2004_1–2 - MiRA-Senteret

212 MiRA-MAGASINET 10 ÅR
funnet er med på å prege uttrykksformene. Det synes å være viktig for de
fleste kunstnere å unngå å bli plassert i bestemte båser, og for kunstnere med
minoritetsbakgrunn kan det være en byrde å bli kategorisert som innvandrerkunstner.
Redaktøren påpeker også nytten av et utvidet kulturbegrep som
ikke begrenses til for eksempel musikk eller klesdrakt, men som også omfatter
hele spekteret av menneskelige uttrykk. De deler av det norske samfunn der
minoritetene i Norge har fått mest aksept for sine kulturelle manifestasjoner,
er innen musikk, mat og til dels klesdrakt. Dette er et interessant poeng og jeg
mener at det norske samfunnet fremdeles har en lang vei å gå når det gjelder
å akseptere flere kulturelle uttykk. Minoriteters kultur blir i nokså stor grad
essensialisert og gjort eksotisk, noe som i seg selv ikke nødvendigvis er negativt,
men som kan hindre synliggjøring av og identifisering med mer personlige
og dynamiske uttrykk som knytter sammen erfaringer fra flere av de kulturer
som er representert i Norge.
Den anerkjente billedkunstneren og skribenten, Everlyn
Nicodemus, har en artikkel i sistnevnte utgave av magasinet
der hun med uttrykksfulle ord beskriver hvordan hun og
andre kvinnelige kunstnere med ikke-europeisk avstamming,
sprenger de kulturelle grensene. Som kvinne med bakgrunn
fra Tanzania bosatt i Belgia, og som fri kunstner, har hun
passert både geografiske og kulturelle grenser. Hun bekrefter
frustrasjonene over som kunstner å bli møtt med forventinger
om at hun burde male såkalt tradisjonell og primitiv afrikansk
kunst. Isteden har hun oppnådd internasjonal anerkjennelse
med sitt personlige uttrykk.
Tvangsekteskap
Den første utgaven av MiRA-Magasinet 1998 ble viet temaet
tvangsekteskap. Dette og relaterte temaer ble behørig diskutert i
mediene dette og det foregående året, særlig i etterkant av at flere MiRA-Magasinet 1 og 2/01
unge jenter hadde stått fram i media om sine historier. I MiRA
1/1998 uttrykker Salimi et behov for sterkere synliggjøring av problematikken
rundt tvangsekteskap sett fra synspunktet til unge jenter med minoritetsbakgrunn,
noe som forhåpentligvis også vil kunne bidra til å vise at tvangsekteskap
ikke er hovedregelen i muslimske familier, og samtidig skape forståelse
for blant annet forskjellen mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap.
En sensasjonspreget norsk presse som ensidig tolker tvangsekteskap og andre
kvinneundertrykkende tradisjoner som typiske eller representative for
muslimske familier, bidrar ikke til å bekjempe praksisen av tvangsekteskap.