juni 12 .pdf

Spenningsnytt 

Medlemsblad for NFF´s Faggruppe for Psykomotorisk Fysioterapi 

Nr 2, juni 2012, årgang 30

Rapport fra grasrota 

Jeg er en liten maur. 

Det stilnes over stiene 

og storkvelden tar til å skumre i skogen. 

Alle vettuge gamle skogsmaurer 

er for lengst vel i hus 

med barnåla si - men jeg 

kravler i skymmingen med griperne klare 

oppover et svaiende hveingras-strå. 

Skulle jo vært fint 

å komme trekkende hjem til tua 

med ei stjerne… 

av Hans Børli 

Når kvelden står rød over Hesteknatten, 1979. 

Diktet ble lest av Maren Mørch Lind i tale til Gurdrun Øvreberg i forbindelse med at hun nylig mottok Kongens 

Fortjenestemedalje i sølv. Det kan du lese mer om på side 25. 

2 Spenningsnytt nr. 2, juni 2012 

Foto: Borghild Viem

Kjære leser 

Et pust av vår 

For andre vår og år på rad har jeg hatt gleden av å feire 

konfirmasjon for et av mine barn. Hvordan skal en god mor 

puste ukene før en konfirmasjon? Jo, det har jeg fått grundig 

opplæring i: Hver gang jeg fortalte en annen kvinne at nå er 

det så og så mange dager igjen til konfirmasjonen, ga hun meg 

en tydelig innføring i dette. Pusten ble momentant flyttet et 

par hakk oppover i kroppen, økte i takt og på innpust fikk jeg 

høre: ”Nå er det vel mye å gjøre? Nå er du vel stressa?” Og jeg kjente 

en sterk trang til å bli med i dragsuget - la min egen pust følge 

den andres rytme, samt innrømme stress. Men noen lyster bør 

man avstå fra å følge! Videre: Da jeg kom på jobb igjen etter 

konfirmasjonen, ble jeg møtt med følgende åpningsreplikk: 

”Men er du på jobb i dag?” For kvinnekulturen forteller meg at 

jeg burde være hjemme for å hvile. En god kvinne bør altså 

stresse før konfirmasjonen og være sliten etterpå! Er det slik 

jeg skal bevise at jeg bryr meg? Senere i bladet vil du kunne 

lese refleksjoner fra kollegabasert veiledning som omhandler 

ord som ”omsorg” og ”kjærlighet”. Jeg lurer: har vi noen idéer 

om sammenheng mellom offer, slit og kjærlighet eller omsorg? 

Et annet spørsmål er: Hva gjør våre forventninger, for eksempel 

om stress og slit, med oss? 

Om balansen skriver Brodal i Fysioterapeuten (8/2004) at 

forventning på mange måter er et nøkkelord når det gjelder å 

forstå menneskers atferd - ”we are controlled by predicted 

consequences of our behavior as much as by immediate antecedents”, 

siterer han fra nevropsykologen Larry Weiskrantz. Brodal 

hevder videre at det derfor kanskje i like stor grad er et 

spørsmål om menneske forventer å holde balansen ved ulike 

aktiviteter som om hvor god balansen objektivt sett er. 

Lilla sko med høye hæler - det var mitt valg for konfirmasjonsdagen. 

Og balansen? Den holdt! 

Så da håper jeg at du som sitter med Spenningsnytt i hånda, 

har forventninger om en spennende og nærende lesestund! 

Hilsen Ellinor 

Redaksjonskomiteen i Spenningsnytt består av: 

Borghild Viem 

Hellmyrbruddet 7 

8011 Bodø 

97 96 39 13 

bj-viem@online.no 

Foto forsiden: Borghild Viem 

Ellinor Alstad 

Ringvålv.348 

7089 Heimdal 

41 32 09 99 

alstadellinor@gmail.com 

Inger Vetlesen 

Knarten 20 

2165 Hvam 

91643604 

ingvetl@online.no 

Innhold 

Kjære leser 3 

Noen ord fra leder 4 

Nytt fra styret 5 

Presentasjon av nye i styreverv 7 

Årsmøtereferat 9 

Berørt i sansningen, beveget i pusten 10 

Tanker fra kollegabasert veiledning 12 

IOPTMH-konferansen 14 

Intervju med Liv Helvik Skjærven og Elin 

Engeseth 23 

Kongens fortjenestemedalje til Gudrun 25 

Å oversette vårt fag til engelsk 26 

Tove Dragesund disputerte 29 

Undersøkelse- hva er nå det? 30 

Bokanmeldelse 31 

Kriterier tildeling av støtte til fagutvikling 32 

Annonser 33 

Spenningsnytt for 26 år siden 34 

Spenningsnytt er medlemsblad for 

faggruppen psykomotorisk fysioterapi, 

og sendes ut til alle medlemmer. Kun 

abonnement koster halvparten av 

serviceavgiften, dvs for tiden kr 800,-. 

Opplag: ca. 400. 3 utgivelser pr år. 

Frist for innsendelse 

av stoff til oktoberutgaven 

av 

Spenningsnytt: 

30. september 

Illustrasjon: www.istock.com 

Spenningsnytt nr. 2, juni 2012 3

Noen ord fra leder`n 

Først av alt vil jeg takke for stor tillit fra årsmøtet! Det er med spenning og 

engasjement jeg er i denne rollen. Den både utfordrer og skremmer. Et stort 

ansvar, men også nye muligheter. 

Det nye styret har hatt to møter i Oslo og ett Skype-møte. Jeg vet fra to år som 

sekretær, at det er mange saker å holde styr på. De to nye styremedlemmene er 

strukturerte og engasjerte, det gir et løft til oss alle. For å bli kjent i og med 

sekretariatet i NFF, hadde jeg en dag med møter med alle seksjonene og forbundsleder. 

Mottagelsen var positiv, lærerik og informativ. Å kjenne systemet 

letter arbeidet og gir faggruppa lettere tilgang og påvirkningsmulighet. 

Første uka i mai starta med styremøte, dagen etter Nasjonal helsekonferanse og 

NFFs Forum for fag og interessegrupper, deretter Representantskapsmøte og 

Ledermøte. Tre tette dager og kvelder på Gardermoen. Resultat: Representantskapsmøtet 

vedtok 30.000 i ekstra overføring til fag- og interessegrupper, etter 

søknad. Ledermøtet diskuterte og arbeida med ny organisasjonsstruktur, noe jeg 

håper det kommer mer konkret oppsummering utav. 

Gro Cecilie M. Montarou har ledet valgkomiteen i Rådet for psykisk helse. 

Kabalen gikk opp og vi gratulerer Elin Engeseth med styreverv! 

Faggruppa har meldt seg inn i MST, muskel og skjelett tiåret. Tine Møller 

deltok på generalforsamling og er valgt inn i styret. Gratulerer! 

Faglig har vi en god og sterk historie. Gudrun Øvreberg har mottatt fortjenestemedalje 

og vi arbeider fram mot offentlig spesialistgodkjenning. Et stort spenn. 

Årsmøtet 2011 vedtok at faggruppa skal arbeide med primærkontaktrollen. 

Styret har diskutert hva som kreves i den nye rollen. Vedtaket var at vi skulle 

følge samme ”metode” som manuellterapeutene. For å oppnå dette, må vi vise 

helsemyndighetene hva og hvordan befolkningen kan ha nytte av våre tjenester. 

Vurdering av pasienter er viktig. For å være mer tilgjengelige må vi trolig endre 

praksis slik at det er satt av tid til nye vurderinger og undersøkelser. Ulike 

pasientkategorier prioriteres ulikt. Trondheim har hatt et slikt system noen år og 

jeg er spent på deres erfaringer. Fordelen overfor bevilgende myndigheter, er at 

en med dette systemet kan melde fra om avvik. Debatt om dette er viktig. Hvis 

noen er interessert, er f. eks. Facebookgruppa en intern arena. Innspill mottas 

uansett kommunikasjonsvei, men en årsmøtedebatt blir for kort til at vi venner 

oss til endringene som er ønsket, men fremmede. 

Master i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, videreutdanning i psykomotorisk 

fysioterapi og body balance awareness terapi, BBAT gir et mangfold. 

Mange er spent på hvordan dette blir fra 2015. Hvordan få plass på Masterutdanning 

når f. eks. videreutdanninga i Oslo ikke automatisk har et løp videre. 

A9 takstkompetanse er knyttet til dette. Representantskapsmøtet vedtok at 

Videreutdanning i Psykomotorisk fysioterapi kan bygges på med Master i 

psykisk helse. Saken opptar meg og jeg samler informasjon fra de ulike utdanningene 

for å få en bedre forståelse. Faggruppa kan ikke påvirke universitetene, 

men vi kan kommunisere med dem 

som har innflytelse. 


Faggruppa har mange dyktige fagfolk, dette 

gjør den sterk. Mitt mål er å bringe dette 

videre ut fra faggruppa, slik at vi blir 

tydeligere utover NFF. 

God sommer til alle! 

Hilsen Gro Marit 

Styret i faggruppen: 

Leder: 

Gro Marit Hellesø 

Torvgt. 44, 8004 Bodø 

psykomotorisk@fysio.no 

mob: 90 10 01 13 

Nestleder og medlem i 

fag og spesialistrådet: 

Tine Møller 

Herland, 3275 Svarstad 

Tine@herland.no 

mob. 95 80 56 30 

Økonomiansvarlig: 

Sten R Fagerberg 

Stensgata 30, 0358 Oslo 

sten@vekst-balanse.no 

mob: 41 44 53 14 

Sekretær: 

Ingrid Brattestad 

Kjellåsv. 19, 2420 Trysil 

ibrattes@bbnett.no 

mob: 95 04 95 27 

Styremedlem: 

Grete Dafne Røe 

Nordnesveien 37, 

5005 Bergen 

gdaphneroe@hotmail.com 

mob: 40 86 72 98 

Styremedlem: 

Lene Hubak Fleischer 

lenehf@yahoo.com 

mob: 93 45 16 24 

Varamedlemmer: 

Kristin Larssen 

kristin@larssen.as 

Elin Elvestad 

elin.elvestad@vikenfiber.no 

Faggruppens nettside: 

www.fysio.no/psyk 

Planlagte styremøter: 

* 21.9. i Oslo 

* 17.10. Skype-møte 

* 05.11. i Oslo 

* 05.12. Skype-møte

Nytt fra styret 

Tiden fra årsmøtet den 7. Februar på Gardermoen til nå 

har gått fort, årsmøtet ble i år lagt en måned tidligere 

enn det pleier på grunn av seminaret i Edinburgh. Håper 

de som deltok på seminaret i Edinburgh var fornøyd og 

syntes det var interessant. 

Siden årsmøtet har det nye styret hatt to styremøter i 

Oslo og et Skype møte. 

Presentasjon og konstituering av styret 

På det første styremøtet presenterte vi oss for hverandre 

og brukte litt tid for å bli bedre kjent og konstitueringen 

gav følgende resultat: Gro Marit Hellesø er valgt som ny 

leder, Tine Møller fortsetter som nettansvarlig og som 

nestleder, Ingrid Brattestad som sekretær, Sten R. 

Fagerberg fortsetter som økonomiansvarlig og Grete 

Dafne Røe og Lene Hubak Fleischer er nye styremedlemmer. 

Varamedlemmer er: Kristin Larssen og Elin 

Elvestad. 

Kurs- og fagutviklingsutvalget 

Grunnet vår stramme økonomi (se nedenfor) har vi spurt 

kun to om å være med i kurs- og fagutviklingsutvalget. 

Styret har oppnevnt Gro Cecilie Montarou og Marit 

Løvseth Magnussen til ny kurs- og fagutviklingsutvalg. 

(2012-2014). De fortsetter arbeidet med å utvikle kurstilbudet 

for vår faggruppe. 

Økonomi 

Det nye faggruppestyret startet arbeidet med å få oversikten 

over faggruppens økonomi. 2011 var det første 

året NFFs sekretariat førte regnskap for vår faggruppe. 

Det har vært vanskelig å følge forholdet mellom regnskap 

og budsjett. Vi fant fort ut at vi har mindre å rutte med i 

år, siden vi ”arvet” et heng på ca 60 000 fra 2011. Dette 

skyldes bl.a. treghet i NFF sentralt med å belaste faggruppen 

for styregodtgjørelse, slik at dette kom 

akkumulert i 4. kvartal 2011, og ble betalt i 1. kvartal 

2012 pga. likviditetsproblemer. 

Her er grunnene til at styret brukte 60.000.- mer enn 

budsjettert for 2011 i tapt arbeidsfortjeneste: 

1. Det var mye arbeid med redigering, redesign og oppdatering 

av ny brosjyre (måtte skiftes pga av nytt navn, 

og styret vurderte både innhold og billedmaterialet til å 

trenge en oppfriskning) 

2. I tråd med måldokumentet for faggruppen 2010-2013 

er synliggjøring et av målene. Styret jobbet med å få til et 

mediakurs hvor de ville synliggjøre oss overfor politikere, 

media, fagforeninger, interesseorgansisasjoner og 

HELFO. I tillegg til å tenne en gnist i medlemmene våre 

til å være offensive med å "tilby" media og beslutningstakere 

nyttig og interessant informasjon om vårt fag- 

STYRET INFORMERER 

område. Vi arrangerte inklusive i dette seminaret 

idédugnad på å skape synlighet - dette leide vi inn 

Trigger Oslo til. Dette tok mye tid både til å få tak i folk 

og få til selve arrangementet. Seminaret ”Hva er psykomotorisk 

fysioterapi?” ble vellykket, samarbeidspartnere, 

presse og deltagere fra Helsedirektoratet og Helfo, NFF 

og Norsk Reumatikerforbund var representert. 

3. Styret selv arrangerte og sto for logistikken på Årsmøte 

2012, som også tok sine timer. Det er ikke alltid lett å 

forutse all arbeidsmengden et eller flere prosjekter drar 

med seg. 

Styret ønsker ikke å bruke mer penger enn det vi har i 

2012, derfor har vi bestemt at vi erstatter 3 av styremøtene 

med Skype møter i 2012, for å kutte ned på 

utgiftene. 

I tillegg er det viktig at alle som ikke har betalt 

kontingent gjør dette snarest mulig, det er ca. 80 000 

utestående for 2012. 

Vi ønsker også å verve nye medlemmer til faggruppen. 

Innspill til årets taktsforhandlinger 

Styret har jobbet med ekstra innspill med prioriteringer 

til årets forhandlinger som ble sendt til forhandlingsseksjonen 

og Erik Helgesen, leder av Privat Råd, der vi 

stilte to hovedkrav: Størrelsen på A9 må økes betraktelig, 

jfr. HELFO statistikk der denne er sammenlignet 

med Takst A8. Psykomotorisk fysioterapi må ha egen 

undersøkelsestakst.Undersøkelsestaksten A1d, gjøres om 

til timestakst og dobles. 

Innspill til skissert organisasjonsmodell i NFF 

Vi har sendt inn innspill til ny organisasjonsmodell til 

NFF, der vi mener at det er en fordel med færre 

organisasjonsledd og flere heltidsansatte, og der vår faggruppe 

ikke bør slås sammen med en annen faggruppe, 

pga. vi er den eneste faggruppen som ivaretar psykisk 

helse. Faggruppa foreslår ikke antall regioner, men at de 

følger helseregionene virker hensiktsmessig. Det er 

vesentlig at det ikke blir flere regioner enn at det er nok 

penger til et effektivt sentralt ledd, med andre ord, vi må 

tåle store regioner. 

Det viktigste er plassering av faggruppene. De må ha 

rom for fagpolitisk påvirkning og direktelinjer til 

sekretariat, fag- og spesialistråd og politisk ledelse. 

Facebook og websider 

Jorunn Lien har hjulpet styret med å opprette en facebookgruppe, 

der Lene Hubak Fleischer er administrator. 

I denne gruppa ønsker vi å skape en arena for kommu- 


STYRET INFORMERER 

nikasjon og informasjon til og mellom medlemmer i 

NFFs Faggruppe for psykomotorisk fysioterapi. Gruppen 

er lukket, noe som vil si at bare medlemmene i gruppa 

ser «veggen» og ellers det som publiseres og diskuteres 

her inne. Ønsket er at vi etterhvert også får opprettet en 

facebookside som ledd i å markedsføre faget vårt ytterligere 

utad. Det er sendt ut mail til alle medlemmer om 

gruppa og hvordan man blir medlem. Vi vil også jobbe 

mer med websidene våre i tiden fremover, slik at det 

ligger tilgjengelig og oppdatert informasjon om oss og for 

oss. Så kom med innspill og informasjon dere mener er 

relevante for vår faggruppe. Her er det også en liten 

læringskurve for oss, så vi antar at vi blir driftigere og 

dyktigere etterhvert som vi kommer i gang. 

Facebookgruppa finner du her: 

http://www.facebook.com/groups/psykomotorisk/ 

Møte med Rådet for psykisk helse 

Styret planlegger et møte med generalsekretær i Rådet 

for psykisk helse og en representant fra NFF, dette også 

som en del av synliggjøring og samarbeid. 

Årsmøte og årsmøteseminar i Stavanger 2013 

Det er opprettet en seminargruppe på 5 personer i 

Stavanger, hotellet Rica Forum er bestilt. Dere kan 

notere dere at det blir årsmøte og seminar i Stavanger 

den 7. - 9. Mars 2013. 


Arbeid med å få flere medlemmer i faggruppen 

Styret arbeider med pr - fremstøt for å verve nye medlemmer. 

Vi trenger å være en sterk og samlet faggruppe 

for å få gehør for våre krav hos politikerne, og for å: 

- Være synlige som faggruppe 

- Være sterke i lønnsforhandlinger 

- Være sterke faglig 

- Være en viktig del av NFF 

- Være med å påvirke hvilke kurs vår faggruppe 

skal bygge videre på 

- Arbeide videre med offentlig 

spesialistgodkjenning 

- Arbeide videre med primærkontaktrollen 

- Være med å utvikle faget selv gjennom 

tidsskriftet Spenningsnytt og ved å avgi din 

stemme på årsmøtet 

- Påvirke faggruppens arbeid via facebook 

På vegne av styret 


Undersøkelsestaksten A1d og A1f i kombinasjon med A9 

ved første gangs undersøkelse 

Berit Ianssen 

medlem Privat Råd. For kontakt: berit.ianssen@ntebb.no 

Det kan se ut som at det er mange med A9 kompetanse som ikke bruker tilhørende undersøkelsestakst A1d og A1f. Slik 

jeg har forstått det, er det fordi man tror man ikke kan kombinere disse takstene innenfor 60 minutter. Det blir da så at 

man velger å bruke A9 - da det gir bedre timelønn enn undersøkelsestaksten. 

Det er to ulemper ved denne praksisen. For det første går man glipp av en bedre økonomisk uttelling for første gangs 

konsultasjon. For det andre ser det ut i statistikkene som at fysioterapeuter med A9 kompetanse ikke tar inn nye 

pasienter. Begge deler er svært uheldig. 

A9 taksten heter inntil 60 minutter og A1d heter inntil 30 minutter. Det er derfor innenfor reglene å kombinere disse 

takstene "ved igangsetting av behandlingsopplegg hos fysioterapeut med rett til å utløse takst A8 eller A9". Dette 

innebærer at honnorartakst for første konsultasjon blir kr 780 og uten honnorartakst blir egenandelen ved første gangs 

konsultasjon kr 347. Dersom konsultasjonen varer utover 60 minutter første gang - brukes i tillegg takst A1f - "tillegg 

for varighet utover 30 min jf takst A1d". 

Det er viktig å gjøre dette - for å få betalt slik det er riktig - og for at det skal vises i Helfo-systemet at vi tar inn nye 

pasienter! Når dette leses er årets taksforhandlinger avsluttet. Vi må da legge løpet for neste års takstforhandlinger.

Ny leder i faggruppen: 


På dei to-tre første faggruppeårsmøta, kjende eg meg ny 

og framande. Men eit engasjement for NFF låg nok i 

dvale. Årsmøte og fag engasjerer og det er uråd å ikkje gi 

uttrykk for det. Slik har eg hatt det før og. Litt historie. 

Første året etter turnus i Bodø, blei eg valt inn i kurskomiteen 

i Nordland. Kursa var NFF-kurs, men blei 

organiserte som ”studiering på høgre nivå”. Det innebar 

at eg tok kontakt med leiar i lokal friundervisning og sette 

opp budsjett og søkte om økonomisk tilskot. Det fekk vi 

kvar gong. I den tida møtte dei fleste av medlemmene i 

avdelinga på årsmøte og årsmøtekurs. Det var lærerikt 

fagleg og fagpolitisk og supert sosialt, mykje dans og 

moro. 

Deretter blei det styreverv med ulike rollar, ei tid som 

leiar. Stundom høyrer eg nokon sei at det er langt til 

toppen i NFF, det har eg ikkje merka. Etter Nordland, 

var sentralstyret neste utfordring. Der møtte eg drevne 

debattantar og syntest det var vanskeleg å få god nok 

innsikt i sakene første tida. Men i løpet av 4 år lærte eg 

mykje. Landsstyremøte, som det heitte, var ein større 

Gro Marit på vei opp til Per Kalsatind. Privat foto. 

PRESENTASJON AV NYE I STYRET 

arena. Skummelt i byrjinga, men tryggare neste gang. 

Ordstyrarbord og redaksjonskomité var absolutt 

interessant og spennande. 

Arbeidsplassen min er institutt. Hospitering for 

manuellterapi, mobilisering, varte i to år. Det gamle 

systemet kravde at ein jobba på eit institutt der ein fekk 

undervisning. Eg slutta fordi eg starta nytt institutt. 

Interessa er vid, så meir spesialisering blei det lenge til. 

Kursa femna om det meste innan fysioterapi. I 2005 fekk 

eg plass på vidareutdanning i psykiatrisk og psykosomatisk 

fysioterapi i Tromsø. Eit svært nyttig fagleg 

bidrag, men ikkje ukjent, for vi hadde undervisning av 

Ådel Bülow Hansen på grunnutdanninga i Bergen. 

Etter vidareutdanninga har eg stor nytte av kurs som gir 

både bredde og fokus; behandling av traumatiserte, 

trening i oppmerksomt nærvær og liknande. Eg ser at 

faget vårt har trådar til mellom anna yoga, tai chi, Laban 

og Feldenkreis. Rørsle er i oss alle og historisk er det 

mange som har utvikla dette. Pasientar innan psykisk 

helse er ulike og vi treng ein velutstyrt verktøykasse for å 

hjelpa dei på beste måte. Debatt om kjernen i faget er 

aktuell og viktig. 

Andre interesser… 

Handarbeid og folkedans, turar i skog og mark. Nei, det 

er ikkje heilt rett, som vestlending likar eg å koma opp på 

fjellet og sjå utover fjordar og fjell! Skogen må ikkje vara 

for lenge før ein kjem opp over den. Dette har eg rik 

tilgang på i Bodø. 

Kurs i veving, emaljering, batikk, keramikk, lappeteknikk 

og tøving var interessante, men kva med litt meir teori? 

Friundervisninga lokka med jus og kunsthistorie, begge 

var lærerike på sine felt. Kva så med hovudfag, skulle det 

vera kunsthistorie eller fysioterapi? Det blei fysioterapi i 

Bergen. At det er organisert som deltidsstudium opnar 

for at ein kan reisa til og frå og arbeida parallelt, dette 

gjorde det mogleg for meg. 

Eit år som sjeffysioterapeut i Bodø og eit engasjement på 

deltidsutdanning i fysioterapi i Tromsø, har vore avbrekk 

i instituttarbeidet. Det same er rolla som leiar i 

faggruppa. 

Det er gått mange år etter turnus, men Bodø er ein grei 

og praktisk plass å bu. Her er kort veg til det meste, 

inklusiv flyplassen. Kjekke folk, rikelege kulturtilbod, 

gode venner og kollegaer, gjer at eg trivst. 


PRESENTASJON AV NYE I STYRET 

Nytt styremedlem: 


Nytt styremedlem: 

Lene H Fleischer 

Jeg er en lett engasjerbar og epistemofil trønder på 35 år. Jeg 

tok grunnutdanninga i England og skjønte ikke lenge etter at 

det var sammenhengene og helheten i mennesket som var det 

jeg brant for. Jeg fullførte derfor i 2003 videreutdanningen i 

psykisk helsearbeid med fordypning i fysioterapi ved Høgskolen 

i Oslo. 


46 år, bosatt i Bergen, opprinnelig fra Trondheim, 2 barn 

Utdanning: Universitetet i Bergen Odontologi og eksamen philosophicum, 

3 år. Fysioterapihøgskolen i Bergen 1989-1992. Videreutdanning i 

psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi i Oslo, 2000. Cand.mag, 2000. 

Videreutdanning i veiledning 1. studieenhet ved Diakonissehjemmets 

Høgskole. Videregående kurs i psykoanalytisk gruppepsykoterapi ved 

institutt for gruppeanalyse (IGA). Kurs i basal psykoanalytisk teori. 

Grunnleggende kurs i gruppepsykoterapi. Spesialist i psykomotorisk 

fysioterapi fra 2002. 

Praksis: Solli sykehus (psykiatrisk), sengeavdeling/ dagavdeling og poliklinikk. 

Kommunefysioterapeut i Årstad bydel. Dagavdeling ved Fjell og 

Årstad DPS. Psykiatrisk divisjon, Haukeland Universitetssykehus. 

Gjesteforeleser ved fysioterapihøgskolen, om gruppeterapi.Veileder for 

fysioterapeut. Jobber nå 80 % på Løvstakken fysikalske institutt som 

psykomotorisk fysioterapeut og med vanlig fysioterapi. 

Tidligere tillitsverv i NFF: Kurs og fagutviklingskomiteen, 2003 

Jeg ønsker å jobbe med å systematisere henvisnings- og ventelisteprosedyrene, 

og å jobbe med merkevarebygging for psykomotorisk fysioterapi. 

Jeg er stolt over fagfeltet vårt, og har troen på behandlingsmetodene våre. 

Jeg gleder meg til å arbeide i styret. 

Jeg jobber til daglig i psykiatrien og stortrives innen fagfeltet og 

med pasientgruppen. Det siste året har jeg vært i foreldrepermisjon 

med minstemann, og opplever at jeg også denne 

gangen kommer beriket ut av det faglig (i tillegg til personlig og 

familiært selvfølgelig;)). Det å observere og oppleve affekter i sin 

råskap er til tider voldsomt for liten og for stor. Det å se 

mestring i opplevelse og opplevelse i mestring inspirerer meg 

som mamma og som fysioterapeut. Og aldri lærer man vel mer 

om sine egne grenser enn i mammarollen, og det er essensiell 

kunnskap jeg tar med meg videre i behandlerrollen. Så får det 

så være at man opplever at ens egen kognitive funksjon blir noe redusert av søvnløse netter, det balanseres ut av all 

forskningen og faglitteraturen man kan holde seg oppdatert på under uttallige ammetimer. 

Som spesialist i psykomotorisk fysioterapi, og nå som styremedlem, så er jeg bl.a. opptatt av at vårt unike ståsted og 

kompetanse skal bli mer kjent utad. Jeg håper og tror at jeg igjennom styrearbeidet kan komme i kontakt med flere 

engasjerte fagfolk og at vi sammen kan komme litt lengre på veien mot å løfte faggruppa vår opp i folks bevissthet.

ÅRSMØTEREFERAT 

PROTOKOLL FRA ÅRSMØTE I NFFs FAGGRUPPE FOR 

PSYKOMOTORISK FYSIOTERAPI TIRSDAG 7. FEBRUAR 2012 

Møtet ble åpnet av faggruppens leder Mona Lønning 

Kjos. Hun presenterte 3 innbudte gjester: Nestleder Elin 

Engeseth, Seniorrådgiver Bente Øfjord og 

Generalsekretær Tor Tvethaug 

Orientering fra NFF’s nestleder Elin Engeseth 

Orientering fra NFF’s generalsekretær Tor Tvethaug ang. 

regnskapet for 2010 

1. Valg av møteleder og referent og to personer til 

å underskrive protokollen 

Møteleder: Mona Lønning Kjos 

Ordstyrere: Grete Daphne Roe og Marta Knutsen 

Referent: Else Mølbach og Kirsten Rogg 

Underskrivere: Einar Hafsahl og Barbara Hatlenes 

Tellekorps: Morten Kristensen, Inger Randi Dahl og 

Gunhild Eckhoff 

VEDTATT ved akklamasjon 

2. Innkalling og saksliste 

Forslag til vedtak: Årsmøtet 2012 godkjenner 

innkallingen og sakslisten til årsmøtet 2012 


3. Forretningsorden for faggruppe for 

psykomotorisk fysioterapi 

I. Tale- og forslagsrett 

I henhold til Mønstervedtektene pkt. 4.2 

II. Taletid m.m. 

Ingen replikk til replikk. Den som vil si noe holder opp 

nummerskiltet sitt. 

III. Vedtak 

Saker utenfor dagsorden, se mønstervedtektene pkt. 4.8 

Ved votering avgis først stemmene for forslaget, deretter 

avgis stemmene mot forslaget, til slutt avgis avholdende 

stemmer. Avstemmingsresultat skal bekjentgjøres i samme 

rekkefølge. 

4. Årsberetning for 2011 

Årsberetning for 2011 Orientering ved Mona Lønning 

Kjos 

Orientering fra Gro Cecilie M. Montarou, kurs- og 

fagutviklingsutvalget 

Orientering fra Borghild Viem, «Spenningsnytt» 

Orientering fra Eva Sundsvold, valgkomiteen 

Styrets forslag til vedtak: 

Årsmøtet godkjenner årsberetningen for 2011 


5. Regnskap for 2011 

Orientering fra NFF’s generalsekretær Tor Tvethaug ang. 

regnskapet for 2010. 

Orientering ved Tine Møller 


Årsmøtet godkjenner det fremlagte regnskap for 2011 for 

oversendelse til NFF sentralt for revisjon og endelig godkjenning av 

Representantskapsmøte 2012 


6. Fastsettelse av kontingent for inneværende år 


Årsmøtet godkjenner at kontingenten/medlemsavgiften holdes på kr. 

1600,-. 

For: 34 Mot: 1 Avholdende: 0 VEDTATT 

Forslag til vedtak fra Elin Engeseth: 

Studentmedlemskap kr. 400,- per år 


7. Budsjett for 2012 


Årsmøtet 2012 slutter seg til de prinsippene som er lagt til grunn og 

godkjenner faggruppens budsjett for 2012 


8. Andre saker 

Forslag til vedtak fra styret: 

Årsmøtet beslutter at årsmøtet 2013 skal foregå i Stavanger. 


Påskjønnelser til: 

- Elin Engeseth (tilstede) og Liv Helvik Skjerven (får i 

Edinburgh) for arbeidet med Subgroup i WCPT. 

- Møteledere, protokollførere, valgkomiteen, avtroppende 

styremedlemmer og de som fortsetter i styret. 

9. Valg 

Leder: Gro Marit Hellesø 

Styremedlem: Grete Dafne Røe 

Styremedlem: Lene Hubak Fleischer 

Spenningsnytt: Borghild Viem 

Spenningsnytt: Ellinor Alstad 

Valgkomiteen: Jorunn Lien 

Valgkomiteen: Kate Lindbach 

Alle vedtatt ved akklamasjon 


ÅRSMØTESEMINAR 

«Berørt i sansningen - beveget i pusten» 

Borghild Viem 

Randi Sviland var eneste foreleser 

ved årets årsmøteseminar på 

Gardemoen. Hun kalte sitt foredrag 

«Berørt i sansningen - beveget i pusten. En 

sanselig narrativ identitet med utgangspunkt 

i en fortelling». Sviland er PhD 

kandidat ved universitetet i Bergen. 

I sin forskning tar hun utgangspunkt 

i Braatøys skrifter i lys av 

Løgstrups sansefilosofi. Paul 

Ricoeur og Cheryl Mattingly er 

også sentrale i hennes forskning. 

Foredraget til Sviland var en innledning 

til kollegabasert samling 

hvor vi arbeidet videre med noen av 

de tema Sviland berørte. 

Vi er blitt så bortskjemt med å få 

utdelt powerpointene etter foredrag, 

at jeg tok lite notater underveis. Da 

Sviland opplyste at hun ikke kunne 

gi ut sine powerpoint fordi de var 

en del av hennes doktorgradsarbeid, 

fikk jeg litt panikk med tanke på 

hvordan jeg skulle klare å referere 

fra dette foredraget. Samtidig ser 

jeg at å gjengi en kortversjon av den 

innføringen hun ga oss i for 

eksempel forenede motsetninger, og 

hvordan Ricoeur ønsker bygge en 

bro mellom verdens evige objektive 

tid og menneskelig erfart subjektiv 

tid, vil være lite givende. Jeg bringer 

her i stedet noen glimt av det som 

festet seg hos meg fra foredraget. 

Sviland mente at vi må forsøke 

forstå tiden. Når vi forteller våre 

erfaringer, skriver vi vår subjektive 

tid inn i verdenstiden. Kalenderen 

er en måte vi gjør det på, vi har alle 

ulike måter å innskrive vår egen 

subjektive tid på. Fenomenet spor er 

spennende i forhold til tid. Spor er 

noe som står igjen konkret og synlig 

selv om hendelsen som skapte 

sporet er over, den eller det som 

satte det er der ikke lenger. 

Forenede motsetninger må ses hver 

for seg for å forstås, og de spiller 


sammen i gjensidig avhengig 

dynamikk. Ricoeur anser holdning 

og bevegelse som forenede motsetninger. 

Muskulære baklåsfenomener, 

er det når dynamikken 

mellom holdning og bevegelse går 

fast? Kan muskulære baklåsfenomen 

opprettholde erfaringer 

som representasjoner av traumer? 

Som et spor som står igjen, selv om 

hendelsen er over for lenge siden? 

Kan muskulær baklås hindre 

ressonansen å rinne ut? Kan 

fysioterapi løsne dette, hjelpe til så 

ressonansen etter hendelsen får 

klinge ferdig? 

Sansesorteringen - bevisstheten i 

sansningen, understreket Sviland 

som viktig. Det å bruke språket for å 

tyde det som beveger pasienten. 

Dette krever et sansevart nærvær., 

og at vi forholder oss til hva 

pasienten opplever som viktig. 

Sviland slo fast at vi som fysioterapeuter 

kan være assistenter i 

tydningsprosessen - hjelpe å lete 

etter ord. Vi kan gå veien fra 

sansning til tydning og videre til 

forståelse sammen med pasienten. 

Det ligger store muligheter i vekselvirkningen 

sansning og forståelse. 

Dette er noe hun mener vi må utvikle 

videre i faget vårt. 

Vi fysioterapeuter kan være 

assistenter i tydningsprosessen 

- hjelpe å lete etter ord 

Kan vi også i større grad sette ord 

på vår sansning i behandlingen, på 

hvordan vi bruker vår kropp som 

redskap for å sense det som skjer i 

den andre? Det skjer sansning på 

mange plan i en behandlingssituasjon: 

Pasientens sansning av seg 

selv og av meg, og min sansning av 

Randi Sviland, privat foto. 

meg selv og samtidig av pasienten, 

slo Sviland fast. 

Vi fortolker alltid. Vi har direkte 

tilgang til sansningen, men fortolkningen 

av det vi sanser er alltid 

vår egen. Det er ikke sikkert den er 

riktig, og som terapeut må jeg alltid 

sjekke ut med pasienten for å vite 

om min tolkning stemmer, understreket 

Sviland. Å klare være åpen 

til den andre, hvordan blir vi det? 

Sviland leste et langt avsnitt fra en 

bok som en av hennes pasienter, 

Trine Osland, skal gi ut: «Stemmen i 

hjertet». Jeg gjengir noen av de 

setningene som festet seg hos meg, 

ikke sitert ordrett: «Det eneste jeg kan 

høre inni meg, er andres ord om meg. 

Hvem er jeg? Jeg er en dame som liker 

carte blance. Jeg begynner å kjenne at jeg 

har en kropp. Lettere å skille mellom hva 

som er angst og hva som er astma. Jeg har 

hud - ble oppmerksom på den for første 

gang. Ekte opplevelser, de er mine fordi jeg 

kjenner det inni meg. Det er ikke noe andre 

sier.» . Det var en sterk opplevelse å 

lytte til opplesningen. Pasientens beretning 

var et eksempel på hvordan 

vi ikke kan vite hva som er riktig 

behanding for pasienten. Pasienten 

hadde en forhistorie med traumer. 

Vi har lært å tenke at da må en

være tilbakeholden med berøring, 

det å ta på pasienten. Men for 

denne pasienten var det akkurat 

berøringen hun trengte. Berøring 

gitt med varhet og støtte på å sette 

grenser. Ved å bli tilbudt teppe og å 

få beholde klærne på, kunne 

pasienten gradvis kjenne hva som 

var godt for seg selv, og samtidig 

utforske berøringen og gjennom 

den erfare seg selv. Oppdage sin 

hud, oppdage seg selv og at det var 

lov å bestemme selv. Da Sviland 

introduserte bevegelser i behandlingen, 

vi er jo opplært til det i 

tradisjonen, var pasienten på nippet 

til å slutte. Hun kjente at det var 

berøringen hun trengte. Hun klarte 

si det, og det å bli tatt på alvor, bli 

støttet på at det hun kjente var 

riktig og gyldig, ble et viktig skritt 

fremover. 

Dette er et konkret eksempel på et 

av de poeng jeg oppfattet Sviland 

Foto: Borghild Viem 

ville vise: at vi alltid må vise skjønn, 

ikke blindt følge innlærte regler. 

Med andre ord klientsentrert behandling, 

noe Bråtøy skriver mye 

om. Enhver behandling må tilpasses 

det mennesket som står foran deg 

der og da. Og for å vite hva som er 

Er det på tide å ta 

tilbake omsorgsbegrepet 

fra sykepleien? 

riktig, må vi bruke alle våre sanser i 

møte med den andre, være åpen. 

Og ikke minst spørre for å sikre at 

vår tolkning stemmer. 

Et annet poeng som ble tydelig i 

pasienthistorien, var betydningen av 

omsorg. Behandlingen som ble 

beskrevet, hadde mye omsorg i seg. 

Omsorgsfull berøring, omsorgsfull 


holdning overfor pasienten. «Er 

omsorg et begrep vi tenker passer inn i 

fysioterapi?» spurte Sviland. Tenker 

vi at vi gir omsorg, og er det lov å gi 

omsorg som fysioterapeut? Er det 

på tide å ta omsorgsbegrept tilbake 

fra sykepleien? 

Sviland berørte mange sentale tema 

i sin forelesning. Det var rom for en 

del diskusjoner underveis, og hadde 

det vært tid, kunne nok disse fortsatt 

enda lenger, da det var mange som 

fikk tanker de ønsket dele eller 

spørsmål de ville stille av å lytte til 

Sviland. Dette var en forelesning jeg 

kunne tenkt meg å ha mulighet til å 

spole frem og tilbake i, og tid til 

tenkepauser underveis. Det passet 

fint med kollegabasert samling 

umiddelbart etterpå, sånn at 

diskusjonen kunne fortsette der. Og 

når doktoravhandlingen er klar, kan 

jeg også bla frem og tilbake som jeg 

vil. Jeg ser fram til det. 



Tanker fra kollegabasert veiledning 

Borghild Viem 

Det har ikke kommet inn noe referat fra gruppene som 

deltok i kollegabasert veiledning, så da presenteres her 

noen drypp fra diskusjonen i den gruppa jeg deltok i. De 

andre deltagerne var Elisabeth Øverås, Merete Tønder, 

Anne-Berit Wang og Inger Vetlesen. 

Tema vi skulle diskutere var følgende med utgangspunkt 

i Randi Svilands foredrag: 

*Braatøy - klientsentrert holdning 

*hvordan ser vi terapeutrollen 

*hva med omsorg og behandling 

*hva med evidensbasert praksis og klinisk skjønn 

*kan kroppsundersøkelsen predikere hva vi skal gjøre, 

hands on - hands off ? 

Omsorg og behandling: Vi tok utgangspunkt i ordet 

omsorg, hva betyr det egenlig? Å sørge for, sørge for hva? 

Har det noe med sorg å gjøre? I ettertid søkte jeg på nett 

etter definisjoner og fant blant annet følgende fra nettsiden: 

http://www.leksikon.org: 

«Omsorg betyder at bekymre sig, at bryde sig om. Ordet har rod i 

den danske vending at kymre eller kære sig om. Jævnfør det engelske 

ord «care». Det tyske ord «sorge» betyder at bekymre sig og «Sorg» at 

sørge for. Omsorgsgiveren fortolker den andens behov og viser det 

opmærksomhed, viser at hun bekymrer sig, eller som det hedder i 

dagligdagen «føler omsorg for», altså en følelsesmæssig dimension. 

Hertil kommer vendingen at «drage omsorg», dvs. at gøre noget 

aktivt, som gavner det andet menneske. (.... ) I overensstemmelse 

hermed defineres omsorg af psykologen Agnete Diderichsen (1991) 

som «en særlig relation mellem mennesker, der er kendetegnet ved, at 

det ene menneske retter sin opmærksomhed mod det andet menneske 

og handler på en sådan måde, som det andet menneske har brug for 

og som tjener det andet menneskes velbefindende». 

Om det ikke er en eller annen form for omsorg til stede i 

behandlingen, at behandler kjenner en form for omsorg 

for pasienten, vil det ikke bli noen god behandling var vi 

enig om. En viss grad av omsorg er en forutsetning for 

god psykomotorisk fysioterapi. Hva er så omsorg i PMF? 

Møte pasienten der denne er? Tilstedeværelse? Bekreftelse? 

Omsorg kan også være å sette grenser for 

pasienten, et omsorgsfullt spark bak når det trengs. 

Omsorg er noe annet enn kjærlighet. En forelder kan ha 

masse kjærlighet til sitt barn, men er ikke nødvendigvis 

av den grunn i stand til å gi god omsorg til barnet. Med 

andre ord å rette oppmerksomheten mot barnet og 

handle på måter som gagner barnet, om en bruker 

definisjonen over. Omsorg innebærer både følelse, 

tolkning og handling. 

12 Spenningsnytt nr. 2, juni 2012 

Mennesker som har opplevd traumer og omsorgssvikt, 

har ofte problem med egenomsorg. Hvordan lærer vi å 

ha omsorg for oss selv? Kanskje gjennom varme hender 

som gir oss det vi trenger fra fødselen av? Ved at 

foreldrene gir oss trøst når vi er lei oss, hjelper roe ned 

når vi er rasende, kler på oss når vi fryser, putter oss i 

seng når vi ikke vil, og gradvis lærer oss å ta ansvar for 

dette selv. Omsorgsfulle hender i behandlingen, kan det 

være en måte å bygge opp evne til egenomsorg hos en 

voksen? Omsorgsfulle hender forteller at du er verdifull, 

du er verdt å ta vare på. Det er en erfaring mange 

mangler, og kanskje er den helt grunnleggende for å 

utvikle en evne til egenomsorg? I så fall har vi et svært 

godt redskap som psykomotoriske fysioterapeuter for å 

arbeide med mennesker med manglende egenomsorg. 

Klientsentrert holdning: Her begynte vi å diskutere 

hvilket begrep som er best å bruke om den personen som 

kommer til fysioterapi. Pasient, klient, bruker? Vi kjente 

det alle som mest naturlig å bruke ordet pasient når det 

gjelder de som kommer til oss for fysioterapi. De 

kommer for å få en behandling, og da kjennes bruker 

eller klient ganske kunstig ut. Om det er lege en skal til, 

er det vel få som ville bruke ordet klient? Å ha en 

klientsentrert holdning - et godt eksempel på det var 

pasienten i Svilands foredrag. Pasientens opplevelse av 

hva som hjelper ble styrende for behandlingen, i stedet 

for at hun ble presset inn i en standard mal for hvordan 

traumatiserte skal behandles. Klientsentrert behandling 

er likevel ikke det samme som å alltid følge pasientens 

ønsker. 

Indikerer kroppsundersøkelsen om vi skal være 

«hands on eller off»? Opplevelse av berøring er alltid 

knyttet opp til sammenhengen det skjer i og hvilke forventninger 

pasienten har til behandlingen. Hvor mye en 

kan bruke av berøring i behandling, avhenger blant 

annet av hvilken profesjon en har, og hvilke forventninger 

pasienten har til behandlingen. Det er dessuten 

mer vesentlig å være bevisst på hvilken form for berøring 

pasienten trenger, på hvilken måte og i hvilken 

sammenheng, enn det noe forenkla spørsmålet «hands 

on eller off». 

Hva er nå egentlig det å gjøre en kroppsundersøkelse, ble 

en diskusjon i gruppa under dette punktet. Ingen av oss i 

gruppa gjør en full kroppsundersøkelse fast hver gang 

første time. De fleste gangene brukes første time til å lytte 

til hva pasienten har å si. Vi kler sjelden av første time. 

Kanskje ser vi på bevegelig balanse og holdning i stående 

og sittende, og sjekke avspenningsevne. Og vi har blikket 

på om det skjer noen endringer, om pasienten kjenner og

har ord for hva han kjenner. Hva som skjer underveis i 

en slik enkel undersøkelse sier en god del om hvor en skal 

gå videre. Vi gjør en kontinuerlig observasjon fra 

pasienten kommer inn, og gjennom hele timen. Vi lytter 

og ser etter pusten, og merker oss reaksjoner på berøring 

med klærne på. Første time brukes også til å avklare 

forventninger. 

Det er en relativt intens tilstedeværelse fra terapeuts side, 

en er åpen for hva pasienten formidler med kropp og 

ord, og samtidig hva som skjer i meg som terapeut i 

møtet. Om det skal brukes hands on eller off og på 

hvilken måte, er ikke bare en sammenfatning av om det 

er den eller den type svar i en undersøkelse, men en 

«magefølelse». Terapeut fornemmer hva som er greit for 

den andre, og har hele tiden alle antenner ute for å fange 

opp reaksjoner. Kjenner om berøring skaper økt 

spenning. Og sjekker ut med pasienten om det jeg 

fornemmer faktisk stemmer. Her diskuterte vi da så klart 

videre begrepet magefølelse og intuisjon. Kan det kalles 

kvalifisert gjetting? Intuisjon innebærer kunnskap og 

erfaring og «enda litt til». Vi lytter, føler, senser, snakker 

med pasienten. Vi foretar en bevisst vurdering, ikke bare 

en følelsesmessig inntoning. Kunnskapen vi har med oss i 

bunn fra utdanningen vår er essensiell. Faglig intuisjon 

består av et godt klinisk blikk, og årevis øvelse i å lese 

kropper. Intuisjonen er en annen etter år med utdanning, 

en ser andre ting, og har ord og begreper på andre 

elementer. Vår intuisjon er med andre ord hele tiden i 

endring. God intuisjon i behandlingen er ikke noe 

mystisk «svevende», kanskje er det evnen til å åpne opp 

for våre egne kroppers tause kunnskap sammen med vår 

Foto: Borghild Viem 


fornuftsviten? Dermed favner vi kanskje mer enn hva 

kun vår tanke og fornuft klarer forstå? 

Svilands pasienthistorie var en befriende bekreftelse på at 

selv om pasienten er traumatisert, kan det være berøring 

er det dette mennesket trenger for å få kontakt med seg 

selv og komme videre. Med den historien i bakhodet 

konkluderte vi med at man ikke kan følge noen regel på 

hva som er rett behandling, selv om noen rettesnorer er 

gode å ha å tenke ut ifra. Ambvivalensen mange 

pasienter opplever i forhold til berøring, kan være en 

nødvendig del av behandlingen. Vil bli berørt, vil ikke, 

godt og ekkelt på en gang. Å følge pasienten, er ikke det 

samme som å bare gjøre det pasienten syns er godt, men 

å flytte grenser i pasientens tempo. 

Evidensbasert praksis og klinisk skjønn 

Å relatere det jeg gjør i praksis til teori og litteratur, gjør 

at jeg øker forståelsen for hva jeg gjør. Og det gir ord 

som igjen hjelper meg å begripe hva det er grepene mine 

gjør og hvorfor jeg gjør dem. Dess tryggere og mer integrert 

kunnskapen er for meg, dess lettere er det å formidle 

klart og tydelig til pasienter, kolleger og andre 

faggrupper. Det var vel omtrent det vi rakk å si på dette 

punktet. 

Som oppsummering vil jeg si at jeg opplevde det som en 

god ide å knytte kollegabasert veiledning opp til en forelesning. 

Forelesningen fordøyes bedre når den blir tygd 

grundig på sammen med andre mens tankene fortsatt er 

ferske. 


IOPTMH - KONFERANSEN 

Inntrykk fra internasjonal konferanse for 

fysioterapeuter i mental helse 

Tekst og foto: Inger Vetlesen 

Det har tidligere vært holdt tre lignende internasjonale 

konferanser, men dette var den første i regi av IOPTMH 

(International Organization of Physical Therapy in 

Mental Health). Denne organisasjonen ble godkjent av 

WCPT i juni i 2011. Konferansen ble holdt i Edinburgh 

i februar i år, og byen ønsket oss velkommen i vårskrud. 

Plenene var allerede grønne og vårblomstene tittet fram. 

På toppen av byen kneiset byens festning som ligger i den 

ene enden av ”The Royal mile”, en kjent historisk 

strekning som går fra Holyrood castle og opp til 

festningen. 

Konferansen ble holdt på Roxburghe Hotel, et hyggelig 

og sentralt beliggende sted der det virket som om de 

fleste av de 132 deltakerne bodde. Hele 32 av dem var 

norske og drøyt 50 fra skandinaviske land. De andre 

deltakerne kom hovedsakelig fra Nederland, Belgia, 

Italia, Island og Spania. Det var også enkelte fra Sør- 

Afrika, en fra Japan og noen fra Canada og USA. 

Generelt synes jeg ”ånden” på konferansen var åpen og 

inkluderende, selv for en som tidligere ikke har deltatt på 

noen internasjonal fysioterapikonferanse. Jeg opplevde 

konferansen som et sted der en kunne dele erfaringer og 

skape debatt i feltet mellom klinikk og forskning. Dette 

Den norske delegasjonen samlet. 


var også i stor grad målet for konferansen. En bør fortsatt 

tilstrebe at dette målet opprettholdes på kommende 

konferanser. 

To guider, begge norske, var til enhver tid tilstede i hallen 

for å anvise rom og bidra med informasjon. Dette 

fungerte greit. Hotellets kapasitet kunne til tider virke 

noe sprengt spesielt mht. matservering, men generelt er 

mitt inntrykk at deltakerne ble godt ivaretatt. 

Faglig del 

Programmet var tett og besto av rundebordskonferanser, 

plenumsforedrag, parallellsesjoner, poster-presentasjoner 

og workshops. Vi var allerede i gang kl. 08.00 med 

rundebordskonferanser. Kanskje litt tidlig for enkelte selv 

om formen var spennende, uformell og givende. Det ble 

lagt vekt på en lett tone, noe som gjorde det relativt 

uproblematisk å stille spørsmål. 

Nivået på presentasjonene var varierende. Enkelte av 

presentasjonene jeg selv deltok på, opplevde jeg som 

relativt lite profesjonelle, andre holdt høyt nivå. Kanskje 

er det slik det må være for nettopp å sikre den uformelle 

og åpne tonen jeg viste til over? At konferansene også

kan være et sted for å øve seg i å legge fram et lite 

prosjekt eller et bidrag til en rundebordskonferanse. 

En stor utfordring i forhold til å forberede seg til 

konferansen, var at programmet ikke var klart til 

utsendelse før konferansen startet. Det betød at vi først 

fikk utlevert program og hefte med alle abstracts i da vi 

ankom hotellet. Dermed måtte vi straks i gang med å 

orientere oss om hva vi skulle prioritere å delta på. Det 

ble mye stoff å sette seg inn på kort tid, og flere ga uttrykk 

for at det ble litt hastige valg. 

Sosialt liv 

Det sosiale liv er kanskje like viktig som det faglige på en 

slik konferanse. Flere ble kjent med utenlandske kolleger. 

Selv prioriterte jeg norske kontakter denne gang, og 

takker for trivelige nye bekjentskaper og forsterking av 

gamle bånd. Edinburgh er en svært trivelig by med flere 

grøntområder og ennå flere hyggelige puber. Den første 

kvelden var uten program, og da var vi flere som prøvesmakte 

både den tradisjonelle maten på pubene og et 

eller flere slag av det gode ølet! Andre kvelden var avsatt 

til festmiddag der vi satt ved store runde bord og fikk 

deilig middag. Taler var det lite av – det er i stor grad et 

skandinavisk fenomen ved slike anledninger. Derimot 

fikk vi virkelig svingt dansefoten da en musikkgruppe 

inviterte oss til det som kalles Ceilith. Det var en morsom 

form for danseskole; musikkgruppa spilte opp med skotsk 

musikk og sang, og lederen fortalte oss hvordan vi skulle 

danse. Artig form på festaftenen siden vi var flest jenter 

og alle kunne danse både gutte- og jenteroller. En fin 

inkluderende måte å legge opp kvelden på og 

stemningen ble svært god! 

Norske bidrag 

Mitt eget og andres inntrykk var at det norske miljøet 

hevdet seg godt i denne internasjonale forsamlingen. 

Norsk Psykomotorisk Fysioterapi er som vi alle vet en 

metode genuint utviklet i Norge. Basal Kroppskjennskap 

er nå svært godt etablert i Norge både gjennom NFF’s 

kursrekke og den internasjonale videreutdanningen i 

Bergen. Det virker på meg som om det i Bergen er gjort 

et stort stykke fagutviklingsarbeid i de senere årene i så 

måte. Det som ble veldig tydelig for flere av oss i Edinburgh 

er at NPMF-”miljøet” om jeg kan si det slik, har 

en stor utfordring. Mange av deltakerne kjente til 

metoden, men var fortvilte over at det ikke finnes 

litteratur på engelsk om den! Eller fantes, for nå ble jo 

boka ”Bevegelse, liv og forandring” presentert på stand i 

oversatt versjon. Meg bekjent er det den første bok om 

PMF på engelsk! Ikke nok med at det finnes lite og 

nesten ingen litteratur som er oversatt. Det viste seg at en 

også var usikre på hva NPMF egentlig skal oversettes 

med til engelsk. I ettertid av konferansen har jeg derfor 

rådført meg med to engelsktalende pedagoger og 

universitetet i Oslo og konklusjonen er rimelig entydig. 

Vi kan trygt gå inn for at NPMF må kalles: ”Norwegian 

psychomotor physiotherapy”. Dermed mener jeg det ikke 

lenger skulle være noen grunn til å diskutere navnet. 

Hvem kan så ta på seg jobben med å fortsette oversettelser 

av vår litteratur til engelsk? Og er det et behov 

for å opprette engelskspråklig undervisning i Norge eller i 


Ingeborg Hanssen, Maren Mørch Lind og Ingar Kvebæk ved 

standen for boka «Movements of life» og filmen «Gudrun 

Øvreberg - a glimpse into her practice amd understanding» 

utlandet i forhold til også NPMF? Hvem kan i så fall ta 

ansvaret for en vurdering av dette og eventuelt være 

drivkraften i arbeidet? 

Holdninger.. 

Et tema som gikk igjen i mine ulike uformelle samtaler 

med flere norske deltakere var at vi nå må samle oss om 

de to flotte terapiformene vi har i Norge, Norsk Psykomotorisk 

Fysioterapi (NPMF) og Basal Kroppskjennskap 

(BK eller Basic Body Awareness Therapy = BBAT som 

er den engelske oversettelsen). Vi må respektere 

hverandres metodiske tilnærminger og slutte med den 

”konkurransen” det har vært, slik mange av oss oppfatter 

det, mellom fagmiljøene. De fleste av oss har fulgt med i 

debattene om metodene, navnet på faggruppen osv. her 

hjemme. Holdningen tas dessverre også med til utlandet 

og blir også synlig der. Det er etter min mening mye mer 

som samler de to tilnærmingene enn som skiller dem. 

Den ene metoden har tilsynelatende hatt størst innflytelse 

i Norge, den andre klart mest i utlandet. Her må 

kreftene forenes og feltene støtte hverandre slik at vi blir 

mer synlige både i inn- og utland. 

Oppsummert: 

Programmet må være klart og sendt ut på 

forhånd før konferansen starter. 

Vi kan heretter kalle NPMF for Norwegian 

psychomotor physiotherapy. 

Oversettelser til engelsk av litteratur knyttet til 

NPMF bør fortsette. 

Det bør vurderes behov for og eventuelt legges 

til rette for innføring i NPMF på engelsk. 

Til informasjon 

Neste internasjonale konferanse i regi av IOPTMH blir 

om to år i Leuven i Belgia! Deltakelse kan anbefales! 



Glimt fra parallellsesjoner, workshops og 

posterpresentasjoner 


Det er ikke mulig å få dekket alle 

sider av en så mangslungen konferanse 

som denne. Målet har vært 

å få fram litt av bredden og også 

vise hvor sentrale de norske deltakerne 

var på ulike arenaer. Jeg 

ønsker derfor kort å knytte noen 

kommentarer til de tre ovennevnte 

arenaene. 

Parallellsesjon E – Norwegian 

psychomotor physiotherapy. 

Parallellsesjonene er korte seanser 

(her ca. en time til sammen) der 

flere fagpersoner presenterer stoff 

knyttet til samme tema. I denne 

seansen var tittelen NPMF. 

Den første var Elisabeth Møyner fra 

Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun 

presenterte levende bruk av gangen 

i psykomotorisk fysioterapi. 

Elisabeth har vært opptatt av om 

gangen kan brukes mer bevisst i 

behandlingsøyemed for å endre 

kroppens spenningsmønstre over 

tid. Hennes tanker slik jeg oppfattet 

dem, er at det er vanskelig å endre 

en persons bevegelsesmønster bare 

gjennom en ren biomekanisk, statisk 

tilnærming. Det er også nødvendig 

å inkludere personens levde erfaringer 

og arbeide bevisst og direkte 

med aktuell funksjon, her altså 

gangen. 

Tine Møller presenterte et nytt 

spørreskjema for måling av kroppsopplevelse. 

Tine presenterer selv 

dette skjemaet nærmere et annet 

sted i bladet. Jeg vil derfor bare 

nøye meg med i si at det på meg 

virker svært relevant og matnyttig 

og kanskje nettopp en metode for å 

øve seg i å systematisere hverdagen 

vår slik som IOPTMH’s president 

Michel Pobst er opptatt av. 

Liv Larsen Stray fra Sørlandet 

hospital fortsatte sesjonen med 

temaet motoriske problemer hos 

barn med ADHD. Denne seansen 

var kanskje den av disse fire som var 


Liv Larsen Stray, Elisabeth Møyner, Tine Møller og Randi Bentzen 

minst direkte relatert til PMF idet 

Liv bl.a. var opptatt av å teste ut 

bruken av methylphenidat ved 

motoriske problemer hos barn med 

ADHD. 

Randi Bentzen avsluttet sesjonen med 

et foredrag hun kalte ”The motion 

factor of firmness”, et ord jeg 

kanskje i denne sammenheng ville 

oversette med kraft, fasthet eller 

motstand. Hun bruker sin utdanning 

både innenfor Labans bevegelsesanalyser 

og psykomotorisk 

fysioterapi i sitt arbeid spesielt i 

forhold til mennesker med kronisk 

tretthetssyndrom. Kraft er en nødvendig 

faktor for å være med å 

bygge opp en person, ikke bare 

avspenning er hennes tanke. Dette 

bidrar også til en mer aktiv 

holdning i forhold til sykdom og 

smerter. Hennes erfaring er at det å 

trekke inn kraft i arbeidet, har en 

positiv effekt i forhold til behandling 

av mennesker med tretthetssyndrom. 

Praktiske eksempler kan 

være å dytte hendene mot hverandre, 

vri opp kluter, dytte mot 

veggen eller andre lignende 

bevegelser vi antakelig kjenner til i 

vårt arbeid. 

Workshop med Alette Ottesen 

og Berit Ianssen. Alette og Berit 

hadde kalt sin bevegelsesseanse bevegelse, 

kvalitet og oppmerksomhet 

bygget på norsk psykomotorisk 

fysioterapi. Vi ble behagelig ledet 

gjennom opplevelser knyttet til 

underlag både i stående og sittende 

stilling. Sentrale begrep som vi kjenner 

dem fra Gudrun Øvreberg ble 

presentert; bevege, strekke og gi 

slipp. Vi kastet erteposer, vi samspilte 

med konferansedeltakere fra 

helt andre land, vi gikk til trompetmusikk 

og stemningen ble god og 

munter. Det var befriende og for 

noen tydelig også utfordrende. 

Posterpresentasjoner. Det var 

flere norske posterpresentasjoner. 

Bokprosjektet for oversettelsen av 

boka ”Bevegelse, liv og forandring” 

er omtalt andre steder i tidsskriftet. 

Liv Helvik Skjærven presenterte studieplanen 

til studiet i Basic Body 

Awareness Methodology ved 

Høgskolen i Bergn. Kirsten Ekerholdt 

presenterte studieplanen for videreutdanning 

i NPMF ved høgskolen i 

Oslo og Aksershus og studieplanen 

for masterstudier i psykiatrisk og 

psykosomatisk fysioterapi ved 

universitetet i Tromsø. Tre flotte 

norske presentasjoner!


«Touched in sensation – moved by respiration» 

Ettertanker fra Randi Svilands plenumsforelesning 

Jorunn Lien 

Fredag 10. februar fikk alle deltagerne en 

smakebit av Randi Svilands pågående 

doktorgradsarbeid. Hennes plenumsforelesning 

het ”Touched in sensation – 

moved by respiration. Embodied narrative 

identity – a treatment process”. Jeg var så heldig å 

høre hennes mer omfattende bidrag på årsmøteseminaret 

på Gardemoen bare noen 

dager før med tittelen ”Berørt i sansningen og 

beveget av pust.” Bare tittelen gir en forventning 

og en indikasjon om hva en psykomotorisk 

behandlingsprosess kan innebære 

og hvordan den kan oppleves. Hensikten 

med hennes studie er å skape en dypere forståelse 

av de grunnleggende forståelsene av 

endring i en Norsk Psykomotorisk langtidsterapi 

der pasienter har psykosomatiske- og 

muskel- og skjelettplager. Randi ønsker å 

utvikle mer teoretisk grunnlagskunnskap 

relatert til denne type terapi. Hun fulgte en 

pasient gjennom ti år som fikk Norsk Psykomotorisk 

Fysioterapi. Pasienten led av omfattende 

muskelspenninger, muskelsmerter, 

depresjon, angst og anoreksi. Pasientens egne 

terapiopplevelser ga et rikt materiale om 

ulike fenomener, noe som ble verdifulle bidrag 

for analysen. Studiet og analysen er 

basert på narrativer som metode, dvs at 

Randi har brukt pasientens terapiopplevelser 

og sine journalopptegnelser for å utvikle 

veldig enkelt sagt fortellinger for å utforske 

endring over tid. Randi har valgt å bruke teorier basert 

på Braatøys forståelse av muskelfunksjon, Løgstrups 

fenomenologiske teori om sansning og Ricouers teori om 

narrativer. Analysen viser at muskelfunksjon og sansning 

involverer tid og endringer i bevegelsesmønstre, noe som 

kan gi nye opplevelser og som kan restrukturere opplevelsen 

av tid. Terapien kan ses som bidrag til å gi 

handlingsrom og fortellende fantasi med nye sanseerfaringer 

og derigjennom hjelp til å støtte utvikling av 

kroppslig narrativ identitet og endring av destruktive 

ideer. Norsk Psykomotorisk Fysioterapi kan bidra til å 

hjelpe pasienten med å revurdere fortiden og skape håp. 

Randi trakk underveis frem eksempler på pasientens 

fortellinger om opplevelser relatert til behandling og sin 

sansning, noe som ga meg mange tanker om hva en 

Randi Sviland i Edinburg. Foto: Inger Vetlesen 

terapi innebærer for pasienten. Hva opplever egentlig 

pasientene våre i løpet av terapien? Hvordan sanses det 

og hvordan påvirker dette deres oppfattelse av egen 

kropp, sansning, emosjoner, fortid, nåtid, fremtid, 

relasjoner, tilknytning og endring? Randis arbeid går 

dypt inn i pasientens fortellinger og opplevelsesverden, 

noe jeg synes er verdifullt for om mulig prøve å forstå og 

begrepsfeste via ulike metoder og teorier hva som skjer i 

løpet av en terapiprosess. Dette gir en helt annen informasjon 

og kunnskap enn spørreskjemaer og statistiske 

undersøkelser. Vår tradisjon trenger å arbeide med mer 

vitenskaplig teoretisk forankring og dette er et spennende 

bidrag for å bedre forstå hva som skjer i pasienten i samhandling 

med oss som terapeuter. 

Jeg håper vi snart hører mer fra Randis arbeid! 



To rapporter fra fagkongressen 


Dette var min første internasjonale deltagelse på kongress 

om fysioterapi innen psykisk helse. Programmet var 

tett, men velorganisert med 30 min pauser mellom 

øktene. Dette gjorde at en kunne diskutere fag og bli 

kjent med deltagere fra andre land. 

Faglig var det stor bredde. Skandinavia har et godt 

utviklet faglig nivå. Av 131 deltagere, var det 33 norske. 

Representert med de ulike retningene innen psykomotorisk 

fysioterapi. 

Av forskning som ble lagt fram, var det spesielt en dansk 

Lene Nybø som fenget meg. «Disturbed Bodily Experiences in 

patients with first-episode Schizophrenia - implications for physical 

therapy.» Dette er et område det er forsket lite på og som 

kan gi stor faglig utvikling og forståelse av pasientenes 

problemer. Alle de norske bidragene hadde høy kvalitet. 

Hver morgen var det rundebordskonferanser. Jeg deltok 

på en om utdanning. Hvor er vi om ti år? Hvordan skal 

vi planlegge og utvikle for å komme dit vi vil? Godt og 

dynamisk ledet av Liv Helvik Skjærven. 

Om hvordan lage en faggruppe, var neste jeg deltok på. 

Der var to spanske kollegaer i tillegg til meg. De hadde 

diskutert danning av faggruppe med noen norske dagen 

før, så vi diskuterte hvordan opprette masterstudium for 

fysioterapi innen psykisk helse. Jeg forklarte at vårt Fond 

har bidratt til økonomisk start og at det derfra har blitt 

overtatt av universiteter og høyskoler. Erfaring: Ordforrådet 

på engelsk er ikke stort nok på dette området. 

Utbytte: God kontakt over landegrenser og interessant å 

høre hva de vil vite og at de spør mye om vårt system. 

Det blei ikke tid til at jeg fikk vite mye om deres system. 

Deltagere fra Japan, Danmark, Spania for eksempel 

hadde vært i Bergen på BBAT utdanning. Den var de 

svært fornøyde med. Etter konferansen var vi noen som 

diskuterte hvordan vi skal klare å formidle Norsk 

Psykomotorisk fysioterapi utover norsk og skandinavisk 

område. 

Boardmeeting i en helt fersk subgroup, var også 

interessant og lærerikt. 

Konklusjon: Stort utbytte på mange områder 


Ingrid Brattestad 

Konferansen i Edinburgh ga meg spennende faglig 

innehold og mulighet til å bli kjent med andre og nye 

kolleger. 

”Oh, we should have had the time to sit down in front of 

the fire and discuss patients!” sa Ann Childs til meg. Ann 

Childs hadde et innlegg under parallellsesjon F som hun 

kalte: A creative treatment approach for a person with dissociative 

identity disorder (DID): Every Body Matters. Med stor innlevelse 

fortalte Ann om sin pasient som hadde flere 

personligheter. Hun fant veien sammen med pasienten. 

Hun bygget opp en trygg relasjon til pasienten. Målet var 

å reintegrere pasientens selv etter traume. Propriosepsjon 

var redskapet for at pasienten skulle oppnå kontakt med 

egen kropp. Hun så at balansen og mobiliteten var 

affisert og at pasienten manglet proprioceptiv feedback 

og var engstelig. Ann brukte de metoder hun hadde i sin 

verktøykasse som blant flere var manuelle teknikker; 

«Reflex Therapy», «Guided Imagery» og Qi Gong. 

Hennes mål var å stimulere selvopplevelse, stimulere 

sensorisk percepsjon , propriosepsjon og integrere «body 

- mind» opplevelser. 

Alt dette kjenner vi igjen som psykomotorisk fysioterapi 

og behandling av trauma. Hun lette sammen med 

pasienten etter 5 trygge steder, 5 trygge personer, 5 

trygge ting du hører etc. Det var hele tiden rom for å 

spørre alle «personene» til pasienten. Ann viste aksept og 

respekt for pasienten. Ann Childs gjorde dette for 15 år 

siden! Hun hadde et overordnet mål og fant veien med 

de redskapene hun hadde. Hun brukte intuisjon i 

relasjonen og det som skjedde der og da i terapirommet. 

Det er det som kjennetegner eksperten! 

I samtale etterpå spurte hun meg «What is this psychomotor 

treatment?» Heldigvis hadde Gudrun Øvreberg 

en workshop som jeg foreslo at Ann kunne delta i. Hun 

kom tilbake etter timen og var svært begeistret: «Now I 

understand! Let me test you, Ingrid». Brikkene falt på 

plass med en time bevegelse med Gudrun Øvreberg!


Utvikling av et nytt norsk spørreskjema for 

måling av kroppsopplevelse 

Tine Møller, spesialist i psykomotorisk fysioterapi MNFF 

Et nytt norsk Spørreskjema for måling av Kropps 

Opplevelse (SKO) er utviklet igjennnom Nettverk for 

Personlighetsfokusert Behandlingsprogrammer i Norge 

(Dagbehandlings- Nettverket). 

Fysioterapeuter ved 5 forskjellige behandlingsenheter 

innen Dagbehandlings- nettverket innen annenlinjetjenesten, 

hadde et behov for et spørreskjema som var 

selvutfyllende og kunne gjenspeile sider ved pasientens 

kroppsopplevelse slik den kommer til uttrykk blant 

pasienter med personlighetsforstyrrelser. De ønsket et 

spørreskjema som kunne fange opp individuelle 

variasjoner i de negative kroppsopplevelsene de forsøkte 

å redusere og de positive opplevelsene de forsøkte å 

fremme. Eksisterende måleinstrumenter i dag var enten 

for snevre eller for omfattende rent begrepsmessig og 

basert på intervjuer og observatørvurderinger. 

Fysioterapeutene tok kontakt med Geir Pedersen som 

arbeider med forskning innen Dagbehandlingsnettverket. 

Han oppfordret oss fysioterapeuter til å skrive ned 

stikkord vedrørende kropp og opplevelse som vi vurderte 

var relevante i en klinisk sammenheng. Det ble 

gjennomført en kartlegging gjennom et foreløpig 

spørreskjema som igjen resulterte i det nåværende 

skjema. 

Med utgangspunkt i faktoranalyser ble det konstruert 11 

skalaer som innholdsmessig representerte ulike aspekter 

ved kroppsopplevelse. Skalaene viste tilfredsstillende 

Nytt styre i IOPTMH 

Det nye styret i IOPTMH består av følgende medlemmer: 

Michel Probst, Belgia, president 

Liv Helvik Skjærven, Norge, visepresident 

Nathalie Mulder, Nederland, sekretær 

Anne Parker, Storbritania, kasserer 

Amanda Lundvik Gyllensten, Sverige, styremedlem 

psykometriske egenskaper. Den endelig versjonen består 

av 64 spørsmål, og de 11 skalaene skårer i hvilken grad 

klienten opplever kroppsbevissthet, kroppskontakt, 

utholdenhet, tilfredshet, balanse, kontakt med pust, 

anspenthet, kroppslig ubehag, distanse/fjernhet, fysisk 

avstand/grense og aversjon. 

Spørreskjemaet har relevans i klinikken der 

kroppsopplevelse kan måles før og etter behandlingen, 

kan presenteres for pasienten for å belyse endringer og 

kan sammenlignes med skår ut i fra en normalvariasjon. 

Videre utvikling av skjemaet vil være å sammenstille 

resultater fra SKO med andre kliniske måleinstrumenter 

og testens evne til å avdekke kliniske betydningsfulle 

endringer. 

Tine belyste bruk av skjemaet gjennom en kasustikk der 

en pasient med angst/depresjon hadde fylt ut skjemaet 

før og etter en gruppebehandling med basal 

kroppskjennskap og kognitiv atfredsterapi. 

Manualen kan bestilles hos 

geir.pedersen@medisin.uio.no. Det er han som står for 

den forskningsmessige utviklingen av skjemaet. 

Illustrasjon: www.istock.com 



Fem i Edinburg 


Jeg var så heldig å treffe mange flotte kolleger i Edinburgh. Fem av dem ville gjerne dele sine erfaringer fra konferansen gjennom 

umiddelbare svar på mine spørsmål. Tusen takk til dere! Svarene er i stor grad sitert ordrett og bare små rettelser er foretatt. 

Svarene vil derfor naturlig ha et muntlig preg. 

1. Hva gjorde at du ønsket å delta på konferansen? 

2. Hva synes du om de ulike arbeidsformene på konferansen? 

3. Hva har du hatt mest utbytte av her, både når det gjelder arbeidsformene og innhold? 

4. Hvordan synes du de norske deltakerne har hevdet seg/har bidratt? 

5. Er det noe som har kommet fram i det du har deltatt på som har vært nytt, overraskende eller bekreftende for deg? 

6. Norge har den største gruppen deltakere her. Likevel har mange valgt å bli hjemme. Vil du anbefale andre å delta på 

tilsvarende konferanser, og hva tror du skulle til for at flere ville delta? 

Jannicke Devold, spes. i psykomotorisk 

fysioterapi. Bredtvet kompetansesenter 

1. Først var jeg usikker 

både pga. tid og økonomi, 

men så var det 

nok det at to kollegaer 

tok kontakt og sa: ”Skal 

vi reise”? Da ble det 

plutselig - ja, det gjør 

jeg! Den ene var kjent i 

Skottland og det betydde 

mye. Og så hadde 

jeg lyst til dette. Aldri 

vært på noen internasjonal 

kongress med 

fysioterapi og det tenkte 

jeg ville være interessant, ikke minst fordi jeg ønsket å få 

vite hva de tenker i de andre landene. Det var jeg veldig 

nysgjerrig på, å møte andre fra andre land. 

2. Jeg synes det er en fin kombinasjon, men det har lett 

for å bli veldig mye en må forholde seg til. Rundebord 

har jeg derfor ikke deltatt på, men hørt av andre at det 

var interessant og givende for det ble mulighet til å bli 

bedre kjent med andre. Parallellsesjonene synes jeg er 

fine. Der kan en være ett sted og følge de forskjellige 

innleggene som da er forskjellige innspill til samme tema. 

Det synes jeg har vært lærerikt og nyttig. Jeg synes også 

at workshops har vært inspirerende og godt og viktig 

med noe praktisk i all teorien. 

3. Formiddagsinnleggene har vært veldig givende. Da får 

en litt mer tid til å hvile i temaene, fordype seg noe mer. 

Og så har det vært interessante foredrag med litt 

nytenkning, nye innfallsvinkler på studier av faget. Ja, for 

eksempel hun fra Danmark i dag, både i forhold til sine 

erfaringer og hvordan hun hadde strukturert og laget 

studien. Det handlet om spiseforstyrrelser og body image 


og inpatient treatment. Generelt er utbyttet for meg 

ganske avhengig av hvordan det formidles, språket, 

stemmen og at det ikke går for fort, da det har tatt litt tid 

å komme inn i engelsken. 

4. Veldig bra! Gudrun Øvreberg hadde workshop og 

hun engasjerte og glitret så vi var stolte over å være 

nordmenn. De andre som deltok var både interesserte og 

engasjerte tilhørere. Det ga meg faglig selvfølelse noe 

som betyr veldig mye for meg, og særlig fordi jeg er alene 

fysioterapeut på en stor arbeidsplass. Kjenne at vi er en 

bra gjeng! Med skikkelig bra faglig forankring. 

5. Ja mye. Overraskende å se hvor mange som forsker og 

lager interessante studier. Bekreftelser på vårt fag 

opplever jeg mye av her og det er inderlig godt, igjen 

fordi det ikke får så mye plass der jeg jobber. God 

bekreftelse i innlegg fra en svensk undersøkelse om body 

flexibility til overlevende fra tsunamien. Tine Møller sitt 

innlegg om spørreskjema om kroppsopplevelse 

interesserte meg enormt og nå skal jeg hjem for å 

installere programvaren og prøve det ut (se innlegg fra Tine 

Møller senere i bladet der spørreskjemaet presenteres, red.anm.) Et 

flott og omfattende hefte med abstract tar jeg med hjem 

og studerer videre og vil be om tid på jobben til å 

formidle noe av konferansens spennende temaer og 

studier. Overraskende at ingen har noe med om 

stemme, så her er det muligheter til en annen gang å 

komme med mine egne erfaringer. 

6. Jeg oppfordrer til å bli med neste gang. Kom igjen! 

Givende! Stå på og spille på den betydningen vi har i 

verden med både psykomotorisk og BK, ja, alt det vi står 

for. Appellerer til kolleger å være med på å dele noe av 

det vi har å by på. – Det er noe annet å reise til utlandet 

og være sammen. Det gjør enda mer med det gode 

fellesskapet og fellesskapsfølelsen. Når vi forlater landet 

må vi holde sammen i flokken og det er godt å være der, 

i alle fall er det godt å være meg her.

Lise Brauten, spes. i psykomotorisk fysioterapi 

Lade fysikalske institutt og St. Olavs hospital 

1. Vi hadde 

årsmøteseminaret i 

Trondheim i fjor i 

2011 og da ble det 

noen diskusjoner om 

vi skulle legge 

årsmøteseminaret til 

denne internasjonale 

konferansen eller 

ikke og da hadde jeg 

veldig lyst til at den 

skulle bli lagt her, 

sånn at det var en 

mulighet til å bli kjent med hva som foregår ellers i 

Europa innenfor det med fysioterapi og mental helse. Og 

så har jeg hørt at Kirsten Ekerholt også har påminnet 

oss om at denne organisasjonen finnes og at vi må bli 

med, fortelle hva vi driver med. Hun har vært veldig 

ivrig på det. Gi en kreditt til henne for det. 

2. På workshopen hadde jeg kanskje tenkt at det skulle 

være litt mer praksis og bevegelse, men ellers har det 

vært en fin blanding i måten de har lagt opp disse 

dagene på. 

3. Overordnet sett kjenner jeg at jeg blir inspirert til å 

fordype meg, gå videre på referanser som det kan være 

interessant å gå videre på. Og etter Randi Svilands 

foredrag fikk jeg rett og slett lyst til å dra hjem og lese 

”De nervøse sinn” av Trygve Braatøy om igjen. Hvis en 

skal jobbe videre med noe forskning, hvor viktig det blir 

å kunne benytte seg av det de finner ut av i den 

kvalitative forskningen i det kvantitative. Det er ikke noe 

enten-eller. Det er ja, takk begge deler. De ulike 

metodene utfyller hverandre. Og så det med å 

strukturere litt mer klinikken. Bruke spørreskjema, for 

eksempel HADS’en (Hospital anxiety and depression 

scale), få pasientene til å fylle ut sånn at jeg eventuelt kan 

bruke den seinere hvis jeg etter hvert kunne tenke meg å 

søke om noen forskningsmidler. Den vil tydeliggjøre 

angst- og depresjonsproblematikk i forhold til de 

pasientene vi har med forskjellige typer smerter. 

4. Veldig bra! Engasjerte fagpersoner. Artig å høre på 

dem. Har sånn oversikt, har det i seg. 

5. Ikke noe overraskende, men bekreftende var det 

foredraget jeg var på nå om senfølger etter tsunamien. 

Dette med nedsatt fleksibilitet og sårbarhet etter traumer 

og spesielt der hvor det har vært traumer før tsunamien. 

6. Skrive om det i Spenningsnytt sånn som det du gjør 

nå! Vet ikke jeg, er det noen her fra Fysioterapeuten? De 

burde kanskje ha vært her faktisk. Når vi kommer tilbake 

til byen skal jo vi formidle fra konferansen til de andre i 

den kollegabaserte veiledningsgruppa vår og til kolleger 


på sykehuset. Og så har jo min kollega Bente og jeg 

sørget for at våre kolleger på sykehuset har fått 

informasjon om at vi skulle på konferanse om fysioterapi 

og mental helse – såpass mye at vi håper at de spør oss 

når vi kommer tilbake slik at vi kan få muligheten til å si 

litt i det tverrfaglige teamet. For oss er det jo viktig å få 

synliggjort med alle virkemidler hva vi holder på med. 

Else Mølbach, spes. i psykomotorisk fysioterapi 

Slottsparken fysikalske institutt 

1. Jeg pleier å gå på 

årsmøteseminarene og 

denne konferansen 

skulle vi dra på i stedet 

for å arrangere 

årsmøteseminar 

hjemme i Norge. 

2. Vi har fått høre om 

forskning og fått være 

med på praksis og vi 

har fått god tid til å 

delta og spørre. Dette 

er en konferanse hvor 

jeg har fått komme 

fram med alt det jeg 

har hatt å si og og alt jeg 

har lurt på. 

3. Ha’kke peiling! For tidlig å si noe om! 

4. Det er ganske mange av oss. Dette er ikke en 

konferanse hvor man hevder seg. Dette er en konferanse 

hvor man deler, presenterer det man gjør og deler det 

med andre. 

5. Jeg har vært på en internasjonal konferanse før og det 

var Body Psychotherapy i Paris for noen år siden. Da var 

det veldig morsomt å treffe folk fra nesten hele verden og 

sånn har det vært her også. Her er det bare Europa og 

han ene japaneren, men når man reiser vekk hjemmefra 

får man et annet perspektiv på det man holder på med 

hjemme og det er veldig bra ved å dra på en sånn 

konferanse. Man ser seg selv i et større perspektiv. 

6. Det folk pleier å gjøre er å se på innholdet i 

konferansen og vurdere, er dette interessante ting og så 

drar man hvis det er noe interessant. Her visste jeg ikke 

hva jeg gikk til, men det å få vite i god tid i forveien hva 

som skal foregå, hva skal bli forelest. Det hadde vært 

bedre. Hvis det da er interessant er det grunn for flere til 

å komme. Jeg slo opp på internettsidene til denne 

konferansen noen uker før jeg skulle reise og jeg fant kun 

invitasjon til å sende inn paper osv. Så det hadde vært 

lurt at programmet var ferdig tidligere for å få flere til å 

komme og ikke bare sånne som pleier å dra på 

konferanser! 



Bente Brigtsen, spes. i psykomotorisk fysioterapi 

Lade fysikalske insitutt og St. Olavs hospital 


1. Jeg har fått den anbefalt 

av kollegaer som har vært på 

de tidligere konferansene. 

Det er spennende å treffe 

kolleger fra andre land og få 

et innblikk i hvordan de 

forholder seg til fagfeltet. 

2. Jeg synes det er variert og 

interessant. 

3. Jeg synes det er veldig mye bra så langt og det er enda 

en dag igjen. Jeg trodde kanskje det skulle vært litt mer 

praktisk hvis jeg skulle si noe negativt, men nå har jeg 

ikke vært på dagens ”workshop” som handler om 

mindfullness. Jeg har prøvd å gå på forksjellige ting for å 

orientere meg. Det er mange dyktige kollegaer som er 

flinke til å formidle faget vårt. Plenumsforedraget som 

het: ”There’s more to it than talking” synes jeg var 

spesielt bra. Det satte i gang en del refleksjoner. 

4. Jeg synes at de norske deltakerne viser et stort 

engasjement. De har markert seg både med ”workshop”, 

foredrag og plenumsforedrag. Alle de norske som har 

hatt plenumsforedrag har vært veldig flinke til å formidle 

fagfeltene sine. Dagens plenumsforedrag av Randi 

Sviland var veldig interessant. Jeg er stolt av å være norsk 

her! 

5. Jeg synes at det hittil har vært mest bekreftende og at 

vi som faggruppe er rimelig oppdaterte, og har viktige 

bidrag til videre fagutvikling. 

6. Jeg anbefaler alle å dra på neste konferanse. Det er 

viktig med mer informasjon om konferansen. 

Faginnholdet på konferansen har vært nyttig for meg 

som jobber i privat praksis og med smerteproblematikk 

på et sykehus. Jeg tror at vi har veldig godt av å møte 

kollegaer fra andre land. Det kan gi rom for litt andre 

perspektiv enn det vi er vant med. Hadde du spurt meg 

om en måned hadde jeg nok kunne svart deg bedre, mye 

å fordøye, mange inntrykk! 

Kirsti Melkeråen Elgvin. Psykomotorisk 

fysioterapeut, Haslum fysikalske institutt 

1. Dette var en 

anledning til å delta på 

en internasjonal 

konferanse. Det kunne 

være hyggelig å se utover 

Norges grenser, se hva 

andre fagkolleger er 

opptatt av, samt få 

anledning til å møte 

dem. Det var 

medvirkende at konferansen ble lagt i forlengelsen av 

årsmøtet på Gardermoen. Kjære og nære kolleger skulle 

dra og de syntes det hadde vært hyggelig om også jeg 

deltok. 

2. Plenum er jo en variant vi er godt kjent med fra før. 

Plenumsforedragene har lengre tidsramme og det gis 

anledning til å gå i dybden. Parallellsesjonene med korte 

innslag på 15 minutter synes jeg også har sin berettigelse. 

Lista for å komme med på en parallellsesjon ligger lavere 

enn til bidrag i plenum. Jeg har registrert at mange unge 

har bidratt med korte innslag. Og jeg synes det er flott at 

”ungskogen” får komme fram med sitt. Mangfoldet blir 

tydelig, selv om den enkelte deltager ikke kan delta på 

alt. Man kan jo lese gjennom presentasjonen på forhånd, 

og da får en sett hva som rører seg internasjonalt. Og de 

uformelle møtene synes jeg har vært verdifulle – å møte 

kolleger i fra Sør-Europa og Sør-Afrika f-eks er 

spennende. I work-shops var det deilig med et praktisk 

tilsnitt. Vi liker jo å bevege oss og se noe praktisk for våre 

øyne. At det ikke bare blir teori. For presentasjon av 

forskningsresultater kan virke fjernt fra klinikken, selv 

om klinikken er utgangspunktet for forskningen. 

3. Jeg hadde aller mest utbytte av å høre på våre norske 

kolleger. Jeg synes de utmerket seg i dybde og forståelse. 

Jeg er veldig stolt og takknemlig for å høre til denne 

tradisjonen. Jeg tenker konkret på både Randi Sviland 

og Gudrun Øvreberg. Deres bidrag var på en måte 

kjente toner fra før for meg. Jeg kjente at deres bidrag ble 

så levende. Dette går det an å puste i både for terapeut 

og pasient. Jeg satte spesielt pris på at Sviland viste 

konkret til hva hun gjorde og hva som skjedde, samtidig 

som hun hadde en klar teoretisk forankring. Men det 

gikk ikke på bekostning av å være det klientsentrerte 

møtet. Tvert imot var det konkrete med å utdype den 

filosofiske overbygning. 

4. De norske ligger på topp! Stort nærvær i møtet. Veldig 

fint å se alle de unge her og det må jeg si er i motsetning 

til vårt eget årsmøte der jeg har savnet en større 

deltakelse av de yngre. Det lover jo veldig bra 

internasjonalt. Her har vi vel en jobb å gjøre i Norge 

5. Svilands bidrag var utdypende i forhold til den 

tradisjonen som jeg allerede står i. Jeg skal ikke sitte her 

på min høye hest, men det er ikke alle bidrag jeg 

imponeres av. Utfordringen blir vel hvordan forskningen 

anvendes. Er refleksjonen omkring forskningen fruktbar? 

Her er det ingen automatikk. 

6. Det er verdifullt å løfte blikket utover vårt eget land. 

Vi vet at vi i Norge har fått en flott arv som stadig er i 

videreutvikling. Det fordrer litt ydmykhet at vi faktisk har 

litt å bidra med i en verdenskontekst. Vi må være på 

torget tenker jeg. Der er gjenkjennelige faktorer over hele 

verden når det gjelder mental helseproblematikk. Veldig 

fint og rørende å se unge som står fram tidlig i sin 

karriere med det de har sett. Dette unner jeg flere å se og 

å delta i.


Intervju med Liv Helvik Skjærven og Elin Engeseth 


I forbindelse med årsmøtet i faggruppen i mars i år og den internasjonale konferansen i Edinburgh, fikk henholdsvis Elin Engeseth 

og Liv Helvik Skjærven overrakt hver sin akvarell fra faggruppen. Dette fikk de som stor takk for det arbeidet de har nedlagt for å 

få opprettet undergruppen for fysioterapeuter innen psykisk helse, International Organization of Physical Therapy in Mental 

Health, IOPTMH, innen WCPT. Det er mye som tyder på at uten deres innsats ville denne organisasjonen neppe eksistert i dag. 

Inger: «På vegne av Spenningsnytt vil jeg takk dere begge 

for den jobben dere har gjort med å være hovedbidragsytere 

til at undergruppen for fysioterapeuter i psykisk 

helse i WCPT ble opprettet. Redaksjonen ber dere fortelle 

historien om hvordan arbeidet foregikk. Det er ikke 

lett for oss andre å sette oss inn i hvor mye arbeid det 

faktisk innebar. Kan der si litt om prosessen og hvordan 

dere jobbet sammen om den?» 

Elin: «Den faglige delen, alt som handlet om å samle det 

faglige miljøet, etablere nettverket og nedfelle mål og 

visjoner, det var det Liv og IOPTMH som sto for. Min 

del av arbeidet har vært den formelle biten, det vil si å 

gjøre dere, Faggruppen i Norge, oppmerksom på betydningen 

av å danne en internasjonal gruppe i vår 

spesialitet innen WCPT». 

Elin Engesth og Liv Helvik Skjærven 

Liv: «Det var flere av styremedlemmene i IOPTMH som 

hadde et ønske om og så behovet for å danne en undergruppe 

i vårt fagfelt under WCPT. Da vi startet samarbeidet 

i 2005, og under den første konferansen som 

var ved Universitetet i Leuven, Belgia, i 2006, begynte vi 

konkret å arbeide med dette. Deretter dro alle til sine 

hjemland og sonderte interessen. Vi forsto at det var 

støtte for ideen og at tiden var moden for å løfte fram 

fysioterapi innen psykisk helse på den internasjonale 

arena. Dannelse av en slik undergruppe i WCPT ville 

være en viktig og nødvendig internasjonal anerkjennelse 

av spesialiteten. Det vil forhåpentligvis også åpne for at 

en større del av forskningen på feltet kan få plass på 

WCPT sine konferanser. Elin kom tidlig inn i dette 

arbeidet og viste oss NFF sitt engasjement og villighet til 



å satse for at undergruppen skulle bli en realitet. Det var 

en god og avgjørende støtte». 

Jeg blir fortalt at hele prosessen med å utforme søknaden 

tok to år. Det måtte utvikles vedtekter, fagfeltet måtte 

beskrives med utgangspunkt i samfunnsmessige behov, 

det måtte skaffes formelle underskrifter fra etablerte 

faggrupper fra 10 forskjellige land i 3 WCPT-definerte 

regioner, samt bekreftende underskrifter fra de nasjonale 

fysioterapiorganisasjoner. Det var en utfordrende og 

lærerik prosess. 

«Slik jeg ser det er det den internasjonale anerkjennelsen 

som er så stort at vi har oppnådd» slår Elin fast. Hun 

forteller videre at det var mange steg å gå. Mange 

detaljer måtte på plass for at WCPT skulle akseptere 

søknaden. Mye skjedde også innad i WCPT i søknadsperioden 

og selv presidenten Marylin Moffat fra USA, 

var tydelig. «Dette kommer til å bli vanskelig» var 

hennes klare signal! 

Elin: «Jeg skjønte først i ettertid hva som var så vanskelig. 

Nord-Amerika har faktisk ikke dette feltet anerkjent som 

en del av fysioterapien, heller ikke i Canada og 

Australia». 

Inger: «Jeg mener jeg så beskrevet i Spenningsnytt i juni 

at arbeidet innenfor psykisk helse nærmest ble betraktet 

som alternativ behandling i disse landene?» 

Liv: «Det ble uttrykt som det. Vi må se at vårt fagfelt er 

særegent i Europa og spesielt Nord-Europa. Her er det 

mange sterke miljøer med mange engasjerte og høyt 

kvalifiserte fagpersoner. Vi har en annen struktur enn i 

for eksempel USA og Canada, for å nevne noen. Det 

viste seg at søknadsprosessen ledet til at flere land indirekte 

fikk hjelp til å etablere faggrupper gjennom 

arbeidet med å etablere denne undergruppen. Blant 

annet har Island hatt en faggruppe i bortimot 20 år uten 

at den har vært formell. I forbindelse med henvendelse 

fra IOPTMH, ble faggruppen etablert og Island er nå en 

del av medlemslandene som ga oss støtte. Japan, Spania 

og Tyrkia er også land som gjorde en stor jobb med å 

etablere egne faggrupper i denne perioden. De bidro 

dermed også i søknaden og tilblivelsen av IOPTMH. 

Det har vært imponerende å se disse landenes representanter 

og hvilket banebrytende arbeid de har gjort for å 

etablere seg i eget hjemland og samtidig være internasjonalt 

orientert». 

Liv: «Sluttfasen, da alle bitene skulle falle på plass, var 

spesielt interessant i denne prosessen. Jeg hadde dialogen 

med WCPT og Tracy Bury som var ansvarlig på vegne 

av WCPT. Jeg må gi honnør til WCPT for at de var så 

åpne, interesserte og hjelpsomme helt fram til generalforsamlingen 

i Amsterdam i juni 2011 der den endelig 

og formelle godkjenningen fant sted. De tilpasset og la til 

rette for at den tredje regionen skulle komme på plass. 

Dette ble løst gjennom at Sør-Afrika ble godkjent som 

assosiert medlem inntil landet danner en faggruppe. 


Medlemsskapet er fullverdig, men gir ingen stemmerett.». 

Elin: «Her synes jeg vi skal fremheve verdien av det 

nordiske samarbeidet for fysioterapeutorganisasjonene. 

Det fasiliterte den formelle opprettelsen av faggruppen 

på Island, dvs NFF kom inn i den siste fasen av godkjenningen». 

Inger: «Jeg synes jeg hører deg si at Norge har vært 

ganske involvert i akkurat den hjelpen?» 

Elin: «Ja, vi har vært veldig involvert og jeg må understreke 

at forbundet faktisk har bidratt med ressurser og 

for eksempel betalt min deltakelse for at jeg kunne være 

et bindeledd i dette arbeidet». 

Liv: «Jeg vil også legge til at både NFF og Faggruppen 

har støttet økonomisk denne tilblivelsen gjennom reisestøtte. 

Det vil være behov for fortsatt styrking av den 

organisatoriske siden av undergruppen blant annet ved 

at flere faggrupper må etableres formelt». 

Inger: «Det er naturlig å spørre om utfordringene videre 

for IOPTMH. Hvilke er de i hovedsak?» 

Liv: «Organisasjonen er fortsatt sårbar noe som innebærer 

at WCPT ville at nåværende styre skulle sitte til 

2015. Vedtektene som må ivareta fagfeltets særegenhet 

knyttet til praksis, utdanning og forskning må ferdigstilles. 

Organisasjonens finansielle side er en stor utfordring 

og god informasjonsflyt til medlemslandene er 

svært viktig å få i gang». 

Elin: «Alle må bidra i prosessen videre; universiteter, 

høgskoler, faggrupper og forbund. Det må en kombinasjon 

av mangfold og formalia til for å få det hele til å 

fungere. Det at Nord-Amerika ikke anerkjenner dette 

som et eget felt er en utfordring vi må ta på alvor. Vi må 

beskrive fagfeltet; hva det er og hva det ikke er!» 

Liv: «Jeg er overbevist om at framtiden ligger i helseorientering. 

Vi har store muligheter framover. Gjennom 

IOPTMH har spesialiteten nå en global arena der vi kan 

arbeide videre med og utvikle fagets kjerne, menneskets 

bevegelse og funksjon, det vil si en felles kunnskapsbase 

knyttet til fysioterapi innen psykisk helsearbeid. Det har 

jeg tro på!» 

Og med slik entusiasme har vi god grunn til å tro at 

arbeidet vil utvikle seg godt framover. 

Har du spørsmål om IOPTMH, kontakt Liv Helvik 

Skjærven på mail: Liv.Helvik.Skjerven@hib.no 

To viktige nettsider: 

1) www.ic-ppmh.org er den opprinnelige nettsiden. Denne ivaretar 

informasjon vedrørende IOPTMH’s internasjonale konferanser. 

2) www.wcpt.com/ioptmh er den nye nettsiden som ble etablert fra 

WCPT ved opprettelsen av IOPTMH. Den skal ivareta den nye 

organisasjonens kommunikasjon med medlemsland og WCPT.

AKTUELT 

Kongens Fortjenestemedalje i sølv til Gudrun Øvreberg 

Ingeborg Hanssen 

Under en høytidelig tilstelning tirsdag 17 april, på Rådhuset 

i Harstad, mottok Gudrun Øvreberg Kongens 

fortjenestemedalje i sølv. 

En tydelig stolt ordfører Marianne Bremnes tok imot i ei 

pyntet kantine, sammen med rådmann og flere inviterte 

gjester. Hedersgjestene Gudrun Øvreberg og overlege 

Helge Ulriksen, ble behørig hyllet. Begge mottok de etter 

tur og orden Kongens medalje og diplom. Ordfører sa i 

sin tale til Gudrun at det var en stor ære å kunne gi 

heder til en så raus og faglig engasjert fagperson. 

Et overraskende og kjært innslag var at selveste Lars 

Bremnes, en av landets flotteste visesangere, og nå 

Harstadværing, dukket opp og sang velvalgte sanger. Til 

stor stas for Gudrun. Det vanket videre taler og 

hilsninger fra flere. Ingeborg Hanssen overrakte en stor 

bukett blomster og hjerteligste gratulasjoner fra faggruppen, 

og slo fast at medaljen er velfortjent. I sin tale 

påpekte Ingeborg spesielt Gudrun sitt store faglige 

engasjement gjennom mange år, at hun har satt spor 

etter seg i hele fysioterapimiljøet i Norge. Andre fagmiljø 

har også fått erfare hennes kunnskaper, her ble blant 

annet nevnt alle år hun underviste medisinerstudenter i 

Tromsø. 

Det vanket også en spesiell blomsterhilsen fra ”Bokkgruppa” 

hvor Gudrun har vært en faglig mor og stor 

inspirator. Denne gruppa hevdet i sin hilsning at utnevnelsen 

var på tide og velfortjent. Maren Mørch Lind 

hilste fra Harstadhamn Psykomotorisk fysioterapi, hvor 

Gudrun fortsatt arbeider to dager i uka. Med en stor 

orkidé og to nydelige dikt av Hans Børli, fikk hun en 

hyllest og ble takket for sin raushet og for sitt fortsatt 

store faglige engasjement. 

Flere talere kom inn på Gudruns mange faglige samlinger, 

med blant annet leger i byen, til kurs og seminar. 

Alltid et ja å få når hun ble spurt om å bidra faglig, alt 

fra små lokale grupper og foreninger til foredrag på store 

kongresser. En av legene på medisinsk avdeling mimret 

over episoder fra mange år tilbake, da han som nyutdannet 

lege ble invitert til Gudrun sine mange fora. Hun 

samlet mange av byens leger og fysioterapeuter til å 

erfare psykomotorisk fysioterapi i praksis. Han hadde 

lært mye. Andre nevnte at Gudrun hadde bidratt til at 

uforståelige tilstander som fort kunne blitt diagnostisert 

som ”bare psykisk” hadde fått både forklaring og hjelp 

gjennom det å forstå hva anspent muskulatur og bundet 

respirasjon kan forårsake. Mange pasienter kan takke 

henne for uvurderlig hjelp. 

I sin takketale sa Gudrun at hun hadde blitt svært 

overrasket da fylkesmannen ringte og fortalte om utnevnelsen. 

Hun skjønte ikke helt at hun skulle hedres for 

å ha holdt på med så mye moro. Hun var glad og stolt, 

og fikk flettet inn et aldri så lite foredrag om hvor viktig 

bevegelser er i alle aldre, om balanse og pust, og 

forebygging av fall hos eldre. 

Jo da, den dama gir seg ikke! Selv i sin godt 

voksne alder, godt over pensjonistalder - nå 

også dekorert med Kongens fortjenestemedalje, 

- ja så har hun alltid noe å nevne om kropp og 

sammenhenger. 

For en kilde og for ei dame! 

Vi gratulerer! 

Det ble en flott og minnerik markering, med snitter 

og fine kaker, applaus, håndtrykk, mange gode 

klemmer og godord, smil og glede. En strålende 

fornøyd Gudrun, og en stolt ordfører. Selv værgudene 

viste seg fra sin aller, aller beste side. 

Knallsol fra klarblå himmel, og bakom lå de kvite 

snødekte fjellan. «Det va som værgudan applauderte 

i utnævnelsen» var det en som sa da vi kom ut av 

Rådhuset. 


AKTUELT 

Å oversette vårt fag til engelsk 

Borghild Viem 

Maren Mørch Lind har oversatt boka «Bevegelse, liv og forandring - i Aadel Bülow-Hansens spor» til engelsk. Den 

engelske tittelen er «Norwegian Psychomotor Physiotherapy - Movements of Life». (Forfattere er Berit Ianssen, 

Gudrun Øvreberg, Tom Andersen, Ingeborg Hanssen, Ingar Kvebæk, Alette Ottesen og Eli Rognved). Boka ble akkurat ferdig i tide 

til den internasjonale konferansen i Edinburgh i februar, og der ble det solgt ca 30 bøker. Maren ble utdannet til psykomotorisk 

fysioterapeut i Tromsø i 2004, og arbeider i dag ved Harstadhamn Psykomotorisk fysioterapi. Hun har norske foreldre, men vokste 

opp i Skottland, og flyttet til Norge da hun var 12 år gammel. Dermed har hun det engelske språket godt under huden, og med sin 

kompetanse som psykomotorisk fysioterapeut et godt grunnlag for å begi seg ut på å oversette en bok om psykomotorisk fysioterapi til 

engelsk. Lett har det likevel ikke vært, og Maren forteller her om prosessen med å oversette faget til engelsk. 

Jeg kan først si litt om motivasjonen 

for å si ja til å oversette boka. Jeg 

har jobbet i redusert stilling helt 

siden jeg begynte med PMF. Jeg har 

måttet ha litt slingringsmonn, for å 

si det sånn. Så, da Berit Ianssen 

spurte meg om jeg kunne tenke meg 

å ta på meg denne jobben, svarte 

jeg ja med en gang. Helt ulikt meg 

ikke å tenke meg om både vel og 

lenge, men jeg fikk en umiddelbar 

følelse av at ja, det er dette jeg har 

ventet på. Hvis jeg gjør dette, da får 

jeg brukt hele meg. Jeg likte tanken 

på å skulle hente frem min skotske 

oppvekst som etter 40 år i Norge, 

hadde fått et glemsomhetens/ 

Maren Mørch Lind. Foto: Knut Weisser Lind 


uvirkelig slør trukket foran seg. «Det 

er derfor jeg jobber redusert, for å 

ha mulighet til å si ja til et slikt oppdrag», 

tenkte jeg. Litt sånn skjebneaktig. 

Tre dager jobb på instituttet, 

og de andre to på jobb i heimen 

som skotske Maren. Det var en god 

tanke. I begynnelsen av august 2010 

var Berit i Harstad, og kontrakt ble 

skrevet. Leveringsfrist ble satt til 10. 

august 2011. Ett år, det kjentes helt 

overkommelig ut. Herregud, det var 

jo bare 200 sider… Så uvitende går 

det an å være. 

Det viste seg snart å være en enorm 

oppgave. Den største hindringen/ 

utfordringen jeg møtte på var min 

egen språklige begrensning. Litt for 

sent kom jeg på at det faktisk var 40 

år siden jeg forlot Skottland. Det 

tok ikke lang tid før jeg begynte å 

tvile på om jeg var «brukanes» til 

jobben. For første gang i mitt liv 

følte jeg at jeg hadde overvurdert 

mine evner… Mine meritter i oversetterbransjen 

hadde til da kun vært 

å gå gjennom noe som allerede var 

oversatt. Det hadde gått ganske bra, 

og jeg hadde følt at jeg rent språklig 

hadde noe å tilføre. Men dette viste 

seg å være utfordring av en helt 

annen kaliber. Jeg tenkte mye på 

hva det var som gjorde det å oversette 

så mye vanskeligere enn det 

andre jeg hadde puslet med 

tidligere. Jeg tror det har å gjøre 

med at når man først må lese på 

norsk, da har man det norske 

språket i hode og kropp. Og så skal 

det norske fases ut og det engelske 

skal inn, og dette krever en god 

porsjon av det kjente ordet omstillingsevne. 

For meg ble det veldig 

tydelig at for å få til god engelsk, må 

man tenke engelsk, man må være 

engelsk. Jeg opplevde at jeg taklet 

dårlig denne omstillingen. Det 

norske språket ble hengende fast og 

blandet seg inn når jeg skulle være 

engelsk. Derfor var det mye lettere å 

korrigere et allerede engelskskrevet 

stykke, for da tillates man å være i 

ett og samme språk. 

Jeg brukte så utrolig lang tid på 

hver setning, snudde og vendte på

hver eneste en for å få den mest 

mulig korrekt med en gang. Jeg 

forsto snart at med dette tempo ville 

jeg bli utslitt og aldri komme i mål 

til fristen. Og min på forhånd anslåtte 

tidsbruk, 1 time pr side, 

manglet i hvert fall rot i mitt oversetterunivers. 

Men etter hvert fant 

jeg heldigvis en annen måte å gjøre 

det på; jeg oversatte raskt, uten å 

bry meg for mye om hva som kom 

ned ”på papiret”. Det viktigste for 

meg ble å få ryddet vekk det norske 

språket raskest mulig. Så fulgte 

hovedjobben, å gjøre engelsk ut av 

det, og gjøre det meningsbærende 

både språklig og faglig. Dette 

fungerte ganske bra, jeg kunne være 

bare engelsk, og jeg fikk endelig en 

følelse av fremdrift. 

Er det noen uttrykk du er ekstra 

fornøyd med oversettelsen av, 

eller uttrykk som skapte veldig 

mye hodebry? Jeg ble raskt 

smertelig klar over det jeg selvfølgelig 

visste fra før, nemlig at dette 

er et norsk fag, med norske uttrykk 

og norske metaforer, som slett ikke 

uten videre lar seg oversette til 

engelsk. Jeg oppdaget at «slippe» er 

et uttrykk vi bruker veldig ofte og i 

alle mulige sammenhenger: slippe 

pusten, slippe pusten til, slippe 

spenninger, slippe tærne, bare for å 

nevne noe. Man kan ikke bare si 

”drop” til alt det der… Med alle de 

ulike og spesielle psykomotoriske 

uttrykkene måtte jeg gå mange 

runder. På et tidspunkt, da jeg var 

skikkelig lei av å måtte vri og vende 

på alt mulig, og Gudruns «May» 

snakket om at hun prøvde å «slippe 

rumpa», da skrev jeg «drop my 

bottom», og sendte av gårde til John 

Wilson, min høyre hånd i Nord- 

England. Han, som den høflige 

engelskmann han var, skrev tilbake 

«I don’t wish to be rude, but that really 

made me laugh». Oversettelsen ble «let 

go of the tension in my buttocks». 

Jeg syntes også kroppsbeskrivelser 

var vanskelige, for eksempel 

tyngdeplassering, stupstående, gi 

etter, omstillbar, fremskutt hode, 

sammensunken osv. Det er så 

mange nyanser i det engelske 

språket, og ett ord på norsk kan 

svare til mange forskjellige engelske 

ord avhengig av i hvilken sammenheng 

det blir brukt. Og noen 

ganger passet rett og slett ingen av 

de engelske ordene, og det endte 

ofte med at jeg først måtte finne 

norske synonymer før jeg endelig 

landet på noe som kjentes ok ut på 

engelsk. Du kan tro jeg hadde 

mange ordbøker i sving samtidig. 

Tom Andersens kapittel var uten 

tvil det mest utfordrende med de 

filosofiske betraktningene og hans til 

tider litt innfløkte måte å uttrykke 

seg på. Ikke nok med at det skulle 

oversettes rett, men jeg måtte jo selv 

forstå hundre prosent hva det var 

han mente, om jeg skulle klare å 

formidle hans tanker på rett måte. 

Jeg lette frem materiale av Tom på 

engelsk, og jeg oppsøkte engelske 

tekster skrevet av eller om de 

filosofer han refererte til, for å se 

om jeg kunne snappe opp noen 

formuleringer som svarte til det han 

hadde skrevet i boken. Det hjalp 

meg en del. Et lite eksempel er 

uttrykket «passelig uvanlig», som jeg 

fant ut vekslet i bruk ute i verden 

mellom «suitably unusual» og 

«appropriately unusual». Små forskjeller 

som jeg måtte kjenne på hva 

som passet inn på de ulike steder i 

bokens tekst. 

Du nevnte din høyre hånd, John 

Wilson. Hvem er han, og hvordan 

kom han inn i bildet? I 

Skottland hadde vi boende hos oss 

en «nanny», Hannah, fra Irland som 

jeg var veldig glad i. Jeg holdt god 

kontakt med henne etter at vi flyttet 

til Norge. Etter at det hadde vært 

stille fra Hannah en lang stund 

dukket det plutselig opp en mail fra 

en «John Wilson» som fortalte at 

han var Hannahs nevø, og at de i 

forbindelse med hennes begynnende 

Alzheimer, hadde flyttet 

henne til et sykehjem på deres 

hjemsted i Nord-England. Han ble 

min link til Hannah fra da av, og 

skrev de vakreste mailene om henne 

og hvordan hun hadde det. Han 

visste at det betydde mye for meg å 

få følge med henne. 

AKTUELT 

I mars 2011 var jeg millimeter fra å 

kaste inn håndkleet og trekke meg 

fra hele oversetterjobben. Jeg følte 

at det ble for krevende og at 

engelskkunnskapene mine rett og 

slett ikke strakk til. Min verste 

skrekk var å skulle levere fra meg et 

«Norwenglish» produkt. Så dukket 

John opp i bevisstheten min. Jeg 

visste han var pensjonert politimann, 

han skrev nydelig engelsk og 

kanskje hadde han litt tid til overs. 

Jeg sendte ham en mail og spurte 

om han kunne tenke seg å se på et 

par kapitler, og gi ærlig tilbakemelding 

på om innholdet i det hele 

tatt var forståelig for en lek-mann, 

og om språket var engelsk og ikke 

ville kreve all verdens tid å rette. 

Han ville gjerne se på det, og hvordan 

det gikk, ja det vet vi jo. Vi 

gjorde det så på den måten at jeg 

gjorde ferdig et kapittel og sendte 

over til ham, med masse røde spørsmål. 

Etter et par dager kom det tilbake 

til meg med foreslåtte røde 

rettelser. Det morsomme var at han 

ble veldig engasjert, og jeg fikk ofte 

tilbakemeldinger om at «this was very 

interesting…», eller «…I enjoyed this 

story», eller «this was a bit of a 

challenge…». For en pensjonert 

kriminaletterforsker var dette en 

helt ny verden å fordype seg i. Og 

han «thoroughly enjoyed it» som han sa 

så mange ganger. Noen ganger 

sendte jeg flere spørsmål i retur, 

men som oftest så han ikke mer til 

akkurat det kapitlet. Den endelige 

redigeringen måtte bli min jobb. Jeg 

pleide å lese raskt igjennom det 

han hadde sendt, gjøre rettelsene, 

men så lot jeg det ligge for å få litt 

avstand til stoffet. På dette tidspunkt 

ble dette førsteutkastet sendt over til 

den enkelte forfatter som skulle 

komme med tilbakemelding om 

innholdet fortsatt var slik de hadde 

tenkt da det opprinnelig ble skrevet. 

Da høsten kom og jeg gikk i gang 

med å gå gjennom boken på nytt, 

kapittel for kapittel, gjorde jeg til 

dels store endringer igjen. Jeg hadde 

språket bedre inne på dette tidspunktet, 

takket være John, så den 

nye versjonen ble mange mange 

ganger bedre enn den første, og jeg 


AKTUELT 

involverte da ikke John mer enn 

med sporadiske uttrykk som jeg 

fortsatt lurte på. 

Hvor lang tid har du brukt på 

oversettelsen? Fra jeg takket ja til 

oppdraget til boka gikk i trykken 

gikk det 1,5 år. Men jeg jobbet selvfølgelig 

med varierende intensitet. 

Redningen for hele prosjektet kom 

da jeg bestemte meg for å søke om 

en måneds permisjon fra driftstilskuddet 

før sommerferien i fjor. Jeg 

så at det ble nødvendig for meg å 

jobbe mer sammenhengende i en 

periode, og få anledning til å være 

mer i prosessen. Det viste seg å være 

vanskelig å gå inn og ut av stoffet 

slik jeg i utgangspunktet hadde lagt 

opp til. Dessverre fikk jeg ikke 

beholde driftstilskuddet denne 

måneden. Men jeg var fornøyd, jeg 

fikk jobbet konsentrert hver dag og 

fulle arbeidsdager, og jeg gledet 

meg til å stå opp om morgenen og 

ta fatt på dagens økt. Innen 

sommerferien begynte gjensto bare 

Tom sitt kapittel. 1.september 

leverte jeg første utkast. Og så, fra 

oktober til januar ble alt gjennomgått 

på nytt. Det var mer tidkrevende 

enn jeg var forberedt på, 

jeg var på en måte ”mentalt” ferdig 

ved første innlevering og hadde 

tenkt at det bare gjensto litt finpuss. 

Men selv om denne fasen var 

arbeidssom, var det en helt annen 

optimisme til stede. Og jeg hadde et 

godt og nært samarbeid med Alette 


Ottesen og Berit Ianssen. Mailene 

fôr frem og tilbake mellom oss med 

rettelser, spørsmål og rådslaging 

angående absolutt alle aspekter av 

boken, ispedd små og store ting fra 

egen hverdag. Det var et herlig 

samarbeid, og gjennom det forsto 

jeg hvorfor denne bokgruppen har 

holdt sammen og klart å produsere 

og gjennomføre de prosjekt de har 

satt seg fore. De er en sjelden sammensetning 

av sjeldne mennesker. 

Jeg må få fremheve Berits ukuelige 

optimisme og engasjement og 

oppmuntrende og støttende ord. 

Hun trodde så sterkt på meg, og 

som du skjønner, det må tydeligvis 

ha smittet over på meg. 

Var det noen diskusjon om 

hvordan navnet "Norsk 

Psykomotorisk Fysioterapi" 

skulle oversettes? Ja det var det. I 

utgangspunktet var det ikke spørsmål 

om annet enn at det skulle hete 

Norwegian psychomotor physiotherapy. 

Men så, et godt stykke ut i 

prosessen, dukket «motoric» opp som 

et forslag. Jeg gikk noen runder, 

både følelsesmessig og i alle mine 

kilder, og ble helt sikker på at 

«motoric» ikke var noe alternativ. Så 

jeg avskrev det ordet, og tenkte ikke 

mer på det før under frokosten på 

avreisens dag fra Edinburgh. Jeg 

satt sammen med John og kona, 

som hadde tatt turen opp for å 

treffe oss alle sammen. Gro Marit 

kom bort til oss og fortalte at de 

Ingeborg Hanssen, Berit Ianssen, Gudrun Øvreberg, Alette Ottesen, Maren Mørch 

Lind, John Wilson og hans kone Joan samlet i Edinburg. 

hadde vært en gruppe som hadde 

diskutert nettopp dette ordet 

«motoric», og lurte på hvordan vi så 

på det. Da var det bra at John satt 

der og kunne si sin mening. Han slo 

fast at for ham var «motoric» et ord 

han ville måtte slå opp, fordi det 

umiddelbart ikke sa ham noe. Han 

mente at ute i verden ville uttrykket 

«psychomotor» vekke gjenkjennelse, i 

motsetning til «psychomotoric». 

Jeg er klar over at vi ikke ønskes 

forvekslet med «psychomotor therapy», 

men vi har jo «physiotherapy» med i 

navnet, og i tillegg «Norwegian», og 

jeg tror ikke det er lurt å konstruere 

et nytt ord bare for å skille seg ut. 

Da jeg kom hjem fra Edinburgh lå 

det en mail til meg fra John. Om 

det kan ha interesse så kan jeg 

referere det han skrev: 

«Now before I forget - "motoric". I'm 

sorry I couldn't let this rest. I looked up 

the word in several reference sites including 

the Oxford English Dictionary. The word 

is defined as: "relating to the movement of 

muscle". The term "motoric" is usually 

linked to the movement in a musical 

performance, and often relates to the 

repetative beat suggestive of mechanical 

action or movement. I think this appears to 

refer to something like techno music where 

the movements/dancing are short and 

quick, semi robotic, like those street statue 

performers. I know you will be aware of 

the context the word is used in, I just 

wanted to be satisfied, if you and your 

group are, that the term «psychomotor» is 

preferable to «psychomotoric» when relating 

to your NPMP practices. I have no doubt 

that the term «psychomotor» is the 

correct word to use. Psychomotoric appears 

to infer a more «aggressive» type of 

movement particularly on the part of the 

person recieving the treatment, and I do not 

believe that that is what NPMP is about. 

Hope that is clear ! Right, I have a book to 

finish reading.. Something about Life & 

Movement ! So I will sign off». 

Han har skjønt mye, synes du ikke?

AKTUELT 

Tove Dragesund disputerte for PhD graden 

26. april 2012 

Heidi Ann Fiske 

Da det ble klart hvilken dato Tove skulle disputere tok 

jeg fri fra kl 11 på jobb for å være tilstede. Jeg har liten 

erfaring med dette å være tilstede på disputas, og 

«Prøveforelesningen» så jeg som unødvendig å høre på. 

Dessuten sa Tove da jeg spurte henne at hun sikkert fikk 

«noe statestikk» som tema for prøveforelesningen. 

Når det er finvær i Bergen er turen over Vidda (eller 

Vidden...) populær – søndagen før disputasen var været 

fint, jeg gikk over Vidda – og der traff jeg kollega Randi 

Sviland. Hun fortalte at Tove hadde fått et kjempespennende 

tema til prøveforelesningen. Den måtte jeg 

absolutt få med meg. «Redegjør og drøft ulike forståelser 

og tilnærmingen til kroniske muskel- og skjelett smerter 

innen psykomotorisk fysioterapi og andre fagfelt». Et 

klart klinisk orientert tema; spennende! 

Tove valgte å besvare dette tema ved å beskrive en 

kasuistikk; pasienten Knut med ryggsmerter. Vi ble ført 

inn i en klar og tydelig redegjørelse for hvordan ulike 

fagfelt samarbeidet om pasienten og hvordan den 

psykomotoriske behandlingen utvikla seg. Hele 

forelesningen ble fremført med god flyt og rytme – det 

var en fryd å høre på og jeg må innrømme at jeg følte en 

stolthet over å være en psykomotorisk fysioterapeut selv. 

Tove fikk frem hvilket unikt redskap denne behandlingen 

er. 

Så var det pause og lunch frem til selve disputasen. 

Development of a Self-report Questionnaire in the Context of 

Norwegian Psychomotor Physiotherapy (NPMP) 

Arbeidet består av 3 artikler; 

1. Norwegian psychomotor physiotherapy and 

patients with chronic pain: Patients`perspective 

on body awareness 

2. Body Awareness Rating Questionnaire – 

Development of a self-administered 

questionnaire for patients with long-lasting 

musculoskeletal and psychosomatic disorders 

3. Body Awareness Rating Questionnaire 

Measurement properties 

Hun har utarbeida et spørreskjema kalt Body Awareness 

Rating Questionnaire; BARQ. Dette består av 66 utsagn 

om kroppsfornemmelser som skal besvares ut fra en 7 

grads skala fra «helt enig» til «absolutt uenig». Eksempel 

på utsagn er: Nr. 3 «Jeg retter meg opp for å stå riktig». 

Nr. 23 «Jeg unngår fysiske anstrengelser, hvis jeg ikke 

må». Nr. 58 « Mine følelser uttrykkes gjennom kroppen». 

Når vi igjen var i lokalet for disputasen var det blitt noe 

enda mer høgtidelig over det hele. Tove fremla sine ting 

før hun ble spurt ut av sine 2 opponenter. De skal jo gi 

motstand – og det gjorde de. 

Her var absolutt ting som ikke var helt enkelt å besvare, 

men Tove stod støtt. Hun lot seg ikke «vippe av pinnen» 

og handterte det hele veldig bra. Stemningen var hele 

tida ivaretagende og god, men jeg er sikker på at hjertet 

slo hurtigere enn normalt mange ganger. 

Nå er det opp til oss klinikere å bruke dette skjemaet. Det 

blir et redskap for å tydeliggjøre om behandlingen vi gir 

fører til endring hos pasienten når det gjelder 

kroppsbevissthet. 

GRATULERER TOVE – NÅ ER DU I HAVN MED 

DIN PhD GRAD! 

Tove Dragesund under disputasen. 


LITT AV HVERT 

Undersøkelse - hva er nå det? 

Borghild Viem 

Hva er «å gjøre en undersøkelse», 

og hvorfor jeg velger å gjøre det jeg 

gjør første time med en ny pasient, 

var spørsmål som summet rundt i 

mitt hode i dagene etter årsmøteseminaret. 

Beste måte å få slik 

surring til å slutte, er å skrive ned de 

ordene som surrer, derfor dette 

innlegg. 

Jeg arbeider i en kommune, mest 

med ungdom da jeg har en stilling 

knyttet til forebyggende psykisk 

helse for ungdomskoleelever. Det er 

en liten stilling, og alt for mange 

ungdomsskoler til at jeg kan være 

på alle, så jeg har en ordning med 

at helsesøstre konktakter meg når 

elever klager over hodepine, smerter 

i kroppen, skulker eller har det 

vanskelig av ulike grunner. 

Hva styrer så mine valg, hvorfor 

gjør jeg det jeg gjør i første møte 

med ungdommene? Jeg gjør aldri 

en full undersøkelse etter oppskrift 

av DOK første time. Jeg tenker at i 

første møte legges en del føringer 

for hvilke regler som gjelder i dette 

rommet. Om jeg bruker hele første 

møte til tester hvor jeg «bedømmer» 

pasienten sett utenfra, havner 

vi lett i en tydelig rollefordeling, 

hvor pasienten blir passiv. Dit vil jeg 

ikke. Jeg vil vise tydelig at vi er sammen 

om å finne ut av hva som er 

problemet, og hvordan behandlingen 

skal bli. Jeg vil at personen 

skal kjenne seg sett, og vite at her er 

det lov å komme med det man har 

lyst å vise frem, i sitt eget tempo og 

på sin egen måte. Jeg vil også gjøre 

det tydelig at her er det utforsking 

med utgangspunkt i kroppen som 

gjelder. 

Jeg har undersøkelsen vi lærte på 

videreutdanningen som mal i bakhodet, 

sammen med mer generell 

fysioterapiundersøkelse. Første time 

starter jeg med å fortelle hvem jeg 

er, og hvordan jeg jobber. Jeg oppsummerer 

det jeg har fått vite av 

helsesøster, og ber personen fylle ut 

med hva han har lyst å fortelle mer. 


Noen ganger er det mye de vil fortelle, 

andre ganger har de ikke noe 

særlig å si. Mens ungdommen eller 

jeg prater, observerer jeg pust, 

bevegelser, uro, blikk, hvordan de 

tar i bruk underlaget. Når de er 

ferdig med å fortelle, eller når det 

blir naturlig underveis, kan jeg gi 

tilbake noe av det jeg ser. Om en 

ungdom forteller om en følelse av å 

være stressa hele tiden, og ikke klare 

slappe av, og jeg ser at hun sitter 

som på spranget, beskriver jeg det 

jeg ser, og sjekker ut om det stemmer 

med hva hun kjenner selv. 

Undersøke videre hva som skjer om 

hun setter seg litt mer nedpå. Utforske 

om det er mulig å gi litt mer 

etter for tyngdekraften. Hva som 

skjer da, om det blir noen endring, 

om hun kjenner det selv og om det 

engasjerer og treffer det problemet 

hun kom for, bestemmer hvor vi går 

videre. Enten videre i noe hun vil si 

mer om, eller videre i kroppsundersøkelsen. 

Jeg gjør ingen tester fordi 

de er en del av «malen», men fordi 

det blir en naturlig følge av hva 

pasienten beretter om, eller hva vi 

oppdager når vi sammen utforsker. 

Likevel ser jeg at jeg oftest tar med 

undersøkelse av holdning, bevegelig 

balanse, bruk av underlaget og evne 

til å gi etter for tyngdekraften. Dette 

fordi jeg ser det er gode redskap til 

å utforske kroppen sammen med 

ungdommen med. Og fordi de gir 

meg et bilde av pasientens bevegelsesmønster, 

men også hvor lett 

personen kan kjenne hva som skjer i 

kroppen, og hvor interessert han er 

i å være til stede i utforsking av det. 

Samtidig innebærer disse testene 

også berøring, og jeg får sett hvordan 

personen reagerer på dette i 

relativt trygge, avklarte situasjoner. 

Oftest beholder de klærne på. Når 

det er vanestillinger eller bevegelsesmønster 

jeg ønsker se, mener jeg jeg 

får sett mer om de kjenner seg 

trygge med klærne på, enn om de 

sitter avkledd og forsøker gjemme 

seg. Noen får tilbud om et pledd om 

jeg får en følelse av at de trenger 

mer beskyttelse for å slappe av. 

Både jeg og ungdommene har blitt 

overrasket over hvor mye mer 

kroppen faller til ro med en pute 

foran magen. De gangene jeg ber 

de kle av seg, er når de kommer 

med en klar smerte i rygg eller 

nakke som de er bekymret for. 

Behandlingsallianse er vel et fint 

ord som kan oppsummere hva jeg 

fokuserer på første time. Å klargjøre 

hva det er pasienten ønsker hjelp til, 

ved å lytte til ord og det som fortelles 

med kroppen, og sammen bli 

enig om hva målet med å gå her 

blir, hvilken retning vi skal og hva si 

skal gjøre for å komme dit. Ikke i 

detalj, men sånn i grove trekk. 

Viktigste kanskje at vi har blitt enige 

om vi tror at vi sammen kan 

komme noen vei, at vi har tro på at 

vi kan samarbeide. Rett og slett ha 

avklart om det er tillitt til stede. Og 

ikke minst om ungdommen har 

ønske om forandring, eller om det 

er omgivelsene som ønsker det. 

Noen ganger er det ikke ungdommen 

som skal forandre seg, da hans 

smerter eller adferd er eneste språk 

han har for å fortelle om en uholdbar 

familiesituasjon eller andre 

vansker han trenger hjelp til lå 

komme komme ut av. Det tar ofte 

lenger enn en første undersøkelse å 

avdekke, men smerter som ikke lar 

seg endre er ofte et tegn. 

Mens jeg skriver, kjennes det 

kunstig å skille mellom undersøkelse 

og behandling, da jeg sammen med 

ungdommen undersøker videre 

hver time. Når vi slutter å undre oss 

og lete sammen, tenker jeg det er på 

tide å avslutte. Det er likevel noe 

spesielt som kjennetenger første 

time, som skiller seg klart fra resten, 

og som gjør det naturlig å kalle det 

undersøkelse. Det er vel noe av det 

jeg har forsøkt å sette ord på her.

Eline Thornquist 

Movement and Interaction 

The Sherborne Approach 

and Documentation 

Universitetsforlaget 2012 

ISBN 978-82-15-02035-8 

Målform: Engelsk 

Sidetall: 128 

Veiledn. pris: kr 239 

Boken er delt i to deler: «Sherborne Developmental 

Movement», og «Documentation and research». I alt 

består den av 19 kapitler. Til å være så liten og lettlest, er 

denne boken forunderlig rik på kunnskap. Det skyldes at 

den er svært godt gjennomarbeidet. Her er ingen overflødige 

ord, språket er presist og klart. Her er heller ingen 

lange filosofiske svev for svevets egen del. Alt knyttes 

sammen og relateres til tema for boken: hvordan beskrive 

og forske på Sherbornes bevegelsestradisjon spesielt, men 

også bevegelse og bevegelsesterapi generelt. 

I første del av boken etablerer Thornquist en vid 

plattform å forstå Sherborne-tradisjonen fra, basert på 

integrering av innsikter og kunnskap fra læringsteori, 

nevropsykologi, spedbarnsforskning og fenomenologi. 

Selv om det i hovedsak er Sherborne Developmental 

Movement (SDM) forfatteren belyser og relaterer 

kunnskapen til, satt jeg med min daglige pasientpraksis i 

tankene mens jeg leste. Noe av det jeg liker spesielt godt 

med denne boka, er at den gir meg ny forståelse jeg kan 

anvende i min hverdag som psykomotorisk fysioterapeut. 

I arbeidet med å belyse SDM, gjør Thornquist en 

grundig sammenfatning av relevant teori for å forstå og 

forklare behandlingsformer som tar i bruk bevegelse og 

kroppen som utgangspunkt for å hjelpe mennesker til å 

føle seg «hjemme i verden». «Hjemme i verden» er 

Thornquists forslag til en forbedring av uttrykket 

«hjemme i egen kropp». Når vi har det som best, er i fin 

flyt og harmoni, er vår oppmerksomhet rettet utover i 

verden, mot det vi gjør der og da, ikke innover i kroppen. 

Delen som omhandler interaksjonen mellom bevegelse 

og percepsjon har jeg hatt mye nytte av. Ting oppleves 

vanskelig, høyt, bratt, lett, tungt ut fra hva vi mestrer, 

hvilke bevegelsesferdigheter vi faktisk har. Øker vi vårt 

bevegelsesreportoar, endres vår percepsjon av verden 

rundt oss, og nye bevegelseserfaringer kan gjøre en 

uhåndterlig verden litt mer håndterbar. Logisk kanskje, 

men et nyttig perspektiv å ha med seg i møte med 

mennesker som opplever verden for stor til å våge seg ut 

i. Spennende er det også å lese om hvordan variert 

bevegelse hjelper på opplevelsen av å være hel, satt i 

sammenheng med hva vi i dag vet om den ofte oversette 

BOKANMELDELSE 

doble funksjonen til 

den proprioseptive 

sans. Boka byr også 

på en klargjøring av 

forholdet mellom 

kroppsskjema og 

kroppsbilde. 

Videre bruker 

Thornquist 

tenkningen fra 

tradisjonen Norsk 

Psykomotorisk 

Fysioterapi (NPMF) 

som utgangspunkt 

for å forklare 

hvordan det er 

nødvendig å ha 

respekt for 

menneskers bevegelsesvaner og for den enkeltes måte å 

forholde seg til andre via bevegelser og kroppslige uttrykk 

på. Opplevelser og følelser uttrykkes i kroppen, men vi 

regulerer også våre følelser med kroppen. Kroppen uttrykker 

og formidler livet og historien vår. Hun tar også 

kort for seg både likhetstrekk og forskjeller mellom 

NPMF og SDM. 

I del to, Documentation and research, må jeg lese enkelte 

setninger flere ganger, men det kjennes aldri tungt. Forfatteren 

guider meg gjennom ved at hun ofte sammenfatter 

hva det er hun ønsker å få poengtert. Det er rikt 

med henvisninger og noter, som gjør det lett å finne ut 

hvor en kan lese mer om tema en ønsker fordype seg i. 

Thornquist gjør selv det hun mener god forskning skal 

gjøre: ta med det som er relevant i sammenhengen, ikke 

drukne leseren i alt annet som kunne vært sagt om tema. 

Alt relateres til hvordan en på en god måte kan forske på 

bevegelsesformer som SDM, men er i høyeste grad 

relevant for forskning på all praksis som innebærer 

bevegelse, både i grupper og i individuell terapi. 

Boken er kort sagt et konkret og svært nyttig hjelpemiddel 

for den som ønsker å utvikle faget videre, eller 

forstå egen praksis bedre. Den ser på bevegelse i et 

utvidet perspektiv, og er relevant for alle som er 

interessert i bevegelse, enten med utgangspunkt i 

forskning eller behandling. 

Borghild Viem 


Kriterier for tildeling av støtte til 

fagutvikling for faggruppens medlemmer 

Retningslinjene er revidert i 2009 

Formålet med å tildele støtte til faggruppens 

medlemmer er 

1. 

å stimulere til medlemmers 

• Kompetanseutvikling 

• Kursutvikling 

• Prosjektarbeid 

innen psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. 

2. 

å stimulere medlemmer til synliggjøring av faget 

gjennom undervisning, foredrag og publisering av 

artikler i aviser og tidsskrifter.. 

Søknaden kan gjelde: 

• Forsknings- og fagutviklingsprosjekter 

• Kurs- og læremiddelprosjekter 

• Deltakelse på kongresser, kurs og seminarer i 

inn- og utland 

• Forberedelser til foredrag og skriving av 

artikler i aviser og tidskrifter 

Forpliktelse: 

Ved tildeling av midler plikter søker å gi en kort 

rapport om den virksomhet som midlene ble anvendt 

til og spesielt om det faglige utbyttet. Rapporten 

vurderes publisert i ”Spenningsnytt”. 

Det gis ikke stønad til: 

• Ordinære utgifter ved kompetansegivende 

studier (studieavgift, reise, opphold) 

• Utdanninger, kurs og seminarer arrangert av 

høyskoler og universitet. 


Rammer: 

Individuell deltakelse på aktuelle arrangementer 

støttes med maksimum kr. 1000. 

Søkere må være medlem av faggruppen for psykiatrisk 

og psykosomatisk fysioterapi. 

Prosedyrer: 

Søknad sendes gjerne på forhånd og senest 1 måned 

etter avsluttet kurs eller avslutning av prosjektet. Med 

søknaden legges budsjett med finansieringsplan. 

Søknad sendes styret ved økonomiansvarlig som legger 

søknadene fram for styret. 

Styret fordeler midlene 2 ganger i året, med 

søknadsfrist 1. mai og 1. november. Styremedlemmer 

som har søkt går ut under saksbehandlingen. 

Tildelte midler utbetales etter at omsøkt tiltak er 

gjennomført og økonomiansvarlig har mottatt 

følgende: 

• regnskap og kvitteringer 

• rapport fra tiltaket. 

Faggruppen har begrensede midler. Det anmodes 

derfor om å søke andre steder, for eksempel Fond til 

etter- og videreutdanning av fysioterapeuter. 

Illustrasjon: www.istock.com

Bevegelseskurs i Andalucia 

4. - 8. september 2012 

Få plasser igjen. Neste kurs blir i 2014. 

For informasjon - kontakt 

Alette Ottesen: aletteo@hotmail.com eller 

Berit Ianssen: berit.ianssen@ntebb.no 

Bok og film om Norsk Psykomotorisk Fysioterapi på engelsk 

Retningslinjer for annonsering i Spenningsnytt 

Faggruppens medlemmer kan sette inn ”stilling ledig” - annonse i Spenningsnytt gratis. 

ANNONSER 

Bokgruppa har laget en engelsk versjon av filmen «Gudrun Øvreberg - et liv i bevegelse». Tittelen er «From 

the field of Norwegian Psychomotor Physiotherapy: GUDRUN ØVREBERG - a glimpse into her practice and 

understanding». 

Det er blitt en DVD på 45 minutter, og viser utdrag av den opprinnelige filmen. Den er ikke tenkt å gå i 

dybden, men gi utenlandske kolleger noen glimt av hva man faktisk gjør sammen med pasientene i Norsk 

Psykomotorisk Fysioterapi. Prosjektleder: Ingar Kvebæk. Prosjektgruppe: A Ottesen, I Hanssen, B Ianssen, 

E Rognved og G Øvreberg. Foto og produksjon: Neil Fulton. Oversettelse: Erik Grønvold. 

Bokgruppa har også laget en engelsk versjon av boka «Bevegelse liv og forandring». Tittelen er «Norwegian 

Psychomotor Physiotherapy - Movements of Life» B Ianssen (redaktør), G Øvreberg, T Andersen, I 

Hanssen, I Kvebæk, A Ottesen, E Rognved. Oversatt av Maren Mørch Lind. 

Både bok og film kan bestilles ved å kontakte Berit Ianssen: berit.ianssen@ntebb.no 

Annonsering av møter og kurs hvor faggruppen eller faggruppemedlemmer står som arrangør, 

eventuelt andre av NFFs interessegrupper, er gratis. Annonsene skal ha faglig relevans/interesse. 

Pris på øvrige annonser: 

-1/3 side pris kr 800,- 

-1/2 side, pris kr 1500,- 

- hel side, pris kr 2500,- 

- minstepris 600 kr 

NFF- kurset 

Bevegelser i gruppe 

ved Alette Ottesen og Berit Ianssen 

- averteres under Fysisk aktivitet på 

kurskalenderen. 

Kurset går i Oslo 25. og 26. oktober. 

Ledig vikariat 80% driftstilskudd for psykomotorisk fysioterapeut i Drøbak, 

Frogn kommune fra 1.09.2012 i ett år, med mulighet for forlengelse. 

Det forutsettes at praksis videreføres i nåværende lokaler. Tlf 90558116 


HISTORIE 

«Spenningsnytt» for 26 år siden 

Else Mølbach 

I 1986 ble det utgitt 3 nummer av «Spenningsnytt», nr. 9 

i januar, nr. 10 er udatert og nr. 11 kom i desember. 

Lederne i nr. 9 og 11 handlet om faggruppene i NFF, 

Faglig utvalg og organisasjonsspørsmål. 

Lederen i nr. 10 het «Fysioterapi i psykiatrien, vårt 

faglige og fagpolitiske stebarn?». «… ei kroppsorientert 

tilnærming til pasientane sine problem høyrer heime i 

moderne norsk psykiatri ...». Svenskene lå foran oss, det 

viste årsmøteseminarets program om kroppsbevissthetstrening 

ved Margit Johanson. 

Januarnummeret inneholdt sakspapirer til årsmøtet som 

skulle være på Ustaoset 7. – 9. februar. 

Sommernummeret inneholdt referat fra 

årsmøtet. Der deltok 61 av de 313 

medlemmene i faggruppen. Kontingenten 

var 100 kr per år, den ble øket til 150 kr. 

Tre års arbeid med mønstervedtekter, 

rammeplan og sentral styring av videreutdanningen 

var sluttført. Arbeidet med å 

knytte videreutdanningen til fysioterapihøyskolene 

kunne begynne. 

Liv Øfsti skrev om Gudrun Øvrebergs 

bevegelsesgrupper i Harstad. Fagartikkelen 

var Anne Kristine Wanviks 15 siders 

«Noen betraktninger omkring 

respirasjonen og dens betydning i pmf.» 

I 1986 vedtok Sentralstyret i NFF at 

viderutdanningene i Psykomotorisk 

fysioterapi og Manuell terapi skulle over i 

offentlig regi. Prosjektlederstillingen ble 

utlyst i augustnummeret av «Fysioterapeuten», 

men ingen søkte stillingen. Styret i 

faggruppen oppfordret i desembernummeret 

aktuelle medlemmer om å søke. 

Her var også innkalling til årsmøtet og 

seminar på Ustaoset 20. – 22. mars 1987. 

Tema for seminaret skulle være Gudrun 

Øvrebergs kroppsbevissthetstrening. 

Bladet har to fagartikler av psykiatere: Finn 

Askvold: «Om Trygve Braatøy og hans 

hovedverk «Fundamentals of Psychoanalytic 

Technique»» og Sigmund 

Karteruds artikkel i «Samtiden»: 

«Kroppen, selvet og samfunnet. Noen 

psykoanalytiske hypoteser.» 


Alle tre bladene hadde mange gruk (Piet Hein) og andre 

dikt og vitsetegninger. 

Etterlysning ! 

Nasjonalbiblioteket har nesten alle «Spenningsnytt» som er 

utgitt. Men nr. 19 og 20 fra 1989 og nr. 21 fra 1990 

mangler. Har du disse i dine gjemmer eller vet du om noen 

som kunne tenkes å ha dem? Alle historieinteresserte ville være 

takknemlige om også disse bladene kom med i samlingen.

Foto Borghild Viem 


Ses i bergen i mars? 

B 

Returadresse: 

Sten R Fagerberg 

Stensgata 30 

0358 Oslo 

God sommer! Sjøanemone i Saltstraumen. Foto Fredric Ihrsen

juni 12 .pdf

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?