Frokost i fengselet side 4-5 - Kirkens Bymisjon

bymisjon.no

Frokost i fengselet side 4-5 - Kirkens Bymisjon

Magasin fra Kirkens Bymisjon 1/2007

Frokost i fengselet side 4-5

www.bymisjon.no


Minner for livet

Minner for livet. Denne hverdagsfrasen stikker dypere enn vi ofte tenker

over. Minnene holder oss i live som personer og fellesskap. Minnene kaster

lys – eller skygge – over dagen i dag, og gir den karakter, gir den

mening. Minnene gir oss en forståelse av hvem vi er. Hva da når minnene

forsvinner? Eller er der, men ute av rekkevidde for oss?

I dette nummeret kan du blant annet lese om Kirkens Bymisjons

erindringsarbeid innen demensomsorgen. Bortimot 80 % av beboerne

på våre sykehjem lider av demens. Det er en stor utfordring.

Erindringsarbeid er arbeid. Hardt arbeid. Livsoppholdende arbeid.

Gjenskapende arbeid. Helbredende arbeid.

Erindring er et tema som har stor betydning også utover demensomsorgen.

Under en studietur til Sør-Afrika i fjor, opplevde vi hvordan

erindringsarbeid drives blant barn som har mistet foreldrene sine i

AIDS-epidemien. De lager memory-boxes, minnebokser, der gjenstander,

brev, lydopptak, bilder blir oppbevart. Ikke bare for å holde i live

minnene av de foreldrene som gikk så altfor tidlig bort. Men først og

fremst for å hjelpe barna å leve videre, å overleve, med minnene, på

tross av det vonde de inneholdt.

Minner for livet. Minner som gir motstandskraft. Det går en linje fra

evnen til å huske til evnen til å klare seg gjennom strev og motgang.

Kanskje kan det systematiske og faglige erindringsarbeidet i eldreomsorgen

være et bidrag også ut i en bredere samfunnssammenheng.

Vi lever i en tid som ser ut til å vise symptomer på kollektiv

hukommelsessvikt. Vår tid har det så travelt. Vi lever i øyeblikket;

men ikke med roen til å være dem vi er, akkurat nå. Snarere drives vi

av rastløsheten i aldri å være helt tilfreds i det øyeblikket vi befinner

oss i. Alltid hvileløst på vei videre. På vei framover.

Demensomsorgen kan kanskje hjelpe oss å gjenvinne betydningen

av historien, den personlige og den vi har felles. Til å se lengre linjer,

som gjør det mulig for faktisk å være tilstede der vi er – her og nå.

Dette handler om respekt. Respekt for de liv som har vært levd,

de kamper som har vært utkjempet, det daglige strev som har vært

nedlagt av generasjoner før oss, og som har gjort oss til dem vi er.

Og det handler om respekt og omsorg for den personen som mister

tilgangen til sine minner. En person som ikke dermed mister identitet.

En person som ikke dermed blir en annen. En person som ikke

dermed mister verdighet, eller tilhørighet til fellesskapet.

Erindringsarbeidet på våre sykehjem handler

derfor også om menneskeverd og rettferdighet.

bymisjon

Informasjonsblad

for Stiftelsen Kirkens

Bymisjon Oslo

Tollbugata 3,

0152 Oslo

Telefon 22 36 55 00

Redaktør:

Per Frogner

Journalist:

Atle Briseid

Layout:

Jorunn Waaler

og Torstein Ihle

Foto forside:

Atle Briseid

Hjemmeside:

www.bymisjon.no

E-post:

firmapost@skbo.no

Trykk:

Glomvik trykkeri

Sturla J. Stålsett

generalsekretær

Opplag:

39 000

IK-kontrollert

innsamlings konto:

7011 05 18593

Idébok om

erindringsarbeid

”Minner for livet” er en ny bok med bakgrunnsstoff

og konkrete tiltak for å styrke erindringsarbeidet

blant demente. Boka vil være nyttig for både

pårørende og ansatte i omsorgsyrker.

Boka gir råd om hvordan

man kan øke livskvaliteten

til personer

med demens ved

å stimulere sansene

og gjenkalle ”glemte

minner”. Boka er

full av tips og ideer

til hvordan man kan

bruke musikk, gjenstander,

klær, filmer,

lukter og lyder for å

styrke selvfølelsen

og skape velvære

blant demente bebo-

Moteoppvisning med klær fra 50-tallet, erindringslotto

eller sansebord er noen av forslagene til erindringsarbeid

i boka ”Minner for livet”.

ere på sykehjem. Hva sier du for eksempel om moteoppvisning med klær fra

50-tallet, erindringslotto eller sansebord? ”Minner for livet” er også krydret

med små sitater og historier som kan inspirere ansatte og pårørende i arbeidet.

Like stort sosialt behov

Den nye boka tar også opp viktige

perspektiver ved erindringsarbeidet.

Demensrammede personer

har fortsatt store sosiale behov,

men sykdommen ofte fører meg

seg isolasjon, ensomhet og fremmedgjøring.

Selv om personer

rammet av demens kan forandre

atferd og streve med korttidshukommelsen,

er det viktig å huske

Erindringsarbeidet har eksplodert i

Norden de siste årene. Boka “Minner

på at han fortsatt bærer med seg

for livet” ble lansert da bymisjonsarbei- sin gamle personlighet. Behovet

det på feltet ble oppsummert under et for å bli gjenkjent og respektert

seminar med 300 omsorgsarbeidere i er det samme. Å dvele ved gamle

Gamle Logen i Oslo i januar.

minner kan derfor ha god terapeutisk

virkning både for fortelleren

og lytteren.

Til salgs

Idéboka er laget i etterkant av et toårig prosjekt ved Avdeling aldring og

kultur i Kirkens Bymisjon Oslo. Prosjektet har hatt som mål å igangsette

og utprøve ulike erindringstiltak i demensomsorgen. Avtroppende leder for

Pårørendeskolen i Oslo, Kirsti Hotvedt, har vært prosjektleder og redaktør

for boka. ”Minner for livet” kan kjøpes ved å henvende seg til

Pårørendeskolen i Oslo, som er lokalisert på Paulus sykehjem.

Prisen vil ligge på omkring 250 kroner.

tekst og foto: Atle Briseid


Formidler hjertevarme

i Groruddalen

- Det er utrolig mye hjertevarme i Groruddalen, sier

Jeanine Brenna. Hun skal videreformidle folks hjelp-

somhet når Kirkens Bymisjon nå gjenåpner Stovner

frivillighetssentral.

Det er ikke uten grunn at Brenna har lagt åpningen av frivillighetssentralen

til 14. februar, ”alle hjerters dag”. De store og lyse lokalene på Haugenstua

senter skal nemlig være et sted hvor det gode hjertelaget skal få råde.

- Vi skal være et sted der folk kan få bruke sine evner, la seg begeistre og

bli kjent med naboen. Her skal man kunne føle seg nyttig, og folk skal bli

kjent på tvers av de grensene som vanligvis trekkes opp, sier hun.

Fokus på aktivitet

Kirkens Bymisjon ble bedt om å overta driften av Stovner frivillighetssentral

etter at menigheten og bydelen måtte legge inn årene i april i fjor. Når

Kirkens Bymisjon starter opp igjen driften i februar, vil det være med stort

fokus på aktivitet.

- Jeg ser for meg for eksempel middagsgrupper, trillegrupper og språkkurs

for nordmenn som vil lære utenlandske språk. I tillegg blir det åpen

lunsj hver onsdag og kveldsåpen sentral en dag i uka, sier Brenna.

Haugenstua senter er et lokalknutepunkt i Gruruddalen, med togstasjon,

postkontor og butikk. Det vil nok gjøre frivillighetssentralen mer tilgjengelig

for folk flest.

- Vi ligger like i nærheten av et av landets største borettslag og en av de

mest brukte togstasjonene i landet. Veldig mange mennesker passerer

Haugenstua senter hver eneste dag, og vi skal gi dem en grunn til å stoppe

opp, sier hun.

Lokalene har tidligere vært brukt av Safran, et arbeidstreningstiltaket for

innvandrerkvinner, og Brenna håper å få disse kvinnene med i arbeidet fremover.

Snart vil hun også få selskap av medarbeiderne i Groruddalssatsingen,

Regjeringens satsing på å forbedre forholdene i dalen. Sammen skal de

jobbe til beste for nærområdet.

- Hele området skal få et løft, og vi skal være med og løfte, sier Brenna.

Bekjempe ensomhet

- Ensomheten er like stor i en villa på Ullern som i en

leilighet på Haugenstua. Vi skal være en motkultur

til ensomheten, sier leder for frivillighetssentralen

Jeanine Brenna.

De ”nye” lokalene på Haugenstua som skal huse

Stovner frivillighetssentral har tidligere vært tilholdssted

for Safran-prosjektet, et arbeidstreningstiltak

for innvandrerkvinner. Jeanine Brenna håper

å få med seg Vian Mohammed Khalil (til venstre) og

Maryan Yahya Mahmoudi videre i arbeidet med å

skape et hjertevarmt senter i Groruddalen.

Brenna, som selv er født og oppvokst i Groruddalen, tror ikke det er stor

forskjell på å drive frivillighetssentral på Haugenstua enn andre deler av

Oslo. Det handler om å bekjempe ensomhet, mener hun.

- Ensomheten er like stor i en villa på Ullern som i en leilighet på Haugenstua.

Vi skal være en motkultur til ensomheten, sier hun og legger til:

- Håpet er å få til et slags kollegafellesskap. Det å ha et sted å gå til, øker

selvrespekten og følelsen av verdighet.

PS! Det nye tilholdsstedet på Haugenstua senter blir likevel bare midlertidig.

I 2008 skal sentralen flytte til Nedre Fossum Gård, der Bydel Stovner bygger

et ressurssenter.

tekst og foto: Atle Briseid

3


Morten Vikstvedt (til venstre), bymisjonsprest Børre Arnøy, Jan Kok og

René Kars koser seg i hverandres selskap under søndagsfrokosten i Oslo

fengsel.

Morgenstemning

på Bayern

Også tøffe gutter synger salmer. Derfor arrangerer

Kirkens Bymisjon gudstjeneste og søndagsfrokost i

Oslo fengsel.

Hver fjerde søndag står nederlandske Jan Kok opp litt tidligere enn vanlig

for å gjøre i stand til gudstjeneste og frokost sammen med et lite følge

fra Bymisjonssenteret. De siste 730 dagene i livet har han tilbrakt innenfor

murene i Oslo fengsel.

- Sist søndag var det ikke gudstjeneste. Da ble det aldri ordentlig søndag,

sier han.

Gudstjenesten og søndagsfrokosten er normalt en populær tilstelning i

fengselets Avdeling B, som tidligere bare gikk under navnet ”Bayern”. De

innsatte må skrive seg opp på liste for å bli plukket ut blant de 30 som får

plass i ”kirka”, som egentlig er et stort møterom.

- Noen kommer nok mest for maten og fellesskapet, men 80 prosent kommer

for gudstjenesten, sier Jan.

Populær lystenning

Klokka ni kommer karene inn. Én etter én tar de bymisjonsprest Børre Arnøy

i neven, smiler forsiktig og setter seg stille på stolene. Omkring halvparten

er av utenlandsk opprinnelse. Arnøy inviterer derfor til lystenning på både

- Jeg tenner lys for friheten, sier Morten Vikstvedt.

engelsk og norsk.

- Nå kan du tenne et lys for noen du tenker på, sier han.

Nesten alle reiser seg og kommer frem, bøyer hodet og tenner små lys

med kraftige armer prydet av tatoveringer.

- Når du sitter i fengsel, trenger du en tro. Jeg begynte å lese Bibelen

da jeg kom hit. Jeg tror det er lettere å leve hvis du har en tro, ikke bare i

fengselet, men også ellers i livet, sier Jan.

”We shall all be free”

Etter en kort preken synger de – eller i alle fall mumlesynger – ”Kum bah

yah, my lord” og ”We shall overcome”. Sven Christian Stenvaag kompenserer

et skrøpelig piano og flere ”døde” tangenter med sin sterke bassrøst.

Det ene verset som lyder ”We shall all be free”, får en dobbelt mening her

inne bak gitrede vinduer. Ansiktsuttrykkene tyder på at de fleste finner mer

alvor enn komikk i situasjonen.

- Vi smiler ikke så mye i fengselet, sier Morten Vikstvedt.


Mette Østli og Hans-Petter Bechensten har arbeidet frivillig for

Bymisjonen i flere år. - Jeg føler meg veldig takknemlig som får være med

på dette, sier Østli.

Når Mette Østli og Hans-Petter Bechensten bærer inn fatene med kjøttpålegg,

ost, egg og kaviar, kommer likevel latteren frem rundt bordene. Både

Østli og Bechensten har vært faste frivillige i flere år, og begge føler de får

mye igjen for å være med.

- Hver gang jeg går herfra, tenker jeg ”åh, så bra”. Jeg føler meg veldig

takknemlig som får være med på dette, sier Østli.

Måltid for kropp og sjel

Det lille følget fra Kirkens Bymisjon

på vei ut fra Oslo fengsel:

Fra venstre Sven Christian Stenvaag,

Hans-Petter Bechensten, Mette Østli

og prest Børre Arnøy.

Det er ikke tvil om at også de innsatte setter pris på den rolige morgenstunden.

- Disse folkene er mine favoritter, sier Jan Kok.

Nederlenderen sitter ved siden av prest Arnøy, som ser ut til å kose seg

i selskapet. Ordningen med å arrangere disse gudstjenestene har gått på

omgang mellom Bymisjonssenteret, Frelsesarmeen og prestene i fengselet

i mange år, og for Arnøy er det en naturlig del av prestetjenesten. Et

annet team fra Bymisjonssenteret, ledet av prest Kari Veiteberg, arrangerer

liknende stunder i kvinnefengselet på Bredtvet. Justisdepartementet og

fengselsvesenet har de siste årene lagt forholdene til rette slik at frivillige

organisasjoner skal skulle kunne komme inn med impulser og opplevelser.

- Dette er et måltid for både kropp og sjel, sier Arnøy.

Han benytter også sjansen til å reklamere litt for Bymisjonssenteret i

Tøyenkirken som ligger bare noen steinkast bortenfor fengselsporten.

Håpet er at innsatte skal oppsøke stedet når de kommer ut, og det hender

at noen dukker opp på hverdagsmessa onsdag kveld. Særlig én person har

funnet seg til rette i miljøet og bidrar med høylydt lovsang.

- Bare å høre han synge er nok til å gå løs på et nytt år, sier Hans-Petter

Bechensten.

Siste søndag

For Jan Kok er gudstjenesten denne søndagen hans siste. Hvis alt går etter

planen, blir han nemlig flyttet til et fengsel i Nederland for å sone resten av

dommen der. Da kommer han nærmere kone og barn, og det er den joviale

nederlenderen glad for. Likevel er det med et slags ironisk vemod han tar

farvel med de fire fra Bymisjonssenteret.

- Jeg håper jeg aldri ser dere igjen, sier han og smiler.

tekst og foto: Atle Briseid

5


Nye tiltak i nye avdelinger

Strategiarbeidet har gitt oss en mulighet til å se

oss selv på nytt, sier generalsekretær

Sturla Stålsett.

Stiftelsen

Kirkens Bymisjon Oslo

Avdeling 1

Aksept

– senter for alle berørt av hiv.

Psykososialt tilbud med dag- og

døgnavdeling.

Batteriet

– selvhjelpssenter for grupper som

er sosialt ekskluderte pga dårlig råd,

eller som er truet av fattigdom.

Bymisjonssenteret

i Lillestrøm

– treffsted for rusavhengige.

Bymisjonssenteret

Tøyenkirken

– hverdagsmenighet og kirke på

gata.

Forus - senter for barn,

unge og familier:

Forus Frivillighet

– prosjekter hvor frivillige medarbeidere

er ressurspersoner for

barn, unge og familier.

Forus Tiltaksutvikling

– tiltaksutvikling utvikler nye tiltak

som ikke finnes, på oppdrag fra

Barneverntjenesten.

Gyldne Øyeblikk

- et tiltak for gravide og spedbarnsforeldre

for å sikre barnets

tilknytning til den voksne.

Heggeli barnehjem

– barnehjem og familiebaser

for oppvekst.

Kuben

- et bo- og oppfølgingstiltak for

mennesker i overgangssituasjoner.

Nanna Maries hjem

– bidrar med tidlig hjelp og støtte

til gravide og familier med små

barn. Hovedformålet er å styrke

foreldrene som omsorgspersoner.

Robust

– omsorgsstasjonen for barn og

unge – tilbud til barn og unge

som opplever en bekymring, og til

nettverket rundt dem.

Kirkens SOS i Oslo

– et menneske å snakke med når

livet er som verst. Krisetelefon,

internettjeneste. ROM - samtaletilbud

for lesbiske og homofile.

Det nye strategidokumentet

for Kirkens Bymisjon Oslo,

Kompasset, er vedtatt.

Nå skal tiltakene som Kompasset

peker på settes ut i livet. Det

har blant annet ført til et justert

organisasjonskart.

I hele vinter har både generalsekretærens stab

og virksomhetsledere arbeidet med å finne gode

løsninger for praktisk og målrettet arbeid innenfor

områder som kultur, kompetanseutvikling og

arbeid i globalt perspektiv i bymisjonsvirkomheten.

Samarbeid på tvers

- Dette har vært en god utviklingsprosess, sier

generalsekretær Sturla Stålsett. Vi har fått anled-

Lønn som fortjent

– sysselsettingstiltak for rusavhengige

i Oslo sentrum.

Arbeid og lønn på dagen.

Nadheim kvinnesenter

– oppsøkende arbeid og kontaktsenter

for kvinner med

prostitusjonserfaring.

Primærmedisinsk verksted

– senter for helse, dialog og

utvikling.

Ungdomsbølgen Mortensrud

– frivillighetssentral for ungdom

på Mortensrud og Bjørndal.

Skovheim barnehage

– pedagogisk tilbud til 58 barn fra

3-6 år i Nordstrand bydel.

Stovner

frivillighetssentral

– synlig, mangfoldig og flerkulturell

virksomhet som engasjerer til

frivillig innsats og deltakelse.

Ullern frivillighetssentral

– forbedring av lokalsamfunnet

gjennom økt frivillig innsats.

ning til å se på oss selv på nytt og gjort en vurdering

av hva vi kan bli bedre på. Et tydelig ønske i

hele organisasjonen er muligheten til samarbeide

mer på tvers av avdelingsgrenser og utnytte hverandres

erfaringer og kompetanse bedre. Det har

ført til en organisering av temagrupper med medarbeidere

fra alle avdelinger. Samfunnstuviklingen

har også gitt oss nye utfordringer.

- Hvilke tiltaksområder blir sentrale for Kirkens

Bymisjon i tida som kommer?

- Videreføring og styrking av forebyggende tiltak

står sentralt. Utfordringene fra den flerkulturelle

byen skal møtes bl.a. på områder innen rus

og boligutvikling. Vi har sett at vi må være gode

på personalomsorg. På studieturen i Afrika møtte

vi det viktige spørsmålet ”Hvem har omsorg for

omsorgspersonen?” Det gjelder i vårt arbeid

også, sier generalsekretæren som har ledet tiltaksplanlegging

og økonomisk fordeling på en

rekke områder.

Prestetjeneste

I Bymisjonens eldreomsorg er det et klart behov

for en styrket prestetjeneste. - I omsorgen ved

livets slutt er det viktig at presten er i nærheten

Eiendom, informasjon, ikt,

innsamling, personal,

organisasjon, økonomi

Avdeling 2

Aktivitetshuset Prindsen

– uformelt miljø- og aktivitetstilbud

for personer med psykiske

lidelser og/eller rusproblemer.

A-senteret

– tilbud til pasienter med rusmiddelproblemer

i hovedsak

knyttet til alkohol.

Bymisjonens psykiatriske

døgnrehabilitering (BPR)

Avdeling Louisegate,

Avdeling Tåsen

– psykiatrisk bo- og rehabiliteringstilbud

for unge voksne.

H7 kortidstilbud for

rusavhengige

– rusfritt korttidstilbud som gir

mulighet til endring av

livssituasjon.

Gatejuristen

– fri rettshjelp i rus- og

gatemiljøene.

Kirkens Bymisjon Enga

– bo- og omsorgstilbud for

rusavhengige uten fast bolig.

Hudøy feriekoloni/

Stiftelsen Hudøy

– gir gode ferieopplevelser til

1400 Oslobarn.

Larkollen barne- og

ungdomspsykiatriske

behandlingshjem

– behandlingstilbud for ungdom

fra 13-16 år.

Mørk Gård

– tilbyr spesialisert behandling til

menn med samtidig rusmiddelavhengighet

og psykiske lidelser

(dobbeltdiagnoser).

Møtestedet

– kafé med sosialfaglig profil,

treffsted for mennesker med

rusproblemer i Oslo sentrum

Natthjemmet

– tilbud til kvinner med tilhørighet

i rus- og prostitusjonsmiljøet.

Har tre underavdelinger:

Nattergalen

– hjem for kvinner med psykiske

problemer og rusbruk.


Myrsnipa

– møtested for foreldre og barn,

for barn under barnevernets

omsorg.

Schandorffsgate

– selvstendige boenheter for

mennesker med sammensatte

problemstillinger (rus/psykiatri)

Origosenteret

– behandling for rusavhengige.

Tilbud til par, enkeltpersoner,

familier med barn og gravide.

Familieavdelingen har egen

barnehage.

Safir

– sentral for frivillige på

russektoren.

både som samtalepartner for beboere, men også

som del av det tverrfaglige teamet blant medarbeiderne.

Det er satt av midler til en slik styrking,

sier Stålsett.

Nye avdelinger

Også organisasjonskartet for Stiftelsen Kirkens

Bymisjon Oslo har fått en oppussing med de nye

strategiplanene.

Etter noen år med en avdelingsstruktur der forskjeller

i finansieringskilder har vært rammen, er

de nye avdelingene mer justert i forhold til felles

fagområder. De ca 40 virksomhetene er fortsatt

delt i tre avdelinger. Avdelingene får om kort tid

nye navn.

Frivillighetsarbeidet styrkes i organisasjonen

ved at frivillighetssentralene er fordelt på de tre

avdelingene. Bymisjonens arbeidsmarkedsbedrifter

Unikum-Indico vil også få tiltaksplasser i alle

avdelinger.

Veslelien

– institusjonsbasert behandling

for rusavhengige. Bredt skole-

og arbeidstreningstilbud m/fokus

tekst: Per Frogner foto: Atle Briseid

Avdeling 3

Representantskap

Styre

Generalsekretær

Ammerudhjemmet

bo- og kultursenter

– et møtested mellom generasjoner, kulturer

og mennesker i bydel Grorud.

Bekkelagshjemmet

– sykehjem med dagsenter som drives på

vegne av Bekkelaget menighet.

Paulus sykehjem

– sykehjem med Pauline kafé,

og kulturtilbud.

Pårørendeskolen

– kurs- og kontaktsenter for pårørende og

helsepersonell i demensomsorgen

Ny stilling som personalsjef

Kristin Holter er tilsatt som personalsjef i

Kirkens Bymisjon Oslo. Hun har lang fartstid i

organisasjonen.

unikum-indico

Unikum AS og Indico produkter AS er to tradisjonsrike arbeidsmarkedsbedrifter som samarbeider.

på attføring. Prosjektgrupper for tema-arbeid på tvers av avdelingene:

• Transkulturell kompetanse i SKBO

• Fagutvikling, kompetansebygging, evaluering,

og dokumentasjon i SKBO

Kirkens Bymisjon som forbyggende aktør i samfunnet

• Utfordringer på feltet rus/psykiatri

• Oppfølging av NAV-reformen.

Sofienbergsenteret

med Engelsborg eldresenter

– kraftkilde og ressursbase for eldre, med

bl.a. sykehjem, omsorgsboliger,

rehabiliteringsavdeling, dagsenter,

oppsøkende og forebyggende virksomhet.

St. Halvardshjemmet

– et sykehjem i historiske Gamlebyen.

Skovheim Allsenter

– kafeteria og kulturtilbud i tilknytning til eldreboliger

på Nordstrand.

Nå er det igjen opprettet

stilling som personalsjef i

Kirkens Bymisjon Oslo.

De siste årene har denne funksjonen vært delegert

til rådgivere hos avdelingsledere.

I de nye strategiplanene er den sentrale personalfunksjonen

i organisasjonen styrket.

Kristin Holter har takket ja til stillingen som

personalsjef. Hun har 16 års fartstid i Kirkens

Bymisjon, og har de siste sju årene vært rådgiver

i Avdeling Egne oppdrag. Hun har tidligere hatt

stillinger som organisasjonssjef og personalkonsulent

i SKBO.

Den nye personalsjefstillingen er definert som

faglig rådgiver for generalsekretæren og kompetansestøtte

for organisasjonen. Personalsjefen

blir fast deltaker i generalsekretærens ledergruppe.

Kristin Holter tiltrer stillingen 1. august.

St. Hanshaugen eldresenter

– et møtested for seniorer på St.Hanshaugen.

Senteret er en del av tiltakskjeden for eldre

i bydelen.

St. Hanshaugen

frivillighetssentral

– et koblingskontor for frivillig aktivitet i bydel

og bymisjon.

Vålerengen bo og servicesenter

– nærmiljøets ressurssenter for eldre. Sykehjem

som også har korttidsplasser og dagsenter.


I Kirkens Bymisjons kontaktarbeid kommer mennesker tett på hverandre. Medarbeiderne får

anledning til å følge gjester og brukere gjennom ned- og oppturer. Det er mange gleder og

mye håp langs den veien. Men noen ganger skaper

tragiske hendelser fortvilelse og frustrasjon. Denne

historien ble skrevet ned i en slik situasjon av lederen

for kafeen Møtestedet – en åpen dør for rusmiljøet i

Oslo sentrum.

Hun rakk å fylle 40…

Så skjedde det igjen! En kvinne ble funnet, død. Noen korte uker etter at hun

ble skrevet ut av behandling for sin rusavhengighet. Hun rakk å fylle 40.

Det siste året fikk hun adekvat medisinsk behandling. Hun oppnådde blant

annet å få et eget hjem, gjenoppta kontakten med sine barn og annen familie,

bli fysisk friskere og delta i meningsfullt arbeid.

Vi har kjent henne lenge. Sett henne i den berg-og-dalbanen som hennes

liv har fortonet seg som. Alltid hadde hun dette lune ved seg. Et glimt i øyet.

Et smil. Et blikk for menneskene rundt seg. Uansett hvilken situasjon hun

måtte befinne seg i selv.

I lange perioder har vi sett for oss at dødsbudskapet ville komme. Veien

hennes inn i behandling var lang og kronglete. Den opplevdes som en kamp

mot sterke krefter. Mens søknaden hennes om behandling med Metadon i

institusjon ble vurdert, var hun henvist til å skaffe penger for å kjøpe den

samme medisinen på gata. Vi trodde ikke hun skulle orke. Da trodde vi at

hun skulle dø i køen.

Men hun gjorde ikke det. Hun fikk medisiner og plass på institusjon. Hun

fikk i mange måneder mulighet til å våkne i en varm seng. Spise seg mett.

Hun mestret livet, også når hun ved enkelte anledninger falt for fristelsen til

å prøve å ruse seg igjen. Hun fikk muligheten til å leve et vanlig hverdagsliv

igjen, også i sosiale sammenhenger.

Dessverre opplevde hun en krise i høst. En alminnelig krise, forårsaket

av at noen som stod henne nær døde. En slik situasjon bringer oss ut av

balanse. Å sørge over tapet av mennesker som sto oss nær gjør det vanskelig

å holde på rutiner. Hun sørget sammen med sin familie. I den situasjonen

gikk det tre dager uten at hun hentet sine medisiner etter avtale. I tre dager

klarte hun seg uten, men behandlingssystemet klarte ikke å forholde seg til

dette og fratok henne metadonbehandlingen.

Med bistand formulerte hun en ny søknad om behandling og tok plass i køen

på nytt. Søknaden var nettopp ferdigbehandlet.

Nå ventet hun på plass i avrusningsinstitusjon.

Så kom altså budskapet om at hun er død.

Vi sørger over at vi ikke får se henne igjen. Vi fortviler

over vissheten om at vi også i framtiden vil komme til å

oppleve tragiske konsekvenser av uverdig behandling.

tekst: Håkon Løes, sykepleier og daglig

leder ved kafeen Møtestedet

Pasientrettigheter?

Fortellingen om kvinnen som døde etter brudd i sitt

behandlingsforløp, var bakgrunnen for at Håkon Løes og

generalsekretær Sturla Stålsett kom med et medieutspill

om brist i oppfølging av pasientrettigheter for rus-

avhengige.

Rusavhengige i behandling har forlengst fått pasient-

rettigheter. På papiret. I sitt avisinnlegg påviser de to

bymisjonslederne at rettighetene får en kritisk dårlig oppfølging

i praksis. Dette gjelder blant annet i legemiddel-

assistert behandling. Behandlingsavbrudd møtes med

krav om bot og bedring, og medisinske kriterier legges til

side. Resultatet er livsfare for dem som er i behandling.

De to skriver blant annet:

”Når behandling avsluttes på bakgrunn av behandlers

moralske vurderinger eller manglende rom for allmennmenneskelige

reaksjoner, er det uholdbart. Det er stor

sannsynlighet for at livskvaliteten og forutsetningene for

den enkelte til å gjøre gode valg forverres eller ruineres

ved utskrivelse fra behandling. Og sannsynligheten for at

en rusavhengig som fratas sitt behandlingstilbud vil dø,

mangedobles.”

Hele innlegget kan leses på Kirkens Bymisjons internettsider:

www.bymisjon.no/oslo/kronikker.


Flere pårørendeskoler

For 15 år siden opprettet Kirsti

Hotvedt Pårørendeskolen i Oslo,

et kurs og kontaktsenter for

pårørende til demente. Nå skal

hun spre ideen til hele landet.

Det var mens Hotvedt jobbet som leder for en

demensavdeling ved ett av Kirkens Bymisjons

sykehjem i Oslo, at ideen om Pårørendeskolen

presset seg på.

- Ammerudhjemmet la om fra store til mindre

enheter, og vi måtte snakke med de pårørende

på en helt annen måte. Da oppdaget jeg at folk

visste utrolig lite om sykdommen, sier Hotvedt.

Resultatet ble at hun høsten 1992 startet

Norges første kurs for pårørende til personer

med demens i samarbeid med Demensforeningen

i Oslo. Senere har Pårørendeskolen utviklet seg

til å bli et kurs- og kontaktsenter, med både lør-

Fakta om demens:

• 65- 70.000 nordmenn har demens.

• 250.000 personer regnes som

pårørende til disse.

• 60 prosent av demente har Alzheimers

sykdom, 25 prosent har vaskulær

demens (forårsaket av små drypp/

infarkt) og 15 prosent har andre demenstyper.

• 15-20 prosent av personer over 5 år

er demente.

• Demens er sjeldent hos 50-åringer,

men øker i forekomst fra 5- 0 års alder

• I år 2050 vil dobbelt så mange ha

demens i Norge.

• Demenslinjen: 815 33 032

For fire år siden fikk kona til Nils-Kristian Solsrud diagnosen

Alzheimers sykdom. Da var Kirsti Hotvedt og Pårørendeskolen

en god støtte å ha.

dagskafé, erindringskvelder, samtalegrupper og

kurs for helsepersonell.

Skoler over hele landet

Andre norske byer og kommuner har fulgt etter,

og i dag er det rundt 10 pårørendeskoler i Norge.

Det er likevel altfor få, mener Regjeringen, som

ønsker å opprette tilsvarende sentre i alle norske

kommuner.

- Det er veldig gøy at det er sånn interesse.

Dette er det behov for! For at helsevesenet skal

oppfylle sin informasjonsplikt, trenger vi skolering

på mange plan: hjemmetjenesten må komme

mer på banen, og dette må grundigere inn i

utdanningssystemet, sier Hotvedt.

Denne måneden begynner hun arbeidet med å

spre tanken gjennom sin nye stilling på Nasjonalt

kompetansesenter for aldring og helse. Første

del av arbeidet blir å kartlegge hva som allerede

eksisterer av tilbud. Deretter vil hun bistå og veilede

kommuner i oppstartsfasen.

10 tegn på tidlig demens:

1. Hukommelsestap som påvirker

arbeidsevnen.

. Problemer med å utføre vanlige opp-

gaver.

3. Språkproblemer.

. Desorientering i forhold til tid og sted.

5. Svekket dømmekraft.

. Problemer med abstrakt tenkning.

. Feilplassering av gjenstander.

. Forandringer i humør og atferd.

. Atferdsforandringer.

10. Tap av initiativ.

Kilde: Nasjonalforeningen for folkehelsen

- Jeg har allerede fått forespørsler fra to kommuner

som ønsker å sette i gang, sier hun.

En redningsplanke

En av dem som er glad for at Pårørendeskolen blir

spredt utover landet, er Nils-Kristian Solsrud. For

fire år siden fikk kona Brit diagnosen Alzheimers

sykdom. Da var Pårørendeskolen en god støtte

å ha.

- Det var redningsplanken! Gjennom Pårørendeskolen

kom jeg inn i et miljø som kunne støtte og

rettlede meg, sier han.

Via Pårørendeskolen satte han seg grundig inn i

konas sykdom, kom i kontakt med andre i samme

situasjon, fikk informasjon om hvilke rettigheter

han hadde og hvor han kunne søke hjemmehjelp

og avlasting.

- De som blir syke, forandrer atferd. De skjønner

at livet glipper og begynner å slåss. De blir

sinte og føler masse tap. Hvis de pårørende ikke

er forberedt på dette, kan de bli veldig frustrerte,

sier han.

Samtale og informasjon

Som styreleder og representant for én av Norges

120 demensforeninger, blir han en viktig støttespiller

i arbeidet med å opprette pårørendeskoler

utenfor Oslo. Solsrud og Hotvedt er enige om

at pårørendeskolenes viktigste oppgaver blir å

informere og skape arenaer for å bearbeide vanskelige

følelser.

- Det blir viktig å skape en mal som ivaretar

både informasjonsbiten og samtalebiten, sier

Hotvedt.

tekst og foto: Atle Briseid

Fakta om Pårørendeskolen:

• Pårørendeskolen er et byomfattende

kurs- og kontaktsenter for pårørende til

personer med demens.

• Senteret ble startet i 1 i samarbeid

mellom Kirkens Bymisjon og

Demensforeningen i Oslo.

• Arrangerer kurs fordelt på seks sam-

linger/temaer.

• Driver i tillegg samtalegrupper,

lørdagskafé, erindringskvelder og kurs

for helsepersonell.

• Det er etablert pårørendeskoler i

blant annet Oslo, Bergen, Stavanger,

Trondheim, Bærum, Asker, Haugesund,

Sarpsborg og Horten.

• Regjeringen ønsker å etablere pårørendeskoler

i alle norske kommuner.

• Pårørendeskolen i Oslo er finansiert

av Backes legat.


Her er en scene fra en dokumentar du aldri får

se: I et kryss et sted på Oslos østkant står Pia.

Hun er kommet ut fra avrusning og er i ferd med

å ta et livsviktig veivalg. Skal hun stikke av og

velge rusen, eller skal hun gå tilbake til institusjonen

og jobbe seg ut av avhengigheten?

Pia valgte det siste. Det er derfor du aldri får

se den scenen. Den skulle være avslutningen på

”det vakreste kvinneportrett som noen har sett

i Norge”, Margreths Olins dokumentar om venninnens

kamp mot rusavhengigheten. Filmen

skulle opp på kino i Norge og var allerede solgt

til tv-stasjoner i hele Norden. Den unge filmskaperen

fra Stranda var endelig ferdig med to års

knallhardt arbeid. Filmen var i klippen. Den skulle

sparke oppover. Den skulle skape debatt.

- Jeg visste at jeg hadde et politisk brennbart

og enormt viktig materiale, sier hun.

Som en søster

Margreth Olin sitter på kjøkkenet på kontoret på

Grünerløkka og tenker tilbake på opptakene som

hun i dag betegner som ”det beste jeg noen gang

har skutt”. Olin hadde fått innsyn i alle sidene i en

rusavhengigs liv. Hun var blitt dypt involvert, ikke

bare som regissør, men også som venn.

- Pia og jeg hadde et veldig gjensidig forhold.

Jeg følte meg hjemme hos henne. Jeg var trygg.

Jeg ser på henne nesten som en søster, sier

Olin.

Pia levde hardt, og for Olin ble det umulig å

bivåne gjennom en kameralinse at venninnen tok

sitt eget liv med heroin. Hun måtte manipulere

den historien hun egentlig skulle dokumentere.

Olin valgte å bidra til å tvangsinnlegge Pia.

- Jeg måtte gripe i hennes virkelighet. Dermed

befant jeg meg midt i den filmen jeg lagde. Men

i denne perioden ble filmen helt sekundær. Det

handlet om å redde et liv, sier Olin.

Selv om dokumentaren etter hvert fikk mindre

10

Kunsten eller livet?

Da Margreth Olin måtte velge mel-

lom vennskapet til rusavhengige

Pia og sjansen til å lage sitt livs

beste dokumentar, dumpet hun

uten å blunke to års arbeid og

hundretusenvis av kroner.

Margreth Olin er i disse dager i ferd med å avslutte et spillefilmmanus basert på historien til venninnen

Pia. Opptakene til dokumentaren ligger fortsatt på loftet hjemme på Nesodden.

betydning for Margreth, ble kameraet en slags

trøst for Pia. Filmen ville vise henne som det mennesket

hun er – ikke bare som en rusavhengig.

Den ville gjøre at livet hennes ikke hadde vært

forgjeves. Derfor fikk hun Margreth Olin til å love

at dersom hun kom til å dø, måtte hun gjøre ferdig

filmen. Det var en oppgave som strittet imot

alle instinkter i filmskaperen.

- Det var en umulig ting å love. Jeg kunne jo

ikke lage en film som manglet håp, sier Olin.

Samfunnet svikter barna

Heldigvis slapp Olin å lage en film uten håp.

Råstoffet hun satt på skulle bli til en film som ville

skape rabalder omkring rusomsorgen i Norge.

For som hun selv sier: ”slike dokumentarer må

vise både himmel og helvete”. Og i dette tilfelle

mente hun at det var viktig å skape oppmerksomhet

omkring det hun ser på som en ansvarsfraskrivelse.

- Det er en enormt stor ansvarsfraskrivelse i

samfunnet overfor barn og ungdom som faller

utenfor. Det handler om hvordan vi svikter de

barna som har det vanskelig, de barna som er

redde, de barna som må løftes ut av familien sin.

Når de senere i livet tyr til rus for å redde seg fra

å ta sitt eget liv eller gå til grunne som menneske,

svikter vi dem igjen ved å stigmatisere dem og si:

du har valgt det selv, og det er ditt eget ansvar å

komme deg ut av det.

Olin lener seg over kjøkkenbordet. For en halv

time siden hilste hun reservert og nesten sjenert

velkommen. Nå gløder hun av engasjement.

Det er dette engasjementet for svake grupper i

samfunnet som gjorde at hun i høst startet opp

underskriftskampanjen ”Nestekjaerlighet.no” for

en mer human asylpolitikk og gjorde henne aktuell

for Kirkens Bymisjons Brosteinpris.

- Det er så mange mennesker som er på utsiden

av dette samfunnet, som samfunnet ikke

fungerer for. Det finnes holdninger overfor mennesker

som sliter, som stenger for mulighetene.

Disse fordommer er nedfelt overalt, i hjelpeapparatet

og hos lærere i skolene. Det handler om

manglende tåleevne. Vi støter fra oss det som vi

ikke tenker på som vellykket. Vi har ikke stor nok

toleranse for forskjellighet.

Kunsten eller livet?

Når Olin lager film, handler det derfor om denne

forskjelligheten. Men å lage dokumentarer kan ha

omkostninger for dem som er involvert, og etter-


Et mørkt rom i sjela

som tiden gikk begynte Pia å tvile på om hun

ville klare å være sentrum for all oppmerksomheten

som ville følge med lanseringen.

Olin fryktet at en eventuell film ville føre Pia

utpå igjen.

- Og da står du der og må velge mellom

hva er viktigst for deg: kunsten eller livet?

Og da kjenner du at det er selvfølgelig at det

er livet. Hele ønsket om å være dokumentarist

handler om en genuin respekt for enkeltmennesket,

uansett hvem dette mennesket

er. Det å ha stått i den valgsituasjonen kommer

til å prege meg for alltid.

Olin valgte livet og vennskapet. Sammen

med produsent og samboer Thomas

Robsahm skrinla hun prosjektet og plasserte

filmrullene i en kasse på loftet på

Nesodden. De kunne gått

konkurs og måtte ta turen til

AV-fondet for å forklare at filmen

hun hadde fått støtte på

flere hundre tusen kroner til å

lage, aldri ville komme på lerretet.

Deretter ringte de innkjøperne

i alle tv-selskapene

og forklarte at de ikke fikk noe

program.

- Ingen mukka. Alle hadde

stor respekt for avgjørelsen

og mente at flere dokumentarprosjekter

burde vært stoppet

nettopp av etiske hensyn,

sier hun.

Det er ikke uten grunn at Margreth Olin alltid lager filmer eller

skriver kronikker om personer som står på utsiden. Hun har

nemlig selv alltid følt på dette. Til Aftenposten beskrev hun

det som om hun bærer på et mørkt rom i sjela der en av veggene

er borte.

- Selv om jeg aldri har gått på gata eller satt en sprøyte i

armen, så kan de emosjonelle erfaringene - hvordan du opplever

svik, hvordan du håndterer kjærligheten, det å stå alene

i seg selv eller blir gjenkjent som det mennesket du er – bli brukt i historier

om andre, sier hun.

En gang mens hun arbeidet med dokumentaren om Pia, sa moren til

Margreth: Noen ganger tenker jeg at du kunne vært i hennes situasjon! Da

svarte Margreth: Men, mamma, jeg kunne det!

Margreth reiser seg og tar ned en pappkopp fra et skap og fyller den med

te. Hun er i ferd med å bevege seg inn på et område som krever litt ekstra

konsentrasjon.

- Mange kunstnere er hudløse. Det gjør at man ser ting og har en følsomhet

for samtiden sin. Noe av det som er ødelagt i meg handler om dette.

Jeg har en sensitivitet for det som ikke er bra i vår tid. For meg handler det

å være menneske om å ta ansvaret og prøve å gjøre noe med det. Selv om

det ikke direkte berører mitt liv, så berører det den kollektive bevisstheten

som jeg er en del av. Nå kommer vi inn på størrelser som ”ånd”, sier hun.

- Sier du at det ligger en religiøsitet som underlag for alt du gjør?

- På en måte har jeg lyst til å svare nei på det spørsmålet, men jeg kan

også svare ja, sier hun.

En større sammenheng

Hun tviler litt, tenker og fortsetter:

- Religion, slik det noen ganger blir praktisert, er noe av det farligste vi

har. Mennesker kan misbruke religion til å skape krig, lidelse og skiller mellom

mennesker. Jeg har opplevd på nært hold hvordan troen på helvetet

og en straffende Gud kan ødelegge menneskers liv. Menneskers private

forhold til Gud, til en større sammenheng, behovet for tilhørighet, er noe

annet. Det kan jeg kjenne igjen. Barnet som spør: Hvor kommer jeg fra?

Hvor skal jeg etterpå?

Det er ikke så ofte Margreth Olin ber til Gud. Men når noe hun virkelig

tror på som menneske står på spill, da gjør hun det. Som da hun var åtte,

ni år gammel og onkelen hennes, en brande av en vestlandsbonde, presset

kalvene mot strømgjerdet for å venne dem til å gå på beite. Margreth, som

er veldig knyttet til dyr, var helt fra seg og prøvde å forhindre dette. Men

onkelen i Oldedalen lempa henne bryskt unna.

- Jeg tenkte at han var blind. Det måtte være en annen måte å gjøre dette

på! Jeg ba til Gud: hvis du finnes, må du vise deg nå!

forts.neste side...

I desember fikk Margreth Olin Brosteinprisen av Kirkens Bymisjon. I takketalen leste hun

fra Matteus-evangeliet. - Hvis man har det gode med seg, så vinner man frem, sier hun.

Margreth Olin

• Prisbelønt regissør og dokumentarist.

• Født på Stranda, bor på Nesodden.

• Fikk Brosteinprisen av Kirkens Bymisjon desember 00

• Fikk blant annet Amanda for ”Dei mjuke hendene” i 1

og ”Kroppen min” i 00 .

• Skapte debatt om skolesystemet med

”Ungdommens råskap” i 00 .

• Står bak underskriftskampanjen www.nestekjaerlighet.no,

for en mer human asylpolitikk.

• Debuterte som spillefilmregissør med novellefilmen

”Lulleby” i 00 om en gutt på skyggesiden i Oslo.

• Skriver for tiden på et spillefilmmanus om en

rusavhengig kvinne i Oslo.

11


Like etterpå kom onkelen inn i fjøset, rasende over at ”jentungen” hadde

skrudd ut hovedsikringen. Men Margreth var altfor liten til å vite hva en sikring

var. Senere viste det seg at strømmen var gått i hele bygda.

- Da tenker jeg at det nytter. At hvis man har det gode med seg, så vinner

man frem. Også i voksen alder har jeg erfart det samme med bønn. Noen

ganger når jeg har kjent med hele meg at det er galt hvis noe spesielt skjer,

da har jeg bedt Gud om å vise seg – og da har det gått riktig vei. Da tenker

jeg at det er et slags tegn, sier hun.

- De gode kreftene i en samtid kan finnes overalt. De som tenker og handler

ut fra at alle mennesker er like mye verdt, som erkjenner at mennesket er

del av en større økologi. I det øyeblikket politikerne i verden kommer opp

på et innsiktsnivå som gjør at de tar beslutninger i et langsiktig perspektiv,

med like stor omtanke for alle, da tror jeg at vi kan oppnå hva som helst!

Lager spillefilm

Nå blir det film om Pia likevel. Olin er nemlig i ferd med å avslutte et spillefilm-manus

basert på historien om Pia. Hun har forberedt seg gjennom

novellefilmen ”Lulleby” i høst, også den om gatemiljøet i Oslo. Manuset på

spillefilmen har fått tittelen ”Engelen”. Dersom Pia føler seg sterk nok, kan

hun komme til å fronte filmen. Uansett får Olin endelig ut historien.

- Ved å lage det om til fiksjon kan jeg få fortalt historien likevel, sier Olin.

Om kort tid blir manuset levert inn til fondet. Blir det godkjent, regner Olin

med å starte filmingen allerede mot slutten av året.

- Hvis det ikke blir godkjent, har jeg alltids noen andre prosjekter. Og blir

jeg skikkelig fortvilet, kan det hende jeg skriver det ut i romanform. Det som

er helt sikkert, er at det trengs en ordentlig og gjennomgående debatt om

de barna vi svikter, sier hun.

- For meg handler det å være menneske om å ta ansvar og prøve å gjøre

noe med det, sier Margreth Olin, som egentlig også heter Mykløen til

etternavn.

1

tekst og foto: Atle Briseid

Kort opphold

Petter Nome

( Velg et ordtak som passer deg!

- Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Selv om ting ser helt svart ut, finner jeg som

regel noe positivt i de fleste situasjoner.

( Hvilken arbeidsoppgave må du rekke når du ferdig med

denne praten? - Jeg må fjerne skismøring på skia mine. Jeg skal

nemlig ut og gå en tur nå, og det er ikke noe særlig å få klister i

bilen.

( Sist leste bok? - ”Vi, de druknede” av Carsten Jensen. En fantastisk

bok om fire generasjoner på en sjøfartsøy i Danmark.

( Når du virkelig skal kose deg, hva gjør du? - Da setter jeg

meg ned sammen med Hilde (Hummelvoll, red. anm.) og tar opp en

flaske rødvin.

( Hva er det beste med Oslo? - Mangfoldet! Oslo er blitt en

storby med en uforutsigbarhet og et mangfold av nasjonaliteter og

bakgrunner.

( Hva vil du helst forandre med byen? - Da ville jeg skrudd tida

tilbake og hindret byggingen av en del bygninger på 60- og 70-tallet,

for eksempel i Vika og på Vaterland. Jeg ville bevart noen bydeler

som var utrolig sjarmerende og som bar preg av at man tenkte på

noe annet enn penger.

( Hvem kunne du tenke deg å tenne et lys for? - Dette er kanskje

veldig politisk korrekt: alle som faller utenfor i et samfunn som

er blitt veldig egoistisk og karrierefokusert.

( Gir du penger til tiggere? - Ja, men ikke alltid. Jeg merker ikke

forskjell om jeg gir en tier i ny og ne. Dessuten er det ingen som tigger

fordi de synes det er kult.

( Hva ville du bli som barn? - Skihopper, og en sånn person

som lager gravsteiner. Jeg pleide å gå forbi et slikt sted på Helsfyr

og syntes det var stort å kunne hugge fugler og navn i noe som er

så hardt.

( Respekt, rettferdighet og omsorg er Bymisjonens visjonsord.

Hvem trenger det mest akkurat nå? - Jeg kunne nesten sagt

Gerd-Liv Valla. Jeg forstår all kritikken mot henne, men alle mennesker

har også krav på de tre tingene.

( Nevn en person som du kunne tenke deg å samarbeide

med? - Det er alltid veldig hyggelig å samarbeide med Hilde. Vi samarbeidet

blant annet om Kirkens Bymisjons jubileumsfest i Spektrum.

Jeg kunne godt tenke meg å gjøre sånne ting oftere.

( Hvis Jesus kom til byen, hvem tror du han ville oppsøkt?

- Spørsmålet er vel om han ville valgt NRK eller TV2! Jeg svarer NRK

Frokost-tv, hehe.

tekst: Atle Briseid foto: NRK


”Karmakontoen”

Ikke før hadde en av den andre jappetidas

beste somre vridd seg i en siste krampetrekning

med tropenetter og bading et skikkelig jafs ut i

september, ikke før hadde vi hatt en real vinter

med brøytekanter jeg bare kunne huske fra barndommen,

før alvoret sneik seg inn, ikke under

huden, men mellom huden og ullundertøyet på

oss. For snørike vintre og varme somre er i og

for seg et slags sunnhetstegn, vi er vant til det

ekstreme her oppe i ødelandet, vi har tross alt

fire årstider, vi betaler fortsatt med norske kroner,

i den grad noen bruker kæsj her lenger, og vi

har olje i kjøkkenkrana. Vi er verdens beste land

å leve i. Enda et år. FN, Coca Cola, eller hvem det

nå enn er som kårer noe sånt, kan bare parkere

den vandrepokalen på Statsministerens kontor.

Vi drar på oss Smart Club-dressen, mjauer mot

høyttalerne og til de nye gitarkammeratenes versjon

av ”Hallelujah” og rir inn solnedgangen med

oljepumper surklende i bakgrunnen nedover mot

hytta, eller Pattaya. Det er lowfat og framtida er

skikkelig Texas, og folk er nesten hyggeligere i

Thailand enn på Sørlandet.

Men så kommer rekylen. Så kommer

hængovern. Så slår karmaen inn. Det er så lenge

siden vi har vært så redd for noe. På denne måten.

Vi blir stående lamma et øyeblikk. For dette er et

begrep som ikke hører hjemme i Espen Askeladds

Halve Kongerike, i Røkkes hytteparadis, i Ellings

bakgård eller Sofies verden. Det passer ikke

helt i Gutten med gullbuksenes designerjeans.

Karma? Det er vanskelig å forestille at det finns

en konto som ikke bare kan gå i pluss og pluss, at

harald rosenløw eeg (36)

• Forfatter og musiker

• Utdannet religionshistoriker med

vekt på buddhismen.

• Har vunnet flere priser for manus til

filmer som ”Hawaii Oslo”, ”URO” og

”Mirush” (premiere mars 00 ).

• Har vunnet flere priser for

sine romaner, bla.: Glasskår,

Stjernetrekker, Yatzy, Alt annet enn

pensum.

• Ga ut flere plater som del av gruppa

”Subgud” 1 - 001.

det finns et bonuskort som ikke kan dras for ofte.

Det handler om å høste det man sår. Det er østlig

filosofi, skolegårdens regel nummer én eller

goddagmannøkseskaft. Vi har satt i gang noe nå

som vi ikke har helt oversikt over. Alt det som er

tegn på vår så hardt tilkjempa frihet, shopping,

reising til alle verdens hjørner, kjøring, fyring, vår

generasjons lørdagsgodt hele uka, er ting som på

en underlig, unorsk måte kommer tilbake til oss

igjen. Slår oss i bakhuet. Smekker oss over fingra.

Fyller karmakontoen. Og det spesielle med

karmakontoen, i motsetning til statskassa, er at

alt som settes inn der, må tas ut igjen. På en

byVISJON & byMISJON

av Harald Rosenløw Eeg

eller annen måte. Karma. Klima. CO2.

Og vi hadde mest sannsynlig ikke brydd oss,

hvis vi ikke alle hadde kunnet lese den lille historien.

Ikke noen direkte naturkatastrofe. Ikke

flodbølgen. Ikke snøraset. For vi er jo så vant til

det ekstreme her oppe. Men i den lille krokusen

som bryter fram i husveggen i romhjula. I den

grønne plenen midtvinters. Da kommer frykten

smygende. Vi blir stående som en idiotisk statist

i en ”War of the Worlds”-aktig film. Mannen i gata

som værer noe, stopper opp og kjenner etter,

rett før romskipa skygger for sola og de blodtørstige

romvesnene hagler fra himmelen i skurer av

metall og slim. Vi kjenner uroen. Bismaken. Den

var der under den kalde krigen. Atomtrusselen.

Hullet i ozonlaget. Og nå er den der igjen.

Og hva er det så som gjør at vi kan

klare dette? Karma. Klima. Alt dette som

ikke kan måles i BNP, levestandard eller Verdens

beste land-pokaler? Alt dette som ikke kan høres

i klassen hvor Norge så lett kan bli den flinkeste

eleven, på første pult med handa ivrig i været

og en bulkegjeng av en klasse hvor ingen har

brydd seg med læreren på flere skoleår bak seg.

Hvorfor skal vi tro at dette er mulig hvis karmamonsteret

tømmer kontoen og kan smelte polene

på noen tiår?

Det er håpet. Vi kan klare det? Selvfølgelig må

vi det. Hvis det finns en Gud. Og hvis det ikke

finns en Gud, men 5 milliarder mennesker, skal

vi klare det. Ingenting er sterkere enn håpet. Og

vi vet at vi alle skal gi livet for det. Det er dette

håpet som setter døden til side. Når jeg er borte

skal det være noe her, noen her. Når alle vi som

leser denne sida er borte skal det være noen

andre her. Og lese en annen side.

Vi har klart det før og skal klare det

igjen. Overleve. Dette håpet er kanskje flammen

som har tent livsgnisten i oss. Og generasjon på

generasjon av unge mennesker har daglig utdanning

i dette i alle mulige dataspill. Vi hadde en

gjeng i huset som holdt på med et spill, men blei

stadig forhindra av engelske plakater de måtte få

oversatt for å komme seg videre. Jeg prøve å forklare

dem at jeg aldri blei ferdig med middagen

deres hvis de måtte dra meg til skjermen hele

tida. Da forkynte en av dem med glassklar beslutning:

”Du lager middag, men vi prøver faktisk å

redde verden her.”

foto: Aschehoug Forlag

13


Gatejuristen får avleggere

Regjeringen har satt av penger til å opprette retts-

hjelpskontorer i flere norske byer etter modell av

Gatejuristen i Oslo. Og juristene i Rådhusgata hjelper

mer enn gjerne til i oppstartsfasen.

- Vi vil bistå med alt, fra det formelle til det praktiske. Det er bare å ta kontakt

med oss, sier Cathrine Moksness, som var drivkraften bak originalen i

Oslo for 2 1/2 år siden.

De ansatte og frivillige i Gatejuristen er allerede i gang med å utarbeide

en ”kokebok” med råd om hvordan man bør gå frem for å skape et godt

rettshjelpskontor for rusavhengige og hva man er nødt til å tenke gjennom

før man starter.

- Vi ønsker å være med hele veien og hjelper til med alt fra å skrive søknader,

utarbeide rutiner og sørge for kvalitetssikring til å skape en personalpolitikk,

sier Moksness.

Faglig kvalitet er viktig

Gatejuristens modell, som ble anerkjent av stortingspolitikerne Olav Gunnar

Ballo og Hilde Magnussen Lydvos under et besøk i høst, går ut på å gi

gratis, oppsøkende rettshjelp til én målgruppe, nemlig folk med rusproblemer.

Et stort korps av kompetente frivillige jurister med kontaktnett både

i forvaltningen, ved universitetene og i forhold til advokatfirmaene er selve

grunnsteinen i virksomheten.

- Mitt beste råd til personer som vil etablere tilsvarende virksomhet, er å

satse på kvalitet og bygge opp et solid fagmiljø, sier Moksness.

Finansminister Kristin Halvorsen og fornyings- og

administrasjonsminister Heidi Grande Røys besøkte

bymisjonskafeen Møtestedet i Skippergata i januar.

Det ble en intens time over vaffelfatet i kafeen.

1

Frivillig Reidar Salvesen og daglig leder Cathrine Moksness står mer enn

gjerne til disposisjon for personer som ønsker å opprette rettshjelpstiltak

i andre norske byer.

Ikke bare for Bymisjonen

Invitasjoner til å starte opp Gatejurist-avleggere er sendt ut til alle Kirkens

Bymisjons stiftelser i Norge, og Bymisjonen i Trondheim og St.Hanshaugen

frivillighetssentral i Oslo har allerede drevet rettshjelpsarbeid en stund.

Men Moksness understreker at det ikke er en forutsetning å være tilknyttet

Kirkens Bymisjon for å starte opp.

- Det viktigste er at den rettshjelpen som ytes, er av god kvalitet. Hvilken

organisasjon som står bak, spiller mindre rolle, sier hun.

Ros fra høyeste hold

Hun er stolt over at Regjeringen og Stortinget legger merke til arbeidet.

- Det er kjempemorsomt. At justiskomiteen på Stortinget nå ønsker å opprette

flere kontorer etter modell fra oss - det liker vi! Det er ros fra høyeste

hold!

Tekst og foto: Atle Briseid

Et intenst møte med to statsråder

Kristin Halvorsen, Sturla J. Stålsett og Heidi Grande Røys lyttet interessert

til de mange innspillene fra gjestene på Møtestedet.

Politikerne ble umiddelbart møtt ”midt på gulvet” av gjester som ville drøfte

sosialsatser, fortelle om sin situasjon og etterlyse valgløfter. De to statsrådene

lyttet interessert til de mange innspillene, og Kristin Halvorsen brukte

atskillig tid på den korte veien fra inngangsdøra og bort til bordet i hjørnet

av kafeen.

Underveis i møtet kom det jevne og impulsive avbrudd fra brukere som

satte seg ned ved bordet og fortalte om sin situasjon og etterlyste politikk.

Temaene for samtalen ble derfor ikke helt som planlagt, men politikerbesøket

ble på denne måten en tett og interessant time om erfaringer fra LARbehandling/metadonbruk,

legers (manglende) kompetanse på rusfeltet,

stigmatisering i helsevesenet og frustrasjoner over å bli plassert i båsen

”narkoman” under legebesøk.

Det ble også utvekslet synspunkter og erfaringer om pasientrettigheter

for rusavhengige i behandling, et tema som Kirkens Bymisjon har ytret seg

om også i pressen.

Besøket var en del av regjeringens halvårlige Norge rundt-dag, der ulike

statsråder og politikere besøker organisasjoner, institusjoner og arbeidssteder

i hele landet. Fra Kirkens Bymisjons ledelse møtte daglig leder for

kafeen Håkon Løes, generalsekretær Sturla Stålsett, og avdelingsdirektørene

Johannes Heggland og Anne Marie Johansen.

Tekst og foto: Per Frogner


Ekstraservice – det er Bymisjonen, det!

Hver torsdag morgen møter en

gjeng arbeidslystne menn opp på

Bymisjonssenteret i Lillestrøm.

Der får de frokost og muligheten

til å tjene en slump penger gjen-

nom noen timers arbeid. Karene

går heller ikke av veien for å yte

litt ekstraservice.

Viking og Freddy er på vei nedover mot Lillestrøm

stasjon med en søppelstikke i den ene hånda og

tralla foran seg. Denne morgenen måtte en av de

faste oppdragsgiverne melde avbud, så karene

deler på de gjenværende arbeidsoppgavene.

Dermed har de også tid til å rydde søppel foran

noen av butikkene i sentrum.

- Det er jo hyggelig å yte litt ekstraservice, sier

Viking.

Mens de rydder fortauet, kommer innehaveren

av forretningen ut med tilbud om en ny arbeidsoppgave.

Hvor mye kommer det til å koste?

- Betal så mye du føler for, du, svarer gutta.

Lavterskeltilbud

”Arbeidslaget” er et lavterskel sysselsettingstilbud

som ble startet opp i begynnelsen av november

etter modell fra ”Lønn som fortjent” i Oslo.

Mellom fem og 10 menn melder seg til tjeneste

hver torsdag. Jernbaneverket, Leca og Rælingen

menighet er noen av de faste oppdragsgiverne.

- Det er fint å kunne gjøre en ordentlig jobb. Og

så er det så ålreite folk her, sier Freddy Christian

Arneberg, tidligere trailersjåfør.

Etter nyttår ble Kjetil Valen ansatt som koordinator

i halv stilling. Han jobber nå med å skaffe

flere fast oppdragsgivere. Olav Thon Gruppen er

blant flere som har vist interesse for å hyre bymisjonsgutta.

- Vi fabler om å starte egen næringsvirksomhet,

for eksempel vedhogst. Dermed kan vi være

vår egen oppdragsgiver, sier bymisjonsprest og

daglig leder Jarl Bøhler.

Høyreist gange

Han er ikke i tvil om at muligheten til å gjøre et

ærlig dagsverk gjør noe med selvrespekten til

karene.

- De tar oppgavene på alvor og setter sin ære

i å gjøre skikkelig arbeid. Det er en litt mer høyreist

gange på gutta når de går ut for å jobbe.

Militærposer til gatefolk

Statssekretær Espen Barth Eide og generalsekretær Sturla J. Stålsett

lempet soveposer til personer som sover utendørs i vinter.

- Vi har mange ganger sendt nødvendig materiell til

katastrofer i utlandet. Nå synes vi det er hyggelig

å kunne gi en konkret håndsrekning til folk som til-

bringer våte vinternetter ute i Oslo.

Freddy Christian Arneberg synes det er fint å

kunne møte opp på Bymisjonssenteret og tjene

litt ekstra penger ved å rydde stasjonsområdet

i Lillestrøm.

Tekst og foto: Atle Briseid

Dette var hilsenen fra statssekretær i Forsvarsdepartementet, Espen Barth

Eide, da han var med på overrekkelsen av 100 soveposer fra Forsvaret til

Kirkens Bymisjon i januar. Etter omlegginger i Forsvaret er ikke behovet for

mobiliseringsutstyr like stort som før, og mye godt utstyr kan brukes på

andre måter.

- Dette er topp utstyr som har vært brukt av soldater til utendørs overnatting

i indre Troms, forsikret statssekretæren.

Håkon Løes, leder for gatekafeen Møtestedet i Skippergata i Oslo, har

nærkontakt med folk som trenger soveposer til utendørs bruk. Nå kan

kafeen yte litt ekstraservice overfor noen av gjestene.

- En deilig konkret gave, sa Løes.

Selv om det finnes tilbud om tak over hodet for alle i hovedstaden, er det

mange som ikke kan gjøre bruk av tilbudet. Mange er i en psykisk situasjon

der de ikke klarer å bo tett på andre. Noen velger derfor utendørs

overnatting, og selv om kuldegradene hittil i vinter har vært relativt få, kan

Oslonatta være stri nok når det regner og blåser.

- Vi gir utstyret til folk vi har hatt kontakt med over lang tid. Soveposene

kommer til ”verdige mottakere”, sa en glad kaféleder.

Også generalsekretær Sturla J. Stålsett, som selv var med på å lempe

soveposelasset inn i bymisjonslokalene, var takknemlig for gaven.

– I bymisjonsarbeidet driver vi ofte med store og samfunnsrelaterte

spørsmål. Da er det godt å av og til få en helt konkret håndsrekning og hjelp

til praktiske oppgaver blant folk som sliter i byen.

Tekst: Per Frogner, Foto: Atle Briseid

15


Giversider

Lys i mørket - mange stråler

Lyset i mørket-aksjonen med Kirkens Bymisjon er

en godt innarbeidet førjulstradisjon for byfolk både i

Oslo, og etter hvert, i flere andre byer. Her er glimt fra

aksjonsukene før jul, med kultur, innsamling, sosiale

tiltak og treffpunkter av mange slag.

En av mange store pengegaver fra næringslivet

blir overlevert. Generalsekretær Sturla Stålsett

er glad mottaker for Postens pengegave overrakt

av Eva Bratholm.

1

Høyt tempo når 1100 matporsjoner ble pakket

for utdeling ved Bymisjonssenteret på Tøyen.

Toppartisten

Bjørn Eidsvåg bød

på gratiskonsert for

Bymisjonens gjester,

brukere og ansatte.

Fullt hus i Victoria

Teater!

Kirkens Bymisjon takker for samarbeid og gode gaver fra

næringsliv og partnere under Lys i mørket-aksjonen!

- og helt fram

til jul sto

Betlehemsstallen

på Jernbanetorget

som stille punkt

og samlingssted

for fred, stemning,

samtale og lystenning.

Mange har

gjort gategudstjenesten

ved stallen

lille julaften som

sin faste ”julegudstjeneste.”

Også i år ble

Brosteinprisen

fra Kirkens

Bymisjon delt ut på Oslo S under aksjonsdagen.

Fortjent og takknemlig vinner:

Filmskaper og samfunnsaktør Margreth Olin

(se stort intervju på midtsidene).

Luciatoget fra domkirkeparken

til Jernbanetorget minnet travle

byfolk om adventttidas innhold.

Den årvisse adventkonserten i Gamle Logen

ble et gripende møte med Puccinis opera

”Suor Angelica”. Konserten stiger i kvalitet

for hvert år…


Jeg vil betale gjennom: avtalegiro tilsendt giro

Ditt kontonummer ved avtalegiro (11 siffer):

Navn:

Adresse:

Postnr.:

Poststed:

Resultater fra Lys i Mørket-aksjonen 2006

Vi er godt i gang med et nytt år, og januar har

blant annet gått med til å oppsummere Lys i

Mørket-aksjonen 00 . Vi er svært takknemlige

for alt engasjementet ved juletider, og

ser med glede på at det blir større og større

for hvert år som går. Uten sponsorer, frivillige

og private givere hadde det ikke vært

mulig å gjennomføre aksjonen.

Aksjonsdagen på Oslo S

7. desember serverte vi kaffe og sjokolade til de

reisende i avgangshallen på Oslo S. Standen vår

ble flittig besøkt av folk som ville høre på fengende

musikere, slå av en prat mens de ventet

på toget, eller putte penger på bøssene våre. I alt

fikk vi inn 44 632 kroner den dagen!

ansatte i innsamlingsavdelingen:

Underskrift:

Hans Jacob Torkildsen,

innsamlingsleder

Arbeider med

kampanjer og

markeds-aktiviteter

Hans.Jacob.

Torkildsen@skbo.no

Telefon: 22 36 55 32

svarskjema «bymisjon»

Ververens navn: Postadresse:

Givernummer (fylles ut av Kirkens Bymisjon)

Adventkonsertene i Gamle Logen

De tradisjonelle Adventkonsertene gikk som

vanlig av stabelen i Gamle Logen. Dette er

det enkeltarrangementet som gir størst

inntekt i løpet av hele året, og i år ble det

ny rekord med 846 765 kroner til arbeidet i

Oslo sentrum!

Lys i Mørket-konvolutten

Mange husstander fikk tilsendt vår Lys i

Mørket-konvolutt med informasjon om de tiltakene

vi setter i gang i julen, og et ønske om

hjelp til å lage en verdig julefeiring for dem

som trenger det mest. I alt kom det inn 4 265

261 kroner i ukene før jul fra private givere! Vår

visjon er at menneskene i byen skal erfare

Merete Anker, konsulent

Arbeider med Lys i Mørket, faste

givere, minnegaver, anledningsgaver

Merete.Anker@skbo.no

Telefon: 22 36 55 55

Henning Høiner, prosjektleder

Arbeider overfor næringslivet

og med våre salgsprodukter

Henning.Hoiner@skbo.no

Telefon: 22 36 55 35

Jeg ønsker å bli FAST GIVER med kr:................. per: måned kvartal halvår år

Andre beskjeder til Kirkens Bymisjon:

Jeg ønsker ikke bladet ”Bymisjon

tilsendt, men vil fortsette å være giver.

Jeg ønsker å få tilsendt informasjon om:

Kirkens Bymisjon (verdidokument)

Fast givertjeneste - LYSGLIMT

Anledningsgaver

Minnegaver

Testamentariske gaver

Annet:

Mottakers kontonummer:

7011 05 18593

Gaver i 2006

Giversider

Gaveinntekter 2006

pr. desember

respekt, rettferdighet og omsorg. Ikke bare i

desember, men hele året. Gavene som ble sendt

inn til Lys i Mørket-aksjonen er med på å virkeliggjøre

den visjonen. Hjertelig takk!

I alt kom det inn 9.650.000 gavekroner til Kirkens Bymisjon i Oslo i desember! Hjertelig takk!

Ada Marie Magnæs, kundekonsulent

Arbeider med innsamlingsarbeid og

samarbeid med næringslivet

Ada.Marie.Magnaes@skbo.no

Telefon: 22 36 55 29

Jon Christian Ottersen, konsulent

Arbeider med database, rutiner

og økonomi

Jon.Christian.Ottersen@skbo.no

Telefon: 22 36 55 21


Kirkens Bymisjon

Svarsending 1012

0090 Oslo

Porto

er

betalt

1


Tommeltott, tommeltott, hvor er du? Entusiasmen er stor når det er samlingsstund

i Åpen barnehages språkgruppe, og mange av sangene blir også

populære hjemme.

Leker seg til språk

Det nærmer seg lunsjtid i Åpen barnehage i

Løvstakkveien. Puslespill og lekedyr må ryddes vekk

fra bordet, om enn en smule motvillig. I stedet fylles

bordet med kopper og fat, brødskiver og pålegg,

og elleve barn og ni voksne inntar plassene. Kneipp-

skivene med ost og syltetøy går ned på høykant.

Deretter er det tid for samlingsstund med sang.

– Ser dere bamsen? spør miljøarbeider Caroline. – Mangler den noe? Den

har ikke… fingrer, nei. Da må vi hjelpe den! Hvem vil hjelpe bamsen å trekke

en leke fra posen?

Det er det mange som vil. Ida er først, og trekker en Ole Brumm-figur opp

fra tøyposen. – Da skal vi synge Ole Brumm-sangen!

Alle synger med, om en liten bjørn i skogen, og klapper for hverandre

etterpå. Så er det Husseins tur, og han er heldig og finner det han liker

aller best i posen – en buss. ”Hjulene på bussen de går rundt og rundt”,

synger ungene, og like etter er det ”Bæ bæ lille lam” som ljomer gjennom

rommet.

Språk og kultur

Golizar fra Irak og de to døtrene hennes på 3 1/2 og 1 1/2 år har bare

brukt språkgruppe-tilbudet i to uker, men det har allerede gitt resultater.

– Jentene vil at vi skal synge sangene hjemme, men jeg kan ikke tekstene.

Så nå må jeg få kopier av sangene så vi kan synge dem sammen, smiler

hun. – Dette er fint for både barna og meg, vi lærer språk alle sammen!

Flere av mødrene i denne gruppen kommer fra Irak. Andre er fra Iran, fra

Sudan og fra Norge. Marta er fra Polen, og venter på barnehageplass for

datteren Hanna på snart fire år. Marta og Hanna har deltatt i språkgruppen

siden den startet i september 2006. – I begynnelsen gråt hun og var frustrert

fordi hun ikke skjønte noen ting. Men nå har hun lært mye norsk, og jeg

1

bymisjon • Norge rundt

Kirkens Bymisjon i Bergen 10 år

Kirkens Bymisjon i Bergen feirer 10-årsjubileum i

år. I tillegg til flere gatenære tiltak og forebyggende arbeid

blant ungdom, driver Bymisjonen også nærmiljøarbeidet

Ada, som består av fire tiltak – Åpen barnehage, Home Start

Familiekontakten, Bamsehiet og Empo. Språkgruppen drives

i samarbeid med helsestasjonene i Årstad bydel. Tilbudet er

rettet mot -åringer med minoritetsbakgrunn som ikke har et

ordinært barnehagetilbud. Hvis helsestasjonen finner ut at

barna har for dårlige norskkunnskaper, kan de få tilbud om

å delta i språkgruppen. Minst en av foreldrene skal komme

sammen med barna, og småsøsken kan også tas med.

Brukerne kan komme hver mandag og torsdag fra kl. 11.30 -

14.30.

synes hun er blitt mer åpen, sier Marta. – Hun liker seg godt her nå!

Barna som kommer til språkgruppen, får lære en del grunnleggende norske

ord, de får se bilder og gjenstander og lærer hva de heter. Det er også

rom for frilek, og i det siste har brettene med store perler vært mye i bruk,

forteller virksomhetsleder Edle Damm. – Vi ser at de øver seg på ordene for

farger og kan sitte lenge konsentrert om det.

Hver familie har fått sin egen språkperm, der de setter inn kopier av billedkortene,

nye ord og sanger.

Caroline Thevanathan kommer fra Empo, Bymisjonens flerkulturelle

møtested for kvinner, og jobber også i språkgruppen i Åpen barnehage i

Løvstakkveien. - Jeg har rekruttert noen mødre herfra til Empo – og noen

fra Empo og hit, forteller hun. – Det er fint å ha anledning til å formidle andre

tiltak til dem som kan ha nytte av det.

Da Kirkens Bymisjon i Bergen startet virksomheten for ti år siden, var det

mye fokus på tiltak innen området rus og prostitusjon. I dag satser organisasjonen

i tillegg mye på forebyggende tiltak for barnefamilier.

tekst: Kati Indrefjord foto: Vegar Valde


Bymisjonkryssord

Klipp ut og send kryssordløsningen til Kirken Bymisjon, Tollbugt. 3, 0152 Oslo innen 15. mars.

Navn………………………………………………….........................

Adresse:………………………………………...............................

Løsning nr. 5-2006

Som premie til vinnerne av kryssordoppgaven

i dette nummeret sender

vi bakeboka ”Gi oss i dag”. Boka

er utgitt i samarbeid med Kirkens

Bymisjon og inneholder ”Norges beste

oppskrifter på brød og kaker” – både

fra bymisonskjøkkenene og fra profesjonelle

bakere og kokker. I tillegg

får du livfulle glimt av både miljø og

matstell i bymisjonens kafeer og treffsteder.

Løs kryssordet, send inn og

bli med i trekningen!

vi gratulerer vinnerne av oppgaven i forrige

nummer. cd-premie kommer i posten til:

Lilla Madsen

0491 Oslo

Haakon Sandbraaten

1923 Sørum

Gudrun M Sivertsen

0491 Oslo

1


å få til en

ruppe på

de hivposier

å bruke

sitive. Det

ling osv osv.

brukes til

rem våre

merfesten

gi av de

Bildet viser et vinterlandskap tatt i Januar 0 .

Fotokunst: Jarle S Langbakk

Kameraene slåes av, journalistene

er tause, media likeså. TVseernes

interesse ebber ut og

mitt liv som åpen hivpositiv går

sin vante gang.

Noe annet hadde jeg ikke forventet meg. Men,

det å stå åpent frem i medienes lys og bidra til

en slik dokumentar gjorde jeg ikke uten hensikt.

Å få opp øynene til folk i Norges landstrakte

land, på en slik måte at de kanskje endrer syn

på hvordan det å leve som hivpositiv egentlig

er, var ett av flere håp jeg hadde.

Kunne jeg få ett menneske til å våge å ta kontakt

med Aksept fordi de enten er smittet selv

og ikke har våget å snakke med noen om det,

eller en kjæreste – pårørerende eller venn tok

kontakt, ville jeg føle at noe av mitt mål var

nådd. Fordi da vet jeg at jeg har bidratt med å

hjelpe ett annet menneske på veien til å få hjelp

med sin angst og redsel – hjulpet et menneske

ett skritt videre på veien til å kunne leve litt

mer i harmoni med seg selv. Selvsagt håper

jeg også at jeg ved å vise frem at jeg er et helt

normalt menneske med normale drømmer og

mål, vil bidra til å få stigmatiseringen av hivpositive

i fokus, og få bort stigmaet slik at vi

trygt kan beholde våre arbeidsplasser, og gå

med hevet hode inn i nye utfordringer og ikke

lenger være redde for å bli avvist i ulike sammenheng.

Ikke bare i jobbsøknader, men også

i det normale hverdagslige livet og i møte med

andre der kjærligheten råder...

Og faktisk så fikk jeg erfare noe av dette.

Mange tok kontakt med enten meg, andre brukere

eller direkte med Aksept etter dokumentaren ”Et

liv med hiv”. Det var ulike henvendelser fra for

eksempel sykepleierstudenter, sosialfagstudenter

B-PostAbonnement

Etter et TV-program

osv. Og det var andre hivpositive eller pårørende,

venner og kjærester som tok kontakt for rådgiving.

Da jeg fikk vite om dette, kjente jeg meg

glad og ikke minst veldig stolt! Mye av hensikten

var oppnådd.

Hva fremtiden min vil bringe vet jeg ikke.

På tross av at jeg har ett dårlig immunforsvar,

som kommer frem i dokumentaren, er jeg nå

på vei til å få tilbake styrken jeg hadde. Helsen

er bedre og jeg vet jeg vil bli mye bedre frem

mot våren når medisinene jeg nå tar, i tillegg til

et sunt levesett gjør meg frisk og ”fit for fight”.

Jeg er for tiden arbeidsløs og bostedsløs. Mine

drømmer om å en dag få meg et fast sted å

bo og en fast jobb innenfor grafisk design og

kunst, er noe jeg fremdeles ser på som en

drøm.

Eller et engasjement innen hiv/aids arbeidet i

Norge og utenlands der jeg har mye å bidra med

som erfaren åpen hivpositiv. Det er en drøm jeg

tror jeg kan få realisert i nærmeste fremtid.

Er det ikke rart at man må ha det å leve et helt

normalt liv med jobb, ett sted å bo, unger og

regninger, og hverdagslige bekymringer som en

drøm, synes du? Men, slik er det når man føler seg

som en ”outsider” som står på sidelinjen hele tiden

og gir næring til andre. For visst gjør vi det. Ved å

gi av våre historier og livserfaring til studenter for

eksempel. Ved å være ”brukere” av Aksept gir vi

arbeidsplasser til andre. Men, det å la hivpositive

slippe til i ulike stillinger og jobber er vanskelig

for mange, dessverre. Og så snakker alle om at

vi slåss mot stigmatiseringen. Det er jo nettopp

slik stigmatiseringen oppstår, mener jeg. Skal vi

hele tiden bli behandlet på en måte der alt skal

skje over hodet på oss, og ikke la oss slippe til, vil

Returadresse: BYMISJON

Stiftelsen Kirkens Bymisjon,

Tollbugata 3, 015 Oslo

På vår side

”Vår side” er stedet for tekst og

bilder fra gjester og brukere fra

Kirkens Bymisjons mange tiltak og

møtesteder.

Jarle S Langbakk er hiv-positiv og

er knyttet til ”Aksept-senter for

alle berørt av hiv”. Han fotograferer,

og var en av hovedpersonene i

TV-dokumentaren ”Et liv med hiv”

på NRK1 i november. Her er hans

erfaringer og tanker etter det sterke

fjernsynsprogrammet.

vi aldri få bukt med dette problemet. Hivpositive

vil fortsette å leve i sin redsel for at andre skal få

innblikk i deres problem og frustrasjonen vil bare

fortsette. Er ikke dette en tankevekker?

Hva skjer når folk blir frustrerte?

Jo, mange velger å leve mest mulig normalt,

som om ingenting har hendt. Og ser man da

på smittespredning, vil den bare øke. Selvsagt

har hivpositive et ansvar for at andre ikke smittes.

Men, skal de hele tiden måtte slåss for å få

leve et normalt liv, og ikke kunne få bidra med

noenting vil smittespredningen øke, tror jeg.

For da har de ikke lenger noen positive ting å

bidra med i hverdagen og mange vil falle utenfor,

med det det vil innebære.

På Aksept håper jeg vi kan få til en endring på

nettopp dette, slik at vi kan bli mer selvhjulpne.

Med direkte engasjement og stillinger tilknyttet

ulike prosjekter. Eller i andre sammenheng tilknyttet

hiv og aids arbeidet. Regjeringen er jo nå på

offensiven. UNAIDS har en policy som heter GIPA,

”greater involment of people living with hiv and

aids”... Så da håper jeg det skjer noe…

Tekst og foto:

Jarle S Langbakk

More magazines by this user
Similar magazines