Autofil, januar 2009 - sportauto.no

Nils tok’N helt ut i verdeNs sprøeste båtrace
Med vannsøyle på 100
meter bak og bortimot
80 knop i trynet gjelder
det å holde fokus…
G mbler
med livet
Det finnes ikke noe villere på vannet. Autofils Nils Henrik Wærstad fikk fire
døgn med de heftigste båtene, rundjuling både utvendig og innvendig og
storgambling på høyeste nivå. Årets «Poker Run» ble en lek med livet!
TeksT: Nils HeNRik WæRstad FoTo: Nils HeNRik WæRstad, PRiVat »
0 1 0 Autofil 01 2009
01 2009 Autofil 0 1 1

Nils tok’N helt ut i verdeNs sprøeste båtrace
et finnes mange gode grunner til
aldri å delta i et amerikansk «Poker
Run». Først og fremst er det dyrt,
bare det å tanke opp en 50” Nor-
Tech med et par-tre tusen hester
koster ei middels industriarbeiderlønn.
Dette løser du riktignok enkelt
ved å bli rik. Dernest er det et slit å
fly over Atlanterhavet ett døgn hver vei, men dette
kan gjøres lettere ved å sitta i djupe stoler foran i
flyet og tylle kvalitetskonjakk. Hovedgrunnen til
ikke å delta er dog at et «Poker Run» er en sammenhengende
firedagers russefest, som kan ta knekken
på selv de mest meritterte nattdyr.
Du kan imidlertid holde deg edru og legge deg
tidlig hver kveld. Akkurat som du kan gå rundt jorda
til fots eller kan barbere deg på hue og leve resten
av livet i et tibetansk munkekloster…
«Poker Run» ble «oppfunnet» av William Taylor
som jobbet i Powerboat Magazine. Det går i korthet
ut på at et kobbel med båter kjører ei på forhånd
gitt rute, med innlagte stopp for å plukke med seg
spellkort underveis. Til slutt skal alle deltakerne sitte
med fem kort på hånda, og den beste pokerhånda
vinner en pengepott. Alt dette er selvfølgelig kun en
syltynn unnskyldning for å fylle skuta med lettkledte
tanter og kjøre bajas med lua bak fram.
Nå var ikke vår båt plagsomt overfylt med lekre
damer, så vi måtte stole på bajaskjøringa. Den kategorien
skal vi vinne, ikke minst fordi båten vår er
halvparten så lang og en tiendedel så tung som de
Vi er alle litt rufsete i kantene når
gutta legger båten opp i 100 knop.
fleste andre båtene i racet. Der hvor digre katamaraner
rolig dundrer gjennom bølgene i 100 knop,
skal vi flagre fra bølgetopp til bølgetopp mer i lufta
enn i vannet. Skuta heter jo ikke Airship Rib for
ingenting…
«Reis til MiaMi!» Som vanlig begynner også
denne turen med en telefon fra Autofils redaktør, nå
er det altså et båtløp i Miami man ønsker at det blir
kastet glans over. Det finnes et par norske båter på
plass med rom for en ekstra passasjer, og det fables
om fri bar. Da er enkelte som kjent ikke vonde å
be, og noen uker etterpå lander jeg i Miami med
flytevest under armen.
Morran etter er det oppmøte på kaia kl. 07.00, og
tid for briefing og førermøte. Løpet skal gå fra Miami,
innom her og der for å plukke opp pokerkorta,
og ende opp i Key West, som er litt over halvparten
av veien til Cuba, sett fra Miami.
Dagen til sjøs begynner med å kjøre Atle Staffs
(som driver Hankø Marina) strøkne Fountain innaskjærs
i første del av løpet, en på alle måter udramatisk
opplevelse. Båten er bunnsolid, eter bølger i
80 knop og tar sjø uten at det skrangler i annet enn
tenna. Effektivt og vakkert, men altså ikke særlig
brutalt i moderat sjø.
Brutalt skal det imidlertid bli, mer enn jeg har
håpet på…
De siste fire timene etter lunsj skal jeg få lov å
kjøre Team Valhallas 27 fots Airship Rib, en smal
og smekker nyskapning med en fantastisk Mercury
Verado 250 på hekken. Båten er konstruert av racinglegenden
Jim Dyke, som i 12 år var Røkkes faste
«throttleman». Dyke bestemte seg for å ta et racingskrog,
forbedre dette og bygge opp en RIB (Rigid
Inflatable Boat).
Båtentusiast Knut Sveen oppdaget båten på nettet,
ble våt i øya – og tok kontakt med kompisene
Jan Erik og Henrik Margård. Sammen framforhandlet
de en distribusjonsavtale for Skandinavia,
og formidler nå skreddersydde Airships til lokale
sjøløver.
– Vi har ingen ambisjoner om å bli rike av dette,
men synes båten er så spesielt bra at vi ønsker å
tilby båten her hjemme. 20. juni arrangerer Hankø
Marina et «Poker Run» her hjemme, og vi har som
mål at det stiller tre-fem Airships til start, og at dette
antallet skal øke hvert år, sier gjengen.
Yngste Margård, Henrik, bor i Miami, mens Jan
Erik og Knut har tatt med seg et par venner og flydd
inn fra Norge. Noen stables inn i «Hot Staff», båten
til Atle, mens de med behov for å kjenne at de lever
blir med over i den oppblåsbare. Jeg tiltros kontrollen
over båten, og gleder meg som en unge som
gleder seg skikkelig til julaften.
KlaR til staRt! Som glorete glassperler på en
snor ligger over hundre maritime fartsmonstre etter
hverandre i 5 knops fart gjennom tett mangroveskog.
Aller først ligger den offisielle pacebåten, som
holder farten nede i tettbebygd strøk. I snitt har vel
»
Airshipen gjør seg klar til
hogg i Miami. Vi holder pent
5-knopsgrensa…
Slik ser det ut når de råeste farkoster
i de utroligste farger tar av i Miami.
Båten foran er en Nor-Tech – sannsynligvis
det råeste to kan kjøre med på
fjorden. Og den er produsert av norske
Nils Johnsen og Trond Schou!
2 x trippel Mercury Verado
275 hester på hekken. Noen
som om grønn bølge….?
Man kan ikke annet enn å smile
i skjegget! Legg merke til den
kledelige Regatta-vesten…
De lekreste
interiør – og eksteriør
– gjør seg i havna.
0 1 2 Autofil 01 2009
01 2009 Autofil 0 1 3

Nils tok’N helt ut i verdeNs sprøeste båtrace
Det finnes to båter i hele racet som
ikke ser ut som de har stått i nærheten
da malingsfabrikken eksploderte.
hver båt noe sånt som 2000 hk. Og lyden av disse
200 000 hestekreftene som drønner på tomgang
der vi siger oppover elva på vei til rom sjø, gir en
som er lei kalde somrer her hjemme nytt håp. Her
slippes det forhåpentligvis ut nok drivhusgasser til
å skape Norge om til et tropisk paradis i løpet av
neste stortingsperiode.
Og glorete? Det finnes to båter i hele racet som
ikke ser ut som de har stått i nærheten da malingsfabrikken
eksploderte, og det er de to norske båtene.
Resten av konvoien er en oppvisning i «tackyness»,
hvor det å ha den mest skrikende dekoren, kombinert
med det drøyeste navnet på skuta, er det som
gir cred og poeng i baren. Klarer du i tillegg å kle
setene med tynne skrotter påmontert digre silikonbrøster
(eller Airships, som vi nå kaller dem), er du
«all set» for et klassisk «Poker Run».
Det verste er at etter en tre–fire dager blant disse
folka, begynner jeg å tenke at dette er normalen, og
at Nordkappen hjemme i Tyrifjorden bør få seg en
alvorlig lakkjobb før den skal på vannet igjen. (Vanskapte
silikonbringer derimot, ser fortsatt hemmat
ut, uansett hvor lenge jeg glaner…)
Nå mangler det ikke på tung styling i «Team Valhalla»
heller, som Airship-gutta kaller seg for anledningen.
Vi har alle fått hver vår oransje T-skjorte
som har den uheldige bivirkning at det ikke går an
å ljuge på seg større båt i baren på kveldstid. Vi er
altså dømt til å være raringene i den lille, oppblåsbare
båten, uansett hvor vi viser oss (egentlig ble vel
etter hvert Team Valhalla mest kjent som «de som
er sammen med han i bar overkropp som drekker
av flaska», men det er en helt annen story…)
KappKjøRing på «høggoRMbølgeR».
Ute i båten nærmer vi oss havet, og vi har plassert
oss rett bak pacebåten, med hele kobbelet bak oss.
Det er greit å ligge først i løypa, for vi trenger det
vi kan av forsprang når vi skal ut å kappkjøre med
båter som gjør 50-100 knop mer enn oss… Bølgene
blir større og krappere, og kommer ifra alle kanter,
populært kalt «høggormbølger». Idet pacebåten vifter
med pokerflagget, er det bare å holde seg fast og
klemme gassen i bånn. Båten reagerer umiddelbart,
og vi har toppfart i løpet av noen sekunder. Og dermed
begynner den drøyeste båtturen jeg kan huske
å ha vært med på…
Til å begynne med går dette noenlunde fornuftig
for seg, med bølger som fortsatt er til hanskes med
i maksfart. Etter hvert som vi blir passert av større
og 100 ganger dyrere båter, blir sjøen til et inferno
av bevegelse, som vi etter beste evne må prøve å
manøvrere oss igjennom. Totalt 160 båter, alle med
to eller tre (eller fire…) propeller, de fleste rundt 50
fot, har vispet opp så mye vann at vi har vår fulle
hyre med å ikke ramle over bord i 80 knop når
vi treffer fire bølgetopper fra fire himmelretninger
samtidig. Ikke om du hadde møtt opp på Bøndenes
Hus på Jevnaker seint på 70-tallet i hvite tennissokker,
ville du fått mer juling enn det vi får denne
dagen på vei nedover langs Florida Keys. (Dette er
selvfølgelig en spøk. Som alle veit, ville du blitt slått
ihjæl på Bøndenes hvis du hadde blitt ferska med
hvite sokker…).
«Glem alt du veit om RIB», står det på hjemmesida
til Airship Ribs. De påstår at de har klart å
kombinere sin racingerfaring med helt nye bygge-
og materialteknikker, og laget en båt som er ekstremt
lett, manøvrerbar og i praksis umulig å kjøre
i filler. Vel, at den er vanskelig å kjøre i filler kan jeg
gå god for. Kroppen gir seg lenge før båten, og etter
en halvtime bak roret har jeg slått meg så mye at jeg
bæljer høyt for hver nye kjempesmell kroppen får
når vi lander halv tolv på neste bølgetopp. Hadde
vi dratt av litt på gassen, ville det gått mykt og greit
ned til Key West. Men da hadde det også blitt mørkt
før vi var fremme. Dessuten har vi jo ikke flydd
halve jorda rundt for å kjøre «mykt»…
landlov i Key West. Sakte, men sikkert passeres
vi av de fleste båtene. Digre Nor-Tech, MTI,
Donzi, Fountains og Cigaretter – de fleste katamaraner
– og med 6–8 måpende passasjerer som vantro
ser vår lille båt flagre fra bølge til bølge, i en sjø de
selv knapt merker der de sitter i stoler til 200 000 pr.
stk. og drikker GT uten å søle en dråpe. Interessant
er det også å observere at snittalderen på gutta i de
verste båtene ligger på rundt 60 år, mens tantene
om bord ikke er gamle nok til å kjøpe brennevin
på polet.
Etter fire timer til sjøs, har alle om bord i luftskipet
for lengst begynt å pisse blod. Det begynner
å friste med landlov, og kanskje en ørliten drink
»
Under huden på en Nor-Tech.
Denne har 3 x 1075 hester!!!
Knut Sveen (t.v.), som «oppdaget»
Airship, konstaterer at den holder
mål selv med Nils bar rattet.
En helt vanlig syn: Damene poserer med
sine nye ”Airships”, men den gråhåra
gubben holder orden på spakene.
Nils hadde en tendens til å
miste skjorta utpå kveldinga
– til stor forlystelse hos de
andre gutta i Team Valhalla.
0 1 4 Autofil 01 2009
01 2009 Autofil 0 1 5

Nils tok’N helt ut i verdeNs sprøeste båtrace
Du bør være i overkant teknisk begavet for
å ta finne fram i Nor-Techs fargerike konsoll.
Eller du gjør som oss: Klemmer sleiva
i bånn, lukker øya og lar det stå til!
Fire gamle gubber, sikkert på helt
vanlig industriarbeiderlønn, fikk et
par jenter på lasset.
Nor-Tech-gutta Nils Johnsen og
Trond Schou flankerer en over middels
interessert powerboat-kar.
inne på «Sloppy Joe’s», Hemingways vannhull i
Duval Street midt i Key West. Byen er USAs sørligste
punkt, Cuba er neste stopp. Det hører med til
historien at vi ikke har noe draft om bord med ruta
inntegnet, og at vi plutselig ble litt usikre på hvor vi
skal. Selv mener jeg vi skal fortsette, noe som i løpet
av en time eller to ville føre oss til Cuba. Dessverre
er det bedre navigatører enn meg i båten, så vi blir
til slutt enige om at vi skulle ta «inn til høyre», som
det heter når hønefossinger er på sjøen. Vi legger til
kai som en av de siste båtene, mørbanket og med
sønderslåtte nyrer.
Nå er det imidlertid «Poker Run night» på byen
(det skal vise seg at den varer i fire dager…), og da
er det leveren sin tur til å få bank.
For å få det overstått: Key West er et av de gærneste
stedene jeg har vært, og det sier litt. Byen er
liten, befolket av alt fra gamle hippier og drankere
til fiskere med tobakksbrun lærhud og mulitmillonærer
med sandaler og hawaiiskjorte. Festingen
ser ut til å starte rundt kjerketider, og fortsetter til
klokka 6-7 om morran. Det veit jeg, for det har
jeg prøvd.
Her finnes det ikke noe som heter røykelov. Du
kan vase ut og inn av et utall skjenkesteder med
drinken i hånda, kvinnfolk kler av seg på dansegulvet
og det finnes ikke en tradisjonell dørvakt å se.
Her hersker det totalt anarki. Dette er det nærmeste
du kommer Sodoma og Gomorra på amerikansk
jord.
noR-tech-gutta byR opp. Dagen etter får vi
alle en unødvendig tung start, da noen ved frokostbordet
har hørt at Bloody Mary EGENTLIG er en
morgendrink, og dermed kan vi skippe hele DEN
dagen… Som leder oss over til neste dag igjen, som
heller ikke har gull i munn.
I løpet av gårsdagen er vi blitt bestevenner med
Javier Bardem, Oscar-vinneren som spiller skurken
i «No Country for old men». Han blir med på
festen de neste tre dagene. Utpå dagen kommer
gutta som eier Nor-Tech og tilbyr oss en luftetur i
et V-bunnet monster i grov sjø. Med små kulemager
og pistrete grått hår har Trond Schou og Nils
Johnsen etablert seg som verdens fremste powerboat-byggere.
Annenhver «Poker Run»-båt ser ut
til å være en av Nor-Techs nautiske uhyrer. Vi er
alle litt rufsete i kantene når gutta legger båten opp
i 100 knop. Spesielt undertegnede sliter litt med
nervene etter et par dager med bylarm. Da er det
jo betryggende å høre at piloten har en fire timer
utvidet hvitvinsfrokost under snippen, og følgelig
«tar det litt med ro» som han uttrykker det. I 100
knop. Vi synes det går fort, men ut fra intet dukker
en 50 fots Nor-Tech katamaran opp, og høvler
forbi oss med ei 200 meters vannsøyle til værs.
«Der kom Popeye», lyder det fra en av gutta, og
forteller den ene røverhistorien etter den andre om
eieren av marinaen vi er på vei til, og som er åsted
for aftenens pool party – «Poker Run style».
Idet vi tøffer inn i marinaen til «Popeye», et splitter
nytt anlegg på størrelse med Gardermoen, ser
vi Nor-Techs siste tilskudd på en lang skryteliste:
En 80 – åtti – fots yacht bygget som en powerboat
med steppet skrog og en toppfart på 60 knop, også
den eiet av «Popeye».
Jeg har sett mye lekkert, men etter en omvisning
i dette vidunderet i blått og gull, må jeg ha
en liten pinne for å roe ned pulsen. Det skal vise
seg at kjøleskapet i 80-foteren er både velfylt og
tilgjengelig, så pulsen faller snart tilbake til normal
hvilepromille.
aiRshipen sKRytes opp i hiMMelen.
Underveis i poolpartyet, som framstår som en blanding
av playboyfest hos Hugh Hefner og afterski
med eldre menn, parkerer vi Airship Rib’en ved
nærmeste kai, fem meter unna festen. Wayne, vår
mann hos båtprodusenten, og en gammal ringrev i
bransjen, står klar til å hanke blaserte «Poker Run»deltakere
over i båten for prøvetur. Første gjeng han
får opp i båten er fabrikkteamet til Cigarette, som
noe tvilende stiger om bord med nøkla i hånda. 15
minutter etterpå kommer de tilbake til kai, mens
«Poker Run» er en sammenhengende
firedagers russefest, som kan ta knekken
på selv de mest meritterte nattdyr.
de garver og ler, og gliser fra øre til øre. Når Wayne
forteller at de nå monterer sammen en 27 fot med
350 hk outboard på hekken, slår gutta seg på låra
og vil skrive kontrakt med det samme.
«That thing is gonna FLY with a 350!» roper
teamsjefen til tilskuerne på kai, som blir flere og
flere.
Til slutt kommer en liten knark på nesten 70 år,
og ber om nøkla. Han bukkes høflig om bord og
forsvinner i det blå sammen med noen kompiser.
«That’s Gary Bergmoser», sier Wayne med ærefrykt
i stemmen.
Gary er etter sigende en av dem som bygde de aller
første katamaranene, som alle andre powerboats
er bygget over senere.
Da Gary kommer tilbake til kai, har han dommen
klar: «I have not had so much fun in a boat
in a long, long time! This boat can do it all! I did
everything to it, and we couldn’t even get wet!»
Da var det Wayne sin tur til å smile, og jammen
står ikke Brødrene Margård der også, med lure blikk
og vissheten om at de har en båt å selge som kjører
skjorta av det aller mest og de aller fleste.
Dette må vi jo selvfølgelig feire, og utover natta
blir det servert drinker og historier fra alle kanter,
noen om Røkke som Gary kjørte båt med i gamle
dager, og noen om «Popeye», som etter sigende
hadde en fortid i «importbransjen», noe som kostet
ham en del år i spjeldet. Jeg tror jaggu jeg bidro
med en og annen røverhistorie selv i de små timer, i
tillegg til at jeg nok en gang mista skjorta på by’n.
hjeM foR å bli RiK… På flyet tilbake sitter det
som en gang var meg og klamrer seg fast til setet.
Mitt første «Poker Run» er over, og fire dager
sammenhengende galskap har satt spor i en gammal
skrott. Samtidig veit jeg at dette gjør jeg så inderlig
gjerne igjen.
Jeg må bare hjem, bli rik, og hvile meg
12 måneder i stabilt sideleie først...
0 1 6 Autofil 01 2009
Jentene i «Border Patrol»teamet
bød på lakk og lær.
01 2009 Autofil 0 1 7