2 - Norges Samemisjon

Bare en salme
Stykket er hentet fra boka ”Bak
Beskades” av Adolf Steen. Utgitt
i 1956 .
Illustrasjonsfoto:
Det var første fredsvinteren. Min
venn Jacob og jeg hadde tilbrakt
mest fem måneder i Kautokeino
i forskjellige oppdrag. Nå var de
utført, og som avslutning på vårt
opphold nordpå skulle vi gjøre en
to måneders reise tvers gjennom
Finnmark over Karasjok, Polmak og
Tana.
Første del av reisen, strekningen
Kautokeino – Karasjok, lyktes det
oss å få Lukkar-Lemet som vappus,
denne staute, høyreiste og verdige
representant for det aller beste i hans
folk. Det var alltid en fest å ferdes i
fjellet med Lemet som kjentmann.
Han var så lun og vennlig, så
hjelpsom og pålitelig. Ha sa ikke så
mye, men han hadde så harmonisk et
som varmet og gjorde godt. Vi var
begge blitt glad i ham, og gledet oss
til samværet under reisen. Vi skulle
spreke kjørerein, og føret var godt.
Vi var allerede i begynnelsen av mars,
og dagene begynte å bli lange. Lemet
nyttet morgentimene, og andre
reisedagen kom vi derfor allerede på
ettermiddagen til Sjusjavre, hvor vi
skulle overnatte.
Snart gikk det bud fra hus til
hus at vi var kommet, og at vi bare
skulle styrke oss med noen kopper
kaffe før vi holdt samling hos
fjellstueoppsitteren. Det varte heller
ikke lenge før de første begynte å
Guds ord i de små grender på vidda,
og særlig etter at krigens tragiske
avslutning rammet disse mennesker
så hardt gjennom brannødeleggelse
med samlinger om Guds ord. En
anledning som denne kunne de
derfor ikke la gå fra seg. Så stelte de
seg litt, fant fram sine salmebøker og
kom til samling.
Vi skulle nettopp til å begynne
med en åpningssalme, da et par
raider stanset utenfor. Så ventet vi
litt, og om en stund kom det inn
Jeg hadde møtt henne et par ganger
tidligere, første gangen for 12 år
siden i vinterleiren ved Ciekkavarre.
Da var jeg et par dager i hennes telt,
og siden hadde jeg ofte husket henne
i takknemlighet både for hennes
gjestfrihet og hjertelag, og for det
åndens samfunn jeg hadde kjent
med dette gudfryktige og nidkjære
troens barn.
Risten tok intet hensyn til at
samlingen så å si var begynt. Først
kom hun og hilste på oss fremmede,
- hilste med Guds fred. Siden gikk
hun omkring og hilste på små og
store, mens hun henvendte noen ord
til dem alle. Hele tiden snakket hun.
Vi ventet på at hun skulle komme
til ro, men hun ble bare stående
henvendte hun seg til oss og sa:
”Vi er på reise, og våre raider står
utenfor. Vi kommer fra markedet i
Alta og er på vei tilbake til vår siida,
som ligger et par mil lengre inne.
Dit skal vi nå i kveld. Jeg har derfor
ikke tid til å overvære samlingen. De
høre at her skulle være samling om
Guds ord, måtte jeg innom. Jeg måtte
kjenne de helliges samfunn med dere.
Min sjel tørster etter rettferdighet, og
mitt hjerte hungrer etter Guds ord.
Jeg skal tilbake til fjellet. Der er ofte
lite næring for sjelen. Ofte kjenner
jeg meg svak i troen, og ofte feiler
jeg. Jeg trenger mye nåde, men jeg
tror at Gud er nådig, og at han ikke
forkaster sitt folk. Det skulle vært
gildt å overvære samlingen, men jeg
har ikke anledning. De andre venter
på meg, og veien er lang. Men fra
ordet og samfunnet må jeg få med
kraften og velsignelsen. La meg
derfor få synge en salme sammen
med dere.”
Bare en salme, hadde hun sagt.
Det var ikke tvil hos oss om hvilken
salme både hun og vi da ville velge,
men vi overlot det likevel til henne
salmebok, og slo straks opp på nr
140: Der mange skal komme fra øst
og fra vest, og sitte til bords i Guds
rike.
Salmen tok til, og den lød med
alle som sang, på en særlig måte