Ved årsskiftet 2009-2010 16. utgave - Hjem

Skomskott
Ved årsskiftet 2009-2010
16. utgave
Lokalhistorisk blad for Rissa og Stadsbygd
Museet Kystens Arv
PRIS KR 60,-

Primstaven er en blanding av kirkekalenderen
og den folkelige
kalenderen, og av den grunn kan
man finne forskjellige symboler
på samme dag. Noen symboler er
tilknytta kirkas hendelser mens
andre symboliserer arbeidsliv og
folkekalenderen.
1.januar Nyårsdagen
Primstavmerket for den første
dagen i det nye
året, er ofte et timeglass
eller et hjul
som skal symbolisere
årsskiftet.
Symbolet kan også
være et tredobbelt
kors, et hus eller en kirke til minne
om Jesu omskjæring. Også
denne dagen har vært en viktig
merkedag for været og den kommende
avling. Godt vær på denne
dagen varsler et godt år, og
blåser det denne dagen vil kommende
år bli vindfullt.
”Nyårsdag klår, gir godt år” heter
det over hele landet. Alle hendelser
denne dagen fikk konsekvenser
for hele året: ”Det som man
beskjeftiger seg med på Nyttårsdag,
vil man også komme til å
beskjeftige seg med hele året.”
6.januar Hellig Tre Kongersdag/
Trettendedagen (13.dag
jul)
Primstavtegnet for denne dagen
er tre kors, tre kroner, tre menneskefigurer,
en stjerne
(Betlehemsstjerna), en trearma
lysestake eller en vanlig kirkely-
Primstaven
sestake. Dagen er til
minne om vismennene
som kom til
Betlehem for å se
Jesusbarnet. Det er
vanlig å kalle disse
vismennene de hellige
tre konger, men i Bibelen står
det ingenting om hvor mange de
var eller om de var konger, men
at de brakte med seg gull, røkelse
og myrra. På 500-tallet ”ble”
vismennene til de tre kongene
Kaspar, Melkior og Baltasar.
Langt inn på 1800-tallet var hellig
tre kongersdag en minnedag
på høyde med første juledag.
Trearmede lys ble satt på bordet
og man spiste julemat. For
mange var dette siste julemåltidet,
etter trettendedagen begynte
hverdagen igjen. Da kom rokk
og vev inn i stua igjen. I enkelte
byer gikk ”stjernegutter” fra hus
til hus. De var utkledde og bar
ofte ei lysende stjerne på ei
stang.
7.januar Eldbjørgsdag / St.
Knut
Primstavmerket er ofte et kors
for den hellige Knut, men enkelte
primstaver har en klokke som
viser at nå ringes jula ut. Merket
kan også være en kjørepisk som
betyr at nå kjøres jula ut. Fra
langt tilbake var dette en dag
som var viet ilden og varmen.
Eldbjørgsdag betyr ildbergingsdag.
På denne dagen drakk man
Forsidebilde: Prestelva ved museet, desember 2008.
Fotograf: Einar Borgfjord
åreildens skål for å markere at ilden
måtte ikke gå ut, og man ofret
gjerne en kake til ilden. St.
Knut var en dansk hertug som
ble drept 7.januar 1131 og som
ble kanonisert i 1169. Da hertug
Knut ble myrdet, ringte man med
kirkeklokkene for å varsle drapet
som gjorde slutt på julefreden.
Etter hvert ble det tradisjon for å
ringe med kirkeklokkene denne
dagen: ”Sankte Knut ringer
(kjører, jager) jula ut,” het det. Et
annet navn på denne
dagen var
”avfaredagen” – nå
reiste gjestene
heim etter å ha feira
jul med slekt og
venner. Fra gammelt av ble det
også sagt at denne dagen snudde
bjørnen i hiet seg over på den
andre sida.
Litteratur: Brynjulf Alver ”Dag
og merke” (1981)
Anne Bull-Gundersen
”Primstaven” (2003)
2

K
jære leser,
Ord fra redaksjonen
Vi i redaksjonskomiteen i Museumslaget Staværingen har nok en gang laget et lokalhistorisk
blad i samarbeid med Rissa Bygdemuseum og Museet Kystens Arv. Vi håper og tror at
bladet stadig blir bedre gjennom dette samarbeidet. Det meste av stoffet som kommer inn til redaksjonen,
omhandler Stadsbygd. Her finner vi de flittigste skribentene. Vi i redaksjonen oppfordrer
nå leserne fra Rissa om å tørre å ta penna fatt og skrive ned historier og erindringer
også fra den delen av kommunen vår. Det er viktig å få gamle hendelser ned på papir.
Redaksjonen vil takke for alle bidrag. Vi vil gjerne ha respons og kommentarer på bladet. Vår
adresse er: Skomskottredaksjonen v/ Hilde Murvold, Museet Kystens Arv, 7105 Stadsbygd.
Denne adressen kan du også bruke ved innsendelse av tekst, manus eller bilder. En spesiell
takk går til Øyvind Bjørgan som har utført all scanning og dataarbeid samt layout. Han har
brukt mange timer på bladet, fordi Museet Kystens Arv har brukt flere
månedsverk på bladet.
Redaksjonen håper dere finner noe interessant å lese i årets
”Skomskott”, og vi ønsker alle en gledelig julehøytid.
Julehilsen fra redaksjonskomiteen v/ Hilde Murvold!
Innhold
Primstaven 2
Redaksjonsord/Innhold 3
Frøyværinger og Staværinger 4
Museumshjørnet 7
Einar Holten 8
Tømmersleping på Orkdalsfjorden 11
”God middag!” Oppskrifter fra 1957 14
Elektriker Ivars fiskesnaddersuppe 15
Laksnesbåten 17
”No va vi nere dauen!” 20
10 bud for røkteren 21
”Heimbygda mi” 22
Bakekurs i 1938 24
Lokale sangtekster 26
Min barndom ved Strømmen 30
Nyheter fra 1938 / Topplueadvarsel 35
Det er tyst i skogene 36
Til bondestevnet i Rissa 37
”Levende mus” av en trådsnelle 38
17. mai i 1956 39
Fra Tylldalen til Rissa 41
På Seisjøen i forbudstia 43
Maursturennet 44
Smånyheter fra 40-tallet 45
Fjernsyn og radio på julaften 1966 46
Gunhild Furuseth 48
Båtbyggeriet i 2009 51
Tyskerne i Gunhildstu 53
Lysthuset 55
Laksefiske i Hasselvika 56
En julehilsen fra prosten 59
Siste side 60
3

Frøyværinger og Staværinger
Av Lars Kvalvær, Norddyrøy
F
ør radioens tid satt gjerne
folk og fortalte fra gamle
dager om ting som hadde
hendt. Mye av dette hadde gått
for seg langt tilbake i tida, og var
blitt fortalt mange ganger gjennom
flere ledd.
Jeg husker noen historier om
hendinger som må ha foregått før
århundreskiftet. De handler om
min bestefar Olaus Aleksandersen,
Gammel-Ola Holet, en som
het Berntinus (som også var fra
Holet,) og en til, som jeg ikke
husker navnet på. Disse fire
dreiv fiske sammen. De følgende
hendingene fant sted en haust de
var inne i Byfjorden og dreiv
garnfiske etter feitsild.
Karene losjerte hos en familie
inne i Leksvika, der de hadde
sove- og kokeplass, og rett til å
salte sild og tørke garn nede ved
fjæra. Det var flere sildgarnslag
som hadde losji der, og det var
trangt om plassen, særlig når de
skulle koke mat på grua. Hvert
båtlag laga sin egen mat, etter
prinsippet «den som kommer
først til kverna, skal først male.»
Når fiskerne kom til lands, var
det en fra båtlaget som gikk opp
i stua for å koke mat, mens de
andre ordna med redskapen og
fangsten.
Blant disse båtlaga som losjerte
sammen, var det et lag fra Rissa
som ble kalt «staværingan.» Det
ser ut til at alle som bodde på
strekninga Hasselvika-Leksvika
ble kalt for staværinger i den
tida.
Disse staværingene var overlegne
og brautende, og de ville stadig
egle og lage bråk for andre.
En dag kom bestefar først til
grua for å lage mat. Han hadde
hengt gryta på skjælingen for å
koke, og det hadde alt begynt å
”sy” i gryta. Da kom en av staværingene
inn, hekta av gryta
hans bestefar og hengte si eiga
gryte på skjælingen.
Som rimelig kan være, likte ikke
bestefar dette, og det ble krangel
om hvem som hadde rett til å
koke først. For å egle seg inn på
bestefar foreslo staværingen at
de skulle trekke krok om det.
Han hadde på forhånd ordna med
en stropp av seistreng (tynn metalltråd)
som de skulle dra i.
Hva staværingen ikke visste, var
at bestefar hadde en gammel skade
i langfingeren, så skinn og sener
var så harde som horn i innerste
ledd.
De satte seg på hver side av bordet
og la strengstroppen over
langfingeren for å dra. Da fikk
bestefar se at staværingen hadde
ei trestikke inne i handa som han
la stroppen over. Da bestefar forsto
at det var noe lureri i spillet,
ble han arg og dro til, så trestikka
ble skjøvet til side. Strengen skar
seg inn i fingeren helt inn til beinet,
så både muskler og sener ble
kutta. Fingeren ble skamfert, og
staværingen måtte avbryte fisket
og dra heim.
Etter den dagen fikk bestefars
båtlag koke maten sin i fred.
Silda ble salta i tønner, halvtønner
og kvarter (¼ tønne) og lagra
nede ved fjæra. Det var mange
båtlag som gjorde det samme, og
det oppstod lett krangel om de
beste plassene. Som oftest ble
saka avgjort etter jungelens lov
og den sterkestes rett.
Det var nok vanlig i den tida at
når folk fra forskjellige bygder
møttes, ble det rivalisering. Karene
krangla om hvem som var
likest, og de skulle «ta» hverandre.
Frøyværingene var ofte utsatt for
skjellsord fra staværingene, fordi
de var i mindretall og ikke alltid
kunne ta igjen. Men kom det en
passende anledning, benytta
frøyværingene den til å hevde
seg.
En dag da frøyværingene skulle
til byen for å selge sild, og de
skulle laste i båten, fikk de en
god anledning. Det var mye folk
ved fjæra da frøyværingene la
båten inntil og begynte å ordne
seg for å laste ombord. De la
planker fra fjæra og opp på ripa
på båten, og så begynte de å rulle
kvarterene om bord.
Staværingene sto og så på dette,
og det mangla ikke på hånsord til
frøyværingene, som ikke var såpass
til karer at de greidde å
bære et kvarter (på omkring 40
kg) om bord.
Da de hadde rulla om bord kvarterene,
tok de halvtønnene (80-
90 kg) for å få dem om bord.
De var to om hver tønne, men de
handterte halvtønnene lettere enn
de hadde gjort med kvarterene.
De bar dem også små stykker
mellom seg.
4

Da de hadde bare heltønnene
igjen, tok de bort plankene som
de hadde rulla på, og så tok de
hver sin tønne etter løggerne
(kanten av tønna,) løfta den opp
på knærne og bar den om bord.
Sildetønna veier 150-180 kg og
er svært uhandterlig.
Da ble det stilt blant staværingene,
som forstod at frøyværingene
hadde holdt dem for narr.
Det ble også fortalt om noen
andre frøyværinger som var i
Leksvika på sildefiske. Det var
noen år seinere, antakelig i de
første åra av dette århundret.
La oss kalle karene Petter, Martin,
Marius og Jens. Jeg hørte en
av dem fortelle disse historiene
sjøl.
Disse fire dreiv fiske sammen,
skreifiske om vinteren og sildefiske
om hausten. De var kjent
for å være noen spilloppmakere,
og fant på litt av hvert.
De losjerte på en gård i Leksvika,
der det også var et båtlag på
to mann med staværinger. Disse
staværingene var leie til å preine
frøyværingene, som ikke ville ha
noe bråk, men som ikke gikk av
vegen for moro. Frøyværingene
klekte ut en plan for å hevne seg
ut at staværingene skulle forstå
hvem som sto bak.
En kveld de skulle ro ut på fiske,
spurte frøyværingene hvor staværingene
skulle dra for å sette
garna. De fortalte at de skulle til
Tautra, der det var rykter om
gode fangster natta før.
Frøyværingene sa at de bare måtte
dra dit. Sjøl var de blitt enige
om å dra utover i motsatt retning,
sa de.
Lagene rodde samtidig fra land
og tok hver sin retning, men
frøyværingene passa på å ikke
miste den andre båten av syne.
Da de var på så lang avstand at
de forsto at staværingene ikke
fulgte med dem lenger, snudde
de og fulgte etter staværingsbåten.
Staværingene satte garna sine.
Det ble mørkt, så de så ikke noe
annet enn lysene fra lanternene
på de andre båtene. Men frøyværingene
hadde fulgt godt med og
visste hvor staværingene var.
De hadde ikke satt garna sine,
men venta ei stund utpå natta. De
gjorde båten sin ukjennelig ved å
spikre på noen bord og sekker på
sida av den, og sverta seg med
sot i ansiktet. Så rodde de helt
stilt fram på garnlenka til staværingene.
Der ga de seg til å «riv
kjeft» på hverandre på
«farskmål» (med fordreid stemme.)
Noen snakka søring og andre
nordlending, og de agerte som
om de var i fullt slagsmål.
De hadde sløkt lanterna, så de
var helt mørklagt, og passa på at
båten rak så nær staværingsbåten
som mulig. Staværingene undra
seg på hvem dette kunne være,
og sto med lanterna og lyste og
myste ut i mørket for å se hvem
det var.
Da båtene var på sida av hverandre,
holdt frøyværingene plutselig
opp med slåssinga, tok hver
sin grauttallerken, kvelva innholdet
opp i handa og kasta grauten
i ansiktet på staværingene. Det
var ingen sak i lyset fra lanterna.
Staværingene slapp både terna
og alt de holdt i hendene og fikk
nok med å grave grauten ut av
øynene og skjegget.
Frøyværingene tok da «folinga»
og rodde til lands uten fangst den
natta.
Om morgenen da staværingene
kom i land og fortalte historia,
fikk frøyværingene valuta for
natta.
(Grauten de brukte, var havregraut
de brukte til sjømat, men
den hadde stått i matbomma så
lenge at den var blitt muggen og
uspiselig.)
Jeg hørte også en annen historie
om disse karene:
Mannen på gården der fiskerne
losjerte i Leksvika, var enkemann
og hadde ei datter på 25-30
år. Mannen var litt enfoldig og
trudde mest alt det folk sa. Dette
ble utnytta av frøyværingene forskjellige
ganger, men som oftest
retta de opp igjen uretten.
Karene hjalp til med gårdsarbeid
og annet når de hadde anledning
til det. En dag sa Martin til de
andre at «søndag skal vi ha grissodd
til middag.» De andre protesterte
og sa at det hadde de
ikke råd til. Men Martin sa at han
skulle spandere.
Lørdagskvelden skulle Martin
være med dattera i huset bort i
fjøset og hjelpe til med fjøsstellet.
Der var det en gris på tre-fire
måneder. Jenta varma melk og
«skålavatn» (skyllevatn med
matrester i) som hun hadde med
til grisen. Da de kom bort til fjøset,
slo hun det opp i brya til grisen,
som kom og begynte å drikke.
Mens jenta var opptatt med andre
gjøremål, tok Martin fram en
lekthammer som han hadde stukket
ned i skaftet på støvelen sin,
og ga grisen et slag over trynet.
5

Den satte i et hyl og dro seg baklengs
i en krok, der den ble stående
og sture.
Da ropte Martin «Hva var det du
ga grisen? Var det for varmt, det
du ga den, så den har brent seg?»
Jenta stakk handa ned i brya for
å undersøke, men det var ikke
for varmt. Hun ble helt ute av
seg for hva som var kommet
over grisen. «Da veit jeg hva det
er,» sa Martin. «Den har slukt i
seg en vindknute. Men jeg er
ekspert på det, så det skal jeg
greie opp med.»
Da de kom inn fra fjøset, fortalte
Martin at grisen var dårlig og at
den hadde slukt i seg en vindknute.
Mannen sa at han ville gå
og se til grisen men Martin meinte
at grisen måtte ha ro og ikke
forstyrres før midnatt. Dette godtok
mannen.
Da alle hadde lagt seg, lista Martin
seg ut i fjøset og smurte
Roterer stjerner av forventning i natten.
Søte, små snøkrystaller pynter min rute.
De danser og glir på skøyter der ute.
På snøens glitter i sand og is -
synger blide nisser på nissens vis.
Svaner på isflak med ullgenser på
titter havfruer som baker nå -
kledd i skjelvefløyelskjoler i rødt -
mens rosa marsipangriser stadig blir født.
Og dekorerte pepperkakekoner
synger høylydt - de vakreste toner.
Der kommer engler som diamanter
og julemus med luer fra alle kanter.
I stjerneglans leker skygger fra noe som skjer -
mens måneskinn danser og månen han ler.
I takt med elskende toner fra katten -
roterer stjerner av forventning i natten.
Margit Sofie Løften
grønnsåpe på grisetrynet. Dermed
ble det ullt av skum omkring
trynet på grisen når den
pusta.
Da det leid over midnatt, vekte
Martin mannen og sa at nå fikk
de gå og se til grisen, for nå var
den antakelig skumlagt. Da de
kom og fikk se grisen, som var
full av skum, sa Martin: «Jeg trur
ikke den står det over, men vi får
se hva vi kan gjøre i morgen.»
De gikk og la seg igjen, men
Martin lista seg ut og ga grisen et
nytt slag av hammeren, så den
døde.
Søndag morgen da de sto opp,
var mannen allerede i fjøset. Han
spurte om karene ville være med
og grave ned grisen, som var død
om natta.
Da sa Martin: «Du skal da vel
ikke grave ned grisen? Du skal
vel bruke den til mat?»
«Det blir ikke jeg som eter sjøl-
daua dyr nei,» sa mannen.
«Sjøldaua gris er det beste jeg
veit,» sa Martin, «så hvis ikke du
vil ha den, så kan du vel la oss
frøyværinger få den? For den
kan nå greie seg til oss frøyværinger.»
«Ja, hvis dere vil ha den, kan
dere bare ta den for meg,» sa
mannen.
Da var ikke de andre seine om å
skolde og ordne slaktet, og det
ble sodd til middag, som Martin
hadde lovt.
Da de dro heim, og skulle betale
for losjementet, ga de mannen
mye mer enn han forlangte.
Mannen for rundt i nabolaget og
skrøt av frøyværingene som var
så greie å ha med å gjøre, og betalte
så godt for seg.
Artikkelen har tidligere stått i
Årbok 1979, Frøya Historielag
6

Museumshjørnet
Å
ret 2009 har vært et godt
år for Museet Kystens
Museet Kystens Arv har i mange
år arbeidet for å få bygget et formidlingsbygg.
Det er mye av historien
vi ikke får vist og fortalt
fordi vi ikke har et slikt utstillingsbygg.
I dag savnes sårt et
auditorium for visning av filmer,
bildespill eller ha foredrag i. Og
både skuespillere og hjelpepersonell
har kummerlige forhold når
skuespill som for eksempel Den
siste viking skal settes opp. Heller
ikke vårt spisested Vertshuset
Tinnarosen oppfyller de krav
som Mattilsynet og andre stiller.
Og ikke minst mangler museet et
magasin for den store gjenstandssamlinga
som nå står nedpakka
i store kasser - i tillegg til
å fylle opp Prestegårdslåven og
andre bygninger på Stadsbygda.
Det er lenge siden grensa er nådd
for uforsvarlig lagring og magasinering.
Det har vært en lang
prosess for å oppnå vedtak om
bygging av et nytt museumsbygg
ved Kystens Arv. Stadig har
myndighetene måttet bli overbevist
på nytt og på nytt.
Enorm var gleden da kirke- og
kulturminister Trond Giske kom
til museet i september og sa at
staten hadde bevilget 17,3 millioner
til nytt formidlingsbygg ved
Museet Kystens Arv. Giske var
full av lovord om utviklingen
ved museet og sa at dette museet
skal bli et nasjonalt senter for båt
- og kystkultur. Ordføreren i
vertskommunen Rissa garanterte
at det lokalt ville bli bevilget et
like stort beløp som statsråden
hadde bevilget. Også storpolitikeren
Gunn Karin Gjul mente at
Kystens Arv vil få stor betydning
for både Fosen og hele Midt-
Norge.
Forarbeidet med det nye formidlingsbygget
vil pågå i store deler
av 2010.
En annen stor glede for museet i
2009 var vedtaket i Kulturdepartementet
om at museet skulle få
restaurert og utbygget sitt verkstedbygg.
Etter utlyst konkurranse
var det firmaet Sverre Schei
som stakk av med totalentreprisen.
Totalkostnadene her er om
lag kr 4,1 mill. Dette bygget vil
stå ferdig allerede i juli 2010.
Museet Kystens Arv er nå en del
av MiST AS: Museene i Sør-
Trøndelag. Vi er inne i en prøveperiode
som varer fram til
31.12.2010. Vi er slått sammen
med Ringve museum, Trondheim
kunstmuseum, Trøndelag folkemuseum
(Sverresborg), Orkla industrimuseum,
Kystmuseet i Sør-
Trøndelag og Rockheim. Også
Rørosmuseet og Nordenfjedske
industrimuseum "banker nå på
døra" og ønsker å være med. Det
har blitt et større faglig miljø for
flere arbeidsgrupper etter sammenslåingen,
så omstruktureringen
har absolutt mye for seg.
Hos ansatte ved Kystens Arv går
mange tanker til de små museene
på Fosen. Bjugn Bygdatun er en
av perlene. Og hva med
Åfjordsmuseet? Hva blir det til
med Uthaugsgården og de mange
flotte museene på Ørlandet? Og
ikke for å glemme Utro i Roan
med sin fantastiske historie, samling
og beliggenhet. Det er et
klart ønske at Kystens Arv spiller
en positiv og aktiv rolle for kommunene
og museene på Fosen.
Dette arbeidet må intensiveres og
samordnes av Fosen Regionråd.
En takk til de som har støttet museet
i 2009, spesielt til de som
har arbeidet gratis i de ulike komiteer
og arbeidslag. Dette arbeidet
vil ha betydning både oss
som lever i dag og ikke minst for
kommende generasjoner.
Til slutt en honnør til vår konservator
Hilde Murvold og vår altmuligmann
Øyvind Bjørgan,
som mellom alle andre museumsoppgaver,
har klart å lage dette
heftet. Og så et høyt hurra til de
som har levert alle artiklene.
En god og fredfull jul og et godt
nytt år ønskes alle våre samarbeidspartnere
og støttespillere.
Hilsen oss ansatte ved Museet
Kystens Arv – MiST
7

Einar Holten
Av Sverre Bakken, Rissa
E
inar var født på småbruket
Kassetholt i
året 1905 som nr 7 av
en søskenflokk på 10. Han
begynte på sjøen ombord i
sin brors listerbåt på vinterfiske
i Gjæslingan, som i
den tid var staværingenes
fiskevær.
Skreifisket hadde vært brukbart
noen år. Seilbåtenes tid
var snart slutt. Året 1923
kjøpte Markus, broren til Einar,
en brukt motorskøyte på
32 fot med en 8hk Dan motor.
Einar var ikke lenger en
ulærd fisker, han var utpekt
til å stå som maskinpasser
ombord skøyta “Anna.”
Oppi skolten hans kverna
det av ord og begreper som
han aldri hadde rørt ved tidligere;
glødehode, vanninnsprøyting,
kompresjon. Han snakket
som om han skulle ha gått tekniske
skoler og lært.
Det gav Einar den fordelen at
han allerede som 18-åring ble
godtatt blant eldre fiskere, med
mannsalders erfaring, i diskusjoner
om tema innen fiskeri og
kystfart.
Som de fleste staværingsbåter
driftet de for Gjæslingan om vinteren.
Om høsten på sildefiske
her eller der hvor dette foregikk.
Sammen med de andre båter fra
Stadsbygd deltok de oppi Eidsfjorden
i 1924.
Skøyta deres forliste under et
større ras på Orkdalsøra i 1930.
Ingen assuranse på båten og dermed
et følsomt tap. Deretter anskaffet
brødrene en mindre båt,
uten dekk.
I mange år henta Einar vedkapp fra
bandsaga på båtbyggeriet på museet
De tok ingen råsjanser i dårlig
vær med denne båten. Fornuftig
av dem, for kort
sagt: En dårlig
sjøbåt.
Båten Pilot
Foto: Fosen bildearkiv
Innimellom fiskesesongene
tok Einar
noen turer,
nesten årlig, med
fraktebåter herfra.
Sin rekruttskole,
som han kalte det,
fikk han med
“Pilot-”eier og
skipper Andreas Fenstad. Ingen
dramatiske opplevelser, men Einar
hadde en fortellerevne slik at
vanlige ting, ispedd litt humor,
men uten en særlig overdrivelse,
virket interessant.
Et gammelt ordtak: “Hainn e
som poteten – kan brukes te alt.”
Einar var en av dem. Vi tar med
en av de mange historier
fra “før i tia:”
En notmann heimehørende
i ytre distrikt leide m/k
“Pilot” en tid med landnotbruket
sitt. Eieren var ikke
med på denne turen. Notfolka
(12-14 i tallet,) de
fleste unge og uerfarne.
Noen hadde neppe vært på
salt sjø tidligere. I tillegg
til Einar var det to mann til
fra Stadsbygd. “Ha itj dem
vori med, så ha det gått
gæli fleir gong,” sa Einar.
Men de andre to kunne fortelle
at Einar fungerte både
som skipper og maskinist.
Ingen andre ombord kunne
starte motoren og slettes
ikke manøvrere...
Ei helg ble notbruket liggende
borte. Kom seg ikke heim,
og dette var uvant for dem. Særlig
ille var det for en 15-åring.
Han ble liggende og “sipe” så
smått. Lengtet heim til ho mor
og kaninene sine. Kanskje lo
noen av ham, men Einar trøstet
gutten. Snakket om kaniner med
ham – om raser, avl og kosten
deres, inntil gutten sovnet. Slik
fortalte de to sambygdingene.
8

Som nevnt tok Einar noen frakteturer
av og til. Grunnen til at han
ikke tok fast hyre var sikkert nok
partnerskapet med broren i båt
og børnskap. Det kom forresten
tydelig fram i hans uttalelser at
han trivdes best som fisker, men
var ettertraktet og steppet inn når
noen av mannskapet på båtene
tok seg en fritørn.
Ombord i “Lydia” stod han en
tid, da denne var heimehørende i
Stadsbygd, med eier og skipper
Ole Fenstad. “Lydia” var den
største av fraktebåtene herfra.
En gang, fortalte Einar, hadde de
tørrfisklast fra Hammerfest til
Bergen. Lastet til langt opp i rorhusvinduene
med “Lydia.” Dette
var på sommer eller høstparten. 4
-manns besetning med 2 på hver
vakt.
De så fram til en god natts søvn
etter ca 5 døgns kjøring i ett
strekk da de la til kai i Bergen
seint en kveld. Skulle til å sovne
da de hørte noen mistenkelige lyder.
Da de kom opp for å undersøke
lå det båter ved sida og folka
i full gang med å forsyne seg
av lasten. De reiv og sleit i presenningene
for å få bedre tilgang
på fisken som de plukket ned i
båtene sine. De måtte gå vakt om
natta for å holde dette strilepakket,
som han sa, på avstand.
Vi har tidligere
nevnt “Pilot,”
som Einar stod
ombord i flere
ganger. Da denne
forliste fikk
eieren tak i ei
jakt som fikk
navnet “Åsta I.”
Han var ombord
i denne
som flekker på
fiskesalting i
Lofoten en 3-4
år i 1940-åra. En sur og kald
jobb – stå under åpen himmel
ved flekkebenken i all slags vær.
”Staværingen”
Foto: Fosen Bildearkiv
Vemundstads “Gevinst” stod han
også ombord i, som avløser sist i
1930-åra, da denne gikk i kystfart
for Nikolai Dahl.
Det ble rutebåten “Staværingen”
tilslutt. Han vikarierte i korte perioder
flere ganger inntil han ble
fast ansatt i 1940-åra. Trafikkselskapet
gikk sammen med Fosen
Trafikklag i 1957 og ruta til
Stadsbygd opphørte, men
“Staværingen” fortsatte i forskjellige
ruter på
Trondheims-fjorden inntil 1961.
Einar fungerte som båtsmann/
bestmann. Som før nevnt var han
“hendt som det høvde,” som det
heter. Avløste maskinisten flere
ganger når denne hadde fri.
Mestret også jobben i rorhuset
om det knep
om.
I den tid
“Staværingen”
gikk i rutefart
fikk mannskapet
mange oppdrag
i byen fra
sambygdingene.
Noen skulle ha
en flaske på Polet,
men mest på
apotek. Einar hadde den oppgaven.
Det forekom han hadde 10-
12 resepter som han i første omgang
leverte inn på Nordstjernen
apotek. Neste omgang skulle medisinen
hentes.
Siste runde foregikk ved kai på
Røberg under lossing av lasten
når oppdragsgiveren kom for å
hente pakken sin. Godt gjort forresten
at pakkene ikke ble forbyttet.
Dette skjedde en gang
men det er en annen historie...
Det er mulig han hadde noen øre
i godtgjørelse fra apoteket for
dette, men han drev ikke med
konsulentvirksomhet og “slo seg
opp” på det.
De siste åra i Trafikklaget arbeidet
Einar på kaia inntil oppnådd
pensjonsalder.
Heller ikke som pensjonist la han
inn årene. Om han ikke var på
sjøen hver dag, så tok han seg en
tur på mopeden ned til naustet
sitt som var stort og romslig,
med mye rart inni. Han var fornuftig
nok til å overlate sakene
sine til Kystmuseet; de som hadde
noe museal verdi.
Uten å overdrive – Museet var
nok hans hjertesak, helt i fra dette
kom i gang og i alle år utover.
Til tross for dårlig hørsel møtte
9

han opp på lagets årsmøter. Om
ikke annet, for å få en prat med
folk. Hukommelsen manglet det
ikke noe på. Desverre fikk vi ikke
med oss alt som Einar satt inne
med, særlig den tida med overgang
fra seil til motor.
Einars hustru, Agnes, oppvokst I
en heim med maritimt tilsnitt,
fulgte sin mann I mange vintrer til
Gjæslingan hvor hun kokte for 2-3
båtlag. Hun deltok gjennom lang
tid til kristelig foreningsarbeid.
De flyttet til Stadsbygd Eldresenter
hvor de tilbrakte de siste årene.
Det forekom at han hivde seg på
mopeden og kjørte ned til havna
og satte ut et par sildegarn. Kom
heim med mer enn nok til middag
for både ansatte og klientell på
Eldresenteret. Til stor glede for
dem, men størst glede for ham
sjøl.
Den gamle hedersmann og sjøfarer
kastet loss og la ut
på sin siste reise i 1997,
91 år gammel.
Einar Holten vender hjem til sin
søster.. Foto: Fosna-Folket.
”På Søndagstur til Orkanger, ca. 1930” - Skøyta ”Anna” som forliste.
Helt til venstre står Einar Holten
Bakre rekke, fra venstre: Johan Karsten Vårum, Jon Almlia, Karl Tettli, Johan Iversen, Paul Hagen
Fremre rekke, fra venstre: Agnes Holten, Einar Iversen Fenstad, Markus Holten
10

Tømmersleping på Orkdalsfjorden
Av Martin Kjøren, Trondheim
T
ømmerslepinga på Orkdalsfjorden
starta sannsynligvis
da det kom motorer
i båtene langs fjorden.
Før den tid gikk tømmeret som
ble fløyta ned Orkla til de sagbrukene
som låg ved Langbrua
og i Råbygda.
Ut over Geitastranda var det ingen
muligheter for transport av
tømmer inn til Orkanger. Dette
kom først i gang med motorbåttrafikken
på fjorden.
Bestefar min, Erik Person Kjøren,
bygde en listerbåt, og han
fikk satt inn en Levan bensinmotor
på 9hk. Den kom i drift i
1922. Motoren ble montert av
Hagetrø som bodde i Råbygda.
Dette var visst en tusenkunstner
som kunne det meste.
Jeg har fått fortalt av far min at
de prøvde å slepe tømmer med
denne båten. Dette måtte være i
perioden 1922 til 1932. Denne
båten rak opp i fjæra i Langvika
og ble knust til pinneved under
en sørøst storm i 1932.
I 1934 fikk far min, Peder Erikson
Kjøren, bygd en ny båt på 30
fot. Det var onkelen hans, Jo
Kjøren i Eggkleiva, som bygde
den. Dette var en ekte Børsabåt. I
denne ble den gamle Levanmotoren
satt inn, men uten særlig hell.
Så satte far min inn en 10hk Bolinder
semidiesel som hadde stått
i en av Munkholmbåtene.
Denne motoren står visst, etter
det jeg har hørt, lagra på Frøya.
Med denne båten slepa de tømmer
fra Geitstranda og Ingdalen
opp til Fellesfløteanlegget ved
utløpet av Orkla.
Den siste båten far min hadde,
ble bygd ved Eliløkken bruk i
1945. Den var på 33 fot og 12 fot
bred. En virkelig god sjøbåt.
Motoren i den var en 34-modell
Finnøy med glødehodemotor, og
den hadde en effekt på 12-16 hk.
Denne ble kondemnert i 1975, da
det ikke lot seg gjøre å holde den
flytende lenger på grunn av alder.
Med denne slepa de tømmer til
Rønningen bruk (Kvernmo
bruk.) Det vart etter kvart flere
motorbåter langs Geitstranda.
Han som hadde mest sleping og
frakting for Kvernmo før krigen,
var Kristoffer Langvik, bror til
John Langvik. Han drukna i
Trondheim hamn i 1942. Båten
hette GYRD og var trolig bygd i
Børsa.
Etter krigen, da far min fekk
større båt, tok han over det meste
av slepinga, og da vi gutan vaks
til kunne han stille med arbeidskraft.
Ellers var sagmannskapet til
Kvernmo med og rulla tømmer
på sjøen slik at vi kunne få tak i
det.
Tømmerslepinga foregikk på den
måten at stokker ble satt sammen
end i end med kjettinger til en
stor ring som vart kalla lense.
Inne i lensa vart tømmeret samla.
Skogeierne kjørte tømmeret ned
til sjøen med hest om vinteren.
Når våren kom, og været var bra,
kunne tømmerslepinga ta til.
Nordvest og sørvest vind var
gunstig for tømmersleping. Austaværet
ut på Geitaneset kunne
være hardt, og når svartstripa
inne på Innheredfjorden nærma
11

seg, var det bare å kaste loss og
prøve å komme seg forbi Haugnesnebben.
Derfra og opp til
Orkla gjekk det som regel greitt.
Jeg og bror min, Harald, hadde
mang en rortørn opp fjorden. Når
alt gjekk greit, la karene seg til å
sove etter middagen. Når været
var dårlig, var det en uriasjobb å
passe på så ikke tømmerstokkene
lura seg under lensa ut. Å sitte i
robåten og gjøre denne jobben
var både en blaut og kald fornøyelse.
Middagen ble bragt om bord på
tur innover. Slepet gjekk så seint
at to mann på årene tok fort igjen
slepet. Når de passerte Kjøra, ble
vi rodd om bord sammen med
middagen for å være med opp
fjorden. Vi kom da som regel direkte
fra skolen og ombord i båten
for å stå til rors, men først
måtte vi gjøre leksene.
Det var ingen enkel operasjon!
Motoren rista så fælt at skrifta og
bokstavene hoppa i alle retninger,
og viskelæret dansa sin egen
dans bortover bordet. Alt som
ikke var sikra kunne ramle ned i
dørken. Det beste var å ha koppen
i den ene hånda og kniven i
den andre. Ellers var det slingrekant
på bordet. Det var det også
på ovnen.
Ovnen var en vedovn, så ved
måtte vi ha med for kvar tur. Låg
veden om bord ei tid, vart den rå.
Da var det å renne på litt solar
for å få den til å brenne. Lufta
ble da, som vi forstår, metta med
røyk og oljelukt. Du måtte være
sjøsterk, men det nytta ikke å
klage.
For å nå opp til rorhusvindune
måtte vi gutan stå på ei smøreoljekanne.
Den var blågrå, og det
sto NORSK BRENDSELOLJE
på den. Der sto vi i 7-8 timer, eller
til vi sovna. Da måtte karene
bære oss til køys. Der sov vi til
vi kom tilbake til Kjøra på morgenkvisten
andre dagen. Da var
det bare å pusse tenner og gå på
skolen. Der satt vi og halvsov
resten av dagen.
Husker en gang vi møtte sørvesten
og motstrøm utafor Åstnebben.
På den siste båten far
min hadde, var det montert en
slepekrok bak rorhuset som trossa
var festa i. På denne var det en
utløsermekanisme. Denne løyste
Olaf ut slik at trossa rasa ut.
Jeg sto og så på det hele og prøvde
å stoppe båten så fort som
mulig. Da jeg skulle se bak rorhuset
sto Olaf med trossa bak
ryggen og holdt det hele til motoren
var slakka ned på tomgang.
Han sa det var varmt til hendene
da trossa rasa ut. Det var sterke
karer i den tida.
Den artigste plassen å rulle ut
tømmer var utafor Langvika ved
en plass som heter Bækkhølberget.
Der for stokkene på sjøen av
seg sjøl uten særlig rulling. Det
kunne bli skrapstikke av det enkelte
ganger. Da var det spennende
å balansere ut på tømmeret for
å løyse opp floka.
De verste plassene var Klomsteinfjæra
og Åstbukta. Der er
det mye stor stein i fjæra. Der
var det et slit å få tømmeret på
sjøen.
Utrullinga starta som regel på
fjæra sjø. Da var det 6 timer til
floa snudde igjen. Dette var og
greit, for da hjalp floa til med å
få stokkene flott.
Sagbruka ved fjorden hadde en
tømmerheis som ble kalla kjerrat.
Med denne heisen ble stokkene
heist opp av sjøen etter
hverandre og inn på saga. Kjerraten
besto av en kjetting som det
var festa klør på. Dette låg i ei
renne som gjekk ut i sjøen. Denne
innretningen hadde et drivhjul
på toppen der tømmeret vart rulla
inn på saga. Kjettingen gjekk
ned ei bratt renne og ut i sjøen,
over en rull og opp igjen. På disse
klørne, som var festa til kjettingen,
låg stokkene når de ble
dratt opp av sjøen.
Jeg husker denne innretninga ved
Kvernmo bruk. Oppe i denne
renna husker jeg at Anders Ofstad
sto i kaldvatnet og leda stokkene
opp på kjerraten. Opp ved
heisen la far min fra seg tømmerlensa
etter utført sleping. Etter at
lensa var tom for tømmer, bar det
ut på Stranda for å hente mer.
For bøndene langs fjorden var
det om å gjøre å få tømmerstokkene
av jordene så tidlig som
mulig om våren, slik at graset
fikk vokse opp.
Derfor slepa vi mye av tømmeret
opp til Rove der det vart soppa
og lagra til sagbruka etter kvart
som de trengte tømmer. Da slepa
vi soppen utover til Kvernmo
bruk igjen.
Enkelte ganger henta vi lense
oppe ved Rove. Det kunne være
lenser som hadde ligget så lenge
at kjettingen og krampene som
bant stokkene sammen var nære
på opprusta. Det hendte mange
ganger at lensa røk og tømmeret
ble spredd utover. Da var det om
å gjøre å ta tak i den ene enden
og få samla sammen stokkene så
raskt som mulig. Var været bra,
klarte karene å samle opp det
meste.
Det som ikke kom inn i lensa
igjen kunne reke i land på Byneset
eller Stadsbygda. Der gjekk
sagbruka så det kvein når tøm-
12

mer fra Geitastranda og Orkla
hadde reke i land. Noen mente
nok at rektømmer var herreløst
gods.
Enkelte plasser måtte vi rulle
stokkene over riksveien. Da la vi
ut sleiper som tømmeret vart rulla
på. Da måtte trafikken stoppes
mens dette foregikk. En gang da
vi rulla tømmer over vegen ved
Skallen kom doktor Arnkvern susende
innover Stranda i sin lille
DKW. Uten å stoppe tok han fart,
og bilen hoppa over stokkene –
og bort var han. Vi sto igjen i
veikanten og måpa.
På oppdrag fra Fellesfløtinga i
Orkla eller Follafoss samla vi
sammen noe av det tømmeret
som rak i land. Dette var et svintungt
arbeid da det hendte at
noen kailla hadde dratt det langt
opp på land for å bruke det til
ved og saging. Lensa ble da slepa
etter motorbåten, og tømmeret
rodd ut i lensa med robåt. Til dette
arbeidet måtte det være en del
folk med sterke rygger.
Den siste gangen jeg var med og
samla tømmer for Follafoss, var
trolig i 1959. Denne våren kom
det en kraftig nordøst storm som
reiv sundt soppene som låg lagra
opp med Langbrua. Det vart sagt
at 50 000 kubikkmeter tømmer
reiste på fjorden. Dette tømmeret
hadde ligget lenge i sjøen og
flaut så dårlig slik at store mengder
sokk.
Vi vart tilkalt samme natt, men
det var ingenting å gjøre. Det var
også livsfarlig på grunn av alt
tømmeret som rak rundt. Dagen
etter starta vi oppsamlinga ved
Tråssåvika og opp mot Thamshavn.
Da hadde været roa seg så
det gikk bra. Vi dreiv på med
dette arbeidet i mange uker. Det
kom flere båter til og tok opp
tømmer rett fra sjøen. Rektømmer
var farlig for båttrafikken.
Artikkelforfatter Martin Kjøren
Foto: ”Halten - fra fiskevær til stiftelse”
(2001)
På Stadsbygda og innover mot
Leksvika var de siste plassene vi
samla på. Der slepa vi stokkene
inn til hamna på Rauberget og
soppa det der.
Sopping foregår på den måten at
det lages en flåte av tømmer, ca
6x6 meter i firkant. Så boltes de
ytterste stokkene sammen så de
ikke glir ut. Slik bygges en sopp
opp lag for lag 10 til 15 lag. Til
slutt legges virer rundt det hele
og strammes til.
Far min slepa soppene fra Rauberget
og inn til Orkla alene. Han
brukte 24 timer på turen. Når han
sov er det ingen som veit.
Det far min brukte båten til etter
at tømmersleping, frakting og
prest-skyssen tok slutt, var lakseoppsynet.
Dette var et verv han
hadde i over 30 år. Slutta med
dette da han fylte 70 år.
Lakseoppsynet skulle passe på at
alle nøtene var stengt kl 1800 på
fredag og at de ikke ble åpna
igjen før mandag kl 1800.
Når vi runda Geitaneset på tur
utover, hørte alle utover Ingdalen
og Lensvika at motorbåten kom.
Da var det på tide å stenge nota.
Denne motoren hadde feilslag så
den var lett å kjenne igjen på låten.
Distriktet var fra Rove til
Agdenes to ganger i uka.
Far dreiv også fiske både i
Trondheimsfjorden og i havområdene
rundt Hitra og Frøya. Det
er ei lang historie som jeg får
komme tilbake til senere.
Artikkelen har tidligere stått i
Årbok for Orkdal 2008, Orkdal
historielag
13

God middag!
Oppskrifter fra Adresseavisen i 1957 av Elise Sverdrup
Mandag 21/10 1957.
Griljert sei. – Rosenkål.
Eplepudding.
(4 personer).
”Anti-forkjølelses-salat.”
Griljert sei: Kjøp en stor sei på
1,5-2 kg. Rens fisken og del den
i pene stykker. Kok kraft på hodet
og ben til fiskekraft, sil buljongen.
Fiskestykkene griljeres og brunes
i 75 gr. margarin, saltes og
pepres. Lag en vanlig tykk brun
saus av 40 gr. margarin, 30 gr.
mel og ½ l. fiskekraft.
La sausen småkoke 5 min, og
smak den til med salt, frisk sitronsaft
og et fnugg sukker, server
Torsdag 24/10 1957. FNdagen.
Kålruletter på svensk maner.
Eplepinnsvin
(4 personer)
FN-kaken til kaffen
Vi norske er vant til å servere
kålrulettene kokt med hvit saus
til, men prøv til en forandring å
servere dem som en svensk husmor
gjør: skjær kålbladene løs
fra stilken, forvell dem i 10.min.
i lettsaltet vann.
Legg kjøttfarsen langsetter bladet,
brett kålen inn og bind rundt
med tykk sytråd. Brun 100 gr
margarin i pannen og brun rulettene
pent på begge sider, spe
med 2 dcl kokende vann og la
rulettene småsurre under lokk i
sausen for seg og gi kokt rosenkål
ved siden av.
Eplepudding: Vask og skrell 1
kg. matepler, skjær dem i båter
som koker møre i ¼ l. vann tilsatt
100 gr. sukker.
Legg eplene i bunnen av smurt,
ildfast form og hell denne røren
over: 2 hele egg piskes med 2
dcl. melk og 1 sp.skje sukker,
legg noen kalde smørklatter
øverst i formen og sett den i
varm ovn (225 gr) 20-25 min.
Puddingen er god både varm,
lunken og kald.
15 min., klipp vekk trådene, legg
rulettene på varmt fat, pynt med
tomater og gi en skarp brun saus,
krydret med tomatpurre ved siden
av.
Etterpå serverer vi eplepinnsvin:
4 store matepler skrelles, halveres
og kjernehuset tas vekk. Kok
eplene såvidt møre i lite og lettsukret
vann. På flatt fat legges
først 8 makroner som dynkes
med eplesaft, de kokte eplene
legges med den runde side opp
på kakene, 5 mandler skolles,
skjæres i tynne strimler som settes
som pigger på pinnsvinet.
I anledning FN-dagen trakterer
vi med en særdeles lekker kake
til kaffen: Pisk 4 eggehviter helt
stive, dryss 100 gr. melis forsiktig
inn i deigen sammen med 1 ts
eddik. Pisk videre til deigen er
Går du rundt og snufser? Brygger
du på en liten forkjølelse?
Her skal du få resept på en ”Anti
-forkjølelses-salat” som smaker
god og har stor virkning.
2 sp.skjeer finhakket rå løk, 2
sp.skjeer rå revne epler, 2
sp.skjeer finhakkete rå gulrøtter,
2 sp.skjeer finsnittet kål og 2
sp.skjeer gjær blandes med 1 hg.
majones tilsatt 1 sp.skje frisk sitronsaft.
Sett salaten kaldt, men ikke i
kjøleskap, spis en skje på fastende
hjerte hver morgen.
jevn og dryss på nytt 100 gr. melis
inn, rør fort rundt og held deigen
i to runde, godt smurte kakeformer
og stek dem ved meget
svak varme (150 gr.)til de er lysegule,
ca 20 min., ta kakene ut
og avkjøl dem helt. Like før serveringen
legges kakebunnene
sammen med denne mokkakremen:
de 4 eggeplommene piskes
til eggedosis med 100 gr. sukker,
tilsettes 4 sp.skjeer kruttsterk
kaffe.
Kremen settes over varmen til
den tykner, den må for all del
ikke koke, tas fra varmen og nå
røres 100 gr. meierismør inn i
kremen. Pynt kaken oppå med
krem også, og dryss tilslutt snusmalt
kaffe på toppen.
14

Elektriker Ivars snadderfiskesuppe
Av Hilde Murvold, Stadsbygd
Ivar Soknes er elektriker, og han
er den faste elektrikeren til museet
når nybygde båter skal ha
strøm ombord. Det er som oftest
svært hektisk før båtutsett fra
båtbyggeriet, og Ivar er alltid den
som må vente nesten tilslutt før
han får slippe til. Det blir mange
arbeidstimer pr dag når man
samarbeider med båtbyggeriet
som har tidsfrister.
Spesielt Børsabåten som ble
bygd i 2007 krevde mange in-
stallasjoner. Helt til båten ble båret
ut, jobba Ivar med den.
Ivar er meget godt likt av alle på
museet, og så er han en dyktig
fagmann. Han vet hva
han holder på med der
han kobler strøm og
mikser ledninger. Museet
setter stor pris på
Ivar og den jobben han
gjør i båtene.
Denne fiskesuppa er Ivars spesialitet.
Han har laget den flere
ganger for Kystlaget Trondhjem
hvor han er medlem.
Ivar er en ivrig kystkulturentusiast,
og i 1998/99 fikk han bygd
en listerbåt i båtbyggeriet. Den
har han deltatt
med på Kystenslandsstevne
en rekke
ganger. Båten
har fått navnet
"Livet" - og er
et smykke på
Trondheimsfjorden
om
sommeren.
Den har sitt faste tilholdssted i
Trondheim. Dette var listerbåt
nummer 2 som ble bygd i båtbyggeriet.
Den første var
"Halten", den andre "Livet", den
Bildet øverst til venstre: Ivar strekker
iherdig strømledninger, omtrent
imens de bærer ut båten.
Bildet over: Ivar instruerer Joest
Koelman i straumens kunst. Børsabåtkjøper
Bernt Jørgen Stranden i
bakgrunnen sammen med lærling
John Erik Hegge.
Bildet nederst til høyre: Et resultat
av Ivars verdifulle evner.
Bildet nederst til venstre: Ivars listerbåt
”Livet”
Alle foto: MKA
15

tredje het "Bjørg" og den fjerde
var "Skarven" nå i fjor. Ivar var
selvsagt med på installasjon i både
”Skarven” og ”Dragens Vinge.”
Ingredienser (basis)
2 løk
2 gulrøtter
sellerirot
persillerot
2 ts karri
1 boks grovhakka tomat
2 fedd hvitløk (bruk gjerne dobbelt!)
150 gr torsk
150 gram ørret
150 gram steinbit
eller ta det du har av fisk!
500 gram ferske eller frosne reker
1 boks (1/3liter) kremfløte
0,3 liter vatn
1 fiskebuljong
Olje
Fersken
Hvordan?
Surr løk i skiver og gulrot i skiver,
sellerirot og persillerot i terninger.
Ha litt olje i en kasserolle,
varmes, ha så i karrien, rør
God Jul!
Inntil en stein med snøkrystaller -
sitter en nisse mens julesnø faller.
Små griser med sløyfe av sjokolade -
danser og synger så søte og glade.
Julens ekorn med nisseluer -
spretter i lysskinn rundt låvebruer. -
De synger til svaner som leker på vanne'
blandt isflak og holmer - og alt det sanne
som er i glede og høytid til tusen... -
Hysj! Hører du englesusen.
- Engler som synger julen inn
i hvite kjoler og glitrende kinn.
Livet er herlig ved juletider -
da aler vi fram våre beste sider.
Snille vi blir - i tanker og ord
og dager blir varme, i snø og i spor...
Smil skaper smil og klem blir til klem.
God jul, alle sammen og nissen han kjem!
Margit Sofie Løften
Nyt suppa til Ivar!
den ut før grønnsakene has i.
Surres til at gulroten er "al dente."
Ha så i vatn, tomat, buljong
og hvitløk. Småkok i 15-20 minutter.
Ha i fløte, og fersken i
terninger. Småkok i 10-15 minutter.
Ha da i fisken i skjestore biter.
La den trekke i 4-5 minutter,
og helt tilslutt kan du ha i rekene.
Serveres med focacciabrød,
(oppskrift er lagt ved) loff eller
flatbrød. Sitron eller lime skjæres
i båter, klemmes og has over
suppa, og legges så til side.
Focacciabrød:
50 gr gjær
1 ts salt
6 dl vann
3 ss olivenolje
1 kg fint mel
grovt salt
friske urter
olivenolje
Fremgangsmåte:
Smuldre gjær i en bolle og rør
det ut i litt lunkent vann. Tilsett
salt, resten av vannet og olivenolje.
Tilsett og det meste av melet
og arbeid deigen godt.
Dekk med plast og sett til heving
i ca 20-30 minutter Del deigen i
små biter, som formes til små
brød som trykkes flate på bakepapir.
Dekk til og sett til heving igjen.
Pensle de hevede brødene med
olje og strø på urter, grovt salt,
rosmarin osv.
Stekes midt i ovnen ved 250 grader
i ca 10 minutter. Avkjøl på
rist.
Egner seg til frysing.
16

Båter fra magasinet: Laksnesbåten
Av Rolf Bakken, Tveit
Museet vil i denne spalten presentere båter som er svært aktuelle i den spennende utstillinga i det nye utstillingsbygget
ved Prestelva. Selv om ordet ’båtutstilling’ kan gi inntrykk av en kjedelig og stillestående
utstilling, er dette langt fra tanken ved det nye utstillingsbygget. Her blir det meste levende og du som besøkende
blir langt fra stillesittende gjennom utstillinga. Byggestart er forventet høsten 2010.
Båten som her blir presentert, kom til museet i 1999/2000, og ble deponert hit av eieren Rolf Bakken. I
senere tid har museet blitt strengere på deponering av gjenstander. Vi prøver helt klart å unngå deponering
bl.a. for å gjøre jobben lettere for våre etterfølgere. Det blir også enklere med tanke på jus, forsikring, katalogisering
– og ikke minst i forholdet mellom museum og arvinger som ofte ønsker å ta tilbake gjenstander
gitt av forfedrene. –Konservator Hilde Murvold
L
aksnesbåten er en Åfjordsfæring,
bygget i gran i
1914. Den har vært registrert
i båtregisteret med nr.: V-
346. Jeg har fått denne båten av
min morfar Ole S. Laksnes. Min
onkel, Aksel Laksnes, sier at bå-
Fra transporten fra Verran til museet på Stadsbygd.
Foto: Else Laksnes
ten ble bygget i Åfjord. Hvordan
morfar har fått båten vet jeg
ikke, og de som hadde greie på
det, lever ikke lenger.
Navnet Laksnes ble før i tiden
skrevet med x, altså Laxnes.
Min morfar ble født 20.mai
1899, og døde 6.mars 1974. Han
var gift med Johanne Marie
f.Aune, født 15.mars 1895, og
død 4.august 1952. De bodde i
Trongsundet i Verran.
Morfar var en ”hendt” mann.
Han bygde båter, laget ski og
sparker. På slutten av 1930-tallet
laget han et krystallapparat
(radio). Var det noe som gikk i
stykker for naboen, kom de til
han, og han reparerte det for
dem.
Han lappet sko, bandt fiskegarn
og hadde fotografering
som hobby. Seilet
til færingen er det mormor
som har sydd på ei
Grover og Bacher symaskin
(med sveiv), og så
er det ”barket” etterpå.
Morfars yrke var fisker.
Det var ikke alltid fisk å
få, og det kunne til tider
være lite å leve av.
De første tjue årene til
denne færingen, ble den
flittig brukt. Da var det nærmest
som en kjerrevei på nordsida i
Verran, mens butikk og post var
på sørsida - på den andre sida av
fjorden, der var også skolen. Båten
var da et nødvendig framkomstmiddel.
Det er skiftet keiper
(rorganger) flere ganger på
grunn av slitasje.
En ting er sikkert, det har vært
masse fisk i den gjennom tidene.
Jeg har blitt fortalt om vårfisket,
når torsken kom inn for å gyte.
Dette var i mars, hvert år. Da
fikk fiskerne nummerskilt på båtene,
og noen fikk skilt med
OPPSYN på.
Disse skulle passe på at alt gikk
lovlig for seg. På Trongsundet og
i Yttermollan, ble det heist vimpel
i flaggstanga på bestemte
klokkeslett for å angi når det var
På bildet er det meg og min morfar Ole Laksnes,
1960. Foto: Rolf Bakken
17

lov å sette garna, og når det var
lov å dra dem.
Da var det mye fisk og et hektisk
liv. Ofte var det folk fra andre
kanter som var der på fiske. Det
fortelles om to leksværinger som
bodde på Laksneset også. Færingen
ble også brukt når folk
skulle til kirka i Verrabotn. Var
det passe vind, segla de, ellers
rodde de.
På 1930-tallet, da tante Mildrid
var 3-4 år, lå denne færingen fortøyd
nedi støa. Tante klatret opp i
Båt og Løfting. Foto: Else Laksnes
den og lekte seg med noen skjell.
Da la hun plutselig merke til at
det var vann i båten. Men det
visste hun råd for. Hun hadde
sett at de voksne brukte å ta ut
nuggla (bunnproppen), så rant
vannet ut. Men da båten lå med
bakenden på sjøen, kom vannet
inn i stedet. Og etter som vannet
steg inni båten, var det ei som
ble livredd, og hun hylte og
skreik, helt til hjelpen kom.
Onkel Aksel og mora mi hadde
katta – Miri - med i båten
når de skulle ut å dra line.
Katta likte å være med, da ble
det alltid en godbit å få. – Men
så fikk de en dag en steinbit, -
da ble det fart i katta. Den
sprang frammi båten og freste.
I 1945 fikk færingen være
med å feire freden. Mora mi
og en slektning fra Trondheim
pyntet færingen med flagg og
rodde utpå fjorden, satte seg i
hver sin ende av båten, og lot seg
drive med strømmen. Da hadde
det ikke vært lov å bruke det
norske flagg på 5 lange år.
En kveld skulle mormor og onkel
Aksel skysse en mann til Verrabotn
med færingen. Halvveis
på heimturen fikk de plutselig
høre noe som sprella i båten. Det
var helt mørkt, så de så ikke hva
det var. Da de kom heim hentet
de ei lommelykt for å se. Det var
en sjøørret som hadde hoppet
opp i båten.
På slutten av 1940-årene og begynnelsen
av 1950-årene var det
et eventyrlig fiske i Verrafjorden
og Beistadfjorden. Det var snikfiske.
Dette fisket foregikk også
fra Trongsundet og innover mot
Verrabotn. Fjorden så ut som en
by. Det var et lyshav om vinternettene.
Dette fisket foregikk fra
midten av januar til mars.
På fisketur med morfar i 1958
-og noe stort har bitt på.
Foto: Olav Bakken
Min bror Øystein, jeg, morfar og
kveita. Foto: Olav Bakken
Ved nyttårstider kom storseien
inn for å gyte. Det ble brukt lys
for å lyse opp sjøen. Plankton
gikk etter lyset og så kom silda
og deretter seien. Dette var før
noen hadde ekkolodd.
Fiskerne brukte Petromax som
de hengte opp på stenger, to til
tre Petromaxer var vanlig på
hver båt. Så hadde de ut sildegarn
for å få agn til snika. Snika
var et fiskesnøre med 5-10 kroker
på, og et søkke i enden. Morfar
og onkel Aksel hadde to sniker,
en på hver side av båten. Det
hendte det var fisk på alle krokene
samtidig.
Ofte var det austavindskuling og
-20°C. Morfar bygde en løfting
som han plasserte bakerst i båten,
og inni den hadde de en primus
for å få litt varme og til å
koke seg en kopp kaffe. Det
flyttbare lille huset kalles løfting,
fordi det enkelt kan løftes av.
Man kan på bildet nedenfor se at
det var ordnet plass for en Petromax
på taket av løftingen.
Det var også brukt en liten ovn i
løftingen. Man kan den dag i dag
se et tydelig brennmerke etter
ovnen.
Det hendte også at Petromaxen
18

sluknet. Parafinen ble for kald.
Dette fisket var et kaldt og slitsomt
arbeid. Når de på morgenkvisten
kom på land, var det å ta
seg av fisken, før de kunne komme
seg i hus og få litt søvn. Onkel
Aksel forteller om ei natt de
var ute, da fikk de så mye fisk at
morfar sa: ”No må vi ro i land,
no får æ berre to fingra under
rund-esingen.” Heldigvis var det
stilla på sjøen den natta, så de
kom seg velberga i land.
En morgen de kom på land, frosne,
trette og slitne, var det kommet
en mann fra Skaugdalen
med lastebil, som ville kjøpe
fisk. De lempet all fisken opp på
lasteplatten, uten å sløye den og
uten å veie den. Mannen betalte
et lite beløp for lasten. Selv var
de glade for å komme seg i hus
og i seng. De var ikke like heldige
alle nettene. Fant de ikke silda,
var det ”svart hav”. Og man
må huske på at parafin var rasjonert
på denne tida.
Sommerferie på Laksneset
Da vi var små, var vi på Laksneset
i sommerferiene. Da fikk vi
være med morfar på sjøen og dra
line, og en seiltur ble det også. Vi
var sammen med søskenbarna
våre, og det kunne være mange
barn med i båten, og ingen hadde
redningsvest på. Det var ikke
brukelig på den tida.
En dag vi var
med utpå, det
var i slutten
av juli i 1958,
fikk morfar ei
kveite på 15
kg. Det var en
opplevelse for
oss ungene å
se en så stor
og rar fisk.
Siste halvdel
av 1950-tallet
var det et år det var så rikt silde-
fiske. Garna var fulle av sølvglinsende
sild.opplevelse for
oss ungene å se en så stor og rar
fisk.
Siste halvdel av 1950-tallet var
det et år det var så rikt sildefiske.
Garna var fulle av sølvglinsende
sild.
Morfar kjøpte også påhengsmotor
til færingen. Den var av typen
Crescent. Den brukte han de siste
årene.
I år er færingen 95 år.
Håper den får gode dager her på
Kystens arv.
Hilsen dagens eier,
Rolf Bakken
Øverst: Sildefisket
Resten: Kveita var en fascinerende
skapning
Alle fire bildene er tatt av Olav
Bakken
19

"No va vi nere dauen!"
Av Ola J. Schei, Stadsbygd
N
år noe er skrevet i
Skomskott, snakker folk
om det som står i bladet i
lang tid etterpå. En må si at det
er trivelig for oss som leverer
stoff til bladet. En telefonsamtale
på nyåret 2009 viser det. I
Skomskott jula 2006 var det
skrevet om et fly fra Luftwaffe
som nødlanda på Rein i september
1940. Her er siste skudd på
stammen av øyenvitner som såg
siste flukt før flyet landa på
norsk jord.
Margit Vårheim Auka og hennes
trofaste venninne Mary Holten
Røhme traff hverandre for en koselig
prat for litt siden. De kom
da inn på tema om nødlandinga
på Rein i 1940 der Mary og hennes
venninne Bergljot Sandvold
Engen så og si var i ildlinjen for
hendelsen. Mary og Bergljot var
på besøk hos Julie og Olav Myhr
på Myhrstrøen denne ettermiddagen.
De to jentene skulle akkurat til å
gå heim etter besøket på
Myhrstrøen. De hørte en svak
flydur, og like etter kom et stort
tomotors bombefly susende så
lågt at Julie som sto ved siden av
jentene også la seg nesten flat på
gårdsplassen og kjente dragsuget
etter flyet som var nesten nedpå
hustaket. "No va vi nere dauen!"
ropa Julie, "men vi bærga herre
Bernt Olav Johansen Myhr (1884-
1975) og Julie Amundsdatter Fossdal
(1891 - 1977) Foto: Bygdebok for
Stadsbygd, bind 1.
gåinnjen å!" Julie skjønte kor det
gikk med flyet for nå kom det
bort nedom husa på Rein.
Jentene og Julie kom seg på føttene
i en fart. Julie treiv begge
jentene i armene og la på sprang
innover mot Rein. Helt utslitt etter
strabasene var det framme
ved flyet som heldigvis ikke hadde
tatt fyr. Tyskerne snakket til
dem, men ingen av dem forsto
tysk, som rimelig kunne være.
En opplevelse var det å sjå den
store gropa som flyet hadde laga
da det landa på jordet på Rein.
Likens var det rart å sjå et stort
fly på nært hold, og at en kunne
gå og ta på det, studere det på
nært hold. Det tok ikke lang tid
før mange mennesker var samla
på plassen.
Dette vart nok den store opple-
Husa på Myhrstrøen. Foto: Bygdebok for Stadsbygd, bind 1.
velsen , især for de tre som hadde
hele scenariet like over hodet
på seg, bare noen meter unna og
det kunne gått riktig galt. Begge
husker hendelsen som om det var
i går, slikt blir aldri glemt.
Heinkel He 111 bombefly, den samme
typen som nødlandet på Rein i
1940.
Foto: Deutsches Bundesarchiv
20

10 bud for røkteren
Fra en plakat fra 1939
1.
Renhold av fjøs.
Hold fjøset rent for støv og
skitt. De skadelige bakterier
finner den beste grobunn
i smuss. Gjennemfør minst en storgjengjøring
for hver måned med vask
av gulv og inventar, puss av vinduer,
feiing eller tørring av støv på vegger
og tak. Minst en gang om året når dyrene
er ute, foretas en hovedrengjøring
med vaskning, desinfeksjon og
kalkning. Også båsgulv og fjøsinnretning
kalkes.
2. Puss av dyra.
Dyra skal pusses daglig. Er de tilsølet,
må de vaskes med lunkent vann.
Hver høst når dyra settes inn fra beite,
skal de vaskes mot utøi. Bruk rikelig
med godt strø så båsen holdes
tørr.
3. Foring og stell.
Bedervet for – frossent, muggent, råttent,
sølet – må ikke brukes til melkekuene.
Bruk langsom tilredning
ved overgang til nye forslag så fordøielsesforstyrrelser
undgås. Forslag
med sterk lukt eller smak, silofor,
turnipsblader, kløverhå og lign. brukes
straks efte rmelkingen eller så
lang tid før melkingen som mulig, og
fjøset luftes godt ut efterpå. Arbeide
som medfører støv – som feiing av
gulv, foring med stråfor, bruk av strå
osv. må likeså utføres efter melkingen
for å undgå smuss i melken.
4. Riktig spannvask.
Riktig spannvask er av den allerstørste
betydning for å få god og
holdbar melk. Vask spannet straks
det kommer fra meieriet. Først skylles
godt med koldt vann, derpå brukes
varmt sodavann og børste (til
aluminium ikke soda, men de spesielle
aluminiumsvaskemidler.)
Til slutt bør spannet dampes, hvilket
er det sikreste. Kan dette vanskelig
skje, skylles med aboslutt kokhett
vann. Derefter stilles det på hodet til
tørk på et støvfritt rent sted, på en
krakk med tak over. Ingen avtørring
eller bruk av klut eller vaskefille.
5. Melkingen
Bruk en særskilt melkedrakt som
vaskes ofte. Vask hendene mellem
hver ku som melke. Jurkluten påheldes
likeledes mellem hver ku litt
klorvand og vries godt op, hvorefter
juret tørres godt av. Kluten vaskes og
luftes efter melkingen. NB! Husk at
en dråpe kan inneholde millioner
av bakterier. En fuktig ikke desinfisert
klut milliarder. Melk aldri i
båsen. Melk med full hånd, ikke stripemelking
og bruk tørre hender.
Melk godt ut. Se alltid efter om melken
er normal. Er den fnokket eller
smaker salt må den ikke leveres.
Meld da fra til dyrlæge.
6. Silingen
Melken siles gjennem et rent bommulsfilter
som byttes for hvert mål
eller helst for hver 10 kuer. Silklut
må ikke brukes. Bank ikke på silen,
bruk heller større sil eller bytt silvatten.
Silingen skal foregå utenfor fjøset
i eget silingsrum eller ute, men
spannet må da beskyttes godt mot
vær og vind.
7. Avkjølingen
Straks efter melkingen skal melken
avkjøles helst til under 8 grader, - under
kjølingen settes lokket løst på.
Melk fra forskjellige mål må ikke
blandes sammen, i ethvertfall ikke
før melken fra begge mål er avkjølet.
8. Transporten
Ved hensetning på melkebukk og ved
transport bør spannet beskyttes mot
støv og sol. Melkebukken bør ha tak
og være klædt med 3 sider. Bruk en
ordentlig melkevogn som vaskes ofte
og holdes godt med maling. Presenning
over eller innelukket vogn eller
bil ved lengere transport.
9. Sykdom
Ved sykdom på dyra meldes straks
fra til dyrlæge. Melk fra syke dyr må
ikke sendes til meieriet. Syke personer
må ikke befatte sig med fjøs – og
melkestell eller få adgang til fjøset.
10. Renslighet
Husk at melk er mat og vårt viktigste
næringsmiddel. Stell derfor slik at du
har lyst melken selv. Renslighet er
det første og største krav til fjøsrøkteren.
Bruk rent pent tøi og vask det
ofte. Hold din egen kropp ren med
vask og hyppige bad. Fjøsarbeidet er
ikke og bør ikke være urenslig, og du
er selv skyld i det hvis så er tilfelle.
Trykkeår 04.02.1939. Levert inn av
Ebbe Carsten Horneman til Rissa
Bygdemuseum.
21

”Heimbygda mi” - En skolestil fra 1940-tallet
Av Ola Rørvik
Min far, Ola Rørvik f. 8. mars
1918, var ett av ni søsken som
vokste opp på Rørvika. Han var
sønn av Bernt og Serine Rørvik.
Ola var flink på skolen, og valgte
å utdanne seg ved Solbergs Handelsskole
i Trondheim i stedet.
Så kom krigen, og han var soldat
i IR 13(Infanteriregiment 13) i
Narvik da tyskerne angrep landet
9. april.
Han var maskingeværskytter, og
det var heftige kamper før de
norske styrkene måtte overgi seg.
Troppen til far min klarte imidlertid
å lure tyskerne, slik at de
kom seg i stillinger ved jernbanelinja
i Narvik. Etter mye om og
men klarte de å komme seg over
”
Heimbygda mi
Heimbygda mi heiter Stadsbygd.
Ho ligg i Sør-Trøndelag
fylke, i søre luten av Fosenhalvøya.
I vest og nord grensar ho
mot Rissa, i aust mot Leksvik. I
sør ligg den store og breie Trondheimsfjorden
og lagar eit skarpt
grenseskilje. Folketalet i bygda
er vel 1800.
Stadsbygd er ei typisk jordbruksbygd.
Vestre luten liknar mykje
på ei flatbygd, og her finn ein de
fleste og de største gardane.
Skog er det svært lite av, berre i
utkantane av bygda finst det litt
gran- og furuskog å tala om. Elles
ser ein her og der ei
bjørkkledd li, med ei og anna
grana inn i mellom.
Ein stor del av bøndene har ikkje
skog til brenne, men må ty til
torvmyra, og slike finst her
mange av. Dei er svært verdfulle
til Sverige. De fleste av de norske
soldatene ble allikevel tatt til
fange og internert på Bjørnefell.
Etter noen måneder i svensk interneringsleir,
fikk soldatene vende
tilbake til Norge.
Som nest eldste sønn fikk han gå
Skjetlein landbruksskole i 1940-
42 slik at han kunnne overta et
gårdsbruk om han ønsket det.
Under frigjøringen i -45 var han
reservepoliti i Trondheim.
Ola var en talentfull friidrettsmann.
Han var trøndersk mester
i ti-kamp fem år på rad. Fikk
bronsje i NM i stavhopp, og vant
flere medaljer under landsdelskampene
i friidrett mellom Trøn-
for dei bøndene som
ikkje har anna brenne.
Det skulle synast naturleg
at det i ei bygd
med ei såvidt lang
strandline skulle finnast
mange fiskarar,
men det er ikkje tilfelle.
Nå, sjølvsagt finst
det ein og annan som
lever av berre fisk,
men dei er heller fåment.
Da var det annarleis i
gamle dagar, for eit
halvt hundre år attende
i tida. Da var staværingene
med i vinterskreifisket
oppe i Lofoten.
I den tida kunne det vera lite av
karfolk heime på gardane om
vinteren, mange stader. Når gutane
var ein sytten-atten år, måtte
dei vera med på Lofoten, og ei
delag og Jämtland/Härjedalen.
Ola var flink til å skrive, og ble
svært ofte benyttet når det skulle
lages sanger til spesielle anledninger.
I hele sin aktive arbeidstid
var han ansatt innenfor grossistleddet
i fiskeindustrien i
Trondheim som bokholder og revisor.
Han hadde ikke en eneste fraværsdag
så lenge han jobbet,
men døde av kreft 8. oktober
1994.
- Bent Rørvik
Utdrag fra stilboka til Ola Rørvik. Stilen begynner
på midten av siden. Foto: Bent Rørvik
slik førstereis var reine eventyret
for ungguten. Desse lofotferdene
har Bojer gjort levande for oss i
ei av bøkene sine, ”Den siste viking.”
Gardane er jamt over heller små,
22

men dei er veldrivne og gir gode
avlingar. Husdyrhaldet er den
viktigaste inntektskjelda for bøndene.
Bygda har da også eit meieri
der dei leverar mjølka. I den
siste tida har dei minste gardsbruka
hatt ei fin attåtnæring med
dyrking av jordbær til sal i byen.
Da bygda ligg i nærleiken av
byen, er det ingen serleg vanska
med salet av dei ymse jordbruksprodukta.
Fabrikkverksemd er det lite av i
Stadsbygd. Her er eit teglverk
som skaffar arbeid for nokre
menneske ei tid av året. Elles
finst her 3 bygdemylner. Bygda
har og eit samvirkelag og eigen
bank.
Bygda er delt i tri skolekrinsar,
Askim, Hammer og Vemundstad
krins. År om anna har her vorte
halden framhaldsskule, og i dei
siste år er det sett i gang trearbeidskurs.
Desse har hatt mykje
å seia for sjølvhjelpinga rundt
om på gardane.
Bygda har eigen båt som heiter
”Staværingen.” Han går i fast
rute mellom Stadsbygd og
Trondheim. Dessutan har også
båtane til Fosenselskapet rute på
Stadsbygd.
Vegane i bygda er for det meiste
eit sørgjeleg kapitel. Dei er
mange stader så dårlege at det er
vondt å koma fram med bil. Med
Leksvik er det t.d. ikkje noko
vegsamband.
Bygda har eit frilyndt ungdomslag
som har sitt eige hus,
”Solvang.” Her er dessutan fleire
forsamlingshus og bedehus. Kyrkja
ligg på ein plass midt i bygda,
og like ved ligg den gamle
prestegarden i skuggen av nokre
eldgamle eiketre.
Stadsbygd er fattig på historiske
minne. Nokre gravhaugar vitnar
Portrettfoto av Ola Rørvik, 1940tallet.
Eier av foto: Bent Rørvik
om at her ligg ein eller annan
høvdingen gravlagt. At det har
vore busetnad her alt i steinalderen
kan ein lett slå fast etter dei
funn ein har gjort i jorda ymse
stader.
Staværingane har hatt
ord på seg for å vera
litt seige av seg. Dei er
ikkje alltid så snar til å
taka mot alt det nye
som kjem. Det kan da
også i mange høve vera
vel og bra, men andre
gonger verkja til skade.
Men jamt over har bygda
fylgt godt med i utviklinga,
både på det
eine og andre omkvedet
.
Alle staværingane er
glade i heimbygda si.
Må dei reisa bort frå
bygda, gløymer dei
henne aldri, men går
med ein lengt i seg etter å få sjå
att dei kjente tuftene. Og bygda
er virkelig fager å sjå, iser ein fin
sommardag. Ho ligg da fredfullt,
som i ein svevn, med grøne jorde
og lauvkledde bjørkelier inn i
mellom. Og så fjorden da,
”evigunge” Trondheimsfjorden,
han stryk seg småkjælent frammed
strendene og liksom mumlar
og pratar med seg sjølv, eller han
dormar heilt av og ligg der spegelblank
og lokkande.
Ja slik ser bygda ut for ein staværing,
og han finn aldri ein stad
der han tykkjer det er så vent
som her.
Utdrag fra stilboka til Ola Rørvik..
Han hadde en jevn og fin håndskrift.
Eier av foto: Bent Rørvik
23

Bakekurs i 1938
Av Hilde Murvold, Stadsbygd
S
tadsbygd bondekvinnelag
ble offisielt stiftet på Buan
22. mai 1935 med 25 medlemmer.
Det blir med andre ord
75 års jubileum i mai 2010.
Protokollen fra 1935 forteller at
før valg av styret ble gjennomført,
leste Sigrun Buan opp lovene
for bondekvinnelagene og deres
organisasjon. Så ble Sigrun
Buan valgt til formann og Kristine
Kirkemyr ble nestformann.
Styremedlemmer ble Nikkoline
Jacobsen og Johanna Buan.
Varamenn for styret ble Karen
Kvidal, Kristine Hårsaker og Karen
Trang. Etter valget var det
kaffepause, og ” så holt prostinde
Gudrun Dahler andakt samt ønskede
alt godt for det nystiftede
Stadsbygd bondekvinnelag.”
Kasserer ble valgt på møtet etter,
og det ble Olise Ersland.
Møtene gikk på omgang heime
hos hverandre, og noen ganger
på Meierisalen. Laget arrangerte
ofte kurs bl.a. brødbakekurs, sykurs,
plantefargingskurs og vevkurs.
Vi siterer fra protokollen:
”Bakerkurset som arrangeres i
Protokollen til Stadsbygd bondekvinnelag.
Foto: Øyvind Bjørgan
samarbeide med Statens kornforretning
blev holdt i ungdomshuset
Solvang fra 11. oktober til 20.
oktober, 2 kurs à 5 dager. Som
lærerinne var husstell-lærerinne
frk. Helene Fæhn fra Telemark.
Det hadde vervet sig over 30 elever.
25 fekk gå:
Elisabeth Røberg
Kristine Lein
Gerda Rein
Ellen Myhr
Edit Halten
Karen Egset
Ellen Steinsvik
Margit Vemundstad
Inga O Reitan
Marie Kråkmo
Kristine Overlandshaug
Karen Tung
Kari Grønflaten
Pauline Leinsli
Agnes T Fenstad
Kristine K Kvidal
Sigrid O Grønning, Trondheim
Gunhild Kvidal
Ellen Hårsaker
Dagmar Størseth
Edith Finserås
Ingeborg Langmo
Gunvor Grønning
Mette K Vårum
Petra Trangseter
Kurset avsluttet med fest fredag
kveld, den 20.
”Vi tok 25 øre inngang, og serverte
kaffe og det som var bakt
på kurset: grovbrød, lefse, skonrokker,
knekkebrød, havrekjeks.
Elida Bjørgan ønsket velkommen
hvorefter bondesangen ’All kultur
er dyrken’ blev sunget mens
hornmusikken spilte.
”Lagets formann var ikke tilstede
På pokalen er det inngravert ei kjevle
samt teksten: Bakekurs 1938, premie
tilkjent Stadsbygd Bondekvinnelag.
grundet en forøkelse i familien,
så det var av den grund at sekretæren
ledet festen. Frk. Fæhn
holdt et interessant foredrag om
det grove mels betydning for folkehelsen.
”Det ble auksjonert flatbrødpakker
som det kom inn over kr 20,-
for utloddet brød, og diverse, så
inntekta blev kr 76,20,-. Frk.
Sigrid Grønning overrakte en
gave m/takk til
24

lærerinnen for undervisninga.
”Frk Fæhn overrakte en sølvpokal
fra Statens Kornforretning til
bondekvinnelaget som et minne
fra kurset. Elida Juul Bjørgan
takket på formannens vegne for
den vakre gave, og takket samtidig
lærerinnen frk. Fæhn for den
gode ledelse av kurset og elevene
for den store interesse som de
hadde vist.
”Peter Hårsaker sang et par vakre
sanger, akk. av Ida Kvidal. Og
hornmusikken underholdt utover
kvelden, og det så ut som alle
moret sig på beste måte. Frk.
Fæhn takket for gaven og takket
dem som hadde ordnet med kurset.
Hun var svært begeistret
både over Stadsbygd, og denne
hyggelige festen.”
Takk til Stadsbygd Bygdekvinnelag
v/ leder Kristin Kvidal for utlån
av protokollene.
Itj einno
Det herre e frå deinn ti’a at mopeden
avløyst trøsykkel’n her på
bygda. Ainnakvar ein kjøft sæ
moped. Sætt trøsykkel’n borti ei
rå å sa farvel ått deinn. Men du
veit, å ler ei gammel ku en ny
gång e itj så lett, likens va det me
dæm som ha kjøft sæ moped å.
På mopeden va det gir å handgass,
å så va det kløtsj å. Men å
få derre greiån te å verk når de
va nødvendig, det va e stort
haubrått.
Trænengsturan vart mang og falen,
både fer kjørar og gåar! Ætterspørsla
ætter plåster va stor ni
hainnel’n, å sjå folk som hallta
va de mang tå. Styre’ på mopedan
sto itj e rettstilleng bestandig,
og unnskyldnengan var variert
og mang. Og en ny moped
koinnj få sæ nå ripå i lakken på
Takk til Øyvind
Bjørgan for pussing
av pokal.
Pokalen befinner
seg i dag på Museet
Kystens Arv,
hvor den blir godt
tatt vare på av
konservatoren.
uforklarlig vis.
Det va nån som ha bila da å, deriblainnt
hainn som dreiv begravelsesbyrå.
Hainn kjørd kaut ferbi
dæm som bærre ha moped.
Ein dag hainnj va ut å kjørd,
vart’n var et par lang føter bortpå
veikainnten. Mopeden låg e
styittj oinna og motor’n puttra og
gikk.
Begravelsesmann stoppa bil’n å
gikk bortåt hainn i veigveita å
spord: -”Kainnj æ stå te tjenest
ått dæ?” Om litt kom det ifrå
veigveita: -”Nei, itj enno!”
av Ola J Schei, Stadsbygd
Bondesangen
Melodi: Rett som ørnen stiger…
All kultur er dyrken / først og fremst av jord;
Der er moderstyrken / først bak plogen gror.
Samfundslivet frem / bygd og by og hjem.
Første bonden var /hele landets far.
Jord du er vaar moder / over alt ennu.
Skifter livets goder / trofast bliver du.
Ligger hvor du la / bygder hvor vi ga,
Aarvisst enn i dag / aandens underlag.
Jorden skal du ære / hellig er din jord.
Bonde skal du være / hedersnavn i nord.
Signe Gud enhver / som sin jord har kjær.
Mens sitt liv han saar / på sin grund og gaard.
Sterk som havets bølge / Norges bondestand.
Sine fedre følge / tro mot Gud og land.
Bølg til tegn derpaa / aks og blad og straa.
Bølg fra støl og strand / om vårt fedreland.
Jonas Dahl
25

Lokale sangtekster
Av Sverre Vik, Stadsbygd
K
ortradisjonene har vært
sterke i Rissa og på
Stadsbygda. Dette er et
bredt felt som har ulike grupper
av kor: Profane kor, kirke-/
menighetskor, banekor/
ungdomskor, Kristelige songlag
osv. Min arena har vært de profane
korene med tilknytning til Fosen
Songarforbund siden 1975.
Aktive kor i dag er Øvre Rissa
Songlag, Skaugdal Songlag,
Stadsbygd Songlag (1870)
og Stadsbygd mandssangerforening.
Her har jeg plukket ut noen
sangtekster som kan være
til glede for mange å se
igjen. I kulturminneåret
2009 hadde det vært ønskelig
å samle inn alle sangtekster
som finnes rundt
omkring på bygdene. Satt
på spissen kan man si at det
er ønskelig å ta vare
på tekster før de havner på
fjernvarmeanlegget på
Heimdalsmyra. Lokalhistorisk
arkiv på kommunen
kan være et sted å samle
disse lokale sangtekstene.
Den første sangen,
”Rissasangen”, er skrevet
av tidl. Skoleinspektør Bernhard
Aadnekvam (1898-1986,) og var
opprinnelig fra Masfjorden i
Hordaland. Han var lærer og
klokker, og da han kom til Rissa
bodde og arbeidet han på flere
steder i kommunen. Fikk lærerpost
ved Sunde skole og bodde i
6 år på Føll. I 1932 kjøpte han
Føllsanden og bosatte seg der.
Han var en samfunnsengasjert
mann og fungerte blant annet
som formann i styret for Rissa og
Stadsbygd kraftlag. Her nedla
han en stor innsats som blant annet
fikk stor betydning i den perioden
da folk fikk innlagt elektrisitet.
Aadnekvam var musikalsk
og startet Øvre Rissa Songlag.
Han var korets dirigent i flere år.
Sangteksten i Rissasangen tyder
på at denne utgaven er skrevet
etter 1964 i og med at det er storkommunen
Rissa som omtales.
Melodien har Aadnekvam ”lånt”
fra Anders Underdals: Min gode,
fagre barneheim. Som en kuriositet
kan nevnes at Underdal var
etter sigende sønn av Bjørnstjer-
Bernhard Aadnekvam, sammen med 1. klasse i Sunde skole,
ne Bjørnson. Underdal i sin tur
fikk en datter som i dag heter
Margit Sandemo. Kulturhistorie i
3 generasjoner altså.
Den andre sangen, ”Flakk-
Rørvik,” er en gammel revyvise
fra Stadsbygd. Skrevet rundt
1950 da det første gang var på
tale å anlegge fergeforbindelse
over Trondheimsfjorden mellom
Byneset og Stadsbygd.
Tverrfjordforbindelsen ble den
gangen lagt mellom Skansen i
Trondheim og Vanvikan.
I 1978 ble trafikken overført til
det nye sambandet Flakk Rørvik.
Den tredje sangen,
”Martabakken,” har fått navn etter
siste beboer i Skeistrøn, Marta
Skeistrø.
I Martabakken var det første
hopprennet i bygda arrangert 18.
februar 1912. Det var det nystifta
skilaget ”Kolbøtta”, som seinere
var Stadsbygd Idrettslag, som sto
for arrangementet. Det var stor
festivitas med hornmusikk på
flata og stort oppmøte av publikum
(ca. 400 tilskuere). 15 deltakere
deltok, Per
Fossbakk hadde
lengste hopp, på
hele 17,5 m.
Da Stadsbygd IL
feiret 50årsjubileum
i 1962
var det gutterenn i
bakken. Til Stadsbygd
IL’s 25årsjubileum
i 1937
skrev Markus
Gløtten en egen
vise om Martabakken.
Visa står
oppslått på egen
plakat.
Kilde: Rissa bygdebok bd.4 s.109
26

RISSA
Tekst: Bernhard Aadnekvam
Melodi: Anders Underdal
Du Rissa atmed Trondheimsfjord, du er mi heimbygd kjær.
Nei, ingenstad på heile jord mitt hjarta er så nær.
Her vil eg bu og byggja på min eigen gard og grunn.
Eg heim og bygd vil tryggja med mitt arbeid all mi stund.
Og må eg enn frå fedreheimen ut i verda dra,
mi lengsla titt på lette veng dreg til min fødestad.
Eg kjenner det med bakkehell, med åsar holt og mo,
med orrfuglleik i stille kveld, med storm og vintersno,
med vårens varme ande strykande så frisk mot kinn.
Eg kjenner dette landet som med sterke band meg bind.
Eg kjenner det frå Rørvika til Brettingen så traust,
frå Krinsvatnet til Storvatnet blinkande i aust.
Sjå Blåheia ho reiser seg og står der trygg og fri!
Og Botnen ligg der smilande og speglar gard og li.
Som sylvband Skauga buktar seg med laks i kulp og foss.
Og Svartelva med krafta si ho trufast tener oss.
Og Stadsbygd, brei og velstelt ligg der med si gode jord.
Og Stjørna ligg der skifterik langs fiskerike fjord.
Her sette våre fedre bu og bygde heimen god,
og rudde jord med mod og tru og fast i striden stod.
Her levde mang ei kjærleg mor som trufast dag for dag,
sitt liv med offerviljen stor for heim og sine gav.
Frå Rissa nord til Lofothav drog mang ein modig mann,
og mange i Amerika seg heim og arbeid fann.
Sjå Rein ligg fritt med sogesus i sine gamle tre!
Og klokkeklangen lyder vidt og kallar inn til fred.
Ja, Rissa, du mi fedrebygd, det beste du meg gav.
Her fekk eg beste barndomstrygd og kraft til livsens krav.
Gud, sign mi kjære heimbygd, la fridom, framgang, fred,
og heimehugnad råda i nye ættarledd!
27

FLAKK – RØRVIK
På Bynesset åt veitjån ha æ tænkt mæ så tittj,
men alder ha det vårte nå tå.
For fjorden hainn e brei når veret e stritj
å på sjøbola kainn æ itj gå.
Men no ska dæm bygge eit firkaintåt beist,
ei flåttå dæm kaille for ferj.
Å da ska vi samlast på Byberg på fest
å tjangs litt med tausen på Berg.
Te oppfyring bruke æ denaturert.
Det river og sliter så hårdt.
For no ha æ slutta å destillert
sea lensmainn slo sætte mett ut.
Hain Leif å hain Ingvar ha ferri å reist
på Fosen dæm lite ha tænkt.
Dæm vill itj hør snakk om nå bynesbeist
før ailder så gæli va hængt.
Skansen og Vanvik va stedet for dæm
sjøl om det lokta litt surt.
No nøtte det lite med fynn og klæmm,
når foltje dæm itje ha spurt.
Men no ha det vorte en realitet,
å takk ska dæm ha for det.
Så kainn æ få lufta mi kjærliheit
hos a Lissbeth der finn æ vel fred.
MARTABAKKEN
Skrevet av Markus Gløtten til Stadsbygd
Idrettslags 25års-jubileum
Minner glir forbi
fra en svunnen tid.
Den gang selv vi kjentes ung.
Fem og tyve år –
- å, hvor fort det går -
siden Kolbøtta ble til
Refreng:
Det morsomt var i bakken der ved Marta
Jeg minnes det som fra i går
Det lignet just en kapplek á la Sparta
En solskinnsdag med lengsel i mot vår
Mens månen over Mykul’n hang og smilte
Og beljespellets toner klang
Med stolthet bort fra Jakobs hus vi ilte
Og nynnet på en dorisk seierssang.
Mange øyne blå
spent mot luften så
Ventet kanskje gutten sin
Tro hvordan det går
faller eller står
Mon tro det er kjæresten min
Refr.
Samme pike nu
sitter kanskje fru
på en vakker velstelt gård
Øyets skjelmske garn
har nu brakt dem barn
som skal bli vårt idrettsfolk
Refr.
28

BYGDA VÅR (Stadsbygd).
Tekst: Serina Schei (1906 – 1975)
Melodi: R. Bay: ”At far min kunne gjera”
På vide tun ligg gardar i ring av grøne li,
her rydde dei og bygde alt i frå gamal tid.
Dei pløgde, sådde, hausta, i jorda glede fann.
Vi er i Trøndelagen i hjartet av vårt land.
I sør ligg Trondheimsfjorden og bak den fjella blå,
eit ope, vakkert landskap så langt som auga sjå.
Ved Torsbjørg Halvdan Svarte med skip og mange mann,
nær kom i strid med faren, men skalden siger vann.
Her fòr, så segjer sagnet, kong Olav Trygveson,
ved Stad han la til landet om kjøpstad hadde von.
Men havna høvde ikkje ved elva her hos oss,
og lenger inn i fjorden der vart det Nidaros.
Og vart det tunge tider og levemåten skral,
den nye verda lokka – det mange blev på tall.
Og andre rodde fiske, i åpen båt på hav,
i angst satt mor der heime, men sjøen tok og gav.
Og her dei bygde båtar i stil frå vikingtid.
”Staværingsbåtar” det vart ein liten industri.
Ja nokre bygde båten og andre sauma segl.
dei gamle var så nøye med bord og kvar ein negl.
Så klår og fin ein søndag på tur til Høgskjær opp,
eit storslått panorama vi ser frå høgste topp.
Der langt i sør er fjella med kvite kruner på,
i nord er sjølve havet som blinkar i det blå.
Her ser vi for oss bygda slik som ho er i dag,
så intensivt eit jordbruk med avl tå ymse slag.
Som attåtnæring dyrkes det grønnsaker og bær,
det er så gildt å streva for seg og sine her.
Her fedrane let byggja sin heim med tru og von,
for gard og ætt å tryggja i arv frå far til son.
Det er ein eigen høgtid med gamal odelsjord,
så rikt eit lite samfund med barna, far og mor.
Dei siste års utvikling sett merker også her,
og teknisk landevinning for oss ein framgang er.
I dag så kviler bygda i søndagsstille ro,
og kyrkjeklokka kallar, her er det godt å bo.
Serina Schei og ”Bygda vår.”
Av Ola J. Schei
Serina Schei
var født på gården
Kvidal
21.mai 1906 av
foreldre Kristine
og Jon Kvidal.
Etter folkeskole
og framhaldsskolehadde
hun planer
om å fortsette
videre skolegang.
I det fjerne
langt fram såg
Serina Schei. Fotoeier: Ola
J. Schei.
hun seg kanskje som lærer. Etterkrigstida
med svak økonomi, og at så få fikk høgre
utdanning gjorde sitt til at planene vart
skrinlagt.
Året 1944 gifta søstra til Serina seg. Mannen
var fra Selbu.
I det bryllupet vart bygdasangen fra Selbu
songe mange ganger. Sangen hette ”Kom
så syng me Selbusangen”. Der tror jeg
første spiren til bygdasang vart lagt i Serina
sitt hode.
Serina hadde en lyrisk åre. Mange vers og
sanger vart lagt i skuffen, men hun var
glad i å lese, stolt av sin stand og sitt yrke.
Naturlig nok i sosialt sammenheng vart
Stadsbygd Bondekvinnelag et forum som
hun fikk lagt ned et stort arbeide i, og etter
13 år som formann fikk hun diplom i 1975
fra Norges Bondekvinnelag og vart utnevnt
til æresmedlem i Stadsbygd Bondekvinnelag.
I 1965 feira Stadsbygd Bondekvinnelag 30
års- jubileum og bygdasangen ”Bygda
vår” vart trolig framført for første gang.
Sangen gir et historisk tilbakeblikk, naturen
omkring bygda, bonden og arbeidsmannen
sitt virke, utvikling og framtidsvyer,
søndagens ro når kirkeklokkene
kaller.
Sangen er ei skildring på poesi og rim og
synges på melodien: ”At far min kunne
gjera”.
29

Min barndom ved Strømmen
Av Gjertrud Flønæs Rønning, Rissa
E
g er født i 1925, og
de første klare
erindringan eg har,
er fra ca. 1930. Vi bodde
helt nedi fjærasteinan i et
gammelt trekkfullt hus.
Huset hang sammen med ei
brygge, den ytre enden sto
på påla uti sjøen. Brygga
var innholdsrik. Det var
”Tingsalen,” et ganske stort
rom som før mi tid var brukt som
rettslokale, ”Snekkarn,”
”Jordmorloftet” og ”Rulla.” I tillegg
var det en gang og et rom
som eg hadde til leikarstu. I etasjen
nedenunder var det
”Bakeriet,” ”Torvbua” og et
svært rom som vi berre kalt for
”Brygga.” ”Brygga” var et eldorado
for oss onga å leike i.
Det var mye gammelt husgeråd
og delvis skrot, og å leike gjømsel
der var fint. Sjølve huset låg
godt i terrenget, ingen høg
grunnmur. Det var gravd ut et
lite kjellerrom hvor vi hadde potet
og grønnsaker. Her satte vi
også melka til avkjøling om
sommårn.
Det var også en brønn der som vi
tok vatn fra før vi fikk innlagt
vatn fra Årnseth. I 1.etasje var
det to stuer, et lite rom hvor far
hadde medisin, kalt ”Apoteket,”
kjøkken, spiskammer, ”Bua,” tidligar
i bruk som butikklokale, og
Kammerset hvor a bestemor,
Maren Johnsen, residerte. Hu var
min mormor og levd sammen
med oss til a døde i 1939, 86 år
gammel.
Det var og et lite fjøs med et utedo.
Bestemor ha sauer og hønå,
før mi tid hadde hu også ei ku.
De siste åra bestemor levd var
Strømmen før 1920.
det a mor og vi ongan som stelt
med dyra.
Vi var åtte i familien: bestemor,
mor, far, Ingebrigt, Peder, Massa
(Marie), Gunnar og meg sjøl.
Trivselen i en heim er avhengig
av alle som bor der, men husmora
preger vel heimen mest.
Mor skapte hygge rundt seg. I de
gamle husa trur eg det vistes mer
når det var vaska og pynta til
helg og høgtid. Eg minnes med
glede og vemod førjulstida og
jula. Sjøl slapp eg ganske lett fra
strevet må eg vel sei, det var a
mor og a Massa som gjorde det
meste. I den tida var det kvite
blondegardiner, de var vaska og
stiva.
På golvet ha vi mattå, enten nye
til jul eller
nyvaska.
Ovnen i
stua var
blankpussa.
Det
var også
koppårn
på kjøkkenveggen
samt dørhandtaka
av mes-
sing. Det
var ei lokt
av ovnsverte, grønsåpe,
smult og sylt som
sett ein i ein forventningsfull
stemning.
Juletreet var det Ebbe
Moe som skaffa.
Brørn min var delvis
bort på skole og kom
heim til høgtider. Det
var òg noe en gledde
seg til. Julkveln kom, og forventningan
ble bestandig innfridd det
eg minnes.
Det vanka mye folk hos oss. Far
var dyrlege, det var ikke noe spesielt
kontor så kallan kom inn i
stua. Far var alein som dyrlege i
distriktet som besto av Rissa,
Stadsbygd, Stjørna, Lensvika og
Ingdalen.
Det var ofte travelt, men husdyrdrifta
var vel ikke så intensiv
som no. Eg trur dyra ha det bèr!
Far kjørte ikke bil sjøl. Ole Olsen
på Føll var fast sjåfør i
mange år.
Bestemor Maren var en ganske
sterk person som absolutt gjorde
seg gjeldende. Hu ble behandla
med respekt, og hu hadde sine
Hesteskyss utenfor Fløneshuset. Foto:
Rissa bygdebok bind 3, 2004.
30

estemte meininga som a aldri la
skjul på. Bestemor brydd seg om
oss ongan, undra seg på hvor vi
var hen, og hu vèrmt skon og
våttan vår om vinteren. Et skopar
eller to gikk med i vèrminga!
Om kvellan spelt vi en del kort,
karsjong, kasino og mattis. Eg
veit ikke akkurat året vi fikk radio,
men det var litt av en begivenhet.
To program som var særlig
populære, var ”Lyktemannen”
og Hawaiimusikk av Astmannfamilien.
Ingebrigt kjøpte en grammofon
og Peder spelt trekkspell.
”Calle Schevens vals” og ”En
sjømann elskar havets våg” var
gjengangere.
Vi ha berre noen meter vei til
butikken eller ”bua” som det ble
sagt. Vareutvalget var ikke som
no, og sjølbetjening var et
ukjent begrep. Alt ble veid og
målt og pakka inn, ingen kalkulator
eller reknemaskin. Alt ble
skrevet for hand og rekna sammen.
Spesielt a Gunnhild var
rask til å legg sammen.
Sydfrukter var det lite av, en
sjelden gang litt appelsin og druer.
Druene kom i tønner og lå i
kork. Det var lite om peng for
mang. Eg minnes noen koner fra
småbruk som kom med en liten
smørklepp og noen egg og levert,
og kjøpt margarin, sukker,
litt kaffe og anna i stan. Kallan
fra Skaugdalen især, men og fra
andre steder gjord trekoppa,
kvarter, ottinga og sildkassa. En
del levert de på bua og handla
for. De kjørt med hest sommer
som vinter.
I min barndom gikk all trafikk
om Strømmen, nyvein fra Sund
til Leira var ikke bygd ennå.
Hver gang Skaugdalingan var på
handel, var de oppi kjøkkenet
hos Strømmen og fikk kaffe og
mat. En tur ned til sjøen som de
sa, tok jo nesten en dag. De hadde
ofte flere ærend når de var
nedi bygda, på banken, posthuset,
til Herredskassereren som
var Ole Lindgaard på Halvspandet.
Hestan sin sett de om vinteren
inni fjøset hos Strømmen eller
oppi Bankstalln, om såmmårn
batt de hestan i en jernplanke
utafor bua.
Strømmen var aller nærmeste nabon
vår, ikke et steinkast i mellom.
Det var ti onga der, den
yngste, Helge, var 6 år eldre enn
meg. Johan Arnt Strømmen var
det første døde mennesket eg
såg. Han døde i 1932. I den tida
ble kista stående heim til begra-
velsen og ”sunget ut” fra heimen.
Johannastu var like ovenfor
Strømmenshuset. Eg kan så vidt
minnes a Johanna, hu var søster
til bestemor. Etter hennes død
flyttet fylkesagronom Grande
med fam dit. Det var tre onga:
Åsmund, Sigrid og Ola, litt eldre
enn meg men vi lekte mye sammen.
Da de reiste flyttet Marit og An-
Bestemor Maren
Johnsen. Foto: Rissa
bygdebok, bind
3, 2004
ders Pukstad dit. Eg var mye der
da Sverre var liten, minnes så
godt kvelden da hain ”sleppt
seg” og stabba mellom mora og
meg. Etter fam. Pukstad bodde
Gudrun og Peder Størseth der.
Han var møllemester, på den
andre sida av Strømmensbrua var
det ei mølle i den tida. Posthuset
var også like i nærheta, der bodd
fam. Kristoffersen og Lovise og
Nils Falbak og Ivar Strømmen.
Ekteparet Falbak ble gamle, begge
over nitti år. Bjørg var første
ongen til Reidun og Einar, nesten
fem år yngre enn meg. Hu og eg
var i ca. ti år de eneste ongan
nemme sjølve Strømmen, og vi
var sammen dagen
lang. Bjørg var artig og
sa mye rart.
En dag hu var hos oss
sport a: ”E a ferlåvvå
hu Maren og no?”
”Kolles det” sa a Massa.
”Hu fer no å vase
mer eng på seg sjer eg”
sa a. Når eg tenke på
onga eg lekt med, så eg
ta med Aase og Birger.
De bodde på Årnseth
men var mye nemme
Strømmen hvor mora
ofte var på arbeid. Det
var og trivelig å gå på
Årnseth på besøk hos a
Paulina.
Et par hundre meter fra
oss låg banken eller kommunelokalet.
Der holdt Rissa Sparebank
til. Herredstyret hadde sine møter
i 2.etasje, likningsnemnda
hadde lokale der og forsyningsnemnda
da krigen kom. Pauline
Berg bodde der og fungerte som
vertinne og vaktmester. Pauline
ha en gut, Torleif Stene, til oppfostring.
Han døde i tolvtrettenårs
alderen av lungebetennelse.
Eg minnes han som en
blek, snill gut.
31

Like opp for banken bodde fam.
Dybdahl. Anna, enke etter Rikard
Dybdahl, John som var
bankkasserer, Peter og døtrene
Aslaug og Marta. Det var Rikard
Dybdahl som i sin tid planta de
to poplene som sto på hver side
av inngangsdøra vår og den som
sto i vinkelen mellom stua og
”Brygga.” De to første står fremdeles.
Vi ha ingen bærhaga og vi
fikk plukk rips i hagen hos a
Anna.
Både Kristoffersen og Strømmen
ha et lite gårdsbruk, toppen tre
kyr på båsen. Kalva det ei ku hos
ein av dem, fikk vi bestandig
kjelost. Til jul når de slakta gris,
fikk vi blodpøls og hakkpøls. Eg
trur far var gratis dyrlege når noe
sto på i fjøset hos en av dem. Naboskapet
var godt.
Eg nevnte tidligere at ”Brygga”
var et eldorado, det samme var
fjæra. Der leika vi mye, demte
opp små innsjøa og fanga småflyndre,
småål og krabba. Når
det var stor flo kunne vi fiske
seimort fra holet i utedoet!
Eg lært meg tidlig å svøm. Kanskje
tek eg feil, men eg trur somran
var varmar før. Vi bada i
”Botten” berre et par hundre me-
ter innom oss. Eg
ekk aldri bad alein,
ofte gikk eg sammen
med Gudrun
Strømmen, hu var
bestyrerinne på telefon.
Ordet forurensning
var neppe
oppfunne da, eg
hørt det aldri. Det
var ein kloakk som
gikk ut i Botten,
doktorgården var
eneste huset med
vannklosett.
På den andre sida av Strømmensbrua
sto det og ei brygg. Der var
det baker, bakeren het Johansen
og var nordlending. Han var enkemann
med to voksne sønner
og ei datter. Den ene
sønnen døde ung, og
både Johansen sjøl
og sønnen er gravlagt
på Rein. Johansen
var en flink baker
og ha verdens
beste Napoleonskaker.
Snill var han
også. Eg gikk dit
sent en kveld med ti
øre eg ha fått. Johansen
hadde lagt
seg men kom opp
bare blid, og fann i 1 øres sjokolade
for tiøren. Eg fikk te og me
flere attpå.
Margrete Walholm, Bjørgs mormor,
hadde butikk bortom brua.
Der kjøpte eg min første is, og
den kosta enten fem eller ti øre.
Bjørg hadde dokkestu i hagan
der.
Oppå Krobakken var det og et
bakeri. Første bakarn eg minnes
var Evjen etter han Evenshaug.
Evjen bakte nydelige tyske skiver
bl.a. og kokosmakronene til
Evenshaug var herlige. Litt lenger
oppe lå doktorgården. Boysen
Oversiktsbilde over Strømmen. Over taket på brygga sees
solbakken. Foto: Rissa bygdebok Bind 2, 2003
var distriktslege i mange år. Sønnen
Audun og ei barnepike som
het Aud lekte vi sammen med.
Alfred Jakobsen bodd like i nårhete
av doktorgården med famili-
Familien Flønæs samlet i stua. Foto: Rissa bygdebok,
bind 3, 2004
en sin.
I 1932 begynte eg på Uddu skole.
Ole Lindgaard kjørte Lillemor
og meg utover første dagen. Skolen
var firdelt, Marit Pukstad var
lærer i 1. og 2. klasse. Lars Tangvik
i 3. og 4. Det var vel 2 kilometer
til skolen og vi gikk bestandig,
for sykla hadde vi ikke
fått ennå.
Eg må skriv litt om bruk av klea
og sko. Det var ikke så mange
skift som no. Til jul var det som
regel ny kjole, og nye sko og en
kjole for såmmårn. Langbukser
var ikke i bruk til jenter ennå
unntatt til
skibruk.
Eg trur
anorakken
kom på
moten i
den tida.
Det var
brukelig å
lapp skon
når de ble
slitt.
På bortsida
av
Bekkada-
32

len bodde Gunhild og Johan Berge
med familie. Johan var skomaker
og dit gikk vi med skon
vår. Serine Fredriksen var sydame
og gikk rundt i husa. Hun
bodde på Vangen, og når hun
kom til oss hadde a gått 3-4 kilometer.
Eg kan sjå på gamle bilda
og det er lett å huske kjolen eller
kåpa.
I 1939 da Lillemor og eg gikk
siste året på skolen, følt vi oss utstoppa
i kåpån vår. Vi skoll konfirmeres
om høsten og noe nytt
før den tid var det ikke snakk
om.
Eg tenkte på det vi lekt med, det
var ikke så mye kjøpleika. Vi ha
butikk og i fjæra fann vi forskjellig
bl.a. glassbrott. Renovasjonsordning
var det ikke da og litt
rask havna vel i fjæra. Den første
dokka mi var et kjøpt cellulosehode
som a mor sydd kropp te.
Eg hadde ei dokkevogn,
en ”sportstype”
kjøpt på martnan for
tre kroner.
Vi kasta mye ball,
vippa kjepp og lekt
gjømsel når vi var
flere. Om såmmårn
hoppa vi i høyet hos
Strømmen og om
høstkveldan lekt vi
gjømsel bak
kornstauran, det var
før selvbinderen og
skurtrøska si tid. Om
vinteren var det mye
å ta seg te. Vi rente
på ski, spark og kjelke slik som
ungan gjer no.
Det første skiparet mitt var det
Lars Enebakk i Skaugdalen som
gjord, og skiinstruktøran min var
Gunnar og Helge. I flere år ble
det arrangert Marenbakkrenn.
Det var både langrenn og hopp,
hopprennet var selvfølgelig i
”Marenbakken.” Det var familien
Strømmen, først og fremst
Harald som ordna med det. Premia
til alle deltagere utdelt med
bravur og festivitas av Harald.
Marenbakkmedalje ble også utdelt.
I den tida var det taterfølger. Det
syntes vi var både litt smånifst
og spennende. Det hendt de lå
over flere netter i ”Grånøstet,” et
båtnøst i svingen te banken. En
sjelden gang kom det kino til
bygda. Den første filmen såg eg
var Synnøve Solbakken vist på
Gimlesalen, billettpris 50 øre for
barn og 1 krone for voksne. Ja
prisan ja, 1 liter melk kosta 15
øre, og 1 liter fløte 1 krone, 1
brød 35 øre, 1 plate Domen 35
øre og så bortover. Det var prisa
som sto fast i mange år trur eg.
Varan no koste det mangedobbelte,
lell har folk råd te å kjøp så
Foto fra 1961. Med grånaustet i bakgrunnen.
Foto: Rissa kommune
mye, mye mer.
Det var ei anna tid, det er jo 50-
60 år sia. Eg har nevnt at det
ikke var renovasjon, og det var
heller ikke vannverk. Var det tørre
somra ble folk snart vasslaus.
Verst var det på gårdan som skoll
skaff vatn te buskapen. Eg var
med a mor og rodd over Botten
te Sjølielva og skylte klesvasken
og ha med bøttå med vatn tebakers.
Det var fine tura – vi ha
med kaffe og mat.
Vi ha bestandig katt i huset, og
til dels mang. Min første sorg var
over katta ”Buster,” eg fant a død
nedi fjæra ein mårrå. Sorgen satt
i ei stund, og gikk ikke over på
noen daga. Eg ble lovt å få vårre
med te byen og handle te jul. Det
begynte eg så smått å gle meg te.
Far var selbygg, og hu mor var
rissværing, men først og fremst
strømsing. Sa noen noe vakkert
om Strømmen gikk a omtrent
god for dem.
Vi ha en del faste husvenner, eg
nevner Pelle Moe, Karl Nøst og
Thomas Leira. Bergljot Svenning
var og ofte innom, Mor og hu
holdt Allers sammen. Vi henta
posten for’n Thomas i mange år.
Han hadde fjøsstell
og kom seg ikke ifra
så tidlig at’n rakk
posthuset før det
stengt. Heim brukt vi
bestandig en kaffesup
som slutt på dagen.
Eg minnes kvellan
som no godt og trivelig.
Mor og Massa
satt gjerne med handarbeid,
kanskje spelt
vi litt kort, far lest
avisa. Ingen skoll
bort, vi berre satt, og
eg følt vi ha det godt.
Ekstra trivelig var det
hvis ein av husvennene eller’n
Leif kom. Det som eg nevne her
trur eg ha forandra seg mye. I
den tida var det sjelden at mødrene
var ut i arbeid, en del var vel
nødt te det da og. Det var flere
onga i familien, det var ikke så
mye å vårrå med på og kanskje
det som gjer mest, det var ikke
fjernsyn. Mye ha vårte ber, de
33

gode gamle dager va ikke berrre
god for alle. Folk flest har det
romsligar, utdannelse er det lettar
å få for all, helsestell så mye ber.
Men noe verdifullt ha komme
bort på vein. Ordet miljø som er
så mye brukt no var det ikke så
mye snakk om. Miljø er det jo
bestandig, og etter som det forandre
seg bli vel folk påverka
smått om senn.
I 1939 vart det oppsveng med
onga nemme Strømmen. På posthuset
kom det tvellinga og året
ette kom a Maian, det første barnebarnet
te mor og far, og a Anna
Birgit. Hu va datter til Karen og
Johan Fissum som no bodde borte
på brygga. Bergitte Storvik
bodd sammen med dem.
Det er fremdeles vakkert og trivelig
nemme Strømmen, mer
velstelt enn før trur eg. Det var
smått med onga en stund, men
heldigvis kom det noen. Eg nevner
de som er onga no: Kari
Anne, Nina og Øystein.
Mange er bort av de som eg no
nevne, men til slutt vil eg takk
først og fremst a mor, hu var der
nesten bestandig, og var a bort
en sjelden gang, var det ikke
monn i nå. Takk til far og bestemor
og søsken, ja, takk til heile
Strømmen for en god barndom!
I 1947 vart det gamle huset vårt
revet og vi flytta inn i nytt hus på
andre sia av veien. Mye av materialene
i gammelhuset var bra, og
det ble solgt til Johan Bjørgan på
Stadsbygd.
Fire av mine onga levde de første
barneåra nemme Strømmen. Ola,
f.1948, Mari Sofie f. 1950 og
tvellingan Gerd og Inger f. 1955.
Erlend er født i 1964 og da hadde
vi bodd fem år på Åslyskolen.
Far døde i 1951 og a mor
i 1967. Huset var bortleid til broren
min Ingebrigt og hans kone
Aagot. De kom heim fra Amerika
i 1973 og overtok det. Etter at
Ingebrigt døde i 1984, overtok
Aagot eiendommen og satt med
den til 1991 hvor den da ble
solgt til Anne og Finn Yngvar
Benestad.
Gerd, Katrine og Ellen, takk for
at de har gjort det her! Eg veit
det er mye arbeid som er lagt
ned, og alle som føle tilknytning
til Strømmen sett stor pris på det.
Rissa 10. juni 1990.
Foreldrene til Gjertrud het Ellen Elisabeth Marianne Johnsen
(brukte fornavnet Marianne) og Ingebrigt Pedersen Flønæs. Faren
Ingebrigt var utdannet veterinær, og var dyrlege i Rissa fra
1905 til 1950. De fikk fem barn: 1. Ingebrigt f.1908, Peder f.1914,
Marie (Massa) f.1916, Gunnar f.1920 og Gjertrud f.1925. Foreldrene
til mor Marianne Johnsen var Johan Olivarius Johnsen og
Maren Anna Andersdatter Brødreskift, og det er denne bestemor
Maren hun skriver om i artikkelen,
Eiendommen Solbakken (gnr 124/13) var opprinnelig fradelt Sund
den 25.9.1909.
Gjertrud Flønæs i leik ved Strømmen på slutten av 1920-tallet. Foto:
Rissa bygdebok bind 2, 1995.
34

Nyheter fra 1938
Kringsjå
-En 7 års gutt er druknet i Romsdal. Han falt utfor en brygge.
-Landets torskefiske utgjorde for dette år 166745 tonn – vel 7 millioner
kilo mer enn fjordårets kvantum.
-En sjømann er død av matforgiftning, idet han spiste svinekjøtt
kjøpt i Oslo dagen før.
-Den nylig funne sølvåre på Kongsberg er ca. 1 meter bred. Normalt
er sølvårene ca. 1 cm.
-Et statslån på fem milliarder rubler vil Russland opta innenlands
til 4 prosent rente. Pengene skal bl. a. brukes til å styrke forsvaret.
-Et lokomotiv gikk lørdag av sporet på Bergensbanen, men ingen
av vognene fulgte med.
-3789 utlendinger passerte Narvik i juni. Reisetrafikken er så stor
at hotellnøden er blitt skrikende.
-Et uhyggelig drama er utspillet på Gotland, hvor en arbeider har
drept sin kone og sig selv med dynamitt. Ekteparet etterlater sig ti
barn.
-En frekk rømning er foregått fra kretsfengselet i Stavanger. En
kjent innbruddstyv, O. K. Andersen, hadde fått laget sig en stige og
klatret over gjerdet.
-Renten i fiskeribanken er i statsråd besluttet nedsatt en halv prosent.
Advarsel.
Røde toppluer.
Bruken av røde toppluer har tiltatt så sterkt i den senere
tid at det fra nu av betraktes som demonstrasjon.
Bruken av disse luer forbys derfor fra og med torsdag den
26de februar 1942.
Fra og med denne dag vil toppluer bli fratatt enhver som
opptrer med sådanne straffeansvar gjort gjeldende mot vedkommende
- for barn under 14 år - mot foreldre eller foresatte.
Trondheim politikammer, 23de februar 1942
-Sveriges folkemengde var ved siste årsskifte 6284622, en økning
på 17834 i 1937.
-4,2 mill. tonn malm på 124 000 vogner er transportert til Narvik
første halvår iår. Fra byen er sendt 4,13 mill. tonn, fordelt på 512
skib.
-Hele Ungarn hjemsøkes for tiden aven tropisk hetebølge. Heten
har hittil vart i 3 dager og 9 mennesker har mistet livet.
-Ved oversvømmelsene i Japan er 1 million mennesker blitt husville.
-Sovjets tre isbrytere, som blev fastliggende i isen i oktober ifjor,
driver nu hurtig henimot Nordpolen.
-Fredag kolliderte et fly med en motorbåt ved Gressholmen. Flyets
fører Lassen-Urdal og radioingeniør Einarsen kom begge til skade.
Einarsen måtte innlegges på sykehus med ganske alvorlig hjerneskade.
-Under storstormen i mars drev det på alle steder på Trøndelagskysten
iland død ueryngel. På Halten og flere andre steder lå fjæren
efter stormen dekket av død uer. Det viser sig nu at man får lite uer
på de gamle stø og man regner med at uerfisket er ødelagt i lange
tider.
-Landsdelskytterstevnet for Nord Norge skal i denne uke holdes i
Narvik. Man venter en deltagelse på omkring 140 skyttere.
-Trafikkulykker ved fly, trik og bil krevet i helgen 2 menneskeliv.
Noen blev kvestet, mer og mindre.
-Den lhv. franske statsminister Leon Blum skriver i en avis at Englands
politikk helt mangler virkelighetssans.
35

Det er tyst i skogene
Av Johan Bojer
D
et meldes fra alle kanter:
Dårlig med vilt. Det er
tyst i skogene og livløst
på vidda. I de traktene i Gudbrandsdalen,
hvor jeg i tyve år
har gått omkring – sommer og
høst – har jeg aldri sett det så
forstemmende øde som iår.
Regnestykket er ikke så vanskelig
å stille op: Når menneskets
evne til å forfølge viltet mangedobles
og viltets evne til å undkomme
blir den samme som i
pilbøssens dager, så må det jo
ende som det gjør.
Personlig har jeg gått på jakt i
snart et århundre, men jeg har
aldri forstått andre jegeres raseri
når man forteller dem, at den
fuglen du skyter iår, har litt vanskelig
for å få kyllinger til næste
år. Da jeg ingen glede har av å
drepe den siste rypa, så har jeg i
de senere årene lat bøssa henge
på veggen, og hvis andre jegere
gjorde det samme i nogen år, så
vilde man opleve at både
«utklekningen» og «sykdommen
på fuglen» hadde undergått en
overraskende bedring.
Det skal ikke stort bondevett til å
forstå, at når det i et bestemt område
av fjellet eller skogen ligger
tre kull, og en fire-fem jegere
kommer med hver sin hund, så
vil det på få dager være lett å
gjøre rent bord.
Magasingeværet gjør at en enkelt
mann kan skyte en syv-åtte
skudd på mindre enn et minutt,
så når et kull på åtte-ni fugler
flyr op på kort hold, så kan jo en
øvet skytter plukke de fleste ned
allerede ved første opslag.
Jeg har speidet efter om ikke
Norsk jeger- og fiskerforening
vilde gjøre noget for, at dette maskinmessige
myrderi på fuglen
ble forbudt, men jeg har ikke sett
noget til det. Derimot så jeg den
avgående sekretær i nevnte forening
komme med et aldeles vidunderlig
visdomsord i et Osloblad:
Han foreslo spilljakten innført
påny, «så der kunde bli skutt
bort nogen gamle og overflødige
haner». Ja så stod det.
Han mente naturligvis, at når
skytteren endelig er kommet på
skuddhold på en tiur i den halvmørke
morgenen, så bør han
først undersøke hvor gammel tiuren
er innen han hever geværet
og smeller løs. Hvorledes han
skal bringe den nøiaktige alder
på det rene nu i spenningens
øieblikk fikk vi ikke vite, og
kjenner jeg jegermentaliteten rett
så er han ikke nettop nu innstillet
på bokholderi.
Ja, de stakkars hanene. I tre år
har en røi hatt reir borte i skogsnaret
like ved min lille fjellgård
i Golåtraktene, og ingen har vil-
let forstyrre den, fordi vi regnet
den som en husfugl. Men hvert
år har hun utklekket råtne egg.
Der kom aldri en kylling, og
hvorfor? Tiurene mangler. De er
skutt både de gamle og de unge.
I de to Fronbygdene var det for
en tyve år siden bare et par mann
som gikk på jakt. Nu er det bare
et par mann, som ikke går på
jakt. Der var bare i søndre Fron
åtti mann av bygdens folk med
Hammerless og fuglehund. Og –
desverre: Flere av hundene får
være på setra om sommeren og
går på jakt for egen regning fra
de første dagene av juli.
Jeg så for en tid siden, at jakten i
Norge kunde bli en veldig inntektskilde,
ja at den kunde innbringe
hundre millioner om året.
Hvor alle de pengene skulde
komme fra blev ikke oplyst, men
det kan jo hende, når alt vilt er
utryddet, så vil det bli en veldig
sport å foreta jakt på mygg. Det
er andre land som har fått op sin
viltbestand ved nogen års totalfredning.
Og det har vist sig å
være en virksom hjelp.
Når kommer den hos oss?
Leserinnlegg i avisen Nasjonalbladet,
02.09.1935.
36

Til Bondestevnet i Rissa, 1935
Av Johan Bojer
G
odag, sier vi til våre gjester.
Og velkommen hit.
Den fremmede, som stiger i land
i Rissa må vel innrømme, at det
er en mangfoldig bygd - ute ved
fjorden no av Jæren, rundt Botten
no av Hedemarken og oppe i
Skaudal og Modal no av Østlandets
dalfører. Stadsbygda og Østfold
har my tilfelles. Da det er
landskap og næringsveier som
skaper folkekarakteren, vil man
finne, at nede ved sjøen, hvor
himlen er vid, har folk et gladere
fotlag, det er her at gutter og jenter
har lett for å stemme i en
sang.
Erik Vullum sa engang, at i
Uttrøndelagen tror folk på han
Gammel-Erik og i Innherred på
Bjørnson. Det kan være no i det.
Innherredsbonden har ikke som
Uttrønderen vært ute på de ville
vover og møtt orkanens og havets
Gud og hans motpart, han
går det ene hundre år efter det
andre støtt på jorda og ser efter
sol og regn for åker og eng, og i
det siste tror han også på diktere
og folkehøiskolen.
Skjenk en dram med lut til en
Inntrønder og si: Det er nasjonal
portvin, og han vil svelge den og
si: Makalaust! Men ett og annet
har vi da også tilfelles. General
Nyquist sa om trøndersoldaten,
at hvis der på marsj kommanderes
hvil, og han kommer i skade
for å sette sig på en bajonettspiss,
da gjør ikke det no, hvis
han først er bestemt på å sitte
der. Slik er trønderen.
(...)
Jeg tror ikke at man utenfor de
nordiske land finner en bondetype
som vår - hvor boka har av-
løst brennevinsflaska - hvor du
kan se en gårdbruker gå og pløie
idag, reise til Stortinget imorgen,
og til neste år være minister. Et
år senere går han kanskje og
pløier igjen. Jeg kan ikke tenke
mig, at ånd og hånd kan finne et
heldigere samvirke.
De lange vinterkvelder er kanskje
vår beste skoletid. At bondegården
ligger midt på jordet -
med avstand til naboen, vil si, at
man får tid til å bli en personlighet,
og at det blir luft og plass
omkring den.
Ja, den trønderske gård! med den
kvite lån, de røde uthus, flaggstang
op fra hagen, dagligstua
tvers over huset, så det ofte flommer
lys inn gjennem vinduer på
tre vegger. Ingen steder i by eller
på land trer jeg inn og har en slik
følelse av, at alt er rent omkring
mig. Meg jeg synes nok, at den
gule stuelåna med de kvite vinduskarmer
også lå vakkert mot
de røde uthus - det blir en pryd
for bygda, om den atter får dukke
fram en dag. Og jeg vilde ikke
være den bakstrevar jeg er, om
jeg ikke syntes, at det gamle
langbordet med høgsetet og benker
på begge sider ga mere av
heim, enn nu, da et rundt bord
står midt på golvet som på en
restaurant.
Husbonden sitter ikke lenger
som far sjøl i stua og ser nedover
bordet fra hedersplassen. Og våre
fedre hengte op billeder på veggen
av Bjørnson, kong Oscar og
Johan Sverdrup, men aldri dampskipsruter
eller reklameplakat for
margarin.
Oplysning og smak går ikke all-
tid jamsides. Desverre! Bestestua
er idag ofte preget av det, som i
byen er lempet ut som smakløst.
Den står og venter på å finne
form, norsk form, skapt av god
norsk smak. Det kommer. Vær
viss på, det kommer.
Men en ting skal særlig sies om
den trønderske bonde: Han liker
å bo som stormann. I en virkelig
lån. Som høvding og herre. Enda
kan du i våre dalfører på Østlandet
finne gårder på et par hester
og syv-otte kyr, hvor stuebygningen
har bare et eneste rum,
hvor en familie på ni-ti store og
små koker, lever, og sover.
I Trøndelagen gis det neppe en
eneste fisker eller husmann som
vil finne sig i det. Også husmannen
vil ha stue, kjøkken og kammers
nede og flere avdelte rum
oppe. Det er kultur i det. Det er
renslighet i det.
La oss håpe, at den trønderske
gård, det trønderske sprog og
lynne vil holde på sitt særpreg.
At det hverken fra nord eller sør
lar sig underkue.
Så sier vi et nytt velkommen til
de fremmede. her er ikke stupbratte
fjell og ville fosser å by
på. Men fjorden er brei og himlen
vid som selve vår saga, og
her er en landsdel, som fra de
eldste tider gav jord og luft for
høvdinger.
37

En ”levende” mus av en trådsnelle
Av Karl Henrik Moe, Rissa
J
eg fant et udatert utklipp
fra Allers Familie-journal
som viser Hvordan man lager
en enkel leke. Vil man varie-
re kan man selvsagt lage en bil
på samme måten. Til den bør
man da lage to
”trådsnellemotorer” og som det
står: ”arrangere spennede veddeløp
mellem musen og automobilen.”
Materiale: En snelle, en fyrstikk,
en gummistrikk, en tegnestift og
en bukseknapp.
Maskinen samles således: en
gummistrikk stikkes gjennem
snellens hull og fastgjøres ved
hjelp av en tegnestift i snellens
kant. Pass på at tegnestiftens
hode ikke stikker utenfor snellens
kant.
Neste ledd i fremstillingen er en
knapp noget lignende den som
sees til venstre. I denne knapp
hugges eller bores hull i midten,
så den kommer til å se ut omtrent
som tegningen til høire viser.
Nu er alt i orden til at maskinen
kan gjøres ferdig. Først avpasses
gummistrikkens lengde, således
at den i slapp tilstand bare såvidt
når utenfor snellens hull. (Er den
litt for lang slåes der et par knuter
på den.) Så strammes strikken
litt ut mens knappen skyves inn
på den, og sist stikkes fyrstikken
inn i strikken (se tegningen,) og
nu er maskinen klar til bruk.
Denne tegning gir en skjematisk
forklaring på hvorledes maski-
nen fastgjøres til musen. Her tenker
man sig leketøiet sett forfra.
De to punkterte linjer angir hvorledes
maskinen er anbragt bak
musen. Strikken er strukket
igjennem hullet ved hodet, fyrstikken
stukket igjennem båndløkken,
og derfra er den ført inn
gjennem det lille hull.
Nu mangler det bare å gi maskinen
den fornødne spenning, men
først bør man gni den siden av
snellen som knappen er presset
mot med et stearinlys, så går maskinen
bedre. Her er leketøiet
sett bakfra, og det trekkes op ved
at man med venstre hånd holder
snellen mens man med høire
hånds pekefinger snurrer musen
rundt den vei som pilene viser,
inntil strikken er spent. Når
musen nu anbringes på gulvet
vil den pile avsted som
om den var levende.
Musen klebes på kartong eller
tynn papp og tørker under press
før de skjæres ut, hvorefter der
skjæres små, firkantede huller der
hvor de hvite kryss sees i de sorte
felter. Når dete er gjort kan maskinen
med det samme påsettes
musen, som alltid vil vekke munterhet
når den plutselig og uventet
slippes løs på et stuegulv eller et
bord.
38

Feiring av 17. mai i 1956
Av Inger Buan, Stadsbygd
P
å Museet Kystens
Arv er det
ei fotogruppe
som møtes hver torsdag.
Den gruppa har i
år bestått av Inger
Buan, Andreas
Brødreskift, Gunnar
Brødreskift, Ola Raudberget,
Johan Rein,
Jon Audun Schei, Hilde
Murvold og har
vært ledet av Per
Buan.
I tillegg er det mange
flere som hjelper til
med navn og årstall.
Gruppa samler inn fotografier av
folk/områder/arbeidsliv som ikke
er samlet inn tidligere. Disse fotografiene
skal så navnsettes for
deretter å bli sendt til Fosen bildearkiv
v/ Dan Ågren. Ågren tar
kopier av disse bildene, slik at
eier får tilbake originalen. Prosjektet
er støttet av museet og av
Stadsbygd sparebank.
På et slikt fotogruppemøte dukket
det opp et bilde av
17.maifeiring på Stadsbygd i
1956. Skomskott redaksjonen ba
bildets eier om å fortelle litt om
feiringa akkurat dette året. Det
er Per Buan som har tatt bildet.
Feiring av 17.mai ble alminnelig
i landet fra 1830-årene. Da Norge
var i union med Sverige, gikk
alt ganske bra fram til 1890årene.
Det ble da dårlig stemning
med broderfolket i øst. Norge
fikk ikke innfridd alle sine krav
slik at unionsoppløsningen ble et
hett tema. Det var så spent mellom
landene at folk ikke måtte
komme sammen på offentlige
steder. 17.mai-feiring måtte skje
i det skjulte.
17.mai 1895, etter endt arbeidsdag,
samlet staværingene seg på
gården Buan, hos Hanna og Kristoffer,
i en diskret feiring av nasjonaldagen.
Hundre år etter, i 1995, gikk
17.mai-toget fra Stadsbygd kirke
og den knappe kilometeren bort
til Buan gård. Der ble dagen
markert med at toget stanset på
gårdsplassen. Johan Rein holdt
tale, og Stadsbygd skolekorps
spilte. Stadsbygd Mandssangerforening
stilte opp på stuetrappa
og sang: "Ja, vi elsker" og
"Kongen." Den siste sangen var
tonesatt av Olaf
Buan. Det ble ei
høytidelig stund
for oss på gården
før toget gikk videre
til skolen.
I 1956 gikk toget
fra skolen om Buan
til Stadsbygd kirke.
Etter preika gikk
toget videre opp til
17 mai-bildet som blir omtalt i artikkelen..
Foto: Per Buan
Stadsbygd handelssamlag og videre
til idrettsplassen (kanskje
skolen). Året etter gikk toget
motsatt vei. Nyskolen på Stadsbygd
ble innviet 6.januar 1956,
så kanskje var leikene flytta fra
idrettsplassen og til skolen det
året.
Jeg kan huske at det var både
flagg og faner i toget. Stadsbygd
Musikkorps, Stadsbygd Songlag,
Stadsbygd bondekvinnelag,
Stadsbygd Idrettslag, Stadsbygd
Kristelige Ungdomsforening og
Stadsbygd Sanitetsforening hadde
faner.
Det er Per Johan Kjøl som bærer
100-årsjubileet i 1995. På trappa står Stadsbygd
mandssangerforening og synger ”Kongen.”
Foto: Inger Buan
39

Stadsbygd skolekorps, 1995. Foto: Inger Buan
skoleflagget på fotografiet. På sidene
går Bjørg Askim (i lys kappe)
og Edith Brødreskift. Etter
skoleflagget kom 1.klasse,
2.klasse osv og til og med 7.klasse
som da hadde som oppgave å
bære skoleflagget og hadde fanevakter.
Til slutt av klassene kom
framhaldsskolen.
Hver klasse hadde sin lærer ved
sin side i toget. Stadsbygd Musikkorps
gikk i toget og spilte,
deretter kom de forskjellige lag og
foreninger med sine faner. Tilslutt
kom de som ikke hadde tilknytning
til noe lag. På Buankrysset
sto Leif Buan (på sykkel), hans
mor Kristine og hans tante Anna
Ronnes. Leif har fortalt at det var
bitende kaldt den dagen.
De fleste fikk nye klær og sko til
17.mai. De var ekstra heldige de
som fikk turnsko. De slapp å få
gnagsår! Som oftest var det surt
og kaldt på 17.mai, med regn, så
da måtte en ha en regnkappe
utenpå finstasen.
Vi sykla til skolen, fant klassen
og stilte opp i toget. Jeg husker
ikke helt om det var tale for dagen
i 1956. Så gikk vi til Stadsbygd
kirke. Annet hvert år gikk
toget om Buan og Stadsbygd
Handelssamlag. Alle gikk inn i
kirka og deltok i gudstjenesten, og
prest var Aksel Fikkan.
Etter preika var det kransnedleggelse
på de falne fra krigen. Vi
gikk så heim og spiste middag, så
var det å gå til skolen, deretter idrettsplassen
der leikene skulle foregå.
Vi hadde med oss ei flaske
brus og en kjekspakke som var
kjøpt enten på butikken på Brubakken
eller hos baker Foss. Leikene
besto av sekkeløp, å sette poteter,
spiseskje m/egg i munnen og
trillebår (flattrillebåre) m/
passasjer. Det var også fotballkamper
mellom Stadsbygd bondekvinnelag
og Stadsbygd sanitetsforening.
De var da utkledd.
KONGEN
Ditt løfte: Alt for Norge
det har du trofast holdt
om vi sto frem på torget
og ropte på revoldt.
Om våre ord var krasse
dig ledet ingen vill!
Du hørte ingen klasse
men hele folket til.
Slik skal vår konge være
så rolig og så rank.
Du er vår egen ære,
ulastelig og blank.
Selv på den tunge dagen
da skjold og verge brast
og da vår hær var slagen
sto du alene fast.
Melodi: Olaf Buan
Videre var det tautrekking mellom
nynorskfolk og bokmålsfolk. Lærer
Engdal var først på tauget for
nynorskfolka.
Stadsbygd Bondekvinnelags fane var ny i 1956. På et medlemsmøte 25.april
1956 blir det vedtatt at Paul A. Størseth skal male fanen og mottoet. Fanestoff
hadde de allerede fått tak i.
Årsmeldinga for 1956 forteller:
Det er mange år sia tanken om å få en fane for laget slo rot, men å få det ordnet
gjennom N.K.B. ble svært dyrt og tanken ble skrinlagt. I 1956 ble vi enige om å
ta saken i egne hender og bruke egne krefter. Kunstmaler Paul A. Størseth var
villig til å male bøndenes emblem, det gule kornband, og vårt motto ble: Bondekvinners
yrke, heim og ætt skal styrke. Stoffet var grønt mens dusker, snorer og
frynser av gul silke. Formannen Olise Tung og Gunhild Fenstad sydde fanen.
Arnold Dangård laget stang, tverrstang og kuler, og så sto den da ferdig til den
17.mai.
En stor skuffelse var det at så få av medlemmene kom til skolegården for å gå
under fanen første gang. Vi som var med følte det det som en høgtidelig debut
for Stadsbygd bondekvinnelag. Torger K. Fenstad var fanebærer. Fanevakt, Agnes
Myhr, Serina Schei, Gunhild Fenstad. At det var så dårlig oppmøte skyldtes
vel kanskje styggver med vind og regn, ja nesten stormbyger. Det var en hard
tørn å være fanebærer den dagen. Håper det blir 100% oppslutning neste år.
40

Fra Tylldalen til Rissa
Av Jon Birger Østby, Hosle
F
gen
ra Tylldalen til Rissa
Om giftermålet til haugianeren
Marit Larsdatter Eg-
I 1982 fikk Musea i Nord-
Østerdalen en samling gamle
brev fra Øidalen i Alvdal. Brevene
hadde tilhørt lærer og klokker
Henrik Larsen Eggen. Henrik
Larsen var født i 1819 på Nordre
Eggan i Tylldalen. Han gikk på
seminar i Asker og ble ansatt
som lærer på Plassen skole i Alvdal
i 1840.
Han overtok farsgården i Tylldal,
men senere solgte han gården og
kjøpte Øidalen i Alvdal. Noen av
brevene var skrevet av hans søster
Marit Larsdatter, og et par av
disse forteller om hennes giftermål
i Rissa.
Marit Larsdatter Eggen var født
på Nordre Eggan i 1824. Foreldrene
var Lars Henrikson Eggen
og kona Goro Pedersdatter Olsberg.
Marit var haugianer, og det
er trolig ”vennene” som ordnet
det slik at hun kom i tjeneste på
Løset i Rindal. Rindal var den
gang en del av Surnadal kommune.
Husbonden på gården, Ola Løset,
var en sentral person i bygda.
Han var skrivekyndig og opplyst
mann og han var aktiv i bygdestyret.
Eggen-slekta i Tylldal var kjent
for musikalske evner, og Marit
skal ha hatt en særlig vakker
sangstemme. Etter tradisjonen i
slekta skal sangstemmen ha vært
en grunn for at haugianerne mente
at Marit ville høve godt på Løset.
Ola Løset var også haugianer.
Han var predikant. Han
skrev salmer, og han tok Marit
med for å lede sangen når han
for rundt og holdt oppbyggelse.
I Rissa i Sør-Trøndelag levde det
på denne tiden en ungkar som
het Karl Paulsen Krogness. Karl
Paulsen hadde tatt over farsgården.
Krogness var leilendingsgård
under Reinskloster, men
samme slekta hadde sittet på gården
siden 1500-tallet.
Om Karl Krogness fortelles det
at han en kveld han var på vei
hjem fra en kro ved Straumen,
der de hadde så godt øl, bestemte
han seg for å begynne et nytt liv.
Med tollekniven skar han bokstavene
L E S M inn i en grind på
veien. Dette skulle bety Lyd Ei
Satan Mer, og fra den dagen sluttet
også Karl Krogness seg til
haugianerne.
For vennene var det viktig å sørge
for at det kom en stødig kone
på Krogness, og den omreisende
predikanten Sylfest Lund mente
han hadde et godt råd i så måte.
Han fikk Karl Krogness til å bli
med til Rindal for å titte på datter
til Ola Løset, men Karl var ikke
så sikker på at det var noe godt
giftermål for han.
Derimot fikk Karl snart et godt
øye til tjenestetjenta på gården,
Marit Larsdatter Eggen. Han
merket seg at Ola Løset tok med
Marit når han for rundt og holdt
oppbyggelse, og han syntes det
så ut til at husbonden hadde større
respekt for denne tjenestejenta
enn for sine egne døtre.
Under dette besøket på Løset
som trolig var på etterjulsvinteren
i 1847, gjorde Karl og Marit
en avtale om at Marit skulle
komme en tur til Krogness i pinsen
for å se på forholdene i Rissa.
Hun skulle gå fra Rindal og
Karl lovte å møte henne på veien.
Marit holdt avtalen. I pinsen tok
hun fatt på veien. Hun gikk gjennom
Orkdalen, men ingen Karl
møtte hun. De to tok veien på
hver sin side av Orkla, og slik
omgikk de hverandre. Men Marit
ga ikke opp. Hun fikk båtskyss
over Trondheimsfjorden til
Stadsbygd, og der visste hun at
Randi Krogness, søster til Karl,
var husjomfru på prestegården.
Av Randi fikk hun trolig høre at
Karl hadde passert, og her skal
hun ha ventet til han kom på
hjemvei.
Om resultatet av dette besøket
forteller Marit selv i brev til moren.
Bortsett fra bruk av store og
små bokstaver er Marit Larsdatters
brev gjengitt med hennes
egen ortografi:
Til hedelig Enke
Gorro Pedersdatter Eggen
Tyldalen
Løset den 28.mai 1847
Kjære moder
Lenge er det siden vi har faat nogen
underretning fra hinanden.
Derfor ved vi ikke hvorledes det
staar til med værandre. Jeg er
frisk og sund som er alene Gud
at takke for. Men dage være det
bliver alt forlidet. Jeg har tengt
at besøge eder i sommer og lenges
meget at faa tale muntli med
eder men jeg ved ikke om det
kand gives tid dertil. Jeg var nu i
Pinsehelgen paa Stadsbygda i
besøg, og mit æren var at vilde
se mig om da jeg har tilbud af en
41

hygli og kristeligsindet person og
hans navn er Karl Kraagnes.
Det var et hygligt sted men gaarden
eier han ikke med har den
paa avgift sin levetid. Men jeg
synes det er meget betenkelig at
intræde i den stand da jeg er ung
og uprøvet. Men jeg synes at de
maa være Guds vilje efter som vi
er saa langt fra værandre og
skule blive kjendt saa tror jeg
vist det er et vink fra Herren.
Han foreldre er for længe siden
døde. Men en af hans søstre har
været forstander. Men nu er hun
forlovet og hendes brølop bliver
den nestkommende vår. Derfor
ønsker han at komme i forbindelse
med mig og vilde gjerne at jeg
skulde komme dit i sommer og
aller senest i høst. Men jeg har
ikke livet fast bestemmelse før
jeg skrev til eder og ønsket at faa
vide om de har noget imod at
sige. Min husbonde og Daniel og
flere venner synes og tror at det
er et vink fra Herren og har ikke
det minste imod men heller ønske
det sker.
Jeg vil da overlade det til Herren
og bede hans vilje kand ske da
jeg ved den er best baade for tid
og evighed. Herved afbryder jeg
min ringe og enfoldige skrivelse
Flekker
med en kjærlig hilsen til eder
alle og til sidst er du kjærlig
hilset fra mig din forbundne
datter Marit Larsdatter Eggen.
C:F:
Kjære skriv mig til med det
første som ske kand og er det
mulig du finder min smaapøkeatest
(koppeattest) saa ønsker
jeg at faa den inlagt i brevet.
Kjære mor mente at jeg
skulde faa et felpar. Dette kand
vel være fordrende men kunde
jeg faa en saueskindfel saa var
det meget ønskelig. Herved sluter
jeg. Lev vel det ønskes af
mig.
Er det mulig at du mor kunde
sende mig et par strømper i
samme saa skulde du faa lin
igjen. Hils og bestemoder med
det samme eller hvem det er som
har bedst udkomme. Skrevet i
stor hast. M. Larsdatter Eggen.
Marits mor, Goro Eggen, var
blitt enke i 1840. Det kunne ikke
være lett for moren å gi Marit
råd i en slik vanskelig sak, og det
var et spinkelt grunnlag hun hadde
å vurdere utfra. Vi vet ikke
hva hun svarte. Men trolig har
hun gitt sitt samtykke til giftermålet.
Karl Paulsen Krogness og Marit Larsdatter
Eggen.
Foto: Norsk Folkemuseum
Rustflekker
Avtas best med sitronsaft eller eddik. Man kan også anvende rustpulver som finnes i hver kjemikalieforretning.
Svettflekker
Som tar fargen og lukter ondt fjernes med 4 deler sprit og 1 del salisyre.
Melkeflekker
Vaskes med lunkent vatn og bestrykes med eggule. Siden børster man bort eggulen og vasker med lunkent
vatn.
Kilde: Gode råd fra Rissa Bygdemuseum. (Prøves på eget ansvar.)
42

På seisjøen i forbudstida
Av Gunnar Brødreskift, Stadsbygd
J
ens og Olaf var gode naboer.
Jens var eldst og dessuten
eier av en færing.
Denne posisjon, som reder og
høvedsmann visste han å utnytte
til fulle. Alle som fikk være med
Jens på sjøen måtte alltid ro. Det
var ikke bare å ro heller. En måtte
følge landet sånn passe langt
av, og det kunne variere.
Den vanlige fiskeredskapen ved
dorging var ”trøer” av bambus,
med beite på angelen. Beita kunne
være fleskesvord, eller kvit
bukskinn av fisk.
Redskapen kan virke noe primitiv
i våre dager, men den gang
visste verken folk eller fisk av
noe bedre, så fisken bet som bare
det når det var ”bett”.
Den sjøturen som det ble fortalt
mest om (når det hadde gått noen
år) var en høstkveld i forbudstida
(1920 åra). Jens var godt kjent
langs landet, og han syntes at det
var noe som ikke stemte oppi
”Ramnfjærholet”. Dette var ei
kløft i berget som gikk helt ned
til sjøen uti Brødreskiftberga.
Dette måtte undersøkes nærmere.
De la til lands og gjorde, hva
noen vil si, sitt livs funn. Det var
spritkanner som var skjult bak
steinmuren i kløfta. Ett slikt
sjokk ble litt i meste laget for
begge to, så i ettertid kan en si de
ikke tenkte rasjonelt. Men de sikra
seg en kanne hver av spriten
for sikkerhets skyld.
Fisket ble avsluttet omgående.
Trøseien ble for grå, i dobbelt
forstand, til å fatte interesse i
kveld. Det ble litt markagåing på
heimveien. Å møte folk på veien
med en så spesiell ”fiskehank”
var de ikke interessert i.
Neste dag syntes Olaf at han
måtte informere bror sin om hendelsen.
En storplan ble lagt og
om kvelden ble det ”fisketur”
igjen. Men som oftest når alt ser
ut til å lykkes så er det ”skjær i
sjøen”. Det lå en motorbåt og
lasta inn ”godsakene” da de kom,
og ettersom samvittigheita var
både god og dårlig lot de som
ingenting og fiska videre etter
seien.
Opplysingen om hendelsen hadde
nok sivet ut likevel, tross
taushetsløftet. Da det var ett
blomstrende revymiljø på Stadsbygda
i den tida så måtte det bli
godt stoff.
En vise ble forfattet og begynte
slik: ”Har du hørt at uti Brøskiftberga
et spritlager dem fann?
Men enno ha det itj vistes på ein
einaste mann, æ ska tru æ du at
det va berre vann!?”
Da lød det fra salen: ”Nei, så pinadø
om det va berre vann!”
Det var enda en historie knyttet
til den samme tidsepoken. Det
hadde ryktes at en kar på bygda
forhandla denne samme ettertrakta
varen og at han brukte
naustet sitt til lager.
En kveld ble det derfor utrustet
en ekspedisjon for om mulig å få
tak i noe av den edle vare.
Naustet ble besøkt og en gransking
av innholdet foretatt, en etter
sigende grundig sådan.
De var både tørste og oppgitt og
på randen av fortvilelse da en
kanne 96 % kom for dagen
(natten). Humøret skvatt opp og
kanna ble båret med andakt til et
torvhus i trygg avstand fra sjøen,
og åpnet. Etter prøvesmakingen
var det en av laget som uttalte:
”Det va godt ja, ha vi berre hadd
nok tå det”!
Det var 18 liter 96 % sprit de
hadde til rådighet. En kan lure på
hvor mye ”nok” var…
43

Maursturennet
Av Astrid Langmo, Markabygda
M
aurstua heter den idylliske
hytta som ligger
ved enden av Vatngårdsvatnet.
Det var Sofie og
Ragnvald Wold som fikk bygd
denne hytta først i 1940-åra.
Sofie var fra Langmo-
Rønningen, og Ragnvald fra Våbenøya
i Stjørna.
Wold var gullsmed, ansatt hos
Odin Dombås i Trondheim.
Ragnvald Wold var en sosial og
omgjengelig kar og alle kalte han
for gullsmed Wold.
Kvar påskehelg fra 1943-1956
arrangerte han Maursturennet.
«Gullsmeden lokker bygdefolket
ut i påskesola,» sto det i Adresseavisen.
Maursturenet var for de
meste for folk i Markabygda, og
de som var på påskeferie i grenda.
Pokalen i all sin prakt, med
”Maurstua” inngravert. Foto: Margit
Sofie Løften
Det var folksomt i Maurstua disse
påskedagene. Det var ca. 40-
50 deltakere, og mange var møtt
opp for å heie på sine.
Alle som
deltok fikk
premie.
Pokaler til
de voksne,
slipsnåler,
ringer og
andre ting
for de
yngste.
Premiene
hadde
Wold lagd
på kveldstid
i gull-
smedverkstedet sitt. På kjøkkenet
i Maurstua laga Sofie havresuppe,
og alle var inne i hytta og
fikk varm drikke etter endt dyst i
skiløypa.
Ett av de første åra etter krigen
ble det arrangert slalomrenn,
med dame- og herreklasse. Løypa
starta på nordsida av Høgskjæret
og nedover i retning
Nordset'n, og her var Stadsbygd
Musikkorps møtt opp og underholdte
tilskuerne.
Starten på løypa var ikke
synlig fra målområdet, så
det ble brukt to klokker
som gikk helt likt og
startliste med oppsatte
starttider. Hyttenabo Fallao,
sto ved målplasseringen
og var tidtaker,
han hadde slutt-tia klar
med det samme.
Trygve Setra med pokalen han vant i 1956 til odel og eie. Foto:
Hilde Murvold
Det var brattlendt terreng
særlig like etter start, og mange
kjørte ut. Klasse herrer blev vunnet
av Kristoffer Hammer.
Ett år ble det arrangert par-renn.
Da var det loddtrekning om
hvem damene skulle ha til makker.
Det hendte nok at jenta måtte
stoppe for å vente på kavaleren.
Langrenn vart arrangert kvart år.
Løypa starta i Maurstua og gikk
som oftest forbi Nordset'n til
Svarttjønna og tilbake til Maurstua.
Tre runder for voksne, to eller
en runde for de yngste, og ei
rundløype på isen for de aller
minste.
Gullsmed Ragnvald Wold. Fotoeier: Margit
Sofie Løften
Langrennet i Maurstua var vinterenst
høydepunkt i Markabygda.
Hele vinteren hadde de trent –
med mål om å få en god plassering
i Maursturennet. Før rennet
44

starta var det preparering av ski.
Da lukta det av tjærebredda ski,
Øsby Mix, Bergendal klister,
Brattli og Rekord voks. Etter kvart
som starten nærma seg steg spenninga,
kanskje mest blant de godt
voksne deltakerne.
Han Ole å'n Johan var passert 70
år. De sto på startstreken, spytta
skråtobakk og sitra av spenning.
Johan starta først, Ole halvminuttet
bak, med full innsatts fra første
stavtak. Ole tok igjen Johan like
før mål, men dytta for sikkerhets
skyld den andre så han datt. Ole
gikk av med seieren. Det var visst
ikke snakk om verken doping med
stimulerende midler (skråtobakk)
eller i å ha hindra konkurrenten i
løypa.
Fallao var tidtaker på langrennet
også. Etter at siste løper var i mål,
hadde han ganske snart resultatlis-
Rengjøring av metallgjenstande
Kobber og messingkar
Rengjøres med avkok av surkål
ta klar. Så var det premieutdeling,
og gullsmeden sto i hyttedøra og
delte ut premier til alle.
Wold satte opp vandrepokal,
Maurstupokalen. En fin sølvpokal
med inngravert motiv av Maurstua.
Den måtte vinnes tre ganger.
Den ble vunnet av Trygve Setra i
1956. Trygve vant den først i
1953, så vant Ivar Langmo den i
1954, og så Trygve igjen i 1955
og 1956.
Wold var også aktiv i idrettslaget
Fjell-Liv. Her satte han opp
Maurstumedaljen. Den skulle gå
til de av lagets løpere som hevdet
seg særlig godt i kretsen eller et
større renn gjennom et lengre tidsrom.
De som har fått medaljen er:
Sverre Børsting og Ola Halsli.
For sin innsats for skiidretten i
Markabygda ble Ragnvald Wold
Tinngjenstander
Vaskes i varmt saltvann. I skyllevannet heller man noen dråper salmiakk.
Æresmedlem i Idrettslaget Fjell-
Liv.
Stadsbygd Travlag fikk også nyte
godt av gullsmed Wold's raushet.
Her ga han også Maurstupokal i
travpremie.
kilder:
Trygve Setra
Nikolai Langmo
Ivar Langmo
Margit Sofie Løften
Aluminiumsgjenstander
Rengjøres med boraks. Man tar 25 gr. Boraks, 1l. Vann og noen dråper salmiakk. Aluminium må alrdi
komme i kontakt med soda, da sodaen tar bort glansen. Aluminiumhvitt gjør derimot metallet blankt og
fint.
Blekk og oljeflekker
På metall borttas med sprit eller bensin.
Rengjøring av sølvsaker
Bl. a. sølvskjeer skjer med boraksvann og råmalte poteter. - Flekker på sølvtøy som er forårsaket av eddik
eller syre tas vekk med koksalt. - Eggflekker tas vekk ved å gni dem salt. Ellers vaskes sølvet i
sterkt såpevann. Det kan tilsettes en dråpe salmiakk. Sigar– og sigarettaske er også et utmerket pussemiddel
for sølvtøy.
Kilde: Gode råd fra Rissa Bygdemuseum. (Prøves på eget ansvar.)
45

Plantefarge- og vevkurs i Stadsbygd
Stadsbygd Bondekvinnelag har i høst holdt et plantefargekurs og et vevkurs. Lærerinne ved kursene har
vært frk. Goro Dalstrøen fra Tynset. Kurset var på 8 uker. De som gjennomgikk kurset var fru Ragnhild
Alstad, fru Ingeborg Røberg, Kristine J Hermstad, Alma A. Overegseth, Berit Graneggen, Hanna Jacobsen
Grønning, Karen H. Grønning, Astrid Bjørgan, Olga Hovd, Ingeborg P. Raudberget. Det meldte seg
42 elever til kursene. Det er meningen å sette i gang neste kurs på vårparten 1945.
Elevenes arbeider ble utstilt i ungdomshuset Solvang sammen med en utstilling som bondekvinnelaget
hadde av lin-varer, heimspunnet og fabrikkspunnet lingarn, vevde duker og håndduker i dreiel av bondekvinnelagets
egen linavl. Av elevenes arbeider merket en seg særlig solide kåpestoffer og draktstoffer,
kjoletøyer i flere farger. Brurakjoletøy av kvit silke viste at det går an å veve også av de fineste stoffer.
Ellers var det duker i dreielmønster og linhåndduker, badehåndklær, løpere og puter i smettvev, plantefargagarn
m.m. Utstillingen var godt besøkt.
Om kvelden holdt bondekvinnelaget fest. Festen ble åpnet med prolog lest av formannen i festnemnda
Ragnhild Alstad. Deretter sang alle elevene ”Husflidssangen”. Formannen i Stadsbygd Bondekvinnelag,
Elida Juul Bjørgan, ønsket på lagets vegne alle velkommen og gav en orientering om dyrking av lin. Det
har aldri i det 20. århundre vært dyrket så meget lin i landet som i år, og det lover godt for framtida. Vi
må også komme så langt at vi får garnet spunnet i alle de tykkelser som det er bruk for.
Ragnhild Alstad takket bondekvinnelaget for at dette kurset kom i stand og rettet en særlig takk og overrakte
en storslagen gave til lærerinnen frk. Dalstrøen. Dessuten synte elevene fram fra scenen ”En dag på
vevkurset”. Bondekvinnelaget feiret også samtidig ”bondekvinnenes dag”. Bondesangen ”All kultur er
dyrken” ble sunget og formannen leste festtalen som i år var skrevet av formannen i Norges Bondekvinnelag,
fru Kristine Majorseter. Deretter delte formannen ut diplomer som var kunstnerisk utført, til alle
elevene, og takket for den store interesse som var vist ved disse kursene. Festen sluttet med ”Gud signe
vårt dyre”.
Kilde: Ukjent avis 9.12.1944
Stadsbygd Trafikkselskap fyller 25 år.
Stadsbygd Trafikkselskap kan feire 25-års jubileum i disse dager. Selskapet ble dannet i 1921 etter at en
privat aksjetegning ved siden av kommunen, meieriet, banken og handelsforeningen hadde innbrakt med
startkapital på 24,500 kroner, ble den første båten, ”Surnadal,” innkjøpt våren 1921. Denne ble pårent og
sank utenfor Trolla vinteren 1923. Samme vinter ble en ny båt innkjøpt i Haugesund for 35,000 kroner.
Båten ble kalt ”Staværingen”. Og ”Staværingen” har vært den sikre fraktbåten for bygda i alle disse åra,
både for transport av varer og passasjerer. Lokalbåtene som kom utenfra fjordene var ofte fullsatt når de
kom til Stadsbygd, og byreisa tok også altfor lang tid. Ved sin egen båt var staværingene sjølhjulpne. Litt
lengre tid enn de hadde trengt enn de store båtene, men det er grunn til å tro at selskapet vil få tak i en
kraftigere maskin, så turen kan gjøres på kortere tid. Det er også planer om å gjøre båten lengre og passasjerlugarene
lengre. Da ”Staværingen” tok til å gå hadde selskapet en gjeld på 28 tusen kroner. Gjelden er
nå avbetalt, og selskapet har en liten kapital i banken. Det første styret i trafikkselskapet var: John J. Kvidal,
Lars Brødreskift, Jakob Sann, Ole Røberg og Kristen L. Vårum. Styret i jubileumsåret er: Ingebrigt
Grønning, formann Lars Foss, Joss Børsting, Amund Grønflaten og Lars Vårum. Skipper på ”skuta” er
Isak Vemundstad. 14. juli vil ”Staværingen” gå en jubileumstur til Nordmørsfjordene og Kristiansund.
Kilde: Ukjent avis, 1946, før 14. juli.
46

Fjernsyn og radio
24.desember 1966
Radio
8.15 Juleandakt i Oslo Rådhus
8.40 Syng med barna
9.00 Juletoner fra mange land
9.45 Min barndoms jul
10.00 Filharmonisk Selskaps orkester
11.05 Julestjernen - hva kan
astronomien fortelle om den?
11.35 Salmedikter og stillferdig
opprører
12.05 Capriccio og Serenade
av Lars Minsaas
12.15 Frøken Agathes julaften
12.35 Jesus kommer til jorden
12.50 Julebrev fra feltet
13.20 Concerto grosso
(Julekonserten)
13.30 Mens vi venter
14.30 Lokalprogram
15.15 Beethoven og Schubert
16.10 Familiegudstjeneste i Volda
kyrkje
Pastor Eivind Taranrød.
17.00 Kimer, I klokker
17.20 Vi går rundt juletreet
18.40 God jul
19.00 Partita sinfonica av Ludvig
Irgens Jensen
19.20 Huslyd ved havkanten
Hudpleien
19.40 "Kva Sante Morten ga
meg den
første julekvelden"
20.00 Vi går ombord
21.30 Norsk konsert med Benny
Dahl-Hansen og Arve
Tellefsen
22.00 Og det skjedde i de dager
23.00 En rose er utsprungen
24.00 Katolsk midnattsmesse i
St.Hallvard kirke, Oslo
01.00 Slutt
Fjernsynet
12.00 Før julen ringes inn
16.15 Barnegudstjeneste i
Nordberg kirke
17.00 "O, jul med din glede..."
Med barna rundt juletreet
19.55 Kveldsnytt
20.00 Vi går ombord
21.30 Julens toner
22.00 Min barndoms jul
Bruk hudkrem
Vask huden med fet såpe hver kveld og gni den godt inn med hudkrem. Om morgenen vaskes ansiktet
og masseres med tørr krem. Anvend aldri pudder til tørr hud.
Rynker
Fjernes slik: Ansiktet vaskes med kaldt vann, huden gnies inn med en salve bestående av 25 gr. hvit
voks, 25 gr. Liljeolje, 35 gr. honning samt saften av noen løk. Dette kokes over svak varme til det blir
flytende. Dersom salven gnies inn om kvelden må den ikke vaskes av før neste morgen.
Hvite, vakre hender
Fåes med en krem bestående av 40 gr. ren lanolin, 20 gr. kamferspiritus og 1 gr. Bergamotessens. Gni
inn hendene med dette mens de ennå er fuktige
Kilde: Gode råd fra Rissa Bygdemuseum.
(Redaksjonen i Skomskott ser helst at lesere ikke prøver disse oppskriftene, og tar ikke ansvar for eksem
og andre kroppslige skader.)
47

Gunhild Furuseth
Av Marie Vemunstad
I
ærbødighet og høyaktelse
for gammeltante Gunhild
skildrer Marie Vårheim Vemundstad.
Her er et livsløp som
strekker seg over 95 år. Det
handler om Gunhilds slekt, familie,
bosteder, arbeidsliv og alderdom.
Vi får også et innblikk i den
sameksistens og utfoldelse som
foregikk mellom folket i de mye
veiløse grendene: Lien i Leksvik,
Raumyra i Modalen, Skaugdalen
i Rissa og Tørstad i Stadsbygd.
Tidsepoken fra 1815-1893
Gunhild Johannesdatter Furuseth
født 3.november 1851.
Hennes mor het Marta Olsdatter
Lien, født november 1815 i
Strandamarka, Leksvik. Marta
Olsdatter var først gift med Ole
Johansen Ersøy. Atten uker etter
bryllupet druknet han i Fjølvikbotn.
Sønnen som kom til verden
fikk navnet Ole (senere slekten
Bjorseth).
I 1848 giftet Marta Olsdatter seg
for andre gang. Denne gang med
Johannes Andersen Vorvik, født
1819 i Rissa. De bodde først ei
tid i Aalmosetra, men bygde seinere
en heim på Brubakken ved
Raumyra i Modalen. Barna var:
Anne Marta, født 1849
Gunhild, født 1851
Olbert, født 1855
Kristine, født 1858
Jonetta, født 1861
I 1890 kjøpte Marta Olsdatter og
Johannes Andersen Vorvik halvparten
av hovedbruket på
Tørstad i Stadsbygd og flytta dit.
Det var ikke akkurat noe ungdommelig
brukerpar som overtok
drifta. Johannes var 71 år og
Marta hadde fylt 75 år. Døtrene
som nå var blitt godt voksne, var
ikke redde for å ta tunge tak.
Men i 1893 fikk mor Marta hjerneslag
og ble sengeliggende med
lammelser i 8 år, og døde i 1901.
Far Johannes døde i 1902. Slik
gikk det til at Gunhilds yngste
søster, Johnetta (vår bestemor),
dreiv bruket på Tørstad åleine til
1906. Da ble Johnetta gift med
bureisingsmann Kristen Vaarum.
Han hadde bygd hus på Vårheim
i Stadsbygd. De solgte deler av
Tørstad og flytta til Vårheim.
Tidsepoke 1893-1926
Samme år som mor Marta ble
sengeliggende, giftet Gunhild
seg den 13.juli 1893 med gårdbruker
Johan Jonsen Furuseth og
flytta til Skaugdalen.
På Furusethgårdene var det gammel
velstand. Gjennom lange ti-
der hadde folket i grenda drevet
hjemmeindustri som snekring og
veving. Johan Jonsen var en velstående
mann.
Da den første brua skulle bygges
over elva ved Furuseth, bidro
han med et ikke ubetydelig
pengebeløp. Gunhild var et arbeidsmenneske
utenom det vanlige.
Ved siden av hus, fjøs og
gårdsarbeid, ble det spunnet,
vevd og sydd alt det som hørte til
”oppredde senger” på gården, og
gangklær.
Tidsepoke 1926-1944
Gunhilds flytting fra Skaugdalen
til Stadsbygd i 1926. Jeg
var 11 år, Jenny var 9, Ole 6 og
Gudrun 4 år. Heime på Vårheim
hadde bestefar Kristen og pappa
Ola Reinkind vært opptatt i flere
måneder med å bygge ei stue ved
siden av vårt eget hus. Der skulle
Gunhild bo. Vår mamma Mette
fortalte oss om tante Gunhild
som nå var blitt enke. De hadde
ingen barn. Med tida hadde det
blitt vanskelig for henne å være
aleine – gammel, sliten, nye generasjoner
og ei ny tid.
Gunhild mente at mamma var
den nærmeste til å hjelpe henne.
I to år hadde mamma gått på
skole i Skaugdalen og bodde da
hos sin tante. Der fikk hun også
to gode venninner, Olina og Sofia.
Gunhild lengtet også etter å
komme i nærheten av sin søster,
Johnetta, som bodde sammen
med bestefar i ”kårenden” hos
oss sammen med bestefar.
Så sto da ”Gunhildstu” klar. Den
inneholdt kjøkken, stue, sengekammer,
3 loftsrom og bislag.
Både Jenny og jeg var veldig
rastløse den dagen Gunhild skulle
komme med flyttelass. Ustanselig
sprang vi opp på låvebrua
for å sjå om en lastebil svingte
innover ’nyveien.’ Og endelig,
48

der kom Lorents Buan med den
75-årige Gunhild.
Hun overleverte en pakke til
mamma, og gikk straks til stua si
for å bestemme sjøl hvor alt
skulle plasseres. Tre, fire karer
var i full gang med avlessing av
skatoll, kommoder, rosemalt kråskap,
skuvsenger, rokokkobord
og stoler.
Det største loftet var ordnet slik
at skinnfeller, dyner og åklær
kunne henge over solide stenger
fra taket. Til Gunhilds egen garderobe
hadde snekkerne lagd
spesielle hengemuligheter. Hun
hadde dusinet fullt av forskjellige
skjørt med kunstferdige sydde
overdeler til. Hver vår hjalp jeg
mamma med å bære alt dette ned
fra loftet for lufting mens Gunhild
kontrollerte om tall stemte
fra året før. Lorens Buan kjørte 3
lastebil-lass den dagen fra
Skaugdalen.
Pakken som mamma fikk viste
seg å inneholde en mysost. Den
var rund og vid som en stor tallerken,
hadde lys farge og var litt
hard. Den var godt innpakket i
tøykluter og øverst med et osteband
brodert i flere farger med
tunger rundt. Sjøl kalla hu osten
for snøsost.
Gunhild trivdes godt i sin nye
heim. Hun var stødig og sterk,
snill og real, og ville gjerne prate
med oss når vi kom med middagsmat.
Hun holdt seg godt underrettet
om det som skjedde uti
verden ved å holde avisa
”Fredagsposten,” og utklipp fra
avisa gjemte hun i de andre bøkene
sine. Fra Skaugdalen hadde
hun årlig besøk av Isak og Gina
Furuseth.
Gunhild hadde mange visdomsord
og var en mester i å fortelle
historier og opplevelser spesielt
fra barneåra inne på Lien og fra
Aalmosetra. I hennes samtid var
det svært dårlig med veier. Oftest
var det bare muligheten til å ta
vandringen på snarveien over
fjellet hvor man kunne møte
både ulv og bjørn. På gården
Lien var det et sted som het
Kirkbakken , og som var utgangspunkt
for korteste vei til
kjerka på Hindrem.
Hun fortalte om sin onkel Kristen
O. Lien, f.1799, d. 1895. Han
ble benytta til å bære dåpsbarn
over fjellet til Hindrem kirke.
Ikke alltid var det faddere eller
andre med. På spørsmål fra presten
svarte Kristen slik: Ӯ kjenne
mæ go hels fær å bæra’n innover
kjerkgolvet å.”
Den mest spennende historia vi
ville høre om og om igjen var da
hun bar bjørneungen. Noen karer
var ute for å jakte på en bjørn
som hadde gjort stor skade, og
de hadde avlivet først en bjørnunge.
Gunhild og ei anna jente
fikk ordre om å bære den døde
bjørnungen til sætra. De to var
livende redd for å treffe sjølve
bjørnemora på veien. Det kunne
ha blitt et livsfarlig møte.
Tidsrom 1944-1946
I 1944 fikk vi beskjed om å flytte
Vårheim - Gunhildstu til høyre
Gunhild ut av stua si da fem tyskere
skulle bo der. Det nytta ikke
å protestere. Bestemor Jonetta
døde i 1942, så Gunhild som var
sengeliggende, ble flytta inn til
oss. Men det å flytte hele innboet
hennes – det fine skatollet, kråskapene,
rokokkomøblene og
alle skinnfellene, dynene og
sengene – førte til kaotiske dager.
Hvor skulle alt plasseres?
Og hver dag var det spørsmål om
stua snart var ledig.
Etter at krigen var slutt, og tyskerne
reist, ble stua vasket omhyggelig.
Møblene ble satt på
plass og Gunhild fikk flytte tilbake.
Fra da av flytta også broren
Johan inn hos Gunhild, dvs. som
nattevakt. Gunhild hadde gikt og
mye vondt om nettene. Vår
mamma gjorde kveldsstellet og
49

gnidde henne inn med en salve
som tok bort den verste pina.
Når hun ville Johan noe banket
hun med staven sin i veggen. Ofte
var han oppe, fikk litt varme i ovnen
og hjalp henne opp på sengkanten.
De kunne sitte og prate en
stund før han dytta skinnfellen
godt omkring henne og begge sov-
net igjen. Sykepleier Ellen
Leinslie besøkte henne daglig den
siste tida. Gunhild døde 9. september
1946.
Vi var heldige som fikk barne- og
ungdomsår sammen med bestemor
Jonetta og gammeltante Gunhild.
Gjennom sin livsstil satte de merkesteiner
og var veivisere for oss.
Tingene de eide er ivaretatt som
klenodier og avspeiler en viktig
kulturarv. Vi skylder å gjøre kommende
slekter kjent med den.
En av hennes klenodier var
"Kogebog for Land og By" utgitt
i 1915 og skrevet av Marie
Landmark.
I tillegg til fine oppskrifter gir forfatteren
gode råd for hygge og
samhold i en heim. Hun skriver
om husmorens andel i hvordan
fremtiden vil bli for landet. Sønner
og døtre sendes ut i verden og
det vil vise seg hva deres mor har
lært dem og gitt dem med på veien:
- høflighet og takknemlighet er en
selvfølge for all hygge og tilfredshet.
- ikke knurr og skjenne for småting,
det gavner lite.
- ungdommen vil da snart søke annensteds
for å finne hygge.
- glem ikke å be Gud velsigne din
mat før du spiser, og si takk etterpå.
Et annet klenodium er rokken
hennes. Gunhild vevde åklær som
ble brukt på alle dyner og også
som dekor og beskyttelse på sauskinnsfeller.
Åkleentusiast Anne
Grete Sandstad brukte 3 år for å
registrere 6300 åklær i Sør-
Trøndelag. Noen av Gunhilds åklær
er også registrert ved Trøndelag
folkemuseum på Sverresborg.
Et tredje klenodium er familiebibelen.
Bak i bibelen står det: Antaget
at være trygt Aar 1740. Reparert
og sat nyt Perm paa den i
Aaret 1875 af bogbinder Johan
Arnt Søberg, Lexvigstranden.
50

Båtbyggeriet 2009 og ”Dragens vinge”
Av Einar Borgfjord
B
åtbyggeriet ved Museet
Kystens Arv har
som vanlig hatt et
travelt år i 2009. Vi er 4 stk
i båtbyggeriet for tida: Foruten
meg selv er det båtbygger
Kenneth Bjørkli og
lærlingene Marius Langeland
og Lars Halvor Movinkel.
Det mest spennende prosjektet
på våren var bygginga
av en åfjordsfembøring.
En ivrig seiler fra Stavanger,
Egil Rossavik, har
gått flere seglkurs her i Rissa
og hadde lyst (og penger)
til å bestille seg en nybygd
fembøring. Arbeidet ble påbegynt
høsten 2008 med blinking
og saging av tømmer. Tømmeret
blinka vi sjøl i en gammelskog
ved Singsås.
Kjølen ble strekt, og bygginga
pågikk fram til slutten av april i
2009. Rossavik ønska å seile herfra
21.mai. Han hadde en avtale
med ordføreren i Stavanger. Av
den grunn ble det tidligere båtutsett
enn vanlig.
Den 9.mai 2009 ble fembøringen
båret ut av båtbyggeriet på museet.
Bygdefolk, tilreisende og museumsansatte
kledde på seg
svartsekker og stødde ryggen inn
mot ripa. De mest trofaste hjelperne
møtte selvsagt opp i kjeledress
og arbeidshansker. Vi setter
svært stor pris på alle dere som
hvert år hjelper til med å ta i et
tak.
Den 42 fot lange båten ble satt i
fjæra, det ble å vente på floa. I
den ventetida bruker båtbyggerne
å starte arbeidet med rigg og
Testsegling av Gokstadkopien, november 2009. Foto: Einar Borgfjord
tau, gjøre ferdig forberedelsene
til seglinga senere i uka. Båten
fløt etterhvert opp som floa kom,
og vi tok unna bukkene og slepte
fembøringen bort til museumskaia.
Da var det dåp. Det
var møtt opp mange skuelystne.
Båtkjøperen fra Stavanger, Egil
Rossavik, holdt først en tale om
fembøringen, båtbyggerne og båtens
røtter til Stavanger.
Deretter var det kona Wenche
som var gudmor og som helte
sterke dråper i framskotten. Å slå
flaske mot skutesida er et nymotens
fenomen for skip. Den tradisjonelle
dåpsseremonien er derimot
å helle sterk drikke fram i
båten. Båten fikk navnet
"Dragens vinge" fra sagaen om
Olav Tryggvason. I følge Snorre
Sturlasons kongesagaer vant
Kong Olav over Raud den ramme,
han bodde på Godøy i Saltfjorden.
Raud var en mektig mann som
blant annet eide et stort skip på
30 rom og "stort etter romtalet."
Kong Olav Tryggvason vant over
Raud og "tok den draken som
Raud hadde hatt, og styrte han
sjølv, av di dette skipet var mykje
større og finare." Fremst var
det et dragehode og og bak var
det en bøyd sporde og begge
nakkene og stevnen var beslått
med gull.
Kong Olav kalte skipet for Ormen;
for når seglet var opp så
skulle det være vingene til dragen:
"Det var som å se dragens
vinge" når de kom seglende.
Så åfjordsfembøringen fikk et
flott navn. Vi segla ut fjorden her
21.mai og måtte bruke 5 dager til
Stavanger. Det ble ikke noe særlig
vind på veien sørover. Det ble
mye motorkjøring. Fembøringen
hadde en Yanmar seildrevmotor,
og den viste seg grei å ha. Vi var
tre stk som var med fra museet;
lærlingene Marius Langeland,
Lars Halvor Movinkel og undertegnede.
51

Utsett av Dragens Vinge 9. mai 2009. Foto: Hilde Murvold.
I tillegg til dette artige byggeoppdraget,
har året gått med til å reparere
en del andre fembøringer som
har hatt litt for nær nærkontakt
med brygger og lign. Vi fikk også
gjort ferdig den sørlandssnekka
som var bestilt til en kar i Akershus.
Jeg ble spurt i fjor vinter om å
være med i ei prosjektgruppe for å
få bygd en drake eller et leidangskip
på 25 sesser, 25 par årer
og da 100 mann til å ro! Som en
del av prosjektet bygde vi en 1/3
del kopi av Gokstadskipet for å ha
som en referansebåt. Øystein Elgvasslien
og Jon Godal bygde en
ny rekonstruksjon av skipet og
Gunnar Eldjarn og co bygde en litt
mer fritt tolka utgave. For noen
uker siden hadde vi en svært bra
testseiling av de 3 båtene.
Museets båtbyggere blir også innleid
sammen med andre i Norge
når bygginga begynner. Vi har allerede
starta med hogsten. Jeg,
Marius og 4 til var i Tyskland i 2
uker nå i november for å hugge ei-
ketømmer og
røtter til det store
vikingsskipet.
Det var ikke akkurat
lett material
det er snakk
om. Vikingskipet
Draken Harald
Hårfagre
blir bygd i Haugesund
de neste
3 åra.
Til slutt vil jeg
ønske alle en
riktig God Jul
og takke for
samarbeidet i år.
Spesielt til skogeierne
ønsker
jeg å sende en
hilsen Båtbyggeriet
i 2009 og!
En forminsket kopi av Gokstadskipet, bygd i båtbyggeriet
på Museet Kystens Arv. Foto: Einar Borgfjord.
52

Tyskerne i ”Gunhildstu”
Av Ola J. Schei, Stadsbygd
J
eg var på et hyggelig besøk
hos Margit og Harald Auka
sist på året i 2008. Som vanlig
vart tema for samtalen vår
både nåtid, fortid og framtid.
Utrolig kor mange emner som
kan dukke opp i løpet av et par
timers tid. Mange planer og episoder
dukker opp fra glemsel,
pusses opp og blir som nye for
oss.
Harald som har vokst opp på
Frøya, har en meget god husk og
en god evne til å trylle fram hendelser
fra barne- og ungdomstida
der ute i havgapet, om slit, strev
og hardt arbeid både på land og
sjø. Margit var sykepleier i
mange år før båtmotorbasillen
beit seg fast. Kombinert med interesse
for gammel kystkultur er
Margit en enestående hjelp og
støtte for Harald. Når to drar lasset
sammen, blir det så mye lettere
å nå et felles mål.
Margit foretok et dykk i minnebrønnen
og fiska opp minner fra
krigstida fra heimgården Vårheim
som var Margits føde- og
oppvekststed. På gården var det
ei kårstue som vart kalla
”Gunhildstu”. Der bodde gammeltante
Gunhild Furuseth.
Men i krigstida var det slik at når
tyskerne hadde sett seg ut noe de
kunne ha bruk for, var det ingen
’pardon.’ Gamle Gunhild måtte
flytte ut av stua si straks og inn
på hovedhuset på gården. Det var
ordre fra tyske myndigheter og
ordren skulle iverksettes pr omgående.
I hui og hast måtte derfor
Gunhild flytte pikk-pakket
sitt fra stua og inn i et rom i hovedlånna
på Vårheim.
Dagen etter kom 5 tyske soldater
og overtok ”Gunhildstu.” Både
Ole og Johan Vaarheim har gitt
opplysninger om dette til undertegnede.
Disse soldatene var
sambandsfolk som skulle bygge
opp ei ny rikstelefonlinje fra
Langfjæra innom Åsen, der sjøkabelen
kommer opp fra Trondheimsfjorden,
og linja landeveies
til hele Fosenhalvøya. Soldatene
var meget dyktige i sitt fag, men
kanskje av den grunn ikkestridende,
hva vet vi? De hadde en
offiser til sjef.
Noe ønsket naboskap var dette
ikke for familien Vårheim med
tyskere så tett innpå seg. Barna
på Vårheim fikk advarsel fra foreldrene
om ikke å ha noe med de
tyske soldatene å gjøre, noe som
vart overholdt, for soldater var
noe skummelt og farlig.
Heldigvis oppførte de seg høflig
og pent, de var disiplinerte. Derfor
fikk de blant annet lov til å
vaske klær på ”painna” i kjelleren
under stua på Vårheim. En av
soldatene var fra Østerrike. Han
het Johan Sorger. Han fortalte
om familien og heimen sin der,
og var lei av hele krigen, og Hitler
var ’nicht gut’.
På Vårheim fikk de beskjed om å
holde tett med alt han fortalte.
Sorger viste også fram bilder fra
heim og familie til Margits mor
Mette. Like før freden vart Johan
Sorger deprimert, han var redd
for at han skulle ende som krigsfange
i Sibir.
Ingen andre tyskere måtte få
høre slike uttalelser, det kunne
være meget farlig. Johan Sorger
lengta heim til fred - og til heim-
byen Gratz. En annen av soldatene
het Fritz. Johan Vaarheim som
da var tenåring, var inne hos tyskerne
og fikk blant annet lov til å
høre på radioen deres.
En gang stilte Johan inn radioen
på London og plutselig hørtes
høgt:"Dette er London", men da
fikk han knips over fingrene av
sjefen. Johan fikk også i gang
samtale med soldatene – og begge
parter fikk ihvertfall noe ut av
det.
Tyskerne kom til ”Gunhildstu”
først på høsten 1944. Det kan
også nevnes at det kom tyske
sambandsoldater som vart innkvartert
på Askjem skole, trolig i
1943. De var der til freden kom i
1945. De hadde rommet på østre
sida av trappa, der var det et forholdsvis
stort loft som de bodde
på.
En kuriositet som kan nevnes var
at en staværing som hadde vært
på Lofotfisket, kom gående utover
”Nyveien” en ettermiddag.
Like før han kom til
”Gunhildstu” fikk han øye på en
tysker som gikk utover veien.
Nærmere Vårheim fikk han høre
fin musikk. Han syntes det var
rart. Da han kom så nære at han
kikka inn gjennom vinduet fikk
han sjå tyskere i uniform som
glana mot seg. Han fikk skikkelig
fart på beina og fór heseblesende
og forskrekka heim.
Bak uniformen var soldatene,
ihvertfall de fleste, vanlige folk
som var utkommandert til krigen,
men disiplin og justis var
svært streng. Det beste var å gjøre
gode miner til slett spill. Noen
53

av soldatene kunne et gebrokkent
norsk. Staværingene var heller
ikke svært språkmektige.
Etter som krigen gikk i disfavør
for Tyskland, tærte det også på
moralen hos soldatene her i Norge:
heimlengsel etter familie og
normalt arbeid svekket nok på
innsatsviljen hos den menige soldat.
Fredsdagen var nok en lettelse for
soldatene i Norge, - og de som var
fra vestsonen i Tyskland. Dagen
etter freden dro soldatene i bil til
Hasselvika. Fra freden og til nå
har det ikke vært noe kontakt med
de 5 soldatene og familien Vårheim.
Margit Vårheim Auka husker
ennå navnene på noen av soldatene
som bodde i kårhuset:
Hans Günter Ars, Fritz , Matteus,
Ludvig Kellermann som var sjef,
og Johan Sorger.
Rengjøring av diverse ting
Kilder: Ole Vårheim
Johan Vaarheim
Margit Vaarheim Auka
Takk til disse for alle opplysninger.
Horn
Rengjøres med olivenolje eller smør. Varmt vann må selvsagt ikke brukes
Horngjenstander
Som har mistet sin form legges i varmt vann til de blir myke så de kan bøyes til og tilpasses til den form
de skal ha. Siden legges de til tørk og etter 24 timer er de harde.
Marmor
Flekker som sitter hardt bearbeides med sigareske og sitronsaft. Kritt og boraks kan brukes, og man lar
da krittvellingen ligge en stund på flekken. Siden vasker man bort krittet med en fille og polerer.
Edelstener
Rengjøres med hvitt kritt og Eue de cologne som blandes til en grålignende masse. Stener børstes med
blandingen med en myk børste, hvoretter den skylles i kokende regnvann og tører på vatt i nærheten av
varme.
Uklare speilglass
Kan bli skinnende rene ved å vaske med utspedd saltsyre og skylle med rent vann. Man pusser siden
med pulverisert kritt. Flekker på speilglass ooppstår lett når speilet oppbevares på et fuktig sted. Dette
kan hindres ved å skjære en kork i 4 deler og lime delene på speilets bakside.
Kilde: Gode råd fra Rissa Bygdemuseum.
(Prøves på eget ansvar)
54

Lysthuset på Stadsbygd prestegård
Av Øyvind Bjørgan
M
useet Kystens Arv har
ansvar for deler av den
gamle prestegårdshagen
på Stadsbygd. Plenklipping
av hagen er museets faste oppgave,
og utviklinga av Rosehagen
har Johan Rein stått for. Nytt av
året var det nye lysthuset som ble
innviet og åpnet søndag
13.september 2009.
Lysthuset, anno 1932. Foto: Fosen bildearkiv
Det sto et gammelt lysthus der
fra 1880-åra som falt ned i ca
1940. Gamle fotografi samt eldre
folks erindringer skapte grunnlaget
for å gjenskape det gamle
lysthuset. Lysthuset er satt opp
på dugnad, først og fremst av
snekkerne Arne Jørgen Reinkind
og Øystein Foss.
Museet har bidratt
ved å betale materialkostnadene
på til
sammen kr 27.000. I
tillegg er det lagt
ned mange timer og
dugnadsdager av Per
Buan under arbeidet
med interiøret. Han
har dekorert tak,
vegger, dører
og gulv
inne i lysthuset.
Blomster,
bladranker
og border i
lyse toner
går igjen
inne i huset.
Han dekorerte
ferdig
taket heime og monterte
det opp etterpå. I taket er
det skyer og tre små engler,
og på gulvet er det dekorert
med sjø og fisk.
Nesten hele presteskapet var tilstede
da lysthuset ble åpnet, og
det var biskop Tor Singsaas som
både velsignet og åpnet lysthuset.
Dette ble også humoristisk
poengtert av biskopen at det kunne
være litt unaturlig for en biskop
å åpne et lysthus. Det
var samla mye folk, og åpninga
ble gjort rett etter friluftsgudstjenesten
i amfiet.
Lysthuset er åpent for alle
og det er en fin anledning
for turgåere til å sette seg
ned og finne ro.
Biskop Tor Singsaas, Prost Sven Tysdal, Sogneprest David Vogel
og Soknediakon Terje Breivold. Foto: Einar Borgfjord
Per Buan inne i det nymalte lysthuset.
Møblene er gitt av Erik Mustad og
Ragnhild Brødreskift. Foto: Einar
Borgfjord
Lysthuset anno 2009. Foto: Einar Borgfjord
55

Historie om laksen i Hasselvika
Av Johan Arnt Sannan, Hasselvika
L
aksefisket i bygda har foregått
i flere hundre år, så
tidlig som i år 1311 er dette
fisket omtalt i kongelig brev
om retten til en fiskeplass i Hasselvika.
Fisket foregikk ved at
not ble satt ut fra land i en vinkel
og dratt inn når en så laksen i
sjøen innenfor nota.
Disse fiskeplassene ble kalt vorper.
For å fange laksen måtte en
således være tilstede i vorpa. Her
var det bygd et lite tømmerhus
med en platt foran, kalt krekka
el. krekja, og en snakket om å stå
eller å sitte i vorpa.
En kan med sikkerhet si at det
har vært 14 laksevorper i bygda
og fra sør til nord blir det Aarlottvorpa,
Sørvikvorpa, Sjursvikvorpa,
Maurhaugvorpa, Junkervorpa,
Skarberget, Skjærvorpa,
Bjørnaskurru, Staursetvorpa,
Kolvorpa, Skagan, Matneset,
Geitskjæret og Brettingen, men
det kan også ha vært flere vorper.
Ennå i dag kan vi se Kolvorpa og
Brettingsvorpa og resten av vorpa
i Skagan.
Vorpene hørte opprinnelig grunneierne
til, men de ble ofte skilt ut
fra gårdene og solgt. Kjøperne
kunne være kirkelige institusjoner
og velsituerte menn, og de
ble også kongemaktens eiendom
- krongods. De som dreiv vorpene
den gang måtte betale leie -
landslott - til eierne.
Denne varierte etter hvor godt
fiske det var til vanlig i den enkelte
vorpe. Det kunne være årlig
avgift fra 80 skilling til 40 daler
eller avgift i form av laks, f. eks
2 tønner m/ saltet laks. Laksen
ble altså saltet men også i stor
grad røkt. Prisen ved salg av ei
vorpe varierte også. Skarberget
vorpe ble i 1728 solgt til Horneman
for 322 riksdaler. I 1781 ble
½ part av Brettingsvorpa solgt
for 400 riksdaler, i 1847 ble Junkerens
2 laksevorper solgt for
2491 daler, den gang en meget
høy pris.
Fiskene i havet. Foto: Bernt Brevik
Laksens gang i sjøen var til vanlig
at den gikk opp på buktene og
søkte så langs land for å finne sin
egen elv, elva den hadde vokst
opp i. Hvor den søkte varierte
sterkt med vær og vindretning,
flo og fjære spilte også inn.
Laksepasserne fikk snart erfaring
med når det var gunstigst for den
enkelte vorpe, dette passet de på.
Laksen kom ofte i stimer, så når
det var ”laksrensel” måtte en
passe seg for ikke å dra nota til
for tidlig. For best mulig å kunne
se laksen i sjøen ble sjøgrunnen
lenset for tang og tare, ofte med
en horv – og belagt med lys
skjellsand. Denne ble gjerne hentet
fra Storfosna.
Sjøen kunne være tykk av grums
og ugjennomsiktig. Da ble det
satt ut garn av tynn tråd, vanlig
snelletråd, inne i nota og fra dette
garnet var det et snøre å holde
i. Rykket det i snøret, ja da var
laksen der og nota ble dratt inn.
Men det kunne også være annen
fisk som rykket i garnet. Var det
en sei ble den kalt for skomakerlaks.
For å lokke laksen inn til vorpa
malte en noen steder berget kvitt.
Dette skulle for laksen
simulere en
foss. Kvitmalte berg
ble forbudt.
Staurhvalen – kalt
staurhenning – var
ute etter laks og
kunne gjøre bukta
tom. Gikk laksen i
stimer kunne flere
staurhenninger ringe
dem inn for så å slå
til. Den kastet halve laksen opp i
lufta. Foregikk dette på grunt
vann var det mulig å pike opp
store laksestykker fra sjøbunnen.
I 1865 ble det tillatt å fiske med
kilenot og denne fangsmetoden
ble da den mest vanlige. I kilenota
fant laksen inn, men sjelden
ut. En slapp nå til en hver tid å
stå i vorpa, en ”rodde nøtene” 2-
3 ganger i døgnet.
Nota var laget av hamptråd som
krevde ekstra stell for ikke å råtne.
Den måtte jevnlig tørkes og
måtte også beises med blåstein
eller barkes med barkekstrakt.
Kilenota har et ledegarn fra land,
kalt landgarnet. Det ble ofte satt
2 enkle kilenøter utenpå hverandre,
også 3, med ledegarn i
mellom.
Etter ei tids bruk var hampnota
ikke helt pålitelig. Storlaksen
kunne under lining (fanging) slå
56

seg gjennom nota, en trøstet seg
da med – ”du kjem vel igjen.”
Det var slett ikke alltid laks i
nota, det kunne bli mange bomturer.
Da kom uttrykket ”svart
som i en torvdam.” Det hendte
en fikk overvintra laks fra elva.
Den skulle kastes ut igjen.
På 1950-tallet kom dobbeltnota.
2 enkle nøter satt mot hverandre
og disse fanget laksen klart bedre.
Nøtene ble nå laget av kunstfibertråd
– nylon og terylen – og
de var langt lettere å arbeide
med. En slapp barking og beising,
men de måtte holdes rene
for tang.
Laksefisket har fra gammelt av
vært fredet deler av året. Fredningstiden
for sjølaksfisket var i
mange år fra 25.august til
14.april året etter. Fredningstiden
har de senere år stadig blitt lengre,
særlig med en senere start for
fisket. I 2009 var det lov å fiske
fra 20.juni til og med 4.august,
og i tillegg har en ukefredning
fra fredager kl 18.00 til mandager
kl 18.00.
Til å påse at fredningstida blir
overholdt har en et oppsyn både
fra sjø, land og fly. Nota måtte
tas opp eller stenges etter bestemte
regler. Blir ikke fredningen
etterfulgt blir det bot og inndragning
av eventuell fangst.
Ståervorpene har kortere ukefredning,
fra lørdag kl 18.00 til
mandag kl 06.00. Mange vorper
har benyttet seg av det helt til
våre dager.
I dårlig vær var det ikke helt
ufarlig å ”line” eller å ta opp
nota. En skulle ikke sette livet på
spill for å etterleve fredningsbestemmelsene.
I Hasselvika har en
hatt 2 drukningsulykker i forbindelse
med laksnotfisket.
For å hjelpe på med bestanden
ble det drevet med utklekking av
yngel for utsetting i elvene. I
1924 startet en med dette på
Refsnes i Stjørna og drev fram til
ca 1980. Rogn fikk en fra stamlaks
fisket i helgene og anlegg
for klekkingen var det både på
Selnes, Dahlen og Kleiva i Sørfjorden.
Videre ble det forsket på laksens
livsløp ved merking. En plasthylse
med innlagt spørsmål om
vekt, lengde og skjell (ris) hvor
årringene viste alder, var festet
ved ryggfinnen. Svar på dette
skulle fiskeren mot et lite honorar
sende til merkesentralen i
Trondheim. En slik merkestasjon
var det på Tarva.
For å holde laksen god og fin ble
den som før sagt saltet og røkt, et
annet middel var å legge den i is.
Med spesielle sager ble isen saget
ut i blokker fra ferskvann og
fraktet med hest og slede til spesielle
ishus. Disse var isolert med
sagma. Firma J.A. Sannan som
drev handel med laks, hadde slike
ishus. Isen ble tatt fra Sørvikvatnet
og Maskinhusdammen
like ved Forsvarets kraftstasjon.
Like ved denne dammen hadde
også Forsvaret et slikt ishus. Ved
bruk ble isblokkene malt i ter-
Illustrasjon fra Årbok for Fosen, 1973.
57

ninger ved hjelp av en kvern.
Også på Hårberg var det ishus
som laksoppkjøperne Marentius
Thams fra Trondheim brukte.
I siste halvdel av 1800-tallet hadde
Thams kontrakter med laksevorpene
på kjøp av laks. Senere
var det kjøpmennene J.A. Sannan
og K.J. Hårberg som kjøpte
opp laksen i Hasselvika og i bygdene
omkring. På båt ble det
også kjøpt laks i Stavøya Og
Høybakken. Sannan og Hårberg
var ei tid sammen om oppkjøpet.
Laksen ble videre solgt til fiskehandlere
i Trondheim og Oslo. I
1909 hadde J.A. Sannan egen
kontrakt med Thams om levering
kun til ham. De eksporterte også
en del laks til England. Laksen
ble sendt via Bergen hvor den
ble omiset før den gikk over
Nordsjøen.
I England ble den solgt på auksjon
og var det godvær der og
stor utfart blant folk, ble den
godt betalt. En kan nevne at når
laksen ble pakket for eksport ble
hver fisk snurret rundt med en
tråd for at isen ikke skulle komme
inn i gjellene.
Disse kunne ellers fortere bli
kvite, det var ikke noe godt kvalitetstegn.
Flere fiskegrossister
etablerte seg etter hvert på kjølelageret
i Trondheim, de tilsatte
faste oppkjøpere ute i distriktene.
Konkurransen om laksen ble til
tider prismessig svært hard.
Prisen på laksen gikk etter størrelsen
og i lang tid var det bare
en vektgrense – 3 kg. Noen år
var grensen likevel satt til 3,3 kg.
Laks under 3 kg ble alltid benevnt
som svellung eller bare
svell og var lavest i pris. Fra
1957 ble det flere vektgrenser, 5
og 7 kg og senere også en grense
på 9 kg som over denne ga høyeste
pris. Denne laksen ble røkt,
likevel var laks over 15 kg ikke
så ettertraktet, denne ble for grov
i fisken.
Fram til 1984 ble laksen kjøpt
rund, da kom det påbud om at
den skulle sløyes. Alle innvoller
skulle fjernes og viktig var det at
blodranda langs ryggbeinet ble
omhyggelig skrapt bort. En brukte
gjerne ei skje.
Prisen på laks, også kalt edelfisk,
har alltid vært høy i forhold til
annen fisk. Prisen på laks over 3
kg kunne i 1920-årene være ca kr
6,00 pr kg.
I de første årene etter krigen kunne
prisen på de første laksene i
sesongen være opp i kr 15,00.
Men falt ned til ca det halve ute i
sesongen. Den høyeste pris på
fisken for rund laks var ca kr. 65,
- pr kg. Det var i 1980. Oppdrettsnæringen
bredte nå mer om
seg med større produksjon, og
prisene på villaks gikk etter hvert
betydelig ned. Det var eksportprisene
på oppdrettslaks som ble
de bestemmende.
Laksens gang fra havet og opp i
elvene for å gyte, har jo gitt
grunneierne der viktige binæringer.
Så interessemotsetninger
mellom sjø- og elvefiske har en
hatt lenge. Ei tid ble det også
drevet et betydelig drivgarnfiske
utenfor grunnlinjen, også fiskere
fra Danmark og Færøyene drev
her med linefiske etter laksen.
Det hendte en kunne få en laks i
kilenota med en stump senetråd
hengende etter seg, angelen viste
seg å være dansk. Både drivgarnfiske
og linefiske er nå forbudt.
I dag er fisket med kilenot nesten
stoppet helt opp. Elvefiskerne
betaler sjølaksfiskerne for å holde
nota på land, mindre beskat-
ning i sjøen skal hjelpe på formeringen
av laks i elvene, men villaksens
eksistens er i dag truet av
flere forhold. Det kan være forurensing
av sjø og elv, rømlinger
fra laksoppdrett fører lakselus og
sykdom med seg, og disse kan
også forstyrre villaksens gener.
Spørsmålet blir tilslutt om det
gjøres nok fra alle lakseinteresserte
og myndighetenes side for
å hindre at denne flotte edelfisken
forsvinner fra våre fjorder og
elver.
Sjelden storfangst i Hasselvika
i 1953.
Litteratur:
Bjørkvik, Astrid Marit:
”Laksevorper i Hasselvika”, Årbok
for Fosen 1973, Fosen historielag.
Flere laksefiskeres fortellinger
om laks
58

Hilsen til Skomskotts lesere Julen 2009
Av Prost Sven Tysdal, Stadsbygd
O
gså i år hadde vi en flott
november, med solnedganger
som det vakreste
maleri før sola går ned bak fjellene.
Men så kommer mørket sigende,
og før snøen kommer blir
det veldig mørkt. Godt at vi har
noe fint å glede oss til i mørketiden,
for i adventstiden er det
mye som skjer. I kirka er det
konserter og gudstjenester både
for store og små, for noen kan
det bli i meste laget, når man har
barn eller barnebarn som synger
i forskjellige kor eller er med i
musikken.
Man skal også vaske og pynte
hjemme, bake 7 sorter julebakst
og kjøpe julegaver. Slik er det.
Men midt inne i våre liv er det
godt om vi kan leite etter rom
der vi kan finne ro og få tenke
litt etter hva julen skal minne oss
om. Den første julesangen var på
Betlehemsmarkene når gjeterne
hørte englesangen:
Ære være Gud i det høyeste
og fred på jorden blant
mennesker som har Guds
velbehag
I de 2000 år som er gått etter at
denne sangen ble sunget første
gang, har mange funnet glede og
håp nettopp i julesanger, og de
har blitt en del av vår tradisjon.
De peker alle tilbake på den samme
hendelse: at Gud kom til oss
som et lite barn i en stall i en
krybbe. Som julesangen:
Mitt hjerte alltid vanker i Jesu
føderom,
Der samles mine tanker som i sin
hovedsum.
Der er min lengsel hjemme. Der
har min tro sin skatt;
Jeg kan deg aldri glemme, velsignet
julenatt!
Når vi synger, kjenner vi også
selv lengselen, og får en god følelse
inni oss, og slik skal det
være. Den Gud som kom til oss
som et lite barn, har gode hensikter.
Han vil oss godt, og vil nå
våre hjerter med kjærlighetens
språk, som bare et barn kan
framelske hos oss.
Jeg tror det var nettopp det som
gjorde gjeterne på marken så
godt: Gud ser oss og bryr seg om
oss. Der vi menneske ser hver-
andre og viser at vi bryr oss om
hverandre, der blir det godt å
være menneske. En annen julesang
som også har en slik god
stemming er:
Det lyser i stille grender av
tindrande ljos i kveld,
Og tusende barnehender mot
himmelen ljosa held.
Og i siste verset kommer håpet
så fint fram:
Den songen som atter tonar med
jubel kvar julenatt,
Om barnet, Guds Son, vår sonar,
som døden for evig batt.
Så la oss midt i strevet og mørketiden
ikke miste den gode stillheten
som kan gi oss innsyn i det
store mysterium: at Gud er nær i
vår verden. Da kan vi kanskje få
den samme følelsen som gjeterne:
Gud bryr seg om meg!
God jul!
Hilsen Sven Tysdal
59

Museet Kystens Arv ønsker alle sine venner, støttespillere og
samarbeidspartnere en riktig god jul!
Oldemor fyrte med ved
og gikk med skjørt
enda det var vinter
Det hendte at hun sang
på vei til fjøs og vedskjul
sopa snø fra skjørtekanten
og drømte om ei anna tid
De så aldri at hun sprang
mellom barnepass, dyrestell og matlaging
men det var grunner nok
og arbeidet ble gjort
hver dag
I tida før jul
fikk hver dag sin mening
På vintersolverv 22.desember
Sto rokken stille
Lefsedeigen lå urørt
Kjevla i skuffa
For oldemor hadde lært
at på solsnu skulle man ikke bake
og ikke arbeide med noe som var rundt
På lille julaften kom stampen fram
alle skulle bli rene til jul
og gjerne få et nytt klesplagg også
Så var det vel bra da at hun hadde fått tid
til å veve sist høst
Julekvelden tente hun lys
i alle rom
og maten sto på bordet om natta
om her skulle komme forfedre forbi
Tidlig opp på juledagen
for å komme seg til ottesang i kirka
Etter messen bar det rett hjem
Ingen skulle kalles Juledags-Petter
Å gå på besøk denne dagen var uhørt og uhøflig
Da oldemor for lengst var borte
Rev de gården
Rammen for hennes liv
Stillaset under mine føtter
Men livet hennes kan jeg se
i lysene jeg tenner, i baksten, i veven,
i alle tradisjoner jeg har
og i drømmen om ei fredelig jul for alle
Hilde
ISSN - 1890-050x