FAGBLADET nr. 12 2010 - Raknerudvillaen

– Det er
aldri for sent
Vigdis (62) kjempet i tiår mot å bli uføretrygdet. Hun ville
delta i samfunnet. Hun fikk sjansen på Røbekk omsorgssenter.
I fjor tok hun fagbrev i helsefag med bare seksere
på kortet. Et livsdrama som endte godt på grunn av
kjærlighet – og en sterk vilje.
Tekst og foto: TITTI BRUN
Veien til jobb som helsefagarbeider på omsorgssenteret
har vært lang og kronglete.
Oppveksten i et vanskelig hjem ble starten
på en legal medisinering som gjorde
barndom, ungdom og starten på voksenlivet
angstfylt og slitsomt.
Helt til Vigdis Solrun Skarvøy bestemte
seg for at hun ikke ville leve sånn lenger.
Hun ville noe mer. Da var hun 26 år
gammel. Hun la seg inn for avrusning for å
bli kvitt medisinavhengigheten. Hun gjennomgikk
et hvelvete av abstinenser. Hun
fikk store søvnproblemer og angstanfall så
sterke at hun ikke kunne puste.
Ved beinhard vilje og god støtte fra mann
og psykolog, kom hun ut ren og fri.
Så begynte veien fram mot å bli en aktiv
samfunnsborger.
Løvetannbarn
Historien om Vigdis er historien om et begavet
barn som ikke fikk ro til å vokse seg
trygg og sterk. Hun var flink på skolen,
likte å konkurrere og var god til å synge.
Men når hun kom hjem, sto hun på tå og
kikket inn vinduet for å forberede seg på
det som kom, og se om hun turte å gå inn.
16 < Fagbladet 12/2010
– Jeg var så redd hver eneste dag, minnes
hun.
Årene gikk, og etter hvert ble angstanfallene
så sterke at hun ble lagt inn på
sykehuset for å få en pause fra hjemmet, en
pause fylt med beroligende medisiner. Så
bar det hjem igjen. Noe annet tilbud fikk
ikke 16-åringen.
Avrusning
Men Kåre fra nabobygda så henne. Tross
bygdesladder om familien hennes, ville
stødige Kåre gifte seg med Vigdis. De fikk
to barn, og Vigdis holdt hjemmet skinnende.
Ungene var velstelte og maten
hjemmelagd. Men Vigdis slet med angsten
og overlevde i hverdagen på vilje og piller.
Langsomt vokste beslutningen fram.
Mannen tok velferdspermisjon, og hun la
seg inn til avrusning. Og sto løpet ut.
– Jeg kom inn som en stille og beskjeden
person. Da jeg kom ut, hadde jeg lært å bli
storkjefta, ler Vigdis.
Syngende havfruer
Vigdis startet det nye livet skrittvis. Først
trådte hun ut i foreningslivet – i Fiskar-
kvinnelaget og Landsforeningen for hjerteog
lungesyke.
Så tok hun opp sangen igjen. Som barn
hadde hun elsket å stå på scenen. Nå ble
hun med i gruppa Syngende havfruer og
underholdt på basarer, sykehjem og sykehus.
En blanding av popslagere og country.
Også jodling og «Min barndom svant så
hurtig hen» fikk plass på repertoaret som
havfruene turnerte med.
Hun fant igjen gleden over å stå på
scenen – og over å glede andre.
Men tyngden av barndommen lå fortsatt
på skuldrene. Stresset ga fysiske utslag.
Blodtrykket var høyt.