Forslag til verneplan - Sysselmannen

sysselmannen.no

Forslag til verneplan - Sysselmannen

Sysselmannen på Svalbard

Postboks 633

N-9171 Longyearbyen

Tlf. 79 02 43 00

Fax 79 02 11 66

firmapost@sysselmannen.svalbard.no

Sysselmannens

rapportserie

Nr. 1/2002

Forslag til

Plan for nye verneområder på Svalbard

Verneplan


Ellen M. Devold

Omslagsfoto: Alkhornet, foto: Sissel Aarvik/Sysselmannentdalen, åpning 4. april 1959. Foto: SNSKs arkiv.

Grafisk utforming: Peder Norbye Grafisk AS

Trykk: Peder Norbye Grafisk AS

Opplag: 500

ISBN-nr. 82-91850-23-2

Longyearbyen, juni 2002

Publikasjoner i Sysselmannens rapportserie

1998/Nr. 1 Glimt fra et åremål – utdrag fra sysselmann Ann-Kristin Olsens rapport til Justisdepartementet for

perioden 1995–1998. ISBN-nr. 82-91850-10-0.

1998/Nr. 2 Avfall og avfallshåndtering på Svalbard – Status og forslag til tiltak. ISBN-nr. 82-91850-11-19.

1998/Nr. 3 Ferdsel knyttet til turisme på Svalbard. ISBN-nr. 82-91850-12-7.

1999/Nr. 1 Prosjekt "Steinalder på Svalbard?" – Revurdering av tidligere funn og resultater fra nye undersøkelser.

ISBN-nr. 82-91850-13-5.

1999/Nr. 2 Helhetlig plan for miljøtiltak i gruveområdet i Ny-Ålesund (Kings Bay). – Perspektiv på historie,

kulturminner, industrielle etterlatenskaper, forsøpling og forurensing. ISBN-nr. 82-91850-17-8.

1999/Nr. 3 Overvåknig av kulturmiljø på Svalbard – Målsetning, metode, lokaliteter og overvåkning.

ISBN-nr. 82-91850-18-6.

2000/Nr. 1 Kulturminneplan for Svalbard 2000-2005 ISBN 82-1850-20-8.

2000/Nr. 2 Det teknisk industrielle kulturmiljøet i Longyearbyen og omegn. Verne og utviklingsplan.

ISBN 82-91850-19-4.

2001/Nr. 1 1998-2002 Svalbard - inn i et nytt årtusen .

Utdrag fra sysselmann Morten Ruuds rapport til Justisdepartementet for åremålsperioden 1998-2002.

ISBN 82-91850-21-6.

Rapportene kan bestilles fra:

Sysselmannen på Svalbard

Postboks 633

N-9171 Longyearbyen

Tlf. 79 02 43 00

Fax. 79 02 11 66

firmapost@sysselmannen.svalbard.no


FORORD

Ved sin behandling av St.meld. nr. 22 (1994-95) Om Miljøvern på Svalbard, pekte Stortinget

på at dagens verneområder i liten grad omfatter de delene av Svalbards landområder som har

biologisk produksjon. Stortinget ba Regjeringen legge fram forslag til nye verneområder der

slike landområder sikres vern. På denne bakgrunn har Sysselmannen fått i oppdrag å utarbeide

forslag til nye verneområder på Svalbard.

I forbindelse med utarbeidelsen av verneplanen, er det gjennomført en konsekvensutredning.

Gjennom denne er det belyst hvilke konsekvenser opprettelsen av nye verneområder vil få for

samfunnet og for utnyttelsen av naturressursene på Svalbard.

Samtidig med verneforslaget sendes også konsekvensutredningen på høring. Disse to rapportene

må ses i sammenheng.

Det er også utarbeidet en brosjyre, som er et sammendrag av verneplanen og konsekvensutredningen.

Ivar Haugen (engasjert) og naturvernrådgiver Sissel Aarvik har skrevet verneplanen.

Longyearbyen, juni 2002

Odd Olsen Ingerø Åsmund Sæther

sysselmann miljøvernsjef

3


4

INNHOLD

1 SAMMENDRAG ............................................................................................................................................................................................... 5

2 INNLEDNING ..................................................................................................................................................................................................... 7

3 NATURFORHOLDENE PÅ SVALBARD .............................................................................................................................. 8

3.1 Geologi................................................................................................................................................................................................................8

3.2 Landskap............................................................................................................................................................................................................9

3.3 Klima og værforhold............................................................................................................................................................................10

3.4 Planteliv...........................................................................................................................................................................................................11

3.5 Dyreliv..............................................................................................................................................................................................................12

4 KULTURMINNER PÅ SVALBARD..............................................................................................................................................13

4.1 Vesteuropeisk hvalfangst (ca. 1600-1750) ........................................................................................................................14

4.2 Russisk overvintringsfangst (ca. 1700-1850) .................................................................................................................14

4.3 Norsk overvintringsfangst (ca. 1800 til i dag) ...............................................................................................................15

4.4 Vitenskapelige og eventyrlige ekspedisjoner (fra ca. 1800) ..............................................................................15

4.5 Industrielle kulturminner (fra ca. 1900) ..............................................................................................................................16

4.6 Krigsminner (1940-45) ......................................................................................................................................................................16

5 AREALBRUK OG NATURINNGREP PÅ SVALBARD...........................................................................................17

5.1 Fangstvirksomhet....................................................................................................................................................................................17

5.2 Industriell virksomhet .........................................................................................................................................................................17

5.3 Turistvirksomhet......................................................................................................................................................................................18

5.4 Forsknings- og undervisningsaktivitet..................................................................................................................................19

5.5 Fritidsbruk og fangst ............................................................................................................................................................................19

6 LOVGRUNNLAGET.....................................................................................................................................................................................20

7 STATUS FOR OMRÅDEVERNET ...............................................................................................................................................21

8 EVALUERING AV OMRÅDEVERNET PÅ SVALBARD.......................................................................................22

9UTVELGELSE AV NYE VERNEOMRÅDER....................................................................................................................23

9.1 Verneverdier ................................................................................................................................................................................................23

9.2 Valg av verneform ..................................................................................................................................................................................25

9.3 Konsekvensutredning ..........................................................................................................................................................................26

10 VERNEFORSLAG ...........................................................................................................................................................................................28

10.1 Nye verneområder ...........................................................................................................................................................................28

10.2 Endring av etablerte verneområder...................................................................................................................................29

10.3 Kulturminner og verneområder............................................................................................................................................30

10.4 Områdebeskrivelser........................................................................................................................................................................30

10.5 Forslag til fredningsforskrifter..............................................................................................................................................54

11 FRAMDRIFTSPLAN ....................................................................................................................................................................................80

12 LITTERATUR ......................................................................................................................................................................................................81


1 SAMMENDRAG

I sin behandling av St.meld. nr. 22 (1994-95) Om miljøvern på Svalbard uttalte Stortinget at

de etablerte verneområdene på Svalbard i liten grad omfatter landområder som har biologisk

produksjon. Regjeringen ble bedt om å legge fram forslag til nye verneområder på Svalbard

der slike områder sikres vern.

Direktoratet for naturforvaltning (DN) ga i 1997 Norsk Polarinstitutt (NP) i oppdrag å utrede

status og dokumentasjon for vernede og verneverdige områder som grunnlag for en evaluering

av områdevernet på Svalbard. I rapporten Evaluering av områdevernet på Svalbard

identifiserer NP naturtyper, arter og andre verneverdier som mangler eller er svakt

representert i de eksisterende verneområdene. På bakgrunn av dette er det i rapporten foreslått

områder der vern bør vurderes.

Sysselmannen har fått i oppdrag å utarbeide forslag til nye verneområder på Svalbard.

Resultatet av arbeidet framkommer i dette høringsutkastet, der det fremmes konkrete verneforslag.

Som en del av verneplanprosessen er det gjennomført en konsekvensutredning for belyse

hvilke virkninger et evt. vern vil kunne få for næringsinteresser og samfunn. Hvilke temaer/

spørsmål som skulle utredes ble fastlagt i et utredningsprogram fastsatt av Direktoratet for

naturforvaltning. Konsekvensene er utredet for mineraldrift, turistvirksomhet, forsknings- og

undervisningsaktivitet og fritidsbruk. Konsekvensutredningen foreligger i en egen rapport:

Plan for nye verneområder på Svalbard. Konsekvensutredning.

I tråd med Stortingets mål, er behovet for bedre dekning av produktive arealer i verneområdene

på Svalbard lagt som hovedkriterium for utvalget av aktuelle områder. Samtidig er

det vektlagt å kombinere dette med å finne områder som også er viktige biotoper for fugler,

pattedyr, sjeldne og sårbare planter, samt å sikre spesielle landskapsformer eller geologi som

ellers er mangelfullt representert i eksisterende verneområder. Det er også lagt vekt på at områdene

skal være lite påvirket av tyngre tekniske inngrep og ha en viss størrelse.

Det fremmes følgende verneforslag:

• Nordenskiöld Land nasjonalpark

• Sassen - Bünsow Land nasjonalpark

Alternativt: Sassendalen nasjonalpark

Bünsow Land nasjonalpark

• Nordre Isfjorden nasjonalpark

Alternativt: Nordfjorden nasjonalpark

Daudmannsøyra nasjonalpark

• Vardeborgsletta geotopvernområde

• Colesdalen biotopvernområde

• Hopen naturreservat

Til sammen utgjør dette et landareal på 4 469 km 2 , eller ca. 7 % av øygruppas landareal.

I tillegg kommer et marint areal på 1 831 km 2 . To områder med planteartsfredning fra 1932

dekker i dag et landareal på 2 503 km 2 . 1 363 km 2 av dette inngår i de nye verneforslagene,

mens vernet oppheves for 1 140 km 2 . Nytt landareal som foreslås fredet utgjør dermed

3 329 km 2 .

5


6

Vernebestemmelsene vil variere noe fra område til område. De viktigste bestemmelsene er

følgende:

• forbud mot terrenginngrep (oppføring av bygninger/anlegg, boring, sprengning,

uttak av mineraler/olje m.m.)

• ferdsel til fots og på ski, jakt, fiske og fangst kan skje i samsvar med øvrig regelverk

• forbud mot bruk av motorkjøretøy på bar eller tint mark

• snøscooterkjøring på frossen snødekt mark kan skje i samsvar øvrig regelverk

• bruk og vedlikehold av eksisterende anlegg og hytter kan skje i samsvar med øvrig

regelverk.

Samtidig med forslaget om å opprette nye verneområder, fremmes forslag om å omgjøre

Ossian Sars plantefredningsområde til naturreservat og å oppheve de to plantefredningsområdene

fra 1932.

Eksisterende verneområder på Svalbard dekker 35.013 km 2 , eller ca. 57 % av landarealet.

Etableres de nye seks verneområdene som foreslått, betyr dette at ca. 64 % av Svalbards

landareal er sikret som naturreservater, nasjonalparker, geotop- eller biotopvernområder.


2 INNLEDNING

I sin behandling av St.meld. nr. 22 (1994-95) Om miljøvern på Svalbard uttalte Stortinget at

de etablerte verneområdene på Svalbard i liten grad omfatter de delene av øygruppa som har

biologisk produksjon. Regjeringen ble bedt om å legge fram forslag til nye verneområder på

Svalbard der biologisk produktive landområder blir sikret: ”Stortinget ber Regjeringen legge

fram forslag til nye verneområder på Svalbard der viktige landområder med biologisk

produksjon sikres vern.” Stortinget la stor vekt på at Svalbard skal sikres mot inngrep slik at

preget av uberørthet og villmarkskarakter kan sikres også i de ”grønne” delene av øyriket.

I forbindelse med behandlinga av St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard, sluttet Stortinget seg

til det som var sagt om verneplanen ved behandlinga av St.meld. nr. 22.

Det er en overordnet målsetting for arbeidet med opprettelsen av verneområder at det biologiske

mangfoldet (arveanlegg, arter og økosystemer) skal bevares. I 1992 ble det vedtatt en

internasjonal konvensjon om vern og forvaltning av det samlede biologiske mangfoldet.

Gjennom sin tilslutning til denne har Norge forpliktet seg til å sikre mangfoldet ved å

iverksette tiltak for vern, restaurering og bærekraftig bruk. Konvensjonen slår bl.a. fast at

hvert land skal:

• etablere et system av beskyttede områder

• fremme vern av økosystemene, naturlige leveområder og opprettholdelse av levedyktige

bestander av arter i deres naturlige omgivelser

• fremme en miljømessig forsvarlig utvikling i områder som grenser opp til verneområdene.

Norge har også gjennom sitt internasjonale arbeid i Arktisk Råds program for bevaring av

biologisk mangfold – CAFF (Conservation of Arctic Flora and Fauna) sluttet seg til en handlingsplan

for styrking av områdevernet. Gjennom denne er Norge oppfordret til å identifisere

de viktigste manglene ved dagens vern og på grunnlag av dette utpeke aktuelle nye områder.

Et mål med handlingsplanen er at de arktiske landene skal sikre et representativt nettverk av

verneområder i alle naturgeografiske soner, samt å prioritere de sonene som er svakest

representert og/eller er under sterkest press fra menneskelig virksomhet/inngrep.

I Lov om miljøvern på Svalbard (§ 11) er disse prinsippene fulgt opp:

Det skal være verneområder på Svalbard som

a) omfatter variasjonsbredden av naturtyper og landskapsformer

b) bidrar til å sikre områder med særskilte naturhistoriske eller kulturhistoriske verdier

c) beskytter økosystemene på land og i havet

d) bidrar til å opprettholde villmark og uberørt natur.

Direktoratet for naturforvaltning ga i 1997 Norsk Polarinstitutt (NP) i oppdrag å utrede status

og dokumentasjon for vernede og verneverdige områder som grunnlag for en evaluering av

områdevernet på Svalbard. NP la i 1998 fram sluttrapporten fra dette arbeidet. I rapporten,

Meddelelser nr. 153 (1998) Evaluering av områdevernet på Svalbard identifiseres naturtyper,

arter og andre verneverdier som mangler eller er svakt representert i de eksisterende verneområdene.

På bakgrunn av dette er det i rapporten foreslått områder der vern bør vurderes.

Med utgangspunkt i denne rapporten fikk Sysselmannen i oppdrag å utarbeide forslag til nye

verneområder på Svalbard. Arbeidet ble startet opp sommeren 1998. Resultatet av arbeidet

framkommer i dette høringsutkastet, der det fremmes konkrete verneforslag.

7


8

Som en del av verneplanprosessen er det gjennomført en konsekvensutredning for å belyse

hvilke virkninger et evt. vern vil ha for næringsinteresser og samfunn. Sysselmannen er

ansvarlig for dette arbeidet og har gjennom prosessen hatt et nært samarbeid med ulike parter

og organisasjoner på Svalbard for å få innspill til hvilke problemstillinger som skal belyses og

å få data til utredningen. Konsekvensutredningen blir sendt på høring samtidig med verneplanen.

Verneforslaget får følgende videre saksgang:

- felles lokal og sentral høring gjennomført av Sysselmannen

- sammenstilling av høringsuttalelsene og faglig tilråding til Miljøverndepartementet

fra Sysselmannen og Direktoratet for naturforvaltning

- Miljøverndepartementet forbereder saken for Regjeringen

- vernevedtak ved kgl. res.

3 NATURFORHOLDENE PÅ SVALBARD

Svalbard har et landareal på 61 020 km 2 . Ca. 60 % er isbreer og under 10 % er dekket av

vegetasjon. Selv om øygruppa har en så stor andel av isdekte arealer, er det et relativt mildt

klima og et rikt plante- og dyreliv sammenlignet med andre områder på samme breddegrad.

Antall arter av planter og dyr er ikke så høyt, noe som trolig skyldes øygruppas relativt

isolerte posisjon og dermed de begrensede mulighetene for innvandring av planter og dyr fra

andre landområder.

3.1 Geologi

På Svalbard finnes bergarter fra praktisk talt alle geologiske tidsperioder fra prekambrium til

kvartær (nåtid). Få steder trer geologien bedre fram enn her hvor vegetasjonen er så sparsom.

I vest er bergartene mye foldet, mens lagene av sedimentære bergarter lengre øst fortsatt

ligger forholdsvis flatt slik de ble avsatt. Større og mindre forkastninger finnes overalt på øygruppa.

Grunnfjellsbergartene (eldre enn 440 mill. år) består av omdannede (metamorfoserte)

sedimentære og vulkanske bergarter som glimmerskifer og gneiser og intrusive smeltebergarter

som granitter. I grunnfjellsbergartene er det få fossiler bortsett fra algekolonier

(stromatolitter). Dette skyldes den sterke omdanningen av bergartene fra denne tiden og at

livet på jorden var i en tidlig utviklingsfase.

For over 400 millioner år siden var jordskorpa i Svalbardområdet i bevegelse og det skjedde

en omfattende fjellkjededannelse (den kaledonske fjellkjedefolding) med intrusjon av blant

annet granitter. Disse granittene utgjør noen av de høyeste fjelltoppene på Svalbard i dag.

Senere tiders erosjon har brutt ned mesteparten av denne fjellkjeden, slik at den i dag danner

fundamentet for de etterfølgende sedimentavsetningene.

Etter fjellkjedefoldingen var det i devontiden (ca. 375 mill. år siden) en periode med innsynkning

av sentrale deler på Spitsbergen. Mektige sedimentlag på flere tusen meter ble avsatt.

Dette skjedde i tørt klima dels på land og dels i fersk- og brakkvann.


Etter denne tørre perioden var det en mer fuktig periode i devon med avsetning av sedimenter,

vekselvis i grunne havområder og på lave sletteland. Sand, leire og planterester fra sumpområder

ga opphav til sandstein, skifer og kullag (Pyramiden). For 300 millioner år siden oversvømmet

havet igjen landområdene og det ble avsatt kalkstein, dolomitt og lag av anhydritt

og gips. Det forekommer lag som er rike på sjøfossiler fra slutten av permtiden (250 mill. år

siden).

I den etterfølgende perioden (250-65 mill. år siden, dvs. triasjurakritt) beveget Svalbard seg

fra 50 o til 70 o N og klimaet var temperert og fuktig. Dette ga vekslende hav- og landavsetninger

med rikelig med sjøfossiler (muslinger og blekksprutskall). Vulkansk aktivitet førte til

inntrenging av størkningsbergarten doleritt flere steder i lagrekken.

I 100 millioner år gamle lag forekommer fotavtrykk etter dinosaurer som har levd i et mildt

klima med frodig vegetasjon. Det er funnet fotavtrykk etter planteetende dinosaurer

(Iguanodon) på Festningen og kjøttetende dinosaurer (Allosaurus) i Kvalvågen.

I tertiærtiden (65 – 2 mill. år siden) skjedde det store bevegelser i jordskorpa med press både

fra øst og vest og det oppstod foldninger og forkastninger. Store sumpområder i de sentrale

delene av Svalbard ga opphav til mektige kullag som har vært gjenstand for økonomisk

utnyttelse (Longyearbyen, Svea, Barentsburg og Ny-Ålesund). Fossiler fra denne tiden ligner

våre planter.

I de siste 2 millioner årene er det vulkanisme og istider som har preget geologien.

Vulkanutbrudd for 70.000 år siden, med utstrømninger av lava over store områder og varme

kilder som fremdeles er aktive, vitner om denne aktiviteten. Sent i tertiær hadde Svalbard stort

sett fått den formen og størrelsen øygruppa har i dag. Selve utmeislingen av landskapet med

fjell, daler og fjorder skjedde senere, i kvartærtiden. Dagens løsavsetninger, morener, elveavsetninger,

strandavsetninger, ur og blokkmark er dannet i kvartærtiden og dannes fortsatt.

Det er viktig å merke seg at det ikke har vært tropiske tilstander på Svalbard så lenge landområdet

har ligget så langt nord som i dag. Plante- og dyrelivet som har krevet varmt klima

har sin opprinnelse den gang Svalbard lå nær ekvator og beveget seg nordover. Denne kontinentforskyvningen

pågår fremdeles og Svalbard er nå på vei nordøstover med en hastighet på

ca. 1.5 cm i året.

3.2 Landskap

I vest og nord er landskapet på Svalbard preget av bratte, forrevne fjell med spisse topper. De

høyeste toppene er Newtontoppen og Perriertoppen på 1713 og 1712 meter. I de sentrale

delene av Svalbard og østover til Barentsøya og Edgeøya er det karakteristiske platåfjell, fjell

med flate platåformede topper, med bratte rasurer langs foten. Disse fjellene er ofte skilt av

store brede dalfører.

Et annet karakteristisk trekk ved landskapet er de store fjordene, som skjærer seg dypt inn i

landmassene i vest og nord på Spitsbergen og på Nordaustlandet. Isfjorden i vest og Wijdefjorden

i nord deler nesten Spitsbergen i to. På Nordaustlandet gjør Wahlenbergfjorden og

Rijpfjorden det samme.

Lange strekninger langs kysten, spesielt i vest og nord på Spitsbergen, består av store strandflater.

Dette er bremmer av flatt land med grunt hav utenfor. Enkelte steder kan strandflatene

9


10

være over 10 km brede. I de flate kystområdene er det en del laguner som helt eller delvis er

skilt fra åpen sjø. Et annet kystnært trekk er de gamle strandvollene som ligger som terrasser

eller trinn i terrenget. Disse ligger i flere høyder over hverandre avhengig av på hvilket nivå

landet lå den gang trinnene ble dannet.

Permafrosten på Svalbard varierer med lokale forhold, fra ingen tele og ned til 500 m i indre

strøk. Pingoer er karakteristiske hauger med en høyde på et par meter til over 40 meter. Disse

haugene har en kjerne av is og oppstår når vann under trykk presser seg opp gjennom kanaler

og sprekker i permafrosten.

Is og frost skaper også andre spesielle fenomener. Frostsprenging er årsaken til de karakteristiske

steinurene (raskjeglene) under fjellene. Frosten har også en evne til å sortere jord- og

steinmateriale. Strukturmark eller polygonmark kalles det når frosten har dannet ringer av

småstein, ofte med en diameter på et par meter. Det kan også oppstå slike polygonformede

mønstre av sprekker der overflata er mettet med vann.

Breene frakter med seg store mengder stein og grus og skurer på underlaget. Framfor bretungene

danner det seg store voller av steinmasser, morener. Breene transporterer også masser langs

sidene (sidemorener) og inne på breen (midtmorener). Finere materiale blir fraktet med breelvene

ut til fjordene.

Det er mange småvann og tjern på Svalbard. De fleste er dannet i forsenkninger i strandflata.

Enkelte er så grunne at de bunnfryser om vinteren. Det er få større innsjøer. Mest kjent er

Linnévatnet i nærheten av Kapp Linné. Lenger nord på Spitsbergen og på Nordaustlandet er

det også noen relativt store innsjøer.

Om sommeren fører bresmelting til at elvene vokser og de kan dekke store arealer i dalbunnene

og på strandflatene. Elvene er ofte grunne og de frakter store mengder slam og småstein fra

breene. Dette fører til at elvene og sjøflata utenfor farges av slammet.

Om lag 60 % av Svalbard er dekket av breer som dominerer landskapet. Omfanget av breer

varierer fra nord til sør og fra øst til vest. Bjørnøya har ingen breer, mens Kvitøya er nesten

helt dekket av en bre. I nordøst ligger store kåpebreer som er så tykke at de skjuler topografien

under. Den største breen er Austfonna på Nordaustlandet. I nordvest er det vanlig at breene er

noe mindre og de fyller bare de lavere delene av terrenget mens fjellene stikker opp. De

vanligste typene er utløpsbreer og dalbreer som siger fra høyereliggende områder ned

gjennom dalene ofte helt fram til sjøen.

3.3 Klima og værforhold

Klimaet på Svalbard skiller seg fra det man har i andre arktiske områder på tilsvarende breddegrad.

Dette skyldes de varme havstrømmene (Golfstrømmen) som kommer nordover langs

vestkysten og som gir et mildere klima enn det vi ellers finner i Arktis, særlig gjelder dette

vinterstid. Middeltemperaturen om vinteren langs vestkysten er bare -12 0 C.

Langs østkysten kommer det kalde havstrømmer fra polområdene. Dette gjør at en ofte får et

møte mellom kalde og varme luftmasser i dette området. Dette fører til lange perioder med

ustabilt og stormfullt vær, særlig om vinteren. Temperaturen om vinteren er svært varierende

og kan i løpet av noen få timer variere mer enn 30 0 C. Dette skyldes variasjoner mellom mild

atlanterhavsluft og kald polarluft.


Om sommeren er temperaturen mer lik over hele øygruppa, mellom 0-10 0 C, med et snitt på

rundt 5 0 C på vestkysten.

Som vanlig for arktiske strøk er den årlige nedbøren liten, bare 100-300 mm. Nedbørmengden

varierer både geografisk og tidsmessig. Det faller minst nedbør i de sentrale delene av

Spitsbergen, fra Van Mijenfjorden og nordover. Indre Wijdefjorden er kjent for å være svært

nedbørfattig. Her er det et utpreget kontinentalt klima med lite nedbør og forholdsvis høye

sommertemperaturer. På øyene i øst er det derimot mer nedbør, med mengder beregnet til over

1 000 mm. Den tørreste årstiden er våren og forsommeren.

På grunn av de varierende luftstrømmene kommer det ofte ulike nedbørfronter inn over

Svalbard, selv om nedbørsmengdene som faller er små. Det er derfor ikke uvanlig både å

oppleve nedbør i form av snø på sommeren og i form av regn om vinteren. Et typisk sommerfenomen

er ”ishavståke” som dannes når mild luft sørfra kommer i kontakt med is eller en

kald havflate.

Et annet typisk trekk ved klimaet er de kraftige vindene som opptrer spesielt vinterstid. På

Kapp Linné har en i gjennomsnitt litt over 20 dager i januar med vindstyrke sterkere enn frisk

bris. I juli derimot er det bare seks dager med en slik vindstyrke. I tillegg varierer vinden

sterkt avhengig av terrenget, og det er store lokale forskjeller. Enkelte steder kan det oppstå

svært kraftige fallvinder fra dalbreene.

En annen utpreget årstidsvariasjon er forholdet mellom sol og mørke. Ved Longyearbyen (ca.

78 0 n.br.) har en midnattssol fra 19. april til 23. august. Det er mørketid fra 26. oktober til 16.

februar. I perioden mellom 14. november og 29. januar er sola mer enn 6 0 under horisonten og

mørket er mer kompakt, selv om det fortsatt er noe forskjell på dag og natt. I denne

perioden er det ”polarnatt”.

3.4 Planteliv

Mindre enn 10 % av Svalbards landareal er dekket av vegetasjon. Det er funnet ca. 175

karplanter på Svalbard. Floraen er spesielt rik rundt de sentrale fjordene på vestkysten av

Spitsbergen, særlig ved Van Mijenfjorden og Isfjorden. Over tre fjerdedeler av alle artene av

karplanter på Svalbard finnes i dette området. Dette var blant annet årsaken til at en her allerede

i 1932 gjennomførte vern av plantelivet i to avgrensede områder. Disse arealene er for øvrig

sentrale i forbindelse med den nye verneplanen.

Med bakgrunn i forekomsten av karplanter med ulike krav til varme er Svalbard inndelt i tre

soner: arktisk polarørkensone, nordarktisk tundrasone og mellomarktisk tundrasone. Den

sistnevnte sonen omfatter en spesielt gunstig undersone kalt indre fjordsone.

På Svalbard er jordlaget ofte tynt. Nesten alt er avsatt i kvartærtiden og er for det meste

mineraljord dannet ved erosjon og forvitring. Det er lite organisk jord som er dannet av

planterester. Sand og leire finnes kun i dalene og på strandflatene. Tilgangen på næringsstoffer

er derfor en minimumsfaktor for plantelivet. Under fuglefjellene, der det er rikelig gjødsling,

utvikles det svært frodig vegetasjon.

Berggrunnen skaper forskjellige livsmiljø for plantene. Bergarter fra grunnfjellet (granittiske)

og sandsteiner dannet ved erosjon av disse gir et surere livsmiljø enn sedimentære bergarter

avsatt i et havmiljø (leirskifer og kalkstein).

11


12

Det er kun det øverste jordlaget som tiner; under er det permafrost. Dette ”aktive laget” varierer

i dybde fra 30-150 cm og gjør det mulig for planter å vokse. På grunn av permafrosten er

dreneringen dårlig, og grunnvannet ligger ofte nær overflata. Ved stagnerende vann i overflata

utvikles våtmarker og arktiske myrdannelser.

Den korte vekstsesongen, fra 6 til 10 uker, er vanligvis minimumsfaktoren for plantelivet.

Mange arter blomstrer bare få dager etter at snøen er smeltet. Dette kan skje ved at knoppene

er ferdigutviklet året før. I gode somrer forekommer kjønnet formering. Andre år skjer formeringen

vegetativt ved yngleknopper og utløpere eller ved ”egenbefruktning”. Plantene har i

tillegg svært lang levetid, noen blir faktisk flere hundre år gamle.

Snødekket er en annen viktig faktor for vegetasjonen. Generelt sett er det lite snø, men pga.

vinden samler den seg i dalbunner og i lesider. Det er forskjellige plantesamfunn på de stedene

der snøen ligger lenge og på rabbene som er tidlig snøbare.

Beite og tråkk av rein er også en viktig faktor som påvirker vegetasjonen. I tillegg beites

plantene ulikt, noe som påvirker forholdet mellom plantene.

Et karakteristisk trekk er at vegetasjonen vokser lavt langs bakken eller slutter seg tett

sammen i tuer for å beskytte seg best mulig mot vinden og for å få mest mulig utbytte av solstrålene.

Mesteparten av vegetasjonen finnes fra strandsonen og opp til 200 m.o.h.

Av typiske blomsterplanter på Svalbard kan nevnes reinrose, rødsildre, fjellsmelle, svalbardvalmue

og polarsoleie. Det er få arter av lyng og busker; kun polarvier og rynkevier er vanlige.

Kantlyng er den vanligste lyngarten. Dvergbjørk finnes kun sparsomt i indre del av Isfjorden

(Adventdalen og Colesdalen).

Svalbard har også en rekke moser, sopper og lav. I flg. A catalogue og Svalbard plants,

fungi, algae and cyanobacteria fra 1996 er det kjent 579 lavarter, 373 mosearter (moser og

levermoser) og 564 sopparter (ikke medregnet arter i lav). I tillegg finnes det marine alger og

alger i ferskvann og på land. Mange av artene er små. Det vil ennå være potensiale for å finne

nye arter på Svalbard.

3.5 Dyreliv

Svalbard har få dyre- og fuglearter sammenlignet med resten av Norge. Antall individer blant

mange av artene er derimot svært høyt. Svalbardrypa er den eneste fuglen som overvintrer på

land på øygruppa, men om våren og sommeren invaderes øyene av millioner av fugler.

Det er kjent om lag 170 fuglearter. Bare vel 30 arter hekker regelmessig og noen av disse

hekker kun i et lite antall. Noen, f.eks. islom, alke og gråmåke, hekker normalt kun på

Bjørnøya. Rovfugl er ikke registrert hekkende på Svalbard, men noen arter, bl.a. snøugle,

ses fra tid til annen.

Svalbard har tre arter landpattedyr; fjellrev, svalbardrein og isbjørn. Smågnagere mangler,

med unntak av østmarkmus, som har sin hovedforekomst i området ved Grumant. Denne arten

har trolig kommet med båt fra Russland.

Det kreves spesielle tilpasninger hos dyr og fugler som skal leve under så ekstreme klimatiske

forhold som på Svalbard. Det er spesielt problematisk å skaffe seg tilstrekkelig mat om


vinteren når det er mørkt hele døgnet og bakken er dekket av snø og is. Pattedyr og fugler som

overvintrer på Svalbard har tilpasset seg forholdene gjennom morfologiske, fysiologiske og

atferdsmessige tilpasninger. Pels med ekstremt god isolasjonsevne, kroppsfasong (bl.a. små

ører og korte bein) er tilpasninger til ekstrem kulde. De har også evne til å lagre store fettreserver

på kroppen og å bruke lite energi om vinteren. En annen strategi er å hamstre mat slik

fjellreven gjør.

Av sjøpattedyr er det fire selarter som har faste bestander på Svalbard. Dette er ringsel, storkobbe,

steinkobbe og hvalross. Hvithvalen (kvitfisk) er den vanligst forekommende hvalarten

i de nære hav- og fjordområdene.

Svalbardrøye er den eneste ferskvannsfisken på øygruppa. Den forekommer i to stasjonære

varianter som oppholder seg kun i ferskvann, og en anadrom variant som vandrer ut i havet på

næringssøk et par måneder om sommeren, men som gyter i ferskvann.

En annen viktig dyregruppe er de som lever i jordsmonnet. Bjørnedyr, spretthaler, midd og

nematoder er slike arter. Siden det ikke finnes meitemark, står disse for den viktige, men

svært begrensede nedbrytningen av organisk materiale (plante- og dyrerester) som frigjør

næringsstoffer til plantene.

Svalbard har også en del andre virvelløse dyr som insekter og edderkopper. Flere er viktige

som nedbrytere av organisk materiale.

I havet er det rike forekomster av plante- og dyreplankton som gir et godt næringsgrunnlag for

fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Det er særlig stor produksjon i områder der det salte varme vannet

i Golfstrømmen møter de kalde arktiske vannmassene og man får en ”omrøring” av vannmassene.

Et slikt område strekker seg fra Bjørnøya til Hopen og et langs vest- og nordsida av

Spitsbergen. Mange store og små fuglefjell i disse områdene vitner om god mattilgang.

Raudåta er et krepsdyr som er særlig viktig i næringskjedene i Barentshavet. Det er bare kjent

ca. 40 fiskearter i Svalbardområdet. Polartorsken finnes i store mengder og er viktig som mat

for sjøfugl, hval og sel.

Samspillet mellom livet i havet og på land er sentralt på Svalbard. Millioner av sjøfugl henter

føde i havet og bringer organisk materiale tilbake til fuglefjellene i form av gjødsel.

Vegetasjonen under fuglefjellene er spesielt artsrik og frodig, noe som skaper gode beiteforhold

for rein. Her er også mye fjellrev som lever godt av egg og fugl som faller ned.

4 KULTURMINNER PÅ SVALBARD

En antar i dag at det har vært menneskelig virksomhet på Svalbard i 400 år. Virksomheten

har vært lite variert, da den i stor grad har vært knyttet til fangst og industriell virksomhet.

Variasjonen i typer kulturminner er dermed begrenset.

I tillegg til at Svalbards historie er knyttet til fangst og industriell virksomhet, er den karakterisert

av at øygruppa har vært mål for mange kartleggings- og forskningsekspedisjoner. Det

har også vært en del mer personlig motiverte eventyrlige ekspedisjoner.

I motsetning til mange andre områder i Arktis, er det karakteristisk for Svalbards historie at

det ikke har vært en fastboende urbefolkning her. Det er også spesielt at så mange nasjoner

13


14

har hatt og har aktivitet på øygruppa. Dette skyldes at Svalbard helt fram til 1920 var et

”ingen-manns-land” (terra nullius) og at Svalbardtraktaten gir alle traktatlandene like rettigheter

til å drive industriell virksomhet, jakt, fiske m.m.

Svalbards kulturminner er spor etter menneskelig virksomhet under forhold som ligger helt på

grensa av det mulige. Den internasjonale aktiviteten fra 1600-tallet og framover har etterlatt

spor som er unike i norsk sammenheng. Kulturminnene er ofte også verdens nordligste i sitt

slag. De store kostnadene med å ta med seg utstyr og avfall etter endt virksomhet førte mange

steder til at det finnes godt bevart teknisk utstyr som det knapt finnes maken til andre steder

enn på Svalbard.

Utvalget av kulturminner påvirkes også av andre bevaringsforhold enn lengere sør.

Nedbrytning pga. rust og råte går senere, men den fysiske slitasjen på objekter som stikker

opp over terrenget, kan være stor (vind, erosjon, isbjørnherjinger m.m.).

4.1 Vesteuropeisk hvalfangst (ca. 1600-1750)

Etter at Willem Barentsz oppdaget Svalbard i 1596 startet den vesteuropeiske hvalfangsten på

begynnelsen av 1600-tallet. England og Nederland var særlig aktive i fangsten, men også

Frankrike, Spania, Tyskland og Danmark/Norge deltok.

Ved de faste fangstfeltene ble det etterhvert etablert permanente landstasjoner med bolighus,

verksteder og spekkovner. Hvalspekket ble brakt på land og det ble utvunnet tran i store kokekar

av kopper som ble plassert på store oppmurte ovner. Ovnene var solide konstruksjoner

som kunne anvendes over mange år og utgjør i dag en viktig del av kulturminnene fra hvalfangsttiden

på Svalbard. Den mest kjente landstasjonen er Smeerenburg som nederlenderne

etablerte på Amsterdamøya.

I tilknytning til landstasjonene ble det anlagt gravplasser. Hvalfangst i småbåter var risikofylt,

og tap av menneskeliv var en del av fangstens hverdag. Det finnes store gravplasser med opptil

225 graver fra denne perioden på Nordvest-Spitsbergen.

Rundt midten av 1600-tallet avtok fjordfangsten etter hval. Fangstbåtene måtte ut på det åpne

havet og langs iskanten for å få et rimelig utbytte. Hvalfangsten ble nå utelukkende konsentrert

til fangstskutene og landstasjonene gikk ut av bruk etter 1660. Det antas at områdene for

de gamle landstasjonene fortsatt ble brukt som nødhavn, gravplass og samlingssted om høsten. I

første halvdel av 1700-tallet var hvalfangsten på Svalbard på retur og ikke lenger lønnsom.

4.2 Russisk overvintringsfangst (ca. 1700-1850)

Russisk fangst skiller seg fra den vesteuropeiske hvalfangsten ved at den er basert på overvintring

og er konsentrert om fangst på pelsdyr. Russerne dreiv også fangst på hvalross og

hvithval (kvitfisk).

På 1700-tallet strakte området for russisk fangst seg helt nord- og østover til Nordaustlandet.

De russiske fangststasjonene besto av hus (bolighus, smier, badstuer m.m.). I tilknytning

husene ble det satt opp store trekors (”russekors”), for å få beskyttelse fra høyere makter og

for å bringe jaktlykke. Korsene hadde også funksjon som landemerker til å navigere etter.

I de russiske fangstområdene finnes sjelden store gravanlegg. Det antas at dødeligheten blant

de russiske fangstfolkene var betydelig mindre enn blant hvalfangerne og de seinere norske

fangstfolkene bl.a. fordi russerne hadde større kunnskap om å beskytte seg mot skjørbuk.


Dette er bekreftet gjennom anatomiske studier av russiske skjeletter som sjelden viser tegn til

denne sykdommen, som er vanlig å se i vesteuropeisk gravmateriale.

I følge skriftlige kilder opphørte russernes fangst på Svalbard gradvis utover 1800-tallet og

etter 1850 er russisk fangst på Svalbard et avslutta kapittel.

4.3 Norsk overvintringsfangst (ca. 1800 til i dag)

Nordmenn begynte med ishavsfangst på slutten av 1700-tallet. Sommerfangst fra båter var

økonomisk viktigst, men har i liten grad etterlatt seg kulturminner på Svalbard. Kulturminner

fra overvintringsfangsten er derimot spredt ut over store deler av øygruppa i form av tufter,

hytter, graver, fangstinnretninger, båter og en rekke løse gjenstander.

Den første kjente norske overvintringsekspedisjonen fant sted 1795-96. Russere var med som

kjentmenn og ble læremestre for nordmennene. Den tidlige fasen av norsk overvintringsfangst

var rettet mot hvalross og rein, samt sanking av egg og dun. Ekspedisjonene var store og var

utrustet av handelshus hovedsakelig i Hammerfest og Tromsø. Rundt 1830 var hvalrossbestanden

overbeskattet og overvintringsfangsten avtok. Fra denne fasen er det bevart èn

stående bygning; Hammerfesthuset på Bjørnøya. Noen slakteplasser for hvalross stammer

sannsynligvis også fra samme tid.

På slutten av 1800-tallet startet en ny bølge med overvintringsfangst. Den var rettet mot pelsdyrene,

med vinterskinnet til rev og bjørn som det viktigste. I tillegg ble det sanket egg og

dun og jaktet sel og rein. Ekspedisjonene bestod ofte bare av 1-2 mann og fangstmannen sto

selv for utrustningen. Standarden på fangsthyttene ble hevet utover i 1930-årene. De fleste

bevarte fangststasjoner stammer fra 1900-tallet. De er organisert i 45 fangstområder med

hovedstasjoner og bistasjoner som dekker det meste av arealene som var aktuelle for fangst.

Under områdebeskrivelsen for det enkelte aktuelle verneområde henvises det til denne inndelingen.

Fangstredskapene ble etterhvert mer effektive og dette gikk hardt utover viltbestandene.

Reinen ble fredet i 1925 for å hindre utryddelse. Da isbjørnen ble fredet i 1973 betydde det

slutten på den norske overvintringsfangsten. I dag er kun noen få fangstmenn som er fast

etablert på Svalbard.

4.4 Vitenskapelige og eventyrlige ekspedisjoner (fra ca. 1800)

Den vitenskapelige utforskningen av Svalbard har i stor grad vært innsamling av data for

beskrivelse av topografi, klima, biologi, botanikk, oseanografi, glasiologi og geologi.

Motivene har vekslet fra rent vitenskapelige til politiske og økonomiske. For de mer eventyrlige

ekspedisjonene har det også vært rent personlige motiv.

Willem Barentsz ekspedisjon som førte til oppdagelsen av Svalbard i 1596 var egentlig den

første kartleggingsekspedisjonen. Hvalfangernes ekspedisjoner kartla sentrale kystområder.

Den første vitenskapelige ekspedisjonen var den russiske Cicagov-ekspedisjonen fra 1764-66

hvor det for første gang ble foretatt systematiske innsamlinger av ulike data. Tuftene etter

denne finnes i dag i Recherchefjorden.

Aktiviteten vokste på 1800-tallet og en rekke nasjoner deltok; Sverige, Frankrike, Tyskland,

Østerrike og England. Den norske geologen B. M. Keilhau var en av de første til å utforske de

indre områdene på Svalbard i 1827. I annen halvdel av 1800-tallet var utforskningen intens og

motivert av nasjonale og økonomiske interesser ved siden av de vitenskapelige. Utgangs-

15


16

punktet for den senere mineralutvinningen var resultatene fra geologisk kartlegging.

Flere ekspedisjoner med mål å nå Nordpolen har hatt sitt utgangspunkt på Svalbard. I Virgohamna

er det bevart rester etter Andrées forsøk på å nå Nordpolen med ballong i 1896 og

1897 og Wellmans forsøk med luftskip i 1906, -07 og -09. I Ny-Ålesund står fortøyningsmasta

for luftskipene Norge og Italia.

4.5 Industrielle kulturminner (fra ca. 1900)

Den industrielle virksomheten på Svalbard er knyttet til mineralutvinning. Helt fra 1600-tallet

var det kjent at det fantes kull. Det er drevet prospektering og satt i gang prøvedrift på en

rekke mineraler som fosforitt, gull, jern, sink, bly, kobber, gips, asbest og marmor. Hittil er det

kun kull som har gitt grunnlag for lønnsom drift.

Allerede i 1872 tok A. E. Nordenskiöld initiativet til drift på forforitt, men prosjektet ble

skrinlagt før utvinning kom i gang. Den første båtlasten med kull ble tatt av ishavsskipper

Søren Zachariassen i 1899. Rundt 1900 okkuperte flere norske selskaper land og satte i gang

prøvedrift av kull. Disse manglet i stor grad kapital og i 1904-1905 kom engelsk og amerikansk

kapital inn.

Fram til første verdenskrig utviklet det seg nesten en ”klondyke-stemning” med prospektering,

okkupasjoner, anleggsvirksomhet og prøvedrift på mange ulike steder langs vestkysten.

Svalbard var et ingen-manns-land (”terra nullius”) og dette førte til kaotiske forhold.

Løsningen var at Norge fikk suvereniteten gjennom Svalbardtraktaten i 1920.

Suverenitetsovertakelsen fant sted i 1925.

Den industrielle virksomheten var i starten preget av drømmen om rask fortjeneste. Dette

førte til en overoptimistisk etableringsvirksomhet basert på et svært tynt grunnlag. Ofte endte

det med noen få års prøvedrift og deretter nedleggelse. Etter 1925 ble aktiviteten noe redusert

og etter hvert konsentrert til de større anleggene.

Kulturminnene etter mineralutvinningen ligger i de største fjordene på vestkysten av

Spitsbergen og på Bjørnøya. Det er i dag 18 anlegg med betydelige rester etter gruvedrift.

I tillegg kommer anleggene med fortsatt kulldrift i Longyearbyen, Svea og Barentsburg.

4.6 Krigsminner (1940-45)

Svalbard har sin egen krigshistorie. Øygruppa ble aldri okkupert av tyskerne. I 1941 ble

Svalbard evakuert, og det ble satt fyr på utvunnet kull slik at ikke tyskerne skulle få tak i det.

I de påfølgende årene etablerte tyskerne automatiske og bemannede værvarslingsstasjoner

rundt om på Svalbard.

I 1942 reetablerte de allierte seg med en liten styrke i Isfjordområdet. I 1943 sendte tyskerne

de store slagskipene Tirpitz og Scharnhorst til Svalbard. Barentsburg, Grumant og Longyearbyen

ble skutt i brann. Senere ble Svea ødelagt av en tysk ubåt. En liten norsk garnison fortsatte

å være etablert i Isfjordområdet. I dag finnes flere spor etter den tyske tilstedeværelsen

under krigen, selv om tyskerne brente det meste da de evakuerte Svalbard. Kun værstasjonen

Haudegen i Rijpfjorden ble ikke brent. For øvrig består kulturminnene fra siste verdenskrig av

avbrente bygningsfundamenter, kanonstillinger, kanoner og rester av tyske fly.


5 AREALBRUK OG NATURINNGREP PÅ SVALBARD

Den menneskelige aktiviteten på Svalbard har hele tiden vært størst i de biologisk rikeste og

mest produktive landområdene langs kysten og fjordene. Dette gjelder stort sett all fangstvirksomhet

og all industriell virksomhet. Et unntak kan være perioden med hvalfangst der det

var forekomstene av hval i fjordene og havet som avgjorde lokaliseringen av aktiviteten.

Pr. 31.12.01 var ca. 2 660 personer innført i befolkningsregisteret for Svalbard. Det var

registrert 1 646 personer i Longyearbyen/Svea/fangststasjonene, 29 i Ny-Ålesund, 4 på

Hopen, 9 på Bjørnøya, 8 i Hornsund og ca. 960 i Barentsburg.

5.1 Fangstvirksomhet

Det har vært fangstvirksomhet over store deler av Svalbard og flere av dyrebestandene har

vært overbeskattet. De fysiske naturinngrepene (bygninger, feller m.m.) i tilknytning til denne

virksomheten har imidlertid vært beskjedne. Dette betyr at Svalbard var å anse som et ”villmarksområde”,

dvs. et område fritt for tyngre tekniske inngrep helt fram til 1900-tallet.

De senere årene har fire tradisjonelle fangststasjoner vært i drift på Svalbard. Dette er stasjonene

på Kapp Wijk, Austfjordnes, Akseløya og i Farmhamna. Her drives det fangst/jakt på sel, rev,

rype, kortnebbgås og litt sjøfugl. Dunsanking har vært spesielt viktig for fangststasjonen på

Akseløya.

5.2 Industriell virksomhet

Det var først ved den industrielle virksomheten man fikk større fysiske naturinngrep. Det ble

gjennomført lete- og undersøkelsesaktivitet knyttet til diverse mineralforekomster, og startet

prøvedrift med oppbygging av anlegg av ulike slag. Overoptimisme førte til etablering av

anlegg som raskt viste seg ikke å gi grunnlag for lønnsom drift. Mange av anleggene ble etter

kort tid nedlagt og forlatt.

Det har foregått kulldrift i større målestokk i området i/ved Longyearbyen, Svea, Ny-Ålesund,

Barentsburg, Grumant og Pyramiden. I dag er virksomheten i Ny-Ålesund, Grumant og

Pyramiden nedlagt. Virksomheten i Longyearbyen er sterkt redusert. Den mest omfattende

kulldrifta foregår nå i Svea. Trust Artikugol har gruvedrift i Barentsburg og arbeider med

planer om å åpne ny drift på Grumantforekomsten, med gruveinngang og daganlegg i

Colesbukta.

I områdene omkring gruveanleggene og bosetningen har det opp gjennom årene skjedd ulike

inngrep og kjøring på barmark. I disse områdene er det til dels omfattende sporskader. Også i

andre områder der det har vært drevet kullboringer er det en del sporskader, for eksempel i

Gipsdalen, i Reindalen og på strekningen Kapp Heer - Colesbukta - Colesdalen - Grumant.

Noe sporskader og etterlatenskaper finnes også på steder der det har vært letevirksomhet etter

petroleum.

I dag er fortsatt 98 % av landarealene på Svalbard klassifisert som villmark (lengre enn 5 km

fra større tekniske inngrep). Men samtidig kan det konstateres at de største inngrepene finnes

og fortsatt skjer i de rikeste og mest produktive landområdene på Svalbard.

Det er også i disse områdene en finner de fleste gjenværende utmålene. Pr. 01.05.2002 var det

384 utmål på Svalbard.

17


18

Følgende selskaper har utmål:

Utmålshaver Antall

Store Norske* : 316

- Store Norske Spitsbergen Kulkompani : 189

- Store Norske Spitsbergen Grubekompani : 127

Trust Arktikugol : 50

Statoil : 11

Northlight Oil AS : 3

Svalbard Mineral AS : 2

Reistad Consult AS : 2

* Selskapet omtales som Store Norske når det ikke ut fra sammenhengen er nødvendig å spesifisere til Store

Norske Spitsbergen Kulkompani AS eller Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS.

5.3 Turistvirksomhet

Det har vært turisme på Svalbard i over 100 år. Fram til begynnelsen av 1990-tallet var det

kun små aktører i næringa. På 1990-tallet kom det politiske signaler om å åpne for annen

næringsvirksomhet som kunne kompensere for nedtrapping av kullgruvedriften. Turisme,

forskning og undervisning ble nye satsningsområder.

Reiselivet har på 1990-tallet vært i kraftig vekst med økning i antall aktører, aktiviteter, sengekapasitet

og gjestedøgn. Det har spesielt vært vekst innen ferie- og fritidsmarkedet.

Beregninger viser at det i 1995 var ca. 8 000 turister på Svalbard utenom cruisetrafikken.

I 2001 var dette økt til ca. 22 500. Utviklingen i antall gjestedøgn i Longyearbyen viser også

sterk vekst, fra ca. 34 000 i 1995 til i ca. 77 000 i 2001. Cruisefarten (oversjøiske cruisebåter)

var lenge stabil på 20-25 000 turister pr. år. I de senere årene har dette tallet økt til ca. 30 000.

Det er bygd opp reiselivstilbud basert på større og mindre båter som opererer med utgangspunkt

i Longyearbyen. I perioden 1994-2001 gikk Nordstjernen, et tidligere hurtigruteskip, fra

Tromsø på ukentlige turer til Svalbard. Fra og med 2002 vil også denne båten ha

Longyearbyen som base i sommersesongen. De ovennevnte båtene tilbyr turer i Isfjorden, til

Ny-Ålesund og Nordvest-Spitsbergen og noen tilbyr også turer rundt Spitsbergen eller rundt

det meste av Svalbard. Noen av båtturene kombineres med leiropphold (baseleirer) inkl.

fotturer, breturer, kajakkpadling m.m.

Siden 1995 har det vært en sterk økning i motorisert turisme, særlig knytta til snøscooterkjøring.

De vanligste turene er å kjøre fra Longyearbyen til Tempelfjorden (Tuna- og von

Postbreen) og Barentsburg. Det arrangeres også turer til Kapp Linné, Svea og til østkysten av

Spitsbergen og noen få enkeltturer nord- og vestover. Om vinteren er det vintercamper (telt

og snøhuler) flere steder på Nordenskiöld Land.

Bortsett fra i og ved bosetningene medfører ikke turistvirksomheten vesentlige naturinngrep,

men representerer en omfattende spredning av menneskelig tilstedeværelse på øygruppa.

Dette kan medføre forstyrrelse av dyr og fugler og slitasje på terreng, vegetasjon og kulturminner.


5.4 Forsknings- og undervisningsaktivitet

Det har vært en betydelig økning i forsknings- og utdanningsvirksomheten på Svalbard i løpet

av 1990-årene. I dag er øygruppa sentral for både norsk og internasjonal arktisk forskning.

Det har vært en omfattende utbygging av forskningsstasjoner og annen infrastruktur for

forskning og utdanning på 1990-tallet. Eiscat, Svalsat, UNIS og utbygging av infrastrukturen i

Ny-Ålesund er de største prosjektene.

Det er etablert helårlige forskningsstasjoner fra en rekke land i tillegg til Norge. Svalbard

besøkes også av forskere fra mange andre land på kortere og lengre forskningsoppdrag.

Spesielt i sommersesongen foregår det mye arbeid i felt. Svalbard Science Forum sin

registrering av forskningsaktiviteten, Research in Svalbard, viser at det var meldt inn 107

forskningsprosjekter for 2001.

Også forsknings- og undervisningsaktiviteten representerer kun mindre inngrep utenfor

bosetningene og nærområdene til disse, men representerer en spredning av menneskelig

tilstedeværelse på øygruppa. På samme måte som turismen kan forskning- og undervisningsaktivitet

medføre forstyrrelse av dyr og fugler og slitasje på terreng, vegetasjon og kulturminner.

5.5 Fritidsbruk og fangst

Tradisjonelt har jakt, fangst og ferskvannsfiske vært viktige fritidsaktiviteter. Alle ville dyr på

Svalbard er i utgangspunktet fredet (”speilvendingsprinsippet”), men det er åpnet for begrenset

og kontrollert jakt. Det drives hovedsakelig jakt på rein, rype og kortnebbgås. Jakt på rein er

forbeholdt de fastboende. Rypejakta er kvotebelagt, ved at fastboende kan felle inntil 10

ryper pr. dag, mens tilreisende har en kvote på 5 ryper totalt pr. sesong. Det foregår en del

fellefangst på rev med utgangspunkt i Longyearbyen, Svea og fangststasjonene.

Røye er eneste ferskvannsfisk på Svalbard, og bestandene er de nordligste i verden. Røya er

fredet, men det er gitt adgang til et begrenset fritidsfiske. Garnfiske er forbeholdt de fastboende.

Det mest populære fisket er pilking på isen om våren.

Endringene av sammensetningen i bosetningene på Svalbard har ført til endringer i turaktiviteten.

Tidligere var jakt og fiske hovedmotivet for å dra ut på tur. I dag er en stor andel

av turaktiviteten motivert ut fra naturopplevelse og trim. Skigåing, fotturer og bruk av fritidsbåter

synes å øke blant befolkningen generelt. Andre friluftslivsaktiviteter som synes å øke i

omfang er klatreturer, breturer, ”topp-turer”, snøbrettkjøring og kajakkpadling. I stor grad

utføres disse nye aktivitetene av yngre spesielt interesserte personer.

Å dra på snøscooterturer er en utbredt aktivitet blant de fastboende. Pr. 31.12.01 var det

registrert 1 208 snøscootere på Svalbard. Dette inkluderer de anslagsvis 200 snøscooterne som

benyttes som utleiescootere.

Om lag 200 private hytter ligger konsentrert til hyttefelt (i hovedsak ved Longyearbyen og

Svea og på Vindodden med Sassenfjorden). I tillegg finnes det om lag 200 hytter spredt rundt

på Svalbard. Ca. 25 av de sistnevnte eies av private eller eies/disponeres av ulike lokale

foreninger.

19


20

6 LOVGRUNNLAGET

Svalbard (inkl. Bjørnøya) er en del av kongeriket Norge. Norsk myndighetsutøvelse og forvaltning

på Svalbard skjer med grunnlag i Svalbardtraktaten av 1920, som gir Norge full

suverenitet over Svalbard. I svalbardloven av 17. juli 1925 nr 11 § 4 er Kongen gitt fullmakt

til å gi alminnelige forskrifter på en rekke områder som bl.a. jakt, fiske, bergverksdrift og om

fredning av dyr, planter, naturformasjoner, landstrekninger og fortidslevninger.

Det er denne bestemmelsen som er hjemmel for de miljøvernbestemmelsene som senere er

gitt for Svalbard. Fram til 1970-årene var vernet konsentrert om enkeltarter. I 1925 ble svalbardrein

fredet, i 1952 hvalross, i 1955 hvitkinngås og ringgås, i 1963 ærfugl og i 1973 isbjørn.

Behovet for dyreartsfredningene skyldes tidligere tiders overbeskatning av artene.

I 1932 ble det etablert to plantefredningsområder.

Etter hvert som leteaktiviteten etter petroleum økte, med store terrengskader som følge av

anlegg og barmarkskjøring, ble det i 1971 innført en midlertidig naturvernforskrift for å regulere

virksomheten. I 1983 ble denne erstattet av Forskrift om vern av naturmiljøet på Svalbard.

Formålet er å ”verne naturen på Svalbard og territorialfarvannene rundt mot forurensninger,

forsøpling og annen påvirkning som kan volde skade eller ulempe for mennesker, plante- eller

dyreliv og naturmiljøet for øvrig eller virke skjemmende.”

I 1973 ble det opprettet 3 nasjonalparker, 2 store naturreservater og 15 mindre fuglereservater.

I 1983 ble det opprettet ytterligere et naturreservat, Moffen, og i 1984 Ossian Sars plantefredningsområde

ved Kongsfjorden. I 1985 ble det innført ferdselsforbud på Kong Karls Land

for å hindre forstyrrelse i et viktig yngleområde for isbjørn.

I 1978 ble Forskrift om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk vedtatt. Her fastslo man

prinsippet om at røye og alt vilt er fredet. I 1996 ble den erstattet av Forskrift om forvaltning

av vilt på Svalbard og i 1997 Forskrift om forvaltning av røye og ferskvannsorganismer på

Svalbard. Det er tillatt å fiske etter nærmere bestemmelser og jakt er tillatt på bestemte arter i

fastsatte tidsrom.

I 1991 ble Forskrift om turisme og annen virksomhet på Svalbard vedtatt. Formålet er å

regulere turismen på Svalbard, både for å beskytte øygruppas naturmiljø og kulturminner og å

ivareta turisters og andre reisendes sikkerhet. Forskriften ble revidert i 1997 og 2002.

I 1992 ble Forskrift om kulturminner på Svalbard vedtatt. Denne slår bl.a. fast at alle kulturminner

fra 1945 eller tidligere er automatisk fredet.

I 1997 ble Forskrift for arealplanlegging i bosettingene på Svalbard vedtatt. Formålet med

denne er å styre og samordne utbyggingen og arealdisponeringen innenfor avgrensede

planområder i og ved de største bosettingene på Svalbard.

I 1996 ble det nedsatt et miljølovutvalg for Svalbard. Utvalget avga sin innstilling i NOU

1999:21 Lov om miljøvern på Svalbard og loven ble vedtatt 15.06. 2001. Loven samler

natur- og kulturminnelovverket i en lov, og regelverket skal bli mer oversiktlig enn tidligere.

Loven med en rekke tilhørende forskrifter trådte i kraft 01.07.2002.

De nye verneområdene vil bli hjemlet i svalbardmiljøloven. Det er Regjeringen; Kongen i

statsråd, som vil fatte endelig vedtak om etablering av nye verneområder på Svalbard.


7 STATUS FOR OMRÅDEVERNET

Pr. 1.1. 2002 var 35 013 km 2 av landområdene på Svalbard fredet med hjemmel i svalbardloven.

Dette utgjør ca. 57 % av Svalbards totale landareal. Verneområdene har et sjøareal på

tilsammen 31 437 km 2 , dvs. at ca. 72 % av territorialfarvannet på Svalbard fredet. I tillegg

kommer to områder ved Isfjorden der plantelivet ble fredet i 1932. Disse to områdene har et

areal på til sammen 2 503 km 2 . Ca. 58 % av landarealet i nasjonalparkene og naturreservatene

er dekket av evig is og snø.

Målsettingen med fredningene fra 1932 var å sikre to artsrike områder med flere sjeldne og

trua plantearter. Fredningsforskriften har forbud mot innsamling og ødeleggelse av all plantevekst,

men virksomhet knyttet til bergverksdrift eller annen næringsvirksomhet er tillatt. Det

minste området ligger mellom Adventdalen og Colesdalen (ca. 192 km 2 ). Det største området

omfatter deler av Sassendalen og områdene nordvestover med Bünsow Land og Dickson

Land opp til Wijdefjorden (ca. 2 311 km 2 ).

De to store naturreservatene på til sammen ca. 25 574 km 2 utgjør størstedelen av det fredede

landarealet: Nordaust-Svalbard naturreservat og Søraust-Svalbard naturreservat (hhv. ca.

18 995 km 2 og ca. 6 579 km 2 landareal). Målsettingen med opprettelsen av disse var å sikre

upåvirket arktisk natur for kommende generasjoner, sikre den naturlige økologiske utviklingen

og sikre muligheten for forskning på lite påvirkede naturlige økosystemer.

Det tre nasjonalparkene har et samlet landareal på ca. 9 424 km 2 : Nordvest-Spitsbergen

nasjonalpark, Forlandet nasjonalpark og Sør-Spitsbergen nasjonalpark (hhv. ca. 3 661 km 2 ,

ca. 622 km 2 og ca. 5 141 km 2 ). Målsettingen med opprettelsen av disse var å sikre egenartede

og i det vesentlige urørte naturområder for fremtiden og å sikre muligheter for forskning,

undervisning og naturopplevelse.

De 15 fuglereservatene har et landareal på til sammen ca. 15 km 2 . Disse er: Sørkapp,

Dunøyane, Isøyane, Olsholmen, Kapp Linné, Boheman, Gåsøyane, Plankholmane,

Forlandsøyane, Hermansenøya, Kongsfjorden, Blomstrandhamna, Guissezholmen, Skorpa og

Moseøya fuglereservater. Målsettingen var å sikre de viktigste hekkeplassene for ærfugl og

gjess på Svalbard. Alle fuglereservatene ligger langs vestkysten av Spitsbergen og omfatter

omkringliggende sjøområder ut til 300 meter fra holmer og skjær. Åtte av fuglereservatene

ligger innenfor de eksisterende nasjonalparkene og inngår i arealet for nasjonalparkene. De

fire som ligger utenfor har et landareal på ca. 4 km 2 .

I 1983 ble Moffen naturreservat fredet, med et landareal (inkl. en lagune) på ca. 4.8 km 2 .

Målsettingen var å sikre en av de viktigste hvileplassene for hvalross med tilhørende plantesamfunn,

fugler og pattedyr. Området omfatter omkringliggende sjøområder ut til 300 meter

fra holmer og skjær. Moffen ligger innenfor Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark.

Ossian Sars plantefredningsområde med et areal på ca. 11 km 2 ble fredet i 1984. Målsettingen

var å sikre et område med spesielt frodig vegetasjon og med flere sjeldne og kravfulle plantearter.

21


22

8 EVALUERING AV OMRÅDEVERNET SVALBARD

På bakgrunn av Stortingets behandling av St.meld nr. 22 (1994-95) Om miljøvern på Svalbard

varslet Regjeringen at de ville gjennomføre en evaluering av vernetiltakene på Svalbard, og at

det i den forbindelse ville være naturlig å vurdere oppnådde resultater i forhold til hensikten,

verneområdenes representativitet og behovet for marine verneområder.

Regjeringen ba Direktoratet for naturforvaltning om å gjennomføre en faglig vurdering av de

vernede områder på Svalbard. Norsk Polarinstitutt fikk i 1997 i oppdrag å utrede status og

dokumentasjon for vernede og verneverdige områder som grunnlag for en evaluering av

områdevernet på Svalbard.

I 1998 la Norsk Polarinstitutt fram sluttrapporten fra dette arbeidet. Rapporten Evaluering av

områdevernet på Svalbard, Meddelelser nr. 153 identifiserer naturtyper, arter og andre verneverdier

som mangler eller er svakt representert i de eksisterende verneområdene. Det er også

pekt på hvor på Svalbard en finner de forekomstene som er mangelfullt representert i eksisterende

verneområder.

En hovedkonklusjon fra rapporten er: ”På tross av sin betydelige utstrekning sikrer ikke

nasjonalparkene og de store naturreservatene til sammen et representativt tverrsnitt av

Svalbards natur- og kulturmiljø. Det er de biologisk mest produktive og artsrike landområdene

på øygruppa som er svakest representert i verneområdene. Samtidig er det i disse

områdene at presset på naturen fra menneskelige aktiviteter og faren for nye, omfattende

naturinngrep er størst. Mangelfullt vern av Svalbards mest produktive og artsrike landområder

framstår derfor som den viktigste svakheten ved dagens områdevern.”

Representasjonsanalysen viser at følgende elementer er svakt representert innenfor dagens

verneområder:

• Områder i den mellomarktiske tundrasonen med mye og sammenhengende vegetasjon.

• Områder med bekreftede funn av sårbare karplanter.

• Områder i den mellomarktiske tundrasonen med store avsetninger bestående av breelv- og

elvemateriale.

• Områder i den mellomarktiske tundrasonen med landformene elveslette, elvevifte, svakt

bølget vidde og svakt skrånende flater.

• Områder med større deltaer og områder med større leirstrender.

I tillegg konkluderer rapporten med at dagens vern har en del mangler med hensyn på

dyrelivet. Følgende områdetyper/områder er mangelfullt representert i eksisterende verneområder:

• Viktige myte- og næringsområder for gjess, ender og alkefugl.

• Viktige hekke- og næringsområder for vadefugl.

• Åtte områder på lista over viktige fugleområder i Europa.

(BirdLife International).

• Hopen, et av de viktigste viktig hiområdene for isbjørn og et viktig hekkeområde for

sjøfugl.

• Området med de viktigste beiteområdene for rein (Nordenskiöld Land).

Evalueringen viser at det eksisterende områdevernet har sikret mange viktige hekkeplasser for

ærfugl, hvitkinngås, kortnebbgås, ringgås og sjøfugl. Rapporten peker likevel på noen viktige

hekkeområder som ikke er vernet.

Rapporten peker til slutt på 15 spesielt bevaringsverdige geologiske forekomster som ikke er vernet.


Med bakgrunn i de kjente kulturminnene og kulturminneplanen, har Norsk Polarinstitutt

konkludert med at en innenfor det eksisterende områdevernet har sikret et representativt

utvalg av de fleste kulturminnetypene. Et unntak er kulturminner knyttet til industriell

virksomhet.

I rapporten pekes følgende områder ut som aktuelle for supplering av eksisterende

verneområder:

• Hopen

• Reindalen med sidedaler

• Nordenskiöldkysten

• Sassendalen med sidedaler

• Nordfjorden

• Indre Wijdefjorden

• Daudmannsøyra og sjøområdene omkring naturreservatene øst på Svalbard.

9 UTVELGELSE AV NYE VERNEOMRÅDER

9.1 Verneverdier

På bakgrunn av Regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak har Sysselmannen fått i oppdrag

å utarbeide forslag til nye verneområder på Svalbard. Som faglig grunnlagsmateriale har

Sysselmannen i hovedsak brukt evalueringsrapporten fra Norsk Polarinstitutt. I tillegg har

Sysselmannen innhentet data fra noen av universitetene i Norge. Dette gjelder særlig opplysninger

om vegetasjon og planters utbredelse på Svalbard. Videre er kulturminneplanen for Svalbard lagt

til grunn. Sysselmannen har også foretatt befaringer i områdene.

I tråd med Stortingets mål, er behovet for bedre representativitet av biologisk produktive

arealer i verneområdene på Svalbard lagt som hovedkriterium for utvalget av aktuelle områder.

Samtidig er det vektlagt å kombinere dette med områder som også er viktige biotoper for

fugler, pattedyr, sjeldne og sårbare planter, samt å sikre spesielle landskapsformer eller geologi

som ellers er mangelfullt representert i eksisterende verneområder. Det er også lagt vekt på at

områdene skal være lite påvirket av tyngre tekniske inngrep og ha en viss størrelse.

For å finne fram til aktuelle områder, er områdene gruppert i følgende kategorier, vurdert ut

fra naturmiljø:

Produktive lavlandsområder

• Sør og sørvest på Dickson Land

• Sveasletta/Ekmanfjellet

• Colesdalen

• Reindalen, Berzeliusdalen, Vassdalen, Semmeldalen og Gangdalen

• Bohemanflya

• Sassendalen

• Deler av Daudmannsøyra

• Lågnesflya

Representative (typiske) landskap

• Reindalen

• Sassendalen

• Dickson Land/Nordfjorden

23


24

Viktige områder for fugl eller pattedyr

• Hopen (sjøfugl, isbjørn)

• Ingeborgfjellet (sjøfugl)

• Fuglefjellet/Grumant (sjøfugl)

• Alkhornet (sjøfugl)

• Kongressfjellet (sjøfugl)

• Nordenskiöldkysten (ærfugl, praktærfugl, gjess, havelle, vadefugl)

• Daudmannsøyra (ærfugl, praktærfugl, gjess, vadefugl)

• Kvadehuken (vadefugl, praktærfugl, smålom, havelle, gjess)

• Erdmannflya (vadefugl, praktærfugl, smålom, havelle, gjess)

• Bohemanflya (vadefugl, praktærfugl, smålom, havelle, gjess)

• Stormyra (Reindalen) (vadefugl inkl. polarsvømmesnipe, smålom, gjess)

Områder med sjeldne og sårbare planter

• Colesdalen

• Mimerdalen

• Dickson Land/Nordfjorden

• Kongsfjorden-området

• Adventdalen

• Wijdefjorden-området

• Stormyra (Reindalen)

Geologisk viktige områder/ forekomster

• Kapp Linné til Festningen

• Bünsow Land

• Sassendalen

• Reindalen

Ved å kombinere flere verneinteresser utkrystalliserer det seg følgende områder:

• Reindalen - Nordenskiöldkysten

• Vardeborgsletta

• Colesdalen

• Sassendalen

• Bünsow Land

• Landområdene rundt Dickson- og Ekmanfjorden, Bohemanflya – Erdmannflya

• Daudmannsøyra

• Vestsida av den indre delen av Wijdefjorden

• Hopen

Det var dette utvalget av områder som ble presentert i Melding om konsekvensutredning i

forbindelse med plan for nye verneområder på Svalbard. Forslag til utredningsprogram.

I meldinga ble det skissert foreløpige navn og avgrensninger, samt aktuelle verneformer:

• Nordenskiöld Land nasjonalpark

• Vardeborgsletta geotopvernområde

• Colesdalen plantefredningsområde

• Sassendalen naturminne

• Bünsow Land naturminne

• Nordfjorden nasjonalpark

• Daudmannsøyra naturreservat

• Indre Wijdefjorden naturreservat

• Hopen naturreservat


I meldinga er det presisert at verneform kan bli endret bl.a. som følge av svalbardmiljøloven.

Avgrensningen av områdene slik den var skissert i meldinga var heller ikke endelig.

9.2 Valg av verneform

Hvilken verneform som er aktuell for de forskjellige områdene avhenger av verneverdiene og

verneformålet. Svalbardmiljøloven har følgende verneformer: nasjonalpark, naturreservat,

geotop- og biotopvernområde.

Naturminne og plantefredningsområde er ikke lenger aktuelle verneformer.

I svalbardmiljøloven heter det :

”Som nasjonalpark kan fredes større uberørte eller i det vesentlige uberørte naturområder,

når de kan ha verdi for forskning eller for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv.”

”Som naturreservat kan fredes områder som er uberørt eller tilnærmet uberørt og som inneholder

særegne eller sårbare økosystemer, som utgjør en spesiell naturtype eller spesielle geologiske

formasjoner som for øvrig har særlig betydning for flora eller fauna, som har særskilt

naturvitenskaplig verdi.”

”Som verneområde for biotoper eller geotoper kan fredes områder som har særlig betydning

for flora eller fauna eller som inneholder viktige eller særpregete geologiske forekomster.”

De eksisterende nasjonalparkene og naturreservatene er store verneområder som i hovedsak

ligger langt unna bosetningene. I disse områdene er det forbud mot jakt, bruk av terrenggående

kjøretøy og landing med luftfartøy. Det er gjort unntak i nasjonalparkene for fastboende

for bruk av snøscooter (etter søknad). Disse verneområdene med tilhørende

bestemmelser er godt innarbeidet blant lokalbefolkningen.

Det har vært vurdert om det vil være uheldig å bruke verneformen nasjonalpark på områder

som ligger på Nordenskiöld Land og rundt Isfjorden. Dette fordi disse områdene har en annen

bruk og bruksfrekvens og at vernebestemmelsene vil avspeile dette. Det har bl.a. hele tiden

vært signalisert at det ikke vil bli lagt restriksjoner på bruken av snøscooter og jakt ut over det

som følger av svalbardmiljøloven og tilhørende forskrifter. Når det gjelder landing med

luftfartøy, er dette i flg. svalbardmiljøloven forbudt på hele Svalbard utenom godkjente

landingsplasser.

Sysselmannen har konkludert med at vern av større områder også i dette området bør skje ved

opprettelse av nasjonalparker. Dette fordi det er denne formen som dekker vern av større områder

der verneverdiene er knyttet til totaliteten i områdene (landskap og landskapsformer,

flora og fauna, geologi, kvartærgeologi, kulturminner m.m.) og verdien av områdene for

forskning og opplevelser. Man vil få to ”typer” nasjonalparker – de fjerntliggende med

strenge fredningsforskifter og de nye nasjonalparkene med noe mer liberale bestemmelser. Vi

legger til grunn at dette ikke vil bli noe stort problem for brukerne, ved god og lett tilgjengelig

informasjon. Det vises for øvrig til at det også på fastlandet er ulike bestemmelser i de forskjellige

nasjonalparkene.

Vern av mindre og mer spesielle områder som den botanisk interessante lia i Colesdalen og

Vardeborgsletta passer godt inn i definisjonene for hhv. biotop- og geotopvernområde.

At det blir flere ulike typer nye verneområder bør heller ikke by på særlige problemer, da

bestemmelsene vil være like for de fleste aktiviteter som utøves av flertallet av brukerne.

25


26

9.3 Konsekvensutredning

I forbindelse med utarbeidelsen av planen for nye verneområder på Svalbard fastsatte

Miljøverndepartementet at det skulle gjennomføres en konsekvensutredning. Formålet med

konsekvensutredningen er å klargjøre hvordan et eventuelt vern av de ulike områdene vil

virke inn på aktuell næringsvirksomhet (mineraldrift og turisme), forskning/undervisning og

fritidsbruk.

På bakgrunn av innspillene under utarbeidelsen av melding for konsekvensutredningen og

høringen av denne, fastsatte Direktoratet for naturforvaltning et utredningsprogram i brev av

10. mai 2000.

Tema

I flg. utredningsprogrammet skal følgende tema utredes:

• Mineraldrift (kull, petroleum m.m.)

• Turistvirksomhet

• Forskning- og undervisningsaktivitet

• Fritidsbruk (ferdsel, motorferdsel, jakt, fangst og fiske).

Sysselmannen fikk ansvaret for gjennomføring av utredningene. De ulike problemstillingene

er utredet av Sysselmannen selv eller ved hjelp av ulike parter med relevant fagkompetanse.

Følgende har gitt delbidrag til konsekvensutredningen:

Mineraldrift : Store Norske, Trust Arktikugol og Bergmesteren for Svalbard

Turistvirksomhet : Svalbard Reiseliv (tidl. Info-Svalbard)

Forskningsaktivitet : Svalbard Science Forum

Fritidsbruk : Longyearbyen jeger- og fiskeforening

Oppsummering av konsekvensutredningen

Konsekvensutredningen foreligger i et eget dokument: Plan for nye verneområder på

Svalbard. Konsekvensutredning. Nedenfor gjengis et kortfattet sammendrag av utredningen.

Mineraldrift

Verneforslagene som inngår i konsekvensutredningen berører til sammen 92 utmål. Dette er

ca. 24 % av dagens gjenværende utmål på Svalbard. 81 av de aktuelle utmålene eies av Store

Norske, 10 eies av Trust Arktikugol, og 1 av Svalbard Mineral AS.

Konsekvensutredningen viser at vern av de aktuelle områdene ikke vil berøre driften i dagens

gruver i Longyearbyen, Barentsburg eller Svea.

Et vern vil berøre to kullfelter med potensielt drivverdige forekomster, der selskapene som

eier disse (Store Norske og Trust Arktikugol) har signalisert at det kan være aktuelt med framtidig

drift. Et kullfelt ved og under Reindalen ligger innenfor den foreslåtte Nordenskiöld

Land nasjonalpark, mens det andre feltet ligger i Colesdalen.

Store Norske støtter forslaget om vern av Reindalen under forutsetning av at selskapet kan ha

virksomhet under dagen og adgang til å anlegge ventilasjons-/rømmingssjakt med tilhørende

hytte. Videre er det forutsatt at dagens transport på frossen og snødekt mark gjennom området

kan opprettholdes. Sysselmannen har lagt til grunn at vern og kulldrift kan kombineres i dette

området. Denne kombinasjonen mellom vern og gruvedrift forutsetter at videre undersøkelser

forut for evt. drift gjennomføres på frossen og snødekt mark med minimale naturinngrep.


Ved å drive kullfeltet i Colesdalen med innslag, tekniske anlegg og infrastruktur utenfor det

foreslåtte verneområdet, vil vern og kulldrift kunne kombineres. Evt. luftesjakter inne i verneområdet

vil kunne tillates dersom dette kan skje på en skånsom måte og ikke er i direkte

konflikt med verneformålet. Sysselmannen legger til grunn at det skal være mulig å kombinere

vern og kulldrift i det aktuelle området. Også her forutsettes det at evt. boringer for ytterligere

kartlegging av forkomsten skjer på frossen og snødekt mark.

Drift av de øvrige kullfeltene innenfor de aktuelle verneområdene forutsetter inngrep og ny

infrastruktur, og et vern av områdene vil utelukke kulldrift. Dette vil også gjelde videre undersøkelser

og drift av eventuelle petroleumsforekomster i Sassendalen og ved Kaldbukta i

Reindalen og øvrige mineralforekomster.

Vernebestemmelsene gir altså innskrenkninger i eiernes og rettighetshavernes faktiske rådighet

over områdene (rådighetsinnskrenkninger), men opphever ikke utmålene. Vern vil imidlertid

legge så strenge restriksjoner på mulighetene til å drive bergverksvirksomhet på utmålene at

de i realiteten ikke kan utnyttes. Unntak vil være for Trust Arktikugol sine utmål i Colesdalen

og Store Norske sine utmål i den øvre delen av Reindalen, jfr. det som er sagt ovenfor.

Spørsmål omkring evt. erstatning for tapte rettigheter berøres ikke i konsekvensutredningen.

Dette vil bli gjenstand for en egen behandling etter at vern er vedtatt.

Etter klare føringer ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard og

St.prp. nr. 2 (2001-2002) Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S og Svea Nord-prosjektet,

er det lagt til grunn at det ikke er aktuelt å bygge vei mellom Svea og Longyearbyen. Dette

spørsmålet er derfor ikke behandlet i konsekvensutredningen.

Turistvirksomhet

Konsekvensutredningen viser at et vern vil få liten negativ betydning for eksisterende og

planlagt turistvirksomhet i de aktuelle områdene. I verneplanen er det ikke foreslått spesielle

restriksjoner på alminnelig ferdsel til fots og på ski, med snøscooter eller med båt. Unntaket er

forslaget om forbud mot snøscooterkjøring i naturreservatene. I disse områdene foregår det

ikke turistvirksomhet som innebærer bruk av snøscooter.

Forskning- og undervisningsaktivitet

Et eventuelt vern vil ha konsekvenser for forskningsprosjekter eller feltkurs som innebærer

ulike former for inngrep i områdene enten i form av fysiske inngrep (tekniske installasjoner,

graving, prøvetaking m.m.), merking/håndtering av dyr/fugler og forsøk av eksperimentell

karakter knyttet til vegetasjon. Der det er mulig bør slike prosjekter legges til områder som

ikke er vernet. Dersom dette ikke er mulig, må det søkes om dispensasjon fra fredningsforskriftene.

Ved behandling av søknader vil inngrep og aktivitet veies opp mot formålet med

vernet og konsekvensene for verneverdiene.

I Reindalen, Colesdalen og delvis i Sassen drives det tyngre forskning på rein. Sysselmannen

har forutsatt at disse studiene skal kunne fortsette.

Fritidsbruk (fangst, jakt, fiske, ferdsel, m.m.)

Et vern som foreslått vil ikke berøre eksisterende fritidsaktiviteter i de aktuelle verneområdene.

Ferdsel til fots og på ski, jakt, fangst og fiske vil kunne foregå i samsvar med øvrig gjeldende

regelverk. Med unntak av snøscooterkjøring i naturreservatene, er det ikke foreslått spesielle

restriksjoner for bruk av snøscooter. I de to naturreservatene som er utredet (Indre

Wijdefjorden og Hopen) er det hhv. minimal og ingen snøscooterkjøring.

27


28

10 VERNEFORSLAG

10.1 Nye verneområder

Med utgangspunkt i de vurderingene som er gjort i pkt. 9.1 og 9.2 og det som er kommet fram

i konsekvensutredningen fremmer Sysselmannen forslag om følgende nye verneområder:

• Nordenskiöld Land nasjonalpark

• Vardeborgsletta geotopvernområde

• Colesdalen biotopvernområde

• Sassen - Bünsow Land nasjonalpark

Alternativt: Sassendalen nasjonalpark

Bünsow Land nasjonalpark

• Nordre Isfjorden nasjonalpark

Alternativt: Nordfjorden nasjonalpark

Daudmannsøyra nasjonalpark

• Hopen naturreservat

Dette avviker noe fra de foreløpige navn, avgrensninger og aktuelle verneformer som ble

presentert i Melding om konsekvensutredning i forbindelse med plan for nye verneområder på

Svalbard. Forslag til utredningsprogram. Det er foretatt endringer i verneform for noen av

områdene. Dessuten er områder slått sammen for å omfatte naturlig sammenhengende

landskap og for å få mer enhetlige forvaltningsenheter. Noen grenser er også justert. For de

områdene som er slått sammen er den opprinnelige delinga beholdt som alternative verneforslag,

men med noe endret verneform.

Det er ikke foretatt vesentlige endringer i fredningsforskriftene i forhold til det som var skissert i

meldinga. Nedenfor gis det en nærmere redegjørelse og begrunnelse for de endringene som er

gjort:

Utsettelse av verneforslag

Sysselmannen går i denne omgang ikke videre med forslaget om å opprette Indre Wijdefjorden

naturreservat på vestsida av Indre Wijdefjorden. Undersøkelser viser at området har en

særegen vegetasjon og kan karakteriseres som et høgarktisk steppeområde. Kombinasjonen av

spesielt tørt klima og kalkrik berggrunnen på vestsida av fjorden danner grunnlaget for denne

særegne vegetasjonen. På østsida er det surere grunnfjellsbergarter. Det er ønskelig med

undersøkelser også på østsida av fjorden med sikte på å få et representativt verneområde for

vegetasjon i et arid (tørt) høgartisk område. En slik undersøkelse er planlagt gjennomført

sommeren 2002. På begge sider av Austfjorden er det kjente forekomster av sårbare planter.

Sammenslåing av områder

Sassen – Bünsow Land

De to områdene, Sassendalen og Bünsow Land, foreslås slått sammen til ett verneområde ved

å ta med Tempelfjorden og fjell- og breområdet innenfor. Med dette forslaget vil man få en

bedre arrondering og et mer helhetlig verneområde, der Tempelfjorden inngår som et viktig

landskapselement. Det foreslås ingen restriksjoner på båttrafikk og snøscooterkjøring på

Tempelfjorden utover det som følger av svalbardmiljøloven og tilhørende forskrifter.

Nordre Isfjorden nasjonalpark

De to områdene, Nordfjorden og Daudmannsøyra, foreslås slått sammen til et verneområde

ved å ta med Ymerbukta og Trygghamna med tilgrensende landområder. Med dette forslaget


vil man få et bedre arrondert, sammenhengende og helhetlig verneområde med spennvidde fra

innerst i Dicksonfjorden til munningen av Isfjorden. Slik de foreløpige verneforslagene var

skissert i meldinga var landarealene i Ymerbukta og Trygghamna med landbasert turistaktivitet

innlemmet i verneområdene, mens sjøarealene med båttrafikk var holdt utenom. Det

foreslås ikke restriksjoner på båttrafikken i området.

Med færre og større verneområder unngår man mange områder med ulike vernebestemmelser.

For brukerne av områdene vil dette være en fordel. Det er ikke gjort endringer som medfører

innskjerping av bestemmelsene for noen av områdene i forhold til meldinga.

Justering av grenser

Reindalen med sidedaler

Grensa for Nordenskiöld Land nasjonalpark er justert på sørøstsida av Reindalen ved at den

nå er trukket nærmere dalen ved Lunckefjellet/Marthabreen. Dette er gjort for i hovedsak å

holde mulige kullfelter på østsida av Reindalen utenfor det foreslåtte verneområdet. Det

forutsettes at eventuell framtidig gruvedrift tilpasses slik at den ikke påvirker landskapet sett

fra Reindalen.

Området er også justert på nordsida av Reindalen fra Mefjellet til Reindalspasset ved at

grensa er trukket noe lengre mot nord slik at det foreslåtte verneområdet vil omfatte mer av

landskapsrommet i Reindalen med sidedaler.

Colesdalen

I Colesdalen er området redusert ved at vestgrensa er flyttet østover fra Rusanovhuset til

ovenfor bebyggelsen i Colesbukta. Dette er gjort etter en vurdering av verneverdier og

tidligere og mulige framtidige inngrep.

Sjøarealer

I meldinga om konsekvensutredning var sjøarealene med dybder ned til 100 m eller ut til 4

nautiske mil foreslått tatt med i noen av områdene. Dette er nå endret til å inkludere sjøområdene,

inkl. havbunnen, ut til en nautisk mil fra stranda (ikke fra øyer og skjær) ved

normal høyvannsstand langs Nordenskiöldkysten og Daudmannsøyra. Hele Nordfjorden er

foreslått tatt med i verneforslaget for Nordre Isfjorden nasjonalpark. For Vardeborgsletta er

grensa satt til 300 m fra land.

De sjøarealer som er tatt med i verneforslagene er inkludert ut i fra følgende begrunnelser:

• de er spesielt viktige for fuglelivet (Nordenskiöldkysten og Bohemanflya –

Daudmannsøyra).

• de inneholder elvemunninger/elvevifter (munningen av Reindalselva, Sassenelva,

Gipsdalselva og Berzeliusdalen).

• inkluderer Festninger (Vardeborgsletta)

• de inngår som en del av et helhetlig naturmiljø (Tempelfjorden og Nordfjorden, inkl.

Dickson- og Ekmanfjorden).

Til sammen utgjør de foreslåtte verneområdene et areal på 4 469 km 2 , eller ca. 7 % av øygruppas

landareal. I tillegg kommer et marint areal på 1 831 km 2 .

10.2 Endring av etablerte verneområder

Samtidig med forslaget om å opprette de nye verneområdene, fremmer Sysselmannen forslag

om å oppheve de to plantefredningsområdene fra 1932 og å endre verneform for Ossian Sars

fra plantefredningsområde til naturreservat.

29


30

De to områdene med plantefredning fra 1932 er ikke verneområder i moderne forstand, men

områdeavgrensede artsfredninger uten generelt vern av naturmiljøet. Utøvelse av bergverksdrift

og annen næringsvirksomhet er nemlig tillatt i områdene. De to områdene dekker i dag et

landareal på 2 503 km 2 . 1 363 km 2 av dette inngår i de nye verneforslagene, mens vernet

oppheves for 1 140 km 2 . Nytt landareal som foreslås fredet utgjør dermed 3 329 km 2 .

Verneformen plantefredningsområde er ikke lenger aktuell på Svalbard, jfr. svalbardmiljøloven.

Til forskjell fra det foreslåtte verneområdet i Colesdalen er Ossian Sars et område

uten vesentlige tekniske inngrep, og verneformen naturreservat anses som den mest egnede

for dette området.

10.3 Kulturminner og verneområder

På Svalbard er kulturminnevernet en integrert del av miljøvernet. I beskrivelsen av de aktuelle

verneområdene er det kort gjort rede for kjente kulturminner og redegjort for hvilken

vurdering disse har fått i kulturminneplanen for Svalbard.

Siden det historisk har vært en svært nær sammenheng mellom naturmiljøet og de stedene

folk har overvintret og drevet fangst, inngår kulturminnene i verneformålene for nasjonalparkene.

Flere av de beste fangstområdene er sammenfallende med de områdene som har

mange av de høyest prioriterte vernekvalitetene ut fra en vurdering av naturmiljøet.

10.4 Områdebeskrivelser

I det følgende er de nye foreslåtte verneområdene nærmere beskrevet. De næringsmessige

interessene er kun kort omtalt da disse er bredt belyst i konsekvensutredningen.

Arealer er oppgitt som totalareal, landareal (inkl. breer og ferskvann) og marint areal.


Forslag til nye verneområder på Svalbard

ØST

31


32

Områdenavn : Nordenskiöld Land nasjonalpark

Kartblad : B9, B10, C 9, C10

Areal : ca. 1 337 km 2 (ca. 1 182 km 2 landareal og ca. 155 km 2 marint areal)

Berørte gårdsnummer: Store Norske: 12 Indre Lågfjord, 17 Grønfjordbotn, 18 Grøndal,

22 Longyeardal og 23 Adventdal

: Staten: 1 Statsgrunn, 13 Nordre Lågfjord, 14 Kolfjellet og 15 Lågnes

Berørte utmål : 64 - Store Norske (61) og Trust Arktikugol (3).

Beliggenhet og naturgrunnlag

Det foreslåtte verneområdet strekker seg fra Båtodden på Nordenskiöldkysten til Reindalspasset.

Sjøarealet innerst i Kaldbukta, i Fridtjovhamna, ved utløpet av Berzeliusdalen og ut til en nautisk

mil fra land på strekningen Steinneset – Båtodden inngår i verneområdet.

Området har berggrunn fra de fleste geologiske periodene på Svalbard, fra prekambrium i vest

til tertiær lengre øst.

Klimatisk har området stort spenn, fra Nordenskiöldkysten i den nordarktiske tundrasonen til

Reindalen i den klimatisk gunstigste sonen; indre fjordsone.

Naturmiljø og landskap

Reindalen er det største isfrie dalføret på Sentral-Spitsbergen. Dalen strekker seg ca. 45 km

fra fjorden og nordøstover til Reindalspasset, nesten 200 m o.h. Ved fjorden er Reindalen

10 km brei, men smalner av oppover til Reindalspasset, der den har en bredde på ca. 700 meter.

Dalen er unik pga. sin størrelse, frodighet og store vegetasjonsdekte arealer.

Ingen andre steder på Svalbard har sammenhengende frodig vegetasjon over så store arealer som

dette området. Vegetasjonen er spesielt frodig i de nedre og midtre deler av Reindalen,

Semmeldalen, Berzeliusdalen og Vassdalen. Også deler av Nordenskiöldkysten har sammenhengende

vegetasjonsdekke, spesielt områdene fra Van Muydenbukta og nordover Lågnesflya.

Reindalen har surere bergarter og dermed andre vegetasjonsutforminger enn de øvrige relativt

varme områdene i sentrale deler av Spitsbergen. Avvikende myrtyper og en rekke surbunnsplanter

er særtrekk for dette området.

Nederst i Reindalen ligger et stort våtmarks- og deltaområde, Stormyra, med et areal på nær

100 km 2 . Området er spesielt rikt på torvmoser (Spaghnum). Her finnes alle torvmoseartene

som er registrert på Svalbard, inkl. noen sjeldne arter. At torvmoseslekten har verdens nordligste

voksesteder på Svalbard bidrar til å gjøre Reindalen til et spesielt vitenskapelig interessant område.

Ved Ingeborgfjellet og på Lågnesflya finnes mer kalkkrevende vegetasjon. Ved Ingeborgfjellet

er det i tillegg frodig fuglefjellsvegetasjon.

Nordenskiöldkysten har store marine avsetninger. Områder med strandavsetninger finnes også

nederst på vestsida av Berzeliusdalen, på Vengsletta og i munningen av Reindalen. Reindalselva

danner et av de største marine deltaene på Svalbard. I de nedre delene av Reindalen har

elva et forholdsvis stabilt elveløp og det er dannet en stor stabil elveslette.

Øverst i Reindalen ligger flere velutviklede pingoer; bl.a. noen av de største på Svalbard. Den

høyeste pingoen i dalen er målt til 42 m. Pingoer er hauger med en kjerne av is og oppstår når

vann under trykk presser seg opp gjennom kanaler og sprekker i permafrosten.

På Nordenskiöldkysten og på Stormyra er det store våtmarksområder med tjernkomplekser

som er viktige hekke- og næringsområder for vadefugl og vannfugl. Stormyra er et av hovedhekkeområdene

for polarsvømmesnipe på Svalbard. Nordenskiöldkysten er et viktig hekke-,

myte- og næringsområde for hvitkinngås, hekke- og myteområde for ærfugl og praktærfugl og

vinteroppholdsområde for havelle. Nordenskiöldkysten og Ingeborgfjellet står på lista over

viktige fugleområder i Europa (BirdLife International).


Store deler av det foreslåtte verneområdet er viktig beite- og kalvingsområde for svalbardrein.

Kulturminner og -miljø

Området berører tre norske fangstfelt, Lågneset, Kapp Linné og Adventdalen. Dette var gode

fangstterreng med en variert viltbestand (rev, litt isbjørn, rein, gås, ærfugl og alkefugl). I dag

inngår deler av området i et fangstfelt som drives aktivt. Hovedstasjonen ligger på Akseløya.

Bistasjonen på Kapp Schollin (ved Fridtjovhamna) ligger innenfor det foreslått verneområdet.

Det er registrert kulturminner tilbake til slutten av 1600-tallet (tufter). Mange av kulturminnene

i området er knyttet til russisk overvintringsfangst, bl.a. fangststasjonene Stabbelva,

Slettneset og Gravsjøen på Nordenskiöldkysten.

I området finnes flere industrielle kulturminner knyttet til tidlig mineralutvinning: Camp

Morton (kulldrift), Camp Millar og Camp Bell (leting etter mineraler) og Reiniusøyane

(gruvedrift på sink). De tre førstnevnte står på lista over kulturminner med høyeste prioritet i

kulturminneplanen for Svalbard.

Begrunnelse for verneforslaget

Formålet med vern er å sikre et storslått og i det vesentligste urørt arktisk landskap med store

biologisk produktive arealer. Ingen andre områder på Svalbard har sammenhengende frodig

vegetasjon over så store områder som Reindalen med sidedaler. Dalen har vidstrakte områder

med elveavsetninger, en naturtype som er dårlig representert i eksisterende verneområder,

særlig i de klimatisk gunstigste sonene på Svalbard. Reindalselva danner et av de største

marine deltaene på Svalbard. Kun en beskjeden andel av de store elvedeltaene på øygruppa er

vernet fra før. Reindalen er unik pga. sin størrelse og frodighet og har flere store og velutviklede

pingoer. Både Stormyra i Reindalen og Nordenskiöldkysten har store våtmarker som er

viktige biotoper for vadefugl, gjess og ærfugl og praktærfugl. Området ha viktige beite- og

kalvingsområder for rein og har flere verdifulle kulturminner og -miljøer.

Inngrep de siste 50 år

I Reindalen er det en del eldre kjørespor etter barmarkskjøring i terrenget og rester etter

tidligere leteaktivitet (oljefat, metallrør m.m.). Det er spor etter petroleumsboring i Reindalspasset,

Vassdalen og Berzeliusdalen.

Næringsinteresser og andre brukerinteresser

Det foreslåtte verneområdet berører ikke eksisterende mineraldrift. Grensa er trukket utenom

kullfeltene på østsida av Reindalen. Det er kartlagt et kullfelt under Reindalen (øvre del).

Store Norske støtter forslaget om vern av Reindalen under forutsetning av at selskapet kan ha

virksomhet under dagen og adgang til å anlegge ventilasjons-/rømmingssjakt med tilhørende

hytte. Videre er det forutsatt at dagens transport på frossen og snødekt mark gjennom området

kan opprettholdes.

Evt. petroleumsressurser i Vassdalen (Trust Arktikugol sine utmål Kaldbukta 1-3) ligger

innenfor det foreslåtte verneområdet.

Det pågår tyngre forskning på rein i Reindalen/Semmeldalen. Ellers foregår det kun sporadisk

forskning- og undervisningsaktivitet i området.

Både turister og fastboende sin aktivitet i området er i hovedsak knyttet til snøscooterkjøring,

for det meste som gjennomkjøring til/fra Svea og Barentsburg/Kapp Linné. Det foregår litt

hundekjøring og skigåing. Deler av området inngår i Reindalen jaktfelt for rein. Omfanget av

fangst og småviltjakt er begrenset.

33


34

Pingoer i øvre Reindalen.

Foto: Kolbein Dahle/Sysselmannen.

Reindalen i snøsmeltinga

– oppover dalen.

Foto: Carl Erik Kilander/Sysselmannen.

Reindalen - over Drygsletta mot

Litledalsfjellet.

Foto: Ivar Haugen/Sysselmannen.


Camp Millar, Vårsolbukta.

Foto: Kolbein Dahle/Sysselmannen.

Stormyra i Reindalen

– mot Blåhuken.

Foto: Ivar Haugen/Sysselmannen.

Camp Morton - Michelsenhuset

og Clara Ville.

Foto: Torfinn Kjærnet

35


36

Ingeborgfjellet, Vårsolbukta.

Foto: Sissel Aarvik/Sysselmannen.

Vårsolbukta.

Foto: Ivar Haugen/Sysselmannen.

Vårsolbukta.

Foto: Ivar Haugen/Sysselmannen.


Områdenavn : Vardeborgsletta geotopvernområde

Kartblad : B9

Areal : ca. 24 km 2 (ca. 20 km 2 landareal og ca. 4 km 2 marint areal)

Berørte gårdsnummer: Staten: 16 Russekeila

Berørte utmål : 2 – Store Norske (2)

Beliggenhet og naturgrunnlag

Området omfatter de nordligste delene av Nordenskiöldkysten fra Kapp Linné over Vardeborgsletta

til Grønfjorden. Det marine arealet ut til 300 m fra land inngår i verneområdet.

Dette for å få en naturlig arrondering som inkluderer Festningen.

Området ligger i den nordarktiske tundrasonen.

Naturmiljø

Området består av en stor strandslette med flere tjern og elver og inneholder flere spesielle og

verdifulle geologiske forekomster. Mellom Kapp Starostin og Grønfjorden ligger det kjente

Festningsprofilet. På en strekning på 7 km langs med stranda kan en gå over en geologisk lagrekke

som ble avsatt gjennom et tidsrom på flere hundre millioner år. Dette er et av Svalbards

mest kjente og komplette geologiske referanseprofiler. Festningsprofilet består av lag fra de

geologiske periodene fra karbon i vest til tertiær i øst ved Grønfjorden. Lagene er foldet opp

til nesten vertikal stilling og er derfor lett tilgjengelige.

Ved Vardeborgsletta er det et område med unormalt høye jordtemperaturer. Et sted er det målt

10.7 o C i 3.3 meters dybde. Enkelte steder mangler permafrosten helt. Den høye temperaturen

skyldes sannsynligvis sirkulerende varmt grunnvann. Vannet har løst opp karbonatbergarter

og gitt karstfenomener i stor skala med innsynkninger og underjordiske elver og bekker og

tjern uten synlige avløp.

Ved Kapp Linné finnes sjeldne istidsavsetninger fra prekambrisk tid (ca. 600 mill. år). Det er

en skiferbergart, trolig omdannet breslam, med inneslutninger av halvrunde steiner med opptil

3 meter i tverrmål (drop-tillitt). Dette er trolig den mest typiske og lettest tilgjengelige forekomsten

av denne bergarten på Svalbard. På Vardeborgsletta ligger flere hevede strandlinjer

og ved nordenden av Linnévatnet finnes godt utviklet strukturmark.

På østsida av Festningsodden er det funnet fossile fotspor etter en planteetende landøgle av

arten Iguanodon. Disse øglene var 10-12 meter lange, 3-5 meter høye og levde for 100 mill. år

siden. Sporene er over en halv meter i tverrmål. Det er nylig funnet spor som forskerne mener

kan stamme fra en annen øgleart.

Kulturminner og kulturmiljø

Området berører ett norsk fangstfelt, Kapp Linné. Dette var et godt fangstterreng med en

variert viltbestand (rev, litt isbjørn, rein, gås, ærfugl og alkefugl) og et godt område for røyefiske.

I dag drives det ikke aktiv fangst i området.

Sentrale kulturminner i området er knyttet til russisk overvintringsfangst. Russekeila var en av

russernes faste steder og her ligger et stort tuftekompleks med gravplass. ”Kongen av

Svalbard”, Ivan Starostin, tilbrakte mange av sine i alt 39 overvintringer her og ble gravlagt

ved Kapp Starostin i 1826.

37


38

Ved Festningen ligger to hus som ble bygd i 1920 i forbindelse med gruvedrift på kull. Ved

Kapp Mineral finnes rester etter et lite hus og en gruvesjakt bygd i 1922 i forbindelse med

gruvedrift på blyglans og sinkblende.

Begrunnelse for verneforslaget

Formålet med vern er å sikre et område med viktige geologiske og kvartærgeologiske forekomster.

Området har et av Svalbards mest kjente og komplette geologiske referanseprofiler;

Festningsprofilet. Arealer med forhøyet jordtemperatur og karsthuler, en typisk og lett tilgjengelig

forekomst av drop-tillitt og forekomst av fossile fotspor av øgler bidrar til områdets

verneverdi.

Inngrep de siste 50 år

Det er en del markerte kjørespor i området. Ved Kapp Starostin ligger to telemaster/anlegg.

Isfjord Radio og reiselivsbedriften på Kapp Linné ligger like vest for det foreslåtte verneområdet.

Næringsinteresser og andre brukerinteresser

Store Norske har utmål på sink og bly ved Kapp Mineral, men støtter verneforslaget.

Kapp Linné er et populært utfartssted både for tilreisende og fastboende med snøscooter på

vinterstid og båt om sommeren. Det drives i dag turistvirksomhet på stedet om vinteren/våren,

med matservering og overnatting. Jakt, fangst og fiske foregår i beskjeden grad.

Det gjennomføres årlig feltkurs i geologi i området. Forskning foregår mer sporadisk, bl.a. på

røye i Linnévatnet.

Telenor sine anlegg på Isfjord Radio er hovedsambandet med fastlandet. Det arbeides med

planer om å oppgradere og utvide stasjonen ved Kapp Starostin.


Strukturmark på Vardeborgsletta.

Foto: Otto Salvigsen/NP

Strandterrasse ved Linnévatnet.

Foto: Otto Salvigsen/NP

Festningsodden med Festningen

Foto: Statoil

Karstvann på Vardeborgsletta.

Foto: Otto Salvigsen/NP

Festningsodden

Foto: Statoil

39


40

Områdenavn : Colesdalen biotopvernområde

Kartblad : C 9

Areal : ca. 14 km 2 landareal

Berørte gårdsnummer: Trust Arktikugol: 21 Grumant og Store Norske: 18 Grøndal

Berørte utmål : 4 – Trust Arktikugol (3) og Store Norske (1)

Beliggenhet og naturgrunnlag

Det foreslåtte verneområdet ligger i den sørvendte skråningen på nordsida av munningen av

Colesdalen. Området strekker seg fra bebyggelsen i Colesbukta og innover dalen i ca. 7 km

lengde.

Berggrunnen i området er fra tertiær. Området ligger i den klimatisk gunstigste sonen på

Svalbard; indre fjordsone.

Naturmiljø

Området er en spesielt klimatisk gunstig sørvendt skråning som gir grunnlag for en uvanlig

rik vegetasjon. Selv om bergrunnen og løsmassene gir et svakt surt jordsmonn, er dette likevel

et av de frodigste områdene på Svalbard. Området har sammenhengende vegetasjon med en

artsrik flora og med forekomster av flere sjeldne og trua planter, som molte, arktisk blåklokke,

blokkebær, fjelløyentrøst, fjellkrekling og dvergbjørk.

Både dvergbjørk og arktiske blåklokke vokser spredt i større og mindre forekomster i lia.

Også fjellkrekling vokser spredt i skråningen. På et lite område vokser Svalbards hittil største

kjente forekomst av blokkebær. Denne forekomsten har god vekst og utvikler jevnlig små bær.

Forekomster av fjelløyentrøst er kjent fra et par mindre lokaliteter i området. Tidligere var

denne arten på Svalbard kun funnet ved de varme kildene ved Bockfjorden.

Kulturmiljø

Området ligger innenfor det norske fangstfeltet Colesbukta. Dette var et alminnelig godt reveterreng

med mye gjess, ærfugl og alkefugl. I dag drives det ikke aktiv fangst i området.

Begrunnelse for verneforslaget

Formålet med vern er å sikre et biologisk produktivt areal med sammenhengende vegetasjon,

som er spesielt artsrikt med flere sjeldne, sårbare og trua plantearter. Områder med tilsvarende

kjente botaniske verneverdier er ikke vernet i de eksisterende verneområdene.

Inngrep de siste 50 år

Det går markerte kjørespor gjennom området fra bebyggelsen i Colesbukta og opp lia.

Bebyggelsen i Colesbukta ligger like utenfor grensa for det foreslåtte verneområdet.

Næringsinteresser og andre brukerinteresser

Kullforekomsten i området er godt kartlagt, og Trust Arktikugol arbeider med planer om oppstart

av ny gruvedrift på forekomsten på nordsida av Colesdalen. Hovedtyngden av infrastruktur

er planlagt nede ved sjøen, i området med eksisterende bebyggelse og inngrep. Innenfor

det foreslåtte verneområdet er det skissert behov for luftesjakter og tilførselsveier til disse, og

muligens behov for ytterligere boringer for å detaljkartlegge forekomsten. Kullforekomsten

ligger på 300-370 m under havoverflata i området.

Det går noe snøscootertrafikk i ytterkanten av området, til bebyggelsen i Colesbukta. Det omfattende

forskningsprosjektet på rein i Reindalen omfatter også Colesdalen. Ellers foregår kun

sporadisk forskning- og undervisningsaktivitet. Området inngår i Colesdalen jaktfelt for rein.

Det foregår noe fritidsfangst og småviltjakt.

Annet

Området ligger innenfor det gjeldende plantefredningsområdet mellom Colesdalen og Adventdalen.


Arktisk blåklokke.

Foto: Sissel Aarvik/Sysselmannen.

Fjelløyentrøst.

Foto: Leidulf Lund

Colesbukta.

Foto: Sissel Aarvik/Sysselmannen.

Dvergbjørk.

Foto: Sissel Aarvik/Sysselmannen

41


42

Områdenavn : Sassen – Bünsow Land nasjonalpark

Kartblad : C 8, C 9, D 8, D 9

Areal : ca. 1 230 km 2 (ca. 1 157 km 2 landareal og ca. 73 km 2 marint areal)

Berørte gårdsnummer: Store Norske: 25 Saksedal og Staten: 1 Statsgrunn,

26 Tempelfjella og 27 Gipsdal

Berørte utmål : 16- Store Norske (16)

Beliggenhet og naturgrunnlag

Området omfatter Sassendalen med vidde- og fjellområdene på nordsida, Bünsow Land,

Tempelfjorden og bre- og fjellområdet innenfor fjordbunnen. Det marine arealet i

Tempelfjorden innenfor en linje mellom Bjonapynten og Sveltihel inngår i det foreslåtte

verneområdet.

Berggrunnen i området er hovedsakelig fra karbon og perm. En liten del av området innerst i

Gipsdalen har grunnfjell (kambrium/silur). Det finnes også mindre arealer med yngre berggrunn

fra trias.

Mesteparten av området ligger i den klimatisk gunstigste sonen; indre fjordsone.

Naturmiljø

Området på sørsida av Tempelfjorden, Sassen, består av et stort, isfritt dalføre med slake fjellsider

og viddeområder i nord. Store arealer er dekket av sammenhengende vegetasjon. Jordsmonnet

er kalkrikt, noe som gir grunnlag for et planteliv som er forskjellig fra Reindalen og

Colesdalen. Også på Bünsow Land er det arealer med frodig vegetasjon med arter som er

kalkkrevende. Det er registrert forekomster av sårbare plantearter både i Sassen og på Bünsow

Land, noen av disse har sine eneste europeiske forekomster på Svalbard.

Både Sassendalen og Gipsdalen med sidedaler er viktige hekke-, myte- og næringsområder

for gjess. Nedre deler av Sassendalen har store våtmarker og er et viktig hekkeområde for

vadefugl. Bl.a. Nøisdalen, Fjordnibba og Templet har hekkekolonier for sjøfugl, for det meste

havhest. Området er et viktig beite- og kalvingsområde for svalbardrein. Tempelfjorden er et

viktig kaste- og hvileområde for ringsel.

Området har flere kvartærgeologiske elementer: marine avsetninger (spesielt godt utviklet

nederst i Gipsdalen, ved Bjonasletta og ved Kapp Ekholm), elveavsetninger (Sassen- og

Gipsdalen), en stor aktiv elveslette (Sassendalen), et stort marint delta (Sassendalen) og store

arealer med strukturmark (Sassen- og Gipsdalen). På nordsida av Sassendalen ligger flere

markerte elvegjel (canyons), med Storgjelet i Nøisdalen som det største. Et av Svalbards

høyeste fossefall ligger ytterst i Eskerdalen, ved munningen i Sassendalen.

Ved Kapp Ekholm finnes et av de viktigste kjente profilene i yngre sedimenter, fra tertiær –

kvartær. Her er det sedimenter som ellers er forsvunnet gjennom siste istids erosjon. I de

gipsholdige bergartene i Mathiesondalen finnes underjordiske karsthuler. I disse foregår det

fortsatt en sedimentering, dvs. dannelse av bergarter. Her finnes trolig Svalbards yngste

bergarter.

Fjellformasjonen Templet er et karakteristisk landskapselement. Fjellene i området har store

og velutviklede raskjegler.

Kulturminner og kulturmiljø

Området berører de norske fangstfeltene Sassendalen og Tempelfjellet. Dette var gode reveterreng,

med gode forekomster av rein, rype, gjess og sjøfugl. Hilmar Nøis bygde fangststasjonen

Fredheim, som ligger på nordsida av Sassenelvas utløp. Her ligger to generasjoner


av fangsthytter. På Gipshukodden og Kapp Ekholm står det bistasjoner som også ble bygget

av Nøis. Fredheim står på lista over høyt prioriterte kulturminner i kulturminneplanen for

Svalbard.

I Gipsvika ses rester etter en russisk hustuft. Industrielle kulturminner finnes på Kapp

Schoultz (gips), i Bjonahamna (kull og gips), i Brucebyen (kull) og i Gipsdalen (kull).

Begrunnelse for verneforslaget

Formålet med vern er å sikre et i det vesentligste urørt arktisk fjord- og dallandskap med store

biologisk produktive arealer. Sassendalen er en vid og frodig dal med store vegetasjonsdekte

arealer. De store våtmarkene i området er viktige hekkeområder for vadefugl og hekke-, myteog

næringsområde for gjess. Området har arealer av viddelandskap, delvis vegetasjonsdekt,

elvesletter og elvevifter, som er naturtyper med lave verneandeler i den mellomarktiske sonen.

Området har flere velutviklede kvartærgeologiske og geologiske forekomster, samt flere

viktige kulturminner og -miljøer.

Inngrep de siste 50 år

Det er enkelte eldre kjørespor i nedre deler av Sassendalen. I Gipsdalen er det markerte

kjørespor etter den omfattende kartleggingen av kullforekomstene på 1970-80-tallet og

tidligere aktiviteter.

Næringsinteresser og andre brukerinteresser

Området langs Billefjordforkastningen, bl.a. ved Gipsvika vurderes å ha potensiale for

petroleumsforekomster. Også i Sassen har det vært interesse for videre petroleumsundersøkelser.

Det er tatt funnpunkter på indikasjoner på petroleum i Tempelfjorden.

Det er kartlagt en kullforekomst på ca. 10 mill. tonn på Bünsow Land. Drift ble planlagt

igangsatt tidlig på 1990-tallet. Det aktuelle selskapet, Northern Resources Ltd., fikk økonomiske

problemer og planene ble skrinlagt. Store Norske, som har utmål i en del av området i

dag, sier at kullforekomstene der ikke er interessante for deres virksomhet.

Forekomster av gips/anhydritt strekker seg over praktisk talt hele Bünsow Land. I dag vil man

neppe kunne drive regningssvarende på forekomstene på Svalbard pga. lav pris og høye fraktkostnader.

En av de mest benyttede snøscootertraséene på Svalbard går gjennom området, via Eskerdalen

og Tempelfjorden til Tuna-/von Postbreen. Det er stor trafikk både av turister (organiserte

turer og individuelle turister) og fastboende. En del av trafikken går via De Geerdalen eller

Flowerdalen. Det går også en del snøscootertrafikk fra Sassen og via Tempelfjorden til/fra

østkysten av Spitsbergen og til Gipsdalen. Det foregår en del kjøring med hundespann, skigåing

og fotturer. De fastboendes fritidsbruk er knyttet til de samme aktivitetene, i tillegg til

noe fritidsfangst og småviltjakt. Det meste av området på sørsida av Tempelfjorden inngår i

Sassendalen jaktfelt for rein.

Det har foregått et større forskningsprosjekt på rev i området. Ellers foregår det sporadisk

forsknings- og undervisningsaktivitet.

Annet

Det aller meste av landområdet ligger innenfor det gjeldende plantefredningsområdet nord og

øst for Dicksonfjorden og Sassenfjorden.

43


44

Sassendalen – mot Sassen- og Tempelfjorden. Foto: Carl Erik Kilander/Sysselmannen.

Sassendalen – mot sør, Sticky Keep.

Foto: Nina Eide

Sassendalen – mot

Fredheim og Fjordnibba.

Foto: Ivar Haugen/Sysselmannen.


Nøisdalen.

Foto: Bjørn Frantzen.

Tempelfjorden – mot Tunabreen.

Foto: Kirsti Høgvard.

Fredheim.

Foto: Sissel Aarvik/Sysselmannen.

45


46

Templet.

Foto: Sissel Aarvik/Sysselmannen.

Gipsdalen – oppover dalen.

Foto: Torfinn Kjærnet.

Templet og Bjonasletta.

Foto: Torfinn Kjærnet.


Områdenavn : Nordre Isfjorden nasjonalpark

Kartblad : B 7, B 8, B 9, C 7, C 8

Areal : ca. 2 954 km 2 (ca. 2 050 km 2 landareal og ca. 904 km 2

marint areal)

Berørte gårdsnummer: Trust Arktikugol : 32 Bohemanflya og Staten: 1 Statsgrunn,

31 Nordfjord og 33 Daudmannsøyra

Berørte utmål : 4 –Trust Arktikugol (4)

Beliggenhet og naturgrunnlag

Området ligger på nordsida av Isfjorden. Landområdene fra Kapp Thordsen og rundt Dicksonfjorden

og Ekmanfjorden og de store strandflatene Erdmannflya, Bohemanflya og Daudmannsøyra

inngår i det foreslåtte verneområdet. Det samme gjelder sjøarealene i Nordfjorden, Dicksonfjorden,

Ekmanfjorden, Ymerbukta og Trygghamna. På strekningen Alkepynten til Eidembukta inngår sjøarealene

ut til en nautisk mil i verneforslaget.

Berggrunnen i området er variert med bergarter fra de fleste geologiske tidsperiodene. Lengst vest

er landskapsformene sterkt påvirket av de kaledonske og tertiære folde- og forkastningsretningene.

Området har stor klimatisk variasjon; fra den klimatisk gunstigste sonen; indre fjordsone til den

nordarktiske tundrasonen.

Naturmiljø

Området har store vegetasjonsdekte arealer og utmerker seg ved sin frodighet og ved at vegetasjonen

er spesielt artsrik. En rekke sjeldne arter forekommer her. Noen er isolerte nordlige utposter av

sørlige arter, som molte, forøvrig registrert med modne bær ved Sveasletta. Andre er eksklusivt arktiske

arter, ellers ukjente i Europa, f.eks. wilandersoleie, som har sin eneste kjente forekomst her.

Ved Sauriedalen og Kapp Thordsen forekommer områder med relativt tykke torvavsetninger over

større områder. Ved Kapp Wijk finnes godt utviklede strandenger. Bohemanflya og Daudmannsøyra

har områder med godt utviklet våtmarksvegetasjon. Daudmannsøyra er vesentlig frodigere enn

Nordenskiöldkysten.

Bohemanflya, Erdmannflya og Daudmannsøyra har viktige våtmarksområder med mange tjern og

vann og er viktige hekke- og næringsområder for vadefugl. Strandslettene er også viktige myte- og

næringsområder for gjess. Daudmannsøyra er et hovedhekkeområde for praktærfugl og et svært

viktig myteområde for ærfugl og praktærfugl. De grunne sjøarealene er viktige næringsområder for

marine dykkender (ærfugl, praktærfugl og havelle).

Det er flere hekkekolonier for sjøfugl i området, bl.a. i Skansen, Tschermakfjellet og Alkhornet. Det

sistnevnte området, sammen med Daudmannsøyra, står på BirdLife International sin liste over viktige

fugleområder i Europa.

Fjellformasjonene Skansen og Alkhornet er karakteristiske landskapselement.

Området har store strandsletter der løsmassene stort sett er marine strandavsetninger. Det er gode

eksempler på hevede strandlinjer i munningen av Ekman- og Dicksonfjorden.

Coraholmen og Flintholmen i Ekmanfjorden har særegne og interessante landskap. Den vestlige

halvdelen av Coraholmen er dekket av løsmasser som ble fraktet dit under et kraftig framrykk

(surge) av Sefstrømbreen. Under dette framrykket ble mudder og skjell fra fjordbunnen skjøvet

foran brefronten og opp på land. Da breen smeltet tilbake ble havbunnssedimentene liggende igjen

sammen med rester av brefronten. Disse isrestene har siden den gang vært utsatt for varierende

smelting som har gitt et bølgende dødislandskap av sand og leire med små vannpytter. Løsmassene

på Flintholmen stammer fra samme surgeframrykk. Sefstrømbreen hadde et slikt framrykk i 1896.

Skjellene er ikke datert, men mest sannsynlig er det restene fra dette framrykket som ses i dag.

47


48

Kulturminner og kulturmiljø

Området ligger innenfor de norske fangstfeltene Nordfjord, Boheman og Alkhornet. Dette var gode

reveterreng med en del rein, gås, ærfugl og rype. Plasseringen av den østligste hovedstasjon har

vekslet mellom Kapp Wijk og Skansbukta. I dag finnes det tre generasjoner med fangsthytter på

Kapp Wijk. Det er et nett av bistasjoner i tilknytning til denne stasjonen. Innenfor området er det

derfor mulig å bevare strukturen i et helt fangstfelt.

I vest har det vært fangststasjon på Alkepynten med bistasjoner nord for Daudmannsodden. En ny

fangststasjon ble bygd i Farmhamna i 1992/93.

I Trygghamna ligger spekkovner og graver fra hvalfangstperioden på 1600-tallet, samt tufter og

graver fra russisk overvintringsfangst. Det er registrert kulturminner etter russisk aktivitet en rekke

steder i området fra Kapp Wijk til Daudmannsodden.

Det er viktige industrielle kulturminner følgende steder: Bohemanneset (etter det første kull-uttaket

på Svalbard), Kapp Thordsen/Svenskhuset (uttak av fosforitt), Skansbukta (gipsgruve) og

Tscermakfjellet (uttak av fosforitt).

Ved Svenskehuset på Kapp Thordsen står rester etter astronomiske observatorier og magnethus.

Kullgruveanlegget på Bohemanneset, fangststasjonen på Kapp Wijk med bistasjoner, Svenskhuset

og kulturminnene i Trygghamna med Alkepynten står på lista over høyt prioriterte kulturminner i

kulturminneplanen for Svalbard.

Begrunnelse for verneforslaget

Formålet med vern er å sikre et i det vesentligste urørt arktisk kyst- og fjordlandskap med store

biologisk produktive arealer. Området har store arealer sammenhengende og artsrik vegetasjon,

med innslag av sårbare plantearter. Vern av området vil særlig sikre viddelandskap og strandflater

som er dårlig representert i eksisterende verneområder i den mellomarktiske sonen. De store

våtmarkene og de kystnære gruntvannsområdene er viktig for å sikre hekke-, nærings- og myteområder

for vadefugl, gjess og dykkender. Det er flere store sjøfuglkolonier i området og flere

viktige kulturminner og -miljøer.

Inngrep de siste 50 år

Det er enkelte kjørespor og rester etter nyere tids mineralleting (etter krigen) på Erdmannflya

og Bohemanflya.

Næringsinteresser og andre brukerinteresser

Det er kartlagt en stor kullforekomst på Erdmannflya. Denne er nå ikke utmålsbelagt. Det er også

kartlagt en kullforekomst på Bohemanflya, men Trust Arktikugol har hittil vurdert at forekomsten

ikke er drivverdig. Det er også store forekomster med fosforitt og gips/anhydritt i området. Forekomstene

er neppe drivverdige i dag pga. lav pris og høye fraktkostnader. På Daudmannsøyra er

det påvist små mineralske forekomster (sulfider og jernmalm), men en kjenner ikke til noen større

og drivverdige forekomster.

Ferdselen er størst i området på sommerstid. Besøkene er i hovedsak konsentrert til båtanløp i

Trygghamna, Ymerbukta og Skansbukta og base- og teltleirer i Trygghamna, Ymerbukta og ved

Flintholmen i Ekmanfjorden. Fra disse leirene foregår kajakkpadling, fotturer og breturer. Det er

også noe besøk på Kapp Wijk og litt i Farmhamna. Om vinteren er ferdselen i området stort sett

begrenset til snøscootertraséen til Ny-Ålesund. Det foregår kun sporadisk forsknings- og undervisningsaktivitet

i området. Foruten fangst knyttet til stasjonene på Kapp Wijk og i Farmhamna,

foregår kun begrenset småviltjakt og røyefiske i området.

Annet

Området øst for Dicksonfjorden ligger innenfor det gjeldende plantefredningsområdet nord og

øst for Dicksonfjorden og Sassenfjorden. Boheman fuglereservat ligger innenfor området.


Skansen.

Foto: Sissel Aarvik/Sysselmannen.

Svenskhuset på Kapp Thorsen.

Foto: Sissel Aarvik/Sysselmannen.

Moltebær – funnet på nordsida av

Isfjorden i 1999.

Foto: Ivar Haugen/Sysselmannen.

49


50

Kapp Wijk – den gamle

fangststasjonen.

Foto: Kolbein Dahle/Sysselmannen.

Kapp Wijk – dagens fangststasjon.

Foto: Kolbein Dahle/Sysselmannen.

Ekmanfjorden – Coraholmen.

Foto: Torfinn Kjærnet.


Bohemanflya.

Foto: Ivar Haugen/Sysselmannen.

Grav på Daudmannsøyra.

Foto: Sissel Aarvik/Sysselmannen.

Raudsildre – Farmhamna.

Foto: Sissel Aarvik/Sysselmannen.

51


52

Områdenavn : Hopen naturreservat

Kartblad : G 14

Areal : ca. 741 km 2 (ca. 46 km 2 landareal og ca. 695 km 2 marint areal)

Berørte gårdsnummer: Berørte gårdsnummer : Staten: 1 Statsgrunn

Berørte utmål : Ingen

Beliggenhet og naturgrunnlag

Det foreslåtte verneområdet omfatter hele øya Hopen og omkringliggende sjøarealer ut til

territorialgrensa, med unntak av stasjonen og et mindre areal i tilknytning til denne.

Berggrunnen på øya stammer fra trias og jura. Bergartene er stort sett avsetningbergarter som

skifer, siltstein og sandstein dannet fra avsetninger ved elvemunninger og i grunne sokkelområder.

Området ligger i arktisk polarørkensone.

Naturmiljø

Øya er et av de viktigste hiområdene for isbjørn på Svalbard. Antall hi varierer: 1995 – 19 hi,

1996 – 36 hi, 1997 – 8 hi, 1998 – 18 hi, 1999 – 4 hi, 2000 – 0 hi, 2001 - 1 hi og 2002 – 2 hi.

Hopen er også et viktig trekkområde for isbjørn. Årlig passerer 200-500 isbjørner stasjonsområdet.

Havområdene omkring er viktige næringsområder for isbjørn når det er drivis.

Øya står på lista over viktige fugleområder i Europa (BirdLife International). Her er viktige

fuglefjell med mye polarlomvi og krykkje. Fra koloniene på nordspissen går et viktig

svømmetrekk for polarlomvi.

Kulturminner og kulturmiljø

Øya var et eget norsk fangstfelt og var regnet som et godt bjørneterreng, som også hadde godt

med rev og sjøfugl. I 1908 ble det bygget tre hytter på øya: ”Rudihytta” ved værvarslingsstasjonen,

”Sørhytta” på Koefoedodden og ”Nordhytta” ved Hermansenskardet midt på øya. I

1923 ble det bygd to hytter på nordspissen ved Braastadskaret. På Koefoedodden er registrert

en spekkovn i nærheten av en slakteplass for hvalross. Thor Iversens varder som ble reist i

1924 er oppført på kulturminneplanens liste over høyest prioriterte kulturminner.

Begrunnelse for verneforslaget

Formålet med fredningen er å sikre en tilnærmet urørt øy, samt tilgrensende sjøområder,

inkludert havbunnen. Hopen er et svært viktig hi-, trekk- og næringsområde for isbjørn og et

viktig hekkeområde for sjøfugl. Øya, sammen med de nære havområdene, dokumenterer den

nære sammenhengen mellom livet i havet og på land. Det er registrert verdifulle kulturminner

og –miljøer på øya.

Inngrep de siste 50 år

Det er en del kjørespor i tilknytning til stasjonen og virksomheten der. På 1970-tallet ble det

gjennomført to petroleumsboringer på Hopen. Det er noen spor etter denne aktiviteten, særlig

på lokaliteten nord på øya. Tidligere var det ryddet en flystripe oppe på fjellet.

Næringsinteresser og andre brukerinteresser

Hopen meteorologiske stasjon ligger på østsida av øya. Området berører ingen utmål, men

øya kan få betydning som base ved eventuell leteboring etter eller utvinning av petroleum i

Barentshavet.

Hopen har vært hovedbase for isbjørnforskning i de sørøstlige delene av Svalbard de senere

årene. Ellers er det ingen fast forsknings- eller undervisningsaktivitet. Øya benyttes lite i

turist- og fritidssammenheng, bortsett fra fritidsbruken knyttet til stasjonen.


Russehytta på Hopen.

Foto: Kolbein Dahle/Sysselmannen.

Hopen – ei smal øy med bratte fjellsider.

Foto: Kolbein Dahle/Sysselmannen.

Hopen - et viktig hiområde for isbjørn.

Foto: Sissel Aarvik/Sysselmannen.

Hopen meteorologiske stasjon.

Bilde fra 1991.

Foto: Sissel Aarvik/Sysselmannen.

53


54

10.5 Forslag til fredningsforskrifter

Det er utarbeidet forslag til en egen fredningsforskrift for hvert enkelt område der verneform,

verneformål og restriksjoner kommer klart fram. For to av områdene (Sassen-Bünsow Land

og Nordre Isfjord) er det opprinnelige forslaget med oppdeling av områdene tatt med som

alternativer. Aktuelle bestemmelser for delområdene vil være de samme som for de sammenslåtte

områdene, med unntak av pkt. II Avgrensning og omfang.

Forslag til verneform og fredningsforskrifter har som utgangspunkt Stortingets føringer om at

det er en overordnet målsetting å bevare villmarksnaturen på Svalbard. Samtidig er det tatt

hensyn til eksisterende bruk av områdene, der dette ikke vil stride mot formålet med vernet.

For de fleste aktiviteter vil de nye verneområdene innebære få restriksjoner.

Svalbardmiljøloven regulerer tiltak og aktiviteter som vil kunne ha konsekvenser for natur,

kulturminner og miljø på Svalbard. Bestemmelsene i svalbardmiljøloven gjelder også i de

foreslåtte verneområdene dersom det ikke vedtas strengere regler i fredningsforskriftene. På

noen punkter er det i fredningsbestemmelsene vist til svalbardmiljøloven, for eksempel når

det gjelder jakt/fiske, kulturminnevern og bruk av snøscooter og båt. På andre punkter er

bestemmelsene i svalbardmiljøloven eller en tilsvarende bestemmelse tatt inn i fredningsforskriftene

for å synliggjøre bestemmelsen eller for å gjøre fredningsforskriften mer fullstendig

på dette punktet.

Nedenfor listes noen viktige punkter i svalbardmiljøloven.

• All flora og fauna med reir, egg og bo er fredet (§§ 25, 28 og 30).

• Enhver som oppholder seg eller forestår næringsvirksomhet på Svalbard, skal vise hensyn

og opptre varsomt så naturmiljø og kulturminner ikke påføres unødig skade eller forstyrrelse

(§ 5).

• All ferdsel på Svalbard skal foregå på en måte som ikke skader, forsøpler eller på annen

måte forringer naturmiljøet eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av

mennesker eller dyreliv (§ 73).

• Motorferdsel utenom opparbeidet vei eller plass er forbudt om ikke annet er fastsatt i loven

eller i medhold av loven (§ 79).

• Motorferdsel i terrenget på bar eller tint mark kan bare finne sted i medhold av forskrift

eller etter særskilt tillatelse (§ 80).

• Motorferdsel i vassdrag er bare lovlig etter særskilt tillatelse (§ 82).

• Landing med luftfartøy på skip, på land eller på vann er forbudt utenom landingsplass som

har konsesjon eller er godkjent etter luftfartsloven (§ 83).

• Ingen må fly nærmere enn en nautisk mil fra større, kjente konsentrasjoner av pattedyr og

fugl (§ 83).

• Forurensning og forsøpling er forbudt (§§ 65, 66, 67, 68 og 71).


NORDENSKIÖLD LAND NASJONALPARK

FORSLAG TIL FREDNINGSFORSKRIFT

Fastsatt ved kgl.res. xx.xx.2002 med hjemmel i lov 15.06.2001 nr. 79 om miljøvern på

Svalbard (svalbardmiljøloven) §§ 12, 16, 21 og 22.

§ 1 Avgrensning og omfang

Det fredete området omfatter Nordenskiöldkysten, Reindalen med sidedaler og mellomliggende

kyst og daler. Sjøarealet i Kaldbukta og i Fridtjovhamna, og ut til en nautisk mil fra

land ved normal høyvannsstand på strekningen Steinneset til Båtodden inngår i nasjonalparken.

Nasjonalparken utgjør ca. 1 182 km 2 landareal (inkludert breer og ferskvann) og ca. 155 km 2

marint areal og berører gårdsnummer 1, 12, 13, 14, 15, 17, 18, 22 og 23.

Grensa for nasjonalparken framgår av vedlagte kart i målestokk 1: ……. datert Miljøverndepartementet

……….. Knekkpunktene skal koordinatbestemmes.

Fredningsforskriften med kart skal oppbevares hos Sysselmannen på Svalbard, i Direktoratet

for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.

§ 2 Formål

Formålet med fredningen er å bevare et storslått, sammenhengende og i det vesentligste urørt

arktisk dal- og kystlandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske

prosesser, landskapselementer, kulturminner og kulturmiljøer som referanseområde for naturforskning

og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv, herunder spesielt sikre:

- store arealer med sammenhengende og frodig vegetasjon og interessant moseflora

- store våtmarksområder og grunne sjøarealer; biotoper som er viktige hekke-, nærings- og

myteområder for fugl

- områder med rikt fugleliv (vadefugl, gjess, dykkender og sjøfugl)

- velutviklete kvartærgeologiske formasjoner (pingoer og elveavsetninger, herunder et av de

største elvedeltaene på Svalbard)

- Reindalen; det største av de isfrie dalførene på Spitsbergen

- verdifulle kulturminner.

§ 3 Fredningsbestemmelser

1. Landskap, naturmiljø og kulturminner

1.1 Det må ikke iverksettes virksomhet som kan påvirke landskap, naturmiljø eller kulturminner,

som f.eks. oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, hensetting av

brakker o.l., framføring av ledninger og kabler, uttak, oppfylling, flytting og lagring av

masse, planering, skraping av havbunnen eller jordoverflaten, drenering og annen form

for tørrlegging, boring, sprengning eller lignende og uttak av mineraler, olje og fossiler.

Opplistingen er ikke uttømmende.

1.2 Bestemmelse i pkt. 1.1 er ikke til hinder for;

- vedlikehold av eksisterende bygninger og anlegg

- bruk av tillatte fiske- og fangstredskaper.

55


56

2. Planter, dyr og fossiler

2.1 Dyr, planter og andre levende organismer er fredet mot skade, ødeleggelse og forstyrrelse

av enhver art som ikke skyldes tillatt ferdsel. Fossiler, skjelettdeler og drivtømmer må

ikke fjernes eller skades.

2.2 Bestemmelsen i pkt. 2.1 er ikke til hinder for;

- sanking av sopp til eget bruk

- høsting (jakt, fangst og ferskvannsfiske) og sanking av egg og dun etter svalbardmiljøloven

og forskrifter i medhold av denne

- jakt og fangst på ikke-stedegne sjøpattedyr etter forskrifter i medhold av lov

17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (svalbardloven) § 4

- å ta med gevirer fra dyr felt under egen jakt

- bruk av drivtømmer til vedlikehold og brensel til eksisterende hytter innenfor

nasjonalparken og til mindre bål på stedet.

2.3 Saltvannsfiske reguleres i henhold til forskrifter gitt av Fiskeridepartementet.

3. Kulturminner

For kulturminnene i området gjelder bestemmelsene i svalbardmiljøloven og vedtak i medhold

av denne.

4. Ferdsel (ikke-motorisert og motorisert)

4.1 All ferdsel skal foregå på en måte som ikke skader eller på annen måte forringer

naturmiljøet eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller

dyreliv.

4.2 Bruk av sykkel er forbudt.

4.3 Telting og leiropphold reguleres av svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av

denne.

4.4 Motorisert terrengkjøring på tint og bar mark er forbudt.

Motorisert terrengkjøring på frossen og snødekt mark og motorferdsel i vassdrag og sjø

reguleres av svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av denne.

4.5 Landing med luftfartøy er forbudt. Minstehøyde reguleres av bestemmelsene i luftfartsloven

og svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av disse. Det er forbudt å fly

nærmere enn en nautisk mil fra større, kjente konsentrasjoner av pattedyr og fugl.

4.6 Direktoratet for naturforvaltning kan ved forskrift forby/regulere enhver ferdsel i hele

eller deler av nasjonalparken, dersom det anses nødvendig for å unngå forstyrrelse av

dyrelivet eller slitasje på vegetasjon eller kulturminner.

5. Forurensning

5.1 All forurensning til luft, vann eller grunnen som medfører eller kan medføre skade

eller ulempe for miljøet er forbudt med unntak av forurensning som skyldes tillatt

motorisert ferdsel.

5.2 Det er forbudt å etterlate eller tømme avfall.


5.3 Stoffer og gjenstander som kan skade planter og dyr, som er skjemmende eller som kan

medføre fare for forurensning må ikke lagres eller etterlates.

§ 4 Generelt unntak

Bestemmelsene i § 3 er ikke til hinder for;

- gjennomføring av aktivitet og tiltak i oppsyns- og forvaltningsøyemed eller i forbindelse

med politi-, rednings- eller ambulansevirksomhet.

§ 5 Dispensasjonshjemmel til bestemte formål

Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til;

- ombygging og mindre tilbygg til eksisterende bygninger

- gjenoppbygging av bygninger som er ødelagt ved brann eller naturkatastrofe

- landing med luftfartøy i forbindelse med tilsyn, vedlikehold og drift av fyrlykter og

andre offentlige navigasjonsmidler.

§ 6 Generell dispensasjonshjemmel

Når vitenskapelige eller særlige grunner for øvrig taler for det, kan forvaltningsmyndigheten

dispensere fra fredningsbestemmelsene i § 3 dersom det ikke strider mot fredningsforskriftens

formål eller ikke vil påvirke verneverdiene nevneverdig.

§ 7 Skjøtsel

Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer kan gjennomføre

skjøtselstiltak for å fremme formålet med fredningen. Det kan utarbeides en plan med

nærmere retningslinjer for gjennomføring av slike tiltak. Planen skal godkjennes av

Direktoratet for naturforvaltning etter samråd med Riksantikvaren.

§ 8 Forvaltningsmyndighet

Sysselmannen på Svalbard er forvaltningsmyndighet etter denne forskriften.

§ 9 Straff

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne forskrift,

straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Er det inntrådt eller voldt fare for

betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan

fengsel inntil 3 år anvendes. Medvirkning straffes på samme måte.

§ 10 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft straks.

57


58

Forslag til Nordenskiöld Land nasjonalpark

ØST


VARDEBORGSLETTA GEOTOPVERNOMRÅDE

FORSLAG TIL FREDNINGSFORSKRIFT

Fastsatt ved kgl.res. xx.xx.2002 med hjemmel i lov 15.06.2001 nr. 79 om miljøvern på

Svalbard (svalbardmiljøloven) §§ 12, 18, 21 og 22. Fremmet av Miljøverndepartementet.

§ 1 Avgrensning og omfang

Det fredete området omfatter nordvestspissen av Nordenskiöld Land mellom Grønfjorden og

Kapp Linné og sjøarealene ut til 300 m fra land ved normal høyvannsstand.

Geotopvernområdet utgjør ca. 20 km 2 landareal (inkludert breer og ferskvann) og ca. 4 km 2

marint areal og berører gårdsnummer 16.

Grensa for geotopvernområdet framgår av vedlagte kart i målestokk 1: …………, datert

Miljøverndepartementet ........ Knekkpunktene skal koordinatbestemmes.

Fredningsforskriften med kart skal oppbevares hos Sysselmannen på Svalbard, i Direktoratet

for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.

§ 2 Formål

Formålet med fredningen er å bevare et område med verdifulle geologiske og kvartærgeologiske

forekomster, herunder:

• Festningsprofilet, et av Svalbards mest kjente og komplette geologiske referanseprofiler

• lokaliteter med forhøyet jordtemperatur og karstfenomener

• lokaliteter med sjeldne istidsavsetninger (drop-tillitt)

• forekomster av fossile fotspor fra fortidsøgler.

§ 3 Fredningsbestemmelser

1. Landskap og naturmiljø

1.1 Det må ikke iverksettes virksomhet som kan skade de geologiske forekomstene, som

f.eks. oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, hensetting av brakker o.l.,

framføring av ledninger og kabler, uttak, oppfylling, flytting og lagring av masse,

planering, skraping av havbunnen eller jordoverflaten, drenering og annen form for

tørrlegging, boring, sprengning eller lignende og uttak av mineraler, olje og fossiler.

Opplistingen er ikke uttømmende.

1.2 Bestemmelse i pkt. 1.1 er ikke til hinder for;

- vedlikehold av eksisterende bygninger og anlegg

- bruk av tillatte fiske- og fangstredskaper.

2. Kulturminner

For kulturminnene i området gjelder bestemmelsene svalbardmiljøloven og vedtak i medhold

av denne.

3. Ferdsel (ikke-motorisert og motorisert)

3.1 All ferdsel skal foregå på en måte som ikke skader eller på annen måte forringer

naturmiljøet eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller

dyreliv.

3.2 Bruk av sykkel er forbudt.

3.3 Telting og leiropphold reguleres av svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av denne.

59


60

3.4 Motorisert terrengkjøring på tint og bar mark er forbudt.

Motorisert terrengkjøring på frossen og snødekt mark og motorferdsel i vassdrag og sjø

reguleres av svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av denne.

3.5 Direktoratet for naturforvaltning kan ved forskrift forby/regulere enhver ferdsel i hele

eller deler av geotopvernområdet, dersom det anses nødvendig for å unngå slitasje på

geologiske formasjoner eller forekomster.

4. Forurensning

4.1 All forurensning til luft, vann eller grunnen som medfører eller kan medføre skade

eller ulempe for miljøet er forbudt med unntak av forurensning som skyldes tillatt

motorisert ferdsel.

4.2 Det er forbudt å etterlate eller tømme avfall.

4.3 Stoffer og gjenstander som kan skade planter og dyr, som er skjemmende eller som kan

medføre fare for forurensning må ikke lagres eller etterlates.

§ 4 Generelle unntak

Bestemmelsene i § 3 er ikke til hinder for;

- gjennomføring av aktivitet og tiltak i oppsyns- og forvaltningsøyemed eller i forbindelse

med politi-, rednings- eller ambulansevirksomhet

- nødvendig motorisert ferdsel på barmark langs eksisterende kjørespor i forbindelse med

transport av materiell og personer for drift, vedlikehold og oppgradering av Telenors

anlegg/ installasjoner ved Kapp Starostin.

§ 5 Dispensasjonshjemmel til bestemte formål

Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til;

- ombygging og mindre tilbygg til bygninger

- gjenoppbygging av bygninger som er ødelagt ved brann eller naturkatastrofe.

§ 6 Generell dispensasjonshjemmel

Når vitenskapelige eller særlige grunner for øvrig taler for det, kan forvaltningsmyndigheten

dispensere fra fredningsbestemmelsene i § 3 dersom det ikke strider mot fredningsforskriftens

formål eller ikke vil påvirke verneverdiene nevneverdig.

§ 7 Skjøtsel

Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer kan gjennomføre

skjøtselstiltak for å fremme formålet med fredningen. Det kan utarbeides en plan med

nærmere retningslinjer for gjennomføring av slike tiltak. Planen skal godkjennes av

Direktoratet for naturforvaltning etter samråd med Riksantikvaren.

§ 8 Forvaltningsmyndighet

Sysselmannen på Svalbard er forvaltningsmyndighet etter denne forskriften.

§ 9 Straff

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne forskrift,

straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Er det inntrådt eller voldt fare for

betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan

fengsel inntil 3 år anvendes. Medvirkning straffes på samme måte.

§ 10 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft straks.


Forslag til Vardeborgsletta geotopvernområde

ØST

61


62

COLESDALEN BIOTOPVERNOMRÅDE

FORSLAG TIL FREDNINGSFORSKRIFT

Fastsatt ved kgl.res. xx.xx.2002 med hjemmel i lov 15.06.2001 nr. 79 om miljøvern på

Svalbard (svalbardmiljøloven) §§ 12, 18, 21 og 22. Fremmet av Miljøverndepartementet.

§ 1 Avgrensning og omfang

Det fredete området omfatter nordsida av Colesdalen på strekningen fra bebyggelsen i

Colesbukta og ca. 7 km innover dalen.

Biotopvernområdet utgjør ca. 14 km 2 landareal og berører gårdsnummer 18 og 21.

Grensa for biotopvernområdet framgår av vedlagte kart i målestokk 1: ……., datert

Miljøverndepartementet ........ Knekkpunktene skal koordinatbestemmes.

Fredningsforskriften med kart skal oppbevares hos Sysselmannen på Svalbard, i Direktoratet

for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.

§ 2 Formål

Formålet med fredningen er å bevare et vegetasjonsrikt og spesielt botanisk artsrikt område

med sjeldne, sårbare og truede plantearter.

§ 3 Fredningsbestemmelser

1. Naturmiljø

1.1 Det må ikke iverksettes virksomhet som kan påvirke floraen, som f. eks oppføring av

bygninger, anlegg og faste innretninger, hensetting av brakker o.l., fremføring av ledninger

og kabler, uttak, oppfylling, flytting og lagring av masse, planering, skraping av jordoverflaten,

drenering og annen form for tørrlegging, boring, sprengning eller lignende

og uttak av mineraler, olje og fossiler. Opplistingen er ikke uttømmende.

2. Planter

2.1 Plantelivet er fredet mot skade og ødeleggelse av enhver art som ikke skyldes tillatt

ferdsel.

2.2 Plantearter, herunder genmodifiserte arter og former, må ikke innføres.

2.3 Bestemmelsen i pkt. 2.1 er ikke til hinder for;

- sanking av sopp til eget bruk.

3. Ferdsel

3.1 All ferdsel skal foregå på en måte som ikke skader eller på annen måte forringer biotopen.

3.2 Bruk av sykkel er forbudt.

3.3 Telting og leiropphold er forbudt.

3.4 Motorisert terrengkjøring på tint og bar mark er forbudt.

Motorisert terrengkjøring på frossen og snødekt mark og motorferdsel i vassdrag og sjø

reguleres av svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av denne.

3.5 Landing med luftfartøy er forbudt.

3.6 Direktoratet for naturforvaltning kan ved forskrift forby/regulere enhver ferdsel i hele

eller deler av biotopvernområdet, dersom det anses nødvendig for å unngå slitasje på

vegetasjon eller planter.


4. Forurensning

4.1 All forurensning til luft, vann eller grunnen som medfører eller kan medføre skade

eller ulempe for miljøet er forbudt med unntak av forurensning som skyldes tillatt

motorisert ferdsel.

4.2 Det er forbudt å etterlate eller tømme avfall.

4.3 Stoffer og gjenstander som kan skade planter og dyr, som er skjemmende eller som

kan medføre fare for forurensning må ikke lagres eller etterlates.

§ 4 Generelt unntak

Bestemmelsene i § 3 er ikke til hinder for;

- gjennomføring av aktivitet og tiltak i oppsyns- og forvaltningsøyemed eller i

forbindelse med politi-, rednings- eller ambulansevirksomhet.

§ 5 Dispensasjonshjemmel til bestemte formål

Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til;

- nødvendige luftesjakter og undersøkelser av kullforekomsten i forbindelse med tillatt

gruvedrift i området, dersom det ikke strider mot fredningsforskriftens formål og ikke vil

påvirke verneverdiene vesentlig.

§ 6 Generell dispensasjonshjemmel

Når vitenskapelige eller særlige grunner for øvrig taler for det, kan forvaltningsmyndigheten

dispensere fra fredningsbestemmelsene i § 3 dersom det ikke strider mot fredningsforskriftens

formål eller ikke vil påvirke verneverdiene nevneverdig.

§ 7 Skjøtsel

Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer kan gjennomføre

skjøtselstiltak for å fremme formålet med fredningen. Det kan utarbeides en plan med nærmere

retningslinjer for gjennomføring av slike tiltak. Planen skal godkjennes av Direktoratet for

naturforvaltning etter samråd med Riksantikvaren.

§ 8 Forvaltningsmyndighet

Sysselmannen på Svalbard er forvaltningsmyndighet etter denne forskriften.

§ 9 Straff

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne

forskrift, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Er det inntrådt eller voldt fare for

betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan

fengsel inntil 3 år anvendes. Medvirkning straffes på samme måte.

§ 10 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft straks.

63


64

Forslag til Colesdalen biotopvernområde

ØST


SASSEN – BÜNSOW LAND NASJONALPARK

FORSLAG TIL FREDNINGSFORSKRIFT

Fastsatt ved kgl.res. xx.xx.2002 med hjemmel i lov 15.06.2001 nr. 79 om miljøvern på

Svalbard (svalbardmiljøloven) §§ 12, 16, 21 og 22. Fremmet av Miljøverndepartementet.

§ 1 Avgrensning og omfang

Det fredete området omfatter Sassendalen med fjell- og viddeområdene på nordsida av dalen,

fjell- og breområdene øst for Tempelfjorden, Bünsow Land samt sjøarealene i Tempelfjorden

(innenfor en rett linje mellom Sveltihel og Bjonapynten) og i Gipsvika.

Nasjonalparken utgjør ca. 1 157 km 2 landareal (inkludert breer og ferskvann) og ca. 73 km 2

marint areal og berører gårdsnummer 1, 25, 26 og 27.

Grensa for nasjonalparken framgår av vedlagte kart i målestokk 1: …………….., datert

Miljøverndepartementet ………. Knekkpunktene skal koordinatbestemmes.

Kartet og fredningsforskriften oppbevares hos Sysselmannen på Svalbard, i Direktoratet for

naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.

§ 2 Formål

Formålet med fredningen er å bevare et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt

arktisk fjord- og dallandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske

prosesser, landskapselementer, kulturminner og kulturmiljøer som referanseområde for

naturforskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv, herunder spesielt sikre:

- store arealer med sammenhengende vegetasjon med innslag av sårbare plantearter

- store våtmarksområder; viktige hekke-, nærings- og myteområder for fugl

- rikt fugleliv (gjess, vadefugl og sjøfugl)

- velutviklete og interessante geologiske og kvartærgeologiske formasjoner og forekomster

- verdifulle kulturminner

- den karakteristiske og kjente fjellformasjonen Templet.

§ 3 Fredningsbestemmelser

1. Landskap, naturmiljø og kulturminner

1.1 Det må ikke iverksettes virksomhet som kan påvirke landskap, naturmiljø eller kulturminner,

som f.eks. oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, hensetting av

brakker o.l., framføring av ledninger og kabler, uttak, oppfylling, flytting og lagring av

masse, planering, skraping av havbunnen eller jordoverflaten, drenering og annen form

for tørrlegging, boring, sprengning eller lignende og uttak av mineraler, olje og fossiler.

Opplistingen er ikke uttømmende.

1.2 Bestemmelse i pkt. 1.1 er ikke til hinder for;

- vedlikehold av eksisterende bygninger og anlegg

- bruk av tillatte fiske- og fangstredskaper.

2. Planter, dyr og fossiler

2.1 Dyr, planter og andre levende organismer er fredet mot skade, ødeleggelse og forstyrrelse

av enhver art som ikke skyldes tillatt ferdsel. Fossiler, skjelettdeler og drivtømmer må

ikke fjernes eller skades.

2.2 Plante- eller dyrearter, herunder genmodifiserte arter og former, må ikke innføres.

65


66

2.3 Bestemmelsen i pkt. 2.1 er ikke til hinder for;

- sanking av sopp til eget bruk

- høsting (jakt, fangst og ferskvannsfiske) og sanking av egg og dun etter

svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av denne

- jakt og fangst på ikke-stedegne sjøpattedyr etter forskrifter i medhold av

lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (svalbardloven) § 4

- å ta med gevirer fra dyr felt under egen jakt

- bruk av drivtømmer til vedlikehold og brensel til eksisterende hytter innenfor

nasjonalparken og til mindre bål på stedet

2.4 Saltvannsfiske reguleres i henhold til forskrifter gitt av Fiskeridepartementet.

3. Kulturminner

For kulturminnene i området gjelder bestemmelsene i svalbardmiljøloven og vedtak i medhold

av denne.

4. Ferdsel

4.1 All ferdsel skal foregå på en måte som ikke skader eller på annen måte forringer naturmiljøet

eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller dyreliv.

4.2 Bruk av sykkel er forbudt.

4.3 Telting og leiropphold reguleres av svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av

denne.

4.4 Motorisert terrengkjøring på tint og bar mark er forbudt.

Motorisert terrengkjøring på frossen og snødekt mark og motorferdsel i vassdrag og sjø

reguleres av svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av denne.

4.5 Landing med luftfartøy er forbudt. Minstehøyde reguleres av bestemmelsene i luftfartsloven

og svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av disse. Det er forbudt å fly

nærmere enn en nautisk mil fra større, kjente konsentrasjoner av pattedyr og fugl.

4.6 Direktoratet for naturforvaltning kan ved forskrift forby/regulere enhver ferdsel i hele

eller deler av nasjonalparken, dersom det anses nødvendig for å unngå forstyrrelse av

dyrelivet eller slitasje på vegetasjon eller kulturminner.

5. Forurensning

5.1 All forurensning til luft, vann eller grunnen som medfører eller kan medføre skade

eller ulempe for miljøet er forbudt med unntak av forurensning som skyldes tillatt

motorisert ferdsel.

5.2 Det er forbudt å etterlate eller tømme avfall.

5.3 Stoffer og gjenstander som kan skade planter og dyr, som er skjemmende eller som kan

medføre fare for forurensning må ikke lagres eller etterlates.

§ 4 Generelt unntak

Bestemmelsene i § 3 er ikke til hinder for;

- gjennomføring av aktivitet og tiltak i oppsyns- og forvaltningsøyemed eller i forbindelse

med politi-, rednings- eller ambulansevirksomhet.

§ 5 Dispensasjonshjemmel til bestemte formål

Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til;

- ombygging og mindre tilbygg til eksisterende bygninger

- gjenoppbygging av bygninger som er ødelagt ved brann eller naturkatastrofe

- landing med luftfartøy i forbindelse med tilsyn, vedlikehold og drift av fyrlykter og

andre offentlige navigasjonsmidler.


§ 6 Generell dispensasjonshjemmel

Når vitenskapelige eller særlige grunner for øvrig taler for det, kan forvaltningsmyndigheten

dispensere fra fredningsbestemmelsene i § 3 dersom det ikke strider mot fredningsforskriftens

formål eller ikke vil påvirke verneverdiene nevneverdig.

§ 7 Skjøtsel

Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer kan gjennomføre

skjøtselstiltak for å fremme formålet med fredningen. Det kan utarbeides en plan med nærmere

retningslinjer for gjennomføring av slike tiltak. Planen skal godkjennes av Direktoratet for

naturforvaltning etter samråd med Riksantikvaren.

§ 8 Forvaltningsmyndighet

Sysselmannen på Svalbard er forvaltningsmyndighet etter denne forskriften.

§ 9 Straff

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne

forskrift, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Er det inntrådt eller voldt fare for

betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan

fengsel inntil 3 år anvendes. Medvirkning straffes på samme måte.

§ 10 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft straks.

67


68

Forslag til Sassen - Bünsow Land nasjonalpark

Alternativ: - Sassendalen nasjonalpark

- Bünsow Land nasjonalpark

ØST


NORDRE ISFJORDEN NASJONALPARK

FORSLAG TIL FREDNINGSFORSKRIFT

Fastsatt ved kgl.res. xx.xx.2002 med hjemmel i lov 15.06.2001 nr. 79 om miljøvern på

Svalbard (svalbardmiljøloven) §§ 12, 16, 21 og 22. Fremmet av Miljøverndepartementet.

§ 1 Avgrensning og omfang

Det fredete området omfatter arealer på nordsida av Isfjorden fra Skansbukta på Dickson

Land til Eidembukta på Oscar II Land, inkl. Nordfjorden med sidefjordene Dicksonfjorden og

Ekmanfjorden. De marine arealene nord for en rett linje mellom Kapp Thordsen og sørspissen

av Erdmannflya, i Ymerbukta og Trygghamna og ut til en nautisk mil fra stranda ved normal

høyvannsstand på strekningen mellom Alkepynten og midten av Eidembukta inngår i

nasjonalparken.

Nasjonalparken utgjør ca. 2 050 km 2 landareal (inkludert ferskvann) og ca. 904 km 2 marint

areal og berører gårdsnummer 1, 31, 32 og 33.

Grensa for nasjonalparken framgår av vedlagte kart i målestokk 1: …………., datert

Miljøverndepartementet ……………Knekkpunktene skal koordinatbestemmes.

Fredningsforskriften med kart skal oppbevares hos Sysselmannen på Svalbard, i Direktoratet

for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.

§ 2 Formål

Formålet med fredningen er å bevare et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt

arktisk kyst- og fjordlandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske

prosesser, landskapselementer, kulturminner og kulturmiljøer som referanseområde for naturforskning

og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv, herunder spesielt sikre:

- store arealer med sammenhengende, frodig og artsrik vegetasjon med innslag av sårbare

plantearter

- områder med tykke torvavsetninger

- vidstrakte strandsletter med store våtmarksområder, og grunne sjøarealer; biotoper som er

viktige hekke-, nærings- og myteområder for fugl

- rikt fugleliv (vadefugl, gjess, marine dykkender og sjøfugl)

- velutviklete og interessante kvartærgeologiske formasjoner og forekomster

- verdifulle kulturminner

- de karakteristiske og kjente fjellformasjonene Skansen og Alkhornet.

§ 3 Fredningsbestemmelser

1. Landskap, naturmiljø og kulturminner

1.1 Det må ikke iverksettes virksomhet som kan påvirke landskap, naturmiljø eller

kulturminner, som f.eks. oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, hensetting

av brakker o.l., framføring av ledninger og kabler, uttak, oppfylling, flytting og lagring av

masse, planering, skraping av havbunnen eller jordoverflaten, drenering og annen form

for tørrlegging, boring, sprengning eller lignende og uttak av mineraler, olje og fossiler.

Opplistingen er ikke uttømmende.

1.2 Bestemmelse i pkt. 1.1 er ikke til hinder for;

- vedlikehold av eksisterende bygninger og anlegg

- bruk av tillatte fiske- og fangstredskaper.

69


70

2. Planter, dyr og fossiler

2.1 Dyr, planter og andre levende organismer er fredet mot skade, ødeleggelse og forstyrrelse

av enhver art som ikke skyldes tillatt ferdsel. Fossiler, skjelettdeler og drivtømmer må

ikke fjernes eller skades.

2.2 Plante- eller dyrearter, herunder genmodifiserte arter og former, må ikke innføres.

2.3 Bestemmelsen i pkt. 2.1 er ikke til hinder for;

- sanking av sopp til eget bruk

- høsting (jakt, fangst og ferskvannsfiske) og sanking av egg og dun etter svalbardmiljøloven

og forskrifter i medhold av denne

- jakt og fangst på ikke-stedegne sjøpattedyr etter forskrifter i medhold av lov

17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (svalbardloven) § 4

- å ta med gevirer fra dyr felt under egen jakt

- bruk av drivtømmer til vedlikehold og brensel til eksisterende hytter i nasjonalparken

og til mindre bål på stedet

2.4 Saltvannsfiske reguleres i henhold til forskrifter gitt av Fiskeridepartementet.

3. Kulturminner

For kulturminnene i området gjelder bestemmelsene i svalbardmiljøloven og vedtak i medhold

av denne.

4. Ferdsel

4.1 All ferdsel skal foregå på en måte som ikke skader eller på annen måte forringer

naturmiljøet eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller

dyreliv.

4.2 Bruk av sykkel er forbudt.

4.3 Telting og leiropphold reguleres av svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av

denne.

4.4 Motorisert terrengkjøring på tint og bar mark er forbudt.

Motorisert terrengkjøring på frossen og snødekt mark og motorferdsel i vassdrag og sjø

reguleres av svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av denne.

4.5 Landing med luftfartøy er forbudt. Minstehøyde reguleres av bestemmelsene i luftfartsloven

og svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av disse. Det er forbudt å fly

nærmere enn en nautisk mil fra større, kjente konsentrasjoner av pattedyr og fugl.

4.6 Direktoratet for naturforvaltning kan ved forskrift forby/regulere enhver ferdsel i hele

eller deler av nasjonalparken, dersom det anses nødvendig for å unngå forstyrrelse av

dyrelivet eller slitasje på vegetasjon eller kulturminner.

5. Forurensning

5.1 All forurensning til luft, vann eller grunnen som medfører eller kan medføre skade

eller ulempe for miljøet er forbudt med unntak av forurensning som skyldes tillatt

motorisert ferdsel.

5.2 Det er forbudt å etterlate eller tømme avfall.

5.3 Stoffer og gjenstander som kan skade planter og dyr, som er skjemmende eller som kan

medføre fare for forurensning må ikke lagres eller etterlates.


§ 4 Generelt unntak

Bestemmelsene i § 3 er ikke til hinder for;

- gjennomføring av aktivitet og tiltak i oppsyns- og forvaltningsøyemed eller i forbindelse

med politi-, rednings- eller ambulansevirksomhet.

§ 5 Dispensasjonshjemmel til bestemte formål

Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til;

- ombygging og mindre tilbygg til eksisterende bygninger

- gjenoppbygging av bygninger som er ødelagt ved brann eller naturkatastrofe

- landing med luftfartøy i forbindelse med tilsyn, vedlikehold og drift av fyrlykter og andre

offentlige navigasjonsmidler.

§ 6 Generell dispensasjonshjemmel

Når vitenskapelige eller særlige grunner for øvrig taler for det, kan forvaltningsmyndigheten

dispensere fra fredningsbestemmelsene i § 3 dersom det ikke strider mot fredningsforskriftens

formål eller ikke vil påvirke verneverdiene nevneverdig.

§ 7 Skjøtsel

Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer kan gjennomføre

skjøtselstiltak for å fremme formålet med fredningen. Det kan utarbeides en plan med nærmere

retningslinjer for gjennomføring av slike tiltak. Planen skal godkjennes av Direktoratet for

naturforvaltning etter samråd med Riksantikvaren.

§ 8 Forvaltningsmyndighet

Sysselmannen på Svalbard er forvaltningsmyndighet etter denne forskriften.

§ 9 Straff

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne

forskrift, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Er det inntrådt eller voldt fare for

betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan

fengsel inntil 3 år anvendes. Medvirkning straffes på samme måte.

§ 10 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft straks.

71


72

Forslag til Nordre Isfjorden nasjonalpark

Alternativ: - Nordfjorden nasjonalpark

- Daudmannsøyra nasjonalpark

ØST


HOPEN NATURRESERVAT

FORSLAG TIL FREDNINGSFORSKRIFT

Fastsatt ved kgl.res. xx.xx.2002 med hjemmel i lov 15.06.2001 nr. 79 om miljøvern på

Svalbard (svalbardmiljøloven) §§ 12, 17, 21 og 22. Fremmet av Miljøverndepartementet.

§ 1 Avgrensning og omfang

Det fredete området omfatter;

- hele øya, med unntak av et mindre landareal omkring stasjonen på østsida av øya

- sjøen ut til fire nautiske mil.

Naturreservatet utgjør ca. 46 km 2 landareal og ca. 695 km 2 marint areal og berører gårdsnummer

1.

Grensa for naturreservatet framgår av vedlagte kart i målestokk 1: ………., datert

Miljøverndepartementet ......... Knekkpunktene skal koordinatbestemmes.

Fredningsforskriften med kart skal oppbevares hos Sysselmannen på Svalbard, i Direktoratet

for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.

§ 2 Formål

Formålet med fredningen er å bevare en tilnærmet urørt arktisk øy med tilgrensende sjøområder,

inkludert havbunnen, og herunder spesielt sikre:

- øya som et svært viktig hi-, trekk- og næringsområde for isbjørn

- øya som et viktig hekkeområde for sjøfugl

- den nære sammenhengen mellom livet i havet og på land

- karakteristiske landformer.

§ 3 Fredningsbestemmelser

1. Landskap og naturmiljø

1.1 Det må ikke iverksettes virksomhet som kan påvirke landskap, naturmiljø eller

kulturminner, som f. eks oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, hensetting

av brakker o.l., fremføring av ledninger og kabler, uttak, oppfylling, flytting og lagring av

masse, planering, skraping av havbunnen eller jordoverflaten, drenering og annen form

for tørrlegging, boring, sprengning eller lignende og uttak av mineraler, olje og fossiler.

Opplistingen er ikke uttømmende.

1.2 Bestemmelsen i pkt. 1.1 er ikke til hinder for;

- vedlikehold av eksisterende bygninger og anlegg

- bruk av tillatte fiske- og fangstredskaper.

2. Planter, dyr og fossiler

2.1 Dyr, planter og andre levende organismer er fredet mot skade, ødeleggelse og forstyrrelse

av enhver art som ikke skyldes tillatt ferdsel. Fossiler, skjelettdeler og drivtømmer må

ikke fjernes eller skades.

2.2 Plante- eller dyrearter, herunder genmodifiserte arter og former, må ikke innføres.

2.3 Bestemmelsen i pkt. 2.1 er ikke til hinder for;

- sanking av sopp til eget bruk

- bruk av drivtømmer til vedlikehold og brensel til stasjonen og eksisterende hytter på

øya, samt til mindre bål på stedet.

73


74

2.4 Saltvannsfiske reguleres i henhold til forskrifter gitt av Fiskeridepartementet.

3. Kulturminner

For kulturminnene i området gjelder bestemmelsene i svalbardmiljøloven og vedtak i medhold

av denne.

4. Ferdsel (ikke-motorisert og motorisert)

4.1 All ferdsel skal foregå på en måte som ikke skader eller på annen måte forringer naturmiljøet

eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller dyreliv.

4.2 Telting og leiropphold reguleres av svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av denne.

4.3 All motorisert terrengkjøring er forbudt.

4.4 Landing med luftfartøy er forbudt. Minstehøyde reguleres av bestemmelsene i luftfartsloven

og svalbardmiljøloven og forskrifter i medhold av disse. Det er forbudt å fly

nærmere enn en nautisk mil fra større, kjente konsentrasjoner av pattedyr og fugl.

4.5 Direktoratet for naturforvaltning kan ved forskrift forby/regulere enhver ferdsel i hele

eller deler av naturreservatet, dersom det anses nødvendig for å unngå forstyrrelse av

dyrelivet eller slitasje på vegetasjon eller kulturminner.

4.6 Bestemmelsene i pkt. 4.4 er ikke til hinder for;

- landing med luftfartøy ved Hopen meteorologiske stasjon.

5. Forurensning

5.1 All forurensning til luft, vann eller grunnen som medfører eller kan medføre skade

eller ulempe for miljøet er forbudt med unntak av forurensning som skyldes tillatt

motorisert ferdsel.

5.2 Det er forbudt å etterlate eller tømme avfall.

5.3 Stoffer og gjenstander som kan skade planter og dyr, som er skjemmende eller som kan

medføre fare for forurensning må ikke lagres eller etterlates.

§ 4 Generelt unntak

Bestemmelsene i § 3 er ikke til hinder for;

- gjennomføring av aktivitet og tiltak i oppsyns- og forvaltningsøyemed eller i forbindelse

med politi-, rednings- eller ambulansevirksomhet.

§ 5 Dispensasjonshjemmel til bestemte formål

Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til;

- ombygging og mindre tilbygg til eksisterende bygninger

- gjenoppbygging av bygninger som er ødelagt ved brann eller naturkatastrofe

- landing med luftfartøy i forbindelse med tilsyn, vedlikehold og drift av fyrlykter og andre

offentlige navigasjonsmidler.

§ 6 Generell dispensasjonshjemmel

Når vitenskapelige eller særlige grunner for øvrig taler for det, kan forvaltningsmyndigheten

dispensere fra fredningsbestemmelsene i § 3 dersom det ikke strider mot fredningsforskriftens

formål eller ikke vil påvirke verneverdiene nevneverdig.

§ 7 Skjøtsel

Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer kan gjennomføre

skjøtselstiltak for å fremme formålet med fredningen. Det kan utarbeides en plan med

nærmere retningslinjer for gjennomføring av slike tiltak. Planen skal godkjennes av

Direktoratet for naturforvaltning etter samråd med Riksantikvaren.


§ 8 Forvaltningsmyndighet

Sysselmannen på Svalbard er forvaltningsmyndighet etter denne forskriften.

§ 9 Straff

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne

forskrift, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Er det inntrådt eller voldt fare for

betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan

fengsel inntil 3 år anvendes. Medvirkning straffes på samme måte.

§ 10 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft straks.

75


76

Forslag til Hopen naturreservat


OSSIAN SARS NATURRESERVAT

FORSLAG TIL FREDNINGSFORSKRIFT

Fastsatt veg kgl.res. xx.xx.2002 med hjemmel i lov 15.06.2001 nr 79 om miljøvern på

Svalbard (svalbardmiljøloven) §§ 12, 17, 21 og 22. Fremmet av Miljøverndepartementet.

§ 1 Avgrensning og omfang

Det fredete området omfatter hele Ossian Sarsfjellet, avgrensa av strandlinja mot

Kongsfjorden i vest og armer av Kongsbreen i nord, øst og sør.

Naturreservatet utgjør ca. 11.4 km 2 landareal og berører gårdsnummer 1.

Grensa for naturreservatet framgår av vedlagte kart i målestokk 1: …………., datert

Miljøverndepartementet ........ Knekkpunktene skal koordinatbestemmes.

Fredningsforskriften med kart skal oppbevares hos Sysselmannen på Svalbard, i Direktoratet

for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.

§ 2 Formål

Formålet med fredningen er å bevare et tilnærmet uberørt naturområde, Ossian Sarsfjellet,

med frodig vegetasjon og med flere sjeldne og kravfulle plantearter.

§ 3 Fredningsbestemmelser

1. Landskap og naturmiljø

1.1 Det må ikke iverksettes virksomhet som kan påvirke naturmiljøet, som f.eks. oppføring

av bygninger, anlegg og faste innretninger, hensetting av brakker o.l., framføring av

ledninger og kabler, uttak, oppfylling, flytting og lagring av masse, planering, skraping

av havbunnen eller jordoverflaten, drenering og annen form for tørrlegging, boring,

sprengning eller lignende og uttak av mineraler, olje og fossiler. Opplistingen er ikke

uttømmende.

2. Planter

2.1 Plantelivet er fredet mot skade og ødeleggelse av enhver art som ikke skyldes tillatt

ferdsel.

2.2 Plantearter, herunder genmodifiserte arter og former, må ikke innføres.

3. Kulturminner

For kulturminnene i området gjelder bestemmelsene i svalbardmiljøloven og vedtak i medhold

av denne.

4. Ferdsel (ikke-motorisert og motorisert)

4.1 All ferdsel skal foregå på en måte som ikke skader eller på annen måte forringer

naturmiljøet eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller

dyreliv.

4.2 Telting og leiropphold forbudt.

4.3 All motorisert terrengkjøring er forbudt.

4.4 Landing med luftfartøy er forbudt. Det er forbudt å fly nærmere enn en nautisk mil fra

større, kjente konsentrasjoner av pattedyr og fugl.

77


78

4.5 Direktoratet for naturforvaltning kan ved forskrift forby/regulere enhver ferdsel i hele

eller deler av naturreservatet, dersom det anses nødvendig for å unngå slitasje på

vegetasjon eller planter.

5. Forurensning

5.1 All forurensning til luft, vann eller grunnen som medfører eller kan medføre skade

eller ulempe for miljøet er forbudt med unntak av forurensning som skyldes tillatt

motorisert ferdsel.

5.2 Henleggelse/tømming av avfall er forbudt.

5.3 Stoffer og gjenstander som kan skade planter og dyr, som er skjemmende eller som kan

medføre fare for forurensning må ikke lagres eller etterlates.

§ 4 Generelt unntak

Bestemmelsene i § 3 er ikke til hinder for;

- gjennomføring av aktivitet og tiltak i oppsyns- og forvaltningsøyemed eller i forbindelse

med politi-, rednings- eller ambulansevirksomhet.

§ 5 Generell dispensasjonshjemmel

Når vitenskapelige eller særlige grunner for øvrig taler for det, kan forvaltningsmyndigheten

dispensere fra fredningsbestemmelsene i § 3 dersom det ikke strider mot fredningsforskriftens

formål eller ikke vil påvirke verneverdiene nevneverdig.

§ 6 Skjøtsel

Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer kan gjennomføre

skjøtselstiltak for å fremme formålet med fredningen. Det kan utarbeides en plan med

nærmere retningslinjer for gjennomføring av slike tiltak. Planen skal godkjennes av

Direktoratet for naturforvaltning etter samråd med Riksantikvaren.

§ 7 Forvaltningsmyndighet

Sysselmannen på Svalbard er forvaltningsmyndighet etter denne forskriften.

§ 8 Straff

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne

forskrift, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Er det inntrådt eller voldt fare for

betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan

fengsel inntil 3 år anvendes. Medvirkning straffes på samme måte.

§ 9 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft straks. Samtidig oppheves Forskrift om fredning – Ossian Sars

plantefredningsområde på Svalbard, vedtatt ved kgl. res. av 17. februar 1984 og endret

15. mai 1992 nr. 335.


Forslag til Ossian Sars naturreservat

ØST

79


80

11 FRAMDRIFTSPLAN

Saksgangen i arbeidet med verneplaner og konsekvensutredninger følger helt fastsatte saksbehandlingsregler.

At denne saken har tatt så lang tid skyldes bl.a. at det ble bestemt at

verneplanen skulle sendes på høring etter at svalbardmiljøloven trådte i kraft. Verneplanen og

konsekvensutredningen har hatt og har følgende framdriftsplan:

Tidsrom Gjøremål Ansvarlig

Okt. –98 Kortfattet informasjonsskriv om vernearbeidet produseres for utdeling. Sysselmannen

Okt. – nov. Møter om konsekvensutredningen avholdes med Bergmesteren,

Svalbardrådet, Reiselivsrådet, lokale organisasjoner, utvalg og

bedrifter m.fl.. Andre potensielle interessenter, kontaktes og informeres. Sysselmannen

Nov.- Melding om konsekvensutredning utarbeides, med forslag til utredningsprogram. Sysselmannen

febr. -99

April Godkjenning av melding om konsekvensutredning. Direktoratet for

naturforvaltning

April Melding om konsekvensutredning sendes på formell høring. Sysselmannen

Apr. – mai Generelle del av verneplanen utarbeides. Sysselmannen

Mai – des. Oppsummering og innarbeidelse av høringsuttalelser vedr. meldinga.

Oversendelse til Direktoratet for naturforvaltning. Sysselmannen

Mai Utredningsprogrammet fastsettes. Direktoratet for

naturforvaltning

Mai 99 – Delutredninger til konsekvensutredninger gjennomføres Sysselmannen

feb. -00 m. fl.

Feb. – Konsekvensutredning og verneplanforslag arbeides. Sysselmannen

mai -01

Mai –01 Faglig gjennomgang av verneplanforslaget. Direktoratet for

Mars -02 naturforvaltning

Mars-juni Oppdatering av verneplan og konsekvensutredning. Trykking. Sysselmannen

Juni Brosjyre (sammendrag) produseres. Trykking. Sysselmannen

Juli– Konsekvensutredningen og verneplanforslaget på kombinert lokal og sentral Sysselmannen

oktober høring.

Oktober- Oppsummering av høringsuttalelser – verneplanforslaget. Oversendelse av faglig Sysselmannen og

nov. tilråding til Miljøverndepartementet. Direktoratet for

naturforvaltning

Oktober- Oppsummering av høringsuttalelser – konsekvensutredningen. Oversendelse av Sysselmannen

nov. konsekvensutredningen til Direktoratet for naturforvaltning.

Nov. Avgjørelse om utredningsplikten er oppfylt. Direktoratet for

naturforvaltning

Des. Saken forberedes for Regjeringen. Miljøverndepartementet

Des. Vernevedtak ved kongelig resolusjon Regjeringen


12 LITTERATUR

Arlov. T. B., 1996: Svalbards historie.

Det norske Svalbard selskap, 1998: Svalbard, vårt nordligste Norge.

Elvebakk, A. og Prestrud, P. 1996: A catalogue og Svalbard plants, fungi, algae and

cyanobacteria. Skrifter nr. 198, Norsk Polarinstitutt.

Elvebakk, A. og Nilsen, L. 2001: Botaniske undersøkingar av indre Wijdefjorden som

potensielt verneområde. Rapport til Sysselmannen på Svalbard.

Erikstad, L. og Smith-Meyer, S. 1992: Naturfaglig landskapsanalyse. Konsekvenser av planlagt vei

mellom Longyearbyen og Svea. Oppdragsmelding 158, Norsk Institutt for naturforskning.

Hansson, R. og Nordang-Bye, F. 1991: Miljøkonsekvenser av en veiutbygging mellom

Longyearbyen og Svea. Meddelelser nr 117, Norsk Polarinstitutt.

Hebba Helberg, B., 1998: Svalbards arkeologiske historie. Tromsø Museums rapportserie

(TROMURA). Universitetet i Tromsø, Tromsø museum.

Hisdal, V. 1998: Svalbards natur og historie. Norsk Polarinstitutt.

Hjelle, A.1993: Svalbards geologi. Norsk Polarinstitutt.

Hoel. A, 1966: Svalbards historie. Norsk Polarinstitutt.

Husebye, S., 1993: Miljøkonsekvenser av veiutbygging mellom Longyearbyen og Svea;

Avrenning, erosjon og landskap. Publikasjon nr. 19, NVE.

Lislevand, T., Folvik, A. and Øien, I. J. (2000) Svalbard and Jan Mayen. Pp. 533-541 in

M. F. Heath and M. I. Evans, eds. Important Bird Areas in Europe: Priority sites for

conservation. 1. Northern Europe. Cambridge, UK: BirdLife International

(BirdLife Conservation Series No. 8).

Mehlum, F. 1989: Svalbards fugler og pattedyr. Norsk Polarinstitutt.

NOU 1999: 21 Lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven). Miljøverndepartementet.

Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) Om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven).

Miljøverndepartementet.

Rossnes, G. 1993: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940. Meddelelser nr 127,

Norsk Polarinstitutt

Rossnes, G. 1998: Rapport-kulturminneregistrering 1998. Sysselmannen på Svalbard.

Rønning, O.I. 1996: Svalbards flora. Norsk Polarinstitutt.

St.meld. nr. 22 (1994-95) Om miljøvern på Svalbard. Miljøverndepartementet.

81


82

St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard. Justisdepartementet.

St.prp. nr. 2 (2001-2002) Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS og Svea Nord-prosjektet.

Sveum, P. og Aunaas, T. 1995: Etablering av vei mellom Longyearbyen og Svea: Mulige

effekter på økologiske prosesser i jord. SINTEF, Teknisk kjemi.

Sysselmannen på Svalbard 1994: Kulturminneplan for Svalbard.

Sysselmannen på Svalbard 2002: Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010.

Søreide, O., 1994: Hopen.

Theisen F. og Brude, W., 1998: Evaluering av områdevernet på Svalbard.

Meddelelser nr. 153, Norsk Polarinstitutt.

More magazines by this user
Similar magazines