Nokas-dommen - NRK

-----DOM--- --- 

Avsagt: 10.03.2006 

Saksnr.: 04-100223MED-SBYR 

Rettens formann: 

Fagdommer: 

Sorenskriver Helge Bjørnestad 

Tingrettsdommer Thor Henning Auestad 

Meddommere: 

Karl Henrik Bryne 

Berit Hamre 

Protokollførere: Aud Isaachsen Willoch Fett 

som alle har gjort tjeneste før og avgitt forsikring Else Lange Rønneberg/ 

Kjersti Veland 

Den offentlige påtalemyndighet Statsadvokat Tor Christian 

Carlsen 

Statsadvokat Arild Dommernes

mot: 

1. David Aleksander Toska Advokat Øystein Storrvik og 

advokatfullmektig Linda Margrethe Aasen. 

2. Kjell Alrich Schumann Advokat Morten Furuholmen og 

advokatfullmektig Fredrik Schøne Brodwall. 

3. Erling Mathias Havnå Advokat John Christian Elden og 

advokatene Astri Aas-Hansen/Kristin Barth-Larsen. 

4. Metkel Negassie Betew Advokat Marius Dietrichson og 

advokatfullmektig Kristin Rabstad. 

5. Ridvan Halimi Advokat Trygve Staff og advokat 

Tor Even Gjendem 

6. Ikmet Kodzadziku Advokat Abdelilah Saeme og 

advokatfullmektig Anders Løvlie. 

7. Lars-Erik Andersen Advokat Steinar Wiik Sørvik og 

advokatfullmektig Runar Wiik. 

8. Alf Henrik Christensen Advokat Erik Lea og 

advokatfullmektig Siv Hallgren. 

9. Dan Pettersen Advokat Erling Kjærmann og 

advokatfullmektig Tore Høyer 

10. Johnny Thendrup Advokat Johnny Veum og 

advokatfullmektig Christian Frederik Mathiessen. 

11. Thomas Thendrup Advokat Ellen Holager Andenæs 

og advokatassistent Anna Nielsen 

12. xxxxxx Advokat Tor Kjærvik 

13. xxxxxx Advokat Joakim Ronold 

Bistandsadvokat: Advokat Ørjan Berven 

Etter forutgående rådslagninger og stemmegivning for lukkede dører ble det for åpne 

dører avsagt slik enstemmig 

d o m: 

Dommen er inndelt slik det fremgår av følgende innholdsfortegnelse:

1 INNLEDNING 7 

2 NOKAS-RANET - GENERELT OM HENDELSESFORLØPET 17 

Planleggings- og forberedelsesfasen 17 

Gjennomføringen av ranet 24 

Flukten fra Domkirkeplassen og etterfølgende forhold 32 

3 SKYLDSPØRSMÅLET 34 

Tiltalte nr. 1, David Aleksander Toska34 

Innledning 34 

Hendelsesforløpet frem til flyttingen til Sandnes35 

Flyttingen til Sandnes 37 

Leie av Nedre Dalgate 42 

Ransplanlegging i januar 43 

Eskalering av ransplanene i februar51 

Ransplanlegging i mars 56 

Ranskolonnen forlater Østlandet lørdag 03.04.2004 ca. kl. 13.00 67 

Samling i Skjeneholen søndag 04.04.2004 68 

Ransdagen 05.04.2004 72 

Flukten fra Sørmarka 81 

Tiden etter ranet 85 

Flukten - oppholdet i Spania 87 

Oppsummering og konklusjon vedrørende skyldspørsmålet 88 

Dødsfølgen, straffelovens § 43 89 

Hvem skjøt politiførstebetjent Arne Sigve Klungland? 90 

Straffelovens § 60a - organisert kriminell gruppe 90 

Tiltalte nr. 10, Johnny Thendrup 93 

Innledning 93 

Tekniske bevis mot Johnny Thendrup 94 

Johnny Thendrups forklaringer 94 

Skuddvekslingen på bankplassen - hvem skjøt først - betydning av dette 97 

Videre om Johnny Thendrups deltakelse 100 


Tiltalte nr. 2, Kjell Alrich Schumann 102 

Innledning 102 

Tidligere dommer vedrørende ran og våpenbesittelse 104 

Pågripelsen og omstendigheter omkring denne 105 

Ransakingen på Meiningen og Granli gård 106 

Schumanns forklaringer107 

Schumann flytter til Stavanger 108 

Schumanns forklaring om ransdagen - alibiet 120 

Vitnet Xxxxxxx 124 

Ytterligere om de tekniske bevis 125 


Tiltalte nr. 3, Erling Mathias Havnå 128 

NOKAS-ranet 128 


Kontakt med David Toska forut for NOKAS-ranet 128 

Havnås forklaringer 131

Tekniske bevis mot Havnå 134 

Vitnebevis 137 

Rettens konklusjon vedrørende skyldspørsmålet 138 

POSTENS BREVSENTER 138 

Gjennomføringen av ranet 138 

Havnås forklaringer mv. 141 

Andre bevis 142 

Modus, våpenfunn mv. 143 

DNA-bevis - Havnås forklaring på dette mv. 144 

Havnås troverdighet - hans forklaringer 145 

Rettens oppsummering 147 

Konklusjon vedrørende skyldspørsmålet 148 

Tiltalte nr. 4, Metkel Negassie Betew 149 


Tiden etter prøveløslatelsen 20.11.2003 150 

Betews forklaringer i saken - betydningen av ikke å ville forklare seg mv. 

154 

Bevisene mot Metkel Betew 157 

Steinar xxxxxxx s forklaring 162 


Tiltalte nr. 5, Ridvan Halimi 171 


Besøk hos David Toska i Sandnes og anskaffelse av biler og utstyr mv. 172 

Forklaringer - nektelse av å forklare seg 180 

Øvrige og tekniske bevis180 


Tiltalte nr. 6, Ikmet Kodzadziku 186 


Kodzadzikus forklaring 187 

Rettens vurdering av Kodzadzikus forklaring 188 

Påfallende sammentreff med NOKAS-ranet 190 

Kodzadzikus tilknytning til det kriminelle miljø 191 

Kontakt med xxxxxxx 193 

DNA-funn på sigarettsneip 194 

Øvrige bevis og vitner 198 


Tiltalte nr. 7, Lars-Erik Andersen 201 


Lars-Erik Andersens tilknytning til de øvrige tiltalte 202 

Lars-Erik Andersens forklaring i retten - alibi 203 

De tekniske bevis 211 


Tiltalte nr. 8, Alf Henrik Christensen 215 


Christensens forklaring 216 

Christensens reiseaktivitet 04.04 til 05.04.2004 217 

Christensens reiseaktivitet etter ransanslaget den 05.04.2004 220 

Christensens turer til Haugesund i tiden før NOKAS-ranet 224 

Christensens politiforklaringer mv. 229 


Tiltalte nr. 9, Dan Pettersen 233 

Innledning 233

Dan Pettersens forklaringer mv. 234 

Ransmorgenen - Pettersens forklaringer 244 

Andre bevis mot Dan Pettersen 248 

Dan Pettersen forklaringer om dette 252 

De tekniske bevis mot Dan Pettersen 253 

DNA-funn på våpen 258 


Tiltalte nr. 11, Thomas Thendrup 263 


Thomas Thendrups kjennskap til David Toska m/ flere 264 

Besøket hos David Toska i Sandnes 266 

Invitasjonen til å delta i ranet 267 

Rettens nærmere vurdering 268 

De tekniske bevis i saken 271 

Dan Pettersens identifikasjon av Thomas Thendrup i Nedre Dalgate 274 


Tiltalte nr. 12, Xxxxxxx 278 


Forholdet til Dan Pettersen og David Toska 279 

Xxxxxxx s ransrelaterte aktivitet 280 

Ransdagen 05.04.2004 og tiden deretter 286 

Xxxxxxx s egne forklaringer 288 

Medvirkning til grovt ran? 289 


Tiltalte nr. 13, xxxxxxx 293 


xxxxxx befatning med det kriminelle ”ransmiljø” 295 

Rettens vurdering så langt 301 

Etterfølgende håndtering av våpen og utstyr - forklaringer, troverdighet mv. 

302 

Rettens vurdering av våpenfunnet 304 

xxxxxxx økonomi 305 

Kjøpet av fangstskuta Gamle Henningsvær 307 

Funnene om bord på og i sjøen under Gamle Henningsvær 308 

Trusselbrevet 310 


4 REAKSJONSFASTSETTELSEN 313 

4.1 Straffeutmåling - generelle momenter 313 

4.2 Forvaring 320 

4.3 Straffeutmålingen/reaksjonsvalget for den enkelte 325 

Tiltalte nr. 1 David Aleksander Toska 325 

Tiltalte nr. 2 Kjell Alrich Schumann 331 

Tiltalte nr. 3 Erling Mathias Havnå 334 

Tiltalte nr. 4 Metkel Negassie Betew 336 

Tiltalte nr. 5 Ridvan Halimi 339 

Tiltalte nr. 6 Ikmet Kodzadziku 343 

Tiltalte nr. 7 Lars-Erik Andersen 344 

Tiltalte nr. 8 Alf Henrik Christensen346 

Tiltalte nr. 9 Dan Pettersen 347 

Tiltalte nr. 10 Johnny Thendrup 349 

Tiltalte nr. 11, Thomas Thendrup 352

Tiltalte nr. 12 - Xxxxxxx 356 

Tiltalte nr. 13 Xxxxxxxx 358 

4.4 Erstatningskravene 361 

Krav fra If Skadeforsikring 361 

Krav om erstatning fra Norsk Kontantservice AS - egenandel 362 

Krav om erstatning Posten Norge AS - Erling Havnå 362 

Krav om forsørgertapserstatning fra Aslaug Klungland. 363 

Krav om oppreisningserstatning fra Klunglands etterlatte 364 

Krav om oppreisningserstatning fra de NOKAS-ansatte 365 

Krav om oppreisningserstatning fra politibetjent Xxxxxxx 367 

Krav om oppreisningserstatning fra de ansatte i Postens Brevsenter 368 

Lemping 371 

4.5 Inndragning 372 

5 SLUTNING 374

1 INNLEDNING 

Ved tiltalebeslutning fra Rogaland Statsadvokatembeter datert 06.07.2005 er 

1. David Aleksander Toska, født 18.09.1975 

2. Kjell Alrich Schumann, født 08.04.1966 

3. Erling Mathias Havnå, født 02.11.1957 

4. Metkel Negassie Betew, født 24.08.1978 

5. Ridvan Halimi, født 11.05.1979 

6. Ikmet Kodzadziku, født 20.05.1980 

7. Lars-Erik Andersen, født 17.09.1976 

8. Alf Henrik Christensen, født 11.03.1962 

9. Dan Pettersen, født 04.06.1975 

10. Johnny Thendrup, født 12.01.1965 

11. Thomas Thendrup, født 04.01.1971 

12. Xxxxxxx , født 01.03.1979 

13. Xxxxxxxxxxx, født 30.09.1948 

satt under tiltalte ved Stavanger tingrett for overtredelse av: 

I 

straffeloven § 268 annet og tredje ledd, jf. § 267 første og tredje ledd, jf. § 60a 

for som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, i hensikt derved 

å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, å ha bemektiget seg en gjenstand 

som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve vold mot en person eller sette 

ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig 

frykt for vold mot noens person, eller å ha medvirket til dette. Ranet er grovt 

særlig fordi det ble truet med skytevåpen, og fordi ranet var nøye planlagt og 

gjaldt en betydelig verdi. Ranet hadde døden til følge. 

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: 

nr. 1 Toska, nr. 2 Schumann, nr. 3 Havnå, nr. 4 Betew, nr. 5 Halimi, nr. 6 

Kodzadziku, nr. 7 Andersen, nr. 8 Christensen, nr. 9 Dan Pettersen, nr. 10 

Johnny Thendrup og nr. 11 Thomas Thendrup 

Mandag 5. april 2004 ca kl. 0800 på Domkirkeplassen i Stavanger ranet de etter

detaljert planlegging tellesentralen Norsk Kontantservice AS (NOKAS). De var 

iført mørke kjeledresser, skuddsikre vester, hjelmer eller finlandshetter og 

hansker, og bevæpnet med blant annet AG3 geværer, MP5 maskinpistoler, 

Zastava automatgevær (modell Kalashnikov), US-karabin og Remington pistol 

cal 45. Tilnærmet samtidig som tilslaget mot tellesentralen blokkerte de 

utkjørselen fra Stavanger politistasjon med en stjålet Volvo lastebil som ble satt 

i brann. Fluktbiler ble plassert i Sørmarka utenfor sentrum. De knuste en 

glassrute til tellesentralens lokaler ved å slå med slegge, bruke rambukk og 

skyte mer enn 100 skudd med automatvåpen. Flere ansatte flyktet, og 

glassplinter og prosjektiler trengte inn i lokalene. Minst syv av ranerne tok seg 

inn i tellesentralen. Samtidig holdt tre eller fire ranere bevæpnet med 

automatvåpen og enhåndsvåpen vakt i området ved Domkirkeplassen, hvor et 

større antall personer og kjøretøyer passerte. De avfyrte en rekke skudd mot 

politiet og politiets kjøretøyer. En polititjenestemann i sivil og en syklist ble 

truet med våpen og holdt som gisler for en kortere periode. Operativ uteleder, 

politiførstebetjent Arne Sigve Klungland, ble skutt i hodet med et AG3 gevær 

av en av ranerne mens han satt i politiets uniformerte kommandobil i 

Kongsgaten, og døde etter kort tid. Fra Norsk Kontantservice AS tok de ca 56 

millioner kroner i norsk og utenlandsk valuta. De forsvant fra Domkirkeplassen 

i 3 stjålne biler, en Range Rover personbil, en Ford Expedition varebil og en 

Saab 95 stasjonsvogn, mens de avfyrte flere skudd. I Sørmarka satte de fyr på 

bilene som var brukt under ranet, og flyktet videre i de parkerte fluktbilene. 

II 

straffeloven § 268 annet ledd, jf. § 267 første og tredje ledd, jf. § 60a 

for som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, i hensikt derved 

å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, å ha bemektiget seg en gjenstand 

som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve vold mot en person eller sette 

ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig 

frykt for vold mot noens person, eller å ha medvirket til dette. Ranet er grovt 

særlig fordi det ble truet med skytevåpen, og fordi ranet var nøye planlagt og 

gjaldt en betydelig verdi. 

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: 

nr. 3 Havnå 

a) Mandag 27. oktober 2003 ca. kl. 2240 i Biskop Gunnerus gate 14 i Oslo, 

sammen med fem andre personer og etter detaljert planlegging, banet de seg 

adgang til Postens Brevsenter ved å kjøre en stjålet Chevrolet Tahoe gjennom 

en stengt kjøreport. De tok seg inn i bygningen og knuste et innvendig 

spesialvindu i fjerde etasje med slegge og brekkjern. Iført kjeledresser, hansker 

og finlandshetter og bevæpnet med automatvåpen, blant annet ett Zastava 

automatgevær (modell Kalashnikov), rettet de våpen mot en rekke av de ansatte 

og truet dem til å legge seg ned på gulvet. En av de ansatte ble slått i ryggen 

med en geværkolbe, og en annen ble slått i ansiktet med flat hånd. Minst en av 

de ansatte ble truet med at han ville bli skutt dersom han ikke gav ranerne 

penger og han ble ført rundt i lokalet med våpen rettet mot ryggen. Fra Posten 

Norge AS borttok ranerne ca. kr. 400.000,- i kontanter. Da to av politiets 

tjenestemenn kom til stedet løsnet de minst 12 skudd med automatvåpen mot 

politiet. De tok seg deretter til fots til en perrong på Oslo S der to personer

ventet i to stjålne personbiler av type Audi S8 og Audi A6, og kjørte fra stedet i 

disse. Den ene fluktbilen, Audi S8, ble satt i brann i nærheten av Rundtjern i 

Østmarka, mens den andre, Audi A6, ble etterlatt ved Krokliveien 15 i Oslo. 

nr. 12 Xxxxxxx 

b) Til bruk under planlegging av og/eller forberedelser til det ran som er 

beskrevet under post I og som skjulested etter ranet, leide David Aleksander 

Toska, sannsynligvis i desember 2003, Nedre Dalgate 41 i Stavanger. Xxxxxxx 

var mellommann ved inngåelse av leieavtalen mellom Toska og huseier Dan 

Pettersen, og han besørget senere deler av leien betalt. Han observerte at 

boligen ble benyttet til lagring av skytevåpen og ransutstyr forut for ranet og at 

flere av de som senere sto for gjennomføringen tidvis var i huset. Xxxxxxx 

medvirket til ranet ved å formidle ovennevnte kontakt og betaling, og ved å 

foreta flere innkjøp og transportoppdrag for en eller flere av ranerne i perioden 

frem mot ranet, bl.a. slik at de kunne holde seg mer i skjul. 

nr. 13 Xxxxxxx 

c) Etter 5. april 2004 i Stavangerområdet hentet han våpen, blant annet to AG3 

geværer, to MP5 maskinpistoler, ett Zastava automatgevær (modell 

Kalashnikov), en US-karabin og en Remington pistol cal 45, og annet ransutstyr 

brukt i forbindelse med det ran som er beskrevet under post I. Effektene ble 

hentet i henhold til avtale med en eller flere av ranerne, eller noen som handlet 

på vegne av disse. Avtalen ble inngått før gjennomføringen av ranet. Våpen og 

annet utstyr brakte han til Drammensområdet, og oppbevarte deler av utstyret 

om bord på, og i sjøen under, sin båt MS ”Gamle Henningsvær” som lå fortøyd 

ved Svelvik. Våpnene oppbevarte han i en bod på Eik Nedre i Drammen og på 

bopel i Bråtanveien 8 i Svelvik. Våpen og det øvrige utstyret var i hans 

besittelse inntil det ble beslaglagt av politiet i forbindelse med flere ransakinger 

i perioden fra 29. september til 15. desember 2004. 

Subsidiært for nr. 13 Xxxxxxx : 

I 

Straffeloven § 132 første ledd jfr. straffeloven § 60a 

for som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe i hensikt å 

motarbeide en offentlig undersøkelse som er eller måtte bli iverksatt angående 

noen straffbar handling, å ha bevirket at gjenstander av betydning for 

undersøkelsen tilintetgjøres, bringes til side eller forvanskes eller at gjerningens 

spor på annen måte utslettes. 

Grunnlag: 

I tidsrommet fra 5. april til 15. desember 2004 i Stavanger og Drammen, i 

hensikt å motarbeide etterforskningen av ranet beskrevet i tiltalebeslutningens 

post I, fjernet og skjulte han våpen og annet utstyr brukt i forbindelse med ranet. 

Gjenstandene hadde bevismessig betydning for etterforskningen av saken. 

II 

Straffeloven § 317 tredje ledd jfr. første ledd jfr. straffeloven § 60a 

for som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe å ha mottatt eller

skaffet seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling eller ytt bistand til å 

sikre slikt utbytte for en annen. Heleriet anses som grovt, særlig fordi det er lagt 

vekt på hva slags straffbar handling utbytte stammer fra, verdien av det utbyttet 

heleren har hatt befatning med og størrelsen på den eventuelle fordelen heleren 

har mottatt eller skaffet seg eller andre. 

Grunnlag: 

I tidsrommet fra 5. april til 15. desember 2004 i Stavanger og Drammen mottok 

han deler av utbyttet etter ranet beskrevet i tiltalebeslutningens post I som 

godtgjørelse for bistand beskrevet i subsidiær post I, til tross for at han visste at 

dette var utbytte av en straffbar handling. 

Straffeloven § 62 første ledd får anvendelse for tiltalte nr. 3 Havnå. 

Det tas forbehold om å legge ned påstand om erstatning og oppreisning til fordel 

for de etterlatte etter Arne Sigve Klungland og ansatte ved Norsk 

Kontantservice AS og Posten Norge AS. 

Det tas forbehold om å legge ned påstand erstatning til fordel for Norsk 

Kontantservice AS og Posten Norge AS og/eller deres forsikringsselskaper. 

Det tas forbehold om å legge ned påstand om inndragning av penger til dekning 

av erstatningskrav til fordel for Norsk Kontantservice AS og Posten Norge AS 

og/eller deres forsikringsselskaper, jfr. strl. § 34 og strl. § 37d andre ledd. 

Det vil bli nedlagt påstand om inndragning av beslaglagte våpen, våpentilbehør, 

ammunisjon og diverse ranssutstyr, jfr. strl. § 35 og § 37d første ledd. 

Det vil bli lagt ned påstand om forvaring for tiltalte nr. 1 Toska, nr. 2 

Schumann, nr. 5 Halimi, nr. 4 Betew og nr. 11 Thomas Thendrup, jfr. strl. § 39 c 

nr. 1. 

Post I og II/b er utferdiget etter ordre fra Riksadvokaten. 

Stavanger tingrett avholdt hovedforhandling i provisoriske rettslokaler i Lagerveien 

21 på Forus. Hovedforhandling ble gjennomført i perioden fra 19.09.2005 til 

17.01.2006. Som aktorer tjenestegjorde statsadvokat Tor Christian Carlsen og 

statsadvokat Arild Dommersnes. De tiltalte var til stede under hovedforhandlingen og 

avga forklaringer. Sammen med de tiltalte møtte de rettsoppnevnte forsvarere slik det 

fremgår av opplisting innledningsvis i dommen. 

David Toska erkjente seg skyldig i henhold til tiltalen. Johnny Thendrup erkjente 

også straffeskyld dog med unntak av dødsfølgen. For øvrig nektet de tiltalte 

straffeskyld.

Under hovedforhandlingen mottok retten forklaring fra i alt 232 vitner samt forklaring 

fra ni sakkyndige. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. 

Aktoratet nedla slik 

p å s t a n d: 

”1. David Aleksander Toska, f. 18.09.75, dømmes for overtredelse av 

straffeloven § 268, annet og tredje ledd, jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 

60a til forvaring med en tidsramme på 21 år og en minstetid på 10 år, jfr 

straffeloven § 39c nr. 1, jfr § 39e, første og annet ledd. Han tilkommer 

fradrag for utholdt varetekt med 294 dager, jfr straffeloven § 60. 

2. Kjell Alrich Schumann, f. 08.04.66, dømmes for overtredelse av straffeloven 

§ 268, annet og tredje ledd, jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 60a til 

forvaring med en tidsramme på 21 år og en minstetid på 10 år, jfr 



3. Erling Mathias Havnå, f. 02.11.57, dømmes for en overtredelse av 


60a, og for en overtredelse av straffeloven § 268, annet ledd, jfr § 267 

første og tredje ledd, jfr § 60a - sammenholdt med straffeloven § 62 første 

ledd - til en straff av fengsel i 21 år. Han tilkommer fradrag for utholdt 

varetekt med 600 dager, jfr straffeloven § 60. 

4. Metkel Negassie Betew, f. 24.08.78, dømmes for overtredelse av 


60a til forvaring med en tidsramme på 21 år og en minstetid på 10 år, jfr 

straffeloven § 39c nr.1, jfr § 39e, første og annet ledd. Han tilkommer 


5. Ridvan Halimi, f. 11.05.79, dømmes for overtredelse av straffeloven § 268, 

annet og tredje ledd, jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 60a til forvaring 

med en tidsramme på 18 år og en minstetid på 10 år, jfr straffeloven § 39c 

nr. 1, jfr § 39e, første og annet ledd. Han tilkommer fradrag for utholdt 

varetekt med 293 dager, jfr straffeloven § 60. 

6. Ikmet Kodzadziku, f. 20.05.80, dømmes for overtredelse av straffeloven § 

268, annet og tredje ledd, jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 60a til en 

straff av fengsel i 18 år. Han tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 

737 dager, jfr straffeloven § 60. 

7. Lars-Erik Andersen, f. 17.09.76, dømmes for overtredelse av straffeloven § 

268, annet og tredje ledd, jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 60a - 

sammenholdt med strl § 64 første ledd, jfr Asker og Bærum tingretts dom av 

28.05.04 og Oslo tingretts dom av 09.05.05 - til en straff av fengsel i 18 år. 

Han tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 472 dager, jfr straffeloven 

§ 60.

8. Alf Henrik Christensen, f. 11.03.62, dømmes for overtredelse av straffeloven 

§ 268, annet og tredje ledd, jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 60a til en 



9. Dan Pettersen, f. 04.06.75, dømmes for overtredelse av straffeloven § 268, 

annet og tredje ledd, jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 60a til en straff av 

fengsel i 18 år. Han tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 432 dager, 

jfr straffeloven § 60. 

10. Johnny Thendrup, f. 12.01.65, dømmes for overtredelse av straffeloven § 

268, annet og tredje ledd, jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 60a til en 



11. Thomas Thendrup, f. 04.01.71, dømmes for overtredelse av straffeloven § 

268, annet og tredje ledd, jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 60a til 

forvaring med en tidsramme på 21 år og en minstetid på 10 år, jfr 



12. Xxxxxxx , f. 01.03.79, dømmes for overtredelse av straffeloven § 268, annet 

ledd, jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 60a til en straff av fengsel i 6 år. 

Han tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 12 dager, jfr straffeloven § 

60. 

13. Xxxxxxx , f. 30.09.48, dømmes for overtredelse av straffeloven § 268, annet, 

jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 60a til en straff av fengsel i 10 år. Han 

tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 525 dager, jfr straffeloven § 60. 

14. David Aleksander Toska, Kjell Alrich Schumann, Erling Mathias Havnå, 

Metkel Negassie Betew, Ridvan Halimi, Ikmet Kodzadziku, Lars-Erik 

Andersen, Alf Henrik Christensen, Dan Pettersen, Johnny Thendrup, 

Thomas Thendrup, Xxxxxxx og Xxxxxxx dømmes in solidum til å betale 

erstatning til If Skadeforsikring med kr 51.465.574, -. 





erstatning til Norsk Kontantservice AS (NOKAS) med kr 50.000,-. 

16. Erling Mathias Havnå dømmes til å betale erstatning til Posten Norge AS 

med kr 644.450,-. 



Andersen, Alf Henrik Christensen, Dan Pettersen, Johnny Thendrup, og 

Thomas Thendrup dømmes in solidum til å betale forsørgertapserstatning 

til fordel for xxxxxxx fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 

225.000,-. 

18. David Aleksander Toska, Kjell Alrich Schumann, Erling Mathias Havnå,


Andersen, Alf Henrik Christensen, Dan Pettersen, Johnny Thendrup, og 

Thomas Thendrup dømmes in solidum til å betale oppreisningserstatning 

fastsatt etter rettens skjønn til fordel for: 

- Aslaug Klungland, begrenset oppad til kr 250.000,- 

- Kjetil Klungland, begrenset oppad til kr 150.000,- 

- Renate Klungland, begrenset oppad til kr 150.000,- 





oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn til fordel for: 

- Xxxxxxx , begrenset oppad til kr 250.000,- 

- Xxxxxxx begrenset oppad til kr 250.000,- 

- Xxxxxxx , begrenset oppad til kr 250.000,- 

- Xxxxxxx, begrenset oppad til kr 250.000,- 

































- Xxxxxxx, begrenset oppad til kr 250.000,-

- Politibetjent Xxxxxxx , begrenset oppad til kr 100.000,- 

20. Erling Mathias Havnå dømmes til å betale oppreisningserstatning fastsatt 

etter rettens skjønn til fordel for: 

- Xxxxxx, begrenset oppad til kr 250.000,- 




21. David Aleksander Toska dømmes til å tåle inndragning av beslaglagte 

våpen, våpentilbehør, ammunisjon og diverse ransutstyr (jfr beslag BB 1-4, 

BC 1-6, BE og BL), jfr straffeloven §§ 35, første ledd, jfr 36, første ledd og 

37d første ledd. 

22. David Aleksander Toska dømmes til å tåle inndragning av Euro 13.297,- til 

fordel for If Skadeforsikring, jfr straffeloven § 34, første ledd, jfr § 37d, 

annet ledd. 

23. Kjell Alrich Schumann dømmes til å tåle inndragning av kr 65.450,- og SEK 

10.420 til fordel for If Skadeforsikring, jfr straffeloven § 34, første ledd, jfr 

§ 37d, annet ledd. 

24. Kjell Alrich Schumann dømmes til å tåle inndragning av ett stk taktelt (jf. 

beslag Z-11) til fordel for statskassen, jfr straffeloven § 34, andre ledd, jfr § 

37d, første ledd. 

25. Erling Mathias Havnå dømmes til å tåle inndragning av kr 65.450,- og 

Euro 1.755,- til fordel for If Skadeforsikring, jfr straffeloven § 34, første 

ledd, jfr § 37d, annet ledd. 

26. Dan Pettersen dømmes til å tåle inndragning av kr 8.000 til fordel for If 

Skadeforsikring, jfr straffeloven § 34, første ledd, jfr § 37d, annet ledd. 

27. Dan Pettersen dømmes til å tåle inndragning av en VW Golf med reg. nr. 

DJ 43256 til fordel for statskassen, jfr straffeloven § 34, andre ledd, jfr § 

37d, første ledd. 

Varetektsfradrag: 

David Aleksander Toska, f. 18.09.75 

Under forutsetning av dom på forvaring skal David Toska ha 266 dager 

varetektsfradrag i tillegg, jfr Oslo tingretts dom av 03.10.05. 

Kjell Alrich Schumann, f. 08.04.66 

I tidsrommet 06.10.04 - 16.09.05 satt Schumann i særskilt sikkerhetsavdeling 

ved Ringerike fengsel med adgang til begrenset fellesskap med andre innsatte. 

Dette utgjør 346. For det tilfelle at isolasjonsfradrag skal gis for denne 

perioden, vil det utgjøre 173 dager i tillegg til det som fremkommer av vår 

påstand.”

På vegne av David Aleksander Toska nedla advokat Storrvik slik 


“Tiltalte behandles på mildeste måte.” 

På vegne av Kjell Alrich Schumann nedla advokat Furuholmen slik 


“Tiltalte nr. 2, Schumann, frifinnes, subsidiært anses han på mildeste måte.” 

På vegne av Erling Mathias Havnå nedla advokat Elden slik 


“Erling Mathias Havnå frifinnes for tiltalens post II a) og anses for øvrig på 

mildeste måte.” 

På vegne av Metkel Negassie Betew nedla advokat Dietrichson slik 

“Metkel Negassie Betew frifinnes.” 


På vegne av Ridvan Halimi nedla advokat Staff slik: 


“Ridvan Halimi frifinnes for post I i tiltalebeslutningen, subsidiært anses han 

på mildeste måte.” 

På vegne av Ikmet Kodzadziku nedla advokat Saeme slik 


“Ikmet Kodzadziku frifinnes for tiltalens post I.” 

På vegne av Lars-Erik Andersen nedla advokat Wiik Sørvik slik 

p å s t a n d:

“Lars-Erik Andersen frifinnes for tiltalens post I.” 

På vegne av Alf Henrik Christensen nedla advokat Lea slik 


“Alf Henrik Christensen frifinnes for tiltalens post I” 

På vegne av Dan Pettersen nedla advokat Kjærmann slik 


“Dan Pettersen frifinnes, subsidiært behandles han på mildeste måte.” 

På vegne av Johnny Thendrup nedla advokat Veum slik 


“Johnny Thendrup anses på mildeste måte.” 

På vegne av Thomas Thendrup nedla advokat Holager Andenæs slik 


“Thomas Thendrup frifinnes, subsidiært anses han på mildeste måte.” 

På vegne av Xxxxxxx nedla advokat Kjærvik slik 


“Prinsipalt: Xxxxxxx frifinnes. 

Subsidiært: Xxxxxxx anses på mildeste måte.” 

På vegne av Xxxxxxx nedla advokat Ronold slik 


“Prinsipalt: Xxxxxxx frifinnes. 

Subsidiært: Xxxxxxx anses på mildeste måte.”

2 NOKAS-RANET - GENERELT OM HENDELSESFORLØPET 

Planleggings- og forberedelsesfasen 

I november 2003 leide David Toska en rekkehusleilighet i Skjeneholen 61 i Sandnes. 

Han flyttet inn sammen med samboer, Xxxxxxx Lorentzen-Styr, og deres nyfødte 

sønn Xxxxxxx . Retten legger til grunn at hovedformålet med å flytte fra Oslo til 

leiligheten i Skjeneholen var å begå ran eller annen form for alvorlig 

vinningskriminalitet i Stavanger-området. David Toska forklarte i 

hovedforhandlingen at han ved flyttingen fra Oslo ikke hadde konkrete planer om å 

rane tellesentralen Norsk Kontantservice AS (NOKAS), men at det også kunne være 

andre objekter for kriminell aktivitet. Retten legger til grunn at David Toska senest i 

begynnelsen av januar 2004 påbegynte den konkrete planleggingen av ransanslaget 

mot NOKAS. 

Norsk Kontantservice AS var på dette tidspunkt lokalisert i Norges Banks lokaler på 

Domkirkeplassen i Stavanger sentrum. Virksomheten til Norsk Kontantservice AS 

består i det vesentlige av kontanthåndtering for bankene og bankenes 

næringslivskunder. Selskapet transporterer kontantbeholdning til bankene, og tar 

imot kontantmidler fra banker og næringslivskunder. Videre foretar Norsk 

Kontantservice AS fylling og tømming av minibanker og nattsafer. Som et ledd i 

virksomheten inngår også kvalitets- og ekthetskontroll av penger. Stavangeravdelingen 

av Norsk Kontantservice AS har ansvaret for et geografisk område som 

strekker seg fra Flekkefjord i sør, til Utne i Hardanger i nord og til Sirdal i øst. 

Innenfor dette geografiske området utøves betydelige nærings- og handelsvirksomhet 

hvilket genererer en meget stor kontantstrøm, en kontantstrøm som i sin helhet 

håndterers av Norsk Kontantservice AS. Virksomheten ble i mai 2004 flyttet fra 

lokalene i Stavanger sentrum til nybygde lokaler på Gausel. Retten legger til grunn at 

David Toska under planleggingen var klar over at fraflytting fra lokalene i sentrum 

skulle skje tidlig i mai 2004. 

I begynnelsen av januar 2004 foretok David Toska inngående spaning for å kartlegge 

muligheten for et ransanslag mot NOKAS-lokalene. Fra Domkirkeplassen observerte

han aktiviteten inne i lokalene og konstaterte at det var tellemaskiner samt hyller fulle 

av minibankkassetter mv. Fra Domkirkeplassen kunne Toska se gjennom bygget og 

inn på vegetasjonen i atriet bak bygningen. Etter dette fattet han interesse for denne 

bakgården. Han tok seg inn i bygningskomplekset som grenser inn til bakgården. Fra 

en korridor i nabobygget fikk han direkte innsyn til bakgården. Fra denne posisjonen 

observerte han at en branndør ledet inn til taket på en ventilasjonsbygning, og at det 

fra ventilasjonsbygningen kun er en nivåforskjell på ett par meter ned til NOKASbakgården. 

Kvelden etter denne observasjonen tok David Toska seg inn hoveddøren i Handelens 

Hus og gikk ut gjennom branndøren som ligger på nivå med taket på 

ventilasjonshuset. Fra dette taket tok han seg ned i NOKAS-bakgården, og observerte 

at han gjennom vinduene fra bakgården kunne se rett inn til hvelvet. David Toska 

forklarte i retten at han ble ”sjokkert” da han oppdaget at det kun var et vindu mellom 

ham og hvelvet i tidligere Norges Bank. Han studerte vinduet nøye og kom til at dette 

ikke var sikkerhetsglass, men et ordinært vindu. Han anså dette som en ”utrolig 

observasjon”, men satt observasjonen i sammenheng med at Norges Bank-bygningen 

var gammel og med et ”forhistorisk” sikkerhetsnivå. Han antok at det ikke var 

foretatt oppjustering av sikkerheten fordi tellesentralen om kort tid skulle flytte inn i 

nybygde lokaler utenfor Stavanger sentrum. 

I NOKAS-bakgården observerte David Toska at det var trær og busker som gjorde det 

mulig for ham å kunne skjule seg for å observere virksomheten i bygget på dagtid. I 

løpet av januar gjennomførte han spaning på denne måten ved å ta seg inn i NOKASbakgården 

en grytidlig morgen. Han skjulte seg i den vintergrønne vegetasjonen og 

observerte at folk kom på jobb fra ca. kl. 07.30. Han merket seg virksomheten i 

lokalene, blant annet at det ca. kl. 07.45 ble foretatt hvelvåpning og at glasstraller 

med pengebunker ble kjørt til lokalet. Etter å ha gjort nødvendige observasjoner av 

virksomheten frem mot ca. kl. 08.30, tok han seg usett ut av NOKAS-bakgården. 

Etter at David Toska i begynnelsen av januar 2004 hadde bestemt seg for å realisere 

ransanslaget mot NOKAS, iverksatte han praktiske forberedelser, dels parallelt med 

spaningsvirksomheten mot bygningen. Spaningsaktiviteten gikk således over til å bli 

et ledd i detaljplanleggingen av ranet. For så vidt gjelder forberedelser av praktisk art,

legger retten til grunn at David Toska allerede tidlig i januar 2004 tok kontakt med 

personer innenfor det kriminelle miljø i Oslo for å bestille utstyr og for å rekruttere 

deltakere til ranslaget. 

Retten legger til grunn at en sentral person i det kriminelle nettverket på Østlandet på 

vegne av Toska tok kontakt med personer som kunne være aktuelle deltakere på 

ranslaget. Disse ble anmodet om å reise på besøk til David Toska. Etter å ha vært hos 

David Toska og i større eller mindre grad blitt involvert i ransplanene, har 

kandidatene blitt forkastet eller fått tilbud om å bli med på ranet. 

Hva angår nødvendig våpen og utstyr til ranet, legger retten til grunn at det allerede i 

januar ankom flere bagger med klær, ranshetter, våpen mv. Ransutstyret plasserte 

David Toska i Nedre Dalgate 41. Dette var et hus han hadde leid utelukkende til bruk 

som oppleggsleilighet for et ran. David Toska opplyste at han leide en så sentralt 

beliggende eiendom med tanke på å villede politiet etter ransgjennomføringen. David 

Toskas plan var at han ville flykte fra ransåstedet i Stavanger sentrum og kjøre med 

bil i 5 til 10 minutter sørover, det vil si i retning ut av Stavanger-halvøya. Politiets 

naturlig antakelse ville da være at flukten fortsatte sørover. Overraskelsesmomentet lå 

i at ranerne ikke fortsatte sørover, men i stedet returnerte nordover og inn i Stavanger 

sentrum, til et skjulested med forholdsvis kort avstand både fra ransstedet og 

Stavanger politikammer. 

Den første planen for ransanslaget mot NOKAS besto av et ranslag på tre til fire 

personer. Det skulle gjennomføres som et ”sjokkran” med kort gjennomføringstid. 

Flukten skulle skje ved at en bil ubemerket kjørte opp til inngangsdøren ved 

Handelens Hus, og plukket opp ranerne og utbyttet. Det skjedde en markant endring 

av ransplanene i februar 2004. Den 07.02.2004 ble Xxxxxxx skutt og drept i Oslo. 

David Toskas fikk kjennskap til dette, og reiste til Oslo og deltok i begravelsen 

sammen med mange andre fra det kriminelle miljø. 

David Toska forklarte under hovedforhandlingen at han etter oppholdet i Oslo endret 

ransplanene fra et mindre ”sjokkran” til et stort opplegg som skulle involvere 14 til 

15 personer og flere biler. Retten legger til grunn at eskaleringen av ransopplegget i 

hovedsak skjedde fordi David Toska hadde tro på at ranet kunne gi et meget større

utbytte. Han hadde tanker om å få med seg flere 100 millioner kr. Det vises i denne 

sammenheng til at David Toska under planleggingsperioden bestemte seg for å bortta 

pengesedler av forskjellig valør. Han fryktet at borttakelse av bare en valør, for 

eksempel 1.000-lapper, ville kunne lede til beslutning fra Norges Bank om å ta en 

bestemt valør eller nummerserie ut av sirkulasjon. Etter rettens syn viser dette hvilke 

tanker om utbytte Toska gjorde seg og som dannet grunnlaget for endring av 

ransplanene. Han opplyste i retten at han fikk denne ideen om et enda større ran i 

samtale med venner i forbindelse med begravelsen til Xxxxxxx . 

Retten legger til grunn at endringen av ransplanene fra et ”sjokkran” utført av 

forholdsvis få personer på kort tid, og til et større anlagt ran der ambisjonen var å 

fylle ca. 15 store bagger med pengesedler, medførte økt tidsbruk og dermed større 

risiko for at politiet ville nå frem til Domkirkeplassen før ranshandlingen var fullført. 

For å minimalisere risikoen for at politiet ville nå frem og hindre gjennomføringen av 

ranet, planla Toska flere mottiltak. Gjennom spaning gjorde han seg kjent med 

Stavanger politistasjon og spesielt forholdene omkring utrykningsrutiner. Han fant ut 

at utrykningsutkjørselen kunne sperres med en større lastebil. Det ble derfor besluttet 

å anskaffe en stor nok lastebil og plassere denne i utkjørselen forut for ransanslaget. 

For å vanskeliggjøre borttauing av lastebilen ble det besluttet å helle ut brannfarlig 

væske i bilen og antenne denne. Det ble videre besluttet å kaste CS-granater inn mot 

politibygningen i forbindelse med antennelse av lastebilen. For ytterligere å hindre 

politiets mulighet for å nå frem til Domkirkeplassen, inngikk det i planene å kaste 

store mengder spikerkryss/”spanske ryttere” i veibanen fra politikammeret til 

Domkirkeplassen. 

Retten legger til grunn at bruk av CS-granater, plassering og antenning av lastebil 

samt spikerkryss i veibanen, var ment som tiltak for å hindre politiet i å nå frem til 

åstedet. For det tilfelle at politiet nådde frem før ranet var gjennomført, besluttet 

Toska å utplassere tungt bevæpnede vaktstyrker i området rundt Domkirkeplassen. 

Etter planen skulle det totale antallet ranere være 14. Syv skulle ta seg inn i NOKASlokalet 

og besørge borttakelsen av pengene. De syv andre skulle utgjøre vaktstyrken 

på utsiden. To personer skulle plasseres i området Klubbgata/Kongsgata for å hindre 

at politiet ankom ransplassen via Kongsgata. To andre vaktposter skulle plasseres ved 

Mariakirkeruinen utenfor Domkirken for å hindre politiet i å komme fra torget og inn

på Domkirkeplassen. I tillegg til de utplasserte vaktene, skulle det være tre ransmenn 

ved inngangen til Handelens Hus. Dette var de tre sjåførene som også skulle være 

vakt ved døren, og som delvis skulle være med å frakte ransutbyttet fra NOKASbakgården 

og ut i bilene. 

Det var David Toskas bevisste plan at samtlige i ranslaget skulle være iført mørk 

kjeledress, mørke sko og ranshette eller eventuelt hjelm. David Toska opplyste i 

hovedforhandlingen at det var en bevisst strategi å få de utplasserte vaktene til å 

fremtre mest mulig fryktinngytende. Foruten mørk kjeledress var vaktene iført svart 

hjelm med mørkt visir samt skuddsikker vest. Vaktene skulle bære tohånds 

automatvåpen i tillegg til eventuelt håndvåpen i lårhylster. Det var et bevisst valg å 

utstyre både vaktposten ved Mariakirkeruinen og vaktposten mot Kongsgata med 

AG3-våpen. Automatvåpnene skulle holdes godt synlig. Hensikten var at en eventuell 

politistyrke som ankom, på god avstand ville observere at dette ikke var politi, men 

ranere utstyrt med AG3-våpen. Dette ville etter Toskas oppfatning lede til at politiet 

trakk seg tilbake, holdt avstand og unnlot å rykke inn mot ransåstedet på 

Domkirkeplassen. David Toska antok at politiet neppe ville aksjonere enkeltvis, men 

vente og samle en større gruppe før de iverksatte en aksjon. Dette ville ytterligere 

bidra til å gi ranerne nødvendig tid inne i tellesentralen. 

Et viktig element i ransstrategien var å la sivilbefolkningen fritt passere over 

Domkirkeplassen under gjennomføringen av selve ranet. Verken busser, biler eller 

fotgjengere skulle avvises eller forsøkes sat xxxxxxx s. Ved at den sivile trafikk i 

området ble opprettholdt, ville publikum fungere som levende skjold. 

Retten legger til grunn at David Toska fullt ut var klar over at politiet i henhold til 

lovverk og instruks i praksis er avskåret fra å åpne ild dersom det kan medføre fare 

for sivilbefolkningen. Det planlagte opplegg med å ustyre ranerne med tungt utstyr og 

automatvåpen som medførte at politiet holdt avstand, i kombinasjon med å la 

sivilbefolkningen fritt oppholde seg på Domkirkeplassen for ved det å unngå 

ildgivning fra politiet, skulle etter planen gi ranerne nødvendig tid til å gjennomføre 

NOKAS-ranet. 

I henhold til forklaringen fra David Toska, legger retten til grunn at planen var at

anerne inne i tellesentralen skulle plukke penger, fylle så mange bagger som mulig 

og at ranslaget skulle dra fra stedet før politiet kom. Det var derfor lagt opp til 

samband mellom David Toska som skulle ta oppstilling i NOKAS-bakgården, og de 

ranerne som holdt vakt ute på Domkirkeplassen. Retten trekker den bevismessige 

slutning at det således allerede på planleggingsstadiet var klart at ranerne, utstyrt med 

skarpladde automatvåpen, skulle være på post inntil politiet kom til stedet. Det skulle 

da gis melding pr. mobiltelefon til David Toska, som i sin tur skulle beordre 

avslutning av ranshandlingen, transport av ransutbytte ut i bilene og flukt fra stedet. 

På planleggingsstadiet anså David Toska det som forholdsvis ukomplisert å ta seg inn 

i tellesentralens lokaler. Det ble anskaffet slegge og senere en rambukk for å knuse 

det han anså som et ordinært vindu inn til lokalet. Det ble videre anskaffet en stige 

som skulle brukes for å forsere avsatsen mellom taket på ventilasjonsbygget og 

NOKAS-bakgården. Videre ble det skaffet til veie et stort antall bagger som skulle 

brukes ved borttransport av ransutbyttet. 

Fluktruten fra Domkirkeplassen til Sørmarka og de videre fluktrutene til henholdsvis 

Nedre Dalgate og Skjeneholen, ble detaljert planlagt. David Toska valgte å bruke lite 

trafikkerte sidegater, gangveier og til dels fotgjengerunderganger. Hensikten var å 

unngå hovedveier og traseer der politiet formentlig først ville sette opp sperringer. For 

å slippe å krysse den sterkt trafikkerte Madlaveien ble ransruten lagt gjennom 

undergangen i krysset Madlaveien/E39. I denne undergangen ble det planlagt å kaste 

et stort antall spikerkryss. Undergangen utgjorde således en sluse som ville hindre 

eventuell videre forfølgelse fra politiets side. Toskas tanke ved å bruke underganger, 

var at ransbilene da ville komme over i stadige nyere områder av byen, hvilket ville 

minimalisere risikoen for å bli sat xxxxxxx t av politiet. Sjåførene som skulle kjøre 

fluktbilene gjennomførte øvelseskjøring i traseene. I gangveier og underganger ble 

rutene gått opp til fots for ikke å vekke unødige oppsikt. 

Som følge av endringen i ransplanene etter Toskas deltakelse i begravelsen til 

Xxxxxxx , ble det i perioden fra februar til begynnelsen av april foretatt rekruttering 

av det tilstrekkelige antall deltakere til ranslaget. Bilene som skulle brukes ved ranet 

satt Toska i bestilling gjennom det kriminelle miljøet på Østlandet.

Ca. 20.03.2004 besluttet Toska at ranet skulle gjennomføres mandag 05.04.2004. Han 

hadde da lest i dagspressen at NOKAS skulle flytte ut av lokalene 07.05.2004. Retten 

legger videre til grunn at datoen 05.04.2004 ble valgt da dette er en dag i påskeuken 

der det er påregnelig med mye kontanter i tellesentralen som følge av økt handel i 

forbindelse med påskehøytiden. Videre at bemanningen på politikammeret ville være 

redusert som følge av påskeferieavviklingen. 

I henhold til Toskas plan, ankom ransdeltakere Skjeneholen i løpet av helgen forut for 

ransdagen mandag 05.04.2004. Flere kom i den kortesjen av ransbiler som forlot 

Oslo- området lørdag 03.04.2004. Følgende biler deltok i denne kortesjen: En Volvo 

FL 6 lastebil, en Saab 9-5 Aero, en Range Rover og en Ford Expedition. Samtlige 

biler var stjålet på Østlandet i perioden 01.10.2003 til 22.03.2004. Lastebilen ble 

parkert ved Kvalaberg idrettsplass i Hillevåg. De tre andre bilene ble parkert i 

området rundt Tennisland nær leiligheten i Skjeneholen. I løpet av helgen ankom også 

de to bilene som skulle benyttes ved flukten videre fra Sørmarka, en Volkswagen LT 

kassebil og en Volkswagen Caddy. 

I løpet av søndag 04.04.2004 var ransdeltakerne samlet i leiligheten i Skjeneholen. 

Tiden ble brukt til prøving og tilpassing av ransutstyr, planlegging av detaljer samt 

informasjon til de enkelte deltakerne. Toska samlet ransdeltakerne i mindre grupper 

på to til tre personer da erfaringen viste at det ble uhåndterlig og dels useriøst når 

større grupper enn dette var samlet for å motta informasjon. Toska opplyste at det til 

dels var en meget stresset stemning i døgnet før ranet. Av i alt 14 ranere var det 

angivelig tre som trakk seg kvelden før under henvisning til at det var svakheter i 

planleggingen. Toska opplyste i retten at de tre som trakk seg blant annet viste til at 

det hadde vært så stor trafikk til leiligheten i Skjeneholen forut for ranet at dette ville 

innebære en risiko. Som følge av at tre ransdeltakere trakk seg, måtte det foretas en 

omfordeling av rollene. Det ble besluttet at det fortsatt skulle være syv ranere inne i 

banken. Antallet ranere ute ble derfor redusert til fire. David Toskas forklaring om at 

det var en stresset og anspent stemning kvelden før, støttes i en viss utstrekning også 

av den forklaring Johnny Thendrup ga i retten. På den annen side oppfattet Johnny 

Thendrup at ransaksjonen var godt planlagt og tilrettelagt og at han etter å ha hatt 

samtale med Toska, fikk en følelse av at ”penga lå i lomma allerede”.

Det er på det rene at det blant ransdeltakerne denne kvelden var et tema om hvorvidt 

vinduet inn til tellesentralen var sikkerhetsglass eller vanlig glass slik som Toska 

hevdet. Johnny Thendrup tok opp denne problemstillingen med Toska og fikk til svar 

at ”vinduet var som kjeks”, en uttalelse som virket beroligende på Johnny Thendrup. 

Det er rettens oppfatning at Toska i løpet av søndagen og natt til mandag måtte drive 

atskillig ”teambuilding-arbeid” for å motivere ranslaget og bøte på problemene som 

oppsto etter at tre ransdeltakere trakk seg. 

Det fremgår av videobildene fra tellesentralen at samtlige ranere er iført mørk 

kjeledress med et hvit stripe på venstre overarm. David Toska opplyste i 

hovedforhandlingen at hensikten med denne hvite stripen som ransnatten ble tapet på 

overarmen til hver enkelt ransdeltaker, var å minnes avdøde Xxxxxxx . 

Gjennomføringen av ranet 

I henhold til planen ankom en hvit varebil/kassebil Skjeneholen ca. kl. 03.30 natt til 

mandag 05.04.2004. Syv eller åtte ranere ble da hentet og kjørt til oppmarsjplassen i 

et skogholt i nærheten av Tennisland. Varebilen returnerte så til Skjeneholen, og 

hentet de resterende ranerne samt madrasser, sengtøy og annet utstyr som skulle 

dynkes med brennbar væske og påtennes i lastebilen som skulle sperre utkjørselen fra 

politikammeret. De ransdeltakere som ble hentet i andre omgang ble kjørt til 

ransbilene som var parkert i nærheten. De tre ransbilene, Saaben, Forden og Range 

Roveren, ankom etter hvert oppmarsjplassen i skogholtet. Toska opplyste i 

hovedforhandlingen at hovedhensikten med å samles på oppmarsjområdet i skogen, 

var å få samtlige ranere ubemerket ut av Skjeneholen mens det enda var mørkt. 

Da ranerne var samlet på oppmarsjområdet, var alle iført fullstendig ransutstyr og 

bevæpnet. På bakgrunn av Johnny Thendrups forklaring legger retten til grunn at han 

var kledd i mørk kjeledress og mørke sko samt hansker. Han hadde finlandshette 

under den svarte hjelmen med visir. Johnny Thendrup var bevæpnet med AG3 samt 

en Colt i hylster på låret. AG3-geværet var skarpladd. I tillegg til magasinet på 

geværet var han utrustet med seks AG3-magasiner festet til bandolæret. Den Colt 45 

han medbrakte var skarpladd og han hadde to tilleggsmagasin á syv skudd. Johnny 

Thendrup fikk tildelt rolle som vakt ved Mariakirkeruinen. Retten legger til grunn at 

også de tre øvrige som skulle ha vaktroller var utstyrt på lignende måte som Johnny

Thendrup, det vil si uniformering, tung skuddsikker vest, hjelm med visir, tohånds 

automatvåpen samt håndvåpen. Den del av ranslaget som skulle inn i banken hadde 

ikke hjelm, men ranshetter. Noen av disse var også utstyrt med briller. Det er på det 

rene at Toska var bevæpnet med et Kalashnikov automatisk tohåndsgevær. Noen av 

ranerne som tok seg inn i banken var bevæpnet med tohåndsvåpen. I tillegg kan det 

observeres enhåndsvåpen. 

Retten legger til grunn at ranslaget på elleve mann som denne natten i full utrustning 

var samlet i skogholtet, må ha fremtrådt som fryktinngytende, tilsvarende en 

kampklar militærenhet. 

I skogholtet ga Toska de siste instruksjoner. I henhold til forklaringen fra Johnny 

Thendrup avsluttet Toska med formuleringen ”nå går vi for gull”. 

Etter dette fordelte ranerne seg i de tre bilene, Forden, Range Roveren og Saaben. I 

henhold til planen skulle de tre bilene ”leve sitt eget liv” frem til avtalt møtested på 

Lagårdsveien. I den påfølgende perioden var det telefonsamband mellom bilene ved 

bruk av de ranstelefonene som var innkjøpt til særskilt bruk ved ranet. Det var en 

telefon i hver bil samt en som ble disponert av den som skulle ha rolle som vaktpost 

ved fluktbilene i Sørmarka. 

David Toska forklarte i hovedforhandlingen at han i denne perioden satt i Saaben, og 

at han i henhold til planen kjørte ut over Jæren hvor han sendte en rekke 

tekstmeldinger fra forskjellige steder. Toska var klar over at det etter ranet ville bli 

utført kommunikasjonskontroll. Tekstmeldingene som ble sendt fra forskjellige steder 

på Jæren skulle etter planene villede politiet i det etterfølgende 

etterforskningsarbeidet. 

Johnny Thendrup har forklart at han i denne perioden satt i Forden og på et tidspunkt 

ble kjørt til lastebilen som var parkert ved idrettsplassen på Kvalaberg. 

På bakgrunn av utlistet kommunikasjonskontrollmateriale legger retten til grunn at 

det ca. kl. 06.00 etableres kontakt med Toska og den telefon som innehas av 

vaktposten ved bilene i Sørmarka.

Johnny Thendrup opplyste i retten at han ca. kl. 07.00 kjørte lastebilen fra Kvalaberg 

til samlingsplassen ved Brødrene Kverneland på Lagårdsveien. Dette er en 

parkeringsplass som ligger nedenfor Lagårdsveien, noen få hundre meter sør for 

politistasjonen. 

Ca. kl. 07.30 er alle tre ransbilene og lastebilen samlet ved Brødrene Kverneland. 

Madrasser, sengtøy, soveposer mv. blir der lagt inn i lastebilen og dynket med store 

mengder brennbar væske. En jerrykanne samt en 5-liters kanne med brennbar væske 

blir plassert i lastebilens førerhus, men det foretas foreløpig ikke dynking i 

førerkabinen. 

Kl. 07.58 kjører Saaben og Range Roveren ifølge David Toska fra møteplassen ved 

Brødrene Kverneland mot Domkirkeplassen. Det er til sammen ni ranere i de to 

bilene. David Toska befinner seg i Saaben. Han har åpen linje på mobiltelefonen til 

føreren av Forden. Idet Saaben passerer jernbanestasjonen, varsler David Toska Fordføreren 

om at lastebilsjåføren skal starte kjøreturen mot politikammeret. 

Kl. 08.01 ankommer Saaben og Range Roveren Domkirkeplassen. Syv ranere tar seg 

inn gjennom hovedinngangen til Handelens Hus, videre ut gjennom branndøren til 

taket på ventilasjonshuset og derfra ned i tellesentralens bakgård. 

Kl. 08.02 kjører Johnny Thendrup lastebilen opp på Lagårdsveien og mot 

politikammeret. Etter at føreren av Forden har fått telefonisk beskjed fra Toska om at 

ranet er igangsatt, tuter Ford-føreren på lastebilen hvoretter Johnny Thendrup kjører 

denne inn foran politistasjonen og sperrer utkjørselen. Johnny Thendrup antenner 

bilens lasterom som er dynket med antennelig væske. Han lykkes ikke i forsøket på å 

antenne førerhuset, formentlig fordi han glemte å åpne vinduene i førerkabinen. Etter 

kort tid kan det fra politikammeret observeres kraftig ild og røykutvikling fra den 

brennende lastebilen. Johnny Thendrup løper til den ventende Forden og hopper inn i 

passasjersetet. Fra Forden kastes det ut spikerkryss. Det kastes også CS-granater mot 

politikammerets hovedinngang. Etter dette kjører Forden mot Domkirkeplassen. I 

traseen mellom politistasjonen og Domkirkeplassen kastes det også ut spikerkryss. 

Kl. 08.02 er David Toska og de øvrige seks ranerne kommet inn i NOKAS-

akgården. Det er fire ansatte inne i lokalet som straks oppfatter at de er utsatt for et 

ran når de ser de maskerte og bevæpnede personene utenfor vinduet. De flykter i 

sjokk ut av lokalet og oppover i etasjene. Ransalarm direkte til politiet utløses kl. 

08.02.58. En kvinnelig ansatt ringer da politiet og rapporterer direkte fra fjerde etasje 

mens hun kan se syv menn forsøke å ta seg inn i tellesentralens lokaler. 

Straks ranerne er kommet inn i bakgården forsøker de å ta seg inn vinduet ved bruk av 

slegge. Etter fem - seks slag forstår Toska at han har feilvurdert med hensyn til 

sikkerhetsnivået på glasset. Sleggeslagene gir som resultat kun små roser i glasset, og 

heller ikke bruk av den kraftige rambukken leder til at glasset gir etter. Da det går opp 

for ranslaget at en står overfor meget solid sikkerhetsglass, sprer det seg skepsis og 

det uttales blant annet at ”det går ikke, vi må dra”. 

David Toska forklarte i hovedforhandlingen at han på dette tidspunkt innså at han 

hadde feilberegnet glassets styrke og følte ansvar for likevel å gjennomføre ranet. Han 

tok ladegrep på sin Kalashnikov og stilte seg 1,5 til 2 meter fra vinduet. Geværet ble 

stilt på automatisk ild og Toska tømte to magasiner mot vinduet. Dette ledet til at 

vinduet ble svekket. Det ble brukt slegge og forsøkt å støte vinduet inn med 

rambukken. Vinduet ga imidlertid ikke etter. Toska tok seg opp på ventilasjonstaket 

og løp ut for å skaffe mer ildkraft. Raneren som holdt vakt utenfor hadde AG3 og 

vedkommende ble med inn i bakgården. Personene med rambukken trakk seg unna og 

raneren med AG3-geværet avfyrte ca. 55 skudd mot vinduet. Etter dette var det kun 

nødvendig med ett par slag før vinduet fullstendig ga etter. Det knuste ikke, men falt 

som et sønderskutt teppe inn i lokalet. Retten legger til grunn at det til sammen ved 

bruk av AG3 og Kalashnikov-geværet ble avfyrt i alt ca. 113 skudd mot vinduet. Siste 

skuddsalve ble avsluttet kl. 08.08.11. Johnny Thendrup har på dette tidspunkt 

ankommet sin vaktpost ved Mariakirkeruinen. I forklaringen sa Johnny Thendrup at 

det ved skytingen i NOKAS-bakgården hørtes ut som om ”de rev hele bygården”. 

Videoovervåkningskamera inne i NOKAS-lokalet viser første bilde av ranerne kl. 

08.08.39. De påfølgende minuttene viser bildene hektisk aktivitet fra ranernes side, 

der penger plukkes og legges i medbrakte bagger. 

Kl. 08.08.16 ankommer politibetjent Xxxxxxx og politibetjent Xxxxxxx

Domkirkeplassen i uniformert politibil. På dette tidspunkt står Johnny Thendrup og 

en annen fra ranslaget fortsatt vakt ved Mariakirkeruinen. På dette stedet er også den 

sølvgrå Saaben parkert. Idet politibilen ankommer og politibetjent Xxxxxxx observer 

en maskert raner med hevet maskinpistol, svinger han i stor fart inn i Kirkegata. En av 

ranerne går på dette tidspunkt fra Mariakirkeruinen og ut på Domkirkeplassen i 

retning av Kirkegata der politibilen svingte inn. 

Som det fremgår av rettens beskrivelse av ransplanleggingen, var planen å dra fra 

ransstedet når politiet eventuelt kom. Retten legger til grunn at denne planen ikke ble 

fulgt. Det er på det rene at det gikk ca. 12 minutter fra polititjenestemennene 

Xxxxxxx og Xxxxxxx ankom i uniformert bil kl. 08.08.16, til Saaben, som siste 

ransbil, forlot Domkirkeplassen kl. 08.20.15. I denne tidsperioden skjøt ranerne med 

automatvåpen og håndvåpen på Domkirkeplassen. Det ble avfyrt et betydelig antall 

skudd. De to ranerne som sto vakt ved Mariakirkeruinen skjøt med automatvåpen mot 

polititjenestemennene. I overensstemmelse med David Toskas planlegging passerte 

sivil trafikk, både busser, personbiler, syklende og gående, i tidsperioden skytingen 

pågikk. Ildgivningen fra ranerne har således påført både sivilbefolkningen og 

polititjenestemennene direkte livsfare. 

Det er på det rene at det ble løsnet skudd også fra polititjenestemennene som kom til 

Domkirkeplassen. Ett av skuddene fra politibetjent Xxxxxxx traff Johnny Thendrup i 

låret. Slik retten ser det, fremstår polititjenestemennenes atferd som fullt ut lovlige 

tjenestehandlinger. Spørsmålet om hvem som skjøt først, polititjenestemennene eller 

ranerne ved Mariakirkeruinen, er gjort til et tema i saken. Dette tema samt den 

rettslige betydning av dette, vil bli nærmere drøftet ved gjennomgang under skyld- og 

straffespørsmålet for Johnny Thendrup. 

Mens skuddvekslingen på Domkirkeplassen foregikk mellom ranerne og politiet, tok 

ranerne en forbipasserende syklist som gissel. Syklisten ble holdt som gissel frem til 

den grå Saaben forlot Domkirkeplassen. 

Retten legger til grunn at også den ransdeltakeren som inntok posisjon som vaktpost i 

krysset Kongsgata/Klubbgata, avfyrte skudd med sitt AG3 tohånds automatvåpen. 

Flere av skuddene var rettet mot politiet. Det er påvist i alt seks treff i politiets sivile

Volvo, ett treff i et vindu på hotellfasaden mot Hetlandsgata samt åtte - ni treff i 

politiets uniformerte kommandobil, hvorav ett traff politiførstebetjent Klungland i 

hodet og drepte ham momentant. 

På bakgrunn av tekniske undersøkelser av prosjektil og våpen, legger retten til grunn 

at det prosjektil som drepte politiførstebetjent Klungland, er avfyrt fra samme AG3gevær 

som ble brukt ved skyting av de tre siste salvene mot vindusglasset i NOKASbakgården. 

Retten legger således til grunn at raneren som avfyrte skuddene i 

NOKAS-bakgården, gikk ut av hoveddøren i Handelens Hus kl. 08.09.38. Raneren 

går bort til Range Roveren som står parkert utenfor. Magasinene som han har tømt i 

NOKAS-bakgården byttes formentlig ut med fulladde magasiner som han henter i 

Range Roveren. På vei fra Range Roveren mot den røde containeren som er plassert i 

krysset Kongsgata/Klubbgata, tar raneren ladegrep på AG3-geværet. Når raneren tar 

oppstilling ved den røde containeren er han klar over at vinduet inn til NOKASlokalene 

er sønderskutt, og at syv ranere befinner seg inne i tellesentralen der de er i 

ferd med å fylle opp de 15 baggene med pengesedler. Raneren er således klar over at 

ranet vil være gjennomført i løpet av kort tid. Han må derfor ha sett det som 

maktpåliggende å holde politiet på avstand de minuttene som gjensto frem til ranet 

var fullført. 

Retten legger til grunn at drapsmannen tok oppstilling ved den røde containeren ca. 

kl. 08.11. Innledningsvis forholder han seg rolig og lar sivil trafikk, biler, busser, 

syklister og fotgjengere passere. Retten legger til grunn at raneren åpner ild noen 

minutter senere i retning Hetlandsgata og Kongsgata, og at han i alt avfyrte minst 18 

skudd. 

Politibetjent Fred Sherling avga forklaring under hovedforhandlingen. Sherling 

opplyste at han befant seg på politikammeret da ransalarmen gikk ca. kl. 08.00. Han 

kunne da observere at en brennende lastebil sperret utkjørselen. Som følge av dette 

besluttet han å bruke sykkel fra politistasjonen og ned til sentrum. Politibetjent 

Sherling var sivilkledd og ikke bevæpnet. Han parkerte sykkelen da han kom til 

Kongsgata og gikk på gangstien langs Breiavatnet parallelt med Kongsgata. Fra 

gangstien kunne han observere raneren som holdt vakt ved den røde containeren. 

Videre observerte han en politikollega som nærmet seg raneren fra en sidegate, uten å

være klar over at hun gikk rett mot raneren som på dette tidspunkt befant seg utenfor 

hennes synsvinkel. Politibetjent Sherling fikk tatt seg bort til sin kollega og varslet 

henne. Som følge av dette kom hun seg vekk fra stedet. 

Idet politibetjent Sherling var opptatt med å varsle sin kollega, oppdaget han en sivil 

fotgjenger som beveget seg over krysset i retning mot raneren. I hensikt å advare 

sivilisten, gikk politibetjent Sherling ut i veien, kun få meter fra raneren som holdt 

vakt. Med ryggen til raneren viste han politiskiltet til fotgjengeren og ropte at han var 

fra politiet. Raneren hørte dette og gikk straks mot politibetjent Sherling med AG3geværet 

rettet mot Sherlings bryst og med fingeren på avtrekkeren. Raneren ropte ” 

hvem er du, kom her”. Raneren snakket østlandsk dialekt. Han beordret Sherling til å 

legge seg ned. Mens politibetjent Sherling lå på bakken med armene strakt fremover, 

ble han ransaket. Raneren brettet blant annet opp buksebeinet for å søke etter kniv 

eller annet våpen. Politibetjent Sherling lå på magen, men hadde hodet vendt slik at 

han hele tiden kunne iaktta raneren. I retten blir raneren beskrevet som ca. 185 til 190 

cm høy, slank kroppsbygning og med et karakteristisk skarpt/markert blikk. Han var 

iført mørk kjeledress. Han hadde hjelm med visir og under hjelmen finlandshette. I 

beltet hadde han flere magasiner samt en gassmaskeveske. På venstre lår hadde han 

pistol i hylster med klaff over. Opp av lårlommen stakk en gassflaske med rød topp. 

Han brukte boots som fottøy og bar vernevest på kroppen. 

Politibetjent Sherling oppfattet raneren som rolig og fattet. Han gjorde derfor ikke noe 

forsøk på å rømme, men valgte å vente for å se om det oppsto et ubevoktet øyeblikk. 

Mens han lå nede hørtes det også skudd fra Domkirkeplassen. Raneren løftet så 

våpenet og avfyrte skudd mot Kongsgata. Han opptrådte fremdeles rolig og behersket. 

Det var kontrollerte avtrekk. Politibetjent Sherling opplevde at bakken ristet og at 

tomhylsene føyk idet raneren skjøt skuddserier i kontrollerte intervaller. Skuddene var 

målrettet, men politibetjent Sherling lå slik til at han ikke kunne observere hvor 

raneren siktet. Han talte syv til åtte skudd for å beregne når raneren måtte skifte 

magasin, hvilket ville gi ham en mulighet for å flykte. Idet politibetjent Sherling 

beveget på seg for å forberede flukten, slo raneren resolutt på pistolhylsteret for å vise 

at han fremdeles var bevæpnet med skarpladd våpen. Mens raneren så var i ferd med 

å skifte magasin på AG3-geværet, benyttet politibetjent Sherling anledningen til å 

reise seg og flykte fra stedet.

Under henvisning til vitneforklaringene legger retten videre til grunn at sivil trafikk 

både i form av busser, biler og fotgjengere passerte forbi mens politimannen lå på 

bakken som gissel. 

Da politibetjent Sherling samme dag var på politikammeret for debrifing, ble han 

forevist bilder av fire personer. Det slo ham da umiddelbart at blikket til raneren han 

hadde sett lignet ”utrolig” på en av de fire, nemlig Kjell Alrich Schumann. Det var 

ranerens umiskjennelige blikk han reagerte på. Å se bildet av Schumann var som å ” 

få et slag i magen” opplyste politibetjent Sherling under hovedforhandlingen. 

Flere vitner har også forklart seg om gisselsituasjonen og skytingen inn i Kongsgata. 

Retten vil spesielt vise til vitneforklaringen fra Xxxxxxx . Hun gikk gangstien 

gjennom parken parallelt med Kongsgata. Idet hun var på vei ut i krysset 

Kongsgata/Klubbgata, observerte hun gisselsituasjonen. Retten legger til grunn at hun 

så raneren kommandere politibetjent Sherling ned på bakken. Hun kunne se at raneren 

dyttet ham og på ett tidspunkt hadde raneren også en fot på Sherlings rygg mens han 

lå nede. I forbindelse med situasjonen hørte hun raneren rope ”je skyt, je skyt”. Vitnet 

antok ranerens dialekt som svarende til Opplands-/Hedmarksdialekt. Vitnet så raneren 

skyte og talte mer enn ti skudd. Skuddene gikk i retning mot politiets sivile Volvo 

parkert i Hetlandsgata. Etter en liten pause snudde raneren seg og fortsatte å skyte, da 

i retning Kongsgata/Breiavatnet. Vitnet observerte at skytingen fant sted i jevn, rolig 

takt og at det derfor var lett å telle enkeltskuddene. Også vitnet Xxxxxxx opplyste i 

sin vitneforklaring at hun så raneren ved containeren skyte enkeltskudd inn i 

Kongsgata. 

Politiførstebetjent Arne Sigve Klungland var alene i den uniformerte kommandobilen 

da han kom kjørende inn Kongsgata mot Domkirkeplassen. Det lå en uladd MP5maskinpistol 

i passasjersetet ved siden av ham. På et tidspunkt sat xxxxxxx t 

Klungland bilen og begynte å rygge. Retten finner bevist at raneren avfyrte åtte til ni 

skudd mot kommandobilen. Det er også registrert skudd som har truffet en lyktestolpe 

i Kongsgata. Skuddene i kommandobilen har en samling som tilsier at det ikke er 

skutt med automatild, men med enkeltskudd. Det dødbringende skuddet er avfyrt fra 

et hold på ca. 114 meter. Prosjektilene med innslagspunkt i henholdsvis lyktestolpen

og bilen må ses i sammenheng, og retten legger til grunn at det er avfyrt flere skudd 

der det er siktet i høyde med førerens hode eller overkropp. Skuddene som traff ved 

kommandobilens venstre frontlykt har god samling. Det er rettens oppfatning at 

skuddene er avfyrt av en person med gode skyteferdigheter. Retten legger til grunn at 

skuddet som drepte politiførstebetjent Klungland ikke er et streifskudd som følge av 

ukontrollert skyting, men et målrettet skudd for å ramme sjåføren i kommandobilen 

og med det å sat xxxxxxx politiets fremrykking. 

I henhold til utskrift fra sambandssentralen svarer politiførstebetjent Klungland på 

anrop fra sentralen siste gang kl. 08.16.57. Videobilder tatt fra bussen i Kongsgata 

viser at politiførstebetjent Klunglands kommandobil rygger mot bussen og at siste 

bevegelse i bilen er kl. 08.17.48. Retten legger derfor til grunn at skuddet som drepte 

Klungland ble avfyrt mellom kl. 08.16.57 og 08.17.48. Det legges videre til grunn at 

Klungland ikke har rettet våpen mot raneren eller utgjort noen direkte trussel ut over å 

kjøre kommandobilen inn i Kongsgata. Han har på ett tidspunkt sat xxxxxxx t og 

begynt å rygge, og retten finner bevist at det dødbringende skuddet ble avfyrt etter at 

politiførstebetjent Klungland hadde rygget noen meter. Skuddene ble således avfyrt i 

en situasjon der politiets kommandobil allerede var under retrett. 

Flukten fra Domkirkeplassen og etterfølgende forhold 

Videobilder fra Domkirkeplassen viser at ranerne kommer ut av Handelens Hus kl. 

08.18.12. Ransutbyttet bæres i ca. 15 bagger og utgjør ca. kr. 57 millioner. Ranerne 

tar plass i bilene. Range Roveren og Forden begynner å kjøre bort fra 

Domkirkeplassen kl. 08.19.10. Idet Saaben settes i bevegelse kl. 08.19.35 kjører den 

inn i Range Roveren. Saaben blir etter dette stående en kort stund og kjører så fra 

Domkirkeplassen kl. 08.20.15. Idet ransbilene forlater Domkirkeplassen skytes det 

ukontrollert fra alle tre bilene. Retten viser blant annet til forklaringen fra Johnny 

Thendrup som opplyste at han, omtåket og svekket av skuddskaden, skjøt gjennom 

Saabens frontvindu og tømte hele magasinet. Det er på det rene at Saaben er påført en 

skade og som følge av dette sat xxxxxxx r den noen ganger på vei mot Sørmarka. 

Bilene følger i hovedsak den planlagte fluktrute. Fra Domkirkeplassen kjører bilene 

opp Olavskleiva, til venstre i Løkkeveien og videre Engelsminnegata, Prinsensgate,

Niels Juelsgate og Kannikgata. På denne strekningen observer et vitne at et 

håndvåpen holdes ut av vinduet på en av ransbilene og det avfyres skudd i luften. 

Ransbilene krysser Madlaveien ved å bruke fotgjengerundergangen til Solagata. I 

denne fotgjengerundergangen blir det fra Saaben kastet ut store mengder spikerkryss 

for å hindre eventuell forfølgelse fra politiets side. Fra Solagata følger ransbilene 

noenlunde parallelt E39 gjennom Tjodolvsgate og følger sykkel- og gangstien i 

Vålandsskogen til krysset Fridtjof Nansensvei hvor det igjen kjøres under 

rundkjøringen, opp ved bensinstasjonen i Bekkefaret, inn langs Ullandhaug skole 

hvoretter E39 krysses ved at bilene kjører gjennom fotgjengerundergang. Videre 

kjører bilene gangstien langs SIF Stadion, opp Solveig Bergsliensvei, Tyrihansveien, 

Peer Gyntsvei og Mor Aasesvei frem til parkeringsplassen ved trafostasjonen i 

Sørmarka. 

Det er den kollisjonsskadede Saaben som sist ankommer Sørmarka. I henhold til 

planen foretas det nå dynking av bilene med brennbar væske. Ransustyr som hetter, 

hansker, briller mv. kastes inn i bilene. Det installeres tennmekanisme i Saaben og 

helles brennbar væske mellom bilene for å sikre full antennelse av samtlige tre 

kjøretøy. I en Volkswagen Caddy samt i en Volkswagen LT varebil forlater ranerne 

Sørmarka. 

Kl. 08.35.57 innkommer den første melding om brennende biler i Sørmarka. Retten 

legger således til grunn at det har gått ca. 16 minutter fra bilene forlot 

Domkirkeplassen til bilene er antent og ranerne er kommet videre i de to fluktbilene. 

De to bilene kjører samme rute via Ullandhaugleitet og Sørmarkveien til 

Auglendsdalen. Her splittes ranslaget. 

Retten legger til grunn at det er David Toska som kjører Caddyen. I denne bilen er 

også Erling Havnå og noen andre fra ranslaget. Langs en nøye planlagt fluktrute går 

første del av turen til en garasje i Godeset-området. Fra denne garasjen kjører Havnå 

videre og gjør et ærend på Ikea før han fortsetter til bopel i Arendal. For Toskas del 

legger retten til grunn at han nå kjørte i sin Mercedes Vaneo videre fra Godeset til 

leiligheten i Skjeneholen 61. Hvor de øvrige ranerne som var i Caddyen tok veien, har 

Toska ikke villet forklare seg om. Det er imidlertid på det rene at det var flere biler 

parkert ved garasjeanlegget på Godeset, og som ble brukt av ranerne i den videre

flukt. Toska forklarte at han kjørte i en grå Mercedes Vaneo til Skjeneholen hvor han 

oppholdt seg i dagene etter ranet. 

Etter at de to fluktbilene skilte lag i Auglendsdalen ble de ranerne som satt i den hvite 

kassebilen samt ransutbyttet kjørt til dekkleiligheten i Nedre Dalgate 41. Fluktruten 

fra Auglendsdalen til Nedre Dalgate gikk via en rekke sidegater og småveier. I 

henhold til David Toskas forklaring fulgte bilen følgende rute: Vassåsveien, 

Brattåsveien, Rogalandsveien, Roald Amundsensvei, Bispeladegård, Veumsveien, 

Flintegata, Consul Sigvald Bergesensvei inn til enden av Hillevågsvannet. Derfra den 

helt ekstraordinært smale og kronglete Frue Terrasse til Hjelmelandsgata. Videre via 

Avaldsnesgata, Jelsagata, Sandsgate og Nedstrandsgata til krysset Nedre Dalgate, 

hvor det kjøres til venstre ned til Nedre Dalgate 41. Her ble de 15 baggene med 

ransutbytte båret inn. Ranerne, deriblant skadeskutte Johnny Thendrup, oppholdt seg i 

dekkleiligheten Nedre Dalgate i dagene fremover. Retten legger til grunn at de en for 

en har tatt seg ut av dekkleiligheten og på ulike måter kommet seg bort fra Stavanger. 

Etter ca. en uke oppsøkte David Toska dekkleiligheten i Nedre Dalgate. Han hadde da 

samtale med Dan Pettersen. I henhold til David Toskas forklaring ble ransutbyttet 

fraktet til Østlandet den 19.04.2004. Ransutbyttet ble der talt opp og det ble foretatt 

utdeling av penger til flere ransdeltakere. Av ransutbyttet på ca. kr. 57 millioner er 

bare ca. kr. 6 millioner kommet til rette. Toska rømte deretter til Spania. Han ble først 

pågrepet 05.04.2005 og deretter utlevert til norske myndigheter. 

3 SKYLDSPØRSMÅLET 

Tiltalte nr. 1, David Aleksander Toska 

Innledning 

David Aleksander Toska er født den 18.09.1975 og har adresse Xxxxxxx , 0587 Oslo, 

pt. i varetektsfengsel. Han har delvis fullført videregående skole, har ingen 

yrkesutdanning eller utdanning ut over dette. Han oppgir å være samboer med

delforsørgelsesbyrde for ett barn. 

Han er tidligere straffedømt og bøtlagt, herunder ble han 28.02.1993 bøtlagt for grovt 

tyveri, overtredelse av straffelovens § 258 jfr. § 257, med kr. 3.500. 

Han ble videre ved Oslo forhørsretts dom av 07.04.1995 domfelt for overtredelse av 

staffelovens bestemmelse om grovt tyveri, grovt skadeverk, bilbrukstyveri, 

vegtrafikkovertredelser mv. til en straff av 6 måneders betinget og 6 måneders 

ubetinget fengsel. Han sonet den ubetingede del 03.05.1995 til 14.06.1995 i Oslo 

kretsfengsel og ble prøveløslatt med en prøvetid på 6 måneder og med en resttid på 61 

dager samt tilsyn. 

Han ble 15.02.1996 i Nordmøre forhørsrett dømt til 10 måneders ubetinget fengsel for 

overtredelse av bestemmelsen om grovt tyveri, militær straffelov og vegtrafikkloven, 

en straff som er avsonet i tiden 19.02.1996 til 06.08.1996. Han ble prøveløslatt med 6 

måneders prøvetid og en resttid på 102 dager. 

Han er videre dømt ved Oslo byretts dom av 30.11.1999 for overtredelse av 

straffelovens bestemmelse om heleri, trusler mot offentlig tjenestemann, skadeverk, 

vegtrafikklovgivningen mv. til en straff av fengsel i 5 måneder, hvorav 90 dager ble 

gjort betinget med en prøvetid på 2 år. Dommen ble ansett avsonet ved utholdt 

varetektsfengsel. Retten bemerker her at heleriet gjaldt en MP5-maskinpistol, 

dynamitt, politiradio og en startpistol, samt at forholdet gjaldt trusler mot offentlig 

tjenestemann. 

Han ble videre ved Oslo tingretts dom av 31.03.2004 dømt for overtredelse av 

straffelovens bestemmelse om heleri § 317 1. ledd og etter våpenlovens § 33 1. ledd 

til en straff av 120 dagers betinget fengsel. Det fremgår av dommen at også dette 

heleriet gjaldt oppbevaring av to 9 millimeter pistoler, en Browning pistol kaliber 22, 

en pistol kaliber 45 og en Walter pistol, også denne 9 millimeter, samt tilsvarende 

overtredelse av våpenloven. 

Toska er dessuten ved Oslo tingretts dom av 03.10.2005 (den såkalte ”Koffert- 

saken”) rettskraftig dømt til fengsel i 1 år og 8 måneder for overtredelse av

straffelovens bestemmelse om grovt heleri og da som en fellesstraff med Oslo 

tingretts dom av 31.03.2004. Toska ble her ansett som hovedmannen i forbindelse 

med utlånet av kr. 5 millioner kontant i en koffert, men ble frifunnet for utpresning og 

tvang. 

Ved Oslo tingretts enda ikke rettskraftige dom av 01.03.2006 er han dømt til fengsel i 

3 år blant annet for forsøk på innbruddstyveri fra Norsk Medisinaldepot. Han ble i 

samme dom frifunnet for innbruddet i Gjensidige Nors sparebank på Bryn. 

Toska har også redegjort for at han er mistenkt for å være involvert i den såkalte ” 

Wonderboy-saken”, og det foreligger mistanke mot ham for å ha investert ca. kr. 20 

millioner av NOKAS-pengene i et større og beslaglagt hasjparti. 

På bakgrunn av det som fremkom i hovedforhandlingen, og under hensyn til 

prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har retten funnet David 

Toska skyldig i henhold til tiltalen. Retten vil nedenfor begrunne avgjørelsen av 

skyldspørsmålet. 

Hendelsesforløpet frem til flyttingen til Sandnes 

Toska har forklart at han grunnet de ovenfornevnte forhold allerede i november 2002 

”gikk under jorden”, men at han igjen var mer aktiv ved årsskiftet 2002/03 ved at 

flere konkursbegjæringer ble fremmet mot kausjonisten i den ovenfornevnte ” 

Koffert-saken”, begjæringer som man imidlertid ikke vant frem med. 

På nyåret 2003 opererte David Toska igjen mer og mer synlig, dog slik at han fortsatt 

fryktet pågripelse i ”Koffert-saken”. 

Sommeren 2003 skal han ha vært på en 3 ukers ferietur til Gran Canaria, hvor han 

også har opplyst at han traff medtiltalte Erling Mathias Havnå. Senere samme 

sommer, skal Toska og noen venner ha vært på en bilferietur til Arendal, Kristiansand 

og Stavanger, hvor medtiltalte Havnå skal ha blitt besøkt i Arendal 21.07.2003. Det er 

blant annet opplyst at medtiltalte Lars-Erik Andersen også var med på denne turen, 

hvilket er bekreftet av Andersen i retten.

Allerede fra dette tidspunkt finner retten godtgjort at Toska kikket seg rundt med 

tanke på å finne et nytt objekt som han kunne foreta et ”brekk” mot, herunder har han 

vist til den fremgangsmåte med såkalt ”kabelfeil” som var brukt med hell på 

Østlandet og da under ”Bryn-saken”. Retten finner godtgjort at det her dreide seg om 

planlegging av et bankran, postkontorran eller lignende forbrytelser. Allerede 

sensommeren 2003 har Toska forklart at han hadde ”noe utestående” i forhold til 

tiltalte nr. 12, Xxxxxxx , i Sandnes. Xxxxxxx har selv forklart at dette hadde med ” 

dopsalg” å gjøre, med andre ord salg av anabole steroider. Toska har nektet å gå 

nærmere inn på dette, ut over å bekrefte at Thomas Xxxxxxx fremsto som en ”dårlig 

betaler”. 

I september 2003, nærmere bestemt den 17.09.2003 ca. kl. 03.15 om natten, ble David 

Toska, Erling Havnå, xxxxxxx og Xxxxxxx sat xxxxxxx t av Oslo-politiet i 

Kongsveien, sentralt i Oslo S. En tur Toska nektet å forklare seg nærmere om i retten 

ut over å bekrefte at de ble sat xxxxxxx t av politiet for kontroll. 

11.10.2003 fikk Toska og hans samboer Xxxxxxx -Styr en gutt, Xxxxxxx. Samme 

høst nådde man som nevnt ikke frem med konkursbegjæringer mot kausjonist 

Undrum i den såkalte ”Koffert-saken”. 

Retten legger til grunn at David Toska på dette tidspunkt vitterlig hadde en 

velbegrunnet frykt for å bli pågrepet i anledning sin befatning med ”Bryn-saken”, for 

”Medisinaldepot-saken” og for ”Koffert-saken” og at han blant annet derfor nå 

planla å forlate hovedstaden. 

Basert på den ovenfornevnte sommertur, bestemte Toska seg for å flytte til Stavanger/ 

Sandnes-området, hvilket han da iverksatte forberedelser i forhold til. 

27.10.2003 ble ranet av Postens Brevsenter i Oslo begått, et alvorlig væpnet ran med 

flere deltakere, hvor det ble løsnet en rekke skarpe skudd mot tjenestemenn ved Oslo 

politikammer. Utbyttet var imidlertid begrenset til ca. kr. 402.000 i et grovt ran som 

var nøye planlagt, gjennomført med våpen og flukt i stjålne ventende biler. Bilene ble 

forlatt og delvis påtent i etterkant av ranet.

Så vidt retten har forstått er Toska mistenkt eller siktet også for dette ranet, uten at 

retten er kjent med om det er foretatt noen påtalemessig avgjørelse i så henseende. 

Flyttingen til Sandnes 

Som nevnt ovenfor er det klart for retten at Toska allerede sommeren 2003 hadde 

vært i Stavanger/Sandnes-området for å se etter høvelige objekter som kunne ranes. 

Retten finner at Toska også ønsket å komme seg bort fra et etter hvert utrygt miljø på 

Østlandet og for å få mer ro sammen med sin samboer og nyfødte sønn. Slik retten ser 

det er det ingen tvil om at Toska for lengst var i gang med planleggingen av et ” 

brekk” i Stavanger/Sandnes-distriktet, der han eventuelt kunne benytte seg av den 

tidligere nevnte ”kabelfeil-metoden”. 

Toska har forklart at han tok med seg sin nære venn gjennom de siste 10 år, tiltalte 

Lars-Erik Andersen, på flytteturen. Andersen var gjennom de siste år også kjent for å 

ha hatt et alvorlig rusproblem, men som i forhold til sin gode venn David Toska, 

angivelig alltid oppførte seg ”rolig og greit”. 

Turen gikk først via Tønsberg og Kristiansand, hvor følget overnattet. Så vidt retten 

har forstått kjøpte David Toska, under falskt navn, i en elektrobutikk i Kristiansand en 

mobiltelefon med kontantkort. Denne telefonen hadde han utelukkende tenkt å 

benytte under sitt arbeid med å skaffe seg en bolig, hus eller leilighet i 

Stavanger/Sandnes-distriktet. 

Det synes å være på det rene at den telefonen Toska her omtaler er en Nokia 3510i 

som er kjøpt på Elkjøp i Kristiansand 19.11.2003 og som har telefonnummer 98 07 22 

33. Denne telefonen har i perioden 23.12.2003 til 06.05.2004 etter innhentet utlisting, 

hatt 642 kontakter. Det fremgår videre at telefonen ikke har hatt utgående trafikk før 

08.02.2004, og at det alt vesentlige av både inn- og utgående trafikk har skjedd i 

perioden 08.02. til 22.02.2004, en periode hvor Toska har forklart at han befant seg i 

Oslo i forbindelse med Xxxxxxx død og begravelse. I perioden 26.02. til 25.03.2004 

er det kun registrert tre innkommende SMS-meldinger. 

I tiden 23.12.2003 til 11.01.2004 er det kun registrert seks innkommende SMS-

meldinger på telefonen. 

Som nevnt ble altså telefonen kjøpt i falskt navn og da i navnet Eirik Hansen, hvilket 

er forenlig med Toskas forklaring om at han reiste til Stavanger/Sandnes-regionen 

blant annet for å skjule seg. 

Toska har redegjort for at reisefølget etter overnatting i Kristiansand, bega seg til 

Ålgård Hotell, hvor de skal ha bodd noen netter før de fant leiligheten i Skjeneholen i 

Smeaheia i Sandnes, hvor de flyttet inn. 

Ferden til Sandnes gikk i en svart Mercedes Benz Vaneo, som Toska har redegjort for 

angivelig skal være leid av en bekjent av ham i Oslo. 

Forut for flyttingen til Stavanger og som ledd i den forestående planlegging av et 

straffbart foretak, har tiltalte Ridvan Halimi forklart at han allerede høsten 2003, og 

før han den 14.11.2003 ble varetektsfengslet mistenkt for deltakelse i ranet mot 

Postens Brevsenter, stjal en Saab 9-5 stasjonsvogn fra Årnes på Østlandet. Halimi har 

forklart at bilen var en såkalt ”nøkkelbil”, hvor han betalte kr. 7.000 til en ukjent for 

nøkkelen, sporet opp bilen, stjal den, kjørte til Oslo og parkerte den noen dager for å 

avklare om bilen var såkalt ”sporet”. Deretter skal Halimi ha kjørt bilen til den 

garasjen han disponerte og fortalte om dette til Toska. Han inngikk avtale om at 

Toska skulle ta bilen når det passet, og at han skulle betale mellom kr. 20. og 30.000 

for denne. Halimi har redegjort for at han fikk kontant betaling for bilen umiddelbart 

før han ble varetektsfengslet i november 2003. Hva Toska i sin tur aktet å bruke 

ovenfornevnte bil til, skal ha vært ukjent for Ridvan Halimi. 

Tiltalte Xxxxxxx har også forklart at han kom i kontakt med David Toska høsten 

2003, og da angivelig i september måned i anledning av at Xxxxxxx allerede over tid 

hadde omsatt atskillige mengder anabole steroider for en ikke oppgitt oppdragsgiver i 

Oslo. Xxxxxxx har forklart at Toska direkte forespurte om Xxxxxxx ville selge ” 

dop” også for Toska. I den forbindelse ble det arrangert et møte med Toska på 

Kvadrat kjøpesenter i Sandnes med en ukjent mellommann. Ved denne anledning skal 

Xxxxxxx ha fått overlevert en bag ”full av dop” samt en prisliste. Det hele var basert 

på provisjon av salget. Xxxxxxx har i den forbindelse også forklart at Toska uttalte at

han ville komme tilbake en tid etter, hvilket han antakelig skal ha gjort i 

oktober/november 2003. På dette tidspunkt skal Toska ha tilkjennegitt til Xxxxxxx at 

han var interessert i en leilighet eller et hus i distriktet, og ba Xxxxxxx om å være på 

utkikk i forhold til dette. 

Toska har som nevnt forklart at de ankom Ålgård Hotell torsdag 20.11.2003, og at de 

bodde der noen dager mens de kikket etter og var på visninger på boliger i området. 

Toska har videre forklart at han i forbindelse med dette også var på diverse besøk på 

en internettkafé sentralt beliggende i Stavanger og da nede ved krysset 

Langgata/Havneringen. 

Under oppholdet på Ålgård Hotell synes det også klart at Toska har vært i forbindelse 

med tiltalte Xxxxxxx . Videre har Xxxxxxx forklart at han også har kjørt Toska til og 

fra hotellet på Ålgård. 

Turen til Sandnes via Kristiansand, mobiltelefonkjøp, oppholdet på Ålgård Hotell, 

søk etter bolig på internett og i boligaviser mv., er bekreftet av tiltalte Andersen. 

Vitnet Xxxxxxx har også bekreftet familiens ankomst til Ålgård Hotell, og at de leide 

to rom på hotellet. Hun har også bekreftet Toskas opplysning om at de tok inn under 

falsk navn - ” Xxxxxxx” - noe også Lars-Erik Andersen har bekreftet. Så vidt retten 

har forstått skal Xxxxxxx være en bekjent av Lars-Erik Andersen, som ikke har noe 

med nærværende sak å gjøre. 

Vitnet xxxxxxx har beskrevet ”ekteparet Toska” for retten, og særlig la hun merke 

til at de medbrakte en nyfødt baby og videre at de leide to rom, nemlig rom 201 og 

202. Vitnet har ikke kunnet huske at det kom tre voksne personer samtidig, men har 

forklart at rommene, så vidt hun husket, var forhåndsbestilt ifølge hotellets liste og at 

oppholdet også ble forlenget. Hun utelukker imidlertid ikke at gjestene kan ha 

kommet uanmeldt og da som såkalte ”dropp-inn gjester”. Etter at Toska hadde vært 

borte en times tid, har xxxxxxx forklart at hun så ham komme tilbake sammen med 

en fremmed mann, en mann hun senere på bilder hos politiet har plukket ut som 

tiltalte Kjell Alrich Schumann. Dette forhold vil retten komme nærmere tilbake til 

senere. Tiltalte Lars-Erik Andersen har hun imidlertid ikke klart å gjenkjenne, ei 

heller i retten. Hun er imidlertid helt sikker på at om det skulle ha vært tre voksne,

kom disse ikke samtidig til hotellet. 

Etter noen dager lyktes det Toska via en rubrikkannonse å finne den vertikaldelte 

boligen i Skjeneholen 61 på Smeaheia i Sandnes. Ved denne anledning brukte Toska 

det falske navnet Eirik Hansen som han hadde benyttet under mobiltelefonkjøpet i 

Kristiansand. Leieforholdet ble ordnet via en kamerat av eieren, og det skal ha blitt 

opplyst at eieren bodde i Oslo. Huset skulle leies umøblert, og Toska har redegjort for 

at han medbrakte kr. 90.000 i kontanter som han blant annet aktet å bruke til å innrede 

huset med og å betale leie for. Toska har videre redegjort for at leiligheten ble leid av 

hans samboer Xxxxxxx som undertegnet kontakten med ”Alette Lorentzen”. Det ble 

betalt kr. 10.000 pr. måned og med én måneds depositum, en betaling David Toska 

selv skal ha forestått i kontanter i SR-Bank på Domkirkeplassen i Stavanger. Så vidt 

vites ble leiligheten leid fra 22.11.2003 til 01.12.2005, men ble oppsagt over telefon 

fra Stockholm på vegne av Toska av Ine Nordbø. Toska har ikke villet forklare retten 

noe om bakgrunnen for dette. 

Toska har redegjort for at innflytting i Skjeneholen skjedde ca. 20.11. til 22.11.2003. 

Lars-Erik Andersen har fortalt at det ble innkjøpt brukte møbler samt at det ble 

foretatt flere innkjøp av møbler og senger på Ikea. Det ble blant annet innkjøpt 

dobbeltseng og fire feltsenger for å kunne huse besøkende. 

Andersen har forklart at Toska var en del ute i den perioden som nå fulgte, og at 

Andersen for sin del var av den oppfatning at Toska ”nok kjente noen her i 

distriktet”. 

I den forbindelse har tiltalte Xxxxxxx bekreftet at han fortsatte salget av anabole 

steroider, og at han holdt jevnlig kontakt med David Toska ca. én gang pr. uke. 

Xxxxxxx har forklart at det er hans oppfatning at Toska allerede var eller bodde her i 

distriktet, og ved én anledning skal Xxxxxxx også, så vidt retten har forstått, kjørt 

Toska til huset i Skjeneholen. Allerede på dette tidspunkt ga Xxxxxxx Toska 

tilbakemelding om at hans kamerat, tiltalte Dan Pettersen, etter et samlivsbrudd med 

en tidligere medeiende samboer, hadde et hus sentralt i Stavanger som han ønsket å 

leie ut. Toska har bekreftet at han var og kikket på huset, men det fremsto som ” 

uinteressant som dekksted”, idet det blant annet ikke hadde garasje.

Toska har erkjent at han nå for alvor var i gang med å se etter en lokal bank eller 

lignende som han kunne rane eller bestjele ved bruk av den såkalte ”linjebruddmetoden”. 

Tiltalte Xxxxxxx har her imidlertid forklart at Toska etter befaring i Nedre Dalgate 

mente huset var greit, og at det skulle arrangeres et møte med eier og utleier Dan 

Pettersen i den forbindelse. 

Dan Pettersen har her bekreftet at Xxxxxxx hadde lovet å hjelpe ham med å innkreve 

et tilgodehavende han hadde mot en tidligere bekjent. Da Xxxxxxx skjønte at 

Pettersen hadde behov for penger og ønsket å leie ut Nedre Dalgate, opplyste han at 

han kjente en person ved navn David Toska som ønsket å leie huset. Toska var også 

en som kunne bistå Xxxxxxx med å innkreve Dan Pettersens tilgodehavende. 

Toska har forklart at han allerede på dette tidspunktet, og faktisk da han foretok 

innbetalingen av leien og forskuddet til Skjeneholen i SR-Bank på Domkirkeplassen i 

Stavanger, hadde blitt oppmerksom på at også Norges Bank lå plassert vis a vis SR- 

Bank. Toska har bekreftet at han allerede nå tenkte på hvorvidt ”linjebruddmetoden” 

her kunne anvendes, og at det nettopp var i forhold til Norges Bank som et 

potensielt ransobjekt at huset i Nedre Dalgate ville passe perfekt som dekkleilighet 

sentralt i sentrum etter et ”spektakulært ran”. 

På dette tidspunkt hadde Lars-Erik Andersen reist tilbake til Oslo og Metkel Betew, 

en annen av David Toskas gode venner, var nettopp løslatt etter å ha avsonet en 

ransdom på 6 1/2 års fengsel. Betew ble løslatt i november og ønsket etter kort tid å 

dra på besøk til David Toska, som han hadde fått vite hadde flyttet til Skjeneholen i 

Sandnes. Betew har redegjort for at han reiste på besøk til Toska medio desember 

2003. 

Betew har videre forklart at han, av den mellommannen han fikk opplyst Toskas 

adresse av, også fikk beskjed om ikke å ta med seg mobiltelefon. Dette er forenlig 

med at David Toska ikke ønsket å la seg spore verken direkte eller indirekte. 

Metkel Betew er av David Toska betraktet og karakterisert som en ”meget god venn” 

og Toska har bekreftet Betews besøk. Betew har opplyst at han var på besøk ca. en

ukes tid, og at han hadde meldeplikt én gang hver 14. dag hos Kriminalomsorgen som 

han måtte overholde. Han har fortalt at han følgelig reiste tilbake 22.12.2003 og at 

han da hadde følge av Xxxxxxx til Oslo. Så vidt retten har forstått hadde David Toska 

eneansvaret for sønnen Xxxxxxx frem til julaften 2003, da Xxxxxxx returnerte. 

Ifølge Betew skal de allerede da ha avtalt et nytt besøk en gang i januar. 

Leie av Nedre Dalgate 

Romjulen 2003 har Dan Pettersen forklart at han hadde det nevnte møtet med David 

Toska hjemme i huset i Nedre Dalgate, en person Pettersen ikke skal ha kjent på 

forhånd. Toska skal ha opplyst at han ønsket å leie huset møblert, og Pettersen har 

forklart at han forsto det slik at Toska ville flytte dit fra Oslo. Det ble kjøpt og fylt ut 

en standard husleiekontrakt, og avtalt at husleien skulle være kr. 10.000 pr. måned 

inklusive strøm. Det var 3 måneders oppsigelse, og Toska betalte kontant en måneds 

leie samtidig som han umiddelbart fikk tilgang til et gjesterom i husets tredje etasje. 

Toska samtykket i at Dan Pettersen inntil videre fortsatt kunne bo i huset. Så vidt 

retten har forstått var også Xxxxxxx til stede under møtet, men han oppholdt seg i 

stua. Toska og Pettersen var på kjøkkenet og etter Xxxxxxx s oppfatning, ble de enige 

om leievilkårene, uten at han overhørte samtalen nærmere. 

Dan Pettersen har forklart at så vidt han forsto, drev både Toska og Xxxxxxx i 

samme ”anabole bransje”, og at dette kunne ha noe sammenheng med at han fikk så 

godt betalt for huset. 

På dette tidspunkt er det at David Toska forklarer seg nærmere om hvorledes han 

startet planleggingen og observeringen av virksomheten i og omkring 

NOKAS/Norges Bank på Domkirkeplassen. Toska har forklart at det var i forbindelse 

med dette at han endelig bestemte seg for å inngå leiekontrakt på Nedre Dalgate og 

har i den forbindelse ment at kontrakten først ble underskrevet 10.01.2004, hvorunder 

også kr. 10.000 i leie ble betalt kontant. Toska har forklart at han var ”helt trygg på 

utleier og kompisen hans” som begge var to karer fra ”miljøet”. Han har redegjort for 

at Nedre Dalgate passet perfekt som dekkleilighet etter et ran og etter et 

kjøretøybytte, og at den eneste hensikten med Nedre Dalgate, var å bruke den som ” 

et opplegg” i forhold til et ran av NOKAS. Han har videre forklart at han hadde en

ekke personer på besøk i Skjeneholen og at dette i det vesentlige er personer fra det 

kriminelle miljø. 

Leiekontrakten mellom Dan Pettersen og David Toska ble inngått for å gi legitimitet, 

idet eiendommen jo ble leid i sin helhet som en ”oppleggsleilighet”. Toska har 

forklart at han fikk én nøkkel selv til boligen av Pettersen eller Xxxxxxx , men 

huseier Dan Pettersen hadde alltid nøkkel til huset/leiligheten. Toska bekrefter at han 

nok har lånt ut sin nøkkel, uten at han ønsker å si til hvem, ei heller ville han forklare 

seg noe nærmere om dette. Han ønsker heller ikke å si noe om hans eventuelle 

tilgodehavende hos Xxxxxxx , ut over å si at både Xxxxxxx og var ” Xxxxxxx” som 

ikke belemret Toska med spørsmål av noen art. Toska har på direkte spørsmål fra 

statsadvokaten, bekreftet å ha betydelige midler til gode hos Xxxxxxx , uten å ville si 

noe nærmere om dette. 

David Toska har nærmere redegjort for at han kort forut for dette, allerede 

nyttårsaften, hadde fått besøk fra Oslo av tre personer som han ikke ønsker å oppgi 

navnet på, og at Xxxxxxx og Xxxxxxx fikk følge av disse hjem til Oslo 02.01. eller 

03.01.2004, hvor hun ble værende en drøy ukes tid. 

Tidlig på nyåret 2004 skal Xxxxxxx ha opplyst at Toska angivelig ville flytte inn, og 

i den forbindelse skal det etter Pettersens forklaring ha blitt filt en ekstra nøkkel til 

huset som via Xxxxxxx skal ha blitt overlevert Toska, noe Xxxxxxx imidlertid har 

benektet. Pettersen har bekreftet at det etter dette, og da svært tidlig i januar, ble båret 

noen større grønne militærbagger, såkalte ”jødebagger”, opp i tredje etasje til det 

rom David Toska disponerte. Pettersen har redegjort for at han trodde dette var klær 

og annet innbo, og at både han selv og Xxxxxxx hjalp Toska med å få dette utstyret 

inn i Nedre Dalgate. 

Xxxxxxx for sin del har bekreftet dette, men at han også tenkte at baggene kunne 

inneholde ”dop”, med andre ord anabole steroider. Xxxxxxx har bekreftet at det 

dreide seg om tre, fire store gymbagger - visstnok sorte - og at baggene ble båret opp i 

fellesskap. I den forbindelse skal det ha blitt spist noe felles mat og snakket om løst 

og fast før Xxxxxxx forlot Nedre Dalgate.

Ransplanlegging i januar 

Ransplanene ble nå mer konkrete og detaljerte. Toska har redegjort for at han på en 

internettkafé i Stavanger leste seg nærmere opp på Norges Banks nettsider, skaffet 

seg oversikt over antall filialer, beliggenhet mv. og at han også tok selve bygget 

nærmere i øyesyn. 

Retten legger til grunn, som forklart av Toska, at han fra utsiden og gjennom 

vinduene i tredje etasje i NOKAS-bygget, så trillehyller fulle av noe han antok var 

minibankkassetter som han mente å gjenkjenne fra ting han hadde iakttatt hos Statoil 

på Storo i Oslo. Han mente også å kunne se en tellemaskin, flere glasskap med 

seksjoner og skap han antok inneholdt sedler. Han studerte kjøreporten i underetasjen 

nærmere og kom snart til at selve pengehvelvet måtte ligge i kjelleretasjen. 

Toska ble videre oppmerksom på at NOKAS hadde en åpen bakgård og registrerte 

også at mens tredje etasje syntes å inneholde penger, var andre etasje i det vesentlige 

en etasje med TV-skjermer og annen overvåkning. 

Toska saumfarte tilstøtende bebyggelse for om mulig å få innsyn i bakgården, og 

oppdaget til slutt fra et vindu i Handelens Hus at det var mulig å se ned i angjeldende 

bakgård. Han oppdaget da også vinduene inn til selve tellesentralen og noe han antok 

kunne være en større makuleringsmaskin for sedler. Han registrerte videre at det var 

en rød dør - angivelig branndør - fra andre etasje i Handelens Hus og ut til et halvtak, 

som i sin tur kunne gi atkomst til selve NOKAS-bakgården. Toskas rekognosering og 

planlegging foregikk over flere dager. Han tok seg deretter gjennom den røde døra en 

kveldsstund mellom kl. 20.00 og 21.00, gikk inn på taket, klatret ned i NOKAS’ 

bakgård mellom noen betongsøyler og tilbrakte ett par timer i bakgården. Han var 

særlig nøye på å avdekke eventuelle kamera, sensorer mv. og vissnok også 

medbringende en lykt, tok han tellesentralens lokaler i nærmere øyesyn. 

Fra bakgården var han også i stand til å se en større hvelvdør lenger inne i lokalets 

bakgang, som han antok måtte være døren til Norges Banks - nå NOKAS’ - hvelv.

Toska registrerte seddelmakulatur i makuleringsmaskinen og i diverse søppelspann, 

og studerte deretter vinduene fra bakgården og inn til tellesentralen spesielt nøye. Han 

studerte karmtykkelse mv. og mente at vinduet fremsto som ”helt blankt”, med andre 

ord ikke sikkerhetsglass, men et vindu som med letthet kunne slås inn. 

Han hadde før tenkt på muligheten av å kunne bore seg inn i hvelvet, men registrerte 

nå også et kummelokk i bakgården, noe han vurderte om kunne brukes til en 

tunnelatkomst eller lignende. Han registrerte også at det bak forskjellig apparatur, 

delvegger av betong, søyler mv. var fullt mulig å gjemme seg i bakgården. På dette 

tidspunkt mente Toska at dette åpenbart var en tellesentral som ”med letthet kunne 

ranes”. 

Toska tenkte først og fremst på at det ville være enkelt å skjule en raner i bakgården, 

som kunne varsle andre om når hvelvet var åpent, og han vurderte også muligheten 

for å bruke et fastmontert ”spionkamera” en tid i planleggingsfasen. I den forbindelse 

registrerte han at det i bakgården også var et strømskap som eventuelt kunne benyttes. 

I forbindelse med denne rekognosering og nærmere planlegging, finner retten 

godtgjort at Toska også vurderte hvilke fluktruter som var tilgjengelige etter et 

eventuelt ran, og på dette stadiet legger retten til grunn at Toska så for seg et opplegg 

hvor det deltok tre til fire ranere. 

Etter nærmere vurdering droppet han spørsmålet om bruk av såkalt 

overvåkningskamera, angivelig på grunn av problemer med strøm i bakgården. Toska 

konstaterte videre at hans kveldsbesøk verken var filmet eller avdekket på annen 

måte, hvilket ytterligere styrket hans oppfatning av NOKAS som et godt ransobjekt. 

I tiden som fulgte, intensiverte Toska planleggingen ytterligere. Han har i retten blant 

annet nevnt at han kjøpte en opptaker, og da kombinert med en videoløsning, for ca. 

kr. 15.000 med kabler og det hele, alt pakket i en vanntett koffert. Dette er et forhold 

retten kan konstatere at Toska aldri har nevnt til politiet verken i den såkalte ”PCtilståelsen” 

forfattet i Spania eller i avhøret 20.06.2005 etter å ha hatt fullt 

dokumentinnsyn i saken. Retten konstaterer også at Toska i angjeldende avhør og i 

den angivelige ”tilståelsen”, heller intet nevnte om Nedre Dalgate, om Erling Havnå

eller Johnny Thendrup, som retten senere vil komme nærmere tilbake til. Han nevnte 

heller intet om parkering av ransbilene før ranet, noe om oppmarsjområdet, ei heller 

noe om Sørmarka - hvilket retten også vil komme nærmere tilbake til. Det angivelige 

opptaksutstyret har Toska i retten opplyst at han hadde i Nedre Dalgate eller 

Skjeneholen, et utstyr som angivelig senere skal ha blitt transportert til Østlandet uten 

at Toska ønsker å opplyse om hva det der skulle brukes til. 

På bakgrunn av det ovenfornevnte, fester retten ikke lit til Toskas opplysninger 

omkring dette opptaksutstyret, og finner at dette er en ren tilpasning til den forklaring 

Kjell Alrich Schumann har gitt om dette. Schumann har forklart at han angivelig 

treffer Toska ved en tilfeldighet på internettkaféen ved Hurtigbåtterminalen i 

Stavanger, og kommer i snakk om slikt utstyr via hjemmesiden til Protec. Dette var et 

overvåkningsfirma som sammen med forretningen Spy Shop var en forretning både 

Toska og Schumann kjente til. Betjeningen og leveringen av dette utstyret var, etter 

Schumanns forklaring, nettopp det som deretter gjorde at Schumann møtte i Nedre 

Dalgate, og videre som foranlediget nok et besøk i Nedre Dalgate og senere også et 

besøk fra Toskas side i Schumanns leilighet i Nordvikveien på Roaldsøy i Stavanger. 

Som forklart av Toska, legger retten til grunn at han nå intensiverte ransplanene mot 

NOKAS og satte også i bestilling forskjellig utstyr som klær, våpen, hansker, 

finlandshetter mv., alt fra såkalte ”lagerplasser” i de kriminelle miljøene på 

Østlandet. Han satte utstyr i bestilling hos flere kriminelle venner, og det ankom etter 

hvert store mengder utstyr av forskjellig art. Toska har redegjort for at ”vi fylte opp 

tredje etasje i Nedre Dalgate”, utstyr Toska har forklart at de kjørte dit med egne 

biler. Retten legger til grunn, som forklart av Toska, at alt ransutstyret på denne tid 

ble transportert til og lagret i Nedre Dalgate og ikke hjemme i Skjeneholen, hvor både 

Xxxxxxx , Xxxxxxx og et stort antall besøkende ofte befant seg. 

Som allerede nevnt, har både Dan Pettersen og Xxxxxxx bekreftet at det tidlig i 

januar kom flere større bagger til Nedre Dalgate, både store sorte bagger, grønne 

militærbagger og andre ting som ble båret opp i tredje etasje. 

Det ankom også flere oppslagbare Ikea-senger, og Dan Pettersen har forklart at 

allerede på dette tidspunkt fikk han beskjed fra Toska via Xxxxxxx om å ”holde seg

orte noen helger” og ”noen kvelder”. Dan Pettersen bodde selv hele tiden i huset i 

Nedre Dalgate. Verken Toska eller Xxxxxxx har villet bekrefte at det ble gitt 

beskjeder til Pettersen om at han skulle holde seg borte. Retten legger til grunn at 

Xxxxxxx på dette tidspunktet og ved sin jevnlige kontakt med Toska, forsto at det 

her var snakk om å holde noe eller noen skjult, og at han i den forbindelse aksepterte 

både å kjøpe mat og levere penger for Toska. 

På direkte spørsmål har Toska nektet å svare på om han på denne tid også hadde satt 

utstyr i bestilling hos Erling Havnå. Ranet mot NOKAS var fremdeles planlagt å 

skulle omfatte tre til fire personer, og Toska har forklart at han allerede hadde en Saab 

personbil stående klar på Østlandet samt også en Ford Expedition. 

Allerede primo januar 2004 har tiltalte Andersen forklart at han besøkte familien 

Toska nok en gang. Herunder skal Toska og Andersen ha truffet Pettersen og 

Xxxxxxx på Kvadrat. Andersen har forklart at han også denne gang hadde fått 

beskjed om ikke å medbringe mobiltelefon til Sandnes. Toska har bekreftet at det 

vitterlig har vært et møte på Kvadrat, men da et tilfeldig møte angivelig uten å skulle 

være noe ”boleoppgjørsmøte” mellom Toska og Xxxxxxx . 

Toska har heller ikke villet bekrefte at det skal forholde seg som beskrevet av 

Andersen, at han da han reiste tilbake til Oslo, ledsaget Xxxxxxx og Xxxxxxx hjem 

til Disenveien. 

Retten legger til grunn at det er korrekt som beskrevet av Xxxxxxx og Pettersen at 

de, da de satt og spiste pizza en gang i januar i Nedre Dalgate, fikk uventet besøk av 

David Toska og to andre personer, nemlig de medtiltalte brødrene Johnny og Thomas 

Thendrup. Møtet er bekreftet av begge disse samt av Pettersen, som imidlertid har 

forklart at de omtalte allerede satt i stua i Nedre Dalgate da han kom hjem fra trening. 

Også David Toska har bekreftet angjeldende møte uten nærmere å ville redegjøre for 

hensikten med dette. 

Forut for dette legger retten til grunn, som forklart av Toska selv, at én person nå var 

blitt innlemmet i ransplanene, og i den forbindelse har Toska forklart at hans gode 

venn avdøde Xxxxxxx allerede hadde vært på flere besøk i Nedre Dalgate. Retten

legger i den forbindelse også vekt på at dette er bekreftet av Xxxxxxx , som forklarte 

at det hadde vært en for ham ukjent person sammen med Toska i Nedre Dalgate. 

Identiteten til denne personen ble Xxxxxxx først kjent med da han senere i VG så 

bilde avxxxxxxx etter at xxxxxxx var blitt skutt og drept i Oslo. Han var avbildet og 

omtalt som en fra Oslos ”torpedomiljø”. 

I januar har Xxxxxxx også registrert at Kjell Alrich Schumann og David Toska kom 

til Nedre Dalgate med en eller flere større grønne bagger. David Toska kom først og 

Schumann kort tid etter. De skal begge ha vært oppe i tredje etasje, mens Xxxxxxx 

og Pettersen begge oppholdt seg i stua i andre etasje. Dette møtet har verken Dan 

Pettersen eller David Toska bekreftet. Schumann selv har bekreftet å ha vært i Nedre 

Dalgate, men da angivelig i anledning av overvåkningsutstyret Toska hadde kjøpt av 

ham. Schumann har antatt at møtet fant sted tidlig i januar 2004, og at det skulle ha 

noe å gjøre med et eventuelt lokale Toska skulle overvåke ved bruk av utstyret. 

Medio januar legger retten også til grunn, som forklart av tiltalte Metkel Betew, at 

også han hadde vært på besøk hos familien Toska og da for andre gang. Herunder 

viser retten til diverse bilder som synes å være tatt i den forbindelse, hvor både 

Betew, Xxxxxxx og Xxxxxxx synes å være avbildet i Skjeneholen. 

Betew har på dette punkt bekreftet å ha vært med David Toska på besøk til Kjell 

Schumann i Nordvikveien, en person Betew kjente godt fra før gjennom soning på ” 

Botsen” hvor de sonte på samme avdeling i vanlig fellesskap og blant annet spilte 

sjakk sammen. Schumann har bekreftet møtet, og også tekniske bevis fra 

Nordvikveien viser at Betew har vært der på besøk på ett eller annet tidspunkt. Toska 

har selv her ikke villet si noe annet enn at han har vært i Nordvikveien tre, fire ganger 

og sett etter Schumann uten å ville bekrefte noe annet enn at Betew kan ha vært med 

en tur i midten av januar. 

Toska har forklart at ransplanene nå ble mer og mer håndfaste, og mer og mer utstyr 

ble rekvirert fra de kriminelle baser på Østlandet via en rekke personer som retten 

senere vil komme nærmere tilbake til. Betew og Schumann har erkjent å ha skaffet til 

veie skuddsikre vester. Havnå har erkjent å ha skaffet diverse utstyr som blant annet 

slegge og leiebil, Halimi har erkjent å ha skaffet flere biler, og både Schumann og

Halimi har forklart at de senere skaffet til veie ransbiler. 

Retten legger til grunn at det på denne tid har vært en alminnelig kriminell 

utstyrsmobilisering i ”ransmiljøet” på Østlandet, og at David Toska hadde ”store 

planer” på gang i Stavanger. Det synes for retten klart at flere i miljøet etter hvert har 

blitt oppmerksomme på og til dels også involvert i dette. 

Under Betews besøk finner retten godtgjort at han sammen med flere andre ranere 

allerede var med å ”kjøre opp” fluktruten, idet han er observert i Sørmarkbakken på 

Ullandhaug lørdag 31.01.2004 da de med Toskas personbil hadde problemer på det 

glatte føret og kjørte seg fast. 

Toska har nærmere forklart at han i uke 5, nærmere bestemt på slutten av januar 2004, 

på ny tok seg inn i NOKAS’ bakgård, og da tidlig en morgen ca. kl. 06.00 etter å ha 

dirket opp hoveddøren til Handelens Hus. Toska tok opphold i bakgården, bak noen 

busker, og studerte arbeidet i tellesentralen meget nøye. 

Han har redegjort for at de første ansatte kom på jobb ca. kl. 07.30, at monitorer ble 

slått på, og at det kl. 07.45 var mellom åtte og ti personer på plass i tellesentralen. 

Han iakttok videre at høye, glasslignende, etasjeinndelte traller ble kjørt inn i lokalet 

angivelig fra en heis, og at det befant seg betydelige mengder penger på disse trallene. 

Særlig i tiden mellom kl. 07.50 og 08.10 ble et betydelig antall traller behandlet, og 

etter å ha studert arbeidet nøye, forlot han stedet etter ca. 3 timer ifølge sin egen 

forklaring. 

På dette tidspunkt var mer og mer utstyr innkjøpt og plassert i Nedre Dalgate, 

herunder de nevnte feltsenger mv. Toska har bekreftet at Xxxxxxx hadde vært i Nedre 

Dalgate flere ganger og at det allerede i januar var ankommet illegale militære våpen 

som automatgeværet AG3 og maskinpistoler av typen MP5. Flere våpen kom til 

senere. Toska har her redegjort for at han så langt tenkte at det kun ville være 

nødvendig med bevæpning av én person inne i banken, nemlig ham selv, og videre at 

ransplanene nå også omfattet telefonkontakt til en rømningsbil plassert på utsiden av 

banken. Retten legger til grunn at Toska selv bestilte våpen fra ”ransmiljøets” lager 

på Østlandet, men at også mange av de besøkende formidlet bestillinger for ham.

Etter hva Toska har forklart, fylles Nedre Dalgate i denne tiden stadig mer opp av 

våpen og utstyr, og på et visst tidspunkt synes det klart at huseier og beboer, Dan 

Pettersen, for alvor har begynt å ane uråd. Pettersen hadde soverom i tredje etasje ved 

siden av Toskas lagerrom, og besluttet primo februar å ta en nærmere kikk på hva 

Toska egentlig oppbevarte i naborommet. Han åpnet en bag eller to og registrerte 

demonterte militære skytevåpen, klær mv. Han antok da at det befant seg ni til ti store 

bagger på stedet, hvorav halvparten var grønne militærbagger. Dan Pettersen er svært 

våpenkyndig, har vært militært ansatt gjennom flere år, og det synes klart at Pettersen 

varslet sin kamerat Xxxxxxx om funnet og ba ham om å komme til stedet. 

Xxxxxxx har bekreftet våpenfunnet og angivelig også at de diskuterte seg i mellom 

hvor våpnene kunne stamme fra og hva de eventuelt skulle brukes til. Flere av 

baggene ble dratt inn på Dan Pettersens soverom og nøyere gjennomgått. Det ble 

konstatert at baggene blant annet inneholdt to AG3, to maskinpistoler av type MP5angivelig 

med kort kolbe - med tilhørende ammunisjon, en rifle - muligens en 

karabin, en pistol, klær, knebeskyttere av militær type, skuddsikre - og angivelig også 

stikksikre - vester, diverse jaktklær, hjelmer med visir, CS-granater mv. Så vidt retten 

har forstått var Pettersen og Xxxxxxx enige om at Xxxxxxx skulle ta dette opp med 

Toska, og forsøke å få utstyret fjernet fra huset. Xxxxxxx har bekreftet at han 

angivelig tok dette opp med Toska og da under et møte på Kvadrat, uten at Toska skal 

ha uttrykt noe annet enn at dette var utstyr som visstnok skulle til Oslo. 

Toska har ikke villet bekrefte påstandene om at våpnene ble forlangt flyttet fra Nedre 

Dalgate, og retten konstaterer i den forbindelse at det på dette punkt hersker atskillig 

uklarhet. 

Toska har imidlertid fastholdt at det kom våpen til Nedre Dalgate, og at det ble 

oppbevart betydelige mengder våpen der. Han mente at det ikke var noen fare for at 

verken Pettersen eller Xxxxxxx ville varsle politiet om dette. 

På dette tidspunkt skal David Toska allerede ha begynt å verve deltakere til NOKASranet. 

Det fremgår blant annet at tiltalte Thomas Thendrup via en tredjemann skal ha 

fått tilbud om å bli med på ”et stort ran utabys”. Dette var noen få dager etter at han

sammen med sin bror Johnny hadde vært på besøk i Stavanger og i Nedre Dalgate. 

Thomas Thendrup har imidlertid fastholdt at han umiddelbart avslo tilbudet, vel 

vitende om at dette var et tilbud som ble formidlet fra Toska. 

På dette tidspunkt har også tiltalte Ridvan Halimi vært på besøk i Sandnes, og da 

blant annet sammen med Xxxxxxx . Halimi var løslatt i januar 2004 etter et 

varetektsopphold fra november 2003 grunnet mistanke om deltakelse i ranet av 

Postens Brevsenter. Halimi har forklart at varetektsoppholdet var på bakgrunn av at 

en lignende bil som ransbilen under ranet av Postens Brevsenter, en Chevrolet Tahoe, 

skal ha vært i den garasjen Halimi disponerte sammen med en kamerat i Oslo. 

Så vidt retten har forstått var de i det vesentlige i Skjeneholen samt på flere byturer 

uten at det er holdepunkt for at Ridvan Halimi på dette tidspunkt har vært i ” 

oppleggsleiligheten” i Nedre Dalgate. 

Eskalering av ransplanene i februar 

Lørdag 07.02.2004 ble Xxxxxxx skutt og drept i Oslo, noe som raskt ble kjent i det 

kriminelle miljøet. Retten legger til grunn at dette har hatt betydning i forhold til de 

pågående ransplanene i Stavanger, som avdøde Xxxxxxx åpenbart var en del av. 

Både Pettersen og Xxxxxxx ble raskt klar over hva som hadde skjedd gjennom 

avisomtaler og bilder av Xxxxxxx . Også Betew, Halimi, Toska, Thomas Thendrup 

og Andersen fikk raskt beskjed om det inntrufne. 

Begravelsen til Xxxxxxx synes å ha vært en større mønstring av blant annet 

kriminelle venner. Toska har forklart at han reiste til Oslo hvor han ble en ukes tid, til 

tross for faren for å bli pågrepet for uoppgjorte straffbare forhold under 

etterforskning. Toska har forklart at han holdt tale i begravelsen til Xxxxxxx . Til 

stede var også tiltalte Halimi, Thomas Thendrup, Metkel Betew, Ikmet Kodzadziku 

og Lars-Erik Andersen. De fremlagte telefonutskrifter viser at det har vært en 

betydelig telefonaktivitet i miljøet i tiden fra Xxxxxxx ble skutt og til tiden omkring 

begravelsen, og retten finner godtgjort at Xxxxxxx s begravelse også representerer et 

vendepunkt hva gjelder planleggingen av det forestående ran av tellesentralen i

Stavanger. 

Planene har hittil vært forholdsvis beskjedne hva gjelder antall deltakere; tre, fire 

personer utstyrt med våpen og med en rømningsbil plassert på utsiden. Retten nevner 

for fullstendighetens skyld at også Erling Havnå i retten har forklart at han tidlig i 

januar fikk et overraskende besøk av Toska. Toska skal ha forklart at han planla et ” 

lite kupp” i Stavanger. Toska skal ha fortalt Havnå om den tidligere ”Bryn-saken” 

hvor diverse bankbokser ble sprengt, og at han nå hadde tatt opphold i 

Stavanger/Sandnes-regionen. Havnå bekrefter at han i januar ble spurt om å hjelpe til 

under det forestående ”kuppet”, og da med å skaffe verktøy og bil. Etter å ha avtalt 

nytt møte i Stavanger, leide Erling Havnå 28.01.2004 en bil hos Auto Trade i Arendal 

som han kjørte til Stavanger med, der han hadde møte med David Toska. Havnå ble 

informert om planene i en viss utstrekning, planer Toska på dette tidspunkt jobbet 

intenst med, dog slik at han holdt kortene forholdsvis tett til brystet. Havnå var 

allerede invitert, hadde akseptert å delta og skulle som nevnt skaffe slegge, øks og en 

bil til transportbruk under ranet. 

Etter Xxxxxxx s død, legger retten til grunn at det er korrekt, som beskrevet av David 

Toska, at han nå endret ransplanene radikalt. Nærmest for å hedre Xxxxxxx s minne, 

bestemte han seg for å øke antall ranere opp til 14 til 15 personer. Han ville nå fylle 

tre biler med folk, sette opp kontrollposter og vakter ute, sperre av deler av sentrum 

og stenge politiet ute. Toska har i retten erkjent at det hvite tapebånd alle ranerne 

under det senere ran 05.04.2004 bærer på venstre overarm, er et sørgebånd til minne 

om og i respekt for Xxxxxxx både som kamerat og som en helt sentral person under 

forberedelsene til ranet av NOKAS så langt. 

Toska fikk i det kriminelle miljøet vite at en av hans allerede rekvirerte biler var 

klargjort, og han satte ytterligere utstyrsleveranser i bestilling, herunder sorte 

kjeledresser, lårhylster til pistoler, flere våpen, skarp ammunisjon og ytterligere biler. 

Toska har redegjort for at han på forhånd hadde den omtalte Saab stasjonsvogn og en 

større Ford Expedition tilgjengelig, men at han nå trengte ytterligere biler, skuddsikre 

vester mv. Toska har videre forklart at han hadde en betydelig troverdighet og aktelse 

i miljøet, og at det ikke var problemer med å rekvirere nødvendig utstyr fra de 

kriminelle miljøer og de tidligere nevnte lagre.

Metkel Betew har bekreftet, og likeledes Kjell Alrich Schumann, at det er korrekt 

som beskrevet av Toska at han kort tid etter Xxxxxxx s begravelse ba Betew om å 

skaffe fire skuddsikre vester og bringe disse til Stavanger. Betew har bekreftet å ha 

fått kr. 25.000 til innkjøp av slike. Kjell Schumann har bekreftet å ha fått en 

tilsvarende forespørsel, også dette rett etter Xxxxxxx s død. Schumann lovet å skaffe 

disse vestene via sitt vennskap med Xxxxxxx som drev i elektronikk- og 

overvåkningsbransjen. Kjell Schumann meldte tilbake til Toska at Toska, eller den 

som skulle hente vestene, at han bare skulle ”hilse fra Kjell”. Schumann har videre 

forklart at han skjønte at David Toska var i gang med å planlegge et større straffbart 

forhold. 

Det synes klart at Metkel Betew skaffet vestene som avtalt. Betew har bekreftet at han 

av Toska ble forklart at han skulle reise til butikken Spy Shop, snakke med Xxxxxxx 

og ”hilse fra Kjell”, hvilket Betew deretter gjorde. Han lot vestene ligge hjemme etter 

anskaffelsen inntil han ble purret på, angivelig i slutten av mars, med anmodning om 

å bringe vestene til Stavanger. 

Schumann har forklart at han ringte Toska medio februar på et tidspunkt hvor Toska 

var i Oslo i forbindelse med begravelsen til Xxxxxxx . Schumann ønsket, så vidt 

retten har forstått, angivelig hjelp av Toska blant annet til å ta vare på en Passat 

personbil som han hadde lånt av en venn, fordi han ikke kunne ha bilen plassert i 

Nordvikveien i Stavanger. Så vidt retten har forstått hadde Schumann et møte med 

Toska på Vestkanttorget i Oslo. Toska bestiller da to store firehjulstrekkere av 

Schumann, fordi han visste Schumann drev i den illegale bilbransjen. Toska skal ha 

vist Kjell Schumann en instruksjonsbok for en Ford Expedition, og han forespurte 

Schumann om han kunne skaffe to biler av denne type. Toska tilbød Schumann kr. 

50.000 for jobben. Samtidig ble Schumann også bedt om å skaffe de nevnte 

skuddsikre vestene. 

Det synes videre klart at Kjell Schumann sammen med to bekjente, ultimo februar 

2004, reiste til Hamar, og fra et bilverksted der stjal to Ford Excursion som da var 

innsatt til reparasjon. Bilene ble stjålet med nøkkel, og Schumann og kameraten ble 

kjørt til stedet i en beige Volvo av en ukjent tredjemann. Så vidt retten har forstått ble

ilene kjørt til Oslo og satt til oppbevaring i området ved Bjerke travbane. Det synes 

klart at Toska ble varslet om at bilene nå var klare og burde hentes forholdsvis 

omgående. 

David Toska har i retten selv ikke villet bekrefte at det forholder seg som beskrevet 

av Schumann vedrørende bestillingen og tyveriet av disse to Ford Excursions. 

Så vidt retten har forstått var det i forbindelse med begravelsen i Oslo også atskillig 

kontakt mellom Toska og Ridvan Halimi. Både var de ute og spiste sammen samt at 

de også skal ha vært på flere kjøreturer sammen. Halimi har her redegjort for at de 

kjørte oppom Bryn, hvor Toska redegjorde nærmere for hvorledes de hadde ranet 

bankboksene der. 

Ridvan Halimi har i retten forklart at beskrivelsen av ”Bryn-brekket” hørtes 

spennende ut, og i den forbindelse skal David Toska også ha satt diverse utstyr i 

bestilling hos Ridvan Halimi. 

Halimi har forklart at han skjønte at det var ”noe stort i gjære” og han har redegjort 

for at han skaffet en rekke brekkjern, bagger, sko, tapetkniver mv., utstyr han selv la 

ut kr. 6. til 7.000 for og som han lagret i sin garasje, hvor han blant annet også ” 

kjølte ned”, lagret og pleiet andre stjålne kjøretøy. 

Ridvan Halimi har videre redegjort for at han ble bedt om å skaffe seks 

mobiltelefoner - såkalte ”ranstelefoner” - hvilket han gjorde. Telefonene klargjorde 

han sentralt i Oslo og ladet opp med kontantkorttid 25.02.2004. Etter dette er to av 

telefonene først brukt 12.03.2004 og i en viss utstrekning frem til ranet 05.04.2004. 

Toska har forklart, og retten legger til grunn, at det da Toska returnerte til Stavanger 

22.02.2004, forelå klare og utvidete ransplaner mot NOKAS i Stavanger, samt at biler 

og annet utstyr i betydelig utstrekning var satt i bestilling. Toska har forklart at han 

også hadde bestilt to rambukker i tilfelle av at ett av vinduene inn til tellesentralen fra 

bakgården skulle være laminatbeskyttet. Videre har Toska forklart at rambukkene 

også kunne være anvendelige mot en eventuell gitterport foran hvelvet på innsiden av 

hovedhvelvdøren, om man skulle bli møtt med noe slikt.

På dette tidspunkt var vervingen til selve ranslaget godt i gang, og Toska har redegjort 

for at flere personer nå, direkte og ved bruk av mellommenn, allerede var forespurt. 

Så langt hadde han utelukkende fått positive tilbakemeldninger. Toska skal også ha 

vært på utkikk etter tomme hus mv. med tanke på å forlegge mannskapene og 

ransplanene var nå i ferd med å bli meget mer detaljerte, blant annet i forhold til 

fluktruter, bruk av ”spanske ryttere” mv. 

Toskas forklaring er her støttet av flere, blant annet Kjell Schumann som på dette 

punkt har forklart at han 22.02. til 23.02.2004 reiste til Stavanger for å møte Toska, 

hvor han skal ha fått oppgjør kontant med kr. 50.000 for de to stjålne 

firehjulstrekkerne. På dette møtet skal - ifølge Schumanns forklaring - Toska ha bedt 

Schumann om å transportere bilene til Stavanger på en ”lyssky måte”. Videre skal 

Schumann da ha blitt involvert og forklart nærmere om det ransprosjekt Toska jobbet 

med. Schumann har bekreftet Toskas opplysninger om verving av mannskaper. 

Schumann har forklart at han fikk en direkte forespørsel selv om å bli med på ranet 

mot Norges Bank som skulle gjelde ”store penger”, noe Schumann angivelig måtte 

tenke noe nærmere over. I den forbindelse har Schumann redegjort for at han i 

begynnelsen av mars bekreftet til Toska at han ønsket å ta imot tilbudet om å bli med 

på ranet, og videre at Toska kort tid etter møtet nevnt ovenfor, også under et besøk 

hos Schumann i Nordvikveien, fikk bekreftet at Schumann kunne flytte ransbilene 

over til Stavanger, skjult i et vogntog. 

Under Toskas opphold i Oslo har Lars-Erik Andersen forklart at han på ny ønsket å 

avlegge Toska et besøk i Stavanger, hvilket ble avtalt uten at det, så vidt retten har 

forstått, ble fastsatt noen eksakt dato for besøket. 

Også Erling Havnå skal ha vært på nytt besøk hos Toska da Toska kom tilbake etter 

begravelsen til Xxxxxxx . Toska skal angivelig ha satt en ny bil i bestilling hos 

Havnå, samtidig som Havnå skal ha fått nærmere orientering om at det stadig ”gikk 

fremover med ransplanleggingen”. Så vidt retten har forstått, har Havnå ved denne 

anledning også vært i Skjeneholen, angivelig for at Havnå skulle vite hvor bilen 

skulle leveres på et senere tidspunkt. Havnå ankom denne gang i en beige Nissan 

Sunny, samme bil som Havnå hadde leid fra 11.02. til 13.02.2004, og som retten

legger til grunn at Havnå brukte i anledning begravelsen til Xxxxxxx . At Erling 

Havnå kjente Xxxxxxx , fremgår allerede av at Havnå har forklart om kjøreturen i 

Oslo sammen med Toska,xxxxxxx og Fetahu 17.09.2003 og videre, som retten senere 

vil komme nærmere tilbake til, at Toska ogxxxxxxx hadde vært på besøk i Arendal. I 

tillegg hadde Havnå fått hjelp av de nevnte blant annet til anskaffelse av noe båtutstyr 

mv. i Oslo. 

Ransplanene mot NOKAS utformes nå nærmere i detalj. Blant annet legger retten til 

grunn at Toska foretok befaringer både i fluktrute til og fra Sørmarka, til Nedre 

Dalgate og til Skjeneholen. Rans- og fluktruta er planlagt i detalj og også området 

omkring Stavanger politikammer ble nøye befart. Planer ble lagt om at politiet i 

Stavanger skulle settes helt ut av spill, nærmest sperres inne, ved at Toska planla å 

blokkere politiets eneste utkjørsel. Han hadde undersøkt stedet og konstatert at det 

ikke var noen bakvei ut hvis oppkjørselen ble stengt. Toska har bekreftet og forklart 

at det allerede nå var tanken å sette et større kjøretøy i brann, bruke CS-granater, ” 

spanske ryttere” mv. for ytterligere å lamme politiet fra enhver form for utrykning. 

Han undersøkte også et oppmarsjområde ved et hvitt forlatt eldre hus med 

parkeringsplass noe lengre ute på Lagårdsveien, hvor styrkene kunne samles før 

anslaget, og han undersøkte også Somaleiren på Sola og Uelandsgate/Løkkeveien i 

Stavanger, hvor det var et eldre og nedlagt industribygg. Han skal ha brutt opp og 

banet seg adgang til både fasiliteter i Somaleiren og i Uelandsgate. Han hadde nå også 

lagt nærmere planer om antall kjøretøy, mannskap, bevæpning og utstyr. 

Ransplanlegging i mars 

Noen dager ut i mars har Toska bekreftet at ca. ti personer var vervet til jobben og at 

mye av ustyret ble oppbevart i Nedre Dalgate. 

Primo mars 2004, nærmere bestemt 03.03. til 12.03.2004, har Erling Havnå forklart at 

han hos Auto Trade i Arendal, og etter avtale med David Toska, leide en blå Honda 

Civic personbil som han kjørte til Sandnes med og overleverte til Toska. I bilen har 

Havnå forklart at han hadde plassert en slegge og øks som Toska hadde bedt ham 

levere. Toska oppdaterte ham da i forhold til ransplanene som ”stadig gikk 

fremover”.

Havnå har forklart at det ble avtalt et nytt møte 11.03. til 12.03.2004, hvor nærmere 

roller mv. skulle bli fordelt. 

Lørdag 06.03.2004 har xxxxxxx , en nær venn av Xxxxxxx og en bekjent av David 

Toska, blitt kjørt til Sandnes av tiltalte Xxxxxxx . Samtidig kom også Lars-Erik 

Andersen på besøk til Skjeneholen. David Toska skal da ha vært hjemme alene og ha 

ønsket å reise til Bergen hvor Xxxxxxx og Xxxxxxx da befant seg på familiebesøk. 

Toska har erkjent at han da disponerte den ovenfornevnte bil leid av Erling Havnå, og 

at han sammen med Andersen kjørte til Bergen for å treffe sin familie på et hotell på 

Bryggen i Bergen. 

Forut for Bergens-turen fremgår det av Andersens forklaring at han med den aktuelle 

Honda Civic hadde kjørt David Toska til et lite eldre hus i en bratt bakke i Stavanger, 

hvor Toska skulle snakke med noen. Da dette tok noe tid, har Andersen forklart at han 

forlot bilen, gikk opp til huset, inn i dette, hvor han ropte etter David Toska. I husets 

andre etasje registrerte han de tiltalte Dan Pettersen og Xxxxxxx sittende i stua, og 

han slo av en prat med disse mens Toska var oppe i tredje etasje. 

Under Bergens-turen ble det besluttet at Lars-Erik Andersen skulle dra tilbake til 

Sandnes alene, fordi Toska ville bli en ekstra dag i Bergen. Toska utstyrte Andersen 

med penger og Andersen tok hurtigbåten til Haugesund og deretter buss/kystbuss til 

Stavanger/Sandnes. Han skal ha ankommet Skjeneholen ved midnatt 11.03.2004. Det 

var da allerede ankommet flere besøkende fra Oslo. Det kom også flere besøkende til 

stedet frem mot kl. 01.00 på natten og så vidt vites, kom disse i en sølvgrå Golf. 

Toska har selv bekreftet at han returnerte fra Bergen tidlig dagen etter, torsdag 

11.03.2004, i den omtalte Honda Civic. Lars-Erik Andersen har bekreftet at han klart 

skjønte at det nå var noe alvorlig på gang, med andre ord at et alvorlig straffbart 

forhold nå ble planlagt, og så vidt vites returnerte Andersen med tog til Oslo på 

slutten av angjeldende uke. Andersens forklaring støttes også her av det faktum at det 

overhodet ingen mobiltelefonbruk er på hans telefon i perioden 29.02. til 16.03.04, 

som foreskrevet av David Toska. 

På dette tidspunkt har Schumann bekreftet å ha etterkommet Toskas beskjed om å

transportere de to påtenkte ransbilene til Stavanger, hvilket Schumann har forklart at 

han foretok 12.03. til 13.03.2004. Han kjørte disse i et stjålet vogntog, skal ha truffet 

Toska i Sandnes før bilene ble levert, og satt dem av ved et nedlagt industribygg i 

Uelandsgate i Stavanger. Schumann skal så ha returnert til Oslo søndag 14.03.2004. 

På dette tidspunkt har også tiltalte Ridvan Halimi forklart at han uanmeldt ca. 

10.03.2004 tok tog til Sandnes og besøkte Toska. Han har opplyst at han ble der noen 

dager uten å medbringe annet utstyr til Sandnes enn de innkjøpte mobiltelefonene. Så 

vidt retten har forstått gjorde Toska opp med Halimi kontant for utstyret, i 

størrelsesorden kr. 10. til 12.000, mens det øvrige utstyret fortsatt skulle oppbevares i 

Halimis garasje, etter hva han selv har opplyst. På dette tidspunkt legger retten til 

grunn at det stemmer som beskrevet av Halimi og bekreftet av Toska, at Halimi ble 

forespurt om å skaffe ytterligere to biler, nemlig en større lastebil og en større 

firehjulstrekker som Toska redegjorde for at han raskt trengte en avklaring på. Også 

Halimi skal delvis ha blitt involvert i Toskas planer i form av at Toska beskrev dette 

som en ”spektakulær jobb”. Halimi både håpet og trodde han at han gjennom dette 

også ville bli invitert til å bli med på selve jobben. 

De tiltalte Xxxxxxx og Dan Pettersen har forklart at de på dette tidspunkt handlet inn 

et større parti matvarer som de kjørte til Nedre Dalgate, alt etter bestilling fra David 

Toska. 

Erling Havnå har forklart at også han reiste til Sandnes i tiden 11.03. til 12.03.2004, 

at han traff Toska og på ny fikk forsikring om at planleggingen av ranet gikk 

fremover. Toska skal på dette tidspunkt ha bedt Havnå om å fremskaffe en liten 

kassebil som skulle brukes under ranet, og Havnå ble ifølge sin egen forklaring tildelt 

en rolle som vaktpost i Sørmarka, noe han angivelig ønsket å tenke noe over. Havnå 

har ikke villet forklare hvem han for øvrig traff under oppholdet i Sandnes, men skal 

ha forklart at han tok den omtalte Honda Civic leiebil med tilbake til Arendal etter 

besøket. 

Retten bemerker i denne forbindelse at Alf Henrik Christensen i tiden 14.03. til 

15.03.2004 i Arendal har leid en hvit Toyota Hiace, som han imidlertid forklarer at 

han brukte til en påtenkt ”smuglertur til Lindesnes” og ikke til noen tur til Sandnes.

Så vidt retten har forstått har også Metkel Betew vært på besøk i Skjeneholen på dette 

tidspunkt, hvilket også støttes av at Betews telefon er fullstendig uten aktivitet i 

tidsrommet 12.03. til 20.03.2004, som pålagt ham av David Toska. 

Oppsummeringsvis viser retten på dette tidspunkt til at i tiden fra 12.03.04 er et stort 

antall av de tiltalte i saken samlet i Stavanger, enten på besøk hos Toska eller opptatt 

med andre gjøremål. Ut fra Toskas forklaring om planlegging, oppkjøring av 

ransruter mv., står denne samlingen for retten helt sentralt og på ingen måte som noe 

utslag av tilfeldigheter. Retten nevner kort at Kjell Schumann er ankommet med 

ransbilene, David Toska og Lars-Erik Andersen er ankommet fra Bergen, Erling 

Havnå er ankommet fra Arendal, Ridvan Halimi er på besøk og avleverer 

ranstelefonene samt at også Metkel Betew antas å være på besøk på angjeldende 

tidspunkt. Retten nevner også at tiltalte Alf Henrik Christensen i samme tidsrom leier 

en Toyota Hiace, og retten presiserer allerede på dette stadium, at det i én av 

Schumanns ransbiler er funnet en sigarettsneip med tiltalte Ikmet Kodzadzikus DNA. 

Retten nevner videre at Ridvan Halimi har bekreftet at han i anledning returen til Oslo 

etter ovenfornevnte besøk, ble bedt om å ta med en Ford Excursion som han fikk 

beskjed om å plassere på Alnabru i Oslo. 

Retten vil også vise til at, som Toska har forklart, var han på denne tid opptatt med å 

kjøre på atskillig befaringer, blant annet fordi han måtte lære de aktuelle sjåfører å 

kjøre de planlagte ransrutene. Toska har forklart at han både gikk og kjørte opp 

ransrutene, og han var også flere ganger i Sørmarka for å studere området der, med 

andre ord der hvor bilbyttet skulle skje og ransbilene skulle påtennes. 

Toskas forklaring styrkes her også ved det faktum at noen av de ranstelefonene tiltalte 

Halimi hadde innkjøpt og medbrakt til Stavanger nå aktiviseres, og da første gang 

12.03.2004. Det har ikke vært noen aktivitet på telefonene fra Ridvan Halimi kjøpte 

og ladet opp disse 25.02.2004. 

Ranstelefonene er nå særlig brukt 12.03. og 13.03. 2004 og både ranstelefon nr. 1 og 

ranstelefon nr. 2 synes begge å være påslått kl. 20.11 under basestasjon

Strømsveien/Breivollveien ved Alnabru i Oslo. Dette stemmer med Halimis 

forklaring om at han tar tog til Stavanger/Sandnes. 

Dagen etter, 13.03.2004, er ranstelefon nr. 1 påskrudd under basestasjon Forus/Stokka 

i Stavanger og har i tiden deretter beveget seg i Sandnes, blant annet på basestasjon 

Austrått. 

Ranstelefon nr. 2 har beveget seg på Tjelta og det har vært flere kommunikasjoner 

mellom de to telefonene. Det har også vært et forsøk på oppringning til ranstelefon nr. 

1 og ranstelefon nr. 3 henholdsvis den 19.03. og 27.03.2004, begge antatte 

feiloppringninger fra utenforstående personer. 

Før selve ransdagen er mobiltelefon 6 aktivisert lørdag 03.04.2004 kl. 14.32 og 

mobiltelefon 5 samme dag kl. 15.20 som retten vil komme nærmere tilbake til. 

På dette tidspunkt har Toska forklart at ca. ti personer var vervet som deltakere på 

ranslaget, men Toska har også redegjort for at noen vegret seg for å være med på 

ranet. I perioden nevnt ovenfor hvor det har foregått planlegging og befaring, har 

Toska redegjort for at det nå også ble bestemt at anslaget skulle skje mandag 

05.04.2004 ca. kl. 07.55. 

Til støtte for Toskas forklaring her, har Johnny Thendrup - som har erkjent å ha 

deltatt i ranet - forklart at han ca. i midten av mars, med andre ord lenge etter besøket 

i Sandnes og også lenge etter at Thomas Thendrup hadde fått og avslått et tilbud om 

selv å være med, fikk en direkte forespørsel av en ukjent tredjeperson om han ønsket 

å være med på et såkalt ”enkelt ran”. Det ble opplyst at ranet var mot en bank eller en 

tellesentral, og det skal angivelig også ha blitt opplyst at det gjaldt Norges Bank. 

Johnny Thendrup har forklart at forespørselen kom overraskende, men at det ble 

beskrevet at ranet skulle være meget godt planlagt og at det skulle gjelde store penger. 

Johnny Thendrup ble for sin del forespeilet et utbytte i størrelsesorden kr. 10 

millioner. Johnny Thendrup har forklart at han ikke nevnte noe om dette til sin bror, 

og at han øyeblikkelig koblet det til David Toska og til besøket der. Særlig fordi den 

ukjente tredjemann var samme person som i sin tur inviterte Johnny Thendrup og 

broren Thomas til å besøke Toska i Sandnes. Johnny Thendrup takket ja og har

forklart at det etter ca. en ukes tid ble avholdt nytt møte med angjeldende person på 

Peppe’s Pizza i Lørenskog, hvor Thendrup også fikk opplyst at ranet skulle skje 

05.04.2004 og at han måtte forberede seg på dette. 

Det ble videre avtalt at Thendrup skulle møte vedkommende fredag 02.04.2004 

samtidig som han ble bedt om å kjøre en lastebil over til Stavanger, en lastebil 

Thendrup umiddelbart forsto skulle stjeles til formålet. 

David Toska har bekreftet at det på dette tidspunkt ble hentet inn ytterligere deltakere, 

hvorav noen ”bare” skulle bære penger, med andre ord samle penger inne i banken. 

Han har videre bekreftet at Johnny Thendrup var en av dem som var tiltenkt et slikt 

arbeidsområde. 

Hva gjelder ransbiler, har Toska bekreftet at de to ransbilene som Schumann fraktet 

til Stavanger ble avlevert i et nedlagt industribygg ved Bjergsted før de forsvant 

tilbake til Oslo, slik at disse ikke ble brukt under ranet. Toska har ikke vært villig til 

nærmere å forkare seg om bilene, annet enn at han nå måtte skaffe erstatningsbiler fra 

bekjente på Østlandet. Toska har imidlertid vært villig til nærmere å beskrive bygget i 

Bjergsted som det gamle ”Gundersen & Slettebø-bygget” med ramper og kjøreporter, 

et bygg som var forlatt i påvente av rivning og oppføring av et leilighetskompleks. 

Toska har forklart at han støtt og stadig var innom og inspiserte bygget over 

forholdsvis lang tid, og at de to Fordene ble avlevert der. Noe ut over dette har Toska 

ikke vært villig til å forklare omkring dette, dog har Schumann forklart at bilene måtte 

trekkes tilbake til Oslo grunnet mistanke om ”bugging”, med andre ord sporing. 

Schumann skal ha merket sporing på trekkvognen dagen etter at bilene kom til 

Stavanger. Av den grunn skal Schumann selv ha transportert trekkvognen tilbake til 

Oslo 14.03.2004. Etter å ha satt fyr på trekkvognen ved bruk av White Spirit og 

bensin, kjørte han med en stjålet Toyota Lexus til Gardermoen. Her byttet han bil til 

en svart, stjålet Volvo Cross Country V70, som han igjen tok seg tilbake til Stavanger 

med 15.03.2004. Under et påfølgende møte med Toska samme dag, gjorde han 

oppmerksom på mistanken om sporing og at bilene ikke kunne brukes i ranet. 

Schumann har her også forklart at han ga beskjed om at han nå var uaktuell som 

medlem av ranslaget etter dette. Intet av dette er bekreftet av David Toska.

Det synes likevel klart at Schumann selv, dagen etter, transporterte den ene Forden - 

XXXXXXX - til Oslo, mens Ridvan Halimi, etter hva han har forklart, transporterte 

den andre. Schumann skal ha plassert Forden på Frogner i nærheten av der hvor han 

senere ble pågrepet og hvor han også hadde stående en annen stjålet beige Volvo 

Cross Country. Etter Schumanns forklaring, skal han med denne bilen ha vært oppom 

hos sine foreldre og lånt noe penger, før han deretter kjørte til Oslo lørdag 

20.03.2004. Schumann oppholdt seg i Oslo frem til 26.03.2004, hvor han egentlig 

planla å gjeninntre i ranslaget, idet han nå forsto at han hadde feiltolket og 

overdramatisert spørsmålet omkring sporing. Da han imidlertid 26.03.2004 med en 

stjålet Mercedes sportsbil var involvert i en trafikkollisjon på Hundvåg i Stavanger, 

hvor han stakk fra stedet av frykt for å bli avslørt, skal Schumann, etter hva han selv 

har forklart, nå definitivt ha bestemt seg for å trekke seg. I retten sa han at han ryddet 

leiligheten i Nordvikveien og forlot Stavanger for godt fredag 26.03.2004. 

Da to av ransbilene, som forklart av Schumann, ikke lenger kunne benyttes, oppsto 

det behov for erstatningsbiler. Toska har forklart at han allerede disponerte en Ford 

Expedition og en Saab stasjonsvogn, begge lagret på Østlandet, men at han i tillegg 

trengte en større lastebil som skulle brennes og sperre politiet inne, samt at han 

trengte en ny, større og kraftig firehjulstrekker. 

Uten at Toska har villet bekrefte dette, har Ridvan Halimi forklart at det var han som 

ble bedt om å skaffe en større lastebil og en kraftig firehjulstrekker. Halimi hadde 

nettopp parkert Forden som han kjørte fra Stavanger på Alnabru og varslet hvorledes 

han også hadde plassert nøklene. 

Så vidt retten har forstått er det i dagene 19.03. til 22.03.2004 at Ridvan Halimi ” 

stresser noe” for å finne en aktuell firehjulstrekker, som han til slutt fant hos firmaet 

Bilia på Økern. Dette var en Range Rover, som Halimi har forklart at han kjøpte 

nøklene til ved hjelp av en kompis. Bilen sto i firmaets salgsavdeling og Halimi skal 

ha klippet seg gjennom gjerdet, knust en rute i rulleporten, lukket denne opp og kjørt 

bilen ut, hvoretter han plasserte den i området ved NAF-testestasjonen. Han skrudde 

på falske skilter og kjørte bilen til Stovner, hvor han lot den stå noen dager for å ” 

kjøle seg” i fall

Kort forut for dette, var Erling Havnå på nytt på besøk i Stavanger, i en leid 

Volkswagen Caddy. Han har opplyst at han på ny møtte Toska ved Kvadrat. Han fikk 

denne gang ytterligere opplysninger om hans angivelige rolle under ranet, av Havnå 

fremholdt som vaktpost i Sørmarka. På dette stadium har Havnå også sagt seg villig 

til å delta. Han har selv forklart at han ble nærmere informert om hva som skulle skje. 

Etter befaring i Sørmarka skal man angivelig ha kjørt til det stedet Havnå har forklart 

at han skulle overnatte ransnatten. Havnå skulle også skaffe en del madrasser og 

bringe dette tilbake i en annen varebil en ukes tid senere. 

Ridvan Halimi var angivelig nå, etter oppdrag fra Toska, på utkikk etter en 

skapbil/større lastebil, en bil han omsider og etter flere forsøk fant på Volvo-området 

på Alnabru. Det var en så godt som helt ny Volvo FL-6 skapbil. Halimi brøt opp døra 

på passasjersiden og koblet bilen ved å brekke ut låsesylinderen med en rørtang. Han 

kjørte bilen ut av anlegget ved å rygge den tvers gjennom porten og kjørte den til 

Økern, hvor den ble parkert og sylinderdekselet satt på plass. Bilen ble plassert ”til 

kjøling” noen dager for så å bli flyttet til Halimis garasje, hvor den angivelig sto fra 

ca. 25.03. til 02.04.2004. Også Range Roveren skal ha blitt ”hentet inn”, og Toska 

skal ha blitt varslet om at bilene nå var klare. 

Ordren skal ha vært at bilene skulle fylles opp med drivstoff samt at det også ble 

innkjøpt betydelige mengder diesel, bensin og visstnok også parafin, alt i kanner 

plassert i garasjen til Halimi. 

Halimi skal deretter ha fått beskjed om at lastebilen skulle plasseres ved McDonald’s 

på Ullevål, mens Range Roveren skulle plasseres ved Lind Hotell ved Årvoll nær 

Bjerkebanen, anvisninger som ble gitt Halimi av en ukjent tredjemann. Halimi har 

ikke vært villig til å forklare nærmere om denne personen, ei heller er noe av det 

ovennevnte bekreftet av David Toska. Halimi har videre forklart at det øvrige utstyret 

han hadde skaffet, som klær, tøy mv. skulle plasseres i bilene, hvilket også ble gjort. 

Det ble satt på falske skilter på Range Roveren og lastebilen, mens originalskiltene 

ble liggende inne i bilene. Bilene ble plassert som beskrevet av Halimi og hans ” 

garasje-kamerat”, og nøklene ble lagt som man hadde fått beskjed om. Halimi og 

kameraten skal angivelig ha returnert ved å ta taxi fra studentbyen på Bjerke.

David Toska har redegjort for at ransplanene nå var i ferd med å bli fullført og det var 

opprinnelig planen at det skulle være syv personer inne og syv personer utenfor 

NOKAS. Det skal visstnok også ha vært slik at ikke alle i ranslaget visste like meget 

om planene, og personene som hadde ansvaret ute var blant annet opplært i kjøreruten 

av Toska. Meningen var at Toska selv skulle være utstyrt med en skarpladd MP5maskinpistol 

og via en propp i øret ha kommunikasjon med vaktlaget på utsiden. 

Personellet på utsiden skulle være tungt bevæpnet, være utstyrt med hjelmer, 

skuddsikre vester og skarpladde våpen. De andre skulle ta seg inn i tellesentralen ved 

å knuse vinduet med en slegge og true de ansatte til å åpne hvelvet. Om nødvendig 

ville rambukken bli brukt på døra i Handelens Hus, på et gjenstridig vindu i 

bakgården eller eventuelt på gitterporten på innsiden av en åpen hvelvdør. 

Politiet skulle, som allerede beskrevet, sperres inne. Bilen med lastebilsjåføren og 

hjelperen som skulle sette skapbilen i brann, skulle ankomme Domkirkeplassen sist. 

Ved bruk av CS-granater og såkalte ”spanske ryttere” skulle de hindre at politiet 

kunne forfølge dem. Meningen var å plassere to tungt bevæpnede ranere ved 

Mariakirkens ruiner for å holde kontroll med all atkomst fra torget og Kongsgård. De 

skulle være synlige for eventuelt å kunne stanse politibiler som kom fra andre 

oppdrag, med andre ord som man ikke hadde lykkes i å sperre inne. Det skulle brukes 

store, tunge våpen som AG3 og MP5, og det skal ha vært enighet mellom alle i 

ranslaget om at det skulle brukes tyngre våpen, skarp ammunisjon og i tillegg var alle 

personer på utsiden utstyrt med lårfestede pistoler eller revolvere. Toska har redegjort 

for at vaktpersonellet ute måtte være ”tøffe”, til å stole på og være i stand til å motstå 

og sat xxxxxxx politiet. 

Toska har videre bekreftet at de seks ranstelefonene skulle fordeles på ranslaget, 

hvorav en telefon skulle befinne seg i Sørmarka, en telefon skulle Toska benytte som 

kommunikasjon samt at det skulle være telefoner i Range Roveren, Forden og i 

Saaben. 

Det var opprinnelig planlagt at fem personer skulle ankomme i Range Roveren, fire 

personer i Saaben samt tre personer bak og to personer fremme i Forden. 

Oppmarsjområdet skulle være ved Tennisland nær Skjeneholen. Ettersom det nærmet 

seg ranet og det oppsto en viss mannskapsmangel, ble planene lagt om. Syv personer

skulle nå være inne i banken og fire ute, gruppert med to personer i Mariakirkeruinen, 

en person som skulle lempe ransutbyttet inn i Forden og en person - og da føreren av 

Range Roveren - som skulle ha ansvaret for å ta oppstilling og eventuelt møte politiet 

i Klubbgata. 

Alle fire på utsiden skulle utstyres med hjelmer, sogar med visir om mulig, og alle 

deltakere skulle ha vernevester. I utstyret inngikk også fire tyngre vernevester, dette 

fordi Toska allerede hadde erfaring med at man kunne bli beskutt under flukten slik 

som i ”Bankboks-saken”. 

Toska har nærmere redegjort for at planene var basert på et rent ”beleiringsopplegg” 

og alle ranerne skulle være utstyrt med hansker og helst kuttsikre hansker som Toska 

også hadde bestilt. 

Det var også rekvirert betydelige mengder skarp ammunisjon og David Toska skulle 

selv under ranet være utstyrt med to fulle magasiner til sitt våpen, som til slutt ble en 

Kalashnikov. I Mariakirkeruinen skulle en person være utstyrt med AG3, en annen 

med MP5, begge med betydelige mengder skarp ammunisjon. Vedrørende den skarpe 

ammunisjonen har Toska forklart at det var helt nødvendig å ustyre ranslaget med 

skarp ammunisjon for i tilstrekkelig grad å kunne ”avskrekke”. Selv hadde han begge 

sine magasiner påtapet våpenet. Meningen var angivelig å beleire Domkirkeplassen 

mens ranet pågikk, sat xxxxxxx og skremme politiet, og i det hele tatt virke så 

fryktinngytende at politiet ikke hadde annen mulighet enn å trekke seg tilbake og 

omgruppere seg. 

I tiden som fulgte har Toska redegjort for at ytterligere utstyr kom på plass, slik som 

soveposer, madrasser mv. Mens meningen først var å forlegge alle deltakerne i 

Somaleiren eller på et lignende sted, ble også disse planene endret til at Skjeneholen 

61 skulle brukes. Dette av frykt for unødvendig støy under matlaging, toalettbesøk 

mv. i et område som ellers ikke var preget av noen aktivitet av betydning. 

De siste planer ble lagt også i forhold til kjørerutene. Meningen var å flykte opp 

Olavskleiva, Engelsminnegata, Prinsensgate, Niels Juelsgate, Kannikgata, under 

Madlaveien til Solagata, Tjodolvsgate og gangstien langs motorveien til krysset 

Fridtjof Nansensvei, hvor det igjen skulle kjøres under rundkjøringen, opp ved

ensinstasjonen i Bekkefaret, inn langs Ullandhaug skole, opp ved SIF stadion, 

Solveig Bergsliensvei, Tyrihansveien, Peer Gyntsvei, Mor Aasesvei og til 

parkeringen på baksiden av den store Trafostasjonen på Ullandhaug. Planene gikk 

videre ut på at det etter omlasting til de to ventende bilene, og etter at de tre 

ransbilene var satt i brann, skulle det kjøres i to grupper; en til Skjeneholen og en til 

Nedre Dalgate. Det var den store hvite varevognen som skulle kjøre ransutbyttet og 

de fleste ranerne til Stavanger sentrum. Begge varebilene skulle da kjøre videre opp 

Ullandhaugleitet, svinge ned Sørmarkbakken til Sørmarkveien og over motorveien til 

Auglendsdalen, hvor bilene skulle skille lag. Den store varebilen skulle kjøre 

Vassåsveien, Brattåsveien, Rogalandsveien, Roald Amundsensvei, Bispeladegård 

under Hillevågsveien, Veumsveien, Flintegata og Consul Sigvald Bergesensvei inn til 

enden av Hillevågsvannet. Derfra skulle det kjøres opp den meget smale Frue 

Terrasse til Hjelmelandsgata, videre via Avaldsnesgata til Jelsagata, ned Sandsgata til 

Nedrestrandsgata til krysset Nedre Dalgate, til venstre bort til Nedre Dalgate 41, hvor 

ranslaget skulle settes av. Det var nøye planlagt at bilen skulle plasseres inntil 

hoveddøra med skyvedøren, at sidedøra til førerhuset skulle hindre innsyn og at 

sjåføren skulle sørge for at ranere og utstyr kom usett inn i huset. Det var også slik at 

en betongtrapp skjulte innsynet bakfra og transporten var nøye planlagt, oppkjørt og 

rekognosert i detalj. 

Den andre ransbilen, Erling Havnås Caddy, skulle fra krysset 

Auglendsdalen/Vassåsveien kjøre videre sørover mot Breidablikkveien, følge 

Auglendsveien sørover til Markveien, følge denne via Bergliveien, Dr. Martha 

Persensgate, under Diagonalen, via flere gårdsveier og opp til Jåttåveien. Jåttåveien 

skulle følges til Folkvangveien og ved en garasje i Godeset-området skulle Toska 

forlate Havnås hvite Caddy. Meningen var at Toska skulle kjøre Caddyen, og fra dette 

stedet skulle Havnå selv overta bilen og kjøre tilbake til Arendal etter et opphold på 

Ikea. Ved garasjeanlegget skulle Toska ha en grå Vaneo stående, som han så skulle 

kjøre videre mot Skjeneholen. Toska har ikke vært villig til å svare på spørsmål om 

hvilke andre personer som var med i Caddyen ut over ham og Erling Havnå, men fra 

garasjen på Godeset skulle Toska kjøre under motorveien, Maskinveien, over 

Svanholmen, Vassbotnen og videre over Løwenstrasse, Stokkaveien, på utsiden av 

Kvadrat, via Statoil Lura, Somaveien og tilbake inn i Skjeneholen.

Fluktruta er meget detaljert og komplisert, fordrer stor lokalkunnskap og atskillig 

prøvekjøring. Toska har om dette forklart at hele formålet med en slik rute var å holde 

seg helt klar alle hovedveier og alle tenkelige punkter for kontroll fra politiets side. 

Havnå har forklart at han 26.03. til 27.03.2004, med en leid Toyota Hiace, på ny var 

tilbake med madrasser mv. bestilt av Toska. Havnå har forklart at han kjørte til den 

overnattingsplassen Havnå skulle benytte hvor Havnå fikk beskjed om å vente mens 

Toska kjørte bort med varebilen og utstyret. 

Havnå har videre forklart at han nå fikk de siste instruksjoner om hvordan han skulle 

forholde seg, herunder at han skulle utstyres med hansker, jakke og finlandshette. Det 

skal angivelig også ha vært et poeng at heller ikke de øvrige deltakerne skulle se 

Havnås identitet og vise versa, og det ble også vurdert å eventuelt benytte politiskilt 

om det skulle dukke opp utenforstående på omlastingsplassen i Sørmarka. Havnå skal 

også ha fått utlevert hansker av Toska, og beskjed om at neste oppmøte skulle være 

søndag 04.04.2004 ca. kl. 20.00 ved overnattingslokalet. 

Ultimo mars 2004 har tiltalte Metkel Betew forklart at han via en ukjent tredjemann 

fikk purring fra David Toska på skytevestene og beskjed om å reise til Skjeneholen i 

Sandnes. Betew har forklart at Toska var irritert, og videre har Betew forklart at han 

nok forsto at noe - og da et større opplegg -var på gang. 

På det tidspunktet skal Xxxxxxx og Xxxxxxx også har vært i Skjeneholen. David 

Toska skal ha tatt Betew med til Nedre Dalgate 41, og da for å ha ”et alvorsord” med 

ham. Skytevestene ble medbrakt og under en samtale i stua i Nedre Dalgate skal 

Betew ha fått innføring i at Toska hadde et ”større opplegg på gang”, som han hadde 

jobbet svært lenge med og hvor det var snakke om ”mye, mye penger”. Angivelig 

grunnet at Betew sto familien David Toska svært nær, skal han ha blitt bedt om å ta 

vare på Xxxxxxx og Xxxxxxx om det hele skulle gå galt, hvorunder Betew har 

forklart at han forsto at det hele dreide seg om en ”farlig” operasjon. Etter en samtale 

på opp imot en times tid, skal David Toska ha gått opp i husets tredje etasje med 

skytevestene, romstert og flyttet på diverse gjenstander, herunder har Metkel Betew 

klart forstått at huset var en dekkleilighet og et skjulested for ustyr til bruk under det 

forestående opplegget. De returnerte deretter til Skjeneholen. Under besøket skal 

Toska har virket stresset og han var også mye borte fra Skjeneholen. Xxxxxxx skal

angivelig ha visst lite om hva som var på gang. Betew returnerte søndag 28.03.2004 

til Oslo sammen med Xxxxxxx og da til Disenveien. De skal ha tatt toget til Oslo og 

mandag formiddag skal to sivile politispanere også ha vært på døra og spurt etter 

David Toska. Dette fordi Toska skulle ha møtt i retten samme dag, uten at Metkel 

Betew har tilkjennegitt noe nærmere kunnskap om dette. 

David Toska har ikke villet bekrefte hvorvidt det forholder seg som ovenfor beskrevet 

av Betew og har uttalt at han ikke kan huske hvorvidt noen fulgte Xxxxxxx eller 

ikke, ei heller ønsker han å si noe om et eventuelt besøk av Betew, besøk i Nedre 

Dalgate eller lignende. 

I tiden frem til helgen 02.04. til 04.04.2004 har Toska forklart at masse utstyr nå ble 

flyttet fra Nedre Dalgate til Skjeneholen, idet det nå var bestemt at leiligheten i 

Skjeneholen skulle være samlings- og oppkledningsplass ransnatten. 

Ranskolonnen forlater Østlandet lørdag 03.04.2004 ca. kl. 13.00 

David Toska har i retten bekreftet at deltakerne nå fra fredag 02.04.2004 begynte å 

ankomme Skjeneholen og at meningen var å ha alle på plass i løpet av lørdag 

03.04.2004 om kvelden. Siste planlegging skulle skje i løpet av søndagen, med 

fellesmøter, særmøter mv. og bilene fra Østlandet skulle ankomme lørdag 03.04.2004. 

Meningen var å plassere lastebilen i Hillevågs-området i Stavanger og at Forden, 

Range Roveren og Saaben skulle plasseres ved Tennisland like i nærheten av 

Skjeneholen. 

Johnny Thendrup, som har erkjent å ha deltatt i ranet, forklarer her på dette punkt at 

han av en ukjent tredjemann fikk beskjed om å møte lørdag 03.04.2004 ved Nedre 

Grorud, hvor han ble plukket opp av en Saab og en for ham ukjent person som senere 

også var med på ranet. Thendrup har nektet å si hvem denne personen er, men at de 

deretter kjørte til Rikshospitalet hvor det sto parkert en nyere lastebil. Lastebilen var 

varm, nylig kjørt og Thendrup fikk beskjed om å kjøre etter Saaben og videre 

vestover. Thendrup hadde selv med seg en trillebag med klær, vanlig klesbytte mv., 

og da de passerte Lier på vei mot Drammen, fikk de følge av en Range Rover.

I Tønsberg-området gjorde kolonnen en stans og lenger nede i Vestfold, hvor Johnny 

Thendrup lå bakerst med lastebilen, ble kolonnen tilblinket av en fremmed Audi som 

kom i motsatt retning, kolonnen svingte da av på en rasteplass fordi man raskt skjønte 

at det måtte være politikontroll lenger fremme. 

Kolonnen var nå også blitt supplert med en stor Ford Excursion. Kolonnen skal ha 

kjørt via Skien og deretter tatt over fra Arendal mot Evje. Kolonnen er blitt observert 

av to vitner på en rasteplass ca. kl. 18.45. Retten legger her til grunn, som forklart av 

vitnet Xxxxxx, at det i kolonnen var en større gruppe personer enn det Johnny 

Thendrup har forklart seg om og da en gruppe på fem til åtte personer. Svendsen har 

opplyst at de alle var kledd som ”dørvakter”, og Svendsen trodde selv at det kunne 

være personer ute på ”tjuvjakt”. Svendsen har forklart at det var to store ransbiler - en 

mørk Range Rover og en mørk Ford Explorer eller Suburban - samt en større hvit 

lastebil. Lastebilen hadde en ekstra sidedør i varerommet, og ingen av personene var 

ikledd finlandshette eller lignende. Svendsens forklaring er også bekreftet av vitnet 

Xxxxxx. Kolonnen er på vei mot Stavanger også registrert ved passering Tonstad. 

Retten legger til grunn, som nærmere beskrevet av Johnny Thendrup, at kolonnen 

grunnet den antatte politikontroll ble sterkt forsinket. Ved ankomst Sandnes forsvant 

Range Roveren og Forden, mens Thendrup fulgte etter Saaben til lastebilen ble 

parkert i et havne-/industriområde i Stavanger/Sandnes-regionen. Bilen ble låst med 

en provisorisk nøkkel, og Thendrup hoppet over i Saaben for deretter å bli kjørt til 

Skjeneholen, hvor Saaben ble plassert like i nærheten. Thendrup ble tatt imot av 

David Toska. Klokken skal da ha vært mellom 01.00 og 02.00 på natten. Thendrup 

har forklart at det var en rekke personer i leiligheten, hvorav flere også var gått til ro 

for natten. Det skal også ha vært en viss irritasjon over at kolonnen ankom så sent, og 

allerede nå har Johnny Thendrup forklart at han observerte både våpen og utstyr i 

leiligheten. 

Thendrup har opplyst at han, som han hadde fått beskjed om, ikke medbrakte telefon 

og at han heller aldri kikket inn i lasterommet på lastebilen. Det skal ha vært plassert 

noen jerrykanner med diesel mv. i et siderom, alt for at man ikke skulle trenge å kjøre 

innom bensinstasjoner hvor faren for å bli filmet alltid er overhengende. Underveis 

skal det ha blitt fylt diesel på lastebilen fra disse kannene.

Samling i Skjeneholen søndag 04.04.2004 

Retten legger til grunn at det forholder seg som beskrevet av David Toska, nemlig at 

alt utstyr og alt personell nå var samlet i Skjeneholen 61, med unntak av Erling Havnå 

som har forklart at han ankom senere søndag kveld og da til en annen adresse enn 

Skjeneholen, uten at David Toska har villet bekrefte eller avkrefte dette. 

Bilene, så vidt vites Saaben, Forden og Range Roveren, var nå plassert i området ved 

Tennisland like ved og lastebilen i Kvalaberg-området i Stavanger. Utstyr ble nå 

fordelt og prøvd. Blant annet skal det ha vært et stort antall finlandshetter, alle stjålet 

fra gokartsenteret Harald Hausmann Karting i Oslo. Dette er tynnere, sorte hetter med 

en større åpning for begge øynene, som flere av deltakerne nå nestet sammen slik at 

kun øynene ble synlige gjennom to hull. Det skal ha vært 14 personer til stede. Så 

langt gikk planene ut på at syv ranere skulle være inne og syv ranere skulle være ute, 

dog slik at flere ranere etter det opplyste også på dette tidspunkt valgte å trekke seg. 

Så vidt retten har forstått mente noen at opplegget var for ambisiøst og kunne ”ryke” 

av flere grunner, mens andre var særlig engstelig for den store ansamlingen av 

mennesker i Skjeneholen og faren for at dette kunne være iakttatt. Noen skal 

angivelig også ha valgt å bakke ut grunnet ranslagets sammensetning, angivelig på 

grunn av uerfarne og ”pratsomme” deltakere. 

Det ble visstnok i løpet av søndagen foretatt omgruppering av ranslaget og utdeling 

av nye roller. Johnny Thendrup skal nå ha fått beskjed om å kjøre lastebilen som 

skulle påtennes og deretter være vaktpost på selve Domkirkeplassen. Det skal også ha 

manglet en sjåfør til Saaben. Så vidt vites endte omgrupperingen og omdisponeringen 

med at syv ranere fortsatt skulle være inne i banken mens fire skulle ha kommandoen 

ute på Domkirkeplassen og i Kongsgata. 

Johnny Thendrup har bekreftet dette og da at han etter en sen ankomst natt til søndag, 

sov fullt påkledd på gangen, rett på gulvet, frem til kl. 12.00 søndag middag. Han har 

også bekreftet at det var mellom 13 og 15 personer til stede som han angivelig ikke 

kjente, bortsett fra David Toska. Det skal ha vært avholdt sær- og fellesmøter ,og 

Johnny Thendrup har bekreftet at hans rolle ble endret fra å være ”seddelplukker” og

å ha ansvaret for å sjekke skaper, skuffer og kassetter inne i banken, til å være sjåfør 

på lastebilen og vaktpost på Domkirkeplassen. 

Det var David Toska som fordelte alle arbeidsoppgavene. Johnny Thendrup har 

redegjort for at alt var tilrettelagt, godt planlagt, godt forklart og Thendrups følelse 

var ”at penga lå i lomma allerede”. 

Toska selv skulle ta seg av hvelvet og hvis dette var åpent, skulle alle raskt gå inn i 

hvelvet og forsyne seg av de største sedlene. 

Vaktpostene på utsiden skulle opptre som politi, være aktsomme, ikke ta gisler og 

våpnene skulle peke ned. 

Ranerne inne i banken skulle ta alt man fant av sedler, og etter omgruppering og etter 

at noen hadde ”fått kalde føtter” , fikk Johnny Thendrup som nevnt forespørsel om å 

kjøre lastebilen. 

Johnny Thendrup har bekreftet at han påtok seg dette. Toska skal ha tegnet og forklart 

ham nærmere om politistasjonens beliggenhet, om den aktuelle kjøreporten og 

hvorledes det måtte kjøres skrått ned politiets utkjørsel for å stenge enhver atkomst. 

Det ble nærmere redegjort for hvorledes bilene skulle settes i brann, og Johnny 

Thendrup skal også ha fått utlevert et kart. Han skulle plukkes opp av den ledsagende 

Forden og kjøres ned til Domkirkeplassen. Han ble videre forklart sin rolle på 

Domkirkeplassen, og Toska gjennomgikk nøye kart og skisser med alle deltakerne. 

Natt til mandag 05.04.2004 ble de siste planer lagt. Vedrørende selve tellesentralen og 

atkomsten dit, understreket Toska på ny at det aktuelle vindu var å anse som ”kjeks”. 

Det skulle gå ca. ett minutt fra man forlot bilene til man angivelig skulle være inne i 

lokalet via døren til Handelens Hus, over et lite halvtak og ned i bakgården. Thendrup 

har redegjort for at man skulle utstyre seg med en liten stige og en slegge til å slå seg 

gjennom vinduet med. Det var også snakk om en rambukk i fall vinduet skulle være 

gjenstridig. 

Johnny Thendrup har bekreftet David Toskas forklaring om at utstyr nå ble utdelt og

Thendrup fikk selv finlandshette, hansker, hjelm og et AG3-gevær han angivelig selv 

aldri hadde brukt før, samt seks magasiner med skarpe skudd. Videre fikk han en Colt 

kaliber 45 pistol med to fulle magasiner, og han fikk i tillegg beskjed om at han skulle 

stå vakt oppe ved Saaben. Han skulle ta oppstilling med sin makker, holde 

Domkirkeplassen ryddig samt holde politiet på avstand. Utrustningen skulle gi ham et 

profesjonelt preg, et ”mentalt” overtak, og det ble også gjennomgått hvorledes 

lastebilen skulle antennes. 

Om politiet mot formodning skulle komme til stedet, skulle man gi politiet et klart 

stopptegn, og meningen var at det psykiske overtaket skulle medføre at en eventuell 

politipatrulje skulle snu og trekke seg unna. 

Thendrup har bekreftet David Toskas forklaring på at kjøreruten var beskrevet på 

forhånd, at den ble nøye gjennomgått, samt at de skulle samles i Nedre Dalgate i 

etterkant. Johnny Thendrup og en del av de andre ranerne skulle bli kjørt dit, og 

ransbilene skulle brennes uten at Thendrup var klar over hvor dette skulle skje. Man 

skulle derfra bli plukket opp og kjørt til Nedre Dalgate, hvor man skulle ta opphold. 

På dette tidspunkt visste ikke Johnny Thendrup noe annet om ransutbyttet enn at dette 

skulle lastes inn i Forden. 

Søndag ettermiddag den 04.04.2004 har også Erling Havnå forklart at han kjørte i den 

leide Volkswagen Caddy PD 10173 til Stavanger for å delta i ranet. Han møtte 

tilfeldigvis tiltalte Alf Henrik Christensen på en bensinstasjon i Arendal, og fikk av 

Christensen opplyst at han skulle til Haugesund via Stavanger. Christensen hadde leid 

en hvit Volkswagen LT varebil med kjennemerke AX 74169 på samme tid som 

Havnå og i samme firma, nemlig Auto Trade. 

Det ble avtalt at de skulle kjøre sammen over Evje. Da Havnå måtte hjem for å hente 

blant annet finlandshette og jakke, kjørte Christensen i forveien. De møttes på Evje, 

sat xxxxxxx t på Tonstad og etter en diskusjon om hvilken kjørerute man skulle velge, 

valgte de å kjøre over Hunnedalen, hvor de begge er registrert i den automatiske 

bompasseringen. Havnå hadde til Christensen opplyst at han skulle et ærend på Ikea 

samt angivelig også treffe noen damer, mens Christensen som nevnt skulle til 

Haugesund. Erling Havnå har videre forklart at han kjørte til det tidligere nevnte

overnattingslokalet, hadde meg seg to vekkerklokker og at David Toska møtte ham på 

stedet ca. kl. 20.00. Dette har David Toska ikke bekreftet i sin forklaring. 

Havnå har opplyst at han fikk beskjed om å møte i Sørmarka kl. 06.00 neste morgen, 

at det allerede skulle stå en varebil parkert der og at Havnå skulle parkere bak denne. 

Han skulle sørge for å holde plassen ren og ryddig og klar fra kl. 08.00 - kl. 08.15, og 

angivelig skulle Havnå også enten skaffe falske skilt til bilen eller tape over de 

eksisterende skiltene. Det siste alternativet ble valgt. 

I løpet av søndagen har Toska redegjort for at deltakernes privattøy, overskuddsutstyr 

mv. ble fraktet til Nedre Dalgate av Toska selv i den Mercedes Vaneo han disponerte. 

Det skal ha vært snakk om tre til fire bagger og en ryggsekk. Videre har Toska 

bekreftet at han selv la ett par jakker mv. i den omtalte Caddy, disponert av Havnå, 

uten at Toska har villet forklare nærmere om hvor dette skjedde. 

Deltakerne fikk selv ansvar for å plassere personlige klær og utstyr henholdsvis for 

transport til Nedre Dalgate eller i Caddyen, og så vidt vites ble både klær, sko og 

annet personlig utstyr plassert som beskrevet for videre transport. 

Ransdagen 05.04.2004 

Toska har forklart at han ca. kl. 03.30 hentes i Skjeneholen av den aktuelle 

kassebil/varebil og at syv personer kjøres til et område ved Tennisland. Varebilen 

returnerte etter dette til Skjeneholen og hentet de resterende ranerne. Det ble også 

lastet inn diverse utstyr, blant annet madrasser, soveposer og andre brennbare ting 

som lå igjen i Skjeneholen, også søppel mv., alt for lettere å kunne starte brann i den 

omtalte lastebilen. 

Når det gjelder de såkalte ranstelefonene, har Toska bekreftet at disse ble brukt, og 

videre at Toska i forkant hadde vært en tur på Jæren, og der brukt en eller flere av 

telefonene for å villede politiet og avlede eventuelle telefonspor. Retten kan i så måte 

konstatere at ranstelefon nr. 2 aktiviseres og brukes allerede kl. 00.22 på Bråstein, kl. 

00.27 på Skadberg på Sola, kl. 05.52 i Hillevåg og kl. 06.06, 06.09, 06.14, 06.15, 

07.20, 07.22 og 07.56 i Hillevågsvika i Stavanger. Dette er telefonen som så vidt

etten har forstått har vært plassert i Forden. 

Ranstelefon nr. 3 som skal være plassert i Saaben og disponert av David Toska var 

også aktivisert kl. 00.22 og 00.27 på Skadberg, kl. 05.57 og 05.58 på Verdalen i 

Klepp, kl. 06.06 og 06.09 på Tjelta, kl. 06.14 og 06.15 i Verdalen, kl. 06.18 i Klepp, 

kl. 07.16 på Nov, kl. 07.20 på Ullandhaug, kl. 07.22 på Åsen og kl. 07.49 og 07.56 i 

Hillevågsvika, før den kl. 08.08 og 08.16 befinner seg i sentrum og sist kl. 08.29 på 

Ullandhaug. 

Ranstelefon nr. 4 ble første gang 05.04.2004 kl. 00.23 aktivisert på Skadberg på Sola, 

en telefon David Toska har forklart var plassert i kassebilen, med andre ord bilen som 

skulle transportere ranere og ransutbytte fra Ullandhaug til Nedre Dalgate. 

Telefonen er deretter brukt kl. 05.13 i Hillevåg, kl. 05.57 på Lassa, for deretter kl. 

05.57, 06.12, 06.18, 07.16, 07.49 og 08.29 å bli brukt på Ullandhaug. 

Ranstelefon nr. 5 og ranstelefon nr. 6 er ikke brukt i tiden etter 03.04.2004, hvor de 

begge to sammen med ranstelefon nr. 4 ble brukt under ranskortesjens transport fra 

Oslo til Sandnes. 

Varebilen hentet som nevnt resten av ranerne, og kjørte disse til det avtalte 

oppmarsjområdet i skogholtet. Johnny Thendrup skulle kjøres til Stavanger for å 

hente lastebilen av føreren av Forden. Føreren av Forden skulle senere ha ansvaret for 

døra ved Handelens Hus og utbæring av utbyttet fra halvtaket i bakgården. Toska har 

videre forklart at ransbaggene skulle plasseres i Forden og begge personene utenfor 

Handelens Hus og i Kongsgata var bevæpnet, hvorav en av dem med AG3. 

Opplegget var at Toska skulle ha åpen linje til føreren av Forden, siden meningen var 

at denne skulle komme sist til stedet etter at lastebilen var satt i brann. 

Johnny Thendrup har forklart at de ble avhentet av en stor hvit varebil veldig tidlig 

om morgenen, og at syv eller åtte av ranerne tok plass bak i varebilen, som skulle 

være en Volkswagen av større type. De ble etter en kort kjøretur satt av i en skog ca. 

10 minutter unna, hvor de ble værende fullt ustyrt i ca. en times tid før Range

Roveren, Forden og Saaben ankom samtidig. David Toska var også til stede. Johnny 

Thendrup bekrefter at han tok plass i Forden, at fem personer tok plass i Range 

Roveren og fire personer i Saaben, med andre ord alle elleve på ranslaget. I 

forbindelse med avreise skal Toskas siste utsagn til ranslaget være at: ”Nå går vi for 

gull”. 

Ransbilene skulle nå leve hvert sitt liv og ifølge Thendrup, skulle bilene kjøre noe 

rundt ”på måfå” i distriktet. Toska har forklart at kassebilen nå kjører til Ullandhaug 

ca. kl. 05.30 og føreren av denne skulle være klar på telefonen rett før kl. 08.00. Den 

andre varebilen, den omtalte Volkswagen Caddy, skulle også ankomme Ullandhaug 

og være klar der til kl. 08.00. Meningen var at det skulle ringes og sjekkes at alt var 

klart. 

Deretter var det avtale at alle ransbilene, inklusive lastebilen, skulle møtes på en 

oppsamlingsplass, angivelig en grusplass på utsiden av Brødrene Kverneland på 

Lagårdsveien i Stavanger kl. 07.40. 

Johnny Thendrup har bekreftet Toskas versjon og at de nå frem til kl. 07.40 kjørte 

rundt i distriktet før de hentet lastebilen. Blant annet passerte Forden politikammeret 

hvor føreren som var kjent i distriktet, pekte på den aktuelle utkjørsel hvor lastebilen 

skulle plasseres. Videre kjørte Forden ned til sentrum, hvor føreren skal ha pekt opp 

mot Handelens Hus, NOKAS og Domkirkeplassen da de passerte i Klubbgata. De 

skal deretter ha kjørt nedom en småbåthavn mv. før alle møttes på siste samlingsplass. 

Thendrup har redegjort for at man herfra kunne se rett ned på en småbåhavn, 

angivelig Hillevågsvannet, og videre har Thendrup erkjent at han nå var svært nervøs 

i forhold til den brannstiftelse han nå skulle være med på. Alt personell som skulle 

være på utsiden av banken var utstyrt med automatvåpen. 

Også noen av de som skulle være inne i banken hadde våpen, i det minste gjelder 

dette David Toska. 

Alle bilene befant seg nå på møteplassen og det ble foretatt omlasting av utstyr, 

herunder madrasser, soveposer mv. fra Saaben og Range Roveren til lastebilen. 

Utstyret ble plassert på lasteplanet og dynket med diesel, parafin og bensin og flere

hele jerrykanner ble tømt over utstyret. Det ble også lagt åpne kanner på lasteplanet, 

og en av ransmennene plasserte en jerrykanne og en 5-liters kanne inne i førerhuset til 

bruk for Johnny Thendrup. 

Det skal angivelig ha vært noe problemer med å få lastebilens lift til å virke. På dette 

tidspunkt, ca. kl. 08.00, forlot Range Roveren og Saaben stedet i retning NOKAS. 

Forden og lastebilen skulle stå igjen noen minutter og skulle først kjøre når Toska 

over telefon ga beskjed til Forden om dette. Liften bak var nå satt på gløtt for å sikre 

god trekk når brannen ble anstiftet. 

Foreliggende telefonutskrift fra ranstelefon nr. 4, som etter Toskas forklaring skal ha 

vært i kassebilen, viser imidlertid telefontrafikk som beskrevet ved fem anledninger 

fra kl. 05.57 til kl. 08.29. 

Toska har forklart at ved telefonkontroll til Sørmarka ca. kl. 07.50 fikk han fra 

vaktposten bekreftet at alt var stille og rolig der og at de to bilene var på plass. Kl. 

07.58 kjørte bilene mot NOKAS, med tanke på det tidspunktet hvor det tidligere var 

registrert mest aktivitet og pengebehandling i tellesentralen. Det var Saaben og Range 

Roveren som fullastet med ranere kjørte til NOKAS og ved passering 

jernbanestasjonen ga Toska, gjennom den åpne linje han hadde med Forden, beskjed 

om at Forden og lastebilen nå kunne sette seg i bevegelse. 

Ved ankomst NOKAS, lastet man øyeblikkelig av og da slik at Saaben med tilhørende 

vaktpost kjørte opp til Mariakirkeruinen og parkerte der, mens Range Roveren og 

føreren tok oppstilling på utsiden av Handelens Hus. Alle gikk inn i banken, med 

unntak av føreren av Range Roveren og Saaben. De brøt opp døren i Handelens Hus, 

gikk videre inn, opp trappen og ut på halvtaket i bakkant av bygningen mot NOKASbakgården. 

Toska var selv utstyrt med en Kalashnikov-rifle og Toska har forklart at 

han mener at noen av de andre deltakerne var utstyrt med MP5-maskinpistol. Man 

medbrakte slegge, rambukk, stige og ca. 15 store, sorte bagger. Noen av ranerne 

hadde kniver/ tapetkniver for å skjære over plaststropper og annen seddelemballasje. 

Toska selv var utstyrt med en vanlig ”handsfree” med ørepropp koblet til telefonen, 

og han klatret selv først ned i bakgården. De gikk deretter mot det aktuelle vinduet og 

ble da observert av personalet på innsiden. Toska har beskrevet at personalet så ” 

sjokkert” ut, og Toska skal ha gitt tegn med våpenet til at de skulle legge seg ned.

Personalet løp imidlertid hver til sin kant; to løp mot en dør til venstre, mens to 

forsvant til høyre til det Toska har forklart han antok var en heis. En av ranerne brukte 

sleggen mot vinduet, og da angivelig før de fire kvinnelige ansatte hadde forlatt 

lokalet. Det ble slått fem til ti slag mot vinduet uten at dette ga etter, hvoretter også 

rambukken ble brukt uten hell. På dette tidspunkt har Toska opplyst at han kanskje 

skjønte at han hadde tatt feil i forhold til styrken på vinduet, hvoretter Toska besluttet 

å skyte med skarpt mot vinduet. 

Etter først å ha bedt resten av ranslaget om å flytte seg, tok han ladegrep og stående 

1,5 til 2 meter fra vinduet, skjøt han først det ene og deretter det andre magasinet tomt 

for ammunisjon. 

Mens dette skjedde, forlot altså lastebilen og Forden møteplassen, og Johnny 

Thendrup har forklart at da han etter få hundre meters kjøring kom til politistasjonen, 

svingte han ned og satte lastebilen på tvers i innkjørselen. Han var selv tungt 

bevæpnet med en AG3, pistol, hjelm, skuddsikker vest mv., og hadde problemer med 

å komme seg ut av bilen. I den forbindelse mistet han en CS-granat som trillet under 

lastebilen, uten at han maktet å få tak på denne. Han helte ut noe av innholdet i 5liters 

kannen i førerhuset, og brukte den fakkelen han hadde fått utdelt, dynket i 

bensin, til å kaste inn i førerhuset. Grunnet mangel på luft, slukket imidlertid fakkelen 

og ilden da døren gikk igjen, og utstyrt med en selvtennende propanbrenner, forsøkte 

han på ny å sette førerhuset i brann. Det tok rett nok fyr uten at det brant spesielt godt, 

også dette grunnet mangel på luft, hvoretter han gikk bak og stakk brenneren inn i 

lasterommet. Der tok det umiddelbart fyr, hvoretter Johnny Thendrup ble plukket opp 

av Forden, som allerede hadde stanset ved nedkjørselen. På dette tidspunkt har 

Thendrup forklart at han følte at ”alle”, både fra politikammeret, tilstøtende 

brannstasjon og bygninger omkring, var oppmerksom på hva som skjedde. Før de 

deretter kjørte mot sentrum, sat xxxxxxx t Forden på utsiden av politikammeret. 

Johnny Thendrup kastet ut CS-granater, med andre ord gassgranater, på utsiden av 

hovedinngangen til politikammeret, for å hindre eventuelle tjenestemenn å ta seg til 

sentrum til fots eller på annen måte. Det ble også kastet ut en stor mengde ”spanske 

ryttere” for å sikre at alle forfølgende biler skulle punktere, alt for å skape kaos og alt 

i henhold til nøye planlegging. Deretter kjørte Forden inn Kongsgata, opp bakken ved 

Handelens Hus og helt opp til Saaben, hvor føreren av Forden slapp Thendrup av.

Saaben var allerede parkert på stedet og Range Roveren sto utenfor Handelens Hus. 

Etter dette har Thendrup registrert at Forden rygges ned mot Handelens Hus, der den 

rygger ned en container full av tomflasker. 

En ranskollega sto allerede ved Saaben, og omtrent på dette tidspunkt forklarer 

Johnny Thendrup at han hører enkeltskudd og lange skuddsalver fra automatvåpen 

nede fra NOKAS-gården. Thendrup har beskrevet dette som meget kraftige 

skuddsalver: ”Det hørtes ut som de rev hele bygården”. 

På dette tidspunkt er det at en politipatrulje ankommer Domkirkeplassen fra torget. 

Thendrup har forklart at det var to tjenestemenn i bilen og at de, da de så Johnny 

Thendrup og hans makker, svingte raskt til venstre og inn i Kirkegata. Thendrup skal 

videre ha gått noe frem og kikket etter politibilen, uten at han umiddelbart registrerte 

noe. 

Skyteseriene fra NOKAS skal ha gjort Thendrup og makker svært usikre på hva som 

egentlig var i ferd med å skje, samtidig som det skal ha passert både fotgjengere, 

busser og biler over Domkirkeplassen. Folk og sjåfører skal ha spurt om man kunne 

passere stedet og ifølge Thendrups forklaring, var det åpenbart at svært få egentlig 

hadde skjønt hva som her var i ferd med å skje. 

Inne i banken skal noen, ifølge Toska, nå tatt til orde for at man burde avslutte og dra 

fra stedet, uten at Toska var villig til dette. Han løp selv tilbake, klatret opp på taket, 

løp ut av huset og fikk inn føreren av Range Roveren. Han var bevæpnet med en AG3 

som er et kraftigere våpen enn Toskas Kalashnikov. Dette skal ha skjedd omtrent 

samtidig med at Forden med Johnny Thendrup og sjåføren ankom stedet. 

Range Rover-sjåføren tømte deretter to fulle magasiner mot vinduet som beskrevet, 

hvoretter vinduet løsnet langs karmene og nærmest lot seg legge/bende inn i lokalet. 

Som kameraene i lokalene viser, har det som følge av skytingen stått en støvsky av 

glass gjennom hele lokalet med en styrke som gjorde at papir og sedler nærmest har 

fløyet innover i lokalet.

Range Rover-føreren/AG3-skytteren gikk deretter tilbake over halvtaket og ut til 

inngangen i Handelens Hus, hvor retten antar at han gikk inn i Range Roverens 

fremre passasjerdør og hentet ytterligere ammunisjon, som oppfanget av kameraet i 

en passerende rutebuss. 

Ranerne i bakgården stormet nå gjennom vinduet og inn i banken, og kunne 

konstatere at seddelhvelvet var stengt med en kraftig gitterport på innsiden av 

hvelvdøra som sto åpen. Man oppdaget da også at det var et hvelv nr. 2 vis a vis, som 

imidlertid var et rent mynthvelv. Ranerne plukket nå med seg det som var av sedler, 

fra traller, minibankkassetter mv. og fylte dette i baggene, som nærmere vist på den 

foreliggende videofilm. Meningen var å ta sedler av forskjellige valører og, som 

beskrevet av Toska, var det i det alt vesentlige 200- og 500-lapper som var 

tilgjengelig på brettene i reolene. 

På et visst tidspunkt forsøkte man ved bruk av rambukk å komme seg gjennom 

gitteret til seddelhvelvet, uten å lykkes. 

David Toska oppdaget nå at han hadde mistet sin mobiltelefon. Han fant denne på 

gulvet, men ble først senere oppmerksom på at han også hadde mistet sin ” 

handsfree”, som politiet fant i etterkant og hvor det senere ble funnet DNA tilhørende 

David Aleksander Toska på en ørepropp. 

Grunnet dette hadde Toska ikke lenger kommunikasjon med vaktlaget på utsiden av 

banken, men fortsatte å fylle opp til sammen ca. 15 bagger med sedler. 

Man besluttet nå å forlate banken og tok seg ut samme vindu, bærende på 

ransutbyttet. På dette tidspunkt har Toska redegjort nærmere for at han hørte tunge 

skudd fra utsiden, flere skudd i tett rekkefølge, dog ikke automatild. I ettertid har 

Toska redegjort for at dette kan være forenlig med de skuddene som falt i Klubbgata, 

og allerede på dette tidspunkt har Toska forklart at han følte at noe var i ferd med å gå 

”veldig galt”. 

Baggene med penger ble lempet opp på taket, og føreren av Forden hjalp til med å 

bære disse.

På utsiden registrerte Toska ranerne ved Saaben og at disse hadde tatt en syklist som 

gissel. Det var kun én person på utsiden, nemlig føreren av Forden, og Toska har 

antatt at Range Rover-føreren enda ikke var kommet opp fra Klubbgata/Kongsgata 

hvor denne har befunnet seg. Toska har videre forklart at han på dette tidspunkt ser at 

det skytes ved Saaben, og at en av ranerne også hadde anlegg på taket av bilen. To av 

ranerne fra banken løp nå opp mot Saaben, idet det var avklart på forhånd hvem som 

skulle borttransporteres i hvilke biler. Man gjorde seg nå klar til avmarsj etter at 

Toska hadde tatt plass i Forden. 

Johnny Thendrup har i korthet redegjort for at det, mens ranet pågikk inne i banken, 

også ankom en pengebil på utsiden av bygget for å rygge opp mot selve kjøreporten 

inn til NOKAS-bygget. Johnny Thendrup registrerte at en av politimennene som 

kjørte inn Kirkegata stilte seg opp bak glasshjørnet i Hennes & Mauritz-bygget mot 

Kirkegata og Thendrup registrerte at den ene politimannen ropte og skrek til 

forbipasserende for å få vinket disse bort. Den andre politimannen har Johnny 

Thendrup forklart at han ikke kunne se på dette tidspunkt, og både Thendrup og hans 

makker skal angivelig nå ha blitt meget urolige. Makker skal ha gitt Thendrup 

beskjed om å stille seg til venstre for Saaben bak en mur-ruin, hvilket han gjorde, 

samtidig som han angivelig skal ha kikket mot hjørnet på Kirkegata og mot den 

politimannen som nå befant seg der alene. AG3-en hadde han hengende ned på 

brystet, og det er etter dette omtvistet hva som skjedde i forhold til hvem som først 

skal ha løsnet skudd på Domkirkeplassen. 

Dette vil retten komme nærmere tilbake til under den strafferettslige behandlingen av 

Johnny Thendrup, men Thendrup har forklart at han på et visst tidspunkt ble truffet i 

høyre lår, høyt oppe mot lysken, da han satt ved Mariakirkeruinen. Han skjønte med 

en gang ikke hva som hadde skjedd, men falt bakover og hadde store smerter. Han 

kom seg likevel rundt og bak Saaben, og det er uomtvistelig at det omkring dette 

tidspunkt ble løsnet en rekke skarpe skudd fra ranerne både med AG3 og MP5 mot 

hjørnet Hennes & Mauritz/Kirkegata. Det ble skutt mot glasshjørnet og det er hevet 

over enhver tvil at politibetjent Xxxxxxx , som befant seg på baksiden av vinduet, og 

også diverse sivilister i Kirkegata, har vært utsatt for direkte livsfare.

Det er også uomtvistelig at politibetjent Xxxxxxx på motsatt side av Hennes & 

Mauritz-bygget har løsnet en rekke skudd mot ranerne. Johnny Thendrup har selv 

forklart at han, i hensikt å få bort politimannen i Kirkegata, skjøt en rekke skudd med 

sin AG3 mot vindusfasaden på hjørnet av Hennes & Mauritz-bygget. 

Det er heller ikke omtvistet at det nettopp var politibetjent Xxxxxxx som med sitt 

tjenestevåpen skjøt og traff Johnny Thendrup i låret. 

Thendrup har videre redegjort for at han på denne tid også hørte intens skyting nede 

fra Kongsgata, hvor han regnet med at politiet nå måtte være ankommet og at det var 

disse som skjøt/ble beskutt. 

Thendrup konstaterte at tjenestemannen på hjørnet av Kirkegata forsvant etter det 

fjerde eller femte AG3-skuddet, og på dette tidspunkt registrerte Johnny Thendrup at 

to ranere kom løpende opp mot Saaben. Den ene skal ha spurt hva som hadde skjedd 

og fått bekreftet at Johnny Thendrup var blitt truffet. Alle fire satte seg deretter inn i 

bilen, med Johnny Thendrup i passasjersetet fremme og makkeren bak rattet. På dette 

tidspunkt kom Forden kjørende opp bakken, hvor Toska satt i passasjersetet fremme, 

og føreren av Saaben var nær ved å kollidere med Forden. Deretter kom Range 

Roveren og etter å ha kollidert med denne, ble Saaben stående noe igjen grunnet 

trøbbel med å få start. På dette tidspunkt har Thendrup forklart at de på ny ble beskutt 

og at han hørte at Saaben ble truffet. En av ranerne skal angivelig ha blitt truffet i 

vesten, og på dette tidspunkt skal Thendrup ha skutt ut gjennom frontvinduet og tømt 

hele magasinet. Han skjøt også med sin revolver og det skal også ha blitt skutt fra 

baksetet med den MP5 som føreren av Saaben hittil hadde benyttet. 

Toska har bekreftet at ranslaget nå satte seg i bevegelse som beskrevet ovenfor, og at 

han på dette tidspunkt ikke vet noe om at politibetjent Klungland er skutt og drept, ei 

heller at Johnny Thendrup er såret. Toska har forklart at føreren av Forden på dette 

tidspunkt snakket noe om at det hadde vært ”vill skyting”. Toska har videre forklart at 

da de passerte Hennes & Mauritz-bygget, både hørte og kjente han metallyd i bilen i 

området ved fotbrønnen etter skudd. Selv har Toska forklart at han skjøt ut vinduet og 

opp i lufta. De måtte vente noe på de andre bilene, særlig fordi Saaben var blitt påført 

skader i fronten da den kolliderte med Range Roveren. Først ved rundkjøringen ved

Kongsgård skole og nedkjørselen til torget kom de andre etter, og Range Roveren 

skal da ha passert dem mens de ventet på Saaben. Det ble fortsatt hørt skyting, og 

Toska antok at Saaben kunne være truffet. Saaben kom imidlertid etter, med løs 

støtfanger og kulehullene i frontvinduet var klart synlige. De fortsatte flukten, og på 

et visst tidspunkt forklarte føreren av Forden til Toska at politiet hadde ankommet i 

Kongsgata, at kommandobilen hadde sat xxxxxxx t og rygget tilbake og at raneren i 

Kongsgata deretter hadde løsnet skudd mot kommandobilen. I retten har Toska på 

direkte spørsmål erkjent at det var føreren av Range Roveren som skjøt og drepte 

politiførstebetjent Klungland, og at dette fremsto som fullstendig unødvendig. 

Ransfølget kjørte nå opp Olavskleiva, videre gjennom diverse smågater opp til 

undergangen Madlaveien v/ Viking Redningstjeneste, en undergang som ble bestrødd 

med ”spanske ryttere” for å sat xxxxxxx eventuelle forfølgende politibiler. 

Saaben hadde flere stopp underveis. Range Roveren lå noe lenger fremme og var ikke 

med i følget på dette tidspunkt. Ved Esso-stasjonen i Bekkefaret var ransbilene igjen 

samlet, og etter å ha passert under motorveien på vei opp mot Auglendsveien, sat 

xxxxxxx t ranskortesjen for blant annet å rive bort den løse støtfangeren fremme på 

Saaben. På dette tidspunkt har Toska forklart at han fikk beskjed om at Johnny 

Thendrup var skutt i beinet, men at det angivelig ”gikk greit”, hvorpå ransfølget 

kjørte videre opp til trafostasjonen i Sørmarka. Range Roveren var på ny atskilt fra 

ranskortesjen, men var allerede ankommet samlingsplassen ved Sørmarka da Forden 

og Saaben ankom stedet. Caddyen og den store varebilen var også på plass som 

beskrevet. 

Johnny Thendrup har bekreftet Toskas fremstilling, nemlig at de etter å ha fått Saaben 

i gang, fulgte etter Forden som sto og ventet, at det ble skutt med en MP5 fra baksetet 

i Saaben og at gisselet sto opptil lyktestolpen da Saaben forlot Mariakirken. Thendrup 

har bekreftet at de la seg på hjul etter Forden, kastet ut ”spanske ryttere” i 

undergangen under Madlaveien, at de stanset for å få fjernet støtfangeren som hang 

løs og at både Forden og Range Roveren var på plass på Ullandhaug da de ankom. 

Johnny Thendrup var ikke i stand til å komme seg ut av bilen alene og fikk hjelp av 

andre ranere. Det var blod i setet og han var dårlig og holdt på å besvime. Han har 

forklart at omgivelsene beveget seg som en ”karusell”, at han hadde ”tunnelsyn”, og

at han med alt ransutstyret på, ble lagt på ryggen i den store varebilen. Det ble også 

knyttet en rem rundt låret i forsøk på å hindre unødig blødning og etter en viss 

kjøretur ble han båret inn i Nedre Dalgate og opp på kjøkkenet der. 

Flukten fra Sørmarka 

Johnny Thendrup har ikke kunnet angi hvor mange ranere som ble med til Nedre 

Dalgate, ei heller hvor mye utstyr eller lignende som ble stablet inn i bilen, fordi han 

da var skadet og atskillig medtatt. 

David Toska har bekreftet Johnny Thendrups versjon, at han ble støttet bort til og lagt 

inn i den største varebilen og at han holdt på å besvime. Toska skal ha tilbudt å kjøre 

ham til sykehuset, hvilket Thendrup skal ha avslått. Toska har bekreftet at Thendrup 

skulle kjøres til Nedre Dalgate, hvor også hans trillebag med private eiendeler 

allerede var plassert. 

Selv skulle Toska kjøre Havnås Caddy og de to varebilene skulle kjøre sammen til 

gatekjøkkenet på Auglendsveien ved ”Vannassen”, en rute som var kjørt opp 

gjentatte ganger på forhånd. Ransløypa var bevisst lagt opp utelukkende i den hensikt 

å unngå veisperringer og utrykningskjøretøyer, og alt ransutstyret og ransutbyttet ble 

nå lesset over i den største varebilen. Toska kledde av seg alt ransutstyret, tok på seg 

sin private jakke og nye hansker, og la alt utstyret inn i en av ransbilene som nå skulle 

brennes. Alle i Caddyen som ikke skulle til Nedre Dalgate, kledde seg om, mens 

ranerne i varebilen beholdt utstyret på. Det var på forhånd satt frem kanner med 

bensin og diesel, og Toska har nektet å forklare hvem eller hvor mange som ble kjørt 

bort i hvilke biler. Også andre ranere hadde plassert personlige klær og utstyr i 

Caddyen, som de nå kledde på seg. På samme måte som Toska, var dette klær og 

utstyr de hadde lagt inn dagen/kvelden før. 

Havnå har forklart at han kastet hanskene og finlandshetta inn i Range Roveren som 

det skulle settes fyr på, at han rev av tapen som dekket skiltene på Caddyen og at de 

så kjørte fra stedet. Det var flere ranere i Havnås Caddy og alle, bortsett fra føreren, 

satt bak i varerommet. Havnå har anslått at det var mellom fem og syv personer i 

varerommet, og at én person, David Toska, satt alene fremme i førerhuset etter

Toskas egen forklaring. 

Da alt var lesset opp på Ullandhaug, har Toska redegjort for at brannen ble anstiftet 

ved en enkel ”batterikortslutning” tilkoblet en forsinkelse på ca. 45 sekunder. Før 

Caddyen forlot stedet, har Toska bekreftet at han så at det var begynt å ryke. Bilene 

var bevisst plassert på en slik måte at brannen skulle smitte fra bil til bil etter at disse 

var gjennomdynket med diesel, bensin mv. Brannen startet i passasjersetet fremme i 

Saaben, og Toska har bekreftet at han selv helte på ekstra mye bensin i setet hvor 

nettopp Johnny Thendrup hadde sittet. Deretter forlot ranslaget Ullandhaug med den 

store varebilen først og Caddyen på hjul. 

På vei ut Sørmarkveien, omtrent ved kunstisbanen, ble det foretatt en omlastning, idet 

én person i full utrustning ble flyttet fra Caddyen og over i den store varebilen, en 

omlastning også Erling Havnå har bekreftet. Også et utenforstående vitne har 

bekreftet at Caddyen kjørte forbi varebilen og stanset denne. 

Ved gatekjøkkenet på Auglendsveien skilte kolonnen lag og Toska har erkjent at han, 

som fører av Caddyen, nå kjørte mot Skjeneholen. 

Ved et garasjeanlegg i Godeset-området har også Havnå bekreftet at de øvrige ranere 

forlot Caddyen og han har antatt at de gikk til andre parkerte biler. Toska har forklart 

at han tok sin Vaneo, parkert i området, og kjørte hjem til Skjeneholen. 

Havnå kjørte til Ikea, ventet til kaféen åpnet og gikk kl. 09.30 på Ikeas kafé hvor han 

spiste før han handlet og deretter kjørte Rv 45 over Hunnedalen via Evje og hjem til 

Arendal. 

Hva gjelder den nærmere beskrivelsen av fluktrutene, viser retten til gjennomgang 

ovenfor omkring dette. Toska har bekreftet at sjåføren av Caddyen overtok denne og 

kjørte videre alene. Vedkommende fikk beskjed om å kjøre til Ikea for å skaffe seg et 

legitimt ærend der. 

Toska har nektet å opplyse hvem som var med i Caddyen eller om noen av disse var 

med hjem til Skjeneholen. Retten legger likevel til grunn både på bakgrunn av Havnås

og Toskas forklaringer, at det var flere ranere med i Caddyen til Godeset, eventuelt til 

Skjeneholen. 

Toska har forklart at det først var da han slo på fjernsynet, og så en ekstraordinær 

nyhetssending utsatt til kl. 11.00, at han forsto hvor galt det virkelig hadde gått. 

Den store varebilen fortsatte sin tur mot Nedre Dalgate, blant annet ned til Hillevåg, 

langs Hillevågsvannet og opp den meget smale og kronglete Frue Terrasse. 

Retten nevner allerede her at dette skjer omtrent samtidig med at tiltalte Alf Henrik 

Christensen, som angivelig skal ha sovet ved enden av Hillevågsvannet i en 

tilsvarende varebil samme natt, etter å ha gått sin morgentur, også var på vei opp 

gjennom Frue Terrasse med sin store hvite LT varebil leid hos Auto Trade i Arendal, 

og da på vei til Norsk Metallretur/Brødrene Anda på Jadarholm på Buøy i Stavanger 

for å kjøpe syrefaste stålrør. Som det vil fremgå nedenfor, har ikke retten festet lit til 

Christensens forklaring i forhold til dette. 

Ransvarebilen kjørte deretter over Storhaug og ned til Nedre Dalgate, hvor Johnny 

Thendrup ble båret inn og plassert på kjøkkenet. Han skal ha blitt vasket, plastret og 

tapet. Han ble lagt på loftet hvor han lå med alvorlig hevelse og misfarging frem til 

fredag 09.04.2004. Først da maktet han å ta seg til jernbanestasjonen på egenhånd og 

forlot Stavanger. 

David Toska har nå forklart at han oppholdt seg i Skjeneholen ett par ukers tid, og har 

ikke villet bekrefte hvorvidt han hadde kontakt med andre personer i denne tiden, 

verken Schumann eller andre, ei heller om kjøp av eventuelt sporingsutstyr. 

Toska har imidlertid forklart at det skjedde konkrete forandringer vedrørende planene 

etter ranet, idet ransbaggene nå ble liggende noe lenger i Nedre Dalgate enn tidligere 

forutsatt. Det var avtalt borttransport av ransutbyttet i forkant, noe Toska ikke selv 

skulle delta i. Han har opplyst at han, på et eller annet tidspunkt våren 2004, hadde 

mistet sitt førerkort. Dette ble senere gjenfunnet hos Auto Trade i Arendal, mest 

sannsynlig etter å ha blitt funnet i den omtalte Honda Civic, som Havnå leide og som 

Toska sammen med Andersen brukte ved reisen til Bergen. Toska skal på den tid ha 

lett meget etter dette førerkortet.

Etter en ukes tid, bestemte Toska seg så for å reise til Nedre Dalgate for blant annet å 

avklare om det hadde vært noen rassia eller lignende på stedet. Huset var angivelig 

tomt og Toska ønsket å ”sjekke ut” huset. Han var i tredje etasje på lagerrommet der, 

og har erkjent at ransutbyttet samt visstnok også diverse utstyr fremdeles befant seg i 

huset. Han har bekreftet at husets eier, Dan Pettersen, også var der ved én anledning, 

uten at han har villet bekrefte noe nærmere om hva de samtalte om. 

Toska har imidlertid bekreftet at han selv deretter forlot Stavanger 19.04.2004, 

samme dag som pengene og utstyret også ble borttransportert. Så vidt retten har 

forstått, skulle deler av utstyret opprinnelig ha vært destruert i Stavanger-distriktet. 

Videre har Toska bekreftet at den omtalte Mitsubishi kassebil tilhørende tiltalte 

Xxxxxxx var involvert i borttransporteringen av penger og/eller utstyr fra Stavanger, 

uten at han har villet gå noe nærmere inn på dette. Retten nevner her for ordens skyld 

at det i angjeldende Mitsubishi nettopp ble funnet en gul plastbit fra en 

minibankkassett som senere kunne spores tilbake til NOKAS, slik at det også i de 

tekniske bevis er belegg for Toskas forklaring på dette punkt. 

Dan Pettersen har bekreftet at han traff David Toska i Nedre Dalgate en ukes tid etter 

ranet, da han selv vendte tilbake til sitt hus etter å ha bodd i ”fred” på Hotell 

Residence i Sandnes fra onsdag 07.04. til søndag 11.04.2004, under falsk navn. 

Da han ankom Nedre Dalgate mandag 12.04. eller tirsdag 13.04.2004, var huset tomt, 

bortsett fra at baggene, angivelig både med ransutstyret og penger, fremdeles lå på 

stedet. 

Mandag eller tirsdag morgen har han bekreftet at han våknet av at noen var på 

kjøkkenet i etasjen under. Han gikk ned og traff David Toska. Det skal ha vært en ” 

noe annen” David Toska han nå traff. Han virket blek og nervøs. Toska fortalte at 

leieforholdet opphørte, og han betalte Pettersen siste husleie med kr. 10.000 kontant. 

Pettersen har forklart at Toska opplyste at noen skulle hente baggene og utstyret 

påfølgende mandag, 19.04.2004. Pettersen har opplyst at han fikk beskjed om å holde 

seg borte den dagen. Han fikk også beskjed om at han heller ikke hadde ”sett noe”. 

Toska skal ha forlatt huset. Etter dette skaffet Dan Pettersen seg en leid leilighet i

Sandnes, hvor han flyttet inn 01.05.2004. Pettersen har videre forklart at han holdt seg 

borte mandag 19.04.2004 og at huset da ble ryddet for utstyr og ransutbytte. 

Tiden etter ranet 

David Toska har erkjent at han deretter, nærmere bestemt 19.04.2004, reiste til Osloområdet 

hvor han tok opphold og holdt seg i skjul. Han fikk ransutbyttet levert på et 

avtalt sted og at han brukte 3 til 4 dager bare på å telle opp dette. Han har forklart at 

han brukte både tellemaskin og vekt. Det ble ved ranet stjålet ca. kr. 45 millioner i 

gyldige norske sedler, ca. kr. 10 millioner i valuta, både euro, USD, engelske pund, 

svenske og noe danske kroner. Av de ranede kr. 45 millionene, var hele kr. 30 

millioner i 200-lapper, mens ca. kr. 10 millioner var i 1.000-, 500- og 100kronelapper. 

Det var også 2 til 3 millioner i eldre 1.000-lapper og mellom kr. 450. og 

500.000 i destruerbare og gjennomhullede 100-lapper. Ca. kr. 0,5 millioner var i noe 

skadete sedler, men ifølge Toskas forklaring, var det kun nødvendig å kaste ca. kr. 

2.000 i sedler. 

Toska har videre erkjent at han nå startet å utbetale ”leverandørene” av våpen og 

utstyr, og at noen av deltakerne skal ha fått sitt oppgjør. Toska har forklart at 

oppgjøret skulle være rettferdig i forhold til innsats. Det var opprinnelig tenkt å dele 

pengene likt pr. hode, i tillegg til dekning av personlige utgifter til utstyrsanskaffelse 

mv. 

Erling Havnå har i den forbindelse forklart, og for så vidt også bekreftet av Toska, at 

han en måneds tid etter ranet ble oppsøkt av en fremmed på døra som meddelte at 

Toska ønsket å møte ham på en T-banestasjon på Oslo vest. Havnå skal ha reist med 

buss til Oslo primo/medio mai 2004, truffet den fremmede på avtalt sted og deretter 

blitt kjørt til Oslo vest, hvor han via en skogsvei gikk til et område nær 

Radiumhospitalet. Han traff der David Toska og de skal ha diskutert det tragiske 

utfallet ranet fikk. Havnå møtte imidlertid for å få sin del av ransutbyttet og etter 

angivelig å ha blitt tilbudt ca. kr. 800.000, takket han kun ja til å motta kr. 400.000. 

Pengene fikk han så overlevert på en togstasjon like ved av en ukjent tredjemann som 

ankom stedet på sykkel. Havnå skal deretter ha reist hjem, betalt diverse gjeld og 

renter, før han deretter og etter sin brors begravelse, reiste til Europa sommeren 2004,

og forbrukte en betydelig del av ranspengene. Resten ble beslaglagt av politiet i hans 

kommode, som senere vil bli nærmere omtalt. 

Toska har videre bekreftet at han også traff Johnny Thendrup etter avtale, blant annet 

for å snakke med Thendrup om hvorledes det sto til med ham etter skuddskaden. 

Toska har erkjent at han tilbød Johnny Thendrup sin andel, og da langt mindre enn 

det Johnny Thendrup selv har hevdet at han ble forespeilet på vervingstidspunktet. Ut 

over dette har ikke Toska villet bekrefte noe fra nevnte møte. 

Johnny Thendrup selv har bekreftet at han en tid etter ranet på ny ble kontaktet av den 

samme ukjente person som inviterte ham til Stavanger sammen med broren Thomas, 

og som senere forespurte ham om deltakelse i ranet. Han fikk nå tilbud om å møte 

Toska i området bak Radiumhospitalet, hvilket han takket ja til. Han kjørte til stedet 

og traff Toska som avtalt. Thendrup har fremholdt at han uttalte til Toska at han på 

ingen måte var imponert over ranets gjennomføring, og etter å ha blitt tilbudt sin del 

av utbyttet, takket Thendrup nei til dette. Angivelig fordi han ikke ville få noen glede 

av pengene som han har benevnt som ”blodpenger”. Toska skal ha akseptert dette, og 

har også opplyst under samtalen med Thendrup at han nå ville forlate landet. 

Toska har bekreftet dette, nemlig at han forlot Norge 11.05.2004, etter å ha fordelt en 

god del av ransutbyttet til flere av ranerne. De andre skulle få penger fordelt via 

mellommenn, og deler av ransutbyttet skal også være oppbevart av andre personer. 

Før han dro, nærmere bestemt 25.04.2004, har Toska bekreftet at han hadde et møte 

med Schumann. Han ville ikke si noe nærmere om møtets innhold, heller ikke noe om 

overlevering av penger til Schumann, eventuelt kjøp av utstyr eller noe annet. 

Schumann har forklart at han ringte til Toska 08.04. eller 09.04.2004, og at han skulle 

ringe ham senere for å få mer info. Toska skulle angivelig ha vært interessert i å kjøpe 

noe utstyr av Schumann, herunder en PC og noe utstyr for å avdekke ”jamming”. 

Schumann har forklart at han snakket med Toska flere ganger, og at han også hadde 

møte med Toska i slutten av april, og da ved Radiumhospitalet. Under dette møtet 

hadde Toska angivelig spesifisert hva han ønsket å kjøpe, noe Schumann hadde ”på 

lager”. Et nytt møte skal ha funnet sted, angivelig 25.04.2004. Så langt har Toska

ikke villet bekrefte noe ut over å ha truffet Schumann ved én anledning, men 

Schumann på sin side har fastholdt at han solgte nevnte utstyr til Toska for kr. 

100.000, som han fikk betalt i kontanter. Dette er penger som Schumann, av frykt for 

sporing til NOKAS, vasket i varmt vann og deretter tørket i sin tørketrommel, som 

han nærmere har beskrevet i retten. 

Flukten - oppholdet i Spania 

Toska forlot Norge så vidt vites 11.05.2004 med destinasjon Spania. Det skal 

angivelig ha blitt brukt bil og flukten ble ordnet og arrangert ved hjelp av flere ikke 

navngitte personer. Turen gikk gjennom Danmark, Nederland, Belgia og Frankrike til 

Spania, hvor han ankom omtrent samtidig med Xxxxxxx og Xxxxxxx . 

Noen ranspenger skal også ha blitt brakt til Toska i ettertid. Under oppholdet i Spania 

og frem til pågripelse 05.04.2005, skal familien Toska ha flyttet flere ganger før 

Xxxxxxx på ny reiste til Norge, ble arrestert og siktet for medvirkning til ranet. 

Toska har nærmere redegjort for at Xxxxxxx nok skjønte det meste, men at hun på 

ingen måte var involvert. Etter dette drev Toska en omflakkende tilværelse i Spania. 

Han fulgte etterforskningen gjennom aviser og internett, fikk sendt noen brev og 

meldinger hjem til Norge og bestemte seg så for å påbegynne sin ”PC-forklaring” i 

februar 2005. Han ville ikke forklare seg om andre personer, ei heller om sin samboer 

Xxxxxxx . Han har opplyst at han fikk skrevet ca. halvparten av det han hadde tenkt 

seg å skrive, før han ble pågrepet 05.04.2005. Han ble sittende isolert i spansk fengsel 

og fikk først norsk advokatbesøk ca. en ukes tid senere. Det ble raskt enighet om at 

det offisielt kunne meddeles at Toska ville erkjenne straffeskyld og at meningen ikke 

var at menneskeliv skulle gå tapt. Videre sa han at flere uskyldige satt fengslet, uten 

at disse kunne angis nærmere. Det skulle videre uttales at Xxxxxxx var uskyldig, og 

at Toska nå ønsket å ta et oppgjør med fortiden, gi opp sin kriminelle karriere og la 

seg ”omskolere”. 

Han skal også ha fått kontakt med sin mor og fått overlevert en bunke 

internettutskrifter, kopier av aviser mv., hvor han kunne konstatere at det angivelig 

var fortalt meget mer til omverdenen av hans advokater enn forutsetningen var.

Etter at han skiftet forsvarer til advokat Øystein Storrvik, besluttet han å la seg 

utlevere frivillig til Norge. Han har uttrykt et ønske om å gjøre opp for seg, både hva 

gjelder ”Medisinaldepot-saken”, ”Bryn-saken” og ”Koffert-saken”, sistnevnte 

allerede pådømt kort tid før hovedforhandlingen i nærværende sak. 

Oppsummering og konklusjon vedrørende skyldspørsmålet 

Retten finner etter dette at tiltalte David Aleksander Toska, overensstemmende med 

sin egen erkjennelse, må bli å straffe for grovt ran, samt for i uberettiget vinnings 

hensikt ved hjelp av trusler og ved bruk av skytevåpen å ha truet de ansatte i NOKAS, 

noe som fremkalte alvorlig frykt for vold mot deres person. Ranet er grovt, særlig 

fordi det ble truet med og brukt skarpladde skytevåpen, og videre fordi, som 

gjennomgangen ovenfor viser, at ranet var nøye planlagt og gjaldt en meget betydelig 

verdi. Retten viser i forhold til dette til gjennomgangen ovenfor og Toskas 

erkjennelse av egen straffeskyld som hovedarkitekten i forhold til både planlegging 

og gjennomføring av ranet. 

Toskas erkjennelse styrkes også av de tekniske bevis i saken og da særlig de 

foreliggende DNA-bevis. Retten viser i den forbindelse først til prøven funnet på 

ørepropp, gjenfunnet inne på gulvet i selve tellesentralen. Prøven som er merket E- 

63a er en epitelprøve som også er undergitt utvidet undersøkelse. Prøven er DNAtypet 

overensstemmende med David Toska og er også erkjent av ham. 

Det er videre i prøve A-1a fra innvendig hanske funnet i Ford XXXXXXX (en av de 

tiltenkte ransbiler som ble transportert tilbake til Oslo av Ridvan Halimi), funnet blod 

fra høyre langfinger i en høyre hanske, typet til David Toska og erkjent av ham. 

Også prøve BB-2.6.1, en epitelprøve basert på avstryk rundt ansiktsåpningen 

innvendig på en finlandshette funnet i en ransbag under Gamle Henningsvær, er typet 

til David Aleksander Toska og Kjell Alrich Schumann i en blandingsprofil. Det er 

også funnet kruttslam på hetta som ifølge rapport fra Kripos av 03.01.2006 ”kan 

stamme fra en patron avfyring”. Også denne typingen er erkjent som korrekt av 

David Toska.

Det er videre funnet diverse epitelrester i Skjeneholen, utvilsomt typet til David 

Toska. På en kork funnet på Kjell Alrich Schumanns adresse i Nordvikveien 27 i 

Stavanger, er det også i en epitelprøve funnet David Toskas DNA i blanding med 

Kjell Alrich Schumann. Også dette er erkjent av Toska. 

Dødsfølgen, straffelovens § 43 

Hva gjelder dødsfølgen, har David Toska også her erkjent straffeskyld og da 

overensstemmende med straffelovens § 268 siste ledd jfr. § 43. 

Som det følger av straffelovens § 43, er det her avgjørende at den handlende ”kunde 

have indseet Muligheden af en saadan Følge”. 

Som det følger av Andenæs, Alminnelig strafferett (5. utg.) er det altså her snakk om 

uforsettlige følger, dog avgrenset mot de helt upåregnelige hendelsesforløp, hvor en 

skade ikke har noen sammenheng med en handlingsfarlig egenskap og mot de helt 

fjerne og indirekte sammenhenger. 

Loven tilkjennegir altså en svakere form for skyld enn uaktsomhet, en skyldform som 

gjerne kalles for ”culpa levisima” - lettere uaktsomhet. 

Det følger av ordlyden at det således ikke kreves at gjerningsmannen faktisk har 

innsett muligheten for følgen, idet det er tilstrekkelig at han kunne ha innsett den. 

Dette forstår seg slik at det må ha ligget innenfor gjerningsmannens personlige 

forutsetninger å kunne forutse følgen, og det skal da altså tas hensyn til personlige 

forhold hos gjerningspersonen, slike som kunnskapsnivå, forstand og erfaring. Det 

gjelder med andre ord her en subjektiv skyldform, og det er nok at gjerningspersonen 

kunne ha innsett muligheten av følgen. Det kreves ikke at han kunne ha innsett at 

følgen var et sikkert resultat av handlingen. 

I påtegning fra Riksadvokaten av 05.07.2005 i forbindelse med utferdigelse av 

tiltalen, har Riksadvokaten vedrørende dødsfølgen anført: 

”Som kjent kreves det ikke ved såkalt culpa levisima at gjerningsmannen

faktisk har innsett muligheten av følgen, her en polititjenestemanns død. Det 

er tilstrekkelig at ranerne kunne ha innsett muligheten for dødsfølgen. Senest 

ved iverksettelsen tidlig om morgenen 5. april 2004 måtte det for samtlige 

ranere med kjennskap til gjennomføringsmåte, automatvåpen og utstyr - 

herunder at de skal ta ”kommando” med våpen i hånden over en sentral del 

av Stavangers indre by - fremstå som åpenbart at de kunne ha innsett 

muligheten for at en eller flere mistet livet som et direkte resultat av ranet.” 

Retten deler Riksadvokatens oppfatning i forhold til dette og finner at David 

Aleksander Toska, og særlig de av ranerne som deltok i Stavanger sentrum, klart 

kunne ha innsett muligheten for en slik tragisk følge som her inntrådte. 

På denne bakgrunn og i overensstemmelse med sin egen erkjennelse, finner retten at 

David Aleksander Toska også må bli å straffe for dødsfølgen, som beskrevet ovenfor. 

Hvem skjøt politiførstebetjent Arne Sigve Klungland? 

Tiltalen gjelder overtredelse av straffelovens § 268 2. og 3. ledd, det vil si grovt ran 

med døden til følge. Spørsmålet om den enkelte tiltalte kan dømmes for dødsfølgen 

hører således til skyldspørsmålet, det drøftes under avgjørelsen av skyldspørsmålet 

for den enkelte tiltalte. I henhold til tiltalebeslutningen er det således ingen som er 

tiltalte for å ha avfyrt skuddet som drepte Arne Sigve Klungland. Idet det ikke er tatt 

ut drapstiltale har retten ingen foranledning til eksplisitt å drøfte og ta stilling til dette 

spørsmålet. Det vises til at påtalemyndigheten ikke har innrettet bevisførselen med 

sikte på å utpeke hvem av ranerne som avfyrte skuddene mot kommandobilen i 

Kongsgata. Som følge av dette har heller ikke forsvarerne hatt noen direkte 

foranledning til eksplisitt å forberede og innrette forsvaret i forhold til dette. På denne 

bakgrunn har retten ikke foranledning til nærmere å analysere bevissituasjonen og 

heller ingen foranledning til å trekke konklusjoner med hensyn til spørsmålet om 

hvem som avfyrte skuddet som drepte politiførstebetjent Arne Sigve Klungland. 

Straffelovens § 60a - organisert kriminell gruppe 

Tiltalen mot David Toska omfatter også overtredelse av den straffskjerpende regelen i 

straffelovens § 60a. Bestemmelsens 1. og 2. ledd har følgende ordlyd: 

”Dersom en straffbar handling er utøvet som ledd i virksomheten til en 

organisert kriminell gruppe, forhøyes maksimumsstraffen i straffebudet til det

dobbelte, likevel ikke med mer enn 5 års fengsel. 

Med organisert kriminell gruppe menes en organisert gruppe på tre eller flere 

personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes 

med fengsel i minst 3 år, eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å 

begå slike handlinger.” 

Ved vurderingen om bestemmelsen i § 60a kommer til anvendelse må retten ta 

standpunkt til om NOKAS-ranet er utøvet som ledd i virksomheten til en organisert 

kriminell gruppe. For så vidt gjelder forståelsen av uttrykket ”organisert kriminell 

gruppe” viser retten til definisjonen som fremgår av § 60a 2. ledd. Videre vises det til 

forarbeidene til bestemmelsen, spesielt Ot.prp. nr. 62 (2002 - 2003). 

På bakgrunn av bevisførselen legger retten til grunn at David Toska over lang tid har 

vært en sentral aktør i et velorganisert kriminelt nettverk lokalisert til Oslo-området. 

Det vises til at David Toska i de siste 10 år har livnært seg ved kriminell virksomhet. 

Han har ingen forankring i det ordinære yrkesliv. 

Han er flere ganger domfelt for alvorlige lovovertredelser, sist ved Oslo tingretts dom 

av 03.10.2005 i den såkalte ”Koffert-saken” til en straff av fengsel i 1 år og 8 

måneder for grovt heleri av ca. kr. 5 millioner. Han har videre erkjent grovt innbrudd 

i Norsk Medisinaldepot, foretatt 19.11.2000 og innbrudd i DNBs filial på Bryn den 

29.09.2001, den såkalte ”Bankboks-saken”. 

Både anslaget mot Norsk Medisinaldepot og DNBs filial på Bryn er kriminell 

virksomhet som forutsetter sterk grad av organisering og planlegging. Også den 

såkalte ”Koffert-saken” avspeiler tilknytning til et kriminelt nettverk. 

Bevisførselen i NOKAS-saken har vist at David Toska i den tiden han bodde i 

Skjeneholen, har hatt besøk av en rekke personer, de aller fleste med en kriminelt 

belastet fortid, ofte med kriminalitet av alvorlig karakter. 

Det er rettens oppfatning at den omfattende bevisførselen som er foretatt i NOKASsaken 

har vist at David Toska i løpet av de 10 siste år liten kontakt har hatt utenfor det 

kriminelle miljøet.

Basert på bevisførselen, rettet konkret mot NOKAS-ranet, legger retten til grunn at 

David Toska, etter at han i januar 2004 besluttet å begå dette, planla og forberedte 

ranet mens han i det vesentlige oppholdt seg i leiligheten i Skjeneholen. Det er 

imidlertid på det rene at ransutstyr, våpen og biler mv. ble satt i bestilling hos 

medhjelpere i Oslo-området. Illegale våpen ble anskaffet. Kjeledresser, hansker og 

skuddsikre vester ble kjøpt inn. Ransbiler ble stjålet på bestilling fra Toska. Det 

forhold at David Toska kan oppholde seg i leiligheten i Skjeneholen samtidig som 

hans ordrer blir effektuert i Oslo, viser klart at det foreligger et etablert kriminelt 

nettverk som aktiveres etter ordre fra Toska. Som eksempel på den organiserte 

virksomhetens karakter, viser retten til at en av bilene brukt under NOKAS-ranet, den 

sølvgrå Saaben, ble stjålet allerede i oktober 2003. Bilen ble etter dette satt på lager i 

påvente av å bli brukt ved et fremtidig kriminelt anslag. Bevisførselen har også vist at 

bilene som er brukt er stjålet av kriminelle med særskilt kunnskap og erfaring innen 

biltyveri. Likeledes viser retten til at annet utstyr, slik som våpen og bekledning, er 

hentet ut fra kriminelle depot i Oslo-området. 

For så vidt gjelder rekruttering til ranslaget, legger retten til grunn at dette i stor grad 

skjedde ved at Toska engasjerte en sentral person i det kriminelle nettverk til dette 

arbeidet. Vedkommende foretok sondering og kontaktet potensielle ransdeltakere. 

Disse ble sendt til Toskas leilighet i Skjeneholen. Toska gjennomførte mønstring av 

de potensielle ransdeltakere hvoretter de eventuelt fikk tilbud om å delta. En står 

således ovenfor en flerleddet rekrutteringsprosess der første siling skjer ved den 

personen som Toska har engasjert i Oslo-området. Neste siling skjer etter at Toska 

personlig har mønstret og vurdert vedkommende etter besøk i Skjeneholen. Det er 

videre på det rene at det ikke skjer en tilfeldig rekruttering av ransmedlemmer, men 

derimot etter en nøye vurdering der vedkommendes særskilte kompetanse og erfaring 

danner utgangspunkt for tilbud om deltakelse i ranet. Spesielt roller som vaktposter 

og sjåfører har vært gjenstand for særskilt vurdering før tilbud er gått ut til aktuelle 

ransdeltakere. 

Retten legger til grunn at det ovenstående kriminelle nettverk har eksistert over lang 

tid og består av langt flere enn tre personer som er lovens minimumskrav. Retten 

finner videre at det er så nær tilknytning mellom deltakerne i nettverket at det er 

naturlig å karakterisere nettverket som en organisert gruppe i henhold til lovens

definisjon. Den nære tilknytningen vises ved at nettverket raskt og effektivt trådte i 

funksjon for å bidra til realisering av ransplanen utarbeidet av David Toska. Det 

forhold at ranslaget iførte seg hvitt sørgebind på venstre overarm for å hedre avdøde 

Xxxxxxx s minne under gjennomføringen av ranet, vitner også om nær tilknytning 

mellom personene i nettverket også ut over de rent praktiske gjøremål. Forholdet 

viser også noe om tidsperspektivet i tilknytningsforholdet mellom personene i 

nettverket. Xxxxxxx ble skutt 07.02.2004. Ranet ble gjennomført 05.04.2004. Han 

hadde således, nesten 2 måneder etter sin død, fremdeles en så sterk posisjon i 

ransdeltakernes bevissthet at de fant å ville hedre hans minne ved å iføre seg hvitt 

sørgebånd. 

Under henvisning til det ovenstående, legger retten til grunn at det beskrevne 

kriminelle nettverk på gjerningstiden for NOKAS-ranet besto av en kjerne av 

forholdsvis få personer der Toska hadde en sentral posisjon. I nettverket var det i 

tillegg mange mer perifere medlemmer med til dels spesialiserte roller som ble 

aktivert i forbindelse med konkrete kriminelle handlinger. Retten legger videre til 

grunn at nettverket hadde en tilstrekkelig fast og organisatorisk struktur, relatert til 

formålet, nemlig å begå alvorlige kriminelle handlinger. Retten viser her spesielt til 

den betydelige mengde utstyr som på kort tid ble anskaffet samt rekrutteringen av et 

stort antall medlemmer til ranslaget. Det er således rettens konklusjon at en står 

overfor en organisert kriminell gruppe. Retten finner det videre bevist at den 

straffbare handlingen, NOKAS-ranet, er utøvet som ledd i virksomheten til denne 

gruppen. Vilkårene for å anvende den straffskjerpende bestemmelsen i straffelovens § 

60a er således innfridd. 

Tiltalte nr. 10, Johnny Thendrup 

Innledning 

Johnny Thendrup er født 12.01.1965. Han bor i Xxxxxx, pt. i varetektsfengsel. Han er 

rørlegger av yrke. Han er separert og har medforsørgelsesbyrde for to barn. Han er 

straffedømt en gang tidligere, nemlig ved Oslo byretts dom av 14.10.1999 til 60 

dagers ubetinget fengsel for overtredelse av toll- og alkoholloven. Dommen er 

avsonet i varetekt og gjelder altså smugling. Johnny Thendrup er ilagt en bot for

fartsovertredelse i 1991 med kr. 4.500 og er ukjent i sporregistret for DNA. 

Johnny Thendrup er, som nr. 11 av de 13 tiltalte, tiltalt for grovt ran med døden til 

følge forøvet av en organisert kriminell gruppe og han har erkjent straffeskyld 

overensstemmende med tiltalebeslutningen, med unntak av dødsfølgen. 


prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har retten funnet Johnny 

Thendrup skyldig i henhold til tiltalen. Retten vil nedenfor begrunne avgjørelsen av 


Tekniske bevis mot Johnny Thendrup 

Ifølge rapport fra Rettsmedisinsk institutt, er det funnet match på tre epitelprøver og 

en blodprøve i forhold til Johnny Thendrups DNA. 

Prøven BM-18 er en prøve typet i blod fra Nedre Dalgate, mens prøven BE-12.6.19 er 

en DNA fra glidekasse på maskinpistol funnet under kolbekappen på forskjeftet på et 

våpen som er funnet i boden på Eik Nedre sammen med øvrige ransvåpen. Det er en 

delvis prøve, matchende med blodprøven fra Nedre Dalgate og erkjent av Johnny 

Thendrup. 

Det er fra baggene funnet i Gamle Henningsvær funnet to DNA-treff på epitelprøve 

BB-1.9.1 og EB-1.9.3, begge innvendig i finlandshette, erkjent av Johnny Thendrup 

som utstyr han brukte under ranet og under transport av lastebilen til Stavanger. 

Videre er det i ransbag BB-2 funnet kjeledress, også denne erkjent av Johnny 

Thendrup. 

Johnny Thendrups forklaringer 

Retten legger til grunn at Johnny Thendrup fra han rømte landet og frem til han første 

gang ble fengslet i Nederland 06.04.2005, har hatt full tilgang til aviser og internett. 

Han ønsket ikke å forklare seg til norsk politi i forbindelse med denne arrestasjonen. 

Etter 14 dagers varetektsfengsling, ble han løslatt. Frem til han på ny pågripes, har

han også hatt full tilgang til aviser, internett mv., men har forklart at han frem til han 

avga sin politiforklaring i august 2005, ikke har lest ett eneste av sakens dokumenter. 

At hans advokat Johnny Veum hadde hatt dokumentinnsyn er imidlertid på det rene. 

Retten viser hva gjelder Johnny Thendrups rolle under ranet til gjennomgangen 

ovenfor i forbindelse med David Toska. Det fremgår der at Johnny Thendrups første 

befatning med David Toska var da han sammen med sin bror Thomas, ble invitert til 

Sandnes for å besøke David Toska. Thendrup har forklart at Toska har vært en 

bekjent av hans bror Thomas i alle år, at han visste at Toska hadde vært arrestert og 

visstnok også at Thomas og David Toska begge hadde vært pågrepet sammen for ran i 

en sak hvor Thomas ble dømt til fengsel i 4 år. Denne saken ble for Toskas del 

henlagt. Thendrup har her også opplyst at, så vidt vites, ble også Metkel Betew og 

Xxxxxx dømt for det samme ranet. 

Som nevnt ovenfor, dro Johnny Thendrup sammen med sin bror på besøk til Sandnes, 

hvor de etter et besøk i Skjeneholen også reiste nedom Nedre Dalgate, hvor de traff 

Dan Pettersen og Xxxxxxx . 

Etter denne turen, skjedde det angivelig intet mer før Johnny Thendrup har forklart at 

han i midten av mars 2004, av den samme tredjemann, fikk forespørsel om å være 

med på et ”enkelt ran” mot Norges Bank/NOKAS. Et ran som skulle være over på få 

minutter, og hvor han ble forespeilet et utbytte i størrelsesorden kr. 10 millioner. Han 

har erkjent at han skjønte at dette var i regi av David Toska og at han skulle være med 

inn i sentralen og hente ut penger. Etter å ha tenkt seg om noen dager, aksepterte han 

tilbudet ca. 20.03.2004. 

Retten legger videre til grunn at det forholder seg som beskrevet av Johnny Thendrup 

i forhold til at han lørdag 03.04.2004 ca. kl. 13.00 var sjåfør på lastebilen som en del 

av ranskolonnen på vei til Stavanger, men det fremstår helt klart for retten at 

Thendrup på flere punkter forklarer seg forbeholdent og skjuler andre deltakere. Som 

retten senere vil komme nærmere tilbake til, er dette særlig uttalt i forhold til hans 

bror Thomas og da i forhold til de DNA-spor som er funnet på ham. 

Vitnene Xxxxxx og Xxxxxxx s forklaring vedrørende ranskolonnens stopp mellom

Arendal og Evje, viser at Johnny Thendrup forklarer seg forbeholdent og åpenbart 

skjuler flere passasjerer i kolonnen. Vedrørende hans forklaring om turen til 

Stavanger lørdag 03.04. og natt til søndag 04.04.2004, bemerker retten at politiet 

allerede satt med opplysninger om bompasseringer, en videofilm fra Tonstad og 

aktiviteten på ranstelefonene. Retten finner også at Thendrups angivelse av reiseruten 

er lite spesifikk og tilbakeholden. 

Hva så gjelder oppholdet i Skjeneholen, fordeling av arbeidsoppgaver, planlegging 

mv., står det for retten helt klart at Johnny Thendrups egen forklaring her utvilsomt nå 

må ha overbevist ham om at det ikke lenger var snakk om noe ”enkelt” eller ” 

forsiktig” ran, men et ran med skarpladde våpen, skarp ammunisjon, granater, 

pistoler, bruk av gass, ildspåsettelse, ”spanske ryttere”, hjelm og visir. Det er rettens 

klare oppfatning at Johnny Thendrup på dette tidspunkt forsto at ranet og planene var 

av en helt annen karakter enn det han var forespeilet. Han ble selv tildelt en ny og 

avgjørende rolle som ildspåsetter. Han var ansvarlig for å sperre politistyrken inne, og 

ble selv utstyrt med en skarpladd AG3, som han angivelig aldri tidligere hadde 

betjent. 

Ranet må ha fremstått for Johnny Thendrup som ekstraordinært stort og brutalt, og 

samlingen på oppmarsjplassen natt til mandag 05.04.2004, understreker etter rettens 

oppfatning klart det ovenfornevnte. 

Hva gjelder selve ranet, har Johnny Thendrup også erkjent hovedansvaret for å sperre 

politiet inne ved å skråparkere lastebilen i politiets utkjørsel, og han hadde også 

hovedansvaret for å starte brannen i denne, slik som tidligere beskrevet. Etter at 

madrasser, soveposer mv. var dynket med bensin, diesel mv., tente Johnny Thendrup 

på i førerhuset og lastekassen, før han som passasjer i Forden ble kjørt mot Stavanger 

sentrum. Johnny Thendrups rolle var også sentral i forhold til det å hindre forfølgelse 

fra politifolk til fots, på sykkel, eller motorsykkel, ved at han kastet en eller flere CSgranater 

foran politikammerets hovedinngang, og at han også hadde ansvaret for å 

strø ”spanske ryttere” på vei fra politikammeret og i Kongsgata frem til NOKASbygget. 

Det er under bevisførselen nærmere redegjort for at både sivile og 

uniformerte politibiler samt politifolk på sykkel, punkterte nettopp på grunn av de ” 

spanske ryttere” Johnny Thendrup hadde strødd i kjøreruten.

På bankplassen var Johnny Thendrup plassert i en helt sentral rolle, nemlig som 

vaktpost ved Mariakirken. 

Som nærmere forklart av David Toska, måtte personellet på utsiden være ”tøffe” og 

”til å stole på”, idet disse nettopp skulle ha full kontroll på uteområdet, sat xxxxxxx 

og drive politiet tilbake om disse skulle ankomme. 

De skulle også i den forbindelse være ekstraordinært tungt bevæpnet med lårfestede 

skarpladde pistoler, automatvåpen, finlandshetter, hjelm og skuddsikre vester. Både 

gjennom sin bevæpning og sin opptreden, skulle de virke avskrekkende for enhver 

som kunne tenkes å intervenere. 

At ranerne ute, og i dette tilfellet Johnny Thendrup, skal ha forholdt seg passivt og 

opptrådt ikke-truende, finner retten ikke stemmer med de vitnebeskrivelser som er gitt 

i forhold til dette. Retten viser her for det første til politibetjent Steffen Xxxxxxx s 

forklaring om at han, som passasjer i politipatruljen som ankom stedet fra Kongsgård 

skole, opplevde at raneren ved Mariakirken med et tohåndsvåpen rettet dette mot og 

siktet rett inn i patruljebilens forseter. 

Johnny Thendrup har selv forklart at han deretter gikk frem og kikket etter politibilen 

som svingte inn Kirkegata. Også personen som etter at politipatruljen hadde stanset i 

Kirkegata satt på kne bak ruinen til høyre for den parkerte Saaben, har politibetjent 

Xxxxxxx forklart siktet direkte mot ham da han forsøkte å kikke gjennom 

glasshjørnet på Hennes & Mauritz-bygget. 

Xxxxxxx s makker, politibetjent Xxxxxxx , har også forklart at han som fører av 

politibilen, da han kom opp mot Mariakirkeruinene, på kort hold ble oppmerksom på 

en maskert og mørkkledd person som med et tohåndsvåpen, antakelig en MP5, pekte 

rett mot politipatruljen og at han sammen med den andre raneren, siktet rett inn i 

politibilen, hvilket gjorde at Xxxxxxx ga full gass og svingte til venstre inn i 

Kirkegata. 

Politibetjentenes forklaringer styrkes også av vitnet Xxxxxx forklaring om at han 

stående ved minibanken til SR-Bank, så at raneren som sto ved Domkirken løftet

våpenet, tok ladegrep og siktet direkte mot de to politibetjentene i politibilen som 

samtidig ankom stedet. Xxxxxxx har ment at våpenet som den aktuelle raner hadde 

så ut som en AG3, hvilket Thendrup har erkjent at han var oppsatt med. 

Skuddvekslingen på bankplassen - hvem skjøt først - betydning av dette 

Kort forut for politipatruljens ankomst, har Johnny Thendrup forklart at han hørte 

kraftige skuddsalver som han antok kom fra NOKAS-bakgården. Han har redegjort 

for at det ble skutt flere serier med automatvåpen og at skytingen var så kraftig at ” 

det hørtes ut som de rev hele bygården”. 

Retten legger til grunn som bevist at det, som forklart av David Toska, nok er disse 

skuddseriene som kan ha banet veien for den senere skyting som fant sted på 

bankplassen. Retten legger til grunn at både Johnny Thendrup og hans makker ble 

svært engstelige, oppstresset og urolige på grunn av dette. 

Retten legger videre til grunn at det er korrekt som beskrevet i den fremlagte 

dialogutskrift, at operasjonssentralen hadde varslet politipatruljen bestående av 

Xxxxxxx og Xxxxxxx om at det allerede var løsnet skarpe skudd under ranet som 

pågikk. 

Politipatruljen var også varslet om at det var flere ranere inne i lokalet, og at 

politistasjonen var lammet ved at en brennende lastebil stengte all utkjørsel. 

Xxxxxxx har i retten forklart at han, slik situasjonen nå var, oppfattet sin rolle og sitt 

oppdrag til å være å stanse det pågående ran, og om mulig få ranerne til å gi opp og 

flykte fra stedet. Xxxxxxx definerte sitt oppdrag til å søke å få ranerne til å avbryte 

ranet, for å sikre at de ikke kom seg bort fra stedet med ransutbyttet. 

Det var på dette tidspunkt uklart for Xxxxxxx og Xxxxxxx om personell var skadet i 

banken, men at det forelå en akutt og overhengende risiko, legger retten til grunn. 

Som nevnt var også skarpladde automatvåpen rettet mot politibilen og deretter mot 

Xxxxxxx . I en slik situasjon, gir våpeninstruksens § 19 og § 20 politiet lovlig adgang 

til å løsne skudd. Situasjonen fremstår etter rettens oppfatning slik at alternative

midler åpenbart ikke ville føre frem, og politipatruljen er allerede truet med 

skarpladde automatvåpen. 

Retten viser til lovrådgiver Tor-Geir Myhrers bok, Som siste utvei - rettslige rammer 

for politiets bruk av skytevåpen, og til det som av Myhrer er anført side 220 flg. Som 

det nærmere fremgår på side 221, vil det for spørsmålet om hvorvidt politiets bruk av 

skytevåpen i en slik situasjon var rettmessig eller ikke, ikke være av nevneverdig 

betydning hvem som avfyrte det første skuddet. Myhrer viser til at en slik forståelse 

langt på vei vil etablere en regel om at politiet - når de er stilt overfor tungt 

bevæpnede ransmenn - ikke har anledning til å skyte før de selv blir skutt på. Etter 

Myhrers oppfatning, vil en slik forståelse også representere en ”klar innsnevring av 

våpeninstruksens § 19 annet ledd bokstav a”. 

Som det videre fremgår av Myhrer side 109 og som fremhevet av advokat Johnny 

Veum, vil enhver raners plikt være, når han konfronteres med bevæpnet politi, enten 

øyeblikkelig å overgi seg eller å rømme fra stedet. Fortsetter de å representere en 

akutt trussel mot politiet, må våpeninstruksens § 19 1. og 2. ledd bokstav a etter 

rettens oppfatning gi politiet hjemmel til å skyte, selv om ranerne ennå ikke har løsnet 

skudd. 

Retten viser videre til at Det særskilte etterforskningsorgan for politisaker - SEFO - 

ved undersøkelsen av dette temaet, henla saken mot politibetjentene Xxxxxxx og 

Xxxxxxx med begrunnelsen ”intet straffbart forhold bevist” og ikke på grunn av ” 

bevisets stilling”. Dette medfører at SEFO har funnet håndfaste holdepunkt for at 

intet straffbart er begått. Uansett fremstår det for nærværende rett som uten betydning 

for det straffbare forholds alvorlighet, hvorvidt det var politibetjent Xxxxxxx , Johnny 

Thendrup eller hans makker som avfyrte det første skuddet på Domkirkeplassen. 

Ranernes skuddveksling med politiet vil aldri fremstå som rettmessig, og det er heller 

ingen holdepunkter i saken for at det er skuddvekslingen på Domkirkeplassen som 

kan ha trigget eller utløst de fatale skuddene som senere falt i Kongsgata, der 

politiførstebetjent Klungland ble skutt og drept. Ingen av ranerne har påtatt seg 

ansvaret for skuddene i Kongsgata. De har heller ikke i sine forklaringer belyst noe i 

forhold til en eventuell betydning av den forutgående skuddveksling på 

Domkirkeplassen eller skuddene i NOKAS-bakgården.

I forhold til skuddene i Kongsgata, viser retten derimot til at, som forklart av Toska, 

er det nettopp føreren av Range Rover, bevæpnet med AG3, som tilkalles til 

bakgården. Ved å tømme to fulle skarpe magasiner, medvirker han til at vinduet inn 

til tellesentralen til slutt gir etter. Retten viser til at de tekniske undersøkelser også 

viser at det er det samme våpen som senere er brukt i Kongsgata. Det var derfor 

Range Rover-føreren som, etter å ha hentet ytterligere ammunisjon, begir seg ned i 

Kongsgata. Det er han som en tid senere både er involvert i gisseltaking og som 

skyter mot både den sivile politibil i Hetlandsgata og mot den ryggende 

kommandobilen. Det er skutt en rekke skudd mot kommandobilen både i front, 

sidedør og gjennom frontvinduet. Retten har funnet at det nettopp er Range Roverføreren 

som her dreper Klungland etter at han selv har skutt en rekke skarpe skudd 

inne i atriet. Retten kan vanskelig se at han i tillegg til dette skulle ha latt seg påvirke 

av at skudd ble løsnet på Domkirkeplassen. 

Ut over det dette, finner retten ingen ytterligere foranledning til å gå nærmere inn i 

video og/eller lydlogg for å avklare forholdet omkring skuddvekslingen. Retten finner 

at det ikke har betydning for noen av deltakernes straffeskyld hvorvidt det var politiet 

eller ranerne som løsnet det første skudd. 

Videre om Johnny Thendrups deltakelse 

Det er uomtvistet at Johnny Thendrup ble truffet av ett skudd fra politibetjent 

Xxxxxxx s revolver. Han ble truffet høyt oppe i høyre lår sittende på huk mellom 

Saaben og kirkeruinen. Retten finner godtgjort at både Johnny Thendrup og hans 

makker, med henholdsvis MP5 og AG3, skyter en rekke skudd mot politibetjent 

Xxxxxxx . Herunder har Xxxxxxx forklart at han ble truffet i benet av et rikosjett fra 

metallisten på bankens glasshjørne. Retten legger til grunn, som beskrevet av Johnny 

Thendrup, at han, etter å ha tatt ladegrep og med biltaket som anlegg, skjøt en rekke 

skudd mot glasshjørnet, rettet mot politibetjent Xxxxxxx s posisjon. Skuddene 

fremstår som livsfarlige både for Xxxxxxx og for sivilister i Kirkegata. Thendrup har 

erkjent at han ikke tenkte nærmere over rikosjettfaren. Som det fremgår av vitnet 

Xxxxxxx og vitnet Xxxxxxx s forklaring, ble det også skutt inn gjennom Kirkegata, 

med skader til følge både i forretningen Gullegget, samt at det drysset murpuss ned i

hodet på vitnet Xxxxxxx mens han var i ferd med å ta ut penger i minibanken. 

Skytingen var således livsfarlig og etter rettens oppfatning må det betegnes nærmest 

som et lykketreff at ikke flere ble truffet, skadet eller drept. Retten bemerker i den 

forbindelse at Hennes & Mauritz-bygget tidligere rommet Hetland Sparebank og at 

glasshjørnet som ranerne her skjøt gjennom mot politibetjent Xxxxxxx , er glass av en 

helt annen styrke enn det ranerne her kunne forutse. At politibetjent Xxxxxxx eller 

andre ikke ble alvorlig skadet eller drept, fremstår derfor som et rent lykketreff og 

ikke noe ranerne kan krediteres. 

Kl. 08.15 tar Johnny Thendrups makker vitnet xxxxxxx som gissel. xxxxxxx har 

forklart at han ble beordret av sykkelen og ned på bakken, med ansiktet ned og 

hendene på ryggen. xxxxxxx ble truet med automatvåpen og en tid før avmarsj, ble 

han kommandert bort til lyktestolpen, hvor han, fra meget kort hold og over et visst 

tidsrom, fikk et automatvåpen rettet direkte mot seg. 

Etter at to av ranerne kom løpende opp fra NOKAS, var det gisseltakeren som satte 

seg inn bak sjåføren av Saaben. Hele tiden og inntil de kjørte fra stedet, fra meget 

kloss hold, pekte han på xxxxxxx med sitt automatvåpen, en MP5. 

Retten finner her godtgjort at Johnny Thendrup og hans makker med sin felles 

opptreden på stedet, utsatte gisselet og vitnet xxxxxxx for en betydelig fare ved at 

det, mens gisseltakingen pågikk, også ble skutt mot politiet. Johnny Thendrup selv 

skjøt i tiden etter gisseltakingen flere skudd mot politibetjent Xxxxxxx . Skuddene har 

truffet både i brostein, blomsterkasser og glassvinduene i Hennes & Mauritz-bygget. 

Retten finner ikke holdepunkter for at Johnny Thendrup kun har skutt for å skremme 

eller for å få politibetjent Xxxxxxx bort fra hjørnet, men at det dreier seg om 

målrettede skudd mot en politimann i tjeneste. Skuddene er målrettede etter at 

Thendrup over tid har iakttatt Xxxxxxx , uten at retten kan se at det at han selv er 

truffet, har fratatt ham enhver dømmekraft. 

Som forklart av Johnny Thendrup selv, kommer nå ranerne fra NOKAS-bygget 

løpende og etter å ha tatt plass i bilen, skyter Johnny Thendrup selv gjennom 

frontruten og tømmer hele magasinet mot Hennes & Mauritz-bygget, angivelig skal 

han ha siktet lavt mot blomsterkasser eller lignende. Dette er forenlig med de treff

som er funnet i inngangspartiet til bygget, dog slik at et åpenbart målrettet skudd i 

hodehøyde, er rettet mot politibetjent Xxxxxxx s posisjon på byggets hjørne mot 

Laugmannsgata. 

Thendrup har videre forklart at det fra bilens baksete nå også ble skutt med den MP5 

som Saab-føreren tidligere hadde vært utstyrt med, før man omsider lyktes med å få 

start på Saaben og forlot Domkirkeplassen sammen med Forden og Range Roveren. 

Hva gjelder fluktruten til Sørmarka og turen til Nedre Dalgate, viser retten til hva som 

innledningsvis og ovenfor under David Toskas gjennomgang nærmere er beskrevet 

om dette, men at Johnny Thendrups tilstand under oppholdet i Nedre Dalgate 

medisinsk sett har vært meget kritisk, kan det ikke herske noen tvil om. 


Retten finner etter dette, enstemmig og utvilsomt, at Johnny Thendrup må bli å 

domfelle for grovt ran overensstemmende med tiltalebeslutningen, herunder også for 

overtredelse av § 60a, som ledd i virksomheten til en organisert gruppe, som også 

erkjent av Thendrup selv. Ranet fremstår som grovt, særlig fordi det er truet og skutt 

mot politiet med skarpladde automatvåpen, fordi ranet er nøye planlagt og også fordi 

ranet gjelder en meget betydelige verdi. 

Hva gjelder dødsfølgen, viser retten til drøftingen av dette ovenfor under 

gjennomgangen av David Toska, men også for Johnny Thendrup vil det være 

spørsmål om han kunne ha innsett muligheten for en slik følge, og da slik at det må ha 

ligget innenfor gjerningsmannens personlige forutsetninger å kunne forutse følgen. 

Det må også her tas hensyn til Johnny Thendrups kunnskapsnivå, forstand og 

erfaring. Det fremstår enstemmig og utvilsomt for den dømmende rett at Johnny 

Thendrup klart kunne ha innsett muligheten for en slik tragisk følge som her faktisk 

inntrådte. Særlig da han ankom Skjeneholen natt til søndag 04.04.2004, ble han 

ganske fort klar over ranets omfang, at det skulle brukes skarpe automatvåpen og at 

alle på utsiden av banken dertil var utstyrt med skarpladde enhåndsvåpen, skuddsikre 

vester, hjelmer og visir. Det fremstår åpenbart for retten at Johnny Thendrup allerede 

da kunne ha innsett muligheten for en slik tragisk følge.

Dette styrkes ytterligere ved at han morgenen etter i oppmarsjområdet hvor alle møtte 

tungt bevæpnet og ikledd fullt utstyr, kunne ha innsett dette. Når selve ranet er i gang, 

og senest under skuddvekslingen på Domkirkeplassen, er det åpenbart for retten at 

Johnny Thendrup må bli å domfelle for dødsfølgen. 

Johnny Thendrup er en oppegående person med et alminnelig godt intellekt, god 

forstand og betydelig livserfaring. At han angivelig, som påpekt av psykolog 

Bjørklund, skal fremstå som noe naiv og lett å lede, tillegger retten ingen betydning i 

forhold til situasjonen beskrevet ovenfor. 

Johnny Thendrup blir etter dette å straffelle i henhold til tiltalebeslutningen for grovt 

ran med døden til følge, utøvet som ledd i virksomheten til en organisert kriminell 

gruppe. 

Hva gjelder den nærmere drøftelse av § 60a, viser retten i tillegg til Johnny 

Thendrups egen erkjennelse, til drøftelsen overfor under David Toska om dette. 

Tiltalte nr. 2, Kjell Alrich Schumann 

Innledning 

Kjell Alrich Schumann er født den 08.04.1966 og har oppgitt adresse 2283 Åsnes, 

Finnskog, pt. i varetektsfengsel. Han opplyser å være skilt, at han har landbruksskole, 

delvis videregående skole og at han ikke har noen forsørgelsesbyrde. Han har ikke 

erkjent straffeskyld i henhold til tiltalen. 

Han er tidligere domfelt åtte ganger, første gang 20.06.1986, for overtredelse av 

straffelovens bestemmelser om tyveri, bilbrukstyver mv. til en straff av 45 dagers 

ubetinget og 45 dagers betinget fengsel, sonet på Bastøy kretsfengsel. 

Han er dernest året etter, den 21.08.1987, dømt i Trondenes herredsrett for 

bilbrukstyverier, diverse vegtrafikkovertredelser, skiltregler mv. til 30 dagers fengsel 

og en bot stor kr. 10.000.

Han er dømt for tredje gang 01.02.1989 for innbrudd, bilbrukstyveri, grovt tyveri, 

simpelt tyveri, for å ha benyttet falske skilt og diverse overtredelser av 

vegtrafikkloven til 41 dagers ubetinget fengsel og med en betinget del på 6 måneder 

og 19 dager, alt avsonet i varetekt. Han ble prøveløslatt med tilsyn og med pålegg om 

utførelse av 120 timers samfunnstjeneste. 

Han er dømt for fjerde gang ved Oslo byretts dom av 21.11.1992 for overtredelser av 

straffelovens bestemmelser om grovt tyveri, simpelt tyveri, bilbrukstyveri, heleri samt 

diverse vegtrafikkovertredelser til 1 år og 3 måneders ubetinget fengsel. Han rømte 

under soning, før han til slutt ble løslatt med prøvetid på 1 år og med en resttid på 153 

dager. 

Han fikk sin femte dom 11.06.1993 i Oslo forhørsrett for bilbrukstyveri, grovt tyveri, 

diverse vegtrafikkovertredelser mv. og da til samfunnstjeneste med 170 timer med en 

gjennomføringstid på 7 måneder og med en subsidiær fengselsstraff på 7 måneder. 

Sin sjette dom fikk Schumann ved Oslo forhørsretts dom av 27.02.1995, hvor han ble 

dømt til 30 dagers ubetinget fengsel og 60 dagers betinget fengsel, også denne gang 

for bilbrukstyverier, grove tyverier, vegtrafikklovovertredelser mv. 

Den syvende dommen fikk han 08.05.1996, hvor han er dømt for grovt ran, grove 

tyverier, bilbrukstyverier, skadeverk mv. og hvor han ble dømt til 3 år og 6 måneders 

fengsel, avsonet ved Ila, Bastøy og Ullersmo. Han ble prøveløslatt med prøvetid 1 år 

og med en resttid på 1 år og 61 dagers fengsel. 

Dom nummer åtte 8 fikk Schumann i Oslo byrett 12.06.2001, hvor han ble dømt til 2 

år og 10 måneders fengsel for overtredelse av straffelovens bestemmelser om grovt 

tyveri, heleri av en pumpehagle, en maskinpistol med magasin og patroner samt et 

AG3-gevær, og tilhørende overtredelse av våpenloven. 

Som det fremgår av tiltalebeslutningen referert innledningsvis, er Kjell Alrich 

Schumann sammen med de første elleve av 13 tiltalte i nærværende sak, satt under 

tiltale som vist i tiltalens post I for grovt ran med døden til følge og forøvet ved 

deltakelse i en organisert kriminell gruppe.


prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har retten funnet Kjell 

Schumann skyldig i henhold til tiltalen. Retten vil nedenfor begrunne avgjørelsen av 


Tidligere dommer vedrørende ran og våpenbesittelse 

Kjell Schumann er tidligere er dømt for grovt ran, jfr. Solør herredsretts dom av 

08.05.1996. Han ble her dømt for ran av en pengetransport til Grinder postkontor på 

Solør, hvor han iført finlandshette rettet en tro kopi av en ekte pistol mot 

postbilsjåføren og sprøytet en blanding av pepper og Tabasco uttynnet i vann i 

sjåførens ansikt. Han bemektiget seg postsekken samt også de øvrige sekkene i 

førerhuset på postbilen, og kjørte fra stedet på en motorsykkel via en rekke 

skogsbilveier og inn i Sverige, sørover og inn igjen i Norge via Rømskog, 

Bjørkelangen, Lillestrøm mv. til Oslo. Pengene ble gjemt i en skaphenger som han 

hadde stående utenfor sin arbeidsplass. Ranet er karakterisert som godt planlagt og 

vel gjennomtenkt, tidsmessig koordinert med større trygdeutbetalinger og utbyttet var 

også i overkant av kr. 2,5 millioner. 

Oslo byretts dom av 12.06.2001 gjelder blant annet heleri av våpen. I en koffert i Oslo 

oppbevarte han en pumpehagle med skarp ammunisjon, en maskinpistol med magasin 

og patroner, AG3-automatgevær med påmontert sikte samt angivelig også to bagger 

med elektronisk utstyr/overvåkningsutstyr. Det er i dommen vist til at Schumann ved 

de nevnte tyverier og helerier, har skaffet seg verdier for ca. kr. 2,7 millioner og at 

han ved brev til sin venn Xxxxxxx før han meldte seg, også ga anvisning på å skjule 

flere av de aktuelle verdigjenstandene. Retten konkluderer med at forbrytelsene har et 

profesjonelt preg og særlig heleriet av maskinpistolen og det militære 

automatgeværet, har retten fremholdt som alvorlig. 

Pågripelsen og omstendigheter omkring denne 

Kjell Schumann ble pågrepet i etterkant av NOKAS-ranet, nemlig 11.05.2004. 

Schumann var da utstyrt med en ryggsekk inneholdende ca. 74.000 i norsk og 

utenlandsk valuta, herunder blant annet 268 norske 200-lapper. Han hadde videre

ilnøkler til diverse stjålne biler, som retten senere vil komme nærmere tilbake til, og 

til leiligheten i Nordvikveien 27 i Stavanger. 

Under pågripelsen var Kjell Schumann i ferd med å bytte fra en stjålet svart til en 

stjålet beige Volvo Cross Country V70 XC, en bil som inneholdt diverse personlig 

utstyr. Retten viser her til fotomappen, dok. nr. 07.03.04.31, og til at det ble funnet en 

skuddsikker vest, bilens originale kjennemerker og den ovenfornevnte ryggsekk hvor 

det også ble funnet en politiradioskanner, en nattkikkert og 51.400 norske kroner. 

I den høyre sidelommen ble det funnet tett sammenrullet kr. 10.420 i svenske sedler. 

Hva gjelder pengene Schumann var i besittelse av, viser retten til at som allerede 

gjennomgått under David Toska, var store deler av ransutbyttet, anslagsvis ca. kr. 30 

millioner, nettopp 200-lapper. I forbindelse med disse pengene beslaglagt på 

Schumann under arrestasjonen, har Schumann erkjent at han i etterkant av ranet ringte 

Toska og avtalte et møte bak Radiumhospitalet, angivelig i anledning av at Toska 

ønsket å kjøpe en PC og en ”telefon-jammer” som Schumann hadde på ”lager”. 

Retten fester ikke lit til Schumanns forklaring på dette punkt. 

Forklaringen er heller ikke bekreftet av Toska, men Schumann har forklart at han 

møtte Toska 25.04. til 27.04.2004 ved Radiumhospitalet, og at han mot overlevering 

av utstyret mottok kr. 100.000 i kontanter av Toska. 

Av disse skal Schumann ha brukt ca. kr. 19.000 til et taktelt, men sentralt for retten er 

at Schumann åpenbart visste at dette var ranspenger fra NOKAS. Retten fester ingen 

lit til Schumanns ”PC-forklaring” om pengene, idet pengene etter rettens oppfatning 

er deler av en større utbetaling Schumann har fått overlevert bak Radiumhospitalet på 

lik linje med hva Johnny Thendrup ble tilbudt på stedet, hva Erling Havnå har erkjent 

å ha mottatt og hva Toska har bekreftet om disse møtene. 

Schumann har erkjent at pengene han mottok kunne være NOKAS-penger og at han 

derfor vasket disse i varmt vann, nettopp for å fjerne fingeravtrykk og eventuelt støv 

fra NOKAS, før han så tørket pengene i en tørketrommel.

Ransakingen på Meiningen og Granli gård 

Pågripelsen av Kjell Alrich Schumann avstedkom at det ble ransaket på gårdsbruket 

Granli og Meningen, gårdsbruk eid og disponert av Kjell Schumann og hans familie. 

De funn og beslag som der er gjort, vurderer retten som helt sentrale for vurderingen 

av Kjell Schumanns virksomhet og interesser. Retten nevner kort at det i et skjult rom 

i fremre del av lasterommet på en eldre militær GMC-kommandovogn, hensatt ved et 

skogsbryn på gården, ble funnet et pistoletui inneholdende en Walter-pistol. Det ble 

også funnet et pistolhylster, et politistoppskilt, to patroner sprengstoff og ledninger 

med tennere. 

Fra skogholtet bak den militære kommandovognen, ble det funnet en nedgravd sort 

plastsekk inneholdende en sort våpenkoffert med flere våpen og skarpe skudd. Det ble 

funnet en Smith & Wesson-revolver kaliber 44, en Smith & Wesson-revolver 

Magnum, en pennepistol, to lyssignalforsatser, en Walter-pistol kaliber 65 med ekstra 

magasin, magasinholder med to magasiner, en Ruger-pistol Mark II med ekstra 

magasin og lyddemper, en Walter-pistol kaliber 22 med ekstra magasin inneholdende 

seks patroner, en pistol av merket Röhm RG 70, en signal-/ gasspistol, en pistol av 

merket CZ modell 1945 kaliber 6,35 med ødelagt skjefte og en CZ-pistol modell 1945 

kaliber 6,35 millimeter med hvitt skjefte. 

Det ble videre funnet en egen lyddemper, et magasin med syv skarpe skudd kaliber 45 

auto, et plastbrett med 44 skarpe skudd av forskjellig kaliber, en patroneske med 50 

patroner kaliber 22, ytterligere to esker med samme type ammunisjon, to plastbrett 

med henholdsvis 35 og 50 patroner kaliber 45 auto og kaliber 22 samt en tapet 

lynlåspose med til sammen 17 patroner kaliber 7,62 x 51, med andre ord ammunisjon 

til AG3. Alt det ovenfornevnte er illegale våpen som Kjell Schumann i retten ikke har 

villet opplyse hvor han har fått tak i. 

Det ble videre på stedet funnet en patronhylse i veikanten, og fra låven ble det 

beslaglagt og funnet patronhylser innenfor inngangsdøren, svenske pengesedler fra 

bordet i vaskerommet, våpenmagasinholder og en lærebok i profesjonell maskering.

Det ble beslaglagt blålys, og fra en stor grønn militær ryggsekk funnet i vognskjulet, 

ble det beslaglagt en mengde militære effekter, som også vernemasker, pistolhylster, 

vernebriller, hansker, hjelm, filterpatron for vernemaske mv. 

Fra loftet på låven ble det beslaglagt en stor grønn bag inneholdende masse 

militærutstyr, stålinnleggsplater for vernevest, varmeelementer, vernemasker, hvit 

ansiktsmaske, flere bokser pepperspray mv. Det ble også, i en stor militær ryggsekk 

på kryploftet i driftsbygningen, funnet ytterligere militært utstyr, herunder 

vernemaske, ansiktsmaske, ABC-vernedrakt mv. og i en sort plastsekk ble det funnet 

en bærepose med sølvtøy, frimerker mv. Det ble også funnet et ammunisjonsbelte 

med blant annet sporlyskuler. 

Fra Meiningen gård, som for retten fremstår å være en husmannsplass under Granli 

gård, som også tilhører familien Schumann, ble det blant annet funnet og beslaglagt 

en eske med 116 dynamittpatroner, detonerende lunte, kjærelunte, luntetang mv., også 

dette av Schumann bekreftet å tilhøre ham. 

Ovenfornevnte beslag belyser etter rettens oppfatning hvilken samfunnskadelig og 

farlig kriminell virksomhet Kjell Schumann her bedriver og hvilke livsfarlige og 

illegale våpen og utstyr han er i besittelse av. 

Schumanns forklaringer 

Retten vil også innledningsvis vise til at når Kjell Alrich Schumann som nevnt 

pågripes den 11.05.2004, nekter han å gi forklaring som beskrevet av vitnet og 

Kripos-etterforsker Sigbjørn Fevang. Fevang forsøkte deretter ved flere anledninger å 

få forklaring fra Schumann, uten at han var villig til å gi forklaring, idet han først 

ønsket å snakke med sin forsvarer. 

Neste gang Fevang oppfordret Schumann til å gi forklaring, nektet han dette før han 

fikk fullt dokumentinnsyn, noe han fikk i august 2004. Ved Fevangs neste 

forespørsel, var dokumentene ikke ferdig gjennomgått av forsvarer, og etter at Fevang 

rettet siste forespørsel i november 2004, har Kjell Schumann ikke gitt noen forklaring 

verken til politiet eller for noen av de fengslende domstoler før under

hovedforhandlingen. 

Under hovedforhandlingen høsten 2005 har Schumann gitt forklaring med en 

detaljeringsgrad, og med en tilpasning til samtlige vitner og tekniske bevis i saken 

som fremstår som lite troverdig. Som retten også nærmere vil komme tilbake til har 

Schumann nå først under hovedforhandlingen vist til at han har alibi, uten på noe 

tidspunkt å ha nevnt dette i forkant av saken. Alibiet, Svein-Erik Utsi, har heller ikke 

forklart seg om dette verken til politiet eller til retten. At Kjell Schumann derfor med 

et angivelig alibi skal ha sittet, og av alibiet Utsi latt bli sittende, i varetekt, isolert, fra 

pågripelsen og helt frem til hovedforhandlingen, fremstår ikke troverdig. 

Schumann flytter til Stavanger 

Kjell Schumann flyttet, som David Toska, til Stavanger senhøstes 2003. Han skal ha 

ankommet 18.12.2003, hvor han tok opphold på Skagen Brygge Hotell under falskt 

navn. Der betalte han dag for dag frem til han inngikk leiekontrakt for leiligheten i 

Nordvikveien 27 den 21.12.2003, også da under falsk identitet, nemlig identiteten til 

hans gode venn Xxxxxxx . Roarxxxxxxx har bekreftet at han ble gjort kjent med 

dette i ettertid, at han fikk se kontrakten av Kjell Schumann og at han ikke hadde 

samtykket i bruk av sitt navn, verken direkte eller indirekte.xxxxxxx har redegjort for 

at han ved denne eller ved en senere anledning også fikk klar beskjed av Kjell 

Schumann hva han skulle si til politiet, om denne leiekontrakten noen gang ble gjort 

til et tema. Han fikk beskjed om å ”forholde seg uvitende og taus om forholdet hvis 

politiet skulle kontakte ham”. Han ble også foreholdt hva ”tysting” kunne medføre, 

menxxxxxxx har i retten forklart at han nå som vitne har valgt å si den hele og fulle 

sannhet. 

Xxxxxxx har forklart at han hadde en klar følelse av at ”ett eller annet var på gang” 

i Stavanger. Schumann har på dette tidspunkt forklartxxxxxxx at i tillegg til at det var 

”noe kjempestort” på gang i Stavanger, var det også ”mye penger i jobben”. 

Xxxxxxx var kjent med at Schumann ikke på lenge hadde hatt noe lønnet arbeid, 

hvorpåxxxxxxx for sin del klart antok at det var en større kriminell handling som var 

på gang.

Xxxxxxx har forklart at han på et senere stadium, av en bekjent på en fest, selv fikk 

forespørsel om han kunne tenke seg å være med. Kjell Schumann var kjent med at 

xxxxxxx hadde vært en god soldat da de sammen tjenestegjorde under 

førstegangstjenesten. 

På et senere tidspunkt harxxxxxxx forklart at Schumann også nevnte til ham at det 

var en rekke personer som skulle være med, også flere yngre. Schumann var betenkt 

over dette, idet han mente disse kunne være for dumdristige. 

På bakgrunn av dette legger retten til grunn at Schumann hadde helt andre hensikter 

med å flytte til Stavanger enn bare å komme seg bort fra Oslo, hvor det angivelig 

skulle være ”slitsomt” å være, grunnet stadig fare for pågripelse. 

Huseier og vitne, Xxxxxxx har bekreftet at første kontakten med Kjell Alrich 

Schumann alias Xxxxxxx xxxxxxx skjedde 18.12.2003. Kontrakt ble skrevet 

21.12.2003. Schumann oppga falskt å være it-konsulent og betalte kr. 9.000 kontant 

for 2 månedsleier á kr. 4.000 fra en rull av sedler han hadde i bukselommen. Også de 

fortløpende månedsleier ble betalt kontant i bank til utleiers konto. 

Christensen fikk oppgitt et mobiltelefonnummer som Schumann/Xxxxxxx kunne 

treffes på, Xxxxxxx, og noe senere, visstnok i begynnelsen i januar 2004, fikk 

Christensen oppgitt et nytt telefonnummer, nemlig Xxxxxxx. 

Som nevnt ovenfor og innledningsvis i forbindelse med David Toska, har vitnet og 

resepsjonsmedarbeider ved Ålgård Hotell, Xxxxxxx, forklart at familien Toska 

ankom torsdag 20.11.2003, at de bestilte to rom og at det fremsto for henne som 

rimelig spesielt at de medbrakte en nyfødt guttebaby. Etter at Toska hadde forlatt 

hotellet og kommet tilbake en tid etter, var han sammen med en person xxxxxxx har 

gjenkjent på bakgrunn av øynene og blikket, nemlig Kjell Alrich Schumann. Dette 

viser at Schumann også forut for ankomsten ved Skagen Brygge Hotell og 

kontraktsinngåelse i Nordvikveien, har vært i distriktet og hatt kontakt med David 

Toska. 

Det fremstår så langt klart for retten at kontrakten i Nordvikveien under falsk navn

har vært en ren dekkleilighet i forhold til det ”store” som var under planlegging og 

somxxxxxxx har antatt var en alvorlig straffbar handling hvor store penger skulle 

være involvert. 

Vitnet xxxxxxx , en av Kjell Schumanns venninner, har på dette punkt forklart at hun 

visste at Kjell Schumann var i Stavanger på en jobb, uten at hun visste noe nærmere 

om hvor han bodde eller hva jobben i Stavanger gikk ut på. Det var ingen kontakt ut 

over de tilfellene hvor Schumann var på Østlandet og i Oslo. Xxxxxxx har fortalt at 

hun da ble hentet og at de gikk ut og spiste. Hun kunne ikke se at Schumann skjulte 

seg for noen på denne tiden. Hun hadde også fått oppgitt telefonnummer Xxxxxxx, et 

nummer Schumann angivelig ikke brukte til annet enn eventuell kontakt med 

Xxxxxxx. Schumann på sin side brukte lite mobiltelefon og ringte vitnet stort sett fra 

telefonkiosker. Vitnet har videre forklart at hun hadde jevnlig kontakt med 

Schumann, men ingen kontakt i perioden 16.03. til 13.04.2004. 

Schumann har fra høsten 2003 og videre fremover i 2004 også hatt et høyt 

aktivitetsnivå på Østlandet både i forbindelse med sitt angivelig ”Dubai-prosjekt”, 

som gikk på import av stjålne biler, og med å vedlikeholde og pleie sin bilpark ved 

stadig flytting, kontroll og forflytning av de stjålne bilene han etter hvert forvaltet. 

Schumann har overhodet ikke kunnet angi noen annen bruk av leiligheten i 

Nordvikveien enn ransplanlegging, som også innebar besøk fra både David Toska og 

Metkel Betew. 

Retten legger til grunn at om Schumann og Toska ikke kjente hverandre, hadde de en 

rekke felles bekjente, blant annet Metkel Betew, Xxxxxxx og Xxxxxxx. Schumann 

har forklart at han traff Toska på en internettkafé i Stavanger, mens Schumann 

nettopp surfet på sikkerhetsbutikken Protec/Spy Shops nettsider. 

Det fremkom imidlertid for retten at Toska og Schumann har sonet sammen i Oslo 

kretsfengsel, om enn på forskjellige avdelinger. At de således ikke skulle kjenne 

hverandre fra før, fester retten ikke lit til. 

Uten at Toska har villet bekrefte dette, skal Schumann på forespørsel ha villet selge

elektronisk overvåkningsutstyr til Toska. Dette skal Schumann første gang ha vært og 

demonstrert i Toskas dekkleilighet i Nedre Dalgate i Stavanger, angivelig tidlig i 

januar 2004. 

At også Toska har vært på angjeldende internettkafé ved flere anledninger, synes 

klart, hvilket både Dan Pettersen og Lars-Erik Andersen har forklart seg om. 

At Toska på dette tidspunkt lar den ”ukjente” Kjell Schumann bli med til 

dekkleiligheten i Nedre Dalgate, har retten merket seg. Xxxxxxx har gjenkjent 

Schumann der og han forklarte at Schumann kom en stund etter Toska, bærende på en 

eller to større, grønne militære bagger. Det er slike bagger som det senere på loftet i 

tredje etasje ble konstatert inneholdt en rekke våpen og annet ransutstyr. Dette er også 

bekreftet av huseier og medtiltalte Dan Pettersen. 

Retten viser til at Xxxxxxx har forklart at Schumann nok en gang har vært i 

ransleiligheten i Nedre Dalgate, og da angivelig ultimo januar 2004. Xxxxxxx har her 

forklart at han, rett før han forlot huset, stakk hodet opp trappen til tredje etasje, hvor 

han registrerte Schumann på gangen like utenfor lagerrommet til Toska med et AG3gevær. 

Xxxxxxx kan ikke bekrefte hvorvidt han ble iakttatt eller ikke. Hva 

Schumann bedrev i tredje etasje, har heller ikke Xxxxxxx kunnet forklare noe 

nærmere om. 

Tiltalte Dan Pettersen, som angivelig skal ha vært til stede samtidig, har nektet å 

forklare seg nærmere om dette punkt av frykt for represalier. 

Schumann har selv erkjent å ha vært i Nedre Dalgate, og å ha berørt den nevnte AG3 

som beskrevet av Xxxxxxx , men angivelig uten å vite at det her skulle være snakk 

om at det var noe kriminelt på gang, noe retten på ingen måte fester lit til. Et militært 

automatvåpen som AG3, er Schumann tidligere dømt for heleri av. Det er et våpen 

som det også er funnet ammunisjon og utstyr til på Schumanns eget gårdsbruk, 

Meiningen. Våpenet har ingen legal sivil bruk, og i en dekkleilighet som Nedre 

Dalgate, finner retten klart at Schumann har forstått hva dette dreide seg om, nemlig 

planleggingen av en alvorlig straffbar handling. Retten viser her til beskrivelsen 

ovenfor i forhold til Xxxxxxx s forklaring om at det sammen med AG3-geværet ble

funnet en MP5-maskinpistol, også dette et våpen Schumann tidligere er dømt for 

heleri av, CS-granater, ammunisjon, hjelmer med visir, skuddsikre vester mv. Det står 

således overhodet ikke til troende at ikke Schumann har vært kjent med hva som 

befant seg på loftet i Nedre Dalgate, utstyr han selv har berørt og blitt iakttatt under 

berøringen av. 

Retten finner klart at Schumanns erkjennelse av dette må ses i lys av de DNA-funn 

som blant annet er gjort på en dobbel magasintaske til AG3. Denne ble funnet i boden 

på Eik Nedre hvor store deler av ransvåpnene senere ble funnet og beslaglagt. 

Retten viser videre til at, som erkjent av Schumann og bekreftet av Toska og Betew, 

har i det minste Toska ved flere anledninger besøkt Schumann på hans bopel i 

Nordvikveien i Stavanger. Huseier Christensen har hatt et visst oppsyn med hvilke 

biler som til enhver tid var på eiendommen, og Schumann har hele tiden vist til at 

hans besøk i Nedre Dalgate og Toskas besøk i Nordvikveien skal ha relatert seg til 

kjøp og service på teknisk utstyr som Toska angivelig skulle bruke til overvåkning av 

et eller annet lokale. 

Metkel Betew, som høsten 2003 ble løslatt fra soning av en lengre dom for grovt ran, 

og som kjente Kjell Schumann godt gjennom å ha spilt sjakk og sonet sammen med 

ham på samme avdeling på Botsfengselet, har bekreftet at han var med Toska til 

Nordvikveien til Schumann. Toska har bekreftet å ha vært i Nordvikveien tre - fire 

ganger i denne tiden hvor ransplanleggingen har skjedd, uten at Toska har villet gå 

nærmere inn på hva hensikten med besøkene har vært, ei heller om det gjaldt 

problemer med utstyret som angivelig skulle ha vært levert av Schumann. Toska vil 

heller ikke bekrefte Schumanns befatning med AG3-geværet i Nedre Dalgate. 

Toskas forklaring om besøkene i Nordvikveien og Schumanns bekreftelse på dette, 

finner retten klart må sees i lys av at det på korken til en spylervæskekanne i 

Nordvikveien er funnet en DNA-profil i blanding mellom Kjell Schumann og David 

Toska. Videre at det, for så vidt gjelder Metkel Betew, er funnet fingeravtrykk både 

på salongbordet og på innsiden av en plastikkpose av merket Esso, funnet på 

kjøkkenet i Nordvikveien. Retten viser her til Kripos-etterforsker xxxxxxx s 

forklaring i forhold til dette.

Betew har bekreftet at ved hans besøk kjørte de en Vaneo som Toska disponerte, 

mens Toska også har bekreftet å ha vært der med en Golf personbil, som også er 

iakttatt av huseier Atle Christensen. Christensen noterte seg bilnummer på 

angjeldende bil, nemlig Xxxxxxx. 

Forklaringene til Betew, Toska og Schumann fremstår også på dette punkt som 

ekstremt tilpasset de foreliggende tekniske funn og observasjoner i saken, jfr. hva 

retten innledningsvis allerede har uttalt i forhold til dette. 

Etter Xxxxxxx s begravelse, med andre ord medio februar 2004, har Schumann 

bekreftet at han tok en telefon til Toska. Han ønsket hjelp fra Toska til å ta vare på en 

Volkswagen Passat i Stavanger og spurte i den forbindelse Toska om de skulle ha et 

møte, som så vidt retten har forstått, ble avholdt på Vestkanttorget i Oslo. Schumann 

har her erkjent at han fra dette tidspunkt gjøres direkte til en del av ransplanene ved at 

han får overlevert en instruksjonsbok til en stor Ford Expedition firehjulstrekker med 

forespørsel om å skaffe to slike for kr. 50.000, hvilket Schumann deretter gjør. Retten 

viser her kort til forklaringen fra vitnet Xxxxxxx som foretok nærmere undersøkelser 

omkring biltyveriene på Hamar, samt visse undersøkelser på Finnskogen i Schumanns 

hjemtrakter. Retten har merket seg at ingen av de lensmannsbetjent Xxxxxxx snakket 

med ønsket å avgi sine navn, men at det ble bekreftet at Schumann, om enn på et noe 

senere tidspunkt, var sett kjørende i en slik omtalt Ford. 

Vedrørende tyveriet på Hamar 20.02.2004 hvor to store Forder var stjålet av 

Schumann og to kamerater, opplyste Xxxxxxx at bilene var blitt observert kjørende 

ned mot Solør, så ved Våler og at personene i de stjålne bilene lignet på ”Schumann 

og Utsi”. Vitnet har videre vist til at det hos en slektning av Kjell Schumann, nemlig 

hos Ken Mobakk, ble gjort et beslag i forbindelse med at Schumann var etterlyst av 

politienheten Catch i en annen sak. Beslaget besto av en Cherokee firehjulstrekt bil, 

en Mercedes Benz, finlandshetter, elektronisk utstyr for sperring av mobiltelefoner 

mv., utstyr politiet mente var plassert hos Mobakk av Kjell Schumann selv. Retten har 

videre merket seg at ingen har villet snakke med politiet av hensyn til lojalitet, og 

flere uttalte at man av hensyn til frykt for represalier ikke ville forklare seg og var 

redd for å bli blandet inn. Xxxxxxx har videre forklart at flere hadde understreket at

Schumann hadde et ”sterkt rykte i Finnskog-distriktet”. 

Daglig leder av Midstranda Bil på Hamar, Xxxxxxx, har i retten bekreftet at tyveriet 

av de to Fordene skjedde natt til 20.02.2004 og at bilene ble stjålet med nøkler, som 

beskrevet av Schumann. Vitnet har videre bekreftet at den ene av bilene hadde en 

defekt dynamo som til tross for at bilen hadde to store batterier, ville medføre stopp 

på sikt. Den andre bilen hadde et defekt hjullager som man likevel kunne kjøre med 

en tid. 

Bilene ble som nevnt plassert på Bjerke, Toska ble kontaktet, og ved et påfølgende 

møte i Stavanger, har Schumann erkjent at å ha fått oppgjør kontant med kr. 50.000 

for bilene. På dette tidspunkt har angivelig Toska anmodet Schumann om å 

transportere bilene til Stavanger på en lyssky måte, informert ham nærmere om 

ransprosjektet og at dette var mot Norges Bank, samtidig som Schumann etter egen 

forklaring først da skal ha blitt invitert med som deltaker under ranet. 

Retten fester ikke lit til dette idet retten mener på bakgrunn av det ovenfornevnte, at 

Schumann har vært en del av ransplanene allerede fra han flyttet til Stavanger og at 

han også har vært en helt sentral aktør både på personell- og utstyrssiden. 

Kort tid senere under et nytt møte i Nordvikveien, skal Schumann ha påtatt seg å 

flytte bilene over til Stavanger, angivelig ved bruk av et vogntog, samtidig som han 

takket eksplisitt ja til forespørselen om deltakelse. 

Schumann har videre forklart at han også fikk forespørsel av David Toska om hjelp til 

å skaffe flere skuddsikre vester. Schumann har erkjent dette, og at han forsto de skulle 

brukes til et straffbart forhold. 

Schumann klarerte dette hos sin venn Xxxxxxx i Spy Shop, meldte tilbake til Toska 

og opplyste at den som skulle hente vestene bare skulle ”hilse fra Kjell”. 

I det minste er Kjell Schumann nå etter egen erkjennelse en helt sentral aktør i 

ransplanene. Han transporterer, som beskrevet innledningsvis under David Toska, 

angivelig de to ransbilene til Stavanger i et vogntog som han også hadde stjålet høsten

2003. Han skal 13.03.2004 ha blitt møtt av Toska i Sandnes, og sammen skal de ha 

kjørt til et fraflyttet industribygg i Uelandsgate i Stavanger hvor bilene skal ha blitt 

rygget av og inn en kjøreport i bygget. Schumann har opplyst at han allerede på vei til 

Stavanger formiddagen samme dag mente seg utsatt for spaning på bakgrunn av 

utslag på en lomme-PDA som han hadde kjøpt i forretningen Protec kort tid forut. 

Dette skal ha medført at han også mente seg påspanet i Sandnes forut for møtet med 

Toska, av en passasjer i en taxi som han skal ha fulgt etter, og som han har forklart 

forsvant på en noe mistenkelig måte. 

Tross dette skal han ha plassert de påtenkte ransbilene i garasjeanlegget, og under 

behandlingen av disse har Schumann opplyst at han var iført hansker, finlandshette og 

en sort kjeledress, alt for ikke å avsette DNA, ei heller såkalt ”nasalt DNA”. 

Retten fester ikke lit til forklaringen om at en ekstremt forsiktig mann som Kjell 

Schumann skal ha plassert bilene slik mens han mente seg spanet, ei heller fester 

retten lit til at Schumann deretter skal ha forlatt stedet og latt den sorte kjeledressen, 

hansker og finlandshette ligge igjen i garasjen under slike omstendigheter. For retten 

virker det også lite troverdig at en ekstremt forsiktig mann som Kjell Schumann 

deretter skal ha kjørt det eventuelt ”sporede” vogntoget til Johs Lunde på Sola. Her 

overnattet han, etter angivelig ikke lenger å ha registrert noen sporingsutslag. Av 

Schumanns forklaring følger nemlig at en sporing på dette tidspunktet muligens 

kunne henføres til ransbilene som allerede var plassert i en garasje i Stavanger der 

hans egen kjeledress, finlandshette og hansker var plassert. Med en slik opptreden sto 

Schumann helt klart i fare for selv å bli koblet til et senere ran. 

Schumann har forklart at han morgenen etter fikk en ”vanvittig oppdatering” på 

sporingen, at han fikk panikk, og kjørte til Oslo med vogntoget som han deretter 

parkerte på Bjerke og satte i brann. Trekkvogna brant helt opp, og Schumann skal 

angivelig ha returnert, først til Gardermoen med en stjålet Lexus for deretter å bytte til 

en stjålet Volvo Cross Country. Han returnerte til Stavanger, og under et møte med 

Toska ved siloene i Stavanger, skal han ha fortalt at Fordene måtte returneres Oslo 

grunnet fare for sporing, og at han selv ikke lenger var aktuell som deltaker i ranet. 

Retten finner at det ikke på noen måte er troverdig at Schumann på denne måten

fremdeles besittende vogntoget, skulle ha etterlatt to eventuelt sporbare ransbiler i 

Stavanger i samme garasje som hans egen finlandshette, kjeledress og hansker befant 

seg. Om så hadde vært tilfellet, kunne han ha fjernet bilene umiddelbart ved bruk av 

samme vogntog. Retten legger derfor til grunn at det har vært helt andre grunner til at 

de to påtenkte Fordene deretter skulle returneres Oslo. Det kunne skyldes for 

eksempel, som redegjort for av bilverkstedets innehaver, at begge bilene hadde 

alvorlige svakheter som kunne medføre driftsstans og startproblemer. 

At Fordene ble returnert til Oslo legger retten til grunn, jfr. Kjell Schumann og 

Ridvan Halimi som begge har bekreftet at de kjørte hver sin bil tilbake til Oslo, jfr her 

også det foreliggende ATK-foto fra bomstasjonen ved Drammen 18.03.2004 kl. 

19.15. Angjeldende Ford ble så vidt vites parkert av Schumann i Eckersbergsgate på 

Frogner like ved det stedet hvor Kjell Schumann ble pågrepet. Schumann hadde også 

nøklene til bilen da han ble pågrepet 11.05.2004. I bilen ble det også er funnet DNA 

fra Schumann på rattet og nakkestøtten, og på en hel rekke andre sentrale plasser. 

Retten viser her til politibetjent Egil Singelstads forklaring om dette. 

Retten nevner for ordens skyld her at retten legger til grunn ut fra politibetjent 

Svensens forklaring, at det ved gjennomgang av den utbrente trekkvogn heller ikke 

var holdepunkter for at bilen var sporet eller peilet. 

Når det gjelder den Forden Schumann kjørte tilbake Oslo, finner retten det klart at om 

Schumann hadde hatt mistanke om at også denne bilen var sporet, så ville bilen ha 

vært oppbrent på samme måte som trekkvogna. Han ville ikke ha etterlatt bilen som 

den ble, med fare for å bli oppdaget og koblet via sitt DNA og den nøkkelen han var i 

besittelse av. 

Schumann har redegjort for at finlandshetten, hansker og kjeledress ble etterlatt i 

garasjen. Dette ble funnet på og under Gamle Henningsvær i Drammensfjorden etter 

ranet, og må ha blitt fraktet dit av David Toska da han ryddet garasjen for utstyr etter 

at Fordene var fjernet. Det er nemlig på Gamle Henningsvær i bag BB-1 funnet 

finlandshette med Schumanns DNA, med 15 glassfragmenter som ”kan stamme fra 

ett av lagene i sikkerhetsruten i NOKAS-bygget” og med avsetninger som ”kan 

stamme fra en patronavfyring”. Dessuten er det funnet Schumanns DNA på en Ikeapose 

i ransbag BB-3, på en caps i bag BB-1, på ytterligere en balaklava og 

finlandshette i ransbaggen BB-2, begge med kruttslam i liten påvisning. I samme

ansbag ble det funnet en kjeledress, også den med glassfragmenter som Kripos har 

konkludert med ”kan” stamme fra NOKAS. Det er nemlig funnet 2 glassfragmenter 

med begge de aktuelle brytningsverdier fra glasslagene i vinduet inn til tellesentralen. 

Det ble også under Gamle Henningsvær i en bag BC-6 funnet et løstliggende simkort, 

telefon 93 29 28 25, som Schumann i retten har forklart at han derimot la i 

brystlommen på kjeledressen som han glemte i garasjen. 

Under vitneforklaring i retten fremkom det at Schumanns forklaring på dette punkt 

ikke kunne medføre riktighet. Kripos-etterforsker Eriksen ved de teletekniske rådata, 

sammen med politioverbetjent xxxxxxx , har påvist at sim-kortet som Schumann har 

forklart at han glemte i brystlommen på kjeledressen i garasjen og følgelig mistet den 

13.03.2004, faktisk har vært i bruk på basestasjonen Austbø på Hundvåg i Stavanger 

25.03.2004 i tiden kl. 12.38 til 12.40. Dette er med andre ord 12 dager senere og stikk 

i strid med Schumanns forklaring på dette punkt. Retten konstaterer at dette kun 

fremgikk av rådata og ikke de foreliggende rapporter, og var derfor ikke mulig for 

Schumann å tilpasse sin forklaring i forhold til. Retten bemerker videre at sim-kortet 

den 25.03.2004 ble brukt i den mobiltelefon Schumann var i besittelse av da han ble 

pågrepet, dog slik at i perioden 17.02. til 20.03.2004 og deretter 28.03.2004 var 

telefonen utstyrt med et annet sim-kort, nemlig Xxxxxxx. Sim-kortet Xxxxxxx blir 

altså plassert i telefonen den 25.03.2004 angivelig for såkalt påfylling. 

Retten nevner her også at sim-kortet i sjøen under Gamle Henningsvær heller ikke ble 

funnet som beskrevet av Schumann. Det lå ikke i lommen i kjeledressen, men løst og 

separat i baggen BC-6 i sjøen under Gamle Henningsvær. 

Det ble videre i samme bag funnet en startpakke for Netcom kontantkort 

telefonnummer Xxxxxxx tilhørende Schumann, hvor det tilhørende sim-kort nettopp 

er det kortet Schumann brukte i sin mobiltelefon både før og etter den 25.03.2004 

hvor sim-kort Xxxxxxx kortvarig ble brukt i telefonen. 

Etter at dette ble klart under hovedforhandlingen, endret Kjell Schumann sin 

forklaring på dette punkt, og da til at kortet likevel ikke kan ha kommet i baggen 

under Gamle Henningsvær som først forklart, men via David Toskas Vaneo som han

lånte da kortet ble ladet opp. Schumann har nå forklart at han hadde vært i sentrum på 

internettkaféen, truffet David Toska, lånt hans bil hjem og at han da tok med simkortet 

og fylte det opp i Toskas sølvgrå Vaneo. Han skal så ha etterlatt dette sammen 

med startpakken i Toskas bil, og det skal etter dette være Toska som ved å rydde i 

Vaneoen har besørget at kortet og startpakkepapirene har havnet i samme bag som 

resten av utstyret fra garasjen i Bjergsted. Det ble heller ikke i angjeldende bag funnet 

noen finlandshette som Schumann skulle ha etterlatt sammen med kjeledressen i 

garasjen i Bjergsted, hvilket ville vært naturlig om Schumann forklaring hadde vært 

korrekt. 

Forklaringen fremstår som påfallende, tilpasset og åpenbart uriktig. Retten finner det 

helt utenkelig at Kjell Alrich Schumann etter å ha kommet tilbake fra Oslo, og etter å 

ha transport bort Fordene, ikke skal ha husket at han traff David Toska og lånte 

dennes bil på et tidspunkt hvor han selv var i besittelse av en ny stjålet Mercedes 

sportsbil. Det står ikke til troende at Schumann skal ha husket feil på dette punkt, med 

andre ord dagen før han kolliderer, den 26.03.2004, på Hundvåg i Stavanger med den 

stjålne Mercedes. Han sier han forlater stedet og angivelig endelig også skal ha 

trukket seg fra ranslaget, ryddet leiligheten og forlatt Stavanger for godt. 

Retten påpeker igjen at Kjell Alrich Schumann heller ikke kan gi noen forklaring på 

funnene i bag BB-1 i Gamle Henningsvær med hans caps, funnene i ransbag BB-2 av 

en balaklava - også med kruttslam - funnet i samme bag som en kjeledress med 

glasstøv fra NOKAS, samt at Schumann heller ikke kan gi noen forklaring på funnet 

av en finlandshette i ransbag BB-2, også denne med Schumanns DNA og med svake 

kruttslamrester. 

Schumann har nemlig ikke noen gang erkjent å ha vært i Skjeneholen og har derfor 

ikke, som flere andre besøkende i Skjeneholen, kastet fra seg diverse 

overskuddsutstyr, og har ikke på noe tidspunkt erkjent å ha vært i berøring eller 

besittelse av noe ransutstyr med unntak av AG3 våpenet på loftet i Nedre Dalgate. 

Schumanns opptreden og forklaringsendring på dette punkt står i skarp kontrast til 

den ellers meget detaljerte forklaring han gir både i forhold til datoer, funn i saken 

mv., hvilket altså klart viser at hans tilpassede forklaring, avgitt først etter fullt 

dokumentinnsyn, slik retten ser det ikke fremstår med bevisverdi av betydning på

disse sentrale og avgjørende punkter. Det er lite troverdig at en mann som Kjell 

Schumann som i retten har gitt en innføring i mulighetene for å avsette DNA, 

hvorledes nesehår og DNA-molekyler kan avsettes, skal ha oppført seg slik som 

gjennomgått ovenfor på et slikt sentralt og avgjørende punkt i saken. At han med sin 

ekstreme DNA-bevissthet og med frykt for at bilene var sporet skal ha forlatt garasjen 

med personlig utstyr liggende igjen, er ikke troverdig. At han så har forlatt Stavanger 

uten å ta med dette utstyret, og at han deretter når han gir forklaring, åpenbart 

forklarer seg uriktig og tilpasset, sier etter rettens oppfatning tilstrekkelig om 

troverdigheten til Kjell Schumanns detaljerte forklaring. 

Oppsummeringsvis på dette punkt bemerker retten at det på ingen måte kan anses 

sammenfallende med sakens øvrige bevis at de mange DNA-treff på Schumann kan 

ha en forklaring som beskrevet av ham selv. Ifølge Schumanns opprinnelige 

forklaring skulle altså det gjenglemte tøyet i garasjen i Bjergsted kunne forklare at 

sim-kortet ble funnet som beskrevet i bag BC-6 i sjøen under Gamle Henningsvær i 

Drammensfjorden, at hans hanskepar med DNA skal ha vandret til ryggsekken i 

Skjeneholen og videre inn på lasteplanet i den brennende Volvo lastebil utenfor 

Stavanger politikammer, at finlandshetten og balaklavaen skal ha vandret til 

ransbaggen BB-2 - begge med påvist kruttslam - og likeledes at nok en finlandshette 

med rester av kruttslam og glassfragmenter skal ha vandret til ransbag BB-1, at hans 

caps har vandret til samme ransbag, at hans Ikea-pose med DNA er vandret til 

ransbag BB-3 på Gamle Henningsvær, og at den doble magasintaske til AG3 skal ha 

vandret til boden i Eik Nedre sammen med en rekke våpen vitterlig brukt under ranet. 

Det har også en bevisverdi i seg selv at klær og utstyr med Schumanns DNA nettopp 

er funnet sammen med utstyr DNA-typet til David Toska og Johnny Thendrup som 

har erkjent å ha deltatt i angjeldende ran. 

Det er etter dette klart at de foreliggende DNA sammenholdt med det foreliggende 

bevisbilde for øvrig, klart knytter Kjell Schumann til selve ranslaget. 

Det er dokumentert at Schumann med den Mercedes han nå var i besittelse av vitterlig 

kolliderte på Hundvåg, og at Schumann derfor valgte å kjøre bilen østover for ikke å 

bli sporet og etterlyst i Stavanger. Han skal angivelig ha overnattet på et

høyfjellshotell før han deretter besøkte vitnet xxxxxxx 27.03.2004. Han kjørte så til 

Gardermoen, parkerte og her hentet ut en ny sort stjålet Volvo, angivelig parkert der 

av David Toska. Schumann har videre forklart at han deretter kjørte til Frogner, byttet 

til en ny stjålet, beige Volvo før han reiste til Sundvollen og tok inn på et dagrom 

under det falske navnet Einar Valstrøm eller Ole Kjernsmo, førstnevnte hvis pass 

Kjell Schumann var i besittelse av og sistnevnte, eier av den sorte stjålne Volvo . 

Schumann har videre forklart at han natt til 29.03.2004 overnattet på Sundvollen eller 

Klekken hotell, noe han senere har endret til at han i stedet overnattet 2 døgn hos 

Xxxxxxx . Xxxxxxx har i retten bekreftet at det er snakk om ett døgn og at det var 

28.03.2004. Retten har også merket seg Xxxxxxx s forklaring om at siste gang 

Schumann overnattet hos vitnet, var natt til 11.05.2004 da han ble pågrepet, og at 

Schumann ved anledningen hadde med seg en sekk med klær og en PC som han 

glemte hos vitnet. 

Av etterlysningsbildene i aviser og TV kjente Xxxxxxx igjen Schumann blant annet 

grunnet blikket og øynene, og hun følte situasjonen meget ubehagelig, uten at hun 

våget å ta kontakt med politiet om det gjenglemte utstyret. Hun har fortalt at hun var 

”redd og rådvill” da hun plutselig etter pågripelsen av Schumann ble oppsøkt av en 

fremmed mann iført hjelm og motorsykkeldress en sen kveld. Han forlangte å få 

sekken og utstyret tilhørende Schumann. Så vidt retten har forstått skjedde dette ca. 2 

uker etter pågripelsen av Schumann, og vitnet våget på ingen måte å la være å 

utlevere utstyret som forlangt. Retten har merket seg at selv fra en isolert varetekt, har 

Schumann besørget avhenting av sine eiendeler for åpenbart å skjule spor. 

I perioden som fulgte, har Schumann forklart at han besøkte sin svoger på Sagene, sin 

bror i Oslo og sin søster på Bjørkelangen. Han skal også ha fått tillatelse til å 

oppholde seg i svogerens kontorlokaler på Sagene og skal 01.04.2004 vært ved Spy 

Shop, parkert ved Xxxxxxx s bil, og videre ha oppholdt seg i området til han 

03.04.2004 på ”Vegas” i Oslo sentrum skal ha truffet sin kamerat Svein-Erik Utsi. 

Utsi skal ha gitt ham anledning til å bo i en leilighet Utsi disponerte på Frogner, hvor 

Schumann også angivelig skal ha oppholdt seg og overnattet natt til ransdagen 

05.04.2004.

Schumanns forklaring om ransdagen - alibiet 

Om ransdagen har Schumann forklart at han først sto opp ved 13.00 til 13.30-tiden og 

at han da han slo på TV, raskt forsto hva som hadde skjedd i Stavanger, hvem som sto 

bak og øyeblikkelig også fryktet at en av hans Forder her kunne være innblandet. Han 

skal angivelig ha blitt værende i leiligheten idet han var redd for å bli etterlyst grunnet 

sin befatning med David Toska, internettkaffen, klærne gjenglemt i garasjen, 

kollisjonen på Hundvåg og leiligheten i Stavanger mv. 

I en slik kritisk situasjon er det ikke troverdig at ikke en mann som Kjell Schumann 

øyeblikkelig skal ha skaffet seg alibi ved å la seg avfotografere, telefonere, bruke 

bankkort, møte hos sin forsvarer eller på annen måte uomtvistelig og beviselig 

dokumentere sin tilstedeværelse i Oslo ransformiddagen. 

Dette særlig fordi det ovenfornevnte nettopp ble gjort av hans kamerat Svein-Erik 

Utsi, som, når han hørte om ranet, angivelig skal ha vært redd for selv å bli pågrepet. 

Uten at Utsi har gått nærmere inn på grunnlaget for dette, har retten merket seg at en 

person som lignet på Utsi er antatt å ha deltatt i tyveriet av Fordene sammen med 

Schumann på Hamar. 

Vitnet Xxxxxxx, daglig leder ved Frognerveien Delikatesse på Solli plass, har i retten 

forklart at det ca. kl. 11.30 mandag 05.04.2004 kom en meget ”kontaktssøkende 

gjest” inn på delikatessen hvor han oppholdt seg i nærmere 45 minutter. Han bestilte 

tre småretter med varm mat, var veldig pågående, leste aviser, inntok tabletter i 

forskjellig farge og opptrådte ene og alene for å vekke oppsikt og bli gjenkjent. Han 

skal ha snakket høyt i lokalet, og vitnet kjente i ettertid raskt igjen vedkommende som 

Svein-Erik Utsi. Han skal også ha tatt med et visittkort fra stedet, og da han forlot 

delikatessen, skal han også ha blitt stående på utsiden og iaktta butikken. Xxxxxxx 

har videre forklart at han dagen etter, den 06.04.2004, også fikk en telefon fra Utsi og 

Schumanns forsvarer, advokat Morten Furuholmen. Advokat Furuholmen spurte om 

gjesten fra dagen før, om han hadde spist mat og piller der, hvorunder Xxxxxxx 

kunne bekrefte at det var Utsi som hadde vært på stedet.

Utsi har ikke villet vedkjenne seg en slik opptreden, og sa at det først var noe senere 

på dagen, da han ble informert om ranet av sin venn Xxxxxxx , at de kjørte til Shellstasjonen 

på Mort xxxxxxx blant annet ”for å la meg filme, for å sikre meg alibi”. 

Allerede på dette punkt er det rettens klare oppfatning at det er utrolig at ikke også 

Kjell Schumann ville ha opptrådt på lignende måte, om han hadde vært i Utsis 

leilighet og ikke i Stavanger på angjeldende tidspunkt. Retten viser til at Schumann 

hadde en helt annen foranledning til å la seg ”filme” og skaffe seg alibi enn Utsi, og 

at han med samme forsvarer som Utsi, åpenbart ville ha fått råd om å melde seg for 

politiet eller opptre på en måte som klart kunne gi ham alibi i den situasjonen han da 

befant seg i. 

Retten har merket seg at Utsi i sin politiforklaring vedrørende lørdag 03.04.2004, har 

snakket usant i forhold til hvem som kjørte ham til sine svigerforeldre idet han i retten 

opplyste om at dette skulle være Kjell Schumann. Da dette skjer 2 dager før ranet, 

hadde ikke Utsi noen foranledning til å lyve - snarere tvert imot. Ved en riktig 

forklaring på dette punkt hadde Utsi snarere styrket Schumanns forklaring. 

Det er for retten også uforståelig at Svein-Erik Utsi ikke øyeblikkelig ville ha 

underrettet forsvarer Furuholmen om at også Kjell Schumann lå hjemme på sofaen på 

Frogner. Svein-Erik Utsi har i avhør 02.05.2004 ikke nevnt noe som helst om at hans 

gode venn, som nå er etterlyst og jaget både nasjonalt og internasjonalt, var hos Utsi 

ransmorgenen. I en situasjon hvor Schumann og Utsi kunne gi hverandre gjensidig 

alibi er det underlig at ikke Svein-Erik Utsi ville dra med Schumann på en tilsvarende 

”alibi-runde”. Svein-Erik Utsi forsto åpenbart at Kjell Schumanns behov for alibi var 

betydelig større enn hans eget. At Svein-Erik Utsi deretter skulle la sin gode venn 

sitte i varetekt urettmessig i nærmere 1 1/2 år under meget strenge restriksjoner, 

fremdeles uten å nevne noe om at han kunne gi Schumann alibi, er for retten 

fullstendig uforstående og lite troverdig. 

At Utsi var løslatt fra varetekt i en ranssak hvor også Kjell Schumann var siktet, 

finner retten på ingen måte kan forklare Utsis opptreden, ei heller at Utsi sto i fare for 

å bli varetektsfengslet for befatning med NOKAS. At det har vært mistanke mot Utsi 

og at han har vært telefonkontrollert rokker heller ikke ved dette, hensett til de

traumer Schumann etter pågripelsen og frem til hovedforhandlingen angivelig 

urettmessig skulle ha blitt utsatt for. 

Enda mindre troverdig er det at ikke Kjell Schumann selv øyeblikkelig og 

umiddelbart i forbindelse med pågripelsen skulle ha opplyst om at han hadde et 

fullverdig alibi i en særdeles alvorlig sak som den nærværende. Det står overhodet 

ikke til troende at Schumann skulle ha akseptert å la seg urettmessig påføre varetekt 

og isolasjon i 1 1/2 år, om det ikke hadde vært slik at det nettopp ikke var noe alibi å 

hente hos Svein-Erik Utsi. Ingen hadde større behov for å tilkjennegi klart og tydelig 

om han hadde et alibi enn Kjell Schumann i en sak som den nærværende. Dypt 

involvert som han var med utstyrshåndtering, besøk av Toska, opphold i Nedre 

Dalgate, akseptert deltakelse i ranet, leiligheten i Nordvikveien, forklaringen 

tilxxxxxxx om hva som var på gang i Stavanger, kollisjonen med Mercedesen, 

gjenglemt utstyr i Toskas bil og Toskas garasje mv. Retten finner det aldeles klart at 

han i en slik situasjon, om han vitterlig hadde overnattet hos Utsi, omgående ville 

bedt Utsi stå frem, omgående ha kontaktet sin forsvarer for å sikre seg et alibi og 

selvsagt også omgående forklart seg om alibiet. 

Dette styrkes ytterligere av at det først er 09.04. eller 10.04.2004, når han angivelig 

får kontakt med Toska over telefon, at han blir klar over at det ikke var en av 

Schumanns to Forder som var involvert i ranet. Frem til dette ble avklart av Toska, 

var dette noe som ytterligere styrket Schumanns behov for å skaffe seg alibi om dette 

hadde vært mulig. 

Selv om ingen i nærværende sak er tiltalt for drap, kan retten ikke unnlate å nevne 

forklaringen til vitnet Xxxxxxx på dette punkt, og særlig politibetjent Fred Sherling. 

Disse mener begge at Schumann før og under ranet var i Kongsgata/Klubbgata. 

Retten viser her til hva som innledningsvis nærmere er uttalt om dette. Uten at retten 

har noe nærmere foranledning på dette stadiet til å drøfte innholdet i Racines 

forklaring, er hun imidlertid helt klar og entydig på at det var Kjell Schumann hun så 

som fører av en stor, mørk Ford kommandobil ca. kl. 07.05 i Kongsgata ved krysset 

Handelens Hus, noe som også sammen med Sherlings forklaring, viser at Schumann 

har vært i Stavanger og ikke i Oslo ransdagen.

Vitnet Xxxxxxx , som hadde kjent Kjell Schumann fra lang tid tilbake, forsto da hun 

fikk besøk av Kjell Schumann en fredag/lørdag etter påsken 2004 at det var han som 

var etterlyst. Hun oppfordret ham til å gå og melde seg, idet Schumann til henne 

oppga at grunnen til etterlysningen var en gammel sak som ikke hadde noe å gjøre 

med NOKAS-saken. Til Xxxxxxx skal Schumann ha uttalt at han ville vurdere dette, 

uten at så skjedde. 

Motsetningsvis har Schumann nå forklart at han ringte Toska flere ganger og avtalte 

et møte. Dette ble avholdt angivelig 25.04. til 27.04.2004, også dette bak 

Radiumhospitalet som tidligere nevnt. Schumann har bekreftet at han mottok kr. 

100.000 kontant, penger han deretter vasket og tørket i tørketrommel grunnet hans 

berettigete mistanke om at dette kunne være NOKAS-penger. Hans forklaring om at 

dette skal ha vært betaling for diverse elektronisk utstyr, fester retten ingen lit til. Det 

fremstår som hasardiøst, lite gjennomtenkt og fullstendig umotivert at han på dette 

tidspunkt søker kontakt med David Toska hvis han selv ikke hadde vært med under 

selve ranet. Retten viser til hva som ovenfor og innledningsvis er uttalt i forhold til 

hva Schumann er i besittelse av både penger og utstyr, når han deretter pågripes den 

11.05.2004. Retten bemerker også at hans ”elektronikk-forklaring” heller ikke er 

bekreftet av Toska. 

Vitnet Xxxxxxx 

I tillegg til det ovenfornevnte står vitnet Xxxxxxx s forklaring sentralt for retten. 

Dette i forhold til hva Schumann har fortalt - ikke bare i forkant - men også i etterkant 

av ranet.xxxxxxx , som er en betrodd venn av Schumann gjennom 20 år, har forklart 

at Schumann også etter ranet kontaktet ham, hvorpå de hadde en samtale 2. påskedag, 

12.04.2004, i den såkalte ”Bergesen-parken” i Oslo. Foranledningen var at 

Schumann hadde ringtxxxxxxx i bilen mensxxxxxxx var på vei ned fra fjellet, fordi 

han ønsket å snakke med ham. Schumann var da meget på vakt, snudde seg stadig 

rundt, og skjulte ansiktet. Ranet i Stavanger var det temaxxxxxxx følte Schumann 

ville snakke med ham om.xxxxxxx har redegjort for at Schumann beskrev ranet som 

”helt vilt”, at politiet kunne takke seg selv for at en av tjenestemennene hadde mistet 

livet, og at det var politiet som hadde begynt å skyte først.xxxxxxx har i retten 

forklart at Schumann opptrådte ”kaldt og kynisk”, og gjennomgående benevnte

politiet som ”svin”.xxxxxxx har forklart at han stivnet innvendig da han hørte 

Schumanns beskrivelse, og forxxxxxxx var dette den endelige bekreftelse på at 

Schumann hadde deltatt i ranet.xxxxxxx hadde allerede lenge fryktet dette.xxxxxxx 

har forklart at han følte seg paralysert, at han selv nå var redd for å bli dratt inn i 

ranet, jfr. at Schumann hadde benyttet hans navn på leiekontrakten i Nordvikveien. 

Vitnet oppfattet Schumann slik at han hadde behov for selv å fortelle at han hadde 

vært med på ranet, for ikke å bli vendt ryggen av vitnet ved en senere anledning når 

dette eventuelt kom for dagen. 

Xxxxxxx har redegjort for at han har vært gjennom en rekke politiavhør og at han 

innledningsvis, av hensyn til frykt for trusler, kun forklarte sannheten i begrenset 

utstrekning. Allerede i neste politiavhør, og etter å ha konsultert sin advokat, 

harxxxxxxx redegjort for at han ville være ærlig og oppriktig, og at han nå også var 

fast bestemt på å forklare sannheten. Det er i dette avhøret at han så forklarer om ” 

leiligheten i Stavanger”, den ”store jobben”, og at han forut for dette hadde vært 

redd for represalier. Sakens belastning forxxxxxxx har også medført sykemelding 

over lang tid. I forhold til dette harxxxxxxx forklart at han har vært både deprimert 

og redd for sitt fremtidige liv. Han er utrygg og har faktisk også vurdert å anskaffe 

seg våpen til eventuelt forsvar mot represalier. Politibetjent Erik xxxxxxx som 

avhørtexxxxxxx har bekreftet dette og at xxxxxxx allerede i andre avhør, 

10.06.2004, sa at han nå ville forklare den hele og fulle sannhet.xxxxxxx ble avhørt 

over en rekke dager, og avhøret ble samlet signert etter at xxxxxxx og hans advokat 

hadde hatt god tid til å gjennomgå forklaringen før den ble skrevet under. 

Advokat Ibsen som bisto xxxxxxx , har bekreftet at xxxxxxx valgte å legge kortene 

på bordet og forklare seg korrekt da han skjønte at han selv kunne risikere anklager 

om falsk forklaring. Ibsen har bekreftet at xxxxxxx også til ham fortalte om møtet i 

”Bergesen-parken”, Schumanns beskrivelse av ranet og at xxxxxxx for sin del la til 

grunn at Schumann hadde vært med på ranet. Advokat Ibsen har forklart at han rådet 

xxxxxxx til å forklare alt han visste om saken. Retten har merket seg at xxxxxxx 

ikke har forklart noe om, eller har hatt kjennskap til, at Schumann angivelig skal ha 

trukket seg fra ranet, transportert Fordene til Oslo, at han kolliderte 26.03.2004 og 

deretter angivelig returnerte til Oslo for godt, og derfor ikke deltok i ranet. Advokat 

Ibsen har bekreftet at xxxxxxx også til ham forklarte nærmere om leiligheten på

Hundvåg, bruken av hans navn, den ”store jobben” som var på gang og sogar også 

om at xxxxxxx på et visst stadium ble tilbudt selv å være med. Advokat Ibsen har i 

retten understreket at, uaktet den belastning det var for xxxxxxx over tid å avgi en 

detaljert forklaring, var han hele tiden psykisk i stand til å la seg avhøre. I 

telefonsamtale på et senere stadium harxxxxxxx heller ikke til advokat Ibsen 

beklaget seg over selve avhørene. 

Ytterligere om de tekniske bevis 

Hva gjelder de tekniske bevis vil retten i tillegg til det som er anført ovenfor kort 

bemerke at hva gjelder finlandshette BB-2.9, er denne som nevnt funnet i en ransbag 

om bord i Gamle Henningsvær sammen med en hjelm, kallosje, sko med 

seddelfragmenter og kjeledress med utklippet stoff i området øverst på høyre lår, der 

Johnny Thendrup ble rammet av skudd. Det er ingen tvil om DNA-typingen for 

Schumanns del, og retten nevner at det på angjeldende finlandshette også ble funnet 

rester fra patronavfyring, om enn kun med konklusjonen ”kan stamme fra 

patronavfyring”. Det foreligger ifølge overingeniør Nyborgs forklaring 

overensstemmelse i forhold til grunnstoffsammensetning, dog uten 

trekomponentpartikkelen. Det er også funnet en- og tokomponentpartikler. 

Som nevnt finner retten det ikke troverdig at denne finlandshetten fra Løkkeveien 

skal ha havnet i Drammen, som beskrevet av Schumann. 

Funnene BB-1.17 og BB.2-6 er to åpne balaklavaer og profilen på BB-2.6 er en 

blandingsprofil med Toska, mens BB-1.17 er en ren profil fra Schumann. På 

sistnevnte hette er det også funnet glassfragmenter og kruttslam med konklusjonen ” 

kan ha vært”, noe som ytterligere styrker rettens oppfatning av at hette BB-1.17 med 

ren profil av Schumann har vært båret under ranet av Schumann selv, og at den har 

vært utsatt for både glass- og kruttslameksponering. At dette skal være en hette som 

Toska angivelig skal ha brukt oppå hette BB-2.6 hvor Toskas blandingsprofil er 

funnet, finner retten ikke fremstår som troverdig. ”Garasje-forklaringen”, eller at 

disse skal ha ligget i Volvoen som Toska overtok 15.03. til 16.03.2004 for derved via 

NOKAS å havne i Drammensfjorden, er en teori retten på bakgrunn av det samlede 

bevisbilde velger å se bort fra.

Hva gjelder funnet av sim-kortet og startpakkepapirene viser retten til drøftelsen 

ovenfor, og det samme hva gjelder sort caps, BB-1.18, som retten på ingen måte 

finner troverdig skal ha vært lagt igjen i ovenfornevnte Volvo. 

Magasintasken BE-3.1.5, funnet sammen med de øvrige ransvåpen i boden på Eik 

Nedre, viser klart at Schumann har vært i befatning med dette. Retten finner det 

usannsynlig etter den behandling våpnene og utstyret her har vært gjennom, at dette 

skulle stamme fra besøket i Nedre Dalgate og loftet i januar/februar 2004 og ikke fra 

en senere håndtering. 

BB-3.1.3.12, Ikea-posen, er funnet i ransbaggen BB-3 hvor Kjell Schumann og Dan 

Pettersen er identifisert i en blandingsprofil. Dette viser etter rettens oppfanting en 

nærmere tilknytning mellom Schumann og Nedre Dalgate/Dan Pettersen enn det 

Schumann har vært villig til å forklare seg nærmere om. 

I den utbrente lastebilen foran politikammeret i Stavanger er det innvendig i en 

hanske funnet en ren DNA-profil tilhørende Schumann, og da i en ryggsekk på det 

brennende lasteplanet. Dette bevis knytter Schumann direkte til et kjøretøy brukt 

under ranet. Hansken er ikke benyttet under ranet, og i dette tilfellet skulle altså 

angivelig David Toska, i motsetning til hva han skal ha gjort med de andre 

gjenglemte klær tilhørende Schumann, ha puttet hanskene i en sekk, og foranlediget at 

denne ble transportert inn på lastebilen og brukt som oppfyringsmateriale ved den 

påsatte brannen. At Toska eventuelt skulle ha behandlet Schumanns hansker så 

skjødesløst, står for retten i sterk kontrast til den angivelige behandling Toska skal ha 

gitt resten av Schumanns eiendeler. 

Avslutningsvis og for fullstendighetens skyld, nevner retten at drapsvåpenet AG3’n 

betegnet som BE-12.2 etter hva vitnet At xxxxxxx har redegjort for, ble kjøpt av 

Magnus Vegheim av en ukjent person for kr. 15.000. 

Vegheim var siktet sammen med Kjell Schumann og Svein-Erik Utsi for 

pengetransportranet i Drammen i 2003. 

At drapsvåpenet derfor kan ha kommet til NOKAS-saken gjennom Kjell Schumann,

kan retten ikke se bort fra. 


På bakgrunn av det samlede bevisbildet, Nordvikveien, sim-kortfunnet i 

Drammensfjorden, hanskene i den brennende lastebilen, våpenarsenalet på Meiningen 

og Granli gård, DNA-funnene i ransbaggene på Gamle Henningsvær med 

glassfragmenter, støv og kruttslam, DNA på våpenutstyr i boden på Eik Nedre, 

Schumanns tilknytning til påtent ransbil, biler brukt under planleggingen, hans 

anskaffelse av skytevester, hans ryggsekk med innhold under pågripelsen, hans 

manglende alibi, forklaringene fra Klubbgata og forklaringen tilxxxxxxx mv., gjør at 

retten enstemmig her finner det bevist - ut over enhver rimelig tvil - at Kjell 

Schumann har deltatt i ranet i Stavanger, og at han derfor blir å dømme 

overensstemmende med den foreliggende tiltalebeslutning. 

De mange forklaringer på Schumanns utseende - forskjellig hårfarge, med og uten 

skjegg, med og uten briller - er forhold retten ikke finner å ville legge avgjørende vekt 

på i en sak som den nærværende. Retten viser i den forbindelse til den dokumenterte 

fotoserie fra de bankinnbetalinger Schumann har foretatt, og sammenholdt med den 

beslaglagte bok i profesjonell maskering, finner retten at dette nettopp er noe 

Schumann i atskillig utstrekning har benyttet seg av for å opptre mest mulig 

ugjenkjennelig. 

Hva gjelder drøftelsene av straffelovens § 60a, viser retten til gjennomgangen ovenfor 

om dette. Hva gjelder straffelovens § 43 og dødsfølgen, viser retten også her til 

drøftelsene ovenfor, under David Toska og Johnny Thendrup. 

Det er intet ved Kjell Schumanns åndelige utrustning som gjør at ikke også han som 

ransdeltaker kunne han innsett muligheten for en slik følge som her inntrådte. 

Tiltalte nr. 3, Erling Mathias Havnå 

Erling Mathias Havnå er født Xxxxxxx. Han har adresse Xxxxxxx, 4800 Arendal, pt. 

varetektsfengslet. Av yrke er Havnå rørlegger. Han er skilt og har etter det opplyste 

medforsørgelsesbyrde for to barn. Havnå er tidligere verken straffedømt eller bøtlagt.

Havnå er tiltalt for overtredelse av straffelovens § 268 2. og 3. ledd jfr. § 267 1. og 3. 

ledd jfr. § 60a, for NOKAS-ranet, samt overtredelse av straffelovens § 268 2. ledd jfr. 

§ 267 1. og 3. ledd jfr. § 60a, for ranet av Postens Brevsenter. 

Retten har enstemmig funnet Havnå skyldig både i henhold til tiltalens post I, 

NOKAS-ranet, og tiltalens post II, ranet av Postens Brevsenter. Nedenfor vil retten 

begrunne avgjørelsen av skyldspørsmålet nærmere. 

NOKAS-ranet 

Innledning 

Havnå har erkjent medvirkning til NOKAS-ranet. Han har skaffet utstyr som slegge, 

øks, leiebiler mv. Havnå har imidlertid fremholdt at han ved gjennomføringen av 

ranet hadde en begrenset rolle ved at han skaffet den Volkswagen Caddy som ble 

brukt ved flukten fra Sørmarka, og at han ransmorgenen holdt vakt i Sørmarka. Havnå 

nekter således for å ha deltatt ved ranshandlingen på Domkirkeplassen. 

Retten fester ikke lit til Havnås forklaring vedrørende hans rolle under ranet. Retten 

har funnet det bevist ut over enhver rimelig tvil at Havnå har vært en av 

ransdeltakerne som tok seg inn i tellesentralen. Nedenfor vil retten redegjøre for 

denne del av bevisvurderingen. 

Kontakt med David Toska forut for NOKAS-ranet 

Under henvisning til Havnås forklaring, legger retten til grunn at han første gang traff 

David Toska i mai/juni 2003 under et opphold på Lanzarote. De to hadde også 

kontakt i forbindelse med at Toska besøkte Havnå i Arendal i juli 2003. 

Sensommeren 2003 ble Havnå kontaktet av en person han i hovedforhandlingen 

betegnet som ”oppdragsgiver”. For denne ”oppdragsgiver” skaffet Havnå en 

leilighet i Ringhusveien i Oslo som ble brukt i forbindelse med ranet av Postens 

Brevsenter 27.10.2003. Retten vil senere redegjøre for tiltaleposten vedrørende 

Postens Brevsenter. I hovedforhandlingen forklarte Havnå at ”oppdragsgiveren” ved 

ranet av Postens Brevsenter var den samme personen som han benevnte som ”

oppdragsgiveren” i NOKAS-saken. Retten viser her til Havnås forklaring om at han 

mottok økonomisk oppgjør etter NOKAS-ranet hos en ”oppdragsgiver”, og at det var 

samme ”oppdragsgiver” han hadde hatt kontakt med, og mottatt oppgjør fra i 

anledning det oppdrag han utførte forut for ranet av Postens Brevsenter. Disse 

opplysningene sammenholdt med Havnås forklaring om at det var Toska han møtte 

bak Radiumhospitalet og mottok kr. 400.000 fra en tid etter NOKAS-ranet, leder til 

rettens oppfatning av at den person Havnå betegner som ”oppdragsgiver” ved 

NOKAS-ranet og forut for ranet av Postens Brevsenter, nettopp er David Toska. . 

I begynnelsen av januar 2004 kom David Toska på et overraskende besøk til Havnå i 

Arendal. Toska fortalte da at han planla ”et lite kupp” og at han trengte noe hjelp til 

litt ”verktøy og bil”. Toska skal ha fortalt nærmere om bankbokssaken og Havnå, 

som har forklart at han da var skilt og frustrert, sa seg villig til å delta på et slikt 

opplegg. Det ble da samtidig avtalt et møte i Stavanger ved høve. 

Retten legger til grunn at det deretter var atskillig kontakt mellom Havnå og Toska i 

tiden fra januar 2004 og frem til ransdagen 05.04.2004. 

Basert på Havnås forklaring i retten legges det til grunn at han i perioden 27.01. til 

29.01.2004 leiet en sølvfarget Toyota Corolla fra Auto Trade i Arendal. Han kjørte til 

Stavanger og den 28.01.2004 var han i møte med Toska. De var ute og inntok et 

måltid sammen på restauranten Phileas Fogg. Under dette besøket ble Havnå bedt om 

å skaffe slegge og øks. Han ble da nærmere informert om at Toska planla en kriminell 

handling betegnet som ”et lite kupp”. 

Tur nummer to fra Arendal til Stavanger foretok Havnå i tiden rundt 18.02.2004. 

Retten legger til grunn at også denne turen ble utført som et ledd i planleggingen av 

NOKAS-ranet. 

Under dette besøket ble Havnå informert om at det gikk fremover med planleggingen, 

og ved dette besøket har Havnå forklart at han også kjørte Toska hjem til det 

rekkehuset han leide i Sandnes. 

I tiden 03.03. til 12.03.2004 leide Havnå en blå Honda Civic. Retten legger til grunn 

at Havnå kjørte fra Arendal til Stavanger, og overleverte bilen til David Toska den

03.03.2004. eller 04.03.2004. I henhold til bestillingen fra Toska leverte han ved 

denne anledning en slegge og en øks. Også under dette besøket har Havnå forklart at 

han fikk orientering om at det ”stadig gikk fremover i planleggingen”. I tiden etter 

dro David Toska og Lars-Erik Andersen til Bergens-området i Hondaen. Den blå 

Hondaen er registrert i to bompasseringer i Bergens-området den 10.03.2004. 

Den fjerde reisen fra Arendal til Stavanger foretok Havnå 11.03. eller 12.03.2004. 

Etter det han opplyste, reiste han med buss. Han møtte Toska på en bensinstasjon ved 

Kvadrat. Havnå forklarte at han ved dette møtet ble tilbudt en større rolle i forbindelse 

med kuppet. Havnå ble blant annet bedt om å skaffe en passende kassebil, noe han 

angivelig ville tenke over. Etter dette returnerte Havnå i den blå Honda Civic som 

Toska hadde disponert i en foregående periode. 

I tiden rundt 16.03.2004 eller 17.03.2004 kjørte Havnå en sølvfarget Volkswagen 

Caddy fra Arendal til Stavanger. Han møtte Toska på en bensinstasjon ved Kvadrat. 

Havnå opplyste at han ved denne anledningen takket ja til tilbudet om å bli med på 

det kuppet som Toska skulle gjennomføre. Ved dette besøket har Havnå blant annet 

forklart at de også var på befaring i Sørmarka hvor bilskiftet etter ranet skulle skje. 

Havnå ble også bedt om å skaffe flere madrasser til bruk for ranslaget. 

Den sjette turen fra Arendal til Stavanger foretok Havnå i perioden 26.03.2004 til 

27.03.2004. Han brukte da en hvit Toyota Hiace varebil. Etter oppdrag fra Toska kom 

han med seks til syv madrasser som han overleverte til Toska på et sted han ikke har 

villet opplyse noe nærmere om. 

Under henvisning til det ovenstående legger retten til grunn at Havnå regelmessig var 

i Stavanger med leide biler i periodene forut for ranet. Retten legger videre til grunn 

at han ble involvert i ransplanene, og takket ja til å bli med. Han skaffet utstyr i form 

av slegge, øks og madrasser, samt lånte ut bil til Toska. Det ble også avtalt at de neste 

gang skulle treffes søndag 04.04.2004 ca. kl 20.00 med andre ord kvelden før 

iverksettelsen av ranet. 

Dagen før ranet, den 04.04.2004, hentet Havnå en sølvfarget Volkswagen Caddy 

varebil hos Auto Trade. Havnå har forklart at han tilfeldig møtte medtiltalte Alf

Henrik Christensen på en bensinstasjon ikke langt fra Auto Trade. Retten finner 

bevist at de to kjørte sammen til Stavanger. Kl. 18.07 er de observert på Rv 42 ved 

Tonstad. Retten viser til avspilt film fra videokamera. Kl. 18.59.03 er de fotografert 

idet de passerer bommen på Rv 45 i Hunnedalen. Kl. 19.36 er de fanget inn av et 

kamera på en bensinstasjon som ligger ved E39 på Ålgård. 

Havnås forklaringer 

Retten fester ikke lit til Havnås forklaring om det videre opphold i Stavanger, hans 

aktiviteter om kvelden 04.04.2004 og rolle i forbindelse med ransutførelsen. For så 

vidt gjelder Havnås troverdighet er det på det rene at han bevisst har forklart seg 

uriktig til politiet. Innledningsvis fremholdt han i politiforklaringene at han var i 

Stavanger-området den 05.04.2004, men at han lånte ut Caddyen til ”oppdragsgiver”. 

Han fikk Caddyen i retur og hadde derfor ikke noen rolle i selve ranet. Havnå var på 

forklaringstidspunktet klar over at hans DNA var funnet på en finlandshette. I 

forklaringen den 27.07.2004 opplyste han vedrørende DNA-funnet at han kvelden før 

ranet sovnet halvfull i bilen. Han satt og sov og tok på seg finlandshette for ikke å 

fryse. 

Han nevnte ikke at han hadde kjørt sammen med Alf Henrik Christensen til 

Stavanger, og oppga uriktig reiserute i det første politiavhøret. 

For så vidt gjelder beløpet på ca. kr. 91.000 i norsk og utenlandsk valuta som er 

funnet i hans kommode og befengt med glasstøv fra NOKAS, opplyste Havnå at dette 

var penger han hadde mottatt for tjenester og tilbakebetaling av utlegg han hadde hatt 

i forbindelse med Postens Brevsenter. 

I det femte avhøret, avgitt 14.09.2004, snudde Havnå helt om og nektet å ha vært i 

Stavanger den 05.04.2004. Han var da helt bestemt på at han hadde alibi for å ha vært 

i Arendal. 

Først under hovedforhandlingen kom Havnå med forklaringen om at han hadde hatt 

en rolle som vaktmann i Sørmarka. Det forhold at Havnå bevisst har forklart seg 

uriktig til politiet, samt at han har presentert flere forskjellige historier om sin 

medvirkning i NOKAS-saken, gjør det meget vanskelig for retten å feste lit til Havnås

nye forklaringsversjon som ha ga under hovedforhandlingen. 

Sammenholdt med politiforklaringene er den forklaring Havnå ga i retten en ny 

versjon av hans rolle i NOKAS-saken. Det er flere forhold vedrørende hans forklaring 

om rollen som vaktmann i Sørmarka som etter rettens syn svekker troverdigheten av 

denne atter nye forklaringen fra Havnå. 

Havnå forklarte at han natt til ransdagen overnattet i et lokale han ikke ville gi 

opplysninger om. Han sto opp kl. 05.15. Han kjørte Caddyen, og var på plass i 

Sørmarka ca. kl. 06.00. Da han ankom sto det en annen hvit kassebil parkert der. 

Havnå opplyste under hovedforhandlingen at han ikke i det hele tatt var interessert i 

biler, og derfor ikke hadde kunnskap om bilmerker. På spørsmål om bilmerket på 

kassebilen i Sørmarka, kunne han imidlertid opplyse at dette helt sikkert ikke var en 

Volkswagen LT. Fra en person som selv opplyser at han ikke har interesse eller 

kunnskap om biler, er et slikt svar påfallende presist og påtagelig i forhold til å dekke 

medtiltalte Alf Henrik Christensen. 

Havnå forklarte videre at han var kledd i fullt ransutstyr da han holdt vakt, det vil si 

mørk kjeledress, hansker og finlandshette. Beskjeden fra Toska var at hvis det kom 

folk, skulle han si at han var fra politiet, og at det skulle foregå en øvelse. Han skulle 

eventuelt jage bort folk dersom de ikke gikk frivillig. 

Havnå opplyste å ha mottatt instrukser fra Toska om oppgavene som vaktpost. For 

retten fremstår det som påfallende at Toska, som planlegger nøye, skal ha gitt Havnå 

instruks om å iføre seg fullt ransutstyr, inkludert finlandshette, mens han holdt vakt i 

Sørmarka. Dersom en turgåer i løpet av morgenen observerte to sivile biler og en 

person i fullt ransutstyr inkludert finlandshette, ville dette nødvendigvis ha vakt 

atskillig oppsikt og interesse. Risikoen ville vært stor for at vedkommende kontaktet 

politiet, og med det spolerte hele fluktopplegget. Basert på Toskas øvrige planlegging 

og strategi, fremstår derfor Havnås forklaring om at han var iført fullt ransutstyr som 

lite troverdig. 

Havnå forklarte videre at han speidet nedover den veien han hadde fått opplyst at de 

tre bilene skulle komme fra. Rundt kl. 08.30 så han en bil komme og ”tror det var

Saaben som kom først” og at det deretter kom to biler til.. Det er på det rene at 

Saaben ikke kom først, men sist. Ved at Havnå brukte uttrykket ”tror det var Saaben 

som kom først”, ligger det en viss reservasjon i utsagnet. Retten har imidlertid 

vanskelig for å forstå at dette viktige øyeblikket for vaktmannen kan være beheftet 

med usikkerhet om hvilken bil som kom først. For vaktmannen som sto og speidet 

ned veien, var dette den første og store hendelsen forbundet med 

vaktmannsoppdraget. Slik retten vurderer det ville det stått klart i erindringen hvilken 

bil som kom først, særlig når den skadde Saaben så klart skilte seg fra de to andre 

bilene, og at den kom betydelig senere til Sørmarka. 

Havnå opplyste også at han var den eneste vaktmann i Sørmarka. Han hadde ikke 

med telefon, men opplyste at Toska kvelden før hadde sagt at det lå en telefon i den 

andre varebilen. Denne skulle Havnå besvare hvis den ringte. På direkte spørsmål 

opplyste Havnå at det ikke ble snakket i telefonen. Av det utlistede materialet fra 

ranstelefonene fremgår det imidlertid at det har vært kontakt mellom telefon nr. 3, 

Toskas telefon, og telefon nr. 4 i Sørmarka ved i alt seks anledninger ransmorgenen. 

Det at det var kontakt mellom Toska og Sørmarka ble også bekreftet av Toska i hans 

forklaring for retten. Toska opplyste blant annet at han ringte vakten i Sørmarka like 

før ranskolonnen kjørte fra Lagårdsveien mot Stavanger sentrum, dette for å forsikre 

seg om at alt var klart i Sørmarka. Toskas forklaring er forenlig med 

utlistingsmaterialet som viser en samtale på 21 sekunder etter oppringning kl 07.49.23 

fra telefon nr. 3 til telefon nr. 4. Videre fremgår det at fra Sørmarktelefonen, telefon 

nr. 4, kl. 08.29.15 er ringt til telefon nr. 3 og gjennomført en samtale på 64 sekunder. 

Havnås opplysning om at telefonen som befant seg i kassebilen ikke ble brukt, er ikke 

troverdig. For en person som holdt vakt i Sørmarka må telefonkontakten med Toska 

ha stått helt sentralt både under planleggingen av vaktoppdraget og under 

gjennomføringen av oppdraget. Dersom Havnås rettslige forklaring om sin 

begrensede rolle som vaktmann var sannferdig, ville han ha husket den omfattende 

mobiltelefonaktiviteten. Han kunne forklart seg om denne aktiviteten uten å angi 

andre personer i saken. Det vises til at det er Toska som har hatt samtale med 

vaktposten i Sørmarka, og at Toska allerede hadde erkjent straffeskyld da Havnå ga 

sin forklaring i retten.

En samlet vurdering av de ovenstående momenter vedrørende Havnås forklaring om 

rollen som vaktpost, viser etter rettens syn at Havnå nok en gang har avgitt uriktig 

forklaring. 

Tekniske bevis mot Havnå 

I den henimot utbrente Range Roveren ble det funnet en hanske med en DNAblandingsprofil 

mellom Lars-Erik Andersen og Erling Havnå. Funn av DNA fra Lars- 

Erik Andersen og Erling Havnå i samme hanske indikerer at de begge har vært i 

befatning med hansken. Både Johnny Thendrup og David Toska opplyste at samtlige 

ranere var samlet i Skjeneholen natten før ransanslaget. Funn av DNA fra de to i 

samme hanske er således forenlig med at også Havnå oppholdt seg i Skjeneholen 

natten før ransgjennomføringen. Havnås forklaring om at han skal ha fått overrakt 

disse hanskene fra Toska under et møte forut for ranet, fremstår som nok et forsøk fra 

Havnå på å forklare seg ut av problematiske DNA-funn. Sammenholdt med Havnås 

forklaring om at han ble bedt av Toska om å skaffe ransutstyr som øks og slegge samt 

at Havnå selv skaffet finlandshette, gjør det lite trolig at Toska i ens ærend forut for 

ranet skal ha tatt med og overrakt Havnå noe så alminnelig som et par hansker. Sett i 

sammenheng med Havnås andre påtakelige forklaringer vedrørende DNA-funn, er 

retten av den oppfatning at Havnås ”hanske-forklaring” ikke står til troende. 

I Range Roveren ble det også funnet en strikket finlandshette, beslag K-2.2,4, med 

DNA fra Erling Havnå. Havnås første forklaringsversjon vedrørende DNA-funnet var 

at han hadde sovet i bilen om natten og iført seg finlandshetten fordi det var kaldt. 

Versjon nummer to for å forklare DNA på finlandshetten kom i hovedforhandlingen, 

der han opplyste at han hadde fullt ransutstyr under sitt vaktoppdrag i Sørmarka, og at 

han blant annet kastet finlandhetten inn i den brennende Range Roveren. Det forhold 

at det ble funnet DNA på finlandshetten var således forenlig med Havnås nye 

forklaring om at han hadde hatt en rolle som vakt i Sørmarka. 

Etter initiativ fra Havnås forsvarer under hovedforhandlingen ble finlandshetten 

ytterligere analysert for glass og kruttslam . For så vidt gjelder glass, fremgår 

følgende konklusjon av laboratorieundersøkelse fra Kriminalpolitisentralen datert 

07.12.2005:

”Med utgangspunkt i utført analyser, konkluderer vi med at beslagene kan ha 

vært i umiddelbar nærhet av sikkerhetsruten i NOKAS-bygget (eller 

tilsvarende rute) da denne ble knust.” 

Bruk av betegnelsen ”kan ha vært” innebærer bruk av konklusjonsgrad 4. Denne 

graden har følgende definisjon: 

”Graden benyttes når det finnes overensstemmelser, men liten grad av 

spor/detaljrikdom som kan danne grunnlag for å trekke en sikrere konklusjon. 

Det knytter seg således tvil til resultatet av undersøkelsen.” 

For så vidt gjelder bevisverdien av glassanalysen, må retten foreta en selvstendig 

vurdering der analyseresultatene ses i sammenheng med sakens øvrige bevis. 

Under henvisning til laboratorieundersøkelsen samt vitneforklaringene fra xxxxxxx 

og xxxxxxx , begge ingeniører ved Kriminalpolitisentralen, legger retten til grunn at 

det på finlandshetten med Havnås DNA ble funnet i alt 13 glassfragmenter. 1/4 til 1/5 

av fragmentene har spesifikk bryningsindeks overensstemmende med det spesielle 

sikkerhetsglasset som utgjør ett av flere lag i vinduet ut mot NOKAS-bakgården. De 

øvrige fragmentene er forenlig med glass som finnes i andre lag i dette 

sikkerhetsvinduet. 

Etter rettens vurdering er funn med en blanding av fragmenter fra glass med spesiell 

brytningsindeks, og fragmenter fra glass med normal brytningsindeks forenlig med 

avsetning etter knusing av glasset i NOKAS-bakgården. Det vises til at NOKASvinduet 

nettopp er sammensatt av glasslag overensstemmende med de partikler som 

er funnet på Havnås finlandshette. Havnå opplyste at han hadde denne finlandshetten 

med da han reiste fra Arendal. Den hadde ligget i hans seilbåt, og var blitt brukt ved 

seilturer i den kalde årstid. Havnå har ikke forklart at han har brukt denne 

finlandshetten i forbindelse med glasskjæringsarbeider eller andre aktiviteter 

tilknyttet knusing av glass. Det følger av dette at han heller ikke har gitt noen 

forklaring på at det på hetten finnes glasspartikler i en blanding tilsvarende den 

blanding av brytningsindekser som finnes i sikkerhetsglasset ut mot NOKASbakgården. 

Med så mange som 13 partikler, fremstår det som klart usannsynlig at 

denne ansamling partikler skal ha nådd hans finlandshette på slump eller ved en 

tilfeldighet. På bakgrunn av bevisførselen og de sakkyndiges forklaring trekker retten

den konklusjon at en ansamling på 13 partikler i denne særskilte kombinasjon av 

brytningsindekser tilsier at den som har hatt på seg finlandshetten må ha vært i 

nærheten ved knusningen av sikkerhetsglasset i NOKAS-bakgården. 

Basert på Havnås forklaring om at han sto vakt og kastet finlandshetten inn i den 

brennende Range Roveren, fremstår muligheten for at glasspartiklene skal ha nådd 

hetten ved oversmitting som meget liten. Det vises her spesielt til at det er funnet 

glasspartikler på finlandshetten. Det er således ikke tale om glasstøv som etter de 

sakkyndiges opplysning lettere vil kunne virvles opp og besmitte gjenstander i 

nærheten. Ved spørsmålet om oversmitting som mulig årsak til funnet av 

glasspartiklene, viser retten særskilt til antallet partikler; så mange som 13 partikler i 

aktuell blanding tilsier at finlandshetten har vært i nærheten av aktiv knusing eller 

skjæring av glass med brytningsindeks tilsvarende NOKAS-vinduet. Relatert til 

aktiviteten i NOKAS-bakgården, tilsier dette at personen som brukte den aktuelle 

finlandshetten har vært i nærheten og blitt eksponert for glasspartikler i forbindelse 

med skyting mot vinduet, eventuelt ved bruk av slegge/rambukk innledningsvis eller 

etter at vinduet var mørnet etter beskytning. 

Samme finlandshette er analysert også med sikte på å avdekke kruttslam. I henhold 

til rapport fra Kriminalpolitisentralen datert 03.01.2006 samt vitneforklaring fra 

overingeniør Bjørn Tommy Nyborg, legger retten til grunn at det på finlandshetten 

med DNA fra Havnå også er påvist avsetninger som kan stamme fra patronavfyring. 

Bruk av begrepet ”kan” innebærer en henvisning til konklusjonsgrad 4. Det vises til 

ovenfor siterte defineringer av grad 4 og retten legger til grunn at det hefter en viss 

usikkerhet ved konklusjonen. Det er imidlertid på det rene at det er funnet 

enkomponentpartikler tilsvarende avsetninger fra en patronavfyring. Dette er 

fragmenter som eventuelt også kan stamme fra avsetninger fra bremseklosser på biler. 

Ut over det er det få kilder som kan gi avsetning av fragmenter tilsvarende de som er 

funnet på Havnås finlandshette. Havnå har ikke opplyst at han på noe tidspunkt har 

brukt finlandshetten i en forbindelse som kan ha gitt avsmitning etter støv fra 

bremseklosser. Det mest sannsynlige er således at det på hans finlandshette finnes 

partikler etter patronavfyring. Ifølge Havnås forklaring kastet han hetten inn i Range 

Roveren. Det er på det rene at brannen som utviklet seg i Range Roveren kan ha ledet 

til at patroner ble avfyrt og at kruttslam spredte seg i bilen. Det kan således ikke med

sikkerhet fastslås om de påviste rester etter kruttslam er blitt påført under skyting eller 

fra patroner som er blitt avfyrt ved brannen i bilen. 

Det er imidlertid grunnlag for å konkludere med at funnet av glasspartikler i 

kombinasjon med partikler som sannsynligvis stammer fra patronavfyring, er forenlig 

med at finlandshetten befant seg i NOKAS-bakgården da vinduet ble knust. Idet så 

mange som 13 glasspartikler med den omtalte blanding av brytningsindeks er funnet 

på hetten, er det liten sannsynlighet for at partiklene har nådd hetten ved oversmitting. 

De tekniske bevis sett i sammenheng taler i meget sterk grad for at hetten faktisk 

befant seg i NOKAS-bakgården da vinduet ble knust, og da det også ble skutt mot 

vinduet i flere omganger. 

De tekniske bevis må ses i sammenheng med sakens øvrige bevis og 

vitneforklaringer. Som det fremgår av det nedenstående er Havnås DNA funnet på 

sleggen brukt ved ranet av Postens Brevsenter, og retten legger til grunn at Havnå 

også hadde rollen som sleggemann ved ranet av NOKAS. Havnå har erkjent at han 

allerede 28.01.2004 hadde møte med Toska i Stavanger der han ble bedt om å skaffe 

slegge og øks idet Toska planla en forbrytelse. Retten vil her peke på at Toska på 

dette tidspunkt planla ranet av NOKAS som et mindre ”sjokkran” bestående av tre, 

fire personer. Det forhold at Havnå allerede i januar ble involvert, viser at Havnå har 

en plass i kjernen av Toskas ranslag. I begynnelsen av mars 2004 reiste Havnå fra 

Arendal til Stavanger med en Honda Civic som han lot Toska disponere. Samtidig 

hadde Havnå med seg slegge og øks til Stavanger. Disse faktiske omstendigheter må 

ses i sammenheng med at Havnå vedvarende har forklart seg usant for politiet, og for 

retten avgitt en forklaring med bare liten grad av sammenheng og som totalt sett 

fremstår som svært lite troverdig. 

Vitnebevis 

Etter en samlet vurdering av bevisene der rimelig tvil har kommet Havnå til gode, 

legger retten til grunn at han deltok i ranet av NOKAS. Han hadde rollen som ” 

sleggemann” og bidro med å plukke penger inne i tellesentralen, og å frakte baggene 

ut til ransbilene.

Det faktum retten har lagt til grunn er også i overensstemmelse med den forklaring 

som Steinar xxxxxxx ga under hovedforhandlingen. xxxxxxx opplyste at Metkel 

Betew under det andre besøket hos ham fortalte om ranet, og om hva som gikk galt. 

Betew erkjente i samtalen med xxxxxxx at han selv hadde vært med på ranet, og at 

det også hadde vært med en ”karate-person”. Dette var bror til avdøde Magne 

Havnå. Han var stor og sterk. Under ranshandlingen var alle stresset. Havnå skulle slå 

seg gjennom glasset med slegge. Havnå hadde prøvd å slå seg gjennom vinduet, men 

uten å lykkes. Retten finner grunn til å feste lit til Steinar xxxxxxx s forklaring. 

Vedrørende forklaringens troverdighet, vises det til det som retten har redegjort for 

under behandlingen av skyldspørsmålet for Metkel Betew. Slik retten ser det er den 

forklaring som xxxxxxx har gitt om Havnå, også i overensstemmelse med det som 

har kommet frem i den omfattende bevisførselen. xxxxxxx s forklaring styrker 

således konklusjonen hva gjelder Havnås rolle i NOKAS-ranet. 

Rettens konklusjon vedrørende skyldspørsmålet 

Retten finner etter dette Havnå skyldig i henhold til tiltalen, da både de subjektive og 

objektive straffbarhetsvilkår er innfridd. Havnå har deltatt under planleggingen og var 

kjent med antall ranere, utstyr og bevæpning. På denne bakgrunn kunne han klart 

også ha innsett dødsfølgen. Vedrørende denne del av skyldspørsmålet vises det til den 

generelle drøftelsen under skyldspørsmålet vedrørende David Toska. Retten finner 

videre Havnå skyldig i henhold til straffelovens § 60a. Hans tilknytning til David 

Toska og kjennskap til planleggingen og gjennomføringen av ranet, innebærer at han 

var klar over at ranet av NOKAS skjedde som et ledd i virksomheten til en organisert 

kriminell gruppe. Vedrørende den generelle drøftelse av vilkårene i henhold til denne 

bestemmelsen, vises det til drøftelsen under skyldspørsmålet vedrørende David 

Toska. 

Etter dette blir tiltalte Havnå å dømme for overtredelse av straffelovens § 268 2. og 3. 

ledd jfr. § 267 1. og 3. ledd jfr. § 60a mot NOKAS AS. 

POSTENS BREVSENTER

Gjennomføringen av ranet 

Retten legger til grunn at det mandag 27.10.2003 ca. kl. 22.40 ble begått et væpnet 

ran mot Postens Brevsenter i Biskop Gunnerusgate 14 i Oslo. Ranerne kjørte til stedet 

i en svart Chevrolet Tahoe 2002 modell som var stjålet i Fredrikstad i perioden 02.03. 

til 03.03.2003. Ranslaget besto av fem personer. De var iført kjeledresser, hansker og 

maskert med finlandshetter. Ranerne var bevæpnet med minst to tohånds 

automatvåpen, derunder et Zastava automatgevær modell Kalashnikov. 

Kl. 22.43 kjørte bilen opp til kjøreporten som leder inn til Postens Brevsenter. 

Securitas-vakten Niklas Ronny Hoel satt ved luken til porten. En raner rettet et 

automatgevær mot Hoel og skrek ”lukk opp porten”. Hoel åpnet ikke porten til tross 

for at raneren - minimum tre ganger - skrikende gjentok ordren. Etter dette kjørte 

ransbilen tvers gjennom den uåpnede porten. Bilen stanset ved lasterampen som 

ligger nær heisen til verdiavdelingen. Ranerne hoppet ut av bilen som deretter ble 

parkert med fronten ut mot kjøreporten. I førersetet ble det plassert en dukke på 

størrelse med et menneske, iført klær og finlandshette. Bilen ble forlatt med motoren i 

gang. Billyktene lyste i retning brevsenterets kjøreport. Retten legger til grunn at dette 

ble gjort for å villede politiet. Hensikten var å få politiet til å tro at det var en 

bevæpnet raner i bilen og at flukten skulle skje gjennom den kjøreporten der ranerne 

hadde kommet inn. 

Fra bilen tok ranerne seg inn i byggets første etasje. Fire av dem tok heisen fra første 

etasje til verdiavdelingen i fjerde etasje, der 7 til 8 personer var på jobb. 

I henhold til forklaringen fra vitnet xxxxxxx var tre av de ranerne som tok heisen 

mørkkledde, og en kledd i hvitt. Den hvitkledde var den høyeste. Han hadde røde sko, 

lignende boksesko med høy snøring. Han hadde snille/rolige/tunge øyne og opptrådte 

som leder blant de fire. 

Vitnet Xxxxxxx var på vakt denne kvelden i verdiavdelingen i fjerde etasje. Ca. kl. 

22.50 hørte han bråk gjennom veggen. Også produksjonsleder Xxxxxxx var på vakt 

denne kvelden. Hennes 17 år gamle datter Xxxxxxx hadde stilling som

tilkallingsvikar og jobbet sammen med sin mor. I likhet med førstepostbetjent 

Xxxxxxx hørte også Xxxxxxx kraftige lyder utenfra, og trakk derfor til side gardinet 

som hang foran vinduet som skiller verdiavdelingen fra rommet der heisen kommer 

opp. Hun oppdaget da at en høy hvitkledd person slo med slegge mot vinduet. 

Vinduet ga etter for sleggeslagene og ranerne tok seg inn i verdiavdelingen. Xxxxxxx 

ble kommandert til å finne penger. Raneren som kommanderte ham var hissig og 

skrek ”gi meg penger ellers skyter jeg”. Raneren dro Xxxxxxx i øret, slo ham flere 

ganger i ansiktet og holdt geværpipen mot ryggen til Xxxxxxx , mens han ble dyttet 

rundt i lokalet for å søke etter penger. Xxxxxxx ble gjentatte ganger truet med at han 

ville bli skutt hvis han ikke fant penger og han var sikker på at han ville bli drept fordi 

det ikke var penger å fremskaffe i brevsenteret. Vitnet Xxxxxxx og hennes datter ble 

av en mørkkledd raner beordret ned på gulvet. Raneren stakk geværpipen i ryggen på 

datteren Liss, idet han beordret dem til å legge seg ned på gulvet. Vitnet Xxxxxxx 

var livredd, og fryktet også for sin datters liv da hun så raneren stikke geværpipen i 

ryggen på datteren. Xxxxxxx har fått betydelige problemer etter ranshendelsen og har 

ikke maktet å fortsette sin skolegang etter dette. 

Fra verdiavdelingen fikk ranerne til slutt med seg et utbytte på kr. 401.893. 

Retten legger til grunn at den femte raneren ikke ble med heisen opp til 

verdiavdelingen. Han tok seg ut igjen i lokalet og hadde rolle som vaktpost ved 

hovedinngangsdøren. Førstepostbetjent xxxxxxx hørte etter en stund flere 

skuddserier fra området ved hovedporten. Han løp mot porten og hørte fra sin høyre 

side en person som på svensk ropte mot ham: ”Stanna eller jag skjuter”. Vitnet 

xxxxxx hoppet deretter inn første døren han så, og oppholdt seg i dette rommet, et 

toalett, helt til han ca. 40 minutter senere ble hentet ut av politiet. 

Politibetjent Christian Pedersen ved Oslo politikammers beredskapstropp rykket ut 

sammen med makker politibetjent Holm da de mottok ransalarm kl. 22.43. De var 

begge bevæpnet med enhånds skytevåpen. Da de ankom området ved kjøreporten 

gikk de ut av bilen. Pedersen observerte til venstre for seg en hvitkledd person med 

sort ranshette, som befant seg innenfor glassdøren i inngangspartiet. Pedersen ropte: 

”Det er politi, stå i ro” eller lignende. Personen snudde seg da mot Pedersen, pekte 

på ham med automatgeværet og avfyrte flere skudd. Pedersen løp etter dette i dekning

ak en bil som sto parkert utenfor glassdøren. I den perioden Pedersen og hans 

makker Holm befant seg i området utenfor glassdøren ble det avfyrt flere skuddserier 

mot dem. Retten legger til grunn at raneren med automatvåpen avfyrte minst 12 skudd 

mot polititjenestemennene. 

Retten legger videre til grunn at det var samband pr. mobiltelefon eller lignende 

mellom ranerne som gjennomsøkte verdiavdelingen i fjerde etasje, og raneren som sto 

vakt. Etter at ranerne tok heisen ned fra fjerde etasje knuste de et vindu i første etasje, 

og samtlige fem ranere tok seg gjennom vinduet og ut på området til Oslo 

Sentralbanestasjon. De sprang til en nærliggende perrong der medhjelpere ventet i to 

stjålne biler, henholdsvis en Audi S-8 1998 modell, stjålet i perioden 12.10. til 

14.10.2002, og en Audi A-6 2000 modell, stjålet natt til 21.10.2003. Bilene kjørte på 

perrongen og benyttet deretter en kulvert under jernbanesporene som leder til 

veinettet utenfor sentralbanestasjonen. Den ene fluktbilen, Audi S-8, ble satt i brann i 

nærheten av Rundtjern i Østmarka. Den andre fluktbilen, Audi A-6, ble etterlatt ved 

Krokliveien 15 i Oslo. 

Retten legger til grunn at selve ranshandlingen , fra de ankom brevsenteret og til de 

flyktet gjennom det knuste vinduet, tok ca. 10 minutter. 

Havnås forklaringer mv. 

Ved vurderingen av skyldspørsmålet tar retten utgangspunkt i Havnås opplysning om 

at han første gang traff David Toska i mai/juni 2003 under et opphold på Lanzarote. 

De to hadde også kontakt i forbindelse med at Toska besøkte Havnå i Arendal i juli 

2003. 

Sensommeren 2003 ble Havnå kontaktet av en person han i hovedforhandlingen 

betegnet som ”oppdragsgiver”. For denne ”oppdragsgiver” skaffet Havnå en 

leilighet i Ringhusveien 23B i Oslo. Det var samme ”oppdragsgiver” Havnå hadde 

kontakt med forut for NOKAS-ranet. Som retten har redegjort for vedrørende 

NOKAS-ranet, legges det til grunn at det er David Toska, som initiativtaker og 

ubestridt leder av NOKAS-ranet, som er den ikke navngitte person Havnå betegner 

som ”oppdragsgiver”. Retten vil i denne forbindelse bemerke at bevisførselen har

vist at Xxxxxxx hadde en sentral rolle i den innledende organiseringen av NOKAS- 

ranet. Det er på det rene at Xxxxxxx ble skutt og drept den 07.02.2004. Når Havnå 

har omtalt ”oppdragsgiver”, har han brukt denne betegnelsen helt uavhengig av at 

Xxxxxxx ble skutt. Havnå har brukt betegnelsen ”oppdragsgiver” om den han hadde 

kontakt med i tiden helt frem til NOKAS-ranet, og til og med i forbindelse med at han 

mottok utbyttet fra NOKAS-ranet i mai 2004. Retten anser det derfor som utvilsomt 

at det er David Toska og ikke Xxxxxxx som utgjør Havnås ”oppdragsgiver”. 

Havnå forklarte i hovedforhandlingen at ”oppdragsgiver” under møtet sommeren 

2003 opplyste at leiligheten i Ringhusveien 23B skulle være dekkleilighet for ”noe”. 

Noen folk skulle gjemme seg der, fikk Havnå opplyst, og han skjønte det var noe ” 

muffens” ved leieforholdet. I henhold til det oppdrag Havnå mottok, inngikk han 

leiekontrakt med utleier den 15.10.2003 vedrørende leie av Ringhusveien 23 B. 

Havnå inngikk denne leiekontrakten i navnet ”Torbjørn Gyberg”. Kort tid etter at 

leiekontrakten var inngått, dro Havnå til Arendal der han hentet ”innbo” som ble 

plassert i leiligheten. Havnå har ikke gitt noen plausibel forklaring på hvorfor han 

leiet leiligheten og heller ikke hvorfor leiligheten ble leiet i falsk navn. 

Det er på det rene at Ringhusveien 23 B er lokalisert i fluktruten. De to Audiene som 

kjørte fra perrongen fulgte en tid samme fluktrute før de skilte lag. Eiendommen 

Ringhusveien 23 B befinner seg på strekningen etter siste observasjon av begge 

fluktbilene ifølge, og før siste observasjon av siste fluktbil alene. Retten legger til 

grunn at Ringhusveien 23 B var leiet til bruk utelukkende som oppleggsleilighet i 

forbindelse med ranet. Det finnes ingen annen plausibel forklaring på leieforholdet, 

som for øvrig ble avsluttet av Havnå ved et besøk til Oslo i tiden 10.11. til 

12.11.2003. 

På denne bakgrunn legger retten til grunn at Toska henvendte seg til Havnå på 

sensommeren 2003 for å skaffe det som skulle tjene som dekkleilighet ved 

gjennomføringen av ransanslaget mot Postens Brevsenter, og at Havnå var klar over 

at dette var en ren dekkleilighet. 

Andre bevis

Retten viser videre til vitneforklaring fra politibetjent Espen Scavenius. I henhold til 

forklaringen fra Scavenius befant Havnå seg i en bil som rundt kl 03.00 natt til 

17.09.2003 ble sat xxxxxxx t for kontroll i Kongsveien i Oslo. Havnå satt i bilen, en 

Audi, sammen med tre andre personer. Audien akselererte idet politiet opptok 

forfølgelsen. Politibilen tok igjen Audien ved Vannspeilet. Bilen ble sat xxxxxxx t og 

personalia notert fra følgende personer: xxxxxxx , Xxxxxxx , David Toska og Erling 

Havnå. Retten legger til grunn at Fetahu dagen etter omkom i en trafikkulykke. 

Mange personer fra ”ransmiljøet” i Oslo dro på kondolasjonsreise til Fetahus familie. 

Retten legger til grunn at Fetahu var tilknyttet et kriminelt nettverk i Sverige med 

forgreninger til Øst Europa. 

Xxxxxxx som ble skutt og drept 07.02.2004, var frem til sin død sentral i ” 

ransmiljøet” på Østlandet. Retten viser til utklippsboken beslaglagt hjemme hos 

Xxxxxxx s ektefelle. I denne boken hadde hun samlet avisutklipp fra hendelser 

hennes avdøde ektemann var involvert i. Blant avisutklippene er presseoppslag 

vedrørende ranet av Postens Brevsenter. 

Foruten disse to personene, var således Erling Havnå denne natten på kjøretur 

sammen med Toska som var hans ”oppdragsgiver” både i forbindelse med NOKASranet 

og ranet av Postens Brevsenter. Audien ble denne natten sat xxxxxxx t i 

fluktruten som senere ble brukt etter ranet av Postens Brevsenter. David Toska hadde 

også kikkert med i bilen. 

Retten legger til grunn som bevist at den som avfyrte flere serier med automatvåpen 

mot politiet under ranet av Postens Brevsenter, snakket svensk og at det således blant 

ransdeltakerne også er forgreninger til et kriminelt nettverk i Sverige. 

Etter en samlet vurdering av de ovennevnte faktorer, legger retten til grunn at Havnå 

denne natten deltok på en rekognoserings- og planleggingstur forut for ransanslaget 

mot Postens Brevsenter. Det er usannsynlig at Toska på en slik tur tar med personer 

som ikke også er delaktige i ranet. 

Modus, våpenfunn mv.

Ved bevisvurderingen ser retten hen til at organiseringen av ranet og flukten etter 

ranet av Postens Brevsenter har klare fellestrekk med fluktopplegget etter ranet av 

NOKAS. Det er ved begge ranene to biler som venter, og som først kjører sammen for 

så å skille lag. Det er på forhånd organisert med en sentralt plassert dekkleilighet som 

ranere tar opphold i etter flukten. Et annet felles modus kan, etter rettens syn, spores i 

det forhold at ransbilen etter ankomst til Postens Brevsenter ble utstyrt med en dukke 

iført klær og ranshette. Bilen ble parkert med fronten mot kjøreporten. Dette ble gjort 

for å villede politiet. Felles modus ved begge ranene er at det ved planleggingen nøye 

vurderes hvordan politiet vil opptre ved ranshendelsen. På bakgrunn av antatt 

handlingsmønster fra politiet, planlegges ranet i den hensikt å forvirre og 

handlingslamme politiet i det tidsrom som er nødvendig for å skaffe ranerne 

tilstrekkelig forsprang ved flukten. 

Foruten felles ”oppdragsgiver”, fellestrekk ved modus og felles persongalleri, er det 

også andre forhold som knytter NOKAS-ranet og ranet av Postens Brevsenter til det 

samme kriminelle nettverk. Retten viser her spesielt til at det ved begge ran er brukt 

automatgevær av merket Zastava modell Kalashnikov. 

Det er videre ved funn tilknyttet begge ranshandlingene beslaglagt ammunisjon med 

bunnmerking med arabisk skrift. I Solbergliveien på Hellerud, ved den utbrente 

fluktbil, ble det funnet to magasiner til henholdsvis Kalashnikov og MP5. I 

Kalashnikov-magasinet var det til sammen 25 patroner hvorav 3 med arabisk 

bunnmerking helt samsvarende med 21 tilsvarende funnet under NOKAS-ranet. 

Det ble videre funnet én patron med bunnmerking ИK-77 helt overensstemmende 

med en patron funnet under NOKAS-ranet. 

Det ble videre funnet 12 patroner helt uten bunnmerking samsvarende med to 

tilsvarende patronhylser funnet i Stavanger. 

I magasinet til MP5 ble det funnet 29 patroner 9 millimeter Parabellum alle 

bunnmerket FFV-89 (Forenede Fabrikksverkan, Sverige) samsvarende helt med 3 

tilsvarende hylser funnet i Stavanger.

I den utbrente rans-Audi ble det funnet en oppbrent og sterkt deformert Kalashnikov 

rifle. Riflen som er meget sjelden har dertil nøyaktig samme merking som det 

beslaglagte Kalashnikov-geværet BE-11.3 i NOKAS-saken, og da merkingen M 70 

AV 2. Den patronhylsen som ble funnet i våpenet hadde bunnmerking NNY-1991, 

som det også ble funnet 9 stk. av under NOKAS-ranet. 

Kripos har heller aldri tidligere fått innlevert våpen av denne type, mens man nå altså 

fikk 2 stk, fra henholdsvis Postens Brevsenter og fra NOKAS-ranet. 

Det forhold at det gjøres funn av denne type våpen og samme ammunisjon ved begge 

ranshandlingene, trekker med styrke i retning av at gjerningsmennene har opphav i 

samme kriminelle nettverk og styrker Havnås opplysning om at han forholdt seg til 

samme ”oppdragsgiver” ved begge ranshandlingene. 

DNA-bevis - Havnås forklaring på dette mv. 

Som det fremgår av beskrivelsen av ranshandlingen, ble det brukt slegge for å knuse 

vinduet inn til verdiavdelingen. Da ranerne flyktet ble denne sleggen liggende igjen i 

verdiavdelingen. I rommet utenfor, etterlot ranerne en sort bag av merket Intersport. 

På sleggeskaftet er det funnet DNA fra Erling Havnå. Etter stryk med vattpinne på 

baggens hank og glidelås, er det funnet en DNA-blandingsprofil som for Havnås 

vedkommende er fullstendig. På denne bakgrunn legger retten til grunn at Havnå har 

vært i befatning med sentrale gjenstander brukt under ranet. Sleggen ble brukt til å 

knuse vinduet inn til verdiavdelingen, og baggen er trolig tenkt brukt til å frakte 

utbyttet bort fra stedet. I henhold til vitneforklaringene var ranerne utstyrt med 

kjeledress, ranshetter og hansker. Dette utstyret er brukt i maskeringshensikt, for å 

hindre gjenkjennelse, men også for å hindre at sporbart DNA-materiale etterlates. Det 

skal imidlertid svært lite til for å etterlate seg DNA-spor. Den av ranerne som for 

eksempel utøver fysisk aktivitet for å knuse vinduet med slegge, kan ubevisst ha 

påført sleggeskaftet kroppslig sekret stammende fra munn eller nese. 

Med den DNA-bevissthet de tiltalte har formildet gjennom sine forklaringer, fremstår 

Havnås forsøk på å forklare DNA-funnene som svært lite troverdige. Hans opplysning 

om at han på et tidspunkt grep sleggen og ”luftslo” med denne fordi han var så

interessert i den slags redskaper, fremstår for retten som et hjelpeløst forsøk på i 

ettertid å forklare problematiske DNA-funn. Også hans forklaring relatert til DNAavsetningen 

på den sorte baggen fremstår som påfallende. Havnå forklarte i retten at 

DNA på baggen må være avsatt idet han stakk hånden ned i en bag med treningstøy 

og fra baggen tok opp to Imsdal-flasker. Når retten finner denne forklaringen lite 

troverdig, må det ses i sammenheng med at en står overfor et vel planlagt ran, 

organisert av ”oppdragsgiveren”. Det er i ”oppdragsgivers” bil den angivelige 

baggen med treningstøy skal ha befunnet seg. Enhver erfaren raner med alminnelig 

DNA-bevissthet vil vite at en gymbag brukt til å frakte treningstøy og 

mineralvannsflasker, i seg selv vil kunne inneholde et vell av DNA-spor. 

Sannsynligheten for at en oppdragsgiver velger å bruke en slik bag ved 

ransgjennomføringen, er meget liten. 

Havnås troverdighet - hans forklaringer 

Ved vurderingen av Havnås troverdighet legger retten vekt på de mange og varierte 

politiforklaringer. Både forklaringene til politiet og i retten fremstår som kaotiske og 

springende, der han jevnlig vikler seg inn i selvmotsigelser. I hovedforhandlingen 

erkjente han selv flere tilfeller av uriktig forklaring. 

Et eksempel er utviklingen av hans forklaringer vedrørende den lapp som ble funnet 

på xxxxxxx etter at han omkom i bilulykke 18.09.2003. På en av lappene er oppført 

Havnås mobiltelefonnummer. 

I politiforklaring 27.07.2004 opplyste Havnå at han ikke kjente Fetahu. Grunnen til at 

han var observert i bilen natt til 17.09.2003 var at han hadde vært på ”damebesøk” i 

Holmlia. Han oppfattet damen som i mental ubalanse og hadde flyktet fra stedet. 

Under sin nattlige vandring hadde han haiket og tilfeldigvis fått haik med den Audi 

han ble sat xxxxxxx t i samme natt. I avhøret forklarte han at han kun hadde truffet 

Toska én gang tidligere før han fikk haik den 17.09.2003. 

I politiforklaringen den 09.08.2004 fastholdt Havnå at han tilfeldig møtte Toska da 

han haiket denne natten. Innledningsvis forklarte han at han under bilturen snakket 

med Toska og bare vekslet noen ord med Fetahu. Etter dette ble han foreholdt lappen

funnet på Fetahu med mobilnummeret til Havnå. Havnå endret da igjen forklaring og 

opplyste at han skrev lappen i forbindelse med at han kom i snakk med Fetahu og 

inviterte ham til ”sommerbyen Arendal”. Senere i avhøret opplyste Havnå at lappen 

med mobilnummeret likevel ikke ble skrevet til Fetahu, men at han mistet lappen i 

forbindelse med politikontrollen denne natten og at lappen derfor måtte være plukket 

opp av Fetahu. 

I politiforklaring den 14.09.2004 endrer Havnå igjen sin forklaring vedrørende 

lappen. Han forklarer da til politiet at han traff Fetahu på en restaurant i Holmlia etter 

avtale med Toska. Under restaurantbesøket kom de i kontakt med noen jenter på et 

nabobord og telefonnummeret ble skrevet ned i forbindelse med at disse jentene ble 

invitert til Arendal. Jentene brukte kun lappen som grunnlag for å lagre Havnås 

telefonnummer på mobiltelefonene sine. Fetahu tok derfor lappen med seg da de 

forlot restauranten og på den måte havnet lappen i lommen til Fetahu. I avhøret 

14.09.2004 opplyste nå Havnå videre at formålet med kjøreturen om natten 

17.09.2003 var at de skulle hente en kartplotter han skulle bruke i sin seilbåt samt at 

de skulle inspisere et treningsstudio. 

Som det fremgår av det ovenstående, benytter Erling Havnå i fullt monn sin rett til 

ustraffet å kunne gi uriktig forklaring til politiet. Den samme hang til endrede og 

glidende forklaringer er i retten dokumentert i forbindelse med DNA-funnet på slegge 

og bag i forbindelse med ranet av Postens Brevsenter, og når Havnå beskriver sin 

rolle og atferd i forbindelse med NOKAS-ranet. Med de stadig endrede og springende 

forklaringer har Havnå fullstendig ødelagt sin egen troverdighet. I flere henseender 

fremstår forklaringene som hjelpeløse forsøk på å tilpasse seg de tekniske bevis, DNA 

og vitnebeskrivelser som er egnet til å trekke ham inn i kriminell aktivitet. Idet store 

deler av hans forklaringer ikke er troverdig, kan disse bare i svært begrenset grad 

tillegges vekt. 

Det er imidlertid aspekter ved Havnås forklaringer som retten vil trekke frem ved 

bevisvurderingen. Ett eksempel er her hans forklaringer vedrørende baggen med 

DNA-funn. Da Havnå i avhør 27.07.2004 ble forevist bilde av aktuell bag, opplyste 

han at baggen var ukjent. I samme avhør redegjorde han i detalj for innholdet i 

oppdragsgivers bil uten å nevne baggen. I avhør 10.08.2004, uten spesifikk

informasjon om ransgjennomføringen eller baggens funnsted, opplyste han at baggen 

er ”noe som har blitt båret opp der”. Etter rettens syn blottlegger Havnå med dette 

utsagnet påfallende detaljkunnskap om ransaktiviteten og baggens forflytning. 

En annen del av Havnås forklaring som retten har heftet seg ved er opplysningen om 

at hans mor arbeidet på Verdiavdelingen på Postens Brevsenter, men da så lang tid 

tilbake som for 12, 13 år siden. Han opplyste at han ca. ett år før ranet snakket med 

sin mor om dette arbeidsforholdet, blant annet om det på arbeidsstedet ble oppbevart 

penger eller andre verdier. Moren skal ha opplyst at det ikke var meget penger der, 

men at det ellers ble oppbevart store verdier på stedet. Retten sammenholder denne 

opplysningen med vitneforklaringen fra postbetjent Xxxxxxx som opplyste at det er 

fem - seks år siden penger av betydning ble oppbevart i brevsenteret, og at ranerne 

derfor, etter hans oppfatning, må ha hatt ”foreldet info”. 

Rettens oppsummering 

Etter en samlet vurdering av vitneutsagn, tekniske bevis og annet bevismateriale 

finner retten bevist ut over rimelig tvil at Havnå deltok ved ranet av Postens 

Brevsenter. Ved bevisvurderingen har retten spesielt lagt vekt på at Havnå i en 

periode fra mai/juni 2003 til mai/ juni 2004 jevnlig har hatt kontakt med David Toska. 

Toska har vært ”oppdragsgiver” for Havnå i forbindelse med begge ranene. Havnå 

leide dekkleilighet i falsk navn forut for ranet av Postens Brevsenter og gjorde 

tjenester og skaffet annet utstyr for Toska i forberedelsene til begge ranshandlingene. 

Havnå har erkjent at han anskaffet slegge, brukt ved NOKAS-ranet, og har erkjent 

befatning med transport av slegge som ble benyttet ved ranet av Postens Brevsenter. 

Toska, som ubestridt initiativtaker og hovedmann i NOKAS-ranet, er beskrevet som 

en person som ”holder kortene tett inntil brystet”. Etter rettens oppfatning har det 

formodningen sterkt mot seg at Toska ville involvert Havnå og eksponert ham for 

ransaktiviteten dersom Havnå bare skulle ha en perifer rolle som tjenesteyter. Havnå 

er funnet skyldig i NOKAS-ranet som ”sleggemannen”. 

Vitnebeskrivelsen av ”sleggemannen” ved ranet av Postens Brevsenter som den 

høyeste, kledd i hvitt med røde boksesko med høy snøring og snille/rolige/tunge 

øyne, er ikke uforenlig med en beskrivelse av Erling Havnå. Havnå har i NOKAS-

anet etterlatt seg DNA-spor på finlandshette der det også er funnet glasspartikler fra 

NOKAS-vinduet. Havnås DNA er funnet på bag samt slegge som ble etterlatt på 

verdirommet i Postens Brevsenter. Havnå har gjennom endrede, glidende og svært lite 

troverdige forklaringer forsøkt å konstruere en historie der DNA-avsetningen 

forklares samtidig som han holdes utenfor de to ranshandlingene. I henhold til Havnås 

politiforklaring, ble det også foretatt et samordnet økonomisk oppgjør fra både 

Postens Brevsenter og NOKAS-ranet. 

Konklusjon vedrørende skyldspørsmålet 

Under henvisning til det ovenstående, legger retten til grunn at Havnå hadde rollen 

som ”sleggemann” også ved ranet av Postens Brevsenter. Idet retten her finner de 

subjektive og objektive straffbarhetsvilkår innfridd, blir Havnå å dømme for ran, 

overtredelse av straffelovens § 268 2. ledd jfr. § 267 1. ledd. Retten finner også at 

ranet er grovt, særlig fordi det ble brukt skytevåpen, truet med skytevåpen, at ranet 

var nøye planlagt samt gjaldt en betydelig verdi. 

Retten finner videre at straffelovens § 60a kommer til anvendelse idet de subjektive 

og objektive straffbarhetsvilkår også her er innfridd. Det legges til grunn at Havnå var 

klar over at ranet av Postens Brevsenter ble utøvd som ledd i virksomheten til en 

organisert kriminell gruppe. Retten legger til grunn at Havnå, forut for ranet, over 

lang tid hadde hatt jevnlig kontakt med Toska. Havnå var klar over Toskas sentrale 

posisjon i det ranskriminelle nettverk på Østlandet, at personer som var med på ranet 

var rekruttert fra nettverket, og at utstyr og planlegging samt gjennomføring av ranet 

skjedde som et ledd i virksomheten til dette nettverket. 

Tiltalte nr. 4, Metkel Negassie Betew 

Innledning 

Metkel Negassie Betew er født 24.08.1978 og bor Meklenborgåsen 88, 1274 Oslo. 

Han er ugift, har ingen forsørgelsesbyrde og har ingen utdannelse eller yrke. 

Han er straffedømt en rekke ganger tidligere, første gang 13.03.1997 ved Holt

herredsrett hvor han ble dømt til 45 dagers betinget fengsel for grovt tyveri, 

skadeverk mv. 

Han ble deretter 20.03.1998, som fellesstraff med den ovenfornevnte dom, dømt for 

grovt tyveri til 90 dagers betinget fengsel og han ble for tredje gang straffedømt ved 

Oslo byretts dom av 07.03.2000 til fengsel i 4 år som fellesstraff med dommen fra 

1998. Han ble dømt for grovt ran mot Sparebanken NORs filial i Grensen i Oslo, 

bevæpnet, maskert med finlandshette og slalåmbriller hvor det ble borttatt ca. kr. 

950.000. I angjeldende dom ble det også påpekt at det at Betew nektet å forklare seg 

for politiet fra han ble pågrepet og helt frem til det forelå en blodanalyse, var noe 

retten fant svekket hans troverdighet. 

Etter anke til Borgarting lagmannsrett ble han der rettskraftig dømt for forholdet 

12.01.2001 til fengsel i 3 år og 3 måneder. 

Han ble deretter en måneder senere, den 12.02.2001, i Oslo tingrett på ny dømt for 

grovt ran og da til en straff av 2 år og 9 måneder. Medtiltalte Thomas Thendrup ble 

der dømt til fengsel i 4 år. Det grove ranet skjedde 14.11.1999 mot Sparebanken 

NORs filial i Bogstadveien 45 i Oslo ved bruk av automatvåpen og ransutbyttet var 

også denne gang ca. kr. 950.000. Betew ble også dømt etter våpenloven for 

oppbevaring av en maskinpistol med patroner i magasinet og en Colt-pistol kaliber 

45, også denne med patroner i magasinet. 

Han ble videre ved Oslo tingretts dom av 01.10.2002 på ny dømt til 120 dagers 

fengsel for forsøk på grovt ran, en sak hvor han også ble dømt sammen med 

medtiltalte Ridvan Halimi. Saken gjaldt ransforsøket mot tellesentralen til Den 

Norske Bank i Lørenfaret 3 i Oslo. 

Betews siste dom er av 02.04.2003 hvor han i Drammen tingrett for grovt tyveri og 

bilbrukstyveri ble dømt til 30 dagers ubetinget og 30 dagers betinget fengsel. 

Betew ble 20.11.2003 løslatt på prøve etter en lang fellesavsoning, av Betew selv i 

retten opplyst til 6 1 /2 år, med en resttid på 2 år og 50 dager og med en prøvetid på 2 

år.

Metkel Betew er tiltalt for grovt ran med døden til følge, begått som ledd i 

virksomheten til en organisert kriminell gruppe. 


prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har retten funnet Metkel 

Betew skyldig i henhold til tiltalen. Retten vil nedenfor begrunne avgjørelsen av 


Tiden etter prøveløslatelsen 20.11.2003 

Betew har selv redegjort for at han etter prøveløslatelsen brukte tid på familie og 

venner før han, etter å ha fått adressen av en ukjent tredjemann, reiste til Sandnes 

medio desember 2003 for å besøke sin gode venn David Toska som han hadde fått 

vite bodde i Skjeneholen i Sandnes. 

Betews mor, Kibreab Hammainot, har i retten forklart om det nære og gode forholdet 

mellom David Toska og Metkel Betew og hans familie, herunder blant annet at David 

Toska skal ha besøkt Betews mor under Betews lange soningsperiode. 

I tillegg til Betews egen forklaring om vennskapet med David Toska, har Betew også 

forklart at han nærmest følte seg som ”en bror” til Toskas samboer Xxxxxxx . Betew 

har også nærmere forklart at han følte seg som en ”onkel” til Toskas sønn Xxxxxxx 

som han nå også ville besøke for første gang. 

Retten kan også konstatere at David Toska er omtalt i Oslo byretts dom av 

12.02.2001, ranet mot Sparebanken NORs filial i Bogstadveien. David Toska var 

også til stede i leiligheten på Ullern om kvelden 14.11.1999 da politiet slo til og 

pågrep Thomas Thendrup og Metkel Betew. Både Thomas Thendrup og Metkel 

Betew ble her blant annet tatt på grunn av DNA avsatt i finlandshetter. 

Hva gjelder Betews neste besøk i Sandnes, var dette medio januar 2004, etter at han 

hadde tilbrakt ca. en ukes tid i Sandnes under sitt første besøk der. Som allerede 

gjennomgått ovenfor i forhold til David Toska, hadde Betew ved samtlige besøk fått 

beskjed om ikke å medbringe mobiltelefon til Sandnes. Betew har bekreftet at han 

under besøk nummer to ble tatt med på besøk til Kjell Schumann i Nordvikveien i

Stavanger. Betew kjente Schumann godt etter felles soning på Botsfengselet hvor 

begge ifølge Betew sonet på samme avdeling og også spilte sjakk sammen. 

Retten har merket seg at Betew på dette tidspunkt treffer en annen av ransdeltakere 

under planleggingsfasen, en eksponering retten vanskelig kan forstå at Toska skulle 

utsette sin venn Betew for om Betew ikke allerede var involvert i ransplanene. At 

Metkel Betew vitterlig har vært i Nordvikveien, fremgår av at hans fingeravtrykk 

også er funnet på et salongbord i leiligheten og på innsiden av en Esso-plastpose. 

Også etter dette besøket har Betew forklart at et besøk nr 3 ble avtalt, om enn ikke 

datofestet. At det har vært nær kontakt mellom Betew og Toska også pr. telefon, 

fremgår av den fremlagte telefonutskrift som viser at det fra desember 2003 til 

25.05.2004 har vært til sammen 53 samtaler dem imellom. 

Ellers har Metkel Betew utstrakt telefonkontakt med flere av de øvrige tiltalte i saken 

og han har for eksempel fra desember 2003 til 25.05.2004 totalt hatt 307 kontakter 

med Ridvan Halimi, 88 kontakter med Lars-Erik Andersen, én kontakt med Johnny 

Thendrup og 127 kontakter med Thomas Thendrup, alt basert på de fremlagte 

utlistinger. 

Betews og de øvriges forklaringer støttes også av det faktum at det overhodet ingen 

telefonaktivitet er på Betews mobiltelefon under de ovenfornevnte besøk. Det er 

ellers overhodet ingen utgående aktivitet i perioden 05.01. til 07.01, 15.01. til 17.01., 

25.01.til 06.02, 12.02. til 20.03.2004 og i perioden 24.03. til 25.05.2004. 

Retten legger videre til grunn, som forklart av Betew, at han etter Xxxxxxx s 

begravelse fikk forespørsel fra David Toska om å skaffe fire skuddsikre vester. Disse 

fikk han fra forretningen Spy Shop ved å ”hilse fra Kjell” som han hadde fått beskjed 

om. Han fikk kr. 25.000 kontant for betaling av disse. Han hadde vestene liggende en 

tid før han fikk purring på disse i slutten av mars 2004, hvoretter han selv brakte disse 

til Stavanger/Sandnes. 

Retten finner godtgjort at Metkel Betew etter to tidligere besøk i Skjeneholen og hos 

Kjell Schumann i Nordvikveien, klart var innforstått med hva som nå var under

planlegging, noe Metkel Betew også i retten har erkjent. 

Under det tredje besøket, i slutten av mars, ble Betew også tatt med til ransleiligheten 

i Nedre Dalgate. Han har forklart at David Toska ville ha ”et alvorsord” med ham. 

Metkel Betew har nå erkjent at han ble innviet i at det var ”et større opplegg” på 

gang som David Toska hadde jobbet lenge med og at det involverte ”mye, mye 

penger”. Betew har videre forklart at han raskt skjønte at leiligheten var et ” 

skjulested for utstyr” og at han også forsto at det var et ”farlig” opplegg som nå var 

på gang. Betew har forklart at Toska tok vestene med opp i tredje etasje i Nedre 

Dalgate, romsterte og flyttet på ting. Retten legger til grunn at Betew senest på dette 

tidspunkt også har vært fullt ut informert om de foreliggende ransplaner. 

Metkel Betew har deretter forklart at han reiste tilbake til Oslo søndag 28.03.2004, og 

at han etter oppfordring fra David Toska da fulgte Xxxxxxx og Xxxxxxx hjem til 

Disenveien. Betew har i retten forklart at Xxxxxxx og Xxxxxxx på dette tidspunkt 

også flyttet ut fra Skjeneholen, og at David Toska sa at han selv skulle komme etter 

om ikke lenge. 

Betews forklaring ovenfor støttes av fotografier tatt i Skjeneholen og fra et 

kjøpesenter i Stavanger-området, de ovenfornevnte tekniske funn og videre av 

forklaringene fra Xxxxxxx , Schumann og Toska i forbindelse med skytevestene. Det 

er også tatt fotos av Toska sammen med sin sønn i Skjeneholen 28.03.2004, og i 

Disenveien 29.03.2004 registrerte også to sivile spanere at Betew var til stede da de 

kom for om mulig å pågripe Toska for å fremstille ham i en sak som sto for retten. 

I tiden som fulgte har Betew forklart at han ble tiltakende dårlig i magen i anledning 

den kroniske sykdommen han har. Han reiste hjemom til sin far for å hente klær, 

deretter reiste han til sin venn xxxxxxx på Lambertseter hvor han angivelig skal ha 

blitt ett par ukers tid. Betew har videre opplyst at han var i leiligheten til Bulent 

ransdagen, mens Bulent var på jobb, og at det var her han så nyhetene om ranet i 

Stavanger, og skjønte at dette var et ran i regi av David Toska. 

I tiden som fulgte har Betew forklart at han gradvis ble enda dårligere i magen og via 

en venn fikk han rede på at Xxxxxxx nå hadde reiseplaner. Han skal også ha blitt 

varslet om at politiet angivelig også hadde vært på utkikk etter ham.

Betew var angivelig ikke selv bekymret idet han intet hadde hatt å gjøre med ranet i 

Stavanger ut over besøkene, anskaffelse av skytevester, og at han hadde vært hos 

Schumann i Nordvikveien, i Nedre Dalgate og hjemme i Skjeneholen i Sandnes. 

I tiden som nå fulgte, har Betew forklart at han flere ganger reiste innom familien 

xxxxxxx som han hadde et meget godt forhold til. Betew var en nær venn av 

xxxxxxx , Steinar xxxxxxx s avdøde sønn, og hans søster xxxxxxx gjennom en 

rekke år. Han omtaler også Steinar xxxxxxx som en ”far” for ham. 

1 til 1 1/2 uke etter ranet har Betew forklart at han besøkte familien xxxxxxx hvor 

hustruen Sølvi, Steinar og xxxxxxx sammen med en venn, var til stede. Betew har 

bekreftet at ranet i Stavanger var et tema og også at Steinar xxxxxxx for sin del var 

av den oppfatning at Betew hadde vært med på ranet. Dette på bakgrunn av Betews 

tidligere ransdommer og hans reiser på den tid. Også xxxxxxx skal ha vært av den 

oppfatning at Betew hadde vært med på ranet. Hun skal ha ment å kjenne ham igjen 

som en av ranerne inne i banken. Betew har forklart at han var på besøk i 1 til 2 timer, 

og at xxxxxxx deretter kjørte ham til Lambertseter. Samtidig skal han ha opplyst at 

han nå også skal flytte fra Bulent. 

Som retten nærmere vil komme tilbake til, har Steinar xxxxxxx bekreftet angjeldende 

besøk. Han har også bekreftet hva det ble snakket om, og bekreftet at han kjørte 

Betew til xxxxxxx . xxxxxxx har også bekreftet det nære og gode familiære 

forholdet mellom familiene Betew og xxxxxxx . Etter dette har Betew forklart at han 

reiste til et familiemedlem hvor han fikk bo en tid frem til 18.04.2004. 21.04.2004 ble 

innlagt ved Ullevål sykehus grunnet den kroniske magelidelse han har. Etter 

utskrivningen reiste han på besøk til sin familie og lillebror i Eritrea. På veien besøkte 

han også en kusine og fetter i Danmark. Han skal ha blitt kjørt til Danmark og tatt fly 

10.05.2004 til Eritrea. Han reiste hjem til Norge 25.05.2004 på eget pass, via 

Frankfurt, hvor han ble han arrestert. Etter kontakt med sin advokat, godtok han 

utlevering og kom tilbake til Norge 27.05.2004. Han har siden sittet i varetekt. 

Betews forklaringer i saken - betydningen av ikke å ville forklare seg mv.

Retten finner godtgjort at Betew allerede ved pågripelsen av politiførstebetjent 

Øyvind Frøysland ved Kriminalpolitisentralen ble tilbudt å avgi forklaring, men har 

ikke villet gi noen forklaring. Ifølge Frøysland hadde han da snakket med sin 

daværende advokat Morten Furuholmen. 

Retten finner på ingen måte godtgjort at Betew skal ha blitt foreholdt at han ”bare 

kunne tilstå” som påstått. Frøysland har forklart at Betew uoppfordret sa han var 

uskyldig, og at Frøysland derfor anså det som naturlig at Betew også derfor ville 

forklare seg. 

Retten finner videre godtgjort at etter innsettelsen i varetekt i Bergen, tok 

politiførstebetjent Frøysland ny kontakt med Betew, men Betew var heller ikke nå 

villig til å gi forklaring og uttalte at ”all kontakt skulle gå via forsvarer”. 

Retten finner godtgjort at politiførstebetjent Frøysland ved gjentatte anledninger 

deretter har kontaktet advokat Marius Dietrichson som hele tiden klart og utvetydig 

uttrykte at Betew først ville la seg avhøre ”når alle dokumenter var gjennomgått”. 

Til tross for gjentatte oppfordringer fra politiførstebetjent Frøysland var ikke Metkel 

Betew på noe tidspunkt villig til å gi forklaring, selv om det på ordinær måte var blitt 

redegjort for bestemmelsen i straffelovens § 59 2. ledd og hva Betew følgelig kunne 

oppnå ved å gi en tilståelse i fall han hadde vært med som deltaker ved ranet. 

Retten finner ingen holdepunkter for at politiførstebetjent Frøysland verken skal ha 

forsøkt å ”lure” eller ”true” Betew til å gi forklaring for politiet. 

Hvilken betydning en forklaringsnektelse bør tillegges, er noe som må avgjøres 

konkret i den enkelte sak, avhengig av om nektelsen vil fremstå som naturlig eller 

som uforståelig. 

Straffeprosesslovens § 93 2. ledd gir anvisning på at dersom en siktet nekter å 

forklare seg eller gir en forbeholden forklaring, kan rettens formann gjøre ham 

oppmerksom på at dette kan bli ansett for å tale mot ham.

Selv om det forutsetningsvis fremgår at det er adgang til å legge vekt på 

forklaringsnektelsen i siktedes disfavør, fremgår det av Den europeiske 

menneskerettighetsdomstols praksis at adgangen til å tillegge forklaringsnektelsen 

vekt ved avgjørelse av straffesaken, likevel er undergitt klare begrensninger og da 

basert på den såkalte uskyldspresumpsjonen. En fellende dom i en straffesak kan aldri 

utelukkende bygge på at en siktet/tiltalt har nektet å gi forklaring. Det vil imidlertid 

likevel være adgang til å trekke inn dette momentet ved vurderingen, avhengig av de 

nærmere omstendigheter omkring selve nektelsen samt sakens bevissituasjon for 

øvrig. 

Det følger videre av EMDs praksis at det i visse situasjoner kan forholde seg slik at 

nektelsen av å gi forklaring kan ha plausible grunner, for eksempel at han ønsker å 

beskytte andre personer, at han frykter represalier fra et kriminelt miljø eller at han 

har fått råd om det fra sin forsvarer, jfr. her advokatforskriften og Advokatforeningens 

retningslinjer for forsvarere punkt 3.2. Det fremgår her at forsvareren vil under 

etterforskningen ha plikt til å gi sin klient råd om det vil være i hans interesse å 

forklare seg for politiet. Det følger videre av retningslinjene at om forsvarer bør være 

til stede under avhørene, i alminnelighet bør avhenge av om han har fått innsyn i 

dokumentene på forhånd eller ikke og om han har hatt adgang til å snakke med sin 

klient på forhånd. 

Som det fremgår av den såkalte Averill-dommen, ble det der påpekt at et bevisbilde 

dog kan fremtre slik at ”the applicant could have been expected to provide the police 

with an explanation”. 

Det er videre vist til at ”his failure to provide an explanation when questioned by the 

police…” var ting retten altså kunne ta i betraktning. Som påpekt i ankeinstansen var 

”the applicant fully apprised of the implications of remaining silent and was 

therefore aware of the risks which police-based defence could entail for him and his 

trial”. Det ble derfor ikke funnet noe brudd på konvensjonens artikkel 6 § 1. 

Slik situasjonen fremsto for Metkel Betew, finner retten det ikke godtgjort at han er 

blitt bedt om ”bare å tilstå” som påstått av ham selv, ei heller finner retten godtgjort 

at politiet eller retten ikke skulle ha noen interesse i å motta Betews forklaring. Betew

har verken til politiet eller til retten under fengslingene ønsket å gi forklaring, ei 

heller etter at han fikk fullt dokumentinnsyn. 

På denne bakgrunn har derfor Betews forklaring i retten tidvis båret sterkt preg av å 

være tilpasset sakens beviseligheter og nærmere opplysninger. 

Særlig påfallende for retten er det at det først er under hovedforhandlingen at Betew 

hevder å ha hatt alibi og da først oppgir navnet på xxxxxxx som han tidligere har 

sonet sammen med i Oslo fengsel, og som nå skal være hans alibi. Det er lite 

troverdig at Betew fra han ble pågrepet i mai 2004 skal ha latt seg sitte, uskyldig i 

varetekt under sterke restriksjoner i bortimot 1 1 /2 år, før han ”finner det for godt” 

under hovedforhandlingen i tingretten første gang å nevne sitt alibi. 

Dertil kommer at xxxxxxx selv under forklaringen i retten har sagt at han mente 

Betew bodde hos ham 4 til 5 dager, mens han i et tidligere politiavhør har sagt fra 7 til 

14 dager. Betew hadde til Bulent opplyst at grunnen til oppholdet var at det hadde 

vært ”slutt med dama hans”, og Betew hadde ikke på noe tidspunkt nevnt noe om en 

angivelig sykdom. Bulent har i forsøk på å tidsfeste dette nærmere, opplyst i retten at 

Betew i hvert fall flyttet ut før 24.04.2004 som var den dag Bulent traff sin venninne 

Connie. Bulent har i retten ment at det kunne være en uke eller to før dette tidspunkt. 

Bulent har presisert at han kan huske at han sammen med Betew fulgte medias 

dekning av ranet i Stavanger og etterforskningen av dette på TV. 

Det er uforståelig at ikke nettopp xxxxxxx , som er en av Metkel Betews beste 

venner og tidligere soningskamerat, umiddelbart tok kontakt med politiet da Betew 

ble etterlyst 25.05.2004, og uoppfordret fortalte at Betew hadde bodd hos ham på 

ranstidspunktet, om dette vitterlig hadde vært tilfellet. Å redde sin uskyldige kamerat 

fra måneder med varetekt og isolasjon, når han angivelig skulle være grunnløst 

etterlyst nasjonalt og internasjonalt, måtte etter rettens oppfatning klart ha fått Bulent 

til å ta kontakt med politiet om det virkelig var snakk om et alibi for Betew. Dertil 

kommer at Bulent i politiavhøret 11.10.2005 heller ikke har sagt noe som helst om at 

han hadde noen personer boende hos seg natt til ransdagen. Alle omstendigheter tatt i 

betraktning fremstår Bulents forklaring på ingen måte som noe troverdig alibi. Her 

viser også retten til vitnet xxxxxxx som var den tjenestemann som avhørte xxxxxxx 

.

Retten viser i tillegg spesielt til at Metkel Betew på bakgrunn av tidligere 

domfellelser var særlig oppmerksom på betydningen av forholdet ved det å gi 

forklaring eller å avstå fra dette. Retten viser her til Oslo byretts dom av 07.03.2000 

hvor det i forhold til nettopp dette blant annet er uttalt: 

”Det svekker i utgangspunktet hans truverdighet når han fra han blir 

pågrepet og helt frem til analyse av blodet er ferdig, nekter å forklare seg for 

politiet. Hadde tiltalte vært slik en underkua person som mot sin vilje var blitt 

dradd med, hadde det vært naturlig å komme med denne historia, som retten 

ellers ikke fester lit til, med en gang. I stedet blir rettsavgjørelsen om 

blodprøvetaking påkjært helt til Høyesterett.” 

Det heter videre i angjeldende dom blant annet at: 

”Retten finner tiltaltes forklaring på flere punkter helt usannsynlig og på 

andre klart usann.” 

Det er videre i angjeldende dom pekt på flere eksplisitte forhold som svekker hans 

forklaring, slik at betydningen av å ikke gi forklaring samt også uriktige forklaringer, 

er noe Metkel Betew har vært fullt ut innforstått med. 

Også i Oslo byretts dom av 12.02.2001 er det blant annet fremhevet at: 

”Retten har ikke festet lit til Betews forklaring, som fremstår som helt 

usannsynlig tatt i betraktning av at ranet fremstår som særdeles godt 

planlagt,” 

også dette i en sak hvor Betew ble dømt for grovt ran. 

Etter dette er det rettens klare oppfatning at en angivelig uskyldig person som Metkel 

Betew ikke trenger innsyn i dokumenter for å forklare seg om sin uskyld, og særlig 

gjelder dette når han faktisk har et angivelig alibi. Har man derimot noe å skjule og 

særlig om det skulle være bevis av teknisk eller annen art som skulle tale mot en, kan 

retten se at grunner kan tale for ikke å forklare seg før man har fått fullt innsyn. 

Bevisene mot Metkel Betew 

Hva gjelder bevisene mot Metkel Betew kan han, som innledningsvis nevnt, knyttes

til Schumanns adresse i Nordvikveien, Toskas adresse i Skjeneholen samt 

dekkleiligheten i Nedre Dalgate. 

Hva gjelder de tekniske bevis mot Metkel Betew, er det uomtvistet og erkjent at det 

på den brennende Volvo lastebil utenfor politikammeret innvendig i en sovepose som 

lå sammenrullet på lasteplanet mellom madrass nr. 2 og 3, ble funnet Betews DNA i 

blanding, dog fullstendig for Betew. Betew har til dette anført at dette åpenbart er 

forenlig med at han ved flere anledninger har overnattet og bodd i Skjeneholen hos 

David Toska, noe også blandingsprøven i seg selv kan være en bekreftelse på. At det 

også er funnet fullverdig DNA fra en annen ukjent person i en annen sovepose, er noe 

som etter rettens oppfatning ikke kan utelukke at dette DNA-bevis isolert sett kan 

stamme fra en alminnelig overnatting i Skjeneholen, som forklart av Betew, og hvor 

soveposen senere ble brukt som ”tennmiddel” på lastebilen. 

På toalettringen i dekkleiligheten i Nedre Dalgate, er det ved avstryk funnet en 

fullverdig DNA-profil i blanding tilhørende Betew og huseier og medtiltalte Dan 

Pettersen. Betew har erkjent at han var innom Nedre Dalgate da han ankom med 

vestene på slutten av mars 2004. Retten kan vanskelig se at Betews DNA avsatt så 

tidlig skulle overleve etter at deler av ranslaget etter ranet tok opphold i samme 

leilighet over flere dager. Det fremgår av huseier og medtiltalte Dan Pettersens 

forklaring at det på ransdagen den 05.04.2004 inklusive ham selv var minst seks 

personer i leiligheten, hvor kun identiteten til Dan Pettersen, Johnny Thendrup og 

hans bror Thomas Thendrup er kjent. De to andre ranerne har Dan Pettersen av frykt 

for represalier ikke våget å oppgi navnet på, noe som på ingen måte utelukker at en av 

dem kan ha vært Metkel Betew. 

Retten viser også til hva senioringeniør xxxxxxx ved Rettsmedisinsk institutt og til 

hva den sakkyndige professor Bjørnar Olaisen har forklart i retten om at DNA slites 

bort og erstattes av nyere profiler fra de siste brukerne. 

Retten viser også til Dan Pettersens forklaring på dette punkt, nemlig at han etter 

angivelig å ha blitt ”kastet ut” av ranslaget 05.04.2004, oppholdt seg hos sin 

venninne på Sandnes og deretter på Hotell Residence inntil han etter ca. en uke dro 

tilbake til Nedre Dalgate. Mandag eller tirsdag uken etter våknet han av at David

Toska ankom huset. Dan Pettersen skal da ha fått beskjed om å holde seg unna 

leiligheten da borttransporten skulle skje mandag 19.04.2004. Han skaffet seg da 

leilighet Sandnes og han flyttet inn 01.05.2004. Fra 12. eller 13. april bodde derfor 

Dan Pettersen i leiligheten frem til 01.05.2004 med unntak av mandag 19.04.2004. 

Det er usannsynlig at Betews DNA på en så sentral plass som på leilighetens 

toalettring skal ha overlevd ranslagets bruk av leiligheten over flere dager, om det 

ikke nettopp forholder seg slik at Betew var en av de siste på ranslaget som forlot 

leiligheten i Nedre Dalgate 41. 

I tillegg til dette er det, som nevnt over og innledningsvis, nettopp Metkel Betew som 

får i oppdrag å kjøpe, oppbevare og transportere fire skytevester til Stavanger og da 

nærmere bestemt til ransleiligheten i Nedre Dalgate. Med Betews ransbakgrunn, med 

den omgangskrets Betew har, og med Toska boende utenbys i egen dekkleilighet, er 

det for retten åpenbart at Betew allerede på tidspunktet for anskaffelse av vestene, har 

visst hva disse skulle brukes til. 

Når det gjelder andre tekniske bevis, er det i medtiltalte Xxxxxxx s ryggsekk i 

Drammen, hvor diverse enhåndsvåpen ble oppbevart, funnet en magetaske med 

epitel-DNA tilhørende Metkel Betew. Det er uomtvistet at denne ryggsekken tilhører 

Xxxxxxx og i ryggsekken lå pistolene BL-2, BL-3, revolveren BL-4 med hylster og 

seks patroner i tønna, pistolen BL-5 med ti patroner i magasinet samt en pose 

inneholdende en rekke skarpe skudd, en ammunisjonseske med et betydelig antall 

skarpe skudd, en magasintaske og som nevnt magetasken med Metkel Betews DNA. I 

ryggsekken var ytterligere ammunisjon og magasiner, og DNA-funnet knytter Betew 

direkte til flere av ransvåpnene. Dertil kommer at det på den sorte magetaske også er 

påvist avsetninger som ”kan stamme fra en patronavfyring” uten at dette isolert sett 

er av vesentlig betydning for retten, idet dette kan være oversmittet fra de 

ovenfornevnte pistoler oppbevart i samme ryggsekk. 

Betew har selv ingen plausibel forklaring på funnet av angjeldende DNA annet enn at 

det nok kan ha lagt mange løse ting hos David Toska og/eller i Nedre Dalgate som det 

ikke kan utelukkes at han kan ha vært i befatning med. Funnet er av stor betydning og 

knytter som nevnt Betew direkte til flere av ransvåpnene og oppbevaringen av disse.

I tillegg til dette er det i boden under beslaget hos Xxxxxxx i Eik Nedre, funnet 

Metkel Betews DNA på bakre siktemiddel på det beslaglagte drapsvåpen, en AG3 

betegnet BE-12.2.13. Dette er et funn som knytter Betew direkte til automatvåpenet 

brukt under selve ranet. Metkel Betew har her overhodet ikke gitt noen forklaring, 

bortsett fra at han angivelig aldri har berørt noe AG3-våpen i det hele tatt. DNAfunnet 

fremstår som et signifikant bevis på håndtering av drapsvåpenet, og etter 

rettens oppfatning foreligger det her ikke noen forklaring på et eventuelt DNA-smitte. 

Betew har forklart at skytevestene i Nedre Dalgate ble båret opp i tredje etasje av 

Toska og ikke ham selv, og Betew opplyser selv at han aldri har sett eller rørt noe 

våpen verken i Skjeneholen eller i Nedre Dalgate. 

Sammen med de øvrige bevis knytter altså dette funnet Betew direkte til nok et av 

ransvåpnene. 

I tillegg til det ovenfornevnte, finner retten heller ikke at videoen fra NOKASlokalene 

på noen som helst måte kan utelukke at en av ranerne, og da særlig den mest 

tildekkede med noe krummet nakke, eller noen av de andre, kan være Metkel Betew. 

Flere av ranerne er forsøkt høydemålet uten at retten kan se at dette på noen måte kan 

utelukke Betew som raner, ei heller det som vises av formentlig hvit hud på noen av 

ranerne. Betew er også tidligere dømt for ran i en situasjon hvor han har vært 

tilsvarende maskert med finlandshette og slalåmbriller og etter rettens syn verken 

beviser eller motbeviser videoopptakene fra banken at Betew kan være en av ranerne 

inne i selve tellesentralen. 

Som forklart av Metkel Betew selv fikk han alltid beskjed under sine turer til 

Stavanger om ikke å ta med, langt mindre ha påskrudd, sin mobiltelefon. I perioden 

før ranet, og da fra 26.03.2004 og videre fremover, er det ingen utgående aktivitet på 

Betews mobiltelefon, en telefon som ellers benyttes flittig. Retten nevner for ordens 

skyld at Betew på sin mobiltelefon i tiden 01.01. til 25.05.2004 til sammen har 6.346 

kontakter, mens det i periodene Betew selv har forklart at han har vært i Stavanger, 

ikke har vært noen utgående trafikk. I perioden 26.03. til 10.04.2004, er det heller 

ikke trafikk på hans telefon. 

Flere av de andre periodene uten telefonaktivitet er også overensstemmende med

Betews forklaring om at han da har oppholdt seg i Sandnes, jfr. for eksempel 25.01. 

til 06.02.2004 og 24.03. til 26.03.3004. Det er også påfallende at han etter å ha fulgt 

Xxxxxxx og Xxxxxxx tilbake til Oslo, og sett i lys av det omsorgsansvaret han har 

forklart at han hadde, heller ikke da hadde noen telefonkontakt med Xxxxxxx etter at 

han forlot henne i Disenveien. 

I tillegg viser retten til hva vitnet xxxxxxx har forklart om hva hun iakttok i 

Sørmarkbakken i Stavanger lørdag 31.01.2004, i en periode hvor det heller ikke var 

aktivitet på Metkel Betews telefon. 

xxxxxxx har forklart at da en bil med flere personer i hadde kjørt seg fast på glatta i 

bakken utenfor hennes hus, gikk hun opp i andre etasje for lettere å kunne iaktta hva 

som skjedde. I en anslått avstand av ca. 5 meter iakttok hun at en Mercedes bil av 

typen ”Velte Petter” eller lignende, muligens blå eller svart, hadde kjørt seg fast. Det 

var flere personer inni bilen. Alle personene hjalp til for å få Mercedesen på rett kjøl 

igjen med unntak av en mørkhudet person som bare sto og så på, og nærmest hadde 

moro av de andres forsøk på å få bilen løs. xxxxxxx har forklart at hun iakttok 

nevnte person meget nøye, idet hun reagerte på at han ikke på noen måte hjalp til. 

Etter ranet da hun så et bilde av Metkel Betew på Nettavisen, kjente hun ham igjen og 

varslet politiet om hendelsen. Vitnet har i retten forklart at det særlig var øynene og 

det karakteristiske smilet som gjorde at hun gjenkjente Betew. I retten har hun på ny 

utpekt Betew som personen i Sørmarkbakken. Retten viser her også til David Toskas 

forklaring om at ransløypene ble oppkjørt flere ganger også på snøføre. 

xxxxxxx s forklaring styrkes her av forklaringen til hennes nabo Linda Christensen 

som i retten har bekreftet xxxxxxx s forklaring, og at det var lørdag 31.01.2004 at 

angjeldende bil kjørte seg fast utenfor nabohuset. Hun har også kunnet bekrefte at det 

dreide seg om en mindre mørk bil. På grunn av avstanden og andre gjøremål hun var 

opptatt med, har hun ikke kunnet bekrefte noe nærmere om de personer hun så på 

stedet. 

At Metkel Betew på dette tidspunkt har vært i Stavanger og i Sørmarkbakken finner 

retten etter dette klarlagt.

At Betew under sine besøk i Stavanger-regionen også har vært innom kjøpesenteret 

Kvadrat, herunder butikken Obs, fremgår av vitnet xxxxxxx s forklaring som på 

samme måte som vitnet xxxxxxx , særlig gjenkjente Betew på hans smil og hudfarge, 

dog uten å kunne tidfeste dette med sikkerhet. Hun har forklart at hun ”hoppet” i 

stolen da hun så etterlysningen av Betew og tok kontakt med politiet 25.04.2004. 

Nærmest for kuriositetens skyld nevner retten at Betews karakteristiske smil også er 

nevnt i en av hans tidligere dommer og da omkring den foretatte fotokonfrontasjon i 

Oslo tingretts dom av 12.02.2001, hvor Betew nettopp er avbildet med ”et åpent 

smil”. Retten viser for øvrig til de fremlagte bilder fra Skjeneholen mv. i forhold til 

dette. 

I forhold til Metkel Betews forklaring om at han på vei fra Xxxxxxx til xxxxxxx var 

innom sin far, viser retten til politibetjent Mellomstrands forklaring om kontakten 

med Betews far under ransakingene der 19.05.2004. Ifølge Mellomstrand har Betews 

far forklart at det var dårlig kontakt mellom ham og sønnen, at de ikke var på talefot 

grunnet sønnens mange alvorlige straffbare forhold og at han uttalte at Metkel i den 

forbindelse hadde ”vanæret” familien sin. Han bekreftet også at siste kontakt med 

sønnen Metkel var ca. 2 dager før ranet hvor Metkel hadde vært innom et par timers 

tid. Heller ikke Betews far har følgelig kunnet gi noe alibi for sin sønn Metkel. 

Selv om retten finner at Metkel Betew etter den ovennevnte gjennomgang klart må 

kjennes skyldig for å ha deltatt under NOKAS-ranet, finner retten likevel grunn til 

også å gå inn på vitnet xxxxxxx s forklaring og den nærmere betydningen av denne. 

Steinar xxxxxxx s forklaring 

Vitnet xxxxxxx har forklart at han har kjent Metkel Betew i ca. 10 år og at Betew var 

bestekameraten til xxxxxxx s sønn xxxxxxx , som omkom i en motorsykkelulykke 

for ca. 5 år siden. xxxxxxx har forklart at både han, hans kone Sølvi og hans datter 

xxxxxxx etter xxxxxxx s død fortsatt opprettholdt det gode forholdet til Metkel 

Betew. Han har forklart at de ved flere anledninger besøkte Betew mens han sonet i 

fengsel. Også xxxxxxx s svigerforeldre, med andre ord foreldrene til Sølvi, skal ha

esøkt Betew. Vennskapsforholdet har vært så nært og godt at Betew blant annet har 

vært hos familien xxxxxxx ved flere anledninger høytider som jul- og nyttårsaften. 

Metkel Betew har selv i retten bekreftet dette, både det gode, nære og nærmest 

familiære forholdet til avdøde xxxx, til xxxxxxx , hans kone og også til datteren 

xxxxxxx , som Betew har forklart at han nærmest fikk et bror/søsterforhold til 

allerede fra hun var 14, 15 år gammel. 

Av stor betydning for retten er Betews mor, xxxxxxx s forklaring om dette. Om 

avdøde xxxxxxx s forhold til Betew, har hun forklart at xxxxxxx var som et 

familiemedlem i Betews familie. Hun har vist til en masse bilder som er tatt av 

xxxxxxx sammen med Metkel og hans familie, og videre vist til at xxxxxxx ofte 

overnattet hos dem. Hele Betews familie var også i begravelsen til xxxxxxx i 

juni/juli 1998 etter motorsykkelulykken, og hun har også bekreftet at hennes sønn 

Metkel og Steinar, xxxxxxx s far, var veldig gode venner. Hun har utdypet og 

understreket dette ved også å forklare at hele familien xxxxxxx blant annet besøkte 

henne da hun var innlagt på sykehuset, og videre har hun bekreftet at hennes sønn 

Metkel på julaften kun var hjemme til ca. kl. 18.00 før han ”måtte dra” til familien 

xxxxxxx og tilbringe resten av kvelden der. Hun har også bekreftet at Metkel var som 

en bror til xxxxxxx . 

Det er også av avgjørende betydning for retten at Metkel Betew, som allerede nevnt 

ovenfor, selv bekrefter at han noen dager etter NOKAS-ranet besøkte familien 

xxxxxxx , hvor både Sølvi, Steinar, xxxxxxx og en venn av henne var til stede. 

Betew har selv bekreftet at NOKAS-ranet da var et tema, og at Steinar xxxxxxx for 

sin del trodde at Betew hadde deltatt i dette. 

Vitnet xxxxxxx har i retten forklart at det er korrekt, som nevnt av Betew, at han 

under ransreportasjene i etterkant av NOKAS-ranet, mente at Betew kunne ha vært 

med på ranet, og at de også samtalte om dette. xxxxxxx har redegjort for at han, da 

Betew første gang var innom, også foreholdt ham at han mente å gjenkjenne Betew 

inne i tellesentralen. Han mente at raneren som var høy, hadde en litt lut holdning, var 

mer tildekket enn de andre og hadde briller, kunne være Betew. På dette tidspunkt 

nektet Betew for å ha deltatt i ranet.

xxxxxxx har videre forklart at Betew kom på besøk igjen ca. en ukes tid senere. Han 

fremsto som sliten, stresset og med et stort behov for å få snakke med noen. Da 

xxxxxxx forlot leiligheten i anledning en trening, har xxxxxxx forklart at Betew selv 

begynte å forklare ham om Stavanger-ranet og sin tilknytning til dette. 

En tid etter ringte Betew på ny til xxxxxxx og ba om å få komme på besøk en kveld 

da xxxxxxx var alene hjemme. Ranet var på ny et tema på et tidspunkt hvor Betew nå 

også var etterlyst. Politiet skal da også ha vært hjemme hos Betews foreldre, men 

tross dette tilbød xxxxxxx Betew å overnatte hos ham. Betew skal ha opplyst at han 

på samme måte som ”David og Ridvan” ønsket å rømme fra landet. Den omtalte 

Ridvan Halimi var en person xxxxxxx flere ganger hadde hilst på blant annet i et 

solstudio som han tidligere eide eller hadde eierinteresser i. 

Besøket skal ha vart i 2 til 3 timer og Betew var som nevnt stresset og hadde vondt i 

magen. Han opplyste at han bodde på Lambertseter hos en venn og ba etter hvert om 

å bli kjørt opp dit av xxxxxxx . xxxxxxx påtok seg dette, og da de passerte en 

politibil ved Alfaset, skal Betew nærmest ha ligget på gulvet. xxxxxxx satte Betew 

av så nær kameratens adresse som mulig og han har redegjort for at han deretter kun 

hadde én telefonkontakt med Betew før Betew ble arrestert. 

Noen dager senere, og fullstendig overraskende, har xxxxxxx forklart at en ukjent 

person kom på døra og overlevert en mindre ryggsekk, en slags sportssekk. xxxxxxx 

ønsket i utgangspunktet ikke å ta imot denne av frykt for at det kunne være narkotika. 

Mannen i døra opplyste at sekken var ”fra Metkel”, og xxxxxxx konstaterte at 

sekken inneholdt flere plastposer inneholdende seddelbunker og da ”mange pakker 

med 200-lapper”, som det i ettertid viste seg at størsteparten av NOKAS-utbyttet 

nettopp besto av. 

xxxxxxx har erkjent at han skjønte at dette var ranspenger fra NOKAS-ranet og helt 

overbevist ble han da han konstaterte at han på en hvit stemplet lapp også kunne se at 

det sto ”Sandnes Sparebank” datert 2 dager før ranet hadde foregått. 

I stedet for omgående å gå til politiet, plasserte han sekken i et kott, så vidt retten har

forstått på loftet, alt grunnet hans svært nære forhold og i lojalitet til Metkel Betew. 

Dagen etter har xxxxxxx redegjort for at Betew tok kontakt pr. telefon for å få 

bekreftet at xxxxxxx hadde fått sekken, noe xxxxxxx da har forklart at han bekreftet, 

men som han var lite villig til å oppbevare videre. Betew derimot ba xxxxxxx om å 

kjøpe en safe til å legge pengene i. Dette gjorde xxxxxxx , noe som er nærmere 

dokumentert for retten. 

Av lojalitet til Betew foretok ikke xxxxxxx seg noe annet enn fortsatt å oppbevare 

pengene. Han ble etter hvert oppmerksom på at Betew ble pågrepet i Tyskland, 

transportert til Norge og satt i varetekt her. 

xxxxxxx oppbevarte deretter pengene sommeren, høsten og vinteren 2004/-05. På 

spørsmål har xxxxxxx opplyst at han ble ”handlingslammet” da han fikk pengene i 

fanget og av den grunn ikke våget å ta kontakt med politiet. 

Han har videre fremholdt at pengene satte ham i et fryktelig dilemma hvor han ikke 

våget å foreta seg noen ting. På spørsmål om hvorfor Metkel Betew skulle ha plassert 

pengene hos ham, opplyser han at det kun var ham selv og egen familie igjen av 

Betews vennekrets som Betew virkelig kunne stole på, og at det antakelig var derfor 

Betew valgte å sende pengene til ham. 

xxxxxxx har forklart at han derfor ikke ville ha foretatt seg noe, ei heller avgitt noen 

forklaring, om han nå ikke var blitt utsatt for en tilfeldig ransaking av sin bolig, basert 

på et forhold som hans datter xxxxxxx angivelig var involvert i. 

Under ransakingen ble han beordret til å åpne safen, hvoretter pengene, til sammen kr. 

2.046.000 kom for en dag, penger som senere ble sporet tilbake til NOKAS-ranet på 

grunn av glasstøvrester. 

xxxxxxx ble arrestert og avhørt på Stovner politistasjon natten gjennom, og deretter 

på politihuset i Oslo, og han ble også fremstilt for varetekt uten at han ble fengslet. 

Han har redegjort for at han i lojalitet overfor Metkel Betew i avhøret ikke sa noe om

at pengene kom fra ham, men forsøkte å bortforklare dette med forskjellige 

pengeutlånshistorier mv. 

Han ble noen dager senere, 13.04.2005, på ny arrestert på jobben og avhørt av en 

etterforsker fra Stavanger/Bergen. Heller ikke på dette tidspunktet våget xxxxxxx å 

involvere noen andre, verken Metkel Betew eller noen av de Betew allerede hadde 

forklart xxxxxxx om. Dette bekreftes av politibetjent xxxxxxx som avhørte 

xxxxxxx . Så langt har xxxxxxx bekreftet at xxxxxxx skjulte alle pengene ved å 

forklare om diverse utlånsvirksomhet mv., hvilket han heller ikke så langt var blitt 

varetektsfengslet på grunnlag av. 

Pågripelsen nå var foranlediget av at pengene var analysert, tilbakeført til NOKAS og 

at saken derfor var blitt oversendt til Stavanger. 

Retten finner godtgjort at xxxxxxx nå ble foreholdt at man ikke lenger festet lit til 

hans forklaring om utlånsvirksomhet, og at man vurderte å begjære ham 

varetektsfengslet og da for grovt heleri, uten at xxxxxxx ble foreholdt noen teknisk 

analyse av pengene. 

Politibetjent xxxxxxx har redegjort for at xxxxxxx nå ønsket å endre sin forklaring. 

xxxxxxx har i retten forklart at han ikke ville ha ”sprukket” hvis han var alene, men 

at det nå var av hensyn til hans familie, sin datter, at han nå valgte å si sannheten. Han 

har videre forklart at det ble vanskeligere og vanskeligere å lyve i lengden og at det 

nå var ”godt å få det ut”. 

Under oppmøte i retten har xxxxxxx også forklart, at om det ikke hadde skjedd en 

ransaking, ville han aldri opplyst noe om pengene. Selv etter å ha gitt forklaringen til 

politiet og helt til fremmøtet i tingretten, har han vurdert å trekke forklaringen og 

heller ”ta en dom for falsk forklaring”. 

Politibetjent xxxxxxx har også bekreftet dette og også at xxxxxxx senere har fortalt 

ham at han var blitt kontaktet av personer han kjente, med anbefaling om å ”trekke 

forklaringen om Betew”, og videre med hentydninger om at han ”burde tenke på seg 

sjøl” og heller ta ett år i fengsel for falsk forklaring.

xxxxxxx har videre forklart at xxxxxxx ved kontakt i ettertid har uttalt at hans 

høyeste ønske var at Metkel Betew aldri hadde fortalt noe til ham om NOKAS-ranet, 

og at pengene aldri hadde blitt levert på døra hans. 

Det er også et faktum at det nettopp var xxxxxxx s forklaring om hva Betew hadde 

fortalt som deretter førte til pengebeslaget hos xxxxxxx , på kr. 3.649.000. 

For ordens skyld nevner retten at beslaget hos Steinar xxxxxxx besto av kr. 

2.046.000. Som følge av xxxxxxx s forklaring, og ønsket om å ta sin del av straffen 

for dette, er han i ettertid også rettskraftig heleridømt for sin befatning med NOKASpengene. 

I lys av det ovenfornevnte er det at retten finner å måtte vurdere den forklaring 

xxxxxxx her gir til politiet der han velger å redegjøre for hva Metkel Betew har 

forklart ham ved flere anledninger om sin deltakelse i NOKAS-ranet og 

omstendighetene for øvrig. 

På bakgrunn av gjennomgangen ovenfor fremstår det for retten aldeles utenkelig at 

Steinar xxxxxxx i denne situasjonen, og med det nære forhold til Metkel Betew og 

hans familie, falskelig skulle anklage Betew for noe Betew ikke skulle ha gjort, 

herunder forklare seg usant i forhold til Betews samtale med ham og innrømmelse av 

å ha vært med på NOKAS-ranet. Desto mindre sannsynlig er det at xxxxxxx i en slik 

situasjon skulle ha angitt andre ransdeltakere på falskt grunnlag. Retten finner 

overhodet ingen grunn for at xxxxxxx skulle gjøre dette, om ikke dette nettopp var et 

referat av det Metkel Betew selv hadde forklart ham. Det fremstår også aldeles 

usannsynlig for retten at xxxxxxx skulle ta en slik risiko i det miljøet det her er tale 

om. 

Allerede ved Betews andre besøk, da xxxxxxx og Metkel var alene og xxxxxxx 

gikk på trening, erkjente Betew å ha vært med på ranet og at en rekke ting hadde gått 

helt feil/skjært seg. Betew redegjorde i korthet for at man var blitt forsinket under 

ranet, at politiet hadde kommet seg ut tross forsøket på å sperre dem inne, at det 

hadde vært vanskelig å få fyr på lastebilen og at ruta i NOKAS hadde vært vanskelig 

å forsere. Betew fortalte også xxxxxxx at det hadde vært med en ”karateperson”,

or til avdøde Magne Havnå, som var stor og sterk og skulle hjelpe med å slå seg 

gjennom vinduet. 

Om utbyttet hadde Betew fortalt at det nesten bare var 200-lapper, og at de hadde fått 

med seg 17 fulle bagger med penger. Betew skal også ha fortalt at to svensker hadde 

vært med, som hadde vært tatt i fartskontroll av politiet kvelden før, men som likevel 

hadde ønsket å være med. I den forbindelse oppga Betew navnet xxxxxxx xxxxxxx . 

Ved neste besøk, etter nok en gang å ha ringt på forhånd, utdypet Betew ytterligere 

sin forklaring. Retten nevner her at xxxxxxx forklarte at Betew hadde sagt at ”David 

og Ridvan” allerede hadde stukket fra landet. Betew fortalte videre om tilstanden til 

den av ranerne som var blitt skutt i låret. Beinet hans hadde vært helt ”blålilla” og 

hovnet opp. Vedkommende hadde imidlertid ikke noe rulleblad så det var derfor 

ingen fare for DNA-fellende spor, idet han ikke befant seg i noe DNA-register. 

Ranerens fot hadde sett ”helt jævlig ut” og så vidt xxxxxxx hadde forstått, var 

vedkommende kommet med på slutten av ransplanleggingsperioden og da angivelig 

for å erstatte andre som hadde trukket seg, eller Xxxxxxx som var blitt skutt og drept. 

Retten nøyer seg på dette punkt med å vise til at Betews beskrivelse av Johnny 

Thendrups skade åpenbart viser at Betew har vært i Nedre Dalgate etter ranet og også 

avsatt det ovenfornevnte DNA-spor. 

Etter samtale nummer to har xxxxxxx forklart at det nå var hans klare inntrykk at 

Betew hadde forstått hva han virkelig hadde vært med på og hvor galt alt hadde gått. 

Betew hadde selv forklart at den største feilen som ble begått var å skyte 

politimannen. I en situasjon hvor Betew nå fremsto som meget stresset og plaget av 

magesykdommen, oppfordret xxxxxxx ham også til å melde seg for politiet, hvilket 

Betew imidlertid avsto fra å gjøre. Under det siste besøket kjørte xxxxxxx som 

beskrevet Betew til xxxxxxx . xxxxxxx fortalte også politiet om dette, hvoretter 

pengebeslaget på kr. 3.649.000 ble foretatt hjemme hos Bulent. 

Om disse pengene har Bulent i retten forklart at de ble levert til ham i januar/februar 

2005 av en person Bulent, etter å ha foretatt en billedgjennomgang, har antatt kan 

være xxxx xxxx xxxxxxx. Bulent har vært svært tilbakeholden med å forklare seg

nærmere om dette i retten. Han har redegjort for at xxxx xxxx xxxxxxx, er en venn av 

Xxxxxxx , kom med pengene etter å ha forespurt Bulent en ukes tid på forhånd om 

dette. Pengene skal ha lagt i en tursekk i en Mercedes som Bulent fikk nøklene til. 

Han hentet selv pengene, og beskjeden han fikk var å oppbevare disse uten at det ble 

angitt for hvor lenge. Bulent har forklart at han ikke gikk nøyere gjennom pengene ut 

over å kontrollere at det ikke var narkotika. Han plasserte tursekken med pengene 

under trappen hvor de så ble funnet av politiet under en ransaking. 

xxxxxxx har videre i retten redegjort for at hans forklaring til politiet, på en helt 

uforståelig måte, lekket ut i media og at det deretter startet et ”rent helvete”. 

xxxxxxx har opplyst at han som nevnt hadde få beskjed om å holde kjeft, tenke på sin 

egen helse og på sin egen familie, og at han fikk en rekke beskjeder via kjente i 

forhold til dette. Han fikk også beskjed om å endre forklaring, ved å si at politiet 

hadde tvunget ham til å oppgi uriktig navn og at han hadde fått pengene av noen han 

ikke lenger våget å si hvem var mv. Grunnet dette presset har vitnet blitt satt på et 

såkalte vitnebeskyttelsesprogram med hemmelig adresse. Han hadde væpnet ledsager 

på vei til rettsmøtet i Stavanger og utpekte tjenestemenn som han alltid har ”åpen 

linje” til. xxxxxxx har videre redegjort for at han fikk beskjed om at han ville ligge 

”syltynt an” om han reiste til Stavanger for å vitne, og videre at han også fikk 

regelrett beskjed om at han ville bli skutt og også hvem som ville komme og utføre 

dette. 

Det skal ha blitt smuglet ut lapper fra fengselet i Stavanger, og også mot datteren 

xxxxxxx skal det ha blitt fremsatt trusler om at hun ville bli knivstukket om hennes 

far reiste til Stavanger og avga forklaring. 

Utstyrt med mikrofon har xxxxxxx forklart at han likevel avholdt et møte med en av 

dem som skal ha truet ham, en person ved navn Mohamed. Dette opptaket er 

utskrevet og fremlagt for retten. Av opptaket fremgår blant annet at det ”ikke blir fett 

for deg uansett hvis du blir stående med forklaringen din” og videre at xxxxxxx i 

forhold til den avgitte forklaring heller ”kunne ofret et år av livet ditt på en sånn 

sak”. 

Vurdert i sammenheng er det ingen tvil om at xxxxxxx både direkte og indirekte

trues blant annet når den fremmede uttaler ”ingen skal tyste, ingen skal gjøre sånn, vi 

liker ikke sånne folk”. Det er også omtalt at straffen for falsk forklaring i en sak som 

dette ikke kan påregnes å være særlig høy. Videre nevnes det i klart trusseløyemed at 

”en jugoslav og en bulgarer”, kriminelle, sogar store kriminelle, eventuelt vil komme 

og ta affære. Det understrekes videre at Oslo er en svært liten by, at ”Ridvan har 

mange venner”. 

Det fremgår videre at xxxxxxx oppfordres til å tenke over hensiktsmessigheten av å 

dra til Stavanger, at visse personer i miljøet gjør jobben sin for noen få hundretusen, 

og det antydes også direkte at ”Metkel vil kunne ta hevn” . xxxxxxx oppfordres helt 

tydelig til ikke å dra til Stavanger og til å forandre sin forklaring. Det er også vist til 

”de joggurtene” og ”de utlendingene” og at det er de som er farlige. 

Avslutningsvis forklares xxxxxxx helt tydelig hvor farlige disse menneskene er, at 

det finnes folk som kommer til å gjøre noe. I denne sammenheng er også navnet til 

xxxxxxx nevnt. 

xxxxxxx har bekreftet å ha avholdt angjeldende møte med xxxxxxx, at han er en 

barndomsvenn av Metkel Betew og at samtalen med xxxxxxx kom i stand på 

xxxxxxx s initiativ og fordi han selv ønsket å gi ny forklaring etter angivelig å ha 

løyet om Betew. 

Alene på bakgrunn av den forelagte utskrift, fester retten ikke lit til Sadis forklaring. 

Retten nevner i den forbindelse at Sadi ikke tok kontakt med politiet om dette, men i 

stedet deltok på angjeldende møte og herunder heller planla å medvirke til en falsk 

forklaring. Sadi har også innrømmet at han selv hadde laget et forslag til xxxxxxx s 

nye forklaring, alt uten enhver troverdighet etter rettens oppfatning. 

Spørsmålet for retten blir etter dette om hvorvidt det faktum at xxxxxxx er 

heleridømt, og at det er beslaglagt både klokker, gull og penger på hans bopel, er noe 

som gjør at retten ikke kan feste lit til xxxxxxx forklaring i saken. 

Til dette vil retten bemerke at retten ikke kan se at det på noen måte kan være 

avgjørende hvorvidt vitnet xxxxxxx i enhver annen sammenheng er ustraffet eller har 

oppført seg som en alminnelig aktsom borger. Retten er enig med forsvaret i at det

nok kan stilles spørsmålstegn omkring xxxxxxx s egen pengehåndtering, innkjøp, 

oppbevaring av verdigjenstander mv. Videre vil retten vise til at om det ikke hadde 

kommet en ”ulykksalig ransaking” hjemme hos familien xxxxxxx , ville 

ranspengene blitt oppbevart der den dag i dag vært en godt bevart hemmelighet, som 

forutsatt av Metkel Betew. Retten minner om at xxxxxxx i den forbindelse var lojal 

mot Betew i lang tid, inntil han selv ikke hadde annet valg enn å fortelle sannheten, 

jfr. hva retten ovenfor nærmere har redegjort for omkring dette. 

På denne bakgrunn og i dette lys har det ingen avgjørende troverdighetsmessig 

betydning, slik retten ser saken, at xxxxxxx personlig ikke alltid er like ryddig i sine 

økonomiske forhold. Etter den lojalitetskonflikt Metkel Betew selv har påført sin 

familievenn xxxxxxx , og særlig etter ransakingen, står det for retten klart at 

xxxxxxx ønsket å forklare seg sannferdig om de NOKAS-pengene han hadde mottatt, 

alt i 200-lapper. 

At Metkel Betew frivillig kom tilbake til Norge og til de pengene han her hadde 

plassert hos sine venner, til sammen nærmere 5 millioner kroner, er selvsagt intet 

bevis på at han ikke skulle ha deltatt i ranet. 


Etter en bevismessig totalvurdering finner en samlet rett ut over enhver rimelig tvil at 

Metkel Betew etter dette må dømmes overensstemmende med den foreliggende 

tiltalebeslutning, og da for grovt ran med døden til følge forøvet som ledd i 

virksomheten til en organisert kriminell gruppe. 

Hva gjelder drøftelsene omkring dødsfølgen og omkring virksomheten til en 

organisert kriminell gruppe, jfr. straffelovens § 60a, viser retten til drøftelsene 

ovenfor i forhold til dette. Med sitt DNA på våpen og våpenutstyr, innkjøp av 

skytevester, deltakelse i planleggingen og under selve gjennomføring av ranet, finner 

retten klart og hevet ut over enhver rimelig tvil at også Metkel Betew etter sine 

personlige forutsetninger klart kunne ha innsett muligheten for at ranet kunne ende 

med dødsfølge.

Allerede helgen før ranet, hvor Toskas redegjørelse for selve oppmarsjen og den 

felles avtale om å være bevæpnet med skarp ammunisjon ble inngått, gjør dette 

utvilsomt for en deltaker på ranslaget som Metkel Betew. 

Tiltalte nr. 5, Ridvan Halimi 

Innledning 

Ridvan Halimi er født Xxxxxxx og opplyser at han bor i Xxxxxxx, 0675 Oslo, pt. 

varetektsfengslet. Han er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde. Han opplyser å ha 

videregående skole samt mekanisk grunnfag. 

Han er domfelt flere ganger tidligere, første gang ved Oslo byretts dom av 06.11.1998 

for legemsfornærmelse, grove tyverier, simpelt tyveri, bilbrukstyveri, heleri mv. til en 

straff av 165 timers samfunnstjeneste subsidiært 8 måneders fengsel. 

Neste dom er Oslo byretts dom av 23.03.1999 for heleri, vegtrafikkovertredelser, 

legemiddelovertredelse mv. Straffen ble satt til 10 måneders fengsel og da som en 

fellesstraff med dommen nevnt ovenfor. 

Dom nummer tre er Oslo tingretts dom av 01.10.2002 for forsøk på grovt ran, 

vegtrafikkloven mv., en dom hvor han sammen med tiltalte Metkel Betew ble dømt 

for ransforsøket mot DNBs tellesentral og verditransporten der. Halimi ble her dømt 

til fengsel i 5 måneder. 

Siste og 4. dom er av 14.10.2002 ved Fredrikstad tingrett hvor han er dømt for 

overtredelse av straffelovens § 257 jfr. § 258, med andre ord for grovt tyveri, for 

trusler, for en rekke vegtrafikk- og legemiddelovertredelser til fengsel i 7 måneder. 

Av den fremlagte bøteattest fremgår at han 15.05.2003 er bøtlagt ved Oslo 

politikammer med kr. 5.000 for overtredelse av straffelovens § 333 og for kjøring 

uten førerkort. 

Som det fremgår av tiltalebeslutningen inntatt innledningsvis i dommen, er Halimi

sammen med tiltalte David Aleksander Toska, Kjell Alrich Schumann, Erling Mathias 

Havnå, Metkel Negassie Betew, Ikmet Kodzadziku, Lars-Erik Andersen, Alf Henrik 

Christensen, Dan Pettersen, Johnny Thendrup og Thomas Thendrup tiltalt for grovt 

ran med døden til følge forøvet av en såkalt organisert kriminell gruppe. 


prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har retten funnet Ridvan 

Halimi skyldig i henhold til tiltalen. Retten vil nedenfor begrunne avgjørelsen av 


Besøk hos David Toska i Sandnes og anskaffelse av biler og utstyr mv. 

Retten vil i den forbindelse bemerke at Ridvan Halimi i retten har forklart at han har 

kjent David Toska fra våren 2003 og da via en felles venn, den nå avdøde Xxxxxxx , 

som Ridvan Halimi har redegjort for å ha kjent fra ca. år 2000. 

Halimis vennskap med Toska fremgår også av den fremlagte telefonutlisting hvor han 

fra han ble løslatt fra varetekt 16.01.2004, og frem til 25.05.2004 har hatt ikke mindre 

enn 77 telefonkontakter med Toska, og hele 307 telefonkontakter med medtiltalte 

Metkel Betew. 

Som det fremgår innledningsvis av dommen og særlig under gjennomgangen 

vedrørende David Toska, har Ridvan Halimi hatt en helt sentral rolle under 

planleggingen av NOKAS-ranet og da særlig i forbindelse med utstyrsleveranser og 

ransbiler. 

Allerede før han ble satt i varetekt for skjellig grunn til mistanke om deltakelse i ranet 

av Postens Brevsenter, stjal han høsten 2003 en av ransbilene, nemlig en Saab 

stasjonsvogn som han gjemte og reserverte for Toska etter at han hadde satt bilen i 

bestilling. 

Halimi har i retten nærmere redegjort for at han av David Toska hadde blitt informert 

om både ”Bryn-saken” og saken vedrørende medisinaldepotet, som han begge fant 

interessante og ”spennende”. Toska hadde sogar tatt Halimi med på en kjøretur til 

stedene.

Halimi fikk etter det opplyste kr. 25.000 kontant for Saaben av Toska. 

Rett etter løslatelsen, ca. 20.01.2004, drar Halimi så på besøk til Toska i Stavanger, 

på et tidspunkt hvor Toska var kommet godt i gang med ransplanene mot NOKAS. 

Retten har tidligere redegjort for at Xxxxxxx allerede da hadde en sentral plass i 

planleggingen, og som nevnt hadde Halimi allerede stjålet og reservert en av de fire 

ransbilene til Toska. 

Retten finner det åpenbart at Ridvan Halimi under besøket i Sandnes ble innviet i 

ransplanene. Halimi var også sammen med, og hadde avtale om å hente, Xxxxxxx i 

Oslo 07.02.2004, den dagenxxxxxxx ble skutt. Halimi var invitert sammen med 

Xxxxxxx på en fest, uten at han ønsket å være med da ”dørvakt-miljøet” hvor festen 

ble arrangert, ikke fremsto som venner eller bekjente av Halimi, ifølge hans egen 

forklaring. 

Avtalen var imidlertid at Ridvan Halimi skulle hente Xxxxxxx , uten at xxxxxxx 

dukket opp. Halimi kjørte også rundt på Frogner og lette etter Xxxxxxx s bil for om 

mulig å finne ham slik de hadde avtalt. 

Ridvan Halimi traff deretter, og da i forbindelse med Xxxxxxx s begravelse, David 

Toska på ny og både Toska og Halimi deltok begge i Xxxxxxx s begravelse. 

I den forbindelse har Halimi fortalt som nevnt tidligere, at han traff Toska på en 

restaurant på Bryn like ved Gjensidige NOR, og at han deretter ble kjørt av Toska til 

bankfilialen til Gjensidige hvor Toska beskrev hvorledes ranet av bankboksene der 

hadde skjedd. Så vidt retten har forstått, ble han også nærmere forklart 

omstendighetene omkring innbruddsforsøket på Norsk Medisinaldepot, og Halimi har 

i retten usminket uttalt at han fant oppleggene meget ”spennende”. 

Retten finner det derfor klart at Halimi på dette tidspunkt allerede har vært involvert i 

ransplanene til Toska og vært en del av disse. Han får så ca. 20.02.2004 forespørsel 

fra Toska om også å skaffe diverse utstyr, som brekkjern, bagger, jakker, sko, 

tapetkniver mv. Han har i retten forklart at han forsto at Toska hadde noe i gjære i 

Stavanger, og at dette utstyret ville være en nødvendig del av gjennomføringen av

dette. 

Alt utstyret ble skaffet som bestilt og lagt i Halimis garasje i påvente av transport til 

Stavanger. I tillegg til dette fikk Halimi også beskjed om å skaffe fem - seks 

kontantkorttelefoner og lade disse opp, da disse telefoner kun skulle brukes og 

reserveres til den planlagte straffbare handling. 

Som det følger av den fremlagte og dokumenterte utlisting, er ranstelefon nr. 1, nr. 2, 

nr. 3, nr. 4, nr. 5 og nr. 6 alle aktivisert og oppladet 25.02.2004 i tidsrommet 19.58 til 

20.24, alle sentralt i Oslo sentrum, hvilket også underbygger at de ble kjøpt hos 

Expert El-lag som kontantkortpakker. Alle telefonene er av merket Nokia 3410 og er 

ladet opp med kontantkort pålydende henholdsvis kr. 150 og kr. 250. 

Retten viser på dette punkt til hva som er inntatt i Oslo tingretts dom av 01.10.2002 

hvor både Betew og Halimi ble dømt for væpnet ran og medvirkning til dette. Det er 

på side 10 nettopp er redegjort for innkjøp av såkalte kontantbaserte mobiltelefoner 

hvor retten fant det ”strafferettslig bevist at telefonene ble kjøpt utelukkende i den 

hensikt å bli brukt ved det påtenkte ranet. Dette underbygges særlig av at telefonene 

ble anskaffet kort tid før tilslaget og ikke benyttet til noen samtale før under 

ransforsøket.” Med andre ord helt parallelt med hva som skjer i NOKAS-saken. 

I angjeldende sak ble Ridvan Halimis fingeravtrykk nettopp funnet på en av de to 

mobiltelefonene i den baggen som ble gjenglemt i pengetransportbilen, hvilket klart 

viser en modus overensstemmende med det som nå skjer under planleggingen av 

NOKAS-ranet. 

Ved det ovennevnte tyveri av Saaben, levering av utstyr og innkjøp av ” 

ranstelefonene”, har Ridvan Halimi både erkjent og dokumentert at han er en helt 

sentral person i ”depot- og forsyningstjenesten” for denne type forbrytelser i 

nettverket rundt Toska. Retten viser her til drøftelsen innledningsvis i dommen 

omkring forholdet relatert til straffelovens § 60a omkring de såkalte organiserte 

kriminelle grupper. 

Etter ovennevnte innkjøp, har Halimi erkjent og retten også funnet bevist at han igjen

eiste til Sandnes med deler av utstyret, herunder telefonene med ”handsfree”- 

utstyret, som redegjort for av Halimi. Telefonene fremstår for retten som sentrale og 

helt avgjørende elementer i den forestående ransplanleggingen. Ikke bare finner retten 

at Halimi har vært involvert i planleggingen, men at han gjennom dette åpenbart også 

har hatt full tillit hos Toska ved at ansvar gis til Halimi for anskaffelse av så sentrale 

hjelpemidler. 

Under henvisning til gjennomgangen ovenfor i forhold til Toska, Schumann, Havnå 

og Betew, finner retten godtgjort at store deler av det sentrale ranslaget har vært på 

besøk i Sandnes på denne tiden. Retten viser også til at det har vært fullstendig ” 

telefontørke” på Ridvan Halimis private mobiltelefon, overensstemmende med 

Toskas beskjed om dette, og da i tiden 12.03. til 14.03.2004, da en av samlingene og 

planleggingen i Sandnes synes å ha skjedd. 

Retten nevner allerede her at Ridvan Halimis forklaring på dette punktet for så vidt 

gjelder at telefonene med tilhørende ”handsfree”-utstyr er brakt til Sandnes, åpenbart 

er uriktig. For flere av telefonenes vedkommende, nemlig ranstelefon nr. 4, nr. 5 og 

nr. 6 er alle tre brukt under ranskolonnens tur til Stavanger 03.04.2004 fra ca. kl. 

15.00. Ranstelefon nr. 4 er registrert langs Sørlandet på vei til Stavanger, ranstelefon 

nr. 5 allerede fra Stokke og ranstelefon nr. 6 også på vei vestover. Ranstelefon nr. 2 er 

derimot brakt til Stavanger-området og brukt 13.03.2004 i Sandnes-området, hvilket 

også er tilfellet med ranstelefon nr. 3. De er begge brukt i tiden 12.03. til 13.03. samt 

15.03.2004 og da på basestasjoner Forus, Tjelta på Sola og Vågen i Stavanger. 

Det medfører altså ikke riktighet som forklart av Halimi at samtlige telefoner ble 

medbrakt til Sandnes, noe retten vil komme nærmere tilbake til. 

Retten viser videre til at da Ridvan Halimi etter dette besøket skulle returnere til 

Østlandet, får han forespørsel om å transportere en Ford Excursion tilbake til Oslo, og 

da angivelig en av Kjell Schumanns påtenkte ransbiler. 

David Toska skal ha kjørt Ridvan Halimi med sin Vaneo for å hente Forden som da 

skal ha stått i et boligområde i Stavanger. For retten er det åpenbart og utvilsomt at 

Halimi her var fullt ut innforstått med og involvert i de foreliggende ransplaner. Ikke

are er han en sentral utstyrsleverandør, men er nå også direkte involvert i å kvitte seg 

med biler som var tiltenkt brukt under ranet, men som det nå hadde oppstått mistanke 

om sporing eller andre tekniske problemer, som nærmere beskrevet av Kjell 

Schumann. 

Ridvan Halimi har erkjent at han brakte Forden tilbake til Oslo, og plasserte den på 

Alnabru som han hadde fått beskjed om. Bilen er der også forsøkt satt i brann. 

Deretter er det at Toska så forespør Halimi om å skaffe ytterligere to ransbiler, nemlig 

en større firehjulstrekker, angivelig til erstatning for Forden, og en større lastebil. 

Selv om Halimi har forklart at det først er på dette tidspunkt han blir involvert i den 

forestående ”spektakulære jobb”, legger retten til grunn at Halimi for lengst både var 

orientert og involvert i dette. Halimi har forklart at han på dette tidspunkt visste hva 

Toska var kjent for, og at han både håpet og trodde at han via denne leveransen også 

ble invitert til å være med på den store jobben i Stavanger. 

I sin samtale med Toska omkring hvilke biler som skulle benyttes under ”jobben”, 

har Halimi forklart at Toska forklarte ham at man hadde diskutert om man skulle 

beholde angjeldende Ford, men at man likevel valgte å returnere denne. 

Etter at bilen var plassert i Oslo som avtalt, møtte Halimi på Ensjø to bekjente av 

Toska 18.03.2004. Han stjal deretter en Range Rover, som beskrevet innledningsvis, 

og likeledes en større lastebil som ble parkert og ”levert i henhold til bestilling”. Så 

vidt retten har forstått ble både Range Roveren og lastebilen etter å ha vært parkert til 

”kjøling”, tatt inn i garasjen som Halimi disponerte sammen med en kamerat. Toska 

fikk beskjed om at bilene nå var klare. Retten legger også til grunn at Halimi fikk 

beskjed om å skaffe diesel og annet drivstoff på kanner, og Halimi har redegjort for at 

han lørdag 03.04.2004 fikk beskjed om å plassere lastebilen på Ullevål og Range 

Roveren ved Årvoll på Bjerke. Det øvrige utstyret Halimi hadde skaffet ble også 

plassert i de stjålne bilene, og sammen med en ukjent tredjemann skal så bilene ha 

blitt utplassert som beskrevet. 

Etter Ridvan Halimis forklaring, skal dette være det siste han så til bilene, hvoretter 

han skal ha dratt hjem til sin familie, vært innom sin mor og sine to søstre samt sin

or. På søndag 04.04.2004 skal han ha vært sammen med en kamerat og ryddet i 

garasjen. Denne kameraten har Halimi ikke har villet oppgi navnet på, noe retten 

finner meget påfallende. På dette tidspunkt er ranskolonnen vel fremme i Sandnes og 

under henvisning til at Halimis ranstelefoner brukes på overfarten samt at en Imsdalflaske 

med Halimis DNA er funnet i lastebilen, finner retten det mer enn påfallende at 

Halimi her ikke oppgir hvem han skulle ha vært i garasjen og ryddet sammen med 

dagen før anslaget mot NOKAS. 

Verre blir dette når Halimi deretter sammen med den ukjente skal ha dratt hjem til 

vedkommende, vært der til mandag morgen før han så vekkes av kameraten i 11.00 til 

12.00-tiden og hvor de sammen, angivelig i ”sjokk”, har sett ransreportasjene på TV. 

Halimi skal ha vært nervøs i forhold til at han nok ikke kunne ha vært forsiktig nok i 

forbindelse med ransbilene, hvoretter de dro til garasjen for å fjerne spor. De vasket 

blant annet garasjegulvet, dekket til og låste som best mulig. Deretter skal Halimi ha 

blitt sluppet av i byen for å kontakte sin bror xxxxxxx og sin kamerat xxxxxxx. 

xxxxxxx skal ha blitt bedt om å kontakte Halimis bror for å høre om politiet hadde 

spurt etter ham, hvilket han skal ha fått bekreftet. Deretter har Halimi forklart at han 

holdt seg skjult hos sin venn noen dager av frykt for å ha etterlatt seg spor i bilene 

og/eller i garasjen, før han så reiste til en venn av familien, skaffet seg klær og pass 

og ble så kjørt til Danmark. Her ble han noen dager før han så ble kjørt til Flensburg i 

Tyskland, videre til Hamburg, så til Frankfurt og via Spania til Kosovo hvor han 

oppholdt seg til 02.04.2005, da han ble pågrepet og deretter utlevert til Norge etter en 

viss utleveringsprosess. 

Retten fester ikke lit til Ridvan Halimis forklaring som nevnt ovenfor og finner det 

mer enn påtakelig at Halimi i en sak som denne ikke umiddelbart oppgir hvem han 

har vært sammen med i Oslo ranshelgen, ransmorgenen og ransdagen, og like 

påfallende er det at angjeldende vitne ikke selv umiddelbart står frem for å fri Halimi 

for mistanken om fysisk deltakelse. 

Dertil kommer at Halimis forklaring om at han brakte ranstelefonene til Sandnes 

10.03.2004 åpenbart er uriktig, jfr. det faktum at ranstelefon nr. 4 lørdag 03.04.2004 

kl. 15.50 er aktiv på basestasjon Tagtvedt, kl. 19.47 på basestasjon Hundekleiv, kl. 

19.49 på basestasjon Mykland og kl. 20.38 på basestasjon Bjørndalen, med andre ord

på vei vestover. 

Ranstelefon nr. 5 er også aktiv under ranskolonnens ferd mot Vestlandet og slås på kl. 

15.20 lørdag 03.04.2004 på basestasjon Stokke, passerer basestasjon Tagtvedt kl. 

15.49, basestasjon Hundekleiv kl. 19.47, basestasjon Mykland kl. 19.49 og 

basestasjon Bjørndalen kl. 20.38. 

Den siste ranstelefonen, nr. 6, er aktiv på basestasjonen Hanekleivtunnelen lørdag 

03.04.2004 kl. 14.32, hvilket viser at tre av de seks ranstelefonene har vært i bruk i 

ranskolonnen på vei mot Sandnes og ikke, som beskrevet av Halimi, allerede vært 

levert på Sandnes 10.03.2004. 

Dertil kommer at det i den brennende lastebilen, stjålet og transportert til Vestlandet 

ved Ridvan Halimis mellomkomst, også er funnet en Imsdal-flaske med Halimis DNA 

på flasketuten under korken, en flaske som av kvalitetssjef xxxxxxx er forklart er 

produsert hos Ringnes 22.03.2004 og som kan være solgt allerede i tiden 01.04. til 

03.04.2004, sogar også i Stavanger/Sandnes-regionen eller på veien fra Østlandet til 

Vestlandet. 

Også Ridvan Halimis egen telefonbruk på mobiltelefonnummer 93 60 60 05 viser en 

markert endring i tiden 04.04. til 05.04.2004 med kun ett utgående oppkall pr. dag. 

Telefonen tilhører opprinnelig tiltaltes bror xxxxxxx og ut fra den markerte endring 

av både den inn- og utgående samtalefrekvens i ranshelgen, er det åpenbart for retten, 

særlig når telefonbruken ellers sammenlignes med dette, at telefonen har vært brukt 

som den pleide å bli brukt av xxxxxxx når hans bror Ridvan Halimi var borte, for 

eksempel slik som under Ridvan Halimis varetektsopphold fra 14.11.2003 til 

16.01.2004. 

Retten har også merket seg at det fredag 02.04.2004 er åtte telefonkontakter mellom 

Halimi og hans bror, at det den 03.04.2004 er fire kontakter mellom dem og at den 

siste kontakt er kl. 13.03, rett før ranskolonnen forlater Oslo, ifølge Johnny Thendrup 

ca. kl. 13.00. 

Retten nevner her for ordens skyld at kolonnen med ransbiler passerer bommen i

Løvås på tur sørover kl. 14.31 lørdag 03.04.2004. 

Retten viser også til at Johnny Thendrup åpenbart heller ikke forteller hele sannheten 

omkring hvor mange ranere som følger ranskolonnen, jfr. her vitnene xxxxxxx og 

xxxxxxx Xxxxxxx i forhold til at de da ranskolonnen stanset mellom Arendal og 

Evje, registrerte ”en gjeng kledd som dørvakter” og da en større gruppe på fem til 

seks, muligens syv til åtte personer. 

Hva avslutningsvis gjelder Ridvan Halimis telefonbruk, viser retten til at retten på 

ingen måte fester lit til det ransdømte vitnet xxxxxxx opplysning om at han på 

ransdagen mandag 05.04.2004 skal ha snakket med Ridvan Halimi kl. 12.36 som 

påstått. Retten finner at under den samtale som har funnet sted over basestasjon 

Adamstuen i Oslo til Halimis telefon 93 60 60 05, har telefonen åpenbart vært betjent 

av andre, for eksempel Ridvan Halimis bror xxxxxxx . Med den inngående kunnskap 

Halimi og xxxxxxx har om bruk av mobiltelefoner, forholdet til basestasjoner, 

basestasjonssøk mv., er det overhodet ikke troverdig at xxxxxxx nærmest tilfeldig 

ved et møte hos advokat Thor Erling Staff i en helt annen anledning og under en 

samtale med sin advokat Trygve Staff, skal ha opplyst dette uten å ha gjort ”anskrik” 

på et langt tidligere tidspunkt. 

Heller ikke i retten har Halimi nevnt noe som helst om et så sentralt tema, og det har 

formodningen sterkt mot seg at Halimi ikke omgående ville nevnt angjeldende 

telefonsamtale, dersom han vitterlig skal ha snakket med xxxxxxx på et tidspunkt 

hvor han under ingen omstendighet ville ha rukket tilbake til Oslo, og hvor hans 

telefon vitterlig befant seg i Oslo. Om det da ikke nettopp var slik at Halimi befant 

seg et annet sted i landet, nemlig i Stavanger eller på vei fra Stavanger til Oslo. Det er 

helt uforståelig at ikke xxxxxxx skal ha forklart dette omgående for å befri sin venn 

fra etterlysning, pågripelse, urettmessig tiltale mv., om samtalen mellom dem vitterlig 

hadde funnet sted. At han først skulle komme på å nevne dette og at Halimi selv først 

skulle komme på dette langt ute i hovedforhandlingen, står overhodet ikke til troende. 

Retten nevner også i denne forbindelse Oslo tingretts bemerkninger i Løren-dommen 

av 01.10.2003 side 12 nettopp omkring Halimis store kunnskap omkring 

mobiltelefoner, basestasjoner mv., jfr. også at det nettopp er Halimi som kjøper de 

seks ranstelefonene, lader disse opp og frakter tre av disse til Sandnes, mens de øvrige

ukes under ranskolonnens bevegelse mot Stavanger. 

Forklaringer - nektelse av å forklare seg 

Når det gjelder Ridvan Halimi, har han heller ikke vært villig til å gi noen forklaring 

til politiet etter at han ankom Norge. Ifølge Kripos-etterforsker Torbjørn Aasbøs 

forklaring, var det en dialog med forsvarer i forhold til dette, dog slik at Aasbø etter 

ferien fikk negativ tilbakemelding på forespørselen om å avgi politiforklaring. Nå 

fordi det var kort tid igjen til hovedforhandlingen og fordi det hadde vært store 

presselekkasjer fra av en rekke politiforklaringer. 

At Ridvan Halimi slik situasjonen var, med et angivelig alibi i Oslo, og dertil et 

angivelig telefonalibi gjennom xxxxxxx , ikke åpenbart fant det hensiktsmessig å gi 

forklaring, men lar seg fortsatt undergi varetektsfengsel med restriksjoner, er ikke til 

troverdig. At ikke hans kompis i Oslo, som han overnattet hos, og xxxxxxx 

omgående sto frem i det minste da, men helst lenge før og mens Ridvan Halimi var på 

rømmen i Kosovo, finner retten heller ikke overensstemmende med at det her er tale 

om et egentlig alibi i ordets rette forstand. Særlig påfallende er det at Halimi ikke 

direkte, eller via sin forvarer under oppholdet i Kosovo, på et tidlig tidspunkt 

tilkjennega dette. Samlet sett gjør dette at retten på ingen måte fester lit til historien 

om den ukjente tredjemann som Halimi overnattet hos natt til ransdagen. Ei heller at 

det er Ridvan og ikke xxxxxxx xxxxxxx ringer til fra Bastøy fengsel, hvor han selv 

soner en dom på 6 år for væpnet ran og narkotika. 

Øvrige og tekniske bevis 

Hva gjelder de øvrige bevis mot tiltalte Ridvan Halimi, knyttes han, foruten DNA på 

ovenfornevnte Imsdal-flasketut funnet i den brennende lastebilen utenfor 

politikammeret, også til den brennende Range Roveren i Sørmarka, benyttet under 

ranet, til funn på Gamle Henningsvær hvor store mengder ransutstyr er funnet og 

videre til DNA-funn i boden i Eik Nedre hvor de beviselige ransvåpnene er funnet. I 

tillegg er han knyttet både ved DNA og fingeravtrykk til den stjålne Volvo V70 

disponert av Kjell Schumann, som Schumann også hadde nøklene til da han ble 

pågrepet i Oslo.

Bevisene er også funnet sammen med tilsvarende bevis på en rekke av de øvrige 

ranere, på samme steder som disse og på tilsvarende gjenstander. 

Hva gjelder DNA-funnet i den brennende Range Roveren, i Sørmarka er det 

innvendig i et par hansker funnet en fullstendig og en delvis profil tilhørende Ridvan 

Halimi. På begge rester er det påvist avsetninger som ”kan stamme fra en 

patronavfyring”, jfr. Kripos’ laboratorieundersøkelse av 03.01.2006. Halimis 

forklaring er at disse hanskene må ha fulgt med fra garasjen i Oslo i forbindelse med 

at Range Roveren som han har erkjent å ha stjålet angivelig skal ha vært innom der. 

I tillegg til dette er det, og da i bag BB-4 om bord i Gamle Henningsvær, på en 

plastemballasje for en klypetang også funnet Halimis DNA i en blandingsprofil med 

en ukjent person. 

Halimi har ingen forklaring kunnet gi på hvor emballasjen skulle stamme fra eller 

hvorledes den er kommet til baggen i Gamle Henningsvær, ut over at det har vært vist 

til at også denne emballasjen kan være blant det utstyret Halimi håndterte i garasjen 

og som har fulgt med til Stavanger, jfr. for eksempel beslaget av en mulig tilhørende 

avbitertang under ransaking i Nedre Dalgate på lemmen/loftet i tredje etasje. 

Om den aktuelle emballasjen fremgår det av politibetjent xxxxxxx s forklaring, at 

tangen beslaglagt på hemsen i Nedre Dalgate med stor sannsynlighet har vært plassert 

i emballasjen funnet i Drammensfjorden, etter de undersøkelser Svendsen har foretatt 

blant annet hos verktøyforhandleren Clas Ohlson. Det er imidlertid ikke funnet noe 

DNA egnet for identifikasjon på selve tangen. 

I tillegg til det ovenfornevnte er det i boden på Eik Nedre sammen med ransvåpen, 

ammunisjon og utstyr funnet Halimis DNA på innsiden av lokket i en magasintaske 

for automatvåpenet AG3. Funnet er ikke bestridt av Halimi og er forklart med at dette 

må ha vært innom garasjen i Oslo i regi av Halimis ”garasje-kamerat” og berørt av 

Halimi ved en uforsiktighet i selve garasjen. 

Retten finner at funnet har betydning ut over dette, idet Ridvan Halimi ikke bare kan 

ha berørt angjeldende magasintaske, men sogar åpnet denne, idet hans profil er funnet

på innsiden av lokket hvor det var to magasiner med 20 skarpe skudd i hvert magasin. 

Retten har merket seg at funnet er gjort i den gjentapede plastsekk BE-3, funnet på 

gulvet, og da ikke oppe i den store trekassen hvor funnet BE-11 og BE-12 - også dette 

tapede plastsekker - er gjort. I samme sekken som magasintasken med Halimis DNA 

er funnet, er det også funnet to sammentapede magasiner til AG3, med henholdsvis 13 

skarpe skudd i det ene og 20 skarpe skudd i det andre magasinet. Det er videre funnet 

en dobbel magasintaske, benevnt BE-3.1.5, inneholdende ytterligere to magasiner 

med seks skarpe skudd til AG3 i hvert og hvor det på utsiden av tasken er funnet en 

delprofil tilhørende Kjell Schumann. At gjenstandene med Schumanns og Halimis 

DNA her er funnet i samme gjentapede pakke, er noe retten har registrert og 

vektlegger, i forhold til at det ikke er holdepunkter for at Schumann skal ha hatt noen 

som helst befatning med våpnene så lenge disse angivelig skal ha befunnet seg i 

garasjen til Halimi. Retten bemerker for ordens skyld at det også er funnet ukjente 

DNA-profiler på ytterligere en magasintaske, benevnt BE-3.1.2. I samme innpakning 

som magasintasken med Halimis DNA er funnet, er det funnet ytterligere to 

magasiner á 20 patroner til AG3, en uåpnet plastemballasje med 200 skarpe skudd 

7.62 til AG3 og en åpnet og gjentapet pakke med fem esker til sammen 84 skarpe 

skudd til AG3. 

I tillegg til dette er det i samme bod på Eik Nedre, oppe i en stor trekasse i en 

gjentapet pakke inntullet i en søppelsekk benevnt BE-11, funnet en MP5-maskinpistol 

med DNA på kolbeenden tilhørende medtiltalte Dan Pettersen. I samme pakke er det 

på en demontert AG3 funnet en delprofil tilhørende Dan Pettersen og på 

avtrekkerbøylen på dette våpenet er det funnet en blandingsprøve tilhørende Ridvan 

Halimi. I samme pakke er det også funnet et Kalashnikov-gevær, betegnet BE-11.3, 

og ved denne anledning er altså våpenet med Halimis DNA pakket i en annen pakke 

og da med to våpen med DNA-profil fra medtiltalte Dan Pettersen. 

Det har atskillig bevisverdi for retten at det i samme bag, en sort Unicon-bag benevnt 

BB-4 omborg på Gamle Henningsvær hvor Ridvan Halimis DNA ble funnet på 

emballasjen til en tang, også er funnet DNA tilhørende Thomas Thendrup på en sort 

semsket hanskes innside. Det foreligger ingen som helst opplysninger om at Thomas 

Thendrup skal ha vært i Halimis garasje på noe som helst tidspunkt.

I samme bag er det funnet DNA fra medtiltalte Dan Pettersen på en klaff på venstre 

bryst av en skytevest, uten at det er noe som helst holdepunkt i saken for at Dan 

Pettersen eller for den saks skyld hans skytevest, skal ha befunnet seg i Ridvan 

Halimis garasje på noe tidspunkt. 

Det er videre i samme bag funnet to sammentapede magasiner med henholdsvis 24 og 

30 skarpe 9 millimeter skudd som begge passer på automatvåpenet MP5, brukt under 

ranet. 

Videre er det i samme bag funnet en tøypose med strammerem på at xxxxxxx n 

inneholdende 17 stk. 9 millimeter skarpe skudd, 18 skarpe kaliber 22 Long Rifle, 

hvorav 15 av disse er funnet gjemt i et såkalt Kinder-Egg. Det er fra strikken på 

angjeldende pose funnet DNA fra to ukjente personer, en mann og en kvinne. 

Det er videre i samme bag, som er oppskåret og gjort klar til dumping, funnet en 

North Peak XL bukse, hvor det fra innsiden av bukselinningen er sikret DNA fra to 

ukjente personer, en mann og en kvinne. Sammen med dette er det på innsiden av 

nakkekragen på en North Peak XXL jakke funnet DNA fra Ridvan Halimi i en 

blandingsprøve, men fra ermekanten i angjeldende jakke, et DNA fra kun Ridvan 

Halimi. Jakken er gjenkjent av Halimi i retten som en jakke han ”kan ha hatt i 

garasjen”, men som retten på bakgrunn av et samlet bevisbilde finner det langt mer 

sannsynlig har vært brukt under ranskolonnens tur til Stavanger og deretter kastet i 

baggen. 

Bevisene sett i sammenheng og særlig sammen med hvilke gjenstander Halimis DNA 

er funnet på, gjør Halimis ”garasje-forklaring” særdeles lite troverdig. 

Bevisene vurdert i sammenheng tilsier etter rettens oppfatning klart at det her ikke er 

snakk om tilfeldig berøring av våpen som måtte ha vært innom Halimis garasje i Oslo 

lenge før ranet, men avsatt DNA på et langt senere tidspunkt, nemlig ved våpen- og 

utstyrshåndtering i forbindelse med selve NOKAS-ranet. Retten bemerker også at 

Ridvan Halimi i denne forbindelse har nektet å oppgi navnet på den ”garasjekompisen” 

som her kunne gitt nærmere forklaring på dette, dersom våpenhistorien fra 

garasjen i Oslo vitterlig skulle ha vært sannferdig. At heller ikke vedkommende når

han er kjent med DNA-funn i angjeldende sak selv har valgt å stå frem for om mulig å 

redde Halimi fra de ovenfornevnte DNA-spor på våpnene, er også et forhold som gjør 

at retten vanskelig kan se at denne personen overhodet skulle eksistere. 

Som allerede omtalt knyttes Ridvan Halimi også til Kjell Schumann gjennom de funn 

som er gjort i den stjålne Volvo Cross Country V70 XC med kjennemerke DJ 97051, 

stjålet av Schumann. Retten viser her til at det på et cd-cover i bilens midtkonsoll er 

funnet fingeravtrykk fra høyre tommel tilhørende Halimi og videre er det i samme bil 

i sidesetet funnet fingeravtrykk av Schumanns høyre tommel på en Stavanger 

Aftenblad-avis utgitt 11.05.2004, med andre ord samme dag som han pågripes. 

Det er i tillegg i angjeldende bil funnet en rekke DNA-spor både fra Schumann og 

ikke minst fra Halimi, herunder på rattet i en delprofil med Schumann og det samme 

på bilens cruisekontroll, en bil Schumann var i besittelse av nøklene til da han ble 

pågrepet. Det ble også funnet Halimis DNA på bryterpanel innvendig på førerdør i 

blanding med Schumann. Også disse funnene knytter tiltalte Halimi til tiltalte 

Schumann, en person retten ovenfor har funnet har vært helt sentral ved 

planleggingen og utførelsen av selve NOKAS-ranet. 

I tillegg til Imsdal-flasken med Ridvan Halimis DNA funnet i den brennende 

lastebilen på utsiden av Stavanger politikammer, ble det i samme bil og da i bilens 

lastekasse funnet en brannskadd ryggsekk mellom to madrasser inneholdende 12 

såkalte ”tags” fra bagger av merket Stadium og to skinnhansker, begge to med DNA 

fra Kjell Schumann. 

På samme lastebil ble det på et soveposetrekk med stropper funnet DNA fra 

medtiltalte Lars-Erik Andersen, og videre fra en smeltet sovepose innvendig, DNA 

fra medtiltalte Metkel Betew, en sovepose som lå sammenrullet mellom madrass nr. 2 

og 3 på lasteplanet. 

Under henvisning til den nærmere drøftelse ovenfor under tiltalte Metkel Betew, viser 

retten også til at, som forklart av vitnet xxxxxxx , har Betew under sitt andre besøk 

hos ham etter ranet erkjent selv å ha deltatt i dette og herunder navngitt ”broren til 

Havnå” og ” Xxxxxxx” sammen med ”en annen svenske”.

Ved det tredje besøket fortalte han videre at både Toska og Halimi allerede hadde 

rømt landet og etter xxxxxxx s oppfatning grunnet sin deltakelse under ranet. 

Ridvan Halimi har selv i retten forklart at når det gjelder den Ford Expedition som ble 

brukt under selve ranet, har han også hatt befatning med denne, nemlig da bilen var 

innom garasjen hans. Halimi har prøvekjørt den og tatt vare på bilen, bilen som skal 

ha stått i garasjen da Halimi sammen med Xxxxxxx første gang reiste til Sandnes i 

januar 2004. Den forsvant imidlertid i februar og Halimi har forklart at han visste det 

var Toskas bil og videre at han allerede på dette tidspunkt visste at den skulle brukes 

til noe straffbart. 

Som nevnt ovenfor finner retten at verken forklaringene til vitnene xxxxxxx eller 

xxxxxxx rokker ved dette og det samme gjelder også vitneforklaringen til xxxxxxx 

xxxxxxx . xxxxxxx er dømt sammen med Halimi for innbrudd mv. på 

spilleautomater angivelig på Strømmen Storsenter, men har i nærværende sak forklart 

at Halimi kom innom hans arbeidsplass, Oljeskiftekspressen i Kirkeveien ved Ullevål 

sykehus om ettermiddagen ransdagen en gang mellom kl. 15.00 og 19.00, mens 

Halimi i retten selv opprinnelig forklarte at det var én kontakt og da mellom kl. 21.00 

og 22.00. 

Forholdene omkring dette har uansett, hensett til gjennomgangen av bevisbildet 

ovenfor, liten betydning for retten idet retten kan konstatere at heller ikke xxxxxxx 

xxxxxxx på noen som helst måte tar kontakt med politiet når han hører at Ridvan 

Halimi er etterlyst, har rømt, at han senere er pågrepet og begjært utlevert fra Kosovo. 

I den utstrekning xxxxxxx måtte mene at hans utsagn kunne ha betydning ettersom 

Halimi var observert av ham ransdagen, om enn sent på ettermiddagen, fremstår det 

for retten aldeles uforståelig at han da ikke umiddelbart skal har sagt fra om dette for 

om mulig å bidra til å skåne sin kamerat for utrettmessig varetekt. Som nevnt opplyste 

også Halimi i sin rettslige forklaring at han først traff xxxxxxx så sent som ved 21.00 

til 22.00-tiden ransdagen, hvilket på ingen måte gir noe alibi for ransmorgenen. 

Også det faktum at Ridvan Halimi deretter rømmer landet og sogar uten planer om å 

vende tilbake til Norge, er en klar indikasjon på noe helt annet enn at det er snakk om 

en uskyldig manns besøk i sitt hjemland, hvorfra han også måtte gjennom en

tvangsmessig utleveringsprosess. 


Den ovenfornevnte bevisgjennomgang gjør at en samlet rett ut over enhver rimelig 

tvil finner at også Ridvan Halimi må bli å dømme overensstemmende med 

tiltalebeslutningen, og da for grovt ran med døden til følge forøvet av en organisert 

kriminell gruppe. 

Retten viser i forbindelse med dødsfølgen og straffelovens § 60a til drøftelsene 

ovenfor og innledningsvis i dommen, dog slik at det fremstår klart for retten at også 

Ridvan Halimi på et tidlig tidspunkt kunne ha innsett muligheten for en følge som den 

beskrevne alene på bakgrunn av de våpen han selv har hatt befatning med, all den 

skarpe ammunisjon som her har vært brukt og vært en del av utstyret, anslagets art, 

bevæpningen, antall personer og farligheten ved handlingen som sådan. 

Senest under ransplanleggingen i Skjeneholen, under oppmarsjen og ved utkjøringen, 

har alle deltakerne fullt ut vært innforstått med ranets risiko og store mulighet for at 

det her kunne ende som det gjorde med den tragiske dødsfølgen. 

Retten viser til at de sakkyndige ingen mangler har funnet vedrørende Halimis 

intellektuelle utrustning, hvoretter også han blir å dømme for dødsfølgen i henhold til 

den nærmere drøftelse av dette ovenfor. 

Tiltalte nr. 6, Ikmet Kodzadziku 

Innledning 

Ikmet Kodzadziku er født 20.05.1980. Han har adresse Xxxxxxx, Göteborg, Sverige, 

pt. varetektsfengslet. Av sivil stand er han ugift og han har ingen forsørgelsesbyrde. 

Etter det opplyste har han ingen utdannelse ut over gymnas. 

Kodzadziku er tidligere straffedømt fire ganger i Sverige. Det alvorligste forhold 

fremgår av dom datert 29.11.2001 avsagt av Hovretten för Västra Sverige. For blant

annet vold mot offentlig tjenestemann og brudd på våpenloven, ble han dømt til en 

straff av fengsel i 1 år og 6 måneder. I henhold til denne dommen ble Ikmet 

Kodzadziku sammen med blant annet Xxxxxxx dømt for deltakelse i en skyteepisode 

der det om kvelden 04.07.2001 på Näsets badplats i Göteborg ble avfyrt minimum 19 

skudd fra tre ulike våpen. Skuddvekslingen fant sted mens det befant seg mange 

badegjester på stedet. Det følger av dommen at Kodzadziku benektet å ha vært på 

badeplassen denne kvelden. Han ble dømt fordi flere vitner hadde sett ham springe av 

gårde med en pistol i hånden. Etter anvisning fra et vitne, fulgte en politihund hans 

spor og påtraff Kodzadziku delvis avkledd og gjemt under en busk et stykke fra det 

stedet der skytingen hadde funnet sted. 

Ikmet Kodzadziku er tiltalt for overtredelse av straffelovens § 268 2. og 3. ledd jfr. § 

267 1. og 3. ledd jfr. § 60a. 


prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har retten funnet Ikmet 

Kodzadziku skyldig i henhold til tiltalen. Retten vil nedenfor begrunne avgjørelsen av 


Kodzadzikus forklaring 

I retten forklarte Kodzadziku at han sammen med xxxxxxx den 02.04.2004 leiet en 

sølvgrå Saab med registreringsnummer UOB-091. Fra Göteborg kjørte de via 

Kristiansand til Stavanger. Kodzadziku ville i retten ikke opplyse nærmere om 

formålet med turen ut over at denne hadde et kriminelt formål. Den kriminelle 

handlingen som skulle foretas hadde imidlertid ikke sammenheng med NOKAS-ranet. 

Fra 02.04. til 03.04.2004 overnattet de på Caledonien hotell i Kristiansand. 

Kodzadziku ville i hovedforhandlingen ikke svare på om han traff personer i 

Kristiansand. På spørsmål om han utførte et kriminelt ærend der, bekreftet 

Kodzadziku at ”det gikk i orden”. Kodzadziku og xxxxxxx ankom Stavanger om 

kvelden den 03.04.2004. Det var planen å møte en person ved flyplassen, men de fant 

angivelig ikke møteplassen. De forsøkte å få rom på Quality Airport Hotel, men ble 

der avvist. Etter dette kjørte de rundt i distriktet og ble blant annet sat xxxxxxx t i

fartskontroll natt til 04.04.2004 kl. 01.49 ved Bjørnstjerne Bjørnsonsgate/Henrik 

Ibsensgate i Stavanger. De overnattet på Scandic Hotel til søndag 04.04.2004. Denne 

dagen var de ved flyplassen ca. kl. 12.00. Senere møtte de noen ikke navngitte 

personer ved Åsenhallen. 

Kodzadziku nektet å forklare seg om hva han for øvrig gjorde denne søndagen, hvilke 

personer han eventuelt møtte eller hvor de overnattet natt til mandag 05.04.2004. Som 

begrunnelse viste han til at det kriminelle ærend de utførte er av alvorlig art og 

opplysninger om forholdet vil kunne påføre dem straff. 

Om morgenen den 05.04.2004 kjørte de fra Stavanger mot Göteborg. De ble sat 

xxxxxxx t i politisperring ved Bråstein ca. kl. 09.00 denne morgenen. Etter en kort 

kontroll fikk de kjøre videre og fortsatte til Göteborg, hvor de ankom samme kveld 

ca. kl. 18.00. 

Rettens vurdering av Kodzadzikus forklaring 

Som det fremgår av Kodzadzikus forklaring, skal han sammen med xxxxxxx ha 

oppholdt seg i Stavanger da NOKAS-ranet ble gjennomført. Han har det til felles med 

ranslaget at han utførte en alvorlig kriminell handling, så alvorlig at han ikke vil 

opplyse noe om sin aktivitet i Stavanger i den kritiske perioden fra søndag 

ettermiddag til ca. kl. 09.00 om morgenen ransdagen. For retten blir det spørsmål om 

det foreligger et tilfeldig sammentreff av hendelser ved at to alvorlige forbrytelser på 

samme tid gjennomføres i Stavanger-området eller om retten står overfor en uriktig 

forklaring fra Kodzadziku. 

Det er på det rene at Kodzadziku har avgitt falsk forklaring i anledning saken. I 

avhørene foretatt av svensk politi opplyste Kodzadziku at han ikke hadde et særskilt 

formål med turen til Stavanger, men at han ”åkte på slump”. Den forklaring er 

feilaktig under henvisning til Kodzadzikus forklaring i retten om at turen til Stavanger 

var vel planlagt ut fra det formål å begå en alvorlig kriminell handling. Videre 

forklarte Kodzadziku i avhør i Sverige at turens hensikt var å sjekke damer og stjele 

klær, en forklaring han i retten vedgikk var uriktig. Han har hatt fullt innsyn i sakens 

dokumenter før forklaringen i retten. Det var først i retten han forklarte seg om at han

i Stavanger traff personer han ikke ville navngi idet han gjennomførte en alvorlig 

kriminell handling. 

Det at Kodzadziku i en straffesak forklarer seg falskt, er ikke noe nytt. Det vises til 

hans åpenbart uriktige forklaring i rettssaken om skyteepisoden på Näsets badplats. 

Det kan således legges til grunn at Kodzadziku fra første møte med politiet i 

anledning NOKAS-saken har forklart seg uriktig om Stavanger-turens hensikt. Han 

har med det plassert seg i mistenkelighetens lys. Retten må på denne bakgrunn foreta 

en vurdering og analyse av den nye forklaring som Kodzadziku ga i 

hovedforhandlingen. 

I den videre drøftelse tar retten utgangspunkt i den forklaring som Kodzadziku ga i 

retten. 

Det er fra Kodzadzikus forsvarer, advokat Saeme, indikert at den kriminelle handling 

Kodzadziku og xxxxxxx skulle utføre i Stavanger var overlevering av narkotika. 

Forsvarer har vist til at Göteborg er ansett som et utgangspunkt for narkotikasmugling 

til Vestlandet. Det er videre fokusert atskillig på den ryggsekken som var i bilen med 

et spesielt foliert belegg innvendig velegnet for oppbevaring av narkotika. Videre er 

det vist til oppholdet i Kristiansand der det angivelig også ble levert narkotika. På 

spørsmål i retten om utførelsen av oppdraget, opplyste Kodzadziku at oppdraget ble 

utført som planlagt. 

Forklaringen om at turen fra Göteborg via Kristiansand til Stavanger var et 

smugleroppdrag, etterlater i seg selv en del ubesvarte spørsmål. Retten viser til at 

denne angivelige narkotikatransporten ble utført av to personer, Ikmet Kodzadziku og 

xxxxxxx xxxxxxx . I dette profesjonelle kriminelle miljø velger en således å 

eksponere to personer for den risiko det er å kjøre bil fra Göteborg via Kristiansand til 

Stavanger med et betydelig kvantum narkotisk stoff i en ryggsekk. Det vanligste er at 

slik kurervirksomhet utføres av kun en person slik at risikoen ved en eventuell 

oppdagelse og pågripelse innbefatter færrest mulig personer. Det er ikke gitt plausibel 

forklaring på hvorfor det benyttes to kurerer ved oppdraget. To personer er derimot 

forenlig med oppdrag som deltaker i NOKAS-ranet.

Retten viser videre til Kodzadzikus forklaring om at oppdrag med overlevering av 

narkotisk stoff også ble gjennomført under oppholdet i Kristiansand der de to 

overnattet på Caledonien Hotell. Etter å ha kjørt fra Göteborg den 02.04.2004 ankom 

de Caledonien Hotell natt til 03.04.2004. I henhold til vitnet xxxxxxx er de skrevet 

inn på hotellet 03.04.2004 kl. 00.57 og skrev seg ut 03.04.2004 kl. 12.15. Det er på 

det rene at oppholdet i Stavanger hadde vesentlig lenger varighet. De ankom 

Stavanger om kvelden 03.04.2004 og forlot byen først om morgenen 05.04.2004. 

Kodzadziku har nektet å forklare seg om oppholdssted og aktivitet fra ettermiddagen 

04.04.2004 til de ble stanset i trafikkontroll på Bråstein ca. kl. 09.00 den 05.04.2004. 

Normalt vil en handling med overlevering av narkotisk stoff ta forholdsvis kort tid, og 

de som overleverer stoffet vil raskest mulig komme seg bort fra stedet. Det kan her 

sammenlignes med situasjonen i Kristiansand der overleveringsaktiviteten angivelig 

har tatt kortere tid og det har heller ikke vært påkrevd å holde overnattingsstedet 

skjult. Kodzadzikus opphold i Stavanger-området er ikke forenlig med et normalt 

handlingsmønster forbundet med overlevering av narkotika. Kodzadziku har ikke gitt 

retten en plausibel forklaring på hvorfor han brukte ca. 35 timer på oppdraget i 

Stavanger og heller ikke forklart hvorfor han ved ca. 18 av timene, helt har unnlatt å 

opplyse om sine bevegelser. 

Påfallende sammentreff med NOKAS-ranet 

En gjennomgang av Kodzadzikus forklaringer viser på flere punkter et påfallende 

sammentreff med aktiviteten i tilknytning til NOKAS-ranet. 

Kodzadzikus opplysning om oppholdsperioden i Stavanger-området fra om kvelden 

03.04.2004 til morgen 05.04.2004 er fullt ut sammenfallende med tidsperioden for 

NOKAS-ranet. De fleste ranerne ankom distriktet og Skjeneholen nettopp søndag 

04.04.2005. 

Både Erling Havnå og Alf Henrik Christensen deltok under NOKAS-ranet. De forlot 

begge Stavanger ransmorgenen. Det forhold at xxxxxxx og Kodzadziku ble sat 

xxxxxxx t i politikontrollen på Bråstein ca. kl. 09.00 fremstår under disse 

omstendigheter som et påfallende sammentreff med ranshandlingen. Etter angivelig å

edrevet narkotikakriminalitet i Stavanger-distriktet i en 35 timers periode fra lørdag 

kveld, er de først mandag morgen beredt til å forlate distriktet. De er på Bråstein på et 

tidspunkt forenlig med den tid en deltaker av ranslaget ville brukt fra ransåstedet til 

samme politisperring. Med den omtalte narkotikaryggsekken i bilen, kjører de med en 

betydelig hastighet strekningen fra Stavanger til Göteborg. 

Retten kan etter dette konstatere at både oppholdstid i Stavanger og avreisetid fra 

Stavanger er forenlig med deltakelse i ranet. Det forhold at Kodzadziku og xxxxxxx 

i denne perioden var i Stavanger, men gjennomførte så alvorlig narkotikakriminalitet 

at det ikke kan gis opplysninger om oppholdet, gjør det hele ytterligere påfallende, 

men kan selvsagt skyldes tilfeldigheter. 

Et annet påfallende trekk som selvsagt også kan være utslag av tilfeldighetenes spill, 

er at Kodzadzikus reiserute, oppholds- og overnattingssted i det vesentlige er kjent for 

hele turen fra Göteborg via Kristiansand til Stavanger og til Göteborg igjen, men med 

unntak av ca. 18 timer som er sammenfallende med de 18 mest kritiske timene ved 

forberedelse og gjennomføring av NOKAS-ranet. 

Ved spørsmål om en her står overfor tilfeldige sammentreff av omstendigheter, finner 

retten også grunn til å trekke frem Kodzadzikus opplysning i hovedforhandlingen om 

at han ikke har vært i Stavanger mer enn denne ene gangen. Det er således ikke slik at 

han jevnlig har vært på tur eller smuglertur til Stavanger, men derimot slik at hans 

eneste smuglertur til Stavanger faller sammen med den tidsperioden NOKAS-ranet 

ble foretatt. 

Kodzadzikus tilknytning til det kriminelle miljø 

Ved spørsmålet om det skyldes en tilfeldighet at Kodzadziku befant seg i Stavanger 

parallelt med ransgjennomføringen, finner retten grunn til å klarlegge om det er 

tilknytningspunkter mellom Kodzadziku og den kriminelle gruppe som gjennomførte 

ranet. Ved vurderingen av dette spørsmålet bygger retten på opplysningene som 

fremkom ved de tiltaltes forklaringer samt vitneforklaringene. 

Erling Havnå ble observert natt til 17.09.2003 i bil sammen med xxxxxxx , Xxxxxxx

og David Toska. De var på rekognoseringstur forut for ranet av Postens Brevsenter. 

xxxxxxx omkom i trafikkulykke den 18.09.2003. Ikmet Kodzadzikus bror er gift med 

xxxxxxx s søster. Ikmet Kodzadziku opplyste at han var i Fetahus begravelse og at 

Ridvan Halimi også var der. Halimi forklarte at det var i begravelsen høsten 2003 han 

første gang møtte Kodzadziku. 

Etter at xxxxxxx døde i trafikkulykken, ble det funnet en lapp på ham med 

mobiltelefonnummeret til Erling Havnå og Ridvan Halimi. 

Også xxxxxxx var i denne begravelsen. Halimi forklarte at xxxxxxx ved flere 

anledninger har vært på besøk hjemme hos ham og på hans spilleklubber i Oslo. 

Halimi antok han hadde truffet xxxxxxx ved ca. 20 anledninger. 

Xxxxxxx ble skutt og drept den 07.02.2004. Retten legger til grunn at Xxxxxxx hadde 

en sentral posisjon sammen med David Toska i ”ransmiljøet” på Østlandet. Forut for 

NOKAS-ranet er Xxxxxxx observert på besøk hos Toska samt i Nedre Dalgate. 

Xxxxxxx opplyste at han hadde kontakt med 

Xxxxxxx i forbindelse med det retten er kommet til var et oppdrag for borttransport 

av utstyr, våpen og utbyttet etter NOKAS-ranet. David Toska forklarte at ranerne var 

iført et hvitt sørgebånd på venstre overarm da de gjennomførte ranet, dette for å hedre 

Xxxxxxx s minne. Xxxxxxx ble gravlagt 13.02.2004. Til stede i denne begravelsen 

var Ikmet Kodzadziku, David Toska, Ridvan Halimi, Metkel Betew, Lars-Erik 

Andersen, Thomas Thendrup med flere. I henhold til Halimis opplysning var også 

xxxxxxx til stede i begravelsen. 

Ikmet Kodzadziku opplyste i sin forklaring at han i februar/mars 2004 var på en 

spilleklubb i Oslo, som ble drevet av Halimi. Kodzadziku opplyste at han ikke traff 

Halimi og ville for øvrig ikke opplyse hvem han ellers snakket med og hva de snakket 

om idet han var i Oslo i et ulovlig ærend. 

I mars 2004 mistet xxxxxxx en bror. Broren ble begravet i Makedonia. Torsdag

01.04.2004 reiste en bilkortesje på tre biler med i alt 14 til 15 personer fra Oslo til 

Sverige på kondolasjonstur til xxxxxxx. Kondolasjonssamlingen fant sted hjemme 

hos xxxxxxx . Ridvan Halimi opplyste i sin forklaring at han deltok på denne 

kondolasjonsreisen og møtte xxxxxxx . 

Under henvisning til det ovenstående, legger retten til grunn at det er atskillige 

tilknytningspunkter mellom Kodzadziku og flere av personene som deltok ved 

forberedelse og gjennomføring av NOKAS-ranet. Kodzadziku har det til felles med 

de han har hatt kontakt med i Norge, at verken han eller kontaktpersonene har 

forankring i det alminnelige arbeidsliv, men finansierer sin tilværelse med kriminell 

aktivitet. 

Bevisførselen i saken har også klarlagt at det er tette bånd mellom kriminelle nettverk 

i Norge og i Sverige. Det vises til at xxxxxxx ble observert nattestid på en kjøretur 

17.09.2003 sammen med Xxxxxxx , David Toska og Erling Havnå, en tur retten har 

funnet bevist var en rekognosering forut for ranet av Postens Brevsenter. Retten viser 

videre til at den personen som avfyrte skuddsalvene mot politiet i forbindelse med 

ranet av Postens Brevsenter, snakket svensk. Det er på denne bakgrunn rettens 

oppfatning at rekruttering til ransaktivitet skjer mellom nettverkene, på tvers av 

landegrensene. 

Basert på det ovenstående, kan det oppsummeringsvis utledes at Ikmet Kodzadziku 

kun en gang i sitt liv har vært i Stavanger. Han gjennomførte da en alvorlig kriminell 

handling med den følge at det er 18 timer av oppholdet i Stavanger han ikke vil 

forklare seg om. I tid sammenfaller disse 18 timene med gjennomføring av NOKASranet. 

Tilfeldighetene vil det slik at samtidig som Kodzadziku begår sin alvorlige 

kriminelle handling driver flere av hans bekjente i det kriminelle miljøet alvorlig 

ransaktivitet i samme by. Både NOKAS-ranerne og Kodzadziku flykter fra byen til 

noenlunde samme tidspunkt. I likhet med Kodzadziku og xxxxxxx har heller ikke 

deltakerne i NOKAS-ranet annen tilknytning til denne byen enn den aktuelle 

kriminelle handling som de angivelig utøver parallelt og uvitende om hverandre. 

Kontakt med xxxxxxx

Retten legger til grunn at Kodzadziku og xxxxxxx dagen før ranet, den 04.04.2004, 

ved fire anledninger ringte telefonnummer tilhørende xxxxxxx , henholdsvis kl. 

12.05 og 12.13, fra telefonautomat ved Scandic Hotel på Tjensvoll og kl. 13.37 og 

15.29 fra telefonautomater på Stavanger Lufthavn, Sola. 

Retten legger til grunn at xxxxxxx har en sentral posisjon i et kriminelt nettverk i 

Sverige med utspring i det albanske miljøet. Retten bygger dette på den samlede 

bevisførsel, men vil blant annet peke på den kondolasjonstur som Halimi og flere 

andre fra det kriminelle miljø på Østlandet foretok 01.04.2004 som følge av at en bror 

av xxxxxxx var død og gravlagt i Makedonia. Retten sammenholder dette med den 

massive oppmerksomhet ransmiljøet viste ved å være til stede også i Xxxxxxx s 

begravelse. Det er på det rene at også Xxxxxxx hadde en sentral plass i et kriminelt 

nettverk. Retten legger til grunn at den oppmerksomhet som ble vist både xxxxxxx 

ogxxxxxxx er en form for oppmerksomhet som spesielt vies fremtredende personer i 

det kriminelle miljø. 

Ved å sammenholde Kodzadzikus opplysning om at han fra Stavanger ringte nettopp 

xxxxxxx fire ganger den 04.04.2004 med Halimis opplysing om at han den 

01.04.2004 var på kondolasjonsbesøk hos xxxxxxx , kan det konstateres et nytt 

tilfelle av påfallende sammentreff. To aktivt kriminelle, Halimi og Kodzadziku, 

utfører alvorlige kriminelle handlinger parallelt, i samme by og angivelig uten å vite 

om hverandres aktivitet. Disse to personene har nær tilknytning til xxxxxxx , det vil 

si nær tilknytning til samme kriminelle lederskikkelse. Den 01.04.2004, bare 5 dager 

før NOKAS-ranet blir gjennomført, var en av ranerne, Ridvan Halimi, på besøk hos 

xxxxxxx , samme person som Ikmet Kodzadziku ringte til fire ganger under 

gjennomføringen av sitt kriminelle oppdrag i Stavanger. 

Tilfeldighetene vil det altså slik at mens Ikmet Kodzadziku og xxxxxxx reiser rundt i 

Stavanger-området i ca. 35 timer angivelig for å levere et parti narkotika, 

gjennomfører kompiser fra det kriminelle nettverk Norges-historiens største ran. De 

utfører aktivitetene uvitende om hverandre. De to forskjellige forbrytelsene skjer i en 

by ingen i dette nettverket har tilknytning til og knapt nok har vært i før.

DNA-funn på sigarettsneip 

Som det fremgår av det ovenstående, er det mellom NOKAS-ranet og Kodzadzikus 

kriminelle aktivitet flere tilknytningspunkter for så vidt gjelder tilhørighet til 

kriminelt nettverk, aktiviteten i Stavanger samt tidsperioden for den kriminelle 

aktivitet. Det kan være mulighet for at tilfeldighetene på dette vis hoper seg opp og at 

Kodzadziku, som han har forklart, verken har hatt befatning med eller kjennskap til 

NOKAS-ranet. For retten blir det på denne bakgrunn av stor viktighet å vurdere den 

bevismessige verdi av DNA fra Kodzadziku som er funnet på en sigarettsneip i en 

Ford Excursion med registreringsnummer XXXXXXX , som konkret kan knyttes til 

forberedelsen av NOKAS-ranet. Konfrontert med funnet av DNA på sigarettsneipen, 

opplyste Kodzadziku at han ikke kunne forklare dette funnet. Han hadde ikke sittet i 

denne bilen, og det var ikke likt ham å slenge sigarettsneiper på bilgulvet. 

Retten legger til grunn at sigarettsneipen ble funnet i Ford Excursion XXXXXXX i 

fotbrønnen bak førersetet. På sigarettfilteret er det funnet en delvis DNA-profil. 

Retten legger til grunn at DNA-materialet er fra Kodzadziku. Det normale er at DNA 

på en sigarettsneip avsettes av den som røyker sigaretten. Det er i denne saken ikke 

bevismessige holdepunkter for noen alternativ DNA-besmitning av sigarettsneipen. 

Kodzadzikus forsvarer har vist til at sneipen kun består av sigarettfilteret og at filteret 

er flatklemt og maltraktert. Forsvareren har på denne bakgrunn lansert teorien om at 

sigarettsneipen kan være ”tråkket inn” i bilen. Til dette vil retten vise til at sigaretten 

er funnet i fotbrønnen bak førersetet. Funnstedet er forenlig med at den er blitt tråkket 

på og flatklemt. Det er ingen opplysninger som gir holdepunkter for at denne 

sigaretten skal ha klistret seg under en sko eller på annet vis skal ha kommet seg inn i 

bilen på egenhånd. Retten kan ikke se at det er faktisk grunnlag for forsvarers teori 

om sigarettsneipens selvstendige vandring inn i bilen. 

Forsvarer har videre anført at opplysningen om DNA på sigarettsneipen kan skyldes 

en feilregistrering fra politiets side. Heller ikke denne teorien fra forsvarers side 

finnes det bevismessig underbyggelse av. Det er rettens generelle oppfatning at 

politiet har foretatt en systematisk registrering og håndtering av bevismaterialet.

Rutinene som er fulgt synes betryggende. Det kvalitetssikringssystem som er etablert 

har gjort det mulig å oppdage og rette feil. Vedrørende sigarettsneipen med 

Kodzadzikus DNA, er det ikke påvist konkrete forhold som skulle tilsi at det 

foreligger feilregistrering. På dette grunnlag kan retten ikke se at forsvarers teori om 

feilregistrering kan tillegges bevismessig vekt. 

Under henvisning til det ovenstående legger retten således til grunn at filteret fra en 

sigarett røykt av Ikmet Kodzadziku er blitt etterlatt i fotbrønnen bak førersetet i Ford 

Excursion med registreringsnummer Xxxxxxx. Denne bilen og en annen Ford 

Excursion med registreringsnummer Xxxxxxx ble stjålet fra et bilverksted på Hamar 

den 20.02.2004. En annen ransdeltaker, Kjell Schumann, sto bak dette tyveriet 

sammen med en ikke navngitt person. Hensikten med tyveriet var utelukkende å 

skaffe biler som skulle brukes ved NOKAS-ranet. Ved funnet av Kodzadzikus DNA i 

en tiltenkt ransbil, er Kodzadziku beviselig tilknyttet den konkrete forberedelsen av 

NOKAS-ranet. Sett i sammenheng med de ovennevnte påfallende sammentreff, utgjør 

funnet av hans DNA i en ransbil det bevismoment som undergraver troverdigheten av 

hans historie om alvorlig kriminalitet utført parallelt med at hans kriminelle kompiser 

utførte NOKAS-ranet. 

Det er fra aktoratet anført at Kodzadziku var i Stavanger da han etterlot seg 

sigarettsneipen i bilen. Vedrørende denne anførselen legger retten til grunn at de to 

Fordene samme natt som tyveriet skjedde, ble kjørt til Oslo og hensatt ved Bjerke 

travbane. I henhold til Ridvan Halimis forklaring ble bilene etter en tid hentet og 

plassert i hans garasje. Kjell Schumann forklarte at han den 12.03.2004 lastet begge 

bilene på en trekkvogn og transporterte bilene fra Oslo til Stavanger. Bilene ble den 

13.03.2004 kjørt av trekkvognen og parkert i et lagerbrygg i Løkkeveien i Stavanger. 

I henhold til forklaringen fra Schumann, fattet han mistanke om at biltransporten fra 

Oslo til Stavanger var sporet og ga derfor ordre om at de to Fordene ikke skulle 

brukes i NOKAS-ranet, men fraktes tilbake til Oslo. 

Ridvan Halimi forklarte i retten at han den 16.03.2004 kjørte Forden med 

registreringsnummer Xxxxxxx tilbake fra Stavanger til Oslo. Bilen ble hensatt på 

Etterstad ved Oslo og forsøkt påtent. Samme dag ble bilen inntauet av Viking 

Redningstjeneste.

Den andre Ford Excursion med registreringsnummer Xxxxxxx, som sneipen ble 

funnet i, ble i henhold til Schumanns forklaring kjørt av Schumann fra Stavanger til 

Østlandet den 18.03.2004. Bilen er registrert i bomstasjonen Løvås kl. 19.15 denne 

dagen på vei nordover mot Oslo. Retten legger til grunn at Schumann beholdt 

kontrollen over denne bilen frem til han ble arrestert 11.05.2004. Nøkkelen til Ford 

Excursion med registreringsnummer Xxxxxxx ble i forbindelse med arreststasjonen 

også funnet i lommen til Schumann. 

Ovennevnte redegjørelse for bilenes kjørerute fra de ble stjålet på Hamar den 

20.02.2004 og til de ble beslaglagt av politiet, understøttes av utkjørt antall kilometer 

slik det kan avleses på begge bilene. Bilen der sneipen ble funnet, XXXXXXX , er 

kjørt ca. 90 mil hvilket stemmer med avstanden Hamar til Oslo og fra Stavanger til 

Oslo. Denne bilen er kjørt 71 kilometer lenger enn XXXXXXX . Differansen kan 

forklares med at XXXXXXX ble kjørt av Halimi fra Stavanger til Oslo den 

16.02.2004 og inntauet av Viking Redningstjeneste fra Etterstad samme dag. Forden 

med registreringsnummer XXXXXXX ble kjørt fra Stavanger til Oslo først 

18.03.2004 og brukt en del av Schumann før denne ble beslaglagt av politiet 

11.05.2004, hvilket kan forklare tillegget på 71 kilometer i utkjørt distanse. 

Det er ikke fremkommet opplysninger verken fra Halimi, Kodzadziku selv eller vitner 

om at Kodzadziku skal ha vært i nærheten av Ford Excursion med 

registreringsnummer XXXXXXX mens den sto i en garasje i Oslo før den ble 

transportert til Stavanger. Etter at bilen ble kjørt av Schumann fra Stavanger til Oslo, 

ble denne disponert av Schumann, og det er heller ikke fremkommet opplysninger om 

at Kodzadziku i den etterfølgende perioden var i kontakt med bilen. 

Kodzadziku forklarte i hovedforhandlingen at han etter oppmøtet i begravelsen til 

Xxxxxxx den 13.02.2004 kun var i Norge ved to anledninger. Den ene var helgen 

rundt 03.04. til 05.04.2004 da han var på det ulovlige ærend i Stavanger. Idet reisen 

ble utført i kriminell hensikt hadde han i tråd med sin praksis mobiltelefonen 

avskrudd. Den andre anledningen var en kort tur til Oslo i februar/mars. Dette var en 

dagstur der han angivelig var på et ca. 5 minutters besøk på en spilleklubb drevet av 

Halimi. Han snakket imidlertid ikke med Halimi på denne turen. Videre opplyste

Kodzadziku at han på turen i februar/mars ikke satt i en annen bil enn den han brukte 

på dagsturen fra Göteborg til Oslo og tilbake igjen. 

På bakgrunn av ovennevnte faktum kan retten ikke se at det er grunnlag for å hevde at 

sigarettsneipen er kommet inn i Forden i tiden fra den ble stjålet på Hamar og før den 

ble fraktet til Stavanger. Kodzadziku benekter å ha vært i bilen på dette tidspunkt, og 

det er heller ikke grunnlag for noen teori om at en slik sigarettsneip skal ha blitt 

tråkket inn i bilen av andre. Det er ikke anført og det er heller ikke grunnlag for å 

hevde at sigarettsneipen er kommet inn i bilen etter at Schumann fraktet bilen tilbake 

fra Stavanger til Oslo 18.03.2004 og frem til bilen ble beslaglagt av politiet 

18.05.2004. 

Utlisting av trafikk til og fra Kodzadzikus telefon Xxxxxxx viser visse perioder uten 

aktivitet. Ransperioden fra 02.04. til 06.04.2004 er en slik periode. Det er heller ikke 

aktivitet den 13.02.2004, forenlig med begravelsen av Xxxxxxx . Videre er det ingen 

mobilaktivitet i perioden 12.03. til 16.03.2004. I denne perioden er siste utgående 

samtale fra Kodzadzikus telefon den 12.03.2004 kl. 00.43. Frem til kl. 04.23 denne 

datoen har telefonen vært i bevegelse idet det kan leses ut at mobilen har skiftet 

basestasjoner. De samtalene som har kommet inn er blitt viderekoblet. Sammenholdt 

med Schumanns forklaring om at han den 12.03.2004 lastet Fordene opp på 

trekkvognen og kjørte til Stavanger 13.03.2004, er det ikke holdepunkter som tilsier 

at sigarettsneipen har kommet inn i bilen mens denne 12.03.2004 befant seg i Oslo. 

Perioden med mobiltaushet hos Kodzadziku fra 12.03. til 16.03.2004 er 

sammenfallende med en tidsperiode da det var stor aktivitet i Stavanger-området i 

forbindelse med ransplanleggingen. Foruten David Toska er Ridvan Halimi, Lars- 

Erik Andersen, Kjell Schumann, Dan Pettersen og Xxxxxxx til stede og involvert i 

planleggingsaktiviteten. Begge Fordene befant seg i Stavanger. Det er på det rene at 

funnet av sigarettsneipen med Kodzadzikus DNA knytter ham til en av Fordene stjålet 

til bruk i ranet. Forflytningen av ransbilen fra Hamar via Oslo til Stavanger og tilbake 

til Oslo, sammenholdt med perioder der Kodzadzikus mobiltelefon er inaktiv, 

indikerer at Kodzadziku har etterlatt denne sneipen i ransbilen mens ransbilen befant 

seg i Stavanger. For retten fremstår dette som nok et indisium på at Kodzadziku har 

vært i Stavanger og deltatt under ransplanleggingen.

Selv om retten med strafferettens krav til bevis neppe kan legge til grunn at 

sigarettsneipen er kommet inn i bilen i Stavanger, finner retten bevist ut over rimelig 

tvil at Kodzadziku ved å etterlate seg en sneip i en bil som utelukkende har vært 

stjålet og disponert for bruk ved NOKAS-ranet, uomtvistelig og konkret er knyttet til 

forberedelsen av NOKAS-ranet. 

Retten har ovenfor pekt på at det kan skyldes tilfeldigheter at Ikmet Kodzadziku 

utfører alvorlig kriminalitet i Stavanger samtidig som kompiser fra overlappende 

kriminelle nettverk utfører NOKAS-ranet i samme by. Når Kodzadziku som vist 

ovenfor kan knyttes til konkrete forberedelser i NOKAS-ranet ved å ha etterlatt seg en 

sigarettsneip i en tiltenkt ransbil, overskrides grensen for det som kan oppfattes som 

tilfeldige sammentreff. Retten har ingen tro på at Kodzadziku og xxxxxxx 

tilfeldigvis befinner seg i Stavanger, og utfører annen alvorlig kriminalitet samtidig 

som Halimi og andre fra det overlappende kriminelle nettverk begår NOKAS-ranet, et 

ran Kodzadziku også konkret kan knyttes til planleggingen av. 

Øvrige bevis og vitner 

I en ryggsekk hentet ut fra den dels utbrente lastebilen som sperret utkjørselen ved 

Stavanger politikammer, er det funnet 12 merkelapper som har vært festet til like 

mange Stadium-treningsbagger. Retten legger til grunn at treningsbagger av merket 

Stadium ble brukt til å frakte ransutbyttet fra NOKAS-lokalet. Utlisting av 

Kodzadzikus mobiltelefonaktivitet indikerer at han på et visst tidspunkt har befunnet 

seg innenfor den basestasjon som ligger i området til Stadium-butikken Kollered og 

siden har beveget seg i en basestasjon i Göteborg sentrum. Det er videre vist til 

telefonaktivitet mellom Stadium-butikken Kollered og Staduim-butikken i Fredsgatan 

i Göteborg sentrum. Dette er sammenholdt med salg av syv Stadium-bagger i 

Stadium-butikken i Fredsgatan 24.03.2004 kl. 15.28. Slik retten ser det kan de 

baggene som ble brukt ved gjennomføringen av NOKAS-ranet likevel ikke konkret 

knyttes til Ikmet Kodzadziku. Bevismessig kan det imidlertid konstateres at det under 

NOKAS-ranet ble benyttet bagger av svensk fabrikat som ikke selges i Norge. Dette 

faktum bestyrker rettens oppfatning av at det er tette bånd mellom kriminelle nettverk 

både i Norge og Sverige.

Ved rettens vurdering av skyldspørsmålet, vises det videre til vitneforklaringen fra 

vitnet Steinar xxxxxxx . For så vidt gjelder rettens vurdering av vitnets troverdighet 

vises det til redegjørelsen under skyldspørsmålet vedrørende tiltalte Metkel Betew. 

I løpet av den andre samtalen mellom xxxxxxx og Metkel Betew fremkom det 

opplysninger av betydningen også for skyldspørsmålet vedrørende Kodzadziku. 

Betew var ved denne samtalen stresset og sliten. Han forklarte om det som hadde gått 

galt ved gjennomføringen av ranet. Betew fortalte at noen svensker var tatt i 

fartskontroll etter at de var kommet til Stavanger. I samtalen med Betew kommenterte 

vitnet xxxxxxx denne opplysningen ved å si at det ”var sinnssykt at de da skulle 

være med idet politiet allerede hadde registrert de og ville sjekke dette opp”. Til dette 

svarte Betew at ”vi snakket med de to. xxxxxxx sa de skulle være med og at dette var 

deres valg.”. 

Som det fremgår av rettens redegjørelse under skyldspørsmålet vedrørende Betew, er 

det rettens oppfatning at vitnet xxxxxxx har avgitt en troverdig forklaring som retten 

fester lit til. Retten kan ikke se at det er noe ved opplysningene som Betew 

viderefortalte til vitnet xxxxxxx som virker påfallende eller usannsynlig. Det forhold 

at Kodzadziku og xxxxxxx ble tatt i fartskontroll er en vitterlig kjensgjerning. 

Hendelsen utgjør først og fremst en risiko for de to som ble sat xxxxxxx t i 

fartskontrollen. Det er ikke usannsynlig at hendelsen har vært et tema som ble 

diskutert mellom ransdeltakerne. Det forhold at de to fikk et valg om å trekke seg ut, 

fremstår heller ikke som usannsynlig. Det vises til at risikoen for oppdagelse 

begrenser seg til de to som ble sat xxxxxxx t i trafikkontrollen og ikke påfører de 

øvrige særlig risiko, dette under henvisning til den strenge kodeks som gjelder i ” 

ransmiljøet” relatert til det å ikke forklare seg om medsammensvorne. 

Kodzadziku forklarte at xxxxxxx ble oppringt ved fire anledninger den 04.04.2004, 

det vil si etter trafikkontrollen der både Kodzadziku og xxxxxxx oppga sin identitet 

til politiet. En slik kontakt mellom de to ransdeltakerne og lederskikkelsen xxxxxxx 

er ikke uforenlig med et behov hos Kodzadziku og xxxxxxx for å avklare spørsmålet 

om eventuell fortsatt ransdeltakelse etter at de så kort tid før ranet har oppgitt sin 

identitet til politiet.

Det forhold at xxxxxxx flykter og vedvarende også fortsatt er på flukt, indikerer en 

tilknytning til ranet i Stavanger. 


Etter en samlet vurdering av bevisene legger retten til grunn at Kodzadziku deltok ved 

gjennomføringen av NOKAS-ranet. Det er ved bevisvurderingen særlig lagt vekt på at 

Kodzadzikus forklaring om annen kriminell aktivitet på ranstidspunktet fremstår som 

svært lite troverdig, at Kodzadziku har avgitt falsk forklaring, at Kodzadziku gjennom 

sigarettsneipen kan knyttes konkret til forberedelsen av NOKAS-ranet samt Betews 

opplysning til vitnet xxxxxxx om at xxxxxxx og Kodzadziku fikk tilbud om å trekke 

seg, men likevel valgte å bli med på ranet. 

Med vekt på opplysningene ransdeltaker Betew ga til vitnet xxxxxxx , legger retten 

til grunn at det har vært direkte kommunikasjon blant annet om trafikkontrollen 

mellom Kodzadziku på den ene siden og de øvrige ransdeltakerne på den andre siden, 

og at denne kommunikasjon har funnet sted i Skjeneholen forut for ranet. Det er ikke 

grunnlag for å plassere Kodzadziku i en vaktrolle, for eksempel i Sørmarka. Retten 

legger til grunn at Kodzadziku var en av de elleve som deltok under 

ransgjennomføringen. 

Under henvisning til det som tidligere er gjennomgått vedrørende de subjektive og 

objektive straffbarhetsvilkår finner retten at straffbarhetsvilkårene også for 

Kodzadzikus del er innfridd. Kodzadziku blir derfor å dømme for grovt ran med 

døden til følge, overtredelse av straffelovens § 268 2. og 3. ledd jfr. § 267 1. og 3. 

ledd. Han blir videre å dømme for overtredelse av straffelovens § 60a. Det vises til 

det som tidligere er omtalt vedrørende subjektive og objektive straffbarhetsvilkår for 

domfellelse etter denne bestemmelsen. Slik retten ser det utgjør Kodzadzikus 

tilknytning til lederskikkelsen xxxxxxx , samt øvrig tilknytning til kriminelle 

nettverk både i Norge og Sverige, forhold som ytterligere bestyrker hans tilknytning 

til organisert kriminell virksomhet. Retten legger således til grunn at Ikmet 

Kodzadziku var klar over at NOKAS-ranet ble utøvet som et ledd i virksomheten til 

en organisert kriminell gruppe.

Tiltalte nr. 7, Lars-Erik Andersen 

Innledning 

Lars-Erik Andersen er født Xxxxxxx og har oppgitt å bo i Xxxxxxx, 0491 Oslo, pt. 

varetektsfengselet. Han oppgir å være ugift, har ingen forsørgelsesbyrde og oppgir å 

være servicetekniker, for tiden uten arbeid. 

Han er straffedømt tidligere, første gang ved Oslo forhørsretts dom av 18.03.1996 for 

overtredelse av straffelovens bestemmelser om bilbrukstyveri, heleri mv. til 60 dagers 

betinget fengsel. 

Han ble deretter 28.05.2000 bøtlagt ved Oslo politidistrikt for overtredelse av 

straffelovens narkotikabestemmelser, og han er på ny dømt 02.12.2002 for 

overtredelse av våpenloven til henholdsvis 90 dagers betinget og 90 dagers ubetinget 

fengsel. Dommen gjaldt erverv av en Noricon automatisk pistol kaliber 45 og bæring 

av denne på offentlig sted samt erverv av ni skarpe skudd. 

Den neste dommen, og da dom nummer tre, er Oslo tingretts dom av 03.04.2002 for 

overtredelse av vegtrafikklovens bestemmelser om promille/ruskjøring og han er 

deretter bøtlagt for overtredelse av legemiddelloven ved Romerike politikammers bot 

av 09.02.2003 med kr. 3.0000 subsidiært 60 dagers fengsel. 

Hans dom nummer fire er Oslo tingretts dom av 25.02.2004 som gjaldt falsk anklage, 

trusler, legemsfornærmelse mv. hvor han som fellesstraff ble dømt til fengsel i 1 år. 

Han fikk dom nummer fem ved Asker og Bærum tingretts dom av 28.05.2004 hvor 

han, sammen med Xxxxxxx og Xxxxxxx, ble dømt for overtredelse av straffelovens § 

222 og 227, henholdsvis for tvang og trusler samt skadeverk, til 45 dagers ubetinget 

og 15 dagers betinget fengsel. 

Hans sjette og siste dom er av 09.05.2005 hvor han i Oslo tingrett ble dømt for trusler, 

kjøring i ruset tilstand og for erverv av kokain til fengsel i 120 dager samt en bot stor

kr. 3.000. 

Som det fremgår ovenfor og innledningsvis, er Lars-Erik Andersen satt under tiltalte 

for grovt ran med døden til følge forøvet av en organisert kriminell gruppe, eller for å 

ha medvirke til dette, sammen med de medtiltalte David Aleksander Toska, Kjell 

Alrich Schumann, Erling Mathias Havnå, Metkel Negassie Betew, Ridvan Halimi, 

Ikmet Kodzadziku, Alf Henrik Christensen, Dan Pettersen, Johnny Thendrup og 

Thomas Thendrup. Lars-Erik Andersen har ikke erkjent straffeskyld. 


prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har retten funnet Lars-Erik 

Andersen skyldig i henhold til tiltalen. Retten vil nedenfor begrunne avgjørelsen av 


Lars-Erik Andersens tilknytning til de øvrige tiltalte 

Lars-Erik Andersen har forklart at han kjenner David Toska siden 17 - 18 års alderen 

via blant annet xxxxxxx . Retten viser i den forbindelse til at det fra desember 2003 

og frem til 25.05.2004 har vært til sammen 32 telefonkontakter mellom Andersen og 

Toska, og dette til tross for at Toska var lite tilgjengelig på telefon i Sandnes, hvor 

han bodde frem til 19.04.2004. Telefonutlistingen viser også at det mellom Andersen 

og medtiltalte Metkel Betew har vært 88 telefonkontakter i samme periode. 

Andersen har også gjennom Toska blitt kjent med Xxxxxxx , Metkel Betew, Ridvan 

Halimi og Thomas Thendrup. Allerede sommeren 2003, som beskrevet innledningsvis 

i dommen, var Andersen på tur vestover sammen med xxxxxxx for angivelig å 

besøke xxxxxxx på Tyrili ved Kristiansand og David Toska som leide en hytte i 

området. Deretter dro hele følget, inklusive xxxxxxx og xxxxxxx med kjæreste, til 

Stavanger hvor man så vidt vites leide en hytte i Kongeparken på Ålgård. 

Høsten 2003 finner retten godtgjort at han ble tilbudt å bli med David Toska, hans 

samboer Xxxxxxx og deres sønn Xxxxxxx på flyttingen vestover hvor de, etter et 

opphold i Kristiansand på Caledonien Hotell, ankom Ålgård Hotell ca. 20.11.2003 og 

hvor Toska sjekket inn under det falske navnet ”Ole Petter Elvekrok”.

Forklaringen til Andersen er forenlig med det DNA-funn som senere er gjort i den 

bolig Toska deretter leide i Skjeneholen i Sandnes og på et nøkkelkort fra Ålgård 

Hotell. 

Lars-Erik Andersens forklaring i retten - alibi 

Ifølge Andersens forklaring i retten kjøpte Toska en mobiltelefon med startpakke og 

kontantkort på Kvadrat. Deretter dro de på flere visninger før man etter noen dager 

inngikk leiekontrakt på huset i Smeaheia som beskrevet tidligere. Andersen deltok 

også i diverse innkjøp til huset både av innbo og utstyr, fikk dette på plass og bisto 

følgelig under selve innflyttingen i Skjeneholen. 

Andersens deltakelse i husholdet er for så vidt også bekreftet ved diverse 

fingeravtrykk i Skjeneholen, DNA på en rekke gjenstander, emballasje mv. fra denne 

perioden, det meste fra før årsskiftet 2003/-04. 

Andersen returnerte så til Oslo ved månedsskiftet november/desember 2003. At han 

hadde et rusproblem på denne tiden, synes bekreftet ved at han 06.12.2003 pågripes 

for overtredelse av løsgjengerloven og angivelig etter å ha gitt falsk forklaring og 

falsk identitet i Oslo. 

Retten finner imidlertid allerede på dette tidspunkt godtgjort at Andersen har skjønt at 

Toskas hensikt med å flytte til Sandnes/Stavanger-regionen åpenbart ikke har vært 

bare for ”å få fred”, men at Toska allerede på dette tidspunkt også har hatt planer om 

å foreta straffbare forhold her i distriktet. Toska har i egen forklaring fortalt at han 

faktisk allerede sommeren 2003 med dette for øyet, kikket seg nærmere om i 

distriktet, uten at det er noen holdepunkter for at Lars-Erik Andersen har hatt noe med 

dette å gjøre, ut over en åpenbar mistanke om hva Toska her vitterlig planla. 

Lars-Erik Andersen og xxxxxxx reiste i desember 2003 på en ”festetur” til Thailand. 

Ved årsskiftet 2003/-04, skal Andersen etter hjemkomst ha kontaktet en tredjeperson 

som kjente David Toska og da med ønske om på ny å få besøke Toska og hans familie 

i Sandnes.

Andersens neste tur til Sandnes skjedde så primo januar 2004 hvor han til tross for 

klar beskjed på forhånd, likevel medbrakte sin mobiltelefon til Skjeneholen. Under et 

besøk på Kvadrat finner retten godtgjort at han sammen med Toska møtte medtiltalte 

Dan Pettersen og vitnet xxxxxxx . Toska skal angivelig ha hilst på Dan Pettersen og 

dagen etter skal de igjen ha vært på Kvadrat og der truffet tiltalte Xxxxxxx . 

På dette møtet skal de ha snakket om at Xxxxxxx skyldte Toska penger, og videre at 

Xxxxxxx og Pettersen hadde fått ”noe bråk” med en skyldner og at det var spørsmål 

om Andersen kunne bistå med et innkrevingsoppdrag. 

Under oppholdet hos familien Toska i Sandnes har Andersen forklart at han flere 

ganger var ute og syklet i Sandnes-området, angivelig med både hansker og 

finlandshette, noe Toska ikke har bekreftet at han var i besittelse av i leiligheten i 

Skjeneholen. 

Lars Erik Andersens forklaring må her sees i lys av at det i den brennende Range 

Rover i Sørmarka etter ranet nettopp er funnet en tekstilrest - antakelig en 

finlandshette - med Andersens DNA, og at det videre i den brennende Range Rover 

også er funnet Andersens DNA i en sort høyrehanske i en delvis blanding med Erling 

Havnå som imidlertid har forklart at han aldri har vært i Skjeneholen. 

Andersens forklaring må også sees i lys av at det i en ransbag om bord på Gamle 

Henningsvær er funnet Andersens DNA på en balaklava (åpen finlandshette). På 

denne balaklavaen er det både kruttslam og ett glassfragment i en konklusjon som ” 

kan stamme fra en patronavfyring” og som ”kan stamme fra ett av lagene i 

sikkerhetsruten fra NOKAS-bygget”. 

Retten vil komme nærmere tilbake til disse funnene isolert sett, men finner allerede 

her å tilkjennegi at Andersens forklaring i forhold til dette klart fremstår som tilpasset 

de tekniske funn. Hva gjelder den bevismessige betydning av siktede/tiltaltes 

forklaringer til politiet, herunder nektelse mv., viser retten til den tidligere drøftelse i 

forhold til dette. 

Lars-Erik Andersens egen forklaring fra det ovenfornevnte besøk i Skjeneholen om at

han skal ha syklet rundt i området på Toskas sykkel, utstyrt med finlandshette og 

hansker som deretter på en uforklarlig måte skal ha havnet i den brennende Range 

Rover, er som nevnt også direkte motsagt av David Toska. Toska har redegjort for at 

han ikke var utstyrt med finlandshetter på dette tidspunkt av ransplanleggingen, langt 

mindre at slike ble oppbevart hjemme i Skjeneholen hvor også Xxxxxxx og Xxxxxxx 

bodde. Toska hadde heller ikke selv slikt utstyr til eget bruk i noen sammenheng. 

Andersen har forklart at han under besøket i januar ble bedt om å ta med Xxxxxxx og 

Xxxxxxx tilbake til Oslo, hvilket han angivelig skal ha gjort og Andersen har videre 

forklart at da de ankom Disenveien, besvimte Xxxxxxx på trappen, hvoretter 

Andersen, etter å ha sprunget inn med Xxxxxxx , skal ha gitt henne vann slik at hun 

kom seg noe, og deretter ringt David Toskas mor Xxxxxxx som er lege. Hun skal ha 

ankommet, hvoretter Andersen forlot stedet, noe xxxxxxx imidlertid ikke har kunnet 

bekrefte i retten. Hun har også forklart at hun mener hun ville ha husket en såpass 

dramatisk hendelse om den faktisk hadde funnet sted. 

Etter at Xxxxxxx ble skutt, har Lars-Erik Andersen redegjort for at både David Toska, 

Ridvan Halimi, Thomas Thendrup, Metkel Betew, Ikmet Kodzadziku og ham selv 

deltok i begravelsen. Deretter skal Andersen ha reist tilbake på besøk til Sandnes, 

angivelig uten noen fast avtale og nettopp på det tidspunktet hvor Toska har forklart 

at ransplanene nå var kraftig eskalert. Toska har bekreftet angjeldende besøk og 

videre at han sammen med Andersen kjørte til Bergen i en eldre blå japansk bil, 

angivelig leid av Erling Havnå. Andersen reiste deretter alene tilbake til Stavanger 

med hurtigbåt og - etter en motorstans - med buss fra Haugesund, og da for å ta hånd 

om et besøk som var ankommet Skjeneholen fra Oslo. 

David Toska kom dagen etter og dette er tidspunktet hvor flere sentrale personer er 

ankommet Sandnes. I tillegg til Toska og Andersen, kom Erling Havnå fra Arendal, 

Ridvan Halimi, Metkel Betew og Kjell Schumann fra Oslo. Samtidig leier Alf Henrik 

Christensen en Toyota varebil i Arendal. 

På dette tidspunkt har Lars-Erik Andersen også erkjent at han nok ”mente de hadde 

noe på gang” og at det her har foregått en sentral og langt fremskreden 

ransplanlegging, finner retten ikke tvilsomt. På dette tidspunkt har Lars-Erik 

Andersen også vært i ransleiligheten i Nedre Dalgate. Han kjørte Toska dit og han

snakket også med medtiltalte Dan Pettersen og Xxxxxxx . 

Lars-Erik Andersen har på dette tidspunkt vært i dekkleiligheten hvor det befant seg 

store mengder våpen og utstyr. Han har også vært eksponert for de medtiltalte, 

herunder både huseier Dan Pettersen og hans kamerat Xxxxxxx . Det er åpenbart for 

retten at David Toska på ingen måte ville utsatt sin venn Lars-Erik Andersen for 

denne eksponering, ei heller la leiligheten som det sentrale rans- og dekksted bli 

eksponert, om ikke nettopp Lars-Erik Andersen for lengst var informert om og var en 

del av den pågående ransplanlegging. 

Andersen har nektet å opplyse hvem de personene var som kom til Stavanger 

kjørende i en Golf 10.03.2004, kl. 23.41 ved bompassering på Bråstein. Det var disse 

personene Toska anmodet Andersen om å reise hjem for å ta hånd om. Retten finner 

dette påfallende, idet disse nettopp ville kunne gi Andersen støtte i forhold til hva han 

visste nå når NOKAS-ranet var i ferd med å bli ferdig planlagt og særlig Andersens 

forhold til besøket i rans-/dekkeleiligheten i Nedre Dalgate. Andersen opplyser kun at 

han ble kjørt i den aktuelle Golf neste dag til stasjonen for retur til Oslo med toget. 

Han skal deretter ha tatt opphold hos xxxxxxx på Oppsal, delvis også vært med 

xxxxxxx som budbilsjåfør/sidemann og frem til ranshelgen vært sammen med 

xxxxxxx og xxxxxxx frem til hun lørdag 02.04.2004 på morgenen reiser til Estland. 

Torsdag 01.04.2004 har Andersen forklart at han mistet sin mobiltelefon, ringte 

Telenor og fikk denne sperret. Videre sa han at han etter å ha kjørt xxxxxxx til 

Gardermoen 02.04.2004, kjørte innom Xxxxxxx i Disenveien, hvor det blant annet 

ble ringt til xxxxxxx . 

Samme lørdag har Andersen hevdet at han leverte xxxxxxx s bil til xxxxxxx på 

Storro for reparasjon, og deretter fikk han xxxxxxx til å hente seg. På direkte 

spørsmål i retten har ikke xxxxxxx kunnet bekrefte at dette vitterlig skjedde denne 

dato, men at det muligens kan ha vært en uke tidligere. 

Andersen har så forklart at han spiste lunsj med Hammouda på Grünerløkka, uten at 

Hammouda kan bekrefte at dette skjedde angjeldende dag, og videre skal Andersen ha 

vært på Egertorget, også dette sammen med Hammouda. Hammouda kan heller ikke

ekrefte at dette var angjeldende dag. De reiste deretter til platebutikken på 

Egertorget og malingsbutikken på Hammersborg, før Andersen så settes av ved 

leiligheten til xxxxxxx . Andersen drar deretter ned til xxxxxxx på Grønland. Resten 

av kvelden skal han så ha oppholdt seg hos xxxxxxx , angivelig ha fått besøk av 

xxxxxxx , uten at xxxxxxx har kunnet bekrefte at det her er snakk om lørdag kveld 

03.04.2004. Som anført ovenfor har Andersen så forklart at det ”gikk i rus” frem til 

han sammen med xxxxxxx oppsøker xxxxxxx søndag i kveldingen etter angivelig å 

ha hentet ”dop” på Bjerke. Deretter skal så Sæter ha forlatt Andersen i leiligheten til 

xxxxxxx , hvor han nå skal ha ligget og sovet natt til mandag 05.04.2004 og resten av 

ransdagen. Det virker uforklarlig for retten at han når han deretter ser ransreportasjen 

på TV, ikke omgående skaffer seg et alibi ved å melde seg, kontakte sin forsvarer, 

bruke sitt bankkort eller lignende. Han visste at han ved sine besøk hos Toska både i 

Skjeneholen og Nedre Dalgate, før eller senere ville komme i politiets søkelys, jfr. 

også hans kunnskap om hva Toska drev med planlegging av. At han ikke umiddelbart 

meldte seg for politiet ransdagen i en sak som denne når han vitterlig hadde vært i 

Oslo ransdagen, finner retten aldeles uforståelig. 

Lars-Erik Andersen fikk første gang etter ranet innkalling til vitneavhør 26.05.2004, 

og han har i retten forklart at han forsto etter sine opphold i Sandnes at David Toska 

kunne være involvert. 

Det følger av angjeldende avhør at det politiet her var på jakt etter, nettopp var 

undersøkelse omkring personer og NOKAS, hvilket er protokollert i avhøret. Retten 

finner det oppsiktsvekkende at ikke Lars-Erik Andersen i alle fall på dette tidspunktet 

usminket og uoppfordret forklarte at han selv ikke hadde noe med ranet å gjøre selv 

om han hadde vært på flere besøk i Sandnes hos David Toska. Han oppga heller ikke 

umiddelbart at han hadde sovet i Oslo natt til ransdagen og befunnet seg i xxxxxxx s 

leilighet, og videre forholdet til xxxxxxx , xxxxxxx , xxxxxxx mv. som angivelig 

kunne bekrefte dette. 

På dette tidspunkt forelå ingen siktelse, men Andersen måtte klart forstå at hans nære 

vennskap med Toska, besøk i Sandnes mv. nok ville bli et tema når man allerede nå 

ba om hans forklaring i forhold til ”undersøkelser omkring personer og NOKAS”. 

Også på bakgrunn av den fundamentale opplysningen fremkommet i retten, nemlig at

Andersen ikke hadde vært i Sandnes etter 10.03.2004, finner retten særlig påfallende 

at han ikke umiddelbart forklarte til politiet. Retten finner det også uhyre 

problematisk å forstå at ikke også Andersen, uskyldig som han hevder å være, ikke 

også umiddelbart avga sitt DNA i en situasjon hvor han åpenbart forsto hvilken 

retning etterforskningen nå tok. 

Etter hvert som belastningene i varetekt bare økte, er det desto mer uforklaring at han 

ikke omgående forklarte seg ”ut av saken” og umiddelbart forklarte seg om sitt 

angivelige alibi. Jo lenger han ble sittende uskyldig i varetekt, jo mer tiltok 

belastningene. Retten finner det påfallende at han venter helt til han sammen med sin 

forsvarer fremsender PC-forklaringen 26.08.2005 med å opplyse dette. 

01.07.2004 ble vitnet xxxxxxx rettslig avhørt og han har i sin forklaring for retten 

bekreftet at han og Lars-Erik Andersen i etterkant av ranet snakket nærmere om dette. 

Når xxxxxxx , etter å ha blitt innkalt til politiavhør som han nektet å stille i, deretter 

ble innkalt til rettslig avhør, finner retten det mer enn påfallende at ikke xxxxxxx 

omgående og aldeles uoppfordret forklarte at hans kamerat Lars-Erik Andersen, som 

han visste allerede var avhørt som vitne og som han visste nå kunne være mistenkt, 

hadde sovet hjemme i xxxxxxx s leilighet ransnatten og ransmorgenen. 

Det er desto mer påfallende at ikke xxxxxxx , i det minste da Lars-Erik Andersen 

pågripes 30.10.2004, omgående tar kontakt med politiet og om ikke annet, så i det 

minste kunne forklare at selve pågripelsen av Andersen er uriktig. 

At xxxxxxx i det hele tatt lar sin beste venn Andersen sitte i varetekt under strenge 

restriksjoner helt frem til 06.09.2005, med andre ord nær ett år og forholder seg 

aldeles tyst om det var slik at han kunne gi Andersen alibi, er for retten mer enn 

påfallende. 

Lars-Erik Andersen pågripes 30.10.2004, gjøres kjent med siktelsen og vil da heller 

ikke gi forklaring. Retten viser her til Kripos-etterforsker Frøyslands forklaring om at 

han reiste til Oslo, ned på Grønland og fikk hentet Lars-Erik Andersen opp til sitt 

kontor hvor han presenterte siktelsen for ham. Andersen reagerte oppfarende, ville 

ikke forklare seg og forsøket på avhør som ble tatt opp på bånd, er avspilt for retten.

Andersens reaksjon finner retten ikke på noen måte er forenlig med en uskyldig 

ranspågrepet person med alibi. Det er uforståelig at ikke Andersen umiddelbart ville 

ha gitt nærmere opplysninger, oppgitt sitt alibi for å bli sjekket ut av saken, slik som 

flere andre ble på forskjellige grunnlag, om han vitterlig hadde hatt et alibi å oppgi. 

Andersen har i retten vist til at en tredjeperson, som han ikke ønsker å oppgi navnet 

på, på et tidligere tidspunkt hadde bedt ham om å holde kjeft, uten at retten kan se at 

dette overhodet rokker ved den sterke beveggrunn Andersen her hadde for å forklare 

seg nærmere om sitt alibi og videre oppgi sin tilknytning til xxxxxxx , xxxxxxx og 

xxxxxxx i den meget alvorlige situasjon han nå befant seg i. 

Desto vanskeligere blir dette å forstå når han heller ikke i fengslingsmøtene 01.11., 

12.11. og 26.11.2004 sier noe ut over at han intet har med saken å gjøre og at han var 

i Oslo, men ikke ut over dette angir noe som helst omkring det ovenfornevnte, med 

andre ord det alibiet han her mener å ha. 

Retten viser her til politiførstebetjent Frøyslands forklaring fordi Andersen angivelig 

etter sin forklaring heller ikke skal ha blitt spurt noe nærmere om dette. Retten finner 

at det ikke kan ha noen betydning i den særdeles alvorlige situasjonen han da befant 

seg i. At hans forsvarer heller ikke hadde dokumentinnsyn, kan retten ikke forstå 

hadde noen som helst betydning, og at heller ikke kron- og alibivitnet xxxxxxx som 

også var sammen med Andersen da han ble pågrepet, øyeblikkelig slo alarm, viser 

etter rettens oppfatning klart at det ikke er noe egentlig alibi som her foreligger. 

xxxxxxx har i retten forklart at det først er advokat Wiik Sørvik, med andre ord 

Andersens forsvarer, som tar kontakt med ham 06.09.2005 om dette, mer enn 3/4 år 

senere. Dette skjedde etter at Andersen også hadde stått frem i VG og forklart at han 

hadde alibi, fordi han hadde sovet hos en kamerat på Carl Berner og ikke på Grønland 

som det feilaktig sto i VG. 

Politibetjent xxxxxxx som avhørte xxxxxxx har i retten forklart at man, etter 

Andersens lange skriftlige forklaring oversendt av hans forsvarer 26.08.2005, ønsket 

å avhøre xxxxxxx nettopp i forhold til dette. Man forsøkte å kontakte xxxxxxx i 

leiligheten i Hammerfestgata 2, snakket med hans ekskone, var i Høybråtenveien 42

C som var fraflyttet og plombert og xxxxxxx snakket også med en nabo. Først dagen 

etter lyktes politiet å treffe alibivitnet xxxxxxx på telefon, hvor han uttalte at han før 

et eventuelt avhør ville snakke med sin advokat Oscar Ihlebæk og advokat Wiik 

Sørvik, Lars-Erik Andersens forsvarer. 

Fredag 09.09.2005 lyktes politiet så å treffe xxxxxxx på jobb. Han bekreftet at han 

hadde vært i kontakt med Andersens forsvarer, advokat Wiik Sørvik, som hadde 

forklart at han måtte gi forklaring ”som alibivitne”. xxxxxxx har også i retten 

forklart at han ble kontaktet av advokat Wiik Sørvik, snakket med ham på et kontor i 

Oslo og herunder ble forklart at han var stevnet og at han ”måtte forklare seg om 

alibiet til Lars-Erik og at Lars-Erik overnattet hos ham”. 

xxxxxxx har forklart at xxxxxxx deretter bekreftet at det forholdt seg slik. Videre 

skal vaktmester Guldbrandsen ha opplyst til xxxxxxx at xxxxxxx var blitt ” 

stresset” av den omtale VG hadde gitt av ham som såkalt ”alibivitne”. VG-oppslaget 

var av 08.09.2005 og både 07.09. og 08.09.2005 var xxxxxxx i kontakt med 

xxxxxxx . Det er altså først under avhøret 09.09.2005 og etter VG-oppslaget at 

xxxxxxx etter diverse oppfordringer kommer med forklaringen om at Andersen 

angivelig skal ha ligget hjemme hos ham på sofaen og sovet hele ransdagen. 

Sett i lys av det ovennevnte er det åpenbart for retten at xxxxxxx s ”alibiforklaring” 

for sin venn Lars-Erik Andersen, ikke kan ha utslagsgivende vekt. Heller ikke fordi 

xxxxxxx , xxxxxxx og Lars-Erik Andersen blant annet i Asker og Bærum tingretts 

dom av 28.05.2004 sammen ble dømt for et alvorlig tilfelle av trusler. I denne sak 

viser retten blant annet i skjerpende retning til at ”Lars-Erik Andersen fremstår som 

hovedgjerningsmannen”. Dette er en sak hvor Andersen hadde kastet en kniv i 

brakkeveggen, slått hull i veggen med en skiftenøkkel, ødelagt fornærmedes 

mobiltelefon og fremsatt trusler, samt å ha mottatt penger. Andersen for sin del nektet 

for overhodet å ha vært på plassen, nektet også uriktig for at han verken kjente de 

fornærmede xxxxxxx eller xxxxxxx , selv om Andersen under 

innkrevingsoppdraget skal ha truet med å slå inn knærne og drepe xxxxxxx . 

Når ”alibiet” i tillegg fremsettes av en noe underdanig medgjerningsmann som 

xxxxxxx , er det åpenbart at alibiet også av denne grunn har liten vekt for retten.

Dertil kommer at xxxxxxx lite eller intet husker verken fra uken før eller etter 

ranshelgen. Videre er det også uoverensstemmelser i forklaringen i forhold til tiltaltes 

egen forklaring, blant annet med hensyn til at Andersen fastholder at de så TV 

sammen da xxxxxxx var innom angjeldende formiddag, mens xxxxxxx for sin del 

fastholder at han gikk uten å klare å vekke Andersen. 

At vitnet xxxxxxx har vært innom xxxxxxx og Lars-Erik Andersen fredag eller 

lørdag før ranet, gir heller ikke Andersen noe alibi, noe heller ikke Andersens kamerat 

xxxxxxx gjør. xxxxxxx kunne i retten ikke huske noe av tiden før fredag 

02.02.2004, ei heller noe fra dagene etter 05.04.2004. Den meddømte xxxxxxx s 

forklaring om at han forlater Andersen hjemme hos xxxxxxx angivelig søndag 

04.04.2004, finner retten lite troverdig blant annet under hensyntagen til den 

ovenfornevnte dom, og at ikke også Sæter på et langt tidligere tidspunkt umiddelbart 

tok kontakt med politiet og tilkjennega dette. 

De tekniske bevis 

De tekniske bevis mot Andersen er i tillegg til det ovenfornevnte at det i den 

brennende lastebilen foran Stavanger politikammer er funnet hans DNA på et 

soveposetrekk med stropper, som angivelig ble funnet mellom madrass nr. 1 og 2, 

utlagt på gulvet og dynket med brennbare væsker. 

Retten nevner for ordens skyld at det i bilen som er erkjent ble kjørt av Johnny 

Thendrup, også er funnet DNA fra Ridvan Halimi på en Imsdal-flaske, DNA fra Kjell 

Schumann i ett par sorte hansker, DNA fra Lars-Erik Andersen og Metkel Betew 

innvendig i en smeltet sovepose. 

Funnet er ikke benektet av Andersen, men er forklart ut fra at han har overnattet hos 

Toska og brukt et soveposetrekk som hodepute. Som påpekt av retten er imidlertid 

funnet gjort i en meget spesiell bil sammen med andre medskyldiges profiler og da på 

utstyr utelukkende lesset inn i bilen som brannmateriale, og som det også var 

gjerningsmennenes klare forutsetning skulle brenne helt opp. 

I tillegg til dette er det i ransbilen, den brennende Range Roveren i Sørmarka, gjort to

DNA-funn med tilknytning til Andersen, nemlig på en tekstilrest - muligens en 

finlandshette - med en mulig innsmeltet plastspenne, et funn som er gjort i fotbrønnen 

bak i Range Roveren. Prøven har stor grad av likhet og er av vitnet xxxxxxx ikke 

utelukket å stamme fra Andersen, selv om prøven er lite komplett og er en 

blandingsprøve. Det er antatt at den smeltede spennen kan ha tilhørt en brille med 

strikk som har vært brukt under NOKAS-ranet. Funnet er gjort i en bil med diverse 

etterlatt ransutstyr tilhørende flere av ranerne. Det er som nevnt i angjeldende Range 

Rover også funnet DNA både fra Ridvan Halimi, Erling Havnå, Dan Pettersen og 

Lars-Erik Andersen, hvilket også er av atskillig bevismessig betydning for retten. 

Vedrørende denne finlandshette har Andersen forklart at hans DNA her må stamme 

fra de sykkelturer han har hatt med utgangspunkt i Skjeneholen vinteren 2004. Toska 

har som allerede nevnt bekreftet at han ikke oppbevarte slikt utstyr hjemme, hvor 

Xxxxxxx og Xxxxxxx også bodde. At det selve ranshelgen har vært mye ransutstyr i 

Skjeneholen som angivelig har vært prøvd av flere ransdeltakere, også deltakere som 

senere har trukket seg, er en annen sak. Etter Andersens forklaring skjer imidlertid 

dette på et tidspunkt hvor han ikke har vært til stede, og følgelig heller ikke har 

kunnet avsette noe DNA. Det er derfor underlig at hetta havnet i ransbilen og ikke 

heller i en ”overskuddsbag”, for eksempel om bord på Gamle Henningsvær. 

I tillegg til dette er det, og da fremdeles i den brennende Range Rover, funnet en sort 

høyrehanske med Lars-Erik Andersens DNA i en blandingsprøve med medtiltalte 

Erling Havnå. Blandingsprøven har likevel en klar hovedprofil for Lars-Erik 

Andersen, som nevnt tidligere. 

Prøven knytter Lars-Erik Andersen til Erling Havnå, som har erkjent å ha deltatt i 

Sørmarka. Andersens forklaring er at også denne hansken skal ha vært brukt av ham 

under besøk hos Toska i Skjeneholen, da han syklet rundt i distriktet og følgelig ha 

blitt brakt til den brennende Range Rover av andre, og da mest sannsynlig Havnå. 

Havnå har imidlertid ikke erkjent at han har vært annet enn utenfor Skjeneholen, men 

at han skal ha fått et par hansker av David Toska som skulle brukes under ranet. 

Andersen har her vist til dette og at det for hans del må være derfor hans DNA 

forefinnes i hansken.

Under hensyn til gjennomgangen innledningsvis i forhold til Andersens forklaringer, 

fremstår forklaringen hans også her som påfallende tilpasset sakens tekniske funn og 

bevis. 

At Andersens DNA nå er funnet både i den brennende lastebilen og i den brennende 

Range Rover finner retten vanskelig kan bero på tilfeldigheter, særlig ikke når det 

også om bord på Gamle Henningsvær i Drammensfjorden er funnet Andersens DNA 

på en finlandshette/balaklava i ransbaggen BB-3. 

I båtens sturom ble det fremme på babord side, gjemt bak to oppreiste madrasser og 

diverse pappakartonger/papplater, funnet til sammen fire sorte bagger, herunder to 

mindre bagger, og to soveposer. 

I ransbaggen BB-3 ble det funnet en tynn balaklavahette med DNA fra Lars-Erik 

Andersen rundt ansiktskanten og da som en ren profil/hovedprofil. Retten viser her til 

at det på baggen og på andre gjenstander i angjeldende bag også er funnet DNA fra 

Dan Pettersen og Kjell Schumann, henholdsvis på bærehåndtaket på et par hvite 

hansker og på en Ikea-pose. Det er videre i baggen funnet en skytevest av typen 

Swedish Body Armour og en kalosje med påviste seddelfragmenter fra en ekte 200og 

500-lapp, med andre ord makulatur fra bakgården i NOKAS. Det er dessuten i 

angjeldende bag også funnet et pistolmagasin med syv patroner kaliber 45 Gecco som 

passer til en Colt-pistol som det i den utbrente Saab er funnet to hylser fra og 

likeledes i lagerboden på Eik Nedre. 

Andersen har forklart at også denne balaklava må stamme fra en av hans mange 

sykkelturer med utgangspunktet Skjeneholen. Retten finner det usannsynlig at hettene 

ble spredt både til den brennende Range Rover og til ransbaggen om bord i Gamle 

Henningsvær sammen med utstyr som knyttes til andre ranere. 

Lars-Erik Andersens forklaring er ikke troverdig og særlig ikke etter at det på den 

samme hetten både er funnet kruttslam og ett glassfragment med konklusjonen ”kan 

stamme fra en patronavfyring” og som ”kan stamme fra ett av lagene i 

sikkerhetsruten fra NOKAS-bygget”, jfr. hva som tidligere er sagt om dette.

Selv om det ikke kan utelukkes at kruttslamrestene kan skyldes oversmitting fra 

magasin, vernevest, hansker, sko, hette eller for den saks skyld jakke, svekker 

funnene åpenbart Andersens forklaring ytterligere. 

Hva gjelder funn av glass på den samme finlandshette, viser retten her nærmere til 

overingeniørat xxxxxxx s forklaring i retten og Kripos’ tilleggsrapport om 

laboratorieundersøkelse. Det er for så vidt gjelder Andersens hette BB-3.9, vist til at 

det på denne ble påvist ett glassfragment, et glassfragment som ”kan stamme fra et 

av lagene i sikkerhetsruten fra NOKAS-bygget dog slik at det ikke kan trekkes noen 

konklusjon om at finlandshetten BB-3.9 har vært i umiddelbar nærhet av 

sikkerhetsruten da denne ble knust”. Som det fremgår av Kripos’ egne 

konklusjonsgrader, nyttes denne graden når det finnes overensstemmelser med liten 

grad av spor/ detaljrikdom som kan danne grunnlag for å trekke en sikrere 

konklusjon. Det knytter seg således tvil til resultatet av undersøkelsen. 

Uaktet dette, er funnet av glasspartikler og kruttslam noe som ytterligere svekker 

Lars-Erik Andersens forklaring om at det også her kun dreier seg om en såkalt ” 

sykkelhette” benyttet av ham tidlig på året. Også her bærer Andersens forklaring klart 

preg av tilpasning. Krutt og glass er det kvalifisert usannsynlig at hetten skulle ha blitt 

påført under en eventuell sykkeltur ved Skjeneholen. 

Ut over det ovenfornevnte er det i en sølvgrå Golf, Xxxxxx, funnet DNA fra Lars- 

Erik Andersen på bilens varme- og radiobrytere og da i et blandingsspor fra flere 

personer. 

Retten antar at dette er den samme Golf personbil som ankom Skjeneholen da 

Andersen kom tilbake fra Bergen, og som han ikke har villet forklare seg nærmere om 

hvem som kjørte. På dette punkt er Andersens forklaring at Toska brukte bilen da han 

kjørte Andersen til stasjonen, et forhold som ikke er kommentert eller bekreftet av 

Toska selv. 

I bilens hanskerom lå det diverse papirer, herunder også en faktura med fingeravtrykk 

tilhørende xxxxxxx , og som nevnt en prøve fra Lars-Erik Andersen i blanding med

tre andre ukjente personer på bryterne referert til ovenfor. Retten nevner kort om 

angjeldende bil at den fra 10.03.2004 kl. 23.41 til 24.03.2004 kl. 18.51 er registrert 

med 30 bompasseringer i Stavanger-distriktet. Retten viser videre til at i den korte tid 

bilen har vært i distriktet, har Kjell Schumann fortalt at David Toska kom på besøk til 

Nordvikveien nettopp med en slik sølvfarget Golf, hvilket også er bekreftet at huseier 

Atle Christensen. 

Avslutningsvis viser retten til at det også er funnet Andersens DNA i Toskas Volvo, 

CF 10897. 


Etter en bevismessig totalvurdering særlig basert på de tekniske funn, det manglende 

alibi, alibiets tilblivelse og tiltaltes egen tilpassede forklaring og omstendighetene 

omkring denne, finner retten at Lars-Erik Andersen ut over enhver rimelig tvil må 

kjennes skyldig overensstemmende med tiltalebeslutningen. Både de objektive og 

subjektive straffbarhetsbetingelser er funnet å være til stede. 

Hva gjelder dødsfølgen, viser retten til den innledningsvise behandlingen av dette 

ovenfor og det er overhodet ingen tvil om at også Lars-Erik Andersen klart kunne ha 

innsett muligheten for en slik følge når han som deltaker i selve ranet, utstyrt som 

nærmere beskrevet av David Toska, oppmarsjert i et ranslag bevæpnet med betydelige 

mengder skarp ammunisjon, deretter deltar i selve ranets utførelse. Det er overhodet 

intet ved Lars-Erik Andersens intellektuelle utrustning eller forhold for øvrig omkring 

hans person som setter dette i et annet lys. 

Også hva gjelder drøftelsen av straffelovens § 60a viser retten til hva som 

innledningsvis er sagt omkring dette. 

Tiltalte nr. 8, Alf Henrik Christensen 

Innledning 

Alf Henrik Christensen er født 11.03.1962. Han har adresse Andeveien 17, 4847

Arendal, pt. varetektsfengslet. Av sivil stand er han separert, og han har etter det som 

ble opplyst i retten, medforsørgelsesbyrde for to barn. Christensen har teknisk 

utdannelse og har fagbrev som maskinarbeider og industrimekaniker. Han arbeidet i 

elleve år som offshorearbeider i Nordsjøen for BP. Arbeidsforholdet ble avsluttet i 

1995/-96, da han sammen med Jørn G. xxxxxxx etablerte firmaet Nordic Pump 

Service AS. Han arbeidet i dette firmaet frem til sommeren 1997. Fra 2002 har han 

vært student ved Høgskolen i Agder, vernepleierlinjen. 

Christensen er domfelt fire ganger. Ved Nedenes herredsretts dom av 10.01.1979 ble 

han dømt til 30 dagers betinget fengsel for overtredelse av vegtrafikkloven. Han ble 

05.01.1994 dømt til 7 måneders fengsel i Nedenes forhørsrett for overtredelse av 

tollovens § 66 jfr. § 61 1. ledd, bestemmelsen om smugling. Sin andre dom for 

smugling, overtredelse av tollovens § 61 jfr. § 66, fikk han i Dalane herredsrett 

13.03.1997. Han ble idømt en straff av 2 års fengsel. Soning av denne dommen 

påbegynte han 04.08.1997. Den 02.10.1997 rømte han fra Åna Fengsel. Etter 

pågripelse i februar 2000 sonet han denne dommen samt hans siste dom som er avsagt 

av Jæren forhørsrett 14.09.2000, også denne for overtredelse av tollovens § 63 jfr. § 

66, hvor han fikk en straff av fengsel i 9 måneder. 

Christensen er tiltalt for overtredelse av straffelovens § 268 1. og 3. ledd jfr. § 267 1. 

og 3. ledd jfr. § 60a. 


prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har retten funnet Alf Henrik 

Christensen skyldig i henhold til tiltalen. Retten vil nedenfor begrunne avgjørelsen av 


Christensens forklaring 

I sin forklaring for retten nektet Christensen enhver befatning med NOKAS-ranet. 

Christensen forklarte at han i tidsperioden rundt 05.04.2004 var en tur i Haugesund. 

Han hadde en tid i forveien avtalt med xxxxxxx i Nordic Pump Service As at han 

skulle komme til Haugesund for å utføre et sveisearbeid. På veien til Haugesund 

skulle han innom en skraphandler i Stavanger for å kjøpe 400 millimeter syrefaste rør.

For å frakte rørene leide han en stor varebil, en hvit Volkswagen LT med 

registreringsnummer AX 74169, hos Auto Trade i Arendal. Søndag 04.04.2004 kjørte 

han fra Arendal. Han traff tilfeldigvis Erling Havnå på en bensinstasjon et stykke 

utenfor Arendal sentrum. Det viste seg at de skulle kjøre sammen vei og bestemte seg 

for å slå følge. På Evje hadde de et måltid og kjørte videre via Tonstad, Rv 45 

gjennom Hunnedalen og til Stavanger der de skilte lag. Christensen overnattet i sin bil 

innerst i Hillevågsvannet. Neste morgen kjørte han til Norsk Metallretur på Jadarholm 

hvor han kjøpte syrefaste rør, riktignok av mindre dimensjon enn opprinnelig 

planlagt. Han fikk lastet rørene inn i bilen, og transporterte disse ved å kjøre E39 via 

Rennfast til Haugesund. Oppholdet i Haugesund ble kortere enn planlagt, og allerede 

tirsdag 06.04.2004 returnerte han til Arendal ved å kjøre E76 over Haukelifjell. 

Det ovenstående er en oversiktspreget gjengivelse av Christensens forklaring. Det er 

på det rene at han både i sin avgitte politiforklaring 01.12.2004 samt i retten, ga en 

langt mer detaljert forklaring. Retten vil komme tilbake til detaljene i den grad dette 

har betydning for begrunnelsen av skyldspørsmålet. 

Christensens reiseaktivitet 04.04 til 05.04.2004 

Når retten vurderer troverdigheten av Christensens forklaring, tar retten utgangspunkt 

i Erling Havnås forklaring. Havnå erkjente i retten deltakelse i NOKAS-ranet som 

vaktpost i Sørmarka. Havnå forklarte at han søndag 04.04.2004 hentet en leiebil fra 

Auto Trade og kjørte denne til Stavanger. Retten legger videre til grunn at denne 

leiebilen og en stor varebil ble brukt som fluktbiler etter at de tre ransbilene var brent 

i Sørmarka. Caddyen og den hvite varebilen kjørte sammen fra Sørmarka til 

Auglendsdalen. Fra Auglendsdalen dro en del av ranslaget mot Skjeneholen. Den 

andre delen av ranslaget sammen med ransutbyttet, ble fraktet i den hvite varebilen 

fra Auglendsdalen til dekkleiligheten i Nedre Dalgate. 

Med dette som utgangspunkt har retten nærmere analysert den forklaring som 

Christensen avga i retten. Det er rettens oppfatning at det er påfallende mange 

sammentreff og tilknytningspunkter mellom NOKAS-ranet og Christensens tur til 

Stavanger i ransperioden.

Retten legger til grunn at Christensen og Havnå som begge er fra Arendal kjenner 

hverandre godt, ikke minst som følge av at de begge gjennom mange år har vært 

aktive innen kickboksermiljøet. De var begge til stede under NM i kickboksing som 

ble arrangert i Arendal 02.04. til 04.04.2004. Havnå deltok som arrangør og dommer. 

Christensen som tilskuer og støtte for sin deltakende sønn. 

Den første tilfeldighet inntrer på bestillingsstadiet. Fra samme bilutleiefirma bestiller 

Havnå og Christensen forut for 04.04.2004 en Caddy og en hvit Volkswagen LT 

varebil, to biler som er forenlig med de to bilene som fraktet ranerne og ransutbyttet 

fra Sørmarka. 

Tilfeldighet nummer to inntrer når Havnå og Christensen på samme dag, søndag 

04.04.2004, uavhengig av hverandre, henter bilene fra Auto Trade. Christensen henter 

bilen i tiden rundt kl. 15.00. I henhold til vitneforklaringen fra Auto Trades 

medarbeider, Bjørn Ove Pedersen, hentet Havnå Caddyen et par timer tidligere. 

Det tredje tilfeldige sammentreff oppstår når Havnå og Christensen sat xxxxxxx r på 

samme bensinstasjon utenfor Arendal. De ankommer også stasjonen til samme 

klokkeslett. Dette sammentreff skjer til tross for at de har hentet bilene hos Auto 

Trade med flere timers mellomrom. 

Møtet på bensinstasjonen fører til at de kommer i samtale. Den fjerde tilfeldighet 

inntrer når det i samtalen kommer frem at begge skal samme vei, nemlig mot 

Stavanger. Under samtalen på bensinstasjonen blir de enige om å kjøre sammen til 

Stavanger. 

Etter rettens syn er det påfallende at Havnå som vet han skal til Stavanger for å delta 

på et meget stort ran, velger å kjøre sammen med en person i et lovlig ærend. Det er 

usannsynlig at Havnå, som skal ut på et så alvorlig ransoppdrag, i det hele tatt begir 

seg i samtale med en bekjent. Det er også usannsynlig at han opplyser hvor han skal 

og at de attpå til avtaler å kjøre sammen. Det kan være at Havnå ble overrumplet av 

en invitasjon fra Christensen om å kjøre sammen og derfor ikke fant å kunne avslå 

tilbudet. På den annen side må det ses hen til Havnås opplysninger om at han under 

møtet på bensinstasjonen oppdaget at han hadde glemt noe hjemme, og således måtte 

kjøre hjemom før han kunne ta turen til Stavanger. Dersom Havnå mente det var

isikabelt for ham å ha følge på ransturen til Stavanger ville han, som følge av 

ærendet hjemme, hatt en åpenbar mulighet til å takke nei til tilbudet om felleskjøring. 

I stedet for å takke nei ble de to enige om at Christensen skulle kjøre først og Havnå 

komme etter, slik at de skulle møtes på Evje og sammen innta et måltid der. Slik ble 

det også, de møttes på Evje og spiste. Fra Evje kjørte de videre til Tonstad og derfra 

via E45 gjennom Hunndalen i retning av Stavanger. 

Den femte tilfeldighet inntreffer når det fremkommer at begge bilene skal befinne seg 

i Stavanger natt til 05.04.2004. Både Christensen og Havnå har forklart at de i løpet 

av kjøreturen snakket om sine gjøremål. Havnå opplyste at han skulle oppsøke et 

damebekjentskap samt gå på Ikea. Christensen opplyste at han skulle gjøre et ærend 

hos en skraphandler i Stavanger, og dra videre til Haugesund dager etter. 

Christensen forklarte i hovedforhandlingen at han denne natten sov i bilen som han 

hadde parkert ved Roklubbens lokaler innerst i Hillevågsvannet. Disse ligger mot 

grensen til Paradisveien. Fluktruten som den hvite varebilen fulgte fra Sørmarka til 

Nedre Dalgate gikk gjennom stille sidegater og små veistubber. Hovedtraseer ble 

unngått for ikke å bli fanget opp av eventuelle politisperringer. Langs et kort stykke, 

etter å ha svinget til høyre i enden av Consul Sigvald Bergesensvei, følger fluktruten 

Paradisveien. Tilfeldighet nummer seks inntrer således når Christensen av alle steder i 

Stavanger, parkerer sin bil og overnatter i fluktruten. 

Retten har innledningsvis i dommen detaljert beskrevet kjøreruten fra Sørmarka til 

Nedre Dalgate. Av alle småveiene og sidegatene som varebilen kjører ransmorgenen, 

er Frue Terrasse den meste spesielle trassé. Veistubben som forbinder Paradisveien 

med Hjelmelandsgata er så smal og kronglet at biler stort større enn den hvite 

varebilen vil ha problemer med å komme gjennom. Gjennomkjøring forbudt er 

merket med skilt både i Paradisveien og i Hjelmelandsgata. Den videre fluktruten fra 

Hjelmelandsgata går gjennom sidegatene på Storhaug før den ender opp i Nedre 

Dalgate. 

Christensen har forklart at han etter å ha parkert bilen ved Roklubbens lokaler, gikk 

kveldstur opp Frue Terrasse og videre innover gatene på Storhaug. Han opplyste 

videre at han på kveldsturen ”kan ha vært nær Nedre Dalgate”. Den syvende

tilfeldighet inntrer således når Christensen kvelden før ranet til fots befarer fluktrutens 

mest spesielle trassé samt gjør seg kjent med gatenettet i retning dekkleiligheten i 

Nedre Dalgate. 

I henhold til Christensens forklaring våknet han tidlig mandag morgen, ca. kl. 07.00. 

Det er på det rene at skraphandleren Norsk Metallretur åpner kl. 07.00. Christensen 

kjørte imidlertid ikke umiddelbart av gårde. Etter det opplyste, gikk han en tur langs 

båthavnen i Hillevågsvannet og ut mot kolonihagen i Strømvig. Retten legger til 

grunn at han noen minutter over 9 var ved Bangarvågen på Hundvåg. Det vises til 

utskrift av mobilaktivitet der det fremgår at hans mobil er tatt i bruk kl. 09.07 og at 

den har slått inn på basestasjon Bangarvågen på Hundvåg. For så vidt gjelder 

kjøreruten til Hundvåg, forklarte Christensen at han fra parkeringsplassen ved 

Roklubb-lokalene kjørte opp Frue Terrasse og inn i Hjelmelandsgata. Han brukte etter 

det litt tid for å finne frem til tunnelen som leder opp til Bybrua. Bygget på 

Christensens forklaring kjørte han således en hvit kassebil i Frue Terrasse og langs 

gater på Storhaug mellom kl. 08.30 og 09.00 ransmorgenen den 05.04.2004. 

Det åttende tilfeldige sammentreff består således i at Christensen ransmorgenen har 

kjørt en hvit kassebil i Frue Terrasse, fluktrutens mest spesielle trassé, innenfor 

samme halvtime som ranerne ble fraktet i en tilsvarende hvit kassebil fra Sørmarka 

via samme trassé i Frue Terrasse og videre til Nedre Dalgate. 

Som det fremgår av det ovenstående foreligger åtte påfallende sammentreff mellom 

Havnå, som har erkjent deltakelse i NOKAS-ranet, og Christensen, som benekter 

befatning med ranet. De påfallende sammentreff kan tidsmessig deles i tre faser. 

Den første fase består i at Havnå og Christensen forut for søndag 04.04.2004 bestilte 

hver sin bil fra Auto Trade. De to bilene er forenlig med fluktbilene som 

ransmorgenen ble observert på vei ut av Sørmarka. 

Den neste fase inntreffer 04.04.2004 da en rekke sammentreff leder til at disse to 

bilene kjører sammen fra Arendal til Stavanger. 

Den tredje fase strekker seg fra kvelden den 04.04.2004 frem til ransmorgenen den

05.04.2005. Rettens gjennomgang viser således at Christensen, også i den tredje fase, 

etter at han skiller lag med Havnå søndag ca. kl 20.00, forfølges av tilfeldigheter som 

kan knytte ham til ranshandlingen. Han overnatter i ransruten, går kveldstur i Frue 

Terrasse samt i veinettet inn mot Nedre Dalgate, og kjører ransmorgenen sin hvite 

varebil opp Frue Terrasse, omtrent på samme tid som også ranerne kjører denne 

spesielle traseen i en tilsvarende varebil. 

Som det fremgår av det ovenstående, foreligger det et vell av tilfeldige sammentreff 

mellom Christensens reisevirksomhet og aktiviteten tilknyttet utførelsen av NOKASranet. 

De mange påfallende sammentreff strekker seg ut over en tidsperiode som er 

sammenfallende med de 18 mest kritiske timene i NOKAS-ranet. Retten har ingen tro 

på at Christensen på et slikt vis er blitt offer for tilfeldighetenes komplott, men legger 

til grunn at tilknytningspunktene mellom Christensen og Havnå er en følge av bevisst 

samhandling mellom to ransdeltakere. 

Christensens reiseaktivitet etter ransanslaget den 05.04.2004 

Retten legger til grunn at Christensen kom til Hundvåg ca. kl. 09.07 ransmorgenen. 

Det vises til utskrift fra mobiltelefonaktiviteten. Han kjøpte rør hos Norsk Metallretur 

og kjørte E39 til Mortavika. Her ble han sat xxxxxxx t i politikontroll i anledning 

ranet. Intet mistenkelig ble funnet. Han reiste videre med ferge til Arsvågen og kjørte 

til bestemmelsesstedet, Nordic Pump Service i Haugesund. 

Det sveisearbeid xxxxxxx hadde kalt ham til Haugesund for å gjøre, ble ikke utført. I 

vitneforklaringen opplyste xxxxxxx at han måtte reise på et oppdrag i Bergen. 

Christensen ble igjen i Haugesund. Etter xxxxxxx s oppfatning var det ikke tilrådelig 

å la Christensen utføre sveisearbeid alene. Det ble derfor ikke noe av det arbeidet som 

Christensen skulle utføre for Nordic Pump Service den uken. Det eneste resultatet av 

turen var at han kjøpte rør hos Norsk Metallretur og fraktet disse til Haugesund. 

Planen var at han skulle kjøpe 400 millimeter syrefaste rør. Dette var ikke å oppdrive 

hos Norsk Metallretur, og han kjøpte derfor 200 og 300 millimeter rør etter å ha hatt 

samtale med xxxxxxx pr. mobiltelefon. Idet Christensen ikke hadde annet arbeid i 

Haugesund, reiste han hjem til Arendal allerede tirsdag 06.04.2004. Han reiste ikke 

E39 om Stavanger, men fulgte E76 over Haukeliseter og ankom Arendal om kvelden

06.04.2004. 

Etter rettens syn er Christensens frakt av rør fra Stavanger til Haugesund formiddagen 

05.04.2004 ikke egnet til å kaste et legitimt lys over hans reise totalt sett. De åtte 

uforklarlige sammentreff som inntrådte i løpet av reisen før han dro til Haugesund, 

blir ikke mer forklarlige ved den videre reise og de aktiviteter han foretok i 

Haugesund den 05.04.2004. Slik retten ser det, etterlater aktivitetene og reisen til 

Haugesund flere ubesvarte spørsmål. 

Det kan for eksempel spørres om hvorfor Nordic Pump Service, et firma med 

begrensede økonomiske ressurser, leide bil for å frakte rør uten først å undersøke med 

Norsk Metallretur om den aktuelle rørdimensjon var å oppdrive. Ved Norsk 

Metallretur ble det i stedet for 400 millimeter kjøpt 200 og 300 millimeter syrefaste 

rør og betalt kr. 8.000 kontant for disse. Rørene ble liggende ubrukte frem til høsten 

2004. Det var således ikke et påtrengende aktuelt behov som ledet til beslutningen om 

å betale kr. 8.000 for rørene med en dimensjon av 200 og 300 mm. 

Retten viser også til vitnet xxxxxxx ved Norsk Metallretur som opplyste at den leide 

kassebil nærmest var utjenelig til denne type rørtransport. Om det vitterlig hadde vært 

et rørkjøp Christensen skulle foreta, finner retten at han med sin bransjekunnskap 

ville ha utstyrt seg med et atskillig mer adekvat transportmiddel enn han gjorde. 

Videre viser retten til Christensens forklaring om at xxxxxxx i tiden før påske gjorde 

flere henvendelser til Christensen for å få ham til Haugesund, idet det var påkrevd å få 

utført sveisearbeid i forbindelse med et større oppdrag firmaet hadde fått. xxxxxxx 

opplyste videre at planen var at Christensen skulle være i Haugesund hele uken for å 

utføre arbeidet. Retten legger til grunn at Christensen kun leide kassebilen frem til 

06.04.2004. Det synes som om Christensen derfor hadde planlagt retur fra Haugesund 

dagen etter. Det er videre på det rene at det ikke ble noe av sveisearbeidet idet 

xxxxxxx og en annen i firmaet dro til Bergen på et annet oppdrag. Etter en samlet 

vurdering av forklaringen fra Christensen og vitnene fra Nordic Pump Service, 

fremstår formålet med turen til Haugesund og Christensens arbeidsutførelse i 

Haugesund som diffus og uavklart.

Det er på det rene at Christensen på reisen fra Arendal til Haugesund hadde med sin 

mobiltelefon med nummer 40 47 89 58. Utlisting av samtaledata viser at denne 

telefonen ikke var aktiv i perioden fra lørdag 03.04.2004 kl. 18.48 til ransmorgenen 

05.04.2004 kl. 09.07.08. Kl. 09.07.54 foregår det en samtale på 101 sekunder og 

basestasjonen er Bangarvågen, Hundvåg i Stavanger. Retten legger til grunn at dette 

er samtalen Christensen hadde med xxxxxxx i Nordic Pump Service for å finne 

veien til Norsk Metallretur. Da Christensen slo på sin mobiltelefon kl. 09.07 innkom 

to sms-meldinger fra 93 04 14 36. Dette nummeret tilhører mobiltelefon disponert av 

Christensens daværende ektefelle, Ingvild Ljøstad Nilsen, og er sendt fra hennes 

telefon 05.04.2004 kl. 05.10.33 og kl. 05.10.36. Det er på det rene at Christensens 

ektefelle på dette tidspunkt var høygravid. Hun fødte deres felles barn ca. 14 dager 

senere. Retten finner det påfallende at Christensen legger ut på reise og har sin 

mobiltelefon avslått vel vitende om at hans hustru er dagsventende. Hustruens nattlige 

sms-meldinger viser med tydelighet at i hvert fall hun hadde et behov for å komme i 

kontakt med sin ektefelle. Christensens atferd for så vidt gjelder mobilbruk, er 

derimot forenlig med ransdeltakernes mobilbruk. Det er et gjennomgående trekk at de 

mobiltelefonene som ranerne til vanlig bruker er avslått i den kritiske perioden rundt 

ransanslaget. Utlistingsmaterialet viser at total mobiltaushet kan observeres hos flere 

av ransdeltakerne også i perioder før ranet for eksempel når de har vært på besøk hos 

David Toska. 

Når en tar utgangspunkt i Christensens forklaring om formålet med turen fra Arendal 

til Haugesund, fremstår også selve overnattingssat xxxxxxx t i Stavanger som noe 

påfallende. Hans oppgitte ærend i Stavanger er å kjøpe en spesiell type rør hos en 

skarphandler. Han er da avhengig av å være hos skraphandleren i åpningstiden. Det 

normale i en slik situasjon ville være å dra fra Arendal tidlig mandag morgen, utføre 

ærendet i Stavanger og dra videre til Haugesund. Christensens opplegg med 

overnatting i Stavanger innebærer således et avvik fra et normalt og rasjonelt 

reiseopplegg. 

Christensen forklarte i retten at han den 05.04.2004 på vanlig måte sto tidlig opp, det 

vil si ca. kl. 07.00. Han gikk da en tur og tok seg ellers god tid. Han var ikke hos 

skraphandleren før mellom kl. 09.00 og 09.30. Skraphandleren, Norsk Metallretur, 

starter salgsvirksomheten allerede fra kl. 07.00 om morgenen. Hvis det var slik at

Christensen ønsket å komme tidlig til Haugesund, hadde han således mulighet for 

dette ved eventuelt å undersøke åpningstidene nærmere. Dette er imidlertid ikke gjort, 

og kjøp av rør skjedde i henhold Christensens forklaring så sent at han faktisk kunne 

rukket det ved å kjøre tidlig samme morgen fra Arendal. Det vises her til den 

beregning som Christensens forsvarer fremla i retten vedrørende kjøretid fra Arendal 

til Haugesund, i forbindelse med turen 14.03. til 15.03.2004. 

Det kan selvsagt være slik som Christensen forklarte at han ønsket å komme bort fra 

familien fordi stemningen i hjemmet angivelig ikke var særlig god. Like fullt står en 

ovenfor ett av de mange tilfeldige sammentreff som preger Christensens reiseaktivitet 

rundt ransdagen 05.04.2004. Det vises til at han ikke ved noen av de øvrige turene 

mellom Arendal og Haugesund har hatt overnattingsstopp i Stavanger. Ved turen 

04.04.2004 sat xxxxxxx r han og overnatter uten at det foreligger innlysende 

rasjonelle grunner til dette. Isolert sett utgjør overnattingen ikke et spesielt påfallende 

eller avvikende atferdsmønster, men sammen med de mange øvrige tilsynelatende 

tilfeldige sammentreff som preger hans bevegelser i denne kritiske perioden, fremstår 

overnattingen som påfallende. 

Det fremgikk både av Christensens og vitnet xxxxxxx s forklaring at det slett ikke 

var uvanlig å overnatte i bilen. De hadde begge vært på forretningsreiser og da 

overnattet i bilen hovedsaklig fordi firmaet hadde begrensede økonomiske ressurser. 

Dette utgjorde således en del av den nøkterne forretningsførsel som ble utvist. Retten 

kan forstå slik overnattingsaktivitet ut fra behovet for å begrense selskapets utgifter. I 

dette lys fremstår det da som underlig at Christensen velger å leie bil fra søndag 

04.04.2004 og ikke venter til mandag 05.04.2004, da han allikevel kunne utført 

ærendet hos skraphandleren i Stavanger ved å reise 05.04.2004. Fra samme 

synsvinkel er det påfallende at Christensen betaler kr. 8.000 for rør selskapet ikke 

hadde umiddelbart behov for. Det vises til at rørene i hvert fall høsten 2004 fremdeles 

lå ubrukt. 

På den annen side er det ved Christensens forklaring om overnatting i Stavanger 

fellestrekk med andre tiltaltes forklaringer. Flere tiltalte erkjenner å ha overnattet i 

Stavanger, men vil ikke opplyse hvor overnattingen har funnet sted. 

Overnattingsstedet og eventuell aktivitet i løpet av natten er således ikke ettersporbar.

Det vises til Havnå som overnattet i Stavanger, heller ikke vil opplyse nærmere hvor 

han overnattet. Ikmet Kodzadziku forklarer om overnatting i Stavanger det kritiske 

døgnet, men vil ikke forklare nærmere om dette. For så vidt gjelder Christensen, har 

han forklart seg om en McGregor seilbåt med 50 hesters motor som sto utstilt utenfor 

Roklubbens lokaler. Det fremstår derfor som troverdig at Christensen har vært på 

dette stedet. Hva han har gjort der, hvor lenge han har vært der og om han eventuelt 

har befunnet seg der hele natten, er imidlertid ikke besvart ved Christensens 

forklaring. Retten legger imidlertid til grunn at området rundt Roklubbens lokaler er 

forholdsvis øde og avsondret, slik at det vil være mulig å komme til og fra stedet 

nattestid uten særlig risiko for å bli observert. 

Christensens turer til Haugesund i tiden før NOKAS-ranet 

Det er på det rene at Christensen har foretatt leie av biler og reist fra Arendal via 

Stavanger til Haugesund også i tiden før NOKAS-ranet. Det fremgår av leiekontrakt 

inngått med bilutleiefirmaet Auto Trade at han leiet en hvit Toyota Hiace med 

registreringsnummer PP 10863 i perioden 03.02. til 06.02.2004. Christensen opplyste 

i retten at han leiet bilen fra 02.02.2004 og kjørte fra Arendal direkte til Haugesund, 

etter at han ca. kl. 09.00 den 02.02.2004 var ferdig på jobb. Han forklarte videre at 

han overnattet i Haugesund til 03.02.2004 og at han denne dagen returnerte fra 

Haugesund via Stavanger til Arendal. Vedrørende formålet med turen opplyste 

Christensen at han skulle inspisere hvor langt arbeidet med testestasjonen var 

kommet, men uten at han utførte noe arbeid i den forbindelse. 

Vitnet xxxxxxx er av yrke renholder og utførte vaskearbeid på trafostasjonen i 

Sørmarka om morgenen den 04.02.2004. Mellom kl. 08.00 og 08.30 observerte hun 

aktivitet på parkeringsplassen utenfor trafostasjonen. Dette er den samme 

parkeringsplass som under ranet ble brukt til omlasting og videre flukt i Caddyen og 

den hvite varebilen. Vitnet xxxxxxx observerte at to personer i høyt tempo begynte å 

laste bagger fra en Mercedes og over i en Toyota Hiace. Dette var store, mørke 

bagger og hun talte fem, seks stykker. Av de tre personene beskrev hun en som 

forholdsvis høy og kraftig med langt, mørkt hår samlet i hale bak. 

Toska har forklart at det forut for ranet ble foretatt nøye planlegging og gjennomført

praktiske forberedelsesøvelser så som oppkjøring av ransrutene, spaning av 

parkeringsplassen ved trafostasjonen ved snøfall for å undersøke om det var aktivitet 

på stedet mv. Retten legger til grunn at den virksomhet som vitnet xxxxxxx 

04.02.2004 observerte på parkeringsplassen utenfor trafostasjonen, var en del av de 

praktiske ransforberedelser. 

Beskrivelsen av den ene personen, spesielt observasjonen av langt mørkt hår samlet i 

hale bak, er forenlig med spesifikke karakteristiske trekk hos Christensen. Det er 

påfallende at en person med Christensens mest karakteristiske trekk observeres i 

Sørmarka under utførelse av praktiske ransøvelser. Det hefter imidlertid usikre 

momenter med observasjonen. Retten kan derfor ikke med strafferettens krav til 

bevis, fastslå at det var Christensen som ble observert, men vil påpeke at indisiene her 

er sterke. 

Det hefter blant annet usikkerhet om det var en Toyota Hiace av ny eller gammel 

type. Det er på det rene at den Toyota Hiace som Christensen leiet er av ny type. 

Videre legger retten til grunn at vitnet xxxxxxx i første politiforklaring den 

07.04.2004 mente at den Toyota Hiace hun observerte 04.02.2004 var av ny type. I 

det andre avhøret foretatt 08.10.2004 opplyste hun at dette var en Toyota Hiace av 

gammel type. I retten ble dette tema nøye gjennomgått. Det er utvilsomt slik at vitnet 

har stor kunnskap om Toyota Hiace, men ble etter pågående eksaminasjon fra 

forsvarer usikker på om hun den 04.02.2004 observerte en bil av ny eller gammel 

type. Retten legger imidlertid vekt på at vitnet i det første politiavhøret opplyste at det 

var en Toyota Hiace av ny type. 

Det har også vært diverse usikkerhet omkring registreringsnummer. xxxxxxx mente 

at Mercedesen hadde et registreringsnummer BP-81126, noe som viser seg må være 

feil, om ikke skiltet har vært falskt. Det grønne registreringsnummeret på Toyotaen, 

var hun ikke i stand til å lese fra sin posisjon på trafostasjonen. 

Vedrørende den nøyaktige tidfesting av bilturen, har Christensen opplyst han kjørte 

bilen den 02.02.2004 via Stavanger til Haugesund. Dette er ikke i overensstemmelse 

med leiekontrakten der det fremgår at leien skjedde fra 03.02.2004. Christensen 

fremholdt at han overnattet i Haugesund til 03.04.2004 og returnerte til Arendal via

Stavanger samme dag. Han viste til at han var på skolen 04.02.2004. Det er ikke 

dokumentert at Christensen var på skolen denne dagen. Det fremgår av 

vitneforklaringene fra hans medstudenter xxxxxxx og xxxxxxx at 04.02.2004 var 

studiedag. xxxxxxx opplyste at hun ikke husket denne dagen konkret og derfor ikke 

med sikkerhet kan si om Christensen var til stede. Hun opplyste imidlertid at 

Christensen regelmessig var til stede. Heller ikke vitnet xxxxxxx husket konkret om 

Christensen var til stede, men fremholdt at han var pliktoppfyllende og regelmessig til 

stede på skolen selv på studiedager. Hun kunne således ikke, basert på konkrete 

observasjoner denne dagen, uttale seg om han var til stede. Ettersom dette var 

studiedag var det ikke pliktmessig fremmøte til et bestemt tidspunkt, og vitnene 

kunne heller ikke opplyse om eventuelt tidspunkt for Christensens oppmøte på skolen. 

For så vidt gjelder spørsmålet om Christensen returnerte til Arendal 03.02. eller 

04.02.2004, kan bevissituasjonen oppsummeres slik; Christensen hevder han kom 

tilbake til Arendal 03.02.2004 uten at det finnes nærmere bevismessige holdepunkter 

for dette. Vitneforklaringene fra hans medstudenter utelukker ikke at han var borte fra 

skolen 04.02.2004, men utelukker heller ikke at han kan ha kommet senere på dagen 

og således kan ha gjennomført praktisk ransøvelse i Sørmarka før han kjørte videre til 

Arendal. Dokumentasjonen fra utleiefirmaet Auto Trade viser imidlertid at den 

aktuelle Toyota Hiace ble utleid til en annen person fra 05.02.2004 kl. 18.00. Det må 

på denne bakgrunn legges til grunn at Christensen i hvert fall var returnert til Arendal 

på dette tidspunkt. 

Det forhold at det foregår praktiske ransøvelser i en tidsperiode nært opptil når 

Christensen har erkjent å ha kjørt gjennom Stavanger med leiebil, er et faktum som 

under enhver omstendighet kan legges til grunn. Dette sammentreff av 

omstendigheter inngår i den rekken av tilfeldige sammentreff som foreligger mellom 

Christensens reisevirksomhet og aktivitet knyttet til NOKAS-ranet. I denne 

forbindelse vil retten vise til forklaringene fra Xxxxxxx og Dan Pettersen, som 

opplyste at Xxxxxxx rundt dette tidspunkt var i Stavanger sammen med David Toska, 

hvilket underbygger at det på tiden også foregikk aktivt arbeid med å forberede ranet. 

Ca. en måned senere, den 08.03.2004 kl. 18.14, er Christensen på vei i sin ektefelles 

Fiat Bravo fra Arendal mot Stavanger. Det er på det rene at han passerte Østebø

omstasjon kl. 18.14 denne dagen. Ca. 6 timer senere, den 09.03.2004 kl. 00.13, er 

han ved samme bomstasjon registrert i retning fra Stavanger mot Arendal. 

Christensen forklarte i retten at han ved denne anledning kjørte til Haugesund for å 

treffe en tidligere kjæreste, Randi Cathrine Hetland. Hun hadde pr. SMS gjenopptatt 

kontakten med ham i februar 2004. Christensen forklarte at han ikke tok kontakt med 

henne forut for at han reiste fra Arendal. Da han satt på fergen mellom Mortavika og 

Arsvågen ringte han henne uten å få kontakt. Han fortsatte etter dette kjøreturen fra 

Arsvågen til Raglamyr der han snudde og kjørte i full fart tilbake, for så å passere 

bomstasjonen i Hunnedalen kl. 00.13. Han fortsatte imidlertid ikke å kjøre videre til 

Arendal etter bompasseringen i Hunnedalen, men la seg til å sove i bilen og kjørte til 

Arendal på morgensiden. 

Randi Cathrine Hetland opplyste i retten at de to fra februar 2004 hadde en del 

kontakt med hverandre pr. telefon. De ble enige om å møtes når han var i Haugesund. 

Hun ba ham gi beskjed på forhånd når han kom til Haugesund for at hun da kunne 

skaffe seg barnevakt. Hetland opplyste videre at det ikke ble noe møte mellom de to, 

og at hun heller aldri hadde mottatt telefon eller tekstmelding fra ham vedrørende 

møtetidspunkt. Hun hadde gjort ham kjent med sin nye adresse og forklart hvordan 

huset så ut. Hun var ikke i tvil om at Christensen var i stand til å finne frem til hennes 

hus i Haugesund, idet han var godt kjent i byen etter å ha bodd og arbeidet der i lange 

perioder. 

Under henvisning til det ovenstående fremstår Christensens forklaring vedrørende 

turen foretatt 08.03 og 09.03.2004 som lite troverdig. Uten å ta kontakt med Randi 

Cathrine Hetland på forhånd, skal han ha kjørt strekningen Arendal til Haugesund. 

Han skal ha snudd ved Raglamyr, like utenfor byen, uten engang å ha oppsøkt 

Hetlands bolig, en adresse som på forhånd var meddelt ham. Det forhold at det ikke 

gikk mer enn 6 timer fra han passerte bommen i Hunnedalen på vei nordover og til 

han passerte samme bom på vei sørover, og i løpet av turen skal ha krysset med ferge 

frem og tilbake over Boknafjorden, gjør hans forklaring enda mindre troverdig. 

Det er på det rene at det parallelt med Christensens Haugesunds-tur i tiden 08.03. og 

09.03.2004 ble gjennomført ransforberedelser i Stavanger. Erling Havnå har opplyst 

at han møtte David Toska i Stavanger noen dager før 12.03.2004. Han skal angivelig

ha kommet til Stavanger med buss fra Arendal. Basert på Christensens forklaring kan 

tilfeldighetene ha laget seg slik at Havnå, som har erkjent å ha deltatt i ranet, har reist 

med buss fra Arendal til Stavanger i samme periode som Christensen, uten forståelig 

formål, har reist på bomtur til Randi Cathrine Hetland i Haugesund. At Christensen 

ved denne anledning heller ikke var innom sitt firma eller besøkte familien xxxxxxx 

når han først var i Haugesund, finner retten også er påfallende. 

Retten legger til grunn at Christensen fra 14.03. til 15.03.2004 på ny leide en hvit 

Toyota Hiace med registreringsnummer PP 10863 fra bilutleiefirmaet Auto Trade. 

Christensen har bekreftet at han leiet bilen 14.03.2004 for bruk ved en tur til 

Lindesnes der han angivelig skulle hente smuglersigaretter. Etter det opplyste ble det 

ikke noe ut av dette forsøket på smuglingskriminalitet. Det er på det rene at denne 

bilen ble tilbakelevert enten sent om kvelden 14.03.2004 eller den 15.03.3004. Det er 

ikke ført bevis for at Christensen var i Stavanger med denne leiebilen. For så vidt 

gjelder bruken av bilen forholder retten seg til Christensens diffuse opplysning om 

avhenting av smuglersigaretter, som det ikke ble noe av. En står for så vidt overfor 

samme form for bomtur som var tilfellet med Christensens angivelige kjøretur til 

Haugesund for å besøke Randi Cathrine Hetland den 08.03.2004. 

Det er imidlertid på det rene at det i perioden 14.03. til 15.03.2004 var betydelig 

aktivitet i Stavanger-området i forbindelse med NOKAS-ranet. Kjell Alrich 

Schumann var rundt dette tidspunket i Stavanger med de to Fordene som var stjålet 

for å brukes ved ranet. Både David Toska og Lars-Erik Andersen returnerte fra 

Bergen til Stavanger rundt dette tidspunkt. Erling Havnå kom fra Arendal for å hente 

en blå Honda Civic som han returnerte til bilutleiefirmaet 12.03.2004. Ridvan Halimi 

var på besøk hos Toska i denne perioden, og Metkel Betews mobiltelefon viser total 

taushet i perioden. På denne bakgrunn må det nok en gang konstateres at det utøves 

stor forberedelsesaktivitet fra ranslagets side på et tidspunkt der Christensen leier bil 

uten at formålet med billeien er forklart på et troverdig vis. Verken formålet eller 

reiseruten er dokumentert på noe som helst vis. Isolert sett kan det ikke hevdes at 

dette er påfallende, men sett i sammen med Christensens øvrige aktivitet med 

tilfeldige tilknytningspunkter til ransaktiviteten, fremstår også leie av Toyotaen den 

14.03.2004 som påfallende. Et fellestrekk ved Christensens aktiviteter er at de er 

udokumenterbare og ikke etterprøvbare.

Christensens politiforklaringer mv. 

Christensens forsvarer har anført at de ovennevnte forhold som tilsynelatende knytter 

Christensen til ransaktiviteten, skyldes en rekke tilfeldigheter, og at Christensen har 

vært på feil sted til feil tid. Retten deler ikke forsvarers oppfatning. Et slikt vell av 

påfallende sammentreff mellom Christensens handlemønster og ransaktiviteten, har 

for lengst passert tilfeldighetenes yttergrense. Rettens syn styrkes også av de 

uttalelser Christensen kom med etter ranet, samt det han opplyste i 

politiforklaringene. 

Retten viser blant annet til vitneforklaring fra xxxxxxx som er kamerat av 

Christensen. De to hadde en samtale i tiden etter at Erling Havnå var arrestert den 

20.07.2004. I en spøkefull tone spurte vitnet xxxxxxx om hvor Christensen var den 

05.04.2004. Til dette svarte Christensen at han var i Haugesund, hvorpå xxxxxxx 

repliserte noe slikt som ”ja, da var du jo i Stavanger-området da?”. Til dette svarte 

Christensen noe slikt som ”jeg kjørte over Haukeli, jeg kjører alltid over Haukeli når 

jeg skal til Haugesund”. Retten konstaterer med dette at Christensen bevisst forklarte 

seg usant om sin tur fra Arendal til Stavanger dagen før ranet. Han fortalte heller ikke 

at han hadde kjørt sammen med Erling Havnå på denne turen, til tross for at det var 

arrestasjonen og fengslingen av Havnå som dannet utgangspunktet for samtalen 

mellom de to. Heller ikke i samtale med sin mor kort etter at Havnå var arrestert, 

opplyste Christensen at han hadde kjørt sammen med Havnå til Stavanger. 

Christensen ble av politiet bedt om å gi forklaring som vitne den 12.08.2004. Han 

nektet da å forklare seg og nektet også å avgi DNA-prøve. Den 24.08.2004 ble 

Christensen pågrepet og siden varetektsfengslet. 

I forklaringen til politiet 24.08.2004 forklarte Christensen seg usant om reiseruten den 

04.04.2004. Han nevnte fire alternative reiseveier uten at han eksakt husket hvilken 

vei han kjørte. Retten legger til grunn at dette er en bevisst uriktig forklaring. Han 

opplyste videre til politiet at han reiste alene og ikke visste at Havnå var i Stavanger 

på det aktuelle tidspunkt. Han sa til politiet at han sist hadde sett Havnå den 

03.04.2004. På spørsmål om hvor han overnattet, avga han også uriktig forklaring.

Han opplyste at han ikke husket dette og ga tre alternative overnattingssteder, ingen 

av dem i Stavanger. 

Den 01.12.2004 ga Christensen på ny forklaring til politiet. Denne versjonen av 

forklaringen har Christensen fastholdt siden, og er i det vesentlige overensstemmende 

med den han avga i retten. 

Dersom det tas utgangspunkt i Christensens forklaring i retten der han fremholdt at 

han var uskyldig og at han på ranstidspunktet gjennomførte en ordinær og lovlig reise 

fra Arendal til Haugesund, fremstår det som aldeles uforståelig at han i tidligere 

forklaringer skal ha valgt å lyve om vesentlige forhold angående sin reise til 

Haugesund. Han var på det aktuelle tidspunkt klar over at han ble avhørt i anledning 

et av de alvorligste ran begått i Norge, der en politimann var skutt og drept. Han var 

videre klar over at han tilfeldigvis hadde kjørt sammen med Havnå denne dagen og at 

Havnå siden var arrestert mistenkt for ransdeltakelse. I en slik sammenheng hadde 

Christensen en meget sterk oppfordring til umiddelbart å forklare sannheten idet dette 

var den eneste muligheten for ham å komme seg ut av mistenkelighetens lys. 

Christensens forklaring i retten om at han valgte å snakke usant for ikke å blande 

Havnå inn i saken, fremstår som lite troverdig. Christensen, som en gift mann med et 

nyfødt barn å forsørge, hadde helt andre interesser å ivareta enn å forsøke å lyve 

Havnå ut av NOKAS-ranet. Slik retten ser det, er Christensens løgnhistorier til 

politiet utelukkende egnet til å trekke ham inn i NOKAS-saken og forenlig med 

atferden til en person som har vært med på NOKAS-ranet og som med løgn forsøker å 

unndra seg straffeskyld. 

Ved bevisvurderingen viser retten også til at Havnå i første politiforklaring unnlot å 

opplyse at han kjørte sammen med Christensen fra Arendal til Stavanger. Dersom 

Christensen var uskyldig ville Havnå vært klar over dette. Forutsatt at Christensen var 

uskyldig kunne Havnå fritt fortalt til politiet at han møtte en bekjent på veien fra 

Arendal til Stavanger, og således brukt Christensen som alibi. Retten finner det 

påfallende at Havnå i avhørssammenheng velger å ikke gi opplysninger om denne 

kameraten, som han tilfeldigvis traff på kjøreturen, men derimot i forklaringen til 

politiet og i retten behandler Christensen på samme måte som han behandler andre 

medsammensvorne for eksempel David Toska.

Christensens forsvarer har anført at veivalget gjennom Hunnedalen med fotografering 

i bommen gjør det aldeles usannsynlig at Christensen denne søndagen var på vei til å 

begå et alvorlig ran. Til dette vil retten bemerke at Havnå som har erkjent 

ransdeltakelse, valgte å foreta en helt åpen tur til Stavanger ranshelgen. Han leide 

bilen i eget navn hos Auto Trade der han var kunde. Han var innom bensinstasjonen i 

Arendal, med mulighet for videofilming og kjørte deretter til Stavanger via bommen i 

Hunnedalen. Også hjemturen fra Stavanger ble foretatt i full åpenhet. Det forhold at 

han gjorde innkjøp på Ikea utgjør nok et ledd i å få turen til å fremstå som en normal 

og lovlig aktivitet. Sammenlignet med Havnå synes også Christensens tur lagt opp 

som en åpen og upåfallende reise fra Arendal til Haugesund. Hans tur innom 

skraphandleren for å kjøpe rør bestyrker rettens oppfatning om at Christensen i likhet 

med Havnå, ikke gjorde forsøk på å skjule sin reisevirksomhet denne helgen. 

Forsvarer har videre vist til at Christensen, uten innsyn i sakens dokumenter, opplyste 

at han hadde gått tur i Frue Terrasse og sogar kjørt denne veien på et kritisk tidspunkt 

ransmorgenen. Forsvarer har vist til at dette er opplysninger Christensen ikke trengte 

komme med idet de er egnet til å sette ham i et mistenkelig lys. 

Retten kan ikke gi svar på hvorfor Christensen har kommet med disse opplysningene 

ut over at retten legger til grunn at Christensen her har fortalt sannheten. Det kan 

imidlertid tenkes at Christensen med sitt karakteristiske lange, mørke hår, har fryktet 

at han under sine turer i Frue Terrasse var blitt observert av vitner. Hans forklaring på 

dette punkt kan således være et ledd i å ta høyde for eventuelle kritiske 

vitneobservasjoner av denne art. 


Etter en samlet vurdering av det som er fremkommet i retten legges det til grunn at 

vesentlige deler av Christensens forklaring er usann. Retten finner det bevist ut over 

rimelig tvil at Christensen leiet bil med det formål å delta i ranshandlingen. Han 

kjørte sammen med Havnå fra Arendal til Stavanger den 04.04.2004. 

Vitnet xxxxxxx og xxxxxxx observerte en Volkswagen Caddy og en hvit varebil

som kjørte i Sørmarka like etter at ransbilene var påtent på parkeringsplassen utenfor 

trafostasjonen. Det er erkjent både av Havnå og Toska at Caddyen som vitnene 

observerte, var den bilen Havnå leiet fra Auto Trade og kjørte til Stavanger dagen før 

ranet. Retten legger til grunn at den hvite varebilen som ble observert sammen med 

Caddyen, var den bilen Christensen samme søndag leide fra Auto Trade og kjørte til 

Stavanger sammen med Havnå. 

Begge vitnenes observasjon av de to bilene, både med hensyn til størrelse, form og 

farge, er forenlig med de to bilene som henholdsvis Havnå og Christensen leide på 

Auto Trade. Vitneobservasjonene er imidlertid ikke så detaljerte at det foreligger en 

helt sikker identifikasjon av den hvite varebilen. Verken registreringsnummer eller 

eksakt bilmerke kunne vitnene forklare seg om. Vitnet xxxxxxx brukte begreper som 

”stor varevogn” samt en ”pizzabil”. Vitnet xxxxxxx beskrev bilene som ”ei 

bomma” og en ”pizzabil”. Vitnet xxxxxxx observerte bilene på høyre side og mente 

det var en stripe langs siden på varebilen. Hun observerte ikke at det var vindu bak. 

Vitnet xxxxxxx observerte ikke noen stripe på siden av varebilen, men mente det var 

vinduer bak på denne. Det er på det rene at langs høyre side av varebilen som vitnet 

xxxxxxx observerte, går en list som utgjør en del av mekanismen for skyvedøren. 

Slik retten ser det er vitneforklaringene fra xxxxxxx og xxxxxxx ikke så presise at 

det kan trekkes sikre slutninger når det gjelder detaljer. Begge vitnene uttrykte også 

usikkerhet vedrørende observasjonen. Det kan derfor ikke trekkes bevismessige 

slutninger verken for sikker identifikasjon av varebilen eller sikker utelukkelse, 

relatert til spørsmålet om den varebilen vitnene observerte var den bilen Christensen 

leide på Auto Trade søndag 04.04.2004. Det som imidlertid bevismessig kan legges 

til grunn, er at observasjonen av bilene i Sørmarka er forenlig med de to bilene som 

Christensen og Havnå leide på Auto Trade denne søndagen. Observasjonene fra 

vitnene xxxxxxx og xxxxxxx utgjør således ikke selvstendige fellende elementer i 

bevisvurderingen, men inngår som et ledd i rettens samlede vurdering av bevisene. 

Når vitnenes observasjon av en Volkswagen Caddy og en hvit varebil legges inn i det 

samlede bevisbildet, legger retten til grunn at det var de to bilene som Christensen og 

Havnå leide fra Auto Trade som ble brukt som fluktbiler fra Sørmarka. 

Etter å ha kjørt fluktruten fra Sørmarka via blant annet Frue Terrasse til Nedre

Dalgate, ble ranerne og ransutbyttet lastet ut. Christensen fortsatte så kjøreturen til 

Hundvåg hvor han kjøpte rør og videre via E39 til Haugesund. For så vidt gjelder 

Christensens rolle under ranet, viser retten til opplysningen fra David Toska om at 

den personen som kjørte den hvite varebilen fra Sørmarka til Nedre Dalgate, var den 

samme som ransmorgenen ca. kl. 03.30 hentet ranerne i Skjeneholen og kjørte dem ut 

i skogholtet. Bilen returnerte fra skogholtet til Skjeneholen hvor de resterende ranerne 

ble hentet samt en del madrasser og utstyr som skulle brennes. Retten legger således 

til grunn at føreren av den hvite kassebilen har observert det samlede ranslag i fullt 

utstyr og med tung bevæpning. Trafikkdata utlistet fra ranstelefon nr. 4, den såkalte 

vakttelefonen som befant seg i bilen i Sørmarka, er forenlig med Toskas forklaring 

vedrørende bruk av kassebilen. 

Som det fremgår av det ovenstående legger retten til grunn at Christensen deltok 

under ranet i rollen som sjåfør av kassebilen og som vakt i Sørmarka. For så vidt 

gjelder denne rolle vil retten i tillegg til det ovenstående for øvrig påpeke at 

Christensen på ranstidspunktet hadde en kneskade som medførte en noe redusert 

førlighet. Han var således fysisk ikke egnet til å ta seg inn i tellesentralen eller ha en 

av de andre mer krevende roller på Domkirkeplassen. 

Idet retten finner de subjektive og objektive vilkår innfridd må Christensen dømmes 

for grovt ran. Som sjåfør i den hvite varebilen observerte Christensen ranslaget i 

utstyr og full bevæpning. Han må derfor svare for dødsfølgen idet retten legger til 

grunn at han var kjent med ransplanene, herunder bevæpningens art og omfang. Han 

kunne derfor ha innsett muligheten av dødsfølgen. Idet retten har lagt til grunn at 

Christensen var en del av ranslaget, legger retten til grunn at han også har deltatt 

under planleggingen, dels ved at han personlig var til stede i Stavanger i 

planleggingssammenheng. Retten viser i denne sammenheng blant annet til Toskas 

opplysning om at de som kjørte fluktrutene nøye var instruert om traseene og også 

hadde prøvekjørt flukttraseene. På denne bakgrunn legger retten til grunn at 

Christensen var kjent med at ranet ble gjennomført som ledd i virksomheten til en 

organisert kriminell gruppe, og retten finner at Christensen må dømmes for 

overtredelse av straffelovens § 268 2. og 3. ledd jfr. § 262 1. og 3. ledd jfr. § 60a.

Tiltalte nr. 9, Dan Pettersen 

Innledning 

Dan Pettersen er født 04.06.1975 og oppgir sin adresse til Langgaten 2 A, 4306 

Sandnes. Han er ugift, uten forsørgelsesbyrde, har videregående skole og oppgir å 

være selvstendig næringsdrivende i utelivsbransjen med en årlig inntekt på ca. kr. 

250.000. 

Han er straffedømt to ganger tidligere, henholdsvis ved Stavanger forhørsretts dom av 

12.11.2002 til 18 dagers fengsel for overtredelse av vegtrafikkloven og skiltreglene. 

Ved Sandnes herredsretts dom av 17.12.2004 er han dømt for overtredelse av 

straffelovens § 228, med andre ord for legemsfornærmelse. Han ble i sistnevnte dom 

dømt til en bot stor kr. 2.500 subsidiært 5 dagers fengsel, en bot som i henhold til 

foreliggende bøteattest fremdeles står som uoppgjort. 

I nærværende sak er han satt under tiltale for grovt ran med døden til følge, forøvet 

som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe og da sammen med de 

medtiltalte David Toska, Kjell Alrich Schumann, Erling Mathias Havnå, Metkel 

Negassie Betew, Ridvan Halimi, Ikmet Kodzadziku, Lars-Erik Andersen, Alf Henrik 

Christensen, Johnny Thendrup og Thomas Thendrup. Dan Pettersen har ikke erkjent 

straffeskyld i henhold til tiltalen. 


prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har retten funnet Dan 

Pettersen skyldig i henhold til tiltalen. Retten vil nedenfor begrunne avgjørelsen av 


Dan Pettersens forklaringer mv. 

Dan Pettersen er og har vært en kjent skikkelse i utelivsbransjen både i Stavanger og i 

Sandnes gjennom flere år. Han har vært daglig leder på utestedet X-Club i Sandnes. 

Han har også vært en av eierne i driftsselskapet Karting Kvadrat AS, og kjøpte

sammen med sin daværende samboer, visstnok i år 2000, Nedre Dalgate 41 i 

Stavanger. Huset hadde en takst på kr. 1.450.000, og var belånt med ca. kr. 1,200.000. 

I forbindelse med Pettersens kjøp av eiendomsmekler André xxxxxxx ’ 

aksjeportefølje i Karting Kvadrat, finner retten det godtgjort at xxxxxxx i den 

forbindelse medvirket til å utarbeide en ny takst på kr. 2 millioner på Nedre Dalgate 

41. Dan Pettersen presenterte den nye taksten for sin lokalbank på Rena, idet han da 

jobbet i Rena leir som grenader, hvilket muliggjorde en ytterligere belåning på Nedre 

Dalgate opptil kr. 1.550.000. Ved dette opplegget sikret Dan Pettersen og André 

xxxxxxx sammen finansieringen av Dan Pettersens kjøp av xxxxxxx ’ portefølje. 

Det er hevet over enhver tvil at det både da og senere også har vært atskillig svart 

omsetning i og rundt Dan Pettersens drift av forskjellige utesteder. 

Etter bruddet med Heidi Bærheim, har Dan Pettersen forklart at han kjøpte henne ut 

av Nedre Dalgate på et tidspunkt han selv jobbet i Postbanken i Stavanger. Han har 

anslått tidspunktet for dette til å være 2001, og noe tid senere gikk også Karting 

Kvadrat konkurs. Det var forfalte skattekrav, avgiftskrav, vanlig gjeld mv. og Dan 

Pettersen har forklart at han mente seg regelrett lurt av ovenfornevnte xxxxxxx , da 

han nærmest hadde kjøpt ”katta i sekken”. 

Pettersen startet deretter opp et nytt driftsselskap, nemlig Studio 61, og på denne tid 

gikk ”X Club” fortsatt med fulle hus. Kontrakter mv. ble overført det nye 

driftsselskapet, men Dan Pettersen var, som naturlig kan være, i konkursbobestyrers 

søkelys i forbindelse med dette. 

Det skal ha oppstått en krangel omkring Pettersens krav mot xxxxxxx i november/ 

desember 2003, og Pettersen skal også ha konsultert advokat i forbindelse med dette. 

Det synes også klart at dette forholdet skal ha vært diskutert med hans kamerat og 

medtiltalte Xxxxxxx som Dan Pettersen har karakterisert som ”en gammel kompis”. 

Pettersen har forklart at Xxxxxxx lovet å forsøke å hjelpe ham med kravet, og de skal 

angivelig begge ha jobbet sammen både i Studio 61 og i X-Club. På den tid hadde 

også Dan Pettersen sluttet som grenader i forsvaret. 

Til tross for angivelig svart omsetning i ikke liten utstrekning, har Dan Pettersen

edegjort for at han nå var i pengeknipe og at han derfor ønsket å leie ut Nedre 

Dalgate til tross for at huset ennå ikke var ferdig oppusset. Huset fremsto som 

overpriset og gjeldstynget og i den forbindelse var det at Dan Pettersen kom i kontakt 

med David Toska og da via sin kamerat Xxxxxxx . 

Dan Pettersen var på dette tidspunkt angivelig av den oppfatning at David Toska også 

var en som kunne hjelpe med innkrevingen mot xxxxxxx , men uaktet dette, hadde 

han et møte med Toska en gang i romjulen 2003. Møtet ble holdt hjemme i Nedre 

Dalgate 41, og Pettersen har redegjort for at han før dette tidspunkt ikke kjente David 

Aleksander Toska. 

At Dan Pettersen vitterlig har hatt økonomiske problemer til tross for svart omsetning 

mv., fremgår også av det faktum at han kort tid senere måtte la sin BMW personbil gå 

på tvangssalg grunnet manglende betaling av billånet og med den dårlige 

realisasjonsmåte dette er for en skyldner i denne situasjon. 

Allerede her finner retten grunn til å fastslå at Dan Pettersen i flere politiavhør har 

forklart seg uriktig i forhold til sine økonomiske anliggender og da både i forhold til 

Xxxxxxx og i forhold til André xxxxxxx . Disse forhold har han også erkjent i retten 

å ha løyet om. Blant annet viser retten her til at han til politiet forklarte at han fikk 

tilbake alle sine 400.000 kr. fra xxxxxxx vedrørende kjøpet av Karting Kvadrat, 

hvilket etter avhøret av xxxxxxx åpenbart er uriktig. At han angivelig skal ha fått kr. 

300.000 (2 x 150.000) fra Xxxxxxx for andel av utestedet, nevnes for eksempel ikke i 

noen av politiavhørene, ei heller i avhøret 22.04.2005. 

Heller ikke i politiavhøret 06.04.2005 omhandles dette, før det nå nevnes i retten og 

også bestrides av Xxxxxxx . 

Grunnet den pengeknipe han var i ønsket han altså å leie ut huset i Nedre Dalgate, et 

hus David Toska ønsket å leie møblert. Pettersen har her forklart at hans oppfatning 

så langt var at Toska skulle flytte fra Oslo til Stavanger. 

Det ble utfylt ordinær husleiekontrakt mellom Pettersen og Toska i fullt navn og 

leiesummen ble satt til kr. 10.000 pr. måned inklusiv strøm, hvorunder Toska også 

betalte første månedsleie kontant.

Oppsiktsvekkende var det imidlertid at David Toska innledningsvis kun hadde behov 

for et gjesterom i tredje etasje og herunder at Dan Pettersen fortsatte kunne bli boende 

i huset som før med kr. 10.000 i månedlig leieinntekt etter kun å ha stillet til 

disposisjon et tomt gjesterom i tredje etasje. 

Retten legger til grunn at Dan Pettersen allerede på dette tidspunkt, med andre ord fra 

kontraktsinngåelsen, klart har forstått at Toska drev med illegal og lyssky virksomhet. 

Han har forklart at han innledningsvis trodde at Toska drev i bransjen for anabole 

steroider, og at han var en av Xxxxxxx s sentrale leverandører fra Østlandet. 

I tiden som fulgte hvor Toska planla og senere også intensiverte ransplanene mot 

Norges Bank, har Toska vist til at det er korrekt at han skrev leiekontrakt 10.01.2004, 

at han betalte kr. 10.000 kontant der og da og videre at han var ”trygg på utleier og 

kompisen hans, som begge var folk fra miljøet” og da fra det kriminelle miljøet. 

Dan Pettersens oppfatning om at en luguber og lyssky virksomhet pågikk, styrkes 

også av det faktum at David Toska fremdeles ikke flytter inn, at han kun disponerer 

rommet i tredje etasje og at huset nå etter hvert fylles med forskjellig type utstyr, samt 

flere militære ”jødebagger”, allerede fra tidlig i januar. 

Videre flyttes det til huset noen sammenleggbare Ikea-senger, samtidig som Pettersen 

har fremholdt at han også fikk beskjed om å ”holde seg borte noen helger” og 

angivelig også noen kvelder, noe som i seg selv må ha virket mistenkelig. 

Tidlig i februar har han forklart at det en dag satt tre personer i stuen, nemlig 

Xxxxxxx , David Toska og en så langt ukjent person, som senere viste seg å være 

Xxxxxxx . 

Hvem Xxxxxxx var gikk til fulle opp for Dan Pettersen da han en ukes tid senere 

kjøpte VG og ble oppmerksom på at det var Xxxxxxx , angivelig fra ” 

torpedomiljøet” i Oslo, som var blitt skutt og drept en plass på Frogner. Pettersen har 

forklart og erkjent i retten at han fra dette tidspunkt klart ”ante uråd”. Han forsøkte å 

få kontakt med Xxxxxxx som på dette tidspunkt også var ute på reise.

Xxxxxxx , som sammen med sin samboer var på reise til Frankrike, var også blitt 

oppmerksom på hvem det var som var blitt drept, nemlig Xxxxxxx , og også han har 

på dette tidspunkt erkjent at han da ”tenkte sitt”. Xxxxxxx har redegjort for at også 

han skjønte at dette nok var andre personer enn han på forhånd hadde trodd, og at han 

nå for sin del ble opptatt av å distansere seg noe, om mulig. 

Omtrent på denne tid var det at det såkalte ”pizza-møtet” gikk av stabelen. Et møte 

hvor Xxxxxxx og Dan Pettersen under et pizzamåltid i Nedre Dalgate fikk selskap av 

David Toska og to andre personer, personer som presenterte seg som Johnny og 

Thomas Thendrup. De ble alle sittende sammen og prate mens Toska angivelig 

beveget seg rundt i huset. Pettersen har forklart at han senere så brødrene igjen, 

nemlig ransmorgenen 05.04.2004 på kjøkkenet og i stua i Nedre Dalgate. Han har i 

retten bekreftet å ha plukket brødrene ut på fotokonfrontasjon nettopp basert på ” 

pizza-møtet” tidligere. Da var Johnny Thendrup den raneren som satt skutt på 

kjøkkenet, mens Thomas Thendrup var en av dem som satt i stuen, noe retten senere 

vil komme nærmere tilbake til. Det er således ingen som helst tvil om at Dan 

Pettersen allerede på dette tidspunkt forsto hvem som var i ferd med å innta hans hus, 

og særlig finner retten at dette blir klarere og klarere grunnet den bruk av huset Toska 

her gjorde. Dan Pettersen bodde selv hele tiden på stedet og hadde full kontroll med 

hvem som kom til huset, hva som ble brakt dit og hva som etter hvert samlet seg opp 

av utstyr på gjesterommet i tredje etasje. 

I den forbindelse finner retten godtgjort at Dan Pettersen i ren nysgjerrighet i 

januar/februar gikk inn på gjesterommet og åpnet en eller flere av de grønne 

militærbaggene. Han konstaterte at disse inneholdt illegale våpen, demonterte 

militærvåpen som AG3, MP5 mv., hjelmer, klær. Som forklart av Dan Pettersen har 

han en lengre militær karriere bak seg og fremstår som svært våpenkyndig. På dette 

tidspunkt var det opp mot ni bagger med utstyr oppe i tredje etasje, hvorav flere var 

såkalte grønne ”jødebagger” eller militærbagger. 

Forut for dette har Pettersen på Kvadrat truffet David Toska og Lars-Erik Andersen 

og retten finner godtgjort at Pettersen på dette tidspunkt hadde rimelig god oversikt 

over miljøet rundt og besøkene til Toska.

Begge Thendrup brødrene hadde vært til stede under pizzamøtet, og Xxxxxxx hadde 

også vært på besøk i Nedre Dalgate flere ganger. Ifølge Xxxxxxx har også Kjell 

Schumann vært på besøk, noe Pettersen ikke har villet bekrefte. 

Hva gjelder det ovenfornevnte våpenarsenal, har Pettersen forklart at han som nevnt 

fikk tak i Thomas Xxxxxxx , at han kom til stedet og at de begge sammen gikk 

gjennom baggene få dager etterpå. 

På direkte spørsmål under hovedforhandlingen bekreftet Pettersen at han av frykt for 

å avsette DNA og fingeravtrykk, brukte hansker da han berørte våpnene og mener å 

huske at han sammen med Xxxxxxx fant to AG3-geværer, to MP5-maskinpistoler 

med tilhørende ammunisjon, en rifle - en såkalt SLK, en pistol, klær, knebeskyttere i 

plast av militær type samt, i en annen bag, skuddsikre vester, jaktklær mv. 

Xxxxxxx har bekreftet dette, og dessuten at også Kjell Schumann så tidlig som i 

januar kom med en eller to grønne bagger. Xxxxxxx har videre forklart at han og 

Dan Pettersen på dette tidspunkt satt i stuen, med andre ord at også Dan Pettersen 

fullt ut var innforstått med at også Schumann nå frekventerte oppleggsleiligheten i 

Nedre Dalgate. Dan Pettersen selv har ikke villet forklare seg om dette. Heller ikke 

Xxxxxxx s forklaring om at Schumann også ved en senere anledning var i Nedre 

Dalgate mens han og Xxxxxxx var i huset, har han villet bekrefte. Ved den anledning 

registrerte Xxxxxxx , før han gikk fra boligen og idet han stakk hodet opp på 

trappeavsatsen mellom annen og tredje etasje, at Schumann sto og holdt på en AG3, 

noe Kjell Schumann også har bekreftet, men noe Dan Pettersen imidlertid har nektet å 

gi opplysninger om. Retten antar at dette er på grunn av frykt. Retten har også merket 

seg, som drøftet under Thomas Thendrup, at Dan Pettersen ransmorgenen i tillegg til 

Thomas Thendrup, Johnny Thendrup og Audun Lystad, også identifiserer to andre 

ransdeltakere som han ikke våger, grunnet frykt for egen sikkerhet, å navngi. 

Hva gjelder våpenfunnet, har som nevnt Xxxxxxx bekreftet at han fikk en 

tekstmelding fra Dan Pettersen med anmodning om å komme til Nedre Dalgate og 

Xxxxxxx har antatt at dette har vært så tidlig som i midten av januar og før det 

omtalte ”pizza-møtet”.

Xxxxxxx har bekreftet at de sammen kikket i baggene som beskrevet, at de åpnet fem 

til seks bagger og at de tok ut flere våpen, både AG3, MP5, jaktklær, hjelmer med 

visir, vester, en pose ammunisjon, en håndgranat og visstnok også en CS-granat. At 

det ikke er funnet noen DNA-rester, fingeravtrykk eller annet fra Xxxxxxx på noen 

våpen, tyder på at Pettersens opplysning om at det ble brukt hansker og utvist 

forsiktighet i forhold til dette, derfor er korrekt. 

Retten legger til grunn som forklart av Xxxxxxx på dette punkt at han sammen med 

Pettersen diskuterte hvor dette utstyret kom fra og eventuelt hva det skulle brukes til. 

Retten finner at Dan Pettersen, og for så vidt også Xxxxxxx , på dette tidspunkt 

åpenbart forsto hvilke personer de nå hadde med å gjøre, fra hvilket miljø disse kom 

og utvilsomt også at våpnene var brakt til Nedre Dalgate i hensikt å bli brukt til en 

eller annen alvorlig straffbar handling i distriktet. 

I tiden som gikk, var besøkene som skjedde, møtene som ble holdt og utstyr som 

ytterligere ble brakt til huset en klar understrekning av dette. Selv om Dan Pettersen 

nå har hevdet at Toska skal ha fått beskjed om å fjerne våpnene, er dette noe retten 

ikke finner ble gjort. Toska har ikke villet bekrefte dette, men avgjørende for retten er 

at Pettersen tross dette lot leieforholdet gå sin gang og fortløpende mottok de 

månedlige leiesummer for en leilighet han selv bebodde, og som kun ble brukt til 

lager og møtevirksomhet for Toska og de ovenfornevnte venner, fra ”ransmiljøet” i 

Oslo. 

Retten finner det oppsiktsvekkende at Dan Pettersen ikke, etter det omfattende 

illegale våpenfunnet hjemme i sin bopel, valgte å avslutte leieforholdet, eventuelt 

kontaktet politiet idet han åpenbart må ha skjønt at hans leilighet var en ren 

dekk-/lager-/ planleggingsleilighet, der som nevnt Kjell Schumann, Johnny og 

Thomas Thendrup, Metkel Betew, Lars-Erik Andersen og Xxxxxxx ved flere 

anledninger hadde vært sammen med David Toska. . 

Retten finner det videre åpenbart at når David Toska lot dette skje, har han vært helt 

trygg på både Dan Pettersen og Xxxxxxx også i forhold til noe så alvorlig som 

planleggingen av det forestående NOKAS-ranet. Retten legger til grunn som bevist at

Dan Pettersen her har vært fullt ut informert om hva som var på gang og også har hatt 

en klar plass i de forestående ransplanene. 

I den forbindelse har retten merket seg at han, sammen med Xxxxxxx , foretok et 

større innkjøp for David Toska i anledning av at det skulle komme en rekke personer 

på besøk ”som skulle holde seg skjult”, som forklart av Dan Pettersen i politiavhøret 

02.05.2005. Dan Pettersen har forklart at han den aktuelle helgen også hadde fått 

beskjed om å holde seg borte fra leiligheten, noe verken Xxxxxxx eller David Toska 

har bekreftet. Retten bemerker i den forbindelse at dette ikke fremstår som særlig 

troverdig, siden han til tross for angivelig å ha fått beskjed om holde seg helt borte i 

påskeuken, likevel neglisjerte dette og har opplyst at han sov som vanlig i Nedre 

Dalgate på et så sensitivt tidspunkt som natt til ransdagen. Det er derfor usannsynlig 

at det skal ha vært gitt noen slik beskjed som påstått av Dan Pettersen. Xxxxxxx har 

også benektet at han skal ha fått ekstra nøkkel til huset, men snarere at Toska hadde 

en slik nøkkel selv. 

Matinnkjøpet skjedde blant annet ved bruk av et såkalt Trumf-kort og gjaldt matvarer 

for til sammen kr. 1.767, dagligvarer som deretter ble brakt til Nedre Dalgate, som 

forklart av Pettersen. Xxxxxxx har også forklart at det ikke er riktig, som forklart av 

Pettersen, at han skulle ha formidlet noen beskjeder fra Toska om at Pettersen skulle 

holde seg borte. 

Xxxxxxx har bekreftet handleturen beskrevet av Dan Pettersen og at dette var ca. i 

midten av mars, som Pettersen har forklart. Foranledningen var at Pettersen ringte 

Xxxxxxx og ba om at han hentet ham etter en trening. Han fikk så beskjed om at det 

skulle handles noe matvarer på EuroSpar i Huset Vårt på Sandnes, og at Pettersen i 

den forbindelse hadde skrevet en handleliste. Det var store mengder melk, kylling mv. 

og Xxxxxxx har forklart at det også ble benyttet et Trumf-kort ved anledningen. 

Varene ble kjørt til Nedre Dalgate, og med Xxxxxxx s hjelp ble varene lesset inn i 

gangen. Det var Pettersen som selv bar varene opp idet Xxxxxxx skulle et annet 

ærend og derfor forlot Nedre Dalgate. 

Det fremgår av det ovenfornevnte, samt også under drøftelsen av flere av de andre 

tiltalte, at flere sentrale personer har vært til stede i Nedre Dalgate denne helgen.

Blant annet David Toska, Ridvan Halimi - som medbrakte ranstelefonene, Lars-Erik 

Andersen, Kjell Schumann - som hadde ankommet med Fordene fra Oslo - samt at 

også Metkel Betew med stor sannsynlighet har vært her på dette tidspunkt, jfr. blant 

annet at også hans telefon er fullstendig uten aktivitet på dette tidspunkt. 

Retten konstaterer videre at Alf Henrik Christensen har leid en varebil i Arendal og at 

den av Erling Havnå leide Honda Civic, kjøres fra Bergen av Toska. Andersen reiste i 

forveien for å ta imot ”besøket fra Oslo”. Samtidig leier Havnå en Caddy 12.03. til 

16.03.2004, og som nevnt er altså to av ranstelefonene som Ridvan Halimi brakte til 

Rogaland også i bruk i dette tidsrommet. 

Den foreliggende teleutlistning viser at ranstelefon nr. 1 lørdag 13.03.2004 fra kl. 

08.47 om morgenen har vært aktiv i Forus/Stokka-området, kl. 13.03 i Sandnes og har 

på dette tidspunktet også vært i kontakt med ranstelefon nr. 2 som da befant seg på 

Tjelta. 

Ranstelefon nr. 1 har videre vært i bruk kl. 12.55 i Sandnes/Elveparken og deretter på 

Austrått, i Vågen, mens ranstelefon nr. 2 i samme tidsrom har vært på Tjelta, 

Tjelta/Bråtavarden radarstasjon og deretter igjen på Tjelta. Det sikrede innhold i 

SMS-meldingen fra ranstelefon nr. 2 til ranstelefon nr. 1, 13.03.2004 kl. 09.13, viser 

åpenbart at det kommuniseres i koder og retten legger til grunn at det mellom en eller 

flere av personene i angjeldende tidsrom foretas en kommunikasjon i forbindelse med 

en tur i området. 

Retten vektlegger her særlig at det nettopp er to av de seks ranstelefonene, innkjøpt av 

Halimi på bestilling fra Toska, som her benyttes og at det at ranstelefon nr. 1 også 

benyttes på basestasjonen Vågen i Stavanger to dager senere, 15.03.2004, er forenlig 

med at telefonen også kan ha vært brukt fra ransleiligheten i Nedre Dalgate eller i 

området der omkring. 

Retten finner det etter dette ikke godtgjort, særlig ved Xxxxxxx s og David Toskas 

forklaring, at det under samlingen nevnt ovenfor skal ha blitt gitt noen ”marsjordre” 

til Dan Pettersen. Dan Pettersen har heller ikke kunnet opplyse i retten hvor han i så 

fall har tatt veien, jfr. det at han motsetningsvis etter ranet tok opphold på Hotel

Residence i Sandnes under falskt navn. 

Retten legger derfor til grunn at Dan Pettersen også i dette tidsrom har bodd i sitt eget 

hus samtidig som store deler av ranslaget har vært til stede i huset sammen med våpen 

og ransutstyr. Toska har nemlig nektet for at noe utstyr på dette tidspunkt befant seg i 

Skjeneholen, alene fordi både Xxxxxxx og Xxxxxxx bodde der, og som forklart av 

David Toska, har han hele tiden vært nøye på ikke å involvere sin samboer i 

ransplanene eller i straffbare handlinger for øvrig. 

Retten finner derfor godtgjort ut over enhver rimelig tvil at Dan Pettersen så langt, 

fullt ut har vært innforstått med ranslagets nærmere besetning, ransplanene, 

utstyrsdepotet mv. og også hvilken sentral rolle hans leilighet egentlig hadde både 

forut for, under og etter det nært forestående ran. 

Hva gjelder selve ranshelgen, har Xxxxxxx benektet at han har overbrakt noen 

beskjed fra David Toska om at Dan Pettersen skulle holde seg borte i påskeuken, ei 

heller har Toska forklart at han skulle ha gitt noen slik beskjed. Det fremstår nærmest 

som aldeles usannsynlig at ikke Pettersen, om en slik beskjed hadde vært gitt i 

forbindelse med utførelsen av Norgeshistoriens største og mest alvorlige væpnede 

ran, ikke øyeblikkelig skulle ha etterkommet en slik ordre. Han hadde da kunnet 

opplyse for retten nøyaktig hvor han oppholdt seg, og hvem han oppholdt seg 

sammen med. Det fremstår videre som aldeles usannsynlig for retten at ikke Toska 

hadde besørget at Nedre Dalgate skulle være et sted uten fare for at noen 

utenforstående skulle komme dumpende midt oppi et ranslag og et ransutbytte på 

nærmere kr. 60 millioner, slik som Pettersen deretter hevder faktisk skjedde. 

Det fremstår også for retten som kvalifisert usannsynlig at Pettersen deretter alene 

skulle ha tilgang til utbyttet helt frem til borttransporten 19.04.2004, om han ikke var 

en helt sentral del av selve ranslaget. Alene den faren som lå i at Pettersen også kunne 

komme dragende med ukjente og ”farlige” kamerater, gjør at Pettersens forklaring 

her ikke står til troende. 

Ranet er i alle ledd meget nøye gjennomtenkt, velregissert og detaljplanlagt. Det at 

man skulle ha en ”uvitende huseier” surrende rundt med mulighet til å dra med seg

hvem som helst inn i ransleiligheten, og på dette tidspunkt med stor fare for å avsløre 

planene, gjennomføringen og den etterfølgende utbyttehåndtering, fremstår som 

fullstendig utenkelig. 

Retten finner derfor på ingen måte godtgjort at Dan Pettersen har fått noen ” 

marsjordre” ranshelgen. Langt mindre finner retten godtgjort at det her dreier seg om 

en ”marsjordre” som han så valgte å ignorere i en sak som den nærværende hvor 

Pettersen allerede har forklart at han av frykt ikke har våget å oppgi to av de 

personene han senere traff i stuen ransmorgenen. Han har heller ikke våget å bekrefte 

Xxxxxxx og Schumanns forklaring om at sistnevnte har vært i Nedre Dalgate ved to 

anledninger. 

Retten finner på bakgrunn av dette at Dan Pettersen åpenbart heller ikke her forteller 

den hele og fulle sannhet. 

Han har imidlertid bekreftet at han, uaktet beskjed eller ikke, likevel var i sin leilighet 

søndag 04.04.2004 hele dagen uten at noen andre kom til stedet, ei heller at det ble 

brakt utstyr til leiligheten. Både Johnny Thendrup og David Toska har motsetningsvis 

forklart at det til leiligheten ble kjørt atskillig utstyr, herunder Johnny Thendrups 

private koffert med klær og utstyr, som både han og de medlemmene av ranslaget som 

skulle kjøres sammen med utbyttet til Nedre Dalgate, hadde behov for etter utførelsen 

av ranet. 

Hensett til hvilket utstyr og hvilke ranere Pettersen har vært eksponert for, finner 

retten at når Pettersen hele tiden har fått anledning til å bo i sitt hus hvor han mottok 

full husleie, er dette nettopp fordi han har hatt en helt sentral rolle under forberedelsen 

og ved utstyrsoppbevaring og -bevoktning, under selve utførelsen av ranet og i 

etterkant. 

Det hersker overhodet ingen rimelig tvil om at Dan Pettersen fullt ut har vært 

innforstått med at ranet skulle foretas, at det skulle foretas mot Norges Bank/NOKAS, 

når det skulle foretas og videre at både ranere og utbytte deretter skulle bringes til 

hans hus i Nedre Dalgate.

Ransmorgenen - Pettersens forklaringer 

Ransmorgenen har Dan Pettersen forklart i retten at han sto opp ved 07.00 til 08.00tiden 

og at han ganske snart hørte om ranet på radio/TV. Han har forklart at han også 

hørte sirener i sentrum, og at han derfor gikk ned til sentrum til fots, og da mot 

Ostehuset i Klubbgata for angivelig å spise frokost. Han har forklart at han gikk ned 

Hospitalgata, så til venstre inn i Klubbgata og at han grunnet store politioppbud, 

radio- og tv-sendinger nå gjorde seg en del tanker om sammenhengen med personene 

og ustyret i Nedre Dalgate. Han har så forklart at han deretter ville gå hjem, hente 

baggen sin og reise til sin kjæreste i Sandnes. Han gikk derfor tilbake til huset, låste 

seg inn og traff der tilfeldigvis deler av ranslaget sittende i stuen. 

Dan Pettersen ser Johnny Thendrup sitte på kjøkkengulvet, med skuddhull gjennom 

låret. Han har videre forklart at han fikk beskjed om å ”komme seg ut”, hvorpå han 

tok baggen og på ny gikk ned til sentrum. Han har holdt det åpent hvorvidt han kan ha 

sendt en tekstmelding til kjæresten Xxxxxxx xxxxxx eller til medtiltalte Thomas 

Xxxxxxx om dette. 

Under ytterligere utspørring av aktoratet redegjør han i retten for at han første gang 

nok forlot Nedre Dalgate rett før kl. 09.00 og at han kan ha vært ute en plass mellom 

45 minutter og 1 time og 15 minutter. Han har videre utdypet at døra var låst da han 

kom hjem, at det ikke var noe kjøretøy på utsiden av huset, og videre at han som satt 

på kjøkkengulvet nikket og hilste på ham idet han nok kjente Pettersen igjen fra ” 

pizza-møtet” tidligere samme vår. 

Johnny Thendrup har imidlertid forklart at det ikke er riktig at han satt alene på 

kjøkkengulvet, men at han hadde selskap av en annen raner. Videre har Thendrup 

forklart at David Toska ikke var med til Nedre Dalgate, og at det heller ikke kom 

noen ukjente personer til stedet, ei heller noen som fikk ”marsjordre”. Johnny 

Thendrup har videre forklart at han ble plastret, tapet og forbundet så godt det lot seg 

gjøre, utstyr retten finner at noen må ha tatt seg til sentrum i Stavanger for å skaffe. 

Det fremstår videre som usannsynlig at ranslaget, om forholdet var slik Dan Pettersen 

selv har beskrevet, skulle la en utenforstående og uinnvidd huseier i en situasjon som

denne på ny få anledning til å forlate huset hvor ranslaget, en skutt raner, våpen, 

utstyr og nær kr. 60 millioner i kontanter befant seg, om ikke Pettersen her hadde en 

helt sentral rolle i forhold til ranet. Som retten senere skal komme til, bestyrkes dette 

også i atskillig utstrekning av at Dan Pettersen hadde fri tilgang til huset i ettertid og 

frem til utstyr, våpen og ransutbyttet transporteres bort, 19.04.2004. 

Dan Pettersen har imidlertid selv forklart at han nå forlot Nedre Dalgate for andre 

gang og gikk tilbake til sentrum hvor han traff sin venn Stig Roar Malmanger. 

Pettersen har vært usikker på om han nå fikk beskjed om at en politimann var skutt, 

noe han imidlertid mente da han forklarte seg om dette i politiavhøret av 02.05.2005. 

Stig Roar Malmanger har i retten forklart at det er korrekt at han traff Dan Pettersen, 

men at dette muligens først var da Malmanger for annen gang reiste til Stavanger 

sentrum og da mellom kl. 12.00 og kl. 14.00 og ikke tidligere på morgenen, som 

fortalt av Dan Pettersen. Malmanger har redegjort for at han traff Pettersen ved 

Vaaland Dampbakeri i Nygata, at Pettersen tilkjennega at han ikke visste noe om 

ranet, og at han visstnok hadde ringt til sin mor og nå skulle en tur til tannlegen. 

Under krysseksaminasjonen i retten har Dan Pettersen tilkjennegitt at han ikke lenger 

er sikker på om han vitterlig var en eller to turer ute fra Nedre Dalgate, men at han 

uansett kl. 10.50 sendte en SMS til Thomas Xxxxxxx over basestasjonen Vågen, 

hvor han ba om å bli hentet av Xxxxxxx . 

Grunnet sen pågripelse er samtaledata ikke sikret fra Dan Pettersens mobiltelefon fra 

før 21.08.2004, men baseutskrifter viser likevel at det fra Pettersens mobiltelefon har 

vært sendt en SMS til Pettersens søster, Ine Pettersens mobiltelefon ransmorgenen kl. 

06.20 ut fra baseutskrift tilknyttet Ine Pettersens mobiltelefon. Ine Pettersen bor 

sentralt i Hoveveien 7 på Sandnes, men det har ikke lykkes å få opplyst hvor Dan 

Pettersen vitterlig befant seg kl. 06.20. 

Det viktige for retten i denne forbindelse er at dette ikke stemmer med Pettersens 

rettslige forklaring om at han sov i sin leilighet frem til 07.00 til 08.00-tiden 

ransmorgenen, idet han åpenbart har vært oppe og hatt telefonisk aktivitet så tidlig 

som kl. 06.20, uten at han nærmere har kunnet redegjøre for dette. Retten kan videre

konstatere at han kl. 08.33 har mottatt en SMS fra Ine Pettersen, uten at Dan Pettersen 

har svart på denne før kl. 08.50 og uten at det da kan angis fra hvilken basestasjon 

svaret er sendt over, med andre ord hvilken basestasjon Dan Pettersen da befant seg 

på. Ine Pettersen svarer imidlertid allerede kl. 08.51 på dette. 

Via telefonregning fra Dan Pettersens mor Bjørg, kan det videre konstateres at hun 

har sendt fire tekstmeldinger ransdagen til Dan Pettersen, nemlig kl. 08.57, kl. 09.53, 

kl. 11.44.06 og kl. 11.44.19, uten at det har lykkes å få noen utlisting på eventuelle 

svar fra Dan Pettersen. 

At Pettersen skal ha sendt en SMS til Xxxxxxx samme morgen har Xxxxxxx 

bekreftet, og da at han fikk en tekstmelding omkring kl. 10.50 med anmoding fra 

Pettersen om å bli avhentet ved Hurtigbåtterminalen. På dette tidspunkt skal Xxxxxxx 

via tekst-TV selv ha blitt oppmerksom på ranet, uten at han angivelig selv skal ha 

koblet dette mot Nedre Dalgate. Han mener at han kan ha skrevet svar til Pettersen 

om at han var i stand til å hente ham en times tid senere. Deretter skal han ha ringt sin 

samboer på Kvadrat der hun jobbet, og fortalt henne om ranet. Etter en kort frokost og 

en tur med hunden, har Xxxxxxx forklart at han hentet Pettersen 30 til 45 minutter 

senere og at Pettersen ikke var å se ved Hurtigbåtterminalen da Xxxxxxx ankom. 

Han dukket imidlertid plutselig opp, bærende på en liten ryggsekk, og Xxxxxxx har 

forklart at han nettopp spurte Pettersen om hvorfor han skulle avhentes her og ikke 

hjemme i Nedre Dalgate. Til dette skal Pettersen ha svart at det var noen folk hjemme 

hos ham. Da Xxxxxxx angivelig ytterligere forfulgte dette med å spørre hvem disse 

personene var, fikk han beskjed om å ikke spørre mer, ”lille gutt”. 

Da de kjørte hørte de på radio at en politimann var blitt skutt, og Thomas Xxxxxxx 

har forklart at ranet da ble et samtaleemne mellom dem. Dan Pettersen skal ha 

bekreftet at han hadde gått ned til sentrum for å kjøpe seg noe frokost, at han hadde 

vært i nærheten av Domkirkeplassen og at det hadde krydd av politifolk der. Han 

fortalte også at han hadde truffet en kompis, angivelig en brannmann, som var utstyrt 

med en politiradio hvor han lyttet på politisambandet. Så vidt Xxxxxxx hadde forstått 

var det kun snakk om at Pettersen hadde gått én tur ut av leiligheten og ikke to, og på 

ytterligere spørsmål om folkene i Nedre Dalgate, hadde Pettersen på en uvanlig krass 

måte gitt Xxxxxxx beskjed om ikke å spørre mer. Xxxxxxx har forklart at han satte

av Pettersen i Sandnes sentrum, hvoretter Pettersen dro til sin kjæreste Xxxxxxx 

Xxxxxx og angivelig deretter på trening før han overnattet natt til 06.04.2004 hos 

Xxxxxxx Xxxxxx (kjæresten, red. anm.). 

.Da Xxxxxxx Xxxxxx (kjæresten, red. anm.) skulle tilbringe resten av påsken hos sin 

foreldre på hytta på Evje, valgte Pettersen ikke å bli med og opplyste at dette blant annet 

var fordi at han hadde skiklær og -utstyr liggende i Nedre Dalgate. Xxxxxxx Xxxxxx 

(kjæresten, red. anm.) reiste så alene og retten har merket seg at Pettersen fra da av og 

frem til påfølgende søndag/mandag tok inn på Hotel Residence i Sandnes under falskt navn. 

Han vendte så tilbake til Nedre Dalgate mandag 12.04. eller tirsdag 13.04.2005 og 

konstaterte etter å ha låst seg inn, at huset da var tomt. Ved kontroll av gjesterommet i 

tredje etasje, har Dan Pettersen bekreftet i retten at alle baggene og utstyret fremdeles 

befant seg der, uten at han angivelig skal ha kikket i dette på ny, hvilket etter rettens 

oppfatning fremstår som lite troverdig. David Toska har nemlig forklart at både 

pengene, med andre ord ca. 15 bagger fulle, våpen og utstyr fremdeles befant seg i 

Nedre Dalgate, men Pettersen har bekreftet at han deretter, og i dagene som kom, 

overnattet på soverommet i husets tredje etasje. 

Morgenen etter skal han ha våknet av at noen befant seg på kjøkkenet i andre etasje. 

Han gikk ned og traff David Toska på stedet. Toska redegjorde for at leieforholdet nå 

opphørte, og Pettersen har fortalt at han fikk den siste husleien kontant av Toska. 

Videre har Pettersens bekreftet at Toska ga beskjed om at baggene, utstyret mv. skulle 

avhentes påfølgende mandag 19.04.2004. Han skal også ha gitt beskjed til Pettersen 

om da å holde seg borte og at Pettersen ”ikke hadde sett noe”. Toska skal ha forlatt 

stedet etter 5 minutter. 

I tiden som fulgte, har Pettersen forklart at han fortsatt bodde i Nedre Dalgate frem til 

han skaffet seg ny leilighet i Langgaten 2 i Sandnes, hvor han flyttet inn 01.05.2004. 

Deretter skal han stort sett ha holdt seg helt borte fra Nedre Dalgate frem til 

leiligheten ble ransaket og endevendt av politiet. 

Retten har merket seg at David Toska i tiden frem til 19.04.2004 overlot hele

ansutbyttet, ca. kr. 60 millioner, utstyret, våpen, klær mv. i Dan Pettersens varetekt, 

noe som i seg selv sier noe om hvilken betrodd person Pettersen her har vært i selve 

ransopplegget. 

Andre bevis mot Dan Pettersen 

I tiden som fulgte har Dan Pettersen lagt for dagen et meget påfallende pengeforbruk, 

blant annet i forhold til en fullstendig unormal besittelse av 200- kronesedler som 

etter Toskas opplysning utgjorde den vesentlige delen av ransutbyttet, nemlig ca. kr. 

30 millioner. 

David Toska har forklart at han ikke utelukker at det i den tid han ikke selv har hatt 

hånd om ransutbyttet, kan ha vært ”mus i lasten”, samtidig som han ikke har villet 

forklare noe om hvorvidt Dan Pettersen skal ha blitt gitt noen kompensasjon for sin 

deltakelse. 

Retten kan imidlertid konstatere, på bakgrunn av vitnene xxxxxxx og xxxxxxx s 

forklaring, at han samme dag, 18.05.2005, etter å ha ligget til akters og etter å ha 

misligholdt huslånet i Sparebanken Hedmark på nettopp Nedre Dalgate, plutselig 

dukker opp i filialen Ridarbu ved Hamar og gjør et kontantinnskudd på kr. 100.000 i 

200-lapper som han fraktet i en nattsafepose. 

Innskuddet skal ha vakt oppsikt hos bankfunksjonæren. Hun har forklart at han hadde 

bunker med 200-lapper og ga henne blant annet to bunker á kr. 50.000, strikket på 

tvers i begge ender nettopp slik det gjøres ved profesjonell seddelhåndtering i banker. 

xxxxxxx har forklart at hun forlangte legitimasjon, ble meget mistenksom og hun tok 

også kontakt med en kollega. Senere oppdaget hun at det var gjort nok et innskudd på 

samme konto samme dag. Aasen har redegjort for at hun også sendte 

hvitvaskingsmelding på innskuddet til Norges Bank. 

Samme dag har vitnet xxxxxxx i en av Sparebanken Hedmarks andre filialer, 

forklart at også hun fikk besøk av Dan Pettersen som ville sette inn en større 

kontantsum på sin konto, og da igjen på den misligholdte huslånskonto. Også der tok 

Pettersen opp en stor mengde 200-lapper fra en nattsafepose. Disse var

sammenbuntet, men da i bunter á kr. 20.000. Uoppfordret fortalte Pettersen at 

pengene stammet fra et hussalg og innskuddet som ble gjort i filialen på Elverum var 

på kr. 89.200. 

Forut for dette har vitnet xxxxxxx , daglig leder i Xxxxxxxx, redegjort for at Dan 

Pettersen i april 2004 hadde overtatt driften ved utestedet Cornelius AS som så endret 

navnet til Tørst AS. I den forbindelse hadde xxxxxxx et møte med Pettersen 28.04. 

eller 29.04.2005. Pettersen hadde da undertegnet ny leiekontrakt, der han betalte kr. 

28.000 med tillegg av et depositum på kr. 9.600, også dette i 200-lapper fra en 

nattsafepose. xxxxxxx har forklart at han dro frem to bunker med 200-lapper, at 

xxxxxxx umiddelbart ble mistenksom, koblet dette opp mot NOKAS og reiste til 

styreformann Tore Folkvord og snakket med ham om det inntrufne. Deretter valgte 

han å gå til politiet og fortelle om dette. 

Allerede forut for dette, og da i forbindelse med den leilighet Dan Pettersen leide i 

Langgaten 2 A i Sandnes, har Xxxxxxxx fortalt at Dan Pettersen betalte ham husleie 

og 3 måneders depositum, til sammen kr. 24.000, på giro på et tidspunkt hvor 

Pettersen altså eier, men velger å avstå fra å bruke sitt gjeldstyngede hus i Nedre 

Dalgate til egen bolig. Dette vitner også om at Pettersen på dette tidspunkt plutselig 

hadde tilkommet en betydelig mengde kontanter. 

Omtrent på samme tidspunkt er det at vitnet xxxxxxx forklarer at Dan Pettersen 

kjøpte hans båt ved kontant å betale kr. 60.000 i sedler av forskjellige valører. 

Pettersen har her forklart at båteierens sønn Pourya er en god venn av Pettersen, og at 

hans far trengte penger. Han ønsket derfor å selge sin plastsnekke av typen Norman. 

Så vidt retten har forstått, var kjøpet fra Pettersens side også motivert av en viss grad 

av kameratslig hjelpsomhet. 

Som om dette ikke skulle være nok, har vitnet xxxxxxx forklart at hun solgte en 

Amstaff tispe til Dan Pettersen ca. en ukes tid etter ranet 05.04.2004, en valp 

Pettersen skal ha betalt kr. 7.000 for, også dette i 200-lapper. 

I tillegg til dette var Dan Pettersen på Stord 17.07.2004 for å kjøpe bil, nemlig en 

Volkswagen Golf, hvor han betalte kr. 120.000, også dette kun i 200-lapper.

Om dette har postfunksjonærene xxxxxxx og xxxxxxx forklart at dette skjedde på 

lørdag 17.07.2004 og at det var selger xxxxxxx som hadde tatt kontakt med 

postkontoret for å få innbetalt kontantene for bilsalget før helgen. Tvedte har forklart 

at personen med pengene kom sammen med selgeren, tok opp ”bunkevis av 200lapper, 

rotete og uten strikk rundt” som hun først prøvde å telle i tellemaskin, men 

som deretter måtte telles for hånd. De fant seansen meget påfallende, særlig at 

kjøperen ikke engang visste hvor meget kontanter han medbrakte. Han tok opp bunke 

etter bunke inntil man hadde talt opp kr. 120.000 og han hadde disse i en sekk. 

Påfølgende mandag spurte xxxxxxx selgeren om kjøperens navn, fikk opplyst at 

dette var Dan Pettersen og hun sendte så en hvitvaskingsmelding på beløpet. En kopi 

av hvitvaskingsmeldingen skal hun angivelig også ha sendt direkte til NOKAS med 

kopi av sitt brev til egen bankansvarlig. 

Kollega xxxxxxx har bekreftet xxxxxxx s fremstilling og også hun reagerte særlig 

på at Dan Pettersen hadde lagt en bunke 200-lapper rimelig uordnet direkte på disken, 

uten at han selv visste hvor meget penger han medbrakte. Han hadde tvert imot 

opplyst at han hadde mer i sekken, og situasjonen ble kort og godt slik at xxxxxxx 

ønsket å ha Tvedte som vitne på den opptellingsjobben hun nå ble satt til å gjøre. Hun 

har videre forklart at sedlene ikke var spesielt fine og etter en stund måtte Pettersen 

supplere med nok en bunke som etter opptelling også viste at han måtte få noen 

penger i retur. Også xxxxxxx reagerte på samme måte som kollega Tvedte. 

Pengeforbruket i 200-lapper utgjør så langt kr. 440.000, åpenbart NOKAS-penger. 

I tillegg til dette kommer at vitnet xxxxxxx 08.12.2004 forklarte at hun som ansatt i 

Nordea Bank i Sandnes fikk besøk av Dan Pettersen. Han leverte henne en bunke 

200-lapper, til sammen kr. 6.400, som var strimlet og ødelagt på en måte xxxxxxx 

har forklart at hun kun har opplevd én gang tidligere, og da i et tilfelle hvor en 

nattsafeskuff skal ha blitt forsøkt åpnet, pengene dradd ut og deretter blitt strimlet i et 

lignende mønster. 

xxxxxxx har redegjort for at hun har 26 års erfaring i bank, og at hun stusset atskillig 

over dette, samtidig som hun fikk forklaring av Dan Pettersen på at sedlene var blitt 

strimlet ”i safen på jobb”. Sedlene var strimlet i lengderetningen og det hele ble

oppfattet som så mistenkelig at hun sendte pengene videre til Stavangerkontoret og til 

hennes kollega xxxxxxx . 

Burås har forklart at hun fikk 32 strimlede 200-lapper i en konvolutt, sedler hun 

mente ikke kunne være strimlet for hånd, men flerret opp. Hun sendte selv sedlene 

videre til NOKAS og har beskrevet at sedlene var revet opp på den ene kortsiden og 

inn mot midten. Sedlene må åpenbart ha ligget oppå hverandre i bunke, idet alle var 

revet opp nøyaktig på samme plass. Hun fant funnet svært uvanlig. Det fremsto ikke 

som noen vanlig seddelskade idet hun har antatt at sedlene må ha satt seg fast og vært 

forsøkt fjernet med makt. Burås har selv aldri tidligere sett en slik skade og i et slikt 

omfang, og har redegjort for at hun antok dette kunne være en nattsafelignende skade. 

På bakgrunn av det ovenfornevnte som Pettersen har forklart stammer fra svarte 

penger, fra tilbakebetaling fra xxxxxxx samt Xxxxxxx s eierandel, begge deler 

bestridt av de to siste, finner retten utvilsomt at det her dreier seg om NOKASpenger. 

Det legges til grunn at det er 200-lapper fra NOKAS-ranet, som Pettersen 

enten er tilkommet som betaling for sin ”innsats” eller penger han har forsynt seg 

med fra ransbaggene i Nedre Dalgate før transporten gikk til Østlandet mandag 

19.04.2004. 

Den første utbetaling, og da av den ovenfornevnte hund, skjer kun få dager etter ranet, 

og namsmannens tvangssalg av Pettersens BMW samme vår. De massive og 

langvarige mislighold av boliglånet på Nedre Dalgate, etterlater ingen tvil om at det 

er med NOKAS-penger ovenfornevnte innbetalinger har skjedd. Historien om skader 

i utestedets såkalte ”droppsafe” har ingen troverdighet. Retten antar at Pettersen selv 

har skadet pengene under forsøket på å få disse ut av noen av minibankkassettene som 

beviselig har fulgt med fra tellesentralen til Nedre Dalgate, og som det også, blant 

annet i Xxxxxxx s Mitsubishi kassebil, er funnet rester av. 

Dan Pettersen forklaringer om dette 

På bakgrunn av hvitvaskingsmeldingene har Dan Pettersen forklart at han ble innkalt 

til politiavhør angivelig 29.09.2004 hvor han redegjorde for at dette skulle stamme fra 

xxxxxxx og intet ut over dette. xxxxxxx har i retten bestridt at han har betalt noe

som helst tilbake til Pettersen. Under politiavhøret skal Pettersen også ha blitt spurt 

om Nedre Dalgate, hvor han da uriktig oppga at dette var leid av ”narkomane”. 

Så vidt retten har forstått, ble han kort tid etter innkalt til nytt avhør og også i dette 

avhøret fikk han spørsmål om Nedre Dalgate. Også nå valgte han å forklare seg 

uriktig. 

Dan Pettersen har forklart at han så pågripes 08.01.2005, og ønsket da ikke å avgi 

forklaring til tross for sin angivelige uskyld. 

I siktetavhør 22.03.2005 fastholder han opplysningene i forklaringen av 26.11.2004 

blant annet om at han hadde overnattet alene i Nedre Dalgate natt til ransdagen, hadde 

gått til Klubbgata for å spise frokost og deretter jogget til Sandnes. Noen ranere på 

kjøkkenet og i stuen opplyste han ikke noe om, ei heller noe om Thomas Xxxxxxx . 

Han skal imidlertid ha forklart seg om David Toska som leietaker, om våpen, vester, 

bagger og den bekjente mellommannen som han ikke ville identifisere. I forhold til 

leietaker Toska, forklarte han imidlertid at han selv ikke hadde hatt kontakt med ham 

etter inngått leiekontrakt, at en bekjent disponerte nøklene og at han heller ikke ville 

forklare seg nærmere om tiden etter ranet. 

Nytt siktetavhør ble så tatt av ham 06.04.2005. Nå forklarer han seg nærmere om at 

han ble hentet ransdagen av Thomas Xxxxxxx og hvor han også nevner Xxxxxxx 

som en av dem som hadde vært sammen med David Toska i Nedre Dalgate. Det er så 

vidt retten har forstått først da han forelegges telefonutskriften, at han forklarer at han 

ble hentet av Thomas Xxxxxxx , med andre ord ikke uoppfordret. 

Under avhøret 02.05.2005 fremgår det at han har fullt dokumentinnsyn, og under 

dette avhøret er det at han utpeker Audun Lystad, Johnny og Thomas Thendrup som 

ranerne på kjøkkenet og i stuen 05.04.2004 om morgenen. Han forklarer videre at han 

deretter traff Toska en ukes tid etter ranet, at han fikk beskjed om å holde seg borte 

den 19.04.2004. Samtidig opplyser han at de to siste ranerne i stua som han vitterlig 

kan oppgi identiteten på, likevel må holdes skjult av frykt for represalier. 

Som retten nærmere har drøftet under gjennomgangen for Thomas Thendrup, finner

etten ikke at Kripos-etterforsker Aasbø eller etterforskerne for øvrig skal ha utsatt 

Pettersen for et regime eller på annen måte forledet ham til å gi en uriktig 

identifikasjon. Retten viser til drøftelsen der, og til at Pettersen under avhøret også 

var bistått av sin forsvarer, advokat Kjærmann. 

De tekniske bevis mot Dan Pettersen 

Når det gjelder de tekniske bevis mot Dan Pettersen, viser retten innledningsvis til de 

omfattende funn som foreligger fra Nedre Dalgate. De kan i det vesentlige forklares 

med at Dan Pettersen hele tiden har erkjent å ha bodd i huset inntil han flyttet til sin 

nye leilighet i Sandnes, 01.05.2004. Han har med andre ord bodd i Nedre Dalgate hele 

tiden under leieforholdet med David Toska, mens NOKAS-ranet ble planlagt, mens 

ustyret ble anbrakt der og mens ranerne var på besøk på stedet. At det derfor vil være 

atskillige spor fra huseier selv i Nedre Dalgate, fremstår som naturlig. 

Likevel vil retten bemerke at det i trappen fra kjelleren og opp til første etasje ble 

funnet pengeseddelfragmenter, med andre ord makulatur, fra NOKAS-bakgården i 

Stavanger, hvilket viser at det er ranernes sko, bagger eller annet utstyr som her har 

medbrakt dette. På badet er det funnet en plastbandasje med DNA fra Dan Pettersen, 

og på toalettsetet er det funnet DNA fra Metkel Betew og Dan Pettersen. Fra 

spyttrester i vasken er det funnet DNA fra Dan Pettersen, og videre er det funnet 

nattsafeposer i kjelleren med DNA nettopp fra huseier Dan Pettersen. 

På kjøkkenet er det funnet Dan Pettersens DNA på et glass, og på en toseters sofa i 

stuen er det funnet pengefragmenter/pengemakulatur fra NOKAS samt et 

glassfragment på gulvet som med stor sannsynlighet kan stamme fra rans-Saabens 

knuste frontvindu. 

Det fremgår videre av Kripos-etterforsker Eriksens forklaring sammen med de 

fremlagte dokumentasjoner, at det er funnet pengemakulaturrester på gulvteppet i 

stuen og også i trappen opp fra andre til tredje etasje på henholdsvis trappetrinn nr. 5 

og nr. 6. Pengeseddelmakulatur er også funnet i støvsuger, og i trappehuset er det 

funnet blod med Johnny Thendrups DNA. 

På det såkalte gjesterommet er det etterlatt en finlandshette som det ikke har vært

mulig å DNA-type, og også på soverommet i tredje etasje, med andre ord på Dan 

Pettersens soverom, er det funnet pengefragmenter. 

Som det fremgår av politibetjent Rivelands forklaring ble det under ytterligere 

gjennomgang av Nedre Dalgate på soverommet i tredje etasje, like nedenfor hemsen, 

funnet en såkalt ”opptellingslapp”, et bilag som åpenbart stammer fra Norges Bank 

og som er Fokus Bank ASAs kvittering og kassastempel til NOKAS på innlevering av 

kr. 1 million ”á 200”, med andre ord i 200-kronesedler. Så vidt retten har forstått er 

dette noe som har ligget som bilag til opptalte nattsafeposer. 

Under ransaking foretatt så sent som 17.09.2005 ble det også funnet en avbitertang 

oppe på hemsen inn mot selve pipen. En tang som nærmere er berørt under 

gjennomgangen for tiltalte Ridvan Halimi. Retten viser her til vitnet xxxxxxx 

forklaring og da nærmere omkring det faktum at tangen ble funnet så sent som 

17.09.2005, hvor man egentlig var på utkikk etter mulige skjulte rom for deler av 

ransutbyttet. 

I tillegg viser retten til at det også i Nedre Dalgate ble funnet et pakkebånd fra 

pengepakkingsutstyr i NOKAS, og videre viser retten til sikret materiale BM-139 fra 

Nedre Dalgate og BB-1.15 fra Gamle Henningsvær, et funn som nettopp viser at en 

Sætre vaffelkjekspose er funnet dels i Nedre Dalgate og dels i Gamle Henningsvær. 

Gjennomgangen av det ovenfornevnte viser for retten en uomtvistelig bevismessig 

sammenheng mellom NOKAS-penger, makulatur, kvittering og innpakningsutstyr i 

Nedre Dalgate og videre en uomtvistelig sammenheng mellom Nedre Dalgate, og 

funnene sikret fra Gamle Henningsvær i Drammensfjorden, med andre ord at 

gjenstandene der har vært innom eller delvis stammer fra Dan Pettersens bolig i 


Når det gjelder tekniske bevis viser retten videre til at det i den utbrente ransbilen, en 

Range Rover i Sørmarka, er funnet en svart skinnhanske, merket K-4.3, med en delvis 

DNA-profil, en blandingsprofil, fra minst to personer, herunder med en ”perfekt 

match” på Dan Pettersen ifølge senioringeniør xxxxxxx .

Av Rettsmedisinsk institutts tilleggsrapport av 13.12.2005, foranlediget av advokat 

Kjærmanns brev av 15.11.2005, er det ytterligere opplyst at person nummer to kan 

være David Toska som antydet av ham. Hansken er ikke undersøkt nærmere for 

kruttslam. 

Dan Pettersen har ingen annen forklaring gitt på dette funnet, enn at han har jobbet i 

utebransjen i mange år, at han har brukt en god del hansker og at disse nok flyter noe 

rundt i leiligheten hans i Nedre Dalgate. De må derfor ha vært lånt av andre, som etter 

å ha brukt disse - eventuelt under ranet - har kastet dem inn i ransbilen på Ullandhaug. 

At ikke også siste brukers DNA-profil skulle være intakt, fremstår som mindre 

sannsynlig for retten. 

I tillegg til hanskefunnet, er det i Drammen og da i en av ransbaggene om bord i 

Gamle Henningsvær, i ransbag BB-4 og funnet BB-4.10.5, funnet DNA fra Dan 

Pettersen på en vernevest og da på innsiden av en borrelåsklaff på venstre bryst. 

Vesten er en tyngre kamuflasjevest med krage, hvor ni av ti markører viser treff på 

Dan Pettersen. Pettersen selv har ikke kunnet gi forklaring på funnet. Av atskillig 

betydning for retten er det at det i samme Unicon-bag også er funnet DNA fra 

Thomas Thendrup på innsiden av en sort skinnhanske. Videre er det funnet DNA fra 

Ridvan Halimi på emballasje til en avbitertang, muligens svarende til den tangen som 

er funnet på hemsen i Nedre Dalgate, men uten at dette kan fastslås med 100% 

sikkerhet. Det er videre i samme bag funnet DNA fra Ridvan Halimi på en jakke. 

Retten bemerker at det i denne baggen også er funnet to sammentapede magasiner 

med til sammen henholdsvis 24 og 30 skarpe 9 millimeter skudd for MP5, og videre 

en tøypose med 17 skarpe 9 millimeter patroner, 18 skarpe kaliber 22 Long Rifle - 

hvorav 15 av typen Remington funnet i et Kinder-Egg. 

Hanskefunnet og funnet på vernevesten knytter derfor Dan Pettersen direkte til flere 

andre på ranslaget, til ransutstyr mv. gjennomgått ovenfor. 

I tillegg til dette viser retten til funnet BB-3.12.1 hvor Dan Pettersens DNA er funnet 

på en Ikea-pose i en annen av ransbaggene om bord på Gamle Henningsvær. 

Som det fremgår av etterforskerne Gjertsen, Sandsbråten og den sakkyndig Medvågs 

forklaringer er det funnet fem like Ikea-bæreposer og på selve bærehåndtaket er det

funnet DNA fra minst tre personer, inklusiv Dan Pettersen med match på hele ni av ti 

markører. 

Dan Pettersens forklaring er her at han ved en eller annen anledning kan ha rørt ved 

en slik bærepose, men av særlig betydning for retten er det at det på bæreposen i 

blandingsprøve også er funnet DNA fra Kjell Schumann. Dette viser etter rettens 

oppfatning noe langt mer enn det Pettersen her har vært villig til å forklare, idet han 

ikke har våget å bekrefte at Schumann i det hele tatt har vært i hans bolig i Nedre 

Dalgate. 

Dertil kommer at det i samme ransbag, BB-3, som retten nedenfor vil komme 

nærmere tilbake til, også er DNA fra medtiltalte Lars-Erik Andersen på en balaklava. 

Videre er det funnet sko med seddelfragmenter/makulatur fra ekte 200- og 500lapper. 

Det er videre funnet et pistolmagasin med syv skarpe patroner kaliber 45 Gecco som 

passer til den Colt-pistolen som det i den utbrente Saaben er funnet to hylser fra, og 

hvor pistolen er funnet i lagerboden på Eik Nedre som funn BL-11. 

Nevnte DNA-funn knytter altså Dan Pettersen til det ovenfornevnte, og dertil kommer 

også at det på selve baggens bærehåndtak er funnet DNA fra Pettersen, et funn merket 

BB-3.1. Det er også her en delprofil fra tre personer samt noe DNA av annen 

opprinnelse. 

Det at Dan Pettersens DNA også er funnet på selve ransbaggens håndtak, viser 

utvilsomt og ugjendrivelig at Pettersen har hatt befatning med en av de mest sentrale 

ransbaggene i Drammens-funnet. Pettersens egen forklaring er som nevnt at han nok 

må ha rørt ved angjeldende bag. 

I tillegg til det ovenfornevnte, kommer også funnet av DNA på en hanske, også dette i 

ransbaggen BB-3. Funn merket BB-3.11.3, hvor det på et par hvite hansker som lå 

vrengt i hverandre, utvendig på den ene og på innsiden på den andre er funnet en 

blandingsprøve som viser begge DNA fra Dan Pettersen og noe ikke-identifiserbart 

DNA. Det er her tale om stoffhansker med DNA fra minst to personer, herunder fra

Pettersen. Noen nærmere forklaring på dette funnet har Pettersen heller ikke, men på 

samme måte som de øvrige funn, knyttes han også ved dette til de nevnte personer og 

til de nevnte gjenstander beskrevet ovenfor fra denne ransbag. 

Hva videre gjelder funn av ransutstyr om bord på Gamle Henningsvær, er det også 

funnet DNA fra Dan Pettersen på en kallosje fra ransbaggen BB-2. Funnet er 

katalogisert som BB-2.10.1 og er av typen Tingly X-large hvor DNA-prøven er tatt 

fra innsiden bak på hælkappen. Dette er en høyre kallosje funnet i ransbaggen BB-2 

hvor det er en blandingsprøve sannsynligvis fra to personer med delvis DNA 

tilhørende Pettersen. Retten bemerker her i tillegg at det på samme kallosje også er 

foretatt såkalt glassundersøkelse. En undersøkelse hvor det er konkludert med at de 

tre lokaliserte glassfragmentene på angjeldende kallosje med Pettersens DNA ”kan 

stamme fra referanseglasset fra NOKAS-lokalet”. 

Funnet kan Dan Pettersen ikke gi noen forklaring på, et funn i en ransbag med 

Pettersens DNA som også viser overensstemmelser i forhold til glassfunnet som dog 

ikke i seg selv kan danne grunnlag for å trekke en sikrere konklusjon. 

Retten har merket seg at det blant de tre fragmentene likevel er funnet fragmenter 

både fra glasset med den sjeldne og fra glasset med den alminnelige brytningsindeks. 

Retten har også merket seg at det kun er på grunn av det lave antall fragmenter at 

Kripos ikke har konkludert mindre ”konservativt” enn de her har gjort. 

I tillegg til dette kommer imidlertid at det på venstre kallosje i samme kallosjepar, 

merket BB-3-10, funnet i en annen ransbag, også er funnet glassfragmenter, men da 

fire stykk med brytningsindeks fra den mer alminnelige del av NOKAS-glasset. Det 

er i Kripos’ laboratorieundersøkelse for så vidt gjelder denne kallosjen vist til at det 

likevel ikke kan gis noen konklusjon på om fragmentene stammer fra referanseglasset 

fra NOKAS-lokalet. Da det i tillegg her er funnet seddelmakulatur, herunder 

fragmenter fra makulerte 200- og 500-lapper under sålen, synes det for retten 

åpenbart at kallosjeparet inneholdende Pettersens DNA samt glass- og 

seddelsfragmenter har vært i selve NOKAS-bakgården. Funnet knytter derfor 

Pettersen direkte til bakgården og til deltakelse under selve ranet.

DNA-funn på våpen 

I tillegg til dette er det også gjort diverse DNA-funn fra Dan Pettersen både i 

Xxxxxxx s våpenbod på Eik Nedre, samt på lettere håndvåpen i ryggsekken som 

Xxxxxxx s forlovede Kari Lise Jonassen leverte til politiet etter at hun hadde funnet 

denne på bopel. 

Hva innledningsvis gjelder Xxxxxxx s bod i løa på Eik Nedre, viser retten til at det i 

boden til sammen ble funnet tre sorte pakker gjentapet og innpakket i søppelsekker, 

hvorav en ble funnet på gulvet og to oppi en ferdiglaget trekasse. 

I pakken BE-11, funnet i trekassen, ble det fra kolbeenden på en MP5 maskinpistol 

funnet DNA i blandingsprofil, men med ni av ti markører identifiserende for Dan 

Pettersen. Våpenet er et ransvåpen, benyttet på Domkirkeplassen og da av makkeren 

til Johnny Thendrup ved Mariakirkeruinen. Retten viser her til politioverbetjent Kåre 

Moen Olsens forklaring om de tomhylsefunn som kan tilbakeføres til dette spesielle 

våpenet, jfr. også Kripos-etterforsker Leif Ørens forklaring. 

Retten viser til kulehullene i vinduene i Hennes & Mauritz-bygget mv., og for så vidt 

også til Johnny Thendrups forklaring vedrørende makkers bruk av automatvåpenet. 

Funnet knytter Dan Pettersen ugjendrivelig til maskinpistolen og Pettersen har i den 

forbindelse forklart at han må ha avsatt dette da han første gang berørte våpnene på 

loftet i Nedre Dalgate, med andre ord før han ringte og nøyere gjennomgikk funnet 

sammen med Thomas Xxxxxxx . 

Ved den siste anledning har Pettersen forklart at han brukte hansker, noe han mener at 

han ikke gjorde ved første gjennomgang. Denne forklaringen, som for så vidt gjelder 

hanskebruk ved andre våpengjennomgang og som også styrkes av Xxxxxxx s 

forklaring, skal altså vise at et avsatt DNA fra første våpenberøring i januar/februar 

2004, skal ha overlevd all annen våpenberøring, herunder oppakning, bruk på 

bankplassen og transport via Nedre Dalgate til Drammen, noe som for retten fremstår 

besynderlig. Ikke desto mindre også fordi Pettersen, mens han bodde i Nedre Dalgate

etter ranet, hvor både våpen, utstyr og ransutbyttet ble oppbevart, ikke har fremholdt 

noe om at han i den perioden skal ha hatt befatning med ransutstyret, verken flyttet på 

det, pakket det ned eller på annen måte håndtert noe som helst slikt utstyr, ei heller i 

forbindelse med borttransporten 19.04.2004. Det eneste tidspunkt for mulig DNAavsetning 

skal da ha vært ved den overfladiske berøring han skal ha foretatt alene i 

månedsskiftet januar/februar på loftet i Nedre Dalgate. Det fremstår for retten at en 

slik forklaring ikke kan anses som spesielt troverdig, og at det åpenbart er forhold 

Pettersen ikke har villet forklare seg sannferdig i forhold til. 

Retten viser til at det i samme våpenpakke også ble funnet DNA på avtrekkerbøylen 

til et demontert AG3-gevær tilhørende medtiltalte Ridvan Halimi. At Ridvan Halimi 

og Dan Pettersen har avsatt sine DNA på to våpen i samme våpenpakke er også noe 

retten har merket seg. 

I tillegg til dette er det i samme pakke på et demontert AG3-gevær nevnt ovenfor, 

også funnet nok en DNA-profil fra Dan Pettersen og da på våpenets glidekasse, med 

andre ord ved glidekassens endestykke der hvor kolben monteres. 

Dette er en avsetning hvor Rettsmedisinsk institutt har redegjort for at det er en 

blandingsprofil fra minst to personer hvor åtte av ti (eller ni av elleve) markører 

identifiserer Dan Pettersen. 

Retten viser i den forbindelse til at dette er automatvåpenet hvor også medtiltalte 

Ridvan Halimis DNA-profil er funnet på selve avtrekkerbøylen, hvilket utvilsomt 

viser at dette våpenet har vært håndtert av minst to tiltalte, nemlig Dan Pettersen og 

Ridvan Halimi. 

Her har heller ikke Dan Pettersen forklart noe annet enn at det må være fra 

våpenberøringen i januar/februar. 

Retten vil i den forbindelse bemerke at en DNA-profil avsatt slik som dette, med 

atskillig vekt taler mot at beviset er avsatt enten under montering eller demontering av 

automatgeværet når det sitter på enden av glidekassen hvor kolbestykket overlapper 

glidekassen når denne festes og låsepinnen isettes.

Under enhver omstendighet viser det ovenfornevnte at Dan Pettersen har håndtert 

våpenet og ikke har kunnet gi noen troverdig forklaring på de nærmere 

omstendigheter omkring dette. Han har ikke på noe punkt forklart at han deltok i noen 

våpendemontering, nedpakking og klargjøring for borttransport hjemme i Nedre 

Dalgate, hvor han bodde alene i tiden etter ranet og frem til transportdagen, 

19.04.2004. Retten nevner avslutningsvis her at det i angjeldende gjentapede 

våpenpakke også ble funnet et Kalashnikov-gevær, også dette antatt medbrakt under 

ranet. 

Avslutningsvis på dette punkt viser retten til vitnet xxxxxxx s forklaring. Vitnet har i 

retten forklart at han sammen med Dan Pettersen lørdag 06.03.2004 gikk fra 

Tjessheim i Ålgårds-traktene til Vatne i Sandnes hvor meningen var at de nettopp 

skulle treningsskyte med Dan Pettersens MP5-automatvåpen. xxxxxxx har forklart at 

Pettersen bar med sin MP5 i ryggsekken, et våpen xxxxxxx har forklart av Pettersen 

ble fremstilt som å være hans ”tjenestevåpen”. Det er imidlertid ikke klart hvorvidt 

dette er den ovenfornevnte maskinpistol. Turen og tidspunktet for denne viser etter 

rettens oppfanting klart at Pettersen på dette tidspunkt har vært i besittelse av et 

ulovlig våpen og at han etter for lengst å ha avsluttet sitt engasjement som grenader i 

Forsvaret, heller ikke i noen annen sammenheng har hatt noe tjenestevåpen og ikke 

under noen omstendighet en MP5. Det tidligere tjenestevåpen Pettersen hadde, finner 

retten godtgjort var en AG3. Han har aldri hatt lovlig sivil tilgang på noen MP5. 

Det ovenfornevnte viser igjen etter rettens oppfatning at han under ransplanleggingen, 

som eier av Nedre Dalgate der våpen og utstyr var plassert og oppbevart, og der flere 

møter var og for tiden ble avholdt, selv er i besittelse av et ulovlig og livsfarlig 

automatvåpen som han til og med tar med seg ut på tur for deretter å ville skyte med 

dette på militæranlegget på Vatne. Det er også åpenbart at Dan Pettersen samtidig har 

vært i besittelse av ulovlig skarp ammunisjon. Hvorvidt den av xxxxxxx beskrevne 

MP5 er ett av de beslaglagte våpen i nærværende sak, har retten ingen nærmere 

holdepunkter for å anta. 

I tillegg til det ovenfornevnte er det også funnet DNA fra Dan Pettersen på nok et 

våpen, en pistol, i ryggsekken tilhørende Xxxxxxx som ble innlevert politiet av hans

samboer Kari Lise Jonassen. Ryggsekken ble angivelig funnet på deres felles bopel. 

Ryggsekken har Xxxxxxx forklart at han fylte med flere pistoler og masse skarp 

ammunisjon mv., en ryggsekk han først lot ligge i bilen sin i flere dager, for deretter å 

flytte den inn i kjelleren på bopel, en ryggsekk politiet synes å ha oversett under 

første ransakingen der. 

Da Kari Lise Jonassen etter pågripelsen av Xxxxxxx skulle flytte til Åssiden utenfor 

Drammen, fant hun ryggsekken med innholdet beskrevet ovenfor. 

Ryggsekken som er en blå sportssekk og som har fått betegnelsen BL-1 inneholdt en 

rekke våpen, herunder en Browning 9 millimeter pistol med spent hane, en usikret 

Remington kaliber 45 pistol, en Ruger 3,57 Magnum revolver med seks skarpe skudd 

i tønnen, en pistol kaliber 22 med ti skarpe skudd i magasinet, en pistol av merket 

Browning og videre var det i ryggsekken en plastpose med 28 skarpe 9 millimeter 

patroner, herunder også en skarp patron kaliber 7,65, 28 patroner skarp ammunisjon 

til ovenfornevnte Remington-revolver, en magasintaske til en Colt-pistol med plass til 

to magasiner, en magetaske samt videre en plastpose med en rekke skarpe patroner, 

herunder 25 kaliber 45 auto, en 9 millimeter auto og en 7,62 x 39 - med andre ord til 

en Kalashnikov. 

Det var også et magasin med syv skarpe patroner, ti løse 9 millimeters patroner og 

også to øvrige magasiner med 21 patroner 9 millimeter til MP5, 15 patroner til US 

karabin og ytterligere magasintaker, pistolhylster og magasiner. 

I dette våpenarsenalet er det så på pistolen BL-5, en Browning kaliber 22 Long Rifle 

pistol med ti skarpe skudd i magasinet, funnet DNA tilhørende Dan Pettersen på 

griperillene på det såkalte glidestykket. Det er en delprofil som etter utvidet 

undersøkelse utvilsomt er identifiserende og er heller ikke bestridt av Pettersen. 

Forklaringen til Pettersen er også her kun at han må ha berørt våpenet, enten alene 

eller sammen med Thomas Xxxxxxx , slik at nevnte DNA-spor og avsetningspunktet 

for dette med betydelig sikkerhet forteller retten at sporet må være avsatt når man tar 

såkalt ladegrep, med andre ord trekker glidekassen bakover. Det er da man tar grep 

over rillene på glidekassen.

Retten har ingen holdepunkter for at angjeldende pistol er avfyrt under selve ranet, 

men som forklart av David Toska, var alle deltakere utstyrt med lårhylster for pistol 

eller revolver for å virke mest mulig avskrekkende. 

Retten har imidlertid merket seg at Dan Pettersens forklaring om at våpenfunnet 

hjemme i Nedre Dalgate også skulle inneholde en pistol, ikke er bekreftet gjennom 

Thomas Xxxxxxx s forklaring. Det var angivelig først da de gikk gjennom 

våpenfunnet sammen, og grundig, at de fikk den fulle oversikt over dette. Xxxxxxx 

har i retten forklart at det var AG3-våpen, MP5-våpen, hjelmer med visir, vester, 

ammunisjon, håndgranat, CS-granat, jaktklær mv. uten at det her er nevnt en 

Browning kaliber 22 Long Rifle. 

Uansett finner retten at DNA-beviset her knytter Dan Pettersen direkte til en pistol 

funnet i Xxxxxxx s våpensekk, med det innhold beskrevet ovenfor og hvor det blant 

annet også er funnet en DNA-profil fra medtiltalte Metkel Betew på den nevnte 

magetaske. At Dan Pettersen og Metkel Betew begge er DNA-tilknyttet angjeldende 

ryggsekk med våpenfunn, er enda en indikasjon på en felles tilknytning til saken. 

Retten minner om at de begge i en blanding også har avsatt DNA på toalettringen i 


Avslutningsvis under gjennomgangen av Dan Pettersens DNA-tilknytning til 

våpenfunnene i Drammen, nevner retten for ordens skyld at vitnet xxxxxxx også har 

forklart at han flere ganger ved besøk hjemme hos Dan Pettersen har registrert 

ulovlige og uregistrerte våpen. Allerede i 2002, i Dan Pettersens daværende leilighet i 

Langgaten 8, registrerte Haga en MP5, en Glock-pistol og luftpistol, alt mens 

Pettersen og Heidi Bærheim da bodde i leiligheten. Haga har beskrevet at den MP5maskinpistolen 

han der så hadde såkalt kort og ikke-uttrekkbar kolbe, et våpen 

Pettersen bekreftet ikke var registrert og angivelig skulle stamme fra et såkalt ” 

lager”. Haga har forklart at heller ikke Glock-pistolen etter hans oppfanting var 

registrert på lovlig måte. 

En tid senere, og da i Nedre Dalgate, har Haga beskrevet at han har registrert nok et

skytevåpen, og også der en MP5, stående i gangen. Dette er et våpen Haga har 

bekreftet at han har sett flere ganger, også dette åpenbart et ulovlig ervervet og ikkeregistrert 

våpen. 


Etter en bevismessig totalvurdering basert på gjennomgangen ovenfor finner retten 

godtgjort ut over enhver rimelig tvil at Dan Pettersen har hatt en helt sentral rolle som 

husvert og besøksadresse under planleggingen. Retten finner at han har deltatt under 

selve ranet og at han deretter også har hatt en helt sentral rolle under bevoktningen av 

utstyr, ransutbyttet og også muliggjort at dette kunne borttransporteres den 

19.04.2004. Hans overdrevne pengebruk, ca. kr. 450.000 i det vesentlige i 200-lapper, 

strimlede sedler forenlig med de etterlatte minibakkassettene i ranslokalet, hans 

manglende troverdighet sammenholdt med DNA-funn på våpen i boden Eik Nedre, i 

ryggsekken og også i Nedre Dalgate, gjør at retten enstemmig og utvilsomt finner at 

Dan Pettersen her må bli å domfelle overensstemmende med tiltalebeslutningen. 

Hva gjelder forholdet til straffelovens § 60a og den organiserte kriminelle gruppe, 

viser retten til drøftelsene ovenfor og innledningsvis i dommen. 

Når det gjelder dødsfølgen, finner retten at Dan Pettersen åpenbart, ut fra sine 

intellektuelle forutsetninger, med den utrustning og det våpenarsenal ranerne var 

utstyrt med, med den store mengde skarp ammunisjon og gjennomføringen for øvrig, 

klart hadde alle nødvendige forutsetninger for å kunne ha innsett muligheten for den 

tragiske følgen ranet vitterlig fikk. Dan Pettersen blir derfor å dømme 

overensstemmende med tiltalebeslutningen. 

Tiltalte nr. 11, Thomas Thendrup 

Innledning 

Thomas Thendrup er født den 04.01.1971 og opplyser å bo Garver Ytterborgsvei 93 

B, 0977 Oslo, pt. varetektsfengslet. Han oppgir å ha grunnkurs i byggfag, er ugift og 

har medforsørgelsesbyrde for ett barn.

Han er straffedømt flere ganger tidligere, første gang ved Oslo forhørsretts dom av 

27.06.1989 for overtredelse av straffelovens § 257, med andre ord for tyveri, til 

betinget fengsel i 14 dager. 

Hans andre dom er av 13.11.1991, en fellesstraff med ovenfornevnte dom, og er en 

dom for grovt tyveri, bilbrukstyveri, innbrudd mv. hvor straffen ble satt til 6 måneders 

fengsel. 

Thomas Thendrup fikk sin tredje dom 31.08.1993 hvor han ble dømt til ubetinget 

fengsel i 50 dager for overtredelse av staffelovens bestemmelser om grovt tyveri, 

simpelt tyveri, bilbrukstyveri, vegtrafikkovertredelser mv. 

Hans fjerde dom er av 15.02.1996 og gjelder overtredelse av vegtrafikklovens 

promille-/ rusbestemmelse, kjøring uten førerkort, løsgjengerloven og våpenloven, 

hvor han ble dømt til ubetinget fengsel i 45 dager. 

Den femte dommen er Oslo byretts dom av 21.04.1999 som er vegtrafikkforseelse, 

hvor han ble dømt til fengsel i 24 dager. 

Den sjette og siste dommen er Oslo byretts dom av 12.02.2001, hvor han ble dømt til 

4 års fengsel for grovt ran, heleri, overtredelse av våpenloven mv. Sistnevnte dom 

gjaldt ranet av Sparebanken NORs filial i Bogstadveien i Oslo, hvor Thendrup ble 

dømt sammen med xxxxxxx og medtiltalte Metkel Betew for å ha bemektiget seg kr. 

954.000 fra en Securitas verditransport ved å true to vektere med automatvåpen. 

Av den fremlagte bøteattest fremgår at han 20.01.2003 er bøtlagt med kr. 3.000 ved 

Oslo politikammer for overtredelse av straffelovens § 326 nr. 1 jfr. straffelovens § 

333. 

Thomas Thendrup er i tiltalens punkt I, sammen med David Aleksander Toska, Kjell 

Alrich Schumann, Erling Mathias Havnå, Metkel Negassie Betew, Ridvan Halimi, 

Ikmet Kodzadziku, Lars-Erik Andersen, Alf Henrik Christensen, Dan Pettersen og 

Johnny Thendrup tiltalt for grovt ran med døden til følge, forøvet som ledd i

virksomheten til en organisert kriminell gruppe. Thomas Thendrup har nektet 

straffeskyld etter tiltalen. 


prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har retten funnet Thomas 

Thendrup skyldig i henhold til tiltalen. Retten vil nedenfor begrunne avgjørelsen av 


Thomas Thendrups kjennskap til David Toska m/ flere 

Retten viser i den forbindelse til at Thomas Thendrup i retten har forklart at han 

kjenner David Toska fra mer enn 10 år tilbake, og at han kjente til at Toska livberget 

seg utelukkende ved straffbare handlinger. Thendrup har videre erkjent at han kjenner 

til Kjell Schumann, som han har sittet i fengsel sammen med, og også at han kjenner 

Metkel Betew. Han er både dømt sammen med Betew og de har sonet sammen. Også 

Ridvan Halimi er en bekjent fra Oslo og da via en felles bekjent, den nå avdøde, 

Xxxxxxx . 

Tiltalte Lars-Erik Andersen er også i Thomas Thendrups bekjentskapskrets, men 

medtiltalte Dan Pettersen og Xxxxxxx har han angivelig kun sett én gang, nemlig i 

Stavanger. Medtiltalte Erling Havnå og Alf Henrik Christensen skal være helt ukjente 

for ham. 

På dette punkt viser retten også til hva utlistingen av telefonkontakter de tiltalte i 

mellom viser om nettopp dette, herunder også til vitnene xxxxxxx og xxxxxxx s 

forklaringer. På grunn at Thomas Thendrup ble pågrepet sent, har det ikke lykkes å få 

en fullstendig utlisting på hans telefonbruk. Av utlistinger på Metkel Betew og David 

Toska kan det blant annet konstateres at Thomas Thendrup har hatt 127 

telefonkontakter med Betew i tiden medio januar 2004 og frem til 25.05.2004, og da 

slik at det synes å være daglige kontakter i februar 2004. De 16 samtalene med Toska 

synes i det vesentlige å ha vært i tiden 13.02. til 22.02.2004. Det er, med 

begrensningene nevnt ovenfor, også registrert tre kontakter mellom brødrene Thomas 

og Johnny Thendrup. Thendrup har i retten også forklart at han var kjent med at 

Toska forsvant, og gikk noe under jorden, på slutten av 2003 og at han også flyttet fra

yen. 

Thomas Thendrup forklarte at han i januar 2003 på et utested i Oslo, hvor han var 

sammen med sin bror Johnny, traff en bekjent og av denne fikk vite hvor David Toska 

nå bodde, nemlig i Sandnes. 

Den ukjente skal på vegne av Toska ha inviterte Thomas og Johnny Thendrup til 

Sandnes. Thendrup har forklart at han mener den ukjente tredjemann opplyste at ” 

Toska gjerne ville snakke med deg om noe”. 

Retten legger her til grunn at David Toska, som på denne tid har forklart at han var 

langt inne i ransplanene mot NOKAS, åpenbart ønsket å drøfte forholdene omkring 

dette med en god venn og tidligere ransdømt som Thomas Thendrup. Retten legger 

også til grunn at Thendrup forsto at det Toska ønsket å snakke med ham om, åpenbart 

ikke var alminnelige sosiale temaer, men snarere kriminell virksomhet. 

Thomas Thendrup har under eksamineringen i retten også erkjent at han forsto det 

slik at Toska ville snakke med ham om ”alt og alle”, herunder også hans bror 

Johnny, og Thomas Thendrup har erkjent at han deretter ringte til sin bror Johnny og 

spurte om han kunne tenke seg å bli med på et besøk til Sandnes. 

Thomas Thendrup er ikke bare en god venn av David Toska, men har opplyst at 

Toska har bodd hjemme hos ham i Kristoffer Robinsvei 64 i årene 1998 til -99, og at 

Toska også har tatt seg atskillig av Thomas Thendrup i perioder hvor det har vært 

mye rus og festing. 

Som allerede nevnt har Johnny Thendrup bekreftet at de av en kjenning av Thomas 

Thendrup ble invitert til Sandnes, på en såkalt ”guttetur”. Johnny Thendrup har også 

bekreftet at Thomas Thendrup i ”alle år” har hatt et nært vennskap med David 

Toska, og at han også kjente til Toskas meritter, hvilket også Johnny Thendrup etter 

hvert ble gjort kjent med. 

Thomas Thendrup har i retten videre erkjent at han, fra den ukjente tredjemann, 

allerede på dette tidspunkt fikk beskjed om ikke å medbringe mobiltelefon. Det

styrker rettens oppfatning av at Toska allerede var i gang med lyssky virksomhet i 

Stavanger/Sandnes-regionen og ikke ønsket å bli avlyttet eller peilet til Stavanger 

eller Sandnes. 

Da den ukjente tredjeperson likevel ikke kunne bli med på turen, fikk Thomas 

Thendrup en lapp med Toskas adresse på. Retten legger til grunn at også Johnny 

Thendrup forsto at dette kunne være noe mer enn et alminnelig sosialt besøk. 

Retten har merket seg at Thomas Thendrup, da han endelig valgte å gi 

politiforklaring, intet forklarte om sin bror til tross for at han på dette tidspunkt var 

vel kjent med at hans bror var blitt skutt under ranet. 

Besøket hos David Toska i Sandnes 

Turen til Sandnes skjedde med Thomas Thendrups Mitsubishi varebil og ved ankomst 

Skjeneholen, ble det spist, drukket og pratet på vanlig måte. David Toska var på den 

tiden alene i Skjeneholen, og senere på kvelden ble selskapet spurt om å bli med 

Toska en tur til Stavanger. De ble da hentet av en ukjent person i en nyere bil og 

selskapet ble deretter kjørte til rans- og oppleggsleiligheten i Nedre Dalgate 41. Her 

ble Thomas og Johnny Thendrup presentert for de medtiltalte Dan Pettersen og 

Xxxxxxx . Det skal deretter ha blitt spist noe pizza og drukket cola. 

Retten legger til grunn at forholdene omkring Nedre Dalgate og Toskas tilknytning til 

dette, har vært et alminnelig samtaletema slik at både Thomas og Johnny Thendrup 

har forstått at leiligheten, hvor det allerede var samlet diverse utstyr, hadde en sentral 

plass i Toskas planer om et ”større brekk” i Stavanger-området. 

Etter besøket i Nedre Dalgate skal de ha tilbrakt resten av natten og deler av neste dag 

i Skjeneholen, hvoretter de returnerte til Østlandet i den samme bil som nevnt 

ovenfor. 

Retten har forstått at Thomas Thendrup på denne tid jobbet en del med budkjøring og 

at han noe senere - visstnok i mai/juni 2004 - også registrerte et eget firma, nemlig 

TT-Transportservice som han skal ha drevet til oktober/november 2004.

Invitasjonen til å delta i ranet 

Thomas Thendrup forklarte at han ca. en ukes tid etter hjemkomst fra Sandnesbesøket, 

på ny ble kontaktet av den ”ukjente” tredjeperson som ville ha et nytt møte 

med ham. Dette møtet ble avholdt på Torshov en kveld like etter. Under dette møtet 

ble Thomas Thendrup tilbudt å være med på ”et stort ran utabys” som han 

umiddelbart koblet til David Toska. Thomas Thendrup har forklart at han umiddelbart 

avslo tilbudet idet han med erfaring fra ranet tilbake til 1999, ikke ønsket på ny å 

utsette seg for en lengre soning. 

Thomas Thendrup har forklart at han ikke nevnte dette til sin bror Johnny, ei heller 

skal han ha tatt kontakt med David Toska i anledning forespørselen. 

Johnny Thendrup har forklart at også han ble oppsøkt hjemme av den samme ” 

ukjente” tredjemann, og at også han fikk forespørsel om han ville være med på et ” 

enkelt ran”, et ran som skulle være mot en bank eller en tellesentral. Johnny 

Thendrup har forklart at det også ble meddelt ham at det gjaldt Norges Bank, at ranet 

var godt planlagt og at han var stillet i utsikt ca. kr. 10 millioner. Johnny Thendrup 

koblet forespørselen opp mot besøket hos David Toska, blant annet fordi det var den 

samme tredjemann som inviterte ham som deltaker og videre har Johnny Thendrup 

forklart at heller ikke han nevnte tilbudet til sin bror. 

Retten har svært vanskelig for å feste lit til at ingen av brødrene, som begge ble 

invitert av den ukjente tredjemann og som begge hadde vært på besøk hos David 

Toska både i Skjeneholen og i ransleiligheten, ikke skal ha samtalt om det tilbudet de 

i etterkant begge har fått om å bli med på et ran. Retten har også svært vanskelig for å 

feste lit til at den tidligere ransdømte og kriminelt belastede Thomas Thendrup skal ha 

avslått tilbudet, mens den tidligere så godt som ustraffede ”rørlegger-bror”, skal ha 

sagt ja til å bli med på ranet. I det minste er det lite troverdig at ikke brødrene, på 

bakgrunn av det ovennevnte, inngående har diskutert de foreliggende invitasjoner. 

Retten presiserer her at Johnny Thendrup for sin del har understreket at han fikk 

invitasjonen betydelig senere enn det hans bror Thomas her har opplyst.

Retten finner det godtgjort at det i forbindelse med Xxxxxxx s begravelse, har vært 

flere samtaler mellom Toska, den ukjente og Thomas Thendrup. Thomas Thendrup 

opplyste at han da ranet skjedde den 05.04.2004 var hjemme sammen med sin sønn, at 

han hørte om ranet på TV og nærmest priste seg lykkelig over at han ikke hadde 

deltatt under ranet. For øvrig foretok han seg intet spesielt ransdagen. 

Rettens nærmere vurdering 

På bakgrunn av det ovenfornevnte stusser retten atskillig over Thomas Thendrups 

forklaring omkring dette og da, fordi retten overhodet ikke kan forstå at Thendrup, 

slik situasjonen nå var, ikke umiddelbart skaffet et lovlig og vanntett alibi i Oslo. 

Retten minner om hva Svein-Erik Utsi sørget for både med hensyn til det oppstyret 

han lagde i Frognerveien Delikatesse, at han lot seg avbilde på en bensinstasjon kort 

tid etter og at han varslet sin advokat Morten Furuholmen som deretter telefonisk 

dobbeltsjekket med innehaveren av delikatessen at Utsi virkelig hadde vært på 

angjeldende sted denne dagen og derfor hadde alibi. 

Situasjonen for Thomas Thendrup var jo at han utmerket godt visste at han, som 

tidligere dømt for grovt og væpnet ran, lett kunne komme i politiets søkelys alene på 

dette grunnlag, og at han dertil for kort tid siden sammen med sin bror nettopp hadde 

vært i Sandnes og besøkt David Toska som han for lengst hadde forstått planla et 

større ran, et ran han også var invitert til. 

Hans nære vennskap med Toska, at han selv via en tredjemann hadde fått forespørsel 

og særlig besøket i Stavanger, gjør det lite troverdig at ikke Thomas Thendrup, når 

han forsto at han om meget kort tid kunne forvente selv å komme i søkelyset, 

omgående meldte seg for politiet eller sin forsvarer. 

Alle disse forhold gjør at retten enstemmig og åpenbart finner at om Thomas 

Thendrup hadde hatt mulighet for å skaffe seg alibi ransmorgenen, ville han 

umiddelbart ha gjort dette. Retten finner også at han umiddelbart ville ha varslet sin 

bror Johnny om at også han for sin del omgående måtte skaffe seg et alibi for å hindre 

å komme i politiets søkelys. I det minste ville retten funnet det naturlig at de ved 

intens mobiltelefonbruk, bankkortbruk eller på annen måte ville ha sikret seg teknisk

alibi, hvilket ingen av dem heller har gjort. 

Thomas Thendrup har i retten opplyst at han ransdagen og resten av påskedagene 

tilbrakte mesteparten av tiden sammen med sin sønn. Han hadde således rikelig 

anledning til å skaffe seg alibi ransformiddagen 05.04.2004. 

Etter Thomas Thendrups forklaring er det at han ca. en ukes tid senere besøker sin 

bror Johnny, konstaterer at denne ser ”trist ut” og hvor han da blir informert om 

Johnnys deltakelse og sogar fikk se skuddsåret. Ut over at Johnny Thendrup forklarte 

at han hadde vært med i Stavanger sentrum og blitt skutt av politiet, skal han 

angivelig ikke ha forklart særlig mange detaljer bortsett fra at han redegjorde for at 

han var blitt stillet i utsikt kr. 10 millioner i utbytte. Thomas Thendrup har forklart at 

han angivelig ble sjokkert og fortvilet over brorens situasjon og videre at han skal ha 

uttalt at Johnny kunne påregne en lang fengselsstraff om han ble tatt for dette. 

At Johnny Thendrup noe senere skal ha flyktet til Nederland, har Thomas forklart at 

han ikke selv ble informert om. Selv ble han pågrepet 04.05.2005. 

Nesten ett år før han ble pågrepet, og bare ca. en måned etter ranet, ble han første 

gang kontaktet av politiet, nemlig mandag 10.05.2004. Han ble da søkt avhørt som 

vitne og har i retten forklart at han kun opplyste at han ikke hadde noe med dette ranet 

å gjøre, og at han derfor ikke ønsket å forklare seg, hvilket retten finner 

oppsiktsvekkende. 

Ved den anledning hadde han nettopp muligheten for å fri seg fra enhver mistanke 

ved å forklare seg om Sandnes-turen, ”pizza-møtet” og det hele. Ved denne anledning 

forsto han nemlig helt klart at han allerede var i søkelyset. 

Da han så blir pågrepet 04.05.2005 nekter han å la seg avhøre, og på dette tidspunktet 

er han nå også blitt kjent med hva han var siktet for. 

Kripos-etterforsker Fevang har i retten opplyst at han mottok Thomas Thendrup etter 

transporten til Stavanger og tilbød ham å gi forklaring. Da opplyste Thendrup at han 

først ville snakke med sin forsvarer. Etter dette nektet han å gi forklaring, angivelig

etter råd fra sin forsvarer. Fevang har forklart at Thendrup ikke bare nektet å gi 

forklaring i utgangspunktet, men understreket at dette også ville gjelde for fremtiden. 

Thendrup møtte likevel etter 3 uker i politiavhør, dog først etter at hans forsvarer 

hadde fått fullt innsyn i sakens dokumenter. Retten legger følgelig til grunn som 

forklart av Fevang, at da Thendrup endelig lot seg avhøre, kjente han til avhørene 

blant annet av Dan Pettersen, Thomas Xxxxxxx og likeledes hadde sett bilde av en 

hanske med sitt eget DNA. 

Til Fevang skal Thendrup også ha opplyst at en av grunnene til at han heller ikke 

ønsket å gi forklaring første gang, var at han var blitt dårlig mottatt og behandlet av 

politiet. Han forklarte at han ikke hadde vært i Nedre Dalgate sammen med sin bror, 

men dette var på et tidspunkt da Johnny Thendrup enda ikke hadde avgitt forklaring 

og tilstått for sin del. 

Retten viser også til at Thomas Thendrup under politiavhøret 16.06.2005 overhodet 

ikke nevner sin bror Johnny i forbindelse med januarturen til Sandnes og heller ikke 

noe om ranstilbudet. Han forklarte heller intet i de mange fengslings- og 

isolasjonsrettsmøtene som ble avholdt og nevnte heller ingen andre ut over Toska, 

Pettersen og Xxxxxxx . 

Til det ovennevnte vil retten bemerke at manglende alibi, manglende avgivelse av 

vitneforklaring og måten tiltalte endelig har forklart seg på, på ingen måte er forenlig 

med hvordan en uskyldig tiltalt kan forventes å opptre. Særlig det å ikke skaffe seg et 

vanntett alibi med de sterke foranledninger Thomas Thendrup hadde og hans 

opptreden under de ovenfornevnte avhør, er i seg selv lite forenlig med opptredenen 

til en uskyldig pågrepet, siktet og fengslet ransanklaget person. 

De tekniske bevis i saken 

I tillegg til det ovennevnte er det også tekniske bevis i saken som knytter Thomas 

Thendrup til ranet, herunder først og fremst funnet av en hanske om bord på Gamle 

Henningsvær med en DNA i delprofil tilhørende Thomas Thendrup. 

Som det nærmere fremgår av det fremlagte billedmateriale og av Kripos-

etterforskerne Sandsbråten og Gjertsens forklaringer, ble det, bak en madrass og 

diverse papp i et åpent sturom fremme i skuta Gamle Henningsvær, funnet gjemt fire 

bagger med klær og ranstutstyr. Disse betegnet BB-1, BB-2, BB-3 og BB-4. 

I baggen betegnet BB-4 ble det funnet en sort semsket skinnhanske hvor avstryk 

innvendig på håndflaten viser DNA fra Thomas Thendrup i en blandingsprøve etter 

utvidet analyse med treff på hele ni av ti markører. Funnet er ikke bestridt av Thomas 

Thendrup, men uten at han har kunnet gi noen nærmere forklaring på funnet. 

Retten bemerker allerede her at det i den samme bag også er funnet utstyr med DNA 

fra andre ransdeltakere, nemlig en vernevest med DNA fra Dan Pettersen, en 

emballasje med DNA fra Ridvan Halimi og en jakke, også denne med DNA fra 

Ridvan Halimi. Det ble dessuten funnet sammentapede magasiner med til sammen 54 

skarpe skudd til MP5, det ble funnet en tøypose med 17 ni millimeter skarpe skudd, 

18 kaliber 22 Long Rifle skarpe skudd og 15 kaliber 22 Remington skarpe skudd. 

Dette viser at hansken med Thomas Thendrups DNA er funnet i en bag sammen med 

ransutstyr med andre raneres DNA og sammen med tre andre bagger med utstyr fra 

NOKAS-ranet. 

I retten har Thomas Thendrup til dette ingen annen forklaring kunnet gi enn at han 

muligens kan ha hatt med hansker hjem til sin bror under besøk som derfra kan ha 

blitt tatt med til Sandnes av Johnny. 

Retten bemerker på dette punkt at den finner godtgjort at Thomas Thendrup aldri i 

politiavhør har nevnt en slik forklaring, men først nå i retten har gjort dette, en 

forklaring som fremstår lite troverdig og tilpasset de tekniske funn i saken. 

Retten vil til hanskefunnet ytterligere bemerke at det på skinnhansken, ifølge 

tilleggsrapport om laboratorieundersøkelse fra Kripos av 03.01.2006, også er påvist 

avsetninger ”som kan stamme fra en patronavfyring”, noe som gjør det sannsynlig at 

hansken har vært med under selve ranet, i det minste vært i en av ransbilene når det 

ble avfyrt skarpe skudd under flukten.

Den om enn svake kruttslamkonklusjon gjør i det minste Johnny Thendrups 

forklaring om hanskefunnet aldeles usannsynlig og lite troverdig. 

Johnny Thendrup har forklart i retten at han kjørte lastebilen i ranskolonnen mot 

Stavanger lørdag 03.04.2004 ca. kl. 13.00. Han har i sin forklaring omkring rollene 

under ranet og det utstyret de ble utstyrt med, herunder finlandshette og hansker, også 

forklart at han under ranskolonnens tur mot Stavanger, hadde brukt hansker, hansker 

som han hadde etterlatt i Skjeneholen hos Toska som såkalt overskuddsutstyr. Han 

har dertil forklart at han under disse skinnhanskene også hadde tette 

gummi-/latekshansker. Senere under statsadvokatenes eksaminasjon, har han 

ytterligere forklart at han kastet sine hansker i baggen hos Toska, og at han fikk 

utlevert nye. Retten påpeker på dette punkt at om Johnny Thendrups forklaring her 

skulle være sannferdig, skulle man i det minste i samme bag eller i en av de øvrige 

baggene også ha funnet de omtalte latekshanskene, hvilket det ikke i noen bagger en 

gang er funnet rester etter. Johnny har også her utdypet at han brukte hansker under 

kjøreturen av hensyn til ikke å avsette DNA, og under den ytterligere 

spørsmålsstilling fra sin forsvarer, fremkommer han til slutt med den såkalte ”kjellerhanske-historien”. 

Retten finner her godtgjort at denne forklaringen har Johnny 

Thendrup heller aldri forklart til politiet og da av gode grunner, idet DNA-funnet til 

broren Thomas ikke var kjent på tidspunktet da Johnny Thendrup avga sin 

politiforklaring. 

Den såkalte ”kjeller-forklaringen” som fremkom under forsvarerens 

krysseksaminasjon, går altså ut på at han nå husker at de hanskene han medbrakte 

under kjøreturen var hansker han hadde liggende i kjelleren og som kan ha vært 

benyttet av hans bror Thomas når Thomas angivelig skal ha vært og hjulpet ham med 

ryddearbeidet i kjelleren. Hanskene kan derved ha inneholdt Thomas Thendrups 

DNA, et DNA som også er blitt bevart og ikke slitt bort eller på annen måte ødelagt 

på vei til Stavanger, nettopp ved at Johnny Thendrup forklarer at han i tillegg skal ha 

brukt latekshansker, eller såkalte ”legehansker”, på innsiden av skinnhanskene. 

Hanskene skal ha forsvunnet i Skjeneholen ved at han puttet dem i de såkalte 

overskuddsbaggene og fikk utdelt nye hansker. 

I tillegg til at den aktuelle skinnhanske på ingen måte fremstår som noen

arbeidshanske, er altså dette en forklaring som Johnny Thendrup ikke på noe 

tidspunkt fremkom med før de tekniske undersøkelser forelå, og det oppsto et akutt 

forklaringsproblem i forhold til hans bror Thomas’ DNA. Det er derfor helt naturlig at 

dette heller ikke kunne nevnes i noen av hans politiforklaringer, med mindre det - 

uavhengig av DNA-funnet på Thomas - vitterlig hadde vært en sannferdig 

fremstilling. I skinnhansken er dessuten foret fjernet og hansken fremstår som en 

typisk kjørehanske eller lignende og ikke som en arbeidshanske. Siden Kriposetterforskerne 

Gjertsen og Sandsbråten også har funnet noe rustlignende rødfarge på 

tuppen av fingen, har Thomas Thendrup her uttalt at han også kan ha benyttet 

hansken under skubbing/dytting av for eksempel en bil. 

På ytterligere spørsmålsstilling fra aktoratet har Johnny Thendrup også erkjent at han 

faktisk først fikk vite om Thomas’ DNA etter politiavhøret. Han utdyper også sin 

forklaring med henblikk på at hanskene angivelig også skal ha blitt blåst rene for støv 

med trykkluft i kjelleren før han tok disse med seg under kjøreturen. 

Som allerede nevnt, er den ovennevnte fremstilling heller ikke forenlig med funnet av 

kruttslamrester som uansett viser at hansken må ha vært eksponert for avsetninger fra 

patronavfyring på ett eller annet tidspunkt, enten direkte eller indirekte. Noe 

holdepunkter for at det skulle være støv fra bremseband, -rester eller lignende er 

heller ikke blitt anført fra Johnny Thendrups side. 

Av det ovenfornevnte fremkommer altså at Johnny Thendrups forsøk på her å hjelpe 

sin bror Thomas, åpenbart er forfeilet. Hansken med Thomas Thendrups DNA er mest 

sannsynlig kastet i baggen av Thomas Thendrup selv, etter ranet. 

Johnny Thendrup har forklart at han under kjøreturen i den stjålne lastebil også brukte 

finlandshetten, beslaglagt med hans DNA i baggen BB-1 og da som beslag BB-1-9. 

Retten nevner at dette heller ikke er forenlig med vitnene Xxxxxx og Xxxxxxx s 

forklaringer om hvorledes deltakerne i ranskolonnen var kledd da de alle på en 

rasteplass før Evje var ute og luftet seg. Ingen hadde finlandshette på da så mange 

som opp mot syv - åtte i tallet sto og pratet sammen utenfor ransbilene. 

Det er etter dette åpenbart for retten at Johnny Thendrups forsøk på her å forklare

funnet av broren Thomas’ DNA er oppkonstruert og uriktig. 

Johnny Thendrup har fremvist en helt ekstrem bevissthet i forhold til DNA og faren 

for å avsette DNA, og han har blant annet redegjort for at han ved flere anledninger 

har fulgt amerikanske TV-program om den type spor i alvorlige kriminalsaker. Han 

har også erkjent at han om nødvendig ville ha løyet for å holde sin bror Thomas ute 

av saken, hvilket han faktisk også har gjort. 

Som det følger av Kripos-etterforsker Frøyslands forklaring, ga nemlig Johnny 

Thendrup sin politiforklaring morgenen etter at han ankom og ble utlevert til Norge, 

som beskrevet ovenfor. Den ble gitt uten at han hadde noen dokumentgjennomgang 

på forhånd, noe som klart er forenlig med at hans forklaring har utviklet seg som 

beskrevet ovenfor. 

I tillegg til DNA-funnet i hansken i en ransbag om bord på Gamle Henningsvær, det 

manglende alibi, Johnny Thendrups forklaring og besøket hos Toska både i 

Skjeneholen og Nedre Dalgate, foreligger det i saken også en positiv identifikasjon av 

Thomas Thendrup ransdagen i ransleiligheten i Nedre Dalgate. 

Dan Pettersens identifikasjon av Thomas Thendrup i Nedre Dalgate 

Vedrørende ransmorgenen i Nedre Dalgate, finner retten på bakgrunn av medtiltalte 

Dan Pettersens forklaring godtgjort at han har identifisert og utpekt Johnny og 

Thomas Thendrup som to av ranerne som hadde tatt opphold i Nedre Dalgate etter 

ranet. Bakgrunnen for at Dan Pettersen kunne foreta en positiv identifikasjon var, 

uansett hans rolle i saken, alene det faktum at han hadde møtt disse to brødrene før, i 

det minste én gang, nemlig i ”pizza-selskapet” sammen med David Toska. Dan 

Pettersen har under hovedforhandlingen bekreftet at han gjenkjente Johnny Thendrup 

som den som satt på kjøkkengulvet med kulehull i låret, og den personen som satt i 

stuen med ryggen delvis mot ham, nemlig Johnnys bror Thomas Thendrup. 

Retten viser på dette punkt også til at som det fremgår av Johnny Thendrups 

forklaring, var det i løpet av de påfølgende dager etter ranet en svært dårlig stemning 

blant ranerne i Nedre Dalgate både mot drapsmannen som helt unødvendig hadde

skutt politiførstebetjent Klungland, men også i forhold til Johnny Thendrups 

situasjon. Blødende, opphovnet, misfarget og syk som han var, følte han klart at han 

fremsto som ”farlig” for at ranslaget kunne bli avslørt. Han følte at han ble regelrett 

dårlig behandlet. Imidlertid har Johnny Thendrup forklart at det var to personer, men 

spesielt én, av de tilstedeværende som i stor utstrekning tok seg av ham, herunder 

vasket skuddsåret, plastret og bandasjerte ham av hensyn til fare for infeksjon. Retten 

finner godtgjort at Johnny Thendrups situasjon har vært regelrett kritisk, med store 

hevelser, indre blødninger, sterk misfarging og at det mest sannsynlig er broren 

Thomas som er den som har tatt seg av Johnny, pleiet og vasket ham som beskrevet, 

uten at Johnny har villet bekreftet dette selv. 

I sin forklaring under hovedforhandlingen er Dan Pettersen imidlertid noe mer 

usikker på om det var Thomas Thendrup han så i stuen ransmorgenen, men i tillegg 

vektlegger retten i større utstrekning at Dan Pettersen har erkjent også å ha identifisert 

ytterligere to ranerne, ranere han imidlertid av hensyn til egen sikkerhet verken til 

politiet eller i retten har våget å oppgi navnet på. 

Kripos-etterforsker Torbjørn Aasbø som var den som foretok avhøret av Dan 

Pettersen, har om dette nærmere forklart at Pettersen i tidligere avhør hadde forklart 

seg om tiden forut for ranet og at man under avhøret angjeldende dag, 02.05.2005, 

skulle ta fatt på selve ransdagen. 

Aasbø har forklart at Dan Pettersen om dette forklarte at han da han kom inn i huset 

sitt ransmorgenen, i andre etasje fant fem personer hvorav en satt på kjøkkengulvet 

med kulehull i låret og fire andre personer. På dette tidspunkt fikk Dan Pettersen 

forelagt seg en fotomappe med 116 navnløse fotos som han bladde gjennom. Blant 

disse 116, identifiserte han uten tvil Johnny Thendrup, Thomas Thendrup samt også 

Audun Lystad, og videre to personer til som han ikke våget å oppgi navnet på. 

At Johnny Thendrup har sittet på kjøkkenet, er i tillegg til hans egen erkjennelse også 

fastslått ved de foretatte blodanalyser, og retten minner her også om at det på 

toalettsetet i angjeldende hus også er funnet DNA fra Metkel Betew, uten at Betew er 

identifisert av Dan Pettersen.

Retten legger også til grunn, som forklart av Aasbø, at Dan Pettersen allerede under 

avhøret 06.04.2005, hadde gjennomgått samme fotomappe, men da i forhold til hvem 

han hadde sett forut for ranet og hvor han hadde plukket ut David Toska som leietaker 

samt angivelig også Lars Steffens og Pål Enger som han mente å ha sett på en eller 

annen plass og/eller gjenkjent via media. Det er også korrekt at Dan Pettersen på dette 

tidspunkt var kjent med at også Xxxxxxx i avhør hadde identifisert brødrene 

Thendrup under det såkalte ”pizza-møtet” flere måneder før ranet. 

Aasbø har i retten forklart at det på ingen måte er riktig at han skal ha forklart Dan 

Pettersen at det nå var ”trygt” å identifisere noen av ransmennene, ei heller at han 

skal ha lokket Dan Pettersen med samvær med hans venninne eller lignende. Aasbø 

har forklart at det ikke ble stilt noen som helst vilkår, ei heller gitt noen som helst 

belønning, men at Dan Pettersens identifikasjon fremkom som beskrevet ovenfor. 

Det fremkommer også at Dan Pettersen i de to første avhørene, henholdsvis 

22.03.2005 og 06.04.2005, ikke ville si noe om selve ransdagen og tiden etterpå, noe 

han imidlertid forklarte under avhøret 02.05.2005 og da etter at fullt dokumentinnsyn 

var blitt gitt 22.04.2005. 

Retten finner også godtgjort at Aasbø på tidspunktet for avhøret av Dan Pettersen 

heller ikke hadde kunnskap om at Thomas Thendrups DNA var funnet på hansken i 

Gamle Henningsvær. Han hadde da heller ingen mulighet til om ønskelig å ”presse” 

Dan Pettersen med et slikt funn. Retten finner også godtgjort at det var Dan Pettersen 

selv som ikke ønsket lyd- og billedopptak av avhøret. Når det gjelder Dan Pettersens 

psyke på tiden for avhøret, har Aasbø bekreftet at Pettersen tidligere, blant annet 

22.03.2005, hadde uttalt at han følte seg dårlig psykisk, men at det hele nå etter 

Aasbøs oppfatning gikk betydelig bedre etter at Dan Pettersen fra 06.04.2004 også 

hadde fått full medietilgang. 

Aasbø har forklart at Dan Pettersen ikke på noe tidspunkt skal ha uttalt at han ikke 

lenger var bekvem med avhøret 02.05.2005 hvor ovennevnte identifikasjon nettopp 

var foretatt, et avhør hvor han også var bistått av sin forsvarer, advokat Kjærmann. 

Det er heller ikke på noe tidspunkt fremført klage mot angjeldende avhør verken fra 

Pettersen eller hans forsvarers side.

På bakgrunn av det ovennevnte finner retten at selv om Dan Pettersen ved flere høve 

under varetektsoppholdet og isolasjonen hadde bedt om psykologhjelp, noe også 

retten hadde understreket behovet for ved flere anledninger, er dette ikke noe som på 

noen måte rokker ved det faktum at Dan Pettersen under avhøret 02.05.2005 foretok 

en positiv identifikasjon av brødrene Thendrup i leiligheten 05.04.2004, basert på en 

billedmappe og det faktum at han tidligere hadde vært sammen med brødrene under 

det såkalte ”pizza-møtet”. 

Retten finner heller ikke at det på noen måte er holdepunkter for at Aasbø har ”lurt 

eller lokket” eller presset ut av Dan Pettersen en uriktig identifikasjon, jfr. også at 

dette heller ikke har vært hevdet av Dan Pettersen selv eller hans forsvarer. 

At han var kjent med at også Xxxxxxx hadde identifisert Thendrup brødrene under ” 

pizza-møtet”, rokker heller ikke ved dette, men at Dan Pettersen hensett til 

nærværende saks art og karakter i ettertid har hatt et sterkt behov for å gå bort fra og 

fri seg fra identifikasjonen av Thomas Thendrup ransmorgenen i Nedre Dalgate, er 

noe retten meget vel forstår slik nærværende sak og bevisbildet i denne saken har 

utviklet seg. 


Retten finner etter dette, vurdert i sammenheng med de øvrige bevismidler, at Thomas 

Thendrup enstemmig og utvilsomt må bli å domfelle overensstemmende med 

tiltalebeslutningen for å ha deltatt under NOKAS-ranet i Stavanger. At han også 

tidligere (blant annet sammen med Metkel Betew) er dømt for grovt ran ved bruk av 

automatvåpen, er også et moment for retten, hvilket også er tilfellet med hans nære 

vennskap med David Toska over mange år og invitasjonen til Sandnes hvor Toska 

nettopp ”hadde noe han ville snakke med ham om” og da åpenbart om NOKAS-ranet 

som på den tid var under planlegging. 

Under henvisning til drøftelsen ovenfor blir han også å domfelle for overtredelse av 

straffelovens § 60a idet hans forsett også klart omfatter hans deltakelse i en slik 

kriminell gruppe.

Hva gjelder dødsfølgen, viser retten også her til drøftelsen ovenfor om dette. Det er 

intet som helst fremkommet om Thomas Thendrups intellekt eller forstand som tilsier 

at ikke også han klart kunne ha innsett muligheten for en slik alvorlig følge hensett til 

det utstyr, de skarpe våpen og den måten ranet planlegges og gjennomførers på. 

Tiltalte nr. 12, Xxxxxxx 

Innledning 

Xxxxxxx er født 01.03.1979 og har adresse A.O. Anfindsensgate 6, 4307 Sandnes. 

Han opplyser at han er samboer, er hjelpearbeider og har medforsørgelsesbyrde for ett 

barn. Ved hovedforhandlingens start tjente han ca. kr. 13.000 netto pr. måned, men 

har angivelig mistet jobben grunnet forhandlingene i nærværende sak. Han skal heller 

ikke være kvalifisert til arbeidsledighetstrygd idet han grunnet saken, heller ikke kan 

fremstå som arbeidssøkende. Støtte fra sosialkontoret oppebærer han heller ikke 

grunnet avvikling av fødselspermisjon. 

Han er ikke straffedømt, men bøtlagt to ganger tidligere, henholdsvis ved Rogaland 

politikammers bot av 22.11.2001 hvor han ble bøtlagt med kr. 3.000 subsidiært 6 

dagers fengsel for en legemsfornærmelse, jfr. straffelovens § 228. 

Han ble senere, 30.01.2002, ved Nord Jarlsberg politikammer bøtlagt for overtredelse 

av straffelovens § 228, med andre ord også denne gang for legemsfornærmelse, etter 

løsgjengerloven og vegtrafikkloven for kjøring uten førerkort, alt begått i Horten 

28.05.til 02.06.2000. Boten ble utmålt til kr. 10.000 subsidiært 20 dagers fengsel og 

han står på tidspunket for utskrift av strafferegisteret, 08.12.2005, med et restbeløp på 

kr. 6.659 og en rest på den subsidiære fengselsstraff på 13 dager. 

Xxxxxxx er i den foreliggende tiltale av 06.07.2005 etter ordre fra Riksadvokaten 

tiltalt for medvirkning til grovt ran gjennomført av en organisert kriminell gruppe, 

men uten at han er tiltalt for medvirkning i forhold til dødsfølgen. 


prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har retten funnet Xxxxxxx

skyldig i henhold til tiltalen. Retten legger til grunn at Xxxxxxx ikke deltok i ranet, 

men kjente til at ranet skulle begås, at det skulle begås ved bruk av skytevåpen, og 

han ytet i den forbindelse bistand til ranerne både under planleggingsfasen og også i 

etterkant av ranet. 

Retten vil nedenfor begrunne avgjørelsen av skyldspørsmålet. 

Forholdet til Dan Pettersen og David Toska 

Xxxxxxx hadde gjennom flere år et vennskapelig samt også yrkesmessig forhold til 

medtiltalte Dan Pettersen, og de drev begge i utelivsbransjen både i Sandnes og 

Stavanger. Xxxxxxx har bekreftet Pettersens fremstilling av atskillig svart 

omsetning, avgiftsfusk mv. i bransjen og Xxxxxxx har forklart og erkjent at han, 

muligens så tidlig som sommeren 2002, begynte med såkalte anabole steroider som 

han i tillegg til selv å misbruke, fikk levert fra Oslo for å selge her i distriktet. 

Xxxxxxx har erkjent at han nok hadde 150 kjøpere på sin ”kundeliste”, og at også 

dette genererte en del svarte penger. 

Første gang han får kontakt med David Toska, skal angivelig være i september 2003 

og da ifølge Xxxxxxx ved at Toska spør om Xxxxxxx kunne tenke seg å selge ” 

dop” også for ham. Via en ukjent mellommann arrangeres det visstnok et møte på 

eller ved Kvadrat. Xxxxxxx har redegjort for at han under dette møtet fikk overlevert 

en bag ”full av dop” i Toskas bil og en prisliste. Det ble avtalt en provisjon, hvoretter 

Xxxxxxx så skal ha startet salg av anabole steroider også for David Aleksander 

Toska. 

David Toska har ikke villet bekrefte dette, kun at han hadde noe utestående i forhold 

til Xxxxxxx samtidig som Toska understreker at han oppfattet Xxxxxxx som en ” 

dårlig betaler”. 

Toska har imidlertid bekreftet at han allerede under oppholdet på Ålgård Hotell i 

november 2003, hadde kontakt med Xxxxxxx og blant annet ble kjørt dit av ham og 

senere også til Skjeneholen.

Toska har også redegjort for at når han blant annet ønsket å flytte til Sandnes, var 

dette fordi han kjente noen i den ”anabole bransje’. 

Xxxxxxx s ransrelaterte aktivitet 

Xxxxxxx har forklart at det er han som får forespørsel fra Toska om han kan være på 

utkikk etter en leilighet, hus eller lignende, noe Toska også delvis har bekreftet. 

Toska har her forklart at han via kjente forhørte seg om muligheten for leie av hus 

eller leilighet sentralt i Stavanger, og videre at han også fikk tilbakemelding fra en 

kjenning på dette - en leilighet som imidlertid ved første øyekast var uinteressant som 

”dekksted” grunnet manglende garasje mv. - nemlig Nedre Dalgate 41. 

Retten finner godgjort at Xxxxxxx på dette tidspunkt, vel vitende om David Toska 

som en kriminell omsetter av blant annet ”dop”, søker å koble Toska mot Nedre 

Dalgate 41 som hans venn Dan Pettersen for tiden ønsker å leie ut grunnet sine 

økonomiske problemer. 

For å belyse forholdet mellom Dan Pettersen og Xxxxxxx , nevner retten allerede nå 

at i den utlistede telefonkontakt fra august 2004 til januar 2005fremgår det at det har 

vært hele 615 telefonbaserte kontakter mellom disse to. 

Dan Pettersen og Xxxxxxx var allerede betydelig involvert i svart omsetning og svart 

diskotekdrift, samtidig som Xxxxxxx etter egen erkjennelse også ”dealet dop” i 

betydelig utstrekning. 

Det er åpenbart for retten at det at David Toska tilsynelatende kun bedrev kriminell 

virksomhet ikke synes å ha bekymret Xxxxxxx på dette tidspunkt, heller ikke på noe 

senere tidspunkt, hvilket også synes å ha vært tilfelle med Dan Pettersen. 

Dan Pettersen bekreftet sin interesse for utleie, og Xxxxxxx har forklart at han hadde 

forholdsvis tett kontakt med Toska ca. en gang pr. uke. At Toska allerede var bosatt i 

området her, er noe Xxxxxxx har forklart at han var klar over. 

Toska har erkjent å ha blitt kjørt til Skjeneholen av Xxxxxxx ved forskjellige

anledninger. Det er på dette tidspunkt klart for retten at Xxxxxxx åpenbart har 

forstått at Toskas hensikt nå med ytterligere å leie Nedre Dalgate, har vært en helt 

annen enn selv å ta opphold der. Retten finner på ingen måte godtgjort at Xxxxxxx 

skal ha trodd at Toska og hans familie ønsket å bo mer sentralt enn i Skjeneholen, en 

oppfatning han umiddelbart også får styrket ettersom Toska ikke flytter inn i Nedre 

Dalgate. 

Retten finner godtgjort at det nettopp er Xxxxxxx som kjører David Toska hjem til 

Dan Pettersen, og som på et senere stadium overværer kontraktsforhandlingene og 

således medvirker og hjelper sin venn Pettersen til å få inngått leieforholdet i Nedre 

Dalgate 41. 

Kontrakt ble inngått skriftlig og omfattet hele huset. Retten finner godtgjort at 

Xxxxxxx nå ytterligere ble bestyrket i sin oppfatning av at huset skulle brukes til 

kriminell virksomhet. 

Forholdet er nemlig at Dan Pettersen fortsetter å bo i og disponere hele huset med 

unntak av at Toska - som betaler kr. 10.000 pr. måned - får sette noe utstyr på et 

gjesterom i tredje etasje. 

I tiden deretter er det at Toska, og senere også Kjell Alrich Schumann, anbringer 

diverse bagger på soverommet. Bagger Xxxxxxx har forklart han antok inneholdt 

anabole steroider eller lignende. På direkte spørsmål i retten har Xxxxxxx også 

erkjent at det er korrekt at han reagerte på at Toska ikke flyttet inn, men bare plasserte 

diverse utstyr i huset. Videre har Xxxxxxx forklart at han også reagerte på at Toska 

først disponerte en svart/mørkeblå Mercedes Vaneo og senere en sølvfarget bil av 

samme type. 

Xxxxxxx s oppfatning av det som nå skjer, fremgår blant annet av Xxxxxxx s 

forklaring om at Toska spurte om han kunne ”gjemme noe” i huset til Pettersen. 

Xxxxxxx skal ha kommentert dette med at det nok ikke ville være noe problem, bare 

det ikke var narkotika. 

Kombinasjonen av at det ble betalt kr. 10.000 i måneden i kontanter for en bolig som

utleier fullt ut kunne bo i og benytte, men hvor leietaker ba om å få ”gjemme noe på 

loftet” - kriminell som leietaker var - gjør at retten åpenbart her finner godtgjort at 

Xxxxxxx har forstått at dette var en form for oppleggsleilighet utelukkende til bruk i 

kriminell virksomhet. 

Retten har også merket seg at Xxxxxxx s kamerat Xxxxxxx som han både har gått på 

skole med, tilbrakt atskillig ferier med og også jobbet sammen med, var ansatt som 

vekter i Falck. Han hadde også ansvar for verditransporter blant annet for NOKAS. 

Xxxxxxx har forklart at han aldri har formildet noen kontakt mellom Toska og Wiik, 

men retten har merket seg at Toska her nettopp knytter kontakt til en person hvis 

kamerat kjører verditransport for NOKAS. 

Dan Pettersen har forklart at Xxxxxxx også hadde egen nøkkel til Nedre Dalgate og 

besørget oppfiling av ekstranøkkel til David Toska, noe Xxxxxxx selv har benektet. 

Både Pettersen og Xxxxxxx har imidlertid bekreftet at de tidlig i januar har hjulpet 

Toska med å få anbrakt flere bagger, herunder flere grønne militærbagger i tredje 

etasje. Pettersen har også forklart at når han fikk beskjed om å ”være borte noen 

helger” i tiden fremover, herunder også noen kvelder, er dette noe som skal ha blitt 

formidlet til ham fra Toska via Xxxxxxx , noe Xxxxxxx imidlertid har benektet. 

Xxxxxxx har erkjent at han hadde jevnlig kontakt med Toska i tiden som fulgte, og at 

han også kjøpte inn mat mv. til ham. Xxxxxxx har erkjent at han fikk vite av Toska at 

han angivelig måtte holde seg ”i skjul” for personer på Østlandet, og retten finner 

godtgjort at Xxxxxxx klart har forstått at de som eventuelt var ”ute etter” Toska, var 

fra et helt annet miljø enn fra det ordinære ”bolemiljøet”. 

I tillegg til å handle mat har Xxxxxxx erkjent at han, jfr. Toska, gikk til innkjøp av 

sengetøy og visstnok også noen sammenleggbare Ikea-senger som ble transport til 

Nedre Dalgate. Retten finner at Xxxxxxx har forstått at dette ikke var utstyr til vanlig 

beboelse. 

Det synes klart for retten at Xxxxxxx har forstått at David Toska nok drev i en helt 

annen ”bransje” enn bare den steroide, hvilket han klart fikk bekreftet da han i

januar/februar 2004 fikk en tekstmelding fra Dan Pettersen om å komme til Nedre 

Dalgate. Pettersen forklarte at han hadde kikket noe i baggene i tredje etasje og at han 

hadde funnet diverse våpen mv. 

Etter at Xxxxxxx selv reiste til Nedre Dalgate og gjennomgikk flere av baggene i 

tredje etasje, forsto både han og Pettersen hva dette egentlig dreide seg om. 

Xxxxxxx har bekreftet at man ved gjennomgang av fem, seks bagger i Nedre Dalgate 

for det første registrerte at det var kommet ytterligere bagger til siden de sist var på 

rommet i tredje etasje, og at Pettersen allerede hadde åpnet flere av baggene. Det lå 

både en AG3, en MP5-maskinpistol, jaktklær, hjelmer med visir, vester, skarp 

ammunisjon, håndgranat og en CS-granat der. Dette utløste en diskusjon mellom 

Pettersen og Xxxxxxx både om hvor dette kunne stamme fra, og ikke minst hva det 

kunne tenkes brukt til her i distriktet. 

Dan Pettersen har også forklart at de så skuddsikre vester, og han bekreftet at de nå 

også drøftet hva det egentlig var David Toska drev på med. Det skal ifølge Pettersen 

ha vært diskutert hvorvidt Toska kunne være involvert i et postkontor-/tellesentralran 

i Oslo, noe Xxxxxxx imidlertid ikke har villet bekrefte. 

Det synes imidlertid klart at husleiene både for mars og april á kr. 10.000 ble 

overlevert i kontanter til Dan Pettersen via Xxxxxxx , og da i tid etter at nevnte 

våpenfunn nå var registrert og gjennomgått. 

At våpenbaggene etter dette skal ha blitt flyttet ut av huset, har David Toska ikke 

villet bekrefte, men at Xxxxxxx fortsatte å kjøpe matvarer, utstyr mv. sammen med 

og for David Toska, har de begge bekreftet. 

Etter våpenfunnet er det at det såkalte ”pizza-møtet” avholdes. Ifølge Xxxxxxx s 

forklaring i retten ankom Toska Nedre Dalgate med to personer som de satt og pratet 

med, nemlig brødrene Johnny og Thomas Thendrup. Dette skal angivelig ha vært 

ukjente personer for Pettersen og Xxxxxxx , men de bringes altså inn i Nedre Dalgate 

til leiligheten som så langt av Toska utelukkende blir brukt til lager av ulovlige våpen 

og ransutstyr.

Retten legger til grunn at Xxxxxxx klart har forstått at hensikten med deres besøk til 

Nedre Dalgate var noe helt annet enn en høflighetsvisitt. På denne tid har Xxxxxxx 

også forklart at det kom nok en person sammen med Toska til Nedre Dalgate, nemlig 

Kjell Schumann. Det skal på ny ha blitt båret inn tre, fire sorte bagger, og også senere 

har Xxxxxxx forklart i retten - noe som er bekreftet av Schumann - at han nok en 

gang registrerte at Schumann var på besøk. Da så han også Schumann håndtere en 

AG3 i gangen i tredje etasje ved inngangen til soverommet. 

På dette tidspunkt finner retten at Xxxxxxx åpenbart har forstått på bakgrunn av de 

personer han hadde møtt, det utstyr de har registrert ble oppbevart i huset, samt 

forholdene for øvrig omkring leie av boligen, at dette var en ren oppleggsleilighet i 

forbindelse med et alvorlig straffbart forhold som her var under planlegging, hvor 

ulovlige våpen, skarp ammunisjon, militært utstyr mv. var en del av opplegget. 

Når Xxxxxxx derfor fortsetter å møte David Toska, fortsetter å kjøpe mat og utstyr 

for ham og fortsetter som mellommann både vedrørende leiebetaling og annen 

kontakt mellom Toska og Dan Pettersen, finner retten godtgjort at Xxxxxxx nå har 

forstått at hans innsats er et ledd i opplegget for å sikre at Toska kunne holde seg 

skjult. Trafikken i Nedre Dalgate kunne skje uforstyrret, og videre hadde Toska full 

tillit også i forhold til det alvorlige ved at ulovlige skytevåpen, skarp ammunisjon og 

typisk ransutstyr var oppdaget i leiligheten. Retten viser til at Toska i den forbindelse 

nettopp har understreket betydningen av at Xxxxxxx og Pettersen var to ”liberale 

karer” fra ”miljøet”, som begge var til å stole på og som ikke ”stilte unødige 

spørsmål”. 

Retten finner nå at Xxxxxxx har forstått at hans kontanthåndtering, proviantinnkjøp, 

vareinnkjøp, kjøring av Toska også var ledd i Toskas planlegging av illegal 

virksomhet. Dette styrkes ytterligere ved at han også flere ganger i Nedre Dalgate 

treffer den ukjente ”Morten”, som han kort tid etter forstår er Xxxxxxx . Xxxxxxx 

som på den tid var en meget kjent person i flere kriminelle miljøer i Oslo, ble allerede 

i januar/ februar 2004 presentert for både Xxxxxxx og Pettersen. 

Xxxxxxx har forklart at da han og Pettersen ved én anledning kom til Nedre Dalgate,

var Toska og den ukjente ”Morten” i stuen. Xxxxxxx forlot huset kort tid etter, men 

Pettersen, Toska og ”Morten” ble værende igjen i huset. 

Xxxxxxx har forklart at han få dager etter på en flyplass i Paris, ved å lese VG, ble 

oppmerksom på at det var Xxxxxxx som hadde vært i Nedre Dalgate. Han var nå blitt 

skutt og drept i Oslo, og hans virksomhet i det kriminelle miljø ble også behørig 

omtalt. 

Dette var 07.02. eller 08.02.2004 og på dette tidspunkt har også Xxxxxxx erkjent at 

han forsto hva som her var på gang, og at han derfor ønsket å ”distansere meg litt”. 

I det minste fra dette tidspunkt finner retten klart og uomtvistelig godtgjort, at 

Xxxxxxx har forstått at David Toska hadde langt alvorligere ting fore enn å drive ” 

bole-salg”. Han gjorde likevel ikke alvor av sine tanker om å distansere seg fra dette. 

Snarere tvert imot har han i ettertid fortsatt som mellommann, betalt husleie for Toska 

og besøkt Nedre Dalgate flere ganger i måneden. Han har erkjent at han under en tur 

for å hente en jakke, traff Toska og ytterligere personer, samtidig som han fortsatte å 

betale ned på sin gjeld til Toska, en gjeld som så vidt vites i mars 2004 skal ha vært 

på ca. kr. 100.000. 

Xxxxxxx har bekreftet at han, så ofte som en gang pr. uke, hadde møte med Toska, 

og at han hele tiden besørget innkjøp av mat og utstyr som han fortløpende trakk fra i 

sin gjeld til Toska. 

En gang i midten av mars 2004 ringte Dan Pettersen og ba om å bli hentet etter 

trening, samtidig som han også ba om hjelp til å handle inn et betydelig parti 

matvarer. Innkjøpet ble gjort hos EuroSpar i Huset Vårt på Sandnes, hvor Pettersen 

hadde en kjæreste som jobbet. Innkjøpet ble gjort i henhold til en huskelapp Pettersen 

medbrakte. Det ble kjøpt betydelige mengder melk, kylling mv., alt betalt av Pettersen 

ved bruk at et Trumf-kort. Varene ble kjørt til Nedre Dalgate hvor de ble lesset inn i 

huset av dem begge. Retten finner at Xxxxxxx her åpenbart har forstått at dette store 

innkjøpet ikke var til Pettersen alene, men skulle benyttes i forbindelse med et større 

besøk eller ansamling av personell i Nedre Dalgate.

Xxxxxxx s bistand til Toska har han erkjent har skjedd parallelt med dette. Han har 

også beskrevet at Toska på denne tid benyttet en sølvgrå Mercedes Vaneo som retten 

legger til grunn er leid i Oslo så sent som 19.03.2004. 

At det her var et større straffbart foretakende under oppseiling, finner retten at 

Xxxxxxx uomtvistelig har forstått. Videre også at hans bistand i flere anliggender 

også var helt nødvendig i forhold til dette, slik at både de besøkende og David Toska 

selv kunne holde seg skjult nettopp ved hans bistand og medvirkende innsats. Retten 

finner også at Xxxxxxx fullt ut var klar over at det forestående straffbare forhold 

impliserte bruk av ulovlige militære livsfarlige automatvåpen, skuddsikre vester, 

granater mv. Retten finner også at Xxxxxxx klart har forstått ut fra det ” 

persongalleri” som har besøkt Nedre Dalgate at dette nok ikke var et hvilket som 

helst anslag, men et alvorlig væpnet ran, jfr. diskusjonen om postran, bankran mv. i 

forhold til våpnenes opprinnelse som han hadde med Dan Pettersen. 

Retten finner videre at Xxxxxxx da også har forstått at han fysisk og psykisk klart 

har medvirket til det forutgående straffbare forhold ved at David Toska og alle andre 

har vært helt trygge på ham, fullt ut stolt på hans fulle diskresjon og hjelp ved de 

fleste praktiske formål. 

Retten finner også at Xxxxxxx som nevnt har forstått at det var et bank-, post- eller 

lignende ran som var under oppseiling. Når han om morgenen den 05.04.2004 hører 

om NOKAS-ranet i Stavanger sentrum, kobler han dette mot Nedre Dalgate og 

folkene der. Spesielt går dette opp for ham når han får beskjed av Dan Pettersen om 

overhodet ikke å spørre noe nærmere om hvem som befant seg i Nedre Dalgate, da 

han hentet Pettersen den aktuelle formiddagen ved rundkjøringen nær 

Hurtigbåtterminalen i Stavanger sentrum. 

Ransdagen 05.04.2004 og tiden deretter 

Om henting av Dan Pettersen ransmorgenen vil retten kort bemerke at retten legger til 

grunn at foranledningen var en tekstmelding som Xxxxxxx mottok samme morgen 

ca. kl. 10.50 med anmodning om å hente Pettersen. Retten legger til grunn at dette

ikke var avtalt på forhånd, men det er nok et eksempel på at Xxxxxxx har bistått også 

Pettersen når denne har trengt hjelp til transport mv. Retten bemerker at dette også 

skjer etter at Xxxxxxx har lest på tekst-TV, ringt sin samboer på butikken på Kvadrat 

og snakket om det alvorlige ranet som nettopp var begått i Stavanger sentrum og at en 

politimann var skutt mv. Retten legger også til grunn at Xxxxxxx klart har forstått at 

Pettersen var involvert i det som ble planlagt med utgangspunkt i hans bolig i Nedre 

Dalgate. Videre legger retten til grunn at Pettersen også hele tiden var trygg på at 

Xxxxxxx til enhver tid ville stille opp når han hadde behov for transport eller annen 

hjelp. 

Retten finner derfor godtgjort at Xxxxxxx , når han ransdagen om formiddagen kjørte 

for å hente Dan Pettersen i Nedre Dalgates umiddelbare nærhet, også har forstått at 

Pettersen som vanlig stolte på at han ville få den hjelp han trengte av Xxxxxxx til 

transport selv om denne spesielle turen ikke antas å være avtalt på forhånd. 

Xxxxxxx s oppfatning av Dan Pettersens rolle i dette, ble ytterligere bestyrket av at 

Dan Pettersen heller ikke sto åpent og synlig og ventet på ham da han skulle bli 

avhentet, men nærmest dukket opp ganske plutselig. Han forbød også Xxxxxxx 

nærmere å spørre om hva som skjedde i Nedre Dalgate. 

Xxxxxxx har videre forklart at Pettersen på spørsmål forklarte at han hadde vært 

nede i sentrum en tur, truffet en kamerat og at det hadde vært fullt ”Texas” der etter 

ranet mot NOKAS. 

Da Xxxxxxx på ny i bilen på vei til Sandnes spurte om hvilke folk det var som var i 

Nedre Dalgate, og da på en krass og uvanlig måte fikk beskjed om overhodet ikke å 

spørre mer, finner retten klart godtgjort at Xxxxxxx har forstått den hele og fulle 

sammenheng, og likevel hjalp Pettersen å komme seg unna. 

Også i tiden som fulgte, har det vært tett kontakt mellom de to kameratene. Xxxxxxx 

har flere ganger hentet Dan Pettersen både i Nedre Dalgate og senere i leiligheten i 

Sandnes, hvor han også har hjulpet med diverse praktiske anliggender. Som vitnet 

xxxxxxx har forklart var det nettopp Xxxxxxx som ved opphør av Pettersens 

leieforhold i Langgaten møtte og forlangte utlevert møbler og løsøre på vegne av

Pettersen. xxxxxxx har forklart at han når han nektet dette, følte seg direkte truet av 

Xxxxxxx , såpass truet at han ringte politiet i sakens anledning da Xxxxxxx nektet å 

forlate stedet. Xxxxxxx forlangte å få med seg elektronisk utstyr mv. til en verdi av 

over kr. 100.000, samtidig ved å opplyse xxxxxxx om at det var ”interesser rundt 

Dan Pettersen” som ønsket dette utlevert. xxxxxxx for sin del ønsket å uttøve 

tilbakeholdsrett i utstyret til sikkerhet for husleien. 

Den tette kontakten mellom disse fortsatte også i tiden etter at Dan Pettersen var 

pågrepet. Pettersen har redegjort for at han etter arrestasjon 08.05.2005, ga Xxxxxxx 

absolutt alle fullmakter i forhold til fortsatt drift av utestedet Tørst, et utested som 

Xxxxxxx allerede eide sammen med Pettersen og var daglig leder for. 

Retten viser videre til at hva gjelder Xxxxxxx s kunnskap om hvem og hva som skulle 

holde seg skjult i Rogaland vinteren 2003 - 04, har Dan Pettersen forklart til politiet at 

Xxxxxxx opplyste at noen skulle holde seg skjult i Rogaland etter ranet av Postens 

Brevsenter i Oslo. Vitnet xxxxxxx tidfester dette til en samtale på tiden rundt hans 

bursdag, med andre ord helt på slutten av oktober 2003. 

Xxxxxxx s egne forklaringer 

Xxxxxxx s avhøres første gang 08.01.2005 i forbindelse med pågripelsen av Dan 

Pettersen. Retten har merket seg at Xxxxxxx da bevisst snakker usant idet han nekter 

for noe som helst kjennskap til David Toska eller leieforholdet hans i Nedre Dalgate. 

Han holder også tilbake vesentlige opplysninger i saken, også kjøreturen ransdagen 

05.04.2004 hvor han henter Pettersen i Stavanger sentrum og kjører ham til Sandnes. 

Neste avhør er 11.04.2005 i forbindelse med pågripelsen der han lar seg avhøre uten 

advokatbistand og uten dokumentinnsyn. Retten har merket seg at han her erkjenner å 

ha holdt tilbake opplysninger i avhøret nevnt ovenfor, men at han nå forklarer seg 

som referert foran. Han erkjenner blant annet å ha sett Kjell Alrich Schumann med 

våpen i Nedre Dalgate i begynnelsen av januar 2004, at han kjørte David Toska til 

Skjeneholen - også dette i begynnelsen av januar - og videre at han handlet mat og 

utstyr som bekreftet i retten. Han erkjenner blant annet at Toska forklarte at han måtte 

ligge lavt i forhold til noe som nylig hadde skjedd i Oslo, at han hadde sett våpen i

Nedre Dalgate, og videre forklarte han om ransdagen, at han hadde hentet Pettersen 

og hva de i den forbindelse hadde snakket om. 

Medvirkning til grovt ran? 

Når det gjelder spørsmålet om Xxxxxxx s opptreden beskrevet ovenfor og hvorvidt 

denne fremstår som medvirkning i lovens forstand, vil retten innledningsvis bemerke 

at en medvirkning kan være av både fysisk og psykisk art. Det er fysisk medvirkning 

hvis den består i for eksempel å holde vakt eller skaffe redskaper til bruk ved den 

straffbare handling. Psykisk medvirkning kan skje for eksempel ved å oppfordre 

hovedovertrederen til å begå handlingen eller gir råd om hvordan den skal utføres. 

Som det følger av NOU 1992: 23 må det, for at det skal være tale om medvirkning, 

kreves at medvirkningen har funnet sted før eller under hovedovertrederens utførelse 

av den straffbare handling. Hvis bistanden først finner sted etter utførelsen, kan det 

foreligge etterfølgende bistand, eventuelt heleri. 

Det følger videre at det kan være vanskelig å avgjøre om en person skal anses som 

medvirker eller ikke i praksis. Vedkommende har for eksempel vært til stede da en 

forbrytelse ble begått, men uten å gjøre noe. Ren passivitet er normalt ikke nok for 

medvirkeransvar, jfr. Rt 1987 side 669. Det må normalt foreligge en positiv 

tilskyndelse (Andenæs side 291). 

Som det fremgår av Erling Husabø, Straffansvarets periferi side 87 kan: 

”fysisk medverking også knyta seg meir direkte til subjektet for brotsverket, 

ved å setja hovudmannen sjølv betre i stand til å utføra brotsverket. I ein del 

tilfelle må hovudmannen vera på ein bestemt stad for å utføra brotsverket. 

Dog kan andre hjelpa til at han kjem dit. Hjelparen fraktar gjerningsmannen 

til åstaden for t.d. eit tjuveri, eller skaffar han flybillettar til det landet 

narkotikaen ska hentas frå. I andre tilfeller kan utføringa krevja ein viss 

aktivitet frå hovudmannen, som den andre kan tilretteleggja for. Hjelparen 

ror t.d. den som utøvar ulovleg fiskje eller køyrer fredskrenkaren rundt i 

gatene. 

Også i slike tilfeller er det vanlegvis lett å konstatera om det ligg føre 

årsaksssamenheng mellom medverkinga og hovudmannen si handling. 

Årsakskravet er oppfylt der hovudmannen nytta det høvet som medverkaren 

ga han til å (forsøka å) utføra brotsverket. Han utførte eit tjuveri der han vart

sett av, eller fiska under roturen.” 

Det følger videre om dette side 88 blant annet at: 

”Noko vanskelegare kan årsaksspørsmålet bli i tilfelle der hjelparen gjer 

hovudmannen mat og drikke, varme klede eller ei seng å kvila i. Om 

hovudmannen var svolten eller mett då han gjekk til verket er vanlegvis 

irrelevant for den strafferettsleg relevante følgja. Den som t.d. gir 

dokumentfalskaren ei colaflaske før eller medan han skriv falskt har ikkje 

verka inn på den vidare hendingsgangen på ein slik måte at det for det 

praktiske føremål visar att i den konkrete måten følgja skjedde på, men 

forholdet kan bli annleis i tilfelle der utføringa av brotsverket krev særlege 

personlege ressursar. Den som har sett seg føre å grava ei underjordisk 

tunnel til bankhvelvet, treng både mat og drikke, og kanskje også ei stad å 

kvila seg innimellom. Det same gjeld den som t.d. skal frakta narkotika med 

seglebåt over ein lang distanse, slik tilfellet var i Rettstidende 1982 side 1315. 

I slike tilfelle kan det for jamvel matlaging inngå som ei årsaksfaktor i 

relasjonen til den konkrete utføring av brotsverket.” 

Om avtalt etterfølgende hjelp uttaler Husabø på side 171 blant annet: 

”Dersom den etterfølgjande hjelp er avtala på førehand, blir ho likevel rekna 

for å utløysa vanleg medverkingsansvar. Også dette let seg godt forklara ut 

frå årsakskravet. Når hjelpa blir avtale på førehand, skjer det ei psykisk 

påverkning allereie før hovudmannen går til verket. Avtalen om 

etterfølgjande hjelp styrkjer hovudmannen sitt forbyterske forsett. Spørsmålet 

om det eksisterte ei føregåande avtale, har difor direkte innverknad på 

subsumsjonen.” 

Avslutningsvis uttaler Husabø: 

”Jamvel det å køyra bort liket etter et drap, vert rekna som medverking til 

drap dersom det var avtalt på førehand. Og den som etter avtale køyrer bort 

ransmennene eller viser dei veg frå ransstaden, kan straffes for medverking til 

ran. 

Hva gjelder rettspraksis, fremgår det av Høyesteretts dom inntatt i Rt 1974 side 1042 

om medvirkning ved en serie grove og simple tyverier, biltyverier mv. at ” 

forutsetningen må imidlertid være at det uttrykkelig eller underforstått foreligger en 

forhåndsavtale om deltakelse i de straffbare handlinger, og at avtalen fyller kravene 

til fysisk eller psykisk medvirkning, for hver enkelt av disse”. 

Hva gjelder den juridiske nedre grense, fremgår det av Eidsivating lagmannsrett dom

LE-1994 side 1174 som gjaldt medvirkning til grovt ran mot en gatekjøkkeninnehaver 

som ble truet med pistol, en avsagd hagle, sparket og slått samt også truet med en 

samekniv, blant annet at: 

”Ransutstyret lå i leiligheten, A så at de tok utstyret, herunder den 

finlandshetten som han hadde skaffet. Han var også klar over at de tre hadde 

med seg både hagla, samekniven og den plomberte pistolen. Tiltalte sa seg 

villig til å holde kontakt med dem via walkietalkie-settet. A hadde kontakt med 

H under ranet. H oppga posisjoner og da de forlot grillen, meldte han til A at 

ranet var utført, og han ba A sørget for at verandadøren ble holdt åpen slik at 

de kunne gå inn der. A sørget for det. Ranet ble gjennomført slik som 

beskrevet i tiltalebeslutningen. Utbyttet var ca. kl. 1.800. Det ble delt i tre. A 

fikk kr. 100 av H. 

A har benektet at hans delaktighet i ranet kan betraktes som medvirkning i 

straffelovens forstand. 

Lagmannsretten er kommet til at han må dømmes i samsvar med 

tiltalebeslutningen, og bemerker at i utgangspunktet er det ikke tilstrekkelig 

for å få medvirkeransvar at man er til stede i en leilighet hvor det planlegges 

et ran, selv om vedkommende ser at utøverne forlater leiligheten for å gå til 

ransstedet. For å få medvirkeransvar må han ha tilskyndet forbrytelsen eller 

bidratt til utførelsen. 

Tiltalte sa til H at han ikke ville være med på ranet av E-6 grillen. Han mente 

det var for dårlig planlagt, men han medvirket likevel til ranet, dels ved å ha 

skaffet tilveie den ene av ranshettene og walkietalkie-settet, og dels ved å 

holde kontakt via walkietalkie med de tre utførende. Han hadde tidligere 

hentet hetta og walkietalkie-utstyret inn til leiligheten og latt den inngå i 

ransutstyret til det planlagte ranet av pengetransporten. For i en slik 

situasjon å unngå medvirkeransvar, pliktet han å gripe inn og hindre at hetta 

og walkietalkie-utstyret ble brukt under ranet. Men han protesterte ikke og 

han hadde ikke motforestillinger til at de tre andre utførte ranet ved hjelp av 

bl.a. av hetta. 

Tiltalte gikk også med på å holde kontakten med utøverne i walkietalkie. Han 

sto således til disposisjon for dem. Han snakket med dem og på vei hjem fra 

ransstedet mottok han beskjed om at de ville gå inn verandadøren slik at det 

skulle bli vanskeligere for politiet å følge sporet. Også dette er medvirkning, 

både ved at selve kontakten styrker fortsettet og ved at han mottok beskjed og 

utførte en handling som hadde betydning for utførelsen. At handlingen ble 

utført etter at ransforbrytelsen var fullbyrdet, er irrelevant når han på 

forhånd hadde påtatt seg rollen.” 


I nærværende sak er en enstemmig rett etter dette kommet til, som allerede nevnt

ovenfor, at Xxxxxxx må bli å straffe overensstemmende med tiltalebeslutningen og 

da for medvirkning til grovt ran gjennomført av en organisert kriminell gruppe. Han 

har over lang tid sammen med Dan Pettersen bidratt til den praktiske tilrettelegging 

av forholdene for ranslaget i Nedre Dalgate 41. Han formidlet den første kontakt 

mellom Pettersen og David Toska. Han var også klar over og informerte Dan 

Pettersen nærmere om at David Toska var på rømmen og hadde uttalt at personer 

trengte skjul etter ranet av Postens Brevsenter i Oslo. 

Han har kjørt David Toska flere ganger til Skjeneholen, til Nedre Dalgate, har bistått 

David Toska med innkjøp av senger, madrasser mv. og i det hele tatt tilrettelagt for at 

flere enn David Toska kunne oppholde seg komfortabelt og i skjul i Nedre Dalgate. 

Han har flere ganger bidratt med innkjøp etter bestilling fra David Toska, kjørt dette 

til Nedre Dalgate og han har også bidratt og hjulpet til med innbæring og oppbæring i 

huset av utstyr, herunder militære ”jødebagger” mv. Han har fortsatt sin bistand etter 

at han ble presentert for flere personer østfra, herunder også flere tidligere ransdømte 

blant annet Thomas Thendrup. Også broren Johnny Thendrup er han presentert for. 

Kjell Alrich Schumann har vært i huset samtidig med Xxxxxxx ved to anledninger og 

siste gang håndterte Schumann også et ulovlig AG3-våpen i husets at xxxxxxx tasje i 

Xxxxxxx s påsyn. 

Helt avgjørende for retten er det at Xxxxxxx s praktiske bistand, hjelp og 

tilrettelegging også fortsatte etter det tidligere omtalte våpenfunnet i januar/februar 

2004. Da avdekker han og Dan Pettersen flere ulovlige skarpladde militære våpen, 

herunder AG3, MP5, CS-granater, skuddsikre vester, militærutstyr, hjelmer, visir mv., 

utstyr som han åpenbart har forstått skulle brukes til en alvorlig straffbar handling, 

formentlig et ran. 

Retten legger særlig vekt på at han også etter å ha truffet Xxxxxxx flere ganger, og 

etter å ha lest omtalen av Xxxxxxx i forbindelse med at denne ble skutt og drept tidlig 

i februar 2004, likevel fortsetter sin bistand til David Toska, Dan Pettersen og til 

virksomheten i Nedre Dalgate. Etter fyldig presseomtale av Xxxxxxx s liv og levned 

har Xxxxxxx selv erkjent at han på dette tidspunkt fullt ut skjønte hvem som hadde 

tatt opphold i Nedre Dalgate.

Han har likevel fortsatt sin bistand til David Toska og Dan Pettersen, herunder har 

Dan Pettersen forklart at Xxxxxxx også var i besittelse av nøkkel til huset og kunne 

bistå David Toska i så henseende. Xxxxxxx har også ved sin øvrige kriminelle 

aktivitet og samarbeid med David Toska latt det skinne klart gjennom at han var en 

mann til å stole på. Selv hans møte med sentrale ransmenn i Nedre Dalgate, har ikke 

engang foranlediget en formaning om å tie om disse fra Toskas side. 

Hans bistand har vært så tett og tillitsfull at selv ransdagen kunne Dan Pettersen stole 

på å bli avhentet i umiddelbar nærhet av Nedre Dalgate 41, og kjørt til Sandnes uten 

særlig mange ubehagelige spørsmål. 

Den praktiske tilretteleggingen, hjelp og tillitsfull tilskyndelse under de 

ovenfornevnte omstendigheter, gjør at det klart foreligger en strafferettslig 

medvirkning i lovens forstand, hvoretter Xxxxxxx deretter blir å dømme 

overensstemmende med tiltalebeslutningen. 

Hva gjelder drøftelsen av ”virksomheten til en organisert kriminell gruppe” og 

straffelovens § 60a, viser retten til drøftelsen ovenfor og innledningsvis i dommen. 

Retten finner bevist at Xxxxxxx fullt ut forsto hvilket omfang anslaget ville ha, 

hvilket stort antall deltakere som her skulle delta og videre hva slags kvalifisert 

samfunnsfarlig anslag som her var under oppseiling. Hans kunnskap om David Toska 

og Xxxxxxx gjør dette klart, herunder viser også retten til hvilke andre personer han 

har truffet under disses besøk i oppleggsleiligheten. Det hersker ingen tvil om at 

Xxxxxxx fullt ut var innforstått med også denne side av den forestående straffbare 

handling, herunder at utstyr og våpen ble rekvirert fra flere steder, alt via et 

eksisterende kriminelt nettverk for deretter å bli samlet og lagret i Nedre Dalgate. 

Tiltalte nr. 13, xxxxxx 

Innledning 

xxxxxx er født den xxxxxx og bor i xxxxxxx Drammen pt. varetektsfengslet. Han er 

samboer, selvstendig næringsdrivende og har ingen forsørgelsesbyrde.

Han er straffedømt en rekke ganger tidligere. Etter to påtaleunnlatelser, er han første 

gang dømt ved Trondenes forhørsretts dom av 10.07.1965 for overtredelse av 

straffelovens § 257, § 270, § 183, § 147, § 260 mv., med andre ord for tyveri, 

bedrageri, bilbrukstyveri og innbrudd til 60 dagers betinget fengsel. 

Hans neste dom er av 08.12.1965 hvor han ble dømt til fengsel i 90 dager for 

overtredelse av straffelovens § 260, motorvognloven mv. Han ble tredje gang dømt 

ved Trondenes forhørsretts dom av 19.11.1967 for grovt tyveri, grovt skadeverk mv. 

til 2 års fengsel. 

Hans fjerde dom er av 29.11.1967 og også denne for grovt tyveri, innbrudd, 

bilbrukstyveri mv. til 6 måneders betinget fengsel. 

Hans femte dom er av 12.04.1969 hvor han er dømt for innbrudd, tyveri mv. som 

fellesstraff til fengsel i 8 måneder. 

Hans sjette dom er av 25.11.1971 og gjelder også tyveri, skadeverk, bilbrukstyveri, 

promillekjøring mv. hvor han ble dømt til fengsel i 9 måneder. 

Hans dom nummer syv er av 20.04.1982 hvor han ved Hålogaland lagmannsrett ble 

dømt for legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap til 90 dagers betinget fengsel. 

Han fikk sin dom nummer åtte den 03.12.1984 i Trondenes forhørsrett, også dette for 

overtredelse av straffelovens § 260 hvor han ble idømt 90 dagers betinget fengsel og 

en bot stor kr. 5.000. 

Hans dom nummer ni er Trondenes herredsretts dom av 16.11.1987 hvor han for 

legemsfornærmelse, tyveri mv. ble dømt til 35 dagers betinget fengsel. 

Dom nummer ti, den siste dom, er Halden byretts dom av 15.11.2000 hvor han for 

diverse overtredelser av tolloven, med andre ord for smugling, ble dømt til 1 år og 6 

måneders ubetinget fengsel. Han ble prøveløslatt 09.04.2002 fra Bastøy landsfengsel 

med en prøvetid på 183 dager, med en tilsynstid på 3 måneder og med en resttid på 

183 dager.

Xxxxxxx er altså prinsipalt tiltalt for medvirkning til grovt ran forøvet som ledd i 

virksomheten til en organisert kriminell gruppe, men han er ikke tiltalt for 

medvirkning til dødsfølgen. 

Subsidiært er han tiltalt for å ha motarbeidet en offentlig undersøkelse/etterforskning 

ved å ha fjernet og skjult våpen og annet utstyr brukt i forbindelse med NOKASranet, 

gjenstander han skjønte hadde betydning for saken. 

Han er i tillegg også subsidiært tiltalt for grovt heleri og på samme måte som ovenfor 

vedrørende skjuling av våpen og annet utstyr brukt som ledd i virksomheten til en 

organisert kriminell gruppe, ved å ha mottatt deler av utbyttet etter ranet som 

godtgjørelse for bistand beskrevet ovenfor. 

Xxxxxxx har erkjent delvis straffeskyld etter det subsidiære tiltalepunkt I, men ikke 

straffeskyld etter det subsidiære tiltalepunkt II. For det prinsipale tiltalepunkt har han 

ikke erkjent noen straffeskyld. 


prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har retten funnet Xxxxxxx 

skyldig i henhold til det prinsipale tiltalepunkt. Retten vil nedenfor begrunne 

avgjørelsen av skyldspørsmålet. 

Xxxxxxx s befatning med det kriminelle ”ransmiljø” 

Xxxxxxx s første befatning med personer med tilnytning til NOKAS-ranet er at han 

da han ble prøveløslatt i april 2002 - tilnærmet blakk - tok kontakt med sin 

soningskamerat xxxxxxx . xxxxxxx sonet etter egen forklaring en meget lang 

fengselsstraff for dobbeltdrap, og var under oppholdet på Bastøy blitt en god venn 

med Xxxxxxx . Retten finner det godtgjort at Hansen allerede på 

løslatelsestidspunktet hadde tilkjennegitt at han selv eller via gode forbindelser kunne 

hjelpe Pettersen økonomisk dersom han hadde behov for det. Da Pettersen og hans 

samboer flyttet til en leilighet i Sigdal i april/mai 2002, trengte han hjelp til innskudd 

og leie. Hans samboer var trygdet, og han tok derfor kontakt med xxxxxxx som flere

ganger besøkte ham i Sigdal sammen med en ukjent ”Ole” som senere viste seg å 

være avdøde Xxxxxxx . 

I forbindelse med dette reiste Xxxxxxx til Oslo. Han traff xxxxxxx og Xxxxxxx og 

fikk kr. 25.000, overlevert i en konvolutt av Xxxxxxx . På spørsmål om 

tilbakebetaling og tilbakebetalingsvilkår fikk Pettersen beskjed om å ”ta det med ro” 

idet dette var noe man ville komme tilbake til. På et senere tidspunkt skal han, i 

forbindelse med anskaffelse/reparasjon av en bil, ytterligere ha lånt kr. 10.000. 

Kort tid etter fikk Xxxxxxx jobb hos firmaet Procor der han jobbet frem mot årsskiftet 

2003/-04. En gang utpå våren 2004 flyttet Xxxxxxx og samboer så til Svelvik, ett par 

mil sør for Drammen. 

Retten finner godtgjort at Xxxxxxx stadig var i kontakt med xxxxxxx som på denne 

tiden bodde på Bekkestua og som angivelig nå studerte jus. 

Pettersen skal ha skrudd på biler, jobbet med motorer og ”mekket” på båter i fritiden, 

men hørte ingen ting om tilbakebetaling av lånet, til tross for at han flere ganger 

hadde spurt Hansen om dette. 

Pettersen har forklart at han ble oppmerksom på at det var Xxxxxxx som var blitt 

skutt og drept i Oslo 07.02.2004, og i den forbindelse skal angivelig Pettersen på ny 

ha drøftet spørsmålet om tilbakebetaling av lånet med xxxxxxx . 

Senere ble Xxxxxxx kontaktet av en person som opplyste at han kjente til at Pettersen 

skyldte penger til avdøde Xxxxxxx og at Pettersen nå skulle gjøre opp for seg, men da 

ikke ved å betale pengene tilbake, men ved å yte vedkommende en tjeneste. Tjenesten 

var et transportoppdrag og Xxxxxxx kontaktet da en bekjent, xxxxxxx , som drev et 

transportfirma. 

På bakgrunn av vitnet xxxxxxx s forklaring, legger retten til grunn at han, som selger 

i firmaet Bil & Maskin, ble kontaktet av xxxxxxx . xxxxxxxx spurte om en 

tilgjengelig bil for en venn av seg som var på jakt etter en skapbil og da en 7 1/2 

tonner som han angivelig skulle bruke til skjelltransport fra Vestlandet.

Som forklart av vitnet xxxxxxx , hadde Xxxxxxx behov for å få bilen meget raskt og 

da Pettersen møtte for å se på bilen, har xxxxxxx forklart at han var tydelig stresset. 

Bilen som var en Mitsubishi Canter, en tidligere postbil, kjøpte Pettersen nærmest 

uten prøvekjøring. Han ga kr. 24.000 for bilen som var en 1992-modell og i meget 

god stand. 

Retten finner på ingen måte godtgjort at bilen ble innkjøpt så hastig alene grunnet 

planer om å drive skjelltransport. Retten finner at anskaffelsen klart må ses i lys av 

den kontakt og forlangende om gjenytelse Pettersen nå var blitt utsatt for på bakgrunn 

av det tidligere lånet fra avdøde Xxxxxxx . 

Vitnet xxxxxxx , som driver med skjelloppdrett på Møre, har forklart at han rett nok 

fikk en telefonhenvendelse fra Xxxxxxx , som han kjente flyktig fra tidligere, om det 

kunne være marked for skjelltransport til Østlandet med lastebil, men uten at han 

noensinne senere hørte noe som helst om dette. xxxxxxx har forklart at det heller 

ikke ville være noe økonomi i et slikt opplegg. Det er heller ikke riktig at Pettersen 

var på noe overnattingsbesøk hos xxxxxxx i denne anledning, som Pettersen selv har 

forklart. 

Retten finner at Xxxxxxx s forklaring på dette punktet ikke er troverdig, jfr. blant 

annet at det heller ikke ble foretatt noen innredning av bilen med sikte på 

ovenfornevnte transport av skjell. 

xxxxxxx har forklart at Xxxxxxx også til ham opplyste at han ønsket å starte med 

noe skjelltransport fra Vestlandet. Xxxxxxx lurte også på muligheten for å kunne 

drive deltransport for xxxxxxx s firma, et firma Hansen imidlertid var i ferd med å 

avvikle. 

xxxxxxx har forklart at han var kjent med at Xxxxxxx kjøpte postbilen etter hans 

anbefaling og videre at Pettersen også kjøpte ”noen lekter og noen plater” som han 

skulle bruke til å isolere bilen med, dette særlig for å kunne transportere is i 

lastekassen. 

Xxxxxxx har i retten forklart at han bygde om bilen med isopor og plater for kjøling,

noe retten ikke finner medfører riktighet. Under vitneavhøret av xxxxxxx og ved 

fremleggelse av billedmateriale fra lastekassen på angjeldende Mitsubishi Canter, 

finner retten at det ikke er foretatt noen ominnredning av bilen til dette gjøremål, 

verken med isolasjon eller annet. Retten finner godtgjort at både ”skjellhistorien” og 

stykkgodstransporten er en dekkhistorie, idet lastebilens innkjøp åpenbart er 

foranlediget av henvendelsen om å tilbakebetale lånet ved transportoppdrag. Bilen ble 

nemlig innkjøpt ca. 3 uker før NOKAS-ranet i Stavanger. 

Forut for dette, nemlig fra 05.03. til 06.03.2004, finner retten godtgjort at Xxxxxxx 

var en tur i Rogaland, en tur han nektet for og løy om i sin politiforklaring av 

09.02.2005, da han ble spurt om dette. Han opplyste at han ikke hadde vært i 

Stavanger/ Sandnes overhodet, men at han hadde overnattet hos xxxxxxx , noe han i 

retten har erkjent var en løgn. Først etter at han ble konfrontert med kredittkortbruk i 

Lyngdal og en bomregistrering på Bråstein, erkjente han å ha vært i distriktet, og da 

sammen med xxxxxxx . Hansen er angivelig godt kjent ved Oslo politidistrikt som en 

person som er sterkt involvert i ”ransmiljøet” på Østlandet, og han var også en nær 

venn av avdøde Xxxxxxx og en bekjent av David Toska. 

Politibetjent Sturle Smith har i retten redegjort for at man lørdag 06.03.2004 kunne 

konstatere at Xxxxxxx samboers bil, MB 220 med registreringsnummer DJ 42400, 

hadde passert Bråstein i retning mot Stavanger kl. 09.30. 

Etter først å ha nektet for dette, erkjente Xxxxxxx turen. I retten har han forklart at 

han kjørte xxxxxxx til et ”seminar” på Sandnes. Han satte ham av på torget/ 

jernbanestasjonen i Sandnes hvor xxxxxxx ble hentet. I politiforklaringen har 

Xxxxxxx nærmere angitt at Hansen angivelig skulle på gå på en forelesning på 

universitetet, hvilket Hansen på det sterkeste har benektet i retten. Dersom han var 

med på en slik tur, må det ha vært en ”fylle- og festetur” har Hansen fortalt. 

Xxxxxxx har også uriktig forklart at han kjørte på autopassbrikke, men har i retten 

erkjent at han betalte på alle bommene til tross for at han hadde brikke, men at han på 

Bråstein må ha bommet og trodd at han ikke ble registrert da bommen anga såkalt fri 

passasje på kveldstid og i helger.

Det står klart for retten at Xxxxxxx her er anmodet om å foreta en transport til 

Sandnes og av hans samboers dagbok fremgår også ”Kjørt karene til Kristiansand”. 

Xxxxxxx har imidlertid fastholdt at det kun var xxxxxxx som var med, og at han 

kjørte ham helt til Sandnes. Retten viser videre til at det på returen ble fylt diesel på 

Hydro Texaco i Lyngdal ca. kl. 12.15 lørdag 06.03.2004. Pettersen har vært 

utilgjengelig på telefonen. Nevnte tur er åpenbart en tur som har sammenheng med 

Pettersens involvering med xxxxxxx og miljøet rundt avdøde Xxxxxxx . Å betale 

når man likevel har autopassbrikke, viser klart at dette var en tur som skulle holdes 

skjult. 

Det opprinnelige pengelånet til Xxxxxxx som opprinnelig var på kr. 25.000 ble som 

nevnt ytterligere øket med kr. 10.000 på bakgrunn av at Xxxxxxx selv har forklart at 

han var noe i beit på et visst tidspunkt. Etter å ha tatt ny kontakt med xxxxxxx som 

deretter kontaktet Xxxxxxx fikk han på taket på Maxi i Drammen overlevert en 

konvolutt med nye kr. 10.000 i kontanter slik at lånet nå angivelig beløp seg til kr. 

35.000. 

Neste gang han ble kontaktet for å gjøre långiver ”en tjeneste”, skal ha vært 19.04. til 

20.04.2004, med andre ord kort tid etter ranet i Stavanger. Pettersen har forklart at en 

ukjent person ringte og ba om å få låne bilen. Det ble avtalt at nøklene skulle 

gjemmes på et av hjulene. Pettersen har i retten opplyst at han redegjorde for at bilen 

hadde fartsskriver med skive, og han instruerte den fremmede om at han måtte sette i 

skiver fortløpende, noe Pettersen skulle kvittere for i ettertid. Den ukjente opplyste at 

han skulle hente noen varer i Stavanger, varer retten finner godtgjort har vært 

ransutbyttet med tillegg av våpen og utstyr fra Nedre Dalgate i Stavanger. Retten 

viser i den forbindelse til Kripos-vitnet Xxxxxxx om at det i etterkant, under 

ransaking av skapbilen, ble funnet et gult plastklips som stammer fra NOKAS i 

lasterommet. 

Som videre forklart av vitnet xxxxxxx , er plastbiten sammenlignet med en gul 

plastbit funnet i baggen under Gamle Henningsvær. Funnet er sammenholdt, og i 

sammenligningsmikroskop vises det tydelig at bitene stemmer helt overens, slik at det 

entydig kan fastslås at materialet funnet i baggen i sjøen under Gamle Henningsvær 

og plastbiten funnet i Xxxxxxx s Mitsubishi er deler av det samme funn, og at dette

stammer fra NOKAS i Stavanger. Det kan alene av denne grunn klart fastslås at 

Xxxxxxx s Mitsubishi nettopp har vært brukt til transport av ransutbyttet og utstyr 

som ble brukt under ranet. Også klipsene, magnetstavene og fjærene funnet i samme 

bag kan spores tilbake til minibankkassettene fra NOKAS i Stavanger. 

I retten har Xxxxxxx forklart seg nærmere om angjeldende tur, en tur han nektet for 

og holdt helt skjult i politiavhør 06.10.2004, kort tid etter pågripelsen. Xxxxxxx 

forklarte da at ingen utenom han selv hadde disponert lastebilen, og at han ikke hadde 

lånt ut bilen noen gang det siste året uten at han selv hadde vært med. 

Heller ikke i avhøret 18.11.2004 forklarte Xxxxxxx sannheten og nektet fortsatt å ha 

vært i Stavanger det siste året. Han ble her konfrontert med funnet av det gule 

plastklips, men fastholdt uriktig at han ikke hadde lånt bort lastebilen og at noen 

måtte ha tatt nøklene uten at han selv visste om dette. 

Også i politiavhør 09.02.2005 benekter han å ha vært i Stavanger, men forklarer at 

han hadde lånt bort lastebilen i forbindelse med gjelden til Xxxxxxx og at bilen nok 

hadde vært i Stavanger. På dette punkt forklarer Xxxxxxx at han selv var hos 

xxxxxxx i 2 dager mens lastebilen var i Stavanger. Først da han konfronteres med 

kortbruk, forklarer han at også kortene, bensinkort og kredittkort, var lånt ut. 

Han konfronteres da videre med at hans samboers Mercedes Benz C220 med 

registreringsnummer DJ 42400 er registrert å ha passert bommen på Forus 19.04.2004 

kl. 21.10 om kvelden, noe som heller ikke gjør at han velger å forklare sannheten. 

Han fastholder at han er hos xxxxxxx , og at han har brukt Mercedesen hjem til ham 

og nekter fortsatt å ha vært i Stavanger. 

I dette avhør er det at han til slutt innser at han enten må si sannheten eller tie stille, 

men at han først må konferere med sin forsvarer. 

Det er først i politiavhør av 07.03.2005 at han forklarer seg som i retten, nemlig at 

han lånte ut lastebilen, og at han deretter over telefon ble anmodet om å komme etter 

og da som ”følgebil” idet det ble opplyst at det angivelig skulle være problemer med 

Mitsubishiens girkasse. Han erkjente da at han som allerede påpekt kjørte med

samboerens Mercedes, og i sin politiforklaring presiseres dette til at han skulle kjøre 

”følgebil” idet sjåføren mente at han også måtte ta med seg verktøy. I 

politiforklaringen har Xxxxxxx også fremholdt at han fikk beskjed om å betale ved 

alle bommene og ikke bruke bombrikken, alt ”for regnskapets skyld”. Han har 

følgelig erkjent i retten at han tok feil ved bommen på Forus, og trodde at en 

gratispassering på kveldstid og i helgene ikke ble registrert, noe den vitterlig ble. Han 

har videre erkjent at han lånte bort firmakortet til føreren av Mitsubishien. 

Det er åpenbart at når Xxxxxxx som er i besittelse av en bombrikke opptrer som 

ovenfor beskrevet, er dette utelukkende for å skjule den aktuelle tur til Stavanger, jfr. 

også hans mange løgnaktige forklaringer til politiet om dette. 

I retten har han videre vist til at da han kom til Stavanger, var avtalen at han skulle 

treffe den ukjente i området Vågen. Her fikk han beskjed om å vente ett par timer. 

Etter å ha truffet personen som da skulle skaffe noe ekstra girolje til lastebilen, har 

Xxxxxxx opplyst at han satte seg i bilen og ventet ved Oljemuseet. Retten kan 

konstatere at det kan dokumenteres at det er betalt med Xxxxxxx s bankkort på 

restauranten NB Sørensen samme kveld kl. 23.55, og videre at det er handlet diesel på 

Vikeså Veiservice 20.04.2004 kl. 10.28 og i Sandefjord samme dag kl. 20.15. Om 

oppholdet i Stavanger, har Pettersen ytterligere forklart at han sent på kvelden fikk en 

telefon fra den ukjente sjåføren av Mitsubishien, som trengte penger. Han lånte ham 

firmakortet til Scandinavian Maritime Recruitment AS, og de kjørte så tilbake til 

Drammen uten å ha direkte kontakt. Etter 2 dager fikk Pettersen angivelig en telefon 

om at bilen nå sto parkert på plass, hvilket han kunne konstatere, og at bilen også var 

tom. Fartsskivene viste at bilen som nevnt var kjørt tur/retur Stavanger samt 12 mil 

ekstra, noe som Pettersen antok måtte være i Drammens-distriktet. 

Pettersen har i retten erkjent at han i sin politiforklaring av 09.02.2005 også løy om 

forholdet omkring den nevnte fartsskiven, nemlig at de to siste ble fylt ut av føreren, 

hvilket ikke medfører riktighet. I retten har Pettersen erkjent at det var han som skrev 

på skivene i ettertid, og som forklaring på den løgnaktige uttalelse til politiet også på 

dette punkt, har han opplyst at dette var et forsøk på å komme seg ut av saken.

Rettens vurdering så langt 

Til det ovenfornevnte vil retten bemerke at hele historien om såkalt ”backup- 

kjøring” fremstår som svært lite troverdig, særlig fordi det ikke har vært noen 

forklaring tidligere om at ovenfornevnte Mitsubishi feilte noe som helst. Retten finner 

heller ikke at dette er et transportoppdrag som er kommet brått på, som beskrevet av 

Pettersen, men et avtalt og nøye planlagt transportoppdrag med angjeldende lastebil. 

Det fremgår både av Johnny Thendrup og David Toskas forklaring at planen for retur 

av våpen og ransutbytte var lagt lang tid i forveien. Videre skulle det ifølge Toska 

være snakk om to returtransporter; en med våpen og en med ransutbyttet. At det 

derfor ble kjørt med to biler, finner retten helt naturlig. I tillegg til dette, viser retten 

til at hva gjelder adressen til ransleiligheten, nærmere bestemt adressen Nedre 

Dalgate 41 i Stavanger, er Xxxxxxx avhørt om dette av politiet 09.02.2005. Han har i 

retten nektet for å ha vært på nevnte adresse, verken 06.03.2004 eller 19.04.2004, 

men under nevnte politiavhør ble han vist et bilde av huset uten adresseangivelse og 

ble spurt om han hadde vært på stedet. Det fremstår som oppsiktsvekkende for retten 

at han da ville vente med å svare på spørsmålet til han hadde snakket med sin 

forsvarer, advokat Joakim Ronold, samtidig som han i samme avhør på strak arm 

kunne svare at han aldri hadde vært i Skjeneholen når han på tilsvarende måte ble 

spurt om dette. 

Xxxxxxx s lastebil kan åpenbart knyttes til Nedre Dalgate gjennom funnet av 

plastklipsen fra ransutbyttet og at det mellom setene i lastebilen ble funnet en lapp 

hvor det sto påført ”NDgt 41” med håndskrift. Ovenfornevnte lapp som Pettersen i 

sitt rettslige avhør har forklart at han ikke kjenner til hvem som har skrevet, har han 

heller ikke tidligere nevnt til politiet til tross for mer enn 110 siders politiavhør. 

På bakgrunn av det ovenfornevnte, finner retten bevist ut over enhver rimelig tvil at 

det lenge før ranet i Stavanger ble inngått avtale om, og pålagt Xxxxxxx som et ledd i 

tilbakebetalingen av lånet, å kjøre en eller flere personer til Sandnes 06.03.2004, samt 

å anskaffe en høvelig skapbil til transporten av ransutbyttet fra Stavanger til 

Østlandet. Han ble også pålagt å medvirke til oppbevaring/destruksjon av utstyr brukt 

under ranet, noe retten vil komme nærmere tilbake til nedenfor. At det derfor er tale

om medvirkning og ikke etterfølgende bistand er således helt på det rene. Den 

etterfølgende våpenhåndtering finner retten også er gjort i henhold til forutgående 

avtale. 

Etterfølgende håndtering av våpen og utstyr - forklaringer, troverdighet mv. 

Om dette har Pettersen i retten forklart at han 19.05. til 20.05.2004 på ny ble oppringt 

av en ukjent med beskjed om å reise til Sande Papermill for å hente noen pakker. 

Pakkene skulle ligge ved et vekstshus og han skulle ta vare på disse, så vidt retten har 

forstått også dette som ledd i tilbakebetalingen av lånet. Han reiste angivelig til 

stedet, hentet to sorte plastpakker, samtidig som det på disse plastpakkene lå en 

konvolutt med kr. 10.000 i kontanter. I forbindelse med innlessingen skal en av 

pakkene ha revnet, noe som medførte at det falt ut en eller to revolvere, tre pistoler og 

en god del skarpe skudd. 

I den andre pakken kunne han alene ved å ta på denne kjenne flere kolber, med andre 

ord demonterte våpen. Disse tok han vare på og transporterte til sin bod i låven på Eik 

Nedre. Boden hadde han leid av sin huseier Aas. Boden var leid allerede fra 

januar/februar 2004, angivelig på grunn av at han hadde liten plass i huset på Svelvik. 

Han har opplyst at han innledningsvis gjemte pakkene med våpen i en 

aluminiumskasse på sin arbeidsplass. Det var først etter noen dager at den ukjente på 

ny ringte ham. Pettersen har opplyst at han da spurte ”ka i helvete dette var for noe”, 

og at han ikke ville ha noe med den typen våpen å gjøre. Han måtte da erkjenne at en 

pakke hadde revnet, og fikk streng ordre om å ta vare på våpnene. Da han truet med at 

han ville ”hive dem på havet”, fikk han beskjed om at han da ville bli ”radert ut”, 

hvilket han skal ha følt som en alvorlig trussel. 

Deretter skal han ha lagt pistolene i en ryggsekk som ble liggende i bilen flere dager 

før den havnet i kjelleren hjemme i Svelvik. På et senere tidspunkt fant hans samboer, 

Kari Lise Jonassen, sekken og leverte denne til politiet. Pettersen har opplyst at den 

andre pakken ble lagt i boden på Eik Nedre sammen med skuddene, inntil de ble 

funnet av politiet. 

Xxxxxxx har løyet til politiet på flere sentrale punkter og ved flere anledninger også

når det gjelder boden på Eik Nedre og hvorledes han kom i befatning med våpnene. 

Han har også i retten erkjent å ha løyet til politiet og videre å ha ”vridd og vrengt på 

alle ting”. 

Xxxxxxx er også ved flere anledninger i sin forklaring under hovedforhandlingen tatt 

i løgn og fremstår derfor med svært liten troverdighet i retten. Det fremgår blant annet 

at han i politiavhør av 02.11.2004 nettopp ble spurt om temaet ”bod og 

oppbevaringsplass”, noe han benektet. Det var først da han ble foreholdt kontrakten 

på boden på Eik Nedre at han var villig til å forklare seg om dette. Han uttalte i 

samme politiavhør at han - om han fortalte slik tingene egentlig var - da bare kunne ” 

hentes i en kiste”. 

Han forklarte imidlertid at de to våpenpakkene som også inneholdt skulderreimer, 

hansker, magasinvesker mv. ble lagt i en trekasse som han på forhånd hadde fått laget 

seks stykker av på Hovland Sag. Han fortalte at han hadde to kasser i boden, to i 

lastebilen og fire stående på utsiden av boden. 

Til politiet forklarte han uriktig at pengene i konvolutten var noe han fikk ”som 

oppgjør” og at det var for å leie en plass til å oppbevare våpnene, til tross for at han 

allerede hadde inngått leiekontrakt på boden i Eik Nedre. 

I avhør av 02.11.2004 har han intet nevnt om at han truet med å kaste våpnene på 

havet og at det var i den forbindelse at han skulle ha blitt truet. Videre har han i 

samme avhør erkjent at han da også hadde skjønt at dette var NOKAS-våpen blant 

annet på bakgrunn av bildene fra Xxxxxxx s begravelse hvor David Toska og flere 

andre kjente ansikter var avbildet. 

Han har også erkjent i retten at forklaringen omkring de ovenfornevnte trekasser var 

uriktig, nemlig ved at han forklarte at han hadde laget disse selv. 

Rettens vurdering av våpenfunnet 

Funnet i boden på Eik Nedre finner retten er et utslag av en på forhånd avtalt 

oppbevaring på lik linje med ovenfornevnte transport av ransutbyttet fra NOKAS-

anet. Retten viser til funnet av tre våpenpakker, emballert i søppelsekker og kraftig 

gjentapet, pakker som for BE-11 og BE-12s del er gjort nettopp oppi en av de 

ovenfornevnte trekasser som retten finner har vært bestilt til formålet. En av pakkene 

er funnet liggende på gulvet og i pakken BE-11 ble det som nevnt funnet en MP5maskinpistol 

med DNA fra tiltalte Dan Pettersen, en AG3 demontert med sluttstykke 

og et Kalashnikov-automatvåpen. 

I plastsekken B-12 ble det funnet en US karabin, nok et demontert AG3-våpen, en 

maskinpistol av typen MP5, en hanske, et belte, bærereim til våpen, magasiner, 

magasintasker, skarpe skudd i store mengder, kryssbandolær mv. 

I den innleverte ryggsekken som Kari Lise Jonassen fant i kjelleren i forbindelse med 

flytting er det også i det ytre rom på ryggsekken funnet en delprofil tilhørende 

Xxxxxxx som heller ikke er bestridt av Pettersen. Retten gjentar at det i angjeldende 

sekk ble funnet tre pistoler, en revolver med skarpe skudd, en pistol kaliber 22 og en 

mengde skarpe skudd av forskjellig kaliber. Det ble funnet en magasintaske med 

tiltalte Metkel Betews DNA, flere magasiner både med og uten skarp ammunisjon 

samt også magasiner til tyngre våpen enn de nevnte enhåndsvåpen. Også flere 

pistolhylstre ble funnet, og flere av de nevnte våpen har åpenbart vært brukt under 

selve NOKAS-ranet. 

Retten finner at nevnte våpenhåndtering har vært avtalt på forhånd og er åpenbart 

ikke foranlediget av en tilfeldig beskjed om å avhente noen pakker ved Sande 

Papermill. Forsvarlig transport og oppbevaring av ransvåpnene fremsto i nærværende 

sak som helt fundamentalt i forhold til å sikre seg mot at disse skulle bli funnet og 

ranet avslørt. På bakgrunn av Toska og Johnny Thendrups forklaringer i retten har det 

også åpenbart foreligget avtale om oppbevaring og håndtering av disse i lang tid forut 

for ranet. Retten finner at Xxxxxxx har vært en sentral brikke i dette opplegget. Det 

foreligger, under henvisning til medvirkningsdrøftelsen ovenfor for så vidt gjelder 

Xxxxxxx s del, også her klar medvirkning i lovens forstand, nemlig hvor det på 

forhånd og forut for ranet er anskaffet lastebil og avtalt transport av både ransutbytte, 

utstyr og ikke minst våpen.

Xxxxxxx s økonomi 

At Xxxxxxx også har mottatt atskillig mer godtgjørelse for sin medvirkning enn det 

han faktisk har erkjent, fremgår etter rettens oppfatning blant annet av vitnet 

xxxxxxx s forklaring, som var Pettersens arbeidsgiver. Han har forklart at Pettersen 

har vært ansatt i Procor allerede fra 2003, faktisk også før soningen av siste dom. Han 

har skyldt penger til firmaet, i størrelsesorden kr. 20. til 30.000 som han lånte til en 

leilighet. xxxxxxx har redegjort for at Pettersen gjennomgående ikke hadde særlig 

god råd, men at det tidlig i 2004 skjedde en ”merkbar endring” i Pettersens økonomi. 

xxxxxxx har i den forbindelse blant annet bemerket at han er kjent med at Pettersen 

betalte over kr. 100.000 for å få etablert sitt private firma, men at det så vidt han vet 

overhodet ikke har vært noen drift i dette. Retten viser på dette punkt videre til revisor 

xxxxxxx s forklaring om at han 18.01.2004 bisto Pettersen med å stifte firmaet 

Maritime Recruitment AS. I den forbindelse innbetalte Pettersen kr. 100.000 i 

aksjekapital samt kr. 10.000 i stiftelsesomkostninger, hvoretter intet skjedde. Revisor 

foreslo at Pettersen skulle la regnskapet føres av den anerkjente regnskapsføreren 

Berit Kilich, men uten at hun ble overlevert noe som helst for føring. Som følge av 

den totalt manglende aktivitet har også revisor trukket seg og har meldt fra til 

Brønnøysund i april/mai 2005 om dette. 

Xxxxxxx har vist til at han langt på vei finansierte firmaopprettelsen ved en svart 

hyreutbetaling han fikk for å frakte en større seilbåt fra Den Dominikanske Republikk 

til Belgia, samt at han også har ”mekket” og solgt en del biler på fritiden. 

Retten viser også til at han 2 uker etter at ranspengene var transportert til Østlandet, 

den 03.05.2004 i tiden 10.04 til 13.23, satte inn en rekke kontantsummer på sine 

konti, herunder kr. 15.000 på Tønsberg postkontor kl. 10.04, kr. 22.000 i Horten 

postkontor kl. 11.45, nye kr. 22.000 ved Holmestrand postkontor kl. 12.45, nye kr. 

22.000 kl. 12.54 i DNB Holmestrand og kr. 9.000 kl. 13.23 ved Sande postkontor. 

Den 18.05.2004 satte han så inn kr. 110.500 i postbanken, noe som Xxxxxxx har 

forklart har vært kontanter han har hatt liggende. Pågripelsesdagen, 29.09.2004, var

han også i besittelse av kr. 90.000 i kontanter som han rett før pågripelsen overleverte 

til vitnet xxxxxxx . Guldbrandsen har redegjort for at han ved flere anledninger har 

hatt penger til gode hos Pettersen som det har gått lang tid før han fikk oppgjør for. 

Også Schjelderup reagerte på at Pettersen i januar 2004 kjøpte en kostbar Mercedes, 

at han kjøpte en båt for ca. kr. 85.000 og at han også senere kjøpte fangstskuta Gamle 

Henningsvær for kr. 425.000 kontant, noe retten vil komme nærmere tilbake til. 

Schjelderup har videre forklart at Pettersen blant annet hadde uttalt at han ventet på å 

få ut penger som måtte hvitvaskes etter smugling, noe Schjelderup fant forenlig med 

at Pettersen nettopp tidligere var dømt for dette. 

Xxxxxxx s forklaring om penger fra hussalg, båtsalg og angivelig også kr. 200.000 i 

arv, finner retten er det ”reneste oppspinn”, jfr. her trusselbrevet Pettersen i retten har 

erkjent å ha skrevet til vitnet xxxxxxx , og som retten nedenfor vil komme nærmere 

tilbake til. Det heter her blant annet at ”du bør også si at W. fortalte at han fikk 

200.000 av sin far?”. Videre er det gitt xxxxxxx beskjed om eksplisitt å forklare at 

kjøpesummen på Gamle Henningsvær var kr. 150.000 og ikke som det fremgikk av 

kjøpekontrakten , og som riktig er, kr. 425.000. Pettersens historie om at han 

angivelig hadde lånt ut kr. 600.000 i kontanter til xxxxxxx - senere xxxxxxx - i 

anledning medeierskap i et gårdsbruk i Zambia uten noen som helst dokumentasjon, 

finner retten fremstår som blank løgn. En beskjeden inntekt ved salg av vedbriketter 

og salg og reparasjon av brukte biler på kveldstid, gir ingen som helst forklaring på et 

betydelig overforbruk nær kr. 1 million frem til pågripelsen i september 2004. 

Med hensyn til at Pettersen angivelig skulle ha fått tilbake kr. 450.000 fra 

ovenfornevnte xxxxxxx / xxxxxxx i januar 2004, konstaterer retten at han i avhørene 

06.10.2004 og 18.11.2004 ikke forklarte noe om, ei heller på noe punkt i sin 110 

siders samlede politiforklaring. 

Kjøpet av fangstskuta Gamle Henningsvær 

Primo september 2004 reiste Xxxxxxx , xxxxxxx, xxxxxxx og xxxxxxx til 

Henningsvær i anledning av at Pettersen hadde besluttet å kjøpe fangstskuten Gamle 

Henningsvær på 86 fot. Pettersen forklarte i retten at han betalte kr. 150.000 kontant 

til tidligere båteier Ottar xxxxxxx for båten, og at han også betalte flyturen opp for

hele mannskapet. Meningen var å bruke båten til ”chartertrafikk” i ytre Oslofjord, og 

før avgang ble båten både opprustet og påkostet utstyr mv. for mer enn kr. 200.000. 

Båten ble ført langs norskekysten til Svelvik ved Drammen hvor den ankom 9 dager 

senere. Etter så å ha reist til Nord Norge i sin fars begravelse, kom Xxxxxxx , etter 

hva han har forklart, tilbake til Drammen fredag 24.09.2004. 

Under hovedforhandlingen og etter at det var kjent gjennom media hva Xxxxxxx 

hadde forklart i forhold til kjøpet av Gamle Henningsvær, mottok retten en telefaks 

fra vitnene xxxxxxx og xxxxxxx , henholdsvis mekler og tidligere eier av Gamle 

Henningsvær. Her erkjente de at de hadde løyet i sine politiforklaringer vedrørende 

salget av angjeldende båt. Det fremgår av telefaksen at det korrekte skal være at de 

mottok kr. 425.000 kontant av Pettersen for båten og ikke kr. 150.000 som tidligere 

forklart til politiet og som nå forklart av Pettersen i retten. Også kontrakten er falsk på 

dette punkt. 

Da Xxxxxxx ble oppkalt til vitneboksen for på ny å gi forklaring om dette, valgte han 

å legge kortene på bordet og erkjenne at han hadde løyet for retten og at det riktige 

er at han betalte kr. 425.000 kontant for båten, som opplyst av mekler og selger. Han 

hadde betalt kr. 100.000 på forskudd, medbrakte kr. 325.000 i kontanter og erkjenner 

altså direkte løgn for retten. 

Det er etter dette rettens klare oppfatning at det overdrevne pengeforbruk Xxxxxxx 

her har lagt for dagen, særlig etter at NOKAS-ranet er gjennomført, åpenbart har en 

side til hans egen deltakelse som medvirker til dette. 

Funnene om bord på og i sjøen under Gamle Henningsvær 

I tillegg til å ha oppbevart våpen i boden på Eik Nedre og diverse håndvåpen i 

ryggsekken hjemme i kjelleren, ble det både om bord på fangstskuta Gamle 

Henningsvær og i sjøen under denne funnet en rekke ransbagger fulle av klær, utstyr, 

ammunisjon mv. Retten finner at også dette er fraktet og brakt om bord i båten med 

Xxxxxxx sitt mellomkomst. Retten vil i den forbindelse bemerke at, etter hjemkomst 

fra Nord Norge fredag 24.09.2004, har vitnet xxxxxxx forklart at han søndag 

26.09.2004, mens han var på kaien ved 09.30-tiden, observerte Pettersens lastebil på

stedet. Tre til fem personer jobbet på kaien, herunder også Pettersen selv. Det ble 

flyttet på diverse utstyr, søppelsekker eller lignende mellom båten og lastebilen, noe 

også vitnet xxxxxxx har bekreftet. xxxxxxx har redegjort for at han samme søndag 

observerte at det både var en sølvfarget Mercedes og en rød Opel på kaien, og at 

lastebilen til Pettersen også var på kaien. Denne kom noe senere, rygget helt inn til 

båten. Føreren var høy og tynn, og ikke ”den lille nordlendingen” som han tidligere 

hadde sett ved båten og som han oppfattet var båtens eier. Det var atskillig aktivitet 

mellom båten og lastebilen, og lastebilen ble rygget helt ut til båten slik at den stengte 

for alt innsyn. 

Det tidligere nevnte vitnet xxxxxxx , som drev i transportbransjen og som hjalp 

Xxxxxxx med å anskaffe ovenfornevnte Mitsubishi lastebil, har forklart at han mens 

Pettersen og mannskapet var på vei sørover med Gamle Henningsvær, tok kontakt 

med Pettersen for å låne hans lastebil for å kjøre et flyttelass for noen venner. 

Pettersen opplyste at han ikke kunne låne bort bilen på dette tidspunkt idet ”det var 

noe om bord på bilen som hindret ham i dette”. Bilen var heller ikke parkert i Svelvik 

på dette tidspunkt. 

Retten finner det klart at det om bord på lastebilen på dette tidspunkt befant seg 

bagger med ransustyr, at disse tas om bord i Gamle Henningsvær søndag 26.09.2004, 

og at det så er under brannvesenets dykkerøvelse onsdag 29.09.2004, at baggene blir 

funnet i sjøen. Ved etterfølgende ransaking om bord finner man så resten av 

ransbaggene, bagger Xxxxxxx har nektet enhver befatning med. 

Verkstedseier og vitne xxxxxxx har forklart at Xxxxxxx kom oppom ham på 

verkstedet med en bil han skulle fikse samme dag. Pettersen forklarte at politiet var på 

kaien, og at Pettersen ikke ønsket å kjøre ned dit igjen. Pettersen følte dette svært 

ubehagelig og overleverte en mappe til xxxxxxx samtidig som politiet ringte og ba 

om å få snakke med Pettersen. Mappen inneholdt nøkler, førerkort, bankkort og ca. 

kr. 60.000 i kontanter. xxxxxxx ble bedt om å ta vare på dette idet Pettersen åpenbart 

nå fryktet for å bli pågrepet grunnet sin kunnskap om ransbaggene om bord og under 

Gamle Henningsvær. 

Han redegjorde også for at han rett før var blitt gjort oppmerksom på at det var blitt

funnet tyvegods i sjøen under båten, og at man hadde ringt politiet. 

At tiltalte hadde vært nedom på kaien også etter politiets ankomst, finner retten klart 

blant annet på bakgrunn av vitnet xxxxxxx s forklaring. xxxxxxx som er 

pressefotograf i Drammens Tidende, observerte fra en parkeringsplass på nedsiden av 

veien at politiet hadde sperret av området og at det plutselig kom en burgunder Golf 

til stedet. xxxxxxx har forklart at føreren og passasjeren kjørte helt frem mot en 

murkant og sat xxxxxxx t, virket spørrende og at det plutselig virket som om det gikk 

opp for dem hva som var i ferd med å skje nede på kaien. Bilen rygget meget brått 

tilbake, snudde og kjørte fra stedet i full fart, men xxxxxxx rakk å fotografere den 

flyktende bil, som nettopp ble kjørt av tiltalte Xxxxxxx . 

Under Gamle Henningsvær fant brannvesenet til sammen seks store bagger bundet 

sammen med en større talje av stål fra Gamle Henningsvær som søkke. Det ble i 

baggene funnet klips og plastlås, minibankkassetter mv. som alt kunne tilbakespores 

til NOKAS. Det ble videre funnet klær, finlandshetter, skytevester, marsjstøvler, 

pengemakulatur fra bakgården i NOKAS, ytterligere finlandshetter og balaklavaer 

samt låsepinner til AG3-våpen. Det ble også funnet soveposer, skarp ammunisjon, 

flere kjæledresser, kontantkort, startpakker og også sim-kortet til Kjell Alrich 

Schumanns telefon. 

Under den etterfølgende ransaking av Gamle Henningsvær, ble det i et ulåst lagerrom 

fremme under hoveddekket på babord side funnet ytterligere ransbagger. Bak en 

madrass og diverse kartongmateriale, ble det funnet både soveposer og flere 

ransbagger. Det ble også i disse ransbaggene funnet diverse politi-klebeskilter, 

finlandshetter, kjeledress med utklippet område øverst på høyre lår samt kallosje med 

glasstøv og makulatur fra NOKAS. Det ble funnet hjelm, marsjstøvler med 

makulatur, soveposer, skytevester, hansker, Ikea-poser, skarp ammunisjon, magasiner 

mv., alt utstyr hvor det også ble funnet DNA-spor fra flere av de tiltalt i saken. 

Retten finner det hevet over enhver rimelig tvil at baggene med ransutstyr har 

befunnet seg om bord på Xxxxxxx s Mitsubishi skapbil over en viss tid, og at de 

deretter med Pettersens mellomkomst søndag 26.09.2004 ble lesset om bord på Gamle 

Henningsvær. Retten finner det fullstendig usannsynlig at Pettersen ved den kontroll

han hadde over sin båt, over flere dager skal ha vært utvitende om at ransbaggene 

befant seg om bord på båten, og at de var gjemt som beskrevet bak madrasser, 

pappkartonger mv. og også i sjøen under båten. Retten finner åpenbart at baggene var 

anbrakt om bord i og ved båten med sikte på dumping på dypt vann, herunder viser 

retten til at også baggene om bord i det såkalte ”storage-rommet” allerede var påført 

store skjæreskader og gjort klar til dumping. 

På linje med borttransporten av våpen og oppbevaring av disse samt borttransport av 

ransutbyttet på Xxxxxxx s lastebil, finner retten at også omlastingen av ransutstyr og 

klargjøring for dumping av dette, åpenbart har vært avtalt på et tidlig tidspunkt som 

ledd i Pettersens tilbakebetaling av sin skyld til Xxxxxxx og xxxxxxx . Retten viser 

til David Toska og Johnny Thendrups forklaringer på dette punkt samt til at det er 

usannsynlig at ikke sentralt og avslørende ransutstyr som våpen, klær, sim-kort, 

hansker, ammunisjon mv. ikke har vært sikret en trygg forvaring på et tidlig stadium 

som ledd i de fullstendige ransplanene. 

Ved denne håndteringen har Xxxxxxx åpenbart vært helt sentral på et tidlig tidspunkt 

slik at effekter, ransustyr, våpen og ransutbyttet ble hentet og oppbevart med 

Pettersens mellomværende, noe som også klart viser at det her er snakk om kvalifisert 

medvirkning i strafferettslig forstand. Retten viser her til drøftelsen ovenfor 

vedrørende medvirkningsbegrepets nærmere innhold og da til drøftelsen under 

medtiltalte Xxxxxxx . 

Trusselbrevet 

At det vitterlig har forholdt seg slik, er også noe som til dels kan utledes av 

trusselbrevet mottatt av vitnet xxxxxxx primo september 2005 - et brev xxxxxxx 

umiddelbart overleverte til politiet. Han har forklart at han ble alvorlig skremt av 

brevet. Etter å ha gjennomgått brevet, har xxxxxxx opplyst at han utvilsomt forsto 

brevet slik at han ved dette ble truet til å gi en uriktig forklaring til retten som vitne og 

at ingen andre enn Xxxxxxx selv var i stand til å skrive et slikt brev og true ham på 

denne måten. 

Kripos-etterforsker og skriftgransker Trond Jacobsen har i retten forklart at

trusselbrevet sannsynligvis er skrevet av tiltalte Xxxxxxx selv, idet det foreligger en 

klar overvekt av såkalte karakteristika. Det foreligger liten tvil i så måte, og da tiltalte 

Pettersen ble konfrontert med dette i retten, erkjente han først å ha skrevet kladden for 

deretter å erkjenne at han også hadde skrevet selve brevet. Brevet skal ha vært skrevet 

i en ”affektlignende tilstand” hvor han også var frustrert og sint på xxxxxxx fordi 

denne angivelig hadde beholdt noe av pengene han fikk overlevert til oppbevaring da 

Pettersen ble pågrepet onsdag 29.09.2004. Brevet ble smuglet ut fra fengselet, og det 

fremstår som en isolert straffbar handling, nemlig forsøk på å få et sentralt vitne i 

saken til å avgi falsk forklaring. 

I så måte oppfordrer brevet for det første vitnet xxxxxxx til å forklare at det bare ble 

betalt kr. 150.000 og ikke kr. 425.000 for Gamle Henningsvær, og videre at xxxxxxx 

skal opplyse at Xxxxxxx angivelig skal ha fortalt ham å ha fått kr. 200.000 i arv av 

sin far, alt etter rettens oppfatning for å forklare Pettersens betydelige pengeforbruk. 

xxxxxxx trues deretter med å bli angitt for forsikringsbedrageri ved diverse 

bilreparasjoner, forandring av chassisnummer mv., og det hele er koblet opp til at ” 

det manglet en del lapper i en veske som du oppbevarte for W da han ble arrestert”. 

Det antydes også at xxxxxxx skal ha beholdt urettmessig noe av vederlaget for salg 

av en Golf registrert på Xxxxxxx s avdøde far. 

Det gis videre anvisning på at xxxxxxx bør forklare at Xxxxxxx s penger stammet 

fra ”smuglerpenger og hvitvasking”, og det uttales klart at ”vil du ha fred så gjør du 

som skrevet”. Det trues videre med at ”kanskje noen sier at det var du som 

oppbevarte baggene” og det er i brevet avtegnet en gravstøtte med kors på. 

Avslutningsvis gis xxxxxxx anvisning på å ringe Ottar xxxxxxx og si at ”W står 

ved 150.000 - intet annet”. Helt til slutt trues vitnet på det groveste ved at Xxxxxxx 

avslutter med å uttale: ”Blir han dømt for medvirkning i stedet for bevisforspillelse 

da blir du naglet pga dine tidligere uttalelser.”. 

Retten ser meget alvorlig på at et vitne trues på denne måten og oppfordres til å gi 

falsk forklaring for retten i en alvorlig straffesak. Overtredelsen fremstår som et klart 

brudd på straffelovens § 132a 1. ledd jfr. 2. ledd b), men viser mer enn noe annet at

tiltalte Xxxxxxx her på ulovlig måte søker hjelp til å bortforklare og skaffe dekning 

for sin løgnaktige forklaring om hvor han har fått betydelige pengesummer fra. Det 

gis videre en anvisning på hva som i så måte skal forklares, og det trues med 

anmeldelse for straffbare forhold og med at vitnet angivelig kan bli trukket inn som 

ansvarlig for oppbevaring av ransbaggene i nærværende sak. Det trues også 

avslutningsvis med at vitnet skal bli ”naglet” om han opprettholder sine tidligere 

uttalelser i retten i et tilfelle hvor Pettersen eventuelt dømmes for det prinsipale 

tiltalepunkt og ikke bare de subsidiære. 


Xxxxxxx blir etter dette enstemmig å domfelle etter det prinsipale tiltalepunkt, nemlig 

for medvirkning til grovt ran forøvet ved bruk av skytevåpen, nøye planlagt og videre 

at det gjaldt en betydelig verdi. For så vidt at dette også gjelder som ledd i 

virksomheten til en organisert kriminell gruppe, viser retten til drøftelsen ovenfor og 

innledningsvis i forhold til dette. Retten har funnet godtgjort at Xxxxxxx , med den 

betydelige rolle han har hatt ved transport, skjuling og oppbevaring av både 

ransutbytte, våpen og utstyr, samt ved de besøk han har gjort og den planlegging han 

har vært en del av, klart har forstått at dette var et betydelig anslag i regi av David 

Toska, hvor mange fra det kriminelle miljøet deltok og hvor borttransport, 

oppbevaring og destruksjon av våpenutstyr mv. var en nødvendig forutsetning for å 

kunne lykkes i selve anslaget. Han har utvist forsett og vinnings hensikt og blir 

således å dømme overensstemmende med tiltalebeslutningen post II c). 

De subsidiære tiltalepunkter har retten etter dette ingen nærmere foranledning til å 

drøfte. 

4 REAKSJONSFASTSETTELSEN 

4.1 Straffeutmåling - generelle momenter 

Retten vil nedenfor redegjøre for generelle momenter vedrørende straffeutmålingen 

relatert til NOKAS-ranet. Særskilt straffeutmåling for den enkelte tiltalte vil komme

etter denne generelle gjennomgangen, jfr. punkt 4.3. 

Under henvisning til det faktum som er beskrevet under skyldspørsmålet, legger 

retten til grunn at NOKAS-ranet representerer en særdeles alvorlig kriminell 

handling. Av straffskjerpende momenter vil retten særlig fremheve drapet av en 

politimann i tjeneste, ransanslagets voldsomme omfang, antall involverte ranere, to 

tilfeller av gisseltaking, omfattende bruk av skarpe våpen i Stavanger sentrum samt 

ranernes bevisste strategi om å beleire bysentrum og sette politiet, samfunnets 

ordensmakt, ut av spill. 

Et fremtredende trekk er det store antall ranere som deltok ved ransanslaget. Under 

utførelsen av selve ranet i Stavanger sentrum, var hele 11 personer involvert, sju inne 

i banklokalet og fire postert utenfor som vakter. I tillegg var det utplassert en vaktpost 

ved fluktbilen i Sørmarka. Det er videre funnet bevist at flere andre personer har 

bidratt ved planleggingen og forberedelsen av ransanslaget, samt ved transport av 

utstyr og utbyttet etter ranet. I tillegg kommer de personer som har vært involvert i 

forbindelse med den videre håndtering av utbyttet. 

Ved ransanslaget den 05.04.2004 ble det benyttet i alt seks kjøretøyer. En stor lastebil 

ble satt i brann utenfor politikammeret. Tre biler ble brukt til å frakte ranerne til 

sentrum, samt under flukten fra sentrum til Sørmarka der de ble satt i brann. Fra 

Sørmarka flyktet ranerne videre i to biler. I tillegg har retten funnet bevist at det ble 

stjålet to Ford Excursions i planleggingsperioden, men disse ble ikke brukt under 

selve ranet. Disse ble fraktet til Stavanger med en stjålet trekkvogn. For å 

gjennomføre ranet ble det anskaffet og brukt betydelige mengder ransutstyr som 

kjeledresser, sko, finlandshetter, hansker, vernevester, hjelmer mv. Ranerne var tungt 

bevæpnet. Det er på det rene at seks tohåndsvåpen er brukt og avfyrt under ranet. I 

tillegg kommer flere enhåndsvåpen. Basert på funn av tomhylser avfyrte ranerne 

minimum 139 skudd under ransanslaget. Det reelle antall skudd er sannsynligvis mye 

større. Det ble også benyttet CS-gass utenfor politikammeret og fra rans- og 

fluktruten ble det strødd såkalte ”spanske ryttere”. 

Som et ledd i ransgjennomføringen ble det leiet flere leiligheter. Både dekkleiligheten 

i Nedre Dalgate, Toskas leilighet i Skjeneholen og Schumanns leilighet i

Nordvikveien er leiet utelukkende med sikte på ransanslaget mot NOKAS. 

Ransdeltakerne er rekruttert fra et bredt miljø og biler, utstyr og våpen er anskaffet 

gjennom det kriminelle nettverk der Toska har hatt en ledende rolle. Fra sin 

planleggingsbase i Skjeneholen har Toska kunnet rekvirere de biler det var behov for, 

samt våpen og annet ustyr. I henhold til Toskas bestilling er det gjennomført 

biltyverier, eventuelt hentet biler, utstyr og våpen fra kriminelle depot som er etablert 

av ransnettverket lokalisert i Oslo-området. 

Slik retten ser det, har eksistensen av dette kriminelle nettverket vært en forutsetning 

for å kunne planlegge og gjennomføre en kriminell handling av slike dimensjoner 

som NOKAS-ranet representerer. Ransanslaget utgjør kriminell virksomhet av særlig 

samfunnsfarlig karakter. NOKAS-ranet ligger derfor innenfor kjerneområdet av den 

kriminelle aktivitet som lovgiver har villet ramme med særlig streng straff ved 

innføringen av den straffskjerpende bestemmelsen i straffelovens § 60a. 

Gjennom bevisførselen har retten fått innsikt i ranslagets strategi og ambisjoner i 

planleggingsfasen, noe retten tillegger atskillig vekt ved straffeutmålingen. 

Ambisjonen var å ta seg inn i lokalene til Norsk Kontantservice som er lokalisert i 

lokaler Norges Bank tidligere disponerte i Stavanger. Ransutbyttet ble ca. kr. 57 

millioner. Retten legger til grunn at forventningen om utbytte var betydelig høyere, 

og at bare tilfeldigheter ledet til at ikke større summer var tilgjengelig i lokalet under 

ransanslaget. For så vidt gjelder Toskas tanker om ransutbyttet, vises det til hans 

forklaring om at det etter planen skulle plukkes penger av forskjellig valør, idet 

ransutbyttet kun bestående av for eksempel tusenlapper, kunne lede til at Norges 

Bank tok denne valør ut av sirkulasjon. 

Den strategi som etter planen skulle brukes ved gjennomføringen av ransanslaget, var 

å ta seg inn i lokalet ved å knuse et vindu i bakgården. Uniformering, maskering og 

skarp bevæpning utgjorde en del av den nødvendige utrustning for å ta seg inn i 

lokalet. Et sentralt moment var å ta kontroll, og beholde kontroll, over 

Domkirkeplassen med tilstøtende områder i den tidsperiode som gikk med til å 

gjennomføre ranet. Retten legger videre til grunn at det under ransplanleggingen ble 

forutsatt at politiet, via direkte ransalarm fra NOKAS, ville bli varslet om ranet, og at

utrykningstiden fra Stavanger politikammer, som ligger ca. 500 til 600 meter fra 

Domkirkeplassen, kun ville være noen få minutter. Retten legger videre til grunn at 

ransplanleggerne etter intens spaning hadde gjort seg kjent med politikammerets 

størrelse, antall utrykningskjøretøy samt tilknyttet mannskapsstyrke. Det er på det 

rene at ca. 250 tjenestemenn i det daglige er tilknyttet Stavanger politistasjon. Retten 

legger til grunn at ransanslaget ble lagt til mandag i påskeuken, blant annet fordi det 

var påregnelig at vaktstyrken på denne tid er noe redusert. 

For å hindre politiets fremrykking mot ransåstedet, ble det iverksatt en rekke tiltak. 

Ved å kjøre en lastebil foran politikammeret og antenne denne, ble politiets utkjørsel 

sperret av den brennende bilen. I hovedinnfartsåren fra politikammeret mot 

Domkirkeplassen ble det kastet ut store mengder spikerkryss som leder til at 

utrykningskjøretøy punkterer. På Domkirkeplassen ble det utplassert uniformerte 

vakter iført tunge skuddsikre vester, hjelm med visir, samt utstyrt med automatvåpen 

og håndvåpen. Vaktpostene ble oppstilt slik at det ble etablert kontroll over de 

viktigste innfartsårene til Domkirkeplassen. To vakter tok oppstilling ved 

Mariakirkeruinen for å hindre politiets fremrykking fra 

Torget/Kirkegata/Laugmannsgata. En vakt ble plassert utenfor hovedinngangen til 

Handelens Hus og en plassert for å hindre politiets fremrykking fra 

Klubbgata/Kongsgata. 

Det var en del av planleggingen å utruste vaktene slik at de til forveksling lignet fullt 

utrustet personell fra politiets beredskapstropp. Under henvisning til Toskas 

forklaring ville dette lede til at sivilister antok at dette var personell fra politiet som 

holdt vakt, mens fremrykkende politi, blant annet som følge av at vaktene var oppsatt 

med AG3, med en gang ville forstå at dette var tungt bevæpnede ranere som holdt 

vakt. Toska antok at politiet derfor ville trekke seg tilbake. Det var også en del av 

Toskas strategi at sivil trafikk i form av fotgjengere, syklister og busser skulle passere 

på Domkirkeplassen. Under ransgjennomføringen ble sivil trafikk ikke forsøkt 

hindret, men derimot geleidet forbi med vinkende armbevegelser fra ranernes side. 

Det er på det rene at politiet i en slik situasjon som absolutt førsteprioritet skal hindre 

at sivilbefolkningen skades eller at sivile liv går tapt. Retten legger til grunn at det var 

Toskas oppfatning at politiet derfor ikke ville rykke frem og tilspisse situasjonen eller

åpne ild i en situasjon der det befant seg sivile personer som kunne komme til skade. 

Det å la sivilister på denne måten fungere som levende skjold er en kjent krigsstrategi. 

Det er rettens oppfatning at ransplanleggerne, for å hindre politiets fremrykking, 

bevisst og kynisk brukte sivilister som menneskelige skjold. En står her med andre 

ord overfor bruk av krigslignende strategi i et sivilt samfunn. 

Å ta væpnet kontroll over et bysentrum i Norges fjerde største by i henhold til 

ovennevnte strategi, innebærer at den enkelte ransdeltaker er innforstått med at 

skuddveksling vil kunne oppstå, og liv vil kunne gå tapt. Retten legger til grunn at 

våpnene ble ladd med skarp ammunisjon og et stort antall magasiner ble tatt med som 

reserve for i den hensikt å bruke skytevåpnene i den utstrekning som ble nødvendig 

for å gjennomføre ransanslaget. Betegnende i så henseende er videobildene fra bussen 

utenfor Handelens Hus. Bilder som viser en raner som kommer ut døren fra 

Handelens Hus, går til den parkerte Range Roveren og formentlig henter nye 

magasiner. Idet han går fra bilen og ned mot Klubbgata, tar han ladegrep og går 

videre med skarpladd gevær. Retten legger til grunn at det var denne raneren som 

skjøt de avsluttende salver med sin AG3 mot NOKAS-vinduet i bakgården. Han var 

således klar over at ranslaget var inne i lokalet og plukket pengesedler, da han tok 

ladegrep på vei mot sin vaktposisjon i krysset Kongsgata/Klubbgata. Vissheten om at 

ranslaget nå var inne i selve banklokalet og i ferd med å fylle ransbaggene med 

penger, har formentlig gitt ham en særskilt oppfordring til å hindre politiets 

fremrykning. Atferden som denne raneren i de påfølgende minutter utviste, etterlater 

inntrykk av et kaldt og kynisk forbrytersk forsett. Rolig og behersket avfyrte han i alt 

ca. 18 enkeltskudd med sitt AG3 gevær. I alt seks skudd ble rettet mot en sivil 

politibil i Hetlandsgata. Ett av skuddene trengte inn i vinduet på hotellet med fasade 

mot Hetlandsgata. I alt ni skudd ble avfyrt i retning Kongsgata. Da skytingen fant sted 

var det betydelig trafikk av fotgjengere på gangstien i parken som går parallelt med 

Kongsgata. Det er påvist åtte til ni direkte treff i kommandobilen som kom kjørende 

inn Kongsgata. 

Det er på det rene at kommandobilen holdt lav fart under fremrykkingen. Det hadde 

derfor samlet seg sivil trafikk i kø bak bilen, herunder en buss som kjørte like bak 

kommandobilen. Skuddene som raneren med AG3 avfyrte mot kommandobilen var 

målrettede, flere av dem i sjåførens kropps/hodehøyde. Det er på det rene at sjåføren

sat xxxxxxx t bilen og deretter rygget tilbake mens raneren fortsatte skytingen. Ett av 

skuddene som ble avfyrt traff sjåføren, Arne Sigve Klungland, i hodet og drepte ham 

momentant. Etter rettens vurdering skyldes det tilfeldigheter at ikke flere personer ble 

drept som følge av skytingen i Kongsgata. 

Også vaktpostene ved Mariakirkeruinen åpnet ild. De var bevæpnet med henholdsvis 

AG3 og et MP5, begge automatvåpen. De to åpnet ild i retning Laugmannsgata, 

Hennes & Mauritz’ butikklokale, samt inn Kirkegata. I hele denne sektoren oppholdt 

det seg sivile personer som kunne blitt truffet. Johnny Thendrup forklarte at han sterkt 

forkommen, og med tunnelsyn, skjøt flere skudd med AG3 i retning Kirkegata. 

Da de tre bilene i stor fart kjørte fra Domkirkeplassen, ble det observert ukontrollert 

ildgivning fra alle tre bilene, hvilket bekreftes av en rekke prosjektiltreff i 

bygningsfasadene som omgir Domkirkeplassen. 

Under flukten, flere kvartaler unna Domkirkeplassen, observerte et vitne at det ble 

skutt med håndvåpen fra en av ransbilene. 

For så vidt gjelder det totale antall avfyrte skudd i forbindelse med ransanslaget, er 

tallet noe usikkert. Funn av tomhylser gir en indikasjon, men det hefter usikkerhet ved 

dette fordi bruk av automatvåpen leder til at tomhylser kastes forholdsvis langt bort 

fra skytteren. Videre vises det til at publikum som oppholdt seg i området både under 

og straks etter ranet, kan ha fjernet hylser fra stedet. Det er på det rene at politiet har 

fått tilbakelevert tomhylser fra tilskuere som i førstehånd hadde samlet disse opp og 

tatt dem med hjem. Telling av antall treffpunkter gir i denne sammenheng en viss 

indikasjon, men kan ikke bidra til med sikkerhet å fastslå det totale antallet avfyrte 

skudd. Retten legger likevel til grunn er at det er avfyrt minimum 113 skarpe skudd 

inne i NOKAS-bakgården. Dette bygger på opptalte tomhylser. I Kongsgata er det 

funnet 18 hylser. På Domkirkeplassen er det ved Mariakirkeruinen beslaglagt åtte 

tomhylser. Etter skyting fra politiets side på Domkirkeplassen er det samlet inn i alt 

26 hylser. 

For så vidt gjelder treffpunkt, er det i fasadene på Domkirkeplassen registret i alt 16 

treffpunkt. I området ved Kongsgata er det registrert seks treff i Volvoen, to treff i

lyktestolpen og åtte - ni i kommandobilen. I tillegg er ett prosjektil gått inn i en 

vindusrute i hotellet som har fasade mot Hetlandsgata. 

For så vidt gjelder ubrukt ammunisjon, legger retten til grunn at det i beslagene 

tilknyttet NOKAS-ranet er funnet i alt 1.008 skarpe skudd av ulike kaliber, beregnet 

på forskjellige våpen, både håndvåpen og tohånds automatvåpen. 

Hva gjelder antall skarpe skudd medbrakt av ranerne i forbindelse med selve ranet, 

kan heller ikke dette fastslås nøyaktig. Det kan imidlertid foretas et anslag basert på 

vitne- og bevisførselen. Johnny Thendrup opplyste at han til sin AG3 hadde med seks 

magasin á 20 skudd samt en ladd Colt med to magasin á syv skudd. Johnny 

Thendrups makker ved Mariakirkeruinen var bevæpnet med MP5 og hadde et stort 

magasin med et ukjent antall skudd. Det er ikke usannsynlig at han hadde 

ammunisjonsmengde tilsvarende Johnny Thendrup. Raneren som sto vakt ved 

containeren i krysset Kongsgata/Klubbgata, disponerte minimum fem magasiner til 

sitt AG3-gevær. Han hadde også ammunisjon til håndvåpenet som han bar i hylster på 

venstre lår. Det er på det rene at også David Toska var bevæpnet. Han avfyrte skudd 

mot vinduet, og videobildene fra lokalet viser at han bærer et automatvåpen, trolig en 

Zastava modell Kalashnikov. Basert på bildene fra NOKAS-lokalet er det sannsynlig 

at også andre av ranerne som befant seg inne i lokalet var bevæpnet. Retten legger til 

grunn at minst seks tohåndsvåpen er medbrakt og ble avfyrt under ranet. 

Oppsummeringsmessig legger retten til grunn at antall våpen, våpentyper og mengden 

ammunisjon som ranerne brakte til Domkirkeplassen i sivil sammenheng, utgjør en 

voldsom ildkraft. Det forhold at våpnene tas i bruk under morgenrushet i Stavanger 

sentrum, der sivil trafikk bevisst opprettholdes for å utgjøre ranernes levende skjold, 

medfører overhengende fare for tap av menneskeliv. 

Som særlig skjerpende moment ved gjennomføringen av ranshandlingen vil retten 

peke på de to episodene med gisseltaking. I forbindelse med at politibetjent Fred 

Sherling forsøkte å hjelpe en kvinne i sikkerhet, viste han politiskilt. Raneren i 

krysset Klubbgata/Kongsgata ble da klar over at Sherling var en sivilkledd 

politimann. Raneren truet Sherling med det skarpladde AG3-geværet og beordret ham 

i bakken. Mens raneren avfyrte skuddene mot Hetlandsgata og Kongsgata ble 

Sherling holdt som gissel. Med trussel om våpenbruk ble Sherling holdt i denne

situasjonen inntil han i forbindelse med at raneren skiftet magasin klarte å flykte fra 

stedet. 

Ranerne som var postert ved Mariakirkeruinen tok en sivil syklist som gissel. 

Syklisten, Olav Arnt xxxxxxx , ble tilropt av de to ranerne da han var på vei over 

Domkirkeplassen. Begge pekte mot ham med automatgeværene, og han ble beordret 

ned på bakken med ordene ”Legg deg ned med hendene på ryggen”, eller lignende. 

Mens xxxxxxx lå der hørte han skuddsalver. Han ble holdt som gissel inntil ranerne 

kjørte fra Domkirkeplassen. Det siste han så var at han ble siktet på med en MP5 

stukket ut gjennom et nedrullet bilvindu. 

Under NOKAS-ranet ble det borttatt kontanter i norsk og utenlands valuta for til 

sammen ca. kr. 57 millioner. Dette er et meget stort ransutbytte. Det utgjør et 

straffskjerpende moment som i tråd med rettspraksis skal tillegges betydelig vekt. 

Det fremgår av Høyesteretts praksis at det reageres strengt ved væpnet ran. 

Ytterligere skjerpelse av straffen inntrer ved grove ran med døden til følge. Fra den 

fremlagte oversikt over rettspraksis fremgår det at kombinasjonen grovt ran med 

døden til følge, har gitt opp til 9 års ubetinget fengsel, jfr. Rt 1985 side 124. Ved 

vurderingen av straffen i nærværende sak, tar retten utgangspunkt i det nivå som er 

fastlagt gjennom Høyesteretts praksis. Det er imidlertid flere skjerpende elementer 

ved NOKAS-ranet som tilsier et straffenivå som ligger betydelig over det som 

fremgår av foreliggende rettspraksis. 

Retten vil særlig peke på at NOKAS-ranet hva angår involverte personer, mengden 

utstyr og bevæpning har et omfang som til nå har vært ukjent i Norge. Planleggingen 

og gjennomføringen skjedde som ledd i virksomheten til en organisert kriminell 

gruppe, hvilket bringer den straffskjerpende bestemmelsen i straffelovens § 60a til 

anvendelse. Videre vises det til intensiteten i ranshandlingen og gisseltakningen. Den 

massive ildgivning med automatgevær, medførte dødsfølge samt betydelige traumer 

for de mange fornærmede, både Klunglands etterlatte, NOKAS-ansatte, de involverte 

polititjenestemenn mv. Omfattende og ukontrollert skyting med automatvåpen i 

Stavanger sentrum har påført sivilbefolkningen betydelig risiko, og bare tilfeldigheter 

har ledet til at ikke flere liv gikk tapt.

I tillegg til de ovennevnte momenter, kommer det forhold at ranernes organisering og 

strategi ved gjennomføring av ransanslaget ledet til at politiet, som samfunnets 

ordensmakt, i stor grad ble satt ut av spill. Ranerne tok kontroll over sentrum i Norges 

fjerde største by. Selv ved anvendelse av alt disponibelt mannskap, vil politiet i stor 

grad være maktesløs ved ransanslag av en slik karakter. Denne form for organisert 

kriminalitet utfordrer politiets posisjon som samfunnets makthåndhever, og rokker 

således ved den grunnleggende struktur som rettssamfunnet er tuftet på. Det er derfor 

rettens oppfatning at denne form for særlig samfunnskadelig kriminalitet, må møtes 

med meget streng straffereaksjon. 

Etter en samlet vurdering finner retten at en straff av ca. 15 års fengsel utgjør det nivå 

som retten må ta som utgangspunkt når straffereaksjonen for den enkelte skal 

fastsettes. 

4.2 Forvaring 

Forvaring er påstått for fem av de tiltalte, nemlig for David A. Toska, Kjell A. 

Schumann, Metkel N. Betew, Ridvan Halimi og Thomas Thendrup. 

Retten vil nedenfor nærmere gjennomgå reglene om forvaring. 

Hjemmelen for forvaring er straffelovens § 39c hvor det innledningsvis fremgår at 

forvaring i anstalt under Kriminalomsorgen kan idømmes i stedet for fengselsstraff 

når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. 

Det følger videre av lovens bestemmelse at lovbryteren må finnes skyldig i å ha 

begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, 

frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som har krenket 

andres liv, helse eller frihet. Loven gir videre anvisning på at det i tillegg må antas å 

være en nærliggende fare for at lovbryteren pånytt vil begå en slik forbrytelse. Ved 

farevurderingen gis det anvisning på at det skal legges vekt på den begåtte 

forbrytelsen, eller forsøket, sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og 

personlige funksjonsevne. Det gis videre anvisning på at det særlig skal legges vekt

på om lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt i 

første punktum, med andre ord en forbrytelse som kvalifiserer for forvaring. 

Som det følger av innstilling Innst. O. nr. 34 (1996 - 1997) side 18 flg., skal forvaring 

kun idømmes når forbrytelsen, lovbryterens sinnstilstand og tidligere atferd gir grunn 

til å anta at lovbryteren er særlig farlig. Som hovedregel skal forvaring bare idømmes 

for nærmere oppregnede grove forbrytelser. Unntaksvis skal forvaring også kunne 

idømmes for andre forbrytelser hvis forbryteren tidligere ha begått noen av de nevnte 

alvorlige forbrytelsene og da som en særreaksjon for såkalt tilregnelige lovbrytere. 

Av innstillingen fremgår det at et alternativ til særreaksjon er å utnytte gjeldende 

strafferammer bedre enn i dag, og eventuelt åpne for skjerpede strafferammer når 

disse vilkår er oppfylt. Ulempen er imidlertid at det da fastsettes et bestemt tidspunkt 

for løslatelse uavhengig av om vedkommende fremdeles utgjør en fare for samfunnet. 

Hvis man derfor ikke har noe alternativ til tidsbestemt straff, vil domstolene også 

kunne gardere seg ved å benytte en svært streng straffeutmåling, noe som kan gi en 

utilsiktet straffskjerping. 

På denne bakgrunn mente utvalget at det var behov for å kunne idømme en snevert 

avgrenset gruppe tilregnelig lovbrytere en særreaksjon. 

Grunnlaget skal være en vurdering av farligheten ut fra forholdene på domstiden, dog 

slik at varigheten av reaksjonen skal avgjøres etter en løpende vurdering av 

lovbryterens farlighet under fullbyrdelsen. 

Betenkeligheten har hele tiden vært tidsubestemtheten og det at man straffes for 

fremtidige handlinger. 

Hva videre gjelder farlighetsbedømmelsen, pekes det i innstillingen på at man i 

utgangpunktet mangler en vitenskapelig metode som med høy grad av sikkerhet kan 

identifisere farlige lovbrytere. Utvalget mente imidlertid at spørsmålet om en 

lovbryter er særlig farlig, kan fastslås med tilstrekkelig sikkerhet på domstiden, og 

foreslo derfor en ordning der farlighetsbedømmelsen på domstiden suppleres med en 

løpende vurdering i soningstiden.

Bedømmelsen skal skje ut fra objektive kjennetegn som arten og grovheten av den 

kriminelle handling som er begått, tidligere atferd, alkohol- eller stoffavhengighet, 

sosial situasjon mv. 

Bare rent unntaksvis vil det være behov for psykiatrisk ekspertise når lovbryteren er 

tilregnelig. Det er nemlig retten som skal ta stilling til hvor farlig tiltalte er, og om det 

er behov for en særreaksjon. Hensynet til den særreaksjonsdømte tilsier imidlertid at 

det skal foretas en løpende farlighetsvurdering under fullbyrdelsen av særreaksjonen. 

Hva gjelder de nærmere vilkår for forvaring, fremgår det av innstillingen at det er et 

vilkår at en lovbryter må ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse innenfor 

nærmere angitte grupper av lovebrudd og at det er fare for gjentakelse. I tillegg er 

kravet til gjentakelse kvalifisert. 

Det er også åpnet for at forvaring bør kunne idømmes på grunnlag av ett lovbrudd, 

idet det ikke kan utelukkes at enkelte tilregnelige lovbrytere allerede etter å ha begått 

én alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, har vist en så farlig 

atferd at det av hensyn til beskyttelsen av samfunnet må kunne reageres med 

forvaring dersom en tidsbestemt straff ikke anses å være tilstrekkelig. Det er derfor 

ikke noe krav i straffelovens § 39c nr. 1 om at lovbryteren tidligere må ha begått slike 

forbrytelser som nevnt der. 

I motsetning til tidligere, hvor det var en forutsetning for dom på sikring at 

lovbryteren hadde vært undergitt rettspsykiatrisk undersøkelse, foreslo utvalget i 

forhold til forvaring at det bare skulle være nødvendig med rettspsykiatrisk 

undersøkelse før en eventuell forvaringsdom når det var tvil om tiltaltes 

tilregnelighet. De sakkyndige skulle begrense seg til en diagnostisk beskrivelse og 

prognosen for en sykelig tilstand. Utvalget gikk likevel inn for at personundersøkelse 

alltid skulle foretas for en dom på forvaring, noe som fikk sin tilslutning av 

departementet. Retten har imidlertid likevel anledning til å få foretatt en 

rettspsykiatrisk undersøkelse der dette anses hensiktsmessig, med andre ord selv om 

det ikke er tvil om tilregnelighetsspørsmålet, slik som det også har vært gjort i 

nærværende sak.

At forbrytelsen i nærværende sak, med andre ord NOKAS-ranet, fyller 

inngangskriteriet om en ”alvorlig forbrytelse” fremgår blant annet av Høyesteretts 

avgjørelse i Rt 2005 side 941. 

Av angjeldende dom fremgår at som ”annen alvorlig forbrytelse” som krenket andres 

liv, helse eller frihet inngikk ran hvor en allerede forsvarsløs fornærmet ble slått i 

hodet med en stein på ca. 1,2 kilo. 

Videre fremgår det av avgjørelsen inntatt i Rt 2002 side 1677 at i grensesonen for hva 

som var en alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, var et grovt 

ran hvor gjerningsmannen sammen med to kamerater utstyrt med finlandshette og 

kniver, ved å trekke en samekniv og en jaktkniv ut av sliren, skremte den ansatte som 

krøp sammen i en krok og holdt hendene foran ansiktet. Herunder tok de 

pengeskuffen fra kassaapparatet og ved å vise kniven uten å vifte med den, spurte de 

også etter safenøklene. 

På bakgrunn av dette er det åpenbart at det grove ranet i nærværende sak forøvet som 

beskrevet innledningsvis i dommen og særlig under drøftelsen av § 60a, klart 

tilfredsstiller inngangskriteriet ”alvorlig forbrytelse”. 

Som nevnt ovenfor, krever loven i tillegg at det må være nærliggende fare for at 

lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse. I denne farevurderingen skal det 

legges vekt på den begåtte forbrytelsen sammenholdt med gjerningsmannes sosiale 

atferd og personlige funksjonsevne. Det skal som nevnt særlig legges vekt på om 

gjerningsmannen tidligere har begått en slik forbrytelse. 

Den nærliggende kvalifiserte gjentakelsesfare må derfor vurderes i lys av tidligere 

dommer, dog slik at det som allerede nevnt også kan idømmes forvaring på grunnlag 

av ett lovbrudd. Som det følger av Ot.prp. nr. 46 (2000 - 2001) punkt 4.3.3 kan det 

altså ikke utelukkes at enkelte tilregnelige lovbrytere allerede etter å ha begått én 

alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, har vist en så farlig 

atferd at det av hensyn til beskyttelsen av samfunnet må kunne reageres med 

forvaring dersom tidsbestemt straff ikke anses for å være tilstrekkelig.

NOKAS-ranet er utslag av et bevisst og vedvarende forbrytersk forsett basert på en 

overveid og rasjonell beslutning om å begå et av Norgeshistoriens mest alvorlige ran. 

Handlingen uttrykker også en klare og gjennomtenkt vilje til å eksponere samfunnet 

for omfattende risiko, og en vilje til å gjennomføre det forbryterske forsett, ved 

utstrakt bruk av automatvåpen midt i et bysentrum. 

Gjerningsmennene har markert formell, men i liten grad reell avstandstakning til den 

straffbare handling. Det vises til at ingen av dem har navngitt den aktuelle drapsmann, 

ei heller forklart seg om egen eller andres involvering med unntak av David Toska og 

Johnny Thendrup. Selv disse avgrenser sin forklaring sterkt, til kun å fortelle om egen 

deltakelse. 

Ei heller har noen av gjerningsmennene forklart noe om ransutbyttet eller bidratt til å 

opplyse hvor dette har tatt veien. Retten kan heller ikke se at det i forbindelse med det 

ovennevnte foreligger noen utsikt til fremtidig endring, noe retten her må vurdere i 

forhold til et fremtidig tidspunkt for prøveløslatelse. Retten viser her til avgjørelsen 

inntatt i Rt 2005 side 941 avsnitt 26 om dette. Retten viser likeledes til avgjørelsen 

inntatt i Rt 2004 side 209, nærmere bestemt hva Høyesterett uttaler i avsnitt 21. 

Retten viser her videre til omstendighetene rundt etterlysning og pågripelse av de 

tiltalte, hvor ingen viste noen vilje til å melde seg, samtidig som flere var på rømmen 

under en planmessig og langvarig flukt. 

På et fremtidig prøveløslatelsestidspunkt er trolig kontakten med det kriminelle ” 

ransmiljø” i behold og ranspengene vil også være tilgjengelige. 

Som det allerede fremgår ovenfor vil de rettspsykiatriske erklæringer i en sak som 

den nærværende kun være av begrenset betydning, jfr. her den ovenfornevnte dom fra 

Høyesterett avsnitt 17. 

Hva gjelder spørsmålet om en tidsbestemt straff her vil være nok til å verne 

samfunnet, vil vurderingen av fremtidig tilbakefallsfare alltid være avhengig av flere 

faktorer, herunder også innholdet i den soning/forvaring som de domfelte skal 

gjennomføre. Det vil likevel alltid være opp til den domfelte å avgjøre hvorvidt han

vil delta i de tilbud som gis. Med en tidsbestemt straff vil han uansett ha krav på 

løslatelse, uavhengig av en eventuell personlig rehabilitering under soning. 

Ved forvaring derimot, vil løslatelse alltid avhenge av den domfeltes egen evne - og 

ikke minst vilje - til å nyttiggjøre seg de tilbudte rehabiliterende tiltak. Ved forvaring 

flyttes derfor rehabiliteringen fra å være et samfunnsansvar og over til den domfelte 

selv. Gjennom forvaring må den domfelte selv dokumentere å ha nyttiggjort seg 

tilbudet om rehabilitering. 

Som det fremgår av Innst. O. nr. 34 (1996 - 97), er det først og fremst ved korte eller 

middels lange fengselsstraffer at anvendelse av forvaring vil være aktuelt. 

Eksempelvis fremgår dette klart av Høyesteretts avgjørelse i dommen inntatt i Rt 

2005 side 284 at den tidsbestemte straff på 21 år ble ansett tilstrekkelig til å verne 

samfunnet, i en sak som gjaldt et drap i forhold til det å bli avvist følelsesmessig av 

kvinner i nære relasjoner som der utgjorde den aktuelle risikofaktor. 

Retten viser også til avgjørelsen inntatt i Rt 2003 side 1778 hvor Høyesterett også 

fastslo (i avsnitt 20) at det bare helt unntaksvis vil være grunnlag for å unnlate å 

idømme forvaring ut fra ”kan-skjønnet” idet retten, når vilkårene først er oppfylt, må 

idømme forvaring. Dette fordi det av hensyn til samfunnsvernet er nødvendig å ha 

den mulighet for forlengelse som ligger i en forvaringsdom. 

Videre viser Høyesterett til at når alternativet til forvaring er en så lang tidsbestemt 

fengselsstraff som 21 år, skal det meget til for å legge til grunn at en tidsbestemt straff 

ikke anses tilstrekkelig til å beskytte samfunnet mot den fare den domfelte på 

domstidspunktet representerer. 

Som det fremgår av straffelovens § 39e skal retten i en dom på forvaring også 

fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år og som ikke kan 

overstige 21 år. Retten bør også fastsette en minstetid for forvaringen som ikke må 

overstige 10 år. 

4.3 Straffeutmålingen/reaksjonsvalget for den enkelte

Tiltalte nr. 1 David Aleksander Toska 

Mot David Aleksander Toska har aktoratet nedlagt slik påstand: 

”David Aleksander Toska, f. 18.09.75, dømmes for overtredelse av straffeloven 

§ 268, annet og tredje ledd, jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 60a til 

forvaring med en tidsramme på 21 år og en minstetid på 10 år, jfr straffeloven 

§ 39c nr. 1, jfr § 39e, første og annet ledd. Han tilkommer fradrag for utholdt 

varetekt med 294 dager, jfr straffeloven § 60.” 

Som gjennomgått ovenfor er David Aleksander Toska domfelt seks ganger tidligere. 

Ved Oslo byretts dom av 30.11.1999 ble han dømt til fengsel i 5 måneder hvorav 90 

dager betinget blant annet for heleri og da oppbevaring/kjøp av en maskinpistol av 

typen MP5, en pistol av typen Goliat Gun Pack og for kjøp/oppbevaring av dynamitt, 

fenghetter, Motorola radioutstyr, skjærebrenner, aggregat mv. Han ble videre i samme 

dom dømt for trusler mot offentlig tjenestemann og da både etter straffelovens § 128 

1. ledd og etter § 227 1. ledd. 

Han ble videre i Oslo tingretts dom av 31.03.2004 dømt for heleri og da for 

oppbevaring av ca. kr. 300.000, for oppbevaring og heleri av ikke mindre enn fem 

pistoler, alt tyvegods og illegalt omsatt. Ved straffeutmålingen er det særlig i 

skjerpende retning lagt vekt på at forholdene nettopp gjelder våpen og ammunisjon, 

noe retten finner er svært alvorlig i en type miljø Toska var tilknyttet. 

I Oslo tingretts dom av 03.10.2005 er han rettskraftig dømt til en straff av fengsel i 1 

år og 8 måneder for overtredelse av straffelovens § 317 1. ledd jfr. 3. ledd, med andre 

ord for heleri og da for utlån av kr. 5 millioner til Thomas Øye og Zoran Obuskovic 

og med Harald Stian Udrum som selvskyldnerkausjonist. Det fremgår av angjeldende 

dom side 17 at David Toska fremstår som ”hovedmannen” og videre at ”selv om 

Toska ikke er dømt for utpresning og ikke kan dømmes for tvang, har retten funnet 

bevist at han har truet Undrum og retten legger dette til grunn i skjerpende retning i 

straffeutmålingen. Toska har også over tid vist pågåenhet i inndrivelsen av pengene 

ved å bruke personer i sitt nettverk til dette.”

Han er dessuten ved Oslo tingretts enda ikke rettskraftige dom av 01.03.2006 dømt til 

fengsel i 3 år blant annet på forsøk på innbruddstyveri fra Norsk Medisinaldepot. Han 

ble i samme dom frifunnet for innbruddet i Gjensidige Nors sparebank (”Brynsaken”). 

Også i nærværende sak, NOKAS-saken, fremstår David Toska som initiativtaker, 

koordinator og som den sentrale planlegger. Retten finner godtgjort at Toska, sogar 

med samboer og et nyfødt barn, flyttet til Sandnes i hensikt å bedrive og planlegge 

ytterligere kriminell virksomhet. Ganske omgående kaster han sine øyne på 

NOKAS/Norges Bank for om mulig å se om banken kunne ranes, og gjennomfører 

siden NOKAS-ranet slik som beskrevet ovenfor. Hele David Toskas virksomhet de 

siste 10 år har utelukkende dreiet seg om kriminalitet - og eskalerende kriminalitet - 

opp mot nærværende sak. 

David Toska er NOKAS-ranets hovedmann og det er også han som få dager etter 

politiførstebetjent Klunglands død, teller opp og deler ut utbyttet, for deretter å 

forsvinne utenlands til han omsider blir pågrepet ett år senere. Han har ikke medvirket 

til å avklare forhold omkring den enkeltes rolle under ranet, hvem som skjøt og drepte 

politiførstebetjent Klungland, ei heller har han medvirket i noen som helst retning i 

forhold til de mer enn kr. 50 millioner som fortsatt er på avveie. 

Under henvisning til de generelle straffeutmålingsmomenter, tidligere dommer og 

sammenholdt med at Toska er NOKAS-ranets ubestridte hovedmann, finner retten at 

en eventuell fengselsstraff for ham bør settes til 19 år. Overlege Karl Heinrik Melle 

og spesialist i psykiatri Andreas Hamnes har i sin rettspsykiatriske erklæring til 

Stavanger tingrett av 30.11.2005 redegjort for at det ikke er fremkommet 

holdepunkter for en alvorlig psykisk tilstand som vil kunne omfattes av straffelovens 

§§ 44 og 56c, men det er vist til holdepunker for en utvikling av en tilstand forenlig 

med en atferdsforstyrrelse. 

Det er vist til at Toskas har identifisert seg sterkt med den kriminelle rolle og også at 

han har idealisert denne. Det er vist til at Toska fremstår med et gjennomgående 

kriminelt atferdsmønster. Videre at det også er klare holdepunkter for potensiell farlig 

atferd overfor andre, og nye lovbrudd på tross av at han har hatt prøvetid i forhold til

tidligere dommer. Videre er det vist til at hans kriminelle livsstil har påvirket hans 

livssituasjon i en slik grad at de sakkyndige mener den kriminelle atferden 

overskygger de positive interpersonelle egenskapene hans. Det er vist til at han 

frembyr symptomer på en antisosial personlighets-forstyrrelse mer enn en dyssosial 

personlighetsforstyrrelse, dette som følge av at han fyller de fleste kriterier med 

henblikk på kriminalitet. 

Han fyller imidlertid i liten grad kriteriene for det psykopatiske kjernesymptom samt 

kriteriene som beskriver impulsiv aggressivitet. I forhold til de spesifikke kriteriene i 

personlighetsforstyrrelsesdiagnosen, er de generelle kriterier oppfylt, herunder 

markert og vedvarende ansvarsløs holdning og ignorering av sosiale normer, regler og 

forpliktelser. Alt i alt er Toska oppfattet å fylle kriteriene for dyssosial 

personlighetsforstyrrelse, og av negative prognostiske faktorer har de sakkyndige pekt 

på at Toska aldri har vært tilpasset samfunnet og at tidligere opphold i fengsel ikke 

har hindret ny kriminalitet, heller ikke i prøvetid. 

Som det fremgår av Randi Rosenqvist, Om rettspsykiatriske utredninger av 

tilregnelige lovbrytere, Tidsskrift for Strafferett nr. 3 (2005) side 241 - 257, er det 

nettopp vist til at personlighetsforstyrrelser er stabile kjennetegn ved personen, men at 

atferd likevel kan endres i løpet av livet. En person med diagnosen dyssosial 

personlighetsforstyrrelse, hvor dyssosial atferd har resultert i kontakt med 

strafferettspleien i unge år, vil kanskje endre atferden etter hvert slik at vedkommende 

ikke lenger registreres i offentligheten, men vil likevel være preget av avviket, for 

eksempel ved grov utnyttelse av og aggresjon mot familien. Det å ha en dyssosial 

personlighetsforstyrrelse tilsier ikke nødvendigvis at man begår kriminelle 

handlinger, men risikoen er desidert høyere enn hos resten av befolkningen. 

I en sak som den nærværende, hvor straffeutmålingsnivået for Toskas del vil ligge 

omkring 19 års fengsel, oppstår spørsmålet om en tidsbegrenset straff av en slik 

lengde kan anses tilstrekkelig til å verne samfunnet eller ikke. 

Retten viser her innledningsvis til Høyesteretts dom inntatt i Rt 2003 side 1778 hvor 

Høyesterett nettopp i avsnitt 19 om dette uttaler at ”hensett til at alternativet til 

forvaring er en så lang tidsbestemt fengselsstraff (21 år) skal det etter min mening

meget til for å legge til grunn at en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å 

beskytte samfunnet mot den fare den domfelte på domstidspunktet representerer”. 

Retten viser til den generelle drøftelse av forvaring ovenfor og til at forvaring er ment 

å være reservert til en snevert avgrenset gruppe av tilregnelige lovbrytere hvis 

farlighetsvurdering må foretas ut fra forholdene på domstiden. Vurderingen må 

imidlertid suppleres med en forløpende farlighetsvurdering under soningen og også 

soningens innhold, domfeltes evne og vilje til å delta og gjøre seg nytte av tilbudene 

må her vurderes. I den forbindelse må tiltalte selv i motsetning til ved de tidsbestemte 

reaksjoner ta ansvaret for rehabiliteringsansvaret. 

Det er ingen som helst tvil om at NOKAS-ranet i seg selv utvilsomt er en ”alvorlig 

forbrytelse” som isolert sett kvalifiserer til forvaring, jfr. her avgjørelsen inntatt i Rt 

2005 side 941 og Rt 2002 side 1677. 

Spørsmålet for retten blir etter dette om det foreligger en tilstrekkelig nærliggende 

fare for at David Toska i fremtiden på ny vil begå en slik ”alvorlig forbrytelse” som 

kan kvalifisere til forvaring, herunder vil retten måtte legge vekt på den begåtte 

forbrytelse, Toskas atferd og personlige funksjonsevne. 

Retten skal særlig vektlegge om Toska tidligere har begått en tilsvarende forbrytelse 

som nevnt ovenfor, hvilket retten ikke kan se at han har. David Toska er den eneste av 

de tiltalte med forvaringspåstand som ikke er tidligere dømt for ran, dog har han en 

alvorlig og langvarig eskalerende kriminalitetshistorie bak seg. Selv om de tidligere 

dommer på både betinget og utbetinget fengsel, prøveløslatelse mv. ikke har avholdt 

ham fra nye straffbare forhold, har David Toska over år vært håndhevelsesmessig 

forsømt ved at en rekke alvorlige saker som kunne ha vært iretteført helt siden 2002 

har vært stillet mer eller mindre i bero. Den ovenfornevnte ”Koffert-saken” ble 

omsider pådømt 03.10.2005. ”Bankboks-saken” på Bryn og medisinaldepotet er ennå 

ikke rettskraftig avgjort jfr. at Toska tok betenkningstid da Oslo tingretts dom av 

01.03.2006 ble forkynt for ham. Det samme gjorde påtalemyndighetens representant. 

Toska har motsetningsvis vært rimelig enkel å pågripe og har flere ganger vært 

eksponert offentlig blant annet under Xxxxxxx s begravelse.

Selv om slett håndhevelse ikke på noen måte fremstår som formildende, er det et 

moment i rettens farlighetsvurdering når eskalering her påberopes i en situasjon hvor 

manglende pådømmelse av alvorlige forhold ikke gir Toska mulighet til å gjøre opp 

for seg. Retten påpeker imidlertid at disse sakene nå er under rettslig behandling. 

Når det gjelder Toskas holdning til sin kriminalitet i dag, har han i retten forklart om 

sin egen rolle og uttalt et ønske om å ta et oppgjør med sin fortid. Han opererer 

likevel i betydelig utstrekning fremdeles innenfor den kriminelle kodeks. Retten viser 

i den forbindelse til at han få dager etter politiførstebetjent Klunglands død er i ferd 

med å telle opp utbytte, utdele dette til flere av deltakerne, iverksetter 

hvitvaskingsplaner, hvoretter han rømmer utenlands medbringende deler av 

ransutbyttet. 

Også i retten forholder han seg i betydelig utstrekning til den kriminelle kodeks, idet 

han ikke angir noen av deltakerne, ei heller opplyser om det blant de tiltalte skulle 

være noen uskyldige personer. Han utviser lojalitet mot de kriminelle og ikke mot 

samfunnet, og viser ikke retten at han egentlig har lagt bak seg sin kriminelle 

aktivitet. Han medvirker på ingen måte til å bringe utbyttet til rette og kan i verste fall 

se hen til en sorgløs tilværelse etter soning om han har reinvestert utbyttet. 

Til tross for det ovenfornevnte er retten, dog under betydelig tvil, kommet til at 

forvaring ikke bør idømmes. En så lang tidsbestemt straff som fengsel i 19 år fremstår 

i utgangspunktet som tilstrekkelig til å verne samfunnet mot ytterligere ransaktivitet 

fra David Alexander Toskas side. I motsetning til mange av de andre tiltalte er Toska 

ikke tidligere dømt for ran og det er derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å idømme 

forvaring av hensyn til gjentakelsesfaren. 

Rettens tvil på dette punkt skyldes blant annet også at det i andre enda ikke 

rettskraftig avgjorte saker mot David Toska lett vil kunne fremkomme forhold som 

kan kaste et endret lys over behovet for forvaring. 

Retten vil således ikke se bort fra at vurderingen i forhold til forvaring vil kunne 

endre seg under ankeinstansens behandling, eventuelt ved en endelig behandling i

Høyesterett. 

Toska har evner og tilkjennegir en holdning som gjør at han åpenbart vil kunne gjøre 

seg nytte av den rehabilitering en alminnelig soning vil gi ham muligheter til, 

herunder både i forhold til videreutdannelse, studier mv. Retten viser til at han har et 

nettverk med samboer, barn og foreldre som støtter ham og både individual- og 

allmennpreventivt er rettens oppfatning at en straff på 19 års fengsel vil ha den 

tilstrekkelige virkning samt også i forhold til samfunnsvernet i fremtiden. 

Retten minner i den forbindelse om at vurderingstemaet her er nærliggende fare for 

nye alvorlige forbrytelser som kan gi grunnlag for forvaring, og ikke enhver form for 

ny kriminalitet. Alene den lange tid som nå vil medgå til soning, sammenholdt med at 

Toskas tidligere dommer ikke er av typen forvaringsutløsende, samt at han gjennom 

langvarig soning enda ikke har fått vist at disse kan ha en rehabiliterende virkning på 

ham, gjør at retten er blitt stående ved at straffen passende kan settes til fengsel i 19 - 

nitten - år. 

Retten har her hensyntatt og gitt straffelovens § 64 anvendelse i forhold til Oslo 

tingretts dom av 03.10.2005 der straffen ble fastsatt til 1 år og 8 måneders fengsel, 

samt Oslo tingretts dom av 01.03.2006 hvor straffen ble satt til fengsel i 3 år. Straffen 

er således fastsatt som en fellesdom. 

Hva gjelder de fremsatte erstatnings- og oppreisningskrav er disse ikke bestridt av 

David Toska med unntak av oppreisningskravet til politibetjent Xxxxxxx samt i 

forhold til kravet fra lederen i NOKAS som ikke var i bygningen under ranet. Det er 

ellers anført at det bør foretas en differensiering i forhold til hvilken nærhet til 

ranshendelsen de enkelte hadde. Hva gjelder erstatningsdrøftelsen viser retten til hva 

som er inntatt nedenfor om dette. 

Til fradrag i straffen går utholdt varetekt med 346 dager som med tillegg av fradrag i 

”Koffert-saken” på 266 dager og ”Medisinaldepot-saken” med 424 dager, samlet gir 

et fradrag på 1.036 dager, jfr. straffelovens § 60. 

Hva gjelder inndragningskravet i forhold til våpen, utstyr, ammunisjon og penger,

viser retten til drøftelsen nedenfor om dette. Kravet er heller ikke bestridt. 

Tiltalte nr. 2 Kjell Alrich Schumann 

Mot Kjell Alrich Schumann har påtalemyndigheten nedlagt slik påstand: 

”Kjell Alrich Schumann, født 08.04.66, dømmes for overtredelse av strl § 

268, 2. og 3. ledd jfr. § 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a til forvaring med en 

tidsramme på 21 år og en minstetid på 10 år, jfr strl § 39c nr 1 jfr. § 39e, 1. 

og 2. ledd. Han tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 691 dager jfr. strl 

§ 60.” 

Som nevnt ovenfor ved avgjørelsen av skyldsspørsmålet mot Kjell Alrich Schumann, 

er han dømt åtte ganger tidligere fra 1986 til 2001 det vesentlige for tyverier, 

biltyverier, innbrudd, grove tyverier, men ved Solør herredsretts dom av 06.05.1996 

er han dømt for grovt ran til fengsel i 3 år og 6 måneder. 

I den forbindelse viser retten til at ranet ble utført mot Grinder postkontor i Grue hvor 

Schumann var maskert. Ranet var nøye planlagt. Tiltalte rettet først en pistol, og da en 

tro kopi av en ekte pistol mot postbetjenten, en pistol som var fylt med en blanding av 

pepper og Tabasco. Vesken, som var sviende og meget illeluktende, ble sprøytet i 

sjåførens ansikt og øyne hvoretter han bemektiget seg verdiposene med til sammen 

ca. kr. 2,5 millioner. Flukten gikk på motorsykkel via diverse skogsbilveier, via 

Sverige, tilbake til Oslo og Schumann hadde på forhånd rekognosert og planlagt ranet 

til minste detalj. 

I tillegg til ovenfornevnte dom, viser også retten til at han ved Oslo byretts dom av 

12.01.01 ble dømt for grovt tyveri, heleri mv. til fengsel i 2 år og 10 måneder. Retten 

bemerker særlig at han her er dømt for heleri av våpen, og da for at han oppbevarte i 

en koffert en pumpehagle med seks patroner, en maskinpistol med magasin og 

patroner samt et automatgevær AG3 påmontert eget sikte, med andre ord ulovlige 

militære våpen, samt skarp ammunisjon. 

Etter militærtjeneste har han kun hatt enkelte strøjobber, og er således uten forankring 

i arbeidslivet. Han har levd av straffbare handlinger over år og har stadige falt tilbake 

til nye alvorlige vinningsforbrytelser.

Når det gjelder NOKAS-saken og hvilke straffeutmålingsmomenter retten her særlig 

finner å ville legge vekt på, viser retten til drøftelsen ovenfor om dette. 

Retten finner at Kjell Alrich Schumann sammen med David Toska har hatt en helt 

sentral posisjon under planleggingen og gjennomføringen av ranet mot NOKAS. 

Schumann flyttet tidlig til Stavanger, hvor ranet sammen med David Toska er 

planlagt i detalj både i Skjeneholen, Nedre Dalgate og ved besøk hjemme i 

Schumanns leilighet i Nordvikveien. Schumann er observert to ganger i Nedre 

Dalgate herunder en gang mens han trakterte et ulovlig militært automatvåpen. Han 

skaffet også på bestilling to større ransbiler på Østlandet og transporterte disse usett 

på en meget profesjonell måte til Stavanger. 

I tillegg til dette viser retten til gjennomgangen under drøftelsen av skyldspørsmålet 

og hvilke betydelige mengder illegale våpen, ammunisjon mv. som ble funnet under 

ransakingen på Meiningen og Granli gård, hjemme hos Kjell Alrich Schumann. 

Sett i sammenheng med de ovenfornevnte dommer fremstår det klart for retten at 

Schumann ikke bare driver alvorlig kriminalitet, men kriminalitet hvor livsfarlige 

skarpladde våpen og utstyr er involvert med de særegne farer og risikomomenter dette 

impliserer. 

Schumann har ikke på noe punkt vist vilje eller har villet ta noe som helst ansvar for 

egen eller andres deltakelse, og han har etter omfattende og langvarig 

dokumentinnsyn gitt en ekstrem tilpasset forklaring som derfor har liten troverdighet. 

Forklaringen har en detaljeringsgrad som i seg selv gjør den lite troverdig. På de 

punkter hvor det plutselig har dukket opp endrede forutsetninger, er forklaringen 

ytterligere tilpasset i retten. 

Av personundersøkelsen, som han først ville medvirke til etter anbefaling fra sin 

forsvarer, fremgår det avslutningsvis at 

”Utenom soning i fengsel eller i samfunnstjeneste ser det ut til at siktede er 

notorisk vinningskriminell fra 20 års alderen frem til forrige dom 12.06.01. 

Ev. nye kriminelle forhold etter prøveløslatelsen 15.07.02 av forrige dom har

ikke personundersøker undersøkt.” 

Personlig formildende omstendigheter i nærværende sak kan ikke retten se foreligger, 

og på bakgrunn av straffeutmålingsmomentene nevnt ovenfor, finner retten at en 

antatt tidsbegrenset straff for Kjell Schumann passende ville kunne settes til fengsel i 

16 år da hensyntatt hans sentrale rolle i saken. 

Spørsmålet blir etter dette om en tidsbegrenset straff i 16 år er tilstrekkelig til å verne 

samfunnet mot ny kriminalitet av samme alvorlige art, eller om man her må ty til 

forvaring som påstått av påtalemyndigheten. 

Som allerede nevnt, er forvaring reservert for en snevert avgrenset gruppe tilregnelige 

lovbrytere hvor farlighetsvurderingen vil måtte skje ut fra forholdene på domstiden, 

supplert med den løpende farlighetsvurdering som her vil måtte finne sted under 

soningen. 

Schumann er som nevnt tidligere dømt åtte ganger herunder til 3 år og 6 måneder for 

grovt ran, og til 2 år og 10 måneder for alvorlig heleri av ulovlige militære våpen, 

uten at dette har avholdt ham fra ytterligere ran ved bruk av skarpe, livsfarlige våpen i 

forening med flere organiserte kriminelle og med døden til følge. 

Han har således ikke kunnet vise til at de tidligere soninger har hatt noen som helst 

betydning individualpreventivt sett. 

Nærværende ran av NOKAS, tilfredsstiller klart lovens krav til ”alvorlig forbrytelse 

som har krenket andres liv, helse eller frihet”. Basert på det ovenfornevnte finner 

retten at det også foreligger nærliggende fare for at Kjell Alrich Schumann på ny vil 

begå tilsvarende forbrytelser. 

I denne vurdering viser retten til alvorligheten av NOKAS-ranet, både hva gjelder 

forbrytelsens art og grovhet. Videre viser retten til at Schumann også tidligere har 

begått en tilsvarende ransforbrytelse som er noe retten særlig skal vektlegge. 

Schumanns sosiale nettverk er ifølge den foreliggende personundersøkelse sterkt 

begrenset. På bakgrunn av dette finner retten at selv en tidsbegrenset straff på 16 års

fengsel ikke kan anses tilstrekkelig til å verne samfunnet i nødvendig utstrekning, 

hvoretter forvaring må bli å idømme. Retten finner at forvaringens tidsramme må bli å 

sette til 16 år og minstetiden til 10 år. 

Hva gjelder erstatningskravet til If Skadeforsikring, til NOKAS, forsørgertap og 

oppreisningserstatningen til Klunglands og til de NOKAS-ansatte, samt politibetjent 

Xxxxxxx , vises det til drøftelsen nedenfor. Det vises også til drøftingen nedenfor i 

forhold til inndragningspåstanden. 

Hva gjelder varetektsfradraget, finner retten at dette utgjør til sammen 916 dager 

hensyntatt det isolasjonsfradrag retten finner grunnlag for på bakgrunn av 

sikkerhetsvaretekten i Ringerike fengsel. 

Hva gjelder inndragningskravet på pengene han var i besittelse av under pågripelsen 

og av det omtalte taktelt kjøpt av ham for NOKAS-penger, viser retten til drøftelsen 

nedenfor om dette. Kravet er heller ikke bestridt. 

Tiltalte nr. 3 Erling Mathias Havnå 

Påtalemyndigheten har mot Havnå nedlagt slik påstand: 

”Erling Mathias Havnå, født 02.11.57dømmes for en overtredelse av strl 268, 

2. og 3. ledd jfr. § 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a og for en overtredelse av strl § 

268, 2. ledd jfr. § 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a sammenholdt med strl § 62, 1. 

ledd til en straff av fengsel i 21 år. Han tilkommer fradrag for utholdt 

varetekt med 600 dager, jfr. strl § 60”. 

Erling Havnå er verken straffedømt eller bøtlagt tidligere, men skal i nærværende sak 

straffes for to meget alvorlige væpnede ran. Begge er nøye planlagt og ved begge 

anledninger er det skutt med skarpt mot politiet, og hvor ranet mot NOKAS også 

hadde døden til følge. 

Hva gjelder Postens Brevsenter er det her snakk om et særdeles brutalt gjennomført 

ran hvor de brevsenteransatte ble utsatt for atskillig råskap fra gjerningsmennene. 

Ranet er som nevnt meget godt planlagt både hva gjelder selve gjennomføringen og 

flukten, og på kjent vis er både fluktbil og utstyr satt i brann. Det fremstår nærmest

som et lykketreff at ikke flere tjenestemenn fra Oslo politikammers beredskapstropp 

ble skutt og drept. Retten viser til at det ble skutt målrettet gjennom flere parkerte 

biler som tjenestemennene skjulte seg bak. 

Retten finner godtgjort at Erling Havnå har hatt en sentral rolle i brevsenterranet. 

Hva gjelder de generelle straffeutmålingsmomenter for NOKAS-ranet, viser retten til 

drøftelsene og gjennomgangen ovenfor. 

Også NOKAS-ranet er profesjonelt gjennomført, nøye planlagt og Erling Havnå har 

vært en sentral bidragsyter fra et tidlig stadium. Han har skaffet biler, utstyr, 

muliggjort transporter og vært en nøkkelmann i forhold til å slå seg gjennom 

NOKAS-vinduet ved bruk både av slegge og rambukk. Han har etter flukten fra 

Sørmarka umiddelbart forlatt Stavanger-regionen i den leide varebilen. Erling Havnå 

har erkjent i ettertid også å ha mottatt kr. 400.000 av ransutbyttet, et ransutbytte som 

også delvis er beslaglagt hjemme hos ham og hvor det er funnet glasstøv nettopp fra 

NOKAS-lokalene. 

Retten har ikke festet lit til Havnås forsøk på å begrense sin egen deltakelse ved kun å 

forklare at han var vaktmann i Sørmarka, men har funnet godtgjort at Havnå har vært 

en sentral deltaker inne i selve NOKAS-lokalene. 

Havnå skal dømmes for to væpnede grove ran, begge som ledd i virksomheten til en 

organisert kriminell gruppe og hvor ett, nemlig NOKAS-ranet, også hadde døden til 

følge. Retten viser for så vidt gjelder begge disse forhold til drøftelsene ovenfor. 

Retten finner etter en samlet vurdering at straffen passende kan settes til fengsel i 17 

år. 

Selv om det ikke er påstått forvaring mot Havnå, har retten vært i atskillig tvil i 

forhold til det faktum at selv ett alvorlig straffbart forhold i utgangspunktet kan gi 

grunnlag for forvaring, hvis dette er så farlig at tidsbestemt straff ikke anses 

tilstrekkelig. Retten viser til gjennomgangen ovenfor vedrørende temaet forvaring, 

men finner dog under en viss tvil at selv om det her dreier seg om to alvorlige 

væpnede ran, blir likevel en tidsbestemt straff tilstrekkelig, særlig fordi aktoratet 

heller ikke har nedlagt påstand om forvaring.

Hva gjelder erstatningskravet fra If Skadeforsikring, fra NOKAS, fra Posten Norge og 

hva gjelder forsørgertapserstatning til Klunglands etterlatte, oppreisningserstatning til 

de samme, til de ansatte i NOKAS, politibetjent Xxxxxxx og til de ansatte i Postens 

Brevsenter, viser retten til drøftelsene nedenfor i forhold til dette. Retten viser også til 

drøftelsene nedenfor hva gjelder inndragningskravet mot Erling Havnå. Kravet er 

heller ikke bestridt. 

Hva gjelder varetektsfradraget, tilkommer han i tidsrammen fradrag for utholdt 

varetekt med til sammen 652 dager. 

Tiltalte nr. 4 Metkel Negassie Betew 

Mot Metkel Betew har påtalemyndigheten nedlagt slik påstand: 

”Metkel Negassie Betew, født 24.08.78, dømmes for overtredelse av strl § 

268, 2. og 3. ledd jfr. § 267 1. og 3. ledd jfr. § 60a, til forvaring med en 

tidsramme på 21 år og en minstetid på 10 år, jfr. strl § 39c nr 1 jfr. § 39e, 1. 

og 2. ledd. Han tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 702 dager, jfr. strl 

§ 260.” 

Metkel Betew er som nevnt innledningsvis dømt en rekke ganger tidligere, inklusiv 

for to grove ran og for medvirkning til forsøk på grovt ran. Ved Oslo byretts dom av 

07.03.2000 ble han dømt for grovt ran av Sparebanken NORs filial i Grensen i Oslo, 

maskert med finlandshette, slalåmbriller og bevæpnet. Han truet til seg 39 

nattsafeposer inneholdende ca. kr. 950.000 kroner, og i dommen er det vist til at 

Metkel Betew ”har hatt ei sentral rolle”. Straffen ble satt til fengsel i 4 år. Etter anke 

til Borgarting lagmannsrett ble han 12.01.2001 rettskraftig dømt til 3 år og 3 

måneders fengsel. 

Han er ved Oslo byretts dom av 12.02.2001, på ny dømt for grovt ran og da til 2 år og 

9 måneders fengsel. Ranet ble begått mot Sparebanken NORs filial i Bogstadveien i 

Oslo og ved å true Securitas-vektere med automatvåpen, bemektiget han seg sammen 

med medtiltalte Thomas Thendrup ca. kr. 954.000. I tillegg til diverse andre forhold 

ble han også dømt for oppbevaring av en SHE maskinpistol med patroner i magasinet 

og en Colt pistol kaliber 45, også denne med patroner i magasinet. Som det fremgår

av dommen side 16, festet retten ikke lit til tiltalte Betews forklaring, som retten fant 

fremsto som ”helt usannsynlig tatt i betraktning av at ranet fremstår som særdeles 

godt planlagt”. Betew nektet ethvert kjennskap til ranet, men ble felt etter en samlet 

vurdering av bevisene herunder DNA-funn på finlandshette og observasjoner av en 

mørkhudet raner, hans tilstedeværelse i den aktuelle leilighet sammen med våpen og 

ransutbyttet sammenholdt med hans manglende troverdighet. 

I tillegg til dette er han ved Oslo tingretts dom av 01.10.2002 dømt for medvirkning 

til forsøk på grovt ran til 120 dagers fengsel. Ransforsøket er meget grovt og 

gjerningsmennene var utstyrt med maskinpistol, en hagle og en sabel. Sabelen ble 

trykket mot halsen til en av de ansatte. Maskinpistolen ble stukket inn i munnen på en 

annen av de ansatte og de ble truet med at de både skulle bli skutt og få hodet kappet 

av. Det ble også løsnet tre skarpe skudd mot det aktuelle pengeskap i Den Norske 

Banks tellesentral. Metkel Betew anskaffet her ranstelefoner og er følgelig dømt for 

medvirkning under forberedelsen til ranet. 

Hva gjelder de generelle straffskjerpende momenter i NOKAS-saken viser retten til 

gjennomgangen ovenfor. 

I NOKAS-saken legger retten til grunn at Metkel Betew har hatt en helt sentral plass i 

ranslaget i Stavanger. Retten vektlegger i straffskjerpende retning at Betew, etter lang 

varetekt og soning, ble løslatt på prøve så sent som 20.11.2003 og at han faktisk mens 

han enda hadde meldeplikt, reiste på besøk til Toska i Skjeneholen i Sandnes hvor 

planleggingen av et nytt straffbart forhold fra Toskas side allerede var igangsatt. 

Betew har ved en rekke anledninger besøkt David Toska og han har vært både i 

Skjeneholen og i ransleiligheten i Nedre Dalgate. Med sitt nære og lange vennskap til 

David Toska og en rekke besøk i Stavanger, har han åpenbart vært en sentral person 

både under planlegging og utførelse av ranet mot NOKAS. Dertil kommer at han også 

har vært hjemme i Kjell Schumanns leilighet i Nordvikveien og Metkel Betew har 

også erkjent at han har skaffet skytevester og transporte disse til Stavanger kort tid 

forut for anslaget mot NOKAS. Hans sentrale rolle under gjennomføringen av ranet 

fremgår også klart ved de betydelige beslag av NOKAS-penger som er gjort hos 

Betews venner Steinar xxxxxxx og xxxxxxx .

I overensstemmelse med de tidligere straffedommer har Betew heller ikke i 

nærværende sak vist vilje til å ta noe som helst ansvar for egen deltakelse. Av den 

foreliggende personundersøkelse fremgår at han ingen forankring har til arbeidslivet. 

Det er i personundersøkelsen blant annet uttalt ”han har hatt en svært aktiv kriminell 

løpebane etter at han forlot videregående skole, og har sonet flere dommer for grov 

kriminalitet.” 

Retten har også merket seg at Betew delvis ikke har villet medvirke under 

utarbeidelsen av den foreliggende personundersøkelse. Retten viser også til 

personundersøkernes oppfatning om at det ”hittil har vært liten reell motivasjon til 

endring av livsførsel”. 

Av personundersøkelse - tilleggsrapport av 14.09.2005, utarbeidet etter at tiltalte 

hadde samtykket i å delta etter råd fra sin advokat, fremgår det samme, blant annet at: 

”Det er også klare uoverensstemmelser mellom de handlinger han er dømt for og 

hans beskrivelse av seg selv som en person som tar avstand fra vold.” 

Når Metkel Betew nå for fjerde gang skal dømmes for grovt ran, og denne gang 

forøvet i kriminell forening og med dødsfølge, finner retten at Metkel Betew må bli å 

idømme forvaring som påstått av påtalemyndigheten. Det fremstår klart for retten at 

en tidsbestemt straff i et tilfelle som det nærværende ikke er tilstrekkelig til å verne 

samfunnet. Metkel Betew er tre ganger tidligere dømt for tilsvarende forbrytelser og 

da av en art som uten videre tilfredsstiller kravet til forvaringsutløsning etter 

straffelovens § 39c nr. 1. Retten finner at det er nærliggende fare for at Metkel Betew 

på ny vil begå en tilsvarende forbrytelse om han nå ikke skulle forvares. Retten viser 

særlig til arten og grovheten i NOKAS-ranet sammenholdt med hva som fremkom om 

hans sosiale atferd og personlige funksjonsevne i de foreliggende 

personundersøkelser. 

Avgjørende for retten er de tidligere alvorlige dommene for grovt ran og medvirkning 

til dette. Tidligere langvarige soningsopphold har øyensynlig ikke hatt virkning på 

Metkel Betew. Retten viser særlig til at han til og med under meldeplikten etter 

prøveløslatelsen 20.11.2003 reiser direkte til David Toska i Sandnes, som han

fortsetter å besøke og skaffer utstyr for, og uten videre raskt blir en sentral person i 

forberedelsen og gjennomføringen av NOKAS-ranet. 

Som for Kjell Schumann finner retten at en alternativ tidsbestemt straff ville ha ligget 

i størrelsesorden 16 års fengsel, men hvor forvaring blir å idømme og da med en 

tidsramme på 16 år og med en minstetid på 10 år. I tidsrammen skal det gjøres fradrag 

for utholdt varetektsfengsel med til sammen 754 dager, jfr. straffelovens § 60. 

Hva gjelder den nedlagte erstatningspåstand til fordel for If Skadeforsikring, NOKAS 

AS, påstand om forsørgertapserstatning for Klunglands etterlatte, 

oppreisningserstatning til Klunglands etterlatte, de NOKAS-ansatte og politibetjent 

Xxxxxxx , vises det til drøftelsene nedenfor om dette. 

Tiltalte nr. 5 Ridvan Halimi 

For Ridvan Halimi har påtalemyndigheten nedlagt slik påstand: 

”Ridvan Halimi, f. 11.05.79, dømmes for overtredelse av straffeloven § 268, 

annet og tredje ledd, jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 60a til forvaring med 

en tidsramme på 18 år og en minstetid på 10 år, jfr straffeloven § 39c nr. 1, jfr 

§ 39e, første og annet ledd. Han tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 

293 dager, jfr straffeloven § 60.” 

Ridvan Halimi er dømt fire ganger tidligere i det vesentlige for vinningsforbrytelser, 

helerier samt også vold og legemsfornærmelse. Han ble ved Oslo tingretts dom av 

01.10.2002 dømt for forsøk på grovt ran til 5 måneders fengsel. Saken gjaldt det 

grove ransforsøket mot tellesentralen til Den Norske Bank, nærmere beskrevet 

ovenfor under gjennomgangen vedrørende tiltalte Metkel Betew. 

Halimis fingeravtrykk ble funnet på en av de to mobiltelefonlappene i baggen som ble 

gjenglemt i pengetransportbilen, med andre ord på lappen tilhørende en av 

ranstelefonene hvor det var løpende kontakt de siste timene før ransforsøket. Det ble 

videre på Halimis egen mobiltelefon funnet lagret nummeret til en følgebil benyttet 

under tidligere verditransporter. Halimis uttalelse innledningsvis under 

etterforskningen der han hevdet ikke å kjenne tiltalte Metkel Betew, til tross for 

omfattende mobilkontakt mellom dem i dagene før ranet, gjorde at retten etter en

samlet bevismessig vurdering fant at Halimi medvirket under forberedelsen til det 

grove ransforsøket. 

I tillegg til dette viser retten særlig til Fredrikstads tingretts dom av 14.10.02 hvor 

Ridvan Halimi ble dømt til fengsel i 7 måneder for grovt tyveri, trusler, diverse 

vegtrafikkovertredelser mv. Retten vektla under straffeutmålingen at Ridvan Halimi 

skulle dømmes for en lang rekke forhold og at han tidligere var dømt som referert 

ovenfor. 

Retten finner at Ridvan Halimi har hatt en viktig rolle under ranet av NOKAS og har 

utgjort en del av det sentrale ranslaget. Han har hatt gjentatte møter med David Toska 

under planleggingen, har skaffet en betydelig mengde utstyr på bestilling fra Toska, 

Han har også erkjent å ha stjålet tre av ransbilene. 

Hva gjelder de generelle straffeutmålingsmomenter for NOKAS-ranet, viser retten til 

drøftelsene ovenfor. Retten finner ingen formildende omstendigheter i forhold til 

Ridvan Halimis deltakelse. 

Som det fremgår av den foreliggende personundersøkelse erkjenner tiltalte selv at han 

”delvis har finansiert sitt livsopphold ved å være delaktig i kriminelle handlinger, 

som innbrudd/tyverier og heleri”. 

Han erkjenner videre at han over lang tid har arbeidet ved en illegal spilleklubb og at 

han har hatt betydelige svarte inntekter på slike automater. Han har også har vært 

involvert i selve driften av de ulovlige spilleklubbene på eiersiden. Halimi har erkjent 

å ha opparbeidet seg et rykte som en svært dyktig og pålitelig biltyv, og at han har fått 

godt betalt for biler han har skaffet til veie, vel vitende om at bilene skulle brukes i 

nye straffbare forhold. 

Det fremgår videre av personundersøkelser at siktede i ulike sammenhenger har gitt 

uttrykk for at han har forholdsvis inngående kjennskap til kriminell virksomhet. 

Avslutningsvis er det av personundersøkeren vist til at siktede helt siden tidlig 

ungdom synes å være tilknyttet et svært belastet miljø. Videre at han gjentatte ganger 

har forsøkt å distansere seg fra dette uten å lykkes, hvilket kan tyde på at siktede har

problemer med å etablere og opprettholde kontakt med miljøer hvor det forutsettes 

gjensidighet også av mer personlig og emosjonell karakter. 

Uavhengig av tiltaltes oppvekst og livssituasjon, anses det i personundersøkelsen som 

svært bekymringsfullt at han i forholdsvis ung alder ”ser ut til å ha etablert et mer 

eller mindre vanepreget mønster med involvering i et bredt spekter av straffbare 

handlinger”. Det fremgår videre at ”siktedes bosituasjon, utestengning fra 

arbeidsmarkedet, manglende inntektsgrunnlag, siktedes psykiske helse og siktedes 

miljøtilhørighet anses for å være faktorer som vil kunne forsterke faren for 

gjentakelse”. 

Av den foreliggende rettspsykiatriske erklæring, fremgår også at Ridvan Halimi etter 

ungdomskole og ett år på videregående, stort sett har drevet med illegale aktiviteter, 

tilknyttet det kriminelle miljø, og videre at han har hatt manglende stabilitet i 

arbeidsforhold. Hans gjentakende kriminalitet tyder på tidlig misstilpasning dog uten 

at man finner at det foreligger noen personlighetsforstyrrelse. 

Allerede fra 17 - 18 års alderen vises det til at Halimi har begått gjentatte lovbrudd, at 

han etter løslatelse blir oppsøkt av personer fra det kriminelle miljø som ønsker ham 

med på ytterligere kriminell aktivitet. Det finnes imidlertid ingen sikre diagnoser 

forenlig med den offisielle norske diagnoseliste for psykiatriske lidelser, og de 

sakkyndige har ikke villet konkludere eller ta stilling til hvorvidt det foreligger noen 

nærliggende fare for ytterligere straffbare handlinger. 

Som nevnt ovenfor, finner retten at Ridvan Halimi har hatt en sentral rolle under 

planleggingen og gjennomføringen av nærværende ran og at han har vært en del av 

selve ranslaget. 

Etter å ha sittet i varetekt, mistenkt for deltakelse under ranet av Postens Brevsenter i 

Oslo, ble han løslatt i januar 2004. Han tar tross dette umiddelbart kontakt med det 

kriminelle miljøet, besøker David Toska og blir våren 2004 en helt sentral person 

under forberedelsen til ranet. 

Hva gjelder formildende omstendigheter, er intet anført om dette fra Halimi eller hans

forsvarers side. 

For Ridvan Halimi finner retten at en tidsbegrenset straff ville ha ligget i området 16 

år, hensett til hans tidligere dommer og hans sentrale plass på ranslaget. 

Også for Ridvan Halimi oppstår spørsmålet om en tidsbestemt straff av en slik lengde 

kan antas å gi samfunnet tilstrekkelig vern, hvilket retten også i forhold til Ridvan 

Halimi har funnet å måtte besvare benektende. 

Ingen av de tidligere straffedommer har avholdt Ridvan Halimi for ytterligere 

kriminell aktivitet, ei heller dommen for medvirkning til forsøk på grovt ran av 

tellesentralen. Retten viser her særlig til at han nærmest omgående etter løslatelse fra 

varetekt mistenkt for deltakelse under ranet av Postens Brevsenter, januar 2004, reiser 

til Sandnes, tar kontakt med sitt kriminelle nettverk og blir en sentral mann ved 

planleggingen og senere gjennomføring av det brutale ranet mot NOKAS i Stavanger. 

Retten viser til at både NOKAS-saken og den tidligere ”tellesentral-dommen” 

tilfredsstiller kravet til en tilstrekkelig ”alvorlig forbrytelse” etter straffelovens § 39c 

nr. 1. Retten finner etter en samlet vurdering og med vekt på personundersøkelsen og 

den judisielle observasjon, at det foreligger en nærliggende fare for at Ridvan Halimi 

på ny vil begå fremtidige ran om han nå ikke skulle bli idømt forvaring. Hans 

tilknytning til det illegale og kriminelle miljøet er massiv og langvarig. Det er intet 

ved hans sosiale atferd eller personlige funksjonsevne som tilsier at han vil makte å 

bryte sin sterke tilknytning til dette. Etter dette finner retten at påtalemyndighetens 

påstand om forvaring også for Ridvan Halimis del må bli å ta til følge. Retten finner 

at tidsrammen passende kan settes til 16 år og at minstetiden passende kan settes til 

10 år som påstått av påtalemyndigheten. 

I tidsrammen skal det gjøres fradrag for utholdt varetektsfengsel med til sammen 345 

dager. 

Hva gjelder påstanden om erstatning til If Skadeforsikring, til NOKAS, 

forsørgertapserstatning til Klunglands etterlatte samt kravet om 

oppreisningserstatning til Klunglands etterlatte, de ansatte i NOKAS og politibetjent 

Xxxxxxx , vises det til drøftelsene nedenfor.

Tiltalte nr. 6 Ikmet Kodzadziku 

Aktoratet har mot Ikmet Kodzadziku nedlagt slik påstand: 

”Ikmet Kodzadziku, født 20.05.80, dømmes for overtredelse av strl § 268, 2. 

og 3. ledd jfr. § 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a til en straff av fengsel i 18 år. 

Han tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 737 dager jfr. strl § 60.” 

Ikmet Kodzadziku er domfelt til sammen fem ganger for en hel rekke forskjellige 

straffbare forhold. Det alvorligste fremgår av dommen av 29.11.2001 fra Hovretten 

for Västra Sverige. Han ble her dømt for blant annet vold mot offentlig tjenestemann, 

brudd på våpenloven mv. til en straff av fengsel i 1 år og 6 måneder, en dom hvor han 

sammen med blant annet xxxxxxx ble dømt for deltakelse i en skyteepisode der det 

om kvelden 05.07.2003 på en badeplass i Göteborg ble avfyrt minimum 19 skarpe 

skudd fra tre ulike våpen. Det fremgår av dommen at det her var tale om en ren 

skuddveksling mens det befant seg en rekke badegjester på stedet. Kodzadziku nektet 

for i det hele tatt å ha vært på badeplassen, men ble dømt etter at vitner så ham 

springende med en pistol i hånden og etter at han ble pågrepet under en busk sporet 

av en politihund. 

Som det følger av drøftelsen ovenfor under skyldspørsmålet har retten funnet bevist at 

Ikmet Kodzadziku har vært deltaker på ranslaget. Han har også på det forberedende 

stadiet ved minst en anledning vært involvert i planleggingen ved at han kan knyttes 

direkte til en av de to tiltenkte ransbilene, stjålet av medtiltalte Kjell Alrich 

Schumann. 

Hva gjelder de generelle straffeutmålingsmomentene, viser retten til drøftelsene 

ovenfor om dette. Alene gjennom den forutgående deltakelse finner retten godtgjort at 

Ikmet Kodzadziku fullt ut var innforstått med ranets omfang, bevæpning, bemanning 

mv. Det forhold at han valgte å bli med på ranet, tross trafikkontrollen kvelden forut, 

viser etter rettens oppfatning hvor fast det forbryterske forsett har vært. 

Retten kan ikke se at det foreligger særskilte formildende omstendigheter, men sett 

hen til at han ikke på samme måte som de ovennevnte har deltatt ved

utstyrsanskaffelser, bilbrukstyverier mv., finner retten at straffen passende kan settes 

til normalstraffen for en forbrytelse av denne karakter og da til fengsel i 15 år. 

Forvaring mot Ikmet Kodzadziku er ikke påstått og blir derfor heller ikke å idømme. 

Hva gjelder erstatningskravet fra If Skadeforsikring, fra NOKAS, hva gjelder 

forsørgertapserstatning fra Klunglands etterlatte og kravet på oppreisningserstatning 

fra Klunglands etterlatte, de NOKAS-ansatte og politibetjent Xxxxxxx , viser retten 

til drøftelsen nedenfor. 

Han tilkommer fradrag for utholdt varetektsfengsel med til sammen 789 dager, jfr. 

straffelovens § 60. 

Tiltalte nr. 7 Lars-Erik Andersen 

Aktoratet har mot Lars-Erik Andersen nedlagt slik påstand: 

”Lars-Erik Andersen, f. 17.09.76, dømmes for overtredelse av straffeloven § 

268, annet og tredje ledd, jfr § 267 første og tredje ledd, jfr § 60a - 

sammenholdt med strl § 64 første ledd, jfr Asker og Bærum tingretts dom av 

28.05.04 og Oslo tingretts dom av 09.05.05 - til en straff av fengsel i 18 år. Han 

tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 472 dager, jfr straffeloven § 60.” 

Som gjennomgått innledningsvis ved drøftelsen av skyldspørsmålet mot tiltalte Lars- 

Erik Andersen, er han straffedømt en rekke ganger tidligere, så vidt sees seks ganger. 

I dommen av 02.01.2002 ble han dømt til 6 måneders fengsel hvorav 3 måneder 

betinget for overtredelse av våpenloven og da for kjøp av en Noricon automatisk 

pistol kaliber 45, erverv av skarp ammunisjon og bæring av våpen på offentlig sted. 

Retten har lagt til grunn at det dreier seg om et svært kraftig skytevåpen utstyrt med 

automatikk, båret lett tilgjengelig og som kunne gjøres skuddklart i en håndvending. 

I Oslo tingretts dom av 25.02.2004 ble han dømt til fengsel i 1 år for falsk anklage, 

trusler, legemsfornærmelser, vegtrafikkovertredelser mv. 

Ved Asker- og Bærum tingretts dom av 28.05.2004 ble han dømt for trusler og tvang 

samt skadeverk til fengsel i 60 dager hvorav 15 dager ble gjort betinget.

Sammen med vitnene xxxxxxx og xxxxxxx ble han dømt for å ha tvunget Vidar 

xxxxxxx til å gi fra seg kr. 19.000 under trusler om at han skulle drepes eller få 

knærne sine knust, en dom hvor Lars-Erik Andersen er beskrevet som 

hovedgjerningsmann. Det er av retten her uttalt at det var Andersen som ”kastet en 

kniv i brakkeveggen, slo hull i veggen med en skiftenøkkel, ødela Vidar xxxxxxx s 

mobiltelefon, fremsatte truslene og mottok pengene”. Dette til tross for at Lars-Erik 

Andersen ”erkjenner heller ikke å ha vært på Nordre Nes” i Bærum hvor det 

straffbare forhold ble forøvet. 

Hans siste dom er av 09.05.2005 hvor han av Oslo tingrett ble dømt til 120 dagers 

fengsel for trusler, narkotika og diverse vegtrafikkovertredelser. 

I NOKAS-saken har retten funnet at Lars-Erik Andersen bisto David Toska allerede 

ved flyttingen til Sandnes samt ved flere senere anledninger. Gjennomgangen ovenfor 

under skyldspørsmålet viser klart at Lars-Erik Andersen har hatt befatning med en 

rekke utstyrskomponenter og har under planleggingen blant annet tatt hånd om besøk 

fra Oslo mens David Toska var i Bergen. 

Han har sammen med David Toska ved flere anledninger truffet medtiltalte Dan 

Pettersen, Xxxxxxx og han har også vært i rans/tilflukts- og planleggingsleiligheten 

Nedre Dalgate i Stavanger. 

Han har som Ikmet Kodzadziku vært en av ranslaget, dog uten å hatt ansvar for 

våpen-/ utstyrs- eller kjøretøysanskaffelser. 

Når det gjelder de generelle straffeutmålingsmomenter, viser retten til drøftelsene 

ovenfor. For så vidt gjelder Lars-Erik Andersen, kan retten ikke se at det foreligger 

formildende omstendigheter. Straffen blir derfor passende å sette til fengsel i 15 år. 

Straffelovens § 64 1. ledd er iakttatt og straffen er en fellesdom med Asker og Bærum 

tingretts dom av 28.05.2004 og Oslo tingretts dom av 09.05.2005. 

Til fradrag i straffen går 524 dager for utholdt varetektsfengsel jfr. straffelovens § 60. 

Hva gjelder den nedlagte erstatningspåstand til fordel for If Skadeforsikring, NOKAS

AS, påstand om forsørgertapserstatning for Klunglands etterlatte, 

oppreisningserstatning til Klunglands etterlatte, de NOKAS-ansatte og politibetjent 

Xxxxxxx , vises det til drøftelsene nedenfor om dette. 

Tiltalte nr. 8 Alf Henrik Christensen 

Påtalemyndigheten har mot Alf Henrik Christensen nedlagt slik påstand: 

”Alf Henrik Christensen, født 11.03.62, dømmes for overtredelse av strl § 

268, 2. og 3. ledd jfr. § 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a til en straff av fengsel i 18 

år. Han tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 565 dager jfr. strl § 60.” 

Alf Henrik Christensen er tidligere straffedømt fire ganger, sist ved Jæren forhørsretts 

dom av 14.09.2000 hvor han ble dømt til 9 måneders fengsel for diverse overtredelser 

av tolloven. 

Han ble forut for dette, og da ved Dalane herredsretts dom av 13.03.1997, dømt til 

ubetinget fengsel i 2 år, også dette for overtredelse av toll- og alkoholloven, noe han 

også ble dømt for ved Nedenes forhørsretts dom av 05.11.1994 og da til 7 måneders 

fengsel. 

Når det gjelder Alf Henrik Christensens rolle under NOKAS-ranet, viser retten til 

drøftelsen under skyldspørsmålet. Retten finner godtgjort at det er Christensen som 

har befunnet seg ved Trafostasjonen i Sørmarka, og der holdt oppsikt og hatt hånd om 

fluktbilene i påvente av at ranslaget skulle ankomme. Forut for dette har han 

imidlertid vært engasjert i transport og utkjøring av ranere med utstyr, og vært jevnlig 

i telefonkontakt med resten av ranslaget. Han har vært fullt ut innforstått med 

omfanget av ranet og hvilket utstyr som skulle benyttes, med andre ord ranets 

farlighet. Han har gitt en rekke uriktige forklaringer for å dekke både egen og 

medtiltalte Havnås deltakelse. 

Han har vært en klar medvirker, besørget en trygg omlasting av utstyr og ransutbytte, 

og han har i så måte vært en høyst nødvendig forutsetning for borttransport av ranere, 

ransutbyttet og sletting av bevis på stedet. Det er i Christensens bil ranerne er blitt 

kjørt til ransleiligheten i Nedre Dalgate, før Christensen deretter har kjørt videre til

Haugesund under dekke av det foretatte rørinnkjøpet. Selv om Alf Henrik Christensen 

ikke har vært på ranslaget i Stavanger sentrum, har han hatt en sentral rolle i forkant 

av ranshandlingen og i den kritiske fasen i etterkant av ranet. 

Hva gjelder de generelle straffeutmålingsmomenter i et så alvorlig ran som NOKASranet, 

viser retten til gjennomgangen ovenfor. I forhold til Alf Henrik Christensen 

finner retten ikke særlige formildende momenter. 

Etter dette finner retten at straffen passende kan settes noe lavere enn normalstraffen 

for et anslag som NOKAS-ranet og da til fengsel i 13 år. 

Hva gjelder erstatningskravet til If Skadeforsikring, NOKAS AS, 

forsørgertapserstatning til Klunglands etterlatte, oppreisningserstatningen til de 

samme, til de NOKAS-ansatte og til politibetjent Xxxxxxx vises det til nærmere 

gjennomgang nedenfor om dette. 

Alf Henrik Christensen tilkommer fradrag for utholdt varetekt med til sammen 617 

dager jfr. straffelovens § 60. 

Tiltalte nr. 9 Dan Pettersen 

Mot Dan Pettersen har påtalemyndigheten nedlagt slik påstand: 

”Dan Pettersen, født 04.06.1975, dømmes for overtredelse av strl § 268, 2. og 

3. ledd jfr. § 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a til en straff av fengsel i 18 år. Han 

tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 432 dager jfr. strl § 60.” 

Dan Pettersen er tidligere straffedømt to ganger nemlig ved Stavanger forhørsretts 

dom av 12.11.2002 for overtredelse av vegtrafikkloven til 18 dagers fengsel og ved 

Sandnes tingretts dom av 17.12.2004 for overtredelse av straffelovens § 228 for 

legemsfornærmelse til en bot på kr. 2.500. 

Hva gjelder Dan Pettersens rolle, viser retten til drøftelsene ovenfor under 

skyldspørsmålet. Retten har funnet godtgjort at Dan Pettersen har vært en av 

deltakerne på selve ranslaget.

Allerede ved nyttårsskiftet 2003/-04 leiet han ut sin leilighet til David Toska under 

omstendigheter som gjorde at han raskt forsto hvilke planer David Toska hadde med 

sitt opphold i Sandnes/Stavanger-regionen. Han observerte hvilket utstyr som ble 

brakt til Nedre Dalgate 41 hvor Dan Pettersen bodde under hele planleggingen av 

ranet. Han bisto på denne måten mot god betaling å huse ransaktivitetene under 

planleggingsfasen. Videre ble han raskt klar over hvilke farlige militære våpen som 

var involvert og som ble oppbevart i hans hus i Nedre Dalgate. 

Ikke på noe tidspunkt tenkte han på å melde fra til politiet om hva som var i gjære. 

Snarere bisto han i stadig større utstrekning Toska og hans meddeltakere. Selv etter å 

ha gjennomgått våpenarsenalet i Nedre Dalgate nøye sammen med Xxxxxxx , beholdt 

han sin støtte til ranforberedelsene både psykisk og fysisk og deltok under flere av 

møtene i huset, handlet inn matvarer for tilreisende ranere og bisto fysisk også til 

oppbæring og plassering av utstyr som etter hvert ankom huset i anselige mengder. 

Flere, ja, langt de fleste, besøkende fra Østlandet var kjente kriminelle størrelser som 

han tok imot i sin egen leilighet, hvor han som nevnt hele tiden selv bodde. Retten 

legger også til grunn at Dan Pettersen med sin geografiske lokalkunnskap har vært en 

viktig premissleverandør under planleggingen. 

Dan Pettersen har vært en av ranslaget, og også etter ranet har han latt ranerne, 

utbyttet og anselige mengder ransutstyr forbli i sin bolig i Nedre Dalgate. Etter at 

ranerne forlot leiligheten, har han frem til borttransporten skjedde mandag 

19.04.2004, alene tatt hånd om ransutbyttet og sikringen av dette. Det er rettens 

oppfatning at han, med eller uten David Toskas aksept, har tilegnet seg deler av 

ransutbyttet. Retten viser nærmere til drøftelsene ovenfor omkring dette. 

Dan Pettersen har således vært en lokal nøkkelperson under planleggingen, 

gjennomføringen og i tiden etter ranet. Hva så gjelder de generelle skjerpende 

straffeutmålingsbetraktninger omkring et ran som det nærværende, viser retten til 

drøftelsen ovenfor. 

Retten er etter dette kommet til at straffen for Dan Pettersens deltakelse passende kan 

settes som for Ikmet Kodzadziku og Lars-Erik Andersen til fengsel i 15 år. Til fradrag

i straffen går for utholdt varetektsfengsel 484 dager jfr. straffelovens § 60. 

Hva gjelder erstatningskravet fra If Skadeforsikring, fra NOKAS AS, 

forsørgertapserstatnings-kravet fra Klunglands etterlatte, oppreisningskravet fra de 

samme, fra de NOKAS-ansatte og fra politibetjent Xxxxxxx , viser retten til 

drøftelsene nedenfor om dette. 

Hva gjelder inndragningskravet på kr. 8.000 til fordel for If Skadeforsikring og 

inndragningskravet for så vidt gjelder den omtalte Golf personbil, viser retten til 

drøftelsene nedenfor. 

Tiltalte nr. 10 Johnny Thendrup 

Mot Johnny Thendrup har påtalemyndigheten nedlagt slik påstand: 

”Johnny Thendrup, født 12.01.65, dømmes for overtredelse av strl § 268, 2. 

og 3. ledd jfr. § 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a til en straff av fengsel i 16 år. 

Han tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 265 dager, jfr. strl § 60.” 

Johnny Thendrup er straffedømt én gang tidligere nemlig ved Oslo byretts dom av 

13.10.l999 hvor han ble dømt for overtredelse av tolloven og alkoholloven til en straff 

av 60 dagers fengsel. Johnny Thendrup har forklart at dette dreier seg om et tilfelle av 

smuglig. Han er ikke bøtlagt tidligere. 

Om Johnny Thendrups rolle er å bemerke at han via sin bror Thomas Thendrup, som 

tidligere er dømt for ran og som også beviselig er en del av et kriminelt miljø på 

Østlandet, ble kontaktet av en ukjent tredjemann. Dette ledet til at brødrene besøkte 

David Toska i Skjeneholen i Sandnes i januar 2004. 

Retten legger til grunn at David Toska allerede på dette tidspunkt var i gang med 

ransforberedelsene. Retten legger til grunn at turen og det såkalte ”pizza-møtet”, klart 

har vært en mulighet for David Toska å ta Johnny Thendrup i nærmere øyesyn. 

Retten legger til grunn at brødrene Thendrup allerede på dette tidspunkt ble involvert 

i de forestående planer. Videre legger retten til grunn at det er via sin bror Thomas og

hans bekjentskaper at Johnny Thendrup trekkes inn og etter hvert også får tilbud om å 

bli med på angjeldende ran. Johnny Thendrup har forklart at han lot seg overtale og 

friste av løfter om et utbytte på nærmere ti millioner kroner. Også underveis har 

Johnny Thendrup forklart at planene fremsto som så robuste at hans oppfatning ved 

flere tilfeller var at han nærmest hadde pengene i lomma. 

Retten legger videre til grunn at Johnny Thendrup har vært mer perifer enn mange 

andre av deltakerne i selve planleggingsfasen, men at han på sin måte har vært en 

viktig brikke under selve gjennomføringen. Retten legger til grunn at han påtok seg 

ansvaret med å kjøre den stjålne lastebilen til Stavanger. Fra å være disponert som en 

ren ”pengebærer” inne i NOKAS, fikk han omdefinert sin rolle til å kjøre og sette fyr 

på lastebilen utenfor politikammeret og deretter ta oppstilling ved Mariakirken med 

en skarpladd AG3. 

Retten legger til grunn at Johnny Thendrup var skeptisk til den nye rollen grunnet 

manglende trening i våpenhåndtering mv., og det hele endte da også med at den 

eneste av ranerne som ble skutt og skadet under ranet, nettopp var Johnny Thendrup. 

Retten vektlegger imidlertid i straffskjerpende retning at Johnny Thendrup selv har 

løsnet en rekke skarpe skudd mot politiet, blant annet flere skarpe skudd mot 

politibetjent Xxxxxxx samt et målrettet pistolskudd mot det glasshjørnet politibetjent 

Xxxxxxx skjulte seg bak. Særlig skuddene mot politibetjent Xxxxxxx og skuddene 

som har gått inn i Kirkegata, anses som alvorlige og det var nærmest et lykketreff at 

ikke tjenestemennene eller andre sivile ble truffet og drept. 

At Johnny Thendrup angivelig skal ha avstått fra å motta noe av ransutbyttet er et 

moment retten vektlegger i en viss utstrekning idet dette viser en viss anger. 

Motsetningsvis rømte han landet for ikke å bli pågrepet og først etter to pågripelser i 

Nederland med en påfølgende utleveringssak, ankom han Norge. 

Hva gjelder de generelle straffeutmålingsbetraktninger, viser retten til drøftelsene 

ovenfor. Det spesielle ved tiltalte Johnny Thendrup er at han i en viss utstrekning har 

lagt kortene på bordet og har erkjent sin egen deltakelse. Han har således i en viss 

utstrekning medvirket til opplysning og oppklaring av saken.

Straffelovens § 59 2. ledd - tilståelsesrabatt 

Som det følger av straffelovens § 59 2. ledd, skal retten ta i betraktning ved 

straffeutmålingen hvis en siktet eller tiltalt har ”avgitt en uforbeholden tilståelse”. I 

en slik situasjon kan retten nedsette straffen under det for handlingen bestemte lavmål 

og sogar til en mildere straffeart. 

Som det fremgår av lovbestemmelsens forarbeider herunder blant annet Ot.prp. nr. 81 

(1999-2000) er det kriminalpolitisk riktig å ha et straffesystem som gir den som har 

begått en straffbar handling en oppfordring til å ta ansvaret for denne. En slik 

oppfordring er det enighet om best gis i form av redusert straff. Det er enighet om at 

lovbrytere som avgir en uforbeholden tilståelse og derved sparer strafferettsapparatet 

for mye arbeid, også bør gis en så stor belønning at også andre anspores til å gjøre det 

samme. 

Det fremgår imidlertid av departementets syn at det ikke har vært meningen å lovfeste 

en straffeutmålingsregel om betydningen av bistand til politiet i seg selv, men snarere 

om egen tilståelse. 

I en situasjon hvor det er gitt en uforbeholden tilståelse, vil rabattens størrelse i 

enhver sak måtte bero på en konkret vurdering. En normalrabatt vil kunne utgjøre en 

tredjepart av den straff som ville bli ilagt uten tilståelse. Men retten vil måtte gradere 

strafferabatten ut fra tilståelsens betydning. Det er videre klart at lovens uttrykk ” 

uforbeholden tilståelse” skal forstås på samme måte som i straffeprosessloven § 248 

om såkalt tilståelsesdom. 

Selv om Johnny Thendrup etter rettens syn ikke har avgitt en uforbeholden tilståelse i 

egentlig forstand, finner retten likevel at hans forklaring må få betydning ved 

straffeutmålingen. Retten finner at Johnny Thendrup åpenbart ikke forteller den hele 

og fulle sannhet omkring hvorledes han selv ble rekruttert, om ”pizza-turen” til 

Sandnes, om sin kontakt med Toska og andre personer under planleggingsfasen. 

Mange viktige detaljer er utelatt i forbindelse med ranskolonnens tur til Stavanger 

lørdag 3. og natt til søndag 4. april 2004, om den siste planlegging i Skjeneholen og 

om den nærmere gjennomføring av selve ranet.

Retten finner at tiltalte ikke bare skjuler andre, men tilbakeholder opplysninger og 

forklarer seg direkte feil i forhold til flere av disse. For så vidt gjelder hans opptreden 

på Domkirkeplassen, finner retten at han har bagatellisert og uskyldiggjort denne. 

Retten viser også til at Johnny Thendrup både på Domkirkeplassen, i Nedre Dalgate 

og på diverse ransutstyr har etterlatt seg biologiske spor som gjør at han uansett ville 

blitt tatt for en sentral rolle i ranet. Hans flukt fra landet er som nevnt også et moment 

av betydning for retten. Til tross for dette finner retten at Johnny Thendrup i ikke 

ubetydelig utstrekning har bidratt til å kaste lys over deler av hendelsesforløpet, og 

lettet oppklaringen av saken i en viss utstrekning. 

Han henholder seg imidlertid fortsatt lojalt til den kriminelle kodeks ved intet å si om 

andre deltakere, ei heller å medvirke til opplysning om hvem av deltakerne som 

faktisk skjøt og drepte politiførstebetjent Klungland. Han har meget nøye avveid sin 

forklaring mot andres deltakelse eller andre forhold som kan medvirke til å avsløre 

andre deltakere eller andres roller under ranet. Dette til tross for det store behov de 

etterlatte har for her å få vite hvem drapsmannen er. Det er også et moment for retten 

at selv om han ikke hadde innsyn i dokumenter da forklaringen hans ble avgitt, var 

han likevel muntlig orientert om de sentrale bevis mot ham. 

Av personlige forhold har retten videre lagt vekt på at Johnny Thendrup fremstår som 

noe ukritisk, naiv og lett å lede. Johnny Thendrup har vist oppriktig og uforfalsket 

anger i retten. Han har i åpen rett beklaget direkte til de etterlatte hva han har vært 

med på. Det fremkommer også at han både fysisk og psykisk er sterkt berørt av 

handlingen. 

Det står klart for retten at det særlig er hensynet til allmennprevensjonen som her taler 

for en streng reaksjon. Etter en samlet vurdering finner retten at straffen passende kan 

settes til fengsel i 13 år. Han tilkommer fradrag i straffen for utholdt varetektsfengsel 

med samlet 317 dager jfr. straffelovens § 60. 

Hva gjelder erstatningskravet til If Skadeforsikring, til NOKAS AS, 

forsørgertapserstatningen til Klunglands etterlatte og oppreisningserstatningen til de 

samme, til de NOKAS-ansatte og til politibetjent Xxxxxxx , viser retten til 

drøftelsene nedenfor om dette.

Tiltalte nr. 11, Thomas Thendrup 

Mot Thomas Thendrup har påtalemyndigheten nedlagt slik påstand: 

”Thomas Thendrup, født 04.01.1971, dømmes for overtredelse av strl § 268, 

2. og 3. ledd jfr. § 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a til forvaring med en tidsramme 

på 21 år og en minstetid på 10 år, jfr. strl § 39c nr 1 jfr. § 39e, 1. og 2. ledd. 

Han tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 280 dager jfr. strl § 60.” 

Thomas Thendrup er tidligere domfelt en rekke ganger. Første gang i Oslo forhørsrett 

27.06.1989 for tyveri til betinget fengsel 14 dager. 

Han er videre dømt ved Oslo byretts dom av 13.11.1991 for grovt tyveri, 

bilbrukstyveri, innbrudd mv. samt også for overtredelse av straffelovens § 229 og da 

for legemsbeskadigelse til 6 måneders ubetinget fengsel. 

Han neste dom er Oslo byretts dom av 31.08.1993 hvor han ble dømt til 50 dagers 

fengsel for diverse vinnings- og vegtrafikkovertredelser. 

Hans fjerde dom ble avsagt 15.02.1996 av Oslo byrett hvor han ble dømt til 45 dagers 

betinget fengsel for promillekjøring, kjøring uten førerkort, overtredelse av 

drukkenskapsloven, men også for overtredelse av våpenloven og da for oppbevaring 

av CS-gass. 

Hans femte dom er Oslo byretts dom av 21.04.1999 og gjelder fartsovertredelse, 

kjøring uten førerkort mv. til 24 dagers ubetinget fengsel. 

Hans siste dom er Oslo byretts dom av 12.02.2001 hvor han ble dømt til ubetinget 

fengsel i 4 år for grovt ran, heleri vedrørende ransbilen, heleri av en vest tilhørende 

forsvaret, ulovlig erverv og oppbevaring av narkotika og befatning med våpen og 

ammunisjon. Våpnene gjaldt en SHE maskinpistol med patroner i magasinet og en 

Colt pistol kaliber 25, også denne med patroner i magasinet. 

Ovenfornevnte grove ran gjaldt ranet mot Sparebanken NORs filial i Bogstadveien i 

Oslo. Han ble dømt sammen med medtiltalte Metkel Betew og da for etter

forutgående planlegging å ha bemektiget seg ca. kr. 950.000 ved å true to Securitasvektere 

med automatvåpen. Thomas Thendrup ble pågrepet i ransleiligheten hvor for 

øvrig også David Toska oppholdt seg. Om bevisførselen har Oslo byrett blant annet 

uttalt: 

”Retten har funnet Thendrups forklaring på en rekke punkter både 

usannsynlig og svært lite troverdig. Retten har ikke vært i tvil om at Thendrup 

var en av ranerne som tok seg inn i banken og har bygget på funn av hans 

DNA på finlandshette, fingeravtrykk på utbytteredskap og at hans egen 

forklaring helt savner en indre sannsynlighet. Han har dessuten forklart 

forbeholdent…” 

Retten har videre under drøftelse av tiltalens post XIII/a anført at 

”Retten har også funnet bevist at Thendrup var aktivt med under 

ranshandlingen og at han der bar det ene våpenet.” 

Thendrup ble der også dømt for forsettlig å ha oppbevart en eske skarp ammunisjon 

kaliber 22 med ”hulspiss” og videre en tøypose med til sammen 81 assorterte skarpe 

patroner, en eske med 10 gasspatroner og en gassdrevet kopi av en revolver Smith & 

Weston kaliber 38. 

Retten uttaler videre under straffeutmålingen i angjeldende sak at: 

”Ranet var åpenbart nøye planlagt og det ble gjennomført raskt og effektivt 

med stor grad av profesjonalitet. Det ble benyttet våpen, og alt tyder på at 

våpnene var ladd i og med at det var skudd i magasinene da de ble funnet i 

leiligheten i Ullern, alt samme kveld som ranet ble begått. Ransutbyttet var 

nesten på en million kroner og på grunn av den forutgående planlegging, kan 

dette ikke anses å være tilfeldig. Alle de nevnte forhold er straffskjerpende”. 

Etter anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet valgte Thomas Thendrup 

likevel under ankeforhandlingen i Borgarting lagmannsrett 30.11.2001 å trekke sin 

anke, herunder tilsto han forholdet under sin vitneforklaring for lagmannsretten. På 

denne bakgrunn frafalt også medtiltalte Metkel Betew sin anke hvoretter saken ble 

hevet for hans del. Den gjenstående, xxxxxxx , ble så dømt til fengsel i 5 år og 6 

måneder for ranet. 

Det fremgår av straffeattesten at Thomas Thendrup ble prøveløslatt etter endt soning 

30.07.2002 med en resttid på 1 år og 130 dager og med prøvetid til 07.12.2003.

Som det fremgår av drøftelsene ovenfor under skyldspørsmålet har retten funnet at 

Thomas Thendrup har hatt en sentral rolle på ranslaget. 

Av den rettspsykiatriske erklæring datert 14.11.2005 fremgår det at ”det åpenbare 

asosiale avvik fra det normale er hans tidligere kriminalitet. Vi har ellers ikke funnet 

påfallende avvik.”. Det ble ikke funnet noen lidelse hos ham som kunne 

diagnostiseres ved hjelp av diagnosesystemet i ICD-10. 

I en bemerkning fra den Rettsmedisinske kommisjon av 07.12.2005 er det etterlyst 

”nærmere detaljer fra hans tidligere kriminalitet, spesielt etterlyses 

informasjon om det væpnede ran han er dømt for.” 

Det er videre påpekt at 

”Vi finner at personlighetsdiagnostikken, risikoestimatet og bruken av 

psykopativerktøyet PCL ikke er gjort med tilstrekkelig grundighet og de synes 

klart underestimert.” 

Det er videre etterlyst en mer systematisk vurdering av kriteriene for personlighetsforstyrrelse 

og spesielt diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse på grunn av hans 

omfattende og alvorlige kriminalitet. Kommisjonen uttaler videre at 

”Ran, forholdsvis tidlig debut av kriminalitet og manglende fast arbeide er 

viktige risikomomenter. Det synes også for oss noe overflatisk å legge til 

grunn at observanden i fremtiden vil avslutte sin kriminelle løpebane når det 

ikke fremkommer detaljer om hvordan han har tenkt å gjøre det.” 

De sakkyndige har senere gått i rette med dette, uten at retten finner nærmere 

grunnlag for noen ytterligere drøftelse på dette punkt. 

Som nevnt ovenfor har Thomas Thendrup ikke på noe som helst punkt i saken vist 

vilje til å ta ansvar for egen deltakelse, idet han har nektet enhver befatning med 

saken. Han har bortforklart de tekniske funnene, dels ved sin bror Johnny Thendrups 

medvirkning. Han har til tross for positiv identifikasjon av Dan Pettersen, nektet for å 

ha vært til stede i ransleiligheten ransdagen.

Hans forsøk på å bortforklare DNA-funnet på hansken fremstår som påfallende og 

uten troverdighet. Retten finner at Thomas Thendrup med sine tidligere straffer og 

deltakelse på ranslaget ville være kvalifisert til en straff på linje med medtiltalte 

Betew, Halimi og Schumann med andre ord til fengsel i ca. 16 år. 

Forvaringsspørsmålet 

Spørsmålet er imidlertid hvorvidt en slik tidsbestemt straff i denne sak kan anses 

tilstrekkelig for å verne samfunnet mot nye tilsvarende straffbare handlinger fra 

Thomas Thendrups side. For retten er det tungtveiende at Thomas Thendrup har 

mange dommer, også dommen for grovt væpnet ran på hele 4 års fengsel, uten at dette 

har avholdt ham fra å være med på det grove ranet mot NOKAS. 

Thomas Thendrup har altså på forhånd en dom mot seg for nettopp en slik ”alvorlig 

forbrytelse” som representerer selve inngangsverdien til forvaringsinstituttet. Han har 

følgelig vist at han så langt ikke har latt seg påvirke av gjentatte og lange soninger. 

Det foreligger etter rettens oppfatning derfor en nærliggende fare for at han på ny vil 

begå en tilsvarende forbrytelse. Retten har her vektlagt arten og grovheten av 

NOKAS-ranet, og særlig at Thomas Thendrup tidligere også er dømt for væpnet grovt 

ran, jfr. gjennomgangen ovenfor. 

Han er uten forankring i arbeidslivet, synes å være fast etablert i det kriminelle miljø 

og fremstår ut fra forholdene på domstiden, åpenbart også så farlig i fremtiden at 

retten finner at selv ikke en lang tidsbestemt frihetsstraff vil gi en tilstrekkelig grad av 

samfunnsbeskyttelse. Da det heller ikke er noe ved Thomas Thendrups sosiale atferd 

eller personlige funksjonsevne som taler i motsatt retning, finner retten at 

påtalemyndighetens forklaringspåstand her må bli å ta til følge. Retten finner at 

tidsrammen her bør settes til 16 år og minstetiden 10 år. 

Til fradrag i tidsrammen går 332 dager for utholdt varetektsfengsel jfr. straffelovens § 

60. 

Hva gjelder erstatningskravet til If Skadeforsikring AS, til NOKAS AS, 

forsørgertapserstatningen til Klunglands etterlatte og oppreisningserstatningen til de

samme, de NOKAS-ansatte og til politibetjent Xxxxxxx , viser retten til drøftelsene 

nedenfor om dette. 

Tiltalte nr. 12 - Xxxxxxx 

Påtalemyndigheten har mot Xxxxxxx nedlagt slik påstand: 

”Xxxxxxx , født Xxxxxxxx, dømmes for overtredelse av strl § 268, 2. ledd jfr. 

§ 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a til en straff av fengsel i 6 år. Han tilkommer 

fradrag for utholdt varetekt med 12 dager, jfr. strl § 60.” 

Xxxxxxx er ikke straffedømt tidligere, men er bøtlagt to ganger, henholdsvis ved 

Rogaland politikammers bot av 22.11.2001 på kr. 3.000 for overtredelse av 

straffelovens § 228 1. ledd, med andre ord for legemsfornærmelse og ved Nord 

Jarlsberg politikammers bot av 30.12.2002 for nok en legemsfornærmelse, for 

overtredelse av løsgjengerloven og for kjøring uten førerkort og da til en bot stor kr. 

10.000, subsidiært 20 dagers fengsel. Så vidt sees gjenstår det et restbeløp til oppgjør 

på kr. 6.659 pr. desember 2005. 

Som gjennomgått ovenfor skal Xxxxxxx dømmes for medvirkning til grovt ran som 

ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, men uten dødsfølge. 

Som det fremgår av gjennomgangen ovenfor har Xxxxxxx s rolle på ingen måte vært 

ubetydelig. Det er han som kobler David Toska til Dan Pettersen, til leiligheten i 

Nedre Dalgate i Stavanger, og som deretter i betydelig utstrekning kjører og henter 

David Toska her i distriktet, handler, gjør innkjøp og videre bistår David Toska. Han 

har også andre straffbare forhold som han utøver sammen med, for og i regi av David 

Toska. Han hjelper til med håndtering og plassering av ransutstyr når dette ankommer 


Han deltar i sammenkomster, møter og han observerer et betydelig ranslag som 

møtes, og i betydelig utstrekning frekventerer han også ransleiligheten i Nedre 

Dalgate. Han har fullt innsyn i leievilkårene og er klar over at Dan Pettersen hele 

tiden bor i leiligheten sin mens ranet planlegges og utstyret ankommer. Selv ikke etter 

at våpenarsenalet er oppdaget og gjennomgått sammen med Dan Pettersen,

distanserer han seg fra planleggingen. 

Fra dette tidspunkt vet også Xxxxxxx hvilke livsfarlige våpen som er involvert og 

han vet hva som skal benyttes av skytevester, granater, automatvåpen, enhåndsvåpen, 

hjelmer med visir samt uniformering. Han er også fullt ut innforstått med at anslaget 

vil ha et ”militærlignende preg”, og tross dette, deltar han videre i praktisk 

tilrettelegging. Med andre ord støtter han psykisk og fysisk ransplanleggingen. Retten 

minner her om de betydelige innkjøp han gjør av matvarer til nok et planleggingsmøte 

sammen med Dan Pettersen. Han støtter således ranernes fortsatt planlegging og 

forsett i den forbindelse. 

Retten legger også til grunn at Xxxxxxx har erkjent at han observerte Schumann 

mens han trakterte et AG3 gevær i Nedre Dalgate. Han bistår også Dan Pettersen i 

etterkant av ranet ved rimelig ubemerket å få transportert Pettersen til Sandnes hvor 

han deretter tar inn på hotell i en uke under falsk navn. 

Selv om Xxxxxxx både psykisk og fysisk har medvirket til det grove ranet forøvet av 

en organisert gruppe ved bruk av våpen, er han ikke tiltalt for og skal heller ikke 

dømmes for dødsfølgen. Hans medvirkning er noe avgrenset idet han ikke har bidratt 

som utstyrsleverandør, ei heller har hatt noen ytterligere rolle ved selve 

gjennomføringen av ranet. Han har ikke forestått transport av ranere eller utstyr, ei 

heller har han vært i Skjeneholen helgen før anslaget hvor de siste ransplaner ble lagt. 

Retten har ved straffutmålingen hensyntatt at Xxxxxxx i en viss utstrekning også har 

bidratt til å opplyse saken og lette etterforskningen. Han har ved to anledninger blant 

annet identifisert Kjell Schumann som en av de besøkende i Nedre Dalgate, både i 

forbindelse med våpen- og utstyrshåndtering. Under henvisning til drøftelsen av 

straffelovens § 59 ovenfor under tiltalte Johnny Thendrup, finner retten at påstanden 

fra påtalemyndigheten på en straff av fengsel i 6 år er for streng. En samlet rett er 

kommet til at straffen etter dette passende kan settes til fengsel i 4 år. 

Han tilkommer fradrag for utholdt varetekt med til sammen 12 dager, jfr. 

straffelovens § 60.

Hva gjelder erstatningskravet fra If Skadeforsikring AS og fra NOKAS AS blir han å 

dømme in solidum med de øvrige deltakere, idet retten, under henvisning til 

drøftelsen nedenfor. Retten har ikke funnet at det er grunnlag for lemping av ansvaret. 

Han dømmes videre in solidum med de ovenfornevnte tiltalte å betale oppreisning til 

de NOKAS-ansatte samt politibetjent Xxxxxxx som det fremgår av drøftelsene 

nedenfor. 

Tiltalte nr. 13 Xxxxxxx 

Påtalemyndigheten har mot Xxxxxxx nedlagt slik påstand: 

”Xxxxxxx , født 30.09.1948, dømmes for overtredelse av strl § 268, 2. ledd jfr. 

§ 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a til en straff av fengsel i 10 år. Han tilkommer 

fradrag for utholdt varetekt med 525 dager, jfr. strl § 60.” 

Xxxxxxx er straffedømt ti ganger tidligere, som gjennomgått ovenfor. Siste dom er 

Halden byretts dom av 15.12.2000 der han for overtredelse av alkoholloven og 

tolloven ble dømt til 1 år og 6 måneder ubetinget fengsel. Dommen ble sonet på 

Bastøy landsfengsel i tiden 11.05.2001 til 09.04.2002, og han ble prøveløslatt med 3 

måneders tilsynstid og med resttid på 183 dager. 

Dommene forut for dette gjelder i det vesentlige bedragerier, tyverier, innbrudd, 

skadeverk dog slik at han ved Hålogalands lagmannsretts dom av 20.04.1982 ble 

dømt til 90 dagers betinget fengsel for overtredelse av straffelovens § 229 1. ledd 2. 

straffalternativ jfr. § 232 med andre ord for legemsbeskadigelse med særlig farlig 

redskap. 

Hva gjelder Xxxxxxx s rolle i nærværende sak er han prinsipalt tiltalt for medvirkning 

til grovt ran forøvet av en organisert kriminell gruppe, men uten ansvar for 

dødsfølgen. 

Om Xxxxxxx s rolle i nærværende sak viser retten til gjennomgangen ovenfor under 

drøfting av skyldspørsmålet.

Retten har funnet det godtgjort at Xxxxxxx tidlig på våren 2004 flere ganger har vært 

i kontakt med nettverket omkring xxxxxxx , Xxxxxxx og derved også David Toska. 

xxxxxxx var en god soningskamerat av tiltalte. Retten finner godtgjort at Pettersen 

ved to anledninger har lånt penger av xxxxxxx via Xxxxxxx , penger han ble bedt om 

tilbakebetale gjennom å yte tjenester i forbindelse med NOKAS-ranet. Retten finner 

godtgjort at han sammen med xxxxxxx kjørte til Sandnes med bil. Han ble i mars 

2004 bedt om å skaffe en skapbil omgående, noe han gjorde. Han forsøkte å forklare 

omverden at bilen skulle brukes til transport av skjell eventuelt fisk, og han kjøpte til 

og med noen lekter og plater for å gi inntrykk av at han ville innrede bilen i forhold til 

dette. Retten finner godtgjort at han aldri seriøst undersøkte muligheten for noen slik 

transport, ei heller transportkjøring på Østlandsområdet, som han har tilkjennegitt at 

han tenkte på. Han startet aldri noen innredning av bilen til annet enn transport av 

utbytte og utstyr etter NOKAS-ranet. 

Retten finner godtgjort at Xxxxxxx hele tiden har vært en viktig brikke og en helt 

nødvendig forutsetning i den totale ransplanleggingen. Det legges til grunn at 

Pettersen og en ukjent kjørte til Stavanger mandag 19.04.2004 og transporterte både 

ransutbyttet og ransutstyret til Østlandet. 

I tillegg til å gjennomføre denne helt avgjørende transporten, finner retten at hans 

oppbevaring for etterfølgende destruksjon av ransbaggene også har vært en meget 

viktig brikke i fullføringen av NOKAS-ranet. Retten viser særlig til at Xxxxxxx har 

oppbevart drapsvåpenet, øvrige automatgeværer/maskinpistoler, håndvåpen, 

ammunisjon og utstyr. Funnene er oppdaget ved en tilfeldighet og Pettersen var nær 

ved å lykkes i å skjule ranernes spor, herunder våpenutstyr, om det ikke var for at 

brannvesenet ved en tilfeldighet fant noen av baggene under Gamle Henningsvær. 

Xxxxxxx har stort sett løyet seg gjennom samtlige politiavhør inklusiv avhøret i 

retten. Han har tilkommet betydelige pengesummer som lønn for sin innsats. Retten 

viser til gjennomgangen ovenfor om dette. Retten finner videre at innkjøpet av Gamle 

Henningsvær kan delvis ha vært motivert av behovet for å kvitte seg med deler av 

ransutstyret på dypt vann. 

Xxxxxxx s sterke kriminelle forsett fremgår også klart av det trusselbrevet han sendte 

til vitnet xxxxxxx , et brev han i retten først nektet for, og deretter erkjente å stå bak.

Brevet gir klart tilkjenne, ikke bare at vitnet ble truet til å endre sin forklaring for 

politiet og for retten, men også hvorfor en slik falsk forklaring måtte fremsettes. 

Xxxxxxx har ved sin vedvarende psykiske og fysiske medvirkning støttet 

gjerningsmennenes ransforsett. Pettersen har forklart at han mottok en egen 

godtgjørelse for våpenhåndteringen. 

Selv om det planlagte ran endte med skudd og drap på en politimann i tjeneste, synes 

dette overhodet ikke å ha hatt noen innflytelse på Xxxxxxx s borttransport og 

destruksjon av utstyr, ei heller transporten av ransutbyttet. Han fortsatte ufortrødent 

sitt oppdrag, hvilket retten finner er straffverdig i seg selv. 

Hva gjelder generelle straffskjerpende momenter i forhold til NOKAS-ranet, viser 

retten til gjennomgangen ovenfor. For så vidt gjelder formildende omstendigheter for 

Xxxxxxx , har retten intet særskilt å anføre. 

Retten finner, og da vurdert opp mot straffeutmålingen for Johnny Thendrup og i 

forhold til Xxxxxxx s medvirkning, at påtalemyndighetens påstand om fengsel i 10 år 

fremstår som noe for streng. Retten finner passende at straffen her kan settes til 

fengsel i 6 år. 

Hva gjelder erstatningskravet fra If Skadeforsikring og for NOKAS AS dømmes han 

in solidum med de øvrige deltakere å betale erstatning som nærmere redegjort for 

nedenfor. Det samme gjelder kravet om oppreisningserstatning til fordel for de 

NOKAS-ansatte og til politibetjent Xxxxxxx . 

Til fradrag i straffen for Xxxxxxx går til sammen 577 dager for utholdt 

varetektsfengsel jfr. straffelovens § 60. 

4.4 Erstatningskravene 

Krav fra If Skadeforsikring 

Det fremgår av påstandsskrivet, punkt 14, at det på vegne av If Skadeforsikring er

fremsatt krav stort kr. 51.645.574. Retten legger til grunn at det ved NOKAS-ranet 

ble borttatt kr. 57.440.575. Av dette utgjorde kr. 45.836.400 norsk valuta i sedler. 

Utenlandsk valuta utgjør kr. 10.420.754. Det ble i tillegg borttatt nattsafeposer med til 

sammen 1.182.313. Fra totalbeløpet på kr. 57.440.575 skal det gjøres fradrag for 

beløp som er beslaglagt og kommet til rette. 

Hos xxxxxxx ble det beslaglagt kr. 3.649.000. Hos xxxxxxx ble det beslaglagt kr. 

2.046.000. 

Etter pågripelsen av Kjell Alrich Schumann ble det beslaglagt kr. 65.450 i norsk 

valuta og 10.420 svenske kroner som omregnet utgjør kr. 8.862. Det totale beløp som 

er kommet til rette etter beslaget hos Kjell Alrich Schumann er således kr. 74.312. 

Hos Erling Havnå ble det beslaglagt kr. 77.500 samt 1.755 euro, hvilket omregnet til 

norske kroner utgjør kr. 14.013. Samlet beslag hos Erling Havnå utgjør således kr. 

91.513. 

Fra David Toska er det beslaglagt kr. 13.297 euro, tilsvarende 106.176. Hos Dan 

Pettersen er det beslaglagt kr.8.000. 

Den samlede sum beslaglagte beløp skal komme til fradrag og nettotapet, kr. 

51.465.574 utgjør det beløp If Skadeforsikring har krav på å få erstattet. Retten finner 

det utvilsomt at vilkårene for erstatning er til stede for samtlige 13 domfelte. Idet 

erstatningsplikten springer ut av samme skade, finner retten at de 13 domfelte er 

solidarisk ansvarlige, jfr. skadeerstatningsloven § 5-3. 

For så vidt gjelder spørsmålet om lemping av erstatningsansvar viser retten til 

nedenstående drøftelse. 

Krav om erstatning fra Norsk Kontantservice AS - egenandel 

I forbindelse med forsikringsoppgjøret med If Skadeforsikring måtte Norsk 

Kontantservice AS dekke egenandel stor kr. 50.000. Det er fremsatt krav om at de 

domfelte erstatter dette økonomiske tapet. Idet retten finner at erstatningsvilkårene er 

innfridd tilpliktes de domfelte å betale kr. 50.000 i erstatning til Norsk Kontantservice

AS. Under henvisning til skadeerstatningslovens § 5-3 finner retten at de domfelte 

idømmes solidarisk ansvar for erstatningsbeløpet. 

Krav om erstatning Posten Norge AS - Erling Havnå 

Under henvisning til punkt 16 i påstandsskrivet fra aktoratet er det fremsatt krav om 

at Erling Mathias Havnå dømmes til å betale kr. 644.450 i erstatning til Posten Norge 

AS. Beløpet skriver seg fra reparasjoner av diverse skader påført under ranet kr. 

150.687, erstatning i forbindelse med reparasjon av biler, ødelagt under ranet kr. 

91.170 samt erstatning for ransutbyttet som ikke er kommet til rette, kr. 401.893. 

Retten finner at erstatningsvilkårene er oppfylt, og Erling Mathias Havnå tilpliktes 

derfor å betale erstatning til Posten Norge AS med kr. 644.450. 

Krav om forsørgertapserstatning fra Aslaug Klungland. 

Under henvisning til punkt 17 i aktoratets påstandsskriv er det fremsatt krav om 

erstatning oppad begrenset til kr. 225.000 som følge av det forsørgertap xxxxxxx har 

lidt ved at hennes ektemann Arne Sigve Klungland ble drept under ranet. 

Erstatningskravet er rettet mot de tiltalte med unntak av nr. 12, Xxxxxxx og nr. 13, 

Xxxxxxx , som heller ikke er tiltalt for dødsfølgen. 

Som erstatningsgrunnlag er det vist til skadeerstatningsloven § 3-4, jfr. § 3-1 2. ledd. 

For så vidt gjelder ansvarsgrunnlaget legger retten til grunn at samtlige av de tiltalte 

som kravet er rettet mot var kjent med ransplanene. De var kjent med at ranslaget 

hadde tungt bevæpnede vakter ute på domskirkeplassen samt at det var tung 

bevæpning også blant ranerne inne i NOKAS-lokalet. Samtlige av de ranerne 

erstatningskravet er rettet mot har således med åpne øyne valgt å delta i et ran som 

innebærer at de forsettlig tar kontroll over Stavanger sentrum ved bruk av skarpladde 

automatvåpen på et tidspunkt med stor sivil trafikk, og med overhengende fare for å 

komme i væpnet konfrontasjon med politiet. Det å delta i en ransaksjon med et slikt 

risikopotensiale utgjør i seg selv en grovt uaktsomt handling. Vilkåret for plikt til å 

betale forsørgertapserstatning er simpel uaktsomhet. Erstatningsvilkåret er derfor 

under enhver omstendighet innfridd. Retten finner videre at det foreligger 

årsakssammenheng mellom utvist grov uaktsomhet og det økonomiske tap som har

oppstått. Det vises til at en dødsfølge må ha fremstått som påregnelig og nærliggende 

for samtlige ransdeltakere. 

Retten finner videre bevist at politiførstebetjent Arne Sigve Klunglands ektefelle, 

Aslaug Klungland, vil lide tap som følge av ektemannens bortgang. Forsørgertapet 

det kreves erstatning for er knyttet til arbeid i hjemmet som ble utført av Arne Sigve 

Klungland. Det er fremlagt legeerklæring vedrørende Aslaug Klunglands helse og 

prognose for fremtidig helseutvikling. Kravet er basert på et hjelpebehov satt til to 

timer per uke med timebetaling kr. 150. Retten finner kravet berettiget og kan tiltre 

den økonomiske beregning. Kapitalisert er beløpet satt til kr. 225.000. Retten tar 

kravet til følge. Under henvisning til skadeerstatningslovens § 5-3 nr. 1 finner retten 

at alle de erstatningspliktige må bli solidarisk ansvarlige for beløpet. 

Under henvisning til det ovenstående tilpliktes David Alexander Toska, Kjell Alrich 

Schumann, Erling Mathias Havnå, Metkel Negassie Betew, Ridvan Halimi, Ikmet 

Kodzadziku, Lars Erik Andersen, Alf Henrik Christensen, Dan Pettersen, Johnny 

Thendrup og Thomas Thendrup in solidum å betale forsørgertaperstatning til 

xxxxxxx stort kr. 225.000. 

Krav om oppreisningserstatning fra Klunglands etterlatte 

Som det fremgår av aktoratets påstandsskriv punkt 18 er det på vegne av avdødes 

ektefelle, og avdødes barn, fremsatt krav om oppreisningserstatning. 

Det rettslige grunnlag for plikt til å betale oppreisningserstatning fremgår av 

skadeerstatningslovens § 3-5 2. ledd. Det følger av denne bestemmelse at den som ” 

forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes 

ektefelle, samboer, barn eller foreldre slik oppreisning som nevnt i 1. ledd”. Retten 

finner lovens vilkår innfridd idet de tiltalte som oppreisningskravet er rettet mot grovt 

uaktsomt har forvoldt Arne Sigve Klunglands død. For samtlige ransdeltakere legger 

retten til grunn at de var kjent med ransplanene, bruk av skarpladde automatvåpen og 

håndvåpen samt strategien om å beleire Domkirkeplassen mens ranet pågikk. 

Samtlige var således involvert i et ransopplegg med overhengende risiko for at det 

skulle oppstå skuddveksling med politiet i Stavanger sentrum og på et tidspunkt med

stor sivil trafikk. Det er bare rene tilfeldigheter som har ledet til at den risikoatferden 

ikke medførte at flere liv gikk tapt. Samtlige ranere har således utvist særdeles 

graverende avvik fra det som er en forsvarlig handling, og lovens erstatningsvilkår, 

grov uaktsomhet, er med det innfridd. Det foreligger påregnelig årsakssammenheng 

mellom utvist grov uaktsomhet og dødsfølgen. 

Retten finner i overensstemmelse med skadeerstatningslovens § 3-5 1. ledd at det bør 

ytes oppreisningserstatning for den ”voldte tort og smerte” som drapet av 

politiførstebetjent Arne Sigve Klungland har påført de pårørende. Ved utmåling av 

erstatningen legger retten vekt på at Klungland ble skutt og drept under utførelse av 

tjenesteoppdrag. Han var alene i bilen og hans våpen var uladd da han på kort hold 

ble beskutt av raneren som holdt vakt i Kongsgata. Klungland utgjorde ingen konkret 

trussel mot raneren som åpnet ild. Det er på det rene at Klungland ble utsatt for 

målrettet beskytning. Som følge av dette sat xxxxxxx t han bilen, og rygget mens 

ildgivningen fra raneren fortsatte, hvor av ett av skuddene traff Klungland i hodet 

med den følge at døden inntrådte momentant. 

Både for samfunnet og for de etterlatte inntrer det et særlig sterkt element av 

krenkelse når en organisert kriminell gruppe, under væpnet beleiring av et bysentrum, 

skyter og dreper en politimann som utfører sin tjenesteplikt. 

For de etterlatte vil det uopprettelige tapet og savnet av en god ektefelle og far utgjøre 

det helt dominerende element. Men også for de etterlatte vil det føles ekstra 

krenkende at drapet skjedde da Klungland som polititjenestemann, i arbeid for å 

ivareta vitale samfunnsinteresser, ble offer for kynisk bruk av våpenmakt. 

Etter en samlet vurdering av de ovennevnte forhold finner retten at det bør ytes en 

oppreisningserstatning noe ut over foreliggende normering. Erstatning til avdødes 

ektefelle, xxxxxxx kan etter dette settes til kr. 250.000, og til hver av barna, xxxxxxx 

, kr. 150.000. 

Under henvisning til det ovenstående tilpliktes David Alexander Toska, Kjell Alrich 

Schumann, Erling Mathias Havnå, Metkel Negassie Betew, Ridvan Halimi, Ikmet 

Kodzadziku, Lars Erik Andersen, Alf Henrik Christensen, Dan Pettersen, Johnny

Thendrup og Thomas Thendrup in solidum å betale oppreisningserstatning til 

xxxxxxx stort kr. 250.000 og til hver av barna, xxxxxxx , stor kr. 150.000. 

Krav om oppreisningserstatning fra de NOKAS-ansatte 

Under henvisning til punkt 19 i aktoratets påstand er det fremsatt krav om 

oppreisningserstatning fra i alt 38 NOKAS-ansatte, alle med et erstatningskrav oppad 

begrenset til kr. 250.000. Retten legger til grunn at det skal foretas en individuell 

behandling av hver enkelt av de 38 kravene som er fremmet. Det må således foretas 

en særskilt vurdering for hver enkelt vedrørende erstatningsvilkårene samt utmåling 

av erstatningens størrelse. Det er på det rene at de NOKAS-ansatte som har fremmet 

erstatningskrav befant seg i ulike posisjoner da ranshandlingen pågikk. Fire ansatte 

var i underetasjen der ranerne trengte seg inn ved å skyte seg gjennom vinduet. Andre 

var i etasjene over, i første, andre, tredje og fjerde etasje. Atter andre var på vei inn 

personalinngangen i bygningen. Noen av de ansatte hadde ikke nådd frem til 

bygningen, men befant seg på Domkirkeplassen. En av personene som har fremmet 

erstatningskrav var på vei til arbeid, og kjørte direkte til politistasjonen da hun ble 

varslet om ranet. Videre viser retten til at de ansatte som har fremmet erstatningskrav 

i ulik grad er helsemessig rammet av hendelsen. 

Det følger av straffeprosesslovens § 428 at retten på ethvert trinn kan nekte at et 

erstatningskrav forfølges under hovedforhandlingen dersom det vil være til vesentlig 

ulempe. Denne bestemmelsen gir retten adgang til å nekte et krav fremmet i de 

tilfeller behandlingen av saken ikke har gitt det nødvendige grunnlag for å pådømme 

erstatningskravet. Selv om det er fremlagt omfattende skriftlig dokumentasjon, blant 

annet i form av en meget grundig sakkyndig uttalelse avgitt av professor Roald A. 

Bjørklund, finner retten at det ikke er gitt en tilstrekkelig individuell vurdering av de 

juridiske og faktiske spørsmål som oppstår som følge av de NOKAS-ansattes ulike 

posisjoner under gjennomføringen av ranet og ulike helsemessige reaksjoner på 

ranshandlingen. En står her ovenfor kompliserte juridiske spørsmål der behandlingen 

av nærværende straffesak på langt nær har gitt tilstrekkelig grunnlag for å pådømme 

de borgerlige rettskrav. Under henvisning til straffeprosesslovens § 428 er retten 

derfor kommet til at erstatningskravene ikke kan pådømmes på bakgrunn av det som 

fremkom under hovedforhandlingen, da dette vil være til vesentlig ulempe. Dette med

unntak av erstatningskravene som er fremsatt av de fire NOKAS-ansatte som befant 

seg i underetasjen da ranshandlingen ble iverksatt. For disses vedkommende finner 

retten det er grunnlag for å behandle erstatningskravet. Av betydning i denne 

sammenheng vises det blant annet til at retten har mottatt vitneforklaring fra to av 

dem, xxxxxxx og xxxxxxx . 

I tillegg til xxxxxxx og xxxxxxx var også xxxxxxx og xxxxxxx til stede da 

ranerne ankom ca. kl. 08.00. På vesentlige punkter er deres observasjoner og 

opplevelser identiske. De så et stort antall sortkledde bevæpnede menn med ranshetter 

som plutselig inntok gårdsplassen utenfor vinduet. Mennene rettet geværmunningene 

mot de som befant seg inne i lokalet, og flere observerte anslag mot vinduet der det 

ble brukt både slegge og rambukk. xxxxxxx observerte at det som følge av slagene 

falt glasskår ned på gulvet. I panikk rømte de fra underetasjen og opp i bygningen. 

Noen tok seg ut av lokalet og ble der vitne til skuddvekslingen på Domkirkeplassen. 

xxxxxxx har forklart til den sakkyndige at hun opplevde akutte panikkreaksjoner 

flere ganger under ranshendelsen. xxxxxxx har forklart at hun følte hun fikk 

fullstendig panikk og redsel for å bli skutt av ranerne. Reidun xxxxxxx erindrer 

opplevelsen i form av voldsomme lydinntrykk. Hun rømte livredd opp i femte etasje 

og oppholdt seg der frem til ranet var over. 

I ettertid har alle fire vært sterkt preget av hendelsen. Reaksjoner som økt vaktsomhet, 

skvettenhet og repeterende tanker fra hendelsen er vanlige funn fra den sakkyndiges 

side. Likeså er flere plaget av dårlig søvn, irritabilitet, redusert konsentrasjon, 

redusert initiativ samt varhet for sterke og plutselige lyder. 

I henhold til den sakkyndige rapport har både xxxxxxx , xxxxxxx , xxxxxxx og 

xxxxxxx fått diagnosen F 43.1 Posttraumatisk stresslidelse. 

Vilkårene for oppreisningserstatning fremgår av skadeerstatningslovens § 3-5 1. ledd. 

Retten finner erstatningsvilkårene innfridd idet ransdeltakerne forsettlig har påført de 

fire NOKAS-ansatte psykisk skade samt tilføyd krenking i form av å utsette dem for 

ransanslaget. Den forsettlige atferd fra ranernes side som påførte de ansatte skade og 

krenkelse utgjør en sentral og påregnelig del av ransaktiviteten. Dette medfører at alle 

de tiltalte, også medvirkerne Xxxxxxx og Xxxxxxx, må bli erstatningsansvarlige.

Idet ansvaret springer ut av samme skadegjørende handling finner retten at samtlige 

blir solidarisk ansvarlige, jfr. skadeerstatningsloven § 5-3 nr. 1. 

Ved utmålingen av erstatningsbeløpene legger retten vekt på ranshandlingens grovhet 

og de psykiske belastninger og skader dette har påført de NOKAS-ansatte. 

Sammenholdt med foreliggende rettspraksis finner retten at oppreisningsbeløpet til 

hver av de fire ansatte kan settes til kr. 80.000. Retten kan ikke se at det foreligger 

individuelle utmålingsmomenter av slik betydning at det kan gi grunnlag for 

idømmelse av ulike erstatningsbeløp. 

Under henvisning til det ovenstående tilpliktes samtlige tiltalte in solidum å betale kr. 

80.000 i oppreisningserstatning til xxxxxxx xxxxxxx , xxxxxxx , xxxxxxx og 

Reidun xxxxxxx . 

Krav om oppreisningserstatning fra politibetjent Xxxxxxx 

Det fremgår av punkt 19 i aktoratets påstand at det på vegne av politibetjent Xxxxxxx 

er fremsatt krav om oppreisningserstatning oppad begrenset til kr. 100.000. Retten 

legger til grunn at de to ranerne som sto vakt ved Maria kirkeruinene med sine 

automatvåpen avfyrte skudd i retning Laugmannsgata og Kirkegata. Retten legger 

videre til grunn at det ved en anledning målrettet ble skutt mot politibetjent Xxxxxxx . 

Det vises til kulehullet i vindusglasset på den delen av Hennes & Mauritz-bygget som 

vender mot NOKAS-bygget. Skyteepisoden er nærmere beskrevet innledningsvis i 

dommen. I vitneforklaringen opplyste politibetjent Xxxxxxx at han i ettertid har 

opplevd hendelsen som en mental belastning. Han har opplyst at han ble skutt på og 

dermed også forsøkt drept. Han har vært hos psykolog til samtale fire eller fem 

ganger og har periodevis hatt pulsproblemer og søvnproblemer etter skyteepisoden. 

Retten finner etter dette at raneren som skjøt mot politibetjent Xxxxxxx forsettlig har 

voldt psykisk skade og at vilkårene for erstatningsplikt i henhold til 

skadeerstatningsloven § 3-5 a er innfridd, jfr. dommen inntatt i RG 2003 side 576. 

Det foreligger solidarisk ansvar for alle de tiltalte idet ransanslaget må anses som en 

og samme skadegjørende handling, jfr. skadeerstatningslovens § 5-3 nr. 1.

Ved utmåling av oppreisningserstatningen legger retten vekt på politibetjent Xxxxxxx 

s opplysning om at han som følge av beskytningen ble påført et traume av begrenset 

omfang. Retten ser hen til at det inngår i politiets utøvelse av yrkesaktivitet å gripe 

inn i farlige og risikofylte situasjoner. Polititjenestemannen vil gjennom utdanning og 

yrkeserfaring også være mentalt forberedt på slike situasjoner. Videre ses det hen til 

at det i etterkant iverksettes nødvendige tiltak i form av debrifing, kollegastøtte og 

eventuelt medisinsk faglig hjelp. De mentale belastninger polititjenestemenn utsettes 

for vil i de fleste tilfeller bli godt ivaretatt gjennom det ovennevnte hjelpe- og 

støtteapparat. Det synes også å være tilfelle for de andre polititjenestemenn som fikk 

befatning med NOKAS-ranet, og også de polititjenestemenn som ble beskutt under 

gjennomføringen av ranet mot Postens Brevsenter. Etter en samlet vurdering av 

omstendighetene omkring skyteepisoden samt omfanget av det mentale traumet 

politibetjent Xxxxxxx ble utsatt for fastsettes oppreisningserstatningen til kr. 30.000. 

Krav om oppreisningserstatning fra de ansatte i Postens Brevsenter 

Under henvisning til punkt 20 i aktoratets påstand legger retten til grunn at følgende 

ansatte i Postens Brevsenter har fremsatt krav om oppreisningserstatning: Xxxxxxx , 

Xxxxxxx , Xxxxxxx og Xxxxxxx . De har alle krevd erstatning oppad begrenset til 

kr. 250.000. Retten legger til grunn at alle fire var på jobb da Postens Brevsenter ble 

ranet om kvelden 27.10.2003. 

Retten legger til grunn at førstepostbetjent Xxxxxxx var i arbeid i første etasje på 

brevsenteret da ranet skjedde. Han ble av ranerne truet til å legge seg ned på gulvet og 

ble dyttet i ryggen med et automatgevær da han skulle legge seg ned. Han ble også 

slått med en geværkolbe i låret. Da han lå nede ble det løsnet flere skuddsalver i 

lokalet. Under et opphold i skytingen klarte han å reise seg opp og springe mot 

utgangen. På vei mot utgangen oppdaget han at denne var blokkert, og han hørte en 

raner rope ”Stanna eller jag skjuter”. Xxxxxxx forklarte i retten at han da fikk 

panikk og kastet seg inn første dør som var inn til toalettet. Han ble værende der frem 

til politiet en tid senere hentet ham ut. 

Førstepostbetjent Xxxxxxx opplyste i hovedforhandlingen at han i ettertid har slitt 

med sterke reaksjoner i form av varhet for sterke lyder, smell eller dunk. Han har blitt

mer distré, har konsentrasjonsvansker og opplever dårlig korttidsminne. Private 

gjøremål tar lenger tid enn før. Han er langt mindre tålmodig og mer irritabel, både 

privat og i arbeidssituasjon. Han opplever sin livskvalitet som betydelig redusert. 

Xxxxxxx er ansatt som produksjonsleder ved brevsenteret og var i arbeid på 

Verdiavdelingen da ranet inntraff. Hun var i ferd med å avslutte for kvelden da 

ranerne slo seg gjennom vinduet til Verdiavdelingen. Xxxxxxx løp da ut i 

produksjonslokalet. Hennes datter Xxxxxxx var på denne tiden tilsatt som 

tilkallingsvikar ved brevsenteret. Xxxxxxx hørte sin datter rope om hjelp. Hun 

observerte at ranerne var bevæpnet, og ble livredd for at datteren ville bli skutt. For å 

komme datteren til unnsetning løp hun mot nødutgangsdøren, men ble der møtt av 

datteren som av en raner ble dyttet inn i produksjonslokalet med et gevær stikkende i 

ryggen. Både hun og datteren ble kommandert til å legge seg på gulvet. De to klarte 

etter litt å ta seg inn på et kontor og ble liggende der til ranet var over. 

Produksjonsleder Xxxxxxx forklarte at hun etter ranet har hatt søvnproblemer og 

mareritt. Et gjentagende mareritt er at hennes datter blir skutt under ranshandlingen. 

Xxxxxxx har økt varhet for skarpe lyder som smell og dunk idet dette får henne til å 

gjenoppleve ranshandlingen. En ekstra påkjenning for Xxxxxxx er at hennes datter 

etter ranet ikke har klart å fortsette sin utdannelse. Dette har skapt usikkerhet for 

datterens fremtid og er til stor bekymring for Xxxxxxx som mor. Hun har en 

opplevelse av klart redusert livskvalitet etter ranshandlingen. 

Xxxxxxx har fremsatt krav om erstatning ved skriv datert 07.11.2005. Fra skrivet 

siteres følgende: 

”Jeg var tilsatt som tilkallingsvikar på brevsenteret i Oslo, Verdiavdelingen. 

Da ranet skjedde var jeg på jobb. Jeg holdt på avslutte for kvelden og ventet 

på at mamma skulle gjøre seg ferdig slik at vi kunne dra hjem. 

Jeg og to andre prøvde å rømme ut av avdelingen via nødutgangsdøren, der 

jeg ble sat xxxxxxx t av en av ranerne som kommanderte meg inn i 

produksjonslokalet igjen. 

Jeg ble dyttet med geværet i ryggen og tenkte at nå blir jeg skutt, jeg fikk 

panikk og ropte; mamma, hjelp. 

Mamma kom springende fra den andre siden av lokalet. Vi ble kommandert 

ned på gulvet. Først la vi oss ned men så tok mamma tak i meg og dro meg

inn på et kontor og dyttet meg under et kontorbord. Der ble vi liggende til 

ranerne hadde dratt. 

Etter dette fikk jeg søvnproblemer noe som førte til at jeg fikk problemer med 

skolegang og sluttet derfor på Vestby videregående skole. Jeg har i ettertid 

ikke klart å gjenoppta utdannelsen, noe som gjør framtiden min usikker i 

forhold til utdanning og jobb. Jeg reagerer sterkt på smell/dunk lyder og blir 

også skremt av folk som kommer løpende mot meg for det bringer tilbake 

minner fra ransdagen.” 

Xxxxxxx avga ikke forklaring i retten. Men på bakgrunn av forklaringen til Xxxxxxx 

, samt de øvrige forklaringene fra de ansatte ved Postens Brevsenter, finner retten å 

kunne legge til grunn den forklaring som fremgår av brevet fra Xxxxxxx datert 

07.11.2003. 

Xxxxxxx er ansatt som førstepostbetjent ved Postens Brevsenter, Verdiavdelingen. 

Han var på jobb da ranet skjedde. Etter at ranerne hadde tatt seg inn i 

Verdiavdelingen ble han slått, brillene ble knust og han ble tilfiket og lugget. Ranerne 

dyttet han rundt i lokalet med maskinpistol i ryggen idet de kommanderte ham til å 

vise hvor pengene var oppbevart. Han ble gjentatte ganger truet med at han ville bli 

skutt hvis han ikke opplyste hvor pengene var. Xxxxxxx forklarte under 

hovedforhandlingen at han var sikker på at ranerne ville skyte ham siden det i 

Verdiavdelingen ikke var penger å fremskaffe. 

Xxxxxxx har vært sykmeldt fra 12.05.2005 og var fremdeles sykmeldt da han avga 

forklaring i retten den 15.11.2005. Han har opplevd store traumer, sosial angst, 

depresjon og sågar følt dødsangst etter ranshendelsen. I likhet med de øvrige som ble 

utsatt for ranet mot brevsenteret har han slitt med søvnproblemer, mareritt og 

konsentrasjonsvansker. Det forhold at han er blitt mer irritabel og tåler mye mindre 

enn før, har skapt store problemer for ham i dagliglivet. Totalt sett opplever han 

livskvaliteten som betraktelig redusert. Som følge av de mentale problemer som har 

oppstått etter ranshendelsen har han fått utskrevet medikamenter og går jevnlig til 

lege og psykolog for behandling. 

Under henvisning til det ovenstående finner retten det klart at vilkårene for 

oppreisningserstatning i skadeerstatningslovens § 3-5 er innfridd. De ansatte ved 

Postens Brevsenter som har fremsatt krav om erstatning er påført psykisk skade i 

henhold til vilkåret i § 3-5 bokstav a samt tilført krenking i henhold til vilkåret i § 3-5

okstav b. Retten finner, under henvisning til den skade og krenkelse, de fornærmede 

er påført ved ranshandlingen, sammenholdt med den forholdsvis restriktive 

rettspraksis relatert til utmåling av oppreisningserstatning, at erstatningen til hver av 

de fornærmede kan settes til kr. 80.000. Erling Mathias Havnå dømmes således til å 

betale oppreisningserstatning med kr. 80.000 til Xxxxxxx , Xxxxxxx , Xxxxxxx og 

Xxxxxxx . 

Lemping 

Fra forsvarernes side, og spesielt fra advokat Kjærvik på vegne av Xxxxxxx , er det 

ble anført at erstatningskravet bør lempes under henvisning til bestemmelsen i 

skadeerstatningsloven § 5-2. I henhold til denne bestemmelsen kan 

erstatningsansvaret lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den 

ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og 

forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker 

urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er 

rimelig at den skadelidte selv helt eller delvis bærer skaden. 

Ved vurderingen av lempingskravet viser retten til utgangspunktet i 

skadeerstatningsretten som er at skadelidte har krav på full erstatning av skaden. 

Lempingsregelen som gir adgang til å redusere skadevolders erstatningsplikt er en 

klar unntaksbestemmelse, en sikkerhetsventil som kommer til anvendelse når fullt 

erstatningsansvar virker urimelig tyngende eller når det er rimelig at den skadelidte 

helt eller delvis selv bærer skaden. Det er således tale om en sikkerhetsventil mot 

urimelige resultat. Retten kan ikke se at det er grunnlag for lemping av 

erstatningsansvaret som springer ut av NOKAS-saken og heller ikke av ansvaret som 

springer ut av ranet av Postens Brevsenter. Det vises til at NOKAS-ranet er 

Norgeshistoriens største ran, et utbytte på ca. kr. 57 millioner, der de involverte bare i 

liten grad har vært villig til å forklare hvor ransutbyttet har tatt veien. Dette forhold 

sammen med ranshandlingens omfang og grovhet, tilsier at det ikke er grunnlag for å 

benytte den sikkerhetsventil som lempingsbestemmelsen innebærer. Selv om 

erstatningskravet rammer den enkelte hardt kan retten etter en totalvurdering ikke se 

at det er urimelig at de som finnes skyldige i så alvorlige ranshandlinger må betale 

erstatning til de fornærmede fullt ut og som solidarisk ansvarlige.

4.5 Inndragning 

I henhold til punkt 21 i aktoratets påstand er det fremsatt krav mot David Alexander 

Toska om inndragning av beslaglagte våpen, våpentilbehør, ammunisjon og diverse 

ransutstyr (jfr. beslag BB1-4, BC1-6, BE og BL). Som grunnlag er det påberopt 

straffelovens § 35 1. ledd jfr. § 36 1. ledd og § 37d 1. ledd. 

Retten legger til grunn at inndragningskravet gjelder våpen, våpentilbehør, 

ammunisjon og diverse ustyr knyttet til ranet. Retten finner at lovens vilkår er 

innfridd og tar inndragningskravet til fordel for statskassen til følge. 

Under henvisning til aktoratets påstand punkt 22 er det videre fremmet krav om 

inndragning mot David Alexander Toska for pengebeløp, euro 13.297. Inndragningen 

skjer til fordel for If Skadeforsikring. Som grunnlag er påberopt straffelovens § 34 1. 

ledd jfr. § 37d 2. ledd. Retten legger til grunn at beløpet utgjør en del av ransutbyttet 

og at det kan inndras til fordel for If Skadeforsikring idet lovens vilkår er innfridd. If 

Skadeforsikring har som assurandør dekket tap og skade påført NOKAS ved 

ransanslaget. 

Under henvisning til punkt 23 i aktoratets påstand fremmes det krav om inndragning 

av penger som Kjell Alrich Schumann var i besittelse av ved pågripelsen. Beløpet 

som kreves inndratt er NOK 65.450 og SEK 10.420. Beløpene kreves inndratt til 

fordel for If Skadeforsikring. Som grunnlag for inndragningskravet er det vist til 

straffelovens § 34 1. ledd jfr. § 37d 2. ledd. Retten finner at pengene utgjør en del av 

ransutbyttet og at lovens vilkår er til stede slik at inndragningskravet til fordel for If 

Skadeforsikring tas til følge. 

Under henvisning til punkt 24 i aktoratets påstand er det fremmet krav om 

inndragning av ett stykk taktelt beslaglagt hos Kjell Alrich Schumann. Retten legger 

til grunn at takteltet er kjøpt for penger som stammer fra NOKAS-ranet. Idet retten 

finner at lovens vilkår er til stede inndras takteltet til fordel for statskassen. 

Under henvisning til punkt 25 i aktoratets påstand er det fremsatt krav om

pengeinndragning mot Erling Mathias Havnå. NOK 65.450 og euro 1.755 kreves 

inndratt til fordel for If Skadeforsikring. Som grunnlag er det vist til straffelovens § 

34 1. ledd jfr. § 37d 2. ledd. Retten legger til grunn at beløpene er utbytte etter 

NOKAS-ranet og inndragningskravet tas til følge idet retten finner at lovens vilkår er 

innfridd. 

Under henvisning til aktoratets påstand punkt nr. 26 er det fremsatt krav om 

inndragning av kr. 8.000 fra Dan Pettersen til fordel for If Skadeforsikring. Som 

grunnlag er det vist til straffelovens § 34 1. ledd jfr. § 37d 2. ledd. Retten legger til 

grunn at beløpet er utbytte fra NOKAS-ranet. Inndragningskravet tas til følge idet 

retten finner at lovens vilkår er innfridd. 

Under henvisning til punkt 27 i aktoratets påstandsskriv er det fremsatt krav om 

inndragning av Volkswagen Golf med registreringsnummer Xxxxxxx tilhørende Dan 

Pettersen. Som grunnlag er det vist til straffelovens § 34 2. ledd jfr. § 37d 1. ledd. 

Retten legger til grunn at Dan Pettersen betalte bilen med penger fra utbyttet etter 

NOKAS-ranet. Retten finner at lovens vilkår er til stede og bilen inndras til fordel for 

statskassen. 

Dommen er enstemmig.

5 SLUTNING 

D o m s s l u t n i n g: 

1. David Alexander Toska, født 18.09.1975, dømmes for en overtredelse av 

straffelovens § 268 2. og 3. ledd jfr. § 267 1. og 3. ledd jfr. § 60a 

sammenholdt med § 64 1. ledd jfr. Oslo tingretts dom av 03.10.2005 og 

Oslo tingretts dom av 01.03.2006 til en straff av fengsel i 19 - nitten - år. 

Han tilkommer fradrag for utholdt varetektsfengsel med til sammen 1.036 

- ettusenogtrettiseks - dager, jfr. straffelovens § 60. 

2. Kjell Alrich Schumann, født 08.04.1966, dømmes for en overtredelse av 

straffelovens § 268 2. og 3. ledd jfr. § 267 1. og 3. ledd jfr. § 60a til 

forvaring med en tidsramme på 16 - seksten - år og en minstetid på 10 - ti 

- år, jfr. straffelovens § 39c nr. 1 jfr. § 39e 1. og 2. ledd. I tidsrammen og 

minstetiden fragår 916 - nihundreogseksten - dager for utholdt 

varetektsfengsel, jfr. straffelovens § 60. 

3. Erling Mathias Havnå, født 02.11.1957, dømmes for en overtredelse av 

straffelovens § 268 2. og 3. ledd jfr. § 267 1. og 3. ledd jfr. § 60a og for en 

overtredelse av straffelovens § 268 2. ledd jfr. § 267, 1. og 3. ledd jfr. § 

60a, alt sammenholdt med straffelovens § 62 1. ledd til en straff av fengsel 

i 17 - sytten - år. Til fradrag i straffen går ut utholdt varetektsfengsel med 

652 - sekshundreogfemtito - dager, jfr. straffelovens § 60. 

4. Metkel Negassie Betew, født 24.08.1978, dømmes for en overtredelse av 




minstetiden fragår 754 - syvhundreogfemtifire - dager for utholdt 


5. Ridvan Halimi, født 11.05.1979, dømmes for en overtredelse av 




minstetiden fragår 345 - trehundreogførtifem - dager for utholdt 


6. Ikmet Kodzadziku, født 20.05.1980, dømmes for en overtredelse av 

straffelovens § 268 2. og 3. ledd jfr. § 267 1. og 3. ledd jfr. § 60a til en 

straff av fengsel i 15 - femten - år. Til fradrag i straffen går 789 - 

syvhundreogåttini - dager for utholdt varetektsfengsel. 

7. Lars-Erik Andersen, født 17.09.1976, dømmes for en overtredelse av 

straffelovens § 268 2. og 3. ledd jfr. § 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a, 

sammenholdt med § 64 1. ledd jfr. Asker- og Bærum tingretts dom av 

28.05.2004 og Oslo tingretts dom av 09.05.2005, til en straff av fengsel i

15 - femten - år. Til fradrag i straffen går 524 - femhundreogtjuefire - 

dager for utholdt varetektsfengsel, jfr. straffelovens § 60. 

8. Alf Henrik Christensen, født 11.03.1962, dømmes for en overtredelse av 


straff av fengsel i 13 - tretten - år. Han tilkommer fradrag for utholdt 

varetektsfengsel med 617 - sekshundreogsytten - dager, jfr. straffelovens § 

60. 

9. Dan Pettersen, født 04.06.1975, dømmes for en overtredelse av 


straff av fengsel i 15 - femten - år. I straffen tilkommer han fradrag for 

utholdt varetektsfengsel med til sammen 484 - firehundreogåttifire - 

dager, jfr. straffelovens § 60. 

10. Johnny Thendrup, født 12.01.1965, dømmes for en overtredelse av 


straff av fengsel i 13 - tretten - år. Han tilkommer fradrag for utholdt 

varetektsfengsel med til sammen 317 - trehundreogsytten - dager, jfr. 

straffelovens § 60. 

11. Thomas Thendrup, født 04.01.1971, dømmes for en overtredelse av 

straffelovens § 268 2. og 3. ledd jfr. § 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a til 

forvaring med en tidsramme på 16 år og en minstetid på 10 - ti - år, jfr. 

straffelovens § 39c nr. 1 jfr. § 39e 1. og 2. ledd. I tidsrammen og 

minstetiden fragår 332 - trehundreogtrettito - dager for utholdt 


12. Xxxxxxx , født 01.03.1979, dømmes for en overtredelse av straffelovens § 

268 2. ledd jfr. § 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a til en straff av fengsel i 4 - 

fire - år. I straffen fragår til sammen 12 - tolv - dager for utholdt 


13. Xxxxxxx , født 30.09.1948, dømmes for en overtredelse av straffelovens § 

268 2. ledd jfr. § 267, 1. og 3. ledd jfr. § 60a til en straff av fengsel i 6 - 

seks - år. I straffen fragår 577 - femhundreogsyttisju - dager for utholdt 


14. David Alexander Toska, født 18.09.1975, Kjell Alrich Schumann, født 

08.04.1966, Erling Mathias Havnå, født 02.11.1957, Metkel Negassie 

Betew, født 24.08.1978, Ridvan Halimi, født 11.05.1979, Ikmet 

Kodzadziku, født 20.05.1980, Lars-Erik Andersen, født 17.09.1976, Alf 

Henrik Christensen, født 11.03.1962, Dan Pettersen, født 04.06.1975, 

Johnny Thendrup, født 12.01.1965, Thomas Thendrup, født 04.01.1971, 

Xxxxxxx , født 01.03.1979 og Xxxxxxx , født 30.09.1948 dømmes in 

solidum til å betale erstatning til If Skadeforsikring med til sammen kr. 

51.465.574 - kronerfemtimillionerfirehundreogsekstifemtusenfemhundreogsyttifire 

-. 


08.04.1966, Erling Mathias Havnå, født 02.11.1957, Metkel Negassie






solidum til å betale erstatning til Norsk Kontantservice AS (NOKAS) med 

kr. 50.000 - kronerfemtitusen -. 

16. Erling Mathias Havnå, født 02.11.1957, dømmes til å betale erstatning til 

Posten Norge AS med kr. 644.450 - 

sekshundreogførtifiretusenfirehundreog-femti -. 






Johnny Thendrup, født 12.01.1965 og Thomas Thendrup, født 04.01.1971 

dømmes in solidum til å betale forsørgertapserstatning til fordel for 

xxxxxxx med kr. 225.000 - kronertohundreogtjuefemtusen -. 






Johnny Thendrup, født 12.01.1965 og Thomas Thendrup, født 04.01.1971 

dømmes in solidum til å betale oppreisningserstatning til fordel for: 

- xxxxxxx med kr. 250.000 - kronertohundreogfemtitusen -. 

- Kjetil Klungland med kr. 150.000 - etthundreogfemtitusen -. 

- Renate Klungland med kr. 150.000 - etthundreogfemtitusen -. 








solidum til å betale oppreisningserstatning til fordel for: 

- xxxxxxx med kr. 80.000 - kroneråttitusen -. 

- Marit Giertsen xxxxxxx med kr. 80.000 - kroneråttitusen -. 

- Reidun xxxxxxx med kr. 80.000 - kroneråttitusen -. 

- xxxxxxx med kr. 80.000 - kroneråttitusen - 

og til 

- Politibetjent Xxxxxxx med kr. 30.000 - kronertrettitusen-. 

20. Erling Mathias Havnå, født 02.11.1957, dømmes til å betale 

oppreisningserstatning til fordel for: 

- Xxxxxxx med kr. 80.000 - kroneråttitusen -.

- Xxxxxxx med kr. 80.000 - kroneråttitusen -. 



21. David Alexander Toska, født 18.09.1975, dømmes til å tåle inndragning 

av beslaglagte våpen, våpentilbehør, ammunisjon og diverse ransutstyr, 

jfr. straffelovens §§ 35 1. ledd jfr. 36 1. ledd og 37d 1. ledd. 

22. David Alexander Toska, født 18.09.1975, dømmes til å tåle inndragning 

av Euro 13.297 - eurotrettentusentohundreognittisju - til fordel for If 

Skadeforsikring, jfr. straffelovens § 34 1. ledd jfr. § 37d 2. ledd. 

23. Kjell Alrich Schumann, født 08.04.1966, dømmes til å tåle inndragning av 

kr. 65.450 - kronersekstifemtusenfirehundreogfemti - og SEK 10.420 - 

svenskekronertitusen-firehundreogtjue - til fordel for If Skadeforsikring, 

jfr. straffelovens § 34 1. ledd jfr. § 37d 2. ledd. 

24. Kjell Alrich Schumann, født 08.04.1966, dømmes til å tåle inndragning av 

1 - ett - stykk taktelt til fordel for statskassen, jfr. straffelovens § 34 2. ledd 

jfr. § 37d 1. ledd. 

25. Erling Mathias Havnå, født 02.11.1957, dømmes til å tåle inndragning av 

kr. 65.450 - kronersekstifemtusenfirehundreogfemti - og Euro 1.755 - 

euroettusensjuhundre-ogfemtifem - til fordel for If Skadeforsikring, jfr. 

straffelovens § 34 1. ledd jfr. § 37d 2. ledd. 

26. Dan Pettersen, født 04.06.1975, dømmes til å tåle inndragning av kr. 

8.000 - kroneråttetusen - til fordel for If Skadeforsikring, jfr. straffelovens 

§ 34 1. ledd jfr. § 37d 2. ledd. 

27. Dan Pettersen, født 04.06.1975, dømmes til å tåle inndragning av 1 - en - 

VW Golf med registreringsnummer DJ 43256 til fordel for statskassen jfr. 

straffelovens § 34 2. ledd jfr. § 37d 1. ledd. 

De idømte erstatningsbeløp forfaller alle til betaling innen 14 - fjorten - dager 

fra dommens forkynnelse. 

***

Grunnet sakens betydelige omfang har det ikke vært mulig å avsi dommen 

overensstemmende med 3-dagers fristen, jfr. straffeprosesslovens § 42 siste ledd. 

Retten hevet. 

Helge Bjørnestad Thor Henning Auestad 

Karl Henrik Bryne Berit Hamre 

Fett 

Aud Isaachsen Willoch

Nokas-dommen - NRK

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template ?