TRØKK 2005 nr. 2

mediatrykk.no

TRØKK 2005 nr. 2

M E D I A T R Y K K S F A G M A G A S I N

2005

2


Kort om

Utgiver: Mediatrykk as

Ansvarlig redaktør: Ottar Hummelsund – ottar@mediatrykk.no

Redaktør: Olav Grinde, Neste Kapittel – olav.grinde@broadpark.no

Grafisk design/illustrasjoner: Dukken Birkeland, Neste Planet – dukken@nesteplanet.com

Grafisk produksjon: Mediatrykk as

Opplag: 3000

Forsidebilde: G. B. Alessandri

Papir omslag og «utnappssider»: 100 g Royal Roto Briljant

Papir materie: 60 g Norstar

Skrifttype brødtekst: Sarbon Roman, 9 pkt

Overskrifter: Kabel Heavy, 60 pkt

Omslaget er trykket i heat-set, mens materien er trykket i cold-set

(såkalt kombinasjonstrykk) på en Goss Universal 50 trykkpresse.

Dette skjer i samme produksjon.

For å oppnå best mulig billedgjengivelse, er produsert med

stokastisk raster. Dette er standard hos Mediatrykk – men vi kan også

produsere trykksaker med vanlig raster.

Foto: Dukken Birkeland 2005


Forbi metningspunktet

Det sies spøkefullt at hemmeligheten med å holde en

god tale er å fortelle hva du har tenkt å si, deretter si

det, og så til slutt fortelle hva du har sagt. Det er noe

i dette. Et godt budskap fortjener gjentakelse. Men vi

har alle vært på en fest der noen forteller den samme

plagsomme vitsen for førtiende gang. I beste fall stivner

smilet vårt og vi ler høflig. Sant

skal sies – jeg har nok selv gjort

meg skyldig i slike overtredelser.

Samtidig opplever vi at enkelte

reklamesnutter på TV sendes

inntil seks ganger i timen, om det

er Lene Marlin eller svensken som er kjent for å synge

duett med Sissel Kyrkjebø. Få vil bestride at svensken

har en praktfull stemme, og at Lene Marlin har laget

fengende melodier. Derimot kan metning være et

problem. Selv om du i utgangspunktet er sympatisk

innstilt og mottakelig for musikksjangeren og musikken,

og kanskje til og med hadde tenkt å kjøpe platen, blir

det rett og slett for mye av det gode.

Ikke all reklame

er god reklame.

Metning kan være avgjørende for å bli tilstrekkelig sett

og hørt, slik at annonsøren påvirker en markedsmessig

relevant andel av de potensielle kjøperne. Spørsmålet

er om det er risiko for overmetning, spesielt av uvariert

reklame.

Hva er det som ligger forbi metningspunktet? Døvhet

og immunitet mot budskapet. Og

kanskje verre – man utvikler fakt­

isk en allergi mot alt avsenderen

prøver å si. Og da velger man hel­

ler en konkurrent.

Ikke all reklame er god reklame.

Noen bidrar altså til å ødelegge for avsenderen.

Den samme reklamen bør altså ikke sendes for ofte.

Hvordan kan slikt skje? Ganske enkelt, egentlig. TV­

reklame selges gjerne på grunnlag av antall seere. Hvis

seertallet er en tredjedel av det du egentlig ønsker,

sender kanalen gjerne reklamesnutten tre ganger så

ofte som opprinnelig tenkt.

Valuta for pengene? Neppe. Som annonsør hadde du


aldri kjøpt fem identiske halvsides annonser, plassert

etter hverandre på høyresidene i en avis.

En ting er sikkert – det synes ikke som om kom­

munikasjonsrådgivere hos kommersielle fjernsyns­

kanaler, eller hos reklamebyråene, er tilstrekkelig

opptatt av å advare sine annonsører mot mulige

negative konsekvenser. Det som imidlertid er enda mer

overraskende, er at profesjonelle reklamebyråer ikke

griper inn og forhindrer at deres gode kunder aktivt

ødelegger for seg selv. Enhver TV­tittende nordmann

har opplevd å se det samme budskapet gjentatt inntil

seks–syv ganger pr time – ad nauseam. Det er et latinsk

uttrykk som bokstavelig talt betyr «inntil man spyr».

Og det er dessverre dekkende.

Jo, det er en hårfin balansegang mellom metning og

overmetning.

Redaktør


Uteliggeren med en idé


Uteliggeren våknet på en benk i en park i London

med en glimrende idé. Han lånte klær av en venn,

kledde seg anstendig, fant frem til riktig kontor i

byens byråkratiske labyrint – og gav dem et tilbud

de ikke kunne motstå.

– Hvis dere gir meg benkene, skal jeg pusse dem

opp og vedlikeholde dem gratis. Alle sammen, sa

den velkledde uteliggeren.

– Men det er tusenvis av benker i London!

utbrøt funksjonæren med beslutningsmyndighet.

– Spiller ingen rolle. Jeg skal ta godt hånd om

dem alle sammen.

De gav ham benkene. Og han tjente seg styrtrik.

Hvordan? Jo, han solgte nemlig små skilt med

reklame til hver benk.


Det sies at hvert land har sin egen

visuelle estetikk. I Italia er man flink til å

ta vare på detaljene. Hele vår kultur er

evig opptatt av det visuelle. Jeg har ikke

noe svar på hvorfor det er slik. Kanskje

det er fordi vi hele tiden er omgitt av

stor kunst, spesielt hvis du vokser opp

i byene.

Levende gjenstander

Giambattista Eirik Alessandri har jobbet for

mange moteblader. – Det er naturligvis god

kvalitet på en del av det som gjøres her, men

de redaksjonelle motebildene som produseres i

Norge, holder ikke mål, internasjonalt sett. De

fleste av annonsene for internasjonale merker

er derimot laget i utlandet. Det er i Milano

det skjer. Og i Paris og London. Miljøet der

er langt mer internasjonalt og kreativt. Norge

ligger litt i utkanten.

Så vidt jeg kan se, har Norge aldri egentlig

vært opptatt av estetikk. Det visuelle tillegges

ikke på langt nær så mye vekt her som i Italia.

Når det gjelder fotograferingen, har vi til og

med sett en trend med bilder som skal se ut

som om de er tatt med billige engangskameraer.

I Norge er man ofte så opptatt av å uttrykke

noe, helst noe kunstnerisk, at man lett overser

de avgjørende detaljene.

Kvaliteten på motebilder og andre redaksjo­

nelle bilder avhenger ikke bare av fotografen.

Du trenger gode modeller – ikke misforstå

meg, det er utallige vakre kvinner her i Norge.

Dessuten trenger man stylist, frisør, dyktige

makeup­eksperter …


Men først og fremst må du være på riktig sted.

Hva er det som tiltaler deg med å fotografere

stilleben og produkter?

Jeg er spesielt glad i å ta bilder av arrangerte produk­

ter. «Stilleben». Det gir meg bedre muligheter til å

ha kontroll. Usikkerheten forsvinner. Hastverket.

Det fotografiske resultatet blir slik jeg ønsker.

Noen ganger er oppdraget veldig nøye definert.

Reklamebyråets art director har kanskje til og med

tegnet en detaljert skisse. Andre ganger skal jeg

illustrere et tema, samle flere plagg eller gjenstander

i et bilde som skal illustrere en redaksjonell tekst.

Du skal tolke det som blir skrevet.

Det kan godt hende at tingene i seg selv ikke

vekker den store umiddelbare interessen. Da er ut­

fordringen å finne en ny vri, introdusere uventede

ingredienser, uvante vinklinger.

Hva er de fremste utfordringene når du skal

fotografere produkter – og hvordan går du frem

for å møte dem?

Egentlig er det snakk om en serie med utfordringer.

For det første må gjenstanden se bedre ut enn i

virkeligheten. Den må ha en tilstedeværelse. For

det andre må du hente frem et visuelt særpreg. Det

kreative og det tekniske går hånd i hånd. Lyssetting,


styling og arrangering er like viktige som selve

fotograferingen.

Tingenes lidenskap

Alessandri nøyer seg ikke med å arrangere gjen­

stander – han lager dem også. Gjenstander som

forbløffer og på merkverdig vis har fått et eget liv.

– Du likte haien, sa du? Den begynte som en

Alessi­vannkoker designet av Philip Stark, men

denne var ødelagt. Mine venner vil nok fortelle

deg at jeg samler på skrot og rekvisitter. Da min

sønn var liten, tegnet jeg tenner på vannkokeren.

Senere freste jeg dem ut. Fjernet tuten og håndtaket,

og i stedet satte på øyne av aluminium.

Jeg liker å lage gjenstander, konstruere modeller.

Det er en lidenskap for meg, og i løpet av de siste

årene har jeg vel laget 60 forskjellige. Kanskje det

å jobbe med noe håndfast og håndgripelig for meg

skaper en balanse til fotografering?

Et bra stilleben kan godt kjøres mot hvit eller

nøytral bakgrunn. Det blir en kraftig bakgrunn

kun dersom kunden har bedt om det. Eller gjør jeg

det så enkelt som mulig. Røffe aluminiumsplater

kan for eksempel brukes til å skape sterkt motlys

som visker ut kantene, gjør det hele luftigere og

gjennomstrømmet av lys.

– Jeg foretrekker å fotografere analogt, og jeg

bruker dias. Lysbildefilm. Jeg er ekstremt opptatt

av farger, og diasfilm gir meg den fargemetningen

jeg er ute etter. Hvilken film jeg bruker? Det må

være Agfa Rsx2.

Opphever tyngdekraften

På sett og vis kjemper jeg for å oppheve tyngde­

kraften. Jeg vil at gjenstandene skal ha en bevegelse,

se ut som om de kan fly, flyte, ha sin egen vilje.

Vinklingen betyr mye. Du kan ikke ta bildet rett

på, vannrett, eller rett ovenfra.

Som alle skapende mennesker har Giambattista

Eirik Alessandri sitt forbilde. – Irving Penn, sier

han og tar en lang pause. – Hvordan skal jeg si det?

Bildene hans er mer enn realistiske. Gjenstandene

og menneskene han tar bilder av, blir nesten hyper­

realistiske. Plutselig ser du noe du vanligvis ikke

gjør. I Irving Penns bilder får gjenstandene sitt

eget liv.

Jeg kan nevne mange andre fotografer,

men det var Penn som inspirerte meg til

å ta stilleben. Og det holder jeg fortsatt

på med. www.gealessandri.no


Foto: G.E. Alessandri


Os og Fusaposten –

en prisbelønnet lokalavis

Foto: Christian Fr. Stabell

Kundeintervjuet

Ansvarlig redaktør Christian Fr. Stabell er spesielt

glad for den positive karakteristikken, men forsøker å

dempe betydningen av prisen som sådan. – Det beste

er at prisen bidrar til å sette fokus på den rike floraen

av lokalaviser som vi har i Norge. I så måte tror jeg

vårt land er ganske enestående.

Os og Fusaposten kommer ut hver onsdag og lørdag.

Den er i tabloidformat – men der stanser også likhetene

med avisene fra Akersgata i hovedstaden. Lokalavisen

har et kompromissløst fokus på lokalsamfunnet i

kommunene Os og Fusa sør for Bergen. Sidetallet ligger

stort sett på 20, av og til litt mer.

Aprilspøken

– Stadig flere fullformataviser legger om til tabloid. Et

år var aprilspøken vår at Os og Fusaposten gikk opp

i fullformat, sier Stabell. Vi begrunnet «overgangen»

med at større format var helt nødvendig for å få plass

til de lange navnene på råd, utvalg og institusjoner

som politikerne hadde vedtatt. Fusa sjukeheim er for

eksempel omdøpt til «Fusa bu­ og behandlingssenter»

og Fusa formannskap heter nå «Utvalg for forvaltning

og økonomi».

Noen tipset Dagspressen (nå Dagens Medier) om «den

nye trenden på Vestlandet», slik at vi fikk et oppslag

om spøken vår der, humrer redaktøren.

«En gjennomarbeidet og velredigert lokalavis som har svært god kontakt med lokalsamfunnet sitt.»

Dette var juryens begrunnelse for å utnevne Os og Fusaposten til årets lokalavis. I kommunene Os

og Fusa sør for Bergen er det mange lesere som begeistret ville skrevet under på disse ordene.

Laila og Christian Fr. Stabell tar stolt imot beviset på at Os og

Fusaposten for andre gang er kåret til Årets lokalavis.

En spredd eierstruktur

Avisen kan virkelig kalles et lokalsamfunnets felleseie

– den har 204 aksjonærer. Redaktør Christian Fr. Stabell

10 –

er selv den største aksjonæren, men har nøyd seg med

en aksjepost på 10 prosent.

Spiller på personlig styrke

– Som leder er det viktig å se hvor folk har sin styrke og

gjøre sitt beste for å utnytte det. Det prøver jeg selvsagt

så godt som mulig. Men i en lokalavis med relativt få

ansatte må man være allsidig og fleksibel, og de fleste

må kunne gjøre det meste. Når vi i år – for andre gang,

faktisk – ble kåret til Årets lokalavis, så er det nok fordi

vi har veldig flinke medarbeidere som både er allsidige

og som holder en høy kvalitet på det de gjør.

Vi er 13 medarbeidere, totalt 12 årsverk.

Det hender vi bruker frilansstoff dersom noen tilbyr

oss noe interessant. Men byråstoff har intet i lokalavisen

å gjøre, sier Stabell.

Et forum for debatt

– Jo, jeg er opptatt av nyheter og meninger, men det

betyr ikke at jeg ønsker å bruke en lederspalte som

talerstol. Jeg blir med ujevne mellomrom kritisert for

ikke å skrive lederartikler. Da jeg begynte som redaktør,

skrev jeg ledere til hvert nummer. Nå er det mange år

siden jeg skrev en leder. Etter mitt syn er det viktigste

at det står meninger i avisen – ikke at det er mine

meninger som står der.


Jeg legger stor vekt på at lokalavisen skal være et godt

forum for debatt, og det synes jeg den er. Hvert år har

vi mange hundre debattinnlegg og brev fra leserne på

trykk, og vi legger en god del arbeid i at disse innleggene

skal være så leseverdige som mulig. Bidragsyterne skal

føle tillit til at meningene deres kommer frem og blir

presentert på en skikkelig måte.

Ellers mener jeg lokalavisens viktigste oppgave er

å få frem det som skjer i våre lokalsamfunn på en så

god måte som mulig. Aftenposten hadde et veldig godt

slagord i sin tid – «solid bakgrunn for egne meninger».

Mitt mål er at folk i Os og Fusa skal ha solid bakgrunn

for å mene noe om det som skjer i våre lokalsamfunn.

Hjelpsom teknologi

– Da jeg begynte i Morgenavisen, fikk jeg være med på

blytiden. Etter noen år gikk avisen – som den første

i Bergen – over til fotosats og offsettrykk. Det var

en revolusjon den gangen. Men siden har bransjen

vært gjennom en ny revolusjon, og verktøyet som er

tilgjengelig i dag, gir lokalavisene mulighet til å være

teknologisk på høyden med storbyavisene.

De første Mac­ene kom kort tid før vi startet Os

og Fusaposten. Jeg husker at de første Macintosh­

maskinene vi kjøpte kostet oss rundt 40 000 kroner

pr stykk. Det var en formue i forhold til datakraften

man får i dag, men det innebar en revolusjon. Disse

maskinene kunne gjøre mer og var langt rimeligere i

innkjøp og drift enn fotosetterne. En slik settemaskin

kunne gjerne koste flere hundre tusen kroner.

Den digitale arbeidsprosessen har gitt oss enorme

muligheter. Både praktisk og økonomisk sett er det jo

bare helt fantastisk, sier redaktøren.

– Jevnt over trykker Mediatrykk veldig bra. Men

trykkeriet kan ikke utføre undere, og derfor er det

selvsagt viktig at det vi leverer fra oss har så god kvalitet

som mulig. Vi har som sagt veldig flinke medarbeidere,

så stort sett blir resultatet utmerket. Marit Tøsdal

Hennes, som har hovedansvaret for billedbehandlingen,

har en vesentlig del av æren for dette.

Ny teknikk gjør det også mulig å få sakene raskere

på trykk, men dette er egentlig mer teori enn praksis.

Ettersom vi bare kommer ut to ganger for uken, og

dessuten går i trykken tidlig på kvelden, kan vi ikke

konkurrere med Bergens Tidende og Bergensavisen om

aller siste nytt. Vi blir nok stort sett slått av dem når

det gjelder branner og alvorlige trafikkulykker. Vår

styrke er at Os og Fusaposten dekker lokalsamfunnet

grundigere enn de gjør. Du leser mye i våre spalter som

du ikke finner andre steder, sier redaktøren.

A-AVIS

Nr. 86 – 18. årgang Laurdag 20. november 2004 Laussal kr 12,-

Rockarane går

under jorda

Jakta på øvingslokale er

over for Os Rockeklubb. No

går dei under jorda.

SIDE 6

– Julegrana

skal ha konglar

Når innehavar av Os Skog

AS Øystein Hansen i desse

dagar ryddar skog i Prestegardskogen,

leitar han samstundes

etter den perfekte julegrana.

I yrket hans er gimmicken

at det skal vera ein

grantopp med buntar av

konglar.

SIDE 5

Introdusert for

norsk kvardag

Lova om introduksjonsordninga

for innvandrarar er

nyleg innført i alle kommunar.

I Allaktivitetshuset vert

introduksjonsprogrammet

mellom anna omsett i praktiske

oppgåver, der eksotske

matrettar vert kokt saman

med nyttig, “kvardagsnorsk”-opplæring.

SIDE 10 og 11

Stormarknad i

næringsparken

Onsdag opna Metro Stormarked

i Os Næringspark.

Vareutvalet spenner frå umbrakonøklar

til chipsposar i

gigantformat.

SIDE 3

Stegås eller

Moshovda?

SIDE 2

Pustar

letta ut

Etter ein skuffande innsats

på NM-fellesstarten gjekk

Liv Kjersti Eikeland ein god

sprint på Beitostølen sist

helg. No er ho teken ut på Vcup-laget

og kan pusta letta

ut.

SIDE 19

ORDET FRITT I DAG:

Terje Søviknes: Frp tar ansvar

Johannes Helland: Intrikate

spørsmål

Synnøve Tvedt Øvrebø: Dugnad

på prestegarden

OS&FUSAPOSTEN Treng trafikk-sikring

Kåre Mol, som er med i samarbeidsutvalet ved Strandvik skule, har sjølv to gutar som har dette som skuleveg. (Foto Anne Liv Haukanes)

Området frå Kvålshaugen og ned mot Strandvik

sentrum er svært trafikk-fårleg, spesielt for syklistar,

meiner Samarbeidsutvalet ved Strandvik

skule.

SIDE 2

Avviser krav

om støyrapport

HSD Sjø treng ikkje setja i verk støymålingar i samband

med liggjekaien på Vedholmen. Fylkesmannen i Hordaland

har teke ferjeselskapet si klage på kravet om støyrapport

til følgje. Det var Miljøretta helsevern i Os kommune som

i oktober i fjor påla selskapet å utarbeida rapporten.

OS&FUSAPOSTEN Opplag og distribusjon og dybde

SIDE 3

Papirarbeid på nettet

Det er ikkje lenger naudsynt å stilla personleg på arbeidskontoret

for å få ordna saker og ting. Som første arbeidskontor

i Hordaland opnar Aetat Nesttun for at brukarane

kan fylla ut dagpengeskjema på nettet for så å senda søknaden

per post.

SIDE 7

– Innenfor vårt geografiske område dekker vi rundt to

tredjedeler av husstandene. Bekreftet opplag er på 5583

eksemplarer, og det er vi i grunnen godt fornøyd med.

Redaktøren ser med bekymring på Postens økte

satser. – Dette er ganske alvorlig for oss, så vi er nødt

til å vurdere alternative muligheter. Kanskje det blir et

samarbeid med Bergens Tidende på distribusjonssiden?

11 –

Den fyrste song

Rytme, rørsle og song er viktig frå fødselen av.

SIDE 9

Hildegunn Myrlid Eide leier “Musikk frå livets begynnelse.

(Foto: Anne Liv Haukanes)

Besøksadresse: 4. høgda i Handlegården, Osøyro Postboks 273, 5203 Os

Telefon: 56 30 29 50 – Faks: 56 30 24 77 E-postadresse: post@osogfusa.no

Lokalpolitikk er en type nyhetsstoff som må behandles

grundig og skikkelig. – Det er nok å ta av. Vi følger

politikken og politikerne, og journalistene våre har

gjort en kjempejobb på dette feltet, og vi får god tilbake­

melding på oppslagene våre. Men jeg føler aldri at vi

er flinke nok. Vi skulle så gjerne hatt mye mer tid og

langt større ressurser, og gått enda mer i dybden på

spennende enkeltsaker, sier Christian Fr. Stabell.


Livskraftige lokalaviser

i «annerledeslandet»

Vi kan trygt stadfeste at Norge er et «annerledesland» når det gjelder avislesing. For det første ligger vi på

verdenstoppen målt i aviskonsum pr innbygger. For det andre utmerker vi oss ved å ha en uvanlig rikholdig flora av

lokalaviser. Akkurat det har Sigurd Høst, seniorforsker ved Institutt for Journalistikk, flere betraktninger om.

– Det er en myte at vi leser så mange aviser på grunn

av kaldt og dårlig vær. I Sverige leses langt færre

aviser, uten at svenskene har et nevneverdig varmere

klima enn vi har, understreker Sigurd Høst.

– Vårt aviskonsum har vokst over tid. Norge

har et spesielt avismønster, med sterke riksaviser,

regionale aviser og lokalaviser. Det er faktisk de

små avisene som klarer seg best; vår avisflora er

eksepsjonelt rik på gode lokalaviser. Sverige har

det ikke, og heller ikke Danmark eller Finland. Det

interessante er at småavisene opplever en blom­

string i forholdet mellom papir og Internett.

Aftenposten som lokalavis

I dag er det 126 lokalaviser, altså rundt halvparten

av alle aviser som utgis i Norge. Sigurd Høst fore­

trekker egentlig begrepet «lokal fådagersavis».

– På sett og vis er jo Aftenposten først og fremst en

lokalavis for Oslo, og dernest har den et regionalt

og nasjonalt nedslagsfelt. Det meste av det vi

snakker om er bygde­ og småbyaviser, men begrepet

omfatter også bydelsavisene i enkelte storbyer. I

noen tilfeller begrenset utgivelsesfrekvensen seg selv.

På 1950­tallet var det en god del norske poststeder

som ble tilgodesett med postbud bare et par ganger

i uken, forteller seniorforsker Sigurd Høst.

Mange av de lokale fådagersavisene har en lang

tradisjon. En femtedel ble grunnlagt før slutten av

1. verdenskrig. Den aller eldste er Møre i Volda,

grunnlagt som Norsk Landoeblad i 1810. Nordre

Trondhjems Amtstidende ble grunnlagt i 1848; i

dag kjenner vi den som Levanger­Avisa.

12 –

Korthistorien

– Interessen for avislesing var enormt sterk i gjen­

oppbyggingstiden. Men mellom 1950 og 1970 gikk

aviskonsumet gradvis ned, og flere aviser måtte

legge inn årene. Det gikk spesielt hardt ut over nr. 2­

avisene og de avisene som hadde en partipolitisk

tilknytning.

Fra 1970 til slutten av 1980­tallet var det en ny

periode med sterk vekst, så vel i antall aviser som i

opplagstall. Både historikere og eldre journalister

betrakter 1980­tallet som de norske avisenes

gullalder, sier Sigurd Høst.

Deretter kom en kort nedgangsperiode. Sammen

med den økonomiske lavkonjunkturen, da sam­

funnet betalte for jappetiden, så vi en svikt i

annonseinntekter. Dette gikk hardest ut over de


lokale fådagersavisene. Da oppsvinget kom rundt

1993, visste de lokale fådagersavisene å utnytte

situasjonen. De fikk et langt kraftigere oppsving

enn dagsavisene.

Teknologiske fordeler

På 1970­tallet kom det banebrytende teknologiske

nyvinninger som signaliserte en ny tidsalder. Det

begynte med overgangen til fotosats og offsettrykk.

Blysats og gamle presser som egentlig hørte hjemme

på et museum, ble byttet ut med utstyr som åpnet

for en langt mer effektiv produksjonsprosess.

Det ble slutt på å måtte betale blodpenger til

en spesialbedrift for å få laget klisjeer. Mens en

halvsides illustrasjon tidligere kostet 300 kroner

og måtte bestilles flere dager i forveien, kunne man

nå lage ferdigrastrerte filmer for fem kroner i løpet

av fem­seks minutter. Medarbeiderne betjente selv

et reprokamera, kjørte ut fotosats og monterte

det hele takket være voksmaskiner og en skarp

skalpell.

Den teknologiske utviklingen fortsatte, og den

betydde aller mest for bygde­ og småbyavisene.

– Strengt tatt kunne man lage en beskjeden lokalavis

ved hjelp av et par PCer og en laserskriver, under­

streker eksperten fra Institutt for Journalistikk. –

Deretter var det bare å montere halvsidene sammen

og ta originalene bort til det lokale trykkeriet.

Mens de store avisene kjempet en beinhard kamp

for å innføre ny teknologi, slapp de fleste av de

lokale småavisene å bli rammet av profesjonsstrid

og typografenes vrede. I de små redaksjonene følte

man et sterkere skjebnefellesskap, og alle tok et tak

der det trengtes, forteller Sigurd Høst.

Nytt fokus på lokalsamfunnet

Den økonomiske oppdriften var også avgjørende.

– Vekst i varehandelen medførte et sterkere behov

for lokal annonsering. Debatten om EF­medlemskap

i 1972 satte ny fokus på lokalsamfunnets verdier,

sier Sigurd Høst.

Hvor viktig er pressestøtten?

– Pressestøtten betyr mye. Den gjør det mulig å gi

ut aviser på små steder der dette ellers ville vært

økonomisk umulig. Du kan gjerne sammenligne

dette med tregrensen.

I 1989 bestemte Stortinget at også de minste

lokalavisene skulle få pressestøtte. Selv ukeaviser

med et opplag så vidt over tusen kunne nå få

støtte. Resultatet var at opplagsterskelen for å være

økonomisk levedyktig, ble senket. Opplagsgrensen

er lavere, aviser med opplagstall helt ned i 1500

kan klare seg på grunn av pressestøtten. Stadig flere

småsamfunn fikk sin egen avis.

Mange lokalaviser med opplag på 2500–6000

eksemplarer hadde overlevd uten den. Derimot har

jeg vanskelig for å tro at det vi kaller «riksspredte

meningsaviser» – som Klassekampen, Dagen og

Vårt Land – ville klart seg uten pressestøtte, mener

journalistikkforskeren.

Dagens digitale muligheter

I dagens digitale tidsalder har lokalavisene tilgang

til den samme imponerende teknologien som

storbyavisene og de riksdekkende tabloidene.

Profesjonell billedbehandling, optimalisering av

bilder for trykk, kjapp og effektiv sideombrekking

og digital overføring til trykkeriet. Journalisten kan

sitte på en fjelltopp og sende artikkel og bilder via

mobiltelefon fra sin bærbare PC. Geografi er ikke

lenger noen begrensning.

Tidligere betydde infrastrukturen alt. Så godt som

alle lokalavisene på Østlandet ble utgitt fra bygder

med jernbanestasjon.

I dag skal det godt gjøres å finne et sted på Vest­

landet som ikke har en lokalavis. På Østlandet og

i Nord­Norge er det imidlertid fortsatt rom for at

skriveføre gründere kan starte opp sin egen avis.

Innholdsleverandørene

Det er iallfall én aktør som ikke nyter godt av

dagens utvikling: Norsk Telegrambyrå. De fleste

lokalaviser produserer alt stoffet selv, og få av dem

har avtaler med NTB. Hvis redaksjonen kjøper noe,

er det fra en lokal frilansjournalist.

Mer lokale

Vi ser altså en forsterket forankring i lokalsamfunnet;

fådagersavisene har rett og slett blitt mer lokale.

1 –

Dermed utfyller dagsavisene og de lokale fådagersavisene

hverandre perfekt, i stedet for å konkurrere,

observerer Sigurd Høst.

Strategisk sett er dette kanskje det eneste fornuftige

veivalget. De lokale fådagersavisene kan ikke

konkurrere med de store dagsavisene, og i tillegg

har de konkurranse fra TV, radio og nettavisene.

Men på lokalt stoff kan de være uovertrufne.

EU-tilpasning hos Posten

I senere tid har Posten økt prisene på avisdistribusjon

betydelig, pussig nok som en EU­tilpasning.

Spørsmålet er om dette har en negativ innvirkning

på lokalavisene?

– Ja, det har gjort livet vanskelig. Fådagersavisene

trenger Posten. Nå blir mange av dem tvunget til å

vurdere alternative distribusjonsmåter, for eksempel

et samarbeid med regionale dagsaviser som har et

veletablert nettverk av avisbud.

Posten har erstattet solidaritetstanken med en

markedstenkning – og det på en måte som er et

vesentlig brudd med det norske idealet om at

offentlige tjenester skal være tilgjengelige over

hele landet. Fra mitt ståsted mener jeg at Posten

må vurderes på linje med vei, telefon, strøm og

kringkasting.

Likevel er de norske lokale fådagersavisene den

gruppe aviser som kan se fremtiden lysest i møte.

Den fremste utfordringen?

Det er helt åpenbart at avisenes fremste utfordring

er fortsatt å drive god lokaljournalistikk. Dette

må imidlertid kombineres med en sterk lokal

tilknytning. Lokalbefolkningen må føle en aktiv

omsorg, at avisen vil dem vel. Mange lokalaviser

driver imidlertid idylliserende journalistikk, uten

at leserne straffer dem for det.

Vi har dessverre hatt eksempler på aviser som har

bikket over i en for kritisk retning, slik at leserne

ikke lenger oppfatter dem som omsorgsfulle. Dølen

i Otta og Troms­avisa Framtid i Nord var eksempler

på det.

Mitt ideal er at de lokale fådagersavisene også

driver solid kritisk journalistikk, men ut ifra en

plattform av synlig omsorg.


Godt heftet!

– Kanskje den beste måten å nå frem med budskapet ditt på, er å klistre

det godt fast til budbringeren, sier markedssjef Linda Fjereide Vikenes

med et smil. – Det er derfor Mediatrykk nå tilbyr punktliming.

1 –

Rister du en moderne avis, faller reklamebilag og

ilegg ut som blindpassasjerer. Da er sjansene mye

mindre for at de får den tilsiktede oppmerksomheten.

Punktliming sikrer at ditt ilegg er uadskillelig fra

budbringeren, altså hovedtrykksaken.

Det er ulike måter å spre ditt budskap på gjennom

avisene. Den enkleste er selvfølgelig å kjøpe en eller

flere annonser. Men fra tid til annen har du kanskje

noe ekstra du ønsker å dele med mottakeren? Det

er ikke alt som får plass i en annonse, selv om det

skulle være en helside. Da er ilegg en glimrende

mulighet, og det er enda bedre om du kan sikre

deg at den når frem til leseren. Løsningen er

punktliming.

– Valg av limtype er ikke tilfeldig. Det brukes

en spesiell limtype som gjør at leseren enkelt kan

ta ut annonsebudskapet, uten å skade hverken

trykksaken eller ilegget, opplyser Mediatrykks

markedssjef.

Flere kreative muligheter

Punktliming innebærer flere fordeler, og ikke minst

flere kreative muligheter fra reklamebyråenes

side. En helside eller dobbeltside kan utstyres

med et tilleggsbudskap som virkelig vekker oppmerksomhet.

– Som annonsør får du plutselig langt mer

valgfrihet når det gjelder format og papirtykkelse.

Hvis du ønsker å gi alle leserne et budskap i form

av et postkort, er du hjertelig velkommen til det.

Du kan også gi leserne gratisbilletter, legge ved

et budskap i en konvolutt eller en svarkupong

som garantert når frem til mottakeren, sier Linda

Fjereide Vikenes.

– Mediatrykk er et av de ytterst få norske avistrykkeriene

som kan tilby denne muligheten.


Vent litt!

Bildet du snart skal få se på midtsiden, er en

illusjon. Men vent et øyeblikk før du blar om!

Det er nemlig noe vi må fortelle deg.

Vi har lurt deg hele tiden. Fargene du tror du

ser, finnes ikke. Egentlig er det bare fire farger

i dette magasinet: sort, gult, magenta og cyan

– en meget spesiell blåfarge. Alle de andre

fargevalørene er «skapt» gjennom et samspill

mellom disse fargene.

Ser du nøye nok på et annet magasin eller en

avis, ser du sannsynligvis bare prikker av disse

fargene. De ligger der på rekke og rad, og det

eneste som varierer på dem, er størrelsen og

fargene på rasterpunktene.

TRØKK! er annerledes, akkurat som de fleste

trykksaker fra Mediatrykk. Du ser nemlig ingen

prikker med det blotte øyet. Tar du frem lupen,

vil du i stedet se små mikroskopiske penselstrøk.

Dette er en rastertype som få trykkerier i Norge

bruker. Disse «penselstrøkene» gjør bildet mer

overbevisende, for deg og din kunde. Og det er

jo overbevisning det hele handler om, ikke sant?

Greit — nå kan du bla om.

– og deretter kan du bla gjennom TRØKK!

én gang til. Den største kvalitetsforbedringen

med stokastisk raster ser du nemlig på vanlig

avispapir.

Foto: Linda Renate Campbell


5–

Illustrasjon. Dukken Birkeland/2004


Treffsikker reklame

– definer din målgruppe

Hvis du ikke har et klart bilde av hvem som er målgruppen for din reklame,

så vil du heller ikke treffe med budskapet ditt. Det er som å jakte med en

avsagd hagle – det nytter ikke å skyte hele skogen hvis du skal felle en elg.

– Målgruppen? Nei, den bør ikke nødvendigvis være

vanskelig å definere. Når du utvikler et produkt

eller en tjeneste, må du på et tidlig stadium finne

ut hvem det er ment for. Og nettopp dette må få

konsekvens for din markedsføring, understreker

Atle Bredesen. Som promo­produsent i TV2 jobber

han med kanalens egenreklame. Men som erfaren

byråleder og kreativ direktør har mange tanker om

reklamens utfordringer.

Alt for alle?

– Om det er et utbredt problem at mange annonsører

prøver å være alt for alle? Det er iallfall et utbredt

problem at annonsørene prøver å selge mange ting

i samme annonse. De prøver å gardere seg i håp

om at iallfall noe slår an. Bilforhandlere er noen

av de verste eksempler på dette. I sine annonser

slenger de gjerne inn flere modeller, de snakker om

ekstrautstyr og garanti, de skriver om service og

finansiering – og for sikkerhets skyld tar de kanskje

også med noen bruktbiler.

Altfor mange annonsører føler at de må fylle

hver eneste ledige millimeter i sin eksponering. Det

fungerer ikke – de konkurrerende budskapene blir

lett selvkansellerende. Leseren oppfatter annonsen

som forvirrende og vanskelig tilgjengelig. Med

mindre vi allerede er spesielt interessert, blar vi

heller om til neste side.

Overskriften

Ingen kjøper avisen for å lese annonser. Og undersøkelser

viser at 70 % leser kun overskriften på

reklamen. Nettopp derfor bør man legge mye

arbeid i å skrive gode overskrifter. Overskriften

har samme funksjon som omslaget av et magasin

– å friste leseren til å lese videre.

Dette betyr slett ikke at det skal være lite tekst.

Den myten er bare tull. Den legendariske David

19 –

Ogilvy punkterte ettertrykkelig alle teoriene om at

leserne ikke gidder å lese lange tekster. Problemet

er at det skrives for mye svada, for mye «gpp» – og

det gidder ikke folk å lese.

Kjøper er ikke nødvendigvis bruker

Den som kjøper et produkt og den som faktisk

bruker det, er ofte to helt forskjellige personer. Det

nytter ikke å lage barnslige annonser for barneklær,

for barn kjøper ikke klærne selv. Parfyme er det ofte

mannen som kjøper i gave.

Noen ganger nytter det ikke med reklame. Mmm,

i kveld skal vi ha tomatpuré, eller bruke deilig

hvetemel. Jeg tviler på om særlig mange av oss ber

om et bestemt merke. Vi forbrukere skiller mellom

varemerker og merkevarer, og for sistnevnte er det

først og fremst pris, innpakning og hylleplassering

som er utslagsgivende for våre valg i butikken.

Grundige undersøkelser viser at 1,5 m fra gulvet er den


optimale gripehøyden i hyllene. Det er en plassering

som produsentene slåss om – og i verste fall betaler

for.

Virker stadig dårligere

Essensen av all god reklame er at du må vise produkt­

fordeler, eller at du må overbevise kjøperen om at

det er emosjonelle fordeler. Utfordringen er å gjøre

dette på en kreativ måte som skaper et minneverdig

inntrykk hos leseren.

Det største problemet i dag er at reklame i tradi­

sjonelle medier virker dårligere og dårligere. Det

skyldes blant annet støyen og det økende antallet

kommunikasjonskanaler. Reklamens største fiende

er reklamen selv – altså at den ikke er godt nok

gjennomtenkt. Den andre fienden er som sagt

støyen.

Et voksen person utsettes for mellom 2500 og

3000 reklameinntrykk i døgnet. Vi har ingen sjanse

til å absorbere dette – travle mennesker har ikke

mulighet til å vurdere så mye informasjon på så

kort tid. Og dette er nødt til å ha konsekvenser for

deg som annonsør.

Hvis du har et lite reklamebudsjett, kan det i noen

tilfeller være lurt å konsentrere det innen et kort

tidsrom. Da oppnår du synlighet ved å dominere

en bestemt kanal i et gitt tidsrom. Utvanner du det

for mye over tid, forsvinner det bare i mengden. På

den annen side kan for sterk konsentrasjon av for

eksempel en bestemt TV­reklame vekke irritasjon,

og i verste fall aversjon mot produktet. Så her er

det en balansegang.

En annen observasjon er at norske selskap bruker

gjennomsnittlig 60 % av markedsbudsjettet på å

kapre nye kunder. Resten brukes på å vedlikeholde

resten av kundene. I mange tilfeller bør man se

nærmere på denne fordelingen.

La oss ta et tenkt eksempel og si at Tine ønsker å

selge 15 % mer av en bestemt type yoghurt. Det er

mye lettere å få noen av de eksisterende kundene

20 –

til å spise litt mer yoghurt enn å overbevise nye

målgrupper om at den smaker fortreffelig. Dette

gjelder i svært mange andre tilfeller også: Det er

lettere å selge mer til de som allerede foretrekker

ditt produkt. Og i forhold til markedsbudsjettet

skal det svært lite til for å øke salget.

Humor og støy

Det lages mye god reklame i Norge, iallfall hvis

vi skal bruke utenlandske pristildelinger som en

målestokk. Spesielt humor ble godt utnyttet, ikke

minst i de første TV­reklamene som ble sendt den

første perioden her i landet.

Noen er dyktige til å la støyen fremheve deres

produkt. For noen år siden ble det kjørt en genial

TV­reklame. Midt mellom masete innslag for

Eurosport og en eller annen sjampo, ble skjermen

svart og taus. Det gikk hele tre sekunder. Like før

seeren kunne begynne å lure om TVen plutselig var

ødelagt, fikk de se en Mercedes­stjerne rotere rundt


sin egen akse. Intet mer! Men du må ha et sinnssykt

bra varemerke for å gjøre noe slikt.

Jeg tror en hemmelighet er å la den som sitter i

stolen, lage sin egen film. Hvis du ikke serverer alt

ferdigtygget, kan de få sine egne assosiasjoner, lage

egne bilder. Og det samme er mulig med reklame i

trykksaker. Det er mottakeren som gjør reklamen

ferdig.

Treffsikre bilag

Tema­bilag i avisene er som «butikker i butikken».

Det kan være lettere å få annonsøren til å bruke

penger på dette, fordi de selekterer målgruppene

som er interessert i hus og hage, bil, båt, sport, helsekost

eller hva det skulle være. Og i en verden av

støy kan det være mer treffsikkert.

Norge er spesielt. Kjøpekraften er omtrent

utjevnet, og vi har god råd. Både drosjesjåføren

og legen har full mulighet til å kjøpe akkurat det de

virkelig ønsker. Det er et spørsmål om prioritering.

I USA, derimot, er en vanvittig stor del av landets

nettoformue samlet i hendene på en liten andel

av befolkningen, og i enkelte andre land er forskjellene

enda mer markante. For å bruke bildet

av et melkespann, er det vesentlig mer bunnfall og

fløte «over there».

Velg riktig kanal

Markedsføring fordrer langt mer komplekse valg

i dag enn for noen tiår siden. Da annonserte man

i avisen når man hadde noe å selge, og den leste

alle.

Slik er det ikke i dag. Selv telefonkatalogen finnes

i et hav av ulike utgaver – Fylkeskatalogen, Gule

Sider, BizKit, Ditt Distrikt, gulesider.no, samt

mange konkurrerende produkter, både seriøse og

useriøse. Du har TV2 og TVNorge, og flere andre

norske kanaler. Snart kommer både TV2 og de

andre aktørene med flere kanaler. Det er ikke rart

at annonsørene blir forvirret.

21


Den store utfordringen er å velge riktig kanal, like

mye som det er å utforme selve reklamebudskapet.

Den som mangler en klar strategi, taper, hevder

TV2­produsenten.

Pjatt

Noe av det verste du kan gjøre, er å prate når du

egentlig ikke har noe å si. Folk er ikke dumme. Det

vekker bare irritasjon når lederen av et kjøpesenter

introduserer tilbudene i senterets blekke med de

mest loslitte floskler. Da skal man være rimelig

sultefôret på litteratur for å lese til siste punktum.

Jeg har heller ingen tro på at folk tar vare på juleinnstikket

bare fordi det står en oppskrift for

pepperkaker og gløgg.

Også de norske matvarekjedene har laget fryktelig

mye dårlig reklame. Derimot mener jeg at

Rema 1000 har vært dyktige. De kjører knallhardt

på pris og har lykkes helt i å dominere den nisjen

de har valgt.


Tanker om reklame

Atle Bredesen er promo-produsent for TV2 og jobber med kanalens egenreklame. Han

har lang fartstid innen reklame og har tidligere drevet eget byrå. Vi ber ham tenke høyt om

utfordringene i dagens markedskommunikasjon.

– Brus er et godt eksempel på et produkt som er

komplett unyttig. Vi drikker for å slukke tørsten,

men folk bør egentlig drikke vann. Coca Cola er

produktet som alle andre brusprodusenter skuer

mot. Det er merkevaren som er referansepunktet.

Folk går gjerne inn i en butikk før en bursdagsfest

og sier «Jeg skal ha halvparten Cola og halvparten

annen brus,» humrer Atle Bredesen.

«Det hjelper kun for tørsten»

Et fantastisk eksempel på genial reklame er Solo.

Vi husker godt Olga Marie Mikalsen som sang

hjerteskjærende falskt, tok en lang slurk Solo – og

fortsatte å synge like falskt. Budskapet: «Solo

hjelper kun for tørsten».

Solo avkledde budskapet til alle de andre brus­

produsentene og skapte motkultur. Før kampanjen

hadde Solo tapt mye terreng; nå fikk de et kraftig

oppsving. Kul kommunikasjon var én ting, men

det viktigste var at Solo begynte å selge langt mer

av sin gule brus igjen.

Fortsettelsen er ganske interessant. Solo fikk

nye folk i ledelsen som ville gjøre ting på sin

måte. Resultat? Salgstallene stupte. Første bud

i merkevarebygging er nemlig at du må være

konsekvent over tid – spesielt når strategien din

gir synlige resultater.

Volkswagen og Skoda

Det nytter ikke alltid å fortelle forbrukerne hva

som er virkelig. Våre tilvante oppfatninger kan sitte

meget dypt, og noen ganger virker de urokkelige.

Hva skal vi med dyre biler? Vi er like godt hjulpet

av en billig bil. Men det betyr ikke at vi vil ha

den …

Da Volkswagen overtok Skoda, brukte de mange

milliarder på å få bilkjøperne til å endre oppfatning.

Det hjalp ikke at det knapt var en tsjekkisk skrue

igjen i bilen, ingen ville kjøpe Skoda. Volkswagen

har aldri innrømmet hvor my den strategien kostet

dem. Med etterpåklokskap kan vi spørre om det

ikke hadde vært bedre om Skoda­fabrikken hadde

begynt med blanke ark – enten en ny serie med

Volkswagen­modeller eller et helt nytt bilmerke.

HSD og Meny

Vi kan trygt si at HSD slet i motvind for noen år

siden, og de gjør det til dels fortsatt. Reklamebyrået

og kunden vurderte ulike strategier for å komme på

offensiven. Enkelte forståsegpåere mente at HSD

burde vurdere å skifte navn. Det tror jeg neppe

hadde vært lurt. Noen ganger er det eneste riktige

å ta ansvar for historien, og det var nettopp det

de gjorde.

Jeg tror også at Meny­kjeden kan klare seg. Som

forbrukere har vi sinnssykt mye informasjon å

forholde oss til. Vi glemmer og blir gradvis modne

for nye inntrykk – selv fra samme avsender.

Saab og USA

Ogilvy fikk utfordringen med å selge Saab til

amerikanerne. Det viste seg å være en vanskelig

oppgave. Amerikanerne skjønte rett og slett ikke

bilen. Så teamet til Ogilvy dro til kilden, til Sverige.

Det var en durabelig snøstorm da de landet og ble

hentet på flyplassen. Slikt var ikke noe problem for

Saab, de bilene kjørte som om det var godvær. «Ah,

vinterbilen!» konkluderte Ogilvy.

Men Ogilvy gjorde også en annen ting. De skjønte

at amerikanerne hadde stor respekt for biltester.

22 –


Så de laget en test som fremhevet kjøreegenskaper

som Saab var spesielt god på. Testsjåførene skulle

akselerere med klampen i bånn, mens de svingte i

en trang utvidende spiral, uten å få sladd på bilen

og treffe barrieren av kjegler. Vinneren av testen

var Saab Turbo 900. Det resulterte i at man kunne

rykke inn store annonser der Saab gratulerte Ferrari

med 2. plassen. Italienerne reagerte med harme over

at noen pekte nese mot deres nasjonale stolthet, men

kampanjen fikk kjempeoppmerksomhet i USA.

Reklameprisene

Jeg er ikke den første til å stille spørsmål ved de

mange reklameprisene som deles ut hvert år. Det

er problematisk at vi ber de kreative bedømme de

kreative, uten å spørre hva reklamekampanjen

oppnådde for kunden. På den annen side kan dette

være svært vanskelig å måle, og markedsføring er

nesten alltid et samspill mellom ulike virkemidler

– der kampanjen bare er ett element. Og de mest

interessante tallene om salgsøkning (etter uteblivelse

av økning) holder gjerne annonsøren tett til brystet;

ingen andre får tilgang til den informasjonen.

Gjentakelse og kvalitet

Det sies at enkelte irriterende TV­reklamer er

svært effektive. Det finnes mange slike eksempler

fra det velkjente selskapet Colgate­Palmolive, der

produktnavnet og hovedpoenget gjerne gjentas

syv–åtte ganger i løpet av 30 sekunder.

Kvalitet er et interessant begrep. En seriøs musiker

brekker seg hvis du nevner Sputnik. Og hvis du

virkelig vil provosere dem, kan du spørre hvorfor

Sputnik selger så mange flere plater enn de gjør – og

hvorfor ikke dette er et kvalitetsstempel.

Utendørsreklame i «byen mellom 7 fjell»

Atle Bredesen er forbløffet over at byrådet i Bergen

synes villig til å gi Clear Channel tilnærmet monopol

på reklameplakater i byen. – Monopol har aldri

vært noen god idé. Det må være minst to aktører

i et marked. Det har vært spådd en eksplosjon i

utendørs reklame. Det er i så fall trist, fordi det vil

skjemme vårt fellesareal.

Det viktigste er publikasjonen

Noen publikasjoner innser at det viktigste de skal

selge, er sitt eget produkt. Det var derfor Aftenposten

vedtok strenge retningslinjer for hvor stor andel av

avissidene som skulle være redaksjonelle. Schibsted

har holdt på sine prinsipper og sagt «nei» når

2 –

kvoten er full, selv når tunge aktører har fristet

med flerdobbel pris for å få sine annonser inn på

bestemte dager.

I dag er det dessverre få som ville gjort det.

I senere år er det åpnet nye kanaler for reklame.

Mange av oss kjenner til produktplassering i

kinofilmer og TV­reklame, selv om vi glemmer

det når vi blir oppslukt i spenningen. Men nå tar

forfattere betalt for å nevne bestemte produkter i

sine romaner!

Reklame i dataspill

I dag bruker ungdom mer tid på dataspill enn

foran TVen. Men det betyr ikke at de slipper unna

reklamen. Når du kjører kjappe biler i videospill, er

det ikke tilfeldig hvilke bilmerker du kan velge. Og

selv i slike spill treffer du kanskje på Coca Cola.

Ikke alle kanaler funker like bra. Mannen som

tok patent på reklame på bensinpumper, tjente seg

rik. De som satset på eventyret, tapte sine penger.

På riktig hylle

Vi menn går kanskje inn på Rema 1000 for å

handle bleier, sigaretter og gulost. Så kommer vi

ut med 300 kroner i varer. Selv på Rema 1000

skjer hovedomsetningen faktisk som resultat av

impulskjøp. Og du kan være trygg på at det er

beinhard konkurranse mellom produsentene om

hylleplassering, eksponering ved kassaapparatet og

tillatelse til å komme med sine sjokkselgere. Selv

om det nesten er slutt på vanlige produktplakater

i dagligvarebutikker, blir for eksempel gulvet ved

kassaapparatene brukt til reklamebudskap.

Reklame på to bein

Det er fascinerende at folk er villige til å betale

ekstra for å få lov til å se ut som vandrende

reklameplakater. Bare logoen på klærne er kul

nok, legger man gledelig noen flere hundrelapper

på butikkdisken. I år er det «in» å kjøpe solbriller,

og man betaler gjerne 1500 kroner hvis det står

en godt synlig logo for Dolce Gabanna, Armani,

Versace eller Calvin Klein på siden.

Synnøve Finden

Det er interessant hvordan folks oppfatning

blir formet. Synnøve Finden er ikke en budeie

i Hallingdal eller Sogn. Selskapet eies av

noen av de mest pengesterke menn i Norge.

Men de har vært mesterlige til å utnytte det

etter hvert så omtalte feiltrinnet til Tine.


Om vi har et «samnorsk» språk om 100 år? Ja, hvis

norsk skriftspråk fortsatt er oppegående. For det

er ikke gitt, hvorfor skulle norsk være i særstilling?

Også andre språk er i faresonen. Til og med det

franske språk føler seg truet av engelsk, og de har

lagt opp en bevisst forsvarskrig. Men trussel betyr

ikke utsletting.

Er det noen trekk ved dagens språkutvikling som

du mener er spesielt uheldig?

Nei, egentlig ikke uheldig. Men i vårt samfunn,

som i mange samfunn, rammes vi av språkbrukere

som dessverre ikke er klar over hvor lite de kan

om morsmålet. Et synlig eksempel på dette er

oppdelingen av ord som ikke skal deles.

Mange, meg selv medregnet, er svært takknemlig

for å kunne ringe til Språkrådet for å få

språklige avklaringer. Hvorfor tilbyr dere denne

gratistjenesten?

Fordi det står i våre statutter at vi skal gi råd

både til staten og publikum. Til tider er også dette

verdifullt for Språkrådet selv; vi lærer av de som

spør.

Er det noen norske forfattere som fikk pepper for

å bryte daværende regler for språklig skikk og bruk

– men som gav viktige bidrag til utformingen av det

norske språk slik vi kjenner det i dag?

Som språkbrukere reflekterer vi kanskje for lite

Klar tale fra Språkrådets

Sylfest Lomheim er en synlig leder av Språkrådet – og han utmerker seg med klar

tale. I verdenssammenheng er norsk et perifert språk. Dagens medieverden har gitt

oss nye utfordringer. Derfor er det ikke en selvfølge at språket vårt vil overleve.

over det i dag, men svært mange forfattere på 1800­

tallet gav blaffen i den tids språknorm. Da var det

opplest og vedtatt at man enten måtte skrive på

dansk eller på landsmålet til Ivar Aasen. Men Ibsen,

Vinje, Garborg og Bjørnson var språkradikale, de

var pionerer og foregrep utviklingen av bokmål

og nynorsk. Men det var også andre litteratur­ og

kulturkritikere i deres samtid som klart gav uttrykk

for at de satte pris på nybrøytingen.

Jeg har hørt det sagt at minst én norsk forfatter

hadde et vesentlig større ordforråd enn selveste

Shakespeare. Tilbakeviser dette påstanden fra

enkelte om at det norske språk er ordfattig?

Jo, det er riktig. Henrik Wergeland var mer ordrik

enn Shakespeare.

Jeg er imidlertid enig med dem som hevder at

det norske språk er ordfattig på bestemte områder,

sammenlignet med engelsk. Dette henger sammen

med bruk og bruksområder. Ethvert språk har sine

sterke og svake vokabularsider. Sammenligner vi for

eksempel engelsk med norsk, ser vi at engelsk er svært

ordfattig når det gjelder ordforrådet om skogsdrift

og vintersport, kystliv og stølstradisjoner.

Er det noen slående svakheter eller styrker ved

det norske språk?

Det er for stor variasjon i formverket, altså

i tillatte skriveformer. Det er for mye valgfrihet.

2 –

Derimot er en av styrkene til det norske språk at

det er liten avstand mellom uttale og skriftspråk.

Dette er noe vi deler med enkelte andre språk som

er blitt normfestet i nyere tid, blant annet finsk og

swahili. Motstykket til dette er engelsk og fransk,

der skriftbildet ikke har endret seg vesentlig på

400 år.

Hvilke importord synes Språkrådet er spesielt

gode?

Jeg synes et ord som «film» er et fremragende

eksempel på et funksjonelt importord. Både uttale

og skrivemåte passer godt inn i det norske språk.

Ville det ikke vært en fordel om Språkrådet var

tidligere på banen med norske erstatningsord/

nykonstruksjoner? Burde vi lagt om til en

«islandsk» modell – der vi finner avløserord (og

får dem frem til de riktige miljøene) snarest mulig

etter at et fremmedord er registrert på vei inn i en

norsk brukssammenheng?

Nei. Vi har vår språkpolitikk og den er god nok.

Islendingene har problemer, de klarer ikke lenger å

opprettholde sin strategi for å møte språktrusselen

utenfra. Jeg mener den islandske språkpolitikken

ikke vil være hensiktsmessig for oss.

Det er forresten slett ikke riktig at det alltid tar

lang tid før vi kommer på banen med fullgode

norske avløserord. Da nyhetssendingene i NRK i sin


leder

tid omtalte den kjente ulykken i Nordsjøen brukte

man det engelske ordet «blow­out». To sendinger

senere var vårt forslag på plass, og «utblåsing» er

blitt stående som den norske benevnelsen.

Hvor lenge tror du det går før «koz» og «klemz»

blir tatt opp i det norske språk?

Det kan gå lang tid. SMS­språket er en spesiell

sjanger; jeg tror at også ungdommen er bevisst på

at dette er noe annet en vanlig skriftspråk.

Hvilke vesentlige endringer tror du kommer i den

neste store offisielle språkreformen?

Vi har nettopp fått en ny rettskrivning når det

gjelder bokmål, fra den 1. juli i år. Det skjedde

ingenting med nynorsken i denne omgangen, men

her bør det også skje en revisjon. Når dette skal

skje, er ennå ikke bestemt. Det bør nok skje en viss

innstramming, altså noe mindre valgfrihet.

Webster’s Encyclopedic Unabridged Dictionary

har over 250 000 oppslagsord. Bokmålsordboka

er til sammenligning på fattige 65 000 oppslagsord.

Hvorfor ikke lage en mer fullverdig norsk

ordbok basert for eksempel på Tanums rett­

skrivingsordbok?

Et slikt arbeid er faktisk på gang. Norsk ordbok

blir på 14 bind. Når verket er fullført i 2014, vil

det trolig inneholde mellom 600 000 og 700 000

ord. Dette omfatter mange ord vi kun finner i

det talte språket. Jeg er glad for at det er bevilget

ekstramidler for å fremskynde dette arbeidet.

Hva som er de beste norske ordbøkene pr i dag?

Bokmålsordboka og Nynorskordboka, og de kom

begge på 1980­tallet. Før det hadde vi egentlig

ikke fullverdige bruksordbøker i betydningen

«dictionary».

Hvor lenge tror du det blir til vi får en fullgod

norsk synonymordbok – altså en tesaurus?

En fullgod synonymordbok, altså en tesaurus

er et klart savn. Men det er mye vi savner i det

norske språk. Vi skulle gjerne hatt all programvare

på norsk, og vi skulle gjerne hatt mer fullstendig

terminologi på alle aktuelle fagfelt. Alle språk har

samme problem.

Det er mange lyspunkter. Språkrådet har nå opp­

rettet en egen faggruppe for terminologi. Vi har

gode samarbeidsformer med translatører og andre

faggrupper – alle de viktigste miljøene deltar i dette

arbeidet, som ledes av Språkrådets Jan Hoel.

Hvordan bestemmes hva som er «korrekt

språk»?

Vel, såkalt normering skjer på en langt mer

demokratisk måte i Norge enn i andre land. Det

skjer i statlig og offentlig regi. Det er riktig nok et

lite antall mennesker som bestemmer, men det skjer

i full åpenhet og med basis i omfattende diskusjoner

der i prinsippet hvem som helst kan delta. I USA

og England er skriftspråket faktisk unntatt offentlig

kontroll. Der er det i praksis de som redigerer

Webster’s og Oxford’s Dictionary som til enhver

tid bestemmer hva som er «korrekt».

Er staten og det offentlige i tilstrekkelig grad

bevisst på sitt ansvar for god språkføring?

Først og fremst trenger vi bedre språkutdanning

og større språkbevissthet. Det er dette som er

nøkkelen, og det gjelder flere deler av samfunnet,

ikke bare det offentlige. Vi må også innse at

rettskrivningen ikke er noe vi kan overlate til

dataprogram. Et retteprogram er lite verdt uten

kunnskap – kunnskap om språk, og kunnskap om

hva et program kan og ikke kan gjøre.

Er det noen norske politikere som utmerker seg

med dårlig språkføring?

Om det er norske politikere som utmerker seg

med dårlig språkføring? Absolutt. Men jeg ønsker

ikke å navngi noen, da er det lett å glemme andre.


Kanskje det ikke kommer som noen overraskelse at

tastaturet er eldre enn datamaskinen. Du erindrer

kanskje en avleggs duppedings som dine forfedre

brukte – en «skrivemaskin»? Den ble oppfunnet av

Christopher Sholes rundt 1873. Han kom ikke på å

legge inn fjæring som trakk bokstaven kjapt tilbake;

du måtte pent vente på tyngdekraften. Dermed ble

det et problem at bokstaver som stod ved siden av

hverandre, lett «tvinnet» seg inn i hverandre når

du skrev for fort. Løsningen hans var enkel: Han

flyttet om på bokstavene, slik at det ikke lenger var

mulig å skrive de vanligste bokstavkombinasjonene

like raskt. Det er slik han (og vi) til slutt havnet

opp med det såkalte «qwerty»­tastaturet. Navnet

henger sammen med bokstavrekkefølgen.

Dr. Dvorak stiller spørsmål

Tidlig på 1920­tallet begynte Dr. August Dvorak

å se nærmere på skrivemaskinene som var blitt

svært utbredt, eller rettere sagt tastaturene på

dem. Dvorak var ekstremt opptatt av effektivitet.

Han skjønte raskt at man kunne omorganisere

bokstavene på tastaturet, slik at fingrene hadde

kortest mulig avstand til de vanligste bokstavene.

Selv om han gjorde sitt banebrytende arbeid basert

på det engelske språket, så er tastaturet tilnærmet

perfekt også for norske brukere.

Dvorak påviste at qwerty­tastaturet faktisk var

verre enn om bokstavene hadde vært plassert

tilfeldig. Det var slett ikke snakk om bagateller.

Målinger som ble foretatt ved hjelp av film, viste at

Hva ville du sagt hvis noen fortalte deg at et av de viktigste verktøy i din hverdag var

spesielt utformet slik at du skulle jobbe tregere? Vel, det er sant. Tastaturet til PCen din

har en forunderlig historie.

fingrene til en gjennomsnittssekretær som tilbrakte

8 timer foran skrivemaskinen, beveget seg mer enn

32 kilometer før arbeidsdagen var ferdig!

Men tilsynelatende så det ut som om Dvorak­

brukerne «sov på jobb»; fingrene deres beveget

seg nesten ikke, selv om bokstavene danset opp

mot arket og etterlot seg ugjenstridige svarte merker

på papiret. For å skrive et sammenlignbart manus

måtte fingrene deres bare forflytte seg totalt 1,6 km

– altså en tyvendedel av deres maskinskrivende

kolleger!

Resultatet av ti års forskning var «American Simplified

Keyboard», nå bedre kjent som «Dvorak Simplified

Keyboard». Dette tastaturet ble patentert i 1932.

Dårlig timing

Det ble ingen umiddelbar suksess. Få skrivemaskin­

produsenter kunne se noen god grunn til å «bygge

om» noe som tross alt virket, og som ville kreve at

brukerne måtte lære å skrive på nytt.

En vellykket oppfinner skal være heldig med

timingen. Dr. Dvorak lanserte sitt nye tastatur midt

i verdens verste økonomiske nedgangstid. Skrive­

maskinprodusentene var nesten bankerott. For dem

2 –

var det naturlig å tolke Dvoraks løfte om dobling

av effektiviteten til «da selger vi bare halvparten så

mange skrivemaskiner». Og hvorfor skulle de velge

å ødelegge for seg selv?

Prestisjefylte konkurranser

Tidlig i forrige århundre ble det ofte arrangert

konkurranser i maskinskriving. Eleven som

hevdet seg på sin skole, fikk ære og heder, mens

profesjonelle fikk større belønning – kanskje til og

med navnet sitt i rekordbøkene.

Dr. Dvorak tok sine nytrente maskinskrivere med

i konkurransene. DSK­maskinskriverne vant ti av

de store konkurransene i årene 1934–41, og de

slo konkurrenter med langt mer erfaring. I 1935­

konkurransen vant ni DSK­skrivere hele 20 av de

gjeveste prisene. Da det ble klaget på «urettferdig»

konkurranse, og dommerne ville utestenge DSK­

deltakerne, truet Dvorak med å gå til avisene.

Det fikk dommerne til å ombestemme seg. Men

i enkelte konkurranser ble hans skrivemaskiner

sabotert, og kampen om prestisje gikk så langt at

Dvorak måtte betale vakter for å beskytte dem. Et

mer eiendommelig problem var at andre deltakere

klaget på det høylytte bråket fra de hurtigskrivende

DSK­deltakerne.

Den ideelle skriverytmen

Den ideelle skriverytmen er å kunne veksle fra hånd

til hånd, nærmest annenhver bokstav. Mens en finger

på venstrehånden skriver en bokstav, forbereder


høyrehånden seg på neste – og vekslingen mellom

slike bevegelser foregår lynraskt.

Dvorak løste dette på en genial måte. Han plas­

serte de vanligste vokalene på venstrehåndens hjem­

meposisjon, mens de tilhørende hyppigst brukte

konsonantene ble plassert like under fingrene på

høyrehånden. Dermed får man automatisk en

naturlig og optimal skriverytme. En lynrask rytme!

Det er derfor innehaverne av verdensrekordene i

maskinskriving har insistert på Dvorak­tastaturer.

Et godt anslag

Skrivingen går spesielt tregt dersom du må skrive

alle bokstavene med kun én hånd. Vel, dette er slett

ingen akademisk innvending. Det finnes over 3000

engelske ord som må skrives med venstrehånden

på et qwerty­tastatur, mens det er ytterligere 300

for høyrehånden.

Vi skulle tro at fingrene våre hvilte på bokstavene

som vi brukte hyppigst, asdf­raden. Men dette er

slett ikke tilfellet! De bokstavene utgjør bare 32 %

av en vanlig skrivejobb, mens over halvparten

av skrivingen foregår på raden ovenfor, altså

qwerty­raden. Dette er årsaken til at mange erfarne

sekretærer faktisk lar hånden hvile over

qwerty­raden ubevisst – det er jo tross alt mye

mer effektivt! Det tilsvarende tallet for Dvorak er

70 % på hjemmeraden og 22 % på raden ovenfor.

Utsagnet «borte bra, hjemme best» gjelder i enda

større grad tastaturer.

Fysiske plager

Mange opplever fysiske plager av overdreven

tastaturbruk – sammenlignbare med «musesyke».

Grunnen er at tastaturet er forferdelig innefektivt.

Fingrene dine må danse og utøve hyppig akrobatikk

for å nå vanlige taster som e, i, n og punktum.

Flere undersøkelser

Erfaringer med 2700 elever i Tacoma­skolene

viste at DSK elevene lærte seg å skrive på skrivemaskin

på en tredjedel av tiden. Likevel fikk

skolesjefen kursene nedlagt, etter press fra skrivemaskinprodusentene;

han begrunnet dette med at

elevene ikke kunne få jobb, siden ingen firmaer

i området hadde Dvorak­skrivemaskiner. Det at

kursholderne uttrykkelig hadde definert dette

som «maskinskriving til personlig bruk», og ikke

yrkesrettet, ble behørig oversett.

Enda mer imponerende er undersøkelsen som

ingeniører i den amerikanske marinen (US Navy)

gjennomførte i 1944. Personer som allerede

kunne skrive på maskin, gjennomgikk et kurs

som varte i to og en halv måned. Resultatet var en

gjennomsnittlig produktivitetsøkning på 74 %!

Det er ikke uvanlig at Dvorak­brukere skriver

dobbelt så fort som qwerty­brukere. Vel så viktig

er at de begår langt færre feil. Forskningen viser

ettertrykkelig at Dvorak­tastaturet er lettere å

lære, det er enkelt å venne seg til, det er mindre

anstrengende å bruke og feilraten halveres.

Ufortjent lite oppmerksomhet

På 1960­ og 1970­tallet var det et enormt fokus

på tiltak som effektivitetsforbedrende tiltak. Tiltak

som resulterte i forbedringer på 10 % fikk store

nyhetsoppslag. Men Dvorak­tastaturet fikk lite

oppmerksomhet.

Utvikling kan ta en evighet

Tenker vi tilbake, innser vi at mange teknologier

har lidd en tilsvarende skjebne. Det tok mellom

35 og 70 år før følgende teknologier fikk allmenn

aksept og betydelig utbredt bruk: jernbanen,

dampbåten, radioen, telefonen, flyet og bilen.

Samtlige møtte sterk motstand fra de som brukte

gammel teknologi.

De 73 årene som er gått siden Dr. Dvorak

patenterte sin forbedring kan synes som en evighet.

Men det er dessverre lite som tyder på at Dvoraktastaturet

– som er å få kjøpt i handelen – står foran

noe snarlig gjennombrudd. De fleste av oss lever

lykkelig uvitende om at det finnes et langt bedre

alternativ til vårt aller vanligste arbeidsverktøy.

Bytte til Dvorak

Windows: www.microsoft.com/enable/

training/windowsxp/keyboardlayout.aspx

Mac OSX: Systempreferanser –>

Internasjonal –> Inputmeny –> Dvorak.

Kurs og systematiske øvelser finner du på Internett.

2 –

llustrasjonen viser den radikale forskjellen i skriverytme

mellom qwerty­ og Dvorak­tastaturene. Det er samme

manuskript som er avbildet, med venstrehåndsbokstaver

på svart bakgrunn og høyrehåndsbokstaver på hvit

bakgrunn. Som du ser, er rytmen nesten perfekt med

Dvorak, mens man på et standardtastatur må skrive

lange bokstavrekker med samme hånd – og det er spesielt

venstrehånden som blir belastet. (Prøv for eksempel å

skrive ordet «desember» kjapt på et vanlig tastatur.)

Bildet blir enda mer slående når vi analyserer arbeidsfordelingen

mellom enkeltfingre. Dvorak­tastaturet har

en «rettferdig» fordeling, mens på qwerty­tastaturet står

de to pekefingrene for 43 % av skrivejobben. Ikke rart

at enkelte som bare bruker de to fingrene, er i stand til å

skrive eksepsjonelt raskt. Lengden på fingrene indikerer

hvor stor andel av skrivearbeidet de gjør. Den unaturlige

bokstavfordelingen på et vanlig tastatur (til høyre)

forklarer trøttheten og slitasjen som mange opplever i

hverdagen.


Kort & godt

Nyttig og gratis fra Språkrådet

På www.sprakrad.no finner du mer informasjon

om virksomheten og tilbudene til Språkrådet.

Her er noen høydepunkter:

Språknytt er en publikasjon for alle språk­

interesserte. Det vesle tidsskriftet kommer fire

ganger i året, og abonnement er gratis. Siste

utgave er et temanummer som fokuserer på

Norges språksituasjon i tiden rundt 1905. I

tillegg kan du laste ned eller lese på skjermen

alle artiklene som er utgitt de siste ti år, samt

utvalgte eldre artikler.

Språkspørsmål hilses velkommen av de

hjelpsomme konsulentene til Språkrådet. Du

får klare og konsise svar på dine spørsmål.

Kanskje du leter etter et godt norsk alternativ

til et fagord? (Telefonnr. og e­postadresse finner

du på nettstedet.)

Men først kan du gjerne prøve Språkrådets

utmerkede nettbaserte verktøy. Du kan søke

i Bokmålsordboka og Nynorskordboka og

en rekke databaser. Det er for eksempel egne

oversikter over dataspråk, geografiske navn

og norske avløyserord for engelske ord som

back­office og benchmark. Du finner til og

med en egen ordliste som «oversetter» vanlige

bokmålsord til nynorsk – kanskje nyttig å vite

for både deg og meg og Politidirektoratet?

«Jeg reiser ikke for å komme frem,

men for å ha gleden av å være underveis.»

Robert Louis Stevenson

Én gang kan være nok

Faktisk har en av verdens mest berømte og effektive

reklamefilmer kun vært vist på TV én gang.

Enogtyve år etter den ble sendt, snakkes det fortsatt

om Apple’s legendariske «1984»­reklame for «the

computer for the rest of us». Den ble vist under

SuperBowl, selveste «cupfinalen» i amerikansk

fotball.

2 –


Du skulle kanskje tro at Politidirektoratet bestod

av lovlydige folk – men da tar du skammelig feil.

Målloven setter nemlig som krav at alle landsdekkende

statsorganer skal bruke hver av våre to målformer

minst en fjerdedel av tiden. Alt tyder på at direktoratets

medarbeidere gir blaffen i akkurat den loven.

Så hvordan scorer Politidirektoratet? Språkrådet

gjør som kjent grundig arbeid. I dette tilfellet har man

undersøkt samtlige publikasjoner som Politidirektoratet

utgav i fjor.

• Ingen skjemaer foreligger på både

bokmål og nynorsk

• Ingen nynorsk på nettsidene

• Ingen publikasjon i det hele tatt på nynorsk

De glemte

blå-hvite varene

I dag tenker vi ikke særlig mye på Samvirkelagets

eksperiment med blå­hvite varer på begynnelsen av

1980­tallet. Tanken var besnærende: vaskepulver

er vaskepulver, tannkrem er tannkrem. Det er jo

forbrukeren som til syvende og sist betaler all reklame.

Ved å selge blå­hvite varer som ikke ble markedsført

som merkevare, regnet Samvirkelaget med å kunne

selge de samme produktene til 30 % rabatt. Og de

holdt det de lovet. Dette er jo nesten marxistisk tanke­

gang i markedsdrakt.

Hva skjedde? Folk ville ikke ha det. Vi er ikke

rasjonelle og vil ikke ha det slik. Vi ønsker å føle noe

når vi kjøper et produkt. Blå­hvite varer vekket ikke

begeistring.

Politiet – den verste lovbryteren

– Dette er ikke bra. Jeg tror nok vi må ha en prat

med dem, sier avdelingsdirektør Tom Brunsell i

Justisdepartementet. Han leder Politiavdelingen, og

det er den som har ansvar for Politidirektoratet.

Men hva kan en nynorskbruker gjøre hvis man

mottar et skjema på bokmål fra Politidirektoratet?

Kan man nekte å fylle ut skjemaet inntil det foreligger

på nynorsk?

– Det synes jeg nok ville være noe fanatisk. Men det

er ikke bra at de ikke har noen skjemaer på nynorsk.

Så dette må vi gripe fatt i, sier Tom Brunsell.

29 –

Om erfaring

«Erfaring er vanligvis noe vi får –

like etter at vi hadde trengt det.»

«Erfaring er noe vi tilegner oss som gjør det

mulig for oss å gjenta nøyaktig de samme

feilene – men med større selvtillit.»

«“Erfaring” er bare en opphøyet

benevnelse for våre feiltrinn.»

«En polsk pessimist er en erfaren optimist.»

«Med tiden tror jeg at begrepet ‘den mørke

middelalderen‚ vil omfatte vår egen tid.»

Georg Lichtenberg, tysk fysiker

«Naturen har gitt oss frøene,

men kunnskapen må vi selv dyrke.»

Seneca


Mediatrykk gir deg positiv oppmerksomhet

Alt Mediatrykk har gjort de siste årene, dreier seg om én ting: Vi skal hjelpe våre kunder

og kunders kunder å få mest mulig positiv oppmerksomhet. Det gjør Mediatrykk ved å

være kvalitetsbevisst og ved å tilby muligheter som er tilpasset markedets ønsker.

Mediatrykk er et av få avistrykkerier i Norden

som kan bruke to ulike papirtyper i samme

produksjon. For deg betyr det at du kan få

skikkelig smell i bilder på glanset papir – til en

fornuftig pris. Et godt eksempel på det er denne

utgaven av TRØKK.

Mediatrykk er forresten testtrykkeri for Norske

Skog. Vårt tette samarbeid med en av verdens

ledende papirleverandører gir oss flere fordeler.

Vi oppdaterer oss faglig og sikrer at vi ligger

helt i teten når det gjelder kunnskaper om papir.

Derfor kan vi gi velfunderte råd til våre kunder.

For to år siden videreutviklet vi førtrykks­

avdelingen. For deg som kunde betyr dette frem­

ragende billedkvalitet med stokastisk raster,

samt enkle og effektive rutiner basert på digitalt

prøvetrykk.

Mediatrykk er ett av kun to avistrykkerier i

Norge som har kvalifisert seg til å få merke trykk­

saker med Svanemerket. For stadig flere kunder

er det viktig å markere at de tar miljøvennlige

valg.

Nyhet i høst

Nå i høst står Mediatrykk foran nye betydelige

investeringer. Da blir trykkepressen utvidet slik

at den kan håndtere et økt sideantall og fyldigere

trykksaker.

30 –

Ta kontakt, så forteller vi deg mer …

Espen Pedersen

trykkerisjef

espen@mediatrykk.no

Ottar Hummelsund

daglig leder

ottar@mediatrykk.no

Linda Fjereide Vikenes

markedssjef

linda@mediatrykk.no

Tlf.: 55 11 51 00

PS. Mediatrykk holder til i Millenniumbygget

utenfor Bergen. Stedsvalget er ikke tilfeldig;

det er tre minutters kjøring til Flesland, noe

som sikrer kjapp distribusjon til hele landet.


Foto: Linda Renate Campbell


Postboks 74 • 5863 Bergen

Tlf.: 5511 5100

Faks: 5511 5010

www.mediatrykk.no

Similar magazines