Den norske russefeiringen

nordicwelfare.org

Den norske russefeiringen

Ungdom i Norge feirer hvert år avslutning på

13 års skolegang med en offentlig eksamensfest

kalt ”russefeiring”. Nesten alle elever som

går ut av den videregående skolen tar på seg

rød uniformert kjeledress og lue og deltar i offentlig

fyll og beruselse i 17 dager til ende.

Spesielt viktig er det å være beruset natt til første

mai og natt til den norske nasjonaldagen

den 17. mai.

I artikkelen vil jeg drøfte hva som kan være

meningsaspektet ved slik særegen rusmiddelbruk

og rusopplevelser blant norsk ungdom.

Denne drøftingen vil forsøke å fortolke tradisjonen

som ungdoms eget forsøk på å skape

et nytt overgangsritual i livsfasen mellom

barndommen og voksenlivet. I tradisjonen er

det bruken av rusmidler for å oppnå rus som

har fått økt betydning for å signalisere overgang

og mening for den enkelte.

Tidligere forskning

Den norske russefeiringen

Om meningen med rusmiddelbruk sett

gjennom russefeiring som et ritual

Ingen har tidligere studert fenomenet russe-

340 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 )

ALLAN SANDE

feiring i Norge. Få forskere har også forsøkt å

bruke symbolsk perspektiv, teori og analyse på

ungdommenes bruk av alkohol både i hverdagslivet

og offentlige sammenhenger utenom

pioneren Eilert Sundt (1859). I internasjonal

forskning har imidlertid slike perspektiv

og analyser vært brukt for å få fram

meningsaspektet og praksis i ulike samfunn

og kulturer (Heath 1987; Douglas 1987; Gefou-Madianou

1992; McDonald 1994).

Nordisk alkohol- og narkotikaforskning er

derimot preget av teori basert på forutsetninger

om individuelle rasjonelle valg og

kvantitative metoder i studier av bruksmønstre.

Forskere i Norden har i begrenset

grad forsøkt å bruke feltmetoder og kvalitative

analyseteknikker i meningsaspekter og

brukernes intensjoner med rus. Vi har derfor

statistikk over utvikling i forbruksmønstre og

statistiske sammenhenger men også tilsvarende

manglende kunnskap om hvorfor spesielt

ungdom bruker rusmidler for å oppleve rus.

I dagens samfunn er det i kategorien ”ungdom”

og i ungdomsfasen i livet det er høyt


forbruk av ulike rusmidler (Pape 1997). Dette

er et relativt nytt samfunnsfenomen som har

vokst fram parallelt med ekspansjonen av den

nye ungdomsfasen og utdanningssamfunnet i

livsløpet (Mahler 1984; Pedersen 1992,

1998). I artikkelen vil jeg derfor argumentere

for at økt bruk av ritualer og rusmidler er

ungdommenes egen måte å håndtere usikkerhet

i ungdoms- og utdanningsfasen i livet.

Dette er ungdommens egen måte for å håndtere

mangelen på offentlige ritualer i overgangsfasen

i livsløpet.

Økt bruk av rusmidler blant ungdom bør

sees i lys av at i nordisk kultur er det relativt få

sammenhenger hvor folk legitimt bruker alkohol

og deltar i ritualer i det offentlige rom.

Den nordiske protestantismen og avholdsbevegelsen

har aktivt bekjempet bruk av alkohol

og andre rusmidler samt de rituelle praksisområder

der alkohol har vært legalt brukt

(Sundt 1859; Fuglum 1972). I nordiske land

er det få livssyklus- og årssyklusritualer som

eksplisitt spiller ut grunnleggende konvensjoner

og verdier, som er beskrevet fra andre kulturer

og samfunnstyper (Turner 1969; Bloch

1986). I katolske land i Sør-Europa er vinen,

livssyklusen og årssyklusen sammenvevd med

katolsk tro og offentlige ritualer (Gefou-Madianou

1992). Mest kjent for oss er karnevalstradisjonen

i Sør-Europa og Latin-Amerika

(Cohen 1978; Eco & Ivanov & Rector 1984;

Turner 1987). Slike offentlige rituelle tradisjoner

er imidlertid avskaffet i Norden med reformasjonen

og innføring av den protestantiske

statskirkeordningen.

Et unntak i Norge er russefeiringen som offentlig

viser eksplisitte kulturelle konvensjoner

knyttet til rusmiddelbruk og rus gjennom

ungdommenes overdrivelse av rus og rollebytte

i forhold til voksensamfunnet. Russefeiring

har likhetstrekk med det katolske karnevalsritualet,

men er også forskjellig ved at tradisjonen

kan fortolkes som et overgangsritual

mellom barndom og voksenrollen og at tradisjonen

mangler godkjenning av autoriteter i

samfunnet. Slik jeg ser det, er derfor russefeiring

et inntak i virkeligheten for å studere

hvordan vi kommuniserer og overleverer meningene

om ruskonvensjonene i dagens norske

samfunn, nettopp fordi at normalsamfunnets

ruskonvensjoner her blir overdrevet og

spøkt med i det offentlige rom på lik linje

med karneval innenfor katolisismen. Dette ritualet

kan også gi innsikt i hvorfor det er spesielt

i ungdomsfasen at det er høyt forbruk av

ulike rusmidler i vår kulturkrets.

Sosialantropologisk teori om ritualer

og rus

Tilnærmingen er basert på sosialantropologisk

teori om rituelle fenomen for å kunne

analysere meningen med rusmiddelbruk.

Med ritual menes en standardisert handling

som både er kommunikasjon av budskap og

forandring av individers posisjon i samfunnsstrukturen

og naturen (Turner 1987, 157)

Det er ifølge sosialantropologisk teori i rituelle

former og symbolikk at grunnleggende meninger

og verdier i normalsamfunnet vises offentlig.

Ifølge grunnleggeren av perspektivet

Émile Durkheim, er ritualer byggesteinen i et

helhetlig kollektivt system av forestillinger i

religionen som er grunnleggende for hvordan

individet skaper mening med tilværelsen og

blir medlem i samfunnet (1912). Turner knyttet

også den skapende kraften av kollektive fenomener

som felles kultur og sosial struktur

til liminalfasen i ritualene (Turner 1987,

158). Med liminalfase menes en grenseløs rituell

tilstand mellom to livsfaser som det å

være mellom barndom og voksenlivet (Turner

1967, 1969).

For å komme på sporet av meningen med

rusmiddelbruk og rus i dagens samfunn, har

jeg valgt å studere nærmere overgangsritualet

fra barndom til voksenlivet. Konfirmasjon er

en religiøs tradisjon der barn i 15 års alderen

bekrefter troa til grunnleggende trosforestil-

NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 ) 341


linger i protestantismen (Johnsen Hertzberg

1985, 1993).

Men en slik tilnærming reiser også flere teoretiske

og metodiske utfordringer. For det første

hvordan en kan fortolke og forklare meningen

med ritualer både som en kulturell og

sosial prosess (Durkheim 1912; Van Gennep

1960; Turner 1967, 1969; Bloch 1986; Bourdieu

1996). For det andre reiser også en slik

studie metodiske utfordringer i å studere symbolske

og rituelle fenomen i egen kultur

(Douglas 1966, 1975; Bringslid 1996). Slik

jeg ser det, kreves det bruk av teori for å analysere

et implisitt fenomen som rusmiddelbruk

og ritualer i vår egen kultur. Både opparbeiding

av materiale og analyse blir en form for

kontekstualisering i forhold til ulike lag av

kulturelle og sosiale prosesser (Turner 1967;

Geertz 1973). Fortolkning av rusmiddelbruk

og rus blir et forsøk i å innskrive bruksmåter

og meninger i lys av både kollektive rituelle

prosesser og i lys av sosiale prosesser knyttet

til individ og samfunn (Douglas 1966; Turner

1967, 1969, 1987, 1992). Jeg vil derfor analysere

hvorfor det er så viktig og meningsgivende

for norske ungdommer i utdanning å

bruke alkohol og oppnå rus.

Rusmiddelbruk kan derfor analyseres i lys

av ritual og symbol som begreper. Symbol er

et objekt som står for noe annet enn seg selv

som for eksempel at det norske flagget symboliserer

nasjonen Norge (Leach 1976). En

symbolsk handling i form av ritual bringer et

budskap som er noe annet enn seg selv. Ifølge

Rappaport er meningen med et ritual ikke

kodet av dem som utfører og gjennomgår ritualet

(1999, 32). Kode og mening ligger implisitt

i den rituelle formen og er skapt av andre

tilbake i tid. Selv nye ritualer bruker gamle

rituelle former og symboler for å bli virksomme

og meningsbærende i dagens samfunn

(Turner 1973 i Rappaport 1999, 32).

Slike symbolske handlinger har ifølge Van

Gennep og Turner et fast mønster av tre ulike

faser med ”separasjonsfase” fra normalsam-

342 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 )

funnet, en mellomfase eller ”liminalfase” der

normalsamfunnet og sosial identitet opphører

å eksistere og en siste formell fase, ”inkorporasjonsfase”,

der en blir ført tilbake til normalsamfunnet

med en ny status og identitet

(Van Gennep 1960; Turner 1967, 1969; Pedersen

1992). Ifølge teorien er alle ritualer

overgangsritualer i enten livssyklusen eller årssyklusen

og en del av et helhetlig religiøst system

av forestillinger og symboler. Turner anså

at overgangsritualer i det moderne sekulariserte

samfunn forandres til fenomen som lek,

sport, teater, utdanning, forskning og fritidsgjøremål

og institusjonaliseres i fysiske og organisatoriske

strukturer (1987). Disse moderne

fenomenene som idrett, utdanning og

forskning har fellestrekk med liminalfasen i

mer tradisjonelle overgangsritualer i eldre

samfunnstyper. Slike kulturelle innovasjoner

og personer definerer Turner som liminoide,

som står for en situasjon der personlig og individualisert

grensesprengning blir institusjonalisert

i nye organisasjoner og livsstiler.

I moderne samfunn er det skaping av personlige

tegn og koder som er drivkraften i utviklingen

av nye kollektive konvensjoner, meninger

og ideologier (Wagner 1975; Turner

1987). Moderne vitenskap er for eksempel

basert på individuelle prestasjoner for å

bringe videre kollektiv kunnskap i faget. Ifølge

teorien til Turner vil derfor tradisjonelle

overgangsritualer forsvinne i moderne samfunn

og i stedet bli erstattet av nye rituelle

former knyttet til utdanning, forskning og

kulturvirksomhet (1987, 1992). Imidlertid

vil nyere ritualer bruke eldre rituelle former

og symboler for å bli akseptert som meningsbærende

og virksomme (Rappaport 1999,

32). Eksempler på dette er bruk av latin og

religiøs symbolikk og liturgi i doktordisputas

ved universitetet for å skape høytidelighet og

gjøre studenten om til forsker.

Mary Douglas har også forsøkt teoretisk å

vise sammenhenger mellom forholdet til eldre

rituell form og dagens sosiale liv (Douglas


1966, 1997). Dette perspektivet tar opp hvordan

kroppens form kan bli omgjort til kollektive

symbolske strukturer. Denne kollektive

orden kan ødelegges og endres gjennom å

bryte tabuer og skape urenhet. Ritualer er

ifølge Douglas en slik prosess der kollektive

systemer både ødelegges og skapes på nytt

igjen. Bruk av rusmidler er et slikt fenomen

som har denne evnen til å fjerne grenser og

ødelegge kroppens form.

I vår kulturkrets er bruk av rusmidler og rus

fortsatt et viktig symbol i livssyklus- og årssyklusritualene

innen protestantismen og katolisismen,

der vin er kodet som symbol på

guden i nattverden (Wagner 1986). Innenfor

protestantismen er riktignok alkoholen tatt ut

av altervinen. Fortolkningen av rusmidler og

rus i sosialantropologi som fag er å se på praksisen

som en del av ulike religiøse systemer og

praktisert som ritualer (Douglas 1987; Gefou-Madianou

1992; Donner 1994; McDonald

1994). Rusens historie i vestlig kultur

går tilbake 5 000 år knyttet sammen med religiøse

forestillinger om ånder i naturreligioner,

jødedommen, gresk mytologi og katolisismen

(Qviller 1996).

De store kulturelle brudd med innføring av

reformasjonen, pietismen og nyere lavkirkelige

praksis med totalavhold har skilt ut

rusmiddelbruk og rus som en meningsgivende

del av religionsutøvelsen. Ved kongens

innføring av reformasjonen i Norden i 1537,

ble også katolske overgangsritualer mellom

barndom og voksenlivet avskaffet. Dette kan

forklare at det har oppstått et rituelt tomrom

når det gjelder overgangsritual mellom barndom

og voksenliv i Norden. Innføring av den

nye protestantiske konfirmasjonen i 1736 i

Danmark og Norge var et forsøk fra statskirka

på å fylle dette behovet blant vanlige folk

(Johnsen 1985, 1993).

I norsk kultur har konfirmasjonen vært en

sosial grense for å bli voksen og for legal bruk

av rusmidler. Dette ble symbolsk vist i nattverden

etter konfirmasjonen der ungdom fikk

drikke symbolsk altervin i kirka. I de nordiske

land koblet også sterke folkelige bevegelser på

18- og 1900-tallet totalavhold av rusmiddelbruk

til pietisme (Fuglum 1972). Sterk sekularisering

av norsk kultur og samfunn har

også svekket betydning og mening med det

protestantiske overgangsritualet i Norge og

Norden.

Metode og materiale

I forskningsprosjektet har jeg brukt tradisjonen

med russefeiring for å beskrive og analysere

meninger om og betydning av rusmiddelbruk

i norsk kultur. Angrepsmåten er å beskrive

og fortolke hvordan deltakerne kommuniserer

budskap og fortolkninger i russefeiringen.

Analysen er et forsøk på å innskrive

handlingene i de sosiale relasjoner og den kulturelle

konteksten hvor praksisen foregår. Den

rituelle prosess er studert med bruk av historisk

materiale om tradisjonenes opprinnelse

og utvikling i nasjonen Norge og hovedstaden

Oslo. Den historiske tilnærmingen er valgt for

å finne ut hvilke aktører som har skapt og kodet

mening til ulike rituelle former og symboler

i et historisk perspektiv.

Videre er russefeiringen studert ved bruk av

deltakende observasjon og intervjuer i to ulike

lokalsamfunn i Norge som utgjør en sosial

ramme for å fortolke den symbolske handlingen

i dag. I flere år har jeg deltatt og observert

hvordan ungdommene har gjennomført

den årlige russefeiringen i Bodø og Lofoten i

Nord-Norge. Denne metoden er valgt for å

finne ut hvordan dagens ungdommer og

voksne koder mening og fortolker rituell

rusmiddelbruk som meningsbærende praksis.

Materialet er skapt i samhandling med ungdommer,

lærere, foreldre og innbyggerne i et

fiskevær og en drabantbydel (Henriksen &

Sande 1995; Sande 2000). Disse to lokalsamfunnene

har jeg valgt som et utgangspunkt for

å studere kulturelle og sosiale prosesser der lo-

NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 ) 343


kalitet blir mer en kontekst for å fortolke

handlinger og kommunikasjon om rusmiddelbruk

og rus. Derfor ser jeg på lokalsamfunn

som mer enn metodisk tilnærming for å

studere sosiale og kulturelle prosesser.

Historien bak russefeiring som tradisjon

Det var eliteungdom knyttet til borgerskapet

og Universitetet i Oslo som skapte og utviklet

tradisjonen med russefeiring på 1800-tallet.

Tradisjonen har sin opprinnelse i initieringsritualet

cornua desitarus (oversatt fra latin til

norsk: å avlegge sine horn) av nye studenter til

det akademiske fellesskap ved universiteter i

Danmark og Tyskland fra middelalderen fram

til 1800-tallet. Fram til 1814 var Norge i union

med Danmark og eliten fikk sin utdannelse

og dannelse i rusmiddelbruk ved Universitetet

i København. På 1800-tallet gjenskapte

studenter ved det nye Universitetet i Oslo

praksisen med russeslag og offentlig feiring

med bruk av alkohol i sentrumsgatene. Russefeiringen

ble knyttet til gryende norsk nasjonalisme,

motstand mot tvangsunionen med

Sverige og til elitebarna sin oppstart i livet i

hovedstaden (Johannessen 1982; Hjemdahl

1999). Fram til 1900-tallet var det om lag 300

nye studenter i året ved Universitetet i Oslo.

Disse to kulturelle prosessene ble koblet

sammen med avslutning av gymnaset med

examen artium og til nasjonaldagfeiringen

ved unionsoppløsningen med Sverige i

1905. Eliteungdom i Oslo protesterte mot

bygdefolk og totalavholdsbevegelsen sin

makt i samfunnet ved å drikke offentlig i

sentrumsgatene ved 17. maifeiringen. Myndighetene

gjennomførte skole- og eksamensreformer

på begynnelsen av 1900-tallet som

åpnet opp for at ungdom kunne avlegge examen

artium ved lokale gymnasier og at studentene

ikke trengte gå opp til eksamen i alle

fag. Dette flyttet russetradisjonen fra universitetet

til gymnasene i Oslo og til den avslut-

344 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 )

tende eksamen om våren med mer fritid.

Ungdommen har selv rekodet rusmiddelbruk

og rus til et offentlig ritual i russefeiringen.

Både opprinnelsen til ordet russ og russefeiring

er en kreativ lek som har brakt elementene

rus og ritual sammen igjen. Ordets

opprinnelse er det urgamle akademiske ritualet

”cornua desitarus” der studentene brukte

den siste stammen av ordet ”rus”. Med å tilføre

en ekstra s ble ordet skapt: russefeiring.

Ordet knytter derfor bånd til en urgammel

akademisk tradisjon, folkelige tradisjoner

med rus og nyere tradisjon med rus blant

ungdom. Denne rituelle formen er spredd fra

gymnasene i Oslo til alle landets videregående

skoler i form av rødruss- og blårussfeiring.

Fargen rød står for elever som avlegger eksamen

i allmennfag mens blå står for dem som

avlegger eksamen i økonomiske fag.

Det spesielle er at reformene i utdanningssystemet

har brakt stadig nye grupper inn i

den videregående skolen og økt interessen for

å delta i russefeiringen. Dette har gjort at russefeiring

som ritual er spredd til stadig nye og

større deler av ungdomsgenerasjonen på

1900-tallet. Nesten alle norske ungdommer

velger i dag frivillig med stor entusiasme å

delta med offentlig rusmiddelbruk og rus. I

dag avlegger om lag 90 % av årskullene i Norge

eksamen i den videregående skolen (Sosialt

utsyn 2000: 76), og det store flertallet av disse

elevene deltar med stor entusiasme i russefeiringen.

Ungdom i distriktet, som ikke har videregående

skoler, har i stedet kopiert tradisjonen

til avslutning av ungdomsskolen med

”oransjerussefeiring”. Dette er en tilsvarende

tradisjon, men for elever som går ut av ungdomsskolen

i 15 års alderen.

Oransjerussefeiringen

Jeg har vært deltakende observatør i oransjerussefeiringen

i en liten bygd. Dette er russefeiringen

for bygdeungdom i 9. klasse på ungdomsskolen.

Her deltar lærerne, foreldrene og


ygdefolket sammen med oransjerussen i

planlegging og gjennomføring av feiringen.

Feiringen foregår med oransje kjeledresser i en

uke og avsluttes på nasjonaldagen den 17.

mai. Oppstart er påkledning av oransje kjeledress

og russedåp med bruk av vann og øl der

hver enkelt får tildelt et nytt navn i russetiden

av de andre elevene.

Høydepunktet i tradisjonen er natt til

nasjonaldagen den 17. mai der russen utprøver

rusvirkningen av øl og brennevin ute i naturen.

Elevene opplever en sterk rus, nærhet

og fellesskap i feiringen. De oppfatter feiringen

selv som en overgang fra en fase i livet til en

annen. I feiringen tar elevene opp og kommuniserer

meninger om rusmiddelbruk samt autoritetsforholdene

mellom foreldre og barn,

og mellom elev og lærer i lokalsamfunnet.

Det er en stilltiende enighet om at natt til

nasjonaldagen er det lov for 15-16 åringer å

drikke alkohol for første gang i livet.

Rødrussefeiringen

Jeg har også fulgt russetradisjonen ved de videregående

skolene i byen Bodø over flere år.

Nesten alle elever i 18 års alderen går sammen

om å velge et russestyre og arrangere en felles

russefeiring i byen ved avslutning av 13 års

skolegang. I det siste skoleåret planlegger elevene

feiringen og skaffer til veie penger og utstyr

som skal brukes. Det spesielle er at eksamensfesten

blir arrangert før eksamen i tidsrommet

mellom første mai til og med nasjonaldagen

den 17. mai.

Den offisielle åpningen er russedåpen om

kvelden den 1. mai. Her døper russepresidenten

hver enkelt i vann og gir ut russelua med

kallenavn. Russeuniformen brukes hver dag

både på skolen og fritiden til og med den 17.

mai. Rødrussefeiringen er større både i lengde,

tid, intensitet og omfang enn oransjerussefeiringen.

Foreldre og lærere har ikke noen

plass som deltakere i feiringen.

Hvert år velger elevene et eget styre i byen,

og dette bestemmer program og knuteregler.

Knutereglene sier hvilke umoralske handlinger

russen skal gjøre i det offentlige, som å

drikke 24 flasker pils på et døgn eller springe

naken gjennom sentrumsgatene. Slike handlinger

premieres med knuter og symboler i

russelua, som en ølkork for 24 flasker pils på

et døgn. Russen står for alt selv, og de ydmyker

alle i lokalsamfunnet. Disse kodene og

mening skaper russen på nytt hvert år. Ydmyking

foregår gjennom offentlig fyll, russerevy,

russeavis, russespøker i russetiden og russetoget.

Spøkene er rettet inn mot individer og

fellesskap, personer med og uten autoritet,

svake og ressurssterke grupper i lokalsamfunnet

og mot lokale og internasjonale konfliktdimensjoner.

Dette vises offentlig i russetoget

i form av en parade bakerst i borgertoget på

nasjonaldagen.

Sterkest reaksjon fra de voksne skaper tradisjonen

med å hive russekort på gaten til barna

foran russebilene i russetoget. Barna kryper

foran rullende biler for å få tak i russekort

med tabuord og vitser. Risiko for ulykke og

uheldig påvirkning av barna skremmer foreldre

og autoriteter.

Elevene skaper med bruk av pils og hjemmebrent

den alternative ekstraordinære, massesuggererende

rusopplevelsen. Russefeiringen

har tatt form av et idrettsstevne i rusmiddelbruk

der målsettingen er å bli mest mulig

døddrukken og få flest knuter og symboler i

russetiden. Elevene som gjør mest gale handlinger

blir kåret av russestyret til årets eliteruss.

Den rituelle form gjør den enkelte om til

et lekende og øldrikkende barn i uniform.

Dette symbolske monsteret leker ved viktige

tabubelagte grenser for rus, sex og kultur i det

offentlige rom. Bruddene blir premiert med

symboler i en snor i russelua hentet fra barnas

lekeunivers. Grensene som er brutt, visualiseres

gjennom symboler på kjeledressen og i

russelua. I russetiden skaper derfor ungdommene

selv en ny liminal identitet og form på

utsiden av kjeledressen og russelua. Russeti-

NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 ) 345


den avsluttes etter borgertoget på nasjonaldagen

den 17. mai, da ungdommene drar hjem

til foreldrene og tar av den skitne uniformen.

Plagget brukes aldri mer i livet.

Analyse og fortolkning

I både intervjusamtaler og deltakende observasjon

var det i feltarbeidet vanskelig å få ungdommene

selv til å fortelle hva som var bakgrunnen

for og meningen med tradisjonen.

Verken historien eller hvilke meninger som er

kodet til rituell form og symbolikk var kjent

for ungdommene. Dette henger også sammen

med at svært få forfattere og forskere har skrevet

eller studert fenomenet på over 100 år i

Norge. Både i akademiske kretser og blant

lærere er russefeiring sett på som det simpleste

og mest skitne som en ikke bør delta i. Ingen

har før ønsket å forske på tradisjonen som er

ansett som det mest simple og barnslige i

norsk kultur.

Men for ungdommene betyr det svært mye

å delta uten at de kan redegjøre for koder og

meninger som ligger bak form og symbolikk.

Dette henger sammen med at hvert årskull

russ kopierer ungdommene året før og utvikler

tradisjonene med egne tegn og koder som

sine egne på nytt. I intervju med russestyrene

kom det fram at det ikke var noe samarbeid

med tidligere russestyrer, ledelsen ved skolen

eller andre voksne om å overlevere kunnskaper

fra årene før til årets russestyre. Dette forholdet

gjør at det blir vanskelig å gi historisk

mening til rituell form og symbolikk ut fra

deltakerens egne forestillinger. Elevene kunne

ikke selv redegjøre for opprinnelsen, kodene

og meningen med tradisjonen de selv deltok i.

Når en ser på den rituelle formen fra et forskerståsted,

er det et slående trekk at alkoholholdige

drikkevarer og rus er framtredende i

russetida. Denne bruken kan fortolkes å signalisere

separasjon fra tidligere identitet som

barn og elev i skolen. Ifølge Douglas er den

346 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 )

grunnleggende symbolikken nettopp ødeleggelse

og gjenskapelse av symbolske former

(1966, 1997). Bruken av vann på utsiden av

kroppen og alkoholholdige drikkevarer inne i

kroppen kan fortolkes som å sette igang ulovlige

handlinger og oppløse samfunnets lover

og normer i russetida. Forberedelsene og russedåpen

natt til den første mai kan fortolkes

som separasjonsfasen mens deltakelsen i den

offisielle nasjonaldagfeiringen den 17. mai

kan fortolkes som inkorporasjonsfasen.

Selve russetida på 17 dager kan fortolkes å

være liminalfasen i overgangsritualet til voksenlivet

ut fra teori til Turner (Turner 1967,

1969). Disse liminale handlingene er kodet

med mening ved knutereglene i russeavisen

og symbolpremiene i russelua. Bruken av

rusmiddel kan fortolkes å bryte ned de

kroppslige grensene mellom det symbolske

ytre og det personlige indre. Rusmidlene blir

omformet til visualiserte symboler på den indre

personlige styrke og kraft i det offentlige

rom. Meningen med rus kan derfor fortolkes

å gjøre kroppen og identiteten udefinert og

formløs i forhold til tidligere fast identitet i

normalsamfunnet. Dermed frigjøres indre

personlighet og kreativitet til å skape en ny

unik identitet.

Bruken av russeuniform og russelue med

dusk har et tilsvarende symbolsk mønster.

Russeuniformen fjerner tidligere ytre symboler

for sosial identitet og gir den indre personlighet

frihet til å skape et nytt visualisert ytre i

det offentlige. Bruken av symbolene, vann,

pils, sprit, skitt, russeuniform og russelue ødelegger

tidligere sosiale identitetskjennetegn og

separerer en fra normalsamfunnet. I stedet

skapes en ny liminal identitet på utsiden av

normalsamfunnet. Gjennom russetida skaper

hver enkelt gjennom å bryte offentlige lover,

tilskitning av russeuniformen og opphengning

av liminale symboler i russelua en ny

identitet. Dette symbolske mønsteret har derfor

likhetstrekk med liminalfasen i overgangsritualer

i tradisjonelle samfunn (Van Gennep


1960; Turner 1967, 1969; Bloch 1986).

Et viktig trekk, sett i lys av den historiske

utviklingen ved russefeiring som tradisjon, er

den stadig økende bruken av alkohol som

rusmiddel. Russen har forsterket og rendyrket

rusopplevelsen som det meningsbærende i det

offentlige. I russefeiringen står ungdommen

fram som et selvstendig individ som skaper

sin identitet og livsstil uten lærerenes, foreldrenes

og lokalsamfunnets kontroll. Bruken

av alkohol nøytraliserer og destruerer selvkontroll,

og åpner opp for individuell kreativitet

og spenning. Livet blir ikke det samme igjen

etter at en har sprunget ruset og naken gjennom

byens hovedgate. De sterke opplevelsene

skaper følelser og sanseopplevelser som gjør at

virkeligheten oppleves som spennende og dermed

som meningsbærende. Hvert år forsøker

russen både som kollektiv og selvstendige individer

å tøye grensene litt lengre i forhold til

normalsamfunnet. Dette skaper imidlertid

inflasjon i bruken av alkoholholdige drikkevarer

og rusopplevelser.

Sett i et historisk perspektiv har profane og

materielle sider med russefeiring vokst i takt

med den generelle velferdsutvikling og kan

fortolkes nærmest som en antistruktur til den

protestantiske etikk og ånd i statskirka. Forandringen

i ritualet bør fortolkes i lys av større

endringer over flere hundre år i vårt samfunn

og kultur. I tradisjonelle livssyklusritualer

har symbolsk og sparsommelig bruk av

vin, øl og brennevin utgjort symbolet for den

gudelige endring av novisene til likeverdige

deltakere blant de voksne.

En manifestasjon av den protestantiske

etikk og ånd i norsk og nordisk kultur er konfirmasjonen

i kirka (Johnsen Hertzberg 1985,

1993). Konfirmasjonen er nettopp en offentlig

framvisning av koder og mening med sparsommelig

bruk av vin knyttet til protestantiske

trosforestillinger. Det at barna har gått

gjennom konfirmasjon gav tidligere ny status

som voksen og innføring i grunnleggende

mening og koder i protestantismen. Fram til

1911 var alle norske barn pålagt ved lov å delta

i konfirmasjonen for å bli akseptert som

voksne.

Som et motstykke til den autoritære konfirmasjonen,

har ungdommene skapt russefeiringen

som et mer profant, frivillig og demokratisk

organisert ritual. Ungdommene har

knyttet ritualet til den nasjonale symbolikken,

til det nasjonale identitetsprosjektet og

til utdanningssystemet. I russefeiringen initierer

ungdommen seg selv til deltakere i enhetlig

nasjonalt fellesskap og ungdomskultur

med mindre vekt på forskjeller som kjønn,

klassebakgrunn og lokal tilhørighet. Dette fellesskapets

grunnlag er likhetsidealer og egalitære

demokratiske verdier på den ene siden,

og på den andre siden skal man skape en egen

identitet for å være unik og forskjellig fra de

andre. Det er disse betydningene ungdommene

opplever som meningsgivende ved å delta

med lik rød uniform og drikke seg kollektivt

beruset.

I løpet av 1900-tallet har ungdommene videreutviklet

russetradisjonen ved å ta inn nye

moderne elementer og profan materiell kultur

som en del av den rituelle prosessen. Dette er

innslag som russeuniform, russelue, russestav,

russeaviser, russerevyer, rockearrangement, ny

restaurantkultur, russebiler og bruk av aviser,

radio, TV og internett. Tradisjonen er mer påkostet

hver år og det har gått inflasjon i materiell

og profan symbolbruk. Ungdommene

eksperimenterer og leker med motsetninger,

meningsstrukturer og grunnleggende konvensjoner

i normalsamfunnet. Dette forholdet

gjør at russetradisjonen har likhetstrekk

med politisering og kommersialisering av karnevalstradisjonene

i London, Sør-Europa og

Latin-Amerika (Cohen 1978; Eco & Ivanov

& Rector 1984; Turner 1987). Ritualet tematiserer

autoritetsforhold og likhetsidealene på

den ene siden, og idéene i den moderne livsstil

om å være unik og forskjellig fra de andre

på den andre siden. Budskapet er mangetydig,

men det er framført i en nasjonal ramme

NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 ) 347


som et opprørsritual i karnevalstradisjonen.

Begge disse tradisjonene har også en likhetstrekk

ved at liminalfasen reguleres av utøverne

selv. I karneval er det egne valgte dommerkomitéer

som lager konkurranseregler og gir

ut priser til dem som tøyer de kunstneriske og

politiske konvensjonene lengst (Cohen 1978;

Eco & Ivanov & Rector 1984). Det samme

mønsteret er også gjeldende ved at russen velger

et eget russestyre som definerer reglene og

gir ut priser til dem som har brutt samfunnets

konvensjoner mest.

Forskjellen mellom tradisjonene er at russefeiring

er et ikke autoritetsgodkjent livssyklus-ritual

mens karneval er et godkjent autoritetsopprør

som er en del av et årssyklusritual

i katolisismen. I russefeiringen er det et

eksplisitt budskap knyttet mellom rus og protestantisme.

Russedåpen natt til første mai er

nettopp en separasjon fra ungdommens barnedåp

og trosløfte i konfirmasjonen ved at

bruken av vann symboliserer opphevning av

det kristne navn fra barnedåpen og trosløfte i

konfirmasjonen.

Underliggende kode og mening

I dagens russefeiring kan bruken av alkohol

som et rusmiddel fortolkes som implisitt kulturell

kode for å skape likhet og identitet. Bruken

av rusmidler og russeklær nøytraliserer

tegn som viser sosial ulikhet i samfunnet. Russefeiringen

som moderne tradisjon viser på

samme måte hvordan ungdommen har rendyrket

troen på den ekstatiske rusopplevelsen

og troen på sin egen unike identitet. Overdrivelsen

av kulturelle koder og meningen med

rusopplevelsen angriper derfor skolesystemets

og voksensamfunnets praksis og kunnskapssystem,

og det tabubelagte tema om hvordan

rusmidlene virker på personligheten.

I russetiden ydmyker og avslører ungdommene

offentlig overfor barna foreldrenes

hemmelige koder om rusmidlenes virkninger.

348 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 )

Bruken av rusmidler angriper og spøker med

våre kognitive kategorier om virkeligheten,

vår ambivalens til bruken av rusmidler, og

våre koder og forestillinger om hvordan identitet

og sosiale fellesskap skapes. Russefeiring

som et ritual bygger på en implisitt kode og

mening om hvordan alkoholen skaper berusende

opplevelser med glede, kameratskap og

det spennende livet.

Det er denne mytologien om alkoholens

evne til å skape rus og forandring i livet som

elevene avslører, leker med og overdriver i det

offentlige med overstadig beruselse og russespøker.

Dermed blir også kulturelle koder

og mening gjort om til levende praksis og et

virkelig sosialt liv du kan ta og føle på kroppen.

Meningen med rus kan fortolkes som en

opplevelse av ”time out” i livet. Den unike

opplevelsen med rus i russetida gir mulighet

til å skape nye individuelle former, koder og

tegn for å visualisere identifikasjon til framtidens

kulturelle kategorier og grenser. Det er

opplevelsen av grenseoverskridelse som skaper

mening både for individer og fellesskap. Rus

er en opplevelse som skaper brudd, forskjell

og distinksjoner i eget og andres liv.

Moderne overgangsritualer

Ledere i bevegelser og eliten i samfunnslivet

bruker ritualer og symboler som maktgrunnlag

for å rekruttere nye medlemmer, spre ideologi

og praksis til nye grupper (Bloch 1986,

1992). Endringsprosessen i rusmiddelbruk og

rus, må forstås både som virkningen av deltakerens

kreative skaperkraft av en antistruktur,

men også som en respons på maktforhold

i samfunnet. Russefeiring er en handling som

integrerer barn og ungdom i felles koder, verdigrunnlag

og praksis med rusmidler i samfunnet.

Analyse av russefeiring kan gi innsikt i

hvordan rituell form og symbolikk er brukt av

voksne for å initiere ungdom i den indre samfunnseliten

og vise grunnleggende koder og


meninger i samfunnet om rusmiddelbruk og

rus.

Den historiske gjennomgangen av russefeiring

viser imidlertid at tradisjonen er forvandlet

av ungdommene selv til en ny form for

overgangsritual fra barndom til voksenlivet. I

russefeiringen er det elevene og ungdommene

selv som står for en demokratisk egenorganisering

av ritualet. Dette er en tradisjon ungdommene

har skapt som en motreaksjon til

foreldre, til autoritetsforhold i voksensamfunnet

og til konfirmasjonen i statskirka. Voksne

autoriteter arbeider for å avskaffe russefeiringen

og har derfor flyttet eksamen til etter 17.

mai for å ta vekk grunnlaget for tradisjonen.

Ungdommene har på trass fortsatt tradisjonen

med offentlig beruselse og som en antistruktur

til før eksamen, til før fagbevegelsens

store dag og nasjonens høytidsdager og seremonier.

Ved å sammenligne russefeiring over tid viser

dette at ritualet har endret form. De nye

trekkene er individualisering og demokratisering

av den rituelle form og økt lengde av

ungdomsfasen i livet. Form og symbolikk er

basert på å skape en formløs og individualisert

livsfase i livet utenom maktforhold i samfunnet.

Bruken av rusmiddel er symbolet som

skaper denne tilstanden uten faste autoritære

grenser i normalsamfunnet.

Bourdieu kritiserer Turner og definerer

ritualer i moderne kontekster som innstiftingsritual

(Bourdieu 1996, 27). Den vesentlige

virkningen, ifølge Bourdieu, er å skille dem

som har gått gjennom, fra dem som ikke har

gjort det. De overskridende handlingene vigsler,

legitimerer og helliggjør en vilkårlig grense

i samfunnet. Innstiftingsritual er for Bourdieu

en sosial handling som naturaliserer

forskjeller og ulikhet mellom folk før skapelse

av likhet.

Når en ser på det empiriske eksempel fra

Norge er rusmidler i russefeiringen kodet å

være et naturlig fenomen som forandrer personligheten

og skaper mer likhet mellom

ungdommer. Denne meningen og koden

forsøker foreldre, lærere og offentlig ansatte å

skjule og forby for barn og ungdom. Barn og

ungdom på sin side velger frivillig å bruke

rusmidler for å oppleve rus og likhet. Tidligere

utgjorde konfirmasjonen i statskirka en sosial

grense for når barna kunne bruke rusmidler

og når de voksne viste kodene og konvensjonene

med bruken av øl, vin og brennevin.

Den rituelle prosessen førte barna over til kategorien

voksen og inkluderte barna som likeverdige

voksne.

Beskrivelsen av dagens russefeiring viser at

det er uklare grenser mellom kategoriene

barn, ungdom og voksne, og når barn og ungdom

bruker rusmidler for første gang i livet

for å oppnå rus. Den historiske gjennomgangen

av russefeiringen viser at opprinnelsen

er et tradisjonelt overgangsritual i samfunnseliten

knyttet til universitetet. Russefeiringen

er fortsatt en rituell prosess knyttet til universitet

og nasjonalstat, men også til sekulære likhetsverdier.

Økt kompleksitet og funksjonell

differensiering i samfunnet forlenger barnas

og ungdommens sosialisering i utdanningsinstitusjoner.

Dermed forandres også grunnlaget for å arrangere

meningsfulle rituelle prosesser som

konfirmasjon og russefeiring i lokalsamfunnet

for å markere ungdommens overgang

mellom to viktige sosiale kategorier som barn

og voksen. Verken oransjeruss eller rødruss,

som jeg har beskrevet, opplevde lengre barn

og ungdom som en klar grense mellom to ulike

livsfaser. Elevene som gikk ut av ungdomsskolen

hadde en oppfattelse at dette var en offentlig

markering ved avslutning av skole- og

barnefasen i bygda. Dette opplevde ikke elevene

i den videregående skolen som allikevel

skulle fortsette i høyere utdanning i byen.

Deltakerne betraktet ikke ritualet som grense

og markering av overgangen fra barndom til

voksenlivet. Dette passer ikke med Bourdieus

teori at ritual er en vilkårlig grense som naturaliserer

ulikhet i samfunnet (1996).

NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 ) 349


Det jeg i stedet vil argumentere for er at betydningen

av overgangsritualer forandres fra å

være kollektivt organiserte sosiale grensekryssinger

for individet i livssyklusen og religionen,

til å bli mer individualiserte livsprosjekt

for å skape identitet i en vanskelig livsfase i

det moderne samfunnet. Mer moderne rituelle

former er basert på demokratiske idealer

om likhet og individets egen markering i det

offentlige rom for endret identitet og betydning.

Ritualet initierer nye egenskaper hos individene

som gjør dem forskjellige og unike,

men også likeverdige overfor andre som deltar

i prosessen.

Det som skaper forskjellen er den individuelle

kreativiteten og utvidelsen av kollektive

koder og forestillinger. Likheten skapes med

felles uniform og rusmiddelbruk. Bruddet

med koder og konvensjonen skaper opplevelsen

av den unike identiteten hos subjektet

som integreres i samfunnet. Det er med andre

ord skapt en prosess som gjør faste former og

stive strukturer levende og dynamiske både på

et individ- og et kollektivt nivå.

Det er ifølge teori om ritual, spenningsfeltet

mellom konvensjon og innovasjon eller struktur

og antistruktur som vedlikeholder og utvikler

samfunn og kultur (Turner 1969; Wagner

1975; Barth 1994). Analysen av russefeiring

som tradisjon viser at handling, form og

struktur blir individualisert til få valgmuligheter

med rusmidler i russetida. Ungdom tematiserer

komplekse valg som de står overfor i

et ukjent framtidig samfunn.

Dette individualiserte valget blir imidlertid

forenklet til en kollektiv rituell form uttrykt i

russefeiringen. De symbolske handlingene

med overdrevet rusmiddelbruk i det offentlige

kan sees på som oppløsning av barnefasen i

livet og ungdommenes kollektiv håndtering

av individuell risiko. Russetida skaper en

lekesituasjon der den enkelte utforsker eget

identitetsprosjekt og valgmuligheter i livet

med lav individuell risiko. Kollektiv uniformering

og ”liminal” unntakstilstand gjør at

350 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 )

handlingene ikke skader den enkelte. Derfor

konvergerer to ulike prosesser. For det første

den indre personlige kraft som gjennom

rusmiddelbruk og kreativitet løser opp den

tidligere barneidentitetens grenser. På den

andre side forandres samfunnets struktur og

institusjoner i overgangen fra industrisamfunnet

til noe annet som kan være risikosamfunnet

(Beck 1997). Det kollektive svaret fra

ungdommene på økt individualisering og

globalisering i risikosamfunnet er ritualisering

gjennom økt rusmiddelbruk i helg, høytid og

russefeiring.

Betydningen av ritualet er også en formidling

av implisitt kunnskap om hvordan individet

gjennom sitt eget livsprosjekt kan skape

meningsfulle identiteter og fellesskap. I ritualet

skaper deltakerne sosial og kulturell kapital

for senere bruk i samfunnet (Bourdieu 1979,

1996). Bruken av rusmidler fjerner sosiale

grenser, og dermed mulighet til å konvertere

og akkumulere kulturell og sosial kapital. Det

er denne moderne egenskapen som er institusjonalisert

med knutereglene og russefeiringen.

Russeritualet initierer egenskaper ved

individet som gjør det bedre i stand til å fungere

på grensen av normalsamfunnets konvensjoner,

koder og forestillinger. Det er ungdom

som gjør anerkjente konvensjonsbrudd som

oppnår høyest sosial og kulturell kapital.

Slike ”liminoide personer” utvider samfunnets

kulturelle og kognitive grenser for hva

som er meningsbærende (Turner 1987, 1992).

Framtidens ledende autoriteter er de som er

kåret til årets eliteruss, de som er valgt til å være

medlem av russestyret og de som stod for årets

russerevy og russeavis. Det er de som tar risiko,

kan definere hvilke grenser og konvensjoner

som skal brytes, bryter grenser og akkumulerer

symbolsk kapital i russelua. Ungdomseliten demonstrerer

sin symbolske makt med nettopp å

skitne til barna og de voksnes ikoner for framtida

og til og med bli premiert for det.

Russefeiringen gir individet legitim frihet

til å tøye samfunnets forestillinger, konven-


sjoner og grenser for å skape seg en ny identitet

for framtida. Bruk av rusmidler er ”den

moderne masken”, som fjerner identitetskjennetegn

og åpner for at barn, ungdom og voksne

kan eksperimentere med sosiale relasjoner,

symbolske grenser og kulturelle forestillinger.

Bruken av rusmidler frigjør selvet fra språklige

og kulturelle bindinger knyttet til semantiske

kategorier som barn-voksne, gutt-jente

eller elev og lærer. Oppløsningen av polariserte

kodede kategorier skaper nye muligheter

for handling og rekoding av mening.

Det er denne egenskapen som utvikles i russetiden

og som senere brukes innenfor karriere

i politikk, kunst, teater, underholdning,

sport, utdanning og forskning. Den individuelle

karriere er ifølge Bourdieu fundamentert

på kollektiv tro, garantert gjennom institusjonalisering

og materialisert gjennom titler og

symboler, som uniformer, snorer og andre attributter

(Bourdieu 1996, 36).

Det er nettopp denne kollektive troen, i

drikkevaner, klær og eksamenspapirer som

ungdommene spøker med i russefeiringen.

Overdrivelsen av nettopp drikkekonvensjonene

og kleskonvensjonene viser at ungdommen

behersker spillet om smak, titler, snorer

og uniformer i det moderne karrieresamfunnet.

I russefeiringen avslører og spøker ungdommen

med spillet om distinksjonene som

er kilden til symbolsk makt i samfunnet.

Denne leken med distinksjonene skaper

imidlertid integrasjon i den kollektive troa og

koder som leken er fundamentert på. En annen

bieffekt for ungdommene er positive sosiale

begivenheter der også bruk av rusmidler

og rus er en naturlig del. Russefeiringen naturaliserer

derfor som et frivillig valg kulturelle

koder og mening med rusmiddelbruk og rus i

norsk kultur.

Avslutning

Rituell form og symbolikk i russetida har lik-

hetstrekk med den strukturelle form som Ulrich

Beck skisserer i det framtidige risikosamfunnet

(Beck 1997). Individualiserte valg og

kollektiv risiko skaper kompliserte og motstridene

verdier og kunnskaper for dagens

ungdommer. Både den individuelle og profesjonelle

refleksivitet øker usikkerheten og distribuerer

kollektiv risiko fra voksne til individuell

ungdom i utdanning (Beck 1997, 158).

Ungdom løser utfordringer med individualisering

og globalisering med økt bruk av kollektive

ritualer som russefeiring.

Analysen av russefeiring med inflatorisk

rusmiddelbruk og fyll kan derfor fortolkes

som ungdommens kollektive løsning på nye

individuelle utfordringer som de får fra de

voksne i det moderne samfunnet. Det kollektive

urgamle symbolet alkohol, gir derfor mulighet

til å differensiere kollektiv identitet og

opplevelser i de ulike individuelle livsprosjekter.

Dette gir individene autonomi og frihet,

men også større risiko. Usikkerhet og risiko

utgjør en trussel som gjør at den enkelte faller

ned på konvensjonen og eldre tradisjoner.

Dette gjør at ungdommene henter inn eldre

symbolikk og rituell form når de forsøker å

gjenskape et nytt overgangsritual mellom

barndom og voksenliv. Både protestantismen,

ekspansjon av utdanningssamfunnet, vitenskapelig

rasjonalitet og modernitet fjerner

grunnlaget for tradisjonelle overgangsritual i

livssyklusen. Beskrivelsen og analysen av russefeiringen

viser at ungdommene har skapt en

ny antistruktur og rituell form til det moderne

samfunnet.

Russefeiring er derfor et moderne overgangsritual

som gjør det individualiserte identitetsprosjektet

hellig. Skillet blir symbolisert i

russedåpen gjennom reversering av barnedåp

og konfirmasjon. Bruken av skitt og vann

mot klærne og kroppen visualiserer formoppløsningen

og oppstarten av det nye livsprosjektet.

Bruken av alkoholholdige rusmidler

inne i kroppen er en lek med sjelen og kroppens

grenser for å utprøve eget livsprosjekt.

NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 ) 351


Rusmiddelbruken og rusen er basert på kroppens

grenser som grunnleggende symbolikk.

Det rusmiddelet gjør er å frigjøre de indre

personlige krefter i det ytre identitetsprosjektet.

Dette er en fokusering og forenkling av

vanskelige og komplekse individuelle valg i

ungdomsfasen. Rusmiddelets evne er å løse

opp tidligere identitet for å skape åpning og

muligheter for nye framtidige former. Strukturell

risiko og vanskelige individuelle valg for

fremtiden blir individuelt håndtert med kollektivt

ritual med rusmiddelbruk i russetida.

Ruset og skitten ungdom i russeuniform utgjør

også en risiko og fare for voksne med å

symbolisere en ruset og formløs fremtid. Når

disse berusede ungdommene angriper offentlig

relasjonen mellom barn og foreldre, virker

denne risikoen ekstra truende for voksne foreldre.

Øldrikkende og skitne ungdommer i

uniform, som angriper og offentlig ydmyker

barna som framtidens livssymbol, skaper konflikt

og differensiering til de voksnes autoritetsstrukturer

og institusjoner. Men på den

andre side skaper også dette symbolske bruddet

kollektiv integrasjon av ungdom i et mer

fleksibelt samfunn. Derfor kobles moderne

livsstilssymboler i urgamle religiøse rituelle

former. Det er i vannet, rusmiddelets og kroppens

symbolikk som noe organisk og helhetlig.

LITTERATUR

Barth, Fredrik (1994): Manifestasjon og prosess.

Det Blå Bibliotek. Oslo: Universitetsforlaget

Beck, Ulrich (1997): Risikosamfunnet. Bergen:

Fagbokforlaget

Bidermann, Hans (1992): Symbolleksikon.

Oslo: J.W. Cappelens Forlag A/S

Bloch, Maurice (1986): From Blessing to Violence.

History and Ideology in the Circumcision

Ritual of the Merina of Madagascar. New York:

Cambridge University Press

Bloch, Maurice (1992): Prey into Hunter. The

352 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 )

Politics of Religious Experience. Cambridge, New

York: Cambrigde University Press

Bourdieu, Pierre (1979) (1995): Distinksjoner.

En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax

Forlag A/S

Bourdieu, Pierre (1996): Symbolsk makt. Oslo:

Pax forlag

Bringslid, May Bente (1996): Bygda og den

framande. Ein studie av det lokales og dets rekontekstualisering

i ei vestnorsk bygd. Dr. Politavhandling

ved Institutt for museum og sosialantropologi,

Universitetet i Bergen

Cohen, Abner (1978): Drama and Politics in the

Development of London Carnival. Man 15: 65-87

Donner, William (1994): Alcohol, Community

and Modernity: The Social Organization of Toddy

Drinking in a Polynesial Society. Ethnology 33

(3): 245-260

Douglas, Mary (1966): Purity and Danger. An

Analysis of the Concepts of Pollution and Danger.

London: Routledge

Douglas, Mary (1975): Implicit Meanings. Essays

in Anthropology. London: Routledge & Keagan

Paul

Douglas, Mary (1987): Constructive Drinking.

Perspectives on Drink from Anthropology. Cambridge,

UK: University Press

Douglas, Mary (1997): Rent og urent. En analyse

av forestillinger omkring urenhet og tabu. Oslo:

Pax Forlag A/S

Durkheim, Émile (1912) (1995): The Elementary

Forms of Religious Life. A new Translation by

Karen E. Fields. New York, London: The Free Press

Eco, Umberto & Ivanov, V.V. & Rector, Monica

(1984): Carnival. Berlin, New York, Amsterdam:

Mouton Publishers

Fuglum, Per (1972): Kampen om alkoholen i

Norge 1816-1904. Oslo: Universitetsforlaget

Geertz, Clifford (1973): The Interpretation of

Cultures. New York: Basic Books

Gefou-Madianou, Dimitra (1992): Alcohol,

Gender and Culture. London and New York:

Routledge

Heath, Dwight B. (1987): A Decade of Development

in the Anthropological Study of Alcohol

Use, 1970-1980. In: Douglas, M. (ed.): Constructive

Drinking. Cambridge: Cambridge University

Press

Henriksen, Øystein & Sande, Allan (1995):

Rus, fellesskap og regulering. Oslo: Kommuneforlaget

Hjemdahl, Anne-Sofie (1999): Kledd i russetid.


En samtidsstudie av rødrussens klær. Hovedfagsoppgave

i etnologi, Institutt for Kulturstudier,

Universitetet i Oslo

Johannessen, Jan (1982): Lenge leve russen.

Grenseløs humor – og kavalkade om russens historie.

Oslo: Jan Johannessen, Forlagssentralen

Johnsen Hertzberg, Birgit (1985): Den store dagen.

Konfirmasjon og tradisjon. Oslo: Grøndahl

Johnsen Hertzberg, Birgit (1993): Konfirmasjon

og erindring. Konfirmasjonens betydning i et

livsløpsperspektiv. Pakt 4. Publikasjoner fra arkiv

for kirkehistoriske tradisjoner. Doktorgradsavhandling,

Universitetet i Oslo

Leach, E. (1976): Culture and Communication.

The logic by which symbols are connected. Cambridge,

UK: Cambridge University Press

Mahler, Fred (1984): Juventology Revisited. I:

Frønes, Ivar & Stafseng, O. (red.): Ungdom mot år

2000. Oslo: Gyldendal

McDonald, Maryon (1994): Gender, Drink and

Drugs. Oxford/Providence, USA: Berg

Melhus, Torill (1988): ”Aquae Vitae/Aquae

Mortes. Eller Delightful poison”. Myter, ritualer

og trekk fra historien om den ”andre” på drikkingens

område. Magistergradsavhandling 1988. Institutt

for psykologi, Universitetet i Trondheim

Pape, Hilde (1997): Drinking, getting stoned or

staying sober. A general population study of alcohol

consumption, cannabis use, drinking-related

problems and sobriety among young men and women.

NOVA report 14/97

Pedersen, Willy (1992): Overgangsriter, liminalitet

og rus. Nordisk Alkoholtidskrift 9 (2): 98-107

Pedersen, Willy (1998): Bittersøtt. Ungdom, sosialisering,

rusmidler. Oslo: Universitetsforlaget

Qviller, Bjørn (1996): Rusens historie. Det nor-

ske samlaget, Oslo

Rappaport, Roy A. (1999): Ritual and Religion

in the Making of Humanity. Cambridge, UK:

Cambridge University Press

Sande, Allan (2000): RUSsefeiring. Om meningen

med rusmiddelbruk sett gjennom russefeiring

som et ritual. Doktorgradsavhandling ved

Universitetet i Tromsø, sosialantropologisk institutt.

Rapport nr. 1/ 2000. Høgskolen i Bodø

Statistisk sentralbyrå (2000): Sosialt utsyn 2000.

Oslo og Kongsvinger

Sundt, Eilert (1859): Om edruelighedstilstanden

i Norge. Oslo: Gyldendal Norsk forlag

Sørhaug, Hans Christian (Tian) (1996): Fornuftens

fantasier. Antropologiske essays om moderne

livsformer. Oslo: Universitetsforlaget

Turner, Victor (1967): The Forest of Symbols.

Aspects of Ndembu ritual. Ithaca and London:

Cornell University Press

Turner, Victor (1969): The Ritual Process.

Structure and Anti-Structure. Ithaca/New York:

Cornell University Press

Turner, Victor (1987): The Anthropology of

Performance. New York: PAJ Publications

Turner, Victor (1992): Blazing the Trail. Way

Marks in the Exploration of Symbols. Edited by

Edith Turner. Tucson and London: The University

of Arizona Press

Van Gennep, A. (1960): The Rite of Passage.

First published 1908. London: Routledge & Keagan

Paul

Wagner, Roy (1975) (1981): The Invention of

Culture. Chicago: The University of Chicago Press

Wagner, Roy (1986): Symbols That Stand for

Themselves. Chicago: The University of Chicago

Press.

NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 ) 353


Summary

Allan Sande: The Norwegian "russefeiring".

The use of alcohol as a ritual in the "rite of passage"

to adulthood

The article deals with the use of alcohol in a

special 'rite of passage', called russefeiring,

among youth in Norway. Traditionally, rites

of passage transform youths' identity and include

them in the community of adults.

Nowadays, not having these collective rituals,

young people in Norway have invented a new

rite of passage in the form of prolonged graduation

parties, held by 18-year-olds ending

their compulsory higher education. Thus, the

russefeiring is a symbolic action that marks the

transition from youth to adulthood. In the

liminal phase of the ritual the young people

wear special clothes, celebrate and drink beer

and spirits during a period of 17 days, from

the 1st to the 17th of May – the former being

a traditional day of intoxication, the latter being

the Norwegian national day.

The article argues that the more traditional

rites of passage are transformed into a passage

to friendship, in which expressive individualism

is stressed as a value, making the intoxication

and fraternization among youth a ritual

of its own. The rite of becoming an adult has

thereby turned into a street theatre of novices

who play with norms and taboos in public.

The article discusses the use of symbolic

anthropology and field methods in research

relating to this kind of ritual alcohol use and

intoxication. Theoretically, the focus is on

studying alcohol use as a ritual practice. Poststructural

theory defines ritual action as the

communication of meaning and the construction

of reality, identity and community.

Use of alcohol can be defined as a key symbol

in these ritual processes, offering an opportunity

to communicate meanings between

members in the society and culture.

Key words: alcohol use, intoxication, rite of

passage, youth, adulthood, identity, anthropology,

ritual, Norway

354 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 5-6 )

Yhteenveto

Allan Sande: Norjalainen ”russefeiring”. Alkoholin

käyttö rituaalina aikuisuuteen siirryttäessä

Artikkeli käsittelee norjalaisnuorten alkoholinkäyttöä

erityisen ”siirtymäriitin”, nk. ”russefeiringin”,

yhteydessä. Perinteisesti ”siirtymäriitit”

muuttivat nuorten identiteettiä,

jonka jälkeen heidät otettiin mukaan aikuisyhteisöön.

Koska nykyään ei ole sellaisia rituaaleja,

lukionsa päättävät 18-vuotiaat norjalaisnuoret

ovat keksineet uuden ”siirtymäriitin”

pidennetyn valmistumisjuhlinnan muodossa.

”Russefeiring” on siis symbolista toimintaa,

jonka tarkoituksena on markkeerata

nuoruudesta aikuisuuteen siirtymistä. Rituaalin

liminaalivaiheessa nuoret pukeutuvat määrätynlaisiin

vaatteisiin ja juhlivat ja juovat

olutta ja viinaa 17 päivän ajan, toukokuun 1.

päivästä toukokuun 17. päivään. Siis vapun

perinteisistä juomingeista Norjan itsenäisyyspäivään

saakka.

Artikkelissa todetaan, että perinteiset riitit

ovat muuttuneet siirtymiseksi ystävyyteen,

missä ekspressiivistä individualismia painotetaan

arvona, joka tekee nuorten juomisesta ja

toveruudesta aivan oman rituaalinsa. Aikuistumisrituaalista

on täten tullut noviisien katuteatteria,

missä leikitellään normeilla ja tabuilla

julkisesti.

Artikkelissa keskustellaan symbolisen antropologian

ja kenttätyön menetelmien käytöstä

tällaisessa rituaalisen alkoholinkäytön ja

humaltumisen tutkimuksessa. Teoreettisesti

keskitytään alkoholin käytön tutkimiseen rituaalina.

Post-strukturaalinen teoria määrittelee

rituaalisen toiminnan merkitysten välittämiseksi

ja todellisuuden, identiteetin ja yhteisön

tuottamiseksi. Alkoholinkäyttö voidaan

määritellä näiden rituaalisten prosessien avainsymboliksi,

koska se tarjoaa mahdollisuuden

merkitysten välittymiseen yhteiskunnan jäsenten

ja kulttuurin kesken.

More magazines by this user
Similar magazines