Untitled - Civita

civita.no

Untitled - Civita

Migrasjon

og

frihet

Torkel Brekke,

Marius Doksheim, Erlend Sand

og Torstein Ulserød

1


1. opplag, mars 2009

2

Civita AS

Printed in Norway

ISBN 978-82-92581-30-8

Utgiver: Civita, Akersgt. 20, 0158 Oslo

Formgivning, omslag og sats: Therese Thomassen

Foto: iStockphoto/Marcel Pelletier

Produksjon: F. J. Stenersen, Oslo

www.civita.no


FORORD

Migrasjon er en positiv kra for Norge og mange

andre land i verden. Likevel diskuterer man

som regel utfordringer og negative sider ved

innvandring. Vi ønsker en bedre deba om disse

spørsmålene fordi vi tror at migrasjon vil fortsee

å være høyt på den politiske dagsorden. Samtidig

må vi erkjenne at mange politikere og politiske

partier kvier seg for å gjøre innvandring til et stort

tema, blant annet fordi det ikke er en vinnersak

blant velgerne. En tankesmie kan ta opp spørsmål

og utfordre vedtae holdninger uten å være redd

for meningsmålinger og stemmer.

Denne pamfleen er stort se skrevet høsten

2008. Vi er flere forfaere som har delt på oppgavene

eer kompetanse og interesser. Marius

Doksheim har skrevet kapiel 4, Torstein Ulserød

har skrevet kapiel 3, og Erlend Sand har skrevet

kapiel 2. Torkel Brekke har skrevet kapitlene 1, 5,

6, 7 og 8, han har gi innspill til de andre kapitlene,

og ha ansvar for å jobbe det hele sammen til én

tekst.

Vi har vært avhengige av innspill og tips fra en

bred krets av kontakter og hjelpere. Det er mange å

takke. Takk til Lars Østby og Gunnlaug Daugstad

3


i SSB. Takk til Brynjar Lia og Laila Bokhari ved FFI

og NUPI for tips om lieraturen om sikkerhet,

terrorisme og migrasjon. Takk til professor

Michael Pugh ved Bradford University for råd om

lieratur vedrørende dødsfall blant migranter.

Vi vil også takke professor Jonathon Moses ved

NTNU for hans gode innspill om migrasjon i et

globalt og historisk perspektiv. Vi takker også

Philippe Legrain for langvarig samarbeid og

meningsutveksling om innvandring. Mange av

argumentene i kapielet om økonomi er inspirert

av Legrains bok Immigrants: Your Country Needs

Them fra 2007.

4


INNHOLD

1. Innledning 7

2. Migrasjon i historisk perspektiv 16

3. Gjeldende rett på innvandringsfeltet 31

4. Økonomi og migrasjon 43

5. Migrasjon, kultur og nasjonalisme 61

6. Sikkerhet og innvandring 70

7. Innvandring og integrering 88

8. Konklusjoner 103

Litteratur 108

5


1. INNLEDNING

Denne pamfletten er delt i syv kapitler. Vi

begynner her i innledningskapittelet med å se

kort på noen av de store endringene som skjer

i migrasjonsmønstre i verden, og de endringer

som også finner sted i ordskiftet og forskningen

om migrasjon. Disse endringene danner en

viktig bakgrunn for denne boken. I kapittel 2

ser vi på innvandring og innvandringspolitikk

i et historisk perspektiv. Et av de

viktigste poengene i dette første kapittelet er

at innvandring ikke alltid har vært oppfattet

som et problem for politiske myndigheter.

Det har tvert imot vært perioder hvor det var

helt fri innvandring til Norge – uten at landet

led under det. I tredje kapittel ser vi på den

gjeldende retten for innvandring til Norge i dag

med noen blikk framover mot de endringene

som er vedtatt på området. I kapittel 4 ser vi på

de økonomiske argumentene for og imot friere

migrasjon. Fra et rent markedsøkonomisk

synspunkt kan man hevde at grenser hindrer

arbeidskraft i å trekke dit den er mest

verdsatt, og at de dermed hindrer et effektivt

marked. Men det er mange som vil hevde at

arbeidskraft, altså mennesker, er så avhengige

7


av kultur og samfunn, at verden helt naturlig

er inndelt i nasjonalstater som vokter sine

grenser mot fremmede. Dette argumentet

mot migrasjon tar vi for oss i kapittel 5.

Deretter bruker vi kapittel 6 på diskutere

forholdet mellom sikkerhet og migrasjon.

Dette er blitt et av de store temaene i offentlig

debatt og politisk tenkning og handling på

migrasjonsområdet, ikke minst etter 9/11.

Vi ønsker å snu litt på denne debatten. Vi

påpeker blant annet at migrasjonskontrollen

slik den fungerer mange steder i verden i dag,

er en stor sikkerhetstrussel – mot migranter.

I kapittel 7 diskuterer vi hva som kan og bør

skje etter at folk har innvandret til Norge.

De må integreres. Men hva betyr egentlig

integrering? Betyr det noe mer enn at folk

skal klare å delta i arbeid og utdanning?

Dette siste kapittelet er en omarbeidet versjon

av et tidligere Civita-notat om integrering.

”Migrasjon” og ”innvandring”

Det er en rekke ord og uttrykk som brukes i

debatt om innvandring. Vi som har forfattet

dette notatet er egentlig ikke så veldig glade

i ordet innvandring, og foretrekker ofte å

bruke ordet migrasjon. Grunnen er at ordet

innvandring gir inntrykk av at mennesker

som flytter på seg over statsgrenser, enten de

ønsker å finne arbeid, fordi de er på flukt eller

av andre årsaker, bare kommer til et sted

og blir der til de dør. Innvandring gir altså

8


ganske bestemte og snevre assosiasjoner for

mange. Hvis vi i stedet snakker om migrasjon,

er det tydeligere at alle som innvandrer, først

må utvandre. Dette er ikke et banalt poeng.

Migrasjon innebærer en lang rekke avgjørelser

og vurderinger lenge før forlyttingen starter, og

det gjøres i dag masse interessant forskning

om nettopp de sosiale forhold og de personlige

motiver som får noen til å reise fra stedet

der de er født for kortere eller lengre tid. Det

er også grunn til å minne om at retten til å forlate

en stat er en grunnleggende menneskerettighet.

FNs menneskerettighetserklæring

sier i Art 13.2: ”Enhver har rett til å forlate et

hvilket som helst land innbefattet sitt eget og

til å vende tilbake til sitt land.” Det er et åpent

spørsmål hva en slik rettighet skal innebære

når man lever i en moderne verden, hvor stater

ligger så tett inntil hverandre at det å forlate

én stat nesten med nødvendighet innebærer

å komme inn i en annen.

Når vi bruker ordet migrasjon, er det også

tydeligere at bevegelse av mennesker over

landegrenser er en dynamisk prosess. Migrasjon

innebærer ofte at folk vender tilbake til

stedet de kom fra etter at de har oppholdt

seg en periode i et mottagerland, og et ikke

ubetydelig antall migranter reiser videre til

et tredje eller fjerde mottagerland når forholdene

ligger til rette for det. Når man bruker

ordet innvandring er det alt for lett å glemme

denne prosessen hvor man forlater et sted,

er på flyttefot, ankommer et sted, og kanskje

9


eiser tilbake - eller videre til et tredje land.

Når vi bruker litt plass på å snakke om våre

ordvalg om alle de svært forskjellige, komplekse

og sammensatte prosessene vi kaller

migrasjon, er det ikke fordi vi vil oppfordre

norsk offentlighet eller nordmenn flest til å

endre språkbruk. Ord og uttrykk om migrasjon

er i endring hele tiden. Nylig har SSB

endret sine betegnelser på forskjellige kategorier

innvandrere til Norge blant annet for

å imøtekomme kritikk mot gammeldagse og

generaliserende betegnelser som vestlig og

ikke-vestlig innvandrer. I internasjonal forskning

har man også blitt stadig mer forsiktig

med å bruke betegnelser som ulovlig innvandrer,

fordi det er stigmatiserende. I stedet

bruker man gjerne betegnelsen irregulær innvandrer.

Vi mener slik bevissthet omkring

språk er positivt ganske enkelt fordi språket

må endre seg i takt med endringer i verden.

Hvis migrasjonsmønstrene i Norge og resten

av verden er i endring, må man også være

åpen for å endre ordene man bruker for å

referere til disse fenomenene. Vi oppfordrer

altså ikke til en språkrevisjon, vi mener ikke

at vi skal slutte å bruke ordet innvandring,

men vi vil oppfordre til større bevissthet om

at migrasjon inn og ut av Norge i 2009 ikke

er det samme som i 1999 eller i 1979, eller i

1909 for den saks skyld.

10


Migrasjon i endring

Internasjonal migrasjon er egentlig en lang

rekke forskjellige og sammensatte fenomener.

Forskningen om migrasjon er svært

omfattende, med en rekke spesialiserte tidsskrifter

og bokserier, og forskningssentra ved

universiteter i hele verden. I dette notatet har

vi selvsagt ingen mulighet til å benytte noe i

nærheten av den totale bredden i migrasjonsforskningen,

og vi ser heller ingen grunn til å

forsøke å presentere noen oversikt over hovedtrendene

i denne forskningen. Vår bruk av

forskning er til dels selektiv. Med det mener

vi ikke at vi overser eller utelukker forskning

som eventuelt går mot vårt grunnsyn om at

migrasjon kan kanaliseres og organiseres til å

være en positiv kraft for Norge og andre land i

verden. Vi forsøker å bruke noen av de viktige

forskningsresultatene knyttet til problemstillingene

våre, men er ikke i stand til å

bruke alt.

Den politiske debatt om migrasjon bygger

ofte på antagelser som det er nyttig å pirke

litt i. To hovedmodeller har vært brukt for å

tenke, snakke og skrive om migrasjon i Norge

og resten av Europa i løpet av de siste årene.

På den ene siden har man det som på engelsk

omtales som ”the settler model” (Castles

2002). I denne modellen forestiller man seg at

migranter er personer som utvandrer fra eget

land, innvandrer til et nytt land, og blir der for

godt, eller i det minste over svært lang tid. På

den andre siden har man det som på engelsk

11


kalles ”the temporary migration model”, hvor

man tenker seg at migranter kommer til et

nytt land og blir der så lenge de trenger det

for å oppnå bestemte mål, og deretter reiser

hjem til opprinnelseslandet. Problemet med

begge modellene er at de forutsetter en

gammeldags forståelse av migrasjon og

migrasjonens kontekst. Den underliggende

antagelsen er her at migranter enten flytter

for godt til et nytt land, eller reiser hjem

for godt etter et opphold. Disse migrasjonsbegrepene

begrenser forståelsen av at migrasjonen

endrer seg dramatisk. En økende grad

av globalisering har endret migrasjonen og

dens forutsetninger.

Det er spesielt tre endringer som bør inspirere

til fornyet debatt om migrasjon. For det

første har synkende kostnader ved reising, og

økende muligheter til informasjonsutveksling

over landegrenser, ført til langt større grad av

midlertidig migrasjon og sirkulær migrasjon.

For det andre er det langt flere migranter som

orienterer sine liv mot to forskjellige land og

samfunn. Dette fører til stadig større grad av

transnasjonalitet blant migranter. Kritikere

vil peke på at disse utviklingstrekkene er

symptomer på grunnleggende utfordringer

mot nasjonalstaters suverenitetshevdelse, og

at disse bør møtes med hardere tiltak. Faktum

er at migranter alltid har vandret over landegrenser

og forholdt seg i større grad til det som

kan kalles et transnasjonalt sosialt rom, enn

til nasjonalstater og deres grenser (Faist 2000).

12


For det tredje blir det stadig vanskeligere for

stater og deres myndigheter å skille mellom

forskjellige former for migrasjon og lage gode

regimer for å kontrollere hva slags migranter

som kommer inn på hvilke premisser. Resultatet

av disse trendene bør være nytenkning

om innvandringspolitikken vi skal føre. Stater

har lenge forsøkt å skille mellom forskjellige

typer migranter etter forskjellige kriterier.

Et typisk kriterium kan være innvandringsårsak,

som vi skal se. Det er imidlertid tydelig

at myndighetene i mange vestlige land,

inkludert Norge, får stadig større vanskeligheter

med å skille mellom forskjellige typer

innvandrere til Norge. Dette er en endring

vi mener er viktig å forstå for å ha en god

politisk debatt om migrasjon.

Så kan man spørre hva dette betyr konkret

og politisk. En rekke forslag kunne være

aktuelle. Vi kunne foreslå helt fri migrasjon.

Vi kunne foreslå å gi ansvar for kontroll av

arbeidsinnvandring til bedriftene, slik at

næringslivet mest mulig effektivt kan hente

arbeidskraft i hele verden. Vi kunne gi mer

ansvar til utenriksstasjoner i behandling av

søknader om asyl. Dette vil gjøre det enklere

for potensielle asylsøkere å reelt vurdere sine

muligheter for å få asyl uten å legge ut på en

lang og risikabel reise, noe som vil bidra til

å undergrave menneskesmugling. Vi kunne

kanskje benytte utenriksstasjoner mer aktivt

for å gi god informasjon om muligheter for

arbeid i Norge. Vi kunne foreslå at Norge skal

13


delta i EUs ordning med Blue Card for spesielt

kvalifisert arbeidskraft fra land utenfor EU,

men vi mener også det er god grunn til å

bedre muligheter for å komme til Norge for

personer uten spesialistkompetanse fra land

utenfor EU/EØS. Og kanskje burde vi ta sjansen

på å diskutere kontroversielle problemstillinger,

som kravet om å følge norske tariffer

ved ansettelse av utenlandsk arbeidskraft.

Denne pamfletten er imidlertid ikke et politisk

program, og vi vil ikke komme med en liste

med konkrete forslag. I stedet ønsker vi

å presentere det vi mener burde være helt

sentrale problemstillinger i alle politiske

partiers tenkning i en globalisert virkelighet.

En rask gjennomgang av norske partiprogrammer

gjør det tydelig at alle politiske

partier i dag gjemmer hodet i sanden og

nekter å snakke eller skrive om migrasjon

på en prinsipiell måte. Det er bred enighet i

det politiske Norge om ikke å pirke i de store

spørsmålene knyttet til innvandring. Man er

stort sett enige om å følge forpliktelsene som

følger med EU/EØS og Schengen, og med

de menneskerettighetskonvensjoner man er

bundet av. Men svært få er opptatt av

hvordan man skal kunne styre migrasjon til

å bli en enda mer positiv kraft i verden, både

for mottager- og avsenderland, for fattige og

for rike. Vi synes det er defensivt av politikere

å ikke snakke om at EUs grensekontroll

medvirker til at tusenvis av mennesker dør

i forsøket på å komme inn i Europa. Vi synes

14


det er defensivt at ingen snakker om de

økonomiske gevinstene vi kunne få av økt

migrasjon. Vi synes det er defensivt at ingen

snakker om det urettferdige i at borgere fra

rike land kan reise nesten uten hindringer

i hele verden, mens borgere fra fattige land

utestenges fordi de oppfattes som potensielle

snyltere. Vi håper vår liberale tilnærming

til disse spørsmålene kan bidra til at disse

temaene tas opp på en bedre måte i den

politiske debatt i Norge.

15


2. MIGRASJON I HISTORISK PERSPEKTIV

Mennesker har alltid vandret. Det å forflytte

seg er ikke sjelden en naturlig løsning når

mennesker mangler ressurser eller opplever

risiko i form av konflikt eller miljøproblemer.

Fra de som søkte etter nye jaktmarker på

Afrikas sletter – til migranter som i dag leter

etter jobb i den rike verden - finnes det en

klar historisk linje. I middelalderen var håndverkere,

soldater og andre med større grad av

arbeidsspesialisering en mobil arbeidskraft

over hele Europa. Arbeidsmigrasjon var ikke

bare tolerert, det var for visse yrker påkrevd.

Håndverksvennene hadde sine reglementerte

vandre- og læreår. For eksempel ble det i

1565 fastlagt at fremmede svenner skulle ha

vandret i to år og arbeidet på stedet i to år før

de kunne bli opptatt i lauget som mestre.

Migrasjon til og fra Norge

Det har alltid vært inn- og utvandring i Norge.

Hvor stor denne strømmen av vandrere har

vært, har variert. I 1588 forliste den spanske

armadas ”Santiago” på vei til England utenfor

norskekysten ved Moster. ”Det er folk der

16


som ein trur ættar frå desse spanske sjøfolka.

Dei har visse særdrag som fortel om folk fra

Sør-Europa. Småvaksne, mørke, hissige og

musikalske” (Leirness, 1978). Ikke bare satte

skipsforlis langs norskekysten preg på landet,

havnene våre var relativt åpne for skip med

varer og kjøpmenn som ønsket norsk fisk eller

trelast i bytte mot alt fra korn til eksotiske varer

fra Østen. Det var regulær innvandring til

byene av kjøpmenn og håndverkere i løpet av

1500-tallet. De som satte mest markante spor

etter seg var hanseatene i Bergen. Handelsmenn

kom med skip fra eksempelvis Rostock

til Oslos havner med kunnskap, forbindelser

og varer. I et Europa som hadde en urbaniseringsgrad

på under 10 prosent på denne

tiden, skilte enkelte regioner seg ut. I Holland

levde og arbeid over 40 prosent av befolkningen

i byene allerede på 1600-tallet. Samtidig

var det i Norge rundt fem prosent som levde i

byer. Kontakten med utlendinger var radikalt

forskjellig om man vokste opp på landsbygda

eller i Norges største by på dette tidspunktet,

Bergen.

De tyske hanseatene satte sitt preg på Bergen,

Norges eneste by av europeisk størrelse i

tidsrommet 1500-1800. Det var først og fremst

kjøpmennene fra Lübeck som slo seg ned på

Bryggen i Bergen. De etablerte seg i området

rundt Vågen og Bryggen. På Bryggen dannet

de sin egen organisasjon, Det Hanseatiske

Kontor, eller Kontoret. Det sier noe om viktigheten

av Bergen i det hanseatiske handels-

17


systemet - kun to byer fikk Kontorer, Bergen

og dagens St. Petersburg. Kontoret i Bergen

ble bygget opp i tiåret etter 1350. Hanseatene

satte ikke bare preg på handelen, de satte

også preg på kulturen. De brakte med seg

kulturelt gods, som det første orgelet i Norge

til Mariakirken i 1575. Kirken var sognekirke

for de tyske kjøpmennene i Bergen mellom

1408 og 1766. Da ble den overtatt av kongen

etter at de siste bryggegårdene var blitt

solgt. Etter den tid var den kirke for den

tyske menigheten i Bergen til den i 1874

ble ordinær sognekirke. En del av det vi dag

oppfatter som bergensk, ble til i møte med

hanseatene.

Gjennom historien har Norge vært stengt

for visse grupper. Den eneste religionsfriheten

som fantes under eneveldet var retten til

å utvandre - ”jus emigrationis”. En nordmann

som ønsket å gå over til katolisismen ble gjort

arveløs og måtte forlate landet. Konventikkelplakaten

av 1741 forbød lekmenn å holde

gudelige forsamlinger uten sogneprestens godkjennelse.

Denne religiøse forfølgelsen sto bak

den første gruppeutvandringen fra Norge til

Amerika, kvekerfølget som i 1825 dro fra

Stavanger med sluppen ”Restauration” til

New York. Eidsvollsgrunnloven hadde bestemmelser

som siktet mot regulering av innvandringen

til landet. Det gjaldt for det første

bestemmelsen i paragraf 2 om at jødene er

fremdeles utestengt fra Riget, men også

Grunnlovens forbud mot jesuitter og munke-

18


ordener. Likeså hadde man rett til å utsende

de som ble fattigkassen til byrde.

Fri innvandring til Norge

Det er ingen naturlov at en stat skal kontrollere

og begrense inn- og utvandring, selv

om det ofte virker slik i innvandringsdebatter

i vår tid. Norge opphevet passtvangen i

1860 og innførte et liberalt regime for innog

utvandring (Kjelstadli, Bind 2: 188-191).

Mange norske stortingspolitikere mente at å

kreve pass for å reise dit man ville, var en

politikk som tilhørte despotier. Vi tar for lite

hensyn til ”menneskenes naturlige Ret til at

færdes, hvor de vil paa Guds grønne Jord”,

hevdet stortingsrepresentant Søren Jaabæk

fra Venstre. Norske politikere var altså påvirket

av opplysningstanker om naturlige

rettigheter, og oppfattet bevegelsesfrihet som

en slik rettighet. I tillegg var de enige om at grensekontroll

var dyrt og lite effektivt. Den samme

debatt burde føres i Europa i dag, fordi EUs

forsøk på å hindre innvandring på flere måter

må sies å være ineffektiv. Innvandringskontrollen

har også en rekke svært negative og

utilsiktede konsekvenser, noe vi kommer

tilbake til i kapittelet om sikkerhet og migrasjon.

Gjennom hele 1800-tallet var det relativt

liberale regler for inn- og utvandring i Norge.

Norske myndigheter hadde på denne tiden en

territoriell forståelse av hva det var å være

19


nordmann. Hadde man bodd her over en

periode, ble man regnet som norsk. Loven av

1845 ga alle med tre års stadig opphold på

ett sted i landet hjemstavnsrett – blant annet

rett til fattigunderstøttelse. Fra 1863 var det

nok med to år. Samme regler gjaldt for nordmenn

som for utlendinger, men i 1886 ble

tidsrommet for innvandrere satt til fem år.

Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll 1814

definerte heller ikke noen klare kriterier for

statsborgerskap. Nicolai Wergeland argumenterte

mot å slippe dansker inn i embeter for

staten, men Wergeland og hans like sinnede

var motivert av frykt for uavhengigheten,

ikke en generell skepsis til innvandrere.

Da Stortinget opphevet passtvangen, skjedde

det mot kun 20 stemmer av totalt 117. Det var

i stor grad den samme generasjonen liberale

politikere som avskaffet Jødeparagrafen i

1851. Det var likevel ikke helt uten kamp liberalerne

opphevet grensekontrollene. Embetsstanden

– Høyrefolket - med Justisdepartementet

i spissen, ønsket passtvang for utvandrere,

men fikk altså ikke støtte i Stortinget

for dette synet. Norge var ikke alene om å

avskaffe passtvang. Sverige tok samme skritt

i 1860, Danmark 1862, og mellom 1857 og

1863 vedtok de fleste stater i det vestlige og

sentrale Europa lignende bestemmelser. I

praksis forutsatte statsborgerskapet i de fleste

tilfeller helt enkelt fast opphold i riket, statsborgelige

rettigheter ble vanligvis oppnådd

etter tre års opphold. Denne praksisen bygde

20


således på domisil-prinippet, som lå til grunn

for regulering av de statsborgerlige rettighetene

gjennom mesteparten av 1800-tallet,

like fram til den første statsborgerloven ble

vedtatt i 1888. Da overtok avstammingsprinsippet

(jus sanguinis), det vil si foreldrenes

statsborgerskap eller ervervelse gjennom

ekteskap.

Det er vanskelig å måle hvor mange som

innvandret og utvandret til og fra Norge på

1800-tallet, både fordi registreringen var svært

mangelfull, og fordi de forskjellige kategoriene

av personer som flyttet på seg er litt diffuse:

Var for eksempel de mange tusen hjemvendte

sjømenn innvandrere etter noen år i utlandet?

Og hva med de som kom hjem etter å ha

flyttet til USA, eller barna deres? I 1865 hadde

man den første folketelling etter 1801, og her

ble folk i Norge registrert etter fødested. I 1865

var ca 21 000 personer eller 1,2 % av befolkningen

født utenlands. Dette var i all hovedsak

personer fra Sverige. I 1865 var det 15 784

personer fra Sverige, mens det var fire personer

fra Asia inklusive Tyrkia og fem personer

fra Afrika (Kjelstadli Bind 2: 181).

Perioden fra 1865 til 1900 var en tid med

noe mer synlig innvandring enn tidligere.

Tallet på utenlandsk fødte tredoblet seg fra om

lag 21000 til omtrent 65000, og selv om hele

landets folkemengde også økte, steg andelen

utenlandsk fødte fra 1,2% til 2,9%. Målt mot

USA blir dette smått, der hadde man en andel

utenlandsfødte på 13-14 % i årene fra 1860

21


til 1920. Også England, Sveits, Frankrike og

Belgia hadde større innvandring enn Norge.

Samtidig hadde Danmark, Irland, Hellas,

Nederland, Tyskland, Ungarn, Italia, Sverige

og Spania lavere innvandring. Samtidig som

Norge hadde en stor utvandring til USA,

hadde vi også innvandring. Den var relativt

liten frem til 1911, med unntak av ett år,

1908, da mange emigranter vendte hjem fra

krisetider i USA. Deretter ble innvandringen

mer omfattende under industriell vekst. Med

økonomiske kriseår etter første verdenskrig

ble innvandringstallene igjen små. Arbeidsløshet

og stor utvandring fulgte etter det økonomiske

krakket i Kristiania i 1899 og gjorde

året til et av de med høyest utvandringsprosent.

Så ble utvandringen lav fra 1912

som følge av den innlandske høykonjunkturen.

Det er derfor ikke urimelig å si at innvandringen

i perioden harmoniserte med

arbeidsmarkedets tilbud og etterspørsel.

Innstramming i innvandringspolitikken

Norske myndigheter fikk mot slutten av

1800-tallet et sterkere ønske om å kontrollere

innvandringen til landet. Landets første

fremmedlov kom i 1901. Loven ble vedtatt av

Johannes Steens andre Venstre-regjering.

Loven inneholdt ingen bestemmelser som

nektet personer eller grupper å reise inn i

riket. Loven er en kontrollov, den sier ingenting

om hvor mange som kan komme, kun

22


hvilken adferd og egenskaper som aksepteres

av fremmede som skulle ta fast opphold

i Norge. Selv om loven var en innstramming,

var den, målt mot dagens regelverk, relativt

liberal. Folk som ville bosette seg i landet

måtte melde seg til politiet innen åtte dager

etter ankomst. De som ønsket å arbeide uten

å slå seg ned for godt, måtte også melde seg

for politiet og dertil skaffe seg en såkalt oppholdsbok.

Utover dette var innvandringen fri.

Passplikt fantes fortsatt ikke.

Rundt århundreskiftet 18/1900 ble nasjonal

økonomisk kontroll over norske ressurser

og eiendommer et mer vanlig argument i

debatt om migrasjon. En del fryktet at innvandrerne

var for økonomisk sterke. Innvandringsrestriksjoner

kan ses på som en forløper

til konsesjonslovene som kom senere. Men

det var ikke kun økonomiske argumenter som

florerte. ”Racepolitisk ” var det et problem

at de hjemlige arbeidere som utvandret, ble

erstattet av fremmede, ”ofte av en ringere

race”, skrev Utvandringskomiteen i sin første

innstiling til Stortinget i 1921. Komitémedlem

og senere statsminister for Venstre, Johan

Ludvig Mowinckel, dissenterte ikke. Nils Sødal

har vist hvordan nærhet og fjernhet ble målt

i Justisdepartementet i mellomkrigstiden i

form av det minste antallet år en person måtte

ha vært i landet for å få norsk statsborgerskap.

For svensker og dansker krevdes fem år,

for andre nord- og vesteuropeere minst åtte

år, for eksempelvis en jugoslav eller en perser

23


minimum 10 år, for ”russiske handelsjøder”

minst 20 års opphold. Arbeiderbladet hevdet i

1931 at brutaliteten under den finske borgerkrigen

i 1918 ”nøie stemmer overens med den

finske nasjonaleindommelighet, den finskugriske

rase er avgjort sadistisk av natur”.

Med et Europa i ruiner, store mengder flyktninger

og behov for hurtigst mulig gjenoppbygning

valgte USAs og Europas ledere å åpne

sine grenser for kapital, varer og arbeidskraft.

En følelse av felleskap mellom de tidligere allierte

førte til sterk oppslutning rundt Marshallhjelpen

og opprettelsen av OEEC/OECD

som administrerte Marshall-hjelpen. I et eget

vedtak i 1953 uttalte OEEC at medlemslandene

ikke kunne stenge grense for borgere av

andre OEEC-land dersom egen arbeidskraft

ikke kunne skaffes innenlands. Dette vedtaket

gjaldt også Norge. Den vestlige økonomien gikk

frammover med full fart, med en gjennomsnittlig

årlig vekst på rundt fem prosent mellom

1950 og 1973. Økonomien trengte stadig

mer arbeidskraft – mobil arbeidskraft.

Norden vedtok i 1950 like lover for statsborgerskap.

Dette førte til en fast norm for hvor

lenge en måtte ha bodd i landet for å åpne for

statsborgerskap. Mens det etter den praksisen

som fulgte loven av 1924, skilte etter hva

slags land vedkommende person kom fra, var

nå kravet satt til syv år for alle innvandrere.

Regelen om syv år kunne fravikes for borgere

i nordiske land. I 1957 var det enighet om at

de fire nordiske landene skulle utgjøre et felles

24


passkontrollområde, med virkning fra 1. mai

1958. Dette innebar at de som reiste til de

nordiske landene bare skulle kontrolleres ved

overgangen fra ikke-nordisk til nordisk land.

Det ble gjort et unntak fra disse reglene for

nordiske borgere i Troms og Finnmark. Trusselen

fra Sovjetkommunismen var for stor.

Kun åtte stortingsrepresentanter stemte mot

opprettelsen av det fellesnordiske arbeidsmarkedet.

Fremmedloven fra 1927 gjaldt fortsatt i

1955. Der var det fortsatt formuleringer som

stred mot etterkrigstidens syn på menneskerettigheter

og minoritetsvern. I paragraf 3,

tredje ledd het det at ”sigøynere og andre omstreifere

som ikke kan godtgjøre å ha norsk

statsborgerskap, skal nektes adgang til riket”.

I 1955 tok stortingsrepresentant Helge Seip

fra Venstre opp denne loven i spørre-timen.

Spørsmålet var ”Hvilken instruks har

politiet for håndhevelse av fremmedlovens

paragraf 3? ”Her stilte Seip spørsmålet om

hva slags grunnlag politiet hadde for å avgjøre

om folk var ”omstreifere”, i tillegg til at han kritiserte

måten myndighetene slo ned på noen

sigøynere som hadde lagt seg i teltleir ved

Fornebu. I tilegg gikk Seip til angrep på selve

lovteksten, at en spesiell gruppe blir utpekt

som mindre verdig til innreise er uttrykk for

rasediskriminering. ”Derfor bør det være selvsagt

at sigøynerparagrafen blir fjernet så snart

som mulig”, sa han i spørretimen. Justisminister

Jens Christian Hauge annonserte i sitt

25


svar at sigøynerparagrafen ville bli foreslått

fjernet i proposisjonen om ny fremmedlov.

Han mente at lovteksten var ”stiv og hard”,

selv om han presiserte at den kom til å bli

tolket slik at den ikke rammet sigøynere

generelt, bare ”sigøynere som samtidig er

omstreifere”.

Fremmedloven av 1957 gjorde i praksis at

innvandrere kunne komme på turistvisum for

så å skaffe seg arbeidstillatelse og jobbe. Det

var nå i realiteten fri innvandring til Norge.

Fra 1960 til 1967 steg antallet på arbeidstillatelser

fra om lag 5000 til 9000. I gjennomsnitt

ble det bare avslått 25 søknader per

år. Våren 1969 kunne kommunalminister

Helge Seip legge frem den første storingsmeldingen

om en samlet arbeidsmarkedspolitikk.

Meldingen er gjennomsyret av positiv

tro på et liberalt arbeidsinnvandringsregime:

”Regjeringen er av den oppfatning at den innvandringspolitikk

som Norge har fulgt i de

siste år har vært riktig og bør fastholdes. Ut

fra det grunnsyn at internasjonalt samarbeid

og internasjonal kontakt og utveksling bør

møte minst mulig restriksjoner og hindringer

og at den individuelle arbeidstaker og arbeidsgiver

bør ha størst mulig frihet til å inngå

arbeidsavtaler, mener regjeringen såleis at

utlendinger som har sikret seg arbeid her i

landet, som hovedregel ikke bør nektes arbeidstillatelse.”

(St. meld. 45, 1968-69 :63). Norge sto

lenge på siden av de større europeiske migrasjonsmønstrene

etter andre verdenskrig.

26


I 1950 var det bare 65 personer fra Sør-Europa

i Norge, dette steg smått utover 1950 og 60tallet.

Ved inngangen til 1970-tallet var det

ikke mer enn om lag 3000 søreuropeiske

statsborgere i landet.

Grensene stenges - nesten

Slutten på dette liberale regimet ble presset

frem av LO og en interpellasjon fra arbeiderpartirepresentant

Tønnes Andenæs i januar

1971. ”Mange av dem som kommer, har bare

to –tre års folkeskole, og i praksis er de ofte analfabeter.

Slik det er nå kommer mange aldri

til å lære seg tjenelig norsk.” Og: ”Fortsetter

vi på den lei vi nå er i ferd med å drive inn

i, kan det gjøre det norske samfunn ubotelig

skade. Vi kan få en gruppe annenklasses

nordmenn som vil utgjøre en underprivilegert

og diskriminert særgruppe innen arbeidslivet

og innen samfunnet for øvrig”. Dette toppet

seg våren 1971 da danskene hadde innført

innvandringstopp og om lag 600 pakistanere

kom til Norge i løpet av året. Nå var de i medias

søkelys, og krigsoverskrifter i alle Oslo-avisene

fortalte om ”menneskesmugling” og slavehandel,

og VG fortalte 4. juni at ”pengehaier

har lurt 300 pakistanere hit” og ”de må sulte

i Norge”.

Tross ulike tiltak for å gjøre innvandringen

vanskeligere økte antallet innvandrere i

arbeidsmarkedet. LO og Norsk arbeidsgiverforening

ville sette strenge krav til utformingen

27


av kontrolltiltakene som skulle settes inn

mot den nye strømmen innvandrere. Mindretallet

på Stortinget ønsket en full innvandringsstopp.

Regjeringen Brattelis linje i innvandringspolitikken

ble klargjort gjennom

en stortingsmelding i mars 1974. Nå var det

ikke lenger bare snakk om å stramme tøylene,

man ønsket at omfanget av innvandring

skulle sees i sammenheng med mottakersamfunnets

evne til å absorbere nykommerne

og integrere dem i samfunnet, et tema vi

kommer tilbake til i siste kapittel. Dette var

et tydelig brudd med den liberale innvandringspolitikk

som ble forfektet bare noen få

år tidligere.

Etter innvandringsstoppen av 1975 har familiegjenforening

vært ”katteinngangen” i den

lukkede innvandringsporten. De som allerede

hadde oppholds- og arbeidstillatelse i Norge,

kunne få familien inn i landet. Unntaket fra

innvandringsstoppen var myntet på ektefelle

og barn under 20 år. De viktigste og mest kontroversielle

kravene som ble stilt for familiegjenforening

var at forsørgeren i Norge hadde

”evne til å gi sin familie et sosialt forsvarlig

underhold” og disponerte ”familiebolig av

sosialt forsvarlig standard”. Muligheten for

familiegjenforening var også åpen for to andre

kategorier, nemlig flyktninger og norskfødte

norske statsborgere som ville inngå ekteskap

med utenlandsk statsborger. Disse slapp

imidlertid kravet om forsørgerevne.

28


Brundtlandregjeringen strammet inn flyktningpolitikken.

FN-konvensjonen, som fra

1951 hadde dannet grunnlaget for mottak av

flyktninger over store deler av verden, ble i

løpet av 1980-tallet vurdert som utilstrekkelig

når det gjaldt å håndtere flukt i nye former.

En streng tolkning av konvensjonen gjorde at

80-tallets flyktninger ikke passet inn i rammen

for beskyttelse. Flertallet av flyktninger

på 1990-tallet var oftere fra borgerkriger eller

nasjonalt interne konflikter. Mange forble

derfor internflyktninger, og passet slik ikke

inn under konvensjonen, som stilte krav om

at flyktningene skulle befinne seg utenfor landet

han eller hun var borger av. Videre skulle

flyktningene være individuelt forfulgt. Det

holdt ikke at man var medlem av en gruppe

som generelt var utsatt for trusler eller

overgrep. Og forfølgelsen eller overgrepene

skulle være utført av myndighetene i landet,

ikke av grupper som opererte utenfor myndighetenes

kontroll. Dette ble aktualisert når

det tidligere Jugoslavia brøt sammen på

begynnelsen av 1990-tallet. Brundtlandregjeringen

strammet inn flyktningpolitikken

i 1987, samme år som Frp gjorde et brakvalg.

Innstrammingen kom som et svar på en rask

økning i asylsøkere på midten av 1980-tallet.

Gjennom etableringen av EUs indre marked

i 1993 ble migrasjonspolitikk brått mer

europeisk. Nedbygging av grensekontroll og

økt bevegelighet av arbeidskraft er to viktige

pilarer i EU. Gjennom større mobilitet og friere

29


flyt av varer og tjenester skulle den europeiske

integrasjonen utvikles videre. Norge har valgt

å knytte seg til det europeiske samarbeidet

igjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen i seg selv

setter få begrensinger på ut- eller innvandring,

den griper heller ikke inn i hvordan

Norge kontrollerer sine grenser. Schengenavtalen

Norge har sluttet seg til i tilegg til

EØS, griper derimot rett inn i innvandringspolitikken.

Den midlertidige stoppen varte

frem til ny utlendingslov i 1991, men i praksis

har det vært stengt for alle utenfor EØS som

ikke er eksperter, flyktninger eller asylsøkere.

Hvordan er situasjonen i dag? Etter en lang

periode på 1800-tallet med fri innvandring,

og så en rekke politiske og kulturelle endringer

utover 1900-tallet, hvor står norsk innvandringspolitikk?

30


3. GJELDENDE RETT PÅ INNVANDRINGSFELTET

Innvandringen til Norge er regulert i utlendingsloven

(LOV-1988-06-24-64) med tilhørende

forskrift. Ny utlendingslov er vedtatt av

Stortinget og trer i kraft 1. januar 2010. Forskrift

til den nye loven vil bli vedtatt i løpet

av året, og vil tre i kraft samtidig med loven.

Den nye loven medfører i liten grad materielle

endringer i vilkårene for utlendingers rett

til opphold i Norge. Men det nye regelverket

bringer likevel med seg prinsipielle endringer

av en viss betydning. En mer systematisk

fremstilling av reglene, og tydeliggjøring av

Norges internasjonale forpliktelser, er sentrale

stikkord for de viktigste endringene.

På et overordnet plan illustreres dette særlig

ved at Regjeringen har tatt følgende generelle

grep ved utformingen av den nye loven:

Ny formålsparagraf § 1 i den nye loven er i

stor grad en videreføring av dagens formålsbestemmelse,

men med enkelte justeringer.

Formålsbestemmelsen viser fortsatt til at loven

skal gi grunnlag for kontroll med inn- og utreise

og med utlendingers opphold i riket, i

samsvar med norsk innvandringspolitikk og

internasjonale forpliktelser. Henvisningen til

31


internasjonale forpliktelser er imidlertid ny.

Videre fremgår det av formålsbestemmelsen

i både gjeldende og ny lov at loven skal ivareta

rettssikkerheten til utlendinger, og at loven

skal gi grunnlag for vern for utlendinger som er

forfulgt. Men formuleringen ”utlendinger som

er forfulgt” er i den nye loven byttet ut med

formuleringen ”utlendinger som har krav på

beskyttelse etter alminnelig folkerett eller

internasjonale avtaler (…)”. Dette innebærer

ikke noe annet enn en tydeliggjøring av at

beskyttelse som grunnlag for opphold dreier

seg om å ivareta Norges internasjonale forpliktelser.

Det er imidlertid nytt at det nå fastslås

at loven også skal legge til rette for lovlig

bevegelse over landegrensene. Tilføyelsen er i

følge Arbeids- og inkluderingsdepartementet

ment ӌ gjenspeile at utformingen av en ny

utlendingslov skjer i et annet og mer globalisert

samfunn enn da nåværende utlendingslov

ble vedtatt i 1988” (Ot.prp. nr. 75 (2006-

2007): 43). Formålsbestemmelsen angir lovens

viktigste formål, og vil i prinsippet være

et viktig tolkningsmoment ved utøvelsen av

skjønn etter bestemmelsene i loven. Men

loven skal ivareta svært mange ulike, og til

dels motstridende, hensyn. Formålsbestemmelsen

vil derfor trolig ha begrenset praktisk

betydning når ulike hensyn skal avveies.

Flere prinsippspørsmål reguleres i loven

fremfor i forskriften. Gjeldende lov er en fullmaktslov

som i stor grad overlater til regjeringen

32


å bestemme innvandringspolitikken gjennom

forskriften til loven. Dette har resultert i en omfattende

og til dels svært kasuistisk utformet

utlendingsforskrift (ibid.: 43). Ved å regulere

flere hovedspørsmål i selve loven, har man forsøkt

å gjøre det samlede regelverket tydeligere

og mer effektivt. Flere av de nye bestemmelsene

i loven er dessuten ment å klargjøre

våre folkerettslige forpliktelser, særlig på

flyktningfeltet. Én prinsipielt viktig endring i

forlengelsen av dette, er at flere personer vil

få status som flyktning etter den nye loven,

blant annet ved at flyktningbegrepet utvides,

noe som straks vil forklares litt nærmere.

Grunnlag for opphold i Norge - beskyttelse

Vilkårene for opphold på grunnlag av beskyttelsesbehov

er i stor grad styrt av Norges folkerettslige

forpliktelser. Den mest sentrale

konvensjonen om internasjonal beskyttelse

mot alvorlige overgrep, er flyktningkonvensjonen

(konvensjonen om flyktningers rettslige

stilling av 28. juli 1951). Konvensjonen

inneholder regler om hvem som anses som

flyktninger, og hvilke rettigheter en flyktning

har. Artikkel 1(A) fastsetter at man har krav

på beskyttelse som flyktning dersom man har

en velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av

rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en

bestemt sosial gruppe eller på grunn av politisk

oppfatning. Den viktigste av rettighetene som

tilkommer flyktninger etter konvensjonen, er

33


etten til ikke å bli returnert til områder hvor

flyktningens liv eller sikkerhet vil være i fare,

jf. artikkel 33 (1).

Personer som går inn under definisjonen i

flyktningkonvensjonens artikkel 1(A), regnes

som flyktning etter utlendingsloven § 16, og

har etter søknad rett til asyl i Norge etter

utlendingsloven § 17. Virkningen av asyl er

at vedkommende får status som flyktning og

gis arbeids- eller oppholdstillatelse. Personer

som ikke oppnår status som flyktning etter

artikkel 1 (A) i flyktningkonvensjonen, men

som likevel har rett til beskyttelse etter flyktningkonvensjonen

eller andre menneskerettskonvensjoner,

har rett til vern mot utsendelse

etter utlendingsloven § 15. Disse personene

blir gitt ordinær oppholdstillatelse etter den

generelle skjønnsbestemmelsen i utlendingsloven

§ 8 annet ledd. Denne bestemmelsen

kan betegnes som en ”sikkerhetsventil” som

er ment å sørge for at personer som ikke

oppfyller vilkår for oppholdstillatelse ellers i

loven, likevel kan gis oppholdstillatelse hvis

det foreligger ”sterke menneskelige hensyn”.

En viktig endring i den nye utlendingsloven

gjelder nettopp hvem som skal ha status som

flyktning. Det legges opp til et tydelig skille

mellom utlendinger som har rett til beskyttelse

etter Norges folkerettslige forpliktelser, og utlendinger

som gis opphold på grunn av sterke

menneskelige hensyn. Etter den nye loven

vil for det første alle som har rett til beskyttelse

etter flyktningkonvensjonen få status

34


som flyktning, uavhengig av definisjonen

i artikkel 1(A). Dette er i tråd med andre

lands lovgivning og EUs såkalte statusdirektiv

(ibid.: 70). For det andre utvides flyktningbegrepet

til å omfatte alle som har rett til

beskyttelse etter konvensjoner som Norge er

bundet av. De mest aktuelle menneskerettskonvensjonene

i denne sammenheng er den

europeiske menneskerettskonvensjon (EMK),

torturkonvensjonen og FNs konvensjon om

sivile og politiske rettigheter. Begrunnelsen

for denne endringen er synspunktet om at

det ikke er noen rimelig grunn til å operere

med ulike rettigheter for personer som har

rett til beskyttelse etter Norges folkerettslige

forpliktelser. ”Det sentrale poenget er at det

uansett dreier seg om personer som risikerer

å miste livet eller bli utsatt for andre alvorlige

krenkelser ved retur.”(ibid.: 72). Selv om

flere av dem som i dag får oppholdstillatelse

på grunn av sterke menneskelige hensyn (§ 8

annet ledd) vil få status som flyktninger med

den nye utlendingsloven, vil endringen ikke

medføre at flere vil oppfylle vilkårene for opphold

totalt sett.

Opphold på grunnlag av sterke

menneskelige hensyn

Som nevnt har dagens utlendingslov en

bestemmelse i § 8 annet ledd som åpner for å

gi oppholdstillatelse (eller arbeidstillatelse)

”når sterke menneskelige hensyn taler for

35


det, eller når utlendingen har særlig tilknytning

til riket”, uavhengig av om vilkårene for

opphold ellers i lovverket er oppfylt. Bestemmelsen

er en unntakshjemmel for de tilfellene

der retur vil være utilrådelig ut fra humanitære

hensyn. Typiske hensyn som er relevante,

er helsemessige forhold eller medfølgende

barns situasjon. Ofte har opphold blitt innvilget

etter bestemmelsen fordi det foreligger

en kombinasjon av beskyttelseshensyn og

humanitære hensyn.

I den nye utlendingsloven er det gitt en

generell unntaksbestemmelse i § 38 som

viderefører det sentrale innholdet i dagens

lov. Formuleringen ”sterke menneskelige

hensyn eller særlig tilknytning til riket” er

beholdt som hovedvilkår for opphold etter

bestemmelsen. Men § 38 i den nye loven gir,

i motsetning til dagens bestemmelse, en del

veiledning med hensyn til det nærmere vurderingstemaet.

Dette er i hovedsak bare en

kodifisering av de hensynene som er relevante

å legge vekt på ved vurdering av § 8 annet

ledd i dagens lov. Det slås også fast i den nye

bestemmelsen at de aktuelle menneskelige

hensynene må veies mot generelle innvandringsregulerende

hensyn. Dette har også

vært uttrykkelig forutsatt etter bestemmelsen

i gjeldende lov.

Både § 8 annet ledd i dagens lov og § 38 i

den nye loven åpner for et vidt skjønn. Og det

er med hensikt. Begrunnelsen er ønsket om å

kunne føre en ”human, solidarisk og rettssik-

36


ker innvandrings- og flyktningpolitikk” (ibid.:

152). Liknende rimelighetsbestemmelser har

man også ansett som en nødvendig del av

praksis i sammenlignbare land (ibid.: 145).

Ved vurderinger etter § 8 annet ledd (og §

38 i ny lov) er vi imidlertid utenfor rammen

av Norges internasjonale forpliktelser. Dette

åpner for et betydelig politisk spillerom, men

samtidig vanskelige dilemmaer. Regjeringen

gir uttrykk for at ønsket om å hjelpe mennesker

i en vanskelig situasjon ved å innvilge

opphold i Norge, må veies mot behovet for

å harmonisere norsk praksis med praksis

i andre europeiske land (ibid.: 152).

Opphold i Norge for å arbeide

I hvilken grad utlendinger har adgang til det

norske arbeidsmarkedet, avhenger av deres

nasjonalitet. Nordiske borgere trenger ikke

arbeidstillatelse, og kan fritt komme til Norge

og arbeide. Personer som omfattes av EØSavtalen

eller EFTA-konvensjonen har rett til

fri bevegelighet som arbeidstakere og tjenesteytere.

De særskilte reglene om dette følger

av kapittel 8 i gjeldende utlendingslov, jf.

EØS-loven (27. nov. Nr. 109. 1992), jf. EØSavtalen,

del 3, kapittel 1, 2 og 3. Alle utlendinger

som ikke omfattes av EØS-avtalen eller

EFTA-konvensjonen, kalles ”tredjelandsborgere”.

Deres adgang til arbeidsmarkedet i

Norge er regulert i utlendingsforskriften med

hjemmel i utlendingsloven.

37


De alminnelige vilkårene for arbeidstillatelse

for ”tredjelandsborgere” fremgår av

utlendingsforkriften § 2. Disse er i hovedsak

følgende: For det første kreves det at det foreligger

et konkret tilbud om arbeid. Det innebærer

at det for eksempel ikke kan gis

arbeidstillatelse bare ut fra søkerens kvalifikasjoner.

Men for søkere med visse kvalifikasjoner

kan det gis arbeidssøkervisum som

gir mulighet til å komme til Norge og sondere

arbeidsmarkedet. For det andre er det

visse minimumskrav til lønns- og arbeidsvilkår.

Disse må ikke være dårligere enn

etter gjeldende tariffavtale, regulativ eller

det som ellers er normalt for vedkommende

bransje. Det er et uttalt sentralt hensyn bak

dette kravet at rekruttering av utenlandsk

arbeidskraft ikke skal svekke avtaler og

regelverk om lønns- og arbeidsvilkår i norsk

arbeidsliv (ibid.: 167). For det tredje er det et

krav at det som hovedregel må dreie seg om

heltidsarbeid.

Det er verdt å merke seg at det i gjeldende

regelverk opereres med begrepene ”arbeidstillatelse”

og ”oppholdstillatelse”. I den nye

utlendingsloven går man over til å operere

med bare ”oppholdstillatelse”. Det vil måtte

fastsettes særskilt når en ”oppholdstillatelse”

ikke gir rett til arbeid. Endringen er stort

sett bare terminologisk. Et sentralt hensyn

ved utformingen av den nye loven har vært

å gi regjeringen tilstrekkelig spillerom til å

regulere arbeidsinnvandringen slik den finner

38


det hensiktsmessig. Behovet for arbeidskraft

vil variere over tid, og det har derfor vært

ønskelig med et fleksibelt regelverk. Det vil si

at mesteparten av vilkårene skal fastsettes i

forskrift. Man har likevel valgt å lovfeste enkelte

hovedprinsipper (ibid.: 173). De alminnelige

vilkårene for arbeidstillatelse etter § 2

i dagens forskrift, er i all hovedsak videreført

i den nye loven som vilkår for ”oppholdstillatelse

for arbeidstakere”. De nevnte vilkårene

anses altså så sentrale at de må regnes som

hovedprinsipper for regulering av arbeidsinnvandring

til Norge.

Utgangspunktet for gjeldende regler om

arbeidsinnvandring er Norges behov for

arbeidskraft. Det er ingen tvil om at dette

fortsatt er Regjeringens utgangspunkt ved utformingen

av det nye regelverket (ibid.: 172).

Det er videre, som nevnt, et hovedhensyn

å beskytte den norske arbeidslivsmodellen

gjennom å ha strenge minimumskrav til lønns-

og arbeidsvilkår. Det er også et hovedhensyn

at ledig innenlandsk arbeidskraft ikke må

fortrenges gjennom arbeidsinnvandring. Dette

er søkt ivaretatt gjennom kvoteordninger på

grunnlag av generelle arbeidsmarkedsvurde

ringer.

Utenfor rammen av EØS-avtalen og EFTAkonvensjonen,

står norske myndigheter i utgangspunktet

fritt til å bestemme reguleringen

av arbeidsinnvandring til Norge. Det ser

imidlertid ikke ut til å ha vært noen nevneverdig

diskusjon rundt de grunnleggende

39


premissene for arbeidsinnvandring til Norge

i forbindelse med arbeidet med den nye

utlendingsloven. Flertallet av høringsinstansene

som uttalte seg om lovutvalgets forslag,

støttet prinsippet om at reguleringen av

arbeidsinnvandring må ha Norges behov for

arbeidskraft som utgangspunkt. Dette gjelder

blant annet både LO og NHO. Bare et nokså

ubetydelig mindretall, bestående MIRA-senteret,

Oslo biskop og Antirasistisk senter, var

kritiske til at det skal gjelde ulike regler for

utlendinger som er omfattet av EØS-regelverket

og tredjelandsborgere. Dette mindretallet

mente at reglene for EØS-området bør være en

god modell for regelverket som skal regulere

arbeidsinnvandringen generelt (ibid.: 169).

Familieinnvandring

En utlending kan etter omstendighetene

ha rett til opphold i Norge på grunnlag av

familietilknytning til en norsk borger eller

en utenlandsk statsborger med lovlig opphold

i Norge. Rett til opphold etter reglene om

familieinnvandring er tallmessig det viktigste

grunnlaget for varig innvandring til Norge i

dag. 17 900 personer fikk i 2007 innvilget tillatelse

til familieinnvandring til Norge (Tall og

fakta 2007, UDI). Den største gruppen av familiemedlemmer

som får opphold, er ektefeller

og mindreårige barn.

Opphold på grunnlag av familietilknytning

kan deles i to prinsipielt ulike kategorier:

40


Familiegjenforening og familieetablering. Men

selv om de to kategoriene representerer en del

ulike utfordringer, er det få forskjeller i reglene

for henholdsvis gjenforening og etablering.

Dette gjelder også for den nye utlendingsloven.

Norges folkerettslige forpliktelser er sentrale

på familieinnvandringsfeltet. Først og

fremst er den europeiske menneskerettskonvensjon

(EMK) artikkel 8, som verner om

retten til privatliv og familieliv, av stor betydning.

EMK er inkorporert i norsk lov gjennom

menneskerettsloven. EMK artikkel 8 (1) slår

fast at ”Enhver har rett til respekt for sitt

privatliv og familieliv (…)”. Men ikke ethvert

inngrep i retten til respekt for familielivet er

en krenkelse av bestemmelsen. Etter artikkel

8(2) kan en stat på nærmere angitte vilkår

i realiteten foreta en rekke inngrep uten å

krenke EMK. Inngrep kan etter omstendighetene

være lovlige hvis 1) formålet er legitimt,

2) inngrepet har tilstrekkelig klart rettslig

grunnlag (klar lovhjemmel oppfyller vilkåret)

og 3) inngrepet er ”nødvendig i et demokratisk

samfunn”. Et ønske om generell regulering av

innvandringen ut fra statens egne interesser,

blir ansett som et legitimt formål etter bestemmelsen.

Det er det tredje vilkåret som i praksis

kan danne grunnlag for tvil. Menneskerettsdomstolens

(EMD) praksis er i stor grad

avgjørende for tolkningen og anvendelsen av

bestemmelsen.

41


I tillegg til EMK er også flyktningkonvensjonen

og barnekonvensjonen av en viss

betydning for adgangen til å regulere

familieinnvandringen. Hensynet til å verne om

retten til familieliv på den ene siden, og behovet

for en viss kontroll på den andre, danner

utgangspunktet for reguleringen av familieinnvandring

til Norge. Enkelte særskilte

utfordringer gjør seg gjeldende på familie-innvandringsfeltet.

Mye omtalte fenomener som

for eksempel tvangsekteskap og proformaekteskap,

skaper behov for regulering.

Hovedbestemmelsen om familieinnvandring

i norsk rett finnes i utlendingsloven §

9 første og andre ledd. Underhold må som

hovedregel være sikret etter bestemmelsen.

Mange av de nærmere vilkårene følger av

utlendingsforskriften. Den nye utlendingsloven

legger opp til en større grad av

detaljregulering av de ulike grunnlagene for

familieinnvandring i selve loven (kapittel

8 i loven) enn hva som er tilfellet i dagens

lov. Men samlet sett er det nye regelverket i

hovedsak en videreføring av dagens regler.

42


4. ØKONOMI OG MIGRASJON

Migrasjon gir vekst. For verden som helhet ville

gevinstene ved økt migrasjon være enorme

– og også for enkeltland, deriblant Norge, er

det rimelig å tro at de økonomiske fordelene

klart oppveier for ulempene. I dette kapittelet

vil vi vise hvorfor. Enkelt forklart er det tre

grunner til at økt vandring, både ut og inn av

et land, skaper økonomisk vekst: økt handel,

økt innovasjon, og økt fleksibilitet.

Handel

Den internasjonale handels betydning for

økonomiske fremskritt er etter hvert ubestridt.

Svært få land, om noen, har store nok

markeder, mange nok bedrifter, eller nok

arbeidskraft, til å kunne produsere alt de

trenger selv. Ved å handle med utlandet får

forbrukerne derfor flere valgmuligheter, og

man kan spesialisere seg og bli mer effektive

i produksjonen av noen få varer. I dag flyter

både varer og kapital fritt over de fleste landegrenser.

Men ikke den viktigste ingrediensen

i all produksjon: arbeidskraft. Det er det få

økonomiske grunner til. Vandring er i bunn

43


og grunn det samme som bevegelse av kapital

fra et land til et annet, og kan derfor bidra til

økt effektivitet og større valgfrihet.

Hvis norske bedrifter sender regnskapene

sine til Tyskland, og får tyskere til å gjøre

arbeidet, er det handel. Hvis tyskerne er raskere

eller flinkere til regnskapsarbeidene enn

nordmenn, vil det gi økt produktivitet og reduserte

kostnader, og nordmennene kan bruke

tiden sin til noe de er bedre på. På samme

måte kan det gi effektivitetsforbedringer å la

tyskerne komme til Norge for å sette sammen

det samme regnskapet. De økonomiske virkningene

er i prinsippet de samme, selv om

dette kalles vandring heller enn handel. Og

for mange tjenester – sjåfører og servitører, for

eksempel – er vandringen den eneste mulige

formen for handel. Akkurat som det er fornuftig

å importere varer det er dyrt for oss å

lage selv, er det fornuftig å importere tjenester

som må utføres på stedet. Da trenger vi innvandrere.

Det er kanskje rimelig å anta at import

av arbeidskraft, spesielt fra fattige land, er

enda mer effektivt enn import av de varene

arbeidskraften skaper. Rikere land har mer og

bedre kapital (det vil si maskiner, bygninger

og infrastruktur) og teknologi enn fattigere

land. Derfor er arbeiderne i de rike landene

langt mer produktive – de skaper større verdier

per time de arbeider – enn arbeiderne i fattige

land. Et menneske som forflytter seg fra et fattig

til et rikt land kan benytte seg av det rike

44


landets kapital og teknologi og derfor bli mer

produktivt. Det vil gjøre dem, den som importerer,

og verden som helhet, rikere. Forskere

som har regnet på det, finner at gevinsten av

fri migrasjon teoretisk sett kan gi en dobling

av verdens produksjon – og at selv mindre

liberaliseringer kan forventes å gi klare, positive

effekter (Hamilton og Whalley 1984;

Moses og Letnes 2004). Også for enkeltland –

som Norge – er gevinstene betydelige. Glover

et al. (2001) antyder at ved å øke befolkningen

med en prosent gjennom innvandring,

kan europeiske land øke bruttonasjonalproduktet

med mellom 1,25 og 1,5 prosent. En

rask omregning til norske forhold viser at

en innvandring på omtrent 45 000 mennesker

(omtrent tilsvarende hva vi har i dag) gir

en gevinst på omkring 30 milliarder kroner.

Innovasjon

Nye mennesker gir nye impulser, originale

ideer og dynamisk samspill. Derfor kan

fri vandring være stimulerende for norsk

næringsliv. Økt vandring, både inn og ut av

landet, kan øke produktiviteten og derigjennom

vår levestandard, fordi det forsterker

konkurransen, stimulerer til innovasjon og

bringer nyskapning. Det er mange grunner til

at innvandring leder til nytenkning. Det mest

åpenbare er at innvandrere, og også tilbakevendte

utvandrere, har andre erfaringer og

andre ideer enn resten av oss. De følger ikke

45


nødvendigvis de rådende forestillinger, men

stiller spørsmål og ser ting annerledes. Økonomen

Edward Lazear (1998) har funnet at

gevinstene av innvandring er størst der innvandrerbefolkningen

og de innfødte er mest

forskjellige.

Vandring er risikobelagt, og krever derfor

innsats og mot. At de i det hele tatt tar sjansen

på å reise fra familie og kjente omgivelser, er

et bevis på at innvandrere er villige til å yte

for å forbedre sine liv. Utfordringen er således

å utnytte denne viljen. Det finnes mange

eksempler på at det er mulig. Google, eBay

og Yahoo!, i dag blant verdens mest innovative

og lønnsomme bedrifter, ble alle startet

av innvandrere. 22 av Storbritannias 114

nobelprisvinnere er født i utlandet (Legrain

2008: 7). Immigranter fører til økt produktivitet

blant nordmenn også. De stimuleres av

nye ideer og møter økt konkurranse (Ottaviano

og Peri 2006). Mangfold skaper boltringsplass

for skapende og kreative mennesker, og leder

til økonomisk vekst (Florida 2003).

Forskjeller kan også lede til friksjon. Derfor

krever samfunn en trygg basis i liberale verdier

– noe Norge faktisk har mye av. Det krever

diskriminerings- og likestillingslover, støtte

og sosial mobilitet, og toleranse for forskjeller.

Alle disse verdiene er selvsagt verdifulle uansett

om det er innvandrere i nærheten eller

ikke. John Stuart Mill sa det for 160 år siden,

og det er like riktig i dag: ”Det er knapt mulig

å overvurdere verdien av at dagens men-

46


nesker, som alle har behov for forbedring og

utvikling, kommer i kontakt med personer

som er ulike dem selv, mennesker med andre

vaner og praksiser” (Mill [1848], Bind 3:

594).

Fleksibilitet

At folk er villige til å flytte på seg innenfor

Norge, blir sett på som en fordel. Er det arbeidsledige

i Bergen og ledige jobber i Tromsø, er

det enkelt å forstå at en som er villig til å

flytte gjør økonomien og sine medborgere en

tjeneste. Det samme prinsippet gjelder internasjonalt.

Mer fleksibilitet gjør at økonomien

kan vokse raskere i lengre tid, uten å møte

på flaskehalser. I den siste høykonjunkturen

måtte vi ”importere” utenlandske snekkere

for å kunne bygge alle de boligene vi ønsket

oss. Når det, på grunn av hurtig utbygging

av barnehager, blir mangel på førskolelærere,

tas det inn polske arbeidere (Dagsavisen, 8.

des. 2008).

Fleksibilitet kan også være gunstig i nedgangstider.

Innvandrere, som er mindre stedbundne,

flytter lettere dit det finnes ledige

arbeidsplasser, enten det er i hjemlandet, et

tredjeland, eller andre steder i Norge. I 2007

flyttet åtte prosent av innvandrerne fra én

norsk kommune til en annen, mot fire prosent

av de innfødte (Dybendal og Høydahl 2008).

Det bidrar til fleksibilitet, noe som gjør at

arbeidsledigheten i Norge blir mindre enn

47


den ellers ville vært. Migrasjon gir derfor en

utglatting av konjunkturene (Legrain 2008).

I et marked hvor varer og tjenester kjøpes

og selges fritt på tvers av grenser er migrasjon

en naturlig del av markedstilpasningene.

Hvis et land er i stand til å produsere vin på

grunn av klimatiske og geologiske forhold, vil

sannsynligvis produsentene ønske å eksportere

vin til andre land hvor det er etterspørsel

etter vin. På samme måte er det en rekke land

som har et overskudd av arbeidskraft fordi de

har mange mennesker i arbeidsdyktig alder.

En del av disse menneskene ønsker å tilby

sine arbeidstimer der etterspørselen er større

enn hjemme. Norge har i en periode vært et

land hvor etterspørselen etter arbeidskraft

har vært ganske stor, og personer fra land

som Polen har reist til Norge for å arbeide.

Fra et enkelt markedsperspektiv er arbeidsmigrasjon

ikke vesensforskjellig fra eksport

og import av varer og tjenester. Når etterspørselen

etter arbeidskraft blir stor et sted, vil

tilbudet helt naturlig tilpasse seg; personer

som vil tilby sin arbeidskraft vil reise dit hvor

etterspørselen er større.

Glover et al. (2001) konkluderer forskningen

sin med at, selv om det er vanskelig å si noe

bastant, ser det ut til at migrasjon øker den

økonomiske veksten. Videre: ”Det er få bevis for

at innfødte arbeidere skades av migrasjonen.

Det er god støtte for synet på at innvandrere

skaper nye bedrifter og jobber, og utfyller

hull i arbeidsmarkedet, og derigjennom øker

48


produktiviteten og reduserer inflasjonspresset”.

Det er et paradoks at de fleste er positive

til import av velutdannede mennesker, men

samtidig negative til import av mennesker med

lite eller ingen utdannelse. Det kommer selvsagt

ikke bare av de økonomiske fordelene og

ulempene – eller rettere sagt, de kommer nok

i hvert fall ikke fra dem. For ut fra økonomisk

teori burde det ikke være noen tvil om at lavt

utdannede ville gi Norge den største fordelen

og den største økonomiske veksten.

Det er relativt få lavt utdannede i Norge. Vi

ser at det er en knapphet på mennesker som

ønsker å vaske, snekre eller jobbe i omsorgsyrker.

Norge har i stedet en hovedvekt av eldre,

velutdannede mennesker. Fattigere land har

som regel yngre mennesker med mindre utdannelse

enn oss. Disse gruppene utfyller

hverandre – vi kan tjene mye på å importere

den arbeidskraften som er knapp hos oss

(Glover, et al. 2001). En innvending mot dette

perspektivet på migrasjon kunne være at

mennesker er noe mer enn sin arbeidskraft.

De tilhører kulturer, lokalsamfunn og familier,

og disse båndene brytes når det flytter.

Det er altså helt forskjellig for en person å

flytte, fremfor å selge produktene sine, til et

annet land. Vi kommer tilbake til denne innvendingen

i neste kapittel, hvor vi diskuterer

idéer om kulturell homogenitet og nasjonalisme

som barrierer for friere migrasjon.

Poenget er at det ganske sikkert skal mer til

49


enn bare friheten til å gjøre det, for at et menneske

skal flytte på seg. Det betyr sannsynligvis

at migrasjonen aldri vil bli like utbredt

som salget av varer over landegrenser. Man

kan derfor se på arbeidsmarkedet – selv et med

fri vandring – som analogt med et marked med

høye tollmurer eller andre handelsbarrierer.

Dette er et argument for at innvandringen

aldri vil bli noen ”flodbølge” – ikke for at vi

skal gjøre det vanskeligere for mennesker å

forfølge sine drømmer enn det allerede er.

Motargumenter

De vanligste økonomiske motargumentene

mot innvandring er at innvandrere enten – hvis

de får jobbe – reduserer lønnen til nordmenn,

eller – hvis de ikke får jobbe – vil de rasere

velferdsstaten vår. La oss se nærmere på

argumentene, og vise, at selv om de har et element

av sannhet i seg, så er frykten sterkt

overdrevet – og eventuelle problemer kan løses

ved enkle tiltak det uansett er gode grunner

til å gjennomføre.

Noen individer og grupper vil kanskje få

redusert reallønn, eller miste jobben, på

grunn av økt innvandring. Dette er antakelig

dem med lite utdanning eller erfaring. Det er

gode grunner til å bedre situasjonen for denne

gruppen, uansett om vi har innvandring

eller ikke. Samtidig skal man ikke overdrive

hvor mange som vil måtte bytte jobb eller

redusere lønnen sin. Faktisk er det fullt mulig

50


å opprettholde full sysselsetting og høy lønn

selv med innvandring – slik vi har sett i Norge

de siste årene. Storbritannia er også et godt

eksempel. De var et av få land som åpnet opp

for fri innvandring av østeuropeiske arbeidere

i 2004. Deretter kom kanskje så mange som

en million arbeidere. Likevel var arbeidsledigheten

i Storbritannia historisk lav, og lønningene

steg raskt – så raskt at den britiske

sentralbanken fryktet galopperende inflasjon.

De som tror innvandrerne ”tar” jobbene

fra nordmenn, antar at det totale antall

arbeidsplasser er gitt, at det bare er et visst

antall jobber i et land, som derfor må fordeles

mellom arbeiderne. De samme argumentene

hørte man da kvinnene slapp inn i arbeidslivet,

eller da datamaskinene gjorde sitt inntog.

Men mennesker tar ikke bare jobber, de

skaper dem også. Når du bruker lønnen din,

skaper du arbeidsplasser. Også når du jobber,

skapes nye jobber: Jobber du som snekker,

for eksempel, skapes det etterspørsel etter

arkitekter og trevareforretninger. Selv om

polske anleggsarbeidere skulle være villige til

å jobbe for lavere lønn enn norske, sender de

ikke alle norske anleggsarbeidere til NAV. Billig

polsk arbeidskraft kan gjøre boligbygging

billigere, noe som gjør at flere har råd til hus,

og flere trenger oppussing av sine kjøkken

og bad. Dyktige norske snekkere kan ta seg

bedre betalt av rikere kunder, som kanskje

vil ha norske fagbrev heller enn billigst mulig

påbygging.

51


Som nevnt over, er det grunn til å tro at

mange innvandrere, spesielt de ferskeste, tar

jobber nordmenn ikke selv vil ha. Men ved å

kjøre trikk, vaske kontorer eller stå i resepsjoner,

øker innvandrerne norske arbeideres

produktivitet og innsats, slik at lønningene

øker. Dermed øker også etterspørselen etter

arbeidskraft. Utlendinger og nordmenn er ikke

like. Innvandrerne har andre kvalifikasjoner,

snakker dårligere norsk, har færre kontakter

og mindre kjennskap til norsk kultur. De er

derfor det man i økonomifaget kaller ”imperfekte

substitutter” for norsk arbeidskraft, noe

som gjør at konkurransen mellom gruppene

reduseres.

Dette er ikke bare teoretiske argumenter.

Forskning viser at arbeidsmarkedene tilpasser

seg raskt til endrede betingelser. Etter

Sovjetunionens kollaps tok Israel i mot over

700 000 russiske jøder, noe som økte den

israelske arbeidsstyrken med mer enn 15 prosent.

De negative effektene var likevel små.

Mellom 1989 og 1997 falt arbeidsledigheten

betydelig – og allerede i 1997, mindre enn

ti år etter at de første innvandrerne ankom,

var arbeidsledigheten blant dem den samme

som for befolkningen ellers. Hvordan er det

mulig? Vel, de første to årene falt lønningene

noe (omtrent fem prosent), men de steg raskt

igjen, og i 1997 var lønningene igjen på det

nivået de ville vært uten innvandringen

(Goldner og Hsieh 2000). Forskere som har

sett på innvandringens effekter på det britiske

52


arbeidslivet, konkluderer med at det er lite

som tyder på store negative effekter på sysselsettingen

eller lønningene (Dustmann,

Fabbri og Preston 2003). En tysk studie kommer

til samme resultat: En én prosents økning

i innvandrernes andel av arbeidsmarkedet

øker industriarbeidernes lønninger med 0,2

prosent, mens arbeidere i tjenestesektoren

øker lønnen sin med 1,3 prosent (Haisken-

DeNew og Zimmerman 1995). Undersøkelser

fra Frankrike viser en liten økning i arbeidsledigheten

på kort sikt, men reduksjon på

lengre sikt (Gross 1999). Heller ikke i nedgangsperioder,

finner man sammenheng mellom

innvandring og ledighet (Castles, Iredale

og Vasta 1994).

Mens mye av Norges fremtidige velstand

vil avhenge av hvor flinke vi er til å komme

opp med og utnytte nye ideer og høyteknologiske

produkter, vil en stor del av vår fremtidige

velferd avhenge av lite produktive og lite

kunnskapskrevende yrker. Et godt eksempel

er pleie for de eldre og syke. Dette er tjenester

som verken kan mekaniseres, outsources eller

importeres. Ettersom nordmenn flest blir eldre,

vil etterspørselen etter omsorg og pleietjenester

stadig øke. Ettersom vi blir rikere, vil etterspørselen

etter vasketjenester og restaurantarbeidere

øke. Samtidig vil nordmenn flest få

mindre og mindre lyst til å gjøre disse jobbene.

Selv nordmenn uten utdannelse er stadig

mindre villige til å ta de skitneste, hardeste

og kjedeligste jobbene (se for eksempel boken

53


”En såkalt drittjobb” av Lotta Elstad (2008)).

Det er derfor gode arbeidsmuligheter for de

mange utlendinger som kunne tenke seg å

gjøre disse jobbene.

Men er det riktig å la innvandrerne ta de

jobbene vi ikke vil ha? Er ikke jobbene like

kjedelige, skitne og harde for dem? Jo, men

innvandrerne står ovenfor et annet sett av

alternativer, uansett om vi liker det eller ikke.

De velger mellom en skitten, tung og kjedelig

jobb i Norge og en jobb i et annet land, hvor

arbeidsmiljøet med stor sannsynlighet er enda

mer belastende enn her. Hvis den relativt høye

lønnen i Norge veier opp for snøen og slapsen

de må finne seg i, kan de meget gjerne velge

Norge. Faglige rettigheter, arbeidsmiljølovgivning

og lignende skal selvfølgelig gjelde like

mye for innvandrerne som for alle andre.

Unge nordmenn ønsker i stadig økende

grad et liv der de kan ”oppfylle sine drømmer”.

Skal de gis mulighet til det, må noen andre ta

seg av oppvasken og busskjøringen. Da gis

disse samtidig mulighet til å oppfylle sine

drømmer. Uten innvandring må noen av oss la

være å oppfylle sine ønsker. Norge, som helhet,

vil tjene på økt innvandring. Gevinsten kan

forventes å være så stor at det er mulig å kompensere

den som eventuelt taper, enten via

trygd, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak,

slik at alle kommer bedre ut av det.

Et annet tiltak, som sannsynligvis er mer

effektivt, er å øke fleksibiliteten i det norske

arbeidsmarkedet. I land med et fleksibelt

54


arbeidsmarked, det vil si der lønningene lett

justeres, kan man forvente at stor innvandring

gir lavere lønnsvekst en stund, inntil nye

jobber er skapt. Slik kan arbeidsledigheten

holdes lav. I land med mer rigide lønnsstrukturer,

der lønninger er vanskeligere å justere,

som Norge, er det kanskje mer sannsynlig at

innvandrerne forblir arbeidsløse lenger eller

tar jobbene fra nordmenn i innledende faser.

Men også her vil man raskt tilpasse seg det

økte arbeidstilbudet og den økte etterspørselen

etter varer og tjenester, slik at både innfødte

og innvandrede vil finne seg jobber til den

rådende lønnen (Legrain 2007, 136-7). Et mer

fleksibelt arbeidsmarked ville, som de andre

tiltakene vi her foreslår, være gunstig uansett

om vi øker innvandringen eller ei.

Det andre motargumentet er det motsatte

av det første: Nå er ikke problemet lenger at

innvandrerne tar jobbene våre, men at de ikke

finner seg jobber, og derfor ender på sosialen.

Samtidig er det antakelig rimelig å anta at velferdsytelsene

i Norge er så gode at det er bedre

å gå på trygd her enn det er å jobbe i en del

andre land. Det kan, alt annet likt, lede folk

til vandring. De vil derfor, frykter skeptikerne,

belaste vår velferdsstat uforholdsmessig mye.

Akkurat som blant nordmenn, er det innvandrere

som ”koster” velferdsstaten mer enn de

betaler inn. Noen innvandrergrupper er også

overrepresentert blant velferdsmottakerne.

Hvis det å være nettomottakere er et argument

mot ”adgang til riket”, er de fleste av oss

55


i trøbbel – den danske tankesmien CEPOS

har regnet ut at gjennomsnittsdansken koster

statlige finanser omtrent 600 000 danske

kroner mer enn hun betaler inn (CEPOS

2008). Hovedpoenget er likevel dette: Totalt,

og ikke minst over tid, bidrar innvandring til

økt velferd.

Å beregne innvandrernes bidrag til offentlig

finanser er vanskelig. Mange spørsmål melder

seg: Hvor mye dyrere blir veiene på grunn av

den økte befolkningen? Blir forsvaret billigere,

siden regningen deles på flere? Noen generelle

merknader kan man likevel gjøre. Punkt én

er at innvandring, som vist over, gir økt vekst,

og derigjennom økt velferd – inkludert skattefinansiert

velferd. Men også om man ser på

velferdssystemet alene, er det lite som tyder

på innvandrerne undergraver ordningene.

George Borjas, en av de innvandringsforskerne

som er mest skeptiske til migrasjon, skriver

at selv om dette er et av argumentene som

kommer opp oftest i debatten, er det også ”det

argumentet som ikke finner noen empirisk

støtte” (G. J. Borjas 1999).

Forskning viser at innvandring ofte kan

bidra positivt til velferdsstatens finanser. Det

kommer av at de i all hovedsak er unge og friske,

slik at de ikke trenger omfattende helse- og

omsorgstjenester, men såpass gamle at de

heller ikke går på skolen, slik at de ikke belaster

offentlige utdanningsbudsjetter. De er

hovedsakelig i arbeid (og jobber ofte flere timer

om dagen enn nordmenn), derfor betaler de

56


inntektsskatt, trygdeavgifter og moms. Tall fra

USA viser at den gjennomsnittlige førstegenerasjonsinnvandrer

tok ut ytelser for ca. 3000

dollar mer enn hun betalte inn, over et livsløp.

Men barna, altså andregenerasjonsinnvandrere,

betalte i gjennomsnitt 80 000 dollar

mer inn enn de tok ut. (Smith og Edmonston

1997). To andre forskere konkluderer med at

”de totale fiskale konsekvensene av endringer

i antall innvandrere vil være liten, og burde

ikke være et viktig hensyn i utformingen av

politikken” (Lee og Miller 2000). I Tyskland

regnes det med at innvandrere som kommer

til landet i alderen mellom 12 og 45 gjennomsnittlig

yter 55400 dollar mer enn de tar ut.

Det betyr at dersom Tyskland tar inn 200 000

innvandrere i året, vil det redusere tyskernes

skattebyrde med rundt 30 prosent (Bonin,

Raffelhuschen og Walliser 2000).

Grunnen til at man ikke finner de forventede,

negative resultater, er enkel. Vandring

er både dyrt og risikabelt. For å betale tilbake

kostnadene – både de faktiske utgiftene til

transport og utdanning, men ikke minst de

psykologiske kostnadene ved å forlate familie

og hjemland – er det en rimelig antakelse at

innvandrere er minst like opptatt av å tjene

mest mulig som nordmenn flest. De fleste

ønsker derfor å arbeide heller enn å leve på

sosialen.

Så selv om det er mer lønnsomt å gå på

sosialen i Norge enn å jobbe i mange andre

land, er det fortsatt langt mer lønnsomt å

57


jobbe i Norge enn å gå på sosialen i Norge.

Det forutsetter selvsagt at inntekten ved

arbeid er større enn inntekten ved lediggang

– noe den burde være, uavhengig av om vi

har innvandring eller ikke, og noe den også,

i all hovedsak, er. Der den ikke er det, er løsningen

den samme uavhengig av om vi har

innvandring eller ikke: At det skal lønne seg

å arbeide.

Et radikalt forslag er å innføre restriksjoner

på innvandrernes tilgang til velferdsgoder i en

”opptjeningsperiode”. Forslaget er ikke mer

radikalt enn at det benyttes i mange andre

land (Legrain 2007 kap. 7). Man kan tenke

seg at innvandrere må betale skatt i et år eller

to, før de har opparbeidet seg de samme rettigheter

som andre. Det virker kanskje urimelig,

og bryter med prinsippet om at alle på norsk

jord skal ha de samme rettigheter, men står

avveiningen mellom ikke å få komme i det

hele tatt, og å få komme uten velferdsrettigheter,

er spørsmålet vanskeligere.

Utvikling

En god innvandringspolitikk er også en god

utviklingspolitikk. Utviklingslandene trenger

både mer bistand, og bedre bistand, det vil si

bistand som går direkte til de fattige menneskene

heller enn via udemokratiske og korrupte

statsledere. Økt innvandring bidrar til nettopp

slik bistand. De offisielle tallene viser at innvandrere

fra fattige til rike land sender hjem

58


undt 160 milliarder dollar årlig. I tillegg

regner man med at det er store mørketall her,

da mange av transaksjonene går via uformelle

kanaler. Totalt anslås det at innvandrerne

sender hjem 480 milliarder dollar hvert eneste

år, et beløp som er seks ganger så stort som

det beløpet som gis i statlig bistand, og tre

ganger de investeringene som utenlandske

bedrifter gjør i utviklingslandene (Legrain

2008, 20).

Disse pengene havner rett i de fattigste

menneskenes hender, uten bindinger eller

krav. Et annet moment er selvfølgelig at, når

innvandrerne drar tilbake igjen, vil de ha med

seg kunnskaper og erfaringer som kan komme

godt med i hjemlandet. De totale effektene

av økt migrasjon er blitt forsøkt beregnet av

verdensbanken (World Bank 2006, table 2.3).

De så på virkningene av at rike land slapp

inn flere innvandrere fra fattige land, slik at

landenes befolkning økte med 3 prosent frem

til 2025. De finner at en stor gevinst tilfaller

befolkningen i de rike landene: 51 milliarder

dollar. Migrantene selv får imidlertid mer,

162 milliarder dollar. Mest overraskende er

det kanskje at den gjenværende befolkningen

i de fattige landene ”tjener” hele 143 milliarder

dollar på en slik liberalisering. Det tilsvarer

omtrent halvparten av norsk BNP – og er

således langt mer verdifullt enn den ene prosent

av BNP vi i dag gir i bistand.

59


Konklusjon

Økt innvandring kan gi store økonomiske

fordeler. Det er endog sannsynlig at fordelene

er så store at man også kan kompensere dem

som eventuelt ikke tjener på økt konkurranse.

Det er noe av det samme vi gjør i forhold

til handel: Vi handler fritt med utlandet, og

bruker noe av overskuddet til å kompensere

taperne. Norge har en godt utbygd velferdsstat,

som er i stand til å hjelpe dem som ikke

klarer seg godt nok i møtet med mer effektive

konkurrenter. Det betyr selvsagt ikke at vi skal

være fornøyd med at mange ender i trygdesystemet.

Men hvis noen faller utenfor, er

det et argument for bedre skolesystemer og

arbeidsmarkedsordninger, et mer fleksibelt

arbeidsliv eller mer målrettede velferdstiltak,

ikke for innvandringsnekt.

Vi står ikke uten valgmuligheter. Vi kan

selvsagt fortsette med lav innvandring, og

erstatte utenlandsk arbeidskraft med godt

betalte norske arbeidere, som vil kreve høyere

og høyere lønn for å gjøre ting de egentlig ikke

vil: kjøre trikker, vaske kontorer og stelle

gamle. Vi kan erstatte mange arbeidere med

maskiner og PC-er, og vi kan outsource

arbeidsoppgaver. Men akkurat som handelsbarrierer

vil innvandringsstopp gjøre nordmenn

fattigere enn vi kunne vært – og ved

økte priser er det de fattigste nordmennene

som rammes hardest.

60


5. MIGRASJON, KULTUR OG NASJONALISME

Truer migrasjon norsk kultur? I forrige kapittel

hevdet vi at friere innvandring fører til større

økonomiske muligheter for mennesker både i

rike og fattige land. Migrasjon kan altså være

et viktig middel for å oppnå mer global økonomisk

rettferdighet. I faglig og politisk debatt

om migrasjon møter man imidlertid ofte

argumenter mot åpnere grenser som slett

ikke tar utgangspunkt i økonomiske argumenter.

En del tenkere vil si at de økonomiske

fordeler ved migrasjon er irrelevante

fordi det er forhold som er minst like viktig

som penger. Noen vil i stedet si at hovedproblemet

med en stor grad av migrasjon, er at

den undergraver det limet som holder samfunnet

sammen. Innvandring fører til fragmentering

og mistillit, mener de. Samfunn

tåler ganske enkelt ikke at et stort antall

fremmede med ulik kultur kommer inn. Hvor

mye hold er det i denne innvendingen mot

friere bevegelse over landegrensene?

61


Hva er mennesker?

Er mennesker først og fremst individer født

med grunnleggende rettigheter? Eller er de

først fremst sosiale vesener som må ha samfunn

og kultur for å leve? Det er naturligvis

umulig å svare klart på slike store spørsmål.

Hvis man ville har et godt svar, måtte man

gå gjennom hovedtanker i europeisk politisk

filosofi. Poenget er at oppfatninger om innvandring

handler om menneskesyn. De som

betoner individets rettigheter vil ofte plassere

seg på den liberale siden i debatten, mens de

som betoner fellesskap og kultur gjerne vil

ha større skepsis mot åpne grenser. Fra et

liberalt ståsted vil noen hevde at fri bevegelse

over landegrenser burde være en rettighet, og

at bevisbyrden bør ligge på den som vil begrense

denne retten. Samtidig vil man kunne

hevde at individer kun kan ha gode liv i grupper

hvor man deler kultur og verdier, og at innvandring

i stor skala kan bryte over de bånd

som gjør samfunn levedyktige.

I kapittelet om økonomi så vi at en hovedkritikk

mot en liberal innvandringspolitikk

kommer fra sosialistisk hold. Mange på

venstresiden vil hevde at friere migrasjon

kun tjener kapitaleiere fordi de får bedre

tilgang på billig arbeidskraft, mens arbeidstagere

selv står i fare for å bli utnyttet. Vi

mente at denne kritikken ikke holder, selv om

det selvsagt finnes en rekke eksempler på at

dårlige arbeidsgivere i mange deler av verden

tilbyr elendige arbeidsforhold for utenlandsk

62


arbeidskraft. Vi har fått denne debatten i Norge

når man har avdekket lave lønninger og mye

overtid i byggenæringen. Vi så den også i forbindelse

med EUs Tjenestedirektiv i 2008.

Samtidig kommer det også kritikk mot liberal

innvandringspolitikk fra motsatt ende av det

politiske spektrum. Fra konservativt hold hører

man ikke sjelden innvendinger mot liberal

innvandringspolitikk hvor man framstiller for

stor tilstrømning av personer med annen kultur

som en trussel mot det kulturelle limet

som binder samfunnet sammen. Denne typen

kritikk er ikke vanskelig å forstå.

Migrasjon fører til at forskjellige grupper av

mennesker, med forskjellige språk og kulturer,

møter hverandre på en mer intens måte enn

tidligere. Mennesker med forskjellige verdier

og forskjellige religioner må finne seg i å leve

side om side, og takle de problemer som

eventuelt måtte oppstå. Møtet med det totalt

fremmede relativiserer egen kultur og egen

religion. Når man hver eneste dag konfronteres

med at ens egen levemåte er kun er én

mulighet blant mange, da vil ens egen kultur

nødvendigvis framstå som historisk tilfeldig,

ens verdier og ens tro vil framstå som relative,

snarere enn absolutte. Offentlige uttrykk for

fremmede religioner, først og fremst islam, er

noe av det som tydeligst har ført til denne

type kritikk i Norge, som i Europa før øvrig.

Identitet er et helt sentralt stikkord i denne

sammenhengen. Kulturell pluralisme kan

63


oppfattes som en utfordring mot en trygg,

norsk identitet forankret i norsk kultur.

Nasjoner og kulturer

Nasjonalisme er en ideologi som sier at en

nasjon har rett til en stat som skal beskytte

og ta vare på nasjonens interesser. En nasjon

defineres gjerne etter kultur. En gruppe mennesker

av en viss størrelse som har samme

kultur, sies som regel å utgjøre en nasjon.

Nordmenn er en nasjon fordi de deler norsk

kultur og er bevisst på at de gjør det. Den

norske nasjon har en stat til å passe på sine

interesser. Det finnes en rekke nasjoner i

verden som mener de har like stor rett til en

egen stat, men som ikke har det, som kurdere

og baskere, for eksempel. På den andre

siden finnes det mange stater som har svært

forskjellige kulturelle grupper innenfor sitt

territorium.

Det er imidlertid problematisk å hevde at de

gruppene vi kaller nasjoner har én kultur

hver. Nasjoner er rett og slett ikke så monokulturelle

som de tror. Her i Norge er det for

eksempel betydelig forskjeller mellom landsdeler,

mellom sosioøkonomiske sjikt, og mellom

generasjoner. I tillegg har vi selvsagt alltid

hatt en rekke etniske og religiøse minoriteter

som ikke passer særlig godt i nasjonalismens

monokulturelle fortelling om seg selv. Og Norge

kan vel likevel sies å være rimelig homogent

sammenlignet med mange andre samfunn.

64


Nasjoner som USA, Kina, India, Indonesia

eller Russland består av hundrevis eller

tusenvis av grupper med så forskjellige

språk, normer, verdensbilder og tradisjoner,

at det er rimelig å se på dem som forskjellige

kulturer. Enhver som har reist i India, for

eksempel, vet at man innenfor et og samme

land kan krysse delstatsgrenser som skiller

kulturer som er langt mer forskjellige enn de

mest forskjellige kulturer man har i Europa.

Likevel finnes det en samlende indisk nasjonalisme,

som har sitt opphav på slutten av

1800-tallet, og de fleste vil mene at det finnes

en indisk nasjon. Det samme kan sies om en

rekke andre store land. De aller fleste nasjoner

har altså ikke, og har aldri hatt, én enhetlig

kultur. Innenfor de fleste nasjoner er det

en rekke mer eller mindre tydelige kulturelle

skillelinjer. Nasjoner er forestilte fellesskap,

som Benedict Anderson skrev i sin klassiske

analyse av nasjonalismen. Nasjonenes ideologer

mener at nasjoner er, og skal være,

monokulturelle, men dette er bare mulig å

mene hvis man overser et enormt antall mennesker

og grupper som faktisk faller utenfor

den kultur som nasjonalismens ideologer

opphøyer til nasjonens felles kultur.

De som mener at Norge ikke tåler flere

forskjellige kulturer ser derfor ut til å ha et

forenklet eller feilaktig kulturbegrep. Dette

er selvsagt et trekk som norske nasjonalister

deler med nasjonalister de fleste andre

steder i verden. Nasjonalismen krevde jo fra

65


1800-tallet, noen steder tidligere, at nasjoner

måtte samles rundt felles kultur, og som regel

var det språket som var det viktigste elementet

i denne monokulturen. Slik kulturell og

språklig samling og ensretting var en forutsetning

for at de moderne nasjonalstatene

kunne bli til, og det forutsatte lange og kompliserte

prosesser av bevisstgjøring, utdanning,

kommunikasjon og politikk innenfor geografiske

områder som i tidligere tider ville

ha vært for store for å skape den følelsesmessige

tilhørigheten som nasjonalismen

maktet.

Når nasjonalismen først hadde seiret

med sitt budskap om felles kultur, kom den

moderne statens institusjoner på banen for å

videreføre ideologien til nye generasjoner. De

viktigste av disse institusjonene var sikkert

skolene og de væpnede styrker, som gjennom

år med ensrettet og monopolisert undervisning

om historie og språk presenterte den

moderne nasjonens bilde av seg selv til stadig

nye generasjoner.

I vår tid kan det se ut til at nasjonalismen

flere steder blir sterkere som svar på store

utfordringer mot identiteter fra globaliseringsprosesser.

En av de store debattene om

innvandring i USA handler nettopp om hva

som er den amerikanske kulturelle identitetens

kjerne. Mange oppfatter at denne kulturen

utfordres av innvandring fra det latinske

Amerika. Massiv innvandring fra Mexico

undergraver amerikansk kultur, mener en del

66


kritikere, og den undergraver dermed fellesskapet

og tilliten som legitimerer samfunnet

og dets institusjoner. Samuel Huntington formulerte

i 2004 denne bekymringen i boken

Who Are We? The Challenges to America’s

National Identity. I Europa er en rekke samfunn

i ferd med å bli mer fremmedfiendtlige i

møte med voksende innvandrerbefolkninger

med annerledes kultur.

Den nye rasismen

Vi mener altså at det er feil å hevde at

nasjonalstater har én kultur, og at migrasjon

fører til undergraving av denne kulturen, noe

om igjen fører til at tillit og legitimitet brytes

ned. Norge har ikke en enhetlig norsk kultur,

og den vil da heller ikke kunne undergraves

av innvandring. Et slikt syn bygger på en

oppfatning av kultur som en uforanderlig og

essensiell del av nasjonalstater. Det bygger

også på diffuse antagelser om kulturer som

indre enhetlige og klart avgrenset mot andre

kulturer. Etter vår oppfatning bryter et slikt

syn både med sunn fornuft og med viktige

innsikter i moderne kulturforskning. Et slikt

forenklet syn på kultur kan ende opp i rasisme

når man i tillegg mener at kultur styrer

handlinger og egenskaper til mennesker på

nesten uunngåelige måter.

Jonathon Moses påpeker at argumenter

mot fri migrasjon som tar utgangsgpunkt i

nasjoners kulturer ofte grenser til rasisme,

67


fordi de forsøker å identifisere uforanderlige og

negative egenskaper ved fremmede som gjør

dem uegnet til å leve i vårt samfunn (Moses

2006: 177). Det var denne type argumenter

som ble fremmet for å nekte européere

adgang til USA på begynnelsen av 1900-tallet.

Spesielt sør- og østeuropéere ble omtalt i blader

og aviser som rotter og menneskelig søppel

med egenskaper som gjorde at de raskt ville

ødelegge amerikansk kultur og undergrave

samfunnet med en bølge av kriminalitet.

I norsk historie er det enkelt å finne

eksempler på at frykten for fremmed kultur og

dens undergravende virkning på samfunnet

har ført til sterk skepsis mot innvandrere.

Staten Danmark-Norge var redd for påvirkning

fra kalvinister, katolikker og jøder; alle

ble oppfattet som dårlige borgere og en trussel

mot samfunnets integritet. Da Eidsvollsforsamlingen

kom sammen for å utforme en

grunnlov for Norge i 1814, var spørsmålet om

religionsfrihet et av temaene som ble debattert.

Mange av forsamlingens medlemmer var

påvirket av amerikanske og franske idealer

om menneskerettigheter generelt. Visse

snakket også varmt om religionsfrihet selv

for ikke-kristne, men disse var i klart mindretall,

og presten Nicolai Wergelands ønske om

å nekte hedninger, muslimer og jøder adgang

til riket, var typisk for Eidsvollsforsamlingen

som helhet. Det var bred enighet om at jøder

måtte holdes ute av Norge, som i dansketiden,

ikke bare fordi de hadde en annen religion,

68


altså en annen kultur, men fordi denne andre

kulturen gjorde dem til dårlige samfunnsborgere.

Jødene ble en stat i staten, mente man,

og de undergravde samfunnets lim. De høye

idealene om menneskerettigheter ble overskygget

av de fremmede kulturenes virkning

på samfunnet (Molland 1979: 16).

I våre dager handler debatten om fremmede

kulturers undergravende kraft først

og fremst om islam. I europeisk debatt om

innvandring hører man ofte påstander om

at muslimer av natur ikke passer i moderne

demokratier. Slike påstander er like diskriminerende

og gale som da de handlet om jøder,

eller andre grupper. Og ofte glir denne

type debatt over i en diskusjon om hvordan

de fremmede utgjør en grunnleggende trussel

mot samfunnets sikkerhet. Vi ser nærmere

på denne debatten i neste kapittel.

69


6. SIKKERHET OG INNVANDRING

I en rekke land er holdninger til innvandring

farget av antagelser om at innvandrere fører

med seg en trussel mot landets sikkerhet. Til

tross for at Norge kjennetegnes av forholdsvis

positive holdninger til innvandrere, var 35 %

av nordmenn enige i at innvandrere flest er en

kilde til utrygghet i samfunnet. Det er verdt å

merke seg at andelen som var enige i denne

påstanden har sunket ganske sterkt, og at

46% av nordmenn i 2007 var uenige i påstanden

(Blom 2008: 10). Uansett er det rimelig

å si at en del nordmenn ser på innvandring

som en trussel. Trusselen kan tenkes å ta flere

former. Det er ikke uvanlig å møte antagelser

om at større innvandring fører til mer kriminalitet.

En enda større bekymring siste tiår

er knyttet til det som oppfattes som en oppblomstring

av religiøs ekstremisme i innvandrermiljøer

i Europa. Ikke sjelden møter man

antagelser om at den trusselen fra terrorisme

man har i Europa, og kanskje i noen grad

også her i Norge, kan knyttes til innvandring

på en eller annen måte. Det er uansett sikkert

at innvandring i stort omfang kan føre til

70


en følelse av usikkerhet. Det er viktig å diskutere

på en saklig måte om denne følelsen

har forankring i en faktisk økende trussel

mot vår sikkerhet. Samtidig er vi også nødt

til å stille spørsmålet fra den andre siden og

undersøke sikkerhetsspørsmål for innvandrere

selv. Irregulære innvandrere opplever

ofte en stor personlig risiko både på sine reiseruter

og ved ankomst i mottagerland. En

totalvurdering av sikkerhetsspørsmålene ved

innvandring må derfor ta med denne trusselen

mot innvandrernes menneskelige sikkerhet.

Er innvandrere mer kriminelle enn innfødte?

La oss begynne med det enkleste og mest

åpenbare spørsmålet knyttet til innvandring

og sikkerhet. Det er vel knapt noe land i verden

hvor ikke innvandrere blir beskyldt for å begå

mer kriminalitet enn innfødte. For 100 år siden,

da innvandringen fra Europa til USA var svært

høy, mange amerikanere var overbevist om

at videre europeisk innvandring ville føre

til mer kriminalitet og en undergraving av hele

det amerikanske samfunnet. I våre dager er

amerikanske opinion igjen svært opptatt av

innvandringen, men denne gangen fra Mexico

og resten av det latinske Amerika. Forskning

viser imidlertid at personer født i utlandet med

bosted i USA har langt mindre sannsynlighet

for å få fengselsstraff enn innfødte, og USA

har opplevd raskt synkende kriminalitetsrater

71


mellom 1994 og 2005 samtidig med en rask

vekst i både regulær og irregulær innvandring

til landet (Rumbaut & Ewing 2007).

Hva er situasjonen her hjemme? Hvor mye

vet vi egentlig om innvandreres kriminalitet

i Norge? Torbjørn Skardhamar har gjort en

longitudinell studie av for å finne ut av om

innvandrere fra ikke-vestlige land er overrepresentert

i statistikk over forbrytelser og forseelser,

og de følgende avsnittene bygger på

denne (Skardhamar 2006). Man så på alle

ikke-vestlige innvandrere født i 1977 og deres

representasjon i kriminalstatistikken i

perioden 1992 til 2001. Man laget en modell

hvor man så på forholdet mellom på den ene

siden hvor ofte en person i gruppen ble siktet

og på den andre siden de sosiale kjennetegnene

til personen. Man delte siktelsesrate

opp i fågangslovbrytere med 1-3 siktelser,

mediumnivå lovbrytere med 4-10 siktelser,

og høyaktive lovbrytere med mer enn 11

siktelser. Skardhamar så bare på personer

som var siktet i den forstand at de har

fått en rettskraftig avgjørelse mot seg etter

endt etterforsking. Det var altså ikke snakk

om siktede personer i vanlig juridisk forstand,

men personer som er blitt etterforsket

og hvor det har falt en avgjørelse. Det er altså

kun forbrytelser som fra politiets side er

oppklart som er med i denne studien.

Det er viktig å skille mellom den faktiske

kriminaliteten og den registrert kriminaliteten.

Siden vi vet at oppklaringsprosenten kun

72


er rundt 30 %, er det bare en liten del av den

faktiske kriminaliteten man ser på i studien

til Skardhamar. Det er kriminologer som

mener at registrert kriminalitet reflekterer

politiets prioriteringer og metoder i minst like

stor grad som den totale, faktiske kriminaliteten.

Politiets registre over kriminelle personer

reflekterer altså i noen grad politiets

metoder og fokus. Hvis man videre antar at

politiet har et noe større fokus på ikke-vestlige

innvandrere enn norske ungdommer, er det

ikke helt urimelig å tenke seg at ikke-vestlige

innvandrere har en større sannsynlighet for å

bli oppdaget når de gjør noe galt. Sannsynligheten

en person har for å bli oppdaget for en

kriminell handling kan henge sammen med

etnisk tilhørighet, inkludert hudfarge, og

variabler som alder og bosted.

Ikke-vestlige innvandrere har i utgangspunktet

nesten tre ganger så høy odds for å

bli siktet som resten av befolkningen. Hovedårsaken

til dette er at innvandrere har andre

livsvilkår enn befolkningen ellers. Innvandrere

fra ikke-vestlige land har langt større sannsynlighet

for å være mottagere av sosialhjelp.

Vi vet at mottagere av sosialhjelp generelt

har nesten fire ganger høy sannsynlighet for å

bli registrert som lovbrytere enn andre. Dette

henger sammen med at mottagere av sosialhjelp

ofte lever i en belastende økonomisk og

sosial situasjon. Videre er det slik at innvandrere

fra ikke-vestlige land har lavere utdannelse,

og generelt er det slik at ungdom med

73


foreldre som kun har grunnskole har over

dobbelt så høy sjanse for å få en dom enn de som

har foreldre med høyere universitetsutdanning.

I tillegg er det å bo i by i seg selv en betydelig

risikofaktor for å bli involvert i noe

kriminelt. Kjønn er imidlertid den klart viktigste

forklaringsvariabelen bak sannsynlighet

for å gjøre noe kriminelt. Menn er overrepresentert

i alle gruppene av lovbrytere, og havner

i langt større grad i gruppen med høyaktive

lovbrytere enn kvinner. Det er ikke urimelig å

anta at dette betyr at menn er mer tilbøyelige

til å begå kriminelle handlinger enn kvinner.

Hvis man metodisk luker ut alle slike risikofaktorer

som i større grad gjelder innvandrere

fra ikke-vestlige land enn befolkningen

ellers, ser man at effekten av innvandrerbakgrunn

blir liten i kriminalstatistikken. Det skal

likevel sies at innvandrerbakgrunn faktisk gir

litt høyere sjanse for å havne i kriminalstatistikken

enn befolkningen totalt. I Skardhamars

studie finner man at innvandrerbakgrunn gir

1,3 ganger høyere odds for å bli siktet enn

resten av befolkningen. Effekten av innvandrerbakgrunn

justert for andre bakgrunnsvariabler

er liten, men reell.

Hvilken betydning bør dette har i debatt

om innvandring? Bør kriminalitetsstatistikk

være et argument mot friere innvandring? Vi

mener at det ikke er grunn til å frykte at innvandring

vil føre til mer kriminalitet i Norge

forutsatt at integrering av innvandrere fungerer

slik at innvandrere i størst mulig grad

74


deltar i arbeid og høyere utdanning, og ikke

ender som mottagere av sosialhjelp. Det er

god grunn til å mene at integrering i Norge,

går bra på flere områder, noe vi skal komme

tilbake til i et senere kapittel.

Terrorisme og innvandring

Et sentralt dilemma vi støter på når vi tenker på

mulige endringer i innvandringspolitikk dreier

seg om forholdet mellom statssuverenitet og

menneskerettigheter. Det moderne statssystem,

og internasjonal rett, er grunnlagt på

staters suverene rettigheter. Stater har i utgangspunktet

rett til å kontrollere, begrense,

eller nekte, adgang for mennesker som tilhører

andre stater. Denne retten ligger grunnfestet

i all tenkning om mellomstatlige forhold.

De aller fleste politiske tenkere som utformet

moderne internasjonal jus og politisk filosofi

etter freden i Westfalen i 1648 hadde statenes

suverene rettigheter som utgangspunkt.

Etter den andre verdenskrig er det imidlertid

vokst fram en ny holdning om at staters

rettigheter må i noen grad veies mot menneskers

rettigheter. FNs menneskerettighetserklæring,

og senere jus på området, ble laget

for å binde statene til å anerkjenne menneskerettighetene.

Dilemmaet består altså i at stater

har rettigheter til å nekte personer adgang

samtidig som mennesker har rettigheter til å

reise og flytte på seg. Disse to rettighetene ser i

stadig større grad til å komme i konflikt i vår tid.

75


Terrorisme er ofte temaet som står øverst

på agendaen i offentlig debatt om sikkerhet

og migrasjon. I EU diskuteres ofte migrasjon,

spesielt irregulær migrasjon, i forbindelse

med sikkerhet. Kontroll av EUs felles grenser

knyttes til kampen mot internasjonal terrorisme.

Terrorisme er en reell trussel mot

europeiske samfunn, og det er ingen tvil om at

kontroll med personer er del av politiets

arbeid mot terrorisme. Er det slik at terrorister

som truer oss stort sett er innvandrere? Og

er det slik at en streng innvandringspolitikk

ville stoppet disse terroristene, eller gjort det

mindre sannsynlig at de ville lykkes med sine

planer?

Det er gjort noe forskning, om ikke veldig

mye, omkring slike spørsmål. Forskere ved

The Nixon Centre har for eksempel pekt på at

de fleste terrorister som planlegger eller gjennomfører

aksjoner mot amerikanske mål er

innvandrere i en eller annen forstand (Leiken

et al 2006). Problemet er at innvandrere (immigrants)

slik rapporten fra The Nixon Centre

bruker begrepet også omfatter personer som

ankommer som turister og studenter. Turisme

og opphold som student er faktisk blant de

mest populære innreisemåtene til potensielle

terrorister assosiert med al-Qaida. Hvis en

innstramming av innvandring skulle brukes

til å stoppe potensielle terrorister før de krysset

grensene til Norge eller andre vestlige land,

måtte man altså stoppet turister, studenter

og en rekke andre kategorier av besøkende.

76


I tillegg er en svært stor andel av potensielle

terrorister assosiert med al-Qaida statsborgere

av Schengen-land som Frankrike og Storbritannia.

Det ville selvsagt være umulig å bruke

innvandringspolitikk for å ta dem.

En betydelig del av terrorisme-trusselen i

Europa kommer fra sovende celler som utgjøres

av personer som har foreldre som kom

som innvandrere. I Norge er offisiell betegnelsen

på slike personer ”norskfødte med

innvandrerforeldre”. For å bruke en vanlig

talemåte, er det altså slik at andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere

i Europa er mål for

rekruttering til terrorisme fra radikale islamistiske

ledere. Problemet er at når en person

har bodd i et land hele livet og er statsborger,

er det ikke lenger relevant å omtale vedkommende

som innvandrer. Det er selvsagt umulig

å hindre terrorisme fra en norsk person med

foreldre fra utlandet gjennom å skjerpe innvandringslovene.

Det er elementer ved grensekontrollen som

er viktige i politiets arbeid mot terrorisme;

som del av overvåkning av farlige personer må

man for eksempel ha gode lister til å hjelpe

grensepolitiet med identifikasjon. De fleste

relevante metoder i anti-terrorismearbeid, som

menneskelig etterretning, overvåkning, infiltrasjon

av grupper osv., er imidlertid ikke

temaer for oss i dette notatet. Vi mener altså

at den mer eller mindre diffuse frykten for

at økende migrasjon undergraver sikkerhet

ved at den medfører en større terrortrussel,

77


er ubegrunnet. Den naturlige konklusjonen

på det man vet om terrorisme og migrasjon

i dag er at innvandringspolitikk ikke er et

relevant redskap i arbeidet mot terrorisme.

”Å militarisere grensen for å stoppe den neste

Mohammed Atta er som å ta avføringsmiddel

for å behandle psoriasis,” skriver Jason

L. Riley i en bok om innvandring i USA (Riley

2008: 201).

Det er ingen grunn til å koble debatten om

terrorisme til debatten om migrasjon og innvandringspolitikk.

Samtidig vil vi understreke

at det foregår en sikkerhetisering av migrasjon

i EU som det er grunn til å være bevisst på.

Med det mener vi at migrasjon stadig oftere

snakkes om som et sikkerhetsproblem. Migrasjon

løftes opp som et tema som angår

nasjonal sikkerhet. Dette fører etter vår mening

til et skjevt fokus, og til at man glemmer

de største sikkerhetsproblemene knyttet til

migrasjon, nemlig de problemene som rammer

innvandrerne, spesielt irregulære innvandrere

og flyktninger, som ofte ikke klarer å

bruke sine rettigheter til helsehjelp, utdanning

og arbeid.

Hjelper grensekontrollen? Erfaringer fra USA

Er det slik at strengere grensekontroll fører til

færre innvandrere? Spørsmålet høres kanskje

merkelig ut. De fleste vil anta at det faktisk

er mulig å begrense innvandring ved å nekte

folk å krysse en grense. I noen land er det

78


sikkert riktig. Hvis man bor i et land uten

grenser til andre land, som Island, er det

rimelig å anta at man kan begrense innvandringen.

Norge har også en beliggenhet som

gjør at det kan synes mulig å begrense eller

stoppe innvandringen hvis man ønsket det.

(Om man ønsket å stoppe innvandring fra

Sverige, ville man imidlertid fått et praktisk

problem.) I store land med lange grenser mot

land hvor levestandarden er betydelig lavere,

er det åpent spørsmål om det i det hele tatt er

mulig å stoppe irregulær innvandring. Flere

forskere mener at den galopperende ressursbruken

i forsøket på å kontrollere irregulær

innvandring til EU har liten eller ingen effekt.

Antallet irregulære innvandrere til Spania og

Italia ser ikke ut til å minske, selv om det skjer

en militarisering av kontrollen med migrasjon

i til EU, som vi skal se.

USA er det vestlige landet hvor forsøket

på å stoppe irregulær innvandring har vært

høyest på den politiske dagsorden det siste

tiåret. Erfaringer med USAs forsøk på å stoppe

eller begrense irregulær innvandring fra

Mexico viser at det ofte har betydelige menneskelige

kostnader når stater bruker makt

for å hindre folk i å krysse grenser, men det

er lite som tyder på at innvandringen avtar.

Fra 1993 satte USA inn store ressurser for å

stenge grensene mot nabolandet i sør. Budsjettet

til Immigration and Naturalization

Service (INS) ble mangedoblet til 5,5 milliarder

dollar pr. år i 2002, og antall ansatte steg

79


kraftig til langt over 10 000 personer. Antallet

anholdte personer på grensen, som er det

vanlige målet på om grensekontrollen er effektiv,

økte med 68% til ca. 1,6 mill. langs hele

grensen til Mexico mellom 1994 og 2000

(Cornelius 2001). Man kan altså stille spørsmålstegn

ved om strengere kontroll har den

ønskede effekten; god kontroll skulle bety

lavere antall anholdte. Grensekontrollen ble

strengere, men siden det er fysisk umulig å

ha oversikt over en så lang grense, var strategien

til INS å sette inn støtet på de rutene

som irregulære migranter tradisjonelt brukte.

De som ville over grensene måtte endre ruter

og ta større risiko, noe som førte til en rask

økning i antallet dødsfall blant irregulære

migranter. I år 2000 hentet INS 499 omkomne

fra grenseområdene, og dette er toppen av et

isfjell fordi de fleste som omkommer sannsynligvis

aldri blir funnet, eller blir funnet av andre

enn INS (Cornelius 2001: 669). Den økte risikoen

førte til at menneskesmuglere ble mer

profesjonelle, bedre organiserte og langt dyrere.

Det førte også til at menneskesmuglerne valgte

farligere og mindre tilgjengelige ruter for å

unngå grensekontrollen. Dette førte igjen til

at dødsfall blant migranter forårsaket av

heteslag, dehydrering og kulde økte kraftig på

slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000tallet

(Guerette & Clark 2005; Cornelius

2001). Poenget fra dette amerikanske eksempelet

er at strengere kontroll med grenser

ofte ikke fører til mindre innvandring, men

80


det fører ofte til større risiko for menneskene

som forsøker å krysse grensen.

Fysiske farer forbundet med reise over

land eller til sjøs er bare én form for risiko

mot sikkerheten til migranter fra fattige

land. Irregulære migranter er i stor grad utsatt

for dårlig behandling og vold, både fra

politi og militærmyndigheter i flere land, og

fra menneskesmuglerne som i stadig større

grad får grep om innvandringen. Irregulære

migranter er for eksempel utsatt for alvorlige

sykdommer. Som en kort illustrasjon kan vi

peke på den kraftige økningen i antallet tilfeller

av tuberkulose i visse innvandrermiljøer i

New York de siste par tiårene. Forskning fra

det kinesiske innvandrermiljøet i byen tyder

på at selve reisen som gjøres av irregulære

innvandrere fra Kina til USA i seg selv er en

betydelig risikofaktor for tuberkulose (Ho

2003). Reisen foregår ofte over lang tid, og

i svært harde omgivelser i skip eller andre

transportmidler. Her utsettes de irregulære

migrantene for smitte, samtidig med at elendig

kosthold og dårlig ventilasjon osv. fører til

høy mottagelighet for sykdommen. En illegal

reise fra Kina til USA eller Europa tar typisk

flere måneder, også hvis den foregår med fly,

fordi den sjelden går direkte, men via transittbyer

i forskjellige deler av verden, hvor migrantene

må vente på papirer. Her utsettes

de for dårlige levekår, og fysisk og psykisk

mishandling av menneskesmuglerne.

81


Vold mot migranter

Rettighetene til migranter er et forholdsvis

nytt fokus for menneskerettighetstenkning.

Migranters rettigheter beskyttes av en egen

konvensjon ”Konvensjon om beskyttelse av

rettighetene til alle fremmedarbeidere og deres

familiemedlemmer”, som ble utformet i 1990

og som trådte i kraft i 2003. Det er ofte vanskelig

å finne en god balanse mellom staters rett

til å vokte sine grenser og migranters rett til

human behandling og beskyttelse. Det er en

økende erkjennelse av at migranter, spesielt

irregulære migranter, utsettes for svært stor

risiko mange steder i verden. Mange av overgrepene

mot, og dødsfallene blant, migranter

er utilsiktede konsekvenser av stadig strengere

kontroll med innvandring i mange land,

og en økende sikkerhetisering av migrasjon.

Det har i løpet av de siste årene skjedd en

militarisering av EU-staters kontroll av irregulær

migrasjon, spesielt i de statene som

geografisk sett er mest utsatt, som Spania,

Italia, Malta og Hellas. Myndigheten i disse

statene oppfatter irregulær migrasjon som

et voksende problem, og de bruker stadig

mer ressurser, og ofte hardere metoder, for å

forhindre innvandring og avskrekke potensielle

nye migranter. En stadig større del av

disse statenes ressurser til sjøforsvar brukes

for eksempel til å forhindre innvandring

(Lutterbeck 2006: 67-69). Selv om marine og

kystvakt i land som Italia ikke har til hensikt

å utsette migranter for livsfare, er det økende

82


dødstall en konsekvens av strengere og mer

militarisert kontroll.

En utilsiktet og negativ konsekvens av den

strengere og mer omfattende kontrollen av

trafikken i Middelhavet, er at stadig mer av

aktiviteten overtas av organiserte menneskesmuglere.

Fra midten av 90-tallet ble det

for eksempel mye vanskeligere å reise i båt

fra Albania til Italia over Adriaterhavet – en

av de store innvandringsrutene til EU – fordi

den italienske marinen fikk større ressurser

og ny teknologi. Dette førte til at prisen for å

bli fraktet til Italia økte kraftig (fra 500-750

dollar i 1995 til 3000-5000 dollar i 2000).

Etterspørselen etter organisert menneskesmugling

økte, prisen økte, og menneskesmuglerne

fikk kontroll over stadig større

del av markedet (Lutterbeck 2006: 75). Det

samme mønsteret ser man også i Marokko og

Spania, hvor organiserte menneskesmuglere

tar stadig høyere priser og får en stadig større

del av markedet. Samtidig skjer det en rask

tilpasning fra menneskesmuglernens side.

Når visse deler av Middelhavet får en mer effektiv

kontroll, flyttes strømmen av irregulær

migrasjon til andre steder. Endringene i Italia

illustrerer dette godt. I 2000 ble 19 000 båtfolk

avskåret av italienske myndigheter utenfor

kysten av Apulia, altså den tradisjonelle

destinasjonen for båtfolk fra Albania. De neste

årene ble overvåkningen av dette området

intensivert kraftig, og antallet båtfolk sank til

18 i 2004 (Lutterbeck 2006: 76). Folk sluttet

83


med andre ord å bruke den gamle ruten over

Adriaterhavet i løpet av fire år. I samme

periode skjedde den motsatte utviklingen på

Sicilia. I 2000 ble ca. 2800 personer avskåret

på vei over havet fra Afrika til Sicilia. Fire år

senere var tallet 13 600 (ibid.). Når én immigrasjonsrute

tettes igjen, flytter strømmen av

mennesker seg til et annet sted. En parallell

utvikling ser man i Spania. Overgangen fra

Marokko til Spanias fastland er blitt vanskeligere,

og mange irregulære immigranter fra

Afrika forsøker å seile fra Afrika til Kanariøyene

i stedet.

En konsekvens av dette, er at irregulær

innvandring til EU over Middelhavet blir stadig

farligere. Det er svært risikabelt å forsøke

å nå Sicilia fra Libya eller Kanariøyene fra

Mauritania, og dette gir seg utslag i et stadig

større antall ulykker og dødsfall. Det økende

antallet dødsfall langs EUs grenser er ikke

bare en konsekvens av at havstrekningene

som brukes er farligere. Menneskesmuglerne

gjør også mer for å unngå å bli tatt, og den

økende verdien av menneskesmuglingene

gjør denne ulovlige virksomheten råere. Menneskesmuglere

vil for eksempel ofte kreve at

passasjerer kommer seg ut av båten når man

er i ferd med å bli avskåret av marinefartøyer,

og dette har ikke sjelden katastrofale konsekvenser.

Det er svært vanskelig å anslå hvor

mange mennesker som omkommer i forsøket

på å komme seg til EU fra land i Afrika

hvert år. Hvis man baserer seg på forsiktige

84


anslag fra forskere og organisasjoner som

Røde kors, må man anta at minst 2000 personer

drukner hvert år når de forsøker å nå EU

fra Afrika. Tallene kan være langt høyere fordi

de fleste av de forulykkede ikke blir funnet.

Det er også sannsynlig at et høyere tall omkommer

på reisen gjennom ørkenen fra hjemstedet

til havnebyer i Mauritania, Marokko eller

Libya som første ledd i reisen mot Europa.

Dødsfallene og de fysiske og psykiske skadene

som påføres irregulære migranter som forsøker

å reise fra Afrika til EU er likevel ikke

bare utilsiktede konsekvenser av strengere

kontroll. Leger uten grenser (MSF) har vist at

afrikanske migranter ofte utsettes for grove

overgrep og tortur av spanske og marokkanske

politimyndigheter. Fra april 2003 til mai

2005 gjennomførte MSF i Marokko 9350 medisinske

konsultasjoner med immigranter fra

Afrika sør for Sahara, som typisk kommer fra

land som Mali, Nigeria, Kamerun og Senegal.

Ettervirkninger av vold var årsak til 2193

(23,5 %) av konsultasjonene. MSF anslår ut

fra forklaringene til immigrantene at rundt 65

% av volden i disse 2193 tilfellene ble utført av

spanske og marokkanske sikkerhetsmyndigheter

(MSF: 7-8). Marokkanske myndigheter

er ansvarlige for de fleste voldstilfellene, men

også spanske sikkerhetsfolk tilhørende Sivilgarden

(Guardia Civil) bruker jevnlig vold for å

avvise og deportere mennesker fra de spanske

enklavene i Marokko (Ceuta og Melilla), og

ofte blir skadde personer overlatt til seg selv

85


(MSF: 17). Voldsepisodene som ikke er utført

av sikkerhetsfolk kan stort sett tilskrives de

organiserte menneskesmuglerne, og lokale

kriminelle bander.

Det går altså til en hver tid en stor strøm

av mennesker fra flere afrikanske land med

håp om å komme seg inn i EU til et bedre

liv. Tusenvis av dem dør hvert år, men vi vet

ikke nøyaktig hvor mange. Volden og mishandlingen

av disse menneskene blir stadig

verre både fordi menneskesmugling blir mer

innbringende, og fordi staters sikkerhetsmyndigheter

bruker stadig hardere metoder

for å vise migrantene vekk fra grensene. Vi

mener det er viktig at man i planlegging av

innvandrings- og asylpolitikk tar inn over

seg de store menneskelige konsekvensene av

innvandringskontrollen til EU, som Norge er

en del av.

Norge har en geografisk beliggenhet som

gjør at vi i mindre grad har behov for å stoppe

innvandring fra nærmeste naboland enn

tilfellet er i middelhavdslandene; Norge har

jo et så tett og nært politisk samarbeid med

Sverige og Danmark, at det i praksis er fri migrasjon

over statsgrenser i Norden. Men når

Norge og andre EU/EØS-land gjør det vanskeligere

å komme på lovlig måte til vår del av

verden fra land utenfor EU, kan vi være sikre

på at risikoen for mennesker som ønsker å

innvandre blir større. Vi kunne kanskje anta

at denne risikoen har en avskrekkende effekt,

slik at færre faktisk reiser. Erfaringer fra EU

86


og USA viser at økt risiko ikke nødvendigvis

har slik effekt, men at migranter i stedet velger

andre ruter og betaler menneskesmuglere.

Poenget vårt er selvsagt ikke å stille spørsmålstegn

ved om stater har rett til å vokte

grensene sine: Denne retten ligger nærmest

i definisjonen på en stat. Poenget vårt er å

påpeke at vi ikke stopper innvandring ved å

gjøre det vanskeligere - vi gjør det bare langt

farligere. Dette må være del av debatten om

innvandring.

87


7. INNVANDRING OG INTEGRERING

I det første kapittelet tok vi for oss historiske

endringer i tenkning og politikk på innvandringsområdet,

og vi så at et av de sentrale

argumenter av og til har vært fremmede menneskers

evne til å la seg innlemme, eller Norges

evne til å innlemme fremmede. Integrering har

altså vært et tema også tidligere i historien,

og det har variert hvilke grupper som er blitt

oppfattet som ”integrerbare”, og hvilke som

er blitt sett på som for annerledes enn de

innfødte. Innvandring ville være meningsløst

uten et mål om at innvandrere skal ta del i

norsk samfunnsliv. Derfor er det vanskelig å

skille en debatt om innvandring fra en debatt

om integrering. Integrering av innvandrere er

et sentralt tema i norsk politikk, slik det er i

alle vestlige land. Vi bruker det siste kapittelet

til å diskutere integrering av innvandrere

i Norge.

Hva er integrering?

Det er betydelig forvirring rundt begrepet integrering

i Norge i dag. På den ene siden er det

klart at integrering i offentlige dokumenter og

88


lant forskere i hovedsak har betydningen

deltagelse i utdanning og i arbeidsmarkedet.

Hvis en gruppe er godt integrert, betyr det

først og fremst at den har høy sysselsetting

og ikke for høy arbeidsledighet, at medlemmene

i liten grad er avhengig av offentlige

overføringer, som sosialhjelp eller pensjon fra

folketrygden, og at yngre grupper deltar i utdanning

i (tilnærmet) lik grad som befolkningen

ellers. På den andre siden får integrering

ofte en langt mer diffus betydning i offentlig

debatt, hvor innvandreres kultur, ikke minst

deres religion, framstilles som en barriere for

deltagelse i samfunnslivet.

Integreringsbegrepet har gjennomgått en

del endringer i norsk offentlighet. En av de viktigste

endringene skjedde på slutten av 1990tallet,

da man fikk et mer individorientert

integreringsgbegrep enn man hadde hatt på

1970- og 80-tallet. ”Alle, uansett bakgrunn,

har samme rett til å bli vurdert som individer,

ikke bare som en del av en gruppe, kultur

eller trosretning,” het det i St. meld. nr. 17 (1996

-97). Denne individorienteringen, og skepsisen

til å omtale innvandrere kollektivt, henger

sammen med et bredere europeisk og vestlig

oppgjør med multikulturalismen som politisk

og filosofisk prosjekt. Multikulturalisme

brukes oftest som betegnelse på en ideologi

eller en politikk hvor kulturelle grupper i et

samfunn gis lik anerkjennelse og støtte av

landets myndigheter. Kritikere av multikulturalismen

hevder gjerne at det er kunstig og

89


unyttig å definere slike grupper. Et eksplisitt

oppgjør med multikulturalismen i norsk integreringspolitikk

kom i St. meld. nr. 49 (2003

-04) Mangfold gjennom inkludering og deltakelse.

Her het det at multikulturalisme kan

låse mennesker fast i båser. Innvandrernes

kultur oppfattes som noe statisk, og multikulturalismens

kulturbegrep virker hemmende

på sosial endring, hevdet meldingen.

Fra begynnelsen av 2000-tallet har man

altså hatt et større fokus på innvandrere

som individer, og på integrering som individenes

deltagelse i arbeid og utdanning. Dette

er positivt. Men norsk debatt om integrering

er fortsatt preget av et diffust

integreringsbegrep. Mange legger fortsatt stor

vekt på innvandrerens kultur som en hindring

for integrering, og ofte omtales innvandrere

i kollektive termer. Vi tror det ofte er slike

antagelser eller følelser som gjør at noen mener

at norsk kultur kan trues av innvandring,

slik vi diskuterte i et tidligere kapittel.

Hva bør vi så mene med integrering? I ordbøker

står det at integrere betyr å innlemme eller

innpasse noe i et større hele. Ordet kommer

fra det latinske ordet integrere, som betyr ӌ

gjøre hel”. Når en person integreres, blir han

eller hun altså innlemmet i noe større. Men i

hva? For å rydde opp i debatten må vi begynne

med å se på hva som er typiske trekk ved

moderne samfunn. Et naturlig svar ville være

at det moderne samfunnet er differensiert i

forskjellige samfunnssfærer. Det betyr at de

90


forskjellige deler av samfunnet, som politikk,

økonomi, jus, vitenskap og religion, er langt

mer adskilte og uavhengige av hverandre

nå enn før. Man kan betrakte hver av disse

delene som et eget system med egne institusjoner,

eliter, teknikker og verdier.

Når en innvandrer eller en flyktning er kommet

til Norge, er det ønskelig at vedkommende

blir best mulig integrert i det økonomiske

systemet. Målet med integreringspolitikken

bør altså være innlemmelse av flest mulig i

økonomi og arbeidsliv. Integrering i arbeidslivet

forutsetter en rimelig grad av språklig

kompetanse og samfunnskunnskap. Innvandrere

må også være i stand til å delta i

demokratiet og forstå lover og regler. I et liberalt

demokrati er det imidlertid ikke naturlig å

kreve at innvandrere tilpasser sin kultur

utover det som er nødvendig for å tilpasse

seg arbeidsmarked og utdanning, og mer

generelt samfunnets lover og regler. Et integreringsbegrep

som omfatter en stor grad av

kulturell tilpasning til storsamfunnet vil ha

et betydelig element av assimilering. Krav om

assimilering hører ikke hjemme i et liberalt

samfunn, der man legger vekt på individets

ansvar, plikter og rettigheter. Kravet om

kulturell tilpasning kommer ofte til uttrykk

som en skepsis mot fremmed religion, og

et krav om å tone ned religiøs identitet og

religiøse symboler.

91


Religion og integrering

Bør religion ha noen plass i debatt om integrering?

Et liberalt perspektiv på integrering

vier ikke religion stor oppmerksomhet fordi

en liberal posisjon krever at man overlater

dette området til individets eller familiens

private sfære. Det kan selvsagt tenkes unntak

når religiøse praksiser går utover andres

friheter.

I tillegg til at det er prinsipielle problemer

med å innlemme religion i debatten om integrering,

er det betydelige praktiske problemer

som ofte overses når religion er tema i

integreringsdebatten. En klar inndeling av et

samfunn i religiøse grupper er langt vanskeligere

enn mange antar. Dette kan også trekkes

fram som et av multikulturalismens problemer.

Ett eksempel: Skal man regne som muslimer

alle personer som kommer fra land og

nasjoner hvor islam er den dominerende religion?

Etter en slik etnisk religionsdefinisjon,

vil en typisk sekularisert og høyt utdannet

iraner regnes som muslim, kanskje mot sin

vilje. Etter en slik definisjon vil også de aller

fleste nordmenn regnes som kristne. Dette er

altså en definisjon som omfatter for mye. Man

kan derimot anta at bare de personer som

er medlemmer av islamske trossamfunn, er

muslimer. Etter denne definisjonen vil man få

et langt lavere antall muslimer. En slik religionsdefinisjon

anvendt på kristne nordmenn,

ville da utelukke alle som ikke er medlemmer

av enten Statskirken eller et annet kristent

92


trossamfunn. Dette er kanskje en for snever

definisjon.

I Norge og andre deler av Europa har skepsis

til innvandring i stor grad tatt form av

en debatt om islam. Da Norge var åpent for

arbeidsinnvandring på 1960- og første halvdel

av 70-tallet, ble innvandrere først og

fremst identifisert etter nasjonal tilhørighet.

Personer var pakistanere, tyrkere eller marokkanere.

De var ikke først og fremst muslimer.

Mange av innvandrerne regnet med å reise

tilbake til sine opprinnelsesland, og tenkte

derfor ikke på å etablere religiøse organisasjoner

og rituelt liv i Norge. Da man etter

hvert fikk et økende antall innvandrere med

familie, økte også behovet for organisert

religion, ikke minst fordi religionens funksjon

nettopp er å gi rituelle rammer til gruppens

høytider, og til familiens og individets overgangsritualer,

som dåp og begravelse. Bevisstheten

om innvandrere som representanter

for bestemte religioner, kom gradvis fra

1980-tallet, og ble forsterket ut over 90-tallet.

I Norge og mange andre europeiske land er

det god grunn til å spørre om samfunnets

oppmerksomhet om religion er så stor at den

til tider kan være til hinder for integrering.

Sysselsetting og integrering

Som vi har diskutert i kapittel om økonomi

og migrasjon er det et hovedpoeng med innvandring

at innvandrerne kan bidra med

93


arbeidskraft, og med litt andre typer kompetanser

og erfaringer enn den norske befolkningen,

og dermed berike norsk arbeidsliv.

Dette synet på innvandring ser også ut til

å være helt vanlig blant nordmenn. I 2007

mente 72% av oss at innvandrere flest gjør

en nyttig innsats i norsk arbeidsliv, og 90%

mente at alle innvandrere i Norge bør ha samme

mulighet til arbeid som nordmenn (Blom

2008: 10). Innvandrernes deltagelse i det

norske arbeidsmarkedet er i dag rekordhøy.

Blant innvandrere gikk andelen sysselsatte

opp fra 57,1 prosent i fjerde kvartal 2005 til

60,1 prosent i fjerde kvartal 2006, til 63,3

prosent i fjerde kvartal 2007. I hele befolkningen

økte sysselsettingsprosenten fra 68,5

til 71,6 prosent fra fjerde kvartal 2005 til

fjerde kvartal 2007 (Daugstad 2008). Noe av

økningen kan forklares med at det er kommet

nye grupper innvandrere med svært høy

sysselsetting.

De mer detaljerte data over innvandrerbefolkningen

tar utgangspunkt i innvandrernes

landbakgrunn. Det er til dels store

variasjoner i grad av integrering (altså sysselsetting

og deltagelse i utdanning) mellom de

forskjellige innvandrergruppene med ikkevestlig

landbakgrunn i Norge. Somaliere er den

gruppen som oftest trekkes fram som et eksempel

på mangelfull eller mislykket integrering i

det norske samfunnet. Somaliere utgjør den

sjette største innvandrergruppen i Norge med

18 000 personer. Ingen innvandrergrupper

94


i Norge har like lav arbeidsdeltagelse som

somaliere. I fjerde kvartal i 2005 var sysselsettingen

til somaliske menn på 34,5 prosent

og somaliske kvinner på 20,0 prosent. I fjerde

kvartal i 2007 var tallene steget til 45 prosent og

24 prosent (Daugstad 2008: 101). Dette innebærer

en betydelig økning i sysselsettingen til

denne gruppen. Likevel er sysselsettingen til

somaliere fortsatt lav, noe som medfører

at yrkesinntekten til gruppen blir lav. Gruppen

er derfor mer avhengig av overføringer

som sosialhjelp enn andre grupper.

Hvordan skal man forklare den forholdsvis

lave deltagelse i arbeidslivet blant somaliere

i Norge? Studien gjort av Kristin Henriksen

om forskjellige innvandrergrupper etter landbakgrunn

kan være et utgangspunkt for å

svare på slike spørsmål. Det er flere trekk ved

den somaliske befolkningen som kan være

egnet til å forklare den lave arbeidsdeltagelsen.

Hele 29 prosent av somalierne bor i en

husholdning som består av en aleneforelder

med barn, stort sett en alenemor. Dette er

langt flere enn i alle andre grupper. Samtidig

har somaliske kvinner i Norge svært høy

fruktbarhet med 3,7 barn pr kvinne i alderen

35-44 år. Godt over 50 prosent av somaliske

kvinner hadde fire eller flere barn. I befolkningen

for øvrig har bare 8 prosent av kvinnene

i denne aldersgruppen fire barn eller

flere (Henriksen 2007: 76-77). Dette kan tyde

på familiesituasjoner blant somaliere som er

vanskelig forenelige med yrkesaktivitet.

95


Den klart viktigste forklaringen er likevel at

somaliere har svært kort botid i Norge, at de

kommer som flyktninger, og at de er unge. I

januar 2008 hadde 52 prosent av somaliere

i Norge botid på 0-4 år, og 27 prosent hadde

botid 5-9 år (Daugstad 2008: 23). I alle innvandrergrupper

stiger sysselsettingen med

botid, og det er rimelig å vente at dette også

vil gjelde blant somaliere. Hvis vi sammenligner

med andre innvandrergrupper, er det

også all grunn til å anta at norskfødte med

innvandrerforeldre fra Somalia vil bli langt

bedre integrert enn sine foreldre. Pakistanere

er en svært annerledes innvandrergruppe

enn somaliere. De har lang botid i Norge; hele

31 prosent har botid over 25 år (ibid.: 24).

Der hvor somaliere er kommet som flyktninger,

er pakistanere hovedsakelig kommet til

Norge enten gjennom arbeidsinnvandring eller

familieinnvandring. Sysselsettingen blant

pakistanerne er høyere enn for somaliere,

men lavere enn man kunne forvente ut fra

botid og innvandringsårsak. Bare 48 prosent

av innvandrere fra Pakistan mellom 16 og 74

år er sysselsatt, mot 63,3 prosent i innvandrerbefolkningen

totalt. Det er de pakistanske

kvinnene som trekker ned med en usedvanlig

lav sysselsetting på 31,4 prosent (ibid.:

101).

Totalt sett er det store variasjoner mellom

innvandrergrupper når det gjelder sysselsetting.

Med unntak som pakistanere og

tyrkere, med sine lange og spesielle historier

96


i Norge, tyder det meste på at sysselsettingen

øker med botid i Norge. Det er uansett viktig å

forstå hvilke mekanismer som gjør at mange

innvandrergrupper er dårligere integrert enn

befolkningen ellers. En del innvandrere faller

utenfor arbeidsmarkedet. Man kan tenke seg

flere grunner til det. Det har vært for enkelt å

motta overføringer fra det offentlige over lang

tid, og i økonomiske nedgangstider er innvandrere

generelt er mer sårbare for å miste

jobben eller ikke komme tilbake i arbeid, enn

befolkningen totalt.

Norske myndigheter har tatt betydelige

skritt for å sette innvandrere bedre i stand

til å delta i arbeidsmarkedet. Med lov av 4.

juli 2003 om introduksjonsordning og opplæring

i norsk og samfunnskunnskap for nyankomne

innvandrere (introduksjonsloven)

ble det fra 1. september 2004 obligatorisk

for kommunene å gi individuelt tilrettelagte

introduksjonsprogram og støtte til nyankomne

flyktninger. Loven skulle gjøre kommunene

bedre i stand til å stille krav til innvandrere

om blant annet aktiv deltagelse i språkopplæring

eller annen kvalifisering for arbeidslivet.

Dette var del av en bredere europeisk trend

der man innså at det offentlige hadde bidratt

til klientifisering av innvandrere gjennom å gi

sosialhjelp uten å stille krav. Motytelsen for

deltagelse i programmet er lønn tilsvarende 2

G. (1 G var i 2007 kr 66 812,-). Introduksjonsordningen

er blitt analysert av Bjørn Mathisen

i SSB, og det er klare indikasjoner på at

97


den fører til høy grad av sysselsetting blant

deltagerne etter deltagelse. 65 % av dem som

gikk ut av ordningen i 2006 var sysselsatt ett

år etter. I gruppen som deltok i programmet

i 2005 var 58 % sysselsatt i november 2006,

og 63 % i november 2007 (Mathisen 2008).

Dette tyder på at kommunene i Norge faktisk

klarer å sette svært mange flyktninger i stand

til å komme i jobb.

Kjønn og sysselsetting

I flere av de store innvandrergruppene er det

betydelige forskjeller mellom menn og kvinner

i sysselsetting. Ikke sjelden trekker den lave

sysselsettingen blant kvinner ned den prosentvise

sysselsettingen for en innvandrergruppe.

Siden likestilling mellom kjønnene er

sentralt i norsk politikk, er det mulig å se på

eventuelle forskjeller mellom kjønnene i sysselsetting

som en ekstra indikator på integrering.

En gruppe hvor et av kjønnene hadde mye

lavere deltagelse i arbeidsliv og i utdanning enn

befolkningen totalt ville således kunne sies å

være dårligere integrert enn en gruppe med

jevnere deltagelse. Det er ganske store forskjeller

mellom innvandrergruppene når det

gjelder relativ sysselsetting og utdanning hos

kvinner og menn. Forskjeller mellom menn

og kvinner mht. sysselsetting, utdanningsnivå

og deltagelse i utdanning varierer mellom

innvandrergrupper etter landbakgrunn.

98


Årsakene til forskjellene kan være knyttet til

kulturbakgrunn, men det kan også ha å gjøre

med utdanning og sosioøkonomisk status

før innvandring. Forskjellene blir mindre, ofte

raskt mindre, når innvandrergruppene oppholder

seg i Norge over tid. Ofte ser man at

forskjellene begynner å utjevne seg ved at

både jenter og gutter deltar i høy grad i høyere

utdanning, noe som over tid vil utjevne forskjeller

i utdanningsnivå og sysselsetting.

Det generelle mønsteret er også at det er flere

kvinner enn menn som tar høyere utdanning

blant norskfødte med innvandrerforeldre.

Gunnlaug Daugstad viser i sin siste rapport

for SSB om innvandrere og innvandring at

forskjellen mellom kjønnene når det gjelder

sysselsetting synker dramatisk med botid i

Norge. For innvandrere totalt som har botid

under 4 år er forskjellen mellom menn

og kvinner i sysselsetting hele 24%, mens

for innvandrere med botid fra 10 til 15 år er

forskjellen mellom kjønnene på 5,1% (Daugstad:

89-90). Dette betyr at botid er spesielt

viktig for graden av sysselsetting blant innvandrerkvinner.

Hvis vi skulle bruke skjevheter mellom

kjønnene i sysselsetting og deltagelse i utdanning

som et mål på integrering, kan vi si

at menn generelt er bedre integrert i en del

innvandrergrupper, spesielt i første generasjon,

men at forskjellene i integrering mellom

kjønnene ser ut til å utjevne seg når man ser

på norskfødte med innvandrerforeldre.

99


Deltagelse i utdanning og integrering

Deltagelse i utdanning er en av de viktigste indikasjonene

på integrering av innvandrerne,

og spesielt blant norskfødte med innvandrerforeldre.

Det generelle bildet er at norskfødte

med innvandrerforeldre har langt høyere grad

av integrering målt som deltagelse i utdanning,

enn foreldregenerasjonen. Hvis vi ser på

deltagelse i videregående opplæring, har det

skjedd klare positive endringer over de siste

par tiårene. I 1994 deltok 60 prosent av innvandrere

i aldersgruppen 16-18 år i videregående

opplæring. I 2007 deltok 89 prosent

av norskfødte med innvandrerforeldre og 68

prosent av innvandrere mellom 16 og 18 år i

videregående opplæring. Her må det imidlertid

legges til at det er større frafall fra videregående

opplæring blant innvandrerungdom,

både fra vestlige og ikke-vestlige land, enn

blant befolkningen totalt. Hvis vi ser på 2001kullet

av innvandrere på yrkesfaglige studieretninger,

er det bare 29 prosent av gutter og

47 prosent av jenter i som har fullført skolen

fem år etter de begynte. Tallene for allmennfaglige

studieretninger er langt bedre; 69 prosent

av innvandrerjentene og 56 prosent av

innvandrerguttene har fullført etter fem år.

Men hvis vi i stedet ser på norskfødte med

innvandrerforeldre, blir bildet mer positivt.

Her er tallene 81 prosent for jenter og 70 prosent

for gutter født i Norge med innvandrerforeldre

(Daugstad 2008: 61).

100


Også i høyere utdanning har det vært positiv

utvikling. I de fleste innvandrergrupper ligger

deltagelse i utdanning blant norskfødte med

innvandrerforeldre nærmere den norske befolkningen

som helhet, enn innvandrere. I

aldersgruppen 19-24 år er andelen som tar

høyere utdanning, altså universitets- og høyskoleutdanning,

faktisk høyere for norskfødte

med innvandrerforeldre enn for befolkningen

totalt. Hvis vi ser på statistikken for befolkningen

i Norge totalt for året 2007, deltok

29,7% prosent av personer i aldersgruppen

19-24 år i høyere utdanning, mens blant

norskfødte med innvandrerforeldre deltok

34,7%. Personer med bakgrunn fra Kina har

den aller høyeste deltagelse i høyere utdanning.

I aldersgruppen 19-24 år deltar hele

59 prosent av innvandrere og 60 prosent av

norskfødte med innvandrerforeldre i høyere

utdanning. Norskfødte med innvandrerforeldre

med bosnisk, indisk, iransk og vietnamesisk

bakgrunn har også betydelig høyere deltagelse

enn gjennomsnittet av befolkningen

(Daugstad 2008: 78).

Generelt kan man snakke om en studietilbøyelighet

hos norskfødte med innvandrerforeldre

som er høyere enn hos både innvandrere

og befolkingen ellers. Denne økende evne og

vilje til å delta i utdanning og forberede seg på

et kompetansekrevende norsk arbeidsmarked

er et av de tydeligste tegnene på at integreringen

i Norge går i riktig retning. Et av de helt sentrale

spørsmålene om integrering i framtiden

101


knytter seg dermed til arbeidsgiveres vilje til

å satse på innvandrere også i perioder når

arbeidsmarkedet ikke er like stramt som i

dag, og når norsk økonomi ikke lenger befinner

seg i en høykonjunktur.

102


8. KONKLUSJONER

Vi forklarte bakgrunnen for denne pamfletten

i kapittel 1, og begynte med å se på innvandring

og innvandringspolitikk i et historisk perspektiv

i kapittel 2. Et av de viktigste poengene i kapittel

2 var at innvandring ikke alltid har vært

oppfattet som et problem for politiske myndigheter.

Det har tvert imot vært perioder hvor

det var helt fri innvandring til Norge – uten at

landet led under det. Denne historiske innsikten

er viktig å ta med når man diskuterer

migrasjon og innvandringspolitikk i framtiden.

I tredje kapittel så vi på de juridiske

rammene for innvandring til Norge i dag, med

noen blikk framover mot de endringene som

er vedtatt på området. I fjerde kapittel så vi på

de økonomiske argumentene for og imot friere

migrasjon. Fra et rent markeds-økonomisk

synspunkt er det naturlig å mene at grenser

hindrer arbeidskraft i å trekke dit den er mest

verdsatt, og at de dermed hindrer et effektivt

marked. Men det er mange som vil hevde at

arbeidskraft, altså mennesker, er så avhengige

av organiske samfunn, at verden helt naturlig

er inndelt i nasjonalstater som vokter sine

grenser mot fremmede. Dette nasjonalistiske

103


argumentet mot migrasjon utfordret vi i femte

kapittel, hvor vi også hevdet at argumenter

som har et stort fokus på iboende kvaliteter

hos visse grupper migranter av og til blir rasistiske.

Deretter brukte vi kapittel 6 på å diskutere

forholdet mellom sikkerhet og migrasjon,

som er blitt et av de store temaene i offentlig

debatt og politisk tenkning, og handling, på

migrasjonsområdet, ikke minst etter 9/11. Vi

påpekte her blant annet at migrasjonskontroll,

slik den fungerer mange steder i verden i dag,

er en stor sikkerhetstrussel mot migranter,

men at migrasjon ikke er en betydelig trussel

mot sikkerhet for stater og samfunn i den

vestlige verden.

I siste kapittel diskuterte vi hva som kan og

bør skje etter at folk har innvandret til Norge

ved å diskutere integrering. Etter vår mening

bør integrering først og fremst bety deltagelse

i arbeid og utdanning. Vi har altså sett på innvandring

fra historiske, juridiske, økonomiske,

og sikkerhetspolitiske perspektiver, og vi

har hevdet at det er mange gode grunner for

å gjøre migrasjon enklere også fra land utenfor

EØS-området. Men det er et perspektiv

som mangler. Det er et ord som i liten grad

brukes i debatten om innvandring, og som vi

heller ikke har brukt i særlig grad her: rettferdighet.

104


Migrasjon og rettferdighet

Migrasjon handler også om rettferdighet. Hvis

vi tenker over hvordan verden burde vært innrettet

hvis den skulle være mest mulig rettferdig,

hvordan ville da Norges og andre staters

innvandringskontroll være organisert? Den

kjente filosofen Sayla Benhabib bruker et utvidet

perspektiv på John Rawls’ tanker om

uvitenhetens slør for å argumentere for at det

er rettferdig å ha et innvandringsregime hvor

mennesker i stor grad kan vandre over grenser

som de vil. Rawls mente at hvis vi alle

måtte lage prinsipper for sosial rettferdighet i

en utgangsposisjon, bak et uvitenhetens slør,

altså uten å vite hvem vi er når det gjelder

kjønn, rase, religion, evner, smaker og lyster,

så ville vi alle valgt en del grunnleggende prinsipper.

Hvis vi, inspirert av Rawls, tenker oss

at vi skulle lage et globalt migrasjonsregime

i en utgangsposisjon, bak et uvitenhetens

slør, er det ikke vanskelig å forestille seg at

mange ville valgt et ganske liberalt regime. I

et slikt tankeeksperiment ville det være overveiende

sannsynlig at man ble født i en fattig

familie i Asia eller Afrika, at man ikke hadde

mulighet til å ta utdanning, og at det eneste av

verdi man kunne tilby verden var egen arbeidskraft

og oppfinnsomhet.

Med dette som utgangspunkt: hvor mange

blant oss ville bestemme at det skulle være

umulig å innvandre til Europa som ufaglært

arbeidskraft? Hvor mange ville mene at man

måtte innføre visse prinsipper som gjorde det

105


mulig for mennesker i fattige land å ta del i

arbeidsmarkedene i den rike verden for derigjennom

å heve egen levestandard og gi egne

barn muligheter til utdanning og et bedre liv?

Betraktninger om migrasjon og global rettferdighet

høres muligens virkelighetsfjerne ut

når vi tenker på migrasjon innen de gitte politiske

rammer i dagens verden. Vi mener likevel

at det er god grunn til å gjøre slike tankeeksperimenter

for å forsøke å fatte hvordan

migrasjon oppfattes fra den andre siden av

grensen – fra perspektivet til dem som utgjør

80-90% av dagens migranter, nemlig dem som

ikke er politiske flyktninger, men som snarere

flykter fra en total mangel på økonomiske

muligheter og rettigheter.

Jonathon W. Moses, professor i politisk økonomi

ved NTNU, bruker begrepet rettferdighet

for å argumentere for åpne grenser. Det

første og klareste rettferdighetsargumentet til

Moses tar utgangspunkt i at retten til å bevege

seg som man vil bør anerkjennes som en

grunnleggende menneskerettighet (Moses

2006: 59-63). En lang tradisjon av liberal

politisk filosofi vil hevde at alle mennesker

har lik rett til frihet, rettferdighet og likhet.

Hvis man aksepterer grunntanken om at

mennesker er født med like rettigheter, virker

det rimelig å hevde at alle skal ha lik adgang

til å kunne bevege seg fritt. Det er vanskelig

å se det rettferdige i at friheter og muligheter

i nesten en hver politisk og økonomisk forstand

er fordelt mellom menneskene i verden

106


ikke etter universelle prinsipper, og i hvert fall

ikke etter evner og arbeidsinnsats, men etter

hvilken stat og hvilket samfunn de tilfeldigvis

er født i. Mest mulig fri bevegelse bør være

et mål for en hver som setter frihet høyt som

politisk ideal. Fri migrasjon er rettferdig.

107


LITTERATUR

Benhabib, Seyla (2004). The Rights of Others. Aliens, Residents

and Citizens. Cambridge: Cambridge University Press.

Blom, Svein (2008) Holdninger til innvandrere og innvandring

2008. Rapporter 2008/57. Statistisk sentralbyrå

Bonin, Holger, Bernd Raffelhüschen & Jan Walliser (2000).

“Can Immigration Alleviate the Demographic Burden?” FinanzArkiv,

Mohr Siebeck, Tübingen, vol. 57(1): 1-18.

Borjas, G (2003) “The Labour Demand Curve is Downward

Sloping: Reexamining the Impact of Immigration on the Labor

Market.” NBER Working Paper, 2003. Hentet 1. mars fra

http://www.nber.org/papers/w9755.pdf

Borjas, G. (1995) “The Economic Benefits from Immigration”

Journal of Economic Perspectives, vol. 9, no. 2: 3-22.

Borjas, G. (2005) “The Labor Market Impact of High-Skill Immigration”

American Economic Review, 2005, vol. 95(2,May),

56-60

Borjas, George J. Heaven’s Door: Immigration Policy and the

American Economy. Princeton University Press, 1999.

Bratsberg, Bernt, Oddbjørn Raaum og Knut Røed (2006). The

Rise and Fall of Immigrant Employment: A lifecycle study of

labor migrants to Norway

Castles, S., R. Iredale, og E. Vasta (1994) “Australian Immigration

between Globalization and Recession” International

Migration Review, Summer; 28(2):370-83

CEPOS. ”En nyfødt koster de offentlige finanser 600.000 kroner

gennem et livsforløb” Notat, 2008, 03/12.

Cohen, Alon, og Assaf Razin. “Skill composition of migration

and the generosity of the welfare state” voxeu.org. 2 12 2008. http:

//www.voxeu.org/index.php?q=node/2638 (funnet Desember

3, 2008).

108


Dagsavisen. ”Polsk oppdragelse i norske barnehager”

Dagsavisen, 8 Desember 2008.

Daugstad, Gunnlaug (red.). Innvandring og innvandrere 2008.

Statistisk sentralbyrå, november 2008.

Dustmann, Christian, Francesca Fabbri, og Ian Preston. «The

Local Labour Market Effects of Immigration in the UK.» http://

repec.org/res2003/dustmann.pdf, 2003.

Elstad, Lotta. En såkalt drittjobb. Manifest, 2008.

Florida, Richard (2003). The Rise of the Creative Class and

How It’s Transforming Work, Leisure, Community and Everyday

Life. Basic Books.

Glover, Stephen, et al. “Migration: an Economic and Social

Analysis.» RDS Occasional Paper, 2001.

Goldner, Sarit Cohen, og Chang-Tai Hsieh (2000). Macroeconomic

and Labor Market Impact of Russian Immigration in Israel

Hentet 1. mars 2009 fra www.biu.ac.il/soc/ec/wp/11-

01/alia.pdf

Gross, Dominique (2002) “Three Million Foreigners, Three Million

Unemployed? Immigration Flows and the Labour Market

in France” Applied Economics, Volume 34, no. 16, November

2002: 1969-1983

Guerette, Rob T. and Ronald V. Clarke (2005) “Border Enforcement,

Organized Crime, and Deaths of Smuggled Migrants

on the United States – Mexico Border” European Journal

on Criminal Policy and Research Volume 11, Number 2 /

June, 159-174

Haisken-DeNew, J., og K.F. Zimmerman. “Wage and Mobility

Effects of Trade and Migration” CEPR Discussion Paper, 1995.

Hamilton, Bob, og John Whalley (1984) “Efficiency and distributional

implications of global restrictions on labour mobility:

Calculations and policy implications” Journal of Development

Economics, 1984 Jan-Feb, no. 14(1-2):61-75.

Henriksen, Kristin (2007) Fakta om 18 innvandrergrupper i

Norge. Rapporter 2007/29. Statistisk sentralbyrå.

House of Lords Select Committee on Economic Affairs. “The

Economic Impact of Immigration” 2008.

Kjelstadli, Knut (red.) Norsk innvandringshistorie, bind 1-3.

Oslo: Pax forlag.

109


Lazear, Edward (1998) “Diversity and Immigration” NBER

Working Paper. Hentet 1. mars fra http://www.nber.org/papers/w6535

Lee, Ronald, og Timothy Miller (2000) “Immigration, Social

Security, and Broader Fiscal Impacts” American Economic Review

Papers and Proceedings, vol. 90, issue 2: 350-354

Legrain, Philippe (2007) Immigrants: Your Country Needs

Them. London: Little, Brown, 2007.

Legrain, Philippe (2008) The economics of migration. Centre-

Forum, 2008.

Leiken, Robert S. (2004) Bearers of Global Jihad? Immigration

and National Security after 9/11. Washington DC: The Nixon

Centre.

Leiken, Robert S. (2006) “The Quantitative Analysis of Terrorism

and Immigration: An Initial Exploration” Terrorism and

Political Violence, 18: 503-21.

Levine, Phillip B., og David J. Zimmerman (1999) “An empirical

analysis of the welfare magnet debate using the NLSY”

Journal of Population Economics, vol 12: 391-409.

Lutterbeck, David (2006). “Policing Migration in the Mediterranean”

Mediterranean Politics, 11, no. 1: 59-82

Mathisen, Bjørn (2008) Monitor for introduksjonsordningen.

Rapporter 2008/52. Statistisk sentralbyrå

McKinnish, Terra (2005) “Importing the Poor: Welfare Magnetism

and Cross-Border Welfare Migration” Journal Human

Resources XL(1):57-76

Médicins Sans Frontiers. Violence and Immigration. Report in illegal

sub-Saharan immigrants (ISSs) in Morocco. Uten sted og dato.

Mill, John Stuart [1848] Principles of Political Economy. Liberty

Funds “Collected Works of John Stuart Mill”

Ming-Jung Ho (2003) “Migratory Journeys and Tuberculosis

Risk” Medical Anthropology Quarterly, New Series, Vol. 17, No.

4 (Dec., 2003), pp. 442-458

Molland, Einar (1979). Norges kirkehistorie i det 19. århundre.

Bind I. Oslo: Gyldendal.

Moses, Jonathon W., og Bjørn Letnes (2004) “The Economic

Costs to International Labor Restrictions: Revisting the Empirical

Discussion” World Development, volume 32, issue 10:

1609-26.

110


Ottaviano, G, og G Peri (2006) “The Economic Value of Cultural

Diversity: Evidence from US Cities” Journal of Economic

Geography, Hentet 1. mars 2009 fra http://www.nber.org/papers/w10904

Ottaviano, Gianmarco, og Giovanni Peri. “Rethinking the

Gains from Immigration: Theory and Evidence from the US”

NBER Working Paper, 2005.

Pedersen, Peder J., Mariola Pytlikova, og Nina Smith (2004)

“Selection or Network Effects? Migration Flows into 27 OECD

Countries, 1990-2000” IZA Discussion Paper, Hentet 1. mars

2009 fra http://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_

id=527144

Rumbaut & Ewing (2007). The Myth of Immigrant Criminality

and the Paradox of Assimilation: Incarceration Rates among

Native and Foreign-born Men. Washington DC: Immigration

Policy Centre.

Skardhamar, Torbjørn (2006) Kriminalitet gjennom ungdomstiden

blant nordmenn og ikke-vestlige innvandrere. En analyse

av fødselskullet 1977. Notater 2006/33. Statistisk sentralbyrå

Offentlige publikasjoner

LOV-1988-06-24-64 (Utlendingsloven)

LOV-2008-05-15-35 (Utlendingsloven), ikke i kraft

Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) Om lov om utlendingers

adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)

Regjeringen.no: http://www.regjeringen.no/nb/dep/

aid/tema/Innvandring/midtspalte/ny-utlendingslov/

Familieinnvandring-og-tiltak-mot-tvangse.html?id=47

5622&epslanguage=NO

Tall og fakta 2007, Utlendingsdirektoratet

Asylmottak gjennom 20 år, Utlendingsdirektoratet

111


OM FORFATTERNE

Torkel Brekke

Arbeider deltid som prosjektleder i Civita. Brekke er

førsteamanuensis ved Humanistisk fakultet, Universitetet

i Oslo, har en doktorgrad fra Universitetet i Oxford,

og har skrevet og redigert en rekke bøker og artikler om

forholdet mellom kultur og politikk.

Marius Doksheim

Arbeider som rådgiver i Civita. Han har tidligere vært

praktikant i Civita, først en periode våren 2007, og så

igjen våren 2008. Marius har mastergrad i politikk og

økonomi fra BI i Oslo, og har tidligere vært ansvarlig

redaktør i studenttidsskriftet Observator.

Erlend Sand

Er leder for Europeisk Ungdom og tidligere rådgiver i

Civita. Har tidligere arbeidet som reisesekretær i Europeisk

Ungdom, har sittet i tre perioder som sentralstyremedlem

i Unge Venstre og Europeisk Ungdom og vært

administrasjonssekretær i stiftelsen Liberalt Laboratorium.

Torstein Ulserød

Arbeider i UDI, og har tidligere vært praktikant i Civita.

Han har en master i rettsvitenskap ved Universitetet i

Oslo, hvor han skrev masteroppgave om krigens folkerett.

Ulserød har også valgfag innen blant annet folkerett

og menneskerettigheter fra Université Paul Cézanne i

Frankrike.

112

More magazines by this user
Similar magazines