11.09.2013 Views

Last ned Kult... i PDF-format - Kult... Vestfolds tidsskrift for kunst ...

Last ned Kult... i PDF-format - Kult... Vestfolds tidsskrift for kunst ...

Last ned Kult... i PDF-format - Kult... Vestfolds tidsskrift for kunst ...

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

<strong>Kult</strong>...<br />

<strong>Vestfolds</strong> <strong>tidsskrift</strong><br />

<strong>for</strong> <strong>kunst</strong>,<br />

kultur og<br />

samfunnsspørsmål<br />

Les<br />

Kåre Glette:<br />

Litterære miljø i Vestfold<br />

Side 6-22<br />

Kurt Sweeney:<br />

Klar <strong>for</strong> kast<br />

Side 28-32<br />

Nr. 1 •<br />

Årgang 12 • 2006<br />

Fredrik Printz:<br />

Floridakystens tre musketerer<br />

Side 36-37 Løssalg kr. 55,-


HJERTNES - STØRST I VESTFOLD<br />

Lar de folkevalgte seg overtale av investor Arthur Buchardt,<br />

risikerer Larvik å havne i samme kulturhus-uføre som<br />

Tønsberg. Over<strong>for</strong> lokale myndigheter i sørfylket har<br />

mangemillionæren virkeligheten ved å antyde at han dekker<br />

underskuddene ved Oseberg kulturhus i Tønsberg.<br />

2 <strong>Kult</strong> . . . Nr. 1 • 2006<br />

Hjertnes, det kombinerte kino- og kulturhuset<br />

i Sandefjord, har tre saler og viser<br />

mellom 6 pog 12 <strong>for</strong>estillinger hver kveld.<br />

Totalt er kapasiteten på 852 plasser, men<br />

“storsalen” har under konserter bare 637<br />

plasser.<br />

De mindresalene leies av ica Park Hotell.<br />

Larvik vil unngå<br />

kulturhus-tåka<br />

fra Tønsberg<br />

Folk i Larvik er <strong>for</strong> negative til<br />

Oseberg kulturhus, hevder inves-toren<br />

som fikk den feteste<br />

byggegrunnen i fylkeshovedstaden<br />

gratis, og reiste et kombinasjonsbygg<br />

de lokale kulturaktører knapt<br />

har råd til å bruke.<br />

MISLIKER SKPSIS<br />

Fordi Buchardt misliker hvordan<br />

man i sørfylket oppfatter <strong>for</strong>holdene<br />

omkring kulturhuset i Tønsberg,<br />

stilte han sin ekspertise til rådighet<br />

<strong>for</strong> den politisk sammensatte<br />

komitéen som skal utrede spørsmål<br />

om Larviks nye kulturhus. Han<br />

nøyde seg ikke med det, men lot det<br />

også skinne igjennom at han personlig<br />

dekker underskuddene ved-<br />

driften av kulturhuset i Tønsberg.<br />

Under<strong>for</strong>stått: Slå den!<br />

I et intervju med NRK Vestfold i<br />

januar sa Buchardt at det eventuelt<br />

er hans skattepenger som skal betale<br />

<strong>for</strong> kulturhuset som er tenkt<br />

bygget på Sanden ved indre havn i<br />

Larvik.<br />

Buchardt framholdt sitt Oseberg<br />

kulturhotell-prosjekt som et glimrende<br />

eksempel på at kommuner<br />

kan spare penger på å samarbeide<br />

med næringslivet.<br />

TA IMOT GAVER<br />

I januar sådde investoren over<strong>for</strong><br />

Østlands-Posten også tvil om politikerne<br />

er klar over hvor mye det<br />

faktisk koster å bygge og drive kult-<br />

Oseberg kulturhus er et konsept kulturpolitikerne<br />

i Larvik viker tilbake <strong>for</strong> å kopiere.<br />

urhus, og hevdet at kommunen <strong>for</strong><br />

lengst burde tatt i mot noen av tilbudene<br />

som er kommet fra næringslivet,<br />

men uten å presisere<br />

hvilke tilbud han siktet til. At<br />

Larvik takket ja til gratis tomt fra<br />

Treschow Fritzøe, samt 30 millioner<br />

kroner fra Stein Hagen (ektemannen<br />

til Mille Marie Treschow), nevnte<br />

Buchardt ikke.<br />

BEST Å LEIE?<br />

Arthur Buchardt reagerte altså på<br />

at politikere og innbyggere i Larvik<br />

bruker Oseberg kulturhus som eksempel<br />

på hvordan man der ikke<br />

ønsker å drive et slikt anlegg.<br />

- Kommunen bør se <strong>for</strong>nuften i å<br />

leie isteden<strong>for</strong> å eie kulturhus, sa


han til den lokale plankomitéen,<br />

ifølge avisa ØP.<br />

LOKALT BEHOV<br />

Lederen av kulturhuskomiteen i<br />

Larvik, Tone Margaret Andersen<br />

(Larviklista), har på sin side gitt uttrykk<br />

<strong>for</strong> sterk skepsis til Osebergmodellen.<br />

Hun tror ikke Tønsbergs<br />

kulturhus fungerer til beste <strong>for</strong> byens<br />

brukere. For henne er det viktig<br />

at Larviks mange kulturaktører<br />

skal ha råd til å leie seg inn i et nytt<br />

kulturhus, ikke at byen får en stor<br />

arena som skal konkurrere med<br />

scenene i Hjertnes, Oseberg og<br />

Bakkenteigen om nasjonale megashow.<br />

Det er lokalsamfunnets behov<br />

som skal dekkes.<br />

– Kritikken mot Oseberg går etter<br />

det jeg har erfart på at det <strong>for</strong>t kan<br />

koste 20.000 kroner å ha konserter<br />

der, uttalerhun. – Det er et avansert<br />

lyd og lysanlegg som krever egen<br />

bemanning, i tillegg til husleia.<br />

Salen i Oseberg er dessuten <strong>for</strong> stor<br />

til at en jazz- eller viseklubb skal<br />

kunne bruke salen. Et kulturhus<br />

bør være fleksibelt nok til å kunne<br />

huse alle typer arrangementer.<br />

Ifølge Andersen ser komitéen<br />

hun er med i, <strong>for</strong> seg et eventuelt<br />

kulturhus i Larvik med en storsal<br />

<strong>for</strong> 500-600 publikumere.<br />

VILLE GI TØNSBERG<br />

60 MILLIONER<br />

Under møtet med kulturhuskomiteen<br />

i Larvik uttalte Arthur<br />

Buchardt at han er den eneste privatpersonen<br />

som har bygd kulturhus<br />

i Norge, selv om han i utgangspunktet<br />

ikke ønsket det: - Jeg ville<br />

gi Tønsberg kommune 60 millioner,<br />

og så kunne de bygge selv. Men<br />

kommunen ville ikke. Der<strong>for</strong> ble<br />

det bygd både hotell og kulturhus,<br />

sa han. – Og driften går med underskudd,<br />

og den må jeg dekke.<br />

Han tilføyde at han angrer på<br />

byggingen av kulturhuset i<br />

Tønsberg, at han heller ville gitt de<br />

60 millionene <strong>for</strong> så å være ferdig<br />

med saken.<br />

TRE KULTURHUS FORBEREDER SAMARBEID<br />

<strong>Kult</strong>urhusene Oseberg, Nøtterøy og Bakkenteigen<br />

er i gang med å <strong>for</strong>malisere et samarbeid på ulike<br />

nivåer. En intensjonsavtale skal være klar i løpet<br />

av våren.<br />

Gevinsten <strong>for</strong> den jevne vestfolding som vil søke<br />

opplevelser på en eller flere av disse arenaene er<br />

klar, ifølge de nye kulturhuskameratene:<br />

RETORISK AV BUCHARDT<br />

Påstanden fra Arthur Buchardt<br />

om at han dekker underskuddene<br />

ved driften av Oseberg kulturhus,<br />

er oppsiktsvekkende og ukjent <strong>for</strong><br />

Jan Petter Bergan, mannen<br />

Tønsberg kommune har satt til å<br />

drifte flaggskipet Oseberg.<br />

– Typisk Buchardt-retorikk, sier<br />

han til <strong>Kult</strong>. – Han betaler en fast årlig<br />

festeavgift til kommunen <strong>for</strong><br />

tomta han fikk. Dette er avtalefestet<br />

sammen med kommunens rett til å<br />

disponere kulturhuset 120 dager i<br />

året, til redusert pris. Det dreier seg<br />

totalt om 30.000 pr kveld, en pris<br />

som aldri blir krevd inn <strong>for</strong> de dagene<br />

kommunen ikke benytter av sin<br />

kvote.<br />

– Lokale leietakere nyter godt av<br />

“priskuttet”?<br />

– Et kor fra Tønsberg som ønsker<br />

å bruke Oseberg, må betale 5.000<br />

kroner <strong>for</strong> en kveld.<br />

Arrangørene av f.eks.<br />

en Bjørn Eidsvågkonsert<br />

må ut med<br />

35.000 kroner. I tillegg<br />

må leietakerne betale<br />

<strong>for</strong> hjelp til lys og lyd.<br />

Det betyr at lokale arrangører<br />

må ut med ca.<br />

15.000 kroner <strong>for</strong> en<br />

<strong>for</strong>estilling i byens<br />

kulturhus, sier Bergan.<br />

Oseberg-sjef Jan Petter<br />

Bergan avviser at<br />

Buchard betaler et”kulturunderskudd”.<br />

Opplevelsene blir ikke bare flere, de blir og større.<br />

Går det som trespannet vil, vil samarbeidet gi seg<br />

håndfaste utslag i løpet av 2006.<br />

– Kommunegrensene er helt uvesentlige. De er<br />

økonomiske og administrative grenser - ikke kulturgrenser,<br />

sier Osberg-sjef Jan Petter Bergan til<br />

Tønsbergs Blad.<br />

Arthur Buchardt,<br />

betaler Osebergunderskudd?<br />

Synsundersøkelser • Briller • Kontaktlinser • Kikkerter<br />

«Det er godt å se»<br />

Fagkunnskap • Service • Bredt utvalg<br />

• Hyggelig miljø<br />

Velkommen!<br />

Hilsen Lisbeth, Hedvig, Christopher,<br />

Rune, Nina & Knut<br />

Kammegt. 3, Tønsberg - Tlf. 333 17 307<br />

syn@tonsbergoptiske.no<br />

3


4<br />

<strong>Kult</strong>...<br />

<strong>Vestfolds</strong> <strong>tidsskrift</strong> <strong>for</strong> <strong>kunst</strong>, kultur,<br />

samfunn og debatt<br />

11. årgang - nr. 1/2006<br />

Etablert av Tunsberg Litterære Selskap.<br />

Org.nr.: 987270039MVA<br />

<strong>Kult</strong> skal være arena <strong>for</strong> skrive- og leselyst i<br />

regionen. Spaltene er åpne <strong>for</strong> alle – den<br />

unge amatøren og den etablerte skribenten<br />

som søker et <strong>for</strong>um<br />

Redaktør:<br />

Bernt Eggen – Tlf. 91368366<br />

Forretningsfører:<br />

Morten E. Mathiesen - Tlf. 33184135<br />

og 91351771<br />

Fotograf:<br />

Cedric Archer - Tlf. 90589970<br />

Redaksjon:<br />

Det gamle biblioteket,<br />

St. Olavsgt. 6, 3110 Tønsberg<br />

Telefon: 91368366<br />

e-post: kultvest@start.no<br />

Postadresse redaksjon:<br />

Postboks 416 sentrum - 3101 Tønsberg<br />

Postadresse abonnement og annonser:<br />

<strong>Kult</strong>, Postboks 150, 3164 Larvik<br />

Abonnement:<br />

Tlf. 91351771 og 91368366<br />

Bankgirokonto:25101531913<br />

Trykk: Prinfo Unique, Larvik<br />

KULT er utgitt med støtte fra Norsk kulturfond,<br />

Vestfold fylkeskommune, Tønsberg<br />

kommune, og arkitektene AS Kristiansen<br />

& Bernhardt, Tønsberg<br />

Pris årsabonnement: kr. 250,-<br />

<strong>Kult</strong> er medlem av Norsk Tidsskrift<strong>for</strong>ening<br />

www.<strong>tidsskrift</strong><strong>for</strong>eningen.no<br />

<strong>Kult</strong> nr. 1 - 06<br />

Forsiden:<br />

Kåre Glette<br />

Foto: Berit Sømme<br />

Innhold<br />

Utgiver:<br />

Tunsberg Litterære Selskap<br />

og Forlaget <strong>Kult</strong><br />

Ansvarlig redaktør:<br />

Bernt Eggen<br />

Larvik vil unngå kulturhus-tåka fra Tønsberg Side 2<br />

F. P.: Primadonnanykker? Side 5<br />

Kåre Glette: Litterære miljø i Vestfold Side 6<br />

Larvik vil ha kulturhus <strong>for</strong> folket<br />

– ikke <strong>for</strong> nasjonal showbitz...<br />

Ti tusen på Slossfjellet<br />

Side 2<br />

Side 9<br />

Kåre Glette 1: Då bokbadet inntok byen Side 6<br />

Kåre Glette 2: Ein hest i bunad Side 9<br />

Kåre Glette 3: Fyrtårn og fallent Side 14<br />

Kåre Glette 4: Lokal bokmesse eller nasjonal bokuke? Side 18<br />

Larvik har 2 - Tønsberg Kåre 0 Glette tar <strong>for</strong> seg de litterære<br />

Side 10<br />

Side 6<br />

institusjonene i Vestfold...<br />

Hva skjer? <strong>Kult</strong>urlivet i Vestfold februar-mars Side 23<br />

<strong>Kult</strong>s kulturkalender Side 24<br />

Kurt Sweeney: Klar <strong>for</strong> kast Side 28<br />

Fredrik Printz: To levende og en halvdød Side 33<br />

Ullrikke Becker Aarseth: Vel rocka, Tønsberg<br />

Mannen bak “Levende klassisk” i<br />

Vestfold våger derandre nøler...<br />

Side 18<br />

Side 33<br />

-<br />

Håvard Hervik: Hello Bjarne Melgaard maybe Side 34<br />

Poetisk finale i Klokkemuseet Side 35<br />

Fredrik Printz: Floridakystens tre musketerer Side 36<br />

Startet Norges første private flyfabrikk Side 29<br />

Hva har Fremskrittspartiets tre<br />

ordfører-musketerer fått til?<br />

Ny publikumsrekord <strong>for</strong> <strong>kunst</strong>museet på Haugar Side 39<br />

Erling Nebys samling vises på Haugar Side 40<br />

ILars W. Gran: Er ethvert menneske en <strong>kunst</strong>ner? Side 42<br />

JSchwitters fotografier i Preus museum Side 44<br />

Inger Johanne Vesje: Sommerfuglvingen Side 45<br />

Refusert roman fra nobelprisvinner Side 46<br />

Nobelprisvinner ble refusert mens<br />

modell ble invitert til bokutgivelse<br />

Side 36<br />

Side 46<br />

Freddie Langrind: Ola Frendes folkevise Side 47<br />

20 spørsmål Side 47<br />

Anne Hilde Tørnquist Johansen: Perlemordatter Side 48


Nytt kulturhus til begjær<br />

Er det behov <strong>for</strong> ytterligere bygg med kultursmak i Tønsberg?<br />

Spørsmålet ble aktualisert investorer slapp eneste planlagt<br />

gjenstående bygning på Kaldnes i fanget på byens folkevalgte<br />

med meldingen: - Gjør hva dere vil med dette minnesmerket fra maritime<br />

glansdager, men <strong>for</strong> kommunens regning!<br />

Hodepinen lot ikke vente på seg. Skipsverftsmuseum med evigvarende<br />

utgifter <strong>for</strong> byen, var selvsagt ingen fristelse <strong>for</strong> politikere<br />

som helst så ansvaret <strong>for</strong> all<br />

...ergo er vi<br />

drift av Tønsberg plassert i Handelsstanden.<br />

Invitasjon til etablering<br />

av ny restaurant, var heller ingen<br />

fristelse <strong>for</strong> et bystyre som lengehar<br />

talt den etablerte restaurantnæringens<br />

sak.<br />

Løsningen måtte selvsagt søkes i<br />

kulturlivet. Klarte man å dytte ansvaret<br />

<strong>for</strong> å stulle og stelle med<br />

minnesbygget over på etablerte<br />

<strong>kunst</strong>nere og ambisiøse amatører,<br />

ville mye være gjort.<br />

Og slik blir trolig utfallet. Støperiet på Kaldnes kan komme til å<br />

gjenoppstå som byens nyeste kulturhus. Behovet <strong>for</strong> nok en<br />

scene, er definitivt ikke til stede, men blir bygningen fristilt til<br />

brukerstyrt produksjonsverksted og øvingslokaler <strong>for</strong> organisasjoner<br />

og enkeltpersoner, kan gaven bli til velsignelse <strong>for</strong> byen<br />

med myndigheter som vil ha mye og yte lite. Amatørteatere og<br />

kor, rockere og idealistiske <strong>for</strong>eninger, billed<strong>kunst</strong>nere og<br />

kammerorkestere, alle er i beit<strong>for</strong> øvingslokaler. Støperiet vil<br />

kunne bli svaret på en ønskedrøm delt av mange.<br />

Men Tønsbergs folkevalgte må være inn<strong>for</strong>stått med at driften<br />

<strong>Kult</strong>s nye sider<br />

Fra og med denne utgaven av<br />

<strong>Kult</strong>... - <strong>Vestfolds</strong> <strong>tidsskrift</strong> <strong>for</strong><br />

<strong>kunst</strong>, kultur og samfunnsspørsmål<br />

- legger vi til noen nye sider.<br />

I midten av bladet vil vi herefter<br />

presentere en fyldig oversikt<br />

over alle kulturarrangementer i<br />

hele Vestfold de to neste må<strong>ned</strong>ene.<br />

Vi håper denne veiviseren vil<br />

være nyttig <strong>for</strong> <strong>Kult</strong>s lesere som<br />

er noen av fylkets mest aktive<br />

brukere av konserter, teater, utstillinger<br />

og øvrige kultur<strong>for</strong>estillinger.<br />

Skal kultukalenderen<br />

bli så god vi ønsker, er vi avhengig<br />

av lesernes innspill. Fortell oss<br />

om kommende kulturarrangementer<br />

ved å sende et e-postbrev<br />

til:<br />

kult@kulturmagasinet.info<br />

Vi legger også nå deler av<br />

<strong>Kult</strong>... ut på egne websider:<br />

www.kulturmagasinet.info<br />

Internettutgaven vil ajourføre<br />

listen over konserter og <strong>for</strong>estillinger<br />

ukentlig. Her vil man også<br />

kunne bestille abonnement, tegne<br />

annonser og sende sine bidrag og<br />

debattinnlegg til <strong>Kult</strong>...s spalter.<br />

Etterhvert vil det bli en oppgradering<br />

av bladets layout og utseende.<br />

Fortsatt skal litteratur,<br />

<strong>kunst</strong> og kultur og den frie debatt<br />

prege <strong>Kult</strong>.., men det vil bli lagt<br />

større vekt på aktuelle samfunnsspørsmål<br />

og debatt.<br />

I 2006 vil <strong>Kult</strong>... komme ut<br />

jevnlig hver annen må<strong>ned</strong> - 1. februar,<br />

1. april, 1. juni, 1. august, 1.<br />

oktober og 1. desember. På den<br />

måten vil bladet kunne være mer<br />

aktuelt og bedre speile det rike og<br />

mangfoldige kultur- og samfunnslivet<br />

Vestfold har.<br />

<strong>Kult</strong>... har eksistert i ti år og er<br />

nå inne i et nytt tiår. Særpreget<br />

har vært et tidskrift med nærhet<br />

til leserne og entusiastisk interesse<br />

<strong>for</strong> kultur og samfunnsspørsmål.<br />

Det vil vi utvikle mot år<br />

2015.<br />

Velkommen til et nytt kult-år!<br />

Red.<br />

Hjerne til full pris<br />

På sykehuset var pårørende<br />

til en alvorlig syk pasient<br />

samlet i oppholdsrommet.<br />

Legen kom inn, trett og dyster.<br />

"Jeg er redd <strong>for</strong> at jeg<br />

bringer dårlige nyheter," sa<br />

han til de engstelige ansiktene.<br />

"Eneste håp <strong>for</strong> pasienten<br />

er en hjernetransplantasjon.<br />

Det er en risikabel operasjon,<br />

og dere må selv betale<br />

<strong>for</strong> hjernen."<br />

De pårørende tenkte over<br />

saken. Omsider var det en<br />

som spurte, "OK, hvor mye<br />

koster en hjerne?" Legen<br />

svarte hurtig; kr 30.000 <strong>for</strong> en<br />

Primadonnanykker?<br />

– Jeg synes det er litt trist at<br />

Seigmen drar langt opp i<br />

Trøndelag <strong>for</strong> å spille sin<br />

gjen<strong>for</strong>eningskonsert. At<br />

tønsbergartister ikke vil<br />

spille i hjembyen er et valg de<br />

gjør selv, sier kulturhussjef<br />

Jan Petter Bergan til Tønsbergs<br />

Blad.<br />

– Kim Ljung mener Tønsberg<br />

mangler en rockescene, at Hotel<br />

Klubben er <strong>for</strong> kjipt og at Oseberg<br />

heller ikke har den settingen<br />

som skal til?<br />

– Jeg vet ikke helt hva han<br />

mener med det. Vi kan jo<br />

ikke bygge om hele huset<br />

bare <strong>for</strong> å tilpasse oss et par<br />

band, heller. Vi er villige til å<br />

<strong>for</strong>søke det meste <strong>for</strong> at artistene<br />

skal få det de vil ha og<br />

<strong>for</strong> å skaffe oss et godt rykte,<br />

men samtidig synes jeg artistene<br />

kan la primadonnanykkene<br />

ligge, sier<br />

Bergan.<br />

– Er artistene jålete?<br />

mannehjerne, og kr 1.200 <strong>for</strong><br />

en kvinnehjerne."<br />

Stemningen ble litt pinlig.<br />

Mennene i rommet prøvde<br />

ikke å smile, unngikk øyekontakt<br />

med kvinnene, men<br />

satt med et tilfreds uttrykk i<br />

ansiktet. Men en mann kunne<br />

ikke styre seg, han spurte:<br />

"Hvor<strong>for</strong> koster en manns<br />

hjerne så mye mer?"<br />

Legen trakk på skuldrene,<br />

så sa han: "30.000 kr. er en<br />

standardpris. Vi er nødt til å<br />

sette <strong>ned</strong> prisen <strong>for</strong> kvinnehjerner,<br />

da de har vært i<br />

bruk."<br />

– Nei, ja, det er litt jålete<br />

når de setter krav som den<br />

lille hjembyen deres ikke<br />

klarer å tilby. Hvis de stiller<br />

så store krav til image at vi<br />

må bygge om huset, da blir<br />

det vanskelig sier han.<br />

(Tønsbergs Blad,<br />

20. januar 2006)<br />

<strong>Kult</strong>urhussjefen kan vel ikke<br />

få uttrrykt på noen bedre<br />

måte at han ikke skjønner det<br />

kvekk! Han opptrer som<br />

vaktmester <strong>for</strong> kulturhuset!<br />

Ikke selger!<br />

F.P.<br />

5


Då bokbadet<br />

inntok byen<br />

6<br />

Kåre Glette: LITTERÆRE MILJØ I VESTFOLD<br />

Fire kapittel<br />

i <strong>Vestfolds</strong><br />

litteraturhistorie<br />

1. Tunsberg Litterære Selskap<br />

2. <strong>Kult</strong>ur<strong>tidsskrift</strong>et <strong>Kult</strong><br />

3. Færder Forlag<br />

4. Litteraturuka i Vestfold<br />

1. tema: Tunsberg Litterære Selskap 1995-2005<br />

Foreininga fekk seg styre og vedtekter og<br />

sende snart ut in<strong>for</strong>masjonsskriv og<br />

program-faldarar. I vedtektene står det<br />

at <strong>for</strong>målet med <strong>for</strong>eininga er ”å fremme<br />

interesse <strong>for</strong> og kunnskap om litteratur”. Kort<br />

og konsist. Medlems-skapet er individuelt og<br />

kontingenten 100 kroner per år. Talet på<br />

medlemmer nådde etter kort tid 400, og ligg i<br />

dag på om lag 700. Selskapet fylte ti år<br />

hausten 2005 og eksisterer den dag i dag, om<br />

ikkje i beste velgåande, så iallfall med nye<br />

funksjonar.<br />

PERSONANE<br />

Det var Berit Victoria Sømme og Bernt<br />

Eggen, som den gong var sambuarar, som<br />

meinte at det burde dannast eit <strong>for</strong>um <strong>for</strong><br />

litterært interesserte i Tønsberg, og som<br />

saman med gode venner realiserte ideen.<br />

I 2005 og 2006 fylte og fyller de<br />

fire litterære institusjonene som er<br />

nevnt til venstre ti år.<br />

Vi trykker på de følgende sidene<br />

fire artikler av Kåre Glette.<br />

Artiklene er egentlig en artikkel<br />

<strong>for</strong>di de tematisk henger så nært<br />

sammen. Av redaksjonelle grunner<br />

blir de her likevel trykt som fire<br />

selvstendige artikler.<br />

Artikkel<strong>for</strong>fatteren mener at det i<br />

utgangspunktet er halsløst å skrive<br />

disse jubilueumsartiklene, <strong>for</strong>di ti<br />

Dei hadde tenkt på det, dei hadde snakka om det, det var på tide å gjera<br />

noko med det. På seinsommaren i 1995 samla eldsjelene seg til<br />

skipingsmøte, og dermed oppstod Tunsberg Litterære Selskap, eit namn<br />

som ikkje var kult eller trendy, men som demonstrativt sette seg inn i ein<br />

tradisjon og såleis signaliserte historisk og litterært medvit.<br />

Berit V. Sømme var utdanna lærar og<br />

spesialpedagog og arbeidde i mange år med<br />

barne- og ungdomspsykiatri ved Sjukehuset i<br />

Vestfold. Fram til 1994 hadde ho arbeidd som<br />

kulturjournalist i vekeavisa Ny Tid, det<br />

tidlegare partiorganet til SV. Ho fekk idéen til<br />

å starta selskapet av den finske <strong>for</strong>fattaren<br />

Martha Tikkanen under ei tilstelling i<br />

Papirhuset Teater. Bernt Eggen var utdanna<br />

journalist og hadde arbeidd i fleire norske<br />

aviser, dessutan hadde han gitt ut fleire<br />

skjønnlitterære og faglitterære bøker. I 1995<br />

var han kulturredaktør i Ny Tid, frå 1991<br />

hadde han også vore redaktør av Forfatteren,<br />

fagbladet til Den Norske Forfattar<strong>for</strong>eining.<br />

For det litterære selskapet var dette ei<br />

lykkeleg <strong>for</strong>eining; Berit V. Sømme hadde<br />

sosial glede, kulturell vilje, handlekraft og<br />

organisasjonstalent, mykje av dette hadde<br />

år er ingen alder, <strong>for</strong>di de går helt<br />

opp til vår samtid, og <strong>for</strong>di<br />

artikkel<strong>for</strong>fatteren har stått så nær<br />

de institusjonene som blir beskrevet.<br />

Artiklene er preget av det.<br />

De er likevel skrevet <strong>for</strong>di Glette<br />

ønsket å skrive dem og <strong>for</strong>di han<br />

mener det er viktig å tenke tilbake,<br />

dokumentere, oppsummere og<br />

<strong>for</strong>stå det som har skjedd, og ikke<br />

minst reflektere over det som kan<br />

og bør skje i framtida.<br />

Red.<br />

Initiativtaker: Berit Victoria Sømme.<br />

Bernt Eggen også, dessutan var han ein racer<br />

på elegante og morosame <strong>for</strong>muleringar, og<br />

til å få tekstar ut som trykksak, dessutan<br />

hadde han eit stort kontaktnett blant<br />

<strong>for</strong>fattarar og kulturarbeidarar.<br />

Bernt og Victoria stod nok i framgrunnen,<br />

men ei rekkje personar tok på seg verv og<br />

oppgåver i <strong>for</strong>eininga; Anders Frøstrup,<br />

Bente Doksrød, Ingunn Rasting, Margarethe<br />

Mathisen, Jens Løge, Steinar Theie, Siri<br />

Hangeland, Tjærand Matre, Vidar Bjørn,<br />

Margaret Møller, Arne Engø, Svein Lundby,<br />

Sigrid Bugge. Alle er nok ikkje nemnde her.<br />

BAKGRUNNEN<br />

Kva var bakgrunnen <strong>for</strong> TLS? I det første<br />

programheftet Selskapet gav ut i 1995 og der<br />

dei presenterer seg sjølv, blir det vist til den<br />

kulturelle oppblomstringa i Tønsberg. Det


lir peikt på den sydande aktiviteten<br />

som Tønsberg og Nøtterøy Bibliotek,<br />

som hadde opna sin nye bokkatedral i<br />

1992, hadde utløyst, dessutan til Vestfoldfestspela<br />

og Sjøbodteateret, som<br />

hadde teke Papirhuset Teater i bruk, og<br />

som fungerte som ein paraply <strong>for</strong> ei<br />

rekkje kulturaktivitetar.. Truleg spelte<br />

det òg inn at ei kjensle av at eit<br />

mediemonopol var brote etter at<br />

Lokalavisen Tønsberg hadde starta i<br />

1993. I denne tilstand av blomstrande<br />

mangfald bør det òg vera behov <strong>for</strong> ei<br />

litterært <strong>for</strong>um, ei <strong>for</strong>eining der<br />

”skjønnlitterære <strong>for</strong>fattere, fagbok<strong>for</strong>fattere,<br />

<strong>for</strong>skere, politikere, kulturarbeidere<br />

og publikum” kan samlast i<br />

Papirhuset, som det står i det første<br />

programheftet. Det står òg at responsen<br />

på initiativet var overveldande. Under<br />

idédugnaden og planlegginga av det<br />

første haustprogrammet oppstod også<br />

idéen om eit litterært <strong>tidsskrift</strong> med<br />

utgangspunkt i Tønsberg, men med<br />

heile Vestfold som <strong>ned</strong>slagsfelt. Det<br />

første nummeret av dette <strong>tidsskrift</strong>et<br />

kom ut i oktober 1995, like etter det<br />

første bokbadet, og fekk namnet <strong>Kult</strong>.<br />

Seinare kom miljøet også til å generera<br />

Færder Forlag.<br />

AKTIVITETAR<br />

Selskapet har drive med desse<br />

aktivitetane: a) Bokbad, b) Litteraturseminar,<br />

c) U<strong>for</strong>melle samankomstar<br />

i Papirhuset d) Årsfestar e)<br />

Utgiving av <strong>tidsskrift</strong>et <strong>Kult</strong> f)<br />

Samarbeid om Litteraturuka g) Samarbeid<br />

med Færder Forlag om<br />

arrangement og h) administrative<br />

aktivitetar. Her skal eg konsentrera<br />

meg om bokbada.<br />

BOKBAD<br />

Det første møtet i Tunsberg Litterære<br />

Selskap blei halde den 27. september<br />

1995 i Papirhuset Teater med fullsett<br />

sal og ingen ringaren enn Dag Solstad<br />

som badegjest. Denne hausten hadde<br />

han gitt ut romanen Genanse og<br />

verdighet, ein roman som vekte stor<br />

debatt om litteraturundervisning,<br />

kulturdanning, ungdomskultur og ungdomsdyrking.<br />

Møtet med Solstad<br />

NYTT ÅR MED LEVENDE KLASSISK I TØNSBERG<br />

Levende Klassisk åpnet vårsesongen med feiring av den<br />

største komponistene gjennom tidener, Wolfgang<br />

Amadeus Mozart – født den 27. januar 1756 i Salzburg<br />

i Østerrike. Det ble en storstilt musikalsk bursdagfeiring<br />

på Villa Møllebakken med en rekke musikere som<br />

fremførte noe av den vakreste musikken Mozart skrev.<br />

Den 22. februar står “Kontraster” på programmet,be-<br />

skjedde gjennom eit bokbad, eit langt<br />

og djuptgåande intervju eller samtale<br />

med berre <strong>for</strong>fattar og bademeisteren<br />

(intervjuar) under spotlyset på scenen<br />

og publikum i mørket i amfiet. Denne<br />

gongen var det to bademeistrar; Dorthe<br />

Endresen og Svein Lundby. Etterpå<br />

fekk publikum sleppa til med spørsmål<br />

eller synspunkt. Som oftast var det<br />

pause, slik at folk kunne drikka kaffi,<br />

snakka med kjende og ukjende og<br />

kommentera det dei har høyrt under<br />

bokbadet.<br />

Bokbad<strong>for</strong>ma opna <strong>for</strong> både konvensjonelle,<br />

overraskande og underhaldande<br />

spørsmål om <strong>for</strong>fattarskapet,<br />

<strong>for</strong>fattarens livshistorie, eller hans<br />

synspunkt på litteraturen, eksistensen<br />

eller samfunnet. Denne <strong>for</strong>m <strong>for</strong><br />

samtale representerte ei motvekt mot<br />

den kjappe, overflatiske og ofte<br />

ritualiserte <strong>for</strong>m <strong>for</strong> samtale som hadde<br />

vunne og stadig vann seg sterkare rom i<br />

presse, radio og tv-kanalar, og stetta<br />

nok nettopp i kraft av det eit<br />

publikumsbehov i samtida. Forma går<br />

mellom anna tilbake til dei<br />

<strong>for</strong>fattarmøte som blei arrangert på<br />

Munken Bokkafé og andre bokkafear i<br />

70-og 80-åra, seinare har den vunne<br />

innpass i fjernsynet.<br />

Seinare denne første hausten var det<br />

møte med <strong>for</strong>fattarane Vigdis Hjorth og<br />

søk av et utsøkt, internasjonalt ensemble med musikere<br />

fra Den norske Opera. En stryketrio, en pianist og en<br />

klarinettist byr på et ikke mindre utsøkt program. I mars<br />

blir det besøk av Klassisk blåsekvintett – med musikere<br />

som Steinar Døvle (fløyte), Jan Inge Moksnes<br />

(klarinett), Inge Hatlelid Mortensen (horn), Ingunn Lien<br />

(obo) og Magnus Kvam (fagott).<br />

Første badegjest i Tunsberg Litterære<br />

Selskap: Dag Solstad...<br />

Ingvar Ambjørnsen, dessutan kom<br />

Øystein Rottem <strong>for</strong> å snakka om<br />

sentrale tendensar innan norsk<br />

samtidslitteratur i første halvdel av 90talet.<br />

I programheftet blir det annonsert<br />

at Selskapet også vil invitera til meir<br />

u<strong>for</strong>melle litterære samankomstar om<br />

laurdagen i Papirhuset. Av dette første<br />

haustprogrammet ser vi at Selskapet<br />

ikkje lir av lokalt smalsyn, det tenkjer<br />

både nasjonalt og lokalt; Solstad og<br />

Ambjørnsen er nasjonale kanonar,<br />

samstundes som dei har sterk vestfoldtilknyting,<br />

begge fekk seinare<br />

<strong>Vestfolds</strong> litteraturpris, og Rottem var<br />

på den tida landets leiande litteraturhistorikar<br />

og mest profilerte<br />

litteraturkritikar.<br />

I 1997 blei Litteraturuka i Vestfold<br />

skipa <strong>for</strong> første gong. Tunsberg<br />

Litterære Selskap, i første rekkje Berit<br />

Victoria Sømme og Bernt Eggen, gjekk<br />

inn i eit aktivt samarbeid med Olafsens<br />

Bog & Papir (nåverande Norli) og ei<br />

rekkje andre, slik at Selskapet stod som<br />

medarrangør av Litteraturuka. På eit<br />

vis reiv Litteraturuka unna grunnlaget<br />

<strong>for</strong> litteraturselskapet i og med at Uka<br />

bestod av ei rekkje bokbad og andre<br />

arrangement. Likevel ser vi at selskapet


også denne hausten arrangerte tre<br />

tilstellingar, eit møte med Gerd Brantenberg i<br />

september, eit med Gunnar Staalesen i<br />

oktober og så eit møte med Knut Faldbakken<br />

etter Litteraturuka i desember. I 1997 blei<br />

også Færder <strong>for</strong>lag starta.<br />

Seinare gjekk det slag i slag med bokbad<br />

og andre litterære arrangement til og med<br />

våren 2001. Ei rekkje kjende og verdsette<br />

nasjonale <strong>for</strong>fattarar har møtt til bokbad i<br />

Tønsberg, pluss kjende lokale <strong>for</strong>fattarar, som<br />

sjølvsagt òg ofte har ein nasjonal posisjon.<br />

Bernt Eggen etablerte seg tidleg som den<br />

store bademeisteren, seinare kom Finn<br />

Stenstad og andre til. Men ikkje berre<br />

<strong>for</strong>fattarar møtte til samtale, selskapet hadde<br />

òg møte med sjefspsykolog Arne Repål og<br />

psykiater Finn Skårderud om psykologiske<br />

tema med utgangspunkt i bøker dei hadde gitt<br />

ut. Dermed fekk sakprosaen også sin plass.<br />

Litteraturselskapet var òg med på å<br />

arrangera tre erotiske dagar på Kongsgården<br />

Café, det har også fått i stand<br />

teater<strong>for</strong>estillingar og tilskipingar der musikk<br />

har stått sentralt. Dei fleste arrangementa har<br />

skjedd på Papirhuset, seinare har Villa<br />

Møllebakken (det gamle biblioteket),<br />

Kongsgården Café, Fregatten bar og andre<br />

stader kome til.<br />

I perioden 2001- 05 har det ikkje vore<br />

tradisjonell aktivitet i <strong>for</strong>m av bokbad i<br />

Selskapet. Det har nok samanheng med<br />

personar, men òg med at dei tradisjonelle<br />

aktivitetane etter 5-6 år med Litteraturuka,<br />

som har ekspandert kraftig, og mange bokbad<br />

i TLS-regi, har blitt overflødige eller nådd eit<br />

metningspunkt. I denne perioden har<br />

8<br />

KULTURELT MANGFOLD PÅ EIDSFOSS<br />

I “Galleri agn” på Eidsfoss er det lagt opp til et bred<br />

spekter av aktiviteter i vår- og høstsemesteret. Sist i januar<br />

var det kurs i modellering ledet av billedhugger Harald<br />

Oredam, i februar vises Astri Brydes samling av<br />

fantastiske tekstilerfra hele verden. Siste helg i februar blir<br />

et nokså eksotisk kurs <strong>for</strong> tekkelige Eidsfoss trukket i gang<br />

av danseterapeut Christina Borge og dansepedagog Merete<br />

Åpningstider medio mai - medio september<br />

Mandag - lørdag 10.00-17.00<br />

Søndager 12.00-17.00<br />

Selskapet konsentrert seg om Litteraturuka<br />

og utgivinga av <strong>tidsskrift</strong>et <strong>Kult</strong>. I heile<br />

perioden har Berit Victoria Sømme stått som<br />

leiar <strong>for</strong> <strong>for</strong>eininga og dessutan vore ei<br />

drivkraft i planlegging og gjen-nomføring av<br />

Litteraturuka.<br />

ÅRSFESTAR<br />

Eit høgdepunkt i Selskapets aktivitetar var<br />

den årlege årsfesten på Villa Møllebakken -<br />

utan årsmøte - men med ein gedigen og<br />

festival middag. Eg veit ikkje, men kanskje<br />

var festen i 1999 høgdepunktet, då<br />

invitasjonen baud på dette programmet:<br />

o Velkomstdrink<br />

o 6 retters middag!!!! (Under<br />

kulinarisk ledelse av chef Jens Løge)<br />

o Festtale (m/honning og sennep)<br />

o Lyriske innslag m/musikk<br />

(aldersgrense 18 år!)<br />

o <strong>Kult</strong>urelle innslag fra mette<br />

medlemmer<br />

o Kaker og kaffe (den 7. retten?)<br />

o Dans til takt og toner fra unike Green<br />

Onions<br />

Den første årsfesten gjekk av stabelen i 1996,<br />

seinare var dei årvisse til og med 2001.<br />

AKTØR OG FORUM<br />

Kva var vitsen med Tunsberg Litterære<br />

Selskap? Gjennom organisering opp-stod det<br />

ei <strong>for</strong>eining med ei med-lemsgruppe og eit<br />

aktivitetsrepertoar som gav legitimeringsgrunnlag.<br />

Sel-skapet kunne søkja Norsk<br />

<strong>Kult</strong>uråd, Vestfold fylkes-kommune og andre<br />

kjelder om økonomisk støtte til litte-rære<br />

arrangement, til reiser, honorar og<br />

overnattting, og dermed gå inn som<br />

ein viktig samarbeidsaktør i til<br />

dømes Litteraturuka.<br />

Men viktast er det nok at det med<br />

opprettinga av litteraturselskapet<br />

opp-stod eit <strong>for</strong>um i Tønsberg der<br />

litterært interesserte personar kunne<br />

treffast, der dei kunne oppleva<br />

sentrale samtids-<strong>for</strong>fattarar, skaffa<br />

seg kunnskapar om litteratur og<br />

kultur, der dei blei stimulerte til å<br />

lesa og lytta, snakka og (kanskje)<br />

skriva, tenkja og reflektera.<br />

Gjennom sine mange aktivitetar har<br />

selskapet synleggjort og stimulert<br />

den litterære kulturen i Tønsberg,<br />

Fjeldbo: “Kurs i bevegelse, bevissthet, balanse og<br />

magedans”. Kurset piffes opp med en <strong>for</strong>estilling på<br />

Gamle Eidsfoss Kro lørdag 25. februar: “Orientalsk<br />

magedans”. I mars blir det utstilling av kirketekstiler, i<br />

april skal sju <strong>kunst</strong>nerefra Røros vise seg fram og i mai blir<br />

det jazzkonsert med Per J. Jørgensen (sax), Oddmar<br />

Amundsen (gitar) og Rolf Prestø (kontrabass).<br />

Årsfestene i Tunsberg Litterære Selskap<br />

var en stor begivenhet...<br />

og gitt viktig bidrag til det totale<br />

kulturtilbodet i byen gjennom ti år.<br />

Litteraturselskapet representer på fleire<br />

måtar eit framhald av Munken Bokkafé<br />

(1979-86) i Tønsberg, som i Øvre Langgate<br />

dreiv bokhandel, arrangerte <strong>for</strong>fattarmøte og<br />

var ein samlingsstad <strong>for</strong> litterært interesserte,<br />

utan at det kan påpeikast noko direkte<br />

samanheng mellom desse to institu-sjonane.<br />

Munkens kulturakti-vitetar sprang tydeleg ut<br />

av SV-miljøet, medan partipolitikk ikkje har<br />

spelt noka rolle i litteraturselskapet, det har<br />

drive eit langt vidare og meir utoverretta<br />

arbeid enn Munken. Selskapet går inn i den<br />

nyskapande utviding av litterære institusjonar<br />

som vi har sett i Tønsberg i perioden 1980-<br />

2005: Munken, Litteraturuka, <strong>Vestfolds</strong><br />

litteraturpris, Færder <strong>for</strong>lag og tidskriftet<br />

<strong>Kult</strong>.<br />

Litteratur<br />

<strong>Kult</strong> 1997-2001<br />

TLS 1995-2005:<br />

Programhefte, in<strong>for</strong>masjonsskriv<br />

o.a. til medlemmene


LEGENDE-VÅR I TØNSBERG FILMKLUBB<br />

Vårprogrammet <strong>for</strong> filmklubben i Tønsberg varsler om<br />

en sesong <strong>for</strong> full blenderåpning: Superamerikanske<br />

“Rotløs ungdom” med legendariske James Dean, sørkoreanske<br />

voldsspekkede “Oldboy” og indisk-<br />

Bollywoodske “Lagaan”.<br />

Filmklubben i Tønsberg har i dag omlag 300 medlemmer,<br />

og har <strong>for</strong> inneværende år satt seg som mål å nå<br />

2. tema: Tidsskriftet <strong>Kult</strong> 1995-2005<br />

Ein hest<br />

i bunad<br />

Offisielt er <strong>Kult</strong> eit <strong>tidsskrift</strong> eller<br />

eit magasin. Det er feil. <strong>Kult</strong> er<br />

eit kulturelt dyr med beingrind,<br />

kjeft, mage og beitemarker. Eit<br />

trekkdyr og eit fluktdyr, ein<br />

mutasjon av fjordingen og<br />

Pegasus, av arbeidshesten og<br />

hesten med dei kvite vengene, ein<br />

mutasjon av kraft og vitalitet og<br />

ein diktarisk, ubøyeleg trong til å<br />

overvinna jordiske vanskar og få<br />

skrift ut til folket.<br />

Dette dyret er heilt uvanleg, det<br />

går i bunad og det er religiøst,<br />

det siste fører til at det ofte set<br />

sine trusvedkjenningar på trykk.<br />

Likevel kan det til tider vrinska, glefsa<br />

og bita noko <strong>for</strong>ferdeleg i foten, med<br />

den følgje at det går over styr i<br />

redaksjonen i NRK Vestfold og at<br />

ordførar Hans Kr. Hogsnes og andre<br />

meiner dyret rett og slett er<br />

mannevondt og burde avlivast.<br />

FØDSELEN<br />

<strong>Kult</strong>urdyret <strong>Kult</strong> vart unnfanga ein<br />

vakker seinsommardag i 1995. For å<br />

understreka sitt slektskap med picaroen<br />

(sp. picaro; hovudpersonen i den<br />

pikareske romanen, dvs. gatetjuv,<br />

svindlar, omstreifar, eventyrar) som<br />

alltid hugsar sin eigen fødsel, unnfanga<br />

like godt kulturhesten seg sjølv, det var<br />

journalisten og <strong>for</strong>fattaren Bernt Eggen<br />

som kasta sine idéar over ei<br />

mottakande <strong>for</strong>samling – eller var det<br />

omvendt? – under ein idédugnad der<br />

ein skulle meisla ut eit kortsiktig og<br />

langsiktig program <strong>for</strong> det nystarta<br />

Tunsberg Litterære Selskap.<br />

Målet var å gi ut eit nummer av<br />

<strong>tidsskrift</strong>et før det første møtet i<br />

litteraturselskapet den 27. september,<br />

eit møte med <strong>for</strong>fattaren Dag Solstad<br />

som nettopp hadde gitt ut romanen<br />

Genanse og verdighet, og som hadde<br />

skapt debatt og avisoverskrifter. ”Hvis<br />

lektorer er mennesker, hva kan det da<br />

bli av gymnasiastene?” var den<br />

kryptisk-provoserande overskrifta på<br />

samtalen med Solstad. Tidsskriftet kom<br />

imidlertid ikkje ut før, men lik etter<br />

dette møtet, kanskje skuldast det eit<br />

journalistisk grep, <strong>for</strong> dermed kunne<br />

opp i et totalbesøk på 1000 til sine <strong>for</strong>estillinger, ifølge<br />

leder YngvarMyrvold.<br />

Programmet”lover” at profilen som etterstrebes, vil bli<br />

holdt: Det skal fokuseres på film som viser vold og hele<br />

spekteret av ytterliggående handlinger. Blant<br />

visningene i mars vil nok Dean og hans rotløshet framstå<br />

som noe av det mersindige.<br />

det første nummeret opna med eit<br />

intervju med Dag Solstad under tittelen<br />

”Vår sivilisasjon bygger faktisk ikke på<br />

tv-serier på NRK”, dessutan eit<br />

dobbeltintervju med redaktørane<br />

Fredrik Arneberg og Marit Haukom,<br />

opponenten og potenten i lokalpressa,<br />

om journalistikk og ytringsfridom.<br />

Med dette første nummeret hadde<br />

kulturfolen reist seg på sine ustøe,<br />

stolprande bein, seinare stod han<br />

9


HEYERDAHLS ODIN-PROSJEKT I STAMPE<br />

Thor Heyerdahl instituttet i Larvik har hatt kontakt<br />

med Jarle Andhøy som planlegger å ta opp igjen<br />

Heyerdahls utgravinger i Kaukasus. Andhøy har<br />

anmodet instituttet om midler, men er ikke møtt<br />

med nevneverdig entusiasme i oppdagerens<br />

hjemby. Instituttet vegrer seg mot å støtte<br />

prosjektet, både økonomisk og faglig, og lederen <strong>for</strong><br />

instituttet, Beate Bjørge, sier til NRK at de må ha<br />

mer in<strong>for</strong>masjon om prosjektet før de kan ta en<br />

relativt støtt, noko som førte til at han i ti år<br />

regelmessig har gitt ut fem-seks nummer i<br />

året.<br />

FOLA BLAKKEN<br />

ELLER PEGASUS?<br />

<strong>Kult</strong> vart ikkje døypt av sine <strong>for</strong>eldre, det tok<br />

like godt og døypte seg sjølv. Og det brukte<br />

ikkje veker på å slå opp i namnebøker <strong>for</strong> å<br />

finna eit slåande og høveleg namn. Intuitivt<br />

visste kulturhesten kva han ville heite, der<strong>for</strong><br />

kalla han seg sjølv <strong>for</strong> <strong>Kult</strong>, eit namn som<br />

naturleg nok spelar på kultur (opphavleg<br />

dyrking), kultus (gudsdyrking, religion), kult<br />

(rituell sverming, tilbeding, hylling), kult<br />

(tettbygd, lubben, kraftig skapning) og eit<br />

svensk slangord (morosamt, greitt) som òg<br />

har vunne innpass i norsk. Namnet er ikkje<br />

berre kort og godt, det er òg karakteriserande<br />

<strong>for</strong> det dyret ønskjer å vera; ein dyrkar i slekt<br />

med fjerne jorddyrkande bønder i<br />

Romarriket, framskridne sivilisasjonar med<br />

blikk <strong>for</strong> det transcendente og <strong>for</strong> verdiar,<br />

holdningar og normer. For ikkje å verka<br />

alt<strong>for</strong> høgtideleg gav dyret seg sjølv eit<br />

etternamn. Først var det i stuss, det kalla seg<br />

der<strong>for</strong> <strong>for</strong> ”Tønsberg og omlands Tidsskrift<br />

<strong>for</strong> <strong>kunst</strong>, kultur og debatt”, men fann <strong>for</strong>t ut<br />

at dette var <strong>for</strong> snevert. I det andre nummeret<br />

titulerte det seg der<strong>for</strong> som ”<strong>Vestfolds</strong><br />

<strong>tidsskrift</strong> <strong>for</strong> <strong>kunst</strong>, kultur og debatt”. Seinare<br />

blei ”samfunn” føydd til slik at det i dag<br />

heiter <strong>Vestfolds</strong> <strong>tidsskrift</strong> <strong>for</strong> <strong>kunst</strong>, kultur,<br />

samfunn og debatt, ei <strong>for</strong>mulering som<br />

signaliserer den breie kulturoppfatninga<br />

<strong>tidsskrift</strong>et ønskjer å byggjer på.<br />

SKJELETTET<br />

Alle dyr har si beingrind, eller skjelett eller<br />

fakta som det òg heiter, slik er det òg med<br />

kulturhesten <strong>Kult</strong>. Kontinuerleg og ansvarleg<br />

redaktør frå 1995 til 2005 har vore Bernt<br />

Eggen. I tre nummer, frå nr. 3/2000 til 4-<br />

5/2000, hadde han også Fredrik Arneberg<br />

(seinare Printz), då nyleg avgått redaktør og<br />

journalist i Lokalavisen Tønsberg, som<br />

<strong>for</strong>melt likestilt medredaktør. Tidsskriftet har<br />

også hatt <strong>for</strong>fattaren Jan Deberitz som<br />

redaksjonssekretær (4/2001 - 9/2003), Kjetil<br />

Galleberg som musikkredaktør (2/1999 -<br />

9/2003) og Morten E. Mathisen har fungert<br />

som disponent og <strong>for</strong>retningsførar (fom<br />

1/2004). Sidsel Harstad og Morten E.<br />

10<br />

avgjørelse om eventuell støtte støtte.<br />

– Vi har aldri vurdert å støtte «Odin-prosjektet»<br />

økonomisk, sier Bjørge.<br />

Før han døde, var Heyerdahl i Oslo som gjeste<strong>for</strong>eleser,<br />

og der møtte han også sine argeste<br />

motstandere når det gjelder Odin-prosjektet.<br />

Det var mens han jobbet med den kontroversielle<br />

boka «Jakten på Odin» at han gjennomgikk en<br />

dramatisk kreftoperasjon.<br />

Mathiesen har arbeidd med annonsar og<br />

abonnement, og fotografar har vore Bjørn<br />

Harstad, Hans Chr. Moen, Kai M. Myhre,<br />

Berit V. Sømme og Cedric Archer.<br />

Utgivar frå det første nummeret og til i dag<br />

har vore Tunsberg Litterære Selskap. I dei<br />

siste nummera òg saman med Forlaget <strong>Kult</strong><br />

(fom 2/2004). Redaksjonens kontoradresse<br />

var først Svend Foyns gate 36, 3112<br />

Tønsberg. Seinare har tilhaldet vore<br />

Tollbodgt. 14, 3111 Tønsberg (fom nr.<br />

1/1998) og St. Olavs gt. 6, 3110 Tønsberg<br />

(Det gamle biblioteket eller Villa<br />

Møllebakken).<br />

I det første nummeret opererte <strong>tidsskrift</strong>et<br />

med eit redaksjonsråd på første innside:<br />

Vidar Bjørn, Sigrid Bugge, Bente Doksrud,<br />

Bernt Eggen, Anders Frøstrup, Liv Gjems,<br />

Siri Hangeland, Svein Lundby, Jan Mehlum,<br />

Ingunn Rasting, Berit Victoria Sømme,<br />

Steinar Theie og Willy Aagre. I det neste<br />

nummeret er rådet kutta ut, nå står det kun<br />

”redaksjon og bidragsytere”<br />

Denne sikkert ufullstendige oversikta viser<br />

at ei rekkje personar har lagt <strong>ned</strong> arbeid <strong>for</strong> at<br />

<strong>Kult</strong> skulle komma ut.<br />

LOMMEPENGAR<br />

Barn og ungdom har ikkje inntekter, der<strong>for</strong><br />

må dei ha lommepengar. <strong>Kult</strong> har hatt sine<br />

inntekter gjennom annonsar og abonnentar,<br />

men har i desse ti åra i tillegg fått økonomisk<br />

støtte frå bokhandelen Olafsens Bog & Papir,<br />

rekneskapsfirmaet Kari Berg, Tønsberg,<br />

Nøtterøy og Larvik kommunar, Vestfold<br />

fylkeskommune, Norsk <strong>Kult</strong>uråd, Norli,<br />

arkitektfirmaet AS Kristiansen og Bernhardt<br />

og private givarar. Denne sponsorlista viser<br />

at fleire har sett pris på <strong>tidsskrift</strong>et og <strong>for</strong>stått<br />

den rolla det har og kan spela i det<br />

vestfoldske kulturlivet.<br />

BEITEMARKER<br />

<strong>Kult</strong>urhesten <strong>Kult</strong> har hatt sin faste stall i<br />

Tønsberg, men han har òg dilta, trava og<br />

galloppert rundt i heile Vestfold på leit etter<br />

saftige grasgangar. Dekninga har hatt sitt<br />

tyngdepunkt i Tønsberg, men <strong>tidsskrift</strong>et har<br />

også hatt ei rekkje oppslag frå Nøtterøy,<br />

Larvik, Sandefjord, Horten, Holmestrand,<br />

Stavern og Stokke. Det er der det har vore<br />

frodigast vegetasjan <strong>for</strong> kulturhesten; her bur<br />

det flest folk, her finst det flest synlege<br />

kulturelle aktørar og institusjonar, truleg bur<br />

også dei fleste lesarane her, noko som<br />

<strong>for</strong>klarar eit stort sett fråvær av indre<br />

Vestfold.<br />

KJEFTEN<br />

Alle hestar har kjeft, somme ein svær ein, og<br />

den muterte hesten <strong>Kult</strong> er ikkje noko unntak,<br />

på leiarplass og på si redaksjonelle side har vi<br />

i kvart nummer fått oppleva denne kjeften<br />

som etter kvart er blitt legendarisk. Bernt<br />

Eggens leiarartiklar er som regel direkte,<br />

frekke, arrogante og frittalande; rett frå levra<br />

med andre ord, dermed blir dei journalistisk<br />

ukonvensjonelle, <strong>for</strong> ikkje å seia unike, ofte<br />

seier han sannings ord som nok svir så det<br />

kjennest hos dei som blir råka, medan andre<br />

meiner han skyt langt over målet. Med desse<br />

leiarartiklane får redaktøren sagt si meining,<br />

han markerer <strong>tidsskrift</strong>ets uavhengige status,<br />

han får refsa dei og det som <strong>for</strong>tener det og<br />

han fungerer som den store ventilasjonen og<br />

den evige krigar mot ein potensiell epidemi i<br />

eit kvart demokratisk samfunn; nemleg<br />

sjølvsensuren, han seier det som ingen eller<br />

dei fleste ikkje vågar å seia offentleg. Og dei<br />

blir nok lagt merke til. Sjølv om dei aldri blir<br />

kommenterte.<br />

TRU<br />

Under dei tordnande leiarartiklane ligg det ei<br />

tru, ofte føler kulturhesten ein sterk trong til å<br />

uttrykkja denne. Den første sjølvvedkjenninga<br />

kom sjølvsagt i det første nummeret av<br />

bladet. Der seier han at ”Det definerte


utgangspunktet <strong>for</strong> <strong>tidsskrift</strong>et er at<br />

skapende og utøvende <strong>kunst</strong>nere utgjør<br />

nervestrengene i et identitetsskapende<br />

kulturliv, og at et samfunn uten<br />

livskraftig kultur er et samfunn i<br />

oppløsning” (s. 18), og han avsluttar<br />

artikkelen med at ”<strong>Kult</strong>… skal være en<br />

fakkel <strong>for</strong> ytringsfriheten og et <strong>for</strong>um<br />

<strong>for</strong> den som ytrer seg” (s.st.). Etter ti år<br />

(5/2005) angrar han ingenting, han seier<br />

det har vore ti interessante, lærerike og<br />

spennande år. Ingenting tyder på han<br />

har mista eller skift tru etter desse åra i<br />

kupert, til tider svært brattlendt terreng.<br />

Det er òg ein prestasjon.<br />

MAGEN<br />

Når kulturhesten beitar på dei<br />

vestfoldsk beitemarker, blir dei<br />

kulturelle vekstane melta gjennom eit<br />

journalistisk stoffskifte. Resultatet av<br />

dette kan vi som lesarar med vårt<br />

røntgenblikk sjå inn i når vi blar og les<br />

oss gjennom bladet. Då strøymer dei<br />

mot oss alle dei tema og aktivitetar<br />

<strong>tidsskrift</strong>et har teke opp eller gitt rom<br />

<strong>for</strong>: Litteratur, musikk, teater, bilet<strong>kunst</strong>,<br />

utstillingar, arkitektur, byplanlegging,<br />

estetikk og design i det<br />

offentlege rom, dans og ballett,<br />

kulturpolitikk, lokalhistorie, til dømes<br />

om Tønsberg, Svelvik og Fossekleiva,<br />

film, kinopolitikk, museumsdrift,<br />

<strong>kunst</strong>hand-verk, intervju med ordførarar,<br />

festspel-direktørar, byplansjefar,<br />

biskopar, redaktørar og andre,<br />

førehandsomtale av arrangement, til<br />

dømes Litteraturuka og Vestfoldfestspela,<br />

omtale av sentrale<br />

kulturinstitusjonar, skrivekonkurranse<br />

<strong>for</strong> ungdom, <strong>for</strong>um <strong>for</strong> skrivelystne<br />

ungdommar, presentasjon av klassiske<br />

verk i verdslitteraturen, analyse og<br />

omtale av litterære verk og <strong>for</strong>fattarskap,<br />

kulturhusdebatt og kulturhusdrift,<br />

arkeologi, middelalderhistorie, pilegrimstradisjonar,<br />

sjøfartshistorie, arbeidarhistorie,<br />

aktuell debatt i lokalsamfunnet<br />

(kulturhus, den lysande<br />

fisken på Slottsfjelltårnet, bybrua,<br />

byplanlegging), skjønnlitterære kort-tekstar<br />

(dikt, noveller, skisser, essays),<br />

pluss ei mengde notisar.<br />

NY DAGLIG LEDER PÅ ØSTRE BOLÆRNE<br />

Det nye styret <strong>for</strong> Østre Bolærene har konstituert Britt<br />

Rønning fra Sandefjord som ny daglig leder, etter at den<br />

tidligere lederen, Rolf Bjarne Sund, sa opp. Britt<br />

Rønning har jobbet som konsulent <strong>for</strong> Østre Bolærne, og<br />

får nå utvidet sitt ansvarsområde <strong>for</strong> sameiet.<br />

Selv om den paradisiske øye ble besøkt av 40.000<br />

mennesker i fjor sommer, endte 2005-regnskapet med<br />

millioner i minus. Den nye lederen har med andre ord<br />

mye å rydde opp i og finne løsninger på før sesongen<br />

Det som slår ein er ei imponerande<br />

breidde i stoffvalet. Tidsskriftet har teke<br />

opp ei rekkje tema og gitt rom <strong>for</strong><br />

aktivitetar som dagsavisene i fylket<br />

tradisjonelt ikkje har dekt, og har<br />

dermed gjort biletet av Vestfold større<br />

og meir mangefasettert. Dessutan har<br />

det i mange tilfelle gått langt grundigare<br />

inn på stoffet enn det ein kulturredaksjon<br />

i ei dagsavis vil gjera. Om<br />

<strong>tidsskrift</strong>et i sin eksistensperiode har<br />

påverka dagsavisene i fylket i val av<br />

tema og tilnærmingsmåtar, er ikkje<br />

undersøkt, men det er ikkje urimeleg å<br />

tru at det har gjort det. Som medium<br />

ligg <strong>Kult</strong> i skjeringsfeltet mellom<br />

dagsavis, magasin og tradisjonelt<br />

<strong>tidsskrift</strong>et, det har <strong>for</strong>eint det aktuelle,<br />

det fargerike og mangfaldige med det<br />

ikkje-tabloide, men historisk og<br />

kulturelt viktige.<br />

Kva slag holdningar er det som har<br />

lege til grunn <strong>for</strong> redigeringa? Det<br />

verkar som om <strong>Kult</strong> har lagt vekt på å<br />

vera eit ope, mangfaldig og inkluderande<br />

<strong>tidsskrift</strong>et. La dei tusen<br />

blomstrar blomstra, <strong>for</strong> å ta eit velkjent<br />

slagord frå 70-åra, synest å vera eit<br />

starter 27. februar. Fylkesrådmannen har oppnevnt nye<br />

fylkeskommunale medlemmer til styret. Leder av det<br />

nye styret er assisterende fylkesrådmann Knut Pihl. Som<br />

ferske styremedlemmer får med seg jurist i<br />

fylkesadmini-strasjonen, Kamilla Silseth, rektor ved<br />

Sandefjord videregående skole, Erik Tidemann<br />

Jørgensen, teamleder ved Færder videregående skole,<br />

Marit Bjerknes Rød og direktør Roar Jonstang i Nøtterøy<br />

kommune.<br />

underliggjande prinsipp som redaktøren<br />

har navigert etter. Målet har ikkje vore å<br />

fremja eit bestemt kultursyn eller ein<br />

ideologi, eller å ri nokre kulturelle<br />

kjepphestar, men meir å fokusera,<br />

<strong>for</strong>midla og reflektera over alle dei<br />

personar, aktørar, institusjonar og<br />

kulturelle handlingar, medvitne og<br />

umedvitne, som opptrer innan det<br />

kulturelle feltet i Vestfold, mange av dei<br />

er oversedde eller gløymde av<br />

lokalpressa og den lokale kultur<strong>for</strong>valtinga.<br />

Dette har det greidd ved<br />

hjelp av iherdig redaksjonell innsats og<br />

ei rekkje eksterne, frivillige og skrivelystne<br />

medarbeidarar og bidragsytarar<br />

frå ulike stader i Vestfold, frå<br />

profesjonisten til den entusiastiske og<br />

ofte høgt kompetente amatøren (av lat.<br />

amator 'elskar' frå amare 'elska').<br />

Situasjonen med frivillige og eksterne<br />

medarbeidarar har gjort det vanskeleg å<br />

kjenna til og planleggja stofftilgangen<br />

på førehand, likevel har det vore ei<br />

<strong>for</strong>bausande breidde og stabilitet over<br />

stoffet. Det har òg gjort det vanskeleg å<br />

planleggja temanummer der ein går<br />

breitt, allsidig og grundig inn på eit felt.<br />

Likevel har bladet hatt fleire tilnærma<br />

temanummer.<br />

Frå og med nr. 3/2000 fekk<br />

<strong>tidsskrift</strong>et ein ny undertittel der ordet<br />

”samfunn” var føydd til; <strong>Vestfolds</strong><br />

<strong>tidsskrift</strong> <strong>for</strong> <strong>kunst</strong>, kultur, samfunn og<br />

debatt. Dette hadde nok samanheng<br />

med at Fredrik Arneberg, den då nyleg<br />

avgåtte redaktøren i Lokalavisen<br />

Tønsberg, ei avis som hadde markert<br />

seg som langt meir pågåande, gravande<br />

og kritisk over<strong>for</strong> lokale maktutøvarar<br />

enn Tønsbergs Blad, kom inn som<br />

medredaktør i dei resterande nummera<br />

dette året. I denne perioden fekk<br />

<strong>tidsskrift</strong>et ein langt meir humoristisk,<br />

ope debatterande, pågåande og<br />

samfunnskritisk tone enn det hadde hatt<br />

tidlegare. Det er illustrerande at denne<br />

raptusen blei innleidd med den<br />

herostratisk eller heroisk vidgjetne<br />

artikkelen om italienaren Leonardo<br />

Vecchis reise til Tønsberg, ein artikkel<br />

som vekte eit eineståande rabalder (sjå<br />

”Det store glefset” ).<br />

11


To særroller har <strong>tidsskrift</strong>et spelt. Bladet<br />

har <strong>for</strong> det første vore sterkt knytta til<br />

Tunsberg Litterære Selskap (TLS) og Færder<br />

Forlag, noko som har ført til at det har fungert<br />

som eit slags medlems- eller reklameblad <strong>for</strong><br />

desse to institusjonane, med opplysningar,<br />

reportasjar og planar. Tilknytinga til TLS,<br />

som har vore medarrangør av Litteraturuka i<br />

Vestfold, har ført til at <strong>tidsskrift</strong>et òg har<br />

fungert som ei slags uke- og blestavis <strong>for</strong><br />

Litteraturuka, med grundige in<strong>for</strong>masjonar,<br />

presentasjonar og reportasjar både før og<br />

etter Uka. Her har <strong>tidsskrift</strong>et gjort ein<br />

uvurderleg jobb som Tønsbergs Blad ikkje<br />

hadde vore i stand til å gjera.<br />

Sjangermessig har artiklane variert frå<br />

notisar til lange faglege artiklar der<br />

skribentens bakgrunn spenner frå gymnasiast<br />

eller arbeidsledig til professor eller<br />

museumsarbeidar. Blant anna har tidlegare<br />

museumsdirektør og mellomalderhistorikar<br />

Per Thoresen skrive ei rekkje interessante<br />

artiklar om Tønsbergs historie. Ein del av<br />

artiklane dette tiåret er nok skrivne på<br />

naudbluss eller autopilot, men det er ikkje<br />

anna enn venta i eit <strong>tidsskrift</strong> med så små<br />

ressursar. Eit anna særtrekk ved <strong>Kult</strong> er at det<br />

heile tida også har trykt ei rekkje<br />

skjønnlitterære tekstar; dikt, skisser,<br />

<strong>for</strong>teljingar, noveller, omsettingar og<br />

essayliknande artiklar. På den måten har det<br />

fungert som eit <strong>for</strong>um <strong>for</strong> både sakprosa og<br />

skjønnlitteratur der skrivande folk i ulik alder<br />

og av ulik kaliber kan få tekstane sine på<br />

trykk <strong>for</strong> eit allment publikum. I dei siste<br />

nummera har <strong>tidsskrift</strong>et lagt større vekt på<br />

denne rolla, dermed har det òg spelt ei viss<br />

rolle i det vi kan kalla skriveopplæring i<br />

Vestfold.<br />

DET STORE GLEFSET<br />

Alle dyr har ein kjeft. Det skal vi hugsa på,<br />

sjølv om dyret til vanleg er godmodig og<br />

tilrekneleg. Men det var ikkje alle som gjorde<br />

det. Tønsberg hadde berre så vidt teke steget<br />

inn i eit nytt millenium då kulturhesten <strong>Kult</strong><br />

vrinska, glefste og sparka noko frykteleg til<br />

med hoven.<br />

I <strong>Kult</strong> nr. 3/2000 stod artikkelen ”Vår reise<br />

til Tønsberg : Inntrykk fra en norsk landsby”<br />

skriven av Leonardo Vecchi, i ingressen<br />

presentert som professor ved Institutio<br />

Universitario di Architettura di Firenze,<br />

dipartimento Urbanistica. Ved eit tilfelle fekk<br />

denne italienske professoren høyra om den<br />

<strong>for</strong> han ukjende mellomalderbyen Tønsberg,<br />

og han og kona reiste straks dit. Artikkelen<br />

om reisa publiserte han i det italienske kulturog<br />

reise<strong>tidsskrift</strong>et Periodica Cultura, ein<br />

artikkel som så Petter Borchen hadde omsett<br />

til norsk <strong>for</strong> <strong>Kult</strong>. Artikkelen er <strong>for</strong>synt med<br />

ei rekkje bilete frå Tønsberg med sterkt<br />

harselerande og provoserande undertekstar,<br />

blant anna av Hotell Maritim og Hotell<br />

Klubben. Bileta er tekne av <strong>for</strong>fattarens kone<br />

12<br />

med det fyldige, velklingande namnet Maria<br />

Victoria Vecchi (eit hint? jf. Berit Victoria<br />

Sømme)<br />

Det denne artikkelen kort sagt seier er at<br />

Tønsberg ikkje er nokon mellomalderby;<br />

byen reiv alle sine mellomalderkyrkjer, den<br />

siste så seint som i 1865, på den tid resten av<br />

Europa bygde opp att sine minnesmerke frå<br />

mellomalderen. Sterkt desillusjonert må<br />

professoren konstatera at Tønsberg ikkje<br />

hadde ein einaste bygning igjen frå<br />

mellomalderen trass i at den var Nordens<br />

eldste by. Castrum Tunsbergis, som han<br />

hadde trudd var noko liknande mellomalderborga<br />

Carcassone i Sør-Frankrike, var<br />

berre ein ruinpark, og tårnet på fjellet var av<br />

nyare dato. Sidan han ikkje fann<br />

middelalderbyen, rusla han rundt <strong>for</strong> å<br />

studera bygningar, arkitektur og byplanlegging,<br />

ein rusletur som resulterer i ei rekkje<br />

sterkt kritiske og harselerande kommentarar<br />

til fleire kjende bygningar, restaurantar<br />

(Havariet: ”Where do you sit?), innretningar<br />

og personar i byen. Konklusjonen er klar:<br />

”Gatebildet er der stort sett svært lite helhetlig<br />

og minner nesten om øst-europeiske,<br />

pregløse byer som <strong>for</strong>teller mer om <strong>for</strong>fall<br />

enn arkitektonisk bevistthet” (s. 30).<br />

På bakgrunn av at Arneberg var likestilt<br />

redaktør og i det same temanummeret hadde<br />

fem signerte og sterkt kritisk-avslørande<br />

artiklar om Tønsbergs byplanlegging og<br />

konstruerte, reklamebaserte identitetssøking<br />

(middelalderby, vikingby, hansaby, hvalfangstby<br />

…), var det ganske lett å gissa at<br />

Arneberg også hadde <strong>for</strong>fatta artikkelen av<br />

professor Vecchi. Likevel vekte denne<br />

artikkelen eit rabalder utan like; Tønsbergs<br />

Blad skreiv på første side at professoren<br />

hadde ”slaktet byen”, NRK Vestfold ringde<br />

universitetet i Firenze <strong>for</strong> å få eit utdjupande<br />

intervju, men fann ut at artikkelen var fingert,<br />

noko som resulterte i at dåverande ordførar<br />

Hans Kr. Hogsnes kalla artikkelen <strong>for</strong><br />

”bøllejournalistikk” på lufta i NRK.<br />

Lesarinnlegga og samtalane mellom folk var<br />

mange. I neste nummer av <strong>Kult</strong> intervjua så<br />

journalist Arneberg redaktør Eggen om kven<br />

denne Vecchi kunne vera, dessutan<br />

arkitekturprofessor Erik Lorange, byplansjef<br />

Per Engeseth og sivilarkitekt Bjørn<br />

Torkildsen, som alle stort sett var einige med<br />

italienaren.<br />

Arnebergs artikkel om Vecchis reise til<br />

Tønsberg er etter mi meining den litterært og<br />

retorisk beste artikkelen som har stått i <strong>Kult</strong>.<br />

Litterært sett blandar han fiksjon (ei reise) og<br />

sakprosa, han opererer med ein fiktiv<br />

<strong>for</strong>fattar og <strong>for</strong>teljar, to grep som til dømes<br />

Kjartan Fløgstad også har brukt til stor<br />

kritikarros, han tek opp eit svært vesentleg<br />

tema - <strong>for</strong>holdet mellom det Tønsberg er og<br />

det den ønskjer å vera, mellom fasade og<br />

faktisitet, mellom imagebygging og røyndom<br />

- han har ei klar holdning, han skaper stor<br />

illusjonsstyrke i teksten med alle sine<br />

”faktiske” detaljar og han utløyser eit ras av<br />

tankar, reaksjonar og samtalar - og i siste<br />

instans nytt medvit. Underleggjering eller<br />

framandgjering (russ. ostranenije, tysk verfremdung)<br />

er eit sentralt omgrep innan<br />

moderne litteraturteori, særleg i russisk<br />

<strong>for</strong>malisme og Brechts dramateori, eit grep<br />

som dreier seg om å skriva annleis enn det<br />

ein gjer i det automatiserte kvardags- og<br />

vanespråket, som gjer oss blinde og sløve i<br />

tanken. Arnebergs artikkel skapte underleggjering<br />

ved at vi såg vår velkjende<br />

Tønsberg gjennom Leonardo Vecchis distanserte,<br />

undrande og framandgjorte blikk og<br />

horisont. Eg hugsar ennå den store glede det<br />

var å lesa denne artikkelen og korleis eg neste


gong eg var i byen måtte sjå nærmare på arkitekturen til<br />

Hotell Klubben, som eg hadde sett tusen gonger, utan<br />

likevel å ”sjå” det.<br />

Arnebergs artikkel viser kor viktig eit lokalt og<br />

uavhengig kultur<strong>tidsskrift</strong> kan vera, det kan ut<strong>for</strong>dra den<br />

lokale sjølv<strong>for</strong>ståinga og sjølvframstillinga, det kan<br />

utløysa samtale, debatt og refleksjon, nye analysar og<br />

kommentarar, og kanskje ny <strong>for</strong>ståing og praksis. Noko<br />

som er avgjerande <strong>for</strong> utvikling og kvalitet. Samstundes<br />

viser den også kor stormfullt det kan vera når ein bedriv<br />

kritisk kulturjournalistikk.<br />

BUNADEN<br />

<strong>Kult</strong>urdyret <strong>Kult</strong> går og i bunad, kanskje <strong>for</strong>di det er<br />

permanent innstilt på fest, nei, <strong>for</strong>di ordet ”bunad” på<br />

nynorsk òg tyder ”ytre, synleg <strong>for</strong>m”. Eg skal ikkje seia<br />

så mykje om bladbunaden eller layouten, men eg har<br />

inntrykk av at den i hovudsak har halde seg stabil og<br />

einsarta frå første til siste nummer. I kvart nummer har<br />

bladet hatt mange illustrasjonar, teikningar, foto og<br />

avtrykk, mest på kvar einaste side, dessutan nokre vakre<br />

bilete på fram- og baksida, det har veksla mellom svart<br />

tekst på kvit bakgrunn, kvit tekst på svart bakgrunn,<br />

fotografi eller teikning. Dei reine tekstsidene er det<br />

ikkje mange av, men dei finst, særleg i samband med<br />

dikt og ein del lengre artiklar. Kanskje finst det <strong>for</strong><br />

mange illustrasjonar i bladet? Kanskje skulle det<br />

funnest fleire reine tekstsider? Kva er den rette<br />

balansen? Ikkje veit eg, men det veit kanskje du? Du<br />

kan jo bla gjennom nokre nummer av bladet, kanskje du<br />

då får solid bakgrunn <strong>for</strong> egne meninger, som det så<br />

smukt heitte i reklamen <strong>for</strong> ei avis.<br />

HESTEPASSARANE<br />

Korleis har omdømmet vore? Kva har lesarane tykt om<br />

kulturhesten <strong>Kult</strong>? Tingartalet har vore stabilt, det tyder<br />

på at tingarane er lojale mot bladet og intensjonen, og<br />

har sett pris på det. I dag ligg tingartalet på ca 750, noko<br />

som må seiast å vera svært bra <strong>for</strong> eit <strong>tidsskrift</strong> som er<br />

avgrensa til Vestfold. Tidsskriftet er i dag medlem av<br />

Norsk Tidsskrift<strong>for</strong>ening og det har tida fått økonomisk<br />

støtte både lokalt og nasjonalt.<br />

FUTUROLOG<br />

Vi bør ikkje skriva ein nekrolog, men heller ein<br />

futurolog, ein framtidstale <strong>for</strong> <strong>tidsskrift</strong>et. Kva vil skje<br />

med det den dagen Bernt Eggen ikkje kan driva det<br />

lenger? Vil det gå vidare eller vil det gå inn? Er det<br />

berre eit tidsavgrensa einmanns<strong>for</strong>etak eller er det noko<br />

som Vestfold fylkeskommune og andre treng i framtida?<br />

Etter mi meining har <strong>tidsskrift</strong>et gjennom desse ti åra<br />

vist at det er behov <strong>for</strong> eit uavhengig <strong>tidsskrift</strong> som<br />

gjennom reportasjar, analysar, vurderingar og debatt kan<br />

<strong>for</strong>midla det som skjer på kulturfronten i Vestfold, i eit<br />

breitt, kritisk og kulturhistorisk perspektiv. Eit<br />

kultur<strong>tidsskrift</strong> kan supplera kulturdekninga i<br />

dagsavisene, som ofte er overflatisk og tabloidprega.<br />

Det kan ta opp andre tema, gi nye vinklingar og gå langt<br />

grundigare inn i stoffet, og dermed synleggjera det<br />

mangslungne kulturlivet i Vestfold.<br />

Litteratur:<br />

<strong>Kult</strong> : <strong>Vestfolds</strong> <strong>tidsskrift</strong> <strong>for</strong> <strong>kunst</strong>,<br />

kultur, samfunn og debatt, 1997-2005.<br />

13


3. tema: Færder <strong>for</strong>lag 1997-2005<br />

Fyrtårn<br />

og fallent<br />

SKIPINGA<br />

I 1996 vedtok Tunsberg Litterære Selskap at<br />

det skulle lagast ei utgreiing om eit <strong>for</strong>lag i<br />

Vestfold. Fylkeskommunen gav støtte, og<br />

Bernt Eggen sluttdaterte utgreiinga den 22.<br />

desember 1996. Bagrunnsmateriale var lagt<br />

fram og tankane spissa seg. Er det grunnlag<br />

<strong>for</strong> å starta eit <strong>for</strong>lag i Tønsberg? Kva profil<br />

bør det ha? Korleis skal vi komma i gang?<br />

Desse og liknande spørsmål gjekk Bernt<br />

Eggen og tumla med kring nyttårsskiftet og<br />

utover våren 1997. Samstundes som han<br />

prata og rådførte seg med mange.<br />

Allereie laurdag 18. januar inviterte han<br />

medlemmene av Tunsberg Litterære Selskap<br />

og abonnentane på <strong>Kult</strong> til skipingsmøte i<br />

Røykesalongen på Hotell Maritim. Det blei<br />

ikkje starta <strong>for</strong>lag på møtet, men vedteke at<br />

eit <strong>for</strong>lag skulle stiftast, at planleggingsarbeid<br />

skulle igangsetjast, blant anna av den første<br />

boka. Eit interimsstyre blei oppnemnt med<br />

Geir L. Mathiesen (Larvik) som <strong>for</strong>mann og<br />

Bjørn Harstad (Torød), Anders Frøstrup<br />

(Eik), Morten Mathiesen (Larvik) og Bernt<br />

Eggen (Tønsberg) som medlemmer. Den 3.<br />

april blei det så halde eit nytt in<strong>for</strong>masjonsmøte<br />

på Hotell Maritim der utgreiinga<br />

om <strong>for</strong>lagsverksemd på nytt blei lagt fram, eit<br />

prosjektbudsjett <strong>for</strong> novellesamlinga Tyve<br />

toner og den første aksjeteikninga starta.<br />

Fleire in<strong>for</strong>masjonsskriv og innbydingar til<br />

aksjeteikning blei sendt ut. Så blei det innkalt<br />

til skipings-møte/konstiuerande general<strong>for</strong>samling.<br />

Tysdag 17. juni 1997 blei så Færder<br />

Forlag as starta i Herresalongen på Villa<br />

Møllebakken (gamle biblioteket) i Tønsberg.<br />

Den 8. august fekk <strong>for</strong>laget eigne lokale i<br />

Tollbodgt. 14, i eit gammalt bindingsverkhus<br />

som er ein del av Kockegården.<br />

14<br />

Den første boka Færder <strong>for</strong>lag gav ut, var ei juridisk<br />

dokumentsamling som tønsbergadvokatane Einar Holm<br />

Carlsen og Magne Jetne brukte <strong>for</strong> å få gjenoppteke saka<br />

til Fredrik Fasting Torgersen som blei dømt til livsvarig<br />

fengsel <strong>for</strong> drap på ei 16 år gammal jente i 1957, men som<br />

heile tida har insistert på si uskuld. Både i 1976 og 2001<br />

avviste Høgsterett begjæringar om gjenopptaking av saka.<br />

I 2004 blei eit nytt gjenopptakingskrav levert av professor<br />

Ståle Eskeland, og i desse dagar les vi i avisene at Torgersensaka<br />

nå skal behandlast i Gjenopptakingskommisjonen<br />

(Justismord-kommisjonen). Denne utgivinga <strong>for</strong>tel noko<br />

om kor Færder plasserte seg i den kulturelle topografien,<br />

og det <strong>for</strong>tel kanskje òg at <strong>for</strong>laget har spelt ei rolle innan<br />

utviklinga av rettsstaten. Men kva rolle har det spelt innan<br />

den litteraturdemokratiske rettsstaten?<br />

På møtet blei det valt styre og vedteke<br />

vedtekter. Anders Frøstrup blei styreleiar,<br />

Bernt Eggen dagleg leiar, Morten E.<br />

Mathiesen, Bjørn Harstad, Synne Bakkeng<br />

og Geir L. Mathiesen styremedlemmer.<br />

Aksjekapitalen var på 120.000 kroner <strong>for</strong>delt<br />

på 240 aksjer a kroner 500. Bernt Eggen og<br />

Anders Frøstrup var dei største aksjonærane.<br />

KVIFOR FORLAG?<br />

Vedtektene sier at <strong>for</strong>målet er å driva ”<strong>for</strong>lagsvirksomhet<br />

og dertil hørende virksomheter”<br />

og at det også skal ”etterstrebe å øke<br />

den litterære produksjon i Vestfold og interessen<br />

<strong>for</strong> litteratur i regionen og landet<br />

<strong>for</strong>øvring”. I utgreiinga siterer han mellom<br />

andre underskrivne og seier at ”Etablering av<br />

et <strong>for</strong>lag i Vestfold er det samme som å<br />

Hugo Fresti fra Horten: Første poet som<br />

kom med samling på Færder Forlag.<br />

etablere en regional, offentlig kommunikasjonskanal,<br />

det samme som å etablere og<br />

synliggjøre et publikum, et litterært marked<br />

og å instituere kulturell selvutvikling. Et<br />

Færder <strong>for</strong>lag ville uten tvil styrke den<br />

litterære produktiviteten i Vestfold, lokalhistorisk<br />

og skjønnlitterært, og dermed den<br />

regionale selvrefleksjonen og den regionale<br />

identitetsdanningen” (Eggen 1996: 12f.).<br />

Desse overordna synspunkta, saman med<br />

økonomisk og <strong>for</strong>lagsstrukturell argumentasjon,<br />

deriblant innkjøpsordninga, tente til å<br />

legitimere skipinga av Færder Forlag.<br />

DEI FØRSTE ÅRA<br />

Den første bokhausten gav <strong>for</strong>laget ut heile<br />

seks bøker (jf produksjonslista).<br />

Den første skjønnlitterære boka, som<br />

hadde vore planlagt sidan januar, novellesamlinga<br />

Tyve Toner, med 27 nyskrivne<br />

noveller frå like mange <strong>for</strong>fattarar med<br />

tilknyting til Vestfold, ein debutant og resten<br />

veletablerte, blei ein stor suksess, både<br />

økonomisk og litterært. I tillegg til novellene<br />

inneheld boka minpresentasjonar og<br />

strekportrett av <strong>for</strong>fattarane, dei siste utførte<br />

av <strong>kunst</strong>naren Ragnar Almén. Boka blei kjøpt<br />

inn av <strong>Kult</strong>urådet i 1000 eksemplar til bruk i<br />

norske bibliotek og hamna mellom dei<br />

bestseljande 10 prosent dette året. Med denne<br />

boka gav Færder Forlag kjøt og blod til<br />

omgrepet vestfold<strong>for</strong>fattar og vestfold<strong>for</strong>fattar,<br />

og den blei lansert fredagen før den<br />

første Litteraturuka, med fest og fiskesuppe,<br />

stinn brakke og høg stemning i bindingsverkhuset.<br />

Oppfølgjaren Tretti Toner året<br />

etter kom også inn under innnkjøpsordninga,<br />

det same gjorde Per Veldes roman og<br />

Stemmer fra Verdens Ende. Ei anna bok som


lei ein stor litterær og økonomisk suksess<br />

var Arne Aakermanns bok Veien til Santiago<br />

de Compostela, den plasserte seg inn i ei<br />

internasjonal pilegrimsbølgje og blei selt i<br />

utlandet og omtalt i utanlandske blad. I<br />

mange år etter utgivinga selde denne boka<br />

bra. Fleire andre bøker blei også utselde og<br />

kom i nytt opplag. Men <strong>for</strong>laget gav også ut<br />

fleire bøker som var lite kommersielle eller<br />

direkte tapsbrin-gande.<br />

Fleire av Færder-<strong>for</strong>fattarane blei omtalte i<br />

<strong>Kult</strong>, dei opptredde under Litteraturuka eller<br />

på arran-gement i regi av Tunsberg Litterære<br />

Selskap, dei fekk god plass hos Olafsen Bok<br />

og Papir, noko som illustrerte det nære og<br />

funksjonelle samarbeidet mellom desse<br />

institusjonane dei første åra.<br />

PROBLEM OG KONKURS<br />

Det økonomiske resultatet varierte. Det første<br />

året hadde <strong>for</strong>laget ein omsetnad på nærare<br />

600.000 kroner og gjekk med eit overskott på<br />

nær 22.000. I 1998 vedtok general<strong>for</strong>samlinga<br />

å utvida aksjekapitalen med<br />

100.000 kroner <strong>for</strong>delt på 200 aksjer<br />

gjennom ein retta emisjon, <strong>for</strong> å styrka<br />

eigenkapitalen. Dette året fekk <strong>for</strong>laget eit<br />

underskot på vel 250.000. Seinare kom det ei<br />

ny aksjeutviding.<br />

Etter kvart blei dei økonomiske problema<br />

store, særleg som følgje av at <strong>for</strong>laget fekk<br />

fleire avslag frå <strong>Kult</strong>ur-rådet på titlar som dei<br />

gjorde rekning med ville bli innkjøpte.<br />

Sommaren 1999 kritiserte dessutan Thorleif<br />

Moe og Tor Halstvedt <strong>for</strong>laget i Tønsbergs<br />

Blad <strong>for</strong> rot og dårleg behandling. Eggen<br />

måtte rykkja ut. I tillegg fekk <strong>for</strong>laget<br />

likviditetsproblem og måtte bruka av kassakreditten.<br />

Gjelda og ekstraordinære general<strong>for</strong>samlingar<br />

auka på. I år 2000 nærma gjelda<br />

seg ein million og problema var <strong>for</strong>midable.<br />

Tidleg i 2001 måtte <strong>for</strong>laget gå til Tønsberg<br />

Skifterett og den 22.februar blei det slått<br />

konkurs, etter begjæring av BK Grafiske i<br />

Sandefjord. Det kom inn eit samla krav på ca<br />

900.000. Bubehandlinga blei avslutta i<br />

oktober med full dividende til dei prioriterte<br />

og ein liten klatt til dei uprioriterte. Bernt<br />

Eggen brukte ein god del private midlar <strong>for</strong> å<br />

skværa opp med kreditorane.<br />

Aksjeselskapet blei nå stroke i Brønnøysund-registeret,<br />

men Bernt Eggen <strong>for</strong>tsette<br />

med <strong>for</strong>lagsdrift i Tollbodgaten, nå som<br />

einmannsføretak med personleg ansvar og<br />

med ei kosmetisk fjørlett namneendring,<br />

berre as-et fall bort. I 2004 flytta <strong>for</strong>laget så<br />

frå Kockegården til Villa Møllebakken (det<br />

gamle biblioteket) der det held til i dag.<br />

Produksjonsliste 1997 - 2005<br />

Det viktigaste grunnlaget <strong>for</strong> å vurdera<br />

<strong>for</strong>lagsdrifta desse ti åra er produk-sjonslista:<br />

1 (1997) Carlsen, Einar Holm og Jetne,<br />

Magne: “Fasting Torgersen-saken og norsk<br />

rettssikkerhet”, jus.<br />

sKarin Fossum tegnet til<br />

Tyve Toner av RagnarAlmén.<br />

2 (1997) 27 <strong>for</strong>fattarar med tilknyting til<br />

Vestfold: “Tyve toner “, noveller<br />

3 (1997)Skow, Lillian: “Alle disse dagene”<br />

(2. utgåve), dikt<br />

4 (1997)Fresti, Hugo: “Likt og udikt”, dikt<br />

5 (1997) Torgersen, Fredrik Fasting:<br />

“Kunnskaper i karate”, dikt<br />

6 (1997) Dahle, Gro og barn i Vestfold<br />

og NRK: “Landet baken<strong>for</strong> speilet<br />

Barnetimegrøsserboka”, barnebok<br />

7 (1998) Aakermann, Arne: “Veien til<br />

Santiago de Compostela”: reiselitterat.<br />

8 (1998)Mathiesen, Morten E.:”Vestfold<br />

Turistguide”, turistguide<br />

9 (1998) Trømborg, Dagfinn:<br />

“Vesterøya : geologi og land<strong>for</strong>mer”<br />

,fagbok, geologi<br />

10 (1998) Østevik, Tore: “Snipp, snapp,<br />

snute”, maritim historie<br />

11 (1998) Knap, Elisabeth: “Blåveis”,<br />

barnebok<br />

12 (1998)30 <strong>for</strong>fattarar: “Tretti toner.”, Ill.<br />

av Ragnar Almén, noveller, dikt<br />

13 (1998) Velde, Per: “Løp! : - den gamle<br />

verden er etter deg”, roman<br />

14 (1999) Anthonisen, Mary L: “Kvinnene<br />

fra Færder”, roman<br />

15 (1999) Pettersen, Arild: “Syd Georgia :<br />

Eventyrernes øy”, historie<br />

16 (1999) Skow, Lillian: “Tida kommer ikke<br />

tilbake, dikt<br />

17 (1999) Lønø, Thor: “Mitt liv”,<br />

sjølvbiografi<br />

18 (1999)Kirkevold, Anker Glemt fange på<br />

Grini : fra nøytralitetsvakt til trygdeoffer;<br />

<strong>for</strong>talt til Gro Bjørndahl<br />

ISBN 82-7911-019-4 (ib.) Sjølvbiografi<br />

19 (1999) Berggren, Arne, Brantenberg,<br />

Gerd, Dahle, Gro o.a.:”Stemmer ved<br />

verdens ende”, portrett, tekstsamling<br />

20 (1999) Bøe, Gunnar: “Gullkorn og<br />

sandkorn”. Serie: Folketing, dikt<br />

21 (2000) Robert, Yann: “Snuser i skrevet”<br />

(hundeboka)<br />

22 (2000) Stub, Harald: “Måke-holmen” ,<br />

roman<br />

23 (2000) Kristensen, Rolf og Nergaard,<br />

Knut: “Skutene fra Åsgårdstrand”,<br />

sjøfartshistorie, lokalhistorie<br />

24 (2000) Fresti, Hugo: “Fresti”, dikt<br />

25 (2000) Saga, Thorbjørn: “Harpunjegere”,<br />

roman<br />

26 (2001) Bugge, Svein: “Bastøy : Paradis<br />

eller helvete?”, historie, lokalhistorie<br />

27 (2001 Ljøsterød, Karl Jørgen Ord på<br />

veien. Serie: Folketing, dikt<br />

28 (2001) Storsve, Stein og Thoresen, Per:<br />

“Axel og Valborg”: Tekst til visa "Axel og<br />

Valborg" fra originaltrykk fra 1841, [Ism<br />

Høgskolen i Vestfold og Vestfold<br />

fylkesmuseum], Litteraturhistorie,<br />

musikkhistorie<br />

29 (2001) Jonassen, Per og Eggen, Bernt:<br />

“Damp: Dampskipets æra i Vestfold 1827 -<br />

1914”, historie, lokalhistorie<br />

30 (2001 Sandland, Aasmund: “Hyperborea:<br />

Hvordan var egentlig <strong>for</strong>historisk tid i<br />

Norden?” , arkeologi, historie<br />

31 (2001) Lund-Andersen, Jens: “Uten<strong>for</strong><br />

paradis, Teologi, refleksjonar<br />

32 (2001) Bugge, Svein: “Skyggene fra<br />

Quislings hønsegård”: Den norske<br />

konsentrasjonsleiren på Berg i Vestfold,<br />

Historie, lokalhistorie<br />

33 (2002) Storsve, Stein og Thoresen, Per:<br />

“Vestfoldhistorie <strong>for</strong> en skilling” (1841-<br />

1951) , [Vestfold historielag, Høgskolen i<br />

Vestfold, Vestfold fylkeskom-mune og<br />

Tønsberg kommune], Litteratur-historie,<br />

musikkhistorie<br />

34 (2002) Egeland, Tore, Eggen, Bernt og<br />

Archer, Cedric: “Mellom Himmel & Hav er<br />

det mye godt”, kokebok.<br />

35 (2002) Moe, Steinar: “Hva lærer Smiths<br />

venner?”: Et bidrag til konfesjonskunnskap<br />

[Ism Høgskolen i Vestfold], fagbok<br />

36 (2003) Elevar ved Melsom skole:“Den<br />

hule eika” : Nifse noveller, elevtekster<br />

37 (2003) Skow, Lillian: “Veloma<br />

Madagasikara!” (Farvel Madagaskar)<br />

Roman<br />

38 (2003) Aamodt, Hilde, Aamodt, Dag<br />

Sverre og Eggen, Bernt: “Motorsykkel<br />

Treff”, hobby<br />

39 (2003) Dæhlie, Liz Bente: “Helle<br />

kidnapper en bestefar”, barnebok<br />

40 (2004) Dæhlie, “Comtesse Juliane<br />

Sophie“, historisk roman (på oppdrag av<br />

Larvik kommune)<br />

41 (2004) Skow, Lillian: “Øyeblikk”, dikt<br />

42 (2005) Luthen, Eivind: “Skjærgårdsliv:<br />

Historier fra Nøtterøy”, historier<br />

Vi ser at <strong>for</strong>laget til saman har gitt ut 42<br />

bøker som <strong>for</strong>deler seg på år slik: 1997 (6),<br />

1998 (7), 1999 (7), 2000 (6), 2001 (7), 2002<br />

15


(3), 2003 (4), 2005 (1). Produksjonen var stor<br />

fram til og til og med 2001, seinare er det gitt<br />

ut færre bøker. Vidare ser vi at det er gitt ut<br />

novelle-samlingar, diktsamlingar, ro-manar,<br />

barne-bøker. Resten er sakprosa, som<br />

<strong>for</strong>deler seg på ei rekkje sjangrar, men flest<br />

lokhal-historiske bøker. Kva kan vi lesa ut av<br />

denne produk-sjonslista?<br />

Forlaget har gitt ut fleire viktige bøker. Av<br />

skjønnlitteratur vil eg trekkja fram dei to<br />

novellesamlingane, Tyve Toner og Tretti<br />

Toner. Desse samlingane blei ein økonomisk<br />

og litterær suksess; dei kom inn under<br />

innkjøpsordninga, dei selde godt og dei fekk<br />

god mediedekning her i Vestfold. Dermed var<br />

dei på eit vis med på å gi Vestfold ein<br />

skjønnlitterær identitet ved å konkretisera<br />

omgrep som vestfoldlitteratur og vestfold<strong>for</strong>fattar<br />

over<strong>for</strong> eit breitt publikum. Per<br />

Veldes roman gir eit viktig bidrag til norsk<br />

litteratur med sitt tidsbilete frå studentopprøret<br />

og den politiske radikaliseringa på<br />

1960-talet, samstundes som den reint litterært<br />

representerer ein eksperimenterande dobbelbruk<br />

av dokumentar og fiksjon. Liz Bente<br />

Dæhlies roman om Comtesse Juliane Sophie<br />

er ein roman som gir skjønnlitterært liv til<br />

Larviks historie. Lillian Skows roman om<br />

misjonær-barnoppvekst på Madagaskar<br />

tematiserer eit erfaringsfelt som tidlegare har<br />

vore tabuisert. Hugo Frestis dikt hadde aldri<br />

kome i bok<strong>for</strong>m om det ikkje var <strong>for</strong> Færder<br />

<strong>for</strong>lag, dei har selt godt og blitt brukt til<br />

opplesing i <strong>for</strong>einingar, særleg i Horten.<br />

Det er også gitt ut andre ama-tørdikt,<br />

samlingar som konven-sjonelt og profesjonelt<br />

sett, kan verka latterlege, men som frå<br />

ein litteratursosiologisk ståtstad viser at folk<br />

<strong>ned</strong>erst på rangstigen og utan litterære<br />

ambisjonar skriv dikt, korleis dei skriv og<br />

kvi<strong>for</strong> dei skriv. Forlaget har legitmert desse<br />

utgivingane ved å gi dei ut ein eigen<br />

Folketing-serie.<br />

Ein intensjon i utgivingspolitikken synest å<br />

vera barnebøker og sam-arbeid med<br />

skoleverket og andre institusjonar. Ei av<br />

bøkene det første året var Barnetime-<br />

GRØSSERboka der Gro Dahle skreiv førstekapitlet<br />

og barn i Vestfold dei andre.<br />

Ungdoms-romanen om Comtesse Juliane<br />

Sophie blei uvanleg nok skriven etter tinging<br />

frå Larvik kommune som har brukt den som<br />

del av den kulturelle skolesekken. Elever ved<br />

Melsom skole har skrive Den hule eika, ei<br />

samling noveller som var viktig <strong>for</strong> skolen, ei<br />

samling som dessutan kan brukast av dei som<br />

<strong>for</strong>skar i elevtekstar. Barnetime-boka blei<br />

laga i samarbeid med NRK Vestfold og brukt<br />

som opplesingsserie. Også andre institusjonar<br />

har Færder samarbeidd med om bokutgivingane<br />

sine; Høgskolen i Vestfold,<br />

Vestfold fylkesmuseum, Vestfold fylkeskommune,<br />

Vestfold historielag og Larvik<br />

kommune. Dermed har <strong>for</strong>laget gått inn i ei<br />

samarbeidande rolle i kulturarbeidet i<br />

16<br />

Hvalbåten “Hauken”, omslagsfoto på<br />

boka “Damp” og dampskipets æra i<br />

Vestfold. Boka kom ut i 2001.<br />

Vestfold.<br />

Den viktigaste bøkene Færder har gitt ut,<br />

finn vi innan sakprosaen, særleg lokalhistoriske<br />

litteratur. Her vil eg særleg trekkja<br />

fram Trømborgs bok om Vesterøya, Tore<br />

Østeviks bok frå kvalfangstfeltet i<br />

Sørishavet, Svein Bugges bok om Bastøy og<br />

konsentrasjonsleiren på Berg, Stein Storsves<br />

bøker om balladen Axel og Valborg og ikkje<br />

minst den viktige boka om skillingsviser i<br />

Vestfold, Jonassens (og Eggens) bok om<br />

dampskipshistorie i Vestfold og Steinar Moes<br />

bok om Smiths venner. Desse bøkene ville<br />

truleg aldri blitt utgitt viss Færder <strong>for</strong>lag<br />

ikkje hadde eksistert, dei har dessutan ikkje<br />

berre lokal, men òg nasjonal interesse.<br />

KVA VI HAR LÆRT?<br />

Kva har vi lært av ti års regional <strong>for</strong>lagsdrift<br />

på Færder Forlag? Først og fremst trur eg<br />

<strong>for</strong>laget har vist at det utanom dei<br />

veletablerte også finst ei rekkje potensielle og<br />

lite kjende <strong>for</strong>fattarar i Vestfold, <strong>for</strong>fattarar<br />

som Færder har gjort synlege med sin<br />

utgivingspolitikk, og at <strong>for</strong>laget med sin<br />

blotte eksistens har stimulert, utløyst og styrt<br />

produktivitet til ferdige litterære produkt,<br />

som elles ikkje ville vore der.<br />

Dernest har vi lært at det er svært<br />

vanskeleg å gi ut skjønnlitteratur. Det er<br />

vanskeleg, <strong>for</strong> ikkje å seia umogleg, å lokka<br />

etablerte <strong>for</strong>fattarar på store <strong>for</strong>lag i<br />

hovudstaden over på eit lokalt <strong>for</strong>lag som<br />

Færder. Dei store <strong>for</strong>laga har prestisje, status<br />

og eit velfungerande PR- og distribu-<br />

sjonsapparat, der<strong>for</strong> er det eit mål og eit<br />

kvalitetsstempel i seg sjølv å komma ut der,<br />

også <strong>for</strong> kommande debutantar med<br />

ambisjonar. Dermed risikerer eit lokalt <strong>for</strong>lag<br />

som Færder å bli eit mål <strong>for</strong> amatørar og<br />

refuserte eller lite ambisiøse <strong>for</strong>fattarar. Ein<br />

del av desse kan nok vera kommersielle, men<br />

som regel vil det vera fåfengt å bruka tid på<br />

desse, med mindre manus har kvalitetar, ei<br />

sterk lokal <strong>for</strong>ankring og <strong>for</strong>fattaren kan<br />

sikra økonomisk støtte, slik at boka vil gå<br />

med overskott <strong>for</strong> <strong>for</strong>laget.<br />

Men Færder har òg vist at det er mogleg å<br />

få regionale <strong>for</strong>fattarar med på spesielle<br />

prosjekt, som til dømes Tretti Toner. Eg trur<br />

også det er mogleg å få profesjonelle,<br />

veletablerte <strong>for</strong>fattarar til å gi ut bøker på eit<br />

regionalt <strong>for</strong>laget, dersom manuset har sterk<br />

lokal <strong>for</strong>ankring, <strong>for</strong>laget er veldrive, har eit<br />

godt omdøme, er svært god på marknadsføring,<br />

distribusjon og sal, og dessutan<br />

godt integrert i fylket. Vi har ei lang rekkje<br />

med døme som viser at lokale utgivingar blir<br />

ein kommersiell suksess, ofte langt større enn<br />

det ville blitt på eit stort <strong>for</strong>lag.<br />

Innkjøpsordninga, slik den blir praktisert i<br />

dag, fungerer dessutan til <strong>for</strong>del <strong>for</strong> dei store<br />

<strong>for</strong>laga. Dei kan levera inn lister over<br />

utgivingar på førehand, få betalt på <strong>for</strong>skott,<br />

senda bøkene ut til biblioteka og risikera lite<br />

nulling (ikkje innkjøp), medan dei små<br />

<strong>for</strong>laga først må produsera bøkene før dei kan<br />

melda dei opp og få dei vurderte i<br />

innkjøpsordninga, noko som tek fleire<br />

månader, før dei eventuelt kan senda dei ut,<br />

og så få betalt på etterskot. Det er også dei<br />

som påstår at Innkjøpsordninga diskriminerer<br />

små <strong>for</strong>lag <strong>for</strong>di kravet til litterær kvalitet og<br />

dermed risikoen <strong>for</strong> nulling er større over<strong>for</strong><br />

dei, utan at eg kan ta stilling til denne<br />

påstanden.<br />

Utan tvil er det innan sakprosaen Færder<br />

Forlag har gjort sin største innsats. Det har<br />

gitt ut ei rekkje viktige titlar, sannsynlegvis<br />

bøker som elles ikkje ville kome ut, og som<br />

har nasjonal interesse og betydning. I<br />

Vestfold finst det ei rekkje kompetente<br />

fagfolk, dessutan folk med særeigne, viktige<br />

og udokumenterte erfaringar. Det er ikkje tvil<br />

om at nettopp eksistensen av og nærleiken til<br />

eit <strong>for</strong>lag som Færder, har gjort at viktige<br />

bøker har kome ut.<br />

FRAMTIDA<br />

Færder Forlag er i dag eit einmanns-føretak<br />

der <strong>for</strong>leggjaren står personleg ansvarleg. Det<br />

er der<strong>for</strong> grunn til å tru at <strong>for</strong>laget er borte når<br />

Bernt Eggen ikkje vil eller kan driva det<br />

lenger? Skal vi i så fall berre notera det, eller<br />

er det grunn til å reflektera over det?<br />

Færder Forlag har lært oss at det er behov<br />

<strong>for</strong> eit <strong>for</strong>lag i Vestfold. Forlagets bøker har<br />

synleggjort og dokumentert liv, historie,<br />

kulturhistorie og litterær produktivitet i<br />

fylket, dermed har det vore med på å


profilera fylket, og dessutan gitt bidrag til vår<br />

nasjonale kulturhistorie.<br />

Etter mi meining treng fylket eit <strong>for</strong>lag<br />

også i framtida. Fylkeskommunen treng det,<br />

kommunane treng det, og ei rekkje institusjonar<br />

og organisasjonar; Høgskolen i<br />

Vestfold, Fylkesmuseet, Kvalfangstmuseet<br />

og andre. I 2002 var det i Forlagssentralens<br />

database registrert til saman 30 <strong>for</strong>lag i<br />

Vestfold, av totalt 874 i landet. Denne lista<br />

viser at det er ei rekkje einskildpersonar,<br />

institu-sjonar og organisasjonar i fylket som<br />

har eit <strong>for</strong>lagsbehov. Spørsmålet er om ein<br />

kan eller bør samla ein del av alle desse<br />

små<strong>for</strong>laga i eit større og meir slag-kraftig<br />

<strong>for</strong>lag.<br />

Eit eige <strong>for</strong>lag vil sitja inne med ein<br />

regional kompetanse som eit houvdstads<strong>for</strong>lag<br />

ikkje har, det kan ta initiativ, det<br />

kan lettare fanga opp lokale idéar og kompetanse,<br />

det kan profilera og dokumentera på<br />

fylkets eigne premissar, og eksistensen av eit<br />

<strong>for</strong>lag plassert vil i seg sjølv stimulera og<br />

utløysa litterær kreativitet og produktivitet.<br />

Det praktiske problemet er å finna den eller<br />

dei som kan gjera opptak til eit <strong>for</strong>lag som<br />

kan ivareta fylkets samla <strong>for</strong>lagsbehov, skapa<br />

ei organisasjons<strong>for</strong>m som fungerer og finna<br />

dei rette personane som kan driva det.<br />

Kva slag litteratur bør eit framtidig <strong>for</strong>lag<br />

gi ut? Erfaringane med Færder tyder på at det<br />

største potensialet ligg i sakprosaen, anten<br />

det dreier seg om lokalhistorie, bedriftshistorie,<br />

organisasjonshistorie, kulturhistorie,<br />

generell litteratur eller faglitteratur.<br />

Dersom ein i tillegg kunne gitt ut ein del<br />

skjønn-litteratur, anten det dreidde seg om<br />

nyskriven litteratur, nyutgivingar av<br />

”klassisk” vestfoldlitteratur eller spesielle<br />

prosjekt, ville det vore bra. Dessutan bør<br />

behovet <strong>for</strong> akademisk litteratur sterkt<br />

vurderast i ein region med universitetsambisjonar.<br />

Ein vesentleg føresetnad <strong>for</strong> eit vellykka<br />

<strong>for</strong>lag er at det baserer seg på streng<br />

økonomistyring, slik at ikkje ei bok blir gitt<br />

ut utan at <strong>for</strong>laget tener på det, <strong>for</strong>fattarar og<br />

utgivarar av ikkje-kommersielle manus må<br />

de<strong>for</strong> sjølv skaffa økonomisk støtte om det<br />

skal bli bok. Dessutan er det avgjerande at<br />

ein greier å etablera eit godt marknadsførings-<br />

og distribusjonsapparat.<br />

NOVUS OG SELJA<br />

Det finst ei rekkje døme på at det går an å<br />

driva eit lite <strong>for</strong>lag med godt resultat, både<br />

økonomisk, litterært og kulturelt. To av dei er<br />

Novus og Selja Forlag as, to ytterpunkt i<br />

spekteret av <strong>for</strong>lagsdrift i dag. For å gi eit<br />

inntrykk av kva framtidig <strong>for</strong>lagsdrift i<br />

Vestfold kan dreia seg om, skal vi sjå<br />

nærmare på desse to små<strong>for</strong>laga.<br />

Novus <strong>for</strong>lag (www.novus.no) blei starta i<br />

1972 og lever framleis i beste velgåande. Det<br />

held til ved St. Hans-haugen i Oslo og blir<br />

Forfattaren Stein Erik Lunde har ei ny bok<br />

under produksjon i Færder <strong>for</strong>lag –<br />

kva <strong>for</strong> slag bok, vert ikkje røpa.<br />

drive av ekteparet Olav Røsset (<strong>for</strong>leggjar)<br />

og Kari Heistad (redaktør), pluss to<br />

heiltidstilsette. Det har spesialisert seg på<br />

vitskaplege avhandlingar, lærebøker og<br />

<strong>tidsskrift</strong> <strong>for</strong> universitet og høgskolar, men<br />

gir òg ut fagbøker <strong>for</strong> allmennmarknaden og<br />

lærebøker <strong>for</strong> vidaregåande skole. Det<br />

fungerer òg som <strong>for</strong>lag <strong>for</strong> Det Norske<br />

Videnskapsakademi og Institutt <strong>for</strong><br />

sammenlignende kultur<strong>for</strong>skning. I tillegg gir<br />

det ut bokseriar <strong>for</strong> ulike miljø ved norske<br />

universitet. Det gir ut 15-20 titlar per år, og<br />

det har i dag ein omfattande portefølje.<br />

Ei utgiving på Novus skjedde lenge slik:<br />

Ein sender inn eit manus, får svar tilbake om<br />

at <strong>for</strong>laget vil gi det ut under førsetnad av<br />

Noregs Forskingsråd vil gi trykkebidrag. I<br />

tillegg får <strong>for</strong>fattaren ein enkel kalkyle som<br />

viser kor mykje <strong>for</strong>laget må ha i<br />

prentebidrag. For-fattaren sender så manuset<br />

inn til Forskingsrådet og søkjer om naudsynt<br />

støtte. Der blir det lese av to konsulentar som<br />

tilhøyrer det fremste innan fagfeltet. Så er det<br />

å venta. Ved denne måten sikrar ein at alle<br />

utgivingar går med overskot, at manuset blir<br />

grundig vurdert, at teksten får høg fagleg<br />

kvalitet, samstundes som <strong>for</strong>laget slepp<br />

konsulentutgifter.<br />

Selja Forlag (www.selja.no) blei starta i<br />

1995 av Torkjell Djupedal (bror av kunnskapsministeren)<br />

som i dag er dagleg leiar.<br />

Til saman har <strong>for</strong>laget tre tilsette. Det held til<br />

i Førde og gir ut bøker frå Sogn og Fjordane<br />

og Vestlandet. Det har satsa på bøker med<br />

høg kvalitet og brei appell og gir ut bøker<br />

innan desse kategoriane; maritimt, verk,<br />

kultur og historie, skjønnlitteratur og barnelitteratur.<br />

I fjor gav <strong>for</strong>laget ut 12 titlar, blant<br />

anna den store salssuksessen Opptur : 267<br />

fotturar i Sogn og Fjordane. Boka er gitt ut i<br />

samarbeid med Turlaget i fylket, inneheld<br />

blant anna over 1000 foto og kart, har nå<br />

kome i nytt opplag og er totalt trykt i 10 000<br />

eksemplar. Samla har <strong>for</strong>laget gitt ut 52<br />

bøker, i tillegg ti der det ikkje står Selja<br />

Forlag på omslaget (bygdebøker, idrettslagssoger<br />

o.l.). Omsetninga låg lenge på 4-5<br />

millionar, men gjorde i fjor eit hopp til 7<br />

millionar. Heile tida har <strong>for</strong>laget gått med<br />

overskot. Det har eit solid distribusjons- og<br />

salsapparat, bøkene deira finst i alle bokhandlar<br />

på Vestlandet, elles i dei største<br />

byande og dei viktigaste butikkane, dessutan<br />

driv dei netthandel. Utan tvil er dette <strong>for</strong>laget<br />

svært viktig <strong>for</strong> fylket, men òg <strong>for</strong> norsk<br />

litteraturmangfald. Det er grunn til å tru at det<br />

òg (indirekte) har spelt ei poltisk rolle<br />

ettersom det har produsert så mykje<br />

kunnskap om fylket, og dermed truleg<br />

sjølvtillit og identitet.<br />

Færder liknar mest på Selja. Kanskje bør<br />

eit framtidig <strong>for</strong>lag i Vestfold liggja liggja i<br />

skjæringfeltet mellom desse to <strong>for</strong>laga? Eller<br />

er <strong>for</strong>lagsdrift noko ein skal overlata til<br />

hovudstaden? Svaret får vi frå framtidige<br />

kulturaktørar i Vestfold.<br />

Litteratur:<br />

Børringbo, Inger L. (2001):<br />

”Færder <strong>for</strong>lag seiler videre”. Tønsbergs Blad<br />

5.10.<br />

Børsum, Morten (2001):<br />

”Lettet og trist etter Færder-konkurs”.<br />

Tønsbergs Blad 23.02.<br />

Djupedal, Torkjell (2006):<br />

E-brev til artikkel<strong>for</strong>fattaren. 24.01.<br />

Eggen, Bernt (1996):<br />

Et nytt <strong>for</strong>lag? : en utreding om<br />

<strong>for</strong>lagsvirksomhet. Tønsberg.<br />

Færder Forlag as (1997-01):<br />

In<strong>for</strong>masjonsbrev, årsberetningar,<br />

møteinnkallingar o.a.<br />

Glette, Kåre (1996):<br />

”Bør Vestfold få sin eigen 'Nobel-pris' i<br />

litteratur?” <strong>Kult</strong>, nr. 6.<br />

Mohr, Emil L (2002):<br />

”Forlags-Vestfold blomstrer”.<br />

Tønsbergs Blad. 10.01.2002<br />

17


4. tema: Litteraturuka i Vestfold 1997-2005<br />

Lokal bokmesse<br />

eller nasjonal<br />

litteraturuke?<br />

Refleksjonar før 10-årsjubiléet (1997-2006)<br />

TILBAKEBLIKKET<br />

Denne artikkelen inneheld to delar; eit<br />

tilbakblikk der eg prøver å oppsummera det<br />

som har skjedd, og eit framoverblikk der eg<br />

skisserer eit <strong>for</strong>slag til <strong>for</strong>nying av den<br />

litteraturveka som har etablert seg. Den siste<br />

delen er meint som eit konstruktivt innspel til<br />

tenking og debatt.<br />

BAKGRUNNEN<br />

Kva var bakgrunnen <strong>for</strong> at den første<br />

Litteraturuka vart skipa i Tønsberg i 1997?<br />

Den viktaste grunnen må vi nok til Oslo <strong>for</strong> å<br />

finna, der Bokmessa på Sjølyst i Sandvika i<br />

1996 var innstilt etter at den hadde vore<br />

arrangert åtte år på rad. Dette store<br />

arrangementet var ei rein <strong>for</strong>lagsmesse der<br />

alle <strong>for</strong>laga stilte ut årets bøker og såleis viste<br />

fram heile breidda i norsk litteratur. Bøkene,<br />

saman med ei rekkje arrangement med brei<br />

appell, gjorde at denne messa dei første åra<br />

fekk <strong>for</strong>midabel mediedekning trekte til seg<br />

eit stort publikum, særleg frå Oslo, men òg<br />

frå heile austlandsområdet. Synkande boksal<br />

på 90-talet og medfølgjande redusert<br />

lønsemd i bokbransjen førte likevel til at<br />

denne bokmessa tok slutt i 1996. Dette åra<br />

samla messa berre 14.720 betalande, medan<br />

den samtidige bokmessa i Gøteborg trekte<br />

over 100.000. Tidlegare kulturredaktør i<br />

Aftenposten, Finn Jor, skreiv ein krass<br />

kommentar der han sa at den siste Sjølystmessa<br />

mest av alt likna ein bokhandel. Kva er<br />

då vitsen, når dei kan besøkast gratis på Karl<br />

Johan? Dermed oppstod det eit tomrom etter<br />

Sjølyst; <strong>for</strong>lag, bokhandel og publikum miste<br />

ein bokkulturell arena og eit grunnlag <strong>for</strong> stor<br />

mediemerksemd.<br />

Dette tomrommet var nok administrerande<br />

direktør Eigil Kongsfjell i Olafsens Bog &<br />

18<br />

Papirhandel i Tønsberg klar over, men ikkje<br />

berre det, han gjekk nok også med tankar om<br />

korleis dette tomrommet kunne overvinnast.<br />

Skulle boksalet i Tønsberg opp, var det ikkje<br />

nok med tradisjonell salsreklame. Det måtte<br />

noko meir til, men kva? Konkurrenten<br />

Fortuna Interbok i Sandefjord hadde hatt sin<br />

Bokfest-i-hval heilt sidan 1990, eit<br />

arrangement som hadde vakse med åra.<br />

Burde Tønsberg få noko liknande? Kva han<br />

tenkte, veit eg ikkje, men eg trur han tenkte<br />

noko i retning av det, då underskrivne kom i<br />

kontakt med han.<br />

Under dei første Forskningdagene på<br />

Høgskolen i Vestfold 1996, eit arrangement<br />

som var lagt til haustferien og elgjakta slik at<br />

studentane var borte og eit potensielt eksternt<br />

publikum var redusert, heldt eg eit <strong>for</strong>edrag<br />

med tittelen ”Bør Vestfold få sin eigen<br />

'Nobelpris' i litteratur? For å trekkja<br />

publikum slo eg til med ein skikkeleg tabloid<br />

tittel - som berre 10-13 pliktoppfyllande<br />

kollegaer høyrde på, eit vanleg publikumstal<br />

under dagane. I dette <strong>for</strong>edraget tok eg <strong>for</strong><br />

meg den litterære <strong>for</strong>valtinga i Vestfold; eg<br />

påstod at Vestfold var eit litterært u-land og<br />

fylket der<strong>for</strong> i langt sterkar grad enn tidlegare<br />

måtte ”oppfatta, definera og markera seg<br />

sterkare som ein skriftkulturell og<br />

skjønnlitterær region”. Følgjeleg burde det<br />

der<strong>for</strong> skaffa seg ein bibliografi, ein antologi<br />

med vestfoldlitteratur, ei litteraturhistorie, eit<br />

<strong>for</strong>lag, som eg etter ein idé frå Karin Bang<br />

like godt døypte til Færder <strong>for</strong>lag AS, ein<br />

fylkes<strong>for</strong>fattar (kombinert <strong>for</strong>fattar og<br />

skrivepedagog i vestfoldskolen), og så da,<br />

rosina i pølsa: Ein ”Nobelpris” i litteratur i<br />

Vestfold!!! Bakgrunnen <strong>for</strong> <strong>for</strong>edraget var at<br />

eg hadde arbeidd med regional litteratur<br />

nokre år, gjort ferdig ei doktoravhandling og<br />

I november 2006 går Litteraturuka i<br />

Vestfold av stabelen <strong>for</strong> tiande gong,<br />

og jubiléet blir nok <strong>for</strong>svarleg markert<br />

i programmet. Men eit jubileum gir òg<br />

grunn til ettertanke og refleksjon.<br />

gitt ut to bøker om vestfoldlitteratur. Ei stund<br />

etter <strong>for</strong>edraget hadde eg Bernt Eggen (som<br />

eg ikkje kjende) på tråden, han spurde om<br />

han kunne få trykkja <strong>for</strong>edraget i <strong>Kult</strong><br />

(6/2000). Like etter at artikkelen hadde kome<br />

på trykk, ringde Inger Lise Børringbo i<br />

Tønsbergs Blad <strong>for</strong> å få eit intervju. Dagen<br />

etter at intervjuet stod på trykk, hadde eg<br />

Eigil Kongsfjell på tråden, han ville ha ein<br />

snarleg samtale med meg <strong>for</strong> å snakka om<br />

mine idéar og ein litteraturpris i Vestfold.<br />

BOKMESSE<br />

ELLER FESTIVAL?<br />

Før samtalen kom i gang hadde han i<br />

mellomtida kontakta eller blitt kontakta av<br />

Berit Victoria Sømme, leiaren i Tunsberg<br />

Litterære Selskap (TLS), som hadde eksistert<br />

i halvanna år og som hadde ein relativt stor<br />

medlemsmasse, idéar og visjonar, som dreiv<br />

<strong>tidsskrift</strong>et <strong>Kult</strong> og hadde erfaringar med ei<br />

lang rekkje bokbad i Papirhuset. Kongsfjell<br />

tenkte å arrangera ei bokmesse, ei slags<br />

sjølystmesse i mini<strong><strong>for</strong>mat</strong> i Vestfold. Sømme<br />

meinte det ville bli <strong>for</strong> snervert kommersielt.<br />

Ho ville ha ein litteraturfestival, eit breitt<br />

litteraturarrangement med litteratur, musikk,<br />

dans, <strong>for</strong>fattarsamtalar og <strong>for</strong>fattarmøte; ei<br />

kultumønstring som gav gjenlyd over fylket.<br />

Resultatet blei Litteraturuka i Vestfold, ein<br />

idé som Eigil Kongsfjell og seinare Per Olsen<br />

i Olafsen Bok og Papir slutta entusiastisk opp<br />

om. TLS, i første rekkje gjennom Berit V.<br />

Sømme og Bernt Eggen, gjekk, saman med<br />

dagleg leiar Per Olsen i Olafsen Bok og<br />

Papir, Tønsberg og Nøtterøy Bibliotek, inn<br />

som tunge medtilskiparar og planleggjarar.<br />

Underskrivne, saman med Bernt Eggen,<br />

deltok i den første planleggingsgruppa, vi<br />

hadde i første rekkje ansvaret <strong>for</strong> å ut<strong>for</strong>ma


vedtekter, få på plass ein jury og ein<br />

første prisvinnar til det som vart til<br />

<strong>Vestfolds</strong> litteraturpris.<br />

Oppsummerande vil eg tru at den<br />

etter kvart komplekse mediesituasjonen<br />

på midten av 90-talet med ei<br />

lang rekkje nye aktørar og kanalar<br />

innan tv, radio, nærradio, nær-tv, video,<br />

pc, dataspel, eit veksande<br />

”underholdningsdiktatur” med kjendisdyrking<br />

og anna tom tidtrøyte, berre<br />

<strong>for</strong>sterka ein lenge pågåande trend med<br />

ei sterkare marginalisering av boka og<br />

litteraturen. I denne situasjonen innsåg<br />

Kongsfjell og Olafsens Bok og Papir at<br />

tradisjonell bokreklame ikkje lenger<br />

var tilstrekkeleg, ei styrking av<br />

boksalet kunne berre skje gjennom ei<br />

generell styrking av bok- og<br />

skriftkulturen, gjennom ei brei satsing<br />

med det siktemål å skapa litterær<br />

interesse, litterære miljø og<br />

arrangement, litterær debatt og<br />

mediemerksemd. Også lokalt og<br />

regionalt! Det at eit litterært selskap i<br />

Tønsberg eksisterte, og dessutan<br />

offentleg uttalte tankar om regional<br />

litteratur<strong>for</strong>valting, var kanskje med og<br />

legitimerte og gav retning til ei slik<br />

satsing. Resultatet vart Litteraturuka i<br />

Vestfold, med basis i Tønsberg, og med<br />

ei rekkje samarbeidande institusjonar<br />

som Olafsen Bok og Papir, Tønsberg<br />

og Nøtterøy Bibliotek, Tunsberg<br />

Litterære Selskap og Vestfold<br />

Fylkeskommune. I 2001 blei Olafsen<br />

kjøpt opp av Norli, og regiondirektør<br />

Tor Johansen og særleg Steinar<br />

Høiback fekk ansvar <strong>for</strong> Uka.<br />

10 ÅR MED LITTERATURUKA<br />

Kva er det så som har skjedd på desse ti<br />

åra med litteraturuke? Kva har vore<br />

innhaldet og korleis har det eventuelt<br />

utvikla seg?<br />

Den første Litteraturuka gjekk av<br />

stabelen 9.-15. november 1997 under<br />

tittelen Litteraturuka '97. Året etter<br />

endra den namnet til Litteraturuka i<br />

Vestfold, eit namn som seinare har vore<br />

det offisielle. På programmet i 1997<br />

stod det opnings<strong>for</strong>estilling søndag<br />

kveld. På måndagen var det<br />

teikne<strong>for</strong>estillinga ”En <strong>for</strong>telling blir<br />

til” ved Svein og Egil Nyhus (gjekk<br />

alle kvardagar) og Skumringstime om<br />

kvelden, samstundes som det blei<br />

arrangert kveldsmøte med Lars Saabye<br />

Christensen og Harald Rosenløw Eeg<br />

på Papirhuset. Tysdag var det<br />

kveldsmøte med Arild Nyquist i<br />

Papirhuset. Onsdag hadde ei rekkje<br />

<strong>for</strong>lag bokmesse (bokutstilling) i<br />

Biblioteket på <strong>for</strong>middagen (ut heile<br />

uka), medan Øystein Rottem og Otto<br />

“Eg er òg glad <strong>for</strong> at sjølve litteraturomgrepet<br />

har blitt utvida, slik<br />

at Uka i dag og inkluderer saklitteraturen,<br />

dvs. faglitteratur, lærebøker<br />

og annan litteratur som tek<br />

<strong>for</strong> seg den verkelege verda...”,<br />

skriv Kåre Glette.<br />

Hageberg samtalte om norsk<br />

skjønnlitteratur i 1990-åra på<br />

Papirhuset om kvelden. Torsdag var det<br />

seminar på dagtid om bestseljarar i<br />

bibliotek og kiosk ved Cecilie Naper,<br />

og kveldsmøte med Odd Børretzen. På<br />

fredag klokka 17-21.00 heldt Anne<br />

Grete Hollup og Tove Ilene skrivekurs<br />

på husmannsplassen på Ilene. Denne<br />

dagen blei <strong>for</strong>estillinga ”En rosenkål<br />

<strong>for</strong> mye” med tekst av Gro Dahle og<br />

teater av Grenland Friteater på<br />

Papirhuset. Etter dei inntok Olav<br />

Vesaas scenen med <strong>for</strong>edraget ”Om<br />

min far”. På laurdagen <strong>for</strong>tsette<br />

skrivekurset på <strong>for</strong>middagen. Denne<br />

dagen var det dessutan Lyrikk og lunch<br />

i Biblioteket klokka 12, to timar etterpå<br />

gjekk gonggongen <strong>for</strong> <strong>for</strong>estillinga ”En<br />

rosenkål <strong>for</strong> mye” i Papirhuset. Klokka<br />

19.00 var det så fest<strong>for</strong>estilling i<br />

Biblioteket med utdeling av <strong>Vestfolds</strong><br />

litteraturpris <strong>for</strong> første gong - ein pris<br />

som gjekk til den då heller ukjende<br />

Harald Rosenløw-Eeg. I tillegg blei det<br />

halde skrivekurs <strong>for</strong> elevar i<br />

vidaregåande skole, og ei rekkje skolar<br />

fekk besøk av ein <strong>for</strong>fattar. Dessutan<br />

lanserte det nystarta Færder Forlag<br />

novelleantologien Tyve Toner med 27<br />

nyskrivne noveller av like mange<br />

vestfold<strong>for</strong>fattarar. Totalt 65 arrangement.<br />

Seinare har Uka erfart, eksperimentert,<br />

variert og ekspandert med<br />

seminar, bokkafé, nattkafe, skolebesøk,<br />

skrivekurs, barneteater, <strong>for</strong>edrag,<br />

bokbad, <strong>for</strong>fattarintervju, opplesingar,<br />

bokfrukostar, grøssarkveldar, musikkinnslag,<br />

konsertar, kombinert bokbad<br />

og konsert, dokketeater m.m. Med<br />

unntak av <strong>for</strong>fattarbesøk og skriveopplæring<br />

var Litteraturuka '97 eit reint<br />

Tønsberg-arrangement, seinare har den<br />

spreidd seg til ei rekkje stader og<br />

kommunar i Vestfold. Totalt dreier det<br />

seg om 65-70 tilskipingar spreidd over<br />

store delar av fylket.<br />

Samla sett har ikkje Litteraturuka<br />

gjennomgått store endringar. Arrangørane<br />

har halde fast på idéen og<br />

opplegget til den første uka. Omfanget<br />

har vore omtrent det same. Det som har<br />

skjedd etter 97 dreier seg i hovudsak<br />

om spreiing, justeringar, endringar,<br />

<strong>for</strong>betringar, utdjupingar og variasjonar<br />

over det opphavlege opplegget. Målet<br />

har heile tida vore at eit breitt, allment<br />

publikum skal bli kjent med bøker,<br />

<strong>for</strong>fattarar, <strong>for</strong>fattarskap<br />

PRISVERDIG<br />

Det som er rosverdig med Litteraturuka<br />

er at arrangementet har spreidd seg til<br />

ei rekkje stader i Vestfold, dessutan<br />

blitt ein stabil institusjon og tradisjon,<br />

ein kulturfest som mange kvart år ser<br />

fram til med stor <strong>for</strong>venting.<br />

Gjennomføringa har stadig blitt meir<br />

profesjonell, og det er ein stor stab med<br />

menneske som legg <strong>ned</strong> ein<br />

kjempejobb, særleg på Biblioteket i<br />

Tønsberg og hos Norli. Stadig fleire<br />

har bidrege med økonomisk støtte til<br />

Litteraturuka, og stadig fleire deltek<br />

som samarbeidsparntnarar. Dette tyder<br />

på at Uka har vunne tillit, godt<br />

omdøme og kulturell status, at den har<br />

blitt ei kulturell merkevare.<br />

Det er gledeleg at to så profesjonelle<br />

tilskiparar som Norli og Tønsberg og<br />

Nøtterøy Bibliotek har stått fjellstøtt<br />

bak arrangementet og lagt <strong>ned</strong> eit<br />

omfattande og profesjonelt arbeid. Før<br />

Norlis oppkjøp av Olafsen var også<br />

Tunsberg Litterære Selskap ein sentral<br />

påle, dei seinare har deira rolle gradvis<br />

blitt mindre sentral, noko som vart<br />

<strong>for</strong>sterka etter at Berit Victoria Sømme,<br />

på mange måtar Ukas Grand Lady,<br />

konferansier og andlet mot media, i<br />

2005 trekte seg som planleggjar etter<br />

gradvis <strong>ned</strong>trapping. Tidsskriftet <strong>Kult</strong><br />

har støtta aktivt opp om arrangementet<br />

heile tida.<br />

Eg er òg glad <strong>for</strong> at sjølve litteraturomgrepet<br />

har blitt utvida, slik at<br />

Uka i dag og inkluderer saklitteraturen,<br />

dvs. faglitteratur, lærebøker og<br />

annan litteratur som tek <strong>for</strong> seg den<br />

verkelege verda. Dei siste åra har ei<br />

rekkje sakbok<strong>for</strong>fattarar gjesta Uka.<br />

Innan litteraturteorien, litteratur<strong>for</strong>skinga<br />

og litteraturhistorieskrivinga<br />

har det i mange år pågått ei medviten<br />

19


og aktiv jamstelling av skjønn-litteraturen og<br />

saklitteraturen, ein trend som altså<br />

Litteraturuka har støtta opp om. Det er også<br />

bra at Litteraturuka heile tida har satsa på<br />

barn og ungdom i <strong>for</strong>m av <strong>for</strong>fattarbesøk,<br />

teater<strong>for</strong>e-stillingar og ikkje minst kurs i<br />

skriveopplæring. På ein måte har Uka<br />

fungert som ein årleg omreisande og<br />

inspirerande skrivelærar i vestfoldskolen.<br />

Her har i første rekkje Gro Dahle, men òg<br />

Stein Erik Lunde, gjort ein stor innsats.<br />

Pressedekninga lokalt har vore relativt<br />

bra. Tønsbergs Blad har dekt uka før, under<br />

og etter. Som regel har ein hatt ein generell<br />

førehandsomtale av Uka, ofte eit intervju<br />

med Berit V. Sømme eller andre som har<br />

stått sentralt i planlegginga. Under litteraturdagane<br />

har ein dekt fleire arrangement.<br />

Særleg har dekninga av <strong>Vestfolds</strong> litteraturpris<br />

vore god. Tidsskriftet <strong>Kult</strong> har kvart<br />

år gitt ei grundig dekning, særleg før, men og<br />

etter Uka, fleire gonger i <strong>for</strong>m av ein temadel<br />

med program, <strong>for</strong>fattarpresentasjonar og<br />

andre relevante artiklar.<br />

Litteraturuka blir nå omtalt som det største<br />

kulturarrangementet i Vestfold etter festspela<br />

med over 600 tilskipingar og 100 000 (?)<br />

publikumarar på desse ti åra. Det er ei bragd<br />

som <strong>for</strong>tener all ros til dei involverte.<br />

NEGATIVT<br />

Dersom det er eit mål og ein ambisjon at<br />

Litteraturuka skal spela ei rolle på det<br />

nasjonale plan, kan vi seia at det mest<br />

negative ved Uka er at den ikkje har noka<br />

slik betydning. Jamvel om Uka kvantitativt<br />

sett er stor med mange og gode arrangement,<br />

er det som skjer i Vestfold i andre veke av<br />

november utan interesse <strong>for</strong> riksmedia, sjølv<br />

om dei dagleg har litteratur- og<br />

kulturdekning. Det einaste dei har ei viss<br />

interesse <strong>for</strong> er kven som har fått <strong>Vestfolds</strong><br />

litteraturpris, vel og merka når den blir tildelt<br />

ein rikskjendis som Solstad eller<br />

Ambjørnsen. Ser vi derimot på Litteraturfestivalen<br />

på Lillehammer og festivalane<br />

i Stavanger og Molde, så registrerer<br />

vi at dei får rikeleg med mediedekning i<br />

riksmedia. Til dømes kan vi kvar dag under<br />

Litteraturdagene på Lillehammer høyra<br />

timeslange program i NRK P2 om dei ulike<br />

tilskipingane, og lesa om dei i riksaviser.<br />

Dette har nok samanheng med at<br />

Litteraturuka i Vestfold blir oppfatta som eit<br />

lokalt, kanskje òg som eit kommersielt<br />

arrangement, men det kan òg ha samanheng<br />

med manglande marknadsføring utan<strong>for</strong><br />

fylket.<br />

Nå kan ein sjølvsagt spørja om det bør<br />

vera noko mål med nasjonal merksemd og<br />

dekning i riksmedia. Er det ikkje<br />

tilstrekkeleg at vi kvart år greier å arrangera<br />

ei litteraturuke som det står respekt av i og<br />

<strong>for</strong> Vestfold? Personleg trur eg det er viktig<br />

at Litteraturuka òg kan spela ei nasjonal<br />

20<br />

rolle. Greier den å få nasjonal interesse og<br />

status, vil den få større publikumsinteresse<br />

og betre dekning, både i riksmedia og lokale<br />

medium, og dermed få eit utvida grunnlag<br />

<strong>for</strong> fleire sponsorar og betre økonomi,<br />

dessutan fleire, betre og meir varierte<br />

program, som i siste instans kan føra til ein<br />

sterkare litterær kultur. Men føresetnaden <strong>for</strong><br />

at det skal skje, er at ein har vilje, ambisjon<br />

og kompetanse <strong>for</strong> at det skal skje.<br />

Mitt inntrykk er at Litteraturuka etter at<br />

Norli overtok Olafsen i 2001 gradvis har fått<br />

eit sterkare kommersielt preg. Dei første åra<br />

arbeidde Uka tett med Tunsberg Litterære<br />

Selskap, <strong>Kult</strong> og Færder, ein lanserte<br />

novelleantologiar, ein hadde fleire bokbad<br />

der ein presenterte <strong>for</strong>fattarar og<br />

<strong>for</strong>fattarskap, uavhengig av om <strong>for</strong>fattaren<br />

hadde bok dette året. Dei siste åra har det<br />

blitt større fokus på årets bøker (størst<br />

salspotensial), humorbøker, bestseljarar,<br />

fleire bokstablar, fleire <strong>for</strong>fattarmøte<br />

kombinert med bokstablar og signering, meir<br />

kjøpemas under tilstellingane, jamvel av<br />

<strong>for</strong>fattarar og artistar mens dei står på<br />

scenen, til dels ”opplesing” frå eller vising<br />

av årets bokkatalog som lysbilete,<br />

samordning av vindaugsutstillingar hos<br />

Norli med kveldens arrangement under<br />

litteraturuka, osv. Forstå meg rett!. Eg har<br />

ikkje noko imot sal av bøker, heller ikkje at<br />

det skal leggjast til rette <strong>for</strong> sal av bøker<br />

under dei ulike tilstellingane. Det eg er imot<br />

er eit kommersielt innslag som blir så<br />

iaugefallande og påtrengande at publikum<br />

oppfattar det som negativt. Får eit slikt<br />

inntrykk feste seg, vil det ta livet av<br />

Litteraturuka. Den blir i så fall redusert til eit<br />

vanleg marknadsføringsarrangement under<br />

bokhausten (jf. Sjølyst).<br />

Det vil òg vera svært negativt dersom det<br />

kommersielle innslaget blir så sterkt at det<br />

styrer utvalet av <strong>for</strong>fattarar og bøker vi blir<br />

eksponerte <strong>for</strong>.Eg seier ikkje at det har gjort<br />

det, men det er problematisk at <strong>for</strong>lag i dag<br />

eig bokhandlarkjedar <strong>for</strong>di bokhandlane då<br />

lett kan favorisera sal av bøker frå eigne<br />

<strong>for</strong>lag. Der<strong>for</strong> blir vi kanskje skeptisk når ein<br />

”litteratur<strong>for</strong>midler” tilsett av ein bokhandel<br />

snakkar om ”årets bøker”. Har han sine ord i<br />

behald eller snakkar han om årets bøker frå<br />

eige <strong>for</strong>lag?<br />

Blir Uka oppfatta som ei kommersiell<br />

tilskiping, uteblir mediedekninga. Sjølv om<br />

Tønsbergs Blad har dekt Uka relativt bra, har<br />

artiklane gjennom uka ofte vore korte og<br />

overflatiske, fleire gonger med vekt på<br />

dårleg eller godt frammøte, den mest<br />

lettvinte <strong>for</strong>m <strong>for</strong> journalistikk som finst.<br />

Etter det eg har registrert (eller manglar eg<br />

klipp?) var dekninga i avisa nærast<br />

fråverande i 2004. I fjor gav avisa den mest<br />

tabloide dekninga nokonsinne. Først<br />

presterte den nokre grunnlause, sensasjonsprega<br />

oppslag om at Norli hadde<br />

favorisert sine eigne Aschehoug-<strong>for</strong>fattarar<br />

under uka. I tillegg kom det fleire<br />

hypertabloide oppslag med spørsmål om<br />

Litteraturuka eigentleg var full av<br />

åndssnobberi sidan kiosk<strong>for</strong>fattarar vart<br />

utestengde frå Uka. Truleg ut frå den<br />

grunnsetning at all PR er god PR. Kva dei<br />

andre avisene i Vestfold har skrive, har eg<br />

ikkje oversikt over. I nasjonale medium har<br />

Litteraturuka knapt vore omtalt. Truleg <strong>for</strong>di<br />

dei oppfattar Uka som eit arrangement som<br />

det finst eit hopetal liknande av.<br />

FRAMTIDA<br />

Korleis kan og bør Litteraturuka i Vestfold<br />

utvikla seg i framtida? Eg ser tre alternativ:<br />

a) Ei bokmesse, b) ei Litteraturuka som før,<br />

eller c) ei Litteraturuke som òg spelar ei<br />

nasjonal rolle.<br />

BOKMESSE ?<br />

Å utvikla Uka til ei vestfoldregional<br />

bokmesse, dvs. i hovudsak eit <strong>for</strong>um <strong>for</strong><br />

utstilling, marknadsføring og sal av årets<br />

bøker, med show, underhaldning og<br />

spektakurlære innslag <strong>for</strong> å trekkja<br />

publikum, trur eg vil vera ein dødsveg. Då<br />

trur eg Uka snart vil få eit trivielt skjær over<br />

seg, og publikumsframmøtet, medieinteressa<br />

og entusiasmen vil bli borte. Det var denne<br />

smale bokhandlartenkinga som tok livet av<br />

bokmessa på Sjølyst.<br />

TRADISJONELL UKE?<br />

Dersom målet er at Uka skal førast vidare i<br />

dei spor vi kjenner, trur eg at ein med <strong>for</strong>del<br />

kan gjera ein del justeringar. For det første<br />

trur eg at ein skal sondera med<br />

Vestfoldfestspillene med tanke på eit<br />

samarbeid slik at ein også kunne fått ein del<br />

konsertar med appell til ungdom og andre<br />

aldersgrupper, gjerne kombinert med<br />

litteratur. Dermed kunne Uka fått større<br />

kulturell breidde og større tiltrek-ningskraft<br />

også utan<strong>for</strong> fylket.<br />

Eit vesentleg spørsmål er den geografiske<br />

spreiinga. Skal Littera-turuka konsentrerast<br />

til Tønsberg, eller skal det leggjast eit<br />

heildekkjande litterært teppe slik at alle<br />

kommunar og avkrokar får kontakt med den?<br />

Heildekking gir stor kulturell legitimitet,<br />

tenkjer ein gjerne. Etter mi meining bør det<br />

ikkje vera noko mål å dekkja alle kommunar.<br />

Målet bør vera å få til arrangement på stader<br />

der det finst eit administrativt støtteapparat<br />

og eit <strong>for</strong>samlingslokale med tradisjon eller<br />

attraksjonsverdi, stader som folk er vante<br />

eller nyfikne på å gå til. Målet bør ikkje vera<br />

mange tilskipingar, men lokalt <strong>for</strong>ankra,<br />

godt førebudde, profilerte og marknadsførte<br />

arran-gement, tilstellingar med innhald og<br />

appell.<br />

Dessutan trur eg det er viktig å gå nye<br />

vegar! Folket bør ikkje berre komma til


Litteraturuka. Uka bør også gå ut til<br />

folket. Den kan kanskje i større grad på<br />

dagtid leggja arrangement til pubar,<br />

restaurantar, lunchrom, lærar-rom,<br />

kantiner, kjøpesenter, arbeids-splassar,<br />

sjukehus og andre insti-tusjonar og der<br />

gi folket ein <strong>for</strong>fattar, ein<br />

<strong>for</strong>fattarentertainer, ei opplesing, eit<br />

mini<strong>for</strong>edrag, eit kårseri, eit essay, eit<br />

litterært stunt eller kva det måtte vera.<br />

NASJONAL KULTURUKE?<br />

Eg trur tida er inne <strong>for</strong> å tenkja nytt<br />

kring Litteraturuka. Det ein i første<br />

rekkje bør gjera er å utvida grunnlaget<br />

<strong>for</strong> Uka. Boka og litteraturen bør ikkje<br />

lenger vera det einaste grunnlaget, men<br />

også:<br />

o Skriftkulturen<br />

o Mediesituasjonen<br />

o Ytringsfridomen<br />

Desse fenomena er her særskilde, men i<br />

prakis glir dei inn i kvarandre. Alle i<br />

menneske i Vestfold og Noreg har eit<br />

<strong>for</strong>hold til og erfaringar med dei,<br />

medvite eller umedvite, direkte eller<br />

indirekte, dessutan er dei svært viktige<br />

<strong>for</strong>di dei har nasjonal, demokrtatisk og<br />

politisk betydning. Dessutan har dei<br />

direkte relevans <strong>for</strong> Litteraturuka; dei<br />

lever i samspel og samtale med bøker<br />

og <strong>for</strong>fattarar, dei påverkar og<br />

<strong>for</strong>andrar dei, på kort eller lang sikt,<br />

direkte eller indirekte.<br />

SKRIFTKULTUREN<br />

Med skriftkulturen meiner eg den<br />

totale og nasjonale skriftkulturen;<br />

skjønnlitteratur, sakprosa, høg og låg<br />

litteratur, sentrale aktørar og<br />

organisasjonar som Norsk Forlegger<strong>for</strong>ening,<br />

Norsk Bokhandler<strong>for</strong>ening,<br />

Norsk Forfattar<strong>for</strong>ening, Norsk<br />

Faglitterær Forening, Bokklubben og<br />

andre. Dersom skriftkulturen generelt<br />

blei grunnlag <strong>for</strong> Litteraturuka i<br />

Vestfold, kunne ein invitera toppar<br />

innan <strong>for</strong>lag, bokhandel, <strong>for</strong>fattarstanden<br />

og politikk til <strong>for</strong>edrag,<br />

samtalar, seminar eller miniseminar.<br />

Eksempel: Den nye bransjeavtalen<br />

innan bokbransjen har skapt røre og<br />

debatt. Somme har hevda at Morten<br />

Meyer med den siste avtalen gjorde<br />

norsk bokpolitikk til næringspolitikk,<br />

ikkje til litteratur- og kulturpolitikk,<br />

som den hadde vore tidlegare.<br />

Gjeldande bransjeavtale skal vurderast<br />

i 2006. Kva hadde vore meir<br />

naturleg enn at Litteraturuka arrangerte<br />

eit seminar der tilhengarar og motstandarar<br />

av avtalen fekk leggja fram sitt<br />

syn? Kanskje kunne ein også fått<br />

statsråd Trond Giske til ein duell med<br />

bransjefolk og tidlegare moderniseringsminstister<br />

Meyer.<br />

Det finst eit hav av sentrale problemstillingar<br />

ein kan ta opp med skriftkulturen<br />

som grunnlag, her slenger eg<br />

fram desse: Er det ein <strong>for</strong>del <strong>for</strong> norsk<br />

litteratur at bokklubbane har mista sin<br />

eksklusive rett til å gi rabatt på bøker?<br />

Skal vi ha fastpris eller fripris på<br />

bøker? Kva skjer med den norske<br />

bokhandelen når bokhandlar teiknar<br />

ein såkalla L-avtale? Er det bestseljarog<br />

kjendisjag som i dag rår grunnen<br />

innan norsk bokhandel?<br />

MEDIESITUASJONEN<br />

Innan den norske mediesituasjonen<br />

(radio, lokalradio, tv, lokal-tv, presse;<br />

riksaviser, regionaviser, lokalaviser,<br />

nettaviser, internett, blogging, kino<br />

m.m.) finst det ei rekkje<br />

problemstillingar ein kan ta opp, til<br />

dømes desse: Gir ein auka grad av<br />

Hvert år har RagnarAlmén laga<br />

litografiet som blir gitt til alle<br />

deltakarar under uka. Biletet<br />

syner 2005-motivet.<br />

konkurranse eit betre tv-tilbod? Korleis<br />

står det til i norske tv-kanalar? Ber det<br />

galt av stad når marknaden og ratingen<br />

(sjåartala) i aukande grad styrer tvtilbodet?<br />

Har TV2 blitt ein kanal <strong>for</strong><br />

tabloid journalistikk? Dekkjer<br />

innhaldet i TV2 publikums eller<br />

annonsøranes behov? Har NRK1 blitt<br />

betre eller dårlegare etter at vi fekk<br />

TV2? Kva har skjedd med Tønsbergs<br />

Blad og norske aviser etter overgangen<br />

frå partiavis til konsernavis? Er norske<br />

aviser i dag like og kjedeleg eller ulike<br />

og gode? Korleis kan dei eventuelt<br />

gjerast betre? Har den tabloide<br />

journalistikken teke overhand? Lever<br />

vi i eit undehaldningsdiktatur der<br />

kjendisdyrking inngår som ein<br />

21


vesentleg faktor? Kva skjer i<br />

meiningsavisene? Vil avismangfaldet<br />

gjennom oppkjøp og mediekonsern bli borte<br />

i framtida? Dersom Uka tok opp slike tema<br />

og problemstillingar, kunne ein engasjert<br />

våre mest kompente medievitarar, tvjounalistar,<br />

medie-sjefar og andre til<br />

<strong>for</strong>edrag, debatt og seminar.<br />

YTRINGSFRIDOMEN<br />

Med ytringsfridomen tenkjer eg òg på det<br />

offentlege (reflekterande, opplysande,<br />

debatterande og underhaldande) rom.<br />

Korleis står det til med ytringsfridomen i<br />

dag? Har vi ein levande og djuptgåande<br />

debatt som gjer oss opplyste og interesserte i<br />

samfunnet? Eller blir det offentlege rommet<br />

meir og meir dominert av tom, inkjeseiande<br />

underhaldningsjournal-istikk? Er eller bør<br />

ytringsfridomen vera likt <strong>for</strong>delt? Er det den<br />

økono-miske, politiske og kulturelle eliten<br />

som bør sleppa lettast til?<br />

ALLE FØRESETNADER<br />

Tønsberg og Vestfold har alle føresetnader<br />

<strong>for</strong> å arrangera ei litteraturuke med nasjonal<br />

interesse og relevans. Ein faktor er her<br />

avgjerande. Tønsberg ligg svært nær<br />

hovudstaden der mediemakta, kulturkompetansen<br />

og publikumsgrunnlaget er<br />

størst, tre faktorar som er avgjerande <strong>for</strong> å<br />

skipa til ei Ny Litteraturuke. Til nå har det<br />

vore natuleg å henta kulturkompetanse til<br />

Litteraturuka frå Oslo, men hittil har det i<br />

hovudsak dreidd seg om <strong>for</strong>fattarar, artistar<br />

og tv-kjendisar. Det er imidlertid ikkje noko i<br />

vegen <strong>for</strong> å henta ein breiare kompetanse i<br />

<strong>for</strong>m av medievitarar, <strong>for</strong>lagssjefar,<br />

fjernsyns-sjefar, statsrådar, journalistar og<br />

andre, folk som kan belysa det skisserte<br />

utvida grunnlaget <strong>for</strong> Litteraturuka.<br />

Dessutan er det berre ein liten tog- eller<br />

biltur mellom Oslo og Tønsberg, det er der<br />

der<strong>for</strong> ingenting i vegen <strong>for</strong> å trekkja<br />

publikum frå hovudstaden og austlandsområdet,<br />

dersom tema og problemstillingar<br />

er viktige, vesenltege og med<br />

nasjonal relevans.<br />

NYE SAMARBEIDS-<br />

PARTNARAR<br />

Skal ein gjera den nye litteraturuka som eg<br />

her har skissert, til røyndom, trur eg det er<br />

avgjerande at ein inngår eit organisert<br />

samarbeid med Høgskolen i Vestfold, særleg<br />

miljøet i norskseksjonen og ved Senter <strong>for</strong><br />

pedagogiske tekstar. Dette miljøet har stor<br />

kompetanse på skjønnlitteratur og er<br />

dessutan leiande i landet på saklitteratur. Dei<br />

har professorar, førsteamanuensar, førstelektorar,<br />

høgskolelektorar, stipendiatar og<br />

meritterande. Dei har starta eit masterstudium<br />

(hovudfag) i pedagogiske tekstar<br />

(lærebøker og liknande tekstar), dei er i ferd<br />

med å oppretta nok eit masterstudium i<br />

22<br />

Nobelprisvinner i litteratur, Harold<br />

Pinter. Dramatiker som har beveget seg<br />

gjennom nær sagt alle litterære rom.<br />

Når kommer han til Litteraturuka i<br />

Vestfold? I jubileumsåret 2006?<br />

Foto: Reuter<br />

faglitterær skriving og det vil truleg få<br />

kompetanse til å gi doktorgradsopplæring i<br />

framtida, dei har eit stort kontaktnett<br />

nasjonalt og internasjonalt, blant skjønnlitterær<br />

<strong>for</strong>fattarar, lærebok<strong>for</strong>fattarar og<br />

lærebok<strong>for</strong>skarar, dei har røynsle med og<br />

behov <strong>for</strong> å arrangera nasjonale konferansar.<br />

Dette miljøet bør etter mi meining bli ein<br />

<strong>for</strong>mell samarbeidspartnar i Litteraturuka.<br />

Reint praktisk kan det til dømes ordnast<br />

slik at dette miljøet - og/eller andre fagmiljø<br />

ved Høgskolen – får seg tildelt ei arrangementsblokk<br />

(1-3 tilskipingar) som dei har det<br />

fulle ansvar <strong>for</strong> og som dei kan førebu til<br />

minste detalj i sitt daglege miljø på<br />

høgskolen, og som så blir lagt inn i<br />

Litteraturuka gjennom eitt koordineringsmøte<br />

eller to. Det overordna planleggingsansvaret<br />

bør framleis liggja hos Norli,<br />

Tønsberg og Nøtterøy Bibliotek og Tunsberg<br />

Litterære Selskap, i samarbeid med ei rekkje<br />

institusjonar.<br />

BETRE FINANSERING<br />

Med ei litteraturveke med nasjonal relevans<br />

og interesse trur eg finansieringsgrunnlaget<br />

kan bli betre. Det er ikkje utenkjeleg at det<br />

vil bli lettare å få meir økonomisk støtte frå<br />

Norsk <strong>Kult</strong>urråd enn ein har fått hittil med<br />

eit utvida grunnlag. Dessutan vil nye<br />

sponsorar bli aktuelle; institusjonen Fritt<br />

Ord, Den Norske Forlegger<strong>for</strong>ening, Den<br />

norske bokhandler<strong>for</strong>ening, Norsk Faglitterær<br />

<strong>for</strong>fatter<strong>for</strong>ening, Bokklubben og<br />

andre. Her skal det nemnast at<br />

Litteratufestivalen på Lillehammer 2005<br />

opererer med Norli Lillehammer, First Hotel<br />

Breiseth, DnB Nor, Eidssiva energi, Norsk<br />

Tipping, Inst-itusjonen Fritt Ord, Den<br />

Norske For-legger<strong>for</strong>ening og Eckbos<br />

Legater som hovudsamarbeidspartnere, i<br />

tillegg kjem samarbeidspartnarar og<br />

bidragsytarar.<br />

BETRE PR<br />

Ei litteraturveke med nasjonal relevans og<br />

interesse må nødvendigvis føra til ei utvida<br />

marknadsføring. Ein bør oppretta eigen nettstad<br />

der program, bakgrunnsstoff, intervju,<br />

data om overnatting, reise, opp-levingar o.a.<br />

i Tønsberg blir lagt inn, kombinert med<br />

annonsar i riksavisene. Dessutan bør ein ta<br />

kontakt med organ som Morgenbladet, Dag<br />

og Tid, Klassekampen, NRK radio med<br />

tanke på mediedekning og PR.<br />

I framtida bør Litteraturuka i Vestfold vera<br />

mangfaldig, frodig og sprudlande festivalsk -<br />

i første rekkje litterært, men også kulturelt,<br />

musikalsk og <strong>kunst</strong>narisk, og ikkje minst<br />

sosialt. Både børs og katedral! Derfør bør<br />

Uka ha fokus både på historisk litteratur,<br />

samtidslitteraturen og årets bøker, både brei<br />

og smal litteratur, både litterære kjendisar og<br />

doldisar. Arrangementet kan spissast og<br />

profilerast gjennom ein del hovudduellar<br />

(Giske og Meyer), hovud<strong>for</strong>elesingar og<br />

hovudseminar. Først og fremst må det skje<br />

noko under ei bokmesse, seier Finn Jor<br />

(1995), og det er tankane, idéane,<br />

diskusjonane, duellane, samtalane, seminara,<br />

personane og <strong>for</strong>edraga som må stå i<br />

sentrum, bøkene må berre vera der som eit<br />

diskret akkompagnement i bakgrunnen.<br />

Forfatter av artikkelen<br />

om de litterære institusjonene<br />

i Vestfold, Kåre Glette,<br />

er Dr.philos. og tidl. førsteamanuensis<br />

e-post-adresse:<br />

johangl@online.no<br />

Litteratur:<br />

Glette, Kåre (1996): ”Bør Vestfold få sin<br />

eigen ”Nobel-pris” i litteratur?”, <strong>Kult</strong> nr.6.<br />

Jor, Finn (1995): ”Hva er i veien med<br />

bokmessen?” Morgenbladet 5.11.<br />

(www.oslo.net/historie/MB/utg/9543/aktuelt/4.<br />

html/ 18.01.2006)<br />

<strong>Kult</strong> : <strong>Vestfolds</strong> <strong>tidsskrift</strong> <strong>for</strong> <strong>kunst</strong>, kultur,<br />

samfunn og debatt (1997-2005).<br />

Litteraturuka i Vestfold: Programhefte 1997-<br />

2005.<br />

Tønsbergs Blad (1997-2005): Artiklar om<br />

Litteraturuka.


23


24


25


26


27


Klar<br />

<strong>for</strong> kast<br />

I<br />

Vi smaker på smeltevannet fra Supphellebreen i den breie,<br />

grunne bekken. Det fyller munnhulen kjøligkaldt. I bil opp dit<br />

fra Fjærland passerer vi flere andre kjørende turister på den<br />

trange, kronglete grusveien pakket inn på begge sider av<br />

ospetrær. Kanskje de også tar seg en smak på smeltevannet -<br />

det er på en måte som å drikke direkte fra himmelen. Jason sier<br />

han føler seg liten i dette landskapet. Jeg har aldri tenkt den<br />

tanken før, de aller fleste her i landet har vært på bre eller like<br />

ved, og både fjell, fjellheim og vidder er aldri langt borte, vi har<br />

det innen<strong>for</strong> landskapsperspektivet. En turist kommer her <strong>for</strong> å<br />

kunne oppleve det. man kunne si: For å kjenne det - sitt eget<br />

lille menneskevesen, kanskje. Man bare står der og ser og ser<br />

og på ismassene som henger øverst i bratthenget. De er jo også<br />

farlige, og varselskilt er satt opp som <strong>for</strong>byr folk å nærme seg,<br />

man må jo verne naive utlendinger, de skjønner ikke ordet<br />

”kalving” før isblokkene kommer fallende <strong>ned</strong>over i svære<br />

brak.<br />

Neste morgen på kjøkkenet på campingplassen i Fjærland er<br />

Jason allerede oppe. Han har skrevet i skriveboken, og på<br />

<strong>for</strong>men ser jeg det er dikt. Men jeg spør ingenting Han har gjort<br />

et utkast. Dvs. han har kastet <strong>ned</strong> på papiret opplevelser fra<br />

dagen før. Disse er m.a.o. i ferd med å både ta og få <strong>for</strong>m. Vi har<br />

jo også et begrep om naturlyrikk her hjemme. Og jeg kunne<br />

f.eks. spekulere over om det er det han skriver. Samtidig lurer<br />

jeg på om ikke lyrikk egentlig er natur - når den evt. får sin<br />

naturlige lyriske <strong>for</strong>m, når akkurat den <strong>for</strong>men er tatt, når<br />

valget av <strong>for</strong>m faktisk er gjort. Det valget har konsekvenser, det<br />

viser seg litterært, poetisk og estetisk - <strong>for</strong> når man snakker om<br />

utkast snakker man samtidig også om selve kastet. Vi kaster<br />

mye mer enn vi er klar over, og vi gjør det i en spirallignende<br />

bevegelse som varer livet ut. Og i den bevegelsen er vi både<br />

den som kaster og det som kastes. Det er m.a.o. helt naturlig -<br />

og tvers igjennom lyrisk. Vi har allerede vært klar over det i<br />

flere tusen år. Det dreier seg bl.a. om hvor vi er, og hva vi er der<br />

vi er. Hva vi gjør. Og hvordan. Og hvor<strong>for</strong>.<br />

28<br />

II<br />

Grekeren Myrons bronseskulptur av en diskoskaster,<br />

Diskobolos, gjort i siste halvdel av 400-tallet f.kr., er borte <strong>for</strong><br />

lengst, og i dag kjenner vi den via diverse romerske kopier.<br />

Den viser kastebevegelsen i selve utgangspunktet.<br />

Diskosskiven i høyre hånd ligger og tipper på sitt aller høyeste<br />

- idet han skal utløse spennet i kroppen og vri seg rundt sin<br />

egen akse. Aksen og spiralen hører sammen, de er gjensidig<br />

avhengig av hverandre - den ene som kraft, og den andre som<br />

<strong>for</strong>m. I noen veldig få sekunder er kaster og diskos begge disse<br />

tingene, før han slipper diskosskiven flyr ut i kastebanen. Men<br />

dette er en skulptur gjort før man hadde et ord eller begrep <strong>for</strong><br />

<strong>kunst</strong>, grekerne hadde rett og slett ikke skilt ut <strong>kunst</strong>en som<br />

egen selvstendig sone. Kunstneren - inklusive skulptørene - ble<br />

regnet som en egen gruppe, men det de uttrykte i sine verk<br />

kunne ikke estetisk isoleres. Myrons diskoskaster har også lite<br />

til felles med en moderne atlet. Han er i stor grad en<br />

abstraksjon. Eller kanskje mer presist: En perfeksjon. Han<br />

modelleres ikke primært som en som skal kaste men tvert imot<br />

som alt det dette kastet innebærer. Og den diskosen han har i<br />

høyre hånd har vokst ut av hans egen kropp. Den er m.a.o. av<br />

både kjøtt og blod. Og den skal kastes. Og å kaste en del av<br />

kroppen minner mye om et offer. Jeg tror det er det Myron<br />

viser oss. Der<strong>for</strong> er også Diskobolos - t.o.m. i sine ymse kopier -<br />

så overnaturlig grasiøs. Jeg skriver overnaturlig <strong>for</strong>di det ofte<br />

er tilfelle, den greske bystatsskulpturen fra 400-tallet virker så<br />

stabilisert og avspent at man kan tro den kommer svevende<br />

<strong>ned</strong> fra skyene. Det var nok også meningen. Det skulle kjennes<br />

som det. Myron og flere andre av hans samtidige, bl.a. Fidias<br />

og Polykleitos, modellerte i bronse og marmor <strong>for</strong>mer som vi i<br />

dag bare kan undres over, de er så merkelig vektløse og luftige<br />

i all sin stein og metall, de er så, ja, konsekvent grasiøse. Mange<br />

av dem skulle jo også stå inne i templer, innerst inne i det som<br />

man kalte cella, det aller helligste, dit bare prester og prestinner<br />

hadde adgang - man kan si de siktet sin <strong>kunst</strong> (som ikke ble<br />

kalt <strong>kunst</strong>) mot det høye, dvs. mot skyene, m.a.o. mot gudene.<br />

Det dreide seg altså om offergaver. Og til det trengte man sine<br />

ypperste <strong>for</strong>mere - Myron & Co.<br />

Men hvordan er det med offergavene i dag? Og det vektløse?<br />

Og det grasiøse? Og dette å sikte seg opp mot høyden? Å sende<br />

sin <strong>kunst</strong> som et prosjektil ut i en kastebane som man verken


kan se eller <strong>for</strong>utsi? Vi gjør det vel <strong>for</strong>tsatt. For ti år siden<br />

kommer diktsamlingen ”Slikt sett” ut. Fotografiet på <strong>for</strong>siden<br />

viser et stykke abstrakt skulptur. Det er rett og slett et loddrett<br />

stykke metall vridd rundt sin egen akse, noe om antyder både<br />

rotasjon og spiral. Jeg leser det som en implisitt kommentar<br />

både til selve boken og også til poeten som skreiv den, de to<br />

hører sammen, dvs. poesien er kraften som vrir poeten rundt<br />

sin egen akse i rotasjonen. Men det er også en spiral - poeten<br />

snor seg utover, rundt og rundt aksen men hele tiden litt lenger<br />

vekk, lenger og lenger vekk fra sitt eget (poetiske)<br />

utgangspunkt. Atleten er m.a.o. også blitt kasteobjektet som<br />

flyr i en stadig større sirkulær retning. Sirkel og spiral er to<br />

figurer som er brukt i litterære <strong>for</strong>tolkningsmetoder i ca. 200 år,<br />

i den som kalles hermeneutikk, og de peker på rotasjonen som<br />

i en viss <strong>for</strong>stand står helt stille og på samme tid dras lenger og<br />

lenger vekk fra startlinjen. Legg merke til denne sportsmeta<strong>for</strong>en.<br />

For den som tar på alvor sin egen rotasjon/spiral/akse/kastebane,<br />

skjer de skjellsettende, avgjørende,<br />

definitive poetiske prosessene, overgangene og valgene<br />

i stort tempo, ofte i svimlende fart. Det gjelder å holde seg på<br />

beina, ikke miste fotfestet, opprettholde en stoisk ro - i det<br />

minste i selve uttrykket. Myron m.fl. så dette, og de klarte å<br />

kombinere vital bevegelse med stilisert positur. Og det er et<br />

paradoks. Og det samme paradokset har fulgt med i alle<br />

seinere århundre. Mange lag <strong>kunst</strong> har lagt seg over grekerne i<br />

løpet av to og et halvt tusen år.<br />

III<br />

Rundt 1820 skriver den engelske poeten John Keats(1795-1821)<br />

Gråbrødregt. 17<br />

3110 Tønsberg<br />

Tel.: 33 30 76 70<br />

Fax: 33 30 76 60<br />

Åpningstider:<br />

Tirsd./fred. 11-16<br />

Lørd./sønd. 12-17<br />

Omvisning hver<br />

søndag kl. 13<br />

www.haugar.com.<br />

diktet ”Ode on a Grecian Urn”, et eksemplarisk bevis på at<br />

<strong>kunst</strong> faktisk kan reproduseres, i én eneste <strong>for</strong>stand - som ny<br />

<strong>kunst</strong>. Hvor og når Keats så denne antikke urnen spiler mindre<br />

rolle, kjensgjerningen er uansett at dette stykket dekorert og<br />

håndkolorert keramikk resulterte i betydelig poesi over to<br />

tusen år seinere. En fascinerende ting ved disse objektene i<br />

brent leire er at de ble utstyrt med datidens store <strong>for</strong>tellinger,<br />

enten myter, legender, historier e.l. Og selve <strong>for</strong>tellingen ble<br />

følgelig gitt sirkulær <strong>for</strong>m - den snodde seg 360 grader som et<br />

koherent kronologisk bånd rundt hele urnen, vasen,<br />

drikkekaret. Keats dikt har fem strofer med ti linjer i hver, og<br />

den har nesten stil som en innvokasjon, en påkallelse av<br />

gudene, og hele første strofe er også en rekke spørsmål - til<br />

urnen, Keats vil vite hvem og hva han ser - guder? Eller<br />

dødelige? Han får ingen svar, <strong>kunst</strong>neren er ukjent, anonym,<br />

glemt <strong>for</strong> lenge, lenge siden, det er bare urnen, som kanskje<br />

inneholdt kremasjonsaske, som gir ham en taus, ordløs respons<br />

gjennom påmalte figurer, situasjoner, ornamenter. Rundt disse<br />

kan han bygge opp flere små drama og scener i miniatyr, vi får<br />

en viss ide om hva han ser, det som snor seg rundt <strong>for</strong>men i<br />

flere bånd over og under hverandre. Bl.a. behandler hele fjerde<br />

strofe et ofringsopptog, inklusive prest og selve offerdyret,<br />

kvigen som er pyntet med blomsterkranser til gudens ære.<br />

Keats ser <strong>for</strong> seg en hel liten by eller landsby, tømt <strong>for</strong> folk - alle<br />

sammen er med i prosesjonen, selvfølgelig, offerritualet gjelder<br />

hele samfunnet, alle blir berørt av gudenes gunst (eller ugunst),<br />

og kvigen slaktes, parteres, vindynkes, grilles, spises - og<br />

kremeres tilsutt, som man gang på gang leser om hos Homer<br />

som allerede på 700-tallet skriver <strong>ned</strong> de to eposene Iliaden og<br />

Odyséen, som en som Keats sikkert kunne utenat lange fra, han<br />

ERLING NEBYS<br />

SAMLING<br />

70 UTVALGTE VERK AV 39 KUNSTNERE<br />

KJARTAN SLETTEMARK<br />

PERMANENT HAUGART<br />

Mat og drikke: Moder Q<br />

29


skreiv faktisk et dikt om den engelske gjendiktningen, ”On<br />

First looking into Chapman´s Homer”, han tilhørte en tid som<br />

<strong>for</strong>tsatt leste gresk og latinsk litteratur, tidsspranget var der<strong>for</strong><br />

heller ikke så stor <strong>for</strong> ham som <strong>for</strong> oss. Men denne urnen er jo<br />

også et bevis (<strong>for</strong> Keats) om at tiden ikke har samme fatale<br />

autoritet og kontroll innen<strong>for</strong> <strong>kunst</strong>en som innen<strong>for</strong> våre egne<br />

små. Korte liv, man merker triumf i tonen på urnens vegne i<br />

ganske mange linjer. I tredje strofe begynner det:<br />

Ah, happy, happy boughs! that cannot shed<br />

Your leaves, nor ever bid the Spring adieu;<br />

Sant nok, nøyaktig samme grein, kvist og blad er der <strong>for</strong>tsatt,<br />

over to tusen år seinere, akkurat slik de ble påmalt av en<br />

mester i et keramikkverksted. I femte og siste strofe<br />

konkluderer Keats, der han retter seg direkte til selve urnen,<br />

ikke bare som livløs <strong>kunst</strong>objekt men også som en kraft som<br />

<strong>for</strong>mer både ham som poet og hans poesi som skjønnlitteratur.<br />

O Attic shape! Fair attitude! with bede<br />

Of marble men and maidens overwrought!<br />

With <strong>for</strong>est branches and the trodden weed;<br />

Thou, silent <strong>for</strong>m, doth tease us out of thought<br />

As doth eternity: Cold Pastoral!<br />

When old age shall this generation waste,<br />

Thou shalt remain, in midst of other woe<br />

Than ours, a friend to man, to whom thou say´st<br />

“Beauty is truth, truth beauty, - that is all<br />

Ye know on earth, and all ye need to know”<br />

“Beauty is truth, truth beauty” - det høres ut som en naturlov.<br />

Keats følte det kanskje på den måten - det skjønne som sant,<br />

det sanne som skjønt. Man kan t.o.m. føle seg mer i slekt med<br />

et mesterverk enn med sine egne medmennesker. Det <strong>for</strong>klarer<br />

også Keats tidsprang, og han blir ofte nevnt <strong>for</strong> sin empati, sin<br />

innlevelsesevne man leser i uttrykket. Og her, i disse to<br />

avsluttende verselinjer, går han så langt man kan, han<br />

overlater like godt stemmen til <strong>kunst</strong>en, verket, urnen med<br />

kremasjonsasken. Ikke bare tid men også rom - dvs. avstand -<br />

er presset sammen til noe mindre enn et atom, og dét er<br />

sannheten, dét er skjønnheten, når disse <strong>for</strong> så vidt gjensidig<br />

ekskluderende faktorer blir identiske, når de fyller nøyaktig<br />

samme rolle, når mesterverk og menneske ligger o samme<br />

stemmeleie. De er blitt én og samme <strong>for</strong>m.<br />

IV<br />

Vi kjører fra Fjærland og gjennom tunnel til Jølster. Vi skal til<br />

Sandalsstrand, nå omdøpt til Astruptunet, dette stedet i bratte<br />

bakken rett ved sørsiden av Jølstravatnet. Og vi har flaks;<br />

dagen før i Fjærland var helt klar, en varm julidag med blå<br />

himmel. Nå regner det - ikke mye men nok, skydekket er også<br />

tungt, det filtrerer det sterke, høye sommerlyset, toner det <strong>ned</strong>,<br />

minimaliserer skillet mellom himmel og jord. Regnværsdager<br />

må være de beste å komme hit på, da blir det ekstra tydelig hva<br />

Nikolai Astrup som <strong>kunst</strong>ner <strong>for</strong>søkte å uttrykke og få fram.<br />

Han vokste opp her, på prestegården på andre siden av<br />

Jølstravatnet, alt det vi ser rundt oss - mens vi nærmer oss<br />

eiendommen på en smal, trang ekte vestlandsvei - visualiserer<br />

omtrent hele hans motivkrets. Han dro ut tidlig, reiste,<br />

studerte, var bl.a. en periode ved Harriet Backers malerskole i<br />

Oslo, også hos Christian Krogh i Paris, dro rundt på<br />

kontinentet flere ganger, kom seg også helt til Algerie, men<br />

kom tilbake. Det var det han hadde i Jølster han ville gjøre om<br />

til <strong>kunst</strong>. Sin egen bygd. Det er sjelden at en person med så<br />

store ressurser, begavelser og også muligheter velger å bli<br />

værende <strong>for</strong> godt på det stedet han er vokst opp. Men jeg<br />

klarer ikke la være å tenke at røttene hans her gikk <strong>for</strong> djupt, de<br />

30<br />

kunne rett og slett ikke rives opp, det var akkurat her og bare<br />

her han virkelig var i den betydning å være der man er. Det<br />

inkluderte å leve her i dette nesten evige regnværet. Dvs. han<br />

levde <strong>for</strong> bestandig i et filtrert, indirekte naturlys, skybankene<br />

som kom i tur og orden inn fra Nordsjøen i vest året rundt<br />

gjorde at han reint fargeanalytisk alltid måtte befinne seg i sin<br />

helt egen ekspressive grunntilstand. Enhver <strong>kunst</strong>ner i enhver<br />

genre søker seg jo mot den tilstanden, intuitivt, konsekvent,<br />

men faktum er at Astrup fikk den opp i fanget, med<br />

morsmelken - det er m.a.o. noe organisk. Og dette ser jeg med<br />

en gang vi kommer ut av bilen på parkeringsplassen <strong>for</strong>an<br />

eiendommen. Rabarbrafeltet ligger tung, grønn, tett og<br />

regnvåtglinsende i det bratte terrenget <strong>ned</strong>en<strong>for</strong> selve<br />

bygningene. Astrup har jo også en del rabarbra i bildene og jeg<br />

lurte litt på hva og hvor<strong>for</strong> de var med. Men det spørsmålet<br />

blir <strong>for</strong>t irrelevant. Guiden som fører oss rundt i de <strong>for</strong>skjellige<br />

husene <strong>for</strong>teller etter hvert også om vindyrkeren Astrup, som<br />

faktisk også tjente en del på å selge til folk. Og han brukte<br />

rabarbra. Og han visste hva han gjorde, han hadde<br />

eksperimentert, tydeligvis med de fleste bær og frukter vi har<br />

her, og funnet ut at bare rabarbrasaften kunne bli til god vin.<br />

Det stemme så godt med det regnstinne landskapet der - med<br />

saftig høysommergrønn vegetasjon, det mørke Jølstravatnet,<br />

og bratte fjell omkring i alle retninger. Et bilde med kona Engel<br />

og en av døtrene i hagen heter rett og slett ”Rabarbra”, og<br />

spesielt de svære, kraftige bladene er så <strong>for</strong>seggjort og levende<br />

at man får lyst å ta på dem, bare <strong>for</strong> å kjenne om de egentlig<br />

faktisk er virkelige. Astrup er den typen som gjør noe med<br />

virkeligheten, <strong>for</strong>di den samme virkeligheten gjør noe med<br />

ham. Han og Engel sleit seg ut på å bygge opp og anlegge<br />

eiendommen, det virker som en jobb som aldri tok slutt, de<br />

slåss med og mot naturkreftene, særlig klimaet og årstidene,<br />

og likevel er det umulig å tenke seg hans <strong>kunst</strong> uten denne<br />

evige <strong>ned</strong>børen, den vokser i en vis <strong>for</strong>stand rett opp av<br />

bakken. Det <strong>for</strong>klarer også hvor<strong>for</strong> han <strong>for</strong>etrekker regnvær og<br />

nattlys. Der er han mester. Denne lystypen har sin helt egen<br />

karisma i bildene hans, det har faktisk resultert i det jeg kaller<br />

<strong>for</strong> vellykket besjeling av natur. Han kan jo ikke tvilt et<br />

øyeblikk på akkurat den kjensgjerningen, det er kanskje<br />

Astrups fremste estetiske erkjennelse, og det lar seg overføre<br />

direkte til oss andre. Kall det klima. Eller koloritt. Eller hans<br />

idiosynkrasi, hans idiom, han personlige varemerke stemplet<br />

på verden rundt seg i Jølster. Det kommer opp fra bakken. Man<br />

må nesten kalle det <strong>for</strong> en slags fullt utviklet tonalt system, noe<br />

á la det en annen vestlending, komponisten Fartein Valen,<br />

arbeidet fram i sin musikk. Det er mange bilder av folk som<br />

ligger og arbeider med jorda, de er så tett på den og så diskret<br />

malt inn i jordfargene at man nærmest oppfatter dem som kyr<br />

eller sau på beite. Og likevel er det mennesker - som, som<br />

Astrup, dyrker, kultiverer og bearbeider det skrinne<br />

vestlandsjordsmonnet <strong>for</strong> å kunne hente ut selve levebrødet,<br />

ingen tvil om det, han kjente jo også så godt på kroppen det å<br />

drive med kroppsarbeid tross en livslang og tilslutt fatal<br />

astma.<br />

Jeg og Jason <strong>for</strong>later Sandalsstranden, kjører tilbake gjennom<br />

fjellet til Fjærland. Vi har hatt flaks. Vi har fått se i levende live<br />

de som <strong>ned</strong>stammer direkte fra Astrups og Engels hender:<br />

Denne sommerens rabarbra. Svære, kraftige, saftige, grønne<br />

blad skinnende under trærne, i regnet, i filtrert julilys. Jølster<br />

<strong>for</strong> meg.<br />

V<br />

Kjørende gjennom landskap gir på en måte to parallelle<br />

univers, som berører og ikke berører hverandre. Det ene er


naturen, som kjenner ingen grenser, begrensninger, som bare<br />

lar seg begrense av oss, vi som lever og bor på det og det<br />

stedet, den og den plassen, i det og det huset langs riksveien.<br />

Hvor mange mil kjører ikke alle gjennom akkurat den <strong>for</strong>men<br />

<strong>for</strong> erkjennelse? Den har på en måte sin egen taushet, stumhet,<br />

en total ordmangel, det vi kjører gjennom og ser, både<br />

topografi, vegetasjon og spredt bebyggelse <strong>for</strong>svinner - ofte <strong>for</strong><br />

godt - bak ryggen. Og så bremser likevel noe <strong>ned</strong>. Et kort,<br />

knapt bilde i <strong>for</strong>bifarten blir sittende igjen, presser seg inn i oss<br />

erkjennere. I Rune Tuveruds diktbok ”Begynnelser” finnes et<br />

stykke som er vanskelig å klassifisere:<br />

Utsikt fra et bilvindu<br />

Man ser et hvitt våningshus. En grå, <strong>for</strong>fallen låve.<br />

Et nytt grisehus. Tuntrær. Man ser åkre, skog og<br />

noen bergknauser. For en eller annen er dette helvete.<br />

”Helvete” er tungen på skålen her. Det idylliske aspektet<br />

<strong>for</strong>svinner. Fordamper. Den plassen er plassert <strong>ned</strong>erst i<br />

verden. En eller annen plasserer den der. Og jeg får - av en eller<br />

annen grunn - lyst til å omskrive stykket, til et haikudikt, og<br />

det blir:<br />

Fra bilen ser man -<br />

Våningshus. Låve. Tun. Skog.<br />

Helvete <strong>for</strong> hvem.<br />

Jeg ser én grunn. I min haiku er andre linje nesten totalt stemt i<br />

mørke vokaler. Det er også en <strong>for</strong>m <strong>for</strong> helvete, reint fonetisk -<br />

Å og U og O ligger bakerst og <strong>ned</strong>erst i munnhulen. Og <strong>for</strong><br />

meg er vokalvalget (i poesi) ikke bare en tonal men også en<br />

moralsk faktor. Det jeg m.a.o. gjør er jo egentlig bare å dilte i<br />

hælene etter Tuverud, så å si hver stavelse er hans, jeg har bare<br />

vært selektiv <strong>for</strong> å oppfylle det reint <strong>for</strong>melle i et haikuskjema,<br />

innholdet <strong>for</strong>andres ikke, som Tuverud trekker jeg en nokså<br />

nøytral observasjon inn i et privat inferno. Det han bare<br />

skisserer i tre linjer og samtidig totalt betoner i sitt siste ord<br />

trekker meg inn i et mindre bilde fra Telemark, av Harald Kihle<br />

- bare et laftet gårdshus med bratt, tett og mørk skog som<br />

bakgrunn. Som i mange av Kihles bilder fra Telemark er<br />

penselføringen vill, utam, ute av kontroll, samtidig som han jo<br />

likevel figurerer, det er et rotekte norsk landskap fra innlandet<br />

som han modellerer fram på lerretet. Men det er selve presset,<br />

trykket i bildet som tiltrekker, ja, overbeviser - i samme grad<br />

som helvete hos Tuverud overbeviser, begge to, både poet og<br />

maler, kan sine retoriske virkemidler, de argumenterer og<br />

<strong>for</strong>fører, kanskje t.o.m. mot sin egen hensikt, jeg tviler f.eks. på<br />

om Kihle særlig ofte hadde begrepet ”helvete” i tankene. Det<br />

kan være feil, jeg kjenner dårlig det han personlig ladet inn i<br />

bildene sine, og vet lite om han satte den typen ladninger (om<br />

helvete, inferno) <strong>ned</strong> på papiret, i skrift<strong>for</strong>m. Men utsnittet hos<br />

ham er ofte så trangt, det er ofte så lite han vil inkludere i<br />

komposisjonen, ofte så få og så enkle grep han bruker (ikke<br />

minst fargemessig), man skulle ikke kunne engang innbille seg<br />

my i det han framstiller som sin versjon av Telemarksnaturen.<br />

Og likevel ser jeg helvete, noen ganger, noen steder hos ham.<br />

Som Astrup bryr han seg lite om sollys, det er ikke derfra lyset<br />

skal komme, det er en kjensgjerning <strong>for</strong> alle som maler i det<br />

20.århundret, lyset ligger i fargene, pigmentene, og både Kihle<br />

og Astrup legger seg også der, på hver sin måte, og så legger en<br />

(som jeg) helvete inn i koloritten. På mange av Kihles lerreter<br />

klarer jeg ikke å la være å tro at han grunner med svart og<br />

deretter legger over lagene med djupe og mer lyse<br />

grønnfarger, brunt, grått, gult m.m. Grov penselføring (og like<br />

grov modellering) gir villheten, og dette grove er ofte så tjukt<br />

påmalt t en erfaren kjenner i faget nesten kunne koreografere<br />

Kihles håndbevegelser i atelieret. Det ligger selvfølgelig også<br />

en helt egen håndbevegelse i å sette ”helvete” <strong>ned</strong> på papiret.<br />

Den er stemt på samme grove, ville måte, og når jeg første<br />

gangen så Kihle kom jeg nokså <strong>for</strong>t på Tuveruds dikt. Så ett lag<br />

legger seg over en annen, Kihle over Tuverud, og jeg over dem<br />

begge.<br />

Og likevel er gjør jeg feil. Kihle er ikke Tuveruds mann. I løpet<br />

av tjue års vennskap har han aldri nevnt Kihle <strong>for</strong> meg.<br />

Derimot amerikanske Edward Hopper (1882-1967). Han har et<br />

bilde av ham i et annet dikt i ”Begynnelser”, maleriet ”Eleven<br />

A.M.”; om den skriver han:” En naken kvinne sitter på en<br />

skinnstol, litt framoverbøyd, med albogene hvilende mot<br />

lårene, mens hun ser ut.” Det minner om mange andre<br />

Hopper-bilder - et enslig menneske i et rom, og sollys som<br />

faller skrått inn gjennom et vindu. Han bruker også nattelys -<br />

lamper innendørs, eller gatebelysning, eller begge deler i<br />

samme bilde, som i den meste kjente, ”Nighthawks”,<br />

nattkaféen der lyset som faller på stamgjestene langs disken<br />

stråler fra både ute og inne. For meg er likevel solen en av de<br />

absolutte hovedaktørene i <strong>kunst</strong>en hans. Han malte figurativt,<br />

realistisk, naturalistisk, sin egen tids U.S.A., stort sett bare den<br />

urbane delen av den. Men <strong>for</strong> meg er det de nødvendige<br />

lyskildene - utendørs eller innendørs - som sammen med klare,<br />

skarpe strukturer, linjer og <strong>for</strong>mer lader bildene hans. Han er<br />

blitt kalt isolasjonens og ensomhetens mester, og det er mange<br />

isolerte, ensomme, enslige, enestående, <strong>for</strong>latte, oppgitte,<br />

resignerte, anonyme, navnløse i bildene - og aldri det høye<br />

tempoet og de svære folkemassene og de tette bilkøene vi<br />

<strong>for</strong>binder med U.S.A. Han holdt seg unna det, det skulle ikke<br />

få invadere og dominere og overstyre bildene. Man ser ingen<br />

drama, ikke i en tradisjonell <strong>for</strong>stand, ingen skrik eller andre<br />

sterke gester er å se, det måtte evt. være det drama som solen<br />

som møter denne verden skaper. Som maler kunne han<br />

perfeksjonere det møtet, han kunne få fram hvordan solen kler<br />

alt og alle nakne i sitt skinn. Det høres nesten ut som en<br />

beskrivelse av helvete, av en makt som ikke lar noe eller noen<br />

slippe unna, og det kan kalles et slags kosmisk drama, der<br />

Hopper plasserer oss inn som små, bitte små, ja,<br />

mikroskopiske elementer. Det er kanskje også en presis<br />

beskrivelse av helvete - i en strengt personlig <strong>for</strong>stand, det er jo<br />

også det Tuverud skriv om i sitt dikt - når det verste skjer i våre<br />

liv, der det skjer, da blir vi små, betydningsløse,<br />

mikroskopiske, irrelevante, noe så helvetes smått at ikke ett<br />

øye i verden får øye på oss. Bortsett fra solen, som hos Hopper<br />

varmer, svir, brenner, tørker opp det levende livet, og som -<br />

motsatt Astrups filtrerte vestlandslys - nesten alltid er der rett<br />

borten<strong>for</strong> kanten av lerretet - omnipresent, allmektig,<br />

livgivende, opplysende, avslørende - kolorittens (dvs.<br />

fargenes) største og verste konkurrent.<br />

VI<br />

Vi kjører hjem fra Fjærland. Vi skulle kjøpe bøker der, og<br />

gjorde det, snuste oss gjennom hundrevis av hyller på de 9-10<br />

antikvariatene som bokbyen utgjør der i Mundal, og fant ting,<br />

og tar det med i bilen tilbake til Tønsberg. ”Hjemme” er der nå,<br />

i Vestfold, <strong>for</strong> oss begge. Vi kom fra hver vår kant, og møttes<br />

tilfeldig, og oppdager vi holder på med omtrent nøyaktig det<br />

samme. Han har allerede publisert poesi i Statene i flere år, og<br />

hadde også vært her flere ganger før, truffet norske<br />

sviger<strong>for</strong>eldre, og også sett litt rundt i Norge, som amerikansk<br />

turist. I debutsamlingen ”In the Garden of the Midnight Sun”<br />

er godt og vel 25 % av diktene basert på ting sett og opplevd<br />

31


her i landet, fra både Vestfold, Bergen og Oslo - i tillegg har<br />

man selve tittelen på boken. Poeten har m.a.o. vært et sted, ja,<br />

flere steder, og poesien hans er fra de stedene. Det er også<br />

umulig å definere diktene hans som rein tekst, de er løftet ut av<br />

situasjoner. Og man må tro disse situasjonene generer det vi<br />

kaller <strong>for</strong> ”det poetiske” - f.eks. karakteriserer ofte mange<br />

skribenter Rune Tuveruds dikt som 'hverdagslige', bl.a. <strong>for</strong>di<br />

han ofte, uten skrupler eller hemninger, løfter poesi ut av det<br />

han ser skje rett fram<strong>for</strong> seg. Men dét er ingen hverdagslig<br />

affære - ikke om 'hverdagslig' er ment som synonym <strong>for</strong><br />

triviell, vanlig, gjennomsnittlig, konvensjonell. Poenget er<br />

selvfølgelig at det poetiske - poesien - bryter i prinsippet<br />

gjennom hver dag, hver eneste dag hele året, og blir også tatt<br />

opp, løftet, veid, vurdert - og gitt en <strong>for</strong>m. F.eks. står en ung<br />

amerikaner en sommerdag ved en kanal på Torød. Han ser.<br />

Han er også i ferd med å generere en <strong>for</strong>m, en sonette,<br />

dikt<strong>for</strong>men som bl.a. Shakespeare brukte, 400 år tidligere. Men<br />

det han ikke der og da, han har bare denne uroen gående i seg<br />

som han vet en eller annen gang, hvor som helst og når helst,<br />

kan begynne å utskille og om<strong>for</strong>me seg til konsonanter,<br />

vokaler, linjer, strofer - tunge og lette, lange og korte stavelser,<br />

etter hvert også til ferdigskrevne <strong>for</strong>mer. Det kan ta en time,<br />

eller en dag, eller uke, eller må<strong>ned</strong>, eller - noen ganger - flere<br />

år. Men den sommerdagen på Torød blir han poetisk sett ferdig<br />

med, den løftes inn i sonetten ” Channel Scene, Torød,<br />

Norway”:<br />

The sea gulls barely can contain their laughter<br />

as a woman guts a codfish with a knife<br />

on the beach. Her husband, his mouth curved<br />

in concentration, casts a perfect line<br />

into jade-green water. Rain darkens<br />

the horizon. A strike bends the rod in his hands<br />

with the grace of a grey heron´s neck<br />

bowing to the water with an empty beak.<br />

Near shore, the sea has dashed angelic choirs<br />

of jellyfish to death. Meaningless as lumps<br />

of clay and dried by sun, they litter beach rocks<br />

thick and brown with seaweed stiffe<strong>ned</strong> in the wind<br />

or float, almost alive, in quiet shallows.<br />

They flap their shredded wings but dare not fly.<br />

Bortsett fra kvinnen som sløyer torsk og mannen som<br />

slukfisker er dette bare natur. I andre strofe er det en overgang,<br />

en meta<strong>for</strong>, mellom menneske og dyr, i stangen som bøyer seg<br />

- ” A strike bends the rod in his hands/with the grace of a gray<br />

heron´s neck/ bowing to the water with an empty beak”. Det<br />

er et bilde med høy ladning, høy krysningsfaktor. Her er det<br />

faktisk tre verdener som møtes: vår (mannen), natur(hegren),<br />

og, ja, poesiens, meta<strong>for</strong>ens(fiskestangen), og vi kunne også<br />

inkludere en fjerde, metafysikken, i det fangsten, fisken -<br />

torsken jo skal dø, skal sløyes. Den kommer uansett allerede i<br />

neste strofe, der tar bildet spranget direkte over og <strong>for</strong>bi oss,<br />

fra natur og rett inn i metafysikk, i døden - glassmanetene er<br />

englekor som bølgene slår i hjel, natur myrder m.a.o. natur.<br />

Men <strong>for</strong>di manetene nå er plassert i en metafysisk meta<strong>for</strong>,<br />

som engler, får de også en annen status, man kunne nesten si<br />

større status, <strong>for</strong> i siste linje er de faktisk blitt flygedyktige, de<br />

har vingene men mangler motet - men kanskje bare inntil<br />

videre.<br />

Den samme unge amerikaneren står litt lenger sør, på Tjøme,<br />

litt seinere, på høsten, og løfter igjen, i ”Snapshot At The End<br />

Of The World”:<br />

32<br />

All gray and local colors here are ocean<br />

rain and stone. Baited by wind, the ocean,<br />

like a wounded lion, roars in colosseums<br />

of the waves. These rocks, liquid as the ocean,<br />

welled up from the sea floor like fingers.<br />

An ice-carved continent grabs <strong>for</strong> the ocean.<br />

It slips through quick as sand. A gnarled, old gull<br />

with a twisted beak was beaten by the ocean,<br />

points true north like a compass needle. Out<br />

on the spit he blurs to gray like rain, like the ocean.<br />

En hverdag på Verdens Ende. Og det er det - her slutter vår<br />

verden, og havet tar over, seks ganger i løpet av ti linjer brukes<br />

'ocean'. Poetisk sett livsfarlig, å gjenta et så svært ord - med så<br />

svær metafysisk ladning - gjør vanligvis ordet absurd,<br />

meningsløs, uten betydning, rett og slett overflødig. Men det<br />

skjer ikke. Det er merkelig. Det burde skje. Men havet får her,<br />

på så få linjer, tidelt så mange <strong>for</strong>skjellige roller at det lar seg<br />

realisere. Det skjer bl.a. <strong>for</strong>di dette ikke er postkortbildet av<br />

dette badestedet landemerket, her finnes ikke nevnt én<br />

badebuksen bikini, saftis, engangsgrill, picnickurv, solbriller,<br />

solfaktor, badeball, redningsvest, snekke, seil, skreppe, type,<br />

stup, skrål, pils m.m. - og absolutt ingen varm bris og blå<br />

himmel. Det regner. Det er høst. Det er ingen sandstrand her<br />

men havet som lokkes opp av vind til å brøle løveaktig i<br />

colosseumsvære brenninger. Noen kommer jo her på en dag<br />

som denne også. Det er best, <strong>for</strong>di man ser så tydelig at her<br />

slutter vi og vår verden. Og her tar også lyrikken over. Rettere<br />

sagt, den tar av - den game måken i de to siste strofene står helt<br />

ute på kanten, på en utstikker, og peker med hodet nordover,<br />

m.a.o. mot vintersesongen. Årstidene brukes ofte mye i dikt,<br />

de betegner livssyklusen. Og mange fugler drar vekk, trekker<br />

sørover, men ikke denne, den er her bestandig, både i<br />

badesesongen og høstbrenningene og vinterstormene. Og den<br />

tar av, den flyr, den tør å fly. De nesten døde glassmanetene på<br />

Torød gjorde ikke det. Men både maneter og måke blander seg<br />

med omgivelsene - de glassklare, gjennomsiktige manetene i<br />

det like glassklare, stillestående ved strandkanten, og måken i<br />

gråfargen som er der i regn og svaberg og sjøvann. På en måte<br />

er det umulig å skille ut tingene, de hører sammen - ved<br />

verdens ende hører hav og regn og fugl og svaberg sammen i<br />

samme meta<strong>for</strong>, vi kunne nesten si i samme <strong>for</strong>m, i det minste<br />

(i dette diktet) i samme farge Det blir konklusjonen <strong>for</strong><br />

amerikaneren som står der ved det landemerket og tar inn<br />

bildet og som i løpet av en periode blir til nøyaktig åtti<br />

stavelser <strong>for</strong>delt på fem strofer. Det er lite. Det er knapt mer<br />

enn en fugl. I så få ord kan man sette et sted - et landemerke -<br />

på plass. Keats kalte denne plassen <strong>for</strong> det skjønne, det sanne,<br />

og den plassen er kanskje der hvor verden slutter og lyrikken<br />

tar over, som en fugl, en måke - som ikke bare går opp i<br />

omgivelsene men også opp i luften. Vi ser det i navnet som<br />

fonetisk-tonalt vandrer oppover munnhulen, fra (m)Å til (k)E.<br />

Et moralsk sprang. Lyrikkens sprang. Fra mennesket til fuglen<br />

til poesien. Kunst kastet opp i skyene.<br />

KURT SWEENEY


To levende og<br />

- en halvdød<br />

I Tønsberg og Nøtterøy er det tre store kulturaktører.<br />

To er friske og raske. Den tredje ligger nærmest på<br />

sotteseng og har vært sykelig svak helt siden fødselen.<br />

Oseberg kulturhus i Tønsberg<br />

har aldri kommet skikkelig i<br />

gang. Den kommunale delen<br />

av driften må betegnes som elendig<br />

og amatørmessig. Siden starten <strong>for</strong><br />

snart fire år siden har man hatt tre<br />

kommunale kulturhussjefer. Ingen<br />

av dem har klart å markedsføre<br />

kulturhuset, salen har stått tom dag<br />

ut og dag inn. Bare de store sommershowene<br />

i hotellets egen regi og<br />

amatørteatrets familievennlige oppsetninger<br />

trekker folk. Salen som<br />

rommer nesten tusen mennesker<br />

har gang på gang hatt publikum på<br />

en snau benkerad. Og det er få arrangementer.<br />

INGEN VISSTE OM<br />

JAGA-KONSERT<br />

Da Jaga Jazzist - et av Norges ledende<br />

band med opphavet sitt i<br />

Tønsberg - besøkte Oseberg <strong>for</strong><br />

snart to år siden, spilte de <strong>for</strong> nesten<br />

tom sal. Ingen visste om konserten<br />

<strong>for</strong>di arrangøren - Tønsberg kommune<br />

- bare hadde hatt én stakkarslig<br />

annonse i lokalavisen. –Jeg tør<br />

ikke tenke på hvor mye penger<br />

Tønsberg <strong>Kult</strong>urhus brukte på den<br />

konserten, sa Line Horntvedt i Jaga<br />

Jazzist. –Vi gikk rundt i byen og<br />

kikket etter plakater, men vi fant<br />

ikke en eneste en. Det var ingen som<br />

visste om konserten, inkludert hotellet<br />

som arrangerte konserten.<br />

DUNDRENDE UNDERSKUDD<br />

Dette var ikke noe unntak. Det er<br />

regelen at Tønsberg kommune ikke<br />

klarer å drive markedsføring <strong>for</strong><br />

"storstuen" sin. Det har ikke vært<br />

uvanlig med 50-60 mennesker i salen<br />

på konserter med kjente utøvere.<br />

Kanskje de ansvarlige ikke vet<br />

hvordan de driver markedsføring?<br />

Skandale? Ja. Spesielt siden Oseberg<br />

kulturhus går dundrende underskudd<br />

og belaster kommunebudsjettet<br />

med hundretusenvis av kroner<br />

hvert år.<br />

På Nøtterøy kulturhus derimot<br />

skjer det noe hele tiden. Variert og<br />

kvalitetsspekket program med artister<br />

fra hele verden inntar øya. En<br />

entusiastisk kulturhussjef har fått<br />

det til! Så bra at han avogtil må<br />

legge konserter til Tønsberg <strong>for</strong>di<br />

det er fullbooket på Borgheim.<br />

Gratulerer, Einar Schistad! Han kan<br />

faget sitt.<br />

SUKSESSEN LEVENDE<br />

KLASSISK<br />

Men den store livsfriske vinneren<br />

det siste året er ikke hverken kommunalt<br />

ansatt eller får betalt <strong>for</strong><br />

jobben. Han arbeider alldeles gratis<br />

på sin fritid og får til utrolige konserter.<br />

Mannen heter Petter<br />

Andersen og Levende klassisk er arrangør.<br />

For noen dager siden måtte<br />

Mozart-konserten på Møllebakken i<br />

Tønsberg utsettes en halvtime <strong>for</strong>di<br />

det måtet bæres flere stoler. Mange<br />

stoler.<br />

Hva i all verden er det gjør<br />

Levende klassisk til en suksess og<br />

Oseberg kulturhus til en fiasko?<br />

Svaret er delvis å finne på<br />

Levende klassisks hjemmeside:<br />

www.levendeklassisk.org/:<br />

"Uhøytidelig atmosfære<br />

Kontakt mellom publikum og musikerne<br />

Stemningsfulle arrangementer på<br />

nye og spennende steder<br />

Fruktbart samspill mellom unge og<br />

etablerte musikere<br />

Variert program<br />

Orientering om musikken, kompon-<br />

Petter Andersen i Levende klassisk er en entusiast som på fritiden<br />

får til det kulturhussjefer ikke makter på hverken halv-eller<br />

heldagsstilling. (Foto: Levende klassisk)<br />

isten eller utøverne<br />

Muligheter <strong>for</strong> mat og drikke<br />

Samvær med musikerne etter konserten"<br />

HAR FUNNET NØKKELEN<br />

"Klassisk musikk fremføres ofte i en<br />

noe høytidelig og stivnet konsert<strong>for</strong>m<br />

som kan virke fremmed på<br />

mange. Yngre mennesker viser ofte<br />

liten interesse <strong>for</strong> tradisjonelle konserter<br />

og publikums gjennomsnittsalder<br />

stiger stadig.Vi ønsker å dele<br />

gleden ved denne musikken med<br />

andre ved å prøve en litt annen konsert<strong>for</strong>m."<br />

Nettopp! De har funnet nøkkelen<br />

og har et omfattende konsertprogram<br />

som fremføres på froskjellige<br />

arenaer, fra Maskinistenes hus i<br />

Tønsberg til Møllebakken og<br />

Jarlsberg hovedgård.<br />

NYE OSEBERG-SJEFER?<br />

Og ikke minst: Lederen Petter<br />

Andersen en en iherdig entusiast<br />

som kan moderne markedsføring,<br />

internett og jevnlige påminnelser<br />

via e-post og gode program i posten<br />

til alle husstander. Fiolinisten Atle<br />

Sponberg er <strong>kunst</strong>nerisk leder <strong>for</strong><br />

Levende klassisk. Sponberg er konsertmester<br />

i Kringkastingsorkesteret<br />

og leder Det norske kammerorkester.<br />

Han kjenner konsertmiljøet i<br />

Norge og Europa og har det nødvendige<br />

nettverk.<br />

La Andersen/Sponberg få ansvaret<br />

<strong>for</strong> Oseberg og! Så kan<br />

kanskje den halvdøde våkne til live<br />

og gi oss tre levende kulturaktører i<br />

Tønsberg og Nøtterøy.<br />

Velkommen, mine herrer!<br />

FREDRIK PRINTZ<br />

(redaktør emeritus)<br />

33


34<br />

Tlf.<br />

33 40 20 01<br />

Mand.-tirsd.:<br />

08-15<br />

Onsd.-fred.:<br />

12-18<br />

Vinter/vår 2006<br />

Et bitte lite utdrag av vårprogrammet<br />

www.notteroy.kulturhus.no<br />

Søndag 12. febr. kl. 19<br />

Øystein Sevåg<br />

solo<br />

Håvard Hervik<br />

Hello Bjarne Melgaard maybe<br />

skalpellpyntet<br />

liten gutt<br />

i en anabol kropp<br />

et nakent tre<br />

på en fjelltopp<br />

et margskrik<br />

fra en blottet sjel<br />

eller <strong>for</strong>stummet frik<br />

pint i hjel<br />

demonene stiller<br />

lidelseskrav<br />

blødende hjerte<br />

frådende hav<br />

bare smertens jag<br />

gir fri<br />

fra samvittighetsnag<br />

Onsdag 8. mars kl. 20.00<br />

Savina Yannatou<br />

Hellas´ vakreste stemme<br />

adrenalinsush<br />

en orgasmestrøm<br />

russisk rulett<br />

en selvmordsdrøm<br />

creme catalana<br />

i Bjarne Melgaards munn<br />

en livsbazooka<br />

et kaosfunn<br />

Håvard Hervik er fysioterapeut<br />

og stuntpoet, arbeider, bor og<br />

opptrer i Tønsberg.<br />

Torsdag 9. mars<br />

Claudia Scott<br />

med fullt band<br />

Tirsdag 14. mars kl. 19.30<br />

Truls Mørk<br />

& Sigurd Slåttebrekk


Lars Bremnes blir med <strong>for</strong> å sette ord<br />

og toner på finalen i Klokkemuseet...<br />

Poetisk finale i<br />

Klokkemuseet<br />

Avslutnings<strong>for</strong>estillingen i Klokkemuseet<br />

blir servert som tre hovedretter. Den ene<br />

dominert av Kine Hellebust og hennes<br />

muntert velklingenbde "<br />

Nord og Ned", om livet høyt<br />

der oppe under skyene. Et<br />

upretevsiøst og lett humoristisk<br />

opplegg, akkompagnert<br />

av Arnfinn Nedland på cembalo.<br />

Andre rett vil <strong>for</strong>fatter og<br />

litteraturprofessor Otto<br />

Hageberg ta seg av. Han akter<br />

å sette ordet i begivenhetens<br />

sentrum, lese noen av<br />

sine poetiske favoritter og<br />

tegne små portretterav <strong>for</strong>fatterne<br />

bak verkene.<br />

Publikum vil bl.a. få høre<br />

Olaf Bulls “Metope” som,<br />

ifølge Hageberg, kanskje er<br />

det “vakraste i norsk poesi”.<br />

Uansett, få mestrer denne<br />

lyriske serveringen bedre enn<br />

nettopp han.<br />

Etter Hageberg, blir det<br />

solo-opptreden av cello-talentet Frida<br />

Vaaler Wærvågen fra Horten. Hun skal<br />

og det blir naturligvis også cellisten<br />

Frida Vaaler Wærvågen.<br />

Tre dager før februar 2006 vipper ut av nåtiden og blir historie,<br />

skifter også en av kulturscenene i Vestfold fra aktiv til<br />

passiv: Klokkemuseet på Nauen. Men eneansvarlig <strong>for</strong><br />

Klokkemuse-arrangementene, Karen Olsen Nauen, <strong>for</strong>later<br />

ikke rampelyset medetstille sukk. Hun inviterer til grand finale<br />

i museet 25. februar – med 16 <strong>kunst</strong>nere på scenen!<br />

Otto Hageberg.<br />

Kine Hellebust.<br />

framføre “Metamorfose” av Sparre Olsen<br />

og stykker av Bach.<br />

Tredje hovedrett blir tonsatt av Tordis<br />

Ørjasæter og Lars Bremnes.<br />

De har tidligere stått <strong>for</strong> en<br />

kveld i Klokkemuseet med utgangspunkt<br />

i boka "Inn i barndomslan-det",<br />

bl.a. med- Lars<br />

Bremnes egen musikk til<br />

tekster av Tove Janson. Denne<br />

gang er det utelukkende Tove<br />

Janson de vil fokusere på, i<br />

ord og toner.<br />

Programmet vil videre by på<br />

dykk i Mozarts, Bachs og<br />

Sparre Olsens verdener,<br />

gjennomført av strykere og<br />

cembalist. Et ellevillt innslag<br />

kan det dessuten bli når Ole<br />

Henrik Moe på sag og Terje<br />

Viken (Oslo Filh.)på slagverk<br />

inntar scenen..<br />

Vanligvis er det trengsel i<br />

museet når Karen Olsen<br />

Nauen inviterer til sine menyer.<br />

Når hun nå vil servere <strong>for</strong><br />

siste gang, er det gitt at interesserte må<br />

være tidlig ute <strong>for</strong> å ha håp om plass.<br />

En dag<br />

i Alf Larsens<br />

rike<br />

Foredragene fra litteraturseminaret<br />

på Villa Møllebakken lørdag<br />

22. oktober 2005 <strong>for</strong>eligger nå i<br />

heftet "Tverrfaglige seminarer i<br />

Tønsberg - Rapport nr. 7"<br />

Bidragsytere:<br />

Kåre Glette, Asbjørn Aarnes,<br />

Øivind Sand, Tom Lotherington<br />

og Cato Schiøtz.<br />

Redaktør: Ragnar Ytrehus.<br />

Heftet kan kjøpes eller bestilles<br />

direkte fra utgiveren,<br />

Tønsberg og Nøtterøy bibliotek,<br />

Storgaten 16 - 3126 Tønsberg,<br />

E-post: tbg@tonsberg.folkebibl.no<br />

Tlf.: 33 35 49 00, Fax: 33 35 49 69.<br />

Pris kr 100 + evt. porto.<br />

35


Floridakystens<br />

Iårevis er vi tutet ørene fulle av hvor ille det står<br />

til i by og bygd. Partieier Hagen har gang på<br />

gang stått på sin såpekasse på Farmandstorvet<br />

og tordnet: "Stem på oss, gi Fremskrittspartiet<br />

(med t tilslutt) din stemme! Vi i Frp står <strong>for</strong> en ny<br />

politikk, med respekt <strong>for</strong> deg og ditt, la oss feie<br />

sosialister og alle andre av banen så vi kan vise<br />

hvordan landet kan styres uten at vanlige folk skal<br />

flås! Stem på oss!"<br />

Ved kommunevalget <strong>for</strong> toogethalvt år siden tok<br />

velgerne Carl Ivar på ordet. Fremskrittspartiet ble<br />

størst i de tre kommunene ved Norges floridakyst.<br />

Korporal Per Hotvedt Nilsen ble ordfører på<br />

Tjøme, sersjant Bjørn Kåre Sevik inntok Nøtterøy,<br />

mens major Per Arne Olsen karret til seg den<br />

gjeveste taburetten i Tønsberg takket være drahjelp<br />

fra ex-ordfører Hogsnes´ kone. I tillegg flyttet<br />

selveste general Hagen til en ørliten strandteig på<br />

Nøtterøy <strong>for</strong> bedre å kunne overvåke gjennomføringen<br />

av revolusjonen i Vestfold.<br />

SAMMEN MED HØYRES STORMTROPPPER<br />

I samarbeid med Høyres reduserte stormtropper<br />

skulle endelig de tre kommunene fremstå som<br />

Fremskrittpartiets utstillingsvindu. Folk skulle få<br />

sin etterlengtede frihet fra menneskefiendtlige byråkrater<br />

og sosialister, avgifter og skatter skulle<br />

<strong>ned</strong> på et minimumsnivå, sløsing med offentlig<br />

midler skulle stoppes. Revolusjonen var i gang!<br />

Endelig fikk Frp makt og kunne sette de store ordene<br />

i partiprogrammet ut i praksis.<br />

Hurra!<br />

36<br />

Tønsberg, Nøtterøy<br />

og Tjøme fikk<br />

alle ordfører fra<br />

Fremskrittspartiet<br />

ved siste kommunevalg.<br />

Har du merket<br />

revolusjonen fra<br />

Carl I. Hagens<br />

tre musketerer?<br />

Siden har ingenting skjedd. Alt er<br />

ved det gamle. Ingen politiske utspill<br />

er kommet. De kommunale avgiftene<br />

er like høye. Folks valgfrihet<br />

er <strong>for</strong>tsatt like illusorisk.<br />

Byråkratiet er stadig like tungrodd<br />

og sløser <strong>for</strong>tsatt med offentlige<br />

midler som om enkelte kommuneansatte<br />

var fulle sjømenn.<br />

SUGERØR I KOMMUNEKASSA<br />

Privatiseringsiveren - som Høyres<br />

kasserte stortingsmann Hans<br />

Kristian Hognes startet - har <strong>for</strong>tsatt<br />

i Tønsberg, men nå er det byens<br />

nye rådmann som går i bresjeen<br />

med nye kommunale <strong>for</strong>etak <strong>for</strong><br />

reiseliv og næring slik at offentlige<br />

midler skal finansiere næringslivets<br />

markedsføring. Ordførerne Olsen,<br />

Nielsen og Sevik har bidratt med<br />

sin skjerv. Da folkeavstemningen<br />

om Veipakken skulle gjennomføres,<br />

lot de kommunikasjonsbyrået<br />

Consilio få stikke sugerøret sitt <strong>ned</strong><br />

i kommunekassene. 1,3 millioner<br />

ble regningen hvorav minst 250.000<br />

var direkte honorar til det private<br />

byrået. Jobben tok en ukes tid og<br />

kunne vært gjort gratis av kommunalt<br />

ansatte.<br />

Innholdet i brosjyren har møtt<br />

skarp kritikk både fra Felleslista<br />

RV/SV og Nøtterøylisten mot bomring.<br />

Jørn Magdahl (RV/SV) kalte<br />

brosjyren tendensiøs, og Tom<br />

Amundsen har kalt den et makkverk.<br />

En trykkfeil i in<strong>for</strong>masjonsbrosjyren,<br />

viser at kanalbrua skal<br />

stenges <strong>for</strong> alt annet enn buss.<br />

Heller ikke Consilio Kommunikasjon,<br />

som laget brosjyren på oppdrag<br />

fra de tre kommunene, kan<br />

<strong>for</strong>klare hvordan feilen oppsto,


tre musketerer<br />

Ved reisens slutt?: Fremskrittspartiets tre musketerer ved Verdens Ende. Fra<br />

venstre Per Arne Olsen, Bjørn Kåre Sevik og Per Hotvedt Nielsen.<br />

(Faksimile av Dagbladet).<br />

skrev Tønsberg Blad. Man kan jo<br />

ikke få til allverden <strong>for</strong> 1, 3 milllioner...<br />

RYTTERSTATUETTER?<br />

Men noe positivt må vel de tre<br />

høytløn<strong>ned</strong>e ordførerne ha gjort i<br />

løpet av toogethalv år? Som de vil<br />

bli husket <strong>for</strong> og kanskje tilogmed<br />

få en liten rytterstatuett <strong>for</strong>?<br />

OLSEN, TØNSBERG:<br />

1) Forhøyet straks sin egen godtgjørelse.<br />

Tar nå ut 621.000 kroner av<br />

felleskassa hvert år.<br />

2) Flyttet et Munch-litografi fra<br />

Haugar Vestfold Kunstmuseum til<br />

kontoret sitt.<br />

SEVIK, NØTTERØY:<br />

1) Sørget <strong>for</strong> ny behandling av reguleringsplan<br />

<strong>for</strong> Kalvetangen slik<br />

at Carl I. Hagen slipper å jobbe som<br />

vaktmester lenger.<br />

NIELSEN, TJØME:<br />

1) Alvorlig inngrep i et kystlandskap<br />

av nasjonal verdi (Grepan).<br />

Det politiske Frp- og Høyre-topp-<br />

ene på Tjøme har ikke kjent sin besøkelsestid,<br />

ifølge Tønsbergs Blad.<br />

Miljøvernministeren griper nå inn.<br />

DE STORE VYER<br />

Men om de tre musketerene ikke<br />

har fått gjennomført noe særlig, så<br />

har de vel sikkert sine visjoner og<br />

store politiske tanker? Ved nyttårsskiftet<br />

ble de intervjuet av lokalavisen:<br />

– Jeg tror Tønsberg ble et litt<br />

bedre sted å bo i 2005, sier ordfører<br />

Per Arne Olsen. Han vil gjerne ha ro<br />

til å drive kommunen.<br />

Javel ja...<br />

Bjørn Kåre Sevik (Frp),<br />

Nøtterøy:–Det er alltid en rekke<br />

uløste oppgaver.<br />

Ja, det er vel det vel...<br />

Per Hotvedt Nielsen (Frp), Tjøme:<br />

–Videreføre næringsutviklingen og<br />

rydde opp i Vrengen.<br />

Bra!<br />

LIVLIG DIGITAL DEBATT<br />

I dagens digitale hverdag <strong>for</strong>egår<br />

mye av politisk dyptenkning og debatt på internett.<br />

Frp´s webside <strong>for</strong> Tønsberg er sist ajourført 25.<br />

oktober 2005...Siste nyhetsmelding er fra 21.<br />

september 2005: "Ordfører Per -Arne L. Olsen var i<br />

Redaksjon 1 i NRK i går kveld.Debatten var om 6<br />

timers dagen. Kjempefin reklame både <strong>for</strong> FRP og<br />

<strong>for</strong> Tønsberg."<br />

Tjøme Frp´s internettside har Tjøme<br />

Fremskrittspartis logo. Forøvrig er den helt tom!<br />

Partneren, Høyre, har også politisk debattstoff<br />

på sine hjemmesider. Tønsberg Høyres web-side:<br />

Aktuelt:, siste lokale nyheter:<br />

13. august 2003: Kristin Clemet besøkte<br />

Tønsberg<br />

28. oktober 2003: Høyres nye Bystyrerepresentanter.<br />

En av <strong>Vestfolds</strong> stortingsrepresentanter kommer<br />

fra Tønsberg Høyre - Hans Kristian Hogsnes.<br />

Jasså? Og vi som trodde han hadde fått sparken?<br />

Tønsberg Høyre har ikke egen e-post-adresse -<br />

man ber om at henvendelser rettes til Frank i<br />

Consilio Kommunikasjon - "e-post til Tønsberg<br />

Høyre: frank@consilio.no " kan kanskje gi svaret?<br />

Tjøme Høyre har sikkert hatt annet å drive med<br />

den siste tiden enn politikk. Der<strong>for</strong> har det sikkkert<br />

ikke vært tid til å ajourføre hjemmesiden:<br />

20. mai 2004: Vi kjemper <strong>for</strong> Mågerø! Her presenterer<br />

vi Høyres stortingskandidater til valget<br />

2005. Siden oppdateres <strong>for</strong>tløpende.<br />

Hmmm... snart valg igjen, montro?<br />

Ordførerkjede på CV´n?<br />

Vi må altså kunne konkludere med at de tre<br />

fremadstormende Frp-musketerer ikke har oppnådd<br />

noe som helst i praktisk politikk hittil. De<br />

makter ikke å endre det politiske system de har<br />

snakket så høyt og stygt om i mange, mange år. De<br />

klarer ikke å markere seg <strong>for</strong> sine velgere og inn<br />

byggere. Om ordføreren i Tønsberg heter Harald<br />

Haug Andersen og kommer fra Arbeiderpartiet,<br />

Jørn Hagen fra Kristelig Folkeparti eller Per Arne<br />

Olsen fra Fremskrittspartiet er ett fett. Samme ulla<br />

- ingen revolusjon i sikte.<br />

Det kan nesten virke som om de tre ikke bryr seg<br />

så mye om politikk, men bare er interessert i ordførerkjedet<br />

<strong>for</strong> å henge det på CV´n sin?<br />

Ettter dette mislykede lokaleksperimentet, er det<br />

ingen grunn til å frykte et partnerskap mellom Siv<br />

Jensen og Erna Solberg. Alt vil bli ved det gamle.<br />

Musketerene sovner så <strong>for</strong>t de får bukta og begge<br />

endene og den ekle, kjedelige praktiske politiske<br />

hverdag banker på døren.<br />

For guds skyld: Ikke vekk dem!<br />

FREDRIK PRINTZ<br />

(redaktør emeritus)<br />

<strong>Kult</strong> . . . Nr. 1 • 2006 37


38<br />

For 88 år siden var det futt i næringslivet i Tønsberg:<br />

Startet<br />

Norges<br />

første<br />

private<br />

flyfabrikk<br />

Interessen <strong>for</strong> flyfabrikk-eventyret i<br />

Tønsberg var stor blant lokale investorer.<br />

Etter å ha ervervet grunn<br />

og startet bygging av tre haller, tok<br />

ledelsen i Norsk Aeroplanfabrik<br />

kontakt med kaptein Gyth Dehli<br />

ved marinens verft i Horten <strong>for</strong> å<br />

innlede etsamarbeid.<br />

Samtidig ble privatpersoner og<br />

bedrifter invitert til å kjøpe aksjer i<br />

selskapet Det Norske Luftfartsrederi<br />

A/S. Ikke mindre enn 61 interessentermeldte<br />

seg – alt fra redere<br />

og kjøpmenn til diplomater og stortingsrepre-sentanter<br />

kjøpte aksjer,<br />

og aksjekapitalen kom raskt opp i<br />

3,3 millionerkroner.<br />

Med utgangspunkt i flyfabrikken<br />

og luftfartsrederiet, ble det planlagt<br />

et omfattende rutenett på inn- og<br />

utland med sjøfly.<br />

Aeroplanfabrikken kom imidlertid<br />

snart i økonomiske vanskeligheter<br />

og måtte supplere inntektene<br />

med bilreparasjoner og opplagsplass<br />

<strong>for</strong> båter.<br />

Fabrikkens første fly på tegnebrettet,<br />

var et enmotors sjøfly med<br />

vingeravtre og kropp av finer. Det<br />

fikk betegnelsen F.B.4 , hadde plass<br />

til fire personer i tillegg til flyveren<br />

og skulle utstyres med en motor på<br />

150 hk. Produksjonen skulle starte i<br />

mai 1919, men kom aldri i gang.<br />

Det gjorde heller ikke produksjonen<br />

av detvesentlig større F.B.12<br />

Fordi det nøytrale Norge under Første verdenskrig<br />

var avhengig av goodwill fra vannligsin<strong>ned</strong>e stater<br />

<strong>for</strong> å anskaffe fly til militære og sivile <strong>for</strong>mål, tok<br />

Christian AugustSelmer Hellesen initiativet til å<br />

starte en privat flyfabrikk på Ørsnes i Tønsberg.<br />

Med 500.000 kroner i startkapital så A/S Norsk<br />

Aeroplanfabrik dagens lys.<br />

med plass <strong>for</strong> 14 passasjerer og mye<br />

gods. Man hadde håpet at<br />

Luftfartsrederiet ville bestille flere<br />

fly av denne typen, men selskapet<br />

fant prisen på 110.000 kroner pr fly<br />

<strong>for</strong> høy.<br />

Første flyet fabrikken leverte, ble<br />

der<strong>for</strong> et amerikansk-designet<br />

sjøfly av typen Curtis MF. Av<br />

mangel på oppdrag, startet flyfabrikken<br />

ruteflyvninger mellom<br />

Tønsberg og byer i Østfold. Noen<br />

stor suksess ble ikke dette, og uhell<br />

med egenproduserte fly førte til<br />

konkurs i 1929.


At 2005 ble et godt år <strong>for</strong> museet, er<br />

altså ingen overdrivelse. I tillegg til<br />

feiring av 10 års jubileet og få fast<br />

plass på statsbudsjettet i det nasjonale<br />

museumsnettverket, ble<br />

Haugar-utstillingene valfarstsmål<br />

<strong>for</strong> <strong>kunst</strong>interesserte i Vestfold.<br />

Styrkingen av budsjettet gjorde<br />

det mulig å sette iverk nye publikumstiltak.<br />

Skikkelig pangstart fikk<br />

Haugar med den store Astrup-utstillingen.<br />

Programmet <strong>for</strong>øvrig<br />

var variert og dekket et<br />

bredt spekter, med utstillinger<br />

av Kjartan Slettemark, Runi<br />

Langum, Harald Kihle, Hans<br />

Gerhard Sørensen og som årsfinale,<br />

den lett kontroversielle<br />

Bjarne Melgaard.<br />

I <strong>for</strong>hold til 2004, da museet<br />

var stengt i en lengre periode,<br />

har veksten vært <strong>for</strong>midabel.<br />

Total vekst har vært på hele<br />

294 prosent, fra 7.963 til 31.370<br />

besøkende. Skolebesøket økte<br />

med 180 prosent, fra 3.699 til<br />

10.383 elever.<br />

Dersom man sammenligner<br />

med det tidligere toppåret<br />

1996, da besøkstallet endte på<br />

27 901, steg publikumstilstrømningen<br />

i fjor med følbare<br />

16 prosent.<br />

Første utstilling i 2006 er et<br />

solid utvalg bilder fra Erling<br />

Nebys samling.<br />

Thesbiteateret i Tønsberg er klare med en ny premiere<strong>for</strong>estilling:<br />

Torsdag 16. februar går teppet på<br />

Papirhuset opp <strong>for</strong> den varme og underholdende historien<br />

“Timene med Rita” av Willy Russel.<br />

“Noen ganger kan eleven være den beste lærer...”<br />

Stykket handler om den gifte arbeiderklassejenta Rita<br />

som drømmer om å realisere seg selv og som melder<br />

Ny publikumsrekord <strong>for</strong><br />

<strong>kunst</strong>museet på Haugar<br />

I jubileumsåret 2005 ble det<br />

satt ny besøksrekord på<br />

Haugar Vestfold <strong>kunst</strong>museum,<br />

med ikke mindre<br />

enn 31.370 besøkende.<br />

NY PREMIERE PÅ PAPIRHUSET I TØNSBERG<br />

Haugar Vestfold Kunstmuseum. Foto: Bjørn Harstad<br />

seg på et litteraturkurs i Folkeuniversitetets regi. Her<br />

blir hun tildelt den lett alkoholiserte og desillusjonerte<br />

professoren Frank som sin studieveileder. Møtet<br />

mellom de to blir skjellsettende <strong>for</strong> dem begge.<br />

Rollene blir spilt av Janne Moholt og Frank Lie.<br />

Regien er ved Rolf Dolven.<br />

Stykket spilles fram til 25. februar.<br />

39


Erling<br />

Nebys<br />

samling<br />

vises på<br />

Haugar<br />

40<br />

Igjen har Haugar-direktør<br />

Åke Petterson og hans stab<br />

fylt <strong>kunst</strong>museet i Tønsberg<br />

med uttrykk <strong>for</strong> inntrykk<br />

fra den store verden som<br />

omringer Vestfold: Verk av<br />

etterkrigstidens betydeligste<br />

navn innen den såkalte<br />

konkrete <strong>kunst</strong>en.<br />

Lørdag 28. januar åpnet<br />

dørene <strong>for</strong> 70 av høydepunkter<br />

i Erling Nebys<br />

navngjetne samling. Neby<br />

var selv tilstede <strong>for</strong> å presentere<br />

samlingen.<br />

Erling Neby (f. 1950) er kjent gjennom<br />

sin virksomhet som hi-fi<br />

connaisseur og radioimportør. Men<br />

han er også en meget lidenskapelig<br />

og selektiv <strong>kunst</strong>samler. Siden han<br />

første gang besøkte det berømte<br />

Galerie Denise René i Paris <strong>for</strong> over<br />

35 år siden, og fattet interesse <strong>for</strong><br />

etterkrigstidens konkrete <strong>kunst</strong>,<br />

har han bygget opp en av Nord-<br />

Europas største og viktigste privat-<br />

samlinger på området. Han har selv<br />

<strong>for</strong>etatt utvalget av de 70 verkene<br />

fra tilsammen 39 <strong>kunst</strong>nere som<br />

presenteres på denne utstillingen.<br />

PIONERENE<br />

Forløperne <strong>for</strong> konkretismen er å<br />

finne blant modernismen tidligste<br />

pionerer, som Kandinsky, Malevich<br />

Olle Bærtling: LIO, 1957<br />

og Mondrian. Etter krigen hadde<br />

bevegelsen spredt seg både til USA<br />

og til de nordiske landene.<br />

Samtidig ble den utvidet med optisk<br />

illusjonistiske retninger som<br />

kinetisk <strong>kunst</strong> <strong>kunst</strong> og Op-art. I


Norden var det særlig danske<br />

<strong>kunst</strong>nere som Robert Jacobsen og<br />

Richard Mortensen, og ikke minst<br />

svensken Olle Bærtling som i begynnelsen<br />

av 1950-årene skulle stå<br />

<strong>for</strong> konkretismens gjennombrudd.<br />

SENT MED<br />

I Norge ble derimot denne typen<br />

geometrisk basert nonfigurativ<br />

<strong>kunst</strong> helt overskygget av den ekspresjonistiske<br />

tradisjonen, og det<br />

skulle ta ytterligere ti år før vi fikk<br />

vår første rendyrkede konkretist i<br />

Gunnar S. Gundersen. Noe av dette<br />

har Erling Neby tydeligvis prøvd å<br />

oppveie, da samlingen <strong>for</strong>uten en<br />

rekke store internasjonale navn<br />

også består av særlig fremtredende<br />

norske og nordiske samtids<strong>kunst</strong>-<br />

Josef Albers: Homage to<br />

the Square, 1962<br />

nere som kan assosieres med<br />

konkretismen.<br />

FRA HELE VERDEN<br />

Av norske <strong>kunst</strong>nere er Bjørn<br />

Ransve, Jan Groth, Arne<br />

Malmedal og Olav<br />

Christopher Jenssen rikelig representert.<br />

Blant de mange internasjonale<br />

navnene finnes europeere som<br />

Victor vasarely, Auguste<br />

Herbin og Jean Dewasne,<br />

amerikanere som Josef Albers,<br />

Burgoyne Diller og John<br />

Mclaughlin samt søramerikanske<br />

<strong>kunst</strong>nere som Sergio<br />

Camargo<br />

Kort sagt: Hele verden er nå<br />

eksponert på Haugar Vestfold<br />

<strong>kunst</strong>museum!<br />

Victor Vasarely:<br />

Altair-Neg., 1955-56<br />

41


42<br />

Er ethvert menneske<br />

en <strong>kunst</strong>ner?<br />

Det brysomme svaret på spørsmålet<br />

i overskriften erselvfølgelig<br />

i dag et <strong>for</strong>virrende<br />

og rungende “ja”. De økonomiske<br />

<strong>for</strong>utsetningene, tiden, de tekniske<br />

innretningene, digitaliseringen av<br />

avbildninger, alt er med på å legge<br />

til rette <strong>for</strong> den kreative hyperaktivitet<br />

som settes inn enten i det virtuelle<br />

rom, eller i det fysiske. Ut<br />

kommer en uendelig strøm av produkter<br />

som benevnes som <strong>kunst</strong><br />

eller som insisterer på å kalle seg<br />

<strong>kunst</strong>. Det betyr selvfølgelig veldig<br />

<strong>for</strong>t at alt og ingenting er <strong>kunst</strong>; og<br />

vi må alle på nytt spørre oss: Hva er<br />

det genuint <strong>kunst</strong>neriske, og hva er<br />

<strong>kunst</strong> til?<br />

Det synes å være to veier å gå i søken<br />

etter svaret på etslikt toleddet<br />

spørsmål. Begge er historiske. Den<br />

ene er lang, den andreer kort. Ingen<br />

av veiene kan vi <strong>for</strong>vente å få hjelp<br />

til av kuratorene (eller <strong>kunst</strong>historikerne),<br />

<strong>for</strong> de er selv blitt<br />

(språk)<strong>kunst</strong>nere de fleste av dem;<br />

utagerende <strong>for</strong>tolkere og samlere<br />

av alt som byr seg frem <strong>for</strong> lauget;<br />

og frem<strong>for</strong> alt – kommunikatorer –<br />

Bjarne Melgaard-utstillingen på Haugar utløste reaksjoner<br />

– fra avsky til kanonisering. For mange av dem som kom<br />

til <strong>kunst</strong>museet og så, reagerte og ønsket debatt om <strong>kunst</strong>nerens<br />

framviste arbeider, ble den aborterte debatten til<br />

dobbelt frustrasjon. Lars W. Gran var blant dem som <strong>for</strong>søkte<br />

å bruke utstillingen som utgangspunkt <strong>for</strong> en savnet<br />

debatt om samtids-<strong>kunst</strong>en der kvalitetsbegrepet, etter<br />

hans mening, synes å være irrelevant. Men hans innlegg<br />

ble avvist i Tønsbergs Blad som dermed kvalte denne mulige<br />

debatten om billed<strong>kunst</strong>en i vår tid...<br />

Et apropos til Haugar Vestfold Kunstmuseum<br />

og noen av dem kan <strong>for</strong>telle oss at<br />

kvalitetsbegrepet er irrelevant i<br />

dagens samtids<strong>kunst</strong>.<br />

ALTSÅ: DEN LANGE VEIEN<br />

I en dagsavis må selv den lange veien<br />

bli kort. Århundrer må gjøres<br />

om til stikkord mellom morgenkaffen<br />

og dagens øvrige gjøremål.<br />

Hulemalerier. Helleristninger.<br />

Skrift i sand. “Primitive” skulpturerfra<br />

skriftløse kulturer. Utskjæringer<br />

på våre stavkirker. Og her har<br />

jeg ikke tatt med høykulturens<br />

monumentale byggverk og andre<br />

<strong>kunst</strong>neriske uttrykk som kan oppleves<br />

<strong>for</strong>skjellige steder i verden.<br />

(Lever vi selv i en høykultur?)<br />

Mosaikker fra romansk middelalder.<br />

Les Tomas Tranströmers dikt<br />

“Romanska bågar”, og kjenn etterklangen<br />

av noe storslått som<br />

nettopp har fått sitt utgangspunkt i<br />

noe udefinerbart som løfter oss alle<br />

utover det hverdagslige.<br />

Til den lange veien hører også<br />

Goethes karakteristikk av de tre<br />

viktige virkefelter<strong>for</strong> den menneskelige<br />

ånd: Kunst, vitenskap og religion.<br />

Han sier at den som har<br />

<strong>kunst</strong> og vitenskap, også harreligion,<br />

men at den som mangler de<br />

to (første), han vil trenge religion.<br />

Dette kan jo hin enkelte tolke som<br />

man vil. I denne sammenheng skal<br />

kun påpekes at <strong>kunst</strong>en plasseres<br />

så sentralt. Denne viktighet avspeiles<br />

i historien, og deter stadig en offentlig<br />

oppgave å bygge museer, og<br />

å understøtte <strong>kunst</strong>en økonomisk<br />

til <strong>for</strong>skjønnelse av og innsikt i våre<br />

liv. Man kan virkelig spørre seg om<br />

mye av dagens <strong>kunst</strong> <strong>for</strong>tjenerdenne<br />

plassen som den hararvet.<br />

Tarden seg selv alvorlig nok, ellererden<br />

bare selvhøytidelig?<br />

Hvis vi <strong>for</strong>tsetter i Goethes tankegang,<br />

kunne vi jo uttrykke en bekymring<br />

over t det ser ut til at vitenskapen<br />

er i ferd med å ta hele<br />

plassen alene, i tillegg til at enkelte<br />

av de klassiske vitenskapene slutter<br />

å kalle seg nettopp det i <strong>for</strong>legenhet<br />

oversin mangel på bevisbarhet.<br />

Tar man en tur på Haugar i disse<br />

dager (artikkelen ble skrevet mens<br />

Melgaard-utstillingen <strong>for</strong>tsatt pirret<br />

og <strong>for</strong>arget <strong>kunst</strong>museets besøkende),<br />

vil man ønske seg at <strong>for</strong>legenheten<br />

varganske annerledes plassert.


Et Bjarne Melgaard-bilde:<br />

“Uten tittel”.<br />

Men vi skal videre. Gjennom renessansen.<br />

Gjennom renessansen?<br />

Den erda <strong>for</strong> søren vår samtid. Den<br />

som tar seg tid til å se, vil oppdage<br />

at selv en før-renessanse<strong>kunst</strong>ner<br />

som Giotto må ha hatt en billedbevissthet<br />

som langt overgår mye av<br />

vår nåtidige “tredimensjonale”<br />

mediekultur, og det med bilder<br />

malt på mur. For betrakteren står<br />

bildet helt stille. Det ertilskuerens<br />

blikk og dermed hans indre som<br />

bevegerseg. Og vi som hadde begynt<br />

å tro at interaktivitet eret nytt<br />

fenomen. Det er bare ordet som er<br />

nytt.<br />

Denne bevegelsen mellom sansene<br />

og det indre liv; eller om man<br />

vil mellom det estetiske og det etiske,<br />

er også et tema innen<strong>for</strong> litteratur.<br />

Les f.eks. Ibsens “En folkefiende”<br />

før re<strong>for</strong>mpedagogene får<br />

kloa i den.<br />

DEN KORTE VEIEN<br />

Å ville <strong>for</strong>søke ved hjelp av språket<br />

å bestemme hva som er <strong>kunst</strong>ens<br />

rolle, erselvfølgelig en <strong>for</strong>m <strong>for</strong> overmot.<br />

Morsomt nok erdet beslektet<br />

meddet overmotet hos <strong>kunst</strong>neren<br />

som setter seg <strong>for</strong>e å karakterisere<br />

det hele ved hjelp av en enkelt del.<br />

Språket vil nødvendigvis virke begrensende<br />

på nettopp det som er<br />

bildets <strong>for</strong>trinn og egenart frem<strong>for</strong><br />

språket. Slik som med musikken.<br />

En aldri så god musikkanmeldelse<br />

blir ikke som en sonate av Bach.<br />

Den blir noe annet. Og denne annethet<br />

er noe viktig. Men omvendt:<br />

Hva kan språket som ikke bildet<br />

kan? Grensebeskrivelsen eren ut<strong>for</strong>dring<br />

<strong>for</strong> den intellektuelle opplevelsen<br />

av det billedmessige.<br />

Denne opplevelsen kreverdistanse,<br />

refleksjon. Uten den kunne man<br />

like gjerne hengi seg til pornografi.<br />

Detteernok noe av tankegangen<br />

når en person som Herman Broch<br />

hevderat kitschen er umoralsk.<br />

Den er <strong>for</strong>førerisk. Deter viktig å<br />

huske på at billedmediet i sitt vesen<br />

ersvært autoritært. Det angriper<br />

oss på vårt kanskje mest <strong>for</strong>svarsløse<br />

område – øynene, og øynene<br />

kan ikke tvile i samme grad som<br />

ørene kan. Detvet selv barn.<br />

Vi har sett hva som skjedde da<br />

etikken <strong>for</strong>lot vitenskapen undersiste<br />

verdenskrig, og vi vet at det<br />

skjer igjen når betalingen er høy<br />

nok og abstraksjonsnivået er tilstrekkelig.<br />

Skal vi også tillate at<br />

etikken <strong>for</strong>later <strong>kunst</strong>ens område?<br />

Deter vel ikke så farlig; det erda<br />

ikke noe å hisse seg opp over; deterda<br />

bareet subjektivt uttrykk?<br />

Jo, det eren liten hake veddette.<br />

Norsk nasjonalromantikk har beveget<br />

seg fra skogbunn til bekkenbunn.<br />

Denne gangen erdet ikke<br />

norske godseiere som betaler; vi er<br />

alle blitt mesener <strong>for</strong> denne subsidierte<br />

individualisme, og vi serat den<br />

går på tomgang. Den utholder ikke<br />

lenger sitt egetramlende opprør,<br />

men er gått løs på Den Annen. Vi<br />

vil ikke betale <strong>for</strong> dette. Skal dette<br />

være en del av den kulturelle<br />

skolesekken?<br />

Åh, du som metter liten fugl.<br />

LARS W. GRAN<br />

43


44<br />

Schwitters-<br />

fotografier i<br />

T.v.:<br />

Sculphture of<br />

light (1932).<br />

U.t.v:<br />

Pattern of travel<br />

(1932).<br />

Fotos:<br />

Ernst<br />

Schwitters.<br />

Copyright:<br />

Bono.<br />

Preus museum<br />

Ernst Schwitters var bare<br />

18 år gammel da han i 1937<br />

flyktet fra Nazi-Tyskland<br />

til Norge sammen med sin<br />

far. Faren, den berømte<br />

dada<strong>kunst</strong>neren Kurt<br />

Schwitters, ga sønnen direkte<br />

tilgang til den tyske<br />

avantgarden. Alt som 11åring<br />

stod Ernst Schwitters<br />

i mørkerommet sammen<br />

med surrealisten Man Ray<br />

og lærte seg å ekspe-rimentere<br />

med fotografiske<br />

materialer. Denne utstillingen<br />

viser hvordan Ernst<br />

Schwitters <strong>kunst</strong>nerskap<br />

ble <strong>for</strong>met i spenningen<br />

mellom hans <strong>kunst</strong>neriske<br />

arv og møtet med Norge.<br />

Schwitters virket også som<br />

fotojournalist og industrifotograf.<br />

Han arbeidet <strong>for</strong><br />

den norske eksilre-gjeringen<br />

i London under krigen<br />

og var den eneste som fikk<br />

fotografere under rettssaken<br />

mot Vidkun Quisling i<br />

1945. Ernst Schwitters<br />

døde i Oslo i 1996.<br />

Kurator <strong>for</strong> utstillingen<br />

er Olav Løkke, kurator ved<br />

Kurt und Ernst Schwitters<br />

Stiftung. Utstillingen er<br />

produsert av Kurt und<br />

Ernst Schwitters Stiftung<br />

ved Sprengel Museum<br />

Hannover i samarbeide<br />

med Preus museum.<br />

Utstillingen er støttet av<br />

Land Niedersachsen og<br />

Goethe Institut, Oslo.<br />

I <strong>for</strong>bindelse med utstillingen<br />

ble det utgitt en<br />

bok. Bidragsytere er Olav<br />

Løkke, Robert Meyer og<br />

Isabelt Schulz.<br />

Årets første Preus-utstilling<br />

åpnet 21. januar og vil<br />

være tilgjengelig fram til<br />

12. mars.


Inger Johanne Vesje<br />

Sommerfuglvingen<br />

Som en kjedereaksjon<br />

perfekt utregnet<br />

av livet selv<br />

har alt en sammenheng<br />

en mening<br />

I det store spillet<br />

flyter ingenting<br />

ubemerket <strong>for</strong>bi<br />

livets matematikk<br />

der det minste kan utløse det største<br />

og det store kan bli til nesten ingenting<br />

så perfekt<br />

at det er vanskelig å tenke seg<br />

er livet<br />

summen av alle ting<br />

selv en sommerfuglvinge<br />

kan utløse en storm<br />

45


46<br />

Lyst til å jobbe med kultur?<br />

Hvor<strong>for</strong> ikke gjøre det<br />

i KULT?<br />

– Vil du skrive reportasjer<br />

– Vil du skrive dikt<br />

– Vil du skrive noveller<br />

– Vil du skrive om <strong>kunst</strong><br />

– Vil du fotografere<br />

– Vil du tegne<br />

– Vil du selge annonser<br />

– Vil du gjøre litt av alt<br />

Ta kontakt med <strong>Kult</strong>s<br />

redaksjoner i Tønsberg<br />

og Larvik – så kan vi snakke om<br />

saken og finne på noe sammen.<br />

Tlf. 91368366 - Tønsberg<br />

Tlf. 33184135 - Larvik<br />

Refuserte roman fra<br />

nobelprisvinner<br />

Forfatteren V.S.Naipaul,<br />

som mottok Nobels litteraturpris<br />

i 2001, har fått<br />

en av sine tidligere bøker<br />

refusert av 20 <strong>for</strong>leggere<br />

og litterære agenter i<br />

Storbritannia.<br />

Manuskriptet var sendt i navnet til<br />

en oppdiktet <strong>for</strong>fatter. Ingen av de<br />

20 <strong>for</strong>lagene og agentene viste interesse<br />

<strong>for</strong>, eller gjenkjente romanen<br />

In a free stat, som Naipaul fikk den<br />

anerkjente Bookerprisen <strong>for</strong> i 1971,<br />

skriver Aftenposten.<br />

BRITISKE FORLAG UTEN<br />

LITTERÆR KOMPETANSE?<br />

Tilsvarende <strong>for</strong>søk ble gjort med<br />

Stanley Middeltons roman Holiday<br />

fra 1974. Også han ble hedret med<br />

Bookerprisen <strong>for</strong> denne romanen,<br />

men bare en av agentene viste interesse<br />

<strong>for</strong> manuskriptet som ble<br />

innsendt under pseudonym.<br />

Litteraturmiljøet i Storbritannia<br />

mener dette underbygger påstandene<br />

om at <strong>for</strong>lagsbransjen ikke<br />

lenger er i stand til å se kvaliteten i<br />

et innsendt manuskript, og at bransjen<br />

bare er opptatt av unge<br />

kjendis<strong>for</strong>fattere som er lette å<br />

markedsføre. Forfatteren Dorris<br />

Lessing har tidligere satt sitt eget<br />

<strong>for</strong>lag på en tilsvarende prøve.<br />

Også hun fikk manuskriptet refusert<br />

da hun sendte det under<br />

pseudonym. Ikke dessto mindre er<br />

hun sjokkert over refusjonen av<br />

Naipauls manuskript.<br />

NAKENMODELL MED<br />

FET ROMANKONTRAKT<br />

Apropos litterære kvaliteter; den<br />

brystfagre nakenmodellen Katie<br />

Price (<strong>kunst</strong>nernavn! Jordan), hvis<br />

største <strong>for</strong>trinn er at hun har fått<br />

<strong>for</strong>størret puppene fem ganger, er<br />

tilbudt en svært lukurativ kontrakt<br />

av Random House, som er Storbritannias<br />

største <strong>for</strong>lag. Jordan skal<br />

skrive to romaner <strong>for</strong> <strong>for</strong>laget, og<br />

honoraret skal være på over en<br />

million pund.<br />

Framtidens romaner kan komme<br />

til å avvike sterkt fra <strong>for</strong>tidens<br />

skrive<strong>kunst</strong> dersom størrelsen på<br />

<strong>for</strong>fatternes bryster skal bli et litterært<br />

kriterium. Klimaskiftet kan<br />

skyldes at det er økonomene som<br />

har overtatt rorkulten i mange <strong>for</strong>lag,<br />

og skjøvet litteraturviterne ut i<br />

mørket.<br />

Arme lesere!


Ola Frendes folkevise<br />

Melodi: Håvard Hedde<br />

Jeg kalles Ola Frende<br />

og er en eferdakar,<br />

og silkestrå og løvetann<br />

er mine fotefár,<br />

og kløveren min eng<br />

og krypfredløs min vugge<br />

og brudeslør min seng.<br />

Så tar jeg disse vekster<br />

og binder meg en krans<br />

Så trår i muld og mose<br />

som om det var en dans<br />

med kløver til og fra,<br />

jeg legger meg i engen<br />

og teller fire blad.<br />

Jeg kalles Ola Frende<br />

og vil på Frenders vis<br />

<strong>for</strong>ære deg en krone,<br />

min enkle visdoms pris,<br />

<strong>for</strong> frendeløs er den<br />

som aldri knyttet kransen<br />

og ga den til en venn.<br />

Freddie Langrind<br />

20 Spørsmål<br />

– og svar<br />

1 Hvor mange besøkende var det på<br />

Haugar Vestfold Kunstmuseum i 2005?<br />

2 Når vant Sámiid Ædnan den norske<br />

Grand prix-finalen?<br />

3 Når ble riksantikvarembedet opprettet?<br />

4 Hvem skrev romanen “Kongen av Sahara”?<br />

5 Hvem skrev diktet”Metope”?<br />

6 Hvilket norsk <strong>for</strong>lag kommer Ingvar<br />

Ambjørnsens romaner ut på?<br />

7 Margaret Skjelbreds romaner er kommet<br />

ut på hvilket <strong>for</strong>lag?<br />

8 Nobelprisvinneren i litteratur 2005?<br />

9 I hvilket fylke ligger Kopervik?<br />

10 Tittelen på Ari Behns debutbok?<br />

11 Hvem er redaktør av Klassekampen?<br />

12 I hvilket fylke finner vi Nidelven?<br />

13 Når døde kong Haakon VII?<br />

14 Hvor i Norge hører minken naturlig<br />

hjemme i faunaen?<br />

15 Hvem skrev”Mor go´hjerta”?<br />

16 Hva er Konkubinatet Jarlsberg??<br />

17 Hvem er biskop i Tunsberg?<br />

18 Hvilken billed<strong>kunst</strong>ner har i ni år laget<br />

litografiene til Litteraturuka i Vestfold?<br />

19 Hva skal det nye kulturhuset på Kaldnes<br />

i Tønsberg hete?<br />

20 Hvem har sagt: “Ikke <strong>for</strong>virr meg<br />

medfakta, er De snill.”?<br />

Svar:<br />

1 I alt 31.370!<br />

2 I 1980<br />

3 Odd Børretzen<br />

3. I 1912<br />

4 Thorvald Steen<br />

5 Olaf Bull<br />

6 Cappelen<br />

7 Tiden<br />

8 Harold Pinter<br />

9 I Rogaland<br />

10 Trist som faen<br />

11 Bjørgulf Braanen<br />

12 I Sør-Trøndelag<br />

13 I 1957<br />

14 Ingen steder, importert oppdrettsdyr<br />

15 Jan Erik Vold<br />

16 Ingenting, bare tøv<br />

17 Laila Riksaasen Dahl<br />

18 RagnarAlmén<br />

19 Støperiet<br />

20 KnutHamsun<br />

47


Perlemordatter<br />

Perlemordatter<br />

vokste seg blank<br />

mørkt<br />

i sin muslingmors<br />

mave<br />

Et uønsket barn<br />

av navnløs far<br />

ingen aktet ditt liv<br />

<strong>for</strong> en gave<br />

Perlemordatter<br />

med <strong>for</strong>tid<br />

stum<br />

og barndom<br />

i dypeste natt<br />

Din himmelglans ble<br />

et mysterium<br />

og løftet degfram<br />

som en skatt<br />

Anne Hilde Tørnquist Johansen<br />

PORTO BETALT<br />

VED<br />

INNLEVERING<br />

P.P.<br />

NORGE<br />

Returadresse: KULT...<br />

Postboks 150<br />

3251 Larvik

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!