få lyspunktEr - Norwegian Refugee Council

på flukt tEMA 

Colombia 

Et temahefte fra Flyktninghjelpen, nr. 1/2009 

få lyspunktEr

Elisabeth rasmusson 

Generalsekretær 

Flyktninghjelpen 

innhold 

lEDEr: Få lyspunkter 2 

BAkgrunn: I historien 

ligger nøkkelen gjemt 3 

Konflikten fortsetter 6 

få lyspunkter 

Den colombianske konflikten er 

svært sammensatt og har dype 

historiske røtter. Fordrivelse av 

mennesker og vold mot sivilbefolkningen 

har vært et gjennomgående 

trekk i den pågående 

konflikten som har vart i over 

40 år. Over fire millioner mennesker 

er drevet på flukt og den 

humanitære krisen har utviklet 

seg til å bli en av verdens største. 

Brudd på menneskerettighetene 

og internasjonal humanitær 

rett er en del av hverdagen i 

Colombia. Graden av overgrep 

og villigheten til å begå dem er 

noe av det mest slående i den 

colombianske konflikten og dette 

inkluderer både de paramilitære 

gruppene, geriljabevegelsene 

FARC og ELN, samt den colombianske 

hæren. 

Det er myndighetene i 

Colombia som er ansvarlig for 

beskyttelsen av, og sikkerheten 

til, sitt eget lands befolkning. 

De bærer også hovedansvaret for 

å skape demokratiske rom for 

politisk arbeid samt å gjøre noe 

med de underliggende sosiale 

og økonomiske årsaksforholdene 

til selve kon flikten. 

Selv om Colombia har en 

svært progressiv lovgivning for 

internt fordrevne, har landets 

grunnlovsdomstol konkludert 

med at de colombianske myndighetene 

i altfor liten grad har 

fulgt opp dette i praksis. FNs 

representant for menneskerettig 

4 MillionEr forDrEvnE: 

Mellom barken og veden 5 

Kvinner og barn på flukt 12 

Minoritetene trenger 

beskyttelse 14 

hetene til internt fordrevne, 

Walter Kälin, har påpekt at et 

hovedproblem er den manglende 

iverksettelsen av nasjonal lov på 

lokalt nivå. 

Det er all mulig grunn til be 

kymring når tallet på internt fordrevne 

igjen stiger. Dette viser at 

konflikten og overgrepene mot 

sivilbefolkningen fortsetter og at 

myndighetenes militære strategi, 

som var ment å forebygge, i 

stedet fører til økt fordrivelse. 

Den væpnede konflikten rammer 

spesielt den fattigste delen 

av befolkningen hardt og blant 

disse utgjør landets minoritetsgrupper, 

urfolk og afrocolombianere, 

en betydelig gruppe. Den 

utbredte volden mot kvinner er 

et annet brutalt kjennetegn ved 

den colombianske konflikten. 

Overgrep mot kvinner og unge 

jenter har lenge vært en bevisst 

krigsstrategi blant de væpnede 

gruppene. Samtidig er kvinner 

eneforsørgere for halvparten av 

alle familier som er drevet på 

flukt i Colombia. Dette viser at 

kvinnene er ofre, men samtidig 

en avgjørende ressurs. 

Flyktninghjelpens viktigste 

rolle i Colombia er å gi hjelp 

og beskyttelse til mennesker på 

flukt. Det er ingen tvil om at den 

internasjonale tilstedeværelsen 

har reddet mange menneskeliv. 

Samtidig er det store udekkede 

behov og det er viktig å styrke 

både bistanden til og beskyttel 

intErnAsJonAlt: 

Colombia og verden 17 

grovE ovErgrEp: 

Rettigheter og realiteter 21 

sen av mennesker på flukt. 

Presset må økes på alle de 

væpnede aktørene slik at de 

respek terer menneskerettighetene 

og internasjonal humanitær 

rett. Geriljaen må stoppe sine 

kidnappinger, bruk av landminer 

og barne soldater. Regjeringen 

må oppgi sin militære strategi 

som skaper store lidelser og øker 

fordrivelsen av mennesker. Dessuten 

er det helt avgjørende at 

myndighetene tar et reelt oppgjør 

med de paramilitære og 

oppløser deres strukturer. Et håp 

kan være at den nye administrasjonen 

i USA vil vektlegge situasjonen 

for menneskerettighetene 

i Colombia mer når de vurderer 

sin støtte til landet enn det den 

forrige administrasjonen gjorde. 

Ingrid Betancourt, som satt 

seks år i FARCgeriljaens fangenskap, 

besøkte Norge i november. 

Hun ga uttrykk for at hun så 

Norge som en forbundsfelle når 

det gjaldt å skape fred og understreket 

at dialog er det viktigste 

redskapet for å oppnå dette. 

Flyktninghjelpen støtter synet 

om at veien ut av den colombianske 

konflikten går via forhandlingsbordet. 

Men konflikten 

stikker dypt og en reell fredsprosess 

må involvere det sivile samfunn 

i Colombia. 

Det er først ved å skape et mer 

inkluderende samfunn man kan 

bygge en virkelig fred. 

flyktninghJElpEns 

AnBEfAlingEr: 22 

REDAKTØR: Richard Skretteberg BIDRAGS YTERE: Richard Skretteberg, Jacob Rothing, Arild Birkenes, Vikram Kolmannskog, Eirik Christophersen 

ADRESSE: Flyktninghjelpen. Postboks 6758, St. Olavs plass, 0130 Oslo DESIGN & LAYOUT: Cox FORSIDE OG BAKSIDEFOTO: Jesús Abad, 

jabadc@epm.net.co TRYKK: Gamlebyen Grafiske OPPLAG: 1500 ISBN: 9788274111923. 

Til tross for de svært alvorlige humanitære 

og politiske konsekvensene var konflikten 

lenge lite kjent og omtalt. De fleste opererer 

med at den væpnede konflikten startet med 

dannelsen av geriljabevegelsen FARC i 1964 

og ELN året etter. Men vold og konflikt har 

røtter mye lenger tilbake i colombiansk 

historie. 

Simon Bolivar ble Gran Colombias 

(bestående av nåværende Venezuela, 

Ecuador, Panama og Colombia) første 

president i 1821 etter spanjolenes nederlag. 

Hans visjon om å skape et føderalt Latin 

Amerika falt imidlertid raskt sammen. 

Etter hans død i 1830 ble Gran Colombia 

oppløst og Colombia falt i hendene på 

krigførende landeiere og handelsmenn. 

Et kjent utviklingstrekk i colombiansk historie 

var allerede lagt; regional oppdeling 

av makten via lokale eliter og svake statlige 

Colombia>Bakgrunn 

i historiEn liggEr 

nøkkElEn gJEMt 

Internt fordrevne bærer ut sine kjæreste 

eiendeler etter å ha blitt kastet ut av husene 

de har bygget på offentlig grunn i Medellin. 

Det ligger komplekse 

politiske, økonomiske 

og sosiale årsakssammenhenger 

bak den langvarige 

humanitære krisen i 

Colombia. Landet er det 

eneste på den vestlige 

halvkule der millioner 

av mennesker er drevet 

på flukt, terrorisert eller 

drept som følge av væpnet 

institusjoner. Dette skulle vise seg å være 

en svært uheldig kombinasjon for den 

videre utviklingen av landet. Colombia 

forble i permanent krigstilstand resten av 

1800tallet. Etter uavhengighetskampen 

(181016) fulgte åtte borgerkriger, fjorten 

lokale kriger, utallige mindre opprør, to 

kriger med Ecuador og tre statskupp. 

Det konservative og liberale parti, som 

har dominert colombiansk politikk helt 

frem til våre dager, ble dannet allerede på 

slutten av 1840tallet. De første årene stod 

de liberale for en større grad av føderalisme, 

mens de konservative stod for en sterkere 

sentralisme. Et annet viktig skille mellom 

partiene var forholdet til den katolske 

kirken. For de liberale, som ønsket å 

modernisere staten, var kirken en bastion 

for privilegier, mens den for de konservative 

var en garantist for å bevare 

konflikt. ›› 

på flukt tEMA Barn på flukt 3 

Foto: Jesus Abad


status quo og den sosiale orden. Det er verdt 

å merke seg at Colombia fikk nasjonale 

politiske partier lenge før det var utviklet 

en nasjonal økonomi eller nasjonal kultur. 

kAMp oM JorDEn I 1850 utgjorde offentlig 

eid jord 75 prosent av landarealet. På slutten 

av århundret tilfalt mye av jorda de 

store landeierne, bl.a. gjennom korrupsjon 

og bruk av vold. Dette var med på å øke de 

lokale maktelitenes dominans. I 1875 kom 

lover som skulle beskytte bøndene, men 

disse ble i stor grad ignorert av land eierne 

som bl.a. dannet væpnede grupper som 

terroriserte og skremte bøndene vekk. Den 

blodige kampen om Colombias jord hadde 

begynt. 

Colombia eksporterte lite og utviklet 

ikke en ressursbase stor nok til å skape en 

virkelig nasjon. Landet ble liggende i en 

økonomisk bakevje. I tillegg er de topografiske 

forholdene svært spesielle og 

landet er fra naturens side nærmest skapt 

for føderalisme. Mens de fleste andre latinamerikanske 

land på slutten av 1800tallet 

hadde styrket statsapparatet og gjennomført 

liberale økonomiske og politiske reformer, 

sørget de store jordeierne i Colombia 

for å bevare de gamle, tradisjonelle hierarkiske 

verdiene. 

krig og økonoMisk kAos Først i 1886 fikk 

Colombia en konstitusjon som la vekt på 

å styrke det sentrale maktapparatet. Presi 

4 på flukt tEMA Colombia 

dentens makt ble forsterket og en permanent 

hær ble etablert i landet. Dette var 

første forsøk på et nasjonalpolitisk prosjekt 

fra deler av eliten. Men mørke skyer bygget 

seg opp. Da kaffeprisene kollapset på 

1890tallet og medlemmer av det liberale 

parti ble ekskludert fra viktige stillinger, 

var grunnlaget lagt for ny konflikt. 

Tusendagerskrigen (18991902) førte 

til store ødeleggelser og økonomisk kaos. 

100 000 mennesker ble drept. Regjeringen 

kunne intet gjøre da Panama rev seg løs, 

oppmuntret av USA. Men mens Tusendagers 

krigen var den siste store konflikten 

på 1800tallet, var den bare en forsmak 

på hva 1900tallet skulle by på. 

Colombia gikk inn i det 20. århundre 

med en av de minst utviklede økonomiene 

i LatinAmerika. Men økningen i kaffeprisene 

i løpet av de tre første tiårene på 

1900tallet skapte en økonomisk basis for 

å forme en nasjon av en fragmentert republikk. 

En viss modernisering og større 

internasjonale investeringer fikk også 

sosiale følger som skapte nye spenninger 

i samfunnet. Man så spirene til en aktiv 

arbeiderbevegelse og fornyet kamp for jord 

blant bøndene. Men i Colombia gikk ikke 

fremveksten av eksportindustri og modernisering 

på bekostning av den tradisjonelle 

eliten. Samfunnet hvilte fortsatt på autoritet 

og den eksisterende sosiale og økonomiske 

orden, manifestert først og fremst 

gjennom hæren og kirken. Det var ingen 

sektor innen eliten som organiserte seg 

gjennom staten. Selv om statsapparatet ble 

noe styrket, manglet det derfor fremdeles 

ressurser. 

lA violEnCiA I perioden etter 1930, ble det 

gjort begrensede forsøk på å skape en mer 

aktiv stat i sosiale spørsmål. Åttetimers 

dagen ble innført i 1934 og rett til organisering 

var en del av konstitusjonen av 1936. 

Likevel forble fagforeningene svake, særlig 

i den private sektoren. I 1931 fikk bøndene 

rett til å organisere seg, men deres kamp ble 

sjelden eller aldri knyttet til arbeidernes 

kamp i byene. I Colombia fikk ikke slagordet 

«by og land hand i hand», velkjent fra 

norsk historie, noe gjennomslag. Bøndene 

var også splittet seg imellom, fordi landeierne 

ofte knyttet lojalitetsbånd til småbøndene, 

noe som gikk utenpå klassemotsetningene. 

På slutten av 1930 og begynnelsen av 

1940tallet økte polariseringen i samfunnet 

og ekstreme paramilitære grupper 

dukket opp. Den liberale presidentkandidaten 

Jorge Eliècer Gaitan stod for større 

sosial ujevning, utvikling av et mer deltakende 

demokrati og en nasjonal visjon som 

stod over sektorinteressene. I februar 1948 

talte han i Bogotá til 100 000 mennesker 

som protesterte mot den paramilitære 

volden. To måneder senere ble han drept 

og med han også det politiske alternativet. 

Colombia hadde begynt sin katastrofale 

Den liberale presidentkandidaten, Jorge Eliécer 

Gaitan, samlet store folkemengder i 1948 som 

delte hans drøm om sosial utjevning og et mer 

deltakende demokrati, men drømmen forsvant 

med mordet på Gaitan samme år. 

Foto: Sady González 

ferd mot «La Violencia» (194858). Mordet 

på Gaitan utløste spontant opprør, spesielt 

i Bogota, men også mange steder på landsbygda. 

Volden eksploderte og grusomme 

overgrep skjedde. Situasjonen var ekstremt 

polarisert. Konservative og liberale tilhengere 

barket sammen, landsby mot landsby, 

bondegerilja (liberale) mot hæren. Paramilitære 

grupper, under beskyttelse av 

mektige venner og ofte i samarbeid med 

politiet gjennomførte massakrer som ble 

gjengjeldt av motvold fra geriljagrupper 

som både var under liberal og etter hvert 

også under kommunistisk innflytelse. De 

mørkeste kapitlene i Colombias historie 

var i ferd med å skrives. La Violencia kostet 

over 200 000 mennesker livet og minst 

én million mennesker ble drevet på flukt. 

Avtalen som ble inngått mellom de 

konservative og liberale i 1958, sikret den 

samme eliten som hadde sittet med makten 

før La Violencia fortsatt full kontroll. 

Grasrotbevegelser man så sporer til under 

Gaitans fremmarsj, var slått ned. De to 

dominerende partiene skulle bytte makten 

hvert fjerde år og alle viktige offisielle 

stillinger ble fordelt dem i mellom. Det ble 

ikke gitt noe rom for sosial protest utenfor 

partiene. Hæren ble betydelig styrket 

gjennom omfattende støtte fra USA. Den 

colombianske staten fikk betalt for sin 

lojale antikommunistiske holdning og 

aktive deltakelse på amerikansk side under 

Koreakrigen. 

På 1960tallet opplevde Colombia igjen 

økonomisk vekst, men var heller ikke nå 

forberedt på de sosiale konsekvensene av 

dette. Mange dro inn til byene der den 

uformelle økonomiske sektoren ble rednings 

planken for de fattigste. Men også her 

tok staten i liten grad på seg ansvaret for 

egne innbyggeres behov og rettigheter. 

Colombias formelle økonomi utviklet seg 

på sett og vis på lik linje som den formelle 

politiske orden. Dens eksklusivitet reflekterte 

den ekstreme konsentrasjon av makt 

og rikdom i samfunnet. Den private sektor 

var svært sterk og staten opptrådte stort 

sett som dens tilrettelegger. 

gErilJA, pArAMilitærE og nArkotikAkArtEllEr 

Fravær av statlig tilstedeværelse 

førte til at geriljabevegelsene fra slutten av 

1960tallet raskt fikk innflytelse i store 

områder på landsbygda. På 1980tallet 

hadde kokatrafikken sin store boom og 

alliansen mellom narkotikakartellene og 

paramilitære grupper ble mer og mer 

synlig. Det var ingen helhetlig strategi fra 

myndighetenes side for å bekjempe kartellene. 

Men etter hvert som narkotikabaronene 

mer og mer nærmet seg kjernen i det politiske 

og økonomiske maktsenteret, ble en 

konfrontasjon med den tradisjonelle eliten 

uunngåelig. I 1991 ble Pablo Escobar, lederen 

av det beryktede Medellinkartellet, 

arrestert. To år senere ble han drept og hans 

for bryter imperium falt i grus. 

Flere geriljagrupper innførte våpenhvile 

på begynnelsen av 1980tallet. I 1984 inngikk 

FARC en fredsavtale med regjeringen, 

men den ble raskt brutt. Likevel dannet 

tidligere FARC medlemmer og sympatisører 

partiet Unión Patriotica (UP) i 1985 

og håpet å ri på bølgen av folkelige protestbevegelser 

som oppstod på 1980tallet. 

Men bare i løpet av noen år ble 30004000 

UPmedlemmer drept, inkludert deres 

presidentkandidat ved valget i 1990. 

Selv på 1980tallet, kalt narkotikakartellenes 

tiår, var de politisk motiverte drapene 

langt flere enn de narkotikarelaterte. Staten 

hadde fortsatt problemer med å håndtere 

de sosiale endringene som fant sted i 

landet; det fantes svært lite demokratisk 

rom, den sosiale polariseringen fortsatte på 

landsbygda og antallet fattige i byene økte. 

Som i tidligere perioder i colombiansk historie 

ble heller ikke nå den politiske orden 

modernisert i takt med den økonomiske 

utviklingen. I stedet for å integrere flere og 

flere i samfunnet, ble stadig flere ekskludert, 

både politisk og sosialt. De ulike væpnede 

gruppene, både de paramilitære og 

geriljaen, så tidlig de enorme fortjenestemulighetene 

som lå i narkotikatrafikken, 

og fikk utover på 1990tallet en domine NICARAGUA 

rende rolle i både produksjon og handel 

med kokain. 

COSTA RICA 

På 1990tallet innrømmet den colombianske 

regjeringen endelig de enorme 

humanitære utfordringene den væpnede 

konflikten skapte. Mellom 1994 og 2004 

økte antallet mennesker på flukt fra 

300 000 til over 3 millioner. Den humanitære 

krisen var nå av et slikt omfang at den 

ikke lenger kunne forties. På slutten av 

1990tallet åpnet flere FNorganer, deriblant 

FNs Høykommissær for flyktninger, 

kontor i Colombia. 


fAktA ColoMBiA 

■ Areal: 1 138 910 km2 ■ Hovedstad: Bogotá 

■ Innbyggere: 45,0 millioner 

■ Språk: Spansk 

■ Styresett: Republikk 

■ Lese og skrivekyndighet: 92,8% 

■ Religion: katolikker 90% 

■ Forventet levealder: 72,5 år 

■ Barnedødelighet: 2,0% 

■ Største etniske grupper: mestiser 

58%, hvite 20%, mulatter 14%, 

svarte 4%, blandet svarte og 

indianere 3%, indianere 1% 

■ Økonomi: Viktigste eksportvarer er 

olje, kaffe, kull, klær, smaragder, 

nikkel, bananer og blomster 

■ 1,4% av landeierne eier 65% av 

jorda mens 94% av landeierne eier 

19% 

■ Flyktninger i andre land: 551 740 

■ Internt fordrevne: 

2 390 000 – 4 000 000 

■ 7000-10 000 barn er tvangsrekruttert 

som barnesoldater 

■ Illegale væpnede grupper: 

– FARC (Fuerzas Armadas 

Revolucionarias de Colombia) 

venstre orientert geriljagrupp 

– ELN (Ejército de Liberación 

Nacional) venstreorientert geriljagruppe 

– AUC (Autodefencas Unidas de 

Colombia) høyreorientert paramilitær 

gruppe 

Kilde: Flyktningregnskapet 2008, IDMC 

og CIA World Factbook 

PANAMA 

ECUADOR 

Bogotá 

PERU 

COLOMBIA 

VENEZUELA 

BRASIL 

på flukt tEMA Colombia 5 

GUYANA 

SU

Colombia>Bakgrunn Colombia>Bakgrunn 

konflikten 

fortsetter 

I 2002 ble Àlvaro Uribe, som den første uavhengige 

kandidaten i Colombias nyere historie, valgt til 

president. Nye valglover gjorde at han også som 

første president kunne stille til gjenvalg i 2006 – et 

valg som han vant med klar margin. 

Forklaringene på det liberale og konservative 

partiets tilbakegang var at tålmodigheten, 

spesielt blant middelklassen i byene, 

var i ferd med å bli oppbrukt. Korrupsjon, 

manglende sikkerhet, sammenbruddet i 

forhandlingene med FARC i februar 2002 

og den stadig økende politisk motiverte 

volden rettet mot sivilbefolkningen var 

sterkt medvirkende årsaker til den voksende 

frustrasjonen. I valgåret 2002 kontrollerte 

geriljaen nærmere 40 prosent av hele 

Colombia. De hadde også etablert fotfeste 

i flere viktige urbane strøk og fremstod som 

en trussel mot hele statsapparatet. 

Etter at Àlvaro Uribe kom til makten 

7. august 2002, ble den militære konfrontasjonen 

trappet kraftig opp. De humanitære 

konsekvensene ble dramatiske. I 2002 ble 

det rapportert om over 400 000 nye internt 

fordrevne og nærmere 30 000 politisk motiverte 

drap, de høyeste tallene siden systematisk 

registrering av konfliktens ofre ble 

satt i gang. I tillegg ble titusener kidnappet, 

utsatt for annen vold, trusler og utpressing. 

Konflikten spredte seg til alle hjørner av 

Colombia og rammet i stadig større grad ur 

befolkningsgrupper og afrocolombianerne. 

Kampen om jord og kontroll over viktige 

smuglerruter i grenseområdene gjorde at 

disse minoritetsgruppene kom i kryssilden 

mellom militære, gerilja og paramilitære 

grupper. I mange områder var den statlige 

oppgaven med å bekjempe geriljaen i økende 

grad blitt overtatt av de paramilitære styr 

kene som satt på store ressurser gjennom 

narkotikahandel, ulovlig overtakelse av 

jordeiendom og annen kriminell aktivitet. 

gAMMEl konflikt – nyE forklAringEr Konflikten 

pågikk ikke bare i fjellene og i jungelen, 

men også i avisspalter og på konferanser. 

På de sistnevnte arenaene var det språk 

og jus som stod i sentrum. Språk er makt 

og avgjørende for hvordan en konflikt skal 

beskrives. Samtidig som det skjedde en 

drama tisk økning i antallet mennesker på 

flukt på grunn av vold og overgrep, forsøkte 

colombianske myndigheter å overbevise det 

internasjonale samfunn om at det ikke 

eksisterte noen væpnet konflikt i Colombia. 

En over 40 år gammel væpnet konfrontasjon 

med 4 millioner fordrevne og minst 

70 000 drepte bare de siste 20 år ble forsøkt 

ikledd en «moderne» språkdrakt og fikk 

betegnelsen terrorbekjempelse. De siste 

årene har også hundretusener av colombianske 

flyktninger tatt seg inn i nabolandene, 

spesielt Venezuela og Ecuador, og den 

re gionale spenningen øker. Dette har ført 

til at sikkerhetssituasjonen er forverret i 

hele regionen. 

Alle de involverte partene i den colombianske 

konflikten bryter menneskerettighetene 

og folkeretten. Taperne er sivilbefolkningen 

som befinner seg mellom barken 

og veden. Mens de paramilitære og deres 

medsammensvorne i militærapparatet er 

ansvarlige for et flertall av drapene og for 

svinningene, er geriljaen ansvarlig for 

de fleste kidnappingene. 

President Uribes politikk har utvilsomt 

svekket FARC som i dag har anslagsvis 

89000 soldater, mot det dobbelte for fem 

Sivilbefolkningen, og ikke minst 

urinnvånerne, havner ofte mellom 

barken og veden i kampen mellom 

de paramilitære og geriljaen. 

myndighetene har trukket sivilbefolkningen 

direkte inn i konflikten. Bruken av betalte 

sivile informanter og opprettelsen av en 

bondemilits er eksempler på dette. 

ovErgrEpEnE fortsEttEr En av pilarene i 

Uriberegjeringens politikk har vært demobiliseringen 

av mer enn 30 000 paramilitære 

soldater. Denne prosessen ble offisielt 

avsluttet i august 2006. Den andre hovedpilaren 

har vært Plan Colombia, et USA 

støttet program for å redusere kokaproduksjonen. 

Begge deler er imidlertid blitt sterkt 

kritisert for ikke å ha nådd de tilsiktede mål. 

Til tross for åpenbare forbedringer i sikkerheten 

er den væpnede konflikten langt 

fra over og det hersker tvil om konsekvensene 

av den offisielle demobiliseringen av 

de paramilitære styrkene. Enkelte røster 

hevder til og med at demobiliseringen 

hovedsakelig har bidratt til å realisere de 

paramilitæres økonomiske mål og at grupperinger 

med direkte utspring fra deres 

rekker fortsatt utøver den samme voldelige 

kontroll over sivilbefolkningen som de 

gjorde før demobiliseringen. 1 

Den colombianske ombudsmannen 

rapporterer at et titalls nye grupper med 

utspring i de paramilitære styrkene opererer 

i hovedstaden Bogota. 2 Et annet dårlig 

tegn er at drap og antallet mennesker drevet 

på flukt igjen har begynt å øke. Likeledes er 

det ingen tegn til at den offisielle demobiliseringen 

har bidratt til å redusere den organiserte 

kriminaliteten sentrert rundt produksjon 

av, og handel med, narkotika. Det 

er derfor lite som tyder på at demobiliseringen 

av de paramilitære vil få noen varig 

effekt. 

For ofrene i konflikten er det allikevel 

positivt at demobiliseringsprosessen har 

bidratt til at sannheten om overgriperne, 

inkludert alliansene med politiske og økonomiske 

veletablerte eliter, kan bli belyst. 

I 2008 var for eksempel mer enn 60 kongress 

og senatsmedlemmer enten arrestert 

eller under etterforskning for forbindelser 

til de paramilitære styrkene. Skandalene 

knyttet til de tette forbindelsene mellom 

politikere og paramilitære grupper har både 

bidratt til å øke ofrenes muligheter for 

erstatning og underminert legitimiteten 

til de demokratiske institusjoner. 

Når det gjelder bekjempelsen av narkotikaproduksjonen 

er det lite som tyder på at 

metodene, som har vært konsentrert om 

spraying av kokaavlinger fra fly, har virket 

etter hensikten. FNs organ for overvåking 

av kokaproduksjonen i Colombia har dokumentert 

at antall dyrkede arealer økte i 

2007 til tross for intensiv spraying. 3 Andre 

organisasjoner har dokumentert hvordan 

sprayingen ikke bare ødelegger lovlige jordbruksprodukter 

og det biologiske mangfoldet, 

men også driver fattige kokabønder 

på flukt uten å tilby alternativer og uten 

synlige konsekvenser for kokainprisene 

og kokaintilbudet i USA. 4 

Konflikten i Colombia har lange røtter 

tilbake i landets historie. Myndighetene vil 

kun forhandle ut fra den etablerte orden 

selv om det nettopp er denne geriljaen 

har kjempet mot i over 40 år. Geriljaens 

ut gangspunkt på 1960tallet var tre hovedkrav: 

jordreform, nasjonal forvaltning av 

landets ressurser og sosiale reformer. Men 

med metoder som kidnappinger, rekruttering 

av barnesoldater og bruk av miner 5 

har de i stor grad underminert sin egen 

politiske legitimitet og troverdighet. 

Resultatet er fire millioner mennesker 

som er fordrevet fra sine hjem og med store 

behov for assistanse og beskyttelse. Få tror 

på noe plutselig gjennombrudd i forsøket 

på å skape fred, men håpet er at partene 

innser at problemene kan løses gradvis slik 

at resultatene blir bærekraftige. Det finnes 

ikke noe annet alternativ. 

6 på flukt tEMA Colombia på flukt tEMA Colombia 7 

Foto: Jesus Abad 

år siden. Sikkerheten er bedret, spesielt 

rundt de store byene og antallet kidnappinger 

har gått ned. Men konflikten er ikke 

nærmere en politisk løsning og metodene 

som har vært anvendt av de colombianske 

Ofrenes graver vitner om de groteske overgrepene 

mange sivile har vært utsatt for. 

Foto: Jesus Abad

Foto: Espen Rasmussen 

Colombia>4 millioner fordrevne 

Mellom barken 

og veden 

I utkanten av Quibdo, vest i Colombia, lever mer 

enn 30 000 internt fordrevne. Stadig flere søker 

tilflukt i og rundt de store byene hvor levekårene 

og de sanitære forholdene er forferdelige. 


Den colombianske sivilbefolkningen har i tiår etter tiår vært forsvarsløse ofre for 

ekstrem vold og fordrivelse fra jord og hus. På 1960, 70 og 80tallet var det få 

som visste noe om dem og enda færre som bidro med noen form for hjelp og 

beskyttelse. Det var ikke før i 1992 at colombianske myndigheter anerkjente at 

det fantes et stort antall internt fordrevne i landet. 

Colombia var lenge et relativt isolert land 

og myndighetene nølte med å gjøre den 

humanitære situasjonen kjent for omverdenen. 

Men på 1990tallet ble problemene så 

alvorlige at en endret holdning presset seg 

frem og myndighetene undertegnet en 

av tale med FNs høykommissær for flyktninger 

i 1998. Avtalen sier at høykommissæren 

skal støtte og styrke den colombianske 

statens evne til å håndtere situasjonen 

for de internt fordrevne. Selv om også 

andre FNorganer kom på banen i disse 

årene fortsatte den humanitære krisen å 

vokse. 

Helt siden uavhengigheten har landkonflikter 

spilt en sentral rolle i den colombianske 

konflikten. Opptil 80 prosent av de 

internt fordrevne har flyktet fra landsbygda. 

70 prosent eide land før de flyktet, men 

svært mange har blitt frastjålet gård og 

grunn av de krigførende partene. 6 En 

annen indikasjon på den sentrale rollen 

kampen om land fortsatt spiller, er den 

kjensgjerning at provinsene med høyest 

konsentrasjon av jordbruksland også er 

provinsene med høyest konfliktintensitet og 

prosentandel internt fordrevne. Eksempler 

på dette er provinsene Antioquia, Bolívar og 

Magdalena. 7 

Nærmest samtlige av landets 33 provinser 

har likevel de siste tiårene hatt befatning med 

internt fordrevne, enten som mottakere, 

opprinnelsessted eller begge deler. Til forskjell 

fra konflikter på andre kontinenter 

utgjør de internt fordrevne i Colombia i 

liten grad en etnisk og politisk ensartet 

gruppe. Det er allikevel enkelte sosioøkonomiske 

særpreg som kjennetegner majoriteten 

av dem. Som i de fleste andre konflikter 

er menn hyppigere ofre for konfliktrelaterte 

drap enn kvinner og rekrutteres i større 

grad til de væpnede gruppene. De 


››


gjenværende og gjenlevenede kvinnene 

blir dermed i hovedsak eneforsørgere for 

barn under svært vanskelige forhold. 

Majoriteten er lavt utdannet og bosatt 

på lands bygda. 

prEkærE forholD for intErnt forDrEvnE 

Overgrep og trusler gjør at mange blir 

tvunget til å søke tilflukt i slumområder i 

og rundt de store byene. De fleste flykter 

under dramatiske omstendigheter etter å ha 

vært utsatt for voldtekt, tortur og drap på 

nære familiemedlemmer. Ofte får de ikke 

mulighet til å ta med seg annet enn barna 

og det de står og går i. På kort sikt er det 

eneste som teller å overleve. Mange er helt 

overlatt til seg selv siden fordrivelser i 

Colombia ofte rammer mindre grupper 

eller en enkelt familie. På lang sikt fører fordrivelsen 

og voldserfaringene til tap av selvrespekt, 

kronisk fattigdom, trauma, mestringsproblemer, 

oppløsning av familier og 

sosiale bånd og rekruttering av ungdom til 

væpnede grupper. Nærmere 40 prosent av 

de internt fordrevne har vært vitner til drap 

på foreldre, barn eller søsken. 

Til tross for at den colombianske staten 

har satt i verk en rekke tiltak for å bistå 

internt fordrevne med nødhjelp, tilgang til 

skole og helsevesen, er situasjonen prekær 

for svært mange. I Colombia lever mer enn 

50 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. 

De fleste internt fordrevne 

flykter fra en tilværelse der de har lite fra 

før, og etter flukten må de takle en hverdag 

der de er helt prisgitt omgivelsene. Internt 

fordrevne har langt dårligere tilgang til 

skole, helsevesen og arbeidsmarked i forhold 

til landsgjennomsnittet i følge en 

omfattende undersøkelse som ble offentliggjort 

i begynnelsen av 2008. 8 

Den pågående væpnede konflikten i 

Colombia gjør det svært problematisk å 

etablere uavhengig dokumentasjon og 

stati stikk på omfanget av den humanitære 

krisen. Myndighetene opererer med 2,7 

millioner registrerte internt fordrevne, 

mens CODHES, en anerkjent colombiansk 

menneskerettighetsorganisasjon, hevder at 

tallet overstiger 4 millioner. CODHES hevder 

også at antallet internt fordrevne har økt 

dramatisk de siste to årene, mens regjeringen 

på sin side sier at tallet holder seg stabilt eller 

er redusert i forhold til tidligere år. 

En viktig faktor som bidrar til ulike tall 

er at mange internt fordrevne lar være å 

registrere seg av frykt for å bli stigmatisert 

av fastboende og lokale myndigheter gjennom 

å bli mistenkt for å ha sympatier med 

noen av de væpnede gruppene. De internt 

fordrevne står nærmest maktesløse overfor 

slike beskyldninger og frykten gjør at 

mange unnlater å registrere seg til tross for 

at deres rettigheter knyttet til mat, bolig, 

helse utdanning og arbeid dermed undergraves. 

uløstE proBlEMEr tross DEMoBilisEring 

De krigførende partene i Colombia utøver 

en sterk grad av sosial kontroll over sivilbefolkningen, 

også på steder de flykter til. 

Det er lite som tyder på at denne kontrollen 

er blitt mindre som en følge av demobiliseringsprosessen. 

Tvert imot hevder en rekke 

troverdige kilder at demobiliserte grupper 

viderefører kriminelle aktiviteter som 

penge utpressing, trusler og jordokkupasjon, 

som de drev med før demobiliseringen. Et 

resultat av dette er at et økt antall internt 

fordrevne har blitt tvunget til å flykte flere 

ganger også innen urbane strøk. 

De paramilitære gruppene er, i samarbeid 

med narkotikamafiaer, ansvarlig for brorparten 

av den ulovlige okkupasjonen av 

mellom 2 og 6 millioner hektar land og 

Demobilisering av den paramilitære gruppen 

Bloque Catatumbo som er en del av AUC. 

grove brudd på menneskettighetene i perioden 

19962006. En kontroversiell amnestilov 

vedtatt i 2005 gjør det imidlertid mulig 

for paramilitære ledere å nyte godt av 

straffe reduksjoner i bytte mot sannheten 

om overgrepene og tilbakeføring av stjålne 

verdier til ofrene, inkludert land. Som en 

del av denne prosessen har internt fordrevne 

fått anledning til å søke om erstatning fra 

overgriperne på lik linje med andre ofre. I 

2008 hadde likevel mindre enn 15 000 ofre 

for tvangsfordrivelser registrert seg i det 

nasjonale «offerregisteret» som påtalemyn 


digheten er ansvarlig for, og ytterst få rettmessige 

eiere har fått tilbake land, eiendeler 

eller mottatt kompensasjon. 

Mens demobiliseringen og arrestasjonen 

av paramiliære ledere utvilsomt har bidratt 

til å avdekke omfanget av brudd på menneskerettighetene 

og forbindelsene deres til 

det politiske etablissementet, har prosessen 

i liten grad bidratt til kompensasjon for 

ofrene. Et viktig hinder for å få til dette har 

vært mangel på skjøter for å dokumentere 

eierskap. Et annet og kanskje viktigere 

moment er sannsynligvis ofrenes frykt for 

represalier fra overgriperne eller deres allierte 

som viderefører de paramilitære gruppenes 

kriminelle aktiviteter og nettverk. Det 

er viktig å understreke at demobiliseringsprosessen 

ikke er en fredsprosess med en 

væpnet gruppe som er fiendtlig innstilt til 

statsapparatet. Tvert imot var forsvar av 

staten et av de de paramilitæres eksplisitte 

mål. 

FARC geriljaen er åpenbart bestemt på å 

fortsette den væpnede kampen til tross for 

en rekke militære og organisatoriske nederlag 

de siste årene. 9 Fortsatt konflikt betyr at 

det vil være få returmuligheter for de fordrevne 

og dermed lite håp om reell erstatning 

eller retur av land. 

grEnsEsprEngEnDE konflikt Den colombianske 

konflikten har også tvunget hundretusener 

på flukt ut av landet, enten som en 

følge av direkte vold og trusler fra de væpnede 

gruppene eller som følge av tap av 

land og eiendom. Antallet internasjonalt 

anerkjente flyktninger er likevel lavt sammenliknet 

med tallet på internt fordrevne. 

«Bare» i overkant av 70 000 colombianere 

er registrert som flyktninger, flesteparten 

i USA og Spania, mens nærmere 600 000 

befinner seg i nabolandene uten å være 

registrert som flyktinger eller å ha søkt 

om asyl. Av disse har 450 000 tatt seg over 

grensen til Venezuela og Ecuador. 

Selv om de færreste har søkt asyl, regner 

FNs Høykommissær for flyktninger med 

at de fleste har behov for støtte til å få identitets 

papirer slik at de kan få tilgang til arbeid 

og sosiale tjenester. For å avhjelpe situasjonen 

for colombianerne har derfor UNHCR 

satt i gang et storstilt ID prosjekt for ti 

tusen vis av colombianere i Ecuador, i tillegg 

til en rekke mindre prosjekter i Brasil, 

Panama, Venezuela og Peru. 

På én uke i 2001 ble 5000 

personer, 77 prosent av hele 

befolkningen, fordrevet av 

paramilitære i Peque i 

Antioquia. Mange av de 

fordrevne var bønder som 

måtte forlate avlingene sine. 

Myndighetene gjorde ingenting 

for å forhindre overgrepene. 


Foto: Jesus Abad


kvinner 

og barn 

på flukt 

Av fire millioner fordrevne i Colombia er nærmere 

80 prosent kvinner og barn. Deres situasjon har 

stadig blitt forverret på grunn av den væpnede konflikten. 

Overgrep mot kvinner og unge jenter har 

lenge vært en bevisst krigsstrategi blant de væpnede 

gruppene. 

Etter hvert som konflikten har spredt seg 

til alle hjørner av landet har kvinner fra 

urfolksgrupper og de afrocolombianske 

samfunnene vært blant de som har blitt 

hardest rammet. Disse gruppene utgjør en 

uforholdsmessig høy andel av de fordrevne. 

I en fluktsituasjon blir man ofte ekstra 

sårbar for overgrep. Av kvinner på flukt har 

nesten halvparten vært utsatt for vold av 

partneren sin. Mer enn en tredel har blitt 

seksuelt misbrukt. 10 Man kan dessuten 

regne med at de virkelige tallene er enda 

høyere. Svakheter ved statistikken inkluderer 

underrapportering fra offisielt hold 

og at kvinner ikke tør eller synes det er 

yd mykende å fortelle om hva de har vært 

utsatt for. 

Barn og ungdom, spesielt fra fattige 

områder, er ekstremt utsatt for vold. Konflikten 

gjør ikke situasjonen enklere. Barn 

og unge kvinner blir ofte tvangsrekruttert 

av de væpnede gruppene for å tjenestegjøre 

som informanter, budbringere, kokker, sexslaver 

eller som soldater. 

spEsiEll BEskyttElsE FNs Sikker hetsrådsresolusjon 

1325 fra 2000 skal bidra til å 

ivare ta kvinners menneskerettigheter under 

flukt, i krig og konflikt. Blant annet bes alle 

involverte parter å iverksette særlige tiltak 

for å beskytte kvinner og jenter mot 

kjønnsbasert vold, især voldtekt og andre 

seksuelle overgrep. Grunnlovsdomstolen i 

Colombia har i 2008 anerkjent at kvinner, 

barn og urfolk er særlig utsatt for fordrivelse 

og rettighetsbrudd og bestemt at generelle 

retningslinjer må skreddersys for disse 

gruppenes behov. Omfanget av kjønnsbasert 

vold og de krigførende partenes 

syste matiske misbruk av kvinner, begynner 

nå å bli anerkjent, men praksis har ennå 

ikke endret seg vesentlig. 

Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 vektlegger 

også kvinner som ressurs. Konflikt og flukt 

fører til at familier splittes og roller endres. 

I Colombia er kvinner eneforsørgere for 

halvparten av alle familier som er drevet på 

flukt. De representerer kontinuitet og er 

limet som holder familien samlet. Resolusjon 

1325 bekrefter deres viktige rolle for å 

forebygge og løse konflikter og understreker 

at de må få delta mer i beslutningsprosesser. 

Kvinnebevegelsen i Colombia er et levende 

bevis på at de ikke bare er ofre for grove 

brudd på menneskerettighetene, men også 

utgjør en avgjørende ressurs som må inkluderes 

når freden og et mer inkluderende 

samfunn skal bygges. . I dag står kvinner 

sammen for å få vite sannheten om det som 

har skjedd og å få garantier for at det ikke 

skal skje igjen. 

Unge kvinner i utkanten av jungelbyen 

Quibdo forteller om trusler og drap og frykt 

for overgrep fra både geriljaen og paramilitære 

grupper. 


Foto: Espen Rasmussen



Minoritetene 

trenger beskyttelse 

Konflikten i Colombia rammer spesielt den fattigste delen av befolkningen hardt, 

og blant disse utgjør afrocolombianerne (etterkommere etter de afrikanske slavene) 

og urfolk en betydelig gruppe. 

Urfolk bor spredt over hele 

territoriet, men rundt halvparten 

holder til i vanskelig 

tilgjengelige jungelområder. 

Her Nukak Makuindianere 

som har blitt fordrevet av 

væpnede grupper. 

I følge en nasjonal undersøkelse av situasjonen 

for internt fordrevne utgjør afrocolombianerne 

ca 22,5 prosent av denne 

gruppen, mens de utgjør ca 12 prosent av 

hele befolkningen. 11 Det nasjonale registeret 

over internt fordrevne har kun registrert 

ca syv prosent afrocolombianere. 12 Nærmere 

75 prosent av de registrerte personene har 

imidlertid latt være å oppgi etnisk identitet, 

slik at mørketallene er store. Organisasjoner 

som ikke er bundet av den offisielle registreringen, 

har imidlertid større metodiske 

muligheter til å kaste lys over de offisielle 

mørketallene. De siste seks årene har an 

tallet internt fordrevne afrocolombianere 

økt dramatisk til mer enn én million, eller 

25 prosent av alle tvangsfordrevne, i følge 

AFRODES. 13 

I henhold til folketellingen fra 1993 

utgjorde det totale antall afrocolombianere 

ca 10 millioner. 14 I følge den siste folketellingen 

fra 2005 er imidlertid bare i under 

kant av 3,5 millioner afrocolombianere, 

mens tallene fra det nasjonale planleggingsbyrået 

noen år tidligere viser at mellom 8 

og 11 millioner av befolkningen tilhører 

denne etniske gruppen. 15 

Urfolkene, som er en samlebetegnelse på 

mer enn 80 etniske grupper, utgjør omtrent 

én million av Colombias 44 millioner innbyggere. 

Tallmateriale fra ONIC, en nasjonal 

organisasjon for å fremme urfolks 

rettig heter, viser at mellom 10 000 og 

20 000 mennesker fra ulike urfolksgrupper 

tvangsfordrives hvert år av de væpnede 

gruppene, men kun i underkant av 60 000 

er registrert siden systematisk registrering 

startet i 1999. 16 Det offisielle tallmaterialet 

over internt fordrevne gir derfor ingen 

indikasjon på at denne gruppen er hardere 

rammet enn andre. 

MArginAlisErtE gruppEr Tallene sier lite 

eller ingenting om de betingelsene som 

avgjør om man kan søke om å bli registrert 

som internt fordrevet hos myndighetene. 

Fysisk tilgang til ansvarlige myndigheter er 

et første kriterium som mange urfolk ikke 

får oppfylt. De væpnede gruppene stenger 

i mange tilfeller urfolk inne på territoriene 

sine. Blokadene innebærer som regel kontroll 

og begrensinger på all frakt og transport 

til og fra territoriene, med trusler og 

vold som midler og økt fattigdom og elendighet 

som resultat. På den annen side er 

urfolks kollektive identitet generelt sterkere 

enn andre gruppers og dermed også kraften 

til å motstå presset fra de væpnede gruppene. 

I likhet med situasjonen for internt fordrevne 

generelt er også tvangsfordrivelse av 

afrocolombianere og urfolk knyttet til land 

og kampen om land. Formelt sett har urfolk 

rett til ca 1/3 av det totale landarealet, eller 

ca 36 millioner hektar land i 536 reservater. 

Afrocolombianere på sin side kontrollerte 

i 2006 formelt sett mer enn 5 millioner 

hektar land organisert i 1458 kollektiver. 17 

Historisk sett har disse landområdene 

vært av marginal interesse for storsamfunnet 

og har hatt liten eller ingen statlig tilstedeværelse. 

De fleste afrocolombianere 

har slått seg ned langs stillehavskysten og 

atlanterhavskysten. Dette er områder som 

alltid har vært neglisjert og i tilegg ofte 

konfliktfylte. På alle sosiale og økonomiske 

indikatorer som tilgang til skole, helse og 

arbeid skårer minoritetsgruppene lavest. 18 

Et sentralt motiv for økt statlig tilstedeværelse 

i disse områdene har vært å 

bekjempe geriljaen som i årtier har oppholdt 

seg i områder der minoritetsgruppene 

bor. Statlig neglisjering har skapt grobunn 

for illegale grupper, både kriminelle og 

politiske, og i dag har kampen om kokaavlingene 

og smuglerrutene nådd flere av 

disse områdene for fullt. Presset fra storsamfunnet 

og ikke minst den væpnede konflikten 

har økt betraktelig de siste tiårene. 

Stadig oftere har minoritetsgruppene 

havnet i kryssilden mellom militære, paramilitære 

grupper og geriljaen. 

Lovverket som beskytter disse territoriene 

er i utgangspunktet sterkt, men sjelden 

respektert. Det antas at en stor del av de 

mellom 2,5 og 6 millioner hektar land som 

er ulovlig okkupert av de væpnede gruppene, 

tilhører afrocolombianske samfunn og 

urfolk. Eksempelvis ble mer enn 60 prosent, 

eller ca 190 000 av mer enn 318 000 innbyggere 

på de afrocolombianske territoriene 

tvangsfordrevet i perioden 19952005. 19 

ofrE for proDuksJon Av BioEnErgi Staten 

på sin side har også, paradoksalt nok, bi 

dratt til ulovlig landokkupasjon og i verste 

fall tvangsfordrivelse av egne borgere. Ved 

flere anledninger har den støttet etablerin 


gen av kommersielle foretak i områder som 

tilhører afrocolombianere og urfolk til tross 

for store lokale protester. I flere godt dokumenterte 

tilfeller har for eksempel offentlig 

støttede palmeoljeplantasjer for biodiselproduksjon 

blitt etablert i kjøl vannet av 

massiv voldsutøvelse. 

I Choco, på grensen til Panama, dokumenterte 

den lokale ombudsmannen at 

investorer hadde etablert palmeoljeplantasjer 

på afrocolombiansk land. Han dokumenterte 

også tett samarbeid mellom investorene, 

den lokale militære enheten, politiet 

og paramilitære styrker. 20 Paramilitære 

styrker er anklaget for massakrer, drap, 

tortur og tvangsfordrivelser fra land som 

plantasjene senere ble anlagt på. 21 Intervjuer 

Flyktninghjelpen har gjort med tvangsfordrevne 

afrocolombianere og urfolk, bekreftet 

ombudsmannens funn. Statens deltakelse 

i etableringen av disse plantasjene er kanalisert 

av statlige låneinstitusjoner i tråd med 

et storstilt nasjonalt program for å øke 

palme oljeproduksjonen i Colombia. 22 

Til tross for at en domstol dømte 

plantasje eierne til å returnere jorda til sine 

rettmessige eiere, var jordbruksministeriet 

som representerer de statlige låneinstitusjonene 

ikke innstilt på å fjerne plantasjene. 

I et møte med Flyktninghjelpen fremholdt 

ministeriet at fjerning av plantasjene ville 

medføre uforholdmessige store økonomiske 

tap. 23 

Lignende konflikter er utbredt i Colombia. 

I oktober 2008 brøt det ut en konflikt 

sør i Colombia hvor land og tilgang til land 

igjen står sentralt. Konflikten har sitt 

utspring i et statlig løfte om å overlevere 

15 000 hektar land som kompensasjon for 

en massakre begått av hæren på urfolk i 

1991. 24 Statens brutte løfte resulterte i 

masse demonstrasjoner og solidaritetsaksjoner 

fra tjenestemenn. En forklaring på at 

staten ikke har holdt løftet, er at jorda 

urfolk krever er okkupert av sukkerplantasjer 

som produserer biodrivstoff. Flyktninghjelpen 

bidrar gjennom sitt programarbeid 

til å dempe konsekvensene av denne type 

konflikter både ved å dokumentere overgrep 

og ta initiativ til skolering og juridisk 

bistand til ofrene. 

Mange steder langs stillehavskysten, som her 

i Choco på grensen til Panama, utgjør afrocolombianerne 

majoriteten av befolkningen. 


Foto: Jesus Abad


ColoMBiA og vErDEn 

Kokainkartellenes fremvekst og opptrapping av den væpnede konflikten på 

1980tallet skapte økt internasjonal oppmerksomhet rundt Colombia. Men landets 

relative isolasjon fortsatte frem til midten av 1990tallet da den humanitære 

situasjonen tvang frem større internasjonal tilstedeværelse, spesielt fra FN’s side. 

Colombias strategiske beliggenhet og store 

økonomiske potensial har lenge påkalt 

internasjonal interesse, men manglende 

sikker het og forutsigbarhet har vært en 

åpenbar hemsko for større engasjement. 

Sam tidig har den væpnede konflikten og 

flyktningstrømmene til nabolandene ført 

til økt regional spenning og ustabilitet. 

Et av Colombias mange paradokser er 

at landet har økonomisk fremgang selv om 

det befinner seg i en væpnet konflikt. Høye 

råvarepriser og bedre sikkerhet for investorer 

gjorde at den økonomiske veksten 

nådde 7,5 prosent i 2007. Dette er en fortsettelse 

av en trend de siste årene der den 

formelle økonomiske sektor har hatt en 

jevn vekst og modernisering. Men hovedutfordringen 

er at størstedelen av befolkningen 

jobber i den uformelle økonomiske 

sektoren og lever et liv i fattigdom, usikkerhet 

og vold. Fordelingen av ressurser og 

jord er blant de skjeveste i Latin Amerika, 

og den væpnede kampen, som i stor grad 

dreier seg om å sikre kontroll over land, 

bidrar til å øke denne ulikheten gjennom 

fordrivelse av bønder. 

Sikkerheten er bedret, spesielt i sentrale 

strøk og i og rundt de store byene. Drapstallene 

har falt over 40 prosent og antallet 

kidnappinger nesten 80 prosent siden 2002. 

En dobling av forsvarsbudsjettet har gjort 

det mulig å sikre infrastruktur som veier 

og kommunesentra og har sikret statlig 

tilstedeværelse i stadig nye områder. 

økt rEgionAl spEnning Men den væpnede 

konflikten fortsetter på landsbygda og den 

har blitt trappet opp i grenseområdene til 

Ecuador og Venezuela. Fristeder på den 

andre siden av grensen og kontroll over 

lukrative smuglerruter for våpen og kokain 

gjør disse områdene til svært viktige for de 

væpnede gruppene. Totalt utgjør Colombias 

grenser til alle nabolandene over 6000 kilometer 

og er i praksis umulig å kontrollere. 

Dette er nok et eksempel på at det ikke 

finnes noen ensidig militær løsning på den 

colombianske konflikten. 

De siste årene har det skjedd et politisk 

oppbrudd i mange latinamerikanske land 

som har brakt venstrepartier, både moderate 

og radikale, til makten. Mange av de nye 

regjeringene, ikke minst i Ecuador og Venezuela, 

har vært ivrige etter å markere sin 

uavhengighet i forhold til USA. Likevel er 

det lite som tyder på at grensene mellom 

Colombia og Venezuela og Ecuador blir en 

«ideologisk» grense, til det er de økonomiske 

båndene landene imellom for sterke. Det 

som kan endre denne grunnfestede pragmatiske 

holdningen vil være hvis den 

væpnede konflikten i Colombia sprer seg 

inn på nabolandenes territorium. 

Et forvarsel på dette fikk vi 1. mars 2008 

da den colombianske hæren krysset grensen 

til Equador for å angripe en geriljaleir 

der nestlederen og «utenriksministeren» 

i FARC, Raul Reyes, og 24 andre geriljasoldater 

befant seg. Angrepet provoserte 

den venezuelanske presidenten Hugo 

Chavez til å beordre ni bataljoner til gren 

sen mot Colombia. Årsakene til Chavez’ 

sterke reaksjon er flere. De regionale ringvirkningene 

av konflikten i Colombia har 

tiltatt og ti tusener av colombianske flyktninger 

befinner seg nå på venezuelansk 

Colombia>internasjonalt 

territo rium. Konfrontasjon med USAs nærmeste 

allierte i regionen, Colombia, vil sette 

Chavez’ overordnede politiske prosjekt, den 

bolivarianske revolusjon, under ytterligere 

press. Å fremstå som tilrettelegger for å 

skape dialog mellom partene i Colombia, 

vil bli bedømt som stor statsmannskunst. 

Hvis det er noe Chavez trenger, er det 

regional og internasjonal anerkjennelse. 

Håpet om å få til en fangeutveksling 

mellom regjeringen i Colombia og FARC 

falt sammen da angrepet inne i Ecuador 

fant sted – det samme gjorde Chavez` håp 

om en diplomatisk fjær i hatten. 

Disputten ble til slutt avgjort av Organisasjonen 

av Amerikanske Stater (OAS) som 

også regulerer mellomstatlige tvister. Den 

colombianske stat fikk en reprimande for 

ikke å respektere Ecuadors internasjonale 

grenser, mens den ecuadorianske regjeringen 

og spesielt president Chavez ble bedt 

om å gjøre det som er mulig for å få FARC 

til å løslate sine mer enn 700 gisler. 

forholDEt til usA I 2000 ble den overordnede 

strategien for USAs engasjement, Plan 

Colombia, vedtatt i den amerikanske kongressen. 

Siden den gang har USA forsynt 

Colombia med avansert teknologi, militær 

ekspertise og personell til en verdi av 35 

milliarder kroner, noe som likestiller 

Colombia med viktige amerikanske allierte 

i Midtøsten og SentralAsia. Et spesielt 

trekk ved den amerikanske støtten er bruk 

av private kontraktører noe som innebærer 

mindre politisk risiko siden USA ikke er 

direkte ansvarlig for dem. De tre amerikanske 

kontraktørene som nylig slapp 


››

Foto: P. Smith/UNHCR 

Colombia>internasjonalt Colombia>internasjonalt 

fri etter flere år i FARCs fangenskap vekket 

betydelig mindre oppmerksomhet enn det 

til fange tatte amerikanske militære ville gjort. 

Til tross for samrøre mellom paramilitære 

grupper og statlige institusjoner og ledende 

politikere har ikke dette i nevneverdig grad 

berørt den amerikanske støtten. Men frihandelsavtalen 

mellom USA og Colombia 

har blitt utsatt etter motstand spesielt blant 

demokratiske representanter i Kongressen. 

Årsaken er at Colombia fremdeles er det 

landet i verden der flest fagforeningsfolk blir 

drept. En tragisk påminning om sivilsamfunnets 

marginalisering i Colombia. 

Forholdet til den amerikanske regjeringen 

har de siste årene blitt styrket gjennom 

de nære båndene mellom presidentene 

Bush og Uribe. Presidentkandidaten for det 

republikanske partiet, John McCain, la også 

en tur innom Colombia i forkant av innspurten 

i den amerikanske valgkampen noe 

som igjen understreker den økende betydningen 

Colombia har også i amerikansk 

politikk. Man forventer at Obama og 

demokratene vil vri støtten i Plan Colombia 

fra «hard» til «mykere» bistand, dvs. at støtten 

til sivilsamfunnet øker. Demokratene vil 

forhåpentligvis også gjøre frihandelsavtalens 

skjebne avhengig av at den colombianske 

regjeringen tar nye initiativer for å fremme 

menneskerettighetene. Mulighetene for å 

kunne påvirke amerikansk politikk i forhold 

til Colombia synes derfor større enn 

på svært lenge. 

Eu og norgE EU har i sin tilnærming til den 

colombianske konflikten forsøkt å holde en 

viss distanse til «antiterrorretorikken» 

som har dominert mye av debatten de siste 

årene. Deres strategi er at man på kort sikt 

må finne løsninger på den humanitære 

krisen, men samtidig ikke miste av syne de 

underliggende årsakene til den langvarige 

konflikten i Colombia. Ønsket om å bidra 

til å finne en politisk løsning reflekteres i 

at EU investerer mye av sin bistand i forsoningsprosjekter. 

Men det er også åpenbart 

at uenighet blant medlemsstatene innen EU 

gjør det problematisk å koordinere en 

felles Colombiapolitikk. EU spiller derfor 

en relativt beskjeden politisk rolle, men 

deres betydelige humanitære budsjetter er 

viktige bidrag til den colombianske sivilbefolkningen. 

Noen europeiske land var også med i 

«Vennelandsgruppen» som ønsket å legge 

til rette for at partene i konflikten skulle 

finne fram til en forhandlet løsning på konflikten. 

Den norske ambassaden i Bogota 

ble etablert i 2001 fordi Norge ble invitert 

til å være med i vennelandsgruppen for 

ELNprosessen og senere også i fredsprosessen 

med FARC. Den sistnevnte brøt 

sammen i februar 2002. Vennelandsgruppen 

skiftet karakter gjennom årene, og 

eksisterer formelt sett ikke lenger. Norge 

har imidlertid vært ett av tre ledsagerland, 

sammen med Sveits og Spania, som har forsøkt 

å legge til rette for dialog mellom den 

colombianske regjeringen og ELN. Det har 

vært liten fremgang å spore, men prosessen 

er ikke formelt avsluttet. 

Sett i forhold til at Colombia ikke er et 

prioritert bistandsland er den norske støtten 

på 70 millioner kroner i året betydelig 

og den humanitære assistansen går i hovedsak 

til internt fordrevne og menneskerettighetsarbeid. 

fn FNs barnefond (UNICEF) var det første 

FNkontoret som etablerte seg i Colombia 

på 1950tallet. Men det var først 40 år senere 

at verdensorganisasjonen kom inn med 

større tyngde. Flyktninghjelpen etablerte 

seg i Colombia i 1996, samme år som FNs 

høykommissær for menneskerettigheter 

og to år før FNs høykommissær for flyktninger. 

På 1990tallet var det knyttet stor optimisme 

til situasjonen i MellomAmerika. 

Fredsprosessene blomstret og de væpnede 

konfliktene i Nicaragua, EL Salvador og 

Guatemala ble løst én etter én. Men dette 

fikk ingen ringvirkninger i Colombia der 

volden ble trappet opp og antallet mennesker 

på flukt økte dramatisk. Det var derfor 

stort behov for den type assistanse FN og 

frivillige organisasjoner, som Flyktninghjelpen, 

kunne tilby. 

FN ble invitert av den colombianske 

regjeringen og har hele tiden arbeidet hardt 

for å spille en mest mulig konstruktiv rolle 

i en svært komplisert konflikt. De colombianske 

myndighetene har likevel ikke alltid 

vært like lydhøre for rådene fra det internasjonale 

samfunnet. Da direktøren for FNs 

høykommissærs kontor for menneskerettigheter 

i Colombia, Michael Frühling, i 

august 2005 uttalte at president Uribe 

burde gjøre løslatelsen av geriljaens fanger 

til en førsteprioritet, gjorde det lite inntrykk 

på colombianske myndigheter. Det var 

tydelig at FNs handlingsrom ikke var stort. 

Det samme viste Uribes krav om tilbakekalling 

av James Lemoyne, spesialrådgiver 

i Colombia for FNs generalsekretær, i 2005. 

Lemoyne brukte mye av sin tid på å få par 

Et mobilt registreringsteam fra FNs høykommissær 

for flyktninger oppsøker bosettinger 

for internt fordrevne og tilbyr hjelp til å søke 

om identitetsbevis. 

tene i konflikten til å nærme seg hverandre 

i en periode da colombianske myndigheter 

satte alt inn på å knuse geriljaen militært. 

FNs diplomatiske utsending møtte så store 

hindringer at generalsekretæren avsluttet 

hans mandat i april 2005. 

FN har per i dag intet politisk mandat i 

Colombia, men deres humanitære tilstedeværelse 

er svært viktig. Colombia trenger 

større internasjonal oppmerksomhet, og det 

er viktig at FN og det internasjonale samfunn 

for øvrig både bidrar aktivt til å bedre 

menneskerettighetssituasjonen i landet og 

øker bistanden til og beskyttelsen av mennesker 

på flukt. 

Flyktninghjelpen og FNs høykommissær 

for flyktninger har jobbet sammen for at 

internt fordrevne og colombianske flyktninger 

i nabolandene skal få tilgang til skole, 

helse og husly. Arbeidet har vært tøft og 

vanskelig, men fremfor alt viktig. Hvert år 

har flere hundretusen nye internt fordrevne 

strømmet til de største byene for å søke 

sikker het. Byene vokser ukontrollert, og 

nye bydeler kommer til hvert år. I disse om 

rådene er skole, helsetilbud og andre basistjenester 

ofte fraværende og i beste fall 

svært mangelfulle. I tillegg er ofte væpnede 

grupper tilstedeværende i mange slumområder 

og vold og overgrep er en del av hverdagen. 

Et annet viktig arbeidsfelt har vært å 

sørge for at de internt fordrevne får godkjent 

eierskap til sine nye hus og jordstykker 

rundt byene, uansett hvor små de er. 

Uten hjelp til det vil hverken staten eller 

private investorer sørge for strøm eller veier 

til de fattigste nabolagene, og det vil heller 

ikke være mulig å få statlig støtte til husleie. 

Forebygging er også viktig. I flere områder 

arbeider Flyktninghjelpen og FN med lokale 

ledere og lærere for å utvikle sikkerhetsplaner 

i tilfelle et tettsted blir angrepet. 

Dette dreier seg om alt fra hvor man bør 

søke ly, til hvem man skal flykte sammen 

med og hvordan jenter og kvinner kan 

beskyttes mot overgrep. 

FNs spesialrepresentanter for kvinner, 

barn, urfolk og internt fordrevne besøker 

Colombia med jevne mellomrom for å 

undersøke om colombianske myndigheter 

overholder sine forpliktelser i forhold til 

egen befolkning. Flyktninghjelpen treffer 

også disse ekspertene for å gi råd og relevant 

informasjon. 

18 på flukt tEMA Colombia på flukt tEMA Colombia 19


rettigheter 

og realiteter 

Colombia har et omfattende juridisk 

ramme verk for beskyttelse av de fordrevne, 

men det er langt fra lov og rett til iverksettelse 

og praksis. 

progrEssiv lov og poliCy MEn MAnglEnDE 

ivErksEttElsE Colombia har sannsynligvis 

verdens mest progressive lovgivning for 

internt fordrevne. FNs retningslinjer for 

internt fordrevne av 1998 er i stor grad 

inkorporert i nasjonal lov. 25 Den colombianske 

grunnlovsdomstolen spiller dessuten 

en svært aktiv rolle i beskyttelsen av de fordrevne. 

I 2004 konkluderte retten med at de 

internt fordrevnes umenneskelige levekår 

var grunnlovsstridig. 26 Myndighetene ble 

bedt om å håndtere de strukturelle årsakene 

til dette, herunder utilstrekkelige budsjetter, 

manglende institusjonell kapasitet, byråkratiske 

barrierer for tilbud og subsidier, den 

lave prioritet departementene og andre ga 

internt fordrevnes rettigheter og de internt 

fordrevnes begrensede muligheter til effektiv 

deltagelse og representasjon. Som følge 

av dommen ble de internt fordrevnes 

beskyttelse satt høyere på myndighetenes 

agenda, bevilgninger ble økt og evalueringsmekanismer 

etablert. 

I 2006 konkluderte retten likevel med 

at myndighetenes oppfølging og tilbakemelding 

på iverksettelsen av 2004dommen 

hadde vært utilstrekkelig. 27 Konkrete 

resultat indikatorer ble da utviklet av retten. 

Representanten for internt fordrevnes menneskerettigheter, 

Walter Kälin, har påpekt at 

et hovedproblem er manglende iverksettelse 

av nasjonal lov og policy på lokalt nivå. 28 

I 2007rapporten fra representanten nevnes 

også utfordringer knyttet til spesifikke tiltak 

og rettigheter, slik som svakheter ved registreringssystemet 

og at de fordrevne ofte blir 

mistenkeliggjort fordi de er fordrevne. 

80 prosent av de fordrevne i Colombia er 

kvinner og barn og en uforholdsmessig høy 

andel er urfolk og afrocolombianere. Minoritetsgruppene 

har dessuten dårligst tilgang 

til skole, helse og arbeid. 29 Sikkerhetsrådsresolusjon 

1325 har som overordnet mål å 

øke kvinners deltakelse og innflytelse i 

arbeidet med å forebygge, håndtere og løse 

konflikter og skal bidra til å ivareta kvinners 

menneskerettigheter under flukt, i krig og 

konflikt. Prinsipp 4 i FNs retningslinjer for 

internt fordrevne gir dessuten grunnlag for 

differensiert behandling av forskjellige 

grupper fordrevne. Grunnlovsdomstolen 

i Colombia har anerkjent at kvinner, barn 

og urfolk er særlig utsatt for fordrivelse og 

rettig hetsbrudd og bestemt at generelle 

retnings linjer må skreddersys for disse 

gruppenes behov. 30 

Militært språk og strAtEgi forDrivEr 

i stEDEt for å forEByggE Alle colombianeres 

rett til å ikke bli fordrevet er nedfelt i 

nasjonal lov. 31 I tillegg til en del systematiske 

svakheter og mangler som at ombudsmannen 

og de internt fordrevne selv ikke får 

delta i visse prosesser og møter, skyldes den 

mislykkede forebyggingen av fordrivelse 

også myndighetenes militære tilnærming. 

De ikkestatlige aktørenes vold vurderes 

Colombia>grove overgrep 

Colombias 40årige konflikt kjennetegnes av grove brudd på internasjonal 

lov og rett. Myndighetenes militære strategi har ført til økt fordrivelse. 

som årsak til fordrivelse, og myndighetenes 

forebygging er i stor grad basert på militære 

strategier. Myndighetene anser aldri sine 

egne væpnede styrker som kilde til fordrivelse. 

Dermed forårsaker man fordrivelse 

heller enn å forebygge den. Den mest 

drama tisk forverringen av sikkerheten har 

vært i afrocolombianernes og urfolks tra disjonelle 

områder. 

Ingen av de væpnede partene i Colombia 

respekterer sine plikter under internasjonal 

humanitær rett, herunder distinksjonsprinsippet 

som innebærer at man ikke angriper 

eller benytter sivile personer og installasjoner 

til militære formål. Organisert ikkestatlig 

vold betegnes som terrorisme av 

myndighetene. Med slik retorikk forsøker 

de å definere seg ut av rettsfeltet internasjonal 

humanitær rett. Det er angivelig en 

kamp mot terror heller enn en væpnet konflikt 

med lover og regler som alle parter må 

følge. Begrepet terrorisme er et mektig retorisk 

verktøy som formidler en sterk moralsk 

fordømmelse og omdefinerer diskursen. 

Sikkerhet og status quo blir viktigere enn 

individuelle rettigheter og fremskritt. Myndigheter 

ønsker ikke å anse terrorister som 

lovlig stridende og væpnet part med rettigheter 

og plikter. Internasjonal rett etablerer 

imidlertid visse rettigheter og plikter for 

alle uavhengig av deres status og handling. 

frED og rEttfErDighEt for hvEM? Frivillig, 

informert, trygg og verdig retur blitt regnet 

som den foretrukne varige løsning på fordrivelse. 

Retten til retur er også etablert i 

20 på flukt tEMA Colombia på flukt tEMA Colombia 21



nasjonal lov. 32 Uløste spørsmål og tvister 

knyttet til land og eiendom kan være årsak 

til både fordrivelse og manglende varige 

løsninger. Hindre for retur og varige 

løsninger i Colombia inkluderer en utbredt 

mangel på skjøter for å dokumentere eierskap 

til jord og eiendom og ofrenes frykt 

for represalier fra overgriperne eller deres 

allierte. Fordrevnes land og eiendom tas 

ofte av andre parter, herunder selskaper 

som dyrker palmeolje til biodiesel, og 

det har vært flere brudd på urfolks 

flyktninghJElpEns AnBEfAlingEr: 

Alle aktørene i den colombianske konflikten, 

inkludert geriljaen og de paramilitære, må: 

■ Respektere sine forpliktelser etter internasjonal 

humanitær rett, herunder distinksjonsprinsippet 

som innebærer at man 

ikke angriper eller benytter sivile personer 

og installasjoner til militære formål 

Myndighetene i Colombia må: 

■ Sørge for effektiv iverksettelse av nasjonal 

IDP-lov og politikk på lokalt nivå. 

■ Aktivt støtte og gjennomføre Loven for 

rettferdighet og fred slik den tolkes av 

grunnlovsdomstolen. 

■ Overholde standarder satt av statuttene 

for Den internasjonale straffedomstolen 

(Roma-statuttene), internasjonal rett og 

22 på flukt tEMA Colombia 

kollektive jord og eiendomsrett. 33 

Med Loven for rettferdighet og fred ble 

det i 2005 etablert en demobiliseringsprosess 

i hovedsak myntet på de paramilitære 

gruppene. 34 Vidtrekkende straffrihet er et 

element i denne prosessen. Representanten 

for internt fordrevnes menneskerettigheter 

minnet i sin rapport om at det er en klar 

forbindelse mellom reintegreringen av 

demobiliserte, deres straffrihet og den lave 

returen av internt fordrevne. De fordrevne 

er naturlig nok motvillige til å returnere til 

■ 

■ 

■ 

praksis i nasjonale rettssaker vedrørende 

forbrytelser som omfattes av Romastatuttene. 

Sikre at rettssakene vedrørende paramilitære 

og politikere forblir under de øverste 

domstolenes jurisdiksjon og ikke delegeres 

til lokale domstoler. 

Særlig garantere at landrettigheter og 

de spesielle rettighetene og behovene til 

kvinner, barn, urfolk og afrocolombianere 

anerkjennes og følges opp i henhold til 

grunnlovsdomstolens avgjørelser. 

Sikre en rettighetstilnærming i forebygging 

av og tilpasning til klimaendringene, 

inkludert at biodieselselskaper ikke 

bryter rettighetene til de som bor på og/ 

eller eier landområdene. 

områder der de som har fordrevet dem har 

etablert seg. Ofte har de demobiliserte til og 

med fått tildelt land som ble ulovlig tatt fra 

de fordrevne. Ifølge grunnlovsdomstolens 

avgjørelse i 2006 vedrørende Loven for rettferdighet 

og fred må man, for å nyte godt 

av straffereduksjon eller straffrihet, først 

fortelle hele sannheten, også om sin deltagelse 

i fordrivelse og om eiendommer som 

ble tatt og hvem man har overgitt dem til. 35 

Slik blir det noe lettere å etablere hvem som 

er de rettmessige eierne og øker muligheten 

for retur som løsning – forutsatt at avgjørelsen 

følges opp, noe det har vært få tegn på. 

Ifølge internasjonal lov har ofre for forbrytelser 

mot menneskeheten og andre 

alvorlige brudd på internasjonal humanitær 

rett og menneskerettighetene en rett til 

sannhet, og forbrytelsene må etterforskes, 

straffeforfølges og sanksjoneres. 36 Etter 

Colombias ratifisering av Romastatuttene 

har Den internasjonale straffedomstolen i 

Haag (ICC) jurisdiksjon over forbrytelser 

mot menneskeheten begått i Colombia eller 

av colombianere siden november 2002. 

Ifølge statuttene er nasjonal rettsprosess 

den foretrukne løsningen. Men en slik 

nasjonal prosess må overholde visse standarder 

satt av statuttene, internasjonal rett 

Tusenvis av mennesker demonstrerte i mars 

2008 i Colombias hovedstad, Bogotá, for sannhet, 

rettferdighet og oppreisning for ofrene for 

de paramilitæres overgrep. 

USA må: 

■ Stille utleverte paramilitære til ansvar 

og få informasjon ikke kun om narkoforbrytelsene 

men også bruddene på 

internasjonal rett i Colombia og dele 

denne informasjonen med de colombianske 

retts institusjonene. 

■ Sette vilkår ved sin støtte til Colombia 

om at internasjonal rett må overholdes 

og at rettigheter blir.effektive for befolkningen. 

■ Øke den humanitære delen av bistanden 

til Colombia. 

og praksis, herunder at etterforskningen og 

straffeforfølgelsen er troverdig, upartisk og 

uavhengig, rettergangen rettferdig, og at 

straffen gjenspeiler forbrytelsens alvor. 

Spørsmålet er om sakene vedrørende de 

paramilitæres forbrytelser alltid overholder 

slike standarder. 

fotnotEr 

1 http://www.nuevoarcoiris.org.co/sac/?q=node/174 

2 http://www.caracol.com.co/nota.aspx?id=618398 

3 ftp://190.144.33.2/UNODC/wdr2008web.pdf 

4 WOLA, April 2008. 

5 Colombia er det landet i verden med flest ofre for antipersonellminer og det 

eneste landet på den vestlige halvkule hvor nye miner blir utplassert, i følge 

Handicap International. 

6 Comisión de la Sociedad Civil para el Seguimiento 

7 Accion Social, Oktober 2008 

8 Proceso nacional de verificacion de los derechos de la poblacion desplazada, 

January 2008. 

9 FARC, nettside, Oktober 2008 

10 Ministerio de Protección Social. Política Nacional de Salud Sexual y 

Reproductiva, 2003 

11 Encuesta Nacional de Verificación (ENV), 2008 

12 http://www.accionsocial.gov.co/Estadisticas/publicacion%20sept%2030%20 

de%202008.htm 

13 Afrodes, 2005, . 

14 Begrepet var lenge kontroversielt blant urfolkenes egne rekker siden det skjuler 

et rikt mangfold; begrepet dekker 84 etniske grupper, med egen kultur og 

språk. 

15 En av de autoritative afrocolombianske organisasjonene, AFRODES, hevder at 

forklaringen på det store avviket mellom 1993 og 2005 folketellingene i første 

rekke skyldes at den første folketellingen lot intervjuede personer selv avgjøre 

etnisk tilhørighet, mens dette sentrale sporsmaalet i 2005 ble overlatt til 

intervjuerne å svare på. 

16 ONIC, Oktober 2008. 

17 Afrodes, 2006, s. 5 

18 http://www.etniasdecolombia.org/grupos_resguardos.htm 

19 Ibid s 8. 

Det internasjonale samfunn, 

i sær FN og EU må: 

■ Støtte i ord og handling Colombias rettsinstitusjoner 

slik at disse kan fortsette å 

kreve beskyttelse for de fordrevne og 

etterforske og straffeforfølge de paramilitære. 

■ Øke sin humanitære støtte og andre 

beskyttelsestiltak for de internt fordrevne 

og flyktningene. 

■ Påvirke de colombianske myndighetene 

slik at en rettighetstilnærming sikres i 

forebygging av og tilpasning til klimaendringene, 

inkludert at biodieselselskaper 

ikke bryter rettighetene til de som bor på 

og/eller eier landområdene. 

De paramilitære som utleveres til USA 

for narkokriminalitet kan også straffeforfølges 

etter amerikansk lov for en del alvorlige 

brudd på internasjonal rett slik som 

tortur. 37 Selv om det stadig er svakheter ved 

Loven for rettferdighet og fred, kan den slik 

den tolkes av grunnlovsdomstolen fungere 


som et redskap for å fremme ofrenes rett til 

sannhet og erstatning. Dette avhenger imidlertid 

i stor grad av iverksettelse og myndighetenes 

støtte. Det er ennå langt igjen før de 

fordrevne føler noen fred og rettferdighet. 

20 Resolucion defensorial 2 Juni, 2005 

21 Tramoya 2003 

22 http://www.proexport.com.co/vbecontent/library/documents/DocNewsNo5709 

DocumentNo6982.PDF 

23 Intervju, Bogota, Februar 2008 

24 http://www.semana.com/noticias-problemas-sociales/encrucijada-indigenas/116875.aspx 

25 Landet er i en særstilling internasjonalt med Lov nr. 387 av 1997 og dekret 

nr. 250 av 2005. 

26 T-025/04 

27 Auto No. 218 av 2006. 

28 Rapport fra representanten for menneskerettighetene til internt fordrevne, 

Human Rights Council, A/HRC/4/38/Add.3, 24 January 2007. 

29 Ibid. 

30 Auto No. 092 av 2008 gjelder kvinner. Situasjonen og beskyttelsesbehovene til 

urfolkskvinner og afro-colombianske kvinner ble fremhevet. I oktober 2008 var 

det en rettshøring med barn. 

31 Artikkel 2.7 i Lov nr. 387 

32 Artikkel 2.5 i Lov nr. 387 

33 Resisting Displacement by Combatants and Developers: Humanitarian Zones in 

North-west Colombia, the Norwegian Refugee Council’s Internal Displacement 

Monitoring Centre (IDMC), 2007. 

34 La Ley de Justicia y Paz av 25. juli 2005 

35 C-370/2006 

36 Se blant annet Menneskerettighetskomiteens General Comment No.31 vedrørende 

Den internasjonale konvensjonen for sivile og politiske rettigheter (U.N. 

Doc. CCPR/C/21/Rev.1/Add.13 (2004)), Roma-statuttene for Den internasjonale 

straffedomstolen ( U.N. Doc. A/CONF.183/9, July 17, 1998), FNs Prinsipper 

for å bekjempe straffrihet (E/CN.4/2005/102/Add.1), Den amerikanske menneskerettighetskonvensjonen 

og flere dommer av Den Inter-amerikanske menneskerettighetsdomstolen, 

bl.a Mapiripán-saken av 15.09.2005 (Ser.C) No.134 

(2005) og Velasquez-Rodriguez-saken av 29.07.1988 (Ser. C), No.4 (1988). 

37 18 USC section 2340A 

på flukt tEMA Colombia 23 

Foto: Jesus Abad

www.flyktninghJElpEn.no

få lyspunktEr - Norwegian Refugee Council

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template ?