i vanlig forstand. Hvorfor den ble

reist kan vi bare gjette oss til.

Haugarting

På 1100- og 1200-tallet ble norske konger kåret på Haugar. I 1277 ble

et annet viktig møte holdt der, da Magnus Lagabøte og Kirken ble enige

om maktfordelingen seg imellom i sættargjerden. Siste gang vi hører om

Haugarting var i 1319.

Sagadrakter.

HAUGAR

De to store haugene på Møllebakken midt i Tønsberg er lettere

tilgjengelig. De har en diameter på 35-40 meter, begge er delvis

utgravd. De er anlagt en gang på 800-tallet. Så heller ikke her er

det særlig sannsynlig at Snorres opplysninger stemmer, han hevder

at haugene ble reist over to andre brødre som Eirik Blodøks også

drepte, Olav og Sigrød.

Også disse haugene har gitt arkeologene overraskelser: bunnen

er i stor grad dekket av store steiner. Over og mellom steinene ligger

det et enormt lag av trekull. Det mest overraskende er at veden ikke

ble brent på stedet, men må ha vært fraktet hit før haugene ble reist.

I den ene haugen er det funnet noen få brente menneskebein. I den

andre ble det hverken funnet brente bein eller gravgods.

14 15


TØNSBERG

OSEBERGHAUGEN

Oseberghaugen i Slagendalen inneholdt det mest spektakulære

funnet av alle kjente vikingtids gravhauger. Foruten selve Osebergskipet

besto funnet av en lang rekke gjenstander fra både hverdagsliv

og religiøs utøvelse, mange prydet med vakre utskjæringer

i det vi kaller osebergstil. Skip og gjenstander er i dag utstilt på

Vikingskipshuset på Bygdøy.

Da utgravningene begynte i 1904 trodde man at haugen var reist

over en høvding, som på Gokstad. Ingen hadde tenkt at den var reist

over to kvinner. Nye undersøkelser av skjelettrestene i 2007 viser at

den eldste var rundt 80 år da hun døde, og langt fra noen skjønnhet. Hun

var 1,53 meter høy, med sterkt kroket rygg, nærmest i rett vinkel. Og

hun har hatt en hormonsykdom, Morgagnis syndrom, som sannsynligvis

har gitt henne skjeggvekst! Den gamle kvinnen døde av kreft.

Den andre kvinnen var omtrent like høy, og antagelig i 50-årsalderen.

Oseberghaugen er restaurert og utstyrt med informasjonsskilter.

Besøker du stedet en kveldsstund i begynnelsen av juni kan du få

med deg en helt usedvanlig naturopplevelse: i buskene langs stien

som leder til haugen har opptil flere nattergaler konsert samtidig.

Dronning Åsa

Man trodde lenge at den ene av Oseberg-kvinnene var

dronning Åsa, mor til Halvdan Svarte og Harald Hårfagres

bestemor. Nyere forskning gjør dette lite sannsynlig.

Men vi vet fortsatt ikke hvem kvinnene i haugen var.

16

Nytt Oseberg

Tidlig på sommeren 2010 begynte byggingen av en eksakt kopi av

Osebergskipet. Prosjektet, som er delvis finansiert med støtte fra

Vestfold Fylkeskommune, er beregnet til å ta to år. Byggingen finner

sted i havneområdet i Tønsberg nedenfor Quality Oseberg hotell og

besøkende er velkommen til å ta en kikk.

ET EKTE VIKINGSKIP

Det er ikke så mange som vet at også Vestfold har sitt originale

vikingskip. Det vil det snart bli en endring på. Når Slottsfjellmuseet

gjenåpner etter en omfattende ombygging vil Klåstadskipet få en

ganske annen oppmerksomhet enn før og kan bli en av Vestfolds

fremste vikingtidsattraksjoner.

Skipet ble funnet på et jorde i Viksfjord i Tjølling allerede i 1893,

men først utgravd i 1970. Det er datert til 998 og har antagelig forlist

og sunket ned i mudderet. Så har landhevingen etter hvert gjort

tidligere havbunn til dyrket mark.

Klåstadskipet skiller seg fra skipene på Bygdøy ved at det er

en knarr; knarr; et skip bygget bygget for for varetransport. varetransport. Det Det er er 21 21 meter meter langt

langt

og 4,5 meter bredt. bredt. Den Den siden som lå ned i mudderet er forholdsvis

godt bevart, den andre er stort sett borte. Klåstadskipet har ikke hatt

årehull, men har vært utstyrt med keiper.

Da skipet sank var det lastet med brynestein fra Eidsborg i

Telemark. Dette var en kjent norsk handelsvare i vikingtid.

Perspektivskisse av det bevarte tømmeret fra

Klåstadskipet, satt inn i rekonstruksjon av

skipets linjer. Tegnet av Gunnar Leiro.

(Foto: Slottsfjellmuseet)


TØNSBERG

Prinsesse Kristina

Ved den søndre oppgangen til Slottsfjellet står Brit Sørensens yndige

statue av Prinsesse Kristina, reist under feiringen av Tønsbergs 1100års-jubileum

i 1971. Kristina var datter av Håkon Håkonsson og ble i

1257 giftet bort til en spansk prins. En kopi av statuen står i den vesle

nordspanske landsbyen Covarrubias, hvor prinsessens sarkofag er funnet.

BORGEN PÅ FJELLET

Borgruinene på Slottsfjellet er i hovedsak

fra midten av 1200-tallet, og dermed et

par hundre år yngre enn vikingtid. Men

det har vært en form for forsvarsverker

her også før 1200-tallet, kanskje tilbake i

vikingtid. Da kong Sverre beleiret birkebeinerne

på fjellet vinteren 1201/02

var det en treborg der oppe.

Restene av Tunsberghus er uansett så

interessante at den som følger Vikingveien

også bør ta seg tid til en avstikker opp på

fjellet. Derfra har man en av Vestfolds

flotteste utsikter, til byen og fjorden og

det vakre kulturlandskapet rundt. Selve

borgen er det dessverre bare rester igjen

av, den ble brent i 1503 og deretter brukt

som steinbrudd av byens innbyggere i

flere hundre år.

Likevel får man et godt inntrykk

av hvordan borgen har sett ut, med

portkasteller i nord og sør, ringmur med

rondeller (tårn) rundt hele platået, rester

etter Mikaelskirken fra slutten av 1100tallet,

kongenes gildehall og ikke minst

Magnus Lagabøtes teglkastell. Der har

kongene bodd med sine familier under

sine mange Tønsberg-opphold på 1200-

og 1300-tallet.

Borgen var i sin tid den største i

Norden. Området er bare delvis utgravd

og skjuler ganske sikkert fortsatt mange

hemmeligheter. Slottsfjelltårnet som ble

bygget i 1888 er blitt Tønsbergs fremste

landemerke.

18 19

Prinsesse Kristina


HORTEN/BORRE

ET STED FOR KONGER

Borrehaugene er enestående. Ingen andre steder er det flere storhauger

fra tiden før og under vikingtid enn her. Opprinnelig lå det

minst ni store gravhauger i området, samt tre gravrøyser og drøyt

25 mindre hauger. To av storhaugene er dessverre ødelagt og borte.

Haugene ble anlagt i perioden 600-900, de største er inntil 45

meter i diameter og seks meter høye. Ifølge Snorre holdt Ynglingekongene

til på Borre, men dette er trukket i tvil i senere tid. Uansett

tyder alt på at stedet har vært gravfelt og kanskje også kultsted for

en lokal kongsætt. Det styrkes av at det i 2007 ble påvist to store

haller fra 600-900 tallet like ved gravhaugene.

De første undersøkelsene av en haug på Borre ble gjennomført

i 1852, etter at veibyggere hadde brukt haugen som fyllmasse og

etter alt å dømme ødelagt en rik grav med rester av et vikingskip.

Noe av utstyret fra graven ble reddet, blant annet vakkert rideutstyr.

Gjenstandene var utsmykket i det som i dag kalles borrestilen, karakterisert

ved rike dyre- og knuteornamenter.

To andre storhauger ble i 1989 undersøkt ved små sjakter, og det

ble blant annet funnet trekull og brente rester av menneskebein.

De fleste gravhaugene ligger innenfor det 182 mål store området

som omfattes av Borreparken og utgjør et fredet kulturminne. Borre

Vikinglag arrangerer annenhver sommer sitt vikingmarked i utkanten av

parken. Dette er et sted hvor man virkelig kan fornemme historiens sus!

Parken har stor betydning for det biologiske mangfoldet. Mange

truede arter lever i de gamle løvtrærne, og flere spettearter og skogsdue

har sine hekkeplasser her.

Gildehallen

I 2007 ble det påvist rester av to store kongshaller like utenfor Borreparken.

Vestfold fylkeskommune har vedtatt å reise en ca 30 meter lang,

tolv meter bred og tolv meter høy gildehall i området. Arbeidet blir

påbegynt i løpet av 2010.

20

Fra vikingmarkedet i

Borreparken.


HORTEN/BORRE

EN PORTAL TIL VIKINGTIDEN

Enten din reise langs Vikingveien starter eller ender i Borre, så hører

et besøk ved Midgard historisk senter med.

Senteret åpnet i 2000 og ligger sentralt plassert ved inngangen til

Borreparken med de store gravhaugene. Midgard har faste utstillinger

som viser vikingfunn fra Borre og forskjellige sider av dagliglivet i

vikingtiden.

Jevnlig arrangeres det temautstillinger, seminarer, foredrag og

møter. Midgard har en god kafé og et utvalg av suvenirer og bøker

med vikingtid og historie som tema.

Utenfor senteret er det laget en arkeologisk lekeplass for barn

hvor de kan leke forskjellige vikingleker, skyte med pil og bue og

være med på “arkeologiske utgravninger”.

Midgard historisk senter

i Borre.

Middelalderkirke

Borre Middelalderkirke ligger like ved Borrehaugene og ble bygget på

1200-tallet. Den er en av våre flotteste middelalderkirker. En kopi av det

gamle Borrekorset henger inne i kirken, originalen befinner seg i Oldsaksamlingen.

Korset og kirken var pilegrimsmål i middelalderen.

Borre nasjonalpark.

22 23

More magazines by this user
Similar magazines