Alven Avana av Helene Strømø Fosse, Enge skule

Alven Avana
I det lille alvelandet Mameva i en verden med navn Fanishmia, satt en liten alv i
gresset og kikket opp på de andre alvene som lekte seg oppe på himmelen. Alle
sammen hadde vakre klær med lyse og lette farger. Dette var noe annet enn det
som kunne sies om den lille alven på bakken. Hennes klær var mørke og triste.
Håret hennes var så mørkebrunt at det så svart ut om du ikke så ekstra etter, og
det var pistrete og stygt. Vingene på ryggen hennes var også mørke, og de holdt
på med å visne, og av og til datt det tynne flak ned fra vingene. Hun lignet svært
på en alf. Om hun ikke snart fant kraften sin, slik som alle andre alver, kom hun
også til å bli en alf, en alvelignende skapning uten vinger og fullt til randen med
ondskap. Denne alven het Avana. Hun var den eneste av alvene på hennes alder
som ikke hadde funnet kraften sin, det som gjorde at alvene lyste og hadde så
lange liv. De andre hadde funnet kraften ved å drømme om en gjenstand. Når de
våknet igjen, visste de nøyaktig hvor de skulle lete. Da var det bare å fly og
finne den, og så kunne de tilbringe resten av livet som en lysende god alv som
skapte fred og harmoni. Men Avana hadde enda ikke drømt om noen gjenstand
som kunne være kraften hennes. Hun var fryktelig redd for at hun heller aldri
ville finne den... ”Hva er det du tenker på, Mev?” Avana spratt opp. Det var
Omepa, alvenes klokhet. Han var kledd i det vanlige; en brungrønn
kjortel, ett brunt lærbelte rundt magen og en grønn trollmannshatt på
hodet. Han kalte alltid alver etter hvilken alvefamilie de var. Selv de
han kjente best, og visste navnet på, kalte han etter alvefamilien.
Avana var altså en mev. ”Jeg… jeg… bare tenkte på hvor fint vær det
er…” sa hun. Men det hjalp ikke. Kloke gamle Omepa kjente henne, og visste at
hun løy. ”Du tenker på kraften din, gjør du ikke?” spurte han, og kikket ned på
henne. Avana nikket. ”Tenk om jeg aldri finner den… jeg vil ikke bli noen alf! Jeg
vil være en alv…” sa hun og begynte nesten og gråte. Omepa la en trøstende
hånd på skulderen hennes. ”Din tid vil snart komme, Avana, og da vil du stråle
mye mer enn noen av de andre alvene som flyr der oppe på himmelen” Avana så
opp på det gamle ansiktet hans, og det ga henne en slags trygghet, og visshet
om at det han sa, det var sant. Så gikk han igjen. Avana sto lenge og såg etter
han, før hun klatret opp på blomsten sin. Normalt hadde hun nok fløyet, men på
grunn av vingene, måtte hun klatre. Det var veldig vanskelig på grunn av den

glatte stilken og de få bladene, men til slutt klarte hun det. Der la hun seg ned
og begynte å sove en rolig søvn.
~*~
Avana sto midt i en mørk skog, eller kanskje hun fløy? Hun kunne ikke kjenne
bakken under seg, så hun fløy nok. Foran hennes sto en kappekledd mann, eller
kvinne. Kappen var hvit, og den lyste som tusen stjerner, og det var noe som
fikk den som var inni kappen til å virke så klok og vis, og ikke minst god. Så
begynte en rolig stemme, som antagelig tilhørte en mann, å snakke: ”Du holder
på med å miste kraften din, Avana. Den eneste måten å forhindre deg selv i å bli
en alf, er å finne dette.” Så dukket plutselig en gjenstand opp foran Avana.
~*~
Brått våknet Avana. Endelig hadde hun fått drømmen hun hadde ventet på.
Drømmen om hvordan hun skulle finne kraften, men så hadde hun våknet før
hun rakk å se hva gjenstanden var, og ikke minst, hvor den var! Hvorfor hadde
hun egentlig våknet? Det var fremdeles midt på natten, og alle de andre sov
antagelig... forresten... hvor var de andre? Hun så rundt seg på de andre
blomstene hvor de andre alvene pleide å sove, men ingen av dem var der. Hva
var galt? Hun fikk en fryktelig følelse av at det var noe galt, og at det hadde noe
med alfene å gjøre... Mens Avana satt og funderte på dette, hadde det dukket
opp en liten skapning på naboblomsten. ”De er kidnappet...” kom det plutselig
fra vesenet på naboblomsten. ”Av alfene, faktisk, om jeg skal være nøyaktig.”
Vesenet hoppet fra blomsten den satt på til Avanas blomst og satte seg med rett
ovenfor Avana. Avana stokk til. For det første på grunn av overraskelsen, for det
andre på grunn av vesenets utseende. Det var ikke noe stygt. Det som var
skremmende var at det var en alf. ”Gå vekk fra meg, alf! Jeg har ikke gjort deg
noe som helst!” sa Avana så modig som hun klarte, men det var lett å høre at
hun var redd. ”Ja, det er alltid det folk sier... eller, alver... selv om de ikke
kjenner meg!” Så reiste hun seg, og hoppet opp hun også. Hun måtte være klar
hvis alfen angrep. ”Jeg vet du er en alf, og alfer er onde vesener!” nesten skrek
Avana med en skjelvende stemme. ”Jeg er halvt alf. Ikke helt. Jeg har alfenes

utseende, men jeg har godheten til alvene. Derfor ble jeg kastet bort fra alfenes
øy... men jeg kommer sikkert også til å bli kastet bort herfra...” svarte hun, og
så ned for å skjule smilet. Hun var sikker på at alven kom til å mykne. Selvsagt
var alt hun sa sant, for hun var faktisk halvt alf og halvt alv. ”Hva heter du og
hva er alfenes øy, og hvor?” spurte Avana bare, ble litt mindre redd for vesenet.
”Jeg heter Emna, og alfenes øy ligger langs kysten ved sletta. Vet ikke dere alver
om den?” spurte Emna ”Nei, vi trudde dere alfer holdt til i alfeskogen rundt
Zhafjellet, og bare der...” sa Avana overasket. ”Å, det er bare de nyeste og
farligste alfene som hører til der... mens andre som har vært alf litt lengre, og
har gitt opp å få tatt noen alver har funnet seg til rette på alfeøya.” sa Emna,
som om dette var noe alle visste. I hennes øyne, visste nok alle dette. Hun
hadde tross alt vokst opp sammen med andre alfer, og selv om hun hadde
alvenes godhet, var hun litt påvirket av alfene. ”Men uansett... de andre alvene
som bor her er kidnappet av alfene. De har planlagt å ta over Mameva og gjøre
alvene til deres slaver... om jeg hadde vært deg hadde jeg advart alle andre
alvearter og sagt hva som holder på med å skje...” forsatte hun. Avana tenkte.
Kanskje alfen snakket sant? Kanskje alvene var tatt til fange av alfene... i så fall
måtte hun gjøre noe, og det fort, før alfene rakk å ta resten av alvene på øya!
Kanskje alfen kunne hjulpet henne med å advare de andre da? Det virket i hvert
fall som om det var det alfen ønsket. Så bestemte hun seg. ”La oss dra...”
~*~
Emna og Avana hadde gått hele dagen. De var på vei til Omeshafjellene, noe
som tok omtrent en halv dag for en alv med vinger. Avana så seg rundt overalt
de kom. Hun hadde vært med til Omeshafjellene en gang før, men alle de
plassene hun husket det hadde vært alver, var det nå bare tomme blomster. Det
var ett trist syn, spesielt når hun tenkte på hvor alvene var nå. ”Du, det er en
ting jeg har lurt på, Avana...” sa plutselig Emna og avbrøt den uendelige
stillheten. Avana så mistenksomt på Emna. Hun stolte fremdeles ikke helt på
alfen. ”Hva da?” spurte hun. ”Jo, altså, jeg vet jo at du er en alv... så hvorfor ser
du ut som en alf, bortsett fra vingene?” Avana sukket. Dette var et tema hun
helst ikke hadde lyst til å prate om. ”Jo, altså... som barn er en alv bare halvt
alv, uten noen magiske evner, bortsett fra magien de fikk ved fødselen, men den
brukes jo for at alven skal være god og for at den skal kunne fly og for at

vingene ikke skal visne. Altså, magien blir ikke brukt til noe annet enn det, som
du sikkert har lagt merke til siden de ikke lyser. Da trenger de jo heller ikke
andre magiske evner, siden moren tar seg av dem. Men når de blir eldre, og
magien fra fødselen begynner å ta slutt, da må alven finne kraften sin for at ikke
vingene skal visne og alven bli en alf. Så når alven har kraften, da er den
fullkommen...” Avana sukket. ”Så det du mener... er at du holder på med å visne
fordi du ikke har funnet kraften din?” spurte Emna. ”Ja...” sa Avana trist, og
Emna spurte ikke mer. Hun skjønte at dette var ett tema Avana ikke ville snakke
om, og det å bli en alf var noe Avana absolutt ikke ville. Så, plutselig, bak en ås,
fikk Emna øye på Omeshafjellene. ”Se Avana! Der er Omeshafjellene!” sa hun så
fort hun fikk øye på dem. ”La oss slå leir her for natten. Om alfene kommer når
vi sover eller noe slikt, så er det best de ikke tar oss også... første gang var det
nok bare hell som gjorde at alfene ikke så vingene dine og trudde du var en alv.
Jeg tør ikke engang tenke på noen nestegang.” Så la de seg for å sove. Avana
hadde funnet seg en passelig blomst som var akkurat like myk som hennes
egen, mens Emna bare hadde lagt seg ned på bakken rett under blomsten.
~*~
Avana sto på ny i den mørke skogen, og akkurat som sist sto den kappekledde
mannen rett foran henne. Kappen lyste fremdeles like mye som tusen stjerner.
Den samme tryggheten som hun hadde følt fra han i den føsrte drømmen kom
tilbake. Så begynte han å snakke. ”Dere har lagt ut på en farefull reise, Avana.
Deres oppdrag blir ikke bare å advare alle alvefolk, men også å redde alle fra
alfene. Dere må stoppe dem, Avana, og den eneste måten å gjøre det på er å
finne Kraftens Stein i Zhafjellets tempel. Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg stort
mer enn å gi deg dette kartet. Jeg håper det vil komme til nytte...”
~*~
”Avana! Avana, er du der? Avana, du må stå opp!” Avana stønnet. Hun kjente
noen riste i seg. Hun skjønte ikke med en gang hvem det var og hvor hun var,
men etter hvert som hun våknet til, husket hun det. Hun og Emna skulle advare
alle alvearter om alfenes plan. Men hva med det den kappekledde mannen hadde
sagt? Så kom hun på at han sa han hadde gitt henne ett kart, og hun spratt opp.

”Au! Vær litt forsiktig da! Du stanget jo hodet rett i nesen min!” stønnet Emna,
og holdt seg for nesen som blødde. ”Vi har ikke tid til å tenke på nesen din nå,
Emna. Vi må finne kartet!” Avana hoppet ned fra blomsten og lette rundt
omkring på bakken. ”Kartet?” spurte Emna, fremdeles med hånden for nesen.
”Ja. Jeg drømte at det kom en mann til meg i natt. Han sa...” så gikk det opp for
Avana hva han egentlig hadde sagt ”... at vi må redde alle alvene som er tatt til
fange... og... for å gjøre det må vi finne... hva var det... Kraftens Stein på
Zhafjellet! Og så sa han at han skulle gi meg et kart.” Så fortsatte hun å lete.
”Du vet vel hvor Zhafjellet ligger?” spurte Emna. ”Nei, det er faktisk derfor jeg
leter etter kartet!” sa Avana irritert. Gikk det an å være så dum? ”Det jeg mener
er om du vet hvilken skog som ligger hele veien rundt fjellet!” svarte Emna. ”Nei.
Er det noe spesielt med den skogen?” spurte Avana, og stoppet opp for å se opp
på Emna som fremdeles satt på blomsten. Emna sukket og hoppet ned hun også.
”Alfeskogen...” nesten hvisket hun. ”Det er Alfeskogen som ligger rundt
Zhafjellet, og alfene i Alfeskogen er, som du vet, de farligste alfene!” Avana så
på Emna med et ansiktsutrykk som var både sjokkert og redd. ”Så da må vi
igjennom alfeskogen for å...” ”... finne steinen for å redde alvene, ja” avsluttet
Emna. Hun virket ikke halvparten så redd som Avana. ”Men hvor er det kartet?”
spurte Avana, og begynte å lete igjen. Det var tydelig at hun ikke ville snakke
om dette. ”Det er her!” sa Emna og rakk frem ett gammelt, slitt kart. ”Det lå
oppe på blomsten.” Avana rev det ut av hendene på Emna og sendte henne et
stygt blikk. Så tittet hun ned på kartet. Det var slik:
”Så det er der Alfenes øy er...” sa Avana, og så på den lille øya ved siden av
Mameva. Hun sto og studerte kartet lenge før Emna tok kartet ut av hendene
hennes, og rullet det sammen. ”Vi må videre nå. Selv om det største oppdraget
vårt nå er å finne Kraftens Stein på Zhafjellet, må vi også advare de andre

alveartene!” sa hun, og Avana nikket. ”Du har rett. Av sted til Omeshafjellene!”
Så gikk de.
~*~
Omepa så seg rundt i mørket. Den kloke, gamle alven hadde akkurat våknet.
Han var ikke sikker på hvor han var. Det eneste han visste var at han var blitt
fanget av alfene, og at det bare var Kraftens Stein som kunne redde han og de
andre alvene. Omepa reiste seg. Men det skulle han visst ikke gjort. ”Au!”
stønnet han. Han hadde truffet ett eller annet med hodet. Han kjente etter. Det
var et tak eller noe slikt. Han kjente videre på veggene og på gulvet, og kom
frem til at han måtte være i en eller annen kasse av ett eller annet slag. Plutselig
åpnet taket seg og skarpt lys lyste inn i det intense mørket. Omepa myste mot
det blendende lyset. Der sto det en alf, en ung gutt tydeligvis. ”Kom deg opp
gamlefar!” sa han til Omepa, og Omepa gjorde som han ble bedt om. Han likte
ikke å gjøre motstand. Han kravlet seg ut av den mørke kassen og ut i dagslyset.
Ikke at det var så lyst utenfor. Han så seg rundt på ny, og denne gangen skjønte
han med en gang hvor han var. På alfenes øy. Han hadde vært her minst en
gang før, kanskje to. Rundt han var det gamle, mørke og triste bygninger, ørken,
kasser, slike som Omepa nettopp hadde kommet utav, alver, og alfer. Han la
merke til at det var tre, nei fire alfer som hjalp den unge alfen som hadde fått
han opp av kassen. Alfene visste hvem Omepa var og hva han kunne finne på,
så de var ekstra forsiktige når de tok han. Den unge alfen kom bort og bandt
hendene til Omepa fast på ryggen, og de andre tre var forundret over hvor
medgjørlig han var. ”Da bærer det til deres siste hjem som alv!” sa en av alfene,
en kraftig en med det vondeste smilet du kan tenke deg, og så gikk de.
~*~
”Endelig fremme!” utbrøt Avana. ”Vi må ha gått i minst et år!”. Avana sank
sammen på en stein. ”Vi har ikke gått en tiendedel av hva vi gjorde i går, og i
går klagde du ikke i det hele tatt!” sa Emna og så rart på Avana. ”Ja, det var
fordi jeg i hvert fall hadde litt magi igjen i går! Nå har jeg nesten ingenting!
Dessuten er jeg vant med å fly, mens du har jo gått rundt her nede på bakken

hele livet!” Avana stønnet. ”Så du mener at du ikke har mer magi igjen? Ikke en
smule engang?” spurte Emna. Avana ristet på hodet. ”Ikke en dråpe magi igjen.
Det betyr at...” hun så trist ned på bakken ”At jeg bare har en dag igjen før jeg
blir en ond alf...” Emna så trist på henne, og begynte nesten å gråte hun også.
Hun visste hvor onde alfene var, og hvor mye de hatet alvene, så å ende opp
som en alf og å risikere å hate, og kanskje enda verre, drepe, en av dine beste
venner, måtte være forferdelig. ”Da bør vi skynde oss. Kom igjen! Fjellalvene er
sikkert rett oppi her.” sa hun til slutt, og fikk halt med seg Avana oppover stien.
Kort tid etter var de oppe på toppen, og der møtte de en ung fjellalv, omtrent på
alder med Avana og Emna. ”God dag!” sa Avana slitent til fjellalven, med triste
mørke klær og vinger som var godt på vei til å mørkne. Hun hadde lenger og
kraftigere bein enn Avana, noe som kjennetegnet fjellalvene, sammen med
mørkere hud som hjalp dem å holde varmen. Emna og Avana var blitt enige om
at Emna skulle gjemme seg til Avana hadde vunnet fjellalvenes tillit, slik at de
ikke skulle skremme dem. ”God dag? Hva mener du med å si god dag? Dette er
jo en forbannet dag!” nesten skrek fjellalven tilbake. Avana skvatt til. ”Hva er
hendt?” forsatte Avana, men hun visste allerede svaret. ”De skrekkelige
alfene...” svarte alven, og begynte å strigråte. Så fortsatte hun: ”De kom hit...
og de kidnappet alle de andre alvene, bortsett fra meg...” og så begravde hun
ansiktet i hendene. Avana formet ordene ”kom hit” til Emna som satt og gjemte
seg bakom en stein. Emna skjønte poenget og kom bort til dem. ”Sikker på at
alle ble kidnappet bortsett fra deg?” spurte Avana. ”Ja, tror du jeg står her å
lyger til deg!” skrek hun på ny og så opp fra hendene. ”Du kan jo gå og sje...” så
stoppet hun. Hun hadde fått øye på Emna. ”En alf...” mumlet hun, og så
besvimte hun. ”Jeg tror ikke det var en så god ide at jeg kom frem...” sa Emna,
og kikket bort på Avana. ”Du har så rett...” svarte hun, og så såg de begge ned
på den bevisstløse fjellalven.
~*~
”Så det du mener er... at du ser ut som en alf, men er som en alv?” Det var
minst hundrede gang fjellalven hadde spurt akkurat det spørsmålet, og for
hundrede gang svarte Emna ”Ja, det stemmer det...” Etter at fjellalven, som de
hadde funnet ut het Yma, hadde besvimt, hadde de båret henne bort til en vegg,

satt henne ned, funnet ett varmt blad til å pakke henne inn i og laget litt urtete
Avana hadde lært at hjalp på stress og depresjon. ”Eh... du Yma...” avbrøt
Avana for å hindre henne i og spørre det samme spørsmålet for 101. gang.
”Grunnen til at vi kom her var for at vi skulle advare dere fjellalver om alfene...
men siden de allerede har vært her, og vi har funnet ut at vi også må... må...
gjøre noe annet, så tenkte vi at du kanskje kunne advare alvene nede ved
kysten mot alvehavet...” Yma tenkte en liten stund før hun svarte ”Jeg kan godt
det, bare du lager litt mer urtete jeg kan ha med! Den smakte deilig.” Så smilte
hun et søtt smil. Avana smeltet, og så ba hun Yma om å hente ett roseblad og
noen blåklokker. Da Yma sprang av gårde for å hente det, lo Emna litt. ”Hva er
det?” spurte Avana. ”Nei, jeg syns bare Yma er litt rar... jeg mener... først så er
hun helt hysterisk trist, og så er hun så søt og glad.” Avana smilte hun også.
”Enig!” sa hun. ”Men jeg er så trøtt... er det greit jeg legger meg?” spurte hun.
”Men hva med frokost da? Når jeg tenker meg om, spiste du ikke i går heller!”
Emna så forundret på Avana som smilte ”Du skjønner det, kjære deg, at vi alver,
vi spiser faktisk ikke! Det er derfor vi trenger magi. Og dessuten hjelper det ikke
å spise... kroppen vår er ikke lagd for å det... god natt...” Så la hun seg ned for å
sove.
~*~
For tredje gang befant Avana seg i den mørke skogen, og den kappekledde
mannen var der akkurat som sist. Men denne gangen lyste ikke kappen lenger.
Den var bare hvit, og dessuten var skogen enda mørkere enn før, så om hun ikke
hadde vært der før, hadde hun bare trodd det var tomhet rundt dem. ”Avana...
du må forte deg... alvene som er fanget pines av alfene, og de blir tvunget til å
gjøre slavearbeid de ikke tåler... du må forte deg før det er for sent, for både deg
og oss...” Den kappekledde hørtes sliten ut, og tryggheten hun før hadde følt var
der ikke lenger ”Jeg gir deg... noen av mine krefter... spar dem og bruk dem når
du kjenner at du trenger dem... magien jeg sender er gjemt i et smykke... vi
sees...” og så forsvant mannen, og det eneste som var igjen var hun og den
svarte, mørke skogen.
~*~

Avana våknet brått og satte seg opp. ”Det var ikke en særlig lang lur du hadde...
Yma kom akkurat tilbake, og hun brukte veldig kort tid på å finne de plantene.”
sa Emna og smilte. Avana så andpusten på Emna ”Vi må forte oss!” sa hun bare
før hun spratt opp og begynte å se rundt seg. ”Hva er skjedd?” spurte Emna, og
smilet hennes var plutselig borte. Hun reiste seg hun også. Yma satt bare og så
på med åpen munn. ”Han sa vi måtte forte oss... og han var sliten. Han sa han
ga meg litt magi i et smykke, men jeg kan ikke finne det.” sa Avana, fremdeles
andpusten etter drømmen. ”Er det dette?” spurte Yma, og plukket opp ett
smykke fra bakken. Avana så på det, og av en eller annen grunn sa noe henne
at, ja, det var det. ”Ja, det er det!” sa Avana lettet og strakte ut hånden for å ta
det, men akkurat da hun skulle gripe tak i smykket, nappet Yma det vekk.
”Beklager, du får det ikke!” sa hun, og så hoppet hun opp. ”Du vil aldri få det!”
fortsatte hun, og Avana syns hun hørte en slags ondskap i stemmen hennes som
hun ikke hadde hørt før. Så gjorde Yma noe helt uventet. Hun kastet smykket
utfor kanten på fjellet. Emna og Avana gispet. Avana så seg fort rundt etter noe
hun kunne bruke, men det eneste hun så var et langt tau ved siden av en hule
som fjellalvene bodde i. ”Her! Ta denne, og hold godt fast!” sa hun fort til Emna,
ga henne den ene tauenden. Hun knyttet den andre rundt livet, så hoppet hun
også utfor kanten.
~*~
Omepa kjente knærne under seg holdt på med å bryte sammen. Han
var lenket til en vegg med alfesølv. Egentlig var det ikke alfenes sølv,
men det ble kalt det fordi alvene ikke tålte det, og om de var borti det
for lenge, ble de tappet helt for magi, og de ble alfer. Det var det som
var alfenes plan med Omepa, eller, alle alvene egentlig. De andre
alvene holdt på med å slite seg i hjel som slaver.De var også lenket til arbeidet
med alfesølv. Han var sliten i knærne var fordi han måtte stå. Hvis han hang seg
etter lenkene, ble det uutholdelig vondt, så det eneste han kunne gjøre var å stå
på beina mens han ble tappet for magi.

~*~
Avana svevde. Selv om hun nettopp hadde hoppet utfor ett stup, og vingene
hennes var helt ubrukelige, svevde hun. Først skjønte hun ikke helt hvordan det
kunne ha seg, men så kom hun på det. Alle alver er veldig, veldig lette, og om
de ikke hadde vært det, kunne ikke de små skjøre vingene deres ha fløyet dem.
Selvfølgelig falt hun fortere enn en fjær, men ikke like fort som en plastikk boks
ville falt. Til slutt nådde hun bakken. Mens hun hadde vært i luften hadde Avana
hatt god tid til å se hvor smykket hadde falt, så hun trengte bare gå rett bort til
det og plukke det opp.Ingen leting eller noen ting. Så nappet hun tre ganger i
tauet, og håpte Emna forsto hva hun mente med det. Det gjorde hun heldigvis,
og Emna begynte å dra henne opp. Hele veien opp tenkte hun på hvor mye hun
hatet Yma. Så var hun oppe. ”Hvor er Yma?” var det første hun spurte om, og
prøvde å virke snill, men hun klarte ikke å skjule hvor sint hun egentlig var. ”Hun
er der borte... men vent!” svarte Emna, og grep tak i Avanas arm. ”Ikke bli sint
på henne! Med en gang du hoppet besvimte hun, og når hun våknet opp, og
skjønte at du hadde hoppet på grunn av at hun hadde kastet smykket, gikk hun
bort dit og begynte å gråte...” ”Ja, jeg hadde faktisk også blitt lei meg om noen
hadde satset livet fordi jeg gjorde noe dumt!” svarte Avana irritert. Den ellers
snille alven som aldri var sint, var nå så sur som en alv noen gang hadde vært.
”Du skjønner ikke, Avana. Hun er besatt! Noe, eller noen, har besatt henne! Det
er jeg sikker på! Skjønner? I så fall, bare gå bort til henne.” Avana så bort på
den lille, gråtende alven. Så gikk hun bort til henne. Da Yma så henne, satte hun
seg så langt inn mot fjellveggen som mulig. ”Ikke kom nær meg! Nei! Gå vekk!”
skrek hun, men Avana hørte ikke etter. Hun gikk bort til den triste jenta og satte
seg ved rett ovenfor henne. ”Nei, Avana! Gå vekk! Gå bort fra meg!” fortsatte
Yma, men Avana brydde seg ikke. ”Ematra omema” sa hun bare, og med en
gang roet Yma seg. Så ble hun løftet omtrent en fot over bakken, og hun
begynte å lyse. Lyset som strømmet fra henne var like sterk som solens lys, men
ikke blendende i det hele tatt. Det var et nydelig syn. Plutselig ble de mørke og
triste klærne, og de mørke triste vingene, lyse og vakre, akkurat som på en god
alv som hadde funnet kraften sin. Så sank alven ned igjen på bakken. Hun så
ned på klærne sine, på vingene og så kastet hun seg rundt Avanas hals. ”Tusen
takk, Avana! Tusen takk for at du brøt forbannelsen!” Emna sto fremdeles og

måpte. ”Kom igjen, Emna, vi må komme oss videre” sa Avana, og smilte når hun
så Emnas utrykk. ”Og du, Yma, jeg vet jeg sa du måtte ned og advare de ved
kysten, men jeg er sikker på at alfene kommer dit fortest uansett, og derfor er
det best vi heller kommer oss fortest mulig til Zhafjellet. Kan du fly meg og
Emna dit?” Spurte Avana. ”Ja, jeg kan i det minste prøve! Etter det du gjorde for
meg, sier jeg ja til hva du vil!” Så tok Emna og Avana tak i hver sin av Ymas
hender, og så fløy de av gårde til Zhafjellet.
~*~
”Du Avana? Hva var egentlig de ordene for noe?” Det var Emna som spurte.
Akkurat nå fløy de over den store Sletta. Under seg så de alfer som bar på
kasser som var akkurat like store som en normalt stor alv. Avana kunne tenke
seg hva som var i dem. ”Jo, det var ordene for godhet. Når de få som klarer å si
dem ordentlig gjør det, kan de bryte alle onde forbannelse fra alfene.” svarte
Avana. ”Og du klarer å si dem ordentlig da, mener du?” spurte Emna på nytt.
”Nei, men den besettelsen som lå over Yma var så svak at bare ordene fra en
hvilken som helst munn kunne ta knekken på den.” svarte Avana, før Yma avbrøt
dem. ”Jeg klarer ikke fly med dere stort lenger... så jeg lander bak det berget
der! Gjør dere klare til å ta imot bakken!” og så begynte hun å fly lavere og
lavere. Til slutt landet de bakom berget Yma hadde snakket om. Ӂh... jeg orker
ikke stort mer nå...” stønnet Yma og dumpet rett ned der hun sto. ”Det er greit
Yma. Bare bli her, du. Takk for all hjelpen!” og så dro Avana og Emna videre. Det
varte ikke lenge før de kunne se alfeskogen, og ikke lenge etter det igjen, sto de
i skogkanten. ”Plutselig fikk jeg lyst til å snu...” mumlet Avana. Skogen var mørk
som natten, og stammene på trærne var fylt med sopp og ekle larver. Plutselig
kom Avana til å tenke på skogen i drømmene. Den var like mørk, og når hun så
for seg den første drømmen, da skogen hadde vært lysest, vokste det sopp på
stammene. Men hun syns likevel skogen hun hadde drømt om hadde vært mye
mer innbydende. ”Kom, la oss gå” sa Emna til slutt og begynte å gå innover i
mørket. Avana nølte litt, men så fulgte hun etter.
~*~

Emna og Avana hadde trasket rundt i omtrent en kvart dag, og det føltes som
om de hadde gått forbi de samme trærne minst 100 ganger, selv om de hadde
gått rett frem hele veien, men det var ingen tegn til alfer. Akkurat disse tingene
var det Emna klaget om til Avana nå. ”Slutt å syte da, Emna. Grunnen til at det
virker som om vi har gått forbi de samme trærne hele veien er at alle trærne ser
like ut. Men det med alfer syns jeg nå ikke akkurat er noe å klage over da. Jeg
syns bare vi har vært heldige!” ”Men kan ikke du bare bruke den magien i
smykke til å fly oss to og opp til steinen?” spurte Emna. ”Nei, det er ikke det jeg
skal bruke magien til, det er jeg sikker på. Det føles feil!” svarte Avana, med sin
”ferdig-med-det-stemme”. Men Emna lot seg ikke stoppe, så hun fortsatte å
klage. Det var rett før Avana skulle skjelle ut Emna, da hun så et lys mellom
trærne litt lenger fremme. ”Emna! Se der fremme!” utbrøt hun lykkelig. ”Avana!
Se der bak!” sa Emna, med en alt annet en lykkelig stemme, og Avana skjønte
hvorfor. Det virket som om det hadde samlet seg flere og flere alfer bak dem
etter hvert som de hadde gått. Nå så det ut som om de var klare til å angripe.
Avana nølte ikke et øyeblikk: De spurtet av gårde rett mot lysningen. Når de var
kommet til enden av skogen, sprang de videre oppover stien, opp mot tempelet
hvor steinen lå. Plutselig traff en pil med gift på spissen bakken foran dem.
”Avana! De er begynt å skyte giftige piler mot oss!” skrek Emna andpustent mot
Avana. ”Jeg la merke til det du!” Det ble flere og flere piler som nesten traff
dem, men til slutt var de oppe ved tempelet. Det var ikke vanskelig å se hvor
steinen var. Det eneste som var i det store rommet var et slags bord av stein og
på det lå en lysende stein. Avana jogget bort til den. Alfene utenfor stoppet og
nølte litt, men så begynte de langsomt å gå mot Emna og Avana. ”Avana! Skynd
deg litt! De kommer!” skrek Emna med en stemme full av panikk. ”Ja, vent litt...
det står noe her...” mumlet Avana, og leste det som sto på steinbordet foran der
steinen låg:
”Kun en alv skal løfte steinen og ta den med
Kun en alv skal bruke steinen og bære den
Kun en alv har steinen som sin kraft
Og denne alv er Mamevas rettmessige hersker”

”Avana!” skrek Emna, og Avana plukket opp steinen og snudde seg. ”Pass dere,
alfer! Jeg løftet opp steinen, og derfor er jeg Mamevas rettmessige dronning!” I
noen øyeblikk var alt helt stille. Alfene snudde seg og så på hverandre, men de
farligste alfene er også de dummeste alfene, så de skjønte egentlig ikke helt hva
Avana mente. Derfor fortsatte de å gå mot Avana og Emna. ”Avana! Hva gjør
vi?” hveste Emna, og presset seg inn mot steinbordet. ”Har vi noe valg? På tre!”
hveste Avana tilbake, de talte inni seg til tre og så sprang de begge rett inn i
klyngen av alfer. Alfene ble så overasket at de hoppet til side, og Emna og Avana
var forbi. Akkurat da åpnet Avana smykket og magi nok til å ordne Avanas
vinger og gjør dem mulige å fly med, strømmet ut av smykket. ”Ta hånden min!”
skrek Avana, og så hoppet hun utfor på den siden hvor det gikk rett ned. En
stund trudde hun at Emnas vekt skulle gjøre at hun ikke klarte å fly, men så
suste de av gårde, rett mot alfenes øy.
~*~
Omepas vinger var begynt å visne. Det samme gjaldt alle de andre alvene som
var fanget. Omepa skulle akkurat til å gi helt opp å la seg bli en alf da han så to
flygende objekter på himmelen. Han måtte myse litt før han så at det var Avana
og Emna. ”Eh... dere vakter?” sa han så høyt at alle alfene kunne høre
han. ”Kan dere komme rundt her litt? Jeg vet hvordan dere kan få
kraften til å fly uten å bli en alv!” Så dumme som alfene er, samlet alle
alfene seg rundt Omepa, og han begynte å fortelle masse komplisert
vrøvl for å avlede oppmerksomheten deres fra Avana og Emna, som
akkurat hadde landet. Avana så seg rundt. Synet av alle de alvene hun
kjente, og de hun ikke kjente, som led slik, fikk henne nesten på gråten, men
det hadde hun altså ikke tid til. Hun holdt frem steinen som hun hadde hatt i den
ledige hånden. Hun kikket bort på Omepa. Avana kom akkurat på at hun ikke
hadde noen anelse om hva hun skulle gjøre nå. Omepa skjønte det, og formet
ordene: ”Ematra omema”
Hun holdt steinen opp i været, trakk pusten dypt, og sa frem de magiske ordene
så magisk som mulig. Idet hun var ferdig med den siste stavelsen begynte
steinen å sende ut små lys som fløy rundt omkring til de festet seg på

håndjernene og lenkene som festet alvene, og med ett begynte alle alvene å lyse
igjen. De fløy opp i lufta av ren fryd. Emna sto og måpte. Det var det vakreste
hun hadde sett i hele sitt liv, og hun hadde faktisk sett mye vakkert. Men Avana
sank sammen. Hun hadde brukt opp sine siste krefter, og det var rett før hun
døde i stedet for å bli alf. Omepa, som nettopp hadde stått og gnidd
håndleddene sine, sprang rett igjennom flokken med alfer som ikke hadde skjønt
hva som var skjedd, og spurtet bort til Avana. ”Avana! Avana! Hører du meg?
Steinen er kraften din! Tilkall kraften i steinen, Avana!” Han satte henne opp og
støttet henne. Avana holdt så godt hun kunne rundt steinen og brukte sine siste
krefter og tenkte så hardt hun kunne på en eneste setning: ”La meg få kraften!”
Med ett begynte Avanas nesten livløse kropp å sveve. Hun ble innhyllet i så mye
lys at ingen klarte å se igjennom. Lyset svevde lenger og lenger opp på
himmelen til omtrent 15 fot, og lyset vokste og vokste. Alle alver og alfer og hva
enn det måtte være stoppet helt opp og stirret på lyset. Lyset var behagelig å se
på, selv om det lyste mye kraftigere enn Fanishmias sol som var i
ferd med å gå ned. Med ett glimtet det ekstra kraftig og ut av lyset
kom Avana. Men nå var hun vakrere enn noen sinne! Vingene var
helet, håret var glatt igjen, klærne var nydelige med glade farger,
men det Avana merket mest var den fantastiske gleden som fylte
hele henne. Hun senket seg selv ned på bakken igjen ved siden av
Emna. ”Du er helt nydelig Avana!” utbrøt Emna. Avana tok hendene hennes ”Det
er du også, Emna. Du er den snilleste personen jeg har møtt i hele mitt liv!”
Emna smilte, men så ble hele ansiktet hennes forvridd av smerte, og hun sank
ned på bakken. Hun hadde en av alfenes pil i ryggen. Avana trakk den ut og
snudde Emna om så hun lå på ryggen. ”Emna! Nei, Emna! Si at du lever... Si at
du lever!” skrek Avana, og tårene begynte med ett å trille. Alfenes piler inneholdt
gift som kunne drepe på mindre enn ti sekunder. Omepa avæpnet alle alfene
med en gang ved ett vift med hånden, men det hjalp verken Avana eller Emna.
”Avana...” stønnet Emna. ”Ja, Emna det er meg!” svarte Avana nesten viskende.
”Du er min beste venn...” sa hun bare, og så døde hun, og Avana mistet sin
beste venn...
~*~

Avana ble dronning over hele Mameva, og hun ble en hersker som dømte
rettferdig og forhindret all krig. Hun fortalte ofte hvor snill og god Emna hadde
vært, sammen med sin høyre hånd, Yma. Hun fant også ut at mannen fra
drømmen hadde vært Omepa. Men selv om Avana var herskeren, og var den
utvalgte til å bære Kraftens Stein satte hun seg ofte ned og mimret over de små
koselige stunder sammen med Emna, og da hendte det at det falt en tåre eller
to. Ikke av sorg, men av glede for at hun fikk oppleve den fantastiske
halvalven...
---------------------------------------------------------------------Slutt----------