Å Takle Babylon - Silver Feather Music

Å TAKLE BABYLON
3

GISLE PEDERSEN
Å TAKLE BABYLON
SILVER FEATHER MEDIA
5

Silver Feather Media
Forsidefoto: Jürgen Howaldt. Kopiert med lisens fra Creative Commons
http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0/de/deed.en
Trykket i Booklines trykkeri, Vinterbro 2009
www.gislepedersen.com
6

INNHOLD
Konseptet Babylon …..….… side 11
Åndelig krig …..….… side 23
Stridens kjerne …..……. side 40
Den babylonske livsstilen …..….… side 55
Babylon på et personlig plan …..….… side 72
De farligste babylonske løgnene …..….… side 86
Guds opprinnelige hensikt …..……. side 105
Dommen over Babylon …..……. side 113
Et liv i frihet …..……. side 125
Tillegg …..……. side 137
7

Forord
Denne boken er skrevet i lys av at Herren Jesu Kristi andre
komme er svært nært forestående, og at det er en akutt
nødvendighet at Hans folk bereder seg for denne
begivenheten. Satan har i stor grad lykkes å legge et slør over
de kristne, ved å innhylle de i verdslige foretagender. Det
samfunnssosiale og materialistiske aspektet ved livet har i stor
grad tatt overhånd på bekostning av seriøs sjelegranskende
tjeneste for Gud, og mennesker rammes av forvirring over
den begredelige tilstanden som brer seg utover i menighetene.
Målet med denne boken er å gi et overordentlig bilde av hva
Bibelen og historien gir av informasjon om hva Babylon er
gjennom kartlegging og omtale av dens hovedfunksjoner og
egenart, samt drøfting over hvordan man forholder seg til
denne organisasjonen i møte med dens forskjellige aktører og
instanser.
Det er et ønske at både erfarne og uerfarne lesere vil oppleve
styrket tro og velsignelse gjennom å lese denne boken.
Boken dedikeres til alle de menneskene jeg har møtt og lært
av, og til Jesus Den Levende Guds Sønn og min Frelser!
Gisle Pedersen, Asker, april 2009
9

Konseptet Babylon
1
Det å søke fellesskap er noe som ligger svært sentralt hos
mennesket. Det å ha fellesskap med andre mennesker og med
Gud er et behov som Gud ga mennesket ved skapelsen, da
Gud ønsket å gi oss rike velsignelser ved opplevelser av
solidaritet og enhet. Siden mennesket falt i synd, har det
derimot blitt bragt en ubalanse inn i verden som forstyrrer den
opprinnelige Gudgitte freden og fellesskapet. Synd har gitt seg
uttrykk på forskjellige måter, og har forvridd menneskers
oppfatning av hva som er rett og galt. Likevel har mennesker
som har vendt Gud ryggen og gjør opprør mot det Han står
for, fremdeles lengslene om fellesskap inkarnert i seg. Deres
valg om å ikke følge Gud derimot, gjør at denne søken etter
fellesskap gjør seg gjeldende på måter som ikke er gagnlig for
verken mennesker eller planeten som et hele. Den
opprinnelige higenen etter og interessen for fellesskap, har
blitt pervertert, og gir seg uttrykk i grådige og selviske
ambisjoner om makt, innflytelse, berømmelse og ære.
Konkurransementalitet råder blant enkeltmennesker, og på
11

storpolitisk plan sikter man etter verdensherredømme.
Menneskets grådighet ser ikke ut til å ha noen ende. Den har
ledet menneskeheten til randen av ruin både sosialøkonomisk
og økologisk, og alt ser ut til å innhente vår generasjon. De
moralsk forvridde oppfatningene og handlingene, viser at
menneskeheten befinner seg i totalt opprør mot Gud og det
Han står for, i det man higer etter å oppnå enhet, fellesskap, og
lykke på egne premisser i strid med Guds plan. Det er dette
som utgjør hele det babylonske konsept, at man ignorerer
Guds plan og hensikter, og erstatter det med egne tanker, idéer
og metoder om enhet og felleskap i sin søken etter å realisere
seg selv utifra selviske motiv.
Det moderne uttrykket “Babylon” er i Bibelen en
samlebetegnelse på all den religiøse forvirringen vi er vitne til
i vår tid, og er også en ledetråd til den organisasjonen som står
i spissen for denne utviklingen, som i tillegg til å være et
åndelig overhode for dens tilhengere, også har vesentlig
innflytelse på det som skjer på den politiske arena. Man kan
dermed godt definere det moderne Babylon for å være primært
en religiøs bevegelse, som i tillegg har betydelige politiske
forgreninger som den bruker til å fremme sin sak.
Selve ordet “Babylon”, betyr “forvirring”, som også kan
oversettes som “kaos” eller “oppløsning”, og er et perfekt
uttrykk for hva som har preget det ugudelige samfunn
gjennom alle århundrer både religiøst og politisk. I bibelsk
sammenheng er “Babylon” som sagt først og fremst en
betegnelse på en religiøs-politisk makt som står Gud imot.
12

2
Første gangen denne organisasjonen nevnes i Bibelen, er i
1. Mosebok kapittel 11 der det beskrives hvordan menneskene
etter syndfloden prøvde å organisere seg i opprør mot Gud og
det Han stod for. Det ble besluttet at det skulle bygges et tårn
som skulle rekke opp til himmelen, som et slags prevantivt
tiltak for å beskytte samfunnet mot liknende ødeleggelser som
det syndfloden hadde ført med seg. En sterk leder ved navn
Nimrod, et oldebarn av Noah hvis familie var den eneste som
overlevde syndfloden, stod frem på denne tiden og var
sannsynligvis den som ledet arbeidet med å bygge tårnet. I det
de gjorde dette viste de sitt opprør og forakt mot Guds
autoritet. Gud hadde tydelig gitt uttrykk for at Han aldri kom
til å ødelegge jorden ved en flom igjen, og hadde til og med
gitt regnbuen som et tegn på dette. Men folkene hadde allerede
på den tiden utviklet egne idéer om hvilken religion de ønsket
å utøve. Den anerkjente og berømte historieskriveren Josefus
skriver følgende om Nimrods rolle i dette frafallet:
“… det var Nimrod som hisset dem [folket] opp til slik en
krenkelse og forakt av Gud … ”
“ ... Han overtalte dem til å ikke tilskrive Gud, som om det
var gjennom Hans råd at de var lykkelige, men til å tro at det
var deres eget mot som skaffet denne lykken.”
Alle menneskene på jorden var på denne tiden lokalisert
på ett sentralt område i verden, nærmere bestemt i Sinear, som
13

lå i områdene rundt det vi i dag kaller Irak. I tillegg hadde de
kun ett språk. Herren så at på grunn av dette var det ikke noen
ende på hva de kunne greie å gjennomføre av sine forvridde
planer og idéer. Han så det derfor som nødvendig å forvirre
språket deres, slik at de ugudelige forsettene deres ikke ble
gjennomførbare.
“Herren sa: “Se, folket er ett, og de har alle ett og samme
språk. Dette er hva de begynner å gjøre [bygge tårnet]. Nå
blir ingenting umulig for dem av alt de vil sette seg fore å
gjøre. Kom, la oss gå ned og forvirre språket deres, så den ene
ikke kan forstå språket til den andre”” (1 Mos 11:6,7)
På grunn av dette ble byen som var hovedsete for folkene
gitt navnet Babel, fordi det var her Herren forvirret språket
deres og hvorfra Han spredte dem ut over hele jorden.
Ideologien som hadde blitt utviklet i Babel ble imidlertid med
folkene dit de drog og gjorde seg gjeldende i alle århundrene
som fulgte. Det eksisterer mange uklarheter angående
detaljene omkring den opprinnelige babylonske
avgudsreligionen, men det som kommer helt tydelig fram er at
soldyrkelse var utbredt, og at det eksisterte en oppfattelse av at
Nimrod var en gud. Også Semiramis -hans kone- og hennes
sønn Tammus ble gjenstand for tilbedelse, og sammen med
Nimrod ble disse å utgjøre den første hedenske solgud-triaden,
en idé som har gjenspeilet seg i mange etterfølgende religioner
rundt om i verden.
Et annet historisk navn som mange hevder ble gitt Nimrod
er “Baal”, som betyr “herre”. Det gamle testamentet
14

dokumenterer flere steder om hvor utbredt og ødeleggende
Baal-dyrkelsen var, og hvilken destruktiv effekt den hadde på
det jødiske folk, gjennom hvem Gud ønsket å gjøre Seg og
Hans frelsesgjerning kjent for verden. Blant annet i 4.
Mosebok kapittel 25, vers 1-3 står det å lese:
“Israel ble værende i Akasialunden. Men folket begynte å
drive hor med Moabs døtre. De innbød folket til
offermåltidene for avgudene sine, og folket åt og tilbad
avgudene deres. Slik knyttet Israel seg til Ba'al av Peor, og
Herrens vrede ble opptent mot Israel.”
På grunn av deres frafall kom mange straffedommer over
jødene som folk, men Gud så til at Hans hensikt med folket
ble gjennomført likevel. Det var fra jødene at Messias skulle
framstå som verdens Frelser, og Gud måtte gjøre det som var
nødvendig for at jødene og verden forøvrig skulle få den
nødvendige informasjonen om det som skulle skje, og at de
skulle ha muligheten til å være klar for denne begivenheten.
Menneskenes frelse var for dyrebar for Herren til at Han
skulle la menneskene gå fortapt. Gjennom jødene skulle Han
gjøre Sitt navn kjent for folkene, som etter mange år med
avgudsdyrkelse i stor grad hadde glemt Hvem Han var.
Baal-dyrkelsen fremstod som et alternativ til Herrens vei
gjennom sin okkulte praksis og avskyelige ritualer og skikker.
Disse ingrediensene ser ut til å ha hatt, gjennom alle tider, en
enorm tiltrekningskraft på mennesker som er orientert mot
tilfredsstillelse av seg selv og destrueringen av de opphøyde
15

karaktertrekkene som Herren ønsker å utvikle i menneskene.
3
Frimurerne, som er de fremste og mest innflytelsesrike
representantene for okkult religiøs praksis i dag, erklærer å ha
sine røtter helt tilbake til Nimrod. Den tidligere 32. grads
frimureren og okkultisten, Bill Schnoebelen, sier følgende om
Frimureriet og opprinnelsen til dette:
“Hvis du måtte sette navn på den konspirasjonen som har
vært gjennom tidene, som noen kaller Illuminati, … så ville du
identifisere det i all hovedsak som frimureri … Etter flommen
sier frimurerne at den første frimurer var Nimrod … Han var
den personen som grunnleggende hadde idéen til en
verdensregjering.” (Exposing the Illuminati from Within,
video)
Nimrod var en representant for en avskyelig livskultur
som stod i direkte opposisjon mot Gud. Når samme person
velges som forbilde i ideologi, kan man vel ikke forvente at
den livsstil og holdning som legges for dagen blant
etterfølgerne vil være spesielt annerledes.
De okkulte organisasjonenes interesser er som regel skjult
for omverdenen, men ved flere anledninger har sentrale
maktpersoner gitt mer enn solide hint og informasjon om deres
eksistens og hva deres agenda er. Storbritannias tidligere
statsminister, Winston Churchill, uttalte i 1920:
16

“Fra Spartacus-Weishaupts dager til Karl Marx, til
Trotsky, Bela Kun, Rosa Luxembourg og Emma Goldman, har
denne verdensvide konspirasjonen om å overta sivilisasjonen
og for å rekonstituere samfunnet … vokst jevnlig. Den spilte
en definitiv gjenkjennelig rolle i den franske revolusjonens
tragedie. Den har vært drivkraften av hver undergravende
bevegelse gjennom det nittende århundre, og nå til sist har
denne banden av ekstraordinære personligheter fra
underverdenen i de store byene i Europa og Amerika grepet
det russiske folk etter hårene på deres hode, og praktisk talt
blitt de ubestridte herrene av det enorme riket.”
Tidligere president i USA, John F. Kennedy, mer enn
hintet om deres eksistens med følgende uttalelse:
“Selve ordet ”hemmeligholdelse” er frastøtende i et fritt
og åpent samfunn. Og vi er som et folk uløselig og historisk
imot hemmelige selskaper, hemmelige eder og hemmelige
forhandlinger.”
En annen amerikansk president, Franklin D. Roosevelt,
gav også signaler om politiske bestemmelser som ble
gjennomført bak kulissene:
“I politikken så skjer ingenting tilfeldig. Hvis noe skjer, så
kan du være sikker på at noen planla det slik.”
Når man vet at det blant frimurerne og beslektede skjulte
organisasjoner, som for eksempel “Skulls And Bones” der
17

politiske størrelser som George W. Bush og hans “motstander”
under den amerikanske valgkampen i 2004 John Kerry er
medlemmer, befinner seg statsledere, innflytelsesrike
forretningsfolk og andre mennesker tilhørende “eliten” i det
globale samfunn, er det grunn til å anta at det som foregår bak
de lukkede dørene er mer enn bare sosiale fornøyeligheter.
Det finnes mange forskjellige hemmelige organisasjoner,
der toppolitikere og andre samles på tvers av landegrenser og
politisk ståsted. Blant de største og mest kjente av disse
organisasjonene er Bilderberggruppen. Denne organisasjonen
holder årlige samlinger for blant annet aktører fra den globale
finansielle og politiske eliten, og kan vise til deltakere som
tidligere USAs president Bill Clinton, tidligere Storbritannias
statsminister Tony Blair og diplomaten og Nobels
fredsprisvinner Henry Kissinger. Kjente aktører fra norsk side
er personer som statsminister Jens Stoltenberg, sentralbanksjef
Svein Gjedrem og tidligere skøyte-ess og olympiadehelt Johan
Olav Koss. Hva som foregår på disse møtene er ukjent for den
øvrige befolkningen, og det skrives lite og ingenting om dette i
media, selv om det aktuelle persongalleriets sammenkomst
alene burde vekke enorm oppmerksomhet. Ingen
uvedkommende kommer i nærheten av møtestedet, da
områdene utenfor bevoktes av bevæpnede vakter. Hva er det
som er tanken bak å la mennesker fra forskjellige toppsjikter i
samfunnet treffes på denne måten? Kanskje ikke alle
involverte er like orienterte om hva som egentlig foregår der,
men det bys i alle fall på rikelig anledning for statsledere å
komme sammen for å diskutere ting uten at den øvrige
befolkningen orienteres om innholdet og at pressen får
18

anledning til å stille kritiske spørsmål, noe som i seg selv er
kritikkverdig.
4
Gjennom århundrene og årtusenene siden det gamle Babel
har maktmenneskets drøm fortsatt å være å samle hele verden
til ett under ett styre. Dette har gitt seg uttrykk gjennom
agendaene til alle verdensriker og globalt orienterte
styresmakter som verden har sett, fra det gamle Babel via
Romerriket og Napoleons Frankrike og Hitler-Tyskland til den
moderne tids USA og EU, og har også blitt uttrykt gjennom
ideologien til det multinasjonale FN. USAs president George
Bush uttalte følgende i sin “State of the Union”-tale den 29.
januar 1991:
“Det som står på spill er mer enn et lite land. Det er en
stor tanke: En ny verdensorden hvor forskjellige nasjoner er
dratt sammen med et felles formål om å oppnå de universelle
forhåpningene til menneskeheten: fred og sikkerhet, frihet og
styrelse ved lov.”
Med det sammenfattet han det som er essensen i
ambisjonene, idealene og målene til hele den bevegelsen av
politikere, finansfolk, kulturelle aktører og alle andre som
bruker sitt virke til å fremme den nye verdensorden, nemlig at
hele verden skal styres sentralt fra én regjering med felles
lover og regler for hele den befolkede klode. Dette er i sannhet
19

en ambisiøs tanke, og dens aktører ser ikke ut til å la noe
stanse deres fremstøt for å oppnå sine mål. Gjennom en rekke
hemmelige organisasjoner har disse menneskene operert i det
skjulte gjennom mange år, og nettverket spenner svært vidt
både politisk, religiøst, kulturelt og økonomisk. Den
amerikanske sentralbanken, The Federal Reserve - som er i
selve episenteret i den pågående finanskrisen i USA gjennom
dets posisjon som pengetrykker, utlåner og rentesetter - er ikke
en fullstendig statlig sentralbank, men har forgreninger og
røtter til privateide selskap stiftet og drevet av noen få
styrtrike familier, blant annet Rockefeller-familien og
Rothschild-familien. Baron Nathan Mayer Rothschild, som
var én av arvingene til Rothschild-imperiet, uttalte følgende
om pengenes innflytelse på politikken:
“Jeg bryr meg ikke om hvilken dukke som er plassert på
den engelske tronen for å styre riket hvor solen aldri går ned.
Den mannen som kontrollerer Britannias pengetilførsel
kontrollerer det britiske riket, og jeg kontrollerer den britiske
pengetilførselen.”
Grunnleggeren av Rothschild-dynastiet, Mayer Amschel
Rothschild, uttalte følgende:
“Tillat meg å utstede og kontrollere en nasjons penger, og
jeg bryr meg ikke om hvem som skriver lovene.”
Den voldsomme rikdommen til Rothschild-familien er den
dag i dag i hendene på de direkte arvingene etter
20

grunnleggeren Mayer Amschel Rothschild. Også Rockefellerfamiliens
formue har blitt videreført i generasjoner. I og med
at disse menneskene besitter slike enorme pengeverdier, samt
har sterke samfunnsposisjoner gjennom som for eksempel The
Federal Reserve, er det legitimt å anta at de også har
innflytelse på det som skjer på den politiske arena. Det er også
en kjent sak at disse nevnte aktørene er tungt involvert i det
okkulte gjennom deltakelse i hemmelige selskaper. Og hva
deres agenda er her, har vi allerede vært inne på, nemlig å
samle verden til ett under én sentralstyrt verdensmakt.
Finansmogulen David Rockefeller, som forøvrig også har vært
medlem av den rådgivende forsamling i Bilderberggruppen,
kom med disse uttalelsene i 1994:
“Dette nåværende vindu med muligheter, gjennom hvilken
en sann fredfull og gjensidig avhengig verdensorden kan
bygges, vil ikke være åpent for lenge.”
“Vi er på randen av en global transformasjon. Alt vi
trenger er den rette store krisen og nasjonene vil akseptere
Den Nye Verdensorden.”
Spørsmålet er hvor stor krise trenger de for å gjennomføre
sin agenda? Vi har allerede sett 11. september 2001 og den
etterfølgende “krigen mot terror”, og vi er i skrivende stund
midt oppe i en global økonomisk krise som bare ser ut til å
eskalere. En internasjonal økonomisk kollaps vil resultere i
uante katastrofiske tilstander verden over med sosial uro pga.
matmangel, strømmangel, skyhøy arbeidsledighet m.m., og vi
21

ser allerede tegn på at vi er i ferd med å nærme oss slike
tilstander. Mange ledende politikere har allerede tatt til orde
for å benytte den nåværende krisen til å etablere en ny orden i
verden. Storbritannias statsminister Gordon Brown uttalte i
januar 2009 at truslene og utfordringene til verdensøkonomien
kunne anses som:
22
“... de vanskelige fødselsveene til en ny global orden.”
Hva som kommer ut av den pågående internasjonale
økonomiske krisen gjenstår å se, men det vi kan være helt
sikre på er at det jobbes iherdig bak kulissene av
maktmennesker verden over med å innføre en global
verdensorden som er sentralt styrt av en verdensregjering.
Med dette fører de seg i rekken av verdensledere som har
videreført arven og ambisjonene fra det gamle Babylon.

Åndelig krig
1
Satans mål har helt siden hans fall i himmelen vært å
fremstille Gud som urettferdig og hensynsløs. På uforklarlig
vis begynte Lucifer, som var den fremste i rang etter Kristus, å
misunne Kristus Hans posisjon i forhold til Faderen, og det
oppstod tanker i hans indre som nærte mistillit til Gud, og han
begynte å fremstille Ham i et galt lys gjennom løgn og
baktaling. Gjennom sitt fall fra sin opphøyde status som den
mektigste engelen, ble han til Satan, anklageren. Alt dette
skjedde fordi Satan var misunnelig på Kristus og ønsket Hans
posisjon. Synd er meningsløst og kan ikke forklares. Man kan
bare registrere dets frukter, og at det kun bringer elendighet
med seg.
Det oppstod en krig i himmelen, som kulminerte med at
Gud kastet Satan og hans etterfølgere ut av himmelen som
følge av deres opprør. Det ble gitt Satan en viss begrenset tid
til å vise hva hans ideologi gikk ut på, at hans styresett og
tankesett, som han hadde utfordret Gud med, var bedre og mer
rettferdig enn Hans. Gud gjorde dette slik at det skulle bli klart
23

for hele universet og dets innbyggere hva Satan stod for. Hvis
Gud hadde fjernet Satan med en gang uten at universets øvrige
borgere fikk innsikt i dette, ville det virke som om Satan
hadde rett i sine anklager mot Gud, at Han var hensynsløs og
tyrannisk. Når Satan nå har fått rikelig med tid til å vise hva
han står for, samt at resultatene av hans filosofi får komme
tilstrekkelig til syne, er det ingen som vil anklage Gud for å
være tyrannisk, når Han til slutt, etter at de 6000 år med synd
på jorden er over, tilintetgjør Satan og alle hans etterfølgere,
og med dette renser universet for all synd.
Synden kan bare opprettholdes i de som elsker synden mer
enn Gud, og som holder fast på et sinn som er i stadig
opposisjon mot Ham. Når disse personene ikke lenger er til,
vil synden også forsvinne med de. Det behager ikke Gud å
måtte tilintetgjøre skapninger Han har skapt på denne måten,
men Han er nødt til det. Frihetens og kjærlighetens risiko er at
noen kan komme til å velge det som leder til døden, og ingen
kan tvinge noen til å gjøre noe mot sin vilje, og ingen kan
heller tvinge noen til å la være å gjøre noe mot sin vilje. Dette
er prinsipper som selv Gud ikke kan gå imot. Men det vil være
konsekvenser avhengig av hvilke valg som gjøres. Velger
mennesker å lyde synden mer enn Gud, vil dette lede til
døden. Velger mennesker å følge Herren, leder det til livet.
Gud sørger over de falne, selv Satan, men de har selv valgt
utgangen på sine liv, og Gud som kjærlighetens og den sanne
frihetens Gud bare må respektere dette.
Å, at folk ikke kan innse med hvilken intens kjærlighet
Gud ønsker at alle skal vende seg om til Ham. Men synden har
forblindet mange, og de innser ikke deres tilstand, og de
24

forstår ikke hva Guds vilje med dem er, at Han ønsker å lede
dem til sann glede, sann fred og sant fellesskap.
2
I alle styresystem er det behov for lover, slik at orden
opprettholdes. Slik er det også i Guds styresystem. Hans enkle
tibudslov er et uttrykk for Hvem Han er, og Han pålegger alle
vesener å følge denne lov. De ti bud er et fullkomment uttrykk
for kjærlighet.
“Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er
altså lovens oppfyllelse.” (Rom 13:10)
“Og vi har lært kjærligheten å kjenne og kommet til tro på
kjærligheten, den som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og
den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.” (1 Joh
4:16)
Når Gud skapte verden, var denne loven en naturlig del av
hele skaperverket. Guds bilde ble fullkomment reflektert i
mennesket som Han hadde skapt. Hans lov var skrevet i deres
hjerter, og mennesket var fullkomment lykkelig. Mennesket
mottok også en ytre test på deres lojalitet mot Gud, en måte
der de kunne vise i praksis at de ønsket å adlyde Ham, og at
Han var deres Herre og Mester. Gud hadde plantet et tre i
Edens hage kalt ”treet til kunnskap om godt og ondt”, og var
det eneste treet de hadde forbud mot å ete av. Testen bestod i å
25

adlyde Gud på dette ene område, et frihetens manifest til å
velge å gjøre det gode. Da mennesket brøt med dette forbudet
og åt av treet, fikk onde krefter tilgang til å ødelegge planeten,
og forkludre Herrens plan med mennesket. Hadde ikke Gud
øyeblikkelig gått inn og iverksatt Sin frelsesplan, hadde
menneskene vært helt fortapte. Gud hadde en frelsesplan klar
allerede før mennesket falt i synd. Det hadde blitt bestemt i et
råd mellom Faderen og Sønnen at skulle mennesket falle i
synd, så skulle Sønnen ta steget ned på jorden og ta på Seg
menneskets synd og dø i deres sted. Guds rettssystem fungerer
slik at hvis en uskyldig dør for den skyldige, går den skyldige
fri. Dette krevde av Jesus at Han måtte være uklanderlig i hele
Sin ferd her på jorden, ellers ville Hans offer gå tapt. Selv om
Jesus kom i fallen menneskenatur, og kjente alle fristelser på
kroppen som du og jeg gjør, gav Han aldri etter for noen
fristelser, og vandret ulastelig gjennom sitt 33-årige liv her på
jorden. Aldri gjorde Han noe galt, aldri næret Han en syndig
tanke. Han var alltid overgitt i Sin Fars hender i Hans tjeneste.
Han viste at det er mulig for mennesket - i sin falne natur - å
stå imot all synd og fristelser, fordi Han benyttet Seg ikke av
midler til å stå imot synden som ikke vi også har tilgjengelig.
“Derfor måtte Han bli gjort lik Sine brødre i alle ting, for
at Han kunne være en barmhjertig og trofast Yppersteprest i
alt som angår forholdet til Gud, slik at Han kunne gjøre
soning for folkets synder. For ved det at Han Selv har lidd og
blitt fristet, kan Han hjelpe dem som blir fristet.” (Heb
2:17,18)
26

Ved Guds kraft kan vi alle stå imot en hvilken som helst
synd.
“Det er ikke kommet over dere noen fristelse som ikke er
menneskelig. Gud er trofast; Han skal ikke la dere bli fristet
over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge
for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det.” (1
Kor 10:13)
Ved Sitt plettfrie liv og virke, viste Kristus at Han var det
Guds Lam som var profetert gjennom årtusener, og som
jødene gjennom helligdomstjenesten hadde proklamert i
generasjoner. Han, Den Uskyldige, tok på Seg hele verdens
synd da Han ble drept på Golgatas kors. Og når synderen, i og
ved tro, aksepterer Kristi offer for oss, og har full tillit til at
Hans offer er tilstrekkelig for å frelse enhver som angrer sin
synd, og tar imot Ham som sin Mellommann og Frelser, blir
vedkommende erklært tilgitt i himmelens bøker, og han går fri
i dommen.
Hvor forskjellig er ikke Guds rettsystem til
sammenlikning med det jordiske, der man utelukkende kan la
den enkeltes skyld bli betalt og oppgjort av den ene skyldige
selv. Vi kan alle være glade for at Gud ikke tenker som et
menneske, men har ambisjoner for menneskeheten som er
større enn vi kan forestille oss.
“For Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er
ikke Mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn
jorden, slik er Mine veier høyere enn deres veier, og Mine
27

tanker høyere enn deres tanker.” (Jes 55:8,9)
3
Gjennom sine mange religiøse foretak,
forretningsforbindelser, sosiale nettverk og tverrpolitiske
samarbeid, utgjør Babylon alle mennesker i alle klasser fra
religiøse ledere og toppolitikere til vanlige arbeidere som ikke
har sine liv viet til Den Ene Sanne Gud. Babylon er en
blanding av alle slags filosofier, der man enes om et felles
minimum av moralske retningslinjer og ideologi slik at man
framstår som en enhet. Dette er noe som har vært et annet av
Satans mål gjennom alle århundrer, det å samle alle
mennesker i opposisjon mot Skaperen og Hans styresett. Hvis
Satan lykkes i å forene alle mennesker under sitt banner i den
sinnsyke og håpløse kampen mot Kristus, vil han ha lykkes i å
fremstille Gud som en løgner, fordi Bibelen er tydelig på at
det kommer til å være levende troende igjen på jorden når
Jesus kommer. Dette innebærer at Satan vil søke å drepe alle
de som nekter å underkaste seg.
Gjennom alle sine år i opposisjon mot Gud, har Satan fått
rikelig anledning til å samle sine styrker til det endelige
oppgjøret mot Kristus. Også gjennom å forfølge Guds
menighet, har djevelen søkt å ramme Gud. Mange forskjellige
organisasjoner har vært benyttet. Blant de mest kjente
forfølgelsene er keiser Neros grusomme behandling av de
kristne i det første århundret. Også i de påfølgende århundrene
28

opplevde de kristne forfølgelse av romerne, men istedet for at
kristendommen ble utryddet, ble evangeliet spredt og
menigheten vokste som aldri før. All ytre forfølgelse og vold
viste seg å ikke bringe det resultatet som Satan hadde ønsket,
og derfor ble han nødt til å endre strategi for å se om han
kunne lykkes på andre måter. Denne transaksjonen, som
skjedde gradvis i de første århundrene etter at Kristus hadde
fullført Sin gjerning på jorden, var en veldig snedig en, og var
også forutsagt i Bibelen.
“La ingen forføre dere på noen måte! For den Dagen
kommer ikke uten at frafallet først er kommet, og syndens
menneske er blitt åpenbart, fortapelsens sønn.” (2 Tess 2:3)
Apostelen Paulus taler her om en person som er hode for
en falsk kristen kirke. Et annet sted bekrefter han dette syn ved
å opplyse oss om at Satan gjør seg om til en lysets engel:
“For disse er falske apostler, bedragerske arbeidere, som
omskaper seg til Kristi apostler. Og det er ikke noe å undre
seg over. For Satan selv omskaper seg til en lysets engel.” (2
Kor 11:13-15)
Satan kommer ikke lenger til å fremstå som en tyrann,
men tvert i mot som en hensynsfull og forståelsesfull kristen.
Mennesker som adopterte denne holdningen samlet seg i en
organisasjon manifisert i form av Den Katolske Kirke, som
vokste fram som en gedigen kompromisskirke, der alle slags
avguder og hedenskap bare forandret navn, mens man beholdt
29

de samme avguderiske tradisjonene, læresetningene og
filosofiene.
4
Hvis man ser på Den Katolske Kirkes organisasjon, finner
man utallige eksempler på at den aldeles ikke er en kristen
kirke, men en hedensk, verdslig religionsbastion som dyrker
avguder under dekke av å være en kristen menighet. Man
bruker gamle symboler, gamle statuer, gamle religiøse
læresetninger og kaller det noe annet. Gudinnen Diana fra
romersk mytologi blir til jomfru Maria, den hedenske
egyptiske læren om tre guder i én, blir overført til en kristen
forståelse av Bibelens Gud i form av treenighetslæren og den
hedenske feiringen av soldagen blir til “Herrens dag”. Listen
er lang over de hedenske skikkene og læresetningene Den
Katolske Kirke har overført og “kristeliggjort”. Det er i denne
sammenheng viktig å påpeke at man her omtaler et religiøst
system, og ikke enkeltmennesker. Det finnes mange oppriktige
mennesker innad i Den Katolske Kirke som garantert vil ta
avstand fra denne kirken når de blir klar over hva den egentlig
er og står for.
Den Katolske Kirkes filosofi er å finne sentralt i mye av
den vestlige politiske tankegangen, i det tankegodset og
tradisjonene fra Den Katolske Kirke er inkludert i planer og
skrifter. Et eksempel på dette er “Charta Eucumenica”, som er
et skriv tuftet på et katolsk-filosofisk tankesett, som skal være
30

etningsgivende for arbeidet innen EU for å samle alle
kirkesamfunn til ett.
Mye av det tankegodset man kjenner igjen i Den Katolske
Kirke, er å spore helt tilbake til avgudsdyrkelsen i det gamle
Babylon. Den Katolske Kirke er den organisasjonen som har
levd etter og videreført de babylonske tradisjonene og
læresetningene mer enn noen annen i etterkristelig tid, og dens
eksistens og funksjon har også blitt grundig beskrevet i
bibelske profetier. I det følgende tar vi en titt på noen av disse.
5
I bibelsk profeti er det vanlig at symboler tas i bruk for å
beskrive spesifikke hendelser eller elementer. I Johannes’
Åpenbaring kapittel 13, blir vi presentert et dyr som beskrives
å komme opp fra havet.
“Så stod jeg på sanden havet. Og jeg så et dyr stige opp
fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn ...” (Åp 13:1)
Et dyr i bibelsk-profetisk sammenheng er et velkjent
symbol på en makt eller et rike (Dan 7:23). Havet er her et
symbol på et tett befolket område, jmf. “folkehavet”. I
Åpenbaringen 17:15 brukes en liknende betegnelse, “vann”,
for å beskrive mange folkeslag. “Hoder” er en betegnelse på
ledere, jmf. Jes 7:8, og ”horn” er et symbol på riker eller
konger, jmf. Dan 8:21,22. Det finnes mange kjennetegn på
31

hvem denne makten er, og flere av de blir gitt i Åpenbaringen
kapittel 13:
“Og han ble gitt en munn som talte store ord og
bespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i
førtito måneder” (Åp 13:5)
Bibelens definisjon på blasfemi er at noen setter seg opp
mot Gud og prøver å ta Hans plass (Dan 7:25; Åp 13:5), og
tilgir synder (Luk 5:21).
Når det gjelder tolkning av profetisk tidsangivelse i
Bibelen, er dag-år metoden en anerkjent løsning. Denne
innebærer at man anser én dag for å symbolisere ett år. Denne
metoden ble bla. brukt i Esekiel 4:4-6, der profeten fikk
beskjed av Gud om å ligge et visst antall dager på venstre og
høyre side, der hver dag skulle symbolisere hvert år som Israel
og Juda hadde utøvd misgjerning. Også Jesus brukte denne
angivelsen for profetisk tid (Luk 13:32,33). Ved bruk av denne
metoden finner man ut at denne makten har en regjeringstid på
42 måneder, som er 1260 dager, som igjen blir 1260 år.
Et annet kjennetegn på denne makten er at den skulle:
32
“… føre krig mot de hellige og overvinne dem.” (Åp 13:7)
Når vi leter i historiebøkene etter en makt som har regjert i
1260 år, som har spottet Gud ved å søke å sette seg i Hans
sete, som har praktisert syndstilgivelse på vegne av Gud, samt
ført krig mot Guds folk, finner vi ingen annen makt som disse

kriteriene passer på enn pavemakten i dens storhetstid (538-
1798). Keiser Justinian uttalte i år 533 at pavemakten var “alle
kirkers overhode”, men på grunn av konflikter med østgoterne
og vandalene i årene som fulgte, ble ikke Justinians
anerkjennelse av pavemakten effektuert før i år 538, da både
vandalene og øst-goterne var beseiret. Dette året må da regnes
som starten på pavemaktens periode som dyr, da dette var året
da Justinians anerkjennelse av pavemakten som åndelig
supermakt trådte i kraft, og den fikk mulighet til å forfølge
annerledestroende med militær makt. Definisjonen på et dyr i
Bibelen er, som vi har vært inne på, at det er en makt eller et
rike. Ingen annen makt gjennom hele den kjente historie har så
mye blod på sine hender som pavemakten. Gjennom sine
inkvisjoner og andre forfølgelser har denne kirken drept
millioner på millioner av “kjettere”, dvs. mennesker som
trodde annerledes enn slik Den Katolske Kirke ville de skulle
gjøre. Tallet på antall drepte gjennom forfølgelsene under
middelalderen er ikke endelig bekreftet, men vi vet at dette
tallet langt overstiger 50 millioner. Ingen annen makt har
heller på samme måte som pavemakten søkt å sette seg i Guds
sted. Ett av pavens navn er Vicarius Christi, eller Kristi vikar,
noe som viser denne kirkes grenseløse arrogante oppfatning av
seg selv. Milevis fra Kristi ydmykhet finner vi pavene
gjennom historien belemret i overdådig livsstil og luksus. I
tillegg er det en kjent sak at pavemakten praktiserer skrifting
der lastefulle prester på vegne av Gud tilgir synder. Alle bevis
gitt av Bibelen selv, viser tydelig hvilken makt det er snakk
om her, nemlig pavemakten. De passer simpelthen ikke på
noen annen makt gjennom hele historien.
33

6
Pavemakten mistet sin posisjon og innflytelse i 1798, da
paven ble tatt til fange av Napoleon. Med dette ble profetien
om dyrets regjeringstid på 1260 år oppfylt på årstallet. Paven
døde senere i et fengsel på St. Helena. Bibelen er tydelig på at
denne makten skal få sin renessanse i endetiden, da mennesker
verden over igjen blir eksponert for dens ideologi gjennom
opphøyelse av dets verdier fra sentrale maktorganer i de
politiske system med USA i spissen.
“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt
dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden
undret seg og fulgte etter dyret.” (Åp 13:3)
USA er i Bibelen presentert som dyret fra jorden i
Åpenbaringen 13, som kontrast til dyret fra havet, som var
makten Den Katolske Kirke hadde i sin storhetstid.
“Deretter så jeg et annet dyr som kom opp av jorden, og
han hadde to horn som et lam og talte som en drage.” (Åp
13:11)
Hav er som vi har vært inne på et symbol på et tett
befolket område. Jorden må da forstås som det motsatte av
dette, nemlig et lite befolket område. Dyret fra jorden kommer
på banen på slutten av Den Katolske Kirkes storhetstid, så vi
har også verdifull informasjon om tidspunktet når dette skjer. I
Åpenbaringen 12:16 står det at jorden kom kvinnen, dvs. Guds
34

menighet, til hjelp.
“Men kvinnen [Guds menighet] ble gitt de to vingene fra
den store ørnen, for at hun skulle fly ut i ørkenen til sitt eget
sted, hvor hun blir næret for én tid og tider og en halv tid [som
er en annen bibelsk betegnelse på 1260 dager eller 1260 år],
borte fra slangens ansikt. Så spydde slangen
[forfølgelsesmakten] vann som en flodbølge ut av munnen sin
etter kvinnen, for å få henne til å bli skyllet bort av flodbølgen.
Men jorden kom kvinnen til hjelp, og jorden åpnet sin munn
og slukte flodbølgen som dragen hadde spydd ut.” (Åp 12:14-
16)
Dette skjer, som vi ser, etter at de 1260 år med religiøs
undertrykkelse og forfølgelse under den mørke middelalder er
over. Fra dette vet vi at Guds folk søkte tilflukt hos denne
makten på slutten av 1700-tallet. Vi vet at dyret fra jorden
først viser gode karakteristikker symbolisert ved et lams to
horn, men at det etterhvert endrer karakter og snakker med
dragerøst, dvs. den fremstår som en forfølgelsesmakt i likhet
med dyret fra havet i Åpenbaringen 13. Det er utifra
informasjonen gitt her at vi vet at vi har å gjøre med USA,
fordi det var nettopp denne nasjonen som oppstod på slutten
av 1700-tallet på et lite befolket område og som framstod som
er kjærkomment fristed for kristne etter århundrer med
forfølgelse i det katolske Europa. Igjen så passer
karakteristikkene gitt av Bibelen ikke på noen annen makt.
Dyret fra jordens to horn er et uttrykk for USAs to distinkte
karakteristikker ved dens grunnleggelse, republikanisme og
35

protestantisme, som i motsetning til pavedømmets
statskirkelige makt, sikret religionsfriheten for den enkelte
borger. Under Den Katolske Kirkes styre hadde dets makt
ligget i nettopp at dets religion kunne implementeres og
etterfølges med statlig støtte, noe som muliggjorde den
hensynsløse forfølgelsen av de kristne. Bibelen lærer at dyret
fra jorden, dvs. USA, skal i endetiden igjen fjerne skillet
mellom stat og kirke slik at religiøse lover kan innføres.
“Og han [dyret fra jorden, USA] forfører dem som bor på
jorden ved de tegn som han ble gitt å gjøre foran dyret [som
stiger opp fra avgrunnen, Åp 17:8], og sier til dem som bor på
jorden at de skal lage et bilde for det dyret som ble såret med
sverdet og overlevde. Han ble gitt makt til å gi ånde til dyrets
bilde, slik at dyrets bilde skulle snakke, og gjøre det slik at alle
de som ikke ville tilbe dyrets bilde, ble drept.” (Åp 13:14,15)
Ved å gjøre dette, blir den makten dyret fra havet hadde i
middelalderen gjenspeilet og eksemplifisert i USA, og verden
blir igjen presentert for en kristendom som forfekter politisk
undertrykkelse.
Det primære arbeidet til dyret fra jorden i endetiden, er å
opphøye verdiene som ble utøvd av dyret fra havet under den
mørke middelalder, dvs. den opphøyer katolske verdier. I
begynnelsen av sin eksistens, framstod USA som et land som
tok avstand fra katolisismen ved å understreke full
religionsfrihet i grunnloven. I dag har over 20% av kristne
amerikanere sin trostilhørighet i Den Katolske Kirke, og USA
er på tredjeplass i verden når det gjelder antall katolske
36

orgere. USAs tidligere president, George W. Bush, var kjent
for å være svært åpen for katolsk innflytelse, og baserte mange
viktige politiske avgjørelser på katolsk doktrine og
læresetninger. Under Bush sin regjeringstid, ble det også for
første gang i historien et flertall av katolske dommerne i den
amerikanske høyesterett, noe som også antas å være
betydningsfullt i forhold til implementering av katolske
verdier i det amerikanske samfunn.
7
Bibelen forteller om Den Katolske Kirke også andre
steder. På denne måten får vi mer informasjon om den, samt se
ting fra andre vinkler. I Åpenbaringen 17 blir dyret fra havet,
kjent fra Åpenbaringen 13, beskrevet ytterligere. Vi kjenner
igjen dyret ved dets egenartete utseende med sju hoder og ti
horn. Vi får nå bekreftet flere detaljer om hva slags makt vi
har å gjøre med her.
“I ånden bar han meg så ut i ørkenen. Og jeg så en kvinne
sitte på et skarlagenrødt dyr som var fullt av gudsbespottelige
navn. Det hadde sju hoder og ti horn.” (Åp 17:3)
Her ser vi at en kvinne blir presentert sittende på dyret, et
symbol på at det er en menighet som har utøvd forfølgelsen
mot Guds folk. På denne kvinnens panne, som er et uttrykk for
hennes valg og levesett, står det:
37

“En hemmelighet, Babylon den store, mor til skjøgene og
til styggedommene på jorden.” (Åp 17:5)
Dette er beskrivelsen av et religiøst system som infiltrerer
verden med sitt avguderi, og som står bak all åndelig
villfarelse som herjer jorden. All djevelsk teologi og falske
læresetninger er samlet hos denne kvinnen eller menigheten,
som også i det skjulte har fremmet sin agenda.
Med grunnlag fra studiet angående Åpenbaringen 13, ser man
at beskrivelsen som er gitt også i Åpenbaringen 17 ikke passer
på noen annen maktfaktor enn Den Katolske Kirke.
Bibelen sier at kvinnen var drukken av de helliges blod, noe
som igjen bekrefter informasjonen vi fikk i Åpenbaringen
kapittel 13, at denne makten skulle forfølge de hellige.
Bibelen sier også:
“Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og
smykket med gull og kostbare steiner og perler. I hånden
hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenheten
av hennes horeliv.” (Åp 17:4)
Bibelens beskrivelse av den fysiske framtoningen til
denne kvinnen, gir direkte assosiasjoner til Den Katolske
Kirke. Sjelden har vel en så presis beskrivelse vært gitt noe
sted i bibelprofetisk sammenheng på den ytre framtoningen av
en makt. Nettopp fargene skarlagen og purpur-rødt er fargene
som brukes av kardinaler og biskoper i Den Katolske Kirke,
og få interesserte er vel ikke orienterte om den prakt som Den
Katolske Kirke omgir seg med. Én av de mest kjente
38

framvisningene av denne prakten er midnattsmessen som
gjennomføres hver 25. desember i Roma, og kan beskues og
bevitnes av en hel verden gjennom media.
Når Bibelen gir oss så overveldende med informasjon om
hvem den jordiske organisasjonen er som Satan kommer til å
bruke i den siste fasen i kampen mot Kristus, så er det tydelig
at det er viktig at vi forstår og identifiserer hvem denne
makten er. Titlene “dyret”, “mor til skjøgene” og “Babylon”,
er ikke til å misforstå. Vi har her å gjøre med en religiøspolitisk
stormakt som forfølger Guds folk. Og denne
religionsmakten, som Bibelen kaller Babylon, har per i dag
over 1 milliard offisielle medlemmer. Hvis man regner med
“skjøgene”, som er den globale falne protestantismen, er tallet
langt, langt høyere. Tar man i tillegg med alle andre religioner
som har gitt etter for Den Katolske Kirkes flørting med deres
religiøse tradisjoner og lærdommer, utgjør denne
organisasjonen de aller fleste av denne verdens befolkning.
Det er i dette perspektivet vi forstår hvor omfattende den siste
forfølgelsen mot Guds folk kommer til å bli.
39

Stridens kjerne
1
Gjennom hele striden mellom det gode og det onde, er det
Guds ti bud som har vært i hovedfokus. Dette er fordi budene
er et uttrykk for Hvem Gud er, og Satan anklaget som kjent
Gud for å være urettferdig, at budene bare var et utrykk for
dette, og at de ville bringe et liv i elendighet for de som aktet
på disse. Bibelen derimot har en helt annen versjon av hva
budene gjør med oss og i oss:
“Herrens lov er fullkommen, den styrker sjelen. Herrens
vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis. Herrens
forskrifter er rette, de gleder hjertet. Herrens bud er rent, det
opplyser øynene.” (Sal 19:8,9)
Gjennom det babylonske religionssystemet, har Satan
leflet med Guds ti bud ved å fortelle at budene er opphevet
ved Jesu død på korset. Mange kristne har denne oppfattelsen,
gjerne med grunnlag i Kolosserbrevet 2:14, som riktignok
snakker om opphevelsen av forskriftene som ble gitt i tillegg
40

til de ti bud, men ikke om Guds evige lov som ble skrevet med
Hans Egen finger på stentavler. Forskriftene assisterte de ti
bud i den praktiske oppfølgelsen av disse i lys av de allmene
moralske normene som rådet i gammeltestamentlig tid fram til
Jesu korsdød, mens de ti bud var evig gyldige uavhengig av
sosiale og samfunnsmessige tilstander.
“... og Han slettet ut håndskriftet som stod imot oss med
bud, det som vitnet imot oss. Og Han tok det bort, ved at Han
naglet det til korset.” (Kol 2:14)
Hvilket bud det er som vitner imot oss er Bibelen helt
tydelig på:
“Ta denne lovboken og legg den ved siden av Herren
deres Guds paktsark, så den kan være der som et vitne mot
deg.” (5 Mos 31:26)
Det er altså ikke snakk om de ti bud her, men om
lovboken - forskriftene - som ble lagt ved siden av de ti bud i
paktsarken.
Helligdommen som jødene brukte etter instruksjon fra
Gud, var det systemet som Gud ønsket å bruke for å undervise
mennesker i førkristelig tid hvordan hele verdens synd skulle
bli tilveiebragt ved Den Ene Uskyldiges død. Ofringene som
foregikk i helligdommen, pekte fram mot Guds Lam, Kristus,
som skulle komme i tidens fylde. I den avdelingen av
helligdommen som ble kalt Det Aller Helligste, var paktens
ark som inneholdt steintavlene med de ti bud.
41

Det faktum at lovboken - eller forskriftene - skulle legges ved
siden av paktens ark der de ti bud var, illustrerer forskjellen i
egenarten i de to skriftene. Forskriftene i moseloven var
forgjengelige og tilhørte tiden som var underlagt
frelsesundervisningen gjennom helligdommen, mens de ti bud
var evige og gjaldt alle mennesker til alle tider, også etter Jesu
død og oppstandelse. Det er derfor Paulus uttalte i Apostlenes
gjerninger kapittel 15 vers 24:
“Ettersom vi har hørt at noen som drog ut fra oss har
forvirret dere med ord, gjort deres sjeler urolige og sagt:
“Dere må bli omskåret og holde loven" - enda vi ikke har gitt
dem noe slikt bud ...”
Noen kristne hadde fått det for seg at man skulle fortsette
med omskjærelsesritualet og andre forgjengelige elementer
tilhørende moseloven også etter at Jesus hadde fullbragt Sitt
offer, noe som Paulus motsa på en utvetydig måte.
Mens Satan har prøve å innbille noen at budene er opphevet,
har han fortalt andre at de er forandret. Men hva har Bibelen å
si om dette?
“Tro ikke at Jeg [Jesus] er kommet for å oppheve loven
eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å
oppfylle.” (Matt 5:17)
Guds ti bud er like gyldige i dag som de var det i går, ja de
vil være det til evig tid, fordi - som vi var inne på i kapittelet
“Åndelig krig” - budene er et uttrykk for Hvem Gud er:
42

“Gud er kjærlighet ...” (1 Joh 4:16)
“Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er
altså lovens oppfyllelse.” (Rom 13:10)
“For Jeg er Herren, Jeg forandrer Meg ikke.” (Mal 3:6)
“Jesus Kristus er i går og i dag den Samme, ja, til evig
tid.” (Heb 13:8)
Guds ti bud er evige og uforanderlige, fordi Gud er evig
og uforanderlig. Budene er et uttrykk for kjærlighet, fordi Gud
er kjærlighet. Hvilken fantastisk lov vi har blitt gitt!
Mange mennesker vil hevde at ingen mennesker kan holde
Guds lov, noe som er delvis riktig fordi alle mennesker har
syndet og derved brutt denne loven. Men Bibelen er
krystallklar på at etter et menneskes omvendelse vil Gud gi
enhver muligheten til å seire over all synd i sine liv.
“Derfor, brødre, skal dere være enda mer ivrige etter å
gjøre deres kall og utvelgelse fast. For hvis dere gjør alt dette,
skal dere aldri noen sinne snuble.” (2 Pet 1:10)
“Ta derfor Guds fulle rustning på, for at dere kan være i
stand til å stå imot på den onde dag og å bli stående etter å ha
vunnet seier i alle ting.” (Ef 6:13)
Dette er sannheter som bør synke dypt inn i den kristnes
43

sinn, og styrke vår tro på at vår Frelser er mektig til å føre oss
seirende gjennom hva det måtte være av prøvelser og
fristelser. Hele vår frelse avhenger av hvordan vi forholder oss
til disse sannhetene.
2
Nå som vi går inn i den aller siste fasen av den store
striden mellom Kristus og Satan, er det spesielt ett av budene
som er kommet i fokus. Det er svært liten uenighet i
kristenheten – både den babylonske og den ekte menigheten –
om at det å stjele, myrde, lyve, og drive hor er noe som ikke er
noe å trakte etter. Når det kommer til det fjerde Guds bud,
sabbatsbudet, er ikke saken like enkel. Profeten Daniel mottok
syner, beskrevet i Daniels bok kapittel 7, som beskrev en makt
som skulle sette seg fore å forandre budene. Denne makten
kommer på banen som et utspring av det siste av de fire
verdensrikene som Daniel profeterte ville sekvensielt styre
verden fram til Jesu annet komme. Understøttet av Daniel
kapittel 2 og kapittel 8, der Bibelen sier rett ut at de to
verdensrikene som ville komme etter Babylon, som var det
riket som regjerte på Daniels tid, ville være Medo-Persia og
Grekenland, vet vi at dette fjerde verdensriket var Romerriket.
Bibelen beskriver dette riket på følgende måte:
“Etter dette [etter at de tre foregående verdensrikene har
mistet sin posisjon] så jeg syner om natten, og se, det var et
fjerde dyr, fryktinngytende og forferdelig, umåtelig sterkt. Det
44

hadde store jerntenner. Det fortærte, knuste og trampet ned
resten med føttene. Det var forskjellig fra alle de dyrene som
hadde vært før det, og det hadde ti horn.” (Dan 7:7)
Videre sier Bibelen at ut av dette riket skulle det vokse et
lite horn, som etter å ha fjernet tre av de opprinnelige ti
hornene på dyret, skulle framstå som den nye makten:
“Jeg la nøye merke til hornene, og se, det var enda et
horn, et lite et, som kom opp mellom dem. Tre av de første
hornene ble rykket opp for å slippe dette fram. Og se, på dette
hornet var det øyne som menneskeøyne og en munn som talte
store ord.” (Dan 7:8)
Dette ble et historisk faktum da pavemakten vokste fram
fra Romerriket, som ble endelig oppløst i år 476. Som nevnt i
kapittelet “Åndelig krig”, ble pavemaktens funksjon som “alle
kirkers overhode” ikke effektuert før i år 538, og må derfor
regnes for det året som er starten på pavemaktens rolle som
dyret beskrevet i Åpenbaringen kapittel 13. De ti hornene er
symbol på de ti stammene som utgjorde Europa på den tiden.
Disse var konkrét: østgoterne, vestgoterne, herulerne,
allemanerne, frankerne, anglesakserne, langobardene,
burgunderne, sveverne og vandalene. Det er også et historisk
faktum at tre av disse stammene, østgoterne, herulerne og
vandalene, ble fordrevet innen pavemakten oppstod som
supermakt.
Daniel profeterte at denne makten skulle sette seg fore å
forandre Guds bud:
45

“Han [det lille horn, pavemakten] skal tale ord mot Den
Høyeste, han skal tyne Den Høyestes hellige, og skal sette seg
fore å forandre tider og lov.” (Dan 7:25)
Hvis man sammenlikner de ti bud i Den Katolske Kirkes
katekisme med Bibelens ti bud, oppdager man at ett bud er
fjernet, ett annet bud er delt i to for at budene skal utgjøre ti
samlete bud, samt rekkefølgen og ordlyden på budene er
endret:
46
Bibelen Katekismen
1. bud:
“Jeg er Herren din Gud, som førte
deg ut fra landet Egypt, ut fra
trellehuset. Du skal ikke ha andre
guder enn Meg.”
2. bud:
“Du skal ikke lage deg noe
utskåret bilde, noen etterligning
av noe som er i himmelen der
oppe, eller på jorden her nede,
eller som er i vannet under
jorden. Du skal ikke falle ned og
tilbe dem eller tjene dem. For Jeg,
Herren din Gud, er en nidkjær
Gud, som hjemsøker fedrenes
skyld på barna i tredje og fjerde
slektsledd, når de hater Meg, og
som viser barmhjertighet mot
tusen slektsledd, når de elsker
Meg og holder Mine bud.”
1. bud:
“Du skal ikke ha andre guder enn
Meg.”
2. bud:
“Du skal ikke misbruke Guds
navn.”

3. bud:
“Du skal ikke misbruke Herren
Din Guds navn, for Herren vil
ikke holde den uskyldig som
misbruker Hans navn.”
4. bud:
”Husk på hviledagen så du holder
den hellig. Seks dager skal du
arbeide og gjøre all din gjerning,
men den sjuende dagen er sabbat
for Herren din Gud. På den dagen
skal du ikke gjøre noe arbeid,
verken du, din sønn eller din
datter, din tjener eller din
tjenestekvinne, din buskap eller
den fremmede som bor innenfor
dine porter. For på seks dager
dannet Herren himmelen og
jorden, havet og alt som er i dem,
og Han hvilte på den sjuende
dagen. Derfor velsignet Herren
sabbatsdagen og helliget den.”
5. bud:
“Du skal hedre din far og din
mor, så dine dager kan bli mange
i det landet Herren din Gud gir
deg.”
6. bud:
“Du skal ikke slå ihjel.”
7. bud:
“Du skal ikke drive hor.”
3. bud:
“Du skal holde hviledagen
hellig.”
4. bud:
“Du skal ære din far og din mor.”
5. bud:
“Du skal ikke slå i hjel.”
6. bud:
“Du skal ikke bryte ekteskapet.”
7. bud:
“Du skal ikke stjele.”
47

48
8. bud:
“Du skal ikke stjele.”
9. bud:
“Du skal ikke avlegge falskt
vitnesbyrd mot din neste.”
10. bud:
“Du skal ikke begjære din nestes
hus. Du skal ikke begjære din
nestes hustru, tjener eller
tjenestekvinne, okse, esel eller
noe som hører din neste til.”
8. bud:
“Du skal ikke tale usant om din
neste.”
9. bud:
“Du skal ikke begjære din nestes
eiendom.”
10. bud:
“Du skal ikke begjære din nestes
ektefelle, eller hans arbeidsfolk
eller andre som hører til hos din
neste.”
Som vi ser er det gjort betydelige endringer i
katekismeutgaven av budene i forhold til Guds bud. Er dette
viktig? Det er av høyeste betydning! Ikke bare er dette med på
å bekrefte at Den Katolske Kirke er den antikristmakten som
var beskrevet i Daniel kapittel 7, men den beskriver hvordan
denne kirken prøver å forfalske noe av det aller mest sentrale i
kristenheten, nemlig de ti bud, som er et uttrykk for Hvem
Gud er, og er målestokken for avgjørelsene som fattes i
dommen. Å i det hele tatt tenke tanken at mennesker kan
endre Guds bud er ufattelig blasfemisk, og er egentlig ikke
verd å kommentere utover dette.
3
Fra gammelt av var det vanlig at offisielle skriv fra konger

le beseglet med segl som bekreftet skrivenes validitet. Dette
seglet bestod av den enkelte konges navn, tittel og
herskerområde. I Bibelens utgave av de ti bud, finner man
Guds segl inkludert i hviledagsbudet:
“… på seks dager dannet Herren himmelen og jorden,
havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende
dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget
den.” (2 Mos 20:11)
Her finner vi tydelig navnet på utsenderen av budskapet;
Herren, tittelen på utsenderen utifra verbet “dannet”;
Skaperen, samt herskerområdet; himmelen og jorden, havet og
alt som er i dem. I katekismeutgaven av de ti bud er dette
seglet fjernet. Dette blir interessant når man vet at i den siste
striden så vil hele menneskeheten polariseres i to grupper; de
som tar dyrets merke og de som får Guds segl på sine panner:
“Da så jeg en annen engel stige opp fra øst, og han hadde
Den levende Guds segl. Og han ropte med høy røst til de fire
englene som det var gitt å skade jorden og havet, og sa: ”Gjør
ikke skade på jorden, havet eller trærne før vi har beseglet
pannene til vår Guds tjenere.” (Åp 7:2,3)
““… de har ingen hvile verken dag eller natt, de som
tilber dyret og hans bilde, og hver den som tar imot hans
navns merke.” Her er de helliges tålmodighet. Her er de som
holder fast på Guds bud og troen på Jesus.” (Åp 14:11,12)
49

Denne konflikten er det ikke noen som kan forholde seg
nøytral til. Selv ved ikke å velge, men bare følge mengden i
hva enn styresmaktene bestemmer, er å ta et valg. Dyrets
merke beskrives på følgende måte i Bibelen:
“Han [USA, se kapittelet “Åndelig krig”] gjør slik at alle,
både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et
merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at
ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller
dyrets navn eller tallet for hans navn.” (Åp 13:16-17)
Som vi ser er konseptet rundt dyrets merke, hva det er og
hva det har av betydning noe som griper inn i alle menneskers
situasjon uansett rang og status. Implementeringen av dyrets
merke vil være en hendelse av globale proposjoner, og den vil
være av dramatisk art siden den griper direkte inn i
menneskers livssituasjon da de som ikke tar merket vil bli
nektet å kjøpe og selge.
4
Siden alternativet til dyrets merke er å følge Guds bud, er
det naturlig å anta at dyrets merke også har noe med lover å
gjøre. La oss betrakte et par sitater fra Den Katolske Kirke:
“Du kan lese Bibelen fra 1. Mosebok til Johannes'
Åpenbaring, og du vil ikke finne en eneste linje som
autoriserer helliggjørelsen av søndag. Skriftene håndhever
50

den religiøse overholdelsen av lørdag, en dag vi aldri
helliggjør.” (James Cardinal Gibbons, The Faith of Our
Fathers (1917 ed.), sidene 72, 73.)
“Selvfølgelig gjør Den Katolske Kirke krav på at denne
forandringen [av hviledagen] var hennes gjerning ... Og
gjerningen er et merke på hennes kirkelige autoritet i religiøse
ting.” (H.F. Thomas, kansleren til Cardinal Gibbons)
Den Katolske Kirke kaller forandringen av helligdagen et
merke på hennes autoritet i religiøse anliggender. Men hva har
Gud sagt om eventuelle forandringer av det Han har sagt?
“... det som har gått ut over Mine lepper, skal Jeg ikke
forandre.” (Sal 89:35)
“Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri noen
sinne forgå.” (Luk 21:33)
Gud erklærer sabbaten for å være evig gyldig:
“Derfor skal Israels barn holde sabbaten. De skal holde
sabbaten i alle slekter som kommer, som en evig pakt. Den er
et tegn mellom Meg og Israels barn til evig tid. For på seks
dager dannet Herren himmelen og jorden, og på den sjuende
dagen hvilte Han og pustet ut.” (2 Mos 31:16,17)
Han sier den er et tegn mellom Han og Hans folk gjennom
alle slekter:
51

“… Sannelig, mine sabbater skal dere holde, for det er et
tegn mellom Meg og dere i alle slekter som kommer, så dere
skal kjenne at Jeg er Herren som helliger dere.” (2 Mos
31:13)
Termen “alle slekter” mer enn indikerer at sabbaten ikke
er en ordning som tilhører en spesiell tid. Det at sabbaten ble
innstiftet allerede ved skapelsen, lenge før det var noe skille
mellom folkeslag, viser at den ikke bare tilhører en spesiell
folkegruppe, men hele menneskeheten.
5
Mange mennesker er ikke klar over at
søndagshelligholdelse er en tradisjon som det overhodet ikke
finnes hjemmel for i Bibelen. Dens posisjon i de fleste kristne
kirker i dag, kommer som et resultat av et kompromiss som
ble gjennomført i Den Katolske Kirke, med utgangspunkt i en
lov som keiser Konstantin, som selv konverterte til
kristendommen etter mange år med avgudsdyrkelse, stod i
spissen for. Gjennom dekretet “Dies Solis” fra år 321 e.Kr.,
ble søndagen definert å være hviledagen i det romerske
imperium, og denne tradisjonen ble med videre i det
pavemakten vokste fram som maktfaktor.
Som vi har sett forandrer Gud Seg ikke (Mal 3:6), og at
Hans bud heller ikke forandrer seg, fordi de er et uttrykk for
52

Hvem Han er, Hans karakter (Rom 13:10; 1 Joh 4:16). Gud er
“i går og i dag den samme, ja, til evig tid.” (Heb 13:8), og Han
har gitt oss tydelig beskjed om at vi ikke skal legge til eller
trekke noe fra det ord Han har gitt oss (5 Mos 4:2). Hvor
henter da Den Katolske Kirke sin begrunnelse til å forandre
helligdagsbudet? De beskriver dette best selv:
“… ingensteds i Bibelen er søndag utpekt som Herrens
dag, dagen som er nevnt er sabbaten, den siste dagen i uken.
Den tidlige kirken, bevisst på hennes autoritet til å belære i
Kristi navn, forandret med overlegg dagen til søndag.”
(Understanding the Catholic Faith av Rev. John A. O'Brien,
1955 utgaven, s. 13)
“Men siden lørdag, ikke søndag, er spesifisert i Bibelen,
er det ikke merkelig at ikke-katolikker som erklærer at de tar
deres religion direkte fra Bibelen og ikke fra Kirken,
helligholder søndag i stedet for lørdag? Ja, selvfølgelig er det
selvmotsigende, men denne forandringen ble gjort omtrent
femten århundrer før protestantismen ble født, og innen den
tid var den skikken universelt overholdt. De har videreført
denne skikken, selv om den hviler på Den Katolske Kirkes
autoritet, og ikke på en eksplisitt tekst i Bibelen.” (The Faith
of Millions, 1956, side 473)
Kristendommens teologi har sitt fundament i Bibelen.
Hvordan kan noen i det hele tatt kalle seg kristne, hvis de
tilsidesetter Guds lov til fordel for menneskebud som strider
imot den åpenbarte sannhet i Skriften?
53

Hvis noen forkaster advarslene mot den babylonske
kristendommen og aksepterer den menneskelige tradisjonen
med søndagshelligholdelse i stedet for aktelse av den bibelske
sabbaten, tar de dermed dyrets merke og vil definitivt gå
fortapt.
“Så fulgte en tredje engel etter dem og sa med høy røst:
”Hvis noen tilber dyret og hans bilde, og tar imot hans merke
på pannen eller på hånden, da skal også han selv drikke av
Guds vredes vin, som blir utøst ublandet i Hans vredes beger.
Han skal pines med ild og svovel foran de hellige englene og
foran Lammet. Og røyken av deres pine stiger opp i all
evighet. Og de har ingen hvile verken dag eller natt, de som
tilber dyret og hans bilde, og hver den som tar imot hans
navns merke.” Her er de helliges tålmodighet. Her er de som
holder fast på Guds bud og troen på Jesus.” (Åp 14:9-12)
I det øyeblikket at styresmaktene i verden etablerer en lov
som opphøyer den falske hviledagen, og pålegger dets borgere
til å overholde denne, og innfører straffeforfølgelse for de som
ikke adlyder denne loven, da er grensen nådd for Herrens
overbærenhet og nasjonal ruin vil være det sikre utfallet.
Konflikten rundt spørsmålet om hviledagen vil være den siste
og avgjørende konflikt før Jesus kommer igjen. Hele verden
står i dag på valg mellom å følge menneskelig tradisjon, eller
Guds bud. Hva ditt valg vil bli på dette område, vil avgjøre din
skjebne for evig.
54

Den babylonske livsstilen
1
De valgene mennesker tar i forhold til religion og livssyn,
vil gjenspeile seg i alle aktiviteter på alle områder i livet.
Mennesket er en helhet av kreativitet og læringsutvikling, og
retninger man tar på det ideologiske og åndelige plan, vil ha
betydning for hvordan man uttrykker seg gjennom sitt liv og
virke. Bibelen sier:
“... det hjertet flyter over av, det taler munnen.” (Matt
12:34).
Hvis Satan lykkes i fylle menneskers sinn og tid med
meningsløse aktiviteter som leder tankene og fokuset bort fra
Gud, så har han oppnådd sin hensikt. Hva enn det er som han
kan bruke i denne sammenheng er av betydning, så lenge det
tjener hans ondskapsfulle ambisjon.
Hvis noen har det som sin fremste misjon i livet å samle
frimerker eller bilregistreringsnumre og bruke all sin fritid på
55

denne sysselen til fordel for tid brukt med Guds ord, så duger
det for djevelen. Hvis noen får det for seg at å drive med idrett
er deres store kall her i livet, og dette resulterer i at det meste
av tid og ressurser går i utøve denne aktiviteten i stedet for tid
tilbragt sammen med Herren, så vil Satan støtte opp om dette.
Det hele dreier seg om å holde menneskene opptatt med
forgjengelige, ubetydelige ting så det sentrale, Kristi
frelsesverk, kommer ut av syne, og Satan kan beholde
mennesker i sin demoniske kontroll.
I det man nærmer seg avslutningen på den store striden
mellom Kristus og Satan – der Satans hovedmål er å fremstille
Gud og Hans lov som urettferdig - vil Satans anstrengelser om
å holde holde fokuset vekk fra Gud bli mer og mer intense.
Gud har gitt oss mange velsignelser som er til menneskets
disposisjon gjennom forskjellige aspekter ved kultur og
livsstil, men på grunn av at djevelen har fordreid og
manipulert det som i utgangspunktet bare var godt, er det
nødvendig at vi er på vakt og ikke lar han få noe innpass i våre
sinn ved at vi velger å bruke tid på det som ikke kommer fra
Gud. Hvordan kan vi vite at noe er fra Gud eller ikke? Bibelen
oppfordrer oss til å bedømme hva som er av det gode og hva
som er av det onde ved hjelp av fruktene, dvs. effekten av, de
forskjellige elementene som vi blir presentert for. Blir Gud
opphøyet ved den aktuelle aktiviteten? Hva gjør det med din
mentale tilstand? Får du økt interesse av å bruke tid i Guds ord
og i bønn? Hvordan påvirkes ditt forhold til andre mennesker?
Alle ting som fremmer menneskets selviske interesser og
egenskaper ved den kjødelige naturen, så som
56

konkurranseinstinkt, skadelig begjær og likegyldighet kan ikke
sies å være fra Gud. Derfor er det viktig at vi tar avstand fra
aktiviteter som fremmer dette.
2
Satans fremstøt om å lede mennesker vill og bort fra
frelsen i Kristus, rammer alle områder i samfunnet. I det
babylonske system, bruker Satan alle instanser han kan for å
påvirke mennesker til å velge bort Gud gjennom hva enn det
er som appellerer til hvert enkelt individ. Noen mennesker er
mer disponert for å bli rusavhengige enn andre, og ikke alle
har det samme utgangspunktet for å bli ideologisk
hjernevasket gjennom okkult litteratur. I det følgende vil det
bli drøftet over noen hovedområder der Satan søker å vinne
kontroll over menneskers sinn og liv, med en oppfordring om
å ha en sunn balanse i forhold til de verdslige elementene vi
møter som innbyggere i denne verden.
- Utdanning
Sann utdanning har kunnskapen om Gud som fokus. Dette
er fordi Guds store plan med oss mennesker her i verden, er å
gjenskape Hans bilde i oss, det bildet som ble ødelagt da vi
falt i synd. Den verdslige utdannelsen mer eller mindre
ignorerer dette aspektet, og vektlegger kun tilpassing av
enkeltmennesket i forhold til det verdslige samfunnet for
57

øvrig. Fokuset ligger på hvordan man kan tjene penger, ikke
hvordan man kan tjene Gud, og hvordan man kan fungere best
mulig i et system som er tuftet på opposisjon mot Gud og det
Han står for. Faren er stor for at mennesker, i større eller
mindre grad, ender opp som nikkedukker i et system, der man
ble opptrent til å stort sett gjengi andre menneskers
definisjoner i stedet for å tenke selv.
Selv om de verdslige utdanningsinstitusjonene også har
nyttige funksjoner som det å - på tidlig nivå - lære elever å
lese og skrive, og - på høyere nivå - gjøre elever yrkesfaglig
forberedt, blir hovedfunksjonen til disse institusjonene at de
forbereder mennesker til å være gode babylonske borgere i et
samfunn som står i opposisjon til Gud. Det nyttige som
mennesker lærer i de verdslige utdanningsinstitusjonene kunne
de også ha lært på mye kortere tid ved en mer fokusert
utdanningsform, og mennesker kunne ha praktisert sitt yrke og
gjort tjeneste for andre på et mye tidligere tidspunkt.
58
- Karriere
Denne delen hører ofte nøye sammen med
utdanningsinstansen, da grunnlaget for en vellykket karriere
for det meste legges i utdanningsinstitusjonene. Samme
filosofi og ideologi legges for dagen her, nemlig at hvis du
gjør det du får beskjed om så vil det gå deg bra her i livet. Ikke
still de gale kritiske spørsmålene, bare forsvinn inn i den store
mengden av lojale arbeidere som lar seg lede av de kreftene
som fyller lønnsposen. Mennesker dysses inn i en tilstand der

man får det for seg at lykken ligger i å ha suksess på det
karrieremessige plan, med det resultatet at mange ofrer både
familieliv og egen helse for å nå sine mål. Dette er ikke Guds
hensikt med at mennesket skulle arbeide. Gjennom et sunt
forhold til arbeid lærer mennesket viktige egenskaper som
lydighet og det å tjene andre, og det er slikt som er til behag
for Gud.
- Sport
Mennesket er skapt for å være i aktivitet, og gjennom lek
og alminnelig moro, kan fellesskap styrkes og ferdigheter
utvikles. Problemet blir når mennesker tar denne leken til det
steget at man profesjonaliserer den og gjør den til en arena for
utstilling av menneskelig, elitisert prestasjon. Tusenvis av
timer går til å perfeksjonere utøvelsen i de forskjellige
grenene, og selve utøvelsen promoterer konkurranseholdning
og aggressivitet i forhold til sine medmennesker.
Topputøverne blir omtrent betraktet som overmennesker, og
blir gjenstand for massiv beundring fra en lojal tilhengerskare.
Dette stikk i strid med Guds ideologi der er alle vinnere, og
enhver får anledning til å utvikle de talenter Gud har gitt dem
til deres eget og andres beste, og til tjeneste for Ham. Sport
henger ofte sammen filosofisk med både utdannings og
karriere institusjonene, da disse i stor grad baserer seg på
belønning av gode prestasjoner i form av gode karakterer, mer
lønn, frynsegoder og forfremmelser.
59

60
- Musikk
Musikken ble gitt menneskene som en gave fra Gud som
et middel til uttrykk for takknemlighet til og tilbedelse av
Ham. I tillegg var det ment å virke til oppbyggelse av moralsk
og åndelig livskvalitet gjennom lovprisning og fokus på de
positive aspektene ved livet. I stedet fordrer Satan gjennom
den verdslige musikk-kulturen en livsstil der selvet dyrkes
gjennom musikk som er vridd ut av sin oppbyggelige
sammenheng og derav promoterer ubalanse og opprør. Satan
kan ikke skape noe. Han kan bare forvrenge og misbruke det
som allerede er gitt fra Gud. Gjennom musikk som er forvridd
og pervertert får han en kanal inn i menneskers sinn.
Mennesker trenger å bruke intellektet i sin bedømmelse av
hva som er oppbyggelig musikk og hva som ikke er det. I
stedet er det vanlig praksis å la utelukkende følelsene styre
valget av musikken man hører på. Man ignorerer faresignaler
og ettereffekter som irritert, overfladisk og/eller likegyldig
holdning til andre mennesker, asosial oppførsel, lyst til
seksuell umoral og mindre interesse for Guds sak og plan, og
lar Satan få sin vei til å forderve og demoralisere sinnet.
Bibelen er tydelig på at støyende musikk ikke er
oppbyggelig (2 Mos 32:17-19; Amos 5:23), derav kan man
trygt eksludere all slags hardrock, all slags techno og alle slags
andre arter der sansene lammes gjennom støy. Verdiløs
jamring om hvor inderlig noen lengter etter den utkåredes
gunst, her inkludert betraktninger over eget selvisk begjær og
bortgåelse i hjerte/smerte-problematikken, kan heller ikke sies
å opphøye Gud, da fokuset ikke lenger ligger på Ham, men på

menneskets kjødelige lyster. All bibelsk poesi og lyrikk er av
en opphøyet art, og ekskluderer med sin fremtoning enhver
billig sangtekst med nødrim og overfladiske
opplevelsesskildringer. Det eneste formålet med musikken
beskrevet i Bibelen er å opphøye Gud gjennom forskjellige
slags salmesang og instrumentaler der mennesket også
samtidig fikk nyte godt av det gjennom dans, meditasjon og
avslapping. Begge aspektene er ivaretatt. I den verdslige
musikk-kulturen, er dette forvridd slik at den guden som
dyrkes er menneskets egen mage og Satan, og at den fysiske
fremtoningen, pga. musikkens ubalanse, gir seg utslag i
obskøne bevegelser som henspeiler til seksuell aktivitet.
I den verdslige musikk-kulturen finner man tydelige
kjennetegn på en overmenneske-tenkning, som man også
finner i andre deler av Babylon, der noen utvalgte artister mer
eller mindre framstår som guder under gjenstand for variert
nitidig iakttagelse og studium. En slik holdning er ikke til
Guds ære, og heller ikke gagnlig for et menneskes ve og vel.
Effekten av musikk anbefalt i Bibelen er klar: glede, fred, håp
og takknemlighet til Gud. Fruktene av den verdslige musikken
er utilfredshet, oppfordring til og lavere terskel for seksuell
umoral, sinne, selvopphøyelse og forvirring. Musikk som
fronter dette, kan man derfor med trygghet avskrive som
verktøy i djevelens hender.
- Fiksjonsunderholdning:
Bibelen er tydelig på at den kristne skal avstå fra fiksjons-
61

litteratur (1 Tim 1:3,4; 2 Tim 4:3,4; Tit 1:13,14). Jesus
promoterte og aksepterte gjennom bruken av liknelser
beskrivelser av hendelser som ikke hadde sitt utspring i
virkeligheten. Dette betyr ikke dermed at Jesus anbefaler J. R.
R. Tolkiens, Jane Austens eller Dan Browns romaner.
Liknelsene Jesus brukte hadde alltid en relevans til
virkeligheten, og fungerte aldri bare som et middel til å
drømme seg vekk, til tom eller retningsløs underholdning eller
som kilde til ørkesløs lengsel etter selvrealisering i en fallen
verden. Balansegangen her er da å bruke fiksjon bare i den
grad og på den måten man kan fronte et viktig åndelig eller
moralsk poeng uten at dette har en skadelig effekt på den som
leser. For å gjøre dette trenger man ikke romaner på 500 sider.
Når sinnet må forholde seg til ting som ikke er sanne, så blir
det svekket i forhold til å sette pris på og oppfatte sannheten.
De samme prinsippene gjelder for fiksjon som blir presentert
gjennom spillefilmer, musikkproduksjoner og dataspill. All
informasjon som leder vekk fra Gud og erstatter sannheten
med fortellinger og lære som pirrer den falne
menneskenaturen, må derfor avskrives som verdiløs.
62
- Religion
I en verden der mange slags varianter og avarter av
livssyn er med på å forme samfunnet, og der de fleste
representanter av det enkelte livssyn er “seg selv nok”
gjennom det vedkommende bruker tid og penger på, vil den
som hevder at sannheten eksisterer uavhengig av menneskers

definisjoner av den, bli sett på som negativ og dømmende.
Satans plan med religionsblandingen, denne miksen av det
sanne og det falske, er at folk ikke skal kunne se hva som er
hva, og dermed bli lettere bytter for villfarelse. Det er viktig å
være klar over det åndelige perspektivet i det som skjer i
denne verden. Mange mennesker finner tilfredsstillelse av sine
egne selviske interesser i forskjellige hedenske religioner,
mens Satan ser et menneske som er utenfor Kristi frelse, og
dermed er han fornøyd. Så lenge noe kan holde mennesker
vekk fra Kristus, og han får mennesker til å bruke tid og
ressurser på det, har han oppnådd sin hensikt. I spissen for all
religiøs villfarelse, bruker han det moderne babylonske
religionssystem til å virke gjennom. I dette systemet har han
finspisset alle de elementene som ser ut til å ha fungert så bra
tidligere, nemlig å blande sannhet med løgn – og gjerne så lite
og skjult som mulig – slik at det hele fremstår som troverdig.
Det herjer en allmen forvirring i de kristne menighetene i
dag, og dette er på grunn av at Satan har fått fotfeste innenfor
det som mange betrakter som hellig og uanfektelig. Man er
bare trygg hvis man står fundamentert på Guds ord.
“Herren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du
tjene.” (Matt 4:10)
Når de kristne samles til møter, skulle det være for å
opphøye Gud og prise Ham gjennom sang, ved å dele
vitnesbyrd og å oppbygge menigheten gjennom
Kristusfokuserte og bibelorienterte taler. I stedet ser man de
fleste steder, snarere som regelen enn unntaket, at
63

emosjonelle, utagerende, underholdende og menneskefokuserte
møter og gudstjenester blir prioritert, i stedet for at
Kristus og Hans sannhet er i hovedfokus.
64
- Mat og livsstil
Ernæring er et sterkt undervurdert element i kampen
mellom det gode og det onde. Gjennom feilernæring, får Satan
mennesker til å lettere gi etter for lyst og last, og han lykkes i
større grad å fremstille et vrengebilde av Gud, da mennesker
ved denne feilernæringen blir mindre i stand til å oppfatte
sannheten. Gjennom et ubalansert kosthold med for lite av det
som kroppen trenger, samt for mye av det som kroppen ikke
trenger, brytes den mentale og fysiske helsen ned slik at
åndelige spørsmål blir vanskeligere å forholde seg til. En
meny med mye sukker, mye mettet fett, koffein, for lite
grønnsaker og frukt, samt spising til feil tider og i feil
mengder bidrar til å senke menneskets evne til å oppfatte
åndelige sannheter, og er et middel som Satan iherdig har vist
å benytte seg av. På samme måte som et feil forhold til mat vil
bidra til svekkede evner til å skille godt fra ondt, vil lite
mosjon og fysisk aktivitet, dårlig og lite søvn og hvile, lite
frisk luft og lite sol bidra til den samme effekten. Mennesket
er en helhet av forskjellige helseaspekter, der alle behov er
viktige å ivareta for å ha en best mulig mental og fysisk helse.
Uten dette vil mennesket stå svakere i den åndskampen som
utkjempes på de forskjellige arenaene i våre liv hver dag.

- Mote og trender
Gjennom gruppepress påvirkes mennesker, hovedsakelig
og lettest unge mennesker som er mottakelige for det, til å tro
at det er farlig å skille seg ut fra mengden, og at det er viktig å
til enhver tid være oppdatert på hva som er de siste
tilskuddene på motehimmelen og i trendverdenen. Mennesker
som har utviklet holdningssvakhet, indoktrineres til å tro at det
er viktig å være en del av denne bevegelsen der selve essensen
er å undertrykke individets karakter til fordel for
gruppetilhørighet. Andre igjen går motsatt vei, og dyrker sin
selvstendighet til det fulle og søker til enhver tid å understreke
dette gjennom klesstil og image. Begge varianter tjener til
djevelens fordel, da han i begge tilfeller lykkes i å oppdra
mennesket til å være opptatt av sin egen fremtoning på en
måte som vektlegger selvhevdelse og undertrykking av folk
som velger annerledes. Unge mennesker som er opplært til å
være opptatt av enten uniformitet eller originalitet, vil være
fremragende kandidater for utøving av konformitetspropaganda
eller oppmerksomhetsritualer under den
babylonske etiketten når de blir eldre. Bibelens alternativ er
atskillig enklere og lettere å forholde seg til:
“Så hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på
marken, hvordan de vokser. De verken arbeider eller spinner.
Og likevel sier Jeg [Jesus] dere at selv ikke Salomo i all sin
herlighet var oppkledd som en av disse.” (Matt 6:28,29)
Det er Gud som sørger for ethvert menneskes behov, det
65

være seg klær eller mat eller andre aspekt ved livet. Det er
bare for oss å legge vår sak i Hans hender, og stole på at Han
gir oss det vi trenger.
66
- Seksuell umoral
Få ting er en så grunnfestet og så massiv kilde til synd
som menneskets seksualitet. Gjennom årtusener, inkludert
moderne tid, har selve essensen i det meste av all
avgudsdyrkelse vært seksuell tilfredsstillelse i en mer eller
mindre rituell og skadelig form, om enn denne direkte
avgudsdyrkelsen foregår mer skjult i dag enn tidligere. Likevel
er det moderne samfunnet forøvrig fullt av samme utfoldelse,
uten at mennesker legger noe religiøst i dette. Mennesker
rekrutteres til deltakelse i en umoralsk livsstil gjennom ikke
bare direkte pornografiske blader og filmer, men også
gjennom “vanlige” filmer, musikk, og mote. Falne iboende
karaktertrekk oppelskes, vanliggjøres og ufarliggjøres
gjennom umoralsk materiale som presenteres gjennom media.
Den spesielt farlige babylonske løgnen om at ”så lenge de
andre gjør det er det ikke så farlig” er rådende i menneskers
holdning og valg. Gjennom overfladisk og mer eller mindre
løssluppen seksuell atferd, reduseres enkeltmenneskets
oppfattelse av egenverdi, og det blir mindre i stand til å sette
pris på det som virker gagnlig til menneskets velbefinnende.
Menneskers forhold til hverandre ødelegges gjennom kynisk
fokus på selvtilfredsstillelse, og mange perversjoner som
homoseksualitet og pedofili utvikles som en følge av at Satan

får lov til å herje med menneskers sinn. Gud gav seksualiteten
som en gave til mann og kvinne i ekteskapet, men har i dag
blitt pervertert til en slik grad, også blant mange bekjennende
kristne, at seksualiteten mer fremstår som en forbannelse enn
en velsignelse. Gud vil ikke være overbærende med
menneskers syndige valg for evig, noe som ble illustrert
gjennom ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra, byer som i
gammel tid var beryktet for sin seksuelle umoral (1 Mos 19:1-
29). Dagens samfunn er i ferd med å bli, og har i stor grad blitt
lik Sodoma og Gomorra i sin livsstil. Guds straffedommer
over menneskers syndige livsstil kommer garantert også over
det moderne mennesket når grensen er nådd og syndens beger
er fullt.
- Rus
Djevelen har inngående kjennskap til hvordan
menneskehjernen fungerer, og han har gjennom sin viten om
hvordan et menneskesinn kan påvirkes gjennom forskjellige
kjemiske substanser, fått mennesker til å leke med liv og død
gjennom bruken av de forskjellige stoffene som han har
inspirert mennesker til å utvikle og bruke. Han har i stor grad
lykkes i å normalisere og ufarliggjøre bruk av rusmidler som
tobakk, alkohol og i stor grad også cannabis-stoffer, slik at
disse brukes allment i det jevne storsamfunn til avkobling og
atspredelse ifra livets tunge byrder. Hvis man ser på
alkoholdbruken alene, har ikke effekten uteblitt i form av vold,
oppløste familier, død, seksuelle overgrep og andre sataniske
67

handlinger gjort i rustilstander. Mennesker som utfører
kriminalitet er nok mer eller mindre disponert for det på
forhånd, men påvirkningen fra rusmidlene bryter ned barrierer
i sinnet, slik at det blir lettere for dem å trå over grensen enn
det ellers ville vært i edru tilstand. Utallige liv har blitt ødelagt
på grunn av alkohol og narkotikamisbruk, enten på grunn av
eget bruk eller på grunn av handlinger som mennesker som
var influert av rusmidler har gjort. Og så lenge menneskeliv på
en eller annen måte blir ødelagt, enten hurtig eller over lengre
sikt, så har djevelen oppnådd sin hensikt.
Kunstige stimuli som virker berusende på hjernen har
gjennom årtusener vært brukt av mennesker i forskjellige
former. Bibelen gir en klar advarsel mot bruken av disse
stoffene:
“Men de feige, vantro, avskyelige, morderne, de som lever
i hor, trollmennene, avgudsdyrkerne og alle løgnere skal få sin
del i sjøen som brenner med ild og svovel, den som er den
annen død.” (Åp 21:8)
Uttrykket “trollmennene” som er brukt her, kommer fra
grunntekstordet “pharmakeus”, og henspeiler mot noen som
driver med narkotiske stoffer. Det kommer tydelig fram fra
konteksten i Åpenbaringen 21 at Herren ikke godkjenner
denne aktiviteten.
68

3
For å kunne stå imot den massive påvirkningen og
angrepene fra Satan gjennom det babylonske systemet, er det
nødvendig at hver enkelt utvikler karaktertrekk som er tuftet
på individuell valgsstyrke og integritet. Dette vil være en
smertefull prosess, men den er nødvendig for at man ikke skal
forsvinne i det babylonske dragsuget av umoral, forvirring og
identitetsundertrykkelse. Når følelsene er sterke og man føler
seg dratt til hva enn det er Babylon presenterer for en - det
være seg forhold av sosial eller materiell art -, når Guds evige
prinsipper foreslås byttet til fordel for det økumeniske
fellesskapets verdikompromisserende tiltak, må vi ha en
karakter som står imot koste hva det koste vil. Vårt evige liv
avhenger av dette. Jesus kjøpte oss fri fra synden til prisen av
himmelens evige paradis. I dette perspektivet vil ethvert offer
vi må gjøre virke nærmest betydningsløst.
Man vil møte mennesker overalt som ligger under for det
håpløse babylonske systemet, og metodene vil være mange
som Satan bruker for å prøve å lede Guds folk vill. Når Kristus
møtte Satan på jorden, var alltid Hans fremste våpen Guds
ord. Dette er også det mest effektive våpenet vi har til
disposisjon. Sannheten avslører løgnen for det den er, og den
kan ikke fungere i nærheten av sannheten. Jo mer vi studerer
Guds ord, Bibelen, jo mer rustet vil vi stå i kampen mot den
onde. Det er nødvendig at vi ikke gir etter det minste grann for
den påvirkningen som søker å inkludere oss i den babylonske
ukulturen. Ikke på noen måte må vi implementere denne
livsstilen i våre liv. Bare ved å stå helt utenfor er man trygge.
69

Dette betyr ikke at man skal la være å møte mennesker der de
er ved at man isolerer seg helt fra sine omgivelser. En kristen
er kalt til å være i verden, men ikke av verden (Joh 17:11,14).
Dette utgjør hele forskjellen. Det finnes mange områder som
ikke er under total babylonsk kontroll, og det er viktig at den
kristne befinner seg der de menneskene som er mottakelige for
sannheten oppholder seg. Det er til dette vi er kalt, å vinne
mennesker som ligger under for synd og last for Kristus.
Under bønn og Den Hellige Ånds veiledning, vil Gud vise den
enkelte hvor og hvordan Han vil at vedkommende skal tjene
Ham. Samtidig er det viktig at vi avstår fra å oppholde oss på
steder der englene trekker seg unna på grunn av umoral og
synd. Det er ingen jobb å gjøre for en kristen der.
For mange, kanskje de aller fleste, vil én av tøffeste prøvene
de må gjennom, være å stå alene uavhengig av hva alle andre
måtte mene, fordi mennesket fra naturen sin side søker aksept
og fellesskap. Og slik er det jo også Gud ønsket at mennesket
skulle oppleve det sosiale aspektet på jorden, i fullkommen
harmoni med Hans vilje. På en jordklode infisert av synd
stiller saken seg imidlertid annerledes. På grunn av at man
lever på en jord som er herjet av synd, er det nødvendig at
man tar visse forhåndsregler. Den viktigste av disse reglene er:
Ikke la noe eller noen komme mellom deg og din Gud! Ikke la
mennesker, som er like håpløst fortapte uten Kristus som du er
det, være endelige trosautoriteter i ditt liv. Det er nok av de
som hevder seg å være verdige denne posisjon gjennom sin
karismatiske fremtoning eller tilegnede kunnskap. Ikke hør på
dem! Bibelen sier:
70

“Hold da opp med å stole på mennesket; det har jo bare
et pust i sine nesebor. Hva er det å regne for?” (Jes 2:22)
Vi må praktisere samme holdning også ovenfor oss selv.
Mennesker kan ikke stoles på, på grunn av synden som har fått
anledning til å herje i oss på forskjellige måter. Det er bare
Herren som er verdig vår fulle og totale tillit. Gud har Selv gitt
oss retningslinjer om dette i det første av Hans ti bud:
“Du skal ikke ha andre Guder enn Meg” (2 Mos 20:3)
Holder vi oss til dette og overgir våre liv i Hans hender og
lar Han gi oss kraft til å seire over alle fristelser og prøvelser,
er det ingen som under noen omstendighet som kan skille oss
fra fellesskapet med Herren og Hans kjærlighet. Som bønnens
og troens folk, går vi da ubesmittet gjennom verden i Kristi
kraft.
71

Babylon på et personlig plan
1
Når en kristen møter mennesker som er infisert av
babylonsk tankegang, er det umulig at det ikke i større eller
mindre grad oppstår forvirring i det å prøve å forstå hva de
står for, hvem de er og hva det er de ønsker. Som en kristen er
livet enkelt slik det er i Kristus. Sannheten er likefrem og lett å
forstå, mens Babylon prøver å mørklegge og innhylle i tåker.
På samme måte som det babylonske system prøver å blande
inn elementer i kristentroen som ikke hører til der gjennom
avhandlinger, filosofiske utredninger og doktriner som de selv
knapt forstår, så vil det enkelte medlem av Babylon gjøre det
samme som enkeltmenneske. Dette kommer til syne gjennom
bred aksept av forskjellige definisjoner av sannhet så lenge
noen opplever dette som sannhet synliggjort gjennom en “hva
som er sant for deg er ikke nødvendigvis sant for meg”holdning,
og en utpreget intoleranse ovenfor differerende
meninger, samt mangel på interesse til å drøfte disse. Disse er
kjennetegn som vil bli synlig relativt tidlig når man møter et
menneske som tilhører Babylon. Man kan prøve å informere
72

om farene, og lede tankene og fokuset på sannheten - på
Kristus -, men hvis et menneske bevisst forkaster advarslene
gjennom latterliggjøring, unngåelse av samtale eller fokus på
de aktuelle sannhetspunktene, og til og med reagerer med
sinne hvis man prøver å belyse et emne, er det svært lite man
kan gjøre for dette mennesket annet enn å be for det. Det
kommer et tidspunkt da man er nødt til å trekke seg tilbake
med tanke på eget ve og vel. Guds Ånd vil invitere og dra
mennesker til Kristus så langt det enkelte menneskes frie vilje
tillater det, men Selv Gud vil holde Seg unna hvis noen ikke
vil ha Ham der, hvis noen ikke er interessert i Hans sannheter
eller forkaster de sannhetene som ikke passer med det enkelte
menneskes valgte livsstil. Det er med sorg Gud gjør dette, men
Han er nødt til det. Gud ville aldri finne på å tvinge noen til å
følge Ham mot sin vilje. En slik fremgangsmåte tilhører
djevelen. Det man kan gjøre som enkeltmenneske er å
appellere så langt det lar seg gjøre, men hvis de ovenfornevnte
karakteristikker gjør seg gjeldende over tid, må man før eller
siden trekke seg unna. Tiden er for kort til at vi skal kaste bort
tiden på mennesker som likevel ikke vil høre. Verden forgår
av mangel på kunnskap. Og mange mennesker er rett og slett
ikke interessert i å høre eller lære kunnskapen om Gud. Det er
et katastrofisk valg, men det er et valg vi er nødt til å
respektere.
På grunn av Babylons mystifisering av ulogisk filosofi i
forbindelse med doktriner og læresetninger, vil det ofte være
vanskelig å se hva som er hva. Tåkelegging og utydeliggjøring
er jo en nødvendig metode å bruke, da det ellers ville blitt
73

avslørt at det moderne Babylon og det enkelte babylonske
individ representerer en falsk kristendom som aldeles ikke har
opphøyelsen av Gud som det primære mål, men opphøyelsen
av mennesket og menneskets fordervelige lyster. Djevelen
ville miste all sin mulighet til å forderve folkeslagene, og også
sin mulighet til å prøve å føre vill de utvalgte.
En person som er i Babylon, vil ved passende tider og
anledninger prøve å inkludere deg i sin måte å leve på og sin
måte å tenke på gjennom vennskap på deres premisser og
ufarliggjøring av ting som leder vill. Bibelen er klar på
hvordan den kristne skal leve:
“… de ting som er sanne, de ting som er sømmelige, de
ting som er rettferdige, de ting som er rene, de ting som er
verd å elske, de ting som det tales vel om, om det er et ærbart
liv, og om det er noe som er verd å bli rost, så legg dere alt
dette på sinne!” (Fil 4:8)
Det er lett å vite hva som er av det gode og hva som er av
det onde her i livet, basert på observasjon av langtidseffekter
av de enkelte aktuelle elementene. F.eks. vet man at bruken av
heroin på lang sikt vil lede til enorme skader på et menneskes
sinn og sjel, og at skaden også kan gjøres på kort tid. Det er
ikke vanskelig å forstå at et kosthold som inneholder mye
mettet fett og mye sukker vil bidra til økt risiko for
sykdommer og nedsatt livsskvalitet. Det er heller ikke
vanskelig å forstå og innse at musikk som leder og inviterer til
obskøn oppførsel ikke på noen måte kan ære Gud. Det er bare
opp til hver enkelt hvordan man forholder seg til denne
74

kunnskapen. Man kan velge å ta kunnskapen til seg og endre
sin oppførsel og sine valg deretter, eller man kan forkaste
kunnskapen og ta lett på det og ikke la det få noen særlig
innflytelse på sitt liv. Mange nærer sine favorittsynder uten å
være klar over det, og deres utstråling blir flekket av det.
Bibelen sier at vi kan ikke ære både Gud og Mammon (Matt
6:24). Vi blir nødt til å velge side i alle livets aspekter. Gud
kaller på mennesker i dag slik Han gjorde det på Elias' tid:
“Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Hvis Herren er
Gud, så følg Ham, men hvis det er Ba’al, så følg ham.” (1
kong 18:21)
Vi må ikke lenger la dette skje i våre liv. La oss i dag ta et
valg om å forkaste alle elementer av Babylon i vår livsstil, og
la Herren få den plassen Han rettmessig fortjener. Bare da vil
vi erfare sann glede, sann fred og sann lykke.
2
I møte med mange mennesker som tilhører Babylon, vil
det gjøre seg gjeldende en likeglad overfladiskhet som er lett å
forveksle med tillit til Gud og fred i Ham, mens det i
virkeligheten er en lykketilstand som har sin årsak i
tilfredsstillelse av selvet, sine egne kjødelige interesser og har
ingenting overhode å gjøre med Gud. Denne verden ødelegges
av dødelig begjær og lyster, og vi er nødt til å ta et fullstendig
oppgjør med disse elementene i våre liv. Dette er det bibelske
75

perspektiv på denne verden. Det babylonske perspektivet sier
at kjødelige lyster er noe som mennesket ikke kan unngå å
leve etter, selv om det også inkluderer en kristen dimensjon i
sine liv. Dualismen er en kjent villfarelse innad i Babylon,
læren om at kropp og sjel er to fullstendig atskilte substanser. I
praksis har dette fått den betydningen blant mange kristne at
man kan gi kroppens syndige natur det den trakter etter, mens
sinnet kan være overgitt til Gud og derved tjener man Ham på
denne måten. Dette er falsk og farlig teologi. Bibelen lærer
tydelig at det ikke er noe skille mellom kropp og sjel. Den
lærer faktisk at mennesket er en levende sjel.
“Og Herren Gud formet mennesket av jordens støv, og
Han blåste livets ånde inn i hans nesebor. Og mennesket ble
en levende sjel.” (1 Mos 2:7)
Når kroppen dør, dør også sjelen. Ånden, livspusten, som
Gud gav går tilbake til Ham, men sjelen er og blir død. Gud
har koden til å vekke ethvert menneske opp fra de døde
ettersom Han Selv vil, men mennesket har ikke noe som er
udødelig i seg selv. Mange mennesker har utviklet store
pyskiske problemer på grunn av den falske læren om sjelens
udødelighet. Hvis denne læren var sann, ville det bety at
mennesker som dør bare går over i en annen tilstand, noe som
gir grobunn for villfarelsen at døde mennesker “går igjen”.
Konsekvensen av et slikt syn ville bli at man åpner døren for
spiritisme med alle de problemene det medfører. Det ville
også bety at mennesker som havner i helvete vil være der for
evig og alltid i endeløs pine. Dette er konsepter Bibelen er helt
76

fremmed for. Bibelen er tydelig på at det finnes et helvete,
men dette helvetet er et sted for et endelig oppgjør med synd,
ikke en torturanstalt der Gud plager mennesker gjennom
endeløse evigheter. Straffedommene som kom over Sodoma
og Gomorra blir i Bibelen framstilt som et eksempel på den
straff som venter de ugudelige. Disse byene skulle brenne med
en evig ild på grunn av deres synd (Juda 1:7). Men begge disse
byene og deres innbyggere er for lengst utslettet. På samme
måte vil også Satan og hans etterfølgere bli utslettet på den
ytterste dag, og aldri være mer. Bibelen sier at det ikke
kommer til å være spor etter verken syndere eller synden etter
at denne prosessen er fullført:
“Det er bare en liten stund, så er ikke den ugudelige der
mer. Sannelig, du skal se nøye etter stedet hans, men det
finnes ikke mer.” (Sal 37:10)
Mange mennesker lever i den villfarelse at de ærer og
tjener Gud samtidig som de tviholder på sine skadelige lyster
og lever etter dem. Bibelen sier at til og med de onde ånder
tror og skjelver (Jak 2:19). Man kan med trygghet si at onde
ånder ikke ærer Gud med sine liv. Men tror det gjør de likevel.
Så er det da snakk om en annen slags tro som ærer Gud enn
den som bare erklærer visse sannheter som sanne. Sann tro
virker til endringer i menneskers liv, både på det fysiske,
psykiske og åndelige plan. Det er intet område som Gud ikke
kan råde over hvis mennesket lar Ham slippe til. Det er ingen
synd eller fristelse som er for vanskelig eller for sterk til at
Gud ikke kan la oss få seier over det. Troen gjør at vi kan
77

henvende oss til Gud og motta kraft fra Ham til å stå imot
enhver fristelse og holde ut i enhver prøvelse. Det er opp til
hvert enkelt mennesket hva det skal gjøre med denne troen.
3
Det kan være særdeles forvirrende å møte mennesker som
hevder å tro på Jesus, men som ikke lar Han få innpass i alle
områdene i livet. Det kan være forvirrende å se foran deg en
bekjennende kristen, og samtidig føle på kroppen at noe er galt
i det man blir møtt med holdninger og framstøt som aldeles
ikke har sitt opphav hos Kristus. Det er viktig å være klar over
at et menneske kjennes og identifiseres på hvilken effekt dets
holdninger og handlinger har, på samme måte som et tre
kjennes på dets frukter. Jesus ga oss oppfordring om følgende:
“Enten må dere holde treet for å være godt og frukten
god, eller dere må holde treet for å være dårlig og frukten
dårlig. For et tre kjennes på frukten.” (Matt 12:33)
Frukter er som kjent noe som utvikles over tid, ikke noe
som nødvendigvis blir synlig med en gang. Fruktene av et
menneske er helt klart utifra Bibelen ikke noe som avgjøres på
hva et menneske sier at det tror på, men hva det velger å gjøre
med denne troen. Brukes troen som et redskap til opphøyelse
av seg selv, eller til veiplanlegging og utbyggelse til
villfarelse, kan man være sikker på at man har med et
uomvendt menneske å gjøre. Følger du et menneske som ikke
78

har noen intensjoner om å forlate Babylon, vil du selv ende
opp der. Og om hva vårt forhold til Babylon skal være, er
Bibelen krystallklar og ikke mulig å misforstå: “KOM UT
FRA HENNE, MITT FOLK” (Åp 18:4). Dette betyr at
ingenting av det vi er skal være rotfestet i den hedenske
kristendommen. Vi er kalt til å ta fullstendig og totalt avstand
fra alt det falske, og ikke la dette farge vår mentalitet. Dette er
bibelens korte, klare råd.
Selve den økumeniske ånd som regjerer den babylonske
kristenheten er tuftet på kompromiss. Men Bibelen er
kompromissløs når det kommer til anliggender som har med
vårt evige liv å gjøre. Vi må ikke kompromissere i det vi håper
på at forholdene en gang skal bli bedre i framtiden. Det vet vi
ingenting om. Vi må stå på vår grunn uansett hva andre velger
å gjøre, og samtidig håpe på og be for endring hos de vantro i
fremtiden. Bare Gud kjenner hjertene. Han ser hvor
mennesker befinner seg hen i sin kristne vandring, og vet
hvordan Han best skal virke for å nå dem. Det er ikke vi som
skal omvende mennesker, det er det Gud som skal gjøre. Aldri
vil det være hensiktsmessig for en kristen å adoptere noe fra
den babylonske livsstilen i et forsøk på å nå fram med det
kristne budskapet. I slike tilfeller vil hedenskapen gjøre en
bedre jobb med å omvende den kristne til sin ideologi.
4
Mange babylonere er svært utadrettet og misjonsorientert i
79

sitt livssyn, og søker mer eller mindre direkte å invitere andre
til å dele sin livsoppfatning gjennom forskjellige kanaler.
Innbydelsen skjer gjerne med grunnlag i den delen av Babylon
som inneholder sannhet og som dermed er tilsynelatende
kompatibel med den sanne kristendommen. Dette innebærer at
man kan regne med å finne oppsøkende babylonere på både
campmeeting'er og andre sammenkomster der mange såkalte
konservative kristne antyder å føle seg mere trygge enn på
andre steder. Mange babylonske kristne er gjerne veldige
positive mennesker som virker å være ressurser i sine
menigheter gjennom sine verv og sine utrettelige bidrag til
menighetenes virke. Men slike holdninger er ingen garanti for
at Herren ser med velvilje på deres arbeid. Gud ser til hjertet,
ikke på det ytre (1 Sam 16:7). Hvis ikke et menneskes
holdninger og motivasjon er i samsvar med Guds vilje for
vedkommende, betyr det ingenting hva som blir utført av
praktiske oppgaver i menigheten. Det er godt mulig for et
menneske å være dypt engasjert i menigheten, og samtidig
være en total fremmed for Ham som skapte alle ting. Man kan
jobbe seg i hjel gjennom verv og tjenester i menigheten, men
det hjelper så lite all den stund man ikke lar Gud få den
plassen Han fortjener.
Det er mange tilsynelatende kristne som vil få høre fra
Kristi lepper på dommens dag:
“Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som
driver med lovløshet.” (Matt 7:23)
80
Disse er mennesker som er fullstendig overbevist om at de

gjør Guds vilje, men som i virkeligheten motarbeider Ham.
Hvilken tragisk og ubehjelpelig ulykkelig situasjon. Men de er
selv ansvarlige for at de havner der. De har, på lik linje med
alle andre mennesker, en sjanse til å vinne det evige liv i
Kristus. Kriteriet for dette er at de tar imot sannheten som den
er, og lar den forme og endre deres liv, men tragisk som det er
velger de en annen vei.
5
Aktive, evangeliserende babylonere er gjerne veldig
sympatiske mennesker som har utpregete evner til å nå fram til
og engasjere folk. I og med at de selv er så verdslig orienterte i
sin religionsutøvelse, er det en enkel sak for dem å appellere
på dette planet til mennesker gjennom misjonsfremstøt basert
på emosjonalitet, sensualitet og sensasjonalisme i stedet for å
løfte frem Sannheten og la Den Hellige Ånd omvende
mennesker. Sannheten følges bare i den grad man ikke trenger
å ta oppgjør med favorittsyndene, som kan være alt fra å lytte
til skadelig musikk og se moralsk nedbrytende filmer til
fordervelige mat og livsvaner. Bibelen sier:
“Den som tar vare på rettledning, er på livets sti, men den
som avviser irettesettelse, farer vill.” (Ordsp 10:17)
Mange mennesker kutter ut de verste delene av de
skadelige elementene, men beholder de mer moderate med en
begrunnelse av at de ønsker et balansert syn. Siden de tar
81

avstand fra det som er verst, kan det jo virke som om de har
tatt et oppgjør med det onde. Men hvis noe er av djevelen så er
det det i uansett kvantum og innpakning. Det er det som er så
viktig å forstå. En som i sannhet følger Kristus er en person
som overhode ikke ønsker å ha noen slags form for djevelsk
innflytelse i sitt liv. Han vil være fullstendig atskilt fra Den
Onde. Han vil være hellig. Han vil være annerledes, slik Gud
har kalt ham til. Med på kjøpet vil han oppleve utfrysning fra
andre mennesker, baktaling, sladder, løgnaktige rykter og alle
slags andre personangrep. Men midt i alt dette skal han fryde
seg, fordi han er blitt funnet verdig til å lide slik Kristus led,
fordi også Han har gått gjennom det samme. Ingen har
noensinne blitt så dårlig behandlet som Jesus ble. Ingen har
noen gang gjennomgått og opplevd fristelser i en slik grad
som Kristus gjorde. Ingen har noen gang blitt angrepet fysisk,
psykisk og åndelig av babylonske krefter som Han ble. Han er
vårt Eksempel i alle aspekt ved livet, i alt vi foretar oss, i alt vi
blir utsatt for og i alle omstendigheter og situasjoner. Midt i alt
kaos, uro og stridigheter kan vi oppleve den største ro, fred og
tillit til Gud, fordi Gud vil gi oss den samme troen som også
holdt Jesus oppe i de verste angrepene fra Satan. I Sin verste
lidelse på Golgatas kors, fremholdt Han fremdeles sin tro på
Sin Far, at Hans offer - i tråd med Guds rettfilosofi der de
skyldige kan gå fri ved den uskyldiges død - skulle
tilveiebringe menneskenes synd, slik at de skulle leve ved at
Han døde i deres sted. Det var bare Jesus som kunne gjøre
dette, fordi vi alle er skyldige. Jesus var uten skyld. Han
syndet aldri selv om Han hadde en menneskenatur som var
like utsatt for fristelser og prøvelser som vi har. Han ble oss
82

lik i alle ting. Forskjellen ligger i at Han ved kraft fra det høye,
stod imot enhver ond innflytelse i Sitt liv. Han gav aldri etter
for noen synd. Også vi har tilgjengelig denne kraften til å seire
over all synd i våre liv. Likevel er det ingen av oss som kan
vise til et fullkomment rulleblad i så måte. Vi har alle syndet
og mistet Guds ære (Rom 3:23). Men gjennom troen på Jesus,
rensker Gud vårt rulleblad slik at vi framstår som rene i Ham.
Han var Guds Sønn, men Han gav avkall på alle fordeler ved
dette da Han kom i syndig menneskenatur. Han brukte ingen
midler til å seire over synd som ikke vi også har tilgjengelig.
Også vi kan seire over all synd i våre liv på samme måte som
Han. Det er dette som er den store trøsten i det vi blir utsatt for
alle slags forfølgelser og vanskeligheter.
6
Mange mennesker er allerede i den ufattelig tragiske
situasjonen at himmelen er en umulighet. Dette er ikke fordi
Gud ikke ønsker å ha dem der, men at de selv har valgt å være
utenfor, ved at de elsker synden mer enn de elsker Gud.
Hvis et menneske konsekvent motstår Guds Ånd, og avviser
irettesettelse, vil det til slutt ende opp med at Gud lar dette
mennesket bare fortsette på sin vei mot fortapelsen uten at
Han prøver å gripe inn, fordi Han kan aldri gå imot et
menneskes frie vilje.
En uhelbredelig babyloner er en som permanent har
forkastet sannheten fordi den ikke passer inn med
vedkommendes valg av livsstil. En uhelbredelig babyloner
83

velger på øverste hylle av hva han ønsker at livet skal være, og
blander alt som han måtte ønske sammen til en lapskaus av en
livsfilosofi, der hovedmålet er og blir å tilfredsstille seg selv.
Hvis vedkommende finner interesse av å kalle seg kristen og å
gå i en menighet, så blandes også dette inn i samme lapskaus.
Man må huske på at man har med en åndelig krig å gjøre her,
og at djevelen for mange år siden forandret strategi fra å
angripe menigheten utenifra til å angripe den innenfra. Hvis
han kan bruke noen mennesker til å skade Guds sak ved å
sørge for at de er kirkemedlemmer, møter opp i kirken hver
sabbat, betaler deres tiende, og er ivrige og flinke i sine verv
og plikter, så vil han bruke dette for alt det er verdt. Det er
bare viktig at Guds folk ikke blir forvirret eller skremt over at
dette skjer. Vi er blitt advart mot dette på forhånd.
“Vokt dere for de falske profeter, de som kommer til dere i
fåreklær, men som innvendig er rovlystne ulver.” (Matt 7:15)
Sau er en velkjent betegnelse som Jesus brukte som
illustrasjon på Hans sanne etterfølgere:
“Jeg [Jesus] er den gode hyrde. Jeg kjenner Mine, og Jeg
er kjent av Mine.” (Joh 10:14)
84
Videre sier Han:
“Se, Jeg sender dere som sauer midt blant ulver ...” (Matt
10:16)

“... dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld.” (Matt
10:22)
Vi vet med andre ord godt hva vi kan forvente av den
generelle kristenheten i vår tid, og vi ser det og har sett det i
lang tid: forvirring, last, utskeielser og ubetydeliggjøring av
Guds lov. Denne påvirkningen er av demonisk opprinnelse.
Apostelen Paulus skrev følgende i Efeserbrevet:
“For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot
maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne
tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i den
himmelske verden.” (Ef 6:12)
Videre gir han oss følgende råd for å bli stående på
syndens slagmark:
“Ta derfor Guds fulle rustning på, for at dere kan være i
stand til å stå imot på den onde dag og å bli stående etter å ha
vunnet seier i alle ting.” (Ef 6:13)
La oss alle holde oss til Bibelens råd, og erfare Kristi kraft
til seier over all ondskap i våre liv.
85

De farligste babylonske løgnene
1
At Bibelen gir den falske kristne menigheten navnet
Babylon er ikke tilfeldig. Vi vet at den babylonske
kristenheten er et konglomerat av diverse hedensk tankegods
og tradisjoner. Mye av villfarelsen som er å se i menigheter i
dag, har sitt opphav allerede fra det gamle Babylon på
Nimrods tid, mens andre villfarelser er av nyere dato. I det
følgende tas det nærmere kikk på noen av de falske
læresetningene som må sies å være av mest skadelig art, og
som har hatt størst innflytelse på filosofien til den falske
kristenheten.
2
86
- Den falske hviledagen/Soldagen
Det ble vist i kapittelet “Stridens kjerne” hvordan har
Satan har virket gjennom Den Katolske Kirke til å innføre en

falsk hviledag. Da sabbaten i de første århundrene e.Kr. ble
sett på av mange som utelukkende en jødisk helligdag,
oppstod det et behov for å ta avstand fra denne tradisjonen og
erstatte den med en ny, selv om Selve Stifteren av
kristendommen flere steder hadde understreket sabbatens
gyldighet. Jesus hadde for vane å gå i synagogen på sabbaten
(Luk 4:16) og viste med dette aktelse for den
hviledagstradisjonen som Hans Far hadde innstiftet under
skapelsesuken. Bibelen bekrefter at også Paulus etter sin
omvendelse hadde dette for vane (Apg 17:1,2). Et sted kaller
Jesus Seg for sabbatens Herre (Mark 2:28), og validiserer med
dette samme nevnte tradisjon. Jesus siterer flere steder
Bibelens ti bud direkte til bruk i Sitt evangeliske virke, og
viser med dette at de ti bud, inkludert sabbatsbudet, også er
inkludert i post-gammeltestamentlig kristen tankegang (Mark
10:17-19; Matt 5:17-30). Aldri noen gang tok Han til orde for
at Guds ti bud var forandret eller skulle forandres, slik Den
Katolske Kirke hevder den har rett til å gjøre. Samtidig med at
denne kirken har innført denne endringen, innrømmer den at
det ikke finnes støtte i Bibelen for en slik handling. Det er en
endring som helt og holdent har blitt innført av mennesker.
Kolosserbrevet 2:16 brukes gjerne av protestanter for å
understøtte argumenter om at sabbatsbudet er endret eller
opphevet. I dette aktuelle verset står det:
“La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller i
spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabbater …”
Mange tolker dette dithen at siden ingen kan dømme oss i
87

spørsmål angående sabbater - her nevnt i flertall -, så står det
fritt til hver enkelt å avgjøre hvilken dag som er hviledagen.
Faktum er at Bibelen aldeles ikke snakker om den ukentlige
sabbaten her, men om de seremonielle årlige sabbatene som
var en del av de temporære forskriftene i gammeltestamentlig
tid. Moseloven inneholdt anordninger som ble gitt i
forbindelse med den jødiske helligdomstjenesten, mens de ti
bud var av en helt annen karakter. Det kommer tydelig fram i
konteksten i Kol 2:16, at Gud her adresserer sabbatene som
ble gitt som en del av de årlige høytidene som jødene var
pålagt å følge.
Et annet vers som brukes til å understøtte
søndagshelligholdelse er Apostlenes gjerninger kapittel 20
vers 7 der det står:
“Den første dagen i uken kom disiplene sammen for å
bryte brødet.”
I Norge stod søndag oppført som første dag i uken på
kalenderen helt fram til begynnelsen av 1970-tallet da dette
ble endret. I mange land, bla. USA og England, står fremdeles
søndag helt korrekt oppført som første dag i uken. I og med at
disiplene holdt brødsbrytelse den første dagen i uken, trekker
noen den slutningen at dette underbygger en endring av
hviledagen, da brødsbrytelsen, eller nattverdenen, i vår tid
gjerne er forbundet med en seremoni tilhørende de ukentlige
gudstjenester som i de fleste menigheter holdes på søndager.
Jesus innstiftet Selv nattverdenen dagen før Han ble henrettet.
88

Henrettelsen skjedde som kjent på en fredag. Dette betyr at
nattverdenen ble innstiftet på en torsdag. Hvis man skal være
konsekvent med ovenfornevnte tankegang for å endre den
bibelske hviledagstradisjonen, vil det jo bety at den nye
hviledagen må være på en torsdag ikke søndag. Det er
ingenting som er til hinder for at kristne kan komme sammen
en hvilken som helst dag i uken for å minnes Kristi gjerning
for oss gjennom nattverdenen. Det er ingenting som knytter
denne seremonien opp til en spesiell ukedag, annet enn
menneskeutviklet tradisjon. Folk er vant til at nattverdenen
gjennomføres i forbindelse med gudstjenester, og man trekker
konklusjoner om at det alltid har vært slik i den kristne
tradisjon. Når man ikke tenker utenfor boksen om at
nattverdenen utelukkende skal gjennomføres på en
søndagsgudstjeneste, påfølger en naturlig konklusjon at da
hadde også disiplene begynt å ha menighetssamlinger på
søndager i stedet for på lørdager.
Når Jesus sa om de siste dager at vi skulle be om at
flukten i forbindelse med den verste forfølgelsen i
menneskehetens historie ikke måtte skje om vinteren eller på
sabbaten, så mente Han nettopp det (Matt 24:20). Jesus pekte
her på en tid mange århundrer etter sin Egen tid på jorden,
nemlig endetidsgenerasjonen – oss –, og understreket i klare
ordelag at sabbaten ville være gyldig også på denne tiden.
Profeten Jesaja fikk også se i et syn at sabbatshelligholdelse er
en tradisjon som gjelder alle fremtidige generasjoner, også
etter at Gud har skapt jorden på ny:
“For som den nye himmel og den nye jord som Jeg skal
89

gjøre, skal bli stående for Mitt åsyn, sier Herren, slik skal
også deres ætt og deres navn bli stående. Det skal skje: Fra
den ene nymåne til den andre og fra den ene sabbat til den
andre, skal alt kjød komme for å tilbe for Mitt åsyn, sier
Herren.” (Jes 66:22,23)
Både på Jesu og Jesajas tid var det tiden fra solnedgang
fredag til solnedgang lørdag som var sabbaten. Ingenting i
deres utsagn noen steder hentyder noe som helst i retning av at
sabbaten en gang i fremtiden skulle bli forandret. Den
Katolske Kirke, som er den kirken som har ansvaret for å ha
implementert den hedenske soldagen inn i kristenheten, er
tydelig på at den gjorde dette uten hjemmel i Bibelen, og
videre at man kan lete fra perm til perm i Bibelen uten å finne
noe støtte for denne endringen. På denne måten skiller Den
Katolske Kirke seg fra den falne protestantismen som mener at
man har bibeltekster som validiserer forandringen.
3
90
- Treenighetslæren
Det hersker en allment bred oppfattelse blant kristne
kirkesamfunn i dag at Gud er en sammensetning av 3
likeverdige personer som sammen utgjør en enhet navngitt
som treenigheten. Det hører med til dette dogmet en
oppfattelse av at Gud innbyrdes kan gå inn i roller som Sønn
eller Fader uten å i virkeligheten være det. Bibelen er helt

fremmed for disse konseptene, og de strider også imot all sunn
fornuft og logikk. Bibelen lærer tydelig at vi kun har én Gud,
Faderen (1 Kor 8:6), og at Han har en Sønn – som også er Gud
fordi Han er født av Ham (Heb 1:8) -, og at Faderen og
Sønnen har et felles åndsnærvær i hele skaperverket gjennom
Den Hellige Ånd (Fil 1:19; Joh 14:23). Sønnen er helt klart
underordnet Faderen i rang (1 Kor 15:27,28), selv om Han er
gitt det av Faderen å være verdig all tilbedelse på lik linje med
Ham. Den Hellige Ånd er ikke en selvstendig 1/3 Gud som
skal tilbes, men Faderens og Sønnens universelle
tilstedeværelse. Ingen steder i Bibelen forekommer det noe
slikt som tilbedelse av Den Hellige Ånd. Det er en totalt
fremmed forekomst for Guds folk gjennom hele
bibelhistorien. Idéen om en treenig Gud stammer, som vi har
vært inne på i kapittelet ”Konseptet Babylon”, fra hedenske
religioner. Den anerkjente historikeren Edward Gibbon
konkluderte med følgende om treenigheten i boken “History
of Christianity”:
“Hvis hedenskapet var beseiret av kristenheten, så er det
like sant at kristenheten ble fordervet av hedenskapet. Det
rene deismen til de første kristne … ble forandret av
romerkirken til det uforståelige treenighetsdogmet.”
Faren med treenighetslæren er umulig å overdrive. I
treenighetslæren er Den Hellige Ånd definert å være 1/3 Gud,
og er derav verdig tilbedelse og lovprisning på lik linje med
Faderen og Sønnen som utgjør de resterende 2/3.
Konsekvensen av å tilbe den trinitarianske Hellige Ånd, er at
91

man i virkeligheten åpner døren vidåpen for spiritisme, og at
man kommer i kontakt med en helt annen ånd enn den som
kalles ved navnet Den Hellige Ånd. Spiritisme og åndemaning
har vært praktisert gjennom årtusener, og er strengt forbudt i
Bibelen (3 Mos 20:27). Det er neppe tilfeldig at kristne
samfunn der man vektlegger nettopp bønn til og lovprising av
Den Hellige Ånd også erfarer tydelige tilfeller av
demonbesettelser under møter. Dette er kanskje ikke så
overraskende, da mange av metodene som brukes, f.eks. av
den kjente karismatiske evangelisten Benny Hinn, er bevist å
være nøyaktig de samme som ble brukt i mesmerismen. Dette
innebærer at det som finner sted på disse møtene rett og slett
ikke er annet enn massesuggesjon og hypnose. Disse
besettelsene brukes endog som bevis på at Gud er til stede.
Hvor feil går det an å ta? Jesus slengte aldri mennesker i
bakken ved helbredelser og velsignelser. Han reiste dem
derimot opp!
I og med at Faderen og Sønnen bare betraktes å være
roller som Gud inntrer i etter som det passer Ham, mister man
en livsviktig forståelse av Hvem Sønnen er (1 Joh 2:22,23).
Man mister også av syne hvor ufattelig mye det kostet Faderen
å gi Sin Sønn for menneskeheten på Golgatas kors. Fram til
Jesus ble unnfanget som menneske hadde han ingen fysisk del
i menneskelig natur. Gjennom Sin frelsesgjerning, er Han blitt
Menneskesønnen til evig tid. Faderen gav virkelig Sin Sønn
for verdens synd. Det var ikke noe rollespill. Det var med en
reell risiko at Jesus tok på Seg menneskenatur i det Han steg
ned til jorden for å sone for våre synder. Hvis Jesus på ett
eneste punkt hadde gitt etter for Satans fristelser, hadde Han
92

vært rammet av syndens forbannelser like mye som alle andre,
og ville vært like fortapt som alle andre, fordi Bibelen er
tydelig på at syndens lønn er døden. Bibelen lærer at Gud ikke
kan dø. Hvis det var Den Ene Sanne Gud, som beskrevet i 1
Kor 8:6, som hang på korset, betyr det at Jesus ikke virkelig
døde, men at det bare var et spill for galleriet og at Gud ikke
virkelig gav Sin Sønn. Hvilken ukristelig og bibelfremmed
tanke dette er! Når treenighetslærens bakmenn blir spurt om å
utrede for dette synet, ender man opp med definisjoner og
teser som er så blottet for bibelfundamentert bakkekontakt og
åndelig virkelighetsnærvær at det eneste som gjenstår som
valid “begrunnelse” for å implementere denne læren i
kristenheten er å kalle den et mysterium. På den måten kan
ingen motsi den eller kritisere den. I tråd med god katolsk
skikk betraktes det som gitt bare enkelte lærde å få mer innsikt
i hva det dreier seg om, mens den store masse bare må godta
deres konklusjoner. Dette er ikke den bibelsk anbefalte
metoden å gå frem etter i det man bygger sitt trosfundament.
Det er mange ting ved Guds natur som er et mysterium for oss,
men treenighetslæren faller ikke under denne kategorien. Den
er tvert imot – når man ser etter - et åpenlyst konglomerat av
menneskelig filosofi og satanisk villfarelse, og bør skys som
pesten i enhver kristen sammenheng.
Spørsmålet om treenighetslæren har også vist seg å være
sentral i det økumeniske arbeidet om å samle alle
kirkesamfunn under ett banner. For Syvendedagsadventistsamfunnet,
som forfatteren av denne boken tilhører, kom
implementeringen av treenighetslæren i kirken gradvis, og i
vesentlig grad fra tiden arbeidet med boken “Seventh-day
93

Adventists Answer Questions On Doctrine” startet. Denne
boken, som ble utgitt i 1957, ble skrevet av adventister som en
respons til representanter fra andre menigheter som utfordret
Syvendedagsadventistene på hva de trodde på. Boken ble
oppfattet som svært kontroversiell av mange adventister, og
vek av fra det Syvendedagsadventist-samfunnet fram til da
hadde stått for på mange punkter. Syvendedagsadventistsamfunnet
har aldri som kirke opprinnelig stått for
treenighetslære, og læren ble endog kraftig kritisert av ledende
pionerer under kirkens etableringsår.
Syvendedagsadventist-samfunnet hadde lenge ikke noen
offisielle trospunkter, men i en årbok av 1931, ble det
presentert noe som likner en tilnærming til dette. I denne
årboken blir ordet “treenighet” benyttet på en ellers bibelsk
definisjon på Hvem man trodde på. Når kirken for første gang
lanserte offisielle trospunkter i 1980, var ordlyden forandret,
og man satt igjen med en definisjon som gikk under det som
må forstås å være en avart av den katolske treenighetslæren og
i strid med Bibelens lære. Med dette fremstår
Syvendedagsadventist-samfunnet den dag i dag som en kirke
som forfekter treenighetslære, og er med dette indirekte - på
grunn av andre årsaker- med i det gode økumeniske
fellesskap.
Det er viktig for den interesserte leser å forstå at
inkluderingen av treenighetsdogmet i Syvendedagsadventistsamfunnet
er en falsk framstilling av denne kirkens
trosfilosofi, da denne læren spriker fullstendig fra kirkens
grunnvoll, som ble av den inspirerte forfatteren og
adventistpioneren Ellen G. White beskrevet på følgende måte:
94

“Når det kommer inn menn som ville bevege en bolt eller
en søyle fra det fundamentet som Gud har opprettet ved Hans
Hellige Ånd, la de eldre menn som var pioneerer i vårt arbeid
snakke tydelig, og la de som er døde også snakke, ved å
gjenopptrykke deres artikler fra våre tidsskrifter. Samle opp
de strålene av guddommelig lys som Gud har gitt i det Han
har ledet Sitt folk framover steg for steg på sannhetens vei.
Denne sannheten vil tåle tidens test og prøve.” (“A Warning
against False Theories”, 24.mai 1905.) {1MR 55.1}
Mennesker, som har opparbeidet seg lederposisjoner i
menigheten, har forsøkt å endre Syvendedagsadventistsamfunnets
lære, og viser med dette at de i virkeligheten ikke
er syvendedagsadventister, men tilhører andre trosretninger og
burde søke trosfellesskap i disse trossamfunnene. Hvorfor
skulle noen ha interesse av å melde seg inn i en organisasjon
som man ikke deler syn med, for så å gå inn å forandre denne
organisasjonens filosofi slik at det passer overens med ens
egen oppfatning? En slik oppførsel må vel i beste fall og
vagest mulig kunne kalles arrogant og respektløs.
Den oppfattelsen og det synet man lander på i
treenighetsdebatten vil avgjøre menneskeskjebner for
evigheten, i og med at det blir et spørsmål om man kjenner
Den Levende Gud eller ikke, og hvem man tilber.
95

4
96
- Jesu natur
Nært knyttet opp til villfarelsen i treenighetslæren om at
Gud er en enhet av tre likeverdige personer, er forvirringen
omkring Jesu menneskelige natur. Konsekvensen av
treenighetslæren, hva gjelder Faderens og Sønnens natur i
Guddommen, er som vi så ovenfor, at Sønnen egentlig ikke er
Sønn og at Faderen egentlig ikke er Fader, da de begge
betraktes for å være likeverdige i alle ordets betydninger.
Dette er jo logisk, da en sønn ikke kan være en sønn hvis han
alltid har eksistert samtidig med sin far og aldri har arvet noe
eller mottatt noe fra hans fysiske substans. Konsekvensen av å
tro at dette er tilfellet om Faderen og Sønnen, er at De
fungerer i et gjensidig rollespill der De kun opptrer i noe som
tilsynelatende er et Far-Sønn forhold, mens De egentlig bare
er Gud. Dette får igjen konsekvenser for hvordan man
betrakter Jesu natur som menneske, da Han, hvis Han er Gud
på samme måte som Faderen er det, ikke kan dø. En naturlig
konsekvens av et slikt syn blir at at Hans menneskenatur ikke
hadde de nedarvete og degenererte trekkene fra
menneskeheten etter syndefallet, fordi hvis han hadde det ville
det bety at Han faktisk og reelt døde fysisk på korset, noe som
ville motstride synet om at Han ikke kunne dø. Dette kommer
som en naturlig konklusjon da Sønnen fikk menneskenatur
ved inkarnasjonen og kommer til å ha det til evig tid. Man drar
den slutningen at i og med at Jesus er blitt menneske, måtte
Han ha hatt syndfri menneskenatur når Han levde på jorden,

da Jesus også etter oppstandelsen har menneskenatur i en
verden der det ikke er spor av synd. Man ser bort ifra at Jesus
først har denne syndfrie menneskenaturen etter oppstandelsen,
en forvandling som også iht. Paulus kommer til å gjelde de
frelste:
“Det blir sådd et sjelelig legeme, og det oppstår et åndelig
legeme. Det er et sjelelig legeme, og det er et åndelig
legeme.” (1 Kor 15:44)
Den falske forestilling omkring Jesu menneskelige natur,
gir altså grobunn for å konkludere med at Jesu korsdød var en
del av det samme rollespillet som det angitte Far-Sønn
forholdet i treenigheten, at Han ikke virkelig døde, men bare
tilsynelatende på en abstrakt måte gav Sitt liv for
menneskeheten. Som man ser så fjerner man i realiteten, med
dette falske synet på Jesu menneskelige natur, det mest
sentrale i hele kristendommen, nemlig at Jesus døde for våre
synder. Og fjerner man Kristi offer for menneskeheten fra sin
teologi, hvor mye kristendom er det igjen da? En slik holdning
er uhyre farlig, også fordi det distanserer oss fra Jesus som det
Eksempelet Han var i alle ting i det Han seiret over alle synder
og fristelser i Sitt jordiske liv. Hele evangeliet er tuftet på
hvordan Herren gjennom Sin frelsesplan frelser mennesket ut
av all synd. Det er en stor satanisk villfarelse at Herren
promoterer frelse fra synd uten et fullstendig oppgjør med og
total frihet fra hvert enkelt syndig element i hvert enkelt
menneskes liv. Hvis Satan lykkes i å framstille Jesu
menneskelighet som forskjellig fra vår, undergraver han
97

etydningen av oppgjør med all synd i våre liv, og forstyrrer
Herrens gjenopprettelse av Hans bilde i oss. Man sitter igjen
med en kristendom som i ord proklamerer Herren som sin
Gud, men som i gjerninger ikke skiller seg vesentlig fra den
øvrige ugudeligheten i samfunnet. Apostelen Johannes så
denne læren utvikle seg allerede på hans tid i det første
århundret, og advarte mot den på det sterkeste:
“Hvem er løgneren uten den som fornekter at Jesus er
Kristus? Han er Antikristen, han som fornekter Faderen og
Sønnen. Hver den som fornekter Sønnen, har heller ikke
Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen.” (1
Joh 2:22,23)
Johannes var også orientert om faren ved å nekte for at
Jesus tok fallen menneskenatur ved inkarnasjonen:
“På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som
bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjød, er av Gud. Og
hver ånd som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i
kjød, er ikke av Gud. Og dette er Antikristens ånd, som dere
har hørt skal komme, og som allerede nå er i verden.” (1 Joh
4:2,3)
Ordet “kjød” som er brukt her, er oversatt fra det greske
grunntekstordet “sarx”, og betyr menneskenatur med alle dets
svakheter og lidenskaper, og levner liten tvil om Jesu
menneskelige side. Dette ordet er forøvrig også brukt i Joh
1:14 der det står at “Ordet ble kjød”.
98

Med andre ord: hvis noen benekter at Jesus virkelig og
fysisk er Guds Sønn før og etter Han ble menneske, samt at
Han tok på Seg fallen menneskenatur når Han ble menneske,
er vedkommende ikke for noe annet å regne enn en vantro.
Det er av høyeste betydning at de kristne kvitter seg
fullstendig med det hedenske tankegodset som peker mot at
Jesus er en slags guddommelig skuespiller som bare
inkluderer oss i et virkelighetsfjernt rollespill når Han
instendig anmoder oss om å ta avstand fra all synd. Jesu kraft
er virkelig. Hans guddommelighet er reell. Hans frelsestilbud
står ved lag ved at vi tar imot Ham som den Han er, Guds
virkelige Sønn og vår virkelige Bror.
5
- Læren om sjelens udødelighet
Som en del av den filosofiske arven fra grekerne og med
forgreninger så langt tilbake som det gamle Babylon, har man
i kristenheten adoptert tanken om at menneskets sjel er
udødelig. I antikkens Hellas var denne tanken sentral, og én av
datidens filosofer som har hatt vesentlig innflytelse på
kristenheten, Platon, sa rett ut at:
“Siden sjelen er udødelig og har blitt født mange ganger
og har sett alle ting både her og i den andre verden, har den
lært alt som er.” (Meno)
99

Bibelen derimot er klokkeklar på at et menneske ikke
består av to atskilte deler, kropp og sjel, men at mennesket er
en levende sjel (1 Mos 2:7). Dette utgjør hele forskjellen.
Sjelen lever ikke videre etter at et menneske er død. Dette
kommer også tydelig fram i Forkynneren kapittel 9, vers 5:
“Men de døde vet ingenting, og de får ikke mer noen lønn,
for minnet om dem er glemt.”
100
Samme informasjon er gitt i Salme 115, vers 17 som sier:
“De døde lover ikke Herren, heller ikke alle de som farer
ned i stillheten.”
Tanken om at mennesket har en udødelig sjel har også gitt
grobunn for det teologiske misfosteret at helvete er et sted der
ugudelige brenner for evig uten ende. Dette er helt klart et
ubibelsk konsept. Bibelen forteller tydelig om et sted kalt
helvete, men beskriver det som en arena der den endelige
dommen over synd blir utført. Dette er et sted der alle
ugudelige som ikke har vendt seg om til Herren blir brent opp
for aldri å være mer (Mal 4:1). Jesus sa:
“... frykt ikke for dem som dreper legemet, men som ikke
kan drepe sjelen. Frykt heller Ham som er i stand til å
ødelegge både sjelen og legemet i helvete.” (Matt 10:28)
Grunntekstordet for “helvete” som Jesus bruker her er
“gheh-en-nah”, og er navnet på en dal utenfor Jerusalem der

man pleide å brenne søppel. Med dette illustrerte Jesus at
helvete er et sted der synd blir fullstendig tilintetgjort. Denne
prosessen foregår ikke for evig, men tar en gang slutt. Hver
ugudelig vil få lide alt etter hvor mye synd vedkommende har
stelt i stand. Djevelen vil brenne lengst, men selv hans lidelse
tar en gang slutt, når flammene har gjort sitt og ethvert spor av
ham er borte. Dogmet om evig pine er et fullstendig ubibelsk
konsept basert på feiloversettelser av de opprinnelige
bibeltekstene, der man erstatter ordet “straff” med det
feilaktige ordet “pine”. Bibelen beskriver helvete som et sted
for evig straff, dvs. straffeutmålingen er irreversibel og
endelig, ikke som et sted der mennesker pines for evig og
alltid uten ende. Helvete er faktisk et uttrykk for
barmhjertighet fra Gud, fordi synd kunne aldri tåle å eksistere
i nærheten av Den Levende Gud. Responsen til de ugudelige
ved Herrens gjenkomst er at de søker å gjemme seg for Ham i
huler og i klipper i fjellene for å komme vekk fra Hans åsyn
(Åp 6:15,16). Hvordan kan mennesker og engler som forakter
Gud og alt Han står for, leve sammen med Ham i en verden
der alt er i harmoni med Hans vilje? Himmelen ville vært
helvete nok for disse menneskene og englene som bare søker å
tilfredsstille sine kjødelige og Gudsfiendtlige lyster.
En hjørnestein for mange kristne i argumentasjonen om at
helvete er et sted der ugudelige brenner og lider uten ende og
at sjelen er udødelig, er en liknelse Jesus brukte i Sin
undervisning, beskrevet i Lukas kapittel 16, versene 19-31.
Her beskriver Jesus en rik mann som havner i dødsriket med
store piner på grunn av sin synd, og som samtidig ser en annen
101

mann, Lasarus, sitte på Abrahams fang på den andre siden av
et svelg som er mellom ham og Lasarus. Den rike mannen ber
Abraham sende Lasarus til hans fem brødre for å vitne for dem
så ikke de kommer til det samme pinens sted. I liknelsen er det
altså beskrevet at Abraham er i himmelen og den rike mannen
er i helvete samtidig som det finnes mennesker på jorden.
Tanken blir da at når livet for de rettferdige etter
oppstandelsen er uten ende, så må også helvete være det for de
ugudelige selv om liknelsen ikke sier noe som helst konkrét
om lengden på lidelsen i helvete annet enn at det ikke er et
ønsket sted å være. Ut av denne liknelsen trekker man også
konklusjonen at sjelen er udødelig, da mennesker beskrives å
være i enten himmelen eller helvete før verdens ende har vært.
Det er viktig å være oppmerksom på at dette er den eneste
forekomsten i Bibelen som kan - hvis man ignorerer de
resterende versene i Bibelen - tas til inntekt for synet at
menneskesjelen er udødelig. Det er ikke anbefalt å lage en
doktrine kun basert på ett bibelvers, spesielt når forståelse av
det aktuelle verset ikke understøttes i Bibelen forøvrig.
Bibelen sier at på to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå
fast. Dette er et godt råd å følge også ved uthamringen av
doktriner.
Det er også viktig å huske på at dette er en liknelse. Den
er ikke en biografi over verken den rike mannen eller Lasarus.
Jesus brukte alltid liknelsene Sine for å få fram et moralsk
eller åndelig poeng, ikke for å gi en journalistisk
faktabeskrivelse av gitte hendelser. Hvis man skulle ta alle
Jesu liknelser bokstavelig, ville dette for eksempel bety at
vranglære utelukkende kjennes på kvaliteten på surdeig. (Matt
102

16:11,12)
En tredje ting som er viktig å huske på, er at Gud aldri
motsier Seg Selv. Når Han i Bibelen for øvrig gir utvetydig
uttrykk for at helvete ikke er et sted som er uten ende, så ville
aldri Jesus finne på å motsi dette. At Han tilsynelatende gjør
det i denne liknelsen, må forstås i det lys at Jesus fant
elementer i denne fiktive historien som effektivt illustrerte det
moralske og åndelige poenget Han ønsket å få fram, at måten
vi lever på her i verden får konsekvenser for det endelige
domsutfallet over våre liv. På samme måte som ikke alle
egenskaper ved surdeig er brukbare for å beskrive falsk teologi
eller lære, inneholder også liknelsen om Lasarus og den rike
mannen elementer som ikke er kompatible med hva Bibelen
lærer om helvete og menneskets sjel. En riktig forståelse av
dette emnet er nødvendig for å ivareta et sunt og riktig
Gudsbilde. Den babylonsk-kristne helveteslæren framstiller
Gud som en tyrann uten like, mens det riktige bildet
framstiller Gud, som i barmhjertighet med Sine skapninger, tar
et endelig oppgjør med synd i det Han sørger for at ethvert
spor av den forsvinner for evig og alltid.
På samme måten som vi kan benytte oss av kontemporære
folkehistorier for å understreke et poeng uten å dermed
validisere det fiktive, stod det Guds Sønn fritt å velge
illustrasjonsmateriale i Sin undervisning.
I vår vandring mot himmelen bombarderes vi med falske
teser, doktriner og teologi. Til forsvar mot Babylons løgner
har vi bare ett forsvar, nemlig Ordet. Ved daglig studium av
Den Hellige Skrift under ledelse av Den Hellige Ånd vil vi stå
103

ustet til kampen mot alt det falske som prøver å kapre våre
sinn.
104

Guds opprinnelige hensikt
1
Når Gud skapte verden, gjorde Han alt fullkomment.
Jorden var et komplett paradis. Naturen var fullstendig
uskjemmet av syndens konsekvenser slik den er i dag, og var
ubeskrivelig vakker med fjell, elver, innsjøer, sletter, blomster
og trær.
Herren skapte en hage, Edens hage, som var uovertruffen i
skjønnhet og herlighet, og Han satte mennesket til å ta seg av
hagen. Han gjorde også mennesket til herskeren over alle
dyrene på jorden. Alt befant seg i total harmoni med Herrens
vilje, og verden var et ufattelig paradis. Bibelen beskriver
Herrens tilfredshet med Sitt skaperverk:
“Da så Gud det Han hadde gjort, og se, det var overmåte
godt.” (1 Mos 1:31)
Mennesket hadde fritt samkvem med både Herren og
engler så lenge de befant seg i sin syndfrie tilstand. Deres
mentale kapasitet var uhindret av tretthet, psykiske plager og
105

feilernæring, og deres fysikk var totalt fri for sykdom og
slitasje. Gud hadde til hensikt å la mennesket være i en stadig
utvikling etter som de lærte og hadde fremgang. Gjennom den
mest opphøyde undervisning fikk mennesket innsikt i naturens
mysterier, og de lærte stadig mer om Gud og Hans skaperverk.
Da mennesket falt i synd og døden kom inn i verden, mistet
det sin frie omgang med syndfrie vesener og ble konfrontert
med syndens forferdelige konsekvenser. Mennesket ble sendt
ut av Eden, og opplevde slit og smerte ved sitt liv og virke,
men Gud hadde ikke forkastet Sin plan med mennesket,
snarere tvert imot. Gjennom å tillate motgang og
vanskeligheter aktet Han å oppdra mennesket ved å
synliggjøre deres svakheter, samt styrke deres tillit til at Han
var i stand til og villig til å frelse dem. Slik er det også i dag.
Selv om vi opplever motgang og prøvelser, vil Gud gi oss
seier og velsignelser ved at vi henvender oss til Ham og lar
Han gi oss den styrken vi trenger til å gå gjennom dem.
“Alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker
Gud.” (Rom 8:28)
Faktisk er det en nødvendighet at mennesket opplever
vanskeligheter og motgang, da vi etter syndefallet, i vår natur
og uten Guds inngripen, tendenserer mot å ødelegge oss selv
gjennom selvopphøyelse, selvtilstrekkelighet og egoisme. Vi
er nødt til å erfare hvor elendig synden er, for at vi skal ha et
ønske om å stå den imot. Den som ikke hater synden, vil heller
ikke i sitt hjerte ønske å seire over den. Gud kommer aldri til å
la oss oppleve ting som er for tøffe eller for vanskelige, men
106

tillater motgangen bare i den grad at vi får de nødvendige
erfaringene ved dem.
“Det er ikke kommet over dere noen fristelse som ikke er
menneskelig. Gud er trofast; Han skal ikke la dere bli fristet
over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge
for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det.” (1
Kor 10:13)
Motgang åpenbarer våre svakheter, og blir gylne
anledninger til å kvitte seg med unødig mentalt skrap og lyter
som ødelegger for vårt forhold til Gud og andre mennesker.
2
Gjennom Sitt frelsesverk og oppgjør med synden, akter
Gud å ikke bare å føre mennesket tilbake til sin fullkomne
tilstand, men Han kommer til å gjøre alt bedre enn det
opprinnelig var. Eden kommer til å framstå enda vakrere enn
den var i begynnelsen, og jorden kommer igjen til å bli et
ufattelig paradis. Gud kommer Selv til å bo hos mennesket, og
Han vil la universets hovedstad være på jorden.
“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første
himmelen og den første jord var blitt borte, og havet er ikke
mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det Nye
Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand
som en brud smykket for sin brudgom. Og jeg hørte en høy
107

øst fra himmelen som sa: “Se, Guds bolig er hos menneskene,
og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud Selv
skal være hos dem og være deres Gud.”” (Åp 21:1-3)
Hvilken ufattelig velsignelse som mennesket blir til del!
Gjennom det at mennesket har fått oppleve synd har det
synket dypere enn noen andre av sine samtidige vesener på
andre planeter. Men i og med at mennesket også får oppleve
frelsen fra synden, får det også del i en desto større
velsignelse. Den seierskronen som blir gitt hver enkelt av de
frelste (Åp 2:10), vil representere vår individuelle
frelseserfaring med Kristus. Hvilke vitnesbyrd vi vil ha å dele
med hverandre! Det er ingen som har gått gjennom akkurat de
samme vanskelighetene og prøvelsene, derav er det like
mange vinklinger å beskue Kristi frelsesverk for oss. Jesus
sier:
“Den som seirer, vil Jeg gi å ete av den skjulte manna. Og
Jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet inn et
nytt navn, som ingen kjenner, uten den som får det.” (Åp 2:17)
I Bibelen er et navn noe som betegner karakteren, dvs.
holdninger og sinnelag hos hver enkelt person. Det navnet
som Jesus vil gi oss i himmelen, vil gjenspeile det bilde av
Gud som Herren ga hvert enkelt menneske å representere,
kombinert med våre erfaringer med Kristus. På grunn av våre
erfaringer fra oppholdet på en syndig jord og frelsen fra den,
vil vi ha helt unike erfaringer som ingen andre i universet har.
Etter oppstandelsen vil vi få reise rundt å vitne om Kristi
108

kjærlighet til andre skapte vesener på andre kloder, og
erkjennelsen av Kristi verk og offer på korset vil stadig nå nye
høyder og dybder, og lovsangen vil lyde gjennom evigheten i
takknemlighet til Ham. Vi vil aldri slutte å prise vår Frelser for
det Han har gjort for oss. Selv vil Han bære arrene etter Sitt
store offer for menneskeheten gjennom evigheten, og vi vil
stadig få lære mer om Hans ufattelige store kjærlighet etter
som årene går.
Det er helt ubegripelig at noen vil velge å si nei til
frelsestilbudet fra Herren. For sent vil uomvendte syndere
innse hva de går glipp av. Men de angrer ikke sin ondskap, de
bare beklager konsekvensene av dem, og ville aldri kunne
vært mulige å inkludere i himmelens rene og uselviske
fellesskap. De ville selv ikke holde ut å være der, da de med
sine valg har innrettet seg etter en helt annen agenda enn den
som forvalter rettferdighet, sannhet og kjærlighet. Hvor
inderlig Gud lengtet etter å frelse dem, men de valgte selv å gå
fortapt. De elsket synden mer enn de elsket Gud.
3
Bibelen beskriver en domsperiode på tusen år, der de
frelste skal få ta del i dommen over de ugudelige. Denne
tusenårsperioden begynner etter at Jesus har kommet til jorden
for andre gang, og alle de levende troende på jorden har blitt
med Ham til himmelen sammen med de andre troende som
døde i troen og som på dette tidspunktet har stått opp av
gravene.
109

“Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og det ble
overgitt til dem å holde dom.” (Åp 20:4)
“Salig og hellig er den som har del i den første
oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt, men
de skal være prester for Gud og Kristus, og de skal regjere
med Ham i tusen år.” (Åp 20:6)
Guds folk vil få fullt innblikk i den store kampen som
foregikk på jorden. De vil få innsikt i motivene, intensjonene
og hensiktene som drev mennesker til å handle som de gjorde,
og de vil samtykke i Herrens dom over de ugudelige. De vil se
at Herren har gjort alt som var mulig for å frelse dem, men at
de valgte å si nei til frelsestilbudet.
I den samme tidsperioden, er Satan lenkebundet på jorden
uten noen å forføre, da alle de ugudelige menneskene på dette
tidspunktet er døde.
“Deretter så jeg en engel som kom ned fra himmelen. Han
hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Han
grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og
bandt ham for tusen år, og kastet ham ned i avgrunnen og
stengte ham inne og satte et segl over ham, for at han ikke
lenger skulle forføre folkeslagene før de tusen år var til ende.
Men etter alt dette skal han bli løslatt for en kort tid.” (Åp
20:1-3)
110
Etter at de tusen år er omme, drar Herren tilbake til jorden

sammen med Sitt folk for å fullbyrde dommen over de
ugudelige. Satan bruker denne anledningen til å samle
troppene en siste gang i et desperat forsøk på å overta Kristi
trone. De ugudelige oppstår til sin dom, og blir dratt med av
Satan i hærtoget mot Det Nye Jerusalem der Jesus og de
frelste er. Den veldige hæren drar mot byen, men ild kommer
ned fra himmelen og fortærer de. Ild velter også fram fra
jordens indre som en del av domsfullbyrdelsen, og hele jorden
brenner opp.
“Når så de tusen år er omme, skal Satan slippes fri fra sitt
fengsel. Og han skal gå ut for å forføre folkeslagene som er
ved de fire verdenshjørner, God og Magog, for å samle dem
sammen til strid. Tallet på dem er som havets sand. De drog
opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den
elskede staden. Og ild falt ned fra Gud fra himmelen og
fortærte dem. Djevelen, som forførte dem, ble kastet i sjøen
med ild og svovel, der dyret og den falske profeten er. Og de
skal pines dag og natt i all evighet.” (Åp 20:7-10)
Ingenting blir igjen, hverken av jorden eller de ugudelige.
Alt blir renset ved ild. Nå skaper Gud jorden på ny, og lar den
beboes av glade og takknemlige frelste, som vil oppleve
evigheten sammen med sin Skaper i det nyopprettede paradis.
Nå får mennesket igjen leve ut til det potensialet som Gud gav
de å utvikle seg etter uhindret av demoner og mennesker som
satte alt inn på å ødelegge for Guds verk. Guds folk vil leve
virkelige liv på den nye jord. Det er ikke en ørkesløs,
111

uvirksom tilværelse som venter de frelste. De vil plante og
bygge, motta dype lærdommer og sannheter, men de vil aldri
bli slitne, og det vil alltid være nye mål å strekke seg etter.
“Der [på den nye jord] skal det ikke lenger være noe
spedbarn som bare lever noen få dager. Det skal ikke være
noen gammel som ikke når sine dagers fulle mål ... De skal
bygge hus og bo i dem. De skal plante vingårder og spise
frukten av dem ... De skal ikke slite forgjeves, og ikke føde
barn til ødeleggelse.” (Jes 65:20-21,23)
Jesus fortalte en gang en liknelse om en kjøpmann som søkte
etter vakre perler:
“Og da han hadde funnet én meget kostbar perle, gikk han
bort og solgte alt han eide og kjøpte den.” (Matt 13:45,46)
Dette er det perspektivet som Jesus lærer oss at vi skal ha i
forhold til de ting som vi er blitt undervist i. Denne verden har
ingenting for oss. Den er ikke mer å regne for enn en
søppelhaug. Den vil forgå om kort tid. La oss da leve de
dagene vi har igjen her nede slik at vi ikke tar del i ondskapen
som i større og større grad utfolder seg, men at vi framskynder
Herrens komme ved at vi lar Han være Herre og Mester i våre
liv, og at våre vitnesbyrd kan virke til å nå ut med budskapet
til andre mennesker om frelse.
112

Dommen over Babylon
1
Profeten Johannes fikk se flere syner angående dyret med
de sju hoder og ti horn. Han hadde fått vite at dyret etter sin
storhetstid på 1260 år ville miste sin makt og innflytelse, men
at det igjen skulle komme i maktposisjon i endetiden.
“Dyret som du så, var, og er ikke, og det skal stige opp fra
avgrunnen og gå bort til fortapelse. Og de som bor på jorden,
skal undre seg, de som ikke har sine navn skrevet i Livets bok
fra verdens grunnleggelse av, når de ser dyret som var, og
ikke er, og likevel er.” (Åp 17:8)
I endetidens siste fase, vil den forfølgelsesmakten, kjent
og definert som dyret i Åpenbaringen 13 og 17, igjen komme i
den maktposisjonen den hadde tidligere under middelalderen.
En overraskende og massiv endring finner etter hvert sted i
dens egenart, da kvinnen – Den Katolske Kirke – som tidligere
hadde vært “ansiktet utad” for dyrets maktutfoldelse, blir
113

tilintetgjort, og makten går over til en koalisjon mellom
utelukkende det restituerte dyret og de ti horn:
““… De ti hornene som du så, er ti konger som ennå ikke
har fått noe rike, men de får myndighet som konger i én time
sammen med dyret. Disse har én og samme tanke, og de gir
sin makt og myndighet til dyret. Disse skal føre krig mot
Lammet, og Lammet skal seire over dem, for Han er herrenes
Herre og kongenes Konge, og de som er med Ham, de er kalte,
utvalgte og trofaste.” Så sa han til meg: “Vannene som du så,
hvor skjøgen sitter, er folk, skarer, folkeslag og tungemål. Og
de ti hornene som du så på dyret, disse skal hate skjøgen,
gjøre henne naken og forlatt, ete hennes kjøtt og brenne henne
med ild.”” (Åp 17:12-16)
De ti horn er de 10 stammene som utgjør de europeiske
folkeslagene, en konklusjon som understøttes av profetien om
de fire verdensriker som Daniel fikk noen hundre år før
Johannes. Som vi var inne på i kapittelet “Stridens kjerne”,
fikk Daniel se i et syn fire dyr, hvorav det fjerde og siste
hadde ti horn (Dan 7:7,8). Dyret Johannes fikk se i
Åpenbaringen kapittel 12, 13 og 17 samsvarer med det dyret
Daniel fikk se. Dette vet man basert på dyrets karakteristikker
og plass i den sekvensielle raden med verdensriker som ble
profetert. Daniel fikk vite at disse ti hornene var ti konger som
skulle oppstå fra dette riket (Dan 7:24), og at tre av disse
kongene skulle rykkes vekk til fordel for pavemakten. Dette er
nøyaktig det som historien har vist skjedde. Det at tre av
stammene ble “rykket opp” i det pavemakten vokste fram som
114

profetert i Daniel 7, betyr ikke at de er utryddet. Faktisk så er
det mer eller mindre bekreftet at de tre stammene det er snakk
om her; vandalene, herulerne og øst-goterne er å finne i de
skandinaviske land.
Når det gjelder ødeleggelsen av Den Katolske Kirke,
forteller Bibelen mer utdypende om dette i Åp 18:
“Kongene på jorden som har drevet hor med henne
[skjøgen, Babylon den store], og som har levd i luksus med
henne, skal gråte og klage over henne når de ser røyken når
hun brenner. De skal stå på avstand av frykt for hennes plage
og si: “Ve, ve den store byen Babylon, den mektige byen! For
på én time er dommen din kommet.” Og kjøpmennene på
jorden skal gråte og sørge over henne, for ingen kjøper varene
deres lenger …” (Åp 18:9-11)
På grunn av den ødeleggelsen som rammer Den Katolske
Kirke, vil hele det globale økonomiske apparatet inkludert alle
forretningsforbindelser, økonomiske allianser og finansielle
foretak på jorden lide under dette, fordi pavemaktens ruin
resulterer i at deres virksomhet stagnerer fullstendig. Denne
ødeleggelsen kommer på én time, noe som tilsvarer ca. 14
dager profetisk tid regnet etter dag-år prinsippet, og skjer
sannsynligvis samtidig med at folkeslagene i Europa får
myndighet som konger sammen med dyret. Det er grunnlag
for å konkludere med dette, da også denne hendelsen foregår
over én time.
Hva er det som konkrét skjer her?
115

116
• Massiv forfølgelse av de kristne vil komme under dyrets
og de europeiske folkeslagenes ledelse.
• Folkene i Europa kvitter seg med Den Romersk-Katolske
Kirke som system og ødelegger henne.
• Denne ødeleggelsen resulterer i eller kommer samtidig
med en global, økonomisk ruin, noe som bekrefter
folkeslagenes nære forretningsmessige relasjoner til Den
Katolske Kirke.
Med unntak av at Europa forandrer det fellespolitiske
samarbeidsorganet som de har opparbeidet gjennom de siste
tiår, og innfører et helt nytt legeme for deres felles europeiske
visjon, er det god grunn til å trekke den slutningen at det er
EU som er hovedverktøyet til de ti horn. Det står om de ti horn
– som også defineres som ti konger - at de ennå ikke har fått
noe rike, men at de arbeider for å oppnå dette. Selv om
nasjonene som utgjør EU fremdeles innehar nasjonal
suverenitet, er EU på mange måter allerede i praksis å betrakte
som et rike, i og med at det har felles lover, regler og
retningslinjer for sine medlemmer, - noe som også omfatter de
europeiske nasjonene utenfor EU -, og har også arbeidet for en
felles grunnlov. Bibelen sier at de ti horn allerede er konger –
dvs. de har individuelle riker – men at de har likevel ikke fått
noe rike. Utav dette ser man at de prøver å danne et felles rike
på tvers av deres nasjonaliteter. Dette likner svært på det
arbeidet som skjer innen EU.

Når det gjelder dyret, ligger det an til noe helt
ekstraordinært.
2
Så langt i historien har dyret i Åpenbaringen vært
personifisert gjennom pavemakten, og slik vil det også
fortsette å være i fremtiden. Mot slutten av endetiden skjer det
likevel en endring i dyrets fremtoning. Gjennom hele dets
historie, har pavemaktens ideologi kommet til uttrykk
gjennom Den Katolske Kirke som organisasjon. I dens siste
fase, vil denne ideologien bli samlet i én konkrét
lederskikkelse, som Bibelen beskriver som den personifiserte
utgaven av dyret.
“Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er
sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er
falt, den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når
han kommer, skal han bare være en kort tid. Dyret som var, og
ikke er, er selv også den åttende, og er av de sju, og går bort
til fortapelse.” (Åp 17:9-11)
Her ser vi at dyrets sju hoder kommer i fokus, og gir oss
mer informasjon om dyret i dens siste stadie. Vi får vite at
dyrets sju hoder er sju fjell. Det er en kjent sak at byen Roma,
som også huser Vatikanet og er pavemaktens hovedsete, ble
bygd på sju høyder. Vi får også vite at de sju hodene er sju
konger. Dette må være sju konkréte, individuelle ledere det er
snakk om her, fordi vi har allerede fått vite at hodene sitter på
117

det ene og samme dyret, derav må man ekskludere
tolkningsmuligheten at det er snakk om riker her. Riker kan
ikke være hoder på et annet rike, da dette ville være en
selvmotsigelse. Disse rikene ville ikke imøtekomme kriteriene
for å bli definert som riker. Hvis den åttende kongen var et
rike, ville dette bety at han var et hode på seg selv, da den
åttende også er definert å være dyret, noe som representerer en
voldsom logisk brist. Når kongene her ikke kan representere
riker, så gir ikke Bibelen grunnlag for å konkludere med noe
annet enn at kongene er konkréte personifiserte
lederskikkelser. Disse lederskikkelsene må også tilhøre samme
makt, fordi ellers ville det bryte med informasjonen gitt i
Daniel kapittel 7, der det står at det ikke skulle komme noen
ny verdensmakt etter det fjerde som Daniel fikk se. Denne
fjerde verdensmakten var som kjent Romerriket, hvis makt
etterhvert ble overtatt av pavemakten. Og når den åttende av
kongene i Åpenbaringen 17:10 blir definert å være selve dyret,
er det grunnlag for å konkludere med at denne kongen må
være selve personifiseringen av alt det dyret står for. Noen vil
kanskje innvende at det er nærliggende å tro at den åttende må
være et rike fordi han blir kalt dyret, men dette kan ikke
stemme, da den åttende i utgangspunktet ikke er et dyr, men et
hode som blir gitt karakteristikken dyret. I tillegg understreker
engelen i sin forklaring til Johannes at dyret, dvs.
forfølgelsesmakten som Den Katolske Kirke utøvde under
middelalderen, på det gitte tidspunktet i konteksten, dvs. etter
1798, ikke lenger er (Åp 17:8). Pavemakten som organisasjon,
eller rike, kan dermed umulig være symbolisert gjennom noen
av disse sju kongene, da én av dem, den sjette, “er” etter at
118

pavemakten mistet sin innflytelse og posisjon i 1798, og også
før dyret har blitt rehabilitert. Dette mer enn indikerer at de sju
konger ikke er symboler på riker, men på konkréte
lederskikkelser. Det som Bibelen ser ut til å gjøre med å
proklamere den sjette kongen for å være den som “er”, er å
understreke at dette var den lederen det var noe svært
signifikant ved. På grunnteksten betyr ordet som er oversatt
her, “vare for en stund” og “fortsette å være”, noe som kan
understreke pave Johannes Paul II's innflytelse og også lange
regjeringstid i forhold til samtlige paver etter 1929. Det er
verdt i denne forbindelse også å merke seg at ordet “nå” ikke
er med i grunnteksten, slik at den sjette kongen blir framstilt
som kun “er”, og ikke “er nå”.
I kapittelet “Åndelig krig” var vi inne på hvordan
pavemakten mistet sin innflytelse og posisjon i 1798 etter sin
1260-årige storhetstid. Pavemakten oppnådde ikke status som
selvstendig rike før i 1929 ved Laterantraktaten der
Vatikanstaten ble opprettet, og pavemakten ble definert som
en egen nasjon. Denne hendelsen er av vesentlig betydning i
denne sammenheng, fordi det er ikke før dette tidspunktet at
pavemakten igjen er å regne for et fullstendig dyr i profetisk
sammenheng. Og før pavemakten var en offisiell nasjon,
hadde de heller ikke noen offisielle konger. Det er først etter at
pavemakten får et registrert rike, at terminologien “konger”
blir aktuell. Og hvem er det som mest naturlig framstår som
konger i Den Katolske Kirke? Dette er selvfølgelig pavene.
Siden 1929 har det vært 6 paver. Den sittende paven,
Benedikt XVI, er den syvende i rekken. Dette innebærer at
119

den neste kongen, den åttende, må ha vært én av de syv
foregående kongene og samtidig være selve personifiseringen
av dyrets karakteristikker.
Det står i Åpenbaringen 13:3 at ett av dyrets hoder fikk et
dødelig sår. Denne hendelsen kan kun gjelde én av pavene,
nemlig pave Johannes Paul II, som som kjent ble skutt i 1981,
men overlevde. Etterfulgt av det dødelige sårets legelse, øker
pavemaktens popularitet voldsomt i årene som kommer, slik
det ble omtalt i profetien: “Og hele verden undret seg og fulgte
etter dyret” (Åp 13:3). Ingen annen pave etter 1929, inkludert
den sittende paven, kommer i nærheten av pave Johannes Paul
II i popularitet. Den Katolske Kirke opplevde en sterk
medgangsbølge under hans ledelse over hele verden, til og
med i muslimske land. Det står i Åp 13:12, at USA vil utøve
den makten pavemakten hadde, og får hele jorden til å tilbe
det første dyret som fikk dette dødelige sår legt. Det er verdt å
merke seg at Bibelen veksler på å beskrive såret til å gjelde
både dyret og ett av dets hoder. Vi vet allerede fra Åp 17, at på
dette tidspunktet snakker vi om en personifisert utgave av
dyret. Hvem andre enn pave Johannes Paul II kan det være det
er snakk om her? Men, vil kanskje noen påpeke, pave
Johannes Paul II er jo død. Han kan da umulig komme tilbake
til makten igjen. Dette er riktig. Men det er ingenting i veien
for at djevelen vil få det til å se ut som om pave Johannes Paul
II er gjenoppstått, fordi som vi har vært inne på tidligere, så
omskaper Satan seg til en lysets engel (2 Kor 11:14). Demoner
er i stand til å etterlikne menneskers skikkelser. I 1.
Samuelsbok kapittel 28 er det fyldig beskrevet hvordan
djevelen gjorde en så god jobb i å etterlikne profeten Samuel
120

etter hans død, at selv kong Saul, som kjente ham godt, ikke så
forskjellen. Såkalte gjenforeninger med døde slektninger og
andre kjente vil være en av de fremste villfarelsene Satan vil
bruke i endetiden for å bedra folk til å komme med falske
meldinger og budskap. Gjennom å etterlikne fysikken,
fremtoningen og karaktertrekkene til kjente og kjære som har
gått bort, får Satan det til å virke som om det faktisk er dem
som oppsøker folk. Men Bibelen er tydelig på at etter døden
og før den legemlige oppstandelsen ved Jesu annet komme, så
er de døde inne i en drømmeløs søvn. De er ikke mer. Satan og
andre falne engler vil bruke sine overnaturlige evner til å
framstå i diverse menneskeskikkelser, og denne metoden vil
også bli anvendt når det gjelder den åttende kongen. På denne
måten vil den åttende være og samtidig ikke være (Åp 17:8),
fordi det ser ut som om det er pave Johannes Paul II som er
kommet tilbake, men det er ikke ham, kun en etterlikning.
Etterhvert kvitter de ti horn seg med Den Katolske Kirke som
organisasjon, og regjerer uavhengig av denne sammen med det
personifiserte dyret.
Jesus gav oss en profeti i Matteus kapittel 24 som blir
svært aktuell i denne sammenheng:
“Hvis da noen sier til dere: “Se, her er Kristus!” eller:
“Der!” så tro det ikke. For falske kristuser og falske profeter
skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å forføre selv
de utvalgte – om det var mulig. Se, Jeg har sagt dere det på
forhånd. Så hvis de da sier til dere: “Se, Han er i ørkenen!”
da gå ikke ut dit. Eller: “Se, Han er i de innerste rommene!”
så tro det ikke. For som lynet kommer fra øst og blinker til
121

vest, slik skal også Menneskesønnens komme være.” (Matt
24:23-27)
Jesus beskriver her en tid da Satan kommer til å etterlikne
Kristi komme til jorden i et forsøk på å bedra folkene.
Kommer dette til å være den åttende kongen, eller kommer
den personifiserte falske Kristus til å være i tillegg til denne
skikkelsen? Dette er det vanskelig å anslå på dette tidspunkt,
men det som er helt sikkert er at det ligger tider foran oss med
voldsomme bedrag og forførelser fra djevelens side. Men de
som holder seg til Guds ord, vil avsløre bedraget. Når Kristus
kommer vil det ikke være tvil om at det er Han.
“Se, Han kommer med skyene, og hvert øye skal se Ham,
også de som gjennomboret Ham. Og alle jordens
folkestammer skal jamre seg over Ham. Ja, Amen.” (Åp 1:7)
Likevel er det ingen grunn til å undervurdere hvor enormt
dette bedraget vil bli. Bare hvis man er forankret i Guds ord og
styrket ved Guds kraft vil man være i stand til å stå imot dette
som vil være selve kronen på verket for Satan i hans plan med
å destruere menneskeheten og lukke den ute fra frelsen i
Kristus. De aller fleste mennesker vil falle for djevelens
bedrag og tro at det er Jesus som har kommet tilbake. Men vi
har blitt advart mot dette på forhånd, og de som holder seg til
Bibelen og Kristus er trygge.
122

3
Når syndens beger er fullt, vil en total ødeleggelse komme
over Babylon:
“Deretter løftet en veldig engel opp en stein, så stor som
en kvernstein, og kastet den i havet og sa: “Slik skal den store
byen Babylon bli kastet ned med stor kraft, og den skal aldri
bli funnet mer.”” (Åp 18:21)
“Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes
byer falt. Og den store Babylon ble husket hos Gud, slik at hun
ble gitt begeret med Hans harmes vredes-vin.” (Åp 16:19)
Dette finner sted like før Jesu annet komme. Før dette har
skjedd, vil alle de troende som befinner seg i Babylon, ha blitt
kalt ut derfra, og verden har sett en enda større vekkelse enn
den som menigheten opplevde i det første århundret, ved at
Guds siste advarsel til en fortapt menneskehet har lydt
gjennom Hans tjenere, de hellige, som er helt og fullt overgitt i
Hans hender.
“Etter dette så jeg en annen engel som kom ned fra
himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans
herlighet. Og han ropte kraftig med høy røst og sa: “Falt, falt
er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et
fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt
fugl! For alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs
vredes-vin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og
kjøpmennene på jorden er blitt rike ved overfloden fra hennes
123

luksus.” Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa:
“Kom ut av henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige
i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes
plager…”” (Åp 18:1-4)
Dette er Guds siste kall til mennesker om å vende seg om
til Ham. Alle de som hører Ham til kommer sammen som ett
folk, og vitner mektig for Herren. Jesu gjenkomst er like om
hjørnet. Før dette skjer, er det nødvendig at hver og én har tatt
fullstendig avstand fra alt som har med Babylon å gjøre i sitt
liv. For å kunne bli stående i den stormen av ondskap som er i
ferd med å bryte løs, er det nødvendig å ha tatt et fullstendig
og totalt oppgjør med de babylonske verdiene og den
babylonske kulturen i sitt liv. Man kan ikke kalle folk ut av
noe som man selv er en del av. For å kunne få til dette, må
man daglig være overgitt i Herrens hender, fordi det er bare
Han som kan gi oss kraft til å oppleve denne erfaringen i våre
liv. På egen hånd vil det være fullstendig håpløst. Vi kan bare
plukke ned og kaste vekk den dårlige frukten fra treet, mens
treet fremdeles vil være dårlig. Og dårlige trær, sa Jesus, vil
bli brent opp (Matt 7:16-20). Bare Herren kan forandre treet til
å bli et godt tre. Bare Herren kan forandre menneskehjertet
slik at det er i harmoni med Hans vilje og intensjoner.
Det er vårt valg i dag, her og nå, om vi vil oppleve denne
erfaringen med Herren, og være en del av den bevegelsen som
vil representere Ham i den siste fasen av denne verdens
historie.
124

Et liv i frihet
1
Alle mennesker blir før eller siden konfrontert med sin
tilkortkommenhet i forhold til de utfordringene man møter i
denne verden. Tenk om det ikke var slik. Tenk om vi kunne
våkne opp en dag å ikke oppleve tretthet, forvirring, ensomhet,
motløshet, konflikter og vanskeligheter. Hva skulle mennesket
gjøre om det ikke hadde håp om noe bedre rundt neste sving?
Kristendommen representerer et komplett og fullstendig
oppgjør med alt dette som ødelegger og forringer
livskvaliteten til mennesker. Vi trenger ikke leve som om vi er
fanger bak lås og slå med ingenting annet å se frem til enn å
dø. Det finnes håp. Håpet heter Gud, og elsker oss mer enn vi
kan fatte. Alle mennesker er fanger av det de ligger under for.
Hvis noen velger å la seg underkaste av lyst og last, vil de
også bli kontrollert av det. Uten Jesus er det umulig for et
menneske å stå imot det som verden har å tilby av
tilsynelatende goder, men som i virkeligheten bryter ned og
ødelegger.
Mennesket ble underlagt synden ved at det gjorde opprør
125

mot Guds bud om å ikke spise av det forbudte tre i Edens
hage, og siden den gang har syndens konsekvenser forgrenet
seg gjennom alle generasjonene. Hvert menneske som fødes
opplever fristelser, prøvelser, vanskeligheter og motgang.
Naturen lærer at mennesket skal dø. Døden kom som en
konsekvens av synden. Det var ikke slik Gud hadde tenkt det i
begynnelsen. Han gav oss evig liv i starten, men døden ble en
nødvendig konsekvens av synden. Også Jesus opplevde
fristelser og prøvelser, fordi Han ble fullstendig menneske, i
syndig kjøds natur (Joh 1:14). Men til forskjell fra oss, gav
Han aldri etter for en eneste av de fristelsene Han ble utsatt
for. Han hadde gitt avkall på alle fordelene Han hadde fra Sin
opphøyde status i himmelen, og var under samme kår som vi
(Fil 2:6,7; Heb 2:17). Ved Den Hellige Ånds kraft stod Han
imot alt det som Satan prøvde å friste Ham med. Jesus viste
veien til livet gjennom fullstendig overgivelse til Gud i bønn
og selvoppofrende tjeneste for Gud og mennesker. Mennesker
fødes grunnleggende selviske, men gjennom en ny fødsel i
Kristus, får vi nye motiv til å ha et annet fokus. Vi går over fra
døden til livet. Det blir som Paulus sa:
“Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg
som lever, men Kristus lever i meg. Og det livet som jeg nå
lever i kjødet, lever jeg i tro på Guds Sønn, Han som elsket
meg og gav Seg Selv for meg.” (Gal 2:20)
126
Peter sier et annet sted om samme erfaring:
“Ved dette er vi blitt skjenket de største og mest dyrebare

løfter, for at dere gjennom dem skulle få del i guddommelig
natur etter å ha flyktet unna fordervelsen som tilhører lysten i
denne verden.” (2 Pet 1:4)
Jesus viste også til hva som er den reelle løsningen på
menneskets fangenskap under synden til forskjell fra verdens
illusjoner om selvberging;
“Så hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri.”
(Joh 8:36)
Hvilke fantastiske vers disse er! Hvordan får vi del i disse
løftene? Hvordan får vi den erfaringen som Bibelen snakker
om her?
2
Det er en veldig viktig erkjennelse, at mennesket selv ikke
kan hamle opp med løsninger i forhold til de eksistensielle
spørsmålene. Det er mye et menneske kan gjøre i seg selv for
å kunne fungere i sitt arbeid, i det sosiale og i familielivet,
men sannheten er at uten Gud ville vi alle opphøre å eksistere
på et øyeblikk. Det er Han som gav oss livspusten, og det er
Han som stadig holder oss oppe for hvert sekund som går.
Ingenting kan eksistere uten Ham. Djevelen kan få det til å
virke som om det er han som er den reelle hersker over jorden,
men sannheten er at det er Gud som kontrollerer det hele. Han
tillater synd og elendighet bare i den grad det virker til å
127

avsløre synden og Satans plan for det det er, slik at Gud kan
utføre Sin endelige dom over synden med hele universets
aksept og samtykkelse. Vi kan selvsagt lure oss selv til å tro at
vi i oss selv kan mestre mye av det livet byr på uten Gud, men
ovenfor de store spørsmålene hva gjelder liv og død,
forsvinner enhver illusjon, og mennesket står fullstendig
maktesløs tilbake. Det oppleves av mange, på grunn av
menneskefrykt, som viktig å ikke framstå som veik og
hjelpeløs ved å innrømme sin tilkortkommenhet, og de bruker
dertil, på grunn av forfengelighet og stolthet, mye av sin tid på
å fremstå som om de takler hva det enn skulle være av
situasjoner, inkludert døden og det som skjer etter. Ingenting
kunne være mer ødeleggende for en persons framtid enn en
slik holdning. Det krever innsikt og modenhet for å komme
fram til den konklusjonen at mennesket er fortapt i seg selv,
det å stille seg åpen for livets - og dødens – realiteter. Ved
syndefallet ble vi alle underlagt døden, og ble fanger under
dens domene. Hadde ikke Jesus kommet ned til jorden, ville vi
vært fortapte for evig. Hadde ikke Han, Den Ene Rettferdige,
dødd for oss, ville vi alle selv måtte bære vår synd og motta en
evig død som straff og aldri mer være til. Men Gud ville det
annerledes fordi Han elsker oss. Bibelen sier:
“For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den
Énbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå
fortapt, men ha evig liv. For Gud sendte ikke Sin Sønn til
verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst
ved Ham.” (Joh 3:16,17)
128

Guds rettsystem fungerer slik at hvis en uskyldig dør for
den skyldige, går den skyldige fri. Dette var det Jesus gjorde
for oss på Golgata. Han døde i vårt sted. Gjennom å i tro
akseptere Kristi offer for oss, blir vi regnet som rettferdige helt
ufortjent og helt uavhengig av vår innsats. Kristi rettferdighet
blir vår. Den som tar imot en uavbrutt tillit til at Kristi offer er
tilstrekkelig for å frelse ham uansett rang, fortid og
omstendigheter, blir skrevet opp i Livets bok i himmelen, og
vil være blant de som får høre det herlige utsagn fra Kristi
lepper på den ytterste dag:
“Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket
som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.”
(Matt 25:34)
Det mest fantastiske med dette er at denne
rettferdiggjørelsen blir tilegnet oss uten at vi trenger å gjøre
noe som helst utover det å ta den imot. Satan har gjennom
årtusenene implementert en tanke i folkeslagene at vi trenger å
gjøre oss fortjent til Guds gunst gjennom selvpining,
statusopparbeidelse og ofringer. Guds versjon er at mennesket
kun trenger å ta imot troens gave, så vil det oppleve Guds
frelse og inngripen i deres liv. Han vil gjøre alt i og for hvert
enkelt menneske som det ikke er i stand til å utføre selv.
Menneskets oppgave blir bare å legge alt i Hans hender, og
stole på Hans makt, evne og holdning til å frelse. Ved å ta
imot Kristi tro blir mennesket rettferdiggjort.
Betyr så dette at alt mennesket trenger å gjøre er å svinse
rundt i en virksomhetsløs drømmetilværelse og bare vente på
129

at den endelige utfrielsen skal komme? Nei, Bibelen erklærer
tydelig den troen som er uten gjerninger for å være en død tro.
“Slik er det også med troen. Hvis den ikke har gjerninger,
er den død i seg selv.” (Jak 2:17)
Betyr det at vi likevel skal kjempe for å være verdige til å
motta troen? Nei, konsekvensen av å ha mottatt troen og at
man lever den ut i praksis, er at vi automatisk vil bære preg av
dette i våre liv.
“På fruktene deres skal dere kjenne dem. Kan vel noen
sanke druer fra tornebusker eller fiken fra tistler? Slik bærer
hvert godt tre god frukt, men det dårlige tre bærer dårlig frukt.
Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, og et dårlig tre kan
heller ikke bære god frukt.” (Matt 7:16-18)
Kristi virken i den enkelte troendes liv vil bli synlig for
alle. Den late blir flittig, den rusavhengige blir nykter, den
holdningsløse blir et eksempel til det gode, den frekke blir
vennlig, den stolte blir ydmyk, den gjerrige blir raus, den
egoistiske blir selvoppofrende, den lettpåvirkelige blir
prinsippfast. Alle ting som leder til døden blir byttet ut med
det som leder til livet. Dette er det mest fantastiske som kan
skje et menneske. Alt av verdens gods og gull blir som juggel
å regne i forhold til denne erfaringen. Hva er vel berømmelse,
popularitet og rikdom verdt når livet er levd og man ikke har
flere dager igjen?
Det man snakker om her er altså en tro som virker til
130

endringer i et menneskes liv. Uteblir endringene er det en død
tro. En kristen vil ikke ønske å leve på en måte som sårer Gud,
fordi han vil være klar over hva hans frelse har kostet. Hans
valg og livsstil vil tilsvare den prisen som ble betalt, nemlig
Guds Sønns liv. Hva som gjør at noen mennesker velger å si
nei til denne troen er uvisst, fordi synd er meningsløst. Det
som derimot er sikkert, er at det som gjør at mennesker tar
imot troen er Guds enorme kjærlighet og nåde til mennesker,
noe som kommer til syne ved alt Han foretar Seg i våre liv.
Det blir opp til hver enkelt å avgjøre hva slags retning livet
hans eller hennes skal ha og hva utgangen skal være, og Gud
vil og må respektere dette.
3
Den friheten Jesus tilbyr oss, er en fullstendig seier over
all synd. Hvis et menneske eier denne friheten i Kristus, vil
han oppleve total indre fred og glede, og får ta del i de største
velsignelser. Jesus sa at Han var kommet for at vi skulle ha liv
og overflod (Joh 10:10). Kristi religion fordrer et oppgjør med
all synd, til fordel for et liv der man ikke lenger ligger under
for de tingene som bryter oss ned og som gjemmer oss unna
Gud.
Verden hungrer etter en kristendom som griper inn i
menneskers hverdag og gir de nytt håp og nytt liv, og som
snur tilværelsen på hodet med sitt radikale budskap om død fra
synd og oppstandelse og liv i Kristus. Denne kristendommen
131

le presentert i den første kristne menigheten det første
århundret, den ble videreført av trofaste disipler under
middelalderens forfølgelser, og den er gjeldende også idag. Til
tross for den babylonske kristendommen, som forsøker å kvele
ethvert tilløp til vekkelse, bereder Gud for Seg et folk som vil
gå ut å gi den siste advarselen til menneskeheten om omvendelse
fra synd. Han vil gi de en spesiell utgytelse av Den
Hellige Ånd slik at det budskapet om frelse som først ble
forkynt for 6000 år siden etter syndefallet, og som ble forkynt
av Hans folk i alle de påfølgende årtusenene, blir proklamert
med uovertruffen kraft.
Samtidig med at man nærmer seg denne vekkelsen
manifisterer det seg en økt aktivitet også i de babylonske
menighetene. Den falske Jesus framstilles som mer
populærkulturelt attraktiv og kul enn noensinne, og mennesker
over hele verden faller for bedraget. Gjennom menneskeorientert
lovsang, prises denne universelle kjæresten og
bestekompisen, som tilfeldigvis også er Guds Sønn, av røster
verden over i en tilbedelseskultur som er mer fokusert på å
trekke Herren ned til oss i stedet for at vi blir løftet opp til
Ham. Forkynnere framstiller en Jesus som har en
karakterfasthet og prinsippiell grunnholdning som en
gummistrikk, og alle finner en plass som er sin der de kan
dyrke sine avguder i fred samtidig som de får himmelen på
kjøpet. Dette er fordi Gud er så god. Han ville aldri finne på å
ta fra mennesker noe som de liker å holde på med og som gir
de en god følelse, selv om det skulle vise seg å ikke være til
det beste for dem på sikt. Er det dette Bibelen lærer? Nei, aldri
i evigheten! Hva skjedde med bibelvers som:
132

“Jeg vil ikke sette noe forderv for mine øyne. Jeg hater
deres verk som faller fra. Slikt skal ikke henge fast ved meg.”
(Sal 101:3)
“… Kom ut fra dem og vær atskilt, sier Herren. Rør ikke
det som er urent, så skal Jeg ta imot dere.” (2 Kor 6:17)
Er ikke disse versene valide i dag like mye som Johannes
3:16 er det? Kan det være at disse versene ikke passer overens
med ovenfornevnte holdning, og som derav på en eller annen
måte må utsettes for den allmene hops bekvemmelighetskorrekturlakk
i et forsøk på å forme paradis etter eget
forgodtbefinnende? Kompromiss blir da bokstaven i
manuskriptet som utgjør nekrologen til den konforme, døde
kristenheten, som framstår med like mye kraft som en
viktoriansk statue. Mer eller mindre frivillig blir disse
menneskene perfekte Judas-substitutter. Disse menneskene
ville ha korsfestet deres Frelser like mye nå som da for 2000
år siden, hadde Jesus kommet for første gang i vår tid. Faktum
er at de korsfester Jesus gjennom å benekte Ham for Den Han
er, og tilegner Han attributter og verdier som aldeles ikke
representerer Hans person og agenda.
Mange tror de tilber Herren, mens de i virkeligheten tilber
djevelen, fordi de i virkeligheten elsker synden mer enn Gud
og har ikke mottatt kjærligheten til sannheten. Hvordan i
evighet kan Gud tillate at mennesker med slike holdninger
kommer inn i himmelen? Aldri om et slikt samfunn kunne
fungere. Gud ønsker intenst å frelse hvert eneste menneske,
133

men så lenge mennesker stenger Ham ute og velger en annen
utvei på sine liv, kan Han ikke slippe dem inn i himmelen.
Deres valg om å lyde djevelen mer enn Gud, ville representere
en konstant trussel mot himmelens rene atmosfære. Etter at
frelsesplanen er gjennomført, vil synden aldri mer kunne
forstyrre balansen og harmonien i universet. Gud vil
tilintetgjøre den for alltid.
134
Jesus sa:
“Hvis dere elsker Meg, så hold Mine bud.” (Joh 14:15)
Det å høre Kristus til vil innebære at Hans bud gjenspeiles
i oss i vår daglige vandring med Ham. Hvis man hører Kristus
til, vil man ikke ha andre guder enn Ham. Hvis man hører
Kristus til så tar man imot den erfaringen som Han ønsker å gi
oss, det at hjertet endres til å oppleve tyveri, seksuell umoral
og mord som helt avskyelig. Hvis man hører Kristus til så vil
man helligholde den dagen Han satte til side for dette, og ikke
den tradisjonelle, menneskeskapte hviledagen. Vår karakter vil
bli formet i harmoni med Herrens bilde.
La oss nå være enige om å legge vekk alt det som hindrer
at den vekkelsen kommer over Guds folk som Gud så inderlig
ønsker å gi. La oss gjøre opp med hverandre, og tilgi
hverandre, og la Kristus være sentrum i alt vi foretar oss. La
oss slutte å utsette Herrens komme ved at vi ikke tar oppgjør
med de babylonske verdiene i våre liv, og lar oss besnære av
timelige anliggender. La oss leve som Herren har kalt oss til,
nemlig å være et atskilt folk, et folk som er annerledes, et folk

som representerer et reelt alternativ til den selvopphøyende
kulturen som Babylon forfekter. Vi kan bare tilby dette reelle
alternativet til den falske kristendommen hvis vi selv står helt
utenfor dette systemet. Ved Guds kraft og Hans
tilstedeværelse i våre liv, vil denne erfaringen bli en realitet
for alle de som legger sine liv i Hans hender.
135

136

Tillegg
- Sitater angående lørdag vs. søndag som helligdag
“Spørsmål: ”Har Kirken [den katolske] makt til å gjøre
noen forandringer på Guds bud?”
Svar: “I stedet for den syvende dag, og andre høytider
fastsatt til den gamle loven, så har Kirken foreskrevet
søndager og helligdager til å være satt til side for Guds
tilbedelse, og disse er vi nå forpliktet til å holde som en
konsekvens av Guds bud, i stedet for den gamle sabbaten.””
(Rt. Rev. Dr. Challoner, The Catholic Christian Instructed
(1853), s. 204.)
“Catechismus Romans ble befalt av konsilet i Trent og
publisert av the Vatican Press etter ordre fra pave Pius V i
1566. Denne katekismen for prester sier: “Det behaget Guds
kirke at den religiøse feiringen av sabbatsdagen skulle bli
overført til “Herren dag”.”” (Catechism of the Council of
Trent (Donovans oversettelse, 1867), del 3, kap. 4, s. 345)
137

“Protestantismen, i det at den kvitter seg med Kirkens
[den romersk-katolske] autoritet, har ingen gode grunner for
dens søndagsteori, og burde logisk sett holde lørdag som
sabbat.” (John Gilmary Shea, American Catholic Quarterly
Review, januar 1883)
“I det staten vedtar lover for den passende
søndagshelligholdelse, så anerkjenner den uforvarende Den
Katolske Kirkes autoritet, og utfører mer eller mindre trofast
dens forskrifter.”
“Søndagen, som en dag i uken satt til side for den
obligatoriske, offentlige tilbedelsen av Allmektige Gud, for å
bli helligholdt ved stans av alt servilt arbeid, handel og
verdslige bibeskjeftigelser og ved hengivenhetsutøvelser, er
fullstendig en kreasjon av Den Katolske Kirke.” (The
American Catholic Quarterly Review, januar 1883, s. 152,
139)
“Gi meg bevis fra Bibelen alene at jeg er nødt til å holde
søndagen hellig. Der er ingen slik lov i Bibelen. Det er en lov
fra Den Katolske Kirke alene. Bibelen sier “Husk på
sabbatsdagen at du holder den hellig.” Den Katolske Kirke
sier “Nei. Ved min guddommelige makt så avskaffer jeg
sabbatsdagen og befaler deg å helligholde den første dagen i
uken. Og se! Hele den siviliserte verden bøyer seg ned i
ærbødig lydighet til Den Katolske Kirkes befaling.” (Thomas
Enright, CSSR, President, Redemptorist College (Romerskkatolsk),
Kansas City, Mo., 18. februar 1884)
138

“Den Katolske Kirke forandret, over tusen år før det
eksisterte en protestant og i kraft av hennes guddommelige
misjon, dagen fra lørdag til søndag.” (The Catholic Mirror,
september 1893)
“Forstand og vanlig fornuft krever godtakelse av den ene
eller den andre av disse alternativene: enten protestantisme
og helligholdelse av lørdag, eller katolisisme og helligholdelse
av søndag. Kompromiss er umulig.” (The Catholic Mirror,
desember 1893)
“Søndagen er en katolsk institusjon, og dens påstander
om helligholdelse kan bare forsvares utifra katolske
prinsipper … Fra begynnelsen til slutten av Skriften finnes det
ikke et eneste avsnitt som gir hjemmel for forandringen av den
ukentlige tilbedelsen fra den siste dagen i uken til den første.”
(The Catholic Press, Sydney, Australia, August 1900)
“Det er bra å minne presbyterianerne, baptistene,
metodistene og alle andre kristne på at Bibelen støtter dem
ikke noe sted i deres helligholdelse av søndag. Søndag er en
institusjon tilhørende den romersk-katolske kirke, og de som
helligholder den dagen overholder et bud fra Den Katolske
Kirke.” (Presten Brady, rapportert i Elizabeth, N.J. "News,"
18. mars 1903)
“Spørsmål: Hvilken dag er sabbatsdagen?”
”Svar: Lørdag er sabbatsdagen.”
”Spørsmål: Hvorfor helligholder vi søndag i stedet for
139

lørdag?”
”Svar: Vi helligholder søndag i stedet for lørdag, fordi
Den Katolske Kirke overførte dens høytidelighet fra
lørdag til søndag.”
(Peter Geiermann, The Convert's Catechism of Catholic
Doctrine (1946 ed.), s. 50. Geiermann mottok den
“apostoliske velsignelse” av pave Pius X for hans arbeid 25.
januar 1910)
“Du kan lese Bibelen fra 1. Mosebok til Johannes'
Åpenbaring, og du vil ikke finne en eneste linje som
autoriserer helliggjørelsen av søndag. Skriftene håndhever
den religiøse overholdelsen av lørdag, en dag vi aldri
helliggjør.” (James Cardinal Gibbons, The Faith of Our
Fathers (1917 ed.), pp. 72, 73.)
“Hvis protestantene ville følge Bibelen, ville de tilbe Gud
på sabbatsdagen. I det de overholder søndagen, følger de en
lov fra Den Katolske Kirke.” (Albert Smith, kansler til
erkebispedømmet av Baltimore, i et svar for kardinalen i et
brev, 10. februar, 1920)
“Ingensteds i Bibelen er det erklært at tilbedelsen skulle
forandres fra lørdag til søndag. Faktum er at Kirken eksisterte
mange århundrer før Bibelen ble gitt til verden. Kirken lagde
Bibelen, Bibelen lagde ikke Kirken.”
“Nå har Kirken … innført, ved Guds autoritet, søndag
som dagen for tilbedelse. Denne samme Kirken, ved den
samme autoriteten, lærte doktrinen om skjærsilden lenge før
140

Bibelen ble laget. Vi har derfor den samme autoriteten for
skjærsilden som vi har for søndag.”
(Martin J. Scott, Things Catholics Are Asked About (1927 ed.),
s. 136)
“Hvis vi rådførte oss med Bibelen alene, ville vi fremdeles
måtte holde sabbaten hellig, det vil si lørdag.” (John Laux, A
Course in Religion for Catholic High Schools and Academies,
vol. 1 (1936 ed.), s. 51)
“Kirken forandret helligholdelsen av sabbaten til søndag
med rettigheten av den guddommelige, ufeilbarlige autoriteten
gitt av hennes grunnlegger, Jesus Kristus. Protestantene som
påstår at Bibelen er den eneste veiviser i troen, har ingen
berettigelse for å helligholde søndag. I denne saken er
Syvendedagsadventisten den eneste konsekvente protestant.”
(The Catholic Universe Bulletin, 14. august 1942, side 4)
“Noen teologer har holdt at Gud på samme måte dirigerte
direkte søndag for å være tilbedelsesdagen i den nye loven, at
Han Selv uttrykkelig erstattet søndagen med sabbaten. Men
denne teorien er nå fullstendig skrinlagt. Det er nå vanligvis
ansett at Gud rett og slett gav Kirken makten til å sette til side
en hvilken som helst dag eller dager, som hun måtte anse
passende som helligdager. Kirken valgte søndag, den første
dagen i uken, og la til gjennom tidens løp andre dager, som
helligdager …”
”Uansett, det faktum at Kristus helt fram til Hans død, og
Hans apostler minst for en tid etter Kristi himmelfart,
141

helligholdt sabbaten er beevis nok for at vår Herre Selv skiftet
ikke ut Herrens dag med sabbaten i Hans livstid på jorden.”
(Vincent J. Kelly (katolsk), Forbidden Sunday and Feast-Day
Occupations (1943 ed.), sidene 2, 19, 20)
“Protestanter … aksepterer søndag heller enn lørdag som
dagen for offentlig tilbedelse etter at Den Katolske Kirke
gjorde forandringen … Men det protestantiske sinn ser ikke ut
til å innse at … i å helligholde søndag, så aksepterer de
autoriteten til talsmannen for kirken, paven.” (Our Sunday
Visitor, 5. februar 1950)
“Men siden lørdag, ikke søndag, er spesifisert i Bibelen,
er det ikke merkelig at ikke-katolikker som erklærer at de tar
deres religion direkte fra Bibelen og ikke fra Kirken,
helligholder søndag i stedet for lørdag? Ja, selvfølgelig er det
selvmotsigende, men denne forandringen ble gjort omtrent
femten århundrer før protestantismen ble født, og innen den
tid var den skikken universelt overholdt. De har videreført
denne skikken, selv om den hviler på Den Katolske Kirkes
autoritet, og ikke på en eksplisitt tekst i Bibelen.” (The Faith
of Millions, 1956, page 473)
“Ikke Skaperen av universet i 1. Mosebok 2:1-3, men Den
Katolske Kirke kan gjøre krav på æren av å ha gitt mennesket
en pause i sitt arbeid hver syvende dag.” (S.D. Mosna, Storia
della Domenica, 1969, sidene 366, 367)
142
“Spørsmål: Har du noen andre måter å bevise at Kirken

[den katolske] har makt til å fastsette høytider av forskrift (til
å befale helligdager)?”
”Svar: Hadde hun ikke slik makt, kunne hun ikke ha gjort
hva som alle moderne religionister er enig med henne i: hun
kunne ikke ha erstattet helligholdelsen av søndag den første
dagen i uken, med helligholdelsen av lørdag den syvende
dagen, en forandring for hvilken det ikke er noen autoritet i
Skriften.” (Stephen Keenan, A Doctrinal Catechism, side 176)
“Det var Den Katolske Kirke som, ved Jesu Kristi
autoritet, overførte denne hvilen [fra den bibelske sabbat] til
søndag … Derved er søndagshelligholdelsen til protestantene
en hyllest som de gir, til tross for dem selv, til autoriteten til
Kirken [den katolske].” (Monsignor Louis Segur, Plain Talk
About the Protestantism of Today, side 213)
“Vi katolikker har da nøyaktig samme autoritet for å
holde søndag hellig i stedet for lørdag som vi har for enhver
annen artikkel i vår trosbekjennelse, nemlig Kirkens autoritet
… dere som er protestanter har derimot egentlig ingen
autoritet for det overhodet, fordi det er ingen autoritet for det
[søndagshellighet] i Bibelen, og dere vil ikke tillate at det kan
være en autoritet for det noen steder ellers. Både dere og vi
følger faktisk tradisjonen i dette tilfellet, men vi følger den i
det vi tror at den er en del av Guds ord, og at Kirken [den
katolske] er dens guddommelig utpekte vokter og tolker, dere
følger den [Den Katolske Kirke] og anklager den hele tiden
for å være en feilbarlig og forræderisk veiviser, som ofte setter
Guds bud ut av kraft (siterer Matteus 15:6)” (The
143

Brotherhood of St. Paul, The Clifton Tracts, Vol. 4, tract 4,
side 15)
“Spørsmål: Hvordan beviser du at kirken har makten til å
befale høytider og helligdager?”
”Svar: Ved den gjerningen å forandre sabbaten til
søndag, som protestanter tillater, og derved motsier seg selv
ved å holde søndagen strengt, og bryte de fleste andre
høytider
befalt av den samme kirken.”
”Spørsmål: Hvordan beviser du det?”
”Svar: Fordi ved å holde søndag så anerkjenner de
Kirkens makt til å fastsette høytider …” (The Douay
Catechism, side 59)
“Selvfølgelig gjør Den Katolske Kirke krav på at denne
forandringen [av hviledagen] var hennes gjerning ... Og
gjerningen er et merke på hennes kirkelige autoritet i religiøse
ting.” (H.F. Thomas, kansleren til Cardinal Gibbons)
“1. Er lørdag den syvende dagen ifølge Bibelen og de ti
bud?”
“Jeg svarer ja.”
“2. Er søndag den første dagen i uken, og byttet Kirken
den syvende dag – lørdag – med søndag, den første dag?”
“Jeg svarer ja.”
“3. Forandret Kristus dagen?”
“Jeg svarer nei! Deres ærbødige, J. Card. Gibbons”
(Gibbons' Autograph letter)
144

“ Absolutt alle ting som det var plikter om å gjøre på
sabbaten, disse har vi [kirken] overført til Herrens dag.”
(Commentary on the Psalms, in Migne, Patrologia Graeca,
vol. 23, col. 1171)
“Kirken … etter å ha forandret hviledagen fra den jødiske
sabbat, eller den syvende dagen i uken, til den første, gjorde
det slik at det tredje bud henviser til søndag som dagen som
skal bli holdt hellig som Herrens dag.” (The Catholic
Encyclopedia, Vol. IV, side 153)
“Hvis Bibelen er den eneste veilederen for den kristne, da
har Syvendedagsadventisten rett i å helligholde lørdag
sammen med jødene … Er det ikke rart at de som gjør Bibelen
til sin eneste lærer, skulle selvmotsigende følge denne saken i
Den Katolske Kirkes tradisjon?” (The Question Box av
kardinal Gibbons, s. 179)
145

146

147

148

149

150

151

152