NINA-rapport 646: Laks i framtidens klima (pdf)

nina.no

NINA-rapport 646: Laks i framtidens klima (pdf)

41

NINA Rapport 646

funksjoner, slik som kjønnskjertlenes utvikling, Van’t Hoff’s regel. Denne sier at biologisk aktivitet

dobles for hver 10 °C økning i temperatur (Caissie, 2006). Betydningen av dette for laksefiskenes

økologi er for eksempel demonstrert i elva North Esk, Skottland. Der kommer fisken

som skal gyte i de nedre, varmeste delene av vassdraget, sist opp for å gyte (Summers, 1996).

Tilsvarende har man funnet i Aberdeenshire Dee. Tidlig oppvandrende individer skal høyere

oppover i elva enn de som kommer senere (Webb & McLay, 1996). Denne forskjellen synes å

være nedarvet og utviklet gjennom seleksjon, siden de stemmer med forutsigelser basert på

forskjellene i temperatur. Men gjennom seleksjon vil slike trekk også kontinuerlig være under

endring ettersom klimaet endrer seg med tiden. Ulik beskatning av laks med ulikt oppvandringstid

i lange elver kan derfor ha negativ effekt på vandringstidspunkt, bestandsstørrelsen og

levedyktigheten til den samlede bestanden (Thorley et al., 2007).

Dokumentasjon på hvor sterk nedarvingen for gytetid er, finnes i studier av vill og oppdrettet

laks. Lura & Sægrov (1993) undersøkte gytetiden til rømt oppdrettslaks i elva Vosso i Hordaland.

Rømlingene ble kjønnsmodne 21-26 dager tidligere enn villfisken i Vosso, selv om begge

opplevde samme vanntemperatur i vassddraget. Vosso er ei forholdsvis vintervarm elv, og villfisken

er tilpasset dette temperaturregimet og gyter senere enn oppdrettslaksen som har sine

røtter i mer nordlige og kalde elver, og har siden 1970-tallet vært utsatt for kunstig seleksjon

over flere generasjoner (Gjedrem et al., 1991). Derfor responderte ikke modningsprosessen

hos oppdrettsfisken på samme måte som hos villfisken på temperaturregimet i Vosso. Webb

m.fl. (1991), på den annen side, observerte at i Skottland gytte rømt oppdrettslaks etter villfisken

som hørte hjemme i vassdraget han arbeidet. Også dette skyldes antakelig forskjellig opprinnelse

for de to typene av laks. Tilsvarende har man funnet hos andre arter. Gytetiden til

sølvlaks og kongelaks, som har blitt drettet opp i klekkeriet til universitetet i Washington, Seattle,

er tidligere nå enn de var da bestandene ble etablert på 1950- og 1960-tallet. Årsaken synes

å være kunstig seleksjon. I naturlige bestander i området har forandringen vært motsatt på

grunn av en generell heving av høsttemperaturen siden 1950-tallet (Quinn et al., 2002).

Årsaken til at gytetiden er avhengig av vanntemperaturen er antakelig at fosterutviklingen er

temperaturavhengig (Elliott & Hurley, 1998a), og derved også tidspunktet for klekking (Crisp,

1981). Yngelens vekst og overlevelse avhenger av tilstedeværelse av egnet mat (Frank & Leggett,

1986), predatorbeskyttelse (Shephard & Cushing, 1980) og gunstige abiotiske forhold (Elliott

& Elliott, 2006). Naturlig seleksjon favoriserer individer som begynner å ete på det tidspunktet

når overlevelse og vekst er best mulig (Cushing, 1982; Einum & Fleming, 2000; Letcher

et al., 2004).

3.4.2 Variasjon i temperatur og gytetid

Temperaturen fisken gyter ved varierer mellom bestander av samme art. Peterson m.fl. (1977)

rapporterte at laksen i Miramichi-elva gytte ved en vanntemperatur på ca. 6 °C og under det.

Heggberget (1988) anga lavere temperature fra 1,0 til 4,7 °C for hovedgytingen til norsk villaks.

Det er også populasjonsspesifikke forskjeller i gytetid mellom norske bestander. Ifølge Heggberget

(1988), varierte hovedgytetiden mellom norske bestander fra 20. oktober til 10. januar. I

nordlige elver fra Sør-Trøndelag og nordover (63-70° N), var hovedgytingen mellom 20. oktober

og 5. november mens den i elvene lengre sør (59-63° N) varierte mellom 25. oktober and

10. januar. Han fant videre at dagen fisken begynte å gyte hadde sammenheng med vintervannstemperaturen

i vassdraget. Dess varmere elv, dess seinere gyting, men de lokale variasjonene

er store, antakelig fordi andre faktorer også spiller inn som for eksempel habitatets

tilgjengelighet til forskjellige tider (Tallman & Healey, 1991), og energikravene som vandringen

stiller til de voksne (Jonsson et al., 1997). I elva Dee gyter laksen tidligst i øvre deler og gradvis

seinere om høsten nedover mot lavlandet (Webb & McLay, 1996). Der varierer antakelig optimal

gytetid med når det er mest lønnsomt for yngelen å komme opp fra grusen for å begynne å

ete. Tilsvarende er funnet for pukkellaks fra Alaska (Sheridan 1962).

Gytetida kan endre seg radikalt etter forholdsvis kort tids seleksjon. Kongelaks flyttet fra Nord-

Amerika til New Zealand har forandret gytetida dramatisk siden de ble flyttet for 90 år siden.

More magazines by this user
Similar magazines