Medlemsblad nr: 01 2013 - Teatrets Venner

Randi Andersen Gafseth:
DRØMMEJOBBEN
Randi Andersen Gafseth er travel om dagen. Hun kommer rett fra leseprøver
på ”En handelsesreisendes død” på Hovedscenen til intervju på Ni Muser.
Randi er INSPISIENT på Trøndelag Teater; og nå er det altså dette stykket hun
har ansvar for, fra leseprøven og helt til det er ferdigspilt i slutten av februar.
Hun er den som leder alt praktisk arbeid, hun koordinerer alle faggruppene
som er involvert i produksjonen, og hun har nær dialog med regissør Runar
Hodne. Hun skriver prøveplanene i samarbeid med instruktøren og har oversikt
over oppmøtetider og tariffavtaler. Det er til Randi skuespillerne går hvis
det oppstår problemer av forskjellig art.
Te k s T: We n c h e sT r ø M d a h l • Fo T o : er i k Jo h a n s e n
Som inspisient overlater Randi Andersen Gafseth ingenting til tilfeldighetene. – Rutiner
skal følges til punkt og prikke, sier hun.
- Du har mange oppgaver i jobben din,
men hva vil du trekke fram som det
morsomste?
- Det aller mest fascinerende med jobben
min er å oppleve hvordan ord forvandles
til liv på scenen. Å se denne prosessen
vokse fram er utrolig spennende – på
godt og ondt – for det kan selvsagt være
smertefulle prosesser og store kvaler for
skuespillerne på veien fram til det endelige
resultat. Men når vi lykkes med å fortelle de
gode historiene, da er meningen med teater
oppfylt for meg, og jeg har verdens beste
jobb!
- Og hva er mest krevende?
- Når det «ikke vil seg»
- Det som kan være den største utfordringen
i denne jobben, er når ”det ikke vil
seg” – som vi sier. Det betyr at uansett
hvor mye energi og arbeid som legges ned
i prøvetiden, fra alle hold - så får vi det
ikke helt til! Det er frustrerende. Men slik
er teatret, det er først og fremst et hus
med levende mennesker og ikke bare med
programmerte maskiner. Det er vel det som
gjør det så spennende.
En inspisient må forholde seg til mange
mennesker hele tiden. Og nye konstellasjoner
av mennesker. Jobben består bl. a.
i å få alle involverte i en oppsetning til å
samarbeide godt. Få tannhjulene til å passe
sammen.
En må like å ha folk rundt seg, rett og slett!
Randi har god øvelse i akkurat dette, fra
hun vokste opp i Hattfjelldal, i en søskenflokk
på 6, midt i et yrende internatmiljø på
Sameskolen, hvor faren var rektor. Hun var
så avhengig av søsknene sine at hun tigget
seg til å begynne på skolen et år for tidlig;
hun måtte være der det var ”action”.
Radiusen ble stadig utvidet;
først Videregående skole i Mosjøen, så
kunstfag på Sunndalsøra og så studier og
jobb i Trondheim. Reklameavdelingen på
OBS, Lade, ble Randis første arbeidsplass.
- I 1985 ble jeg spurt om jeg kunne vikariere
for en kusine av meg som jobbet som
teatervert på det gamle Teaterloftet. Jeg likte
meg umiddelbart.
Teatrets magiske verden
Jeg ble med på flyttingen da teatret
etablerte seg på Nedre Elvehavn og i Arbeiderforeningen.
Her lærte jeg virkelig teatret
å kjenne ved å jobbe som ekstrahjelp:
fra malersal, til rekvisitt, til følgespotfører, til
”hva har vi bruk for i dag”. Rett og slett en
utdannelse i ”teatrets magiske verden”. Det
var hyggelige mennesker og et inkluderende
miljø.
Da vi flyttet inn i det nye teatret i 1997, fikk
jeg kontrakt som multitekniker og ble en del
av inspisientgruppa. Min første produksjon
var ”Skjønnhetsdronninga” i Teaterkjelleren.
Jeg ble fra første stund tatt godt imot av
de andre inspisientene: Hans Nordø, Bjørn
Olufsen, Erik Johansen og sjefen vår, Kjell
Egseth. Det var raushet og godt humør. Jeg
må ha gått en god skole hos dem, for jeg
hadde overhodet ingen nerver da jeg skulle
overta ”Spelemannen på taket” på Hovedscenen
kort tid etter. Jeg var rett og slett for
uerfaren til å forstå hvilket ansvar jeg hadde!
Men det gikk jo bra.
Siden har Randi hatt ansvar for mange,
mange produksjoner, fordelt på alle scenene.
Hun har en stødig hånd, uansett hvilken
scene og hvilken forestilling hun har ansvar
for. Hun kaller seg selv ”prosedyrefreaker”.
Ingenting skal overlates til tilfeldigheter. Rutiner
skal følges til punkt og prikke. Alt skal
kontrolleres. Gjerne flere ganger før forestillingen
kan starte.
I prøvetiden er hun alltid levende interessert
i det kreative arbeidet. Hun kvier seg
heller ikke for å sufflere hvis det trengs, det
8 9