Fred og frihet nr. 1/2011

Tidsskrift for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 71. årgang Nr. 1/2011 

Tenke globalt - handle lokalt 

Kvinner, liv og vann 

Fredspionerer i Rogaland 

Brobygging i lokalsamfunnet

Innhold 

2: Innhold 

3: Leder: Revolusjonen i Egypt 

4: WIPFs internasjonale kongress 

Tema: Tenke globalt, handle lokalt 

5-6: Fredspionerer i Rogaland 

5: IKFFs avdelinger i Rogaland 

6-7: Johanne Skog Gripsrud 

7: Den gode viljes dag og fredsblomsten 

8-9: Brobygging i lokalsamfunnet 

10: Tenke globalt, handle lokalt 

11-12: Studietur til Filippinene 

12: IKFFs loppemarked i Rogaland 

13: Rogaland fredsfond 

14-15: Tankar omkring kvinner, liv og vann 

15: Kvinner, liv og vann i skolen 

15: Sidsels plukk 

16-17: USAs militære imperium: 

Verdenskart over amerikanske 

militærbaser (kommentar s. 18) 

Tema forts. 

18: Nye medlemmer i IKFF Rogaland 

Debattinnlegg 

19: Resolusjon 1325 og norsk nøling 

19-20: Våpen fra fredsnasjonen Norge 

20: Klimaoppvarming og krigsfarsotter 

20: Norske våpen i krig 

21: Yrkesvalg for framtida? 

Tema forts. 

22: Skjønnhet fra Dødehavet 

23: Når det beste i mennesket får blomstre 

24: IKFF-fanen i 8. marstoget 

Internasjonalt 

25: Nordisk WILPF-møte 2011 

26-27: Kvinner, fred og tryggleik i Colombia 

28-29: Kolonialismens nye klær 

29: Hundre gode grunnar mot atomkraft 

Minneord 

30: Ole Kopreitan, “Til Ole Kopp” 

30: To av våre medlemmer har gått ut av tiden 

fred og frihet 

fred og frihet utgis av 

Internasjonal kvinneliga 

for fred og frihet (IKFF). 

Redaksjonsgruppe 

for 1/2011 

Sidsel Andersen 

Camilla Hansen 

Ingegerd Lorange 

Grethe Nielsen 

Mari Holmboe Ruge 

Layout: 


Temagruppe for nr. 1/2011 

Berit Oldeide 

Ellen Sværi 

Kirsten Gundersen 

Marta D.S. Lea 

Gerd Haugland 

Gro Eriksen 

Forsidebilde: 

“Kvinner redder verden” 

Tekstilbilde av 

Gro Eriksen 

Baksidebilde 

“Hold hands across” 

WILPF Boston 

Trykk: 

Bedriftstrykkeriet A/S 

Rettelser til 4/2010 

Forsiden: 

Forsidebildet er malt av 

Eli Raa Nilsen

LEDER 

Revolusjonen i Egypt 

Protestene som avsatte president Ben Ali i Tunis, etter 

tiår med et autokratisk styre, sprer seg. Regjeringene 

i Egypt, Libya, Algerie, Jordan og Jemen føler folkets 

vrede etter år med undertrykking. Makthaverne har 

i alle år betraktet landene som sine private domener 

der folk kunne utplyndres, og selv bygget sine private 

formuer. Disse diktaturene har hittil vært støttet 

av USA og EU som en beskyttelse mot islam i krigen 

”mot terror”. Kan det som nå skjer sammenlignes 

med murens fall i Berlin? Er det en demokratisk vårløsning 

for folkene i Midtøsten vi er vitne til? Det 

utenkelige er blitt tenkelig. 

Klistret til Al Jazeera og CNN, hørte jeg en reporter 

rope: ”Just listen to the roar of the people!”. 

Tusenvis av egyptere har oppholdt seg på Tahrirplassen 

siden 25. januar. Folk i Tunis gikk foran og 

viste vei, og med ett oppdaget ungdommen i Egypt at 

angsten var borte. President Mubaraks forhatte hemmelige 

politi, kjent for undertrykking og bruk av tortur 

kan ikke lenger skremme dem. De har ”twitret” og 

”blogget” med inn- og utland. De krever ytringsfrihet, 

respekt og sosial rettferdighet, og - mer enn noe annet 

- at president Hosni Mubarak og hans regime må 

gå. Alt skjer i verdige og ikke-voldelige former der 

folk fra alle samfunnslag deltar. Nasjonen har en ung 

befolkning, mange er velutdannede, men uten jobber. 

Klasseforskjellene er store, og mange lever for 2 dollar 

om dagen. Økonomiske reformer må komme. 

Under demonstrasjonene ble Mubaraks tilhengere 

fraktet inn gjennom folkehavet på hester og 

kameler. De angrep demonstrantene; minst 14 døde 

og bortimot 1.200 skadde ble brakt til sykehusene. Det 

eneste demonstrantene gjorde var å forsvare seg. De 

avholdt felles bønn med muslimer og koptisk kristne 

hvor folk ropte: ”vi står sammen!” De oppfordret militære 

og det hemmelige politi om å delta i revolusjonen 

i en felles kamp for en ny framtid. 9. februar 

gjorde Mubarak det klart at han fortsatt ville sitte ved 

makten til presidentvalget i september. Hans nye visepresident, 

Omar Suliman, fra samme politiske klikk 

som presidenten, representerer ingen endring, men 

har lenge vært USAs og Israels favoritt til å ta over. 

Suliman har i mange år vært lederen for det forhatte, 

hemmelige politi. Han har forhandlet med Israel, og 

WikiLeaks kan avsløre at han er en garantist for at 

intet endres på Vestbredden og i Gaza. Etter 18 dagers 

demonstrasjon var 29 år med president Hosni 

Mubarak over. Gleden kunne slippes løs. 

Hva nå? De militære har foreløpig tatt over. 

Mange eksilopposisjonelle er kommet hjem. Er El- 

Baradei Vestens mann? Feministen og aktivisten 

Nawal el Saadawi spør: Hvor er kvinnene? Generalsekretæren 

for Det muslimske brorskap har forlatt 

sin stilling og kaller det som har skjedd for ”en hvit 

revolusjon”. Vil han stille til valg? Kan egypterne lære 

av Sør-Afrika, og gjennomføre en fredelig overgang 

til demokrati? Kopiere deres grunnlov som erkjenner 

all urett som er begått? Revolusjonen er bare begynnelsen 

på en lang og smertefull prosess. 

Diktatorer kan også adlyde, og Mubarak har i 

alle år vært en lojal tjener for Vestens økonomiske 

interesser. Det ødeleggende IMF-programmet som ble 

innført i 1991, midt under Gulfkrigen, gjorde landet 

til krigsdeltaker og skaffet det en enorm gjeld til USA 

pga våpenkjøp. Privatisering og deregulering av alle 

offentlige tjenester samt frislepp av matvareprisene 

førte den egyptiske befolkningen ned i dyp fattigdom. 

Mubarak har vært IMFs ”mønsterelev”. 

Når det nye samfunnet skal formes må det også 

fokuseres på den rollen USA, EU, IMF og Verdensbanken 

spiller. Et reelt systemskifte forutsetter en 

kritisk innstilling til disse institusjonene. USA forsøker 

nå å posisjonere seg i forhold til dette skiftet. 

Dehar lenge finansiert folk fra opposisjonen, samtidig 

som de har “minglet” med diktatorer. La oss håpe at 

Washington ikke klarer å kapre revolusjonen ved å 

installere et nytt marionettregime, men at egypterne 

selv klarer å ta kontroll og å forme sitt eget unike 

demokrati. 

11.02.2011 

Dagmar K. Sørbøe, 

leder i IKFF 

fred og frihet 1/2011 3

WILPFs internasjonale kongress 

Denne kongressen blir nr. 30 i WILPFs 96-årige historie, og holdes i Costa Rica 

30. juli til 5. august i år. 

AV MARI HOLMBOE RUGE 

Den internasjonale kongressen er WILPFs høyeste 

organ. Kongressen velger nytt internasjonalt styre 

(president/er, visepresidenter og internasjonal kasserer), 

vedtar nytt arbeidsprogram og budsjett for neste 

kongressperiode, og er dessuten et viktig politisk 

verksted og møteplass for engasjerte kvinner fra hele 

verden. Dette er den siste kongressen før 100-årsmarkeringen 

i Haag i 2015. 

Alle seksjoner som har betalt sin internasjonale 

kontingent kan sende en delegasjon med stemmerett 

til kongressen. Antallet delegater er regulert ut 

fra medlemstallet. IKFF kan (som de fleste nasjonale 

seksjonene) ha 5 delegater med stemmerett. Internasjonale 

medlemmer (IB-medlemmer) har personlig 

stemmerett. I tillegg kan alle WILPF-medlemmer 

delta i alt som foregår uten stemmerett. 

WILPF har et formelt regelverk for både forberedelser 

og gjennomføring av kongressen. 

Det internasjonale styret som ble valgt i 2007 er: 

Presidenter: Annelise Ebbe (Danmark) og Kerstin 

Grebäck (Sverige). Visepresidenter: Kozue Akibayashi 

(Japan), Amparo Elisa Guerrero (Colombia), 

Felicity Hill (Australia), Samira Khoury (Libanon). 

Internasjonal kasserer: Nancy Ramsden, USA. 

I løpet av perioden har Felicity Hill og Samira Khoury 

trukket seg. Martha Jean Baker (Storbritannia) er valgt 

inn som nytt styremedlem. 

Ordningen med to likestilte presidenter ble tatt 

inn i vedtektene i 2007. Dette er altså den første perioden 

med en slik ordning, og erfaringene vil nok bli 

diskutert både før og under årets kongress. Alle internasjonale 

tillitsvalgte kan gjenvelges to ganger 

Hovedtema på årets kongress 

I tillegg til nødvendige organisatoriske saker skal 

kongressen ha seminarer og diskusjoner om følgende 

aktuelle politiske tema: 

• Krigers grunnleggende årsaker 

• Matsikkerhet og kvinners deltakelse i forhold 

• Investering i fred 

• “Visjoner for WILPF” 

4 fred og frihet 1/2011 

Organisering av det internasjonale arbeidet 

WILPF har organisert det politiske arbeidet i internasjonale 

komiteer og arbeidsgrupper som diskuterer 

aktuelle tema, samler informasjon og kommer 

med politiske innspill til den internasjonale ledelsen. 

Kongressen oppnevner komitelederen, deltakelse i 

komiteene er åpne for alle medlemmer. Av økonomiske 

årsaker foregår det meste av arbeidet via epost, 

men alle komiteene har møter under kongressen. 

i 2011 har WILPF disse komiteene: 

• Økonomisk rettferdighet 

• Miljø 

• Rasisme 

• Menneskerettigheter 

• FN-saker, nedrustning 

• Midtøsten 

WILPF drifter også to sentrale internasjonale 

hjemmesider: www.reachingcriticalwill.org (om nedrustningsspørsmål) 

og www.peacewomen.org (om 

1325-saker). 

Dra på kongress! 

I det løpende arbeidet hjemme er det ofte ikke lett å få 

med det globale perspektivet som gjør vår organisasjon 

såpass spesiell. Kongressen er en god anledning 

til å bli kjent med det aktive internasjonale nettverket 

som har holdt WILPF gående i snart 100 år. Landsstyret 

vil utover våren sende ut oppdatert informasjon 

om forberedelsene, og det blir satt av god tid under 

landsmøtet 9. – 10. april til å diskutere saker til kongressen. 

Siste påmeldingsfrist er 15. mai. Hedmark/ 

Oppland- avdelingen har satt av midler i sitt budsjett 

til reisebidrag for én delegat. Landsstyret vil forsøke 

å gi reisebidrag til noen flere, men de fleste som vil 

til Costa Rica må nok inkludere det i sitt eget feriebudsjett 

for 2011. Og hvorfor ikke? Costa Rica er et 

meget interessant land å bli kjent med. 

Flere opplysninger om kongressen finnes på 

www.wilpfinternational.org

Fredspionerer i Rogaland 

Kvinnene som startet opp IKFFs avdelinger i Stavanger og Sandnes etter krigen, var 

fredspionerer som brukte mesteparten av livet sitt i fredens tjeneste. 

AV KIRSTEN GUNDERSEN OG GRO ERIKSEN 

En studiering på Kvinnen og den svarte fuglen, ei bok 

som fremdeles engasjerer, var opptakten til IKFFavdelingene 

i Rogaland. Det var læreren Lilly Hertel- 

Aas som presenterte både boka og organisasjonen på 

disse kanter av landet. Hun ble den første lederen av 

IKFF i Stavanger fra juni 1947. 

Da Lilly Hertel-Aas kom til Stavanger kjente 

hun til Kvinneligaen fra før. Under krigen hadde hun 

arbeidet mot nazifisering av barn og unge, og kjente 

de som satt i IKFFs landsstyre. Med cand.mag-utdanning 

i bl.a. tysk, engasjerte hun seg sterkt i hjelpear- 

Temaredaksjon for fred og frihet 1/2011: 

IKFFs avdelinger i Rogaland 

Dette året har vært litt spesielt for oss i Rogaland, 

siden medlemmer fra Stavanger-avdelingen har deltatt 

på møtene i Sandnes IKFF. Det har ført til at vi på 

Sandnes har hatt godt oppmøte og ivrige deltakere på 

vår studiering om IKFFs hefte Kvinner, liv og vann. 

I tillegg har vår avdeling fått flere nye og flere aktive 

medlemmer. 

Da forespørselen om ansvar for tema til fred og 

frihet nr. 1/2011 kom, var medlemmene ikke vanskelige 

å ”overtale” til å prøve seg skriftlig, heller ikke 

medlemmene fra Stavanger. Bare noen få av oss er 

i utgangspunktet vant med denne type innsats, så vi 

måtte bli enige om en ramme alle kunne gi sitt bidrag 

til. Slagordet ”Tenke globalt, Temaredaksjonen i Rogaland 

handle lokalt” er kjent i 

IKFF, og betegnende for det 

meste av arbeidet våre avdelinger 

har gjort. Vi har derfor 

prøvd å samle bidragene om 

temaer som fredspionerer 

i Rogaland, fredsarbeid i 

hverdagen, studiearbeid og 

IKFF i lokale media. I tillegg 

har vi tenkt litt på at tekstene 

skal presenteres i ulike sjangre 

og i et språk som kan nå de 

fleste. Ønsket vårt er å senke 

terskelen for hva fredsarbeid 

beidet Kvinneligaen drev sammen med Kvekerne i 

Hamburg etter krigen. Avdelingen i Stavanger hadde 

da over hundre medlemmer og Lilly var den drivende 

kraften der i mange år. 

Høsten 1947 presenterte hun IKFF også for 

en syklubb i Sandnes, og Johanne Lea, seinere en 

markant Venstrepolitiker i byen, påtok seg å lage en 

avdeling av IKFF i Sandnes. Hun fikk kontakt med 

venninneklubben Frøya, som alt var godt i gang med 

forts. s. 6. 

kan være, og at mange kan se oppgaver der de bor. Og 

så er det aldri for seint å lære noe nytt! Studieheftet 

om vann og artiklene om uranvåpen i forrige nr. av 

fred og frihet er eksempler på kunnskap vi kan bruke 

i vårt lokale arbeid for en fredeligere verden. 

fred og frihet er vårt ansikt utad, og mange av 

oss vil gjerne bruke bladet til å verve nye medlemmer. 

Så nå gleder vi oss til å dele nr. 1/2011 til de vi kjenner, 

og håper andre avdelinger og enkeltmedlemmer 

rundt i landet kan gjøre det samme. 

For IKFF-avdelingen i Sandnes, 

Gro Eriksen

forts. fra s. 5 

å skolere seg gjennom foredrag om ”aktuelle spørsmål 

i tiden”. For disse opprørske småbarnsmødrene fra 

mellomkrigs- og antikrigsgenerasjonen var ikke veien 

til IKFF lang. Fire av dem meldte seg straks inn og 

brukte mesteparten av livet sitt i ”fredens tjeneste”. 

De to Rogalandsavdelingene hadde allerede fra starten 

av et nært samarbeid. 

Johanne Lea ledet avdelingen i Sandnes de 

første åtte årene. Som politiker var hun kjent for sitt 

kvinneengasjement og sin gode replikk. Hun var høyt 

respektert, og ble den første kvinnelige 17.mai-taler 

i byen vår. Johanne satt i bystyret og formannskapet 

for Venstre i mange år, og alltid var hun en god ambassadør 

for IKFFs arbeid. Sandnespolitikerne var 

godt informert om vårt freds- og kulturarbeid, og gav 

økonomisk støtte til seminarer og foredrag både på 

70- og 80-tallet. 

Marit Thorkildsen var også med i det første styret, 

og disse to var drivkreftene for det kulturarbeidet 

Johanne Skog Gripsrud 

Æresmedlem Johanne Skog Gripsrud er den eneste av fredspionerene fra Rogaland 

som fortsatt lever og er aktiv. Jeg fikk æren av å komme hjem til henne til en samtale. 

AV KIRSTEN GUNDERSEN 

Johanne er vel kjent for de fleste av medlemmene i 

IKFF Norge. Hun har vært medlem i over 60 år og 

er æresmedlem. Hun ga ut sin første bok i 1985, og 

har skrevet en rekke artikler. Hvordan startet det hele? 

Hvordan fikk hun denne interessen 

som fremdeles brenner i henne 

i en alder av 94 år? 

Når jeg spør hvordan interessen 

ble vekket, ser hun på meg 

med sitt klare blikk: 

- Jeg tror jeg er født sånn, 

smiler hun. Jeg husker fra småskolen 

da vi ble fortalt om store kriger 

og vold, at jeg tenkte: Det er feil, 

det skal ikke være sånn. Ja, jeg 

mener jeg er født sånn. Men interessen 

vokste under krigen. Jeg 

var sterkt i mot krig, og var sikker 

på at livet snart var slutt. Jeg 

lovet meg selv at, overlever jeg 

dette, skal jeg vie mitt liv til fred- 


sarbeid. Det fortalte jeg også til 

Kongen da jeg fikk HM Kongens fortjenestemedalje. 

Da freden kom 8. mai 1945 kledde jeg døtrene mine 

i matros-kjoler og fant fram flagg. Synet som møtte 


som har vært, og er, en viktig del av vårt lokale freds- 

arbeid. Marit sørget for at det var musikk på hvert 

eneste møte! Foruten hjelpearbeid til beste for krigens 

ofre, ble studiearbeidet fra Frøya videreført med god 

hjelp fra Kvekerne og Rogaland Studiesamnemd. 

Men siden Johanne og Marit begge døde knapt 

70 år gamle, er det Rakel Lapin og Johanne Skog 

Gripsrud som først og fremst har fått prege arbeidet 

i Sandnesavdelingen opp til vår tid. Rakel var på 80tallet 

vår ”reisende representant i fred”, og deltok i 

alle fredsmarsjene, både de vi arrangerte lokalt og de 

internasjonale. Samtidig var hun mor for Rogaland 

Fredsfond. Rakel døde i 2009. 

Kilder: 

Fred & Frihet. IKFF i Rogaland 40 år, red. Johanne 

Skog Gripsrud, Internasjonal kvinneliga for fred og 

frihets (IKFF) avdelinger i Stavanger og Sandnes, 

1988 

som møtte meg da vi kom ut; alle flaggene som ble 

heist over Sandnes, er et syn jeg aldri glemmer. Det 

er det sterkeste jeg noen gang har opplevd. Johanne er 

beveget nå, og får tårer i øynene selv etter 65 år. 

- I desember 1947 ble IKFF 

Sandnes stiftet. Hva gjorde dere 

konkret? 

- Fredsarbeidet tok til som 

hjelpearbeid etter krigen. Det 

hastet med gjenoppbygging av alt 

krigen hadde ødelagt. Det hastet 

også med å gjenopprette respekten 

for menneskeverdet. Avdelingene 

i Stavanger og Sandnes 

samarbeidet med Kvekerne. De 

hadde fått i gang hjelpearbeid til 

det krigsherja folket i Tyskland. I 

desember 1947 dro 16 lastebiler 

fra Stavanger lastet med 40 tonn 

matvarer og brukte klær bestemt 

for Tyskland. En av disse bilene 

hadde IKFF ansvar for. 

- Hva er for deg den viktigste formålsparagrafen 

til IKFF? 

- Kampen mot vold, at konflikter skal løses på

fredelig måte. Og fredsoppdragelse. Begynn med de 

minste. Ut fra tanken om en global historieundervisning, 

laget vi ”Fredstanker i lyrikk og musikk”. Det 

var et kulturprogram som ble laget på 70-tallet og bestod 

av musikk, sang og opplesing av dikt og tekster. 

Jeg hadde ideen, men fikk god hjelp av ”kulturkonsulenten” 

vår, Marit Thorkildsen, når det gjaldt musikken. 

Seinere ble programmet tilpasset skolen, siden 

aktørene for det meste var lærere. Programmet ble 

brukt i mange sammenhenger og i mange varianter, 

også av Rikskonsertene. Dette var noe nytt i det tiåret 

da fredsundervisning i skolen endelig ble tatt inn i 

skolens læreplaner. 

- Hvem har vært dine motivatorer av tidligere 

formødre? 

- De har vært mange, både fra lokalavdelingene 

og landsstyret. Om jeg skulle nevne noen, måtte det 

bli Helga Stene, Ingrid Eide og Johanne Reutz Gjer 

moe. De har gitt både inspirasjon og kunnskap til oss 

som bygde opp lokalavdelingene i Rogaland, spesielt 

når det gjaldt fredsundervisning i skolen. De var også 

populære som forelesere og samlet mange deltakere 

på seminarene vi hadde i Sandnes på 70-tallet. Mange 

flere kunne ha vært nevnt både her og ellers i landet for 

det gode samarbeidet vi hadde da jeg var redaktør for 

fred og frihetfra 1983-1995. De var helt avgjørende 

for kvaliteten på bladet, og jeg kan nok for en stor del 

takke dem for at jeg fikk Kongens fortjenestemedalje 

på min 80-års dag! 

- Hva er ditt råd til nye medlemmer av IKFF for 

å holde oppe motivasjonen? 

- Tro på at det du gjør er rett, at fred er riktig! 

Ikke svikt deg selv! Reis på årsmøtene og bli kjent 

med andre i IKFF, gjerne også på de internasjonale 

kongressene Kvinneligaen har hvert 3. år. Bruk handlingsplanene 

de utarbeider, men nye generasjoner 

må finne sin egen måte å drive fredsarbeidet på. 

Den gode viljes dag og fredsblomsten 

Fredsblomsten selges av Sandnesavdelingen, og den bæres av medlemmer flere 

steder i landet. Johanne Skog Gripsrud forteller dens historie. 

AV JOHANNE SKOG GRIPSRUD 

Da statsmenn møttes på den første fredskonferansen 

i Haag i 1899, ble de enige om å be sine respektive 

land om å markere 18. mai hvert år som ”den gode 

viljes dag” De nordiske IKFF-gruppene samarbeidet 

om å gjøre denne dagen godt kjent. Samtidig skulle 

”fredsblomsten”(produsert som liten nål i papir) selges 

til inntekt for fredsarbeid. 

Under krigen og okkupasjonen lå alt fredsarbeid 

nede, men da freden kom i 1945, samlet fredsarbeiderne 

seg til ny innsats. 18. mai ble igjen markert, og 

fredsblomsten ble solgt og gav sårt tiltrengte penger 

til IKFFs gjenreising av arbeidet for fred. 

Før krigen hadde NRK hjulpet til med å gjøre 

dagen kjent. En rekke organisasjoner stilte seg bak, 

bl.a. Norske presters fredslag, som markerte dagen i 

sine gudstjenester. Også Kirkedepartementet støttet 

dette ved å anbefale fred som tema for skolestiler i 

skolebladene. 

Denne positive holdningen til fredsarbeid fikk 

en brå slutt med opprettelsen av Nato i 1949 og den 

påfølgende kalde krigen. Den lille fredsblomsten 

fikk et ”mistenkelighetens slør” over seg. Var de ikke 

kommunister disse som solgte fredsblomster? Selgerne 

fikk en kjølig mottakelse, det skulle mot til å 

bære den, og blomsten forsvant. 

Men i 1982 dukket den opp igjen. Nå som 

hovedmotiv på IKFFs fane. Gro Eriksen designet og 

sydde flere faner til landsstyret og lokalavdelinger. 

Den ble enda båret i 17. mai-toget på Sandnes en gang 

på 80-tallet. 

Også Aina Lapin, datter av Rakel Lapin, brukte 

fredsblomst-motivet til en emaljenål laget på bestilling 

fra Sandnesavdelingen av IKFF. Ellen Sværi, som 

hadde ideen, brukte den første gang da hun sammen 

med IKFFs ”Fredgruppe Rogaland” reiste på turne 

med ”Sangen om fred” i regi av Rikskonsertene. Fredsblomsten 

selges fremdeles av Sandnesavdelvingen, 

og den bæres av medlemmer flere steder i landet. En 

større utgave av blomsten er tildelt æres-medlemmer. 

Da ”Den store fredsreisen” skulle arrangeres i 

1986 i regi av IKFF Sverige for å markere FNs fredsår, 

ble blomsten igjen brukt for å skaffe penger til 

organisasjonen. Denne gangen på papir, som første 

gang. Ingeborg Skjåk Bræk, leder av Trondheim 

IKFF, organiserte og solgte fredsblomster for 60.000 

kroner! Hun og fire andre norske kvinner deltok på 

hele rei-sen. Kanskje var det viktige fredsbudskapet 

de hadde med seg til regjeringene i de FN-landa de 

besøkte en medvirkning til å tine isen under den kalde 

krigen? 


Brobygging i lokalsamfunnet 

Høsten 2006 diskuterte vi i Sandnes-avdelingen hvordan vi kunne gjøre litt praktisk 

fredsarbeid som brobyggere i vårt eget lokalmiljø. Dette resulterte i samarbeid 

med Flyktningkontorets kvinnekafé. 

AV GRO ERIKSEN OG KIRSTEN GUNDERSEN 

Siden ei av oss hadde kontakter på asylmottaket 

i utkanten av byen, fikk vi i stand et samarbeid om 

en stor kulturmønstring i byens rådhuskantine i juni 

2007. Deltakerne kom fra mange land, også Norge, 

og oppslutningen var gledelig stor. Kultursamarbeidet 

førte til vennskap og samarbeid med Flyktningkontoret. 

De har i mange år drevet en kvinnekafé. Dette 

frivillige engasjementet er nå inne i det fjerde året. 

Hver fredag mellom kl 10 og 13 kommer en av oss 

fra Sandnesavdelingen, ofte to, til Kvinnegruppa. Vi 

får være en del av fellesskapet og være til hjelp for de 

to-tre som kommer fra Flyktningkontoret hver gang. 

Rojin Hajo, som selv kom til Norge som kurdisk 

flyktning, er den som har ledet gruppa de siste 

årene. Sammen med Simonette Håland, helsesøster 

og opprinnelig islending, bygget de opp kvinnegruppa 

til det den er i dag. Simonette som nå snart er pensjonist, 

er innom på frivillig basis, men like engasjert. 

De andre har bakgrunn fra psykisk helse og trygdesystemet, 

men noen, som Rojin, har sin viktigste 

bakgrunn i sine erfaringer som flyktning. De ansatte 

på Flyktningkontoret er 

et mini-FN som i arbeidet 

sitt utfyller hverandre og 

bruker hverandres sterke 

sider. Oss som er frivillige 

har de innlemmet i sitt 

kollegium. Og slik blir vi 

også tatt imot på Kvinnegruppa, 

med åpne armer! 

Vi får være en del av dette 

kvinnefellesskapet hvor 

Rojin Hajo er det naturlige 

midtpunkt. Hun et naturtalent 

i sosiale ferdigheter! 

Med sin ubyråkratiske 

måte å møte alle mennesker 

på, inngir hun tillit 

og virker samlende på den 

tverrkulturelle forsamlingen. 

Vi spør Rojin, nå også 

IKFF-medlem, om hvor- 


dan hun kom til å delta i dette arbeidet: 

- Da jeg var ny i Norge for snart 20 år siden, 

småbarnsmor og i gang med mine 500 norsktimer, 

bodde jeg i Stavanger. Der hadde de allerede da ei 

slik gruppe, og jeg så veldig fram til å gå dit en gang 

i uka. Her kunne jeg møte andre i min situasjon, samtidig 

som jeg lærte flere kulturer å kjenne, også den 

norske. Etter hvert som jeg lærte mer norsk, kunne 

jeg hjelpe til med å tolke på kurdisk og arabisk. Siden 

arbeidet jeg i barnehage i fem år, før jeg fikk sjansen 

til å arbeide ved kontoret her. Da visste jeg at et slikt 

tilbud var viktig. Jeg har vært ansatt siden 1999 og 

hatt ansvaret for kvinnegruppa, og dette arbeidet gir 

meg mye glede og energi! 

- Hvem er målgruppa, og hva er målet med 

dette tilbudet? 

- Opprinnelig var målgruppa kvinner som av en 

eller annen grunn var hjemmeværende, kanskje med 

små barn. Vi var redde de skulle glømme norsken sin, 

og ville gi dem et møtested der de kunne praktisere. 

Men det er også et sosialt tilbud, og ikke minst en 

Simonette Håland og Rojin Hajo som bygget opp Kvinnegruppa til det den nå er.

Strikking er en populær aktivitet. Her: Angin Grigorian. 

hjelp til å bli kjent med det norske samfunnet og 

den norske kulturen. Det er fremdeles lov å ha med 

småbarn, men de fleste brukerne er fra læringssenteret. 

Kvinnegruppa er en del av språkpraksisen deres 

og står på timeplanen. På det meste har vi 15-18 stk. 

her fra 20 til over 60 år. Ofte har vi et tema å samtale 

om. Det kan være etter brukernes ønsker, noe som er 

knyttet til de mange uskrevne lovene i samfunnet. Det 

kan også være noe vi tror vil være nyttig for dem å 

vite, for å forstå den norske kulturen og gjøre seg nytte 

av de tilbud som fins. Gjerne noe som er knyttet til 

barn og helse. Noen ganger presenterer de selv noe 

fra kulturen i hjemlandet sitt. Både dans, drakter og 

matretter har stått på programmet. 

- Hvilke ønsker har du for det videre arbeidet? 

- For det første skulle jeg ønske at flere norske 

så verdien av å komme på kvinnegruppa. 

Det ville også ha gjort språktreningen mer effektiv 

fordi vi kunne ha delt oss i smågrupper, så 

flere fikk snakke. Dessuten hadde det vært kjekt å 

Å vera vaksen 

Å vera vaksen, 

det er å le av all sin ungdoms draum. 

Det er å la den gråe kvardagen drepa sitt liv 

– og meininga med det. 

Det er å veksa til - med sopp i alle sår. 

Det er å dø ein langsom død 

– før rette dauden kjem. 

All renning frå din ungdoms jord blir trampa 

vørdlaust ned. 

Ja, tramp og tråkk og få det vekk, 

for vi er vaksne no og vil ha fred. 

kunne tilby et møtested for de som er ferdige 

på skolen og er kommet i jobb. De 

trenger også et norskspråklig fritidstilbud 

uten for store språkkrav for å styrke tilhørigheten 

til lokalsamfunnet. Det kunne 

være svømmeopplæring, og gjerne gymnastikk 

eller turgruppe på ettermiddags- 

eller kveldstid. 

- Det er lett å se at du trives i denne 

forsamlingen - og de med deg! Hva gir 

dette arbeidet deg personlig? 

- Å se disse damene bli glade til 

tross for de mange problemene de har, og 

å se at de klarer seg, det er det som gjør 

meg rik! 

Vi som samarbeider med Rojin 

og de andre fra Flyktningkontoret, har 

fått innsikt og forståelse for hva det vil si å skulle 

begynne helt på nytt i et fremmed land. ”Innvandrere” 

er blitt enkeltpersoner med hver sin historie. 

Det står respekt av den måten disse kvinnene, med 

svært forskjellig bakgrunn, møter hverandre på! 

Dette er fredelig sameksistens i praksis; å lytte til 

hverandres historie, le og gråte sammen, gi omsorg 

og råd. De er stolte av sin kultur og tradisjoner, og 

deler den gjerne med oss andre. Det er fint å kunne 

synge, danse, strikke og lage mat sammen. Vi kommer 

fra alle verdens kanter, men har likevel mye 

felles, ikke minst det å være kvinner. De minner oss 

om noe vi nesten har glømt i vår travle hverdag; å 

være medmenneske. 

Kvinnegruppa, med alle de ressursene den representerer, 

gjør også livet vårt rikere! De kan også 

gjøre samfunnet vårt bedre. Oppfordringen til oss er, 

ta kontakt med innvandrekvinnene der du bor! Og til 

våre nye landsmenn: Frivillige organisasjoner, også 

vår, venter på dere! 

Men 

Å vera vaksen, er óg det – å la kvar renning gro. 

Da skal det stå eit malmhardt tre 

der veike draumen stod. 

Og veks det på eit nake berg 

der stormen gjer det vridd, 

Så har det endå mot og kraft 

og luft og ljos og vidd. 

Å veksa fram er livsens sak. 

Ein domar kjem ein dag og klagar deg avdi du sov i 

livsens store slag. 

- Arnljot Eggen, fra diktsamlingen Blod og jern

Tenke globalt, handle lokalt 

Å arbeide for fred, tilgivelse og forsoning er en nødvendig bestanddel av Caritas’ 

oppgave. Dette gjør vi på mange måter og på mange steder rundt i verden, også 

i Stavanger. 

AV ALICIA SANHUEZA 

Fred på jorden er alle menneskers 

håp og drøm, men dette har 

blitt hemmet av hat, tyranni og 

kriger gjennom alle år. Vi lever 

i stadig redsel for at en atomkrig 

skal ødelegge alt liv på jorden. 

Men fredsflammen skal aldri 

slokne. Alltid skal den være der, 

Alicia Sanhueza 

og alltid vil det være noen engasjerte 

enkeltpersoner og organisasjoner rundt i verden 

som arbeider for fred og frihet mellom mennesker. 

For oss som er kristne er Matteus sine ord, ”Elsk dine 

fiender”, viktige. 

Lokalt samarbeid for fred 

Jeg er med i Caritas Stavanger, hvor den viktigste 

oppgaven er å bistå menigheten med utvikling av 

velferdsarbeid for flyktninger, innvandreres barn, og 

eldre. 

Ordet Caritas kommer fra latin og betyr ”den 

forbarmende kjærlighet”, eller ”nestekjærlighet”. 

Caritas er Den katolske kirkes nødhjelpsorganisasjon. 

Den er organisert i 162 nasjonale avdelinger som er 

aktive i mer enn 200 land og territorier. Caritas Internatonalis 

ble opprettet i 1924 og har hovedkontor i 

Roma. Den norske Caritas-avdelingen ble opprettet i 

1964. Hovedoppgaven er å støtte programmer i fattige 

land, innenfor områdene utviklingsbistand, menneskerettigheter, 

freds- og forsoningsarbeid og nødhjelp. 

Caritas og kirkens utgangspunkt er at mennesket 

må få utvikle seg, få anerkjennelse og integrere seg i 

samfunnet. I Stavanger driver vi sosialt og diakonalt 

arbeid i menigheten. To ganger i måneden har Caritas 

åpent hus i menighetssalen. Dette er en uformell 

samtalegruppe der alle er hjertelig velkommen. Vi 

diskuterer dagsaktuelle kirkesaker og erfaringer som 

de mange fremmedspråklige i menigheten har hatt i 

møte med det norske samfunnet. Medlemmene kommer 

fra Sør-Amerika, Mellom-Amerika, Filippinene, 

Vietnam, USA, Sri Lanka, de fleste land i Europa, og 

fra en rekke land i Afrika. 

Caritas’ medlemmer legger også til rette for at 

hver enkelt nasjonsgruppe kan feire sin nasjonaldag 


der andre kan bli presentert for landets matretter, folklore 

og historie. Vi synger julen inn på flere språk og 

har temakvelder med emner av interesse, f.eks. ensomhet. 

Vi har hatt informasjonsmøte i samarbeid med 

NAV for de største nasjonsgruppene i menigheten, og 

vi har hatt språkundervisning. 

Noen medlemmer som er så heldige at de kan 

reise på ferie, har vist lysbilder og fortalt om opplevelsen 

for de andre. Vi kan også invitere venner og 

familie til åpent hus, og medlemmer fra IKFFs avdeling 

i Stavanger får ofte invitasjon. 

Et virkelig fellesskap 

I sin seneste preken sa sogneprest Rolf Bowitz at 

”Den katolske menigheten i Stavanger har en stor utfordring 

med så mange mennesker med så ulik bakgrunn. 

Vi har en åndelig side og også et felleskap der 

vi i stor grad er samlet som en enhet”. Han bad oss gå 

sammen for å utviske grenser, tilføre hverandre litt av 

egen kultur, og ikke minst åpne oss for andre gruppers 

kulturarv, slik at vi fremstår som et virkelig felleskap. 

Den 8. april 1993 ble det feiret katolsk messe i 

Stavanger Domkirke. Messen var et ledd i feiringen 

av 150-årsjubileet for den Katolske kirkes tilbakevending 

til Norge etter reformasjonen i 1537. Siden 

den gang har menigheten to ganger i året lånt Domkirken 

for å feire messe sammen med andre troende. 

En gjensidig respekt har erstattet tidligere generasjoners 

fordommer og mistro. I dette perspektivet er 

Caritas også en fredsorganisasjon. Å arbeide for fred, 

tilgivelse og forsoning er en nødvendig bestanddel av 

Caritas’ oppgave. Dette gjør vi på mange måter og på 

mange steder rundt i verden, også i Stavanger. 

Fred og rettferdighet er uadskillelige, den ene 

kan ikke finnes uten den andre. Når vi snakker om 

fred, snakker vi om noe langt mer enn fravær av krig. 

Fred dreier seg ikke om å etablere og opprettholde 

en maktbalanse mellom fiender, men om å skape et 

globalt samfunn basert på rettferdighet og nestekjærlighet.

Studietur til Filippinene 

Mens vi var på Filippinene, ble landet rammet av en tyfon og enorme mengder 

regn. Mange familier mistet alt de eide og bodde med vann til livet i en lang periode. 

Nå fikk vi se hvordan nødhjelpssendingene kom til nytte. 

AV MEDLEM, IKFF Sandnes 

Høsten 2009 hadde jeg den glede å ha ni ukers 

praksis på Filippinene, som en del av vernepleierutdanningen 

min. Organisasjonen som tok i mot min 

medstudent og meg var Ministries Without Borders 

Philippines Inc. Det er en kristen organisasjon som 

drives av Tone og Noralv Askeland. Dessuten består 

staben av filippinske medarbeidere med mange ulike 

utdannelser, som jordmødre, sosialarbeidere, sjåfører, 

vaktmestere, prester og ulike håndverkere. Arbeidet 

de driver er variert, og vi fikk være med på det meste. 

Det mest synlige arbeidet er de to fødeklinikkene, 

og barnehjemmet for forlatte og underernærte barn. 

På barnehjemmet bor det også noen barn med ulike 

funksjonshemminger her. Mesteparten av tiden brukte 

vi på dette barnehjemmet. Da gikk vi vakter sammen 

med de andre ansatte, noe som var utrolig spennende 

fordi vi kom fra helt ulike kulturer. Vi lærte dermed 

mye om både filippinsk kultur og vår egen - i lys av 

deres kultur. 

Tone Askeland har startet Livelihood-prosjekter 

for kvinner uten mulighet til å skaffe seg et yrke på 

egenhånd. Det drives i to ulike byer, med gode resultater. 

Organisasjonen bygger også multipurposebygninger 

(bygninger som brukes som forsamlingslokaler, 

skoler, kirker, m.m.), skaffer 

til veie lærere på førskolenivå i 

landsbyer rundt om på hele Filippinene, 

og de har satt i gang støtte 

til utdanning av fattige som ikke 

selv har råd til å betale skolegang. 

De som får støtte, må være villige 

til å gå inn for å studere, og et visst 

karakternivå er påkrevd for videre 

støtte. Ministries driver også med 

aktiv nødhjelp i krisesituasjoner, 

med utdeling av mat, kjøkkenutstyr 

og hygieneartikler. 

I tillegg til dette arbeidet 

gir Ministries ut mat til gatebarn 

og mennesker som bor på søppelplasser. 

Det blir brukt mye tid på 

helsefremmende arbeid, og organisasjonen 

hjelper lokalbefolkning- 

en med å grave brønner og ”toaletter” for å bedre 

hygienen. Mye arbeid blir lagt ned i å vise hvordan 

jorden best kan dyrkes slik at en har nok mat til å fø 

familien sin. Alt arbeidet er frivillig, men ingenting 

blir gjort uten først å være i kontakt med de lokale 

myndighetene på hvert sted. Dette sikrer at alt arbeidet 

er godkjent og lovlig, og at en ikke ”tråkker myndighetene 

på tærne”. 

Mens vi var på Filippinene, ble landet rammet 

av en tyfon og enorme mengder regn. Elvene steg fra 

å være tre meter brede og halvannen meter dype, til 

å bli 30 meter brede og 9-10 meter dype i løpet av 20 

minutter. Vannet rasket med seg hus langs elvebredden 

og steg til langt oppover veggene, både innvendig 

og utvendig, på de husene som lå lengst oppe. I 

sentrum trakk ikke vannet seg tilbake før to måneder 

hadde gått. Mange familier mistet alt de eide og bodde 

med vann til livet i en lang periode. Nå fikk vi 

se hvordan nødhjelpssendingene kom til nytte. I samarbeid 

med de lokale myndigheter reiste sosialarbeiderne 

fra Ministries rundt i de rammede områdene 

og kartla hvor nøden var størst, og hvem som trengte 

hjelpen mest. Etter vår standard var alle trengende, 

og uten hjelp fra de lokale ville vi ha hatt problemer i

dette arbeidet. Vi ville ha risikert å gi mat til de som 

ropte høyest og ikke nødvendigvis til dem som faktisk 

trengte det mest. 

En av turene våre gikk inn i et område der ingen 

andre hjelpeorganisasjoner hadde vært. Vi måtte 

få hjelp fra det militære, både med tanke på sikkerhet 

og transport. Vannet gikk så høyt at våre kjøretøy 

ikke kom fram. Selv med høye lastebiler kom vannet 

inn på lasteplanet. Det var ganske spesielt å sitte 

inne under en duk, oppå sekker med ris, sukker og 

andre matvarer, mens væpnede militære holdt vakt 

bak på lasteplanet slik at ingen klatret om bord til oss. 

Framme på utdelingsstedet var vi veldig takknemlige 

for hjelpen fra de militære, og det viste seg at det vi 

gjorde, hadde vært livsfarlig uten dem. Folkemengden 

som dukket opp utover de som på forhånd hadde fått 

beskjed om at de skulle få mat, var enorm, og det var 

tilløp til panikk og trengsel. De militære klarte uten 

bruk av vold å roe ned menneskene, og alt gikk trygt 

og godt for seg. 

Vi stod i vann til hoftene og delte ut mat og såper 

til menneskene som bodde i dette vannet, og vi var 

glade for at vi kunne reise tilbake til det tørre når vi 

var ferdige. Tilgangen til rent vann for de som var 

sterkest rammet av tyfonen, var lik null. Gata (les: 

elva) utenfor huset var toalett, bad og drikkevann. 

Døde mennesker og dyr fløt rundt i dette vannet. Det 

var ubeskrivelig. Likevel viste det filippinske folket 

seg som et lykkelig folk. De smilte og lo og gjorde 

det beste ut av situasjonen. Vi kunne ikke annet enn å 

bli fascinert av gleden de viste. De hadde ingenting, 

men var lykkeligere enn oss som har alt. Ufattelig at 

det går an. 

Det å få jobbe sammen med denne organisasjonen 

var spennende og utrolig. Det var godt å se 

hvordan samarbeidet med den filippinske befolkningen 

var, og hvordan de aldri gjorde noe uten myndighetenes 

godkjennelse. Samarbeidet skapte trygghet 

for alle parter, og ser for meg ut som en god modell 

for å skape fred i et samfunn. 

Artikkelforfatteren ønsker å være anonym. 

IKFFs loppemarked i Rogaland 

Loppemarked er en mulighet både til å gjøre lokalt fredsarbeid synlig, og til å 

skaffe inntekter til dette arbeidet. 

AV KARI FOLDØY OG INGER MIDDELTHON 

Det årlige loppemarkedet for IKFF Rogaland gikk av 

stabelen i oktober 2010, som vanlig med stor ståhei, 

mye moro og med et godt resultat. Faktisk er vi litt 

usikre på hvor lenge vi har hatt disse årlige loppemarkedene, 

men noen av oss husker dem tilbake til 

midten av 80-tallet. Da var Stavangeravdelingen alene 

om arrangementet, men etter hvert kom også Sandnes 

avdelingen aktivt med som arrangører. Fanen vår er 

alltid på veggen, og vi har pleid å sette opp et lite bord 

hvor en av oss (som regel Johanne Skog Gripsrud) har 

solgt bl.a. bøker og kort, og ikke minst gitt god informasjon 

om IKFFs arbeid lokalt og nasjonalt. 

Salg av kaffe og hjemmebakst har også gitt gode 

inntekter. Fjorarets brutto omsetning passerte 16.000 

kr. Etter fratrekk av utgifter til annonsering, kaffe, 

saft, o.s.v. blir det likevel en god sum penger for våre 

avdelinger. Hvert år har vi delt ut av disse pengene 

til ulike prosjekter med fredsarbeid som hovedfokus. 

Loppemarked er et merkelig fenomen. Før åpning 

danner det seg stor kø av nysgjerrige som håper 

på å gjøre et kupp. De spesielt “fine” loppene fins ikke 

lenger så ofte, men for hver enkelt kan det være en 


spesiell tallerken, kopp, elektrisk artikkel eller en bok 

som ”gjør dagen”. Vi kjenner en del av publikum igjen 

fra år til år, og det er alltid en spesiell gruppe som 

studerer nøye tilbudet på bokbordet. Vi stiller med 

klær, gardiner, stoffer, garn, kopper og kar, pynteting, 

smykker, bøker og blader, o.s.v. Særlig dagene 

for loppemarkedet, når border settes opp og lopper 

fordeles utover, er spesielt hektiske. Men også “forarbeidet” 

tar tid; leie lokale, sette inn avisannonser, 

henge opp plakater, og få en oversikt over hvem som 

kan delta. Ryddingen etterpå, med kjøring av rester 

til Fretex eller søppelplass, tar også sin tid. Gjennomføringen 

av loppemarkedene ville ikke være mulig 

uten hjelp fra familie og venner. Noen av oss har også 

hatt med egne barn i arbeidet. På denne måten har 

fredsarbeidet blir synlig for barna. 

Loppemarkedene har blitt en felles arena for 

våre naboavdelinger Stavanger og Sandnes og har 

styrket samarbeidet mellom avdelingene på en god 

måte.

Rogaland fredsfond 

1980-årene var fredsmarsjenes tid, også i Rogaland. Stiftelsen av 

Rogaland fredsfond er basert på disse fredsmarsjene. 

AV JORUNN KARIN BERG 

Det var daværende leder i Stavangeravdelingen, Hilde 

Solberg, som fremmet den dristige ideen om å etablere 

et fredsfond. Ideen ble godt drøftet i komiteen 

for Rogaland fredsmarsj etter mandat fra de deltakende 

organisasjonene. Intensjonen med Fredsfondet 

var å fremme opplysningsarbeid om nedrustning og 

arbeid for en verden fri for atomvåpen. Fondet ble 

stiftet 31. desember 1986 med en grunnkapital på 160 

000 kr. Statuttene ble utarbeidet på linje med de som 

gjelder for Alva Myrdal-fondet. Dette fondet forvaltet 

prispengene fra Folkets fredspris til Alva Myrdal i 

1982. 

Det ble lokalt satt i gang et stort arbeid for å reise 

penger til fondet. 1000 silketrykk med fredsmotiv laget 

av lokale kunstnere dannet det første økonomiske 

grunnlaget for fondet. Når honorar og produksjonsutgifter 

var betalt skulle fortjenesten tilfalle fondet. 

Også ”våre egne” bidro med gaver til et storslagent 

lotteri. Her må det være lov å fremheve Rakel Lapin 

som bidro med sin egendesignede Jærdrakt (festdrakt 

som etter hvert har fått stor utbredelse i regionen). 

Utøvende kunstner Marta Dorthea Sagland Lea bidro 

senere med malerier som hun forærte til et nytt lotteri. 

Spesiallagde krus med motiv av kvinnelige vinnere 

av Nobels fredspris ble også en liten inntektskilde. 

Annethvert år blir fondet annonsert i avisen på 

FN-dagen 24. oktober, etterfulgt av en pressemelding 

i avisen 8. mars om hvem som er tildelt stipend og 

hvorfor. Stipendet kan søkes av enkeltpersoner eller 

organisasjoner, lag og grupper som kan dokumentere 

et prosjekt i overensstemmelse med Fredsfondets 

formålsparagraf. Søknaden må inneholde beskrivelse 

av prosjektet, prosjektperioden og hvordan det 

kan bidra til fredstenking slik det uttrykkes i formåls- 

Formålsparagraf: 

“Stiftelsen Rogaland Fredsfond har til formål å 

fremme opplysning og forskning om fredsarbeid, 

fredsoppdragelse, nedrustning og en verden fri 

for krigsvåpen. Stiftelsen vil stimulere til fredelig 

sameksistens over landegrensene og konfliktløsning 

uten vold.” 

parafen. Målgruppen for prosjektet må gå klart fram 

av søknaden. Det legges vekt på at FN har vedtatt 

at det første tiåret av det nye årtusen skal være viet 

”fredskultur og ikkevold for verdens barn”. 

Det har vært mange spennende og dyktige 

søkere til fredsfondet opp igjennom årene. Stipend 

har gått til lærere, sosionomer, andre enkeltpersoner, 

konfirmantgrupper, Internasjonal leir for 11 åringer 

(CISV), Kristenbasert samarbeidsprosjekt Colombia/ 

Norge, Fredsseminarer, o.s.v. Søknadene har imponert 

oss, og det som går frem av søknadene har overbevist 

oss i styret om at det gjøres mye godt arbeid for 

fredstenking, forsoning og konfliktløsing uten vold. 

De forskjellige arrangementene rundt tildelingene har 

vært kontaktskapende og opplysende. 

Opprinnelig var Jæren Kvinneforening og Nei 

til atomvåpen også med på å starte Fredsfondet, men 

disse organisasjonene er nå lagt ned i Rogaland. Organisasjonene 

som i dag har ansvaret for Rogaland 

Fredsfond er Vennenes samfunn, Kvekerne og IKFFavdelingene 

på Sandnes og i Stavanger. Styret er 

sammensatt av representanter fra disse, og har ansvar 

for forvaltningen av fondets midler og vurdering av 

søknader til fondet. Rogaland Fredsfond er så vidt vi 

vet det eneste i Norge i sin form. 

Bidrag til Rogaland fredsfond mottas med takk. 

Kontonr.: 326021.16203 (Sandnes Sparebank) 

Kommentar til artikkelen “Afghanistan 

- exit” i fred og frihet 4/2010 

Muslimsk ikkevoldshær 

I disse tider er det viktig å minne om at verdens 

første ikkevoldshær ble organisert og ledet av en 

from muslim, Abdul Ghaffar Khan (f. 1890). Khan 

var pasthun, og ble kalt Grense-Gandhi fordi han 

med sin ikkevolds-”hær” på 100.000 mann, sammen 

med Gandhi, bidro til Indias ikkevoldelige 

frigjøring. Du kan lese om ham i boken Nonviolent 

Soldier of Islam. A Man to Match his Mountains, 

av Eknath Easwaran. 

- Bjørg Berg 


Tankar omkring 

kvinner, liv og vann 

Kvinner, liv og vann gir ulike innfallsvinklar til kva rolle ferskvatn spelar; i naturen, 

i samfunnet, i politikken og i internasjonale konfliktar og samarbeid. 

AV INGEGERD AUSTBØ 

IKFFs studiehefte Kvinner, liv og vann er laga av 

Edel Havin Beukes og Karin Aanes, med bidrag frå to 

andre. Heftet er både svært informativt og tankevekkjande. 

I Sandnesavdelinga har me brukt deler av fire 

møtekveldar på å arbeida med heftet. Dei sju kapitla 

har ulike innfallsvinklar til kva rolle ferskvatn spelar, 

som vatn i naturen, vatn i samfunnet, i politikken og 

i internasjonale konfliktar og samarbeid. Her vil eg gi 

glimt frå kap. 3-7. 

Etter å ha lese gjennom ein del stoff heime snakka 

me på møta om ting som gjorde spesielt inntrykk, 

t.d. at Kina om nokre år vil stå overfor formidable 

problem med å skaffa nok vatn, og at atomkraftverka 

krev store mengder vatn. På den positive sida noterte 

me oss oppdaginga av eit stort reservoar ferskvatn under 

sjøen utanfor Tanzania og utfallet av “Vannkrigen 

i Bolivia”. Der hadde det multinasjonale konsernet 

Bechtel, saman med mindre selskap, på udemokratisk 

vis fått kontrollen over vatnet. Verdsbanken hadde 

pressa regjeringa med krav om privatisering for å gi 

lån. Då prisen på vatn vart mangedobla, reiste grasrota 

seg, og etter mange rundar måtte Bechtel dra seg 

ut, og vatnet kom atter under offentleg kontroll. 

Kapittel 5 gir fleire eksempel på privatisering 

og globalisering, dessverre med meir negative konsekvensar 

for lokalsamfunna. Coca Cola turar fram 

i India og Brasil. Den auka bruken av flaskevatn har 

mange negative miljøkonsekvensar. Fattigfolk ved 

Victoriasjøen, som før levde av småskalafiske og 

lokal omsetting, har mista levebrødet, og økosystemet 

i sjøen er skada. 

For oss i Noreg, som sløser med vatn, er det 

vanskeleg å fatta at reint vatn er mangelvare i store 

delar av verda. At det skapar konfliktar, både lokalt og 

internasjonalt, om både bruksrett og om bruksmåtar, 

kan me lese om i kapittel 4 om internasjonale konfliktar 

og samarbeid om vatn. Mange land er avhengige 

av Nil-vassdraget, og det er ikkje lett å bli einige om 

fordelinga. T.d. vil gjerne Etiopia bruka meir, men 

vert hindra av gamle avtalar laga av britane den gong 


dei rådde over Egypt og Sudan. Dei sikra seg vatn til 

bomullsdyrkinga. Lettare er det ikkje for alle landa 

som er avhengige av Eufrat og Tigris. T.d. har Tyrkia 

bygd dammar til kraftverk og irrigasjon, noko som 

har gitt negative konsekvensar i nabolanda. Også i 

Palestinakonflikten spelar vatn ei rolle. Israel held 

fast på Golanhøgda m.a. for å kontrollera tilsiget til 

Genesaretsjøen. Likeins var dei uvillige til å trekkja 

seg frå Sør-Libanon p.g.a. elvane der. Når “traseen” 

for dele-muren blir bestemt, er kontrollen over vatn 

viktig. Jordanelva er ikkje stort meir enn ein bekk, 

Dødehavet minkar og Jordan tappar ned grunnvatnet 

sitt. 

Foto: Fra Kvinner, liv og vann

vann 

Det blir arbeidd med å finna fredelege løysingar 

på konfliktane gjennom forhandlingar og avtalar. 

Våpen og krig er iallfall ikkje noko løysing. Først 

krevst det store mengder vatn til utvinning av minerala 

som blir brukte i våpenindustrien. Når så desse 

våpna blir brukte, øydelegg dei m.a. infrastrukturen. 

Irak-krigen er eit “godt” eksempel. Øydelagde røyr 

og forsyningssystem har ført til mangel på vatn og 

forureina vatn, noko som så fører til smittsame sjukdomar. 

Kap. 7 kan gi ein liten støkk når det gjeld norske 

forhold. Her peikar forfattarane på omorganiseringa 

som skjer i offentleg sektor. Ofte skjer det ved 

at forvaltningsorgan blir omgjort til aksjeselskap, 

noko som kan vera første steget på vegen til privatisering. 

På grunn av den globaliserte økonomien kan 

me då risikera at multinasjonale konsern vil prøva å 

få kontroll over det norske vatnet òg. I ein kronikk i 

Klassekampen 18.01.2011 tek Knut Kjeldstadli m.a. 

opp dette, og han viser til IKFFs hefte for meir informasjon. 

Mange fleire burde lesa og læra av dette heftet. 

Dei politiske partia burde kanskje spesielt studera 

og diskutera kap. 5 (”Privatisering og globalisering”) 

og kap. 7 (”Utfordringer i norsk vannpolitikk”). 

Tilgangen til nok reint ferskvatn er livsviktig for 

alle menneske. Derfor er dette teke med i FNs menneskerettar. 

Kontrollen over denne viktige ressursen 

må vera demokratisk og offentleg. Den kan ikkje 

overlatast til storkonsern, som alltid har profitt som 

mål og rettesnor. 

Kvinner, liv og vann i skolen 

AV MARTA D. S. LEA 

I flere år på 80- og 90-tallet jobbet jeg i skolen med 

holdningsskapende arbeid med temaene fred, natur og 

miljø. Vi laget kunst, skrev dikt og fortellinger, musiserte 

og dramatiserte gjennom dukketeater 

og skuespill. Dette framførte vi for andre 

på skolen vår, for foreldre og besteforeldre, 

og for andre skoler, lag og foreninger. Det 

holdningsskapende arbeidet virket positivt 

inn på elevenes trivsel, og skolearbeidet 

gikk lettere. Elevene økte sin kunnskap og 

forstod mer av hvor viktig det er å ta vare 

på hverandre og på vår felles klode. På 

elevenes eget initiativ ble det laget en skolesang om 

vennskap og fred, natur og miljø. Den er fortsatt verdsatt 

og i bruk. 

IKFFs studiehefte Kvinner, liv og vann har et 

stort potensial både når det gjelder faktalæring i sko- 

Sidsels plukk 

I fred og frihet nr. 4/2010 plukket jeg frem og 

listet opp de åtte Tusenårsmålene for å redusere 

fattigdom som det internasjonale samfunnet er 

blitt enige om å nå i fellesskap, fortrinnsvis innen 

2015. 

Utenriksdepartementet og Norad har gitt ut 

heftet FNs tusenårsmål – status 2010, som presiserer 

hva hvert punkt går ut på, hva som er verdenssamfunnets 

mål, og hva Norge har bidratt med eller 

forsøker å bidra med for å nå Tusenårsmålene. 

Heftet inneholder også 20 konkrete eksempler som 

illustrerer tiltak for å realisere de åtte punktene. 

Heftet kan bestilles fra: 

Utenriksdepartementet 

Postboks 8114 Dep. 

0032 Oslo 

Tlf 22 24 36 00 

eller 

Norad 

Postboks 8034 Dep. 

0030 Oslo 

Tlf 22 24 20 30 

len, og som en del av et holdningsskapende arbeid 

som vil bidra til å gi elevene en større forståelse av 

rettferdighet og medmenneskelighet i vår verden. Jeg 

tenker særlig på kap. 5 om privatisering og 

globalisering. Her omtales transnasjonale 

selskaper som Coca-Cola, ”vannkrigen” i 

Bolivia, flaskevann og globaliseringen av 

fiskeriene ved Victoriasjøen. 

Det finnes mange dyktige lærere i 

norsk skole, og jeg håper at studieheftet og 

disse tankene når frem til dem og til de som 

utarbeider plan for lærerutdanningen. Men 

også til foreldre og alle andre som omgås barn og 

unge, og som er med på å forme deres holdninger. 

Trenger du ideer og tips, vil jeg gjerne bidra. 

For kontakt, send e-post til eingro@lyse.net 


USAs militære imperium 

Forklaring av tegn: Svarte prikker: USAs militærbaser. Røde prikker: Ubåter med atomvåpen. Hvite 

prikker: Radar- og kommunikasjonsinstallasjoner. Tall ved siden av nasjonsnavn: Antall enheter i hvert land.

Verdenskart over amerikanske militærbaser (se kommentar s. 18) 

(Kilde: Catherine Lutz (red.), The Bases of Empire, The Global Struggle against U.S. Military Posts, 

New York University Press, 2009)

Nye medlemmer i IKFF Rogaland 

AV ELLEN SVÆRI, AUD JAKOBSEN OG GERD HAUGLAND 

I fjor fikk vi i Sandnes-avdelingen flere nye og aktive 

medlemmer. Her følger en oppsummering av vårt intervju 

med tre av dem. 

Fredsarbeid opptar våre nye medlemmer, og i 

vår organisasjon har de funnet mennesker de kan dele 

engasjementet sitt med. Som Kirsten Gundersen sier: 

“Det var nok ønsket om å lære mer om verden som 

gjorde at jeg meldte meg inn. Jeg har alltid vært vitebegjærlig, 

og ønsker å diskutere det jeg hører på nyhetene 

og leser i avisen med andre. Men det har ikke 

vært lett å finne noen som er interesserte nok. Her fant 

jeg det!” 

Alle damene har fått kjennskap til IKFF og organisasjonens 

arbeid gjennom venner og bekjente. Helga 

Robberstad hørte om IKFF gjennom sin venninne 

Gro Eriksen, leder for IKFFs avdeling i Sandnes. I 

tillegg sier Robberstad at hun har fått kjennskap til hva 

Kommentar til verdenskartet 

over USAs militærbaser (s. 16-17) 

AV DAGMAR K. SØRBØE 

Kartet viser at USA/NATO har inngått avtaler helt fra 

Europa, via Midt-Østen, Sentral-Asia og til Australia, 

Filippinene, New Zealand og over mot det fjerne 

Østen til Japan og Sør-Korea. De siste danner et ”Øst- 

NATO” i nært samarbeid med USA via de mange 

basene i Alaska. I tillegg har USA etablert et “Africom” 

og har særavtaler med Gulfstatene, mens Israel 

står i en særstilling, knyttet opp mot Europa. I vest 

har de etablert seks nye baser i Colombia, og støttet 

militærkuppet i Honduras, alt i engstelse for at de nye, 

progressive regjeringene i enkelte land i regionen 

skal ”lykkes”. USAs fjerde flåte patruljerer til enhver 

tid langs Sør-Amerikas kyst. Basenes plassering på 

kartet viser hvordan landene Russland, Iran, Nord- 

Korea og Kina blir omringet. 

Det aller siste tilskuddet til NATO er et ”Mini- 

NATO” i nord som omfatter landene Island, Sverige, 

Danmark, Finland, Norge, Estland, Latvia og Litauen, 

samt Grønland og Færøyene og, ikke minst, Arktis. 

Det har vært en gammel ”NATO-drøm” å få Sverige 

og Finland med via medlemskap i ”Partnerskap 

for Fred”, og vår tidligere forsvarsminister Thorvald 

Stoltenberg har spilt en betydelig rolle her. “Mini- 

organisasjonen driver på med gjennom Johanne 

Skog Gripsruds leserinnlegg i Stavanger Aftenblad. 

Konklusjonen ser ut til å være at nye medlemmer ofte 

kommer gjennom venner og og kjente. Kanskje vi 

kan bli enda flinkere til å ”markedsføre” kvinneligaen 

på den måten? 

Også studiearbeid ser ut til å være viktig. Våre 

nye medlemmer poengterer at studieringen har vært 

både utviklende og lærerik. Aud Jakobsen er et av de 

nye medlemmene som har deltatt i studieringen om 

kvinner, liv og vann. “Jeg blir både frustrert, sint og 

lei meg når jeg leser om alle problemene mangel på 

vann fører til. Før vi startet studieringen, kunne jeg 

ikke forstå at det var noe problem med vann, men 

denne studieringen har åpnet øynene mine.”, sier hun. 

NATO” gjennomfører årlige, svære militærøvelser 

tett opp mot Finland - og dermed også Russlands 

grenser. Nord-Sverige er utpekt til treningsområde for 

NATOs bombefly. 

USA har ført og fører flere kriger i strid med 

folkeretten (Bosnia, Kosovo, Irak og Afghanistan), 

og undergraver dermed FNs rolle internasjonalt. USA 

står alene for ca. 50 % av verdens militære utgifter, 

og sammen med NATO-landene er tallet ca. 70 %. 

Russlands militærutgifter utgjør 5 %. FNs generalsekretær 

Ban Ki-moon inngikk ganske nylig en samarbeidsavtale 

med NATO, uten å underrette Russland 

og andre sentrale aktører. Slik kan USA sakte 

men sikkert jobbe seg opp mot strategien om å oppnå 

amerikansk ”verdensherredømme”, nedfelt i rapporten 

Rebuilding America’s Defenses fra den amerikanske 

tanketanken Project for A New American 

Century. Dersom medlemsland i NATO protesterer, 

slik Tyskland og Frankrike gjorde i forbindelse med 

rakettskjoldet, blir de satt under press til de gir etter. 

Det mest skremmende med denne utviklingen er at 

den skjer uten at vanlige borgere blir informert. Kan 

dette kalles demokrati?

DEBATTINNLEGG 

Resolusjon 1325 

og norsk nøling 

Den 10. desember i fjor stod et debattinnlegg av Anne 

Ellingsen på trykk i Stavanger Aftenblad som jeg ikke 

kunne la stå uimotsagt. Ellingsens innlegg ”Norsk 

nøling om kjønn” handler om hvordan kvinner kan 

brukes i Forsvarets tjeneste, og hun bruker resolusjon 

1325 for å understøtte sine argumenter. Her følger et 

utdrag av mitt svar på innlegget, som stod på trykk i 

Stavanger Aftenblad 3. januar i år. 

I sitt innlegg uttrykker Ellingsen bekymring for 

at Norge nøler med å etterkomme den delen av resolusjonen 

som handler om å bruke kvinner i ”fredsoperasjoner”. 

I den grad resolusjonen nevner bruk av 

kvinner i væpna konflikter, er den vag, men foreslår 

for eksempel observatører og sivile politistyrker. Ellingsen 

etterlyser kjønnsperspektivet, særlig i de norske 

styrkene i Afghanistan. Der ligger en betydelig 

”operativ gevinst”, sier hun og siterer Forsvarsdepartementets 

hjemmeside. Kvinners innsats kan ”gi 

bedre situasjonsforståelse og skape tillit i lokalbefolkningen”. 

Dette skal gi troppene større sikkerhet slik 

at de kan lykkes i sine ”operasjoner”. Hun mener så 

menn at dette kan gi bedre beskyttelse av menneskerettighetene 

(for hvem?). Når ble krig annet enn brudd 

på de samme rettighetene? Ved sin støtte til krigen i 

Afghanistan bryter FN tvert imot sine egne lover hvor 

det heter ”befri oss fra krigens svøpe”. 

For meg høres Forsvarsdepartementets og Ellingsens 

begrunnelse for å få flere kvinner med i 

krigen ut som misbruk av både de norske og de afghanske 

kvinnene. Hvis kvinner blir brukt på den 

måten Ellingsen foreslår, vil jeg tro den opparbeidede 

tilliten snart blir til mistro. Som vi nå ser i Afghanistan, 

skaper ”krig mot terror” bare flere terrorister og 

mer uforsonlig hat. Det har ikke hjulpet med verken 

de omtalte ”løvinnene” fra U.S. Marine Corps, ”kvinnelige 

involveringsteam”, eller svenskenes kvinnesatsing. 

Jeg er mer opptatt av hva som er gjort når det 

gjelder å oppfylle resolusjonens anmodning om å ta 

kvinnene med i konfliktforebygging og forsoningsar- 

beid. IKFF har siden stiftelsen i 1915 hatt som mål for 

sitt arbeid å erstatte vold med ikkevold i alle konflikter. 

Og jeg er naturlig nok motstander av å bruke militærmakt 

for å løse kriser. Ellingsen mener som 

forskningsrapporten The Women Peace and Security 

Handbook, som bl.a. WILPF har vært med på å 

utarbeide, at ”kvinner i møte med de fleste kulturer, 

har langt bedre mulighet til å skape dialog”, så hvorfor 

ikke slippe til kvinner før det kommer til væpna 

konflikter? Da er ikke militarisering av kvinner inn 

i ”Voldsapparatet”, som Ellingsen så treffende kaller 

Forsvaret, den rette måten å oppnå varig fred på. Det 

resolusjonen etterlyser, er en ny måte å håndtere konflikter 

på, og til det trengs også kvinner og kvinners 

erfaringer. WILPF-rapporten viser at selv om flere 

kvinner enn menn er ofre i kriger, har de likevel vilje, 

evne og styrke til å gjenreise sine liv og lokalsamfunnet 

de er en del av. 

Noen afrikanske land har med hell latt kvinner 

delta i forsoningsarbeid, men hva har vårt eget 

land gjort? FNs medlemsland ble, da resolusjonen ble 

vedtatt i 2000, bl.a. bedt om å bidra med forslag til 

kandidater til en ”bank” av spesialrådgivere og konfliktløsere. 

Det finnes slike, og en sterkere satsing på 

fredsutdanning kunne gitt flere. Kanskje det kunne 

være Norges bidrag? 

Anne Ellingsen mener kvinner har en moralsk 

plikt til å delta i forsvaret. Etter mitt syn har ingen 

moralsk plikt til å gå inn i krig. Kvinner, og menn, 

har en moralsk forpliktelse overfor den oppvoksende 

slekt til å overlate dem et samfunn som kan løse sine 

konflikter på en rettferdig og fredelig måte. Ved å 

være gode forbilder kan kanskje krigsheltene omsider 

kunne erstattes av fredshelter? 

Vår regjering burde ha fokus på den delen 

av 1325 som omhandler byggende arbeid for fred. I 

følge den amerikanske forfatteren og sosialantropologen 

Greg Mortenson, kan ”tre kopper te” være en god 

start. Det er bare våpenindustrien, også den i Norge, 

som har noe å tjene på kriger! 

Våpen fra 

fredsnasjonen Norge 

Gro Eriksen 

I lederartikkelen 30.10.2010 skriver Stavanger Aftenblad 

med ovenstående tittel: ”Vi er likevel overbevist 

om at evnen og viljen til militær maktutøvelse 

er nødvendig i forsvaret av fred, frihet og demokrati” 

Lederen konkluderer slik: ”Da er produksjon og salg 

av våpen som dreper, uunngåelig, dessverre”. Stavanger 

Aftenblad formidler vel her ”sin overbevisning” 

i tråd med det politisk militariserte Norges ”overbevisning”. 

En overbevisning som er i tråd med våpen- 


DEBATTINNLEGG 

maktens 6000 år gamle tro på krig som konfliktløsning. 

Som pasifist har også jeg min overbevisning; 

nemlig at alle krigene opptil vår tid har skapt grobunn 

for stadig råere vold og stadig verre kriger. Og jeg tror 

at hvis våre etterkommere – og vår felles jord – skal 

overleve, så må en ny ”omvendelse” skje, slik Alva 

Myrdal sa i Nobeltalen sin i 1982. Denne troen deler 

jeg med de aller fleste menneskene i fredsbevegelsen. 

Men fredsbevegelsen blir jo ikke hørt, tvert om, og 

dette er ikke en fredsnasjon verdig! 

Men en levende fredsbevegelse svikter ikke 

ved å gi opp håpet om fred på jorden. Dessverre gir 

Stavanger Aftenblads leder 30.10.2010 inntrykk av 

at den har akseptert militær maktutøvelse (krig) som 

”forsvar for fred, frihet og demokrati”. Hva da med 

alle flyktningene som er resultatet av krigene? Nei, 

ned med våpnene – alle våpnene! 


Klimaoppvarming 

og krigsfarsotter 

De menneskeskapte klimaendringene drøftes i dag 

på høyeste politiske hold. Og folk flest erkjenner at 

dette må vi ”gjøre noe med”. Ja, kjære politikere, 

hvorfor ikke også erkjenne at de menneskeskapte krigene, 

våpenproduksjonen og militariseringen gir oss 

en falsk trygghet mot menneskeskapte fiender? Dette 

må vi også ”gjøre noe med”. Som Alva Myrdal sa i 

sin Nobeltale i 1982: ”Menneskene trenger en ny omvendelse!” 

Redslene som folk og land har opplevd som 

følge av oversvømmelser og klimaendriner kan ikke 

måles. Men krig, massakre av sivilbefolkningen, 

kvinner, barn og gamle slik vi f.eks så i Gaza i 2009, 

var et villet angrep. Det var forberedt gjennom flere 

år, har vi siden fått vite. Klimaendringer eller krig, 

begge deler er menneskeskapt! 

Legene Mads Gilbert og Erik Fosse gjorde sitt 

ytterste for å behandle sårede og døende mennesker 

under massakren. Samtidig rapporterte de til omverdenen 

gjennom TV, siden ingen journalister var der. 

De viste oss gjennom sin innsats at de gode kreftene 

er uovervinnelige. ”De gode gjerninger skal redde 

verden”, som Bjørnson sa! 


Jeg undres på hvordan vår ettertid vil dømme 

vår tids tafatte og handlingslammede reaksjoner 

overfor klimaendringenes og voldens følger for menneskenes 

liv? Generasjonene etter andre verdenskrig 

er ”overfôret” med filmer, spill og bøker som er basert 

på rå vold og dyrking av krigshelter. Ingen slipper 

unna påvirkningen. Motkreftene; fredskulturkreftene 

og fredsbevegelsen, forsøker å fremme de gode krefters 

verdinormer, men det ”selger” dårlig i vår tid. 

IKFF ser seg om etter flere meningsfeller, flere 

som vil slå følge på veien til fred. Denne veien hvor 

fredsarbeidere har vært levende til stede i snart hundre 

år! 

Norske våpen i krig 


Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet, sa Eli 

Wiesel, da han fikk Nobels fredspris i 1986. 

- Det er naivt å tro at norske våpen ikke dreper, sier 

medlem av utenriks- og forsvarskomiteen, Laila Gustavsen 

(AP) i sitt debattinnlegg i Hamar Arbeiderblad 

17. nov. 2010, og føyer seg inn i folden sammen med 

sine kvinnelige partifeller, Nybakk og Faremo. 

Det er også naivt å tro at høyteknologiske våpen 

kan spare liv. Våpen er våpen, og ment for å drepe. 

Våpen sparer ingen liv. Gustavsen roser regjeringen 

med rette, når det gjelder dens foregangsvirksomhet 

med å få til en konvensjon mot mine- og klasevåpen, 

og at den nå viser tegn til å ta initiativ til å forby 

bruken av utarmet uran. Jeg har selv sittet rundt bordet 

under klasevåpenforhandlingene sammen med 

representanter for myndighetene våre, og fra mange 

av våre frivillige organisasjoner. 

Bergensavdelingen av IKFF har i over 5 år arbeidet 

for å synliggjøre de store skadene uranvåpen 

har gjort på sivile og soldater der det er brukt. Det 

er også mange frivillige organisasjoner som nå er bevilget 

penger av myndighetene for å få til en konvensjon 

mot atomvåpen. 

Så langt er alt bra. Men det er utrolig trist at 

kvinner i det partiet som jeg føler meg aller mest knyttet 

til, nemlig AP, er så glade for at de kan få være 

med å krige sammen med de store menn, og kvinner 

som er lik menn, som Albright, Rice og Clinton, og 

at de ikke klarer å innse at ingen konflikter bør løses 

med våpen. 

Gustavsen sier at norsk våpenindustri ikke har 

noe å skamme seg over, fordi et strengt regelverk og 

åpenhet om eksporten sikrer norsk legitimitet. En 

sluttbrukererklæring sikrer at det enkelte land ikke

DEBATTINNLEGG 

videreselger materiell kjøpt i Norge. Salget skal 

ikke gå til land som er i krig med et annet land. Men 

Gustavsen glemmer å fortelle at dette ikke gjelder 

våre venner i NATO. Våre våpensalg har med stor 

sannsynlighet bidratt til deler til de amerikanske og 

engelske våpen som er blitt brukt til å drepe ca. 1 million 

sivile i Irak, derav ca. 500.000 uskyldige unger, 

ifølge barnepsykolog Magne Raundalen og engelske 

forskere. Mange barn blir ennå født med misdannelser, 

og mange fortsetter å dø, på grunn av all giften 

som er spredd, og på grunn av mangelfull ernæring, 

som er resultat av en skitten krig som ble igangsatt på 

en løgn. Gustavsen glemmer også å fortelle at våpensalget 

har økt voldsomt under de siste to krigene som 

vi har vært med i (på Balkan og i Afghanistan), samt 

krigen i Irak. Vi tjener formidabelt på dette, som alle 

krigsprofitører gjør. 

En kan kanskje ikke vente annet fra et land som 

gir den sittende amerikanske president fredsprisen, 

når han fortsatt er i krig i to land og bomber det tredje 

(Pakistan) med ubemannede droner - det feigeste 

våpen av alle. 

”Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som 

ikke rammer deg selv”, skrev Arnulf Øverland i sitt 

berømte dikt. 


Yrkesvalg for framtida? 

I februar hvert år arrangeres det en yrkesmesse i 

Stavanger Forum retta mot 10. klassinger og andre 

som har tenkt seg på skolebenken til høsten. Alle videregående 

skoler i Rogaland, høyskoler og universitet 

presenterer seg og sørger på denne måten for 

nyrekruttering. Det gjør også noen store bedrifter, og 

Forsvaret. I fjor hadde Stavanger Aftenblad et stort 

oppslag etter yrkesmessa med bilde av jenta som 

syntes det kunne være tøft å ta deler av utdanningen i 

Forsvaret. Samme kveld avholdt IKFF en konferanse 

om fredsutdanning, men ingen aviser fant det interes 

sant nok å skrive om den. fred og frihet og Kvekeren 

hadde begge hatt oppslag om konferansen på Universitetet 

i Stavanger. 

Det er heldigvis mange unge som er mer opptatt 

av innholdet i studiet og yrkesvalget sitt enn finansieringen. 

Og samfunnsengasjert ungdom kan faktisk 

velge fredsstudier i Norge eller andre land. Ved Uni- 

versitetet i Tromsø har det siden 2002 vært mulig å ta 

et to-årig mastergradsstudium. Over 100 personer fra 

34 land har til nå fullført studiet. Også andre europeiske 

land som Danmark og England har dette tilbudet. 

Studiet i Bradford, England, har eksistert siden 1973 

og hadde i 2003 fire hundre studenter samtidig. 

Små frivillige organisasjoner med få midler til 

annonsering, tar ansvar for å minne folk om at ”freden 

begynner i menneskenes sinn”. Internasjonal kvinneliga 

for fred og frihet (IKFF) har siden starten i 1915 

arbeidet for fredsoppdragelse og fredsundervisning, 

og konferansen om fredsutdanning på UiS stod IKFFs 

Sandnes-avdeling for. 

Det var professor Randi Rønning Balsvik fra 

Universitet i Tromsø, og Madel Rosland med bachelorgrad 

fra Bradford, som orienterte om studietilbudet. 

Ingunn Skurdal fra Nansenskolen fortalte om Dialogprosjektet 

som er prøvd ut på Balkan. Det tar tid å 

bygge opp igjen tillit mellom mennesker etter en krig, 

og Nansen Dialog har holdt på i 15 år. Dialogprosjektet, 

som nå er et varig tilbud på Nansenskolen, er 

et verktøy som kan hjelpe tidligere fiender til å forstå 

hverandres historie. Også Sabona–prosjektet for 

grunnskoler, er et pedagogisk verktøy for å håndtere 

konflikter på en mer fredelig måte. De seks modellene 

Synnøve Falldalen presenterte, tar tak i underliggende 

årsaker til konflikter, og løsningen skal være 

forankret i hvordan en ønsker seg framtiden. Synnøve 

Falldalen har utarbeidet prosjektet sammen med professor 

Johan Galtung. 

Er ikke dette noe for lærerutdanningen? Instituttleder 

Marie Smith Solbakken, som åpnet konferansen, 

uttrykte håp om at fredsutdanning kunne 

bli en del av utdanningstilbudet på UiS. I en verden 

der stadig nye masseødeleggelsesvåpen utvikles og 

brukes for å ”bevare freden”, trenger vi mennesker 

som ser sammenhengen mellom fattigdom, urett og 

krig. Mennesker som har kunnskap om virkemidler 

som kan forbygge konflikter. Kanskje ”Fredsnasjonen 

Norge” bør satse på fredsutdanning? 

Men enn så lenge: Du som nå skal velge utdannelse 

og yrke - hva med å ta utgangspunkt i framtida? 

Hva slags samfunn vil du at dine barn skal vokse opp 

i? Hvordan vil du verden skal se ut om 20 år? Vil du 

være med å rydde vei for en reinere, fredeligere og 

mer rettferdig klode, så sats på fredsutdanning! 

Gro Eriksen 

Fristen for innlevering av stoff til 

fred og frihet 2/2011 er 1. april 


Skjønnhet fra Dødehavet 

Vi vil ikke kjøpe skjønnhetsprodukter basert på varer som israelernes nabofolk er 

avskåret fra å bruke. IKFF i Rogaland oppfordrer til solidaritetsaksjon med 

palestinske kvinner. 

AV ZOIA GRANNES OG LISE BRAATHEN 

I mange uker før jul var et hjørne i andre etasje på 

kjøpesenteret Amfi Madla okkupert av israelske kvinner 

som solgte skjønnhetspreparater fra Dødehavet. 

Hjørnet ved trappen var strategisk godt plassert, ingen 

kunne gå forbi uten å komme i de aggressivt markedsførende 

damenes synsfelt. Hver gang vi måtte passere 

stedet, ble vi tilsnakket og ropt etter. 

Som medlemmer i IKFF ble vi nysgjerrige og 

spurte damene hvilket firma de solgte for og hvor 

pengene skulle gå. En ung kvinne med frodig manke 

av blonde krøller svarte uvennlig: ”Why do you ask?” 

Hun fikk til svar, som sant var, at siden hun ønsket 

pengene våre, ville vi vite hvor de skulle ta veien. 

Damen dyttet på oss en liten folder hvor det sto om 

kremenes fortreffelighet og helt nederst, navnet på firmaet, 

Premier. ”Sjefen vår er i Stavanger”, påsto hun. 

Tankene gikk til kvinnene i det okkuperte Palestina, 

særlig de i Gaza, som ikke en gang har rent vann til å 

vaske seg med og heller ikke rent drikkevann. Barna 

deres får diaré og dør. 

På et julemøte for IKFF i Stavanger ble ideen 

om en solidaritetsaksjon med palestinske kvinner diskutert. 

Dette ble senere også diskutert i IKFFs avdeling 

i Sandnes. Fokus på israelernes bruk av ressurser 

som palestinere ikke får mulighet til å nytte fikk helhjertet 

tilslutning. Israelske nybyggere sager til og 

med ned palestinske bønders oliventrær, stenger vannet 

når det passer dem og skaper sult og nød ved å 

isolere dem fra verden. I følge Wikileaks planla Israel 

å kvele Gaza som straff for at befolkningen der brukte 

sin demokratiske rett og stemte for Hamas i protest 

mot den enorme korrupsjonen i Fatah. 

Før aksjonen spurte vi lederen av Madla Amfi 

hvorfor israelske kvinner fikk bruke kjøpesenteret i så 

lang tid. Vi fortalte også at mange irriterer seg over de 

aggressive selgerne. Lederen hadde også merket klagene, 

men erklærte at hun ikke hadde noe med utleien 

å gjøre, da det var Clear Channel som disponerte det 

aktuelle stedet. 

Clear Channel er et stort amerikansk firma i annonserings- 

og reklamebransjen. Samme firma tapte 

for en del år siden kampen mot bergenserne om å 

plassere sine svære reklameplakater på busskur og 


busser, mot å finansiere flere nye busskur i Bergen. 

Bergenserne vant; de ville ikke ha visuell forsøpling 

av byen. Vi kontaktet firmaet, men de ville ikke gå inn 

på om Madla Amfi fikk godtgjørelse eller ei. ”Jeg 

kan ikke fortelle om våre avtaler” var svaret vi fikk. 

Samtalen viste at det er Clear Channel som bestemmer, 

og de har gitt de israelske kosmetikkselgerne en 

svært lang brukstid. Hva vi som handler der mener, er 

visst ikke viktig. 

Det er interessant at under skandalen med den 

israelske bordingen av solidaritetsbåten Mavi Marmara, 

hvor ni tyrkiske hjelpearbeidere ble drept, var 

damene og kremene som blåst vekk. Men etter en tid 

kom tilbake. Like før jul var de ferdige, og de handlende 

fikk endelig fred. Hvis de dukker opp igjen i år, 

vil IKFF Stavanger/Sandnes oppfordre til boikott av 

dødehavsproduktene fra Israel. Vi tenker slik: 

Vi vil ikke kjøpe skjønnhetsprodukter basert 

på varer som israelernes nabofolk er avskåret fra å 

bruke. Våre palestinske medsøstre blir gjort til en fattig 

underklasse som ikke kan forsørge sine barn, få 

utdannelse eller reise ut. Så lenge israelske nybyggere 

raserer deres hjem, og den israelske overlegne militærmakten 

dreper og lemlester, er det usolidarisk å 

kjøpe produkter fra Premier. 

Vi oppfordrer også andre IKFF-medlemmer 

til å støtte initiativet hvis Premier-selgerne av Dødehavsprodukter 

dukker opp igjen. I Oslo var det studentaksjoner 

mot dem før jul, la oss støtte dem!

Når det beste 

i mennesket får blomstre 

Fredspilgrimen Mildred Ryder vandret i 28 år på kryss og tvers over det amerikanske 

kontinentet. Hennes budskap var fred på alle plan. 

AV REIDUN NYDAL 

Mildred Ryder satte helt alene ut på en uvanlig pilgrimsreise 

for fred i verden. Da hun døde i 1981, 72 

år gammel, hadde hun gått til 38.000 km. fots over det 

amerikanske kontinent, på kryss og tvers i 28 år. Det 

heter om henne at hun var en levende inspirasjon for 

de menneskene hun møtte, og at mange av dem fikk 

sine liv forandret etter møte med henne. Budskapet 

var fred på alle plan: Verdensfred, fred mellom grupper, 

fred mellom individer, og ikke minst, indre fred. 

På sin vandring var Mildred Ryder iført en enkel 

tunika. På forsiden av tunikaen sto det ”Peace Pilgrim”, 

og på baksiden ”25.000 miles til fots for fred”. 

I et lite hefte som er utgitt om henne, Trinn 

mot indre fred, sier hun blant annet: “Jeg eier kun det 

Foto: www. yogasenteret.no 

jeg har på meg og det jeg har i lommene. Jeg er ikke 

tilknyttet noen organisasjon. Jeg går inntil jeg blir gitt 

husly, og faster inntil jeg får mat, og forblir en vandrer 

inntil menneskeheten har lært å leve i fred. Og jeg 

kan med sannhet si at uten å spørre om noe, har folk 

gitt meg alt jeg har hatt bruk for på min ferd, noe som 

viser hvor gode menneskene egentlig er. Jeg har alltid 

med meg mitt fredsbudskap: Overkom ondskap med 

godhet, løgn med sannhet og hat med kjærlighet.” Det 

er ingenting nytt i dette budskapet, utenom det å praktisere 

det. 

Denne Peace Pilgrim, som hun har blitt hetende, 

legger vekt på at alle kan arbeide for fred der vi er, i 

vårt eget sinn. Og jo mer fred vi har i vårt eget liv, jo 

mer kan vi gjenspeile dette i våre omgivelser. Langs 

hele veien stanset mennesker for å snakke med henne. 

Hun må ha hatt en usedvanlig brevveksling med folk. 

I et av de mange brevene hun fikk, skrev en kvinne til 

henne: ”Jeg er husmor, og siden jeg snakket med deg, 

har jeg innsett at jeg burde gjøre noe for fred, særlig 

fordi jeg oppdrar fire sønner. Nå skriver jeg ett brev 

hver dag til noen i vår regjering eller i FN som har 

gjort noe for fred, og roser dem for å gi dem moralsk 

støtte”. I et annet brev heter det: “Verdensfred virker 

litt mye for meg, men siden jeg snakket med deg, har 

jeg meldt meg inn i en fredsorganisasjon og arbeider 

nå med å skape fred mellom grupper...” 

Det lille heftet Trinn mot indre fred gir en kort 

oversikt over det bemerkelsesverdige denne kvinnen 

har gjort, til glede for mange mennesker på hennes 

vei gjennom det amerikanske kontinent. For en tro og 

for en styrke! 

Trinn mot indre fred er til nå oversatt til 25 språk 

og trykket i 1,5 mill. eksemplarer. Heftet er gjengitt 

i sin helhet på www.yogasenteret.no/Artikler/ 

artikkel.php?article_id=168 

Du kan også finne mer informasjon om Peace Pilgrim 

på www.peacepilgrim.org 


IKFF-fanen i 8. mars-toget 

Jorunn Karin Berg forteller om da hun og flere medlemmer i IKFF Stavanger 

deltok i 8. mars-toget i fjor, med parolen ”FNs resolusjon 1820: Voldtekt i 

krig = krigsforbrytelser”. 

AV JORUNN KARIN BERG 

I fjor stod det en liten annonse i lokalavisen. Der ble 

enkeltpersoner, lag og organisasjoner invitert til å delta 

i 8.mars komiteen. Lise Berg Braaten, Inger Middelthon 

og jeg møtte opp. Vi ble hjertelig mottatt av 

dyktige hyggelige damer fra fagorganisasjonene og 

fra kvinnegruppa Ottar. De satte pris på flere aktører 

og var interessert i vår organisasjon. Vi hadde mange 

sammenfallende synspunkter, og det endte med at vi 

deltok på flere planleggingsmøter og på plakatmalingsmøte. 

En av hovedparolene var vold mot kvinner. 

For et par år siden var det svært mange overfallsvoldtekter 

i Stavanger. Politiet satte inn tiltak med 

god effekt. Men vold mot kvinner og jenter i krig og 

væpnede konflikter kan ikke stanses av det lokale politiet. 

Så vår parole ble ”FNs resolusjon 1820: Voldtekt 

i krig = krigsforbrytelser” 

Ved å vise til FNs sikkerhetsråds resolusjon 1820 

om seksualisert vold i væpnet konflikt, fikk vi også 

fortalt om Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner, 

fred og sikkerhet, på møtene. Jeg ble da bedt om 

å holde internasjonal appell i Byparken før avmarsj, 

og temaet ble, som parolen, om voldtekt i krig, som 

først i vår tid blir regnet som en krigsforbrytelse. Jeg 

avsluttet appellen med ”vår” Helene Freilem Klingbergs 

tankevekkende dikt om traumatiserte flykt- 


ningkvinner. Vi fikk flere henvendelser fra damer som 

var interessert i å høre mer om resolusjonene 1325 

og 1820, og om IKFF. Vi var stolte da vi bar den fine 

fanen og egenmalt parole. 

I år ble vi enige om at det var nok med én fra 

oss i komiteen. Parolen blir den samme i år som i fjor. 

Det gledelige i år er at det er en av våre ”egne”, Berit 

Ås, som skal være hovedtaler på arrangementet. Vi 

forventer derfor stor oppslutning fra våre rekker. 

Mannen fra gaten 

Jeg er en mann fra gaten, fra pliktens allfarvei, 

men det som skjer i verden kan også angå meg. 

Jeg vekker aldri oppsikt med det jeg sier og gjør 

Jeg passer på mitt arbeid og skjøter det jeg bør. 

Jeg snakker ikke meget, som oftest er jeg stum 

Jeg er på store dager det tause publikum. 

Så rystes verdens grunnvoll, mitt hjerte rystes med 

Det gjelder liv og lemmer, det gjelder krig og fred. 

Jeg leser i avisen jeg får ved dagens gry 

At store menn og makter vil tales ved på ny. 

Der er så mangt å drøfte, så mange ”om” og ”men” 

Og ingen mann kan vite hvor dette fører hen. 

Jeg vet fra min historie – litt skole har jeg fått – 

Så nogenlunde hvordan det alltid før har gått 

Når store menn av hensyn til verdens ve og vell 

lot krigens kaos komme så sloss de aldri selv. 

De satt i konferanse og ordnet opp for oss, 

Men det var vi fra gaten som måtte ut og slåss. 

Ja det var vi som siden blev mitraljøsens mat 

Og oss man vakkert kalte ”den ukjente soldat” 

Hvis jeg – som disse store – fikk ordet i min makt 

Så var det ennu mye jeg gjerne skulle sagt 

Og er det krig det gjelder så vil jeg rope NEI! 

Jeg er en mann fra gaten, man spurte aldri meg. 

“Jeg minnes dette diktet som ble nedtegnet av min 

far under andre verdenskrig. Diktet er like aktuelt i 

dag, jeg er like frustrert over krig som min far var 

for mer enn 65 år siden.”. 

- Kirsten Gundersen

Nordisk WILPF-møte 2011 

I februar møttes nordiske ligakvinner til nordisk møte i Helsingfors. Størst plass 

på møteprogrammet hadde årets kommende kongress i Costa Rica 

AV K. MARGRETHE TINGSTAD 

Nordiske ligakvinner møttes i vintervakre, men nokså 

iskalde Helsingfors, til nordisk møte 11. - 13. februar 

2011. Vi var samlet i Villa Salin, en villa med særpreg 

som eies av det finske Kvinnosaksförbundet. I løpet 

av helgen var flere fra den finske seksjonen innom. 

Vi startet opp med å rapportere fra våre respektive 

seksjoner, og det er interessant å høre om ulike 

arbeidsfelt, samarbeidsformer og ulike aksjoner innenfor 

samme problemstilinger. Finansiering av 

tiltak blir alltid et samtaleemne, og det er faktisk slik 

at fredsarbeid har nokså ulike vilkår i våre fire land. 

Størst plass på møteprogrammet hadde årets 

kommende kongress i Costa Rica, som går av stabelen 

fra 30. juli til 6. august. Fagprogrammet har tema som 

er midt i kjernevirksomheten til norsk IKFF, og det er 

å håpe at vi får en bra delegasjon til årets kongress. 

Ved gjennomgang av de faste administrative postene 

på en slik kongress med resolusjoner, nominasjoner, 

konstitusjon og tradisjon, blir vi påminnet hvilket 

stort nettverk vi er medlemmer av. Det er imidlertid 

også et faktum at medlemstallet internasjonalt synker, 

og organisasjonen strever med en anstrengt økonomi. 

Vi må stadig tenke på hvordan vi best mulig kan 

styrke og utnytte dette nettverket for 

felles saker, fra politisk påvirkning til 

finansiering. Da er det også viktig at vi 

som seksjon kan være med å påvirke 

den videre utviklingen av organisasjonen 

gjennom deltakelse blant annet 

på kongressen. 

Det franske utspillet om WILPFs 

visjon 2015 ble også diskutert i Helsingfors, 

og Sverige og Finland har 

allerede gitt sine innspill til dette. (Et 

medlemsmøte for IKFF i Oslo/Akershus 

26. februar hadde denne saken på 

programmet, med formål om å komme 

fram til en felles uttalelse). 

Den store kommende 100-årsfeiringen 

i 2015 ble også omtalt, og 

vi fikk en oppdatering om det som er 

klart på dette stadiet. Datoen for mark- 

eringen blir 22. - 29. april 2015 i Haag, 

Nederland hvor det hele startet. Selve 

fødselsdagen er 28. april. Det var ellers enighet om å 

styrke det nordiske samarbeidet, først og fremst gjennom 

økt informasjonsflyt, som senere kan resultere i 

samarbeid rundt konkrete prosjekter. Det første konkrete 

nå er samarbeid rundt resolusjonsforslag til kongressen. 

Vi diskuterte også om det kan være muligheter 

for å finne islandske kvinner som kan tenkes å danne 

en seksjon slik at den nordiske representasjonen blir 

komplett. Et annet moment var om vi kunne etablere 

kontaktnett østover mot Russland og de baltiske stater. 

Det var interessant å høre hvordan den finske 

seksjonen har jobbet aktivt mot kvinnelige parlamentarikere 

i 1325-spørsmålet, og vunnet fram med å få 

oppmerksomhet rundt saken. 

I arbeidet med SR 1325 har landene litt ulike 

ståsteder og vilkår for sitt arbeid. Dette samarbeidet 

kom opp på eget nordisk 1325-møte i Malmø 18. februar. 

Neste nordiske møte blir våren 2012, med dansk vertskap. 

Fra venstre: Paula Sams, Emma Rosengren, K. Margrethe Tingstad, Sirpa Mittilä, 

Tove Krag, Kerstin Grebäck, Marianne Laxén. 


Kvinner, fred og tryggleik i Colombia 

Ei veke i november i fjor var kvinner frå elleve land samla i Bogotá, Colombia, 

for å diskutere situasjonen ti år etter at Tryggingsrådet i FN sin resolusjon 1325 

”Kvinner, fred og tryggleik” vart vedteken. 

AV KATHRINE SUNDT-HENRIKSEN 

Tittelen på FOKUS sin nettverkskonferanse 2010 var 

”Økt deltakelse og økt beskyttelse for kvinner i og 

etter krig og konflikt – Hvordan jobber vi med SC 

Resolusjon 1325?”. Konferansen var prega av mykje 

kompetanse kombinert med eit enormt engasjement 

for kvinner sine rettar i konfliktsituasjonar, noko som 

resulterte i mange interessante diskusjonar. 35 organisasjonar, 

inkludert IKFF og vår samarbeidspartnar 

LIMPAL (IKFF Colombia), var representerte. 

Ei av hovudmålsetjingane med konferansen 

var å skape ei felles forståing av kva SCR 1325 faktisk 

går ut på og betyr. Sanam Anderlini frå amerikanske 

ICAN (Den internasjonale kampanjen mot 

atomvåpen) presenterte studien What the Women Say: 

Participation and UNSCR 1325, som undersøkte 

nøkkelaktørar sine bidrag til kvinner si deltaking i 

fredsprosessar. Studien avdekka ei stor uvitenheit om 

kva 1325 går ut på. I arbeidet med studien intervjua 

dei mellom anna ein ugandisk byråkrat som trudde 

SCR 1325 var eit våpen. Sjølv mellom deltakarane på 

FOKUS-konferansen var det ein del som aldri hadde 

høyrt om 1325. 

Eit vanleg problem er at 1325 vert samanblanda 

med CEDAW (FNs konvensjon 

mot diskriminering av kvinner). Vanskeleg 

språk er ei anna hindring. Det var stor semje 

mellom deltakarane om at ein i arbeidet med 

å spreie informasjon om 1325 må bruke enklare 

omgrep enn det som er brukt i sjølve 

resolusjonen, i tillegg til å konkretisere innhaldet. 

Anderlini understreka at det er 

viktig å sjå på 1325 som eit ekstra verktøy 

i kampen for fred, ikkje som ei slags tvangstrøye. 

Kvinnerørsla må bruke den der det 

løner seg. 

Eit land i konflikt 

Ein av grunnane til at konferansen vart lagt 

til Colombia, var FOKUS sitt nyoppretta 

1325-program. Gjennom programmet ønskjer 

FOKUS å bidra til at colombianske 

kvinneorganisasjonar i større grad skal ta 

i bruk formuleringane og visjonane i SCR 

1325 og påfølgjande resolusjonar for å rette 


søkjelyset på den væpna konflikta i landet og dei store 

og alvorlege konsekvensane for kvinnene. Fire organisasjonar, 

inkludert LIMPAL, er med i programmet 

som er finansiert av Utanriksdepartementet. 

Colombiansk politikk er prega av ein underrepresentasjon 

av kvinner, men kvinnerørsla markerer 

seg stadig meir. Rørsla slit med mange indre spenningar, 

mellom anna på grunn av ulike analyser av 

den politiske situasjonen og ulike syn på politikken 

rundt demilitariseringa av dei paramilitære. Det er 

likevel eit håp om ein igjen skal klare å samle seg, 

slik ein gjorde tidleg på 2000-talet. 

Ei hovudutfordring for implementeringa av 

SCR 1325 i Colombia er at styresmaktene ikkje vil 

anerkjenne at ein har ein borgarkrig. At landet ikkje 

er involvert i ei internasjonal konflikt vert mellom 

anna brukt som unnskyldning for at ein ikkje 

treng ein handlingsplan for implementeringa av 1325. 

Å kunne drøyme igjen 

Oppreising er eit viktig element i ein postkonfliktsitu- 

Deltakarar på FOKUS sin

sjon. Kvinner som har opplevd mykje vondt må få 

hjelp til å fungere igjen og verte aktive bidragsytarar 

til samfunnet. Psykisk helse vart framheva av fleire av 

deltakarane som eit svært viktig område som ofte vert 

nedprioritert av både styresmakter og donorar. Spesielt 

mellom urfolksgrupper kan psykisk helse vere eit 

vanskeleg tema. 

På Stillehavskysten i Nicaragua opplevde ein 

til dømes at det i etterkant av borgarkrigen spreidde 

seg eit slags kollektivt hysteri. Det var først og fremst 

kvinner og unge menneske som var utsatt. Desse 

hadde opplevd mishandling, valdtekter og fleire massakre. 

Vestlege teknikkar for å handtere sorg hadde 

ingen verknad. «Når ein jobbar med slike tema er det 

nødvendig å ta utgangspunkt 

i den lokale kulturen,» 

framheva Sandra 

Rodriguez frå kvinneforskingssentret 

på URAC- 

CAN-universitetet i Nicaragua, 

som også trakk 

parallellar til erfaringane 

til dei guatamalske deltakarane. Fleire av desse jobbar 

nettopp med psykisk helse hos urfolkskvinner 

som har opplevd store overgrep. 

Valdtekt av unge jenter kan til dømes føre til 

både fysiske og psykiske problem i ettertid, men kulturelle 

barrierar hindrar gjerne jentene og kvinnene 

frå å dele desse med andre. «Mange kvinner framstår 

som døde sjølv om dei framleis er i live. Etter å ha felt 

så mange tårer klarer ikkje lenger auga deira å sjå,» sa 

å FOKUS sin nettverkskonferanse i Colombia. Foto: Kathrine Sundt-Henriksen 

«Mange kvinner framstår som døde 

sjølv om dei framleis er i live. Etter 

å ha felt så mange tårer klarer ikkje 

lenger auga deira å sjå» 

Rosalina Tuyuc frå Conavigua (enke-organisasjonen i 

Guatemala). Hennar organisasjon har utvikla eit prosjekt 

for å hjelpe kvinner i ein slik situasjon, men slit 

med finansieringa. 

Kva vil så ei full oppreising innebere? Dette 

er eit komplisert tema, og vil måtte vurderast i kvart 

enkelttilfelle. Mange element kom opp i debatten. I 

mange tilfelle vil det nok ikkje vere muleg med ei full 

oppreising. I Guatemala brukar ein til dømes ordet 

«kompensasjon» i staden for. Men det er iallfall viktig 

at ein i ein slik prosess konsulterer offera, og at ein 

har eit langtidsperspektiv. «Målet må vere at kvinnene 

skal kunne begynne å drøyme igjen,» konkluderte 

Rodriguez. 

- Rosalina Tuyuc 

Lang veg å gå 

Ti år med SCR 1325 

har ført med seg ein del 

positive endringar, men 

det er enno lenge før ein 

nærmar seg mål. Av 192 

medlemsland i FN har 

berre 22 vedteke tiltak for implementeringa av 1325. 

Og i dei fredsforhandlingane som har vorte gjennomførte 

mellom 2000 og 2008 har ifølgje FN berre seks 

prosent av deltakarane vore kvinner. 

Kvinner si deltaking var eit sentralt tema på 

konferansen. Erfaringane til deltakarane støtta opp 

under statistikken internasjonalt. I fredsprosessen i 

Nepal vart det til dømes gjort tre sentrale avtalar utan 

at ei einaste kvinne var involvert. Til trass for at det 

vart vedteke kjønnskvotering i politiske parti, vart 

alle dei viktige avgjerdinganeslene tekne av menn. Ei 

sterk mobilisering av kvinnerørsla har gjort at det i 

grunnlovsforsamlinga no er 34 % prosent kvinner. Og 

i 2009 klarte rørsla, etter 14 års kamp, å få vedteke 

lover mot vald i heimen. Ein har også klart å få på 

plass ein handlingsplan for implementeringa av SCR 

1325. Men som i Colombia, slit ein også i Nepal med 

at kvinnerørsla er splitta. Ifølgje Bandana Rana, deltakar 

frå Nepal, er denne splittinga den aller største 

utfordringa i dag. 

Det er umuleg å oppsummere ein så interessant 

konferanse i ein kort artikkel. Men det er to inntrykk 

som sit veldig sterkt igjen. For det første at det er behov 

for enda betre koordinering og erfaringsutveksling 

internasjonalt, samstundes som dei nasjonale 

kvinnerørslene mange stadar må samarbeide betre 

enn i dag. For det andre at det fins utruleg mange 

dyktige og engasjerte kvinner som har enormt mykje 

å bidra med. Så lenge ein står samla, vil ein nok vil 

kome i mål til slutt. 

Kathrine Sundt-Henriksen 

er med i Colombia-gruppa i IKFF 


Kolonialismens nye klær 

- Om atomindustriens hykleri 

Offisielt er kolonitiden over, men undertrykkelsen av urfolk foregår nå på nye 

måter. Utvinning av uran, som i hovedsak skjer i områder der urfolk lever, 

utsetter urfolkene for dyp urett. 

AV URSULA GELIS 

Uran er et sølvhvitt, skinnende, tungt og naturlig forekommende 

grunnstoff og finnes nesten overalt i det 

naturlige miljøet i små konsentrasjoner. Det er ”svakt 

radioaktivt og rekna for å vere ufarleg for menneske. 

Dette er rett så lenge uranet ligg i steingrunnen, 

kjemisk bunde og i små konsentrasjonar. Men når det 

blir manipulert av menneska, utvunne, konsentrert, 

påtent og førekjem som nanopartiklar i luft og lunger 

og er oppløyst i kroppsvæske og har funne vegen til 

næringskjeden, har det ein helt annan verknad.” (1) 

Ved begynnelsen av utvinningsprosessen kommer 

radioaktivt slam og forurenset vann i kontakt med 

grunnvannet. Sammen med forurenset luft utsetter 

dette mennesker for stråling. Strålingen fra uranstøv 

fører til alvorlige helseskad- 

er og en snikende død hos 

gruvearbeiderne og lokalbefolkningen. 

Men de menneskelige 

kostnadene ved 

uranutvinning blir gjort til 

et ikke-problem av atomindustrien. Atomindustriens 

aktører skyr ingen midler når det kan tjene deres 

interesser. Profitt kommer i første rekke. 

Lidelsen får et ansikt 

I mai 2010 møttes FNs kommisjon for bærekraftig utvikling 

(CSD) til den 18. årlige CSD-konferansen i 

New York. Mennesker som hadde arbeidet i urangruver 

delte sine erfaringer med oss. Gruvearbeiderne, 

stort sett fra urfolksgrupper, ble eksponert for forurensing 

under arbeidet. 

Almoustapha Alhacen fra Touareg-stammen, 

og leder for Aghirin’man, en lokal organisasjon for 

miljøvern og velferd, fortalte om konsekvensene av 

det franske atomkonsernet Arevas aktiviteter i Niger. 

Selskapet har utvunnet uranreserver i Niger i over 40 

år. For å overbevise lokalbefolkningen om ”nytten” 

av uranutvinningen, argumenterte Areva med at den 

ville bidra til å få en slutt på fattigdommen. Hittil 

er det utvunnet rundt 100.000 tonn uranmalm i Niger, 

men tuaregene mangler fortsatt rent drikkevann 


«dersom uranutvinning settes i 

gang i fullt omfang, vil bøndene i 

Bangladesh høste radioaktiv ris.» 

og elektrisitet. Barna deres leker i radioaktivt støv 

og sand. Sykdommer arves fra en generasjon til den 

neste. Det radioaktive vannet som gruvedriften etterlater 

seg forurenser området, og dyre- og plantearter 

forsvinner. 

Areva-gruppen, som framstiller seg som en 

pålitelig partner ”i gode og onde dager”, sikret seg for 

to år siden rettigheter til uranutvinning i Niger for de 

neste 40 år. Lobbyistene lover jobber og framgang, 

og viser til utviklingsprogrammer de har finansiert 

(skolebygg, sykehus med fransk standard, vann- og 

elektrisitetsforsyning). Almoustapha Alhacens beretning 

om de faktiske forhold taler et annet språk. 

Dr. Bremley W.B. Lyngdoh, forsker ved Columbia 

University i New 

York og medlem av Khasistammen 

i Meghalaya i 

Nordøst-India, fortalte om 

konflikten som Khasifolket 

har med den indiske sentralregjeringen 

om de kontroversielle planene om utvinning 

av uran i området, og presenterte dokumentarfilmen 

Where the Clouds Come Home. (2) 

Meghalaya er hjemsted til en av verdens eldste 

urskoger, har et rikt biologisk mangfold, og Khasifolket 

betrakter området som hellig. Området har 

også store uranreserver. Testing av uranutvinning er 

begynt, og har ført til forurensing av vann, luft og 

jordsmonn, og til sykdommer som lokalsamfunnet 

mener er knyttet til lavdosestråling. Det planlagte 

anleggsområdet ligger fem kilometer fra grensen til 

Bangladesh, og Lyngdoh advarte om at dersom uranutvinning 

settes i gang i fullt omfang, vil bøndene i 

Bangladesh høste radioaktiv ris. 

Strålende framtid? 

Det internasjonale organisasjonsnettverket Women in 

Europe for a Common Future (WECF) utdeler hver 

måned ”Den gyldne brenselstav” til en offentlig person 

som har kommet med en uvitende kommentar om 

kjernekraft. I september 2010 gikk denne “utmerkel-

sen” til Tysklands forbundskansler Angela Merkel for 

følgende uttalelse: ”Siden scenariene foreligger for 

oss, er det klart at en forlengelse av kjernekraftverkenes 

driftsperiode i 10-15 år vil gi oss viktige fordeler.” (3) 

Er virkelig alle scenarier kjent for forbundskansleren? 

Har hun vært i Niger, eller er hun kjent med den økologiske 

katastrofen i Kasakhstan? Hvorfor forespeiler 

hun sin egen befolkning en ”strålende framtid” ved 

å forlenge levetiden for atomkraftverkene? Forskning 

viser hvilke farer atomkraft utgjør for helse og 

miljø. For eksempel påviser en studie utført av det tyske 

forbundskontoret for strålevern i 2006, lungekreft 

hos 10.000 tidligere gruvearbeidere ved urangruvene 

i Wismut i Øst-Tyskland. (4) 

Offisielt er kolonitiden over, men undertrykkelsen 

av urfolk foregår nå på nye måter. Uranutvinningen 

skjer i områder der urfolk lever. Det er 

også i urfolksområder at atommaktene gjennomfører 

sine atomprøvesprengninger. Urfolkene utsettes for en 

dyp urett. Hele kulturer blir ødelagt. Atom-industrien, 

uranutvinningens hovedaktør, er den nye kolonimakten. 

I essayet “Shooting an Elephant” (1936) skriver 

George Orwell at ”når den hvite mann blir til en 

tyrann, er det er sin egen frihet han ødelegger”. (5) 

En dag vil vi komme til et punkt hvor vi ikke lenger 

kan rømme fra våre handlinger. De som har blitt 

utnyttet av atomindustrien vil kreve sine rettigheter. 

Konsekvensene av den uforsvarlige profittorienterte 

politikken vil komme også til vår egen dørstokk. 

Litteratur 

1. Eva Fidjestøl, Uran og uranvåpen. Konsekvenser 

for helse og miljø, IKFF, Oslo, 2005 

2. Where the Clouds come home. Meghalaya’s mining 

conflict, regi: Chris Stone, Small Seed Films 

3. Sitatet er oversatt fra tysk. Se det tyske sitatet på 

WEFCs nettsider: www.wecf.eu/english/press/releases/2010/09/brennstab-september.php 

4. Lung cancer risk among German male uranium 

miners: a cohort study, 1946–1998, B. Grosche, 

M. Kreuzer, M. Kreisheimer, M. Schnelzer og A. 

Tschense, Det tyske forbundskontoret for strålevern, 

Tyskland, 2006. 

5. George Orwell, Shooting an Elephant, http://orwell.ru/library/articles/elephant/english/e_eleph 

Artikkelen er forkortet av redaksjonen. Forfatteren 

kan kontaktes på e-post gelis@gmx.net, for flere kildehenvisninger 

og eksempler. 

Hundre gode grunnar 

mot atomkraft 

Schönau Vertriebs GmbH/Eva Fidjestøl 

1. Urangruvedrift øydelegg livsgrunnlaget til ti 

tusenvis av menneske. Omkring 70 prosent av 

uranreservane i verda ligg i område til urfolk. Uranutvinning 

øydelegg landsbyane deira, røvar deira 

jakt- og jordbruksland og forgiftar vatnet deira. 

2. Uranutvinning stel kostbart drikkevatn. For å 

utvinne uran frå uranmalmen trengst store mengder 

vatn. Men i mange område med urangruvedrift er 

vatn ei mangelvare. 

3. Urangruvedrift er årsak til kreft. Radioaktive 

og giftige stoff frå urangruver og avfallet (flytande 

og tørt) gjer arbeidarane og folk i område sjuke og 

kreftraten stig. Omkring 10 000 tidlegare arbeidarar 

i Wismut-urangruvene i Øst-Tyskland har fått 

lungekreft. 

4. Opprydding i urangruveområde vil koste milliardar 

dersom det i det heile er mogeleg. Uranutvinning 

etterlet seg kjempestore mengder med 

avfall, heile sjøar med giftig radioaktiv slam og 

store haugar med strålande grus. I tusenvis av år vil 

dette avfallet true grunnvatn og drikkevatn, forgifte 

lufta og føre til helseproblem. Gruveselskapa tener 

store pengar på uranutvinning, men kostnadane med 

tryggleikstiltak og opprydding må for det meste det 

sivile samfunnet ta seg av. 

De andre 96 grunnene kan du lese i artikkelen 

“Hundre gode 

grunnar mot atomkraft”.Teksten 

er basert på 

heftet 100 gute 

Gründe gegen 

Atomkraft, utgitt 

av Schönau Vertriebs 

GmbH, og 

er oversatt fra 

tysk av Eva Fidjestøl. 

Du kan 

laste ned teksten 

i sin helhet fra 

IKFFs nettside, 

www.ikff.no.

Ole Kopreitan 

Ole Andreas Kopreitan døde 23. januar 2011, 73 år 

gammel. Den mest kjente fredsaktivisten i Norge 

de siste 30 årene var politisk aktiv i over 50 år, 

bl.a. med protester mot vest-tysk gjenopprustning 

i 1950-årene, og senere mot apartheid. Han hadde 

også en sentral rolle i Folkebevegelsen mot norsk 

medlemskap i Fellesmarkedet før EF-avstemningen 

i 1972. 

Siden 1981 var han daglig leder for Nei til 

atomvåpen og drev aktivt informasjonsarbeid for 

atomnedrustning gjennom massemedia, foredrag 

på skoler over hele landet og fra ”barnevogna” på 

Karl Johan i Oslo. IKFF lyser fred over en god 

venns minne. 

Solvei Fjæstad døde 97 år gammel før jul i 2010. 

Hun var aktiv i Osloavdel-ingen og landsstyret i 

flere år. Blant Bestemødrene 

mot atomvåpen 

gikk hun glad 

foran Stortinget for 

fredens sak. Dessuten 

åpnet hun sitt 

hjem for oss alle til 

sommer- og julesammenkomster. 

Blant 

alle som kjente henne 

var hun meget 

avholdt for sitt positive 

syn og glade latter. 

TIL OLE KOPP 

Du reiste din fane og mange ble med. 

Her skulle det kjempes for livet. 

For kloden og alle som ønsket seg fred. 

Fra urett og sorg og sult som sved. 

Så vandret vi gjennom daler og land. 

Og du gikk foran og viste oss veien. 

Nakken vi rettet og kvinne og mann 

ropte til alle: Bli med om du kan! 

Så klarte vi da å få til litt tøvær. 

Og sovnet. Katastrofen var over. 

Da ropte du høyt og ble sint og litt sær. 

Du ga aldri opp. Selv med redusert hær. 

”Du må ikke bli så utrolig lat! 

Atomvåpen er jordklodens svøpe. 

Menneskene trenger pengene til mat. 

Det koster å endre kjærlighet til hat.” 

Du hadde så rett. Det var ikke over 

Da skammet vi oss og sto på litt mer 

Og nå er det nok bare du som sover 

Og hvil deg Ole!! Vi står på. Vi lover. 

- Grethe Nielsen 

To av våre medlemmer er gått ut av tiden 

AV SIDSEL ANDERSEN 


Meta Christensen døde 89 år gammel like etter nyttår. 

Etter tysk fangenskap i Norge og Tyskland under 

krigen kom hun 

i 1945 tilbake til 

Norge, og gikk 

aktivt inn for menneskerettigheter 

og 

fredsarbeid, blant 

annet i Amnesty 

og IKFF. Også hun 

hun var med i Bestemødre 

mot atomvåpen. 

Hennes varme 

vesen og milde 

smil vant venner 

overalt.

IKFF 

Postboks 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

Besøksadresse: 

Storgata 11, 5. etg. 

0155 Oslo 

Telefon: 93089644 

Fax: 23010301 

Epost: 

ikff@ikff.no 

Hjemmeside: 

www.ikff.no 

Kontortid: man-fre 

kl. 10 - 15. 

Kontoransvarlige: 

Mari Holmboe Ruge 

Sidsel Andersen 


Lokalavdelinger, grupper og kontaktpersoner 

Hedmark/Oppland 


Nordahlveien 86 

2312 Ottestad 

Tlf: 62576227 

E-post: 

grethe.nielsen@tele2.no 

Bergen/Hordaland 

Susanne Urban 

Torgallmenningen 7 

5014 Bergen 

55690252 

E-post: 

susanne@urbanrabbe.no 

Sandnes 

Gro Eriksen 

Drengeveien 1 

4300 Sandnes 

Tlf: 51662370 

E-post: 

eingro@lyse.net 

Stavanger 

Hanne Kjersti Knutsen 

Blåfjellveien 1 

4019 Stavanger 

Tlf: 51543202 

E-post: 

hannekk@invivo.no 

Sør-Trøndelag 

Åse Berg 

7372 Glåmos 

Tlf: 72414631 

E-post: 

aase.berg@miljolab.no 

Troms 

Hermien Stoop Prestbakmo 

Trollbakken 2 

9321 Moen 

Tlf: 77831324 

Vestfold 

Bjørg Berg 

Mårvn 7 

3124 Tønsberg 

33326435 

E-post: 

biefred@c2i.net 

Kontonr: 0531.50.27057 

Landsleder: 

Dagmar K. Sørbøe 

E-post: 

d-soerb@online.no 

WILPF 

I rue de Varembe Cp 28 

CH 1211 Geneve 20 

Sveits 

Tlf: 004122.919.7080 

E-post: 

inforequest@wilpf.ch 

Hjemmeside: 

www.wilpfinternational.org 

Jeg vil bli medlem av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet 

Kontingent A (inkl. fred og frihet) kr. 500 

Kontingent B (inkl. fred og frihet) kr. 300 

Kontingent C (inkl. fred og frihet) kr. 200 

Abonnement på fred og frihet kr. 250 

Navn: 

Adresse: 


Postboks 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo

IKFFs landsmøte 9. - 10. april 2011 

Foreløpig program 

Møtet holdes i Oslo, Storgt. 11 (IKFFs kontor). 

Lørdag 9. april: Politiske saker 

10.00-12.00: 

Registrering, morgenkaffe 

Valg av møteledere, referenter og eventuelle 

komiteer 

Landsleder: Politisk åpningsinnlegg 

Lunsjpause 

12.45-14.30: 

Politisk seminar 1: Midtøsten: Muligheter for 

demokrati og fred, med særlig vekt på prinsippene 

i SR 1325. 

Innledere: Annonseres senere på www.ikff.no og 

i info-epost til medlemmer 

Pause 

15.00-16.30: 

Politisk seminar 2: NATOs nye strategi, med særlig 

vekt på forholdet til FN og nøytrale land i Norden 

Innledere: Annonseres senere på www.ikff.no og 

i info-epost til medlemmer 

Lørdag kveld: Landsmøtemiddag hos Marit Sørvald, 

Skarpsnogt. 2, Oslo. Tidspunkt og 

”transportveiviser” annonseres senere 

Landsmøteavgift (for mat og dokumenter): 100 kr. 

Søndag 10. april: Organisatoriske saker 

B Postabonnement 

Returadresse: 


Pb. 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

10.00-12.00: 

Landsstyrets årsmelding 2010 - 2011 

Rapporter fra arbeidet mot uranvåpen, 

mot atomkraft, SR 1325, og andre fokusområder 

IKFFs internasjonale prosjekter 

Landsstyrets regnskap 2010 

fred og frihet, erfaringer med temaredaksjoner og 

veien videre 

Lunsjpause 

12.30-15.00: 

Kongressen 2011 

IKFFs arbeidsprogram 2011 - 12 

Uttalelser fra landsmøtet 

Valg 

Avslutning. 

Påmeldingsfrist (for beregning av matinnkjøp og 

dokumentkopiering): 28. mars. 

Saker til landsmøtet, inkludert forslag til uttalelser: 

Frist 10. mars. (Avdelinger og medlemmer med 

e-post har fått direkte melding ca 1. mars) 

Hastesaker til landsmøtet: Senest 28. mars. 

Velkommen!

Fred og frihet nr. 1/2011 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Fred og frihet nr. 1/2011 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?