Helhetsansvaret er et politisk og faglig, ikke blot et organisatorisk ...

nordicwelfare.org

Helhetsansvaret er et politisk og faglig, ikke blot et organisatorisk ...

KOLUMN

På alle de fagsektorene jeg har arbeidet politisk

er det en gjenganger: Hvordan få til et bedre

helhetsperspektiv.

Mitt første møte med dette var da jeg som

25 åring ble med i en utredning om norsk

samferdsel. Mitt enkle, private mandat i utvalget

var hvorledes man kunne begrense

miljøulempene ved samferdselen. Men de erfarne

medlemmer i utvalget diskuterte mobilitet,

tilgjengelighet, tidspålitelighet, akseltrykk

og konkurranseevne for norsk industri,

sub optimaliseringer som følge av tilskuddsordninger

og problemer med kryssubsidiering.

For meg var alt sammen nye problemer.

Eksistensen av meget innflytelsesrike, men

lite synlige næringsorganisasjoner og personalorganisasjoner

var også ny viten for meg.

Det samme gjaldt de tykke veggene som eksisterte

mellom sektorene vei, bane, fly og skip.

Senere møtte jeg det samme fenomen i ungdomspolitikken

og i kommunalpolitikken og

andre politikkområder jeg fulgte. Felles for ledende

personer i politikk og forvaltning var at

de hadde et fokus på omorganisering for å få

366 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 20, 2003 ( 5 )

BERNT BULL

Helhetsansvaret er et politisk og faglig,

ikke blot et organisatorisk, spørsmål

til et bedre helhetsperspektiv. Jeg aksepterte

vel også nokså ureflektert at det var det som

skulle til: Å organisere det hele slik at så mange

aktører som mulig så helheten.

Det å finne en organisasjonsform som sikrer

en politikk som ser helheten er sentralt på

alle områder. Løsninger som prøver å ringe

alle nivåer inn i et helhetssyn møtte jeg først

på 1980-tallet da vi behandlet reformer i

kommunalforvaltningen i Norge. Jeg hørte

mange ordførere som beklaget seg over ”det

snevre sektorperspektivet” hos det alminnelige

kommunestyremedlem.

Og da jeg sluttet i politikken og begynte i

en paraplyorganisasjon på rusfeltet så var selvfølgelig

diskusjonen der også. ”Man må se

helheten i problemetog organisere seg slik

at vi oppnår helheten.” Løsningen var å omorganisere

statens rusforvaltning.

Men også denne inngår i en større helhet.

Og hvilken helhet? Helsehelheten eller den

sosialfaglige helhet? Eller den nasjonaløkonomiske

helhet?


Hvorfor er det strid og debatt?

I argumentasjonen for administrative ”helhetsreformer

ligger det gjerne en litt uklar insinuasjon

om at sektorperspektivet er uriktig,

eller feil, og at hadde alle tilegnet seg helheten

ville det ikke vært noen strid, det hele ville

vært harmonisk.

30 år etter min debut i samferdselspolitikken

er jeg kommet til at det ikke bare dreier

seg om formidling av innsikt. Selvfølgelig finnes

mange faglige gevinster å hente ved å få

mer kunnskap gjennom et bredere fagperspektiv.

(Jfr svakheten ved faglig avstand

mellom behandling og primærforebygging)

Men helhet dreier seg først og fremst om ledernes

ansvar for å oppsummere og avbalansere

ulike hensyn. Man gjør ikke den oppgaven

lettere eller bedre for lederen ved å forsøke

å dytte alle aktører inn i lederens rolle. Dette

er tydelig på en så altomfattende arena som

kommunalpolitikk. Mange trodde visst at

bare alle medlemmene i kommunestyret fikk

helhetsansvar for kommunen, så sluttet de å

brenne for skolen, eller miljøet eller eldreomsorgen.

De skulle nå alle se helheten. Slik er

det jo ikke. Enhver som har arbeidet i politiske

organer vil vite at kampen mellom sektorene

på tvers av partigrenser foregår ganske enkelt

fordi en sentral del av politikken dreier

seg om skattekronenes fordeling mellom de

enkelte samfunnsaktiviteter.

Striden og debatten er ikke først og fremst

et resultat av dårlig innsikt, men skyldes ulike

prioriteringer og ofte ogfaglig uenighet.

Det kan vi ikke organiseres oss bort fra. Det er

tvert i mot viktig at synspunkter kommer til

uttrykk, og at ledelsen så må påta seg det

tunge valg å velge.

En annen erfaring etter 30 år er dette: Sektorkampen

forsvinner ikke med ny organisering.

Kampen mellom sektorene i samferdselen

er der nå som den gang for 30 år siden.

Mange av de samme aktørene er på banen

med de samme argumentene. Samfunnsmessige

endringer har endret temaene som

diskuteres. Organisasjonsendringer har gitt

nye arenaer der striden føres. Men forsøk på å

redusere valget av prioriteringer til et regnestykke

i en cost- benefit modell har man ikke

lyktes med.

Jeg har i vel 8 år sittet som folkevalgt i en

bydel i Oslo. Jeg har sittet i sosialkomiteen.

Denne bydelen er en av de områder i Norge

med flest rusavhengige, bl.a fordi de fleste av

Oslos kommunale utleieboliger ligger her. I

løpet av disse årene har jeg ikke sett eller hørt

ett ord som reflekterer kunnskap om allmennforebyggende

tiltak, og jeg tror de færreste

fagfolkene på bydelsnivå har hørt navnet

Griffith Edwards. De har mer enn nok med å

ta tak i den tunge rusomsorgen. Og det er

selvfølgelig trist at de ikke vet at oppgavene

kanskje hadde vært litt mindre byrdefulle

hadde også allmennpolitiske tiltak på det nasjonale

plan vært mer kraftfulle. Ja, det har

bekymret meg at sosialpolitikerne i bydelen er

mer opptatt av restaurant-naboenes støyplager

enn problemet med den økte tilgjengeligheten

for alkohol i bydelen, generelt. Men det

løses neppe med formelle krav til helhetssyn.

Viktigere er det at synspunkter om allmennforebygging,

ettervern eller hva det kan være

får slippe til helt fram til beslutningstakeren,

og ikke druknes i en samordnings- og helhetsbasert

forvaltning. Ledelse og beslutningstakere

må bli utfordret på deres manglende helhetsperspektiv

når politikken skal fastsettes.

Det er en utfordring for forskningsmiljøene å

legge større vekt på den politiske siden ved

forskningsformidling, og for de ruspolitiske

organisasjoner å bli flinkere til å stille faglig

politisk kritikk. Det er gjennom diskusjon og

debatt man skaffer seg bredere innsikt, ikke

gjennom gode organisasjonskart.

NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 20, 2003 ( 5 ) 367


Vil det nye helhetsperspektivet i helsepolitikken

gavne russektoren?

Et interessant fenomen når det gjelder både

politikk og organisasjonsmodeller, er hvor

raskt konjunkturene endres og nye tiltak slår

bena under ganske ferske tiltak.

For snart 20 år siden gjennomførte man en

betydelig omorganisering av rusområdet i Norge.

Behandling ble overført til fylkeskommunen

(Landstinget), og Rusmiddeldirektoratet

(RMD) fikk ansvaret for forebygging og dokumentasjon

for både alkohol og narkotika.

Etter 15–20 år med et markert skille mellom

primærforebygging og behandling ble

det daværende rusmiddeldirektoratet på slutten

av 90 tallet kritisert for å mangle helhetsperspektivet.

Det faglige og administrative

skillet mellom behandling og forebygging

måtte igjen bli mindre. Man ventet seg at hele

rusfeltet skulle bli samlet organisatorisk. Regionale

institusjoner uten tilknytning til regionale

politiske organer (kompetansesentre)

skulle få koordineringsoppgavene ute i felten.

Mange gledet seg. Men samtidig hadde sosial

og helsedepartementet også en annen agenda:

De hadde alt for mange direktorater, råd og

institusjoner som rapporterte direkte til departementet,

over 30 i tallet.

Det måtte radikalt ned. Man reduserte det

ned til ca 10 ”ytre etater” (som vi i Norge kaller

statlige organer som ligger utenfor departementene.)

Det gamle RMD kom med inn i

det nye Sosial og helsedirektoratet (SHD),

men ulike sider av rusfeltet ble plassert litt

spredt i denne nye strukturen, helheten gikk

nå inn i en større helsefaglig helhet.

Men parallelt med denne ”lille” reformen i

departementet arbeidet man også på en helt

368 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 20, 2003 ( 5 )

ny administrativ finansiell reform av institusjonshelsetjenesten,

som til da hadde hørt inn

under fylkeskommunen. Mange ønsker å avvikle

hele fylkeskommunen. Og Staten overtok

sykehusene. Fylkeskommunen ble sittende

igjen med én type helseinstitusjoner: rusinstitusjonene.

Nå kom forslaget om å avvikle

fylkeskommunens oppgaver også her, og dele

oppgavene på rusbehandling mellom stat og

kommune. Alle institusjonene ville til staten,

ingen til kommunene. Rusbehandlingsinstitusjonene

vil bli en del av den virkelig store

helheten, nemlig institusjonshelsen, delt opp

i regionale statlige selskaper som kalles Helseforetak-

Sør, -Øst etc.

Det blir ikke lenger noe statlig organ med

faglig autoritet som fremmer sektorsynspunktene,

slik Rusmiddeldirektoratet (RMD)

gjorde. Det statlige organ som nå vil uttale seg

med autoritet er SHD som har et samlet faglig

ansvar for alle delsektorene på helse og sosial

området. Man har vunnet helheten i organiseringen.

Hvordan prioritering av rusfeltet kommer

ut av disse organisasjonsreformene gjenstår å

se.

Det er kanskje mer penger hos staten enn i

fylkene. En tettere integrering gir lettere kontakt

med andre deler av sosial og helsevirksomhetene.

Det kan både gi faglige og økonomiske

gevinster. Mer usikkert er det vel om

behandling av rusavhengige vil være vinneren

når direktøren for helseforetaket i regionen

skal fordele sine penger.

En ting er sikkert, de ulike sektorer i helsesektoren

vil ikke la stridsøksen falle som følge

av reformene. Striden vil kjempes på nye arenaer.

Vi kan ikke organiseres oss bort fra å

måtte gjøre valg.

More magazines by this user
Similar magazines