2004_1–2 - MiRA-Senteret

34 MiRA-MAGASINET 10 ÅR
Det majoritetssamfunnet ikke evner å se, er imidlertid at minoritetskvinner
selv står for radikale endringer av familieforhold og kjønnsrelasjoner.
Og til tross for minoritetsmiljøenes sterke politiske engasjement
for å bidra til mangfold, så er det nesten utelukkende etnisk norske
normer og verdier som definerer levemåte, familie, barneoppdragelse og
kvinnens stilling. Når samfunnet benytter etnisk norske standarder for å
vurdere alle andre kulturelle og sosiale praksiser, blir målet som regel
assimilering. I diskursene om integrering og multikulturalisme, ligger
definisjonsmakten hos de etnisk norske ekspertene. Minoritetskvinner
marginaliseres innenfor den institusjonelle og sosiale strukturen, og svært
få befinner seg i maktposisjoner.
Ensom kamp
Det har vist seg ekstremt vanskelig å bekjempe de stereotypiske forestillingene
som marginaliserer minoritetskvinner i Norge. Myndighetenes
såkalte integreringspolitikk gjennom de siste 25 år har ikke gjort situasjonen
enklere, snarere tvert i mot. Minoritetskvinner har forsøkt å utfordre
både stigmatiseringen og myndighetenes politikk, men det har vært en
ensom kamp. Kvinner fra majoritetssamfunnet vil heller ta ledelsen enn å
støtte minoritetskvinnenes kamp eller la dem komme til orde selv. Staten
har hovedsakelig gitt støtte til organisasjoner og prosjekter som ledes av
etnisk norske kvinner, fremfor å styrke minoritetskvinnenes egne organisasjoner.
Mange etnisk norske sosiologer, sosialantropologer, medieforskere
og andre har nytt godt av de vedvarende forestillingene om passive
minoritetskvinner. Som konsekvens er det de etnisk norske kvinnene som
har lagt premissene for viktige debatter omkring temaene arrangert
ekteskap, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.
Et stort antall minoritetskvinner over hele landet har i mange år kjempet
for å synliggjøre den undertrykkelsen de er utsatt for. De har gjort det
klart hvordan rasisme og kjønnsdiskriminering sammen har innvirket på
deres posisjon som kvinner og etniske minoriteter. Men de har fremdeles
en lang vei å gå. En del av de etnisk norske kvinnene som innehar maktposisjoner
som eksperter, forskere og hjelpere, har kapret den politiske
kampen og prøver å usynliggjøre minoritetskvinnebevegelsens mangeårige
historie og kamp i Norge. De ønsker også å definere og legge
premissene for minoritetskvinners deltagelse og integrering i det norske
samfunnet. Men verken forskningsarbeidene eller for eksempel debatten
om konstruksjonen av kjønn og seksualitet innenfor det multikulturelle
samfunnet, vil ha troverdighet dersom svarte og minoritetskvinners egne