Folkebiblioteket desember 2012 - blogg - Deichmanske bibliotek

blogg.deichman.no

Folkebiblioteket desember 2012 - blogg - Deichmanske bibliotek

folkebiblioteket FEBRUAR 2013

F R A NCO (BI F O) BE R A R DI

L AU R A E L R IC K

S Y LV È R E LO T R I NGE R

C H R I S T I A N M A R A Z Z I

J A SPE R BE R N E S

PAOLO V I R NO

RODR IG O T OSC A NO

A L E K SE I PE N Z I N

Folkebiblioteket er en serie arrangementer og publikasjoner

som diskuterer samtidspoesien, med vekt på forholdet mellom

poesi, politikk og publiseringsformer. Folkebiblioteket er et

samarbeid mellom Forlaget Attåt og Deichmanske bibliotek, avd.

Grünerløkka i Oslo og redigeres av Paal Bjelke Andersen.

Sats: PBA etter et design av Judith Nærland

www.folkebiblioteket.com

Forlaget Attåt 2013

FOLKEBIBLIOTEKET ER STØTTET AV:

folkebiblioteket

FRANCO (BIFO) BERARDI

F O RO R D T I L T H E U P R I S I N G - O N P O E T RY A N D F I N A N C E

Disse tekstene ble skrevet i 2011, under den europeiske

oppstandens første år, da det europeiske samfunnet

gikk inn i en dyp krise som later til å være en krise

i den sosiale forestillingsevnen, snarere enn i

økonomien. De økonomiske dogmene har styrt

den offentlige diskusjonen i tretti år og ødelagt den

politiske tenkningens kritiske kraft. Selv om den

globale økonomiens sammenbrudd har vist oss farene

ved en økonomisk dogmatisme, er denne ideologien

allerede blitt inkorporert i det levende samfunnets

automatismer.

Politiske avgjørelser har blitt erstattet av de

teknologiske og språklige automatismene som ligger

innbakt i den sammenkoblede globale maskinen,

og sosiale valg har blitt underlagt psykologiske

automatismer som ligger innbakt i den sosiale

diskursen og den sosiale forestillingsevnen.

Men omfanget av katastrofen som dette

sammenbruddet representerer vekker til live den

sosiale hjernens skjulte potensial. Det finansielle

sammenbruddet markerer begynnelsen på en oppstand

som vi så de første glimtene av i London, Aten og

Roma i desember 2010, og som vokste seg massiv

under Spanias acampada i mai og juni, i fire rasende

augustnetter i de engelske forstedene og under bølgen

av streiker og okkupasjoner i USA i 2011.

LAURA ELRICK

O K K U P E R E N D E P O E S I

1.

I en fersk anmeldelse med tittelen «Preoccupation»

skriver den San Francisco-baserte poeten Lauren

Levin at «fallitten leder til nye former: den er stedet

hvor sjangerreglene faller fra hverandre.» Hun snakker

både om protest- og litteratursjangere, om estetikkens

fallitt og de politiske standpunktenes fallitt, med andre

ord om taktikk som har blitt til vane. Taktikk-som-blirvane,

i litteraturen og på gaten.

For eksempel (og vis meg et eksempel som ikke er i

bevegelse mellom en mengde kulturelle registre og

steder):

1. ... formen de enorme, men offentlig godkjente

protestmarsjene antok (eksempelvis anti-WTO/

IMF-bevegelsen sent på 90- og tidlig på 00-tallet,

eller antikrigsmarsjene rett etter 11.september):

arrangørene søkte om tillatelse, og fikk de den, så

dukket tusenvis av mennesker opp for å delta på

arrangementet med taler og marsjer. Med noen

få viktige unntak var disse hendelsene i høy grad

regisserte, med mikrofoner og høyttalere, med band,

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 1

Det europeiske sammenbruddet er ikke kun resultatet

av en utelukkende økonomisk og finansiell krise –

dette er også en krise i forestillingen om fremtiden.

Maastrichttraktaten har blitt til udiskutable dogmer, til

algoritmiske formler og magiske besvergelser, bevoktet

av den europeiske sentralbankens yppersteprester og

promotert av børsmeklere og rådgivere.

Finansmakten baseres på utnyttelsen av prekariøst,

kognitivt arbeid: det generelle intellekt, som i sin

nåværende form er skilt fra kroppen.

Det generelle intellekt er i sin nåværende form

fragmentert og fratatt mulighet til selvpersepsjon

og selvbevissthet. Bare en bevisst mobilisering av

det generelle intellekts erotiske kropp og en poetisk

revitalisering av språket kan bane vei for en ny form for

sosial autonomi.

Irreversibilitet

For min generasjon er det vanskelig å ikke på

intellektuell automatikk forvente en dialektisk happy

ending.

På samme måte som gjenoppbyggingen av Wienkongressen

ble fulgt av Folkets vår i 1848, på samme

måte som fascismen ble fulgt av motstand og frigjøring,

kunstnere, Hollywood-skuespillere og så videre,

de var kort sagt voldsomt organiserte forestillinger,

imponerende, men for det meste ineffektive (med unntak

av, og dette er viktig, den rollen de spilte i å anspore og egge

en ny generasjon aktivister, som tok lærdom av disse produktive

fallittene). Vi kan sammenlikne det med hvordan

det man ofte kaller avantgardistiske kunstpraksiser

og -standpunkter har oppnådd institusjonell

anerkjennelse i alle deler av akademia og i de store

nasjonale litteraturorganisasjonene, og dermed, som

Levinas sier, har blitt «forkalkede, kodifiserte og døde».

Aktivist, aktivist, hvor skal du gjøre av deg?

2. ... noe Occupy-bevegelsen responderte på ved

organisatorisk å legge til rette for en direkte og

demokratisk overtakelse av offentlige rom og ved

å sette opp alternative selvorganiseringsformer

(suppekjøkken, biblioteker, råd og forsamlinger).

Sammenliknet med de sanksjonerte marsjene tiåret

før er denne formen kaotisk og levende, legemliggjort

dag etter dag, uke etter uke. Og minner den ikke

også om de litterære, selvorganiserte DIY-formene


så forventer min generasjon på politisk instinkt

(68-generasjonen var på sett og vis den siste moderne

generasjonen) at den sosiale solidariteten skal vende

tilbake og det finansielle diktaturet reverseres.

Denne forventningen kan virke villedende, vi

burde kunne gjøre rommet for våre egne historiske

prefigurasjoner større, bli i stand til å slippe tanken

om det historiske fremskrittet og forestille oss

muligheten for det irreversible. I dagens biologiskøkonomiske

totalitære sfære, har inkorporeringen

av de teknologiske og språklige automatismene som

semiokapitalen produserer, skapt en form som ikke

dominerer kroppen utenfra, men som er en mutasjon

av den sosiale organismen selv. Dette er grunnen til at

den historiske dialektikken ikke lenger er tilstrekkelig

for å forstå prosessen og fremtidsutsiktene:

muligheten for det irreversible er i ferd med å erstatte

mulighetene for omveltning, altså må ideen om

autonomi tenkes på nytt og med utgangspunkt i et

slikt perspektiv.

«Irreversibilitet» er et tabuord i moderne politisk

diskurs, ettersom det står i motsetning til prinsippene

om en rasjonell styring av flommen av hendelser –

noe som er en nødvendig forutsetning for rasjonell

styring, og også humanismens viktigste bidrag til

moderne politisk teori og praksis. Machiavelli snakker

om Prinsen som en maskulin kraft som er i stand til

å underlegge seg fortuna (tilfeldigheten, hendelsenes

kaotiske flom), historiens feminine side.

Det vi opplever nå, i den uendelig akselererende

informasjonsfærens tidsalder, er følgende: den

politiske fornuftens maskuline kraft kan ikke lenger

underlegge seg og temme det feminine fortuna,

ettersom fortuna legemliggjøres av den overbefolkede

informasjonsfæren og den finansielle mikrohandelens

kaotiske flom. Misforholdet mellom ankomstraten

for ny informasjon og den begrensede tiden vi har

til rådighet til bevisst å kunne bearbeide denne

informasjonen genererer en hyperkompleksitet. Derfor er

som har grodd frem i Nord-Amerika og andre steder

de siste tiårene, og hvor mange av forlagene og

organisasjonene nå har begynt å likne på proto-,

infra-, utenom- eller kvasiinstitusjonelle (nyliberale?)

former for verdiskapning?

3. ... og hvordan denne inntakelsen av det offentlige

rommet ved hjelp av radikale praktiserende relasjoner

fører en inn i et fetisjerende forhold til symbolske

rom. Av nødvendighet? Kunne et mindre fetisjert

rom (enn Zucotti Park) vært tilholdssted for de nylig

eiendomsløse (som i Occupy Atlanta) eller den

forlatte sentrumsbygningen hvor man installerte

Victor Hernandez Biblioteca (som i Oakland)? Eller

er måten de faktiske rommene lades symbolsk på et

biprodukt av den essensielle abstraksjonen av hvor

makten nå befinner seg. Dette gjelder i hvert fall

finanssektoren. Som Jasper Bernes har påpekt er den

ikke lokalisert på et enkelt sted, men «distribueres»

(komedie av høy klasse, for å bruke et sånt uttrykk i

denne sammenhengen) gjennom informasjons- og

pengeflyten. På nedre Manhattan opphørte Occupyformen

såpass raskt, tror jeg, fordi den ikke klarte å

finne andre lokaliseringssteder, slik den til dels klarte

i andre byer.

Dette er et interessant sted å begynne, med en

vurdering av både Occupy Wall Streets poetikk og

poesiens litterært-kulturelle kall i USA i tiden før og

etter Occupy-bevegelsens eksplosive fødsel.

Å stille spørsmål ved forestillinger om fallitt og suksess.

Litterært og politisk.

det overhodet ikke snakk om å skulle kunne endre det

sosiale feltet på en bevisst måte.

Vår tidshorisont kjennetegnes ved Fukushimahendelsen.

Sammenlignet med de støyende

jordskjelvs- og tsunamikatastrofene, er Tokyos stille

apokalypse mer skremmende, og viser at forventninger

til det daglige livet på jorden har fått nye betingelser.

Megapolisen er direkte eksponert for nedfallet fra

Fukushima, men livet fortsetter nesten som normalt.

Kun et fåtall mennesker har forlatt byen. De fleste av

innbyggerne har blitt værende, kjøper mineralvann

og puster med ansiktsmasker over munnen som alltid

før. Kun et fåtall tilfeller av luft- og vannforurensning

blir offentliggjort. Bekymringer for at maten ikke er

trygg, har tvunget amerikanske statsansatte til å stanse

importen av visse japanske matvarer. Likevel fører ikke

effekten av Fukushima til at samfunnslivet oppløses:

Men jeg vil først ta et skritt tilbake, begynne før

begynnelsen, fordi begynnelsen alltid befinner seg

i-forkant-av-seg-selv.

Begynnelser, altså, og deres vektorer, deres folder.

2.

LAURA ELRICK

FRA PROPAGATION

Kenning Editions 2012

|| squares

fenced off

why

insane

squares

fenced off

why

insane

squares

fenced

off why

insane squares

fenced off

I forsøket på å tenke gjennom forholdet – både det

fremvoksende og potensielle forholdet mellom

Occupys politikk og poetenes virke – skal jeg begynne

med å tegne et bilde av en løst sammensatt, men

rådende tendens i den nordamerikanske poesien før

OWS. Jeg skal særlig snakke om hvordan mange av

poetene som var virksomme i årene etter 11. september

2001 vendte seg bort fra de tekstbaserte praksisene

2 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

forurensing har blitt et helt vanlig innslag i dagliglivet,

en andre natur som vi også må bebo.

I løpet av de siste årene er ødeleggelsene av miljøet

på jorden mangedoblet, uten verken å ha ført til en

endring i det dominerende paradigmet, en bevisst og

selvorganisert folkebevegelse eller et revolusjonært

opprør.

Oljeutslippene i Mexico-gulfen førte ikke til at BP

ble dømt, snarere har de konsolidert sin egen makt,

ettersom det kun var BP selv som kunne ta hånd om

ødeleggelsene og forhåpentligvis kontrollere dem.

Det finansielle sammenbruddet i september 2008

førte ikke til at USAs økonomiske politikk ble endret.

Selv om Barak Obamas seier brakte håp har ikke den

finansielle klassen løsnet grepet om økonomien.

I Europa har man etter den greske krisen i 2010 ikke

forlatt den nyliberalistiske ideologien – selv om den

åpenbart er kilden til sammenbruddet. Tvert i mot har

den greske ruinen (og den påfølgende irske, italienske,

spanske og portugisiske ruinen) styrket den strengt

monetære politikken og økt utsiktene for at lønninger

og sosiale utgifter må reduseres.

På systemnivå tar endringene form av positiv

feedback.

I boken om kybernetikk bruker Norbert Wiener

uttrykket «negativ feedback» for å definere hvordan et

systems output agerer når det motsetter seg endringer

i systemets input, og hvor resultatet er at endringene

reduseres og svekkes. Når feedbacken i et system

totalt sett er negativ har systemet en tendens til å være

stabilt. I det sosiale feltet, for eksempel, kan vi si at

systemet fremviser en negativ feedback hvis protester

og kamper får industrien til å øke lønningene og

redusere utbyttingen dersom den sosiale nøden har

blitt for belastende og for omfattende.

I følge Wiener fremviser et system positiv feedback

når det som en reaksjon på uroen selv øker uroens

styrke. Av åpenbare grunner er ikke-intendert positiv

feedback langt i fra «positiv» i betydningen «ønskelig».

som tidligere dominerte, mot kroppsliggjorte arbeider

som inkorporerte taushet og gestikk, og som ble

fremført i offentlige rom som vanligvis ikke brukes til

denne typen handlinger. Marsjene til Kaia Sand, og

oppmerksomheten om de utviskede historiene som man

fant langs disse rutene. David Buucks poetikk som gikk

ut på å bryte seg inn på tidligere militære områder eller

forlatte tomter og bruke disse stedene til performative

intervensjoner. Ariel Goldbergs sjangeroverskridende

offentlige former (pressekonferanser, gateopptredener

og skriving i offentligheten) og hvordan hun formidlet

fotografier (uten kamera). Mitt eget arbeid med nedre

Manhattans psykogeografier (i shoppingområdene

som oppsto etter 11. september og i nabolaget til den

foreslåtte moskeen i Park 51). Kristin Prevallets ritualer

for offentlig sorg. Rodrigo Toscanos kroppsbevegelsesdikt.

CA Conrads «somatiske poesi». Jennifer Scappettone

og Kathy Westwaters samarbeid på Freshkill-fyllinga

(hvor restene av World Trade Center ble dumpet og

som snart blir parkområde). Jeg kunne fortsatt.

Som jeg har sagt ved en annen anledning, så ser jeg på

denne endringen fra en rådende tekstbasert praksis

til en kroppslig basert poetikk som en respons på det

affektive arbeidets politiske ustabilitet i denne perioden

(fra 11. september og frem til Occupy tok kvelden).

Særlig ser jeg det som et forsøk på å utvikle metoder for å

kunne bearbeide erfaringer knyttet til sosial sårbarhet,

vold og politikken bak den såkalte «krigen mot terror»

(som i Afghanistan selvfølgelig har pågått helt frem til

i dag). Man kan vanskelig overdrive hvor vanskelig det

var i akkurat denne perioden å uttrykke opposisjon på

måter som var hørbare og som ikke umiddelbart ble

kanalisert inn i den kakofont proklamerte «sannheten»


Vi kan også kalle det en selvforsterkende feedback.

Jeg har inntrykk av at trendene, når informasjonsakselerasjonen

og hyperkompleksiteten er de

herskende betingelsene og den bevisste og rasjonelle

viljen ikke er i stand til å kontrollere og justere dem,

virker selvforsterkende inntil de til slutt bryter helt

sammen. Se den onde sirkelen: høyresidens valgseire

og likegyldighetens diktatur. Når høyrepartiene vinner

er det første de gjør å utarme den offentlige utdanningen

og støtte opp under konformismen i media. Resultatet

av at likegyldigheten og konformismen får spre seg, vil

bli en ny valgseier, og så videre. Dette er grunnen til at

det er vanskelig ikke å se Europas fremtid som en mørk

blanding av et teknologisk og finansielt autoritært styre

og en aggressiv og populistisk reaksjon.

Under slike forhold vil det autonome særlig handle

om å unnslippe miljøer hvor den positive feedbacken

er skrudd på. Hvordan er det mulig å gjøre dette når

vi vet at miljøet på jorden og det globale samfunnet i

stadig større grad er gjenstand for en slik katastrofal

utvikling?

Hvordan kan vi tenke oss en subjektiveringsprosess

når prekariteten setter den sosiale solidariteten

på spill og den sosiale kroppen er koblet opp til en

teknologisk og språklig automatisme som reduserer

kroppens aktiviteter til en gjentakelse av fastlagte

adferdsmønstre?

Med denne boken prøver jeg å utvikle Christian

Marazzi, Paolo Virno og Maurizio Lazzarattos

teorier og føre dem i en uvanlig retning. Disse

tenkerne har begrepsliggjort forholdet mellom språk

og økonomi og beskrevet hvordan affektene og

språkets biologiskpolitiske sfære har blitt underlagt

finanskapitalismens herredømme. Jeg ser etter en

måte å undergrave herredømmet på, og jeg prøver

å gjøre det ut ifra et uvanlig perspektiv: poesiens og

sanselighetens.

om at en militær intervensjon både var uunngåelig og

nødvendig. At det oppsto kroppslige poetiske former

reflekterte et ønske om også å åpne opp for muligheten

for å uttrykke opposisjon gjennom taushet, og var et

middel til «igjen å forestille seg muligheten av samfunn

basert på [en delt] sårbarhet og tap» heller enn på

fantasier om overlegenhet, absolutt trygghet eller

absolutte rettigheter (Butler, Precarious Life).

I forkant av Occupy-høsten 2011, for eksempel, leste

jeg affektteori for å kunne tenke over mulighetene og

fallgruvene som er forbundet med de «kontaktsonene»

hvor estetikk (primært poesi og performance) og

politisk handling møtes. (Når jeg sier affekt så mener

jeg ikke følelser som kan gjengis/uttrykkes i narrativer,

men en før-bevisst, sub-personlig sansing, en slags

«gradering av beredskapen» på kroppens nivå.

Dette er av og til et ubekvemt møtested, hvor ideen

om et enkelt, entydig budskap (og også ideen om en

avsender, en mottaker og «det effektive») blandes,

forvirres og støpes om. Jeg skal si mer om «affektiv

ulydighet» om et øyeblikk, men lar det foreløpig

holde med å si at den typen politisk forståelse som

fremkommer av slike handlinger ikke vil se eller høres

ut som annen politisk kunnskap, selv om de ikke desto

mindre kan være brukbare måter å «tenke» gjennom

levde erfaringer på. Ved å holde på denne ideen

kan sosialt forpliktet kunst være både en form for

tenkning og, potensielt, en form for samfunnsmessig

undersøkelse.

For meg var Raymond Williams begrep om «følelsenes

struktur» et godt utgangspunkt for å tenke rundt

affekter og politisk orientert estetikk. Ifølge Williams

Sverm

Når den sosiale kroppen er koblet opp til teknologiske

og språklige automatismer agerer den som en sverm:

en kollektiv organisme hvis adferd automatisk styres

av grensesnitt som er forbundet med hverandre.

En multitude er en pluralitet av bevisste og følsomme

vesener som ikke deler noen felles intensjonalitet

og som ikke viser noe felles adferdsmønster.

Menneskemengden som sleper seg rundt i byen

beveger seg i et utall retninger og med et utall motiver.

Alle går sin egen vei, og der disse forflytningene krysses

skapes en folkemengde. Av og til beveger mengden

seg på koordinerte måter: folk løper i samlet flokk mot

stasjonen fordi toget snart skal gå, folk stopper samtidig

ved gatelysene. Alle beveger seg etter egen vilje, innenfor

den felles sosiale favhengighetens begrensninger.

|| diphtheria and

tetanus toxoids

and

acellular pertussis

absorbed

inactivated

poliovirus and

haemophilus b-

conjugate

(tetanus

toxoid

conjugate)

vaccine

er affekter eller estetiske nyvinninger knyttet til et

spesifikt historisk øyeblikk tegn på en erfaringsmessig

kunnskap som inntil da har ikke har vært kodifisert,

og som stiger ut av liv som leves i sosiale, politiske

og økonomiske omgivelser i endring. Hos Williams

har altså affekten en temporal dimensjon: sosiale

endringer blir umiddelbart til affektive endringer

som først senere institusjonaliseres og betraktes som

generaliserte sannheter om en gitt tidsperiode. Kanskje

kan man si at «følelsenes strukturer» også er en type

tenkning, en respons på livsbetingelsene.

Hva var det ved samfunnslivets affektive dimensjon

som gjorde Occupy mulig, gjorde at det «tok av»

(mange av oss fulgte oppmerksomt med på hendelsene

i Egypt, og i Iran før det, men hva var det som gjorde

at dette også føltes mulig i USA)? For meg er det dette

som er det påfallende.

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 3

Ønsker vi å forstå dagens sosiale subjektivitet bedre

så må tanken om multituden suppleres med tanken om

nettverket og svermen.

Et nettverk er en pluralitet av organiske og

kunstige vesener, av mennesker og maskiner som

utfører felles handlinger takket være prosedyrer som

gjør forbindelsene og samhandlingene dem imellom

mulige. Tilpasser du deg ikke disse prosedyrene

eller lar du være å følge spillets tekniske regler, så

spiller du ikke spillet. Hvis du ikke reagerer på den

forhåndsprogrammerte måten på bestemte stimuli så

er du ikke en del av nettverket. Et menneskes adferd i

et nettverk er ikke tilfeldig, slik mengdens bevegelser

er det, fordi nettverket forårsaker og forutsetter at

deltakeren følger bestemte løyper.

En sverm er en pluralitet av levende vesener hvis

adferd følger (eller later til å følge) regler som ligger

nedfelt i deres eget nervesystem. Biologer kaller en

sverm en multitude av dyr med samme størrelse og

kroppslige orientering, som beveger seg sammen

i samme retning og som utfører handlinger på en

koordinert måte, lik bier som bygger en bikube eller

beveger seg mot en plante hvor de finner det de trenger

for å lage honning.

Under hyperkomplekse samfunnsforhold har

mennesker det med å agere som en sverm. Når

informasjonssfæren er for tett og for rask til at man

bevisst kan bearbeide informasjon, pleier folk å slutte

seg til en felles adferd. I et brev til John Seabrook

skriver Bill Gates: «Den digitale revolusjonen handler

utelukkende om å tilrettelegge – å skape verktøy som

gjør ting enklere» (Seabrook, 52). I en videre betydning

kan vi si at i den digitale tidsalderen handler makt

utelukkende om å gjøre ting enkle.

I et hyperkomplekst miljø som den individuelle

bevisstheten ikke i tilstrekkelig grad kan forstå og

styre, vil folk følge forenklede løyper og benytte

kompleksitetsreduserende grensesnitt.

For å vende tilbake til ideen om affektiv ulydighet:

kritikeren Lauren Berlant snakker om det «å nekte å

agere affektivt trygt» som et potensielt mål for politisk

handling. Ved å skille mellom en avvisende gest og en

hyperbolsk konfrontativ adferd, peker Berlant på at en

affektiv trygg situasjon ofte rett og slett ser ut som et

trygt uttrykk for sinne (i USA, for eksempel, virker det

som om dette ofte finner sted bak barrikader bevoktet

av politiet). I denne typen opposisjonell adferd, som

kan utgi seg for å være politisk og estetisk radikal,

men som affektivt sett egentlig er trygg, så vet alle på

hvilken side av barrikadene de befinner seg. På den

annen side ville en respons som overhodet ikke følger

boken (en affektivt ulydig respons) bety at folk ikke vil

vite hva de skal gjøre i en gitt situasjon fordi de ikke har

noen eksisterende modeller for hånden. Handlingen

kan være affektivt forvirrende, vanskelig å lokalisere i

form av kjente ulydighetsscenarier.

For å sitere Berlant: «Hvem sine former for selvregulering

blir legitimert, hvem sine former for

selvregulering beveger seg under radaren, og hvem

sine former for selvregulering er budskap du får rett i

trynet? Kanskje setter du deg ved en lunsjdisk du ikke

har lov til å sitte ved og nekter å agere som om du ikke

skulle vært der. Og fordi du ikke viser den affekten

som de er avhengig av for å kunne bli rasende settes

alle ut av spill... Det som ofte skjer når du nekter å gi

mennesker affektiv trygghet er at de faller sammen,

blir nervøse og begynner å utagere, ofte uten å vite

hvorfor. Den [affektive ulydige handlingen] åpner

dermed for at det normative forsvaret skal kunne

rakne».


Dette er grunnen til at den sosiale adferden i dag later til å

være fanget i faste og ufravikelige interaksjonsmønstre.

Teknologiske og språklige prosedyrer, finansielle

forpliktelser, sosiale behov og invasjonen fra

psykomedia – hele dette kapillære maskineriet rammer

inn mulighetsfeltet og inkorporerer felles kognitive

mønstre i den sosiale aktørens adferd.

Vi kan altså si at i den semiokapitalistiske sfæren

blir det sosiale livet en sverm.

I en sverm er det ikke umulig å si «nei». Det er

irrelevant. Du kan gi uttrykk for din egen benektelse,

ditt eget opprør eller alliansefrihet, men det kommer

ikke til å endre svermens retning, heller ikke kommer

det til å påvirke hvordan svermens hjerne bearbeider

informasjon.

Språkets automatisering

Finansøkonomiens språklige implikasjoner er helt

vesentlige for dagens subjektiveringsprosesser.

I denne boken forsøker jeg å tenke over språkets

og affektenes frigjøringsprosess, og jeg begynner med

ideen om insolvens.

Insolvens er ikke bare å nekte å betale kostnadene

for en økonomisk krise som finansklassen har

fremprovosert, men å avvise den symbolske gjelden

som ligger nedfelt i den kulturelle og psykologiske

normaliseringen av dagliglivet. Nød er basert på

den kulturelt sett konforme kjernefamilien, på den

individuelle eksistensens tilbaketrukkede privatliv.

Privatiseringen av behov og affekter har fanget de

sosiale energiene i den kapitalistiske kulturens lenker.

Den kapitalistiske dominansens historie kan ikke

skilles fra produksjonen og privatiseringen av behov –

det vil si frembringelsen av kulturelle og psykologiske

avhengighetsvaner. Sosial insolvens vil si uavhengighet

fra den prioriteringslisten som den kapitalistiske

konformiteten har pålagt samfunnet.

De romlige prosjektene som oppsto i tiåret før OWS

utfordret den historiske usynliggjøringen og de

disiplinerende normene i det kapitalistiske offentlige

rommet, men også den sosiale marginaliseringen

av former for kreativ aktivitet som ikke var rent

profittbaserte. De så etter alternative lokaliteter for

et politisert språk, utenfor det som av og til føles som

dette språkets forvisning til boken, nettsiden eller den

offisielle protesten.

De oppsto som en måte å undersøke denne tidens

spirende, følelsesmessige strukturer på, og var forsøk

på å oppdage nye grunnlag for offentlig politisk

interaksjon, men også nye metoder å kommunisere

uenighet på i et ladet og komplisert affektivt terreng.

Siden oktober 2010 har visse betingelser endret seg

betydelig, selv om mye fortsatt er ved det samme. Det

har blitt innvendt at tause protester framstår som en

latterlig strategi i dag, selv om noe av denne strategiens

logikk kanskje fortsatt ligger i at OWS nektet å gi en

forenklet og transparent (og dermed lett assimilerbar)

liste over krav. La meg allerede nå komme denne

kritikken i forkjøpet, og si meg enig i den. Deler

av OWS sin «suksess» (i betydningen av å kunne

holde på momentum) i løpet av bevegelsens første

dager, var nettopp ikke å ville se ut som den typiske

protestmarsjen som USA har blitt så vant til. På den

tiden virket det på en eller annen måte nødvendig – å

skjære gjennom de trygge posisjonene som folk hadde

skåret ut i en totalisert diskurs, lik irritasjoner på den

glatte, velfungerende overflaten.

Fra et språklig og affektivt synspunkt er insolvens

fluktlinjen fra et språk som er redusert til valuta.

Tegnene som binder det hele sammen rekombineres

automatisk i den universelle språkmaskinen: den

digitalt-finansielle maskinen som kodifiserer den

eksistensielle flyten. Ordet trekkes inn i denne

automatiseringsprosessen, slik at vi finner det frosset

og abstrakt i det empatiløse livet til et samfunn uten

evne til solidaritet og autonomi. Automatiseringen av

ordet finner sted på to nivåer.

Det første nivået har å gjøre med hvordan

ordet monetariseres og underlegges den finansielle

syklusen: tegnet domineres av finansen når den

finansielle funksjonen (akkumuleringen av verdi

gjennom semiotisk sirkulasjon) nøytraliserer

den instinktive siden av artikulasjonen, for slik

å gjøre det som artikuleres kompatibelt med

de digitaltfinansielle formatene. Menings- og

verdiproduksjonen får form av en parthenogenese:

tegn produserer tegn som ikke lenger passerer

gjennom kjøttet. Monetær verdi produserer mer

monetær verdi uten først å realiseres gjennom den

materielle produksjonen av varer.

|| designer made

red dress

on a person in a red

dress designer

made

person

in a red dress

Det var poetikken som gjorde OWS mulig. Et dykk ned

i det sosiale livets affektive lag. Ikke at de individuelle

prosjektene jeg nevnte skal gis æren for å ha skapt

bevegelsen (det ville vært latterlig), men de bidro

til å skape et klima av romlig nysgjerrighet og mot,

som utviklet seg til den fulle okkupasjonen av Liberty

Square. Jeg tror virkelig at det å tegne opp igjen nedre

Manhattans psykogeografi var mulig på grunn av

poetikken – poetikken i Kairo og poetikken i New York

og Oakland, og over alt hvor grensene for «offisielle»

samfunn er trukket opp.

Nå som Occupy Wall Street har brakt den poetiske

territorialiseringen av rommet inn i mainstream-

USA, (og har poetisert romlige praksiser ved hjelp av

klovnaktige teknikker som «smelting» og reverserte

flash-mobstrategier som «go citizen»-poesi), så

har poesien, tror jeg, et nytt arbeid å utføre når det

kommer til språk og diskurs, den trenger å vende

tilbake til det som i dag kanskje bare allegorisk kan

kalles «boksiden». Der har den et stort arbeid å gjøre.

Poetikk er sannsynligheten for en intensiverende og

4 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

Det andre nivået er indeksialisering. I et foredrag

med tittelen «Quand les mots valent de l’or», snakker

Frédéric Kaplan om hvordan språket indeksialiseres i

søkemaskinene. I et Google-søk definerer to algoritmer

hvordan språklig mening reduseres til økonomisk

verdi: den ene finner de ulike forekomstene av et ord,

den andre lenker ordet til monetær verdi.

Den semiokapitalistiske produksjonssyklusens

underleggelse av språket fryser effektivt språkets

affektive potensial.

Denne underleggelsens historie løper gjennom

1900-tallet, og det var poesien som forutså og

prefigurerte språkets separasjon fra den affektive

sfæren. Helt siden Rimbaud påkalte en dérèglement de

tous les sens har poeter eksperimentert med glemselen

av referenten og med den autonome besvergelsen av

signifikanten.

Erfaringene fra den franske og russiske

symbolismen brøt den referensielle-denotative

lenken mellom ordet og verden. Samtidig forsterket

de symbolistiske poetene språkets konnotative

potensial inntil det nådde et punkt av eksplosjon

og hyperinklusjon. Ord ble til polysemantiske

besvergelser av andre ord, og dermed epifane. Det

postreferensielle språkets magi pekte frem mot den

allmenne avreferensialiseringsprosessen som oppsto

da økonomien ble til en semioøkonomi.

Finansialiseringen av den kapitalistiske

økonomien innebærer at arbeidets bruksfunksjon

abstraheres mer og mer, og at det samme skjer med

kroppens funksjon i kommunikasjonen. På samme

måte som symbolismen eksperimenterte med å skille

den språklige signifikanten fra dens denotative og

referensielle funksjon, så har finanskapitalismen,

etter å ha internalisert det språklige potensialet, skilt

den monetære signifikanten fra dens denotative og

refererensielle funksjon knyttet til til fysiske varer.

Finansielle tegn har ledet til en verdiparthenogenese,

hvor penger skapes ved hjelp av penger uten noen

opprettholdende smittebærer. Den må undersøke

språklige taktikker for å finne en motstand mot

vanens domene – der det såkalt «radikale» også er en

vane, status quo. Statisk syntaks, statisk ordtilfang,

statisk affekt, statisk erotikk, statisk politikk =

forbrukerromanser med radikale positurer = en

oppsplintring og spredning av bevegelse (kanskje også

en produktiv fallitt). Kan poesi spille en rolle i å rote til

denne kjente algoritmiske kursen, og kanskje begynne

å forsøke å sanse den? Kort sagt, en poetikk forpliktet

til å undersøke diskursens affektive sikk, gjennom

eksperimentet.

Det er nesten som om rommet revnet av pre-occupypoetikken,

og at dens utøvere falt gjennom en ormehull

og ned i en ny verden. En verden som nå ikke lenger er

i emning.

Antakeligvis var Occupy, slik deler av mainstreammedia

har hevdet, en «suksess» nettopp fordi det

samme media registrerte den som en effekt. Å være en

«suksess». La oss håpe det ikke er sånn. For det vil bety

døden.

3.

La meg si litt om utviklingen av Menneskemikrofonen.

Som dere kanskje vet så er Menneskemikrofonen en

kommunikasjonsmetode som ble utviklet på Liberty

Square. Den ble til som en respons på en repressiv

forskrift som gjorde det ulovlig å forsterke stemmen

elektronisk, nettopp for at store folkemengder ikke

skulle kunne kommunisere med hverandre. Dermed


generativ inngripen av fysisk materie og muskulært

arbeid. Finansiell parthenogenese suger opp og tørker

ut ethvert sosialt og språklig potensial, og oppløser

produktene av den menneskelige aktiviteten, og da

særlig den kollektive semiotiske aktiviteten.

Ordet er ikke lenger en faktor i et sammenstøt

mellom snakkende affektive kropper, men noe som

forbinder funksjoner som økonomien allerede har

transkodifisert. Straks det fratas sin evne til å skape

sammenstøt, får ordet en rekombinerende funksjon, en

diskret (i motsetning til kontinuerlig) og formalisert (i

motsetning til instinktiv) operatør.

I 1977 skrev den amerikanske antropologen Rose

Khon Goldsen, i The Show and Tell Machine, følgende: «Vi

oppdrar en ny generasjon av mennesker som kommer

til å lære flere ord fra en maskin enn fra sine egne

mødre.»

Denne generasjonen er her. Den generasjonen som

trer inn på den sosiale scenen i dag lider fullstendig

under de pathogeniske og avempatiserte effektene av

automatiseringen av ordet.

Poesien og deautomatiseringen av språket

Vi har for mange ting og ikke nok former.

– Gustave Flaubert, Préface à la vie d’écrivain

Form fascinerer når man ikke lenger har makten til å forstå

makt fra innsiden av makten selv.

– Jacques Derrida, Writing and Difference

Stemmen og poesien er to reaktiveringsstrategier.

Poesien forutså en gang at referensialiteten kom

til å forlates og at språket skulle automatiseres; nå

kan kanskje poesien sette i gang en prosess hvor

den sansende kroppen, og dermed også den sosiale

solidariteten, reaktiveres med utgangspunkt i en

reaktivering av artikulasjonens begjærskraft.

begynte aktivistene å forsterke hverandres stemmer.

Dere har kanskje sett videoer av dette på youtube, den

fungerer slik: du snakker, og mengden rett foran deg,

innenfor høreavstand, gjentar frasen din unisont, slik

at folk lenger bak kan høre den. Dette er en sjekk! Dette

er en sjekk! Hei! Hei! Jeg heter Ahmed! Jeg heter Ahmed!

Jeg er her for å fortelle dere. Jeg er her for å fortelle dere. Om

direkteaksjons. Om direkteaksjons. Komiteen. Komiteen.

Aller først. Aller først. Dere er så sexy! Dere er så sexy! For

det andre. For det andre. På tirsdag. På tirsdag. Planlegger vi.

Planlegger vi. En aksjon! En aksjon! For å stenge. For å stenge.

Børsen. Børsen.

I det mest forbløffende tilfellet av Menneskemikrofonen

som jeg deltok i var mengden så stor at hver frase måtte

bevege seg bakover i en bølge på fire gjentakelser. Bare

ilingen det ga på den tiden – det var både umiddelbart

og skremmende, en sublimgjøring av selv den mest

banale kommunikasjon, og en opprømt erotisk form

for produksjon av forskjell i gjentakelsen.

Ironisk nok hadde behovet for å forsterke hverandres

stemmer en ganske forbløffende effekt. Plutselig var

vi tvunget til, og siden fulle av forventning overfor

muligheten til å gi hverandres ord kropp, og det skapte

et bånd og en følelse av forpliktelse overfor direkte

demokrati som jeg aldri hadde opplevd før. Det er

viktig å vite at generalforsamlingene [The General

Assemblies] i begynnelsen besto av noe sånt som

hundre mennesker, som i løpet av de første ukene

ble til flere tusen. Folk kom til torget, kanskje av

nysgjerrighet, og var plutselig deltakere. De ble trukket

inn følelsesmessig, kroppslig, romlig. Det var formens

poetikk som oppmuntret folk til å snakke på måter som

I Language and Death er stemmen for Giorgio Agamben

det punktet hvor mening og kjød møtes. Stemmen

er betydningsprosessens kroppslige singularitet,

og kan ikke reduseres til en operativ funksjon ved

språket, all forskning på regler og prosedyrer for

stemmegjenkjennelse til tross.

Poesien er språkets stemme, i betydningen at

den er den deiktiske funksjonen ved artikulasjonens

gjenoppstandelse (fra deixis, selvindikasjon). Poesien

er stemmen, kroppen og ordets her og nå, som sanselig

føder mening.

Mens det operative ordets funksjonalitet

innebærer at artikulasjonshandlingen reduseres til

en forbindende rekombinasjonalitet, er poesien en

ødsling av sanselighet som eksploderer i den sosiale

kommunikasjonens kretsløp og som igjen åpner opp

for det uendelige tolkningsspillets dynamikk: begjær.

|| yi-wen and

the starfish

and zeynep

and the starfish

hana and the star

fish and onn

and the starfish and

elle and

the starfish and irem

and

the starfish

and sophie

and tai-li

and horatio

and the starfish

man ikke forbinder med masseprotester – snakke på

en intim måte – snakke høyrøstet – og til å forsterke

denne intimiteten og høyrøstetheten. Det var, på måter

man ikke kunne forestille seg i antikrigsbevegelsene

tiåret før, virkelig «elektrisk».

Men hva har skjedd med Menneskemikrofonens

poetikk? På samme måte som den radikale

gjenerobringen av det sosiale rommet noen ganger

lot til å falle sammen i et fetisjert, rent symbolsk

rom, eller ble transformert til en de-mindrekonfrontasjonene-med-politiets

erotikk, som ikke er

affektivt lesbar utenfor det helt lokale miljøet – har

menneskemikrofonens estetikk (smitte, etterligning,

«kroppsliggjort skriving») langsomt forkalket og blitt

en forutsigelig og derfor ikke-tenkende form (hvordan

«bryte linjene», hvordan intonere, hva slags retoriske

figurer kan man bruke for å s(t)imulere intimitet osv.)

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 5

I introduksjonen til første bind av sin innflytelsesrike

bok Du Sens, snakker Julien Greimas om tolkningen

som en uendelig glipp i overgangen fra signifikant til

signifikat.

Den uendelige glippen (eller skliingen, drivet) er

basert på den emosjonelle siden av språkets intime

ambivalens (språk som en overskuddsbevegelse).

Vi må starte en prosess som avautomatiserer

ordet, og en prosess som reaktiverer sanseligheten

(artikulasjonens singularitet, stemmen) i den sosiale

kommunikasjonssfæren.

Begjæret er monstrøst, det er grusomt, og det å

ikke gi etter eller ikke kunne rekombineres befinner

seg i singularitetens kjerne. Singulariteten kan ikke

føye seg etter en endelig tolkningsorden, men den

kan være samstemt med den uendelige ambivalensen

i mening som sanselig forståelse. Medfølelse betyr

at sanseligheten stiller seg åpen for talløse sanselige

vesener, forutsetningen for en autonom å-bli-enannen,

hinsides den teknologiske og språklige

konformismen som gjør det sosiale livet til en

meningsørken.

Det poetiske språket er insolvensen i

artikulasjonsfeltet: den nekter å la semiotisk gjeld

inndrives. Deixis (!"#$%&) agerer mot at språket

reduseres til indeksialisering og abstrakt individuering,

og stemmen agerer mot at språket rekombineres og

fratas sanseligheten.

Poetisk språk er å okkupere kommunikasjonsrommet

med ord som unnslipper utvekslingens

orden: overflodens vei, sier William Blake, leder til

visdommens palass. Og visdommen er singularitetens

rom, den kroppslige betydningsdannelsen, dannelsen

av sanselig mening.

Kanskje er dette grunnen til at poesien nå for tiden

later til å rope etter tegn- og språkbaserte nyvinninger,

eller til at poetikkenes okkupanter nå må finne frem

til en sluere bruk av gjentakelsen (både diskursivt

og affektivt, og også gjentakelsen av visse former for

handlinger, visse typer aksjoner, og den spesifikke

typen språk som brukes om bestemte handlings- og

aksjonsformer). Poetikken behøver og kan fremvise

snedigere moduleringsmåter, firfisleaktige og

horisontale, den trenger å la politiske ansporinger

skli bort fra den enkle reproduksjonen av affekter,

behagelige, selv-forstørrende, som får sine avleggere

gjennom okkupantens aktive nyskaping, og gjør henne

til en identitet, en vanemessig repetisjon, mer enn en

praksis. Hvordan språket kan bidra til at dette skjer..

Å nærme seg noe som ligner en Okkuperende poesi.

Poesiens praktisering som en (pre)okkupasjon.

Okkupasjonens praksis som en (pre)poesi.


S Y LV È R E LO T R I NG E R O G C H R I S T I A N M A R A Z Z I

P O L I T I K K E N S T I L B A K E KO M S T

Autonomi i basis

Sylvère Lotringer: Autonomi er politikkens kropp

uten organer, anti-hierarkisk, anti-dialektisk, antirepresentativ.

Autonomi er ikke bare et politisk

prosjekt, det er også et prosjekt som dreier seg om livet.

Enkeltindivider er aldri autonome: de er avhengig

av anerkjennelse utenfra. En autonom kropp er ikke

ekskluderende eller mulig å identifisere. Den er

hinsides gjenkjennelse. En kropp skapt av arbeidere

bryter med arbeidsdisiplinen; en kropp skapt av

militante avviser partiorganiseringen; en kropp skapt

av doktriner fornekter ferdiglagede klassifikasjoner.

Autonomi har ingen fronter. Det handler om å

unnvike produksjonens imperativer, institusjonenes

vertikalitet, den politisk representasjonens feller,

maktens virus. I biologien er en autonom organisme et

element som fungerer uavhengig av andre deler. Politisk

autonomi er begjæret etter å la ulikhetene synke inn

i basis uten å prøve å syntetisere dem ovenfra, etter å

betone sammenfallende holdninger uten å tvinge frem

en «allmenn linje», å tillate deler å sameksistere, i sin

singularitet.

Autonomiens kropp uten organer har ingen fronter,

men den har en historie, og denne historien er italiensk.

Her gjengis denne historien direkte, med aktørenes

egne ord. De ulike erfaringene og perspektivene er helt

enkelt plassert side om side. Gjennom denne italienske

historien blir det mulig å lese vår egen, vår mulige

historie, mellom linjene.

JASPER BERNES

K VA D R AT O G S I R K E L: O C C U P Y S L O G I K K

Når?

Hvorfor Occupy? Dette spørsmålet skal jeg prøve å svare

på i det følgende. I så henseende spør jeg ikke bare om

de taktiske eller strategiske fordelene ved en utendørs

okkupasjon, men også om årsakssammenhengene bak

Occupy-bevegelsen som helhet. Hvorfor oppsto den på

akkurat dette tidspunktet, i akkurat denne formen, og

ikke i en annen? Hvorfor spredde okkupasjonene seg

slik som de gjorde? Hvem deltok og hvorfor?

Først, tidspunktet. Hvorfor nå? Eller mer presist,

siden den økonomiske krisen oppsto i en omskiftelig

og opprørsk tid, hvorfor tok det så lang tid? Hvorfor

oppsto Occupy i 2011 og ikke i 2009 eller 2010?

Nådde folk et slags bristepunkt fordi den økonomiske

krisen hadde blitt verre måned for måned, fordi

arbeidsledigheten lot til å være et permanent snarere

enn et forbigående stadium eller fordi gjelden ble

mer og mer umulig å betale og avdragene en større og

større byrde? Det er verdt å merke seg at 2011 var det

året hvor virkningen av krisen viste seg å være særlig

ødeleggende for de offentlige budsjettene, noe som

påskyndet en rekke opportunistiske spareprogrammer,

særlig på delstats- og kommunenivå. Men hvorfor

oppsto så ikke Occupy som en antikuttbevegelse, slik

observatører av hendelsene i Europa kunne forutsagt

etter 2008? Hvorfor mislyktes forsøkene på å gjenta

okkupasjonen av Madison Capitol våren før? Skyldtes

det at de tradisjonelle aktørene i bevegelser som denne,

Historisk sett kom Autonomia til verden i de store

nord-italienske fabrikkene tidlig på 50-tallet. I utgangs

punktet benyttet immigrantarbeidere fra Syd-

Italia «autonomi i basis» som et forsvar mot

fagforeningslederne som – støttet av Kommunistpartiet

– lot som de representerte dem. Autonomia gikk snart

lenger enn til å kreve høyere lønninger og begynte å stille

spørsmål ikke bare ved arbeidsforholdene, men selve

arbeidet. De gjorde seg nytte av nye typer kollektive

aksjonsformer (selvbestemt prissetting, sabotasje

av produksjonen osv.), noe som førte til en rekke

konfrontasjoner med staten. Det hele utkrystalliserte

seg da lønnsarbeidet ble forkastet i 1965, noe som

fortsatt er direkte knyttet til den italienske Autonomiabevegelsens

kamper.

eye compensates for blind spot

raging wildfires destroy

eksempelvis fagbevegelsene i offentlig sektor, er så

svekket? Eller skyldtes det amerikanernes inngrodde

skepsis til staten? Det er i hvertfall verdt å merke seg

at de største nedskjæringene i USA, i motsetning

til i Hellas eller Storbritannia – hvor hovedstedene

også er de største byene, og kan generere de største

protestene – foretas av delstatene og ikke av de føderale

myndighetene, noe som gjør det lite sannsynlig at

noen nedskjæringspolitikk vil fremkalle en nasjonal

protestbevegelse.

Som vi vet ser Occupy på seg selv som et ledd i en global

kjede av protester som begynte i Tunisia, spredde seg

til Egypt og derifra til de spanske byene og Hellas. Da

den endelig nådde Europa og USA, hadde denne nye

internasjonalen av protester, helt bevisst fremstilt seg

selv som noe som spredte seg i en spontan og uunngåelig

prosess, en virusliknende smitte av replikasjon og

6 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

Autonomi er en måte å handle kollektivt på. Den

skapes av en rekke organer og flytende organisasjoner

som kjennetegnes av ikke å ville skille økonomien fra

politikken og politikken fra livet. Autonomia ble aldri

forent.

Flere ulike organisasjoner fant sammen på nasjonalt

nivå og dannet «Potere Operaio» (Arbeidermakt),

som var en gruppe, men også et tidsskrift som samlet

en rekke teoretikere som Mario Tronti, Antonio Negri,

Sergio Bologna, Franco Piperno og Oreste Scalzone.

De omformulerte marxismen på en måte som ble

avgjørende for hele den autonome bevegelsen. I

1973 førte militariseringen av bevegelsen til en dyp

splittelse mellom ulike grener av «Potere Operaio».

Konflikten endte med dens selv-oppløsning. (Den dag

i dag nekter staten å anerkjenne denne oppløsningen).

Allerede den gang sto De røde brigader, som ble dannet

i 1970, bak hemmelige aksjoner som skulle plassere

konfrontasjonene «i statens hjerte». Samtidig utvidet

andre deler av «Potere Operaio» kampen til ikke bare

å gjelde fabrikkene, men også byene (husokkupasjoner

osv.), for å forankre den i den «sosialiserte arbeiderens»

dagligliv. Det er denne majoriteten som i dag utgjør den

italienske Autonomia.

Avgrunnen bare økte mellom De røde brigaders

undergrunnslinje, som var forskanset bak et klassisk

syn på arbeideren, og Autonomias «åpne» synsvinkler

som ga form til en engasjert diagnose av de

gjennomgripende endringene som hadde funnet sted

imitasjon, i enkelte tilfeller takket være de sosiale

medienes utstrakte og deltakende karakter. Etter mitt

syn er «spontan» ganske enkelt den betegnelsen man

bruker på sosiale fenomener man ikke forstår årsakene

til, og betrakter man noen av disse hendelsene

nærmere, så ser man grupper som avleser retningen på

den historiske vinden og foretar valg basert på sin egen

forståelse av hva som er mulig. Med andre ord finnes

det alltid spesifikke viljeshandlinger innenfor, om ikke

bakom, enhver spontan tilsynekomst – som vi kan se

av tekstmeldingene som de engelske demonstrantene

sendte hverandre. Dette var også tilfelle med Occupy

Wall Streets opprinnelige manifestasjoner. Det som

skiller dem fra de tidligere hendelsene er hvor lang tid

det tok, hvor stor forsinkelsen var mellom Syntagma

Square og Zucotti Park. Dette er et spørsmål vi må

besvare: Hvorfor tok det så lang tid? Og hva er denne

forsinkelsen et uttrykk for? Et svar kan være at det

gjenspeiler en usikkerhet her i USA om hvilket mål og

hvilket objekt en protestbevegelse kan samle seg om.

Som vi skal se, så viste denne usikkerheten seg å være

helt avgjørende for den retningen Occupy tok.

Hvor?

Occupy oppstod altså fra denne nye, underjordiske

Internasjonalen av smittende og delvis spontane

protester, av bilder og affekter som sirkulerte fra sted

til sted. Den økonomiske krisen var det mediet som

disse overføringene passerte gjennom. Uten dem,

uten en internasjonalisering av sparepolitikken og

elendiggjøringen, kunne en slik smitte aldri oppstå.

Den globaliserte og globaliserende elendigheten skapt

av den økonomiske krisen er det som gjør at denne


i det italienske samfunnets «klassesammensetning»

gjennom ulike typer «masse»-intervensjoner.

I løpet av de siste to årene, og da særlig etter

arrestasjonene den 7. april 1977, har den italienske

staten forsøkt å bruke makt til å viske ut forskjellen

mellom De røde brigader og Autonomia. «Potere

Operaio» ble pekt ut som det felles opphavet,

«urscenen». Disse monstrøse parringene, disse

opprinnelige omfavnelser, er alltid fantasier skapt i

ettertid, analyser og «rekonstruksjoner» som er enkle

å forholde seg til. De rettferdiggjør undertrykkelse. I

dag sitter over 1500 av klassebevegelsens intellektuelle

og militante fengslet – på ubestemt tid, later det til – i

påvente av rettsaker basert på vage anklager. Italia er

det eneste «frie samfunnet» som kan hevde å ha flere

politiske fanger enn Sovjet.

Den statlige undertrykkelsen er dødelig – men den er

ikke alvorlig. Den er ikke alvorlig fordi den bommer på

det erklærte målet (å utrydde De røde brigader). I stedet

utryddes noe den nekter å anerkjenne: nye former for

konflikt, knyttet til fremveksten av et nytt samfunnslag.

Dette samfunnslaget antas å være «marginalt», men

har en betydning som bare kommer til å vokse i Italia

og andre steder.

I de europeiske hovedstedene har det blitt dannet en

rekke komiteer mot den italienske undertrykkingen.

Internasjonalt har det kommet appeller fra kjente

personer som Jean-Paul Sartre, Michel Foucault, Felix

Guattari og Gilles Deleuze. For kort tid siden begynte

italienske kunstnere og intellektuelle med nære

forbindelser til kommunistpartiet, som i overveldende

stor grad later til å ha ansvaret for arrestasjonene,

offentlig å stille spørsmål ved statens fremgangsmåte.

Likevel kan det være en feilslutning å protestere,

ettersom protestene føyer seg fullstendig etter de

prosessen av transnasjonal identifikasjon – som når

Wisconsins guvernør Scott Walker likestilles med

Hosni Mubarak – ikke kun fremstår som en farse.

Det store antallet egyptiske og tunisiske nyutdannede

som ikke lenger er sikret en plass i statsbyråkratiet

og middelklassen, kan strukturelt minne om alle de

amerikanerne som uteksamineres fra universitetene,

uten utsikter til arbeid og med gjeld til oppunder

ørene. Snarere er det faktisk en rent representativ

utjevning av erfaringer på gang her – det er grunnen

til at mediedeterministene som tilskriver Twitter

eller andre sosiale medier årsakskraft tar feil. At den

utstrakte bruken av Twitter og Facebook er så viktig i

land som Egypt og Tunisia skyldes at den er en av de

mest utbredte og integrerte uttrykkene for den globale

økonomien. Den økende likheten verden over mellom

varer og teknologier, og til og med kulturelle former

– en likhet som er en reell mekanisme for å skape

økonomiske ulikheter – gjør det enklere for disse

protestene og opprørene å spre seg. Med andre ord så

er det den representative nivelleringen av verden som

media utfører på den virkelige nivelleringen, som er den

kapitalistiske globaliseringen. Under de representative

kretsløpene finnes de økonomiske kretsløpene –

langsomme strømmer av råmaterialer og varer, raske

strømmer av kreditt og valuta. Og det er gjennom disse

globaliserte kretsløpene at den økonomiske krisen

som i en viss forstand begynte med det amerikanske

eiendomsmarkedet og den tilhørende finsansboblen,

spredte seg over verden, skapte kaos og la grunnlaget

for dette politiske forløpet.

Det er noe besynderlig med disse protestene som

oppstår fra disse internasjonale kretsløpene. Selv om

rammene den italienske staten allerede har lagt.

Staten har valgt hvor slaget skal stå og nøye vurdert

våpnene. Statens blitz-angrep mot Autonomia bryter

med menneskerettighetene. De burde fordømmes

internasjonalt. Men dette er ikke hele historien.

Fortsatt gjenstår det å fortelle om bevegelsens

kompleksitet, indre motsetninger og tvetydighet. Å

forenkle bevegelsens natur, spørsmålene den reiser og

truslene den står overfor vil til slutt spille bevegelsen

over i maktens hender.

Den knappe informasjonen vi får fra Italia er en av

grunnene. Det haster å fylle informasjonsgapet –

å synliggjøre hele den sammenhengen som disse

hendelsene utspiller seg i. For hver dag som går legges

noe nytt til listen. (16. oktober: Franco Piperno ble

omsider deportert fra Frankrike). Vår «intervensjon»

er ikke et «svar» på undertrykkingen. Snarere avdekker

|| in

the parking lot

outside

in the parking lot

in the parking

lot outside in

the parking lot

inside

the parking lot

inside

the parking

lot outside

in the parking lot

outside in

the parking lot

Occupy og forgjengerne i «the movement of squares»

oppstår i dette sirkulasjonsrommet, er taktikkene som

sådan ekstremt anti-sirkulatoriske. De er taktikker

for å bli værende, for å gjøre krav på et sted. Et av de

spørsmålene vi vil måtte svare på om Occupy er hvorfor

en såkalt flatt organisert og desentralisert bevegelse –

basert på den smittende knoppskytingen av slagord,

taktikker, bilder og praksiser – har behov for å lokaliseres

på sentrale plasser i byene våre? Hvorfor leiren?

Kanskje gir det en viss intuitiv mening at den globale

kapitalismens nådeløse sirkler finner sin motsatte

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 7

den en politisk erfaring som det tok nesten 20 år å

opparbeide. Og det er denne erfaringen den italienske

staten ønsker å putte bak lås og slå – sammen med de

fleste bidragsyterne til dette nummeret.

Et nytt «sosialt subjekt» er i ferd med å bryte frem,

bevisst sin egen historie og potensial. Dets liv

nyttiggjør seg de mest avanserte aspektene av våre

teknologiske samfunn. Utgangen av de nåværende

konfrontasjonene er usikre. Undertrykkelsen har gjort

skade. Likegyldighet burde ikke ta over. Den egentlige

grunnen til at Autonomistene sitter fengslet burde ikke

forsvinne med dem, og heller ikke med en eventuell

(og usannsynlige) frigivelse. Vi bør, mot den italienske

staten, holde fast på det staten svært uvillig bidro til å

publisere.

Christian Marazzi: Dette nummeret er med hensikt

problematisk og valget av materiale er i liten grad

helhetlig. Det er viktig å forstå at det som kalles en

«autonom bevegelse» (movimento autonomo) er alt

annet enn homogen. Den er sammensatt av mange

ulike og til dels motsetningsfylte erfaringer. Den

omfatter organisatoriske og teoretiske retninger som

man muligens kan spore tilbake til et felles «opphav»,

den såkalte italienske «arbeiderismen», men uten at

de dermed kan grupperes under denne overskriften i

dag. Vi har samlet politiske bidrag fra mennesker som

i mange år ikke hadde noe som helst med hverandre

å gjøre; som har valgt ulike politiske synspunkter og

aktiviteter. Den italienske staten har forsøkt å underslå

forskjellene og de ulike holdningene innad i bevegelsen

ved å presse de arresterte (og de den fortsatt ønsker å

arrestere) inn i den samme blindgaten. Grunnen er at

det nettopp er de politiske forskjellene, variasjonene

innad i den autonome bevegelsen, som tillot den å vokse.

Sylvère Lotringer: I 1977 red Autonomia på toppen

av en bølge. Men en bevegelse kan ikke vokse lineært.

form i den offentlige plassens klassiske symmetri,

at økonomiens uopphørlige bevegelse fremkaller en

politikk som går ut på å nekte å flytte på seg, å stoppe,

bli værende og blokkere. Et poeng som det ikke

har blitt lagt nok vekt på er at leirene er en reaksjon

på nedslaktingen av byene våre, inngjerdingene,

hyperreguleringen og homogeniseringen av gatene,

som har etterlatt svært få offentlige rom hvor

mennesker kan møte hverandre på måter som ikke

er mediert av varer eller penger. Amerikanske byer

inneholder få frie rom, i den dobbelte betydningen av

ordet, altså som både er uregulerte og ikke koster noe.

Hvis deler av kapitalismens utvikling går ut på å sikre

at den står igjen som det eneste mulige menneskelige

samfunnet – med andre ord å sikre at alle interaksjoner

mellom mennesker medieres av penger og varer, av

politiet og ulike statsbyråkratier, eller av teknologier

hvis eksistensberettigelse ligger i markedet og på

arbeidsplassen – så er deler av leirenes appell at

de gir et løfte om (og jeg tror det bare er et løfte) en

samfunnsform som ikke automatisk produseres av

økonomiske transaksjoner og forhåndsdefinerte

sosiale kategorier. Jeg tror vi skal stoppe opp litt

og tenke over hvor bemerkelsesverdig det er for en

generasjon unge mennesker hvis sosiale liv har vært

fullstendig fanget av sosiale medier – av skjermer,

med andre ord – å forsøke å møte hverandre ansikt

til ansikt på denne måten, hvor bemerkelsesverdig

det er at den første postinternettgenerasjonen av

unge mennesker skulle produsere en politikk som

utelukkende handler om å være sammen. Occupy

fokuserer på opprettelsen av et samfunn – eller

flere samfunn – fordi så mange av de eksisterende

samfunnene som tidligere politiske bevegelser har


Eruptiv rikdom og oppfinnsomme øyeblikk, som i 1977

i Roma og Bologna, følges ofte av tidsrom med tørke,

en periode av utmattelse, ebbe og flo: riflusso, som man

sier i Italia. Erfaringer man har opparbeidet gjennom

handling, krefter gjenerobret av et intellektet frigjort

fra produksjon, blir så resirkulert på molekylære nivåer.

Det fører til mobilitet, et nomadisk arbeid, en sosial flyt

som så igjen bereder grunnen for en fornyet politisk

kamp.

I USA har vi siden slutten av 60-tallet vært vitne til et

liknende fenomen: den radikale bevegelsen ble plutselig

borte. Innflytelsen var der fortsatt, men i mangel av

politiske perspektiver forsvant den raskt på alle nivåer

av samfunnet. Kunnskapen utledet fra eksperimenter

med narkotika, med kroppen, med kollektive livsformer

ble kanalisert i andre retninger gjennom hele systemet.

Forbrukersamfunnet hadde nytte av og profitterte

på disse «udisiplinerte» undersøkelsene som det

indirekte hadde finansiert. I Italia er narkotika fortsatt

et samlende punkt for bevegelsen. I USA er det nærmest

motsatt, i stedet for å bidra til den sosial mobiliteten,

gjør narkotikaen det leilendingsaktige arbeidet lettere

å holde ut.

De molekylære transformasjonenes hastighet og

utbredelse, den amerikanske «mykheten» som Felix

Guattari snakket om, går gjennom hele samfunnet hånd

i hånd med oppløsningen av uendelig komplekse former

for «myk kontroll». Denne virtuelle omdefineringen

av tegnene på subversjon er karakteristisk for

«postpolitiske» samfunn.

Christian Marazzi: Kanskje stemmer det at vi lever i et

«postpolitisk» samfunn, hvor definisjonen av «politisk»

selv har blitt et problem. Men det stemmer også at side

om side med krisen i politikken, så finner det sted en

økt politisering av mennesker, en annerledes måte å

«gjøre politikk» på. Denne er i større grad konkret,

støttet seg til har gått i oppløsning, blitt splittet opp,

og rekonstruert av kapitalismen i dens eget bilde.

Derfor ble leirene, selv om de i utgangspunktet

ble unnfanget for å oppnå politiske mål, så raskt

bevegelsens mest iøynefallende trekk. Folk glemmer

den kursen det opprinnelige oppropet til Occupy Wall

Street staket ut, hvor okkupantene skulle slå leir og,

gjennom en fri beslutningsprosess, oppdage sine «egne

krav» (eksempelvis opprop om Mobaraks avgang eller

mot nedskjæringer). Men det finnes ikke ett enkelt

krav som kan forene den brokete folkemassen på de

åpne plassene. Solidaritet må snarere produseres

gjennom andre mekanismer, gjennom leirene og ikke

bare folkemøtene, gjennom en prosess hvor man lever

sammen og ikke bare drøfter forsamlingen selv.

Occupy er delvis inspirert av bølgen av okkupasjoner

på kaliforniske universiteter i 2009-2010, der det

oppsto viktige diskusjoner om krav og mangelen på

krav. Mange av nøkkeltekstene fra denne bevegelsen,

som «Kommunikeet fra en fraværende fremtid»,

argumenterte for umuligheten av alle krav (og

umuligheten av betydelig reform) gitt dagens døende

kapitalistiske tilstand. Men dette argumentet var

en ideologisk posisjon, noe som måtte fremsettes

polemisk form. I Occupys tilfelle er denne posisjonen

– som en gang var ytterste venstres – rett og slett et

status quo. Diskusjonen ble vunnet i det stille. La det

være klart: Jeg hevder ikke at Occupy er en revolusjonær

bevegelse, med kapitalismens, lønnsforholdenes

og statens totale ødeleggelse som mål. Dette er

åpenbart ikke tilfelle: for det meste har Occupy en

tydelig reformorientert horisont. Det handler om

spesifikk, og knyttet til lokale behov (helse, bolig,

skoler, utdannelse osv.). Både i Italia og i USA befinner

partisystemet seg helt åpenbart i en krisetilstand,

ettersom det ikke lykkes i å fange opp krav fra grasrota

og overskride disse konkrete kravene. Likevel har

mennesker klart å oppnå makt selv om det er krisetider.

De store bevegelsene på 60-tallet ligger selvfølgelig

langt tilbake, men det gjør også hyperideologiene fra

den samme perioden. I dag nærmer vi oss molekylære

maktformer. Ting er ikke så spektakulære, det er i liten

grad snakk om «bevegelser» på samme måte som på

60-tallet. Men det er bare bra! For eksempel utgjør

den lave valgoppslutningen i Italia – det er snakk om

nesten fire millioner sofavelgere – virkelig et «parti»,

som heller enn å være et symptom på apati er et

symptom på at folk føler seg fremmedgjort i forhold til

de institusjonelle politiske tidsfristene (allmenne og

|| is the columbine

flower

the columbine flower

the columbine

flower flowers

the columbine

flower

flowering

the columbine

flowers

the flower

and the columbine flower

flowering

klasseforskjeller i USA, om fordelingen av rikdom

mellom de 99 prosentene og den ene prosenten.

Bevegelsens implisitte krav er: Fiks det. Gjør samfunnet

vårt mer likestilt. Men dette kravet er det nesten umulig

å målbære, siden det ikke finnes noen konkret politikk

å anbefale, og dermed er det muligens lite annet enn

en revolusjonær bevegelse som ville kunne gjøre noe

med den urettferdigheten som finnes i USA med det

første. Sånn sett forblir ethvert forsøk på å redusere

denne uuttalte horisonten til et konkret mål, det være

seg Citizen United’s styre eller full sysselsetting,

besynderlig nok både for spesifikt og for vagt, og vil

8 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

administrative valg osv.). Denne fremmedgjøringen

tyder ikke på at «politikken har kommet til sin ende»,

men snarere det motsatte: den peker på en annen måte

å drive politikk på, hvor spesifikke og konkrete behov

blir adressert uten formidlende mellomledd.

Det er interessant å merke seg den enorme interessen i

USA for den italienske klassebevegelsen. Den fornyede

«Amerikanismen» eksploderer på samme tidspunkt

som den italienske bevegelsen går igjennom en vekst-

og/eller definisjonskrise. Hvorfor viser italienerne

interesse for de sidene av USA som i USA selv anses å

hindre den revolusjonære bevegelsens vekst? Kanskje

fordi det, særlig i den autonome bevegelsen i Italia,

finnes en interesse for alt som endres, som er i bevegelse,

som utforsker. Og i Italia er man ikke redde for å gå

opp spor som blir sett på som utdaterte. For ingenting

er gravlagt. Kampen kjenner ingen kronologi, den er

sirkulær. Mange italienere får pustebesvær på grunn

av de gamle partienes ideologi og drar over til USA for

heller å studere den amerikanske arbeiderkampens

historie, en voldelig og konkret historie uten ideologisk

filter.

Sylvère Lotringer: De sosiale konfrontasjonene har

drastisk endret natur. Frem til i dag har politikken vært

bundet til produksjonsforholdene: konflikten mellom

utbyttere og utbyttede. Dette ga arbeiderklassen en

udiskutabel, sentral posisjon. I post-industrielle

samfunn, kapitalistiske eller sosialistiske, forsvinner

sakte men sikkert motsetningen mellom fabrikk og

samfunn. Kampene fokuserer ikke lenger på fabrikken.

Dermed kan politiske motsetninger nå defineres

som utelukkende sosiale, til og med mikrososiale

konflikter. Klassekampen gir nå rom for mer subtile

konfrontasjoner. Hovedsaken har blitt, tror jeg, å

bruke de likhetene som systemet skaper til å produsere

subversive singulariteter. Gjennom nok en manøver i

franske filosofi vil Jean Baudrillard nå at vi skal se for

antakeligvis føre de 99 prosentene inn i konkurrerende

fraksjoner.

Derfor er leirene kun en rest av umuligheten av å

reise krav. Det er ikke kravene som forener leirene,

men den prosessen av gjensidig bistand og omsorg

som de forutsetter. Selve det faktum at man prøver

å leve sammen utenfor de vanlige formene som gjør

livet mulig – penger, nødvendigheten av å arbeide,

politi – skaper solidaritet og prosessen som må til for

å etablere konsensus på folkemøtene er bare én del av

dette. Enkelte vil diskutere denne vektleggingen av

sosial reproduksjon og gjensidig bistand i lys av den

prefigurative politikkens anarkistiske språk. For tenkere

som David Graeber og Cindy Milstein, hvis ideer

direkte eller indirekte var viktige for mobiliseringen

av Occypy Wall Street, er leiren en prefigurasjon

av det fremtidige (ikke-kapitalistiske) samfunnet

bevegelsen streber mot. Derfor er midlene de samme

som målet. Leiren blir, som det ofte ble sagt, sitt eget

krav. Selvsagt er det mye å kritisere i dette synet. Jeg

mener ikke at Occupy-leirene virkelig minner om – på

noen bokstavelig, strukturell eller engang symbolsk

måte – den typen sosial organisering som vi kan se

under eller etter en revolusjonær samfunnsendring.

De er ikke egentlig et bilde på den fremtiden jeg vil

ha. Men leirene peker på sett og vis fremover mot den

typen spørsmål, problemer og logistiske utfordringer

en slik endring muligens forutsetter. Med andre ord

tillater de mennesker å eksperimentere med løsninger

på problemer som kapitalismen for det meste har

ferdiglagede (destruktive) svar på, eller ingen svar som

helst. Slik utgjør de en viss negativ prefigurasjon. Den

egentlige verdien av disse eksperimentene ligger ikke


oss denne abrupte endringen som «politikkens ende».

Å påkalle politikkens ende fra ideenes sfærer er én ting.

Å snakke om det fra fengselsdypet er noe helt annet.

I motsetning til franskmennene har ikke italienerne

en kvasi-religiøs respekt for begrepenes egenskaper

og systematisk teori. Autonomia låner skamløst det

de har bruk for. Det er dette idemessige lappeteppet

evegelsen får sin teoretiske forstandighet og politiske

effekt fra.

I motsetning til USA har innflytelsen fra 68 kunnet

virke uavbrutt i Italia. Den har til og med fått en ny

kraft, slik at den «politikkens ende» som den kreative

grenen av bevegelsen (Bologna) i dag proklamerer,

også blir politikkens renessanse. Politikken returnerer,

men i Nietzscheansk betydning: den vender tilbake

som annen.

At vi bestemte oss for umiddelbart å gå inn i en eksplosiv,

konfliktridd situasjon – mens alt man forbinder med

Autonomia trues fra alle sider – er også en reaksjon på

saker som opptar oss her hjemme: på mange måter har

reaksjonene mot 60-tallet, i løpet av et tiår hvor fokuset

har vært rettet mot «meg» (det finnes intet mindre

autonomt enn et ego), ført til en utålmodig avvisning

av politikk. Denne avvisningen har pågått lenge nok.

Politikken må vende tilbake.

Christian Marazzi: Men hva betyr egentlig «politisk»,

«politikkens ende» osv? Hvis vi med politisk mener

sosiale forhold, en kampsituasjon, så må vi kunne

si at det i Italia, helt til i dag, har vært en formidabel

kontinuitet i det «politiske». Hvis politisk betyr

samfunnsendringenes retning, hvor det gjøres autonome

vedtak som har til hensikt å kanalisere ulike kamper

inn i en bevegelse i stand til å avgrense de valgene som

både kapitalen og det institusjonelle systemet foretar,

så står vi ovenfor en mengde fortolkninger.

i å utvikle taktikker og metoder som kan brukes i en

fremtidig revolusjonær situasjon, men i å tydeliggjøre

hvilke problemer og utfordringer vi står overfor. I den

forstand manifesterer leirene hvor lite vi vet, hvor lite vi

kan gjøre og hvor voldsomt uforberedt vi ville være om

vi fikk muligheten til å rekonstruere det sosiale livet.

Om det finnes et øyeblikk av positiv prefigurasjon, så

ligger det i det faktum at leirene vitner om den utrolig

praktiske oppfinnsomheten og entusiasmen som folk

bringer med seg inn i slike situasjoner. Der Occupy

lykkes, gjør den det fordi den aktivt oppfordrer folk til å

engasjere seg i eksisterende aktiviteter, til å organisere

nye prosjekter, og til å komme opp med løsninger på de

problemene de møter.

Likevel, Occupy presenterte folk for problemer som de

var helt uforberedte på. Som en lang rekke mennesker

vil være enige i, føltes Occupy-leirene ofte svært

utrygge, gjennomsyret av seksualisert vold, trans- og

homofobi og åpen rasisme. Vi vet at enkelte mennesker

opplever slike frigjorte steder som fristeder for de mest

motbydelige impulser. Selv om man gjennom en rekke

initiativer reagerte på den typen problemer, tviler jeg på

at en eneste av de større leirene anser sin egen respons

som vellykket. I tillegg til disse problemene støtte man

ofte i leirene på sinnslidelser, traumer og avhengighet,

og de konfliktene og lidelsene det bringer med seg.

Deler av Occupys suksess skyldes etter mitt syn det

faktum at bevegelsen la til rette for og oppfordret

til at de menneskene som var hardest rammet av

den økonomiske krisen involverte seg aktivt: nylig

hjemløse og folk som hadde vært hjemløse lenge. Men

mennesker hvis grunnleggende erfaring av samfunnet

er å være ekskludert lar seg ikke lett inkludere i en

Da ICP valgte å bevege seg organisk i retning av

regjeringen, eller da De røde brigader valgte å ramme

«statens hjerte» med våpen i hånd, eller da Autonomia

valgte å føre interne rådslagninger for å skape andre

organisatoriske former enn både partiet og «antipartiet»,

så var alt dette eksempler på en omdefinering

av «det politiske».

Hvis «politikkens ende» betyr å lete etter nye former

for motstand på nivåer som ikke styres av de konkrete

behovene (lønnskampene, «angrepene på inntekt» for å

nekte å anerkjenne fattigdom, osv.), så betyr «politikkens

ende» noe annet for den italienske bevegelsen, noe

som overhodet ikke har med psykologi, litteratur eller

filosofi å gjøre. For dem medfører «politikkens ende»

å lete etter nye politiske kampområder, nye territorier

designet for kampens masseengasjement. I Italia blir

|| people who knew him

people who knew him

said

that people who

knew him

didn’t know him

really

really didn’t know him

people said

I didn’t know him

people

I guess

said

people who knew him

didn’t really know him

that knew him

people that knew him

sosial bevegelse bestående av så mange andre relativt

sett privilegerte klasser. Occupy-leirene rommet, for å

si det enkelt, former for lidelse og antisosial vold – fra

alle bydeler og klasser, bare så det er sagt – som ingen

hadde noen god respons på.

For å gi dere ett eksempel på det jeg snakker om, skal

jeg fortelle historien om S., som bodde på Frank Ogawa

Place (parken foran rådhuset) i forkant av at Occupy

Oakland okkuperte plassen. Straks leiren oppsto,

begynte S. å arbeide på kjøkkenet, og hjalp effektivt til

med å sette det opp og dele ut de lassene av mat som

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 9

fransk teori, eksempelvis Foucault, Deleuze, Guattari

og Baudrillard, umiddelbart oversatt til bevegelsens

språk, det vil si til konkret kamp.

Det man kan anse som de mest originale teoretiske

bidragene til italiensk arbeiderisme stammer fra

utlandet. For noen av teoretikerne i Arbeiderklasse og Røde

notisbøker (de to første arbeiderist-tidsskriftene, som

begynte å komme ut tidlig på 60-tallet), var erfaringene

med Socialisme ou Barbarie i Frankrike på 50-tallet det

store vendepunktet. Og uansett hvor merkelig det

høres ut, så var påvirkningen fra USA også viktig for

«arbeiderismen»: James Boggs American revolution,

Martin Glaberman og G. P. Rawicks skrifter, for å

nevne noen få.

I Italia har de amerikanske kampene alltid vært et viktig

referansepunkt, faktisk i langt større grad enn i deler

av det amerikanske nye venstre, som har vært altfor

opptatt av å kritisere den amerikanske kapitalismen

med utgangspunkt i dens eksterne, imperialistiske

motsetninger. I Italia på 70-tallet leste man fortsatt

Fox Piven og Richard Cloward (Regulating the Poor, Poor

Peoples Movement), James O'Connor (The Fiscal Crisis of

the State) og mange andre forfattere. Disse bøkene har

hatt avgjørende betydning for hvordan den politiske

kampen på innsiden av velferdsstaten ble utformet.

Det er ingenting spesifikt italiensk ved den italienske

klassekrigen; det er ingenting «originalt» i de

italienske teoretiske bidragene. I den grad det er noe

spesifikt her, så ligger det i at disse teoriene har kunnet

blomstre og utvikle seg i Italia fordi klassekampen

har pågått kontinuerlig. For å forstå Italia må man

forstå USA: man må gjenoppdage den rikdommen

som i dag tilskrives de italienske «intellektuelle» i den

amerikanske klassekrigen. Å reise et monument over

Italia er å spille den italienske statens spill: å påstå at

noe er spesifikt («produktet av visse intellektuelle»),

begynte å strømme inn. Men av uklare grunner ble

S. stadig mer oppfarende. En dag tiltet han, og veivet

med en kniv foran en han kranglet med. S. begynte så

å true mennesker og havne i slagsmål flere ganger om

dagen. Det var ikke mange måter å takle problemet på:

en av Occupy Oaklands første og viktigste avgjørelser

var at den skulle holde på en absolutt autonomi overfor

politiet: de ble drevet ut av leiren om de forsøkte å

trenge seg inn. Men forsøkene på å forhandle mislyktes,

og S. lot til å være immun mot fornuft. En dag, etter at

han hadde startet enda et slagsmål, dannet det seg en

gruppe som forsøkte å jage ham ut av leiren. Men S.

kom tilbake, enda mer rasende og enda farligere. Til

slutt, i det påfølgende håndgemenget, slo noen ham i

hodet med en totoms planke, slik at han besvimte. Da

han kom til seg selv igjen, ruslet han ut av leiren, fulgt

av noen gatedoktorer som tilkalte en ambulanse. To

uker senere kom han tilbake. Humøret var helt endret

og han sa at han tok en eller annen form for piller. Igjen

ble han en dedikert deltaker i leirlivet, fikk nye venner

og involverte seg i ulike prosjekter. Men en dag, etter

et politiangrep på plassen, ble han arrestert for å ha

hindret en politimann, en relativt liten forseelse. Den

såkalte antiundertrykkelseskomiteen klarte derimot

ikke å få ham løslatt, siden han var ute på prøve. Han ble

overført til kretsfengslet hvor de, som vanlig, nektet å gi

ham medisinene hans. Hva som siden skjedde er uklart,

men han skal angivelig ha overfalt en vakt. Anklagen

mot ham, grovt overfall på en betjent, ville betydd den

tredje prikken i Californias ”tredjeprikks”-lover, og

altså en livstidsdom. Selv om en hel underkomité ble

opprettet for å forsvare ham ble han tvunget til å si seg

skyldig for å unngå å få den tredje prikken. Han soner

nå en dom på fire år.


når det i virkeligheten er forankret i arbeiderhistorien,

og da hovedsakelig i arbeiderhistoriens internasjonale

dimensjon.

Avvisningen av arbeid

Christian Marazzi: Da ICP valgte å delta i Det

historiske kompromisset med Kristeligdemokratene

var beslutningen mer kompleks enn det kan se ut som

nå. Man kom frem til kompromisset umiddelbart

etter det chilenske kuppet og oljekrisen i 1973, altså

etter to hendelser som tvang den internasjonale

arbeiderbevegelsen til å søke nye politiske strategier

som kunne utvide alliansene i samfunnet. De

multinasjonale selskapene benyttet oljekrisen til

å øke kapitalakkumulasjonen ytterligere gjennom

arbeidskraftbesparende investeringer. Dette kunne

satt en stopper for den politiske fornyelsen av klassen

som oppsto rundt massearbeideren, og dermed

også muligheten for at samfunnet skulle betrakte

disse kampene og målene som allmenne. Faktisk

var man iperioden etter 1973 vitne til at kjemi- og

energisektorene vokste til å bli de viktigste finansielle

og institusjonelle sektorene i det globale kapitalistiske

systemet, noe som resulterte i ytterligere en blokkering

av forsøket på å gjøre massearbeidernes kamp til et

samfunnsanliggende.

På den annen side lærte vi oss av den chilenske

erfaringen at de gamle sosialistiske regjeringsmåtene

ikke lenger var brukbare. Økonomisk sett var

de bakstreverske i forhold til det internasjonale

kapitalistiske initiativet, noe Det historiske kompromisset

var en forsøksvis reaksjon på. Det er nå allment

kjent at dette var en opportunistisk og ineffektiv

reaksjonen fra ICPs side. Ikke desto mindre var en

slik eller lignende reaksjon på det internasjonale

kapitalistiske initiativet helt nødvendig.

Dette burde gi oss en viss føling med landskapet. På den

ene siden den brutale planken mot hodet; på den andre

siden statens enda større brutalitet. Ingen ville våge å

bruke ord som prefigurasjon om denne hendelsen, håper

jeg. Skaper man en sosial bevegelse av mennesker som

på alle måter er brutt ned av kapitalismen, og plasserer

den midt i en by som Oakland, burde man være

forberedt på vold av styggeste art. Det vi står overfor er

altså ikke en modell for fremtiden, men en skissering av

begrensningene: mennesker som prøver å svare på en

vanskelig situasjon med de svært begrensede ressursene

de har til rådighet. Samtidig bekrefter denne historien

at det i all hovedsak var riktig av Occupy Oakland å ikke

samarbeide med politiet, som ville betydd ingenting

annet enn en dødsdom for S.

Hvem?

Jeg har hevdet at Occupy ikke bare er en protestbevegelse.

Snarere handler den om at eiendoms- og

rettighetsløse utvikler nye måter å møte sine behov

på, å ta vare på hverandre i en situasjon hvor ingen

andre vil gjøre det, hvor det ikke lenger finnes jobber

eller støtte fra myndighetene, ikke engang kreditt, som

mange av dem gjorde regning med tidligere. Dette

for å plassere leiren i fortellingens sentrum. Men

det finnes en annen måte å se Occupy på, hvor leiren

beskrives som kun et fundament for å skape et direkte

demokratisk agora – eller et rom for møter og offentlige

opptredener – gjennom generalforsamlingene. Ut

fra dette synspunktet handler Occupy egentlig om

politiske diskurser, beslutningstagning og dannelsen

av en ny hegemonisk majoritet, de 99 prosentene,

Det er innenfor et slikt rammeverk vi kan undersøke

debatten innad i Autonomia. Fra 1973 og utover var

Autonomia først og fremst et forsøk på å skape en

ny politisk klasse som var i stand til å handle utenfor

partisystemet. Så lenge kapitalen møtte arbeiderkampen

med massoppsigelser, inflasjon, kronisk

arbeidsløshet osv., var det nødvendig å lokalisere et nytt

politisk landskap hvor helt ulike samfunnslag kunne

forenes i kampen og møte kapitalen med samlet front.

Og dette handlet selvfølgelig ikke bare om kapitalen,

men også om staten og partisystemet, ettersom det

kapitalistiske initiativet bare kunne lykkes når partiene,

inkludert ICP, samarbeidet.

Sylvère Lotringer: Frankrike oppnådde territorial og

språklig enhet nesten to hundre år tidligere. Italia er til

sammenlikning en ung nasjon. Politisk ble den samlet

|| and this is my portion

this my portion

this my

portion this

my portion portions this

and it is mine

and this is

and it is mine it

is mine

my lot my fate

my sandwich

is my

portion

it is mine is mine

my portion portions

the portion

that is mine

ved hjelp av prosedyrer for å oppnå konsensus.

Occupys arbeid innebærer blant annet å inkorporere

synspunktene og perspektivene til de 99 prosentene,

slik at denne hypermajoriteten som allerede finnes

der og som allerede er dedikert, antar man, kan åpne

seg for muligheten for sosial endring.

Occupy-bevegelsens slagord, «vi er de 99 prosentene»

er snedig konstruert for å kunne innbefatte

klassebegrepet – de fattige mot de rike, de 99 prosentene

mot den ene prosenten – og begrepet «folket». De 99

prosentene vil si nesten alle, ved siden av dem blir de

rike bare en parasittisk overflødighet. I så måte sprer

bevegelsen seg gjennom en radikalt inkluderende

logikk. Faktisk trer «vi er de 99 prosentene» frem – og

10 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

først nylig, og den språklige foreningen er skjør. Da er

det heller ikke overraskende at man finner uensartede

fenomener på alle nivåer.

De politiske partiene er ikke like sentraliserte eller

samlede i Italia som i Frankrike. Det er en så stor

grad av felles multiplum mellom medlemmene av

Kristeligdemokratene og Det italienske kommunistpartiet

at det, stort sett, kan forklare den institusjonelle

enigheten. Å eksistere midt blant en anselig mengde

militante kristne er en integrert del av ICPs «historiske»

strategi.

Man trenger bare å reise gjennom Italia for å forstå at de

regionale forskjellene fortsatt er store. Hver eneste by

og region har sine egne sosiale, dialektale, politiske og

økonomiske særegenheter. Den ekstreme variasjonen

innad i den revolusjonære bevegelsen har åpenbart

å gjøre med at den har overtatt eksistensmåter og

identifikasjonsformer som er karakteristiske for det

italienske samfunnet som helhet. De «stammeaktige,

kollektive, før-kapitalistiske strukturene» som visstnok

trues av konfliktene, er på ingen måte en beskrivelse

som er eksklusiv for bevegelsen. Slike strukturer

finner man i like stor grad i arbeiderbevegelsen og i

Kristeligdemokratenes «klientisme».

Baudrillard gjør rett i å anta at det egentlige resultatet

av konfrontasjonene mellom De røde brigader og

staten er at enhver form for «transversalitet» utryddes.

Men Autonomia er for sammensatt til bare å behandles

som en «pre-kapitalistisk struktur». Bevegelsen er

ikke bakstreversk, men har derimot forutsatt at den

revolusjonære posisjonen er å finne ved kapitalismens

frontlinjer: «innenfor og imot». Den utfordrer

kapitalismen på dens egen banehalvdel, «i hjertet av»

systemet og ikke bare som et «marginalt» fenomen

som snart vil være borte. De røde brigaders objektive

samstemmighet med staten kan derfor ikke betraktes

dette bekreftes for det meste av en lesning av den nå

berømte tumblr-bloggen som slagordet stammer fra –

som et uttrykk for en relativt distinkt klassedannelse.

Vi kan se på denne klassen som den «proletariserte

middelklassen», hvor proletar viser til det å være «uten

reserver», uten tilgang til noen eiendom man kan

bruke til å overleve. Og det viser snarere til en tilstand

av eiendomsløshet enn av utbytting: mennesker som

har mistet eller er i ferd med å miste hjemmene sine,

avgangsstudenter med en bør av studielån som de

ikke har håp om noen gang å kunne betale tilbake,

mennesker som ikke finner det anstendig betalte

arbeidet de forventet seg. De 99 prosentene er en klasse

fundert på skuffede forventninger – en klasse som

føler seg fratatt visse rettigheter og en viss komfort.

Fordi denne klassen befinner seg mellom de allerede

eiendomsløse og de relativt privilegerte, hvis verden de

har blitt ekskludert fra, er kravet om allmenngyldighet

lett å gripe til. Husk at middelklassen defineres av en

grunnleggende narsissisme: middelklassen er alltid

det jeg er, i motsetning til de to gruppene av mennesker,

de fattige og de rike, som ikke er meg. Det er grunnen

til at en som prøver å oppdra barn med 30 000 dollar

i årsinntekt er like troendes til å identifisere seg som

middelklasse som en som tjener fem ganger så mye. «De

99 prosentene» er derfor et uttrykk for en viss gruppe

mennesker med en posisjon innenfor kapitalismen

som tillater dem å generalisere sine erfaringer. Det er

uttrykket for en viss gruppe folk som tror de er alle. Det

sier seg selv at denne selv-universaliserende prosessen

er langt enklere hvis du er hvit.

Occupys store fordel, og kilden til bevegelsens

makt, ligger i det faktum at leirene tvang frem et

møte mellom denne proletariserte middelklassen,


som en måte å kvitte seg med unødige strukturer

på, som passer inn i velkjente mønstre fotrmakt og

motstand og hvordan forholdet mellom disse kan snus

på hodet. Autonomias mest subversive trekk er nettopp

at de avviser at en slik reversering og påfølgende

implosjonen av systemet ikke kan unngås.

Autonomia bør ikke betraktes som fullstendig adskilt

fra eller i opposisjon til det sivile samfunn forøvrig.

Organisasjonsstrukturen har en flytende karakter som

har sammenheng med at de samlende bevegelsene

som har vært operative i resten av Europa kom mye

senere til Italia. Motsetningen mellom nord og sør,

mellom det underutviklede Sicilia og den teknologisk

avanserte Milano-Torino-regionen, samt den språklige

og kulturelle heterogeniteten bidrar til at den politiske

diversiteten (et nøkkelord) forankres på måter som er

fullstendig ukjente i de postindustrielle landene. At de

rurale røttene og kollektive praksisene opprettholdes

i selve hjertet av et avansert samfunn gjør at noen

politiske muligheter som har blitt forlatt i mer samlede

land fortsatt lever.

Autonomia er den eneste politiske bevegelsen i dag som

på samme tid benytter seg av abstrakte maskinerier

(teknologisk-vitenskapelig intelligens) og massens

tradisjonelle, kollektive bånd. Overlatt til seg selv ville

de territoriale gruppene etterhvert ha blitt utryddet

av makten, som arkaiske lommer: overlatt til seg selv

ville det abstrakte arbeidet ha tilpasset seg kravene

fra kapitalen. Årsaken til Autonomias originalitet og

kraft er at den lar økonomier som i teorien ekskluderer

hverandre eksistere side om side på måter som ikke

skaper konflikt. Det «historiske» Autonomia, som har

endt opp som en stivnet, ideologiske bastion, har ikke

lenger den «kreative» vingen av bevegelsen noe å gjøre

med, i stedet har den viet seg til konkrete og symbolske –

om ikke totemiske – praksiser som søker en osmose med

massene. På alle nivåer implementeres provisoriske

de 99 prosentene, og det stadig voksende antallet

hjemløse, hvis beslektede parallelle fattigdom kan sees

på som det andre ansiktet til den samme proletære

situasjonen. Jeg vil ikke påstå at disse to tendensene,

disse to perspektivene, er gjensidig utelukkende.

De 99 prosentene kan lene seg mot forsamlingenes

drøftende universalisme, og proletariatet mot den

gjensidige støtten i leiren, men i de fleste tilfeller var

leiren og folkeforsamlingen gjensidig avhengig. Likevel

gjenstår et spørsmål: eksisterte leiren som fundament

for folkeforsamlingen, eller folkeforsamlingen som

fundament for leiren? Er Occupy en bevegelse av

eiendom- og rettighetsløse mennesker som tar vare på

hverandre og finner måter å overleve på i en tilstand av

samfunnsmessig sammenbrudd? Eller er den et forsøk

på å endre den nasjonale debatten og opinionen, å

danne en ny politisk majoritet?

Hva?

I en viss forstand burde det ikke være noen overraskelse

at Occupy er så orientert mot den offentlige opinionen

og den offentlige oppfatningen. Som jeg bemerket

ovenfor steg Occupy frem fra den strømmen av bilder

fra opprør (og språket som ble benyttet) som beveget

seg over skjermene våre. Disse bildene, på ferd gjennom

en felles elendighet, bærer med seg en viss affektiv

ladning: skrekk, forundring, opprømthet. De fungerer

som reflekser av en slags overbevisende imitasjon. På

et grunnleggende nivå sier de: Ja, dette er mulig. Også du

kan gjøre dette. Også du burde gjøre dette. Konsekvensen,

derimot, er at en stor fraksjon av Occupy begynte å

tro at dens skjebne lå i denne strømmen av bilder.

sammenstillinger som åpner for intellektets løsrivelse

fra territorier og territorialiseringen av intelligensen.

Denne blandingen er bokstavelig talt langt mer

eksplosiv enn de spekulative operasjonene som De

røde brigader står bak. Bevegelsens nettverk av frie

radiostasjoner, som er det mest omfattende i hele

Europa, er et perfekt eksempel. Radio Onda Rossa, som

er Volscis organ i Roma (Autonomias harde kjerne),

kringkastet deterriorialiserte signaler, det vil si benyttet

seg av teknologisk-vitenskapelig viten, samtidig som

de ble forankret i befolkningen gjennom en kollektiv

selvorganisering av okkuperte bygninger. Måten

denne kjennskapen til teknologien utkrystalliserte

seg på gjorde at bevegelsen endelig kunne legge bak

seg den revolusjonære messianismen som alltid truer

det «forskrudde håpet» om en autonom praksis. Og

derfor er ikke Autonomia tilfreds med «å vente på

|| imaginary girlfriend

name of ‘Jelly’

a supermodel who lives

in

outer space

Cho called spanky

and traveled by spaceship

with Vladimir Putin

to North Carolina

reciting Shakespeare

and some lyrics of Shine

from the hit

album hints allegations

things left unsaid

For disse menneskene var poenget med Occupy å bli

synlige, å tre frem, kommunisere med andre, potensielt

likesinnede mennesker, og å endre opinionen i de

resterende, snart synlige 99 prosentene. Det er i denne

betydningen at okkupasjonene er «manifestasjoner»

eller «demonstrasjoner», i henhold til en fremvisnings-

og publisitetslogikk. De er enorme protestbannere med

teksten: Vi er de 99 prosentene.

Det er på grunn av denne fremvisningslogikken at en

hel ideologi utvikler seg rundt Twittermeldinger og

videoer som blir streamet live, hvor disse teknologiene

ikke bare blir tillagt en overnaturlig evne til å mobilisere

og vekke folk, men enda viktigere, hvor man forestiller

seg at meldingene og videoene er politikk i kraft av seg

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 11

noe som skal komme utenfra», den prøver i stedet

å leve på andre måter i dagens kapitalisme, å vende

kapitalismens fremganger til det nye sosiale subjektets

fordel. Det er ikke med væpnet makt, men med et kvikt

intellekt den skal overvinne kapitalismen, ved å presse

kapitalismens muligheter til sin yttergrense. Slik sett

er det i større grad mulig å generalisere Autonomias

erfaringer som ellers ikke er kjent i den vestlige verden.

Christian Marazzi: Tesen om de «to samfunnene»,

som ble fremsatt av Alberto Asor Rosa, en av ICPs

arbeiderister og intellektuelle, er farlig. Han hevder at

de «samfunnssubjektene» som politisk sett oppsto da

kapitalismen endret karakter på 70-tallet – kvinner,

arbeidsløs ungdom, de som arbeider svart osv. – de

såkalt «marginale», representerer «noe annet», ikke

bare i forhold til den offisielle arbeiderbevegelsen

og dens tradisjon, men også i forhold til samfunnet

forøvrig. Tesen antyder at disse nye samfunnsvektorene

bør betraktes som «uproduktive arbeidere» med

sosiale og kulturelle holdninger som er underordnet

fabrikkarbeidernes, siden det bare er de som

produserer en velstand som andre senere kan forbruke.

Kort sagt at de nye «samfunnssubjektenes» kamp er

sekundære fenomener, irrasjonelle manifestasjoner

som må veiledes av fabrikkarbeiderne. At arbeideren

står i sentrum betyr nettopp at de sosiale endringene

som følger av den kapitalistiske utviklingen skal ledes i

arbeidernes retning.

De røde brigaders strategiske posisjon kan

karakteriseres på samme måte. At de kategorisk har

valgt fabrikkarbeideren som det avgjørende politiske

referansepunktet er helt på linje med den ortodokse

marxistiske tradisjonen. Men denne definisjonen av

«produktivt arbeid» har mer med Adam Smith enn

med Marx å gjøre. For Marx er produktivt arbeid det

arbeidet som produserer overskuddsverdi og kamp.

Han opererer altså ikke bare med økonomiske, men

selv. Okkupasjonen blir ikke en okkupasjon som brukte

Twitter, men som var skapt av Twitter – ikke Occupy

Wall Street, men #ows. Spredningen av okkupasjoner,

manifestasjoner, streiker og opprør over hele kloden og

over USA har rett og slett blitt likestilt med den «virale»

knoppskytingen av Internett-memet eller Twitter-hoax.

Som jeg hinter til ovenfor, er en av grunnene til at

Occupy-leirene så enkelt refererer til malstrømmen

av ord og bilder i nye og gamle media, er at deres

objekt, deres fiende eller mål, er så til de grader

abstrakt. Det finnes ingen enkelt tyrann å kaste ut –

som i Egypt – og langt mindre et regime. Det finnes

ikke noe enkeltstående vedtak å gjøre motstand

mot, som med studentbevegelsen i Storbritannia

eller de greske protestene mot nedskjæringene.

Selv om man, noe som virker relativt riktig i det

minste hva Occupys første manifestasjoner angår,

snevrer inn målet til finanssektoren, og misnøyen

med ulik fordeling, så er disse særdeles flyktige

objekter eller mål. Finanssektoren er per definisjon

abstrakt. Administrasjonen av en bank, som stort

sett handler mer om penger enn om ting, befinner seg

egentlig ikke på et spesielt sted, men passerer snarere

gjennom disse stedene, som målrettede strømmer av

informasjon, papirarbeid og mennesker. Å stenge

en bank eller til og med en børs er symbolsk på

samme måte som det å legge ned en fabrikk ikke er

det. Man kan prøve å finne kontoret der vesentlige

operasjonelle funksjoner finner sted, men til og med

dette kontoret er sannsynligvis bare ett av mange

kontorer, fordelt over ulike byer, over land og over

verden. Bankene eksisterer derfor i det samme

abstrakte mellomrommet som Occupy.


også politiske kategorier. Videre er det et faktum at

det nye samfunnssubjektet produserer et overskudd

av kunnskap, innovasjoner og intellekt som kapitalen

brenner etter å nyttiggjøre seg.

Asor Rosas teser er feilaktige, slik materialet i dette

nummeret av Semiotext(e) gang på gang demonstrer,

ikke på et empirisk nivå (i dagens Italia arbeider godt

over en tredjedel av den 21 millioner store yrkesaktive

befolkningen deltid, svart osv.), men også fra et politisk

synspunkt. Det Bologneserne kaller «sentrums

marginalitet» er nettopp en kritikk av slike forsøk

på å underlegge seg denne innovasjonskraften, altså

de kreative og produktive kampene og livsstilene

som de såkalte «marginale» har utviklet. Disse nylig

dannede «samfunnssubjektene» er i dobbel betydning

produktive arbeidere: de produserer velstand og de

produserer kamper. Derfor befinner de seg i sentrum,

eller hører på alle måter til der.

Dette bringer oss tilbake til Autonomias sentrale tema:

kampen mot lønnsarbeid, det å nekte å arbeide. Helt

siden denne tanke første gang ble formulert, det vil si

i Mario Trontis skrifter fra 1964, har den revolusjonære

bevegelsen i Italia gått i retning av arbeidsnekten

som en av den kapitalistiske utviklingens positive

produktivkrefter. Arbeidsnekten, kravene om høyere

lønn eller mindre arbeid, kampene mot skadelig arbeid

(noe som når alt kommer til alt er karakteristisk for

arbeidet i alle dens kapitalistiske former), har alltid

villet si å tvinge kapitalen til å utvikle sine egne

produktivkrefter til det ytterste. Bare når arbeiderens

arbeid blir redusert til et minimum er det mulig å bevege

seg, i bokstavelig forstand, forbi de kapitalistiske

produksjonsforholdene. Bare når «ikke-arbeidernes

arbeid» blir en allmenn virkelighet og det å nyte livet

blir et produktivt faktum i seg selv, vil frihet fra utbytting

ikke bare bli mulig, men også oppnåelig materielt sett.

Hvordan?

Jeg vil innom et par viktige konsekvenser av disse

dynamikkene før jeg konkluderer. Én er at orienteringen

mot politisk tale og politiske bilder – mot dannelsen av

de 99 prosentene som bilde – er uttrykk for en offerlogikk

som har vært helt vesentlig for Occupys vekst, men som

ved et bestemt punkt ble en begrensning. Occupys

eksplosive vekst – på steder som New York og Oakland

– kom som en reaksjon på politisk undertrykking.

Enten vi tenker på den første gangen kvinner ble sprayet

med pepper ved en OWS-marsj, noe som til de grader

sjokkerte folket og økte oppslutningen på et tidlig,

og helt avgjørende tidspunkt (fordi det ennå virket

usikkert om okkupasjonen hadde noe momentum),

eller da Oakland-politiet var nær ved å drepe Scott

Olson etter at de stormet Occupys Oaklands leire, så

har politiets undertrykking vært en motor i Occupys

vekst, fremprovosert raseri og brakt et massivt antall

mennesker ut i gatene. Men samtidig er slike responser

vanligvis avhengige av en forestilling om krenkede

rettigheter, og implisitt en distinksjon mellom gode

(fredelige) og dårlige (voldelige) demonstranter. Siden

folk tror at bevegelsens vekst er basert på offerbilder,

og at de av den grunn må spille for kameraet, ender de

opp, kynisk eller ikke, med å bli sitt eget politi. Målet

om å få fordelaktig pressedekning – gjennom en helt og

holdent fiendtlig nyhetsindustri – blir dermed et middel

til selvregulering. Det er alltid noe grunnleggende

tautologisk over disse argumentene. Når man spør

dem om hvorfor de motsetter seg en viss taktikk – for

eksempel å knuse bankvinduer – vil de fleste svare at de

ikke bryr seg om vinduene, eller banken, og ikke mener

at det er galt moralsk sett, men at de motsetter seg det

Den «generaliserte fabrikken» (det som i USA kalles

«undergrunnsøkonomi»), blir av Autonomia ikke

bare betraktet som superutbyttende, men også som

et subjektivt valg for de unge proletarene. Også det

at undergrunnsøkonomien vokser er et utslag av at

fabrikkdisiplinen avvises, og av viljen til å organisere

arbeidstiden med utgangspunkt i fritiden. Det er nettopp

denne kampen mot lønnarbeidet som har ført til den

oppfinnsomheten og «teknologiske kunnskapen» som

kjennetegner de «marginale». Her viser «marginalitet

i sentrum» til kampen mot arbeidets sentrale posisjon,

en kamp som når langt utenfor fabrikkportene.

Likevel er det fortsatt et faktum at den politiske

avstanden mellom de nye subjektene og

fabrikkarbeiderne fortsatt ikke er organisert (formidlet)

av de utenomparlamentariske organisasjonene. Selv

om det kan virke paradoksalt, bidrar nå kapitalen selv

til å gjøre gapet mellom de «to samfunnene» mindre,

ved å investere i høyteknologi i de desentraliserte

produksjonsenhetene og ved å ansette ufaglært

arbeidskraft (særlig kvinner) i de store fabrikkene.

Denne omstruktureringen er tydelig i FIAT-fabrikken

i Torino. Samtidig viser oppsigelsene for kort tid

siden av 61 FIAT-arbeidere som ble betraktet som

«para-terrorister» av ledelsen, tydelig hvordan denne

omstruktureringen forutsetter undertrykking.

Ettersom omstruktureringen forutsetter et mer

fleksibelt arbeidsmarked, gjør kapitalismen

forskjellene mellom de ulike samfunnslagenes ulike

levemåter mindre tydelig. Noe annet er faktisk umulig

for kapitalen. Fordi «marginalt» arbeid potensielt sett

imaginary

girl

imaginary

girl

fordi andre mennesker motsetter seg det og at det derfor

vil føre til at bevegelsen mister støtte. Problemet er bare

at man finner veldig få mennesker som faktisk motsetter

seg slike handlinger i seg selv. Alle forblir trollbundet av

en kollektivt hallusinert «offentlig opinion», og i lyset

av denne offentlighetens strenge blikk er de villige til

å være sitt eget politi. Denne rettet-mot-andre-heten

er et av problemene med ideologien om å kjempe på

bildenes nivå, og det er også derfor en av konsekvensene

av klassestandpunktet til de 99 prosentene.

Som vi ser trer både leiren og forsamlingene fram,

oppnår taktisk overlegenhet, og blir et mål i seg

selv, på grunn av fiendens grunnleggende abstrakte

karakter og vanskeligheten forbundet med å kreve

noe konkret av en slik fiende. Konfrontert med det

nåværendes dødvannet, orienterte leirene seg i stedet

mot gjensidig bistand og omsorg, og forsamlingene

mot integrasjonen av nye medlemmer og synspunkter,

nettopp fordi det er uklart hvor fienden nøyaktig

befinner seg og hvordan man skal angripe denne

fienden eller få innflytelse på dennes evne til å få oss

til å føle oss små. Det finnes egentlig ikke noen løsning

på dette problemet. Selv om enkelte i forsamlingene ser

grobunnen for en omorganisering av samfunnet etter

direktedemokratiske retningslinjer, og andre i leiren

ser en omorganisering av samfunnslivet i henhold

til prinsipper om generøsitet og frivillig aktivitet,

12 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

har den høyeste produksjonsraten, tvinges kapitalen til

å investere i periferien og ikke i de store fabrikkene.

Sylvère Lotringer: «Det marginale» er et massivt

fenomen, en sann mutasjon i produksjonsfeltet og ikke

en simpel systemfeil. At Italia ikke er en velferdsstat

bidro utvilsomt tvil til at oppmerksomheten rundt «det

marginales» sentralitet blomstret opp. I den postindustrielle

æraens «generaliserte sosiale fabrikk», har

det marginale nærmest sluttet å være marginalt. Det

har blitt samfunnets egentlige tekstur. På dette punktet

overskrider Autonomias erfaringer Italias grenser.

Marginaliseringen av arbeidet er, som du nevnte, ikke

et ukjent fenomen i USA, men måten den aktualiseres

på av den autonome bevegelsen lar oss gjenoppdage

dens politiske dimensjoner.

Hendelsene i 1968 fulgte til punkt og prikke de

tradisjonelle politiske motsetningene. Studentene gikk

til opprør mot imperialismen, eller autoriteten. Tiden

etter mai 68 var derfor preget av nederlag og en trist

følelse: systemet hadde seiret.

Den italienske bevegelsen unngikk stort sett denne

blåmandagen i etterkant av mai 68. Den slapp å

oppleve den samme dramatiske henrettelsen av det

revolusjonære håpet og av de revolusjonære illusjonene

som vi siden så i de fleste europeiske land. Den fortsatte

uforstyrret i sin egen bane. Hvordan kan vi forklare

dette faktumet?

Flere år før mai 68 hadde «avvisningsstrategien» banet

vei for en helt ny front: lønnsarbeidet. At bevegelsen

avviste fabrikkdisiplinen plasserte den helt fra

begynnelsen av i opposisjon til ICPs arbeidsmoral og

hvordan denne hersket i arbeiderbevegelsen. Styrken

i den italienske bevegelsen, som har økt gradvis opp

gjennom 70-tallet og frem til i dag, springer ut av det

faktum at bevegelsens viktigste sak i stor grad pekte

så befinner likevel det kapitalistiske samfunnets

enorme velstand seg der borte, eid og kontrollert av

den ene prosenten, og helt klart utilgjengelig for de

eiendomsløse som slår leir på offentlige plasser og i

parker heller enn i elitens varme, opplyste bygninger.

Det offentlige stedet som leirene skaper er derfor også

stedet for de som befinner seg utenfor. Dette er et

prosjekt som bokstavelig talt finner sted ute i kulden.

Faren med leirene er derfor at de eiendomsløses

selvorganisering i stedet blir til en selvorganisert

eiendomsløshet, en reproduksjon av eiendomsløshet,

heller enn et skritt i retning av å overvinne

den. Protestleiren minner i ubehagelig stor grad om

andre typer leire: flyktningleire, for eksempel, eller de

hjemløses avpolitiserte leirplasser, som har poppet opp

over hele landet de siste årene: inngjerdede, patruljert

av private sikkerhetsvakter, fra tid til annen besøkt av

veldedighets- og offentlige hjelpearbeidere. I noen

byer var det i bunn og grunn dette Occupy-leirene ble.

Uten vilje eller evne til å konfrontere de utfordringene

som leirene stilte en overfor, sluttet de 99 prosentenes

middelklasseaktivister å komme, og overlot de stort sett

hjemløse leirboerne til seg selv inntil det uunngåelige

angrepet fra politiet kom.

Jeg håper jeg har vært tydelig på at jeg ikke finner

noen av de to veiene jeg har beskrevet så langt

tilfredsstillende. Forsamlingene risikerer en formalisme

og prosedyreavhengighet som er flyktig, frakoblet

folks faktiske behov og blind for det faktum at de har

begrenset makt og en tendens til å drive mot subtile

og ikke-subtile former for tyranni. På den andre siden

er leiren, som et mål i seg selv, basert på en forestilling


frem mot kritikken av den byråkratiske sosialismen. I

Frankrike er det ferskeste – og i stor grad forsinkede –

symptomet medienes markedsføring av merkenavnet

Nyfilosofer.

Trontis posisjon «innenfor og utenfor» kapitalismens

utvikling tilbød tidlig et positivt alternativ til

motsetningen mellom ICP og Kristeligdemokratene,

som viste seg mer og mer uegnet og til slutt førte til

Det historiske kompromisset. I Frankrike må nok

Fellesprogrammet mislykkes før kløften mellom

høyre og venstre begynner å smuldre opp og den

politiske representasjon imploderer i en allmenn

uorden. I skrivende stund begynner det besettende,

forførende og dystre refrenget om politikkens ende å

lyde troverdig.

Det er fortsatt et paradoks, om ikke et mysterium,

hvorfor Italia med sine lommer av underutvikling og

relativt sene «økonomiske mirakel», skulle være blant

de første stedene hvor man i politiske termer, på grunn

av Autonomia, tok til orde for nye livsformer som helt

eller delvis var løsrevet lønnsarbeidets slaveri.

Christian Marazzi: Det er tvilsomt om Italia fortsatt

er et av Europas mest underutviklede land. De

underutviklede regionene har alltid vært en funksjon

av den raske veksten i andre deler av landet. Typisk

i så måte er forholdet mellom nord og syd, hvor

immigranter sydfra arbeider ved samlebåndene på

FIAT. Likevel gjenstår det å forklare hvorfor så mange

høyt avanserte kamper oppstår i et land med perioder

av økonomisk tilbakegang.

For det første må vi huske at på 60-tallet så eksploderte

arbeiderkampene innenfor den institusjonelle

strukturen som kalles «sentrumsvenstre» (centro

sinistra). Under den økonomiske nedgangsperioden

i 1964 dannet Sosialistpartiet sammen med

om å skape kommunisme i en liten park, uten hensyn

til den større sosiale konteksten den må forholde seg

til. Også om vi for et øyeblikk ser bort fra at leirene

er avhengige av penger, av varer produsert i den

omkringliggende kapitalistiske verdenen, og videre av

noen av okkupantene er arbeidsløse – som betyr at de er

avhengige av den økonomien de er motstandere av – så

er det tydelig at leirene inneholdt helt uoverkommelige

motsetninger. Det var ingen måte leirene kunne

utholde og håndtere de problemene de sto ovenfor på,

i det minste ikke uten en radikal endring og utvidelse

av det grunnlaget de var fundert på. Derfor kan det,

selv om jeg strategisk sett er helt på linje med dem

som anser leirene og mulighetene de åpnet for proletar

selvorganisering som det viktigste Occupy oppnådde,

herske liten tvil om de strenge begrensningene slike

selvorganiserende aksjoner støter på.

***

Men det finnes en alternativ strategisk vei her, hvor

Occupy-leirene og -forsamlingene fokuserer på en

offensiv strategi i tillegg til en reproduksjon av seg selv eller

en kultivering av et spesifikt ideologisk hegemoni. Som

jeg bemerket ovenfor, er de enhetene som Occupy ser på

som sin motsetning overveldende abstrakte. Mot slike

usynlige fiender vil de fleste taktikker virke for spesifikke,

for målrettede, eller for smale. Videre gjør bevegelsens

klassesammensetning visse arbeidsplassbaserte

offensive strategier vanskelige å følge opp. Hvordan

skal så en bevegelse som stort sett består av folk som

er arbeids- og hjemløse, som har for lite arbeid eller

er delvis arbeidsløse, som arbeider i tjenesteytende

næringer hvor det er vanskelig å organisere seg, kunne

Kristeligdemokratene en regjering basert på et program

om økonomisk utvikling. Denne koallisjonen forsøkte

å gjøre det økonomiske systemet mer dynamisk ved å

nasjonalisere selskaper i kraft- og kjemisektoren, og

ved å forbedre de offentlige tjenestene. Selv om bare

en liten del av dette programmet ble satt ut i livet, så

viste det utvilsomt at den kommunistiske opposisjonen

var fullstendig ineffektiv. Den var i utgangspunktet

svekket etter et vedtak om kun å engasjere seg i

parlamentariske kamper. Når alt kommer til alt har

ICP helt siden Togliatti mistet styrke, ettersom partiet

langsomt har beveget seg bort fra arbeiderklassen og

latt fagforeningene kun stå for den rene økonomiske

lønnsreguleringen. For Arbeiderbevegelsen, altså

sentrumsvenstre, betyr dette at den har blitt svekket

politisk.

Det var i denne konteksten at Quaderni Rosso (Røde

notisbøker) og Classe Operaia (Arbeiderklasse)

fødtes. Quaderni Rossi maktet å analysere den nye

klassesammensetningen parallellt med at den

|| and people who knew her

said

that people who

knew her

didn’t know her

really

really didn’t know her

people said

I didn’t know her

people who knew her

didn’t really know her

they never knew her

people

never knew

nærme seg den abstrakte fienden? Med andre ord, hvor

og hvordan slår folk i fra seg når det stort sett er umulig

for dem å agere på et produksjonssted som arbeidere

(heller enn, la oss si, vandaler eller demonstranter)?

Som vi har sett så er et av svarene at de ikke slår fra seg i

det hele tatt, at de i stedet for å fokusere på fiender som

glir unna, vender seg innover og bygger opp sin egen

kapasitet. Eller de vender seg utover i en bred appell til

potensielle sympatisører. Og likevel er dette egentlig

ingen varig løsning, siden antagonisme rettet utover

(enten det er en antagonisme rettet mot bankene,

politiet, eller de 99 prosentene) er det som sikrer leirene

og forsamlingenes skjøre enhet. Leirenes autonomi er

egentlig bare mulig når den rettes mot noe, mot en eller

annen felles fiende, en eller annen kraft som motsetter

seg deg. I fraværet av åpen konfrontasjon vender de

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 13

oppstod som en følge av endringene i kapitalismen

på begynnelsen av 60-tallet: massearbeideren, de

nye masseproduksjonsmidlene som reduserte de

faglærte arbeidernes strategiske viktighet og dermed

også svekket fagbevegelsene hvor de hadde en så

fremtredende plass. Classe Operaia forsøkte på den

andre siden å formulere en ny politisk strategi, som

Tronti kalte «innenfor og imot»: det vil si å agere på

innsiden av den kapitalistiske utviklingen og promotere

den ved å nekte å arbeide (slik at nye maskiner og

ny teknologi måtte utvikles), samtidig som man var

mot kapitalismen og ville ha all den velstanden som

kapitalismens reformer produserte.

Helt fra begynnelsen av hadde disse politiske

hypotesene som mål å omdefinere forholdet mellom

arbeidere og organisasjon. Ettersom ICP hadde mistet

kontakten med arbeiderne tvang situasjonen frem en

omformulering av «partiet» og en gjennomgang av

klassesammensetningen. Både fra den kapitalistiske

utviklingens og den anti-kapitalistiske kampens

synspunkt hadde massearbeideren fått en ny strategisk

rolle. Massearbeiderens kamper skapte et nytt landskap

til venstre for ICP, hvor spørsmålet om organisering ble

stilt på andre måter.

En ikke-aristotelisk stat

Sylvère Lotringer: Det amerikanske systemet er

som en selvregulerende maskin, som ikke sjeneres

av lovbrudd – faktisk nærer den kapitalistiske

profitten seg på at det finnes opp lovbrudd som ennå

ikke er klassifisert som det – men straks et lovbrudd

identifiseres (Watergate, Lockhead osv.), korrigerer

systemet raskt seg selv. Italia mangler denne

selvkorrigerende fleksibiliteten. For å kvitte seg med

lovbrudd må staten selv ty til ulovlige midler.

Initiativet krevde mer enn offentlig godkjennelse:

ulike fraksjonene eller gruppene innenfor Occupy seg

mot hverandre. Leirene og forsamlingene kan ikke bare

defineres som en enkel opposisjon mot status quo. De

må se på seg selv som ekspanderende, i vekst, at de på

et helt målbart vis får større kraft, selv om folk mister

interessen og forsvinner. Det er på denne måten det

gir mening å snakke om Occupy som en bevegelse. En

bevegelse er en sosial kraft hvis krefter her og nå skriver

seg fra deltakernes følelse av at ting er på vei mot noe, at

de tar del i en politisk logikk som brer seg ut og har en

retning og en umiddelbar (om ikke ern) fremtid. Uten

en slik følelse av retning vil mange mennesker aldri

involvere seg.

Av disse grunnene – den abstrakte fienden, deltakernes

klassesammensetning – har Occupys offensive

kamper fått visse kjennetegn. For det første, på samme

måte som Occupy finner sted på utsiden så må den

også angripe fra utsiden. Har den som mål å angripe

den kapitalistiske produksjonen, så gjør den det stort

sett fra utsiden av den kapitalistiske sirkulasjonen,

fra utenfor arbeidsplassen, ved å blokkere dørene på

arbeidsplassen og avbryte sirkulasjonen av kropper

og varer i gatene omkring. For det andre tenderer

kampene mot en viss generalisering. Det vil si, hvis

de er intervensjoner i sirkulasjonenssfæren så har de

en tendens til å kjempe ikke bare mot visse former

for sirkulasjon, men mot sirkulasjonen generelt.

Det er fordi de arbeidsløse, heller enn å oppleve seg

dominert av bestemte kapitaleiere, av bestemte sjefer

og arbeidsgivere, opplever seg dominert av kapitalen

generelt, av det kapitalistiske systemet. Arbeidsløshet

gjør at man er prisgitt enhver kapitalist og, dermed,

alle kapitalister. Det er derfor ikke tilfelle at disse


det måtte skapes en ny virkelighet som kunne huse

disse institusjonelle ulovlighetene. Å produsere en ny

virkelighet i samarbeid med media gikk utenfor den

klassiske «ideologiske» manipulasjons rekkevidde.

Alle andre virkeligheter hadde rett og slett forsvunnet.

I en av sine velkjente forfalskninger av den italienske

pressen rapporterte Il Male, et satirisk magasin

som sto bevegelsen nær, at den kjente skuespilleren

Ugo Tognazzi var blitt arrestert som leder av De

røde brigader, med tilhørende fotografiske bevis på

arrestasjonen. Da publikum tok denne simuleringen

bokstavelig, opplevde redaksjonen for Il Male det

svimlende «virkelighetstapet» som utgjør det

italienske livet. Den falske reportasjen må ha oppfylt

et allment ønske om endelig å se en «konspirasjon»

avsløres og en høytstående leder avsettes. Men

simuleringen betød også at folk var i stand til å tro

på hva som helst. Il Male hadde ved en tilfeldighet

satt fingeren på undertrykkelsens nervesenter.

Virkeligheten hadde blitt vektløs, et gigantisk

simulakrum.

Christian Mazarri: Det faktum at staten selv tar i bruk

undergravende verktøy for å opprettholde kontrollen

over undergravende krefter er, enten vi liker det eller

ikke, resultatet av en hel syklus med kamper. I dag

fremtvinger forsinkelsen når det kommer til de som

vil ha en revolt (snarere en teoretisk enn en praktiskpolitisk

forsinkelse), en fullstendig deformering av den

sosiale undergravingens landskap. Hvis Bifo har rett i

at Autonomia til tider har vist seg å ha en reverserbar

natur som enkelt lar seg invertere av staten (for

eksempel er det nettopp det militaristiske aspektet

som staten har valgt å bekjempe, med alarmerende

gode resultater), så endres ikke det faktum at man

må skape nye voldsformer for å kunne deformere

opprørerens landskap. De røde brigaders vold må

utsettes for radikal kritikk, ikke fordi den er «voldelig»,

kampene og intervensjonene er rene abstraksjoner

som må forankres i konkrete mål og krav, men

snarere at abstraksjonen for dem er det konkrete. Og

sirkulasjonen er det rommet hvor denne abstrakte

sirkulasjonen kan gripes.

Denne vendingen mot sirkulasjonens sfære er ikke

ny for Occupy. Faktisk har utbruddet av kamper i

sirkulasjonsrommet de siste tiårene økt omvendt

proporsjonalt med antallet kamper i produksjonssfæren,

som har vært nedadgående siden begynnelsen

av 70-tallet. Dette fordi den teknologiske

rekonstrueringen av arbeidsplassen som har funnet

sted siden 1980-årene, og som har gjort flere og flere

arbeidere overflødige, har oppstått side om side

med en like momentan teknologisk omorganisering

av forsyningskjeden. Ettersom mulighetene for å

rasjonalisere produksjonen har forsvunnet, har det

blitt lagt større og større vekt på å automatisere,

informasjonalisere og øke hastigheten på transporten

og salget av varene. Dette omtales som den «logistiske

revolusjonen». Som et resultat har produsenter,

distributører og forhandlere unngått kostnadene med å

ha varer på lager gjennom en hyperpresis koordinering

av forsendelsene. I en slik situasjon, uten lagervarer for

hånden, kan forsinkelser på bare noen timer forårsake

store forstyrrelser i forsyningskjeden.

Gitt omstruktureringen av forholdet mellom

sirkulasjon og produksjon, og gitt Occupy-bevegelsens

klassesammensetning, burde det ikke komme som

noen overraskelse at da Occupy Oakland gikk offensivt

ut og oppfordret til en «generalstreik» som reaksjon

på politiets angrep på leiren, så ble denne streiken

men fordi den ikke er voldelig nok! Og grunnen til at

den ikke er voldelig nok er at den sammenfaller med

statens vold. Gjennom måten de agerer på produserer

De røde brigader statsmakt, mens det vi i dag vil oppnå

er å frigjøre oss fra staten. Jeg tror at begrensningen i det

materialet vi presenteres for her (som når alt kommer

til alt er en objektiv begrensning) nettopp har å gjøre

med at forsøket på å finne nye måter å ødelegge alt som

smaker av stat på, blokkeres på denne måten. Kanskje

befant Autonomia seg i forkant av seg selv: det er ikke

tilfeldig at staten er så massivt tilstede nettopp i det

øyeblikket hvor begjæret etter å utforske former for

samfunnsmessig omveltning er på sitt mest intense.

Sylvère Lotringer: Statens fornuft går hinsides det

rasjonelle. At den italienske staten har adoptert den

«muterende» posisjonen for å møte utfordringen

fra Autonomia er en av de mest forbløffende

||to get out of this

bleak spot

the spot corresponding

to the passage

from one

experiential state

its

implied augmentation

get out of it

the bleak

spot corresponding

to the spot

by corresponding you

get out of it

implied state’s

experiential

passage

hovedsakelig utført gjennom blokader av kapitalflyten

– særlig på havnen i Oakland – og ikke gjennom en

kollektiv arbeidsnedleggelse på arbeidsplassene.

Deltakerne som var i arbeid skulket arbeidet den

dagen for å delta i streiken, men hovedsakelig på

individuelle måter – for eksempel ved å sykemelde

seg. Hendelsene i Oakland den 2. november bekrefter

– som eksempel på en postindustriell «generalstreik»

– en tendens som man finner så langt tilbake som de

argentinske piqueteros sent på 1990- og på begynnelsen

av 2000-tallet, der blokader av veier og andre

distribusjonsårer var taktikker som helt spesifikt ble

beskrevet som de arbeidsløses og midlertidig ansattes

aksjonsmåter. Og igjen, under demonstrasjonene

1 4 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

sidene ved undertrykkingen i dag. De fengsledes

«forsvarsmemorandum» viser tydelig hvor langt bort

fra det demokratisk legitime de «legale prosedyrene»

som aktoratet definerer har beveget seg. Det er umulig

å konfrontere «spekulasjoner» når de formuleres som

spesifikke anklager eller bevis, med mindre vi ikke

forstår beveggrunnen for de akrobatiske manøvrene som

man bygger saken mot Autonomia på. Unnvikelsene i

de opprinnelige anklagene, spriket i materialet ernet

fra sin opprinnelige sammenheng og deretter osmotisk

satt sammen, antyder at en uvanlig tenkemåte er

tvunget frem. Gilles Deleuze definerte denne typen

logikk som et brudd på identitetsprinsippet (A er alltid

A, aldri B), og på prinsippet om den utelukkede midte

(At A enten er A eller ikke-A). Med andre ord har staten

helt bevisst tatt steget ut av den aristoteliske logikkens

magiske sirkel.

Var det ikke nettopp slik «schizo»–strømmens

positive «syntese» ble definert i Anti-Ødipus – som

uten motsetninger, ikke-ekslusiv, ubegrenset og

med et utall synsvinkler? I aktoratets logikk kan ikke

identitet gjenkjennes ut i fra identiske subjekter,

slik det er vanlig, men ut i fra identiske predikater.

Antallet subjekter (De røde brigader, Autonomia) er

begrenset, men antallet predikater man henter inn for

å sannsynliggjøre at de to identitetene er identiske

(De røde brigader = Autonomia) er ubegrenset. En

hypertrofisk fornemmelse av identitet er nok til å

fremprovosere det patologene kaller en «orgie av

identifikasjoner». Har det noen gang i historiens løp

eksistert en åpent schizofren stat?

Den italienske staten har beveget seg inn på

motstandernes banehalvdel; den har simulert

Autonomias flytende karakter. I et «pilotvedtak» fra

21. september 1979, fattet under rettsaken mot Luigi

Rosati, eks-mannen til Adriana Ferranda, brigadist

og en av Autonomia Operaias ideologer, beskrives

og generalstreikene i Frankrike i 2010, som oppsto

som et svar på foreslåtte endringer i den franske

pensjonsavtalen, etablerte disse piquets volantes en slags

taktisk overlegenhet. Det franske tilfellet viste enda en

gang at desentraliserte, bevegelige blokader effektivt

kunne paralysere hele byer, enten ved å støtte streiker

på nøkkelarbeidsplasser – særlig raffineriene – eller

ved å engasjere seg i sine egne autonome avbrytelser

av viktige forsyningspunkter, knutepunkter, broer og

gjennomfartsårer.

For tiden befinner Occupy seg i en dvaleperiode eller

mulig tilbakegang, i påvente av at våren skal komme

og, kanskje, en varm sommer (se etterordet nedenfor).

Mange av generalforsamlingene har gitt sin støtte til en

«generalstreik» 1. mai – delvis basert på erfaringene fra

Oakland – og mange håper at 1. mai skal føre med seg

en revitalisering av Occupy og til og med en reetablering

av leirene nå som det er varmere i været. Uansett hva

som kommer til å skje er det tydelig at denne streiken

vil følge de generelle linjene som jeg har beskrevet så

langt, og allerede virker det som om planene i de ulike

byene inkluderer blokader av de viktigste broene,

tunnelene og gjennomfartsårene, samt forsøk på å

stenge de største samferdselsårene. Som jeg sa ovenfor

så er det slike angrep på sirkulasjonen generelt som

gjør streiken til en generalstreik. Men dette er ikke hele

historien. En slik generalisering finner sitt dialektiske

motstykke i nye former for spesifisitet og i den lokale,

partikulære kampen som uansett alltid finner sted.

For eksempel prøver mange i USA for tiden å følge i

fotsporene til den spanske 15. mai-bevegelsen, ved

å transformere generalforsamlingene til koordinerte

nabolagsforsamlinger og andre former for spesifikke


Autonomia som «en udefinerbar blanding av grupper

og ulike tendenser, en veritabel mosaikk dannet av ulike

fragmenter, et galleri av overlappende bilder, av kretser

og kollektiver uten noen sentral organisering». Denne

definisjonen er på alle måter et ekko av den logikken

aktoratet mot Autonomia har benyttet seg av.

Å si at dette skulle være enda et svimlende eksempel på

hvordan tegn snus på hodet og makten imploderer er å

trekke for raske konklusjoner. Ja, den italienske staten

har tatt et sprang inn i kapitalflytens hjerte – men det

bare for å kunne beherske den. Det er her den abstrakte

reverseringen av tegn som «politikkens ende» bygger

på når sin ende. Aktoratets identifikasjonsorgie

utgjør bare første fase i en strategi som har veldig

lite med schizofreni å gjøre. Den handler om å bruke

aristotelisk tenkning til støtte for konklusjoner man har

kommet frem til gjennom ikke-aristoteliske kognitive

operasjoner. Etter å ha identifisert en «sammenheng»

mellom De røde brigader og Autonomia på grunnlag av

identiske predikater («alle venstresidens revolusjonær

tekster har nødvendigvis noen likhetspunkter»,

hevdes det i memorandumet), og etter å ha fremsatt

et uendelige antallet anklager, kan aktoratet bygge

opp «paranoide» kontrollsystemer med utgangspunkt

i en unik tolkningsposisjon. Statens simulering fører

dermed til at den hallusinerer en sannhet som holdes

kunstig i live og som betraktes som virkelig. Det

holder at staten erstatter sitt eget simulakrum med

bevegelsens autonome (ikke-enhetlige) virkelighet

for at undertrykkelseskampanjen skal kunne

rettferdiggjøres.

Denne distinksjonen er viktig. Den leder oss til å

supplere den defensive posisjonens ufravikelige

tilkortkommenhet. Vi må se at Automnomias løse

struktur er en betydelig nyskapning i de revolusjonære

bevegelsenes historie. Den gir en fleksibilitet som aldri

tidligere har vært tilstede i kampen for å destabilisere

forsamlinger – av arbeidere i tjenesteytende næringer, for

å gi et eksempel – som kan komme til å bli grunnlaget for

nye former for selvorganisering og kamper skreddersydd

for bestemte behov i bestemte situasjoner. På samme

tid er det tydelig at vendingen mot det partikulære

løper en risiko for å undergrave den energien plazaokkupasjonene

virvlet opp, og drive dem inn i tusen

kapilære og til slutt ubetydelige kamper. Det generelle

perspektivet må opprettholdes på den ene eller andre

måten, ikke gjennom en overgripende sammenslutning

eller et sammarbeidsråd, slik ulike partisaner i

«lederskapet» anbefaler, men gjennom gjensidige

forbindelser mellom de enkelte sammenslutningene. I

en viss forstand betyr dette bare en god kommunikasjon

mellom gruppene. Uansett står det tydelig for meg etter

de siste eksemplene – den spanske generalstreiken,

for eksempel – at man både trenger sentripetale og

sentrifugale krefter. Ved å fremsette dette perspektivet

fristes jeg til å avslutte med et sitat fra Rosa Luxemburg,

fra hennes berømte essay om generalstreiken, hvor

hun gir en perfekt beskrivelse av forholdet mellom det

generelle og det spesifikke som jeg har beskrevet:

Massestreiken, slik den russiske revolusjonen [i

1905] viser oss den, er et så omskiftelig fenomen

at den reflekterer alle faser av den politiske og

den økonomiske kampen, alle stadier og faktorer

av revolusjonen. Dens tilpasningsdyktighet, dens

effektivitet, dens opprinnelsesfaktorer er hele

tiden i endring. Plutselig åpner den opp for nye og

vidtfavnende perspektiver på revolusjonen når den

ser ut til å ha havnet i trange passasjer, og det er

umulig for noen å regne med noen grad av sikkerhet.

Noen ganger strømmer den som en flodbølge over

makten. Det er ikke merkelig at staten i møte med

dette udefinerbare, flytende nettverket som åpner for

en nærmest total overføring av ansvar, også har vist

seg oppfinnsomt og tvunget frem en anklagetilstand

som er like polymorft og perverst. Imidlertid er det

utilgivelig å la disse løse anklagene utformes på forhånd

og med utgangspunkt i et ståsted som står i motsetning

til absolutt alt Autonomia representerer. I et logisk

delirium projiserer staten Autonomias mosaikk opp

på De røde brigaders stramme skjerm. Og så er spillet

i gang.

Dommeren i saken hvor Luigi Rosati ble dømt gikk

langt i å anerkjenne skillet mellom De røde brigader

og Autonomia: «Autonomia-gruppene motsetter seg

i prinsippet alle strenge, vertikale, hierarkiserende

strukturer»; han skilte mellom angrep «i statens

passage

from one is implied

it’s augmentation

its augmentation

the passage gets

bigger gets

out of this get out

of this bleak

spot bleak spot

from it

it’s experiential get out

get out

gets you out of

corresponding to the

passage from one

not opposite

and

slides it away

hele kongeriket, og noen ganger deler den seg opp i

et gigantisk nettverk av smale bekker; noen ganger

skummer den frem fra undergrunnen som en frisk

kilde og noen ganger forsvinner den fullstendig

under jorden. Politiske og økonomiske streiker,

massestreiker og delvise streiker, demonstrative

streiker og kjempende streiker, generalstreiker i

enkelte grener av industrien og generalstreiker i

enkelte byer, fredelige lønnskamper og massakrer

i gatene, kamper på barrikadene – alle disse løper

gjennom hverandre, løper side om side, krysser

hverandre, flyter ut og inn i hverandre – det er en

aldri hvilende bevegelse, fenomenets skiftende

hav. Og disse fenomenenes lov om bevegelse er klar

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 15

hjerte», som De røde brigader taler for, og Autonomia

Oganizzatas «kapillære penetrasjoner»; han innrømmet

at disse mikropolitiske aksjonene ikke er frukten «av at

ulike, assosierte organer har blitt koordinert, men av en

spontanitet som har veldig lite til felles med profesjonell

kriminalitet»: likevel fordømte han intellektuelle, som

Luigi Rosati, som uten selv å ha deltatt i kriminelle

aktiviteter, «aksepterte, opphøyde og talte til fordel for

dem».

Den fire år lange «pilotdommen» mot Rosati bekrefter

maktens vilje til å ta den bølgen av kritikk som har

blitt rettet mot den innover seg, uten overhodet å

gå tilbake på anklagene. Det er nå tydelig for alle

og enhver at rettsforfølgelsen av Autonomia er en

fullstendig politisk rettsprosess, hvor man er mindre

interessert i å fordømme bevegelsens ideer enn i å

utrydde «en hel gren av den politiske bevegelsen

i Italia» (Memorandum). Den virkelige trusselen

mot staten kommer ikke fra De røde brigader, som

snakker det samme språket som staten og som utvikler

strukturer som «speiler» og dermed forsterker statens

egne strukturer. Den grunnleggende trusselen mot

staten utgjøres av Autonomias språk og av at den

utvikler organisasjons- og subjektivitetsformer som

det ikke finnes noen «klassiske» svar på. Det er denne

nyskapningen – denne positiviteten – som dette

nummeret av Semiotext(e) er viet til, og ikke et forsvar,

i «reaktiv» og reduserende betydning», av uskyldig

anklagede.

Som Franco Piperno skriver i dette nummeret så

er ulovlige praksiser en forutsetning for denne nye

spontaniteten. Men det er de også for staten. Problemet

er å vite når denne ulovligheten fører til aktivitet,

oppfinnsomhet og kreativitet i livet og for verdiene våre,

eller når den, som i den mørke omfavnelsen mellom De

røde brigader og statsapparatet, fører til terror og død.

og tydelig: den ligger verken i massestreiken selv

eller i dens tekniske detaljer, men i evolusjonens

politiske og sosiale størrelsesforhold.

Etterord

Teksten ovenfor ble skrevet til et foredrag i mars og april

2012, først i Los Angeles og så i Malmö, og jeg vil gjerne

takke Robert Brenner ved Center for Social Theory

and Comparative History og Mårten Björk fra Subaltern

for muligheten til å arbeide med disse ideene. På den

tiden virket en revitalisering av Occupy langs med de

linjene som jeg antyder ovenfor fortsatt mulig, selv om

det fantes tegn på at det politiske hendelsesforløpet var

over. Som denne teksten hevder, så var leirene Occupys

essens. Straks reetableringen av leirene viste seg umulig,

tok Occupy slutt. Ikke desto mindre virker det relativt

sannsynlig at de politiske formene jeg har diskutert

her – leiren, forsamlingen, blokaden – fortsatt vil være

kjernen i fremtidige kamper i USA og andre steder,

siden de er reaksjoner på en krise som ikke har avtatt, og

som heller ikke ser ut til å avta i den nærmeste fremtid.

Men det burde være tydelig nok at begrensningene som

disse formene støtte på var alvorlige. Enhver fremtidig

bevegelse som ikke ønsker å bli en rent farseaktig

gjentakelse må kombinere disse elementene på nye og

mer vellykkede måter. Hvordan det skal skje kan ikke

utarbeides uavhengig av de spesifikke kampene og

hendelsene. Likevel, om vi skal se bredere på det, så

virker det som om en antagonistisk bevegelse som er i

stand til å kombinere blokadens dynamikk med leirenes

gjensidige støtte (kanskje i en desentralisert, distribuert

form) kan lykkes der Occupy mislyktes.


PAOLO VIRNO

T I T E S E R O M M U LT I T U D E N O G P O S T F O R D I S T I S K K A P I TA L I S M E

Jeg har forsøkt å beskrive samtidens produksjonsmåter, den såkalt postfordismen,

ved hjelp av kategorier fra den politiske filosofien, etikken, epistemologien og

språkfilosofien. Dette ikke av gammel yrkesvane, men fordi jeg er fullstendig

overbevist om at denne analytiske variasjonsbredden og disse ulike synsmåtene kreves

for at vi skal kunne gi en tydelig beskrivelse av dagens produksjonsmåter. Man kan

ikke forstå postfordismen uten å ty til en innretning av etisk-språklige begreper.

Dessuten er det åpenbart at det er i denne begrepsinnretningen man finner the matter

of fact i den progressive identifikasjonen mellom poiesis og språk, produksjon og

kommunikasjon.

For å kunne beskrive de livsformene og språkspillene som karakteriserer vår tid

under et samlende begrep, har jeg brukt begrepet «multitude». Dette begrepet

er motsetningen til «folk», og defineres av en mengde avbrudd, jordskred og

nyskapninger som jeg har forsøkt å peke ut. La meg gi noen eksempler, uten

noen bestemt rekkefølge; livet som en fremmed (bios xenikos) oppleves som en

normaltilstand; «felles steder» dominerer diskursen på bekostning av «spesielle»

steder; intellektets offentlighet: både som et apotropeisk middel og som en

grunnpilar i den samfunnsmessige produksjon; handling uten sluttprodukt (det

vil si virtuositet); individuasjonsprinsippets sentrale posisjon; forholdet til det

mulige i den grad det er mulig (opportunisme); den hypertropiske utviklingen av

språkets ikke-referensielle aspekter (praten). I multituden finner man hele den

historiske, fenomenologiske og empiriske fremvisningen av de ontologiske vilkårene

for menneskedyret: biologisk artsløshet, en udefinert og potensiell karakter hos

dets eksistens, mangel på forutbestemte omgivelser, det språklige intellektet som

RODRIGO TOSCANO

I N N L E G G PÅ F O L K E B I B L I O T E K E T 2. M A I 2011

May Be! was conceived of while I was in the throes of a poetic-critical double bind as the

Occupy movement was surging in the Fall of 2011. At the outset of that momentous

event, the first "bind" / subjective impulse I had to confront was the go! go! go! of the

immediate moment. I strongly felt I had to indulge that impulse (a slice of the "objective

material need" of the movement), though I knew that it would quickly run into a stone

cold, mute-media surround, a hegemonic push back on the surge, not just nationally,

but globally.

The second "bind" was my witnessing (in person and on-line) poetic communities

from multiple locations tipping freely into the movement, all generously offering up

their energies—poems, readings, "free library" occupations. But the gut feeling many

poets had (including myself), was that even the "best" political poets with the "best" of

intentions were only running (panting!) behind a receding train that was at full speed.

Occupy exceeded not only the most strident ra! ra! ra! poetic chorusing, but also made

warehouse sale clearances of social grievance poems seem quaint. And though there

were (and are) many legitimate grievances to be aired, still, Occupy, was fast churning

up social turf in front of it.

The title, May Be!, was meant to tone off of a proposed "general strike" that was to take

place on May 1st 2011. In retrospect, the strike (in the U.S. at least) proved to be a wishful,

mainly cultural literary gesture, despite having some committed portions of workers to

"work the lines." May Be! was attempting to come to grips with the two "binds" (action

/ reaction; hopeful projection / humbling dejection); additionally, the poem desired to

render the inquisitive dimension of rebellion that was fueling Occupy. I thought that if

I didn't give voice to that dimension and re-aim it back at the movement itself, I would

essentially be evacuating my role as "poet," that is, poet as I am now, complexly flawed,

but searching, and still hungry for change.

16 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

«kompensasjon» for mangelen på spesialiserte instinkter. Det er som om røttene

har steget til overflaten og endelig viser seg for det blotte øye. Det som alltid har

vært sant viser seg først nå utilslørt frem. Multituden er dette: en grunnleggende

biologisk konfigurasjon som blir en historisk bestemt væremåte, en ontologi som

viser seg fenomenologisk. Man kunne også si at den postfordistiske multituden

manifesterer antropogenesen som sådan på et historisk-empirisk nivå: det vil si

menneskedyrets egen skapelse, dens særtrekk. Multituden sammenfatter denne

skapelsen, oppsummerer den. Ved nærmere øyensyn er disse alt for abstrakte

refleksjonene bare en annen måte å si at vår tids kapitalisme har som fremste ressurs

menneskets språklig-relasjonelle adferd, altså alle de kommunikative og kognitive

evnene (dynameis, krefter) som utmerker mennesket.

Seminaret har nå kommet til sin ende. Det som kunne sies har (mer eller mindre) blitt

sagt. Nå, mot slutten av denne seilasen rundt kontinentet «multituden», gjenstår det

bare å insistere på noen få viktige aspekter. I den hensikt skal jeg fremsette ti påstander

om multituden og postfordistisk kapitalisme. Det er kun for enkelthetens skyld at jeg

kaller disse påstandene «teser». De hevder ikke å være uttømmende og motsetter

seg heller ikke andre mulige analyser eller definisjoner av postfordismen. De har

bare faktiske tesers apodiktiske fremtoning og (håper jeg) presisjon. Visse av disse

påstandene kan kanskje slås sammen og bli til én «tese». Dessuten er rekkefølgen

tilfeldig: det som fremstår som «tese x» ville ikke tape mye på å fremtre som «tese

y» (og vice versa). Til slutt må det være klart at jeg ofte bekrefter eller benekter med

større presisjon, eller færre nyanser, enn det som kan være riktig (eller fornuftig) å

gjøre. I visse tilfeller sier jeg mer enn jeg tenker.

MAY BE! Chorus for Inquisitive Occupiers

Does Occupy exceed Occupy as an Occupation?

Does Occupy need Occupy to Occupy?

Can Occupy Occupy without Occupy?

Does Occupy need to get De-Occupied to Re-Occupy?

Will De-Occupy need to get Re-Occupied to Occupy?

Will Re-Occupy need Occupy in any way at all?

Were there poetic acts that came before Occupy that were mainly of Occupy?

Are there now poetic acts or critical projects about Occupy that contain nothing of the

stuff of Occupy?

Will there be poetic acts that fall between the cracks of Occupy, De-Occupy, and Re-

Occupy, but that are still Occupational?

Has Occupy already caused fissures in genres not yet fully existing?

Has Occupy called forth cadres of cultural managers in advance of genres not yet fully

existing?

Is Occupy a genre?


Første tese

Postfordismen (og med den multituden) oppsto i Italia i og med den sosiale uroen man vanligvis

husker som «Bevegelsen av 77».

Postfordismen tredde frem i Italia gjennom tumulter skapt av en utdannet, usikker

og mobil arbeidsstyrke; en arbeidstyrke som hatet arbeidsmoralen og tidvis direkte

motsatte seg den historiske venstresidens tradisjoner og kultur, og markerte på

den måten en tydelig diskontinuitet i forhold til samlebåndsarbeidernes praksiser,

vaner og levemåter. Postfordismen oppsto av konflikter sentrert rundt sosiale

figurer som, selv om de fremsto som tilsynelatende marginale, var i ferd med å bli

de egentlige omdreiningspunktene i den nye kapitalistiske utviklingsyklusen. Det

var selvsagt ikke første gang at en radikal revolusjon av produksjonsmåtene ble

ledsaget av en bråmoden politisk streben blant de lagene av arbeidsstyrken som

senere skulle utgjøre den bærende aksen i produksjonen av overskuddsverdi. Det

holder å minne om den trusselen man mente at de britiske omstreiferne utgjorde

på 1700-tallet, de som allerede var kastet ut av jordbruksmarkene og som var på god

vei inn i de første fabrikkene. Eller tenk på de ufaglærte amerikanske arbeidernes

kamper på 1910-tallet, kamper som gikk forut for det vendepunktet som

fordismen og taylorismen utgjorde, et vendepunkt som nettopp baserte seg på at

fagkunnskapen systematisk ble utradert fra arbeidet. Enhver drastisk forandring av

den produktive organiseringen er helt fra starten av dømt til å fremkalle problemer

som hører sammen med den «opprinnelige akkumulasjonen» og enda en gang

tvinge frem det at forholdet mellom ting (nye teknologier, en annen fordeling av

investeringer, osv.) blir til et sosialt forhold. Det er nettopp i dette skjøre intervallet

at det subjektive aspektet, det som senere blir et ugjenkallelig faktum, avslører seg.

Is genre a cultural worker of the future not fully existing in need of Occupation?

Is genre a cultural worker of the future not fully existing in need of De-Occupation?

Is cultural manager a nice way of saying pimp daddy dog sucker fuck wad?

Can Occupy Occupy Occupy?

Is there a poetic act or critical project whose burning desire is to Occupy Everything?

Is there a poetic act or critical project whose burning desire is to De-Occupy Everything?

Is there a poetic act or critical project whose burning desire is to Re-Occupy Everything?

Is desire an Occupation?

Can Re-Occupy Occupy Re-Occupy?

What are the Occupational Hazards now of fissures in genres of the future not yet fully

existing?

Are Occupational Hazards best handled through smart mitigation devices, sweeping

changes in procedure, better alarm systems, personal protective equipment, or an

engineering out of the Hazard?

Can De-Occupy Re-Occupy Occupy?

Is Something a little better than Nothing, though not quite Everything?

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 17

Den italienske kapitalismens mesterstykke er å ha forvandlet de væremåtene som i

begynnelsen fremsto som radikale konflikter til produktive ressurser. Å konvertere

1977-bevegelsens kollektive tilbøyeligheter (flukten fra fabrikkene, likegyldigheten

overfor faste ansettelser, fortroligheten med studier og kommunikasjonsnettverk)

til en nyskapende idé om profesjonalisme (opportunisme, prat, virtuositet

osv.): dette var det mest verdifulle resultatet av den italienske kontrarevolusjonen

(«kontrarevolusjon» innebærer altså ikke en enkel gjeninnføring av tingenes

tidligere tilstand, men helt bokstavelig en revolusjon til det motsatte, det vil si en

drastisk fornyelse av økonomien og institusjonene for å kunne gi produktiviteten

og den politisk dominansen en omstart).

1977-bevegelsen ble uheldigvis behandlet som om den var de marginale menneskene

og parasittenes bevegelse. Men egentlig var det nettopp de som fremførte disse

anklagene som var marginale og parasitterende. Faktisk identifiserte de seg

fullstendig med det fordistiske paradigmet, og trodde at bare en fast jobb i fabrikken

og fremstillingen av holdbare forbruksvarer var det «sentrale» og «produktive». De

identifiserte seg altså med en produksjonssyklus som allerede var for nedadgående.

Ved nærmere øyensyn foregrep 1977-bevegelsen noen av den postfordistiske

multitudens trekk. Uansett hvor sint og upolert denne bevegelsen var, så kan man

ikke nekte for at den var preget av en virtuositet som aldri var servil.

Is Nothing a little better than Everything, if Something comes out of it?

Is Everything a little better than Something, even though Nothing might come out it?

Can De-Occupy De-Occupy De-Occupy just long enough for Occupy to Re-Occupy

De-Occupy?

Are the not-yet-fully-existing Communitarians the actually existing Communitarians?

What happened to Wall Street—didn’t it precipitate the collapse of pimp daddy dog

sucker fuck wad economy?

Is somebody a whole lot better than nobody, though not quite everybody?

Is nobody a whole lot better than everybody, if somebody gets something out of it?

Is everybody a whole better than somebody, even though somebody might not get anything

out of it?

Will Occupy be a genre without an Occupation?

Does Occupy now have a pimp daddy dog sucker fuck wad “J” “O” “B”?


Andre tese

Post-fordismen er den empiriske virkeliggjøringen av Marx' «Fragment om maskiner».

Marx skriver: «Det veriet av fremmed arbeidstid som dagens rikdom baseres på fremstår

som et elendig fundament sammenliknet med det nye fundamentet [det automatiske

maskinsystemet, Virnos anm.] som storindustrien selv har skapt. Straks arbeidet

i dets umiddelbare form opphører å være hovedkilden til rikdommen, opphører

nødvendigvis arbeidstiden å være dens måleenhet, og dermed også bytteverdien å

være bruksverdiens måleenhet.» 1 I «Fragment om maskiner» fra Grundrisse, som dette

sitatet er hentet fra, fremsetter Marx en tese som knapt kan kalles marxistisk: den

abstrakte kunnskapen – først og fremst den vitenskapelige kunnskapen, men ikke bare

den – kommer i større og større grad til å være den viktigste produktivkraften, noe som

vil forvise det oppdelte og repetitive arbeidet til en marginal posisjon. Vi vet at Marx

benytter seg av et temmelig suggestivt bilde for å antyde det kunnskapskomplekset

som utgjør den sosiale produksjonens episenter og som samtidig forutbestemmer dens

mest vitale grenseområder: nemlig det generelle intellekt. Kunnskapens fremtredende

posisjon gjør arbeidstiden til et «elendig fundament». Den såkalte «verdiloven» (som

sier at en vares verdi bestemmes av arbeidstiden man har lagt ned i den), som i følge

Marx utgjør grunnstenen i de moderne sosiale relasjonene, oppløses og imøtegås

altså av den kapitalistiske utviklingen selv.

Det er ved dette punktet Marx fremsetter en hypotese om overskridelsen av den

rådende produksjonsraten, som er veldig annerledes enn de mer kjente hypotesene

Transmogrify Occupy

In terms of form, the fundamental difference between Occupy and a one-day protest

(even if massive) has to do with the duration of Stay Power. Stay Power created forms of

stay, which in turn created forms of go-forth Occupy somewhere, someplace else.

Another difference is that Occupy aimed at forms of self-governance that best suited

its purposes (at the beginning it cast a spotlight on the root cause of the economic

collapse—the American financial sector’s reckless, self-enriching, gambling schemes).

Occupy’s form of self-governance grew and changed day by day. The relationship

between the General Assembly and the breakout committees (education, art/poetry,

food, shelter, sanitation) shifted as time went on. Each day brought on the expectation

of a shift in relations between its co-governing bodies, and thus the possibility of short

term agentic gratification for occupiers grew day by day.

The human-tech aspect of Occupy was another innovative form, a simple form of a

repeating recitation. The annunciatory verse line, “mic check / mic check” will long be

remembered for its minimalistic declaration of democratic intent. The tracheal/larynxpowered

recitation made the human body front and center of the movement. It stood

in stark contrast to an electricity-driven speaker system that renders “key movement

players” speaking towards the ears & brains of mass protesters, “key.” In other words,

in Occupy, the product was the message and the message was the product, and both

collapsed into a leaderless assembled mass.

18 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

i hans øvrige verker. I «Fragmentet» tillegges ikke lenger kapitalismens krise det

iboende misforholdet i en produksjonsmåte basert på individenes arbeidstid

(den tillegges altså ikke lenger den manglende balansen som er forbundet med

verdilovens fulle kraft, eksempelvis fallet i profittraten). I stedet er det som kommer

i forgrunnen den splintrende motsetningen mellom en produksjonsprosess som

direkte og utelukkende lener seg mot vitenskapen, og et mål på rikdom som fortsatt

sammenfaller med mengden arbeid lagt ned i produktene. Den voksende kløften i

denne todelingen innebærer, i følge Marx, at en «produksjon basert på bytteverdi

bryter sammen» 2 , og dermed leder til kommunisme.

Det mest påfallende med den postfordistiske tidsalderen er den fullstendige

virkeliggjøringen av denne tendensen som Marx beskriver, om enn helt uten

frigjørende konsekvenser. Heller enn å være et drivhus for kriser har misforholdet

mellom kunnskapens rolle og arbeidstidens reduserte betydning ført til nye og

stabile maktformer. Produksjonsbegrepets radikale metamorfose hører som

alltid hjemme i den sfæren hvor man arbeider under en sjef. Heller enn å spille på

overskridelsen av det allerede eksisterende, så er «Fragmente» en verktøyskasse for

sosiologer. Den beskriver en empirisk virkelighet som befinner seg foran øynene på

oss alle: den postfordistiske strukturens empiriske virkelighet.

At the beginning of April 2012, inspired Occupy forms, Thom Donovan generously

opened up the National Poetry Foundation Blog for dozens of non-officially invited

poets to participate, asking, how has Occupy transformed your poetics?

I’ll say, first off, that I have been relieved of not having to talk about Occupy. When

the climate of any society has shifted, virtually anything one says around issues of

economic and cultural power gets charged in entirely new ways. Polarities get doublecharged,

polarities lose their charge; polarities can also emit forces that can’t be

polarized. The entire field is altered. Virtually everything one writes takes on an aura of

The Experimental

But now, still feeling the effects of this altered field, I am having to question whether

what I am saying is a total absolute cop out, or the only first step forward available to me

as a de-occupied occupant of Occupy.

I’ll venture that it’s a first step, then take a second one. These are the ways I’ve been

transmogrified:

I can’t stop thinking about ( yes I can! I can stop right now) Jesus Christ as being one of

a triplet set of siblings. The other two were not carpenter rebels; one was a brewer of

locally renowned beers made of wild oats, the other was a Roman distributor of trash

literature from Carthage to Antioch. The reunion of the three happened just three weeks


Tredje tese

Arbeidssamfunnets krise gjenspeiles i selve multituden.

Arbeidssamfunnets krise hører definitivt ikke sammen med en lineær reduksjon av

arbeidstiden, som tvert i mot, i dagens verden, oppviser en stahet vi sjeldent ser. Gorz

og Rifkins tar derfor feil når de snakker om «arbeidets ende»; de sprer alle mulige

misoppfatninger; og verre er at de hindrer oss i å fokusere på det spørsmålet de stiller. 3

Arbeidersamfunnets krise består i det faktum (som behandles i Andre tese) at den

samfunnsmessige rikdommen produseres av vitenskapen, fra det generelle intellekt,

og ikke av den individuelle arbeidsinnsatsen. Det arbeidet som kreves later til å være

redusert til en forsvinnende liten del av livet. Vitenskapen, informasjonen, kunnskapen

generelt og samarbeidet, snarere enn arbeidstiden, har vist seg som de viktigste

bærebjelkene i produksjonen. Men likevel fortsetter arbeidstiden å være det gyldige

parameteret for sosial utvikling og for samfunnsmessig rikdom. Den overfloden

av arbeid som kommer fra samfunnet skaper derfor en motsetningsfylt prosess, en

teaterscene for voldelige motsetninger og kompliserte paradokser. Arbeidstiden er

den gjeldende måleenheten, men den er ikke lenger den eneste sanne måleenheten. Å

ignorere den ene eller andre siden – det vil si utelukkende å betone gyldigheten eller

den manglende sannhetsgehalten – fører oss ikke særlig langt: i det første tilfellet

blir man ikke bevisst arbeidssamfunnets krise, og i det andre ender det med at man

garanterer forsonende representasjoner på samme måte som Gorz og Rifkin.

Overskridelsen av arbeidssamfunnet skjer i former som er foreskrevet av et samfunnssystem

basert på lønnsarbeid. Overtid, som er en potensiell kilde til rikdom, manifesterer

seg som fattigdom: lønnskompensasjon, strukturell arbeidsledighet (som forøvrig

frembringes av investeringer, ikke av mangelen på dem), ubegrenset fleksibilitet i

bruken av arbeidskraft, spredningen av hierarkier og gjeninnføringen av foreldede

disiplinære forholdsregler for å kontrollere de individene som ikke lenger

adlyder fabrikksystemets regler. Dette er den magnetiske stormen som, på det

fenomenologiske nivået, tillater en «overskridelse» som er paradoksal i den forstand

at den er grunnlagt på det som overskrides.

before the execution of the eldest, Jesus. The now lost (but not forgotten) mosaic depicts

three happy fools on a little boat, rocking it till it tips over. We assume it tipped over,

given the depiction of the angle of the boat. The depiction of the angle—counts. Occupy

Galilee? Boat check! Boat check!

I can’t stop thinking about (yes I can! I can stop right now) Jesus? No, I can’t stop thinking

about Chubby Checker—does the twist. Or, did the twist. Do the—or, rather, having done

the do the twist (“having done the do the twist?”). The gist of the twist (“just the gist?”)

Ok—the twist of the gist—that’s it. The twist of the gist, the essence of the essence of the—

I’ve completely stopped thinking about—something. That makes sense, right? Whatever

you’ve stopped thinking about completely—you don’t know.

“Dude, I’ve completely remembered What The Occupy Movement Means To Poetics.”

“They want to transmogrify us while we do the twist on a little boat with people who

kind of rock like us.”

“See you May 1st?”

“Yeah, it’s a pagan thang”

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 19

Tillat meg å gjenta nøkkelsetningen: overskridelsen av arbeidssamfunnet finner

sted i overensstemmelse med lønnsarbeidets lover. Denne setningen kan brukes om

den postfordistiske situasjonen på samme måte som Marx' observasjon om de første

aksjeselskapene. Marx skriver: «aksjesystemet [...] opphever den kapitalistiske

privatindustrien på den kapitalistiske produksjonsmåtens egen grunnmur» 4 . Det vil

si: aksjeselskapene påstår at det er mulig å unnslippe privateiendommens regime,

men denne påstanden fremsettes alltid innenfor privateiendommens domene og

blir til og med sterkere jo mektigere sistnevnte blir. Vanskeligheten, når det gjelder

både postfordismen og aksjeselskapene, ligger i å ta hensyn til de to motsatte

perspektivene samtidig, det vil si både opprettholdelse og avslutning, gyldighet og

overskridbarhet.

Arbeidssamfunnets krise impliserer (hvis den forstås riktig) at all postfordistisk

arbeidskraft kan beskrives med de kategoriene som Marx benyttet i analysen av den

«industrielle reservearméen», altså arbeidsløsheten. Marx hevdet at den «industrielle

reservearméen» kunne deles opp i tre ulike typer eller former: flytende (i dag ville vi

snakke om overtallige, førtidspensjonerte, osv.), latent (som viser til at teknologiske

nyvinninger når som helst kan redusere behovet for arbeidskraft), og stagnerende

(i dagens terminologi: svart arbeid, midlertidige ansettelser og atypisk arbeid). I

følge Marx er det den arbeidsløse massen som er flytende, latent eller stagnerende,

altså ikke den ansatte arbeiderklassen; de arbeidsløse utgjør en marginal sektor av

arbeidskraften, ikke hovedsektoren. Likevel fører arbeidssamfunnets krise (med

de komplekse særtrekkene som jeg skisserte tidligere) til at disse tre bestemmende

kategoriene i realiteten gjelder hele arbeidsstyrken. Den sysselsatte arbeiderklassen

som helhet kan beskrives som flytende, latent eller stagnert. Enhver tildeling av

lønnsarbeid lar den manglende nødvendigheten av dette arbeidet og de omfattende

sosiale omkostningene ved det å lekke ut. Men denne manglende nødvendigheten

manifesterer seg fortsatt som en opprettholdelse av lønnsarbeidet i midlertidige eller

«fleksible» former.

Avant Mariachis Occupy The Page

What do I say to the Norwegians (my hosts) this coming week? They want to know about

American poetics (specifically of the Avant Garde variety) as it relates to “Occupy.” I

didn’t quite promise them an in-depth critical-aesthetic genealogy of it, but I also

haven’t as yet opted for a Green & Silver Mariachi approach to cultural analysis either,

fun and surfacy. I am thinking about going All Black.

All Black Mariachi—used to be called Occupy Wall Street.

I could also (if a trilling trumpet of the moment prompts me to) do the All White

Mariachi. The All White—one of its powers, golden satin underwear, is ready at a

moment’s notice for flashing internal exertion abroad. It is not without its charms, to

say the least. All White Mariachi, though tossed around like a rag doll in realpolitik

wrestling rings, tends to survive them!

Import / Export, Cultural Transmission Line—we hope this isn’t just another speculative

market moment.

*


Fjerde tese

For den postfordistiske multituden blir enhver kvalitativ forskjell mellom arbeidstid og ikkearbeidstid

meningsløs.

I dag ser den samfunnsmessige tiden ut til å ha gått fullstendig av hengslene,

ettersom ingenting lenger skiller arbeidet fra de øvrige menneskelige aktivitetene.

Fordi arbeidet har opphørt å være en spesiell og særegen praksis med tydelige og

virksomme kriterier og prosedyrer i dets midte, som dermed skiller seg fullstendig fra

de kriteriene og prosedyrene som regulerer ikke-arbeidstiden, finnes det ingen ren,

veldefinert terskel som skiller arbeidstid fra ikke-arbeidstid. Under fordismen sto

intellektet utenfor produksjonen, i følge Gramsci; det var først når arbeidet var over

for dagen at den fordistiske arbeideren leste avisen, gikk til det lokale parti-lokalet,

tenkte, konverserte. Under postfordismen råder imidlertid en essensiell homogenitet,

ettersom det «bevisste livet» er fullstendig inkludert i produksjonens tid-rom.

Arbeid og ikke-arbeid utvikler en identisk form for produktivitet, basert på utøvelsen

av generiske menneskelige evner: språk, minne, sosial kompetanse, etiske og

estetiske tilbøyeligheter, evnen til abstraksjon og innlæring. Når det gjelder «hva»

som gjøres og «hvordan» det blir gjort foreligger det egentlig ingen forskjell mellom

ansettelse og arbeidsløshet. Man skulle kunne si at mens arbeidsløshet er ulønnet

arbeid, er arbeid lønnet arbeidsløshet. Det er gode grunner for å si at man aldri

slutter å arbeide, men man kan like gjerne si at man arbeider stadig mindre. Disse

paradoksale formlene, som motsier hverandre, viser når de settes sammen at den

sosiale tiden har gått av hengslene.

Den gamle distinksjonen mellom «arbeid» og «ikke-arbeid» leder frem til forskjellen

mellom lønnet og ulønnet liv. Grensen mellom disse to livene er tilfeldig, i endring og

gjenstand for politiske beslutninger.

Mariachis—twelve—think of them.

Mariachis—two—check them out.

Mariachi—one, one All Black Mariachi, who can deny? Who could deny?

The movement caught like wild fire because people yearned to find the root causes of

this most recent meltdown that crashed the world economy, and with it, millions of

people’s livelihoods.

*

Being Industrial-Democratic, not Anarchist (just yet)—

Being Sectoral Industrial Psychologist, not becoming one with jungle floor worms (just

yet)—

I wanna sink said the Titanic—at that point.

I hope I’ve got float, Black Mariachi says, straight from the sternum—at that point.

When you throw a mariachi into an unheated pool at 4:00 in the morning, what do you

want? What did you expect to hear?

20 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

Det produktive samarbeidet som arbeidskraften deltar i er alltid større og rikere enn

det arbeidet som settes i gang av arbeidsprosessen. Det inkluderer også ikke-arbeidets

verden, de erfaringene og den kunnskapen som har oppstått utenfor fabrikken og

kontoret. Arbeidskraften øker kapitalverdien utelukkende fordi den aldri mister

ikke-arbeidets kvaliteter (det vil si ikke-arbeidets iboende sammenheng med et

produktivt samarbeid som er rikere enn det som rommes innenfor arbeidsprosessen

i streng betydning).

Ettersom det sosiale samarbeidet går forut for og overskrider arbeidsprosessen,

er det postfordistisk arbeidet også alltid et skjult arbeid. Dette uttrykket skal ikke

forstås som ikke-kontraktfestet arbeid, som «svart arbeid». Skjult arbeid er i

første omgang ulønnet liv, det vil si den delen av den menneskelige aktiviteten

som, selv om den på alle måter ligner arbeidsaktiviteten, likevel ikke regnes som

produktivkraft.

Det viktigste poenget her er å forstå at innenfor arbeidslivet har erfaringer som

modnes utenfor arbeidet avgjørende vekt; samtidig må vi være klar over at når denne

mer generelle erfaringssfæren en gang inkluderes i den produktive prosessen, så blir

den også underlagt den kapitalistiske produksjonsmåtens lover. Også her finnes

det altså en dobbel risiko: enten fornekter man bredden i det som skal inkluderes i

produksjonsmåten, eller så fornekter man, med henvisning til denne bredden, selve

eksistensen av en spesifikk produksjonsmåte.

The inside of minor planetary objects—they want to mine them now.

“I might support it!” Black Mariachi says, from the sternum, laughing heartily.

Environmental Concern absent of Work Environment Reality is Yellow Mariachi.

*

Question (before you pick at your device 5 seconds from now): where does the vast,

extreme vast majority of the world’s known reserves of Lithium reside?

*

There’s a parade of core facts about class-economic inequality in the U.S. that at night

appear like Santa Clause’s reindeers flying past a full moon. The feelings about those

facts fall like absentminded snow every morning. And when Wall’s Street’s sun comes

up—it’s cold reboot time. Not only are your aunts & uncles possible asteroid mining

speculators, but your granny too has to endure unwanted come-ons by Purple & Orange

Mariachis, speculation speculators.

What should I say to the Norwegians (my hosts) about a tight network of 3 to 6 poetry

scenes continuously “in crises” talking moon about Occupy?


Femte tese

Under postfordismen finnes det en permanent forskjell mellom «arbeidstid» og det bredere

begrepet «produksjonstid».

I tolvte og trettende kapittel i det andre bindet av Kapitalen skiller Marx mellom

«arbeidstid» og «produksjonstid». Tenk på syklusen av såing og innhøsting.

Landarbeideren jobber i en måned (arbeidstid); deretter følger en lang periode hvor

grøden vokser (produksjonstid, men ikke lenger arbeidstid); og til slutt kommer

innhøstningsperioden (enda en gang arbeidstid). I jordbruket og andre sektorer

strekker produksjonen seg utover arbeidsaktiviteten i streng forstand; sistnevnte utgjør

knapt en brøkdel av den totale syklusen. Begrepsparet «arbeidstid»/«produksjonstid»

er et usedvanlig relevant verktøy for å forstå den postfordistiske virkeligheten, det vil

si den samfunnsmessige arbeidsdagens moderne uttrykk. Utover de eksemplene fra

jordbruket som Marx benyttet passer misforholdet mellom «produksjon» og «arbeid»

svært godt med den situasjonen han beskriver i «Fragment om maskiner»; med andre

ord passer det om en situasjon hvor arbeidstiden fremstår som en «miserabel rest».

Misforholdet antar to ulike former. For det første merkes den hver eneste arbeidsdag,

for hver eneste arbeider. Arbeiderne har oversikt over og koordinerer (i løpet av

arbeidstiden) det automatiske systemet av maskiner (hvis funksjon definerer

produksjonstiden); arbeiderens aktivitet innebærer som oftest et slags vedlikehold.

Man kan si at produksjonen i det postfordistiske miljøet bare av og til avbrytes av

arbeidstid. Mens såingen er en nødvendig forutsetning for den påfølgende perioden

*

Industrial-Democratic means regulation. Not the kinkiest critter, we know, but

Industrial-Democratic is able to flash-weld many loose pieces of Santa’s vehicle

on Santa’s nightly flight o’er the moon (at least long enough for you to enjoy it, get

something out of it.)

*

I borrowed a book from the Occupy Free Library and sold it at the Strand Book Store on

Broadway and 12th Street. What I should have done is sold the Strand Book Store to a

Blue Mariachi on Bedford and North 7th Street in Brooklyn. I had something in common

with the motherfucker! Commerce.

Meanwhile, newly financialized reindeers without a sled were flying around free like

sputtering firecrackers. Santa was laying in a field somewhere half dead, mumbling,

“God Bless America.”

Mariachis—think of them, 313 million; 27 in a dark bar referencing 313 million; and then

one, one single Black Mariachi, who can deny?

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 21

hvor kornet vokser, så er den moderne tilsyns- og samordningsaktiviteten fra

begynnelse til slutt plassert ved siden av den automatiserte prosessen.

Det finnes en annen og mer radikal måte å forstå disse manglende proporsjonene

på. Under postfordismen inkluderer «produksjonstiden» ikke-arbeidstid, det vil si

den tiden hvor det sosiale samarbeidet forankrer seg (se Fjerde tese). Derfor kaller

jeg denne uoppløselige foreningen av lønnet og ulønnet liv, av arbeid og ikke-arbeid,

av synlig og skjult sosialt samarbeid for «produksjonstiden». Forstått på denne

måten blir «arbeidstiden» bare én av «produksjonstidens» komponenter, og ikke

nødvendigvis den viktigste. Denne bevisføringen leder oss til delvis eller fullstendig

å omformulere merverditeorien. I følge Marx oppstår merverdien av merarbeidet,

det vil si av forskjellen mellom nødvendig arbeid (som kompenserer kapitalisten

for de utgiftene som må til for å tilegne seg arbeidskraft) og arbeidsdagen som

helhet. Altså må man hevde at merverdien under postfordismen mer enn noe

annet bestemmes av gapet mellom produksjonstid som ikke regnes som arbeidstid

og arbeidstid i den egentlige betydningen av ordet. Det viktige er ikke bare

arbeidstidens iboende misforhold mellom nødvendig arbeid og merarbeid, men

også, og kanskje i enda større grad, misforholdet mellom produksjonstid (som også

inkluderer ikke-arbeidet og dets særegne produktivitet) og arbeidstid.

*

There was a signal you gave me, but I didn’t quite understand it. It might have been my

tendency to over-correlate things into one irresolvable equation, or maybe it was your

lack of practice in sending mariachi signals at the right time. Nevertheless, when we

both crossed the barrier of Author Pride and became Sectoral Industrial Psychologists

(telecommunications, education, mining, manufacturing, publishing, service,

transportation, medical, etc) at least then we were on the same page, and perhaps both

of us were crowded in the lower left corner scarily still too close to the upper right corner

of the document. There we were. Here we are. Otherwise, we’d be totally off the page, no?


Sjette tese

På en måte karakteriseres postfordismen av sameksistensen mellom helt ulike produksjonsmodeller,

og på en annen måte av en essensielt homogen sosialisering som finner sted utenfor

arbeidsstedet.

Til forskjell fra den fordistiske organiseringen av arbeidet er dagens arbeidsorganisering

alltid ujevn. Teknologiske innovasjoner er ikke lenger universelle: de

bestemmer ikke lenger en utvetydig og ledende produksjonsmodell, men er i stedet

den faktoren som holder myriader av ulike modeller i live, hvorav noen er utdaterte

og anakronistiske. Postfordismen omredigerer hele historien om arbeidet, fra øyer

av massearbeid til enklaver av profesjonelle arbeidere, fra uavhengig arbeid til

gjeninnførte former for personlig makt. De produksjonsmodellene som har avløst

hverandre under denne lange perioden fremstiller seg synkront, som om de følger

standardene for en verdensutstilling. Bakgrunnen for og hypotesen bak denne

forskjellenes dominans, denne oppsplittingen av organisasjonsformer, etableres

imidlertid av det generelle intellekt, av digitale kommunikasjonsteknologier, og av

det produktive samarbeidet som inkluderer ikke-arbeidstid. Paradoksalt nok er det

nettopp når kunnskap og språk blir den viktigste produktivkraften at en uhemmet

multiplisering av modellene for arbeidsorganisering finner sted, for ikke å snakke om

disse modellenes eklektiske sameksistens.

LAURA ELRICK

P O E S I, Ø KO L O G I O G R E A P P RO P R I E R I E N G E N AV L I V S RO M M E T

1.

I 1825 varslet den store utopiske sosialisten Charles Fourier «at han hver formiddag

kom til å være hjemme i påvente av en rik mesen» som var villig til økonomisk

å støtte grunnleggelsen av det nye samfunnet hans .1 Dette nye samfunnet skulle

baseres på tanken om en phalanstère, en selvtilstrekkelig, men ikke-undertrykkende

samfunnsenhet som skulle anspore til noe han kalte det gledeslte arbeidets praksis –

altså et samfunn et godt stykke unna det vi i dag kjenner som industriell kapitalisme,

som han hevdet førte med seg en fattigdom «født av selve overfloden». 2 Slike ideer

var blant Fouriers mest fruktbare, og Marx og Engels skulle senere utvikle dem til

en mer systematisk kritikk av kapitalismen. Men Fourier hevdet også langt mer

fantasifulle ting om hva det nye paradiset på jord skulle inneholde: androgyne planter

skulle kopulere, Nordpolen skulle bli mildere enn middelhavet, verdenshavene skulle

være laget av sitronsaft og på jorden skulle man finne 37 millioner poeter som alle var

«Homers like». 3 Det er unødvendig å si at Fourier ventet og ventet og inntok lunsjen

alene i 12 lange år før han til slutt la på røret.

Likevel er det merkelig hvordan det nå, tidlig på 2000-tallet, virker som om dannelsen

av sosiale rom basert på gjensidighet og en oppfyllelse av fysiske, materielle,

intellektuelle og åndelige behov er den virkelig fantasifulle forestillingen hans, lenger

unna virkeligheten enn noen gang, mens de av Fourniers idéer som virket helt erne,

nå i det minste er tenkelige, om enn ikke helt mulige å se enda. For det finnes androgyne

planter som kopulerer (om man kan kalle det å sprenge celler fra en plante inn i en

annen «å kopulere»); den arktiske iskappen smelter med alarmerende hastighet

22 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

Vi får gjerne spørre oss hva en softwareutvikler har til felles med FIAT-arbeideren

eller med en midlertidig ansatt. Vi må våge å svare: veldig lite når det kommer til

stillingsbeskrivelser, fagkunnskaper eller arbeidsprosessens natur. Men vi kan

også svare: alt når det kommer til utformingen av og innholdet i enkeltindividenes

sosialisering utenfor arbeidsplassen. Det disse arbeiderne har til felles er med

andre ord emosjonelle toneleier, interesser, mentaliteter og forventninger. Bortsett

fra at dette homogene ethos (opportunisme, prat osv.) i de avanserte sektorene

inkluderes i produksjonen og gir stillingsbeskrivelsene kontur, mens det for de

som tilhører de tradisjonelle sektorene, og også for de grensearbeiderne som

pendler mellom ansettelser og arbeidsløshet, i stedet styrker «livsverdenen». For

å være mer presis: sømmen finner vi mellom opportunismen satt i arbeid og den

universell opportunismen som kreves av den urbane erfaringen. Arbeidsprosessens

i bunn og grunn enhetlige karakter, løsrevet fra sosialiseringen, står i motsetning til

fragmenteringen av de produktive modellene og til deres verdensutstillingsaktige

sameksistens.

(Nordpolen kan kanskje komme til å bli varmere enn Middelhavet); verdenshavene

vil tidsnok bestå av toalettrensemidler som lukter sitron, selv om det ikke er helt det

samme som Fouriers mer sødmefylte «limonade»: og sannsynligvis finnes det minst

37 millioner poeter bare langs USAs østkyst, selv om det nok kan diskuteres hvilken

«Homer» vi skal sammenliknes med.

Men for å være alvorlig, hva slags betydning kan vår løpske kapitalistiske «utopi» ha

for en økologisk begrunnet poesi?

For å kunne begynne å svare på dette spørsmålet vil jeg vende meg mot «kulturfeltet»

selv, og spesielt mot hvordan kulturproduksjon har eksplodert siden midten av

1900-tallet. Geografen David Harvey forteller at det bare fantes «en håndfull» gallerier

i New York i 1945, med «ikke mer enn et snes kunstnere som stilte ut på regelmessig

basis». Derimot begynte grovt regnet over 150 000 kunstnere å stille ut i omtrent 680

gallerier mellom 1975 og 1985, og det i New York alene. 4 Denne tendensen har helt

tydelig fortsatt de siste tyve årene, og selv om akkurat disse tallene har med kunsten å

gjøre så kan vi nok være enige om at det har oppstått en tilsvarende tendens i poesien.

Samtidig som vi opplever denne store formeringen i kulturproduksjonen, ser vi

interessant nok også at artene på jorden på dramatisk vis forsvinner. Barthes'

«skrivere» (forfatterne er døde, selvfølgelig ... sammen med alt annet øverst i

næringskjeden) kom til verden da språkmassen(e) de produserer virkelig begynte


Syvende tese

I postfordismen sammenfaller ikke det generelle intellekt med den faste kapitalen, men manifesterer

seg først og fremst som en språklig gjentakelse av det levende arbeidet.

Som vi konstaterte på seminarets andre dag likestilte Marx uten forbehold generelt

intellekt (altså kunnskap som primær produktivkraft) med fast kapital, med den

«objektive vitenskapelige kapasiteten» som ligger iboende i maskinsystemet.

På denne måten utelot han imidlertid den dimensjonen som i dag er fullstendig

dominerende: generelt intellekt som levende arbeid. For å gjøre denne kritikken

troverdig er det nødvendig å analysere den postfordistiske produksjonen. I den såkalte

«andre generasjon uavhengig arbeid», men også i den radikalt endrede fabrikkens

operasjonelle prosedyrer, som i FIAT-fabrikken i Meldi, er det ikke vanskelig å

se at forbindelsen mellom kunnskap og produksjon overhodet ikke uttømmes

innenfor maskinsystemet; tvertimot uttrykker den seg i menn og kvinners språklige

samarbeid, når de faktisk handler samstemt. I det postfordistiske miljøet spiller den

uendelige variasjonen av begreper og logiske skjemaer som aldri kan stabiliseres i

fast kapital en vesentlig rolle, siden den ikke kan skilles fra gjentakelsen av de levende

subjektenes pluralitet. Det generelle intellekt inkluderer altså både formell og

uformell kunnskap, fantasi, etiske tilbøyeligheter, sinnstilstander og «språkspill». I

dagens arbeidsprosesser er det tankene og diskursene som fungerer som produktive

«maskiner», uten å måtte ta form av en mekanisk kropp eller en elektronisk kabel.

Generelt intellekt blir det levende arbeidets attributt når det levende arbeidet i stadig

større grad består av språklige tjenester. Her må vi berøre det manglende grunnlaget

for Jürgen Habermas' standpunkt. Inspirert av Hegels forelesninger i Jena 6 , gjør han

en distinksjon mellom arbeid og interaksjon, mellom «instrumentell eller 'strategisk'

handling» og «kommunikativ handling». I følge Habermas svarer de to sfærene til

ulike og gjensidig utelukkende målestokker: arbeidet kommer direkte fra logikken

å gjøre seg gjeldende. Men denne vekselvirkningen handler ikke bare om teksten.

Faktisk er dagens krise for det biologiske mangfoldet så alvorlig at den har blitt kalt

den «Sjette utryddelsen» (den femte inntraff da dinosaurene forsvant for omtrent

65 millioner år siden). Den er uten sammenligning den raskest forekommende

masseutryddelsen i løpet av jordens fire og en halv milliarder år lange historie, og

finner nå sted med en frekvens på anslagsvis 30 000 arter i året, et tap på omtrent tre

arter i sekundet. 5 Men kjølig statistikk bidrar lite til å understreke hvor alvorlig denne

tragedien er. 6

Og sist men ikke minst burde vi merke oss den dramatiske endringen i

regjeringsstrukturene som oppsto i og med den globale nyliberalismens fødsel på

begynnelsen av 70-tallet. Det nyliberale styret førte blant annet til at forbindelsen

mellom valutaene og gullstandarden ble opphevet og at finanskapital virkelig tok

av, med uhyggelige og voldsomme planer for strukturell omjustering, voksende

ulikhet mellom rike og fattige, og et nytt produksjonsmodus kalt fleksibel akkumulasjon

som følge, hvor fortidens fordistiske fabrikker ble erstattet av omseggripende,

fragmenterte fabrikker som var «spredt ut» over hele kloden. På grunn av denne

fleksible akkumulasjonen kan TVen din være laget av deler fra seks ulike land. Kort

sagt begynte den industrielle produksjonen å forlate USA på samme tid som den

kulturelle produksjonen skjøt i været.

I løpet av denne perioden opplevde vi at demokratiet på arbeidsplassene sank,

at tilgangen til helsetjenester og kvalitativt god utdannelse ble dårligere, en

sakte men sikker kommersialisering av media, og et oppsving i skjulte militære

operasjoner. Samtidig kan den påfallende stigningen av verdenstemperaturen,

avskogningenshastigheten, artsutryddelsesfrekvensen, og luft-, vann-, og

jordforurensingen, få en til å spørre seg om ikke oppsvinget i antall unge mennesker

som gir seg i kast med poesien har med en demokratisering av litteraturen å gjøre,

ettersom demokratiet overalt ellers viser seg å være et bedrag. Handler dette om

frihet eller regulering? Og av hva og for hvem? Kanskje er dette den klassiske måten

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 23

virkemiddel/mål, mens den språklige interaksjonen baseres på utbytte, gjensidig

anerkjennelse og deling av et felles ethos. I dag kan vi imidlertid si at lønnsarbeidet

(det vil si den ansatte, merverdiskapende arbeidskraften) er interaksjon.

Arbeidsprosessen er ikke lenger taus, men snakkesalig. Den «kommunikative

handlingen» har ikke lenger noen priviligert eller eksklusiv plass i de etiskkulturelle

relasjonene eller i politikken, den finnes ikke lenger utenfor den materielle

livsproduksjonens sfære. Tvert i mot, det dialogiske ordet finner man i selve hjertet

av den kapitalistiske produksjonen. Kort sagt: for fullt ut å forstå det postfordistiske

arbeidets lover er det i stadig større grad nødvendig å vende seg til Saussure og

Wittgenstein. Det er sant at disse forfatterne mistet interessen for produksjonens

sosiale relasjoner; men ikke desto mindre har de, ettersom de reflekterte så grundig

rundt den språklige erfaringen, mer å lære oss om den «snakkesalige fabrikken» enn

de profesjonelle økonomene.

Det har allerede blitt sagt at en del av den individuelle arbeidstiden er skjebnebestemt

til å berike det produktive samarbeidet, den mosaikken hvor individet bare tjener som

et fragment blant andre. For å formulere det tydeligere: arbeiderens oppgave er å gjøre

forbindelsen mellom individuelt arbeid og andres tjenester bedre og mer variert. Det

er denne arbeidsaktivitetens refleksive karakter som gjør at de språklig-relasjonelle

aspektene antar en økende betydning i arbeidet; den gjør også at opportunisme og

prat blir svært viktige verktøy. Hegel snakket om «språkets sluhet», og mente med

det evnen til å utøke den naturlige kausaliteten, i den hensikt å benytte dennes kraft

for et bestemt formål. Altså har Hegels «sluhet» under postfordismen blitt erstattet

av Heideggers «snakk».

å oppnå en formal frihet på – noe som i seg selv er av det gode – i stedet for en frihet

som tillater deg å delta i den kollektive bestemmelsen av det sosiale livets materielle

praksiser, i den demokratiske bestemmelsen av hva som skal produseres, og hvordan

det skal fordeles.

Med fare for å slå inn åpne dører foreslår jeg her at det som binder alle disse endringene

sammen er at profittens herredømme brutalt har kommet til å gjelde alle områder av

kloden, og da ikke bare fysiske rom som skoger, isbreer og hav, men også alle aspekter

ved det sosiale livet. Å anerkjenne vår kollektive deltakelse i denne utvidelsen kan

frembringe nye måter å engasjere seg i måten poesien praktiseres på, en poetikk,

kort sagt, som i mindre grad peker mot en fetisjerende verdiøkning av «teksten»

som objekt (form og innhold), enn mot en undersøkelse av formidlede tekstualiteter

som intervenerer i (og eksperimenterer ved hjelp av) produksjons-, sirkulasjons- og

utvekslingsmåtene.

2.

En måte å unngå en kunstig smal tilnærming til økologi og poesi på er å forankre den

i en analyse av rommet. Her vender jeg meg igjen til David Harveys påstand i The

Condition of Postmoderni om at det de siste 30 årene nettopp er det maniske drivet

etter økt profitt som har endret oppfatningen vår av tid og rom, og det i en slik grad

at den ved å øke tidens hastighet praktisk talt har opphevet erfaringen av reelt rom. 7

Satellitter, mobiltelefoner og internetteknologier har, i tillegg til å endre måten hver

og en av oss beveger oss i verden (ofte i positiv betydning), også, om ikke primært,

økt kapitaltransaksjonenes hastighet. Kort sagt søker kapitalen, når den prøver

å forholde seg til de tilbakevendende akkumulasjonskrisene (altså når den har

blitt så effektiv på å skape store lagre av forbruksvarer at det ikke finnes store nok

markeder til å kjøpe dem), å finne metoder for å forkorte tiden mellom produksjon

og innkassering av profitt, for slik å oppnå en stadig smalere konkurransefortrinn.


Åttende tese

Hele den postfordistiske arbeidskraften, selv den mest uutdannede, er en intellektuell arbeidskraft,

en «massenes intellekt».

Jeg bruker begrepet «massenes intellekt» for alt levende arbeid i den postfordistiske

tidsalderen (ikke inkludert visse spesielt kvalifiserte tertiære industrier), fordi det

er et depot for kognitive og kommunikative ferdigheter som ikke kan objektiveres

innenfor et maskinsystem. Massenes intellektualitet er den dominerende formen

hvor generelt intellekt i dag viser seg (se Syvende tese). Jeg trenger vel knapt si at jeg

på ingen måte refererer til noen innbilt utdanning hos den underordnede arbeidskraften;

jeg tror selvfølgelig ikke at dagens arbeidere er eksperter på molekylær

biologi eller klassisk filosofi. Som allerede nevnt er det vi snakker om snarere

intellektet i sin alminnelighet, hjernens mest allmenne begavelser: språkevnen,

evnen til å lære, huske, abstrahere og sammenlikne, evnen til selvrefleksjon.

Massenes intellektualitet har ingenting med tankehandlinger å gjøre (bøker,

algebraformler osv.), men med den enkle evnen til å tenke og kommunisere verbalt.

Språket er (i likhet med intellektet og hukommelsen) langt mer diffus og mindre

«spesialisert» enn man tidligere trodde. Det er ikke vitenskapsmannen, men de enkle

talerne som best eksemplifiserer massenes intellektualitet. De har ingenting å gjøre

med det nye «arbeideraristokratiet»; snarere befinner de seg på motsatt side. Ved

nærmere ettersyn beviser massenes intellektualitet for første gang sannheten i Marx'

definisjonen av arbeidskraften: «sammenfatningen av alle de fysiske og åndelige

egenskapene som finnes i et levende menneskes personlighet». 6

I denne hyperkonkurrerende verdenen av sattelittoverført informasjon er det

liten forskjell på 500 og 500 000 miles. 8 De desorienterende virkningene av denne

eksponentielle kompresjonen opplever vi også kulturelt, sosialt og subjektivt.

I så måte er det globale imperativet om profitt en avgjørende faktor ikke bare i

spesifikke miljøsammenhenger, men også i ethvert aspekt av livene våre slik de leves

i tid og rom. Profitten utgjør vår fysiske og sosiale horisont, grensene for hva som

kan anses «mulig». Den skaper scenarioer som tvinger oss til å delta i «pragmatiske»

beslutningsprosesser som allerede er bundet opp til og kneblet av profittens egen

makt.

Et eksempel på dette er hvordan lokale myndigheter i det nordvestlige USA har latt

den globale diskusjonen om behovet for å bygge ned «velferdsstaten» nedfelle seg i

beslutningen om å selge sine offentlig eide urskoger. Dette kan virke som en virkelig

bisarr årsakskjede (særlig fordi sosial velferd så og si er ikke-eksisterende i USA),

inntil man forstår at knapphet er en egnet måte å få folk til å disiplinere seg selv på. Det

fungerer slik: offentlige skoler blir av strategiske grunner underfinansiert under dekke

av «lønnsomhet», noe som bare bygger opp under den nå helt korrekte oppfatningen

om at «skolene våre forfaller», privatisering tilbys aller hjerteligst som et alternativ

til de ineffektive myndighetenes bruk av «våre» skattepenger, bedrifter mottar så

offentlig støtte for å lage private profittdrevne skoler. For å unngå klassedelte skoler

i ditt samfunn, kan du, om du vil, selge offentlig eide landområder for å finansiere

det som er igjen av den offentlig utdanningen. Bedriftslogikken har uansett banet

seg vei inn i det som en gang var kollektivt bestemte rom og effektivt skapt nye rom

for akkumulasjon – det Jeff Derksen kaller produksjonen av «ikke-steder». 9 Ikkestedet

skapes for eksempel av internasjonale elektroniske produsenter i Tijuana,

som dumper kjemisk avfall på gatene i stedet for å bygge skikkelige oppbevarings- og

behandlingsplasser, og av EcconMobils 30 år gamle politikk med å tie om utslippet

av 17 millioner fat olje i Newtown Creek, som skapte en giftig underjordisk sjø under

et 220 mål stort boligområde i Greenpoint, Brooklyn, og av utviklere som har lykkes

med å skape en rekke «steder» som ikke er til å skille fra hverandre i USA. 10 Å bli

konkrete forutsetter nå at vi også tenker abstrakt. Stedet vårt (stedet for kroppene og

bevissthetene våre) er ikke lenger lokalt bestemt.

24 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

Når det gjelder massenes intellektualitet må man unngå de dødelige forenklingene

som rammer den som alltid søker bekvemme gjentakelser av tidligere erfaringer.

En væremåte basert på kunnskap og språk kan ikke defineres ut i fra økonomiskproduktive

kategorier. Her har vi rett og slett ikke å gjøre med den nyeste lenken

i en kjede hvor fagarbeideren og samlebåndsarbeideren er de forrige. Det som

kjennetegner massens intellektualitet, dens identitet så og si, finner vi ikke i forholdet

til arbeidet, men først og fremt på livsformenes nivå, på det kulturelle forbruket og de

språklige praksisenes nivå. Ikke desto mindre, og dette er myntens bakside: nøyaktig

i det øyeblikket som produksjonen opphører å være identitetsdannelsens spesifikke

midtpunkt, trenger den inn i alle deler av tilværelsen og suger opp den språklige

kompetansen, de etiske tilbøyelighetene og alle subjektivitetens nyanser.

Massenes intellektualitet befinner seg i denne dialektikkens hjerte. Ettersom den

er vanskelig å beskrive med økonomisk-politiske begreper – nettopp av den grunn

(og ikke til tross for) – er den en grunnleggende komponent i dagens kapitalistiske

akkumulasjon. Massenes intellektualitet (som er et annet navn for multituden) er

sentral for den postfordistiske økonomien, nettopp fordi dens eksistensform helt

unnviker den politiske økonomiens begrepsapparat.

Den hverdagslig krympende globaliserte verdenen – «utryddelsen av rom ved hjelp

av tid» – er kulminasjonen av et rasjonalisert abstrakt rom, utviklerne og selgernes

rom, som de inntar som var det en tom beholder, et Cartesiansk nivå hvor isolerte

objekter kan beveges rundt, som på en glatt overflate. 11 Det er denne makten som

etter eget forgodtbefinnende deler landområder opp i ruter, representert på kartene

som matematisk arrangerte fragmenter, og som får en homogen og universell kvalitet,

bokstavelig talt parseller av rom som kan kjøpes og selges som varer. Det var slik

Afrika (fordi Europa var tjent med det) ble delt opp i tilfeldige stater som ikke hadde

noe å gjøre med allerede eksisterende språklige og kulturelle grupper, men også slik

åsrygger planes ut og bekker dreneres av hensyn til Wal-Marts parkeringsplasser.

Dette handler om å produsere rom for og ved hjelp av privat eiendom, som ikke

bare pulveriserer landet, men også kroppene våre, og gjør dem til et lappeteppe av

kroppsdeler og ansiktstrekk som gjøres funksjonelle alt etter oppgave og kategori.

Penis, vagina, bryst, rompe. Håndledd, albue, finger. Og som Monique Wittig har

skrevet: «[v]i er tvunget i våre kropper og våre sinn til å stemme overens, trekk for

trekk, med en ide om natur som har blitt etablert for oss.» 12 I stedet for å oppleve

kroppen som en bevisst organisme, har vi begynt å erfare den som et varelager.

Kort sagt, om vi skal bekjempe det romlige og temporale profittregimet, «må vi»,

som Neil Smith så poengtert skriver, «gå direkte i møte med menneskehåndens

produksjon av natur og utfordre det konvensjonelle, uberørbare skillet mellom natur

og kultur.» 13 På et begrepsmessig nivå er dette noe helt annet enn å si at miljøet har

blitt manipulert av menneskehender, siden det viser til en bevegelse bort fra miljøet,

definert som noe som eksisterer adskilt fra og utenfor oss. I så måte handler et

økologiskkulturelt prosjekt i mindre grad om å bevare enn om å gripe inn i hva slags

natur som skal produseres.


Niende tese

Multituden gjør «teorien om proletarisering» meningsløs.

I den marxistiske teoretiske diskusjonen har sammenlikningen mellom «komplekst»

(det vil si intellektuelt) og «enkelt» (ufaglært) arbeid skapt en rekke problemer.

Hvilken målestokk er det som tillater denne sammenlikningen? Det vanligste

svaret er: målestokken sammenfaller med det «enkle» arbeidet og det rene

forbruket av psykofysisk energi; det «komplekse» arbeidet er bare mangfoldiggjort

«enkelt» arbeid. Forholdet mellom de ulike typene arbeid kan bestemmes ved å

sammenlikne kostnadene for å utdanne den intellektuelle arbeidskraften (skoler,

ulike spesialiseringer osv.) med kostnadene for å utdanne ufaglært arbeidskraft. Det

er lite ved dette gamle og kontroversielle spørsmålet som interesserer meg; men her

vil jeg likevel utnytte terminologien som benyttes. Jeg holder fast ved at massenes

intellektualitet (se Åttende tese) som totalitet betraktet er et «komplekst» arbeid,

men – noter dere dette omhyggelig – et «komplekst» arbeid som ikke kan reduseres

til «enkelt» arbeid. Både kompleksiteten og det ureduserbare ved den kommer av det

faktum at denne arbeidskraften, når den utfører arbeidsoppgavene sine, tar i bruk

en språkligkognitiv kompetanse som er generisk menneskelig. Denne kompetansen

eller evnen gjør at individets oppgaver alltid karakteriseres av en høy grad av sosialitet

og intelligens, selv når det ikke handler om spesialiserte oppgaver (her snakker

vi ikke om ingeniører eller filosofer, men om vanlige arbeidere). Det som ikke kan

reduseres til «enkelt» arbeid er, hvis man vil, den kooperative kvaliteten i de konkrete

operasjonene som massenes intellektualitet utfører.

3.

Hvor plasserer så dette oss poeter som «kulturarbeidere»? Føres vi inn i en kynisk

erkjennelse av at kapitalstrukturene og produksjonsforholdene spiller en relativt stor

rolle for at vi er her sammen? Er vi denne handling-løs-hetens agenter? Og dessuten,

kan man spørre seg, er ikke poesi først og fremst en tekstpraksis?

Problemet er at om vi sier at vi har som mål å skape en økologisk bevisst poesi

utelukkende basert på formale tekstuelle manøvre (som for eksempel en ytterligere

avkledning av jeget, eller å skrive fra et ikke-menneskelig ståsted) så risikerer

vi å reprodusere romantikkens feiltakelser, som på mange måter tjente som den

«retoriske skjermen» som industrialiseringens økonomiske, politiske, kulturelle og

materielle ødeleggelse tredde frem på. 14 Men i like stor grad vil en poesi (slik Marcella

Durant advarer mot i sitt foredrag «Poesiens økologi») som ganske enkelt «avgrenser

seg til kampen mellom bulldozer og fugl» (som ser på økologisk poesi som en politisk

retorikk) hoppe bukk over vanskelighetene i å skape nye «grunnlag» som kan gi

opphav til nye sosiale relasjoner, i stedet for å lene seg mot et aldri hvilende «krav»

om en inngripen utenfra. 15

Så mens vi forsøker å forhandle mellom på den ene siden det Lefebvre kalte «de

negative utopienes avgrunn, det nytteløse i en kritisk teori som bare fungerer på

ordene og ideenes nivå», og på den andre siden en «gjennomførbar teknologisk

utopi, de gyldne fremtidsutsiktenes, av sosial ingeniørkunst og programmering»,

kan det bli nødvendig å endre fokus fullstendig. 16 Kanskje var det nettopp et slikt

skifte Charles Olson ville peke på da han skrev at «det vi [poeter] har lidd under

er manuskriptet og trykkeprosessen, at verset har blitt ernet fra stemmen som

produsent og reprodusent». 17 Med det mener jeg ikke å foreslå et mulig grunnlag for

poesien i pusten per se, men heller å foreslå et mulig grunnlag for poesien i romlige

praksiser som utfordrer det kapitalistiske rommets «natur», en praksis som motsetter

seg at kroppene våre adskilles fra det rommet vi bebor.

En rekke mennesker forsøker seg allerede på slike prosjekter. Heriberto Yepez'

anonyme (og likevel på mystisk vis personlige) prosjekt hvor han plasserer ut skilter

med bilder og tekst nær grensen mellom Mexico og USA; Kaia Sand og Jules Boykoffs

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 25

Å si at alt postfordistisk arbeid er komplekst arbeid som ikke kan reduseres til

enkelt arbeid er også en bekreftelse av at «teorien om proletarisering» i dag har blitt

meningsløs. Denne teorien hadde relevans fordi den signaliserte at det var mulig å

sammenlikne intellektuelt og manuelt arbeid. Nettopp derfor er den lite anvendelig

i forståelsen av massenes intellektualitet eller, og dette går ut på det samme, for å

beskrive levende arbeid som generelt intellekt. Proletariseringsteorien kommer

til kort når intellektuelt (eller komplekst) arbeid ikke lenger kan likestilles med

et nettverk av spesialisert kunnskap, men blir ett med menneskedyrets allmenne

språkligkognitive evner. Denne begrepsmessige (og praktiske) bevegelsen endrer

selve grunnlaget for spørsmålet.

Fraværet av proletarisering betyr overhodet ikke at faglærte arbeidere beholder

noen priviligerte nisjer. Det betyr snarere at denne typen homogenitet som følge av

underordning som begrepet «proletariat» vanligvis impliserer ikke karakteriserer

hele den postfordistisk arbeidskraften, hvor kompleks eller intellektuell den enn er.

Med andre ord betyr fraværet av proletarisering at den postfordistiske arbeidskraften

er multitude, ikke folk.

arbeid hvor de setter opp skilter sør i Maryland, samlet i Landscapes of Dissident:

Guerilla Poetry & Public Space; Mark Nowaks opprop for en bevisstgjøring av oss

selv som deler av en industri, men også hans egne opplesninger og performancer i

fabrikkhaller, som utfordrer forestillingen om «passende steder» for vanskelig poesi;

Juliana Spahr og Stephanie Youngs nakne «foredrag», gitt på en konferanse i Los

Angeles nå nylig; Jonathan Skinners påbegynte «marsjenes poesi»; David Buucks

arbeider under tittelen BARGE (Bay Area Research Group in Enviro-Aesthetics); Jeff

Derksens teoretiskkreative arbeider omkring reartikulerende praksiser, globalisering

og skalaforskyvninger; Rodrigo Toscanos seneste utforskninger av og aksjoner

basert på kroppsbevegelsesdikt og dannelsen av et praktiserende fellesskap med The

Collapsible Poetics Theater; Joel Kuszai og Bill Marshs institusjonelle intervensjoner,

«Bevegelige arkitekturer»; og Steve Bensons improvisatoriske, bevegelsesbaserte

performancer som alle utforsker og omdefinerer rom som skapes for og av kroppens

poetiske handlinger. 18

Videre vil jeg, som en mulighet for poesien, foreslå en utforskning av det Henri

Lefebvre kaller «rytmeanalyser», som skal utforske «romlig-temporale naturrytmer

slik de har blitt transformert av sosial praksis». 19 En slik poesi vil ikke være opptatt av

beskrivelser av rommet, og heller ikke av den klassiske musikaliteten i den individuelle

pusten eller linjen. Snarere vil den utføre en analyse av «rom som sosial morfologi», 20

forbinde legemliggjorte eksperimenter i og om sosiale rom med en fluktuerende

poesi som er dedikert til skapelsen av tekstlige praksiser som formidler øyeblikk av

legemliggjort risiko. Ved å rette oppmerksomheten mot akustikk (både språklig og

ikke-språklig) og gestiske bevegelser (opphopninger, revner, kjeder, gangarter og til

og med fysiologisk «drift»), og særlig måten disse krysses, blir «mobilisert, båret

fremover og noen ganger revet fra hverandre» på, vil en slik poesi kunne utvikle de

sosiale kroppenes uformelle kunnskap. 21

Og her mener jeg ikke «kroppen» som et diskursivt sted, men som en praksis – i et

ikke-Cartesiansk rom av væren-blivende, er kropper generatorer for og produsenter

av romlig virkelighet gjennom bevegelser som gjentas over tid, både i form av arbeid

og i form av rituell/kulturell praksis. Her er vi, i stedet for «bevisstheter som beveger

kroppene de bebor», legemliggjort kognisjon. 22 Vi er subpersonlige i betydningen av

at vi verken er isolerte subjekter med fri vilje eller fullstendig determinerte, siden vi


Tiende tese

Postfordismen er «kapitalens kommunisme».

Måten de vestlige samfunnssystemene endret seg på i løpet av 1930-årene har

til tider blitt beskrevet med et uttrykk som er like krystallklart som paradoksalt:

kapitalens sosialisme. Med dette begrepet sikter man til statens ledende rolle i den

økonomiske syklusen, i avslutningen av laissez-faire-liberalismen, i sentraliserings-

og planleggingsprosessene som ledet frem til en offentlig industri, i politikken for

full sysselsetning, i velferdsstatens begynnelse. Den kapitalistiske responsen på

Oktoberrevolusjonen og krisene i 1929 var en gigantisk sosialisering (eller bedre:

nasjonalisering) av produksjonsforholdene. Med Marx' ord, som jeg siterte for litt

siden, så var dette «en opphevelse av den kapitalistiske privatindustrien grunnlagt på

kapitalismens egen produksjonsmåte».

Måten de vestlige samfunnsystemene endret seg på i løpet av 1980- og 90-tallet kan

med et mer relevant uttrykk beskrives som kapitalens kommunisme. Dette betyr at

det kapitalistiske initiativet, for egen fordels skyld, iscenesetter nettopp de materielle

og kulturelle vilkårene som skulle kunne sikre den potensielle kommunismen en

fredelig form for realisme. Tenk på de retningslinjene som et slik prosjekt baserer

seg på: avskaffelsen av den uutholdelige skandalen som opprettholdelsen av

lønnsarbeidet utgjør; å erne staten som en påtvunget industri og et «monopol på

politiske avgjørelser»; å heve verdien på alt som gjør den enkeltes liv unikt. Likevel

har det i løpet av de siste tyve årene blitt fremsatt en lumsk og ubehagelig tolkning

av disse samme retningslinjene. For det første har den ufravikelige nedgangen i

sosialt nødvendig arbeidstid ledet til en økning av arbeidstiden for de som befinner

seg på «innsiden» og en fremmedgjøring av de som befinner seg på «utsiden». Selv

når den skvises av midlertidige arbeidere, fremstår hele den ansatte arbeidskraften

som en «overbefolkning» eller som en «industriell reservearme». For det andre:

nasjonalstatenes radikale krise, eller snarere oppløsning, kommer til uttrykk gjennom

en reproduksjon i miniatyr – lik en kinesisk eske – av statsformen. For det tredje: i

og med bortfallet av en «universell ekvivalent» med evnen til å fungere effektivt så

bevitner vi en forskjellenes fetisjistiske kult – rent bortsett fra at disse forskjellene,

som påberoper seg et substansielt og stjålent grunnlag, fører til alle tenkelige former

for undertrykkings- og diskrimineringshierarkier.

Om vi kan si at fordismen på sin egen måte inkorporerte og omskrev visse aspekter

av den sosialistiske erfaringen, så har postfordismen fullstendig avfeid både

keynesianismen og sosialismen. Postfordismen, avhengig som den er av det generelle

agerer i, på og gjennom den mangfoldige verdenen vi deler. Her kan vi kanskje virkelig

snakke om «den gjensidige deltakelsens vektorer» når vi bidrar til å konstituere

hverandre.

En poesi som utfordrer den kulturelle aktivitetens forvisning til boksiden eller

scenen, som engasjerer seg i og deltar i produksjonen av levd og abstrakt rom, og som

analyserer og griper inn i naturaliseringen av slike prosesser, bidrar til at det skapes

en økologi for det som er levende.

Noter

1 John Bellamy Foster, «The Renewing of Socialism», Monthly Review, Vol. 57, nr. 3, 2005, s. 2-3.

2 Sitert i Foster, s. 2.

3 Steven Kreis, “Lecture 21: The Utopian Socialists: Charles Fourier”, The History Guide: Lectures on

Modern European Intellectual History, www.historyguide.org/intellect/lecture21a.html.

4 David Harvey, The Condition of Postmodernity, Oxford: Basil Blackwell ltd., 1989, s. 290.

5 E. O. Wilson sitert i Niles Eldrige, «The Sixth Extinction», ActionBioscience.org, www.actionbioscience.

org/newfrontiers/eldregde2.html

6 For flere poetiske behandlinger av dette, se Juliana Spahr, «Gentle Now Don't Add to Heartache», Well

Then There Now, Black Sparrow Book, Boston, 2011

7 Harvey, s. 284-307.

8 Ibid. s. 293.

9 Det er stillt overfor slike sammenhenger Derksen advarer mot å fetisjere motstandsdiskurser basert

på det lokale, fordi «det partikulære ved et sted/en plassering og dennes historie ikke bare er den

opposisjonelle kraften mot globaliseringen (eller korrektivet til dominerende historiske narrativer),

men et aspekt ved stedet som globaliseringen kan nyttiggjøre seg.» Å rette fokuset mot hvordan steder

konstitueres gjennom «en dialektikk mellom det lokale og det globale, eller site og nonsite (hvis et sted

forestilles som stedsløst på grunn av det tapet av særegenhet som globaliseringen har ført med seg)» er

en måte å unngå mystifiseringen av dette virksomme maktnexuset på. Jeff Derksen, «Text' and the Site of

Writing», i Biting the Error: Writers Explore Narrative, Coach House Books, 2004, s. 110.

10 For mer informasjon om offentlig finansiering av skoler og offentlige landområder, se «State Trust

Lands», State Biodiversity Clearinghouse, a project of Defenders of Wildlife, http://www.defenders.

26 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

intellekt og av multituden, fremsetter på sin egen måte de typiske kommunistiske

kravene (avskaffelsen av arbeidet, oppløsning av staten osv.). Postfordismen er

kapitalens kommunisme.

Hakk i hæl på den fordistiske perioden kom den sosialistiske revolusjonen i Russland

(i likhet med et revolusjonsforsøk i Vest-Europa, som riktignok ble slått ned). Det er på

sin plass å spørre seg hvilken erfaring av sosial uro som gikk forut for postfordismen.

Jeg hevder at det fant sted en mislykket revolusjon i Vesten på 1960- og 70-tallet –

den første revolusjonen som ikke rettet seg mot fattigdom og underutvikling, men

spesifikt mot de kapitalistiske produksjonsmidlene, altså mot lønnsarbeidet. Når

jeg snakker om en mislykket revolusjon, så er det ikke fordi en masse mennesker

bablet i vei om revolusjon. Jeg refererer ikke til subjektivitetens sirkus, men til et

sobert faktum: i en lang tidsperiode konfronterte to motsatte krefter hverandre,

både i fabrikkene og i de urbane lavinntekstområdene, i skolene og i visse skjøre

statsinstitusjoner, noe som resulterte i en paralysering av de politiske beslutningene.

Fra dette – objektive og alvorlige – perspektivet kan man hevde at det i Italia og

andre vestlige land pågikk en revolusjon som ble nedkjempet. Postfordismen, eller

«kapitalens kommunisme», er responsen på denne nedkjempede revolusjonen, så

annerledes enn 1920-tallets. Kvaliteten på «responsen» tilsvarer og står i motsetning

til kvaliteten på «spørsmålet». Jeg mener at de sosiale kampene på 1960- og 70-tallet

av og til var uttrykk for ikke-sosialistiske-, til og med anti-sosialistiske krav: en

radikal kritikk av arbeidet; en økende forsmak for forskjeller, eller om man foretrekker

det, en foredling av «individuasjonsprinsippet»; ikke lenger et ønske om å ta over

staten, men en impuls til å forsvare seg (av og til på en voldelig måte, selvfølgelig)

mot staten, for å oppløse båndet til staten som sådan. Det er ikke spesielt vanskelig å

se den kommunistiske inspirasjonen og orienteringen i den mislykkede revolusjonen

på 1960- og 70-tallet. Av den grunn har postfordismen, som er en respons på denne

revolusjonen, gitt liv til en slags paradoksal «kapitalens kommunisme».

Noter

1 Karl Marx, Grundrisse der politischen oekonomie.

2 Ibid.

3 Andre Gorz, Misere du présent richess du possible; Jeremy Rifkin, The End of Work.

4 Karl Marx, Kapitalen, del III.

5 Jürgen Habermas, «Arbeit und Interaktion» i Technik und Wissenschaft als «Ideologie», Franfurt am Main,

Suhrkamp 1968.

org/states/factsheets/statetrust.html; for maquiladoras innflytelse på miljøet i Tijuana, se «Border

Toxic», Environmental Health Coalition, http://www.environmentalhealth.org/pubs-factsheets.html;

om oljeutslippet i Newtown Creek, se Deborah Gilbert og Genia Gould, “Class Action Suit Filed for

Greenpoint Oil Spill Victims,” Greenline: The North Brooklyn Community News, Vol. XXX, Nr. IX, Nov

4-30, 2005, s. 1 og 20.

11 Jill Magi undersøker disse rommenes ideologi i chapboken Cadastral Map, Portable Press 2005.

12 Monique Wittig, “One Is Not Born a Woman,” i The Straight Mind and Other Essays, Beacon Press, 1992,

s. 9.

13 Neil Smith i forordet til Uneven Development: Nature, Capital and the Production of Space, Basil Blackwell

1990, s. xvi. Også tilgjengelig online på: http://web.gc.cuny.edu/pcp/about_uneven.html.

14 Barbara Novak sitert i Smith, s. 13.

15 Marcella Durand, “The Ecology of Poetry,” Small Press Traffic, http://www.sptraffic.org/html/news_

rept/ecology.html. Også publisert i Ecopoetics 2, 2002, s. 58-62, http://www.factoryschool.org/ecopoetics/

16 Henri Lefebvre, The Production of Space, Blackwell Publishers, 1991, s. 60.

17 Charles Olson, “Projective Verse,” i Collected Prose, red. Donald Allen og Benjamin Friedlander,

University of California press, 1997, s. 245. Også tilgjengelig online på: http://www.angelfire.com/poetry/

jarnot/olson.html

18 For Yepez ee “Context and Signs of an Urban Visual Poetics,” i Tripwire: a Journal of Poetics, Nr. 4, Winter

2000-01, s. 102-111, og bilder på Backlight Gallery på Factory School (http://www.factoryschool.org/

backlight/yepez/yepez.html). Kaia Sand og Jules Boycoff har også gjort interessante prosjekter rundt

offentlige tegnsystemer – se “Southern Maryland sign Project” i Chain 11: Public Forms. For Nowak se Shut Up

Shut Down, Coffee House press, 2004. For Spahr and Young se teksten på http://people.mills.edu/jspahr/

foulipo.htm. For Skinner se utdraget fra “Sites of Writing: from Frederick Law Olmsted to Robert Smithson”

på http://epc.buffalo.edu/authors/olson/blog/SkinnerOlson.pdf. For Bergvall se http://www.writing.

upenn.edu/pennsound/x/Bergvall.html. For Derksen se Transnational Muscle Cars, Talonbooks, 2003, og nye

egne prosjekter og samarbeidsprosjekter på: http://www.lot.at/ccs/noua.html and http://www.springerin.

at/dyn/heft_text.php?textid=1317&lang=en. For Toscano see “[Part 1 from] Truax Inimical,” i The Brooklyn

Rail, February 2006, s. 50-51, og http://epc.buffalo.edu/authors/toscano/. For Benson se Open Clothes,

Atelos, 2005 og lydfiler på http://www.writing.upenn.edu/pennsound/x/Benson.html.

19 Lefebvre, s. 117, 205-206, 405.

20 Ibid, s. 94.

21 Ibid, s. 87, 216, 405-407.

22 Michael Steinberg, The Fiction of a Thinkable World: Body, Meaning, and the Culture of Capitalism, Monthly

Review Press, 2005, s. 41.


D E N P R E K A R I Ø S E S J E L E N

Deregulering og kontroll

Baudrillard hevder at ordet frigjøring

mistet sin mening etter at makten sluttet å

baseres på normen, på den disiplinerende

reguleringen av kropper og sosiale,

språklige og moralske relasjoner, det vil

si etter at verden begynte å synke ned i en

allmenn ubestemmelighet.

Under den fordistiske æraen var

skiftende priser, lønninger og profitt

basert på forholdet mellom den sosialt

nødvendige arbeidstiden og den fastsatte

RODRIGO TOSCANO

El Grupito

Meal for history

verdien. Da mikroelektronikken ble innført, og dermed intellektualiseringen

av det produktivt arbeidet, gikk forholdet mellom de ulike måleenhetene og

produksjonskreftene inn i et system preget av ubestemmelighet. Den dereguleringen

som Margaret Thatcher og Ronald Reagan innførte på begynnelsen av 1980-tallet

er ikke årsaken til denne ubestemmeligheten, men dens politiske avtrykk.

Nyliberalismen registrerte at verdiloven var kommet til sin ende, og gjorde økonomisk

politikk av den. Da Richard Nixon i 1971 vedtok å oppheve gullstandarden, så innebar

det at den amerikansk kapitalismen fikk en nøkkelrolle i den globale økonomien, noe

som frigjorde den fra de konstitusjonelle rammene som ble etablert i Bretton Woods

i 1944. Siden da har den amerikanske økonomien ikke lenger vært underlagt de

økonomiske lovene (om den noen gang har vært det), men utelukkende vært basert

på makt.

USAs gjeld kunne vokse i det uendelige, ettersom debitorene militært sett var

sterkere enn kreditorene. Helt siden den gang har USA latt resten av verden betale

for oppbygningen av sin egen krigsmaskin, som det bruker til å true resten av verden

med, og tvinge den til å betale. Framfor å være en objektiv vitenskap har økonomien

vist seg å være et sosialt byggverk, et prosjekt som bygger på en voldsom tvang, hvis

oppgave er å pålegge de sosiale aktivitetene vilkårlige regler: konkurranse, maksimal

profitt, ubegrenset vekst.

I Symbolsk utveksling og død beskrev Baudrillard de generelle grunntrekkene i den

utviklingen som kjennetegner årene frem mot tusenårsskiftet:

Virkelighetsprinsippet korresponderer med et visst stadium i verdiloven. I dag drukner hele systemet

i ubestemmelighet, og enhver virkelighet absorberes av kodens og simuleringens hyperrealitet. 1

Estimated time of underground syndicate’s existence: 1 year, 3 months

Number of full-blown, media-diffracting actions: 38

Human faculties sharpened/perfected: oculatory, olfactory, gustatory,

somatosensory

Amount of doublethink: zero

FRANCO (BIFO) BERARDI

F R A S J E L E N I A R B E I D

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 27

Hele systemet ble ubestemmelig da

man ikke lenger kunne være sikker

på sammenhengen mellom referent

og tegn, simulering og hendelse,

verdi og arbeidstid. Beslutningen

som innebar slutten på dollarens

konverterbarhet ble begynnelsen på et

usikkert system av fluktuerende verdier.

Konverteringsreglene ble opphevet som

et utslag av politisk vilje, og hele det

tekniske og organisatoriske systemet

som var styrt av det mekaniske paradigmet, begynte å smuldre opp det samme tiåret.

Hvordan fastsetter man så verdi innenfor et usikkert system som bygger på

fluktuerende verdier? Ved hjelp av vold, svindel og løgner. Brutal makt legitimeres som

den eneste virksomme loven. De fluktuerende verdienes usikre system sammenfaller

med den dominerende kynismen i den offentlige samtalen og i den offentlige sjelen.

For å kunne forstå de samfunnsmessige effektene av den nyliberalistiske

avreguleringen, må vi forstå de psykopatogene effektene som prekariseringen av de

sosiale forholdene skaper i den individuelle og den kollektive sjelen. Fra begynnelsen

av 1970-tallet fikk dereguleringen en sentral rolle i maktideologien, og kullkastet

dermed ikke bare forholdet mellom økonomi og samfunn, men også koordinatene

for den kritiske tenkningen. Ordet deregulering er bedragersk. Det ser ut til å ha sitt

opphav i den systemkritiske avantgardenes historie, der det bringer en frihetlig vind

inn i den sosiale sfæren og bærer bud om alle normer og begrensende reglers ende.

I virkeligheten handler dereguleringen som ledsager den monetære nyliberalismens

seier om å erne alle regler, slik at bare økonomiens lover helt ubestridt kan dominere.

Den eneste legitime regelen er nå den strengeste, voldsomste, mest kyniske og mest

irrasjonelle av alle regler: den økonomiske jungelens lov.

I arbeidene hvor Foucault behandlet de moderne maktformasjonenes genealogi var

nøkkelbegrepet disiplin, forstått som dannelsen av kropper i en fordistisk kontekst.

I sine tidlige tekster, der han studerte hvordan de moderne disiplinære strukturene

– mentalsykehus, klinikker og fengsler – ble dannet, bygde Foucault en teori om

moderne makt som omfattet en teori om subjektdannelsen.


Nå som den liberalistiske dereguleringens despotiske regime er fullt utviklet trenger

de resonnementene som Foucault utviklet i sine tidlige tekster å oppdateres. Foucault

innså dette selv, som vi kan se i Biopolitikkens fødsel, den senere publiserte versjonen

av forelesningene hans på College de France i 1979. Her diskuterer Foucault de postfordistiske

endringene som en implosiv innføring av den nyliberalistiske modellen

i den levende samfunnskroppen. I forelesningene, som ble avholdt samtidig med

valgene av Margaret Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagen i USA, utvider

Foucault sine geneaologiske og biopolitiske perspektiver til å kunne inkludere de

økonomiske prosessene som på den tiden bare var begynt å ta form.

I sin Résumé du cours skriver Foucault:

Temaet for kurset skulle være «biopolitikk». Med det mener jeg den måten man siden 1700-tallet har

forsøkt å rasjonalisere de problemene som regjeringspraksisen ble stilt overfor av fenomener som

karakteriserer det sett av levende vesener som danner en befolkning: helse, hygiene, fødselsrater,

forventet livslengde, rase... Vi vet at disse problemene bare har blitt viktigere siden 1800-tallet, og

hvilke politiske og økonomiske spørsmål de har reist helt frem til i dag. 2

Med ordet biopolitikk introduserer Foucault idéen om at maktens historie er

historien om hvordan den levende kroppen formes av ytterst mutagene institusjoner

og praksiser, som kan generere nye adferdsmønstre og forventninger og til og med

permanente modifikasjoner i det levende. Biopolitikk innebærer at det levende

formes morfogenetisk av det miljøet det må interagere med.

Liberalismen (eller snarere nyliberalismen, ettersom vi sikter til den spesielt

aggressive varianten av liberalismen

som Chicago School of Economics tok

til orde for gjennom hele 1970-tallet,

og som senere ble plukket opp av de

amerikanske og britiske regjeringene

inntil den til slutt, etter 1989, ble det

sentrale politiske dogmet over hele

kloden) er et politisk program som har

til hensikt å innføre bedriftsmodellen

i alle deler av menneskelige relasjoner.

Privatiseringen og det faktum at ethvert

fragment av den sosiale sfæren ble

redusert til en entreprenørmodell,

befridde den økonomiske dynamikken

fra alle hindre, det være seg

politiske, sosiale, etiske, juridiske,

fagforeningsmessige eller miljømessige.

I tiårene før var disse hinderne i stand

til å begrense privatiseringen, takket

være offentlige investeringer som ble

stimulert av keynesianske reformer og

arbeidernes organiserte kamper.

Men jo mer de liberale

dereguleringene opphevet alle juridiske

hindringer innenfor produksjonen

og det juridiske subjektet ble befridd

fra regler, jo mer ble den levende

sosiale tiden fanget i språklige,

teknologiske og psykologiske lenker.

Foucault forklarer at biopolitikken

er en internaliseringsprosess: straks

samfunnet frigjøres fra alle formale

regler så inkorporeres de økonomiske

lenkene i den fysiske og språklige sfæren.

I så måte er spørsmålet om frihet i dag et

biopolitisk problem.

Her tillater jeg meg en marxistisk digresjon.

El Sirviente

It’s been a busy week for the public servant.

I det tidligere upubliserte sjette kapitlet fra første bind av Kapitalen I, som ble

publisert i 1960, snakker Marx om overgangen fra formell til reell underordning

under kapitalen. Formell underordning handler om den juridiske underkuelsen

av arbeiderne, om den formelle disiplineringen av kroppene. Reell underordning

innebærer i stedet at arbeiderens livstid har blitt fanget av kapitalflyten, og at sjelene

har blitt fanget i teknologiske og språklige lenker.

Teknologien som gjennomsyrer alt, datasystemenes innflytelse på produksjonsprosessene

og den sosiale kommunikasjonen leder til en molekylær overtagelse av

det kollektive nervesystemet. Dette er det døde objektets, handelsvarens, domene,

hvor den menneskelige aktiviteten objektiviseres og reduseres til en kognitiv

automatisme. I så måte burde vi snakke om «thanatospolitikk» (fra gresk; thanatos,

død): Det intelligente livet underlegges døde gjenstander, det døde styrer det

levende.

Nyliberalistiske teorier reduserer ideen om frihet til dens formale, juridiske

betydning. Men dagens totalitarisme benytter seg av lenker som er annerledes enn

den politiske absoluttismens: Dens dominansredskaper har beveget seg fra den

On Monday, he planned for the Three Gorges presidential tour of China in

the spring.

On Tuesday, he lowered the black curtains on the International Labor

Organization’s “Respiratory Diseases” yearly report and let Canada’s

visiting Tar Sands rep take an impromptu whizz in the Oval Office.

On Wednesday, he fired an “over sensitive” staffer after a department

meeting.

On Thursday, he hired a staffer he met at a Lithium Industries mixer.

On Friday - in the morning, he agreed to lowering minimum standard

requirements for Hazardous Waste cleanup while visiting Mexico; later

that day, he fired an “over inquisitive” staffer - in an elevator - before a

meeting; in the evening, he promoted the Lithium Industries staffer - by

e-mail.

On Saturday, he promised to limit labor union “influence” at the Commerce

Club in Boston; he then flew back to DC, laid a little turd in behind a lavish

wall curtain in the West Wing, and then walked over to the East Wing to

direct his staff to wring out as much “working language” as can be had

from the word freedom; finally, he ended up at the Dominican Republic’s

embassy, fighting for a Free Trade Zone late into the night.

Busy week for the public servant.

28 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

politiske sfæren til den tekniske subjektivitetskapelsens sfære, fra det juridiske

subjektet til den levende kroppen, til sjelen.

På den ene siden har nyliberalismen som mål å eliminere alle lover og sosiale

normer som begrenser konkurransen. På den andre siden så vil den endre alle deler

av det sosiale livet (inkludert helse og omsorg, utdannelse, seksualitet, affekter,

kultur osv.) til økonomiske sfærer hvor tilbud og etterspørsel er den eneste gyldige

regelen og der privatiseringen hele tiden øker.

Nyliberalismen eliminerte de hindringene som beskyttet samfunnet mot

økonomiens konkurransedynamikk: dermed skjedde det en biopolitisk branding av

den kollektive bevisstheten og den kollektive kroppen.

Det betyr [...] å generalisere «bedriftsformen» innenfor samfunnskroppen eller den sosiale

veven; det betyr å ta den sosiale veven og arrangere ting slik at de kan brytes ned, deles opp og

mangfoldiggjøres, ikke på individenes, men på bedriftenes nivå. Den individuelle livet må skrives

inn [...] i et mangfold av ulike bedrifter som er forbundet med og flettet inn i hverandre [...] Og

endelig må det individuelle jeget – for eksempel vedkommendes forhold til egen privateiendom,

egen familie, husholdning, forsikring og pensjon – gjøres til en slags varig og mangfoldig bedrift [...]

Hvilken funksjon har denne generaliseringen av «bedriftsformen»? På den ene siden handler det

selvfølgelig om å utvide den økonomiske modellen for tilbud og etterspørsel og investering-kostnad-

profitt, for å gjøre den til en modell for samfunnsforholdene og for selve livet, en slags individets

relasjon til seg selv, til tiden, omgivelsene, fremtiden, gruppen og familien [...] Vendingen tilbake

til bedriftsmodellen er derfor både en økonomisk politikk og en økonomiseringens politikk for det

sosiale feltet som helhet, og samtidig en politikk

som utgir seg for å være en slags Vitalpolitikk hvis

funksjon det er å kompensere for det som er kaldt,

passivt, kalkulerende, rasjonelt og mekanisk i

den egentlige økonomiske konkurransens spill. 3

Bedriftenes herrevelde er på samme tid

en politiske dereguleringsprosess og

en epistemologisk prosess som deler

opp tiden på nye måter og leder til nye

kulturelle forventninger. I så måte er

den en Vitalpolitikk, en livets politikk, en

biopolitikk.

På et politisk nivå leder

nyliberalismens triumf til dannelsen av

det Foucault kaller

et slags økonomisk tribunal som hevder å kunne

måle de regjerendes handlinger i strikt økonomisk

og markedsmessig termer. 4

Enhver regjeringsbeslutning, ethvert

samfunnsmessig initiativ, enhver form

for kultur, utdannelse og nyskapning

blir bedømt ut i fra ett eneste kriterium:

økonomisk konkurransekraft og

lønnsomhet. Enhver vitenskapsdisiplin,

kunnskapsform og sansemessig

nyanse må tilpasses dette kriteriet.

Nyliberalismen representerer et forsøk

på å bygge et homo oeconomicus: en

antropologisk modell ute av stand

til å skille mellom ens eget beste og

økonomiske interesser.

Kjernen i den liberalistiske visjonen

er å redusere det menneskelig gode (det

etisk og estetisk gode) til økonomiske interesser, å redusere idéen om velstand til

idéen om eiendom. Ideen om velstand har blitt skilt fra den frie nytelsen og redusert

til verdiakkumulering.

Å bli prekariøs

Innenfor de fluktuerende verdienes usikre system blir prekariøsiteten den allmenne

sosiale eksistensformen. Kapitalen kan kjøpe fraktaler av menneskelig tid og

rekombinere dem gjennom det digitale nettverket. Digitalisert informasjonsarbeid

kan rekombineres på et annet sted, langt unna den som produserer det. Fra den

kapitalistiske verdiøkningsprosessens synspunkt er flyten kontinuerlig og blir

enhetlig i det produserte objektet. Men fra de kognitive arbeidernes synspunkt er

det utførte arbeidet fragmentert: det består av fragmenter av tid som er tilgjengelig

for produktiv omkombinering. Periodiske arbeidsceller skrus av og på innenfor

rammene av den enorme globale produksjonen. Fordelingen av tid kan altså adskilles

fra arbeideren som fysisk og juridisk subjekt. Sosial arbeidstid er som et hav av verdi


som produserer celler som kan grupperes og rekombineres alt etter kapitalens behov.

Prekariseringen har endret den sosiale komposisjonen og de psykologiske, relasjonelle,

språklige og ekspressive forutsetningene for den nye generasjonen som nå skal ut på

arbeidsmarkedet.

Prekariteten er ikke en enkeltstående bestanddel i de sosiale forholdene, men

den kapitalistiske produksjonens mørke kjerne i det globale nettverkets sfære, hvor

en flom av fragmentert og rekombinert informasjonsarbeid hele tiden sirkulerer.

Prekariteten er hele produksjonssyklusens transformative element. Ingen unnslipper

den. Lønningene til arbeidere med fast ansettelse senkes; alles liv trues av en økende

ustabilitet.

Helt siden den fordistiske disiplinen ble oppløst har enkeltmennesket befunnet

seg i en tilstand av tilsynelatende frihet. Ingen tvinger en til å utholde underkastelse

og avhengighet. I stedet har tvangen blitt bygget inn i de formelle sosiale relasjonene,

og kontroll utøves gjennom at man frivillig, men uunngåelig underkaster seg en rekke

automatismer. I USA må det store flertallet studenter ta opp lån for å kunne betale for

studiene og oppnå en universitetsgrad. Undervisningsavgiftene er så høye at lånet

blir en byrde som det vil ta studentene flere tiår å frigjøre seg fra. På denne måten

produseres vilkårene for en ny form for avhengighet i de nye generasjonenes liv.

De nyliberalistiske verdiene som på 1980- og 90-tallet ble sagt å representere

uavhengighet og selventrepenørskap viste seg å manifestere en ny form for slaveri som

skapte sosial usikkerhet og fremfor alt en psykologisk katastrofe. Sjelen, som en gang

var fri og uforutsigelig, må nå følge funksjonelle baner for å tilpasse seg det effektive

utbyttesystemet som ligger til grunn for den produktive helheten. Sjelen stivner, og

mister sin mykhet og formbarhet. I de industrielle fabrikkene var det kroppen som ble

brukt, den ble tvunget til å la sjelen bli igjen utenfor samlebåndet, slik at arbeideren

lignet en sjelløs kropp. I den immaterielle fabrikken oppfordres vi i stedet til å stille

våre egne sjeler til disposisjon: intelligensen, følsomheten, kreativiteten og språket.

Den ubrukelige kroppen ligger henslengt i utkanten av spillefeltet: Vi tar vare på den

og underholder den ved hjelp av et kommersielt kretsløp bestående av trening og sex.

Når vi beveger oss inn i informasjonsarbeidets sfære rekrutterer kapitalen

ikke lenger mennesker, den kjøper enheter av tid som er skilt fra sine utbyttbare og

tilfeldige bærere. Den avpersonifiserte tiden er nå verdiøkningsprosessens virkelige

aktør, og den avpersonifiserte tiden har ingen rettigheter.

I mellomtiden finnes den menneskelige maskinen der, pulserende og tilgjengelig,

lik en ventende, spredd hjerne. Den utbredde tiden er minutiøst oppdelt: Celler av

produktiv tid kan mobiliseres på det

nøyaktig riktige tidspunktet, i tilfeldige og

fragmenterte former. Rekombineringen

av disse fragmentene virkeliggjøres

automatisk i de digitale nettverkene.

Mobiltelefonen muliggjør koblingen

mellom semiokapitalens behov og

mobiliseringen av det levende arbeidet

i kyberrommet. Når mobiltelefonen

ringer så er det et signal til arbeideren om

igjen å koble sin abstrakte tid opp mot

nettverksflommen.

Los Ingenieros

Når det sosiale systemets levende deler kobles sammen, ser det ut til å bli mer

og mer likt et biologisk system. I boken Out of Control fra 1993, skriver Kevin Kelly om

vivisystemer, kunstige systemer som fungerer i henhold til de levende organismenes

bio-rekombinerende paradigme. Han beskriver den globale bevisstheten, hvor

vi finner syntetiserte biologiske organismer og digitale nettverk. Den globale

bevisstheten er en biodigital superorganisme hvor hjerner, kropper og elektroniske

nettverk kobles sammen. Nettverksmodellen gjør det mulig å organisere og

dirigere produktive energier på mest mulig funksjonell måte. Derfor tenderer den

horisontale integreringsmodellen å erstatte den hierarkiske beslutningsmodellen,

og rekombineringsmodellen å erstatte den modellen som bygger på akkumulasjon

av hendelser og dialektiske motsetninger. Levende systemer er uendelig mye mer

komplekse enn hvilket som helst annet system som skulle kunne tolkes ut i fra

den sekvensielle modellen som er fundert i mekanikk og i rasjonelle og frivillige

handlinger. Teknologien har gjort oss i stand til å produsere kunstige levende

systemer. Dette gjør den moderne politikkens metoder og epistemer, som bygger

på en maskinmetafor, fullstendig utdaterte. Vi må tenke politikken på nytt ut i fra de

metaforiske mulighetene i bioinformatikkmodellen.

Denne tanken var svært populær i kyberkulturen under 1990-tallet: Den horisontale

sammenkoblingen av nettverksystemer gir den menneskelig intelligensen en overlegen

makt. Men ut i fra hvilke prinsipper semiotiseres denne makten? Og hvem tjener

egentlig på at den kollektive intelligensen styrkes? I Out of Control skriver Kevin Kelly:

I de enorme nettene som gjennomtrenger den skapte verden ser vi de første glimtene av det

som oppstår i de nettmaskinene som blir levende, intelligente og som utvikles – en nybiologisk

sivilisasjon. På sett og vis oppstår en global bevissthet også innenfor en nettverkskultur. Den globale

bevisstheten er en forening av datamaskinen og natur – av telefoner og menneskelige hjerner og

andre ting. Det er noe veldig stort og komplekst med en ubestemmelig form, og den styres av sin

egen usynlige hånd. 5

The slightest speck of sulfur acid speckled onto the primary fracking

tanks’ gelatinous ethanol surface at the entrance to the central burner,

and it’ll be ready to spawn a substance which will harden into a very

similar grade of carbon-derivative solids containing a very voluble,

catalytic little society.

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 29

I følge Kelly manifesterer den globale bevissthetens obskure, men overlegne struktur

seg gjennom de automatiserte mekanismene i den globale, interaktive beslutningsdannelsen.

Multituden kan snakke hundretusener av språk, men det språket som

gjør at den fungerer som en helhet tilhører de økonomiske automatismene som

legemliggjøres i teknologien. Fanget i et spill av ubestemmelige og prekariøse speil,

viser multitudens mørke side seg i det den følger automatismer som vender velstand

til nød, styrke til angst og sin egen kreativitet til ufrihet.

Multituden manifesterer seg overhodet ikke som autonomi, men snarere som en

avhengighet av de automatismene som biomakten genererer og aktiverer i dagliglivet,

i våre følelser og vårt psyke: vi blir en sverm. I følge Eugene Thacker er en sverm en

organisasjonsform som består av mange individuelle enheter med en viss forbindelse

til hverandre. 6 En sverm er altså en viss type kollektiv eller gruppering som kan være

avhengig av en viss form for sammenkobling. En sverm er et kollektiv som defineres

relasjonelt. Dette gjelder i like stor grad for den enkelte enheten som for svermens

overgripende organisasjon. På et visst nivå overlapper det «levende nettverket» og

«svermen» hverandre. En sverm er en helhet som er mer enn summen av sine deler,

men den er også en heterogen helhet. I svermen er delene ikke underordnet helheten

– begge eksisterer samtidig og på grunn av hverandre.

Svermen har ingen politisk sjel, bare en automatisert og relasjonell sjel.

Den effektive utøvelsen av politikk (det vil si av politisk styring) forutsetter en

bevisst mulighet for å bearbeide den informasjonen som deles kollektivt av den sosiale

organismen. Men informasjonen som sirkulerer innenfor det digitale samfunnet

er for rask, for intensiv, for kompakt og kompleks for at individer eller grupper skal

kunne bearbeide den bevisst, kritisk og fornuftig før en beslutning fattes. Derfor er

beslutningene overlatt til automatismene, og den sosiale organismen later stadig

oftere til å fungere i overensstemmelse med en form for automatiske evolusjonære

regler, innprentet i individenes kognitive genetiske arv. Svermen er i ferd med å

bli den herskende formen for menneskelige handling. Forflytninger og retninger

avgjøres mer og mer av det systemet av kollektive automatismer som har tvunget seg

på individene.

I Business @ The Speed of Thought skriver Bill Gates, med henvisning til den allmenne

biologiske formen som den digitale produksjonsprosessen er i ferd med å anta:

Det digitale nervesystemet i en organisasjon kan sammenliknes med det menneskelige nerve-

systemet. Alle bedrifter, uavhengig av næring, har

«automatiske» systemer, virksomhetsprosesser

som må fungere hvis selskapet skal overleve

[...]. Det som har manglet er forbindelseslenker

mellom ulike typer data som fungerer på samme

måte som neuronene i hjernen. [...] Man vet at

man har bygget et utmerket digitalt nervesystem

når informasjonen flyter gjennom organisasjonen

like raskt og naturlig som en menneskelig tanke

og når man kan bruke teknologien til å lede og

koordinere grupper av mennesker like raskt som

man kan konsentrere seg om et individ eller en

spesiell spørsmålsstilling. Da har man forretninger med tankens hastighet. 7

I nettverksverdenen forbindes den allmenne systemteoriens feedbacklooper med

biogenetikkens dynamiske logikk i en posthuman visjon om digital produksjon.

Den modellen for bio-informasjon som Gates tenker seg er et grensesnitt som

vil gjøre det mulig for menneskelige kropper å integreres i det digitale kretsløpet.

Straks det er fullt fungerende kan det digitale nervesystemet raskt installeres i nye

organisasjonsformer. Microsoft arbeider bare tilsynelatende med produkter og

tjenester. I virkeligheten arbeider de med en kybernetisk organisasjonsform som –

straks den er installert – strukturerer den strømmen av digital informasjon som i

dag løper gjennom de viktigste samfunnsinstitusjonenes nervesystem. Microsoft må

betraktes som en virtuell hukommelse som kan lastes ned, klar til å installeres i de

sosiale organismenes bio-informatikk-grensesnitt: et kyber-panoptikon installert

i den menneskelige subjektivitetens kropp, en mutagen faktor som innføres i den

sosiale kommunikasjonen. Kybernetikken blir endelig liv – eller som Gates pleier å

si – informasjonen er vår «vitale lymfekjertel».

Bioteknologiene baner vei for en videreutvikling av dette scenarioet, som

lar oss koble sammen individuelle kropper og samfunnskroppen ved hjelp av

mutagene fluktueringer produsert av bioteknikken: medisiner, kunstige organer,

genetiske mutasjoner og funksjonell omprogrammering. På en måte okkuperer også

informasjonsteknologien bevisstheten med mutagene strømmer som invaderer

oppmerksomheten, forestillingsevnen og minnet vårt. Informasjonsteknologien og

bioteknologien gjør det mulig å koble sammen kropper i et kontinuum som styres av

automatismer.

I det disiplinære samfunnet, hvis epistemologiske og praktiske opprinnelse

Michel Foucault snakket om, ble kropper disiplinert på en undertrykkende måte ved

hjelp av sosiale og produktive regler som krevde konsensus, underkastelse og bevisst

internalisering. Loven som den moderne staten påla individer var ekstern i forhold til

den bevisste menneskelige organismen, representert ved medborgeren.


Det kontrollsamfunnet som Deleuze snakker om installeres i stedet ved at kropper

og bevisstheter kobles sammen. På grunn av de mutasjonene som ligger nedlagt i

den teknologiske innretningens spesifikasjoner, stimuleres dermed de teknologiskspråklige

automatismene. Raffinerte teknologier virker på et molekylært nivå, de

er mutasjonens nanofaktorer. Og slik skapes vilkårene for at aktøren-subjektet

kan kontrolleres gjennom teknologisk-språklige og teknologisk-operasjonelle

automatismer. Bevisste individuelle organismers intellekt er koblet sammen av en

form for semiotiske mutagene strømmer: De forvandler organismer til terminaler for

den globale bevisstheten og den biodigitale superorganismen.

Darwin mente at det naturlige utvalget fungerte på grunn av den ekstremt lange

tiden den naturlige evolusjonen av artene tok. I løpet av en generasjon rekker vi ikke

å få med oss særlig mye, og det naturlige utvalget manifesteres bare kummulativt,

gjennom mange generasjoner. Små, nesten umerkelige forandringer samler seg

opp i løpet av svært lange tidssykluser. Men er dette fortsatt tilfelle i den moderne

epoken? Er ikke teknologien en faktor som forårsaker en utrolig akselerasjon av

de mutasjonsprosessene som gikk så langsomt i naturen, og er ikke hastigheten

nå så høy at resultatene viser seg i løpet av en eller to generasjoner? Holder ikke

de mutasjonene som skjer foran øynene på oss å spre seg fra det tekniske nivået

(digitalisering, mulighetene for sammenkobling) til de sosiale, kulturelle, estetiske,

kognitive og fysiologiske nivåene? Ser vi ikke allerede pågående mutasjoner av

emosjonelle systemer, begjærsregimer, territoriale forskyvninger, eller av ulike

former for oppmerksomhet, innlæring og fantasi? Begynner vi ikke å se en mulig

psykologisk mutasjon i organismen, forårsaket av bioteknologien?

Så er det altså sant at miljøet har en bestemmende funksjon på de valgene den

menneskelige bevissthetens foretar, og likevel er den menneskelige bevisstheten en

del av miljøet. De konklusjonene som den liberalistiske teorien har kommet frem til

utifra sosial-darwinistiske premisser er dermed en pseudo-logikk. Det stemmer at

biologien styrer menneskets handlinger, men menneskets handlinger styrer også

biologien. Spørsmålet er altså hvilke valg (epistemologiske, teknologiske, og til slutt

instinktive og estetiske) en bevisst menneskelig hjerne kommer til å gjøre.

Å forme sjelen

Det moderne samfunnet utgår fra at

mennesket styrer en verden som er

bygget i menneskets egen skala. Dette

krever at man disiplinerer kropper,

kommunikative relasjoner og språk.

Disiplin innebærer, slik Foucault hevdet

allerede i Galskapens historie, at verden

reduseres til fornuft, samtidig som

irrasjonaliteten begrenses, isoleres,

fortrenges og medisineres. Utviklingen

av den fordistiske industrien forutsatte

den samme disiplineringsprosessen,

samtidig som den også omdefinerte

den. Det produktive forholdet mellom

kropp og maskin ble formet gjennom

en langsom interaksjon som var synlig,

bevisst og mulig å styre. Den anatomiske

kroppen og den kapitalistiske makro-

El Edificio

maskinen former hverandre gjensidig gjennom hele denne prosessen. I den fordistiske

fabrikken holder anatomi og mekanikk sammen det systemet av produktive

kropper som fyller objektenes, transformasjonenes og forskyvningenes materielle

rom. Det er i dette materielle og synlige rommet at arbeid og konflikter manifesteres,

og makten organiseres.

Men når det digitale dukker opp i det sosiale livet, beveger de sentrale faktorene

i de sosiale relasjonene seg fra den analoge sfæren (størrelsene, kroppene, driftenes

sfære) til algoritmenes sfære (relasjonenes, konstantenes, simuleringenes sfære).

Digitalisering innebærer et avgjørende skifte for bearbeidingen: sosiale produkter

bearbeides ikke lenger manuelt, men skapes på et begrepsmessig nivå. Det stedet

hvor produktive, sosiale og kommunikative serier bestemmes er adskilt fra den

sosial kunnskapen og til og med fra det synlige. På den sosiale arenaen kommer

automatismene til uttrykk, men den sfæren hvor de produseres er unndratt det synlige,

ikke bare fordi dette er en hemmelig sfære (for eksempel forskningslaboratorier som

unndras demokratisk vurderinger og beslutninger), men også fordi alt skjer innenfor

nanoteknologien.

Det humanistiske perspektivet hang sammen med Protagoras antagelse om at

«mennesket er alle tings mål». I den tradisjonelle – og til og med i den industrielle –

verden er mennesket normen, og det teknologiske universet bygges på menneskets

vilje og konkrete evne til å manipulere gjenstander. Dette gjelder ikke lenger når det

usynliges teknologi sprer seg. De viktige «tingene» (egentlig generative algoritmer)

som regner ut og bestemmer utformingen av sosiale fenomener utgår ikke lenger fra

et menneskelig mål: det menneskelige øyet kan ikke lenger oppfatte dem. Politikken

svekkes, ettersom alt som inngår i det politisk synlige er verdiløst, et «skuespill»

30 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

bare: Skuespillet er det vi kan se, men generative algoritmer er usynlige. Herreveldet

forflyttes derfor fra den kroppslige, maskinelle og politiske disiplineringens sfære til

den logiske og psykologiske sfæren. Sjelen, ikke kroppen, utsettes for det teknologisksosiale

styret. Den kapitalistiske globaliseringen opprettholdes hovedsakelig av

disse teknologisk-språklige automatismene, som spres og kobles sammen på et

overgripende nivå i det produktive samfunnet, slik at den kapitalistiske verdiøkningen

blir stadig mer uavhengig av all bevisst aktivitet og selve muligheten for menneskelig

politisk inngripen.

Den politiske utryddelsen av arbeiderklassen var ikke og er ikke en konsekvens

av noen kamp mellom politiske krefter, eller en konsekvens av sosial ekskludering.

Arbeiderne finnes fortsatt, men deres sosiale handlinger har ikke lenger noen effekt

i forhold til de dominerende prosessene som faktisk får allmenne sosiale konsekvenser.

Det som ugjenkallelig har endret seg på den semiokapitalistiske arenaen

er forholdet mellom den menneskelige faktoren (arbeiderne) og de stedene hvor

kontroll utøves og beslutninger fattes. Kontroll utøves ikke lenger på et makrososialt

eller anatomisk nivå, i form av kroppslige begrensninger. Kontroll utøves på et

usynlig, irreversibelt nivå, et nivå som ikke kan styres, ettersom det oppstår gjennom

språklige og operative automatismer som avgjør hvordan teknosfæren struktureres.

Kontroll over kroppen utøves ikke lenger av knusende tvangsmekanismer, men

av mikromaskiner som inkorporeres i organismen gjennom psykofarmakologi,

massekommunikasjon og predisponerte informasjonsteknologiske grensesnitt.

Kontrollen over kroppen utøves altså gjennom at sjelen formes.

Bioinformatikkens ontologi

Bitch. No other word best describes this office tower in an overall way.

Bitch to bridges, bitch to canals, freeways - to recreational and commerce

purposes alike. It was most likely an “accident” inspiration, unplanned,

unjustified, but this is its existence now.

It gussies up in blue and red lights for the night, and when it weaves and

wavers in the eyes of its subjects, its hallucinatory power pervades the

space wherever it happens to be (this building is ambulatory). Both its

subjects and subject’s subjects feel the urge to drop to their knees to get

a near-vertical view of its majesty. Its pulsing busy lobby counts for any

other three pulsing busy lobbies put together in any pulsing busy global

lobby.

Its Structural Adjustment muscle can grip the biggest of debtor nations -

milk them clean of futures. It does just that. It’s got “options.”

Humanisten og filologen Giovanni Pico della Mirandola skrev i 1486 en tekst med

tittelen Om menneskets verdighet. Her siterer jeg fra verket:

Nå har Gud Fader, den største arkitekt, tilvirket denne bolig, den verden vi skuer, som det helligste

tempel for guddommen i henhold til den hemmelige

visdoms lover. Regionen ovenover himmelen har

Han utsmykket med ånder, sfærer av ether har Han

livet opp med evige sjeler, og de tiloversblevne og

forurensede deler av den nedre verden har Han fylt

opp med en skare av alle slags livsvesener. Men da

skaperverket var fullført, ønsker Mesteren at det

fantes noen som kunne bedømme rasjonaliteten ved

et såpass stort verk, som kunne elske dets skjønnhet

og beundre dets storhet. Således, nå som alt var

fullendt, noe også Moses og Timaios vitner om,

pønsket Han på å skape menneskene. Men det var

intet i arketypene Han kunne forme et nytt vesen av,

og det fantes heller ikke noe blant skattene som Han

kunne skjenke sin nye sønn i arvegave. Det fantes

heller ikke noen ledig plass på hele jorden som denne

betrakter av universet kunne innta. Alt var allerede

blitt fyllt opp, alt var blitt fordelt på såvel det høyeste,

det midtre og det laveste ordensnivå. Men det hadde

ikke vært i overensstemmelse med den faderlige

allmakt å feile i denne siste skapergjerning, utmattet

så og si under fødselen. Det hadde heller ikke vært i

overensstemmelse med Hans visdom å bli ubesluttsom i en situasjon som bar preg av nødvendighet, og

det hadde heller ikke vært i overensstemmelse med Hans velsignede kjærlighet at Han, som skulle prise

den guddommelige frihet hos de andre, ble tvunget til å forkaste den i seg selv.

Til sist bestemte den største Byggmester at den skapning som Han ikke kunne gi noe eget til,

skulle ha en andel i alt det som tilhørte hver og én individuelt. Følgelig aksepterte Han mennesket

som en skapning med ubestembar form, plassert som et midtpunkt i universet og tiltalt slik: «Vi har

ikke gitt deg, o Adam, noen bestemt plass, heller ikke noe eget utseende eller latt deg bli begavet med

noe som skulle være ditt, for at du selv kan utpeke både din plass, ditt utseende og de gaver som du

selv måtte hige etter. Andre skapningers natur er begrenset av lover vi har foreskrevet. Du, derimot, er

ikke stengt inne av noen grenser, fordi du må fastsette dem selv med din egen vilje som jeg har nedlagt

i din hånd. Jeg har plassert deg som et midtpunkt i verden, slik at du derfra uanstrengt kan se deg

omkring og ta stilling til hvordan det står til i verden. Hverken himmelsk eller jordisk, hverken dødelig

eller udødelig har vi gjort deg, for at du som din egen billedhugger kan danne deg den skikkelse du selv

vil ha. Du skal ha mulighet til å degenerere til lavere former som er dyriske, men du skal også ha makt

til ut fra din sjels beslutning å regenerere til de høyere former som er guddommelige.» 8

Pico skrev sin tale om menneskets verdighet på slutten av 1400-tallet, og banet vei for

en moderne synsmåte: menneskets maktutøvelse bestemmes ikke av noen arketyp,

norm eller nødvendighet, ettersom Skaperen ikke på noen måte har forutbestemt

hvilken vei mennesket skal følge. På samme tid drev det nylig kristnede Spania

muslimer og jøder ut fra sitt territorium, og armeer av kristne spanjoler førte med seg

en sivilisasjon fylt av død, utryddelse og misbruk til det nye kontinentet. Inntredenen

i moderniteten var kjennetegnet av et forsvar for friheten og forretningsvirksomheten

som også innebar vold.


Pico forteller oss at Gud ikke hadde flere arketyper tilgjengelig og at det menneskelige

vesenet, favoritten, det siste og mest komplekse, ikke kunne formes etter noen

arketyp eller essens. Gud måtte derfor gi menneskene friheten til å forme seg selv

og fritt sette grensene for sine egne handlinger og skjebne. Den menneskelige bliven

ble ikke avgrenset og fullbyrdet gjennom guddommelig vilje, men ble overlatt til den

menneskelige ubestemmelighetens vilje. Frihet forstås som frihet fra bestembarhet: i

så måte er friheten konstituerende for menneskets vesen.

Moderniteten ble innledet med denne bevisstheten: Den menneskelige

sivilisasjonen er et prosjekt, ikke en utvikling eller en virkeliggjøring av en plan som

ligger implisitt i den guddommelige viljen eller i væren. Modernitetens historie

utspiller seg i værens tomhet. Men i de historiske manifestasjonene av denne

konstante grenseoverskridelsen når moderniteten sitt høydepunkt samtidig som den

uttømmes.

Den tekniske utviklingen av den menneskelige intelligensen skaper

forutsetningene for at vi kritisk skal kunne granske nettopp denne ubestembarheten

som Pico fremholdt som grunnleggende og opprinnelig for mennesket. Til tross

for at menneskets frihet ble garantert av den guddommelige beslutningen om å la

mennesket leve med sin egen ubestembarhet, fri til å forme seg selv, opphever og

utrydder teknologien menneskets frihet og konstruerer en skjebne som er objektivert

og legemliggjort i den språklige automatismen.

Heidegger viser allerede i Brev om humanismen 9 at humanismen er i fare: Egentlig

er den fordømt av det «bortenfor mennesket» som ligger implisitt i matematiseringen

og digitaliseringen av kunnskap, og av livets automatisering. Viljen til makt har

skapt redskaper som har ledet til maktens egen undergang, og til den menneskelige

frihetens ende, det vil si det grunnleggende menneskelige, ettersom det menneskelige

befinner seg i et frihetlig rom som teknikken utrydder.

Væsentligere end al opstilling af regler er det, at mennesket finder ind til oppholdsstedet i værens

sandhed. [...] Derfor er sproget samtidig værens hus og menneskevæsenets husly. Kun fordi sproget

er huslyet for menneskets væsen, kan de historiske menneskeslægter og mennesker være hjemløse

i deres sprog, så at det bliver dem et husrum for deres gjøremål. 10

Språket er værens hus, men samtidig

forteller Heidegger oss at språket

tilhører teknologien: Teknologien blir

øyeblikkelig dets privilegerte objekt og

det subjektet som produserer, uttaler og

programmerer.

Modernitetens viktigste hendelse er

erobringen av verden som bilde. Heretter betyr

ordet «bilde» den kollektive produksjonen av

forestillinger [...]. På grunn av denne kampen

mellom verdensbilder, og i henhold til dens

betydning, setter menneskeligheten i gang

en ubegrenset beregnings-, planerings- og

foredlingsprosess. Vitenskap som forskning

er den uunvikelige formen som denne

selvetableringen i verden tar seg; det er en

av de banene som moderniteten, med en

La Palabrita

hastighet som ikke oppfattes av de involverte, farer langsmed mot fullbyrdelsen av sitt vesen. 11

De siste ordene i dette sitatet fortjener mer oppmerksomhet. Etter å ha sagt at

moderniteten innebærer en erobring og underleggelse av verden som bilde, som

til slutt reduseres til en integrert form, så konkluderer Heidegger med at denne

prosessen finner sted med en hastighet som ikke oppfattes av de involverte.

Men hvem er de? De er mennesker som litt etter litt har blitt berøvet makten til

å styre verden, og blitt erstattet av de automatismene som trenger inn i verden og

omdefinerer den. Heidegger sier at menneskene («de involverte») ikke kan oppfatte

hvor raskt moderniteten går mot fullbyrdelsen av sitt eget vesen, ettersom denne

fullbyrdelsen nettopp er menneskets ubevissthet, deres avhengighet av automatismer.

Menneskene er stadig mindre bevisst de prosessene som de selv har satt i gang. Takket

være deres frihet, født av avstanden mellom væren og eksistensen, og eksistensens

ontologiske forutsetningsløse karakter, har menneskeligheten kommet til et punkt

hvor den har virkeliggjort en teknologisk sfære og plassert den i værens tomme sted.

Værens tomme sted fylles dermed av teknologisfærens performative kraft, og den

numeriske konvensjonen forvandles til en operativ mekanisme.

Humanismens ende forårsakes av humanismens egen kraft.

Your gut feeling was right. The word, Liberty, didn’t actually go visit an

old friend from the French Revolution last month. It’s having a fling -

with two silver-haired MP’s from the Netherlands. It met them on a train

during its trip through Europe last year. They got really drunk on readymade

anti-immigrant rhetoric, and stumbled into Frankfurt station

in Germany. The three went monopoly media hopping, and ended up

amnesiating (or, amnesiacking) out - in a booming techno club. The

three woke up tangled in each other’s lexical matrices in a toilet bowl.

And now, here’s Liberty, in another toilet bowl, in Manhattan, about

to announce its candidate’s candidacy while its candidate clamps its

candidacy in its candidate’s candidacy.

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 31

SLUTTORD

Den nåværende depresjonens tilblivelse

Den globale økonomiske kollapsen kan tolkes som sjelens tilbakekomst. Den perfekte

nyliberalistiske ideologimaskinen, som bygger på en rasjonell balanse mellom ulike

økonomiske faktorer, holder på å falle fra hverandre fordi den baserte seg på den

feiltakelsen at sjelen kan reduseres til ren rasjonalitet. Sjelens mørke sider – redsel,

angst, panikk og depresjon – har endelig kommet til overflaten etter i ti år å ha stått i

skyggen av kapitalismens høylytt proklamerte seier og forespeilte udødelighet.

I dette korte sluttordet skal jeg diskutere to ulike betydninger av ordet depresjon.

Med dette ordet mener vi en viss type mental lidelse, men også den allmenne

tilstanden under den globale krisen som formørker vår tids historiske horisont. Dette

er ikke bare en lek med ord, ikke bare en metafor, men psykologiske strømninger og

økonomiske prosesser som er flettet sammen og som interagerer.

I 2000 opplevde det amerikanske markedet konsekvensene av en overproduksjon

innenfor den informasjonsøkonomiske sfæren. Etter dotcom-kollapsen og etter

flere store selskapers sammenbrudd – som WorldCom, Enron og så videre – endret

den amerikanske kapitalismen kursen, og den virtuelle produksjonens økonomi

ble erstattet av krigsøkonomien. Takket være krigen fikk økonomien en ny start,

men utgiftene til arbeidskraft fortsatte å synke og veksten bygde egentlig på at den

private og offentlige gjelden økte. Krisen knyttet til overproduksjon var ikke over, og

i 2008 kom den igjen til overflaten, da subprime-krisen forårsaket den hittil mest

oppsiktsvekkende finansielle kollapsen.

Økonomisk depresjon og psykiske depresjonen må forstås innenfor den samme

konteksten: de er ikke bare beslektet fordi de nærer seg av hverandre, men også fordi

samfunnsfilosofien har noe å lære av psykoanalytisk teori, og fordi psykoterapien kan

inneholde metoder som er anvendelige for samfunnsmessige endringsprosesser.

Den nyliberalistiske ideologien bygger på tanken om at en økonomi kan forstås

som et balansert system av rasjonelle

forventninger og rasjonelle investeringer.

Men i det sosiale rommet er ikke

alle forventninger rasjonelle, og ikke

alle investeringer er «økonomiske» i

matematisk og vitenskapelig betydning.

Begjæret er blandet inn i prosessen, og

det ubevisste befinner seg i kulissene

i enhver investeringssammenheng,

og i alle forbruksvaner og økonomiske

utvekslinger.

Det er derfor markedets antatt

perfekte balanse har blitt til en katastrofal

røre.

Både euforien, konkurransen og

ekstravagansen inngikk i opphausingens

dynamikk. Panikken og depresjonen ble

fornektet, men var hele tiden aktive. Nå

er de i ferd med å komme til overflaten igjen, og forstyrrer den normale flyten i den

kapitalistiske verdiøkningen.

Semiokapitalismen, produksjonen og utvekslingen av semiotiske foreteelser, har

alltid utbyttet sjelen både som produktivkraft og markedsplass. Men sjelen er langt

mer uforutsigbar enn den fysiske arbeidskraften som stod ved samlebåndet.

I Prozac-økonomiens dager var sjelen fornøyd med å bli utbyttet. Men dette

kunne ikke vare evig. «De sjelelige problemene» begynte å vise seg de siste årene

av dotcom-tiåret, da man så for seg en teknologisk apokalypse, «Milleniumbugen».

Den samfunnsmessige forestillingsevnen var så full av apokalyptiske forventninger

at myten om en global teknologisk krasj gikk som en nervepirrende bølge over hele

verden. Ingenting skjedde milleniumsnatten, men den globale psyken sto et øyeblikk

og svaiet på avgrunnens rand.

På den tiden snakket Alan Greenspan om irrasjonell spenning, i et forsøk på å sette

fingeren på de farlige konsekvensene av emosjonelle forstyrrelser i finansmarkedene.

Men disse forstyrrelsene oppsto ikke av seg selv, de var ikke tilfeldige temporære

fenomener: de ble forårsaket av en hyperutbytting av vår psykiske energi; de var

bieffekter, uunngåelige konsekvenser av at sjelen var satt i arbeid. I virkeligheten

er det umulig å unngå at følelser sprer seg, det er umulig å unngå psykopatologiske

følger når den kognitive arbeidsstyrkens nervøse energier uopphørlig utsettes for

informasjonsstimuli.

Frykten for en depresjon dukket opp våren 2000, da den virtuelle økonomien

plutselig ble truet av fallet i det høyteknologiske aksjemarkedet. Dotcom-boblen

sprakk og hele økonomien havnet i en så dyp sjokktilstand at ryktene om depresjon

begynte å spre seg over hele verden.

Men hvordan behandler man en depresjon?


Ville du prøve å bote den med amfetamin, med en sjokkterapi bestående av

stimulerende psykoaktive medisiner? Bare en dåreaktig lege ville gjøre det. Dessverre

satt det faktisk en slik figur i det ovale rommet i De hvite hus, og en amfetaminkur i

form av krig og skattereduksjoner for de velstående ble utskrevet av George W. Bush.

Bush oppfordret folk til å gå ut og shoppe, og la faktisk til rette for en økning helt

utenom det vanlige i både den private og offentlige gjelden.

Samtidig ble det innledet en verdensomspennende kampanje mot kollektiv

intelligens, mot fri forskning og mot offentlige skoler.

I det lange løp fungerer det ikke å behandle depresjon med kunstig fremkalt

eufori, før eller siden kollapser den deprimerte organismen. Vektleggingen av

konkurranse og den stadige stimuleringen av nervesystemet banet vei for den

globale økonomiens endelige sammenbrudd, som nå utfolder seg foran øynene på en

forbløffet menneskehet.

Den nyliberale teorien om en iboende balanse mellom det økonomiske systemets

ulike deler var utilstrekkelig ettersom den ikke tok hensyn til den sosiale bevissthetens

systemiske effekter. Derfor svingte den bipolare økonomien fra eufori til panikk, og

står nå på terskelen til en dyp depresjon.

Utenfor vår kunnskap

Økonomer og politikere er bekymret: De kaller det en krise, og håper at den skal utvikle

seg på samme måte som mange av de økonomiske krisene i forrige århundre, som

til slutt døde ut og etterlot kapitalismen

styrket.

Jeg tror det er annerledes denne

gangen. Dette er ikke en krise, men det

endelige sammenbruddet for et system

som har vart i fem hundre år.

Se hvordan landskapet ser ut i

dag: De store verdensmaktene prøver

å redde finansinstitusjonene, men

finanssammenbruddet har allerede

påvirket det industrielle systemet –

etterspørselen faller, millioner har mistet

jobbene. For å kunne redde bankene

må staten ta penger fra morgendagens

skattebetalere, og dette betyr at

etterspørselen vil falle ytterligere i årene

som kommer. Husholdningenes forbruk

synker kraftig, og følgelig vil en stor del

av dagens industriproduksjon tvinges til

opphør.

I en artikkel som nylig ble publisert

i International Herald Tribune, skrev den

moderat-konservative David Brooks:

Jeg er redd vi agerer langt utenfor vår

økonomiske kunnskap.

Dette er nettopp det som er poenget: den

globale økonomien er langt mer kompleks

enn vår kunnskap om den, og mulighet for

å styre den.

Da USAs finansminister Timothy

Geithner presenterte Obamas redningsplan

den 10. februar 2009, sa han:

Jeg skal være oppriktig. Denne brede strategien

kommer til å koste penger, innebære risiko og

La Galerista

ta tid. Vi kommer til å måtte omarbeide den etter hvert som forutsetningene endres. Vi kommer til å

måtte prøve ting vi ikke har prøvd før. Vi kommer til å begå feil. Vi kommer til å gå gjennom perioder

hvor situasjonen forverres og hvor utviklingen er ujevn eller avbrytes.

Selv om disse ordene viser Geithners intellektuelle redelighet og den imponerende

forskjellen mellom den nye ledende klassen i Amerika og dens forgjengerne, så peker

de også på en reell mangel på politisk selvtillit.

Den politiske og økonomiske kunnskapen som vi har arvet fra den moderne

rasjonalistiske filosofien er nå ubrukelig, ettersom det pågående sammenbruddet

er en konsekvens av den immaterielle produksjonens uendelige kompleksitet og av

det generelle intellekts manglende evne til å tilpasse seg et system med kapitalistisk

styre og privat eiendom.

Kaos (dvs. noe som er mer komplekst enn det et menneske kan forstå) styrer

nå verden. Kaos er en virkelighet som er for kompleks til å kunne reduseres til våre

nåværende forståelsesparadigmer. Det kapitalistiske paradigmet kan ikke lenger

være den menneskelige aktivitetens universelle målestokk.

32 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

Vi bør ikke betrakte den nåværende resesjonen utelukkende fra et økonomisk

perspektiv. Vi må se den som et antropologisk vendepunkt som vil komme til å endre

fordelingen av ressursene og makten i verden. Den vekstbaserte modellen har blitt

fullstendig internalisert, ettersom den gjennomsyrer dagliglivet, persepsjonen,

behovene og forbruksvanene våre. Men veksten er forbi og vil aldri vende tilbake,

ikke bare fordi vi aldri vil kunne betale ned gjelden vi har akkumulert de siste tretti

årene, men også fordi jordens materielle ressurser er nær ved å ta slutt og den

samfunnsmessige hjernen står på randen av kollaps.

Katastrofe og morfogenese

“I want to be well-known and influential for my conook-anák-anók-kaník-ník

art, “new-body” sculptural, photographic, and video work.

Den pågående prosessen kan ikke defineres som en krise. En krise innebærer en

nedmontering og omstrukturering av en organisme som ikke desto mindre evner å

beholde sin funksjonelle struktur. Jeg tror ikke vi vil få se den kapitalistiske globale

strukturen falle på plass igjen. Vi har begynt på en omfattende, katastrofearted

morfogenese. Det kapitalistiske paradigmet, som bygger på koblingen mellom

inntekter og prestasjonsevne, kan ikke på et semiotisk og sosialt nivå kontekstualisere

det generelle intellekts nåværende sammensetning.

På 1930-tallet var en New Deal mulig ettersom det fantes materielle ressurser og

en mulighet for å øke den individuelle etterspørselen og forbruket. Den tiden er forbi.

Jorden er snart tom for naturressurser og verden går mot en miljøkatastrofe. Dagens

økonomiske nedgang og fallet i oljeprisene underbygger overforbruket av jordens

ressurser.

Samtidig kan vi ikke se for oss et

oppsving i det individuelle forbruket,

i det minste ikke i Vesten. Det er altså

helt urimelig å forvente at denne krisen

skal gå over, eller at en ny politikk

skal føre til full sysselsetning. Det vil

ikke finnes noen full sysselsetning i

fremtiden.

Sammenbruddet i den globale

økonomien er ikke bare en konsekvens

av at finansboblen sprakk. Den er også

en følge av at sysselsettingsboblen har

sprukket. Sannheten er rett og slett

at vi har arbeidet for mye de siste fem

hundre årene. Alt dette arbeidet har

medført at vitale sosiale funksjoner

har blitt skjøvet til side, og at språk,

affekter, læring, terapi og selvomsorg

har blitt handelsvarer.

Samfunnet trenger ikke mer

arbeid, flere jobber og mer konkurranse.

Tvert i mot: vi trenger en

massiv reduksjon av arbeidstiden,

en massiv frigjøring av livet fra

samfunnsfabrikken, for å kunne

gjenskape de sosiale relasjonenes vev.

Om vi kutter forbindelsen mellom

arbeid og inntekt så vil det frigjøre en

enorm mengde energi som kan brukes

på sosiale oppgaver som ikke lenger

kan betraktes som deler av økonomien,

men som igjen må bli former for liv.

Når etterspørselen synker og

fabrikkene legges ned lider folk av

pengemangel og de kan ikke kjøpe

det de trenger i dagliglivet. Dette er

en ond sirkel som økonomene kjenner godt, men som de er fullstendig ute av stand

til å bryte, fordi økonomien er dømt til å opprettholde denne dobbeltbindingen.

Overproduksjonens dobbeltbinding kan ikke løses med økonomiske midler, men

bare av en antropologisk endring, ved at man forkaster det økonomiske rammeverket

som bygger på at penger byttes mot arbeid. Vi har en overflod av verdier og samtidig

en synkende etterspørsel. Det haster med å få til en omfordeling av velstanden.

Forestillingen om at inntekten skal være en belønning for utført arbeid er et dogme

vi må kvitte oss med fullstendig. Alle mennesker har rett til å motta den summen

penger som de trenger for å overleve. Og arbeid har ingenting med dette å gjøre.

Lønninger er ikke naturgitte, men produktet av en spesifikk kulturell utforming

av den sosiale sfæren: Det var nødvendig for den kapitalistiske veksten å koble

overlevelse og underkastelse til utbyttingsprosessen. Nå må vi la mennesker frigjøre

sin kunnskap, sin intelligens, sine affekter. Det er dette som er vår tids velstand,

ikke tvangsmessig verdiløst arbeid. Så lenge majoriteten av menneskene ikke er fri

fra koblingen mellom inntekt og arbeid vil død og krig være normen for de sosiale

forholdene.

I was born in Ooooooo-la-mala-mula-manuna but moved to the United

States at a young age. I’ve recently earned a kenooki-cooki-pookifanooki

award from the University of Stanford, and my work will soon be

presented in Chiuuuu-shrrrr-hiphiphip(hip).

Some consider my work to be strongly chawola-yamola, while others call

me a sell out of chawola-yamola. My early conook-anák-anók-ka-níkník

art was focused on violence against the tooo-ooon-jajajajaja body.

Lately, I’ve focused on a spiritual and physical connection with young

tooo-ooon-jijijijiji bodies.

During the last two years, I’ve started creating “body objects,” mostly

sustained, live “sculptures” of my body in bound positions. My aim is

to maximize a ¡tandoo-ka-karán! of social-interactive intentionality in

public spaces.

My upcoming performance involves ten tooo-ooon-jijijijiji who’ve all

recently turned nineteen to deliver their yámbara-corúmbara-salah into

my yooofff – o’ (o’). There is to be a minimally perceived break between

one’s yámbara-corúmbara-salah and another’s. As soon as the lungasaráf

of one comes out, another one’s lunga-saráf goes in. I remain silent

throughout. As soon as the last one has yámbara-corúmbara-salah’d into

me, they all get dressed and clear the space. I remain still for about ten

minutes, holding in the small lake of yámbara-corúmbara-salah inside

me. Then, in a gesture of newfound tooo-ooon-jajajajaja empowerment, I

let gush out all of the pleasure that I harbored to myself (for myself) for all

spectators to either critically evaluate, be disturbed by, or simply enjoy.”


Hvordan kurerer man en depresjon?

Selv om Felix Guattari og Gilles Deleuze sjelden eller aldri brukte ordet «depresjon»,

skrev de noen svært interessante ting om emnet i de siste bøkene, Kaosmosis og Hva

er filosofi? I det siste kapitlet av Hva er filosofi? snakker de om kaos. I følge dem henger

kaos tett sammen med semiosfærens akselerasjon og informasjonsskorpens økende

tykkelse. Når den omgivende verdenen av tegn, symboler og informasjonsstimuli

akselererer skaper det panikk. Depresjonen er en deaktivering av begjæret som

følger av en panikkartet akselerasjon. Når man ikke lenger forstår den informasjonsflommen

som stimulerer ens hjerne, har man en tendens til å flykte unna det

kommunikative feltet og stenge av for enhver intellektuell og psykologisk reaksjon.

La oss se på et sitat vi allerede har brukt:

Ingenting er mer plagsomt enn en tanke som flykter fra seg selv, enn ideer som flyr avgårde, som

forsvinner før de engang er formet, allerede erodert av glemsel eller sammenføyet med andre som

vi ikke lenger mestrer. 12

Vi bør ikke betrakte depresjonen kun som en patologi, men også som en form for

kunnskap. I følge James Hillman er depresjonen en tilstand hvor bevisstheten får

innsikt i forgjengeligheten og døden. Lidelse, ufullkommenhet, senilitet, forfall:

Dette er den sannheten man kan se med et depressivt blikk.

I innledningen til Hva er filosofi? snakker Deleuze og Guattari om vennskap. De

hevder at vennskap er en måte å dele en følelse og en synsmåte og en felles rytme på:

et felles refreng (ritournelle) med Guattaris ord.

I Kaosmosis snakker Guattari om «subjektivitetens heterogene forståelse»:

I The Interpersonal World of the Infant undersøker Daniel Stern spedbarnets preverbale subjektskapning.

Han viser at det overhodet ikke handler om «stadier» i freudiansk betydning, men om

selvopprettholdene subjektiveringsnivåer som løper parallelt gjennom hele livet. Han tilbakeviser

altså den overvurderte psykogenesen av

freudianske komplekser, som har blitt fremstilt

som strukturelt universelle for subjektiviteten.

Videre understreker han at et spedbarns tidlige

erfaringer er transsubjektive av natur. 13

Psykogenesens særtrekk er sentral for

Guattaris schizoanalyse. Dette gjør også

den terapeutiske prosessen unik.

Det handler ikke bare om å omforme en

pasients subjektivitet – til slik den var

før en psykotisk krise inntraff – men

om en produksjon sui generis... Disse

kompleksene gir egentlig mennesker mange

ulike muligheter til å rekomponere sin

eksistensielle kroppslighet, å komme seg

ut av sine repetitive blindveier og på en viss

måte gjensingularisere seg selv. 14

Etter min mening må vi lese disse linjene

ikke bare som et psykoanalytisk, men

også som et politisk manifest.

La Observadora

Schizoanalysens mål er ikke, i følge Guattari, å gjeninnføre den universelle

normen i pasientens adferd, men å singularisere ham/henne, å hjelpe ham/henne til

å bli bevisst sin ulikhet, å gi ham/henne muligheten til å forholde seg på en god måte

til sin ulikhet og sine faktiske muligheter.

Når man forholder seg til en depresjon er problemet ikke å bringe den deprimerte

tilbake til normaliteten, å gjenintegrere adferden på en måte som følger det normale

sosiale språkets universelle normer. Målet er å flytte fokuset for hans/hennes

depressive oppmerksomhet, å fokusere på nytt, å deterritorialisere bevisstheten og

den ekspressive strømmen. Depresjonen kommer av at ens eksistensielle refreng har

stivnet og tvangsmessig repeteres. Det deprimerte mennesket klarer ikke å komme seg

ut av eller å forlate det repetitive refrenget, men fortsetter å vende tilbake til labyrinten.

Schizoanalytikerens hensikt er å gi ham/henne muligheten til å se andre landskap,

å skifte fokus, å åpne nye veier for forestillingsevnen.

Jeg ser en likhet mellom denne schizoanalytiske visdommen og Kuhns tanker

om de paradigmeskiftene som må komme når den vitenskapelige kunnskapen

havner i en blindgate. I The Structure of Scientific Revolutions (1962) definerer Kuhn et

paradigme som «et sett av oppfatninger som deles av en gruppe mennesker». Et

paradigme kan derfor betraktes som en modell som baner vei for forståelsen av et

visst sett av virkeligheter. En vitenskapelig revolusjon er i følge Kuhn dannelsen av en

ny modell som passer bedre sammen med den endrede virkeligheten enn de tidligere

epistemologiske modellene.

På gresk betyr ordet «episteme» å stå foran noe: det epistemologiske paradigmet

er en modell som gjør det mulig for oss å møte virkeligheten. Et paradigme er en bro

som gjør det mulig for venner å krysse ikke-værens avgrunn.

Feeling the initial jolts of an explosive, subterranean social

transformation is something that she lives for, especially when the jolts

are perceived to erupt from nearly frozen bystanders’ warm, pulsating

bodies.

First, their emotions brighten to a maximum luminosity, spectacular

accidents in thought causing intention to splinter into multiple paths

of action; next, their ideals deflate and tuck hard against actual lived

conditions; after that, their sense of public vanity dissipates, a scattering

plume of smoke to nowhere; finally, their dogged dedication to reason

clamps its straining claws into a rapidly unfolding speculative science

of a just-around-corner “reality.”

The jolts come in a series of flickering dream images, sending waves of

recovered historical memory into her sense of The Now.

She adores this new “little demon” friend more than anything else in the

world. The feeling is mutual.

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 33

For å overvinne en depresjon må man gå gjennom noen enkle steg: Det tvangsmessige

refrenget må deterritorialiseres, begjærslandskapet må omfokuseres og

forandres, men man må også skape et nytt sett av felles oppfatninger om et nytt

psykologisk miljø og konstruere en ny relasjonsmodell.

Deleuze og Guattari sier at filosofien er den vitenskapen hvor man skaper

begreper. De hevder også at schizoanalysen er den vitenskapen hvor man skaper

oppfatninger og affekter ved å deterritorialisere tvangsforestillinger.

I dagens situasjon burde den schizoanalytiske modellen tas i bruk som politisk

terapi: Den bipolare økonomien er på vei inn i en dyp depresjon. Det som skjedde under

det første tiåret av 2000-tallet kan beskrives i psykopatologiske termer, i termer som

panikk og depresjon. Panikk oppstår når ting begynner å virvle rundt altfor raskt, når

vi ikke lenger kan gripe betydningen av dem eller hva slags økonomiske verdi de har i

den konkurranseinnrettede verdenen av kapitalistisk utveksling. Panikk oppstår når

hastigheten til og kompleksiteten i informasjonsflommen omkring oss overskrider

det sosiale intellektets mulighet for å avkode og forutse. Da trekker begjæret ut sine

investeringer, og det leder til en depresjon.

Det er her vi befinner oss nå, etter subprime-krisen og det påfølgende globale

sammenbruddet.

Hva gjør vi nå?

Det økonomiske sammenbruddet kan ikke håndteres med hjelp av den

økonomiske filosofien, fordi det økonomiske begrepssystemet selv er problemet, ikke

løsningen.

Den strenge sammenhengen mellom inntekt og arbeid, den fanatiske jakten

på vekst, dogmene om tilpasningsdyktighet og konkurranse: dette er patologiske

trekk som vår samfunnskultur må kvitte seg med om vi skal kunne komme oss ut av

depresjonen. I følge den herskende politiske diskursen er veien ut av en depresjon

å få i gang vekst- og forbruksdynamikken igjen: Dette kalles «å komme seg». Men

dette vil være umulig, ettersom den kollektive gjelden ikke kan betales ned og fordi

jordkloden ikke klarer en ny kapitalistisk

ekspansjonsfase. Vekstøkonomien

er selve giften. Den kan ikke være

motgiften.

Det siste tiåret har den franske

antropologen Serge Latouche snakket

om decroissance (degrowth, avvekst) som

et politisk mål. Men nå er décroissance

ganske enkelt et faktum: når BNP

synker overalt, når hele sektorer av det

industrielle systemet faller sammen

og etterspørselen synker kraftig, så

kan vi si at avveksten ikke lenger er en

fremtidsvisjon. Avveksten er her.

Problemet er at samfunnskulturen

ikke er klar for dette, ettersom

samfunnsorganiseringen vår bygger på

tanken om et stadig økende forbruk, og

den moderne sjelen har blitt formet av

privatiseringstanken og de affektene som

følger av en uendelig økning av forbruket.

Selve velstandsbegrepet må

omdefineres: og ikke bare velstandsbegrepet,

men også opplevelsen av å være rik. Tanken om at velstand er det samme

som kjøpekraft har dype røtter i den sosiale psyken og i det sosiale følelseslivet. Men

det er også mulig å forstå velstand på en annen måte, å ikke fokusere på eiendom, men

på nytelse. Jeg forestiller meg ikke en asketisk vending i den kollektive opplevelsen av

velstand. Jeg tror at sensuell nytelse alltid vil ligge til grunn for velvære. Men hva er

nytelse? Modernitetens disiplinære kultur har likestilt nytelse med besittelse. Den

økonomiske tenkningen har skapt knapphet og privatisert de sosiale behovene for

å gjøre den kapitalistiske akkumuleringen mulig. Og det er der årsaken til dagens

depresjon ligger.

Den ustoppelige terapiprosessen

Vi skal ikke forvente en rask endring av det sosiale landskapet, men heller at nye

trender langsomt kommer til overflaten: Grupper kommer til å forkaste den raserte

økonomien; flere og flere individer kommer til å gi opp jakten på jobb og begynne å

skape utenomøkonomiske overlevelsesnettverk.

Selve opplevelsen av velbehag og rikdom kommer til å gå i retning av sparsommelighet

og frihet.

Denne helt nødvendige kulturelle revolusjonen kommer til å gjøre det mulig å

avprivatisere tjenester og varer. Dette kommer ikke til å skje på en planlagt og enhetlig

måte. Det kommer til å være resultatet av at enkeltmennesker og grupper trekker seg

tilbake, og av at det skapes en økonomi som bygger på at man deler felles gjenstander

og tjenester, og at man frigjør tid for kultur, nytelse og følelser.


Noter til Sjelen i arbeid

1 Jean Baudrillard, Symbolic Exchange and Death, Sage 1993, s. 2.

2 Michel Foucault, Naissance de la biopolitique.

Cours au Collège de France (1978–1979), s. 323. Gallimard 2004.

3 Ibid., s. 247.

4 Ibid., s. 253.

5 Kevin Kelly, Out of Control: The New Biology of Machines. Social Systems and the Economic World, Perseus Books 1994, s. 1.

6 Eugene Thacker: «Networks, Svarms, Multitudes», CT-HEORY, mai 2004.

7 Bill Gates med Collins Hemingway, Business @ the speed of thought: using a digital nervous system, Warner books 1999, s. 23-38

8 Giovanni Pico delle Mirandola, Lovprisning av menneskets verdighet, oversatt av Tore Frost, Vidarforlaget 2013, s. 40-41.

Forestillingen om at velstand er det samme som privat eiendom er så dypt forankret

at vi ikke helt kan utelukke at de menneskelige omgivelsene brutaliseres. Men det

generelle intellekts oppgave er nettopp dette: å overvinne paranoia, å skape soner av

menneskelig motstand, å eksperimentere med autonome produksjonsformer basert

på høyteknologiske lavenergimodeller, å snakke til mennesker på et språk som er mer

terapeutisk enn politisk.

I tiden som kommer vil politikk og terapi være ett og det samme. Menneskene

kommer til å føle fortvilelse, tungsinn og panikk, fordi de ikke klarer å forholde seg

til en økonomi som har lagt veksten bak seg, og de vil savne den moderne identiteten

som nå er i ferd med å gå i oppløsning. Vår kulturelle oppgave kommer til å være å

ta oss av disse menneskene og traumene deres og vise dem hvordan de skal klare

seg gjennom de omstillingene vi står ovenfor. Vår oppgave kommer til å være å

skape sosiale soner for menneskelig

motstand, soner for terapeutisk påvirkning.

Kapitalismen kommer ikke

til å forsvinne fra jordens overflate,

men den kommer til å miste sin

overgripende, paradigmatiske rolle i vår

semiotisering; den vil bli en mulig form

for sosial organisering. Kommunisme

kommer aldri til å bli grunnlaget for en

ny totalisering, men kommer til å være

en av flere mulige former for autonomi i

forhold til det kapitalistiske styret.

På 1960-tallet ga Castoriadis og

vennene hans ut et tidsskrift som het

Sosialisme eller barbari.

Men husk at Deleuze og Guattari

i «Rhizome», innledningen til Tusen

platåer, hevder at disjunksjonen (eller...

eller...eller) nettopp er den dominerende

formen for vestlig metafysikk som

vi forsøker å glemme. De setter den

disjunktive modellen opp mot en

konjunktiv tilnærming:

Et rhizome begynder ikke og ender ikke, det

er altid i midten, mellem tingene, et mellem-

værende, intermezzo. Træet er afstamning,

slægtskap; rhizomet er derimod allianser,

ene og alene allianser. Træet fremtvinger

udsagnsordet «at være»; rhizomets væv

består derimod av bindeordet «og...og...

og». I dette bindeord er der tilstrækkelig med

styrke til å ruske udsagnsordet «at være» løs

og trække det op med rode [...] oprette en

og’ets logik, vende op og ned på ontologien,

undergrave, afskaffe slutningen og begyndelsen. 15

La Meditadora

Å bli autonom skal ikke betraktes som Aufhebung, men som terapi. I så måte er den

verken totaliserende eller ment å ødelegge og utrydde fortiden.

I et brev til sin mester Sigmund Freud spurte den unge psykoanalytikeren Fliess om

når man kan betrakte en terapi som sluttført og si til pasienten: «Du er frisk». Freud

svarte at psykoanalysen har nådd sitt mål når vedkommende forstår at terapien er en

prosess uten ende.

Autonomi er også en prosess uten ende.

A L E X E I P E N Z I N & PAOLO V I R NO

M U LT I T U D E N S S OV J E T E R: O M KO L L E K T I V I T E T O G KO L L E K T I V T A R B E I D

The heart rate spiking, the extremities of her fingers and toes electrified,

the eyes popping wide open…nothing makes her feel more alive than

having the phrase “Core American Values” toss her around, having “its

way” with her, the whole of her being as a plaything for its mad desire.

The blue star-studded envelope containing the phrase appeared in her

mailbox at work. She slipped it into her red-wavy-lines-on-white purse

for later viewing in the Boeing 737 restroom.

Now, with jittery hands, she slowly opens it. Her breathing halts for a

moment. It’s the first time she’s felt herself in that compressed, eternalseeming

moment.

Suddenly, as if commanded by a ghost, she goes down on all fours in the

cramped stall and raises her lowermost spine up high while arcing her

uppermost spine backwards as far it can go. In that position, she tunes

out everything in her mind except for “Core American Values” and her

hard breathing muffled by the Boeing 737’s twin jet engines at cruising

speed.

Ten minutes go by, and as the feeling of fainting increases to a fevered

pitch, she slams her face into the stall door ten times to bring herself

around.

With lingering pain in her supmorbital foramen and zygomatic skull

bones, she relaxes for the rest of the flight until landing in Lansing,

MI, where she’ll resume her life as a porous and permeable life form

who works in a synchronized manner alongside identically porous and

permeable life forms across the globe.

9 Martin Heidegger, Et brev om ‘humanismen’, oversatt til dansk av Søren Grosvig og Karin Wolgast, Akademisk forlag 1988.

10 Ibid.

11 Martin Heidegger, Off the Beaten Tracks, Cambridge University Press 2002, s. 73.

12 Gilles Deleuze og Félix Guattari, What is Philosophy?, Columbia University Press 1994, s. 201.

13 Fèlix Guattari, Chaosmosis, an Ethico-Aesthetic Paradigm, Indiana University press 1995, s. 6.

14 Ibid., s. 6–7.

15 Gilles Deleuze og Fèlix Guattari, Tusind platauer. Kapitalisme og skizofreni, oversatt til dansk av Niels Lyngsø,

Det kongelige danske kunstakademis billedkunstskoler 2005, s. 34

34 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

Paolo Virno er en av de mest radikale og briljante

tenkerne i den postoperaistiske politiske og

intellektuelle tradisjonen. Av alle de heterodokse

marxistiske strømningene, har postoperaismo

befunnet seg i sentrum av dagen filosofiske diskusjoner.

Dens analyser av den postfordistiske kapitalismen

viser til Wittgensteins språkfilosofi, til Heideggers

Daseisanalysis, til tysk «filosofisk antropologi» og til

Foucaults og Deleuzes problematiseringer av makt,

begjær og kontrollapparater. Subjektiviteten, språket,

kroppen og affektene, med andre ord livet selv, er

fanget av den postfordistiske produksjonens regime.

Disse «abstrakte» ideene og diskursene har blitt en

helt grunnleggende del av den samtidige kapitalistiske

virkeligheten, og virker som reelle, fungerende

abstraksjoner. Slike teoretiske utkast har ført til en

enorm polemikk de siste to tiårene.

Kollektivitet og subjektivitet er to

motsatte poler i samtidens «kulturindustri».

Virno foreslår å tenke

betydningen av Adornos begrep på

nytt. «Kulturindustri» er en modell for

hele den postfordistiske økonomiens

produksjonsnettverk, hvor hver eneste

subjektprodusent er en «virtuos». I den

tilstanden vi befinner oss i, og som har

ledet til at den industrielle fordistiske

epokens standardiserte former har

forsvunnet, har det faktisk vært en

overflod av fremføringer uten allerede

foreliggende anvisninger. Dette er en av

grunnene til at samtidskunsten fremstår

som kvintessensen av virtuose praksiser:

samtidskunstnerens subjektivitet er

antakeligvis det tydeligste eksemplet på

den fleksible, mobile, ikke-spesialiserte

substansen i det som i dag utgjør

«levende arbeid». Ikke desto mindre er

det fortsatt behov for å definere dennes

antipode, som tradisjonelt sett er

kollektivet.

For å sammenfatte den motsatte

subjektivitetspolen spurte jeg Paolo

Virno om bruken av begrepet «multitude»

– som en politisk artikulasjon av arbeid

som unngår en repressiv enhetliggjøring

i det Ene (Staten eller en kulturell

«Stor stil») – for bedre å kunne forstå

hvordan det er mulig å tenke multitudens

enhetsmodus, hvordan nye former for

mikrokollektiver fungerer og hvordan

man kan forklare den eksplosive spredningen av og

kreativiteten i disse kollektivene.

For meg er det spesielt interessant å stille de følgende

spørsmålene, ikke fra en postfordistisk posisjon,

men fra den postsosialistiske verden, hvor jeg selv er

en del av et kollektivt initiativ som arbeider i et rom

mellom teori, aktivisme og kunstneriske praksiser.

I den postsosialistiske sonen blir nye former for

arbeid (så vel som fattigdom, ekstrem prekaritet og

anomi), som under en nyliberalistisk fane erstattet

det sovjetiske ancient régime med en rasende,

destruktiv negativitet, presentert som presserende

eller nødvendige komponenter i «overgangen til

et fritt marked og demokrati». Vi var vitne til en

atomisering og fragmentering av det postsosialistiske

samfunnet, den «primitive akkumulasjonens» (Marx)

skrekkinngytende vold på 1990-tallet, fulgt av den


«primitive politiske akkumuleringens» (Althusser)

vold på 2000-tallet. Kanskje vi en gang for alle skal

bryte med statssosialismens historiske fortid og

pompøse glorifisering av monumental kollektivitet?

Uansett, stemmer det at statssosialismen har endt

opp som «kapitalens kommunisme», for å bruke

Virnos uttrykk? Virnos bidrag er særdeles relevant for

å forstå om denne nye utviklingen gjør at vi må hente

opp igjen de revolusjonære politiske institusjonene

som ga Sovjetunionen dens navn: sovjetene, eller

arbeiderrådene, som tjente som redskaper for

demokratisk selvorganisering. Det var i denne

konteksten vi endte opp med å diskutere «Multitudens

sovjeter».

Aleksei Penzin: Å tenke kollektivet eller

«kollektiviteten» på nytt har en viktig plass i ditt

teoretiske arbeid. I Multitudens grammatikk snakker

du om nødvendigheten av å artikulere de mulige

forholdene mellom kollektivet og individet på nytt. Det

vil si å gjøre grensene mellom det individuelle og det

kollektive, det private og det offentlig mindre tydelige

i dagens postfordistiske produksjon, forstått som en

«bredt basert erfaring av verden». Du tar utgangspunkt

i Gilbert Simondons tanke om kollektivet som noe som

ikke står i motsetning til det individuelle, men som

tvert i mot er den radikale individualiseringens område:

kollektivet foredler singularitetene våre.

Og med henvisning til Marx’ begrep om

det «sosiale individet», som forutsetter at

det kollektive (språket, sosialt samarbeid

osv.) og det individuelle eksisterer

sammen, så utarbeider du en ganske

paradoksal definisjon av Marx' teori som

en «strengt individualistisk doktrine». På

den annen side fremsetter du, om vi også

tenker på dagens former for arbeid, den

individuelle «virtuosen» som en modell,

later det til, som ikke forutsetter non

annen dimensjon av det kollektive enn

den offentlige fremføringen. Kan vi tenke

oss det kollektives område kun som en

bakgrunn, eller et førindividuelt materiale

innblandet i en slags individualiseringens

teleologi, eller er kollektivet bare et passivt

publikum? Er det kollektive berøvet

enhver konstituerende, affirmativ eller

kreativ funksjon? Kan du tydeliggjøre

kollektivets plass i tenkningen din?

Paolo Virno: Jeg står i stor gjeld til Lev

S. Vygotskijs tanker om kollektivet, om

forholdet mellom det kollektive og det

singulære. 1 Hovedideen hans er at den

sosiale relasjonen kommer i forkant av

og tillater dannelsen av det auto-bevisste «jeget». La

meg forklare: I utgangspunktet finnes det et «oss»;

likevel – og det er her paradokset ligger – er dette

«oss'et» ikke det samme som summen av mange

veldefinerte «jeg». Alt i alt finnes det fortsatt, selv om

vi ennå ikke kan snakke om egentlige subjekter, en

intersubjektivitet. For Vygotskij er individets bevissthet

ikke et uomtvistelig utgangspunkt, men snarere et

resultat av en differensieringsprosess som finner sted i

et ur-samfunn: «den egentlige bevegelsen i utviklingen

av barnets tanker går ikke fra det individuelle til det

sosialiserte, men fra det sosiale til det individuelle.»

Gradvis tilegner barnet seg det kollektive «oss»,

som vi kan definere som en interpsykisk dimensjon,

og gjør det til en intrapsykisk realitet: noe intimt,

personlig, unikt. Men denne introversjonen av den

interpsykiske dimensjonen, denne singulariseringen

av det «opprinnelige oss», finner ikke bare sted under

barndommen: den gjentar seg hele tiden når vi blir

voksne. Erfaringen måles alltid – det være seg under

et opprør, i et vennskap eller i et kunstverk – av det

El Comerciante

Here to inform you that your fetus is into providing weapons to other

fetuses at select places around the world. It picked up the taste for

this trade two months ago while you were all on vacation in Florida.

That “nice fetus from Oregon” who taught your fetus how to properly

synthesize proteins in macrophage cell membranes, remember? By the

fourth day they were filling invoices for M1A2 Abrams Tank spare parts.

On the fifth day, your fetus reverently tumbled onto its belly facing the

center of the earth, and flapped its proto-real lips at it for about thirty

minutes.

What does your fetus like about it (the center of the Earth, that is)? Like

you, it loves the gritty mineral-like taste of deep-buried dirt thrown

into its proto-real face. It also loves volcano vapors searing the skin off

of its proto-real fanny while plunging its proto-real vestigial tail into

the clear aquamarine waters of - birthdom.

How many fetuses total has it sold weapons to? Just four hundred

thousand. But it’s hooked. Your fetus foresees a lifetime of weapons

sales across the globe. It’s got a gold ring on its belly now too (or head,

hard to say).

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 35

interpsykiskes transformasjon til det intrapsykiske. Vi

må hele tiden forholde oss til det offentliges indre og til

det indres offentlighet.

Dette betyr at menneskenaturen ikke kan defineres

ut i fra observasjoner av ett enkelt medlem av arten,

av dennes persepsjoner, affekter og kognisjoner.

I stedet består menneskenaturen av et sett med

relasjoner som er etablert mellom et mangfold av

mennesker. For å være mer presis: I stedet for å

forbinde gitte singulariteter, så konstituerer dette «settet

av gjensidige forhold» enkeltindividene som sådan.

Menneskenaturen er lokalisert i noe som – uten å

tilhøre én enkelt bevissthet – bare eksisterer i forholdet

mellom de mange. Å snakke om menneskenaturen vil

si å utvikle en filosofi rundt preposisjonen «mellom».

Jeg forstår motforestillingene dine mot «virtuosen»: i

dette tilfellet virker det som om transindividualiteten, den

kollektive dimensjonen, forblir i bakgrunnen, redusert

til passive tilskuere sittende på orkesterplass, som i

høyden kan applaudere eller bue til den fremføringen

de ser på.

Men er det egentlig slik? Kanskje ikke. La oss se

l'artista esecutore (den utøvende kunstneren) gjennom

Vygotskijs øyne. Publikum – med sine vaner,

ferdigheter og følelser – utgjør det interpsykiske området,

det foreløpige «oss» som virtuosen tar

inn over seg, og gjør til noe intrapsykisk,

singulært. Den virtuose utførelsen

iscenesetter denne transformasjonen.

Tenker vi oss dagens produksjon, så

må vi forstå at hvert individ samtidig er

kunstneren som utfører handlingen og

tilskuer: han opptrer individuelt samtidig

som han assisterer de andres opptreden.

I de fabrikkene hvor det kognitive arbeidet

er dominerende og det verbale språket

utgjør det viktigste produksjonsverktøyet,

så består publikummet av andre virtuoser

som selv entrer scenen. Når alt kommer

til alt så setter den enkelte produsenten

«partituret» ut i livet, enten det er

kollektivt eller transindividuelt. Faktisk

skapes dette «partituret» gjennom

et sosialt samarbeid, av det settet

med relasjoner som definerer oss, av

språkevnen, og så videre.

Aleksej Penzin: Dagens filosofi fremsetter

kritiske modeller man kan forstå det

kollektive gjennom, reintrodusert under

navnet «samfunn» (Jean-Luc Nancy,

Giorgio Agamben). Denne tenkningen

dekonstruerer politisk farlige, essensialistiske

representasjoner av samfunnet som det Ene (en enhetlig

politisk kropp, Lederen, Staten). Samtidig konfronterer

denne tenkningen, ved å introdusere multiplisiteten

og singularitetens logikk, synet på singulariteter som

aktive og produktive krefter, og anser dem for å være en

slags statiske «være-sammen» av passive eksistenser

som eksponerer seg for hverandre. Hvordan forholder

en politisk tenkning rundt ideen om multituden seg til

denne «samfunns»diskursen?

Paolo Virno: Ideen om «samfunnet» bærer i

seg en grunnleggende defekt: den neglisjerer

individuasjonsprinsippet, det vil si den prosessen

hvor singulariteter dannes fra noe som er felles

for alle samfunnets elementer. Multiplisiteten og

singularitetens logikk er utilstrekkelig, vi trenger å

tydeliggjøre premisset, eller mulighetsbetingelsene,

for en multitude av singulariteter. Jeg sier dette som en

provokasjon: vi må også si noe om det Ene som tillater at

mange urepeterbare individer kan eksistere. Diskursen


om «samfunnet» unndrar seg prippent diskursen om

det Ene. Men den politiske eksistensen av de «mange»

som «mange» er fundert i et homogent og felles areal;

det er skåret ut av en upersonlig bakgrunn.

Det er når vi kommer til det Ene at motsetningen

mellom kategoriene «folk» og «multitude» blir tydelig.

Viktigst er det at det skjer en reversering av tingenes

orden: mens folket tenderer mot det Ene, så avledes

multituden av det Ene. For folket er det Ene et løfte; for

«de mange» er det et premiss.

Videre så fortier den også definisjonen av hva som er

felles eller delt. Det Ene som folket graviterer rundt er

Staten, suverenen, volonté générale. I stedet består det

Ene, båret på multitudens rygger, av språket, intellektet

som en offentlig eller interpsykisk ressurs, på artens

generiske evner. Om multituden skyr staten som

enhet, så er det ganske enkelt fordi førstnevnte har med

et fullstendig annerledes Ene å gjøre, som er foreløpig

fremfor endelig. Vi kunne si at multitudens Ene på

mange måter er en parallell til den transindividuelle

virkeligheten som Marx kalte «generelt intellekt»

eller den «sosiale hjernen». Det generelle intellekt

oppstod da den ordinære menneskelige evnen til å

tenke med ord ble den viktigste produktivkraften i den

modne kapitalismen. Ikke desto mindre kan det også

være fundamentet for en republikk som har mistet det

statlige herredømmets karakteristikker.

Avslutningsvis er tanken om

«samfunnet», selv om den på mange

måter er gangbar, en apolitisk tanke.

Den forholder seg bare til noen av

de følelsesmessige og eksistensielle

aspektene ved multituden: kort sagt,

en livsstil. Det er selvsagt viktig, men

samtidig er det helt grunnleggende å

forstå multitudens arbeid og liv som

et råmateriale til å kunne definere en

velbalansert politisk modell som beveger

seg bort fra de middelmådige artefaktene

i den moderne staten – en stat som på

en og samme tid er rudimentær (når det

kommer til den sosiale samhandlingen)

og aggressiv. Det er helt avgjørende at

forholdet mellom det Ene og de Mange

betraktes på en radikalt annen måte enn

hva Hobbes, Rousseau, Lenin og Carl

Schmitts gjorde.

Aleksej Penzin: I diskusjonen av subjektet går

du også inn på den kritiske appropriasjonen av

begreper i tysk «filosofisk antropologi» (Arnold

Gelen, Helmut Plessner). Som du sier så er det vi i

dag kaller «menneskenaturen» det grunnleggende

«råmaterialet» for den kapitalistiske produksjonen.

«Menneskenaturen» forstått som et sett av «bioantropologiske

invarianter», som en slags potensialitet

med henvisning til språkevnen, til neoteniske trekk

som for eksempel at spor etter barndommen beholdes

i den voksnes adferd, til «åpenhet mot verdenen» (dvs.

fraværet av konstante omgivelser), osv. Du hevder at

disse antropologiske invariantene blir til sosiologiske

spor etter en postfordistisk arbeidstyrke, som

kommer til uttrykk gjennom permanent prekariøsitet,

fleksibilitet og behov for å handle i uforutsigelige

situasjoner. Postfordistisk kapitalisme «fremmedgjør»

ikke menneskenaturen, men snarere avdekker den i

den samtidige produksjonens sentrum, og eksponerer

den for utbyttings- og kontrollapparatet. Tidligere

tiders forsøk på å lindre den menneskelige adferdens

smertefulle usikkerhet og ustabilitet ved hjelp av rituelle

mekanismer og tradisjonelle sosiale institusjoner, går

opp i røyk. Hvordan endrer dette nye momentet det

kollektive arbeidets spesifisitet i dag? Er det mulig å

El Diablito

“Diablito,” they affectionately call him at Family of Labor reunions. He

doesn’t look like a diablito at all really; he looks more like a sleek young

barracuda. However you cut it, he’s 100% primate.

Over the last six months, he’s developed a strong attraction to scrawny,

even slightly decomposed legislation, legislation “clearly” below his

“game.”

It happened at a corny Marti Gras event in his medium-sized jobdepressed

town - everyone was in masks. Sum of it is, at around 3:00

a.m., he found himself gagging on a Wall Street-Labor Cooperation bill

that stretched his mouth in all directions, seriously challenging his gag

reflex.

He - enjoyed it. “Diablito” – likes’em fully earmarked now.

snakke om den kollektive dimensjonen som en praksis

som går ut på selvorganisering, gjensidig støtte og

beskyttelse uten noe institusjonelt rammeverk? Kan

vi si at denne kollektiviteten nå dannes i sammenheng

med livet utenfor produksjonsstedene, i en «sosialisering

utenfor arbeidsplassen»?

Paolo Virno: La oss bli enige om ordet «institusjon». Er

det et begrep som utelukkende hører til motstandernes

vokabular? Jeg tror ikke det. Jeg mener at

institusjonsbegrepet også (og kanskje først og fremst)

er avgjørende for multitudens politikk. Institusjonene

er den måten vår art beskytter seg mot usikkerhet på

og som den bruker for å skape regler som kan beskytte

dens egen praksis. Derfor er en institusjon også et

kollektiv, på samme måte som Chto Delat? 2

Institusjonen er morsmålet. Institusjoner er de

ritualene vi bruker for å hele og løse krisene i samfunnet.

En sann diskusjon burde ikke foregå mellom

institusjonelle og anti-institusjonelle krefter: i stedet

burde den identifisere de institusjonene som befinner

seg på utsiden av «de politiske bestemmelsenes

monopol», inkarnert av staten. Den burde skille ut

de institusjonene som imøtekommer det «generelle

intellekt» som Marx viser til, det vil si «den sosiale

36 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

hjernen», som både er den viktigste produktivkraften

og et prinsipp for den republikanske organiseringen.

Den moderne sentraliserte staten står overfor en radikal

krise, men den har ikke gitt opp å reprodusere seg selv

gjennom en serie forstyrrende metamorfoser. «Det

permanente unntakets stat» er åpenbart en av måtene

makten kan overleve seg selv på, og i det uendelige

utsette sitt eget forfall. Det samme gjelder det Marx

sa om aksjeselskapene: disse sto for «en overskridelse

av den private eiendomsretten på den private

eiendomsrettens selvsamme grunnlag». Med andre

ord førte aksjeselskapene til en overvinnelse av privat

eiendom, samtidig som de brukte denne muligheten

på en måte som kvalitativt forsterket og utviklet

den samme privateiendommen. I vårt tilfelle kunne

vi si: den permanente unntakstilstanden indikerer

en overskridelse av statsformen på statsformens

«selvsamme grunnlag». Den er en fortsettelse av

staten, av suvereniteten, men også fremvisningen

av dens irreversible krise, av den tidligere statlige

republikkens metningspunkt.

Jeg mener altså at «unntakstilstanden» lar oss

reflektere over multitudens institusjoner, over deres

mulige funksjonsmåter og regler. Et eksempel: under

«unntakstilstanden» er forskjellen mellom «lovenes

tilstand» (de jure) og «tingenes tilstand» (de facto)

så liten at den nesten forsvinner. Igjen blir reglene

empiriske data som til og med kan anta en normativ

kraft. Denne relative distinksjonen

mellom normer og fakta som i dag

produserer spesiallover og fengsler

som Guantanamo kan bøyes i en annen

retning, og bli et «konstitusjonelt»

prinsipp for multitudens offentlighet.

Det springende punktet er at normen

ikke bare må kunne vise at den kan

vende tilbake til faktaenes område, men

også til sitt faktiske opphav. Kort sagt

skal normen vise at den kan tilbakekalles

eller byttes ut; hver regel skal presentere

seg som både en måleenhet for en

praksis og som noe som kontinuerlig

skal reevalueres.

Aleksej Penzin: Det spesifikke ved

dagens produksjons, gjennomsyret som

den er av «massens intellektualitet» –

både i hovedstrømmene i forretningslivet

og kulturlivet, men også i

alternative eller opposisjonelle politiske og kulturelle

former – er på et empirisk nivå at det dannes relativt

små kollektiver, arbeidsgrupper, forskningsteam,

organisasjonskomiteer, ulike samarbeid, initiativer

osv. De har avgrensede og mer eller mindre langvarige

oppgaver som å realisere et prosjekt, forberede en

publikasjon eller en konferanse, designe en utstilling

eller, på den annen side, med en eller annen grunn

organisere en sosial bevegelse, initiere protester

rundt en eller annen hendelse osv. Hvor vil du plassere

denne knoppskytingen av mikrokollektiver i forhold

til den seneste utviklingen i den postfordistiske

produksjon?

Paolo Virno: Mikrokollektiver, arbeidsgrupper,

forskningsteam osv. er halvt produktive, halvt

politiske strukturer. Man kan godt se på dem som

ingenmannsland hvor det sosiale arbeidet slutter å

kun være en økonomisk ressurs og begynner å fremstå

som en offentlig, ikkestatlig sfære. Betraktet som

produktive realiteter så har de mikrokollektivene du

nevnte først og fremst det fortrinnet at de sosialiserer

entreprenørfunksjonen: i stedet for å være adskilt og

hierarkisk dominant, reabsorberes denne funksjonen

gradvis av det levende arbeidet, og blir dermed et

betydelig element i det sosiale samarbeidet.


Vi er alle entreprenører, også om det bare er på en

uregelmessig, tilfeldig, betinget måte. Men som jeg sa

så har mikrokollektiver en ambivalent karakter: bortsett

fra å være produktive strukturer, er de også spirene

til politisk organisering. Hva er det som gjør denne

ambivalensen viktig? Hvilke organisasjonsteoretiske

muligheter peker den frem i mot? Den viktigste

problemstillingen er etter mitt syn denne: i dag kan

de kapitalistiske produksjonsforholdene undergraves

av en institusjon skapt av en offentlig, ikke-statlig

sfære, gjennom et politisk fellesskap som er orientert

mot det generelle intellekt. For at dette skal være

mulig, forutsetter de karakteristiske trekkene ved

den postfordistiske produksjonen (verdsettelsen av

språkevnen, den helt grunnleggende relasjonen til den

andres nærvær osv.) en radikalt ny form for demokrati.

Mikrokollektivene er symptomer – hvor skjøre og

motsetningsfylte de enn er – på et exodus, på en

foretaksom subtraksjon av lønnsarbeidets regler.

Aleksej Penzin: Det kollektive arbeidets

paradigmatiske form i dagens «kreative industri» er

ofte «brainstorming». Det består av en diskusjon

og produksjon av både ideer og løsninger, selv om de

fleste av dem forkastes etter kritisk

undersøkelse. Dette arbeidet åpner av og

til opp for uventede nyskapninger. Under

fordismens betingelser produserte

massive kollektiver – organisert

gjennom en streng, disiplinær deling

av arbeidet – den velkjente effekten at

arbeidernes separate produksjonskrefter

ble mangedoblet («helheten er større

enn summen av dens deler»). Kanskje

kan man gjøre en (diskutabel) antagelse:

under de postfordistiske betingelsene

kan det kollektive arbeidet organiseres

ved hjelp av «subtraksjon» i de tilfellene

hvor resultatet av arbeidet er mindre enn

summen av den kollektive bestrebelsen.

Dette blir et slags unntak, en uventet

nyvinning («helheten er mindre enn

summen av dens deler»). På den annen

side, hvis man ikke betrakter det med

produktene for øyet, så produserer et

slikt kollektivt arbeid en følelse av sterk

subjektivitet og styrke, som gir alle

medlemmene av kollektivet verdi. Hva

tenker du? Er det mulig å sette dette

«subtraherende» funksjonsmoduset

i sammenheng med at vi i dagens

produksjon ikke lenger har en målestokk

for arbeidet?

Paolo Virno: Det er den helt riktige

måten å si det på, at under postfordismen

er «helheten mindre enn summen av

dens deler» – jeg skal bruke det uttrykket

heretter. Det er en formel som gir et helt korrekt uttrykk

for den økonomiske og produktive rikdommen som det

sosiale samarbeidet ender opp med. Vi er for tiden vitne

til et fenomen knyttet til den kollektive intelligensen

som er identisk med det som skjedde for tretti år siden

i Italia, da flere tonn sicilianske appelsiner ble ødelagt

for å holde prisene oppe. Men denne sammenlikningen

er bare delvis gyldig. I dag blir mengden kollektiv

intelligens som dumpes under produksjonen av varer

ikke fysisk ødelagt, men forblir på en måte tilstede,

som et spøkelse, som en ubrukt ressurs som fortsatt

er tilgjengelig. Den kraften som frigjøres av summen

av delene, også når den ikke uttrykkes i helheten, går en

helt annerledes skjebne i møte. Noen ganger blir den

til frustrasjon og melankolsk handlingslammelse, eller

så genererer den hensynsløs konkurranse og hysteriske

ambisjoner. I andre tilfeller kan den brukes som en

pådriver for undergravende politiske handlinger. Og,

Las Globalistas

her må vi være klar over en grunnleggende ambivalens:

det samme fenomenet kan bli både en fare og en

frelse. Den kollektive intelligensens innholdsrikdom

er, alt i alt, heimlich – kjent og gunstig – og unhemlich –

forstyrrende og fremmed.

Aleksej Penzin: Et sted hvor du diskuterer dagens

kulturindustri, så argumenterer du for at den

postfordistiske kapitalismen sørger for at kreativiteten

har en relativ autonomi. 3 Kapitalismen kan bare

fange og appropriere produkter, kommersialisere

og instrumentalisere innovasjoner som blir til i

«gettoer» – i alternativer til hovedstrømningene – og,

kan vi anta, i det feltet hvor den kritiske kunnskapen

og kunsten produseres. Med en referanse til Marx'

dikotomi sier du at dette betyr en tilbakevending til

«formal subsumering». Derfor kan ikke kapitalisten

organisere hele produksjonskjeden, men bare fange

spontane og «selvorganiserte» sosiale fellesskap

og det de produserer, og gjøre disse til varer. Denne

tesen later til å stå i motsetning til Hardt og Negris

posisjon. De beskriver den postmoderne «biopolitiske

produksjonen» som en effekt av at arbeidet virkelig

er underlagt kapitalen. Kan du forklare argumentet

From rural Maryland to an old castle in Luxembourg - she can hardly

believe she’s actually here, acting in her first movie, as an extra, working

on a “Twenty American media promo whizz kids punk-slapped (one by

one)” scene with the illustrious French star of the movie.

The director decided to keep the film crew at a minimum so the two

could find the mental space to completely settle into the sequence. So,

for now, the only ones present were the director (a Russian man – of 17),

the camera (a Korean girl – of 62), the lighting tech (an Argentinean

guy - in transition - of 44) and the two actresses (21 and 25, American

and French, respectively).

By the sixth or seventh shoot, they were not acting anymore, aggressioninduced

saliva was frothing from their mouths, their noses were

dripping blood, their fingers were smeared with blood, saliva, and tears.

The darkness of the small castle chapel echoed with the sounds of face

cheeks snapping and teeth splattering against the mold-coated, stone

walls.

Then, rather suddenly, a kind of Global Pop Culture fuzzy feeling started

to come over the both of them. Fingers were now being re-directed into

their own noses. At times, singular, firm slaps were laid across their own

faces, making the room resound with the fury of their newly discovered

chronic inner boredom. By the end of the twelfth take, faces had been

patched up enough so as to recognize who was who; as they sat side by

side at the black-lacquered wooden alter, they spoke as if possessed by

their respective “places of origin.”

FOLKEBIBLIOTEKET 04 | 37

ditt og forskjellen på posisjonene dere inntar i dette

spørsmålet?

Paolo Virno: De som studerer kommunikasjon er veldig

opptatt av de såkalte «pragmatiske paradoksene».

Hva handler dette egentlig om? Om formanende og

iboende motsetningsfylte ordrer, som i «Jeg befaler

deg å være spontan». Konsekvensen er en åpenbar

antimoni: Jeg kan ikke være spontan hvis jeg adlyder

en ordre og, vice-versa, jeg kan ikke adlyde en ordre

hvis jeg agerer spontant. Og det er virkelig noe

liknende som finner sted i dagens produksjon, hvor

det er et imperativ å agere effektivt uten å underlegge

seg noen forhåndsbestemt forpliktelse. For å vise

dette paradokset snakker jeg av og til om arbeidets

«formale underleggelse» under kapitalen. Med dette

uttrykket viser Marx til det øyeblikket i den industrielle

revolusjonen hvor kapitalistene approprierte en

produksjon som fortsatt var organisert på tradisjonelle

måter (håndverkskunnskap, små rurale eiendommer

osv.). Det er åpenbart at det i vårt tilfelle handler om

en helt partikulær «formal underleggelse», kapitalisten

approprierer nemlig ikke noe som allerede finnes, men

tvert i mot en nyvinning som bare kan finnes når man

anerkjenner at det sosiale samarbeidet

har en viss autonomi. Dette er en grov

sammenlikning. Det er uansett åpenbart

at paradokset «Jeg befaler deg å være

spontan» er en prøvestein i dagens sosiale

konflikter: poenget ligger i om vekten

legges på «Jeg befaler deg» eller «å være

spontan».

I vår tid beriker arbeidskraften kapitalen

bare hvis den deltar i en form for sosialt

samarbeid som er større enn det man

forutsetter i fabrikken eller på kontoret.

Under postfordismen inkluderer den

effektive arbeideren – når han utfører

sitt eget arbeid – holdninger, ferdigheter,

visdom, smak og tilbøyeligheter som har

modnet andre steder, utenfor den tiden

som er spesifikt viet det å produsere

varer. Den som gjør seg fortjent til tittelen

Stakhanov i dag er den som profesjonelt

er snørt inn i et nett av relasjoner som

overskrider (eller står i motsetning til)

de sosiale begrensningene som ligger i

«yrket» som sådan. 4

Aleksej Penzin: Det er velkjent at

organiseringen av mange av de

kunstneriske avantgarde-bevegelsene

på 1900-tallet fulgte en gruppe- eller

kollektivlogikk, og at programmene

deres hadde som mål å revolusjonere de

tradisjonelle estetiske formene (dada,

surrealismen, den sovjetiske avantgarden,

situasjonistene osv.). I løpet av de siste tyve årene har

kunstnere og kuratorer åpenbart interessert seg mer og

mer for undersøkelser og representasjon i sine praksiser.

Antakeligvis er nyskapningens logikk i samtidskunsten

avhengig av kollektive arbeider og felles kunstnerskap,

den kunstneriske kollektiviteten handler ikke bare

om en slags «partiaktig» deling av et felles program.

I de siste tekstene dine arbeider du med en teori om

nyskapning, noen av dem har blitt publisert i boken

Multitude between Innovation and Negation. Hvordan

forholder du deg til denne dimensjonen av kollektivitet

og felles kunstnerskap? Kan man si at øyeblikkene av

felles nyskapning samtidig er de øyeblikkene hvor

subjektiveringen av det kollektive finner sted?

Paolo Virno: Jeg mener at det er to viktige forskjeller

mellom avantgarden i første halvdel av 1900-tallet

og dagens kollektive kunstneriske praksiser. Den


første har å gjøre med forholdet til kunstverkets

reproduserbarhet. Walter Benjamin pekte på at

dadaistene og surrealistene med sine ekspressive

oppfinnelser foregrep at det innen kort tid ville finnes

teknikker som muliggjorde en ubegrenset reproduksjon

av kunstneriske objekter. De historiske avantgardene

forsøkte å håndtere transformasjonen av det unike,

som ble tilskrevet kunstverkets aura, til en seriell

tilstand hvor «prototypen» – den originale modellen –

mistet sin tyngde. Det er åpenbart at dagens kollektive

kunstneriske arbeider allerede fra begynnelsen av

aksepterer den tekniske reproduksjonen og bruker disse

karakteristikkene som utgangspunkt for å produsere

en flik av det unike, av ufravikelig singularitet. Man

kan si at utfordringen i dag er en slags unikhet uten

aura: en ikke-original unikhet som har sitt opphav

i – og utelukkende i – den tekniske reproduksjonens

anonyme og upersonlige karakter.

Den andre forskjellen har med politikk å gjøre.

Den historiske avantgarden var inspirert av de

sentraliserte politiske partiene. Motsatt er dagens

kollektive praksiser forbundet med det desentraliserte

og heterogene nettet som utgjør det

postfordistiske sosiale samarbeidet. For

å bruke den fine formuleringen din en

gang til så vil jeg si at felles kunstnerskap

er et forsøk på å korrigere, på det estetiske

nivået, en produksjonsvirkelighet hvor

«helheten er mindre enn summen av

dens deler». Det er et forsøk på å vise

frem det som ville vært summen av

delene om de ikke hadde blitt redusert til

akkurat den helheten.

Aleksej Penzin: Til slutt vil jeg gjerne

stille deg et spørsmål som kommer

av den lokale situasjonen jeg deler

med vennene mine i Chto Delat? og

med andre nye initiativer, bevegelser,

politiske og kunstneriske kollektiver fra

den postsosialistiske eller postsovjetiske

verden. Her har kollektivet hatt en annen

del i den revolusjonære bevegelsens

historie – fra hvordan «sovjetene»

(arbeiderrådene) fungerte som organer

for direkte demokrati, for siden å

organisere produksjonsprosessen i

det tidlige Sovjetunionen og til slutt

bli byråkratisert og underlagt partiets

kontroll. Vi er også oppmerksomme

på Stalins «kollektivisering». Denne

kompliserte historiske erfaringen har

også en kunstnerisk dimensjon – tenk

bare på Alexander Rodchenkos berømte

idé om «arbeiderklubber» som steder

for å engasjere og politisere massene.

I dag har aktivistene i de nye politiske

bevegelsene i de postsovjetiske landene

forsøkt å tenke gjennom denne politiske,

historiske og estetiske erfaringen på nytt.

Hva er ditt forhold til erfaringen med

sovjetene? Var de viktige for din politiske

dannelse?

Paolo Virno: Før jeg sier noe om sovjetene vil jeg

gjerne peke på den politisk-intellektuelle tradisjonen

jeg kommer fra – uten å dermed skulle fremheve den.

Kritikken av den moderne formen for barbari som lønnsarbeidet

og avhengigheten av en arbeidsgiver faktisk er,

kritikken av Statens «monopol på politiske beslutninger»

– det var referansene våre på 1960 og 70-tallet, og er det

fortsatt i dag. Disse referansene gjorde oss til fiender

av den faktiske og den ideale sosialismen. Helt fra

begynnelsen av lengtet vår tradisjon etter Berlinmurens

fall og oppløsningen av Det sovjetiske kommunistpartiet.

Noter

1 Lev Semyonovich Vygotskij (1896–1934) var en sovjetisk

psykolog og internasjonalt kjent grunnlegger av kulturhistirosk

psykologi. Vygotskij var en svært produktiv forfatter. Hoved-

verkene hans spenner over seks bind, skrevet over ti år, fra hans

Kunstens psykologi (1924) til Tanke og språk (1934). Det filosofiske

rammeverket hans inkluderer ikke bare insiksfulle undersøkelser

av formidlingsverktøyenes kognitive rolle, men også nye

undersøkelser av velkjente psykologibegreper, som tanken om

internalisering.

2 Chto Delat? (Hva må gjøres?, www.chtodelat.org) ble grunnlagt

i 2003 av en gruppe kunstnere, kritikere, filosofer og forfattere fra

St. Petersburg, Moskva og Nizhny Novorod i den hensikt å føre

sammen politik teori, kunst og aktivisme. Siden dengeng har

Chto Delat gitt ut en engelsk-russisk avis om sentrale emner for

politisk engasjert kultur, med et særlig fokus på forholdet mellom

en repolitisering av den russiske intellektuelle kulturen og dens

bredere internasjonale kontekst.

The camera (but not the light above it) had actually been switched

off after the twelfth shoot, though the actresses didn’t know it at the

time. The director looked at the camera girl, and in a wink of mutual

agreement, they allowed the two actresses to delve deeper into this twoperson

global-professional fizzle-fest.

By now, they both had managed to blurt out some specific requirements

of their respective “national sensibilities,” and were desperately trying

to recoup a single personal-national memory worthy of translating into

any language known to humankind. The light was then turned off. It was

pitch dark, and slowly the sound of their excited murmuring quieted.

After five minutes, the strange silence prompted the lighting tech to turn

the light back on.

The American was dancing in a sort of one-person square dance, her

mouth gaping open, her hands occasionally gripping the security of the

black-lacquered wooden alter (though she actually broke off a sizeable

chunk of it). A steady trickle of sweat was leaking from her forehead

down to her clavicles. The French girl’s neck muscles were bulging as she

pushed against the mold-covered stone wall with the top of her head.

Suddenly, a little squeak came out of the American, a squeak that blended

horror with pleasure. The French girl then gradually stopped pushing

her head against the wall and, while facing the American, performed a

barely-perceptible one-person minuet - for about a minute.

After the shoot, in the brightly lit bathroom (former dungeon), they both

cleaned themselves of any castle gunk (as well as any stray DNA) with

wet towels. The American, while drying herself off, paused briefly and

looked at the other girl with a blank look, and in a quiet, hoarse tone said,

“thanks for that,” and then broke into a soft smile. The French actress put

her index finger on the American’s nose and (in an even quieter tone)

said, “fuck you.”

Rodrigo Toscanos dikt er hentet fra Deck of Deeds,

38 | FOLKEBIBLIOTEKET 04

Counterpath Press 2012.

3 Se for eksempel Sonja Lavaert og Pascal Gielen, «The Dismeasure

of Art: An Interview with Paolo Virno» i Open. Cahier on Art and

the Public Domain 17, 2009. http://www.skor.nl/article-4178-nl.

html?lang=en.

4 Aleksej Stakhanov (1906–1977) var en sovjetisk gruvearbeider,

medlem av det sovjetiske kommunistpartiet (1936) og Helt av

sosialistisk arbeid (1970). Han ble berømt i 1935, som en del av

en bevegelse som skulle øke arbeidernes produktivitet og vise det

sosialistiske økonomiske systemets overlegenhet.

Vi brøt med «arbeiderbevegelsens» kultur og verdier, og

det gjorde at vi kunne forstå betydningen av arbeidernes

kamp mot lønnsarbeidet. Vi så hvordan kapitalismen,

fordi produksjonen av overskuddsverdi ikke lenger

var knyttet opp til fabrikken og suverenitet ikke lenger

sammenfalt med nasjonalstaten, og for å unngå

overraskelser og skuffelse, hegnet om den «permanente

revolusjonen» og den kontinuerlige innovasjonen av

arbeidsprosesser og levemåter.

Ingen nostalgi, altså. Snarere en varig lettelse over at

et regime grunnlagt på statens kreftsvulstlignende

utbredelse og en glorifisering av arbeidet (av det

arbeidet som enhver arbeider ønsker å undertrykke)

faller. Når som det har blitt sagt så kan

vi begynne å snakke om sovjetene. Problemet er:

hvordan artikulerer du en offentlig sfære som ikke

lenger er forbundet med staten? Hva er multitudens

institusjoner?

Multitudens demokrati tar på alvor Carl Schmitts

diagnose når han i det siste året av sitt liv noe bittert

fastslår at «Statens æra er nå over [...] Staten som

modell for politisk enhet, staten som

navnet på det mest ekstraordinære

av alle monopoler, med andre ord det

politiske beslutningsmonopolet, er i

ferd med å detroniseres». Med ett viktig

tillegg: beslutningsmonopolet kan

egentlig bare fratas staten hvis det en

gang for alle slutter å være et monopol.

Multitudens offentlighet er en sentrifugal

kraft. Med andre ord så ekskluderer den

ikke bare den fortsatte eksistensen,

men også rekonstitueringen av enhver

form for en enhetlig «politisk kropp».

Men her vender det grunnleggende

spørsmålet tilbake: hvilke demokratiske

kropper legemliggjør denne sentrifugale

kraften? Hobbes følte en

velkjent avsky for slike «irregulære

politiske systemer» som man kan ane

multituden i: «Kun bander, eller av og

til forsamlinger av mennesker, som

ikke forenes i en spesifikk plan, og som

heller ikke styres av forpliktelser til

hverandre.» Vel, multitudens demokrati

består nettopp av slike institusjoner:

bander, forsamlinger og, hvorfor ikke,

råd («sovjeter» på russisk). Bortsett fra

at vi, i motsetning til Hobbes' negative

vurdering, helt sikkert ikke har å gjøre

med flyktige opptredener her. Bandene,

forsamlingene og sovjetene – kort sagt

organene for det ikke-representative

demokratiet – gir uttrykk for det

produktive samarbeidet som har

det generelle intellekt som kjerne.

Multitudens sovjeter skaper en konflikt

med statens administrasjonsapparater,

i den hensikt å ete seg inn i dens

privilegier og absorbere dens funksjoner.

De samme grunnleggende ressursene –

kunnskap, kommunikasjon osv. – som

er dagsordenen i den postfordistiske produksjonen

blir oversatt til politisk praksis.

Det jeg vil frem til er at ordet «sovjet», som av sterke

historiske grunner ble umulig å uttale, nå og kanskje

bare nå, har oppnådd en pregnant betydning. Skal

vi være realistiske så kan vi bare snakke om sovjetet

ved statens solnedgang, i en periode av det kognitive

arbeidet hvor vi må verdsette alt det som er singulært

og unikt i erfaringene til hvert enkelt medlem av vår

art. Og for å bli i stand til å uttrykke akkurat det, må vi

selvfølgelig finne andre ord.

Alle oversettelser: Paal Bjelke Andersen

More magazines by this user
Similar magazines