BAK SPEILET - Om Mitochondria

BAK SPEILET

Rebekka Nøkling

---

Møtet i Operaen

Det hele begynte i Operaen. Vi stod og ventet, Tone Dietrichson og jeg. To

mødre med hver sin datter som var plukket ut for å danse når Jorunn Kirkenær

var invitert av Operaen for å fortelle sin lange og innholdsrike livshistorie. To

ukjente kvinner som var vitne til en lukket forestilling av Norges balletthistorie,

en sen høstkveld i 2004. Vi stod og småpratet mens vi ventet, og samtalen gikk

over til at jeg nettopp hadde vært i New York for å hjelpe en venninne som var

billedkunstner. Tone sperret opp øynene, og ansiktet bredte seg til et stort smil.

Hun fortalte at hun var billedkunstner hun også, ja hun jobbet nå med malerier

til ”Villanden”, som skulle brukes i Henrik Ibsens 100 års markering i 2006. ”En

visuell reise – i indre landskap” het utstillingen som hun skulle ha sammen med

Morten Krogvold, Gro Jarto og Håkon Bleken. Samtalen fortsatte av seg selv, og

Tone lurte på om jeg var manager for billedkunstneren som var kommet hjem

fra New York, ja i og med at jeg hadde samlet medlemmer fra styret i Museum

of Modern Art til å se hennes malerier på en privat visning. Nei, svarte jeg som

sant var, jeg er egentlig genforsker, men forklarte videre at jeg hadde hennes

kunst på veggen, og at jeg bare hjalp henne ved å bruke mine allsidige

kontakter i New York. Så herlig, svarte Tone, jeg skulle ønske du kunne komme

og se mine malerier til ”Villanden” i Ekely ateliéet mitt. Og slik ble det til at jeg

ble en stamgjest i ateliéet til Tone. Vi satt alltid på hver vår gamle stol, full av

malingsflekker, foran et av hennes levende og kraftfulle malerier. Med

kaffekoppen i hånden, gled samtalen over i en form hvor tid og rom bare fløt av

sted. En billedkunstner og en genforsker i fortrolige samtaler om Ibsens tekster

og tanker om livsløgnen til gjennomsnittsmenneske.

---

Livets enkle mysterium

Helt siden jeg var barn, har jeg alltid koblet mennesker sammen, helst de som

ellers aldri ville ha møtt hverandre, fordi de tenkte ved første og kanskje siste

øyekast, at de ikke hadde noe til felles. Kanskje det er genforskeren i meg som

tiltrekkes av det uoppdagete, eller det allmennheten definerer som det umulige,

eller som de travle og fornuftige menneskene mener er helt irrelevant i en ellers

så hektisk og rutinepreget hverdag. Men det er i slike situasjoner, hvor

mennesker møtes uventet og så ærlig at frykten forsvinner, at jeg føler at man

opplever noe som er ekte, ja at man kan skimte kjernen til alt som er levende.

De samme assosiasjonene har jeg fått ved å stå på laboratoriet og tvinne DNAtråden

rundt en glasspinne, som et sukkerspinn du har kjøpt på tivoli. Da undres

man hvor enkelt livets mysterium er, genkoden for at du er du og jeg er jeg,

enten du er et menneske eller en maur. Fire byggesteiner; A, T, C, G er alt som

skal til for å skape livet på jorden vår. Men utfordringen og det avgjørende for

hva som skapes og hvordan det unike blir til, er hvordan byggesteinene er satt

sammen, og hvordan de påvirkes av miljøet. Mange tror at det er arv som ene

og alene bestemmer din vei og dine muligheter her i livet. Men det er samspillet

med det som er utenfor som bestemmer hvilke gener som blir skrudd på og

hvilke som skrus av. Slik er det med mennesker også. Hva og hvem er det som

kan få deg til å blomstre og hvem er det som tapper deg for all energi, slik at du

visner sakte men sikkert. Hvilke kombinasjoner av mennesker skal til for å skape

noe verdifullt og levende? Et skaperverk som har kraften til å påvirke andre, ja

overraske dem når de minst forventer det og gi varige spor. En påvirkning som

gir en individuell opplevelse, enten det er en følelse, en gjenkjennelse, eller rett

og slett energi som du kan overføre og bruke i ditt eget liv. Det er kjernen i

livets enkle mysterium.

---

Under stjernehimmelen

Det andre og avgjørende møte for denne historien skjedde ute på trappen min,

en vinternatt i 2005. Vi var samlet noen venner til fest, av den typen hvor planen

var en hyggelig middag, men hvor resultatet ble dans og latter til langt ut på

natt, fordi ingen brydde seg om tiden og alt vi skulle gjøre neste dag. I en av de

mange lufteturene, så ble jeg stående alene med Stig, eller Stig Inge Bjørnebye

som de fleste kjenner ham som. Stjernehimmelen hang glitrende over oss, og

med disse kulissene kom lysten til å avsløre noen hemmeligheter. Jeg fortalte at

jeg skulle hoppe av fra den biomedisinske næringslivsjobben jeg hadde, for å

starte et nytt publikasjonsforlag som skulle formidle forskningen fra universitetet

ut til allmennheten, på en ny og utradisjonell måte. Stig smilte og avslørte at han

hadde skrevet i mange år, ikke bare for Østlendingen, men også private historier,

som ingen hadde lest. Dette overrasket meg ikke, fordi helt siden Bjørnebye

familien hadde flyttet til nabostrøket vårt og fire av våre unger kom i samme

klasse, så hadde vi tilbrakt mange timer på felles barneaktiviteter. Samspillet

med barna og tilliten han fikk fra dem, hadde gjort meg oppmerksom på at han

var mye mer enn et glansbilde du kunne lese om i tabloidavisene. Jeg så på Stig

sine øyne at han hadde så mye mer å fortelle enn det idrettsjournalistene og alle

de store og små fotballfansene ønsket å høre. Han var som et vilt dyr som var

sperret inne i et bur, og som prøvde å si deg noe med blikket sitt. Vi stod i

vinterkulden og snakket om hvor viktig det er å tørre å satse, når den indre

stemmen sier at nå er du klar for det, nå er tiden for å forandre ditt liv. Men hva

skal til i praksis, for at du med fri vilje tørr å kaste deg utfor stupet? Stig spurte

om jeg ville lese tekstene hans, og jeg kjente en gryende tillit og en mening med

at vi skulle stå her sammen, med stjernene som våre vitner til at vi skulle løsrive

oss og starte noe nytt som enda var udefinerbart, men likevel så klart og tydelig

som himmelen over oss.

---

Gullkorn i sanden

Det tok ikke lang tid før Stig leverte en stor bunke med papirer. De var tatt ut fra

en ringperm hvor de var blitt oppebevart gjennom årene. Det var ikke blanke ark,

men personlige historier, skrevet av en mann som ikke fikk sove om natten. Noen

ganger på et hotellrom langt borte fra sine nærmeste, andre ganger på hytta i

Trysil, når mørket hadde lagt seg. Det tok meg noen dager, før jeg begynte å lese.

Bunken lå der og ventet, og jeg kretset om den, og ventet på det perfekte

øyeblikket for å fordype meg i den. Til slutt omfavnet natten meg, og glasset med

rødvin stod klart. Det stod ikke noen dato, eller sidetall på papirene, men likevel

var det historier fra et helt liv. Noen fortalte om barndommen, andre fortalte om en

voksen manns erkjennelser, mens noen overrasket med temaer som ytringsfrihet

og medias påvirkning av barn og unge. Etter å ha tatt noen slurker av rødvinen

leste jeg om kjærligheten, kjærligheten mellom mann og kvinne og kjærligheten til

et lite barn som nettopp hadde blitt født. Så mange gullkorn i sanden, som virvlet

rundt når vinden tok tak og hvisket ordene, stille men kraftfullt likevel. Og det var

da det skjedde, de kom frem fra mørket, det ene etter det andre. Gjennom hele

natten illustrerte min fantasi de vakreste malerier til historiene. Jeg er ingen

kunstner, men rødvinen og hjernen tillot seg å male dem med Tone Dietrichson sin

hånd. Neste morgen våknet forskeren i meg, og jeg visste at jeg måtte føre Stig

Inge Bjørnebye og Tone Dietrichson sammen for å realisere ideen som hadde blitt

unnfanget i løpet av natten. Men ethvert forsøk som skal lykkes krever planlegging

og en visuell handlingsplan, for hvordan man skal gjennomføre det. Hvor kunne jeg

begynne? Hvordan skulle jeg overtale Tone til å gå fra Henrik Ibsen sine originale

tekster og over til fotballproffen Stig Inge Bjørnebye sine tekster? Og hvordan

skulle jeg overbevise Stig til å la skrivingen komme øverst på prioriteringslisten,

helst foran assistenttrenerjobben på landslaget? Motet kunne nok ha sviktet, men

nå er det nå slik en gang, at ser du som genforsker eksperimentet for deg, ja da

vet du også at det er mulig å få til et, enda uoppdaget, resultat, om du bare vil!

---

Inkognito

Går vi noen måneder tilbake, til sommeren 2005, så hadde også en annen spire

begynt å vokse. Et stadig voksende vennskap hadde slått rot, mellom Hege

Bjørnebye og meg. Gjennombruddet vårt skjedde på et så jordnært sted som i en

helt vanlig hage, på sommerklasseavslutningen for to av våre barn. Jeg stod og

fortalte henne hva mitokondrier er. Jeg forklarte at det var disse små organellene

som er helt unike, fordi de har sitt eget DNA og finnes i alle levende celler hos

mennesket. De kalles populært for ”cellens kraftverk”, da all energi til de

livsnødvendige prosessene i kroppen vår, i riktig form, dannes nettopp her. Alle

mennesker, i hele verden, arver disse fra sin mor, og derfor kan forskerne si at vi

alle stammer fra den ”mitokondriske Eva i Afrika”. Hege virket oppriktig fasinert, og

da avslørte jeg henne min godt bevarte hemmelighet, som jeg hadde båret på i tre

år. Tenk hvis man kunne lage en møteplass for alle mulige kvinner, i alle aldre,

med helt forskjellig bakgrunn og inspirere dem med spennende innlegg fra mer

eller mindre kjente personer. Med nye temaer hver gang, med hele spekteret fra

kunst og helt til genteknologi. Bryte alle standard nettverksregler og servere

sprudlevann og god mat, og så se om det skapes ny ”mitochondria energi”, når så

mange spennende kvinner møtes. Hege smilte og så meg rett inn i øynene – ja

dette vil jeg være med på! Og slik gikk det til at MITOCHONDRIA ble skapt i 2005,

med fast møteplass, midt på Karl Johan. Grunnen til at dette har betydning for

denne historien var at dette var et perfekt sted å teste ut Stig sine historier, og det

gjorde vi i begynnelsen av 2006. Vi kamuflerte det hele med at Stig skulle komme

å fortelle om fotballens betydning i samfunnet. I tillegg hadde vi bedt

økonomijournalisten i TV2, Cathrine Graff, om å lese to av Stig sine historier, uten

å angi forfatterens navn. Den ene var om ytringsfrihet og den andre om kjærlighet.

Mitochondria-kvinnene ble betatt og rørt da den flotte og energiske journalisten

leste opp historiene. Sjokket var desto større da det ble avslørt at de var skrevet

med Stig sin penn. Begeistringen og responsen vi fikk denne kvelden var den

bekreftelsen vi trengte for å se at historiene alene hadde livets rett.

---

Forberedelser

Stig er interessert i kunst og allerede en habil kunstsamler. Derfor var det naturlig

å fortelle han om min venninne Tone som arbeidet med malerier til ”Villanden”,

som skulle brukes i Henrik Ibsens 100 års markering. Stig hadde allerede hørt om

hennes navn, visste litt om hennes stil og form, og ble svært glad da jeg sa at vi

kunne besøke hennes atelie på Ekely, for en eksklusiv og privat visning. Tone ble

også henrykt da jeg sa at jeg hadde en potensiell kunde til henne, og da jeg nevnte

at det var min venn Stig Inge Bjørnebye, spurte hun om det var han som drev på

med fotball. Da det ble bekreftet lurte hun på om det gjorde noe at hun ikke kunne

noe om fotball. Neida, svarte jeg, da har vi det til felles. Jeg beroliget henne med

at mitt eneste forhold til fotball var at min far var ansvarlig for psykologien i nesten

40 år på Norges Idrettshøyskole, og hadde hatt Drillo som hovedfagsstudent. Det

ga meg samtidig en gyllen anledning til å fortelle henne om en av Stig sine ukjente

sider - Han behersker skrivekunsten så godt at det er riktig å beskrive det som en

uoppdaget skatt. Tones respons på dette var at vi alle har så mye inni oss, ja vi

bærer på så mye fra fortiden, og at det gledet henne at han hadde funnet sin måte

å reflektere over livet sitt på. Da jeg fortalte om min opplevelse, den natten da jeg

hadde lest alle historiene for første gang, og at jeg hadde latt fantasien min male

bilder med hennes hånd, så lo hun hjertelig. Samtidig visste jeg at hun nå var

veldig nysgjerrig på møtet og hvem denne mannen var. Til Stig fortalte jeg at det

gledet meg hvor vellykket ”forestillingen” foran MITOCHONDRIA publikummet

hadde vært, og at vi hadde fått mange forespørsler om han hadde flere tekster på

lager. Stig smilte, nesten sjenert, da jeg sa at dette må vi jo lage en bok av. Da jeg

fortalte at jeg godt kunne tenke meg å be Tone Dietrichson om å male bilder til

tekstene i boken ble han først stum, men jeg så en gnist i øynene hans og visste at

han nå var sulten nok, til å la seg friste til å bli med på prosjektet som begynte å ta

en realistisk form i mitt hode.

- Det hadde jo vært helt vilt, ja helt rått, svarte han. Jeg smilte da jeg tenkte inni

meg.

- Ja men du vet ikke enda at det er du som skal være aktmodell.

---

Hvordan gikk det videre?

En vakker sommerdag i 2006, ble møtet mellom genforskeren, billedkunstneren og

fotballspilleren en realitet.

– Jeg hadde endelig klart å transformere mine tanker, slik at ideen om å skape noe helt unikt, ble

et ”levende eksperiment” – et prosjekt med navnet Speil:

Rebekka Nøkling var prosjektleder for Speil, i perioden 2006-2009

Aschoug forlag overtok det redaksjonelle arbeidet med tekstene til Stig Inge Bjørnebye i slutten av 2008,

og det endelige resultatet kan ses i boken Løsrivelse, som ble utgitt av forlaget 15. august 2009

Kunstutstillingen Speil, av Tone Dietrichson, lanseres i galleri Kjeldaas fra 28. august 2009

Mitochondria AS (www.mitochondria.no) vil selge Tone Dietrichson sine håndkolerte og nummererte trykk

fra utstillingen Speil, i sin nettbutikk fra august/september 2009

Rebekka Nøkling vil fortelle historien, og om sine erfaringer, fra prosjektet Speil,

på Mitochondria sin faste møteplass, i løpet av høsten 2009

Les mer om Mitochondria sin møteplass her