TYSKLAND SOM INSPIRASJON - Landslaget drama i skolen

merte: “Jeg tror det er åpenbart at det som
skjer på scenen, er tett knyttet til en krise av
meningen [tysk: Sinn] som også blir fulgt av
mange filosofer” (sst.). Han nevnte teaterarbeid
av robert Wilson, achim Freyer, Frank
Castorf, Heiner müller og Einar Schleef (sst.:
20) som eksempler på at teaterets “semantiske
statutt” hadde blitt sagt opp (sst.: 23). Et
statutt som lå til grunn for de semiotiske og
kommunikasjonsteoretiske teatervitenskapelige
tankesett, og som selv var resultat av
en teaterhistorisk utvikling (sst.).
Hiß’ eksempelrekke med Wilson, Freyer,
Castorf, müller og Schleef gjør det klart at
debatten ikke lenger kunne oppfattes som en
diskusjon av såkalte rand- eller grensefenomener.
alle de nevnte teaterkunstnerne var
på dette tidspunktet meget anerkjente innen
tyskspråklig institusjonsteater. om teatervitenskapelig
teori og analysestrategi sviktet
overfor disse teaterfenomenene, kunne det
ikke være tvil om at det var behov for en
teoretisk-metodisk nyorientering.
Materialitet, kroppslighet, rytme. Hiß beskrev
de analysemetodiske reaksjonene på
denne situasjonen. På leting etter en mulighet
for forestillingsanalyser “dennesidig og
hinsidig det semantiske” kommer scenens
materialitet, skuespillernes kroppslighet og
forestillingers rytmer i fokus (sst.: 23). Han
refererer til Lehmanns artikkel fra 1989
og til Patrice Pavis’ på det daværende tidspunktet
nyeste forsøk på å analysere forestillingers
såkalte subpartitur, samt til sine
egne eksperimenter med å bruke rytme som
sentral kategori i forestillingsanalyse (Hiß,
1993: 23-24). alle disse forsøkene var på
dette tidspunktet eksperimentelle. det manglet
teatervitenskapelig teori som støttet opp
under analysene.
Hiß oppfattet situasjonen slik at man hadde
begynt å inndra dimensjoner i forestillingsanalyser
som på 1980-tallet hadde blitt over-
tYsland som [ inspirasJon ]
[ ]
også de sanselige og erotiske
kvalitetene ved teaterforestillinger
BUrde inndras
sett eller forsømt, mens dette ikke betydde at
man forkastet det han kalte det semantiske
prosjektet: “Så snart det materielle er teoretisk
postulert, blir det semantiske konstruert
oppå det. med diverse ombygginger og
utvidelser kan vi, på sett og vis med god
metodisk samvittighet, drive det semantiske
prosjektet videre” (sst.: 27).
Etter at han selv allerede hadde vært bidragsyter
til en slik nytenkning, skrev han i
artikkelen at han hadde begynt å bli skeptisk
overfor denne utviklingen og dens påståtte
helhetlighet (sst.: 27). Han spurte blant annet
etter den erkjennelsesteoretiske muligheten
til (eller umuligheten av) å unngå
metafysikken i møte med kroppslighet og
materialitet, og om uttrykket “kommunikasjonens
materialitet” er selvmotsigende
(sst.). dette var ingen retoriske spørsmål.
Spørsmålene ga uttrykk for en fundamental
teoretisk-metodisk usikkerhet.
Samtidig fryktet Hiß å bli mistolket når han
formulerte slike kritiske spørsmål: “man må
ikke misforstå mine tvil om det materielle
som en forsvarstale for en tilbakevending til
konseptene betydning og mening. men heller
ikke som en forsvarstale for en dekonstruksjon
som ble ansett som sakrosankt” (sst.: 28).
dette viser at situasjonen hadde forandret
seg markant siden Hans-Thies Lehmann
i 1989 hadde formulert sine innvendinger
mot de tidligere dominerende teoriene, det
vil si i løpet av bare fire år. Hiß skrev nå for
en leser som var enig i at de etablerte konseptene
hadde blitt problematiske, og som så
behovet for å henvende seg til aspekter som
materialitet og kroppslighet. artikkelen er
et viktig historisk dokument for den “fundamentale
forvirringen innen teori og metode”
i tyskspråklig teatervitenskap i begynnelsen
av 1990-tallet (sst.: 28) som gikk forut for og
på en måte var drivkraften bak det som kan
kalles en performativ vending i overgangen
fra 1990- til 2000-tallet.
”The performative turn”. Erika Fischer-
Lichtes Ästhetik des Performativen (2004)
markerer kanskje tydeligst at denne vendingen
var et faktum. Boken fikk innen kort tid
status av et standardverk. og et performativt
teoretisk-metodisk tankesett har siden vært
toneangivende i tyskspråklig teatervitenskap.
Fischer-Lichte erstatter i Ästhetik des
Performativen verkbegrepet med et hendelsesbegrep.
Selv om teorien er direkte avledet
fra teater- og kunsthistoriske utviklingslinjer,
skal den gjelde alle forestillinger uansett
epoke og sjanger.
allerede i 2006 ble det innledende kapittelet
av Ästhetik des Performativen publisert på
dansk (Fischer-Lichte, 2006), og en engelsk
oversettelse kom ut i 2008 (lettere revidert).
og i år har fagtidsskriftet Peripeti viet et eget
særnummer temaet Performative former
hvor alle artikler bruker Fischer-Lichtes bok
som en felles referanseramme (Christoffersen
et.al., 2011).
Interessen for boken kan ikke bare forklares
med at Fischer-Lichte er en velkjent teaterforsker
internasjonalt. Bakgrunnen er heller
at en performativ orientering slik jeg har
beskrevet den for det tyskspråklige teatervitenskapelige
fagfeltet, er mer utbredt enn
som så. det har til og med blitt konstatert
et gjennomgripende paradigmeskifte, kalt
“The performative turn”, innen estetiske og
humanistiske fag – når en forståelse av kultur
som tekst blir avløst av en forståelse kultur
som handling. Utvilsomt har begrepet
performativitet blitt brukt som en samlende
fokus på tvers av mange fag.
I Tyskland har Fischer-Lichte vært en av pådriverne
for et tverr- og flerfaglig perspektiv.
Hun har initiert og vært talsperson for
et meget omfattende forskningsprosjektet
med tittelen “kulturen des Performativen”
ved Freie Universität Berlin (1999–2010).
Prosjektet har ført til en lang rekke arrangementer
og publikasjoner av teaterforskere,
etnologer, sosiologer, filosofer, litteraturvitere,
lingvister, film- og medievitere, psykologer
med mer. En lignende tverr- eller
flerfaglig utvikling i nordisk sammenheng
har for eksempel kommet til uttrykk i konferansen
“Performativity: a Paradigm for the
Studies of art and Culture” ved københavns
Universitet i 2004. arrangementet samlet
ikke bare nordiske, men også tyske forskere.
Fischer-Lichte holdt en keynote, og flere av
forskerne tilknyttet det Berlinske storprosjektet
bidro med foredrag og papers.
konferansen foregikk på engelsk, slik at det
tilsynelatende var enkelt å møtes i et felles
rom. Samtidig kan man spørre om ikke noe
går tapt i denne globaliserende setting som
har en tendens til å usynliggjøre produktive
differanser i et flerkulturelt møte. Jeg vil derfor
avslutte med et (utopisk?) ønske om faglige
møtepunkter mellom nordiske og tyskspråklige
forskere uten snarveien eller omveien om
engelsk. men det er en annen historie enn den
jeg skulle fortelle. Eller kanskje ikke?
Litteratur:
Böhnisch, S. (1994). Was heisst “wahr sein”
auf dem Theater? Theoretische Implikationen
der theaterprogrammatischen Authentizitätsforderung.
I: E. Fischer-Lichte, W. Greisenegger
& H.-T. Lehmann (Hg.), Arbeitsfelder
der Theaterwissenschaft (s. 125-133).
Tübingen: Narr.
Böhnisch, S. (2010). Feedbacksløyfer i teater
for svært unge tilskuere. Et bidrag til en performativ
teori og analyse [ph.d.-avhandling].
[Aarhus:] Institut for Æstetiske Fag, Det Humanistiske
Fakultet, Aarhus Universitet.
Böhnisch, S. (2011). Feedbacksløyfer og henvendthet.
En revisjon av Fischer-Lichtes tese
om gjensidig påvirkning av tilskuere og aktører
i forestillinger. Peripeti, særnummer
(tema: Performative former), s. 65–90.
Christoffersen, E.E., Nielsen, T.R., & Szatkowski,
J. (red) (2011). Performative former
(= Peripeti, særnummer). Aarhus: Afdeling
for Dramaturgi, Aarhus Universitet.
Fischer-Lichte, E. (1983). Semiotik des Theaters.
Eine Einführung (3 Bände). Tübingen: Narr.
Fischer-Lichte, E. (1988). Semiotik des Theaters.
Eine Einführung / Band 1: Das System
der theatralischen Zeichen (2. druchges. Ausgabe).
Tübingen: Narr.
tYsland som [ inspirasJon ]
Fischer-Lichte, E. (1992) The semiotics of
theater (J. Gaines & D. L. Jones, Trans.). Bloomington:
Indiana University Press.
Fischer-Lichte, E. (1994). Theatergeschichte
und Wissenschaftsgeschichte. Eine bedenkenswerte
Konstellation. Rede zur Eröffnung
des Ersten Kongresses der Gesellschaft
für Theaterwissenschaft e.V. in Leipzig. I: E.
Fischer-Lichte, W. Greisenegger & H.-T. Lehmann
(Hg.), Arbeitsfelder der Theaterwissenschaft
(s. 13-24). Tübingen: Narr.
Fischer-Lichte, E. (2004). Ästhetik des Performativen.
Frankfurt am Main: Suhrkamp.
Fischer-Lichte, E. (2006). Begrundelse for det
performatives æstetik (J.c.L. Led, Overs.). Peripeti.
Tidsskrift for dramaturgiske studier, 6, 5-20.
Fischer-Lichte, E. (2008). The transformative
power of performance. A new aesthetics (S. I.
Jain, Trans.). London and New York: Routledge.
Hickethier, K. (1985). Theatersemiotik. Ihr
Ende oder ein Anfang oder etwas ganz Anderes?
Zu Erika Fischer-Lichtes “Semiotik des
Theaters”. TheaterZeitSchrift, 12, 123-128.
Hiß, G. (1993). Freiräume für die Phantasie!
Neue Tendenzen in der Methodendiskussion.
TheaterZeitSchrift, 35, 19-29.
Lazarowicz, K., & Balme, c. (Hg.). (1991). Texte
zur Theorie des Theaters. Stuttgart: Reclam.
Lehmann, H.-T. (1989). Die Inszenierung.
Probleme ihrer Analyse. Zeitschrift für Semiotik,
11(1), 29-49.
Lehmann, H.-T. (1999). Postdramatisches Theater.
Frankfurt am Main: Verlag der Autoren.
Lehmann, H.-T. (2006). Postdramatic theatre
(K. Jürs-Munby, Trans.). London: Routledge.
Oltmanns, P., Ackermann, M., Dillmann,
E., Frederichs, A., Kogge, W., Meyer, D., et
al. (Hg.). (1993). Theaterwissenschaft morgen?
Berlin: Wochenschau Verlag [= Theater-
ZeitSchrift, 35].
Sontag, S. (2001). Against interpretation.
And other essays. New York: Picador.
ErIka FISCHEr-LICHTE HanS-THIES LEHmann
Erika Fischer-Lichte (f. 1943) er professor i
teatervitenskap ved Freie Universität Berlin
(FU) og har ledet instituttet for teatervitenskap
ved FU siden 1996. Hun er en meget
kjent forsker internasjonalt med mange
publikasjoner på engelsk. Hun har hatt en
lang rekke verv i både tyskspråklig og internasjonal
teatervitenskap, blant annet som
president for IFTr/FIrT, det internasjonale
forbundet for teaterforskning, i 1995-1999.
Hans-Thies Lehmann (f. 1944) har siden 1988
vært professor i teatervitenskap ved goethe
Universität i Frankfurt am main. 1981–1987
har han bygget opp studiet i anvendt teatervitenskap
ved Universität gießen. I norden er
han kanskje mest kjent for sin bok om det såkalte
postdramatiske teater (1999, på engelsk
2006) – et begrep som Lehmann har preget.
Guido Hiß (f. 1958) er professor i teatervitenskap
ved ruhr-Universität i Bochum
hvor han har jobbet siden 1995.
Christopher Balme (f. 1957) er professor i
teatervitenskap og leder institutt for teatervitenskap
ved Ludwig-maximilians-Universität
i münchen. Han er for tiden president
i det internasjonale forbundet for teaterforskning
IFTr/FIrT.
Gesellschaft für Theaterwissenschaft (forening
for teatervitenskap i Tyskland, Sveits
og østerrike) ble grunnlagt i Wien i 1991 av
alle daværende 15 tyskspråklige teatervitenskapelige
institutter.
Kulturen des Performativen var et svært omfattende
tverrfaglig forskningsprosjektet ved
Freie Universität Berlin, et såkalt Sonderforschungsbereich,
som ble avsluttet 31.12.2010.
Prosjektets nettside er fortsatt tilgjengelig
som et arkiv på: www.sfb-performativ.de.
10 dr a m a n r .o 4 _ 2 o11
dr a m a n r .o 4 _ 2 o11 11