Medlemsblad nr: 01 2013 - Teatrets Venner

idé. Jeg satset på å få erfaring gjennom jobbing
i en amatørgruppe med ambisjoner, vi spilte til
og med Macbeth, men opptaksprøven ble for
tung. Men da hadde jeg fått smaken på det, så
jeg tok timer et år hos Arne Bang-Hansen, men
heller ikke det hjalp. Så leste jeg et år hos Siri
Rom, og jamenn slapp jeg inn - i tredje forsøk!
Store forventninger
- Ingen tvil om at du virkelig ville…
- Jeg ble bare mer overbevist etter hvert,
- opplevde det som et privilegium å få undervisning
av store skuespillere som Arne Bang
Hansen og Siri Rom. Jeg var eldstemann i kullet
på Teaterskolen, men var nok den siste som
fikk jobb etter eksamen. Var derfor glad for
telefonen fra Trøndelag Teater og teatersjef
Otto Homlung om sa: - Jaja, du får komme hit
du da, Ingar.
- Det var med store forventninger jeg dro
i min oransje folkevogn-Boble over fjellet til
4
Gode venner: Noe av det hyggeligste ved å komme tilbake til Trøndelag Teater, er at jeg
får spille sammen med gode venner fra min forrige periode her, sier Ingar Helge Gimle, her
sammen med Jan Erik Berntsen under forberedelsene til En handelsreisendes død i Runar
Hodnes regi.
Trondheim – og falt fullstendig for byen med
en eneste gang. Riktignok hadde jeg leilighet for
langt unna Sentrum (Brundalen), for jeg hadde
min gange i Teatret og Samfundet (Strossa).
Jeg bodde simpelthen på teatret, spilte jeg ikke
selv, var jeg tilskuer. Flere oppsetninger så jeg
sikkert tjue ganger og ble forelsket i den ene
etter den andre. Tenk på Helle Ottesen som
moren i Tvillingbrødre; hun sang så nydelig at
jeg blir rørt bare jeg tenker på det. Og så var
vi med på utelivet. Arne O. Reitan, som har
litt tilsvarende bakgrunn som jeg fra Oslo, var
allerede veletablert her, så han ble min mentor,
og med Per Kristian Solbakken som kjentmann,
var det ikke vanskelig å finne seg til rette i by’n!
Homlung visste nok hva han gjorde da han
ringte til Gimle, for skuespilleren leverte fra
første stund – i kontroversielle Vaclav Havels
Largo desolato, hvor intervjueren – den
gang anmelder i Adresseavisen - noterte seg
«debutanten Gimles fint kontrollerte detaljer i
utleveringen av en overivrig «med»arbeider».
Mange og varierte roller
- Jeg fant meg umiddelbart til rette i miljøet og
var mektig stolt over å kunne bidra til en oppsetning
med betydning og aktuell snert. Havel var jo
en sterk symbolfigur.
Og det ble mange og varierte roller for Gimle,
som etter hvert fant husvære i Festningsgata og
ble tre av de neste fire sesongene på Trøndelag
Teater.
- Jeg tok et mellomår i Oslo for å stifte familie,
men det ble dessverre kortvarig, sier Gimle, som
ikke legger skjul på at privatlivet har vært trøblete
iblant, men datteren Kaja er et stort lyspunkt.
Senere ble det Oslo igjen, først Oslo Nye Teater i
sju år, så Torshov og Nationaltheatret. En imponerende
rollerekke som Gimle knapt kan rekapitulere,
men høydepunkter dukker hele tiden fram.
- Tenk på at jeg fikk spille sammen med legendene
Wenche Foss og Aud Schønemann i Arsenikk
og gamle kniplinger for 140 utsolgte hus. De to
damene representerte jo – på hver sin måte –
norsk teaterhistorie så det suste.
Drastisk slankekur
Rekken av Gimles filmroller er nesten like lang
som teatermerittene – helt fra debuten i komedien
Plastposen (1986). Et høydepunkt var
Amanda-prisen for beste mannlige skuespiller i
Absolutt blåmandag (1999), og så selvsagt Sven
O. Høiby i En helt alminnelig dag på jobben med
bakgrunn i Se og Hør-miljøet.
- Det var en uhyre interessant skikkelse og
skjebne jeg måtte identifisere meg med. Rent
fysisk skulle jeg 18 kilo ned i vekt på få uker, - det
er ikke bra, jeg sliter faktisk med ettervirkninger
ennå. Selv hadde jeg en tøff oppvekst og kjenner
fortsatt på lengsel og angst fra de årene. Dette
kan med kyndig veiledning bearbeides og brukes
i rolletolkninger som til og med kan være rene
terapien.