Effektivitet og etikk - NHH

Norges
Handelshøyskole
http://www.nhh.no/sam/debatt/ SAMFUNNSØKONOMISK
Institutt for DEBATT
samfunnsøkonomi
SØD- 09/01
Helleveien 30 ISSN: 1502-5683
5045 Bergen 2001
Effektivitet og etikk
av
Alexander Cappelen
Bertil Tungodden
Publisert i: Bergens Tidende 27. september 2001
Synspunkter og konklusjoner som fremkommer er forfatterens egne.

SKRIFTSERIEN - SAMFUNNSØKONOMISK DEBATT
Skriftserien Samfunnsøkonomisk Debatt utgjør et supplement til den tradisjonelle "reprint" serien
ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved NHH. Mens reprint serien omfatter publiserte artikler i
internasjonale vitenskapelige tidsskrifter, er Samfunnsøkonomisk Debatt primært rettet mot
mindre omfattende og mer debattorienterte bidrag. Bidragene omfatter eksempelvis artikler fra
norske fagtidsskrifter, kronikker og debattinnlegg med faglig forankring samt foredrag og
temaforelesninger i fulltekst.

Effektivitet og etikk
Bedriftsledere, kunder, investorer og andre økonomiske aktører foretar daglig valg som er av
avgjørende betydning for hvordan samfunnets ressurser utnyttes. Kværner, for eksempel, står
i disse dager overfor beslutninger som vil få vidtrekkende konsekvenser for enkeltpersoner
(ansatte, eiere og kunder) og samfunnet som helhet. Men dette er neppe i fokus for Kværners
styre, som i første rekke vil foreta sine valg på basis av hvordan de påvirker aksjonærens
interesser. I en slik situasjon virker det ikke urimelig å spørre seg selv om det er fornuftig av
samfunnet å overlate denne typen beslutninger til aktører som i så stor grad ignorerer en rekke
alvorlige konsekvenser og ikke tar et samfunnsmessig perspektiv.
Men vi behøver ikke bevege oss inn i Kværners styrerom for å møte denne problemstillingen.
Vi kan like gjerne betrakte vår daglige handletur i butikken. I hvor stor grad tar vi hensyn til
alle de konsekvenser som følger fra våre valg? Det at vi slutter å handle i en butikk kan bidra
til at butikken nedlegges, det at vi velger et par joggesko av merke X betyr at vi bidrar til å
opprettholde en produksjonsbedrift (som kanskje benytter barnearbeid?), det at vi kjøper nye
motebukser til ungene kan føre til at naboen må ta seg en tilsvarende handlerunde dagen
derpå. Men dette preger i liten grad våre valg. Vi fokuserer i første rekke på hva som tjener
oss selv, uten noen vidtrekkende analyse av alle mulige konsekvenser av våre handlinger.
Bør det være slik? Og hva er alternativet? Dette er spørsmål som økonomisk teori i lang tid
har prøvd å belyse, med utgangspunkt i betraktninger om effektivitet og fordeling. Fører
private beslutninger fattet på et snevert grunnlag til en effektiv bruk og en etisk forsvarlig
fordeling av ressursene i samfunnet? Og hvordan kan vi eventuelt korrigere for uheldige
konsekvenser av denne typen valg?
Globaliseringsprosessen og stadig raskere teknologisk utvikling har gjort spørsmålene mer
aktuelle enn noensinne. Enkelte multinasjonale selskaper har i dag en vesentlig større
økonomisk ressursbase enn myndighetene i mange land, og deres beslutninger setter et enormt
preg på vår hverdag. Og den teknologiske utviklingen – innenfor for eksempel medisin – er i
1

stor grad preget av beslutninger som foretas i private forskningssentra. Kan vi føle oss trygge
på at disse private aktørene tar beslutninger som leder til et godt samfunn?
Frykten for at det private initiativ kan føre galt av sted avleder to typer reaksjoner. Enkelte
grupper, som konsumentbevegelser og miljøorganisasjoner, forsøker å utøve press på
enkeltaktørene. Både bedriftsledere og konsumenter blir oppfordret til å ta et bredere
samfunnsansvar, og inkludere blant annet miljø- og fordelingshensyn i sitt
beslutningsgrunnlag. Andre etterlyser økt offentlig regulering, hvor myndighetene utfordres
til å skape rammebetingelser som skal lede det private initiativ i riktig retning. Men er slike
inngrep strengt tatt nødvendige?
Enkelte vil kanskje hevde at det er opplagt at så lenge private aktører fatter sine beslutninger
på et snevert grunnlag, så må dette av og til føre galt av sted. Eller i det minste vil man
kanskje tro at det må være grunnlag for å forbedre situasjonen ved å organisere samfunnet slik
at beslutningstakeren tar innover seg alle implikasjonene av sine valg. Men dette er faktisk en
forhastet konklusjon. Et av de vakreste og mest berømte resultatene innenfor økonomisk teori
viser nemlig det stikk motsatte, nemlig at summen av handlinger basert på snever
egeninteresse under visse forutsetninger kan føre til svært så gode utfall. Adam Smith påpekte
dette allerede i 1776, da han snakket om markedet som den usynlige hånd som ledet
samfunnet til en effektiv ressursallokering.
En bekymring er imidlertid reell, og det er at den usynlige hånd ikke nødvendigvis fører til en
rettferdig fordeling av samfunnets ressurser. Men også på dette punktet er det viktig å unngå
forhastede konklusjoner. I mange situasjoner skyldes de fordelingsmessige problemene
nettopp at markedet ikke fungerer effektivt. Monopolmakt er et godt eksempel. Hvis et
selskap har stor makt i et marked vil det både føre til for lite produksjon og til at monopolisten
beriker seg på kundenes bekostning. Tiltak som forbedrer effektiviteten i markedet ved å øke
konkurransen vil i dette tilfellet også ha fordelaktige fordelingsvirkninger. Dessuten er det
viktig å huske på at markedet i seg selv i mange sammenhenger representerer en viktig verdi,
nemlig frihet til å kunne inngå gjensidig fordelaktige transaksjoner.
Men det er klart at markedet generelt ikke kan sikre en rettferdig fordeling av ressursene i
samfunnet, og fordelingshensynet representerer derfor det viktigste argumentet for offentlige
inngrep. Men i hvor stor grad skal dette hensynet føre til at vi bremser på det private initiativ?
2

Et annet resultat fra velferdsøkonomisk forskning kan kaste lys over denne problemstillingen.
Det kan nemlig vises at hvis myndighetene har effektive virkemidler for omfordeling, kan
man sikre en rettferdig fordeling uten å gripe inn i det frie markedet. Det er med andre ord i
slike tilfeller mulig med en form for moralsk arbeidsdeling mellom private aktører og
myndigheter, hvor bedrifter og konsumenter sikrer en størst mulig verdiskapning og
myndighetene en rettferdig fordeling.
Tanken om moralsk arbeidsdeling har hatt stor praktisk innflytelse, og særlig har det påvirket
økonomers argumentasjon i samfunnsdebatten. Med utgangspunkt i dette perspektivet har
økonomer fokusert på hvordan den samlede ressursbasen i samfunnet kan maksimeres, med
den tanken i bakhodet at myndighetene kan korrigere for eventuelle fordelingsmessige
skjevheter. Tilnærmingen er imidlertid problematisk. Myndighetene har vanligvis ikke tilgang
til perfekte omfordelingsinstrumenter, og må i praksis ty til skatte- og omfordelingssystem
som i seg selv virker hemmende på ressurstilgangen i samfunnet. I en lang rekke situasjoner
vil myndighetene derfor bare kunne sikre at fordelingshensyn ivaretas ved å gripe inn i
markedet. I slike situasjoner må hensyn til effektivitet og fordeling veies opp mot hverandre.
Lenge var det en enorm optimisme med hensyn til myndighetenes muligheter for å
detaljregulere samfunnets aktiviteter, men det er i dag større forståelse for at myndighetene
selv ikke alltid er like treffsikker i sine inngrep. Myndighetene kan ikke gjennom
detaljregulering styre forholdene internt i bedriftene og de kan heller ikke forventes å ligge i
forkant av den teknologiske utvikling. Ja det kan til og med være slik at myndighetenes
aktivitet er grobunn for både en ineffektiv og uetisk allokering av ressursene. I en rekke land
er maktarroganse og korrupsjon i offentlig sektor et alvorlig problem, og den beste medisinen
– både fra et effektivitets- og fordelingshensyn - kan da av og til være å overlate flere
oppgaver til privat sektor. I andre tilfeller kan det også vise seg at markedet selv ordner opp i
viktige problemer. I senere tid har for eksempel bedrifter i større grad innsett at det er i
bedriftenes egeninteresse å opptre etisk forsvarlig, og dette har ført til at det i mindre grad har
vært en konflikt mellom det å maksimere eiernes avkastning og det å ta et samfunnsansvar.
Tanken om en moralsk arbeidsdeling er likevel viktig. Ingen, verken myndigheter eller
markedsaktører, kan til enhver tid ta innover seg alle konsekvenser av sine handlinger.
Myndighetene må ta ansvar for at visse samfunnshensyn ivaretas, men de hverken bør eller
kan skape et samfunn hvor moralsk ansvar hos enkeltindividet er overflødig. I mange
3

situasjoner er bedriftsledere eller andre enkeltindivider i bedre stand til å ta etiske hensyn enn
myndigheten. Den viktigste oppgaven til pressgrupper som konsumentbevegelser og
miljøorganisasjoner er nettopp å sørge for at aktørene i markedet tar sin del av dette moralske
ansvaret.
4

Utkommet i serien Samfunnsøkonomisk Debatt 2001
2001
01/01 Februar, Jan Tore Klovland. Guttorm Schjelderup, og Øystein Thøgersen
"Et vekstdrepende budsjett", Sosialøkonomen, nr. 7, 2000, s. 12-15.
02/01 Februar, Øystein Thøgersen, " Fastlandsøkonomi i krabbefart", Finansavisen 17.02.2001.
03/01 Februar. Rögnvaldur Hannesson, "Oljeprisens utholdelige ustabilitet", Dagens
Næringsliv 23.03.2000
04/01 Februar Rögnvaldur Hannesson, "Oljefondet som pensjonsfond", Dagens Næringsliv
13.11.2000
05/01 Mai, Lars Sørgard, ”Fusjoner og oppkjøp i en åpen økonomi” Bent Sofus Tranøy og
Øyvind Østerud (red.) "Mot et globalisert Norge? Rettslige bindinger, økonomiske
føringer og politisk handlingsrom" Gyldendal Akademisk, 2001
06/01 Mai, Guttorm Schjelderup. ”Finanspolitiske utfordringer i en åpen økonomi. Vinnere og
tapere”. Bent Sofus Tranøy og Øyvind Østerud (red.) "Mot et globalisert Norge?
Rettslige bindinger, økonomiske føringer og politisk handlingsrom" Gyldendal Akademisk,
2001
07/01 Mai, Øystein Thøgersen, ”En ”ABC” for ECB”, Finansavisen 19.05.2001
08/01 August, Frode Steen, Siri Pettersen Strandenes og Lars Sørgard, ”Fra 3 til 2 til 1 i
norsk luftfarat?”, Samferdsel nr. 5, 2001, s.12-13
09/01 Desember, Alexander Cappelen og Bertil Tungodden, ”Effektivitet og etikk”, Bergens
Tidende 27. september 2001.