Den stygge andungen HC Andersen Det var så deilig ute på landet ...

Den stygge andungen
HC Andersen
Det var så deilig ute på landet. Det var sommer, kornet, sto gult, havren grønn,
høyet var satt opp i stakker nede på de grønne engene, og der gikk storken på de
lange bena sine og snakket egyptisk, for det var det språket han hadde lært av
moren sin. Rundt åkrene og engene var det store skoger, og inne i skogene dype
sjøer. Jo, visst var det deilig på landet! Midt i solskinnet lå det en gammel
herregård med dype kanaler rundt omkring, og fra muren og ned til vannet vokste
det store skreppeblader, som var så høye at små barn kunne stå oppreist under de
største. Det var like vilt der inne som i den tyggekste skog, og her lå det en and på
redet. Hun skulle ruge ut de små andungene sine, men nå var hun nesten lei av det,
for det tok så lang tid, og hun fikk så sjelden besøk. De andre endene likte bedre å
svømme omkring i kanalene enn å gå opp og sitte under et skreppeblad for å
snadre med henne.
Endelig knakte det i det ene egget etter det andre: “Pip! Pip!” sa det, alle eggeplommene var blitt levende og stakk hodet
ut.
“Rapp! Rapp!” sa hun, og ås rappet de seg alt de orket og så til alle kanter under de grønne bladene. Og moren lot dem se
så mye de ville, for det grønne er sunt for øynene.
“Så stor som verden er!” sa alle ungene, for de hadde jo atskillig mer plass nå enn da de lå inne i egget.
“Tror dere at det er hele verden?” sa moren, “Den strekker seg langt over på den andre siden av hagen, helt bort til
prestens jorder, men der har jeg aldri vært!! - Dere er vel her alle sammen?” Og så reiste hun seg opp. “Nei, jeg har ikke
alle! Det største egget ligger der ennå. Hvor lenge skal det vare? Nå er jeg snart lei av det!” Og så la hun seg igjen.
“Nå, hvordan går det?” sa en gammel and som kom på besøk.
“Det varer så lenge med det ene egget” sa anden som ruget. “Det går ikke hull på det! Men nå skal du se de andre. De er
de søteste andungene jeg har sett. De ligner på faren sin, den skurken, han som ikke kommer å besøker meg.”
“Få se på det egget som ikke vil sprekke!” sa den gamle. “Du skal se det er et kalkunegg. Slik ble jeg lurt engang, og jeg
visste ikke min arme råd med de ungene, for de er redde for vannet, skjønner du. Jeg fikk dem ikke uti. Jeg rappet og
snappet, men det nyttet ikke. Få se på egget! Jo, det er et kalkunegg. La det bare ligge, og lær de andre barna dine å
svømme!”
“Jeg får vel ligge på det litt til!” sa anden. “Har jeg ligget så lenge, kan jeg holde ut en stund til!”
“Vær så god!” sa den gamle anden, og så gikk hun.
Endelig sprakk det store egget. “Pip! Pip!” sa ungen og veltet ut. Stor og stygg var han. Anden så på ham. “Det var da en
forferdelig stor andunge,” sa hun. “Ingen av de andre ser sånn ut! Det skulle vel aldri være en kalkunkylling? Nå, det skal
vi snart finne ut! I vannet skal han, om jeg så skal sparke ham uti!”
Dagen etter var det et velsignet fint vær. Solen skinte på alle de grønne skreppebladene. Andemoren med hele familien
kom ned til kanalen. Plask! hoppet hun i vannet. “Rapp, rapp!” sa hun, og så plumpet den ene andungen etter den andre
uti. Vannet slo over hodet på dem, men de kom straks opp igjen og fløt så fint. Bena gikk av seg selv, og uti var de alle
sammen, også den stygge, grå ungen svømte med.
“Nei, det er ingen kalkun” sa hun. “Se så fint den bruker bena, hvor rank den svømmer! Det er min egen unge. I grunnen
er den ganske pen, når man ser nøyere på den. Rapp, rapp! Bli med meg nå, så skal jeg vise dere veien og presentere dere
i andegården. Men hold dere tett inntil meg, så ingen tråkker på dere, og pass dere for katten!”

Og så kom de inn i andegården. Det var et fryktelig spetakkel der inne, for det var to familier som sloss om et ålehode, og
så fikk likevel katten det.
“Sånn går det her i verden” sa andemor og slikket seg om nebbet, for hun ville også gjerne hatt ålehodet. “Men rapp dere
nå, og nei pent med halsen for den gamle anden der borte! Hun er den fornemste av alle her. Hun er av spansk ætt, det er
derfor hun er så diger. Og se der, hun har en rød klut rundt beinet. Det er noe ualminnelig flott og den største utmerkelse
noen and kan få. Det betyr at man ikke vil miste henne, og at hun skal være lett å kjenne for dyr og mennesker. Rapp
dere! Ikke inntilbens! En veloppdragen andunge setter bena langt fra hverandre, akkurat som far og mor! Sånn! Nei med
halsen nå og si: Rapp!”
Og det gjorde de. Men de andre endene rundt om så på dem og sa ganske høyt: ” Se, skal vi nå ha den skokken også? Som
om vi ikke har nok fra før! Og fy, som den ene andungen ser ut! Ham vil vi ikke ha her” Og straks fløy det en and bort og
bet den i nakken.
“La ham være!” sa moren. “Han har ikke gjort dere noe!”
“Nei, men han er for stor og for sær!” sa anden som bet. “Og derfor skal han kustes!”
“Det er noen pene barn du har, mor!” sa den gamle anden med kluten rundt benet. “Alle sammen like pene, unntatt den
ene, ham har du ikke fått til. Jeg skulle ønske du kunne gjøre ham om igjen!”
“Det går ikke, Deres nåde” sa andemoren. “Han er ikke noe pen, men han er så snill og god og svømmer like fint som alle
de andre, ja, jeg våger å påstå: enda litt finere. Jeg tror nok han vokser seg pen, eller at han blir noe mindre med tiden.
Han har ligget for lenge i egget, derfor har han ikke fått den rette fasongen!” Så plukket hun ham i nakken og stelte med
ham. “Dessuten er han en andrik,” sa hun, “og da slår han seg nok igjennom”
“De andre andungene er nydelige” sa den gamle. “Bare lat som dere er hjemme, og finner dere et ålehode, så kom til meg
med det.”
Og så var de som hjemme.
Men den stakkars andungen som var kommet sist ut av egget og så så fæl ut, ble bitt, knuffet og gjort narr av, og det både
av endene og hønsene. “Han er for stor!” sa de alle sammen. Og kalkunhanen, som var født med sporer og derfor trodde
han var keiser, pustet seg opp som en skute for fulle seil, gikk rett bort til ham og kaklet så den ble helt rød i toppen. Den
stakkars andungen visste ikke hvor den skulle stå eller gå, den var så lei seg for at den så så stygg ut og hele andegården
drev gjøn med ham.
Slik gikk den første dagen, og siden ble det verre og verre. Den stakkars andungen ble jaget av dem alle sammen, selv
søsknene var slemme mot ham, og de sa hele tiden: “Gid katten ville ta deg, ditt fæle spetakkel!” Og moren sa: “Bare du
hadde vært langt borte!” Og endene bet ham, og hønsene hakket ham, og piken som skulle gi dyrene mat, sparket til ham.
Da løp og fløy han over gjerdet. De små fuglene i buskene fór forskrekket i været. “Det er fordi jeg er så stygg,” tenkte
andungen og lukket øynene, men løp videre, og så kom den ut i den store myren, der villendene bodde. her lå den hele
natten og var så trett og sørgmodig.
Om morgenen fløy villendene opp og så på den nye kameraten sin. “Hva er du for en?” spurte de. Og andungen snudde og
vendte på seg og hilste så godt den kunne.
“Du er virkelig stygg!” sa villendene. “Men det kan være det samme for oss, bare du ikke gifter deg inn i vår familie”
Stakkar! Han tenkte ikke på å gifte seg, for ham var det nok at han fikk lov å ligge i sivet og drikke litt myrvann.
Der lå han i to hele dager. Så kom det to villgjess eller rettere sagt to villgasser, for det var hanner. Det var ikke lenge
siden de var kommet ut av egget, derfor var de så kjekke av seg.
“Hør her kamerat” sa de. “Du er så stygg at jeg liker deg. Gidder du å bli med oss og være trekkfugl? Like her borte i en
annen myr er det noen søte og pene villgjess, frøkner alle sammen, og de kan si: Rapp! Der kommer du til å gjøre lykke,
så stygg er du!”

“Piff! Paff!” lød det over dem i det samme, og begge villgassene falt døde ned i sivet, og vannet ble blodrldt. “Piff! Paff!”
lød det igjen, og hele skokken av villgjess fløy opp av sivet, og så smalt det igjen. De var stor jakt, jegerne lå rundt myren,
ja, noen satt oppe i grenene på trærne, som strakte seg langt ut over sivet. Den blå røken drev som skyer inn mellom de
mørke trærne og hang over vannet. I gjørmehullene kom jakthundene, klask klask. Siv og strå svaiet til alle kanter. Den
stakkars andungen var så forskrekket, den vred på hodet for å få det under vingen, og i det samme sto det en fryktelig stor
hund like ved siden av ham. Tungen hang langt ut av halsen på den, og øynene skinte så uhyggelig. Den satte kjeften tett
inntil andungen, viste de skarpe tennene sine - og plask plask, så gikk den sin vei uten å ta den.
“Gudskjelov,” sukket andungen, “jeg er så stygg at ikke engang hunden gidder å bite meg”
Så lå den helt stille mens haglene suste i sivet og det smalt skudd etter skudd.
Først langt ut på dagen ble det stille, men den stakkars ungen torde ennå ikke reise seg, den ventet flere timer før den så
seg om, men så skyndte den seg bort fra myren så fort den kunne. Den løp over mark og enger, og det blåste sånn at den
hadde vondt for å komme av sted.
Da det led mot kveld, kom den til en fattig liten bondegård. Huset var så elendig at det ikke selv visste hvilken kant det
skulle ramle til, derfor ble det stående. Vinden suste slik rundt andungen at han måtte sette seg på stjerten for å holde
igjen, og det ble verre og verre. Da merket han at døren var gått av den ene hengselen og hang så skjevt at han kunne
smette inn i stuen gjennom sprekken, og det gjorde han.
Her inne bodde det en gammel kone med katten og hønen sin, og katten, som hun kalte Lillemann, kunne skyte rygg og
male, ja, han kunne gnistre også, men da måtte man stryke ha mot hårene. Hønen hadde ganske små, lave ben, derfor ble
den kalt for “Kykkelilavenben”. Den var flink til å verpe, og konen var like glad i den som om den hadde vært hennes
eget barn.
Om morgenen merket de straks den fremmede andungen, og katten begynte å male og hønen å klukke.
“Hva for noe!” sa konen og så seg omkring, men hun så ikke godt og trodde derfor at andungen var en fet and som hadde
gått seg bort. “Det var jo en fin fangst!” sa hun. “Nå kan jeg få andeegg, bare det ikke er en andrik! Det må vi prøve”
Så ble andungen tatt inn på prøve i tre uker, men det kom ingen egg. Og katten var herre i huset og hønen var frue, og
alltid sa de: “Vi og verden!” for de trodde de var halvparten, og den aller beste delen. Andungen syntes at man også kunne
ha en annen mening, men det ville ikke hønen høre snakk om.
“Kan du legge egg?” spurte hun.
“Nei”
“Ja, da får du bare holde munn!”
Og katten sa: “Kan du skyte rygg, male og gnistre?”
“Nei”
“Ja, da får du heller ikke ha noen mening når fornuftige folk snakker!”
Og andungen satt i kroken og var i dårlig humør. Da kom den til å tenke på frisk luft og solskinn og fikk så forunderlig
lyst til å flyte på vannet. Til slutt kunne den ikke la være, den måtte si det til hønen.
“Hva går det av deg?” spurte hun. “Du har ingenting å fare med, det er derfor du får slike nykker. Legg egg eller mal, så
går det over”
“Men det er så deilig å flyte på vannet!” sa andungen. “Så deilig å få det over hodet og dukke ned på bunnen”

“Skulle det være noen fornøyelse” sa hønen. “Du er nok blitt gal. Spør katten, han er den klokeste jeg kjenner, om han
liker å flyte på vannet eller dykke ned. Hva jeg synes, vil jeg ikke snakke om. Spør også matmor, den gamle konen,
klokere enn henne er ingen i verden. Tror du hun har lyst til å flyte og få vann over hodet?”
“Dere forstår meg ikke” sa andungen.
“Hvis ikke vi forstår deg, hvem skulle da forstå deg? Du kan da ikke mene at du er klokere enn katten og konen, for ikke
å snakke om meg. Ikke skap deg, barn. Takk din skaper for alt det gode vi har gjort for deg her! Er du ikke kommet i en
varm stue og har fått venner som du kan lære noe av? Men du er en tøysekopp, og det er ikke noe morsomt å være
sammen med deg. Tro meg, jeg mener det bare godt når jeg sier slike ubehagelige ting, og på det skal man kjenne sine
virkelige venner. Nå får du bare se til å legge egg og lære å male eller gnistre”
“Jeg tror jeg vil gå ut i den vide verden” sa andungen.
“Gjør det, du” sa hønen.
Og så gikk andungen. Den fløt på vannet, den dukket under, men alle dyr overså den, så stygg var den.
Nå ble det høst, bladene i skogen ble gule og brune, vinden grep fatt i den så de danset omkring, og oppe i luften så det
kaldt ut. Skyene hang tunge med hagl og snøfnugg, og på gjerdet sto ravnen og skrek “au! au!” av bare kulde. Ja, det var
til å fryse av når man tenker på det, og den stakkars andungen hadde det slett ikke godt.
En kveld da solen gikk så velsignet ned, kom det en flokk vakre, store fugler frem fra buskene. Andungen hadde aldri sett
noe så pent. De var skinnende hvite, med lange, smidige halser. Det var svaner, de utstøtte en forunderlig lyd, bredte ut de
praktfulle, lange vingene og fløy bort fra de kalde strøk til varmere land, til åpne sjøer. De steg så høyt, så høyt og de
stygge andungen ble så underlig til mote. Den dreide seg rundt i vannet som et hjul, strakte halsen høyt opp i luften etter
dem, utstøtte et skrik så høyt og underlig at den selv ble redd. Den kunne ikke glemme de vakre fuglene, de lykkelige
fuglene, og så snart den ikke kunne se dem lengre, dukket den ned på bunnen, og da den kom opp igjen, var den liksom
helt ute av seg. Den visste ikke hva fuglene het, ikke hvor de fløy hen, men likevel var den blitt glad i dem, mer enn den
hadde vært glad i noen annen. Den misunte dem ikke, det kunne ikke falle den inn å ønske seg en slik herlighet, den ville
vært glad bare endene hadde tålt å ha den hos seg - det stakkars, stygge dyret.
Vinteren ble så kald, så kald. Andungen måtte svømme rundt og rundt i vannet, så det ikke skulle fryse helt til. Men hver
natt ble hullet den svømte i, mindre og mindre. Det frøs så det knakte i isskorpen, og andungen måtte alltid bruke bena for
at vannet ikke skulle lukke seg. Til slutt var den så sliten at den lå helt stille, og så frøs den fast i isen.
Tidlig neste morgen kom det en bonde, og han fikk se den, gikk ut og slo isen i stykker med treskoen sin og bar andungen
med hjem til konen sin. Der livnet den til igjen.
Barna ville leke med den, men andungen trodde de ville være slemme, og i forskrekkelsen fór den rett opp i melkefatet så
melken skalpet ut i stuen. Konen skrek og slo hendene i været, og da fløy den i trauet som det var smør i, og så ned i
meltønnen og opp igjen. Sånn som den så ut til slutt! Konen skrek og slo etter den med ildtangen, og barna løp hverandre
over ende for å fange andungen, og de lo og de skrek. Godt at døren sto åpen, ut fór den mellom buskene i nysnøen - der
lå den som i dvale.
Det ville bli altfor bedrøvelig å fortelle om all den nøden og elendigheten den måtet lide hele den strenge vinteren - den lå
i myren mellom sivene da solen igjen begynte å skinne varmt. Lerkene sang - det var deilig vårvær.
Da løftet den med ett vingene sine, de bruste sterkere enn før og bar den kraftig av sted. Like etter var den i en stor hage,
hvor epletrærne sto i blomst, hvor syrinene duftet og hang på lange, grønne grener helt ned til de buktende kanalene. Så
herlig det var, så forfriskende vårlig. Rett foran den, ut av skogholtet, kom det tre vakre, hvite svaner. De bruste med
fjærene og fløt så lett på vannet! Andungen kjente igjen de praktfulle dyrene, og ble så underlig sørgmodig.
“Jeg flyr bort til de kongelige fuglene! De hakker meg vel i hjel fordi jeg som er så stygg, tør nærme meg dem, men det
får ikke hjelpe, det er bedre å bli drept av dem enn å bli kløpet av endene, og ha det vondt om vinteren” Og så fløy den ut
i vannet og svømte bort til de praktfulle svanene. Da de fikk øye på den, skjøt de med brusende fjær frem mot den. “Bare
drep meg!” sa det stakkars dyret og bøyde hodet mot vannflaten og ventet på døden - men hva så den i det klare vannet?
Den så sitt eget bilde under seg, og den var ikke lenger en klumpete, svartgrå fugl, stygg og fæl, den var selv en svane.

Det gjør ikke noe om man er født i andegården, bare man har ligget i et svaneegg.
Den følte seg så glad over all nøden og motgangen den hadde vært gjennom. Nå forsto den til fulle hvilken lykke og
herlighet som ventet. Og de store svanene svømte rundt den og strøk den med nebbet.
Det kom noen små barn ut i hagen og kastet brød og korn ut i vannet, og den minste ropte:
“Der er det en ny!” og de andre barna jublet: “Ja, der er det kommet en ny!” Og de klappet i hendene og danset rundt, løp
etter far og mor, og det ble kastet brød og kake i vannet, og alle sa: “Den nye er den peneste! Så ung og vakker” Og de
gamle svanene neide for den.
Da følte den seg så sjenert og stakk hodet under vingene, visste ikke hvor den skulle gjøre av seg. Den var altfor lykkelig,
men slett ikke stolt, for et godt hjerte blir aldri stolt. Den tenkte på hvordan de hadde forfulgt og hånet den, og hørte nå
alle si at den var den vakreste av alle vakre fugler. Syrinene bøyde grenene helt ned i vannet til den, og solen skinte så
varmt og godt. Da bruste den med fjærene, den slanke halsen løftet seg, og så jublet den av hele sitt hjerte: “Så stor lykke
drømte jeg aldri om da jeg var den stygge andungen!”