2004_1–2 - MiRA-Senteret

88 MiRA-MAGASINET 10 ÅR
for å være ved makten». Fakhra Salimi har ved flere anledninger dokumentert
at minoritetskvinner sjelden får anledning til å kommentere
æresdrap og andre skadelige hendelser. Deres betraktninger om kulturer
som multidimensjonale med komplekse sosiale strukturer som impliserer
mange forskjellige synspunkter og måter å leve på blir som oftest ignorert.
Og istedenfor å bli hørt opplever de at norske «eksperter» snakker om
dem og postulerer deres sannheter.
«Samfunnet åpnet seg ikke for meg, så jeg besluttet å bryte inn i det selv om jeg
snakker gebrokkent norsk!»
Til tross for avvisningen fra samfunnet gjorde kvinnene det de kunne
for å bedre sin situasjon ut fra en vurdering av egen styrke, svakheter og
ønsker og ut fra en vurdering av mulighetene i samfunnet. Kvinnene forteller
om hvordan de har lært seg spillereglene og tilpasset seg disse, men
at de samtidig har sin individuelle måte å takle nedvurderingen og skammingen
på. De fleste har blitt tøffe og noen har gått fra en forsvarsposisjon
til å si i fra, bli sinte og forhandle med de som har makten. Noen har
trukket seg tilbake fra diskusjoner og andre igjen understreket at kjærligheten
til menneskeheten var det som holdt dem gående. En uttrykker det
slik: «Jeg prøver å konsentrere mine tanker om hyggelige ting og at jeg er
i stand til å tjene penger til det beste for min familie». En annen sier: «Jeg
føler meg virkelig bra når jeg har suksess i samfunnet. Det er som en seier
og hjelper meg i å lette på trykket av all den skam og byrde som jeg bærer
med meg. Det føles som champagneboblen som kommer opp».
Kvinnenes erfaringer i det norske samfunnet er veldig forskjellige fra
mine. For til tross for at jeg også har blitt skammet og nedvurdert, så har
jeg samtidig blitt oppmuntret til å ta min rettmessige plass i samfunnet.
Møtet, samkvemet og diskusjonene med mennesker med ulik bakgrunn
og levemåter har dessuten bidratt til en vekst av meg som menneske, som
ikke hadde vært mulig bare ved å reise og studere. Da er det sterkt å høre
hvordan kvinnene føler at deres spontanitet og muligheter systematisk har
blitt begrenset i Norge. De føler at deres menneskeverd har blitt redusert.
Hva er da veien videre? Det er selvfølgelig absolutt nødvendig at flere
«hvite» kommer på banen og ikke bare arbeider med rettighetsspørsmål,
men også med å erkjenne hvordan «hvite» premisser, skamming og
rasisme er en bakgrunn for makten til å definere «the good and the bad
guys». I hverdagen er det like viktig å lytte til og ikke bare tolerere minoritetsstemmene.
En dialog og heling forutsetter at vi virkelig verdsetter og
aksepterer den unike annerledesheten, kvalitetene og den kreative tilpasningen
til hver enkelt.