GLOBALISERING: NY-LIBERALISMEN PÅ ... - konturtidsskrift.no

GLOBALISERING:
NY-LIBERALISMEN
PÅ DEFENSIVEN?

TEMA: ‘GLOBALISERING’
– NY-LIBERALISMEN PÅ DEFENSIVEN ?
•Nordvik I, Jan Egil: “Begynnelsen på en ny Fortelling”. s.7
•Bourdieu, Pierre: “Protestens politikk”.
Intervju (Socialist Review June 2000) s.18
•Hauge I, Martin Werner: “Imperialismens nye ansikt”. s.21
•Soma , Rune: “Monopolmotstand på Rubi-Ka”.
Om ‘Anarchy on-line’. s.38
(TEMA DEBATT - ‘ANTI-GLOBALISERING’-BEVEGELSEN)
•Wahl, Asbjørn: “Finnes det alternativer til
markedsliberalismens offensiv?” s.40
•Braathen, Einar: Toppmøter og global motstand: - hvorhen? s.46
•Nybø, Kristine: Øyenvitnebetraktninger I, Seattle. s.54
•Mathisen, Per I.: Øyenvitnebetraktninger II, Porto Alegre s.56
•Mathisen, Per I.: Øyenvitnebetraktninger III, Praha og Gøteborg s.58
•Tømte, Even: “En stemme for de stemmeløse”. Om Indymedia.s.59
•Braathen , Einar: “Mot en ny internasjonale? Sju teser om ATTAC”. s.60
•Helle, Idar: “En ny motstandsideologi?”. s.63
•Hauge, Martin Werner: Motstanden mot ny-liberalismen s.65
•Lund, Børge og Jan Egil Nordvik: “ Nyradikalisme: Ny praksis.
Ny ideologi?” Intervju med Knut Frølich og Marielle Leraand. s.68
(TEMA-RELATERTE BOKANMELDELSER)
•Tømte I, Even: bokanmeldelse ‘Empire hits back’. s.73
•Lund, Børge: The Fast Food Nation. s.76
(AVSLUTNINGSDEL)
•Ekeland, Anders: “Venstresida etter valget”. s.78
•Redaksjonen: Om skribentene i dette numret. s.81

Hvorfor Kontur?
Begrunnelse X:
Mandag 10/09/01 ble det klart at Arbeiderpartiet
hadde gjort sitt dårligste valg siden 1924. Den politiske
nedturen for AP har vart lenge; siden høyrebølgen
på 80-tallet har oppslutningen til Landsfaderens
parti gradvis forvitret fram mot ny historisk bunnrekord
ved høstens stortingsvalg. APs svar har hele
tiden vært å tilpasse sin politikk i markedsliberal
retning. Gjennom sine posisjoner i regjeringskvartalet,
har AP de siste 15 årene vært hovedansvarlige for en
politikk som har økt forskjellene mellom fattige og
rike og undergravd velferdssystemet.
Tendensene innen norsk politikk har vært sammenfallende
med den internasjonale utviklingen. Stadig
økende økonomiske og sosiale forskjeller har lagt
grunnlaget for dagens voksende protest mot den
globale markedsliberalistiske gjennomsyring av
samfunnet. ’Seattle-bevegelsen’ er den globale varianten
av den misnøyen som straffet AP så hardt ved
dette stortingsvalget. Dessverre gir misnøyen også økt
støtte til den populistiske høyresida.
Med en voksende misnøye og motstand mot markedsliberalismen,
ser vi begynnelsen på en politisk
brytningstid. Enhver radikal epoke får sitt særegne
ideologiske og kulturelle uttrykk; sin bevegelse og
sine organer.
KonturTidsskrift tilhører denne nye tiden. Vi
ønsker å være et av organene som reflekterer over den
politiske og kulturelle utviklingen, og som bidrar til å
skape radikal-demokratiske alternativ i denne
historiske epoken
Begrunnelse Y:
Postmodernismen har gitt oss mye å le av. Både av
den typen underholdning som er bevisst humor (f.eks.
Seinfeld og Lille-Lørdag), og av den mer ufrivillig
komiske varianten (f.eks. ”The End of History”,
Francis Fukuyama ). Det progressive ved postmoderne
samfunnskritikk var nedbrytningen av ideologiske
dogmer, og åpenheten mot lokale, konkrete og spesifikke
problemstillinger. Dette var dels en fortsettelse
av 68-opprøret, men store deler av venstresida tok den
aldri innover seg; vi fikk først se en fornyelse av en del
venstre- grupperinger da stalinismen endelig falt i
grus sammen med Berlinmuren i 1989.
Dessverre ga den postmoderne æra oss også Barna
av postmodernismen. De har opptrådt uvitende om de
forhold postmodernismen opprinnelig var en protest
mot. Denne generasjonen har etter hvert fylt vår hverdag
med selvsikker synsing om alt og alle. Rommet
rundt oss er blitt tett av kjappe, overfladiske og
uhistoriske analyser av verden.
Stemningen fra Seattle-99 er en gryende utfordrer
til den postmoderne tilstand. Allerede er en bølge
med ny, radikal litteratur på vei ut i hyllene, og i tråd
med den nye, forenende praksisen oppstår behovet for
felles arenaer hvor ulike politiske og teoretiske
tendenser kan møtes til debatt.
KonturTidsskrift vil være en slik arena.
Målsetningen er at alle aktører innenfor det nye politiske
paradigmet som vi ser konturene av vil kunne
ha et felles forum hvor grundig, helhetlig og tidsaktuell
samfunnsrefleksjon er verdsatt.
3

4
En hilsen til Kontur:
Radikale tidsskrift- før og nå.
Tidsskrifter er ”mentale overanstrengelser”, skrev Erik Rudeng i Paxleksikon. Sjøl om han
kanskje uttrykker seg litt heroisk her, har han et viktig poeng. Å drive et tidsskrift godt krever
en intens innsats på mange plan – å plassere det i det sosiale og politiske landskapet, å
tenke relevant stoff, å utvikle en skrivestil, å bygge opp et utviklende og attraktivt miljø i
redaksjonen, å skjøtte salg, adresseendringer m.v., alt det som bare synes når det ikke gjøres.
Viktigst for et radikalt tidsskrift er, tror jeg, er å finne den riktige relasjonen mellom bladet
og ”bevegelsen”. Bladet må på den ene sida unngå ”Iskra-syndromet”, ambisjonen om på
egen hånd bli kjernen eller ledelsen i bevegelsen, at ut av bladet skal det nye partiet springe,
slik Iskra ble en kjerne til det russiske kommunistpartiet. Det gjelds på den andre sida ikke å
falle i den grøfta at kriteriet på viktighet er om noe er nevnt i New Left Review, altså å forveksle
en sjøltilstrekkelig tidsskriftoffentlighet med bevegelsen. Oppgaven er å forholde seg
til det politiske og sosiale feltet, men samtidig å bevare en autonomi qua tidsskrift.
De ti åra jeg sjøl var med i tidsskriftet Kontrast fra slutten av 1960-tallet var den beste
intellektuelle skolen jeg har hatt. Og som en som nå i mange år har ment at et liknende
prosjekt, tilpasset en ny tid, burde komme, ønsker jeg Kontur all mulig lykke til.
Dere trengs.
Knut Kjeldstadli
Konturs formålsparagraf
”Kontur er et partipolitisk uavhengig tidsskrift for krefter som ønsker å skape et radikalt-demokratisk alternativ til
det kapitalistiske systemet. Tidsskriftet skal fremme debatt mellom ulike tradisjoner for systemkritikk i Norge og
internasjonalt, f.eks den ikke-stalinistiske marxismen, den frihetlige kommunismen, miljøbevegelsen og feminismen.
Målet er å utvikle teori og fremme praksis som kan fornye og samle venstresida, og bidra til debatt innenfor
områder som politikk, samfunnsforhold og kultur.”
Kontur - mer enn et tidsskrift
KonturTidsskrift vil komme ut med tre utgivelser det første året. Papirutgaven kommer til å inneholde artikler,
intervjuer og anmeldelser. Med tre utgivelser i året blir ikke dagsaktualiteten på det trykte materialet den beste.
Våre nettsider KONTUR.TV vil derfor bli stedet for aktualiteter og raske meningsutvekslinger. I tillegg ønsker vi
å formidle lyd- og billedproduksjoner basert på vårt materiale. Vi som nå lanserer tidsskriftet, håper at Kontur skal
bli et av mange forum for samfunnskritisk meningsbrytning. For å få dette til, har Kontur en åpen og inkluderende
redaksjon hvor de som ønsker det kan delta på permanent basis, eller fra nummer til nummer (prosjekt til prosjekt).
Vi ønsker også at mange skal ta til tastene og sende oss bidrag til nettsidene eller papirutgaven.

Leder – introduksjon til temaet i dette nummer
’ANTI-GLOBALISERING’ FARVEL
Terroraksjonene mot New York og Washington den 11.september 2001 skapte en trykkende ramme rundt ferdiggjøringa av det
første nummeret av Kontur. Samtidig illustrerte de på redselsfullt vis aktualiteten til hovedtemaet vårt. Terroraksjonene ga grelle
uttrykk både for globalisering og ’anti-globalisering’:
På den ene siden gir de uttrykk for en politisk globalisering. Den nye verdensdominansen til den eneste supermakta, USA,
blir skyteskive for stadig flere misfornøyde grupper. USA gikk gjennom hele det krigsherjede 20. århundre uten krig på egen
jord 1. I 2001 ser en at geografien ikke lenger kan beskytte landet. Også USA må leve med sårbarhet. At aksjonene ikke bare var
rettet mot Pentagon, men også mot Manhattans World Trade Center, tyder på at terroristene også ønsket å se finanskapitalens
verdenssenter i aske. Dette viser at økonomisk og politisk globalisering er tett innvevd; også den globale finanskapitalismen er
blitt politikk.
På den andre siden representerer terroristene, i den grad de står for politikk, en totalt forkastelig og barbarisk form for ‘antiglobalisering’.
Vår verden kan ikke gjøres bedre gjennom massemord. Den politiske umyndiggjøring som store deler av verdens
befolkning blir utsatt for, anført av IMF, Verdensbanken og WTO under USAs ledelse, kan ikke bli opphevet gjennom terror.
De økte sosiale og økonomiske ulikhetene som markedskapitalismen og multinasjonale selskapers ekspansjon skaper, kan ikke
utjevnes med bomber. Bare folkelig mobilisering og styrking av de krefter som ønsker demokratisk styring på alle plan –
globalt, regionalt, nasjonalt og lokalt – kan endre den eksisterende verdensorden. Slik sett er ‘anti-globalisering’ på sekterisk,
etnisk, religiøst eller nasjonalistisk grunnlag helt dødfødt. Bare kamp på et universalistisk og humanistisk verdigrunnlag kan
bedre livet på kloden. Et slikt grunnlag er uttrykt gjennom Menneskerettighetserklæringene der politiske, sivile, sosiale og
økonomiske rettigheter ses som et hele. Problemet er at slike rettigheter ikke har noe reellt innhold for store deler av verdens
befolkning. Det er de nye venstrekreftenes oppgave å gi denne kampen konkret innhold ved å reise kollektive bevegelser,
visjoner og handlingsprogrammer.
Vi som lanserer tidsskriftet Kontur ser på oss selv som en del av disse nye venstrekreftene. I likhet med de fleste som har
deltatt i demonstrasjoner og aksjoner de siste par årene, betrakter vi ikke oss selv som en del av en ‘anti-globaliserings’-bevegelse.
Tvert imot. Som Susan George skriver, står kampen mellom to motsatte globaliseringer:
‘this combat is really between those who want inclusive globalisation based on co-operation and solidarity and those who
want the market to make all the decisions’ 2.
Selv om bevegelsen for ’inklusiv globalisering basert på samarbeid og solidaritet’ er sterkt voksende, er den fortsatt svak. Den
har ennå ikke vunnet noe avgjørende slag, selv om Seattle i 1999 viste at delseire er mulig. Seattle ble kulminasjonen av en
ulmende protest mot nyliberalismen opp gjennom hele 1990-tallet. Det internasjonale frisleppet av kapitalkreftene,
5

dereguleringene og privatiseringene møtte for første gang en velorganisert og ikke minst effektiv front. Etter Seattle har ny-liberalismen
vært på defensiven ideologisk. Men det ny-liberalistiske imperiet slår tilbake. USA ønsker nå å dominere verden ytterligere
gjennom global militarisering. Rakettskjoldet var en begynnelse, offensiv ’krig’ mot internasjonal terrorisme er en fortsettelse.
Opp mot Bush sine krigsallianser med elitene i ulike land, de samme elitene som fremmer nyliberalisme, gjelder det å
skape anti-krigsallianser mellom folkelige bevegelser i alle land. En solidarisk allianse mot ny-liberalisme, USA-imperialisme og
terrorisme.
Den store utfordringen vi står overfor er denne: Motbevegelsene har ennå ikke vunnet flertallet av befolkningen i noe land for
et klart demokratisk alternativ til ny-liberalisme og USA-imperialisme. Grunnen er trolig at bevegelsen ikke er enig om hva
som er alternativet, og hvordan dette alternativet konkret kan realiseres. Derfor har vi som ønsker en alternativ globalisering
mye vi må diskutere og avklare.
Dette første nummeret av Kontur er ment å bidra til en slik diskusjon og avklaring. Vi presenterer først fire radikale, men
svært ulike tilnærminger til globaliseringstemaet. Jan Egil Nordvik presenterer en historisk, sosial og tidsånds-messig bakgrunn
for Den nye politiske bevegelsen mot nyliberalismen, sett fra Norge. I intervjuet med den verdenskjente sosiologen Pierre
Bourdieu leveres en mer ’samtidseuropeisk’ kritikk av nyliberalismen, og Bourdieu illustrerer samtidig den nye politiske vendingen
som preger mange av dagens intellektuelle. Martin Werner Hauge vektlegger endringene i det globale kapitalistiske systemet,
og han introduserer samtidig den marxistiske teoritradisjonen om imperialisme. Rune Soma kommer med en reiseskildring
fra cyberspace, der han deltar i det politiske spillet ’Anarchy on-line’.
Asbjørn Wahl, som kan betegnes som norsk veteran i den globale bevegelsen mot nyliberalismen, innleder en større bolk
som tematiserer og debatterer motstanden. Einar Braathen foretar en sammenlikning av demonstrasjonene mot toppmøtene de
siste årene. Dette suppleres med øyenvitnebetraktninger fra Seattle ved Kristine Nybø og fra Porto Alegre, Praha og Gøteborg
fra Per Inge Mathisen. Even Tømte profilerer Indymedia. Tre debattartikler tar for seg bakgrunn og framtidsutsikter for den nye
sivile internasjonalen, ATTAC – Einar Braathen er mest optimistisk, Idar Helle er mer nøktern, mens Martin Werner Hauge
stiller seg svært kritisk til den nye organisasjonen. To aktivister som deltok i stiftelsen av norske ATTAC, Marielle Leraand og
Knut Frølich, intervjues og utfordres på spørsmål rundt praksisen og ideologien til den nye bevegelsen.
Også bokanmeldelsene er knyttet til globaliseringstemaet. Naomi Klein’s No Logo har bidratt til å skape et tilsynelatende
massemarked for globaliseringskritisk saksprosa. Vi har konsentrert oss om å presentere bøker som ennå ikke er oversatt til
norsk, men som vi mener bør få betydning for debatten også her i landet: Michael Hardt og Antonio Negris Empire, Eric
Schlossers Fast Food Nation, samt Boris Kagarlitskys trilogi med bl.a. The Twilight of Globalization og The Return of
Radicalism.
Til slutt bringes et innlegg fra Anders Ekeland om venstresida etter Stortingsvalget 2001. Det bør provosere til debatt, i
likhet med mange av de øvrige bidragene i dette nummer. Kontur ønsker å følge opp tema og debatter fra nummer til nummer.
At høyresida i norsk politikk ser ut til å styre offisiell politikk de neste årene, burde få de fleste som er kritiske til nyliberalismen
i bevegelse – både i tale, i skrift og i handling.
6
1 Vi ser da bort fra Hawai, midt i Stillehavet, og angrepet på Pearl Harbour i 1941.
2 George, S. (2001) ‘Another world is possible’, World Social Forum, Library of alternatives, www.worldsocialforum.org.

Begynnelsen på en ny
fortelling. Av Jan Egil Nordvik
Aperitiff og bruksanvisning til teksten:
Tekstkart
Politikk/
økonomi
1945-1970
• Krise og
interessekonflikt
• Autoritær
kollektivisme
• Arrogant
menneskesyn
Politikk/
økonomi
1980-2000
• Markedsøkonomi
• Nyliberal-ismen
innledning
Kultur/
ideologi
1945-1970
• Solidaritetsforståelse
i
endring
• Konsumkultur
i framvekst
Kultur/
ideologi
1980-2000
• Individualisme
•Postmodernisme
• Fra innhold til
form
• Kontekstløshet
Sammenstilling & konklusjon
• Anti-illusjonisme
• Aksjonisme
• Visjonen om en annen verden
Hva har skjedd med den politiske situasjonen?
Nittitallets progressive ironi- og attitudetrend har endt opp
som kommersialisert massekultur.
Stemningen fra Seattle’s store anti-WTO demonstrasjon
november 1999 er blitt kimen til en serie liknende begivenheter
og er dermed begynnelsen på slutten for et annet nittitallsfenomen:
den kollektive forestillingen om at de kollektive løsningers
tid er forbi.
Seattle-bevegelsen gir lett assosiasjoner til andre radikale
epoker, og pendelhistorikere vil raskt forstå den som et
uttrykk for ’history repeating’. På tross av overfladiske likhetstrekk,
har alle revolter sine særegne karakteristika.
Manifestasjonen i Seattle har i seg en politisk og kulturell arv
fra 80- og 90-tallet som legger grunnlaget for denne bevegelsens
historiske egenart. For å danne seg et bilde av Den nye
bevegelsen er det derfor avgjørende å forstå perioden den har
vokst ut av. Og videre se på de historiske linjene Den nye
bevegelsen passer inn i.
Denne teksten tar opp tradisjonen fra De store fortellingene
og har som mål å starte prosessen med å frambringe en helhetlig
dybdeanalyse av dagens system og den nye motstandsbevegelsen.
Strukturelt vil artikkelen først gjennomgå noen hovedtrekk
i den politiske/økonomiske og (masse)kulturelle/ideologiske
utviklingen fra 2. verdenskrig og fram til i dag. Dernest følger
en sammenstilling av de politiske/økonomiske og
kulturelle/ideologiske forhold som er sentrale trekk ved dagens
politiske situasjon.
Temaet for artikkelen er så omfattende at det umulig kan
gies en fullstendig behandling innenfor de foreliggende rammene.
Dermed har målsetningen blitt å kaste ut noen brikker
som kanskje vil danne konturene av en helhet. Så vil det bli
opp til andre å fylle inn hullene.
“Fuck me”
-logo fra klesskjedene Only og Vera
Moda’s ladyfit tenårings t-skjorter
www.indymedia.org
www.wto.org
Davos 2000
Nice 2000
Praha 2000
Quebec 2001
Göteborg 2001
Genova 2001
‘La condition
postmoderne’
Lyotard,
Jean-Françios
7

500 til
Praha
1500 til
Göteborg
Innledning
I Norge har Den nye bevegelsen først og fremst blitt uttrykt som ny optimisme og samarbeidsånd på venstresida og i aktivistog
idealistmiljøer, og ved at busslass med demonstranter har reist til begivenheter utenfor Norges grenser. Først på forsommeren
i år så vi et håndfast eksempel på at Den nye bevegelsen har nådd landet: Attac [www.attac.no] ble stiftet i Folkets hus,
Youngstorget, Oslo, torsdag den 31.mai. Selv om Norge ikke har vært sentrumet i Den nye bevegelsen, har tendensene i den
politiske og kulturelle utviklingen de siste tiårene likevel gått i en klar retning, og er i tråd med det internasjonale forløpet.
Skillet var 70-tallet (som da egentlig begynte med de etter hvert globale opptøyene i 1968, som igjen var påvirket av
Borgerrettighetsbevegelsene, den kulturelle ungdomsradikaliseringen og økonomisk krise). Dette tiåret markerer overgangen fra
sosialdemokratiet og kollektivismens storhetstid (etterkrigsårene) til åttitallets høyrebølge, individualismen og Markedets
hegemoni.
Herved begynner fortsettelsen på De store fortellingene:
8
POLITIKK & ØKONOMI 1945-1970:
I Norge som i flere andre vesteuropeiske land, stod sosialdemokratene
sterkt de første tiårene etter den andre verdenskrig.
Den lange økonomiske veksten etter krigen la også grunnlaget
for utbygging av Velferdssamfunnet. Keynsianismen befestet i
denne tiden seg som den gjeldende økonomiske teori.
Forestillingen om en sterk stat som skulle legge føringer for
kapitalismen og sørge for en kollektiv økning i levestandarden
rådet.
Det er greit å forstå grunnlaget for sosialdemokratiets suk-
”Vi bygger landet”.
sess i denne perioden. I den første halvdelen av det 20.århun-
Arbeider-partiets
dre raste to verdenskriger, og Europa hadde vært åsted for to
1.mai-parole i 1946
ekstreme motpoler: arbeiderrevolusjon i Russland og nazismen
framvekst og fall i Tyskland. Den internasjonale arbeiderklassen
gikk fra å ha en inspirert framtidstro etter den russiske
revolusjonen til å oppleve barbari og umenneskelighet på tidlig
30- og 40-tallet. Samtidig lyktes sosialdemokratene i å
levere: Staten bygger hus. Staten skaper jobber. Staten utdanner.
Levestandarden øker. For de som opplevde Krigen blir
livet bedre. Men, i sosialdemokratiets autoritære, byråkratiske
kollektivisme ligger også kimen til undergravingen av systemet.
Perspektivet er ovenfra-og-ned. Prinsippet er at Staten
bestemmer.
Film 1950-59
”10-på-topp”
1. Fjols til fjells (N)
2. Vi gifter oss (N)
KULTUR & IDEOLOGI 1945-1970: 3. Ramplelys (Am)
4. Shetlandsgjengen (N)
5. Lån meg din kone (N)
Den amerikanske kulturindustriens grep om populærkulturen
6. Støv på hjernen (N)
var ikke ukjent i Norge i førkrigsårene. Per Åmot skriver i
6. Tatt av vinden (Am)
’Film og Kino’s årbok (s.14) fra 1946 at ”amerikanerne pleier
8. Nødlanding (N)
å dominere enhver årsoversikt”. Amerikanske populærkultur-
9. Vi vil skilles (N)
produkter var likevel ikke enerådende. Og heller ikke ensbety-
10. Annie get your gun (Am)
dende med kommersialisme og kynisk kassaspekulasjon
(Per Åmot betegner amerikansk filmproduksjonstradisjon som
solid og med menneskelig ekthet; s29).
Amerikansk film gikk fra å ha en markant posisjon i perioden
1950-1959 (sammenlignet med andre land) innen det
norske filmmarkedet til nærmest total dominans på 80-og 90
tallet (1988-1998). Årbøkene (Film og Kino) til Kommunale
kinomatografers landsforbund viser at dette skiftet først fant
sted på slutten av 70-årene og utover 80-tallet. Film 1988-98
”10-på-topp”
Sentrale endringer i massekulturen i perioden 1945-1970 1. Titanic (Am)
er begynnelsen på oppløsningen av arbeiderbevegelseskulturen
2. Farlig begjær (Am)
(organisasjoner, idrett og presse) og kollektivismen 3. Crocodile – og Dundee den II (Am)
gryende framveksten av den amerikaniserte, kommersielle 4. Goldeneye (Am/Eng)
populærkulturen og liberalismens individualisme. 5. Pretty Woman (Am)
6. James Bond-med rett til å drepe (Eng)
6. Rain man (Am)
8. Danser med ulver (Am)
9. Tomorrow never dies (Am/Eng)
10. Solan, Ludvig og Guri med reverompa (N)

I denne perioden herjer Staten ”hemmelig” rundt i landet. Den 2.verdenskrig ble grunnlaget for å bygge bro over klasse-
Staten tvangssteriliserer unorske nordmenn. Staten institusjomotsetningene som hadde herjet det moderne Norge på slutnaliserer
problembarn. Menneskesynet er biologisk orientert, ten av 1800-tallet og fram til Krigens begynnelse. De under-
og samfunnsstrukturene gir lite rom for individets selvbestemtryktes representanter fikk flertall ved stortingsvalget i 1945
melsesrett.
og i reformismens øyne var dermed slaget vunnet: Det offent-
Den parlamentariske maktovertakelsen til arbeiderklassens
’For frihet, solidaritet
representanter medførte ikke frihet for alle, slik den borgelige
og menneskeverd’
revolusjonen heller aldri gjorde. Frihet gjaldt ikke i like stor
Arbeiderpartiets 1.mai
grad for kvinner, minoriteter eller unge. De Undertryktes
parole i 1956
kamp var ikke lenger Arbeiderklassens kamp mot
lige Norge var fra nå av Arbeiderklassens Norge. Denne politikken
var med på å undergrave de tidligere undertryktes politiske
og sosiale strukturer. Organisasjoner, aviser og sosiale
arrangementer som før virket samlende for arbeiderklassen, ble
passé og assosiert med Det gamle Norge. Den organiske kob-
Borgerskapet. De Undertrykte var nå grupper som falt utenfor lingen mellom arbeiderklassen og dens organisasjoner og
’Frihet, arbeiderbevegelsens likhet & tradisjonelle samfunnsanalyse.
representanter var under oppløsning. Makten var allerede dele-
brorskap’ Slagordet Imidlertid fra ble det skapt identitetslinjer som ignorerte klasgert til Landsfaderen og hans kollegaer. Norge tilhørte den
den franske seskillene. revolusjonen På 50-og 60-tallet vokste senkapitalistiske likhets- frie, seirende alliansen og skulle nå stå for en sosialt styrt kapibevegelser
fram, og fredsbevegelser marsjerte mot krigshandlinger
og trusselen for ny verdenskrig.
Dette var noen av spirene til oppløsningen av klasseidentitetalisme.ten
og den sosialistiske samfunnsanalysen.
Solidaritet - fra materialisme
Eks: Borgerrettighets bevegelsen i
På slutten av 60-årene, går kapitalismen mot sin første
USA;
alvorlige
Kvinnesaks-bevegelsene
økonomiske etterkrigskrise. I 1968 smeller det flere
til idealisme
steder i verden. Mange opplever at det er et stort og åpenbart
skille mellom Den rådene ideologien og Virkeligheten. Dette
er begynnelsen på flere år med politiske omveltninger, og herved
har sosialdemokratiet ideologisk sett utspilt sin historiske
rolle. Disse 3 punktene oppsummerer det sosialdemokratiske
fallet:
På 50 og 60-tallet var klassebevisstheten langt mer tilstede
enn i dag, og det var fortsatt allment og selvfølgelig å omtale
arbeiderklassen som en sentral samfunnsgruppe. Denne
bevisstheten om sin klassetilhørighet eksisterte selvsagt ikke
uavhengig fra samfunnsstrukturene. I årtiene fram til den 2.
verdenskrig var et samfunn innenfor samfunnet bygd opp.
Arbeiderklassens ulike strukturer utgjorde en motpol til De
“What goes up, goes down.” borgelige institusjonene, og var på forskjellige måter, men ofte
I det kapitalistiske systemet er store og små økonomiske kriser
uunngåelige. Etter hvert er det blitt tydelig at dette ikke bare
er en teoretisk problemstilling. Problemet for sosialdemokratiet
er at den nasjonale alliansen mellom bedriftseiersiden og
fagbevegelsen vil slå sprekker i krisetider: Hvem skal betale
for krisen? Skal eierne tape (deler av) sin kapital, og/eller skal
arbeidere ned i lønn/velferdsgoder (eller miste jobben)?
Det illusjonistiske brorskapet blir dermed utfordret.
‘The crisis of economics’ Chris
Harman (ISJ 71)
i en betydelig grad, en del av folks hverdag og fest. Dette livet
kan oppsummeres som en arbeiderkultur. Her må det da med
en gang spesifiseres at kulturbegrepet er meget vidt (”hele
livsmønsteret” - Arne Kokkvoll eller ”the whole way of life” -
Raymond Williams) og at det ikke er snakk om at arbeiderklassen
produserte egne, nye kulturelle uttrykk skapt av andre
(overklassekulturen). Like fullt, et viktig særtrekk ved arbei-
Eks.: fagforeninger
derkulturen er solidaritetstanken. Arne Kokkvoll skriver
og
føl-
politiske partier;
gende om solidaritetsbegrepet i en artikkel i Tidsskrift
presseorganer;
for
kul-
arbeiderbevegelsens historie (”Hovedtrekk i arbeiderbevetur-
og idrettsgelsens
kulturstrev”) fra 1982:
organisasjoner;
’Art and revolution’ sosiale aktiviteter
Leo Trotsky
og fritidstilbud
9

10
Autoritær kollektivisme
Sosialdemokratiet handler om å styre på vegne av Folket
(Folket avgir makt til de sosialdemokratiske politikerne og
byråkratene), og gjøre det beste for Folket; selv om Folket av
og til ikke skjønner sitt eget beste. En av de ferskeste eksemplene
på denne arrogansen, er Arbeiderpartiets motvilje mot
bruk av oljefondmidler på tross av at dette er et utbredt ønske
blant Folket.
Også de stadige renteøkningene de siste årene er et eksempel
på sosialdemokratiets autoritære stil: Folket skal tvinges
til å betale mer i rente, slik at de ikke går hen og overoppheter
Den norske økonomien. Folket er lik hodeløse forbrukere
som konsumerer uten ansvarlighet.
I dette systemet forsvinner individet. Mennesker blir først
og fremst en del av Massen. Dette problemet leder an til neste
punkt.
Menneskesyn
http://www.vg.no/pub/
vgart.hbs?artid=1879424
Et menneske fødes inn i en historie skapt av andre. Med dette
utgangspunktet vil mennesket igjen forsøke å skape sin egen
historie. Dette er menneskets skjebne. Som et tenkende, autonomt
vesen vil et menneske oppleve større og mindre motsetninger
mellom egne refleksjoner og de Rådende historiene.
Etterkrigsbarna vokste opp i en verden hvor autoritær kollektivisme
stod som et hinder for å utvikle deres generasjons
bevissthet. Grunnlaget for den autoritære kollektivismen,
Krigen, hadde de selv ikke opplevd. Ulike erfaringer legger
dermed grunnlaget for generasjonsmotsetningen:
Foreldregenerasjonen aksepterte krenkelsen av deres individualitet
fordi den autoritære kollektivismen ga stabilitet og velferd.
Etterkrigsbarna vokste opp med stabilitet og økende velferd,
og ønsket frihetlig kollektivisme.
”Solidaritetstanken, slik den er blitt utformet og brukt i
typiske arbeidermiljøer og i arbeiderbevegelsen, betyr samkjensle
og samvirke mellom likeverdige partnere og den går
nedover til de som står svakere. Solidaritet går her aldri
oppover – slik vi har sett begrepet bli brukt i andre miljøer.
(…)Nasjonalt samhold, på tvers av sosiale og økonomiske
skillelinjer i en krisesituasjon, for eksempel under en krig,
er altså ikke det samme som arbeiderbevegelsens solidaritetstanke.
Snarere er det vel slik at kravet og behovet for
nasjonal solidaritet i krisesituasjoner medfører klare
begrensinger i arbeiderbevegelsens realisering av sin solidaritetstanke.”
Opphavet til dette solidaritetsbegrepet er ikke, vil jeg
hevde, idealistisk, men materialistisk: arbeiderklassen har
objektiv interesse av et sterkt samhold fordi dette er grunnlaget
for en organisert motstand mot utbyttingen fra borgerskapet.
Med andre ord, arbeiderklassen har ikke høyere moral enn
andre grupper, men har derimot en klasseinteresse av solidaritetstanken.
Etter hvert som klasseperspektivet gradvis forsvant ut av
politikken, ble solidaritet et moralsk spørsmål i tråd med opplysningstidens
idealer. Solidaritetsbegrepet ble dermed løsrevet
fra de faktiske samfunnsforhold.
Framvekst av konsumog
ungdomskulturen
Med økt velferd fulgte også økt kjøpekraft. Arbeideren er ikke
bare nødvendig som produsent i det kapitalistiske systemet,
men også som konsument. Med økt velferd og utvikling fra
primitiv kapitalisme til senkapitalisme fulgte også utdanning.
Dette skapte en ny samfunnsgruppe. Hvor det tidligere bare
var barn (fra fødsel til arbeidsdyktig alder) og voksne (fra
arbeidsdyktig alder og ut livet), ble det nå barn, ungdom og
voksne.

70
60
50
40
30
20
10
0
1949
Stortingsvalg 1949-2001
% vis oppslutning
AP
Høyre
Sosialistisk blokk
Borgelig blokk
1957
1965
1973
1981
1989
1997
2001
POLITIKK & ØKONOMI
1980-2000:
70-årene (regnet fra 1968) er et tiår med muligheter.
Forklaringer på hvorfor det gikk som det gjorde, er det mange
av og kan leses om andre steder. Utfallet ble tydelig markert
med Maggie Thatchers inntog i Downing st. 10 i 1979 og
Reagens seier i det amerikanske presidentvalget året etter.
Disse to personene er virkelig symboler på nyliberalismen
frammarsj, og var pionerer i gjennomføringen av denne ideologiens
økonomiske og politiske løsninger.
På Forbes liste over verdens rikeste milliardærer (US dollars)
for 2001 troner Bill Gates (Microsoft; 58.7 milliarder $)
og Warren Buffett (investor; 32.3 milliarder $) øverst på listen
som henholdsvis nummer 1 og 2.
Den nye gruppen er sentral på flere måter. På 50- og 60-tallet
var unge med på å skape begrepet: ungdomskultur. I dag
utgjør ungdom en stor og viktig nisje i konsumentkulturen.
Motivet for framveksten av ungdomskulturen var frihet til
et autonomt liv. Dermed fulgte et nødvendig opprør mot
autoritære strukturer (skole, foreldre, samfunnsnormer, osv.).
Middelet ble opprør innen livsstilsområder med høy ufrihetsfaktor:
musikk, klær, hår og holdninger.
I motsetning til tidligere undertrykte klasser handlet ikke
livet for ungdom nå hovedsakelig om å overleve, men å leve.
Frihet til å leve.
KULTUR & IDEOLOGI
1980-2000:
Individualismen
Det overordnede kjennemerket for (masse)kulturen fra
1980 til 2000 har vært individualismen. Dette begrepet
gjennomsyrer hele perioden, og fremtrer i vidt forskjellige
framtoninger. Etter år med opprør mot undertrykkende kulturelle
og sosiale strukturer, stod individets rett til å leve
livet etter egne valg igjen som den seirende ideologi.
Dette skiftet matchet utmerket den nye økonomiske utviklingen:
markedsøkonomien. Individet skulle i kraft av å være
forbruker (ikke produsent/arbeider) bestemme over vareutvalg
og markedsreguleringer (f.eks. åpningstider). Individene var
nå blitt Markedet, slik de før var Staten og før det igjen
Arbeiderklassen. Og nå styrte Markedet, og ikke Staten.
Studentopprør og streiker i 1968
Chile 1973, Portugal 1974
‘The fire last time’
Chris Harman
http://www.forbes.com/lists/home.jhtml?passLi
stId=10&passYear=2001&passList Type=Person
11

Super-rich s.7
Super-rich s.xi
Super-rich s.7
Super-rich s.xi
Deres formuer er historisk enorme: I 1997 var Bill Gates 3
ganger rikere enn John D. Rockefeller (Standard Oil) var i
1918; Warren Buffet war over 10 ganger rikere enn Andrew
Carnegie (Steel) var i 1918. Tallene blir likevel mer groteske
sett i dagens lys. Sammen med de 498 andre rikeste i verden
(tall fra 1998/1999) eide Bill Gates og Warren Buffett like
mye som halve jordas befolkning. Tall fra United Nations
Human Development Report fra 1998 viser at verdens tre
rikeste personer har mer verdier enn de samlede verdiene til
de 48 fattigste landene i verden. Fem hundre multinasjonale
selskaper stod for 80 % av verdens handel (og over 70 % av
investeringene). Samlet vitner disse tallene om en skjevfordeling
av verdens rikdom som er mer urettferdig enn noen gang
tidligere. Denne utviklingen står i klar sammenheng med
Thatcher og Reagens politikk. Økonomiske reformer som
privatisering og markedsstyrt økonomi er stikkord for deres
økonomiske politikk. I praksis betyr politikken nedbygging
av offentlige, sosiale strukturer, privatisering av velferd (i
dobbel forstand: både at tjenestestedene får private eiere, og
at det blir et individuelt ansvar å sikre sin egen velferd), fleksibilisering
av pengemarkedet og arbeidsmarked.
Stephen Haseler, professor ved London Guildhall
University, trekker fram flere forhold i sin bok ”The Superrich:
the unjust new world of global capitalism” som er typiske
for utviklingen i den globale kapitalismen de siste 20
årene: frihandel, økende forskjeller i fordelingen av velstand,
fleksibel arbeidskraft, ”working poor”, og jobbusikkerhet.
12
Frihandel
”Preventing government- any government, national or global-
from interfering with the world trade is a major aim
of the new capitalism. “ Super-rich s. 151-152.
Frihandel bygger åpenbart på liberalistisk ideologi: Alle
skal ha frihet til å selge/kjøpe sine varer til/av hvem som
helst og hvor som helst i hele verden. Noen annet vil være en
forbrytelse mot individets selvstendighet.
Postmodernismen
’De la grammatologie’
Derrida
Kulturteoretisk stod Derridas dekonstruksjonen for bruddet
med Den gamle tid (Modernismen). Det foregående paradigmet,
strukturalismen, hadde allerede fremmet en grunnlegende
kritikk av den klassiske marxistiske samfunnsmodell;
at den sentrale størrelsen i samfunnet er klassemotsetningene.
Strukturalismen fokuserte, som navnet forteller, på strukturene
i samfunnet. I denne samfunnsmodellene var det flere
viktige parametrer enn klassespørsmålet (f.eks. unge vs.
eldre).
Likevel, felles for marxismen og strukturalismen var oppfatningen
av at det fantes én Virkelighet som alle mennesker
opererte innen. Derridas språkfilosofi, dekonstruksjonen,
utfordret dette synet ved å argumentere for språkets ufullstendighet
og subjektivitet med hensyn til framstilling av
virkeligheten. Den videre konsekvensen av Derridas teori, har
vært en undergraving av de modernistiske modeller og en
privatisering av samfunnsforståelsen.
Som markedsliberalismen gikk postmodernismen godt
sammen med Individualismen. Den postmoderne kritikk at
De store fortellingene var lik de første etterkrigsgenerasjonenes
kritikk av de autoritære strukturene: det fantes ikke én
menneskeskapt framstilling av Virkeligheten, Sannheten,
Verden, Politikken, Samfunnet som var den eneste riktige
eller sanne. Betrakteren farger framstillingen. Slik blir dette
også en demokratisering av fortolkningen av verden. Alle
individer ville være like subjektive, og dermed like ufullstendige
(eller gode) i sin framstilling av verden. Barn av postmodernismen
har ofte konkludert med at den ytterste konsekvens
av denne uoverkommelige ufullstendighet ved fortolkninger
av verden, er at det ikke finnes én verden (en virkelighet
eller en sannhet), men like mange som det finnes
fortolkere. En annen måte å se dette poenget på, er at alle
aspekter ved Virkeligheten blir like viktige. Det er ikke en
side av Samfunnet som er mye viktigere de andre. Alt er like
viktig. Eller like interessant. Eller like morsomt.

Dessuten skal denne politikken (pga. konkurransen) gi forbrukeren
en bedre pris. Problemet med all liberalistisk tenkning -
ny eller gammel - er at den er historieløs. Eller kontekstfri,
om man vil. Frihandelmodellen f.eks. forutsetter like konkurransebetingelser
for at den skal gi et noenlunde rettferdig
utfall. Men lenge før markedsliberalismen ble den nye religionen,
var verdens ressurser allerede skjevt fordelt.
De med f.eks. mye kapital har dermed en åpenbar fordel i
dette spillet: Joseph Lewis, en britisk mega-spekulant, er
beregnet til å disponere opp til 6 milliarder britiske pund i
sine raid mot utsatte valutaer. At dette er lønnsomt viser et
eksempel fra 1992 da den britiske staten overga 5 milliarder
pund (55 milliarder NOK etter datidens kurs) til Markedet i
et forsøk på å forsvare pundet. For å tjene penger på slike spekulasjoner
trenger man mye penger. Hvis en gjeng småsparere
satset 50 000 NOK hver ville det være nødvendig at 4 000
000, eller omtrent Norges befolkning, deltok for å matche de
beløpene Joseph Lewis disponerer. Vanlige mennesker deltar
helst på pengemarkedet gjennom å plassere sparepenger i ulike
typer fonds. Uten kontroll over hva pengene blir brukt til, er
det dermed selvsagt mulig at slike spekulasjoner slår tilbake
på en selv. Slik gikk det for den norske staten i 1998 da Chase
Manhatten Bank som disponerte midler fra det norske oljefondet,
var antatt delta i spekulasjoner mot den norske kronen.
Å ha tilgang på store penger er absolutt en fordel når man
snakker om frihandel. Dette faktum undergraver dermed hele
det økonomisk-liberalistiske prinsippet. Dessuten har land
som nå er ivrige frihandel supportere, selv bygd seg opp
gjennom proteksjonisme. Det gjelder US (som beskyttet
hjemmemarkedet sitt i det meste av den spektakulære vekst
perioden på 1800-tallet), Japan (under det økonomiske mirakelet
i etterkrigstårene) og de Asiatiske tigrene (spesielt
Taiwan og Sør Korea). Ny-liberalismen handler altså om
betinget Frihet. Betinget av hvor mye penger du har.
Økende forskjeller
Den praktiske konsekvensen av et system som forutsetter jevnbyrdige
aktører, men hvor skjevhetene er til stede på forhånd,
er økende forskjeller.
En parallell til dette teoretiske synet finner vi igjen i 80- og
90-talls kulturen hvor en hver trivialitet er like interessant
eller morsom (f.eks. Åpen Post) som de Viktige sidene av
livet. Igjen, det er lett å forstå at 80- og 90-talls generasjonen,
som vender ryggen til de Store historiene, også finner på, i
deres søken etter mening, at det trivielle nettopp skal bli
essensen i deres liv (f.eks. Friends).
Denne individualiseringen og privatiseringen av forståelsen
av verden, har frambrakt unge generasjoner som ikke vil se
verden som en helhet eller som ikke ser mulighetene i å se de
store, sentrale sammenhengene i samfunnet. Verden (eller bildet
av verden) består av løse elementer.
I dette usammenhengende virkelighetsbildet har de strukturene
som fornektes (eller som ikke kan sees) en lett tilværelse.
De økonomiske strukturene, som ikke finnes, har frambrakt en
markedsøkonomi og forårsaket en historisk kommersialisering
av livet. Som kontrast, har arbeiderklassen, som heller ikke
finnes, blitt marginalisert som ideologisk kraft. Selv om den
som politisk og økonomisk kraft ved flere anledninger de siste
årene har vist styrke.
Eks.: Frankrike 1995
Fra innhold til form
’Menneske-videnskaberne’
Kjørup s.367
Gjennom kommersialisering av kulturen, fritiden og identiteten
(eller utviklingen av varefetisjismen slik Karl Marx beskriver
den) har en ny, usynlig klam hånd lagt seg over livet: TV2
= frihet. Delvis som en følge av konsumkulturen og delvis
som følge av avvisningen av De Store historiene (hvor man
tidligere fant meningsfullhet), har fokuset skiftet fra innhold
til form (Form kan lettere omsettes til penger enn holdninger
(innhold), dvs. så fremt holdninger ikke kan omsettes til varer
eller tjenester (”Just do it”, Nike)). Dette sporet har ført dit
hen, at folks kunnskaper rundt design og stilarter på klær,
hus, bruksgjenstander, kroppsspråk mm. antagelig aldri har
vært så omfattende.
Form har blitt et så viktig spørsmål at når inntrykket av en
person eller gruppe (f.eks. en politisk organisasjon) formes, så
vil framtoning være sentralt for den oppfatning en person danner
seg. Et ikke-reflektert og lite avansert forhold til form, vil
ofte bli tolket som gammeldags og uprofesjonelt.
’No Logo’ Naomi
13

”In today’s capitalism there are real sign of social divisionbetween
a growing super-rich class and the rest. […]
During the 1980s there were increases in the measures of
inequality for all leading Western nations, with the intriguing
exception of France. [In] the 1990s- as globalisation
grew apace, an in-depth OECD study of inequality in the
leading Western nations, showed that the US was leading in
the world in terms of inequality, with Canada second,
Australia third, Britain fourth and New Zealand and
France joint fifth”.
Super-rich s. 43-44.
I USA, som i andre globaliserte vestlige økonomier, vokser
antallet rike. Over en million amerikanere kunne i 1993 heve
en lønn på over $ 200 000 (ca. 1,4 millioner NOK i 1993kurs).
Åtte år tidligere, i 1985, gjaldt dette omtrent 300 000
amerikanere.
Her i landet er ForskjellsNorge blitt et nytt begrep. Denne
utviklingen ga oss også Utjamingsmelding. St meld nr 50
(1998-1999)
14
Fleksibel arbeidskraft
”The labour marked created by the era of global capital certainly
brought to an end any complacency [of the notion of a
job for life]. It did so by systematically replacing full-time
work by part-time work.”
I løpet av etterkrigsperioden hadde bl.a. sosialdemokratiske
regjeringer og sterke fagforeninger bidratt å bygge opp
arbeidsforhold for arbeidere som skulle sikre tilværelsen – i
nåtid og framtid (fast jobb, syketrygd, pensjon, organisasjonsfrihet).
Disse rettighetene ga visshet om at livsgrunnlaget ville
være noenlunde sikkert.
For bedriftseierne gjelder selvsagt det motsatte. Samlet sett
ga arbeiderens rettigheter mindre profitt, og gjorde det vanskelig
å kvitte seg med folk som de ikke likte eller som var
overflødige i nedgangstider. En sentral del av globaliseringen
av kapitalismen har derfor vært å gjennomføre en fleksibilisering
av arbeidsmarkedet. Det måtte bli lettere å ansette og
sparke folk ettersom det var profittmessig korrekt å gjøre det:
Kontekstløshet
‘Not in our genes’
Rose et al.
Langt fra alt har dreid seg om postmoderne relativisme de
siste 20 årene. Jeg vil trekke fram to andre ideologiske tendenser
som begge har vært relanseringer av gammelt grums:
Ny-konservatismen (ny-moralisme) og Neodarwinismen. Disse
to strømningene bryter med liberalismens ideologiske idealer
(førstnevnte særlig gjennom dens praksis, den andre på et
prinsipielt plan). Like fullt har de et visst spillerom, kanskje
mer i USA (f.eks. har kristenfundamentalismen fått økt tilslutning
og amerikanske intellektuelle har hatt ledende roller
innen utviklingen av Neodarwinismen) enn i andre vestlige
land. Til en viss grad erstatter disse politiske tradisjonene en
del av den ideologiske funksjonen til de Store fortellingene: de
er forklaringer på de store spørsmålene i livet. For eksempel,
så forklarer Neodarwinismen hvorfor det er og skal være forskjell
mellom kvinner og menn, eller hvorfor noen er rike og
andre fattige. Svar på De store spørsmålene gir mening til
livet, slik også religion kan gjøre det.
Nå er ikke disse to eksemplene tatt med for å vise et mangfold.
Utbredelsen av disse to ideologiske tradisjonene har vært
mulig nettopp pga. et annet utbredt 80- og 90-talls fenomen:
kontekstløsheten (les: fravær av helhetlige teorier). Å ta noe ut
av en sammenheng, historisk eller samfunnsmessig, er en del
av den postmoderne tenkningen. Men dette fenomenet, kontekstløshet,
begrenser seg ikke bare til intellektuelle miljøer
som elsker postmoderne teori. Nettopp fraværet av klasseperspektivet
i vanlige folks bevissthet, muliggjør en aksept for en
kontekstløs framstilling av verden. På 60-tallet ville privatisering
av betydelige offentlige virksomheter som f.eks. Telenor
og Statoil, blitt sett på som et klassespørsmål og et forsøk på å
frarøve arbeiderklassen dens tilkjempede posisjon. I dag er
privatiseringssaken et ideologisk kaos, hvor hver enkelt sak
(f.eks. privatiseringen av Statoil) blir tatt ut av en historisk og
samfunnsmessig sammenheng.
Denne kontekstløsheten er også gjeldende i stor grad innenfor
nye samfunnskritiske bevegelser (eks. SLUG (Aksjon slett
U-langs gjelda/Jubilee 2000) hvor enkeltsaker blir jobbet for
isolert fra hverandre.
Samtidig er fraværet at klasseperspektivet (den tidligere
kontekst) et problem for oppslutning til den norske venstresiden.

Working poor
Woorking poor er en betegnelsen på arbeidstakere i familier
som ligger under den offisielle fattigdomsgrensa. I USA falt
12 millioner arbeidere inn i denne kategorien (1993).
Denne utviklingen vitner om en endring i forholdet mellom
arbeidsinntekt og levekostnader. I Norge er en lignende problematikk
bl.a. blitt knyttet til de økende boutgiftene særlig i
de større byene. Bak frykten for renteøkning ligger faren for at
man ikke skal klare nedbetalingen av huslånet sitt, og dermed
havne i en krise lik den mange opplevde helt på slutten av 80tallet.
Selv om man i Norge ennå ikke har begynt å bruke
begrepet working poor (arbeidende fattige), så ser man at lavtlønnsgrupper
støter på nye problemer. *UT*Jobbusikkerhet
Økende utrygghet rundt sitt eget arbeid og dermed for hele
livsgrunnlaget gir seg utslag på to måter. Den ene er at sikkerhetsnettet
smuldrer, dvs. at velferdsrettigheter som skal gi
deg sikkerhet i tider hvor du ikke kan livnære deg gjennom
jobb, bygges ned. Et av dagens heteste eksempler er sykelønnsordingen
som høyrepartiene vil kutte i.
Arbeidsledighetstrygd og sosialstønad er andre eksempler.
Dette sikkerhetsnettet er den del av de offentlige utgiftene
som den globale kapitalismen vil kutte.
Den andre typen usikkerhet er opplevd utrygghet. Den formen
for usikkerhet er det vanskeligere å finne noen kvantitative
mål for, likevel:
”[The] signs of insecurity are there for everyone to see:
employees work longer and longer hours, workers stay late at
the office not in order to finish necessary work but to secure
their positions,…,Of course job insecurity certainly keeps
people on their toes, as well as on other people’s toes but
there no evidence that it produces higher growth rates than
was the case in the more regulated and structured labour
markeds of the 1950s, 1960s, and early 1970s.”
Super-rich s. 58
Informasjonssamfunnet
Det siste punktet i denne seksjonen, er begrepet informasjonssamfunnet.
Dette ordet er blitt en vanlig betegnelse på vår
tidsalder, og akkurat derfor er det nødvendig å ta det med i
teksten.
Undertegnede deler ikke de oppfattninger som konkluderer
med at informasjonssamfunnet innebærer helt nye økonomiske
og sosiale konstellasjoner . Slike påstander er ofte symptomer
på ovennevnte kontekstløshet.
Likefullt har begrepet informasjonssamfunnet interessante
aspekter ved seg; det viktigste er de mulighetene som ligger i
økt tilgjengelighet av interaktiv informasjonsutveksling.
Dette har gjort det mulig å spre informasjon i et omfang som
tidligere var forbeholdt aviser og etermediene (TV og Radio),
og samhandle med et stort antall mennesker på tvers av tidligere
praktiske hindringer. Dermed kan enkeltpersoner eller
grupperinger utfordre de Etablerte mediene, og delvis fylle
deres funksjon. Dette er en historisk ny situasjon; aldri før har
samfunnets ”underdogs” hatt så kraftig redskaper tilgjengelig
for utveksling av informasjon.
“forklarende” bokser skulle
det vært skuddpremie på!
mac_ola@yahoo.no
Eks.: ’Funky business’
Kjell A. Nordström and
Jonas Ridderstrål
Adecco – vikartjenester Kundefordeler
* Ingen kostnad ved sykefravær
* Om mulig stiller vi med ny vikar som erstatning samme dag.
* Ingen kostnad ved helligdager
* Sosiale kostnader som forsikringer ol. er ivaretatt av Adecco.
* Er du misfornøyd kan du bytte person. Det er ofte svært vanskelig og
svært dyrt dersom person er fast ansatt.
15

Anti-illusjonisme, aksjonisme og visjonen om en annen verden
Dagens politiske situasjon kan beskrives som De brutte illusjoners tid. Folks illusjoner ligger i ruiner: Politikerne innfrir aldri
løftene. Parlamentarismen makter eller vil ikke temme kapitalkreftene. I 1989 skulle markedsliberalismen redde verden; resultatet
har vært ustabilitet, kriser, kriger, og nedgang i levestandarden for mange i de tidligere østblokklandene. Utvikling=bedre
liv het det før; i dag opplever man for første gang i det kapitalistiske æra, at barna i kjerneområdene kan få et dårligere livsgrunnlag
enn foreldrene. Også det postkapitalistiske prosjektet Sosialisme som ved begynnelsen på det forrige århundre var en
ubesudlet visjon, endte med undertrykkelse og menneskeforakt (stalinisme og maoisme).
Det finnes nå ikke mange framtidsvisjoner som samler tilslutning blant større grupper (foruten de religiøse). Dette er ikke et
helt nytt fenomen. Nittitallsironien er et symptom på denne tilstanden. Politikerforakten har økt i flere tiår, og valgdeltakelsen
har gått ned. Det spesielle i dag er likevel utbredelsen av anti-illusjonismen. Det finnes ingen Ideologi eller Prosjekt som forfører
Folket. Likevel ser vi konturene av et politisk klimaskifte. Slik reelle samfunnsendringer undergravde modernismen og åpnet
opp for postmodernismen, er nå en ny praksis i ferd med å undergrave postmodernismen. Subjektivismen og apatien i postmodernismen
blir IGNORERT av Den nye bevegelsen. Denne sosiale bevegelsen har først og fremst felles praksis (i kontrast til
teori/ideologi) mot felles fiender som fundament. Anti-illusjonisme har gitt oss (Den konkrete) aksjonismen. Istedenfor å diskutere
abstraksjoner, er det behov for konkret handling. Holdningen synes å være ”Glem Sosialismen (eller andre postkapitalistiske
prosjekt). Vi må handle NÅ”. Den fragmenterende postmodernismen har etter hvert ledet mange, ironisk nok, til den samme
konklusjon: den globale kapitalismen SUGER! Demonstrasjonen i Seattle senhøsten 1999 er den historiske manifestasjonen av
dette. Med vidt forskjellig utgangspunkt (miljø, arbeiderrettigheter, u-lands gjeld osv.) og med lang tids kamp på ulike fronter
endte ”alle” opp på samme sted, på samme tid, for å sloss mot samme fiende: Markedsliberalismen (denne gangen representert
ved WTO). Siden den gang har de fleste toppmøter med en eller annen tilknytning til den globale kapitalismen, blitt møtt med
Seattle-lignende motstand. Status for Den nye bevegelsen er nå: ”En felles fiende er identifisert, hva er neste skritt?”
I Seattle var mange ulike grupperinger tilstede. Dermed fikk man også mange ulike ideer tilstede. Noen var miljøaktivister,
andre kjempet for Sør-landene eller mot frihandel. Organisasjonsaktivister var der, studenter var der, fagforeningsaktivister var
der. Og flere til. Motstanderen var felles. Hva betyr det? Det betyr vel først og fremst to ting:
1) Kraften i motstanden kan nå vokse seg sterkere. Når grupperinger som før har kjempet sine slag alene, går sammen, gir
dette håp om økt styrke. Global motstand mot global urettferdighet!
2) Det at Fienden er felles, gjør at de sakene de ulike grupperingene kjemper for må ha noe til felles. Hva er det?
For å kunne utforske videre de 2 punktene over, trenger man en undersøkende metode som ser både helhetlig og historisk på
samfunnet. Det er hva denne artikkelen er et innlegg for og forsvar av. Med et ensidig, fragmentert (postmoderne) perspektiv på
verden, ekskluderer en muligheten for å se sammenhenger og dynamikken i samfunnsutviklingen. Venstresidas (her mener jeg
den norske venstresida på 80- og 90-tallet) ensidige fokus på enten Massen eller Byråkratiet som kraften til progressiv forandring,
gjør at man får vanskeligheter med å se Det nye, dvs. å se de tendensene i samfunnsutviklingen som ennå ikke har blitt
massekultur eller kjensgjerninger innefor de Etablerte politiske kanalene. Samtidig har 20 år med nyliberalisme sendt venstresida
i forsvarposisjon der alt den gjør er å påpeke feilene med det eksisterende. Til sammen har dette resultert i stakkato ”toskritt-etter”
analyser hvor man ikke får fram en helhet og sammenheng i utviklingen. Eksempler på dette er venstresidas forhold
til medieutviklingen, Internett og ungdomskulturen. ”To-skritt-etter” analyser har vært med på å gjøre at venstresida (her
mener jeg organisasjonene og ikke nødvendigvis enkeltpersoner) har mistet troverdighet som en progressiv kraft (kraften som
skal være med på å skape neste trinn i samfunnsutviklingen).
16

Også De saksorienterte grupperingene støter på problemer, men de gjør det av andre årsaker. Deres ”en sak-en kamp” strategi
isolerer både sakene og dem selv (f.eks. miljøspørsmål eller u-lands gjeld) fra en større sosial og historisk helhet. Dermed undergraves
forutsetningen for å se sammenhenger. Dette er et problem som har kommet for en dag gjennom Seattlepraksisen.
I en tidsepoke (80-og 90-tallet i Norge) med en defensiv arbeiderklasse (Massen er fraværende!) og venstreside, har samfunnskritikk
ofte fått et elitistisk uttrykk f.eks. gjennom lobbyvirksomhet eller sivil ulydighet utført av smågrupper. Den historiske
dommen over disse løsningsstrategiene er likevel at de aldri har vært i nærheten av å ha den gjennomslagskraften som
Arbeiderklassen (Massen) har hatt i perioder.
Selv med sin historiske ineffektivitet er likevel de nyradikale grupperingene i dag mer på bølgelengde med samtidskulturen
enn det den norske venstresida er; nettopp fordi disse miljøene i stor grad består av unge mennesker som på ulike måter gjenspeiler
samtiden. De er påvirket av den kommersielle kulturen (som venstresida HATER og unyansert fordømmer), men også
kritiske til de kommersielle kreftene (gjennom sitt samfunnskritiske arbeid viser de implisitt det). Slik blir de mer på høyde
med den øvrige samfunnsutviklingen i deler av sin samtidskritikk enn det den tradisjonelle venstresida er. Nødvendigvis ikke
med hensyn til innhold, men i form.
Den bevegelsen som klarer å framstå som et progressivt alternativ til et samfunn i oppløsning, kan vinne på dagens utbrette
sosiale misnøye. For alle radikale krefter er utfordringen nå å bygge opp på ny et samfunn innenfor samfunnet; et nettverk av
mennesker som er i opposisjon til De etablerte. Attac og Indymedia er gode eksempler på slike nettverk: Internasjonalistiske,
seriøse og aktivistiske. Lignede (formelle eller uformelle) nettverk finnes innenfor fagforeninger og politiske organisasjoner. Men:
Metoden for å forstå verden er sentral. Det er ingen grunn til å gjenta alvorlige historiske feil eller la seg blende av tilsynelatenheter.
Metoden må derfor være helhetlig OG spesifikk; pragmatisk OG historisk.
Vil du abonnere på
KonturTidsskrift?
Ordinært abonnement: 150 kr /3 utgivelser
Støtteabonnement: 300 kr /3 utgivelser
Send e-post til: abonnement@kontur.tv
17

”Protestens politikk”
- intervju med Bourdieu
Pierre Bordieu snakket med Kevin Ovenden om antikapitalisme og motstand.
Intervjuet ble trykt i engelske Socialist Review, juni 2000. 1
Spm: “The Weight of the World” ble nylig utgitt i Storbritannia. Gjennom intervjuer fra tidlig i 1995 (1990-tallet)
beskriver den sosial lidelse i dagens samfunn. Hvorfor blir livet vanskeligere for folk flest?
Sv: Det er likheter mellom det som har skjedd med folks liv i Frankrike og i Storbritannia. Hovedsaken er selvfølgelig nyliberalismen
og det jeg kaller statens tilbaketrekning. Staten har forlatt en del områder som den var involvert i tidligere, for eksempel
helsevesen, utdanning og sosialstøtte. Da vi utførte denne studien hadde det bare begynt. Nå er det mye verre. Så for eksempel i
Frankrike har den nyliberale filosofien blitt innvevd i all statens sosiale praksis og politikk. Den har blitt internalisert i hodene
på politikerne. Utdanningsministeren som nylig ble tvunget til å gå av, Claude Allegre, var veldig lik den man har i
Storbritannia. Han introduserte utdanningssystemet for det såkalte “tøff politikk - en drivkraft for effektivitet og produktivitet”.
I stedet for å se nøye på hvordan utdanning fungerer, ser nyliberalerne etter en veldig enkel løsning. De skaper konkurranse
mellom skoler og rektorer på skolene, som må konkurrere om budsjetter og om studenter. Denne konkurransen er falsk, den er
skapt kunstig. Den oppstår ikke spontant ut i fra hvordan utdanningssystemet fungerer.
Utdanningssystemet var ikke perfekt. Jeg var veldig kritisk til det. Men i stedet for å korrigere og skaffe midlene til å
18
Introduksjon: Bourdieus politiske vending
”Sosiologi er en kampsport” er tittelen på en fersk dokumentarfilm om den franske sosiologen Pierre Bourdieu.
Tittelutsagnet kommer fra portrettobjektet selv – og reflekterer langt på vei hans egen rolle som kampsportdeltaker
innenfor samfunnsforskningen og i den politiske debatten i Frankrike. I filmen ser vi Bourdieu som foredragsholder,
som radiodebattant, som utskjellingsobjekt, som forståelsesfull lytter – hele tiden oppslukt i en intens strid om
ordene, begrepene og innholdet i den sosiale virkeligheten som omgir oss.
I 1993 ga Bourdieu og forskerteamet omkring ham ut verket La misère du monde (’Verdens elendighet’ - ’The
Weight of the World’ i engelsk oversettelse 1999), som med utgangspunkt i en lang rekke dybdeintervjuer blir til en
gnistrende empirisk studie av individuell maktesløshet i det moderne, klassedelte Frankrike. Her ser vi kanskje også
kimen til det en kan omtale som Bourdieus politiske vending – fra rollen som tilbakelent, verdensberømt kultursosiolog
til engasjert kampsportaktør langt ute til venstre i det franske politiske landskapet.
Idar Helle

forbedre det, ødelegger de det gjennom å introdusere denne kapitalistiske utdanningsvisjonen. Man kunne si det samme om
helsevesenet.
Det vi ser er en blind og kaotisk respons til (på) problemene i offentlige institusjoner. Vi har hatt et veldig hierarkisk system
innenfor helsevesenet i mange år. Men etter 1968 prøvde yngre mennesker å forandre det. De prøvde å gjøre systemet mer
kollektivt, og introduserte tanken om å jobbe som et lag. Nå blir dette ødelagt, fordi de jobber under trusler om kutt og krav
til større produktivitet.
Spm: Sentrum-venstrepartier sitter i regjering de fleste steder i Europa. De står i spissen for denne nyliberale politikken.
Ser du noe nytt i måten sosialdemokratiske partier styrer på?
Sv: Jeg er veldig skeptisk til tanken om at dette er en ny tilnærming som kalles den Tredje Vei eller Neu Mitte. Vi har i varierende
grad over kontinentet hovedsaklig nyliberal politikk, forkledd med snakk om en ny form for politikk som ikke er spesielt
ny i det hele tatt. Vi kan se at sosialdemokratisk retorikk blir brukt til å ødelegge den sosialdemokratiske politikken som ble
bygd opp i perioden etter andre verdenskrig.
I Frankrike er mange av de som driver denne offensiven fremover, fra 1968 generasjonen. De ble radikalisert da, men nå har
de blitt en del av systemet. Feilene som ble gjort de årene Mitterand styrte skapte et tilbakeslag for det franske sosialistpartiet.
Det store opprøret i desember 1995 var selvfølgelig en forløper til en bølge av sosiale bevegelser som brakte sosialistene tilbake
til makta. Men hensikten til regjeringa og byråkratene deres er å innskrenke og ødelegge disse bevegelsene. Ministre og rådgivere
bruker sin prestisje og erfaringene fra 1968 mot bevegelsen. Da studenter okkuperte Ecole Normale Superieur hadde regjeringsrepresentanten,
som argumenterte for å sende inn politiet raskt og bestemt, selv deltatt i okkupasjonene i 1968.
Folk i Tyskland og Storbritannia sier ofte til meg at det må være herlig å leve i Frankrike, med 35 timers uke og andre reformer.
Men disse vinningene er resultat av press fra bevegelsen. Myndighetene har ikke gitt dem til oss gratis. Venstreregjeringen
tror at den vil ha mer suksess enn høyresiden i å kontrollere disse bevegelsene.
Spm: Hvordan påvirker dine sosiologiske tanker ditt politiske ståsted? Du utviklet dine ideer da strukturalismen var den
største påvirkningskraften blant franske intellektuelle.
Sv: jeg var ingen strukturalist. Den skoleretningen så verden som skapt av strukturer som determinerte strengt hvordan folk
handler. Det var ikke noe rom for menneskelig virksomhet. Som den marxistiske strukturalisten Louis Althusser sa i 1960årene,
mennesker var bare “ubevisste bærere av objektive strukturer”. Resultatene av mitt antropologiske arbeid i Algerie på 1950-tallet
passet ikke inn i dette strukturalistiske rammeverket.
Selvfølgelig er folk strukturert av samfunnet. De er ikke, som de frie markedsteoriene sier, isolerte individer som hver bestemmer
sine handlinger gjennom individuelle økonomiske beregninger. Jeg utviklet begrepet “habitus” for å inkorporere de objektive
strukturene i samfunnet og den subjektive rollen til de som handler innenfor dem. Habitus er et sett av disposisjoner,
reflekser og atferdsformer som folk tilegner seg gjennom å handle i samfunnet. Det reflekterer de forskjellige posisjonene folk
har i samfunnet, for eksempel om de har vokst opp i et middelklassemiljø eller i en arbeiderklasseforstad. Det er en del av hvordan
samfunnet reproduserer seg selv. Men vi har også forandringer. Konflikter er innebygd i samfunnet. Folk kan finne ut at
deres forventninger og levestandard plutselig ikke er i takt med den nye sosiale posisjonen de befinner seg i. Dette skjer i
Frankrike i dag. Da blir spørsmålet om samfunnsmessig handling og politisk intervensjon veldig viktig.
Spm: Hjertet i marxismen er arbeiderklassens kamp for sin egen frigjøring. Hvor plasserer du arbeiderklassens kamp
innenfor spekteret av sosiale bevegelser du er involvert i?
19

Sv: Seattle brakte sammen organiserte arbeidere og forskjellige kampanjer organisert rundt enkeltsaker. De var ofte mobilisert på
forskjellig politisk grunnlag, men de påvirket hverandre. Det er nytt. For første gang har vi muligheten til å samle disse mennesketypene
som var veldig mistenksomme i forhold til hverandre.
I Frankrike har vi denne arbeideristiske tradisjonen som er anti-intellektuell. Fagforeningene er veldig fiendtlige i forhold til
intellektuelle, og de intellektuelle har veldig stor avstand til arbeidere. I 1968 var dette veldig synlig. Nå er vi for første gang,
på grunn av sovjetmarxismens fall, frie fra dette. Så jeg kan snakke med en fagforenings-representant samtidig som jeg snakker
med deg. De er veldig åpne. På en måte eksisterte ikke intellektuelle som meg selv for 20 år siden. Folk som Sartre og Foucault
var sympatisk innstilt til bevegelsen, men de hadde ikke mye empirisk kunnskap om arbeidere.
Seattle er veldig viktig for å vise hvordan de nye kreftene utvikler seg. Småbøndenes leder Jose Bove er godt informert. Han
uttrykker seg klart, uten overforenklingene du hører fra politikerne. Han er en intellektuell. Men samtidig jobber han på en
gård. Nylig organiserte jeg et møte med alle lederne for de sosiale bevegelsene i Frankrike- de arbeidsløse, de papirløse immigrantene,
noen fra fagforeningene. Du hadde anarkister, trotskister, marxister – alle typer. Diskusjonen var på et nivå du ikke
kan tenke deg. Du kan se revitaliseringen av en venstrepolitisk kultur i de enorme salgene av Le Monde Diplomatique. Noe
mistenksomhet er det selvfølgelig fortsatt mellom de som jobber sammen. Men på slutten av møtet ga de Raisons d’Agir, gruppen
jeg er med i, et mandat til å utforme et dokument for en europeisk sosial bevegelse. Vi må komme unna nasjonalistiske skiller
og ha en internasjonal bevegelse for å slåss mot global kapital.
Spm: Hvordan kan bevegelsene spre seg, og hvordan vil ulike ideer innad i bevegelsen bli klargjort?
Sv: Hvordan bevegelsen vil utvikle seg er åpent. Det er en prosess. Vi har planlagt å publisere en appell for en europeisk bevegelse
mot nyliberalismen. 2 Vi søker støtte hos fagforeningssentralene DGB i Tyskland, CGT i Frankrike, intellektuelle, sosiale
bevegelser og mange forskjellige organisasjoner. Det vi må gjøre er å organisere og prøve å hjelpe folk med å kommunisere.
Det er en arbeidsdeling i den framvoksende bevegelsen. Samfunnsvitere kan hjelpe til med å overkomme vanskeligheter. Hvis
vi vil ha en effektiv sosial bevegelse på et europeisk nivå må vi overkomme dette— ellers vil vi forsvinne. Det er store politiske
hindringer mellom folk. De viktigste hindringene kommer fra den sosialdemokratiske bevegelsen. Hvis vi lykkes i å overkomme
dette vil det føre til en genuin tredje vei som vil være mye mer radikal. Vi trenger å bygge venstresidens venstresiden. I den
økologiske bevegelsen finner du mennesker som virkelig er på venstresiden – selv blant kommunistpartiet, som har hatt en
dødelig effekt på venstresiden i Frankrike.
Mange har innsett at globalisering er mer et politisk imperativ enn et økonomisk fakta. Tre fjerdedeler av bytte av varer i
Europa skjer internt i Europa. De sosialdemokratiske partiene som har makta kunne satt igang tiltak for å begrense det frie markedet.
Hvordan kan vi tvinge dem? Vil vi trenge et politisk parti? Jeg vet ikke. Det ville vært fint om vi kunne tvinge dem,
men jeg er ikke sikker på om vi kan. For meg virker det som det er en krise i de sosialdemokratiske regjeringene. I
Storbritannia er Blairismens krise godt i gang. Det er også en krise i høyrepartiene i store deler av Europa, spesielt CDU i
Tyskland. Den ekte venstresida har alltid hatt et falskt valg: enten stemmer du for høyresiden, eller så aksepterer du denne falske
venstresida. Vi har hatt det samme problemet i Frankrike siden 1981.
Andre krefter enn venstresida prøver å bli hørt. Slik kan vi se Haider-fenomenet i Østerrike. Gjenskapelsen av en ekte venstrebevegelse
vil være hovedinstrumentet i ødeleggelsen av Haider. Ingen snakket om Le Pen og Nasjonal Front i Frankrike den
varme vinteren i 1995. Massebevegelsen til forsvar for pensjonsrettigheter i Italia marginaliserte også ytre høyre.
Om en ny venstreside vil lede til et nytt parti er et åpent spørsmål. Det er også hvordan ideer vil bli klargjort. Hovedsaken er
å bygge bevegelsen. Ingen burde tvile på de radikale endringene som skjer i måten folk tenker på. Jeg ser mer optimistisk på
fremtiden nå enn på noe annet tidspunkt de siste tre tiårene, på tross av den globale kapitalismens tilsynelatende triumf.
20
1 Månedsmagasinet til Socialist Workers Party. Intervjuet er oversatt for Kontur av Mari Theodorsen, og tilrettelagt og noe forkortet av Idar Helle.
2 Dette oppropet ble publisert i mai 2000, på engelsk Charter of the European Social Movement, som en kan finne på: www.raisons.org.

Imperialismens nye ansikt
Av Martin Werner Hauge
Slutten på den kalde krigen og fremvoksten av ny-liberalismen har ført til nye muligheter for omstrukturering
av kapitalismen. Noen forskere hevder at den mest vesentlige endringen vedrører nasjonalstatens
rolle i økonomien. Mange mener også, ved å vise til at handel og produksjon er mer internasjonalisert enn
tidligere, at kapitalismen nå er i en ny fase: globalisering. Andre mener den nye verdensorden ikke skiller
seg fra den tidligere internasjonalisering som fant sted ved begynnelsen av det 20.århundre. Denne artikkelen
stiller spørsmål ved aktualiteten til leninismens forståelse av imperialismen og er et bidrag til en
avklaring av karakteren til den nåværende internasjonalisering, av handel og kapitaleksport, og de nye
maktforholdene mellom industrielt fremskredne og tilbakeliggende nasjoner
Proteksjonisme eller frihandel?
Det var den britiske økonomen David Ricardo som utviklet den
klassiske teorien om fordelene av internasjonal frihandel. Han
mente at hver nasjon kan maksimere sin profitt ved å spesialisere
seg i de industrier den har de største naturlige effektivitetsfortrinn
relativ til andre nasjoner. Alle nasjoner skulle
samlet sett oppnå en bedre ressursutnyttelse og fordeler av
handelen og arbeidsdelingen.
Ricardos teori er blitt kritisert for å se bort fra at industrien
ofte flyttes til land der bl.a. lønns- og skattenivået er lavest.
Den ser dessuten bort fra maktforhold og ulikt bytte mellom
rike og fattige nasjoner. I artikkelen On the Question of Free
Trade kritiserte Marx Ricardo for å se bort fra at britiske monopoler
gikk hånd i hånd med frihandel:
“Det er virkelig latterlig å se hvordan frihandels ideologer
betoner de få spesialitetene i hver industribransje, og kaster
dem inn i balanseregnskapet mot produkter som benyttes i
daglig konsumpsjon og som produseres billigst i de land hvor
fabrikasjonen er mest utviklet. Hvis frihandelsmenn ikke kan
forstå hvordan en nasjon kan vokse seg rik på andres bekostning,
trenger vi ikke undres, siden de samme gentlemen også
avviser å forstå hvordan innen et land en klasse kan berike seg
selv på en annens bekostning.” 1
For Marx var proteksjonisme bare å foretrekke i det tilfelle en
nasjon ennå ikke er industrialisert, og bare i dette tilfellet:
“Tro ikke et øyeblikk, gentlemen, at ved å kritisere frihandel
at jeg har som formål å forsvare proteksjonisme-systemet. En
kan erklære seg som en fiende av det konstitusjonelle regimet
uten å erklære seg som en venn av det gamle regimet.
Proteksjonisme-systemet er intet annet enn et middel for å etablere
stor-skala industri i ethvert gitt land, d.v.s. å gjøre det
avhengig av verdensmarkedet, og fra det øyeblikk avhengighet
av verdensmarkedet er etablert, er det allerede mer eller mindre
avhengig av frihandel.”
Marx ga flere grunner i favør av frihandel, bl.a. at produktivkreftene
blir raskere utviklet og kulturen internasjonalisert.
Han angrep frihandel på grunnlag av en avvisning av kapitalismen
som sådan. For Marx var frihandel “de normale vilkårene
til moderne kapitalistisk produksjon”. Dette er blitt bekreftet
av utviklingen etter andre verdenskrig. F.eks. tok J.Sachs og
A.Warner i en studie nylig for seg 111 land som de enten klassifiserte
som ‘åpne’ eller ‘lukkede’etter den grad de hadde liberalisert
handelen. De oppdaget mye raskere vekst i de ‘åpne’
økonomiene. 2
I 1944 ble USA og England enige å kutte toll- og handelbarrierer
som del av Bretton Woods avtalen. Ytterligere reduksjoner
fulgte på senere. Verdenshandelen voks med 8.7% i
gjennomsnitt per år i tidsrommet 1963-72. Denne veksten var
mye lavere etter 1973, men likevel en betydelig vekst, i
gjennomsnitt 3.8% pr. år fra 1973-88. Som jeg senere skal vise
økte bl.a. direkte utenlands investeringer kraftig fra 1970-
21

tallet og kompenserte for denne relative reduksjonen i handelens
vekst. Imidlertid har veksten i internasjonal handel tatt seg
kraftig opp igjen på slutten av 1990-tallet, dels som følge av
konjunktur oppgangen. Ifølge WTO var veksten i internasjonal
handel i gjennomsnitt 12,5% i år 2000. Det er også verd å
notere at u-landenes eksport og import økte mest, med hele
20% i 2000, og deres andel av varehandelen økte til mer enn
30%, det høyeste nivå siden 1950, selv om mye av denne veksten
bunner i produksjon basert på eksport til markedene i de
rike landene. Og endelig har Asia erstattet Vest Europa som
den største netto-importerende regionen i verden, særlig p.g.a.
regionens store etterspørsel for energi til den økonomiske
utviklingen.
Når det gjelder jordbruket beskytter de fremskredne landene
sine markeder mot matvare produsenter i u-land. I 1991 mottok
bønder i EU 49% av deres inntekter fra EU programmer.
Også Japan beskytter sitt jordbruk ved strenge kvoter på
import, bl.a. på ris, sukker og hvete. Prisen på ris er for eksempel
6 til 9 ganger større enn prisene på verdensmarkedet. 3
Forhandlinger om reduksjon av toll på matvarer står sentralt i
WTO forhandlingene og ytterligere tollreduksjoner vil trolig
finne sted. Et unntak fra GATT (og WTO) reglene er tekstilindustrien.
I 1974 tvang USA og EEC igjennom Multi-Fiber-
Avtalen (MFA), et høyt diskriminerende foretagende, spesielt
rettet mot u-land.
De proteksjonistiske tiltakene som har vært fremmet har i
høyere grad funnet sted på blokknivå enn mellom individuelle
stater. Et eksempel er konflikten omkring amerikanske selskapers
eksport av bananer som er produsert i Mellom Amerika til
EU. Den amerikanske finansgruppen som eier Chiquita har gitt
$1 millioner til demokratiske og republikanske politikere for å
bekjempe EUs handelsdiskriminering til fordel for import av
bananer fra de tidligere europeiske kolonier i Afrika og fra
Karibien. Andre amerikanske selskaper som Del Monte har
omgått handelshindringene ved å kjøpe seg inn i europeiske
selskaper.
Under Reagans regjeringstid brukte man fine ord om frihandelens
fortreffelighet, men denne perioden var også preget av
ny-proteksjonisme på noen områder. Høy toll ble siden pålagt
japanske superdatamaskiner for å beskytte fabrikanter som Cray
Enterprises. Andre eksempler er Kenyas tekstilindustri som ble
22
ruinert i 1994 da Clinton innførte kvotebegrensninger og USAs
innføring av skranker for eksport av tomater fra Mexico på tross
av NAFTA avtalen i 1996. Men mange av handelshindringene
i USA har for europeisk og japansk kapitals vedkommende blitt
omgått ved hjelp av kapitaleksport. Den dominerende internasjonale
tendensen er likevel frihandel selv om den er oligarkisk.
For u-land som Haiti har frihandelen hatt ruinerende konsekvenser
for de lokale risprodusentene fordi de er tvunget til å
konkurrere med agro-business i USA, en umulighet i seg selv
når 40% av profittene til disse selskapene skyldes regjeringssubsidier.
I 1981 ble det under ledelse av Verdensbanken og
USAID startet en utviklingsstrategi for Haiti, et av verdens fattigste
land, basert på bl.a. jordbrukseksport i stedet for lokalt
forbruk. Haiti skulle bli et ’Karibiens Taiwan’. I realiteten ble
resultatet økte profitter for amerikanske selskaper og den lokale
eliten, mens lønnsnivået til arbeiderklassen i Haiti ble redusert
med 56% i løpet av 1980-tallet. Som Noam Chomsky så
treffende konkluderer:
“Haiti forble Haiti, ikke Taiwan … Det var den haitiske
første demokratiske regjerings forsøk på å gjøre noe med
denne økende elendigheten som resulterte i Washingtons
fiendtlighet og militærkuppet og terroren etterpå.” 4
Før strategien ble satt ut i live, dekket risproduksjon på Haiti
nesten hele befolkningens forbruksbehov. Takket være den
såkalte liberaliseringen dekker risproduksjonen nå bare ca. 50%
av det lokale behovet. Frihandelen er dessuten monopolistisk:
“Haiti må ‘reformere,’ eliminere tollbarrierer etter strenge
økonomiske vitenskapelige prinsipper – som, ved et logikkens
mirakel, ikke gjelder U.S. agrobusiness; den fortsetter å
motta enorme statlige subsidier … De naturlige følgene er
forstått, og intendert: en 1995 USAID rapport viser at den
‘eksport-drevne handels og investerings politikken’ som
Washington krever, vil ‘skvise landets risprodusenter’ som vil
bli tvunget til å vende seg mot rasjonell etterlevelse av agroeksport
til fordel for U.S. investorer …” 5
Dette bringer tankene tilbake til Marx’ beskrivelse av
Englands ruinering av de indiske produsenter på 1800-tallet.
Frihandelen er destruktiv i forhold til småprodusentene, men
skaper samtidig et internasjonal proletariat og sper kapitalistiske
produksjon overalt på kloden.

Monetarisme, gjeld og
imperialisme
Ved siden av de flernasjonale selskapenes enorme vekst og
utbredelse i global skala de siste tiårene, er det åpenbart at den
spekulative kapitalen har etablert en økende dominans overalt.
Dette ble foregrepet allerede av Marx i Kapitalen:
“med utviklingen av arbeidets produktivkrefter, og således
med produksjon i stor skala: 1) ekspanderer markedene og
blir mer fjerne fra produksjonsstedet; 2) kredittene må derfor
forlenges; 3) det spekulative element må derfor mer og
mer dominere transaksjonene.” 6
Når i tillegg pengekapitalen ikke kan brukes produktivt
eller til konsumpsjon, kan den bli spekulativ kapital. Den siden
80-tallet økende globale overproduksjon og synkende vekstrater,
har ført til at enorme beløp plasseres i spekulasjon fremfor
produktive investeringer. Også den private utlånskapitalen
har de siste tiårene fått en stadig mer dominerende posisjon i
forholdet mellom nasjonene. De lån som mange u-land på den
tiden inngikk med vestlige og japanske banker, ble umulige å
tilbakebetale med den langsiktige stagnasjonen siden 70-tallet.
Dermed ble disse landene avhengige av de vestlige landenes
strenge betingelser med privatisering og åpning av økonomiene
for videre nødvendige lån. Videre har dereguleringen av finansmarkedene
i samme periode har ført til en mer ustabil verdensøkonomi
med stadig hyppigere og dypere finanskriser.
Spekulanter er i stand til å undergrave nasjoners valutapolitikk
og fremtvinge devalueringer og fremprovosere eller forsterke
kriser.
Det var Reagan administasjonen som satte penge-kapitalen
ved maktens kommandosentral og satte alt inn på å bekjempe
inflasjonen, som truet å forringe pengekapitalens verdier, satte
igang deregulering av finanssektoren, skattelette for de rike –
noe som stimulerte rentierenes aktiviteter. Målet var å trekke til
seg kapital fra utlandet. For å få til dette satte USA i gang en
kampanje for å fjerne kapital-kontrollen verden over, især i EU
og Japan. Thatcher regjeringen tok opp hansken først, i 1979,
og fjernet kontrollen over finansbevegelsene. Holland fulgte
etter i 1981 og Vest Tyskland i 1982: Et gjennombrudd fant
sted i og med den franske regjerings vedtak i 1984 ved lanseringen
av et enhetlig fellesmarked i Europa, dvs. å fjerne
kapitalkontrollen i hele EU regionen. 7 Japan og andre land
fulgte på senere. Det anglo-amerikanske finansmarkedet opplevde
en boom.
IMFs strategi tok sitt utgangspunkt i de internasjonale avtalene
i Kingston, Jamaica i 1976 der det ble bestemt å selge gull
som IMF holdt på det frie markedet og innføring av flytende
valutakurser. Marazzi kaller dette ’det internasjonale monetaristiske
kuppet’ der nasjonalstatene har mistet autonomi og makten
til de globale markedsaktørene har økt. Kapitalens monetære
angrep, som Marazzi forstår det, betyr en endring i den
form de sosiale maktrelasjonene utkjempes. Denne forståelsen
av økonomien er utviklet i den autonome marxistiske tradisjon,
især av Antonio Negri og Harry Cleaver, med utgangspunkt i
Marx’ Grunnrisse, en forståelse av pengeforhold som klassekamp.
IMFs gull-auksjoner etablerte for eksempel to angrepsvilkår:
”[For det første] det skarpe fallet i gullprisene fra en topp
på $200 pr. ounce i 1974, ved siden av å redusere drastisk
‘forvaltningsformue fondene’ til de fattige nasjonene, devaluerte
de offentlige reservene til land som Italia, Frankrike
og Portugal - der gull er en signifikant komponent.”
Marazzi nevner eksempelvis Portugals problemer med å fornye
lån fra Bundesbank og den sveitsiske Nasjonalbank i 1976
på grunn av utilstrekkelige egne gullreserver:
“Her har vi et klart eksempel på den nye selektive politiske
anvendelsen av gull som et våpen til å påtvinge et land vilkår
som er akseptable for de flernasjonale bankene … [Den andre
effekten av gullauksjonene] er å skape et klima av spekulativ
usikkerhet mellom nasjonale valutaer nå som gullprisene ikke
lenger er en stabiliserende faktor. Som et resultat ender flukten
fra svake valutaer opp i å styrke sterke valutaer, men fremfor alt
blir det en skjenkestue for Euromarkedet og derfor for amerikanske
flernasjonale og US Treasury verdipapirer, og således et
hjelpemiddel for USAs statlige underskudd.” 8
Denne politikken hadde også en sterk innvirkning på østblokkens
fall. Sovjetunionen hadde store gullreserver, men ble
fra 1974 offer for en stigende gjeld til vestlige land, særlig til
Vest-Tyskland og Frankrike på grunn av maskinimport og til
USA for kornimport. Sovjetunionen ble således stadig mer bundet
til sine vestlige kreditorer, noe som i sin tur presset regimet
til å øke utbyttingen og underminerte dets makt både internt
og eksternt. Et annet eksempel vedrører u-landene som har bare
kunnet nedbetale deres gjeld ved å devaluere som i sin tur
23

eduserer prisen på deres råvarer. Samtidig må de betale for
deres import fra vestlige land i dollar som står i høy kurs.
Japan er den største kreditor mens USA er den største debitornasjon
i verden. Noen økonomer konkluderer av dette at
USAs posisjon er svekket. Men dette må kvalifiseres; for det første
fordi krisen i japansk økonomi har ført til problemer med å
gi nye kreditter. For det andre må japansk industri eksportere
til det amerikanske markedet for å unngå ytterligere stagnasjon
og må betale en pris for dette i dollar-verdipapirer. USAs underskudd
i betalingsbalansen med utlandet reflekterer disse ’tjenestene’
og underskuddet reflekterer like mye Japans problemer
som en svekkelse av det amerikanske hegemoniet.
USA er dessuten i en spesiell posisjon siden dollar er verdenspenger,
den primære reservevaluta, og dens monetære regime
fungerer som verdens ‘nasjonal-bank’ som trykker papir
kreditt-penger ved lovnader om senere tilbakebetaling.
Sluttresultatet tillater systemets ‘hegemon’ å finansiere hele
dets kredittsystem, investeringer (inkludert utenlandsinvesteringer)
og handel med dens eget betalingsbalanse underskudd. 9
Det nye valutaregimet gav USA større innflytelse over det
globale finanssystemet og over andre staters avhengighet i dette
systemet enn det noen gang hadde hatt og på en tid da USAs
økonomiske vekt globalt hadde blitt betydelig svekket i forhold
til Japan og Tyskland. Fordi dollaren var den dominerende
verdensvaluta og USA hadde liberalisert finansmarkedet, ville
de fleste stater holde deres utenlandske valutareserver i dollar
og plassere de innen det amerikansk-britiske finansområdet.
USAs partnere med handelsoverskudd har måtte innfinne seg
med en situasjon der trillioner av dollar holdes av utlendinger
som representerer nesten 30 år med amerikanske handelsunderskudd.
I motsetning til gullets tidligere funksjon, representerer
dollar-overhenget en fiktiv kapital som er kilde til fremtidig
krise for USAs posisjon, fordi dollar-verdipapirene krever verdivalorisering
som all pengekapital. Flere tendenser underminerer
dette hegemoniet, som EUs nye felles valuta og frykten
for at en amerikansk økonomisk krise vil føre til en massiv kapitalflukt
fra USA. Men dollar har foreløpig forblitt den dominerende
verdens valuta. 10
IMF og imperialismen
Ifølge Michel Chossudovsky kjennetegnes Bretton Woods
institusjonene – WTO, IMF og Verdensbanken – og det
24
globale økonomiske systemet av to motstridende krefter:
“konsolideringen av en global billig-arbeids-økonomi på
den ene side og søking etter nye konsumentmarkeder på den
andre. Den første undergraver sistnevnte.” 11
De makro-økonomiske reformene har ført til “en dramatisk
kontraksjon av kjøpekraften” i global skala. Ny-liberalismen,
hevder han, er ikke et ‘fritt’ markedssystem og IMFs strukturtilpasnings
program “konstituerer et nytt intervensjonistisk
rammeverk”.
IMFs tiltak i Somalia fremstår som typisk eksempel på en
feilslått politikk i Afrika, en økonomi basert på bytte mellom
nomadisk gjetere og jordbrukere. Husdyrhold bidrog til ca.
80% av eksportinntektene inntil 1983 og landet var i praksis
selvforsynt med mat. Det var denne opprinnelige ’harmoni’
IMFs intervensjon tidlig i 1980 årene bidro til å forrykke med
et stramt tilpasningsprogram. Målet med tiltakene var å presse
Somalia slik at landet frigjorde midler til å betale de vestlige
kreditorene, inkludert IMF selv. Strukturtilpasnings programmmet
gjorde Somalia enda mer avhengig av importert
korn. Matvarehjelpen økte 15 ganger fra midten av 1970-årene
til midten av 1980-årene. Kombinert med økt kommersiell
import førte denne frie flyten av billig overskuddshvete og ris
som ble solgt på hjemmemarkedet til at lokale produsenter ble
utradert mange steder, og til at mat-forbruksmønsteret ble
endret på beskostning av tradisjonelle avlinger som mais og
sorgum:
”Devalueringen av somalesisk shilling, påtvunget av IMF
i juni 1981, ble fulgt av periodiske devalueringer, som førte
til prishopp på drivstoff, gjødsel og andre kostnadsprodukter
for bøndene. Virkningen var umiddelbar … infrastrukturen
kollapset, dereguleringen av kornmarkedet og ‘matvarehjelp’
fra utlandet førte til økt fattigdom i eller ruinering av bondesamfunnene.”
12
Verdensbanken oppmuntret dessuten avgifter på bruk av
vetrinærtjenester til de nomadiske gjeterne (som representerer
50% av befolkningen) og oppmuntring av et privatmarked for
medisiner. Med andre ord, en privatisering av dyrehelsen.
Programmets ‘skjulte agenda’ var mer eller mindre utradering
av de nomadiske gjeterne som var involvert i den tradisjonelle
bytteøkonomien.
Sammenbruddet i de offentlige vetrinær-tjenestene tjente de
rike landenes interesser og i 1984 kollapset somalisk kveg-

eksport til Saudi Arabia og Gulf landene ettersom biffimporten
nå kom fra Australia og EU. På grunn av de tapte
eksportinntektene kollapset infrastrukturen i jordbruket og i
andre sektorer: utgifter i jordbruket sank med ca. 85% siden
midten av 1970-årene, utgiftene til helse sank med 78% i
samme periode og de årlige utgiftene pr. elev sank fra US $85 i
1982 til 4$ i 1989. Dessuten skapte reformene ubalanse i bytteforholdene
og småbønder ble ruinert p.g.a. prisøkningene og
dumping av korn fra USA på hjemmemarkedet. Det verste var
de massive oppsigelsene i offentlig sektor (40% mistet jobben)
slik at de offentlige tjenester bestod av bare 25.000 ansatte i et
land av seks millioner innbyggere! I en slik situasjon er det altså
at vestlig propaganda, med CNN i spissen, skrek opp om bander
som herjet i Somalia, om anarki og kaos, slik at USA kunne
sette i gang ‘Operation Restore Hope’ og militær intervensjon
i 1993. Krisen fremstod som selvforskyldt og man nevnte intet
om Somalias enorme gjeldsbyrde – at gjeldsbetjenings forpliktelsene
beløp seg til 194.6% av eksportinntektene i 1989 –
eller at IMF og Verdensbanken frøs nye lån og krevde reformer
som undergravde økonomien. Chossudovsky minner om at
Somalia ikke er et spesielt tilfelle:
“… over hele Afrika blir nomadisk og kommersiell husdyrhold
destruert av IMF/Verdensbanens programmer mye
på samme måte som i Somalia. Europeisk biff import til Vest
Afrika økte syv ganger siden 1984” 13
Og denne EU-subsidierte biffen selges til halve prisen av de
lokale produsentenes med påfølgende ruinerende konsekvenser.
Sulten i Somalia skyldes med andre ord ikke ‘mangel på mat’:
“Tvert imot stimuleres sultkatastrofer som et resultat av
global overproduksjon av korn. Siden tidlig på 1980 tallet
har kornmarkedet blitt deregulert under Verdensbankens
oppsyn og kornoverskudd fra USA anvendes systematisk (som
i Somalias tilfelle) for å ødelegge bondesamfunnet og destabilisere
nasjonal matvare produksjon.” 14
Dette siste forsterker også virkningene av å tørken og miljøkrisen
på kontinentet. I land etter land svinger produksjonen
bort fra nasjonal matvaresikkerhet over til produksjon for
eksport. Et eksempel er Malawi som tidligere var en netto matvareeksportør.
Etter IMF reformene sank mais-produksjonen
med 40% i 1992, mens tobakkproduksjonen ble fordoblet
mellom 1986 og 1993 og det selvfølgelig ved å legge beslag på
den beste matjorden i landet.
Internasjonale karteller
Truster, i motsetning til karteller, er enheter der ‘selvstendigheten’
til det enkelte selskap er redusert til et minimum. Et
kartell er samtidig mer enn formelle avtaler eller priskoordinering
mellom selskaper, men basert på langsiktig samarbeid om
pris, produksjonsvolum, regulering av salg, politisk innflytelse
o.s.v. mellom selvstendige selskaper. Lenins beskrivelse av kartelldannelse,
stemte bedre for særlig for Tyskland i mellomkrigstiden
enn den senere tids generelle utvikling.
Monopoliseringen har de siste tiårene i første rekke funnet sted
ved fusjoner og oppkjøp enn ved kartelldannelser.
Det internasjonale diamant-kartellet er et eksempel på kartell
som fremdeles har stor makt til å holde prisene høye. Til
forskjell fra de fleste andre karteller har diamant-kartellet
kunne samle alle storprodusenter sammen i et tett og effektivt
samarbeid og ’tvunget’ produsentene til en kollektiv handling.
Derfor har det vært et spesielt vellykket kartell. Dette skyldes
en del spesielle omstendigheter knyttet til den sentraliserte
makten til kartellets ledende medlemmer, det sør-afrikanske
selskapet DeBeers Corporation og det tidligere Sovjetunionen.
Som Debora Spar viser til, var i alle fall før 1990 begge disse
produsentene tett kontrollerte og høyt sentraliserte legemer
som kunne ’agere autonomt i deres eksterne relasjoner’ uten
frykt for at deres avtaler ble komprimerte av indre dissidens. 15
Da hamstring av diamanter ble vanlig utover 1970-tallet i av
israelske forhandlere p.g.a. landets usikre økonomi vekslet
mange sin formue inn i diamanter, prisene skjøt i været og man
fryktet en spekulativ boble i diamantmarkedet. DeBeers tok
straks affære og truet med reduksjon av leveransene til en rekke
forhandlere. Boblen sprakk i 1981. DeBeers hadde da kjøpt opp
diamanter i markedet og oppnådde igjen prisstabilitet:
“Til forskjell fra OPEC og det internasjonale tinn-kartellet,
som aldri kom seg igjen fra varekrakket i 1981, forble
diamant-kartellet intakt.” 16
Samme år erklærte Mobutu i Zaire at han ikke lenger ville
selge diamanter til det DeBeers’ kontrollerte oppkjøperfirmaet
CSO. I stedet forhandlet Zaire, verdens største produsent av
diamanter, med britiske og belgiske oppkjøpere for å få høyere
betaling for sine rådiamanter. Tilførselen av diamanter i verdensmarkedet
ble snart fylt til randen av DeBeers og prisen på
zairiske diamanter sank fra $3 pr. carat til under $1.80. Zaire
25

kunne ikke stå imot presset p.g.a. krisen som oppstod i landets
økonomi og bøyde seg. De fikk en ny, men mye verre avtale enn
tidligere med DeBeers i 1983. En talsmann for DeBeers uttalte
i et intervju senere: “Noen som ønsker å følge Zaire?”
Opprøreren var tvunget i kne og kartellets makt gjennopprettet.
Kartellers innflytelse over prisbevegelsene i verdensmarkedet
og på nasjonalt nivå er blitt begrenset i de fleste, men ikke alle
sektorer i etterkrigstiden. Men Spar hevder i sin forskning om
karteller å finne at de ofte dukker opp fra oligopolistiske markeder.
Hvis dette er riktig, kan vi vente at dannelse av karteller
igjen vil øke som resultat av de siste årenes gigantiske oppkjøp
og sammenslåinger. Det er dessuten vanskelig å avdekke
kartellvirksomhet,
“fordi de fleste karteller, og især de mest suksessfulle kartellene,
er ikke særlig offentliggjort. Faktisk en av de særegne
trekkene til et kartell er hemmeligholdelsen til hvilke dets
medlemmer er bundet.” 17
Karteller for råvareprodusenter har ofte liten innflytelse over
prisutviklingen. Spar konkluderer sin undersøkelse av karteller
i fire ulike sektorer at en kan se “et svært vellykket kartell i
diamant markedet, sofistikert men uformelt samarbeid i
gull, et mislykket kartell og etterfølgende anarki i uran, og
lite bevis for noe samarbeid i sølvmarkedet.” 18
Et annet eksempel er Forbundet av kaffe-produserende land
(ACPC). Selv om ACPC i desember 2000 besluttet å redusere
eksporten med hele 20%, har prisene foreløpig ikke steget.
Kaffeprisene er nå de laveste på tretti år og ble halvert bare i
løpet av siste år (2000), p.g.a. global overproduksjon. ACPC
består av hele 33 land som dekker 80% av verdens produksjon.
I tillegg har disse landene mange småprodusenter og overholdelse
av felles vedtak er derfor vanskelig. En annen grunn til
lave priser er høyere mekanisering av produksjonen, hvorpå inntektene
reduseres for småprodusentene. Og endelig har vi
importkjeder og forhandlere som tar hovedparten av kaka:
”Detaljist-prisen til varer som er produsert i u-land er ofte
opptil 10 ganger høyere enn den pris varen ble importert for.
En tilsvarende ‘verdiøkning’ er slik kunstig skapt innen service-økonomiene
i de rike landene uten at en tilsvarende
materiell produksjon har funnet sted. Denne ‘verdien’ føyes
til det rike landets BNP. For eksempel er detaljistprisen til
kaffe … ca. 20 ganger større enn den pris som betales til bonden
i den tredje verden.” 19
26
Ifølge Unctads Monthly Commodity Price Bullentin har
prisene på typiske u-lands produkter som kaffe, kakao, palmeolje,
trevirke, bauxitt og kopper falt rundt 30-40% siden 1997.
Det er for eksempel ikke tilfeldig at krisa i Rwanda kom like
etter det store fallet i kaffeprisene: ruinerte Hutu bønder ble
tvunget til å flytte inn til byene og organiserte bander organiserte
et regelrett folkemord. Det er heller ikke tilfeldig at
Afrika, som for øvrig er marginalisert av ’globaliseringens’
investeringer, er den verdensdel hvor det har vært flest kriger de
siste tiårene. Av de 10 mest forgjeldede landene på kontinentet
har 8 opplevde borgerkrig eller konflikter siden 1990.
Monopol og konkurranse
En kritikk som kan reises mot leninismen, vedrører teorien om
monopolkapitalisme. For det første antar man at kapitalismen
kjennetegnes ved fusjon av bank- og industrikapital med staten.
For det andre at avtaler inngås mellom kapitalene til å ikke konkurrere
i den forstand at priskonkurransen ble avskaffet nasjonalt
og i koloniene.
Disse teoriene hevder at eliminasjon av konkurranse gjør
monopolene i stand til å unnslippe den generelle utjevningen av
profittraten. Men problemet med disse teoriene er at
konkurransen ikke ble avviklet av monopolene, ikke minst i
etterkrigstiden og især siden 1980 da kartellene ble stadig mer
svekket. Videre finner konkurransen også sted mellom ulike
produksjonssektorer. Og endelig er vareetterspørselen betinget
av de internasjonale konjunkturene. Prisene kan derfor ikke
settes vilkårlig. Det er derfor mer presis å tale om monopolistisk
konkurranse, enn avskaffelse av konkurransen som Lenin og
Hildferding hevdet.
Selvfølgelig blir det realisert merprofitter som følge av monopolisering.
Men selve naturen til vareproduksjonen gjennom
konkurranse bryter før eller senere ned slike barrierer. Kapitalen
tolererer ikke monopolistisk stabil prisfastsettelse over tid, det
strider mot kapitalismens normale tilstand, dens anarkistiske
produksjons- og bytteforhold. Historien om oljeprisene og
OPEC viser at dette til og med gjelder mektige karteller.

Monopolisering i oljemarkedet?
Olje er hva Marx betegnet som en som er prisledende vare som
påvirker prisene på verdensmarkedet generelt og de nasjonaløkonomiene
gjennom å inngå som bestanddel i produksjonen
og sirkulasjonen av nesten alle andre varer. På 1970-tallet var
økningen i oljeprisen medvirkende til at inflasjonen vokste
kraftig og til den lange nedgangsperioden i verdensøkonomien
etterpå. Av disse grunner er t.o.m. liberalister særlig interessert
i regulering av oljemarkedet, i motsetning til de fleste andre
varer, og kontroll over oljeproduksjonen. Denne reguleringen
blir imidlertid stadig mer underminert av den generelle liberaliseringen
av verdensøkonomien.
OPEC regnes gjerne for et kartell og Saudi Arabia har ofte
være den disiplinerende aktøren innad i kartellet p.g.a. landets
gigantiske oljereserver og store lagerkapasistet. OPEC og oljeselskapene
har innvirkning på oljeprisen, men de har ikke
kunnet kontrollere den over tid og ikke etter eget hode av flere
grunner. For det første har OPEC alene ikke nok innflytelse i
markedet selv om det utgjør et mektig kartell. En rekke land
står utenfor OPEC, bl.a. har selv USA store oljerikdommer, i
tillegg til at de har sine egne tilganger gjennom bilaterale avtaler.
Land utenfor OPEC som Norge, har imidlertid i senere tid,
mer eller mindre skjult, spilt på lag med OPEC. Da oljeprisene
var på det laveste i 1998, $10 pr. fat, inngikk OPEC og Mexico,
Russland, Oman og Norge en avtale om å kutte produksjonen
og retardere prisnedgangen. Det skulle ikke gå mange måneder
før prisen var over $30 pr. fat, noe som også skyldes økt etterspørsel
p.g.a. oppgangskonjunkturen i USA. Senere har den falt
noe etter press fra USA på OPEC for å øke produksjonen.
For det andre er ikke denne innflytelsen over prisene forutsigbar
siden OPEC ikke er en enhetlig blokk, men preget av
stor indre splid; Saudi Arabia f.eks. går ofte i ’kompromiss’ med
USAs ønsker, mens Iran, Lybia og Irak ofte har andre interesser.
I tillegg lyver land innen OPEC om de reelle produksjonstallene.
Videre er ikke USAs prisønsker alltid de samme: under
den kalde krigen ønsket man en lavest mulig oljepris for å
underminere Sovjets oljeinntekter, mens Bush-familien ikke
ønsker for lav pris. Endelig påvirker de store oljegigantene,
knyttet især til Frankrike, Holland, USA og England, utsalgsprisene.
De største oljeselskapene har også innflytelse over olje-
markedet, de operer i en global skala og er involvert i alle
stadier av oljeproduksjonen – i utvinning, transport, foredling
og salg. De er dessuten aktive i bl.a. petrokjemisk produksjon.
Men de seks største oljegigantenes globale markedsandel er
blitt redusert, fra en dominerende 64,1% i 1978 til 25,2% i
1988. 20 I de siste årene har monopoliseringen imidlertid igjen
økt i bransjen ved fusjoner av flere selskaper. Exxon og Mobil
var tidligere to av de ’Syv Søstrene’ som har dominert oljeindustrien
nesten hele forrige århundre og har fusjonert. Siden
også det britisk BP fusjonerte med de amerikanske gigantene
Arco og Amoco, har også to av de andre søstrene Texaco og
Chevron inngått forhandlinger og forhandlet frem en avtale.
Merk at fusjonene startet da oljeprisen var på det laveste for få
år siden (ca. $10 pr. fat).
Selv om monopolene delvis kan samarbeide om prisfastsettelsen,
er prisene betinget av tilbud og etterspørsel etter olje
som i sin tur er betinget av en rekke faktorer som står utenfor
monopolenes makt, som de økonomiske konjunkturene. Men
hver gang oljemarkedet virkelig har vært i krise, er det OPEC
som har grepet inn. Det er imidlertid påfallende at oljepris
sjokkene som fant sted i 1973-74, 1979-80 og 1991 nesten falt
helt sammen med de generelle konjunktursvingningene.
Også de store konsumentlandene forsøker å gripe inn i det
“frie” markedet, men da kalles det ’skattlegging’. I en rekke iland
utgjør prisen på råoljen i dag bare 15-20% av markedsprisen,
resten er skatter og avgifter. Dette viser at OPEC kartellet
har begrenset tilgang på profittene i denne sektoren.
Abbas Alnasrawi hevder at det arabiske oljevåpenet for en stor
del er omspunnet av myter:
“Når en taler om den saudiske æra, hvis den noensinne
fantes, bør en avgrense saudienes innflytelse til det arabiske
området, mer presis til visse regimer til visse tider. […]
Saudienes impotens vis-à-vis amerikansk utenrikspolitikk i
regionen kan best illustreres ved den egyptiske regjerings
avgjørelse om å signere en separatfred med Israel i 1979...”. 21
Denne avtalen stod stikk i strid med resolusjonene fra de arabiske
toppmøtene. Realitetene viser at Saudi Arabia ikke maktet,
eller ikke hadde noe sterkt ønske om, å snu amerikansk
politikk i favør av palestinerne. Saudisk kapital er dypt infiltrert
med Vesten siden petro-dollarene er hovedsakelig plassert
i USA i bytte for våpensalg og militært forsvarssamarbeid.
27

Saudi Arabia produserte 44% av OPECs totale produksjon i
1981 sammenlignet med 28% i 1978, fordi de utnyttet den
andre oljekrisa etter 1978 og den iranske revolusjonen til å øke
sine inntekter. I 1983 sank oljeprisen igjen, dels p.g.a. presset
fra oljeprodusenter utenfor OPEC:
“Men markedsbetingelser som førte OPEC til å redusere
prisene var fortsatt til stede og tvang kartellet til å akseptere
lavere andeler av verdens oljemarked da kartellet fortsatte å
forsvare sin egen offisielle pris, mens ikke-OPEC eksportører
var frie til å senke prisene og ekspandere sine markedsandeler.
Den ufordelaktige posisjonen tvang til slutt OPEC medlemmer
mot slutten av 1985 til å avvikle sin egen og OPECs
rolle som råoljepris administrator og gikk isteden over til en
strategi som ville maksimere markedsandeler.” 22
Dette førte i sin tur til kollapset i 1986, da oljeprisen sank så
lavt som til $7 pr. fat. Selv om OPEC fremdeles spilte en viktig
rolle, så sank kartellets globale markedsandel, ifølge
Alnasrawi, fra 42.8% i 1980 til 36.5% i 1989, samtidig som
den arabiske andelen av OPECs totale produksjon har sunket,
fra 71% i 1980 til 64% i 1989. Trenden synes delvis å ha snudd
på 1990-tallet og igjen styrket OPECs markedsandeler noe.
Men konsekvensene for oljeprisfallet på 1980-tallet og kartellets
krise ble ødeleggende for land som Irak som var kommet i
økonomisk krise p.g.a. krigen mot Iran. Misnøyen med Saudi
Arabia og Kuwait sin overproduksjon var stor og faren for at
arbeiderklassen ville gå mot regimet var bakgrunnen for Iraks
invasjon av Kuwait i 1990.
Gulf-krigen og oljen
Det autonome marxistiske tidsskriftet Midnight Notes har reist
en viktig debatt om hvordan oljen var en hovedfaktor i Gulfkrigen.
Ifølge Georg Caffentzis vil et priskollaps være problematisk
å godta ikke bare for oljeselskapene, men det ville også
“underminere den nåværende kontrollstrukturen til
OPEC (der Saudi Arabia, en amerikansk klient-stat, er
’king-pin’), og ville underminere kapitalistene til den lokale
’oljeeliten’ i Texas og Louisiana. Disse er ingen små tapere
på kort sikt, og de har en enorm makt i den amerikanske
regjering.” 23
Han hevder videre at hver gang USA slår på krigstrommen,
blir irakisk olje drevet ut av markedet: “Dette er ganske visst en
28
av de hemmelige motivasjonene bak USA krigstrusler, siden de
tillater kontroll over Iraks oljesalg på kort sikt.” Clinton
regjeringen beregnet at en fjerning av sanksjonene i 1994 ville
redusere oljeprisene med ca. 50%. I 1990 var Irak selveste prishauken
i OPEC og krevde $25 pr. fat. Idag er situasjonen
endret, Irak ikke er en reell kraft for høyere oljepris, fordi en
slutt på begrensningen av Iraks oljeeksport vil bety lavere priser.
Caffentzis mener imidlertid at det ikke var USAs ønske om
en spesiell oljepris som var grunnen til selve krigen mot Irak.
“Men USAs regjering var aldri opphengt i en spesiell pris
for råolje. USA reagerte ikke på den irakiske statens krav for
høyere oljepriser, men på landets desperate forsøk på å utfordre
USAs militære og økonomiske kontroll over oljen i den
persiske Gulfen i 1990/91 […] For eksempel har den irakiske
stat ingått store avtaler med flere ikke-amerikanske oljeselskaper
for å få til felles utnyttelse av oljefeltene i Irak
straks sanksjonene oppheves. Disse avtalene vedrører franske
selskaper som Elf Aquitaine og Total SA (oljefelt på 12.5
mrd. fat) og russiske selskaper som Lukoil, Zabrubezneft og
Mashinoimport (oljefelt på 7.5 mrd. fat). De eneste selskapene
som er satt utenfor denne oljeutvinnings bonanza … er
de amerikanske, om ikke Saddam Hussein regimet blir overbevist
om noe annet.” 24
Men Saddam er åpenbart nylig allerede tvunget til en viss
retrett, siden den store oljegiganten Halliburton har fått lukurative
salgskontrakter med Irak. Leder for selskapet er Bush’
visepresident Dick Cheney. Dessuten samarbeider franske og
amerikanske selskaper om disse oljekontraktene. Dette viser at
rivaliseringen mellom USA og Frankrike er tonet noe ned til
fordel for felles utnytting av et fattig u-land. Russland har derimot
gamle bånd til Irak og har etablert stadig tettere økonomisk
samarbeid med Iran. Oljeindustrien har mektige støttespillere
i Bush administrasjonen. Man taler høyt om at dette
kan ha betydning for USAs politikk i regioner som Kaukasus,
der store oljeinteresser står på spill. Utvidelsen av NATO i Øst
Europa og NATOs nye avtale med bl.a. Georgia og Aserbajan,
viser at USA ønsker å underminere Russlands hegemoni i området.
Russland har svart med politiske sanksjoner overfor
Georgia og tilnærming til Beijing, men synes maktesløse.
Oljeressursene vil trolig bli et konfliktområde også i fremtiden,
av flere grunner. For det første kan svingninger i olje-

prisen alene føre en nasjons økonomi enten ut av eller inn i en
krise. Særlig utsatt er fattige nasjoner som må importere olje.
For det andre vokser det globale oljeforbruket med omlag 2%
pr år og siden gamle oljereserver snart tørker opp og nye felt vil
bli stadig vanskeligere å finne og dyrere å utvinne, står en trolig
overfor en dramatisk prisstigning i nær fremtid; tidspunktet
for nedgang i verdens samlede oljeproduksjonen er omstridt
blant forskerne og anslagene varierer fra år 2005 til 2050.
Nylig er det kommet rapporter om nye store oljefunn, bl.a. i
Venezuela, men The Economist anslår likevel at produksjonen
vil avta fra omkring år 2020.
Nettverk
Etter 1945 har de nasjonale markedene blitt mindre regulert av
nasjonalt baserte selskaper og karteller og tollbarrierene er i
tilbakegang. Samtidig ser vi en økende fusjons- og oppkjøpsbølge
internasjonalt. Selv om det er vanskeligere å etablere
monopoler internasjonalt enn nasjonalt, spiller de store korporasjonene
en stadig viktigere rolle. Det finnes dessuten ulike
former for monopolisering: de tradisjonelle karteller og statskapitalistiske
truster versus de gigantiske flernasjonale korporasjoner
og nye former for kapitalallianser som nå dominerer markedene
i kraft av sin størrelse. Karteller er ikke så utbredt som
tidligere, men eksisterer fortsatt i noen viktige sektorer. Deres
utbredelse varierer også i ulike land, de er f.eks. mer utbredt i
land som Sør Korea og Japan enn i Vesten.
Cox, Castells, m.fl. har pekt på nye konstellasjoner som
påvirker konkurransen på en ujevn måte både nasjonalt og globalt
og som forsterker geografiske ulikheter:
“I produksjons- og firmanettverk, dypt forankret i lokaleregionale
institusjonelle, politiske og kulturelle miljø, har
det blitt viktig å samarbeide lokalt, men konkurrere globalt
… Slike territoriale økonomier og nettverk blir kalt læreregioner,
intelligens-regioner, miljø-innovatører o.s.v. der nye
organisasjons-strategier er blitt identifisert (‘the embedded
firm’, vertikal integrasjon, strategiske allianser osv.) og tilsvarende
i service sektoren”. 25
Innen nettverk skjer transaksjoner verken gjennom diskrete
bytteforhold eller ved administrative beslutninger, men
gjennom nettverk engasjert i gjensidig fordelaktige handlinger,
der en part eller begge parter er avhengig av den andres kontroll
av ressurser eller felles fordeler å oppnå ved deling av res-
surser i en pol. Firmaenes strategiske fokus innen nettverket er
samarbeid, der markedets fokus er konkurranse. Nettverkbasert
produksjon dominerer mange nye bransjer, f.eks. i sektorer
som keramikk, skofabrikasjon, håndlagede biler, maskineri,
moter, fashion. Dette er ofte “handverksproduksjon” for nisjemarkeder
i motsetning til fordistisk masseproduksjon. Baden
Wuttenberg i Tyskland og Emilia-Romagna regionen i Nord
Italia er typiske eksempler. Men også her er tendensen utvikling
av hierarkiske kontroll-nettverk, ved større firmaers inntreden
og monopolistisk konkurranse. Mange betrakter konkurranse
mellom ulike nettverk som ‘den nye konkurransen’.
Cox nevner bilprodusenten Honda som et eksempel på det
han kaller et ‘glokalisert’ selskap, d.v.s. med strategiske lokalisering.
I Nord-Amerika ble Honda offer for det samme proteksjonistiske
presset som alle japanske bilprodusenter omkring
1980. Men bilfabrikanten hadde studert muligheten for etablering
av fabrikker i USA siden 1974 og åpnet bilproduksjon i
Ohio i 1982. Honda har fabrikker i en rekke land og er derfor
lite rammet av handelshindringer. I England profilerte Honda
seg mer som en ’reddende engel’, inngikk avtale om 80% lokalt
innhold etter 18 måneder og ble beskyttet av den britiske regjering
da Frankrike diskuterte importbegrensninger. Selskapet
ble også beskyttet av USA da Frankrike ville begrense import
av Honda produserte biler fra USA. USAs myndigheter forsvarte
høyt amerikansk produsert innhold i Honda-USA, og selskapet
fikk adgang til markedene i bl. a. Israel og Taiwan. Men på
tross av NAFTA-avtalen kunne ikke Hondas nye fabrikk i
Mexico importere til USA.
For de fleste japanske selskaper har internasjonalisering ikke
vært motivert av utflagging. Tvert imot har de vist tilbøyelighet
til å styrke deres hjemmebase med den største omtanke.
Honda og Sony er blant de få unntakene i så måte: deres investeringer
i utlandet har vært drevet av utilstrekkelig kontroll
over deres leveranse- og distribusjonsstruktur i hjemlandet.
Denne situasjonen var i virkeligheten umulig å endre presis
fordi konkurrenter som Toyota, Nissan og Matsushita opprettholdt
slik strukturell kontroll over det japanske industrisystemet.
På grunn av penetrasjon av kjerneselskaper fra andre land,
særlig japanske bilprodusenter, har eksisterende sosiale arrangementer
i USA blitt delvis underminert på nasjonalt nivå.
29

Japanske selskaper dominerer det amerikansk industrisystemet
i en større grad enn amerikanske i Japan. Den samme utviklingen
er dokumentert av Cox for England:
“De britiske styresmakter har gradvis har vært vitne til at
deres nasjonale bil- og elektronikkindustri har kommet
under dominans av toyotistiske produsenter som Toyota,
Nissan og Fujitsu ... ” 26
På samme tid er Japan avhengig av USA for sin store eksportindustri.
Alt dette tyder på at Japan, USA og England har sterke
felles økonomiske bånd, og at USAs dominerende økonomiske
posisjon er i ferd med å svekkes.
De flernasjonale selskapene har et ankerfeste, men ikke nødvendigvis
i bare en stat eller i en region. To verdenskriger har
dessuten vist, som Paul Mattick har pekt på, at frontene i den
imperialistiske konkurransen ikke utgjøres av nasjonalstatene
eller regioner, men av det han kaller ‘over-nasjonale imperialistiske
kombinasjoner’, for eksempel USA-England i andre verdenskrig.
Disse kan først og fremst forstås på bakgrunn av kapitaleksportens
utvikling i vår epoke.
Kapitaleksport og
internasjonal omstilling
Leninister som Chris Harman og David Yoffie mener at imperialismen
ikke er vesentlig endret, fordi den globale handelen
først de siste årene har blitt like internasjonal som den var i
perioden før første verdenskrig. Som ’bevis’ for dette og for at
Lenins imperialismeteori fortsatt har samme gyldighet, viser de
til at forholdsraten eksport pluss import til BNP for de rikeste
landene i verden ikke var større i 1994 enn i 1914. (Financial
Times 18.09.95)
Flere innvendinger kan reises mot denne argumentasjonen.
For det første er tjeneste-sektoren som medregnes i BNP,
hovedsakelig ikke en handelsvare og utgjør nå en forholdsvis
mye større andel av BNP enn i begynnelsen av det 20.århundre.
For det andre har kapitaleksporten og flernasjonale selskaper
vokst eksplosivt de siste to tiårene for å omgå handelshindringer
og de har filialer innenfor de markeder de selger sine varer:
“Siden 1982 har direkte investeringer i utlandet (FDI)
vokst nesten ni ganger raskere enn eksport og elleve ganger
raskere enn verdens BNP.” 27
30
Dette forholdet er for så vidt i overensstemmelse med Lenins
karakteristikk av imperialismen, men tendensen nå er ikke,
som den var tidligere, en konkurranse mellom statskapitalistiske
truster basert på fusjon mellom stat og kapital og oppdeling
av verden i lukkede koloniområder. Men for å avgjøre om det
finnes nye tendenser til inter-imperialistisk rivalisering, er det
nødvendig å se på karakteren av kapitaleksporten de siste tiårene
i mer detalj.
John Borrego mener for eksempel å finne at Japan, Tyskland
og USA, for gjensidig fremskritt vil de måtte samarbeide for å
skape en verdensøkonomi som fungerer (for dem) og et globalt
miljø som tillater dem å overlevere:
”For å overleve vil hver av de tre nasjonene skape en ‘geografisk
støttesone’ (ikke nødvendigvis bare i deres nærområder)
som organiserer de nødvendige ressursene, arbeid og
markeder for å beskytte seg selv fra de negative virkningene
av konkurransen som følge av globaliseringen.” 28
De nasjoner som står utenfor disse sonene, vil stå ubeskyttet
og føle markedets destruktivitet særlig hardt.
Robert Lipsey hevder at amerikansk ekspansjon av FDI i
hovedsak fant sted på 1970-tallet, men blitt mindre senere, da
tyske og japanske selskaper har blitt mer ’aggressive’ på 80- og
90-tallet. 29 Men mye tyder på at amerikanske firmaer er like
’aggressive’ som tidligere fordi de i høyere grad benytter utenlandske
filialer for å foreta videre investeringer, for eksempel
GM-Opel. Tabell 1 indikerer at Lipsey delvis tar feil, det vil si
at USA fremdeles dominerer, om enn ikke i den grad som tidligere,
kapitaleksporten til u-land eller ’avhengige land’, bortsett
fra noen områder: Asia der Japan har omtrent like stor
kapitaleksport som USA; deler av Øst Europa der EU med
Tyskland i spissen dominerer investeringene; Iran som mottar
investeringer fra særlig Tyskland og Frankrike; Sentral-Afrika
som nylig er blinket ut av EU som ’satsningsområde’. I store
deler av Afrika og Latin Amerika dominerer USA, bortsett fra
noen få land som EU investerer mye i. Japan har også økende
investeringer i området. Dette viser en viss tendens til ’fredelig’
oppdeling av verden i interessesfærer, en kilde til fremtidige
konflikter.

Tabell 1. Kapitaleksport
(FDI) fra fem imperialistiske
land i 1996, omregnet til $US
ekvivalent (i mill.)
Kilde: D. Yoffie
Hvis vi antar at 1996 er et normalt år, kan vi se av tabell 1 –
som ikke inkluderer kapitaleksport mellom EU, USA Japan og
Øst Europa – at selv om USAs BNP er $2 trillioner mindre enn
de 4 andre landenes samlede BNP, eksporterer USA mer kapital
til de avhengige landene enn alle de andre til sammen. For
hver trillion BNP-dollar, har Tyskland mindre enn en tredjedel
av USAs kapitaleksport, og Frankrike mindre enn halvparten.
Frankrike og Tyskland eksporterer til sammen mindre kapital
til u-landene enn England, selv om deres kombinerte
økonomier er over tre ganger så stor som
Englands. Japans BNP per capita overgår USAs
med mer enn 40%, likevel er dets kapitaleksportrate
under USAs. USAs dominans over Latin
Amerika er særlig slående: 60% av all kapitaleksport
til regionen. Storbritannias høye kapitaleksport
er også særlig markant. Når det gjelder de
flernasjonale selskapenes investeringer i Øst Europa
har 30% av investeringene i de østlige delene vært
fra tyske selskaper, mens 30% av investeringene i de
vestlige deler av de tidligere ‘sosialistiske’ landene
kom fra amerikanske investorer.
Når det gjelder Japan er landet for øyeblikket er på defensiven
p.g.a. den langvarige økonomiske stagnasjon siden 1990
som i sin tur har ført til en ny omstrukturering. Av tabell 2
(frem til 1988) kan en se at det har vært en viss økning av
japansk eksport til EU og asiatiske NIC-land, mens andelen til
USA har stagnert litt og til ’andre land’ betydelig redusert:
handelsbåndene til USA er altså fremdeles sterke, om enn relativt
svekket: ’strategien’ er strategisk lokalisering; for når det
Afrika Asia Latin A. Totalt BNP(trill.) Kap. Eks./trill
Frankrike 3,687 6,000 16,497 26,184 1.54 17,003
Tyskland 2,437 10,107 14,830 27,374 2.35 11,649
Japan 5,091 85,040 57,890 148,021 4.60 32,178
Storbrit. 7,872 27,904 21,482 57,258 1.15 49,790
USA 10,253 85,854 172,481 268,588 7.40 36,296
Total: 29,340 214,905 283,180 527,425 17.00
Gj.snitt: 30,952
gjelder japansk kapital-eksport har andre asiatiske land, bortsett
fra Kina, mottatt særlig mye investeringer etter 1988:
“Under press fra økende inter-imperialistisk rivalisering
og krise hjemme, har japanske selskaper kjøpt seg et imperium
i sørøst Asia, ikke på en systematisk planlagt måte,
men med profitt for øye relokaliseres deres fabrikker overalt
hvor arbeidsproduktiviteten i de respektive industrier eller
bransjer kan maksimeres.” 30
Tabell 2. Andel i prosent av Japans eksport til ulike regioner. 31
1980 1985 1986 1987 1/6 1988
USA 24,2 37,2 38,5 36,5 33,0
EU 13,8 11,8 14,7 16,4 18,6
Asias NIC 14,8 12,8 14,4 17,2 18,4
Kina 3,9 7,1 4,7 3,6 3,3
Andre 43,4 31,1 27,8 26,3 26,7
Mens Tyskland og EU derimot har oppnådd en høy politisk (og
i økende grad militær) enhet, har den asiatiske regionen vært
preget av splittelser og fiendtlighet: mellom Kina og Japan,
mellom Korea og Japan, mellom Kina og Taiwan og mellom
India og Pakistan. Men det real-økonomiske tyngdepunktet i
verden er flyttet til Asia. Ved begynnelsen av 1980 årene stod
regionen (ekskludert Japan, Australia og New Zealand) for bare
en-sjettedel av verdens produksjon, men ved midten av 1990
årene for omtrent en-fjerdedel av verdens BNP justert etter
kjøpekraft-paritet. Ved å føye til Japan i tallmaterialet kan en
31

se at Asia segler opp som verdens produktive senter. I 1990-97
har regionen mottatt to-tredjedeler av alle nye globale investeringer.
Utenlandsinvesteringer kan også indikere de økonomiske
styrkeforholdene mellom de største imperialistmaktene: “Den
relative forandring i den økonomiske styrkebalansen siden slutten
på etterkrigstidens vekstperiode kan belyses av USAs andel
av verdens utgående FDI beholdning som sank fra 52.0% i
1971 til 25.6% i 1994, mens Japans andel voks fra 2.7% til
11.7%.”32 Denne tendensen bekreftes av statistikken siden
1996 da FDI flyten inn i USA vært større enn flyten ut av landet:
”I 1999 mottok USA en rekordstor FDI, $276 mrd., en-tredjedel
av den globale FDI import. Storbritannia var den
største investoren i USA med 39% av totalen, fulgt av
Holland med 14%. EU, anført av Storbritannia, har styrket
sin strategiske posisjon betydelig som en stadig viktigere
maktblokk, mens Japan, rammet av resesjon og stagnasjon,
har trukket seg tilbake. Storbritannia, den dominerende
aktør over de siste fem årene i den globale F&O boomen,
investerte mer utenlands i 1999 enn noe annet land –
$199.3mrd., og gikk forbi USA som den største utenlands
investor for første gang siden 1988. EU var ansvarlig for nesten
64% av den globale FDI utflyt, der Storbritannia stod
alene for nesten 40% av dette (25% av den totale globale FDI
utflyt), USA for 19% og Japan bare 3% (ned fra en 15%
gjennomsnitt i perioden 1988-1993). 67% av FDI utflyten
kom fra fem imperialistiske land alene: Frankrike,
Tyskland, Japan, England og USA – men Holland med 6% og
Spania 4.5% begynner å kreve deres andel i imperialismens
kjør for å dele opp verden i regionale økonomiske blokker.” 33
Men Yoffie understreker at den akkumulerte utgående FDI
beholdning gir et mer presis bilde av styrkebalansen mellom de
imperialistiske landene:
”USA med over $1.1 trillioner akkumulert FDI, 24% av
totalen, er fremdeles dominerende, fulgt av England (14%),
Tyskland (9%), Holland (6.5%), Frankrike og Japan (6%).
EU med $2.34 trillioner FDI beholdning står for nesten
halvparten av totalen (49%), mer enn det dobbelt av USAs. I
1980 hadde USA og EU like store andeler og den seneste
utvikling viser hvor økonomisk betydelig EU har blitt i sla-
32
get mellom konkurrerende imperialistiske regionale blokker.
Siden 1997, har FDI flyt ut fra EU vært større enn FDI flyt
mellom europeiske land. Ikke rart at mange land i EU ønsker
å etablere deres egne regionale forsvarsstyrker uavhengig av
NATO og at England, den dominerende investoren i USA,
uunngåelig trekkes mellom to stoler, mellom en europeiske
imperialist blokk og en nord-atlantisk.”
Yoffie peker på at IMFs intervensjon i Asia-krisen representerer
forsøk fra USA og EU til å dra fordeler for å åpne de asiatiske
økonomiene ytterligere, inkludert Japan, for økt handel
og investeringer fra amerikanske og europeiske flernasjonale og
banker, for det han kaller ’oppdeling og rekolonisering av Asia’:
”Statistikken for fusjoner og oppkjøp (F&O) indikerer
omfanget av rekoloniserings prosessen i de kriserammede ulandene
i kjølvannet av Asia-krisen i 1997. Cross-border
F&O i sør, øst og sørøst Asia nådde et årlig gjennomsnitt på
$20mrd. i perioden 1997-1999, sammenlignet med $7 mrd. i
årene forut for krisen ... De mest betydelige økningene fant
sted i de fem kriserammede landene (Indonesia, Filippinene,
Malaysia, Sør Korea, og Thailand) med en dramatisk økning
av deres andel av F&O i Asia fra 19% i 1996 til 68% i
1998.” 34
Denne statistikken viser ikke hele bildet av styrkeforholdene
mellom Vesten og Japan og andre land i Asia; for som Greider
viser er maktstrukturen i verden endret:
“I løpet av siste generasjon har verdens 500 største flernasjonale
selskapers salg blitt syvdoblet. USAs flaggskip selskaper,
fra du Pont og IBM til GE og General Motors var stamfedre
til globalisert industri etter den 2. Verdenskrig, men
USA har mistet sin dominans. I 1971 var 280 av de 500 største
flernasjonale selskapene amerikansk baserte. I 1991
hadde USA bare 157 på listen. Europas største selskaper
overskred USAs i antall og salgsvolum i løpet av siste halvdel
av 1980 tallet. I 1991 hadde Europa 168 av de 500 største
selskapene mens Japans andel økte fra 53 til 119 på tjue år.
Noen få viktige flernasjonale dukket opp i tidligere fattige
land som Korea, Taiwan og selv Thailand.” 35
Den såkalte ’rekolonisering’ er mer et uttrykk som gjelder de
svakeste økonomiene i regionen mens i alle fall for Japans vedkommende
er kapitalflyten tegn på økende integrasjon med
USA og EU økonomisk.

En større andel FDI har siden 1991 gått til u-land, fra
$35mrd. (17% av verdens totale FDI) i 1990 til $84 mrd.
(37%) i 1994. Men FDI er konsentrert til bestemte regioner i
u-landene. 79% av total FDI flyt til u-land i 1993 gikk til bare
ti land, hvorav $28 mrd. gikk til Kina alene (37% av alle investeringer
i u-land). Asia mottok hoveddelen av disse investeringene,
og i Latin Amerika særlig stor andel til Mexico og
Venezuela (71% av regionens FDI). Investeringene i Afrika
sank fra 11% av u-landenes andel i 1986-90 til 6% i 1991-93
og til 4% i 1994. FDI i Afrika er konsentrert til land med viktige
råvarer, særlig olje og gruvedrift. 36
Andelen av den globale FDI som går til u-land har sunket
noe igjen de siste par årene, til 26% i 1999, men dette skyldes
både en cross-border fusjons- og oppkjøpsbølge som er spesiell
for disse årene og den økonomiske krisen i Asia:
“Netto des-investering fant sted i Indonesia i 1998 og
1999 og FDI som gikk til Malaysia og den russiske føderasjonen
falt med nesten 60% mellom 1997 og 1998. FDI andelen
til u-land har vært høyest i de perioder det har vært resesjon
eller lav vekst i de største imperialistlandene, ettersom
selskapene er tvunget til å eksportere overskuddskapital til
områder med potensiell ekspansjon og voksende markeder.” 37
Men er egentlig FDI en god nok målestokk for internasjonaliseringen
og kapitaleksporten? FDI er ikke bare et mål for produktive
investeringer, men svært ofte bare uttrykk for oppkjøp
av eksisterende utenlandsk industri. Den gigantiske fusjons- og
oppkjøpsbølgen de siste to tiårene er et tegn på skjerpet internasjonal
konkurranse og her er monopoliseringen tenkt å styrke
de store og redusere konkurransen.
En studie blant de 100 største selskapene i verden fra
Fortunes liste, viste at i 1993 beholdt ’bare’ 18 av disse majoriteten
av deres aktiva (formue) i utlandet. Ifølge Cox var internasjonaliseringen
av aksjebeholdningen enda mindre.38 Linda
Tesar mener imidlertid at omstillingene siden den tid har vært
betydelige på grunn av
“et generelt skifte i allokeringen av sparing fra tradisjonelle
bankinnskudd over mot investering i egenkapital markedet
gjennom ‘gjensidige fonds og pensjonsfonds’. Disse
institusjonelt styrte fondene har i stadig større grad vendt seg
i retning av internasjonale markeder som kilde til høyere
avkastning”. 39
Egenkapital investeringer i utlandet gir ofte et bedre uttrykk
for produktive investeringer enn FDI. Siden 1990 har egenkapital
markedene vokst stadig raskere enn FDI og i perioden
1990-96 ble den kapitaliserte verdien av det globale egenkapital
markedet nesten fordoblet til $20.2 trillioner. Til sammenligning
vokste verdens samlede økonomiske aktivitet i samme
periode med bare 15.7 % (IMF 1997). Det har vært en netto
økning i egenkapital investeringene fra i-land til u-land. Blant
de såkalte ‘fremvoksende markedene’ regner man særlig de asiatiske
NIC landene og Kina, India, Mexico, Chile, Argentina,
Tyrkia, Brasil og Sør Afrika. For disse landene økte egenkapital
marked kapitaliseringen i perioden 1990-96 med 210.1%
sammenlignet med Japan, Europa og USA sin økning på
104.4%. 40 Alt dette indikerer at vi nå er inne i en betydelig
internasjonal omstillingsprosess av kapitalakkumulasjonen.
Billig arbeid økonomi
Investeringene over landegrensene har opphav i betingelsene for
kapitalakkumulasjon og klassekampen mellom arbeid og kapital.
Den vestlige arbeiderklassen greide å vinne en del lønnskamper
på 1970-tallet og forbedre sin situasjon. I etterkrigstiden
ble den byråkratiske reguleringen av arbeid-kapital forholdet,
basert på klassesamarbeid på nasjonalt nivå, stadig mer
problematisk ettersom en stadig større del av produksjonssystemet
og handelen hadde blitt internasjonalisert, og særlig på
1970-tallet da profittraten var synkende. Dette ble fulgt av en
intensivering av den internasjonale konkurransen og forsøk for
å stoppe profittratens fallende tendens ved fornyet ekspansjon:
dette betydde liberalisering for ekspansjon av markedet både
nasjonalt (ved privatisering) som internasjonalt (ved frihandel
og kapital eksport) og kapitalens konfrontasjon mot arbeiderklassen
for å øke utbyttingen.
Ut fra denne grunnleggende omstruktureringens behov forlot
kapitalen i land etter land den tradisjonelle form for private
og statlige selskapers ’samarbeid’ innen nasjonalstaten. I stedet
fikk man i økende grad en global konkurranse mellom flernasjonale
selskaper og fri flyt av kapitalen til områder der vilkårene
for utbytting var mest gunstige og en konkurranse mellom
statene for å tiltrekke eller beholde kapitalen: lavt skattenivå,
ulike former for statlig støtte, lave lønninger o.s.v.
33

Kapitalen er åpenbart blitt mer mobil enn tidligere. Grunner
til kapitalens økte mobilitet er 1) søken etter ekspanderende
profitt oppnådd enten ved høyere avkastninger på investeringer
tilgjengelig andre steder eller ved geografisk ekspansjon av
markedet; 2) krisen i de statskapitalistiske økonomiene; 3) liberalisering
av penge- og finansmarkedene og konsesjonslovgivningen
i global skala; 4) innovasjoner i de kapitalistiske selskapenes
organisasjonsform og ny kommunikasjonsteknologi som
har lagt forholdene til rette for denne prosessen. Selv om kapitalflukt
ofte brukes ideologisk som trusler til å presse ned lønningene,
har forskere dokumentert dens realitet i mange bransjer.
41
Noen teoretikere hevder at u-landene i senere tid har blitt
økonomisk marginalisert og at kapitalen ikke er avhengig av ulandene
for å opprettholde høy profittrate. En del områder er
riktignok blitt marginalisert, især i Afrika; men som en generell
påstand er den, som påvist ovenfor, feil. Andre viser mer
overbevisende med utgangspunkt i Marx til en høyere utbyttingsrate
og høyere profittrate til industrien i u-landene som
forklaring på at avhengighetsrelasjonene fortsatt er nyttige.
Tesen som kom fra Marx, tar i betraktning bl.a. følgende faktorer:
arbeidernes lønninger, råvare priser, mengden av innsatt
kapital, det brukte teknologinivået, arbeidskraftens produktivitet
osv. Det finnes mange eksempler som tilsier at kapitaleksport,
t.o.m. etablering av høyteknologi industri, fortsatt er
svært lønnsomt for vestlig og japansk kapital i u-land som
India, Indonesia, Mexico, Costa Rica osv. Lavere lønninger, ved
flytting av produksjonen til u-land, ble en løsning for deler av
kapitalen for å motvirke profittratens fall, eller også rett og slett
nødvendig for å møte den økende konkurransen internasjonalt.
Men det er fallet i profittraten på 1970-tallet, ønsket om å presse
ned kapitalutgiftene som arbeidslønnen, som har vært det
tilgrunnleggende motivet bak omstillingene. Det gjelder også
liberaliseringen av råvaremarkedet.
Utbyttingsraten kan imidlertid være høyere i noen sektorer
i-land, og dermed også profittraten, selv om lønningene er høyere.
Dette gjelder særlig teknologisk sofistikert og kunnskapsbasert
produksjon. Men generelt er verdensøkonomien nå kjennetegnet
av en reallokering av en substansiell andel av industribasen
til de rike landene til billig-arbeid lokaliseringer i uland.
Opprinnelig ble billig-arbeid-eksport-økonomi lansert i
34
Sørøst Asia i slutten av 1960-årene og begrenset til noen
arbeidsintensive industrier i eksport-enklaver. De neste tiårene
økte denne type eksport industrier:
”Siden slutten på 1970-tallet har en ’ny generasjon’ frihandelsområder
utviklet seg med hovedpolene i Sør-øst Asia
og Fjerne Østen, Kina, Brazil, Mexico og Øst Europa. Denne
globaliseringen av industri-produksjonen angår et vidt felt
av fabrikkerte varer… Men mens den tredje verden fortsetter
å spille en stor rolle som produsent i den primære sektor,
er den nåværende verdensøkonomien ikke lenger strukturert
langs tradisjonell deling mellom ’industri’ og ’primær produksjon’
…” 42
Et eksempel er Intel, et flernasjonalt selskap som i hovedsak
produserer datamaskin chips (prosessor, minne, harddisk,
o.s.v.), der størstedelen av selskapets produksjon finnes sted i uland
som Sør Korea, Costa Rica og Hong Kong. Videre har
svært mange av flernasjonale dot-com selskaper sine ansatte
(programmerere) i u-land som India og Pakistan, nettopp p.g.a.
billig arbeidskraft.
Utvinning av råvarer som jern, olje, aluminium osv. finner
fremdeles sted i u-land. Dessuten er mye av den ’tradisjonelle’
produksjonen flyttet ut av de rikeste landene, som fabrikasjonen
av sko, leketøy, papir og tekstiler hvor tempoet i teknologiutviklingen
er relativt lavere enn i andre sektorer.
Skoprodusenten Nike, eid av amerikansk kapital, produserer så
å si ikke i industriland – 80-90% av selskapets produksjon er
lagt til Indonesia.
Økende utbytting
Ny-liberalismens internasjonalisering representerer kapitalens
offensiv mot arbeiderklassen, fordi dereguleringen av kapitalflyt
– særlig hvor kapitalen er mest mobil – fører til at denne
industrien flytter til land hvor lønningene er lave og arbeiderlovgivningen
er svak. Ifølge Ernst og Young betales arbeidere i
Vietnam som lager sko for Nike i gjennomsnitt $45 for 267
timers arbeid, som tilsvarer ca. 17 cent i timen. 43 Foruten at
lønnsnivået er svært lavt i disse landene, er arbeidsforholdene
ofte umenneskelige, streiker forbudt, barnearbeid utbredt og
fagforeninger vanskelig å etablere. De repressive arbeidsforholdene
i de asiatiske fabrikkene har åpenbart inspirert Jürgen

Schremp, sjefen ved Daimler-Benz, som uttalte at Tyskland må
være beredt til “å lære av Asia”.I Asia foretrekkes ofte kvinnelig
arbeidskraft fordi tradisjonell kultur i disse landene oppfostrer
kvinner til lydighet og underordning. Denne utviklingen
vil på sikt revolusjonere kvinnenes bevissthet siden kapitalens
undertrykkelse ifølge sin natur leder proletariatet til revolt.
Restruktureringen av verdensøkonomien under oppsyn av de
Washington-baserte finansinstitusjonene nekter mer og mer
nasjoner muligheten til å bygge en nasjonal økonomi:
”… transformerer nasjoner til åpne økonomiske territorier
og nasjonale økonomier til ‘reserver’ for billig arbeidskraft og
naturressurser. Anvendelsen av IMFs ‘økonomiske medisin’
tenderer å presse videre ned verdens varepriser ... I mange
forgjeldede tredje verden land har virkelige lønnsinntekter i
den moderne sektoren blitt redusert med mer enn 60% siden
1980 årene. I den uformelle sektoren og for de arbeidsledige
er det enda mer kritisk. I Nigeria under militærregimet til
Babangida sank minimumlønnen med 85% i løpet av 1980
årene. Lønnsnivået i Vietnam var under US $10 i måneden
mens hjemmeprisen på ris har steget til verdensmarkedspriser
som resultat av Hanoi-regjeringens IMF program. I
Peru, etter IMF/Verdensbankens sponsede Fujishock, iverksatt
av president Alberto Fujimori i August 1990, steg drivstoff-prisene
31 ganger over natten mens brødprisene økte 12
ganger. Den reelle minimumslønnen har sunket med mer enn
90% (relativt til dens nivå på midten av 1970-tallet).” 44
Mens prisene er utjevnet og brakt opp til verdensnivåer, er
lønningene (og arbeidskostnader) i u-land og i Øst Europa i
mange tilfeller så mye som 70 ganger lavere enn i OECD landene.
Liberaliseringen og kapitaleksporten har med andre ord
til formål å endre betingelsene til fordel for kapitalens økende
utbytting og kontroll over det globale arbeidet. Omfordelingen
av den materielle produksjonen til billig-arbeid-områder er
ikke begrenset til noen få sektorer av lettindustri, men omfatter
alle sektorer av den materielle produksjonen som er mobile.
Arbeidskraften er derimot mer immobil:
”Under NAFTA for eksempel vil bevegelsen av mexikanere
over grensen til USA holdes strengt restriktivt slik at
meksikansk arbeidskraft holdes ‘innenfor grensene til billigarbeid-økonomien’.
Imidlertid, når det gjelder økonomiske
aktiviteter som konstruksjon, offentlig arbeid og jordbruk
som ifølge deres natur er immobile internasjonalt, tillater
avtalen selektive bevegelser av en kontraktsmessig sesong
arbeidskraft.” 45
Dette tjener til å presse ned lønnene på amerikansk og kanadisk
arbeidskraft og til å underminere fagforeningenes rolle. Av
samme grunn er det klare grenser også for EUs utvidelse østover:
man ønsker å beholde et billig-arbeidskraft bakland.
De flernasjonale selskapene desentraliserer ofte bevisst
arbeidsstokken ved at produksjonen deles opp og legges til
ulike land, gjerne ved et nettverk av underleverandører. Det
dreier seg om en ‘splitt og hersk’ politikk hvor man splitter opp
arbeidsstokken geografisk og sosialt, reduserer derved deres forhandlingsevne
og oppnår lavere arbeidskostnader. 46
Oppsplittingen brukes også av foretakene i streikesituasjoner.
På lang sikt vil dette stimulere arbeidernes internasjonalistiske
bevissthet som en nødvendighet i selve kampen mot kapitalen.
Imperium eller
imperialistisk rivalisering?
Antonio Negri og Michel Hardt mener at den klassiske imperialismens
epoke definitivt er forbi. Imperialismen, slik den tradisjonelt
ble forstått, er erstattet av et ’imperium’ som ikke
kjenner noen grenser. Det ligger utenfor denne artikkelens
ramme å drøfte alle aspektene ved disse tesene, men i likhet
med forfatterne av Empire anser jeg at autonom nasjonal økonomisk
utvikling ikke lenger er mulig og at all omfavnelse av
nasjonalstaten er et reaksjonært prosjekt.
Men USA innehar mer enn en ’privilegert posisjon’, som
Negri hevder, innen dette ’imperiet’. Det er et amerikansk
imperium selv om det hviler på japansk og europeisk aksept.
Det hviler på en felles ’fredelig oppdeling’ av verden i ulike
’innflytelsessfærer’, eller som Caffentzis har pekt på, står vi
overfor et regime der
”alt skal kontrolleres og godkjennes av den amerikanske
regjering (eller dens representanter i et internasjonalt agentur
den kontrollerer) … USA har ikke bare som formål å
være verdens ’politi’, som i 1960-årene, men aspirerer også å
bli verdens ’etterforsker’, ’vokter’ og ’bøddel’ ved det
21.århundres dagning”. 47
35

Denne tilstanden utelukker ikke muligheten for utvikling av
regionale økonomiske blokker, en tendens som tidligere vist
allerede til en viss grad er tilstede. Vi har foreløpig bare sett
konturene av den nye verdensorden. Både europeisk, især tysk,
og amerikansk kapital har vært særlig aktiv for å fylle tomrommet
etter det sovjetiske imperiet i Øst Europa og dets satelitter
i u-land. Som tidligere vist er kapitaleksporten fra imperialistlandene
strategisk plasserte i distinkte interessesfærer. Det er
uunngåelig at den fredelige rivaliseringen vil vike for konflikter
som resultat av den store kapitaleksporten til u-landene.
Men kriger vil trolig ikke finne sted i form av konfrontasjoner
i USA, Japan og EU sine egne territorier av flere grunner.
For det første på grunn av trusselen om atomkrig og gjensidig
utslettelse. For det andre på grunn av at omfanget av internasjonaliseringen
har bundet storkapitalen til verdensmarkedet;
for som De Angelis og Federici påpeker, er ikke krig og erobring
idag resultatet av inter-kapitalistisk rivalisering, som
Lenin tidlig i det 20.århundre hevdet:
”I den siste halvdel av det 20.århundre finner inter-kapitalistisk
rivalisering sted innen en allianse forent av viljen
til å fremme økonomisk globalisering. I tillegg er territorial
erobring ikke krigens formål. Målet er heller konstruksjon av
et globalt sikkerhetsfengsel, hvori markedets regler er akseptert
uten betingelser og ethvert alternativ utelukket. Det er
et sikkerhetsfengsel som i sitt sinnelag ligner Jeremy
Benthams Panopticon, det totale overvåkningsregime,
uttenkt for å øke arbeiderfangenes effektivitet.” 48
Siden 1990 har NATO ekspandert østover og er ikke lenger
bare en ’defensiv’ allianse, som man påstod den var under den
kalde krigen. Etter stalinismens fall redefinerte NATO sine mål
i retning av operasjoner utenfor alliansens egne områder og
erfaringene på Balkan viste en ny vilje til å bruke militær styrke
utenfor alliansens grenser og en kombinert felles styrke for
rask utrykning i ’kriseområder’ ble en del av NATOs militære
struktur. EU har mye å tjene på en ‘kolonisering’ av Balkan,
men dette er bare mulig gjennom amerikansk militær intervensjon.
USA er det eneste landet som gjennom lang tid har
forberedt seg og er fast besluttet til å holde verdensherredømme
eller ’imperiet’ intakt. Det er dette grunnlaget Tyskland og
36
Frankrike foreløpig har akseptert. Etableringen av EUs militære
gren viser at EU ønsker å gjøre sine interesser mer gjeldende.
Selv om monopoliseringen har økt de siste tiårene i form av
oppkjøp og fusjoner, er effektive monopol vanskelig å opprettholde
i et internasjonalt åpent marked. En tilbakegang til økonomisk
nasjonalisme og proteksjonisme fremstår som mulighet
mer på regionalt enn nasjonalt nivå, men blir stadig vanskeligere
og lite ønskelig for en stadig mer internasjonalisert storkapital
som har knyttet sin eksistens til frihandel og verdensmarkedet.
Kriger som resultat av imperialistisk rivalisering
siden 1945 har da også utelukkende, bortsett fra krigen i ex-
Yugoslavia, funnet sted i u-land. Denne trenden vil trolig fortsette
i den nærmeste årene. I dag fremstår Sør-Amerika, Afrika,
Asia og Midtøsten som aktuelle og potensielle konfliktområder.
Det er da også i disse regionene, spesielt i Asia, den militære
opprustning har økt mest på 1990-tallet.

Fotnoter til “Imperialismens nye ansikt”
1 K. Marx: On the Question of Free Trade.
2 Se Jeffrey Sachs & Andrew Warner: Economic Reform and
the Process of Global Integration Brookings Papers on Economic
Activity, 1995.
3 Winfred Ruigrok og Rob van Tulder: The Logic of
International Restructuring Routledge, London 1995, s.225.
4 Noam Chomsky: Market Democracy in a Neoliberal Order:
Doctrines and Reality Davie Lecture, University of Cape Town,
May 1997
5 Ibid.
6 Kapital MEW Bd. 3 Progress, Moskva, s.481.
7 Ruth Kelly: ‘Derivatives – a Growing Threat to the
International Financial System’
i: J.Mitchie og J. Grieve Smith (red.): Managing the Global
Economy (OUP,1995)
8 I John Holloway (red.): ‘Global Capital and the National
State’ i: Global Capital, National State and the Politicks of
Money, MacMillian 1995, forfatterens kursivering s.83-4.
9 For en diskusjon av dette valutaregimet, se f.eks. Loren
Gouldner: International Liquidity Crisis and Class Struggle –
First Approximation 1998, upubl.
10 Se uttalelse fra C. Randall Henning før US Senate
Committee budsjettmøte, 21.oktober 1997. Gjengitt fra Peter
Gowan: The Globalization Gamble: The Dollar Wall Street
Regime and its Consequences 1998. Se også Martin Feldstein
(red.): International capital flows The University of Chicago Press,
Chicago 1999.
11 Chossudovsky, Michel: The Globalization of Poverty. Impact
of IMF and World Bank Reforms Zed Books, London 1997 s.16.
12 Ibid s.102.
13 Ibid s.105-6.
14 Ibid.
15 Debora L. Spar: The Cooperative Edge - The Internal
Politics of International Cartels Cornell Univ. Pr., London 1994
s.42.
16 Ibid s.61.
17 Ibid s.35.
18 Ibid s.217.
19 Ibid s.87.
20 Ruigrok og van Tulder opt.cit. s.164.
21 Abbas Alnasrawi: Arab nationalism, oil, and the political
economy of dependence Greenwod press, Lnd. 1991 s.148-9.
22 Ibid s.145.
23 G. Caffentiz: In the US, Dreaming of Irak Midnight Notes
1998.
24 Ibid.
25 Kevin R. Cox (red.): Spaces of Globalization The Guildford
press, London 1997 s.159.
26 Ibid s.283.
27 David Yoffie: Globalisation web-art.
28 Artikkel i: The future of global conflict (red.) Sage publ.
London 1999.
29 I Feldstein (red.) opt.cit.
30 Japan’s New Imperialism s.271.
31 Kilde: Japan’s New Imperialism s.267
32 David Yoffie opt.cit.
33 Ibid.
34 Yoffie opt.cit.
35 Greider William: One world, Ready or Not: The Manic
Logic of Global Capitalism Simon & Schuster, New York 1997,
s.22-23.
36 World Investment Report 1995: Transnational Corporations
and Competitiveness, FN, New York 1995.
37 Ibid.
38 Financial Times 5 jan. 1996, The Economist 24 juni 1995.
39 Linda Tesar: The role of equty markets in international capital
flows i: Feldstein (1999), s.236.
40 International Finance Corporation, Emerging Stock Markets
Factbook Wash. 1996; Gjengitt fra Feldstein (1999) s.237.
41 s.72fs.
42 Chossudovsky opt.cit. s.75.
43 Ernst og Young: Rapport for Nike, 1997: http://www.corpwatch.org
44 Chossudovsky opt.cit. s.38.
45 Ibid.
46 Cowling og Sugden (1987) kap.4.
47 G. Caffentiz: In the US, Dreaming of Irak Midnight Notes
1998.
48 De Angelis, Massimo og Federici, Silvia: The War in
Yugoslavia. On Whom the Bombs are Falling? 1999.
37

“Remember - Omni-Tek is your friend, Omni-Tek is you friend”.
Den metalliske høytalerstemmen smyger seg inn i ørene
mellom de blåsvarte høyhusene i Omni-1, hovedstaden på planeten
Rubi-Ka. Omni-ansatte leiesoldater og fribrytere med
dragne våpen haster langs gatene, hektisk opptatt med sitt. En
gruppe folk henger på hjørnet hos våpenhandleren, en annen
befolker området rundt Omni-Teks oppdragsterminal. Jeg
samler den svarte frakken godt rundt kroppen for å gli inn i
mengden. Jeg befinner meg i fiendeland, på rekognoseringsoppdrag,
smuglet inn gjennom planetens datanettverk. Selv om
lufta er stinn av passiviseringsgass, og ingen kamp er mulig
innenfor bymurene, er følelsen av fare overhengene her i fiendens
hjerte.
Planeten Rubi-Ka befolkes daglig av flere ti-tusener høyst
levende personer, alle deltagere i konflikten mellom det multinasjonale
gruveselskapet Omni-tek og forbundene av opprørsstyrker
(the Clans). For noen representerer deltagelsen noen
timers tidtrøyte foran datamaskinen. Andre bruker lange kvelder,
seine nattetimer og hele helger i Rubi-Ka. Foreløpig kommer
deltagerne i hovedsak fra USA og Skandinavia. I september
inviteres resten av Europa med. Fenomenet kalles MMORPG
(Massive Multiplayer Online Role Playing Game), spillet heter
Anarchy Online, og folka bak, selskapet Funcom, er faktisk fra
Norge.
38
Monopolmotstand på Rubi-Ka
Av Rune Soma
Omni mot Clan
Det som skiller Anarchy Online fra konkurrentene i genren er
til en viss grad settingen. Spillene av denne typen har tidligere
foregått i en middelalderverden med sverdsvingende riddere,
trollmenn, troll og tusser.
I AO er vi langt inne i framtida, magi er erstattet av høyteknologi
og middelaldervåpen av laserrifler, med klare referanser
til Wiliam Gibsons cyber-punk romaner og annen moderne
sci-fi. Mer spennende er grepet hvor den tradisjonelle kampen
mellom det gode og det onde er erstattet av en evig krig
mellom to parter: På den ene siden det multinasjonale monopolselskapet
Omni-Tek som ønsker full kontroll over planeten
for å fortsette sin svært lukrative gruvevirksomhet. På den
andre siden opprørsstyrkene, en løs allianse som kun har det til
felles at de vil fordrive Omni-Tek fra planeten og ta over makten
selv. Spillerne velger side i konflikten. Det er mulig å være
nøytral, men langt de fleste slutter seg enten til Omni-Tek eller
til opprørerne, og spilleroversiktene viser faktisk at det så langt
er litt flere deltagere som velger å kjempe på Omni-Teks side
enn som slutter seg til motkreftene. I følge folka bak spillet vil
det være spillernes egne handlinger de neste fire årene som vil
avgjøre hvem som seirer.
En evig runddans
Hvorvidt det politiske spillet, krigen og kampen om Rubi-Ka
blir hovedsaken i Anarchy Online får tiden vise. Spillet ble
sluppet i juli i USA og Skandinavia, og Europa-lanseringen
kommer først nå i september. De første ukene var preget av til
dels store tekniske problemer. Funcom hadde tydeligvis undervurdert
den belastningen det er på serverne når tusenvis av spillere
logger seg på samtidig og aktivt forholder seg til både
hverandre og til Rubi-ka. Så langt har arbeidet med disse problemene
overskygget utvikling av handlingen i spillet. I påvente
av ‘action’ har dermed de langt fleste av spillerne kastet
seg inn i den samme runddansen som preger andre spill av
denne typen: Man drar på jakt for å skyte alt fra småfugl til
monsterskorpioner, erfaringen, skuddpremien og “skattene”
man får gjennom jakten brukes til å kjøpe bedre våpen og
utstyr slik at man kan ta knekken på enda farligere villdyr og
få mer erfaring, finere skatter og høyere skuddpremier for å
kjøpe enda bedre utstyr osv. osv.

Nightclubbing og sight-seeing
Om man da ikke bruker kveldene på å vise seg fram på den
smått dekadente Omni-nattklubben Baboons, handler brukttøy
i Tapperts tailorshop, legger seg i bakhold etter spillere fra motsatt
fløy i de små sonene hvor slikt er tillatt, eller rett og slett
benytter tida på å utforske i de fantastiske landskapene Rubi-ka
har å tilby. For foreløpig er det uten tvil grafikken i spillet; solnedgangen
over ørkenen, utsikten fra fjelltoppene, stemingen i
byene, som imponerer. Om kampen mellom de multinasjonale
og opprørerne skal bli fast tidtrøyte de neste fire årene blir derfor
i stor grad opp til både Funcoms evne til å utvikle historien
og til kreativiteten hos de deltagende spillerne.
webreferanser
Nyheter fra Rubi-Ka: http://rubikanews.net/news/html/
Baboons nightclub: http://baboonsnightclub.tripod.com/
Tapperts tailorshop: http://tapperts.no-ip.com/
Anarchy Online offisiell side: http://www.anarchyonline.com/
Anmelderen ingame: (Rubi-ka2) /tell Valbat
Ønsker du å selge
KonturTidsskrift?
Send e-post til: info@kontur.tv
39

Finnes det alternativer til
markedsliberalismens offensiv?
Før jeg begir meg inn i det relativt ukjente farvann som alternativene
utgjør, vil jeg imidlertid understreke at det nettopp er
gjennom kritikken av det bestående at konturene av alternativene
trer fram. Det er den rådende orden som begrunner behovet
for alternativer, det er den som skaper forutsetningene for
alternativene, og det er på grunnmurene av den eksisterende
orden at alternativene skal bygges.
Den eksisterende
orden – og uorden
Vi står overfor et økonomisk system og en økonomisk utvikling
som utgjør en voldsom makt og styrke. De økonomiske krefter,
og deres verdensomspennende institusjoner, representerer en
skremmende konsentrasjon av makt og ressurser som verden
aldri tidligere har sett. Disse kreftene dikterer i økende grad
den økonomiske, politiske, sosiale og ressursmessige utviklingen
på planeten jorda. De dikterer regjeringer, manipulerer folket
og utnytter mer og mer hensynsløst verdens begrensa ressurser
med et eneste mål for øye – å befeste de eksisterende
makt- og eiendomsforhold, å sikre fortsatt utbytting av verdens
40
Av Asbjørn Wahl
Den nye økonomiske verdensorden, markedsliberalismens globale offensiv, er for tida gjenstand for såvel
omfattende debatt som stadig mer gigantiske motdemonstrasjoner. En rekke verdenskjente intellektuelle
produserer gnistrende gode, kritiske analyser av det rådende økonomiske system. Særlig har elendighetsbeskrivelsene
gode vekstvilkår. Det er for øvrig liten grunn til å klage over det. En forutsetning for å
komme videre, for å utvikle alternativer og strategier, er nettopp en grundig og korrekt beskrivelse og
analyse av den aktuelle situasjonen. Er denne elendig, sett fra vårt synspunkt, ja, så blir det nødvendigvis
elendighetsbeskrivelser. Problemene oppstår dersom vi stanser ved elendighetsbeskrivelsene, ved
kritikken av det bestående. Denne må kun utgjøre fundamentet for de neste steg; alternativene, mulighetene
og strategiene. I denne artikkelen skal jeg forsøke å ta noen famlende skritt i denne retningen.
folk og ressurser og å øke avkastningen på investert kapital.
Denne voldsomme konsentrasjonen av makt og ressurser kan
selvfølgelig virke skremmende, den kan lett underbygge maktesløshet
og apati i våre egne rekker. Enkelte innen den gryende
motstandsfronten, som er i ferd med å vokse fram verden over,
undervurderer nok styrken til dette systemet. Hovedproblemet
er imidlertid det motsatte. Store deler av folket tror at kapitalens
globale offensiv er uomgjengelig, og har lite annet enn
maktesløshet og oppgivelse å møte den med. Da gjelder det å
føre vår innsikt og våre analyser et skritt videre. Gjennom det
massive frislepp av markedskrefter, kapitalens voldsomme
ekspansjon og de verdensomspennende finanskrisene vi har
opplevd de siste par tiår, trer det nemlig fram, ikke bare et
gigantisk internasjonalt maktapparat for den bestående orden,
men også et økonomisk og politisk system mer sårbart enn noen
gang tidligere i menneskehetens historie. Dette mektige og
ustyrlige system er i en rasende fart i ferd med å produsere forutsetningene
for sin egen krise og undergang. Et system som
verken er økonomisk, sosialt eller miljømessig bærekraftig, vil
i økende grad måtte møte problemer, kriser og motstand.
1

Elitenes ideologiske offensiv
Et massivt propagandaapparat er satt inn for å overbevise oss
om at det er en nødvendig og uavvendelig utvikling vi står
overfor. Det finnes ingen alternativer! Sammenbruddet av kommandoøkonomiene
i Øst-Europa ble brukt til ikke bare å
avskrive ethvert alternativ til markedsliberalismen, men også
til å erklære alle ideologier døde og historien slutt. Noen gikk
på denne bløffen og så ikke at påstanden om ideologienes død
nettopp var en viktig del av seierherrenes ideologiske offensiv,
der kapitalkreftenes internasjonale frammarsj nærmest framstilles
som en naturlov.
Vi må imidlertid ikke la oss overvelde av denne utviklingen,
ikke la oss skremme av de dystre perspektivene, ikke la oss lure
av dem som nå forsøker å legge et ideologisk røykteppe over
markedskreftenes internasjonale offensiv. Det er ingen grunn til
å tro på profetiene og spådommene om at det er en uavvendelig,
naturnødvendig utvikling som foregår. Vi vet bedre. Vi vet
at det står sterke interesser bak, at det er visse krefter i samfunnet
som presser fram denne utviklingen fordi de økonomisk og
politisk er tjent med det. Derfor vet vi også at det er mulig å
reise motstand mot turbokapitalismens herjinger. Det finnes
alternativer! Det er mulig å organisere dem som rammes av
dette markedsmessige frisleppet. Det er mulig å styrke fagbevegelsens,
miljøbevegelsens og andre sosiale bevegelsers motstand,
å bygge brede allianser, å utvikle alternativer til dette
som noen så treffende har kalt “de rikes revolusjon”/ elitenes
opprør.
I dette perspektivet ligger det faktisk – midt oppe i elendighetsbeskrivelsene
og maktesløsheten – positive og utfordrende
perspektiver som gir grunner til optimisme og framtidstro.
Den såkalte globaliseringen av økonomien og markedsliberalismens
offensiv skaper forhold som på flere områder utvikler stadig
mer gunstige betingelser for en global motstandsfront.
Når erfaringene blir universelle
Gjennom 3-4 år på 1990-tallet arbeidet jeg i Den internasjonale
transportarbeiderføderasjonen – med verden som arbeidsområde.
Det førte meg til faglige møter og konferanser i mange
land og på de fleste kontinenter. Det var en slående erfaring at
temaer og problemstillinger ble mer og mer like – på tvers av
skillene nord-sør og øst-vest. På tross av store forskjeller i livsog
arbeidsvilkår opplever arbeidsfolk og fagorganisasjoner over
hele verden stadig større likhet i problemer og angrep. De står
i økende grad overfor de samme selskaper, de samme forsøk på
å undergrave faglige og sosiale rettigheter, de samme angrep på
offentlig velferd og nasjonale ressurser – og det skjer med større
samtidighet enn noen gang tidligere i verdens historie.
Samtidig rammes stadig større grupper av frikapitalismens
herjinger over verden. Det gir grunnlag for bredere mobilisering
av motstand. Vi står faktisk i dag i en situasjon der vi kan
se konturene av et potensielt stort folkeflertall som kan mobiliseres
for en annen politikk. Sist, men ikke minst, betingelsene
for politisering av denne kampen bedres. På område etter område
opplever vi at problemene ikke kan løses innenfor arbeidsplassens,
bedriftens, lokalsamfunnets, nasjonens grenser. Stadig
sterkere tvinger spørsmålene seg opp på det politiske plan.
Dermed tvinges vi i økende grad rett inn i den politiske kamp
– og det er bra, for det er der kampen hører hjemme.
Større likhet i angrep og problemer, større samtidighet i
utviklingen, stadig større grupper som rammes – og bedre
betingelser for politisering av de ulike kampene. Alt dette betyr
mer gunstige kampbetingelser for oss som skal bygge motstandsfronten.
Hvilke alternativer?
Så til alternativene, og jeg skal innrømme med en gang, at jeg
har ingen joker i ermet – og jeg føler meg for så vidt ikke
ensom i verden av den grunn. Ingen steder har jeg sett de ferdige
alternativene presentert, og hadde noen prøvd, ville jeg
sannsynligvis ha sett på det med dyp skepsis. Det er ikke tid for
de ferdige alternative samfunnsmodeller, men det er tid for
alternativ tenking, og for å fremme de mer eller mindre velutviklede
ideer vi har for vegen videre.
For det første dreier det seg om retten og muligheten til
overhodet å utvikle alternative samfunnsmodeller. Vi må huske
at gjennom vår tilknytning til WTO, EU og EØS, så er de fleste
alternative samfunnsmodeller faktisk i strid med gjeldende
avtaler og regelverk i disse overnasjonale institusjonene. Om
det for eksempel fortsatt skulle være noen av leserne som går
omkring med ”gammelmodig sosialistisk tankegods”, så skal de
41

vite at sosialisme vil være i strid med regelverket i WTO, i EU
og EØS. Sosialisme vil i dag være en handelshindring, og vil
dermed bli dømt i WTOs tvisteløsningsmekanisme og bli møtt
med massive sanksjoner. Slik vil det også være med andre alternative
samfunnsmodeller der folk av ulike grunner måtte finne
på å kreve demokratisk, nasjonal og lokal kontroll over sine ressurser
og sin egen framtid. Sånn sett er det ingen veg utenom –
disse globale og regionale institusjonene må i det minste endres
dramatisk – ja, faktisk talt til det ugjenkjennelige.
For det andre skal vi ikke alltid la oss presse av våre motstandere,
når de roper etter vårt alternativ straks vi kommer
med en kritisk merknad. Jeg fristes ofte til å si som Susan
George så treffende uttrykte det på et møte i Seattle høsten
1999: Noen ganger er det faktisk sånn, sa Susan, at alternativet
til kreft er ikke å ha kreft. Alternativet til markedskreftenes
annektering av stadig større deler av våre samfunn og våre liv,
er faktisk å stoppe dem. Alternativet til privatisering er ikke å
privatisere, osv.
På andre områder er det faktisk enkelt å skissere alternativer.
De ligger så å si i dagen i form av den konkrete utviklingens
negasjon. Alternativet til frie kapitalbevegelser er eksempelvis
Tobin-skatt og kapitalkontroll. Alternativet til fri handel er
rettferdig handel. Alternativet til markedets tyranni er folkevalgt,
demokratisk styring. Alternativet til sult, elendighet,
gjeldskrise og fattigdom er omfordeling av samfunnets ressurser.
Så enkelt og så vanskelig er det.
Mer enn å skissere alternativer til den bestående økonomiske
og politiske orden, dreier det seg faktisk om hvordan vi kan få
realisert alternativene. Det dreier seg om hvordan vi skal reise
og styrke den motstanden som er nødvendig for å presse fram
alternativene. I denne sammenhengen blir det helt avgjørende
at vi skaffer oss økt innsikt i og kunnskap om den såkalte globaliseringens
drivkrefter og virkninger.
Til dette trenger vi sterke og aksjonsvillige organisasjoner på
nasjonalt nivå, samtidig som den internasjonale koordineringen
og samordningen styrkes. Mer enn noen gang er brede allianser
nødvendig for å møte de massive kreftene som i dag angriper og
undergraver våre posisjoner verden over. Lobbying og politisk
påvirkningsarbeid er meningsløst ressurssløseri, og ikke så lite
frustrerende, dersom den ikke hviler på sterke sosiale krefter og
bevegelser som i gitte situasjoner kan sette makt bak kravene.
42
Det samme gjelder alle velmente forslag om i dagens situasjon
å erstatte WTO, IMF og Verdensbanken med andre internasjonale
institusjoner. Disse institusjonene gjenspeiler de
grunnleggende maktforholdene i dagens verden. De avspeiler i
all hovedsak styrkeforholdene mellom arbeid og kapital,
mellom markedskreftene og det sivile samfunn. Enhver ny
internasjonal institusjon av denne art vil bli preget av de samme
maktforhold. Å kreve nye institusjoner før vi har lagt grunnlaget
for en endring av styrkeforholdene gjennom en massiv
mobilisering av folkelige krefter nedenfra, vil derfor ha svært
lite for seg. Det er ikke der hovedinnsatsen i dag bør ligge.
”Vi skal splitte Norge i to”
Analysen av globaliseringsprosessen er avgjørende for hvilke
motstrategier som kan utvikles. Enhver strategi på dette feltet
må baseres på at det er kapitalkreftene som skal tøyles. Det er i
siste instans et spørsmål om makt – økonomisk og politisk
makt. Kampen må forankres i de sosiale grupper som rammes
av den globale kapitalens offensiv. Alle utredninger og forslag
om alternative samfunnsmodeller må ha dette i seg. Er ikke forslagene
og strategiene forankret i de samfunnsmessige motsetninger
som det rådende økonomiske systemet produserer, blir
det fort illusjonspolitikk og ren idealisme. Og jeg må få lov å
føye til at jeg synes vi får mer enn nok av denne typen alternativer
presentert for tida. Skrivebordsmodeller som liten eller
ingen tilknytning har til de dominerende konfliktlinjer og
interessemotsetninger i samfunnet, har ingen verdi i denne
sammenhengen.
For oss her i landet blir hovedoppgaven å ta kampen hjem.
Internasjonal solidaritet er viktig, støtte til våre kamerater i sør
er viktig, men dette er ikke nok. Vi må ta kampen hjem. Vi må
gjøre det som vi i aksjonen For velferdsstaten kanskje på en litt
storkjefta måte sa da vi på en pressekonferanse for vel to år sia
presenterte den nye allianse. Vi skal splitte Norge i to, sa vi,
mellom de som er for oss og de som er mot oss – og vi er flest,
la vi til. Dette sier vi ikke fordi vi er splittelsesmakere, eller
ønsker oss splid og konfrontasjon, men fordi vi erkjenner at det
er grunnleggende interessemotsetninger i det norske samfunn,
og at en konfrontasjon med de krefter som for tida truer vårt
livsgrunnlag, undergraver våre rettigheter, vår velferd og vårt

demokrati, er uunngåelig. Også i det internasjonale solidaritetsarbeidet
her hjemme, bør våre egne interessekonflikter
fokuseres. Vi må konfrontere regjeringen og politikere som i
alle internasjonale fora støtter helhjertet opp om den politikken
som undergraver folkenes muligheter for demokratisk styring
og nasjonal kontroll over sine egne ressurser, som angriper deres
faglige og sosiale rettigheter.
Det som har legitimert den kapitalistiske økonomien i den
vestlige verden i de stabile etterkrigstiårene, er at den vekst og
produksjonsøkning dette systemet førte med seg, i stor grad ble
fordelt til beste for samfunnet og alle samfunnsborgerne. Dette
skjedde fordi fag- og arbeiderbevegelsen gjennom sin kamp
klarte å humanisere kapitalismen. Det vi nå opplever i store
deler av verden, er at økonomisk vekst, høyere produktivitet og
større effektivitet ikke fører til forbedring av livssituasjonen for
folk flest. Sammenhengen mellom velstand og velferd er brutt.
Konklusjonen blir at det ikke er noen grunn til å støtte en slik
utvikling – systemet mister sin legitimitet. Da kan veien være
kort til det sosiale opprør, slik vi så på vårt eget kontinent
gjennom den tre uker lange og massive streikebevegelsen i
Frankrike høsten 1995, da Juppé-regjeringens dramatiske innstrammingspakke
ble slått tilbake av de franske arbeiderne.
Og kamp nytter, det har vi sett flere inspirerende eksempler
på de siste årene. Mens fagbevegelsen var nede for telling på
1980-tallet, har vi opplevd flere omfattende, prinsipielt viktige
og seierrike kamper det siste tiåret. Den tidligere nevnte streiken
blant de offentlig ansatte i Frankrike høsten 1995 og lastebilsjåførenes
massive streiker og blokader de to påfølgende
åreme, representerte en vitamininnsprøytning av dimensjoner
for fagorganisasjoner verden over. De seierrike streikene blant
de 180.000 sjåførene i United Parcel Service i USA høsten 1996
og havnearbeiderstreiken året etter i Australia bidro også til å
sette nytt mot i mange fagorganisasjoner.
Det ubekvemme folket
For å holde motet oppe bør vi dessuten jevnlig stille oss selv de
følgende spørsmål: Hvorfor har vi i dag ingen multilateral
investeringsavtale, som skulle gi ytterligere makt, armslag og
rettigheter til de multinasjonale selskapene? Hvorfor har ikke
Verdens handelsorganisasjon lyktes med sitt storstilte prosjekt
om ytterligere liberalisering av verdensøkonomien gjennom en
ny, omfattende forhandlingsrunde, som de ønsket å sette i gang
i Seattle? Jo, for det første fordi det er interne motsetninger
innen makteliten – interimperialistisk rivalisering mellom
USA og EU er en viktig del av dette bildet. For det andre fordi
Sør, på tross av sin økonomiske elendighet, var i stand til å reise
seg og si nei. For det tredje, fordi en folkelig motstand er i ferd
med å vokse fram.
For bare noen måneder siden klarte denne folkelige motstanden,
gjennom en massiv internasjonal mobilisering, å stanse
den farmasøytiske industriens angrep på fattige lands rett til å
produsere billige medisiner til sitt folk, da de ble presset til å
trekke tilbake sitt søksmål mot Sør-Afrika. Kapitalinteressenes
perverse standpunkt, at patentrettigheter skal være overordnet
menneskerettigheter, ble tilført et nederlag. Det er med andre
ord både oppløftende og oppmuntrende tegn i tida. Gjennom
flere konfrontasjoner har vi faktisk klart å presse den internasjonale
makteliten ut i åpent landskap – et landskap de er forferdelig
dårlige til å mestre.
I årevis har de sittet og forhandlet og spikret sammen internasjonale
avtaler med vidtrekkende konsekvenser for våre samfunn
– bak lukkede dører og i stor hemmelighet. Sånn sett var
ikke de strengt hemmelige MAI-forhandlingene, som havarerte
i 1998, noe dramatisk nytt. Snarere tvert imot, det representerte
en videreføring av en bekvem tradisjon som samfunnets
maktelite hadde utviklet gjennom år. Det nye med MAI-avtalen
var at spillet ble avslørt, politikerne ble presset ut i åpent
landskap, og det de hadde med seg, tålte ikke dagens lys.
Med utgangspunkt i de massive demonstrasjonene i Seattle,
Washington, Bangkok, Praha, Gøteborg og Genova kan vi slå
fast at en ny fase er inntrådt i alle fall på ett område. Aldri mer
vil samfunnets elite få fred til i hemmelighet å forhandle bort
våre grunnleggende interesser. I økende grad må vi sørge for at
de står fram og begrunner og forsvarer sine handlinger. Vi må
følge dem til døra, til politisperringene og piggtrådgjerdene,
om så nødvendig, men de må ikke få fred. Og hvis den norske
regjering, den norske makteliten, tror den kan unndra seg
denne utviklingen, dette møtet med opinion og kritikere, ved å
nekte å stille opp, slik de gjorde ved den store globaliseringskonferansen
som ble arrangert av en rekke samarbeidende organisasjoner
høsten 2000 i Oslo – enten det nå skyldtes makt-
43

arroganse eller manglende mot og evne til å møte sine etter
hvert stadig mer velskolerte opponenter – så tror jeg de gjør en
fatal feilbedømming. Vi må trekke dem til ansvar.
World Social Forum i Porto Alegre i Brasil i januar 2001 ble
en ny milepæl i denne utviklingen. ”En annen verden er mulig”
het det like enkle som geniale mottoet for konferansen, som
samlet omkring 10.000 aktivister fra hele verden for nettopp å
diskutere alternativer til den rådende økonomiske verdensorden.
Der ble alliansene styrket. Der fikk vi bryne våre argumenter.
Der ble erfaringer utvekslet, motsetninger diskutert og
politikk utviklet. Der møttes nord og sør for å videreutvikle
den globale motstandsfronten og legge grunnlaget for en stadig
mer konsolidert motstand. Planene er som kjent at dette skal
bli en årlig konferanse, symbolsk kalt sammen på samme tid
som de internasjonale pengepugerne og deres trofaste politiske
støttespillere møtes til sitt årlige World Economic Forum i
Sveits (neste gjennomføres 31. januar – 5. februar 2002). Sånn
sett går altså vegen fra Seattle til en stadig mer koordinert, global
motstand.
Den kapitalistiske
systemtvangen må oppheves
Seattle var viktig, men vi må ha klart for oss at denne kampen
vinnes ikke bare ved å gå i gatene i Seattle eller Praha. Vi vil
aldri vinne denne kampen før vi er i stand til å angripe kommandohøydene
i dette systemet – altså dets økonomiske basis –
i produksjonen, distribusjonen og omsetningen av de varer og
tjenester som skaper de verdier som kampen i siste instans dreier
seg om. Dermed kommer vi ikke unna at arbeidsfolk, fagbevegelsen,
nødvendigvis må framstå som den viktigste potensielle
motkraft, nettopp fordi den organiserer dem som gjennom
sitt arbeid skaper verdiene i samfunnet. Dette gir en strategisk
maktposisjon som ingen annen bevegelse eller gruppe i samfunnet
kan måle seg med.
Mobilisering nedenfra, demokratisering av fagorganisasjonene
på alle nivåer, politisering av den faglige kampen, utvikling
av enhet innad i fagbevegelsen og allianser med miljøbevegelse
og andre folkelige organisasjoner og styrking av den internasjonale
solidariteten må være sentrale pilarer i en motstrategi.
Kampen må konsentreres omkring forsvar for normalarbeidsda-
44
gen og faglige rettigheter, velferdsstaten og miljøet, avvisning
av privatisering og “out-sourcing” og stans i finanskapitalens
globale herjinger. Ideologisk opprustning, skjerpet systemkritikk
og en ny visjon om et samfunn basert på frihet, likhet og
solidaritet er avgjørende for å kunne bekjempe apati og oppgitthet.
Det er en sosial og ikke en nasjonal – eller for den saks skyld,
regional – kamp vi står overfor. Nasjonal isolasjon er selvfølgelig
ikke svaret på kapitalens globale offensiv, selv om nasjonalstaten
fortsatt må stå sentralt som styringsinstrument i økonomien.
Det er kapitalkreftene som skal tøyles – ikke grensene
som skal stenges. På sikt ser ikke jeg annen løsning på disse
problemene enn at systemtvangen i den kapitalistiske økonomien
må oppheves. Det betyr at også det økonomiske liv må
underlegges demokratisk styring og kontroll – og det kan kun
realiseres gjennom sosial kamp.
Vårt utgangspunkt må være at det fortsatt er mulig å utvikle
strategier for en samfunnsutvikling der demokratisk styring,
rettferd, solidaritet, økonomisk utjevning og fellesskapsløsninger
utgjør fundamentet. Dette vil måtte skje i konfrontasjon
med markedskreftene, og med utgangspunkt i de sosiale krefter
som rammes av markedskreftenes offensiv. Oppgaven består
nå i å bygge breie allianser og mobilisere tilstrekkelige motkrefter
til at vi igjen kan begynne å tøyle kapitalkreftene. Vi må
åpne stadig nye fronter i denne kampen, og dermed også trekke
stadig nye grupper inn i kampen.
For om lag tre år siden var jeg til stede på en stor globaliseringskonferanse
i Stockholm – i anledning svensk LOs 100 års
jubileum. De hadde invitert topper fra store deler av verdens
fagbevegelse. Mye interessant ble sagt, men særlig var det budskapet
fra lederen av LO på New Zealand som festet seg hos
meg. I fag- og arbeiderbevegelsen i dag står vi overfor en kritisk
situasjon, sa han. Det er vi som har vært den mest samfunnsforandrende
kraft i det siste århundret. Det var vi som
skulle forandre verden, enten det nå skulle skje gjennom revolusjon
eller reform. Vi skulle skape en verden i vårt bilde. I dag
er det imidlertid vi som forsvarer det bestående – mot forandringer,
og det må vi selvfølgelig, så lenge vi er på defensiven,
og forandringene går i feil retning. Likevel, sa han, dersom ikke
vi er i stand til å utvikle visjonen om noe bedre, om et mål for
vårt samfunn som igjen kan utløse entusiasme og engasjement,

så står vi i fare for å tape selv den defensive kampen vi fører i dag.
Jeg tror han har rett.
Det er tid for motstand – det er tid for allianser
– det er tid for visjoner!
1 Dette er en litt tilpasset og oppdatert versjon av avslutningsforedraget
som ble holdt på en globaliseringskonferanse i Oslo 16.-18.
november 2000, arrangert av Forum for systemdebatt, For velferdsstaten
og Nettverk mot markedsmakt – for demokratisk styring.
Den muntlige formen som går igjen i deler av artikkelen, må
tilskrives denne opprinnelsen.
Vil du annonsere i
KonturTidsskrift?
Send e-post til: annonse@kontur.tv
45

To ting har skjedd som gjør at den globale motstanden går inn
i en ny fase:
For det første avlyser eller flytter makthaverne sine møter slik
at fysiske konfrontasjoner med toppmøtene blir umulig. Det
skjedde først med Verdensbankens planlagte fattigdomskonferanse
i Barcelona juni 2001, som rett og slett ble flyttet inn i
cyberspace med ’elekronisk konferanse’. Det ble fulgt opp av
WTO, som vedtok å flytte sine første forhandlinger etter
Seattle til sjeikediktaturet Qatar i november 2001. Etter
Genova-konfrontasjonenen i juli 2001, ble det kunngjort at G-
8 møtet i 2002 skal avholdes i fjellene i Canada.
For det andre har de vanvittige terroraksjonene 11.september
2001 mot World Trade Centre og Pentagon utløst både en
kraftig patriotisk samling om president Bush, og en gigantisk
militær opptrapping av kampen mot ’den internasjonale terrorismen’.
I skrivende stund er det vanskelig å spå hvilke konsekvenser
dette får for den globale motstanden. Det kan gjøre at
FBI og deres allierte overvåkere i NATO og andre land flytter
46
Toppmøter og global
motstand – hvorhen?
Av Einar Braathen
Den globale folkelige motstanden mot ny-liberalismen kan deles i tre faser. Første fase varte fram til
1999. Andre fase ble innledet med Seattle i november 1999 og var preget av massive konfrontasjoner på
de steder og tidspunkter det ble holdt toppmøter. Mye tyder på at Genova 20001 markerer slutten på
denne fasen, og at aktivistene beveger seg inn i en tredje fase. I denne situasjonen er det grunn til å
gjennomgå erfaringer, taktikk og strategi kritisk. Denne artiklen er et bidrag til det. En oversikt over toppmøtemotstanden
identifiserer det økende voldsnivået som et hovedproblem. Volden utøves hovedsakelig
av politi, men også trekk ved demonstrantenes organisering blir fokusert gjennom en rekke sammenlikninger:
USA med Europa, og Quebec City med Gøteborg, og perioden før Seattle med perioden etter.
Deretter trekkes noen norske erfaringer med masseaksjon basert på sivil ulydighet, bl.a. under miljøtoppmøtet
i Bergen 1990. Til slutt presenteres noen problemstillinger, perspektiver og anbefalinger for
veien videre.
fokuset sitt vekk fra de sivile ikke-voldelige ’globaliseringsmotstandere’
og over til reelle væpnede trusler. Men det vil sikkert
også bidra til en kraftig forsterking av det vi har sett som
en økende tendens siden 1999: kriminalisering av protesten,
økt innsats av politi og annen voldsmakt mot demonstranter,
og ideologiske motoffensiver som fokuserer på hvor udemokratiske,
usolidariske og lite representative protestbevegelsen er.i
Repertoaret fra Den kalde krigens anti-kommunisme vil
anvendes igjen – med beskyldninger om ’uamerikansk’, ’upatriotisk’
og ’anti-vestlig’ virksomhet. Ikke bare kan det bli en
kraftig splittelse mellom de globaliseringsmotstandere som
ønsker å møte denne nye truslen med mer militans og evt. vold
på ene sida, og de som ønsker å rendyrke ikke-vold og dialog på
den andre sida. Det blir også forsøk på å legge død selv de klart
ikke-voldelige sivile bevegelsene ved å stemple dem som
moralske og intellektuelle oppmuntrere av all anti-amerikansk
virksomhet og, følgelig, som ’apologeter’ for potensielle terrorister.

STED
SEATTLE
WASHINGTON
PRAHA
NICE
QUEBEC
GØTEBORG
GENOVA
TID
1999, nov.
2000, april IMF/WB
2000, sept. IMF/WB
2000, des.
2001, april FTAA 60 000
2001, juni
2001, juli
TOPP-MØTE
WTO
EU
EU + Bush
G-8
MOBILISERTE
50 000
20 000 (?)
20 000
80 000
PORTO ALEGRE 2001, jan. Davos WEF 15 000
30 000
200 000
I denne situasjonen må globaliseringsmotstanderne gjennomgå
kritisk sin taktikk og strategi for å unngå en forestående splittelse
av bevegelsen, og for igjen å komme på offensiven. Denne
artiklen er et beskjedent bidrag til dette.
En oversikt over
’toppmøte-motstanden’
I tabellen over refereres det i den ytterste kolonnen til voldsnivå.
Denne er konstruert på grunnlag av data om:
- antall politi og militære mobilisert for å ‘forsvare’ toppmøtet,
- antall arresterte,
- antall personer skadd (evt. drept),
- og omfanget av skade på fysiske strukturer (butikker,
bygninger etc).
Opplysningene vi har om voldsnivå er som følger:
- i Seattle ’lavt’ voldsnivå: trass i mye politi (15 000) og
mange arresterte (ca 700), få som ble skadd; noen fysiske ødeleggelser
den fjerde dagen;vi
- i Praha ’middels’ voldsnivå: 11 000 politi og anti-opprørstropper
i gatene; 1000 nektet innreise til landet; 400 arrestert
derav 300 tsjekkere; 60 skadd; få fysiske ødeleggelser; 7
- i Quebec ’middels’ voldsnivå: tusenvis av politi brukte tåregassgranater
og gummikuler; politi i sivil bortførte ledende
aktivister; 500 arrestert, men få skadd og relativt få fysiske
ødeleggelser 8;
FAGBEV. ANDEL 3 ANTI-KAP. PROFIL 4
Høy Lav
Lav Høy
Lav Høy
Høy Lav
Middels Høy
Høy Middels
Lav Middels
Middels Høy
VOLDS-NIVÅ 5
Lavt
Middels
Middels
Svært lavt
Svært lavt
Middels
Høyt
Svært høyt
TABELL: toppmøter og global motstand. En oversikt 2
- i Gøteborg ’høyt’ voldsnivå: 8 000, eller en fjerdedel av
Sveriges samlede politistyrke, ble satt inn med hester, hunder
og pistoler; 600 arrestert; 3 skutt og såret av politi (hvorav 1
nesten drept); relativt store fysiske ødeleggelser i Avenyen;
- i Genova ’svært høyt’ voldsnivå : 20 000 statspoliti
’Carabinieros’ pluss 3000 militære; 300 arrestert, derav 93 da
demonstrantenes pressesenter ble angrepet natt til 23/7/01, og
ca 60 av disse måtte på sykehus; 200 demonstranter skadd og
måtte på sykehus; mange skutt og såret, én drept (Carlo
Guiliani) 9; relativt store fysiske ødeleggelser.
Med hjelp av tabellen kan vi påstå følgende:
Mobiliseringene i Europa i 2000 og 2001 – i Nice, Praha,
Gøteborg og Genova – har vist en stigende voldsfrekvens, og
innslaget av vold fra både politi og demonstranters side ligger
på langt høyere nivå enn i Seattle.
Gitt at målet er å få en høy fagbevegelses-andel og høy antikapitalistisk
profil, med en lav og ubetydelig voldsfrekvens, så
er idealet Porto Alegre. World Social Forum (WSF) i Brasil bød
på karneval, skolering og strategiske diskusjoner for aktivistene,
og dannet grunnlag for nye løft i vanlig folkeopplysningsog
opinionsarbeid. Til gjengjeld har ikke denne typen ‘ikkekonfronterende‘
arrangement til nå klart å mobilisere på like
høyt massenivå.
Vi har tre eksempler på høy massedeltakelse, relativt høy fagbevegelsesandel
og relativt høy anti-kapitalistisk profil: Quebec
og Genova. Dessverre bekrefter ikke de en ønsketanke (hypo-
47

tese) om at dette sammenfallet av faktorer skulle produsere lav
volds-frekvens. Snarere tvert imot: Voldsnivået i Quebec og
Genova var svært høyt. Dette kan skyldes to årsaker: På ene
sida, statsmaktas besluttsomme innsats av voldsmakt mot
demonstranter, uten å skille mellom fredelige og ‘ikke-fredelige’
elementer. På den andre sida, svakheter i demonstrantenes
organisering.
I det følgende fokuserer jeg på demonstrantenes organisering.
Jeg foretar to sammenlikninger for å prøve å forklare disse
funnene: Først en sammenlikning mellom anti-globaliseringsbevegelsene
i USA og Europa. Hvorfor er det slik at ’Black
Block’ har gjort større påstått skade i Europa enn i USA? 10 For
det andre en sammenlikning mellom Quebec og Gøteborg,
hvor tilsvarende regionale toppmøter ble gjennomført med få
ukers mellomrom. Hvordan kan det ha seg at fagbevegelsen er
mer tilstede i toppmøteprotestene i Canada enn i det landet
som har verdens høyeste fagorganiseringsdekking, Sverige?
Henger de to variablene sammen – jo mer ’Black Block’, jo
mindre fagbevegelse i mobiliseringene?
Sammenlikning USA og Europa
I Europa har en i mye mindre grad enn i USA maktet å
gjennomføre et effektivt ikke-voldelig opplegg der innholdet i
den politiske protesten blir symbolsk forsterket av aksjonsformene.
11 La oss ta utgangspunkt i det nå så sagnomsuste eksemplet
fra Seattle 12:
En kombinerte ’saks-minimalisme’ med ’metode-maksimalisme.
13 Den politiske plattformen var redusert til et minimum
– ’demokrati er bra, WTO er dårlig’. Men denne plattformen
var støttet gjennom et opprop fra 1448 internasjonale og nasjonale
organisasjoner – altså en solid organisatorisk og moralsk
plattform å mobilisere mye folk på. Når det gjaldt metoder, ble
et maksimalt utvalg anvendt. Det var nærmest en arbeidsdeling
mellom de ’metode-radikale’ aktivistene som sikret oppmerksomhet
i mediene gjennom spektakulære aksjoner (gateblokader),
mens den store massen av fredelige demonstranter i sin tur
umuliggjorde for etablissementet å avfeie aktivistene som terrorister.
Til gjengjeld var aktivistenes gateblokader strengt
ikke-voldelige. De ble organisert av Direct Action Network
(DAN). Aktivistene var inndelt i vennegrupper (’affinity
48
groups’) på 3-15 personer. En delte området rundt WTO-konferansen
i 13 ’kakestykker’ som de ulike vennegruppene fikk
ansvar for. En av de viktigste, men også mest kontroversielle
beslutningene til DAN var de fire retningslinjene for ikke-vold:
”1. We will use no violence, phsyical or verbal towards any
person.
2. We will carry no weapons
3. We will not bring or use any alcohol or illegal drugs
4. We will destroy no property ”
Aktivistenes fredelige oppførsel gjorde at politiets bruk av
makt ble illegitim i befolkningens øyne 14, og de knapt 200
svartmaskerte aktivistene som slo i stykker vindusruter i gatebutikker
ble satt i skyggen av de fredelige men velorganiserte
aktivistene. De klarte å hindre 2/3 av de 3000 delegatene til
WTO-konferansen å ta seg fram til konferansestedet, og konferansen
kollapset.
Suksessen til Direct Action Network lå i at anti-globaliserings-aktivistene
uttrykte en hegemonisk tankegang som kan
kalles ’anarkistisk’, men ikke i dens doktrinære europeiske tapning.
15 I følge en kritisk, men likevel sympatisk analyse av
bevissthetshistorikeren Barbara Epstein i det marxistiske tidsskriftet
Monthly Review har bevegelsen en rekke kjennetegn:
Desentralisert struktur, bygd på vennegrupper inspirert av
spansk anarko-syndikalisme; beslutninger gjennom enstemmighet
inspirert av kvekerne; opposisjon mot alle former for
hierarki; sterk skepsis til autoriteter, særlig de som er knyttet
til staten; egalitarisme og motstand ikke bare mot storkonsern,
men også kapitalismen. Sist men ikke minst, en mener at en
skal leve i henhold til ens prinsipper. Dette gir sterk ’commitment’
ikke bare til aktivisme, men også til ikke-vold; politikk
dreier seg om ’sannhet’ snarere enn om strategi. En dyrker særlig
den sivile ulydighet som aksjonsform, etter inspirasjon fra
borgerrettsbevegelsen for de svarte fra 1950-og 60-tallet. 16
På mange måter prøvde europeerne å kopiere den overordnede
resepten fra Seattle, med ’saks-minimalisme’ og ’aksjonsform-maksimalisme’.
Men jeg vil påstå at dette ble gjort uten
det sammenbindende stoffet og ideologiske fellesskapet som
anarkismen og ikke-volds-ideologien utgjorde i USA.
Resultatet i Praha, Gøteborg og Genova ble følgelig at det ble
svake bånd mellom de ulike aksjonerende grupper, og mellom
’fotfolket’ og det samordnende utvalget på toppen. En klarte i

liten grad å manøvrere smidig og samlet i forhold til den oppmarsjerte
overmakt av politi og militær. Dermed ga en større
spillerom til de svartmaskerte ruteknuserne fra ’Den svarte
blokken’. 17
Sammenlikning
Quebec City og Gøteborg
I Quebec City april 2001 mobiliserte en mot det all-amerikanske
toppmøtet. Alle statslederne unntatt ’kommunistiske’
Cuba’s Castro var invitert for å unnfange Free Trade Area of the
Americas (FTAA) – som representerte en ny offensiv for nyliberal
globalisering. Motstanderne så derfor på mobiliseringen som
en fortsettelse av Seattle, med det samme taktiske målet: Å
stoppe møtet. Mobiliseringen hadde samme brede sosiale
sammensetning som i Seattle, med sterkt innslag av en fagbevegelse
som så FTAA som en ny omdreining i retning privatisering,
sosial dumping og utflagging av industriarbeidsplasser.
Gjennom en hel uke var det ’The Peoples Summit’, et internasjonalt
utdanningsforum for aktivister. Fredag 20. april var
det Carnival Against Capitalism: Et forum for diverse direkteaksjons-taktikker,
fra gateteater til symbolsk nedriving av den
muren som konferansedeltakerne satt beskyttet bak og som på
folkemunne ble kalt ’Skammens mur’. Denne muren ble den
neste dagen utsatt for fysisk stormangrep organisert av to militante
koalisjoner, blant dem Anti-Capitalist Convergence
(CLAC) og CASA. Deres opprinnelig 5000 deltakere ble nesten
fordoblet, og de militante fikk sympati-erklæringer fra de
mer forsiktig demonstrerende fagforeningene og NGOene. Selv
om en ikke fikk stanset FTAA, var bevegelsen blitt mer
sammensveiset. Alliansen mellom aktivister og fagbevegelsen
var blitt styrket, og det var gitt lite rom for Black Block elementer.
18
Sju uker etter var det EU toppmøte i Gøteborg, med besøk
av President Bush. Fra demonstrantenes side var opplegget veldig
likt det som hadde vært i Quebec City. Det var lagt opp til
nesten en hel uke med debatter, musikk og fester i store telt, i
noe som ble kalt Fritt Forum. ATTAC gjennom
‘Göteborgaktionen’, samt ‘Nättverket Göteborg’, gjorde en
kjempejobb med å forberede fredelige demonstrasjoner. Og de
mest militante hadde lagt opp til en ’Anti-kapitalistisk marsj’
mot muren som toppmøtet gjemte seg bak i byens messe-sen-
ter, ‘Mässan’ ved Liseberg.
Imidlertid var det tre store forskjeller mellom Gøteborg og
Quebec, som de militante i Sverige tilsynelatende overså: For
det første var det i Gøteborg et toppmøte for en institusjon
(EU) som var tung, veletablert og med demokratisk legitimitet
(det var flertall for ja til EU i den svenske folkeavstemningen).
For det andre, fagbevegelsen var i mindre grad tilstede i mobiliseringene
i Gøteborg. For det tredje, det var liten gjensidig
taktisk forståelse mellom de anti-kapitalistiske aktivistene og
de breiere organisasjonene som var mobilisert. 19 Følgelig ble de
1 500 aktivistene i Den anti-kapitalistiske marsjen lett match
for politiet 20, og Avenyen fra Götaplatsen ble et bytte for de
svartmaskerte som vaket i bakgrunnen og overtok arenaen med
ruteknusing straks politiet hadde tilrettelagt kaoset.
Perioden før Seattle sammenliknet
med perioden etter
Den globale folkelige motstanden mot ny-liberalismen kan
som sagt deles i faser. Jeg vil påstå at mange av kvalitetene ved
første fase, som varte fram til 1999, gikk tapt i den andre fasen
som ble innledet med Seattle og var preget av massive konfrontasjoner
og stadig høyere voldsnivå.
Kvalitetene ved perioden før Seattle kjennetegnes best ved
den internasjonale aksjonsdagen 18.juni 1999 og oppsummeres
på de siste sidene av Naomi Klein’s ’No Logo’. I protest mot
G-8 møtet i Køln ble det arrangert et ’globalt karneval mot
kapitalen’. I over 70 byer ble finansdistriktene, aksjebørsene,
superbutikkene, bankene og de multinasjonale hovedkvarterene
oppsøkt med kreative protester. Lokale arrangementskomiteer
sto bak, lokale institusjoner og forhold fikk rampelyset rettet
mot seg, men temaene var felles: Sweatshops, miljø-ødeleggelser,
u-lands-gjeld. I Port Harcourt, Nigeria, ble aksjonsdagen
kalt De undertryktes karneval. 10 000 mennesker tok imot
en menneskerettighetsforkjemper som kom hjem fra eksil. Så
dro de til Shell’s hovedkontor i landet og blokkerte inngangen
i flere timer. Deretter inntok de en gate som var oppkalt etter
en militærdiktator, tok ned skiltene og ga gata nytt navn, etter
miljøforkjemperen Ken Saro-Wiwa som nylig var henrettet av
den samme miltærdiktatoren. Dansing og synging i gatene fikk
hele byen til å stoppe. 21
49

Slik kreativitet og spontanitet, med overraskelsen og de symbolske
aksjonene som de viktigste våpen, får langt mindre spillerom
når en samles til protester på ett sted, nemlig der toppmøtet
avholdes. Politi og ordensmakt stiller svært godt forberedt.
De tilreisende demonstrantenes enorme antall gjør at kravene
til planlegging og organisering fra protestarrangørenes
side blir enorme. Dette medfører i seg selv en viss byråkratisering
av protesten. Videre vil demonstrant-turismen skape et
stort innslag av ’yrkesdemonstranter’ eller superaktivister, som
har penger, tid eller idealisme nok til å reise langt for protestens
skyld. Dette kan sette vanlige folk som kunne bli mobilisert
lokalt i skyggen.
Har Norge – og til og med
Bergen – erfaringer å bygge på?
Norge har også hatt sitt Toppmøte. Som en del av den såkalte
Rio-prosessen – forberedelsene til FNs konferanse om bærekraftig
utvikling i Rio de Janeiro i 1992 – skulle Europas miljøministre
møtes på Hotel Norge i Bergen 15-16.mai 1990.
Natur & Ungdom og andre i miljøbevegelsen gjorde en stor
innsats med å arrangere en internasjonal mot-konferanse, samt
gjennomføre punktdemonstrasjoner. Imidlertid var vi flere i
aktivistmiljøet på venstresida i Bergen som ønsket å gi opprøret
mot miljøministrenes ‘blablabla’ et mer konkret uttrykk.
Resultatet ble ’15.mai-bevegelsen’. Den mobiliserte til en
massiv sitt-ned-omringing av Hotel Norge – en såkalt konklave.
22 En gjennomtenkt taktikk ble bestemt gjennom allmøter.
Miljøministrene skulle stenges inne til de kom med en akseptabel
og forpliktende miljøpolitikk. Aksjonsledelsen etablerte
dialog med politiet, som innså at dette var en bedre aksjonsform
enn ukontrollerte sammenstøt. Vi ble gitt tillatelse til å
omringe Hotel Norge i en time. Over 5000 mennesker – mest
unge men også mange ‘gamle’ – stilte opp. Dette ble den største
aksjonen med såpass militant innhold i byens politiske historie.
Vi ble selvsagt sittende i langt mer enn en time, og miljøministrene
fikk kraftig utsatt sin busstur til konsert på
Trollhaugen. I stedet fikk de høre: ’Bergen meeting – talk and
eating’. Da politiet begynte å bære demonstranter bort, fortsatte
aksjonen med øredøvende rockekonsert og appeller på Ole
Bulls Plass (rett utafor hotellet). Seint på kvelden bønnfalt
50
miljøministrene om et møte med aksjonsledelsen, der kravene
fra aksjonistene ble lest opp og overlevert med full dekking fra
mediene, mot at ‘bråket’ opphørte. Det var et poeng at blokaden
var symbolsk og ikke-voldelig, og at det politiske budskapet
skulle komme fram. Dagen etter preget aksjonen førstesidene
i landets aviser. Vi kunne selvsagt ha ønsket oss en annen
vinkling fra VGs side (‘AKP-leder bitt i øret av politihund’, om
RV-leder Aksel Nærstad), men sympatien var i det minste udelt
på aksjonistenes side.
Sammenliknet med Bergen 1990, så manglet Gøteborg 2001
et avgjørende element: Et opplegg til aktiv ikke-voldelig masseaksjon
med bred organisasjonsstøtte, med klare karnevalistiske
innslag, og der politiet på forhånd var tvunget til aksept og
’samarbeid’ på aksjonistenes premisser.
Diskusjonen i Norge etter Gøteborg kan i skrivende stund
(september 2001) oppsummeres som lite fruktbar. En kronikør
i SV-avisa Ny Tid 29.juni kom for eksempel med det hårreisende
forslaget at “enkeltpersoner og grupper som ikke deler et
demokratisk verdifelleskap, bør kunne nektes adgang til vertslandet
i det aktuelle tidsrom, på lik linje med gjeldende restriksjoner
for fotball-pøblene hooligans”. Et slikt forslag om aktiv
skjerping av Schengen-samarbeidet mot demonstrasjonsfriheten
får forhåpentligvis ikke stor tilslutning i SV. RVerne Jacob
Skjelberg og Boye Ullman rettet, i sitt “Oppgjør med sekterismen
etter Gøteborg” (Klassekampen 5/7/01), et særlig angrep
på Internasjonale Sosialister, som var en av hovedarrangørene av
Anti-kapitalistiske marsjen. De gikk langt i å stemple IS som
volds-provokatører. Dessverre har IS ikke tatt noen sjølkritikk
på sin taktikk i ’anti-kapitalistiske marsjen’. Etter en runde
med rettferdigjøring av egne standpunkter i Klassekampen i
juni 2001, tok debatten sommerferie og forsøket på å lære noe
sammen kokte bort.
Dette bør ikke hindre oss i å reise debatten igjen. Det er to
tema som bør danne grunnlag for en læreprosess i Norge:
1. Aktiv ikke-voldelig masseaksjon. Dette har en viss tradisjon
i den norske miljøbevegelsen – lenkegjengene mot kraftutbygging
i Alta 1980-81 23, nevnte konklave mot toppmøtet
i Bergen 1990, samt foreliggende sivil ulydighets-mobilisering
mot gasskraftverk.
2. Allianse med fagbevegelsen. Streik er egentlig den mest
vanlige form for ikke-voldellig kollektiv aksjon i moderne sam-

funn. I norsk fagbevegelse er det dessuten tradisjon for kortere
politiske demonstrasjons-streiker. Skjelberg/Ullman og IS’eren
Tim Robinson var enige om dette i debatten i Klassekampen:
At allianse med fagbevegelsen blir avgjørende for om de nye
aktivist-bevegelsene skal seire. Hva om fagbevegelsen i
Gøteborg hadde gått ut med et kvarters symbolsk streik mot
det ny-liberalistiske EU ? Det hadde mangedoblet ekkoet fra de
25 000 demonstrantene. Sammenliknet med Sverige har vi i
Norge en stor fordel ved at et stort antall fagforeninger, ja fagforbund,
allerede støtter Nei til EU, Aksjon for velferdsstaten
og ATTAC. Da er det litt tragisk at Robinson i IS hardnakket
unngår å ta avstand fra knusing av butikker og advarer mot “å
skvise steinkastere ut av fronten”. 24 Vi får neppe ruteknusere
og fagforeninger med i samme fronten!
Veien videre
Den anti-kapitalistiske glolbaliseringsbevegelsen står fremdels
svakt. I Norge mener analytikeren og SVeren Hans Ebbing at
RVs tilbakegang ved Stortingsvalget 2001 viser at ”globaliseringsmotstandarane,
Attac og liknande grupper, trass mykje
merksemd framleis ikkje har blitt folkerørsler” 25.
Vi må vinne folks hoder og hjerter – vinne et politisk hegemoni.
Mange toppmøte-aksjonister føler at det er en ’krig’ som
pågår. Men dette trenger en kjølig ettertanke. For det første,
’krig’ er statsmaktas, de etablerte elitenes og massemedienes
språk. 26 De provoserer til krig nå, for å ta den demokratiske
globalmotstanden mens den enda er svak. Opp mot disse provokasjonene
må aktivistene svare selv-disiplinert og ikke-voldelig.
For det andre, det kan være nyttig å låne Antonio
Gramscis skille mellom bevegelseskrig og stillingskrig. 27
Bevegelseskrig består av de raske og spektakulære manøvrer -
revolusjon og kontrarevolusjon, i Russland oktober 1917 representert
ved storminga av Vinterpalasset. Var det noen som
trodde at det etter Seattle var mulig å storme nye vinterpalass –
enten de het Mässan i Gøteborg eller Palazzo Ducale i Genova?
Mulig, men da manglet de i så fall sansen for tid og sted, styrkeforhold,
strategi. Det vi står overfor er nemlig stillingskrig.
Anti-globaliseringsbevegelsen trenger å bygge en ny ’historisk
blokk’ som kan gjøre innhugg i menneskehetens utvikling,
men da må den bygge på aktiv støtte fra et flertall i befolk-
ningen (politisk og kulturelt hegemoni) – lokalt, nasjonalt,
internasjonalt.
Dette gjør valg av motstandsmetoder til et sentralt tema.
Bevegelsen må i tida som kommer avklare minst tre spørsmål:
Vil spørsmålet om vold splitte bevegelsen? Fra Gøteborg til
Genova – politivold og vold fra demonstranter: Hvilken rolle
har demonstrantenes organisering spilt i å presse opp voldsnivået?
Hvilke effekter har voldsbildet som massemediene formidler
– svekker det opinionens sympati for bevegelsens krav,
og skremmer det folk bort fra å delta i bevegelsen? Hvordan
forholde seg til ‘Black Block’ og forhindre at den setter premisser
for massebevegelsens videre utvikling?
Vil spørsmålet om ‘dialog’ splitte bevegelsen? Er det sannsynlig
at mange av de organisasjoner (NGOer) og ‘profesjonelle’
lobbyister som i dag støtter globaliseringsmotstanden, blir
kooptert av makthaverne? 28
Kan ikke-voldelig sivil ulydighet (inkludert ’politisk karneval’)
bli en forenende ‘tredje vei’? Etter Genova: Vil en i stedet
følge eksemplet fra den globale aksjonsdagen 18.juni 1999,
med fokusering både på toppmøte og lokale (nasjonale) forhold,
med kombinasjon av politiske demonstrasjoner og karnevalistiske
handlinger, på flere steder i verden samtidig og ikke bare
der toppmøtet holdes?
Jeg vil hevde at valget av motstandsmetoder ikke kan ses isolert
fra spørsmålet om allianser. Det utfordrer globaliseringsaktivistene
til å bli bevisste sin ideologiske og sosiale profil. Det
utfordrer vår vektlegging av å påvirke opinionen og å oppnå
enhet med etablerte sosiale bevegelser, med fagbevegelsen som
den viktigste.
Det er langt fram til de nye globale anti-kapitalistiske bevegelsene
har vunnet flertallet i befolkningen. Med sivil ulydighet
kan aktivistene vinne oppmerksomhet i media og sympati i
befolkningen. 29 Med ’karneval’ og konferanser kan aktivistene
utvikle smittende humør og argumenter. Men bare gjennom
allianse med fagbevegelsen kan aktivistene skape en ny hegemonisk
kraft. 30 Mye tyder på at protestene 9.november 2001
mot det planlagte WTO-møtet i Qatar kan bety et historisk
vendepunkt: For det første fordi International Transport
Workers’ Federation vedtok å legge hele sin medlemsvekt bak
mobiliseringene. 31 For det andre fordi det ikke fikseres på
stedet der toppmøtet holdes, men på møtets politiske innhold.
51

Slik sett skaper en ’tusen Porto Alegre’. 32 For det tredje fordi en
konfronterer også de ’lokale’ regjeringer og kapitalkrefter som
aktivt støtter WTO. Slik kombineres elementer fra det globale
karnevalet under G-8 møtet 18.juni 1999 med de beste elementer
fra perioden etter Seattle. Kravet er, som Naomi Klein
avslutter boka si med å si, ”å bygge en motstand som er både
high-tech og grasrot, både fokusert og fragmentert – det vil si
like global og like mye istand til koordinert handling som de
multinasjonale selskapene den ønsker å undergrave”. 33
Altså: Seattle’s ’anarkistiske’, ikke-voldelige og selvdisiplinerte
aktivister i spann med fagforeningsaktivister
viser vei inn i det 21.århundre. Men det gjør også karnevalistene,
seminaristene og sosialistene i Køln, Port
Harcourt og Porto Alegre. Samt alle forsøk på global
koordinering av dette mangfoldet.
fotnoter til “Toppmøter og
global motstand – hvorhen?”
1 Se uttalelse fra Attac Frankrike, “Etter Gøteborg” i
Klassekampen 27/06/01; Susan George (nestleder i Attac
Frankrike) i Le Monde Diplomatique, august 2001; og Dag
Seierstad, “Når grasrota blir farlig”, i Ny Tid nr.32, 07/09/01.
2 Denne oversikten er ufullstendig. Det var for eksempel viktige
toppmøter med massedemonstrasjoner i Millau (30.juni 2000),
Melbourne (11. September 2000) og Seoul (10.oktober 2000). Jeg
har her avgrenset meg til de viktigste toppmøtene i Nord-Amerika
og Europa.
3 Fagbevegelsesandel:
‘Høy’ betyr at fagbevegelsen hadde en dominerende rolle i planlegging
og de faktiske demonstrasjoner.
‘Middels’ betyr at dens rolle var betydelig, men ikke dominerende.
‘Lav’ betyr at dens rolle var nærmest ubetydelig.
4 Anti-kapitalistisk profil – vanskelig å operasjonalisere, men et
forsøk:
‘Høy’ betyr at demonstrasjonene ikke hovedsakelig rettet seg
mot visse institusjoner eller konsern, men mot et sett av forhold
som ble sett på som bestemt av den nye globale kapitalistiske
orden.
52
‘Middels’ betyr at det var mer balanse mellom konkret institusjonskritikk
og global (anti-kapitalistisk) systemkritikk
‘Lav’ betyr at kritikken eller fokuset var mest rettet mot en
bestemt institusjon. (selv om det her var stor forskjell i taktikk og
militans: Skulle toppmøtet/institusjonen stanses, eller ‘påvirkes’. )
5 Voldsnivå: Dette er kun et relativt begrep – høyt/middels/lavt
gir bare mening ved å beskrive de enkelte begivenhetene i forhold
til hverandre. Indikatorer blir da
- antall politi og militære mobilisert for å forsvare toppmøtet,
- antall arresterte,
- antall personer skadd (evt. drept),
- skade på fysiske strukturer (butikker, bygninger etc).
6 Se Kristine Nybøs øyenvitnebetraktninger fra Seattle (i dette
numret av Kontur)
7 Boris Kagarlitsky i Green Left Weekly, 30/09/00. Se også
Mathisens øyenvitnebetraktninger (i dette numret av Kontur).
8 Susan Bender og Jackie Esmonde:”Quebec City 2001: An
Ascending Movement”, i bladet New Socialist , May-June issue,
2001.
9 Associated Press, August 8, 2001
10 Betegnelsen ‘Den svarte blokken’ ble først brukt av politiet
om de såkalte autonome gruppene i Tyskland under demonstrasjonene
mot Gulf-krigen i 1991. De utgjør ingen organiserte nettverk,
snarere en ideologi som fiksererer på gatekamp og ‘taktikk’ basert
på overraskelsesmoment, svart maskering og ’kontra-arrestering’.
Av og til uttrykkes en anarkistisk antikapitalisme. Etter Seattle ble
et dokument utsendt som påsto at ‘når vi knuser ruter, ønsker vi å
ødelegge det tynne laget av legitimitet som omgir den private eiendommen’.
Erklærte anarkistiske organisasjoner tar sterk avstand fra
disse gruppene. Attac Frankrike påsto etter Genova at de hadde
bevis for at the Black Block var infiltrert av politiagenter og nynazister.
Spanske avisa El País, 29/07/01.
11 I tillegg har de nord-amerikanske aktivistene fremhevet alliansen
med bevegelser og regjeringer i sør mye mer enn vi har sett i
Europa. Det går utover rammene for denne artiklen å utdype dette.
12 Jeg bygger fremstillinga her på Johan Jaatinen, “I kölvattnet
efter Seattle”, s.342-357 i Jens Ergon (red.), En annan värld är möjlig
– Attac. Stockholm: Manifest
13 Stellan Vinthagen sitert i Johan Jaatinen,, op.cit. s.345
14 Politisjefen ble tvunget til å gå av bl.a. for kritikk i de lokale
aviser for å ha latt bruken av politikøller gå for langt. Jaatinen,
op.cit. s. 353.
15 Se nettstedet til Direct Action Network med en masse pekere:
http://cdan.org/

16 Barbara Epstein, “Anarchism and the Anti-Globalization
Movement”, Monthly Review, vol.53 no.4 (September 2001).
http://www.monthlyreview.org/
17 I motsetning til i Seattle, opptrådte ‘Black Block’ i Praha,
Gøteborg og Genova som egen fraksjon i gatekampene. I Praha var
de knapt 100, i Gøteborg kanskje 3-400, i Genova kanskje 1000.
18 Susan Bender og Jackie Esmonde, ”Quebec City 2001: An
Ascending Movement”, i bladet New Socialist , May-June issue,
2001.
19 På sitt protestmøte på Götaplassen fredag morgen 15.juni,
advarte representanter fra fellesaksjonen ‘Nätverket Göteborg’ mot
å delta i Den anti-kapitalistiske marsjen. I stedet arrangerte Attac
‘gjelds-fotball’.
20 Fra norsk side ble den anti-kapitalistiske marsjen frontet av
Tim Robinson i IS. “Vi prøvde å bryte fredelig gjennom politiets
barrikader”, sier han til Nei til EU’s avis Standpunkt 4-2001.”Det
var politiet som startet volden da de angrep demonstrasjonen fra
flere hold samtidig.”
21 Se s. 44-45 i Naomi Klein, 2000, No Logo, London:
Flamingo
22 Konklave betyr egentlig innelåsing. Ordet stammer fra pavevalg
i den katolske kirken, der kardinalene ble låst inne og ikke
fikk komme ut til den ventende folkemassen før de hadde blitt
enige og gjort en beslutning. Det taktiske målet i Bergen var følgelig
ganske naivt, men klart og symbolsk: Miljøministrene skulle
‘låses inne’ til de var blitt enige om hvordan jordas miljøproblemer
skulle løses. Dette viser at det er glidende overgang mellom sivil
ulydighets masseaksjon og karneval.
23 Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng, filosofer inspirert av
Gandhi’s kamp-prinsipper, viste vei sammen med et hundre andre
aksjonister da de måtte bæres bort av politi i en aksjon for å bevare
Mardøla-fossen i 1970. Se Karsten Alnæs, 2000, Historien om
Norge, bind 5. Oslo: Gyldendal
24 Tim Robinson i intervju med Klassekampen, 27.juni 2001.
25 Hans Ebbing i intervju med Dag og Tid nr. 37, 13. september
2001
26 Denne krigsretorikken er tydeliggjort etter de tragiske hendelsene
i USA 11.september.
27 Disse begrepene introduseres i Antonio Gramsci, 1971,
Selections from the Prison Notebooks, London: Lawrence and
Wishart. Gramsci (1891-1937) var en italiensk revolusjonær marxist.
Et notat om Gramsci på norsk kan fås ved henvendelse:
einar.braathen@nibr.no
28 Attac Sverige testet i Gøteborg ut en taktikk kalt ‘konfrontativ
dialog’, der globaliseringsmotstandere får føre ordet og regjeringsrepresentanter
må svare for seg, på televisjonerte storskjermer.
Dette er selvsagt også en taktikk som kan forene tilhengere av hhv.
dialog og konfrontasjon.
29 Jaatinen (op.cit:354) løfter fingeren her. “[D]en globala kapitalismen
kan helt enkelt inte förändras eller avskaffes enbart
gjennom att krossa fönsterrutor eller stoppa toppmöten. Det er
olyckligt att så mycket av den interna debatten har handlats om
hur möterna ska stoppas, snarare än vilken sorts symbolik vi vill
sända ut till den passiva allmänhet för att få dem engagerade. Och
här menar jag att bilden av en massa vanligt folk som försöker blockera
eller ta sig in på ett möte som påverkar deras framtid, er
betydligt starkare än bilden av några svartklädda och maskerade
proffsaktivister som slåss med polisen”.
30 Hans Ebbing i intervju med Dag og Tid nr. 37, 13. september
2001: ” Dei blir ingen politisk maktfaktor før dei knyter seg
saman med til dømes fagrørsla”.
31 Se Klassekampen 19/09/01. Landsmøtet i
Transportarbeiderforbundet 2001 gikk enstemmig inn for å gå
aktivt inn i breie markeringer mot at WTO utvider mandatet og
innfører frihandel på tjenester (GATS). International Transport
Workers’ Federation (ITF), som organiserer arbeidere på båter, i
havner, på jerbanenen og på veiene (buss- og lastebilsjåfører) sjøfolk.
ITF’s generalsekretær David Cockroft : “Det er første gang vi
engasjerer medlemmar over heile verda til ein verkeleg global
aksjon”.
32 Samlingen i Porto Alegre, Brasil januar 2001, fokuserte på
innholdet i elitenes World Economic Forum i Davos, Sveits. Det
ble mobilisert til et motsvar på et annet kontinent: World Social
Forum.
33 Klein, op.cit., s.446. Min oversettelse.
53

54
Øyenvitnebetraktninger I:
‘The battle of Seattle’
Av Kristine Nybø
Vi vant en midlertidig seier: WTO-toppmøtet ble forsinket med mange timer. På den grå regnværsmorgenen
tirsdag 30.november 1999 måtte delegatene trenge seg gjennom dansende og spillende demonstranter,
en ikke-voldelig blokade, for så å bli sluppet igjennom en mur med terrorpoliti. Etter hvert som
WTO-forhandlingene skred fram ble det også klart at uenighetene innad i WTO var såpass store at
forhandlingene ble avsluttet uten resultat. En dobbel seier for demonstrantene.”
I Seattle ble protester fra ulike deler av verden samlet og fikk
en felles motstander, nemlig Verdens Handelsorganisasjon
(WTO). Det var en brokete forsamling av demonstranter – ca
50 000 ialt. Mange av fagorganisasjonene i AFL-CIO, tilsvarende
det norske LO i USA, var tilstede. Videre var Earth First
der, en av de store miljøorganisasjonene i USA, som bl.a. har
samarbeida med Steelworkers Union om bevaring av Red Wood
skogene. De som i hovedsak organiserte og massemobiliserte på
et mer generelt grunnlag var Public Citizen og Direct Action
Network (DAN). Public Citizen ble starta bl.a av Ralph Nader,
de grønnes presidentkandidat ved valget i 2000, og jobber mye
med rettferdig handel, miljøspørsmål o.l, mens DAN hadde
mer preg av å være en nettverksbasert ad-hoc organisering for å
få til aksjoner i forbindelse med toppmøtet. Andre grupper som
kan nevnes er Students Against Sweatshops, Global Exchange
og de mer militante anarkistene i The Black Block. Det mest
iøynefallende var at den tradisjonelle revolusjonære venstresida
sto på sidelinja og verken var synlige eller særlig grad
mobilisert.
Fagbevegelse med egen agenda
Fagbevegelsen hadde i stor grad sin egen agenda. (Blant dem
var den nyvalgte lederen for TEAMSTERS, mr Hoffa. Noen
husker kanskje filmen om faren hans: Jimmy Hoffa, og hvordan
han sto inne med Mafiaen samtidig med at han var leder i den
amerikanske fagbevegelsen , )
AFL-CIO pressa på for å få amerikanske myndigheter til å
fremme forslag om å få inn miljø og arbeidsstandarder i WTO
regelverket. United Steelworkers Union, som er av de mer progressive
fagforeningene sto også bak dette kravet, med en tidvis
proteksjonistisk argumentasjon og klar front mot Kinas søknad
om opptak i WTO. Dette er en agenda med klare reformistiske
og proteksjonistiske trekk. Jeg siterer en uttalelse fra
United Steelworkers:
“Unless the WTO can be reformed to reflect the Interests of
Working families and their communities, the growing backlash
to Global Trade already brewing in the American Public will
grow to unmanagable proportions”
Ikkevold mot politibrutalitet
Jeg er ikke kjent med at det var noen voldelige sammenstøt
mellom politi og demonstranter fra arrangementene begynte
fredag og fram til toppmøtet skulle starte på tirsdag 30 november.
Blokaden tirsdag morgen var ikkevoldelig, men ulovlig.
Black Block (BB) deltok i blokaden, men utgjorde ikke en viktig
del av den. Det ble flere ganger skutt tåregasspatroner flere
steder hvor jeg var i nærheten uten at det ble gitt varsel på forhånd
om å oppløse mengden. Det ble etterhvert også brukt
andre midler som gummikuler, sjokkgranater osv. uten aktiv
provokasjon fra demonstrantene. Det var DAN som sto for
organiseringa av blokaden, BB deltok i DAN som affinity
group, men hadde først og fremst sitt eget nettverk. Jeg mener

det er viktig å skille DAN og BB, samarbeidet var aldri nært,
og har fortsatt å være skjørt ved andre toppmøtedemoer i USA
som demonstrasjonene mot Verdensbankeren og IMF i
Washington DC og Demokratenes årsmøte i Los Angeles.
Det var ikke noen tilfeller av voldelig konfrontasjon med
politiet inntil tirsdag formiddag etter blokaden ble oppløst. Fra
da av spredte Black Block seg og begynte med ødeleggelser av
eiendom . Da hadde allerede politibrutaliteten vært tydelig i
mange timer, og det hadde ikke vært framprovosert ved voldelig
konfrontasjon fra demonstrantenes side, heller ikke fra BB.
Ifølge lokale TV sendinger i Seattle fikk anarkistene i Black
Bloc etter hvert følge av upolitiske lokale folk som i tillegg til
å ødelegge begynte å plyndre butikkene. Ut på kvelden ble det
erklært unntakstilstand, og peppersprayen og tåregassen lå tykk
i hele byen. Nasjonalgarden ble satt inn, og store deler av sentrum
ble avstengt for sivilbefolkningen. Likevel er det inntrykket
av politiet som bruker tåregass, sjokkgranater og gummikuler
på fredelige demonstranter som sitter igjen. I Seattle fikk
politiet panikk pga demonstranter som verken ville flytte seg
eller trenge igjennom muren av terrorpoliti, men ropte taktfast
”sooner or later you got to pee”.
Bevegelsens svakhet
Det er symptomatisk for Den nye bevegelsen i USA at den er
brokete og mangler samordning på føderalt plan. Oppfølgingen
av Seattle ble derfor ikke like vellykket. Ved IMF og
Verdensbankens møte i Washington DC 16 April 2000 var det
en mye mindre demonstrasjon, rundt 15 000. Politiet var også
mer forbredt og benyttet seg av ”preventive” strategier som
ulovlige husransakelser osv. Det var også flere konfrontasjoner
med politiet. Fagbevegelsen var i større grad fraværende,
Global Exchange og Public Citizen var mindre involvert i
mobiliseringen. DAN og Black Block som organiserte det
hadde også en del gnisninger seg imellom. Denne trenden fortsatte
med demonstrasjonene mot Republikanernes årsmøte i
Philadelphia, men her fikk DAN seg en knekk av politiet som
arresterte hele ledelsen i DAN og krevde 100 000 dollar i
kausjoner. Likevel ble den største demonstrasjonen mot
Demokratenes årsmøte siden 70-tallet avholdt i begynnelsen av
august, bare noen få uker etter arrestasjonene i forbindelse med
Republikanernes årsmøte. De 10 000 som samlet seg for å
demonstrere mot Demokratene besto ikke bare av globaliseringsmotstandere,
men også bl.a aktivister som kjemper for frifinnelse
av den dødsdømte Mumia Abu Jamal. Sånn sett var
denne demonstrasjonen i større grad systemkritisk
‘Anti-corporate’
The Battle of Seattle var, sånn jeg opplevde det, et mylder av
ulike grupperinger og agendaer. De fleste demonstrantene var
ikke en del av en “anti-kapitalistisk strømming”, som IS snakker
mye om. Det amerikanske begrepet anti-corporate mener
jeg er noe mer dekkende. The Battle og Seattle var et uttrykk
for en kritisk motstand mot store multinasjonal selskaper og de
politiske myndighetenes avhengighet eller knefall for disse. Det
ble mobilisert rundt krav som miljø og arbeidsstandarder inn i
WTO og for en mer rettferdig verdenshandel, dette betyr imidlertid
ikke at verken de som ble mobilisert eller de som mobiliserte
tar avstand fra kapitalismen som sådan. Likevel mener
jeg at den voksende bevegelsen man kan kalle anti-corporate
åpner et betydelig rom for en systemkritisk bevegelse.
capitalist pig in L.A.
55

Onsdag 24/1 2001
Klar til avgang. På Gardermoen er de i full gang med de materielle
tilpasningene til Schengen-avtalen. En del av avgangs- og
ankomsthallen blir nå separert fra resten, med solid sperremur
og fryktinngytende avlukker hvor passkontrollørene skal sitte.
Jeg tar en tur innenfor muren, og plutselig trer jeg ut av
‘Festung Europa’ og inn i en eksotisk verden bestående av ‘de
andre’.
Torsdag 25/1
Vel framme kan jeg fornøyd konstatere at den transatlantiske
overnattingen ombord på flyet gikk bedre enn alle bekymringer.
Da de skulle finne et sted for konferansen, falt valget naturlig
på Porto Alegre, byen som har skapt små, men merkbare for
oss som interesserer oss for slikt, bølger verden rundt med sitt
radikale, deltakende demokrati. Det ryktes at 15 000 deltakere
vil ankomme Porto Alegre, og i så fall overskrider det arrangørenes
forventninger med en faktor på 6. Jeg begynner nå å forstå
hvorfor mine kontakter blant arrangørene alltid virket så
stresset. Hvor mange som kommer, hvordan de 408 workshops
vil fungere, og om det i det hele tatt er plass til alle sammen, er
fremdeles åpne spørsmål. Det eneste sikre er at dette blir kaos,
et konstruktivt kaos, forhåpentligvis. En global idémyldring
for å motvirke den globale idétørken - det er hva denne konferansen
handler om.
Rekker akkurat å få med meg åpningsseremonien og støttedemonstrasjonen.
15 000 personer går i tog for å vise sin støtte
til Forumet, et karnevalspreget opptog med stor stemning.
56
Porto Alegre
Dagboknotater fra World Social Forum, 2001
Øyenvitnebetraktninger II:
Av Per I. Mathisen
Fredag 26/1
Det første plenumsmøtet går jeg i hovedsak glipp av, på grunn
av alt styret rundt registreringen. Hovedtaleren på møtet skulle
være guvernøren selv, den populære Olívia
Dutra. Han kommer senere, sier hans stand-in, som også er
en habil taler. Jeg visste Dutra var en populær mann, men ikke
hvor populær: Hvordan vet man at Olívia Dutra ankommer?
Jo, det ser en ti sekunder før, når rommet stormes av fotografer,
som på samme møte som purk i
dårlige amerikanske filmer. De rykker inn målbevisst og sikrer
seg gode posisjoner hvor de kan skyte. Olívia kommer
omsvermet av fotografer og journalister, og møtet tar sin eneste
korte pause mens han går opp til podiet. For noe må sies om
latin-amerikanere og lange møter – de har en forkjærlighet for
å snakke lenge, og pause ser ikke ut til å finnes i vokabularet.
Lørdag 27/1
Plenumsmøtet jeg deltok på i dag var om demokratisering av
massemedia. Ett av innleggene, fra Timothy Ney fra Free
Software Foundation, lovpriste Linux og fri programvare, og jeg
så siden flere workshops og stands på dette tema. En interessant
utvikling. Delstatsregjeringen har også et eget prosjekt,
Procergs, for å utbre bruken av fri programvare i administrasjonen
og utdanningsinstitusjonene. Sluttinnlegget ble holdt av
en liten og vever indisk dame med tordenrøst, fra en lutfattig
provins i India hvor de knapt har hørt om datamaskiner.
Kontrasten, tilsynelatende utilsiktet, kunne knapt vært større,
og illustrerer godt at Internett ikke er noen manna fra himmelen
for de som allerede har lite.

Det er nå nærmest uutholdelig varmt. Det er bare å holde seg
ute av syne for den nådeløse solen. Pressesenteret er en av de få
plassene med rimelig godt klimaanlegg, men det er meget
trangt om plassen, og ofte kø for å komme seg til en datamaskin.
Det er ikke rart - det er nå over 1700 akkrediterte pressefolk
her, fra radio, TV og aviser.
Til sammen er det nå 3347 akkrediterte delegater fra over 67
land, og godt over 10 000 andre deltakere, ifølge arrangørene.
Parallelt med hovedforumet, går det en ungdomsleir med over
1500 deltakere og med meget sterk deltakelse fra indianere, en
konferanse for ‘local authorities’, altså folk som jobber i lokaladministrasjon,
et eget forum for parlamentarikere, og flere
andre organisasjoner ser sitt snitt til å kjøre parallelle minikonferanser.
Det er altså mer enn nok å gripe tak i. Synd alt skal
foregå på samme tid!
Det overrasker stort at ingen norske aviser ser ut til å bry seg
om konferansen. Bortsett fra noen ytterst få henvisninger til
konferansen i artikler i dagene før, ser det nå helt taust ut i norske
aviser. Kanskje er det bare Internett-sidene som ikke har
artiklene?
Mandag 29/1
Den eneste referansen i norske media jeg finner i dag tidlig, er
en NTB-melding om en demonstrasjon for større svart deltakelse
i ledelsen og blant talerlisten i konferansen, en demonstrasjon
verken jeg eller de jeg har snakket med har sett noe til.
Snodig at akkurat det skulle være det som var av mest interesse
av det som skjer her.
Ønsker du å jobbe i
På denne konferansen har jeg igjen fått bevist for meg selv
hvor viktig det er at når en samler en konferanse med veldig
mange deltakere, så må tema være snevert, eller så vil diskusjonen
drukne i tomme ord og skinndebatt. De beste debattene så
langt har vært på snevre tema, som massemedia og byplanlegging.
Gikk på møte med blant annet Walden Bello som innleder,
men første innleder var en som snakket uendelig lenge på
portugisisk, og med ikke hørbar simultan oversettelse, så jeg
forlot møtet før Bello fikk slippe til.
Hørte istedenfor slutten på Asbjørn Wahl sin innledning om
kampen for å bevare den norske velferdsstaten. Ikke mange tilhørere,
men det var oss norske pluss en håndfull andre, som for
så vidt kom med interessante perspektiver fra Latin-Amerika.
Tirsdag 30/1
Så er tiden inne for avslutningsseremonien. Jeg sniker meg
inn for å ta noen bilder, men orker ikke å se hele greia.
Kulturelle innslag, vitneutsagn om hva globaliseringen betyr
for ulike grupper, vaiende faner og flagg, flere pompøse taler.
Noen sekteriske sosialister begynner å rope slagord, men blir
hysjet ned av forsamlingen.
Onsdag 31.1.
Dagen startet med et oppsummeringsmøte blant de norske
delegatene. Det ble påpekt at dette var et kvalitativt nytt steg
etter Seattle. Det utvikles nå en politisk konvergens innen
bevegelsen.
Kontur-redaksjonen?
Send e-post til: redaksjonen@kontur.tv
57

Derfor er det i mine øyne ikke viktig å fordele skyld innad i
bevegelsen. Vi burde vært mye klarere på at politiet har hovedparten
av skylden for at det ble slik det ble i Gøteborg. Her
synes jeg flere gjorde en dårlig jobb når gikk til pressen med
eksplisitt kritikk av IS, når fokuset burde vært på kritikk av
politiet og prinsipiell fordømming av hooliganisme.
Steinkasting
Jeg ønsker ikke å drive moralsk fordømmelse av de som kastet
stein mot politiet. Det var feil taktikk, det var dumt og det hjalp
ikke vår sak. Men likevel, jeg forstår dem, og de fleste av de er
våre folk og ikke autonome “anarchist travelling circus”. Vi må
ikke fryse ut de som kastet stein, men ta den politiske kampen
om dette var riktig linje. Det politiske rommet må fylles med en
annen politisk agenda – fordømmelse viser ikke vei.
Gjennomtrengningsforsøk
Når det gjelder den “antikapitalistiske marsjen”, så var ikke IS
der alene. Rättvisapartiet og Anti-Fascistisk Aksjon var med på
den, og det samme var veldig mange enkeltpersoner, som meg
selv. Jeg tror både min og IS sin forventning om hva som skulle
skje var sterkt farvet av våre erfaringer fra Praha og det forsøk
på en lignende gjennomtrengningsforsøk som var der. Da
tok politiet det rolig - vi kom ikke gjennom, men det var likevel
en ganske ok greie fordi det skapte oppmerksomhet og var
egentlig et ganske bra PR-stunt.
Vi skulle forstått at det ikke ville bli slik denne gangen, med
58
Øyenvitnebetraktninger III:
Praha og Gøteborg
Av Per I. Mathisen
Ødeleggelsene i Praha var fullstendig ubetydelige, bare opphauset av media. Ødeleggelsene i Gøteborg var
betydelige. Politiet oppførte seg på helt annen og langt mer behersket måte i gatene i Praha enn i
Gøteborg, og derfor ble voldsnivået mye lavere der enn i Gøteborg.
de ’preventive’ politiaksjonene (torsdag 14.juni) og arrestasjonen
av hele Ya Basta!-seksjonen. Vi tok feil, og jeg tror IS forstår
dette, selv om deres ledere som vanlig har et svært usympatisk,
teflon-aktig forhold til kritikk. I framtiden kan vi nok
oppsummere at slike gjennomtrengningsaksjoner ikke vil være
formålstjenlige.
Lærdommene
Vi må oppsummere dette som at vi har feilet i å gi bevegelsen
den nødvendige trening og opplæring som skulle til for at den
skulle velge en smartere taktikk når politiet satte oss under
press. Før neste gang, om det blir noen, så må vi sørge for at vi
trener på ikkevoldsaktivisme, at
vi er så disiplinerte at vi klarer å sette oss og lenke oss sammen
når politiet angriper, i stedet for å starte en gatekamp.
En del har forandret seg etter Gøteborg. Vi kommer ikke til
å få så mye spillerom som før til å demonstrere, og det krever at
vi utnytter det spillerommet vi har igjen, bedre. Og vi må hindre
vår bevegelse fra å splintres og gå i voldsfellen, hvor noen
deler av vår bevegelse drives inn i en ond sirkel med volds- og
eliteaksjoner som støter folk fra oss.
Det vi trenger er en ny type engasjerende politikk. En politikk
hvor vi ikke skremmer vanlige borgere til å støtte reaksjonære
forslag om innføring av strengere politistat, men klarer å
engasjere de til progressiv virksomhet. Her tror jeg vi må se
mer på Porto Alegre og deres deltakende demokrati, og andre
former for radikalt og inkluderende lokaldemokrati, og brede
allianser som Attac, enn på gatedemonstrasjoner á la Seattle i
tiden som kommer.

Av Even Tømte
En stemme for de stemmeløse
www.indymedia.no & www.indymedia.org
En av de mest spennende utviklingstrekkene i den internasjonale
strømningen mot nyliberalisme, er spredningen av
Independent Media Center (IMC, Indymedia). Indymedia
beskriver seg selv som ”et nettverk av kollektivt drevne medier
for produksjon av radikale, nøyaktige og lidenskapelige fortellinger
om sannheten. Vi arbeider ut fra kjærlighet og inspirasjon
for folk som fortsetter å arbeide for en bedre verden, til
tross for etablerte mediers forvrenginger og uvillighet til å
dekke anstrengelsene for å frigjøre menneskeheten.” Kjernen er
en samling lokalt og regionalt baserte nettsteder der medieaktivister
kan publisere tekst, bilder, lyd og video.
Siden oppstarten i 1999 har IMC spredd seg til over 40 land
i hele verden. Fremdeles finnes det hovedsakelig i Europa og
Nord-Amerika, men lokale avdelinger har dukket opp i land
som Colombia, Argentina og Kongo. I august i år var 50-60
personer med på å starte opp Indymedia i Norge.
Indymedia er en del av en internasjonal strømning som utfordrer
nyliberalismens ideologi og politikk. Motsetninger er i
ferd med å spisses til – i en situasjon der markedets dominans
over mediebildet er større enn noensinne. Aviser med tidligere
solid ideologisk forankring har blitt avpolitiserte og kommersialiserte.
Partiavisen er et ikke-fenomen. Med institusjonaliseringen
av sosialdemokratiet har arbeiderpressens tidligere,
alternative offentlighet forsvunnet. I dag drives A-pressen av et
profittbegjær som ikke står tilbake for Orkla eller Schibsted.
Indymedia oppsto for å fylle et vakuum, som talerør for en
bevegelse som trenger sin egen kanal, nettopp fordi den utfordrer
den grunnleggende logikken som driver media for øvrig.
Ordet ’media’ skaper lett assosiasjoner til tradisjonelle strukturer
med en redaktør, eller i det minste en redaksjon, men slike
ting finnes ikke i Indymedias modell. De benytter seg av åpen
kilde-programvare, som gjør at hvem som helst kan komme
med bidrag til nettstedene. Redaksjonelle avgjørelser foretas via
åpne epost-lister og IRC-møter, men behovet for dette er lite –
først og fremst fungerer Indymedia som et knutepunkt for
enkeltpersoner og grupper som organiserer seg selv.
Under demonstrasjonene mot toppmøtene i Genova og
Göteborg ble Indymedia brukt som kilde av aviser og TV-sta-
sjoner verden over. Forståelig nok – de visste at det var dit øyenvitnerapporter,
bilder og filmklipp ville bli formidlet. Dermed
blir det også forståelig at IMCs provisoriske hovedkvarter sto
øverst på Genova-politiets ’hitliste’ og at videokassetter, fotografier
og andre ’bevis’ systematisk ble konfiskert eller ødelagt.
Indymedia er på mange måter en speiling av ’bevegelsen’
som helhet – flatstrukturert, amorf og tilpasningsdyktig, kanal
for et vell av ulike og til dels motstridende handlinger og ideer.
Ikke egentlig demokratisk i ordets rette forstand, men heller
ikke med noen sentral myndighet som kan ta avgjørelser på
vegne av noen.
Oppstartsmøtet til IMC-Norge var like mangefasettert som
’bevegelsen’ ellers; her var blitzere, journaliststudenter, kunstnere
og filmfolk, Rød Ungdom, U-fondet, Noregs Mållag og
mer til. Sammenlikner man med stiftelsen av Attac, er det
påfallende at selv om sammensetningen av folk var minst like
variert, var linjekamper og partipolitiske kjepphester fullstendig
fraværende. For en gangs skyld var mangfold utelukkende
en styrke, ikke en kilde til konflikt. Det er verdt å merke seg at
det stort sett var uavhengige og grunnplansaktivister fra organisasjonene
som møtte opp. Ledelsen, som i større grad forholder
seg til etablerte massemedier, var fraværende. Flere av aktivistene
uttrykte at det var befriende å jobbe i et forum der
gamle sekteriske skillelinjer ikke satte dagsorden.
Indymedias viktigste begrensning er at deres publikum
hovedsakelig er de allerede ’innvidde’ og journalister fra andre
medier. Dette har blant annet med formatet å gjøre; å hente
informasjon fra én bestemt nettside krever bevisst handling.
Man bør imidlertid ikke betrakte IMC som et ’Internett-fenomén’
–nettverkstrukturen er fleksibel og tilpasses lett nye
arbeidsformer. Under EU-toppmøtet i Göteborg publiserte
Indymedia daglige nyhetsbulletiner på papir. Lokale IMCer
produserer radiosendinger og nyhetsbrev i PDF-format som kan
lastes ned for distribusjon. IMC har produsert flere dokumentarfilmer
og arbeider et satellitt-TV-prosjekt.
Ufordringen blir like fullt å nå ut til de som ikke allerede er
tilknyttet bevegelsen – og gjøre aktivistenes skildringer av
virkeligheten til allemannseie.
59

60
En ny Internasjonale?
Sju teser om ATTAC
ATTAC - Association pour une Taxation des Transactions
financières pour l'Aide aux Citoyens – (http://attac.org/) er i
norsk versjon kalt “ATTAC - Nettverk for demokratisk regulering
av finansmarkedene (Se: http://www.attac.no/ ).
Organisasjonen ble stiftet i Frankrike 3. juni 1998 med en
felles plattform som inkluderte organisasjoner, fagforeninger,
tidsskrift og privatpersoner. En lederartikkel i Le
Monde Diplomatique i desember 1997 om finanskrisene i
Asia gav støtet til etableringen. Tre sosiale protestbevegelser
i Frankrike kan sies å ha inspirert til dannelsen. For det
første generalstreiken mot regjeringens innstrammings- og
privatiseringsplaner i 1995. For det andre en småbondebevegelse
anført av José Bove som demonterte en
MacDonald restaurant i protest mot USAs press mot resten
av verden for å legalisere genmanipulasjon av planter. For
det tredje opprøret mot MAI – Multilateral Agreement on
Investments. Se: Bim Clinell, 2001, ATTAC – grasrotas
opprør mot markedet, Oslo:Pax
ATTAC er pr. september 2001 etablert i 17 land, i hovedsak
i Europa: Belgia, Irland, Frankrike, Nederland, Portugal,
Spania, Sveits, Sverige, Tyskland, Danmark og Østerrike.
Men også Argentina, Brasil, Canada, Marokko, Senegal og
Tunisia har fått sine avleggere. Det er påfallende at ATTAC
glimrer med sitt fravær i finanskapitalens hovedland, USA.
Dette gjelder også Storbritannia, selv om organisasjonen
Globalise Resistance kan sies å spille en tilsvarende rolle
som ATTAC. Avisen Morgenbladet tok initiativ til Attac i
Norge med et oppstartsmøte 1. mars 2001. Attac
Norge/Attac Noreg (“ Nettverk for demokratisk regulering
av finansmarkedene) ble stiftet 31. mai samme år. Pr.
september 2001 var det 29 lokale avdelinger av Attac
Norge. (Se: http://www.attac.no/ ).
Av Einar Braathen
”Det store mål ATTAC har satt seg, dreier seg om å
gjenerobre områdene som er gått tapt for
demokratiet til fordel for finanskapitalen”.
Tese 1
ATTAC kan skape en organisatorisk og ideologisk omgruppering
som er historisk i ordets doble forstand: bevegelsen betyr
både en fortsettelse av historien, og at ny historie skapes.
ATTAC representerer både brudd og kontinuitet: Brudd med
det 20. århundre, og en bro tilbake til det 19.
Tese 2
Organisatorisk er ATTAC det første forsøket på å bygge en
demokratisk og internasjonal medlemsorganisasjon mot ny-liberalismen.
I 2001 er den etablert i 17 land. Den prøver å lage
en mot-offensiv mot kapitalstyrt globalisering. Som sådan er
ATTAC en like viktig nyskaping som den Første
Internasjonalen og Andre Internasjonalen var i det nittende
århundre. Men det er to trekk som gjør ATTAC kvalitativt nytt
og forskjellig. For det første har den fattige verden i sør spilt
en sentral rolle i bevegelsens fødsels-prosess, fra Zapatistopprøret
i Mexico i 1994 til World Social Forum i Porto
Alegre i 2001. Både aktører og aksjoner har hatt et klarere sørperspektiv,
samtidig som ATTACs formelle fødested, Frankrike,
bærer i seg det beste ved den europeiske radikale-folkelige
tradisjonen. For det andre har dette opprøret spredt seg på ikkehierarkisk
vis og gjennom aksjonsfelleskap. Moderne kommunikasjonsteknologi
– internett og rask persontransport – gjør at
fellesskap kan etableres raskt mellom titusener av mennesker

åde gjennom virtuell og reell (ansikt-til-ansikt) kontakt. Den
ikke-hierarkiske karakteren forankres i sosial-organisatoriske
nettverk, slik at bevegelsen ikke har ett geografisk senter. I den
grad det er kommando-sentraler, er disse bygd opp ad-hoc og
kollektivt av mange forskjellige organisasjoner knyttet til motdemonstrasjoner
fra Seattle til Praha, Bangkok, Davos og
Quebec. I den grad ATTAC Frankrike har intervenert i lokale
stiftelsesprosesser, er det gjennom appeller og overbevisningens
kraft snarere enn gjennom organisatoriske grep.
Tese 3
Ideologisk er ATTAC et forsøk på å gjenreise ideen om et
økonomisk-sosialt demokrati; å gi begrepet demokrati et
innhold, basert på folkelig engasjement for styring av de
økonomiske og sosiale forhold vi lever under. Slik sett er
ATTAC mer en fortsettelse av den Andre Internasjonalen enn
den Tredje : Et håndslag til det klassiske sosialdemokratiet
som ble drevet fram nedenfra av en massiv arbeiderbevegelse
med radikale og globale visjoner. Men ATTAC kutter hånda
av den Tredje Internasjonalens autoritære ett-parti-'kommunisme'
og andre forsøk på sosialisme ovenfra. Samtidig som
ATTAC til en viss grad bringer videre den modernistiske og
optimistiske tro på Folket og Folkeopplysning, er organisasjonen
ikke i like stor grad opphengt i guru-aktige intellektuelle
ledelses-skikkelser. Bevegelsen har tatt postmodernismens
skepsis mot Den Ene Fortellingen til seg, samtidig som den
låner øre og gir stemme til en kaskade av folkelige aktører.
Subcommandante Marcos og Ignacio Ramonet får ha oss
unnskyldt: De har hjulpet med å gi navn til den nye globale
bevegelsen, men ansiktene og stemmene deres kjenner vi
ikke, knapt nok tekstene deres.
Tese 4
Som en ny internasjonale for økonomisk-sosialt demokrati rommer
ATTAC minst like store motsetninger som de foregående
internasjonaler, og kanskje noen av de samme. (Jmf. motsetningene
mellom anarkisme og marxisme i den Første
Internasjonalen, og mellom ’reformister’/revisjonister og ’revolusjonære’
i den Andre Internasjonalen). På den annen side er
det viktige forskjeller: Bevegelsen gir mer plass til rurale organ-
isasjoner (landløse og bønder , særlig i sør) enn tidligere internasjonaler,
men også mer plass til urbane miljøbevegelser og
kulturkrefter. ’Arbeiderklassen’ er ikke det enhetlige og sentrale
omdreiningspunktet. Bevegelsen er svært sammensatt
klassemessig , noe som gjør at det er ulike konkurrerende perspektiver
på økonomisk-sosialt demokrati. Jeg ser for meg tre
sentrale debatter:
I. Er målet for økonomisk-sosialt demokrati å skjerpe representative
parlamentariske organers styring av økonomien, eller er
målet demokratisk-økonomisk selv-forvaltning? Skal en
utforme mer radikale ’rammebetingelser’ (etisk-begrunnede
lov-reguleringer), eller skal en gripe mer direkte inn i styringen
av kapitalinstitusjonene (økt offentlig eierskap)? Skal selve den
private eiendomsretten til finanskapital oppheves (’sosialisme’)?
Hvordan skal folket vinne styringen over økonomien? Dette
bringer diskusjonen om ’mål’ raskt over i diskusjonen om
’midler’:
II. Skal økonomisk-sosialt demokrati fremmes gjennom den
parlamentariske styringskjeden – d.v.s. gjennom parlament,
regjering og ansvarlig byråkrati – eller gjennom ny folkelig
motmakt nedenfra? Skal vi ha det mange ser på som gammeldags,
utdatert keynesianisme båret oppe av
sosialdemokratiet etter 2.verdenskrig, med økt regulering,
formynderi og paternalistisk på-vegne-av og vi-vet-hva-som-erbest-for-folket?
Eller skal vi satse på mobilisering nedenfra- og
innenfra, representert for eksempel ved bankfunksjonærer og
deres internasjonale fagforenings-nettverk i kampen for en
Tobin-skatt? Dette leder naturlig over til diskusjonen om
forholdet mellom lokale, nasjonale og globale nivåer for kampen.
III. Kan økonomisk-sosialt demokrati i vårt århundre bare innføres
på globalt eller overnasjonalt nivå? Må vi begynne på
lokalt/kommunalt nivå, eller nasjonalt? I hvilken grad kan EU
reformeres og utgjøre en radikal ‘sosial’ motvekt til USA, og i
hvilken grad kan FN-systemet sette Bretton Woods-institusjonene
(IMF, Verdensbanken og WTO) i skyggen? Kan for
eksempel WTO reformeres?
61

Det ser i dag ut til at det er to ulike tendenser som har utkrystallisert
seg i ATTAC og blitt uttrykt på World Social Forum i
Porto Alegre. Den ene er ’postkapitalistisk’ , den andre er ’keynesiansk’.
Tese 5
Det er viktig å mobilisere sterk og varig toleranse i denne
debatten. Dette forutsetter pluralisme og tendensfrihet: at de
ulike tendenser og ideer kan bryne seg fritt mot hverandre,
innenfor bevegelsen. Fordomsfri støtte til eller vurdering av
ulike eksperimenter, det være seg i nåtid som i fortid, er viktig.
Fornuften - rasjonelle metoder og empirisk orientert vitenskap
- må veksle med fantasien. Men viktigst av alt: Viljen til å
forandre egne forestillinger om hva som er nødvendig, ønskelig
og mulig må prege deltakerne. Ønsket om å nå fram til enhet
som danner et samlende og offensivt program er en forutsetning.
Dynamikken i bevegelsen vil gjøre at gårsdagens hovedmotstandere
blir morgendagens tett sammensvorne, og
omvendt. Bevegelsen må utvikle en sterk og samlende etikk for
demokratiske debatter og beslutninger. Den må i seg selv bli et
skoleeksempel på intellektuelt vitalt demokrati, både innenfor
og på tvers av organisasjoner og nasjoner.
Tese 6
Kampen for et økonomisk-sosialt demokrati vil møte sterk
motstand. Motstanden kan knekke bevegelsen, eller gjøre den
sterkere. Hovedmotstanderne kan deles i fire institusjonelle
kategorier:
I. De helt lukkete rom – for storkonsernene og finanskapitalistene,
inkludert den internasjonale media- og bevissthetsindustrien
II. De halvlukkete rom – IMF, Verdensbanken, WTO, samt
deres viktigste ’eiere’ – USAs president, EU kommisjonen etc
III. De ny-liberalt dominerte offentlige rom – nasjonale regjeringer,
parlamenter, politiske partier, organisasjoner,
offentlige byråkratier, medier (med public service-idealer) som
lar seg dominere av ny-liberalismen
IV. De ny-liberalt dominerte folkelige rom – alle de vanlige
mennesker som av ulike årsaker og på ulike måter støtter eller
legitimerer ny-liberalismen.
62
Disse fire kategoriene må angripes med hvert sitt sett av aksjonsmåter,
fra konfrontasjon og protest, via lobbyvirksomhet og
organisatorisk påvirkning med mobilisering av mot-ekspertise
og medlemmer, til folkeopplysning og påvirkning av offentlig
meningsdannelse. En må særlig være seg bevisst når en står
overfor den rene illegitime maktutøvelse - oftest i kategori I –
og når vi står overfor et ideologisk-kulturelt hegemoni med stor
legitimitet og folkelig oppslutning – oftest i kategori IV.
Tese 7
Den største faren for den nye Internasjonalen oppstår dersom de
nasjonale og internasjonale elitene med USA’s president i spissen
klarer å påføre, på legitim måte, selv små deler av bevegelsen
et terrorist-stempel, og slik bidra til global kriminalisering
av alle øvrige greiner av bevegelsen. Derfor er det av
avgjørende betydning at bevegelsen håndhever en klar ikkevolds-linje.
Dette innebærer en klar avvisning av aktivt oppsøkende
fysisk konfrontasjon med makthavere og deres voktere.
Fredelige masseaksjoner med kun verbale, kreative og legale
former for konfrontasjon må være hovedregelen. Poenget er å få
så mange som mulig involvert fra brede lag av befolkningen,
inkludert fagbevegelsen (masseaksjon), og at aksjonen får en
positiv symbolkraft. Forhindres slik masseaksjon, er selve kampen
for den fredelige demonstrasjons-retten en del av mobiliseringsgrunnlaget.
Fysiske blokader og sivil ulydighet bør gjennomføres
bare i avgjørende kamper, når en grundig
demokratisk debatt og sterk konsensus er tilstede – ikke bare
blant aksjonistene på stedet – men i like høy grad i bevegelsen
ellers. Slik kan en annen verden bli mulig – i vår tid!

En ny motstandsideologi?
Av Idar Helle
Gjennomslagskraften til den internasjonale antikapitalistiske bevegelsen kan ikke måles ved å telle
antallet demonstranter, politifolk og voldsepisoder i Quebec, Gøteborg eller Genova. Bevegelsens utsikter
til å vinne fram avhenger av at det utvikles konkrete politiske alternativer med tilstrekkelig oppslutning
til å utfordre liberalismens enerådende posisjon.
Et viktig kjennetegn ved de toneangivende politiske ideologiene
i den vestlige verden, er at de har oppstått som en reaksjon
mot utviklingen i bestemte historiske faser. Den klassiske
politiske liberalismen vant fram som en protestideologi overfor
eneveldet og de tyranniske innbyrdeskrigene i England på
1600-tallet. På samme måte ble konservatismens bibel,
”Reflections on The French Revolution” av Edmund Bruke,
skrevet i avsky over de store omveltningene i Frankrike i 1789.
Og da Marx og Engels ga ut sitt kommunistiske manifest i
1848, representerte denne pamfletten først og fremst et oppgjør
med den hensynsløse utbyttingen som fulgte i industrikapitalismens
kjølvann.
Er det i dag mulig å se en tilsvarende ideologisk nyorientering
innenfor den internasjonale bevegelsens som reiser seg mot
finanskapitalismens verdensomspennende herredømme? Eller
er det snarere sånn at ideologiene er døde, og at vårt eneste vern
mot markedstyranniet er humørløs, sosialliberal pragmatisme à
la regjeringen Stoltenberg?
Oppropet fra Porto Alegre
Det umiddelbare og ganske innlysende svaret er at det ennå
ikke finnes en bestemt politisk ideologi eller visjon som samler
og skaper enhet innenfor den sivile internasjonalen som har
vokst fram de siste tre årene. Et ferskt eksempel på dette er
mobiliseringsoppropet som markerte avslutningen på World
Social Forum i Porto Alegre i Brasil like etter nyttår. Oppropet
er konkret og krast i kritikken av det kapitalistiske systemets
verste utvekster. Det inneholder også flere radikale reformforslag
knyttet til regulering av markedsøkonomien og forbedring
av sosiale rettigheter. Men oppropet representerer ikke et ideo-
logisk alternativ som for alvor kan utfordre den markedsliberalistiske
dominansen i internasjonal sammenheng.
Hovedparolen fra Porto Alegre og for organisasjonen ATTAC er
”En annen verden er mulig”. Dette er unektelig en parole som
signaliserer vilje til forandring, men den sier så godt som ingenting
om i hvilken retning endringene skal skje.
Om aktørene i den nye internasjonale bevegelsen ikke framstår
som bærere av en ny ideologi, har de likevel styrket systemkritikken
på viktige områder. Den kompromissløse og vidtfavnende
kritikken av det internasjonale økonomiske systemet
er allerede nevnt. Et annet sentralt trekk er den systematiske
satsingen på å nå fram i enkeltsaker overfor det tilsynelatende
uovervinnelige triumviratet av transnasjonale selskaper, nasjonale
myndigheter og internasjonale finans- og handelsorganisasjoner.
Kampen mot MAI-avtalen 1 og for billig aids-medisin er
foreløpige merkesteiner så langt. Kanskje kan sletting av ulandsgjelda
og innføring av Tobin-skatten bli de neste stegene
framover for bevegelsen?
Medborgeren og det universelle
I motsetning til de store sosiale bevegelsene på 1900-tallet, har
ikke den sivile internasjonalen i den vestlige verden en fast forankring
til en bestemt sosial klasse. Der samfunnskritikken tidligere
var nokså ensidig knyttet til industriarbeiderklassens
interesser, anvender den nye bevegelsen en langt mer allmenn
og universell retorikk for å nå breiere målgrupper. Initiativet
som førte fram til stiftelsen av ATTAC i Frankrike er et eksempel
på dette. I en lederartikkel i Le Monde diplomatique i
desember 1997, skrev redaktøren Ignacio Ramonet dette om
behovet for en ny internasjonal bevegelse:
63

”Hvorfor ikke skape en verdensomfattende bevegelse av
medborgere – ATTAC – for innføringen av Tobin- skatten
til beste for medborgerne? I samarbeid mellom fagforbund,
kulturforeninger, sosiale bevegelser og miljøorganisasjoner
skulle den kunne fungere som en fenomenal medborgerlig
påvirkningsgruppe”
I dette korte avsnittet ser en at medborger-begrepet er brukt
tre ganger. Dette kan tolkes som et uttrykk for et mer individorientert
politisk utgangspunkt enn det som hittil har vært
vanlig på venstresiden. Her er det nok ikke tale om et individualistisk
grunnsyn i klassisk liberal forstand, men snarere et
perspektiv som vektlegger enkeltmenneskets sosiale og økonomiske
rettigheter i samfunnet, uavhengig av kategorier som
klasse, kjønn eller hudfarge. Arbeiderklassens forrang derimot,
slik den kommer til uttrykk i marxistisk terminologi, har langt
på vei opphørt innenfor den nye bevegelsen.
De nye sjiktene
Omformingen av den politiske retorikken har noen steder virket
effektivt for å mobilisere bestemte sosiale sjikt i befolkningen.
I Frankrike, som er et kjerneland i denne sammenheng,
har vektleggingen av universelle rettigheter for alle medborgere
vært viktig for den vellykkede mobiliseringen av sosialt marginaliserte
grupper som arbeidsløse, hjemløse og innvandrere på
1990-tallet.
En politisk retorikk som skyver fram medborgeren og det
universelle aspektet gjør det også lettere å trekke med seg grup-
64
per som ikke umiddelbart identifiserer seg med arbeiderklassen
og fagbevegelsen. I tilfellet ATTAC er dette ganske åpenbart.
Organisasjonen utgår fra et journalistisk og akademisk miljø
med høy prestisje internasjonalt. Dette skaper interesse for
organisasjonen og dens formål blant studenter og høyutdanningsgrupper
innenfor akademia og offentlig sektor generelt.
Etableringen av ATTAC Norge våren 2001 illustrerer dette
poenget. Mens partiene og organisasjonslivet her i landet opplever
hovedstaden som en politisk død by, har ATTAC virkelig
tatt av i Oslo. Flere hundre interesserte har dukket opp på stiftelsesmøtene
til lokallagene på Blindern, på Grünerløkka og i
Gamlebyen. Det er ikke et dårlig tips at en god del av disse tilhører
et ungt, kulturelt orientert middelklassesjikt som venstresiden
og fagbevegelsen så langt har hatt dårlig organisatorisk
grep om.
Fagbevegelse, akademikere, venstreradikale aktivister, sosialt
marginaliserte og folk på landsbygda – det er alliansen av politiske
krefter med vidt forskjellige utgangspunkt som gir Attac
og den sivile internasjonalen styrke. På samme tid er fraværet
av felles ideologiske orienteringspunkter en grunnleggende
svakhet som må overvinnes om den økonomiske og politiske
makteliten virkelig skal ha grunn til å føle seg truet.
1 Multilateral Agreement on Investments (MAI-avtalen). En avtale
mellom OECD landene som skulle sikre utenlandske investorer mot
’politiske trusler’ så som diskriminering, politisk regulering eller uforventede
skattebyrder. Avtalen ble lagt på is i 1998 etter sterke mobiliseringer,
særlig i Frankrike.
Har du bidrag til debatten?
Send e-post til: debatt@kontur.tv

Motstanden mot ny-liberalismen
Siden den borgerlige revolusjon for lengst er fullført over hele verden, er nasjonalisme og imperialisme nå
to sider av samme sak. Å kjempe mot imperialismen og ny-liberalismen krever en avvisning av alle former
for nasjonalisme, selv nasjonalismen til ofrene for imperialistisk aggresjon.
Alle såkalte frigjøringsbevegelser basert på nasjonal enhet og
selvstendighet har endt opp i et nytt imperialistisk borgerskap
eller i en tilknytning til en eksisterende imperialistisk blokk.
Dette har historien vist i klartekst. Det er således ikke lenger
mulig å tale om felles interesser mellom nasjonal-revolusjonære
og sosialistiske bevegelser slik Lenin så muligheten for i
tilbakeliggende land rundt 1920.
For maoister derimot har det nasjonale borgerskapet vært og
er fremdeles en alliert for arbeiderklassen i u-land, fordi man
antar at det skulle finnes felles interesser på tvers av klassene
mot utenlandsk dominans. Ut fra denne forutsetning, som er i
strid med grunnlaget i marxismen, går de i allianser med nasjonalborgerskapet
i kampen mot imperialismen. I land etter land
har vi sett at denne strategien har ført til nederlag og ny
avhengighet av imperialismen: før de nasjonalistiske ‘frigjøringsbevegelsene’
har kommet til makten er de alltid ‘mot’
imperialismen eller ‘mot’ kapitalismen. Så snart de sitter ved
makten, starter undertrykkelsen. Dette har vi sett tydelig i Iran
1979, der noe av det første Khomeini gjorde da han kom til
makten var å knuse arbeiderbevegelsens organisasjoner.
Også de fleste trotskistiske og leninistiske partier velger
fremdeles side for nasjonalistiske regjeringer eller ’frigjøringsbevegelser’
når disse er i krig mot vestlig imperialisme. Slik gav
Socialist Worker’s Party og IS tendensen det irakiske regimet
sin ’militære støtte’ under Gulf-krigen.
I praksis begrenset denne støtten seg til at man ønsket at Irak
seiret i konflikten. Dette var på samme tid som arbeiderklassen
i Nord Irak revolterte mot eget borgerskap og dannet
arbeiderråd.
Av Martin Werner Hauge
Generelt har Sovjet-blokkens fall, forsterket av ny-liberalismen,
ført til en tilbakegang for de såkalte frigjøringsbevegelsene
i u-land. Om det tidligere ikke er forstått at borgerskapet
også i u-landene forlengst har demonstrert sin reaksjonære
rolle, burde det nå være åpenbart at kapitaleksporten under nyliberalismen
har underminert ‘nasjonalborgerskapets’ posisjon
stadig mer av dets autonomi gjennom de flernasjonal korporasjonenes
og verdensmarkedets ekspansjon i deres territorier
o.s.v. Michel Chossudovsky har vist hvordan dette har funnet
sted: “De `fremvoksende markedene’ åpnes opp gjennom å
skyve til side et pre-eksisterende produktivt system, små og
mellomstore foretak presses inn i konkurser eller kreves å produsere
for en global distributør, statlige foretak privatiseres
eller nedlegges, uavhengige jordbruks produsenter forarmet.”
Denne økonomiske avhengigheten til u-land har jeg dokumentert
i mer detalj i en annen artikkel i denne førsteutgaven av
KonturTidsskrift.
Under ny-liberalismen har vi de senere år vært vitne til en ny
type oppstander i u-land, preget av spontane revolter uten hierarkisk
ledelse: ”Noen av de mest kraftige har vært for eksempel
i Tunis 1984, Nigeria 1989 og i Caracas 1989. I sistnevnte
tilfelle var oppstanden særlig militant i fattigkvarterene etter
en 200% økning av brødprisen, og mer enn 1000 mennesker
ble uoffisielt drept av hæren. I Marocco var en vitne til en generalstreik
og et folkelig opprør mot IMF reformene i 1990, og i
Mexico likeledes et langvarig opprør i Chiapas regionen ledet
av Zapatistene. Listen kan gjøres mye lenger.” Noen av de mest
omfattende og militante masseprotester har forekommet i Sør
Korea og Argentina. Her har arbeiderklassen spilt en mer frem-
65

tredende rolle. Den kraftige økningen i antall streiker i de fleste
u-land det siste tiåret viser at arbeiderklassen i disse landene
mer og mer gjør sine egne interesser gjeldende.
Også i Vesten har motstanden mot ny-liberalismen vært på
fremmarsj; ved storstreiken i Frankrike i 1995, og senere i massedemonstrasjoner
i en rekke storbyer i Europa og USA.
Sentralt i denne bevegelsen står den sosialdemokratisk ledede
organisasjonen ATTAC.
Blant reformkravene til ATTAC er sletting av u-landsgjelden
og innføring en såkalt ”Tobinskatt på ca. 0,05% eller høyere”
på all internasjonal valutahandel. Bakgrunnen er de gigantiske
internasjonale valutaspekulasjonene som for det første har
underminert reformismens nasjonale regulering av finansmarkedet
og som for det andre har medvirket til finanskriser i en
rekke land, f.eks. i Asia i slutten av 1990-årene. Forutsetningen
for Tobinskattens realisering er mange og problematiske: det
kreves internasjonal enighet, at skatten innføres nærmest samtidig
overalt, avvikling av skatteparadiser o.s.v. En slik skatt
skulle, i beste fall, kunne løse noen valutakriser, men langt fra
de tilgrunnleggende krisene og vekstproblemene. Og den kan
skaper nye problemer. I en krisesituasjon som i Mexico i 1995
og Asia i 1998, ville valutahandlere og spekulanter rett og slett
se bort fra en slik skatt, fordi tapene ved å la være å veksle valuta
ville bli mye større. Suzanne Brunhoff som er medlem i
vitenskapsrådet i franske ATTAC, svarer på slike innvendinger
at ”i en nødsituasjon som det meksikanske tilfellet må Tobinavgiften
bli ledsaget av ytterligere krisetiltak for kontroll av
kapitalbevegelser, eller permanente ordninger som dem India
og Taiwan har innført.” (www.attac.no) Men en slik strategi
eller større skatt vil kaste kampesteiner i stedet for ”sand” i det
kapitalistiske maskineriet og føre til økende proteksjonisme.
Det er likeledes vanskelig å se at fjerning av skatteparadisene
eller en Tobinskatt på den internasjonale kapitalspekulasjonen
kan løse kapitalens vekstproblemer siden kapitalen søker
spekulative plasseringer fremfor produktive investeringer på
grunn av den globale overproduksjonskrisen de siste tiårene.
Selv om arbeiderbevegelsen bør støtte økt skattlegging av
finanskapitalen, er ATTACs målsetninger for begrensede og
deres reformforslag ikke uforenelige med kapitalismen.
Revolusjonære må argumentere for å gå utover disse kravene,
vise til deres utilstrekkelighet, at det ikke er mulig å styre
66
kapitalen. De grunnleggende økonomiske problemene vil bestå
og vil forverres selv om disse kravene innfris.
Politisk sett er ATTAC bevegelsen preget av sosialdemokratisk
reformisme, selv om dens medlemsmasse er svært sammensatt,
en allianse som inkluderer bl.a. anarkister, leninister og
sosial-liberalister. Dette avspeiler seg i ATTACs plattform,
reformkrav for økte skatter og «rettferdig handel». Dette representerer
intet alternativ for arbeiderklassen som må avskaffe
varehandel som sådan. Dessverre ser vi at populismen står sterkt
også i store deler av norsk venstreside som gjentar sin folkefront
strategi slik vi kjenner den fra EU-kampen. Igjen er vi vitne til
nasjonalistisk argumentasjon om forsvar av nasjonal-staten og
‘velferdstaten’. Kommunisters oppgave er å få proletariatet til å
bryte med småborgerskapet og borgerskapet både politisk og
organisatorisk for at arbeiderne kan kjempe ut fra egne interesser.
Det betyr fokusering på arbeiderklassens egenorganisering
og egenaktivitet i bevegelsen mot ny-liberalismen, og det fordrer
avsløring av reformismens alternativ innen bevegelsen.
Keynesiansk politikk er blitt mer og mer underminert av
markedskreftene. Eksemplene er mange, også i de rike landene.
I USA ble skiftet til restriktiv monetær politikk foranledighet
av en periode med kontinuerlig kapitalflukt og synkende dollarverdi.
I England skjedde skiftet til monetarisme allerede delvis
under Labor-regjeringen i 1976 under sterkt press mot pundet.
Et visst handlingsrom finnes selvsagt fremdeles for nasjonale
reguleringer og reformer, men rammene er betydelig smalere
enn f.eks. på 1960-tallet. Et typisk eksempel er Mitterrandregjeringen
på 1980-tallet i Frankrike. I begynnelsen prøvde
den sosialdemokratiske regjeringen å gå imot den internasjonale
trenden ved å adoptere en klarere reformistisk keynesiansk
politikk, men i løpet av få måneder ble den tvunget til å forlate
den. Som styreformann i CitiCorp uttrykte det: “Det finnes
200.000 monetarister i handelskontorer over hele verden. De
fører en slags global plebiscite på regjeringers monetære og fiskale
politikk. Det finnes ingen måte en nasjon kan velge seg
bort fra dette.” — Og, tilføyde han, med henblikk på
Mitterrand: “Markedet tok et blikk på hans retningslinjer og
før seks måneder hadde gått, tvang kapitalflukten ham til å
reversere kursen.” Dette viser at også reformismen er inne i en
dyp politisk krise. I Norge vendte Arbeiderpartiet seg mot

estriktiv politikk i 1986, foranlediget av massiv press mot kronen.
Denne politikken skyldes ikke bare dereguleringen av
finansmarkedene og valutahandelen, men også realøkonomiske
problemer etter mange år med keynesiansk politikk med lavere
vekstrater internasjonalt og økende inflasjon. Dereguleringen
kom som følge av denne utviklingen og forslag om å innføre
skatt på valutahandel kan ikke løse disse underliggende problemene.
I Venezuela ble konsekvensene mer dramatiske, etter to
kuppforsøk og masseopprør mot IMFs strenge tiltakspakke der
flere hundre mennesker ble drept. I 1994 vant en populistisk
venstrekoalisjon valget. Regjeringen prøvde to ganger gjennom
stats-intervensjon å kontrollere oljeprisene og innføre flere sosi-
ale reformer, men ble tvunget til retrett og adoptere liberalistiske
tiltak foreskrevet av IMF og Verdensbanken. Som en økonom
fra Verdensbanken så treffende kommenterte regjeringssjef
Calderas endring av sin politikk, “Han tror ikke på den, han
ønsker den ikke, men han har ikke annet valg enn å oppfylle
betingelsene.” Disse eksemplene illustrerer at det nå er lite rom
for sosial reformpolitikk. I sin tur vil dette før eller senere åpne
dørene for et revolusjonært alternativ.
Chossudovsky The Globalisation of Poverty Zed Books,
London 1997 s.17.
Ibid s.36.
Ønsker du å jobbe i
Kontur-redaksjonen?
Send e-post til: redaksjonen@kontur.tv
67

Hybridradikalismen har kommet til Norge. Først og fremst kan
vi se dette gjennom en ny, samarbeidende praksis hvor miljøer
som tidligere har hatt lite å gjøre med hverandre har gått sammen
for å manifestere en mer slagferdig politikk. Dette er bakgrunnen
for demonstrasjonsturismen til blant annet Praha og
Göteborg, og stiftingen av Attac Norge.
KonturTidsskrift ønsket å se om denne nye praksisen også har
medført at forskjellige politiske miljøer har nærmet seg hverandre
ideologisk. Derfor inviterte vi et par unge aktivister med
bakgrunn fra ulike ideologiske tradisjoner til et debattintervju
om den nye politiske situasjonen.
Marielle Leraand har politisk fartstid i Sosialistisk Ungdom
og Sosialistisk Venstreparti og var sentral i etableringen av
Attacs lokallag på Blindern - en innsats som var med på å gi
henne plass i styret til Attac Norge.
Knut Håkon Frölich tilhører det norske urbanistmiljøet og
jobber med prosjekter som Oslo Byforum og Oslo Sentrum
Attac.
Vi la opp til et åpent intervju med noen veilendende spørsmål
som retningslinjer, og med noen få unntak lot vi samtalen løpe
fritt. Den drøyt 2 timer lange diskusjonen det til slutt endte
opp med er komprimert ned til det produktet som nå ligger
foran deg. Vi har valgt å struktrurere gjenfortellingen gjennom
tre hovedproblemstillinger som deltakerne i større eller mindre
grad følger opp.
Hva er de mest aktuelle politiske problemstillingene i
dag? Hvordan skal de løses – gjennom aksjoner, lobby
eller de etablerte politiske kanaler?
68
Nyradikalisme:
Ny praksis. Ny ideologi?
Av Jan Egil Nordvik (tekst)
& Børge Lund (tekst & foto)
Knut: Det som er viktig her er forholdet mellom enkeltsamfunn
og det globale samfunnet, og hvordan lokalsamfunn takler
den globale prosessen som foregår. Disse problemene er
underkjente. Venstresida har en mangel på forståelse både når
det gjelder realitetene og hvilke forhåpninger man kan ha. Vi
må ha en forståelse lokalt for en global og ikke nasjonal verden.
Det er de etablerte politiske kanalene som skal endres. Jeg er
ikke sikker på hva som er mest effektivt av aksjon og lobby,
men begge må rettes mot et lokalt nivå. Sivilisasjonsutvikling
krever for eksempel andre strategier i Oslo enn i Ålesund,
forskjellige ting å ta hensyn til. I Göteborg så vi en enestående
kraft, men den må følges opp. En radikal innstilling krever at
vi forstår hva vi skal forandre på. Skillet mellom oss er at jeg
mener vi ikke kan ekskludere den delen av befolkningen som
driver med verdiskapning.
Marielle: Det er ufattelig viktig å fokusere på de problemstillingene
som reiser seg i samfunnet som utslag av globaliseringen.
Det jeg snakker om her er nyliberalismen og dens utslag
lokalt. Dette er en ideologisk kamp. Vi må ha en helhetlig samfunnsanalyse,
og befolkningen må skoleres. Etter at muren falt
har man snakket om at ideologiene er døde, men det finnes jo
en rådende ideologi: markedsliberalismen. Nyliberalismen er
en utvidelse av markedsliberalismens ideologiske fundament,
blant annet når det gjelder fokuset på frihandel. For å få frem
denne problematikken heller jeg mest til aksjonssiden. Lobby
er middelet for de som har makt. Derfor må vi bli så farlige at
vi blir invitert til å lobbyere.
Kontur: Tidligere har arbeiderklassen spilt en stor rolle i
samfunnsendringer. Kan den gjøre det også i dag?

Knut: En samlet arbeidermasse er et effektivt virkemiddel med
masse kraft, men lederskapet har ikke vært flinke til å bruke
denne makten. De sier at de er underlegne ved å stille seg i
opposisjon til makta, de sier ikke som Castro at ”Vi har makten
og kompetansen – vi tar over.” Det er alltid et forsvar for de fattige
og svake, og det har jeg stor sympati for, men de har ikke
noen vilje til makt. Når de får det, blir de farlige. Å slåss for
høyere lønn har ingen revolusjonær kraft.
Marielle: Arbeiderbevegelsen har vært en sentral kraft i arbeidet
mot nyliberalismen. Grunnlaget for bevegelsen er de massive
streikene i Frankrike i 1995 og lastebilsjåførenes aksjoner i
Marielle Leraand & Knut Håkon Frölich
1996 mot statsministerens planer om å innskrenke velferdsgodene.
Jeg har veldig stor tro på streikevåpenet, og det gjorde
noe med den franske opinionen. For eksempel ble Attac ble
startet opp, og arbeidsledige aksjonerte ved å blokkere
offentlige kontor. Grunnlaget for Seattle ble lagt i Frankrike. Vi
kan se ettervirkningene i Norge nå, for eksempel i bruddet med
solidaritetslinja i lønnsoppgjørene. Dette er et potensial vi kan
bygge videre på.
Knut: I Frankrike har de en slags ubalansert balanse i måten å
behandle konflikter på som vi kan lære mye av, og som vi ikke
er i nærheten av i Norge. Arbeiderbevegelsen her er bare opp-
69

tatt av lønningene. Du kan ikke være mot multinasjonale
selskaper og for arbeiderne i de multinasjonale selskapene, synes
jeg. Antiglobalisering er reaksjonært, en reaksjon på en prosess
som er i gang. Det er usolidarisk når for eksempel Argentina
ikke får utvikle en industri. U-landene faller utenfor. En virkelig
solidarisk arbeiderbevegelse hadde tatt opp også dette.
Arbeiderbevegelsen er konsekvent reaksjonær når det kommer
til det som er utenfor lønnsspørsmålene.
Hvilke miljøer og krefter er viktige i kampen for å få en
radikal samfunnsendring? Hva er det som må endres?
Knut: Kunnskapsmiljøene er viktige. Hvis ikke de tar ansvar
slik som i tidligere radikale omveltninger, vil ikke slike
omveltninger skje. Mange av analysene deres er radikale, men
70
universitetene har vendt seg innover på en sykelig måte, gjort
seg irrelevante. Universitetene, politikerne og næringslivet må
vrenges mot hverandre. Radikale samfunnsendringer skjer på
lokalt nivå. Byene kan bruke sin makt mot staten, og dermed
IMF og WTO. Jeg har mistet troen på at det mellomstatlige
nivået virker, det har for mange begrensninger. En drastisk
desentralisering må til. Makta ligger i kommunestyrene og
kunnskapsmiljøene.
Marielle: Fagbevegelsen må repolitiseres gjennom utdannelse.
De som dominerer fagbevegelsen er et speilbilde av de som
dominerer makta. Når det gjelder arbeiderbevegelsen er det
ikke bare snakk om lønninger, men et helt samfunnssystem som
skal forbedres.
Knut: Fragmenteringen som har kommet som et resultat av
postmodernismen har like mye med etterkrigstidens deling av
moral og verdiskapning. Hvis vi ønsker et bedre samfunn er det
maktpåliggende å repolitisere fagbevegelsen. Nyliberalisme
eller markedsliberalisme er en ideologi for mange, men kapitalismen
er bare en måte å bytte verdier og utveksle tjenester på.
Man kan sette strenge rammer, og selv om næringslivet skriker
og hyler over dem utfolder de seg likevel kreativt. Å utslette
det markedsøkonomiske systemet tror jeg er vanskelig.
Marielle: Slike rammer beskytter oss mot kapitalistene i stor
grad. Årevis med sosialdemokrati i Europa er en av de viktigste
grunnene til at skjevhetene har blitt så systematiske og velfunderte.
Å dempe kapitalismen legger et tåketeppe over de virkelige
forskjellene. Se på proteksjonismen i etterkrigstida - denne
typen politikk fra et u-land ville aldri bli godtatt nå. Derfor vil
de aldri ha muligheten til sosialdemokratisk politikk på lik
linje med Norge.
Knut: Jeg har en evolusjonær forståelse av økonomisk
utvikling. Venstresida anerkjenner ikke kapitalismens produktive
kraft, men det gjenstår for meg å se et system som har klart
det på noen annen måte. Produksjon som er unntatt kapitalismens
logikk tror jeg faktisk er mulig - operativsystemet Linux
viser et potensiale for en annen type varebytte. Men jeg har ikke
voldsomme forhåpninger til den gode vilje. Jeg tror ikke alle vil
gjøre ting bare for å få se dem realisert.

Marielle: Hvorfor tror du det er slik? Tror du det er fordi det
er en menneskelig egenskap, eller fordi de har fått det innpodet
gjennom skolevesenet?
Knut: Skolevesenet i Norge er for solidarisk anlagt. Den egoistiske
kraften i mennesket må anerkjennes. Det er visse følelser
som vi har hatt siden steinalderen og som jeg tror blir reprodusert.
Det finnes mennesker som blir født i dag som er ego, og
det kan ikke avlæres. I en skolesituasjon kan mye gjøres med
det, men det skolevesenet jeg har vært gjennom er likhetsorientert
og hemmende for kreativ virksomhet.
Marielle: Se på hvordan menneskets psyke faktisk fungerer: Vi
trenger og ønsker positiv respons fra andre. Vi behøver et samfunn
hvor vi får bekreftet oss selv. Jeg er enig i at man legger
lokk på kreativiteten i skolevesenet, men verdiene skolen
prenter inn i oss handler likevel om å konkurrere med andre.
Disse grunnholdningene er nedsyltet i selve samfunnssystemet.
En av de største utfordringene våre er kampen mot biologismen,
troen på at det samfunnet vi har nå er naturlig for mennesket.
Dette er en måte å legitimere forskjeller på, for eksempel
mellom mann og kvinne.
Knut: Som kulturradikaler ser jeg at det finnes menneskelige
tilbøyeligheter som er beskrevet av forfattere siden Gilgamesj
og som jeg gjenkjenner både i dag og i historien. Ønsket om å
basere et samfunnssystem på den gode vilje og å tro at man kan
snu mennesker bare de blir opplært, er drømmende.
Marielle: Det er ikke snakk om hvorvidt mennesket er godt.
Mennesket har en egeninteresse av å kjempe for et bedre samfunn,
og vi må overbevise folk om det. Dette er forholdet mitt
til sosialismen: min egeninteresse. Det handler om enkeltmenneskets
mulighet til selvutvikling.
Kontur: Hvem har kollektiv interesse i dag?
Knut: De som bor og lever her har felles interesse.
Undertrykkelsen er ikke hard nok for revolusjonære endringer i
Norge eller andre vestlige land, i motsetning til u-land med
sterke klasseskiller der det finnes et stort potensiale. Men hvis
folk i Oslo hever blikket og sier ”dit skal vi om 50 år”, kan det
skape forandring. På 1800-tallet tenkte kapitalistene mer
filantropisk enn det f.eks. Olav Thon gjør. Det må være tvang,
men av en annen karakter enn tidligere. Jeg er litt tilhenger av
plan, men næringslivet må få handlingsrom. Man får ikke noen
til å bygge noe opp hvis de ikke får beholde noe av profitten
selv. Det ligger noe dypt menneskelig i det, tror jeg.
Marielle: For meg ligger det en klasseanalyse bak hvem som
har kollektiv interesse. Vi skal ikke drepe kapitalistene, vi skal
drepe kapitalismen. Men det er en illusjon at vi kan ansvarliggjøre
kapitalistene – de må presses. Jeg har ikke tro på moralisme,
på å appellere til moral. Arbeidernes egeninteresse står
mot interessen til kapitalistene – som er de få og må bøye av.
71

Hvordan skal vi forstå de nyradikale miljøene og antiglobaliseringsbevegelsen?
Hva slags potensiale har de?
Marielle: Bevegelsen er i nå i en spedbarnsfase, men har absolutt
utviklingspotensiale. Jeg ser ikke noen annen vei å gå.
Globaliseringsmotstand finnes både i de store demonstrasjonene
og lokalt, gjennom bevissthet i lønnskamp og i
kamp mot nedskjæringer. Folk knytter de lokale problemene til
IMF. Systemet avhenger av at vi ikke tenker så mye, men nå
presser det seg på, fordi nyliberalismen viser seg så tydelig. Det
er en bevisstgjøringsprosess. Det handler om politisering av
hverdagen, om at folk skal få troen på at småtingene i livene
deres faktisk er viktige - der må vi legge stort fokus.
Knut: Bevegelsen er veldig tradisjonell, men har hatt større
kraft enn tidligere. Göteborg og de andre store demonstrasjonene
har fått stor betydning for kadrene rundt omkring.
Men hvis bevegelsen opprettholder skillet mellom seg selv og
de andre, og ikke bygger samfunnsrelevante konstruksjoner,
blir det bare et tradisjonelt venstresideprosjekt. Jeg vil gå rett
på makta – der er jeg konsekvent. Noen få må løpe fram og
radikalisere, noe som vil skape en erkjennelse som kan føre til
en massemønstring som gjør politikerne så redde at de gjør noe.
Jeg har forståelse for bevisstgjøring på lavere nivå, men folk må
få det i trynet på en eller annen måte. Vi er nå i gang med et
72
prosjekt med å angripe børsen, der vi fokuserer på innsidehandel.
Hvis det blir gjort riktig setter vi kanskje i gang noen prosesser
som kan føre til varige endringer.
Marielle: Offensive angrep gjør at det blir lettere for folk å
analysere selv, å trekke paralleller. Hvis du ser det i en overskrift
blir det kanskje lettere å tenke at dette har noe med ditt eget
liv å gjøre. Det har noe med personlig identifikasjon.
Nettverkene oss i mellom er viktige. Det handler ikke bare om
et fjernt mål som skal nås, men at vi skal ha det ålreit mens vi
gjør det. Vi må skape en ny kultur underveis.
Knut: Min filosofi er å gå inn. Hvis vi får 1000 positivt
innstilte mennesker inn i IMF-systemet, som har forståelse for
hvilken rolle IMF vil spille de neste 20 årene, er det mye viktigere
enn å diskutere på arbeidsplassen og med venner.
Marielle: Hvis vi skal kunne lobbyere på dette planet må vi ha
nettverkene på grunnplanet som gjør det mulig. Det er ikke
noen motsetning, det er bare snakk om hvor vi skal begynne.
Det må skje parallelt. Vi må i stor grad bygge på disse personlige
nettverkene.
Knut: Det er jeg enig i.

Postmodernitetens imperium
Bokanmeldelse:
Michael Hardt og Antonio Negri:
Empire, Harvard University Press 2000
”Imperialism as we knew it may be no more, but Empire is
alive and well.”
Som vaskeseddelen antyder er Empire er en ambisiøs og kontroversiell
bok. Siden utgivelsen i 2000 har den blitt oversatt til
fire språk, med seks nye under arbeid. Forfatternes visjon er
intet mindre enn å skrive ’et kommunistisk manifest for det 21.
århundre’ og etablere et nytt paradigme som avløser gamle teorier
om imperialisme. Det er ikke plass her til å gå i detalj om
alle tema Hardt og Negri sveiper innom i denne 450 siders
mursteinen, men jeg håper å trekke opp noen sentrale linjer.
Hardt og Negris sentrale tese er at imperialismen, slik vi har
sett den de to siste århundrene, ikke lenger eksisterer. I takt
med overgangen fra det moderne til det postmoderne samfunn
med informatikkbasert produksjon i høysetet er vi på vei mot
et radikalt nytt, postimperialistisk system, som forfatterne kaller
’Empire’. Mens imperialismen ble kjennetegnet av kniving
mellom forskjellige nasjonalstaters suverenitet, er Imperiet et
verdensomspennende system som ikke kjenner noen grenser.
Videre finnes det ikke noe klart definert maktpolitisk sentrum:
The United States does not, and indeed no nation-state can
today, form the center of an imperialist project. Imperialism
is over. No nation will be world leader in the way modern
European nations were. (...) the concept of Empire posits a
regime that effectively encompasses the spatial totality, or
really that rules over the entire 'civilized' world. No territorial
boundaries limit its reign.
Av Even Tømte
Imperialismen er død, hevder Michael Hardt og Antonio Negri i en bok som har fått stor oppmerksomhet
over hele Europa og USA. Er dette vår tids kommunistiske manifest?
Hardt og Negri stiller seg positive, om enn kritiske, til dannelsen
av Imperiet. Selv om ”the practice of Empire is continually
bathed in blood”, avviser forfatterne enhver tanke om å
bremse eller gå tilbake på denne utviklingen. Det fremholdes at
et transnasjonalt system krever et transnasjonalistisk svar; å
drømme seg tilbake til slik det var tidligere, å bekjempe globaliseringen
med nasjonal isolasjonisme eller regionalisme, er i
beste fall urealistisk og i verste fall reaksjonært. I stedet må
kampene globaliseres og systemet konfronteres på verdensplan;
Imperiet må omveltes innenfra. Parallelt med utviklingen av
Imperiet oppstår nemlig en motstrøm, som har kraften til å
bryte gjennom systemets strukturer.
The struggles to contest and subvert Empire, as well as those
to construct a real alternative, will thus take place on the imperial
terrain itself - indeed, such new struggles have already
begun to emerge. Through these struggles, and many more like
them, the multitude will have to invent new democratic forms
and a new constituent power that will one day take us through
and beyond Empire.
Hardt og Negri ser for seg kraften som kan velte Imperiet i
en diffus størrelse de kaller ’the multitude’ (mangfoldet) – massene,
ikke som en enhetlig størrelse, men med alle sine motsetninger
og divergerende meninger i full blomstring.
Fellesnevneren er at man er undertrykket og utbyttet av kapitalen.
Hva som venter på den andre siden av imperiet, skrives
det derimot lite om.
Under disse hovedlinjene presenteres et vell av momenter det
vil være umulig å beskrive utførlig her. Kort kan nevnes skillet
mellom et uformelig og altomfattende Empire og en imperialisme
bestående av klart oppdelte nasjonalstater, en analyse av
nasjonalstatenes filosofiske fundament, begeistringen for USAs
konstitusjon sammenliknet med Europa, den særegne bruken
73

av Foucaults begrep om ’biopolitikk’ med mer. Forfatterne
trekker linjer på kryss og tvers i idehistorien IDÉ… med ofte
forfriskende (om enn merkelige) sammenlikninger;
International Workers of the World i USA beskrives som den
moderne tidsalderens store augustinske prosjekt, og Frans av
Assisi fremholdes som en rollemodell for revolusjonære. Språket
og skrivestilen er tung og til dels vanskelig; å følge alle forfatternes
krumspring forutsetter kjennskap til et vidt spekter av
teorier og tenkere.
Imperiets maktstruktur blir beskrevet med en pyramide med
USA øverst, G7-landene like under og andre land, allianser og
institusjoner under dem igjen. En slik modell oppfatter jeg som
for harmonisk, da den ikke engang åpner for muligheten til
motsetninger nasjonalstater imellom. (Empire blir forøvrig
sammenliknet med romerriket med USA som Rom – enda det
ikke skulle finnes noe definitivt maktsentrum!) Videre avskriver
Hardt og Negri nasjonalstaten nærmest med et skuldertrekk;
The decline of the traditional spheres of politics and resistance
is complemented by the transformation of the democratic
state such that its functions have been integrated into
mechanisms of command on the global level of the transnational
corporations (...) the national democratic capitalist state
has self-destructed.
Dette er en dristig påstand som, rett eller gal, hadde fortjent
å bli understøttet av videre argumenter enn hva som her blir
gjort. Her er ingen analyse av konflikter som den mellom USA
og Kina, og kriger avskrives litt for enkelt som ’politiaksjoner’
fra Imperiets side. Jeg savner også en konkret diskusjon om forskjellige
internasjonale organisasjoners rolle; det nærmeste man
kommer er når FN omtales som et skritt mot utviklingen av en
supranasjonal makt.
Globalisering er for Hardt og Negri utelukkende et positivt
fenomen, fordi det vever Imperiet tettere sammen og legger
grunnen for en kommende frigjøring av menneskeheten.
Nasjonalisme, eller mer generelt ”lokalifiseringen av kamper”,
er en bremsekloss på denne utviklingen, fordi de ”can easily
74
devolve into a kind of primordialism that fixes and romanticizes
social relations and identities”.
[W]e insist on asserting that the construction of Empire is a
step forward in order to do away with any nostalgia for the
power structures that preceded it and refuse any political strategy
that involves returning to the old arrangement, such as
trying to resurrect the nation-state against capital.
Forfatternes perspektiv skiller ikke mellom undertrykkende
nasjonalisme og nasjonalisme som oppstår som et svar på undertrykking
– eller sågar mellom nasjonalisme og ønsket om å
regulere kapitalen. Et fattig lands motstand mot transnasjonale
finansgiganter blir like reaksjonært som amerikansk sjåvinisme(om
ikke mer – sistnevnte virker lettere å kombinere med
overgangen til Imperiet).
Boken skjemmes gjennomgående av en mangel på henvisninger
til data som kan underbygge forfatternes påstander.
Spesielt gjør dette seg gjeldende i delene som omhandler økonomi.
Postmoderne kapitalisme kjennetegnes i følge forfatterne
av at fordelingen og overføringen av arbeid og kapital er fragmentert
og spredt over hele kloden – kapitalen finnes overalt;
begreper om den ’første’ og ’tredje’ verden mister relevans, og
Imperiet kan beskrives som et ’ikke-sted’. En slik påstand
hadde blitt mer overbevisende dersom den hadde blitt fulgt
opp av for eksempel en tabell over internasjonale kapitalbevegelser,
et forsøkt på å påvise eller avvise forskjeller landene
imellom, men det gjøres altså ikke.
Forfatterne siterer på et punkt Mario Tronti:
“The continuity of struggle is easy; the workers need only
themselves and the boss in front of them. But the continuity
of organization is a rare and complex thing: as soon as it is
institutionalized it quickly becomes used by capitalism, or by
the workers’ movement in the service of capitalism”.
Med et slikt perspektiv hadde man ventet at forfatterne
skulle si mer om hvilken form motstanden mot Imperiet ville
komme til å anta. Både politiske partier, fagforeninger og

NGOer hevdes mer eller mindre eksplisitt å være en del av
Imperiets maktapparat. Tidvis aner man en begeistring for
spontanisme og ikke-organisering, men hovedmeldinger er at
’dette får mangfoldet finne ut av selv’. Dersom de regner seg
som en del av denne massen, hadde det vært et pluss om forfatterne
selv kunne bidra til dette. (Senere har de imidlertid vist
stor begeistring bl.a. for demonstrasjonene i Genova.)
Vi aner et merkelig paradoks i det Hardt og Negri forsøker å
formulere noen sentrale krav for en mangfoldets bevegelse,
nemlig 1) globalt statsborgerskap, 2) en sosial minstelønn og 3)
fri tilgang på og kontroll over produksjonsmidlene. Det sies
ingenting om hvem disse kravene skal rettes mot. Et krav om
sosial minstelønn blir for meg meningsløst dersom det ikke
stilles mot en nasjonalstat (som pr. i dag er den enheten som
kan implementere noe slikt) – men forfatterne har jo allerede
avskrevet nasjonalstatene som et tilbakelagt stadium i
historien.
Empire har tydeligvis truffet sitt publikum; boken er gjenstand
for mye debatt i venstreintellektuelle kretser og har fått
store oppslag i blader som New York Times og Newsweek.
Forfatterne mislyktes imidlertid i å overbevise meg om at deres
perspektiver er riktige. Påstandene fremstår for meg som spekulative
uten flere fakta til å underbygge argumentene, og konklusjonene
som presenteres er i beste fall vage. Jeg vil derfor
slutte meg til John Gray, professor ved London School of
Economics:
“Empire' theorizes the current state of the world in a way
which produces romantically alluring phrases that gloss over
the actual conflicts, discontinuities, uncertainties and sheer
unknowability of the world and its power relations today.”
Antonio Negri
Antonio Negri, født 1933, er en italiensk
filosof og sosiolog. For tiden soner han en
13-årig dom for angivelig å ha stått i ledtog
med den væpnede anarkistbevegelsen
Autonomia Operaia på 1970-tallet. Selv
nekter han enhver tilknytning til denne
bevegelsen. Negri har tidligere gitt ut en
mengde bøker om bl.a. marxistisk verditeori
og arbeiderklassens egenorganisering.
Michael Hardt, født 1960, er professor i
litteratur ved Duke University i USA.
Tidligere har han skrevet en bok om den
franske filosofen Gilles Deleuze, samt
essaysamlingen Labour of Dionysus i
samarbeid med Negri.
75

Fast Food Nation
Bokanmeldelse:
Eric Schlosser:
Fast Food Nation
The Dark Side of the All-American Meal
Nitti prosent av USAs barn er innom McDonalds i løpet av
måneden. At fastfoodindustrien er en av årsakene til den enorme
utbredelsen av fedme i landet er nok gammelt nytt for de
fleste. Dårlige arbeidsforhold, elendig lønn og minimal fagforeningsorganisering
er velkjent. Men hvordan har fastfoodimperiene
klart å vokse til de enorme dimensjonene de har i dag?
Hvilke økonomiske konsekvenser har dette fått, og hva slags
innvirkning har det på folks liv? Dette er noen av ingrediensene
i Fast Food Nation, en av de nyeste i rekken av systemkritiske
bestsellere som har dukket opp de siste årene.
Fast Food Nation forteller en mørk og skitten historie om en
kapitalisme som har fått løpe løpsk, der respekten for menneskeliv
er har gått tapt i profittjaget og det offentlige har sagt fra
seg all kontroll. Med alltid nærværende engasjement tegner
Schlosser et klart bilde av et stykke samtid og nær historie som
absolutt behøvde å bli dokumentert – og gjør det med et narrativt
driv som gjør boka til både skremmende og fengslende
lesning.
Første del handler om selve fastfoodindustrien. Aggressiv
markedsføring mot barn gir hele familier som kunder. Dessuten
skaper det livsvarige kundeforhold, fordi oppfatningen av hva
som smaker godt formes tidlig i livet. De helsemessige konsekvensene
av forandrede matvaner i befolkningen fører til
76
Av Børge Lund
Eric Schlosser: Fast Food Nation

enorme kostnader for samfunnet. Industriens vekst skyldes
samlebåndsprinsippet, fagforeningsknusing og stor gjennomstrømning
av ufaglært arbeidskraft – et grep omfattende automatisering
har gjort mulig. Resultatet er lave produksjonskostnader
og dermed muligheten til å selge maten til en pris som
føles overkommelig for de fleste, noe som utvilsomt har bidratt
til den enorme populariteten. Med rigide franchiseordninger
har de gått i bresjen for kjedeveldet som nå finnes i flere bransjer,
og har dermed også vært med på å utforme våre hverdag
visuelt.
Andre del tar for seg konsekvensene for tilknyttede deler av
økonomien. Som storinnkjøpere av kjøtt, kylling og poteter har
fastfoodkjedene endret produksjonen og videreforedlingen av
matvarer. Bøndene har blitt gjeldsslaver i et marked dominert
av få og store oppkjøpere som presser prisene og kontrollerer
hele produksjonen. Ved slakterimonopolenes samlebånd - noen
av landets farligste arbeidsplasser - står en underkuet og underbetalt
arbeidsstokk bestående i stor grad av innvandrere.
Slakterester som dyrefôr og slakting i et tempo som umuliggjør
hygiene fører til spredning av livsfarlige sykdommer. Reaganregimet
lammet velvillig statens kontrollinstanser slik at de for
eksempel ikke har myndighet til å kalle tilbake infisert kjøtt.
En svakhet med boka er svaret på hva som kan gjøres med
situasjonen. Schlosser vil ha strengere lovgivning, mer kontroll
over produksjon og arbeidsforhold, men er pessimistisk til at
slike endringer vil skje. Dermed henfaller han til forbrukermakt
som løsning, og setter sin lit til et ganske begrenset
potensiale for grunnleggende forandringer.
En av styrkene er samspillet mellom store overblikk og fortellinger
om enkeltmennesker i systemet. En annen er den
imponerende researchen Schlosser har gjort. Går man løs på
giganter som er kjent for ikke å nøle med å gå til injuriesøksmål
bør man holde tunga rett i munnen. Boka har møtt sporadisk
motgang fra blant annet kjøttindustrien, men de helt store
angrepene har ikke kommet: Det har nemlig vist seg vanskelig
å slå beina under den omfattende empirien som ligger til
grunnlag for Schlossers analyser. Fast Food Nation utmerker seg
som et glimrende journalistisk gravearbeid, og inneholder verdifull
informasjon om en mektig og hemmelighetsfull bransje
som fortjener kritisk innsyn.
Kunne du tenke deg å støtte
KonturTidsskrift
økonomisk?
Send e-post til: info@kontur.tv
77

Selv om en blir tvangsforet med meningsmålinger i tida før
valget og selv om de i snitt er ganske gode til å fange opp
hovedtrekkene, så er det noe eget med de nakne tallene på
valgnatta. De fører alltid til en annen type refleksjoner enn
meningsmålingene underveis, selv om resultatet blir nesten
helt likt. Jeg hadde ikke ventet at AP skulle havne under
25%, ei eller at AP måtte tilbake til det Herrens år 1900 for å
finne et dårligere valg i Oslo. Men i 1900 var AP i ferd med å
bygge seg opp fra ingenting! Det iøynefallende er at ingen
innafor AP ser ut til å være i stand til å meisle ut en langsiktig
strategi for partiet. Noen sier at båndene til LO må brytes,
andre vil legge partiet mer mot venstre. Det var bare Håkon
Lie på 96 som sa noe fornuftig: ”Å gå inn i en valgkamp uten
en eneste sak som skiller er håpløst”. På spørsmålet om hva
som måtte gjøres svarte han: ”Det er andre generasjoner enn
min som må ta det ansvaret, men jeg merket ikke stort til
dem da vi gamlekara forsøkte å hindre privatiseringen av
Statoil”. 1
I noen korte setninger uttrykte han essensen av den sosialdemokratiske
bevegelsen. For det første at et sosialdemokrati uten
store reformer er meningsløst, for det andre at sosialdemokrater
ikke bør gi fra seg (olje)inntekter til Oslo Vest. De pengene
trengs til bredbåndsutbygging, etterutdanningsreformer,
lønnsløft for førskolelærere og andre reformer. Egentlig burde
det være en drøm å være sosialdemokrat i verdens rikeste land.
Hva er grunnen til at det er blitt en depressiv tilstand? Tron
Øgrim hevder i avisa Klassekampen at APs vekst og fall følger
det industrielle proletariatet. Det er opplagt noe i det. Men
fortsatt er det store lønnstakergrupper. De vil kanskje ha billigere
sprit. Men de vil ikke privatisere Statoil og de vil ikke
78
Venstresida etter valget
Av Anders Ekeland
Stortingsvalget 2001: Arbeiderpartiets dårligste siden 1927, SVs beste noensinne. Årsaken er at AP
ikke lenger er sosialdemokratisk. SV derimot er et systemkritisk parti, eller det er ingenting. Og RV
må omdefinere sin rolle, hevder vår kommenterende debattant.
tukle med sykelønnsordningen. Mange av dem – spesielt de
med lang utdanning - vil gjerne ha bredbånd. Hvorfor blir ikke
AP bredbåndspartiet? Selv NHO vil bygge ut i offentlig regi,
bare Grethe Knudsen tror på markedet!
Hva vil SV ?
Uansett hva som måtte være årsaken til sosialdemokratiets
krise, så er det noe nytt i forholdet mellom SV og AP. Tidligere
var debatten i SV bare om hvordan man skulle presse AP til
venstre. Det var en diskusjon om man kunne felle en AP regjering
slik Finn Gustavsen gjorde etter Kings Bay i 1963.
Hvordan man forholder seg til AP er viktig. Det ble klart etter
at SVs forrige brakvalg i 1973 ble skuslet bort. I en periode
hvor SV som organisasjon var mer levende enn noen gang. I en
situasjon hvor store deler av ungdommen var radikalisert. Selv
om AKPs ”Jens og Jan - samma fa’n” fortsatt er feil, så er det
langt fra så galt som A = B var i 1973.2 Den gang da AP sørget
for at Statoil fikk en planøkonomisk posisjon på norsk sokkel.
En posisjon som det i dag bare er RV, SV og gamlekara til
Håkon Lie som forsvarer. 3 SVs, i praksis partileder Halvorsens,
syn på regjeringsspørsmålet viste at SV ikke hadde fått med seg
det kvalitative skiftet i europeisk sosialdemokrati, dvs. at det
ikke lenger er sosialdemokrati.
For å sette det på spissen, i dagens situasjon er det like viktig
for SV å presse SP og KrF mot venstre som AP! At det må
gjøres på ulik måte gitt partienes ulike historiske tradisjoner er
opplagt, men politisk kunne SV like gjerne gå for en sentrumsregjering
som en AP regjering. Det ville rett og slett være et
spørsmål om politikken, i EU/EØS saker, i miljøsaker. Men
enda viktigere er det å være opptatt av politikk og ikke posi-

sjoner. En av ”gamlekara” i SV, Ottar Brox påpekte dette i et
intervju i Klassekampen dagen etter valget: SV måtte kjempe
om strukturelt viktige saker - som å fundamentalt endre
betingelsene i norske fiskerier i til fordel for et økologisk forsvarlig
kystfiske. Det krever knallhard kamp mot AP-velgere
som Kjell Inge Røkke. Det forutsetter at SV fortsetter å mobilisere
- også i posisjon. Det paradoksale er nettopp at de i SV
som smykker seg med at de ønsker mest mulig innflytelse for
SVs politikk, er de som er minst i stand til å oppnå akkurat det.
For en fokusering på formelle posisjoner er veien til undergangen,
fordi det demobiliser SVs tropper, fordi det ikke mobiliserer
nye grupper. Det er folk i gatene og oppslagene i VG
som styrer norsk politikk. En taburett fra eller til spiller liten
rolle i forhold til opinionsbygging.
Her må en lære av byrådssamarbeidet i Oslo 1991-95. SV
fortapte seg i ”human effektivisering av kommunal administrasjon”.
Mens Rune Gerhardsen kjøre ”snillisme” utspill uten å
spørre sine egne engang var SV 110% lojale mot koalisjonen.
Dermed fratok SV seg sjøl mulighetene til å kritisere, mobilisere
og bygge seg videre opp. Istedenfor at SV kalte et kompromiss
et kompromiss så begynte man å forsvare dem. Det følger
av styrkeforholdene at SV må støtte ”minste onder”. Ingen
anklager dem for det, det de kan anklages for er at de ikke
utnytter enhver mulighet til å endre styrkeforholda i sin favør.
Valget er en type meningsmåling, en diger demonstrasjon er en
annen. Det som får skuffelsen til å bre seg, er når en framstiller
kompromisser som radikal politikk. Når en streik lider
nederlag må en ikke kalle det en seier. Med 15% kommer SV
ikke unna å gi AP støtte, men det er OK så lenger en vinner
noe, som for eksempel halvering av prisene på kollektivtransport.
Man må vinne noen viktige saker, ikke bare posisjoner.
Men skal man gjøre det må SV på forhånd samle seg om hvilke
reformer som er et sine qua non (uten dette intet) for støtten.
”Maktvegring” er ikke noe alternativ, det demobiliserer også -
det er bare en måte å gå utenom Bøygen. Og det er ikke derfor
folk har stemt SV. Folk stemmer SV for at partiet skal få til noe,
at de skal argumentere for at det finnes et alternativ til kapitalismen.
Det å være sosialist er å drive et aktivt reformarbeid i et
systemkritisk perspektiv. Problemet med Paul Chaffey og Erik
Solheim var at de ikke lenger hadde det perspektivet. Men SV
er et systemkritisk parti - eller det er ingenting.
RV - langt fra sitt ess
”Å være i sitt ess” kommer av å være i sin ”væren” (esse), dvs.
at man er seg sjøl - underforstått på sitt beste. Det har ikke RV
vært på nittitallet etter at det opphørte å være valgfronten til
AKP. Partiet utnytter ikke sitt potensiale, det spiller ikke den
rolle det burde ha spilt – som SVs organiserte venstrefløy. Siden
man mangler en klar begrunnelse for å stille lister ”mot” SV, så
blir partiet helt avhengig av fargerike personligheter, av heldige
medieoppslag og korrupsjonsskandaler for å komme inn på
tinget. For politikken er så lik SVs at velgerne skvalper fram og
tilbake fra valg til valg.
I dette valget hadde RV en tilbakegang på linje med AP. En
tredjedel av velgerne forsvant. RV gjorde det best i Hordaland.
Men egentlig gjorde partiet det verst her. Det er jo helt fantastisk
at man kan stille en så bra mann som Torstein Dahle opp
mot så bra folk som Ågot Valle og Audun Lysbakken. Det vil si
- det er grunnleggende sekterisk. Ikke er det effektivt heller.
For Torstein som nr. 2 på en fellesliste, eventuelt en SV-liste
hadde vært sikker plass på Tinget – og en mye større utfordring
for bombefløyen i SV. Det å stille egen liste uten å først å foreslå
en fellesliste på et grunnfjells-SV grunnlag - kan man på en
bedre måte signalisere at RV fortsatt er preget av gammel m-l
tenkning? Men også Hordaland SV har et ansvar for å samle
venstrekreftene i fylket. For finnes det noen viktige politiske
saker som gjør at man ikke kunne ha en felles liste i Hordaland?
Er Torstein Dahle uspiselig for Hordaland SV? Er Audun
Lysbakken uspiselig for Hordaland RV? Svarene er opplagte.
Dette at to lister i Hordaland for de fleste på den norske venstresida
er ”helt naturlig” er det beste tegn på at den norske
venstresida ikke vil noe stort, ikke vil bli en maktfaktor, ikke
vil vinne de politiske og organisatoriske bastionene som kan
danne grunnlaget for den endelige framrykningen. Og det i en
tid hvor sosialdemokratiet er i krise! I et land hvor det er
Finnmarksopprør, hvor Norge bader i penger og har råd - sjølsagt
ikke til alt, men til viktige reformer! Reformer som kunne
vise folk at venstresida ikke leker butikk, reformer som kunne
peke framover mot et alternativt samfunn. Ikke bare forhindre
privatisering av Statoil, men innføre valg av sjefer på alle nivåer,
innføre veldig lik lønn, avskaffe alt som heter direktørfall-
79

skjermer, ha ordninger for jobbrotasjon, videreutdanning. Og i
offentliges sektor - store forsøk med sekstimersdag, kamp mot
slitasje og stress. Skattlegge bilisme, fremme kollektivtrafikk.
Kort sagt bruke alle muligheter til å vise at sosialisme er noe
praktisk, noe fornuftig, noe økologisk bærekraftig.
I et slikt opplegg skulle RV være SVs organiserte, velskolerte,
humørfylte og prinsippfaste venstrefløy. En venstrefløy hvis
viktigste oppgave er å få isolert de som ikke lenger er systemkritiske.
De som er tja til NATO, tja til EU, tja til privatisering
av offentlig sektor. Det er bra folk, dyktige folk, kanskje
har de til og med rett: kapitalismen er det beste systemet, det
må bare lukes for utvekster - ikke rykkes opp med roten.
Kanskje er dette riktig, men det er ikke SV. SV tilhører de systemkritiske
’vokterne’. Det er i denne kampen RV skulle være
kavaleriet. I et slikt perspektiv er det for meg som har vært med
i RV de ti siste åra pinefullt å lese de altfor konvensjonelle opp-
80
summeringene av valget fra RV-hold. Man legger skylda på
NRK, man forsikrer hverandre ”vi må ikke gi oss, stå på kamerater”,
man sier at ”sorry, men SV-suuuget ble for sterkt denne
gangen”. Det hele er teknisk og apolitisk, man høres ut som
man er Geelmuyden og Kiese. Og slike proffer har sikkert noen
poenger - de mangler bare fullstendig perspektiver. I et lengre
perspektiv er det bare ved å samle alle de systemkritiske og
ikke-stalinistiske kreftene i ett parti at venstresida kan oppnå
noe viktig.
1 Aftenposten, 11.9.2001, s. 4
2 “Arbeiderpartiet er lik de Borgerlige”
3 At Statoil er topptungt, byråkratisert osv. er helt klart. Men i
en akutt kamp mellom politisk byråkrati og marked med teite
blåruss byråkrater støtter vi det minste onde.
ønsker du å selge
KonturTidsskrift?
Send e-post til: info@kontur.tv

Om skribentene i dette nummer:
Anders Ekeland, 46 , sosialøkonom, kommunestyremedlem for RV i Bærum,
medlem i Forbundet Internasjonalen. E-post: anders.ekeland@online.no
Asbjørn Wahl, 50, daglig leder av aksjon For Velferdsstaten, med i Nettverk
mot markedsmakt og i styret for Attac Norge. E-mail: asbjorn.wahl@nkf.no
Børge Lund, 27, freelancejournaist og student. E-post: b_lund@yahoo.com
Einar Braathen, 44, statsviter og forsker, aktiv i Attac Blindern.
E-post: einar.braathen@nibr.no
Even Tømte, 21, rabulistisk student. E-mail: even@sponti.net
Idar Helle, 29, cand.polit. og førstekonsulent, aktiv i Attac Blindern.
E-post: idar.helle@jus.uio.no
Jan Egil Nordvik, 28, BA Psychology. E-post: nordvik@artology.no
Knut Kjeldstadli, 53, professor i historie, SV-veteran, aktiv i Attac
Blindern. E-post: knut.kjeldstadli@hi.uio.no
Kristine Nybø. 26 , sosiolog, med å starte opp Rød Front på Blindern i
1998. Sekretær for RVs bystyregruppe i Oslo.
E-post: kristine.nybo@radhuset.oslo.kommune.no
Martin Werner Hauge, 40, cand.philol. og lærer. E-post: whauge51@hotmail.com
Per Inge Mathisen, 24, informatikkstudent, leder av Sør-Trøndelag RV og
medlem av Attac Trondheim. E-post: per@leftist.net
Rune Soma, 45, informasjons- og internasjonal sekretær i FO (LO-forbund).
E-post: rsoma@online.no
81

Takk til alle våre annonsører!
Vil du annonsere i
KonturTidsskrift ?
send en mail til annonse@kontur.tv
Sosialistisk Arbeideravis
– antikapitalistenes avis
Bestill abonnement nå!
200 kr i året/ 300 kr for støtteabonnement
Navn:
Adr:
Postnr/sted:
E-post:
Send slippen til:
Sosialistisk Arbeideravis, PB. 9226, 0134 Oslo
eller send en e-post til arbeideravis@intsos.no

VG, 17. september
Ny Tid, 15. september
NY TID
INTERNASJONAL POLITIKK OG KULTUR - HVORI OPPTATT ORIENTERING
Aftenposten, 17. september
VG, 19. september
Aftenposten, 19. september
...holder hodet kaldt
Hver uke i ett år: kr. 585,– Hver uke i 1/2 år: kr. 330,–
BESTILL DITT ABONNEMENT PÅ: PRISENE GJELDER KUN I NORGE OG UT ÅRET
E-POST: ABO@NYTID.NO
INTERNETT: WWW.NYTID.NO
TELEFON: 22 17 31 10
TELEFAKS: 22 17 52 11 www.nytid.no

– Bli med på et
lite opprør!
Støtt landets tøffeste miljøorganisasjon
og mest suksessrike
ungdomsorganisasjon.
Bli med i Natur og Ungdom og
få Putsj i posten!
Medlem: 50,- (Alle medlemmer får Putsj
i posten.)
Abonnement på Putsj: 100,-
(Har du organisasjonsangst, er dette greia.)
Støttemedlem: 250,- (Ok, jeg er over 25,
er voksen nå og kan betale selv.)
Navn:
Adresse:
Postnummer:
Telefon:
Fødselsdato:
E-post:
kan sendes
ufrankert i
Norge
NU
betaler
portoen
Svarsending
Avtale nr. 13100/292
Natur og Ungdom
Postboks 4783
Sofienberg
0506 Oslo
VARDØGER
Vardøger som ble startet i kjølvannet av studentopprøret i slutten
av 1960-årene, tilhører en kritisk, udogmatisk, marxistisk tradisjon.
Det favner vidt innenfor politikk, miljø, kultur, men med
særlig vekt på politisk økonomi og kapitalismekritikk. Det tar
opp problemstillinger som ser ut over de kortsiktige konjunkturene,
men som samtidig er viktige for å forstå samfunnsforholdene
til enhver tid. Derfor blir gamle hefter helt tilbake til tidlig i
1970-årene fortsatt etterspurt av samfunnsengasjerte mennesker.
Vardøger blir utgitt av en selvstendig stiftelse uten tilknytning til
noen annen organisasjon. Alt arbeid er på dugnad - med unntak av
selve trykkingen - og Vardøger selges til kostpris, uten profitt og
uten offentlig støtte.
De siste numrene:
24 1998: Globalisering - en dyd av nødvendighet? kritiserer
forestillingen om at globaliseringen er et naturnødvendig eller
teknisk determinert fenomen og drøfter stormaktsinteressenes og
nasjonalstatenes aktive rolle i globaliseringsprosessene.
25 2000: Kriminalitet - årsaker og reaksjoner viser hvordan våre
oppfatninger av kriminalitet henger nøye sammen med utviklingen
av kapitalismen og markedet. Den moderne, statsorganiserte
kriminaliteten , den velorganiserte hvitsnippskriminaliteten og
narkotikahandelen henger nøye sammen med ”markedsøkonomien”.
26 2000: Om økonomi, utvikling, politikk, kunst og moral ble
utgitt i anledning Rune Skarsteins 60-årsdag. Heftet har artikler
av Hans Magnus Enzensberger, Kjartan Fløgstad, Marianne
Gullestad, Lars Mjøset, Ottar Brox, Olav Fagerlid, Arnulf
Kolstad, Øystein Rottem, Hans Ebbing, Arne Overrein, Håkon
Bleken og mange flere, og favner over hele Vardøger-feltet.
I abonnement koster Vardøger kr. 80,- pr. hefte (kr. 100,- for
biblioteker og andre institusjoner), som betales ved mottakelsen.
Løssalgsprisen er kr. 100,- pr. hefte.
VARDØGER
Postboks 633, Sentrum
7406 Trondheim
eller hos Narvesen, Tronsmo, universitetsbokhandlene

Neste nummer av KonturTidsskrift:
Tema er Kultur- og ideologikritikk
+ Oppfølging av Globaliseringsdebatten
Send bidrag til redaksjonen@kontur.tv innen 1.desember 2001.

Innhold
1:'Finnes det
alternativer til
markedsliberalismens
offensiv?'
av Asbjørn Wahl
2:'Begynnelsen på
en ny fortelling'
av Jan Egil
Nordvik
3:'Om indymedia:
En stemme for de
stemmeløse'
av Even Tømte
4:'Diskusjoner
om Attac'
60,- kr.
ISSN 1502-8755
www.kontur.tv