2004_1–2 - MiRA-Senteret

JUBILEUMSNUMMER 01-02|2004 267
hvert som kvinner ble økonomisk selvstendige, økte bevisstheten rundt kvinners rettigheter.
Jo flere kvinner som tok universitetsutdannelse og deltok i akademia, jo større
ble oppmerksomheten rundt likestilling av kvinner og menn. I den nye velferdsstaten
stilte man spørsmål ved den økonomiske urettferdigheten og drøftet elimineringen
av klassesamfunnet under utviklingen av et mer egalitært, likestilt samfunn.
Kampen for kvinners rettigheter har altså alltid vært nært knyttet til kampen for økonomiske,
sosiale og politiske rettigheter. Denne sammenhengen mellom utvikling av
likestilling for kvinner og økte politiske, økonomiske og sosiale rettigheter eksisterer
på lik måte i alle deler av verden. Historien viser at den vestlige verdens utvikling og
rikdom er bygget på utbytting og undertrykkelse av landene i sør. I nåtidens vestlige
samfunn er den direkte kolonialismen blitt erstattet av den fortsatte økonomiske
utbyttingen av disse landenes ressurser gjennom Verdens handelsorganisasjon,Verdensbanken
og IMF. Dette betyr at mange land i Afrika,Asia og Latin-Amerika fortsatt blir
presset til å gi fortrinn til transnasjonale selskaper innenfor landenes egen økonomi,
noe som går på bekostning av den interne utviklingen. Dette kommer de internasjonale
investorene til gode, men underminerer utviklingen av landene i sør.
Vi kan med andre ord si at den vestlige økonomien er basert på utnyttelsen av
menneskelige og materielle ressurser fra land i Asia,Afrika og Latin-Amerika. Den billige
arbeidskraften som mennesker fra land i sør representerer i Vesten, er en av årsakene
til fremgangen i de industrialiserte landene. Migrasjonen fra land i sør er dermed
også en konsekvens av denne utbyttingen. Økonomisk og politisk avhengighet til
vestlige land har også resultert i at et fåtall av landene i sør har opplevd sosiale reformer
som bidrar til bedrede levekår for befolkningen.Tvert i mot har mange land ofte
vært styrt av militærdiktaturer som ikke har prioritert folkets velferd, men egen makt
og økonomi, og dermed støttet opp om den vestlige kapitalismen.
Svært få land i sør har i løpet av de siste femti årene hatt den sosiale utviklingen som
er nødvendig for å avskaffe kvinnediskriminerende tradisjoner. I land som for eksempel
Etiopia, Pakistan eller Somalia har økonomisk nød, stor politisk uro og interne konflikter
skapt en ujevn utvikling mellom by og bygd. I næringslivet i de store byene, hvor
kvinner i mye større grad har oppnådd økonomisk frihet, er mulighetene for at kvinners
stemme blir hørt betraktelig større. Dette betyr at for at kvinner i land i sør skal kunne
oppnå de samme rettighetene og sosiale utviklingsmuligheter som kvinner i den vestlige
verden, så må den sosio-økonomiske situasjonen forbedres atskillig i deres hjemland.
Når disse kvinnene kommer til Norge som innvandrere eller flyktninger, opplever
de en marginalisering som plasserer dem på siden av samfunnet med den laveste sosiale
status. De erfarer daglig rasisme og sosial urettferdighet. Kvinneundertrykkelse blir
legitimert også av norsk kultur ved at man legger skylden på innvandrermiljøene. Hvis
man virkelig ønsker å endre situasjonen, må man trekke inn diskusjonen om minoritetenes
rettigheter i majoritetssamfunnet. Det betyr at vi må drøfte innvandreres
økonomiske, politiske og sosiale situasjon, og hvordan minoritetskvinner kan bli økonomisk
selvstendige så de får mulighet til å kjempe for sine rettigheter.
Omskjæring av kvinner
Dette bringer oss til diskusjonen om omskjæring, som har dominert den offentlige
debatten i den senere tid, og som til og med har fått statsråder til å gråte på TV.Alle-