Økologisk handbok

ØKOLOGISK HANDBOK
Matvekster
GAN Forlag AS

© GAN Forlag AS, Oslo 2004
1. utgave, 1. opplag
Boka er utgitt med støtte fra Norsk senter for økologisk landbruk
(NORSØK).
Fagredaktør: Grete Lene Serikstad
Forlagsredaktør: Thor W. Kristensen
Omslaget og innmaten er printet hos GAN Grafisk, Oslo.
ISBN 82-492-0648-7
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid
med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for
rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan
medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller
fengsel.
Alle henvendelser om forlagets utgivelser kan rettes til:
GAN Forlag AS
Peter Møllers vei 8-10
0585 Oslo
E-post: forlag@gan.no
www.gan.no

1 Oppal av småplanter 9
1.1 Aktuelle vekster 9
1.2 Frø og formeringsmateriale 10
1.3 Jord 10
1.4 Oppalingsplass 13
1.5 Oppalingssystem 13
1.6 Vekstbetingelser 14
Temperatur og lys 14
Vann og næring 15
1.7 Herding 15
1.8 Utplanting 15
2 Veksthus og andre klimafremjande
tiltak 17
2.1 Drivbenkar 17
Kaldbenk 17
Varmbenk 18
2.2 Solfangar 18
2.3 Duk eller nett 19
2.4 Veksthus 19
Bygningsmateriale 19
Energibruk 20
Enkle veksthus 20
Avanserte veksthus 21
Reinhald – ikkje desinfeksjon 21
3 Lagring av friske planteprodukt 23
3.1 Behov for lagring 23
3.2 Føresetnader for god lagring 23
Reingjering av lagerrom og kassar 23
Kvaliteten på produkta 23
Klima i lagerrommet 24
Etylen 25
Nedkjøling 26
3.3 Lagring i hus 26
Kjølelager 27
Ventilert lager 27
Kombinert kjølelager og ventilert
lager 28
Fryselager 28
3.4 Lagring i kulde ute 28
3.5 Jordkjellarar 29
3.6 Litteratur 30
4 Potet 31
4.1 Sortar 31
Troll 31
Oleva 32
Peik 32
Asterix 32
Grom 33
Aksel 33
Mandelpotet 33
Odin 33
I NNHOLD
Sortar for de tre nordlegaste fylka 33
4.2 Vekstskifte – forkultur 34
4.3 Jord 34
4.4 Gjødsling 34
4.5 Jordarbeiding og dekkbredde 35
4.6 Setjepotetar 36
Lysgroing 38
4.7 Setjing 39
4.8 Stell av kulturen 39
Ugrasregulering 39
Vatning 40
Vekstavslutning 41
4.9 Sjukdomar 41
Tørråte 41
Virus 43
Skurv 43
Blautråte 44
4.10 Hausting, sortering og lagring 44
Avlingsnivå 45
4.11 Tidlegproduksjon 45
5 Kepaløk og sjalottløk 47
5.1 Biologi 47
Mykorrhiza ( sopprot) 48
Stokkløping 48
Løkdanning og modning 49
Groing 49
Avskalling 49
5.2 Sorter 50
Kriterier for valg av sort 50
5.3 Formeringsmateriale 51
Produksjon av eget frø 52
Løkfrø og behandling 52
Setteløk og planteløk 52
Oppal av planteløk 52
Spesielt om sjalottløk 53
5.4 Setting/planting av løk 53
Bruk av setteløk (stikkløk) 54
Gruppeplanting 55
5.5 Dykningssted 55
5.6 Vekstskifte 55
5.7 Gjødsel og næringstilgang 57
Mangel på næringsstoff 58
Kalking 59
5.8 Vanning 60
5.9 Ugrasregulering 60
Rotugras – årene i forkant 61
Flateflamming eller falskt såbed 61
Selektiv flamming 61
Ugrasharv 61
Skrapepinner 62
Radrensing 62
Manuell luking 62
5.10 Sjukdom og skade 62

I NNHOLD
Løkgråskimmel 63
Løkbladskimmel 63
Løkbladgråskimmel 64
Papirflekk 64
Algesopp 64
Purpurflekk 64
Fusarium 65
Løkhvitråte 65
Svartmugg 65
Bakterieråte 65
Løkflue 66
Løktrips 66
Virus 67
Læraktige og glassaktige skjell 67
Gammelmannsyke 67
Frostskade 67
5.11 Høsting 68
Høstetid – modningstegn 68
5.12 Tørking 68
5.13 Lagring 69
5.14 Sortering og pakking 69
6 Purre 71
6.1 Klima og jord 71
6.2 Vekstskifte 71
6.3 Sorter og frø 72
6.4 Oppal og utplanting 72
6.5 Gjødsling 73
6.6 Vanning 73
6.7 Sykdommer og skadedyr på purre 73
6.8 Høsting, lagring og salg 74
7 Gulrot 75
7.1 Biologi 75
Rotfarge og karoteninnhold 75
Rotform og rotlengde 76
Smaksutvikling 76
Slektskap og sorter 77
7.2 Kriterier for valg av sort 77
7.3 Jord og klima 78
7.4 Vekstskifte 79
7.5 Jordarbeiding 80
7.6 Såing og dyrkingsopplegg 81
Såmaskiner og frøtype 81
Spiring 81
Opplegg 81
Såmengde 82
Sådybde og såtid 82
7.7 Tidligproduksjon 82
7.8 Gjødsling 83
Mangel av næringsstoff 84
7.9 Kalking 85
7.10 Ugrasregulering 85
Falskt 86
Flamming før spiring 87
Radrensing 87
Ugraskutting 88
Jorddekke 88
Manuell luking 88
7.11 Hypping 88
7.12 Vanning 88
7.13 Høsting og lagring 89
Høstemetode 89
Lagring 89
Sortering og pakking 90
7.14 Sykdommer og skadedyr i gulrot 90
Gulrotflue 90
Gulrotsuger 91
Håret engtege 91
Klosopp 92
Gråskimmel 92
Gulrothvitflekk 92
Fiolett rotfiltsopp 92
Gropflekk 93
Storknolla råtesopp 93
Skurv 93
Bakterieråte 93
Nematoder i gulrot 94
Sprekking 94
8 Pastinakk 97
8.1 Biologi 97
8.2 Dyrkingsplass 97
8.3 Frø og sorter 97
8.4 Utplanting 98
8.5 Vekstskifte 98
8.6 Gjødsling 98
8.7 Vanning 98
8.8 Ugras 98
8.9 Høsting og lagring 98
9 Hodekål 99
9.1 Klima 99
9.2 Vekstskifte - forkultur 100
Bekjemping av rotugras
i forkulturen 100
9.3 Jord og jordbehandling 101
9.4 Gjødsling 101
9.5 Kål som forkultur 103
9.6 Utforming av plantebed 103
9.7 Oppal 103
9.8 Planting 104
9.9 Vanning 105
9.10 Sorter og frø 105
Plantetall per dekar 106
9.11 Stell av kulturen i vekstsesongen 106
9.12 Sjukdom og skadedyr 106

I NNHOLD
Insekter 107
Klumprot 109
Andre soppsjukdommer 110
9.13 Høsting og lagring 111
9.14 Avlingsnivå 111
9.15 Skadeinsekter i kålvekster 112
10 Kålrot 115
10.1 Vekstskifte og forkultur 115
10.2 Jord og jordbehandling 115
10.3 Gjødsling 116
10.4 Utforming av såbed og plantebed 116
10.5 Oppal og planting eller direktesåing 117
Oppal 117
Planting 117
Såing 117
10.6 Sorter og frø 118
10.7 Stell av kulturen i veksttida 118
Ugrasregulering 118
10.8 Sjukdommer og skadedyr 119
10.9 Høsting og lagring 119
Avlingsnivå 120
11 Blomkål 121
11.1 Vekstskifte – forkultur 121
11.2 Jord og jordbehandling 121
11.3 Gjødsling 122
11.4 Utforming av plantebed 122
11.5 Oppal og planting 123
11.6 Sorter og frø 124
11.7 Stell av kulturen i vekstsesongen 124
Ugrasregulering 125
11.8 Sykdommer og skadedyr 125
11.9 Høsting og lagring 125
11.10 Avlingsnivå 126
12 Brokkoli 127
12.1 Vekstskifte – forkultur – gjødsling 127
12.2 Sorter og frø 127
12.3 Oppal og planting 128
12.4 Jordbehandling, plantebed og
planting 128
12.5 Ugrasregulering 128
12.6 Sjukdommer og skadedyr 129
12.7 Stell av kulturen i veksttida 129
12.8 Høsting og lagring 130
12.9 Avlingsnivå 130
13 Kinakål 131
13.1 Klima 131
13.2 Jord, vekstskifte og gjødsling 131
Jord 131
Vekstskifte 131
Gjødsling 131
13.3 Sorter, oppal og planting 132
Oppal 132
Planting 132
13.4 Ugrasregulering 133
13.5 Sjukdommer og skadedyr 133
13.6 Høsting og lagring 133
Avlingsnivå 134
14 Grønnkål 135
14.1 Klima 135
14.2 Vekstskifte – forkultur - gjødsling 135
14.3 Jord - jordbehandling 135
14.4 Sorter og frø 135
14.5 Såing og planting 135
14.6 Ugrasregulering 136
14.7 Sjukdom og skadedyr 136
14.8 Høsting og lagring 136
15 Rødbete 137
15.1 Opprinnelse og biologi 137
15.2 Frø og sorter 137
15.3 Jord og vekstskifte 138
15.4 Gjødsling 138
15.5 Såing og dyrkingsopplegg 139
15.6 Ugrasregulering 140
15.7 Høsting og lagring 140
15.8 Sykdommer og skadedyr 141
16 Salat 143
16.1 Krav til jord, klima og vekstsesong 143
16.2 Sorter 144
16.3 Vekstskifte – forkultur 144
16.4 Oppal 145
16.5 Jordbehandling 145
16.6 Gjødsling 146
16.7 Dyrkingssystemer 146
16.8 Planting 147
16.9 Ugras 147
16.10 Vanning 147
16.11 Sykdommer 148
16.12 Skadedyr 149
Bladlus 149
Andre skadedyr 150
16.13 Fysiologisk skade – bladrandskade 150
16.14 Høsting og lagring 151
16.15 Avlingsnivå 151
16.16 Viktig å huske i salatproduksjonen 151
17 Knollselleri 155
17.1 Biologi 155
17.2 Dyrkingssted og jord 155
17.3 Frø og sorter 156

I NNHOLD
17.4 Oppal og utplanting 156
17.5 Gjødsling 157
17.6 Vanning 157
17.7 Ugras 157
17.8 Sjukdommer og skade 158
Selleribladflekk 158
17.9 Høsting og lagring 158
18 Rotpersille 159
18.1 Biologi 159
18.2 Vokseplass og gjødsling 159
18.3 Såing og sorter 159
18.4 Ugras 160
18.5 Sjukdom og skadedyr 160
18.6 Høsting og lagring 160
19 Tomat 161
19.1 Dyrkingsvilkår 161
Ulike typar veksthus 161
Jord 162
19.2 Sortar 162
Resistensegenskaper 163
Aktuelle sortar 163
19.3 Oppal og planting 163
19.4 Stell av tomatplantane i veksttida 164
Lufttemperatur 164
Vatning 164
Skygging og brusing 165
Tilsetjing av karbondioksid 165
Oppbinding 165
Forming av plantene 165
Blomster og støving 166
Vekstregulering 166
19.5 Gjødsling 166
Næringsmangel 167
19.6 Sjukdomar og skadedyr 168
19.7 Hausting og lagring 170
19.8 Avling 171
20 Korn 173
20.1 Klima 173
20.2 Vekstskifte 174
20.3 Jord 175
20.4 Jordarbeiding 175
20.5 Gjødsling 175
20.6 Sorter 176
Bygg 177
Havre 178
Hvete 179
Rug 180
Rughvete 181
Spelt 181
Arts- og sortsblanding 181
20.7 Såing 182
20.8 Underkultur 183
Dekkvekst til gjenlegg 184
20.9 Ugrasregulering 185
Flerårige ugras 185
Frøugras 185
20.10 Sykdommer 187
20.11 Skadedyr 188
20.12 Høsting og lagring 189
Krossing 190
20.13 Avlingsnivå 191
20.14 Bakekvalitet 191
21 Jordbær 193
21.1 Forutsetninger for dyrking 194
Jord 194
Klima i vekstsesongen 194
Arbeidsinnsats 195
Vinterskade 195
21.2 Etablering av felt 195
Omløp 196
21.3 Gjødsling 196
Bladanalyser 197
21.4 Sorter 197
21.5 Plantevern 198
Ugras 198
Sjukdom 199
Skadedyr 200
21.6 Vanning 201
21.7 Høsting 201
21.8 Avling 202
21.9 Produksjon av småplanter 202
22 Bringebær 203
22.1 Biologi og utvikling 203
22.2 Dyrkingsvilkår 203
Klima 203
Jord 204
22.3 Etablering av felt 204
22.4 Gjødsling 205
22.5 Stell av kulturen i vekstsesongen 206
Gjerdemetoden 207
22.6 Sortar 207
22.7 Plantevern 207
Ugras 208
Sjukdomar 208
Skadedyr 209
22.8 Vatning 209
22.9 Hausting 210
22.10 Marknad 210
23 Solbær 211
23.1 Dyrkingsvilkår 211

I NNHOLD
Klima 211
Jord 212
23.2 Sortar 212
23.3 Etablering av felt 213
23.4 Formeiring og planting 214
23.5 Skjering 215
23.6 Gjødsling 215
23.7 Vatning 216
23.8 Plantevern 216
Ugras 216
Sjukdomar 216
Skadedyr 217
23.9 Hausting 217
23.10 Marknad 218
24 Rips 219
24.1 Biologi og utvikling 219
24.2 Dyrkingsvilkår 219
Klima 219
Jord 219
24.3 Sortar 220
24.4 Dyrking av rips 220
24.5 Plantevern 220
24.6 Vatning 221
24.7 Hausting 221
25 Urter på friland 223
25.1 Klima 223
25.2 Vekstskifte 225
25.3 Jord og jordbehandling 226
Gjødsling og kalking 226
25.4 Sorter og såfrø 227
25.5 Formering og oppal 228
Generativ formering 228
Vegetativ formering 229
25.6 Utforming av utplantingsfelt 230
25.7 Utplanting 231
25.8 Ugrasregulering 232
Tiltak i dyrkingsåra 232
25.9 Vanning 233
25.10 Sjukdommer og skadedyr 233
Sjukdommer 233
Skadedyr 233
25.11 Høsting 234
25.12 Tørking 234
25.13 Kvalitet og lagring 235
25.14 Avlingsnivå 235
25.15 Omsetning og økonomi 235
Aktuelle kontakter 236
Stikkordregister 239

Forord
Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) si Handbok økologisk
landbruk framstår nå i ny drakt. Økologisk handbok - matvekster er en del av
denne handboka. Ellers finnes det egne avsnitt i handboka om bla. fôrvekster,
jord og næringstilgang. En egen del om husdyr vil bli utarbeidet i løpet av
året. Handboka foreligger også på Internett (www.agropub.no) og blir jevnlig
oppdatert. Leseren har tilgang til mer informasjon gjennom at beslektede
artikler, rapporter og annen kunnskap er gjort tilgjengelig her.
Økologisk handbok - matvekster er skrevet av fagfolk med stor kunnskap om
økologisk landbruk og de enkelte kulturene. Fra NORSØK har Liv Birkeland
og Randi Berland Frøseth bidratt. Svein Solberg, Planteforsk har skrevet om
ulike kulturer. Kari Bysveen og Jan Phillips Olsen fra Fabio har bla. skrevet
om ulike kålvekster. Jan-Erik Mæhlum og Grim Jardar Aasgård fra
Øko-Gudbrand har skrevet kapitlet om potet, kapitlet om salat er skrevet av
Sigrid Mogan fra Lier og omegn forsøksring og Inger B. Slågedal fra
Forsøksringen Agder har skrevet om urter. Noen av kapitlene, bla. om bær, er
skrevet av Olav Bø og Bjørg Fritsvold ved Sogn Jord- og Hagebruksskule.
Arbeidet med handboka har vært ledet av Turid Strøm og Grete Lene
Serikstad ved NORSØK. Personer fra ulike fagmiljø har bidratt med nyttige
innspill underveis. Liv Birkeland, Therese B. Fossøy og Jon Magne Holten
har bearbeidet stoffet for denne utgivelsen, som kombinerer publisering på
papir og Internett. Dette vil erstatte den opprinnelige handboka som bestod
av to ringpermer og et løsarksystem.
Økologisk handbok - matvekster beskriver praktisk dyrking av en rekke kulturer
innen økologisk landbruk og har også kapitler som omhandler oppal av
småplanter, veksthusproduksjon og lagring av produkter. Handboka er som
tidligere retta mot veiledere innen landbruket, men også gardbrukere, lærere
og andre som søker inngående kunnskap om økologisk produksjon vil ha
nytte av handboka. Den egner seg godt som oppslagsverk der en lett finner
fram til konkret informasjon om dyrking av matvekster i økologisk landbruk.
Vi vil takke alle som på forskjellig vis har deltatt i arbeidet med Økologisk
handbok - matvekster. En særlig takk til medarbeidere i GAN Forlag.
Tingvoll, mars 2005
Einar Lund

1 Oppal av småplanter
Liv Birkeland, Norsk senter for økologisk landbruk
I vår korte og hektiske vekstsesong er oppal i kontrollert klima aktuelt
i en del kulturer. Da kan sesongen utvides noe, og plantene blir raskere
høsteferdige. Oppal gir også dyrkeren bedre kontroll over plantene i to
vanskelige faser; først spiring og deretter etablering på friland. Ved å
trekke spirefasen innomhus under oversiktlige forhold, kan
problemene med ugras, ujevne spireforhold og angrep av
skadeorganismer reduseres. Utplanting gir sikrere etablering og
jevnere planter og planteavstander. Metoden er særlig aktuell i tilfeller
med dyrt og/eller spiresvakt såfrø. I kulturer som er særlig
varmekrevende, som frilandsagurk og mais, legger oppalet til rette for
ei bedre utnytting av den varmeste veksttida. I kulturer som er utsatt
for stokkrenning, spesielt kinakål og tidlig hodekål, reduseres denne
faren ved oppal.
Å ale opp småplanter er krevende, både med hensyn til arbeidstid og
driftsmidler. For at innsatsen skal være lønnsom må selve oppalet være
vellykka, noe som blant annet krever kunnskap, tilfredsstillende fysiske
betingelser (som lys, temperatur, frø og jord) og jevnlig tilsyn.
Det er også en forutsetning at forholdene før og etter oppalet legges til rette.
Det vil jo være bortkastet å spandere et godt oppal på en grønnsakskultur, om
innsatsen svikter med forberedelsen av jordstykket, stell i frilandsperioden
eller feilberegning av hvor mye av vekstsesongen en har til rådighet.
Småplantenes kvalitet er avgjørende for hvor vellykka kulturen blir seinere.
En lang vekstsesong på friland vil som regel ikke kunne rette opp skaden
planten er påført i oppalet. Eksempel på slike skader er rotsnurr i pluggen,
stokkrenningsimpuls og vekststagnasjon ved næringsmangel.
Etter et vellykka oppal har planten nådd riktig stadium for utplanting, og
både over- og underjordiske deler er friske og i god vekst.
1.1 Aktuelle vekster
Mange kulturvekster såes direkte, avhengig av art og dyrkingsopplegg. Reddik
spirer eksempelvis raskt og konkurrerer godt med ugraset. Kulturtida er også
kort, slik at et oppal vanskelig ville bli lønnsomt. Gulrot har svak
konkurranseevne mot ugras, men passer likevel ikke for oppal. Rota ville ikke
utvikle seg tilfredsstillende under oppal og dessuten bli ødelagt ved
omplanting. For tidlig produksjon av salat er oppal nødvendig, mens en
seinere i sesongen kan så direkte på friland.
De vanligste grønnsakene som egner seg for oppal er løk- og kålvekster, salat,
rødbete, og knoll- og stilkselleri. Spesielle forhold ved oppal er beskrevet
i bokas dyrkingsveiledninger til de ulike kulturene. De forskjellige vekstene
9
OPPAL AV SMÅPLANTER 1

10
NORSØK · Økologisk handbok
kan ha svært varierende krav til oppalet, for eksempel med hensyn til
temperatur, oppalets varighet samt døgnvariasjoner.
Urter formeres både vegetativt og generativt. Frøformering er vanligst hos de
ett- og toårige artene og brukes også hos flerårige urter. Ett- og toårige arter
kan deles og formeres vegetativt i sesongen, men formeringsmåten brukes
mest på de flerårige artene. Oppalet varer da fra stikking til ferdig plante.
Mens spiring er den mest kritiske fasa ved frøformering, er rotinga det mest
sårbare stadiet ved vegetativ formering.
1.2 Frø og formeringsmateriale
Grunnlaget for en vellykka kultur ligger i frøet som benyttes.
Kvalitetsfaktorer ved frøet som har direkte innvirkning på dyrkinga er:
• artens og sortens egnethet med hensyn til dyrkingsforhold
• avlingspotensiale
• avlingskvalitet
• spiredyktighet
• hygienisk kvalitet og fravær av smitte
Det bør også tas hensyn til mer indirekte kvaliteter, slik som foredlingsstrategi
(eks. F1-hybrider kontra stedegne sorter), frødyrkingsmetoder, behandling av
frøet med mer. Fra 1.01.2004 er det krav om at alt formeringsmateriale skal
være økologisk godkjent for å oppnå Debio-godkjenning.
Å produsere eget frø er en ressurs for landbruket og slett ingen umulighet,
verken praktisk eller formelt. Det er imidlertid barrierer for omsetning av slikt
frø, da kjøp og salg er ulovlig uten offentlig godkjenning. En skal kunne
dokumentere at frø som selges har gått gjennom ulike kvalitetstester, for
eksempel med hensyn til innblanding av annet frø (reinhet) og
soppsjukdommer (hygienisk kvalitet). Det er lov å bytte og gi bort egne frø.
Innkjøp av frø må planlegges slik at såvarene er tilgjengelige når de trengs.
Ofte kan det være aktuelt å benytte seg av utenlandske frøfirma, og da må
postgang og eventuell fortolling medregnes.
Friskt mormateriale må benyttes for arter som formeres vegetativt, slik som
bær og en del urter.
1.3 Jord
Ei god oppalsjord skal gi gode forhold for spiring av frø, utvikling av røtter
og opptak av næringsstoffer som trengs til plantens vekst.
Næringsinnholdet må ikke være så høgt at spiring hemmes, men samtidig
høgt nok til å sikre god næringstilgang. Enkelte arter er ømfintlige for høge
ledetall ved spiring, men ved ledetall opp mot 2 vil de fleste frø spire godt i ei
biologisk aktiv jord.

OPPAL AV SMÅPLANTER
Noen vekster kan det være aktuelt å prikle eller potte om i ei mer næringsrik
jord eller tilføre gjødsel seinere i oppalet. Metode som velges for oppalet, må
her tilpasses de rådende praktiske forutsetninger.
Ledetallsmålinger er vanlig i konvensjonelt hagebruk ved bruk av
kunstgjødsel. Det er mer usikkert hvor verdifulle disse målingene er ved bruk
av organiske gjødselslag. En såprøve med karsefrø eller frø av kulturplanten
kan også gi en nyttig pekepinn på spireforholdene i mediet. Jordreaksjonen
bør ha en pH-verdi i området 5,0–6,5.
God vann- og lufthusholdning oppnås i ei jord med stort porevolum fordelt
på både store og små porer. Uerfarne oppalere vil erfaringsmessig oftere
drukne plantene enn tørke dem i hjel.
Innhold av uønskede soppsporer, frø, patogene organismer og stoffer som
kan hemme spiring og skade planten må holdes på et minimum.
Det finnes mange jordblandinger som er godkjent for bruk i økologisk
landbruk. Hvor vidt disse egner seg som så- og oppalsjord vil variere. Det er
grunn til å minne om at Debios driftsmiddelgodkjenning ikke er en garanti
for agronomisk kvalitet, men kun forteller at produktet er tillatt brukt
i økologisk produksjon. Erfaring viser at de ulike blandingenes egnethet som
oppalsjord varierer mye – fra produkt til produkt, fra år til år og fra parti til
parti. Ei organisk jord forandrer seg også over tid og ved skiftende
temperatur og vanninnhold. Figur 1.1 viser hvor avgjørende oppalsjord kan
være for resultatet. I forsøk testa NORSØK ut ulike jordblandinger, både
ferdig innkjøpte, Debio-godkjente produkter og egne blandinger.
Relativ avling
160
140
120
100
80
60
40
20
0
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20
Oppalsmedie
Figur 1.1 Sluttavling (relative verdier) av hodekål der oppalet har skjedd i ulike
jordblandinger. I oppal og på friland har forholdene ellers vært helt like. At ting er blitt
gjort riktig i oppalet har altså avgjørende betydning for om kulturen lykkes.
Gode resultater kan oppnås med egne jordblandinger. Mange dyrkere har
lang og god erfaring med å ta i bruk stedegne ressurser som torv, kompost,
gjødsel. Ingredienser tillatt i økologisk landbruk kan også kjøpes inn der det
er nødvendig. I rammene nedenfor er det eksempler på tre jordblandinger
som fungerer bra til oppal av ulike vekster. I den første dekkes
næringsbehovet av hønsegjødsel og kompost, gjerne fra lokale kilder. Den
andre inneholder ei Debio-godkjent gjødsel (Økogødning 4–1-2), en dansk
lupinkompost. «Sparstadblandinga» er godt kjent blant urtedyrkere.
11

12
NORSØK · Økologisk handbok
De forskjellige jordblandingene fungerer mer eller mindre bra i ulike kulturer.
Her er det imidlertid vanskelig å si noe generelt, anna enn at det oppfordres
til å prøve ut litt sjøl og finne blandinger som passer godt inn i egen
produksjon.
Oppalsjord med hønsegjødsel og husholdningskompost
50 l naturtorv
1,5 kg hønsegjødsel
1,5 kg husholdningskompo
st
0,5 kg sand
0,5 kg leire eller
leirgranulat
Oppalsjord med Økogødning 4–1-2
50 l naturtorv
1,5 kg leire eller
leirgranulat
0,5 kg skjellsand
1kg Økogødning4–1-2
Sparstadblandinga
100 l naturtorv
1,4 l kalkdolomitt
1dl råfosfat
5dl tørka hønsegjødsel
7dl ( kjøtt-)
beinmelmjøl
0,6 dl kaliumsulfatsand
Ved bruk av egne blandinger er det viktig å la mediet få hvile og
homogenisere seg noe før såing. La blandingen stå i minst 14 dager ved om
lag 15 ºC (det gjelder også innkjøpte jordblandinger). Dette vil også kunne
redusere eventuelle problemer med sopp og ugras i mediene, da disse vil
stimuleres til spiring. Vær oppmerksom på dårlig lukt fra mediet. Det skal
virke modent og stabilt uten lukt av ammoniakk eller svovelforbindelser.

1.4 Oppalingsplass
OPPAL AV SMÅPLANTER
Avhengig av hvilke fasiliteter dyrkeren har til rådighet, kan oppalet skje i rom,
benker og hus av ulike slag. I moderne veksthus ligger forholdene til rette for
god kontroll av vekstbetingelsene i oppalet. Ulempene knytter seg til store
kostnader, høgt smittepress og at oppalet skjer på bekostning av andre
veksthuskulturer. Kostnadene reduseres noe om dyrkeren har mulighet til å ta
i bruk gamle veksthus eller billigere plasthus uten høge krav til inntjening og
heilårsdrift.
I et vekstrom er oppalet uavhengig av det naturlige klimaet ute. Kostnadene
til lys og annet utstyr kan imidlertid bli store. På grunn av at store
energimengder tilføres gjennom belysningen, kan det være vanskelig å holde
temperaturen nede. Å bruke et ledig kjølerom til oppal om våren kan være ei
god løsning.
Tradisjonelt har oppalet ofte skjedd i benker, enten varm- eller kaldbenker.
Kostnadene er lågere enn for veksthus. Ulempene knytter seg til mer
tungvinte arbeidsmetoder, vedlikehold, fare for opphopning av
skadeorganismer og vanskelig styring av temperatur og vanntilgang.
Ved sein planting kan det være aktuelt med oppal direkte på friland, med eller
uten solfanger. Dette er en rimelig metode, men mulighetene for klimastyring
er små.
Siden temperaturen gjerne kan være høgere, og lysforholdene ikke er så
viktige i spirefasa, kan et spirerom være hensiktsmessig der forholdene ligger
til rette for det. Temperaturen i et slikt rom bør være mellom 17 og 20 °C.
1.5 Oppalingssystem
Behovet for mekanisering vil variere mellom ulike produsenter og
produksjoner. For enkelte kan ei heilautomatisk sålinje, datastyring av klima
og plantemaskin være forutsetninger for en rasjonell og økonomisk lønnsom
drift. Under andre forhold kan tidkrevende håndarbeid være mer optimalt.
Utvalget av hjelpemidler og utstyr er stort, og det er mulig å tilpasse systemet
til ethvert behov og etter hvilke ressurser som er tilgjengelige. Generelle
regler for hvordan et godt oppalingssystem skal være finnes derfor ikke. Det
viktigste er å arbeide seg gjennom heile oppalingslinja i produksjonen for å
avdekke punkter hvor arbeidet er urasjonelt på en slik måte at kvaliteten
forringes og risikoen for skade øker. Eksempelvis kan kvaliteten av såarbeidet
være for dårlig, fuktinga av mediet være ujevn, klimastyringa være vanskelig
på varme dager, og overgangen mellom oppal og herding være urasjonell.
Avhengig av behovene kan flaskehalsene løses ved hjelpemidler som et enkelt
såapparat, en annen type pluggbrett, montering av ei vifte eller ei ekstra
lufteluke, eller reoler som kan brukes i både oppalings- og herdingsklima.
Mulighetene er mange og gode nok til å overvinne de fleste problemer som
måtte dukke opp.
Hygiene må vektlegges i oppalingssystemet. Utstyr som gjenbrukes, må
reingjøres godt med vann og såpe. Damping er en grundig desinfeksjonsmåte
og nyttig for de som har tilgang på slikt utstyr. 13

14
NORSØK · Økologisk handbok
Siden oppalingsperioden er relativt kort (4–8 uker), er mulighetene gode for å
unngå omfattende utvikling av skadegjørere. Om oppalet skjer i tilknytning til
en mer langvarig veksthusproduksjon, er faren for smitte større. Aktuelle
skadegjørere er både sopp- og bakteriesjukdommer, insekter og midd.
Kontakt veksthusavdelinger i ulike forsøksringer for mer informasjon og
eventuell identifisering av skadegjørere.
1.6 Vekstbetingelser
I motsetning til på friland har en i oppalet større mulighet til å styre
vekstbetingelser som lys, temperatur, vann og næringstilgang. Et godt oppal
krever at disse betingelsene blir styrt gjennom god oppfølging og teknisk
utstyr som kan styres i praksis.
Temperatur og lys
Kravene til lys og temperatur varierer mellom ulike planteslag, og det
henvises til bokas dyrkingsveiledninger til de ulike kulturene for nærmere
opplysninger om den enkelte kultur. I det følgende omtales de to
vekstbetingelsene mer generelt.
Forholdet mellom lys og temperatur er avgjørende for plantenes kvantitative
vekst og utvikling (kvalitative vekst). Et vanlig problem i oppalet er at
temperaturen er for høg i forhold til lysmengda. Resultatet er strekningsvekst;
oppalsplantene blir lange, slengete, har dårlig kvalitet og blir vanskelige å
plante ut og etablere på friland. Tabell 1.1 beskriver metoder for hvordan
plantenes strekningsvekst kan styres.
Tabell 1.1 Metoder for hvordan plantenes strekningsvekst kan påvirkes
Kompakte planter – redusert strekningsvekst Lange planter – økt strekningsvekst
Mye lys Lite lys
Moderat temperatur Høg temperatur
Negativ DIF Positiv DIF
Låg luftfuktighet Høg luftfuktighet
Lys med høgt forhold mellom rødt/mørkerødt Lys med lågt forhold mellom rødt/mørkerødt
Lys med høgt innhold av blått Lys med lågt innhold av blått
DIF beskriver differansen mellom dag- og nattemperatur. Positiv DIF betyr
at gjennomsnittlig dagtemperatur er høgere enn gjennomsnittlig
nattemperatur. I motsatt fall er DIF negativ.
For å oppnå kompakte oppalsplanter er de viktigste faktorene:
• gode lysforhold
• ikke for høg temperatur, dette gjelder særlig dagtemperaturen
• låg luftfuktighet (RH)
Kunstig belysning er nødvendig i oppalsrom, og det kan også være aktuelt å
gi tilleggslys ved oppal med naturlig lys. Armaturer med hvite lysstoffrør har

OPPAL AV SMÅPLANTER
ei fin lyssammensetning for oppal og anbefales som lyskilde. Vær
oppmerksom på at temperaturen også vil øke ved bruk av kunstig belysning.
Vann og næring
Tilføring av vann og næring avhenger mye av egenskaper hos oppalsmediet,
slik som porefordeling og innhold av næringsstoffer. Det er viktig at plantene
holdes jevnt fuktige, uten at de druknes. Bruk temperert vann, hvis mulig.
Vær forsiktig med dusjvanning i det frøet spirer og før rota har festa seg
i jorda. Vanndråpene kan føre til at frøene spretter rundt og snur seg slik at
rota ikke greier å forankre planten.
Ved behov for næringstilførsel, kan denne med fordel tilføres med
vanningsvannet. Brenneslevann, land og oppløst husdyrgjødsel kan brukes.
For å unngå tilslemming av blant annet vanningsutstyret ved sistnevnte
næringskilde, kan denne has i en tøypose og deretter plasseres i et kar med
vann. Ved hjelp av ledetallsmeter fortynnes vanningsvannet til ønsket
konsentrasjon. Vær oppmerksom på at for høge næringskonsentrasjoner kan
skade planterøttene. En tommelfingerregel er at ledetallet ikke bør være
høgere enn 4 mS/cm i vanningsvannet, men dette vil variere.
Organisk gjødsel i fast form kan også brukes, gjerne som et granulat som
strøs over plantene eller dyttes ned i jorda.
1.7 Herding
I slutten av oppalet er det viktig at plantene akklimatiseres og forberedes på
frilandsforholdene. Klimaet på friland er som regel svært forskjellig fra
oppalsklimaet. I tillegg til mer varierende og ofte lågere temperaturer, er det
særlig høg lysmengde, vind og tørr luft som skaper problemer når plantene
etablerer seg på friland. I herdingsfasa er det derfor viktig at plantene utsettes
for klimaforhold som ligner forholdene i åkeren, og at denne påvirkninga
varer så lenge at planten får tid til å omstille seg ved å for eksempel utvikle
tykkere kutikula og styrkevev.
1.8 Utplanting
Det er viktig at oppalet avsluttes når plantene har nådd et gunstig stadium for
utplanting. Om utplanting er umulig på grunn av dårlig vær, mangel på
arbeidskraft, uhell og liknende, kan plantene lagres ved låg temperatur fram til
utplanting. Å fortsette oppalet ved dårlige vekstbetingelser (plass- og
næringsmangel) kan påføre kulturen store skader.
Plantene må være godt oppfukta ved utplanting. Ideelle forhold for
utplanting er ei godt forberedt, fuktig jord, overskya vær med moderat
temperatur og lite vind. Vanning etter planting må vurderes.
Anbefalt litteratur
Bævre, O.A. og H.R. Gislerød. 1992: Plantedyrking i regulert klima.
Landbruksforlaget
15

16
NORSØK · Økologisk handbok

2 Veksthus og andre
klimafremjande tiltak
Olav Bø og Bjørg Fritsvold, Sogn jord- og hagebruksskule
Alle planter stiller bestemte krav til klima og vekstvilkår elles. Mange
av kulturplantene våre høyrer heime under heilt andre himmelstrøk. Til
alle tider har grenser vorte flytta, så også med dyrkingsgrensene. Med
ulike tiltak har ein freista å gjera klima betre. Det kan vera planter som
treng totalt anna klima og må ha skikkeleg veksthus, eller planter som
berre treng litt hjelp til dømes under oppalet dei fyrste vekene om
våren. Til dei siste kan det vera nok med enkle tiltak.
Innan miljøet for økologisk landbruk vert det reist ein del motførestellingar
mot veksthus og dyrking i veksthus. Dei fleste aksepterer ulike klimatiltak.
Det er meir spørsmål om kvar ein skal setja grensene. Kva er økologisk
veksthus? Kva er økologisk dyrking i regulert klima? Slike spørsmål er ikkje
enkle å svara på. Veksthusproduksjon er meir energikrevjande i Noreg enn
i sydlegare land. Kor mykje energi vil vera rett å bruka til slike produksjonar?
Kan energitypen vera avgjerande? Skal det vera eit krav at forbrukarar skal ha
tilgang til økologiske veksthusgrønsaker heile året? Kva er mest økologisk – å
dyrka lokalt i veksthus eller dyrka i dei varmaste stroka og frakte rundt
etterpå?
I det fylgjande vert det gått gjennom ulike klimafremjande tiltak, frå dei enkle
til dei meir avanserte.
2.1 Drivbenkar
Ein god benkeplass må vera lun og solrik, serleg er det viktig med godt ly mot
kald vind frå nord. Om ein ikkje har naturleg ly, bør det setjast opp eit
plankegjerde eller plantast hekk.
Drivbenkar har karmar med lause vindauge over. Karmane vert laga av tre.
Lerk eller malmfuru vil halda seg lenge. Impregnerte plankar bør ikkje nyttast.
Slike plankar gjev frå seg gift som skadar livet i jorda. Om det skulle verta
kaldt om natta, kan benken dekkjast med lemmer, vintermatter, halm e.l. Når
temperaturen stig om dagen, må ein vera påpasseleg med å lufta skikkeleg.
Har du lange benkar med mange vindauge, må annakvart vindauge opnast på
kvar side. Då vil det verta gjennomtrekk – krysslufting.
Kaldbenk
Kaldbenkenfår berre varme ovanfrå gjennom solstrålane. Kaldbenkar kan
nyttast til å forlenga veksttida, til oppal av planter om våren, og til stikking og
overvintring av stauder.
Kaldbenkar kan og nyttast til planter som krev høgare sommarvarme enn vi
har her, slik som til dømes melonar.
17
VEKSTHUS OG ANDRE KLIMAFREMJANDE TILTAK 2

18
NORSØK · Økologisk handbok
Varmbenk
Varmbenken får også varme nedanfrå, frå gjærande gjødsel (gjødselbenkar),
elektriske varmekablar, eller vassboren varme.
Til gjødselbenkar vert det nytta lause karmar som søkk med gjødsla under
gjæringa. Det bør nyttast gjødsel som gjærar lett. Hestegjødsel gjev frå seg
god varme og er lett å arbeida med. Også sau-, geit- og kalvegjødsel kan
brukast. For å fremma gjæringa kan det blandast inn halm, høyrusk, lauv, tang
m.m. Mykje karbonholdig strø kan vera blanda inn i gjødsla allereie i fjøsen.
Det er vanskeleg å koma med konkret tilråding om blandingsforhold. Det vil
vera om lag som ved kompostering. Generelt vert det ofte for lite og for vått
strø.
Benken kan leggast i ei grop eller som ein haug på jorda. Tjukna på gjødselen
eller høgda på haugen avheng av landsdel, tid på året og kor varm benken skal
verta. I kalde strøk og tidleg på året bør haugen vera tjukkast. I februar/mars
høver det med 70–80 cm. I april og seinare på året vil det klara seg med
35–40 cm. Tunnare gjødsellag er det vanskeleg å få varme i.
Over gjødsla legg ein eit jordlag på 10–20 cm. Dette er viktig for å jamna ut
varmen og ta opp ammoniakkgass. Varmbenken med gjødsel bør leggjast opp
minst ei veke før bruk. Ammoniakkgassen er giftig for plantene, og det er
mest ammoniakkgass den første veka. Du må fylgja godt med på
temperaturutviklinga. All kunnskap om kompostering kjem godt med.
Om det skulle verta kaldt, kan det dekkjast rundt og over benken. Det er også
aktuelt å plassera slike benkar inne i enkle veksthus.
Varmbenkar kan og vera oppvarma av elektriske varmekablar eller røyr for
transport av varmt vatn. Desse røyra eller kablar er grave ned i jorda. Varmen
vert regulert med termostat. Det er same prinsippet som vert nytta på fortau
eller til oppvarming i bustadhus.
2.2 Solfangar
Solfangar etter bøylemetoden, eller dyrking i grop, er enkle og billige
klimatiltak. Det vert først og fremst nytta om våren, til tidlegkulturar.
Ved bøylemetoden vert det sett opp bøylar over sengene eller radene som er
planta. Deretter vert det lagt ut plast manuelt eller med plastutleggar på
traktoren.
Dyrking i grop er ein enklare metode. Her vert plantene planta i ei
langsgåande grop, og plasten vert lagt over med plastutleggar. Her vil
plantene raskare koma i konflikt med plasten og plasten må difor fjernast
tidlegare. Metoden krev ikkje bøylar.
Til solfangarar vert det nytta tynn, klår plastfolie. Temperaturen vert lett for
høg på solskinnsdagar, og då er lufting nødvendig. Først vert det opna
i endane, seinare skjer ein berre nokre enkle kutt i plasten. Deretter vert desse
hola utvida og til slutt vert plasten opna heilt. Termometer utlagt på jorda vil

VEKSTHUS OG ANDRE KLIMAFREMJANDE TILTAK
vera god hjelp. Blomkål toler minst varme og må luftast tidlegast. Vert
blomkål for varm, vil det berre verta knartar.
2.3 Duk eller nett
Det finst fleire variantar av slike dukar eller nett som alle er oljeprodukt. Dei
vert først og fremst nytta for å stengje ute skadegjerarar som gulrotfluga og
kålfluga, men dei har også ein klimaforbetrande effekt. Denne effekten er
ikkje så stor som ved bruk av solfangar, men det er litt skilnad på dei ulike
typane, sidan dei ikkje er like tette. Duk eller nett kan ikkje konkurrere med
solfangar ved tidlegproduksjon. På andre sida slepp dei gjennom både luft og
vatn, og anna lufting er ikkje naudsynt. Det er såleis ikkje fare for
overoppheting.
Slike dukar/nett vert omsette i ulike breidder og storleikar. Største breidde er
12 m. Mange hagesenter har kappa dei opp i småbitar som dei sel dyrt. Skal
slik duk nyttast profesjonelt, bør det kjøpast inn i større kvanta. Duk/nett er
lette og vert lagt rett over plantene. Plantene lyfter duken opp utan å ta skade.
Løk har vekstpunktet i toppen og toler det ikkje.
Duk/nett må festast godt langs kantane. Sandsekker er fint å bruka, men
stein, stokkar, røyr og liknande er også brukande. Ved sterk vind vil duken
kunna slita seg eller rivna. Dei fleste duktypar har lett for gå sund. Det er
viktig å fjerna duken når det ikkje er behov for den lenger. Då vil ein unngå
mykje ugras som veks inn i duken/nettet. Duken/nettet bør tørkast og lagrast
inne. Med fornuftig og forsiktig bruk vil duken kunna vara i fleire år.
2.4 Veksthus
Debio-reglane har egne reglar for økologisk veksthusproduksjon. Generelt
gjeld dette: Godkjenning av veksthusproduksjon forutsetter at de samme grunnprinsipper
som for øvrig økologisk produksjon legges til grunn. Imidlertid gjelder egne bestemmelser for
vekstmedium og klimaregulering. For eit fullstendig oversyn over Debio-reglane
visast det til ”Regler for økologisk landbruksproduksjon” frå Debio. Reglane
finst og på heimesida til Debio, www.debio.no, her.
Bygningsmateriale
Val av bygningsmaterial bør skje ut frå prinsippet om at produktet må vera
miljøvennleg å framstilla, miljøvennleg for dei som skal bruka det og
miljøvennleg å verta kvitt.
Dei fleste veksthus har reisverk av metall, ofte aluminium. Til mindre
hageveksthus har det vorte lansert reisverk av sedertre eller teak. Sedertre er
særs haldbare, men både teak- og sedertreskogane er trua. Elles vert det
lansert dårleg trevirke som er trykkimpregnert, og det høyrer heller ikkje
heime i økologisk drift. Trevirke kan vera litt vanskelegare å halda reint, men
det finst mykje trevirke som er brukbart. Lerk og malmfuru er gode alternativ,
men kanskje kan også osp og andre lauvtre nyttast.
Som tekkemateriale er det nytta plastfolie, enkelt glas, herda glas, dobbelt glas,
isolerglas, akrylplatar og polykarbonat. Enkelt glas har stor
19

20
NORSØK · Økologisk handbok
varmegjennomgang og kan lett gå sund. Herda glas er varmebehandla og er
solid. Herda glas kan ikkje skjerast. Tolags-glas og isolerglas reduserer
varmetapet utan at det går vesentleg utover lysgjennomgangen.
Akrylplatar (polymetylmetakrylat, forkorta PMMA,) og polykarbonatplatar er
plaststoff og vert produserte som kanalplater i ulik breidde og tjukkleik. Dei
har god lysgjennomgang og isolerer godt. Polykarbonatplatar er litt bøyeleg.
Akrylplatane er stive, har hatt lett for å få småsprekker og er også meir
brannfarlege. Tidlegare var det ujamn kvalitet på polykarbonatplatane, men
dette skal vera betre no.
Energibruk
Økologisk interesserte menneske freistar å nytta fornybar energi til å
produsere mat. Det blir sett opp lågenergiveksthus og veksthus som utnyttar
overskotsvarme frå bustadhus, husdyrrom, industribygg,
kontor-/forretningsbygg, frå kompostering av matavfall/gjødsel, frå jord eller
sjø. For å få det til må det brukast varmepumpe, og ofte i kombinasjon med
ulike former for varmemagasin. Frå ein økologisk synstad er dette rett, men
med dagens prisar på energi er det ikkje økonomisk lønsamt å utnytta
alternative energikjelder for den einskilde. Mange av dei som driv økologisk
landbruk, vil trass i det velja løysingar som er meir riktige i eitt økologisk
perspektiv.
Dei vanlegaste oppgåvene i veksthus er: oppvarming, lys, lufting, skyming,
brusing, kortdagsbehandling og gjødsling/vatning. Alle desse oppgåvene kan
skje automatisk – styrt av ein datamaskin. I norske veksthus vert det brukt
kunstig lys frå 5 000 til 15 000 lux. Dette krev mykje energi. Alt etter storleik
på drifta, økologisk medvit og økonomi, vert det valt ulike grader av
automatisering.
Når det gjeld detaljar om bygging av veksthus, bygningsmateriale, ulik
oppvarming, utstyr og automatisering, syner vi til dei veksthustekniske
handbøkene til Jon Stene som er ført opp i litteraturlista.
Enkle veksthus
Med enkle veksthus meines her hus utan vesentlege tekniske innretningar.
Slike hus er oftast dekka av vove plast eller enkelt glas. Vanlegvis vert det
dyrka direkte i bakken.
Slike hus høver til å utvida vekstsesongen. Dei høver godt til planteoppal og
vert ofte nytta til litt varmekjære vekstar etterpå.
Det høver med relativt enkle vatningssystem som overrislingssystem eller
manuell vatning. Gjødslinga skjer som regel manuelt. Det vil sjeldan vera rett
å satsa på permanent oppvarming og ekstra lys. Derimot er det aktuelt å
bruka vifteomnar for å koma over ei frostnatt eller for å heva
nattetemperaturen ein periode. Varmbenk inne i slike hus vil gje både varme
og karbondioksid til plantene i huset. Luftinga skjer vanlegvis manuelt ved å
opna dører eller ved at det vert opna felt på langsidene.
Plasten bør takast ned om hausten før frost og hauststormar set inn.
Lysgjennomgangen i plasten vert gradvis dårlegare frå år til år, men om ikkje
lyskrava er for store, kan plasten nyttast i mange år. Dyrking tidleg på våren

VEKSTHUS OG ANDRE KLIMAFREMJANDE TILTAK
krev god lysgjennomgang. Utpå sommaren vil dårlegare lysgjennomgang
hindra overoppheting. Det er difor ikkje naudsynt med skygging på slike hus.
Det er viktig å få plasten på tidleg om våren. Det varmar opp jorda.
Avanserte veksthus
Skal det dyrkast i den kalde årstida, må det satsast på godt isolerte hus. Det
krevst mykje ekstra lys og varme. Frå eit økologisk synspunkt bør ikkje berre
kortsiktig økonomi vera avgjerande for val av energiform, hustype og
automatiseringsgrad. Desse husa er kostbare, og veksthusarealet må utnyttast
effektivt. Det finst mange system både for innreiing og tekniske løysingar
elles, men ikkje alt konvensjonelt utstyr passar for økologisk dyrking.
Gjødslingsutstyr, magnetventilar og vatningsdysar har lett for å tetta seg ved
bruk av organisk gjødsel.
Det kan vera utfordrande for dei som sit med veksthus som er tilpassa
konvensjonell drift, og som ynskjer å driva dette økologisk. Det var
situasjonen på Sogn Jord- og Hagebruksskule. I omlegginga av veksthuset ved
skulen vart det hausta erfaringar som kan koma andre til nytte.
Mange av dei tradisjonelle veksthusdyrkarane er særs flinke med biologisk
plantevern, energiøkonomisering, resirkulering og attvinning av næringsemne.
Her er det mykje nyttig kunnskap å henta.
Reinhald – ikkje desinfeksjon
God hygiene er ein av nøklane til å få til friske planter. Under dei optimale
vekstvilkåra i veksthuset går alle prosessar raskare. Det er difor viktig med
regelmessig kontroll av plantene. Sjuke planter, planterestar og liknande må
fjernast frå veksthuset og komposterast skikkeleg. Det er også viktig å halda
borte ugras, også rundt veksthuset.
Etter dyrkingssesongen må huset vaskast grundig med heitt grønsåpevatn.
Godt trykk og skrubb er nyttig. Utvendig vask er gunstig for å få betre
lysgjennomgang i dei mørkare årstidene. Ofte vil det vera rett å byta
dyrkingsjord. Damping er effektivt, men det krev energi og drep også
nytteorganismane. Dette er omhandla i kapitla om tomat og agurk.
Anbefalt litteratur
Stickland, S. 1995: Ekologiska Växthus. ÖN` BOKFÖRLAG
Bævre, O. A. 1999: Plantedyrking i regulert klima. Landbruksforlaget
Bjelland, O. 1997: Grønnsakdyrking i regulert klima. Landbruksforlaget
Jon Stenes veksthustekniske håndbøker:
Bøkene kan tingast frå Planteforsk Kvithamar, tlf 74 82 96 30.
Veksthus, vanningsutstyr, bruseutstyr og gjødselblandere. Faginfo 1/92
Varmeopplegg i veksthus. Faginfo 20/92
Planlegging av veksthusanlegg og installasjon av teknisk utstyr. Faginfo
3/1994
Vekstlys og planteproduksjon. Faginfo 13/1994
Veksthus, arbeidsforhold og ergonomi, rasjonalisering, innredning,
tekniske hjelpemidler og transport og transportutstyr. Faginfo 23/1994
Veksthusklima. Faginfo 12/1995
Varmesentraler i veksthusgartneriene. Faginfo 9/995
Veksthusbygging. Veksthusteknisk håndbok 1/1998 21

22
NORSØK · Økologisk handbok
Landbrugets rådgivningscenter, Århus, 1996: Væksthugrønsager. Faktaserie om
økologisk landbruk, nr 7.
Forskningsnytt om økologisk landbruk i Norden, 1998: Temanummer om
veksthusproduksjon, nr 6/1998

3 Lagring av friske planteprodukt
Av Bjørg Fritsvold og Olav Bø, Sogn jord- og hagebruksskule
Dette kapitlet skal gje eit oversyn over viktige moment som gjeld
lagringsbehov på garden. Det som gjeld store engroslager og
fellesanlegg, er halde utanfor. Bygnings- og kjøletekniske spørsmål er
lite omtala.
3.1 Behov for lagring
Føremålet med lagring er å halde oppe kvaliteten på produkta over kort eller
lang tid etter at dei er hausta. Dette skjer ved å regulere temperatur og
luftråme til det som er optimalt for dei ulike produkta.
Enkelte planteprodukt kan lagrast over lang tid, medan andre er lite
lagringsdyktige, slik som bær og enkelte grønsakslag. Men til desse har vi også
trong for lager, for å få ei rask nedkjøling etter hausting. Dette er avgjerande
for å sikre kvaliteten på varene fram til forbrukar.
Lagring over lang tid er særleg aktuelt under våre klimaforhold med ein
relativt kort vekstsesong, dersom målet er å vera sjølvforsynt med frukt og
grønt det meste av året. Vi ser i dag ein sterk tendens til at friske
planteprodukt blir frakta over store avstandar for å forsyne marknaden med
ferske planteprodukt til ei kvar tid. Dette har svært negative
miljøkonsekvensar.
Ved økologisk landbruksdrift er det eit viktig mål å velja energiøkonomiske
løysingar, også for lagring. Likevel er dette eit område der ein må kunne
forsvare eit visst energiforbruk, sett i høve til energien som går med ved
transport av varer frå varmare strøk.
Til sist er det eit viktig moment at lagerromma blir bygde med miljøvennleg
bygningsmateriale.
3.2 Føresetnader for god lagring
Reingjering av lagerrom og kassar
God reingjering av lagerrom og utstyr, i god tid før ny lagringssesong, bør
innarbeidast som ein vane. Dersom det er treveggar på lageret, bør dei malast
eller kalkast – det hindrar soppvekst i treet. Kassane bør stå ute ein del av
sommaren, for då blir eventuell smitte i treverket sterkt redusert.
Kvaliteten på produkta
Utviklingsstadiet på vekstane ved hausting verkar inn på lagringsresultatet.
For ein del produkt vil hausting på eit seint stadium redusere lagringsevna.
23
LAGRING AV FRISKE PLANTEPRODUKT 3

24
NORSØK · Økologisk handbok
Samstundes er det uheldig å hauste for tidleg, før produkta har modnast
tilstrekkeleg og fått karakteristisk smak, form og farge.
Mekanisk skade i samband med hausting aukar faren for lagersjukdomar og
stort lagersvinn.
Så sant det er mogleg, bør innhaustinga foregå i tørt ver. Tørr overflate på
produkta når dei blir lagt inn på lageret, gjev mindre fare for transport av
smitte frå åkeren og inn på lageret. Ved tørt innhaustingsver blir det også ført
mindre jord med varene. Det reduserer også smitterisikoen.
Godt vekstskifte er nødvendig for å unngå fleire av lagersjukdomane. Til
dømes kan klosopp på gulrot haldast i sjakk med dyrkingspause på 6–7 år
mellom kvar gong det blir dyrka gulrot til lagring på same skiftet.
Klima i lagerrommet
Planteprodukt som blir lagt inn på lager, er framleis levande organismar.
Vekst og utvikling vil halde fram til ein viss grad, men det er fyrst og fremst
anding og prosessar knytt til dette som dominerer. Sterk anding gjev rask
modning og nedbryting av produktet. Andinga blir sterkare med aukande
temperatur. Ved å halde låg temperatur på lageret vil andinga vera på eit
minimumsnivå.
Produkt med stor overflate i høve til volumet, har jamt over sterkare anding
og dermed dårlegare lagringsevne enn produkt med lita overflate i høve til
volumet.
For å hindre uttørking av varene, må det vera høg relativ luftråme på lageret.
Det er også viktig at det ikkje er meir luftrørsle enn nødvendig inne på
lageret, fordi det vil auke uttørkinga. Uttørking og visning reduserer kvaliteten
og vekta, og kan i andre omgang føre til auka angrep av sjukdomsorganismar.
Produkt med stor overflate i høve til volumet er meir utsett for visning enn
produkt med lita relativ overflate.
Det går fram av tabell 3.1 kva som er optimal lagringstemperatur og luftråme
for ein del planteprodukt.
Poteter og lauk kjem i ei særstilling ved at dei bør ha ei såkalla forlagring.
Potetene skal lagrast i 14 dagar ved 10–15 °C for å gjennomgå heling av
eventuelle sårskadar. Lauken må tørkast ute på feltet og/eller på eiga tørke
før den vert lagra kjølig.

LAGRING AV FRISKE PLANTEPRODUKT
Tabell 3.1 Tilrådd temperatur, relativ luftråme, lagringstid og
rombehov for utvalde planteprodukt (Kilde: Balvoll, 1995).
Produkt Temperatur,
°C
Relativ
luftråme, %
Lagringstid Kg vare
per m 3
Blomkål 0 95–100 2–3 veker 11,0
Brokkoli 0 95–100 1 veke
Kålrot 0 90–95 4–7 mnd. 600 3,0
Lauk -1 – 0 70–75 4–7 mnd. 500 4,0
Gulrot 0 95–100 4–8 mnd. 600 3,0
Purre -1 – -1,5 90–95 3–5 mnd. 300 5,5
Rotselleri 0–1 90–95 3–5 mnd. 500 3,5
Raudbete 2–4 95–100 4–7 mnd. 600 3,0
Vinterkål 0 90–95 4–7 mnd. 350 4,0
Potet til
mat
3–6 85–98 Inntil 9 mnd
Agurk 12–13 85–95 2 veker 600 3,0
Tomatar,
modne
8–10 75–80 1–2 veker 600 3,0
Jordbær 1–3 90
Bringebær 2–4 90
* Brutto plasskrav ved lagring i kassar
Etylen
Plasskrav *
for 1000 kg,
m 3
Ein del planteprodukt bør ikkje lagrast i same lokale. Det har samanheng med
produksjon av etylen. Levande plantevev produserer etylen, men det er store
skilnader på planteslaga, slik det går fram av tabell 3.2. Etylenproduksjonen
varierer også med temperatur og utviklingsstadium på produktet.
Tabell 3.2 Produksjon av etylen hjå nokre planteprodukt.
Produksjon av etylen Produkt
Høg Særleg eple, men også pærer og
plommer
Middels høg Tomat
Liten Brokkoli, rosenkål og agurk
Svært liten Kål, blomkål, gulrot, potet, purre, salat,
kirsebær og jordbær
Etylengass påskundar andinga og dermed nedbrytinga av sukker. Den fører
også til raskare nedbryting av klorofyll og verkar negativt på cellestrukturen
slik at produkta misser saftspenning. Smaken på varene kan også endra seg.
Til dømes kan etylenskade hjå gulrot føre til at det blir danna bitterstoff. Det
er stor skilnad på kor mykje dei ulike produkta tek skade av etylen under
lagring. Dette går fram av tabell 3.3.
25

26
NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 3.3 Grøntvarer gruppert etter kor utsette dei er for etylenskade
på lager.
Fare for etylenskade Produkt
Svært utsett Brokkoli, blomkål, kinakål, agurk og
salat
Utsett Potet, lauk, bladselleri
Mindre utsett Rotfrukter, hovudkål
Skade på grunn av sjukdomsorganismar vil auka etylenproduksjonen. Til
dømes produserer rotnande hovudkål like mykje etylen som tomatar ved høg
temperatur.
Bruk av køyretøy med forbrenningsmotor inne på lageret aukar
konsentrasjonen av etylen på lageret. Dette er rekna som den farlegaste kjelda
til etylengass på lager. Difor er rask og god utlufting etter bruk av
motordrevne køyretøy særs viktig.
Nedkjøling
Lite lagringsdyktige produkt må få rask nedkjøling rett etter hausting. Dette
gjev betre lagringsresultat. Produkta må haldast ved ideell temperatur og
luftråme heile vegen fram til forbrukar. Dette gjeld mellom anna blomkål,
brokkoli, salat, tomat, agurk, plommer og alle bærslaga. Rask nedkjøling er
gunstig for dei fleste produkta – også dei som skal lagrast over lengre tid.
3.3 Lagring i hus
Lagring i kassar som vert stabla oppå kvarandre ved hjelp av truck eller
traktor med lasteapparat, er den dominerande metoden for lagring av friske
planteprodukt inne. Den gjev god utnytting av rommet i høgda. Samstundes
er metoden rasjonell og gjev skånsam handtering av produkta.
Det har vore og er delvis vanleg å lagre poteter, kepalauk og ulike rotvekstar
til fôr og mat i bingar. I mindre skala er det framleis ein aktuell måte å lagre
på, men ved nybygg blir det rådd til å planleggje bygningen med tanke på å
kunne bruke kasselagring. Faren for mekanisk skade på produkta i samband
med oppfylling av lageret er større ved bingelagring enn ved kasselagring.
Dersom ein skal setja opp nytt lagerbygg, bør det plasserast med tanke på
rasjonell inn- og utkjøring. Det er også viktig at bygningen blir plassert slik at
det blir liten temperaturpåverknad utanfrå. Sterkt solskinn på ytterveggen til
eit ventilert lager er til dømes ugunstig. Lagerrom med ein eller fleire veggar
og golv mot jordbakke er eit godt utgangspunkt.
Isolasjonen må vera god, for å halde ute varmen om sommaren og kulden om
vinteren. God isolasjon vil også førebyggje kondens. Det er tilrådd å bruke 20
cm isolasjon i vegger og 25 cm i taket. Golvet bør også isolerast i kjølelager
som skal brukast i sommarhalvåret. I lagerbygg som berre blir brukt i den
kjølige årstida, er det ein føremon med uisolert golv. Konstruksjonen skal
vera diffusjonsåpen.

Kjølelager
LAGRING AV FRISKE PLANTEPRODUKT
I eit kjølelager er det kjøleaggregat som sørgjer for å regulere temperatur og
luftråme. Her har ein full kontroll med temperatur og luftråme. Lufta blir
ikkje skifta ut, slik som i eit ventilert lager. Kjølelager eller kombinert
kjølelager/ventilert lager er nødvendig for den som skal kjøle ned grønsaker
eller frukt og bær på sommaren eller tidleg om hausten, men også der
vinterklimaet er ustabilt.
Her må ein vera særleg merksam på kjølemediet, og syte for at ein brukar det
mest miljøvennlege som er på marknaden. Kjøleskap og frysarar som er
produsert før 1991 kan innehalde drivhus- og ozongassen KFK. Den bidreg
til drivhuseffekt og lagar hol i ozonlaget. Etter at KFK vart forbode brukte
ein HKFK'ar som kjølemiddel. HKFK’er er litt snillare enn KFKar, men også
desse gassane er så skadelege for både klima og ozonlag at myndigheitene har
bestemt at dei skal fasast ut innan 2015.
Dei siste åra har HFK-gassen R134a vore mest brukt som kjølemiddel
i kjøleskap. Han er ikkje skadeleg for ozonlaget, men er ein drivhusgass med
400 gongar sterkare effekt enn CO2. Derfor vurderer myndigheitene ulike
tiltak for å avgrense bruken. Dei fleste nye kjøleskap og frysarar brukar
isobutan (R600a) som kjølemiddel. Isobutan har korkje ozonnedbrytande
effekt eller drivhuseffekt. Også som isolasjonsmiddel i kjøleskap og frysarar
har det vore og blir brukt miljøskadelege stoff. Det mest miljøvennlege
isolasjonsmidlet på marknaden er cyklopentan.
Miljøomsyn ved val av kjøle- eller fryselager:
• Alle kuldemøblar har energimerking. Merkinga går frå A til G, kor A
tyder lågast straumforbruk.
• Som kjølemiddel bør du velje R600(isobutan). Unngå kjøleskap med
R134a (HFK).
• Som isolasjonsmiddel er cyclopentan det mest miljøvennlege på
marknaden.
Ventilert lager
Ventilert lager er mest aktuelt til planteprodukt som vert hausta relativt seint
på hausten og som skal lagrast utover vinteren. Nedkjøling er basert på
fordamping av vatn og termostatstyrt ventilasjon. Det er ei forutsetning at
utelufta er kaldare enn lufta inne i lageret. Inneluft og uteluft blir blanda og
oppfukta til passeleg temperatur og luftråme. Denne lagertypen er fyrst og
fremst aktuell til lagring av potet, kålrot, kepalauk og vinterkål der det er
kjølig og stabilt vinterklima. Når lageret er godt isolert og/eller har ein eller
fleire veggar mot jordbakke, vil det også kunne fungere godt haust og vår når
nettene er kalde. Det er to ulike system å velja mellom:
• Findussystemet: Oppfukting av lufta skjer ved hjelp av luftfuktar.
Inntaksluft og omluft blir blanda til passe temperatur og luftråme i eit
klimatårn, før lufta blir pressa inn i ein hovudkanal og derifrå under
ristene og inn i lagringsmassen.
27

28
NORSØK · Økologisk handbok
• Græes system: Lufta blir fukta ved hjelp av ein drypande glasfiberduk som
heng langs veggen. Duken heng over plastrøyr med dryppniplar like under
taket og litt ut i frå veggen. Ei termostatstyrt vifte trekkjer luft ut, og
undertrykket fører til at frisk luft blir trekt inn gjennom ein tilluftshimling.
Blandinga av lufta er basert på naturleg sirkulasjon.
«Græes system» er mindre energikrevjande enn «Findussystemet» ved at det
ikkje er omluftsvifte eller kunstig fordamping ved hjelp av luftfuktar.
Anleggskostnadane er også mindre.
Kombinert kjølelager og ventilert lager
Det vil vera eit energisparande tiltak å byggje ein kombinasjon mellom
kjølelager og ventilert lager. I dei periodane som temperaturen ute er lågare
enn inne på lageret, vil viftene regulere lagertemperaturen ved å ta inn uteluft,
i staden for at kjøleaggregatet startar.
Fryselager
For den som driv med bær til friskkonsum, er det ei god forsikring å ha
tilgang til fryselager. Dersom det ikkje er fryseri i nærmiljøet, bør ein vurdere
å byggje eit eige fryselager på garden. Bær som av ulike årsaker ikkje blir selt
til friskkonsum, kan frysast ned for sal til industrien eller med tanke på
foredling på garden. I avsnittet om kjølelager står det meir om kva du bør ta
omsyn til ved val av kjøle- og fryselager.
3.4 Lagring i kulde ute
Tidlegare var det svært vanleg å lagre rotvekstar ute i såkalla kuler(sjå figur
3.1). Det er vorte sjeldnare i vår tid. Fordelen med denne metoden er fyrst og
fremst at ein sparar husrom. For den som ynskjer å dyrke rotvekstar til fôr
kan det difor vera eit alternativ dersom ein ikkje har tilstrekkeleg lagerplass
inne. Det er likevel naudsynt å ha lagerrom inne som tilsvarar nokre vekers
forbruk.
Kulene må leggjast på ein tørr plass på åkeren, og for å vera sikker på at det
held seg tørt bør ein grava ei lita open grøft rundt kula. Det er tilrådd å leggje
røtene i lange avrunda haugar, 2,5–3 m breie og 1–1,3 m høge. Lengda kan
ein ta som det høver. For at andingsvarme og vassdamp skal koma ut, bør det
vera to luftekanalar av trebord langsetter haugen, i botnen og på toppen av
røtene. Når det er fare for frost om hausten, skal kulene dekkjast med laus
halm i eit lag på 30–40 cm. Rett før vinterkulda set inn må det leggjast eit lag
med rimeleg lufttett materiale over halmen. Det mest rasjonelle er å dekke
halmen med ein plastfolie. Folien har ingen isolerande effekt, men den må
vera tjukk nok til å tåle blafring i vinden.

Figur 3.1 Tverrsnitt av kule
LAGRING AV FRISKE PLANTEPRODUKT
Dersom lagringstilhøva er brukbare, er det normalt med 10–20 % svinn ved
lagring i kule. Svinnet kan bli langt større dersom ein ikkje er omhyggeleg
nok. Det er viktig å ikkje tette kula for tidleg om hausten slik at den blir for
varm, for då aukar lagringstapet. Tap på grunn av frostskade kan ein få
dersom dekket er for tynt, og om ein gløymer å tette luftekanalane i kalde
periodar. Elles er det gunstig å ha fleire mindre haugar for å kunne køyre inn
alt i ein haug samtidig. Kulene bør ikkje opnast når det er under 5
minusgrader – og i alle høve må ein vera særs omhyggeleg med å tette kula
dersom ein ikkje tek alt.
3.5 Jordkjellarar
Det som finst av litteratur om jordkjellarar (sjå figur 3.2), gjeld berre storleikar
som høver til enkelthushaldningar. Store jordkjellarar til bruk for
salsproduksjon er ikkje vanleg her i landet. I eit økologisk perspektiv er
jordkjellaren interessant. Vi har ikkje lukkast å finne litteratur om større
jordkjellarar til bruk i gardsdrifta. I ein jordkjellar som fungerer slik den skal,
vil temperaturen liggje på ca 4 °C og luftråmen på 90–95 %.
Jordkjellaren bør leggjast på ein godt drenert plass med skugge. Det er enklast
å leggje den i hallande terreng, då blir det mindre arbeid med påfyllinga av
jord. Veggane kan murast av naturstein, leca, lettbetongblokker eller teglstein
– oppå ein såle som kan bera veggane. Det er viktig at veggane slepper
igjennom råme. På utsida av veggane bør det leggjast drensrøyr –10 cm
djupare enn undersida av sålen – for å sikre seg mot at det kjem vatn inn
i kjellaren. Golvet skal vera uisolert. Taket må vera vasstett og sterkt nok til å
ta presset frå jordmassane over. Med tanke på kondensproblem er det viktig
med godt isolert tak. I ein jordkjellar må det vera ventil og avtrekkspipe for å
sikre ventilasjon. Luftinntaket til ventilen bør gå i plastrøyr eller liknande
under jorda for at det ikkje skal bli for kaldt i kjellaren. Det er også gunstig å
lage eit forrom (sluse) til sjølve kjellaren, med isolerte dører. På den måten vil
ein unngå store temperatursvingingar inne i kjellaren.
29

30
NORSØK · Økologisk handbok
Figur 3.2 Prinsippskisse av jordkjellar
3.6 Litteratur
Balvoll, G., 1999: Grønsakdyrking på friland. Landbruksforlaget.
Balvoll, G. 1985. Lager og lagring. Landbruksforlaget.
Fritsvold, B. og O. Bø. Økologisk plantekultur II. Fagbokforlaget
Gjestang, K.E. 1999. Bygningar på gardsbruk. Landbruksforlaget.
Nes, A. 1998. Bærdyrking. Landbruksforlaget.
Viktig å hugse om lagring
• God reingjering av lagerrom og utstyr er viktig.
• Sørg for at varene som blir lagt inn er tørre og uskadde.
• Rask nedkjøling av produkta som skal inn på lager.
• Klima på lagerrom tilpassa dei produkta ein har.
• Ver merksam på faren for etylenskade.

4 Potet
Olav Bø og Bjørg Fritsvold, Sogn Jord- og Hagebruksskule og Jan-Erik
Mæhlum, Øko-Gudbrand
Potet er den mest allsidige rotveksten vi har, og er ein god vekst i skifte
med gras og korn. Potet er også godt dyrefôr. Det går ca 4 kg rå potet
per FEm. Potet kan ensilerast rå eller kokt. Kokt potet høver godt til
einmaga dyr som gris og høner.
Potet (Solanum tuberosum) høyrer til søtvierfamilien og er eittårig. Planta klarar
seg i dei fleste klimatypar her i landet. Veksttida varierer frå 3 mnd for
tidlegpotet til omlag 5 mnd for dei seinaste sortane.
4.1 Sortar
Ein bør velje sortar som er nøysame og sterke mot sjukdomar både ute på
åkeren og på lager. Sortane må ha god resistens mot tørråte, især på knollane.
Sorten må vera relativt tidleg og så sterk mot tørråte på riset at knollane er
godt utvikla før riset må knusast i slutten av sesongen. I foredlingsarbeidet
har det vist seg at det er vanskeleg å kombinere tørråteresistens på ris og
knollar og tidleg mogning. Berre i dei mest tørråtesikre områda i fjellbygdene
og i delar av Nord-Noreg kan dei tørråtesvake, halvseine sortane dyrkast
økologisk, og da med alle førebyggjande tiltak utført.
Frå sortsforsøk og i praktisk dyrking, er Troll framleis den sorten som egnar
seg best for økologisk dyrking, sjølv om han ikkje er så sterk mot tørråte på
riset som vi kunne ønskje. Den danske sorten Oleva kan vere aktuell, og har
i dei fleste økologiske forsøk gitt større avling for sal enn Troll. Peik og den
nye sorten Asterix kan og være aktuelle, men Asterix har noko dårlegare
tørråteresistens på riset enn dei andre. Av dei tidlege sortane er nok Aksel og
Grom dei mest aktuelle per i dag.
I store deler av landet ser vi eit stort behov for sortar som kombinerer tidleg
mogning og tørråteresistens. For økologiske dyrkarar, er det spesielt sårbart
med ein sein sort. Erfaringane viser at sjølv om sorten i utgangspunktet er
sterk mot tørråte, vil han etter kvart bli mottakeleg. Viss riset visnar ned eller
må knusast lenge før naturleg vekstavslutning, blir avlinga lav og kvaliteten
kan bli dårleg.
Troll
Halvsein sort med store, rundovale og raude knollar. Korte utløpere. Mognar
fortare enn Peik og er litt tidlegare enn Beate. God risutvikling og dekkjer
godt mot ugras. Middels djupe grohøl og gul i kjøtet. Middels (til høgt)
tørrstoffinnhald og mjølen konsistens. Sorten er yterik, grei å hauste, gir stor
avling med lite småpotetar og er også bra i Nord-Noreg. Er generelt sterk
mot dei fleste sjukdommar på lager, men gror noko lettare på lager om våren
enn fleire andre halvseine sortar. Svak mot flatskurv og mottakeleg for gul
potetcystenematode (Ro1), utsett for kolv i store knollar og til dels for
31
POTET 4

32
NORSØK · Økologisk handbok
vekstsprekker. Bør gjødslast forsiktig og setjast tett for å minska
kolvproblema.
Mot tørråte er Troll middels sterk på riset. Han har rasespesifikk resistens
mot tørråte, men også middels bra generell resistens. Troll er blant dei aller
sterkaste mot tørråte på knollane. Sorten er også sterk mot fomaråte,
stengelråte, blautråte og jordbuande virus. Troll er utsett for mekaniske
skader og støtblått ved opptak og handtering. Lågt solanininnhald. Hovudval
i økologisk dyrking av seine sortar i heile landet, dersom ein taklar dei svake
sidene ved sorten.
Oleva
Halvsein sort med store, ovale og raude knollar. Spirer raskt og dekkjer godt
mot ugras. Middels djupe grohøl og lysegul i kjøtet. Høgt tørrstoffinnhald og
mjølen konsistens. Noko grov struktur i kjøtet og ikkje heilt topp matkvalitet.
Oleva er ein kombinasjonssort til mat, pommes frites og mjølproduksjon.
Sorten er storknolla, svært yterik og har eit særs godt sorteringsutbytte. Svak
mot foma, middels mot flatskurv og middels mot tørråte på ris og knollar.
Sterk mot rust i knollane, resistent mot potetcystenematode (Ro1).Utsett for
mekaniske skader og støtblått ved opptak og handtering. Smittast lett ned av
Y-virus. Litt tidlegare enn Troll, og aktuell der ein erfaringsvis ikkje får dei
tidlegaste tørråteangrepa. Betaler godt for lysgroing.
Peik
Halvsein sort med store, langovale og raude knollar. Spirer litt seint og gir
dårleg dekking frå våren, og han betaler godt for lysgroing. Seinare
i vekstsesongen dekkjer riset godt mot ugras. Ganske pene, jamne knollar og
lysegul i kjøtet. Høgt tørrstoffinnhald, mjølen konsistens og mild god smak.
Kjem høgst opp i smakstestar. Storknolla, yterik sort med godt
sorteringsutbytte. Svak mot flatskurv. Har av og til problem med stengelråte
og blautråte, derfor ekstra viktig med friske setjepotetar. Sorten er svak mot
sprekking og flatskurv, i tillegg til vekstsprekker og kolv i dei store knollane.
Resistent mot potetcystenematode (Ro1). Over middels sterk mot tørråte
både på ris og knollar. Rasespesifikk resistens mot tørråte, middels generell
resistens på riset, relativt sterk på knollane. Sterk mot Y-virus, har derimot
hatt litt problemer med jordbuande virus. Relativt spiretreg og lagrar godt,
men sorten er utsett for støtblått pga. sine store knollar og høge
tørrstoffinnhald.
Asterix
Ganske ny halvsein sort med store, lange og raude knollar. Dekkjer godt mot
ugras. Pene og glatte knollar med lysegult kjøt. Lågare tørrstoffinnhald enn
dei tre ovanfor, meir av fastkokande type. Likevel brukbare
smakseigenskapar. Yterik, men pga. knollforma fell ganske store potetar
gjennom eit 42 mm sold. Noko svak mot flatskurv og mot tørråte på riset.
Bra tørråteresistens på knollane, og lite utsett for rustflekkar i kjøtet. Resistent
mot potetcystenematode (Ro1). Har som Peik hatt litt problem med
stengelråte, derfor ekstra viktig med friske setjepotetar. Noko seinare enn dei
andre tre, derfor særleg aktuell å lysgro. Sorten er sterk mot mekaniske skadar
og får sjeldan eller aldri støtblått. Pga. svak resistens mot tørråte på ris, er

sorten berre aktuell der både klima og dyrkingsteknikk blir lagt til rette for
minst mogleg tørråte.
Grom
POTET
Ny, halvtidleg sort med middels store, rundovale og raude knollar. Ganske
pene, jamne knollar med kvit kjøtfarge. Ganske høgt tørrstoffinnhald for å
være ein så tidleg sort. Sorten sine sterke sider i økologisk dyrking er at han er
tidleg, og har god tørråteresistens på knollane. Derfor kan ein få ei god avling
sjølv om sorten er under middels sterk på riset og ein får eit tidleg
tørråteangrep. Ei svak side ved sorten er dårleg risutvikling, noe som kan
være eit problem i ugraskampen. Grom er mottakeleg for
potetcystenematode. Sorten er middels sterk mot flatskurv, sterk mot foma,
men svak mot fusariumråte. På lett sandjord kan det bli angrep av
jordbuande, rustframkallande virus. Sorten er mottakeleg for
potetcystenematode. Aktuell der ein vil ha opptak i juli / august, eller har kort
vekstsesong.
Aksel
Ny tidlegsort med middels store, runde og raude knollar. Relativt djupe
grohøl, og lysegul kjøtfarge. Middels tørrstoffinnhald, god smak. Dette er den
tidlegaste sorten på marknaden i dag. Ein kan forvente avling for sal frå St.
Hans i dei tidlegaste områda, ved bruk av solfangarplast. Svak tørråteresistens
på riset, men middels på knollane. Normalt vil det bli lite tørråteangrep ved så
tidleg dyrking. Sterk mot flatskurv, men noko meir utsett for svartskurv. Bør
lysgroast i 2 månader ved 8 grader for å få tidlegast avling. Resistent mot
potetcystenematode, og sterk mot lagerråter, noe som er ein fordel med tanke
på lagring av setjepotetane. Inntil det kjem nye tidlegsortar (Hamlet og
Sprint?) er dette den beste tidlege sorten i økologisk dyrking.
Mandelpotet
Mandelpotet er ein gamal landsort av ukjend krysning med mange lokale
”stammar”. Mandelpotet har langoval form, god smak, og er svak mot
sjukdomar. Utanom potetkreft og potetcystenematode er den først og fremst
svak mot tørråte både på ris og knollar, men også mot blåfarging.
Mandelpotet gjev mindre avling enn dei fleste andre halvseine sortane, men er
etterspurd og vert betalt betre. Økologisk mandelpotetdyrking bør skje
i Nord-Noreg og høgt over havet i dalføra i Sør-Noreg (Østerdalen og
Gudbrandsdalen). Her har ein til no hatt avgrensa åtak av tørråte.
Odin
Odin kan vere ein interessant sort. Han har gode resistenseigenskapar mot
tørråte, men er kanskje noko sein.
Sortar for de tre nordlegaste fylka
For alle sortar er lysgroing ein føresetnad for å oppnå størst mogleg avling av
god kvalitet. Troll gir sikre avlingar kvart år, og er den vanlegaste sorten blant
økologiske potetdyrkarar. Oleva kan også være aktuell. Elles dyrkast ein del
mandelpotet, Ottar, Brage og Gullauge. Gullauge og Mandel er særs svake
mot tørråte og bør berre dyrkast i områda med minst tørråte, og med spesiell
33

34
NORSØK · Økologisk handbok
merksemd på setjepotetdyrking og utskifting av potetane. Tidlegpotetsortane
Ostara og Aksel dyrkast også noko til sal utover hausten.
4.2 Vekstskifte – forkultur
Potet kan dyrkast etter dei fleste kulturar, men det er ein fordel om kulturen
etterlet seg ei laus og lett gjennomtrengeleg jord.
På grunn av faren for kvilesporar av tørråte i jorda (sjå eige avsnitt om tørråte),
bør det vere minst 5 år mellom kvar gong ein dyrkar potet på same skiftet. Eit
godt vekstskifte kan også redusere jordsmitta av ei rekke andre
potetsjukdommar. På nematodesmitta jord må ein ta spesielle forholdsreglar.
Potet kan dyrkast på ompløgd eng. Potetane trivst godt, men torva kan skapa
problem for jordarbeiding, radreinsking og opptak viss ein ikkje hakkar opp
torva noko med kraftuttaksdriven harv og pløyer svært godt. Potet etter
kortvarig kløverrik eng kan gje for mykje nitrogen. Det vil føra til for sterk
risvekst, dårleg kvalitet (lågt tørrstoffinnhald) og forseinka mogning. På jord
med lite tungtøyseleg kalium kan det vera fare for at det vert knapt med
kalium til potetane når dei kjem etter langvarig eng. Potet rett etter gamal eng
kan også føra til åtak av smellarlarver (kjølmark). I Danmark tilrår ein for
eksempel havre som forkultur, og ikkje potet etter eng, pga. faren for
svartskurvangrep (sjå eige avsnitt om svartskurv).
Grønfôrblandingar er mykje nytta som forkultur for potet. Fordelane med
dette er at torva vert nedbroten og jorda vert løyst i djupna. Det vert ein god
del planterestar som gjev næring til plantane og vanlegvis mindre ugras. Potet
er effektiv i ugraskampen, og plasseringa i vekstskifte bør skje ut frå det.
Potet vert rekna som ein god forkultur for kulturar som konkurrerer dårleg
med ugraset, mellom anna gulrot, lauk og korn.
4.3 Jord
Potet kan dyrkast på mest all slags jord. Stiv leirjord og tett siltjord høver
dårleg. Sand og siltjord har ofte opphavsmateriale som gir lite tilgang på
plantenæring, eller avgrensa moglegheit for lagring av næringsstoff. Potet
dyrka på næringsfattig sand- og siltjord er ofte utsett for indre defektar i form
av kolv, brun marg og fysiologisk betinga rust. Jamn vatning og bra
kalsiuminnhald i jorda er med på å førebyggje indre defektar. Sandjord har
avgrensa vasskapasitet og må vatnast ein gong i veka i turre periodar på
sumaren. Jorda må vere laus og godt drenert. Mykje stein gir nedsett kapasitet
ved opptak og meir skade på knollane, men morenejord med stein er ofte
varm, og gjev rask spiring om våren.
4.4 Gjødsling
Utgangspunktet for gjødslinga må vera tilstanden jorda er i. Det er fleire
døme på at det beste opplegget på husdyrbruk på moldhaldig morenejord
i innlandsstrok, er ugjødsla potetåker. På desse gardane er det gode reservar
av kalium, magnesium og organisk materiale, og den beste potetkvaliteten får
dei uten husdyrgjødsel. Generelt avlingsnivå og forkultur seier ein god del.

POTET
I tillegg kan kjemiske jordanalysar vera til hjelp. Analysetala for K-Al og P-Al
bør vera minst klasse 2 (ferske jordprøvar), særleg viss det i tillegg er låge tal
(under 50–60) for tungtløyseleg kalium, K-HNO3. Er det svært låge tal for
både K-Al og tungtløyseleg kalium, kan ein søke dispensasjon om å bruke
kaliumsulfat. Kaliummagnesiumsulfat (kalimagnesia) inneheld både K, Mg og
S, 30 kg per daa gir 6,6 kg kalium og 1,8 kg magnesium. Mg-AL talet i jord
bør helst vere over 6 til potet. Enkelte sortar er utsette for kalium- og
magnesiummangel. På lett sandjord og i nedbørrike strok ser ein av og til slik
mangel på potetplantane. Mangelsymptoma er omtala i Mangelsjukdomar og
andre ernæringsforstyrringar hos kulturplantar av I. Aasen.
Ei god potetavling på 3 000 kg/daa fører bort 8,4 kg nitrogen, 1,5 kg fosfor
og 13,8 kg kalium. Potet inneheld mykje kalium. Kaliummangel kan føra til
støtblått og mørkfarging av kjøtet. Dei bruka som har lite kalium i jorda, må
vite at her kan dei få ei utfordring. I tidlegare tider vart det nytta tang og tare
for dei som hadde slike ressursar. Saltet i sjøvatnet inneheld klor, noe som
kan redusera tørrstoffinnhaldet i potetane.
Potet trivst godt med lite omdanna gjødsel, men er som elles fleksibel. Dei
halvseine og seine sortane gjer seg god nytte av organisk materiale.
Småfegjødsel er meir næringsrik enn storfegjødsel og gjev næringa raskare frå
seg. Slik gjødsel må difor spreiast i små mengder og særs jamt, for å unngå
flekkvis for mykje nitrogen. Ein bør ha nitrogenanalyse av gjødsla som skal
brukast til potet. Hønsegjødsel og land bør ein unngå. Desse er særs
nitrogenrike og kan føra til lågare tørrstoffinnhald og såleis dårlegare kvalitet.
Kontrollert og avgrensa bruk kan likevel vera aktuelt i tidlegproduksjon.
Vanlegvis skulle det ikkje vera naudsynt med tilleggsgjødsling dersom ein
nyttar husdyrgjødsel. Som rettesnor vil det vera rett å nytta frå eitt til tre tonn
storfegjødsel per daa, mest på næringsfattig sandjord. To til tre tonn vil
saman med frigjering frå jorda dekkje nitrogen-, fosfor- og
magnesiumbehovet. Kaliumbehovet må supplerast frå reservane i jorda der
det ligg til rette for det. Til matpotet må det gjødslast jamt og ikkje for mykje,
matkvaliteten er heilt avgjerande og for mykje nitrogen vil føre til forseinka
mogning. Dersom ein ikkje har husdyrgjødsel, vil det vera bra å arbeida inn ei
god grøngjødselavling same våren.
Det bør ikkje kalkast i potetåret. Det kan føre til sterkt åtak av flatskurv. Det
beste er å kalka lite og ofte. PH mellom 5 – 6,5 er høveleg for potet.
4.5 Jordarbeiding og dekkbredde
Potet treng rikeleg med laus jord for at knollane skal utvikle normal form.
Laus jord er også ein føresetnad for å få til god drillform og jorddekking, m.a.
for å unngå grøne knollar. Jorda kan løysast opp med forkultur eller djup
harving.
For dei fleste vil ein god plog vere svært viktig i kampen mot rotugraset. Er
kveke eit problem på garden, bør kveka takast med eit godt vekstskifte før
potetåret og det bør pløyast djupare enn vanleg, minst 20–25 cm. Kveke er
livretten til gjæs, som du kan lese om i avsnittet om ugrasregulering.
35

36
NORSØK · Økologisk handbok
Setjesystemet må samsvara med tilgjengeleg utstyr for radreinsking og opptak.
Setjeavstand vil ofte variere mellom 25–35 cm avhengig av knollstorleik og
korleis poteta skal nyttast. Dekkbredda på maskinene er viktig. Breie
traktordekk pakkar kantane på potetfårene, og traktordekk og redskapshjul
kan og gje klemskader direkte på dei nye knollane. Det beste er derfor store
radavstandar og smale dekk, gjerne 150–160 cm senteravstand mellom hjula
og 9”-11” dekk. Breiast dekk til størst senteravstand.
Ved å setje ”parfårer”, dvs to og to potetfårer tettare enn
gjennomsnittsavstanden (for eksempel 70 cm mellom fårene under traktoren
og 80 cm mellom potetfårene der traktorhjula går), blir det betre plass til hjula
og mindre fare for klemskader på potetfårene. Det er viktig at ein køyrer i dei
faste køyrespora frå setting heile sesongen.
4.6 Setjepotetar
Setjepotetane skal først og fremst vera friske. Det er tilrådd å kjøpa
statskontrollerte setjepotetar med jamne mellomrom, vanlegvis kvart 3. eller
4. år. Til no har det vore minimalt tilbod av statskontrollerte økologiske
potetar, men øko-bønder skal kjøpa det viss det er å få tak i. Kor mykje
setjepotet ein må ha per dekar, avhengig av rad- og setteavstand, samt
knollstorleik, er vist i tabell 4.1.
Erfaringar frå Canada har vist at setjepotetar frå nordleg opphav, har større
vekstkraft og avlingspotensiale enn setjepotetar frå områder lenger sør.
Utslaga kunne ikkje knytast til forskjellar i sjukdomstilstand eller fysiologisk
alder hos setjepotetane.
Ved uttak av eigne setjepotetar, sorterer ein vanlegvis ut småpotet til
setjepotet. Mange sjukdomar (virus, svartskurv og stengelråte) fører til mindre
knollar. Metoden for uttak av setjepotetar vil såleis føra til at knollar frå sjuke
planter vert overrepresenterte, og fører til oppformeiring av sjuke planter. På
den måten må det kjøpast inn nye setjepotetar tidlegare enn naudsynt. Ein
betre metode å dyrke setjepotetar på, er omtala i ramma under.
Dyrking av setjepotet
• Kjøp eventeuelt statskontrollerte setjepotetar til berre ein liten del av
arealet. Ved å dyrka desse for seg sjølve og ta ut setjepotet til heile
arealet, har du betre sjukdomskontroll og sparar pengar. Undersøk kor
setjepotetane er dyrka og korleis smittepresset av tørråte har vore. Ved
kjøp av statskontrollerte setjepotetar har du garanti for at det er lite
virus, men det gis ingen garanti for tørråte.
• Dyrking av setjepotet bør skje på eigne felt, helst minst 100 meter frå
matpotetåkeren. Bruk friske setjepotetar og set med 20 cm avstand. Gå
over feltet fleire gonger og fjern sjuke planter. Vanlegvis vil det vera
planter med unormal vekst (dvergvekst, deformert/ krølla blad, grøn/
gul mosaikk, streksjuke m.m.). Gå så tidleg (ei veke eller to før
blomstring) at du slepp å fjerne alle knollar under slike planter.
• Ta opp setjepotetane tidleg – før tørråteåtak kjem.
• Forsiktig opptak, sårheling og god lagring fram til våren gir gode
setjepotetar neste år.

• Alt potetareal skal vere godt drenert, men det er spesielt viktig at
setjepotetane dyrkast på stader med god drenering. Oppformeiring av
smitte av stengelråte og blautråte kan gå fort på stader med dårleg
drenering, og svartskurv kan bli eit større problem.
• I områder med stort tørråtepress er truleg fullstendig utskifting til nytt
setjepotetmateriale å anbefale.
POTET
Tabell 4.1 Kilo setjepotet per dekar ved ulik radavstand, setjeavstand og
gjennomsnittleg knollvekt.
Radavstan
d
Setjeavstand
Gjennomsnittleg knollvekt (g)
30 40 50 60 70 80 90
70cm 20cm 214 286 357 428 500 571 643
22cm 195 260 325 390 455 519 584
24cm 179 238 298 357 417 476 536
26cm 165 220 275 330 385 440 495
28cm 153 204 255 306 357 408 459
30cm 143 190 238 286 333 381 429
32cm 134 179 223 268 312 357 402
34cm 126 168 210 252 294 336 378
36cm 119 159 198 238 278 317 357
38cm 113 150 188 226 263 301 338
40cm 107 143 179 214 250 286 321
42cm 102 136 170 204 238 272 306
44cm 97 130 162 195 227 260 292
75cm 20cm 200 267 333 400 467 533 600
22cm 182 242 302 363 424 485 545
24cm 167 222 278 333 389 444 500
26cm 154 205 256 307 359 381 462
28cm 143 190 238 286 333 381 428
30cm 133 177 222 266 311 355 400
32cm 125 167 208 250 291 333 375
34cm 118 157 196 235 274 314 353
36cm 112 148 185 222 259 296 333
38cm 105 140 175 210 246 281 315
40cm 100 133 167 200 233 267 300
42cm 95 127 159 190 222 254 285
44cm 91 121 152 182 212 242 273
37

38
NORSØK · Økologisk handbok
Radavstan
d
Setjeavstand
Gjennomsnittleg knollvekt (g)
30 40 50 60 70 80 90
80 cm 20cm 187 250 313 375 437 500 562
22cm 170 227 284 341 398 454 511
24cm 156 208 261 313 365 417 469
26cm 144 192 241 289 337 385 433
28cm 134 178 223 268 312 357 401
30cm 125 167 209 250 292 334 375
32cm 117 156 196 235 274 313 352
34cm 110 147 184 221 258 294 331
36cm 104 139 174 208 243 278 312
38cm 99 132 165 197 230 263 296
40cm 94 125 157 188 219 250 282
42cm 89 119 149 179 209 238 268
44cm 85 114 142 170 199 227 256
Lysgroing
Lysgroing gir tidlegare hausting, betre kvalitet, større avling og betre
lønnsemd. Groing startar spiringsprosessane hos potetane før setting.
Veksttida vert forlenga og utvikling og modning vert framskunda. Lysgroing
er særleg viktig i økologisk landbruk for å utnytta sesongen best mogleg før
tørråteproblema blir store. I alle sortar må ein leggje til rette for så rask
oppspiring og risvekst på forsommaren som mogleg. I praksis vil ca 1 månad
med 12 grader gje fine groar. Åtte grader i 2 månader gir gjerne enda meir
robuste groar som toler meir handtering. Ein vil og få eit mindre knollansett,
noko som er positivt med tanke på å få store knollar tidleg. Forsøk har vist at
ein avlingsmessig har lite igjen for å lysgro spiretrege, seine sortar meir enn
300 døgngrader (gradar over 4 o C multiplisert med tal døgn, sjå tabell 4.2)
Eksempelvis anbefalast 150–220 døgngradar til Troll og Oleva og, maksimum
300 døgngradar til Peik (for lang lysgroing har i nokre forsøk ført til meir
stengelråte i Peik).
Groane bør vera korte(0,5 cm), lubne og mjuke, slik at dei toler handtering
utan å falle av. For å få til det må dei få mykje lys, og det må ikkje vere for
tørt under lysgroinga. Potetane bør leggjast i grokassar som kan stablast. Det
skal vera eit tynt lag med potetar i kvar kasse slik at det vert nok lys til alle
potetane. Lysstyrken bør vere frå 50–100 lux, eller normalt godt leselys.
Luftfuktigheita bør vere 90 %, men potetane må ikkje bli blaute.
Potetar som er hausta tidleg og lagra kaldt, har ein lågare fysiologisk alder enn
seint hausta potetar som er lagra varmt. Fysiologisk gamle setjepotetar er ei
stor føremon i tørråteutsetje strok. Dei spirer raskt, sett knollar tidleg, har
mindre ris og gir mindre avling ved full utvikling enn setjepotetar med ung
fysiologisk alder sjølv om dei kjem frå samme parti. Viss ein knoll blir vekt
tidleg i lagringsesongen, vil ofte endegroen vekse fram og hemme dei andre
groane. Det kallast apikal dominans. Viss ein har moglegheit for å styre
temperaturen på lageret, kan knollane vekkast før jul og danna endegroe og
deretter kjølast ned til lagringstemperatur. Da vil ein få færre knollar under
kvart ris, men større moglegheit for at dei fleste når fram til god storleik og

POTET
mogning. Dette utnyttast i tidligpotetdyrkinga, men kan sikkert også utnyttast
betre i økologisk dyrking av seine sortar. Kor raskt poteta startar å gro, er
i tillegg avhengig av sort.
Tabell 4.2 Lysgroingstid (tal døgn) ved ulike temperaturar og ulik
varmesum.
Varmesum i døgngrader (temperatur over 4o C x tal døgn)
Temperatur 150
200
250
300
døgngrader døgngrader døgngrader døgngrader
8o C 38 døgn 50 døgn 63 døgn 75 døgn
10o C 25 døgn 33 døgn 42 døgn 50 døgn
12o C 19 døgn 25 døgn 31 døgn 38 døgn
14o C 15 døgn 20 døgn 25 døgn 30 døgn
4.7 Setjing
Setjeutstyret bør høve til radreinsking-/hyppeutstyret. To-radsutstyr i ein
operasjon krev to-radsutstyr i heile mekaniseringslina. Unngå å setja potetane
i kald jord. Da vil spiringa gå seint eller stoppe opp, og svartskurv kan drepa
groane. Viss knollane er i god kondisjon, har dei det betre på lageret.
Potetsetjinga skjer straks jordtemperaturen er høg nok (minst 8–10 ºC).
Potetane må ikkje setjast for djupt. Ved setting blir det anbefalt å setje 3 cm
under flatt land med ca 7 cm laus jord over setjepotetane. Jorda bør jamnast
til flatt land etter setjing, da vil det framleis vere 3 cm jord over setjepotetane.
Drillen kan formast slik med rulleskjær på setjaren, med hyppeskjær på
setjaren og ein tung slepekjetting tvert over fårene, eller ekstra køyring etterpå
med trommel eller brei ugrasharv. Planta får såleis kortaste veg rett opp, og
ein unngår for mange sideutløparar. I tørre år vil flatskurv trivast godt,
i særleg grad på lett jord. Under slike tilhøve, og dersom ein ikkje kan vatna,
må drillane heller pakkast forsiktig (ved for eksempel lett tromling). Det vil
bevare råma rundt setjepotetane i spirefasen, og redusera lufttilgangen til
potetane og dermed flatskurvangrep.
4.8 Stell av kulturen
Det er avgjerande å få til ei grundig slutthypping når potetriset er om lag 30
cm høgt. Det gir dei nye potetane ei god overdekning av jord som filter mot
tørråtesporar, frost og lys (som gir grøne potetar) Seinare hypping kan
øydelegge ris og røter. For å unngå overføring av virus og bakteriesmitte frå
plante til plante, må slutthyppinga ikkje gjerast for seint. Det er lurt med
sporløsnarar etter traktorhjula før slutthyppinga, for eksempel ei S-harv tind
som løyser opp og gir ekstra jord som kan leggjast oppå drillen.
Ugrasregulering
Det er lett å halda frøugraset borte i fårene. Problemet er å få teke ugraset på
drillane. Det er her langfingerfelt, nettharver, o.l. kjem inn.
39

40
NORSØK · Økologisk handbok
Teknisk utstyr
Det finst mykje utstyr som kan brukast til radreinsking. På steinfri jord
fungerer mykje bra. På trollramme kan det monterast langfingerfelt som tek
drilltoppane. Inntil potetplantane er ca. 15–20 cm høge kan det køyrast med
langfingerfelt som må stillast slik at dei fingrane som kan skade plantane
peiker opp. Rullestjernehakke er eit effektivt og relativt kostbart utstyr, og
gjer ein svært bra jobb på jord med lite stein. Skålhypparar er kanskje dei
beste til å forme drillane, også på jord med ein del stein. Nyare
radreinskings-/hyppeutstyr er fjørande, og fylgjer dermed terrenget betre.
Ulike nettharver, striglar og langfingerharver er nyttige før potetane vert for
store. Dette er harver som buktar seg over radene. Dei fungerer godt før
potetplantane vert for høge. Dersom harva skal vera effektiv mot ugraset, må
ein kjøre før ugraset er blitt for robust. Ta ugraset på drilltoppane på
frøbladstadiet. Viss ein må kjøre etter at frøugraset har fleire varige blad, må
ein rekna med å ofra ei og anna potetplante. Seks meters ugrasharv er prøvd
med godt resultat i potetåker. Det må hyppast etter kvar køyring. Eit
skikkeleg jordfilter over potetane etter siste hypping er svært viktig.
Gjæs
Viss du har problem med kveke, kan gjæs bidra i ugrasreguleringa, på areal
opp til 10–15 daa. Gåsekjuklingar er effektive til å ta først og fremst kveke.
1–2 kyllingar per dekar er høveleg. Kyllingane må ha oppal med varmelampe
den fyrste tida etter at dei er klekte. Sett ut 2–3 veker gamle kyllingar ca ei
veke etter potetsetting. Når dei går i åkeren, må dei ha eit lite hus for natta til
vern for regn, rev og grevling. Heile åkeren må gjerdast inn. Etter 5–6 veker
er fjørdrakta vasstett, men da er dei snart så store at eit nytt kull på 2 veker
gamle kyllingar burde setjast inn. Når dei blir store, blir dei latare, trakkar ned
meir og dei kan ta til å eta på potetgraset viss det er lite kveke. Det er best
med lettare rasar. Smålandsgås er litt mindre enn norsk kvit gås.
Det er viktig å ha nok dyr i høve til arealet. Dersom ugraset blir for gammalt,
vil ein del ugrasartar bli vraka. Når det blir for lite mat til gjæsene
i potetåkeren, må dei flyttast til eit anna beite. Der kveka er eit stort problem,
vil to innsett vere best. Ugrasluking med gjæs må kombinerast med
radreinsking og ei skikkeleg slutthypping.
Vatning
For å unngå problem med flatskurv, må ein halda jorda fuktig frå byrjande
knolldanning (ca 2 veker etter oppspiring) til dei fleste knollane er danna,
omkring blomstring.
Potet treng jamn vasstilgang. For å oppnå stor avling av god kvalitet, må ein
halda jorda fuktig frå byrjande knolldanning fram til 2–3 veker før hausting.
Størst trong til vatn har dei på seinsommaren og hausten. Når det gjelder
vatningspraksis utover hausten må omsynet til tørråte vege tungt. Ofte startar
tørråtesmitta i spora etter vatningsvogna, der det er ekstra mykje vassøl og
plantane blir kjørt ned. Nedkjørte planter blir stressa og delvis øydelagt. Dei
tørkar svært seint opp, så tørråta får gunstige vilkår. Utover hausten må ein
vere ekstra på vakt mot tørråtesmitte og avpasse vatninga deretter. Det er
best å vatne om natta, når doggfall likevel fuktar opp riset, for så å la det
tørke opp utover dagen. Alternativt kan ein la vere å vatne og satse på å berge
ei mindre avling fram til god kvalitet. Det er betre enn å vatne ein gong for
mykje og dermed spreie tørråta ytterlegare og vaske ned tørråtesporar i jorda.

Vekstavslutning
POTET
Klima, sort og nærleik til andre potetdyrkarar, vil være utslagsgjevande for når
ein bør knuse riset. Etter haustinga skal potetåkeren pløyast eller djupharvast
for å redusere faren for erosjon. Erosjonen kan bli stor sjølv ved liten
hellingsgrad viss åkeren får liggje urørt etter hausting.
Risknusing og opptak i tørt ver er særs viktig med tanke på tørråte.
Hovudmålet med risknusing er å redusere faren for overføring av
tørråtesmitte til knollane i samband med hausting av potetane. Ein sett også
i gang mogningsprosessar som gjer at knollane lettare slepp riset og betre tåler
handteringa ved opptak. Ideelt sett bør riset vise tydelege mogningssymptom
før risdreping. Riset kan knusast med ombygd fôrhaustar (berre rotoren og
utan tut) eller ulike typar risknusarar.
Fôrhaustaren spreiar riset overalt og er vanskeleg å køyre nøyaktig viss han
ikkje byggast om, men har i utgangspunktet større rotorhastigheit og betre
sugeevne enn risknusarar. Det beste er toraders 150 cm fôrhaustar, da køyrer
ein der traktorhjula tidlegare har gått. Det er ein stor fordel at fôrhaustaren er
sidemontert. Fôrhaustarar er ikkje så godt egna til risknusing i åkrar med
mykje tørråte, men på små areal kan ein ofte ikkje forsvare større investering.
Det beste hadde vore å fjerne riset frå åkeren. Vossakasse er prøvd blant
gardbrukarar, men det er ikkje nokon god metode å køyre med ein smal
fôrhaustar som tek ei og ei rad. Rismassen er tung, det krevst stor traktor
i motbakke og førar til for mykje køyreskadar.
Risknusarar har ikkje like god sugeevne som fôrhaustarar. Dei fleste er
dessutan bakmonterte, slik at stenglar blir kjørt ned og unngår slagjerna.
Risknusaren følgjer terrenget betre og har slagarar som også går betre ned
i mot botnen av fåra. Det er viktig at det ikkje står igjen lange stenglar.
I verste fall kan det vere naudsynt å knusa to gonger. I hellande terreng vil
knusaren gjere best jobb ved køyring i motbakke. Ledeplater som styrar den
knuste plantemassen ned i tomfårer, er viktig for å unngå oppsmitting av
knollane i drillen ved eventuelle regnbyger etter knusing.
Propanflamming nokre dagar etter risknusing kan vere aktuelt, og er spesielt
viktig for setjepotetdyrkarar. Det tørkar ut riset og kan drepe sporar
i jordoverflata og redusera smittefaren ved opptak. Ved flamming på knust ris
i opphaldsver har det vore målt propanforbruk på om lag 5–6 kg propan per
daa.
Forsiktig opptak (skånsamt utstyr i varmt ver) og deretter tørking og ein
skikkeleg sårhelingsperiode, er særs viktig. Sårheling og god lagring ved
4–5 ºC kan i beste fall hindra utvikling av tørråte i motstandsdyktige knollar,
sjølv om potetknollane er smitta.
4.9 Sjukdomar
Tørråte
Tørråte er den viktigaste sjukdomen på potet. Den skuldast ein sopp
(Phytophthora infestans), som også kan angripe tomat. På stenglar og blad ser ein
41

42
NORSØK · Økologisk handbok
fyrst små brunsvarte flekkar. I fuktig og varmt ver veks soppen raskt, og til
slutt blir heile riset brunsvart. Dersom det ikkje er for tørt i veret, kan ein på
undersida av blada sjå eit gråkvitt belegg (soppsporar) rundt flekken. Dersom
riset vert borte, vil fotosyntesen og dermed veksten stansa. Kjem dette tidleg
i utviklinga, vil avlinga kunna verta lita. På knollane veks tørråta innover
i knollen, med ein diffus overgang til den friske delen av knollen. Råten er,
som namnet tilseier, tørr. Viss ikkje alt riset er drepe før opptak og ein har
fersk smitte på riset og litt umodne knollar med flass-skade på knollane, kan
ein få mykje knollsmitte ved opptak.
Soppen overvintrar i setjepotetane, og sidan midt på 90-tallet har vi i Noreg
erfart at den kan overleva som kvilesporar (Oosporar) i jorda. Tørråtesoppen
har to kryssningstypar, og båe må vere tilstade på same blad, stengel eller
knoll, for å danna kvilesporar. Båe krysningstypane til soppen, A1 og A2, vart
funnen i Sør-Noreg i 1993. Krysningstype A2 vart funnen fyste gong
i Trøndelag i 1999.
Primærsmitte frå eigen åker kan gje svært tidleg oppsmitting av tørråte
i åkeren. Frå ein smitta knoll vil soppen vekse ut i stenglane, gjerne berre like
over jordoverflata, og stenglane kan krepere. Ved seinare utvikling av
soppsmitta, følgjer tørråta karstrengane ut i stenglar og bladhjørne og spreiast
vidare til nye planter med vind og vassprut derfrå. Sporene tåler ikkje tørr luft
og vil ikkje ha det for kaldt. Dei produserast i stor grad om natta og frigjevast
på føremiddagen, og dei treng fritt vatn i nokre timar for å spira. I periodar
med varme fuktige netter kan spreiinga skje med eksplosiv fart i mottakelege
sortar.
Soppsporene er tilpassa spreiing med vinden og kan spreiast fleire kilometer.
Regn fører sporene frå blada, ned på jorda og vidare til knollane. Viss det
soppinfiserte vatnet råkar knollane, vil dei verta smitta. Tørråtesmitta ris må
knusast godt minst 14 dagar før opptak.
Vanlegvis vil ein ha små åtak lengst nord i landet og over 5–600 meter over
havet i Sør-Noreg. Dei færraste kan rekna med å sleppa unna tørråta, så ein
må læra seg å leva med den. Kor alvorlege åtaka vert for avlinga, er avhengig
av kor langt potetane er komne i utvikling og kor mottakeleg sorten er. Val av
sort og lysgroing er såleis særs viktig.
Friske setjepotetar er avgjerande. Smitta potetar må ein freista å sortere frå.
Ved oppvarming vert det sagt at ein kan drepa tørråtesoppen utan å
øydeleggja spireevna. For sorten Kerrs Pink er det opplyst 45 grader i 2 timar,
43 grader i 4 timar eller 40 grader i 8 timar. Pimpernell skal tåle 42 o Ci 4 timar.
Dette er omtrent umogleg å gjennomføre i praksis utan mykje utstyr. Spesielt
for dei høgaste temperaturane er det lite å gå på før spireevna vert øydelagt
God hypping vil føra til at mykje av regnvatnet som kan føre med seg
tørråtesporar, renn ned i fårene og såleis ikkje treffer potetknollane. Det
viktigaste tiltaket er likevel å fjerna riset ved smitte, viss potetane er
tilstrekkeleg utvikla. På små areal kan riset slåast og fjernast frå åkeren. Det er
sjølvsagt det beste.
.Me har ingen direkte tiltak å setja inn mot tørråta. Ei såpe av feittsyrer frå
vegetabilske oljer, kaliumhydroksyd og vatn er brukt av økologiske dyrkarar
i Sverige mot tørråte. Det krevst dispensasjon, og Sverige er einaste landet
innan EU som har godkjend middelet. Såpa skal turke ut sporene på blada, og

skal tilførast regelmessig. Førebels testar i Noreg i 2001, har ikkje vist nokon
overtydande effekt mot tørråte av denne såpa.
Virus
POTET
Det finst mange ulike virustypar som går på potet. Redusert vekst (i nokre
tilfelle dvergvekst), krølla blad, mosaikk, ulike flekkar på blada o.l. er teikn på
virus. Berre i sjeldne tilfelle vil avlinga verta dramatisk redusert første året.
Det kan skje ved kraftige åtak av virus-Y (dvergvekst og streksjuke). Det
vanlege er gradvis mindre avling og meir og meir forkrøpla planter. Kraftige
virusåtak kan halvera avlinga. Som oftast vil ein ikkje sjå noko på knollane.
Ein må følgja med på plantane i vekstsesongen og fjerna eventuelle sjuke
planter. Korleis ein tek ut setjepotetar er avgjerande for å halde nede
virusangrep (sjå avsnittet om setjepotetdyrking).
Skurv
Svartskurv (Rhizoctonia solani) er utbreidt i jorda og angrip ei rekke
jordbruksvekstar. Problemet med svartskurv er forseinka modning og fleire
kvalitetsfeil. Soppen dannar svarte sklerotier (kvilelekamar) på knollane.
Smitta utviklar seg ikkje på eit godt lager utan kondens. Soppen skadar
spirene på setjepoteten slik at nye spirer må utviklast. Det gir ujamn spiring
i åkeren og heile veksten blir forseinka når nye stenglar må utviklast. Under
fuktige tilhøve får angripne planter eit gråleg, filtaktig belegg på stengelen ved
jordoverflata. Knollar frå angripne planter er ofte små, kantete, misdanna og
ein større prosent er grøne ettersom dei ofte ligg høgt i drillen. Vekstsprekker
med skurvaktig belegg (krokodilleskinn) er også vanleg. I nokre tilfelle blir det
også danna luftknollar på nedre stengeldel, men det kan også skuldast andre
sjukdommar som reduserer transport av næring frå blada til knollane.
Det er delte meiningar om korleis organisk gjødsel påverkar
svartskurvangrep. For mykje eller lite nitrogen aukar faren for angrep.
I Danmark meldast det at kløverrik eng (2 år eller eldre) som forkultur aukar
angrepet av svartskurv. I Sverige nemnast at grøngjødsling som forkultur er
positivt. Det kan ha samanheng med at grøngjødslinga omsettast såpass raskt
i jorda. Soppen får da ikkje etablert seg på det organiske materialet, noko han
gjer i meir etablert eng og ved bruk av gjødsel med mye strø.
Tiltak: Setjepotet med svarte kvilelekamar må ikkje nyttast. Skikkeleg
lysgroing og setjing i varm jord favoriserar potetknollen, og spirene kan vekse
frå svartskurvsoppen. Rask oppspiring er det beste førebyggjande tiltak mot
angrep av svartskurv og stengelråte. Beate, Peik, Kerrs Pink og Saturna er
noko meir utsett for svartskurv enn andre sortar.
Flatskurv skuldast ein bakterie. Overhuda på knollane får forkorka sår. Ved
sterke angrep veks desse såra saman, og store delar av knolloverflata kan vera
dekka av skurv. Desse potetane lagrar dårleg og er ikkje salsvare. Bakterien
lever i jorda og kan overførast med setjepotetane. Smittinga skjer tidleg
i vekstsesongen, da dei nye knollane er på storleik med erter, og aller mest på
tørr jord med høg pH. Ein bør i alle høve ikkje kalka føre potetar.
Flatskurven likar mykje oksygen og tørre forhold i jorda. Difor er angrepa
verst i tørre år. Har ein vatningsanlegg, kan ein halda jorda fuktig frå 2.veka
etter oppspiring. Slik kan flatskurvangrep eliminerast. For sortskilnader når
det gjeld flatskurvresistens, sjå tabell.
43

44
NORSØK · Økologisk handbok
Blautråte
Det er alltid noko blautråte på eit potetlager. Det skuldast ein bakterie som
også kan angripe nedste delen av stengelen. Då kallar vi sjukdomen
stengelråte. I dårleg drenert og fuktig jord kan blautråta starte i åkeren. Mest
vanleg er han på lager. Ofte kjem det inn andre og illeluktande råteorganismar
etterpå. Smittinga skjer vanlegvis med ulike former for kontakt ved opptak,
sortering eller lagring. Vanlegvis er det ikkje noko stort problem å halda
blautråte under kontroll. I år med mykje regn kombinert med tørråtesmitte
i tørråtesvake sortar, skal ein vere spesielt på vakt. Friske setjepotetar, luking
av sjuke planter i åkeren, god drenering, skånsamt opptak, sårhelingsperiode
og god lagring er førebyggjande tiltak.
4.10 Hausting, sortering og lagring
Potetane bør takast opp når jorda er tørr og det er varmt i veret. Då toler dei
mykje meir. Potetar skal handsamast skånsamt. Potetskal er tynnare enn
eggeskal. Dersom ein ikkje har stein, vil ein kunna mekanisere utan at det går
vesentleg ut over kvaliteten. For dei som har jord med mykje stein, finst det
ikkje noko godt teknisk utstyr. Ein må sørgje for å la så mykje jord som det er
praktisk mogleg følgje med på beltet for å hindre knollskadar. Mange som
driv under slike tilhøve, satsar på enkle belteopptakarar og deretter plukking
for hand.
Etter opptak skal potetane ha ein sårhelingsperiode. I 14 dagar bør dei lagrast
luftig og mørkt og ikkje for tørt, for å danna korklag. Sårhelinga går snøggast
ved 15 o Cog99 % relativ råme, men det er ikkje slik at ein skal ha det så
varmt på lageret. Ein skal vere varsam med å heva temperaturen i lageret etter
at potetane er kome innandørs. Viss temperaturen til poteta inn på lager er
lågare enn lagertemperaturen kan det bli kondens på knollane. Ved innlagring
bør difor knolltemperaturen vere høgare enn temperaturen i lageret. Det
fører til at temperaturen i lageret stig og den relative luftråma går ned, noko
som har ein tørrande effekt på knollane. Slike forhold lyt ein prøve å få til,
særleg viss ein har mistanke om smitte av tørråte og stengelråte i partiet.
Seinking av temperaturen på lageret har også ein tørkande effekt på knollane.
Temperaturen lyt ein så seinke gradvis i takt med synkande utetemperatur.
Kor lang sårhelinga bør vere, må stå i høve til temperaturen i potetane ved
innlagring. Ved temperatur ned mot 8 o C bør sårhelingsperioden aukast til 3–4
veker. Etter sårhelinga, skal temperaturen seinkast gradvis ned mot tilrådd
lagringstemperatur. Eit par dagar før potetane skal sorterast, må
knolltemperaturen hevast til 10–12 o C for å tåle handteringa betre.
Potetane må lagrast mørkt og ideelt sett skal matpotetar ha ein
lagringstemperatur på 4–5 grader og god råme (95 % relativ luftråme utan
kondensdanning).
Det har vore mykje kritikk for dårleg potetkvalitet i butikkane dei seinare åra.
Først og fremst konvensjonelt dyrka, men også økologiske potetar har fått
kritikk. Det er viktig at forbrukarane ikkje får slike negative døme på
økologiske potetar. Som produsent har ein kanskje ikkje kontroll med alle
ledd, men produktet som forlet garden, bør vera godt. Elles fylgjer ein
vanlege sorteringsreglar og sjølvsagt merking slik DEBIO krev.

Avlingsnivå
POTET
I følgje Markedskontoret for potetar var ei gjennomsnittleg potetavling 2 431
kg/daa i 1995 (for heile landet). For dei tre nordlegaste fylka låg den på ca
1 000 kg/daa. Dette gjeld konvensjonell dyrking. Ein har ikkje tilsvarande
statistikk for økologisk dyrking. Tørråteangrep gjer at avlingsnivået vil variere
meir frå år til år om ein driv økologisk.
4.11 Tidlegproduksjon
Ein må ha lett og varm jord. Godt drenert sandjord i sydhelling med gunstig
lokalt klima er bra. Tidlegpotet krev tilgang på nitrogen m.m. tidleg
i vekstsesongen før omsetninga i jorda har kome i gang. Problemet kan
løysast med forsiktig og kontrollert bruk av land eller hønsegjødsel. Det vil
vera lurt å tynna det ut med vatn. Dersom det vert for mykje nitrogen, vil
potetane verta blaute. Ved tidlegproduksjon under plast er moglegheitene for
ugraskontroll avgrensa. Fiberduk kan fjernast og gjer det mogleg å radreinske.
I produksjon av økologisk tidlegpotet bør det satsast på kvalitet framfor å
konkurrere med dei konvensjonelle om å vera fyrst på marknaden.
Viktig å hugse på i potetdyrkinga
• Potet skal ha djup, laus jord med pH 5–6,5.
• Høveleg gjødsling er 1- 3 tonn husdyrgjødsel, avhengig av forkultur og
næringstilstanden i jorda. Jamn gjødselspreiing er viktig.
• Hovudutfordringa i potetdyrkinga er tørråte. Du kan minske skadane
ved å:
• velje sortar som ikkje er for seine og med god resistens, spesielt på
knollane
• bruke friske setjepotetar
• framskunde sesongen med lysgroing
• utnytte apikal dominans, om du har moglegheit til det
• slådde ned drillane så spirene kjem raskt opp
• sørgje for god slutthypping, som lagar jordfilter mot tørråtesporar
• sørgje for skikkeleg risknusing, eventuelt i kombinasjon med
propanflamming
• vente 14 etter knusing, og ta opp potetane i tørrver
• sørgje for skånsamt opptak (maskininnstilling) og lite støtskader
(knolltemperatur)
• Sørgje for rask opptørking av knollane etter opptak, samt
sårhelingsperiode og god lagring
• Radreinsking og hypping fungerer godt mot ugras. Radreinskinga må
skje når ugraset er smått. Fingerfelt kan brukast på drillane
• Gåsekjuklingar er effektive til å ta kveke
• Jamn vasstilgang er viktig. Vassbehovet er størst på ettersommaren og
hausten.
• Jamn råme frå byrjande knolldanning (ca 2 veker etter oppspiring) held
nede flatskurvangrep.
• Ver ekstra nøye med kvaliteten. Kunden betaler ein meirpris og
forventar gjerne ekstra gode potetar.
45

46
NORSØK · Økologisk handbok
Anbefalt litteratur
Alternativodlarnas Riksförbund och Stockholms Hushållningssälskap. 1987:
Seminarium i potatisodling
Apelsvoll/ NLH-Fagtjenesten. 1994: Jord- og plantekultur. Forsøksresultater
1993
Bysveen, K. 2001: Svartskurv i potet. Økologisk Landbruk nr 2/2001, s 4–6
Eltun, R. (red.) 1997: Informasjonsmøte i økologisk landbruk. Resultat fra
Norges Forskningsråds forskningsprogram 1992 -1996. Norsk senter for
økologisk landbruk
Forsøksringane på Vestlandet. 1997: Handbok i plantedyrking 1997/98
Forsøksringene på Sør-Østlandet. 2001: Handbok i plantedyrking 2001
Grepperud, E. og E. Mohr. 1985: Biologisk-dynamisk jordbruk. Dreyer forlag
Hofsvang, T. og L. Sundheim. 1990: Sjukdomar og skadedyr på jordbruksvekstar.
Landbruksforlaget
Hermansen, A. et al. 2001: Tørråte i potet – nytt fra inn og utland. Grønn
forskning 2/2001 s 394–401
Hummelposten / Økologisk Landbruk nr 3/93, 1/94, 2/95, 1/97, 1/98,
2/98, 1/99, 4/00, 1/01, 2/01
Johansen, T. J. et al. 2000: Geografisk opprinnelse og vitalitet hos
settepoteter. Grønn forskning 2/2000, s 194–197
Letnes, A. 1966: Potetboka. Bøndenes Forlag
Markedskontoret for poteter. POTETER. Dyrking og kvalitet.
Norske Potetindustrier. 1996: Handbok: Dokumentert produksjon av potetar
Norsk Landbruk. 1973: Potetdyrking/Potetkvalitet. Særtrykk av artikler.
Landbruksforlaget
Planteforsk. 1997: Jord- og plantekultur 04/97
SLU; Informasjonsavdelingen. 1997: Vanligt kupaggregat fungerar bra. Fakta
Mark/Växter nr 8/97.
Aasen, I. Mangelsjukdomar og andre ernæringsforstyrringar hos kulturplanter.
Landbruksforlaget 1997

5 Kepaløk og sjalottløk
Svein Solberg, Planteforsk Kise
Løkplantene utvikler blader og rot fra en svært kort stengel (løkkaka)
rett under jordoverflata. Dette er løkens vekstpunkt. Selv om bladene
dør og visner ned, kan nye blad skyte opp dersom løkkaka ikke er
skada.
Om høsten svulmer nedre deler av bladene (bladslirene) opp og tjener
som opplagsnæring og overvintringsorgan. Nye blad slutter å komme
opp og bladene mister farge og saftspenning. De ytterste skjellene
tørker inn og danner et beskyttende skall.
Tradisjonelt er Mjøs-området og kystområdene i Vestfold, Østfold og
Aust-Agder områdene med løkproduksjon i Norge. Det er fult mulig å
produsere utenfor disse områdene, men klima og breddegrad vil likevel sette
naturlige begrensinger for satsinga på kepaløk (se stokkløping).
Produksjon av sjalottløk er liten i Norge, selv om planta kan dyrkes både
nordover og i fjellbygdene. Sjalottløk har et større dyrkningsområde enn
kepaløk og var tidligere utbredt her til lands. Etter 1950-tallet, da kepaløken
kom for fullt, ble sjalottløken nærmest glemt. Markedet for sjalottløk har økt
betydelig de senere åra, men etterspørselen dekkes hovedsaklig av import.
Økologisk sjalottløk er foreløpig lite etablert som produkt i Norge.
Fuktig klima om høsten gjør det vanskelig å tørke løken ute, og gjør det
nødvendig med gode innendørs tørker. Løkgråskimmel er et alvorlig problem
i produksjonen av økologisk løk. Tørre, nedbørsfattig områder har en fordel
med tanke på å unngå denne sjukdommen. Noe av det samme gjelder
løkbladskimmel og andre alvorlige sjukdommer.
5.1 Biologi
Kepaløk (Allium cepavar. cepa) og sjalottløk (A. cepavar. ascalonicum) er toårige
vekster i liljefamilien. De er varianter av samme art, men omtales ofte som to
separate arter. Hovedforskjellen er om løken splitter seg opp i flere småløk
(sjalottløk) eller ikke (kepaløk). Grensen mellom dem er delvis flytende.
Tidligere ble all sjalottløk formert ved å sette småløk i jorda. Nye frøformerte
sjalottløk ligner på små kepaløk i utseende og dyrking.
Rotsystemet til kepaløk består av mange likeverdige røtter som i liten grad
forgreiner seg eller får rothår. Rotdybda er normalt ikke over 30 cm. Ved
vekstavslutning om høsten vil røttene tilbakedannes og løken sitter løst
i jorda. Løkplantene kan sette i gang ny rotvekst som respons på gode
fuktighetsforhold i jorda seinhøstes. Det er ikke heldig, og reduserer
holdbarheten på lager.
47
KEPALØK OG SJALOTTLØK 5

48
NORSØK · Økologisk handbok
Mykorrhiza ( sopprot)
Løkvekstene har stor nytte av mykorrhizasopp, som forlenger og utvider
plantas kontaktnett i jorda. Soppen bidrar positivt med opptak av fosfor og
flere mikronæringsstoff. Dette har stor betydning, siden løkrøttene er grunne
og fra naturens side mangler rothår.
Flere sopparter danner mykorrhiza og er lite spesifikke i forhold til
vertsplante. Det betyr at samme sopp kan danne mykorrhiza med korn, eng,
gulrot, løk og andre vekster. Av kulturplantene er det først og fremst
kålvekster og beter som i liten grad har mykorrhiza. Slike vekster vil derfor
redusere mengden mykorrhiza i jorda og er ikke gode forkulturer for løk.
Mekanisk brakklegging (svartbrakk) vil også virke negativt.
Fremmer mykorrhiza Hemmer mykorrhiza
- Løkvekster, eng, korn, grønnfôr - Brakklegging
- Redusert jordarbeiding - Hyppig jordbearbeiding
- Lav N og P gjødsling - Kålvekster og beter
Stokkløping
Løk er utsatt for å gå i stokk, det vil si at den utvikler blomsterstengel allerede
første år. Stokkløping skyldes omdisponeringer av vekststoffer inne i planta
etter kuldeperioder om våren eller forsommeren. Lang dag fremmer
stokkløping. Løken er mest følsom for påvirkning om våren, men uheldig
lagring av setteløken kan også føre til stokkløping. Problemet er størst med
stor setteløk.
Omfanget av stokkløping varierer mye fra år til år, og avhengig av klima.
I Mjøs-området er det ikke uvanlig med 10–20 % stokkløping i vanlig
matløkproduksjon. Det er store sortsforskjeller i hvor lett løken går i stokk.
En løk som har gått i stokk er uegna for lagring. Ved å plukke av stengelen på
et tidlig stadium kan løken brukes, men den er lite egna som salgsvare.
Fremmer stokkløping Hemmer stokkløping
- Sydlige sorter - Varmebehandlet setteløk
- Stor setteløk - Sterke sorter
- Kjølig vår
- Dyrking langt mot nord

Løkdanning og modning
KEPALØK OG SJALOTTLØK
Løkdanning er plantas naturlige reaksjon på at vinteren nærmer seg, eller en
respons på ugunstige vekstforhold (tørke, næringsmangel, sterk varme).
Opplagsnæring og veksthemmende stoffer transporteres fra bladene og ned
i løken.
På grunn av lange sommerdager og de sortene vi bruker her i Norge, er
manglende løkdanning aldri noe problem. Tørke eller næringsmangel
i vekstsesongen kan føre til alt for tidlig løkdanning og dermed reduserte
avlinger. Det er derfor viktig å sikre jevn vann- og næringstilgang. Vanning
kan også brukes for å kjøle ned åkeren i perioder med ekstrem varme. Ei
naturlig modning om høsten er styrkende for holdbarheten.
Fremmer tidlig løkdanning Hemmer løkdanning
- Ekstrem varme - God tilgang på nitrogen
- Tørke - Kjølevanning
- Lang dag
- Næringsmangel
Groing
Selve løken er plantas hvilestadium. Balansen mellom vekstfremmende og
veksthemmende stoffer i selve løken kontrollerer hvilen. Veksthemmende
stoffer produseres i bladene og følger med inn i løken etter hvert som den
modnes og bladene blir gule. De veksthemmende stoffene vil deretter utsettes
for nedbrytning og løken blir mer utsatt for groing. Etter lagtidslagring vil
dette være et av hovedproblemene. I mange land benyttes kjemiske midler
eller bestråling men dette er uaktuelt innen norsk løkproduksjon eller andre
lands økologisk produksjon.
Fremmer groing Hemmer groing
- Lagertemperatur rundt 10 ° C - Kjølelager
- Høy tørketemperatur - Grosterke sorter
- Bladkutting i felt
- Sein høsting
- Avskalling
Avskalling
Dersom oppsvulminga skjer hurtig, og særlig dersom den fortsetter etter at
det tørre skallet er dannet, kan skallet sprekke og falle av. Høy temperatur, lav
49

50
NORSØK · Økologisk handbok
luftfuktighet og håndtering gjennom sortering, pakking, transport og butikk
øker avskallingen. Avskalling er i høy grad også en sortsegenskap. Nyere
sorter har som regel sterkere skall enn de gamle.
Fremmer avskalling Hemmer avskalling
- Høy tørketemperatur - Sterke sorter
- Lav luftfuktighet
- Mye håndtering av løken
5.2 Sorter
Gul kepaløk dominerer produksjon og forbruk av løk. De typene vi dyrker
i Norge er av Rijnsburger-typen og er små og relativt runde i formen.
Betegnelsen har sin opprinnelse på 50-tallet, da produksjonen ble dominert av
to sorter: Rijnsburger og Stuttgarter. Rijnsburger-typer omtales
i internasjonale sammenhenger som hollandsk løk, i motsetning til spansk løk
(kjempeløk, amerikansk løk) som gjerne er større og har en mildere smak.
Sorter av spansk type er dårlig tilpassa nordlige breddegrader og
tørrstoffinnholdet er lavt. Derfor er produksjonen vanskelig og holdbarheten
dårlig. Det er fortsatt mulig å få tak i sorten ’Stuttgarter Riesen’. Den er
flatrund i form og er mer motstandsdyktig mot sjukdom enn
Rijnsburger-typene. Tørrstoffinnhold og holdbarhet er svært god.
Utvalget av løksorter domineres av hybridsorter (F1-hybrider). Disse er
fremstilt ved å krysse to genetisk ensartete linjer. Ei slik krysning gir et avkom
som viser svært liten variasjon mellom plantene. De får samme størrelse,
form, farge og smak. Som handelsvare er dette utvilsomt en fordel, men med
hensyn til biologisk mangfold og selvberging er hybridsortene lite positive.
’Lafort’ og ’Laskala’ er norske sorter av kepaløk. Sorter fra foredlingsfirma
i Nederland dominerer imidlertid det norske markedet, hvor ’Jumbo’ har vært
hovedsorten i de siste tiårene.
Kriterier for valg av sort
I første rekke er det snakk om å finne sorter som er tilpassa vår korte og
intense sommer, det vil si sorter som har god vekst uten å gå i stokk.
Modningstida har ofte sammenheng med avlingsmengde. Maksimal avling får
en når løken kan utnytte hele vekstsesongen og samtidig få en normal
vekstavslutning og modning. Tidlige sorter modner raskere og oppnår ikke
samme avling som seine sorter.
Resistens mot sjukdom er en svært viktig egenskap. Særlig gjelder dette
resistens mot løkbladskimmel og løkgråskimmel. Generelt er sorter med høyt
tørrstoffinnhold sterke mot sjukdommer, men variasjonen i de sortene som
tilbys i markedet er relativt liten.

KEPALØK OG SJALOTTLØK
Skallkvaliteten betyr også mye, ikke bare for utseende, men også for
holdbarhet. Tynn hals er normalt å foretrekke i kepaløk, da det gir en lettere
tørking av bladverket der. Sorter som skal lagres må være sterke mot groing.
For sjalottløk finnes det flere sorter med frøformering. Disse er alle mer like
kepaløk enn da tradisjonelle sortene av sjalottløk, men har fordeler med tanke
på mindre virusrisiko.
Med økt fokus på lokal mat og tilhørighet, er gamle sorter og norske sorter
fortsatt interessante. Disse tilfredsstiller andre krav enn de sortene som er
tilpasset en industriell produksjon og varestrøm. Likevel er det lite gehør for
gamle sorter i mange miljø, og de kan være vanskelig å få tak i.
Aktuelle sorter av kepaløk
• ’Jumbo’: hovedsort, rund form, relativt tynn hals, svært bra skall, god
holdbarhet
• ’Laskala’: norsk sort, svært grosterk og svært god holdbarhet, bra skall,
noe tykk hals
• ’Lafort’: norsk sort, relativt tidlig modning, bra skall, god holdbarhet
• ’Hyfort’ F1: tidlig modning, rund form, tynn hals, bra skall, brukbar
holdbarhet
• ’Jagro’ F1: tidlig modning og ganske lik ’Hyfort’
• ’Summit’ F1: relativt tidlig, rund form, tynn hals, svært bra skall,
grosterk, god holdbarhet
• ’Hytech’ F1: relativt tidlig, rund form, tynn hals, svært bra skall, god
holdbarhet
• ’Caribo’ F1: ligner ’Jumbo’, men med tynnere hals, grosterk, svært god
holdbarhet.
• ’Exhibition’: svært stor løk, mild smak, spesielt til salater, ikke til lagring
• ’Red Baron’: rød løk, rund form, bra avmodning og fine farger, mild
smak, brukbar lagring
• ’Southport Red Globe’: gammel sort av rød løk, fine farger, mild smak
og god lagringsevne
Aktuelle sorter av sjalottløk
• ’Ambiton’: hovedsort, relativt tidlig, rund til svakt høyrund form, sterk
mot stokkløping, frøformert
• ’Bonilla’: gul, noe senere enn ’Ambiton’, rund form, sterk mot
stokkløping, frøformert
• ’Prisma’: rød, rund form, noe senere enn ’Ambiton’, frøformert
• ’Santè’: rød, tradisjonsrik sort, god oppdeling i småløk, god holdbarhet
5.3 Formeringsmateriale
Frø kan bestilles fra godkjente frøfirma i Norge. Fra utenlandske firma er det
ikke lov å importere mer enn 50 små porsjonspakninger frø til eget bruk.
Setteløk kan ikke kjøpes fra utlandet, siden det medfører fare for innførsel av
farlige skadegjørere.
51

52
NORSØK · Økologisk handbok
Debioregelverket krever at økologisk frø eller setteløk blir brukt. En kan få
dispensasjon fra denne regelen dersom økologisk frø og setteløk ikke er å
oppdrive av egnet sort og kvalitet. Dette må i tilfelle dokumenteres.
Mattilsynet har til enhver tid den mest oppdaterte oversikten over hva slags
frø og formeringsmateriale som er tilgjengelig.
Produksjon av eget frø
Det er mulig å produsere eget løkfrø. Kepaløken er toårig og kryssbestøver,
det vil si at ulike planter og sorter bestøver hverandre. Hybridsorter (F1) er
ikke egnet til egen frøproduksjon, men andre sorter kan gi godt resultat.
Plukk ut pene, store løk fra lager og plant dem ut påfølgende vår med ca 15
cm planteavstand og 35–40 cm mellom rekkene. En frøstengel på 60–90 cm
skyter opp og løken blomstrer og danner frø utpå sommeren. Frøene modner
langsomt og er høsteklare når frøkapselen begynner å åpne seg. Frøkapslene
kuttes av og tørkes videre inne, treskes og renses. Rensing kan gjøres ved å
legge frøet i vann. Da vil lett frø og bøss bli liggende oppå vannet og gode frø
synker til bunns. Frøene må få ei rask opptørking etterpå.
Løkfrø og behandling
Frø av kepaløk er små og det går omlag 300 000 frø per kg. Frøene har dårlig
holdbarhet (ca 2 år) og lagres best mørkt, tørt og kaldt. Frøene har et
forholdsvis hardt skall og kan derfor gjerne forspires. Noen sorter er å få
kjøpt som forspira frø, støpt inn i piller. Sjekk i tilfelle at pilleteringen ikke
inneholder kjemiske soppmidler.
Spiringshastighet avhenger av jordtemperaturen. Løkfrø spirer svært dårlig
under 6 °C. Spiringa går raskt først ved jordtemperatur på 15 °C.
Ubeisa frø kan ofte ha med seg smitte av løkgråskimmel . Beising med
biologiske midler er foreløpig ikke i bruk til grønnsaksvekster.
Varmebehandling er vanskelig, siden frøene lett tar skade ved for høye
temperaturer.
Setteløk og planteløk
Bruk av setteløk (stikkløk) dominerer norsk kepaløkproduksjon. Fordelene
med setteløk er raskere etablering, at løken får et forsprang på ugraset og at
dyrkningsområdet utvides.
Det kan imidlertid være et problemet at sjukdommer kommer inn med
setteløken. Såløk er som regel lite aktuelt, men planteløk kan være et
alternativ til setteløk. Planteløk kan redusere problemene med løkgråskimmel
og er en reserveløsning om stikkløkproduksjonen slår feil eller om god
stikkløk ikke er å få tak i. Gruppeplanting av løk var vanlig tidligere. Det førte
til mindre problem med sjukdommer og skadedyr, men oppal og stor plugg
gjør produksjonen mer kostbar enn bruk av setteløk.
Oppal av planteløk
Småplanter av kepaløk kan ales opp i veksthus eller benker, 6–8 uker
i forkant av utplanting. En bør bruke pluggbrett med relativt store plugger
(Vefi 64 eller tilsvarende) for å unngå vekststagnasjon. Torvblokker gjør også

KEPALØK OG SJALOTTLØK
god nytte. I hver plugg (torvblokk) sås mellom tre og fem frø. Det er viktig at
det er like mange planter i hver plugg ved utplanting, slik at størrelsen på
løken ved høsting ikke varierer for mye. Det er også viktig å unngå vekststans
og sikre vann og næringstilgang helt fram til utplanting.
Oppalsjord kan blandes med utgangspunkt i naturtorv, kalk og kompostert
husdyrgjødsel, eller det kan brukes et Debio-godkjent ferdigblandet
vekstmedium.
Gjødslinga i oppalet bør ikke være for sterk, da dette kan gi spirehemming.
Moderat gjødsla oppalsjord bør overgjødsles med gjødselvann ved hver
vanning etter tredje uke av oppalet.
Småplantene bør ikke stå for varmt (optimal temperatur 15–18 °C). Særlig
gjelder dette mot slutten av oppalet.
Kortdagsbehandling
Forsøk har vist at avlinga kan reduseres til under halvparten ved sein
utplanting uten kortdagsbehandling. Med oppal etter 10. mai er det derfor
nødvendig med kortdagsbehandling. Det gjennomføres ved å dekke
plantene med duk som ikke slipper lyset gjennom (mørk plast eller
tilsvarende) slik at plantene kun har lys ca 12 timer om dagen. Uregelmessig
kortdagsbehandling er bedre enn ingen kortdagsbehandling.
Løkbladene kan med fordel kuttes ned mot slutten av oppalet for å lette
utplanting. De siste dagene før utplanting bør plantene herdes ved at de får
noe lavere temperatur og lavere luftfuktighet enn i vanlig veksthus. Å dyppe
pluggene i gjødselvann før planting er gunstig for rotutvikling og etablering.
Pluggene må plantes så dypt at de er dekka av jord.
Spesielt om sjalottløk
Sjalottløk som skal være neste års setteløk må velges blant virusfrie og
kraftige planter. Selv om små setteløk generelt gir færre, men større enkeltløk,
kan det straffe seg å plukke ut disse som setteløk. Det skyldes at sjansen er
større for at små løk kommer fra planter som er infisert med virus og har
dårlige vekstegenskaper.
Ei løsning kan være å ha et eget felt for setteløkproduksjon. Stor virusfri løk
brukes her som morløk for mange små løk, som deretter anvendes som
setteløk året etter.
En del sorter av sjalottløk formeres med frø. Da er virusproblemet på mange
måter eliminert. Disse sortene ligner på kepaløk i formen. De har indre
oppsplitting, men uten at hver småløk utvikler egne tørre skjell.
5.4 Setting/planting av løk
Såløk er som regel lite aktuelt, men planteløk kan være et alternativ til
setteløk. Planteløk kan redusere problemene med løkgråskimmel og er en
reserveløsning om stikkløkproduksjonen slår feil eller om god stikkløk ikke er 53

54
NORSØK · Økologisk handbok
å få tak i. Gruppeplanting av løk var vanlig tidligere. Det førte til mindre
problem med sjukdommer og skadedyr, men oppal og stor plugg gjør
produksjonen mer kostbar enn bruk av setteløk.
Bruk av setteløk (stikkløk)
Stikkløk sorteres etter størrelse som vist i tabell 10. Stor stikkløk gir raskere
vekst og høyere total avling enn liten stikkløk, men faller dyrere å kjøpe inn.
Derfor anbefales størrelse 3 eller 4 til vanlig lagringsløk, mens størrelse 2
brukes i tidligproduksjonen eller dersom man ønsker spesiell stor løk.
Tabell 5.1 Størrelsessortering for stikkløk
Størrelse Diameter i mm Antall løk per kg
2 22–26 125–150
3 15–22 200–300
4 10–15 500–700
Helautomatiske settemaskiner benyttes på større arealer. Ved manuell setting
kan en beregne et arbeidsforbruk på omtrent 30 timer per dekar. I forkant av
manuell setting bør det kjøres opp ei grunn renne langs planterekka. En mal
for planteavstand kan være til hjelp i vurdering og justering av avstanden
underveis i arbeidet. Løken skal settes så dypt at den dekkes med jord, men
spissen på setteløken kan gjerne så vidt sees. Toppenden må ikke vendes ned
i jorda, men løken kan godt legges på sida. Helautomatiske settemaskiner er
rasjonelle, men vil ofte resultere i 10–20 % lavere avling enn ved manuell
setting. Det skyldes sprang i åkeren eller dårlig sortering av setteløken.
Et opplegg med tre rader på seng og 15–20 planter per løpemeter (5–8 cm
mellom hver løk) gir et forbruk på 20–30 000 løk per dekar. Dette er et greit
utgangspunkt for lagringsløk, men i tidligproduksjonen kan avstanden
mellom plantene økes noe. For å få høyere totalavling, men også en noe
mindre størrelse, kan plantemengden økes tilsvarende.
Tabell 5.2 Behov for setteløk ved ulike planteavstander og størrelser på
setteløken
Størrelse Antall løk per meter
i rekka
Kg setteløk per dekar
2
(135 stk per kg)
10
15
150
225
20 300
3
(250 stk per kg)
10
15
80
120
20 160
4
(550 stk per kg)
10
15
40
60
20 80

Gruppeplanting
KEPALØK OG SJALOTTLØK
Planting i 3 rader på seng og ca 15 cm mellom hver gruppe, gir et behov på
rundt 8 000 plugger per dekar og i overkant av 30 000 planter per dekar. Ei
tettere planting kan være aktuelt, men da øker plantekostnadene uten at det
gir tilsvarende gevinst i økt avling. Lavt plantetall gir mer plass for hver plante
og større løk, men det gir også bedre plass for ugraset.
Kostnaden til planter og planting vil falle noe dyrere (ca 30 %) enn ved bruk
av setteløk. Dette avhenger selvsagt av om man kan drive oppalet selv,
tilgjengelig plass i veksthus og hvor rasjonelt oppalet er. Plantemaskin er å
foretrekke ved utplanting på større arealer, med et arbeidsforbruk på 10–12
persontimer og 2–3 maskintimer per dekar.
5.5 Dykningssted
Løk trives best på solrike, luftige og varme plasser. Ei næringsrik og godt
kalka morene, moldrik sandjord eller lettleire er et godt utgangspunkt. Jorda
må være i god hevd, med god struktur, uten kveke eller annet rotugras. Løk
krever jevn vanntilgang, men jorda må ikke være rå eller dårlig drenert.
Muligheter for vanning er en nødvendighet. Lett sandjord kan være
fordelaktig i tidligproduksjon, men krever hyppigere vanning og
tilleggsgjødsling enn annen jord. Myrjord kan også gi brukbart resultat, men
denne må være godt drenert og ligge åpent til.
Ei god pløying er viktig for å redusere ugras og sjukdomssmitte. Kepaløk
setter for øvrig ingen spesielle krav i forhold til jordarbeiding. Avlingsøkning
på 15 % er funnet i forsøk med bruk av faste kjørespor i løkdyrkinga. Faste
kjørespor krever god planlegging i forhold til traktor og redskap.
Kjøresporene settes allerede etter pløying. Redskapen som brukes må derfor
passe med hjulavstanden og bredden av senga, enten ved at bredden dekker ei
seng om gangen, eller ei seng (eventuelt ei halv) på hver side. Under harving
eller bearbeiding som fjerner sporene, kan markører legges ut. En kan også ta
av ei harvetind bak hvert traktorhjul slik at sporene fortsatt synes. Faste
kjørespor muliggjør presisjonsharving og man vet eksakt hvor planteradene
kommer senere. Sporene kan ligge fra en sesong til neste.
5.6 Vekstskifte
Vekstskifte bør legges opp fleksibelt og justeres etter ugras- og
næringssituasjonen. Mange vekster er gode forgrøder for kepaløk. Blant annet
korn, grønnfôr, eng, potet og flere typer grønnsaker.
Kepaløk er svak i konkurranse med ugras. Rotugras bør derfor i størst mulig
grad tas årene før løk. Potet med hypping og radrensing eller grønnfôr med
raigras, som slås flere ganger, er gunstige forkulturer.
Ettervirkning av plantenæringsstoff kan også være styrende for valg av
forgrøde. Kortvarig eng eller grønngjødsel kan være gode forgrøder med
tanke på ettervirkning av nitrogen, fosfor og andre plantenæringsstoff bundet
opp i det organiske materiale. Korn er også en god forkultur, men krever
tilførsel av ekstra gjødsel.
55

56
NORSØK · Økologisk handbok
Kålvekster og rødbeter er dårlige kulturer før løk. De danner i liten grad
mykorrhiza og reduserer derfor mengden av slike sopper i jorda. Gulrot,
selleri og arter i skjermplantefamilien er bedre forkulturer.
Tabell 5.3 Gode (++), middels gode (+/-) og dårlige (--) forkulturer til
løkvekster
Forkultur Egnethet Kommentar
Grønnfôr ++ Flere gangers slått tyner ugraset. Positiv N-effekt
Potet ++ Hyppig radrensing reduserer rotugras
Kløvereng ++ Positiv N-effekt. God jordstruktur
Grønngjødsel ++ Positiv N-effekt og for P og andre mineraler
Kornarter + Få felles sjukdommer
Gulrot, selleri +/- Få felles sjukdommer
Kål, beter - Lite mykorrhiza
Løk og purre -- Mange felles sjukdommer og skadedyr
Kepaløk og sjalottløk er trenger mye fosfor. Husdyrgjødsel inneholder relativt
mye av dette næringsstoffet og jorda på husdyrgarder er ofte rik på P. På en
allsidig gard kan første år etter ompløyd eng forbeholdes nitrogenelskende
vekster, slik som kålvekster og mathvete. Løk plasseres etter vekster som
potet, korn og grønnfôr og får næringsbehovet dekt gjennom husdyrgjødsel.
På husdyrløse garder kan grønngjødsel i forkant av kepaløk fungere bra. For
eksempel rødkløver eller hvitkløver som underkultur i korn. En annen
mulighet er å så lodnevikke på ettersommeren og la den overvintre. Dette er
bare aktuelt der vinterklima tillater det, det vil si kyststrøkene i Sør-Norge.
Gjenveksten neste vår kan være betydelig, og det gir en næringsrik
plantemasse som moldes ned før setting av løken. Dette fører til en noe
forsinket setting, men avlingen kan likevel bli god.
Det bør gå minst 4 år mellom gang en dyrker løk på et skifte. Løkfluer har
evnen til å overleve 1–3 år som innkapslet puppe i jorda. Algesopper,
fusarium og løkbladskimmel kan også overleve flere år i jord. Effekt av
vekstskifte blir dårlig dersom smitte kommer inn via lufta eller smitter
gjennom infisert formeringsmateriale. Løkfluer kan fly noen hundre meter,
løkgråskimmel og løkbladskimmel kan bevege seg over kilometer.
Smittepresset er lavest dersom løkfeltet flyttes lengst mulig unna fjorårets felt
og lengst mulig unna naboens felt. Å kun flytte feltet noen meter i den ene
eller andre retning har begrenset effekt mot skadegjørere. Nærliggende
småhager med løkvekster kan også spre smitte. I tabell 4 ser du hvor lenge
noen viktige sjukdommer overlever i jord, og hvilke andre smitteveier de har.
Løkhvitråte har svært lang overlevelse i jord (minst 15 år) og vekstskifte er som
regel ikke tilstrekkelig. Andre tiltak må også settes inn for å hindre
oppformering og spredning. Stengelnematoder kan også gjøre stor skade
i kepaløk, men forekomsten er begrenset. Organismen er knyttet til vekster
i liljefamilien og vekstskifte med andre kulturer er derfor effektivt mot denne
typen nematoder. Organismen kan også komme inn med importert setteløk
eller planteprodukter som ikke er sertifisert. Funn av stengelnematode skal
meldes til Mattilsynet.

KEPALØK OG SJALOTTLØK
Tabell 5.4 Ulike smitteveier for sjukdom og skadedyr og hvordan de
overlever på planter, i jord og på planterester
Sjukdom/
skadedyr
Vertsplanter Overlevelse
i jord og
planterester
Andre smitteveier
Løkhvitråte Løk og purre minst 15 år Jord, redskap, planterester,
usertifisert
formeringsmateriale
Fusarium Løk, purre og
mange andre
2–3 år Jordsmitte vanligst, men
også via frø, setteløk og
planterester
Løkgråskimmel Løk 2–3 år Lufttransporterte sporer,
formeringsmateriale,
planterester
Løkbladskimmel Løk 1–2 år Langtransport av sporer i luft,
smitte via frø, setteløk og
planterester
Purpurflekk Løk og purre 1år Frø og setteløk
Papirflekk Løk og purre 1–2 år Jordsmitte og jordsprut, mest
i fuktig varme sesonger
Løkflue Løk (og purre) 1–3 år Innflyving fra nabofelt
5.7 Gjødsel og næringstilgang
Løk trenger relativt mye fosfor, svovel og kalium. Fosfor er godt for
rotutvikling, vekst og modning, mens svovel inngår i de typiske løkstoffene
som setter smak og virker beskyttende mot sjukdom og skadedyr. Kalium er
også gunstig for den generelle veksten og for modningen. Både fosfor, kalium
og svovel finnes i organisk gjødsel og frigjøres under nedbrytningen. Ei varm
jord med god struktur og rikelig organisk materiale egner seg derfor godt til
løk.
Effekten av forgrøde og grønngjødsel varierer mye. Ut over dette er det
tilgangen på gjødsel som begrenser avlingsnivået ved økologisk
løkproduksjon. Avlingsnivået er i stor grad avhengig av gjødselinnsats og det
er fullt mulig å oppnå samme nivå som ved konvensjonell dyrking dersom
gjødsla prioriteres til løken. Dette kan nødvendigvis gå på bekostning av
andre kulturer som dermed må gjødsles svakere. I tillegg til gardens egen
gjødselproduksjon kan det kjøpes inn husdyrgjødsel til garden tilsvarende 8
kg total-N per dekar og år, forutsatt at den samlede gjødselmengden ikke
overstiger den øvre gjennomsnittlige gjødselgrensen på 14kg total-N per
dekar og år. Reglene kan du laste ned fra Debios hjemmeside, her.
Fastgjødsel og kompost har en gunstig sammensetning av mineraler i forhold
til løkplantas behov. Kompost har som regel omtrent samme totale innhold
av nitrogen fast gjødsel, mens innholdet av fosfor, kalium og andre mineraler
normalt er det dobbelte. Bruk av kompost har noen fordeler framfor
ukompostert gjødsel. Spredning av ugrasfrø og eventuelle smittestoff er
begrenset i og med at disse ødelegges under komposteringa.
57

58
NORSØK · Økologisk handbok
For å frigjøre næring fra organiske gjødselslag, må stoffene inn i en mikrobiell
nedbrytningsprosess. Gjødseleffekt er således avhengig av fysiske forhold
i jorda som luft, varme og vann.
Tabell 5.5 Normbehov for viktige næringsstoff hos kepa- og sjalottløk,
og innhold av disse i ulike typer husdyrgjødsel (kg per tonn)
Total-N Total-P Total-K Mengde gjødsel
tilført ved 8 kg
total-N per dekar
Normbehov
Innhold
12 4 14
Storfe blautgjødsel (7 % 3,4 0,6 3,4 2,4 tonn per
TS)
dekar
Storfe fastgjødsel
4,5 1,5 3,0 1,8 tonn per
(15–20 % TS)
dekar
Storfe kompost (25–35 % 5,0 3,0 6,0 1,6 tonn per
TS)
dekar
Sauegjødsel fra spaltegulv 8,0 1,8 7,0 1,0 tonn per
dekar
Fjørfe Vadheim (89 % TS) 72,0 20,0 50,0 110 kg per
dekar
Fjørfe Marihøne (88 % TS) 45,0 12,0 24,0 175 kg per
dekar
Om lag 3–4 tonn fastgjødsel eller kompost per dekar anbefales under normalt
gode forhold for løkdyrking. Gjødsla må spres jevnt og moldes godt inn
i jorda.
Mangel på næringsstoff
Det er ofte vanskelig å skille mellom ulike mangelsymptomer. Samme
symptom kan ha flere årsaker, for eksempel kan gulning av blad skyldes
nitrogenmangel, men også mangel på svovel og jern, drukning eller tørke.
Inntørka bladspisser kan skyldes mangel på viktige mineral, men kan også ha
mange andre årsaker.
Bladanalyser kan avsløre eventuell mangel på viktige næringsstoffer.
Analysene er lite brukt Norge og har liten praktisk nytte om de ikke foretas av
et laboratorium som kan gi svar med det samme.
Innhold av næringsstoff løkblad i veksttida
Makronæringsstoff
• N: 2,0–3,0 g per 100 g tørrstoff
• P: 0,25–0,40 g per 100 g tørrstoff
• K: 2,5–3,0 g per 100 g tørrstoff
• Ca: 0,6–1,5 g per 100 g tørrstoff
• Mg: 0,25–0,50 g per 100 g tørrstoff

Mikronæringsstoff
• B: 30–50 mg per kg tørrstoff
• Mo: 0,15–0,30 mg per kg tørrstoff
• Cu: 7–15 mg per kg tørrstoff
• Mn: 40–100 mg per kg tørrstoff
• Zn: 20–70 mg per kg tørrstoff
KEPALØK OG SJALOTTLØK
Ved bruk av organisk gjødsel i tilstrekkelig mengde er mangel på
mikronæringsstoff sjelden et problem. Mangel vil først og fremst kunne
knyttes til N, P, K eller S.
Overgjødsling med for eksempel pelletert hønegjødsel kan raskt rette opp
mangel på nitrogen og andre makronæringsstoff. Algeekstrakt er kostbart,
men inneholder en viss mengde mikronæringsstoff som kan være
interessante. Tang og tare er også rikt på en rekke mineraler.
Tilskuddsgjødsel med syntetisk gjødsel kan være aktuelt ved akutt mangel.
Slik gjødsling må avklares med HYPERLINK "http://www.debio.no" .
Aktuelle syntetiske gjødselslag
• Kalimagnesia: kalium (K) og magnesium (Mg)
• Magnesiumsulfat: magnesium (Mg og svovel (S)
• Boraks: bor (B) og natrium (Na)
• Solubor: bor (B) og natrium (Na)
• Kobbersulfat: kobber (Cu) og svovel (S)
• Jernsulfat: jern (Fe) og svovel (S)
• Jern-chelat: organisk jern (Fe)
• Mangansulfat: mangan (Mn) og svovel (S)
• Natriummolybdat: natrium(Na) og molybden (Mo)
• Sinksulfat: sink (Zn) og svovel (S)
Disse stoffene tilføres jorda, eller som bladgjødsel uten bruk av klebemiddel.
Ved akutt jernmangel anbefales chelatgjødsel fremfor jernsulfat.
Kalking
Optimal pH for økologisk løkdyrking er 6,5–7,0. Da er den biologiske
aktiviteten høy og næringsstoffene lettest tilgjengelig for plantene. Løk er
sterkt utsatt for aluminiums-forgiftning, noe som kan forekomme i sur jord.
Mineraler som blir vanskeligere tilgjengelig ved:
• høy pH (over 7): P, Zn, Mn, B, Cu, Fe
• ved lav pH (under 5): P, B, Cu, Mg, Ca, S, K
59

60
NORSØK · Økologisk handbok
Debioreglene legger visse restriksjoner i bruken av kalkmidler. Brent kalk og
hydratkalk er svært konsentrerte (95–97 % CaO), mens Odda-kalk kan
inneholde tungmetall og av den grunn ikke er godkjent.
Av flere grunner er det en fordel å ha stabil pH i jorda, ikke minst for at
organismene skal få stabile forhold. Store mengder kalk med rask virkning
kan derfor være uheldig. Kalkslag som inneholder magnesium (type
Dolomitt) kan med fordel velges. Skjellsand er også gunstig
5.8 Vanning
Å dyrke løk uten vanningsmuligheter anbefales ikke. Tørkeperioder og sterk
varme kan føre til vekststans og for tidlig løkdanning. Avlingen kan bli
dramatisk redusert.
Løkrøttene går ikke særlig dypere enn matjordlaget. Tilgangen på vann bør
derfor være god og jevn gjennom hele sesongen, bortsett fra de siste ukene
før høsting.
Vannmengder tilsvarende 15–30 mm nedbør (15–30 000 liter per dekar)
brukes ved hver vanning, avhengig av jordfuktighet og jordtype. Hvis
hensikten med vanningen kun er å kjøle ned løken på varme sommerdager,
rekker det å bruke mindre vannmengder (2–5 mm).
Sprinkelvanning (rør eller vanningsvogn) brukes mest i Norge. Erfaringer fra
mange land viser at dryppvanning eller systemer for undervanning gir en mer
holdbar løk. Slike systemer er spesielt interessante for tørre områder, og gir
en langt bedre utnyttelse av vannet.
5.9 Ugrasregulering
Ugraset er ei hovedutfordring i økologisk løkproduksjon. Det er ugras
i løkens unge stadium som gir størst konkurranse. Om ikke ugraset tas på
dette stadiet vil det lett ta overhånd ettersom løkåkeren er åpen og sårbar for
konkurranse fra ugras.
Det er vanskeligst å ta ugraset som kommer i selve planterekka. Ugraset
mellom planterekkene er enklere å ta med radrensing. Kombinasjoner av
ulike tiltak er nødvendig, og tiltak må rettes inn mens ugraset enda er smått.
Følgende tiltak kan benyttes:
• Bekjempelse av rotugras i årene før løk.
• Falskt såbed som avsluttes med en grunn harving rett før planting/såing
• Flateflamming når løken har et ca 5 cm høyt blad (fra setteløk)
• Flateflamming når løkspira er på flaggstadiet (fra frø)
• Radrensing hver uke med egnet utstyr + skrapepinne
• Ugrasharving eller selektiv flamming inn i planterekkene
• Manuell luking etter behov
Dyrking fra setteløk eller fra planteløk krever noe forskjellig strategi. Ved
bruk av planteløk er det spesielt viktig å komme tidlig inn med ugrasharving
eller bruk av skrapepinner i forbindelse med radrensingen. Dette fordi den

KEPALØK OG SJALOTTLØK
første flateflamminga ikke er aktuell (planteløken tåler det ikke), og fordi det
vil bli et veldig stor behov for luking dersom ugraset i planterekkene får
etablere seg.
Rotugras – årene i forkant
Rotugras må tas årene før det dyrkes løk, enten ved hypping/radrensing
(potet), gjentatte slåtter (eng, grønnfôr, grønngjødsel) eller kortvarig mekanisk
brakking (korn, diverse vekster). Kveke tynes best ved bekjempelse når den
har 3–4 blad, mens tistel tynes best ved å ta den når planta har 6–8 blad og
før blomsterknoppene er utviklet.
Flateflamming eller falskt såbed
Flamming av hele arealet (eller eventuelt bare over planterekkene) kan
gjennomføres ca ei uke etter setting. Løken bør ha kommet opp ca 5 cm, men
bladene må ikke være åpnet opp. Det finnes normalt et stort antall ugras som
har spirt eller er i ferd med å spire på dette stadiet. Løken tåler denne første
behandlingen bedre enn de små ugrasspirene. De første løkbladene settes noe
tilbake, men løken kommer raskt igjen med nye blad fra vekstpunktet under
bakken.
Ved bruk av planteløk kan det legges opp til falskt såbed. Arealet gjøres da
klar 1–2 uker før utplanting med en grunn harving eller flamming rett
i forkant av utplantinga.
Sådd løk kan flammes rett i forkant av spiringen ( som gulrot), eventuelt etter
at løkspirene har kommet opp og er på flaggstadiet, det vil si når frøbladet
står med en knekk rett ut. Løkspirene svis også ned, men kommer opp igjen
fra vekstpunktet nedi bakken få dager etterpå.
Med brukbart utstyr må en til flateflamming regne med et forbruk på ca 7 kg
propan per dekar. Med en kostnad på kr 15 per kg gir det en gasskostnad på
om lag kr 100 per dekar. Ved å konsentrere flamminga til kun i rekkene, det
vil si tre bånd av 25 cm på hver seng, vil forbruket gå ned til 3–4 kg propan
per dekar.
Selektiv flamming
Ved selektiv flamming i vekstsesongen stilles brenneren skrått inn
i planterekka. På den måten kan en fjerne nyspirt ugras inn i selve rekka.
Bladslirer og løk tåler forholdsvis mye varme, mens de fleste spirene av
frøugras dør ved en slik behandling. Teknikk og innstillinger er avgjørende
for metoden. Intensiteten må fintilpasses hva løken tåler og feil her kan gjøre
stor skade. Noe skade vil det alltid bli, og ulike undersøkelser viser 10–15 %
avlingsnedgang ved kombinasjoner av flateflamming og selektiv flamming
i kepaløk. Siden alternativene er så kostbare, kan en i noen tilfeller likevel
akseptere denne reduksjonen i avling.
Ugrasharv
Et reelt alternativ til selektiv flamming er langfingerharving i etablert løkåker.
Slike harver kan ta ugras på frøbladstadiet og ugras under spiring, delvis ved
at harva river det opp, men minst like viktig ved at jord dekker ugraset.
61

62
NORSØK · Økologisk handbok
Kjørehastighet og harvedybde må tilpasses jord, vekststadium og det aktuelle
utstyret. Generelt anbefales det å harve grunt, med flere harvinger. Løken er
svært sårbar for å bli revet opp, så harvetindene må ikke stilles for bratt og
kjørehastigheten må ikke være for stor.
Skrapepinner
I følge svenske undersøkelser (Ascard og Fogelberg, SLU-Alnarp) har
skrapepinner i planteløk redusert forekomsten av frøugras i rekkene med hele
90 %. Skrapepinnene stilles helt sammen for å få god effekt. Planteløk er stort
sett robust nok til å tåle denne behandlinga.
Skrapepinner er også aktuelt å bruke i løk dyrket fra setteløk
Første til andre uke etter utplanting må løken få rote seg uten å bli forstyrra.
Samtidig er det viktig å sette i gang behandling før ugraset har utvikla varige
blad. Dersom en må kjøre for tidlig kan en heller kompensere dette med å
sette igjen noen cm på hver side av planterekka.
Radrensing
Både børster, gåsefotskjær og seksjonsfres kan brukes til å ta ugraset mellom
planterekkene. Børster kan kjøres tettest inn mot plantene, men må kjøres
mens ugraset ennå er smått. Som utgangspunkt kan man regne med ukentlig
kjøring den første tida. Seksjonsfres eller gåsefotskjær gir mer spillerom
i forhold til tidspunkt for kjøring. Disse arbeider dypere og hardere, men kan
normalt ikke stilles så tett inn mot løkrekkene.
Et opplegg som kombinerer ulikt utstyr i en og samme kjøring er utviklet
på Finstad Gard (Sande i Vestfold). Her er børster og skjær kombinert på
en midtmontert ramme under traktoren. Innerst mot planterekken går
børstene og i tillegg skrapes jord inn med påmonterte skrapepinner.
Manuell luking
Dette arbeidet er ofte nødvendig, men forhåpentligvis i et begrenset omfang.
Gode pendelhakker kan gjøre arbeidet effektivt og bedre.
5.10 Sjukdom og skade
Sjukdom og skade skyldes som regel problemer eller feilprioriteringer
i produksjon og varebehandling. Forebyggende tiltak er viktig for å få sunne
og friske løkplanter. Med dette menes dyrkingspraksis som gir god vekst,
balansert gjødsling, god jordstruktur, valg av en god sort og aktive tiltak for å
bedre nytteflora og -fauna.
Løk er i utgangspunktet ei robust plante. De største utfordringer er
løkgråskimmel og groing. I tillegg kan en fra år til annet ha problemer med
bakterier, læraktige skjell, indre glassaktig skjell, gnag av løkfluer, trips og
andre. Løkbladskimmel gjør stor skade om den først kommer, men er
heldigvis sjelden.

KEPALØK OG SJALOTTLØK
Virus er et hovedproblem i produksjonen av sjalottløk. I og med at sjalottløk
ofte formeres vegetativt, kan virus spres og holdes ved like.
Noen av sjukdommene og skadene nedenfor er mest vanlig i purre. Alt er
imidlertid lista opp her og så henvises det fra purrekapittelet.
Løkgråskimmel
Skaden skyldes soppen Botrytis allii. Den smitter i vekstsesongen eller under
høsting, men utvikler seg etter ei tid på lager. Sjukdommen angriper først og
fremst kepaløk og sjalottløk, men smitten kan opprettholdes på andre vekster
i løkslekta.
I åkeren er symptomene vanskelig å se. På lager utvikles et grått belegg av
sopp med mørke hvilesporer, 1–3 mm i diameter. Løkvevet rundt tørker noe
inn og viser råte innover fra halsen i flere av de kjøttfulle skjellene.
Soppen kan overleve på frø, i setteløk, på planterester og i overvintrende løk.
Den kan overleve to år i jorda. Sporer spres med vinden i åkeren og mellom
åkrer, særlig når det er fuktig og temperaturen er rundt 15–20 °C.
Symptomene blir først synlige under avmodning. Med langsom nedtørking og
dårlig vær om høsten, kan sjukdommen vokse ned i selve løken, enten fra
allerede latent smitte i bladverket eller fra sporer som spres under høstingen.
Tilsvarende smitting kan forekomme i setteløk.
En bør unngå sein høsting og sørge for rask og god opptørking av løkhalsen.
God modning sikres gjennom moderat nitrogentilgang og sorter som er
tilpassa vekstsesongen. Tykkhalsa løk har større risiko for løkgråskimmel.
Høy tørketemperatur gir rask opptørking av løkhalsen, men har lite å si
dersom soppen allerede har vokst ned i løken. Ved mistanke om smitte bør
løken omsettes så fort som mulig og langtidslagring er uaktuelt. Lagring ved 0
°C og lav luftfuktighet utsetter sjukdomsutviklinga. Vekstskifte og god
håndtering av løkavfallet kan redusere omfanget av smitte.
Løkbladskimmel
Skaden skyldes soppen Perenospora destructor som kan være svært aggressiv
i ulike løkvekster, særlig rødløk og annen kepaløk. Soppen er relativt sjelden
i Norge, men kan slå ut i fuktig sommervær.
Symptom på sjukdommen er tidlig gulning i flekker eller kanter av åkeren.
Åkeren får også et grålig eller lillaaktig skjær. Ved nærmere ettersyn vil en se
mengder av mørke sporer. Veksten i løken stopper opp, men selve løken
angripes ikke.
Sjukdommen kan starte fra smittet frø og setteløk på egen gard eller den kan
komme med vinden fra løkarealer eller hager i området. Fra frø og setteløk
vokser soppen opp i planta. Denne blir liten og gulfarga. Sporene spres videre
med vinden til omkringliggende områder. Sporene kan spres over store
avstander. For å smitte nye planter krever soppen duggfall eller fuktighet på
bladene i 2–4 timer eller en relativ luftfuktighet på 95 %. Sporespredningen
63

64
NORSØK · Økologisk handbok
stopper opp ved luftfuktighet under 80 % og ved temperaturer over 25 °C
eller under 7 °C.
Vekstskifte på 3–4 år og god hygiene rundt planteavfall, frø og setteløk vil
redusere risiko for skade. To døgn i varmluft ved 40 °C eller 1 time i 40 °C
vann tar mye av smitten i setteløk. Planter i åkeren som ser små og gule ut
bør lukes ut på et tidlig stadium. Både setteløkåkeren og annen løkåker bør
sjekkes. Et åpent plantebestand og moderate nitrogenmengder reduserer
problemet, men hvis angrepet først tar av, er det lite en kan gjøre.
Løkbladgråskimmel
For å gjøre navneforvirringen komplett, finnes også denne sjukdommen. Den
har sin årsak i soppen Botrytis squamosa. I fuktig vær kan den gjøre noe skade
i kepaløk og sjalottløk, men problemet er ganske sjeldent hos oss.
Bladene får små hvite flekker med noe vattaktig soppvekst. Dette skjer gjerne
mot slutten av sesongen, uten at sjukdommen utvikles videre.
Soppen spres med sporer gjennom lufta over store avstander. Infeksjon skjer
dersom det er mer enn 6 timer med stående fuktighet på blad og
temperaturen er over 12–24 °C. Soppen kan overleve med hvilesporer på frø
og planterester i jorda. Vekstskifte og god håndtering av løkavfall reduserer
smittepresset.
Papirflekk
Dette er en slektning av tørråtesoppen, med navn Phytophthora porri. Den
angriper løk og purre. Sjukdommen er forholdsvis vanlig og viser seg som
hvitaktige flekker på bladene. Flekkene utvikler seg til nedsenka hvite partier
som ligner papir. Bladene kan delvis gulne og visne ned og soppen kan også
angripe i løkhalsen.
Sjukdommen kan overleve i jorda noen år. Smitte spres til bladverket med
jordsprut. Maskiner og redskaper kan spre soppen med jord som henger seg
på. Vekstskifte kombinert med godt renhold vil holde soppen nede.
Algesopp
Ulike sopparter innen slektene Phytophthora og Phytium blomstrer gjerne opp
under fuktige jordforhold og kan gjøre skade på løk som blir stressa av
mangel på luft. Dette kan føre til rotbrann på små planter. Større planter får
en vasstrukken råte på røtter og løkskjell med inngang nedenfra, gjerne
gråhvit i fargen og med en sur lukt. Skaden opptrer mest i søkk i åkeren eller
på tung, pakket jord etter lange nedbørsperioder. Som regel finnes smitte
naturlig, men blir et problem under ugunstige forhold. God drenering og god
jordstruktur forebygger problemet. Vekstskifte har også en effekt, men da
helst med korn og gras i omløpet og ikke bare en veksling mellom ulike
grønnsakslag.
Purpurflekk
Dette er en bladflekksjukdom, forårsaket av Alternaria porri, som går på purre
og ulike løkvekster. Symptomene er lyse langstrakte flekker som etter hvert
blir rødlige inni, senere brunlige eller svarte. Soppen overlever ikke i jorda

KEPALØK OG SJALOTTLØK
lengre enn det er planterester av løk og purre der. Soppen kan følge frø og
setteløk og spre seg med vind over på nye planter i fuktig vær om sommeren.
Bruk av rent frø og setteløk er de viktigste tiltak mot sjukdommen.
Vekstskifte reduserer også risiko for smitte.
Fusarium
Arter innen soppslekten Fusarium kan gjøre skade både på småplanter og mer
moden løk. Fusarium finnes også på andre vekster, for eksempel korn, men
det er en egen variant som går på løk. Problemet er sjeldent stort i løk, men
noe skade kan forekomme.
Små planter får symptomer på rotbrann. I større planter angripes rotkaka og
denne får rosaaktig soppvekst. Råten spres innover i løken fra løkkaka eller
skader. Råten i løken er grålig og halvtørr. Bakterier eller andre parasitter kan
følge med og komplisere symptombildet.
Frø og setteløk er viktige smittespredere for soppen, som også kan overleve
i jorda i minst 2–3 år. Vekstskifte kombinert med sjukdomsfritt frø og
setteløk vil redusere smittepresset.
Løkhvitråte
Sclerotium cepivorum er navnet på denne soppen. Den regnes som en farlig
skadegjører, og må omfattes av strenge reguleringstiltak dersom smitte
oppdages. Det er meldeplikt til landbruksmyndighetene. Ved smittefunn er
det utarbeidet offentlige retningslinjer for tiltak. Setteløkproduksjon er ikke
aktuell og det må vises strenge hygienekrav med tanke på maskinsamarbeid
og lignende. Løk som ar angrepet brennes. Løk kan fortsatt dyrkes på
eiendommen, men det må legges inn et romslig vekstskifte som hindrer
oppformering av problemet.
Løk med angrep viser gulning og dårlig vekst. Løkene kan lett dras opp, og
røttene er råtne. Røtter og nedre del av løken får et hvitt bomullsaktig belegg,
etterhvert med små mørke hvilesporer. Soppen kan på lager minne om
løkgråskimmel, men ned inngang nedenfra. Hvilesporer kan overleve mer enn
15 år i jorda og spres med redskap og maskiner. Dyrking av løkvekster og
purre får soppen til å starte vekst. Soppen kan også spres med frø og setteløk.
Svartmugg
Sjukdommen skyldes soppen Aspergillus niger og fremmes av høy varme (over
30°C) og høy fuktighet. Slike forhold oppstår lett på en varmluftstørke uten
mye luftveksling. Symptomer på soppen sees i halsregionen mellom de tørre
skjellene. Svarte flekker med sporer dukker opp. Soppen er svært vanlig
i naturen og angriper blant annet svekket og skadet løkvev.
Det viktigste tiltaket er å sikre rask tørking av løken etter den tas inn.
Tørketemperatur på rundt 30°C bør ikke vare lenger enn en uke, og ikke
kombineres med høy luftfuktighet.
Bakterieråte
Flere bakterier kan gjøre skade i løkvekstene. Vanligst er arter av Pseudomonas,
som angriper ytre skjell og gjør disse grøtete med en sur lukt. Indre skjell eller 65

66
NORSØK · Økologisk handbok
hele løkens indre kan også angripes og har av løkdyrkere fått betegnelsen
”sprutflasker”. Når man går i åkeren og kommer til å tråkke på en slik løk
kommer hele innholdet ut i en illeluktende og blaut form.
Bakterieproblemer i løk kan dukke opp fra år til annet, gjerne etter varme og
fuktige perioder. I enkelte tilfeller kan skadene være betydelige. Bakteriene
kommer inn i svekket vev eller vann som kommer ned i løken. Bladkutting
i felt gir større problemer. Det samme gjør sen høsting og bruk av høy
tørketemperatur.
Løkflue
Skader av løkflua skyldes larver som gnager i løk og stengler. Svake angrep
trenger ikke gi symptomer i felt, mens sterke angrep kan føre til nedvisning
og total råte. En larve kan gå fra plante til plante på et tidlig stadium. Dette
kan blant anne forekomme i vårløkfelt. Angrep etter at løken er blitt stor
holder larvene inne i hver enkelt plante, og det kan være mange larver i en løk
Løkflua er en 5–6 mm lang, grå flue med sorte ben. Den legger hvite ovale
egg i/ved løkplantene etter sverming. Larva er 8 mm, gulhvit og uten ben og
tydelig hode. De gnager en tre ukers periode før de pupper seg i jorda.
Løkflua har normalt 2 generasjoner i året hos oss. Mesteparten av 2.
generasjon forblir i jorda og overvintrer som puppe. Disse klekker i mai/juni
og er klar for nye runder med egglegging, larver og skade. Løkflue angriper
løkvekster av ulike slag, og kan også gå på purre.
Tiltak som vekstskifte med minst to år mellom hver gang løk dyrkes på feltet
vil redusere risiko, særlig dersom avstand til naboåker er lang. Fluene
tiltrekkes av løklukt. Derfor vil mye kjøring og arbeid i åkeren tiltrekke fluene.
Sortsforskjeller er beskrevet og samplanting kan ha effekt. Hvis en først har
fått inn fluene vil destruksjon av planteavfall være nødvendig. I Nederland
settes det ut årlig store mengder sterile hanner som stopper formeringen og
fører til at løkflua ikke får avkom.
Bønneflue kan også angripe løk, særlig etter anne skade og tidlig i sesongen.
Løktrips
Løktrips kan forårsake sugeskade som vises som små grå prikker på bladene.
Ved sterke angrep kan hele åkeren få en grålig farge.. Det er vanskelig å se
tripsen, fordi den gjemmer seg mellom og innmed løkbladene. Den skiller ut
svarte ekskrementer.
Det vi kaller løktrips er en gulbrun liten art med navn nelliktrips. Det finnes
også andre arter av trips (bl.a. korntrips) som kan gjøre noe skade i løk, men
sjelden i særlig omfang. Trips svermer i varme og tørre perioder og gjør kun
skade i spesielle år.
Nelliktrips er 1–10.3 mm lang, lys til mørke brun, og har frynser av hår
i kanten av vingene. De overvintrer som puppe eller voksen i jorda eller
løkavfall. Larvene gjør ikke skade, men holder seg i jorda. Voksne trips flyr
opp på bladene og suger på den og legger egg. En syklus går fort ved høy
varme, ved 30°C tar det 11 dager. De voksne spres lett med vinden til nye
åkre. Polyfag, går blant annet også på purre, frukttrær, og veksthusplanter.

KEPALØK OG SJALOTTLØK
Tiltak kan være å pløye ned plantemateriale og vanne i varme og tørre
perioder
Virus
Løkgulmosaikk-virus er den vanligste varianten som gjør skade i løk, og kan
angripe både kepaløk, sjalottløk og hvitløk. Symptomene viser seg på ulik
måte. Mest tydelig er ruglete og vridde blad kombinert med gulgrønne striper.
Løkveksten blir dårlig og holdbarheten redusert. Smitte kan komme inn fra
omkringliggende løkåkre eller hager. Bladlus fungerer som bærer av
virussmitte. Smitten overlever bare kort tid i bladlusa og kan derfor ikke
smitte over lange avstander. Viktige tiltak for å unngå eller begrense
virusproblemer i løk vil være å bruke frøformert materiale der det er mulig.
Setteløkproduksjonen bør foretas i avstand til annen løkdyrking. Tiltak som
begrenser mengden bladlus, som det å stimulere nyttedyr og ta vare på
randsoner og biotoper, kan også ha effekt.
Læraktige og glassaktige skjell
Dette er skader som skyldes uheldige forhold inne i løkvevet, gjerne som en
følge av dårlig luftveksling.
Læraktige skjell kan sees som tykke, mørke ytre skjell. De kommer ofte som
resultat av en fuktig og varm periode like før høsting. Rask og effektiv tørking
reduserer problemet. Sen høsting og langvarig bakketørk er uheldig.
Glassaktige skjell sees som indre vasstrukne, men likevel faste, skjell.
Problemet oppdages gjerne først på lager. Skaden følger skjellene, ett eller
flere, og er vanligst i ytre deler av løken. Glassaktige skjell er primært ikke
forårsaket av en sjukdomsorganisme, men råte og slimete hals vil redusere
luftvekslinga mellom løken og luften utenfor. Sen høsting, langvarig høy
tørketemperatur og mye håndtering av løken øker problemene med
glassaktige skjell.
Gammelmannsyke
Gammelmannsyke er en form for aldringsproblem i langtidslagret løk.
Symptomene arter seg som flere små nedsenkninger i de kjøttfulle skjellene,
uten noen form for råte eller væskeutskillelse. Symptomene kan sees på flere
skjell innover i løken. Høy tørketemperatur kan øke omfanget av skaden uten
at symptomer kan sees før etter flere måneder på lager.
Frostskade
Løk som har fryst må ikke røres, og må tines langsomt opp. Løk tåler noen
kuldegrader uten å ta skade under slike betingelser. Frostskader sees som
vasstrukne og blaute skjell, gjerne det ytterste eller de ytterste skjellene. Til
forskjell fra glassaktig skjell, vil skjellene etter frostskade være blaute og ikke
faste etter opptining.
67

68
NORSØK · Økologisk handbok
5.11 Høsting
Totrinnshøsting med 10–14 dagers bakketørk anbefales for økologisk
produksjon. Første trinn (rykkingen) foregår manuelt eller ved hjelp av
planteløfter og strenglegger. Andre høstetrinn (oppsamlingen og
innkjøringen) gjøres manuelt eller ved hjelp av høstemaskin.
Direkte høsting og mekanisk bladkutting gir større risiko for smitte av
gråskimmel og bakterier som går ned i løken i forbindelse med bladkuttingen.
Bladene beskytter løken, og inneholder forbindelser som transporteres ned
i løken og hemmer groing og øker holdbarheten. Overdreven og uforsiktig
håndtering øker problemet med lagersjukdommer og gir dårligere holdbarhet.
Høstetid – modningstegn
Kepaløk viser klare modningstegn. Røttene løsner og bladene legger seg over.
Optimalt høstetidspunkt er når 50 % av bladene har lagt seg over og røttene
sitter løst i jorda. Hvis man venter med å høste, vil røttene feste seg igjen og
veksten fortsette.
Utsatt høstetid gir avlingsgevinst, men dårligere holdbarhet. Som en
hovedregel bør lagringsløk ikke rykkes senere enn slutten av august og være
i hus første halvdel av september. Noen fristes av å få med seg en ekstra
tilvekst i september og gjennom det høyere avling. Å kjøre inn våt løk betyr
større risiko for sjukdomsutvikling, mer blaute skjell og større tørkekostnader.
5.12 Tørking
Løkproduksjon stiller store krav til innendørs tørkekapasitet, det vil si stor
nok plass, viftekapasitet og oppvarming. Det finnes ulike måter å bygge og
bruke ei tørke på. Både lagring i kasser og løs vekt (binge) fungerer bra.
Poenget er å sikre god luftgjennomstrømming og mulighet for oppvarming.
Luftgjennomgangen skal være mest mulig lik i hele partiet og det må ikke
være områder som ikke har luftsirkulasjon. I tilfelle vil løken lett råtne eller få
dårlig kvalitet.
Ved kasselagring kan bruk av plastgardin foran hver kasse og et stort hull
i denne midt inn mot neste kasse, sikre at luften går inn i kassene, og ikke
mellom dem. Det legges plast over og rundt partiet og luft suges således
gjennom partiet ved hjelp av en vifte.
Bingelagring krever en tørkekanal som videre leder lufta ut i sidekanaler
under løken. Det er viktig at dette er dimensjonert etter de løkmengder som
skal inn på lager (150–250 kubikkmeter luft per tonn og time) og at deler av
bingen som ikke har løk kan stenges av. Løken må legges jevn utover, hvis
ikke vil lufta blåse ut der det er lite eller ingen løk.
Den første tida etter at løken er tatt inn, må viftene kjøres for fullt med
inntak av uteluft og tilskuddsvarme. Dette for å fjerne mest mulig fuktighet
på overflaten av løken og i bladene. Det er vanskelig å få opp temperaturen
i denne fasen, men den ekstra varmen som gis gir god effekt. Temperaturen
bør gradvis heves og dette foretas etter hvert som man stenger igjen for

KEPALØK OG SJALOTTLØK
uteluft og kjører på omluft. Temperaturen bør ikke overskride 25–27 °C.
Poenget må være å sikre god uttørking uten for høye energikostnader.
Å holde 35–40 °C i en kort periode (en ti to dager) mot slutten av
tørkeperioden blir brukt som ledd i å redusere gråskimmel, men vil kun ha
effekt mot sopp som er på vei ned i halsen og ikke på sopp som allerede har
vokst ned i selve løken. Høy tørketemperatur over tid vil føre til høyere risiko
for glassaktig skjell og mer groing på lager. Fargen på skallet påvirkes av
tørketemperatur ved at høy temperatur, spesielt i kombinasjon med høy
luftfuktighet, gir et mørkt rødt skall. Lav tørketemperatur (20 °C) gir et gult
og svakt gyllent løkskall, noe som ofte foretrekkes i det norske markedet.
5.13 Lagring
Etter at halsen er papir-tørr helt gjennom, senkes temperaturen til 0–2 °C.
Langtidslagring av kepaløk skjer best ved lav relativ luftfuktighet (60–70 %).
Hvor lavt en velger å gå ned i temperatur bør vurderes opp mot hvor god
kontroll en har på temperaturfluktuasjoner, sikring mot frost og kondens.
Kepaløk tåler temperaturer under 0 °C, men må da ikke utsettes for noen
form for håndtering.
5.14 Sortering og pakking
Før sortering og pakking kan temperaturen i løkpartiet med fordel heves til
8–10 °C. Det bør skje gradvis for å unngå kondens. Kald løk er mer utsatt for
støtskader og skader i de ytre kjøttfulle skjellene. Svake støtskader og
glassaktige skjell kan forsvinne etter en stund, mens alvorlige skader kan føre
til væskeansamling og indre bakterieangrep. Dette er ikke lett å se fra utsida
av løken under sortering og er lite populært å finne i butikk eller på
kjøkkenbenken.
I pakking og sortering er det viktig å fange opp feil. Et av de store
problemene er indre og latente skader som først slår ut i omsetningen eller
hos forbruker. En bør spesielt holde øye med:
• løkgråskimmel
• glassaktige skjell
• groing
En kan teste løkpartiet ved å legge et 50-talls tilsynelatende bra løk ved
romtemperatur noen uker for så å vurdere skader.
Norsk standard er ikke en norm eller et krav, men en veiledende standard.
Grossister og varemerker setter egne krav til sortering, kvalitet og merking,
og produsentene velger selv størrelse og kvalitet i sorteringen i henhold til
markedet løken skal inn i.
Merkingen skal tilkjennegi opprinnelse i tillegg til kvalitet. Dette kan gjøres
ved hjelp av Debiomerke med angitt produsentnummer, eller ved bruk av
emballasje som profilerer varemerket og eventuelt også garden. Mattilsynet
har ansvar for oppfølging av lover og forskrifter ved omsetning av matvarer.
69

70
NORSØK · Økologisk handbok

6 Purre
Svein Solberg, Planteforsk Apelsvoll forskningssenter, avd. Kise.
Purre stammer opprinnelig fra en liten ugrasplante med løksmak, som
ofte var å finne mellom vinrankene i sørlige områder av Europa og
vestlige deler av Asia. Planta ble tidlig foredlet til en dyrket
grønnsakvekst. Planta bredte seg sannsynligvis nordover i romertida,
og var kjent i England før år 1000. Når purre første gang ble dyrket
i Norge er usikkert, men sannsynligvis kom den til Norge ikke lenge
etter.
Purre (Allium ampeloprasum var. porrum) hører til løkslekten, men har en noe
annerledes utvikling enn de andre løkartene. Den danner normalt ikke løk,
men samler opplagsnæringen i bladslirer som former lange skaft. Planta
regnes i praksis å være toårig, men trenger ikke kuldepåvirkning for å gå
i stokk. Blomstring er resultatet av en kontinuerlig vekst som av klimamessige
årsaker ikke rekker å skje første året hos oss. Om høsten går purreplanta ikke
inn biologisk hvile slik som løken. Det hele er kun temperaturstyrt (som
bjørnen som går i vinterdvale). Rotsystemet hos purre kraftig og dypt. Likevel
har purre stor nytte av mykorrhiza-soppene i jorda. Til forskjell fra løk, vil
lang dag og varme ikke føre til tilbakedanning av røtter og planta kan sitte
rimelig godt fast i jorda ved høsting.
6.1 Klima og jord
Purre kan dyrkes over større deler av landet enn mange andre løkvekster.
Veksten favoriseres snarere enn hemmes av et tørt høstklima. For å gi stor
avling må vekstsesongen være lang. Purre kan dyrkes nordover og oppover
i høyden, men gir da lavere avling. Optimal veksttemperatur ligger i området
15 - 20°C, noe man ofte finner både sommerstid og utover høsten.
Purre bør dyrkes på moldrik, næringsrik og dyp jord, som er veldrenert og
godt kalket. Leirjord kan skape problemer ved innhøsting. Ut over det er
leirjord ofte næringsrik, og godt egnet dersom struktur og moldinnhold er
godt.
6.2 Vekstskifte
Purre er lite utsatt for sykdommer og skadedyr i veksttiden. Noen velger å
dyrke purre på samme felt noen år på rad. Dette er også kjent fra gammelt av.
Kanskje hadde monokultur av purre en gunstig effekt på populasjonen av
mykorrhiza i jorda? Som hovedregel vil det likevel være riktig å anbefale å
ikke dyrke purre oftere enn hvert femte år på samme felt. Særlig gjelder dette
purre som skal langtidslagres. Gode forgrøder er korn, kløver og potet. På
grunn av stort behovet for næringsstoff, kan purre med fordel plasseres etter
kløvereng eller grønngjødsel i vekstskiftet. Eldre eng eller en frøeng av
timotei kan derimot gi dårlig nitrogentilgang, og anbefales ikke som forkultur.
Purre er selv en meget god forgrøde for andre vekster.
71
PURRE 6

72
NORSØK · Økologisk handbok
6.3 Sorter og frø
Valg av sort gjøres ut fra en helhetsvurdering av avling, kvalitet og
bruksområde. Tidlighet, skaftlengde, tykkelse, lagringsevne og motstandskraft
mot sykdommer er sentrale egenskaper. Det finnes et stort antall sorter
i markedet.
Aktuelle purresorter
• Prelina: Tidlig sort, lys grønn, lang, lett på pusse, gir stor avling
• Chalton F1: Tidlig sort, middels grønn, lang og jevn
• Columbus: Tidlig sort, middels lang, tykk, middels grønn, egnet til
bunting
• Jolant: Halvtidlig sort, middels lengde, sterk mot gråskimmel, god
lagringsevne
• Pandora: Sen sort, middels lengde, blågrønn, god lagringsevne
• Andera: Sen sort, mørk grønn, middels lengde, meget god holdbarhet
• Siegfried Frost: Klassisk overvintringssort Musselburg: Sen sort,
storvokst 1800-talls skotsk sort, fortsatt er i bruk blant annet. i Sverige
Purrefrø er mindre enn løkfrø (350 - 400 frø per gram) og med en noe lengre
holdbarhet (ca. 3 år). Purre kryssbestøver, det vil si at ulike sorter kan bestøve
hverandre. Ved egen frøavl vil det derfor være viktig å holde seg til en sort.
Frøproduksjon av purre foregår kun til hobbybruk i Norge. Purreblomsten
brukes noe til pryd, og danner fine blå blomster i kule.
Regelverket krever at det benyttes økologisk frø, dersom egnet sort er å
oppdrive. Du finner en oversikt over tilgjengelig økologiske frømateriale på
hjemmesidene til Mattilsynet.
6.4 Oppal og utplanting
Purre gis et oppal på 8 uker før utplanting. Breiså i kasser, med bruk av 4 - 5
gram frø per kvadratmeter. Det gir ca. 1000 - 1200 planter per kvadratmeter.
I kassene legges først et lag med godt kompostert husdyrgjødsel av høy
kvalitet (2/3 av kassa), deretter et tynnere lag av kalket og svakt gjødslet torv,
og til slutt et tynnt lag sand på toppen. Vanlige pluggbrett kan også benyttes,
men dette er mindre aktuelt i et økologisk oppal.
Kassene plasseres lyst og ved en temperatur på 15 - 20°C. Spirehemming kan
forekomme ved høy temperatur eller ved for kraftig gjødsling. Det er viktig å
sikre gode lysforhold og god næringstilgang under hele oppalet, for å unngå
tynne og svake planter. Plantene kan med fordel klippes ned et par ganger
under oppalet, avhengig av lengden på skuddene. Utplantingen går lettest
med korte og tykke planter.
Utplanting foretas så snart jorda er laglig og varm, normalt i siste halvdel av
mai. For å unngå vekststans er det viktig å vanne, gjerne med gjødselvann, de
første dagene etter utplanting. Utplanting kan foretas maskinelt eller ved
hånd. Et opplegg med 65 cm radavstand og 8 - 10 cm mellom hver plante er

PURRE
et godt utgangspunkt. Da trengs ca. 20.000 planter per dekar. Å plante dypt er
fordelaktig med tanke på etablering på tørkesvak jord, og øker lengden på
skaftet, men vil samtidig gi større problemer med jord mellom bladslirene.
6.5 Gjødsling
Purre er næringskrevende. Anslått normalbehov er ca 20 - 25 kg nitrogen, 4
- 6 kg fosfor og 15 - 20 kg kalium per dekar. Dette må hentes inn fra
frigjøring av jordas mineralske og organiske reserver og med tilførsel av
gjødsel. Bruk av kompost eller annen næringsrik gjødsel er en forutsetning for
en frodig purreåker. Mengder på 3 - 4 tonn per dekar i kombinasjon med en
god forkultur vil fungere hvis jorda er næringsrik. Overgjødsling eller
kløverhakk kan tilføres i sesongen, særlig på næringsfattig jord eller på steder
med mye nedbør i vekstsesongen. Fargen på bladene sier mye om
næringstilgangen. Svak grønnfarge i åkeren (noen sorter er naturlig lyse), med
tilhørende dårlig vekst, kan bety behov for ekstra gjødsel. For mye nitrogen
kan føre til at blad og bladslirer sprekker.
6.6 Vanning
God vanntilgang er svært viktig de første ukene etter utplanting. Rotsystemet
er på denne tiden svært grunt og sårbart, og vekststans kan lett oppstå.
Etterhvert utvikler planta et kraftig og dypt rotnett, som gjør den mer robust.
Likevel vil god vanntilgang gjennom hele sesongen være positivt for avlingen.
6.7 Sykdommer og skadedyr på purre
Purre kan angripes av mange av de samme sykdommer og skadedyr som går
på andre løkvekster. Hovedproblemet er purregråskimmel, men papirflekk,
purpurflekk, løkhvitråte, fusariumråte, løktrips og løkflue kan også gjøre
skade. Purregulstripevirus og purremøll kan gjøre skade enkelte år. De
viktigste skadegjørerne i purreproduksjonen er vist i tabell 6.1. Du kan lese
om andre sykdommer og skadedyr på løkvekster i kapitlet om kepaløk.
Tabell 6.1 Viktige sykdommer og skadedyr i purreproduksjonen
Symptom Tiltak
Purregråskimmel Soppvekst på lager, hvitt
belegg og gråaktig pels på
blad
Purregulstripeviru
s
Virus som spres med
bladlus. Gir gule striper og
dårlig vekst
Purremøll Larver som gnager inni
bladene og eventuelt
nedover i skaftet
Bruk vekstskifte og kjølelager.
Purreavfall moldes ned eller
komposteres
Unngå overvintringspurre
dersom du har angrep. Bedre
nyttedyras livsbetingelser
Diverse forebyggende tiltak av
generell karakter. Det er lite å
gjøre når larvene først har
kommet
73

74
NORSØK · Økologisk handbok
6.8 Høsting, lagring og salg
Høsting kan starte med plukkhøsting og bunting tidlig om høsten. Opptak
kan med fordel utsettes en del, men best kvalitet sikres ved gode
innhøstingsforhold uten frost og våt jord. Røttene kan sitte godt fast i jorda,
så bruk av planteløfter er nødvendig. Håndhøsting er mest vanlig. Det er
viktig å hindre slag, støt og kutt mot produktet, da dette kan føre til lagerråte
og senere skader. En avling på 2000 kg/daa er ikke uvanlig å oppnå under
gode forhold.
Purre lagres stående i kasser med perforert plast. Optimal lagertemperatur er
–1 til 0°C og høy luftfuktighet (96 - 98% RF). Lagring frem til jul bør normalt
ikke by på problem i gode opplegg, men purre har ikke så god holdbarhet
som kepaløk. Sortering, vasking og pussing av purreplantene må foregå rett
før levering for salg. Arbeidet er tidkrevende og viktig for kvaliteten ut til
forbruker.
Overvintring av purre ute på jordet kan gå greit i områder med stabile milde
vintre (sørvestlige kyststrøk) eller stabilt snødekke (innlandsstrøk). Spesielle
sorter er egnet til dette. Overvintret purre kan kjølelagres noe etter opptak.
En kombinasjon av tidligproduksjon, overvintret purre og gode kjølelager gir
en lang salgsperiode med egenprodusert purre.

7 Gulrot
Moldholdig og godt drenert sandjord egner seg best for dyrking gulrot.
Grundig forarbeid med hensyn til ugras er nødvendig. Spesielt er det
kveke og andre rotugras som kan skape store problemer. Falskt såbed
er en svært aktuell metode ved dyrking av gulrot, og flamming rett før
spiring reduserer ugrasproblemet ytterligere. Skader fra gulrotflue og
gulrotsuger kan en holde i sjakk ved å bruke insektnett eller fiberduk.
Opphold på fire til fem år mellom hver gang gulrot blir dyrka på det
samme arealet reduserer smittepresset fra sjukdommer i kulturen.
I Norge er gulrot en av de viktigste grønnsakene og har befestet seg
i norsk kosthold og mat. Produkttyper som knaskegulrøtter,
babygulrøtter, frossen gulrot, gulrotsnacks og gulrotkake gjør gulrot
attraktivt også hos nye generasjoner.
Når dette er sagt, er det en kjensgjerning at økologisk gulrot er av den
trauste typen, gjerne pakket i en kilos pakninger, stor og solid, eller
i sekker med jord og lokal identitet.
De tidligste gulrøtter var rødlilla i fargen og stammer fra Afghanistan. Herfra
spredte de seg med den rike arabiske urte- og legeplantetradisjonen via
Maurerne og inn i Spania og Europa. Gulrot var del av kostholdet i det gamle
romerske riket og veksten ble mer vanlig nordover i Europa etter hvert. Den
søte gulrota (Daucus carota L) vi kjenner i dag, oppstod først på 1800-tallet
som et resultat av foredling i Nederland.
7.1 Biologi
Gulrot har en typisk toårig vekstrytme. Planta er liten og svak i starten og
trenger lang tid på å komme i gang, men fortsetter å vokse helt inn i vinteren.
Første året utvikles blader og rot fra et felles vekstpunkt. Rota tjener som
opplagsnæring og overvintringsorgan mens bladene gulner av. Gulrotfrø
dannes normalt andre året på overvintrende rot. Rotsystemet består av en
pålerot (gulrota) med et tilhørende rikt nettverk av røtter.
Rotfarge og karoteninnhold
Sorter med den opprinnelige lilla fargen finnes, men er ikke i bruk i Norge.
Den typiske gulrotfargen skyldes en balanse mellom gule fargestoffer (α-og
β-karoten) og rødlige fargestoff (lykopen og andre). β-karoten er byggestein
til A-vitamin, og gulrot er derfor viktig i kostholdet.
Det er en nær sammenheng mellom god fargeutvikling og innholdet av
karoten. Høy jordtemperatur og tilstrekkelig med plantenæringsstoff er en
forutsetning for at disse fargestoffene skal dannes. Derfor gir i våt og kald
jord eller kjølige sesong ei lysere gulrot.
75
GULROT 7

76
NORSØK · Økologisk handbok
Stående, kjølig grunnvann i tett eller dårlig drenert jord kan gi hvite rotspisser.
Fargen er ofte kraftigere på stor rot enn på liten rot. Tett såing og tidlig
opptak gir et lavere innhold av karoten enn store kraftige røtter som høstes
seint.
Det er også forskjeller mellom sorter når det gjelder farge og innhold av
karoten. Av og til kan enkelte hvite eller lilla røtter dukke opp. Dette er
uttrykk for indre genetisk variasjon i sorten og har ikke noe med
dyrkningsforholdene å gjøre.
Rotform og rotlengde
Rotform og rotlengde varierer mellom sorter, men påvirkes også av jordart,
jordstruktur, såmengde og høstetidspunkt. Dersom hovedrota blir ødelagt
eller møter motstand i jorda (stein, klumper, plogsåle) grener den seg opp
eller endrer retning. Svak tørke i første del av vekstsesongen stimulerer rota
i å søke nedover og gir lange røtter. Åpent plantebestand eller sprang i åkeren
(felt uten planter) gir store og tykke røtter.
Selve gulrota skal helst ikke bli mer enn ca 20 cm. Det øvrige rotnettet
strekker seg godt under dette, og ofte ned til vel en meter. Mesteparten av
rotsystemet er under matjordlaget. Det gjør planta robust hva angår
næringsmangel og tørke. Gulrot har også evne til å danne mykorrhiza.
Ved modning forsvinner rotnettet fra selve pålerota og rota utvikler samtidig
en sylindrisk avslutning. Dette er avhengig av sort. Det norske markedet
foretrekker slanke, sylinderforma røtter. Dette gjelder både til vanlig konsum,
til industri og til spesialproduksjoner som knaskegulrøtter.
Smaksutvikling
Gulrotsmaken bestemmes av balansen mellom sukker (glukose, fruktose,
sukrose), organiske syrer, bitterstoff og andre aromatiske forbindelser.
I tillegg omfatter smak også egenskaper som sprøhet og konsistens. Ulike
gulrotsorter har ulike smaksegenskaper. Smak påvirkes også av jord,
gjødsling, klima, varebehandling og innpakking.
Ei god gulrot skal være søt, sprø og uten bitterstoffer. Gjennom foredling kan
vi få frem slike egenskaper, men det skaper gjerne utfordringer på andre
områder. Saftspenningen kan nemlig bli så stor (på grunn av sukkerstoffene)
og styrken i celleveggene så liten (på grunn av seleksjon i retning av sprø
røtter) at gulrota sprekker. Det er altså en sammenheng mellom gulrøtter som
lett sprekker og de vi ofte karakteriserer som gulrøtter med god smak. Av
slike årsaker er sortene med «best» smak ofte vanskelige å håndtere med
høstemaskiner og vaskelinjer. Gulrot som skal gjennom slike
produksjonslinjer må være noe mer robuste.
Søtsmaken i gulrota påvirkes også av klima, særlig om høsten. Kjølig vær gir
relativt mye fruktose, som er det sukkerstoffet med høyest relativ søtsmak.
Gulrot som høstes seint tjener derfor på dette smaksmessig, men samtidig
øker risiko for sprekking.

Slektskap og sorter
GULROT
Gulrot hører til skjermplantefamilien. Det gjør også persille, selleri, pastinakk,
fennikel, dill, karve og en rekke krydder- og medisinplanter.
Hybridsorter (F1-hybrider) er de mest brukte sortene. De er fremstilt ved å
krysse to linjer som hver er genetisk ensartet (rene linjer). En krysning av to
rene linjer gir et avkom som viser svært liten variasjon mellom plantene. De
blir omtrent like store, har samme form, farge og smak. Som handelsvare er
dette utvilsomt en fordel, men som uttrykk for biologisk mangfold og
selvberging er hybridsortene en ulempe.
Mens hybridsortene viser liten variasjon, har avkom fra disse svært stor
variasjon. Frø fra hybridsorter kan derfor ikke uten videre benyttes, men kan
brukes som utgangspunkt for egen foredling og utvalgsarbeid.
Sorter fra foredlingsfirma i Nederland dominerer det norske markedet.
Gamle sorter av gulrot er vanskelig å få tak i, men kan blant annet skaffes
gjennom http://www.runabergsfroer.se/html/index.htm i Sverige.
7.2 Kriterier for valg av sort
Sortsvalg gjøres ut fra totalvurdering av avlingsmengde, kvalitet, holdbarhet
og bruksområde (industri, konsum). Maksimal avling får en når gulrota kan
utnytte hele vekstsesongen og samtidig få en normal rotfylling og modning.
Form, størrelse, farge og smak er viktige egenskaper. Videre må gulrøttene
være sterke mot sykdom og skader. Bladverket bør også være kraftig slik at
ugraset holdes nede. Det er vanskelig å finne sorter som kombinerer alle gode
egenskaper.
Bestilling av frø kan gjøres hos godkjente frøfirma i Norge. Det er ikke tillatt
å importere frø selv i større kvanta enn 50 små porsjonspakninger fra
utenlandske firma forskrift om såvare, § 25). Om det er en sort du gjerne
skulle hatt for mer enn bare en utprøving, må du gå via en frøleverandør.
Økologisk dyrket frø skal brukes dersom det er tilgjengelig. Alternativt skal
ubeiset vanlig frø benyttes. Debio kan gi dispensasjon for å bruke
konvensjonelt, ubeisa frø. Tidlig bestilling og kontakt med frøfirma gjør det
lettere å få tak i ønsket sort og kvalitet.
77

78
NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 7.1 Sorter som er aktuelle for økologisk produksjon
Sort Beskrivelse
Napoli F1 Tidlig sort, svakt konisk og lang rot
Nelson F1 Halvtidlig, sylindrisk form, svak mot sprekk/
Navarrino F1
brekkasje, søt og sprø
Middels sen, sylindrisk form, mye smak og god
farge
Yukon F1 Middels sen, sylindrisk form, sterk mot brekkasje
men mindre søt og sprø
Natalja F1 Middels sen, sylindrisk, søt og sprø, mindre sprekk
enn Nelson
Newburg F1 Middels sen, sylindrisk og stor rot, sterk mot sprekk
Nantes Duke Gammel sort, robust, noe ujevn i form, størrelse og
smak
Prime-Cut
Sugar-Snax F1
F1 og Spesialsorter for knaskerøtter og babygulrot
Jaune de Doubs Helt gul i fargen, storvokst
Blanche a Collet Vert Hvit gulrot, god smak, utsatt for grønn skolt.
7.3 Jord og klima
Gulrota trives best i ei dyp og løs jord som er rik på organisk materiale. Best
egnet er godt drenert myr, silt- eller sandrik jord uten harde sjikt eller mye
stein.
Tung leirjord, jord med mye stein eller pakka jord gir en høy andel oppsplitta
og krokete røtter. Vassjuk eller dårlig drenert jord går særlig ut over
avlingsnivået og lengden på røttene. Strenge jordkrav kan føre til at gulrot
dyrkes for ofte på samme sted. Samarbeid om jord er derfor svært aktuelt
i gulrotproduksjonen. Samarbeid om gjødsel kan også være ei god løsing på
gårder uten husdyrproduksjon.
Gulrot kan dyrkes over det meste av landet. Tradisjonelt er Hedmark og
Oppland ( Mjøs-området og Sorlør), Østfold (Rygge), Vestfold
( Brundanes-Lågendalen), Jæren og enkelte kystbygder på Møre (Smøla) og
i Nord-Trøndelag (Frosta) viktige gulrotområder. Det er ikke noe i veien for
at gulrot kan dyrkes utover disse områdene. Kvaliteten (smak og holdbarhet)
kan bli svært god ved dyrking nordover og opp i høyden. Norsk klima er
i utgangspunktet velegnet for kvalitetsproduksjon av gulrot. Rotutvikling er
best ved gjennomsnittstemperatur rundt 15–18 °C og lange lyse dager gir
vekst og kvalitet.
Økologisk produksjon av gulrot er i kraftig vekst og produktet har et godt
etablert og økende salg. Offentlig målsetting ligger på 10–15 % økologisk
areal av totalt grønnsaksareal innen 2010.

7.4 Vekstskifte
GULROT
Gulrot har stor nytte av å bli dyrket med et romslig vekstskifte for å hindre
oppformering av lagersykdommer. Hvilke andre vekster som er med
i skifteplanen beror på gårdens produksjonsapparat. På gårder med
husdyrproduksjon er et år med grønnfôr mellom ompløyd eng og gulrot en
god løsning. Potet er også en fin forgrøde for gulrot. For å redusere risiko for
storknolla råtesopp kan man eventuelt legge inn et år med grønnfôr/
grønngjødsel mellom potet og gulrot. På gårder basert på kornproduksjon
kan gulrot legges etter et kornår.
Store ugrasmengder kan gjøre det nødvendig med et år med grønngjødsel og
eventuelt brakk før gulrot. Grønngjødselen må i så fall bestå av arter som kan
slås ofte som et ledd i å tyne rotugraset.
Generelt kan det sies at korn eller grønnfôr er sikreste forgrøder for gulrot.
Disse har få eller ingen felles sykdommer med gulrot. Potet er også en god
forkultur og etterlater seg en løs jord og gir spesielt gode muligheter for å
bekjempe rotugras. Et problem med potet kan likevel være oppformering av
storknolla råtesopp. Eng er noe mindre egnet som forkultur for gulrot. Dette
gjelder både kløverrik eng og eldre eng. Kålvekster, erter og bønner er mindre
egnet på grunn av flere felles skadegjørere. Disse problemene øker ytterligere
dersom gulrot kommer etter arter som selleri og persille. Selv om slike
risikable kombinasjoner kan lykkes, er hovedregelen at det gir større angrep
av sykdom og skadedyr og dårligere holdbarhet.
Tabell 7.2 Gode (++), middels (+/-) og dårlige (--) forgrøder for gulrot
Kultur Vurdering Kommentar
Kornarter ++ Få felles sykdommer
Grønnfôr ++ Korn og/eller raigrasblanding er fordelaktig
Potet + Gir løs jord og lite ugras. Kan gi mer storknolla
råtesopp
Kløvereng + Kan bli for mye nitrogen og kløver gir mer storknolla
råtesopp
Eldre eng - Problemer med torvklump, ugras og smellerlarver
Kålvekster - Problemer med storknolla råtesopp, algesopper og lite
mykorrhiza
Erter,
bønner
- Problemer med storknolla råtesopp
Løkvekster - Problemer med ugras og algesopper
Persille,
selleri
-- Problemer med gulrotflue og mange felles sykdommer
Antall år mellom hver gang gulrot kan dyrkes på samme sted avhenger av
hvor godt skadegjørere overlever i jorda eller i området. Normalt er 5 år uten
dyrking av vertsplanter tilstrekkelig. Effekt av vekstskifte reduseres når
skadegjører kan overleve i kantvegetasjon, på nabojordet, eller kommer via
lufta med sporer eller vinger. Smitte fra maskiner og kasser kan også begrense
effekt av vekstskifte. Skadegjørere med mange vertsplanter er vanskelige å
begrense med vekstskifte. For eksempel har klosopp hele 90 kjente
vertsplanter, mange av dem ugras. På denne måten kan smitten holdes ved
79

80
NORSØK · Økologisk handbok
like i jorda selv om man ikke dyrker gulrot. Forsøk har vist at kløver, potet og
gras reduserer klosoppsmitten i jorda mer enn det bygg gjør. Løk reduserer
ikke soppen. Et annet eksempel er vanlig gråskimmel , som også angriper svært
mange arter og som i tillegg har vindspredning. Sporer av denne soppen
finnes nær sagt over alt og vekstskifte kan i liten grad eliminere smitterisiko.
Tabell 7.3 Skadegjører i gulrot og hvordan de blir påvirka av vekstskifte
Skadegjører Vertsplante Overlevelse i jord
og planterester
Klosopp
(Mycocentros
acerina )
Storknolla råte-sopp
(Sclerotinia
scelrotiorum )
Gråskimmel
(Botrytis cinerea )
Flatskurv
(Streptomyces spp .)
Andre smitteveier
Persille, selleri, Hvilesporer i 5 år eller Vannsprut med sporer spres
pastinakk, salat, mer
over korte avstander
stemorsblomst m.fl.
Kålvekster, salat, potet,
bønner, erter m.fl.
Hvilesporer i 4 år eller
mer
Diverse Finnes naturlig nesten
overalt
Potet, kålrot, rødbete og
andre rotvekster
Finnes naturlig.
Oppformeres hos
vertsplanter
Gropflekk
Potet, kålvekster, øvrige Oppformeres hos
(Pythium
andre)
viola og rotvekster
vertsplanter
Ringråte
(Phythoptora
megasperma )
Gulrothvitflekk
(Rhizoctonia carotae )
Chalaropsis
(Chalaropsis
thielaviodes )
Gulrotflue
(Psila rosae )
Gulrotsuger
(Trioza apicalis )
Håra engtege
(Lygus rugulipennis )
Rotsårnematode
(Pratylenchus
penetrans )
Ingen kjente Oppformeres hos
vertsplanter
Knollselleri, kål, kålrot,
rødbete, potet, purre
Kan danne hvilesporer
i jord. Ukjent hvor
lenge
Hovedsakelig smitte fra jord
og planterester. Kan spres
med vind og husdyrgjødsel
Hvilesporer eller sopptråder
i planterester. Sporer spres
i luft
Hovedsakelig jordsmitte.
Angrep forsterkes av høy pH
og tørke når rota er ca 2 mm
tykk
Hovedsakelig jordsmitte.
Forsterkes av pakking og våt
jord
Hovedsakelig jordsmitte.
Forsterkes av pakking og våt
jord
Hovedsakelig smitte via
sopptråder i planterester og
på treverk
Ingen kjente 4–5 år Smitter med jord
i vaskevann og kun vaska
gulrot angripes
Skjermplanter 1år Innflygning fra
kantvegetasjon eller andre
felt med vertsplanter
Skjermplanter.
Overvintrer i bartrær
7.5 Jordarbeiding
ingen Innflygning fra
kantvegetasjon
Diverse ingen Innflygning fra
kantvegetasjon og nabofelt
Diverse Flere år Jordsmitte, maskiner
Dyp pløying og en skikkelig slodding er anbefalt til gulrot. Harving med
kultivator eller rotorharv, eventuelt vanlig kulturharv på lettere jord, er videre
nødvendig. Grubbing er aktuelt dersom undergrunnsjorda er kompakt.
Strenglegging av stein blir brukt, men sliter på jordstrukturen og etterlate ei
noe mer tørkeutsatt jord. Det samme er tilfelle med hurtigroterende jordfres.
Mange harvinger og mye kjøring trenger altså ikke være av det gode. Jorda

smuldrer riktignok opp og gir tilsynelatende et godt såbed, men det kan bli
pakking nedover i profilet og ikke nødvendigvis bedre forhold for gulrota.
GULROT
Faste kjørespor kan være en stor fordel, både på kort og lang sikt. En økning
i salgbar avling på omlag 20 % er funnet i forsøk. Røttene blir også slankere,
lengre og med færre forgreninger. Etter opplegging av gulrotbed vil
kjøresporene naturlig nok ligge fast resten av sesongen. Kjøresporene kan
også settes allerede etter pløying. Under harving (eller annen bearbeiding som
fjerner sporene) kan markører legges ut, eventuelt en harvetind bak hvert
traktorhjul kan skrus av slik at sporene fortsatt synes. Sporene kan også ligge
fra en sesong til neste.
7.6 Såing og dyrkingsopplegg
Grunnlaget for en god og jevn avling legges i såingen og opparbeidingen av
såbeddet. Få kulturer er mer avhengig enn gulrot av kvaliteten på såingen.
Såmaskiner og frøtype
Bruk av ettfrøsåmaskin med jevn utmatning er en forutsetning. Ulike
alternativer finnes fra nye kostbare til brukte og godt fungerende rimeligere
varianter.
Stanhay maskiner har utmating gjennom gummibelter som settes inn
avhengig av ønsket planteavstand og bruk av enkeltrad eller dobbeltrad.
Nibex maskiner har utmating med såhjul og avstanden kan justeres ved å
stille på overføringene via reimer. Seed Spider har elektronisk kontroll på
utmatingen med mange innstillingsmuligheter.
Samarbeid med andre om såing og såmaskin er ofte en god løsning. Bruk av
normalfrø gir ikke alltid like godt resultat, selv ved bruk av ettfrømaskiner.
Pilletert frø gir jevneste utmating. Selv om prisen er høyere, kan gevinsten
gjennom jevn størrelse og større andel salgbar vare forsvare merkostnaden til
frøet.
Spiring
Spiringen av gulrot tar tid. Ved tidlig såing tar det normalt 12–14 døgn. Ved
senere såing kommer gulrota opp etter 8–10 døgn. Grunn såing gir raskere
oppspiring. Forspira frø gir også raskere spring. I praksis kan dette gjøres ved
å legge ubehandlet frø på en oppfuktet overflate (men ikke i vann) i 3 døgn
for deretter å tørke det svakt før såing. Forspira frø kan eventuelt lagres ved
0–1°C i opptil 14 dager. Denne metoden er lite brukt i praksis.
Opplegg
Vanligste opplegg er å så tre dobbeltrader på seng eller flatt land eller såing
i dobbeltrad på drill. Drill er mest brukt i nedbørsrike strøk, på tyngre jord
eller i marginale strøk. Dyrking på drill gir også bedre muligheter for hypping,
noe som kan forenkle ugraskampen utover i vekstsesongen og gi mindre
grønn topp. Flatt land er aktuelt der jorda er porøs og med god struktur
i dybden og der overflatevann lett dreneres bort. Dobbeltrad (4–5 cm mellom
hver rad) eller såing i et belte, gir flere planter og høyere totalavling, men
81

82
NORSØK · Økologisk handbok
ugraskampen blir samtidig mer utfordrende. Hovedproblemet er hvordan
man skal ta ugraset mellom dobbeltradene eller i det sådde båndet av planter.
Såmengde
Såmengde i økologisk produksjon bør i alle fall ikke ligge lavere enn det som
ellers anbefales. Dette på grunn av noe tap av planter i ugraskampen. Til
sammen går det med noen planter, først under flammingen før oppspiring og
senere ved kjøring av ulikt radrenserutstyr. Som en hovedregel bør en ha igjen
60–65 % av det antallet man sådde, men dette kan variere med spireforhold
(fuktighet, skorpe, spireprosent). Spireprosenten som frøfirmaet oppgir er fra
helt optimale spireforhold, og det blir gjerne noe dårligere spiring ute
i åkeren.
Tabell 7.4 Beregningsgrunnlag for såing av gulrot
Produksjon Antall frø per løpemeter Antall frø per dekar
Seng m/3
dobbeltrader
Drill m/dobbeltrad
Tidlig bunt 40–50 60–70 90–110 000
Lagringsrot 60–80 90–110 140–180 000
Frømengden kan reduseres noe ved begrenset næringstilgang eller sen såing.
Frømengden økes noe ved ujevne så- og spireforhold.
Sådybde og såtid
Sådybde bør tilpasses jordforhold og spirefuktighet. På jord med jevn og god
spirefuktighet holder det med 1,5 til 2 cm sådybde. På tørkeutsatt jord kan
det med fordel sås på 3 cm. Det er viktig at sådybden varierer minst mulig
innen et felt. Dette vil igjen påvirke tidspunkt for iverksettelse av flamming
og andre tiltak. Jevn sådybde er avhengig av jevne såbed og jevn dybde på
kjøresporene. En feil i jordarbeiding og opplegg av såbed kan lett føre til
ujevn spiring, ujevn størrelse på gulrota og dårligere sortering etter høsting.
Såtidspunkt er så snart jorda er klargjort om våren. På Østlandet er det ofte
i de første ukene av mai. Tidlig såing er en fordel, men ingen nødvendighet.
Poenget er å få gjort jordarbeidingen riktig uten å skade jordstrukturen, men
også slik at frøene sikres god spirefuktighet. Å vanne etter såing kan på flere
jordarter gi tilslemming av overflaten og vanning kan da med fordel heller
foretas noe tid før såing. Uten vanningsmulighet er man sårbar for
forsommertørke og dårlig spiring ved sen såing.
7.7 Tidligproduksjon
Tidligproduksjon av økologiske gulrøtter er etterspurt i markedet og er
aktuelt i områder med tidlig vår og varm jord. I praksis vil likevel økologisk
tidliggulrot bli «halvtidlig» sammenlignet med den konvensjonelle.
Såing i grop og med dekke av klar plast dominerer i tradisjonell
tidligproduksjon. Dette kan ikke anbefales i økologisk dyrking på grunn av
små muligheter for mekanisk ugraskamp. I så fall må plasten tas av på et

tidligere stadium og erstattes med fiberduk etter første mekaniske
ugrasregulering.
7.8 Gjødsling
GULROT
For å oppnå god kvalitet på gulrota må man være forsiktig med
nitrogentilførselen. Samtidig trengs det en del fosfor, kalium og andre
næringsstoff. Gulrot en av de vekstene som er utsatt for bormangel
(normbehov 100–200 g per dekar). Selve rotavlingen fjerner mindre
gjødselstoffer enn det normbehovet tilsier. Dette gjelder særlig for fosfor. En
trenger ikke gjødsle blindt etter normene og samtidig huske på at de er satt ut
fra forsøk og erfaringer i det konvensjonelle landbruket. Ved aktiv
mykorrhiza og rikt jordliv kan sannsynligvis normbehovet for fosfor til gulrot
settes betraktelig lavere.
Plantenes behov for næringsstoff dekkes av:
• Jordas forvitring (bruk av jord)
• Organiske reserver (humus)
• Planterester fra fjoråret (forgrøde)
• Gjødsel
Dersom jorda er i god hevd, kan gjødsling helt utelates til gulrot. Jordas
forvitring og nedbrytning av organisk materiale kan intensiveres ved
jordarbeiding, kalking, drenering og vanning. Forgrødeeffekten og effekt av
grønngjødsel varierer mye, men kan fullt ut dekke nitrogenbehovet til gulrot.
Fersk husdyrgjødsel, slik som bløtgjødsel kan benyttes, men den bør moldes
godt inn i jorda i forkant av såing og ikke brukes i store mengder. Klumper av
ammoniumrik gjødsel kan føre til grenete røtter og ammoniakk virker
tiltrekkende på fluer. Store mengder gjødsel kan føre til nedsatt rotvekst, fare
for sprekking og økt sykdoms- og insektsangrep. Kompostert husdyrgjødsel
har mindre ugrasfrø og mindre ammonium/ammoniakk enn vanlig
fastgjødsel.
For kompost bør en regne et tilsvarende innhold av total-N som fastgjødsel,
men med en tilnærmet doblet konsentrasjon av fosfor og kalium. Nitrogen
fra kompost og fastgjødsel vil i større grad enn fra land og bløtgjødsel
frigjøres utover i sesongen. Det passer godt til gulrotas opptaksmønster for
næring. Ved moderat gjødsling er faren for nitratopphopning er relativt liten
i gulrot.
83

84
NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 7.5 Behov for viktige næringsstoff og innhold av disse i ulike
typer husdyrgjødsel
Total-N Total-P Total-K Mengde gjødsel
som tilsvarer 8 kg
nitrogen
Normbehov 8–10 4–5 14–16
Fjernet i avling
(4000 kg per dekar)
Innhold
6–7 1–1,5 12–13
Storfe bløtgjødsel
(7 % TS)
3,4 0,6 3,4 2,4 tonn
Storfe fastgjødsel
(15–20 % TS)
4,5 1,5 3,0 1,8 tonn
Storfe kompost
(25–35 % TS)
5,0 3,0 6,0 1,6 tonn
Sauegjødsel
spaltegulv
fra 8,0 1,8 7,0 1,0 tonn
Fjørfegjødsel Vadheim
(89 % TS)
72,0 20,0 50,0 110 kg
Fjørfegjødsel Marihøne
(88 % TS)
45,0 12,0 24,0 175 kg
Mangel av næringsstoff
Mangelsymptom kan forekomme, men ofte kan det være problematisk å skille
mellom ulike symptomer. For eksempel kan gulning og rødfarging av blad
skyldes mangel av næringsstoff, men slike symptomer oppstår også ved
drukning, tørke eller som følge av sur jord.
Mangelsymptom i gulrot
Nitrogen (N): gulning av blad, mest tydelig på eldste blad, svak vekst
Fosfor (P): rødlig og mørk grønn farge kombinert med dårlig vekst
Kalium (K): dårlig vekst, flekker og visning av bladkanter
Svovel (S): gulning av blad, særlig i unge skudd
Bor (B): sprekking og vrenging av rota i lengderetning på et tidlig stadium
Kobber (Cu): dårlig vekst, lyse røtter
Molybden (Mo): misvekst, gule og brune bladspisser
Bladanalyser kan avsløre eventuell mangel på viktige næringsstoff. Bruk av
slike analyser er lite utviklet i Norge og foreløpig ikke aktuelle for praktisk
gjødselveiledning.

GULROT
Ved jevnlig bruk av organisk gjødsel i tilstrekkelig mengder vil mangel på
mikronæringsstoff sjelden bli et problem. Hvis mangel likevel skulle oppstå,
kan ulike midler brukes for å rette opp i denne.
Tang og tare er rikt på en rekke mineraler og brukes i enkelte kystområder
som tilskudd til husdyrgjødsel. Eventuell tilskudd med spesialgjødsel kan være
aktuelt ved akutt mangel. Slik gjødsling må avklares med HYPERLINK
"http://www.debio.no" . Følgende gjødselslag kan være aktuelle:
• Kalimagnesia: kalium (K) og magnesium (Mg)
• Magnesiumsulfat: magnesium (Mg og svovel (S)
• Boraks: bor (B) og natrium (Na)
• Solubor: bor (B) og natrium (Na)
• Kobbersulfat: kobber (Cu) og svovel (S)
• Jernsulfat: jern (Fe) og svovel (S)
• Jern-chelat: organisk jern (Fe)
• Mangansulfat: mangan (Mn) og svovel (S)
• Natriummolybdat: natrium(Na) og molybden (Mo)
• Sinksulfat: sink (Zn) og svovel (S)
Stoffene kan tilføres jorda eller som bladgjødsel, men uten bruk av
klebemiddel.
7.9 Kalking
Gulrot vokser best i jord med pH mellom 6 og 7. Kalking øker problemet
med flatskurv.
Mineraler som blir vanskeligere tilgjengelig ved:
• høy pH (over 7): P, Zn, Mn, B, Cu, Fe
• ved lav pH (under 5): P, B, Cu, Mg, Ca, S, K
Debioreglene legger visse restriksjoner i bruken av kalkmidler. Brent kalk og
hydratkalk er svært konsentrerte (95–97 % CaO), mens Odda-kalk kan
inneholde tungmetall og er av den grunn ikke godkjent.
Av flere grunner er det en fordel å ha stabil pH i jorda, ikke minst for at
organismene skal få stabile forhold. Store mengder kalk med rask virkning
kan derfor være uheldig. Kalkslag som inneholder magnesium (type
Dolomitt) kan med fordel velges. Skjellsand er også gunstig
7.10 Ugrasregulering
En hovedutfordring i økologisk gulrotproduksjon er ugraset. Gulrot dekker
særdeles dårlig mot ugras den første del av vekstsesongen. Spiringen er
langsom og frøplantene som kommer opp er svært små og vokser sakte. Det
er på denne tiden ugraskampen i gulrot er kritisk og det er her grunnlaget for
suksess eller fiasko legges.
85

86
NORSØK · Økologisk handbok
Utover dette er forebyggende tiltak som god pløying med riktig type skjær og
forplog viktig, sammen med tilpassa gjødsling, kalking og en livskraftig
plantebestand uten sprang i åkeren.
Rotugras er svært vanskelig å hamle opp med i en gulrotåker. Derfor må slikt
ugras tas i andre kulturer i forkant av gulrotåret. Radrensing i potet, gjentatte
slåtter i grønnfôr eller kortvarig mekanisk brakking og stubbharving er
nøkkelinnganger i kvekebekjempelsen på økologiske gårder. Ugrasregulering
må derfor sees i sammenheng med vekstskifte og forebyggende tiltak på
gårdsnivå.
Direkte tiltak i gulrotfeltet kan bestå av kombinasjoner av tiltak som:
• Falskt såbed
• Flamming før spiring
• Radrensing: børster, skjær, seksjonsfres m.m.
• Ugraskutting
• Manuell luking
Kostnaden øker raskt dersom mye ugras må fjernes manuelt. Det foregår noe
forskning på nye løsninger innen ugrasbekjempelse som rekkedamping
(dampbehandling av jorda i sårekken), elektroporasjon (elektrisk behandling
av jord i sårekken) og optisk styrt radrensing.
Ugraset mellom rekkene er ikke noe stort problem. Dette tas effektivt av ulikt
radrenserutstyr. Spørsmålet er hvor tett inn mot planterekken en kan komme
uten å skade eller å rive opp gulrotplantene. Hovedutfordringa er hvordan
ugraset i selve såraden kan tas. Flamming rett før oppspiring tar kun ugras
som allerede er spirt, mens det som er på vei kan lage problemer når gulrota
også spirer. Hvor bredt belte som må settes igjen på hver side av såraden er
derfor avgjørende for hvor mye manuelt lukearbeid som trengs.
Ugraskamp må også sees i sammenheng med valg radavstand, dobbeltrad og
bruk av seng eller drill. Bruk av dobbeltrad på seng er på ingen måte optimalt
for ugraskampen siden ugraset mellom dobbeltradene er umulig å ta uten
manuell luking. På samme måte er svært tett avstand mellom enkeltrader også
problematisk, for eksempel ved bruk av 5 enkeltrader på seng. Det enkleste
opplegget med tanke på ugraskamp er tre eller to enkeltrader på seng eller
enkeltrad på drill. Dette opplegget fører på den annen side til færre planter
per dekar og dårligere plassutnytting.
Radrensertraktor med midtmontert utstyr gir god oversikt over planterekkene
og lite svinn i kjøringen.
Falskt såbed
Metoden går ut på å la ugraset spire en uke eller to før en sår gulrot. Dette
etterfølges av flateflamming, en kombinasjon av seksjonsflamming og
radrensing eller kortvarig mekanisk brakking.
Effekten av falskt såbed er først og fremst på sommerettårige ugrasarter, og
i denne gruppen finner vi arter som kan dominere en gulrotåker og gjøre
skade i gulrot.

GULROT
En ulempe med falskt såbed er at vekstsesongen forkortes og at
forsommertørke og tidlig angrep av skadedyr kan sette avlingen tilbake ved
sen såing.
Flamming før spiring
Flateflamming med propan er vanlig i økologisk gulrotproduksjon. Tidspunkt
for flamming er svært viktig og bør gjøres tett opp mot spiring av gulrot. For
sen flamming, etter at en større andel av gulrotplantene har kommet opp, er
katastrofalt. For tidlig flamming fører til redusert effekt i og med at nye
ugrasplanter slippes opp i forkant av gulrøttene.
Hvor langt gulrøttene er kommet bør sjekkes på ulike steder på åkeren før en
behandling gjennomføres. Dette kan gjøres enten ved å grave frem frø eller
ved å legge ut en bit klar plast på utvalgte plasser. Gulrota spirer raskere
under plasten, så når synlige spirer kan ses her, vil resten av åkeren spire om
en dag eller to.
Ugraset er mest sårbart på frøbladstadiet og bør ikke ha utviklet mer enn to
varige blad ved flamming. Varmen ødelegger cellenes proteinstoffer og
enzymer og gjenvekst er avhengig av ugrasets livskraft og plassering av
vekstpunkt. Tofrøblada frøugras som meldestokk, vassarve, hønsegras,
rødtvetann og andre som kommer fra frø om våren er enklest å ta med
flamming. Ettfrøblada ugras og ugras som kommer fra vekstpunkt nede
i jorda er mer resistent. Dette gjelder arter som tunrapp, balderbrå, kveke,
tistel og andre rotugras.
Effekt, pris og gassforbruk varierer med typen flammeutstyr. På 1990-tallet
ble slikt utstyr testet og utviklet ved Norges Landbrukshøgskole og hos
NORSØK. Nå foregår forskning på emnet først og fremst ved Sveriges
landbruksuniversitet, Alnarp.
Radrensing
Ugraset mellom radene kan tas med ulike metoder. Jord- og klimaforhold
bestemmer hva som fungerer best, enten børster, gåsefotskjær, rulleskjær,
L-skjær, seksjonsfres eller kombinasjoner av disse. Radrensing krever
nøyaktighet i alt fra utforming av såbed til innstilling av radavstand på
såmaskinen og kjøring.
Børster har den fordelen at de kan kjøres tett inn mot gulrotraden og kan
fungerer relativt bra i regn og fuktige forhold. Børstinga må skje før ugraset
er for stort. Stort ugras vil enten ikke løsne fra jorda eller det henger seg inni
børstene og skape problemer. Effekten av børsting reduseres på jord som er
fuktig, har fått en tørr hard skorpe øverst eller har mye stein. Ved å stille
børstene inn mot hverandre fra hver kant, kan en oppnå hyppeeffekt inn
i planterekken og begrave ugraset her.
Seksjonsfres arbeider langt hardere med jorda enn børster. Ødelegging av
jordstruktur og tilslemming kan være en følge. En må ikke frese tett inn mot
gulrotradene. Mellom radene fungerer fresen bra og tar også ugras som har
blitt ganske stort.
Skjær og harvetinder kan også fjerne ugraset mellom radene. Gåsefotskjær
blir mest brukt til dette formålet. Også her bør ikke ugraset bli for stort 87

88
NORSØK · Økologisk handbok
mellom hver behandling. Skrapepinner kan påmonteres i tillegg. Disse kan
arbeide jord helt inn i planterekken. Kjøring og innstilling må gjøres med
forsiktighet mens gulrota er liten og sårbar.
Ugraskutting
Ugras som er kommet ut av kontroll kan klippes ned med beitepusser eller
grasklipper. Gulrota står nede i bestanden og tar lite skade av kuttingen,
bortsett fra en viss konkurranse i starten. Behandlingen må følges opp av
radfresing og manuell luking i planterekkene.
Jorddekke
Tilførsel av grashakk etter at radrensing kan hindre nytt ugras i å spire opp og
fungere som jorddekke.
For tidlig utlegging kan føre til gjennomvoksning av ugras eller dekking av
gulrotspirene. På tett og fuktig jord kan jorddekke hemme luftvekslingen og
redusere rotkvaliteten.
Jorddekke kan redusere problemer med gulrotflue i felt uten bruk av fiberduk
eller insektsnett.
Manuell luking
Manuell luking er tidkrevende i en vekst som gulrot. Skikkelige hakker
(pendelhakker) og eventuelt bruk av liggevogner kan lette arbeidet.
I Danmark er det utviklet liggevogner som tar flere senger om gangen og
monteres på en traktor. Tilsvarende er det utviklet enmanns vogner med
selvgående motor i Sverige (Drengen), som kan brukes i lukearbeidet, så vel
som i annet manuelt arbeid.
7.11 Hypping
Hypping av gulrota kan forhindre grønn skolt. Behovet for hypping er
avhengig av tidligere praksis i ugrasreguleringen og klima/jordforhold. Sen
hypping, ca 3–4 uker før høsting, er aktuelt dersom gulrota står høyt i jorda.
Jorda må være smuldrende og hyppingen bør ikke være så kraftig at nederste
delen av gulrotgraset blir dekket av jord.
7.12 Vanning
Tilgang på kunstig vanning er nødvendig på lette jordarter, ikke minst for å
sikre jevn spiring. Vanningen kan skje i forkant eller rett etter såing. Etter
spiring er det en fordel med svak tørke for å fremme røttenes vekst nedover
i jorda. Fra 4–5- blad-stadiet er det aktuelt å starte vanning mot skurv. Videre
utover i vekstsesongen er det en fordel med vanning før jorda blir for tørr.
Raske vekslinger mellom svært tørr og svært fuktig jord skaper ujevne
vekstforhold og økt risiko for sprekking og dårligere lagringsevne.

7.13 Høsting og lagring
GULROT
Gulrot har få klare kriterier for optimalt høstetidspunkt. Rota bør ha en god
størrelse og ha fått en normal avslutning og form, det vil si fylt rotspiss og
sylindrisk rot. Tilveksten per dag i september kan være betydelig, opptil 100
kg per dekar på dager med godt vær. Sen høsting kan da være fordelaktig,
bortsett fra for de sorter som er utsatt for sprekking eller blir for grove. Mot
slutten av september, når dagene blir kortere og det blir kjølig i været, starter
planta en naturlig avmodning. Innholdet av sukker, særlig fruktose, øker
i rota.
For lagringssorter er det optimalt om høstingen skjer relativt sent. Det bedrer
smaken og reduserer kostnadene til kjøling.
Buntgulrøtter høstes tidlig, normalt ved at de største røttene plukkhøstes i felt
i juli og august. Prisen per kilo faller betraktelig utover høsten.
Det er et marked for økologisk tidliggulrot, men produksjonen er liten.
Tidligproduksjon begrenses til kystnære strøk i Sør-Norge, men
produksjonen er følsom for endringer i tollsatser og andre rammebetingelser.
Høstemetode
Maskinhøsting gir som regel mer skader i form av sår, avflassing og brekkasje
enn håndhøsting. Undersøkelser bekrefter dårligere holdbarhet og mer råte
på lager hos maskinhøstet gulrot. Likevel er maskinhøsting svært utbredt, og
toppløftere dominerer. Denne høstingen er effektivt og involverer mindre
arbeidsfolk. Samtidig stiller maskinhøsting tilsvarende krav til sorten, at den
tåler håndtering i maskiner (sterkt bladfeste, ikke utsatt for brekkasje).
Håndhøsting er mer fleksibelt i dårlig vær, krever lavere investeringer og gir
lavere lagerkostnader regnet per kilo. Også på maskinen kan dårlige røtter
sorteres fra, men mye av problemene skyldes skader som induseres på
maskinen og som på dette tidspunkt ikke er synlige. Håndhøsting krever en
relativ lengre periode med høsting. Dette kan utnyttes ved valg av sorter med
ulik tidlighet eller ved såing i ulike hold. Samme sort og samme sådato for
hele gulrotarealet er uansett risikabelt.
Ved svært sen høsting kan en risikere mye sprukken rot og fare for snø og
mye nedbør ved opptak.
Lagring
Langtidslagring av gulrot utføres best ved høy relativ luftfuktighet (95–98 %
RF) og lav temperatur (0–2 °C). Hvor lavt en velger å gå ned i temperatur og
hvor høyt en går opp i luftfuktighet må sees i forhold til hvor god kontroll en
har på temperaturfluktasjoner. Dette for å unngå kondensdannelse eller at
produktet utsettes for frost. Gulrøttene holder seg best i storkasser. For
optimal luftfuktighet kan det i hver kasse legges et lag av perforert plast. Et
lag med sagflis kan forhindre kondens. Bruk av tett plast anbefales ikke da det
kan føre til kondens, opphopning av karbondioksid og rask råtning. Et godt
lager skal ha en viss luftsirkulasjon uten at denne virker uttørrende. Med god
kontroll over temperatur og luftfuktighet er perforert plast i lagerkassene ikke
nødvendig.
89

90
NORSØK · Økologisk handbok
Kulelagring var mye brukt tidligere og kan være et miljøvennlig alternativ til
vanlig kjølelager. Gulrot legges i en lav ranke, 15–20 cm høy og ca 50 cm
bred. Røttene dekkes med et lag jord og isolerende materiale som halm.
Gulrøtter kan også lagres stående ute i åkeren. De dekkes av et tykt lag halm
og høstes gjennom vinteren. Metoden brukes noe i Danmark og har også
fungert i Vestfold. Høsting av gulrøtter i våt og kald jord kan føre til betydelig
skader på jordstruktur og metoden bør ikke brukes på jord som er utsatt for
jordpakking.
Sortering og pakking
Tidlig gulrot selges ofte i bunt og med relativt god kilopris. Lagringsrot blir
vasket og sortert etter de krav mottaker setter. Det meste av gulroten vaskes
og pakkes i kilospakninger, men det finnes også et marked for uvasket rot
pakket i sekk. Norsk Standard 2832 gir veiledende retningslinjer for størrelse
og ytre kvalitetskrav.
7.14 Sykdommer og skadedyr i gulrot
Sykdom og skader skyldes stort sett problemer eller feilprioriteringer
i produksjon og varebehandling. Det er fullt mulig å få fram sunne og friske
røtter uten å sprøyte. Da må en legge til rette for god vekst, balansert
gjødsling, god jordstruktur og valg av god sort.
Hovedproblemene i gulrot er klosopp, gråskimmel og storknolla råtesopp
i tillegg til skadedyr som gulrotflue og gulrotsuger. Med vekstskifte og
fornuftig bruk av fiberduk eller innsektsnett, lar dette seg kontrollere.
Gulrotflue
Skaden opptrer som gnagehull eller spor av slike, ofte i kombinasjon med
sekundære råteskader. Symptomene kommer i løpet av sommeren, men økes
i omfang på lager.
Gulrotflue (Psila rosae) er 5–7 mm lang med mørk kropp, gule bein og
rødbrunt hode. Skaden skyldes gulrotfluas larve som er lys, ca 7 mm lang og
uten ben. Larven klekker fra små lyse egg som er plassert i rothalsen av
gulrota. Sverming og egglegging skjer i to runder (generasjoner), første i juni
og så i august. Tidspunkt for sverming varierer noe fra år til år, avhengig av
værforhold. Det er særlig andre generasjon larver som gir skadene på lager.
For det meste oppholder gulrotflua seg i vegetasjonen rundt åkeren, og søker
inn i åkeren når eggleggingen står for tur. Gulrotflua flyr da forholdsvis lavt
i terrenget (1–2 meter over bakken). Fluene flyr som regel ikke lengre enn
400–800 m, avhengig av vindforhold og oppdrift. De flyr helst om
ettermiddagen og tidlig kveld og orienterer ved hjelp av lukt og syn. Eggene
legges i rothalsen og klekker etter ca 1 uke. Larvene søker seg inn i gulrota.
Overvintring skjer som larve i gulrota eller som puppe i jorda. Gulrotflue kan
også overleve på persille, selleri, pastinakk og ville skjermplanter
i kantvegetasjonen.

GULROT
Vekstskifte i kombinasjon med å dekke åkeren med fiberduk eller insektsnett
er viktigste tiltak mot gulrotflue. Dersom dette gjennomføres på en skikkelig
måte vil gulrotflue ikke gjøre stor skade. Et problem kan være at gulrotflua
kommer seg inn under duken der denne har løsnet eller revnet. Fjerning av
duken under ugraskampen kan også føre til at fluene slipper til, særlig om
duken er tatt av akkurat under svermingstoppen. Informasjon om sverming
og risiko for sverming kan skaffes via varslingssystemet VIPS eller hos lokale
forsøksringer. Ved hjelp av limfeller kan en påvise gulrotflua i felt.
Dersom duk eller insektsnett ikke blir brukt, bør avstand til forrige års
gulrotåker være minst 400, og helst mer enn 800 meter. For å få til dette, kan
det være aktuelt å samarbeid med naboer om jord.
Tiltak mot skadegjørere i gulrot
• Planlegg gulrotvekstskifte
• Plasser felt lengst mulig unna fjorårets felt
• Ugrasfritt, mest mulig åpent felt
• Legg på duk/insektsnett før sverming
• Følg med på sverming med gule limfeller
Gulrotsuger
Skaden opptrer ved at gulrotbladene får en kraftig kruset form (krusesjuke).
Veksten av gulrota hemmes eller stopper helt opp. Skaden skyldes sug av
plantesaft av gulrotsuger (Trioza apicalis). De voksne sugerne er ca 3 mm
lange, gulgrønne, med klare vinger. Disse flyr inn i åkeren fra
omkringliggende grantrær som tjener som overvintringsplass. Sverming
starter i begynnelsen av juni avhengig av temperaturen. Gulrotsugeren legger
egg i åkeren og disse klekker og utvikler nymfer som også kan suge plantesaft.
Et typisk skadebilde viser størst problem i kanter av åkeren. Angrep på et
tidlig stadium er mest problematisk. Dekking med fiberduk hindrer
gulrotsugeren i å komme til feltet. Duken har funksjon også mot gulrotflue og
andre insekter. Foruten duk, er feltplassering langt fra åkerkanter og tidlig
såing viktige forebyggende tiltak. Det er store geografiske forskjeller
i forekomsten av gulrotsuger.
Håret engtege
Håret engtege (Lygus rugulipennis) er en bred og ca 5 mm lang grågrønn til
brunlig tege med en typisk trekant av lysere farge på ryggen. Insektet er vanlig
og overvintrer i skog og kantvegetasjon. De starter flyvingen når
temperaturen kommer opp i 16–17 °C om våren. Skaden oppstår ved at de
voksne insektene suger plantesaft fra vekstpunktet. Svært mange arter kan
angripes. Gulrota får mange og små blader. Veksten av gulrotas typiske
pålerota kan utebli totalt.
Vekstskifte har liten effekt mot håret engtege. Fiberduk og insektsnett holder
tegene unna i likhet med andre insekter som kommer utenfra. Duken må
legges på tidlig og før sverming starter. Stor forekomst av engteger er normalt
i innlandsfylkene i Sør-Norge.
91

92
NORSØK · Økologisk handbok
Klosopp
Klosopp (Mycecoentrospora acerina) er en typisk lagersykdom. Den utvikles på
lager, men smitter ute på felt og gjennom sår og skader. Mest problem har
man i våte sesonger. Symptomer kan finnes som brune kanter på bladverk
i vekstsesongen, men symptomene utvikles ikke videre. Problemet er
imidlertid smittet rotvev. Symptomene på røttene er en typisk svart råte som
etter hvert blir bløtaktig. Oftest ses dette i toppen, på rotspissen eller ved
sårskader. Problemet øker med lagringstid og lagringstemperatur. Klosopp
kan også bryte ut i pakket gulrot etter sortering. Soppen vokser raskest ved
15–20 °C, men kan vokse selv under 0 °C.
Hvilesporer kan overleve lang tid i jorda uten vertsplanter. Sporene spres
dårlig med vind, men kan spres med regnsprut fra jord og opp på bladverk,
eller med jord som følger redskaper og maskiner. Gulrot, selleri, pastinakk og
salat er vertsplanter som fører til oppformering, mens andre arter vil redusere
smittepresset. Vekstskifte kan minske problemet, men det må gå svært mange
år mellom hvert gulrotår dersom et felt er nedsmittet. Skånsom høsting og
behandling av gulrøttene er viktig, og en sårhelingsperiode på 1–2 dager ved
10–12°C før nedkjøling kan også redusere problemet.
Gråskimmel
Gråskimmel (Bytrytis cinerea) er en kjent soppsykdom og finnes over alt
i naturen. Den slår ut på allerede svekket og aldrende plantevev. Et gråaktig
belegg av soppvekst er typisk kjennetegn, etter hvert med ca 5 mm store
mørke hvilesporer og en bløtaktig råte. Sykdommen slår ut på lager og øker
utover i lagringssesongen.
Å hindre skader, sår og avflassing vil redusere inngangen av soppen. Videre er
høy luftfuktighet på lager kombinert med temperatur ned mot 0 °C gunstig
mot gråskimmel.
Gulrothvitflekk
Tegn på gulrothvitflekk (Rhizoctonia carotae) er dottvist hvitt soppbelegg på
gulrota som følges av små forsenkninger. Etter hvert brer det seg til større
kratre med bløtaktig råte som siden kan bre seg over hele rota.
Soppen kan overleve i jord og på kasser. Smitte skjer gjennom sår og skadet
vev, men utvikles først etter en tid på lager. Høy temperatur og høy fuktighet
fremmer skaden av gulrothvitflekk. Vekster som potet, selleri, purre og kål
kan vedlikeholde soppen i jorda, men viser ikke selv skade.
Skånsom høsting under tørre forhold forebygger skade. God hygiene og
renhold av produksjonsutstyr, samt lagring ned mot 0°C bremser
sykdomsutviklingen.
Fiolett rotfiltsopp
Rhizoctonia crocorum er en slektning av gulrothvitflekk, men med et klart
lillaaktig belegg fra soppen. Soppen er mest utbredt på våt og dårlig
strukturert jord, og gjør relativt sjelden stor skade. Fiolett rotfiltsopp har flere
vertsplanter, blant annet selleri, potet og belgvekster.

Gropflekk
GULROT
Sykdom er forårsaket av jordboende sopper av Pythium-slekta. Disse
favoriseres av dårlig strukturert og tett jord. Symptomer er innsunkne 10–15
mm store flekker som er opptil 5 mm dype. Siden kan det oppstå dypere
groper og råte kan utvikles under lagerperioden. Viktigste tiltak for å unngå
gropflekk er god jordstruktur. Vekstskifte vil ha mindre effekt, da soppene
har et vidt spekter av vertsplanter.
Gropflekk kan forveksles med skade forårsaket av svartskurvsoppen
Rhizoctonia solani som utvikler en fast og tørr, mørk flekkvis råte på lager. Men
symptomer utvikles sjelden videre. Denne soppen angriper også potet,
rødbeter, kløver og andre arter.
Storknolla råtesopp
Soppen Sclerotiia sclerotiorum angriper en rekke kulturvekster, blant annet erter,
bønner, gras, kløver, potet og et stort antall andre tofrøblada arter. I gulrot
viser den seg som lagerråte med et gråhvitt soppvev. Det kan sees opptil 5
mm store svarte hvilesporer.
Smitte kan skje på flere måter. Blant annet fra gulrot til gulrot på lager. Men
viktigst er smitten som kommer inn med plantene, i sårflater eller med
visnende bladverk.
Soppen kan overleve som hvilesporer i jorda, men smittepresset reduseres
med dyrking av ikke-mottakelige vekster, først og fremst korn og grasarter.
Øvrige tiltak er skånsom høsting og håndtering, samtidig som er sørger for at
bladverket tas av på en god måte. Kjølelagring holder sykdommen i sjakk.
Noen sorter er mer mottakelige enn andre for storknolla råtesopp.
Skurv
Vanligvis skyldes skurv bakterien Strepomycetes scabies som finnes i jorda.
Gulrota er mest sårbar for smitte fra den er ca 2 mm tykk. Tørre forhold og
høy pH fremmer smitte. Symptomene er skabbete, brunlige områder
i overflaten.
For å redusere problemet er vanning i perioden for smitte aktuelt. Det vil si
fra 30–40 dager etter såing og 3 uker fremover. Skurv angriper også på potet,
rødbete, kålrot og noen andre arter. Vekstskifte med ikke-mottakelige
kulturer vil redusere smittepresset i jorda.
Bakterieråte
Bakterier av ulike arter gir opphav til en bløt råte som ofte kan sees allerede
ved høsting. Røttene får angrep i områder som på en eller annen måte er
skadet, det være seg av gulrotflue, høsteskader eller hardhendt håndtering.
Problemet vil ofte øke utover i lagringsperioden og kan spre seg til nye røtter
på lager eller i gulrotposer i butikk.
93

94
NORSØK · Økologisk handbok
Nematoder i gulrot
Nematoder kan gjøre skade på gulrot. Dette er små rundormer som kan være
vanskelige å se uten lupe eller mikroskop. Skadeomfang og type organisme
kan variere.
Rotsårnematode (Pratylenchus penetrans) lager små sår i overflaten av rota.
Sårene her små langsgående sprekker, noe som skiller symptomene fra
gropflekk. Rotsårnematode har mange vertsplanter og er vanligst på varm
sandjord. Vekstskifte kan forhindre at det bygges opp en stor populasjon. En
stor populasjon er forutsetningen for betydelig skade.
Rotgallnematode (Meloidogyne hapla) viser seg i partier i åkeren med nedsatt
vekst, som oftest i sandjord. En rot får galler og utvikler siderøtter og et
skjeggete utseende. Nematoden har et svært vidt spekter av vertsplanter og
kan overleve på et 300-talls vertsplanter, men korn og gras er ikke
vertsplanter. Vekstskifte med korn og gras er derfor med å forebygge
problemet med rotgallnematoder i gulrot.
Gulrotcyctenematode kan også være årsak til at partier i åkeren kan vise dårlig
vekst med tilhørende oppdelte og skjeggete røtter. Men her utvikles ikke
galler på røttene. Om sommeren kan man derimot få øye på cyster
(innkapslet nematode). Disse faller av utpå sommeren og overlever i jorda.
Organismen går kun på gulrot og populasjonen vil holdes nede med normalt
vektskifte.
Sprekking
Sprekking av gulrot, enten delvis eller helt, kan være et problem i enkelte år.
Sprekking kan ha flere årsaker, men det vanligste er en kombinasjon av svake
sorter og kraftig vekst i perioder med god tilgang på nitrogen, ofte som følge
av oppfukting etter tørke. Sprekking ved opptak skyldes at saftspenningen
i gulrota er så kraftig at styrkevevet ikke tåler overgangen fra jord til luft.
Noen sorter er mer utsatt enn andre. Sprekking kan også skyldes bormangel.
Denne årsaken til sprekking gir en gulrot som vrenger seg skikkelig ut og
dette skjer normalt på et tidlig stadium.
Referanser
Balvoll, G. 1998: Grønnsaksdyrking på friland. Landbruksforlaget, Oslo.
Campell-Culver M. 2001: The origin of plants. Headline Book Publishing,
London.
Coleman, E. 1995: New Organic Grower – a master manual of tools and techniques for
the home and market gardener. Chelsea Green Publishing Company, Vermont
(USA).
Høeg, O. A. 1976: Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo
Guren, T. A. 1985: Jordpakking i rotvekster. Hovedoppgave NLH, Ås
Israelsson L. 2000: Handbok för köksträdgården. Wahlsröm & Widstrand,
Sverige.
Lyngstad, L. 1991: Salgsinntekter, høste og lagerkostnader for gulrot høstet for hånd eller
toppløfter. Norsk Landbruksforskning 5 (1).
Olsen, J. P. og G. L. Serikstad. 2000: Økologisk landbruk – Kålvekster. Småskrift
1/2000, NORSØK, Tingvoll.
Rodale, J. I. 1961: How to grow vegetables and fruits by the organic method. Rodale
Books, Emmaus, PA (USA).

Sandvik, L. T. 1994: Gulrot. Temahefte om gulrotproduksjon i økologisk
landbruk. NORSØK, Tingvoll.
Solberg, S. Ø. 1995: Vekstskifte og økologisk dyrking av grønnsaker. Faginfo
11–1995. Forskningsparken i Ås.
Taksdal, G. 1985: Skade av traktorspor i gulrot. Særtrykk nr. 55. SFL (nå
Planteforsk) Særheim.
Aasen I. 1986: Mangelsjukdomar og andre ernæringsforstyrringar hos kulturplanter.
Landbruksforlaget, Oslo.
GULROT
95

96
NORSØK · Økologisk handbok

8 Pastinakk
Svein Solberg, Planteforsk Kise
Pastinakk setter enda større krav til klima enn rotpersille. Ellers er
dyrkingsmåten ganske lik. Fram mot høsting øker smakskvaliteten hos
pastinakk ved kjølig vær. Den kan derfor gjerne høstes seint
i sesongen.
Pastinakk (Pastinaca sativa) kommer opprinnelig fra Sør-Europa, men har vært
dyrket hos oss siden middelalderen. Den har vært brukt som krydder og
medisin.
8.1 Biologi
Pastinakk hører til skjermplantefamilien, og har en toårig vekstrytme slik som
gulrot. Rota tjener som opplagsnæring for neste års blomstring og frøsetting.
Pastinakk utvikles seinere enn gulrot og trenger normalt minst 110–120
vekstdøgn fra såing til høsting.
8.2 Dyrkingsplass
Det er kun i områder i Sør-Norge, med relativt lang vekstsesong, at en kan
oppnå brukbar avling av pastinakk. Oppal og utplanting utvider
dyrkningsområdet noe.
Pastinakk kan dyrkes på ulike jordarter, men krever god jordstruktur med lite
stein og klumper. Rotugras som kveke og tistel må ikke forekomme, siden
pastinakk konkurrerer svært dårlig med ugras de første månedene.
8.3 Frø og sorter
Frøet er spiretregt og bruker normalt to til tre uker på spiringa. Spiretida kan
forkortes noe ved å bløtlegge frøet et døgn i forkant av såing. Lett vanning og
bruk av fiberduk etter såing bedrer spireforholda.
Aktuelle sorter av pastinakk
• ’Archer’: konisk rotform, lange og slette røtter
• ’Student’: smale, lange og slette røtter, engelsk 1800-talls sort
• ’White gem’: kraftige, slette røtter, mye brukt i Sverige
97
PASTINAKK 8

98
NORSØK · Økologisk handbok
8.4 Utplanting
Pastinakk trenger større plass enn gulrot og sås ut med en avstand som gir
15–20 planter per løpemeter enkeltrad. Antallet kan økes noe per løpemeter
dobbeltrad. Både seng og drill er aktuelle opplegg for pastinakk.
8.5 Vekstskifte
Vekstskifte bør gjennomføres for å forebygge sjukdom og skadedyr. Gode
forgrøder for pastinakk er vekster som muliggjør god ugrasregulering og gir
en god jordstruktur. Potet og grønnfôr er gode eksempler.
8.6 Gjødsling
Pastinakk har et moderat behov for nitrogen, men favoriseres desto mer av
fosfor, kalium og andre mineraler. Kompostert husdyrgjødsel egner seg bra
som gjødsel. 2–3 tonn per dekar er passende, avhengig av jord og
klimaforhold. De størst mengdene bør benyttes på næringsfattig og lett jord.
Fersk husdyrgjødsel kan brukes, men må tilføres i moderate mengder og
moldes godt inn i jorda før såing.
8.7 Vanning
Pastinakk kan sprekke dersom jorda får tørke ut og igjen blir kraftig oppfukta.
Jevn tilgang på vann forebygger sprekking og sikrer god etablering og fin
vekst gjennom sesongen.
8.8 Ugras
Ugrasreguleringen er avgjørende for at produksjonen av pastinakk skal lykkes.
Det er særlig viktig at jorda på forhånd er relativt fri for rotugras. Neste
utfordring er å ta ugraset mens det enda er smått, og dette gjelder særlig
i etableringsfasen (mai og juni). En kombinasjon av metoder som beskrevet
under gulrot er også aktuelle ved dyrking av pastinakk.
8.9 Høsting og lagring
Pastinakk kan med fordel få vokse utover høsten. Den legger på seg mye
i september og tar ikke skade av lett nattefrost, snarer tvert imot. Smaken blir
best om pastinakken høstes seint.
Høsting skjer på samme måte som gulrot. Skånsom håndtering og en kort
sårhelingsperiode (10–12 °C og opptørking av overflaten) før nedkjøling kan
bedre holdbarheten av pastinakk.
De beste lagringsforholdene er 0–2 °C og høy luftfuktighet. Brå vekslinger
i lagertemperatur kan lett føre til kondens og påfølgende råteskader.

9 Hodekål
Nitrogentilgang og kontroll på rotugras er avgjørende ved dyrking av
hodekål. I tidligkål må næringa være tilgjengelig allerede i april/mai,
så denne produksjonen krever en raskt nedbrytbar forkultur og intensiv
gjødsling. Høstkål og vinterkål kan benytte seg av mer
langsomtvirkende gjødsel slik som for eksempel talle, men det er også
for disse viktig med en god forkultur.
Hodekål er utsatt for klumprotsmitte. Et romslig vekstskifte er derfor
nødvendig. Det bør gå minst 6–7 år mellom hver gang en dyrker kål på
samme sted. Kalking begrenser klumprotsmitte og pH bør være ca 7,
dersom klumprotsmitta er blitt problematisk. Så høg pH er aldri fordel
for noe annet, og mangel på mikronæringsstoffer som bl.a. bor, sink og
mangan kan lett oppstå.
Insektskade kontrolleres med fiberduk/ insektnett, nedmolding av
planterester og et godt vekstskifte.
Et godt kjølelager er en nødvendighet ved høsting av tidligkål.
Vinterkål høstes ofte på et tidspunkt der et ventilert lager med
differenstermostat er tilstrekkelig.
Blant de korsblomstra vekstene finner vi flere av våre viktigste
grønnsakkulturer, med kål som den viktigste. Jordbruksvekster som raps og
rybs, samt flere vanlige arter av åkerugras tilhører også denne familien. De
korsblomstra kulturene har ikke mykorrhiza, og dermed ikke den ekstra
hjelpen til å øke opptaket av vann og næring. De er vanskelig å dyrke
økologisk på grunn av høge krav til næring og flere problematiske insekter.
I økologisk dyrking passer kålvekstene best på gårder som har meget god jord
eller tilgang på mye husdyrgjødsel. Hodekål er nok den av de korsblomstra
grønnsakslaga som er enklest å dyrke.
9.1 Klima
Hodekål (Brassica oleracea) er en toårig vekst som setter små krav til klima.
Den kan derfor dyrkes over store deler av landet. Skal en få store avlinger på
seine sorter, må en ha lang vekstsesong og næringsrik jord. Kål er opprinnelig
en strandplante og setter pris på et fuktig og mildt klima. Vi deler
hodekålsortene inn i tre grupper avhengig av utviklingstida:
Tidligkål: mindre enn 80 vekstdøgn fra planting
Høstkål: 80–120 vekstdøgn
Vinterkål: over 120 vekstdøgn
Det er ikke noe skarpt skille mellom disse gruppene, og det meste av det som
skrives her, gjelder alle gruppene. Det er likevel forskjeller en må være
oppmerksom på, spesielt under gjødsling og jordbehandling. Høstkål og
vinterkål gir ofte størst avling på tyngre jord, mens tidligkål er avhengig av en
99
HODEKÅL 9

100
NORSØK · Økologisk handbok
lett og varm jordtype for å gi rask nok utvikling til å være med på
tidligkålmarkedet. Dyrking av tidligkål med bruk av solfanger (planting i grop,
og strekking av klar plast over etter planting) vil sannsynligvis være svært
vanskelig i økologisk dyrking, på grunn av ugraset. Det har vært dyrket svært
lite økologisk tidligkål i Norge.
9.2 Vekstskifte - forkultur
Vekstskifte på minst 6–7 år er nødvendig i kål av hensyn til faren for
oppformering av klumprotsmitte og ulike skadeinsekter. Kålvekstene har
høgt næringskrav og må dyrkes etter en god forkultur som kan gi fra seg
næring. Dette er spesielt viktig til tidligkål, som har stort behov for næring
tidlig i sesongen. En må unngå forkulturer med mye nitrogenfattige
planterester, slik som for eksempel gammel eng eller grasfrøeng. En ett- eller
toårig kløverrik eng, grønngjødsling eller belgvekstrikt grønnfôr er aktuelle
som forkulturer. En eller annen form for eng i vekstskiftet er positivt med
hensyn til jordstruktur, næring og sjukdommer.
De fleste kålvekster, med unntak av kålrot, konkurrerer godt med frøugraset,
men kveke og annet rotugras kan oppformeres i høst- og vinterkål på grunn
av den lange veksttida. Rotugras må derfor kontrolleres i forkulturen.
Bekjemping av rotugras i forkulturen
Kveke kan bekjempes effektivt ved stubbharving når den har fått 3–4 blad.
Det bør stubbharves minst to til tre ganger om høsten etter tresking med
påfølgende djup pløying høst eller vår. Godt utført radrensing i potet og
andre radkulturer reduserer kveka, men det bør ikke være for mye kveke
i utgangspunktet når en skal dyrke slike vekster.
Tistel forbruker opplagsnæring i rota fram til 8–10-bladstadiet.
Motstandskraften for mekanisk påvirkning er låg på dette tidspunktet og
planta er sårbar for kutting. Når tistelen har danna blomsterknopper, er
innlagringa av ny opplagsnæring i rota allerede begynt, så planta bør kuttes
før det er danna synlige knopper. Radrensing på «rosett»-stadium fører til at
den skyter opp ei ny plante et annet sted. Korn med gjenlegg eller
underkultur er en gunstig kultur dersom tistel er et problem. Slå tistelrosene
med ljå, ryddesag, beitepusser eller lignende gjentatte ganger i løpet av
sesongen når tistelen har 8–10 blad. Mer praktisk er det at en slår når 25 % av
tistelkolonien har danna knopp, da er de aller fleste på rett stadium. Jo lengre
enga kan ligge, desto bedre. Sjøl om det er kostbart, kan ei
grønngjødslingseng ligge i to år. Det kan likevel være en billigere løsning enn
å la tistelen formere seg. Vårpløying er antatt å være positivt mot tistelen.
Dylle går nesten i dvale om høsten, og jordarbeiding om våren er derfor best.
Stubbharving om høsten kan gjøre større skade enn nytte. Dylla har brukt
opp det meste av næringa i rota når den har utviklet 5–7 blad. Rotsystemet
ligger hovedsakelig over pløyedypet, så flere stubbharvinger om våren kan
være bra. Avslutt med litt djup pløying. Med slike tiltak vil såing automatisk
bli utsatt. Da kan en så en rasktvoksende grønnfôrkultur/
grønngjødslingsblanding, eventuelt tidlig bygg med underkultur.

HODEKÅL
• Vårpløying kan ofte ha mer positiv effekt mot ugras enn høstpløying.
Det er fordi mye ugras begynner vekstsesongen tidligere enn det vi får
starta våronna. Ved vårpløying får vi kutta røtter og forstyrret de
plantene som har starta veksten.
• Rotugras kommer som regel fra åkerkantene, så husk på å slå disse
også! Slodd, eller harv kanten på jordet til slutt slik at kvekestengler ikke
spres inn på jordet så lett.
9.3 Jord og jordbehandling
Kål setter pris på god og næringsrik jord med god struktur og drenering.
Høst- og vinterkål kan klare seg på tyngre jord. Tidligkål krever en mye bedre
struktur, da denne har kortere tid for opptak av næring. Lette jordarter og
jord med god struktur har raskere og bedre omsetting av næringsstoffer.
Kløverrik eng, grønngjødsel eller korn med underkultur er gode forkulturer.
Ettervirkninga avhenger selvsagt av hvor mye som er vasket ut i løpet av
vinteren. På lokaliteter med lette jordtyper, eller hvor vinternedbøren er mer
enn 450 mm, anbefales ikke høstpløying, siden det medfører fare for
avrenning. På leirholdig jord, eller der det er lite kløver i enga, kan
høstpløying være greit. Det kan være forsvarlig å pløye tyngre jordarter om
høsten, uten at tapet av næring og jord blir for stor. Dersom forkulturen er
erter eller ettårige grønnfôr- eller grønngjødslingsvekster, bør en heller ikke
pløye leirjorda om høsten, men vente til våren for å unngå at for mye av
næringa i planterestene går tapt. Ettårige vekster, som for eksempel erter og
vikker, mister mye av nitrogenet i rot og halm ved første frost og påfølgende
opptining.
Forsøk har vist at det meste av næringa i kvitkløver frigjøres etter ca 14
dager. Det tar litt lenger tid for frigjøring av næringa i rødkløver, blant
annet fordi den har tjukkere stengler.
Dersom det er blitt stubbharva i forbindelse med kvekebekjempelsen om
høsten, bør denne avsluttes med en sein høstpløying. Vårpløying er generelt
bedre for å redusere eventuelle problemer med tistel og frøugras.
9.4 Gjødsling
Kålvekster er næringskrevende arter. Ei normal gjødsling til konvensjonell
hodekål er 20–30 kg nitrogen per dekar (lettløselig), 3–4 kg P, 18–23 kg K og
samt 100 g B per dekar. Forventa avling er da 2000–2500 kg per dekar.
101

102
NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 9.1 Innhold av nitrogen, fosfor og kalium i ulike kålvekster
Kultur Innhold i avling
Innhold i avlingsrester, Prosentdel
kg per tonn
kg per tonn
avlingsrester
N P K N P K
Hodekå
l
2,5 0,4 2,5 2,5 0,4 2,7 40
Blomkå
l
3,0 0,3 3,0 5,0 0,7 5,0 55
Kålrot 2,5 0,4 2,5 1,6 0,2 1,6 29
Grønnk
ål
5,0 0,6 4,0 1,2 0,2 2,0 25
Kilde: Balvoll (1999)
Den store utfordringa når en dyrker næringskrevende grønnsakkulturer
økologisk, er å gi gjødsel i en slik form at næringa er tilgjengelig når plantene
trenger det. De fleste kulturene innenfor kålslekta må ha god tilgang på
nitrogen helt fram til høsting. Spesielt omkring hodedanninga er
næringskravet stort. Blir tilgangen på nitrogen for liten forsinkes veksten.
Hodene blir små og kompakte og veksttida forlenges. Det er en stor fordel å
ha tilgang på lettomsettelig gjødsel. Urin, fjærkremøkk, eventuelt bløtgjødsel
(storfe/svin) er aktuelle kilder. Dersom nitrogentilgangen blir for stor, kan
hodene bli løse og noen sorter vil lett sprekke. Sterk gjødsling kan også øke
faren for angrep av enkelte insektarter.
Flere faktorer påvirker frigjøringa av nitrogen, som for eksempel temperatur
og jordfuktighet. All bearbeiding av jord (pløying, harving, radrensing) øker
mineraliseringa av næringsstoffer.
Ett år etter kløverrik eng kan en gjødselmengde tilsvarende 2 tonn
storfegjødsel per dekar være tilstrekkelig. Ved dårligere forkultur og lettere
jordtyper kan 4–5 tonn være nødvendig. Av hensyn til utnyttelsesgraden av
gjødsla og andre miljøaspekt, kan sjelden større mengder anbefales
i økologisk dyrking. Dersom det benyttes husdyrgjødsel med mye strø, kan
det være fare for at det meste av nitrogenet midlertidig bindes i mikrobene
i jorda, og frigjøres for seint i forhold til næringsbehovet. Det kan som sagt
være lurt å overgjødsle med noe mer lettløselig gjødsel rett før hodedanninga
tar til, eller etter store nedbørsmengder. Tidligkål må ha mer lettomsettelig
gjødsel for å bli ferdig tidlig nok.
Det blir hevda at fersk gjødsel tiltrekker mer skadedyr i åkeren. Dette er
imidlertid vanskelig å dokumentere. Fersk gjødsel inneholder mer lettløselig
nitrogen og bor enn kompostert gjødsel. Nitrogen, kalium, bor og andre
vannløselige næringsstoff tapes lett når gjødsla eksponeres for vær og vind
under kompostering.
Tilførsel av nitrogen i henhold til Debio-reglene
Regel 3.3.1: Største mengde organisk gjødsel som kan tilføres er
gjennomsnittlig 14 kg total-N per dekar og år for hele driftsenhetens
godkjente spredeareal. Av dette kan det tilføres inntil 8 kg total N fra ikke
økologisk drift, regnet per dekar og år.

HODEKÅL
Graskutt kan også gi tilfredsstillende avlinger av hodekål. I Danmark er det
prøvd nedmolding av 3 tonn finsnitta gras- og belgvekstmasse per dekar. På
Planteforsk avd. Kise i Hedmark er det utført forsøk med å legge på et ca 3
cm tjukt lag med graskutt en til to ganger tidlig i sesongen. Forsøkene var
positive med hensyn til kålavling, ugraskontroll og redusert angrep av kålflue.
Metoden må rasjonaliseres dersom den skal være aktuell for større
produsenter. Aktuell mengde er omlag 1200 kg tørrstoff per dekar kål. Det
betyr at en har behov for ca to dekar med kløverrikt gras for å dekke ett dekar
kål. Metoden reduserer angrep av kålflue, men kan øke problemene med
snegler og rotugras.
9.5 Kål som forkultur
Det er mye næring bundet i plantemassen som ligger igjen på jordet etter
høsting, se tabell 9.1. Kålplantene fortsetter sågar sitt næringsopptak noe etter
at hodene er høsta. Av hensyn til oppformering av flere skadegjørere, både
insekt og sopp, bør en høstpløye etter en kultur med kålvekster. Sein
høstpløying fører til at en tar vare på mest mulig av næringa til neste års
kultur. Etter tidligkål kan en så en fangvekst eller grasgjenlegg. Nedmolding
før vinteren reduserer også luktproblemet fra kålåkeren, noe en spesielt bør ta
hensyn til nær boligområder. Kålåkeren kan også beites av storfe eller sau.
9.6 Utforming av plantebed
Gjødsla må blandes godt inn i jorda før planting. Finsmuldra jord letter
planting og etablering. Utstyret på garden, og til dels jordtypen, bestemmer
om en skal dyrke på flatt land, drill, eller seng/bed. Beregn planteavstand ut
fra bredden på utstyret og sorten. Det fungerer bra å ha kål på drill og kjøre
med trollramme og hestehakke.
Det finnes ulike typer «bed-makere» på markedet, men disse fresene kan lett
pulverisere jorda. Mer saktegående freser er bedre. Kraftig håndtering av
tyngre jord fører ofte til at overflaten slemmes til ved vanning/regn. Dette
kan gi skorpedannelse, og dermed ugunstige vekstforhold for småplantene.
De fleste freser er lite egna på steinrik jord.
Å kjøre opp bedene på forhånd og lage et falskt plantebed er en aktuell
metode. Se kapitlet om ugrasregulering i gulrot for en nærmere forklaring av
metoden.
9.7 Oppal
Det er relativt lett å lage planter til hodekål, særlig til høst- og vinterkål.
Oppalstida er kort og kan foregå i enkle hus med lågt energiforbruk. Ofte er
4–5 ukers oppal tilstrekkelig ved normale lysforhold om våren.
Tidligkålplantene sås ofte i mars og har et lengre oppal. Disse plantene er
dyrere å lage og krever gode veksthus.
Jo større pluggen i pluggbrettet er, desto bedre for planta. Imidlertid øker
plassbehovet og dermed kostnadene. Med et såpass kort oppal som kål
trenger, er VP96-pluggbrett egnet. Det er positivt å dekke frøet med sand/ 103

104
NORSØK · Økologisk handbok
vermikulitt eller lignende etter såing. Dette sikrer spiringa. Overflaten tørker
dessuten lettere opp, samtidig som fordampinga reduseres. Faren for angrep
av algesopper i rothalsen på de små plantene reduseres også.
Hygiene er viktig under oppalet. Det betyr at kompost og gjødsel må være fri
for smitte, og en må bruke reine brett eller kasser. Dersom en ikke benytter
nye brett, må de vaskes skikkelig for eksempel med damp eller i varmeskap.
Vask med litt klorin i vann kan også brukes. Pluggbrettene bør ikke stå
direkte på bakken.
Spiretemperaturen bør ligge på rundt 20 ºC. Etter spiring i mørke må
brettene raskt ut i lyset. Kålplanter som blir stående i mørke for lenge,
strekker seg og blir svake og slengete, de blir vanskelige å plante og radrense
Kål kan tåle låg temperatur, men lang tid med låg temperatur øker faren for
stokkrenning.
Gode småplanter er friskt grønne, tette og lubne. Dette får en ikke ved å
spare på lys, vann og næring. Lag eller kjøp god oppalsjord, ha reine
pluggbrett, godt med lys etter spiring og gi passe med næring og vann. Stor
veksling mellom høg dagtemperatur og låg nattetemperatur fremmer
strekning og er uheldig. Luft godt om dagen og tilfør heller varme om natta.
Temperatur under 13 °C kan gjøre plantene utsatt for stokkrenning. Risikoen
er størst for tidligkål, som ofte skal plantes ut under litt kjølige forhold.
Herding ved god lufting, eller ved å sette plantebrettene ut om dagen et par
dager før utplanting, er viktig. Husk at plantebrett er mer sårbare for låg
temperatur enn planter som står i jord. Dekk brettene med 2–3 lag fiberduk
for å unngå skade ved kalde netter. For de med større veksthus kan
temperturen senkes ned til 12–15° ca 2 dager før planting.
9.8 Planting
Etter at plantene er tilpasset uteklimaet, er det viktig at de vannes godt før
utplanting. De må være saftspente hele tida. Dette gjør etableringa lettere og
gjør at plantene konkurrerer bedre med ugraset Plantene må ikke settes ut
i sterkt solskinn – det kan svi småplantene.
Det letter arbeidet på garden å ha lik radavstand i alle radkulturer. Da kan alt
utstyr brukes i alle kulturer uten at ny innstilling er nødvendig. Dersom du
dyrker plasskrevende grønnsaker, er det enklere å endre på planteavstand enn
radavstand. Ulike sorter reagerer ulikt på forskjellig planteavstand, se avsnittet
om plantetall per dekar. Det har ofte vært anbefalt å ha større planteavstand
i økologisk landbruk for å redusere enkelte soppsjukdommer. Dette fører
imidlertid til at det slippes mer lys ned på bakken mellom plantene, med mer
ugras som resultat. Samme planteavstand som i konvensjonell dyrking er nå
mest vanlig. Radavstand variere etter utstyret. Brukes to rader under traktoren
er 50 cm radavstand vanligst, mens dersom det benyttes tre rader under
traktoren blir den gjennomsnittlige radavstanden ca 60 cm.

9.9 Vanning
HODEKÅL
Etter planting er det viktig å følge med på plantenes behov for vann. Gode
planter som har et godt rotsystem, og som er godt herda, etablerer seg raskt.
De bør plantes i fast jord som har god kapillærtransporten av vann. Overflata
bør være løs, det stopper vanntransport til overflata Det sparer vann, og gjør
forholda for spiring av ugras litt vanskeligere.
Er det tørt ved planting bør det vatnes. Forspranget på ugraset blir ikke så
bra da, men en må sørge for god etablering av plantene. Vær likevel forsiktig
med vanning i starten dersom det er svært varmt, da det lett gir større skader
av klumprot. Fiberduk/nett reduserer angrep av kålfluer, men skaper også
gode forhold for klumprot.
Hodekålplantene er forholdsvis tørkesterke når de er etablert. I og med at kål
er svært næringskrevende, bør en likevel være påpasselig med vanntilgangen,
siden frigjøring av plantenæringsstoffer er best ved god råme i jorda. Kål har
behov for vann også utover høsten, siden den største vektøkninga skjer da.
9.10 Sorter og frø
Debio stiller krav til at frøet skal være produsert økologisk. Ubeisa
konvensjonelt frø kan brukes dersom økologisk frø av ønsket sort og kvalitet
ikke finnes hos frøfirmaene. Dette må i tilfelle dokumenteres for å kunne få
dispensasjon.
Det er usikkert hvilke sorter ulike frøfirma kommer til å tilby framover. Her
følger noen opplysninger om sorter som har gjort det bra i økologisk
produksjon:
Aktuelle sorter av hodekål
• ’Ladi’: norsk tidlig sort, foredlet fram på Landvik i Grimstad, ikke F1hybrid.
Den kan brukes framover sommeren og har en utmerket smak
• ’Castello’: høstkål, gir stor avling selv ved lågt nitrogennivå. Sterk mot
sprekking og kan brukes fram til jul. Er ikke særlig holdbar på lager.
God smak
• ’Eton’: relativt tidlig vinterkålsort. Gir store hoder når gjødselnivået er
høgt og ved stor avstand. Bør plantes tett for å holde hodestørrelsen
nede
• ’Bartolo’: sein vinterkål, hovedsorten for kål som skal langtidslagres. Må
kun brukes i distrikter med lang vekstsesong. Anbefalt plantetetthet er
ca 4500 planter per dekar.
Sorter med høg stilk og mye blad kan ha en indirekte styrke mot skadedyr.
Noen har erfaring med at sorten ’Castello’ er mer utsatt for angrep av kålflue,
kanskje fordi den har søt smak og lite trevler?
Utprøvinger har vist at de gamle populasjonssortene er mer ujevne enn de
moderne hybridsortene. De kan også ha tykkere stengel inni hodet og
105

106
NORSØK · Økologisk handbok
sprekker ofte lettere. Avlingsnivået var betydelig lågere. Det finnes fortsatt
frø av noen gamle kålsorter, og det kan være interessant å benyttes disse. De
gamle sortene er neppe aktuelle for det voksende «bulkmarkedet», men kan
ha et marked ved salg direkte fra garden. Mange av disse sortene kan gi litt
andre smaksopplevelser og er en del av kulturarven vår, på lik linje med de
gamle husdyrrasene.
Flere sjukdommer blir overført med frø, blant annet alternaria. Det er derfor
viktig å bestille ubeisa frø tidlig, slik at en får partier som ikke har smitte.
Innen forskning arbeides det med å utvikle metoder for å redusere frøsmitte.
Varmtvannsbehandling er en god og gammel metode som fortsatt er beste
tiltak mot flere plantesjukdommer. Metoden krever stor nøyaktighet for å
ikke ødelegge spireevnen til frøet.
Plantetall per dekar
Plantetall per dekar avhenger sterkt av hvilken sort som brukes. Noen sorter
må ha tett planting, mens andre får mangelfull utvikling ved for tett planting.
’Castello’ tåler tett planting, men må ha ca to uker lengre veksttid enn med
normalt plantetall (4000–5000 planter per dekar). ’Bartolo’ blir gjerne dårlig
utvikla dersom den plantes for tett.
Det meste av erfaringene fra dyrking av ulike sorter hodekål stammer fra
konvensjonell praksis. I et økologisk dyrkingssystem kan sortene reagere
noen annerledes. Det er derfor behov for både utprøving av sortene i ulike
økologiske dyrkingsopplegg.
9.11 Stell av kulturen i vekstsesongen
Dersom plantene blir lyse og får et rødlig skjær i nervene, får de for lite
næring. En kan redde avlinga ved straks å tilføre en lettløselig gjødsel
(hønsemøkk, land). Overgjødsling bør skje før åkeren lukker seg.
Stort rotvolum er bra for næringsopptaket. Plantenes rotvolum økes ikke ved
å gi plantene for lite vann, men ved å ha planter i god vekst. God vekst
stimuleres av god jordstruktur, god råme, god næringstilgang (som igjen
stimuleres av god jordråme) og beskyttelse mot insekter og hardt klima.
9.12 Sjukdom og skadedyr
Som nevnt innledningsvis kan insekter og sopp gjøre stor skade i kålvekstene.
Det er imidlertid stor forskjell på sårbarheten også innenfor denne gruppen.
Hodekål er relativt lite sårbar, men selv denne kan ta skade.

Insekter
Her har larver av kålsommerfugl forsynt seg grundig. Foto: Kari Bysveen , Fabio
HODEKÅL
Tabellen «Skadedyr i kålvekster» gir oversikt over de vanligste skadegjørerne. Av
denne tabellen kan en trekke et par viktig konklusjoner:
• Nedmolding av planterester er det beste forebyggende tiltaket for å
redusere skadedyrangrep og flere soppsjukdommer
• Mange skadedyr trives best i tørre år, og vanning kan således redusere
angrepet av flere insekt
• I Sør-Norge er det stadig fare for angrep av ulike insekter. Insektnett/
fiberduk bør derfor ligge på nesten hele sommeren
Det er en stadig innflyging av flere typer insekt og insektnett er et direkte
tiltak som fungerer mot mange de fleste skadeinsektene. Da det nesten hele
sommeren, bortsett fra helt nord i landet, er et eller annet insekt som kan
skade kålen, bør insektnett/fiberduk ligge på så å si hele sesongen, og bare
taes av ved radrensing. De fleste kulturene kan takle seine angrep av flere
107

108
NORSØK · Økologisk handbok
arter, men en bør tenke forebyggende og la duken ligge for å hindre
oppformering.
Kålvekstene er følsomme for høge temperaturer, og i grønnsakområdene
i Norge er det derfor best, og også sikrest, om en bruker nett og ikke
fiberduk. Selv om det ikke blir så varmt under nett som under fiberduk, bør
en følge med på temperaturen også her. For høg temperatur i forbindelse
med hodedanning kan gi problemer. Nett er dyrere enn fiberduk, men kan
brukes flere ganger.
FG System AS i Fredrikstad forhandler insektsnettet «Agrocover» som er
lett å handtere, og som er svært holdbart. Prisen på dette er pr juli 2004, kr
3,30 pr m 2 (går flere sammen oppnås kvantumsrabatt). Fiberduk koster ca
kr 0,90 pr m 2 , og holder sjeldent lenger enn ett år dersom den ligger på hele
sommeren.
Det er stor og liten kålflue som gjør størst skade i kål. Den lille kålflua har to
generasjoner i Sør-Norge. Første generasjon av flua legger egg i rothalsen på
vekstene i slutten av mai/begynnelsen av juni. I slutten av juli/begynnelsen av
august begynner sverminga av andre generasjon av den lille flua, ofte
sammenfallende med den store kålflua. Eggene klekkes etter ca 3 dager hos
liten, og 6 dager hos stor kålflue. Larvene gnager på røtter og rothals. En del
av skaden består i at det også kommer sekundære råter i gnagene.
Flua overvintrer som pupper i jorden, og et godt vekstskifte kombinert med
bruk av duk er et av de få tiltakene vi har som er effektive mot fluen. Det er
ikke enkelt å gjennomføre et slikt opplegg, men å dyrke korsblomstra vekster
uten disse tiltakene er lite aktuelt.
Kålfly-larver kan være problematisk i kåldyrkinga. Foto: Kari Bysveen
Sandfeller gir god informasjon om når fluene svermer, og når duk bør legges
på. Sandfeller lages på noen planter nær kantvegetasjon. Ta unna litt jord fra
overflata rundt rothalsen på plantene, og fyll på med et 1–3 cm tjukt lag med
fuktig, fin sand. Fellene tømmes en gang pr uke. Tøm sanda over i en bolle
med vann og rør rundt. De kvite eggene vil flyte opp, og er kvite og avlange,
ca 1 mm lange.

HODEKÅL
Noen har erfaring med at skaden av kålfluer går opp etter omlegging, for
siden å stabilisere seg på et lågere nivå. Kanskje mest fordi de holdes under
kontroll av nyttedyr som løpebiller og kortvinger. Dyrking av hodekål foregår
derfor med brukbart resultat uten bruk av nett eller fiberduk. Hodekål tåler
en god del angrep både av kålflue og sommerfugllarver før det blir skade.
Problemet er at hard pussing gir mye arbeid og kvit kål. Hardt pussa kål er
ikke salgsvare i et moderne salgsapparat. Derfor er vi nærmest tvunget til å
bruke nett eller fiberduk.
Dekking av jordoverflaten med grønt plantemateriale som graskutt gir også
gode resultater mot kålflue og gir generelt bedre avlinger, men slik dekking er
svært arbeidsomt. Det jobbes med effektivisering av dette, for eksempel ved
bruk av en avlesservogn. En tørrgjødselspreder med anordning som legger
massen bak seg i spor er også aktuelt.
Kålflueegg og pupper angripes av insekter. Løpebiller og kortvinger kan ete
opp ca 40 % av eggene til kålfluene. Puppene kan være parasittert av andre
insekt. I potteforsøk har olje fra frøene til neem-treet hatt god effekt, men
dette må prøves ut i feltforsøk. Kvitløkekstrakt er også under utprøving.
De siste åra er det flere forsøksringer som har hatt forsøksfelt hvor en
prøver å gjerde kålflua ute. Ca 2 m høge gjerder av insektnett er satt opp
for å hindre at fluene flyr inn i feltet. Dette har god effekt på skifter som
ikke har høg kantvegetasjon. Gjerdet må være minst 180 cm høgt. Øverst
på gjerdet er duken bretta ut og nedover, slik at flua ikke krabber over når
den instinktivt klatrer oppover. En bør sette opp limfeller eller lignende
som dreper flua i denne bretten. Duken bør ikke graves ned i jorda, siden
dette vil stoppe de nyttige løpebillene. Det kan dessuten være nyttig å
plante for eksempel kinakål eller reddik, utenfor gjerdet som en
fangstplante, da dette er det beste kålflua vet. Etter sverming må disse
plantene destrueres, med skikkelig jordarbeiding for å hindre at fluene
oppformerer seg og flua forpupper seg. Pløying eller fresing skader
puppene. Jordarbeiding om høsten er derfor et svært godt tiltak for å
redusere angrepet av kålfluene året etter.
Klumprot
Den mest problematiske sjukdommen innenfor korsblomstra kulturer, er
klumprot. Denne sjukdommen finnes det ikke virksomme plantevernmidler
mot, så problemet er like stort innenfor konvensjonell dyrking. Vinterkål har
evne til å skyte nye røtter og vokse på tross av en smitte. Tidligkål og høstkål
er mer utsatt for skade.
Vi må ha et romslig vekstskifte med minst 6–7 år mellom hver gang det
dyrkes korsblomstra vekster på et skifte. Alle korsblomstra vekster, også
ugras (for eksempel pengeurt og gjetertaske) holder klumprotsmitten i jorda
vedlike. Unngå å transportere jord med redskap fra et jorde til et annet, slik at
du ikke sprer smitten mellom jorder. Avfall fra pussing og lager må tilbake til
det samme jordet eller helst komposteres. Forsøk har vist at sporeaktiviteten
ble sterkt redusert etter en temperatur på minst 60 grader i over en halvtime.
En godt gjennomført kompostering kan derfor minske klumprotsmitten
betraktelig. Det er svært viktig å holde god renslighet i veksthuset under
oppal slik at en ikke planter ut infiserte planter. 109

110
NORSØK · Økologisk handbok
Dyr som fôres med klumprotsmitta kålplanter, gir gjødsel med smitte av
klumprot. De lærde strides fortsatt om klumprotsmitten overlever passasjen
gjennom dyra. Den mest sannsynlige infiseringa av gjødsla kan faktisk være at
jordrester, som det alltid finnes mer eller mindre av på plantedeler/røttene,
kommer i skantil og gjødsla. Avfall fra fôrbrett, som seinere spres på jordet,
er også smittekilder. Urin fra dyra er sterilt i det den forlater urinblæra, men
det er like stor fare for at urinen kan komme i kontakt med jordrester i skantil
som fastgjødsla.
Den pelleterte hønsegjødselen, som er driftsmiddelgodkjent, er således et
godt alternativ for dem som skal lage sine egne planter.
Dersom det er klumprotsmitte i jorda, vil faren for angrep på kålvekster
reduseres betraktelig dersom pH er over 7,8. Når pH er så høg, blir bor og
andre mikronæringsstoffer vanskelig tilgjengelig for planta. Hodekål er
middels bor-krevende, og bor bør da ofte tilføres for seg selv, men da på
dispensasjon fra Debio. Bormangel i hodekål synes som brun marg og
deretter hulrom i stengelen. Mangan og sink kan det også lett bli mangel av.
Mangel på mangan synes først på de midterste blada som klorotisk
marmorering mellom bladnervene. De kalktypene som kan benyttes
i økologisk landbruk har ikke den raske pH-effekten som er ønskelig ved fare
for klumprot (halvbrent og brent kalk). Forebygging av klumprot er derfor
enda mer viktig. Finmalt kalk, som er grunt og godt innblanda i jorda kan
brukes hvis en vet at klumprot finnes på jordet. Dolomitt-kalk tilfører jorda
magnesium. Høg pH gir ofte mye skurv på potet og gulrot.
Flere plantearter skiller ut roteksudater som gjør at hvilesporer av
klumprotsoppen spirer, uten at livsløpet til soppen gjennomføres. Dette
tapper jorda for klumprotsmitte. Det er spesielt rug, raigras, løk og tomat
som har disse egenskapene. Forsøkene ble ikke utført i Norge, men en kan
vel anta at disse resultatene kan overføres til våre forhold.
Andre soppsjukdommer
Gråskimmel (Botrytis cinerea) finnes overalt der det dyrkes grønnsaker, frukt
eller bær. Skade-symptom ses sjelden ute på åker, men kommer fram på lager.
Soppen gir en lys brun/rødbrun, fast råte. Utenpå det råtne partiet dannes et
gråaktig belegg av sporer og sporebærere. Soppen kan utvikle seg ved
temperaturer under 0 °C, men den angriper som regel svekkede eller
uttørkede planter. Smitten overlever mange år i jorda.
Storknolla råtesopp (Sclerotinia sclerotium) danner kvit bomullsaktig soppmycel
utenpå produktet. Mycelet utvikles raskt til en svært bløt, lys og djup råte.
I mycelet vokser det fram bønneaktige hvilelegemer som først er kvite,
deretter svarte. Hvilelegemene kan overleve i jorda i mange år. Sykdommen
kan bekjempes noe ved å gjennomføre vekstskifte med ikke mottakelige arter
som korn, gras, løk og purre. Høstinga må foregå forsiktig, og skadde hoder
må ikke taes med inn på lager. Rask nedkjølig til rundt 0° hemmer utviklinga
på lager.
Kålrottørråte (Phoma lingam) Til tross for navnet er soppen uvanlig på kålrot.
Det vanligste symptomet er brunsvarte råteflekker som trenger innover
i hodet ved lang lagringstid. I disse flekkene utvikles sporehus, og ut fra disse
kommer slimete orange sporer. Sporer spres med arbeidsoperasjoner i åkeren.
Soppen gir store pussesvinn, og kan overleve på planterester i jorda. Soppen

HODEKÅL
kan utvikles på lager på helt ned til 0 °C, og kan overføres med frø. Forsiktig
høsting og handtering, samt rask nedkjøling på lager er gode tiltak.
Det må være godt renhold av kasser og lager for å hindre videre smitting.
Sjukt og skadet planteavfall bør komposteres, eller moldes ned på det jordet
det ble produsert.
9.13 Høsting og lagring
Høsting av kål foregår fremdeles manuelt. Tidligkål høstes inn i småkasser.
Små handtrukne traller m/sykkelhjul fungerer bra, eller at en rigger til en
«arbeidsplattform» på en dobbel pallegaffel. Da rygger en inn i åkeren og
bruker rammen som er sveiset på den doble pallegaffelen som en
arbeidsbenk, og kålen legges i kasser.. Kålhodene bør behandles som egg, da
flere av soppene som utvikles på lager kommer inn i sårskader. Kålen må
høstes når den er fast og hard. Den bør ikke bli for stor. Det er uheldig
i omsetninga fordi stykkprisen blir høy. Små, og dermed også yngre kålhoder,
holder seg dessuten bedre på lager enn store og godt modne hoder. Hodekål
kan tåle litt nattefrost, men ikke lengre perioder. Lagringsevnen blir da
dårligere. Dersom en ikke har tilgang på kaldt lager, kan høstinga med fordel
utsettes noe. Kassene bør ikke stå ute i solskinn selv om lufttemperaturen er
låg. Det er uttørking og visning som er årsaken til at gråskimmel kan etablere
seg.
Høsting av tidligkål foregår på en tid av året da det ofte er svært varmt.
Produksjon av grønnsaker med høsting på sommeren og tidlig på høsten
forutsetter at en har kjølelager. Kål som ikke kjøles ned, har en holdbarhet på
noen få dager, da er den ikke salgsvare. Dersom den raskt kjøles ned til ca
0 ºC er den holdbar i mange uker. Kålen må kjøles ned før den pakkes i tett
emballasje! Det gjelder alle grønnsaker. Dersom varene pakkes i tett
emballasje før de er kjølt ned, er det vanskelig å få varene ned på ønsket
temperatur fordi luftvekslinga blir liten.
Høsting av vinterkål og høstkål foregår på en tid av året da det vanligvis er låg
temperatur. Da er det ikke så stort hastverk med å få varene kjølt ned. Likevel
er det nødvendig med kjølelager for lagring av høst og vinterkål over lang tid.
Dersom kålen bare skal lagres i kort tid, kan et lager med en
differenstermostat være godt nok. Dette er en termostat som starter en vifte
når utetemperaturen er låg nok. Dette gir et svært billig lager og vanligvis god
kjøling uten uttørring. Optimal lagertemperatur er 0 ºC. Dersom plantene var
friske ved innhøsting, og sorten er lagringsdyktig, kan vinterkål lagres til
april/mai.
9.14 Avlingsnivå
Det er gjødslingsnivået og insektskadene som påvirker avlingsnivået mest
i økologisk kåldyrking. Det er registrert svært varierende resultater. Med bruk
av nett og noe rasktvirkende gjødsel tilgjengelig burde avlinger på ca 1,5 tonn
tidligkål per dekar og 3–4 tonn vinterkål per dekar være et mulig gjennomsnitt
over år.
111

112
NORSØK · Økologisk handbok
Viktig å huske ved dyrking av hodekål:
• Hodekål må plasseres i et vekstskifte der rotugras kontrolleres, og der
nitrogennivået er høgt. Ei kortvarig og frodig kløvereng er en aktuell
forkultur
• Tidligkål krever en rask nedbrytbar forkultur og intensiv gjødsling, slik
at næringa er tilgjengelig tidlig i sesongen, det vil si i april og mai.
Høstkål og vinterkål kan få ei mer langsomtvirkende gjødsel, for
eksempel talle
• Hodekål er utsatt for klumprotsmitte. Et romslig vekstskifte er
nødvendig. Det bør gå minst 6–7 år mellom hver gang en dyrker kål
eller andre korsblomstra vekster på samme sted. Husk også på god
hygiene under oppal
• Kalking må til for å begrense klumprotsmitte. pH bør være ca 7,
dersom klumprota har blitt problematisk. Vær oppmerksom på faren
for B, Zn- og Mn-mangel ved høg pH
• Hodekål er svært utsatt for insektskade. Vi bør bruke fiberduk eller
helst nett. Nett gir mindre temperaturøkning enn fiberduk
• Kålflue er det største skadedyrproblemet. Bruk av nett og godt
vekstskifte er viktig for å kontrollere denne skadegjøreren. Nyttedyr
reduserer klekking av kålflueegg, men nett og vekstskifte må til for å gi
god nok kontroll
• Hodekål må handteres skånsomt under høsting
• Ved høsting av tidligkål er kjøling før pakking nødvendig og det krever
et godt kjølelager. Vinterkål høstes ofte på et tidspunkt der et ventilert
lager med differenstermostat er tilstrekkelig. Kjølelager er nødvendig
ved lengre lagring
9.15 Skadeinsekter i kålvekster
Av Kari Bysveen, Fabio.
Tabellen nedenfor viser noen av de viktigste skadedyrene på kålvekster, og
noen tiltak mot disse i økologisk landbruk. Informasjonen er samlet fra ulike
litteraturkilder fra Norden. Se annen litteratur for bestemmelsesnøkkel og
utbredelse av de enkelte artene. Se under hvert kapitel om hvor de enkelte
artene gjør størst skade.
• Tovinger (for eksempel fluelarver og mygg) mangler alltid leddelte bein på
brystleddet. De har redusert hode.
• Billelarver har velutviklet kitinisert hodekapsel, og mandibler som ligner
de voksnes. De har 3 par leddelte bein på brystet. Snutebille-larvene
mangler bein.
• Sommerfugllarver har velutviklet hode m/ bitende munndeler. De har 3
par leddelte bein på brystet, og vanligvis 5 par vorteføtter på bakkroppen.
Puppene er mumiepupper
Last ned tabellen i PDF-format.

Anbefalt litteratur
HODEKÅL
Balvoll, G. 1999: Grønnsakdyrking på friland. 6. utg. Landbruksforlaget
Jensen, L. H. og J. Thulesen. 1991: Kålbrok – forårsaget av svampen
Plasmodiophora brassicae. Den Kgl. Veterinær- og Landbohøjskole,
København
Jordbruksverket Sverige. 2001: Anpassad kvävegödsling i ekologisk odling av
frilandsgrönsaker. Jordbruksinformation 6/01
Jordbruksverket Sverige. 2003: Ekologisk odling av grönsaker på friland.
Diverse kompendier om skadedyr og sjukdommer på hagebruksvekster, fra
NLH
113

114
NORSØK · Økologisk handbok

10 Kålrot
Jan Philips Olsen og Kari Bysveen, Fabio forsøksring
Kålrot setter små krav til klima, og kan dyrkes over hele landet. I de
fleste områdene er veksttida lang nok til at kålrot kan sås på friland og
likevel gi god avling. Tidligproduksjon av kålrot skjer med planta
kålrot i de klimatisk gunstigste områdene. Kålrot utnytter jord og
gjødsel svært godt. En kombinasjon av kålrot til mat og fôr var tidligere
vanlig i det konvensjonelle landbruket, og er fortsatt en aktuell
kombinasjon i økologisk dyrking. Bruk av fiberduk eller nett er
nødvendig for å unngå kålfluer. Bruk av fiberduk øker sannsynligvis
også avlinga i mindre gunstige strøk.
Kålrot (Brassica napus) er ei toårig plante og tilhører korsblomstfamilien.
Mange av våre viktigste grønnsaker, blant annet hodekål, tilhører denne
familien. Dyrkningsmessig er det mange fellestrekk, så det kan lønne seg å
lese kapittelet om hodekål før du leser dette om kålrot.
10.1 Vekstskifte og forkultur
På grunn av faren for oppformering av klumprotsmitte er det viktig med et
romslig vekstskifte når en dyrker kålrot eller andre korsblomstra vekster. Det
skal svært lite angrep av klumprot til, før kålrot ikke er salgsvare. Vekstskifte
gjør det også enklere å kontrollere kålflua, som er det største insektproblemet
i kålrotdyrkinga.
Kålrot konkurrerer relativt dårlig mot ugras, så rotugras må være under
kontroll før du dyrker kålrot. En belgvekstrik grønnfôrblanding eller ung eng
er aktuelle forkulturer. Kålrot blir stygg og mistrives på pakka jord. Kulturen
som dyrkes før kålrot bør derfor være en som gjør jorda løs og fin.
10.2 Jord og jordbehandling
Kålrot setter små krav til jorda, men blir som nevnt stygg og mistrives på
pakka jord. Det er derfor viktig å ha ei godt drenert jord, og et godt
vekstskifte med en kultur som løsner jorda. Grubbing for å løsne jorda
i dybden er bare aktuelt når det er helt tørt, ellers gjør en bare vondt verre. Til
tidligproduksjon bør en vårpløye for å få varme raskt i jorda, ellers er
høstpløying aktuelt.
Dersom en driver med planta kålrot, kreves det ei godt gjennomarbeida jord
slik at jorda lar seg forme under plantingen. Kålrot til mat krever også ei godt
gjennomarbeida jord for at ikke rota skal bli stygg. Ved såing er må overflata
være jevn og fin.
115
KÅLROT 10

116
NORSØK · Økologisk handbok
10.3 Gjødsling
Normal gjødsling til matkålrot er 6–8 kg N, 2–4 kg P og 12–14 kg K, og
300–400 g bor per dekar. Forventa avling er da ca 4 tonn per dekar. Som
nevnt er kålrot lite næringskrevende, og i et vekstskifte etter 2–3-årig
kløvereng vil det være tilstrekkelig med ca 2 tonn husdyrgjødsel per dekar. Er
forkulturen god, kan godt omsatt talle benyttes. Det forutsetter at tallen ikke
har ligget ute, utsatt for vær og vind, slik at den har mistet det meste av N og
K. Er forkulturen litt dårligere, er blautgjødsel mer aktuelt.
For lite nitrogen kan føre til at kålrota blir treen, så det er en stor fordel om
det er kløver i forkulturen. For mye lett-tilgjengelig nitrogen vil gi stor
bladmasse, og kan føre til sprekking dersom vanntilgangen varierer mye
i vekstsesongen.
Kålrot er utsatt for bormangel. Mangel gir en innvendig brun misfarging og
råte (vattersott). Røttene får besk mat, og blir treen. Ved sterk bormangel blir
røttene hule og sterkt oppsprukkne. Husdyrgjødsel inneholder en del bor.
Bor er vannløselig, og vaskes lett ut av gjødselhauger som ligger ute. Land
inneholder mer bor enn fastgjødsla.
Dersom det oppstår problemer med bormangel, kan boraks eller solubor
tilføres, eventuelt bør produksjonen vurderes. Behovet til plantene er svært
lite, og det må ikke overdoseres. Det kreves forhåndstillatelse fra Debio for å
bruke boraks eller solubor.
Kalking med dolomittkalk er viktig for å redusere klumprotsmitte og tilføre
magnesium. Høg pH på ca 7 er ikke gunstig for dyrkinga ellers. Det er derfor
viktig å opprettholde et godt vekstskifte for å unngå klumprotsmitte.
10.4 Utforming av såbed og plantebed
Kålrot til mat må ikke bli for stor, derfor er planting eller såing på seng med
tre rader et godt alternativ. Jorda må være godt gjennomarbeida ved planting
slik at den er smidig og slutter tett rundt røttene. En saktegående fres er
ideell, men den må ikke kjøres dypere enn ca 20 cm. Det vil i tilfelle reduserer
vanntransporten oppover i jorda og øke behovet for vanning. Bredden på
senga tilpasses utstyret ellers. Det er viktig å standardisere radavstanden til
øvrige radkulturer på gården. Da sparer en mye tid på omstilling av redskap.
For å redusere frøugrasproblemet kan det også for kålrot være aktuelt å bruke
metoden med falskt såbed som er beskrevet i kapittelet om gulrot. Da lager en
såbedet til på forhånd med en saktegående fres som gir en gjennomarbeidet
jord med jevn overflate.
Sådd eller planta kålrot til fôr kan også dyrkes på flatt land. Til dyrking på flatt
land er hest/traktor med trollramme/hestehakke godt nok utstyr.
Det er viktig at kålrot som skal taes opp med maskin, plantes eller såes på
flate jorder, eller at ei eventuell helling går med radretninga. Det er umulig å
ta opp kålrot med toppløfter i sidehelling. Radrensing og annet arbeid
i kulturen er også svært vanskelig dersom det er sidehelling på jordet.

10.5 Oppal og planting eller
direktesåing
KÅLROT
Kålrot kan både plantes og såes. Ønsker en å komme på markedet tidlig, kan
planta kålrot være aktuelt. Planta rot gir mer pussearbeid enn sådd rot, siden
planta rot danner mer siderøtter enn sådd rot. Planting gir forsprang på både
ugras og insekt, hovedsaklig lopper og teger. Planta rot gir høyere kostnader
enn sådd rot, så det må være gode grunner for å velge planterot.
Oppal
Oppal av kålrot har mye til felles med oppal av hodekål. Det er viktig å huske at
det er rota som skal brukes i kålrot, og at strekning av kimstengelen gir
uheldig form på rota. Kålrotplantene må derfor få godt lys straks etter
spiring.
Tidligproduksjon av matrot krever planter som er sådd i store plugger – ellers
strekker de seg for mye på slutten av et 5 ukers oppal. Planter til sein
produksjon kan såes i mindre plugger. Da varer oppalet ca 4 uker, og en er
sikrere på utplantingstidspunktet. Disse plantene blir mye billigere, og er også
aktuelle til fôr.
Planting
Kålrot til mat bør ikke bli større enn ca 1 kg. Plantene kan med fordel plantes
tett, det gir god utnyttelse av jord og gjødsel. Det betyr at en standard
planting med tre rader på seng er aktuelt til kålrot, med en planteavstand
i raden på ca 20 cm. I gode distrikt anbefales 10–12 planter per m 2 , mens det
under dårligere forhold anbefales 5–6 planter per m 2 . Av hensyn til ugras
mellom plantene, vil en i økologisk landbruk kanskje komme best ut med det
høgste plantetallet.
Produsenter av matkålrot benytter planteavstander på 14–20 cm. Hvis
bredden mellom traktorhjula er 182 cm, må planteavstanden bli 14 cm for å
oppnå et plantetall på 12 m 2 . Ønskes større røtter enn ca 1 kg, kan
planteavstand økes. Benyttes for eksempel 2 rader, og hjulbredden mellom
traktorhjula er 150 cm, kommer en ikke opp i 12 planter pr m 2 uten at
planteavstanden blir svært liten. En planteavstand på 14 cm bør være et
minimum.
Plantene må være godt fuktet før planting. Toppen av rotklumpen må være
dekket med jord. En tett bestand er spesielt viktig ved økologisk dyrking.
Dersom det er hull i radene, blir det raskt store ugrasproblemer. Av den
grunn er det viktig å gå over åkeren og fylle igjen eventuelle hull med nye
planter. Hull i bestanden gir også stor variasjon i rotstørrelsen. Rett planting
forenkler radrensinga senere.
Såing
Ved såing kan det benyttes 150 g frø per dekar, og planteavstanden blir da ca
2–3 cm. Gode ettfrø-såmaskiner kan så helt ned til 50–60 g per dekar.
Tynning er ikke nødvendig ved så små såmengder. En høgere såmengde bør
likevel velges i økologisk produksjon, siden en ved tynning har mulighet til å
117

118
NORSØK · Økologisk handbok
ta ut de svakeste plantene. Undersøkelser viser at tynning seinere enn at ett
blad er utvikla, reduserer avlinga. Planteavstand etter tynning bør være ca
15cm dersom en ønsker pene matrøtter (ca 1 kg). Når en går over åkeren for
å hakke/tynne, kan en bruke de overflødige plantene til å fylle eventuelle hull
med.
10.6 Sorter og frø
Kålrotfrø er billig, og det er derfor billig å så tett og sørge for en tett
plantebestand. Vi har norske sorter som er aktuelle. Det er lite sopp-problem
med kålrotfrø, men bestill likevel ubeisa frø tidlig, slik at du får gode partier.
Pilletert frø må ikke forveksles med beisa frø. Bruk av ubeisa pilleterte frø er
tillatt.
• ’Vige’ er en sort som gir jevne runde røtter med noe grønnfarge. Den er
sterk mot stokkrenning og egnet til tidligproduksjon. Den liker ikke stiv
jord og er sterk mot sprekking.
• ’Magres’ er en fin matkålrot med lite siderøtter. En bangholmtype med
rødfiolett farge.
• ’Kvimar’ er sterk mot mjøldogg, som kan være et problem om høsten.
Den har lite siderøtter, gir lite pussearbeid og har fin farge.
• ’Vigo’ er en ny sort foredlet ved utvalg. Er genetisk ensartet – homozygot.
10.7 Stell av kulturen i veksttida
Sådd kålrot må tynnes for å få en jevn plantebestand. Det er vanskelig å så
slik at bestanden blir god uten å tynne.
Kålrot krever lite stell og er relativt tørkesterk. Det er likevel nødvendig å
følge med vannbehovet, særlig til matrot. Rot som blir utsatt for tørke eller
næringsmangel, kan lett bli treen. Det er fare for sprekking dersom
vanntilgangen blir ujevn.
Mye ugras og bruk av fiberduk/nett kan føre til at kålrota ikke får så rød fin
farge på skolten som ønskelig. At duken ikke ligger på den siste tida før
høsting, er positivt for fargen. Følg imidlertid nøye med på sverminga av
kålflua, da sein sverming gir store kvalitetsfeil på rota.
Ugrasregulering
Dersom en har lang vekstsesong, eller skal plante kålrota, har en muligheter
til ei tidlig jordarbeiding før planting. Det vil redusere mengden av rotugras.
Det vil vel likevel kanskje være bedre å så grønnfor/grønngjødsel etter en slik
vårbrakking, enn kålrot. Du kan lese om regulering av rotugras i kapitelet om
hodekål.
Det er sterke likhetstrekk mellom kålrot- og hodekåldyrking med hensyn til
ugrasregulering, selv om kålrot ikke dekker så godt som hodekål. Det er viktig
å være påpasselig fra starten av, og tyne ugraset på tidlig frøbladstadium. Når
ugraset ikke er større enn små kvite tråder i jorda, er det svært sårbart. Da kan
en bruke rulleskjær, gåsefot eller børsterenser for å kaste jord inn i raden.
Ugraset mellom radene takles med seksjonsfres eller ulike typer skjær.

KÅLROT
Radkulturene kan være viktig i ugrasreguleringa på gården. Dette må ikke
tolkes slik at kålrot eller andre radkulturer tåler ugras bra, men at de gir gode
muligheter til mekanisk bekjempelse. Det kreves imidlertid at en følger
skikkelig med og utfører tiltak til rett tid. Selv om den mekaniske
bekjempinga lykkes godt, må en regne med å hakke noe ugras i raden for
hand.
10.8 Sjukdommer og skadedyr
Klumprot er det største problemet i kålrotdyrkinga. Det skal lite angrep til før
rota ikke er salgsvare. Kraftig kalking fungerer brukbart i andre kålvekster,
men er ikke bra for kålrota. Et godt og romslig vektskifte er derfor helt
nødvendig. Dersom en bruker avfallet til fôr vil klumprotsmitten være
i gjødsla. Det er nødvendig med ei god kompostering for å knekke smitten.
Eventuelt må en bruke gjødsel fra andre husdyr, eller land. Vær forsiktig med
å spre avfall fra pussing og andre rester på ulike jorder. Avfall skal enten
i kompost eller tilbake til jordet det kom fra.
Sådd kålrot er utsatt for jordlopper. I tørre år kan disse gjøre stor skade på
tidlig frøbladstadium. Vanning reduserer aktiviteten til loppene, og fører også
til at plantene klarer angrepet litt bedre.
Hårete engtege skader også kålrota. Denne begynner innflyginga når
temperaturen når ca 16 °C. Engtega ødelegger vekstpunktet, noe som fører til
flere bladfester og dermed styggere rot.
Kålflue kan være et stort problem. Larvene gnager på rota, og råte som
oppstår i gnagene fører raskt til stor skade. Fluene overvintrer som pupper
i jorda. Fiberduk eller nett kombinert med et romslig vekstskifte er det beste
mottiltaket. Ved å bruke sandfeller for å kontrollere når eggleggingen starter,
kan en vente med å legge på nett eller duk til det er nødvendig. Det skjer
vanligvis i slutten av mai eller i begynnelsen av juni. Nett eller duk gjør all
ugraskontroll mye mer arbeidsom. Vent likevel ikke for lenge med å legge på
nettet eller duken! Fra flua har lagt egg, tar det ca 3 dager til eggene klekkes
hos den lille kålflua, og 6–7 dager hos den store flua. Det går ca 14 dager fra
egglegging til en finner larver av liten kålflue i rota, og noe lengre for stor
kålflue.
10.9 Høsting og lagring
Det meste av tidligkålroten blir tatt opp for hånd i juni og utover. På dette
tidspunktet er kålrot svært utsatt for visning. Roten må kjøles ned og raskt
pakkes i plast eller annet som hindrer uttørking. Det meste av rota til lagring
blir tatt opp med toppløfter (da fjernes ikke bladene), rotvekst- eller
potetopptaker. Det er vanlig å toppe kålrota med fôrhøster eller annen
risknuser. Bladmassen er verdifullt fôr, både fersk og ensilert. Står kålrota
lenge uten blad, er det større fare for lagersopper seinere. For mindre arealer
er bladskyffel fortsatt et godt redskap. Rota kan tåle nattefrost, men bør være
tint før opptak. Manuell høsting i storkasser på pallegaffel er fortsatt mye
i bruk.
119

120
NORSØK · Økologisk handbok
Tidligere ble kålrot ofte lagra ute i kule med halmdekke og kanaler for lufting,
men denne lagringsmåten er arbeidsom ved uttak, og har gått ut av bruk.
Utelagring er dessuten kun aktuelt i områder med stabilt vinterklima. Det
meste av kålrota blir nå lagra i kjølelager eller ventilert lager med
differansetermostat. Kjølelufta må være fuktig, og ca 0 ºC. Kålrot blir fort
uttørket på lager og i butikken. Filming med tynn plast er nødvendig, da hver
rot må merkes med Ø-merket. Rota må ha tørket opp etter vasking og
pussing før den filmes.
Avlingsnivå
Økologiske kålrotavlinger ligger mellom 2 og 3 tonn per dekar. Det er vanlig
med store variasjoner på grunn av klumprot og skade av kålflue.
Viktig å huske ved dyrking av kålrot:
• Kålrot er ikke kravstor, hverken med hensyn til gjødsling, jord eller
klima.
• Kålrot gir mye god mat til både dyr og mennesker.
• Kålrot bør helst såes og ikke plantes – det gir som regel best resultat
i forhold til innsatsen.
• Matkålrot må ikke bli for stor. La bare den beste varen komme ut i salg.
Ta en smaksprøve!
• Kålrot strekker seg raskt under spiring om det er lite lys. Det resulterer
i rot med dårlig form.
• Kålrot må ha et romslig vekstskifte på grunn av klumprotfaren. Sterk
kalking løser ikke problemet, men skaper nye.
• Unngå å få klumprotsmitte i åkeren gjennom gjødsel fra egne dyr, om
du forer med avfall og utsortert vare.
• Mot kålfluer brukes fiberduk, eller helst nett, i kombinasjon med
vekstskifte.
• Kålrota må ikke tørke ut etter høsting, og må nedkjøles raskt. Bruk plast
for å hindre uttørking etter klargjøring for salg.
Anbefalt litteratur
Balvoll, G. 1999: Grønnsakdyrking på friland. Landbruksforlaget
Landbrugets Rådgivningscenter. 2002: Økologiske grønsager. Århus
Bysveen, K. 1999: Insektnett eller fiberduk? Økologisk Landbruk 2/99. s.
24–26

11 Blomkål
Jan Philips Olsen og Kari Bysveen, Fabio forsøksring
Blomkål setter store krav til klima og gjødsling for å gi avling av god
kvalitet. Selv om vi kan få en brukbar plante også med mindre egna
klima, oppstår det gjerne kvalitetsfeil i selve hodet. Det betyr at det
bare i de beste områdene er aktuelt å satse på dyrking av blomkål til
vanlig salg. Dermed er det ikke sagt at en ikke kan dyrke litt til
gardssalg i mer ugunstige områder.
Blomkål (Brassica oleraceavar. botrytis) er en toårig vekst i korsblomstfamilien.
Dyrkingsmessig er det mange likhetspunkter med hodekål. Det er derfor
aktuelt å lese kapittel om hodekål får du går løs på dette. Det refereres for
øvrig til kapitlet om hodekål på de mest aktuelle stedene i teksten.
Veksten setter store krav til klima, jord og gjødsling, og er derfor en vanskelig
kultur å dyrke. Uheldig temperatur under oppal og etter utplanting, samt flere
andre dyrkingsfaktorer som råme, gjødsling og så videre kan lett føre til store
kvalitetsproblem. Blant annet kan temperaturfeil i oppalet, eller vekststopp
i forbindelse med utplanting, føre til knoppdanning. Knoppdanning vil si at
det bare dannes bitte små hoder.
Tidlig blomkål er en svært vanskelig produksjon. Behovet for nitrogen er
såpass stort, at de færreste vil ha anledning til å tilføre nok. Vi bør dessuten
dyrke i grop med solfanger (plastfolie etter planting). Imidlertid vil bruk av
solfanger så å si være uaktuelt i økologisk produksjon da dette jo er et drivhus
for ugras. Oppalet av tidlig blomkål må dessuten være varmere enn for
seinere hold
11.1 Vekstskifte – forkultur
Vekstskifte er spesielt viktig ved dyrking av kålvekster både av hensyn til
ugras, sjukdom og næringsforsyning. Blomkål er svært næringskrevende, og
setter store krav til nitrogentilførselen. Ett– eller toårig kløvereng, med mye
kløver, er bra som forkultur. Andre nitrogenrike forkulturer er også bra, for
eksempel grønnfôr. Dersom blomkålfeltet blir liggende på steder med
dårligere forkultur, setter det enda større krav til gjødslinga.
På grunn av faren for klumprotsmitte må vekstskiftet være romslig. Det må
være 6–7 år mellom hver gang en dyrker korsblomstra vekster.
11.2 Jord og jordbehandling
Blomkål krever god jord for å gi god kvalitet på avlinga. Drenering og
jordstruktur må være i orden. Det er positivt om jorda er moldholdig og
næringsrik. Vårpløying er aktuelt på lettere jordarter, og der forkulturen er
121
BLOMKÅL 11

122
NORSØK · Økologisk handbok
god. På tyngre leirholdig jordarter, kan høstpløying være forsvarlig. Da kan
omsettinga av næringsstoffer komme i gang tidligere enn ved vårpløying. Det
kan være positivt for blomkål, som ikke må ha noen vekststopp. Se mer
under jord og jordbehandlingi kapitlet om hodekål.
11.3 Gjødsling
Blomkål er svært næringskrevende. Planten må være i god vekst helt fram til
høsting. Det som er nevnt om forkultur, tap av næringsstoffer og så videre
i kapitlet om hodekål, gjelder i enda høgere grad for blomkål. En høster en
umoden plante som må være frisk og i full vekst, ellers blir det ingen
salgsvare på grunn av kvalitetsfeil. Dersom det blir vekststans på et eller annet
tidsrom, vil den reagere med å danne små hoder.
Blomkål trenger lettomsettelig gjødsel, enten i form av husdyrgjødsel eller
nitrogenrikt plantemateriale fra forkulturen. I dansk litteratur anbefales 2
tonn storfeblautgjødsel per dekar første året etter svært kløverrik eng (1–2 år
gammel eng), og 4 tonn per dekar det andre året etter kløvereng. Er
forgrøden dårligere bør det tilføres hele 6,5 tonn per dekar. (NB! Husk
maksimumgrensene for gjødsel som Debio setter!)
Siden blomkål trenger tilgang på nitrogen i hele vekstperioden, er det viktig å
ha noe gjødsel tilgjengelig til overgjødsling. Vurdering av behovet for
overgjødsling kan være vanskelig. Flere konvensjonelle grønnsaksdyrkere har
begynt å bruke meldestokken som en indikatorplante. Når den begynner å få
lysere sjatteringer på de eldre bladene, er det tid for overgjødsling.
Overgjødsling er ofte aktuelt rett etter mye nedbør. Land eller hønsegjødsel
er bra.
Blomkål har stort behov for mikronæringsstoffer, blant annet bor og mangan.
Bormangel kan forårsake brun marg, hulrom i stengelen, og bakterieråte
i hodet. Molybdenmangel gir misforma blader. Stilk og bladnerve danner en
pisk med bare noen små bladfliker på. Molybdenmangel på seinere stadium
gir veldig åpne og glisne blomkålhoder. Mangel på sink og mangan kan også
redusere veksten i blomkålen betraktelig. Molybden er vanskelig tilgjengelig
for plantene ved låg pH, og opp til ca pH 6,5. Bor og sink blir vanskelig
tilgjengelig først ved pH 7. Ved dokumentert mangel, kan Debio gi tillatelse
til å bruke ulike mikronæringsstoffer. Ta gjerne en jordprøve med analyser av
viktige mikronæringsstoffer. Bladprøver kan også brukes for å påvise mangel
på noen næringsstoffer.
I likhet med hodekål har blomkål evne til å vokse etter skjæring. Seine hold
kan stå, og pløyes ned rett før frosten. Tidlige hold bør pløyes rett etter
høsting for å hindre oppformering av ugras og insekt. Det bør såes en
fangvekst på skiftet etter tidlige hold. Beiting er selvsagt aktuelt før
nedmolding.
11.4 Utforming av plantebed
Blomkål trenger jord som er godt gjennomarbeidet i overflaten, men uten at
strukturen er ødelagt. En langsomt roterende fres er et godt redskap.

Overflaten må være jevn og finsmuldret. Det gir lettere arbeid under
radrensing og hakking.
BLOMKÅL
Det mest vanlige er å dyrke tre rader på seng. Det gir god utnyttelse av
plassen. Radavstanden er vanligvis 50–55 cm. Anbefalt planteavstand er som
regel 35–40 cm. Dyrking på flatt land er selvsagt også aktuelt. Utstyret på
garden bestemmer dette.
11.5 Oppal og planting
Plantene bør ales opp i plugg eller blokk. Blokk/store plugger er sikrest i bruk
til tidlige hold. Bladmassen er avgjørende for hodestørrelsen. Blir det mindre
enn 15 blad under hodet får vi knappedanning. Tidlige sorter bør ha 20–30
blad, og seine sorter 30–45 blad. Tidlige sorter har som regel mindre hoder
enn seine sorter.
En hovedutfordring i økologisk blomkåldyrking er at det ofte oppstår
utplantingssjokk, antageligvis på grunn av at jorda ikke kan gi fra seg nok
næring. Utplantingssjokk kan føre til vekststans etter at hodeknoppen er
danna. Forholdsvis store plugger anbefales for oppal av blomkål, nettopp for
å redusere faren for vekststans etter planting. Seinere kan vi bruke mindre
plugger, for eksempel VEFI 96.
Blomkål må ha en viss «kuldeimpuls» for å lage hodeknopp. Plantene er ikke
følsomme for temperaturpåvirkning før de har nådd en viss størrelse. Hos
tidlige sorter inntrer dette stadiet når planta har utvikla 4–6 blad over 2 cm,
som regel 4–5 uker etter såing. Seine sorter må ha 7–9 blad før de kan bli
kuldepåvirka.
God temperaturstyring under oppalet legger et godt grunnlag for avlinga.
Anbefalte temperaturer (middeltemperatur i døgnet) i oppalet av vanlige og
seine hold blomkål:
• Spiretemperatur: 18–20 °C
• Etter spiring senkes temperaturen med 2–3 °C i ca ei uke for å hindre
strekking
• Resten av oppalstida: 15–22 °C
I praksis fyres det mye i forbindlese med såing og spiring. Dersom
temperaturen blir høgere enn 15°, luftes det. I blomkåldistriktet Lier
i Buskerud, er det normalt ikke nødvendig med fyring etter spiring fordi
temperaturen som regel er høg nok om dagen. Er det gråvær i noen dager,
fyres det noe, og temperaturen heves.
Oppalstida bør ikke være mer enn ca 4 uker. Plantene herdes ved å redusere
næringstilgangen på slutten av oppalet, og ved å sette opp alle dører og luker,
natt og dag, – så sant det ikke er kuldegrader. – ca to dager før planting. Det
sikreste for avlinga er å plante ut små planter som ikke har dannet hodeknapp
(ca 4 blad).
Før planting må plantene fuktes godt, og helst med gjødselvann. Det vil lette
etableringen på friland. Plantene må holdes saftspente hele tiden under
utplanting. Toppen av planteklumpen dekkes med jord slik at en ikke får
123

124
NORSØK · Økologisk handbok
uttørking. Det er viktig å plante rett siden dette vil forenkle seinere
radrensing.
11.6 Sorter og frø
Det har vært gjort svært lite når det gjelder blomkålsorter i økologisk drift. De
tilrådingene vi har bygger på erfaringer fra et fåtall økologiske hold og fra
konvensjonell drift.
Det er viktig å bestille frø tidlig når en skal ha ubeisa frø, slik at en kan få
gode partier.
Generelt er det viktig å ha sorter som gir godt med bladmasse, slik at de
dekker hodene godt.
Noen av sortene trenger mindre nitrogen enn andre sorter for å nå fram til
modning. Det er gunstig å velge disse sortene, siden tilgangen på tilgjengelig
nitrogen er mindre i økologisk produksjon enn i konvensjonell produksjon.
Det vanligste er å skjære blomkålen to ganger per uke i ca tre uker, eventuelt
tre ganger i varmt vær. Jevn leveranse får en ved å så og plante til ulike tider,
og ha flere sorter. Dette krever erfaring og nøye planlegging.
Aktuelle blomkålsorter
• ’Gipsy’ er kraftigvoksende, har fin tunge og kvite hoder. Moderat
nitrogenbehov.
• ’Mayflower’ er en tidlig sort med godt bladverk. Moderat
nitrogenbehov.
• ’Fremont’ kan benyttes både til tidlig blomkål og til seinere hold.
11.7 Stell av kulturen i vekstsesongen
Blomkål trenger nøye oppfølging med vatn og gjødsel. Mye vatning gir økt
behov for gjødsel, spesielt på lett jord. Dersom det er tørt i forbindelse med
planting bør det vatnes umiddelbart for å hindre at det blir stans i veksten,
noe som kan føre til knappedanning. Det må likevel ikke vatnes for mye når
planta er liten, siden dette øker faren for angrep av klumprot. Seinere må en
vatne godt for å holde bladveksten, og dermed hodestørrelsen oppe. Vatnet
må være rent, siden urent vatn ofte fører til bakterieråte i hodet. Når hodet er
i vekst, og det blir tørt, kan vatning redusere temperaturen og dermed faren
for gjennomvoksing av blad i hodet.
Når det nærmer seg høsting, kan det være aktuelt å gå over åkeren og brette
blad over hodene på de plantene som har lite blad, fordi sollys kan gi uheldige
fargeforandringer på hodene. Bretting av blad over uferdige hoder bør også
gjøres under skjæring.

Ugrasregulering
BLOMKÅL
Blomkål dekker godt. Vi kan bruke de samme tiltakene mot ugraset som er
omtalte under hodekål, men det er enda viktigere å holde en blomkålåker fri
for ugras. For det første er verdien større, og for det andre blir det raskere
kvalitetsproblemer om det står mye ugras i en blomkålåker. Metoden med
falskt såbed , beskrevet i kapitlet om gulrot, fungerer bra i blomkål. Det har
vært kjørt ugrasharv i blomkål med godt resultat. Ellers er børsterenser og
seksjonsfres aktuelle redskaper. Hakking er som oftest nødvendig selv om en
har hatt en vellykket mekanisk ugrasbekjempelse.
11.8 Sykdommer og skadedyr
Blomkål er svært utsatt for sjukdommer og skadedyr. Det skal lite til før
kvaliteten ikke er god nok. Du kan se en oversikt over ulike skadedyr og
sjukdommer på kålplanter her.
Et svakt klumprotangrep kan gi problemer med vannopptaket, som raskt gir
dårlig utvikling og kvalitet på hodene. Det er derfor viktig med et romslig
vekstskifte for å redusere faren for klumprot. Se mer om klumprot i kapitlet
om hodekål. Angrep av kålflue reduserer også vann- og næringsopptak.
Mange sommerfuglarver skader og griser til blomkålplanta. Dette betyr at
fiberduk eller insektnett er nødvendig. Nettet bør ligge på det meste av tiden,
men må tas av om det blir svært varmt under duken. Det blir raskt for varmt
i perioder, og hodene blir dårlige. Insektnett er mer aktuelt enn fiberduk
i blomkål, siden temperaturøkninga ikke blir så stor under nett.
Dersom det er en raps/rybs-åker i nærheten, kan det lett bli stor invasjon av
glansbiller. Voksne glansbiller kan gnage på blomkålhodene, som blir brune
og stygge. Dette kan skje i juli–august i forbindelse at den nye generasjonen
av glansbiller klekkes. Riktig tidlig blomkål kan skades av overvintrede
glansbiller om våren før de legger egg. Angrepet kan reduseres ved å dekke
med fiberduk. Det antydes at en kultur med gule blomster i nærheten som
fungerer som fangplante også kan være bra, men det kan være vanskelig å
styre såing/planting for å få blomstring samtidig med at blomkålen er ferdig.
Fangkulturen behøver ikke være en korsblomstra vekst, for det er gulfargen
som er viktigst (for eksempel finner vi mye glansbiller i løvetann om våren).
11.9 Høsting og lagring
Høsting 2–3 ganger per uke gir best kvalitet. Spesielt i varme perioder på
sommeren kan det være nødvendig å gå over åkeren tre ganger per uke.
Blomkålhodene må være helt kvite når de høstes. Brett blader over nesten
høsteklare hoder slik at de ikke får sollys på seg. En bruker oftest enkle
håndtraller i åkeren. Som regel pakkes blomkålen rett i eskene på åkeren og
kontrollveies inne. Blomkålen skal være omkranset av bladribbestubber, for å
verne mot trykkskader under handtering av kasser og transport.
Kassene må inn på kjølelager raskt etter høsting. De optimale
lagringsforholdene er 0°C og 98–100 % relativ luftråme. Blomkål holder seg
bare noen få dager uten kjøling, men den kan holde seg i opptil 2–3 uker ved
kjøling ved ca 0 ºC og fuktig luft. For å lagre blomkålen noe lengre enn 2–3
125

126
NORSØK · Økologisk handbok
uker må en ha med mye bladverk inn, og pusse over rett før den skal
omsettes.
11.10 Avlingsnivå
Det finnes få avlingstall for blomkål i økologisk landbruk. En konvensjonell
blomkålavling ligger rundt 1,5 tonn per dekar, og avlingsnivået i økologisk
blomkål vil som regel være lågere.
Viktig å huske ved dyrking av blomkål:
• Blomkål må dyrkes på næringsrik jord i et godt vekstskifte, med god
tilgang på nitrogen. Blir det lite nitrogen, vil en raskt få
kvalitetsproblemer.
• Unngå tidlige sorter, de får som oftest for få blad før hodedanning.
• Unngå temperaturområdet 10–12 ºC under oppalet.
• Blomkål er utsatt for klumprotsmitte. Et romslig vekstskifte er
nødvendig. Det bør gå 6–7 år mellom hver gang en dyrker kålplanter på
samme sted. Hygienen i veksthuset må også være god.
• Kalking begrenser klumprotangrep. pH bør være cirka 7 hvis en har
klumprotsmitte. Ikke ellers!
• Ugraset må være under kontroll fra starten av, kvaliteten synker raskt
med ugras i kulturen.
• Fiberduk eller nett må brukes både mot insekter og fugler, som kan
være et stort problem mange steder.
• Blomkål må håndteres forsiktig under høsting og kjøles ned raskt.
Anbefalt litteratur
Balvoll, G. 1999: Grønnsakdyrking på friland. 6. utgave. Landbruksforlaget, Oslo
Fritsvold, B. og O. A. Bø. 2000: Økologisk plantekultur 1 og 2. Fagbokforlaget,
Bergen
Landbrugets Rådgivningscenter. 2002: Økologiske grønsager. Århus
Lantbruksstyrelsen. 1990: Omläggningspärmen til alternativ odling. Jönköping
Lundkvist, A. og H. Fogelfors. 1999: Ogräsreglering på åkermark.
Jordbruksverket, Jönköping
Bysveen, K. 1999: Insektnett eller fiberduk? Økologisk Landbruknr 2/99. s.
24–26

12 Brokkoli
Kari Bysveen, Fabio
Brokkoli er litt mindre kravstor til klima enn for eksempel blomkål.
Bruk av fiberduk eller nett betaler seg i denne kulturen og er en
forutsetning for å unngå insektskade. Brokkoli har relativ kort veksttid,
ca 60–70 døgn, og kan til husbruk dyrkes over det meste av landet.
Brokkoli (Brassica oleraceavar. italica) er en toårig vekst i korsblomstfamilien.
Mye av det som er skrevet om dyrking av hodekål gjelder også for brokkoli, så
det lønner seg å lese kapitelet om hodekål før du tar fatt på dette.
12.1 Vekstskifte – forkultur – gjødsling
Brokkoli setter pris på ei næringsrik jord med god struktur og god
vannhusholdning. Både lette og tunge jordarter er aktuelle.
Brokkoli har noe lågere næringskrav enn blomkål. Ei normal gjødsling
i konvensjonell brokkoli er 22–26 kg N, 3–4 kg P og 16–22 kg K. Forventa
avling er da 800–1000 kg per dekar. For å lykkes med kulturen må brokkoli
inn i et vekstskifte med kortvarig kløvereng eller annen nitrogensamlende
forkultur. Det er da aktuelt å gjødsle med 2–3 tonn storfegjødsel per dekar.
Se for øvrig tabell om næring i avling og avlingsrester i kapitlet om hodekål.
Brokkoli har kort veksttid og må ha god næringstilgang hele veksttida. På
svært god jord kan det fungere greit med godt omsatt talle, men det er lurt å
ha noe mer lettløselig gjødsel til overgjødsling. Fjærkregjødsel eller land kan
i så fall brukes. Pass på at næringstilførselen ikke overskrider
Debio-regelverket.
Brokkoli er utsatt for bor- og molybdenmangel. Mangel på bor, gir først brun
marg og deretter hulrom i stengel. Mikronæringsstoffer kan tilføres etter
dokumentasjon av behov og søknad til Debio.
Kalsium er også viktig i brokkolidyrkinga, blant annet fordi mangel kan gi
problemer med skjermråte. Ca-Al tallet i jordprøva bør vær minst 80, klasse 2,
middels innhold. Kalsium i kalksteinsmjøl er lettløselig og kan brukes dersom
det samtidig passer med høyere pH.
12.2 Sorter og frø
Av prøvde «kjente» sorter i Norge, finnes det bare F1-hybrider. ’Marathon’
har vært hovedsort i konvensjonell dyrking, og har gitt tilfredsstillende
avlinger i økologisk produksjon.
Sorten bør ha høyrunde hoder og ei jevn og fast overflate, slik at de ikke så
lett utsettes for skjermråte. Sorter med utpreget hovedskudd bør velges
framfor sorter med sideskudd, da hovedskuddet gir største og best avling.
127
BROKKOLI 12

128
NORSØK · Økologisk handbok
Arbeidsforbruket er dessuten mindre med slike sorter. Sideskudd kan høstes
seinere, men gir ikke så fine hoder.
12.3 Oppal og planting
Brokkoli kan såes direkte, men det er upraktisk av hensyn til ugraset. Oppal
av småplanter er mest vanlig. Til tidligproduksjon må en så i store potter,
gjerne torvblokker. For seinere hold kan mindre plugger benyttes, for
eksempel VP96.
Brokkoli er mer temperaturtolerant enn blomkål og har lavere krav til
temperaturstyring under oppalet. Temperaturen bør ikke være under 13 °C,
siden det kan føre til ødelegging av toppvekstpunktet. Det kan gi sterk
forgreining nederst på planta. Spesielt er sorten ’Marathon’ utsatt. Plantene
bør heller ikke herdes med lågere temperatur enn 13 °C før utplanting. Lite
lys i oppalet kan også føre til at vekstpunktet ødelegges.
12.4 Jordbehandling, plantebed og
planting
Hensikta med all jordarbeidig er å skape et godt voksested for kulturplantene.
Porøs jord gir god nedmolding av gjødsel og ugras. Jordoverflata må være
jevn, slik at etablering av planter, radrensing og eventuell flamming går greit.
Hvilken jordbearbeiding som utføres avhenger av jordart, forkultur og hvor
tidlig en ønsker å høste brokkolien. Les mer om tidspunkt for pløying og
frigjøring av næringsstoffer i kapittelet om hodekål. Det er ofte flere hold av
brokkoli, så det er rom for både høst- og vårpløying. Det er også mulig med
forsommerbrakk mot ugras. Brakking fører til tap av næringsstoffer til luft og
vann, så en slik vår- og sommerbrakk krever oppfølging med lettomsettelig
gjødsel. Saktegående fres egner seg godt til forming av bed. Dyrking på flatt
land er også aktuelt.
Rad- og planteavstand kan være som for blomkål, det vil si tre rader på hver
seng, ca 65 cm radavstand og 35–40 cm planteavstand. Det gir god utnyttelse
av plassen og mindre problem med ugras.
Plantene må være godt oppfukta før utplanting. Det er også viktig å plante
rett siden dette forenkler seinere radrensing.
12.5 Ugrasregulering
God vekst i brokkolikulturen er det beste tiltak mot ugras. Brokkoli dekker
forholdsvis godt, og ugrasreguleringa er som for hodekål.
Falskt såbed før planting er aktuelt. Ugrasharving kan også være aktuelt, men
her har vi foreløpig lite erfaring med brokkoli. Gåsefotskjær, børsterensere og
seksjonsfres er gode redskaper i brokkolidyrkinga. På steinrik jord er
gåsefotskjær og rullende skjær mer aktuelt. Hakking og luking kan være

BROKKOLI
nødvendig for å ta ugras mellom plantene. Veksttida er forholdsvis kort og
det er ingen grunn til at ugras skal stå og oppformere seg etter tidlige hold.
12.6 Sjukdommer og skadedyr
Brokkoli trenger jevn tilgang på vann og næring. Angrep av kålflue og
klumprot ødelegger de små røttene på planta slik at opptaket av vann og
næring forstyrres, så en bør unngå disse skadegjørerne i brokkoli også. Se
denne tabellen for en oversikt over skadegjørere som går på kålplanter.
Skjermråte i brokkoli skyldes blant annet mangel på kalsium (Ca)
i celleveggene. Kalsium følger passivt med vannstrømmen i planta.
Kalsium-mangel kan oppstå i perioder med dårlig vannopptaket i planta, som
i tørre perioder eller når det er liten forskjell på dag- og nattetemperatur. Når
det kommer nedbør etter slike perioder, vil planta ta opp mye vann og
celleveggene kan briste. Områder med ødelagt cellevegg er inngangsport for
bakterier, som kommer opp i skjermen med vassprut og møkkete
vanningsvann. Sorter med høgrund skjerm er mindre utsatt for skjermråte,
fordi vannet renner raskere av på slike skjermer, så bakteriene ikke så lett får
overtak. Jevn tilvekst har stor betydning for styrken i celleveggene.
Insektnett er nesten en nødvendighet om en ønsker å levere brokkoli av høg
kvalitet. Mange larver har grønn farge og kan være vanskelig å oppdage. Noen
hevder at liten kålsommerfugl kan legg egg gjennom nett, slik at helt tett
fiberduk er nødvendig.
I Danmark er det gjennomført forsøk med å dyrke lokkeplanter som kan
dyrkes i nærheten av brokkoli. Sommerfuglene (hovedsakelig stor og liten
kålsommerfugl) antas da å legge egg på lokkeplantene i stedet for på
brokkolien. I forsøkene har de benyttet blomkål, kvitkål, bladsennep og
karse. Forsøkene har foreløpig ikke gitt gode og tydelige svar.
Kålgallmygg og rapsglansbille kan gjøre mer skade i brokkoli enn i de andre
kålkulturene. Vekstskifte og insektnett er igjen viktige tiltak.
12.7 Stell av kulturen i veksttida
Brokkoli krever god oppfølging med vann og næring. Flytting av duk/nett
i forbindelse med radrensing medfører noe arbeid. Godt ugrasreinhold i åra
i forveien er derfor ekstra viktig I varme perioder bør en bruke nett
istedenfor fiberduk.
Vekst og temperatur
• Høg temperatur etter danning av hodeknopp fører til sterk
bladutvikling i hodet og at sideskuddene hemmes. Sideskuddene
utvikles raskt etter at hovedskuddet er høsta.
129

130
NORSØK · Økologisk handbok
• Planter som har hatt låg temperatur før hodeknopp er danna, får færre
blad enn når temperaturen er høg. Dette er imidlertid mindre utpreget
enn for blomkål i tilsvarende situasjon.
• Brokkoli utvikler hodeknopp ved høgere temperaturer enn blomkål, og
kan tåle over 22 °C.
• Knoppdanning kan oppstå hos unge brokkoliplanter når en kald
periode er etterfulgt av høg temperatur.
• Vekststans etter danna hodeknopp gir små blad og lita avling.
Kilde: Balvoll, 1999
12.8 Høsting og lagring
En bør skjære slik at totalhøgda til sentralskuddet er 10–15 cm høgt.
Sideskudda høstes 6–12 cm høge. I varmt vær må en høste 2–3 ganger i uka.
Brokkoli er ikke lenger salgsvare dersom blomsterknoppene åpner seg eller
blir gule. Kutt i så fall av hovedskuddet, og håp på at sideskuddene kan
utvikle seg til salgbar vare.
Høstet brokkoli må kjøles ned raskt. Ved 0,5 °C og luftfuktighet over 80 %
kan den lagres i opptil 14 dager. Brokkoli filmes før omsetting, og bukettene
bør være tilnærma like store. Noen hoder kan deles og legges sammen med
andre. Omsetting fram til forbruker må gå raskt.
12.9 Avlingsnivå
Vi har få data å holde oss til fra økologisk dyrking. En konvensjonell avling
i Norge ligger mellom 800 og 1000 kg per dekar. Registreringer fra Sverige
viser 600–800 kg brokkoli per dekar ved økologiske dyrking.
Anbefalt litteratur
Balvoll, G. 1999: Grønnsakdyrking på friland. 6. utgave. Landbruksforlaget, Oslo
Landbrugets Rådgivningscenter. 2002: Økologiske grønsager
Jensen, L. H. og J. Thulesen. 1991: Kålbrok – forårsaget av svampen
Plasmodiophora brassicae. Den Kgl. Veterinær- og Landbohøjskole,
København
Jordbruksverket Sverige. 2001: Anpassad kvävegödsling i ekologisk odling av
frilandsgrönsaker. Jordbruksinformation 6/01
Jordbruksverket Sverige. 2003: Ekologisk odling av grönsaker på friland

13 Kinakål
Kari Bysveen, Fabio forsøksring
Kinakål er ettårig, og tilhører korsblomstfamilien. Den har
dyrkingsmessig mye til felles med andre kålvekster, men krever enda
bedre oppfølging under oppal for å gi en vellykket avling. Det dyrkes
lite kinakål i økologisk landbruk. Den er svært utsatt for sjukdommer
og skadedyr.
13.1 Klima
Kinakål (Brassica campestris L. Pekinensis) setter store krav til klima, og gir sikker
og god avling bare i de gunstigste områdene her i landet. Vi bør bruke
fiberduk ved planting. Vekststans på grunn av ugunstig og kaldt vær kan føre
til stokkrenning og nedsatt kvalitet. Når kinakål er på slutten av veksttiden,
tåler den kaldt vær. Kinakål kan høstes også etter at det har vært noen
frostnetter, men lagringsevnen blir dårligere.
13.2 Jord, vekstskifte og gjødsling
Kinakål er relativt næringskrevende og må dyrkes på god næringsrik jord i et
godt vekstskifte. For mer generell informasjon om jord, vekstskifte og
gjødsling til kålvekster kan du lese kapitelet om hodekål. Her nevnes bare det
som gjelder spesielt for kinakål.
Jord
Jord som skal brukes til dyrking av kinakål må være i god hevd. Den må ha
god vasshusholdning. Kinakål er spesielt utsatt for klumprot, så vassjuk jord
eller overvatning er uheldig. Stive jordarter egner seg dårlig til kinakål.
Vekstskifte
Siden kinakål er spesielt utsatt for klumprot, kreves et romslig vekstskifte. En
kortvarig kløvereng er bra som forkultur, siden kinakål er relativt
næringskrevende.
Gjødsling
Normalgjødsling til kinakål er 12–16 kg nitrogen, 2–4 kg fosfor, 10–14 kg
kalium og 150 g bor per dekar. Sterk nitrogengjødsling fremmer
bladrandskade, mens mangel på nitrogen reduserer avlinga og fører til at
planta lett får i stokk. Et hold med kinakål kan bli ferdig ca 30 dager etter
planting, så lettomsettelig gjødsel bør prioriteres til kinakål. Dersom
forkulturen er kløverrik eng, kan en kanskje spare noe på nitrogenet, og heller
vurdere om det bør tilføres mer når hodedanninga begynner.
131
KINAKÅL 13

132
NORSØK · Økologisk handbok
I et godt vekstskifte, og på god jord, kan det gjødsles med 3–4 tonn
husdyrgjødsel. Det er viktig at kinakålen ikke går tom for nitrogen, da det lett
fører til vekststans. Vekststans medfører ofte kvalitetsproblemer fordi planten
blir utsatt for stress. Da reagerer den med stokkrenning. Vekststans kan også
føre til kalsiumbrist på bladkantene inne i hodet - såkalt innråte. Det er viktig
å holde plantene i god vekst. Sørg for jevn tilgang på vann og næring.
Dersom det er klumprotsmitte i jorda, bør pH bør være på ca 7. Så høg pH
fører til at bl.a. bor bindes hardt i jorda. Kanskje blir det behov for tilførsel av
boraks eller solubor. Dette krever eventuelt forhåndsgodkjenning fra Debio.
Bladrandskade, innråte og sliming er noen problem i kinakåldyrkinga, og alle
problemene skyldes lokal kalsiummangel i unge bladkanter. Du kan lese om
dette i kapitelet om brokkoli. Jamn tilgang på vatn og nærning er svært viktig,
også av hensyn til dette. I varmt vær skal det bare svak uttørking til før indre
bladrandskade kan oppstå.
13.3 Sorter, oppal og planting
De vanligste frøfirmaene fører bare F1-hybrider. Sorten Sprinkin kan være
aktuell. Den har god indre farge og lite nerver. Den er lite utsatt for
bladrandskade, og sterk mot stokkrenning, klumprot og pythium.
Oppal
Grunnlaget for en vellykket kultur ligger i oppalet. Temperaturen under
oppalet må hele tiden være over 16 °C for å sikre mot stokkrenning.
Temperaturer over 20ºC sikrer enda bedre, og brukes mest av de store
produsentene. Ved så høg temperatur spirer frøene etter 2–3 dager.
Pluggbrett, f.eks. VP96, er godt egna. Plantene må ikke bli for store ved
utplanting, da dette kan føre til vekststopp og stokkrenning. Oppalet er raskt,
og kan være ferdig på ca 18–20 dager.
Herding av kinakålplanter bør ikke utføres på samme måte som de fleste
kålvekster (ved temp 5–12ºC 2–3 dager før utplanting). Plantene bør heller
herdes ved å redusere på nitrogenet de siste dagene før utplanting. Det er
hårfine grenser mellom hva som herder og hva som tyner planta!
I forbindelse med utplanting, må pluggplantene være godt fuktet med
gjødselvatn, for å redusere faren for omplantingssjokk. Blir plantinga utsatt på
grunn av dårlig vær eller lignende, slik at plantene blir for store, er det ofte
bedre å klippe dem.
Planting
Kinakål plantes på tre rader på seng som forklart under i kapittelet om
hodekål, med radavstand på 50–65 cm, og 30–35 cm planteavstand. Plantene
må ikke plantes for djupt, eller seinere dekkes med jord, da dette kan fremme
angrep av sopp/bakterier.

13.4 Ugrasregulering
KINAKÅL
Ugrasreguleringen er i all hovedsak som for hodekål. Kinakål dekker svært
godt og raskt. Ugras er derfor vanligvis et lite problem, dersom en har gjort
grundig forarbeid. Det krever imidlertid at plantene er i god vekst. Det
viktigste tiltaket i ugrasreguleringa er jo å ha god vekst i hovedkulturen. For
seinere hold kan en rekke å tyne ugraset noe på forhand, men vær da
oppmerksom på gjødslinga.
13.5 Sjukdommer og skadedyr
Kinakål er en magnet når det gjelder sjukdommer og skadedyr. Som nevnt er
den meget utsatt for klumprotskade, og krever derfor et meget romslig
vekstskifte. Det er sortsforskjeller når det gjelder angrep av klumprot og
algesopper. Bakterieråte kommer om sommeren, ofte ved omplanting eller
urent vatningsvann. Korsblomstgråflekk kan være et problem, men oppstår
oftest ved ensidig dyrking.
Det er en rekke ulike insekter som går på kinakål. Fiberduk eller nett er derfor
obligatorisk! Både kålfluer i rota, sommerfugllarver og mindre fluer i hodet
skaper problemer. Fiberduk må kombineres med vekstskifte om en skal
unngå kålfluene. Kålfluene legger vanligvis egga rundt rothalsen, men
i kinakål er det observert egg også oppover i planta. Kinakål kan tåle
forholdsvis høge temperaturer, slik at fiberduk kan benyttes. Kinakål utnytter
høg varme til rask vekst i større grad enn andre kålvekster. Blir det altfor
varmt, kan imidlertid hodene bli for løse. Det står mer om sjukdommer og
skadedyr i kålplanter i tabellen om skadeinsekter i kålvekster.
13.6 Høsting og lagring
Kinakål begynner å skyte blomsterstengel etter modning. En må ta noen
”stikkprøver” i åkeren både før og under høsting for å finne ut når åkeren er
høsteklar, og når det er for seint å høste. Det bør være minst mulig tjukke
blad. For å ha jamn leveranse må det såes og plantes mange hold. Høsting
kan begynne i mai/juni.
Vått vær under høsting, øker faren for angrep av algesoppråte (Phytophthora)
på lager. Kinakål som er forsiktig handtert under høsting, kan lagres utover
vinteren. Kinakål som høstes for lagring i oktober, må ikke plantes seinere
enn helt i starten av august. Den kan da lagres fram til jul.
Bladribbenekrose vises ved at bladribbene blir grå. Ved nøyere ettersyn er det
brune flekker nedover i bladribba som gir dette symptomet. Bladribbenekrose
kan ha flere årsaker, bl.a. høg temperatur den siste perioden mot høsting.
Oftest oppstår det mye bladribbenekrose etter en tids lagring. Noen sorter er
mer utsatte enn andre. Noe av årsaken er helt enkelt den kalde
lagringstemperaturen, men likevel anbefales en såpass låg temperatur som
0–1°C.
133

134
NORSØK · Økologisk handbok
Avlingsnivå
Foreløpig har vært lavt avlingsnivå i de holdene som har vært med kinakål
i økologisk dyrking.
Anbefalt litteratur
Se litteraturlista i kapitelet om hodekål.

14 Grønnkål
Jan Philips Olsen og Kari Bysveen, Fabio forsøksring
Grønnkålen er en variant av hodekål, men utvikler kraftige blad i stedet
for hode. Den er en av våre eldste grønnsaker, og har et svært allsidig
mineral- og vitamininnhold. Den stiller i tillegg små krav til klima og er
mindre næringskrevende enn de andre kålvekstene.
Grønnkål (Brassica oleracea var.) er en toårig korsblomstra vekst som har
mange dyrkingsmessige likhetspunkter med hodekål. Les derfor kapitlet om
hodekål kapittel før du begynner på dette om grønnkål. Det dyrkes svært lite
grønnkål i Norge, også konvensjonelt.
14.1 Klima
Grønnkåldyrking stiller små krav til klima. Vekstsesongen kan være kort.
Høsting kan begynne i august etter planting i midten av mai. Grønnkål kan
stå ute om vinteren også etter at frosten har kommet, men det blir stort svinn
dersom det er ustabilt vær. Gjentatt frost og tining fører til uttørking av
blader, og råtning der vann/is blir liggende.
14.2 Vekstskifte – forkultur - gjødsling
Grønnkål er ikke så næringskrevende, men hvis det blir for lite nitrogen,
gulner de nederste bladene. Grønnkål må derfor inn i et romslig vekstskifte
med kløvereng eller grønnfôr med mye belgvekster. I et slikt vekstskifte kan
en bruke ca 2 tonn husdyrgjødsel per dekar det året en dyrker grønnkål.
14.3 Jord - jordbehandling
Grønnkål er lite kravstor med hensyn til jord, og kan gi gode avlinger på
mindre god jord. Du kan lese om jordbehandling og –bearbeiding i kapitlet
om hodekål.
14.4 Sorter og frø
Sorter med sterk krusing er mest populære. Røde sorter finnes også.
14.5 Såing og planting
Grønnkål kan både plantes og sås. Det er ingen spesielle krav til temperatur
under oppalet Planteavstanden bør være 20–25 cm. Tre rader på seng er
aktuelt. Plantene må være godt fuktet før utplanting.
135
GRØNNKÅL 14

136
NORSØK · Økologisk handbok
14.6 Ugrasregulering
Grønnkål dekker godt dersom den sås eller plantes tett nok, og den
konkurrerer godt mot ugraset. Det er likevel viktig å ligge i forkant slik at
ugraset blir tatt på et tidlig frøbladstadium. Ugraskampen står omtalt i kapitlet
om hodekål.
I og med at grønnkålen skal stå ute så lenge, er det stor fare for oppforming
av ugras i denne kulturen. Det kan kanskje være aktuelt å hakke litt
innimellom plantene i løpet av sesongen.
14.7 Sjukdom og skadedyr
Grønnkål er lite utsatt for sjukdom, men den kan bli utsatt for værskade ved
fuktig vær.
I og med at det er bladene vi høster, er grønne larver, for eksempel fra liten
kålsommerfugl, problematisk. Du bør bruke fiberduk eller insektnett, og dette
bør ligge på til langt utover høsten.
Grønnkål som står ute utover høsten og tidlig vinter, er sterkt utsatt for
beiting av rådyr. Dette kan være et problem i mye av grønnsakdyrkingen, og
en bør vurdere å sette opp viltgjerde på utsatte arealer.
14.8 Høsting og lagring
I og med at grønnkålen tåler å fryse, har det til nå vært mest vanlig å la
plantene stå ute, og høste etter hvert, til ca januar. Kvaliteten forringes med
gjentatt tining og frysing. Dersom den høstes etter at snø og frost har
kommet, må hele planter høster, og de må tines langsomt og før handtering.
ellers handteres forsiktig under pakking.
De nedre bladene høstes enkeltvis ettersom de er ferdig utvikla. Grønnkål
høstes fra ca august og fram til snøen kommer. En høster de underste
bladene på stilken først. Toppen kan stå frisk lenge.
Grønnkålen kan lagres 2–3 mnd, men det stilles da store krav til lageret.
Lagertemperaturen må være –2°C - -1°C, og ha høg luftfuktighet. Den kan
lagres stående i kasser. Ved uttak fra lager må temperaturen økes til 6–8°C før
handtering. Rask nedkjøling er viktig ved sommerhøsting. Grønnkål tørker og
visner fort ut og er da ikke salgsvare. Den pakkes i 0,5 kg’s plastpose til
forbruker, eventuelt kan hele toppen omsettes.
Etter at bladene er høstet kan de ikke lagres lenge, og bladene får fort dårlig
kvalitet når de kommer fra lager og ut i en varm butikk.
Anbefalt litteratur
Barland, S. 1996: Rettleiingsmappe, grønnsaker friland. Fylkesgartner
i Vestfold

15 Rødbete
Svein Solberg
Rødbete har et høyt innhold av rødfiolette fargestoffer. Fargen er
sortsavhengig, men blir mer intens jo kjøligere klimaet er. Rødbete
produsert i Norge har med andre ord en kvalitetsfordel sammenlignet
med rødbeter produsert lengre syd. I tillegg er det sjelden store angrep
av sykdom og skadedyr på rødbete i Norge. Største utfordringer
i produksjonen er knyttet til ugraset.
Normalt trengs det ikke mer enn i underkant av tre måneder fra såing til
høsting av rødbete. Det betyr at rødbete kan dyrkes over store deler av
landet. Mye av norsk rødbeteproduksjon er sentrert i Østfold, i forbindelse
med sylteindustrien ved Stabburet/Nora.
15.1 Opprinnelse og biologi
Rødbete (Beta vulgaris var. conditiva) tilhører meldefamilien og er en variant
innen samme art som sukkerbete, fôrbete og mangold. Plantas opprinnelse er
strandbete, en kystplante som vokser vill i Middelshavslandene. Allerede på
romernes tid var rødbete i bruk og er første gang omtalt ca år 200 e. Kr.
Dyrkingen av rødbeten bredte seg nordover i Europa og hadde hos oss det
betegnende navnet romerbete i starten. Den dukket sannsynligvis opp
i Norge på 1400-tallet.
Vekstrytmen for rødbete er typisk toårig, med dannelse av blader og
opplagsnæring første året og utvikling av frøstengel påfølgende år.
Stokkløping fremmes av lang dag og kulde og kan forekomme allerede første
år dersom våren er kjølig (under 12–15 °C i en periode på to til tre uker). Sein
utplanting og sorter som er sterke mot stokkløping reduserer dette
problemet.
15.2Frø og sorter
Betefrø er noe spesielt ved at det består av en samling på opptil fire frø som
henger sammen i en frukt. Slipt frø har en høyere andel enkeltfrø, men det
kan også hende at disse resulterer i flere planter.
Økologisk frø skal brukes dersom det er å oppdrive av relevant sort og
kvalitet.
Farge, form og holdbarhet er viktige kriterier ved valg av sort. Tidlighet og
styrke mot stokkløping viktige egenskaper i de nordlige områdene. Rødbete
finnes både som sylindriske og mer runde varianter. I friskmarkedet selger de
runde sortene best, mens de sylindriske fungerer bedre til sylting.
137
RØDBETE 15

138
NORSØK · Økologisk handbok
Runde sorter
• ’Bikores’: rund, jevn, god farge og sterk mot stokkløping
• ’Pablo F1’: rund, meget god farge, sterk mot stokkløping
• ’Action F1’: rund, god farge
• ’Boro F1’: rund, meget god farge, sterk mot sykdom på blad
Sylindriske sorter
• ’Forono’: lang, mørkerøde røtter, god lagringsevne
• ’Carillion’: halvlang, god farge, meget sterk mot stokkløping, til industri
Spesielle sorter
• ’Golden Beet’: gul farge, rund form, søt smak, brukbar holdbarhet
• ’Albina Verenduna’: hvit farge, rund form, svært søt smak
• ’Chioggia’: veksling mellom rød og lys farge i ringer innover, søt smak
En kan høste eget frø fra overvintra planter, aller helst eksemplarer som viser
gode egenskaper. Det største problemet i egen frøproduksjon er innblanding
av andre sorter og varianter gjennom pollen som spres med vind. Det bør
være minst 1000 meter til nærmeste beteåker, her inkludert fôrbeter og
mangold.
15.3Jord og vekstskifte
Rødbete kan dyrkes på de fleste jordarter, men gjør det best på moldrik sand,
silt og morenejord. Jorda må ha god struktur og være godt drenert. Tung
leirjord eller mye stein gir dårlig fasong på rota.
Kalkrik jord er i utgangspunktet bra til rødbete, men øker faren for flatskurv .
Derfor bør pH være under 7. Dette er særlig en fordel om potet og gulrot
også dyrkes i sammen omløp. Sur jord (pH under 5,5) bør kalkes for å unngå
mangel av bor og andre viktige næringsstoff.
Rødbete må ikke dyrkes på samme felt oftere enn hvert femte år. Det er for å
unngå oppformering av skadegjørere som flatskurv, svartskurv og betefluer .
Gode forkulturer er korn, grønnfôr og grønngjødseleng. På grunn av
skadegjørere er potet og gulrot mindre egnet som forkultur. Grønnfôr og
grønngjødseleng gir rom for mange gangers slått, noe som er gunstig for
kontroll av kveke og andre rotugras. I tillegg gir disse en positiv
nitrogeneffekt. Kjølmark (smellerlarver) kan bli et problem etter flerårig eng.
15.4Gjødsling
Rødbete er middels næringskrevende. Gjødslingsbehovet vurderes ut fra
jordart, forgrøde og hva som forventes av avling. For kraftig

nitrogengjødsling øker fare for uheldig nitratopphopning i rota. Rødbete
trenger relativt mye kalium.
RØDBETE
Å sikre tilgang på bor er også viktig. Dette for å unngå sår og indre mørke
flekker. En tilgang på 150–250 g bor per dekar er normalt tilstrekkelig for å
unngå skade. Husdyrgjødsel tilført i vanlige mengder (2–4 tonn storfegjødsel
per dekar) sikrer som regel tilgangen på så vel bor som andre
mikronæringsstoff dersom jordas pH ikke er for lav.
pH og plantetilgjengelighet
Vanskelig tilgjengelig ved lav pH (under 5): P, B, Cu, Mg, Ca, S, K
Vanskelig tilgjengelig var høy pH (over 7): P, Zn, Mn, B, Cu, Fe.
Ved vekstproblemer kan overgjødsling med for eksempel pelletert
hønsegjødsel raskt få fart på plantene igjen. Bruk av algeekstrakt
(gjødselvanning), tang og tare (kompost) kan også forebygge spesiell
næringsmangel. Tilskuddsgjødsel med Boraks, Solubor eller andre
spesialmidler kan være aktuelt, men dette må avklares med HYPERLINK
"http://www.debio.no" .
I biodynamisk landbruk anvendes kompost og kiselpreparater etter bestemte
tradisjoner. Kontakt Biodynamisk forening for mer informasjon.
Tabell 15.1 Behov for nitrogen, fosfor og kalium hos rødbete og hvor
mye som fjernes ved 3000 kg avling per dekar. Alle tall i kg per dekar.
Total nitrogen Total fosfor Total kalium
Normbehov 12–15 3–4 15–18
Fjernes med
avling
7–8 1–1,5 10–12
15.5Såing og dyrkingsopplegg
Jorda må være varm og godt bearbeida ved såing. Runde rødbeter har
normalt såpass kort vekstsesong at såing så sent som midten av juni er mulig
under Østlandsforhold.
Spiringen tar rundt ei uke, avhengig av temperatur. En periode med falskt
såbed kan med fordel legges inn i forkant av såingen.
Tre rader på seng (radavstand 35–45 cm) eller dyrking på drill (radavstand
65–70 cm) er vanlig dyrkingsopplegg. Dyrking på flatt land kan fungere
i nedbørsfattige områder og på jord med god struktur og drenering.
Såmengde avhenger av dyrkningsopplegg og hvor store rødbeter man ønsker
å få frem. Opptil 1 kg frø per dekar gir mange og små planter. 0,5–0,6 kg frø
per dekar er tilstrekkelig dersom en ønsker større røtter.
139

140
NORSØK · Økologisk handbok
Noe tynning kan bli nødvendig. Slipt frø gir jevneste utmating.
Passe sådybde er 2–3 cm, avhengig av jordtype.
15.6Ugrasregulering
Sådd rødbete er utfordrende med hensyn til ugras. Planmessig bruk av ulike
tiltak er derfor nødvendig.
Falskt såbed er en svært godt egnet metode til rødbeter. Såbedet gjøres klar
10–14 dager før såing og en lar så ugraset spire frem. Før såing fjernes ugraset
med en grunn harving eller flateflamming. Tapet ved forsinket såing oppveies
som regel av raskere spiring når temperaturen blir høyere utover våren.
Radrensing kjøres deretter jevnlig for å holde ugraset nede mellom rekkene.
Skrapepinner eller børster som arbeider jord inn i planterekka kan begrave
noe ugras og redusere behovet for manuell luking.
Ugrasharving med langfingerharv kan også brukes i rødbete. Harving må
i tilfelle skje mens ugraset er på et tidlig stadium og mens rødbeten har minst
to varige blad. En ny harving kan kjøres når beten har fire varige blad.
Eventuell harving før rødbeten har spirt (blindharving) må være meget grunn
for ikke å dra opp rødbetespirene. Uansett kan en regne med å tape 10–20 %
av plantene ved en slik behandling.
Manuell luking (hakking) kan være nødvendig for å ta ugras i selve
planterekka. Første gjennomgang av feltet bør foretas i forbindelse med
tynning. Luking er som regel nødvendig et par ganger i sesongen.
Dekke med plantemateriale utpå sommeren holder ugraset nede resten av
sesongen. Samtidig gir det også et tilskudd av nitrogen og andre
næringsstoffer. Dekket må da være forholdsvis tykt og jevnt for at ugraset
skal holdes nede. På tung og fuktig jord kan jorddekke gi dårlig luftveksling
i jorda og virke hemmende på vekst og kvalitet. På lettere jord og tørkeutsatt
jord er slikt dekke imidlertid gunstig.
15.7Høsting og lagring
Skånsom behandling er nødvendig for å oppnå god kvalitet. Manuell høsting
gir best kvalitet og lagringsevne mens maskinell høsting øker faren for kuttog
støtskader. Bladverket er lett å vri av manuelt under opptak. Maskinell
kutting gir ofte sår og kuttskader som tjener som inngang for råteorgansimer.
Støtskader fører til svarte flekker i underkant av skallet.
Det er vanlig å plukkhøste og bunte de største betene tidligst i høstesesongen.
Lagring av rødbete bør skje ved høy luftfuktighet (95–98 %)og moderat lav
temperatur (3 °C). Lavere temperatur enn 3 °C kan føre til fysiologisk skade
og dårlig lagringsevne. Lagring i kasser med perforert plast sikrer høy
luftfuktighet. Litt sagflis i kassene forhindrer kondens.

15.8Sykdommer og skadedyr
RØDBETE
Det er få skadegjørere som har et slikt omfang i rødbete at avling og kvalitet
ødelegges. Enkelte år og steder kan skade riktignok forekomme og
forebyggende tiltak er derfor viktig.
Jordlopper kan i en varm sommer ødelegge et nyspiret rødbetefelt. I tillegg til
de skadegjørere som blir nevnt nedenfor, kan storknolla råtesopp og
phomaråte føre til avlingstap på lager.
Flatskurv
Flatskurv skyldes en vanlig forekommende organisme i jord (Streptomycetes)
som også angriper gulrot, potet og en rekke andre vekster. Skaden sees som
et skabbete belegg på rota. Soppsmitten kan bygge seg opp ved ensidig
dyrking av rotgrønnsaker. Den gjør mest skade på tørr og kalkrik jord. Det er
derfor en fordel å ikke kalke jorda til rødebeteproduksjonen. Plantene tar
mest skade dersom jorda er tørr i perioden 1–2 måneder etter såing, det vil si
på stadiet da planta har 5–8 varige blad.
Rotbrann
Rotbrann kan enkelte år gi rotskade tidlig i vekstsesongen og føre til at
planter går ut. Problemet kan skyldes flere typer jordboende sopper
(algesopper, svartskurv) eller sopper som kommer inn med frøet
(kransskimmel, beteringflekk). Problemet er gjerne størst på fuktig jord og på
felt som det ofte er dyrket grønnsaker og potet.
Beteringflekk
I tillegg til å forårsake rotbrann kan samme sopp gi runde flekker på blad og
råteflekker på selve betene. Problemet øker utover i lagerperioden og når
plantene er svake. Et vekstskifte hvor beter ikke kommer oftere enn hvert
fjerde til femte år begrenser problemet med sykdommen. Skånsom høsting og
håndtering reduserer problemet ytterligere.
Primærsmitte kan følge frøet, og varmebehandling av frø virker
forebyggende. Denne behandling bør i prinsippet være frøfirmaenes ansvar,
da opplegg og temperaturstyring krever spesielt teknisk opplegg.
Betejordloppe
Enkelte år kan betejordloppe gjøre skade ved å gnage på spirene og gjøre
skade på bladverk. De kommer oftest i en varm periode og gjør oftest skade
ved sene utplantinger. Ved store skader er det aktuelt å så på nytt.
Fiberduk/insektsnett hindrer skade dersom det legges på før sverming.
Jordloppa trives best ved temperatur over 20°C og er mest aktiv midt på
dagen.
Bladlus
Både betebladlus og bønnebladlus kan i en varm sommer gjøre skade på
bladverket hos rødbete. Symptomene er krølling av bladverk der bladlusen
suger plantesaft. Virus kan komme inn med bladlusa i tillegg.
141

142
NORSØK · Økologisk handbok
Beteflue
Beteflue kan også gjøre skade på blader. Flua flyr inn og legger egg på
undersiden av bladene. Skaden oppstår når larvene starter å gnage ganger
i bladverket. Bladverk vil etter hvert se hvitt ut.
De voksne fluene er grålig i farge med brune bein. Eggene er små og hvite.
Larvene er tjukke og grålige i fargen. Beteflua har to generasjoner i året, men
andre generasjonen gjør normalt liten skade.
Kjølmark (eng- og kornsmelle)
Disse billeartene har en helt spesiell fireårig livssyklus og finnes over det
meste av landet. Skaden i rødbete er at larven gnager i rota. Problemet er som
regel størst de første to-tre årene etter ompløyd eng. Kjølig vær og høy
jordfuktighet fremmer skaden.
Viktige tiltak mot kjølmark er å planlegge vekstskifte slik at det går noen år
mellom ompløyd gammel eng og mottakelige rotvekster.

16 Salat
På grunn av kort veksttid og middels krav til både temperatur og
næring, er salat en vekst med store muligheter ved økologisk dyrking.
Risikoen i produksjonen knytter seg til skadegjører som lus og snegler.
For å oppnå god kvalitet, er det avgjørende med jevn tilgang på
fuktighet og rett vurdering av høstetidspunkt.
Salat kan plantes fra sist i april til ca 1. august i de beste strøkene av
landet. Isbergsalat bør ikke plantes seinere enn 10–15. juli.
Plastdekking og falsk såbed med flamming før planting er aktuelle
tiltak mot ugras. Mekanisk ugrasregulering kan benyttes i veksttida.
Hagesalat (Lactuca sativa L.)hører til kurvplantefamilien og utgjør sammen
med endivie og sikorisalat de økonomisk viktigste grønnsakvekstene i denne
familien. En rekke planteslag som blir dyrket for mat, krydder eller medisin,
hører også til i kurvplantefamilien, for eksempel estragon, artiskokk,
jordskokk og skorsonnerot.
Innenfor hagesalat finnes det to hovedformer; hodesalat, som danner hode,
og bladsalat. Plukksalat, snittsalat, rapidsalat og bindsalat (romersalat) hører til
bladsalatene. Noen er rødfarget og går under benevnelsen ’Lollo Rosso’. Til
hodesalat hører både vanlig hodesalat og issalat. Issalat med faste hoder kalles
isbergsalat. Det er denne salattypen det dyrkes mest av på friland.
16.1 Krav til jord, klima og vekstsesong
Salat vokser bra ved lav temperatur og har kort veksttid, og kan således
dyrkes over det meste av landet. Vekstsesongen kan forlenges ved bruk av
plastsolfangere eller flatedekking med fiberduk, og dette må brukes ved
salatdyrking på værharde steder. Under plastsolfanger stiger temperaturen
mye i solskinn, og det er da viktig at lufting starter tidlig nok. Det kan slås
hull i plasten med ugrashakke eller på annen måte.
Salat er en ettårig plante som normalt danner blomst i løpet av sommeren.
Det er viktig å dyrke sorter som ikke danner blomsterstengel før de er
høsteferdige. Stokkrenning fremmes av høy temperatur i kombinasjon med
lang dag. Lav temperatur under spiring, fremmer også stokkrenning.
Salat tåler litt frost, men høsteferdig salat kan få nedsatt kvalitet ved lave
temperaturer. På våren kan det under solfanger bli ned til – 8 ºC uten at
skadene blir særlig store.
Jorda må ha god struktur slik at plantene kan utvikle et godt rotsystem som
kan forsyne plantene med vann og næring. Salat vokser raskt og bør plantes
på jord som er tørkesterk og som lett frigjør næringsstoffer. På stiv og
skorpedannende jord og jord med dårlig struktur, kan salat lett utvikle
bladrandskade. I varmt vær kan vanning fremme utvikling av storknolla
råtesopp.
143
SALAT 16

144
NORSØK · Økologisk handbok
16.2Sorter
Ved valg av sorter må man ta hensyn til dyrkingssted og om dyrkinga foregår
tidlig, seint eller midt på sommeren. Det er ikke jobbet med sortsutprøving
i økologisk dyrking, og man må derfor basere seg på de beste sortene for
konvensjonell dyrking. Det kan tenkes at det ved økologisk dyrking er større
fare for utvikling av små og harde hoder, på grunn av liten næringstilgang
i perioder, og at de mest kompakte sortene av den grunn bør unngås.
I områder der salatbladskimmel, Bremia lactucae, er påvist, er det viktig å legge
vekt på resistente sorter spesielt på sensommer- og høsthold. Soppen utvikler
stadig nye raser som bryter resistensen i sortene. For tiden er sorter med
Bremiaresistens 1–22 fullresistente. Salatbladlus og salatrotlus er skadedyr
som angriper salatvekstene, og det jobbes med resistensutvikling også mot
disse. Det finnes flere sorter med resistens mot salatbladlus på markedet, men
disse har ikke full Bremiaresistens. For øvrig vises det til frøfirmaene, som til
enhver tid kan gi gode opplysninger om sortsvalg. Utvalget av økologisk frø
er foreløpig begrenset, men situasjonen vil trolig bedre seg i løpet av de
nærmeste årene. Inntil økologisk frø er tilgjengelig, kan ubeiset konvensjonelt
frø brukes. Fra 2004 er det krav om at alt frø skal være økologisk godkjent.
16.3Vekstskifte – forkultur
Salat må planlegges i et vekstskifte i forhold til ulike faktorer, for eksempel
tilgang på og økonomisering med plantenæringsstoffer. Salat har kort
veksttid, og kan således gi rom for en grønngjødslingskultur etter høsting,
eller plantes i slutten av juli etter en grønngjødslingsvekst. Dette gjelder
i strøk av landet der vekstsesongen er lang nok. Det er usikkert om det kan
tilrås to grønnsakavlinger på samme areal i et økologisk dyrkingsopplegg, slik
det er vanlig ved konvensjonell dyrking.
Siden salat ikke har så stort nitrogenkrav, vil det etter belgvekster være bedre
utnyttelse av nitrogenet å dyrke en mer nitrogenkrevende kultur. Salat kan
gjerne dyrkes etter en tærende kultur i vekstskiftet, for eksempel purre, løk
eller selleri.
Det er viktig at næringsstoffene frigjøres raskt og blir tilgjengelig for
salatplantene. Husdyrgjødsel, gjerne hønsegjødsel, kan med fordel tilføres før
planting for å stimulere omsetningen av næringsstoffer i jorda. Fôrerter og -
bønner er mindre effektive nitrogensamlere, men er trolig likevel gode
forgrødevekster for salat. Dyrkes salat som tidligkultur, må det etableres en
dekkultur etter høsting, slik at næringsstoffer som frigjøres utover
ettersommeren og høsten, ikke vaskes ut.
Det bør også tas hensyn til salatplantenes evne til å danne sopprot, noe som
har stor betydning for blant annet fosfortilgangen. Kålvekster, bete og spinat,
som har liten evne til å danne sopprot, er således dårlige forgrøder for salat.
Flere sykdommer og skadedyr som angriper salat, angriper også andre
vekster. Det er vanskelig å unngå smitteoverføring fra en kultur til en annen.
Det kan se ut til at kulturer som korn, gras og løkvekster kan dempe
smittepresset av noen skadegjørere, for eksempel storknolla råtesopp og
sniler. Det beste tiltaket mot skadegjørere er å sørge for at plantene er i god

SALAT
vekst, ved å ta hensyn til jordstruktur, tilgang på vann og næring. Nedpløying
av planterester reduserer problemet med sykdommer noe.
For salat er det påvist problem med veksthemming etter planterester av mais,
timotei og kløver (allelopati). Likeledes er det funnet veksthemming en kort
periode etter nedmolding av vekster i korsblomstfamilien. Tilførsel av
planteekstrakt av gulrot, rødbeter og spinat har gitt tydelig spirehemming
i salat.
16.4Oppal
Det meste av frilandssalaten blir plantet ut. Gode planter er viktig for rask
etablering og videre vekst og utvikling etter planting.
Vekstmediet må ha god struktur og bør helst forsyne plantene med
næringsstoffer under hele oppalet. Med for mye gjødsel i vekstmediet, kan
spiringen hemmes. Balansert gjødsling er derfor viktig. Det kan overgjødsles
med fortynnet land eller en godkjent flytende organisk gjødsel, dersom
plantene viser tegn til næringsmangel.
Oppal i pluggbrett VP 160 er vanlig, men det kan med fordel brukes større
plugger (96-pluggs brett). Oppal i 3,7 eller 4,3 cm torvblokk er også aktuelt.
Salatfrøet er avlangt og sås derfor vanligvis som piller. Pillene skal ikke
dekkes.
Spiretemperaturen må ikke være for høy, 14–18 ºC er ideelt. Spirehemming
inntrer ved 25–30 ºC. I varmt vær må spiringa starte i formeringsrom med
riktig temperatur eller kassene må stå stablet opp i et arbeidsrom eller
lignende i to-tre døgn.
Stokkløping kan være et problem ved høy temperatur midt på sommeren.
Dette kan motvirkes ved å unngå temperaturer over 20 ºC under oppal.
Det går tre til fire uker fra såing til planting. Plantene etablerer seg best ute på
åkeren når de ikke er for store. For øvrig vises det til kapittel om oppal.
16.5Jordbehandling
Jordarbeiding har som mål å lage et jevnt såbed med god jordstruktur som
sikrer planterøttene vann i små porer og luft i store porer. God jordstruktur
gir god rotutvikling som sikrer jevn vekst og mindre problem med
stokkløping og bladrandskade.
Pløying er viktig i kampen mot rotugras og reduserer problemet med
plantesykdommer noe. Ut fra de påviste veksthemmingene på grunn av
allelopatiske reaksjoner mellom salat og visse kulturplanter, er det viktig at
pløying og nedmolding av planterester skjer i god tid før planting (såing),
enten høsten i forveien eller en til to uker før kulturstart.
For å oppnå god jordstruktur må jorda bearbeides ved riktig fuktighet. Etter
pløying vil en enkel jordarbeiding med horisontalfres eller bedfres lage et godt
145

146
NORSØK · Økologisk handbok
plantebed. Hurtiggående fresere kan redusere meitemarkbestanden og lett
knuse jordaggregatene og dermed ødelegge jordstrukturen. Jordfreser blander
planterestene godt inn i jorda og lager et jevnt og fint såbed, men bør altså
brukes med forsiktighet.
Lette traktorer eller breie dekk på traktoren reduserer trykkskade og
jordpakking i åkeren. Faste kjørespor reduserer kjøreskadene.
16.6Gjødsling
Salat regnes til de middels næringskrevende vekstene. Den totale bortføringen
av plantenæringsstoff er liten, men opptaket skjer over en forholdsvis kort
periode og fra et begrenset jordvolum, vesentlig fra det øvre 20 cm tykke
jordlaget. Kulturtiden varierer mellom seks og ni uker for isbergsalat og
mellom fem og åtte uker for hodesalat, avhengig av dyrkingstidspunktet.
Husdyrgjødselmengder på 2–3 tonn per dekar anbefales i Sverige. Dette
tilsvarer i underkant av 10 kg totalnitrogen per dekar og er mer enn det som
kan tilføres som konvensjonell husdyrgjødsel i følge Debio-reglene. God
nitrogentilførsel vil i tillegg være avhengig av nitrogenfrigjøring fra annet
organisk materiale i jorda.
Bladrandskade i salat har ofte sammenheng med sterk nitrogengjødsling. Her
er faren mindre i et økologisk dyrkingsopplegg.
God fosfortilgang fremmer ofte veksten på et tidlig stadium.
Overgjødsling er vanskelig i salatvekster, og en eventuell overgjødsling må
skje ved stripegjødsling med for eksempel pelletert hønsegjødsel der gjødsla
legges direkte ned i jorda ved siden av planteraden.
Salat er utsatt for surjordsskade. En gunstig jordreaksjon for salat er pH-verdi
mellom 6 og 7.
16.7Dyrkingssystemer
Salat blir dyrket på seng (bed), drill eller flatt land. Ved valg av system må det
tas hensyn til jordtype, bruk av plast, tilgjengelig redskap, ugrasregulering m.
m. Trolig vil bed være en fordel, fordi det sikrer et større jordvolum og
problem med tørke vil være mindre, sammenlignet med drill. På steder med
mye nedbør vil det derimot være en fordel med drill for å få raskere
opptørking.
Ved dyrking på seng blir det brukt fire til fem rader for vanlig salat og tre
rader for isbergsalat. For issalat kan det også være aktuelt med jevn
radavstand på 40–50 cm. Planteavstanden må tilpasses sorten. En sort av
vanlig salat med små hoder kan ha 20 cm x 20 cm, mest vanlig er 25 cm x 25
cm. Isbergsalat må ha minst 30 cm x 30 cm.
Med plastdekking av jorda, unngår man problem med ugras. Ved
tidligdyrking vil slik dekking gi en høyere jordtemperatur, noe som kan gi
raskere vekst og tidligere høsting. Bøylesolfangere kan forlenge

vekstsesongen noe og utvide dyrkingsområdet for salat. Flatedekking med
fiberduk er et mindre arbeidskrevende alternativ til bøylesolfanger.
16.8Planting
SALAT
På varme steder på Sør-Østlandet blir det anbefalt å plante salat på friland fra
sist i april til ca 1. august. Med plast kan plantingen starte enda tidligere.
Issalat bør neppe plantes seinere enn 10.–15. juli. Ved økologisk dyrking er
det aktuelt å utsette planting noe, på grunn av at plantenæring må frigjøres fra
husdyrgjødsel eller planterester i jorda. Denne frigjøringen er
temperaturavhengig og kan være liten tidlig i sesongen. Hensynet til
jordstruktur tilsier også en litt seinere planting, så sant ikke jorda er lett og
kan arbeides tidlig.
Ved bruk av pluggplanter har den enkelte plante et lite jordvolum, og
plantene er svært utsatt for uttørking. Plantene må være godt oppvannet før
planting, og det må passes nøye på med vanning etter planting for å unngå
tørke og stagnasjon i veksten, noe som kan føre til tidlig knytting og utvikling
av små hoder.
Salatplantene må plantes grunt for å hindre rothalsråte og råtning av de
nederste bladene. Med planter i torvblokker er det vanlig å la den øverste
fjerdedelen av blokka stå over jordoverflaten.
16.9Ugras
Ugrasregulering er vanskeligere i salat enn i mange større grønnsakvekster.
Plastdekking kan derfor være en grei metode, men det krever håndplanting
eller spesialplantemaskin. Falsk såbed er et dyrkingssystem der en kjører opp
plantebed med bedfres. Bedet må ligge urørt 1–2 uker for at ugrasføet skal
spire. Ugrasspirene drepes med flamming rett forut for planting.
Plantearbeidet må skje med minst mulig omøre av jorda, for å hindre ny
ugrasspiring. Det videre ugrasarbeidet må skje med radrenserutstyr som er
tilpasset radavstanden, og håndluking av ugras som ikke blir tatt med
radrensingen.
Børsteutstyr er utviklet for å bekjempe ugraset så nært inntil plantene i raden
som mulig. Jord og ugras børstes ut fra raden når plantene er små og inn mot
raden når plantene er større. Børsteutstyr leveres i ulike utgaver, som
håndtrukken vogn og som traktormontert. Det finnes også radrenser med
gåsefotskjær og roterende børster. Seksjonsfres er et annet hjelpemiddel
i ugraskampen. Ved radrensing må en være forsiktig slik at det ikke blir
jordsøl mellom bladene oppi plantene.
16.10Vanning
Vanning er særlig viktig ved planting og i etableringsfasen inntil plantene har
festet seg og kan ta opp vann fra jorda. Behovet for vann videre utover
i kulturtida er avhengig av jordtype og vær. Salat har et grunt rotsystem og er
derfor utsatt for tørke. På en vanlig sommerdag kan en regne med en
fordamping på 3–4 mm per dag. Dette utgjør ca 20–30 mm per uke. 147

148
NORSØK · Økologisk handbok
I perioder med kraftig sol og sterk vind, kan fordampingen øke til 5–7 mm
per dag. I slike perioder er det viktig å vanne tilstrekkelig ofte.
Bladrandskade er et problem i salat og har nøye sammenheng med
vanningsteknikk. Dette blir nærmere behandlet under bladrandskade. Det
hevdes at siste vanning ikke bør være seinere enn ei uke før høsting. Dette
kan være en grei regel, men eventuell vanning bør først og fremst vurderes ut
fra værforhold.
16.11 Sykdommer
Salat kan angripes av en rekke sykdomsframkallende organismer, og det er
foreløpig de forebyggende tiltakene vi har å hjelpe oss med. I et godt
økologisk dyrkingsopplegg er det et rikt mikroliv i jorda som følge av
grønngjødslingsvekster, husdyrgjødsel og fravær av plantevernmidler og
lettløselig plantenæring. Dette er viktige forebyggende faktorer sammen med
andre tiltak: robuste utplantingsplanter, grunn planting, nedpløying av
planterester, godt ugrasreinhold, romslig vekstskifte m.m.
Bruk av nyttedyr og preparater skal være i henhold til Liste 2 – Plantevern
i Debio-reglene. Forhåndstillatelse fra Debio er påkrevd dersom andre
nytteorganismer og midler/preparater enn de som er nevnt i Liste 2 ønskes
brukt.
Salatbladskimmel (Bremia lactucae) kan være et stort problem spesielt på
ettersommeren og høsten, når dagene blir korte, luftfuktigheten høy, og lav
nattemperatur gir doggfall. Planteveksten kan stoppe helt opp ved angrep. På
de ødelagte bladene er det et hvitt, senere brunt skimmellag på undersiden.
I Norge er denne sykdommen registrert i noen distrikter. Bruk av resistente
sorter er det beste tiltaket mot sykdommen.
Gråskimmel (Botrytis cinerea) kjennetegnes av det grå skimmellaget av
sporebærere og sporer på angrepne plantedeler. Gråskimmel er en svak
parasittsopp som må ha innfallsporter (sår, visne blad) for å kunne angripe.
I salat finner en ofte gråskimmel på de nederste bladene mot jordoverflaten,
og soppen er ofte årsak til rothalsråte. Gråskimmel gjør mest skade i fuktig og
varmt vær. På issalat kan soppen trenge inn i hodet og føre til en våt, slimet
råte.
Svartskurvsopp (Rhizoctonia solani) kan angripe blad nær jordoverflaten. Først
oppstår brune, nedsunkne flekker på utsiden av bladribbene. Seinere vokser
soppen opp i plantene som en brun råte. Sekundært kan andre organismer
lage en våt og slimete råte. Soppen kan også være årsak til rotbrann og gjøre
skade på småplantene. Angrep viser seg med mørkfarging og innskrumping
i rothalsen. God hygiene ved planteoppal er viktig.
Pythium er trolig den viktigste årsaken til rotbrann.
Storknolla råtesopp (Sclerotinia sclerotiorum) er en av de vanligste og mest
altetende parasittsopper vi har. Storknolla råtesopp skiller seg fra gråskimmel
ved at den har hvitt soppvev og store, svarte hvileknoller som er kompakte
og hvite innvendig. Soppen vokser ofte inn i planten nær jordoverflata.

Angrepne planter kan på kort tid visne og råtne. Hvilesporene kan holde seg
spiredyktige i jorda i mange år.
16.12Skadedyr
Bladlus, rotlus og sniler er de mest vanlige skadedyrene i salat. I enkelte år
kan angrep av håra engtege og sommerfugllarver forekomme.
Bladlus
SALAT
Mange forskjellige bladlus kan angripe salat, her omtales salatbladlus,
ferskenbladlus og salatrotlus. Frøfirmaene har markedsført noen sorter som
er resistente mot salatbladlus og noen som er resistente mot salatrotlus. Disse
sortene har ikke full Bremiaresistens. Lusresistente sorter har foreløpig ikke
vunnet fram i konkurransen med de andre sortene, men i et økologisk
dyrkingsopplegg er resistens svært viktig og veier tungt i forhold til andre
kvalitetskriterier. Lusresistente sorter bør prøves for å høste mer erfaring med
dem.
Reingjøring av veksthus og skadedyrkontroll under oppal er viktige tiltak for å
unngå at bladlus og salatrotlus bringes med plantene ut på åkeren.
Salatbladlus (Nasanovia ribisnigri) har fått økt utbredelse på 90-tallet, spesielt
i isbergsalat. Salatbladlus er vertvekslende. Overvintring foregår som egg på
primærverten Ribes (stikkelsbær, solbær, hagerips og alperips). Eggene klekker
om våren, og lusa lever først på primærverten. Annen generasjon emigrerer
over til salat og andre urteaktige planter i kurvblomst-, maskeblomst- og
søtvierfamilien (sekundærvert). Dette skjer i juni. Om høsten returnerer
salatbladlusa til primærverten, hvor eggene legges. I likhet med andre
bladlusarter, forekommer både vingete og vingeløse eksemplarer. De
vingeløse hunnene er gulgrønne, grønne til mørkegrønne, ofte med brune
flekker på bakkroppen. Ryggrørene er sylindriske, lyse med mørk tupp.
Salatbladlusa etablerer seg dypt nede i salathodet og lever skjult mellom
salatbladene. Det er viktig å kontrollere for bladlus slik at lusangrepet salat
ikke kommer ut på markedet. Salatbladlus kan overvintre i veksthus, og på
den måten angripe småplantene før utplanting.
Hvorvidt insektduk har effekt mot bladlus er usikkert. Fiberduk er nokså tett
og beskytter trolig best mot bladlus, men denne duken anbefales ikke i varme
perioder på grunn av stor temperaturøkning under duken. Finmaska
insektduk gir mindre temperaturøkning under duken, men det er mer usikkert
hvor god beskyttelse den gir. Bladlus har mange naturlige fiender (snylteveps,
marihøne, gulløye m. fl.) og det er viktig å legge forholdene til rette for dem,
for eksempel etablere blomsterøyer og blomsterrabatter. Det er foreløpig liten
erfaring med introduksjon av naturlige fiender på friland slik det er vanlig
i veksthus.
Det kan tenkes at sprøyting med ekstrakt av Ribes på salatplanter kan ha
avskrekkende effekt, og føre til at bladlus ikke etablerer seg i salatfelt. Husk at
bare godkjente preparater kan brukes mot skadegjørere. Se liste 2 –
Plantevern.
149

150
NORSØK · Økologisk handbok
Ferskenbladlus (Myzus persicae) angriper salat og kan følge med småplantene
fra oppalingsstedet. Ferskenbladlus overvintrer bare i veksthus her i landet,
men kan også føres med vind fra kontinentet om sommeren. De vingeløse
hunnene har grønn eller rødbrun kroppsfarge. Antennene er litt kortere enn
kroppen. Ryggrørene er svakt svulmet på ytterste halvdel og lyse med mørk
tupp ytterst.
Salatrotlus (Pemphigus bursarius) har vertskifte med poppel som primærvert og
salat og noen andre planter i kurvplantefamilien som sekundærvert. Den
overvintrer som egg på primærverten. Eggene klekker ved knoppsprett om
våren. Første generasjon danner galler på bladstilkene. Her lever stammødre
som produserer vingete avkom, som flyr over til sekundærverten i juli.
Salatrotlus etablerer seg på rothalsen av salatplanter. Her suger de på røttene
og gir opphav til nye individer i flere generasjoner. Rotsystemets funksjon
reduseres, og angrep viser seg ved nedsatt vekst eller visning. Smittefaren
minker når avstanden mellom primærvert og dyrkingssted øker.
Andre skadedyr
Sniler er leie skadegjørere på salat i fuktige somrer. Det finnes ulike arter, og
det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. Levesettet er imidlertid
nokså likt. Formering, vekst og utvikling er svært temperaturavhengig. Ved
lav temperatur skjer utviklingen langsomt mens det ved høyere temperatur
går raskere. Snilene må ha fuktige forhold for å være aktive. Lyset gjør at
snilene normalt er inaktive om dagen. Milde vintre og fuktige somrer er
gunstig for snilene. God og variert kost for snilene gir rask vekst, tidlig
kjønnsmodning og store egg, som igjen gir meget levedyktige unger. Hver
snile kan legge mellom 300 og 500 egg. Eggene legges på fuktige steder og er
synlige som kulerunde, ca 2 mm i diameter, hvite og halvgjennomskinnelige.
De nyklekte ungene er avhengig av “bløt mat”, noe som gjør saftige og
trevlefattige salatplanter til utmerkede vertsplanter for sniler. Jordarbeiding er
ugunstig for sniler og egg. Belter med svart jord omkring salatåkeren kan
redusere invasjon, men hjelper lite dersom det er overvintrende egg i jorda.
Snilene har ulike naturlige fiender, slik som blomsterfluer, løpebiller, padder
og fugler. Biologisk bekjempelse med nematoder er ikke tillatt i Norge.
Sommerfugllarver kan angripe salat i enkelte år. Det gjelder først og fremst
gammafly og hagefly som kan ha mange ulike vertsplanter. Dekking med
insektsduk er et effektivt tiltak før egglegging finner sted.
16.13Fysiologisk skade – bladrandskade
Salat er utsatt for bladrandskade. Det er ulike årsaker til bladrandskade, den
vanligste er mangel på kalsium i unge bladanlegg. Slik fysiologisk
kalsiummangel starter som vasstrukne bladkanter, som etterhvert tørker inn
og blir brune. Skaden kan opptre innvendig som innråte eller som
bladrandskade på de ytre bladene.
Kalsium tas passivt opp i planta sammen med vann. Vannstrømmen går til
blad som transpirerer mye. Ungt vev som transpirer lite, er sterkest utsatt for
mangel. Plantedeler med begrenset ånding og fordamping, slik som
hjertebladene i plantens indre, forsynes med kalsium ved hjelp av rottrykket.
Rottrykket bygges opp om natten når plantene tar opp mer vann enn det som

SALAT
fordamper. Vann og kalsium transporteres da til alle plantedeler, også de med
lav fordamping. Det beste tiltaket mot bladrandskade på store planter, er
kvelds- og nattevanning, som bidrar til å bygge opp rottrykket. Mangel på
døgnveksling i luftfuktighet og temperatur, ujevn vanntilgang og sterk
gjødsling er faktorer som fører til bladrandskade. Den mest kritiske perioden
for å få utviklet bladrandskade er trolig fra knyting og utover. I denne tida er
det viktig at plantene har jevn tilgang på vann.
16.14Høsting og lagring
Salat blir plukkhøstet eller totalhøstet når den er utviklet eller stor nok for
markedsføring. Vanlig hodesalat skal ha dannet hode og være fri for syke og
skadde blad. Det mest vanlige er å omsette hodesalat på 90–130 g. Isbergsalat
skal ha et fast hode uten løse omblad. Vekten på hodene kan variere, men
hovedtyngden som omsettes, ligger i vektintervallet 250–450 g. Det er
ønskelig med relativt store hoder, ikke for faste, som fyller opp i kassene. Det
vises ellers til Norsk standard for grønnsaker.
Vurdering av høstetidspunkt for isbergsalat er vanskelig, men svært viktig.
Fast salat som er ferdig utviklet, kan bryte sammen på kort tid, slik at hele
avlinga går tapt. Veksthemming tidlig i vekstperioden kan føre til små og
harde hoder. For slik salat må en ikke prøve å få utviklet større hoder ved å
utsette høstinga. Hodevekta kan øke noe, men ikke nødvendigvis størrelsen,
og faren for at avlinga skal gå tapt på grunn av råte, er svært stor.
Salat må kjøles ned til 1 ºC så raskt som mulig etter høsting for å bevare
holdbarheten så godt som mulig. Vanlig salat kan lagres maksimalt 2–3 uker
og isbergsalat i 4–5 uker. Vasking nedsetter lagringsevnen og bør unngås.
Salat pakkes enkeltvis i plastposer eller svøpes i plast.
16.15Avlingsnivå
I konvensjonell dyrking kan 80–90 % av hodene i en god salatkultur gi
salgsprodukt. I gjennomsnitt regnes det med 60–70 %. Ved økologisk dyrking
vil variasjonen trolig være større. I verste fall oppnår en ikke salgsprodukt, og
i beste fall kan salgsavlingen ligge på nivå med en god salatkultur ved
konvensjonell dyrking. Foreløpig må vi være forberedt på at sterke angrep av
for eksempel salatbladlus og snile kan gi totalskade. Resistente sorter,
biologisk kontroll og andre tiltak kan om få år endre denne situasjonen og
gjøre økologisk salatdyrking mer forutsigbar.
En salgbar avling på 50 % av plantene, utgjør 3 000–3 500 hoder per dekar,
avhengig av plantesystem.
16.16Viktig å huske i salatproduksjonen
• Salat har kort veksttid og vokser bra ved lav temperatur.
• Vekstsesongen kan forlenges ved bruk av fiberduk eller plastsolfanger.
• Jorda må ha god struktur slik at plantene utvikler et godt rotsystem som
kan ta opp tilstrekkelig med vann og næring. Gunstig jordreaksjon er pH
6–7. 151

152
NORSØK · Økologisk handbok
• Sortene må være tilpasset dyrkingssted og -tidspunkt, sterke mot
bladrandskade og ha resistens mot sykdommer (salatbladskimmel) og
skadedyr.
• Salat er middels næringskrevende og kan plasseres i vekstskiftet etter en
tærende kultur. Det kan være rom for en grønngjødslingsvekst enten før
eller etter salatkulturen.
• Kålvekster og andre kulturer uten sopprot er dårlige forgrøder.
• Det er best å bruke 96-pluggs brett, 160 kan også gå. Alternativt kan
oppalet foregå i 3,7 eller 4,3 cm torvblokk.
• Vekstmediet bør forsyne plantene med næringsstoffer under hele oppalet.
• Spiretemperatur: 14–18 °C.
• Det kan tilføres 2 til 3 tonn økologisk husdyrgjødsel per dekar, eller
konvensjonell gjødsel tilsvarende 8 kg total-nitrogen per dekar.
• Grønngjødslingsvekster må benyttes i vekstskiftet for å bidra med
nitrogentilførsel.
• Det er vanlig å dyrke salat på seng (bed), 4–5 rader for vanlig salat og 3
rader for isbergsalat. Isbergsalat kan også dyrkes med jevn radavstand på
40–50 cm.
• Salat kan plantes fra sist i april til ca 1. august i de beste strøkene av
landet. Isbergsalat bør ikke plantes seinere enn 10–15. juli.
• Plantene må være godt oppvannet før planting.
• Plastdekking og falsk såbed med flamming før planting er aktuelle tiltak
mot ugras. Mekanisk ugrasregulering kan benyttes i veksttida.
• Vanning ved planting og i etableringsfasen er viktig. Seinere er det viktig å
sørge for jevn vanntilførsel. Vanning rett før høsting er uheldig med tanke
på sykdommer.
• God jord- og plantekultur er viktig for å unngå sykdommer.
Salatbladskimmel, gråskimmel, svartskurv, pythium og storknolla råtesopp
kan angripe salat.
• Bladlus, rotlus og sniler er de mest brysomme skadedyrene. Fiberduk
beskytter trolig mot bladlus, men er ikke godt egnet i varme perioder.
Finmasket insektduk er et annet alternativ. Resistente sorter er viktig både
med tanke på sykdommer og skadedyr.
• Salat er utsatt for bladrandskade. Skaden skyldes fysiologisk
kalsiummangel. Plantene må ha jevn tilgang på vann, spesielt fra knyting
og utover. Kvelds- og nattevanning bygger opp rottrykket og kan redusere
problemet. Sterk gjødsling er uheldig.
• Salat plukkhøstes eller totalhøstes. Hodesalat skal ha dannet hode og
isbergsalat utviklet fast hode uten løse omblad. Salat må kjøles ned til 1 ºC
rett etter høsting.
Anbefalt litteratur
Birkeland, L. 1998: Oppal av isbergsalat i ulike medier. Norsk senter for økologisk
landbruk.
Gillund, A. og I. Myrstad. 1998: Dyrking av isberg. Lier og omegn Forsøksring.
Årbok 1998.
Hansen, P. F. 1996: Snegle- skadedyr i væksthus og på friland. Gartnertidende 5/96
s 10–12.
Hodnebrog, T. og A. R. Selmer-Olsen. 1998: Mottakskontroll for veksttorv.
Fagnytt NLH 1/98.
Kling, M.1998: Mykorrhiza – dold kraft i odlingen. SLU Fakta Trädgård 7/98.
Lantbruksstyrelsen.1991. Ekologisk trädgårdsodling. Trädgårdsenheten,
Jönköping.
Magnusson, M. 1996: KRAV-jordar provade. SLU Fakta Trädgård 5/96.

SALAT
Magnusson, M. 1998: Odlingssubstrat – Stor skillnad i skörd. SLU Fakta Trädgård
1/98.
Norges standariseringsforbund. 1986:Norsk standard for grønnsaker. 4. utg.
Solberg, S. Ø. 1995: Vekstskifte og økologisk dyrking av grønnsaker. Planteforsk
Faginfo 1/95.
SLU Fakta Trädgård, 1997: Ogräsborstning i radodlade grödor – del av systemlösning
för ekologisk odling. 10/97.
Stenseth, C. 1986: Salatrotlus. Gartneryrket 76–17/10–86, s. 753–754
153

154
NORSØK · Økologisk handbok

17 Knollselleri
Svein Øivind Solberg, Planteforsk Apelsvoll forskningssenter, avd. Kise
Knollselleri er ei varmekjær plante som kun egner seg til dyrking i de
aller varmeste strøk av landet. Den krever et langt og godt oppal før
utplanting. Jevn vanntilgang og balansert nitrogengjødsling er
avgjørende for avling og kvalitet.
Knollselleri (Apium graveolens var. rapaceum) er en variant av selleriplanta og
tilhører skjermplantefamilien. Den er opprinnelig ei kystplante som er vanlig
i Sør-Europa, men er nå å finne helt opp til kysten av Sør-Sverige. På 1500tallet
ble den foredlet og brukt som krydder og medisin, blant annet gjennom
munkeordener og i klosterhager. Sannsynligvis kom kulturen til Skandinavia
nettopp på den måten.
17.1 Biologi
Planta har en toårig vekstrytme og rota fungerer som opplagsnæring for neste
års frøproduksjon. Knollselleri er utsatt for å gå i stokk (blomstre) allerede
første året. Lav temperatur (6–15 °C) i lengre perioder (minst 2 uker) under
oppal eller etter utplanting fremmer stokkløping.
Knollselleri er krevende å dyrke, og stiller store krav til klima, gjødsling,
vanning og oppfølging etter høsting. Antall vekstdøgn er avhengig av
temperaturen i spirefasen, men det går gjerne 120 vekstdøgn fra såing til
høsting.
17.2 Dyrkingssted og jord
Knollselleri vokser dårlig når temperaturen kommer under 15°C, og er svært
utsatt for frost. I tillegg kommer risiko for stokkløping ved lave temperaturer.
Dyrkingsområdet er derfor avgrensa til milde, kystnære strøk i Sør-Norge.
Jorda bør være mest mulig fri for rotugras, være varm, ha en god struktur,
god kalktilstand (pH 6–7) og rikelig tilgang på kalium. Ei moldrik, veldrenert
lettleire er et godt utgangspunkt.
Vekstskifte må være slik at det går minst fire år mellom hver gang selleri,
gulrot eller beslektede arter kommer igjen på samme felt. Gode forgrøder er
løkvekster, korn og eng. Potet, kålvekster, salat og flere andre grønnsaker kan
føre til oppformering av storknolla råtesopp (Sclerotinia sclerotiorum).
Sellerikulturen etterlater seg mye planterester og kan selv være en god
forgrøde for andre vekster.
155
KNOLLSELLERI 17

156
NORSØK · Økologisk handbok
17.3 Frø og sorter
Frøene er relativt små, med 1500–2000 frø per gram. De leveres som
standardfrø eller som forspira piller (quickpiller).
Sortsvalg gjøres ut fra ei helhetsvurdering av motstandskraft mot sjukdom,
tidlighet, fasong og styrke mot stokkrenning. Økologisk frø må brukes,
forutsatt at egna sort er å få tak i og har god kvalitet.
Aktuelle sorter av knollselleri
’Mentor’: tidlig sort, store knoller, opprett bladverk, fin til bunting
’President’: tidlig sort, god lagringsevne, sterk mot stokkløping
’Tania’: jevn form, fin hvit farge, samla rotmasse, fast og uten hulrom
’Brilliant’: jevn form og størrelse, lys grønn knoll, god lagringsevne
’Diamant’: noe sein, ligner ’Brilliant’, men med glattere knoller og mer
samla rotmasse.
’Balder’: gammel sort, store, runde knoller, god lagringsevne
17.4 Oppal og utplanting
Knollselleri har et oppal på 6–7 uker. Oppalet kan med fordel deles i to, med
spiring i et vekstrom med lys og resten av oppalet i veksthus med gode
vekstbetingelser. Ved breisåing i kasser gir 4–5 gram frø ca 3000 planter per
kvadratmeter. Du kan også så direkte i pluggbrett. Et tynt sandlag over frøene
gjør at de ikke tørker ut under spiringa. Det er en fordel å dekke med duk
eller plast. Kassene/brettene må stå lyst, men helst ikke i direkte sollys.
Temperaturen bør være 18–20°C om dagen, og noe kjøligere om natta.
Eventuell prikling skjer ei til to uker etter spiring. Bruk brett med relativt
store plugger (minst 5 cm avstand mellom plantene). Vekstmedium kan kjøpes
ferdig blandet eller en kan blande selv. Jorda bør ikke være for kraftig
gjødslet. Småplantene gjødselvannes heller en til to ganger i uka.
Temperaturen under oppalet må være over 16°C. Mot slutten av oppalet kan
temperaturen med fordel økes til 20–22°C for å gi plantene et varmeminne,
som motvirker induksjon av stokkrenning etter utplanting. Ei tilvenning til
uteklima (herding) reduserer problemer med vekststans den første tida etter
utplanting. Utplanting må ikke skje før etter at faren for nattefrost er over.
Knollselleri kan dyrkes i et opplegg med to rader mellom traktorhjulene og
30–40 cm planteavstand i raden, avhengig av sort og næringstilgang.
Bestanden må ikke være for tett, da tett åker gir bedre betingelser for
skadesopp. Faren for råte øker ved dyp planting, så stilkenes basis skal ikke
komme mye under jordoverflaten. Dekking med fiberduk etter planting er en
fordel, spesielt ved tidlig utplanting. Det gir god klimaeffekt og hindrer

KNOLLSELLERI
angrep av skadedyr. Vanning og god næringstilgang er viktig for å unngå
vekststans.
17.5 Gjødsling
Mye av næringsstoffene som taes opp av knollselleri finnes i bladverk og
avkappa rotverk som ikke fjernes fra jordet. Det er derfor ikke så mye
næringsstoff som føres bort med avlinga, og det er ikke tilstrekkelig å ta
utgangspunkt i næringsbalansen når en beregner gjødselsbehovet. Normalt
behov for nitrogen, fosfor og kalium er vist i tabell 23. I tillegg trenger
knollselleri bor (200–250 gram per dekar), svovel, magnesium og andre
næringsstoff. Gjødslinga må være tilpassa jord og klimaforhold. Jordas hevd
og tidligere gjødslingspraksis har minst like mye å si for avlingsresultatet som
årets gjødsling.
Tabell 17.1 Normalt behov for nitrogen, fosfor og kalium hos
knollselleri, og tilsvarende oversikt over hvor mye som fjernes med en
avling på 2000 kg per dekar.
Total-N Total-P Total-K
Normbehov (kg per dekar) 15–20 5–7 18–24
Fjernet i avling (kg per dekar) 6–7 1,5 9–10
Kompostert husdyrgjødsel (3–4 tonn per dekar) er et godt utgangspunkt for
gjødsling av knollselleri. Fersk husdyrgjødsel kan også benyttes, men kun
i moderate mengder og i god tid før planting, blant annet for å unngå
hjerteråte. Nitrogenrik gjødsel kan generelt øke problemet med hjerteråte.
Aske og tangkompost er gode kaliumkilder. Seinere i vekstsesongen kan det
i tillegg bli aktuelt med gjødselvanning eller tilførsel av tørka gjødsel.
17.6 Vanning
Det er spesielt viktig med god vanntilgang i den første tida etter utplanting,
men planta reagerer svært positivt på jevn og god vanntilgang helt fram til
høsting. Vekslende vekstforhold fremmer hjerteråte i knollene.
17.7 Ugras
Flerårig ugras må være under kontroll før dyrking av knollselleri. Ved tiltak
som falsk såbed og flateflamming rett før utplanting får kulturen en god start.
Ugras etter utplanting tas med radrenserutstyr. Tidspunkt og frekvens på
kjøringen betyr i praksis minst like mye som utstyret selv. Skrapepinner eller
børster gjør det mulig å komme tett inntil plantene og begrave jord i selve
planterekken. Det reduserer behovet for manuell luking. Selleri tåler også
selektiv flamming inn i planterekken, noe som ytterligere kan redusere
behovet for luking. Detaljer omkring de ulike teknikkene er mer utfyllende
beskrevet i kapitlet om gulrot.
157

158
NORSØK · Økologisk handbok
17.8 Sjukdommer og skade
For å unngå sjukdom og skade er det viktig å sørge for:
• egna vekstskifte
• rent såfrø
• hygiene i oppal og med hensyn til planterester
• skånsom håndtering
• gode lagerforhold
Det er nyttig å bygge opp det biologiske mangfoldet på gardsnivå ved å legge
til rette for nyttedyr som marihøner, nettvinger, løpebiller, edderkopper,
flaggermus, frosker, padder, svaler og en rekke andre fuglearter. På den måten
styrkes systemets evne til selv å kontrollere skadegjørere, og risikoen for
omfattende ødeleggelser reduseres.
I tillegg til storknolla råtesopp, klosopp og gulrotflue, som du kan lese om
i kapitlet om gulrot, kan selleribladflekk og selleriflue føre til tap
i produksjonen. Bladlus kan også forekomme.
Selleribladflekk
Sjukdommen skyldes soppen Septoria apiicola, og viser seg som brune, runde
flekker på bladene. I flekkene kan en se mørke sporer. Soppen kan komme
inn med frø og holder seg i jorda så lenge det er ferske planterester av selleri.
Soppen smitter via sporer som spres med vind. Sjukdommen er ikke vanlig,
men kan gjøre stor skade når den først opptrer. Effektive tiltak er å holde
opp med dyrking av selleri et år og flytte neste års felt langt vekk fra det
infisert arealet. Videre må en sørge for at planteavfall pløyes raskt ned eller
destrueres. Risiko for frøsmitte reduseres ved varmebehandling av frø ved
nøyaktig 50 °C i 25 minutter.
17.9 Høsting og lagring
De største og tidligste knollene høstes gjerne for salg i bunter. Lagringsvaren
høstes før det er fare for nattefrost. Arbeidet med å fjerne blad er tidkrevende
og vanskelig å mekanisere. Knollselleri kan høstes maskinelt (som kålrot),
men dette gir ofte mye skade på knollene.
Lagring skjer ved 0–1°C og høy luftfuktighet. Råte og uttørking er vanlige
problem som begrenser holdbarheten på lager.
Knollsellerien må vaskes og pusses skikkelig før pakking og salg. Ved
produksjon i større kvanta kan dette gjøres maskinelt med bruk av en enkel
pusseskive.

18 Rotpersille
Dyrking av rotpersille har mange fellestrekk med dyrking av gulrot.
Kulturen er noe mer krevende enn gulrot når det gjelder
ugrasregulering, men er noe enklere med hensyn til sjukdom og
skadedyr. Rotpersille kalles også persillerot.
Rotpersille (Petroselinum crispum var. tuberosum) er en variant av samme art
som kruspersille. Planta har sin opprinnelse i Middelhavslandene. Den har
vært brukt i lange tider som krydder og medisin. Rotpersille kom antakeligvis
til Skandinavia på 1700-tallet.
18.1 Biologi
Persille har en toårig vekstrytme. Rota tjener som opplagsnæring for neste års
frøsetting og danner ei påleforma, hvit rot med særegen kryddersmak.
18.2Vokseplass og gjødsling
Salgsproduksjon av rotpersille er begrensa av klima til de sydligste og
varmeste delene av landet. Planta trenger lang tid for å nå en god størrelse,
det vil si 100–110 vekstdøgn i områder med varm vår.
Bladene utsatt for å brekke i sterk vind. Vokseplassen bør derfor ligge lunt og
skjerma.
Jorda må være varm og med god struktur i dybden. Stein og harde klumper
fører til forgreininger og dårlig rotform.
Gjødselbehovet til rotpersille er moderat, med normtall på:
• 10–14 kg N
• 3–4 kg P
• 12–16 kg K
To til tre tonn godt innblanda kompostert husdyrgjødsel per dekar er et godt
utgangspunkt på ei normalt god jord. Store mengder gjødsel kan føre til
spirehemming. Gunstig pH i jorda er 6–7.
18.3Såing og sorter
Rotpersille spirer veldig seint, så ei hovedutfordring er å få til ei god spiring.
Selv ved optimale forhold tar det flere uker før plantene kommer opp, og
spireprosenten ligger normalt rundt 50 % i felt. Spiringa går raskest ved
20–25 °C og stopper opp ved 10–12 °C. Forspiring av frø i 4–5 døgn med ei
avsluttende lufttørking vil korte ned spiretida.
159
ROTPERSILLE 18

160
NORSØK · Økologisk handbok
Frø leveres som standardfrø eller forspira piller. Frøvekt er 500–800 frø per
gram. Økologisk frø skal benyttes dersom det er å f tak i. Frø og piller må
ikke være behandla med syntetiske beisemidler.
Frøforbruket ved ettfrøsåmaskin er mellom 100 og 200 g per dekar, avhengig
av spireegenskaper og dyrkningsopplegg.
Dyrking på drill har mange fordeler, ikke minst ved at det gir raskere
opptørking og varmere jord enn på flatt land.
En bør tilstrebe 20–25 planter per løpemeter. Sådybde er 2–3 cm. Dekking av
feltet med plast eller fiberduk fremmer spiringa.
Aktuelle sorter av rotpersille
’Eagle’: relativt sylindrisk, lange slette røtter, fin lys farge og god rotfylling
’Berliner-Bero’: senere enn Eagle, ellers mye like egenskaper
’Toso’: sort med tykke, korte røtter. Kalles også ’Kurze Dicke’
18.4Ugras
Sein spiring og treg start gjør at ugraset lett kan få overtaket ved dyrking av
rotpersille. Her vises det til kapittel om ugrasregulering i gulrot. Det er
spesielt viktig å være påpasselig mens ugraset er smått og sørge for gjentatte
kjøringer i mai og juni. Seinere kan en legge på ferskt plantemateriale som
jorddekke og på den måten redusere behovet for luking og mekanisk
ugrasregulering.
18.5Sjukdom og skadedyr
Rotpersille er motstandsdyktig mot sjukdommer og skadedyr. Gulrotflue kan
forekomme og tiltak mot denne gjelder som for gulrot.
18.6Høsting og lagring
Kvaliteten på rotpersille blir bedre jo større rota får bli, så høsting skjer gjerne
så seint som mulig. Bruk av planteløfter letter et manuelt opptak.
I områder uten mye barfrost kan rotpersille lagres ute på åkeren under et tykt
lag med halm. Holdbarheten på røttene er svært god ved kjølig lagring (0–2°
C) med høy relativ luftfuktighet. Kondens og lagring i tett plast kan redusere
holdbarheten mye. Se ellers lagring av gulrot.

19 Tomat
Olav Bø og Bjørg Fritsvold, Sogn Jord- og Hagebruksskule
Tomatplanta kom til Europa frå Sør-Amerika, truleg med Columbus.
I Noreg kom det fart i dyrkinga etter 1900. I dag er dette den største
kulturen under glas, og stadig meir av tomatane vi finn i butikken er
norskproduserte. Vekstsesongen har vorte utvida dei siste åra, med
betre veksthus og ekstra energi til oppvarming.
Tomatplanta (Lycopersicon esculentum Mill.) høyrer til søtvierfamilien (Solanaceae)
og står nær potetslekta (Solanum). Vekstsesongen til tomat har vorte utvida dei
siste åra, med betre veksthus og ekstra energi til oppvarming. Vanlegvis vert
det sådd rundt juletider, og utpå hausten vert produksjonen avslutta.
Produksjon utover hausten og i vinterhalvåret krev ekstra lys og varme og er
difor kostbar. Resten av året importerer vi tomater frå m.a. Spania, sjølv om
det er avslørt skremmande bruk av kjemiske plantevernmidlar ved fleire av
dei spanske tomatplantasjane.
19.1 Dyrkingsvilkår
Frå starten av vart tomat dyrka på dei lunaste plassane ute. Sjølv her vart
avlingane usikre,
og no vert det ikkje dyrka frilandstomat her i landet.
Ulike typar veksthus
Hus med jordgolv kan vera alt frå enkle plast- eller glashus utan oppvarming
til meir moderne
veksthus med varme. Felles for alle typene er at tomatane vert dyrka i jord.
Tidlegare skjedde all tomatproduksjon i slike hus her i landet, og vellukka
økologisk tomatproduksjon er nok enklast i slike hus. Står ein fritt og skal
byggja nytt veksthus for økologisk tomatproduksjon, er ei slik løysing aktuell.
Om plantene skal alast opp utan ekstra varme, vil vi truleg kunna produsere
tomater i 2–4 månader kvart år. Produksjon heilt utan ekstra varme er
usikkert. Det er lett å få problem med soppsjukdomar. I betre hus med noko
ekstra varme vert produksjonen sikrare, og produksjonstida vert vesentleg
lenger. Det er i alle høve berre snakk om kortkulturar i enkle hus.
Hus med faste golv er gjerne meir moderne veksthus med god isolering og
fullstendig klimastyring. Økologisk tomatproduksjon i slike hus er meir
krevjande. Tomatane må dyrkast i ei jordblanding i ei eller anna form for kar
eller store potter.
Utanom økologiske omsyn, er det sjølvsagt økonomiske omsyn som vert
avgjerande for den einskilde sitt val av veksthustype. Generelt vil hus med
faste golv vera mest kostbare, men det er mange moment som vil påverka
161
TOMAT 19

162
NORSØK · Økologisk handbok
økonomien. Du kan lesa meir om veksthus i kapitlet veksthus og andre
klimafremjande tiltak.
Jord
Djup, moldrik jord med litt leire vert rekna som beste tomatjorda, men lettare
jord og myrjord
kan også gje brukbare avlingar. Slik jord stiller større krav til gjødslinga.
Tomatjord bør vera godt drenert. Tomatane trivst best ved pH 5,5 – 6,0.
Dersom du skal dyrka tomatane i veksthus med jordgolv, må veksthuset
plasserast på jord som høver for tomatdyrking. Den tida det var vanleg å
dyrke tomatar i slike hus, vart jorda vanlegvis skifta etter tre år. Nokre skifte
jorda oftare. Innimellom vart jorda dampa. Det vart dampa etter behov – ofte
kvart andre år. Dampinga bør utførast om hausten etter at huset er rydda. Til
damping treng du ein kjele som produserer rikeleg med vassdamp. Dampen
vert tilført gjennom panner oppå jorda eller gjennom gaflar (røyr med hol i)
om lag 30 cm nede i jorda. Gaflane må gravast ned i jorda rett før bruk og
fjernast etterpå, elles vil dei skapa problem når jorda skal fjernast. Under
jorddampinga må det nyttast termometer i jorda. Kjem jordtemperaturen opp
i 100 ºC er det nok, men om temperaturen stoppar på 80 ºC, må det gå nokre
timar. Metoden er arbeidsam, men drep alt levande og har fungert i fleire
generasjonar. Etter damping må ein vera forsiktig med nitrogengjødslinga til
tomatane neste vår, fordi dampinga frigjer nitrogen.Ved økologisk dyrking
kan mykje av dette også vera aktuelt i dag.
Dersom du skal dyrka tomatane i veksthus med betonggolv må du bruke ei
jordblanding i eit eller anna form for kar. Det vert såleis ei avgrensa
jordmengde per plante. Generelt kan vi seie at di meir jord di betre er det.
Her vert den største utfordringa å finne ei optimal jordblanding. Jorda bør
vera luftig. Det er fleire blandingar som kan brukast, avhengig av
overgjødslinga. Svakare jordblanding må overgjødslast sterkare og omvendt.
Eit godt utgangspunkt kan vera ei blanding med 1/3 godt omdanna kompost
og 2/3 jord med noko naturtorv i. Etter kvart som plantene toler meir
nitrogen, kan ein tilføre ei toppdressing av storfe- eller sauegjødsel. Slik
husdyrgjødsel bør ikkje vera heilt fersk. Ei slik toppdressing kan evt. blandast
med torvstrø. Toppdressinga må haldast fuktig. Dryppvatning er ikkje
tilstrekkeleg til dette.
På Sogn Jord- og Hagebruksskule har tomatane vorte dyrka i store plastrøyr.
Røyra har diameter på 40 cm og er delte på langs. På toppen av kvart
”halvrøyr” er det laga ei enkel ramme av 10 cm plank på høgkant. Dette gjev
meir jord til plantene. Slike renner gjev også høve til oppsamling av vatn og
gjødselvatn. Ved dyrking i renner eller i store potter er det relativt lite jord per
plante, og difor relativt stor trong for overgjødsling.
19.2 Sortar
Å finna rett sort er viktig. Kvart år kjem det mange nye sortar på marknaden.
Krava som vert stilt til sortar, varierer frå land til land. Vi har ikkje offentlege
sortsforsøk innan økologisk tomatdyrking.

TOMAT
Innanfor tomatsortimentet finst mange variasjonar i vekstform hos plantene.
Middels store tomatar med fin form, samt god smak og farge, vil vera enklast
å omsetje. Nokre tomater er store, gjerne meir kantete og med fast
cellemasse. Slike tomater vert kalla bifftomatar og er populære i salatar. Andre
eigenskapar som det vert lagt vekt på, er: motstandskraft mot skadegjerarar,
avlingsmengde, lagringsevne og dyrkingseigenskapar etter økologiske
metodar.
Det finst genmanipulerte sortar. Slike sortar er ikkje tillate i Noreg endå og
sjølvsagt ikkje i økologisk landbruk. Det kan vera vanskeleg å få tak
i økologiske frø. Skal ein kjøpa konvensjonelle frø, må dei vera ubeisa.
Resistensegenskaper
Motstandskraft mot skadegjerarar vert prioritert ved foredling av nye sortar.
Det har vorte oppnådd gode resultat, men resistensen endrar seg stadig.
I sortskatalogane vert resistenseigenskapane gjevne opp med kodar
i rekkefølgje: virus, bladsoppar, jordbuande soppar og parasittar. Eit tal etter
bokstaven syner kor mange rasar sorten er resistent mot. Sjå i ramma under,
kva dei einskilde bokstavane tyder.
Døme: TmC5OiF2FrWi
Resistenseigenskapar hos ulike tomatsortar
• Tm = tomatmosaikkvirus
• C = Cladiosporum fulvum (fløyelsflekk) – 5 kjende rasar.
• Oi = mjøldogg
• F = Fusarium – 2 kjende rasar
• Fr = Fusarium oxysporum radicis- lycopersici (rothalsråte).
• Wi = sølvblad
• N = nematodar ( Meloidogyne sp.)
• P = Pyrenochaeta lycopersici (korkrot)
• V = Vertivillium alboatrum
Aktuelle sortar
Innan konvensjonell dyrking er Liberto og Aromata dei mest vanlege sortane
Liberto har to til tre rom og Aromata har tre til fem rom. Det er F1–sortar
som ein på sikt må koma bort frå innan økologisk landbruk.
Fleire av sortane som er tilgjengelege for hobbydyrkarar, er ikkje resistente
mot viktige sjukdomar og virus. Det kjem også nye sortar.
19.3 Oppal og planting
Kva tid ein ynskjer ferdige plantar er avgjerande for kor langt oppal som er
nødvendig. Om oppalet skal skje tidleg på året, vert oppalstida lenger enn om
oppalet skal skje seinare. Di tidlegare kultur di lengre vert oppalstida. Om ein
163

164
NORSØK · Økologisk handbok
ynskjer å planta ut i februar/mars må ein så rundt juletider. For mange vil det
ofte høva best med utplanting i april/mai. Det vil gje ei oppalstid på om lag
40 dagar.
Det enklaste er å så direkte i pottene. Alternativt kan det såast i såkassar og
priklast. Både såjord, potter og kassar må vera reine. Naturtorv som vert
kalka og gjødsla med godt kompostert husdyrgjødsel, høver godt. Ei blanding
av 1/3 kompost og 2/3 jord er høveleg. Jorda bør tilsetjast litt lettløyseleg
næring. Uttynna land med leiingstal mindre enn 6, ein gong i veka, vil ofte
høva i starten.
Det er vanleg med ekstra lys til spiringa, etterpå er det truleg mindre aktuelt.
Mange forsøk har synt at temperaturen ikkje må verta for høg frå spiring og
framover. Det fører til færre blomar i dei fyrste klasane. Har du fullstendig
klimastyring, er det vanleg å tilrå 7 000 lux etter såing og minimum 6 timars
natt etter at frøblada er utfolda. I spirefasen kan temperaturen vera 24 ºC.
Vert det gjeve 7 000 lux, bør temperaturen vera 20 ºC etter spirefasen. Har du
meir lys, kan temperaturen vera nokre grader høgare.
Det er viktig at tomatplanta kjem djupt nok ved utplanting. Eit gamalt råd var
at tomatplantene skulle plantast ned til frøblada. Tomatplanta slår nye røter
på stengelen.
Rotutviklinga vert naturleg og optimal for arten. Det vil sikra god nærings- og
vassforsyning.
Organiseringa i veksthuset kan gjerast på fleire måtar, men å leggja radene på
langs med huset er mest vanleg. Avstanden mellom radene avheng av
dyrkingsmetode elles. For hus på jordgolv er det tilrådd radavstand på 1 m,
og planteavstand på 30 cm. For hus med fast golv, gjev ofte radavstanden seg
sjølv. Større planteavstand vil gje meir luft og mindre soppsjukdom. På Sogn
Jord– og Hagebruksskule vert det nytta ein planteavstand på 40 cm.
19.4 Stell av tomatplantane i veksttida
Lufttemperatur
Høg temperatur etter utplanting fremjar tidleg utvikling og modning. Etter
planting vert det tilrådd 20 ºC både dag og natt. Deretter 19 ºC om dagen og
17 ºC om natta. Lufting skjer ved 24 ºC. Frå starten på haustinga og resten av
sesongen kan nattetemperaturen senkast litt, og lufting skjer ved 20–22 ºC.
Det raude fargestoffet lycopin vert ikkje utvikla ved høgare temperatur enn
27 ºC.
Vatning
Ei lita plante brukar 2–3 dl vatn per dag i februar og 2–3 l på ein varm
sommardag. På gråversdagar er forbruket langt mindre. For å sikra alle
plantene nok vatn er det naudsynt med litt overskotsvatning. Vatninga bør
regulerast etter veret. Tomatplantene skal vatnast kraftig, men dei kan gjerne
verta litt tørre mellom vatningane. Med tanke på næringstap vil det vera
gunstig å resirkulera avrenningsvatnet. Vatninga bør skje på føremiddagen.

Då vert ikkje veksthuslufta så rå om natta. Dette er spesielt viktig om ein
ikkje har oppvarming.
Dryppvatning sparar mykje arbeid.
Skygging og brusing
Tidlegare vart det lagt skygge på veksthusa på forsommaren og vaska av på
ettersommaren. Skygge kan vera ei kalkblanding som vert måla direkte på
rutene eller gardin som vert trekt for. I periodar med sterk innstråling vil
vevstempetraturen i plantene kunna verta for høg.
TOMAT
I moderne veksthus vert det nytta hyppige brusingar. Blada vert stadig fukta
med ein film av vatn. Når dette fordampar, tek det varme frå blada. For å få
til dette krevst det bruseanlegg. Desse må kunna fordela vatnet svært fint.
Brusinga må ikkje føra til at det dryp av blada, og anlegget må kunna starta og
stoppa med korte mellomrom. Brusing, spesielt med unøyaktige anlegg, vil
føra til høgare luftråme og kan gje sopproblem. Dei som ikkje har
bruseanlegg, må framleis dempa innstrålinga ved skygging på glasrutene eller
skyggegardiner. Plast vil ofte vera grå, og treng ikkje skygging.
Tilsetjing av karbondioksid
I moderne veksthus er det vanleg å tilføre karbondioksid for å auka avlingane.
I økologisk tomatdyrking er det ikkje tillate å tilføre fabrikkframstilt CO2,
men det finst døme på naturleg tilsetjing av karbondioksid. God kompost
i veksthuset vil auka CO2 -innhaldet. All biologisk aktivitet i jorda vil
produsere CO2 og heva innhaldet av CO2 i veksthuslufta. I følgje
Debio-reglane er det likevel tillate å tilføre CO2 i samband med gassbrenning
for oppvarming av veksthuset.
Oppbinding
Plantane må bindast opp straks etter utplanting. Ein kraftig jarntråd som er
festa godt, vert strekt i god høgd (3 – 4 m) over planteradene. Etter
utplanting vert eit snøre festa forsiktig rundt tomatplantene og deretter festa
til ståltråden. Snøret bør vera litt for langt. Om plantene seinare skal leggjast
ned, slepp ein å skøyta eller ta nytt snøre. Komposterbart snøre gjer ryddinga
av huset enklare og bør nyttast.
Forming av plantene
Vanlegvis let ein plantene veksa fritt utan å toppa dei. I kaldhus vil det ofte
vera rett å toppa plantene etter 4. eller 5. klase. Sideskota i bladhjørnene vert
fjerna straks ein får tak på dei. Samstundes med denne jobben, som vert kalla
pinsering, vert toppen av plantene snodde rundt snøret.
Når plantene vert høge, får dei nedste blada lite lys og gulnar. Slike gule eller
skadde blad skjer ein vekk straks. Det må ikkje fjernast meir enn tre blad frå
same planta samstundes.
Friske blad må ikkje takast bort. Det er viktig med litt luft mellom plantene.
Faren for gråskimmel vert mindre. Blad som vert fjerna, bør ein ta ut av huset
og kompostere skikkeleg.
165

166
NORSØK · Økologisk handbok
Etter at dei nedste klasane er hausta, løyser ein snøret på jarntråden og senkar
plantene.
Åtte veker før rydding, toppar ein alle plantene. Det vert då betre utvikling av
fruktene som er tillaga.
Blomster og støving
Tomatblomane er tvekjønna. Det må støving (pollinering) til om ein skal få
frukt. Tomat støvar seg for det meste sjølv, men dei kan og verta støva frå
naboplanter. Støvinga går sikrast når plantene er i jamn og god vekst. Varmen
må ikkje vera for høg og lufta ikkje for turr.
Støvinga vert fremja ved å banka på snorene med ein stokk eller nytta ein
vibrator (skakestav) fleire gonger i veka. Kvar klase må røra seg.
Humler gjer jobben mykje betre enn vibratoren, og er vanlege i tradisjonell
tomatdyrking. Eitt humlebol dekker normalt 1 daa veksthusareal. Dei fornyar
seg dårleg i veksthus og heile bolet må skiftast ut etter om lag 6 veker.
Humler kan kjøpast hos: Pollinering Service, Mossige, 4340 BRYNE, tlf 51
48 73 90.
Sjølv om humlene gjer jobben med pollenspreiinga, må tilhøva i huset leggjast
godt til rette. Luftråmen bør vere om lag 60 –85 %. Høgare luftråme kan gje
samanklumping og dårleg utvikling av pollenet. Lite lys og stor
fruktbelastning kan også hemma utvikling og spiring hos pollenet.
Gråversperiodar kan vera eit problem om ein i ”enkle” veksthus utan
oppvarming. 20–25 ºC er gunstigaste temperaturen for pollenspiring. Det tek
ca 8 veker frå pollinering til moden frukt.
Vekstregulering
God balanse mellom vegetativ vekst og generativ utvikling er viktig. Dette
kan styrast med
regulering av temperatur og tilgang på vatn. Høg temperatur fremmar
fruktutvikling og modning. Låg temperatur fremmar blomsterdifferensiering
og vegetativ vekst. Vert den vegetative veksten for dårleg, kan
nattetemperaturen senkast nokre få grader og dagtemperaturen haldast nede
ved hjelp av lufting, brusing eller skygging. Nitrogeninnhaldet i gjødselvatnet
bør også aukast.
19.5 Gjødsling
Rett gjødsling er truleg den største utfordringa i økologisk tomatdyrking.
Generelt veit vi at tomatane brukar mykje kalium og nitrogen, men lite fosfor.
Magnesium skal ein også passa på. Kor mykje som skal tilførast, er avhengig
av jorda, m.a. korleis ho har vore gjødsla tidlegare og om ho har vore dampa
m.m. Kraftig og/eller feil gjødsling reduserer kvaliteten. Spesielt kan det verta
dårlegare fargeutvikling, slik at tomatane kan verta meir grøne.
Ein bør ta prøve av jorda som skal brukast, kvar haust. Tomatjorda bør difor
vera klar i god tid. Dei viktigaste analysane er: kalium, fosfor, magnesium,

kalsium, leiingstal og pH. Saman med røynslene frå tidlegare vekstsesongar,
vil det vera god rettleiing for gjødslinga neste år.
Generelt vil det vera lett å overgjødsla med N og K ved å bruka ei blanding
av land og vatn.
TOMAT
Det kan vera lurt å ta ein analyse av landet. Styrken på blandinga vil oftast
vera om lag 10 % avhengig av kor ofte ein vatnar. Ved lite vatning må
blandinga vera mest konsentrert. Leiingstal vil vera til god hjelp. Vanlegvis
startar ein med høgt leiingstal i starten og reduserer det ettersom modning,
fruktbelastning og vatning aukar. Leiingstalet i gjødselvatnet må vera lågare di
fleire gonger ein vatnar. Truleg vil det liggja mellom 4 og 6 ved 1–2
gjødslingar (vatningar) per veke. Høge leiingstal i jorda kan føra til Mg- og
Ca-mangel.
Ein kan få problem med for høg pH på grunn av overgjødslinga med land/
vatn. Når slike problem oppstår, må andre N- kjelder nyttast t.d. fast
husdyrgjødsel eller fersk småkløver som vert lagt som toppdressing.
Eit lag med smågras, gjerne med kløver, vil føra til jamnare råme og dermed
frigjering av næring frå toppdressingen. Svenske forsøk har synt at slik
grøngjødsling kan vera tilstrekkeleg til økologisk tomat som stod i jord.
NPK-innhaldet i grønmassen varierer med botanisk samansetting. Kløver har
sterk N-effekt. Ei blanding av kløver og gras gjev balansert næringstilgang.
Kraftig grøngjødsling seint på hausten vil kunna føra til næringslekkasje
dersom ein ikkje har resirkulering av avløpsvatnet. Husdyrgjødsel og
grøngjødsling kan brukast kvar for seg, men truleg vil ein kombinasjon vera
gunstig. Ein må unngå å få organisk gjødsel og vatn inn til stengelen. Det kan
føra til råte.
Om ein ynskjer meir luftig jord, kan halm blandast inn. Halm vil binda litt N
ved nedbrytinga og krev såleis litt meir N-gjødsling.
Næringsmangel
Nitrogenmangel oppstår lett ved dyrking av tomat. Om våren er plantene små
og treng relativt lite N. På denne tida er det lite lys. Kraftig vegetativ vekst
med lite lys gjev svake planter. Det er likevel fort å la seg lura ved oppal
i potter. Nitrogenet kan fort verta brukt opp og då vil det vera trong for litt
lett tilgjengeleg N, t.d. gjødselvatn med ca 10 % land. Når plantene står med
frukter på dei nedste klasane, kan det lett verta for lite N. Det kan føra til
mindre setjing på 4. – 6. klase, og plantene vert tynne i toppen. På denne tida
er fordampinga stor. Det vert vatna mykje, og mykje nitrogen kan difor verta
vaska ut.
Magnesiummangel er vanleg i dei fleste tomatkulturar. Dei eldste blada gulnar
frå kanten og innover mot bladnervane og vert etterkvart brune. Om jorda
skal kalkast, bør det nyttast dolomitt, men tomatane likar ikkje for høg pH.
Plantene toler litt magnesiummangel utan at det går ut over avlinga. Naturleg
aldring fører også til gulning av dei eldste blada og kan forvekslast med
magnesiummangel.
Om kaliummangelen vert sterk, syner det seg m.a. ved at bladkantane visnar.
Sterk kaliumgjødsling kan hindra opptak av magnesium. Plantene kan syna
symptom på magnesiummangel. 167

168
NORSØK · Økologisk handbok
Kalsiummangel er også relativt vanleg i økologisk tomatdyrking. På tomatane
syner det seg som ein brun flekk på spissen av fruktene. Det er sjeldan direkte
mangel på kalsium, men kalsium er bunde i jorda eller i eldre plantedelar.
Grunnar til dette kan vera for lite vatn, for mykje kalium i jorda, for høg
luftråme eller for høgt innhald av salt i jorda.
19.6 Sjukdomar og skadedyr
I økologisk tomatdyrking er det viktig med god hygiene, sortar med god
resistens, optimale dyrkingstilhøve i jorda og bruk av biologisk plantevern.
Sjuke planter, avfall osv. bør fjernast og forsvarleg komposterast. Det same
gjeld ugras i og rundt husa. Arbeid aldri i eit tomathus med tobakksmitte på
hender og klede.
Tomatsortane er resistente mot mange sjukdomar som var strevsame
tidlegare. Ein bør vera påpasseleg ved frøkjøp.
Det har vorte tilgjengeleg mange nyttedyr mot lus, midd og mjøllus. L.O.G.
skaffar desse.
Det er venta nyttesoppar mot gråskimmel og mjøldogg. Skal bruk av nyttedyr
verta vellukka, må ein kjenna dei ulike skadegjerarane og skadebiletet deira.
Limfeller vil vera eit godt hjelpemiddel. Fellane bør skiftast ein gong i veka.
Du kan lese om dei viktigaste skadedyra, samt aktuelle tiltak mot dei i tabell
19.1. Skal du bruke nyttedyr, er det viktig å fylgja tilrådingane om når og
korleis nyttedyret skal setjast ut. Tomatplantane er også utsette for ein del
sjukdommar. Nokre av dei viktigaste er omhandla i tabell 19.2.

Tabell 19.1 Skadedyr, og tiltak mot desse, på tomatplantar.
Skadedyr Skadebilete Tiltak
Veksthusspinnmi
dd (Tetranychus
urticae )
Veksthusmjøllus/
kvitfly
(Trialeurodes
vaporariorum ).
Tomatfly
(Lacanobia
oleracea )
Midden held til på undersida
av blada. På oversida av
blada vert det små, lyse,
uregelmessige prikkar. Etter
kvart som talet på midd
aukar, vert dei gule flekkane
meir samanhangande og
blada visnar. Det er ikkje lett
å oppdaga byrjande angrep,
så ein bør venda på blada
rutinemessig.
Den vaksne er ca 2 mm
lang, med kvite venger, og
legg egg på undersida av
blada. Nymfene er lysegrøne
eller kvite og om lag 0,7 mm
lange. Både nymfene og
vaksne insekt syg næring frå
blada, og skil ut klebrig
ekskrement som grisar til
både blad og frukter. Det kan
utvikla seg svertesopp
i dette..
Larveane til denne og andre
liknande nattflylarver kan
opptre i tomat. Dei gneg på
blada og lagar groper
i fruktene.
Rovmidd (Phytoseiulus
persimilis ) som er oppalen på
tomat er effektiv ved
begynnande angrep. Bruk
10–20 rovmidd per
kvadratmeter i angripne
områder.
Mjøllussnyltevepsen (Encarsia
formosa ) er effektiv.
Mjøllusåtaket må vera lite ved
utsetting.
Det vert hevda at sprøyting
med grønsåpe (2 dl grønsåpe
i 10 dl vatn) skal redusere
kvitflyåtaka.
Ein kan nytte eggsnylteveps,
lysfeller og ferromonfeller. Ein
kan også rista larvene ned og
drepa dei.
Bladlus Bladlussnylteveps
Bladlusgallmygg
TOMAT
169

170
NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 19.2 Sjukdommar, og tiltak mot desse, på tomatplantar.
Sjukdom Skadebilete Tiltak
Mjøldogg Mjøldogg er ein vanleg sopp,
men det er relativt nyleg at
den har angripe tomat.
Soppen viser
seg som kvite, lodne eller
mjølaktige runde flekkar på
oversida av blada. Flekkane
vert stadig større og dekker
til slutt heile blada.
Tomatstengelsju
ke
Sjukdomen angrip først og
fremst i rothalsen, men
andre plantedelar kan også
verta angripne. Vanlegvis vil
denne sjukdomen opptre
i kaldhus. Sjuke planter
smittar lett.
Gråskimmel Dette er ein vanleg sopp,
som kan angripe alle delar
av tomatplanta. Den kan
opptre som stengelråte og er
kjenneteikna av det
gråaktige belegget. På
fruktene vert det ein lys blaut
råte med grått belegg.
Sjuke planter bør fjernast.
I Sverige har dei funne at
grønsåpe og bikarbonat
(bakepulver) verkar mot
mjøldogg (og bladlus). Det vert
nytta ei blanding av 5 g
bikarbonat og 10 g såpe per
liter vatn.
Blad som har kraftige angrep,
kan verta svarte etter
behandlinga. Det er viktig med
god reingjering av hus og
utstyr etter sesongen.
Angripne planter må fjernast
straks og komposterast
forsvarleg, i god avstand frå
veksthuset. Låg luftråme og
vatning rett på jorda er viktig.
Viktigast er likevel
jordtemperaturen. Har ein
jordvarme, vil truleg ikkje dette
vera noko problem. God
reingjering etter avslutning av
sesongen er viktig.
God lufting omkring nedste
plantedelane er positivt. Det er
viktig å fjerna gamle og sjuke
blad for å oppnå dette.
Jordvarme og lite brusing vil
også vera gunstig. Planter
som er gjødsla kraftig med
nitrogen, er mest utsette.
Virus Alle sortar som vert nytta
i handelsdyrkinga, er
resistente mot virus.
I hobbydyrkinga er det sortar
som ikkje er resistente. Slike
sortar kan framelska
resistensbrytande
virusstammer og bør ikkje
nyttast i handelsdyrkinga.
Tørråte Plasser ikkje potetåkeren inntil
tomatveksthuset
19.7 Hausting og lagring
Tomatane får best smak om dei sit på plantene til dei er skikkeleg modne.
Skal dei transporterast, må dei gjerne haustast litt lysare. Tomater skal lagrast
ved 12–13 ºC og ganske tørr luft (70–75 % relativ luftråme).

19.8 Avling
TOMAT
På grunnlag av det som er gått i gjennom i dette kapitlet, reknar vi med at det
skal vera mogleg å oppnå avlingar på høgde med det som er vanleg
i konvensjonell tomatdyrking. Det vil seie frå 10–20 kg tomatar per m2 for
kortkulturar.
Viktig å hugsa i tomatproduksjonen
• pH bør vere frå 5,5 – 6,0.
• Bruk rein jord og reine potter og kassar til oppalet.
• Ha nok lys i høve til varme under oppalet.
• Bruk lite vatn like etter utplanting og rikeleg seinare.
• Sideskota skal fjernast straks ein får tak på dei.
• Plantane skal ha lite nitrogen i starten, og meir utover seinvår og
sommar.
• God pollinering er viktig.
• Det tek 8 veker frå pollinering til moden frukt.
• Bruk nytteorganismar ved åtak frå skadegjerarar.
• Tomater skal lagrast ved 12–13 ºC, i relativt tørr luft.
Anbefalt litteratur
Bjelland, O. 1997: Grønnsakdyrking i regulert klima. Landbruksforlaget.
Landbrugets Rådgivningscenter. 1996: Væksthusgrønsager. Fakta om økologisk
jordbrug 7. Specialudvalget for Økologi. Skejby, DK–8200 Århus N.
Forskningsnytt om økologisk landbruk i Norden. Nr.6 1998.
Jordbruksverket. 1996: Ekologisk odling av växthustomat. Jordbruksinformation
nr 2/1996.
Växthusodling av tomat i avgräsad odlingsbädd, baserad på näringsresursar från lokalt
producerad stallgödselkompost och grønmassa. Ekologiskt lantbruk nr 22. Sveriges
Lantbruksuniversitet 1998.
171

172
NORSØK · Økologisk handbok

20 Korn
Randi Berland Frøseth, Norsk senter for økologisk landbruk
Korn kan dyrkes på omtrent all slags jord. Moldholdig morene-, sandog
leirjord egner seg godt. Jorda må være godt drenert og ha en god
struktur. Kornplanten tar opp næring i en relativt kort periode.
Utfordringen ved økologisk korndyrking er å få nitrogenet tilgjengelig
for plantene tidlig nok i vekstsesongen. I god og varm jord skjer
omsettinga raskt, og kornet vil som regel få god tilgang på alle
næringsstoff.
De ulike artene og sortene av korn trenger en viss varmesum for å
modnes . Seine sorter og høstformene trenger mest varme. Generelt er
bygg tidligere enn havre, som igjen er tidligere enn hvete. Krossing er
en metode som kan gjøre egenproduksjon av kraftfôr mulig der
vekstsesongen ikke er lang nok, eller høsten for regnfull, til å få kornet
fullmodent. Korn som skal krossensileres kan høstes 10 til 20 dager
tidligere enn korn som skal tørkes.
Lista over sykdommer som kan angripe kornplanter er lang. Mange av
sykdommene er typiske vekstskiftesykdommer som kommer ved
ensidig korndyrking eller ved sterk nitrogengjødsling. Generelt er det
mindre problem med sykdommer i økologisk korndyrking enn ved
konvensjonell dyrking.
Bygg (Hordeum vulgare)
Havre (Avena sativa)
Hvete (Triticum aestivum vulgare)
Rug (Secale cereale)
Rughvete (Triticosecale)
Spelt (Triticum spelta)
Korn hører til grasfamilien og kan være ettårig eller vinterettårig. Kornplanta
formerer seg med frø. Rug er kryssbestøver, mens de andre kornartene er
selvbestøvere. Blomstene sitter i småaks som igjen sitter i aks eller risle
(havre). Hver blomst er omgitt av en inneragn og ett forblad, og hvert småaks
avgrenses av to ytteragner. Botanisk er kornet en nøttefrukt der fruktskallet er
vokst sammen med frøskallet. Hos bygg og havre er det enda et skall siden
inneragnene følger med det modne kornet.
20.1 Klima
De ulike artene og sortene av korn trenger en viss varmesum for å modnes
(se tabell 20.1). Varmesummen er summen av døgnmiddeltemperaturene fra
såing til gulmodning (38–40 % vann i kornet). Denne finner en ved å
multiplisere gjennomsnittstemperaturen for hele perioden med antall dagar.
Krav til varmesum for tidligste byggsort (Arve) er 1210 døgngrader. Tidligste
173
KORN 20

174
NORSØK · Økologisk handbok
havresort (Olram) trenger 1290 døgngrader. Disse tallene gjelder for
Oslo-området, der er det ca 250 mm nedbør i perioden mai-august. Nedbør
utover dette øker kravet til varmesum med 60–80 døgngrader per 100 mm
nedbør i veksttiden for bygg, 90–100 døgngrader per 100 mm nedbør
i veksttiden for havre og 100–110 døgngrader per 100 mm nedbør
i veksttiden for vårhvete. Høsthvete reagerer noenlunde likt som havre på økt
nedbør. Økt daglengde reduserer derimot kravet til varmesum med ca 20
døgngrader per breddegrad nordover. Hvor lang tid det tar fra gulmodning til
overmodning avhenger mye av værforholdene. Det kan derfor variere fra
5–20 dager.
Tabell 20.1 Middelverdier for krav til varmesum (døgngrader) fra såing
til gulmodning for bygg, havre og hvete ( Oslo-området).
Tidlig bygg Sein bygg Tidlig havre Sein havre Vårhvete Høsthvete
Døgngrader (d º) 1250 1330 1300 1380 1460 1480
Veksttida vil i praksis være fra 3 til 5–6 måneder, avhengig av sorten. Seine
sorter og høstformene trenger mest varme for å modnes. Generelt er bygg
tidligere enn havre, som igjen er tidligere enn hvete. De tidligste sortene av
havre er tidligere enn de seineste sortene av bygg. Det samme forholdet
gjelder for vårhvete og havre. I områder med kort veksttid er det viktig å
velge tidlige sorter. De aller tidligste sortene er seksradsbygg.
I buskingsfasen er det en fordel med relativt lav temperatur og god tilgang på
fuktighet. Under modningsfasen bør kornet ha høy temperatur. Etter
gulmodning avtar vanninnholdet i kornet raskere, men dette bestemmes i stor
grad av fuktighetsforholdene rundt kornet. Når vanninnholdet i kornet
kommer under 25 % tåler det frost over lange perioder.
20.2 Vekstskifte
Vekstskiftet må planlegges med hensyn til næringstilførsel og plantevern (se
kapittel om vekstskifte). I et vekstskifte der korn inngår er det viktig å kjenne
kornplantenes egenskaper. Kornplantene tærer på moldinnholdet og har et
relativt grunt rotsystem. I økologisk drift må nitrogenet hentes fra lufta. Det
betyr at nitrogenfikserende belgvekster må inn i omløpet. Belgvekstene blir da
”motoren” i vekstskiftet. Vekstskiftet kan være helt avgjørende for
avlingsnivået. I tillegg vil jordstrukturen forbedres ved et godt vekstskifte, noe
som øker effektiviteten i opptaket av næringsstoffer fra jorda. Det er mest
vanlig å ha kornet etter eng, grønnfôr eller radkulturer i vekstskiftet. På gårder
med få eller ingen husdyr kan grønngjødsel brukes som forgrøde til korn.
I slike driftssystem bør 1/3 av arealet brukes til samling av nitrogen fra lufta
(se kapittel om grønngjødsel).
De ulike kornartene har også ulik evne til å ta opp næring og konkurrere med
ugras, og noen er mer utsatt for angrep av sykdommer og skadedyr enn
andre. Rug og havre har større evne til å ta opp tungt tilgjengelig næring enn
hvete og bygg.
Alle tiltak mot skadedyr og sykdommer må være forebyggende. Derfor er det
viktig at de enkelte kornartene ikke kommer igjen for ofte i vekstskiftet.

Havre bør ikke dyrkes oftere enn hvert 5. år på grunn av havrecystenematode.
Verken bygg eller hvete bør dyrkes oftere enn hvert 3. år. Dersom en har
korn to år etter hverandre på samme areal, bør det veksles mellom ulike
kornarter.
20.3 Jord
Korn kan dyrkes på omtrent all slags jord. Moldholdig morene-, sand- og
leirjord egner seg godt. Jorda må være godt drenert og ha en god struktur.
Bygg trives best på næringsrik jord med god struktur. Hvete stiller ikke så
store krav til jordstruktur som bygg, men trives best på leirholdig jord med
god næringstilgang. Rug og havre er de mest nøysomme kornartene. Rug er
tørkesterk og bør foretrekkes på sandjord.
KORN
Kornartene har ulike krav til pH. Bygg, spesielt toradsbygg, trenger høyest
pH, deretter kommer hvete og til sist havre. På jord som er rik på sand og silt
og samtidig inneholder lite organisk materiale er minimumskravet til bygg pH
5,8. Tilsvarende tall for hvete og havre er pH 5,6 og 5,4. Kravet til pH
varierer også med jordart og innhold av organisk materiale. Høyere innhold
av finmateriale (leire) øker kravet til pH. Økende innhold av organisk
materiale virker motsatt. Erter krever høyere pH enn korn, helst over 6.
20.4 Jordarbeiding
Det er viktig at såkornet får et godt såbed, slik at røttene får et godt miljø å
vokse i, med god luft- og fuktighetstilgang. Vanlig jordarbeiding til korn er
pløying, slodding, såbedsharving, såing og tromling. Redusert jordarbeiding
kan være aktuelt. Dette må vurderes i forhold til jordart, forkultur og
ugrassituasjon.
Det er viktig å ikke være for tidlig ute om våren, slik at jordarbeidinga gir
strukturskader.
Bygg er spesielt ømfintlig for jordpakking.
20.5 Gjødsling
Kornplanten tar opp næring i en relativt kort periode. Fra kornet har om lag
to blad (ca 3 uker fra såing) og fram til avsluttende busking er det viktig at
planten har god tilgang på næringsstoff. Da blir avlingsgrunnlaget lagt. God
tilgang på næringsstoff seinere, fra aksskyting, påvirker først og fremst
proteininnholdet i kornet.
Ei kornavling på 400 kg per daa fjerner omtrent 8 kg nitrogen, 1.4 kg fosfor
og 2 kg kalium. Dersom man tar vare på halmen vil 200 kg halm per daa føre
bort 1.2 kg nitrogen, 0.2 kg fosfor og 1.6 kg kalium.
Utfordringen ved økologisk korndyrking er å få nitrogenet tilgjengelig for
plantene tidlig nok i vekstsesongen. I god og varm jord skjer omsettinga
raskt, og kornet vil som regel få god tilgang på alle næringsstoff. Gjødslinga
må vurderes i forhold til forventet avling, jordart, jordas innhold av organisk 175

176
NORSØK · Økologisk handbok
materiale, type forgrøde og mengde tilgjengelig gjødsel. Jord og klima kan ha
større betydning for avlingsnivået enn hvor mye husdyrgjødsel som blir
tilført.
Det er mest vanlig å gi noe mer husdyrgjødsel i kornårene og redusere
mengdene i de første engårene. 2–4 tonn blautgjødsel fra storfe per daa (eller
tilsvarende nitrogenmengde gitt gjennom annen type husdyrgjødsel) til korn
er vanlige mengder, med største mengde på næringsfattig jord.
Gjødsla kan tilføres som vårgjødsling eller deles, slik at noe tilføres før såing
og resten tilføres ved busking. På lett jord og når det kommer mye nedbør
tidlig i vekstsesongen, kan delt gjødsling minske tap av næringsstoff og bedre
utnyttinga av husdyrgjødsla. Land eller gylle er å foretrekke som overgjødsling
ved busking.
For gårder med lite eller uten husdyr kan det være aktuelt tilføre gjødsel til
gården. For de fleste dreier det seg om gjødsel fra ikke-økologisk drift.
Regelverket tillater tilførsel av ikke-økologisk organisk gjødsel på inntil 8 kg
total-nitrogen per daa og år. Dette tilsvarer ca 2 tonn blaut storfegjødsel eller
1,5 tonn grisegjødsel. Se Debio-regelverket for nærmere beskrivelse av
aktuelle gjødselslag.
20.6 Sorter
Det finnes ikke eget foredlingsprogram for kornsorter til økologisk dyrking
i Norge. Sortslisten er den samme som for konvensjonell dyrking.
Foredlingsmålene i den tradisjonelle kornforedlingen stemmer ikke alltid
overens med de ønskene en har for sorter i økologisk drift. Erfaringer tilsier
at når man har et godt vekstskifte og ikke gjødsler med lettløselig nitrogen, får
man mindre problemer med sykdommer og skadedyr. Siden man ikke har
noen direkte behandlingsmuligheter ved angrep, er det likevel ønskelig at
sortene er mest mulig motstandsdyktige mot sykdommer. Videre ønskes
sorter som kan konkurrere godt mot ugras. Stor rotutvikling er ønskelig siden
kornet må klare seg med mindre mengder lett-tilgjengelige næringsstoffer enn
i konvensjonell drift. Av samme grunn er legde sjelden noe problem
i økologisk drift. Det kan også være en fordel å få en god halmavling i tillegg
til kornet. Korte og stråstive sorter er mindre ønskelig i økologisk drift.
Ved økologisk dyrking bør en velge sorter som konkurrerer avlingsmessig
godt ved lav næringstilstand. De mest næringskrevende sortene har ikke gjort
det så bra i forsøk med økologisk dyrking. Valg av art og sort må gjøres med
utgangspunkt i lokalklima, jordforhold, forventet avling og kvalitet, gjødsling,
ugrassituasjon og vekstskifte. På hver enkelt gård må en derfor komme fram
til hvilke sorter som egner seg best på den gården. Dette kan også variere
mellom de ulike skiftene avhengig av blant annet jordart, drenering og
næringsinnhold.
Der veksttida er kort, bør de tidligste kornsortene brukes, mens de seinere
sortene kan brukes i områder med lang veksttid. Det betyr at de seineste
sortene normalt ikke vil bli modne andre steder enn på de beste
kornområdene på Østlandet (og kun få steder ellers i landet).

Bygg
Bygg brukes i dag nesten utelukkende til fôrkorn. Små mengder byggmel blir
produsert på mindre møller rundt om i landet. I de marginale områdene for
korndyrking vil bygg være det eneste alternativet, men det er verdt å merke
seg at det er vel to ukers forskjell i krav til veksttid mellom tidligste og
seineste byggsort. De nyeste sortene på markedet er Bond (godkjent i 2003),
Edel, Annabell og Otira (alle godkjent i 2002). De største markedsandelene
i 2003 hadde Tyra, Kinnan, Ven og Thule.
Tabell 20.2 Egenskaper hos ulike byggsorter godkjent i Norge per
31.12.03. Veksttida er antall dager til modning i forhold til Tyra. Skala
for øvrige egenskaper: 1–10, der 10 er god stråstyrke, kort strå, god
mjøldoggresistens, høy spiretreghet, god treskbarhet, høy
hektolitervekt, høy 1000-kornvekt og høyt proteininnhold.
Sort Type Veksttid Stråstyr
ke
Stråleng
de
Mjøldo
gg
Spiretre
ghet
Treskba
rhet
Hlvekt
1000k.
v.
Arve 6-rad -8 4 4 4 4 9 4 5 3
Olsok 6-rad -8 4 4 3 6 8 6 4 3
Gaute 6-rad -6 2 3 3 3 7 4 6 3
Fager 6-rad -5 8 6 10 4 6 6 6 5
Lavrans 6-rad -5 7 5 4 7 5 4 4 5
Thule 6-rad -3 7 4 5 4 5 4 3 4
Ven 6-rad -3 7 6 6 9 7 6 4 3
Stolt 6-rad -3 8 6 10 9 7 6 6 5
Olve 2-rad -2 9 6 6 3 2 7 6 9
Åker 6-rad 0 6 4 10 7 7 6 5 1
Edel 6-rad 0 9 4 10 6 9 7 6 1
Tyra 2-rad 0 9 9 5 6 9 9 7 5
Sunnita 2-rad 0 6 7 9 5 5 8 6 8
Saana 2-rad 0 9 9 6 2 7 8 9 4
Kinnan 2-rad +1 6 8 9 4 9 7 9 5
Iver 2-rad +1 8 9 10 5 6 8 8 5
Otira 2-rad +2 9 10 10 9 1 6 9 2
Baronesse 2-rad +5 6 7 8 5 3 8 8 4
Bond 2-rad +6 9 10 9 8 2 6 8 1
Justina 2-rad +7 9 9 10 9 3 7 10 2
Annabell 2-rad +7 9 9 10 7 5 7 7 1
Henni 2-rad +8 9 10 9 9 4 6 8 1
KORN
Proteinin
nhold
Gaute har vist seg å gjøre det bra i forsøk med økologisk dyrking. Arve, som
er den tidligste sorten, er tørkesterk og anbefales på sand-, silt- og
morenejord. Sorten er tolerant mot sur jord. Arve er effektiv til å utnytte
nitrogen og konkurrerer dermed godt ved lavt gjødslingsnivå. Den er utsatt
for stråknekk i overmoden tilstand. Olve har seigt snerp og kan derfor være
vanskelig å treske. Thule anbefales foran Arve på leirjord, men den kan gi
også god avling på silt- og morenejord. Tyra anbefales på morenejord og jord
med høyt avlingspotensiale, og bør ikke brukes på vanskelig leirjord eller
tørkeutsatt sandjord. Sunnita anbefales framfor Tyra på leirjord og jord med
middels til lavt avlingspotensiale. Sorten dekker bedre mot ugras enn de andre
177

178
NORSØK · Økologisk handbok
2-radssortene. Kinnan gjør det svært bra ved lavt avlingsnivå både på
sandjord og leirjord. Saana er maltbygg, og er meget tolerant overfor lav pH.
Sunnita og Olve regnes som sorter med høy fôrverdi, og gis derfor et
pristillegg på 2 øre per kg. Henni gis trekk på 2 øre per kg, mens de øvrige gis
basispris.
Havre
De tidligste havresortene har veksttid om lag som byggsorten Tyra. Dette er
sterkt årsavhengig, og havre modnes seinere i forhold til bygg i fuktige og
kjølige år. Havre er mindre kravfull enn bygg, men har lavere energiinnhold
på grunn av stor skallandel. Storkorna sorter brukes til havregrynproduksjon.
De nyeste sortene på markedet er Bessin og Flämingsplus som ble godkjent
i 2002, og Liberto, Hugin og Munin som ble godkjent i 2003. Sortene Svea,
Ramiro og Kapp er ute av markedet, mens Belinda, Lena, Biri, og Roope har
de største markedsandelene på havre.
Tabell 20.3 Egenskaper hos ulike havresorter godkjent i Norge per
31.12.03. Veksttida er antall dager til modning i forhold til Biri. Skala
for øvrige egenskaper: 1–10, der 10 er god stråstyrke, kort strå, høy
spiretreghet, høy hektolitervekt, høy 1000-kornvekt, lav skallprosent, lav
avskallingsprosent, høy proteinprosent og høy fettprosent.
Sort Veksttid Stråstyrk
e
Stråleng
de
Spiretre
ghet
Hl-vekt 1000 k.
v.
Skall
%
Avsk.
%
Prot.
innh.
Olram -1 6 4 5 4 5 2 7 6 6
Biri 0 6 6 8 5 3 3 5 4 5
Kapp 0 5 5 4 4 4 8 5 6 9
Bikini +3 6 5 6 10 1 10 1 10 10
Lena +4 8 7 8 6 5 8 3 6 5
Roope +4 7 3 8 6 6 9 4 6 5
Bessin +4 7 7 5 7 9 6 5 5 7
Svea +6 6 4 5 6 5 7 5 5 7
Ramiro +6 6 7 5 6 8 2 6 4 8
Revisor +6 6 5 5 6 7 6 3 3 4
Belinda +7 8 7 3 5 9 5 6 4 8
Frode +7 6 4 2 6 6 7 5 4 8
Flämings
plus
+7 8 8 5 5 6 8 4 3 5
Celsia +8 7 4 2 6 8 6 4 3 3
Orvil +8 5 4 6 7 8 7 3 3 3
Liberto +8 7 5 5 5 8 7 4 3 5
Gunhild +10 7 6 5 5 8 7 5 3 5
Sortene Hugin og Munin er henholdsvis tidlig og halvtidlig. Øvrige
opplysninger om dyrkingsegenskaper mangler.
Fettinn
h.
Frode, Belinda og Celsia anbefales til mathavre. Frode, Lena, Kapp, Svea og
Roope gis pristillegg (5 øre per kg) pga lav skallprosent. Belinda, Celsia og
Bessin gis basispris. Biri, Olram, Ramiro, Mustang og resterende sorter gis
trekk (5 øre per kg) pga høy skallprosent.

Bikini er en delvis skalløs sort. Den gir ca 35 % lavere totalavling og 15 %
lavere kjerneavling enn Lena.
Hvete
Vårhvete
De tidligste sortene har veksttid på linje med seine havresorter.
Vårhvetesortene er varmekjære i modningsfasen, og derfor har sørlige deler
av landet det største dyrkingsomfanget. Sortene Avle, Zebra og Bastian står
for de største markedsandelene, mens Polkka, Brakar og Sport er ute av
markedet. Brakar har imidlertid gjort det bra i økologiske dyrkingsforsøk.
Den er aktuell i hele dyrkingsområdet for vårhvete. Nyeste sort på markedet
er Bjarne. Den ble godkjent i 2002.
Tabell 20.4 Egenskaper hos ulike vårhvetesorter godkjent i Norge per
31.12.03. Veksttida er antall dager til modning i forhold til Avle. Skala
for øvrige egenskaper: 1–10, der 10 er god stråstyrke, kort strå, god
mjøldoggresistens, høy spiretreghet, høy hektolitervekt, høy 1000kornvekt,
høyt falltall og høy proteinprosent. Proteinkvaliteten
grupperes som ”svak” eller ”sterk”.
Sort Veksttid Stråst
yrke
Stråleng
de
Mjøldog
g
Spiretre
gh.
Hl-vekt 1000
k.v.
Falltall Proteinin
nhold
KORN
Proteinkvalitet
Bastian -3 8 8 5 5 6 2 8 7 Sterk
Polkka -2 8 4 7 3 6 5 4 8 Svak
Brakar -2 5 6 5 6 6 3 8 6 Svak
Bjarne -1 9 8 7 7 6 5 8 6 Sterk
Sport -1 7 4 9 5 6 4 3 10 Svak
Avle 0 8 7 4 5 6 4 6 6 Sterk
Tjalve 0 8 7 4 4 6 6 4 7 Sterk
Zebra +2 8 4 9 7 8 9 8 4 Sterk
Vinjett +3 7 5 9 4 6 7 5 4 Sterk
Høsthvete
De tidligste sortene har ofte litt kortere veksttid enn tidlig vårhvete.
Høsthvete blir ofte fôrkorn. Dyrking er mest aktuelt på jord som er utsatt for
forsommertørke.
Bjørke og Mjølner står for de største markedsandelene. Etter at det ble
prisgradering etter proteinkvalitet har Bjørke økt sine markedsandeler
betraktelig. Kalle, Terra, Folke og Rudolf er ute av markedet. Kalle avregnes
som fôr. Også Kosack er så godt som ute av markedet. Kal er en sort som
ikke står i tabellen under, men er aktuell for kontraktavl med spesielle
melkvaliteter.
179

180
NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 20.5 Egenskaper hos ulike høsthvetesorter godkjent i Norge per
31.12.03. Veksttida er antall dager til modning i forhold til Mjølner.
Skala for øvrige egenskaper: 1–10, der 10 er god overvintringsevne, god
stråstyrke, kort strå, god mjøldoggresistens, høy spiretreghet, høy
hektolitervekt, høy 1000-kornvekt, høyt falltall og høy proteinprosent.
Proteinkvaliteten grupperes som ”svak” eller ”sterk”.
Sort Veksttid Overvi
ntr.
Stråstyr
ke
Stråleng
de
Mjøldo
gg
Spiretre
gh.
Hlvekt
1000
k.v.
Falltall Prot.
innh.
Prot.
kval.
Kalle -7 8 4 6 5 6 6 4 4 4 Svak
Bjørke -5 7 8 5 5 8 7 7 8 8 Sterk
Terra -4 4 9 8 7 7 5 10 5 5 Svak
Portal -2 5 5 7 4 7 5 7 8 8 Sterk
Mjølner 0 8 7 7 6 6 6 7 6 5 Svak
Folke 0 7 3 4 7 6 6 5 4 5 Svak
Rudolf +1 8 5 4 8 7 6 6 6 5 Svak
Kosack +3 7 7 5 8 6 8 6 6 5 Svak
Rug
Det finnes både vår- og høstformer av rug, men det aller meste av rugen som
blir dyrket i Norge er høstrug. I motsetning til de andre kornartene er rug
fremmedbestøver. Det har blitt laget hybridsorter av rug. Disse gir større
avling, men bør unngås i økologisk dyrking fordi det over tid kan gi tap av
genetisk materiale. Hybridavl er svært ressurskrevende og hybrider kan i liten
grad brukes videre til egen frøavl. Det er bare en av markedssortene som er
populasjonssort (Danko), resten er hybridsorter. Faren for mjølauke er større
i hybridrug. For å redusere denne faren anbefales det å så populasjonsrug
rundt feltet og blande 5 % populasjonsrug inn i såkorn av hybridrug for å
oppnå større pollenproduksjon.
Høstrug
Veksttida er som regel noe lengre enn for høsthvete. Dagens sorter har noe
dårlig overvintringsevne og dårlig stråstyrke. Det bør være rom for en
betydelig økning av rugproduksjon til mat. Veksttida for de ulike sortene på
markedet er noenlunde lik. Picasso er nyeste sort på markedet. Den ble
godkjent i 2001.
Tabell 20.6 Egenskaper hos høstrugsorter godkjent i Norge per
31.12.03. P = populasjonssort, H= hybridrug. Veksttida er antall dager
til modning i forhold til Danko. Skala for øvrige egenskaper: 1–10, der
10 er god overvintringsevne, god stråstyrke, kort strå, god
mjøldoggresistens, høy spiretreghet, høy hektolitervekt, høy 1000kornvekt,
høyt falltall og høy proteinprosent.
Sort Veksttid
Overvint
r.
Stråstyr
ke
Stråleng
de
Mjøldog
g
Spiretre
ghet
Hlvekt
1000
k.v
Falltall Prot.
innh.
Marder (H) -1 8 3 4 4 3 4 3 3 3
Danko (P) 0 8 7 2 6 4 6 7 2 4
Picasso (H) 0 8 5 6 4 4 4 6 6 2

Rughvete
Dagens sorter har veksttid om lag som rug. Rughvete er meget resistent mot
sykdommer og vinterherdigheten er god. Rughvete blir hovedsakelig brukt
som dyrefôr. Woltario er nyeste sort. Den ble godkjent i 2003.
KORN
Tabell 20.7 Egenskaper hos ulike sorter av rughvete godkjent i Norge
per 31.12.03. Veksttida er antall dager til modning i forhold til Prego.
Skala for øvrige egenskaper: 1–10, der 10 er god overvintringsevne, god
stråstyrke, kort strå, høy spiretreghet, høy hektolitervekt, høy 1000kornvekt,
høyt falltall og høy proteinprosent.
Sort Veksttid Overvint
r.
Stråstyrk
e
Stråleng
de
Spiretreg
het
Hl-vekt 1000
k.v.
Falltall Proteinin
nhold
Prego 0 6 6 5 2 5 3 2 4
Lamberto +1 4 6 6 1 6 6 2 3
Woltario +1 8 7 7 1 6 6 2 4
Vision +2 5 7 5 1 3 8 2 3
Spelt
Spelt, også kalt dinkel eller agnhvete, er en gammel hvetetype, som i tidligere
tider ble dyrket mange steder i Europa. Den er i liten grad endret gjennom
foredling og skiller seg fra vår tids brødhvete med et lengre og svakere strå, et
lengre og mindre kompakt aks samt en sprø aksspindel, som gjør at hele
småaks høstes med ytteragnene på. Agnene må derfor fjernes med spesielt
avskallingsutstyr før kornet kan brukes til mat. Det er høsttypen som er mest
aktuell å bruke. Opprinnelige speltsorter overvintrer bedre enn foredla sorter.
I enkelte land brukes spelt som fôr til drøvtyggere, men det er mest brukt til
mat. Spelt brukes i brød og andre bakverk, pasta og frokostblandinger. Polert
korn kan brukes som ris og til ølbrygging. Proteininnholdet i spelt er høyere
enn hos hvete, mens falltallet er litt lavere, men likevel tilfredsstillende. Spelt
kan brukes av personer med visse former for hveteintoleranse, men ikke av
personer med cøliaki.
Spelt er mindre kravstor enn vanlig hvete. Sterk nitrogengjødsling vil øke
faren for legde, redusere avlinga og kvaliteten. Avlingsmessig gir spelt noe
mindre enn vanlig hvete. Forsøk i Vestfold, i konvensjonell dyrking, viser at
hvetesortene Folke og Portal har gitt 25 % og4 % høyere avling enn den
beste speltsorten (Hercule) i gjennomsnitt for to forsøk i 2 år. Rug og
rughvete, som var med i forsøket, gav 50 til 100 % større avling.
Gjennomsnittsavlinga for speltsortene i disse forsøkene har vært 219 kg/daa.
På Apelsvoll (Toten) har speltsortene, i økologisk drift, gitt 241 kg/daa
i gjennomsnitt mot 382 kg/daa for hvetesortene.
Arts- og sortsblanding
Arts- og sortsblandinger kan være aktuelt innenfor økologisk
fôrkornproduksjon. Dersom kornet skal krosses, er dette noe som bør
vurderes. Noen møller tar også imot blandinger av korn og erter som er
høstet etter fullmodning.
181

182
NORSØK · Økologisk handbok
De forskjellige sortene har ulik evne til å utnytte vekstforholdene, og de har
ulik grad av resistens overfor bestemte sjukdommer. Sortsblandinger kan
derfor også forsinke sjukdomsangrep, opprettholde sortenes resistens over et
lengre tidsrom og gi mer stabile avlinger. En forutsetning for at dette skal bli
vellykket, er at en velger arter/sorter som modnes noenlunde samtidig. Et
eksempel på det er en blanding like deler av byggsortene Tyra, Sunnita og
Kinnan.
Korn kan også dyrkes sammen med erter. En blanding av erter og korn gir
høyere proteinavling og kan gi høyere total tørrstoffavling sammenlignet med
korn i reinbestand. Sammenlignet med erter i reinbestand kan erter i blanding
med korn gi like stor proteinavling og mindre legde, og dermed større
dyrkingstrygghet. Erter fikserer nitrogen. Det vanligste er å blande erter med
ett av kornslagene. Flere praktikere blander også ett eller to kornslag, med
eller uten erter. En vanlig blanding er 40 % bygg, 40 % havre og 20 % erter.
Bruk matert (med hvite blomster) framfor fôrert i slike blandinger. Hos
matert modnes alle belgene til samme tid, mens fôrert har ujevn modning.
Erter krever en god del varme for å gå fram til modning. De tidligste sortene
av erter som er i handelen trenger minst like høy varmesum som de seineste
sortene av havre for å nå modning med tanke på tørking. Ved krossensilering
kan en tolerere mer avvik i modningsgrad mellom artene enn om avlinga skal
lagres tørr. Erter blir uansett ikke anbefalt i de områdene der det bare er
aktuelt å dyrke de tidligste byggsortene.
20.7 Såing
Tidspunktet for såing er avhengig av jord, klima, gjødslingsstrategi og
sortsvalg. Generelt anbefales det å så vårkorn så tidlig som mulig når jorda er
laglig. Da får en god utnytting av vekstsesongen, bedre vannforsyning ved
spiring, tidligere høsting og bedre høstingsforhold. Et tidlig og godt etablert
bestand gjør også plantene mer motstandsdyktige mot skadegjørere.
Høstkorn bør såes i månedsskiftet august-september, og ikke seinere enn 15.
september i sørlige strøk.
For å kunne så tidlig der snøen vanligvis ligger lenge og en likevel skal kalke,
kan en mylde (åte) med mørk kalk. Da smelter snøen raskere, jorda tørker
opp og våronna kan starte tidligere. Det må likevel advares mot å kjøre på
åkeren før jorda er laglig.
Det er meget viktig at kornet blir plassert i riktig dybde. Kornet får best
spireforhold om det blir plassert på harvesålen. Det bør derfor harves og sås
slik at kornet etter tromling ligger på 3–4 cm dybde. Ved grunnere såing vil
fuktighetsforholda bli dårligere, mens dypere såing gjør at kornet bruker for
stor del av opplagsnæringa på å spire. Begge deler kan virke
avlingsreduserende, og understreker at jordarbeidinga er viktig for å lage et
godt såbed.
Det er ønskelig med 400–600 planter/m 2 . Normal såmengde til korn
i reinbestand er da 16–24 kg/daa. Såmengdene må tilpasses den enkelte
sorten og spireprosent. Ved blanding av korn og erter er det vanlig å halvere
normal såmengde for hver av disse, men 5–8 kg erter per daa kan være nok.
Det er vanskelig å anslå innslag av erter ut fra såmengden, så her må en prøve

seg fram. Dårlig utvikling av kornplantene på grunn av liten næringstilgang
kan gi et godt tilslag av erter i blandingen. Dersom jorda er kald, rå eller
vassmetta vil også ertene etablere seg dårlig. Erter krever dypere såing enn
korn, 5–6 cm. Dersom en blander korn og erter ved såing må en inngå et
kompromiss om sådybde. Alternativt kan en så i to omganger eller så ut
ertene ved å bruke gjødselkassen på ei kombisåmaskin.
KORN
Det er svært viktig at såkornet er friskt. En kan bruke eget såkorn av fjorårets
avling. Slik såvare bør testes for spireevne og sjukdomsangrep.
Landbrukstilsynet Frøkontrollen utfører slike tester. Kvaliteten på eget såkorn
bør vurderes fra år til år, og avgjør om en skal ta i bruk statskontrollert
såkorn. Enkelte har eget renseverk på garden, men det er óg mulig å få levert
korn til rensing. Hvis såkornet er spiretregt, bør det få en periode
i romtemperatur før såing.
Økologisk såkorn skal benyttes. Dersom dette ikke er tilgjengelig, kan
konvensjonelt ubeiset såkorn brukes. Såkorn som er beiset med det
biologiske beisemidlet Cedomon er tillatt brukt i økologisk dyrking.
20.8 Underkultur
Med underkultur menes vekster som dyrkes sammen med kornplantene for å
samle næringsstoffer, motvirke jordtap og stimulere livet i jorda. Hvis
formålet først og fremst er å holde på overskudd av næring fra ett år til det
neste, brukes ofte begrepet fangvekst. Underkultur av gras er godt egnet som
fangvekst. I økologisk korndyrking er næringsforsyning en begrensende
faktor for avlingene. Det er derfor ønskelig at underkulturen inneholder arter
som kan samle nitrogen fra lufta. Til dét er lavtvoksende kløverarter mest
aktuelle.
En underkultur konkurrerer med ugraset, men også med kornplantene om
lys, vann og næring. Av kornartene er havre den arten som reagerer minst
negativt på bruk av underkultur, mens man i vårhvete og bygg kan få
avlingsreduksjon. Dette henger sammen med at havre skygger mer enn de
andre kornartene. Av den grunn blir det også minst avling av underkultur
under havre og mest under toradsbygg og hvete. Underkultur kan
vanskeliggjøre tresking dersom det blir legde, og den kan komme i konflikt
med ønsket jordarbeiding mot kveke om høsten. Pussing av underkulturen
om høsten vil kunne være et tiltak mot kveke, og utføres når kveka har 3–4
blad.
Hvis en underkultur av rein kvitkløver etablerer seg godt, kan den samle 7–10
kg nitrogen per daa. Dette kan gi en avlingsøkning på 50 til 100 kg korn per
daa året etter. Ettervirkningen av underkulturen kan imidlertid variere mye fra
år til år. Utfordringen er å ta vare på næringsstoffene slik at de ikke tapes
utenfor vekstsesongen. I områder med stabile vintre og frossen mark er sein
høstpløying (fra midten av oktober) og vårpløying av underkultur to
likeverdige alternativ med hensyn til å ta vare på næringsstoffene. I områder
med mye nedbør og korte perioder med tele i jorda vil det være stor risiko for
lekkasje av nitrogen fra nedpløyd plantemateriale, særlig på lette jordarter.
Under slike forhold anbefales vårpløying. Tidlig høstpløying må absolutt
unngås på alle jordarter. Det er grunn til å anta at bruk av underkultur vil
183

184
NORSØK · Økologisk handbok
virke positivt på jordstruktur, moldinnhold og jordas vannhusholdning på
lengre sikt.
Kvitkløver, og spesielt sorten Milkanova, blir i dag anbefalt som underkultur
ved økologisk korndyrking. Underkultur av kvitkløver gir normalt liten eller
ingen reduksjon i avlingen eller kvaliteten på kornet det dyrkes sammen med.
Raigras vokser lenge utover høsten og er god til å ta opp nitrogen som lett
vaskes ut fra jorda etter at kornet er høstet. På denne måten utfyller kløver og
raigras hverandre godt. Dersom en ønsker raigras i blandinga, blir flerårig
(engelsk) eller toårig (italiensk) raigras anbefalt. Flerårig raigras etablerer seg
langsommere og konkurrerer mindre med kornplantene enn toårig raigras.
Ønsker en å utnytte etterveksten til beiting eller slått, kan det være lurt å satse
på toårig raigras, som vil gi større grønnmasse utover høsten enn flerårig
raigras. Ettårig (westerwoldsk) raigras anbefales ikke. Også de vanlige norske
grasartene kan brukes på samme måte som raigras. De har generelt bedre
vinterherdighet, men vokser ikke så raskt som raigras og er derfor ikke så
gode til å ta opp nitrogen fra jorda. Underkultur av bare raigras eller andre
grasarter er ikke aktuelt å bruke i økologisk dyrking siden gras ikke tilfører
systemet nitrogen og dessuten konkurrerer relativt sterkt med kornplantene
om tilgjengelig næring.
Underkulturen kan såes samtidig med eller noe etter kornet. En anbefaler
generelt tidlig såing fordi det som regel gir best spiring og etablering, og
dermed større underkulturavling ved vekstavslutning. Det beste for etablering
av underkulturen er at den sås samtidig med kornet. På den andre siden er det
kornplantene som skal ha førsteprioritet. Siden det som oftest er nødvendig
med en ugrasharving, anbefales det derfor å så underkulturen samtidig med
blindharvinga. Hvis det er problemer med frøugras bør en ekstra
ugrasharving prioriteres framfor tidlig såing av underkultur. På jord med lav
nitrogenstatus kan kløver komme til å dominere så mye at den skaper
innhøstingsproblemer, og bør derfor sås på 3–4 bladstadiet til kornet. Frøet
kan såes på overflata og moldes ned i forbindelse med ugrasharving.
Kløverfrøet er lite og klarer ikke å spire opp gjennom tykke lag med jord. Det
er derfor veldig viktig at kløverfrøet såes grunt, ca 1 cm. Raigras stiller ikke
samme krav til grunn såing, men kan godt sås sammen med kløver. Med et
såaggregat koblet til ugrasharva kan ugrasharving og såing av underkultur
utføres i én operasjon (luftassistert såutstyr anbefales). Såmengde av
kvitkløver i reinbestand bør være mellom 0,2 og 0,3 kg/daa. Anbefalt
såmengde for underkultur med flere arter er om lag 1–1,2 kg/daa, med
kløverinnslag på minst 150 g/daa. En bruker normal såmengde av korn.
Dekkvekst til gjenlegg
En kan også så korn som dekkvekst ved gjenlegg til eng. Formålet er å øke
den totale avlinga og å få bedre kontroll over ugraset. I motsetning til ved
bruk av ettårig underkultur, vil en prioritere gjenlegget framfor kornet for å
sikre ei god eng. Kornet og gjenlegget vil konkurrere om lys, vann og næring.
Det anbefales derfor å redusere såmengden av korn med ca 20 %, men bruke
normal såmengde av engfrø. Halmen bør fjernes straks etter tresking.

20.9 Ugrasregulering
Det beste forebyggende tiltaket er å hindre ugraset i å oppformere seg, enten
det er i kornåkeren, etter tresking eller i andre kulturer i vekstskiftet. I tillegg
vil god næringstilstand, tilfredsstillende drenering, god jordstruktur og
optimal pH øke kornplantens evne til å konkurrere med ugras. Underkultur
i korn vil også redusere ugrasmengden i åkeren.
KORN
De ulike kornartene har forskjellig konkurranseevne mot ugras. Arter og
sorter med rask etablering og god busking konkurrerer best mot frøugras.
Strålengda har mest å si for konkurransen mot flerårig ugras og frøugras som
spirer seint.
• Bygg vokser raskt i starten og skygger bra på forsommeren. Seksradsbygg
skygger bedre enn toradsbygg
• Havre dekker best mot ugras når strået er strukket ut.
• Hvete konkurrerer dårligere enn bygg og havre
• Rug har langt strå og skygger derfor godt mot ugras
Flerårige ugras
En bør i størst mulig grad unngå å komme i den situasjon at en må til med
direktetiltak mot flerårige ugras i kornåret. Om våren kan det være aktuelt å
bekjempe vanskelig ugras med mekanisk brakking. Dette medfører noe
seinere såtid. Dersom det er flerårige ugras (tistel, dylle m.m.) i åkeren etter at
kornet er sådd, er det bare luking som er aktuelt for å få dette fjernet.
I områder med lang veksttid kan flerårige ugras som kveke bekjempes
mekanisk om høsten. Det forutsetter at kornet blir tresket så tidlig at ugraset
vokser godt om høsten. Mot kveke harver en åkeren etter tresking når kveka
har 3–4 blad. Harvingen kan med fordel utføres med ei skålharv og bør
gjentas 2–3 ganger.
Åkertistel og åkerdylle må heller tas med vårpløying og gjentatt slått
i grønngjødseleng.
Frøugras
Ugrasharving er den vanligste måten å regulere frøugras på. Effekten er
hovedsakelig at ugras dekkes av jord, men noe ugras vil i tillegg rives opp av
harva. Reduksjonen av ugrasmengda i åkeren kan variere mellom 40 og 80 %.
Hvor bra resultatet blir avhenger blant annet av ugrasplantenes
utviklingstrinn, fuktighetsforhold i jorda under og etter harving (jorda bør
være så tørr at den smuldrer når en harver), jordart, innstilling av harva og
kjørehastighet. Behovet for ugrasharving varierer fra sesong til sesong.
I konvensjonell dyrking opererer en med skadeterskler for ugras i kornåker.
Disse er mindre relevante ved ugrasharving, fordi harvinga må skje på et
tidligere stadium i ugrasets utvikling enn ved kjemisk bekjemping. Harvinga
må skje så tidlig at telling og artsbestemmelse er vanskelig. Den generelle
kunnskapen til ugrassituasjonen på skiftet er desto viktigere. Mengde og type
ugras sett i forhold til kornets utvikling avgjør om det er behov for harving.
Ugrasarter som blir storvokste er det spesielt viktig å sette inn tiltak mot.
185

186
NORSØK · Økologisk handbok
Utviklingsstadiet til ugrasplantene er bestemmende for effekten av harving.
Frøugraset bør ikke være kommet lenger enn til frøbladstadiet for at det skal
være lett å dekke til ugrasplantene med jord eller rive dem løs. Kornplantene
tåler harving fra før oppspiring (blindharving) til plantene er 40–50 cm høye,
men du bør unngå å harve når kornplantene har 1–2 blad. Da er
kornplantene mest sårbare fordi opplagsnæringen i frøet er brukt opp og
rotsystemet svakt.
Første ugrasharving bør skje cirka en uke etter såing av kornet. Denne
blindharvinga er viktig og bør prioriteres framfor såing av mer korn hvis man
er i en valgsituasjon. Om det er lite ugras i åkeren, kornplantene ser ut til å
kunne dekke godt og skorpedanning ikke er noe problem, kan ei tidlig
ugrasharving være tilstrekkelig. Ellers er det ofte nødvendig med ei ny
ugrasharving en til to uker etter blindharving (rundt 3-bladstadiet til kornet).
Underkulturen kan såes samtidig med siste ugrasharving. Ugrasharving om
høsten i høstsådd åker skjer på samme måte som i vårkorn.
Selve jordoverflata påvirker også resultatet av harvinga. Arealet bør være så
slett som mulig, så vær derfor nøye med all jordarbeiding. Slett areal er også
viktig for å få jevn såing og spiring av kornet. Sådybden bør være minst 3–4
cm. Mange erfarer at det ikke trengs mer såkorn om det skal ugrasharves,
men i våre naboland anbefales det at såmengden økes med 10–20 %.
Det finnes flere typer ugrasharver. Langfingerharva er den vanligste. Den
egner seg for ugrasharving på større arealer, og finnes i arbeidsbredder på
3–24 meter. Under norske forhold bør ikke harva ha større arbeidsbredde
enn 8–10 meter for at den skal gi jevn harving. Ved stor arbeidsbredde er det
viktig med hjul på sidene for å få stabil arbeidsdybde på alle seksjoner.
Ugrasharver kan ha rette eller knekte tinder. Harver med knekte tinder og
liten tindeavstand egner seg best på tyngre jord. På steinrik jord anbefales
rette tinder og noe større tindeavstand. Tindene på ugrasharva skal arbeide
2–3 cm ned i jorda. Kjør parallelt med såradene. Ved blindharving har det
mindre å si hvilken vei en kjører i forhold til såretning. Farten skal være
mellom 5 og 15 km/t, høyest ved blindharving og lavere senere. Ved høy
hastighet er det spesielt viktig å passe på at harva arbeider jevnt.
Kornåkeren kan ofte se litt stusselig ut rett etter harving, men kornplantene
har god evne til å ta seg opp igjen. Forsøk viser at på 3–4 bladstadiet tåler
kornåkeren 20–30 % tildekking av jord. Ved å justere tindevinkelen kan en
bestemme hvor hardt harva skal arbeide. Dersom den drar opp mye stein bør
en tromle arealet etter harving.
Harving i lys utløser spiring hos mange ugrasarter, og antall ugrasfrø som
spirer kan reduseres ved å dekke til redskapet. Uansett konkurrerer ugras som
spirer etter ugrasharvinga dårligere med kornet enn de ugrasplantene som var
der før harving.
Harving kan løsne skorpe og fremme frigjøring av næringsstoffer i jorda. Det
er mulig at ugrasharving stimulerer til økt busking hos kornplantene.

20.10 Sykdommer
KORN
Alle tiltak mot sykdommer må være forebyggende. Det er ingen direkte tiltak
å sette inn når soppsykdommene er kommet på kornplantene. Et vekstskifte
med minst to år uten kultur som kan angripes er et godt tiltak mot
sykdommer som overføres med planterester i jorda. Friskt såkorn er en
forutsetning for å unngå sykdommer som spres med frø. For noen
sykdommer er det mulig å velge sorter som er mer resistent enn andre. Noen
av sykdommene som overføres med planterester kan ha andre grasarter som
vert.
Lista over sykdommer som kan angripe kornplanter er lang. Mange av
sykdommene er typiske vekstskiftesykdommer som kommer ved ensidig
korndyrking eller ved sterk nitrogengjødsling. Generelt er det mindre
problem med sykdommer i økologisk korndyrking enn ved konvensjonell
dyrking.
Tabell 20.8 Sykdommer på kornplanter; symptom og forebyggende
tiltak. Vertsplanter som kan få betydelige skader er markert med fet
skrift.
Sykdom Vertsplante Symptom på plante Tiltak
I. Vindspredning med sporer over lange avstander, overlever på levende plantemateriale
Mjøldogg
Erysiphe graminis
Gulrust
Puccinia striiformis
II. Spredning med såkorn
Stripesjuke
Pyrenophora
graminea
Naken sot
Ustilago nuda
Naken havresot
Ustilago avenae
Stinksot
Tilletia tritici
Bygg, hvete, havre,
rug, gras
(ingen kryssmitte)
Hvete, bygg, rug,
gras
Gråhvitt sopplag med små
brunsvarte prikker på bladene
Gule striper på bladplater og
bladslirer
Bygg Lysegule, langsgående
striper fra bladplata, og oftest
nedover bladslira. Planter
visner.
Bygg, hvete
(Ingen kryssmitte)
Aksene er fulle av et svart
sporepulver som spres like
etter skyting og bare
aksspindler står igjen
Havre Korn blir omlaget til
sporemasser som slipper fri,
og bare blomsterstilken står
igjen
Hvete, høsthvete
mest utsatt
III. Spredning med såkorn og fra planterester i jorda
Byggbrunflekk
Drechslera teres
Grå øyeflekk
Rhynchosporium
secalis
Bygg , hvete, havre,
gras
Bygg (spesielt 6radsbygg),
rug, gras
Plantene blir noe blågrønne
og aksene spriker mer enn
friske aks. Vanskelig å
oppdage i åkeren, men
knuste sotkorn lukter sildemel
Brune flekker (jevnt brune
eller nettmønster) med gul
kantsone på blad og
bladslirer.
Alle overjordiske plantedeler
kan bli angrepet. Flekker eller
sammenhengende felt som er
blågrønne eller grå med mørk
brun kant.
Tidlig såing,
resistente sorter,
tilstrekkelig fosfor
Ingen spesielle
Friskt såkorn
Friskt såkorn
Friskt såkorn
Friskt såkorn
Minst 2 år uten
mottakelig kultur,
friskt såkorn,
resistente sorter
2 år uten mottakelig
kultur, friskt såkorn
187

188
NORSØK · Økologisk handbok
Sykdom Vertsplante Symptom på plante Tiltak
Hveteaksprikk
Septoria nodorum
Hvetebladprikk
Septoria tritici
Aksfusariose
Fusarium spp.
Snerpsopp
Selenophoma
donacis
Meldrøye
Claviceps purpurea
Stripesjuke i hvete
Cephalosporium
gramineum
Hvete, bygg , gras Gulbrune til brune langstrakte
og uregelmessige flekker på
bladene. Gråbrune flekker på
agnene.
Hvete , rug Ligner hveteaksprikk, men
angriper ikke akset.
Bladflekkene er mørkere
brune med tydelige svarte
prikker.
Hvete, rug, bygg,
havre, gras
IV. Spedning fra planterester i jorda
Rotdreper
Gaeumannomyces
graminis
Stråknekker
Pseudocercosporella
herpotrichoides
Spragleflekk*
Ramularia collo-cygni
Vanskelig å oppdage. Flekker
på ytteragn og eventuelt lys
rød farge på aks.
Bygg , gras Grå flekker med rødbrun
kantsone på blad, rødbrunt
snerp
Rug , korn, gras Mørke fruktlegemer som
stikker ut av agnene
Hvete (spes. Lysegule striper på blad og
høsthvete), korn, gras bladslire
Hvete , bygg, gras Lyse flekker i åkeren,
svartfargede røtter som ryker
lett
Hvete , bygg, havre,
rug, gras
Bygg (kan angripe
andre kornarter og
gras)
* Fjernsmitte med sporer som spres med vind over store avstander
Ovale flekker med brun kant
på bladslirene. Uryddig legde
og dårlig mating av kornet.
Rødbrune prikker som
vokser. Ligner byggbrunflekk.
Angriper overjordiske
plantemasse, som regel etter
skyting.
2 år uten mottakelig
kultur, friskt såkorn
Vekstskifte,
resistente sorter*
Vekstskifte,
friskt såkorn
Vekstskifte,
friskt såkorn
Vekstskifte,
friskt såkorn
Vekstskifte,
friskt såkorn
1 år med ikke
mottakelig kultur
2 år med ikke
mottakelig kultur
Vekstskifte,
resistente sorter
Andre sykdommer som kan oppstå: Dekket sot på bygg og havre, gul
dvergsyke, dvergskuddsyke, havrebrunflekk, havrebladseptoria,
byggbladseptoria, svart rust, kronrust, dvergrust, brunrust og skarp øyeflekk.
20.11 Skadedyr
Vekstskifte og planter i god vekst er det beste forebyggende tiltak mot
skadedyr, men når angrepet kommer, er det de naturlige fiendene i åkeren og
i kantvegetasjonen som skal begrense omfanget av angrepet. Det kan være en
fordel med mindre sammenhengende arealer av korn med tanke på
oppformering av nyttedyr og for å hindre rask oppformering av skadedyr. Et
viktig forebyggende tiltak blir derfor å ta vare på kantvegetasjonen, eventuelt
etablere ny. Det finnes ingen direkte tiltak for å regulere skadedyr
i kornåkeren.
Tabellen nedenfor viser de mest typiske trekkene ved skadebildet av de mest
vanlige skadedyra på korn i Norge. Mer nøyaktige kjennetegn kan kreve lupe.
Det er bare det stadiet som gjør skade som er beskrevet. Alle skadedyra er
utbredt i hele Norge, utenom kornbladbille som bare er utbredt sør for
Dovre.

Tabell 20.9 Skadedyr på korn; kjennetegn, vertsplanter, symptom og
tiltak. Vertsplanter som kan få betydelige skader er markert med fet
skrift.
Skadedyr Vertsplante Symptom på plante Kjennetegn Tiltak
Havrecystenematode
Heterodera avenae
Havrebladlus
Rhopalosiphium padi
Kornbladlus
Sitobion avenae
Havrebladminerflue
Chromatomyia fuscula
Fritflue
Oscinella spp.
Kornbladbille
Oulema melanopus
Havre, bygg,
hvete , gras
Bygg, havre ,
gras. Hegg er
vintervert
Hvete, havre ,
gras.
Overvintrer
i stubb eller
gras
Havre, bygg,
hvete, rug,
gras.
Overvintrer
i vegetasjon
utenfor åkeren
Havre , rug,
hvete, bygg og
gras
Overvintrer
i vertsplanter
Runde flekker i åkeren
av svakvoksende
planter med sterkt
forgreinet rotsystem.
Angriper fra busking til
skyting. Unge planter
hemmes i veksten.
Overfører gul
dvergsyke.
Angriper fra aksskyting.
Sitter i akset.
Larver lager
mineganger (lyse
striper) i bladene
parallelt med
bladnervene.
Larver gnager på det
nye skuddet.
Hovedskuddet gulner
og visner når planten
har 2–4 blad,
sideskudd dannes.
Havre, bygg Voksne biller og larver
lager langsgående
striper mellom
bladnervene. Bladets
underhud står tilbake
eller gnag tvers
igjennom bladet.
Hvite cyster på
røttene (>0,9
mm) fra juli.
Olivengrønn
med rustrød
flekk mellom
ryggrørene på
bakkroppen.
Gulgrønne til
rødbrune med
svarte ryggrør.
Hvite larvene
uten føtter, 2–4
mm inne
i bladene.
Brune
tønnepupper.
Larver er
glassklare,
senere gulhvite
med to
utvekster bak,
opp til 4 mm.
Brune
tønnepupper
2–3 mm.
Larvene ligner
en liten mørk
snegl. Voksen
bille er ca 5
mm, metallblå
med gulbrune
bein.
KORN
Minst 5 års
vekstskifte,
resistente sorter.
Tilrettelegge for
naturlige fiender.
Tilrettelegge for
naturlige fiender.
God
plantekultur.
Tidlig såing,
planter i god
vekst på det
utsatte stadiet.
Ingen spesielle
tiltak
Andre skadedyr som kan forekomme: Kroknematode, engsikade,
hvetegallmygg, hveteflue, byggflue, korngallmygg, hvetegallmygg, korntrips,
grastege, kornjordloppe, stråjordloppe, smeller (kjølmark), myrstankelbein,
snegl, fugl og elg.
20.12 Høsting og lagring
Når kornet er fullmodent, må det treskes og tørkes. Kornet er fremdeles
levende etter tresking. Det produserer varme, karbondioksid og vann. Hvis
ikke dette fjernes, kan det føre til angrep av muggsopper, tørrstofftap,
groskader og varmeskader. Kornet kan tørkes med kaldlufts- eller
varmluftstørke. Eventuelt kan en ha kaldluftstørke med tilsatsvarme. Med
kaldluftstørke er tørketemperatur den samme som utetemperatur. Utelufta
blir blåst gjennom kornlaget med vifte. Metoden gir som oftest god
189

190
NORSØK · Økologisk handbok
kornkvalitet med liten energiinnsats. Ulempen er at kapasitet er avhengig av
værforholdene. Er det høy luftfuktighet kan det ta lang tid å få kornet tørt.
Kaldluftstørke med tilsatsvarme vil gi en temperaturøkning på rundt 5 °C og
en dobling av tørkekapasiteten. Varmluftstørka har stor kapasitet per døgn,
den er lite avhengig av værforhold og gjør det lett å tørke til ønsket
vanninnhold. Ulemper er høyere energiinnsats og dyrere tørking. Lagerplass
kreves i tillegg og forlager kan være nødvendig fordi det ikke kan tas imot
større kornmengder enn det som tørkes etter hvert.
Korn er lagringsstabilt ved 15 % vanninnhold. Dersom en ikke har tørke selv,
kan kornet leveres direkte på mølla. Det blir trekk i prisen dersom
vannprosenten er høyere enn 15.
Basisprisene og prisgraderingsreglene for økologisk korn er de samme som
for konvensjonelt dyrket korn. Uavhengig av dette oppgjøret betaler
kornhandleren et tillegg for økologisk vare. Tillegget for matkorn og fôrhvete
er kr 1,20 per kg. Bygg gis kr 1 i tillegg per kg, mens havre, fôrrug og erter gis
kr 0,85 per kg. Korn til mat må leveres på et anlegg som har avtale med en
kornhandler om mottak av matkorn. Ellers blir kornet regnet som fôrkorn.
Oversikt over hvilke mottak som er godkjent for økologisk korn fås ved å
kontakte Debio.
Krossing
Krossing er en metode som kan gjøre egenproduksjon av kraftfôr mulig, der
vekstsesongen ikke er lang nok, eller høsten er for regnfull, til å få kornet
fullmodent. Korn som skal krossensileres kan høstes 10 til 20 dager tidligere
enn korn som skal tørkes.
Målet med krossensileringa er å få en stabil masse som tar vare på fôrverdien
til kornet. Selve dyrkingsteknikken er som for økologisk korn helt fram til
tresking. Kornet høstes med skurtresker på gulmodningsstadiet til kornet, det
vil si når vanninnholdet er 35–40 %. Deretter knuses kornkjernene i ei
krossemaskin. For å få et bedre gjæringsresultat kan en tilsette melasse eller
myse til krossen. Hovedregelen er at det skal tilføres 2,5–5 kg rent sukker per
tonn korn. Dette tilsvarer 5–10 kg melasse. Når melasse og vann blandes
i forholdet 1:2 tilsvarer det 15–30 liter utspedd melasse per tonn korn (10–20
liter/m 3 ). Mengden av myse er avhengig av tørrstoffprosenten. Denne må en
få oppgitt ved kjøp av myse. I myse er det om lag 760 g sukker per kg
tørrstoff.
Kross kan lagres i silo, storsekk eller enkle plastkledde beholdere. Det er
viktig at lagringa er lufttett for å unngå mugg. Når en først har åpnet en sekk,
bør den fôres opp relativt raskt. Overflaten bør ikke være for stor. En bør ta
ut på å ta ut så mye masse hver dag at overflata senkes minst 3 cm.
Det er en fordel med nabosamarbeid om utstyret for å få ned kostnadene.
Utstyret har stor kapasitet, slik at 2–5 brukere kan samarbeide. Dersom
alternativet er å høste kornet ved fullmodning sparer en tørke- og
transportkostnader ved å krossensilere. Krossa korn regnes som kraftfôr og
det blir gitt tilskudd som til fullmodent korn.

20.13 Avlingsnivå
KORN
Driftsform har innvirkning på avlingsnivå. Husdyrbruk kan regne med
kornavlinger som ligger ca 15–30 % under konvensjonell kornproduksjon.
Uten husdyr må man regne med 30–40 % lavere avling, hvis man ikke har
muligheten til å tilføre noe konvensjonell husdyrgjødsel. Forsøk har vist at på
husdyrbruk som har drevet økologisk en stund, er avlingsnivået like bra som
i den konvensjonelle produksjonen. I økologisk drift vil årsvariasjonene være
større. I år med nok nedbør og bra med varme kan økologisk produksjon gi
vel så store avlinger. Ved ugunstige værforhold vil avlingsnedgangen bli langt
større i økologisk kornproduksjon enn i konvensjonell kornproduksjon.
20.14 Bakekvalitet
Det som skiller mathvete fra fôrhvete er krav om proteinmengde,
proteinkvalitet og stiveleseskvalitet. Krav til stivelse gjelder også matrug.
Nyere forskning viser at proteinkvaliteten er viktigere for bakeresultatet enn
proteinmengden. I mathvete blir prisen regulert etter både proteininnhold og
proteinkvalitet. Basisprisen for mathvete gjelder for korn med 12 % protein.
Under dette nivået gis det trekk i pris. Proteininnhold på 9 % og lavere regnes
som fôrkorn. Proteinkvaliteten er sortsavhengig (se tabeller avsnitt 31.6.3).
For å stimulere til at det blir dyrket sorter med sterk proteinkvalitet gis et
pristillegg for disse sortene.
Under oppvarming tar stivelsen opp vann og sveller. Dette blir kalt
forklistring og er en viktig egenskap som blir utnyttet både til framstilling av
brød, grøt og sauser. Denne egenskapen blir redusert dersom spireprosessen
starter før høsting og tørking av kornet. Aksgroing som følge av legde vil
derfor redusere stivelseskvaliteten. Falltall er et mål på stivelseskvaliteten og
for norsk hvete er det et krav at falltallet skal være 200 eller høyere for at
partiet skal aksepteres som matkorn. Tilsvarende tall for rug er 120. Det er
imidlertid viktig å merke seg at blanding av to kornparti med ulike falltall vil
gi et lavere falltall enn gjennomsnittet for de to partiene.
Kravene til matkorn henger sammen med bakerienes krav til råvarene som
igjen er styrt av bakeprosess og hva som skal lages av kornet. Det er
forskjellige kvalitetskrav til korn som skal brukes til gjæret brød, flatbrød,
knekkebrød, gryn eller frokostcerealier. Norske bakerier bruker relativt lang
eltetid ved produksjon av brød, og trenger derfor mel med sterk
proteinkvalitet. Natthev, surdeig, lange hviletider og bløte deiger reduserer
imidlertid kravet til melkvalitet.
Viktig å huske i kornproduksjonen
• Jorda må være godt drenert og ha god struktur. Moldholdig morene-,
sand- og leirjord egner seg godt. Jordart, innhold av organisk materiale
og kornart avgjør krav til pH.
• Vekstskiftet har mye å si for avlingsresultatet. Korn gir gode avlinger
etter eng og radkulturer. Grønngjødsling kan være aktuelt på gårder
med lite eller ingen husdyr.
191

192
NORSØK · Økologisk handbok
• Arts- og sortsvalget er viktig. For dem som ikke har produsert korn
tidligere, anbefales det å starte med tidlige sorter. Hvilken sort som
passer, kan variere fra skifte til skifte.
• Til matkornproduksjon er det spesielle sorter som egner seg best.
• 2–4 tonn blautgjødsel fra storfe per daa er vanlig gjødselmengde til
korn.
• Såbedet er viktig for at såkornet skal få en god start. Kornet skal såes på
3–4 cm dybde.
• Normal såmengde er 16–24 kg/daa. Friskt såkorn er viktig.
• Ugrasharving er en god metode for å regulere frøugrasmengden.
Flerårig ugras kan reguleres med skålharving om høsten der
vekstsesongen er lang. Vekstskiftet betyr mest for å regulere ugraset.
• Underkultur kan fungere som fangvekst, grønngjødsling og som dekke
for jorda om vinteren. Hvitkløver egner seg best.
• Kornet må tørkes til 15 % vanninnhold og lagres tørt.
• Krossing er en aktuell metode i hele landet. I områder med kort
veksttid eller hvor klimaet vanskeliggjør innhøsting av korn, kan denne
metoden utvide områdene for korndyrking. Melasse eller myse brukes
som tilsettingsmiddel.
• Avlingsnivået i økologisk drift vil normalt bli 15–30 % lavere på
husdyrbruk og 30–40 % lavere på bruk uten husdyr i forhold til
konvensjonell drift.
Anbefalt litteratur
Aasen, I. 1997: Mangelsjukdomar og andre ernæringsforstyrringar hos kulturplanter.
Landbruksforlaget
Abrahamsen, U.(red.) 2003: Jord- og plantekultur 2003. Planteforsk Apelsvoll
Forskingssenter, Kapp
Berland, R. & I. Bakken. 2001: Økologisk landbruk – Krossing av korn. Småskrift
1/2001. NORSØK
Fritsvold, B. & O. A. Bø. 2000: Økologisk plantekultur 1. Fagbokforlaget
Hansen, S. & K. McKinnon. 1999: Økologisk jordkultur. Landbruksforlaget
Heen, A., J. Mjærum & A. K. Uhlen. 1996: Jordbruksvekster til frømodning, Korn
del I. Landbruksbokhandelen
Felleskjøpet. 2003: Kornguiden – leveringsbetingelser for produsentkorn
2003–2004. www.fk.no
Uhlen, A. K. & H. Skinnes. 1997: Jordbruksvekster til frømodning, Korn del II.
Landbruksbokhandelen
Uhlen, A. K., A. Heen, A. & J. Mjærum. 1996: Jordbruksvekster til frømodning,
Korn del III. Landbruksbokhandelen
Hofsvang, T. & L. Sundheim. 1990: Sjukdommer og skadedyr på jordbruksvekster.
Landbruksforlaget
Løes, A. K., B. Fritsvold & K. Schmith. 1996: Omlegging til økologisk landbruk.
Landbruksforlaget. Norsk senter for økologisk landbruk.

21 Jordbær
Liv Birkeland, Norsk senter for økologisk landbruk
Dyrking av jordbær har lang tradisjon i det konvensjonelle landbruket
i Norge. Undersøkelser har vist at kjemisk plantevern brukes i stor
utstrekning. Heldigvis har økologisk jordbærdyrking og redusert bruk
av kjemiske sprøytemidler stått mer i fokus i de siste åra. Slik er det
utvikla stadig mer kunnskap og erfaring med jordbærdyrking i et
økologisk driftsopplegg.
Storfrukta jordbær (Fragaria x ananassa Duch.) er resultat av kryssing mellom
artene F. chiloensis og F. virginiana. De kommersielle jordbærsortene er
tvekjønna og sjølfertile, men fordi arr og pollen på samme blomst kan ha
ulikt tidspunkt for modning, er krysspollinering likevel viktig. Etter
befruktning skiller frøa ut et stoff som gjør at blomsterbunnen vokser og
utvikler seg til et bær, noe som botanisk sett kalles ei falsk frukt. Den
egentlige frukten er frøa som sitter utenpå bæret.Jordbærsortene som dyrkes
i Norge, er kortdags- og dagnøytrale planter.
Figur 21.1 Årssyklus hos jordbær.
Tidspunkt for blomstring avhenger både av klimaforhold og sort.
Blomstringsperioden strekker seg vanligvis over fire til fem uker.
Primærblomsten i blomsterstanden åpner seg først, deretter åpner knoppene
seg etter stigende orden. Det kan derfor være både blomster og modne bær
på samme plante samtidig.
Jordbærplanta formerer seg vegetativt ved utløpere og ved at krona deler seg.
Bæra blir mindre og færre etter hvert som planta består av flere kroner. Dette
er hovedårsaken til at avlinga reduseres i mengde og kvalitet når jordbærfelt
eldes.
193
JORDBÆR 21

194
NORSØK · Økologisk handbok
21.1 Forutsetninger for dyrking
Siktemålet for vellykka jordbærdyrking i økologisk drift er å ha friske planter
i god vekst. I utgangspunktet kan forholdene ligge mer eller mindre til rette
for dette. Det er viktig at dyrkeren allerede fra starten har et bilde av
forutsetningene på sitt sted, slik at hun/han kan gjøre nødvendige valg og
tilpasninger.
Ved gunstige lokalklimatiske forhold, og riktige dyrkingstiltak, kan jordbær
dyrkes i heile Norge. Avgjørende faktorer for ei lønnsom dyrking er feltets
produksjonspotensiale i sommerhalvåret (resultat av jord, klima og
arbeidsinnsats) og omfanget av vinterskade.
Jord
Jordbærkulturen er ikke spesielt næringskrevende, men trives likevel best på
lette og veldrenerte jordtyper. Dårlig drenering er ugunstig og medfører treg
oppvarming av jorda og større fare for ulike sjukdommer og skadedyr.
Jordreaksjonene kan gjerne være noe lågere i jordbær enn hos andre bærslag,
pH i området 5,0–6,5 passer bra. En pekepinn på egna næringsinnhold i jorda
er gitt i tabell 21.1.
Tabell 21.1 Optimalverdier for jordreaksjon og viktige næringsemner
i jorda ved jordbærdyrking
Optimalområde
Jordreaksjon (pH) 5,5–6,5
Fosfor ( P-AL) 5,0–10 mg/100 g
Kalium ( K-AL) 15–25 mg/100 g
Kalsium ( Ca-AL) 100–200 mg/100 g
Magnesium ( Mg-AL) 8,0–10 mg/100 g
Bor (ppm) 0,4–5 mg/kg
God avstand til andre jordbærfelt, både tidsmessig og geografisk, er å
foretrekke. Jorda bør ligge minst fire år i andre kulturer før jordbær plantes på
nytt.
Klima i vekstsesongen
Kunnskap om lokalklimatiske forhold, som dominerende vindretning
i sommerhalvåret, variasjon i tidlighet på feltet og på garden, og kuldegroper,
er nyttig. Et jordbærfelt bør ligge luftig og ha mye sol. Skyggefulle steder bør
unngås, spesielt i områder der problemene med gråskimmel er store.
Jordbærplanta trives ikke i sterk vind, og léplanting kan framskynde modning
og gi større avling. Sjøl om luftutskiftinga blir mindre, kan økt temperatur
medføre bedre vekst og raskere opptørking av bladverket. Avveiinga mellom
behovet for le og behovet for luftutskifting må gjøres i hvert enkelt tilfelle.

Arbeidsinnsats
JORDBÆR
Dyrking av jordbær er arbeidskrevende og har ekstreme arbeidstopper
i høsteperioden. I våronna må det regnes tid for å fjerne gammelt bladverk og
ugras. Det siste avhenger mye av kulturopplegget. Før høsting er det også
aktuelt å luke ved behov, og fjerne utløpere.
Ved planlegging av kulturen må produsenten ha et bilde av hvordan
omsetninga av bæra skal skje. Sjølplukk krever en del organisering, og kan
medføre dårlig høsteeffektivitet. Det teller positivt at kostnadene til høsting er
små og at kunden får en gardsopplevelse på kjøpet. Når avlinga selges ferdig
plukka, er arbeidsbehovet for plukkehjelp omkring to personer per dekar
hver dag i sesongen.
Vinterskade
Vinterherdighet er sortsavhengig. Temperaturer fra –4 ºC og kaldere kan
skade jordbærplanta, og skaden øker ved lågere temperaturer og jo lengre
periode planta utsettes for kulde. Sjøl om planta ikke fryser i hjel, kan den få
betydelige skader på blomsteranlegg gjennom vinteren. Dette resulterer
i mindre avling, redusert bærstørrelse og dårligere kvalitet.
Temperaturen i planta avgjør skadeomfanget. Planter under stabilt snødekke
kan derfor greie seg bra gjennom en streng vinter. Jordbærfelt i milde og
snøfattige strøk kan imidlertid få alvorlige vinterskader selv om temperaturen
ikke er lavere enn –10 ºC. I de fleste områder vil det som regel forekomme
avlingsreduksjon som følge av vinterskade, i enkelte år i betydelig grad.
I norske forsøk er det vist god effekt av plantedekke mot vinterskade. Avling
og bærstørrelse økte, og antall knartbær blei redusert, når plantene lå under
dekke om vinteren. Halm, akrylduk og ulike typer bobleplast blei brukt med
noe varierende resultat. Effekten var sortsavhengig. Ved bruk av halm er det
viktig at den fjernes om våren, for å få raskere oppvarming av jorda.
21.2 Etablering av felt
Randsoner kan øke omfanget av insektskade. Dette gjelder særlig antall
knartbær som følge av tegebitt. Minst mulig kontaktflate mellom
jordbærfeltet og omgivende vegetasjon er ønskelig. Det oppnås for eksempel
ved kvadratiske framfor smale jordbærfelt.
Flerårig ugras, særlig kveke, kan skape store problemer i jordbærkulturen.
Åpen åkerkultur året i forveien reduserer problemet. Jorddekke med halm,
bark eller plast beskytter mot ugras, i tillegg til at bæra holdes reine for
jordsprut. Noe ugrasarbeid må påregnes hvert år. Tabell 21.2 gir en
beskrivelse av aktuelle dekkematerialer.
195

196
NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 21.2 Materialer for jorddekke i jordbærdyrking
Material Fordeler
e
Ulemper Annet
Bark - Organisk materiale Hindrer rask Midlertidig binding av
oppvarming av jorda næringsstoff ved
om våren
nedbryting
Halm
- Jordforbedring
- Spirehemmende
stoffer
- Mulig lokal ressurs
- Organisk materiale - Hindrer rask
oppvarming av jorda
om våren
- Jordforbedring - Trenger vedlikehold
(årlig tilførsel)
- Mulig lokal ressurs
Plast - Øker jordtemperatur
om våren
Midlertidig binding av
næringsstoff ved
nedbryting
- Oljeprodukt Flere typer. Brun
jordbærplast
anbefales
- Rasjonell og effektiv, - Reduserer jordas
særlig på større areal innhold av organisk
materiale
- Blir lett hullete
- Må fjernes
- Insektsproblem
Radavstand mellom 90 og 140cm, og planteavstand på omkring 25–30cm, er
vanlig i ulike driftsopplegg. Høge driller virker positivt på jordtemperatur,
drenering og luftutskifting i bladmassen.
Statskontrollerte planter anbefales ved etablering av felt. Stiklinger til eget
bruk bør fortrinnsvis tas fra ett år gamle felt i god vekst og uten sjukdom.
Det er viktig at utplantingsplantene er i god vekst og ikke har stått for lenge
i små plugger eller med andre ugunstige vekstbetingelser. Vårplantinga skjer
de fleste steder i mai. Ellers er det vanlig å plante fra medio juli til medio
september. Neste års avling er avhengig av tidspunktet for planting; jo
tidligere jo bedre.
Omløp
Gamle felt vil som regel kreve mer vedlikehold og gi lågere avlinger.
Kostnaden med fornying av felt må vurderes opp mot krav til avling,
tilstanden hos gamle felt og i det heile: brukerens ønsker for drifta. Med
hensyn til avling, anbefales omløp på tre, maksimalt fire år.
21.3 Gjødsling
Det er praktisk å gjødsle ved etablering av feltet og ikke i bæreårene. Når
gjødsla ikke er for fersk, og næringa er bygd inn i organiske strukturer, frigis
næringsstoffene seint og kan vare i flere sesonger. Godt kompostert
husdyrgjødsel har fungert bra på Tingvoll gard, Nordmøre. Det ble tilført 4

tonn per dekar ved utplanting av jordbærplantene, og det blei ikke gjødsla
mer i de påfølgende fire høsteåra.
JORDBÆR
Gjødsling i høsteåra er utfordrende med hensyn til lukt og smitte fra gjødsla.
Tørka hønsegjødsel som stikkes ned rett ved planta kan være ei god løsning.
Dette kan gjøres rett etter høsting eller tidlig på våren.
Dryppvanning med næringsløsning viser gode resultat i konvensjonell
dyrking. Metoden har enda lite erfaringsgrunnlag i et økologisk driftsopplegg.
Aktuell næringsløsning er storfeurin.
Jordbærplanta går inn i hvile på høsten og greier på denne måten å overleve
vinteren med til dels låge temperaturer. Gjødsling seint på høsten vil forstyrre
plantas forberedelser til vinteren, og redusere vinterherdigheten.
Bladanalyser
En bladanalyse gir et bilde av plantas næringssituasjon og er
beregningsgrunnlag for hvor mye næringsstoff planta faktisk har tatt opp fra
jorda. Ulempene med metoden er at den er relativt kostbar og usikker.
I tillegg er det få muligheter i økologisk landbruk til å rette opp en eventuell
næringsmangel raskt. Planteforsk på Kise utfører bladanalysene og kan gi mer
informasjon om temaet.
21.4 Sorter
Det finnes ingen jordbærsorter som er utvikla spesielt for økologisk
produksjon, men heldigvis er naturlig resistens mot skadegjørere blitt stadig
viktigere innen foredlinga de siste åra. Sortene nedenfor vurderes som
aktuelle på grunnlag av erfaringer og beskrevne egenskaper hos sorten.
I tillegg til avlingsnivå og -kvalitet, vektlegges naturlig konkurransekraft mot
skadegjørere som viktig ved valg av jordbærsort til økologisk dyrking.
’Bounty’
Selve planta har kraftig vekst, tjukke blad, mange utløpere og er relativt sterk
mot sjukdom. Bær, avling og smakskvalitet er bedre enn ’Senga Sengana’.
Modner seint, cirka fem dager etter ’Senga Sengana’. Lyse bær med dårlig
fargekvalitet for syltetøy, fin til frysetøy. Hams sitter godt fast.
’Elsanta’
’Elsanta’ har store, faste og transport-/omsetningssterke bær. Svært viktig
sort i Sentral-Europa. Sterk mot viktige sjukdommer, men dårlig
smakskvalitet og frostherdighet.
’Glima’
’Glima’ ligner ’Senga Sengana’ i voksemåte. Den er sterk mot gråskimmel og
mjøldogg. Bæra er faste, glinsende og små, og krever optimal vanntilgang.
Modner ti dager før ’Senga Sengana’.
’Honeoye’
Sorten ’Honeoye’ er sterk mot sopp, gir bra avling og god kvalitet. Bæra er
mørke og litt syrlige, egner seg til friskkonsum og sylting. Litt vintersvak, men
tidlig.
197

198
NORSØK · Økologisk handbok
’Jonsok’
’Jonsok’ er relativt vinterherdig og sterk mot gråskimmel. Den har kraftig,
mørkegrønt bladverk. Bærkvaliteten er som ’Senga Sengana’, men noe mindre
størrelse og avling. Modner fem dager tidligere. Svært god til sylting.
’Korona’
Bæra til ’Korona’ er store med god smak, særlig for friskkonsum. Svak mot
øyeflekk, mjøldogg og rotstokkråte. Sterkere mot gråskimmel og gir større
avling enn ’Senga Sengana’. Modner 3–4 dager tidligere. Vanskelig å hamse.
’Polka’
’Polka’ har god bærkvalitet med faste og aromatiske bær som er gode til
dessertbær og sylting. Bærstørrelsen minker utover i sesongen og på gamle
felt. Svak for lærråte og mjøldogg.
’Senga Sengana’
’Senga Sengana’ var hovedsorten i Norge fra 1960 til midten av 80-tallet.
Planta er kraftig, med tett og opprett vekst. Den har mange utløpere og
mørkegrønne, glinsende blader. Blomstene er små og gjemt eller i samme
høgde som bladverket. Sorten er utsatt for gråskimmel. Bæra er mørkerøde
og ikke heilt gjennomfarga. Middels/sein modning, syrlige bær av god
kvalitet. Svært god til friskkonsum og sylting.
’Zefyr’
Planta er opprett og litt åpen, og har middels kraftig vekst ’Zefyr’ er utsatt for
mjøldogg, men sterkere mot gråskimmel. Bæra er mørkerøde, på størrelse
med ’Senga Sengana’, og ofte kamforma med litt laus konsistens. God
kvalitet. Viktig tidligsort og sort for Nord-Norge, da den modner 8–10 dager
før ’Senga Sengana’.
Det utvikles stadig nye og spennende jordbærsorter. En av dem er norske
’Frida’, som det enda ikke finnes nok erfaring med til å kunne anbefale som
hovedsort.
21.5 Plantevern
Det er i plantevernet økologisk jordbærdyrking møter på de største
utfordringene. Særlig gjelder dette soppsjukdommen gråskimmel, som kan
medføre store avlingstap. Det beste utgangspunktet, og det viktigste
forebyggende tiltak mot ugras, sjukdom og skadedyr er å ha friske planter
i god vekst.
Alle jordbærdyrkere har ansvar for å ikke spre og oppformere farlige
skadegjørere. Økologiske produsenter kan ikke bruke kjemiske
bekjempingsmidler, men bør benytte seg av statskontrollerte planter minst
like hyppig som sine konvensjonelle kollegaer.
Ugras
Forebyggende arbeid gjennom vekstskifte er nødvendig for å holde flerårig
ugras som kveke, småsyre og krypsoleie borte fra jordbæråkeren. I kulturen
brukes jorddekke, luking, børsting eller harving. Godt ugrasreinhold har også
positiv effekt på feltets motstandskraft mot skadedyr og sjukdommer.

Sjukdom
JORDBÆR
Norge har en restriktiv praksis med hensyn til import av plantemateriale.
Likevel registreres sjukdommer som inntil nylig var ukjente for oss. En del av
dette skyldes nok økt transport og handel med levende plantemateriale over
landegrenser. Sterkere fokus og mer kunnskap om sjukdommer
i jordbærdyrkinga kan også forklare hvorfor flere «nye» sjukdommer dukker
opp. Med andre ord kan det hende at smitten har vært tilstede, men ikke er
blitt registrert.
Gråskimmel
Gråskimmel skyldes soppen Botryotinia fuckeliana, kon. Botrytis cinerea. Den er
den mest skadelige soppsjukdommen på jordbær, og kan gi et avlingstap på
30–60 %. Soppen trives under fuktige forhold, og alle overjordiske
plantedeler kan angripes fra tidlig i sesongen. Blad og blomsterstilker får
gråbrune, avlange flekker. Råte på kart og bær sees som gråbrune flekker som
etter hvert dekkes av grått belegg.
Tiltak: sortsvalg, åpen plantebestand, moderat gjødsling, høg drill,
vanningsstrategi (som utstyr, tidspunkt, mengde, hyppighet), samt fjerning av
råtne bær og gammelt bladverk.
Mjøldogg
Mjøldogg skyldes soppen Sphaerotheca alchemillae, som er en alvorlig parasitt på
enkelte jordbærsorter under bestemte vekstforhold, særlig i tørt og varmt vær.
Soppen vokser utenpå overjordiske plantedeler som et laust og tynt mycel.
Blad angripes særlig på undersida og krøller seg da oppover og får til dels
rød/fiolett farge. Brune flekker kan etter hvert forekomme på bladene. Bær
kan bli heilt hvite av mjøldoggbelegg.
Tiltak: sortsvalg, spredevanning, moderat gjødsling.
Rød marg
Rød marg skyldes den jordboende algesoppen Phytophthora fragariae var.
fragariae som er en alvorlig skadegjører i jordbær. Sterkt angrepne planter får
en blågrønn farge på unge blad, mens eldre blad kan bli gule eller røde. Planta
viser ikke spesielle symptomer ved svake angrep, men den stagnerer i vekst,
setter få utløpere, gir liten avling og vil etter hvert visne. Unge røtter råtner
fra spissen («rottehale» eller «rat tail»), og når disse skjæres på langs, er margen
innenfor den brune rotspissen rødfarga. Symptomet er tydeligst vår og høst.
Tiltak: unngå smitte med jord og plantemateriale, romslig vekstskifte, god
drenering.
Andre sjukdommer
Lærråte, rotstokkråte, jordbærsvartflekk, jordbærøyeflekk, kransskimmel,
honningsopp, kulemugg, skjeggmugg og slimsopp er andre sjukdommer på
jordbær. Planteforsk Plantevernet kan gi mer informasjon om de enkelte
sjukdommene.
199

200
NORSØK · Økologisk handbok
Skadedyr
Jordbærsnutebille
Jordbærsnutebilla (Anthonomus rubi)er gråsvart, 2–4 mm lang og vanlig
i norske jordbærfelt sør for Trøndelag. Snutebillene generelt er plantespisere
(fytofage) og lever i eller av døde eller levende planter. Jordbærsnutebilla
legger egg i blomsterknoppen og biter blomsterstilken delvis av rett under
knoppen. Den er svært sky og derfor vanskelig å oppdage.
Delvis avbitte og visne blomsterknopper er skadebildet for jordbærsnutebille.
Skaden kan ha stor betydning for avlinga, fordi det ofte er primærblomsten
som går tapt.
Tiltak: vekstskifte med korn eller potet, fjerning av gammelt bladverk.
Teger
Teger (Heteroptera spp.), særlig nymfene, skader ved stikk og sug
i jordbærblomsten. Dette resulterer i deformerte bær, knartbær, med skaden
oftest konsentrert i tuppen av bæret. Symptomet ligner frostskade. Aktuelle
arter er jordbærtege, håra engtege og hagetege.
Tiltak: vekstskifte, minimalisere påvirkning fra kantsone ved å utforme feltet
slik at det har minst mulig kantsone, samt holde vegetasjonene i kantsonen
nede.
Skumsikade
Skumsikader (Philaenus spumarius) reduserer avlingspotensialet ved at nymfene
suger plantesaft og samtidig injiserer et stoff som hemmer bærveksten og gjør
bladene mørkegrønne og buklete. Nymfene er gulhvite, ovale, opptil 5 mm
lange og lever i et spyttlignende sekret.
Tiltak: vekstskifte.
Andre skadedyr
Jordbærmidd, veksthusspinnmidd, trips, rotsnutebille, sommerfugllarver og
nematoder er andre skadedyr på jordbær.

JORDBÆR
Tabell 21.3 Viktige skadegjørere i jordbærkulturen, og tiltak mot disse
Skadegjører Tiltak Utdypning
Gråskimmel Sortsvalg Resistens: ’Nora’ (sterk) > ’Zefyr’ > ’Glima’ >
’Jonsok’ > ’Bounty’ > ’Korona’ > ’Senga
Sengana’ (svak)
Kulturopplegg Rask opptørking fremmes ved driller
i herskende vindretning, plastdekke, god
planteavstand og fjerning av gammelt
bladverk, ugras og utløpere
Gjødsling Moderat
Vanning Dryppvanning, spredevanning ved doggfall
Høsting Fjerning av råtne bær
Mjøldogg Sortsvalg Resistens: ’Glima’ (sterk) > ’Korona’ >
’Bounty’ > ’Senga Sengana’ > ’Zefyr’ (svak)
Gjødsling Moderat
Vanning Spredevanning ved tørre forhold
Ugras Vekstskifte Gode forkulturer: korn, gras og potet
Jordekke Organiske materialer, ulike plastprodukter
Fjerning Mekanisk og manuelt
Skadedyr Plantematerial Statskontrollerte planter: uten jordbærmidd
e
eller bladnematoder
Vekstskifte Korn og potet reduserer
rotsnutebillebestanden
Renhold Fjerning av gammelt bladverk reduserer
snutebillebestanden. Ugras i åker/kantfelt
holdes nede
Skadeorganism
er i jord
21.6 Vanning
Plantematerial Statskontrollerte planter: uten nematoder, rød
e
marg eller rotstokkråte
Vekstskifte Reduserer angrep av jordbærmidd,
rotsnutebille, nematoder, rotstokkråte og rød
marg
Tørke gir betydelig avlingsreduksjon i jordbær. Ved vanning må det tas
hensyn til soppsjukdommene gråskimmel og mjøldogg. Dryppvanning er det
optimale alternativet ved problemer med gråskimmel. Ellers bør vanlig
spredevanning utføres når plantene likevel er våte på grunn av dogg eller
regnfall. Når klima og sort legger til rette for angrep av mjøldogg, er
spredevanning et tiltak mot denne sjukdommen.
21.7 Høsting
Avhengig av klima og sort varierer høstetida i jordbær fra slutten av juni til
medio august. Juli er toppsesong for norske jordbær, og med sol og varmt
vær er denne tida svært hektisk. Høstekostnadene utgjør den største delen av
utgiftene i kulturen. Det er svært viktig for kvaliteten på bæra at det høstes
jevnt, både for å plukke bæra når de er passelig modne og for å kontinuerlig
kunne ta bort sjuke bær.
201

202
NORSØK · Økologisk handbok
Jordbær er ei utprega døgnvare som må omsettes umiddelbart. Ved å unngå
høg temperatur i den høsta bærmassen forbedres både bæras holdbarhet og
kvalitet. Ved å høste tidlig på dagen, reduseres feltvarmen i bæra. Skyggebuer
i feltet og rask transport til kjølerom er også gode investeringer for å øke
bærkvaliteten.
21.8 Avling
Det foreligger ingen sammenliknende undersøkelser av avlingsnivå mellom
økologisk og konvensjonell jordbærdyrking her til lands. Erfaring tilsier at det
i et godt driftsopplegg er mulig å få avlinger på høgde med det som er vanlig
i konvensjonell jordbærdyrking: omkring 1000 kg per dekar og år. Økologisk
dyrking er sterkt avhengig av de rådende klimatiske forhold, og er derfor mer
utsatt for avlingsvariasjoner mellom år og steder enn konvensjonell dyrking.
21.9 Produksjon av småplanter
Når temperaturen er høg nok, begynner jordbærplantene å sette utløpere.
Dette skjer vanligvis i første del av juni. Det er store sortsforskjeller, både
med tanke på tidspunkt for utvikling og mengde utløpere. Stiklingen skal ha
minst to varige blad, og ikke røtter, ved skjæring. Den skjæres med 1–2 cm av
utløperen og stikkes raskest mulig i fuktig torv eller jord. Faren for uttørking
er stor før stiklingen har utvikla sitt eget rotnett. For å oppnå høg
luftfuktighet er det derfor nødvendig å dekke med plast. Etter to uker under
plast og ei uke ute, der plasten gradvis fjernes, er småplantene herda og klare
for utplanting. Det er viktig at småplantene ikke blir stående for lenge i lite
jord før utplanting.
Anbefalt litteratur
Døving, A. 2003: Jordbærdyrking i økologisk landbruk. NORSØK Småskrift nr
2/2003
Nes, A. 1998: Bærdyrking. Landbruksforlaget. 224 s.

22 Bringebær
Bjørg Fritsvold og Olav Bø, Sogn Jord- og Hagebruksskule
Bringebær er ei fantastisk frisk og spanande ferskvare. Dyrkinga er
i seg sjølv utfordrande, og ein må samstundes ha klare planar for
omsetning. Økologisk bringebærdyrking er lite utprøvd både i praksis
og i forsøk her i landet. Det som er skreve i dette kapitlet byggjer på
generell kunnskap og noko erfaring.
22.1 Biologi og utvikling
Vill og kultivert bringebær høyrer til same art (Rubus idaeus) og er botanisk sett
ein halvbusk i rosefamilien. Rota er fleirårig, men skota er toårige. Nye skot
kjem anten frå knoppar som blir initierte på røtene, eller frå knoppar ved
basis av eldre skot. Fyrsteårsskotet er i byrjinga urteaktig og vert meir og meir
forveda utover sommaren og hausten. Skotet døyr etter å ha blomstra og
bore frukt det andre året.
Bringebær er ei kortdagsplante. Det vil seie at bringebær er avhengig av
kortare dagar ei viss periode for å kunne danne blomsteranlegg. Dei fleste
sortane er sjølvpollinerande.
I vill tilstand trivst bringebær best på opne plassar med god råme og god
næringstilgang. Planta kan raskt bli dominerande på hogstflater der det er god
næringstilgang frå hogstavfall og røter. For den som vil drive økologisk
bringebærdyrking er det nyttig å ha kjennskap til korleis planta veks i vill
tilstand.
22.2 Dyrkingsvilkår
For å kunne lukkast med økologisk dyrking av bringebær må ein syte for
optimale vekstvilkår for plantane. Friske planter i god vekst er avgjerande for
å halde nede åtak av sjukdomar og skadedyr. Høveleg jord og klima er
grunnleggjande føresetnader.
Klima
Bringebær har eit meir avgrensa dyrkingsområde enn solbær og jordbær. Om
lag 60 % av norsk salsproduksjon av bringebær skjer i Sogn og Fjordane,
medan Akershus, Hordaland, Buskerud og Oppland har 20 % av
salsproduksjonen. Men bringebær kan dyrkast i vide område utanom
hovudregionane for salsdyrking. Ein er då meir avhengig av plassar med godt
lokalklima og vinterherdige sortar. Det må vere tilstrekkeleg temperatur og
lengd på vekstsesongen til at bringebærplanta vert fullt utvikla.
Med tanke på å førebyggje soppangrep, bør bringebærfelt plasserast der det er
god gjennomlufting. Det er gunstig å leggje radene på tvers av dominerande
vindretning. For mykje vind kan vere negativt.
203
BRINGEBÆR 22

204
NORSØK · Økologisk handbok
Jamn råme er viktig og i tørre område må ein ha tilgang til vatning.
Samstundes vert bringebærplanta lett utsett for soppsjukdomar, og tek skade
av for mykje vatn. Difor kan bringebærdyrking vere vanskeleg i strok med
mykje regn.
Overvintringstilhøva set også grenser for bringebærdyrkinga. Enkelte sortar
avmodnar seint og er utsett for frostskade tidleg på vinteren. Høgt innhald av
nitrogen i plantene seinkar avmodning og kan føra til auka problem med
frostskader.
Bringebær er utsette for knoppfrost dersom det kjem ein kuldebolk etter
mildversperiodar på etterjulsvinteren. Skotspissane kan også fryse, men dette
problemet er mindre.
Ein skal vere varsam med å plante bringebær i tidlege sørhellingar. Varm
vårsol kan vekkje knoppane for tidleg og auke risiko for frostskade.
Store snømengder kan også vere uheldig for overvintringa.
Jord
Det blir generelt frårådd å dyrke bær på skarp sandjord, på stiv leirjord og på
myr. Bringebær er, saman med bjørnebær, den mest næringskrevjande av alle
bærslaga våre. Det beste er ei veldrenert, moldhaldig jord med pH i området
5,5–6,0.
22.3 Etablering av felt
Når ein har funne ein gunstig plass for eit bringebærfelt, bør ein syte for ein
eller fleire forkulturar som gjev jord i god hevd og som er fri for fleirårige
ugras. Dette er særleg viktig ved økologisk dyrking. Eitt år grønfôr med
raigras som vert hausta ofte og deretter eitt år potet med god ugrasregulering
vil som regel ta knekken på kveka som er det mest brysame rotugraset.
Det bør alltid nyttast statskontrollerte planter ved etablering av nytt felt.
Grunna risiko for virussmitte bør ein ikkje ta rotskot eller grønstiklingar frå
gamle felt.
Planting på 10–30 cm høge drillar sikrar god drenering og rask oppvarming
av jorda i planterada. Radavstanden bør vere 2,5 m eller meir, avhengig av
teknisk utstyr som eventuelt skal brukast mellom radene. Tilrådd
planteavstand ved nyetablering er 50–60 cm.
Radene bør minst ha eit 60–70 cm breitt område med open jord. I gangane
mellom planteradene bør ein med tanke på oppbygging av humus så til med
fleirårige vekstar. Ein bør gjødsle såpass at det vert godt med næring både til
bringebærplantar og det som veks i gangane. Ein blanding av gras og kløver
kan anbefalast, men ver merksam på at det i bratt terreng kan bli glatt dersom
kløverinnslaget er for stort, og at gras konkurrerer sterkt med
bringebærplantane.
Planting på plast er prøvd ein del. Det kan ha sine føremonar, men mange
meiner at ein bør unngå plast i økologisk dyrking og heller finne andre

BRINGEBÆR
alternativ (sjå underkapitlet Plantevern, Ugras). Enkelte har sjølve rada i open
jord, men legg ut plast på båe sider av rada med ein smal gang i midten som
vert sådd til. Dette hindrar ugrasinvasjon i rada, ein kan få lagt ut kompost/
husdyrgjødsel i rada, samstundes som ein får redusert dei nemnte negative
effektane av mellomkulturen.
Normalt kan ein rekna at bringebærfelt kan liggje i cirka 10 år. Om det er lite
ugras og lite teikn til virussmitte, kan det liggje lenger. Etter rydding av
bringebærfelt må det gå fleire år før ein kjem att med bringebær på same
område. Vekstar som høyrer til rosefamilien, medfører ofte jordtrøyttleik
etter mange års dyrking. Orsaka til dette er sannsynlegvis knytt til
næringsforsyning og sjukdomsorganismar i jorda.
22.4 Gjødsling
Gjødslinga må tilpassast næringstilstanden i jorda, og ver og vekst i det
enkelte år. Aktuelle gjødselmiddel er kompostert eller nesten fersk
husdyrgjødsel, land og steinmjøl.
Bringebærriset vert fjerna kvart år, og dermed blir mykje næringsstoff fjerna
frå feltet. Sidan bringebær som nemnt er næringskrevjande og sidan det veks
planter i gangane som treng gjødsling vert det naudsamt å tilføre nokså mykje
gjødsel.
Bringebærplantene treng mykje næring frå våren av, medan ein må vere
meir varsam med tilførsla på ettersommaren, særleg med nitrogen. Dette
fordi ein kan risikere å få for sein avmodning av skota og dermed fare for
overvintringsskade.
For mykje nitrogen kan gje ubalanse i emneomsettinga i plantane og gjere dei
meir utsett for skadedyr og sjukdomar. Årsaka til dette er at for mykje
nitrogen gjer at plantane utviklar ein svakare struktur i celleveggene som det
er lettare for skadelege organismar å trengje gjennom. Samstundes må det
vere tilstrekkeleg med nitrogen også på ettersommaren for å unngå reduksjon
i avlinga.
I konvensjonell dyrking er det vanleg å gjødsle fleire gonger gjennom
sesongen.
Grunna generelt liten erfaring med økologisk bærdyrking i Noreg er det
vanskeleg å gje konkrete råd om berekning av gjødselmengder i økologisk
bringebærdyrking. Kvar dyrkar må i stor grad prøve seg fram og vinne
erfaring. Ved sidan av å vurdere korleis trivselen i feltet er, kan det vere nyttig
å ta bladprøver i månadsskiftet august/september, for å sjå korleis ein har
treft med gjødslinga. Den lokale rådgjevingstenesta kan kontaktast for å finne
riktig tidspunkt for bladprøver. Dette kan brukast som erfaringsgrunnlag og
rettesnor i starten for å planlegge gjødsling neste år.
205

206
NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 22.1 Optimalområde for innhald av dei viktigaste næringsstoffa
i blad frå bringebær
Nitrogen
(%)
Fosfor
(%)
Kalium
(%)
Magnesiu
m
(%)
Kalsium
(%)
Bor
(ppm)
Mangan
(ppm)
2,8–3,0 0,20–0,30 1,2–1,8 0,2–0,4 1,0–1,5 20–30 30–60
På grunnlag av drøftingane ovanfor bør ein om våren tilføre 2–4 tonn fast
husdyrgjødsel per dekar. Gjødsla kan vere fersk eller kompostert eller ei
blanding av desse. Mengdene må sjølvsagt vurderast etter husdyrgjødsel og
jordforhold. Gjødsla bør leggjast i og langs med radene tidleg om våren og så
dekkjast til med anna organisk materiale.
Særleg i år med mykje nedbør kan det bli behov for ekstra nitrogentilskot.
Land er då eit aktuelt gjødselmiddel. Om ein er redd for at det vert for mykje
nitrogen til bringebærplantene etter hausting kan ein la graset i gangane få
veksa godt. På den måten kan ein utnytte konkurransen mellom anna
vegetasjonen og bærbuskane.
Bor er det viktigaste mikronæringsemnet. For lite bor kan føre til at
skotspissar og knoppar visnar, gje redusert pollenkvalitet, og verke negativt
på overvintringsevna. Ved bormangel kan ein søkje dispensasjon hjå Debio
for å få bruke boraks.
Manganmangel kan ein få dersom pH vert for høg.
På Sogn Jord- og Hagebruksskule i Aurland er det gode røynsler med å tilføre
kompostert husdyrgjødsel i planterada om våren og deretter leggje eit lag med
oppkverna lauvtrekvist oppå komposten. Denne kvisten forsvinn i løpet av
vekstsesongen, og har såleis ein viss gjødselverknad. Dette er ein metode som
liknar på forholda som villbringebær veks under. Gras frå gangane kan og
leggjast inntil radene, men ikkje i radene.
22.5 Stell av kulturen i vekstsesongen
Det er viktig å halde hekken open gjennom heile sesongen. Den bør haldast
smal, ikkje over 30 cm. Det regulerer ein enklast med slåmaskin. Ein bør
tynne i skota slik at det er 7 til 10 berande stenglar og 10 til 12 nye skot per
meter rad. I økologisk dyrking kan det løne seg å ha litt færre stenglar enn
i konvensjonell dyrking med tanke på å førebyggje soppangrep.
Dersom det er mykje stengelsjukdomar i feltet, bør gamle skot fjernast om
hausten. Dette bør truleg også vere regelen ved økologisk dyrking her
i landet, men ein skal vere merksam på at fjerning av skota om hausten aukar
faren for overvintringsskade. Dette skuldast truleg at karbohydrat vert
overført frå dei gamle skota til dei nye utover hausten/vinteren, og at dette
gjer dei nye skota meir vinterherdige.
Det er vanleg å toppe bringebæra til høveleg plukkehøgde – men også fordi
bæra er små i toppen. Det er tilrådd å toppe om hausten der det er fare for
vindskade, medan det i strok med risiko for frostskade bør toppast om våren.

Det blir rådd til å toppa 2–4 knoppar over toppehøgd om hausten, og så
toppa att om våren.
Gjerdemetoden
BRINGEBÆR
Gjerdemetoden er det mest aktuelle alternativ for oppbinding av
bringebærstenglane. Ein set ned stolpar midt i planterada med ein avstand på
4 meter mellom kvar stolpe. Lengda på stolpene bør vere slik at dei rekk
minst 1,5 m over bakken. På kvar stolpe skal det vere eit 90 cm langt tverrtre
om lag 150 cm over bakken. På tverrtreet festar ein spikrar eller anna feste for
dei to trådane som ein strekkjer opp langs planterada. Det skal vere fire
trådfeste, dei to inste med 30 cm mellomrom (tilsvarande breidda på
planterada) og 80 cm mellom dei to ytste. Om våren bind ein skota til tråden
med snor eller klips – halvparten til kvar side. Ein let tråden stå i innerstilling
fyrst på sommaren, og når bløminga er i gang, flytter ein dei i ytterstilling. Ein
oppnår då at fleire sideskot med bær vender inn mot gangen. Dette fremjar
modninga og lettar plukkearbeidet. Samstundes blir det då lysare for dei nye
skota som vanlegvis veks opp i mellom dei to radene med berande skot.
22.6 Sortar
Bringebærsortane i tabell 22.2 kan vere aktuelle i økologisk dyrking. Det er
viktig å vinne erfaring med fleire sortar på eigen gard før ein bestemmer seg
for å satsa stort på ein sort.
Tabell 22.2 Aktuelle bringebærsortar til økologisk dyrking
Sort Bruk Avling Bærstorleik Vintersterk Plantehelse Anna
’Veten’ Industri Stor Store Nei Svak mot raud
rotråte
’Glen Moy’ Friskkonsum Stor Store Nei Svak mot raud
rotråte og
bringebær-barkgallmygg
’Asker’ Friskkonsum Lita Svært små Ja Resistent mot
raud rotråte
Svært
god
smak
’Borgund’ Friskkonssum Middels Store Ja Tidleg
’Admiral’ Industri/
friskkonssum
Stor Store Nei Litt utsett for raud
rotråte
’Balder’ Industri Middels Store Ja
’Preussen’ Friskkonsum Lita Middels Middels Få nye
skot
’Tambar’ Friskkonssum Middels Middels Middels God
smak
’Vene’ Friskkonssum Lita Små Ja Nord-
Norge
22.7 Plantevern
I økologisk dyrking rår ein ikkje over virkemiddel som enkelt kan utradere
problem med ugras, sjukdomar eller skadedyr. Den økologiske strategien er å
207

208
NORSØK · Økologisk handbok
legge til rette for eit balansert dyrkingssystem der ugras, sjukdomar og
skadedyr ikkje får utvikle seg til å gjere uakseptabelt store skadar.
Ugras
Eit viktig førebyggjande tiltak mot ugras er å syte for å ha jord som er fri for
ugras ved etablering. Deretter er det avgjerande å finne dyrkingsmåtar som
hindrar at ugras etablerer seg i rada.
Ved planting er bringebærplantane konkurransesvake, men når hekken er vel
etablert, konkurrerer dei relativt godt mot ugras i rada. Største utfordringa er
difor å halde ugraset borte inntil hekken er skikkeleg etablert.
Til dekking mot ugras i bringebær bør ein helst bruke eitt eller anna organisk
materiale, og helst noko som er tilgjengeleg i nærmiljøet. Ein må rekne med at
handluking i rada er nødvendig.
Dekking med gras kan gje for høg jordråme og låg jordtemperatur, og
dermed auka risiko for rotråte.
Bark, sagflis eller halm er aktuelt, men ein må vere merksam på at for tjukke
lag gjer at jorda vert seint oppvarminga om våren. Materialet er også rikt på
karbon og fattig på nitrogen, så det vil stele nitrogen frå jorda når det vert
brote ned. Dette må ein ta omsyn til i gjødslinga.
Plast er eit effektivt dekkemateriale mot ugras. Det er ei ulempe at jordråmen
kan verte for høg under plasten. Sjølv om plast er eit lovleg driftsmiddel
innanfor Debio-regelverket meiner fleire at det ikkje er aktuelt ved økologisk
drift og at ein må finne andre løysingar. Handluking i rada er som regel
nødvendig også når ein bruker plast.
Sjukdomar
Tabell 22.3 lister opp dei vanlegaste sjukdomane som råker bringebær, og
omtalar dei beste tiltaka for å førebyggje sjukdom.
Tabell 22.3 Dei mest vanlege sjukdomane på bringebær og tiltak mot
dei
Sjukdom Tiltak
Gråskimmel på bær Hald hekken open. Plukk reint ved kvar hausting og fjern
bær som er angripne. Bæra skal ut av hekken og helst
ut av feltet
Skotsjuke Fjern gamle skot straks etter hausting og tynn hardt ut
i nye skot
Gråskimmel på nye Hald hekkane smale med god gjennomlufting. Fjern nye
skot
skot utanom hekken fleire gonger i vekstsesongen
Rotråte Plant i veldrenert jord, gjerne på drill. Kjøp kontrollerte
planter. Vatne ofte og lite. Unngå jord som kan vere
infisert med raud rotråte. Bruk sortar som er sterke mot
rotråte
Virussjukdommar Kjøp statskontrollerte, friske planter sidan virus vert
spreidd med plantemateriale og bladlus. Fjern planter
ved mistanke om virus. Godt ugrasreinhald hindrar
spreiing av smitte. Ikkje dyrk bringebær etter jordbær;
same nematodeartar kan overføra virus til dei begge

Skadedyr
BRINGEBÆR
I økologisk dyrking er det ei sentral oppgåve å syte for gode livsvilkår for dei
naturlege fiendane til skadedyra som kulturvekstane er utsette for. Dei
naturlege fiendane er insekt i ulike stadium av livssyklusen, slik som
laupebiller, rovteger, marihøner, gullauge og saksedyr, samt større dyr som
flaggermus og ulike fugleartar.
Eksempel på tiltak som kan fremje bestanden av nyttedyr:
• fuglekassar og andre typar «reir» for nyttedyr i og rundt feltet
• jorddekke av daudt plantemateriale er fint skjul for mange insekt
• blomstrande plantar med ulik blomstringstid i nærliggande område sikrar
nektar og pollen til insekta
For nærare detaljar om dette, sjå Handbok i økologisk fruktdyrking (Schawlann
1999).
Bringebærbille
Det avgjort verste skadedyret i bringebær er bringebærbilla. Den opptrer
årvisst og gneg på blomeknoppane og legg egg i blomane. Larva gneg
i blome, kart og bær. For å redusere angrepa av billa må feltet ha god avstand
til villbringebær og andre vekstar i rosefamilien. Tidleg om morgonen dett
billene lett ned og ein kan då vatne med kaldt vatn eller banke/riste på
stenglane. Når billene fell ned må det vere rovinsekt på bakken til å ta hand
om dei der, særleg rovtege og nebbtege. Desse trivst godt med laus jord og
litt kvist og kvast i rada.
Bladlus
Det største faremomentet med bladlus er spreiing av virus. Ved
bladlusangrep kan sprøyting med grønsåpevatn (2–3 %) ha ein viss verknad.
Det er også ei rekkje andre skadedyr som år om anna kan gjera skade
i bringebær. Dei viktigaste er bringebærfluge, bringebærmøll og
bringebærborkgallmygg. Det finst ikkje direkte tiltak å setja inn mot desse.
Godt stell, mekanisk ugrasreinhald og fjerning av sjuke skot er viktige
førebyggjande tiltak.
22.8 Vatning
I kommersiell bringebærdyrking bør ein ha tilgang til vatningsanlegg. For lite
vatn fører til redusert avling og små bær. For mykje vatn kan skade
bringebærrøtene og auke faren for rotråte. Av omsyn til dette bør ein vatne
ofte og med små mengder, og ikkje sjeldan og mykje.
Kor mykje vatn som skal til må ein kjenne etter i jorda og eventuelt bruke
tensiometer. På varme sommardagar kan ein rekna med eit dagleg vassbehov
på 6 til 7 mm. I modningstida treng plantene ekstra med vatn.
209

210
NORSØK · Økologisk handbok
Dryppvatning eller spreiarar?
Enkelte hevdar at dryppvatning gjev redusert rotutvikling og at berre ein del
av røtene får tilstrekkeleg med vatn. Det vil i tilfelle vere særleg negativt ved
økologisk drift. På den andre sida er dryppvatning gunstig med omsyn til
soppsjukdomar i og med at planta ikkje vert våt. Spreiarar fordeler vatnet
jamt i heile feltet og kan riste ned bringebærbiller. Det kan og vere nyttig å
kjøle ned plantane med kaldt vatn på særleg varme dagar. Ulempa med
spreiarar er at faren for soppsjukdomar aukar. Det er difor ein føremon å
vatne når plantane likevel er fuktige, det vil sei ved dogg og regnfall.
22.9 Hausting
Det er ein stor føremon å hauste relativt ofte for å unngå overmodne bær og
ikkje minst fjerne sjuke bær jamleg.Bær til friskkonsum må haustast ofte, det
vil seie annankvar eller tredjekvar dag. Bæra må haustast mens dei ennå er
faste, dvs som raudmodne. Bær til industri kan haustast sjeldnare, og gjerne
vere meir modne. Rask nedkjøling av bæra etter hausting er avgjerande for
kvaliteten.
Haustearbeidet utgjer største utgiftsposten i bringebærdyrkinga.
Plukkekostnadane er lågare på sortar med store bær samanlikna med sortar
med små bær.
Ein har ikkje solid talmateriale for oppnådd avling i økologisk
bringebærdyrking, men i bæråra kan ein anslagsvis vente seg mellom 700 og
800 kg salsavling per dekar.
22.10 Marknad
Den som tenkjer på å plante ut nytt bærfelt, må fyrst avgjera kva marknad
han eller ho skal satse på. Sortsvalet blir i stor grad avgjort av om bæra skal
leverast til industri, sjølvplukk eller friskkonsum. Dei som vil satse på
sjølvplukk, må helst velja sortar som er gode både som etebær og til sylting,
og gjerne ha eit større utval av sortar så folk kan velja.
Med tilgang til fryseanlegg kan ein kan fryse ned bær som kan seljast som
frosen vare eller brukast til vidareforedling seinare.
Aktuell litteratur
Heiberg, N. 1999: Sortsomtale av nye bringebærsortar. Norsk frukt og bær nr 5
Nes, A. 1998: Bærdyrking. Landbruksforlaget
Schawlann, M. K. 1999: Handbok i økologisk fruktdyrking. Økoringen Vest

23 Solbær
Bjørg Fritsvold og Olav Bø, Sogn Jord- og Hagebruksskule
Solbær dyrkast over det meste av landet, og er lite utsett for skadedyr.
Planta krev lite næring, men for å få godt utvikla buskar med jamn
avling bør du likevel tilføre noko gjødsel kvart år. Solbær høyrer til
sildrefamilien, noko som tilseier at dei trivst best der det er godt med
råme. Daglengda har stor innverknad på vekst og utvikling hos mange
av sortane
Solbær (Ribes nigrum) kan dyrkast over det meste av landet. Viltveksande
solbær finst fleire stader i Norden, mest i kyststroka. Mellom anna i Sør-
Varanger reknar ein med at det er ei stamme. Vill solbæra høyrer til same art
som dyrka solbær. Den trivst i fuktige skogar og kratt, og er ikkje spesielt
lyskrevjande.
Rotsystemet er grunt og sterkt forgreina, i eit område som er 50 % større enn
det buska dekkjer. Ein finn om lag 75 % av rotmassen i dei øvre 25 cm av
jordprofilet. Rotutviklinga varierer etter jordtype, slik at det ikkje vert danna
så mange fine røter på stive jordartar.
Nye skot veks opp kvart år. Skota vil normalt blomstra og gje bær sommaren
etter. Skotveksten er kraftigast på forsommaren. Solbær er ei kortdagsplante.
Blomsteranlegga vert danna på ettersommaren og hausten. Alle aktuelle
sortar er sjølvpollinerande.
23.1 Dyrkingsvilkår
Til liks med dei andre bærslaga er det viktig å syte for optimale vekstvilkår for
plantane. Friske planter i god vekst er avgjerande for å halde nede åtak av
sjukdomar og skadedyr. Høveleg klima og jord er grunnleggjande
føresetnader for det.
Klima
Med tilpassa sortar kan solbær dyrkast over det meste av landet. Daglengda
verkar sterkt inn på vekst og utvikling hjå mange sortar. Fleire av dei beste
sortane for Nord-Norge får til dømes små og krypande buskar når dei dyrkast
i Sør-Norge. Dei avsluttar veksten for tidleg, fordi det er for kort daglengde
i Sør-Norge allereie tidleg på sommaren for mange av dei sortane som er
tilpassa veksetilhøva i nord.
Solbær er var for frost i bløminga. Buskane treng god vasstilgang i juni, juli og
september. Dersom nedbøren på staden normalt kjem til andre tider må
vatningsanlegg vere tilgjengeleg.
Mykje snø kan skade buskane. I strok med mykje snø bør ein difor ha eit
enkelt system for å binde opp buskene om vinteren. Mykje snø kan også føre
211
SOLBÆR 23

212
NORSØK · Økologisk handbok
til kveling av skota. Borken sprekk gjerne opp, og ulike sopporganismar kan
få innpass.
Jord
Til solbær bør ein unngå sandjord og stiv leire. Solbær trivst best på
moldhaldig jord med god råme. For å sikre god rotutvikling bør jorda vera
veldrenert og ha god struktur. Optimal pH er 5,5–6,5.
23.2 Sortar
Foredlingsarbeid i solbær skjer på Kise på Hedmark. Det er stadig nye sortar
under utvikling. Dei viktigaste foredlingsmåla i solbær er avlingsevne, kvalitet,
resistens mot mjøldogg og solbærgallmidd, og opprett veksemåte. Når det
gjeld kvalitet, blir det særleg fokusert på innhald av C-vitamin og tørrstoff.
Det norske sortimentet skulle høve godt også for økologisk dyrking.
Aktuelle sortar i Sør-Noreg er vist i tabell 23.1. Aktuelle sortar i Nord-Noreg
er vist i ramma under. Dei relativt nye Ben-sortane er utvikla i Skotland. Dei
utmerker seg med opprett vekst og god resistens mot mjøldogg. To av
Ben-sortane, ’Ben Nevis’ og ’Ben Lommond’, er ikkje tekne med, på grunn av
sviktande resistens. Den nordsvenske sorten ’Øjebyn’ er framleis ein viktig
sort her i landet. ’Hedda’, ’Kristin’ og ’Narve Viking’ er norske sortar.
For nærare opplysningar om sortane må ein studere artiklane som er gjevne
opp i slutten av kapitlet. Mange av sortane har synt stor variasjon
i avlingsmengd og andre eigenskapar etter dyrkingsstad.
Tabell 23.1 Oversyn over solbærsortar som er aktuelle for økologisk
dyrking i Sør-Noreg.
Sort Avling Mjøldoggresistens
Veksemåte
Tidleg/
Sein
C-vit Tørrstoff
Smak
’Øjebyn’ Middels God Nedliggj
ande
Tidleg Lågt Lågt God
’Hedda’ Middels God Middels
opprett
Tidleg Lågt Høgt Middels
’Ben Tron’ God God Opprett Tidleg Høgt Høgt Spesielt
god
’Ben Alder’ God God Opprett Middels
tidleg
Høgt Høgt God
’Ben Tirran’ God God Opprett Sein Høgt Høgt God
’Kristin’ God God Opprett Midd. Middels Høgt Spesielt
tidleg høgt
god
’Narve Viking’ God God Opprett Midd.
sein
Svært
høgt
Høgt Spesielt
god
Aktuelle solbærsortar for økologisk dyrking i Nord-Noreg
• ’Øjebyn’ er middels tidleg og går bra på Helgeland og Ytre Salten.

SOLBÆR
• ’Jänkisjärvi’ har opprett vekst, er tidleg og gjev store bær og god avling.
Vinterherdig. Tilrådd planta i Nordland og Troms.
• ’Sunderbyn II’ er tidleg og hardfør og sterk mot mjøldogg, men svak
mot solbærgallmidd. Kan plantast i heile Nord-Norge.
• ’Nikkala XI’ er noko seinare enn Sunderbyn II, men gjev stor bær med
god kvalitet. Veksten er krypande. Kan plantast i Nordland og Troms.
• ’Imandra’ er ein tidleg russisk sort som gjev god avling. Resistent mot
mjøldogg. Mest aktuell lengst i nord.
23.3 Etablering av felt
Solbær bør ikkje plantast på frostutsette stader. Dette gjeld særleg sortar som
blømer tidleg. Sortane som ein har i dag, er stort sett seintblømande. Det kan
vera lurt å plante solbær i ei svak helling. Det vil vera gunstig både med tanke
på både frostfare og for å sikre god drenering. Med tanke på å førebyggje
soppsjukdomar er det gunstig å plante på ein litt luftig plass, med radene på
langs med vindretninga.
Det bør vera minst fire år opphald mellom kvar gong ein dyrkar solbær på eit
felt. Jordbær er også ein dårleg forkultur for solbær, på grunn av ein felles
nematode. Også her bør det vera minst fire års avstand.
Før planting må vi ha forkulturar som gjev jord i god hevd og som er fri for
fleirårige ugras. Dette er særleg viktig ved økologisk dyrking. Kveke er det
mest brysame rotugraset. Eitt år med grønfôr med raigras som vert slege ofte,
fylgt av eitt år potet med god ugrasregulering, vil som regel ta knekken på
kveka.
Kva plantesystem ein skal velja, er avhengig av haustemetode. Handplukking
er lite aktuelt i kommersiell dyrking, men for mange kan det vera aktuelt å
tilby sjølvplukk for interesserte. Skal ein dyrke solbær i særleg omfang, er det
naudsynt å leggje til rette for mekanisering. Det er to alternativ å velja
mellom, anten hausting etter bankemetoden eller å bruke haustemaskin. Det
siste medfører store investeringar, og betaler seg berre på svært store areal.
Hausteutstyr til bankemetoden er relativt rimeleg.
Det er mest vanleg å plante i enkeltrader i dag, men ved hausting etter
bankemetoden kan det også plantast dobbelrader i trekantforband.
I økologisk dyrking vil det truleg vera best å satse på enkeltrader med tanke
på å førebyggje soppangrep. Planteavstanden kan vera 1,5–2 meter.
Det bør vera plass til å køyre med traktor mellom radene eller dobbelradene.
Ein bør plante nytt jamleg slik at ein til ei kvar tid har fleire felt med ulik
alder. Dette er vesentleg for å sikre jamn produksjon. Normalt ligg
solbærfelta rundt 10 år, men ved godt stell kan dei halde ut vesentleg lengre.
I køyrefeltet mellom radene bør ein så til med ei blanding av gras og kløver.
I bratt terreng kan det bli glatt dersom kløverinnslaget er for stort. Gras
konkurrerer sterkt med solbærbuskane, så ein bør gjødsle såpass at det vert
godt med næring både til bærbuskane og det som veks i gangane. I eit
økologisk dyrkingssystem er det viktig å ha grøne plantar størst mogleg del av
213

214
NORSØK · Økologisk handbok
vekstsesongen, med tanke på å binde solenergi. Energi er ofte
minimumsfaktor i dei biologiske prosessane i jorda. Fleirårige vekstar er å
føretrekke med tanke på oppbygging av humus.
23.4 Formeiring og planting
Det er enkelt å laga eigne planter av solbær gjennom stiklingsformeiring, og
såleis få ned anleggskostnadene. Uansett om plantene vert kjøpt eller du lagar
dei sjølv, er det viktig at utgangspunktet er sjukdomskontrollert. Ta stiklingar
av friske morplanter, eller kjøp virusfrie stiklingar. Stiklingane bør vera 20–25
cm lange og blyanttjukke, og ein tek dei av siste års skot medan buska er
i vinterkvile. Ein må passe godt på at stiklingane ikkje får tørke ut før ein
stikk dei om våren. Neste vår skjer ein heilt tilbake dei skota som voks opp
fyrste sesongen. På den måten fremjar ein god forgreining frå basis. Normalt
vil ein då få ei busk med 3–5 greiner som ein kan plante ut same haust eller
neste vår.
Solbær kan plantast om hausten eller om våren. Dersom ein plantar om
hausten, må det ikkje vera seinare enn at plantane får tid til å røte seg og gå til
kvile før hausten kjem. Haustplanting er gunstig for at plantane kan koma
tidleg i gang om våren.
Sjølve plantearbeidet må foregå med stor omsorg for å sikre ein god start for
plantane. Det er særs viktig å verne røtene mot uttørking, så av den grunn bør
ein ikkje planta i sterkt solskinn. Plantane bør få stå i vatn nokre timar før
utplanting. Jorda i planteholet skal vera finsmuldra og med god råme. Fin
jord rundt røtene og god pakking etterpå er viktig for at røtene skal få god
kontakt med jordråmen. Enkelte praktiserer også å dyppe røtene i ein tjukk
velling av leire, fersk kumøkk og kjerringrokk rett før planting. Dette er ei
forsikring mot uttørking, samstundes som plantane får med seg ”niste”.
Plantane skal stå om lag 5 cm djupare enn dei gjorde i planteskulen. Det gjev
ein breiare basis for ny skotvekst. Dei lengste røtene kan kappast. Røtene skal
leggjast slik at dei kan veksa utover. Det er også tilrådd å toppe plantane ned
til ca 40–50 cm rett etter planting for å redusere faren for uttørking. I tillegg
bør ein fjerne svake skot.
Rett etter planting bør ein strø på kompost kring plantane og dekke med
halm, flis eller gras. Dette er viktig som vern mot uttørking, som
næringstilskot og for å hindre ugrasvekst.
Mellom radene bør ein så til med ei allsidig blanding av svaktveksande gras og
kvitkløver. Det må ikkje bli for kraftig slik at det fører til mangel på næring
eller vatn til solbærbuskene.
Under buskene skal det ikkje vekse gras, men jorda bør dekkjast med
organisk materiale.

23.5 Skjering
SOLBÆR
Skjering av buskene skal skje om våren. Skjeringsarbeidet er særs viktig for å
sikre både avlingsmengde og god bærkvalitet ved at ein får:
• stimulert veksten
• fornya buskene og sikra betre ljostilhøve
• gunstig form og veksemåte på buskane
• fjerna sjuke skot og dermed letta kampen mot sjukdomar
Dei 2–3 fyrste åra etter planting skal ikkje solbærbuskene skjerast noko
særleg. Ein skal berre fjerne skadde greiner og dei som ligg langs bakken.
Svake årsskot inne i busken bør ein i regelen også ta bort.
Etter 4 år startar ein med å skjera ut for å fornye buska. Greinene skal alltid
skjerast nede ved bakken. Ein tek fyrst skadde og nedliggjande greiner,
deretter dei eldste greinene, og så yngre greiner som er dårleg plassert. Svært
små skot bør også fjernast, for dei vil aldri nå full utvikling. Ein kan ha som ei
rettesnor at buska skal stå att med om lag 16 greiner med alder frå 1–4 år, om
lag 4 greiner i kvar aldersgruppe.
Solbær kan også dyrkast i hekk. Greinene vert då bunde opp på trådar
langsetter rada. Dette gjev god lufting og godt med lys til bæra.
23.6 Gjødsling
Solbærbuskene er ikkje særleg næringskrevjande. For å få godt utvikla busker
med jamn avling bør ein likevel tilføre gjødsel kvart år. Solbær treng relativt
mykje kalium og mikronæringsemne, men skal ha lite nitrogen.
Næringstrongen varierer med sort og klimaforhold. Når det gjeld
hovudnæringsemna, er det årlege behovet per dekar rekna til om lag 2–5 kg
nitrogen, 1 kg fosfor og 3–5 kg kalium.
I etableringsfasen treng plantane meir næring enn når dei er ferdig utvikla. Av
den grunn må feltet vera godt oppgjødsla før planting. Rundt 2–4 tonn
husdyrgjødsel per daa kan vera ei høveleg grunngjødsling, avhengig av
gjødsling til forkultur og lokale forhold elles. Deretter kan det høve med 1–2
tonn husdyrgjødsel per daa i året. Ein må også her sjå på mellomkulturen som
ein viktig del som skal gjødslast, slik at den ikkje konkurrerer med
bærbuskene. Utfordringa blir å få til ei tilpassa gjødsling. Det kan fort bli for
mykje nitrogen, som gjev for sterk skotvekst og kan redusere
blomsterdanninga. Det kan også gje uheldig form på buskene.
Nitrogentilgangen må regulerast når det vert vatna mykje eller når det kjem
mykje nedbør.
Det kan vera aktuelt å ta ut bladprøver i månadsskiftet august/september, og
bruke resultatet som grunnlag for gjødselplanlegginga neste år. Den lokale
rådgjevingstenesta bør kontaktast for å finne riktig tidspunkt for bladprøver.
Ein veit lite om bladanalyser er eit tenleg reiskap for å finne rett gjødsling
i økologisk bærdyrking. Truleg er det mest aktuelt som ei rettesnor i starten,
inntil dyrkaren har fått erfaring. Optimalområde for næringsinnhald i blad frå
solbær er vist i tabell 23.2
215

216
NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 23.2 Optimalområde for næringsinnhald i blad frå solbær
(prosent av tørrstoffet).
Nitrogen (%) Fosfor (%) Kalium (%) Magnesium
(%)
Kalsium (%)
2,6–3,0 0,2–0,3 1,2–1,8 0,2–0,4 1,0–1,5
Dekkmaterialet som ein legg under solbærbuskene, vil også kunne ha
gjødselverknad. Ein bør unngå å leggje gras rett under buskene, for det kan
gje sterk nitrogentilførsle til buskene. Brukar ein halm eller kvist vil ein del av
nitrogenet bli bunde i nedbrytinga, og gjødselverknaden kjem fyrst etter
nokre år.
23.7 Vatning
På grunn av det grunne rotsystemet er solbær relativt tørkesvak. Dei fleste
stader er det gunstig å ha tilgang til vatning i solbærdyrkinga. Det er særleg
viktig at buskene får tilstrekkeleg tilførsle av vatn i juni og juli. For lite vatn
i denne perioden kan føre til redusert bæravling og skotvekst. Redusert
skotvekst kan føre til redusert avling neste år. God tilgang på vatn i juni er
også positivt for å redusere kartfallet.
Erfaring har synt at ein tørrperiode på 3–4 veker etter at danning av
blomsterknoppen tek til i slutten av juli, har positiv verknad. Seinare er det
derimot viktig med god tilgang på vatn for knopputviklinga og dermed for
avlinga neste år.
Vatningssystemet må veljast mykje ut i frå dei same vurderingane som er
nemnt i kapitlet om bringebær.
23.8 Plantevern
Ugras
Ugrasrein jord før planting er særs viktig. I rada må jorda vera utan
vegetasjon, og helst med jorddekke. Halm, bark og oppkutta flis er aktuelle
dekkemateriale. Sjå elles drøftingane om ugras i kapitlet om bringebær.
Sjukdomar
Mjøldogg (Sphaerotheca morsuvae) er den alvorlegaste sjukdomen i solbær.
Mjøldogg syner seg som eit kvitt belegg i toppen på unge skot og på blad.
Seinare blir fargen mørkebrun og til sist brunsvart. Ved sterke angrep tørkar
skota ut om vinteren. Det er lagt så sterk vekt på resistens mot mjøldogg
i foredlinga at det skal vera mogleg å unngå problemet ved å velja dei rette
sortane.

SOLBÆR
Bærbuskbladfall (Drepanopeziza ribis) og bærbuskbladflekk (Mykosphaerella
grossularia) er soppsjukdomar, og fører til brune blad som etter kvart dett av.
Smitta overvintrar på blada. For å hindre smittespreiing kan ein sprøyte
fortynna land (5 %) på blada når dei er dotte ned, for å påskunde nedbrytinga.
Endå betre effekt vil ein få dersom blada blir knuste med ein grasklyppar eller
liknande. Dette har også god verknad mot eventuell mjøldoggsmitte.
Solbær kan også få åtak av rustsopp og gråskimmel.
For å førebyggje soppsjukdomar er det viktig å syte for god gjennomlufting
av buskene, både ved plassering av feltet og med god skjering.
Skadedyr
Fleire har erfaring med at det er lite problem med skadedyr i økologisk og
integrert solbærdyrking. For å sikre seg mot skade bør ein leggje til rette for
naturlege fiendar. Du kan lese om dette i kapitlet om bringebær. Dei
farlegaste skadedyret i solbærdyrkinga er solbærgallmidd (Eriophyes ribis).
Solbærgallmygg (Dasineura tetensi) og solbærborkgallmygg (Resseliella ribis)er
også skadedyr som opptrer av og til, men skaden har vanlegvis lite å seia.
Solbærgallmidd
Dei små middane lever inne i knoppane der dei syg saft. Knoppane svulmar
opp i august og syner seg som erteliknande knoppar om våren. Då turkar dei
ut og dett ned . Midden kryp ut og inn att i nye knoppar. Dette insektet
spreier i tillegg den farlege virussjukdommen nesletopp. Resistens mot
solbærgallmidden er eit særs viktig mål i foredlinga av solbærsortar.
Resistensen blir aldri 100 %, så ein må også leggje vekt på andre
førebyggjande tiltak. Det er særleg viktig å bruke reint plantemateriale og å
fjerne og brenne mistenkelege busker.
23.9 Hausting
Sjølvplukk av solbær er aktuelt i visse område. Handplukking er aktuelt om
du skal levere solbær til friskkonsum. Elles er hausting etter bankemetoden
aktuelt på areal opp til 30–40 dekar. Utstyret er rimeleg. Ein set glasfiberbaljer
under buskene, og bankar på greinene slik at bæra dett ned i karet. Deretter
tømmer ein bær opp i eit renseverk som er kopla til traktoren. Renseverket
fjernar blad og rusk ved hjelp av luft. Ein flink person vil lett hauste 30–40 kg
i timen med bankemetoden.
Maskinell hausting kan også vera aktuelt. Det finst eksempel på at fleire
dyrkarar har slått seg saman om ei haustemaskin. Solbær vert hausta i ein
omgang, slik at maskina kan transporterast mellom fleire bruk. Ei
haustemaskin vil kunne brukast på hausting av 150–200 dekar i året.
Rask nedkjøling etter hausting er avgjerande for kvaliteten.
Ein har ikkje registrerte avlingar for økologisk dyrking. Det er grunn til å
rekne med at ein skal kunne få avlingar på høgde med det som er vanleg ved
konvensjonelt dyrking.
217

218
NORSØK · Økologisk handbok
23.10 Marknad
Om du tenkjer på å plante ut nytt bærfelt, må du aller fyrst avgjera kva
marknad du skal satse på. Sortsvalet er avhengig av om du skal dyrka for
sjølvplukk, til friskkonsum, eller levere til industrien. Om du vil satse på
sjølvplukk, må du helst velja sortar som er gode både som etebær og til
sylting. Eit større utval av sortar er også gunstig ved sjølvplukk.
Både planting og stell i veksttida blir styrt av kva bæra skal brukast til. Bær til
friskkonsum krev at ein skjer godt i buskene og eventuelt også bind opp
greiner, for å sikre god lystilgang. Ved sjølvplukk eller handplukking til
friskkonsum bør det plantast litt romslegare enn det som er vanleg til
maskinell hausting.
Tilgang til fryseanlegg er ein stor fordel fordi ein då kan fryse ned bær som
kan seljast som frosen vare eller brukast til vidareforedling seinare.
Viktig å hugse i solbærdyrkinga
• Ha klare planar for omsetning, før utplanting.
• Solbær vil ha moldhaldig jord med god råme.
• Plant ikkje der det er fare for frost under bløminga.
• Syt for gode forkulturar, som gjev plantefelt fri for ugras.
• Bruk tilpassa sortar.
• Plantesystem må vera tilpassa haustemetode og bruk av anna teknisk
utstyr.
• Bruk berre garantert friske stiklingar og planter.
• Vær omhyggeleg med plantinga.
• Vatning er viktig!
• God skjering er viktig for avling, kvalitet og som førebyggjande tiltak
mot sjukdomar.
Anbefalt litteratur
Nes, A. 1998: Bærdyrking. Landbruksforlaget
Nes, A., N. Oppstad og B. Hageberg, 1998: Nye solbærsortar gjev store
avlingar og kan dyrkast med mindre sprøyting. Norsk frukt og bær 1/1998
Nes, A. m.fl., 1999: Resultat frå sortsforsøka i solbær siste åra. Norsk frukt og
bær 2/1999
Måge, F. og K.Grønnerød, 1999: Erfaring med solbærsortar ved NLH. Norsk
frukt og bær 1/1999
Øydvin. J., 1999: ’Narve Viking’ solbær. Norsk frukt og bær 2/1999

24 Rips
Bjørg Fritsvold og Olav Bø, Sogn Jord- og Hagebruksskule
Rips kan dyrkast over det heile av landet, og er den mest hardføre
bærarten vi har. Det er lite handelsdyrking av rips, men den er mykje
dyrka i privathagar. Rips høyrer ikkje naturleg heime hjå oss, men ein
finn ofte forvilla rips eller villrips. Bæra er vanlegvis raude, men kan og
vere fargelause. Som regel er bæra relativt sure.
Rips (Ribes rubrum)eri samme slekt som solbær. Dei to artane har mange felles
eigenskapar, og dyrking av rips har mykje til felles med dyrking av solbær.
I dette kapitlet er det i stor grad vist til det som er skrive om solbær, og berre
det som er spesielt for rips er drøfta. Les difor kapitlet om solbær før du tek
fatt på dette.
24.1 Biologi og utvikling
Rips veks og utviklar seg mykje som solbær. Rotsystemet er ikkje fullt så
mykje forgreina som hjå solbær. Greinene kan bli noko eldre før bæravling,
og kvaliteten blir meir redusert enn det som er tilfelle for solbær. Rips
blomstrar tidlegare om våren enn solbær.
24.2 Dyrkingsvilkår
Som for solbær er det viktig å syte for optimale vekstvilkår for plantane.
Friske planter i god vekst er avgjerande for å halde nede åtak av sjukdomar og
skadedyr. Høveleg jord og klima er grunnleggjande føresetnader for det.
Klima
Rips er den mest hardføre bærarten vi har. Det finst tilpassa sortar, slik at rips
kan dyrkast over heile landet og relativt høgt over havet i Sør-Noreg.
Sidan rips blømer tidleg, kan den vera utsett for frostskade i blomen.
Verforholda kan vera meir variable når rips blømer, og difor er dårleg
pollinering eit større problem i rips enn i solbær. Dette kan resultere i stort
kartfall.
Jord
Rips bør dyrkast på veldrenert, moldrik jord med pH i området 5,5–6,5. Rips
vil ikkje hevde seg så godt på litt dårlegare jord, sidan røtene er mindre
forgreina enn hjå solbær.
219
RIPS 24

220
NORSØK · Økologisk handbok
24.3 Sortar
I norsk foredlingsarbeid i rips blir det lagt vekt på følgjande eigenskapar :
• sterk resistens mot bladfallsopp
• god form på buskene
• god bærkvalitet
Dei mest aktuelle sortane av raud rips:
• ’Raud hollandsk’ er den dominerande ripssorten her i landet. Bæra er
relativt sure. Sorten er hardfør, sterk mot sjukdomar og med kraftig
vekst og god buskform.
• ’Jotun’ er ein middels tidleg norsk sort som er sterk mot sjukdomar.
Veksten er middels kraftig og opprett. Sorten gir bra avling og har store
klasar.
• ’Nortun’ er også ein norsk sort som er sterk mot sjukdomar. Den er
mindre vinterherdig enn dei førstnemnde sortane. Sorten er tidleg og
gjev god avling av bær som er gode å eta.
• ’Altas’ er ein norsk spesialsort for Nord-Noreg. Sorten er sterk mot
sjukdomar og har ein kraftig og noko utbreidd vekst. Bæra modnar
tidleg og klasane er relativt store.
Kvit rips er generelt svakare mot bladfallsoppar enn dei raude sortane, og
difor truleg mindre aktuelle for økologisk dyrking. Kvit rips har god kvalitet
og er søte og gode, så det kan likevel vera verdt å prøve ein av dei kvite
sortane, til dømes ’Kvit hollandsk’ eller ’Weise von Joteberg’. Føresetnaden er
då at ein plantar på ein stad med god gjennomlufting og skjer godt i busken
for å førebyggje soppangrep.
24.4 Dyrking av rips
Du kan lese om etablering av felt, gjødsling og stell av rips i kapitlet om
solbær. Nedanfor er det sett opp eit par punkt der dyrking av rips skil seg frå
solbærdyrking:
• Ved stiklingsformeiring gjev det sikrare resultat å stikke ripsstiklingane om
våren enn om hausten.
• Ved skjering av rips er regelen at ein let greinene bli frå 4 til 6 år gamle.
Etter skjeringa skal det stå att like mange greiner som i ei solbærbusk.
• Oppbinding i hekk kan vera særleg aktuelt for sortar med krypande vekst.
Betre lysforhold gjev søtare bær. Metoden gjev større klasar, og er svært
aktuell ved sal av bær til friskkonsum.
24.5 Plantevern
Du kan lese om ugras og førebyggjande tiltak i avsnittet om plantevern
i kapitlet om solbær.

Rips er lite utsett for skadedyr og sjukdomar, bortsett frå bladfallsoppane, som
er omtala i solbærkapitlet. Rips er meir utsett for desse enn det solbær er, og
resistens mot bladfallsopp er eit sentralt mål i ripsforedlinga.
24.6 Vatning
Rips har litt svakare rotsystem enn solbær. Difor stiller den endå større krav
til god vasstilgang, i dei same periodane som solbær.
24.7 Hausting
Rips kan haustast etter bankemetoden, slik som solbær. Haustemaskiner kan
også nyttast til rips. Rips til friskkonsum må haustast manuelt. Rask
nedkjøling etter hausting er avgjerande for kvaliteten. Sjå elles avsnitt om
marknad i kapitlet om solbær.
Avlingstal for økologisk dyrking har ein ikkje, men det er ingen grunn til å tru
at dei skal vera lavare enn ved konvensjonell drift.
Viktig å hugse på i ripsdyrkinga:
• Ha klare planar for omsetning før utplanting.
• Rips vil ha moldhaldig jord med god råme.
• Syt for gode forkulturar som gjev plantefelt frie for ugras.
• Bruk tilpassa sortar.
• Bruk berre friske stiklingar og planter.
• Vær nøye med plantinga.
• Vatning er viktig!
• God skjering er viktig for avling, kvalitet og som førebyggjande tiltak
mot sjukdomar.
Anbefalt litteratur
Nes, A. 1998: Bærdyrking.Landbruksforlaget
RIPS
221

222
NORSØK · Økologisk handbok

25 Urter på friland
Det fins ingen eksakt definisjon av begrepet urter. En beskrivelse av
hva urter er, er derfor nødvendig. Urtene har det til felles at de enten
lukter og smaker godt og/eller inneholder virksomme stoffer som kan
brukes i mat, drikke, medisin, kosttilskudd, kosmetikk, aromaterapi,
farging med mer. Enkelte urter er giftige og kan brukes for eksempel
i plantevern.
Urtene utgjør et mangfold av plantearter; ettfrøblada, tofrøblada,
busker og trær. De kan være ettårige, toårige eller flerårige, kultiverte
eller viltvoksende. En høster forskjellige plantedeler, slik som blomst,
blad, rot og frø.
Urter har vært brukt like lenge som mennesket har eksistert. Det fins flere
eldre, skriftlige nedtegnelser som beskriver urter og bruken av dem. Noen av
disse er mellom 2 000 og 4 000 år gamle og stammer blant annet fra India,
Egypt, Kina og Hellas. Disse omtaler i hovedsak urter brukt som medisin.
Med kristendommens utbredelse blei urtemedisin sett på som hekseri, men
kunnskapen overlevde i klostrene gjennom hele Middelalderen. På den tida
blei det innført ei rekke nye urteslag fra Sør- og Mellom-Europa til Norge.
Etter hvert var det vanlig at apotekene anla egne urtehager. Universitetene
etablerte botaniske hager, og mange urtebøker blei skrevet, bøker som
omhandla urter i mat, drikke, til medisin og farging. Interessen for urter, både
til te, krydder og ikke minst medisinske urter, er for tida sterkt økende.
25.1Klima
Flere av urtene som dyrkes i Norge, stammer frå Middelhavslanda og trives
best i et solrikt, varmt klima. Noen har sin opprinnelse i Asia og er særdeles
varmekrevende. Urter fra Nord-Europa og Nord-Amerika er mer herdige.
Mange av artene er flerårige. Ei god overvintring betyr mye for lønnsomheten
ved dyrking av urter. Andre viktige faktorer er lengde på vekstsesongen,
daglengde, antall døgngrader, temperaturvariasjoner, nedbørsmengde,
snøforhold og frostfare i vekstsesongen.
Det er ikke utvikla et fullstendig klimasonekart for urter, men
i Hageselskapets sortsliste finnes ei klimasoneliste for utvalgte urter (se
H-angivelser i tabellen nedenfor). Dette er ei rettledning som ikke gjelder
absolutt. Man må uansett bygge på egne erfaringer. Det er svært nyttig at
urtedyrkere i et område noterer ned data som tid for planting, blomstring og
høsting, samt avling og overvintringsresultat. Ikke alle urter kan dyrkes
overalt, men i hver landsdel kan noen urter gi gode og årssikre avlinger.
Nær kysten på Sørlandet kan man dyrke de fleste arter på friland. Der er det
vanligvis ikke problemer med overvintring for urteslag som anisisop, fransk
estragon, gresk oregano, sitronmelisse, salvie, timian og lavendel.
223
URTER PÅ FRILAND 25

224
NORSØK · Økologisk handbok
Flerårige urteslag som stort sett overvintrer greit over det meste av landet er
løpstikke, grasløk, peppermynte, isop, bergmynte, kvann, kryptimian,
purpursolhatt og russisk estragon.
Lokalklima avgjør om lite herdige urteslag klarer overvintringa. Lune, solrike
hellinger gir god vekst, gode overvintringsforhold og aromatiske planter. Kald
luft samler seg på de laveste stedene i terrenget. Dyrking i søkk og på
vindutsatte steder gir derfor dårlig vekst og usikker overvintring. Lehekker/skjermer
kan bedre mikroklimaet, men for mye skygge er heller ikke bra.
Flerårige planter må modne av før vinterdvalen, ikke høstes for seint og ikke
skjæres for langt ned. Det trengs ei viss mengde bladverk for at røttene skal få
nok opplagsnæring.
Snøforholda har ofte større betydning for overvintringa enn temperaturen.
Stabilt snødekke sørger for at jordtemperaturen holder seg nær 0 ºC. Barfrost
fører til lavere jordtemperatur og tele. Veksling mellom mildvær og barfrost
er verst og kan føre til skader på røtter og knopper.
Både overvintring og avling bedres ved å dekke med fiberduk fra høsten til
våren. Dette er spesielt gunstig mot vårfrosten. Det er forska lite på rett
tidspunkt for dekking og avdekking.
Erfaringer tyder på at dyrking på jordbærplast fører til dårligere overvintring
enn dyrking uten plast. En årsak til dette kan være at røttene blir grunne.
Tabell 25.1 Vinterherdigheten til de mest aktuelle urteslaga. (Kilde: Sandnes
1997 og Hageselskapets Sortsliste).
Tabell 25.1
Norsk
navn
Botanisk navn 1årig
Agurkurt Borago
officinalis
Anisisop Agastache
foeniculum
Basilikum Ocimum
basilicum
Bergmynte Origanum
vulgare
Dill Anethum
graveolens
Estragon Artemisia
dracunculus
Etasjeblo Monarda
mst didyma
Fennikel Foeniculum
vulgare
Grasløk Allium
schoenoprasiu
m
Hagekjørv Antriscus
el cerefolium
Isop Hyssopus
officinalis
Flerårig Herdighet Vokseplas
s
Merknad
x friland sår seg lett
x varierende friland
x veksthus/
fiberduk
x god H7 friland
x friland
x meget god
H7
friland gjelder
russisk
x varierende
H7
friland
x overvintrer friland dyrkes 1-
ikke
årig
x god friland
x friland
x god friland

URTER PÅ FRILAND
Norsk Botanisk navn 1- Flerårig Herdighet Vokseplas Merknad
navn
årig
s
Kamille Chamomilla
recutita
x x friland sår seg lett
Karve Carum carvi 2-årig meget god
H8
friland treskes
Kvann Angelica
x meget god friland frø fryses
archangelica
H8
eller
Kvit
sennep
Sinapis alba x friland
tørkes
treskes
Lavendel Lavendula
officinalis
x lune steder
H3–4
friland
Løpstikke Levisticum
x meget god friland
officinale
H7
Merian Majorana
x overvintrer friland
hortensis
ikke
Pepper- Mentha piperita x God H7 friland sprer seg
mynte
lett
Persille Petroselinum 2-årig friland dyrkes 1-
crispum
årig
Ringbloms Calendula x friland
t
officinalis
Rosmarin Rosmarinus
officinalis
x veksthus
Salvie Salvia officinalis x friland
Sar Satureja
hortensis
x friland
Sitron- Melissa
x friland
melisse officinalis
Spansk
kjørvel
Myrrhis odorata x friland sår seg lett
Timian Thymus
vulgaris
x friland
Tyrkermyn Dracocephalum x friland
te moldavica
* Skalaen går fra H2 til H8. Plantene er mer herdige jo høgere tallstørrelsen er.
25.2Vekstskifte
Det dyrkes både ett- og flerårige urter for salg. De flerårige artene har
normalt to til fire høsteår i tillegg til planteåret.
Belgvekster er helt nødvendig i vekstskiftet på gårder med liten eller ingen
tilgang på husdyrgjødsel. Belgvekstene bidrar med næring gjennom
nitrogenfiksering, bedrer jordstrukturen, øker humusinnholdet og bedrer
dermed vannhusholdninga, og hemmer rotugraset. Belgvekstene kan slåes en
til flere ganger og brukes til fôr, komposteres på overflata eller i haug, eller
moldes direkte ned om høsten eller neste vår. Ei ettårig belgvekstblanding er
aktuell før såing/planting av ettårige urter. Ei toårig, kløverrik eng er aktuell
i et vekstskifte med flerårig urter, fordi den samler mer nitrogen og holder
godt på næringsstoffene. For å unngå at kvitkløver og gras blir et
225

226
NORSØK · Økologisk handbok
ugrasproblem, bør det dyrkes potet eller andre radkulturer året før etablering
av urtefeltet.
Korn er en dårlig forkultur på grunn av at kveke og andre typer rotugras lett
oppformeres. Andre negative forkulturer er urter med utløpere (for eksempel
peppermynte og brennesle) og urter som formerer seg med frø på
vokseplassen (for eksempel kamille og agurkurt).
Det er lite kunnskap om hvilke urter som trives sammen (samdyrking), og
hvilke som ikke må stå i nærheten av hverandre. I litteraturen er det nevnt at
salvie trives sammen med rosmarin og at peppermynte liker kamille og
brennesle.
Det er forska lite på sjukdommer og skadedyr som angriper urter, og hva dette
kan ha å si for vekstskifterekkefølgen.
25.3Jord og jordbehandling
Lett, opplendt jord, gjerne sørvendt og i le er best til urter. Moldholdig
sandjord, eller morenejord med lite stein, passer fint til de aller fleste artene.
Det vil sjølsagt variere mellom de ulike urteslaga hvor tørr, fuktig, tung, eller
lett jord de liker. Timian og bergmynte trives godt på noe skarp jord, mens
kvann, persille og løpstikke gjerne kan vokse på organisk jord (myr). Stiv leire
er for tett, og lite omsatt myrjord er for kald og næringsfattig til urtedyrking.
Det er viktig at jorda er i god hevd før etablering, spesielt av flerårige felt.
Jorda bør være mest mulig rein for rotugras. God drenering og god
jordstruktur er viktig. Jorda bør arbeides så den blir laus og grei å håndtere.
Bruk av plog og rotorharv gir et godt så- og plantebed.
Gjødsling og kalking
Urtefeltet bør ha pH rundt 6. Det er ingen forsøk som viser hvilke urter som
må ha høy pH og hvilke som klarer seg på surere jord.
Målet med gjødslinga er å få ei god avling som er rik på aroma. Forsøk viser
at mye nitrogen kan redusere innholdet av eteriske oljer i urtene, øke
nitratinnholdet i bladene og gjøre plantene mer utsatt for soppsjukdommer.
Forsøk og erfaring viser at urtenes krav til de ulike næringsstoffene varierer:
Lavt N-krav, 1–2 kg nitrogen per dekar og år:
Kamille, agurkurt, ringblomst
Middels N-krav, 4–8 kg nitrogen per deakr og år:
Basilikum, isop, kvann, løpstikke, salvie, sar, sitronmelisse, timian
Høgt N-krav, 8–12 kg nitrogen per dekar og år:
Peppermynte, merian, dill, fransk estragon

URTER PÅ FRILAND
Frøurter er i tillegg fosforkrevende, mens store bladurter har større behov for
kalium.
Et urtefelt bør gjødsles godt med fast husdyrgjødsel (2 til 4 tonn per dekar)
eller kompost før etablering. Ei optimal gjødselhåndtering med minst mulig
tap av næringsstoffer er viktig. I tillegg betyr belgvekstblandinga i vekstskiftet
mye for tilgangen på næringsstoffer. Den kan frigjøre 5–10 kg nitrogen per
dekar..
Eldre felt kan ha behov for tilleggsgjødsling. Man kan da gjødsle tidlig om
våren med en form for fastgjødsel, kompost, pelletert hønsegjødsel eller
lupingjødsel (økologisk). Tilførsel av konvensjonell husdyrgjødsel og
husholdningskompost er begrensa til 8 kg totalnitrogen per dekar og år ifølge
Debio-reglene.
Enkelte dyrkere eksperimenterer med å tilføre filtrert gjødselvann gjennom
vanningssystemet. Dette passer best der urtene dyrkes på plast. Da kan det
også gjødsles i vekstsesongen.
25.4Sorter og såfrø
Det fins ofte flere sorter å velge mellom av hvert urteslag. Iblant er det helt
spesielle sorter og fargevarianter som brukes til spesielle produkter. For
eksempel er det bare sorten Goldmelisse, en høyrød variant av etasjeblomst,
som er aktuell i teblandinger. Det er også blåblomstra isop som brukes i te,
ikke kvit eller lyserød. Ulike sorter kan også ha forskjellig styrkegrad av duft
og smak.
Det er viktig å velge vintersterke sorter når det gjelder lite herdige urteslag.
Det er foreløpig lite kunnskap om dette, og frøfirmaene vet ikke alltid nok
om sortene de selger. Det pågår forsøk rundt omkring i landet for å øke
kunnskapen om sortenes herdighet.
Det er ingen salgsproduksjon av økologiske urtefrø i Norge. De norske
frøfirmaene har et rimelig godt utvalg av urtefrø i katalogene. Ved å bestille
direkte fra utlandet, kan man velge mellom langt flere arter og sorter, spesielt
når det gjelder økologiske frø. Alt formeringsmateriale skal være økologisk
godkjent fra 2004.
Med hensyn til import, heter det i Forskrift om såvare, § 25. blant annet:
«Privatpersoner kan, uten autorisasjon og løyve, medbringe fra utlandet eller innføre i én
forsendelse inntil 50 porsjonspakninger av hagebruksfrø til eget bruk. Privatpersoner kan,
etter særskilt tillatelse fra Statens landbrukstilsyn*, innføre hagebruksfrø uten
mengdebegrensning til eget bruk.»
(* Fra 2004 er Statens landbrukstilsyn en del av Mattilsynet.)
Nedenfor er en oversikt over en del aktuelle frøfirmaer:
• Jelitto Staudensamen, Postfach 1264, D–29685 SCHWARMSTEDT,
Internett: http://www.jelitto.com
227

228
NORSØK · Økologisk handbok
• Runåbergs Fröer, Känstorp 7368, S–444 93 SPEKERÖD, tlf.
+46 303777 140
• Zimtrade Frø AS, Pb 114, 5601 NORHEIMSUND, tlf. 56 55 03 50,
Internett: http://www.zimtrade.no
• Chiltern Seeds, Borntree Stile, Ulverstone, CUMBRIA, LA12 7PB,
ENGLAND Internett: http://www.chilternseeds.co.uk
• Den Økologiske Have, Rørthvej 132, DK- 8300 ODDER. Internett:
http://www.ecogarden.dk/butik
• Impecta Handels, S–640 25 JULITA, tlf. +46 15092 331, Internett:
impecta.se
• Blauetikett, Bornträger GmbH, D–67591 OFFSTEIN, Internett:
blauetikett.de
• Richters, 357 Hwy. 47, Goodwood, Ontario L0C 1A0, CANADA,
Internett: http://www.richters.com
• Rara Växter, Box 11 083, S–100 61 STOCKHOLM, tlf. +46 87148 575.
Internett: http://www.raravaxter.com
• Lindbloms Frö, Pb 86, S–277 21 KIVIK, tlf. +46 41470 880, Internett:
http://www.lindbloms.se
• Urtegartneriet, Buskhedevej 43, Kragelund, DK–8600 SILKEBORG, tlf
+45 86 86 74 30, Internett: http://www.urtegartneriet.dk
• Frøposen, Postbox 35, DK–2970 Hörsholm. Internett: http://www.
froposen.dk
• Solsikken, Skellerupvej 89, Linå, DK–8600 SILKEBORG Internett:
http://www.solsikken.dk
25.5Formering og oppal
Urtene formeres enten generativt (frø) eller vegetativt (stiklinger, deling).
Urteslag som ikke er frøekte, må formeres vegetativt, som mynter og fransk
estragon. Rosmarin og lavendel har dårlig spireevne og blir derfor ofte
formert vegetativt.
Vekstsesongen er kort i Norge, de fleste urtene bør derfor ales opp i veksthus
eller kaldbenk og plantes ut så snart jorda er lagelig. Arealbehovet avhenger
av oppalssystem/pluggstørrelse, men ligger i størrelsesorden 11–18 m²
veksthus/benk per dekar urtefelt.
Utplantingsplanter får også et forsprang på ugraset. Det er likevel ei
økonomisk vurdering om det lønner seg å forkultivere, eller om enkelte
urteslag kan såes direkte på friland. Dette gjelder spesielt ettårige urter som
kamille, merian og agurkurt.
Generativ formering
Ved såing på friland må såbedet være jevnt, fuktig og varmt for at frøene skal
få god oppspiring. For å redusere frøugraset kan det lages falskt såbed)
Urtene kan breisåes for hånd, eller radsåes med såstav eller såmaskin.
Sådybda varierer mellom 0,5 til 4 cm, minst for små frø. Viss det ikke nyttes
ettfrøsåmaskin må plantene tynnes.
Ettårige urter, som kamille, merian og agurkurt, har stor evne til sjølsåing.
Det samme har isop, bergmynte, sar, spansk kjørvel og kvann, dersom de får

URTER PÅ FRILAND
blomstre. Slike sjølsåingsfelt må være ugrasreine i utgangspunktet og fungere
som regle bare noen år før ugras blir for arbeidskrevende.
Planteoppal på friland er den enkleste og billigste formen for oppal. Arter
som isop, løpstikke, spansk kjørvel og kvann kan såes på friland i juni/juli.
De plantes ut på vokseplassen tidlig på høsten eller neste vår. Disse tåler
kulde og er flerårige. Frø av spansk kjørvel og kvann må stratifiseres for å
spire. Det vil si at de må oppleve høst og vinter før de vil spire. For å «lure»
frøa kan man legge frøa i fuktig jord og sette dem i en kald kjeller i ca to uker.
Deretter settes de i en fryseboks eller utendørs vinterstid fram til såing.
Oppalsjorda til frøformering skal være gjødselsvak, lett og luftig. Man kan
enten lage egne jordblandinger) eller kjøpe ferdige. Ferdige jordblandinger må
være økologiske eller med driftsmiddelgodkjenning fra Debio.
Såjorda bør ha et ledetall omkring 2. Det er særdeles viktig at jordblandinga er
homogen. Egen jord bør derfor blandes minst 14 dager før bruk, luftes og
oppbevares ved omlag 15 ºC. Kjøpejorda må tas ut av sekkene i god tid før
såing, blandes, luftes og oppbevares i romtemperatur for at den skal bli mest
mulig ensarta og fri for spirehemmende stoffer. En jordblander eller
sementblander er et godt redskap for å lufte og blande såjorda.
Når en sår i torvpotter, papirpotter, eller pluggbrett (5 x 5 cm) er det passelig
med 2–5 frø per potte/plugg. Dette kan gjøres manuelt eller ved hjelp av ei
helautomatisk sålinje. For å spare plass i veksthus/drivbenk, kan man breiså
i såbrett. Små frø skal såes grunt (0,2–0,5 cm). Det er ekstra viktig å holde
jordoverflata fuktig i denne fasen. Man kan strø sand eller perlite på bretta,
eller dekke med plast fram til oppspiring. Jorda holdes fuktig med temperert
vann tilført med undervanning. Dusjvanning kan føre til at små frø mister
festet i spiringsfasa og kimplanter kan råtne.
De fleste frøa spirer mellom 15 og 20 ºC og kan da gjerne stå i et eget
spirerom. Noen urter spirer greit ved 10 ºC, som dill, persille, kvann, agurkurt
og isop. De fleste frø spirer best når de utsettes for jevnlige
temperatursvingninger som i naturen. Etter oppspiring er det viktig at lys og
temperatur står i forhold til hverandre ). Ved lite lys og mye varme, blir
plantene lange og tynne.
Breisådde planter må prikles om i næringsrik jord. Pluggplantene kan
overgjødsles med gjødsel- eller neslevann. Ledetallet kan da være ca 4. Etter 4
til 7 uker kan de små plantene plantes ut enkeltvis, eller i grupper. Spesielt
bergmynte, isop, merian og timian trives best i litt større grupper av 5 til 10
planter.
Vegetativ formering
Vegetativ formering kan gjøres ved plantedeling, rotdeling, utløpere, sideløk,
stiklinger, avleggere, hypping og vevskultur. Det er viktig at mormaterialet er
friskt!
Ved deling av planter må hver del ha minst en knopp og røtter. Plantene
flyttes direkte på vokseplassen. Metoden passer for buskete urteslag som
sitronmelisse, grasløk og isop. Deling av rotstokk passer for planter med
store, kraftige røtter som løpstikke og spansk kjørvel. Deling av planter/
229

230
NORSØK · Økologisk handbok
røtter skjer enten på våren eller tidlig om høsten. Dette er sikre, men
arbeidsomme metoder som gir få nye planter.
Formering med utløpere er aktuelt for peppermynte, som ikke produserer
sortsekte frø. De underjordiske utløperne deles i biter på 4–5 cm og pottes på
våren. Ved utplanting direkte på friland må utløperne være 10–15 cm lange.
Den beste plantetida er da i august/september.
Formering med sideløk er aktuelt for alle løkvekster.
Å knipe grønne stiklinger om våren og stikke dem i potter er den raskeste
delingsmetoden. Stiklingene må være 5–15 cm lange. For å bevare
luftfuktigheten bør stiklingene dekkes med plast. Det må ikke være
blomsterknopper på stiklingene, det hemmer rotutviklinga. Stiklingene roter
seg etter ei til fire uker, og er ferdige planter etter fire til ti uker.
Stiklingsformering er vanlig for urter som fransk estragon, lavendel, rosmarin,
isop og timian. Det kan også lages stiklinger seinere på sommeren, når
stenglene er mer treaktige.
Avleggere er greiner som skades litt i barken, legges ned til jorda og festes
med en stein, metallbøyle eller lignende. Det kan ta opptil ett år å lage en ny
plante. Et eksempel er lavendel.
Hypping kan brukes til å oppformere buskete, treaktige, lave urteslag som
isop, timian/sitrontimian, fransk estragon og sitronmelisse. 5–8 cm jord fylles
rundt planten om våren. Til høsten har det utvikla seg røtter på stenglene.
Disse nye småplantene skjæres av og plantes ut.
Formering med vevskultur kan brukes til rask oppformering av nye sorter,
eller når andre metoder er vanskelige. Dette er en viktig metode for å rense
plantematerialet for virus- og bakteriesjukdommer.
25.6Utforming av utplantingsfelt
Dyrkingssystemet skal være godt egna for urtene, arealet må utnyttes godt, og
systemet må være lettdrevet. Radavstander og planteavstander må tilpasses
både det enkelte urteslag, og type mekanisering. Med mye rotugras vil det
være fornuftig å plante på papirduk eller maisplast for ettårige urter og på
plastduk for flerårige urter. Jorddekke er nødvendig for å hindre jordsprut på
urteplantene. Det er tre hovedtyper dyrkingssystem: drill, seng og flatt land.
Drill egner seg best på fuktig jord som trenger litt opptørking. En drill varmes
raskt opp og er lett å radrense før en legger på jorddekke av gras, halm eller
bark.
Det kan også plantes på breie eller smale senger: enkeltrad, dobbeltrad eller
trippelrad – med papir-/plastdekke eller jorddekke av organisk materiale. Det
ser ut til at lite herdige urteslag overvintrer dårligere på tett plastdekke. Det er
viktig å forme sengene slik at de er faste og noe høyere på midten. Da blir
jorda varm, småplantene får god jordkontakt, dreneringa blir bra, og sengene
beholder formen i flere år. En bedformer for traktor er anvendelig. Ellers kan
man bruke Trollutstyr eller hjulhakke i kombinasjon med ei rive for å markere
og forme plantesengene. Mellom sengene er det aktuelt å så plengras (slå hver

URTER PÅ FRILAND
14. dag), dekke med et 10–15 cm tykt lag av organisk materiale som for
eksempel bark, halm eller grassavklipp, eller bare slå ugraset som kommer.
Planting på flatt land egner seg på tørkesvak jord, eller i et system der hele
plantearealet dekkes med polyfiberduk (for eksempel Mypex) uten ganger
imellom. Dukene må festes i hverandre og forankres til jorda, f.eks med
armeringsjern i skøytene. En slik duk er ca 5 ganger så dyr som jordbærplast,
men den er slitesterk og kan vare i 10–20 år. Det er lettvint å bruke en duk
med innvevde ruter, men da blir rad- og planteavstand lik for alle urteslaga på
samme duk.
For flerårige urter går avlingsnivået oftest ned etter 4–5 år. Feltet bør da
fornyes. Da kan enten hele feltet flyttes til et anna jordstykke, slik at det første
urtefeltet får kvile, eller urtesengene/-radene kan bytte plass med gangene
i mellom.
25.7Utplanting
Planteoppalet må avsluttes når plantene er utplantingsklare, det vil si passe
store, friske og i god vekst. Er det vanskelig å plante ut på rett tid, bør en
senke temperaturen i oppalet for å redusere veksten.
Småplantene må herdes før utplanting på feltet. Det kan gjøres ved å senke
temperaturen i veksthuset, sette plantene ut i kaldbenk, eller la dem stå
i friluft et par dager før utplanting).
Plantene kan plantes med maskin på flatt land og drill uten dekke. Foreløpig
er håndplanting mest brukt. Hull til pluggplanter lages greit med en
skogplantingsstav som tråes ned i jorda. Den kan også brukes på tynn plast.
På polyfiberduk kan man brenne runde hull med en flammebrenner, da
unngår man at duken rakner. Et anna alternativ på plast er å lage seg et
«knivkryss» av to skarpe jern (ca 10 x 10 cm) som festes til et langt skaft.
Avstandsmarkører kan festes på tvers av skaftet. Knivkrysset hogges ned
i plasten. På små arealer kan saks eller kniv også brukes. Det er en fordel at
plasten ikke er oppvarma av sola, for da er den seig og vanskelig å kutte.
Plantene må vannes godt før utplanting. Utplantinga bør gjøres i overskya
vær eller om kvelden.
Planteavstanden er avhengig av urteslag, busking, rotstørrelse og seinere
spredning. Som tommelfingerregel kan en si:
• Små planter, opp til 50 cm høye:
12–20 planter per m²
• Middels store planter, mellom 50 og 100 cm høye:
8–12 planter per m²
• Store planter, opp til 2 m høye:
3–8 planter per m²
Hvis plantetettheten blir for stor, produserer planten mer stilk i forhold til
blad og overvintringa blir dårligere.
Tabell 25.2 Plante- og radavstander for en del urteslag.
231

232
NORSØK · Økologisk handbok
Tabell 25.2
Urt Planteavstand, cm Ant planter/m²
Basilikum 20 x 30 16
Isop 30 x 40 7
Sar 25 x 30 13
Løpstikke 50 x 50 4
Merian 20 x 25 20
Bergmynte 30 x 30 11
Nesle 25 x 30 13
Fransk estragon 40 x 50 5
Grasløk 28 x 25 16
Salvie 25 x 30 13
Ryllik 35 x 45 6
Sitronmelisse 30 x 30 11
Timian 25 x 30 13
Anisisop 25 x 30 13
25.8Ugrasregulering
Året før urtefeltet blir etablert bør en dyrke kultur som reduserer
ugrasproblemet. Potet er en aktuell vekst som er lett å radrense.
Grønngjødsel med ettårig raigras vokser tett og hemmer rotugraset. Hyppig
slått av dette reduser ugrasmengda betydelig.
God jordarbeiding er uansett viktig som en forberedelse. Falskt såbed som
flammes før såing/utplanting reduserer mengda med frøugras, det gjør også
jordarbeiding i mørket.
Tiltak i dyrkingsåra
Mange velger å plante på papir- eller plastduk for å lette ugrasreguleringa.
Urter på papir/plast trenger lite stell fram til høsting, bare litt luking
i plantehulla inntil plantene fyller ut hullet.
Både papirduken og maisplasten råtner mer eller mindre første året. Da må
man enten dekke med organisk materiale, for eksempel grasklipp, starte å
radrense, hyppe, børste, hakke, luke eller kontrollere ugraset termisk med
flamming.
Behovet for mekanisering ved dyrking uten papir/plast avhenger av areal og
driftsopplegg. På små arealer kommer en langt med ei skarp pendelhakke og
ei hjulhakke med diverse utstyr. En kan regne med å bruke mellom 10 og 50
timer per dekar til ugrasregulering i sådde, konkurransesvake kulturer.
På større arealer er radrenser og seksjonsfres anvendelige redskapmellom
radene.
Børsting kan være aktuelt i etableringsåret for peppermynte og sitronmelisse.
En del børstere renser også ugras i rada. Ugrasharving er aktuelt i sådde

URTER PÅ FRILAND
kulturer med liten radavstand, for eksempel dill. Flamming før oppspiring kan
også brukes, eller flamming med skjerm i rada seinere i kulturen.
25.9Vanning
Spesielt i tida etter utplanting må røttene ha det jevnt fuktig slik at det ikke
oppstår vekststopp på grunn av tørke eller altfor mye vann. Videre er
vanningsmuligheter nødvendig for å sikre gode avlinger.
Dryppvanning brukes ofte ved planting på plast. Mikrospredere er et annet
alternativet. Store spredere bruker mye vann og gir jordsprut på urtene og er
derfor mindre egna.
25.10Sjukdommer og skadedyr
Det er ingen spesielle sjukdommer og skadedyr som lager store problemer
i norsk urtedyrking, men noen utfrodringer finnes. Nye urtegårder har
vanligvis mindre skader enn de som har dyrka urter over lengre tid.
Sjukdommer
Skurv, mjøldogg, rustsopp og gråskimmel er sjukdommer en kan finne
i urtefelt. Friske planter i god vekst er det beste tiltaket mot sjukdom.
Det er også flere plantestyrkende midler som kan brukes, som uttrekk av
nesle, kjerringrokk tang-/algekonsentrat osv.
Skadedyr
De største skadedyra fysisk sett er hjortedyr. De kan stenges ute med
viltgjerde. Jordrotter kan også gjøre betydelig skade i urtefelt. Snegler kan
spise urteblader, men skadene er sjelden store.
De vanligste skadedyra på friland er sugende insekter som bladlus, teger og
trips som ødelegger bladene. Bladlusangrep fører til krøllete og seige blader,
spesielt unge skudd er utsatt. Etter tegeangrep får bladene små grønne prikker
som blir brune og etter hvert blir til hull. Trips lager sølvaktige flekker på
bladene. Ellers kan bladbille, skjoldbille, sikader, sommerfugllarver,
svalestjert, kålmøll, bladveps og nattflylarve ødelegge urteplantene.
2 % grønnsåpevann og ferdigkjøpt insektsåpe virker mot bladlus, trips, mellus
(kvitfly) og sommerfugllarver. I forsøk i jordbær ser det ut til at ei blanding av
planteolje, bakepulver og grønnsåpe virker mot meldugg:
• 0,5–1 liter matolje
• 0,1 l grønnsåpe
• 250–500 g bakepulver
• 100 l vann
I varmt vær kan olja gi sviskader på bladene. Blandinga bør derfor dusjes over
plantene når temperaturen er lavere enn 18 ºC. ”Bakepulverblandinga” virka
også godt mot trips og spinnmidd i jordbær i disse forsøkene.
233

234
NORSØK · Økologisk handbok
25.11Høsting
Urtene skal høstes når innholdet av aromatiske stoffer er høyest. Bladurter
skal høstes like før blomstring, blomsterurter i full blomst og røtter om
høsten eller om våren. Frøurter skal høstes når de er modne, før de begynner
å drysse.
Kvaliteten blir best når urtene høstes i tørr tilstand, gjerne midt på dagen en
solrik dag.
De fleste bladurtene blir høsta 2 til 3 ganger i sesongen. Mest vanlig er å
bruke sigd, saks, eller kniv. I Sveits bruker enkelte dyrkere spinatljå som er en
brei ljå med oppsamler. En kan også bruke tohjuls slåmaskin med oppsamler,
forsøksslåmaskin eller spinathøster. Erfaringer viser at maskiner for rein
bladhøsting ikke fungerer godt nok.
Frøurter, som karve, høstes med skurtresker.
Roturter løsnes med planteløfter, eller spaes opp og sankes manuelt.
Noen blomsterurter må håndplukkes hver dag (etasjeblomst) mens andre kan
plukkes en gang hver uke (kamille). På store arealer kan kamille høstes med
”knivbærplukker”, eller med en spesialkonstruert kamillehøster.
25.12Tørking
Nyhøsta urter må være på tørka innen 1,5 time etter høsting for å få god
kvalitet. Optimal tørketemperatur er 35–40 ºC. Høyere temperatur kan
ødelegge aroma og virkestoffer. Ved lavere temperaturer kan
mikroorganismer oppformere seg.
Bladurter trenger mellom to og seks døgn for å bli knusktørre, avhengig av
om de er rensa eller ikke. Røtter må gjerne deles før tørking og trenger tre til
åtte døgn. Blomsterurtene tørker i løpet av ett til to døgn. Frø trenger kortest
tørketid.
Urter kan tørkes i opptil 1 m tykke lag, men da må luftgjennomstrømminga
være stor og urtene ruskes i for ikke å mugne.
Materialet er tørt nok når blad og blomst smuldrer og stengel og røtter
knekker.
Det er i hovedsak tre slag urtetørker i bruk:
• Skaptørke/kassetørke: varmeovn og vifte som suger varmluft gjennom
plantemassen
• Bingetørke: varmlufta blåses opp gjennom plantemassen og resirkuleres
via en avfukter
• Tørkerom: med varmeovn og avfukter
Varmlufttørke for korn kan også brukes. Det finnes også ferdige urtetørker å
få kjøpt.

Forholdet mellom kg ferske urter og kg nedtørka urter
Blomsterurter: 5–8 kg ferskt materiale tilsvarer 1 kg tørka
Rensa bladurter: 5–6 kg ferskt materiale tilsvarer 1 kg tørka
Urensa bladurter: 4–5 kg ferskt materiale tilsvarer 1 kg tørka
Røtter: 3–4 kg ferskt materiale tilsvarer 1 kg tørka
Frø: 1,2–1,5 kg ferskt materiale tilsvarer 1 kg tørka
25.13Kvalitet og lagring
URTER PÅ FRILAND
Ferdigtørka urter skal ha en frisk, grønn farge. Det skal ikke være spor etter
sjukdommer og skadedyr. Det skal heller ikke følge med jord eller ugras. Det
er særs viktig at urtene er skikkelig tørka og mest mulig hele. Finknuste urter
mister fort aroma.
Tørre urter lagres i papirsekker med tett plastsekk utenpå. Hver urteslag
lagres for seg. Lagringstemperaturen bør være jevn og rundt 20 ºC. Det er
viktig at det ikke kommer fuktighet til ferdig tørka urter, da kan de mugne og
bli ødelagt.
25.14Avlingsnivå
Avlinga varierer, både mellom ulike arter, ulike sesonger og på ulik jord. For
bladurter ligger det omkring 100 til 200 kg rensa og tørka vare per dekar.
Dette gjelder første og andre høsteår. I etableringsåret kan det også bli en del
avling, men den blir sjelden så stor som i det første høsteåret. Etter 4–5 år går
avlinga ned, og feltet bør fornyes.
25.15Omsetning og økonomi
Urtedyrking er ei ny næring i Norge, og markedet er i hovedsak tredelt:
• mat/drikke
• kosmetikk/velvære
• medisin/helsekost
Analyser har vist at norskproduserte urter har god kvalitet. Markedet for
medisin/helsekost og kosmetikk/velvære er sterkt økende. Bare i USA er
vekstraten for urtemedisin på 25 %. Omkring 200 urter er aktuelle til
salgsproduksjon. Tilgangen på norsk råstoff må økes betraktelig for at
kjøperne i dette markedet skal fatte interesse. I tillegg er dette et prisspørsmål.
Det pågår hele tida produktutvikling, og Norsk Øko-Urt BA forhandler
jevnlig med nye kundegrupper om leveranse av norske, økologiske
urteprodukter. Det er to mottak av friske urter til oljedestillasjon i Norge. 235

236
NORSØK · Økologisk handbok
Norsopp A/S (http://www.norsopp.no) tar imot en del ville urter i tillegg til
sopp. Det er også mange urtedyrkere som foredler og omsetter urtene sine
sjøl. Mattilsynet må godkjenne slik virksomhet.
Aktuelle kontakter
• Norsk Øko-Urt BA, Planteforsk Kise, 2350 NES HEDMARK, tlf 99 72
97 32
E-post: firmapost@ nor-urt.no. Web: http://www. nor-urt.no
• Norsk urteproduksjon (NUP), Tordenskjoldsgt. 4, 2800 GJØVIK, tlf 61
18 92 23
• NORSOPP A/S, Hellerud gård, P.b. 19, 2026 SKJETTEN, tlf 63 84 59
04
E-post: nor.sopp@online.no. Web: http://www.norsopp.no
Norsk Øko-Urt BA opererer med faste priser per kilo tørka og rensa vare.
For bladurter varierer prisen fra 150–400 kr (ekstra varmekjære opp til kr
630). Blomsterurtene er bedre betalt, fra kr 250 til 1300 per kilo. Prisene
vurderes hvert år, og du må ta kontakt i forkant av sesongen for å inngå
avtale om salg.
Lønnsomheten varierer mye mellom de ulike urteslaga. Bladurter er raske å
høste og gir ofte høyere dekningsbidrag enn blomsterurter som er seine å
plukke. De mest lønnsomme urtene er flerårige bladurter som betales med
minst kr 300 per kilo.
NILF http://www.nilf.no) har i en treårsperiode registrert lønnsomheten
i produksjonen av utvalgte urteslag. Bakgrunnsmaterialet er lite og
variasjonene store både når det gjelder avling og arbeidsinnsats per dekar.
Dekningsbidraget per dekar for sitronmelisse lå på ca kr 35 000 de to første
åra. Det tredje året blei dette redusert til ca kr 15 000. Det var da en dårlig
sesong med lav avling. Arbeidsforbruket var 680 timer per dekar
i etableringsåret og omkring 26 timer de to siste åra. Timelønna var kr 52, kr
131 og kr 66 per time i denne perioden. På tross av store variasjoner
konkluderer NILF med at timelønna er brukbar når man har urtefelt av en
viss størrelse. Ellers kommer sjølsagt lønnsomheten an på hvor rasjonelt man
legger opp drifta med hensyn til areal, høsteutstyr, tørkekapasitet m.m. Høy
foredlingsgrad gir bedre pris og dermed større verdiskaping på gården,
forutsatt at man har et marked. Hvis gårdsdrifta oppfyller rett til
produksjonstilskudd, vil man også motta økologiske tilskudd.
Viktig å huske i urteproduksjonen
• God planlegging.
• Velg rett art og sort i forhold til klima. Prøvedyrk gjerne flere slag.
• Al opp eller kjøp utplantingsplanter – det forlenger sesongen og gir urtene
forsprang på ugraset.
• Vær nøye med oppalett
• Etabler urtefeltet på et areal med god jord og godt klima.
• Plant hekk eller sett opp kunstig le om nødvendig, men unngå skygge.
• Legg opp til et fornuftig vekstskifte med belgvekster og ugrasregulerende
vekster.
• Ta godt vare på jordstrukturen og mikroorganismene.

URTER PÅ FRILAND
• Grunngjødsle jorda godt med fast husdyrgjødsel/kompost før etablering
av flerårige felt.
• Legg opp til et rasjonelt dyrkingssystem tilpassa areal, ugrastrykk, tid,
mekaniseringsgrad.
• Bruk et skånsomt vanningssystem.
• Dekk jorda mellom plantene for å unngå jordsprut.
• Høst tørre urter midt på dagen, helst i solskinn.
• Sorter bort misfarga og visna plantedeler, samt ugras.
• Pass på så ikke urtene kommer i kontakt med jord eller gjødsel.
• Legg urtene på tørka innen 1,5 time etter høsting.
• Tørk urtene ved maks 35–40 ºC.
• La ikke urtene ligge lenger enn nødvendig på tørka.
• Ikke knus/knekk de tørre urtene mer enn det normal håndtering fører til.
• Pakk de tørre urtene i papirsekker med tett plastsekk utenpå og merk dem
skikkelig.
• Lagre tørka urter ved romtemperatur (20 ºC) og lav luftfuktighet (maks
70 % RH).
• Dekk lite herdige urter med fiberduk fra høst til vår eventuelt fra
ettervinteren til tidlig vår.
Anbefalt litteratur
Birkeland, L. 1999. Oppal av planter, forelesningsnotat. Norsk senter for
økologisk landbruk.
Borgen, A. 1973. Urtehagen på Knatten. Den Norske Bokklubben.
Bremness, L. 1994. Den store urteboken. Gyldendal Norsk Forlag.
Bruset, S. og Lundestad, H. M. 1995. Markedet for medisinske og aromatiske
planteprodukter. Norsk Urteproduksjon.
Cocovic, D. 1999. Urter – mat og helse. Studentoppgave Høyskolen i Agder.
Dragland, S. 1996. Overvintring, avling og priser ved urteproduksjonen
i Norge. Planteforsk Kise.
Dragland, S. og Galambosi, B. 1996. Produksjon og førsteforedling av
medisinplanter. Forskningsparken i Ås AS.
Fladstad, O. 1995. Tørking og tørkeanlegg for urter. ITF, Ås-NLH.
Galambosi, B. 1994. Økologisk urtedyrking i Norden. NLH Fagtjenesten.
Grobladet, økologisk urtetidsskrift gitt ut av OIKOS.
Kleven, M. 1998. Norsk urteproduksjon – rapport 1995–1997. NUP.
Myhrvold, I.-J. og Sunde, A. K. 1994. Høste- og etterbehandlingsutstyr for
krydder- og medisinplanter. Høgskolen i Hedmark.
Netland, J. og Storeheier, K. 1999. Ugrasbekjemping i urter. NLH.
Stubberud, K. V. 1999. Økonomiske analyser i urteproduksjon 1996–1998.
NILF-rappport nr 3 1999.
Phibrick, H. og Gregg, R. B. 1979. Samdyrking. Regnbuetrykk.
Sandnes, E.(red.) 1999. Anlegg av urtehage. NØU.
Smith Eriksen, A. 1999. Nyttedyr mot skadedyr. Forelesningsnotat. Jæren
Forsøksring.
Stangeland, T. 1999. Dyrking av urter til medisinsk bruk. Forelesningsnotat.
237

238
NORSØK · Økologisk handbok

Stikkordregister
A
akklimatisere 15
algesopp 141
allelopati 145
alternaria 106
ammoniakk 83
a-vitamin 75
B
bakepulverblanding 233
bankemetoden 217
bark 208
benker 13
betebladlus 141
bindsalat 143
biologisk mangfold 50, 77
bitterstoffer 76
bladanalyse 84, 197
bladlus 209
bladprøver 205
bladrandskade 132, 145, 146, 148, 150
bladsalat 143
bor 127, 206
boraks 139
bormangel 116, 127
bringebærbilla 209
bringebærsort 207
brun marg 127
bærbuskbladfall 217
bærbuskbladflekk 217
bærkvaliteten 202
bønnebladlus 141
børsting 87
D
dekking med gras 208
dif 14
differenstermostat 111
drill 81
dryppvanning 201
E
engtege 91
F
faste kjørespor 55, 81
ferskenbladlus 150
fiberduk 119
fiolett rotfiltsopp 92
forkultur 79, 138, 204
forlagring 24
fruktose 76
frø 10
frøproduksjon 52, 138
fysiologisk kalsiummangel 150
fysiologisk skade 140
G
gammafly 150
gjennomlufting 203
gjerdemetoden 207
gjødselbenk 18
gjødsling 205
glansbille 129
glansbiller 125
groing 49
gropflekk 93
grubbing 80
grønngjødsel 83
gråskimmel 92, 110, 148, 199
gråskimmel, 198
gulrotcyctenematode 94
gulrothvitflekk 92
gulrotsuger 91
H
hagefly 150
halm 208
hauste 210
herding 15
hjerteråte 157
hodesalat 143
holdbarhet 49
humler 166
hybridsorter 77
hygiene 13
hårete engtege 119
I
indikatorplante 122
innråte 132
J
jordblanding 11
jordbærsnutebilla 200
jordbærsnutebille 200
jordbærsorter 197
jorddekke 140
jordkjellarar 29
jordlopper 119
K
kaldbenk 17
kaliummangel 167
kalsium 150
kalsiummangel 168
karoten 75 239

240
NORSØK · Økologisk handbok
klosopp 92
klumprot 100, 105, 109, 119, 121, 124
knartbær 200
knoppdanning 121
kondens 69
kortdagsbehandling 53
kortdagsplante 203
krusesjuke 91
kuldeimpuls 123
kulelagring 90
kuler 28
kunstig belysning 14
kveke 86
kålflue 119
kålgallmygg 129
kålrottørråte 110
L
lagersjukdom 24
lagring 23, 140
ledetall 229
luftfuktighet 69
lågenergiveksthus 20
M
magnesiummangel 167
maisplast 230
mangan 206
mangelsymptom 84
medisinske urter 223
mjøldogg 199, 216
molybdenmangel 127
mykorrhiza 48, 76, 99
N
nibex 81
nitrat 83, 139
nitrogenmangel 167
normbehov 83
norsk standard 69
nyttedyr 209
næringstilførsel 15
O
oppal 13
oppalsjord 10
overgjødsling 122
overvintring 204
P
pendelhakke 62, 88
perlite 229
planting på plast 204
plast 208
purregråskimmel 73
purregulstripevirus 73
purremøll 73
Q
quickpiller 156
R
radrensing 100
rapidsalat 143
reddik 9
relativ luftfuktighet 89
resistens 50
rips 219
rotbrann 148
rotgallnematode 94
rothalsråte 147
rothår 47
rotsnurr 9
rotsårnematode 94
rottrykk 150
rundorm 94
rød marg 199
råme 204
S
sagflis 208
salat 9
salatbladlus 149
salatbladskimmel 144, 148
salatrotlus 150
sandfelle 108
seed spider 81
sjukdom 208
sjølplukk 195
sjølsåing 228
sjølvplukk 210, 217
skadedyr 209
skadegjører 14
skjering 215
skjermråte 129
skumsikader 200
skurv 93
snegle 103
solbær 211
solbærborkgallmygg 217
solbærgallmidd 217
solbærgallmygg 217
solfangar 18
solfanger 143
solubor 139
sopprot 144
spirerom 13
stanhay 81
stengelsjukdom 206
stikkløk 54
stikling 214, 230
stokkløping 48, 137, 145, 155
stokkrenning 9, 104, 143
storknolla råtesopp 93, 110, 148

stratifisere 229
strekningsvekst 14
stubbharving 100
støtskade 69
støving 166
svartskurv 93, 148
sådybde 82
sårheling 98
T
tege 200
tidligkål 100
toppe 206
toppløfter 89
tynne 206
U
ugras 208
ugrasharving 140
urter 10
utløper 230
utplanting 15
V
vann 15
varmbenk 18
varmeminne 156
varmtvannsbehandling 106
vatning 209
vattersott 116
veksthus 13, 19
vevskultur 230
vinterskade 195
virus 209
241

242
NORSØK · Økologisk handbok