Platinareven hadde kort, men eventyrlig karriere - Lenvik Museum

Platinareven hadde kort, men eventyrlig karriere
MONS
OG
HANS
SLEKT
Våren 1933 ble det født en
underlig hvalp i revegården til
Martin Evertsen og hans kom-
panjonger i Dyrøyhamn i
Troms. Maken hadde ingen sett
og Evertsen fant grunn til å
bringe nyheten om det sjeldne
tilfelle videre til sine kolleger
i bransjen. Derfor kunne man
under et beskjedent foto av
hvalpen og dens røkter, i Norsk
Pelsdyrblad for 15. november
1933, finne følgende lille notis:
EN SJELDEN HVALP
Ovenfor et foto av en reve-
hvalp av de sjeldne. Hvalpen
er av et kull på 5. De 4 andre
er vanlige sølvrevehvalper. Far
og mor er renavlede sølvrever,
3/4 sølv, uten avtegn, når unn-
tas moren som har en hvit tå
på høyre bakfot. Hvalpens
snute og labber er helt hvite,
likeså buken. Sidene er hvite
med isprengte sorte hår. Halen
er mørk med en veldig stor
tipp. Hvit blis fra snuten til
mellom ørene, en hvit stjerne i
bakhodet og hvit ring under
halsen.
Martin Evertsen
Dyrøyhamn
Pelsdyrbladets lesere regi-
strerte dette med interesse, må
vi tro, men ingen av dem kun-
ne den gang ane at den be-
skjedne lille notisen inneholdt
en formidabel sensasjon. Det
gjorde heller ikke Evertsen el-
ler Pelsdyrbladets redaktør.
Ingen kunne den gang vite at
den rare lille hvalpen Mons
skulle oppnå verdensberømmel-
se — at den skulle bli opphav
til et pelsverk som verdens
vakreste kvinner higet etter å
få om halsen, og at den skulle
komme til å innlede en ny epo-
ke i pelsdyravlen verden over.
Men slik gikk det. Mons var
verdens første platinarev. Den
ble foranledningen til en feber
uten sidestykke i pelsdyrav-
I d i s s e d a g e r e r d e t 3 0 å r s i d e n e n u n d e r l i g h v a l p s å d a g e n s l y s i r e v e g å r d e n t i l M a r t i n E v e r t s e n o g
h a n s k a m p a n j o n g e r i D y r ø y h a m n . R a r i n g e n k o m i e t k u l l p å f e m h v o r a v d e f i r e a n d r e v a r s ø l v r e v e r
som s i n e f o r e l d r e . H v a l p e n f i k k n a v n e t M o n s , v a r r e s u l t a t e t a v e n m u t a s j o n o g s k u l l e b l i a l l e t i d e r s
s e n s a s j o n i p e l s d y r b r a n s j e n . D e n v a r v e r d e n s f ø r s t e p l a t i n a r e v .
D a p a r t s l a g e t i D y r ø y h a m n s k u l l e o p p l ø s e s s a m m e h ø s t , v i l l e i n g e n a v p a r t e n e h a r a r i n g e n e n d a
d e n b a r e b l e v e r d s a t t t i l 1 5 0 k r . D e t o k d e n m e d t i l e n u t s t i l l i n g i H a r s t a d d e r H a n s K j æ r f r a
R o s s f j o r d s t r a u m e n k j ø p t e r e v e n f o r 7 0 0 k r . D e t v a r e n f i n f o r r e t n i n g .
H a n s K j æ r g i k k i g a n g m e d p l a n m e s s i g a v l . H a n s k a p t e p l a t i n a n a v n e t o g f ø r t e d e t f r e m t i l e n
f o r m i d a b e l s u k s e s s . D e f e m f ø r s t e p l a t i n a r e v e n e b l e p e l s e t i 1 9 3 5 o g s k i n n e n e u t s t i l t i T r o m s ø f ø r
d e b l e s o l g t p å a u k s j o n e r i O s l o o g L o n d o n .
P l a t i n a r e v e n n å d d e t o p p e n a v s i n f a n t a s t i s k e , m e n k o r t v a r i g e k a r r i e r e i j a n u a r 1 9 4 0 . D a b l e 3 9 9
p l a t i n a s k i n n s o l g t p å a u k s j o n i N e w Y o r k . P r i s e n e v a r e v e n t y r l i g e . D e t b l e v e d d e n a n l e d n i n g b e t a l t
1 1 0 0 0 d o l l a r f o r e t t e n k e l t s k i n n .
I d a g e r p l a t i n a r e v e n r e d u s e r t t i l å v æ r e e n n æ r m e s t v e r d i l ø s s j e l d e n h e t . M e n M o n s h a r i n n b r a k t
p e l s d y r o p p d r e t t e r e v e r d e n o v e r f a n t a s t i s k e s u m m e r f o r d i d e n å p n e t d e r e s ø y n e f o r m u t a n t e n s
v e r d i .
lens historie, og den skapte en
fullstendig revolusjon i synet
på mutantene — de rare indi-
videne som fra tid til annen
dukker opp i alle dyrearter og
som før 1933 konsekvent var
blitt utryddet i alle pelsdyr-
gårder. Platinarevens eventyr-
lige suksess resulterte nemlig
i at oppdretterne begynte å ta
vare på mutanter av alle slag.
Det har senere hatt særlig stor
betydning i minkavlen. De sum-
mer som mutasjonsmink av
forskjellig art har innbragt,
burde snart kunne måles i mil-
liarder. Dessuten ble salget av
platinaskinnene organisert på
en slik klok og forutseende
måte at den senere har dannet
skole for markedsføringen av
andre mutasjonsskinn.
Så selv om Mons og dens et-
terkommere fikk en meget
kortvarig glansperiode og plati-
nareven i dag nærmest er re-
dusert til en verdiløs sjelden-
het, så har den rare lille hval-
pen fra Dyrøyhamn hatt sin
veldige misjon. Mons åpnet
pelsdyroppdretternes øyne for
mutantenes verdi og satte på
den måten i gang en sneball
som senere er blitt til et skred
av veldige dimensjoner i pels-
dyravlen verden over.
Et problem for
de første eiere
Etter at forundringen over
den besynderlige hvalpens til-
synekomst hadde lagt seg, ble
Mons litt av et problem for den
revegården der den hadde sett
dagens lys. For revegården var
nemlig et partlag som skulle
oppløses samme høsten og dy-
rene selges. Ingen av partene
ville ta risikoen på å overta
raringen — heller ikke Evert-
sen som kunne få hvalpen for
150 kroner. Ingen hadde noen
anelse om hva den vel kunne
utbringe ved salg, og eierne
Av Odd Smith Robertsen
ble derfor enige om å ta den
med til reveutstillingen i Har-
stad i håp om kanskje å få den
solgt der.
Trodde det var
en hund
På Harstad-utstillingen var
det at pelsdyroppdretter Hans
Kjær fra Rossfjordstraumen i
Troms for første gang kom inn
i bildet. Hans navn er uløselig
knyttet til platinareven. Det var
han som ga arten dens navn.
Han forsto å utnytte mulighe-
tene, ja det kan sies at det var
Hans Kjær som skapte platina-
reven enda den vitterlig så da-
gens lys som følge av en mu-
tasjon på revegården i Dyrøy
hamn. Det var Hans Kjær som
tok en chanse, som kjøpte den
rare hvalpen for 700 kroner
og senere fikk erfare at det
ikke nettopp kunne sies å væ-
re noen dårlig handeL Faktisk
er det vel den beste forretning
han har gjort i sin tid både som
pelsdyr oppdretter og banksjef.
På auksjonene i Oslo og Lon-
don gikk det også bra. Mini-
mumsprisene ble oppnådd og
vel så det og ut på sommeren
1936 kom det brev til Kjær fra
den engelske kjøper Mr. Weiss
som opplyste at han hadde
kjøpt samtlige platinaskinn og
ville ha flere. I et senere brev
skrev Mr. Weiss: « I tell you
frankly that you have a mar-
vellous thing in your hands».
Platinaeventyret
Høsten 1936 ble det bare
pelset en platinarev og skinnet
ble solgt for 800 kroner. Kjær
inngikk samarbeid med Jakhellns
Revegård, Opphus for å
få mer kapital mellom hendene,
og neste år kom det 9 platinaskinn
på markedet. De ble betalt
med 750—2050 kroner. Nå ble
platinaeierne også budt så høye
priser for livdyr at det fristet til
salg av noen hanner.
Og platinafeberen begynte.
Kjær forteller at han blant
mange andre tilbud også fikk
et fra en yngre frue som skrift-
lig erklærte at hun var villig til
hva som helst for å få seg en
platinarev.
«Penger hadde hun ikke,
men hvis vi kunne avtale et
møte, så ville vi nok bli enige
om betalingsmåten, det var hun
sikker på. Fotografi vedlå og
dama var pen hun, absolutt
hard valuta. Man bør ikke såre
en kvinnes sarte følelser ved å
si nei takk — det blir bare fi-
endskap av det. Så jeg var feig
nok til å la min kone svare at
jeg var bortreist, men at jeg
sikkert ville bli meget interes-
sert, og hun ba henne derfor
sende et kontraktforslag». ...
Veldige summer
Det dukket nå opp flere mu-
tanter som eierne gjerne ville
regne som platinarev, og for å
hindre at såvel avlen som
skinnsalget skulle ende i kaos,
ble Norges Platinarevavlslag
dannet. Det ble betalt svære
priser for avlsdyr, men laget
måtte søke å forhindre at alt
gikk til avl de første årene.
Resultatet ville da bli — når
avlsdyssalget stoppet opp — at
svære skinnmengder ble kastet
inn på et uforberedt marked.
Derfor ble avlslagets styremed-
lemmer enige om å pelse til
sammen 11 platinarever av før-
steklasses kvalitet høsten 1938.
«Skinnene ble dagens sensa-
sjon da de ble fremlagt på au-
sjonene hos Haasted og Vik.
Det var sørget for en effektfull
ramme. Skinna var utlagt til
besiktigelse på sjefenes kontorer.
Der lå de som kronjuveler
på svart fløyel mens en
kraftig kar sto vakt. Kjøpere og
oppdrettere kom og gikk, tyst,
nesten andektig. Alle følte
spenningen nesten på kroppen
da skinna ble ropt opp i den
overfylte auksjonssalen».
O. Brager-Larsen sikret seg
samtlige skinn for Mr. Kummer
fra Buenos Aires, men måtte
opp i 5500 kroner pr. skinn
for den beste lott.
Platinalaget sørget nå for å
stille ut førsteklasses skinn i
New York, London og Paris for
å forberede markedet på det
som skulle komme. Det ble
henstillet til alle oppdrettere å
pelse en viss prosent av sin
produksjon høsten 1939 og
laget gjennomførte en streng
kvalitetssortering. Bare førsteklasses
skinn skulle ut. Skinn av
B-kvalitet skulle foreløbig
holdes tilbake og rene vrakskinn
kjøpes av laget etter takst. De
skulle ikke selges som platina.
Resultatet av disse forholds-
regler uteble heller ikke. Som
følge av krigen, var det euro-
peiske marked truet av et full-
stendig sammenbrudd. Samtli-
ge skinn som kom inn før jul
1939 ble derfor sendt til USA
og platinareven nådde toppen
i sin kortvarige karriere på
januar-auksjonen hos Lamp-
son, Fraser og Huth da 399
platinaskinn ble budt ut.
«Det ble den største sensa-
sjon og den mest fantastiske
suksess som noen gang har forekommet
på en skinnauksjon.
Prisene ble tildels
helt utrolige etter norske
forhold. Det ble således
betalt 11 000 dollars for
et enkelt skinn. Det er vel
en verdensrekord som
trolig blir stående en tid».
Om dette sitt første møte
med platinareven Mons flere år
før de begge oppnådde internasjonal
berømmelse, har Hans
Kjær selv skrevet en fornøyelig
og høyst interessant beretning.
Den er spennende som — ja
som et eventyr:

— Jeg reiste til Harstadutstillingen
for å se og for
å lære. Som så mange
andre oppdrettere på den
tid var jeg ennå halvt
svimeslått etter krakket i
1931, så jeg hadde ikke dyr
med. Like innenfor porten
der utstillingen ble holdt,
sto det en klynge tilskuere
rundt en nettingkasse med
et dyr i, som jeg først
trodde var en hund. Men av
en av eierne fikk jeg da
forklart sammenhengen.
Som smågutt hadde jeg
smuglest i husdyrlæren til
min eldre bror som gikk på
landbruksskolen. Avsnittet
om mutasjoner hadde
festet seg såpass i hukommelsen
at jeg i et blink
var klar over at dette var en
mutant — det var ikke noen
annen naturlig forklaring.
Jeg forsto at reven muligens
var til salgs, men jeg
anså det ulønt å spørre om
pris. Skulle jeg klare utgiftene
for kommende år,
kunne jeg ikke disponere
mer enn 600 kroner til
livdyrkjøp, og det ville nok
ikke rekke langt her. Jeg
anså det for å være en
selvfølge at det var mange
flere enn meg som for-
sto hva dette var for noe,
og hvilken chanse som bød
seg frem. Og at de kunne
by meg ut av kortene
det visste jeg helt sikkert.
Der ble jeg stående og
nærmest vente for å se
hvem som ble den lykkelige
eier av reven. Men utstillingen
gikk sin gang,
og ingen kjøper meldte
seg.
Jeg mannet meg da opp
og ba om å få se på reven,
og det fikk jeg. Aldri i mitt
liv har jeg kjent maken til
den pels Mons hadde som
hvalp. Tilsvarende attest
fikk Mons 5 år senere av
dommer Berg på platinarevutstilling
en i Oslo. Jeg
spurte om en pris. «Tja, jeg
fikk prøve å by». Jeg var
klar over at hvis jeg ville ha
en avgjørelse på stedet,
nyttet det ikke å knusle, og
jeg bød derfor mine 600
kroner med en gang. Det
var en høy pris for en rev
den gang, og eierne ble
visst overrasket over budet.
Men det er nå vanlig å
forlange litt mer enn man
blir budt, så de mente de
måtte ha 700 kr. «Det er i
orden» sa jeg, betalte 200
kr. i håndpenger og Mons
var min. Det var avgjort på
mindre enn ett minutt.
Utstillingen som jeg
hadde ofret tre dager for å
besøke, gikk meg helt
forbi. Jeg kom ikke lenger
enn til Mons — alt
annet hadde tapt min
interesse.
Mons får en dram
Kjær kunne lett ha kjøpt
katta, for ikke å si reven, i
sekken. Ingen visste om den
var duelig som avlshann eller
hadde evnen til å nedarve sine
egenskaper. Lenge så det mørkt
ut. Kjær forsøkte sogar å stive
den opp med en god dram kon-
jakk før han slapp inn en sølv-
revtispe som struttet av sex
appeal, men resultatet var et
forrykende slagsmål. Endelig
gikk det likevel ikke verre til
enn at Mons bedekket fire sølv-
revtisper, men bare ett av kul-
lene levde opp. Det var tre sølv-
rev og tre platina og dermed
hadde Mons vist at han var noe
til kar. Høsten 1935 var det
blitt såvidt mange platinahval-
per at noen kunne pelses.
Beretningen om hvordan mar-
kedet ble forberedt på den nye
skinntypen er fascinerende les-
ning. Og trass i at forespørsler
Lofotposten 26.04. 1963.
OCR-Lenvik Museum 2009.
KR.
hos pelshandelspesialistene ga
særdeles negative resultater,
sendte Kjær det første året 4
skinn til Oslo Skinnauksjoner
og et til auksjonssalg i London.
Han satte mimimumsprisene til
det tredobbelte for sølvrevskinn
av samme kvalitet, og holdt al-
ler først en prøveutstilling på
kolleksjonen i Tromsø. Hele by-
en strømmet til på grunn av
forhåndsreklamen. Mannfolke-
ne viste seg som alltid ellers
å være negative eller stokk
konservative, men damene var
overbegeistret, og det var ho-
vedsaken.
Et dypt fall
Den som når høyest, kan og-
så falle dypest — og platinare-
ven er et skoleeksempel på det-
te. Krigen satte brutalt en strek
over alle de muligheter som
norske pelsdyroppdrettere had-
de til å utnytte sin faktiske
monopolstilling i platinarev-
avlen, og da krigen sluttet var
platinaskinn ikke stort gjevere
enn sølvrevskinn. Senere er
både platina- og sølvrev blitt
ytterligere detronisert. I dag er
det bare de færreste norske
pelsdyroppdrettere som finner
det umaken verd å fø på pla-
tina- eller sølvrev. I Troms fyl-
ke hvor platinareven så dagens
lys som følge av et lunefullt
innfall fra naturens siden, fin-
nes det knapt flere platinare-
ver igjen enn at man kan telle
dem på fingrene. Moten krever
korthårede pelstyper. Derfor er
minken i skuddet og selen ste-
get til ny heder og verdighet.
Reven med sine lange hår, hol-
der seg beskjedent i bakgrun-
nen og spiller tredje fiolin
med sordin. Og det er bare blå-
reven som ennå til en viss grad,
holder stillingen. På desember-
auksjonen i Oslo ble det om-
satt 253 000 minkskinn, 36 000
blårevskinn og ikke en eneste
pels av sølvrev eller platina.
Renessanse?
Motens luner skifter brått.
Hvem vet om det langhårede
pelsverk ikke enda en gang kan
komme til heder og verdighet?
Kanskje kan platinareven da og
når den igjen er blitt en sjel-
denhet få oppleve en renessan-
se.
(Kilde: Norges Pelsdyrslags
jubileumsskrift. Sitatene er
hentet fra Hans Kjærs artik-
kel i samme publikasjon).