a-takle-babylon-silver-feather-music

Å TAKLE BABYLON

GISLE PEDERSEN

Å TAKLE BABYLON

SILVER FEATHER MEDIA

Silver Feather Media

Forsidefoto: Jürgen Howaldt. Kopiert med lisens fra Creative Commons

http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0/de/deed.en

Trykket i Booklines trykkeri, Vinterbro 2009

www.gislepedersen.com

INNHOLD

Konseptet Babylon …..….… side 11

Åndelig krig …..….… side 23

Stridens kjerne …..……. side 40

Den babylonske livsstilen …..….… side 55

Babylon på et personlig plan …..….… side 72

De farligste babylonske løgnene …..….… side 86

Guds opprinnelige hensikt …..……. side 105

Dommen over Babylon …..……. side 113

Et liv i frihet …..……. side 125

Tillegg …..……. side 137

Forord

Denne boken er skrevet i lys av at Herren Jesu Kristi andre

komme er svært nært forestående, og at det er en akutt

nødvendighet at Hans folk bereder seg for denne

begivenheten. Satan har i stor grad lykkes å legge et slør over

de kristne, ved å innhylle de i verdslige foretagender. Det

samfunnssosiale og materialistiske aspektet ved livet har i stor

grad tatt overhånd på bekostning av seriøs sjelegranskende

tjeneste for Gud, og mennesker rammes av forvirring over

den begredelige tilstanden som brer seg utover i menighetene.

Målet med denne boken er å gi et overordentlig bilde av hva

Bibelen og historien gir av informasjon om hva Babylon er

gjennom kartlegging og omtale av dens hovedfunksjoner og

egenart, samt drøfting over hvordan man forholder seg til

denne organisasjonen i møte med dens forskjellige aktører og

instanser.

Det er et ønske at både erfarne og uerfarne lesere vil oppleve

styrket tro og velsignelse gjennom å lese denne boken.

Boken dedikeres til alle de menneskene jeg har møtt og lært

av, og til Jesus Den Levende Guds Sønn og min Frelser!

Gisle Pedersen, Asker, april 2009

Konseptet Babylon

Det å søke fellesskap er noe som ligger svært sentralt hos

mennesket. Det å ha fellesskap med andre mennesker og med

Gud er et behov som Gud ga mennesket ved skapelsen, da

Gud ønsket å gi oss rike velsignelser ved opplevelser av

solidaritet og enhet. Siden mennesket falt i synd, har det

derimot blitt bragt en ubalanse inn i verden som forstyrrer den

opprinnelige Gudgitte freden og fellesskapet. Synd har gitt seg

uttrykk på forskjellige måter, og har forvridd menneskers

oppfatning av hva som er rett og galt. Likevel har mennesker

som har vendt Gud ryggen og gjør opprør mot det Han står

for, fremdeles lengslene om fellesskap inkarnert i seg. Deres

valg om å ikke følge Gud derimot, gjør at denne søken etter

fellesskap gjør seg gjeldende på måter som ikke er gagnlig for

verken mennesker eller planeten som et hele. Den

opprinnelige higenen etter og interessen for fellesskap, har

blitt pervertert, og gir seg uttrykk i grådige og selviske

ambisjoner om makt, innflytelse, berømmelse og ære.

Konkurransementalitet råder blant enkeltmennesker, og på

storpolitisk plan sikter man etter verdensherredømme.

Menneskets grådighet ser ikke ut til å ha noen ende. Den har

ledet menneskeheten til randen av ruin både sosialøkonomisk

og økologisk, og alt ser ut til å innhente vår generasjon. De

moralsk forvridde oppfatningene og handlingene, viser at

menneskeheten befinner seg i totalt opprør mot Gud og det

Han står for, i det man higer etter å oppnå enhet, fellesskap, og

lykke på egne premisser i strid med Guds plan. Det er dette

som utgjør hele det babylonske konsept, at man ignorerer

Guds plan og hensikter, og erstatter det med egne tanker, idéer

og metoder om enhet og felleskap i sin søken etter å realisere

seg selv utifra selviske motiv.

Det moderne uttrykket “Babylon” er i Bibelen en

samlebetegnelse på all den religiøse forvirringen vi er vitne til

i vår tid, og er også en ledetråd til den organisasjonen som står

i spissen for denne utviklingen, som i tillegg til å være et

åndelig overhode for dens tilhengere, også har vesentlig

innflytelse på det som skjer på den politiske arena. Man kan

dermed godt definere det moderne Babylon for å være primært

en religiøs bevegelse, som i tillegg har betydelige politiske

forgreninger som den bruker til å fremme sin sak.

Selve ordet “Babylon”, betyr “forvirring”, som også kan

oversettes som “kaos” eller “oppløsning”, og er et perfekt

uttrykk for hva som har preget det ugudelige samfunn

gjennom alle århundrer både religiøst og politisk. I bibelsk

sammenheng er “Babylon” som sagt først og fremst en

betegnelse på en religiøs-politisk makt som står Gud imot.

Første gangen denne organisasjonen nevnes i Bibelen, er i

1. Mosebok kapittel 11 der det beskrives hvordan menneskene

etter syndfloden prøvde å organisere seg i opprør mot Gud og

det Han stod for. Det ble besluttet at det skulle bygges et tårn

som skulle rekke opp til himmelen, som et slags prevantivt

tiltak for å beskytte samfunnet mot liknende ødeleggelser som

det syndfloden hadde ført med seg. En sterk leder ved navn

Nimrod, et oldebarn av Noah hvis familie var den eneste som

overlevde syndfloden, stod frem på denne tiden og var

sannsynligvis den som ledet arbeidet med å bygge tårnet. I det

de gjorde dette viste de sitt opprør og forakt mot Guds

autoritet. Gud hadde tydelig gitt uttrykk for at Han aldri kom

til å ødelegge jorden ved en flom igjen, og hadde til og med

gitt regnbuen som et tegn på dette. Men folkene hadde allerede

på den tiden utviklet egne idéer om hvilken religion de ønsket

å utøve. Den anerkjente og berømte historieskriveren Josefus

skriver følgende om Nimrods rolle i dette frafallet:

“… det var Nimrod som hisset dem [folket] opp til slik en

krenkelse og forakt av Gud … ”

“ ... Han overtalte dem til å ikke tilskrive Gud, som om det

var gjennom Hans råd at de var lykkelige, men til å tro at det

var deres eget mot som skaffet denne lykken.”

Alle menneskene på jorden var på denne tiden lokalisert

på ett sentralt område i verden, nærmere bestemt i Sinear, som

lå i områdene rundt det vi i dag kaller Irak. I tillegg hadde de

kun ett språk. Herren så at på grunn av dette var det ikke noen

ende på hva de kunne greie å gjennomføre av sine forvridde

planer og idéer. Han så det derfor som nødvendig å forvirre

språket deres, slik at de ugudelige forsettene deres ikke ble

gjennomførbare.

“Herren sa: “Se, folket er ett, og de har alle ett og samme

språk. Dette er hva de begynner å gjøre [bygge tårnet]. Nå

blir ingenting umulig for dem av alt de vil sette seg fore å

gjøre. Kom, la oss gå ned og forvirre språket deres, så den ene

ikke kan forstå språket til den andre”” (1 Mos 11:6,7)

På grunn av dette ble byen som var hovedsete for folkene

gitt navnet Babel, fordi det var her Herren forvirret språket

deres og hvorfra Han spredte dem ut over hele jorden.

Ideologien som hadde blitt utviklet i Babel ble imidlertid med

folkene dit de drog og gjorde seg gjeldende i alle århundrene

som fulgte. Det eksisterer mange uklarheter angående

detaljene omkring den opprinnelige babylonske

avgudsreligionen, men det som kommer helt tydelig fram er at

soldyrkelse var utbredt, og at det eksisterte en oppfattelse av at

Nimrod var en gud. Også Semiramis -hans kone- og hennes

sønn Tammus ble gjenstand for tilbedelse, og sammen med

Nimrod ble disse å utgjøre den første hedenske solgud-triaden,

en idé som har gjenspeilet seg i mange etterfølgende religioner

rundt om i verden.

Et annet historisk navn som mange hevder ble gitt Nimrod

er “Baal”, som betyr “herre”. Det gamle testamentet

dokumenterer flere steder om hvor utbredt og ødeleggende

Baal-dyrkelsen var, og hvilken destruktiv effekt den hadde på

det jødiske folk, gjennom hvem Gud ønsket å gjøre Seg og

Hans frelsesgjerning kjent for verden. Blant annet i 4.

Mosebok kapittel 25, vers 1-3 står det å lese:

“Israel ble værende i Akasialunden. Men folket begynte å

drive hor med Moabs døtre. De innbød folket til

offermåltidene for avgudene sine, og folket åt og tilbad

avgudene deres. Slik knyttet Israel seg til Ba'al av Peor, og

Herrens vrede ble opptent mot Israel.”

På grunn av deres frafall kom mange straffedommer over

jødene som folk, men Gud så til at Hans hensikt med folket

ble gjennomført likevel. Det var fra jødene at Messias skulle

framstå som verdens Frelser, og Gud måtte gjøre det som var

nødvendig for at jødene og verden forøvrig skulle få den

nødvendige informasjonen om det som skulle skje, og at de

skulle ha muligheten til å være klar for denne begivenheten.

Menneskenes frelse var for dyrebar for Herren til at Han

skulle la menneskene gå fortapt. Gjennom jødene skulle Han

gjøre Sitt navn kjent for folkene, som etter mange år med

avgudsdyrkelse i stor grad hadde glemt Hvem Han var.

Baal-dyrkelsen fremstod som et alternativ til Herrens vei

gjennom sin okkulte praksis og avskyelige ritualer og skikker.

Disse ingrediensene ser ut til å ha hatt, gjennom alle tider, en

enorm tiltrekningskraft på mennesker som er orientert mot

tilfredsstillelse av seg selv og destrueringen av de opphøyde

karaktertrekkene som Herren ønsker å utvikle i menneskene.

Frimurerne, som er de fremste og mest innflytelsesrike

representantene for okkult religiøs praksis i dag, erklærer å ha

sine røtter helt tilbake til Nimrod. Den tidligere 32. grads

frimureren og okkultisten, Bill Schnoebelen, sier følgende om

Frimureriet og opprinnelsen til dette:

“Hvis du måtte sette navn på den konspirasjonen som har

vært gjennom tidene, som noen kaller Illuminati, … så ville du

identifisere det i all hovedsak som frimureri … Etter flommen

sier frimurerne at den første frimurer var Nimrod … Han var

den personen som grunnleggende hadde idéen til en

verdensregjering.” (Exposing the Illuminati from Within,

video)

Nimrod var en representant for en avskyelig livskultur

som stod i direkte opposisjon mot Gud. Når samme person

velges som forbilde i ideologi, kan man vel ikke forvente at

den livsstil og holdning som legges for dagen blant

etterfølgerne vil være spesielt annerledes.

De okkulte organisasjonenes interesser er som regel skjult

for omverdenen, men ved flere anledninger har sentrale

maktpersoner gitt mer enn solide hint og informasjon om deres

eksistens og hva deres agenda er. Storbritannias tidligere

statsminister, Winston Churchill, uttalte i 1920:

“Fra Spartacus-Weishaupts dager til Karl Marx, til

Trotsky, Bela Kun, Rosa Luxembourg og Emma Goldman, har

denne verdensvide konspirasjonen om å overta sivilisasjonen

og for å rekonstituere samfunnet … vokst jevnlig. Den spilte

en definitiv gjenkjennelig rolle i den franske revolusjonens

tragedie. Den har vært drivkraften av hver undergravende

bevegelse gjennom det nittende århundre, og nå til sist har

denne banden av ekstraordinære personligheter fra

underverdenen i de store byene i Europa og Amerika grepet

det russiske folk etter hårene på deres hode, og praktisk talt

blitt de ubestridte herrene av det enorme riket.”

Tidligere president i USA, John F. Kennedy, mer enn

hintet om deres eksistens med følgende uttalelse:

“Selve ordet ”hemmeligholdelse” er frastøtende i et fritt

og åpent samfunn. Og vi er som et folk uløselig og historisk

imot hemmelige selskaper, hemmelige eder og hemmelige

forhandlinger.”

En annen amerikansk president, Franklin D. Roosevelt,

gav også signaler om politiske bestemmelser som ble

gjennomført bak kulissene:

“I politikken så skjer ingenting tilfeldig. Hvis noe skjer, så

kan du være sikker på at noen planla det slik.”

Når man vet at det blant frimurerne og beslektede skjulte

organisasjoner, som for eksempel “Skulls And Bones” der

politiske størrelser som George W. Bush og hans “motstander”

under den amerikanske valgkampen i 2004 John Kerry er

medlemmer, befinner seg statsledere, innflytelsesrike

forretningsfolk og andre mennesker tilhørende “eliten” i det

globale samfunn, er det grunn til å anta at det som foregår bak

de lukkede dørene er mer enn bare sosiale fornøyeligheter.

Det finnes mange forskjellige hemmelige organisasjoner,

der toppolitikere og andre samles på tvers av landegrenser og

politisk ståsted. Blant de største og mest kjente av disse

organisasjonene er Bilderberggruppen. Denne organisasjonen

holder årlige samlinger for blant annet aktører fra den globale

finansielle og politiske eliten, og kan vise til deltakere som

tidligere USAs president Bill Clinton, tidligere Storbritannias

statsminister Tony Blair og diplomaten og Nobels

fredsprisvinner Henry Kissinger. Kjente aktører fra norsk side

er personer som statsminister Jens Stoltenberg, sentralbanksjef

Svein Gjedrem og tidligere skøyte-ess og olympiadehelt Johan

Olav Koss. Hva som foregår på disse møtene er ukjent for den

øvrige befolkningen, og det skrives lite og ingenting om dette i

media, selv om det aktuelle persongalleriets sammenkomst

alene burde vekke enorm oppmerksomhet. Ingen

uvedkommende kommer i nærheten av møtestedet, da

områdene utenfor bevoktes av bevæpnede vakter. Hva er det

som er tanken bak å la mennesker fra forskjellige toppsjikter i

samfunnet treffes på denne måten? Kanskje ikke alle

involverte er like orienterte om hva som egentlig foregår der,

men det bys i alle fall på rikelig anledning for statsledere å

komme sammen for å diskutere ting uten at den øvrige

befolkningen orienteres om innholdet og at pressen får

anledning til å stille kritiske spørsmål, noe som i seg selv er

kritikkverdig.

Gjennom århundrene og årtusenene siden det gamle Babel

har maktmenneskets drøm fortsatt å være å samle hele verden

til ett under ett styre. Dette har gitt seg uttrykk gjennom

agendaene til alle verdensriker og globalt orienterte

styresmakter som verden har sett, fra det gamle Babel via

Romerriket og Napoleons Frankrike og Hitler-Tyskland til den

moderne tids USA og EU, og har også blitt uttrykt gjennom

ideologien til det multinasjonale FN. USAs president George

Bush uttalte følgende i sin “State of the Union”-tale den 29.

januar 1991:

“Det som står på spill er mer enn et lite land. Det er en

stor tanke: En ny verdensorden hvor forskjellige nasjoner er

dratt sammen med et felles formål om å oppnå de universelle

forhåpningene til menneskeheten: fred og sikkerhet, frihet og

styrelse ved lov.”

Med det sammenfattet han det som er essensen i

ambisjonene, idealene og målene til hele den bevegelsen av

politikere, finansfolk, kulturelle aktører og alle andre som

bruker sitt virke til å fremme den nye verdensorden, nemlig at

hele verden skal styres sentralt fra én regjering med felles

lover og regler for hele den befolkede klode. Dette er i sannhet

en ambisiøs tanke, og dens aktører ser ikke ut til å la noe

stanse deres fremstøt for å oppnå sine mål. Gjennom en rekke

hemmelige organisasjoner har disse menneskene operert i det

skjulte gjennom mange år, og nettverket spenner svært vidt

både politisk, religiøst, kulturelt og økonomisk. Den

amerikanske sentralbanken, The Federal Reserve - som er i

selve episenteret i den pågående finanskrisen i USA gjennom

dets posisjon som pengetrykker, utlåner og rentesetter - er ikke

en fullstendig statlig sentralbank, men har forgreninger og

røtter til privateide selskap stiftet og drevet av noen få

styrtrike familier, blant annet Rockefeller-familien og

Rothschild-familien. Baron Nathan Mayer Rothschild, som

var én av arvingene til Rothschild-imperiet, uttalte følgende

om pengenes innflytelse på politikken:

“Jeg bryr meg ikke om hvilken dukke som er plassert på

den engelske tronen for å styre riket hvor solen aldri går ned.

Den mannen som kontrollerer Britannias pengetilførsel

kontrollerer det britiske riket, og jeg kontrollerer den britiske

pengetilførselen.”

Grunnleggeren av Rothschild-dynastiet, Mayer Amschel

Rothschild, uttalte følgende:

“Tillat meg å utstede og kontrollere en nasjons penger, og

jeg bryr meg ikke om hvem som skriver lovene.”

Den voldsomme rikdommen til Rothschild-familien er den

dag i dag i hendene på de direkte arvingene etter

grunnleggeren Mayer Amschel Rothschild. Også Rockefellerfamiliens

formue har blitt videreført i generasjoner. I og med

at disse menneskene besitter slike enorme pengeverdier, samt

har sterke samfunnsposisjoner gjennom som for eksempel The

Federal Reserve, er det legitimt å anta at de også har

innflytelse på det som skjer på den politiske arena. Det er også

en kjent sak at disse nevnte aktørene er tungt involvert i det

okkulte gjennom deltakelse i hemmelige selskaper. Og hva

deres agenda er her, har vi allerede vært inne på, nemlig å

samle verden til ett under én sentralstyrt verdensmakt.

Finansmogulen David Rockefeller, som forøvrig også har vært

medlem av den rådgivende forsamling i Bilderberggruppen,

kom med disse uttalelsene i 1994:

“Dette nåværende vindu med muligheter, gjennom hvilken

en sann fredfull og gjensidig avhengig verdensorden kan

bygges, vil ikke være åpent for lenge.”

“Vi er på randen av en global transformasjon. Alt vi

trenger er den rette store krisen og nasjonene vil akseptere

Den Nye Verdensorden.”

Spørsmålet er hvor stor krise trenger de for å gjennomføre

sin agenda? Vi har allerede sett 11. september 2001 og den

etterfølgende “krigen mot terror”, og vi er i skrivende stund

midt oppe i en global økonomisk krise som bare ser ut til å

eskalere. En internasjonal økonomisk kollaps vil resultere i

uante katastrofiske tilstander verden over med sosial uro pga.

matmangel, strømmangel, skyhøy arbeidsledighet m.m., og vi

ser allerede tegn på at vi er i ferd med å nærme oss slike

tilstander. Mange ledende politikere har allerede tatt til orde

for å benytte den nåværende krisen til å etablere en ny orden i

verden. Storbritannias statsminister Gordon Brown uttalte i

januar 2009 at truslene og utfordringene til verdensøkonomien

kunne anses som:

“... de vanskelige fødselsveene til en ny global orden.”

Hva som kommer ut av den pågående internasjonale

økonomiske krisen gjenstår å se, men det vi kan være helt

sikre på er at det jobbes iherdig bak kulissene av

maktmennesker verden over med å innføre en global

verdensorden som er sentralt styrt av en verdensregjering.

Med dette fører de seg i rekken av verdensledere som har

videreført arven og ambisjonene fra det gamle Babylon.

Åndelig krig

Satans mål har helt siden hans fall i himmelen vært å

fremstille Gud som urettferdig og hensynsløs. På uforklarlig

vis begynte Lucifer, som var den fremste i rang etter Kristus, å

misunne Kristus Hans posisjon i forhold til Faderen, og det

oppstod tanker i hans indre som nærte mistillit til Gud, og han

begynte å fremstille Ham i et galt lys gjennom løgn og

baktaling. Gjennom sitt fall fra sin opphøyde status som den

mektigste engelen, ble han til Satan, anklageren. Alt dette

skjedde fordi Satan var misunnelig på Kristus og ønsket Hans

posisjon. Synd er meningsløst og kan ikke forklares. Man kan

bare registrere dets frukter, og at det kun bringer elendighet

med seg.

Det oppstod en krig i himmelen, som kulminerte med at

Gud kastet Satan og hans etterfølgere ut av himmelen som

følge av deres opprør. Det ble gitt Satan en viss begrenset tid

til å vise hva hans ideologi gikk ut på, at hans styresett og

tankesett, som han hadde utfordret Gud med, var bedre og mer

rettferdig enn Hans. Gud gjorde dette slik at det skulle bli klart

for hele universet og dets innbyggere hva Satan stod for. Hvis

Gud hadde fjernet Satan med en gang uten at universets øvrige

borgere fikk innsikt i dette, ville det virke som om Satan

hadde rett i sine anklager mot Gud, at Han var hensynsløs og

tyrannisk. Når Satan nå har fått rikelig med tid til å vise hva

han står for, samt at resultatene av hans filosofi får komme

tilstrekkelig til syne, er det ingen som vil anklage Gud for å

være tyrannisk, når Han til slutt, etter at de 6000 år med synd

på jorden er over, tilintetgjør Satan og alle hans etterfølgere,

og med dette renser universet for all synd.

Synden kan bare opprettholdes i de som elsker synden mer

enn Gud, og som holder fast på et sinn som er i stadig

opposisjon mot Ham. Når disse personene ikke lenger er til,

vil synden også forsvinne med de. Det behager ikke Gud å

måtte tilintetgjøre skapninger Han har skapt på denne måten,

men Han er nødt til det. Frihetens og kjærlighetens risiko er at

noen kan komme til å velge det som leder til døden, og ingen

kan tvinge noen til å gjøre noe mot sin vilje, og ingen kan

heller tvinge noen til å la være å gjøre noe mot sin vilje. Dette

er prinsipper som selv Gud ikke kan gå imot. Men det vil være

konsekvenser avhengig av hvilke valg som gjøres. Velger

mennesker å lyde synden mer enn Gud, vil dette lede til

døden. Velger mennesker å følge Herren, leder det til livet.

Gud sørger over de falne, selv Satan, men de har selv valgt

utgangen på sine liv, og Gud som kjærlighetens og den sanne

frihetens Gud bare må respektere dette.

Å, at folk ikke kan innse med hvilken intens kjærlighet

Gud ønsker at alle skal vende seg om til Ham. Men synden har

forblindet mange, og de innser ikke deres tilstand, og de

forstår ikke hva Guds vilje med dem er, at Han ønsker å lede

dem til sann glede, sann fred og sant fellesskap.

I alle styresystem er det behov for lover, slik at orden

opprettholdes. Slik er det også i Guds styresystem. Hans enkle

tibudslov er et uttrykk for Hvem Han er, og Han pålegger alle

vesener å følge denne lov. De ti bud er et fullkomment uttrykk

for kjærlighet.

“Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er

altså lovens oppfyllelse.” (Rom 13:10)

“Og vi har lært kjærligheten å kjenne og kommet til tro på

kjærligheten, den som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og

den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.” (1 Joh

4:16)

Når Gud skapte verden, var denne loven en naturlig del av

hele skaperverket. Guds bilde ble fullkomment reflektert i

mennesket som Han hadde skapt. Hans lov var skrevet i deres

hjerter, og mennesket var fullkomment lykkelig. Mennesket

mottok også en ytre test på deres lojalitet mot Gud, en måte

der de kunne vise i praksis at de ønsket å adlyde Ham, og at

Han var deres Herre og Mester. Gud hadde plantet et tre i

Edens hage kalt ”treet til kunnskap om godt og ondt”, og var

det eneste treet de hadde forbud mot å ete av. Testen bestod i å

adlyde Gud på dette ene område, et frihetens manifest til å

velge å gjøre det gode. Da mennesket brøt med dette forbudet

og åt av treet, fikk onde krefter tilgang til å ødelegge planeten,

og forkludre Herrens plan med mennesket. Hadde ikke Gud

øyeblikkelig gått inn og iverksatt Sin frelsesplan, hadde

menneskene vært helt fortapte. Gud hadde en frelsesplan klar

allerede før mennesket falt i synd. Det hadde blitt bestemt i et

råd mellom Faderen og Sønnen at skulle mennesket falle i

synd, så skulle Sønnen ta steget ned på jorden og ta på Seg

menneskets synd og dø i deres sted. Guds rettssystem fungerer

slik at hvis en uskyldig dør for den skyldige, går den skyldige

fri. Dette krevde av Jesus at Han måtte være uklanderlig i hele

Sin ferd her på jorden, ellers ville Hans offer gå tapt. Selv om

Jesus kom i fallen menneskenatur, og kjente alle fristelser på

kroppen som du og jeg gjør, gav Han aldri etter for noen

fristelser, og vandret ulastelig gjennom sitt 33-årige liv her på

jorden. Aldri gjorde Han noe galt, aldri næret Han en syndig

tanke. Han var alltid overgitt i Sin Fars hender i Hans tjeneste.

Han viste at det er mulig for mennesket - i sin falne natur - å

stå imot all synd og fristelser, fordi Han benyttet Seg ikke av

midler til å stå imot synden som ikke vi også har tilgjengelig.

“Derfor måtte Han bli gjort lik Sine brødre i alle ting, for

at Han kunne være en barmhjertig og trofast Yppersteprest i

alt som angår forholdet til Gud, slik at Han kunne gjøre

soning for folkets synder. For ved det at Han Selv har lidd og

blitt fristet, kan Han hjelpe dem som blir fristet.” (Heb

2:17,18)

Ved Guds kraft kan vi alle stå imot en hvilken som helst

synd.

“Det er ikke kommet over dere noen fristelse som ikke er

menneskelig. Gud er trofast; Han skal ikke la dere bli fristet

over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge

for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det.” (1

Kor 10:13)

Ved Sitt plettfrie liv og virke, viste Kristus at Han var det

Guds Lam som var profetert gjennom årtusener, og som

jødene gjennom helligdomstjenesten hadde proklamert i

generasjoner. Han, Den Uskyldige, tok på Seg hele verdens

synd da Han ble drept på Golgatas kors. Og når synderen, i og

ved tro, aksepterer Kristi offer for oss, og har full tillit til at

Hans offer er tilstrekkelig for å frelse enhver som angrer sin

synd, og tar imot Ham som sin Mellommann og Frelser, blir

vedkommende erklært tilgitt i himmelens bøker, og han går fri

i dommen.

Hvor forskjellig er ikke Guds rettsystem til

sammenlikning med det jordiske, der man utelukkende kan la

den enkeltes skyld bli betalt og oppgjort av den ene skyldige

selv. Vi kan alle være glade for at Gud ikke tenker som et

menneske, men har ambisjoner for menneskeheten som er

større enn vi kan forestille oss.

“For Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er

ikke Mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn

jorden, slik er Mine veier høyere enn deres veier, og Mine

tanker høyere enn deres tanker.” (Jes 55:8,9)

Gjennom sine mange religiøse foretak,

forretningsforbindelser, sosiale nettverk og tverrpolitiske

samarbeid, utgjør Babylon alle mennesker i alle klasser fra

religiøse ledere og toppolitikere til vanlige arbeidere som ikke

har sine liv viet til Den Ene Sanne Gud. Babylon er en

blanding av alle slags filosofier, der man enes om et felles

minimum av moralske retningslinjer og ideologi slik at man

framstår som en enhet. Dette er noe som har vært et annet av

Satans mål gjennom alle århundrer, det å samle alle

mennesker i opposisjon mot Skaperen og Hans styresett. Hvis

Satan lykkes i å forene alle mennesker under sitt banner i den

sinnsyke og håpløse kampen mot Kristus, vil han ha lykkes i å

fremstille Gud som en løgner, fordi Bibelen er tydelig på at

det kommer til å være levende troende igjen på jorden når

Jesus kommer. Dette innebærer at Satan vil søke å drepe alle

de som nekter å underkaste seg.

Gjennom alle sine år i opposisjon mot Gud, har Satan fått

rikelig anledning til å samle sine styrker til det endelige

oppgjøret mot Kristus. Også gjennom å forfølge Guds

menighet, har djevelen søkt å ramme Gud. Mange forskjellige

organisasjoner har vært benyttet. Blant de mest kjente

forfølgelsene er keiser Neros grusomme behandling av de

kristne i det første århundret. Også i de påfølgende århundrene

opplevde de kristne forfølgelse av romerne, men istedet for at

kristendommen ble utryddet, ble evangeliet spredt og

menigheten vokste som aldri før. All ytre forfølgelse og vold

viste seg å ikke bringe det resultatet som Satan hadde ønsket,

og derfor ble han nødt til å endre strategi for å se om han

kunne lykkes på andre måter. Denne transaksjonen, som

skjedde gradvis i de første århundrene etter at Kristus hadde

fullført Sin gjerning på jorden, var en veldig snedig en, og var

også forutsagt i Bibelen.

“La ingen forføre dere på noen måte! For den Dagen

kommer ikke uten at frafallet først er kommet, og syndens

menneske er blitt åpenbart, fortapelsens sønn.” (2 Tess 2:3)

Apostelen Paulus taler her om en person som er hode for

en falsk kristen kirke. Et annet sted bekrefter han dette syn ved

å opplyse oss om at Satan gjør seg om til en lysets engel:

“For disse er falske apostler, bedragerske arbeidere, som

omskaper seg til Kristi apostler. Og det er ikke noe å undre

seg over. For Satan selv omskaper seg til en lysets engel.” (2

Kor 11:13-15)

Satan kommer ikke lenger til å fremstå som en tyrann,

men tvert i mot som en hensynsfull og forståelsesfull kristen.

Mennesker som adopterte denne holdningen samlet seg i en

organisasjon manifisert i form av Den Katolske Kirke, som

vokste fram som en gedigen kompromisskirke, der alle slags

avguder og hedenskap bare forandret navn, mens man beholdt

de samme avguderiske tradisjonene, læresetningene og

filosofiene.

Hvis man ser på Den Katolske Kirkes organisasjon, finner

man utallige eksempler på at den aldeles ikke er en kristen

kirke, men en hedensk, verdslig religionsbastion som dyrker

avguder under dekke av å være en kristen menighet. Man

bruker gamle symboler, gamle statuer, gamle religiøse

læresetninger og kaller det noe annet. Gudinnen Diana fra

romersk mytologi blir til jomfru Maria, den hedenske

egyptiske læren om tre guder i én, blir overført til en kristen

forståelse av Bibelens Gud i form av treenighetslæren og den

hedenske feiringen av soldagen blir til “Herrens dag”. Listen

er lang over de hedenske skikkene og læresetningene Den

Katolske Kirke har overført og “kristeliggjort”. Det er i denne

sammenheng viktig å påpeke at man her omtaler et religiøst

system, og ikke enkeltmennesker. Det finnes mange oppriktige

mennesker innad i Den Katolske Kirke som garantert vil ta

avstand fra denne kirken når de blir klar over hva den egentlig

er og står for.

Den Katolske Kirkes filosofi er å finne sentralt i mye av

den vestlige politiske tankegangen, i det tankegodset og

tradisjonene fra Den Katolske Kirke er inkludert i planer og

skrifter. Et eksempel på dette er “Charta Eucumenica”, som er

et skriv tuftet på et katolsk-filosofisk tankesett, som skal være

etningsgivende for arbeidet innen EU for å samle alle

kirkesamfunn til ett.

Mye av det tankegodset man kjenner igjen i Den Katolske

Kirke, er å spore helt tilbake til avgudsdyrkelsen i det gamle

Babylon. Den Katolske Kirke er den organisasjonen som har

levd etter og videreført de babylonske tradisjonene og

læresetningene mer enn noen annen i etterkristelig tid, og dens

eksistens og funksjon har også blitt grundig beskrevet i

bibelske profetier. I det følgende tar vi en titt på noen av disse.

I bibelsk profeti er det vanlig at symboler tas i bruk for å

beskrive spesifikke hendelser eller elementer. I Johannes’

Åpenbaring kapittel 13, blir vi presentert et dyr som beskrives

å komme opp fra havet.

“Så stod jeg på sanden havet. Og jeg så et dyr stige opp

fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn ...” (Åp 13:1)

Et dyr i bibelsk-profetisk sammenheng er et velkjent

symbol på en makt eller et rike (Dan 7:23). Havet er her et

symbol på et tett befolket område, jmf. “folkehavet”. I

Åpenbaringen 17:15 brukes en liknende betegnelse, “vann”,

for å beskrive mange folkeslag. “Hoder” er en betegnelse på

ledere, jmf. Jes 7:8, og ”horn” er et symbol på riker eller

konger, jmf. Dan 8:21,22. Det finnes mange kjennetegn på

hvem denne makten er, og flere av de blir gitt i Åpenbaringen

kapittel 13:

“Og han ble gitt en munn som talte store ord og

bespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i

førtito måneder” (Åp 13:5)

Bibelens definisjon på blasfemi er at noen setter seg opp

mot Gud og prøver å ta Hans plass (Dan 7:25; Åp 13:5), og

tilgir synder (Luk 5:21).

Når det gjelder tolkning av profetisk tidsangivelse i

Bibelen, er dag-år metoden en anerkjent løsning. Denne

innebærer at man anser én dag for å symbolisere ett år. Denne

metoden ble bla. brukt i Esekiel 4:4-6, der profeten fikk

beskjed av Gud om å ligge et visst antall dager på venstre og

høyre side, der hver dag skulle symbolisere hvert år som Israel

og Juda hadde utøvd misgjerning. Også Jesus brukte denne

angivelsen for profetisk tid (Luk 13:32,33). Ved bruk av denne

metoden finner man ut at denne makten har en regjeringstid på

42 måneder, som er 1260 dager, som igjen blir 1260 år.

Et annet kjennetegn på denne makten er at den skulle:

“… føre krig mot de hellige og overvinne dem.” (Åp 13:7)

Når vi leter i historiebøkene etter en makt som har regjert i

1260 år, som har spottet Gud ved å søke å sette seg i Hans

sete, som har praktisert syndstilgivelse på vegne av Gud, samt

ført krig mot Guds folk, finner vi ingen annen makt som disse

kriteriene passer på enn pavemakten i dens storhetstid (538-

1798). Keiser Justinian uttalte i år 533 at pavemakten var “alle

kirkers overhode”, men på grunn av konflikter med østgoterne

og vandalene i årene som fulgte, ble ikke Justinians

anerkjennelse av pavemakten effektuert før i år 538, da både

vandalene og øst-goterne var beseiret. Dette året må da regnes

som starten på pavemaktens periode som dyr, da dette var året

da Justinians anerkjennelse av pavemakten som åndelig

supermakt trådte i kraft, og den fikk mulighet til å forfølge

annerledestroende med militær makt. Definisjonen på et dyr i

Bibelen er, som vi har vært inne på, at det er en makt eller et

rike. Ingen annen makt gjennom hele den kjente historie har så

mye blod på sine hender som pavemakten. Gjennom sine

inkvisjoner og andre forfølgelser har denne kirken drept

millioner på millioner av “kjettere”, dvs. mennesker som

trodde annerledes enn slik Den Katolske Kirke ville de skulle

gjøre. Tallet på antall drepte gjennom forfølgelsene under

middelalderen er ikke endelig bekreftet, men vi vet at dette

tallet langt overstiger 50 millioner. Ingen annen makt har

heller på samme måte som pavemakten søkt å sette seg i Guds

sted. Ett av pavens navn er Vicarius Christi, eller Kristi vikar,

noe som viser denne kirkes grenseløse arrogante oppfatning av

seg selv. Milevis fra Kristi ydmykhet finner vi pavene

gjennom historien belemret i overdådig livsstil og luksus. I

tillegg er det en kjent sak at pavemakten praktiserer skrifting

der lastefulle prester på vegne av Gud tilgir synder. Alle bevis

gitt av Bibelen selv, viser tydelig hvilken makt det er snakk

om her, nemlig pavemakten. De passer simpelthen ikke på

noen annen makt gjennom hele historien.

Pavemakten mistet sin posisjon og innflytelse i 1798, da

paven ble tatt til fange av Napoleon. Med dette ble profetien

om dyrets regjeringstid på 1260 år oppfylt på årstallet. Paven

døde senere i et fengsel på St. Helena. Bibelen er tydelig på at

denne makten skal få sin renessanse i endetiden, da mennesker

verden over igjen blir eksponert for dens ideologi gjennom

opphøyelse av dets verdier fra sentrale maktorganer i de

politiske system med USA i spissen.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt

dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden

undret seg og fulgte etter dyret.” (Åp 13:3)

USA er i Bibelen presentert som dyret fra jorden i

Åpenbaringen 13, som kontrast til dyret fra havet, som var

makten Den Katolske Kirke hadde i sin storhetstid.

“Deretter så jeg et annet dyr som kom opp av jorden, og

han hadde to horn som et lam og talte som en drage.” (Åp

13:11)

Hav er som vi har vært inne på et symbol på et tett

befolket område. Jorden må da forstås som det motsatte av

dette, nemlig et lite befolket område. Dyret fra jorden kommer

på banen på slutten av Den Katolske Kirkes storhetstid, så vi

har også verdifull informasjon om tidspunktet når dette skjer. I

Åpenbaringen 12:16 står det at jorden kom kvinnen, dvs. Guds

menighet, til hjelp.

“Men kvinnen [Guds menighet] ble gitt de to vingene fra

den store ørnen, for at hun skulle fly ut i ørkenen til sitt eget

sted, hvor hun blir næret for én tid og tider og en halv tid [som

er en annen bibelsk betegnelse på 1260 dager eller 1260 år],

borte fra slangens ansikt. Så spydde slangen

[forfølgelsesmakten] vann som en flodbølge ut av munnen sin

etter kvinnen, for å få henne til å bli skyllet bort av flodbølgen.

Men jorden kom kvinnen til hjelp, og jorden åpnet sin munn

og slukte flodbølgen som dragen hadde spydd ut.” (Åp 12:14-

16)

Dette skjer, som vi ser, etter at de 1260 år med religiøs

undertrykkelse og forfølgelse under den mørke middelalder er

over. Fra dette vet vi at Guds folk søkte tilflukt hos denne

makten på slutten av 1700-tallet. Vi vet at dyret fra jorden

først viser gode karakteristikker symbolisert ved et lams to

horn, men at det etterhvert endrer karakter og snakker med

dragerøst, dvs. den fremstår som en forfølgelsesmakt i likhet

med dyret fra havet i Åpenbaringen 13. Det er utifra

informasjonen gitt her at vi vet at vi har å gjøre med USA,

fordi det var nettopp denne nasjonen som oppstod på slutten

av 1700-tallet på et lite befolket område og som framstod som

er kjærkomment fristed for kristne etter århundrer med

forfølgelse i det katolske Europa. Igjen så passer

karakteristikkene gitt av Bibelen ikke på noen annen makt.

Dyret fra jordens to horn er et uttrykk for USAs to distinkte

karakteristikker ved dens grunnleggelse, republikanisme og

protestantisme, som i motsetning til pavedømmets

statskirkelige makt, sikret religionsfriheten for den enkelte

borger. Under Den Katolske Kirkes styre hadde dets makt

ligget i nettopp at dets religion kunne implementeres og

etterfølges med statlig støtte, noe som muliggjorde den

hensynsløse forfølgelsen av de kristne. Bibelen lærer at dyret

fra jorden, dvs. USA, skal i endetiden igjen fjerne skillet

mellom stat og kirke slik at religiøse lover kan innføres.

“Og han [dyret fra jorden, USA] forfører dem som bor på

jorden ved de tegn som han ble gitt å gjøre foran dyret [som

stiger opp fra avgrunnen, Åp 17:8], og sier til dem som bor på

jorden at de skal lage et bilde for det dyret som ble såret med

sverdet og overlevde. Han ble gitt makt til å gi ånde til dyrets

bilde, slik at dyrets bilde skulle snakke, og gjøre det slik at alle

de som ikke ville tilbe dyrets bilde, ble drept.” (Åp 13:14,15)

Ved å gjøre dette, blir den makten dyret fra havet hadde i

middelalderen gjenspeilet og eksemplifisert i USA, og verden

blir igjen presentert for en kristendom som forfekter politisk

undertrykkelse.

Det primære arbeidet til dyret fra jorden i endetiden, er å

opphøye verdiene som ble utøvd av dyret fra havet under den

mørke middelalder, dvs. den opphøyer katolske verdier. I

begynnelsen av sin eksistens, framstod USA som et land som

tok avstand fra katolisismen ved å understreke full

religionsfrihet i grunnloven. I dag har over 20% av kristne

amerikanere sin trostilhørighet i Den Katolske Kirke, og USA

er på tredjeplass i verden når det gjelder antall katolske

orgere. USAs tidligere president, George W. Bush, var kjent

for å være svært åpen for katolsk innflytelse, og baserte mange

viktige politiske avgjørelser på katolsk doktrine og

læresetninger. Under Bush sin regjeringstid, ble det også for

første gang i historien et flertall av katolske dommerne i den

amerikanske høyesterett, noe som også antas å være

betydningsfullt i forhold til implementering av katolske

verdier i det amerikanske samfunn.

Bibelen forteller om Den Katolske Kirke også andre

steder. På denne måten får vi mer informasjon om den, samt se

ting fra andre vinkler. I Åpenbaringen 17 blir dyret fra havet,

kjent fra Åpenbaringen 13, beskrevet ytterligere. Vi kjenner

igjen dyret ved dets egenartete utseende med sju hoder og ti

horn. Vi får nå bekreftet flere detaljer om hva slags makt vi

har å gjøre med her.

“I ånden bar han meg så ut i ørkenen. Og jeg så en kvinne

sitte på et skarlagenrødt dyr som var fullt av gudsbespottelige

navn. Det hadde sju hoder og ti horn.” (Åp 17:3)

Her ser vi at en kvinne blir presentert sittende på dyret, et

symbol på at det er en menighet som har utøvd forfølgelsen

mot Guds folk. På denne kvinnens panne, som er et uttrykk for

hennes valg og levesett, står det:

“En hemmelighet, Babylon den store, mor til skjøgene og

til styggedommene på jorden.” (Åp 17:5)

Dette er beskrivelsen av et religiøst system som infiltrerer

verden med sitt avguderi, og som står bak all åndelig

villfarelse som herjer jorden. All djevelsk teologi og falske

læresetninger er samlet hos denne kvinnen eller menigheten,

som også i det skjulte har fremmet sin agenda.

Med grunnlag fra studiet angående Åpenbaringen 13, ser man

at beskrivelsen som er gitt også i Åpenbaringen 17 ikke passer

på noen annen maktfaktor enn Den Katolske Kirke.

Bibelen sier at kvinnen var drukken av de helliges blod, noe

som igjen bekrefter informasjonen vi fikk i Åpenbaringen

kapittel 13, at denne makten skulle forfølge de hellige.

Bibelen sier også:

“Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og

smykket med gull og kostbare steiner og perler. I hånden

hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenheten

av hennes horeliv.” (Åp 17:4)

Bibelens beskrivelse av den fysiske framtoningen til

denne kvinnen, gir direkte assosiasjoner til Den Katolske

Kirke. Sjelden har vel en så presis beskrivelse vært gitt noe

sted i bibelprofetisk sammenheng på den ytre framtoningen av

en makt. Nettopp fargene skarlagen og purpur-rødt er fargene

som brukes av kardinaler og biskoper i Den Katolske Kirke,

og få interesserte er vel ikke orienterte om den prakt som Den

Katolske Kirke omgir seg med. Én av de mest kjente

framvisningene av denne prakten er midnattsmessen som

gjennomføres hver 25. desember i Roma, og kan beskues og

bevitnes av en hel verden gjennom media.

Når Bibelen gir oss så overveldende med informasjon om

hvem den jordiske organisasjonen er som Satan kommer til å

bruke i den siste fasen i kampen mot Kristus, så er det tydelig

at det er viktig at vi forstår og identifiserer hvem denne

makten er. Titlene “dyret”, “mor til skjøgene” og “Babylon”,

er ikke til å misforstå. Vi har her å gjøre med en religiøspolitisk

stormakt som forfølger Guds folk. Og denne

religionsmakten, som Bibelen kaller Babylon, har per i dag

over 1 milliard offisielle medlemmer. Hvis man regner med

“skjøgene”, som er den globale falne protestantismen, er tallet

langt, langt høyere. Tar man i tillegg med alle andre religioner

som har gitt etter for Den Katolske Kirkes flørting med deres

religiøse tradisjoner og lærdommer, utgjør denne

organisasjonen de aller fleste av denne verdens befolkning.

Det er i dette perspektivet vi forstår hvor omfattende den siste

forfølgelsen mot Guds folk kommer til å bli.

Stridens kjerne

Gjennom hele striden mellom det gode og det onde, er det

Guds ti bud som har vært i hovedfokus. Dette er fordi budene

er et uttrykk for Hvem Gud er, og Satan anklaget som kjent

Gud for å være urettferdig, at budene bare var et utrykk for

dette, og at de ville bringe et liv i elendighet for de som aktet

på disse. Bibelen derimot har en helt annen versjon av hva

budene gjør med oss og i oss:

“Herrens lov er fullkommen, den styrker sjelen. Herrens

vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis. Herrens

forskrifter er rette, de gleder hjertet. Herrens bud er rent, det

opplyser øynene.” (Sal 19:8,9)

Gjennom det babylonske religionssystemet, har Satan

leflet med Guds ti bud ved å fortelle at budene er opphevet

ved Jesu død på korset. Mange kristne har denne oppfattelsen,

gjerne med grunnlag i Kolosserbrevet 2:14, som riktignok

snakker om opphevelsen av forskriftene som ble gitt i tillegg

til de ti bud, men ikke om Guds evige lov som ble skrevet med

Hans Egen finger på stentavler. Forskriftene assisterte de ti

bud i den praktiske oppfølgelsen av disse i lys av de allmene

moralske normene som rådet i gammeltestamentlig tid fram til

Jesu korsdød, mens de ti bud var evig gyldige uavhengig av

sosiale og samfunnsmessige tilstander.

“... og Han slettet ut håndskriftet som stod imot oss med

bud, det som vitnet imot oss. Og Han tok det bort, ved at Han

naglet det til korset.” (Kol 2:14)

Hvilket bud det er som vitner imot oss er Bibelen helt

tydelig på:

“Ta denne lovboken og legg den ved siden av Herren

deres Guds paktsark, så den kan være der som et vitne mot

deg.” (5 Mos 31:26)

Det er altså ikke snakk om de ti bud her, men om

lovboken - forskriftene - som ble lagt ved siden av de ti bud i

paktsarken.

Helligdommen som jødene brukte etter instruksjon fra

Gud, var det systemet som Gud ønsket å bruke for å undervise

mennesker i førkristelig tid hvordan hele verdens synd skulle

bli tilveiebragt ved Den Ene Uskyldiges død. Ofringene som

foregikk i helligdommen, pekte fram mot Guds Lam, Kristus,

som skulle komme i tidens fylde. I den avdelingen av

helligdommen som ble kalt Det Aller Helligste, var paktens

ark som inneholdt steintavlene med de ti bud.

Det faktum at lovboken - eller forskriftene - skulle legges ved

siden av paktens ark der de ti bud var, illustrerer forskjellen i

egenarten i de to skriftene. Forskriftene i moseloven var

forgjengelige og tilhørte tiden som var underlagt

frelsesundervisningen gjennom helligdommen, mens de ti bud

var evige og gjaldt alle mennesker til alle tider, også etter Jesu

død og oppstandelse. Det er derfor Paulus uttalte i Apostlenes

gjerninger kapittel 15 vers 24:

“Ettersom vi har hørt at noen som drog ut fra oss har

forvirret dere med ord, gjort deres sjeler urolige og sagt:

“Dere må bli omskåret og holde loven" - enda vi ikke har gitt

dem noe slikt bud ...”

Noen kristne hadde fått det for seg at man skulle fortsette

med omskjærelsesritualet og andre forgjengelige elementer

tilhørende moseloven også etter at Jesus hadde fullbragt Sitt

offer, noe som Paulus motsa på en utvetydig måte.

Mens Satan har prøve å innbille noen at budene er opphevet,

har han fortalt andre at de er forandret. Men hva har Bibelen å

si om dette?

“Tro ikke at Jeg [Jesus] er kommet for å oppheve loven

eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å

oppfylle.” (Matt 5:17)

Guds ti bud er like gyldige i dag som de var det i går, ja de

vil være det til evig tid, fordi - som vi var inne på i kapittelet

“Åndelig krig” - budene er et uttrykk for Hvem Gud er:

“Gud er kjærlighet ...” (1 Joh 4:16)

“Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er

altså lovens oppfyllelse.” (Rom 13:10)

“For Jeg er Herren, Jeg forandrer Meg ikke.” (Mal 3:6)

“Jesus Kristus er i går og i dag den Samme, ja, til evig

tid.” (Heb 13:8)

Guds ti bud er evige og uforanderlige, fordi Gud er evig

og uforanderlig. Budene er et uttrykk for kjærlighet, fordi Gud

er kjærlighet. Hvilken fantastisk lov vi har blitt gitt!

Mange mennesker vil hevde at ingen mennesker kan holde

Guds lov, noe som er delvis riktig fordi alle mennesker har

syndet og derved brutt denne loven. Men Bibelen er

krystallklar på at etter et menneskes omvendelse vil Gud gi

enhver muligheten til å seire over all synd i sine liv.

“Derfor, brødre, skal dere være enda mer ivrige etter å

gjøre deres kall og utvelgelse fast. For hvis dere gjør alt dette,

skal dere aldri noen sinne snuble.” (2 Pet 1:10)

“Ta derfor Guds fulle rustning på, for at dere kan være i

stand til å stå imot på den onde dag og å bli stående etter å ha

vunnet seier i alle ting.” (Ef 6:13)

Dette er sannheter som bør synke dypt inn i den kristnes

sinn, og styrke vår tro på at vår Frelser er mektig til å føre oss

seirende gjennom hva det måtte være av prøvelser og

fristelser. Hele vår frelse avhenger av hvordan vi forholder oss

til disse sannhetene.

Nå som vi går inn i den aller siste fasen av den store

striden mellom Kristus og Satan, er det spesielt ett av budene

som er kommet i fokus. Det er svært liten uenighet i

kristenheten – både den babylonske og den ekte menigheten –

om at det å stjele, myrde, lyve, og drive hor er noe som ikke er

noe å trakte etter. Når det kommer til det fjerde Guds bud,

sabbatsbudet, er ikke saken like enkel. Profeten Daniel mottok

syner, beskrevet i Daniels bok kapittel 7, som beskrev en makt

som skulle sette seg fore å forandre budene. Denne makten

kommer på banen som et utspring av det siste av de fire

verdensrikene som Daniel profeterte ville sekvensielt styre

verden fram til Jesu annet komme. Understøttet av Daniel

kapittel 2 og kapittel 8, der Bibelen sier rett ut at de to

verdensrikene som ville komme etter Babylon, som var det

riket som regjerte på Daniels tid, ville være Medo-Persia og

Grekenland, vet vi at dette fjerde verdensriket var Romerriket.

Bibelen beskriver dette riket på følgende måte:

“Etter dette [etter at de tre foregående verdensrikene har

mistet sin posisjon] så jeg syner om natten, og se, det var et

fjerde dyr, fryktinngytende og forferdelig, umåtelig sterkt. Det

hadde store jerntenner. Det fortærte, knuste og trampet ned

resten med føttene. Det var forskjellig fra alle de dyrene som

hadde vært før det, og det hadde ti horn.” (Dan 7:7)

Videre sier Bibelen at ut av dette riket skulle det vokse et

lite horn, som etter å ha fjernet tre av de opprinnelige ti

hornene på dyret, skulle framstå som den nye makten:

“Jeg la nøye merke til hornene, og se, det var enda et

horn, et lite et, som kom opp mellom dem. Tre av de første

hornene ble rykket opp for å slippe dette fram. Og se, på dette

hornet var det øyne som menneskeøyne og en munn som talte

store ord.” (Dan 7:8)

Dette ble et historisk faktum da pavemakten vokste fram

fra Romerriket, som ble endelig oppløst i år 476. Som nevnt i

kapittelet “Åndelig krig”, ble pavemaktens funksjon som “alle

kirkers overhode” ikke effektuert før i år 538, og må derfor

regnes for det året som er starten på pavemaktens rolle som

dyret beskrevet i Åpenbaringen kapittel 13. De ti hornene er

symbol på de ti stammene som utgjorde Europa på den tiden.

Disse var konkrét: østgoterne, vestgoterne, herulerne,

allemanerne, frankerne, anglesakserne, langobardene,

burgunderne, sveverne og vandalene. Det er også et historisk

faktum at tre av disse stammene, østgoterne, herulerne og

vandalene, ble fordrevet innen pavemakten oppstod som

supermakt.

Daniel profeterte at denne makten skulle sette seg fore å

forandre Guds bud:

“Han [det lille horn, pavemakten] skal tale ord mot Den

Høyeste, han skal tyne Den Høyestes hellige, og skal sette seg

fore å forandre tider og lov.” (Dan 7:25)

Hvis man sammenlikner de ti bud i Den Katolske Kirkes

katekisme med Bibelens ti bud, oppdager man at ett bud er

fjernet, ett annet bud er delt i to for at budene skal utgjøre ti

samlete bud, samt rekkefølgen og ordlyden på budene er

endret:

Bibelen Katekismen

1. bud:

“Jeg er Herren din Gud, som førte

deg ut fra landet Egypt, ut fra

trellehuset. Du skal ikke ha andre

guder enn Meg.”

2. bud:

“Du skal ikke lage deg noe

utskåret bilde, noen etterligning

av noe som er i himmelen der

oppe, eller på jorden her nede,

eller som er i vannet under

jorden. Du skal ikke falle ned og

tilbe dem eller tjene dem. For Jeg,

Herren din Gud, er en nidkjær

Gud, som hjemsøker fedrenes

skyld på barna i tredje og fjerde

slektsledd, når de hater Meg, og

som viser barmhjertighet mot

tusen slektsledd, når de elsker

Meg og holder Mine bud.”

1. bud:

“Du skal ikke ha andre guder enn

Meg.”

2. bud:

“Du skal ikke misbruke Guds

navn.”

3. bud:

“Du skal ikke misbruke Herren

Din Guds navn, for Herren vil

ikke holde den uskyldig som

misbruker Hans navn.”

4. bud:

”Husk på hviledagen så du holder

den hellig. Seks dager skal du

arbeide og gjøre all din gjerning,

men den sjuende dagen er sabbat

for Herren din Gud. På den dagen

skal du ikke gjøre noe arbeid,

verken du, din sønn eller din

datter, din tjener eller din

tjenestekvinne, din buskap eller

den fremmede som bor innenfor

dine porter. For på seks dager

dannet Herren himmelen og

jorden, havet og alt som er i dem,

og Han hvilte på den sjuende

dagen. Derfor velsignet Herren

sabbatsdagen og helliget den.”

5. bud:

“Du skal hedre din far og din

mor, så dine dager kan bli mange

i det landet Herren din Gud gir

deg.”

6. bud:

“Du skal ikke slå ihjel.”

7. bud:

“Du skal ikke drive hor.”

3. bud:

“Du skal holde hviledagen

hellig.”

4. bud:

“Du skal ære din far og din mor.”

5. bud:

“Du skal ikke slå i hjel.”

6. bud:

“Du skal ikke bryte ekteskapet.”

7. bud:

“Du skal ikke stjele.”

8. bud:

“Du skal ikke stjele.”

9. bud:

“Du skal ikke avlegge falskt

vitnesbyrd mot din neste.”

10. bud:

“Du skal ikke begjære din nestes

hus. Du skal ikke begjære din

nestes hustru, tjener eller

tjenestekvinne, okse, esel eller

noe som hører din neste til.”

8. bud:

“Du skal ikke tale usant om din

neste.”

9. bud:

“Du skal ikke begjære din nestes

eiendom.”

10. bud:

“Du skal ikke begjære din nestes

ektefelle, eller hans arbeidsfolk

eller andre som hører til hos din

neste.”

Som vi ser er det gjort betydelige endringer i

katekismeutgaven av budene i forhold til Guds bud. Er dette

viktig? Det er av høyeste betydning! Ikke bare er dette med på

å bekrefte at Den Katolske Kirke er den antikristmakten som

var beskrevet i Daniel kapittel 7, men den beskriver hvordan

denne kirken prøver å forfalske noe av det aller mest sentrale i

kristenheten, nemlig de ti bud, som er et uttrykk for Hvem

Gud er, og er målestokken for avgjørelsene som fattes i

dommen. Å i det hele tatt tenke tanken at mennesker kan

endre Guds bud er ufattelig blasfemisk, og er egentlig ikke

verd å kommentere utover dette.

Fra gammelt av var det vanlig at offisielle skriv fra konger

le beseglet med segl som bekreftet skrivenes validitet. Dette

seglet bestod av den enkelte konges navn, tittel og

herskerområde. I Bibelens utgave av de ti bud, finner man

Guds segl inkludert i hviledagsbudet:

“… på seks dager dannet Herren himmelen og jorden,

havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende

dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget

den.” (2 Mos 20:11)

Her finner vi tydelig navnet på utsenderen av budskapet;

Herren, tittelen på utsenderen utifra verbet “dannet”;

Skaperen, samt herskerområdet; himmelen og jorden, havet og

alt som er i dem. I katekismeutgaven av de ti bud er dette

seglet fjernet. Dette blir interessant når man vet at i den siste

striden så vil hele menneskeheten polariseres i to grupper; de

som tar dyrets merke og de som får Guds segl på sine panner:

“Da så jeg en annen engel stige opp fra øst, og han hadde

Den levende Guds segl. Og han ropte med høy røst til de fire

englene som det var gitt å skade jorden og havet, og sa: ”Gjør

ikke skade på jorden, havet eller trærne før vi har beseglet

pannene til vår Guds tjenere.” (Åp 7:2,3)

““… de har ingen hvile verken dag eller natt, de som

tilber dyret og hans bilde, og hver den som tar imot hans

navns merke.” Her er de helliges tålmodighet. Her er de som

holder fast på Guds bud og troen på Jesus.” (Åp 14:11,12)

Denne konflikten er det ikke noen som kan forholde seg

nøytral til. Selv ved ikke å velge, men bare følge mengden i

hva enn styresmaktene bestemmer, er å ta et valg. Dyrets

merke beskrives på følgende måte i Bibelen:

“Han [USA, se kapittelet “Åndelig krig”] gjør slik at alle,

både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et

merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at

ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller

dyrets navn eller tallet for hans navn.” (Åp 13:16-17)

Som vi ser er konseptet rundt dyrets merke, hva det er og

hva det har av betydning noe som griper inn i alle menneskers

situasjon uansett rang og status. Implementeringen av dyrets

merke vil være en hendelse av globale proposjoner, og den vil

være av dramatisk art siden den griper direkte inn i

menneskers livssituasjon da de som ikke tar merket vil bli

nektet å kjøpe og selge.

Siden alternativet til dyrets merke er å følge Guds bud, er

det naturlig å anta at dyrets merke også har noe med lover å

gjøre. La oss betrakte et par sitater fra Den Katolske Kirke:

“Du kan lese Bibelen fra 1. Mosebok til Johannes'

Åpenbaring, og du vil ikke finne en eneste linje som

autoriserer helliggjørelsen av søndag. Skriftene håndhever

den religiøse overholdelsen av lørdag, en dag vi aldri

helliggjør.” (James Cardinal Gibbons, The Faith of Our

Fathers (1917 ed.), sidene 72, 73.)

“Selvfølgelig gjør Den Katolske Kirke krav på at denne

forandringen [av hviledagen] var hennes gjerning ... Og

gjerningen er et merke på hennes kirkelige autoritet i religiøse

ting.” (H.F. Thomas, kansleren til Cardinal Gibbons)

Den Katolske Kirke kaller forandringen av helligdagen et

merke på hennes autoritet i religiøse anliggender. Men hva har

Gud sagt om eventuelle forandringer av det Han har sagt?

“... det som har gått ut over Mine lepper, skal Jeg ikke

forandre.” (Sal 89:35)

“Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri noen

sinne forgå.” (Luk 21:33)

Gud erklærer sabbaten for å være evig gyldig:

“Derfor skal Israels barn holde sabbaten. De skal holde

sabbaten i alle slekter som kommer, som en evig pakt. Den er

et tegn mellom Meg og Israels barn til evig tid. For på seks

dager dannet Herren himmelen og jorden, og på den sjuende

dagen hvilte Han og pustet ut.” (2 Mos 31:16,17)

Han sier den er et tegn mellom Han og Hans folk gjennom

alle slekter:

“… Sannelig, mine sabbater skal dere holde, for det er et

tegn mellom Meg og dere i alle slekter som kommer, så dere

skal kjenne at Jeg er Herren som helliger dere.” (2 Mos

31:13)

Termen “alle slekter” mer enn indikerer at sabbaten ikke

er en ordning som tilhører en spesiell tid. Det at sabbaten ble

innstiftet allerede ved skapelsen, lenge før det var noe skille

mellom folkeslag, viser at den ikke bare tilhører en spesiell

folkegruppe, men hele menneskeheten.

Mange mennesker er ikke klar over at

søndagshelligholdelse er en tradisjon som det overhodet ikke

finnes hjemmel for i Bibelen. Dens posisjon i de fleste kristne

kirker i dag, kommer som et resultat av et kompromiss som

ble gjennomført i Den Katolske Kirke, med utgangspunkt i en

lov som keiser Konstantin, som selv konverterte til

kristendommen etter mange år med avgudsdyrkelse, stod i

spissen for. Gjennom dekretet “Dies Solis” fra år 321 e.Kr.,

ble søndagen definert å være hviledagen i det romerske

imperium, og denne tradisjonen ble med videre i det

pavemakten vokste fram som maktfaktor.

Som vi har sett forandrer Gud Seg ikke (Mal 3:6), og at

Hans bud heller ikke forandrer seg, fordi de er et uttrykk for

Hvem Han er, Hans karakter (Rom 13:10; 1 Joh 4:16). Gud er

“i går og i dag den samme, ja, til evig tid.” (Heb 13:8), og Han

har gitt oss tydelig beskjed om at vi ikke skal legge til eller

trekke noe fra det ord Han har gitt oss (5 Mos 4:2). Hvor

henter da Den Katolske Kirke sin begrunnelse til å forandre

helligdagsbudet? De beskriver dette best selv:

“… ingensteds i Bibelen er søndag utpekt som Herrens

dag, dagen som er nevnt er sabbaten, den siste dagen i uken.

Den tidlige kirken, bevisst på hennes autoritet til å belære i

Kristi navn, forandret med overlegg dagen til søndag.”

(Understanding the Catholic Faith av Rev. John A. O'Brien,

1955 utgaven, s. 13)

“Men siden lørdag, ikke søndag, er spesifisert i Bibelen,

er det ikke merkelig at ikke-katolikker som erklærer at de tar

deres religion direkte fra Bibelen og ikke fra Kirken,

helligholder søndag i stedet for lørdag? Ja, selvfølgelig er det

selvmotsigende, men denne forandringen ble gjort omtrent

femten århundrer før protestantismen ble født, og innen den

tid var den skikken universelt overholdt. De har videreført

denne skikken, selv om den hviler på Den Katolske Kirkes

autoritet, og ikke på en eksplisitt tekst i Bibelen.” (The Faith

of Millions, 1956, side 473)

Kristendommens teologi har sitt fundament i Bibelen.

Hvordan kan noen i det hele tatt kalle seg kristne, hvis de

tilsidesetter Guds lov til fordel for menneskebud som strider

imot den åpenbarte sannhet i Skriften?

Hvis noen forkaster advarslene mot den babylonske

kristendommen og aksepterer den menneskelige tradisjonen

med søndagshelligholdelse i stedet for aktelse av den bibelske

sabbaten, tar de dermed dyrets merke og vil definitivt gå

fortapt.

“Så fulgte en tredje engel etter dem og sa med høy røst:

”Hvis noen tilber dyret og hans bilde, og tar imot hans merke

på pannen eller på hånden, da skal også han selv drikke av

Guds vredes vin, som blir utøst ublandet i Hans vredes beger.

Han skal pines med ild og svovel foran de hellige englene og

foran Lammet. Og røyken av deres pine stiger opp i all

evighet. Og de har ingen hvile verken dag eller natt, de som

tilber dyret og hans bilde, og hver den som tar imot hans

navns merke.” Her er de helliges tålmodighet. Her er de som

holder fast på Guds bud og troen på Jesus.” (Åp 14:9-12)

I det øyeblikket at styresmaktene i verden etablerer en lov

som opphøyer den falske hviledagen, og pålegger dets borgere

til å overholde denne, og innfører straffeforfølgelse for de som

ikke adlyder denne loven, da er grensen nådd for Herrens

overbærenhet og nasjonal ruin vil være det sikre utfallet.

Konflikten rundt spørsmålet om hviledagen vil være den siste

og avgjørende konflikt før Jesus kommer igjen. Hele verden

står i dag på valg mellom å følge menneskelig tradisjon, eller

Guds bud. Hva ditt valg vil bli på dette område, vil avgjøre din

skjebne for evig.

Den babylonske livsstilen

De valgene mennesker tar i forhold til religion og livssyn,

vil gjenspeile seg i alle aktiviteter på alle områder i livet.

Mennesket er en helhet av kreativitet og læringsutvikling, og

retninger man tar på det ideologiske og åndelige plan, vil ha

betydning for hvordan man uttrykker seg gjennom sitt liv og

virke. Bibelen sier:

“... det hjertet flyter over av, det taler munnen.” (Matt

12:34).

Hvis Satan lykkes i fylle menneskers sinn og tid med

meningsløse aktiviteter som leder tankene og fokuset bort fra

Gud, så har han oppnådd sin hensikt. Hva enn det er som han

kan bruke i denne sammenheng er av betydning, så lenge det

tjener hans ondskapsfulle ambisjon.

Hvis noen har det som sin fremste misjon i livet å samle

frimerker eller bilregistreringsnumre og bruke all sin fritid på

denne sysselen til fordel for tid brukt med Guds ord, så duger

det for djevelen. Hvis noen får det for seg at å drive med idrett

er deres store kall her i livet, og dette resulterer i at det meste

av tid og ressurser går i utøve denne aktiviteten i stedet for tid

tilbragt sammen med Herren, så vil Satan støtte opp om dette.

Det hele dreier seg om å holde menneskene opptatt med

forgjengelige, ubetydelige ting så det sentrale, Kristi

frelsesverk, kommer ut av syne, og Satan kan beholde

mennesker i sin demoniske kontroll.

I det man nærmer seg avslutningen på den store striden

mellom Kristus og Satan – der Satans hovedmål er å fremstille

Gud og Hans lov som urettferdig - vil Satans anstrengelser om

å holde holde fokuset vekk fra Gud bli mer og mer intense.

Gud har gitt oss mange velsignelser som er til menneskets

disposisjon gjennom forskjellige aspekter ved kultur og

livsstil, men på grunn av at djevelen har fordreid og

manipulert det som i utgangspunktet bare var godt, er det

nødvendig at vi er på vakt og ikke lar han få noe innpass i våre

sinn ved at vi velger å bruke tid på det som ikke kommer fra

Gud. Hvordan kan vi vite at noe er fra Gud eller ikke? Bibelen

oppfordrer oss til å bedømme hva som er av det gode og hva

som er av det onde ved hjelp av fruktene, dvs. effekten av, de

forskjellige elementene som vi blir presentert for. Blir Gud

opphøyet ved den aktuelle aktiviteten? Hva gjør det med din

mentale tilstand? Får du økt interesse av å bruke tid i Guds ord

og i bønn? Hvordan påvirkes ditt forhold til andre mennesker?

Alle ting som fremmer menneskets selviske interesser og

egenskaper ved den kjødelige naturen, så som

konkurranseinstinkt, skadelig begjær og likegyldighet kan ikke

sies å være fra Gud. Derfor er det viktig at vi tar avstand fra

aktiviteter som fremmer dette.

Satans fremstøt om å lede mennesker vill og bort fra

frelsen i Kristus, rammer alle områder i samfunnet. I det

babylonske system, bruker Satan alle instanser han kan for å

påvirke mennesker til å velge bort Gud gjennom hva enn det

er som appellerer til hvert enkelt individ. Noen mennesker er

mer disponert for å bli rusavhengige enn andre, og ikke alle

har det samme utgangspunktet for å bli ideologisk

hjernevasket gjennom okkult litteratur. I det følgende vil det

bli drøftet over noen hovedområder der Satan søker å vinne

kontroll over menneskers sinn og liv, med en oppfordring om

å ha en sunn balanse i forhold til de verdslige elementene vi

møter som innbyggere i denne verden.

- Utdanning

Sann utdanning har kunnskapen om Gud som fokus. Dette

er fordi Guds store plan med oss mennesker her i verden, er å

gjenskape Hans bilde i oss, det bildet som ble ødelagt da vi

falt i synd. Den verdslige utdannelsen mer eller mindre

ignorerer dette aspektet, og vektlegger kun tilpassing av

enkeltmennesket i forhold til det verdslige samfunnet for

øvrig. Fokuset ligger på hvordan man kan tjene penger, ikke

hvordan man kan tjene Gud, og hvordan man kan fungere best

mulig i et system som er tuftet på opposisjon mot Gud og det

Han står for. Faren er stor for at mennesker, i større eller

mindre grad, ender opp som nikkedukker i et system, der man

ble opptrent til å stort sett gjengi andre menneskers

definisjoner i stedet for å tenke selv.

Selv om de verdslige utdanningsinstitusjonene også har

nyttige funksjoner som det å - på tidlig nivå - lære elever å

lese og skrive, og - på høyere nivå - gjøre elever yrkesfaglig

forberedt, blir hovedfunksjonen til disse institusjonene at de

forbereder mennesker til å være gode babylonske borgere i et

samfunn som står i opposisjon til Gud. Det nyttige som

mennesker lærer i de verdslige utdanningsinstitusjonene kunne

de også ha lært på mye kortere tid ved en mer fokusert

utdanningsform, og mennesker kunne ha praktisert sitt yrke og

gjort tjeneste for andre på et mye tidligere tidspunkt.

- Karriere

Denne delen hører ofte nøye sammen med

utdanningsinstansen, da grunnlaget for en vellykket karriere

for det meste legges i utdanningsinstitusjonene. Samme

filosofi og ideologi legges for dagen her, nemlig at hvis du

gjør det du får beskjed om så vil det gå deg bra her i livet. Ikke

still de gale kritiske spørsmålene, bare forsvinn inn i den store

mengden av lojale arbeidere som lar seg lede av de kreftene

som fyller lønnsposen. Mennesker dysses inn i en tilstand der

man får det for seg at lykken ligger i å ha suksess på det

karrieremessige plan, med det resultatet at mange ofrer både

familieliv og egen helse for å nå sine mål. Dette er ikke Guds

hensikt med at mennesket skulle arbeide. Gjennom et sunt

forhold til arbeid lærer mennesket viktige egenskaper som

lydighet og det å tjene andre, og det er slikt som er til behag

for Gud.

- Sport

Mennesket er skapt for å være i aktivitet, og gjennom lek

og alminnelig moro, kan fellesskap styrkes og ferdigheter

utvikles. Problemet blir når mennesker tar denne leken til det

steget at man profesjonaliserer den og gjør den til en arena for

utstilling av menneskelig, elitisert prestasjon. Tusenvis av

timer går til å perfeksjonere utøvelsen i de forskjellige

grenene, og selve utøvelsen promoterer konkurranseholdning

og aggressivitet i forhold til sine medmennesker.

Topputøverne blir omtrent betraktet som overmennesker, og

blir gjenstand for massiv beundring fra en lojal tilhengerskare.

Dette stikk i strid med Guds ideologi der er alle vinnere, og

enhver får anledning til å utvikle de talenter Gud har gitt dem

til deres eget og andres beste, og til tjeneste for Ham. Sport

henger ofte sammen filosofisk med både utdannings og

karriere institusjonene, da disse i stor grad baserer seg på

belønning av gode prestasjoner i form av gode karakterer, mer

lønn, frynsegoder og forfremmelser.

- Musikk

Musikken ble gitt menneskene som en gave fra Gud som

et middel til uttrykk for takknemlighet til og tilbedelse av

Ham. I tillegg var det ment å virke til oppbyggelse av moralsk

og åndelig livskvalitet gjennom lovprisning og fokus på de

positive aspektene ved livet. I stedet fordrer Satan gjennom

den verdslige musikk-kulturen en livsstil der selvet dyrkes

gjennom musikk som er vridd ut av sin oppbyggelige

sammenheng og derav promoterer ubalanse og opprør. Satan

kan ikke skape noe. Han kan bare forvrenge og misbruke det

som allerede er gitt fra Gud. Gjennom musikk som er forvridd

og pervertert får han en kanal inn i menneskers sinn.

Mennesker trenger å bruke intellektet i sin bedømmelse av

hva som er oppbyggelig musikk og hva som ikke er det. I

stedet er det vanlig praksis å la utelukkende følelsene styre

valget av musikken man hører på. Man ignorerer faresignaler

og ettereffekter som irritert, overfladisk og/eller likegyldig

holdning til andre mennesker, asosial oppførsel, lyst til

seksuell umoral og mindre interesse for Guds sak og plan, og

lar Satan få sin vei til å forderve og demoralisere sinnet.

Bibelen er tydelig på at støyende musikk ikke er

oppbyggelig (2 Mos 32:17-19; Amos 5:23), derav kan man

trygt eksludere all slags hardrock, all slags techno og alle slags

andre arter der sansene lammes gjennom støy. Verdiløs

jamring om hvor inderlig noen lengter etter den utkåredes

gunst, her inkludert betraktninger over eget selvisk begjær og

bortgåelse i hjerte/smerte-problematikken, kan heller ikke sies

å opphøye Gud, da fokuset ikke lenger ligger på Ham, men på

menneskets kjødelige lyster. All bibelsk poesi og lyrikk er av

en opphøyet art, og ekskluderer med sin fremtoning enhver

billig sangtekst med nødrim og overfladiske

opplevelsesskildringer. Det eneste formålet med musikken

beskrevet i Bibelen er å opphøye Gud gjennom forskjellige

slags salmesang og instrumentaler der mennesket også

samtidig fikk nyte godt av det gjennom dans, meditasjon og

avslapping. Begge aspektene er ivaretatt. I den verdslige

musikk-kulturen, er dette forvridd slik at den guden som

dyrkes er menneskets egen mage og Satan, og at den fysiske

fremtoningen, pga. musikkens ubalanse, gir seg utslag i

obskøne bevegelser som henspeiler til seksuell aktivitet.

I den verdslige musikk-kulturen finner man tydelige

kjennetegn på en overmenneske-tenkning, som man også

finner i andre deler av Babylon, der noen utvalgte artister mer

eller mindre framstår som guder under gjenstand for variert

nitidig iakttagelse og studium. En slik holdning er ikke til

Guds ære, og heller ikke gagnlig for et menneskes ve og vel.

Effekten av musikk anbefalt i Bibelen er klar: glede, fred, håp

og takknemlighet til Gud. Fruktene av den verdslige musikken

er utilfredshet, oppfordring til og lavere terskel for seksuell

umoral, sinne, selvopphøyelse og forvirring. Musikk som

fronter dette, kan man derfor med trygghet avskrive som

verktøy i djevelens hender.

- Fiksjonsunderholdning:

Bibelen er tydelig på at den kristne skal avstå fra fiksjons-

litteratur (1 Tim 1:3,4; 2 Tim 4:3,4; Tit 1:13,14). Jesus

promoterte og aksepterte gjennom bruken av liknelser

beskrivelser av hendelser som ikke hadde sitt utspring i

virkeligheten. Dette betyr ikke dermed at Jesus anbefaler J. R.

R. Tolkiens, Jane Austens eller Dan Browns romaner.

Liknelsene Jesus brukte hadde alltid en relevans til

virkeligheten, og fungerte aldri bare som et middel til å

drømme seg vekk, til tom eller retningsløs underholdning eller

som kilde til ørkesløs lengsel etter selvrealisering i en fallen

verden. Balansegangen her er da å bruke fiksjon bare i den

grad og på den måten man kan fronte et viktig åndelig eller

moralsk poeng uten at dette har en skadelig effekt på den som

leser. For å gjøre dette trenger man ikke romaner på 500 sider.

Når sinnet må forholde seg til ting som ikke er sanne, så blir

det svekket i forhold til å sette pris på og oppfatte sannheten.

De samme prinsippene gjelder for fiksjon som blir presentert

gjennom spillefilmer, musikkproduksjoner og dataspill. All

informasjon som leder vekk fra Gud og erstatter sannheten

med fortellinger og lære som pirrer den falne

menneskenaturen, må derfor avskrives som verdiløs.

- Religion

I en verden der mange slags varianter og avarter av

livssyn er med på å forme samfunnet, og der de fleste

representanter av det enkelte livssyn er “seg selv nok”

gjennom det vedkommende bruker tid og penger på, vil den

som hevder at sannheten eksisterer uavhengig av menneskers

definisjoner av den, bli sett på som negativ og dømmende.

Satans plan med religionsblandingen, denne miksen av det

sanne og det falske, er at folk ikke skal kunne se hva som er

hva, og dermed bli lettere bytter for villfarelse. Det er viktig å

være klar over det åndelige perspektivet i det som skjer i

denne verden. Mange mennesker finner tilfredsstillelse av sine

egne selviske interesser i forskjellige hedenske religioner,

mens Satan ser et menneske som er utenfor Kristi frelse, og

dermed er han fornøyd. Så lenge noe kan holde mennesker

vekk fra Kristus, og han får mennesker til å bruke tid og

ressurser på det, har han oppnådd sin hensikt. I spissen for all

religiøs villfarelse, bruker han det moderne babylonske

religionssystem til å virke gjennom. I dette systemet har han

finspisset alle de elementene som ser ut til å ha fungert så bra

tidligere, nemlig å blande sannhet med løgn – og gjerne så lite

og skjult som mulig – slik at det hele fremstår som troverdig.

Det herjer en allmen forvirring i de kristne menighetene i

dag, og dette er på grunn av at Satan har fått fotfeste innenfor

det som mange betrakter som hellig og uanfektelig. Man er

bare trygg hvis man står fundamentert på Guds ord.

“Herren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du

tjene.” (Matt 4:10)

Når de kristne samles til møter, skulle det være for å

opphøye Gud og prise Ham gjennom sang, ved å dele

vitnesbyrd og å oppbygge menigheten gjennom

Kristusfokuserte og bibelorienterte taler. I stedet ser man de

fleste steder, snarere som regelen enn unntaket, at

emosjonelle, utagerende, underholdende og menneskefokuserte

møter og gudstjenester blir prioritert, i stedet for at

Kristus og Hans sannhet er i hovedfokus.

- Mat og livsstil

Ernæring er et sterkt undervurdert element i kampen

mellom det gode og det onde. Gjennom feilernæring, får Satan

mennesker til å lettere gi etter for lyst og last, og han lykkes i

større grad å fremstille et vrengebilde av Gud, da mennesker

ved denne feilernæringen blir mindre i stand til å oppfatte

sannheten. Gjennom et ubalansert kosthold med for lite av det

som kroppen trenger, samt for mye av det som kroppen ikke

trenger, brytes den mentale og fysiske helsen ned slik at

åndelige spørsmål blir vanskeligere å forholde seg til. En

meny med mye sukker, mye mettet fett, koffein, for lite

grønnsaker og frukt, samt spising til feil tider og i feil

mengder bidrar til å senke menneskets evne til å oppfatte

åndelige sannheter, og er et middel som Satan iherdig har vist

å benytte seg av. På samme måte som et feil forhold til mat vil

bidra til svekkede evner til å skille godt fra ondt, vil lite

mosjon og fysisk aktivitet, dårlig og lite søvn og hvile, lite

frisk luft og lite sol bidra til den samme effekten. Mennesket

er en helhet av forskjellige helseaspekter, der alle behov er

viktige å ivareta for å ha en best mulig mental og fysisk helse.

Uten dette vil mennesket stå svakere i den åndskampen som

utkjempes på de forskjellige arenaene i våre liv hver dag.

- Mote og trender

Gjennom gruppepress påvirkes mennesker, hovedsakelig

og lettest unge mennesker som er mottakelige for det, til å tro

at det er farlig å skille seg ut fra mengden, og at det er viktig å

til enhver tid være oppdatert på hva som er de siste

tilskuddene på motehimmelen og i trendverdenen. Mennesker

som har utviklet holdningssvakhet, indoktrineres til å tro at det

er viktig å være en del av denne bevegelsen der selve essensen

er å undertrykke individets karakter til fordel for

gruppetilhørighet. Andre igjen går motsatt vei, og dyrker sin

selvstendighet til det fulle og søker til enhver tid å understreke

dette gjennom klesstil og image. Begge varianter tjener til

djevelens fordel, da han i begge tilfeller lykkes i å oppdra

mennesket til å være opptatt av sin egen fremtoning på en

måte som vektlegger selvhevdelse og undertrykking av folk

som velger annerledes. Unge mennesker som er opplært til å

være opptatt av enten uniformitet eller originalitet, vil være

fremragende kandidater for utøving av konformitetspropaganda

eller oppmerksomhetsritualer under den

babylonske etiketten når de blir eldre. Bibelens alternativ er

atskillig enklere og lettere å forholde seg til:

“Så hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på

marken, hvordan de vokser. De verken arbeider eller spinner.

Og likevel sier Jeg [Jesus] dere at selv ikke Salomo i all sin

herlighet var oppkledd som en av disse.” (Matt 6:28,29)

Det er Gud som sørger for ethvert menneskes behov, det

være seg klær eller mat eller andre aspekt ved livet. Det er

bare for oss å legge vår sak i Hans hender, og stole på at Han

gir oss det vi trenger.

- Seksuell umoral

Få ting er en så grunnfestet og så massiv kilde til synd

som menneskets seksualitet. Gjennom årtusener, inkludert

moderne tid, har selve essensen i det meste av all

avgudsdyrkelse vært seksuell tilfredsstillelse i en mer eller

mindre rituell og skadelig form, om enn denne direkte

avgudsdyrkelsen foregår mer skjult i dag enn tidligere. Likevel

er det moderne samfunnet forøvrig fullt av samme utfoldelse,

uten at mennesker legger noe religiøst i dette. Mennesker

rekrutteres til deltakelse i en umoralsk livsstil gjennom ikke

bare direkte pornografiske blader og filmer, men også

gjennom “vanlige” filmer, musikk, og mote. Falne iboende

karaktertrekk oppelskes, vanliggjøres og ufarliggjøres

gjennom umoralsk materiale som presenteres gjennom media.

Den spesielt farlige babylonske løgnen om at ”så lenge de

andre gjør det er det ikke så farlig” er rådende i menneskers

holdning og valg. Gjennom overfladisk og mer eller mindre

løssluppen seksuell atferd, reduseres enkeltmenneskets

oppfattelse av egenverdi, og det blir mindre i stand til å sette

pris på det som virker gagnlig til menneskets velbefinnende.

Menneskers forhold til hverandre ødelegges gjennom kynisk

fokus på selvtilfredsstillelse, og mange perversjoner som

homoseksualitet og pedofili utvikles som en følge av at Satan

får lov til å herje med menneskers sinn. Gud gav seksualiteten

som en gave til mann og kvinne i ekteskapet, men har i dag

blitt pervertert til en slik grad, også blant mange bekjennende

kristne, at seksualiteten mer fremstår som en forbannelse enn

en velsignelse. Gud vil ikke være overbærende med

menneskers syndige valg for evig, noe som ble illustrert

gjennom ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra, byer som i

gammel tid var beryktet for sin seksuelle umoral (1 Mos 19:1-

29). Dagens samfunn er i ferd med å bli, og har i stor grad blitt

lik Sodoma og Gomorra i sin livsstil. Guds straffedommer

over menneskers syndige livsstil kommer garantert også over

det moderne mennesket når grensen er nådd og syndens beger

er fullt.

- Rus

Djevelen har inngående kjennskap til hvordan

menneskehjernen fungerer, og han har gjennom sin viten om

hvordan et menneskesinn kan påvirkes gjennom forskjellige

kjemiske substanser, fått mennesker til å leke med liv og død

gjennom bruken av de forskjellige stoffene som han har

inspirert mennesker til å utvikle og bruke. Han har i stor grad

lykkes i å normalisere og ufarliggjøre bruk av rusmidler som

tobakk, alkohol og i stor grad også cannabis-stoffer, slik at

disse brukes allment i det jevne storsamfunn til avkobling og

atspredelse ifra livets tunge byrder. Hvis man ser på

alkoholdbruken alene, har ikke effekten uteblitt i form av vold,

oppløste familier, død, seksuelle overgrep og andre sataniske

handlinger gjort i rustilstander. Mennesker som utfører

kriminalitet er nok mer eller mindre disponert for det på

forhånd, men påvirkningen fra rusmidlene bryter ned barrierer

i sinnet, slik at det blir lettere for dem å trå over grensen enn

det ellers ville vært i edru tilstand. Utallige liv har blitt ødelagt

på grunn av alkohol og narkotikamisbruk, enten på grunn av

eget bruk eller på grunn av handlinger som mennesker som

var influert av rusmidler har gjort. Og så lenge menneskeliv på

en eller annen måte blir ødelagt, enten hurtig eller over lengre

sikt, så har djevelen oppnådd sin hensikt.

Kunstige stimuli som virker berusende på hjernen har

gjennom årtusener vært brukt av mennesker i forskjellige

former. Bibelen gir en klar advarsel mot bruken av disse

stoffene:

“Men de feige, vantro, avskyelige, morderne, de som lever

i hor, trollmennene, avgudsdyrkerne og alle løgnere skal få sin

del i sjøen som brenner med ild og svovel, den som er den

annen død.” (Åp 21:8)

Uttrykket “trollmennene” som er brukt her, kommer fra

grunntekstordet “pharmakeus”, og henspeiler mot noen som

driver med narkotiske stoffer. Det kommer tydelig fram fra

konteksten i Åpenbaringen 21 at Herren ikke godkjenner

denne aktiviteten.

For å kunne stå imot den massive påvirkningen og

angrepene fra Satan gjennom det babylonske systemet, er det

nødvendig at hver enkelt utvikler karaktertrekk som er tuftet

på individuell valgsstyrke og integritet. Dette vil være en

smertefull prosess, men den er nødvendig for at man ikke skal

forsvinne i det babylonske dragsuget av umoral, forvirring og

identitetsundertrykkelse. Når følelsene er sterke og man føler

seg dratt til hva enn det er Babylon presenterer for en - det

være seg forhold av sosial eller materiell art -, når Guds evige

prinsipper foreslås byttet til fordel for det økumeniske

fellesskapets verdikompromisserende tiltak, må vi ha en

karakter som står imot koste hva det koste vil. Vårt evige liv

avhenger av dette. Jesus kjøpte oss fri fra synden til prisen av

himmelens evige paradis. I dette perspektivet vil ethvert offer

vi må gjøre virke nærmest betydningsløst.

Man vil møte mennesker overalt som ligger under for det

håpløse babylonske systemet, og metodene vil være mange

som Satan bruker for å prøve å lede Guds folk vill. Når Kristus

møtte Satan på jorden, var alltid Hans fremste våpen Guds

ord. Dette er også det mest effektive våpenet vi har til

disposisjon. Sannheten avslører løgnen for det den er, og den

kan ikke fungere i nærheten av sannheten. Jo mer vi studerer

Guds ord, Bibelen, jo mer rustet vil vi stå i kampen mot den

onde. Det er nødvendig at vi ikke gir etter det minste grann for

den påvirkningen som søker å inkludere oss i den babylonske

ukulturen. Ikke på noen måte må vi implementere denne

livsstilen i våre liv. Bare ved å stå helt utenfor er man trygge.

Dette betyr ikke at man skal la være å møte mennesker der de

er ved at man isolerer seg helt fra sine omgivelser. En kristen

er kalt til å være i verden, men ikke av verden (Joh 17:11,14).

Dette utgjør hele forskjellen. Det finnes mange områder som

ikke er under total babylonsk kontroll, og det er viktig at den

kristne befinner seg der de menneskene som er mottakelige for

sannheten oppholder seg. Det er til dette vi er kalt, å vinne

mennesker som ligger under for synd og last for Kristus.

Under bønn og Den Hellige Ånds veiledning, vil Gud vise den

enkelte hvor og hvordan Han vil at vedkommende skal tjene

Ham. Samtidig er det viktig at vi avstår fra å oppholde oss på

steder der englene trekker seg unna på grunn av umoral og

synd. Det er ingen jobb å gjøre for en kristen der.

For mange, kanskje de aller fleste, vil én av tøffeste prøvene

de må gjennom, være å stå alene uavhengig av hva alle andre

måtte mene, fordi mennesket fra naturen sin side søker aksept

og fellesskap. Og slik er det jo også Gud ønsket at mennesket

skulle oppleve det sosiale aspektet på jorden, i fullkommen

harmoni med Hans vilje. På en jordklode infisert av synd

stiller saken seg imidlertid annerledes. På grunn av at man

lever på en jord som er herjet av synd, er det nødvendig at

man tar visse forhåndsregler. Den viktigste av disse reglene er:

Ikke la noe eller noen komme mellom deg og din Gud! Ikke la

mennesker, som er like håpløst fortapte uten Kristus som du er

det, være endelige trosautoriteter i ditt liv. Det er nok av de

som hevder seg å være verdige denne posisjon gjennom sin

karismatiske fremtoning eller tilegnede kunnskap. Ikke hør på

dem! Bibelen sier:

“Hold da opp med å stole på mennesket; det har jo bare

et pust i sine nesebor. Hva er det å regne for?” (Jes 2:22)

Vi må praktisere samme holdning også ovenfor oss selv.

Mennesker kan ikke stoles på, på grunn av synden som har fått

anledning til å herje i oss på forskjellige måter. Det er bare

Herren som er verdig vår fulle og totale tillit. Gud har Selv gitt

oss retningslinjer om dette i det første av Hans ti bud:

“Du skal ikke ha andre Guder enn Meg” (2 Mos 20:3)

Holder vi oss til dette og overgir våre liv i Hans hender og

lar Han gi oss kraft til å seire over alle fristelser og prøvelser,

er det ingen som under noen omstendighet som kan skille oss

fra fellesskapet med Herren og Hans kjærlighet. Som bønnens

og troens folk, går vi da ubesmittet gjennom verden i Kristi

kraft.

Babylon på et personlig plan

Når en kristen møter mennesker som er infisert av

babylonsk tankegang, er det umulig at det ikke i større eller

mindre grad oppstår forvirring i det å prøve å forstå hva de

står for, hvem de er og hva det er de ønsker. Som en kristen er

livet enkelt slik det er i Kristus. Sannheten er likefrem og lett å

forstå, mens Babylon prøver å mørklegge og innhylle i tåker.

På samme måte som det babylonske system prøver å blande

inn elementer i kristentroen som ikke hører til der gjennom

avhandlinger, filosofiske utredninger og doktriner som de selv

knapt forstår, så vil det enkelte medlem av Babylon gjøre det

samme som enkeltmenneske. Dette kommer til syne gjennom

bred aksept av forskjellige definisjoner av sannhet så lenge

noen opplever dette som sannhet synliggjort gjennom en “hva

som er sant for deg er ikke nødvendigvis sant for meg”holdning,

og en utpreget intoleranse ovenfor differerende

meninger, samt mangel på interesse til å drøfte disse. Disse er

kjennetegn som vil bli synlig relativt tidlig når man møter et

menneske som tilhører Babylon. Man kan prøve å informere

om farene, og lede tankene og fokuset på sannheten - på

Kristus -, men hvis et menneske bevisst forkaster advarslene

gjennom latterliggjøring, unngåelse av samtale eller fokus på

de aktuelle sannhetspunktene, og til og med reagerer med

sinne hvis man prøver å belyse et emne, er det svært lite man

kan gjøre for dette mennesket annet enn å be for det. Det

kommer et tidspunkt da man er nødt til å trekke seg tilbake

med tanke på eget ve og vel. Guds Ånd vil invitere og dra

mennesker til Kristus så langt det enkelte menneskes frie vilje

tillater det, men Selv Gud vil holde Seg unna hvis noen ikke

vil ha Ham der, hvis noen ikke er interessert i Hans sannheter

eller forkaster de sannhetene som ikke passer med det enkelte

menneskes valgte livsstil. Det er med sorg Gud gjør dette, men

Han er nødt til det. Gud ville aldri finne på å tvinge noen til å

følge Ham mot sin vilje. En slik fremgangsmåte tilhører

djevelen. Det man kan gjøre som enkeltmenneske er å

appellere så langt det lar seg gjøre, men hvis de ovenfornevnte

karakteristikker gjør seg gjeldende over tid, må man før eller

siden trekke seg unna. Tiden er for kort til at vi skal kaste bort

tiden på mennesker som likevel ikke vil høre. Verden forgår

av mangel på kunnskap. Og mange mennesker er rett og slett

ikke interessert i å høre eller lære kunnskapen om Gud. Det er

et katastrofisk valg, men det er et valg vi er nødt til å

respektere.

På grunn av Babylons mystifisering av ulogisk filosofi i

forbindelse med doktriner og læresetninger, vil det ofte være

vanskelig å se hva som er hva. Tåkelegging og utydeliggjøring

er jo en nødvendig metode å bruke, da det ellers ville blitt

avslørt at det moderne Babylon og det enkelte babylonske

individ representerer en falsk kristendom som aldeles ikke har

opphøyelsen av Gud som det primære mål, men opphøyelsen

av mennesket og menneskets fordervelige lyster. Djevelen

ville miste all sin mulighet til å forderve folkeslagene, og også

sin mulighet til å prøve å føre vill de utvalgte.

En person som er i Babylon, vil ved passende tider og

anledninger prøve å inkludere deg i sin måte å leve på og sin

måte å tenke på gjennom vennskap på deres premisser og

ufarliggjøring av ting som leder vill. Bibelen er klar på

hvordan den kristne skal leve:

“… de ting som er sanne, de ting som er sømmelige, de

ting som er rettferdige, de ting som er rene, de ting som er

verd å elske, de ting som det tales vel om, om det er et ærbart

liv, og om det er noe som er verd å bli rost, så legg dere alt

dette på sinne!” (Fil 4:8)

Det er lett å vite hva som er av det gode og hva som er av

det onde her i livet, basert på observasjon av langtidseffekter

av de enkelte aktuelle elementene. F.eks. vet man at bruken av

heroin på lang sikt vil lede til enorme skader på et menneskes

sinn og sjel, og at skaden også kan gjøres på kort tid. Det er

ikke vanskelig å forstå at et kosthold som inneholder mye

mettet fett og mye sukker vil bidra til økt risiko for

sykdommer og nedsatt livsskvalitet. Det er heller ikke

vanskelig å forstå og innse at musikk som leder og inviterer til

obskøn oppførsel ikke på noen måte kan ære Gud. Det er bare

opp til hver enkelt hvordan man forholder seg til denne

kunnskapen. Man kan velge å ta kunnskapen til seg og endre

sin oppførsel og sine valg deretter, eller man kan forkaste

kunnskapen og ta lett på det og ikke la det få noen særlig

innflytelse på sitt liv. Mange nærer sine favorittsynder uten å

være klar over det, og deres utstråling blir flekket av det.

Bibelen sier at vi kan ikke ære både Gud og Mammon (Matt

6:24). Vi blir nødt til å velge side i alle livets aspekter. Gud

kaller på mennesker i dag slik Han gjorde det på Elias' tid:

“Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Hvis Herren er

Gud, så følg Ham, men hvis det er Ba’al, så følg ham.” (1

kong 18:21)

Vi må ikke lenger la dette skje i våre liv. La oss i dag ta et

valg om å forkaste alle elementer av Babylon i vår livsstil, og

la Herren få den plassen Han rettmessig fortjener. Bare da vil

vi erfare sann glede, sann fred og sann lykke.

I møte med mange mennesker som tilhører Babylon, vil

det gjøre seg gjeldende en likeglad overfladiskhet som er lett å

forveksle med tillit til Gud og fred i Ham, mens det i

virkeligheten er en lykketilstand som har sin årsak i

tilfredsstillelse av selvet, sine egne kjødelige interesser og har

ingenting overhode å gjøre med Gud. Denne verden ødelegges

av dødelig begjær og lyster, og vi er nødt til å ta et fullstendig

oppgjør med disse elementene i våre liv. Dette er det bibelske

perspektiv på denne verden. Det babylonske perspektivet sier

at kjødelige lyster er noe som mennesket ikke kan unngå å

leve etter, selv om det også inkluderer en kristen dimensjon i

sine liv. Dualismen er en kjent villfarelse innad i Babylon,

læren om at kropp og sjel er to fullstendig atskilte substanser. I

praksis har dette fått den betydningen blant mange kristne at

man kan gi kroppens syndige natur det den trakter etter, mens

sinnet kan være overgitt til Gud og derved tjener man Ham på

denne måten. Dette er falsk og farlig teologi. Bibelen lærer

tydelig at det ikke er noe skille mellom kropp og sjel. Den

lærer faktisk at mennesket er en levende sjel.

“Og Herren Gud formet mennesket av jordens støv, og

Han blåste livets ånde inn i hans nesebor. Og mennesket ble

en levende sjel.” (1 Mos 2:7)

Når kroppen dør, dør også sjelen. Ånden, livspusten, som

Gud gav går tilbake til Ham, men sjelen er og blir død. Gud

har koden til å vekke ethvert menneske opp fra de døde

ettersom Han Selv vil, men mennesket har ikke noe som er

udødelig i seg selv. Mange mennesker har utviklet store

pyskiske problemer på grunn av den falske læren om sjelens

udødelighet. Hvis denne læren var sann, ville det bety at

mennesker som dør bare går over i en annen tilstand, noe som

gir grobunn for villfarelsen at døde mennesker “går igjen”.

Konsekvensen av et slikt syn ville bli at man åpner døren for

spiritisme med alle de problemene det medfører. Det ville

også bety at mennesker som havner i helvete vil være der for

evig og alltid i endeløs pine. Dette er konsepter Bibelen er helt

fremmed for. Bibelen er tydelig på at det finnes et helvete,

men dette helvetet er et sted for et endelig oppgjør med synd,

ikke en torturanstalt der Gud plager mennesker gjennom

endeløse evigheter. Straffedommene som kom over Sodoma

og Gomorra blir i Bibelen framstilt som et eksempel på den

straff som venter de ugudelige. Disse byene skulle brenne med

en evig ild på grunn av deres synd (Juda 1:7). Men begge disse

byene og deres innbyggere er for lengst utslettet. På samme

måte vil også Satan og hans etterfølgere bli utslettet på den

ytterste dag, og aldri være mer. Bibelen sier at det ikke

kommer til å være spor etter verken syndere eller synden etter

at denne prosessen er fullført:

“Det er bare en liten stund, så er ikke den ugudelige der

mer. Sannelig, du skal se nøye etter stedet hans, men det

finnes ikke mer.” (Sal 37:10)

Mange mennesker lever i den villfarelse at de ærer og

tjener Gud samtidig som de tviholder på sine skadelige lyster

og lever etter dem. Bibelen sier at til og med de onde ånder

tror og skjelver (Jak 2:19). Man kan med trygghet si at onde

ånder ikke ærer Gud med sine liv. Men tror det gjør de likevel.

Så er det da snakk om en annen slags tro som ærer Gud enn

den som bare erklærer visse sannheter som sanne. Sann tro

virker til endringer i menneskers liv, både på det fysiske,

psykiske og åndelige plan. Det er intet område som Gud ikke

kan råde over hvis mennesket lar Ham slippe til. Det er ingen

synd eller fristelse som er for vanskelig eller for sterk til at

Gud ikke kan la oss få seier over det. Troen gjør at vi kan

henvende oss til Gud og motta kraft fra Ham til å stå imot

enhver fristelse og holde ut i enhver prøvelse. Det er opp til

hvert enkelt mennesket hva det skal gjøre med denne troen.

Det kan være særdeles forvirrende å møte mennesker som

hevder å tro på Jesus, men som ikke lar Han få innpass i alle

områdene i livet. Det kan være forvirrende å se foran deg en

bekjennende kristen, og samtidig føle på kroppen at noe er galt

i det man blir møtt med holdninger og framstøt som aldeles

ikke har sitt opphav hos Kristus. Det er viktig å være klar over

at et menneske kjennes og identifiseres på hvilken effekt dets

holdninger og handlinger har, på samme måte som et tre

kjennes på dets frukter. Jesus ga oss oppfordring om følgende:

“Enten må dere holde treet for å være godt og frukten

god, eller dere må holde treet for å være dårlig og frukten

dårlig. For et tre kjennes på frukten.” (Matt 12:33)

Frukter er som kjent noe som utvikles over tid, ikke noe

som nødvendigvis blir synlig med en gang. Fruktene av et

menneske er helt klart utifra Bibelen ikke noe som avgjøres på

hva et menneske sier at det tror på, men hva det velger å gjøre

med denne troen. Brukes troen som et redskap til opphøyelse

av seg selv, eller til veiplanlegging og utbyggelse til

villfarelse, kan man være sikker på at man har med et

uomvendt menneske å gjøre. Følger du et menneske som ikke

har noen intensjoner om å forlate Babylon, vil du selv ende

opp der. Og om hva vårt forhold til Babylon skal være, er

Bibelen krystallklar og ikke mulig å misforstå: “KOM UT

FRA HENNE, MITT FOLK” (Åp 18:4). Dette betyr at

ingenting av det vi er skal være rotfestet i den hedenske

kristendommen. Vi er kalt til å ta fullstendig og totalt avstand

fra alt det falske, og ikke la dette farge vår mentalitet. Dette er

bibelens korte, klare råd.

Selve den økumeniske ånd som regjerer den babylonske

kristenheten er tuftet på kompromiss. Men Bibelen er

kompromissløs når det kommer til anliggender som har med

vårt evige liv å gjøre. Vi må ikke kompromissere i det vi håper

på at forholdene en gang skal bli bedre i framtiden. Det vet vi

ingenting om. Vi må stå på vår grunn uansett hva andre velger

å gjøre, og samtidig håpe på og be for endring hos de vantro i

fremtiden. Bare Gud kjenner hjertene. Han ser hvor

mennesker befinner seg hen i sin kristne vandring, og vet

hvordan Han best skal virke for å nå dem. Det er ikke vi som

skal omvende mennesker, det er det Gud som skal gjøre. Aldri

vil det være hensiktsmessig for en kristen å adoptere noe fra

den babylonske livsstilen i et forsøk på å nå fram med det

kristne budskapet. I slike tilfeller vil hedenskapen gjøre en

bedre jobb med å omvende den kristne til sin ideologi.

Mange babylonere er svært utadrettet og misjonsorientert i

sitt livssyn, og søker mer eller mindre direkte å invitere andre

til å dele sin livsoppfatning gjennom forskjellige kanaler.

Innbydelsen skjer gjerne med grunnlag i den delen av Babylon

som inneholder sannhet og som dermed er tilsynelatende

kompatibel med den sanne kristendommen. Dette innebærer at

man kan regne med å finne oppsøkende babylonere på både

campmeeting'er og andre sammenkomster der mange såkalte

konservative kristne antyder å føle seg mere trygge enn på

andre steder. Mange babylonske kristne er gjerne veldige

positive mennesker som virker å være ressurser i sine

menigheter gjennom sine verv og sine utrettelige bidrag til

menighetenes virke. Men slike holdninger er ingen garanti for

at Herren ser med velvilje på deres arbeid. Gud ser til hjertet,

ikke på det ytre (1 Sam 16:7). Hvis ikke et menneskes

holdninger og motivasjon er i samsvar med Guds vilje for

vedkommende, betyr det ingenting hva som blir utført av

praktiske oppgaver i menigheten. Det er godt mulig for et

menneske å være dypt engasjert i menigheten, og samtidig

være en total fremmed for Ham som skapte alle ting. Man kan

jobbe seg i hjel gjennom verv og tjenester i menigheten, men

det hjelper så lite all den stund man ikke lar Gud få den

plassen Han fortjener.

Det er mange tilsynelatende kristne som vil få høre fra

Kristi lepper på dommens dag:

“Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som

driver med lovløshet.” (Matt 7:23)

Disse er mennesker som er fullstendig overbevist om at de

gjør Guds vilje, men som i virkeligheten motarbeider Ham.

Hvilken tragisk og ubehjelpelig ulykkelig situasjon. Men de er

selv ansvarlige for at de havner der. De har, på lik linje med

alle andre mennesker, en sjanse til å vinne det evige liv i

Kristus. Kriteriet for dette er at de tar imot sannheten som den

er, og lar den forme og endre deres liv, men tragisk som det er

velger de en annen vei.

Aktive, evangeliserende babylonere er gjerne veldig

sympatiske mennesker som har utpregete evner til å nå fram til

og engasjere folk. I og med at de selv er så verdslig orienterte i

sin religionsutøvelse, er det en enkel sak for dem å appellere

på dette planet til mennesker gjennom misjonsfremstøt basert

på emosjonalitet, sensualitet og sensasjonalisme i stedet for å

løfte frem Sannheten og la Den Hellige Ånd omvende

mennesker. Sannheten følges bare i den grad man ikke trenger

å ta oppgjør med favorittsyndene, som kan være alt fra å lytte

til skadelig musikk og se moralsk nedbrytende filmer til

fordervelige mat og livsvaner. Bibelen sier:

“Den som tar vare på rettledning, er på livets sti, men den

som avviser irettesettelse, farer vill.” (Ordsp 10:17)

Mange mennesker kutter ut de verste delene av de

skadelige elementene, men beholder de mer moderate med en

begrunnelse av at de ønsker et balansert syn. Siden de tar

avstand fra det som er verst, kan det jo virke som om de har

tatt et oppgjør med det onde. Men hvis noe er av djevelen så er

det det i uansett kvantum og innpakning. Det er det som er så

viktig å forstå. En som i sannhet følger Kristus er en person

som overhode ikke ønsker å ha noen slags form for djevelsk

innflytelse i sitt liv. Han vil være fullstendig atskilt fra Den

Onde. Han vil være hellig. Han vil være annerledes, slik Gud

har kalt ham til. Med på kjøpet vil han oppleve utfrysning fra

andre mennesker, baktaling, sladder, løgnaktige rykter og alle

slags andre personangrep. Men midt i alt dette skal han fryde

seg, fordi han er blitt funnet verdig til å lide slik Kristus led,

fordi også Han har gått gjennom det samme. Ingen har

noensinne blitt så dårlig behandlet som Jesus ble. Ingen har

noen gang gjennomgått og opplevd fristelser i en slik grad

som Kristus gjorde. Ingen har noen gang blitt angrepet fysisk,

psykisk og åndelig av babylonske krefter som Han ble. Han er

vårt Eksempel i alle aspekt ved livet, i alt vi foretar oss, i alt vi

blir utsatt for og i alle omstendigheter og situasjoner. Midt i alt

kaos, uro og stridigheter kan vi oppleve den største ro, fred og

tillit til Gud, fordi Gud vil gi oss den samme troen som også

holdt Jesus oppe i de verste angrepene fra Satan. I Sin verste

lidelse på Golgatas kors, fremholdt Han fremdeles sin tro på

Sin Far, at Hans offer - i tråd med Guds rettfilosofi der de

skyldige kan gå fri ved den uskyldiges død - skulle

tilveiebringe menneskenes synd, slik at de skulle leve ved at

Han døde i deres sted. Det var bare Jesus som kunne gjøre

dette, fordi vi alle er skyldige. Jesus var uten skyld. Han

syndet aldri selv om Han hadde en menneskenatur som var

like utsatt for fristelser og prøvelser som vi har. Han ble oss

lik i alle ting. Forskjellen ligger i at Han ved kraft fra det høye,

stod imot enhver ond innflytelse i Sitt liv. Han gav aldri etter

for noen synd. Også vi har tilgjengelig denne kraften til å seire

over all synd i våre liv. Likevel er det ingen av oss som kan

vise til et fullkomment rulleblad i så måte. Vi har alle syndet

og mistet Guds ære (Rom 3:23). Men gjennom troen på Jesus,

rensker Gud vårt rulleblad slik at vi framstår som rene i Ham.

Han var Guds Sønn, men Han gav avkall på alle fordeler ved

dette da Han kom i syndig menneskenatur. Han brukte ingen

midler til å seire over synd som ikke vi også har tilgjengelig.

Også vi kan seire over all synd i våre liv på samme måte som

Han. Det er dette som er den store trøsten i det vi blir utsatt for

alle slags forfølgelser og vanskeligheter.

Mange mennesker er allerede i den ufattelig tragiske

situasjonen at himmelen er en umulighet. Dette er ikke fordi

Gud ikke ønsker å ha dem der, men at de selv har valgt å være

utenfor, ved at de elsker synden mer enn de elsker Gud.

Hvis et menneske konsekvent motstår Guds Ånd, og avviser

irettesettelse, vil det til slutt ende opp med at Gud lar dette

mennesket bare fortsette på sin vei mot fortapelsen uten at

Han prøver å gripe inn, fordi Han kan aldri gå imot et

menneskes frie vilje.

En uhelbredelig babyloner er en som permanent har

forkastet sannheten fordi den ikke passer inn med

vedkommendes valg av livsstil. En uhelbredelig babyloner

velger på øverste hylle av hva han ønsker at livet skal være, og

blander alt som han måtte ønske sammen til en lapskaus av en

livsfilosofi, der hovedmålet er og blir å tilfredsstille seg selv.

Hvis vedkommende finner interesse av å kalle seg kristen og å

gå i en menighet, så blandes også dette inn i samme lapskaus.

Man må huske på at man har med en åndelig krig å gjøre her,

og at djevelen for mange år siden forandret strategi fra å

angripe menigheten utenifra til å angripe den innenfra. Hvis

han kan bruke noen mennesker til å skade Guds sak ved å

sørge for at de er kirkemedlemmer, møter opp i kirken hver

sabbat, betaler deres tiende, og er ivrige og flinke i sine verv

og plikter, så vil han bruke dette for alt det er verdt. Det er

bare viktig at Guds folk ikke blir forvirret eller skremt over at

dette skjer. Vi er blitt advart mot dette på forhånd.

“Vokt dere for de falske profeter, de som kommer til dere i

fåreklær, men som innvendig er rovlystne ulver.” (Matt 7:15)

Sau er en velkjent betegnelse som Jesus brukte som

illustrasjon på Hans sanne etterfølgere:

“Jeg [Jesus] er den gode hyrde. Jeg kjenner Mine, og Jeg

er kjent av Mine.” (Joh 10:14)

Videre sier Han:

“Se, Jeg sender dere som sauer midt blant ulver ...” (Matt

10:16)

“... dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld.” (Matt

10:22)

Vi vet med andre ord godt hva vi kan forvente av den

generelle kristenheten i vår tid, og vi ser det og har sett det i

lang tid: forvirring, last, utskeielser og ubetydeliggjøring av

Guds lov. Denne påvirkningen er av demonisk opprinnelse.

Apostelen Paulus skrev følgende i Efeserbrevet:

“For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot

maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne

tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i den

himmelske verden.” (Ef 6:12)

Videre gir han oss følgende råd for å bli stående på

syndens slagmark:

“Ta derfor Guds fulle rustning på, for at dere kan være i

stand til å stå imot på den onde dag og å bli stående etter å ha

vunnet seier i alle ting.” (Ef 6:13)

La oss alle holde oss til Bibelens råd, og erfare Kristi kraft

til seier over all ondskap i våre liv.

De farligste babylonske løgnene

At Bibelen gir den falske kristne menigheten navnet

Babylon er ikke tilfeldig. Vi vet at den babylonske

kristenheten er et konglomerat av diverse hedensk tankegods

og tradisjoner. Mye av villfarelsen som er å se i menigheter i

dag, har sitt opphav allerede fra det gamle Babylon på

Nimrods tid, mens andre villfarelser er av nyere dato. I det

følgende tas det nærmere kikk på noen av de falske

læresetningene som må sies å være av mest skadelig art, og

som har hatt størst innflytelse på filosofien til den falske

kristenheten.

- Den falske hviledagen/Soldagen

Det ble vist i kapittelet “Stridens kjerne” hvordan har

Satan har virket gjennom Den Katolske Kirke til å innføre en

falsk hviledag. Da sabbaten i de første århundrene e.Kr. ble

sett på av mange som utelukkende en jødisk helligdag,

oppstod det et behov for å ta avstand fra denne tradisjonen og

erstatte den med en ny, selv om Selve Stifteren av

kristendommen flere steder hadde understreket sabbatens

gyldighet. Jesus hadde for vane å gå i synagogen på sabbaten

(Luk 4:16) og viste med dette aktelse for den

hviledagstradisjonen som Hans Far hadde innstiftet under

skapelsesuken. Bibelen bekrefter at også Paulus etter sin

omvendelse hadde dette for vane (Apg 17:1,2). Et sted kaller

Jesus Seg for sabbatens Herre (Mark 2:28), og validiserer med

dette samme nevnte tradisjon. Jesus siterer flere steder

Bibelens ti bud direkte til bruk i Sitt evangeliske virke, og

viser med dette at de ti bud, inkludert sabbatsbudet, også er

inkludert i post-gammeltestamentlig kristen tankegang (Mark

10:17-19; Matt 5:17-30). Aldri noen gang tok Han til orde for

at Guds ti bud var forandret eller skulle forandres, slik Den

Katolske Kirke hevder den har rett til å gjøre. Samtidig med at

denne kirken har innført denne endringen, innrømmer den at

det ikke finnes støtte i Bibelen for en slik handling. Det er en

endring som helt og holdent har blitt innført av mennesker.

Kolosserbrevet 2:16 brukes gjerne av protestanter for å

understøtte argumenter om at sabbatsbudet er endret eller

opphevet. I dette aktuelle verset står det:

“La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller i

spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabbater …”

Mange tolker dette dithen at siden ingen kan dømme oss i

spørsmål angående sabbater - her nevnt i flertall -, så står det

fritt til hver enkelt å avgjøre hvilken dag som er hviledagen.

Faktum er at Bibelen aldeles ikke snakker om den ukentlige

sabbaten her, men om de seremonielle årlige sabbatene som

var en del av de temporære forskriftene i gammeltestamentlig

tid. Moseloven inneholdt anordninger som ble gitt i

forbindelse med den jødiske helligdomstjenesten, mens de ti

bud var av en helt annen karakter. Det kommer tydelig fram i

konteksten i Kol 2:16, at Gud her adresserer sabbatene som

ble gitt som en del av de årlige høytidene som jødene var

pålagt å følge.

Et annet vers som brukes til å understøtte

søndagshelligholdelse er Apostlenes gjerninger kapittel 20

vers 7 der det står:

“Den første dagen i uken kom disiplene sammen for å

bryte brødet.”

I Norge stod søndag oppført som første dag i uken på

kalenderen helt fram til begynnelsen av 1970-tallet da dette

ble endret. I mange land, bla. USA og England, står fremdeles

søndag helt korrekt oppført som første dag i uken. I og med at

disiplene holdt brødsbrytelse den første dagen i uken, trekker

noen den slutningen at dette underbygger en endring av

hviledagen, da brødsbrytelsen, eller nattverdenen, i vår tid

gjerne er forbundet med en seremoni tilhørende de ukentlige

gudstjenester som i de fleste menigheter holdes på søndager.

Jesus innstiftet Selv nattverdenen dagen før Han ble henrettet.

Henrettelsen skjedde som kjent på en fredag. Dette betyr at

nattverdenen ble innstiftet på en torsdag. Hvis man skal være

konsekvent med ovenfornevnte tankegang for å endre den

bibelske hviledagstradisjonen, vil det jo bety at den nye

hviledagen må være på en torsdag ikke søndag. Det er

ingenting som er til hinder for at kristne kan komme sammen

en hvilken som helst dag i uken for å minnes Kristi gjerning

for oss gjennom nattverdenen. Det er ingenting som knytter

denne seremonien opp til en spesiell ukedag, annet enn

menneskeutviklet tradisjon. Folk er vant til at nattverdenen

gjennomføres i forbindelse med gudstjenester, og man trekker

konklusjoner om at det alltid har vært slik i den kristne

tradisjon. Når man ikke tenker utenfor boksen om at

nattverdenen utelukkende skal gjennomføres på en

søndagsgudstjeneste, påfølger en naturlig konklusjon at da

hadde også disiplene begynt å ha menighetssamlinger på

søndager i stedet for på lørdager.

Når Jesus sa om de siste dager at vi skulle be om at

flukten i forbindelse med den verste forfølgelsen i

menneskehetens historie ikke måtte skje om vinteren eller på

sabbaten, så mente Han nettopp det (Matt 24:20). Jesus pekte

her på en tid mange århundrer etter sin Egen tid på jorden,

nemlig endetidsgenerasjonen – oss –, og understreket i klare

ordelag at sabbaten ville være gyldig også på denne tiden.

Profeten Jesaja fikk også se i et syn at sabbatshelligholdelse er

en tradisjon som gjelder alle fremtidige generasjoner, også

etter at Gud har skapt jorden på ny:

“For som den nye himmel og den nye jord som Jeg skal

gjøre, skal bli stående for Mitt åsyn, sier Herren, slik skal

også deres ætt og deres navn bli stående. Det skal skje: Fra

den ene nymåne til den andre og fra den ene sabbat til den

andre, skal alt kjød komme for å tilbe for Mitt åsyn, sier

Herren.” (Jes 66:22,23)

Både på Jesu og Jesajas tid var det tiden fra solnedgang

fredag til solnedgang lørdag som var sabbaten. Ingenting i

deres utsagn noen steder hentyder noe som helst i retning av at

sabbaten en gang i fremtiden skulle bli forandret. Den

Katolske Kirke, som er den kirken som har ansvaret for å ha

implementert den hedenske soldagen inn i kristenheten, er

tydelig på at den gjorde dette uten hjemmel i Bibelen, og

videre at man kan lete fra perm til perm i Bibelen uten å finne

noe støtte for denne endringen. På denne måten skiller Den

Katolske Kirke seg fra den falne protestantismen som mener at

man har bibeltekster som validiserer forandringen.

- Treenighetslæren

Det hersker en allment bred oppfattelse blant kristne

kirkesamfunn i dag at Gud er en sammensetning av 3

likeverdige personer som sammen utgjør en enhet navngitt

som treenigheten. Det hører med til dette dogmet en

oppfattelse av at Gud innbyrdes kan gå inn i roller som Sønn

eller Fader uten å i virkeligheten være det. Bibelen er helt

fremmed for disse konseptene, og de strider også imot all sunn

fornuft og logikk. Bibelen lærer tydelig at vi kun har én Gud,

Faderen (1 Kor 8:6), og at Han har en Sønn – som også er Gud

fordi Han er født av Ham (Heb 1:8) -, og at Faderen og

Sønnen har et felles åndsnærvær i hele skaperverket gjennom

Den Hellige Ånd (Fil 1:19; Joh 14:23). Sønnen er helt klart

underordnet Faderen i rang (1 Kor 15:27,28), selv om Han er

gitt det av Faderen å være verdig all tilbedelse på lik linje med

Ham. Den Hellige Ånd er ikke en selvstendig 1/3 Gud som

skal tilbes, men Faderens og Sønnens universelle

tilstedeværelse. Ingen steder i Bibelen forekommer det noe

slikt som tilbedelse av Den Hellige Ånd. Det er en totalt

fremmed forekomst for Guds folk gjennom hele

bibelhistorien. Idéen om en treenig Gud stammer, som vi har

vært inne på i kapittelet ”Konseptet Babylon”, fra hedenske

religioner. Den anerkjente historikeren Edward Gibbon

konkluderte med følgende om treenigheten i boken “History

of Christianity”:

“Hvis hedenskapet var beseiret av kristenheten, så er det

like sant at kristenheten ble fordervet av hedenskapet. Det

rene deismen til de første kristne … ble forandret av

romerkirken til det uforståelige treenighetsdogmet.”

Faren med treenighetslæren er umulig å overdrive. I

treenighetslæren er Den Hellige Ånd definert å være 1/3 Gud,

og er derav verdig tilbedelse og lovprisning på lik linje med

Faderen og Sønnen som utgjør de resterende 2/3.

Konsekvensen av å tilbe den trinitarianske Hellige Ånd, er at

man i virkeligheten åpner døren vidåpen for spiritisme, og at

man kommer i kontakt med en helt annen ånd enn den som

kalles ved navnet Den Hellige Ånd. Spiritisme og åndemaning

har vært praktisert gjennom årtusener, og er strengt forbudt i

Bibelen (3 Mos 20:27). Det er neppe tilfeldig at kristne

samfunn der man vektlegger nettopp bønn til og lovprising av

Den Hellige Ånd også erfarer tydelige tilfeller av

demonbesettelser under møter. Dette er kanskje ikke så

overraskende, da mange av metodene som brukes, f.eks. av

den kjente karismatiske evangelisten Benny Hinn, er bevist å

være nøyaktig de samme som ble brukt i mesmerismen. Dette

innebærer at det som finner sted på disse møtene rett og slett

ikke er annet enn massesuggesjon og hypnose. Disse

besettelsene brukes endog som bevis på at Gud er til stede.

Hvor feil går det an å ta? Jesus slengte aldri mennesker i

bakken ved helbredelser og velsignelser. Han reiste dem

derimot opp!

I og med at Faderen og Sønnen bare betraktes å være

roller som Gud inntrer i etter som det passer Ham, mister man

en livsviktig forståelse av Hvem Sønnen er (1 Joh 2:22,23).

Man mister også av syne hvor ufattelig mye det kostet Faderen

å gi Sin Sønn for menneskeheten på Golgatas kors. Fram til

Jesus ble unnfanget som menneske hadde han ingen fysisk del

i menneskelig natur. Gjennom Sin frelsesgjerning, er Han blitt

Menneskesønnen til evig tid. Faderen gav virkelig Sin Sønn

for verdens synd. Det var ikke noe rollespill. Det var med en

reell risiko at Jesus tok på Seg menneskenatur i det Han steg

ned til jorden for å sone for våre synder. Hvis Jesus på ett

eneste punkt hadde gitt etter for Satans fristelser, hadde Han

vært rammet av syndens forbannelser like mye som alle andre,

og ville vært like fortapt som alle andre, fordi Bibelen er

tydelig på at syndens lønn er døden. Bibelen lærer at Gud ikke

kan dø. Hvis det var Den Ene Sanne Gud, som beskrevet i 1

Kor 8:6, som hang på korset, betyr det at Jesus ikke virkelig

døde, men at det bare var et spill for galleriet og at Gud ikke

virkelig gav Sin Sønn. Hvilken ukristelig og bibelfremmed

tanke dette er! Når treenighetslærens bakmenn blir spurt om å

utrede for dette synet, ender man opp med definisjoner og

teser som er så blottet for bibelfundamentert bakkekontakt og

åndelig virkelighetsnærvær at det eneste som gjenstår som

valid “begrunnelse” for å implementere denne læren i

kristenheten er å kalle den et mysterium. På den måten kan

ingen motsi den eller kritisere den. I tråd med god katolsk

skikk betraktes det som gitt bare enkelte lærde å få mer innsikt

i hva det dreier seg om, mens den store masse bare må godta

deres konklusjoner. Dette er ikke den bibelsk anbefalte

metoden å gå frem etter i det man bygger sitt trosfundament.

Det er mange ting ved Guds natur som er et mysterium for oss,

men treenighetslæren faller ikke under denne kategorien. Den

er tvert imot – når man ser etter - et åpenlyst konglomerat av

menneskelig filosofi og satanisk villfarelse, og bør skys som

pesten i enhver kristen sammenheng.

Spørsmålet om treenighetslæren har også vist seg å være

sentral i det økumeniske arbeidet om å samle alle

kirkesamfunn under ett banner. For Syvendedagsadventistsamfunnet,

som forfatteren av denne boken tilhører, kom

implementeringen av treenighetslæren i kirken gradvis, og i

vesentlig grad fra tiden arbeidet med boken “Seventh-day

Adventists Answer Questions On Doctrine” startet. Denne

boken, som ble utgitt i 1957, ble skrevet av adventister som en

respons til representanter fra andre menigheter som utfordret

Syvendedagsadventistene på hva de trodde på. Boken ble

oppfattet som svært kontroversiell av mange adventister, og

vek av fra det Syvendedagsadventist-samfunnet fram til da

hadde stått for på mange punkter. Syvendedagsadventistsamfunnet

har aldri som kirke opprinnelig stått for

treenighetslære, og læren ble endog kraftig kritisert av ledende

pionerer under kirkens etableringsår.

Syvendedagsadventist-samfunnet hadde lenge ikke noen

offisielle trospunkter, men i en årbok av 1931, ble det

presentert noe som likner en tilnærming til dette. I denne

årboken blir ordet “treenighet” benyttet på en ellers bibelsk

definisjon på Hvem man trodde på. Når kirken for første gang

lanserte offisielle trospunkter i 1980, var ordlyden forandret,

og man satt igjen med en definisjon som gikk under det som

må forstås å være en avart av den katolske treenighetslæren og

i strid med Bibelens lære. Med dette fremstår

Syvendedagsadventist-samfunnet den dag i dag som en kirke

som forfekter treenighetslære, og er med dette indirekte - på

grunn av andre årsaker- med i det gode økumeniske

fellesskap.

Det er viktig for den interesserte leser å forstå at

inkluderingen av treenighetsdogmet i Syvendedagsadventistsamfunnet

er en falsk framstilling av denne kirkens

trosfilosofi, da denne læren spriker fullstendig fra kirkens

grunnvoll, som ble av den inspirerte forfatteren og

adventistpioneren Ellen G. White beskrevet på følgende måte:

“Når det kommer inn menn som ville bevege en bolt eller

en søyle fra det fundamentet som Gud har opprettet ved Hans

Hellige Ånd, la de eldre menn som var pioneerer i vårt arbeid

snakke tydelig, og la de som er døde også snakke, ved å

gjenopptrykke deres artikler fra våre tidsskrifter. Samle opp

de strålene av guddommelig lys som Gud har gitt i det Han

har ledet Sitt folk framover steg for steg på sannhetens vei.

Denne sannheten vil tåle tidens test og prøve.” (“A Warning

against False Theories”, 24.mai 1905.) {1MR 55.1}

Mennesker, som har opparbeidet seg lederposisjoner i

menigheten, har forsøkt å endre Syvendedagsadventistsamfunnets

lære, og viser med dette at de i virkeligheten ikke

er syvendedagsadventister, men tilhører andre trosretninger og

burde søke trosfellesskap i disse trossamfunnene. Hvorfor

skulle noen ha interesse av å melde seg inn i en organisasjon

som man ikke deler syn med, for så å gå inn å forandre denne

organisasjonens filosofi slik at det passer overens med ens

egen oppfatning? En slik oppførsel må vel i beste fall og

vagest mulig kunne kalles arrogant og respektløs.

Den oppfattelsen og det synet man lander på i

treenighetsdebatten vil avgjøre menneskeskjebner for

evigheten, i og med at det blir et spørsmål om man kjenner

Den Levende Gud eller ikke, og hvem man tilber.

- Jesu natur

Nært knyttet opp til villfarelsen i treenighetslæren om at

Gud er en enhet av tre likeverdige personer, er forvirringen

omkring Jesu menneskelige natur. Konsekvensen av

treenighetslæren, hva gjelder Faderens og Sønnens natur i

Guddommen, er som vi så ovenfor, at Sønnen egentlig ikke er

Sønn og at Faderen egentlig ikke er Fader, da de begge

betraktes for å være likeverdige i alle ordets betydninger.

Dette er jo logisk, da en sønn ikke kan være en sønn hvis han

alltid har eksistert samtidig med sin far og aldri har arvet noe

eller mottatt noe fra hans fysiske substans. Konsekvensen av å

tro at dette er tilfellet om Faderen og Sønnen, er at De

fungerer i et gjensidig rollespill der De kun opptrer i noe som

tilsynelatende er et Far-Sønn forhold, mens De egentlig bare

er Gud. Dette får igjen konsekvenser for hvordan man

betrakter Jesu natur som menneske, da Han, hvis Han er Gud

på samme måte som Faderen er det, ikke kan dø. En naturlig

konsekvens av et slikt syn blir at at Hans menneskenatur ikke

hadde de nedarvete og degenererte trekkene fra

menneskeheten etter syndefallet, fordi hvis han hadde det ville

det bety at Han faktisk og reelt døde fysisk på korset, noe som

ville motstride synet om at Han ikke kunne dø. Dette kommer

som en naturlig konklusjon da Sønnen fikk menneskenatur

ved inkarnasjonen og kommer til å ha det til evig tid. Man drar

den slutningen at i og med at Jesus er blitt menneske, måtte

Han ha hatt syndfri menneskenatur når Han levde på jorden,

da Jesus også etter oppstandelsen har menneskenatur i en

verden der det ikke er spor av synd. Man ser bort ifra at Jesus

først har denne syndfrie menneskenaturen etter oppstandelsen,

en forvandling som også iht. Paulus kommer til å gjelde de

frelste:

“Det blir sådd et sjelelig legeme, og det oppstår et åndelig

legeme. Det er et sjelelig legeme, og det er et åndelig

legeme.” (1 Kor 15:44)

Den falske forestilling omkring Jesu menneskelige natur,

gir altså grobunn for å konkludere med at Jesu korsdød var en

del av det samme rollespillet som det angitte Far-Sønn

forholdet i treenigheten, at Han ikke virkelig døde, men bare

tilsynelatende på en abstrakt måte gav Sitt liv for

menneskeheten. Som man ser så fjerner man i realiteten, med

dette falske synet på Jesu menneskelige natur, det mest

sentrale i hele kristendommen, nemlig at Jesus døde for våre

synder. Og fjerner man Kristi offer for menneskeheten fra sin

teologi, hvor mye kristendom er det igjen da? En slik holdning

er uhyre farlig, også fordi det distanserer oss fra Jesus som det

Eksempelet Han var i alle ting i det Han seiret over alle synder

og fristelser i Sitt jordiske liv. Hele evangeliet er tuftet på

hvordan Herren gjennom Sin frelsesplan frelser mennesket ut

av all synd. Det er en stor satanisk villfarelse at Herren

promoterer frelse fra synd uten et fullstendig oppgjør med og

total frihet fra hvert enkelt syndig element i hvert enkelt

menneskes liv. Hvis Satan lykkes i å framstille Jesu

menneskelighet som forskjellig fra vår, undergraver han

etydningen av oppgjør med all synd i våre liv, og forstyrrer

Herrens gjenopprettelse av Hans bilde i oss. Man sitter igjen

med en kristendom som i ord proklamerer Herren som sin

Gud, men som i gjerninger ikke skiller seg vesentlig fra den

øvrige ugudeligheten i samfunnet. Apostelen Johannes så

denne læren utvikle seg allerede på hans tid i det første

århundret, og advarte mot den på det sterkeste:

“Hvem er løgneren uten den som fornekter at Jesus er

Kristus? Han er Antikristen, han som fornekter Faderen og

Sønnen. Hver den som fornekter Sønnen, har heller ikke

Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen.” (1

Joh 2:22,23)

Johannes var også orientert om faren ved å nekte for at

Jesus tok fallen menneskenatur ved inkarnasjonen:

“På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som

bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjød, er av Gud. Og

hver ånd som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i

kjød, er ikke av Gud. Og dette er Antikristens ånd, som dere

har hørt skal komme, og som allerede nå er i verden.” (1 Joh

4:2,3)

Ordet “kjød” som er brukt her, er oversatt fra det greske

grunntekstordet “sarx”, og betyr menneskenatur med alle dets

svakheter og lidenskaper, og levner liten tvil om Jesu

menneskelige side. Dette ordet er forøvrig også brukt i Joh

1:14 der det står at “Ordet ble kjød”.

Med andre ord: hvis noen benekter at Jesus virkelig og

fysisk er Guds Sønn før og etter Han ble menneske, samt at

Han tok på Seg fallen menneskenatur når Han ble menneske,

er vedkommende ikke for noe annet å regne enn en vantro.

Det er av høyeste betydning at de kristne kvitter seg

fullstendig med det hedenske tankegodset som peker mot at

Jesus er en slags guddommelig skuespiller som bare

inkluderer oss i et virkelighetsfjernt rollespill når Han

instendig anmoder oss om å ta avstand fra all synd. Jesu kraft

er virkelig. Hans guddommelighet er reell. Hans frelsestilbud

står ved lag ved at vi tar imot Ham som den Han er, Guds

virkelige Sønn og vår virkelige Bror.

- Læren om sjelens udødelighet

Som en del av den filosofiske arven fra grekerne og med

forgreninger så langt tilbake som det gamle Babylon, har man

i kristenheten adoptert tanken om at menneskets sjel er

udødelig. I antikkens Hellas var denne tanken sentral, og én av

datidens filosofer som har hatt vesentlig innflytelse på

kristenheten, Platon, sa rett ut at:

“Siden sjelen er udødelig og har blitt født mange ganger

og har sett alle ting både her og i den andre verden, har den

lært alt som er.” (Meno)

Bibelen derimot er klokkeklar på at et menneske ikke

består av to atskilte deler, kropp og sjel, men at mennesket er

en levende sjel (1 Mos 2:7). Dette utgjør hele forskjellen.

Sjelen lever ikke videre etter at et menneske er død. Dette

kommer også tydelig fram i Forkynneren kapittel 9, vers 5:

“Men de døde vet ingenting, og de får ikke mer noen lønn,

for minnet om dem er glemt.”

100

Samme informasjon er gitt i Salme 115, vers 17 som sier:

“De døde lover ikke Herren, heller ikke alle de som farer

ned i stillheten.”

Tanken om at mennesket har en udødelig sjel har også gitt

grobunn for det teologiske misfosteret at helvete er et sted der

ugudelige brenner for evig uten ende. Dette er helt klart et

ubibelsk konsept. Bibelen forteller tydelig om et sted kalt

helvete, men beskriver det som en arena der den endelige

dommen over synd blir utført. Dette er et sted der alle

ugudelige som ikke har vendt seg om til Herren blir brent opp

for aldri å være mer (Mal 4:1). Jesus sa:

“... frykt ikke for dem som dreper legemet, men som ikke

kan drepe sjelen. Frykt heller Ham som er i stand til å

ødelegge både sjelen og legemet i helvete.” (Matt 10:28)

Grunntekstordet for “helvete” som Jesus bruker her er

“gheh-en-nah”, og er navnet på en dal utenfor Jerusalem der

man pleide å brenne søppel. Med dette illustrerte Jesus at

helvete er et sted der synd blir fullstendig tilintetgjort. Denne

prosessen foregår ikke for evig, men tar en gang slutt. Hver

ugudelig vil få lide alt etter hvor mye synd vedkommende har

stelt i stand. Djevelen vil brenne lengst, men selv hans lidelse

tar en gang slutt, når flammene har gjort sitt og ethvert spor av

ham er borte. Dogmet om evig pine er et fullstendig ubibelsk

konsept basert på feiloversettelser av de opprinnelige

bibeltekstene, der man erstatter ordet “straff” med det

feilaktige ordet “pine”. Bibelen beskriver helvete som et sted

for evig straff, dvs. straffeutmålingen er irreversibel og

endelig, ikke som et sted der mennesker pines for evig og

alltid uten ende. Helvete er faktisk et uttrykk for

barmhjertighet fra Gud, fordi synd kunne aldri tåle å eksistere

i nærheten av Den Levende Gud. Responsen til de ugudelige

ved Herrens gjenkomst er at de søker å gjemme seg for Ham i

huler og i klipper i fjellene for å komme vekk fra Hans åsyn

(Åp 6:15,16). Hvordan kan mennesker og engler som forakter

Gud og alt Han står for, leve sammen med Ham i en verden

der alt er i harmoni med Hans vilje? Himmelen ville vært

helvete nok for disse menneskene og englene som bare søker å

tilfredsstille sine kjødelige og Gudsfiendtlige lyster.

En hjørnestein for mange kristne i argumentasjonen om at

helvete er et sted der ugudelige brenner og lider uten ende og

at sjelen er udødelig, er en liknelse Jesus brukte i Sin

undervisning, beskrevet i Lukas kapittel 16, versene 19-31.

Her beskriver Jesus en rik mann som havner i dødsriket med

store piner på grunn av sin synd, og som samtidig ser en annen

101

mann, Lasarus, sitte på Abrahams fang på den andre siden av

et svelg som er mellom ham og Lasarus. Den rike mannen ber

Abraham sende Lasarus til hans fem brødre for å vitne for dem

så ikke de kommer til det samme pinens sted. I liknelsen er det

altså beskrevet at Abraham er i himmelen og den rike mannen

er i helvete samtidig som det finnes mennesker på jorden.

Tanken blir da at når livet for de rettferdige etter

oppstandelsen er uten ende, så må også helvete være det for de

ugudelige selv om liknelsen ikke sier noe som helst konkrét

om lengden på lidelsen i helvete annet enn at det ikke er et

ønsket sted å være. Ut av denne liknelsen trekker man også

konklusjonen at sjelen er udødelig, da mennesker beskrives å

være i enten himmelen eller helvete før verdens ende har vært.

Det er viktig å være oppmerksom på at dette er den eneste

forekomsten i Bibelen som kan - hvis man ignorerer de

resterende versene i Bibelen - tas til inntekt for synet at

menneskesjelen er udødelig. Det er ikke anbefalt å lage en

doktrine kun basert på ett bibelvers, spesielt når forståelse av

det aktuelle verset ikke understøttes i Bibelen forøvrig.

Bibelen sier at på to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå

fast. Dette er et godt råd å følge også ved uthamringen av

doktriner.

Det er også viktig å huske på at dette er en liknelse. Den

er ikke en biografi over verken den rike mannen eller Lasarus.

Jesus brukte alltid liknelsene Sine for å få fram et moralsk

eller åndelig poeng, ikke for å gi en journalistisk

faktabeskrivelse av gitte hendelser. Hvis man skulle ta alle

Jesu liknelser bokstavelig, ville dette for eksempel bety at

vranglære utelukkende kjennes på kvaliteten på surdeig. (Matt

102

16:11,12)

En tredje ting som er viktig å huske på, er at Gud aldri

motsier Seg Selv. Når Han i Bibelen for øvrig gir utvetydig

uttrykk for at helvete ikke er et sted som er uten ende, så ville

aldri Jesus finne på å motsi dette. At Han tilsynelatende gjør

det i denne liknelsen, må forstås i det lys at Jesus fant

elementer i denne fiktive historien som effektivt illustrerte det

moralske og åndelige poenget Han ønsket å få fram, at måten

vi lever på her i verden får konsekvenser for det endelige

domsutfallet over våre liv. På samme måte som ikke alle

egenskaper ved surdeig er brukbare for å beskrive falsk teologi

eller lære, inneholder også liknelsen om Lasarus og den rike

mannen elementer som ikke er kompatible med hva Bibelen

lærer om helvete og menneskets sjel. En riktig forståelse av

dette emnet er nødvendig for å ivareta et sunt og riktig

Gudsbilde. Den babylonsk-kristne helveteslæren framstiller

Gud som en tyrann uten like, mens det riktige bildet

framstiller Gud, som i barmhjertighet med Sine skapninger, tar

et endelig oppgjør med synd i det Han sørger for at ethvert

spor av den forsvinner for evig og alltid.

På samme måten som vi kan benytte oss av kontemporære

folkehistorier for å understreke et poeng uten å dermed

validisere det fiktive, stod det Guds Sønn fritt å velge

illustrasjonsmateriale i Sin undervisning.

I vår vandring mot himmelen bombarderes vi med falske

teser, doktriner og teologi. Til forsvar mot Babylons løgner

har vi bare ett forsvar, nemlig Ordet. Ved daglig studium av

Den Hellige Skrift under ledelse av Den Hellige Ånd vil vi stå

103

ustet til kampen mot alt det falske som prøver å kapre våre

sinn.

104

Guds opprinnelige hensikt

Når Gud skapte verden, gjorde Han alt fullkomment.

Jorden var et komplett paradis. Naturen var fullstendig

uskjemmet av syndens konsekvenser slik den er i dag, og var

ubeskrivelig vakker med fjell, elver, innsjøer, sletter, blomster

og trær.

Herren skapte en hage, Edens hage, som var uovertruffen i

skjønnhet og herlighet, og Han satte mennesket til å ta seg av

hagen. Han gjorde også mennesket til herskeren over alle

dyrene på jorden. Alt befant seg i total harmoni med Herrens

vilje, og verden var et ufattelig paradis. Bibelen beskriver

Herrens tilfredshet med Sitt skaperverk:

“Da så Gud det Han hadde gjort, og se, det var overmåte

godt.” (1 Mos 1:31)

Mennesket hadde fritt samkvem med både Herren og

engler så lenge de befant seg i sin syndfrie tilstand. Deres

mentale kapasitet var uhindret av tretthet, psykiske plager og

105

feilernæring, og deres fysikk var totalt fri for sykdom og

slitasje. Gud hadde til hensikt å la mennesket være i en stadig

utvikling etter som de lærte og hadde fremgang. Gjennom den

mest opphøyde undervisning fikk mennesket innsikt i naturens

mysterier, og de lærte stadig mer om Gud og Hans skaperverk.

Da mennesket falt i synd og døden kom inn i verden, mistet

det sin frie omgang med syndfrie vesener og ble konfrontert

med syndens forferdelige konsekvenser. Mennesket ble sendt

ut av Eden, og opplevde slit og smerte ved sitt liv og virke,

men Gud hadde ikke forkastet Sin plan med mennesket,

snarere tvert imot. Gjennom å tillate motgang og

vanskeligheter aktet Han å oppdra mennesket ved å

synliggjøre deres svakheter, samt styrke deres tillit til at Han

var i stand til og villig til å frelse dem. Slik er det også i dag.

Selv om vi opplever motgang og prøvelser, vil Gud gi oss

seier og velsignelser ved at vi henvender oss til Ham og lar

Han gi oss den styrken vi trenger til å gå gjennom dem.

“Alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker

Gud.” (Rom 8:28)

Faktisk er det en nødvendighet at mennesket opplever

vanskeligheter og motgang, da vi etter syndefallet, i vår natur

og uten Guds inngripen, tendenserer mot å ødelegge oss selv

gjennom selvopphøyelse, selvtilstrekkelighet og egoisme. Vi

er nødt til å erfare hvor elendig synden er, for at vi skal ha et

ønske om å stå den imot. Den som ikke hater synden, vil heller

ikke i sitt hjerte ønske å seire over den. Gud kommer aldri til å

la oss oppleve ting som er for tøffe eller for vanskelige, men

106

tillater motgangen bare i den grad at vi får de nødvendige

erfaringene ved dem.

“Det er ikke kommet over dere noen fristelse som ikke er

menneskelig. Gud er trofast; Han skal ikke la dere bli fristet

over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge

for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det.” (1

Kor 10:13)

Motgang åpenbarer våre svakheter, og blir gylne

anledninger til å kvitte seg med unødig mentalt skrap og lyter

som ødelegger for vårt forhold til Gud og andre mennesker.

Gjennom Sitt frelsesverk og oppgjør med synden, akter

Gud å ikke bare å føre mennesket tilbake til sin fullkomne

tilstand, men Han kommer til å gjøre alt bedre enn det

opprinnelig var. Eden kommer til å framstå enda vakrere enn

den var i begynnelsen, og jorden kommer igjen til å bli et

ufattelig paradis. Gud kommer Selv til å bo hos mennesket, og

Han vil la universets hovedstad være på jorden.

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første

himmelen og den første jord var blitt borte, og havet er ikke

mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det Nye

Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand

som en brud smykket for sin brudgom. Og jeg hørte en høy

107

øst fra himmelen som sa: “Se, Guds bolig er hos menneskene,

og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud Selv

skal være hos dem og være deres Gud.”” (Åp 21:1-3)

Hvilken ufattelig velsignelse som mennesket blir til del!

Gjennom det at mennesket har fått oppleve synd har det

synket dypere enn noen andre av sine samtidige vesener på

andre planeter. Men i og med at mennesket også får oppleve

frelsen fra synden, får det også del i en desto større

velsignelse. Den seierskronen som blir gitt hver enkelt av de

frelste (Åp 2:10), vil representere vår individuelle

frelseserfaring med Kristus. Hvilke vitnesbyrd vi vil ha å dele

med hverandre! Det er ingen som har gått gjennom akkurat de

samme vanskelighetene og prøvelsene, derav er det like

mange vinklinger å beskue Kristi frelsesverk for oss. Jesus

sier:

“Den som seirer, vil Jeg gi å ete av den skjulte manna. Og

Jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet inn et

nytt navn, som ingen kjenner, uten den som får det.” (Åp 2:17)

I Bibelen er et navn noe som betegner karakteren, dvs.

holdninger og sinnelag hos hver enkelt person. Det navnet

som Jesus vil gi oss i himmelen, vil gjenspeile det bilde av

Gud som Herren ga hvert enkelt menneske å representere,

kombinert med våre erfaringer med Kristus. På grunn av våre

erfaringer fra oppholdet på en syndig jord og frelsen fra den,

vil vi ha helt unike erfaringer som ingen andre i universet har.

Etter oppstandelsen vil vi få reise rundt å vitne om Kristi

108

kjærlighet til andre skapte vesener på andre kloder, og

erkjennelsen av Kristi verk og offer på korset vil stadig nå nye

høyder og dybder, og lovsangen vil lyde gjennom evigheten i

takknemlighet til Ham. Vi vil aldri slutte å prise vår Frelser for

det Han har gjort for oss. Selv vil Han bære arrene etter Sitt

store offer for menneskeheten gjennom evigheten, og vi vil

stadig få lære mer om Hans ufattelige store kjærlighet etter

som årene går.

Det er helt ubegripelig at noen vil velge å si nei til

frelsestilbudet fra Herren. For sent vil uomvendte syndere

innse hva de går glipp av. Men de angrer ikke sin ondskap, de

bare beklager konsekvensene av dem, og ville aldri kunne

vært mulige å inkludere i himmelens rene og uselviske

fellesskap. De ville selv ikke holde ut å være der, da de med

sine valg har innrettet seg etter en helt annen agenda enn den

som forvalter rettferdighet, sannhet og kjærlighet. Hvor

inderlig Gud lengtet etter å frelse dem, men de valgte selv å gå

fortapt. De elsket synden mer enn de elsket Gud.

Bibelen beskriver en domsperiode på tusen år, der de

frelste skal få ta del i dommen over de ugudelige. Denne

tusenårsperioden begynner etter at Jesus har kommet til jorden

for andre gang, og alle de levende troende på jorden har blitt

med Ham til himmelen sammen med de andre troende som

døde i troen og som på dette tidspunktet har stått opp av

gravene.

109

“Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og det ble

overgitt til dem å holde dom.” (Åp 20:4)

“Salig og hellig er den som har del i den første

oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt, men

de skal være prester for Gud og Kristus, og de skal regjere

med Ham i tusen år.” (Åp 20:6)

Guds folk vil få fullt innblikk i den store kampen som

foregikk på jorden. De vil få innsikt i motivene, intensjonene

og hensiktene som drev mennesker til å handle som de gjorde,

og de vil samtykke i Herrens dom over de ugudelige. De vil se

at Herren har gjort alt som var mulig for å frelse dem, men at

de valgte å si nei til frelsestilbudet.

I den samme tidsperioden, er Satan lenkebundet på jorden

uten noen å forføre, da alle de ugudelige menneskene på dette

tidspunktet er døde.

“Deretter så jeg en engel som kom ned fra himmelen. Han

hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Han

grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og

bandt ham for tusen år, og kastet ham ned i avgrunnen og

stengte ham inne og satte et segl over ham, for at han ikke

lenger skulle forføre folkeslagene før de tusen år var til ende.

Men etter alt dette skal han bli løslatt for en kort tid.” (Åp

20:1-3)

110

Etter at de tusen år er omme, drar Herren tilbake til jorden

sammen med Sitt folk for å fullbyrde dommen over de

ugudelige. Satan bruker denne anledningen til å samle

troppene en siste gang i et desperat forsøk på å overta Kristi

trone. De ugudelige oppstår til sin dom, og blir dratt med av

Satan i hærtoget mot Det Nye Jerusalem der Jesus og de

frelste er. Den veldige hæren drar mot byen, men ild kommer

ned fra himmelen og fortærer de. Ild velter også fram fra

jordens indre som en del av domsfullbyrdelsen, og hele jorden

brenner opp.

“Når så de tusen år er omme, skal Satan slippes fri fra sitt

fengsel. Og han skal gå ut for å forføre folkeslagene som er

ved de fire verdenshjørner, God og Magog, for å samle dem

sammen til strid. Tallet på dem er som havets sand. De drog

opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den

elskede staden. Og ild falt ned fra Gud fra himmelen og

fortærte dem. Djevelen, som forførte dem, ble kastet i sjøen

med ild og svovel, der dyret og den falske profeten er. Og de

skal pines dag og natt i all evighet.” (Åp 20:7-10)

Ingenting blir igjen, hverken av jorden eller de ugudelige.

Alt blir renset ved ild. Nå skaper Gud jorden på ny, og lar den

beboes av glade og takknemlige frelste, som vil oppleve

evigheten sammen med sin Skaper i det nyopprettede paradis.

Nå får mennesket igjen leve ut til det potensialet som Gud gav

de å utvikle seg etter uhindret av demoner og mennesker som

satte alt inn på å ødelegge for Guds verk. Guds folk vil leve

virkelige liv på den nye jord. Det er ikke en ørkesløs,

111

uvirksom tilværelse som venter de frelste. De vil plante og

bygge, motta dype lærdommer og sannheter, men de vil aldri

bli slitne, og det vil alltid være nye mål å strekke seg etter.

“Der [på den nye jord] skal det ikke lenger være noe

spedbarn som bare lever noen få dager. Det skal ikke være

noen gammel som ikke når sine dagers fulle mål ... De skal

bygge hus og bo i dem. De skal plante vingårder og spise

frukten av dem ... De skal ikke slite forgjeves, og ikke føde

barn til ødeleggelse.” (Jes 65:20-21,23)

Jesus fortalte en gang en liknelse om en kjøpmann som søkte

etter vakre perler:

“Og da han hadde funnet én meget kostbar perle, gikk han

bort og solgte alt han eide og kjøpte den.” (Matt 13:45,46)

Dette er det perspektivet som Jesus lærer oss at vi skal ha i

forhold til de ting som vi er blitt undervist i. Denne verden har

ingenting for oss. Den er ikke mer å regne for enn en

søppelhaug. Den vil forgå om kort tid. La oss da leve de

dagene vi har igjen her nede slik at vi ikke tar del i ondskapen

som i større og større grad utfolder seg, men at vi framskynder

Herrens komme ved at vi lar Han være Herre og Mester i våre

liv, og at våre vitnesbyrd kan virke til å nå ut med budskapet

til andre mennesker om frelse.

112

Dommen over Babylon

Profeten Johannes fikk se flere syner angående dyret med

de sju hoder og ti horn. Han hadde fått vite at dyret etter sin

storhetstid på 1260 år ville miste sin makt og innflytelse, men

at det igjen skulle komme i maktposisjon i endetiden.

“Dyret som du så, var, og er ikke, og det skal stige opp fra

avgrunnen og gå bort til fortapelse. Og de som bor på jorden,

skal undre seg, de som ikke har sine navn skrevet i Livets bok

fra verdens grunnleggelse av, når de ser dyret som var, og

ikke er, og likevel er.” (Åp 17:8)

I endetidens siste fase, vil den forfølgelsesmakten, kjent

og definert som dyret i Åpenbaringen 13 og 17, igjen komme i

den maktposisjonen den hadde tidligere under middelalderen.

En overraskende og massiv endring finner etter hvert sted i

dens egenart, da kvinnen – Den Katolske Kirke – som tidligere

hadde vært “ansiktet utad” for dyrets maktutfoldelse, blir

113

tilintetgjort, og makten går over til en koalisjon mellom

utelukkende det restituerte dyret og de ti horn:

““… De ti hornene som du så, er ti konger som ennå ikke

har fått noe rike, men de får myndighet som konger i én time

sammen med dyret. Disse har én og samme tanke, og de gir

sin makt og myndighet til dyret. Disse skal føre krig mot

Lammet, og Lammet skal seire over dem, for Han er herrenes

Herre og kongenes Konge, og de som er med Ham, de er kalte,

utvalgte og trofaste.” Så sa han til meg: “Vannene som du så,

hvor skjøgen sitter, er folk, skarer, folkeslag og tungemål. Og

de ti hornene som du så på dyret, disse skal hate skjøgen,

gjøre henne naken og forlatt, ete hennes kjøtt og brenne henne

med ild.”” (Åp 17:12-16)

De ti horn er de 10 stammene som utgjør de europeiske

folkeslagene, en konklusjon som understøttes av profetien om

de fire verdensriker som Daniel fikk noen hundre år før

Johannes. Som vi var inne på i kapittelet “Stridens kjerne”,

fikk Daniel se i et syn fire dyr, hvorav det fjerde og siste

hadde ti horn (Dan 7:7,8). Dyret Johannes fikk se i

Åpenbaringen kapittel 12, 13 og 17 samsvarer med det dyret

Daniel fikk se. Dette vet man basert på dyrets karakteristikker

og plass i den sekvensielle raden med verdensriker som ble

profetert. Daniel fikk vite at disse ti hornene var ti konger som

skulle oppstå fra dette riket (Dan 7:24), og at tre av disse

kongene skulle rykkes vekk til fordel for pavemakten. Dette er

nøyaktig det som historien har vist skjedde. Det at tre av

stammene ble “rykket opp” i det pavemakten vokste fram som

114

profetert i Daniel 7, betyr ikke at de er utryddet. Faktisk så er

det mer eller mindre bekreftet at de tre stammene det er snakk

om her; vandalene, herulerne og øst-goterne er å finne i de

skandinaviske land.

Når det gjelder ødeleggelsen av Den Katolske Kirke,

forteller Bibelen mer utdypende om dette i Åp 18:

“Kongene på jorden som har drevet hor med henne

[skjøgen, Babylon den store], og som har levd i luksus med

henne, skal gråte og klage over henne når de ser røyken når

hun brenner. De skal stå på avstand av frykt for hennes plage

og si: “Ve, ve den store byen Babylon, den mektige byen! For

på én time er dommen din kommet.” Og kjøpmennene på

jorden skal gråte og sørge over henne, for ingen kjøper varene

deres lenger …” (Åp 18:9-11)

På grunn av den ødeleggelsen som rammer Den Katolske

Kirke, vil hele det globale økonomiske apparatet inkludert alle

forretningsforbindelser, økonomiske allianser og finansielle

foretak på jorden lide under dette, fordi pavemaktens ruin

resulterer i at deres virksomhet stagnerer fullstendig. Denne

ødeleggelsen kommer på én time, noe som tilsvarer ca. 14

dager profetisk tid regnet etter dag-år prinsippet, og skjer

sannsynligvis samtidig med at folkeslagene i Europa får

myndighet som konger sammen med dyret. Det er grunnlag

for å konkludere med dette, da også denne hendelsen foregår

over én time.

Hva er det som konkrét skjer her?

115

116

• Massiv forfølgelse av de kristne vil komme under dyrets

og de europeiske folkeslagenes ledelse.

• Folkene i Europa kvitter seg med Den Romersk-Katolske

Kirke som system og ødelegger henne.

• Denne ødeleggelsen resulterer i eller kommer samtidig

med en global, økonomisk ruin, noe som bekrefter

folkeslagenes nære forretningsmessige relasjoner til Den

Katolske Kirke.

Med unntak av at Europa forandrer det fellespolitiske

samarbeidsorganet som de har opparbeidet gjennom de siste

tiår, og innfører et helt nytt legeme for deres felles europeiske

visjon, er det god grunn til å trekke den slutningen at det er

EU som er hovedverktøyet til de ti horn. Det står om de ti horn

– som også defineres som ti konger - at de ennå ikke har fått

noe rike, men at de arbeider for å oppnå dette. Selv om

nasjonene som utgjør EU fremdeles innehar nasjonal

suverenitet, er EU på mange måter allerede i praksis å betrakte

som et rike, i og med at det har felles lover, regler og

retningslinjer for sine medlemmer, - noe som også omfatter de

europeiske nasjonene utenfor EU -, og har også arbeidet for en

felles grunnlov. Bibelen sier at de ti horn allerede er konger –

dvs. de har individuelle riker – men at de har likevel ikke fått

noe rike. Utav dette ser man at de prøver å danne et felles rike

på tvers av deres nasjonaliteter. Dette likner svært på det

arbeidet som skjer innen EU.

Når det gjelder dyret, ligger det an til noe helt

ekstraordinært.

Så langt i historien har dyret i Åpenbaringen vært

personifisert gjennom pavemakten, og slik vil det også

fortsette å være i fremtiden. Mot slutten av endetiden skjer det

likevel en endring i dyrets fremtoning. Gjennom hele dets

historie, har pavemaktens ideologi kommet til uttrykk

gjennom Den Katolske Kirke som organisasjon. I dens siste

fase, vil denne ideologien bli samlet i én konkrét

lederskikkelse, som Bibelen beskriver som den personifiserte

utgaven av dyret.

“Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er

sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er

falt, den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når

han kommer, skal han bare være en kort tid. Dyret som var, og

ikke er, er selv også den åttende, og er av de sju, og går bort

til fortapelse.” (Åp 17:9-11)

Her ser vi at dyrets sju hoder kommer i fokus, og gir oss

mer informasjon om dyret i dens siste stadie. Vi får vite at

dyrets sju hoder er sju fjell. Det er en kjent sak at byen Roma,

som også huser Vatikanet og er pavemaktens hovedsete, ble

bygd på sju høyder. Vi får også vite at de sju hodene er sju

konger. Dette må være sju konkréte, individuelle ledere det er

snakk om her, fordi vi har allerede fått vite at hodene sitter på

117

det ene og samme dyret, derav må man ekskludere

tolkningsmuligheten at det er snakk om riker her. Riker kan

ikke være hoder på et annet rike, da dette ville være en

selvmotsigelse. Disse rikene ville ikke imøtekomme kriteriene

for å bli definert som riker. Hvis den åttende kongen var et

rike, ville dette bety at han var et hode på seg selv, da den

åttende også er definert å være dyret, noe som representerer en

voldsom logisk brist. Når kongene her ikke kan representere

riker, så gir ikke Bibelen grunnlag for å konkludere med noe

annet enn at kongene er konkréte personifiserte

lederskikkelser. Disse lederskikkelsene må også tilhøre samme

makt, fordi ellers ville det bryte med informasjonen gitt i

Daniel kapittel 7, der det står at det ikke skulle komme noen

ny verdensmakt etter det fjerde som Daniel fikk se. Denne

fjerde verdensmakten var som kjent Romerriket, hvis makt

etterhvert ble overtatt av pavemakten. Og når den åttende av

kongene i Åpenbaringen 17:10 blir definert å være selve dyret,

er det grunnlag for å konkludere med at denne kongen må

være selve personifiseringen av alt det dyret står for. Noen vil

kanskje innvende at det er nærliggende å tro at den åttende må

være et rike fordi han blir kalt dyret, men dette kan ikke

stemme, da den åttende i utgangspunktet ikke er et dyr, men et

hode som blir gitt karakteristikken dyret. I tillegg understreker

engelen i sin forklaring til Johannes at dyret, dvs.

forfølgelsesmakten som Den Katolske Kirke utøvde under

middelalderen, på det gitte tidspunktet i konteksten, dvs. etter

1798, ikke lenger er (Åp 17:8). Pavemakten som organisasjon,

eller rike, kan dermed umulig være symbolisert gjennom noen

av disse sju kongene, da én av dem, den sjette, “er” etter at

118

pavemakten mistet sin innflytelse og posisjon i 1798, og også

før dyret har blitt rehabilitert. Dette mer enn indikerer at de sju

konger ikke er symboler på riker, men på konkréte

lederskikkelser. Det som Bibelen ser ut til å gjøre med å

proklamere den sjette kongen for å være den som “er”, er å

understreke at dette var den lederen det var noe svært

signifikant ved. På grunnteksten betyr ordet som er oversatt

her, “vare for en stund” og “fortsette å være”, noe som kan

understreke pave Johannes Paul II's innflytelse og også lange

regjeringstid i forhold til samtlige paver etter 1929. Det er

verdt i denne forbindelse også å merke seg at ordet “nå” ikke

er med i grunnteksten, slik at den sjette kongen blir framstilt

som kun “er”, og ikke “er nå”.

I kapittelet “Åndelig krig” var vi inne på hvordan

pavemakten mistet sin innflytelse og posisjon i 1798 etter sin

1260-årige storhetstid. Pavemakten oppnådde ikke status som

selvstendig rike før i 1929 ved Laterantraktaten der

Vatikanstaten ble opprettet, og pavemakten ble definert som

en egen nasjon. Denne hendelsen er av vesentlig betydning i

denne sammenheng, fordi det er ikke før dette tidspunktet at

pavemakten igjen er å regne for et fullstendig dyr i profetisk

sammenheng. Og før pavemakten var en offisiell nasjon,

hadde de heller ikke noen offisielle konger. Det er først etter at

pavemakten får et registrert rike, at terminologien “konger”

blir aktuell. Og hvem er det som mest naturlig framstår som

konger i Den Katolske Kirke? Dette er selvfølgelig pavene.

Siden 1929 har det vært 6 paver. Den sittende paven,

Benedikt XVI, er den syvende i rekken. Dette innebærer at

119

den neste kongen, den åttende, må ha vært én av de syv

foregående kongene og samtidig være selve personifiseringen

av dyrets karakteristikker.

Det står i Åpenbaringen 13:3 at ett av dyrets hoder fikk et

dødelig sår. Denne hendelsen kan kun gjelde én av pavene,

nemlig pave Johannes Paul II, som som kjent ble skutt i 1981,

men overlevde. Etterfulgt av det dødelige sårets legelse, øker

pavemaktens popularitet voldsomt i årene som kommer, slik

det ble omtalt i profetien: “Og hele verden undret seg og fulgte

etter dyret” (Åp 13:3). Ingen annen pave etter 1929, inkludert

den sittende paven, kommer i nærheten av pave Johannes Paul

II i popularitet. Den Katolske Kirke opplevde en sterk

medgangsbølge under hans ledelse over hele verden, til og

med i muslimske land. Det står i Åp 13:12, at USA vil utøve

den makten pavemakten hadde, og får hele jorden til å tilbe

det første dyret som fikk dette dødelige sår legt. Det er verdt å

merke seg at Bibelen veksler på å beskrive såret til å gjelde

både dyret og ett av dets hoder. Vi vet allerede fra Åp 17, at på

dette tidspunktet snakker vi om en personifisert utgave av

dyret. Hvem andre enn pave Johannes Paul II kan det være det

er snakk om her? Men, vil kanskje noen påpeke, pave

Johannes Paul II er jo død. Han kan da umulig komme tilbake

til makten igjen. Dette er riktig. Men det er ingenting i veien

for at djevelen vil få det til å se ut som om pave Johannes Paul

II er gjenoppstått, fordi som vi har vært inne på tidligere, så

omskaper Satan seg til en lysets engel (2 Kor 11:14). Demoner

er i stand til å etterlikne menneskers skikkelser. I 1.

Samuelsbok kapittel 28 er det fyldig beskrevet hvordan

djevelen gjorde en så god jobb i å etterlikne profeten Samuel

120

etter hans død, at selv kong Saul, som kjente ham godt, ikke så

forskjellen. Såkalte gjenforeninger med døde slektninger og

andre kjente vil være en av de fremste villfarelsene Satan vil

bruke i endetiden for å bedra folk til å komme med falske

meldinger og budskap. Gjennom å etterlikne fysikken,

fremtoningen og karaktertrekkene til kjente og kjære som har

gått bort, får Satan det til å virke som om det faktisk er dem

som oppsøker folk. Men Bibelen er tydelig på at etter døden

og før den legemlige oppstandelsen ved Jesu annet komme, så

er de døde inne i en drømmeløs søvn. De er ikke mer. Satan og

andre falne engler vil bruke sine overnaturlige evner til å

framstå i diverse menneskeskikkelser, og denne metoden vil

også bli anvendt når det gjelder den åttende kongen. På denne

måten vil den åttende være og samtidig ikke være (Åp 17:8),

fordi det ser ut som om det er pave Johannes Paul II som er

kommet tilbake, men det er ikke ham, kun en etterlikning.

Etterhvert kvitter de ti horn seg med Den Katolske Kirke som

organisasjon, og regjerer uavhengig av denne sammen med det

personifiserte dyret.

Jesus gav oss en profeti i Matteus kapittel 24 som blir

svært aktuell i denne sammenheng:

“Hvis da noen sier til dere: “Se, her er Kristus!” eller:

“Der!” så tro det ikke. For falske kristuser og falske profeter

skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å forføre selv

de utvalgte – om det var mulig. Se, Jeg har sagt dere det på

forhånd. Så hvis de da sier til dere: “Se, Han er i ørkenen!”

da gå ikke ut dit. Eller: “Se, Han er i de innerste rommene!”

så tro det ikke. For som lynet kommer fra øst og blinker til

121

vest, slik skal også Menneskesønnens komme være.” (Matt

24:23-27)

Jesus beskriver her en tid da Satan kommer til å etterlikne

Kristi komme til jorden i et forsøk på å bedra folkene.

Kommer dette til å være den åttende kongen, eller kommer

den personifiserte falske Kristus til å være i tillegg til denne

skikkelsen? Dette er det vanskelig å anslå på dette tidspunkt,

men det som er helt sikkert er at det ligger tider foran oss med

voldsomme bedrag og forførelser fra djevelens side. Men de

som holder seg til Guds ord, vil avsløre bedraget. Når Kristus

kommer vil det ikke være tvil om at det er Han.

“Se, Han kommer med skyene, og hvert øye skal se Ham,

også de som gjennomboret Ham. Og alle jordens

folkestammer skal jamre seg over Ham. Ja, Amen.” (Åp 1:7)

Likevel er det ingen grunn til å undervurdere hvor enormt

dette bedraget vil bli. Bare hvis man er forankret i Guds ord og

styrket ved Guds kraft vil man være i stand til å stå imot dette

som vil være selve kronen på verket for Satan i hans plan med

å destruere menneskeheten og lukke den ute fra frelsen i

Kristus. De aller fleste mennesker vil falle for djevelens

bedrag og tro at det er Jesus som har kommet tilbake. Men vi

har blitt advart mot dette på forhånd, og de som holder seg til

Bibelen og Kristus er trygge.

122

Når syndens beger er fullt, vil en total ødeleggelse komme

over Babylon:

“Deretter løftet en veldig engel opp en stein, så stor som

en kvernstein, og kastet den i havet og sa: “Slik skal den store

byen Babylon bli kastet ned med stor kraft, og den skal aldri

bli funnet mer.”” (Åp 18:21)

“Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes

byer falt. Og den store Babylon ble husket hos Gud, slik at hun

ble gitt begeret med Hans harmes vredes-vin.” (Åp 16:19)

Dette finner sted like før Jesu annet komme. Før dette har

skjedd, vil alle de troende som befinner seg i Babylon, ha blitt

kalt ut derfra, og verden har sett en enda større vekkelse enn

den som menigheten opplevde i det første århundret, ved at

Guds siste advarsel til en fortapt menneskehet har lydt

gjennom Hans tjenere, de hellige, som er helt og fullt overgitt i

Hans hender.

“Etter dette så jeg en annen engel som kom ned fra

himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans

herlighet. Og han ropte kraftig med høy røst og sa: “Falt, falt

er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et

fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt

fugl! For alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs

vredes-vin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og

kjøpmennene på jorden er blitt rike ved overfloden fra hennes

123

luksus.” Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa:

“Kom ut av henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige

i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes

plager…”” (Åp 18:1-4)

Dette er Guds siste kall til mennesker om å vende seg om

til Ham. Alle de som hører Ham til kommer sammen som ett

folk, og vitner mektig for Herren. Jesu gjenkomst er like om

hjørnet. Før dette skjer, er det nødvendig at hver og én har tatt

fullstendig avstand fra alt som har med Babylon å gjøre i sitt

liv. For å kunne bli stående i den stormen av ondskap som er i

ferd med å bryte løs, er det nødvendig å ha tatt et fullstendig

og totalt oppgjør med de babylonske verdiene og den

babylonske kulturen i sitt liv. Man kan ikke kalle folk ut av

noe som man selv er en del av. For å kunne få til dette, må

man daglig være overgitt i Herrens hender, fordi det er bare

Han som kan gi oss kraft til å oppleve denne erfaringen i våre

liv. På egen hånd vil det være fullstendig håpløst. Vi kan bare

plukke ned og kaste vekk den dårlige frukten fra treet, mens

treet fremdeles vil være dårlig. Og dårlige trær, sa Jesus, vil

bli brent opp (Matt 7:16-20). Bare Herren kan forandre treet til

å bli et godt tre. Bare Herren kan forandre menneskehjertet

slik at det er i harmoni med Hans vilje og intensjoner.

Det er vårt valg i dag, her og nå, om vi vil oppleve denne

erfaringen med Herren, og være en del av den bevegelsen som

vil representere Ham i den siste fasen av denne verdens

historie.

124

Et liv i frihet

Alle mennesker blir før eller siden konfrontert med sin

tilkortkommenhet i forhold til de utfordringene man møter i

denne verden. Tenk om det ikke var slik. Tenk om vi kunne

våkne opp en dag å ikke oppleve tretthet, forvirring, ensomhet,

motløshet, konflikter og vanskeligheter. Hva skulle mennesket

gjøre om det ikke hadde håp om noe bedre rundt neste sving?

Kristendommen representerer et komplett og fullstendig

oppgjør med alt dette som ødelegger og forringer

livskvaliteten til mennesker. Vi trenger ikke leve som om vi er

fanger bak lås og slå med ingenting annet å se frem til enn å

dø. Det finnes håp. Håpet heter Gud, og elsker oss mer enn vi

kan fatte. Alle mennesker er fanger av det de ligger under for.

Hvis noen velger å la seg underkaste av lyst og last, vil de

også bli kontrollert av det. Uten Jesus er det umulig for et

menneske å stå imot det som verden har å tilby av

tilsynelatende goder, men som i virkeligheten bryter ned og

ødelegger.

Mennesket ble underlagt synden ved at det gjorde opprør

125

mot Guds bud om å ikke spise av det forbudte tre i Edens

hage, og siden den gang har syndens konsekvenser forgrenet

seg gjennom alle generasjonene. Hvert menneske som fødes

opplever fristelser, prøvelser, vanskeligheter og motgang.

Naturen lærer at mennesket skal dø. Døden kom som en

konsekvens av synden. Det var ikke slik Gud hadde tenkt det i

begynnelsen. Han gav oss evig liv i starten, men døden ble en

nødvendig konsekvens av synden. Også Jesus opplevde

fristelser og prøvelser, fordi Han ble fullstendig menneske, i

syndig kjøds natur (Joh 1:14). Men til forskjell fra oss, gav

Han aldri etter for en eneste av de fristelsene Han ble utsatt

for. Han hadde gitt avkall på alle fordelene Han hadde fra Sin

opphøyde status i himmelen, og var under samme kår som vi

(Fil 2:6,7; Heb 2:17). Ved Den Hellige Ånds kraft stod Han

imot alt det som Satan prøvde å friste Ham med. Jesus viste

veien til livet gjennom fullstendig overgivelse til Gud i bønn

og selvoppofrende tjeneste for Gud og mennesker. Mennesker

fødes grunnleggende selviske, men gjennom en ny fødsel i

Kristus, får vi nye motiv til å ha et annet fokus. Vi går over fra

døden til livet. Det blir som Paulus sa:

“Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg

som lever, men Kristus lever i meg. Og det livet som jeg nå

lever i kjødet, lever jeg i tro på Guds Sønn, Han som elsket

meg og gav Seg Selv for meg.” (Gal 2:20)

126

Peter sier et annet sted om samme erfaring:

“Ved dette er vi blitt skjenket de største og mest dyrebare

løfter, for at dere gjennom dem skulle få del i guddommelig

natur etter å ha flyktet unna fordervelsen som tilhører lysten i

denne verden.” (2 Pet 1:4)

Jesus viste også til hva som er den reelle løsningen på

menneskets fangenskap under synden til forskjell fra verdens

illusjoner om selvberging;

“Så hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri.”

(Joh 8:36)

Hvilke fantastiske vers disse er! Hvordan får vi del i disse

løftene? Hvordan får vi den erfaringen som Bibelen snakker

om her?

Det er en veldig viktig erkjennelse, at mennesket selv ikke

kan hamle opp med løsninger i forhold til de eksistensielle

spørsmålene. Det er mye et menneske kan gjøre i seg selv for

å kunne fungere i sitt arbeid, i det sosiale og i familielivet,

men sannheten er at uten Gud ville vi alle opphøre å eksistere

på et øyeblikk. Det er Han som gav oss livspusten, og det er

Han som stadig holder oss oppe for hvert sekund som går.

Ingenting kan eksistere uten Ham. Djevelen kan få det til å

virke som om det er han som er den reelle hersker over jorden,

men sannheten er at det er Gud som kontrollerer det hele. Han

tillater synd og elendighet bare i den grad det virker til å

127

avsløre synden og Satans plan for det det er, slik at Gud kan

utføre Sin endelige dom over synden med hele universets

aksept og samtykkelse. Vi kan selvsagt lure oss selv til å tro at

vi i oss selv kan mestre mye av det livet byr på uten Gud, men

ovenfor de store spørsmålene hva gjelder liv og død,

forsvinner enhver illusjon, og mennesket står fullstendig

maktesløs tilbake. Det oppleves av mange, på grunn av

menneskefrykt, som viktig å ikke framstå som veik og

hjelpeløs ved å innrømme sin tilkortkommenhet, og de bruker

dertil, på grunn av forfengelighet og stolthet, mye av sin tid på

å fremstå som om de takler hva det enn skulle være av

situasjoner, inkludert døden og det som skjer etter. Ingenting

kunne være mer ødeleggende for en persons framtid enn en

slik holdning. Det krever innsikt og modenhet for å komme

fram til den konklusjonen at mennesket er fortapt i seg selv,

det å stille seg åpen for livets - og dødens – realiteter. Ved

syndefallet ble vi alle underlagt døden, og ble fanger under

dens domene. Hadde ikke Jesus kommet ned til jorden, ville vi

vært fortapte for evig. Hadde ikke Han, Den Ene Rettferdige,

dødd for oss, ville vi alle selv måtte bære vår synd og motta en

evig død som straff og aldri mer være til. Men Gud ville det

annerledes fordi Han elsker oss. Bibelen sier:

“For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den

Énbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå

fortapt, men ha evig liv. For Gud sendte ikke Sin Sønn til

verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst

ved Ham.” (Joh 3:16,17)

128

Guds rettsystem fungerer slik at hvis en uskyldig dør for

den skyldige, går den skyldige fri. Dette var det Jesus gjorde

for oss på Golgata. Han døde i vårt sted. Gjennom å i tro

akseptere Kristi offer for oss, blir vi regnet som rettferdige helt

ufortjent og helt uavhengig av vår innsats. Kristi rettferdighet

blir vår. Den som tar imot en uavbrutt tillit til at Kristi offer er

tilstrekkelig for å frelse ham uansett rang, fortid og

omstendigheter, blir skrevet opp i Livets bok i himmelen, og

vil være blant de som får høre det herlige utsagn fra Kristi

lepper på den ytterste dag:

“Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket

som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.”

(Matt 25:34)

Det mest fantastiske med dette er at denne

rettferdiggjørelsen blir tilegnet oss uten at vi trenger å gjøre

noe som helst utover det å ta den imot. Satan har gjennom

årtusenene implementert en tanke i folkeslagene at vi trenger å

gjøre oss fortjent til Guds gunst gjennom selvpining,

statusopparbeidelse og ofringer. Guds versjon er at mennesket

kun trenger å ta imot troens gave, så vil det oppleve Guds

frelse og inngripen i deres liv. Han vil gjøre alt i og for hvert

enkelt menneske som det ikke er i stand til å utføre selv.

Menneskets oppgave blir bare å legge alt i Hans hender, og

stole på Hans makt, evne og holdning til å frelse. Ved å ta

imot Kristi tro blir mennesket rettferdiggjort.

Betyr så dette at alt mennesket trenger å gjøre er å svinse

rundt i en virksomhetsløs drømmetilværelse og bare vente på

129

at den endelige utfrielsen skal komme? Nei, Bibelen erklærer

tydelig den troen som er uten gjerninger for å være en død tro.

“Slik er det også med troen. Hvis den ikke har gjerninger,

er den død i seg selv.” (Jak 2:17)

Betyr det at vi likevel skal kjempe for å være verdige til å

motta troen? Nei, konsekvensen av å ha mottatt troen og at

man lever den ut i praksis, er at vi automatisk vil bære preg av

dette i våre liv.

“På fruktene deres skal dere kjenne dem. Kan vel noen

sanke druer fra tornebusker eller fiken fra tistler? Slik bærer

hvert godt tre god frukt, men det dårlige tre bærer dårlig frukt.

Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, og et dårlig tre kan

heller ikke bære god frukt.” (Matt 7:16-18)

Kristi virken i den enkelte troendes liv vil bli synlig for

alle. Den late blir flittig, den rusavhengige blir nykter, den

holdningsløse blir et eksempel til det gode, den frekke blir

vennlig, den stolte blir ydmyk, den gjerrige blir raus, den

egoistiske blir selvoppofrende, den lettpåvirkelige blir

prinsippfast. Alle ting som leder til døden blir byttet ut med

det som leder til livet. Dette er det mest fantastiske som kan

skje et menneske. Alt av verdens gods og gull blir som juggel

å regne i forhold til denne erfaringen. Hva er vel berømmelse,

popularitet og rikdom verdt når livet er levd og man ikke har

flere dager igjen?

Det man snakker om her er altså en tro som virker til

130

endringer i et menneskes liv. Uteblir endringene er det en død

tro. En kristen vil ikke ønske å leve på en måte som sårer Gud,

fordi han vil være klar over hva hans frelse har kostet. Hans

valg og livsstil vil tilsvare den prisen som ble betalt, nemlig

Guds Sønns liv. Hva som gjør at noen mennesker velger å si

nei til denne troen er uvisst, fordi synd er meningsløst. Det

som derimot er sikkert, er at det som gjør at mennesker tar

imot troen er Guds enorme kjærlighet og nåde til mennesker,

noe som kommer til syne ved alt Han foretar Seg i våre liv.

Det blir opp til hver enkelt å avgjøre hva slags retning livet

hans eller hennes skal ha og hva utgangen skal være, og Gud

vil og må respektere dette.

Den friheten Jesus tilbyr oss, er en fullstendig seier over

all synd. Hvis et menneske eier denne friheten i Kristus, vil

han oppleve total indre fred og glede, og får ta del i de største

velsignelser. Jesus sa at Han var kommet for at vi skulle ha liv

og overflod (Joh 10:10). Kristi religion fordrer et oppgjør med

all synd, til fordel for et liv der man ikke lenger ligger under

for de tingene som bryter oss ned og som gjemmer oss unna

Gud.

Verden hungrer etter en kristendom som griper inn i

menneskers hverdag og gir de nytt håp og nytt liv, og som

snur tilværelsen på hodet med sitt radikale budskap om død fra

synd og oppstandelse og liv i Kristus. Denne kristendommen

131

le presentert i den første kristne menigheten det første

århundret, den ble videreført av trofaste disipler under

middelalderens forfølgelser, og den er gjeldende også idag. Til

tross for den babylonske kristendommen, som forsøker å kvele

ethvert tilløp til vekkelse, bereder Gud for Seg et folk som vil

gå ut å gi den siste advarselen til menneskeheten om omvendelse

fra synd. Han vil gi de en spesiell utgytelse av Den

Hellige Ånd slik at det budskapet om frelse som først ble

forkynt for 6000 år siden etter syndefallet, og som ble forkynt

av Hans folk i alle de påfølgende årtusenene, blir proklamert

med uovertruffen kraft.

Samtidig med at man nærmer seg denne vekkelsen

manifisterer det seg en økt aktivitet også i de babylonske

menighetene. Den falske Jesus framstilles som mer

populærkulturelt attraktiv og kul enn noensinne, og mennesker

over hele verden faller for bedraget. Gjennom menneskeorientert

lovsang, prises denne universelle kjæresten og

bestekompisen, som tilfeldigvis også er Guds Sønn, av røster

verden over i en tilbedelseskultur som er mer fokusert på å

trekke Herren ned til oss i stedet for at vi blir løftet opp til

Ham. Forkynnere framstiller en Jesus som har en

karakterfasthet og prinsippiell grunnholdning som en

gummistrikk, og alle finner en plass som er sin der de kan

dyrke sine avguder i fred samtidig som de får himmelen på

kjøpet. Dette er fordi Gud er så god. Han ville aldri finne på å

ta fra mennesker noe som de liker å holde på med og som gir

de en god følelse, selv om det skulle vise seg å ikke være til

det beste for dem på sikt. Er det dette Bibelen lærer? Nei, aldri

i evigheten! Hva skjedde med bibelvers som:

132

“Jeg vil ikke sette noe forderv for mine øyne. Jeg hater

deres verk som faller fra. Slikt skal ikke henge fast ved meg.”

(Sal 101:3)

“… Kom ut fra dem og vær atskilt, sier Herren. Rør ikke

det som er urent, så skal Jeg ta imot dere.” (2 Kor 6:17)

Er ikke disse versene valide i dag like mye som Johannes

3:16 er det? Kan det være at disse versene ikke passer overens

med ovenfornevnte holdning, og som derav på en eller annen

måte må utsettes for den allmene hops bekvemmelighetskorrekturlakk

i et forsøk på å forme paradis etter eget

forgodtbefinnende? Kompromiss blir da bokstaven i

manuskriptet som utgjør nekrologen til den konforme, døde

kristenheten, som framstår med like mye kraft som en

viktoriansk statue. Mer eller mindre frivillig blir disse

menneskene perfekte Judas-substitutter. Disse menneskene

ville ha korsfestet deres Frelser like mye nå som da for 2000

år siden, hadde Jesus kommet for første gang i vår tid. Faktum

er at de korsfester Jesus gjennom å benekte Ham for Den Han

er, og tilegner Han attributter og verdier som aldeles ikke

representerer Hans person og agenda.

Mange tror de tilber Herren, mens de i virkeligheten tilber

djevelen, fordi de i virkeligheten elsker synden mer enn Gud

og har ikke mottatt kjærligheten til sannheten. Hvordan i

evighet kan Gud tillate at mennesker med slike holdninger

kommer inn i himmelen? Aldri om et slikt samfunn kunne

fungere. Gud ønsker intenst å frelse hvert eneste menneske,

133

men så lenge mennesker stenger Ham ute og velger en annen

utvei på sine liv, kan Han ikke slippe dem inn i himmelen.

Deres valg om å lyde djevelen mer enn Gud, ville representere

en konstant trussel mot himmelens rene atmosfære. Etter at

frelsesplanen er gjennomført, vil synden aldri mer kunne

forstyrre balansen og harmonien i universet. Gud vil

tilintetgjøre den for alltid.

134

Jesus sa:

“Hvis dere elsker Meg, så hold Mine bud.” (Joh 14:15)

Det å høre Kristus til vil innebære at Hans bud gjenspeiles

i oss i vår daglige vandring med Ham. Hvis man hører Kristus

til, vil man ikke ha andre guder enn Ham. Hvis man hører

Kristus til så tar man imot den erfaringen som Han ønsker å gi

oss, det at hjertet endres til å oppleve tyveri, seksuell umoral

og mord som helt avskyelig. Hvis man hører Kristus til så vil

man helligholde den dagen Han satte til side for dette, og ikke

den tradisjonelle, menneskeskapte hviledagen. Vår karakter vil

bli formet i harmoni med Herrens bilde.

La oss nå være enige om å legge vekk alt det som hindrer

at den vekkelsen kommer over Guds folk som Gud så inderlig

ønsker å gi. La oss gjøre opp med hverandre, og tilgi

hverandre, og la Kristus være sentrum i alt vi foretar oss. La

oss slutte å utsette Herrens komme ved at vi ikke tar oppgjør

med de babylonske verdiene i våre liv, og lar oss besnære av

timelige anliggender. La oss leve som Herren har kalt oss til,

nemlig å være et atskilt folk, et folk som er annerledes, et folk

som representerer et reelt alternativ til den selvopphøyende

kulturen som Babylon forfekter. Vi kan bare tilby dette reelle

alternativet til den falske kristendommen hvis vi selv står helt

utenfor dette systemet. Ved Guds kraft og Hans

tilstedeværelse i våre liv, vil denne erfaringen bli en realitet

for alle de som legger sine liv i Hans hender.

135

136

Tillegg

- Sitater angående lørdag vs. søndag som helligdag

“Spørsmål: ”Har Kirken [den katolske] makt til å gjøre

noen forandringer på Guds bud?”

Svar: “I stedet for den syvende dag, og andre høytider

fastsatt til den gamle loven, så har Kirken foreskrevet

søndager og helligdager til å være satt til side for Guds

tilbedelse, og disse er vi nå forpliktet til å holde som en

konsekvens av Guds bud, i stedet for den gamle sabbaten.””

(Rt. Rev. Dr. Challoner, The Catholic Christian Instructed

(1853), s. 204.)

“Catechismus Romans ble befalt av konsilet i Trent og

publisert av the Vatican Press etter ordre fra pave Pius V i

1566. Denne katekismen for prester sier: “Det behaget Guds

kirke at den religiøse feiringen av sabbatsdagen skulle bli

overført til “Herren dag”.”” (Catechism of the Council of

Trent (Donovans oversettelse, 1867), del 3, kap. 4, s. 345)

137

“Protestantismen, i det at den kvitter seg med Kirkens

[den romersk-katolske] autoritet, har ingen gode grunner for

dens søndagsteori, og burde logisk sett holde lørdag som

sabbat.” (John Gilmary Shea, American Catholic Quarterly

Review, januar 1883)

“I det staten vedtar lover for den passende

søndagshelligholdelse, så anerkjenner den uforvarende Den

Katolske Kirkes autoritet, og utfører mer eller mindre trofast

dens forskrifter.”

“Søndagen, som en dag i uken satt til side for den

obligatoriske, offentlige tilbedelsen av Allmektige Gud, for å

bli helligholdt ved stans av alt servilt arbeid, handel og

verdslige bibeskjeftigelser og ved hengivenhetsutøvelser, er

fullstendig en kreasjon av Den Katolske Kirke.” (The

American Catholic Quarterly Review, januar 1883, s. 152,

139)

“Gi meg bevis fra Bibelen alene at jeg er nødt til å holde

søndagen hellig. Der er ingen slik lov i Bibelen. Det er en lov

fra Den Katolske Kirke alene. Bibelen sier “Husk på

sabbatsdagen at du holder den hellig.” Den Katolske Kirke

sier “Nei. Ved min guddommelige makt så avskaffer jeg

sabbatsdagen og befaler deg å helligholde den første dagen i

uken. Og se! Hele den siviliserte verden bøyer seg ned i

ærbødig lydighet til Den Katolske Kirkes befaling.” (Thomas

Enright, CSSR, President, Redemptorist College (Romerskkatolsk),

Kansas City, Mo., 18. februar 1884)

138

“Den Katolske Kirke forandret, over tusen år før det

eksisterte en protestant og i kraft av hennes guddommelige

misjon, dagen fra lørdag til søndag.” (The Catholic Mirror,

september 1893)

“Forstand og vanlig fornuft krever godtakelse av den ene

eller den andre av disse alternativene: enten protestantisme

og helligholdelse av lørdag, eller katolisisme og helligholdelse

av søndag. Kompromiss er umulig.” (The Catholic Mirror,

desember 1893)

“Søndagen er en katolsk institusjon, og dens påstander

om helligholdelse kan bare forsvares utifra katolske

prinsipper … Fra begynnelsen til slutten av Skriften finnes det

ikke et eneste avsnitt som gir hjemmel for forandringen av den

ukentlige tilbedelsen fra den siste dagen i uken til den første.”

(The Catholic Press, Sydney, Australia, August 1900)

“Det er bra å minne presbyterianerne, baptistene,

metodistene og alle andre kristne på at Bibelen støtter dem

ikke noe sted i deres helligholdelse av søndag. Søndag er en

institusjon tilhørende den romersk-katolske kirke, og de som

helligholder den dagen overholder et bud fra Den Katolske

Kirke.” (Presten Brady, rapportert i Elizabeth, N.J. "News,"

18. mars 1903)

“Spørsmål: Hvilken dag er sabbatsdagen?”

”Svar: Lørdag er sabbatsdagen.”

”Spørsmål: Hvorfor helligholder vi søndag i stedet for

139

lørdag?”

”Svar: Vi helligholder søndag i stedet for lørdag, fordi

Den Katolske Kirke overførte dens høytidelighet fra

lørdag til søndag.”

(Peter Geiermann, The Convert's Catechism of Catholic

Doctrine (1946 ed.), s. 50. Geiermann mottok den

“apostoliske velsignelse” av pave Pius X for hans arbeid 25.

januar 1910)

“Du kan lese Bibelen fra 1. Mosebok til Johannes'

Åpenbaring, og du vil ikke finne en eneste linje som

autoriserer helliggjørelsen av søndag. Skriftene håndhever

den religiøse overholdelsen av lørdag, en dag vi aldri

helliggjør.” (James Cardinal Gibbons, The Faith of Our

Fathers (1917 ed.), pp. 72, 73.)

“Hvis protestantene ville følge Bibelen, ville de tilbe Gud

på sabbatsdagen. I det de overholder søndagen, følger de en

lov fra Den Katolske Kirke.” (Albert Smith, kansler til

erkebispedømmet av Baltimore, i et svar for kardinalen i et

brev, 10. februar, 1920)

“Ingensteds i Bibelen er det erklært at tilbedelsen skulle

forandres fra lørdag til søndag. Faktum er at Kirken eksisterte

mange århundrer før Bibelen ble gitt til verden. Kirken lagde

Bibelen, Bibelen lagde ikke Kirken.”

“Nå har Kirken … innført, ved Guds autoritet, søndag

som dagen for tilbedelse. Denne samme Kirken, ved den

samme autoriteten, lærte doktrinen om skjærsilden lenge før

140

Bibelen ble laget. Vi har derfor den samme autoriteten for

skjærsilden som vi har for søndag.”

(Martin J. Scott, Things Catholics Are Asked About (1927 ed.),

s. 136)

“Hvis vi rådførte oss med Bibelen alene, ville vi fremdeles

måtte holde sabbaten hellig, det vil si lørdag.” (John Laux, A

Course in Religion for Catholic High Schools and Academies,

vol. 1 (1936 ed.), s. 51)

“Kirken forandret helligholdelsen av sabbaten til søndag

med rettigheten av den guddommelige, ufeilbarlige autoriteten

gitt av hennes grunnlegger, Jesus Kristus. Protestantene som

påstår at Bibelen er den eneste veiviser i troen, har ingen

berettigelse for å helligholde søndag. I denne saken er

Syvendedagsadventisten den eneste konsekvente protestant.”

(The Catholic Universe Bulletin, 14. august 1942, side 4)

“Noen teologer har holdt at Gud på samme måte dirigerte

direkte søndag for å være tilbedelsesdagen i den nye loven, at

Han Selv uttrykkelig erstattet søndagen med sabbaten. Men

denne teorien er nå fullstendig skrinlagt. Det er nå vanligvis

ansett at Gud rett og slett gav Kirken makten til å sette til side

en hvilken som helst dag eller dager, som hun måtte anse

passende som helligdager. Kirken valgte søndag, den første

dagen i uken, og la til gjennom tidens løp andre dager, som

helligdager …”

”Uansett, det faktum at Kristus helt fram til Hans død, og

Hans apostler minst for en tid etter Kristi himmelfart,

141

helligholdt sabbaten er beevis nok for at vår Herre Selv skiftet

ikke ut Herrens dag med sabbaten i Hans livstid på jorden.”

(Vincent J. Kelly (katolsk), Forbidden Sunday and Feast-Day

Occupations (1943 ed.), sidene 2, 19, 20)

“Protestanter … aksepterer søndag heller enn lørdag som

dagen for offentlig tilbedelse etter at Den Katolske Kirke

gjorde forandringen … Men det protestantiske sinn ser ikke ut

til å innse at … i å helligholde søndag, så aksepterer de

autoriteten til talsmannen for kirken, paven.” (Our Sunday

Visitor, 5. februar 1950)

“Men siden lørdag, ikke søndag, er spesifisert i Bibelen,

er det ikke merkelig at ikke-katolikker som erklærer at de tar

deres religion direkte fra Bibelen og ikke fra Kirken,

helligholder søndag i stedet for lørdag? Ja, selvfølgelig er det

selvmotsigende, men denne forandringen ble gjort omtrent

femten århundrer før protestantismen ble født, og innen den

tid var den skikken universelt overholdt. De har videreført

denne skikken, selv om den hviler på Den Katolske Kirkes

autoritet, og ikke på en eksplisitt tekst i Bibelen.” (The Faith

of Millions, 1956, page 473)

“Ikke Skaperen av universet i 1. Mosebok 2:1-3, men Den

Katolske Kirke kan gjøre krav på æren av å ha gitt mennesket

en pause i sitt arbeid hver syvende dag.” (S.D. Mosna, Storia

della Domenica, 1969, sidene 366, 367)

142

“Spørsmål: Har du noen andre måter å bevise at Kirken

[den katolske] har makt til å fastsette høytider av forskrift (til

å befale helligdager)?”

”Svar: Hadde hun ikke slik makt, kunne hun ikke ha gjort

hva som alle moderne religionister er enig med henne i: hun

kunne ikke ha erstattet helligholdelsen av søndag den første

dagen i uken, med helligholdelsen av lørdag den syvende

dagen, en forandring for hvilken det ikke er noen autoritet i

Skriften.” (Stephen Keenan, A Doctrinal Catechism, side 176)

“Det var Den Katolske Kirke som, ved Jesu Kristi

autoritet, overførte denne hvilen [fra den bibelske sabbat] til

søndag … Derved er søndagshelligholdelsen til protestantene

en hyllest som de gir, til tross for dem selv, til autoriteten til

Kirken [den katolske].” (Monsignor Louis Segur, Plain Talk

About the Protestantism of Today, side 213)

“Vi katolikker har da nøyaktig samme autoritet for å

holde søndag hellig i stedet for lørdag som vi har for enhver

annen artikkel i vår trosbekjennelse, nemlig Kirkens autoritet

… dere som er protestanter har derimot egentlig ingen

autoritet for det overhodet, fordi det er ingen autoritet for det

[søndagshellighet] i Bibelen, og dere vil ikke tillate at det kan

være en autoritet for det noen steder ellers. Både dere og vi

følger faktisk tradisjonen i dette tilfellet, men vi følger den i

det vi tror at den er en del av Guds ord, og at Kirken [den

katolske] er dens guddommelig utpekte vokter og tolker, dere

følger den [Den Katolske Kirke] og anklager den hele tiden

for å være en feilbarlig og forræderisk veiviser, som ofte setter

Guds bud ut av kraft (siterer Matteus 15:6)” (The

143

Brotherhood of St. Paul, The Clifton Tracts, Vol. 4, tract 4,

side 15)

“Spørsmål: Hvordan beviser du at kirken har makten til å

befale høytider og helligdager?”

”Svar: Ved den gjerningen å forandre sabbaten til

søndag, som protestanter tillater, og derved motsier seg selv

ved å holde søndagen strengt, og bryte de fleste andre

høytider

befalt av den samme kirken.”

”Spørsmål: Hvordan beviser du det?”

”Svar: Fordi ved å holde søndag så anerkjenner de

Kirkens makt til å fastsette høytider …” (The Douay

Catechism, side 59)

“Selvfølgelig gjør Den Katolske Kirke krav på at denne

forandringen [av hviledagen] var hennes gjerning ... Og

gjerningen er et merke på hennes kirkelige autoritet i religiøse

ting.” (H.F. Thomas, kansleren til Cardinal Gibbons)

“1. Er lørdag den syvende dagen ifølge Bibelen og de ti

bud?”

“Jeg svarer ja.”

“2. Er søndag den første dagen i uken, og byttet Kirken

den syvende dag – lørdag – med søndag, den første dag?”

“Jeg svarer ja.”

“3. Forandret Kristus dagen?”

“Jeg svarer nei! Deres ærbødige, J. Card. Gibbons”

(Gibbons' Autograph letter)

144

“ Absolutt alle ting som det var plikter om å gjøre på

sabbaten, disse har vi [kirken] overført til Herrens dag.”

(Commentary on the Psalms, in Migne, Patrologia Graeca,

vol. 23, col. 1171)

“Kirken … etter å ha forandret hviledagen fra den jødiske

sabbat, eller den syvende dagen i uken, til den første, gjorde

det slik at det tredje bud henviser til søndag som dagen som

skal bli holdt hellig som Herrens dag.” (The Catholic

Encyclopedia, Vol. IV, side 153)

“Hvis Bibelen er den eneste veilederen for den kristne, da

har Syvendedagsadventisten rett i å helligholde lørdag

sammen med jødene … Er det ikke rart at de som gjør Bibelen

til sin eneste lærer, skulle selvmotsigende følge denne saken i

Den Katolske Kirkes tradisjon?” (The Question Box av

kardinal Gibbons, s. 179)

145

146

147

148

149

150

151

152

Å Takle Babylon - Silver Feather Music

Don't wait! Try Yumpu.
Start using Yumpu now!

products

Features

Resources

Developer

Company

Pro Features

Help & Support

Integrations

Plans & Pricing

Company

Å Takle Babylon - Silver Feather Music

Delete template?

Save as template?

Don't wait! Try Yumpu. Start using Yumpu now!

products

Features

Resources

Developer

Company

Pro Features

Help & Support

Integrations

Plans & Pricing

Company

Don't wait! Try Yumpu.
Start using Yumpu now!