her finnes manus som pdf-fil - Det teologiske Menighetsfakultetet

MENIGHETSFAKULTETET 13. oktober 2012
Svein Ellingsen
Hva jeg tror har betydd mest for min salmediktning
Jeg har sagt ja til å si litt om hva jeg tror det er som har betydd mest for min salmediktning.
Det var under tvil jeg sa ja – for det er ikke noen enkel oppgave å gå
løs på. Men emnet heter altså hva jeg tror har betydd mest – og ikke hva jeg vet
har betydd mest. Det er nok ingen som fullt og helt kan vite hvilke faktorer som
fører frem til et fullbyrdet kunstverk eller til et fullbårent dikt eller til et dikt som
fungerer som en salme. Tarjei Vesaas har sagt det slik: ”Diktet er som ei bølgje, det
er gøymd i ord, men korleis er ein løyndom. Diktaren sjølv skjønar det ikkje…”
Og så en annen ting som kunne friste en til å si nei til oppgaven: et slikt emne
fører med seg selvsentrering og selveksponering. En slik selvopptatthet kan føles
ubehagelig. Men det får stå sin prøve. Har man sagt a får man si b.
Det er forresten min dåpsdag i dag; det er fint å komme med mine betraktninger,
eller skal vi si bekjennelser, akkurat på dåpsdagen – en dag som betyr så mye for
meg. Som jeg har skrevet i en salme som ikke kommer med i den nye salmeboken:
vår dåpsdag er et feste / for troen her på jord.
¤
Det er vel slik for oss alle at forutsetningene for det vi kan utrette i våre liv har vi
fått i vuggegave. Det er snakk om gener. Og også når noen får lykke til å skrive
salmer, er det sikkert gener inne i bildet. Det er blitt sagt at hovedgrunnlaget av
gener har vi fra våre eldste formødre og forfedre: huleboerne. Men når det gjelder
de gener som er i fokus i mitt tilfelle, som salmeforfatter, behøver vi ikke å gå fullt
så langt tilbake som til huleboerne. En av mine formødre, på 1600-tallet, nemlig
Anna Benkestok Falch, var mormor til Petter Dass! Og en annen av mine formødre,
den et par generasjoner senere Karen Jonsdatter Benkestok, var tip-tip-tip oldemor
til Elias Blix.
Men slektskapet med de såre store salmediktere er jo såpass fjernt at det kan nesten
bli kuriøst å tale om gener i denne sammenheng.. Men hvem vet… genene har
sine egne veier gjennom slektsleddene…
1

Ellers er det ikke tvil om at mye av de dikteriske evner jeg måtte ha, er arv, nemlig
arv fra min mor. Min mor skrev i sin ungdom bemerkelsesverdig fine dikt. De
var hjertelige, for å bruke Landstads uttrykk, og de var lytefrie når det gjaldt rim
og rytme. Mange av dem stod fra tid til annen på trykk i Aftenposten og andre
aviser, og hun fikk mange gode tilbakemeldinger. Hun kom seg aldri til å forsøke
å få diktene utgitt i bokform, og etter hvert, i travle dager både i forretning og
hjem, kom det færre og færre dikt fra hennes hånd. Og det gikk altså slik at hun i
sitt forholdsvis korte liv ikke fullt ut fikk utfoldet sin begavelse. Men jeg fikk altså
noe å slekte på, som det heter.
¤
Hva er det som former oss? Genene er en ting – og barndommen noe annet.
Jeg vokste opp i tretti-årene. Selv om dette var en fattig tid når det gjaldt
salmediktning – det er knapt noe tiår i nyere tid det er blitt skrevet så få salmer –
var det på mange måter en salmetid. På skolene ble det lagt mye vekt på at elevene
skulle lære salmer. Og mange mennesker, også de som ikke var blant de mest
kirkelig aktive, var mer eller mindre opptatt av salmer og
salmediktere. Jeg tror man kan si at det hørte med til alminnelig dannelse at man
skulle ha en smule elementær salmekunnskap.
Det viste seg at Landstads reviderte salmebok, som kom i salg i slutten av tyve-årene,
skulle få en eventyrlig utbredelse. Boken kom hvert år i nye opplag. En av prestene
på mitt hjemsted, Halvor Dolva, som var kjent for sin flid når det gjaldt hjemmebesøk,
sa at han ikke hadde vært i et eneste hjem hvor salmeboken ikke lå
fremme på nattbordet eller i stuen.
Det er litt underlig at Landstads reviderte, med den triste sorte innbindingen og den
like triste layout og egentlig også mange triste salmer, skulle bli allemannseie,
men slik var det. Også i mitt barndomshjem lå salmeboken
fremme, til og med en salmebok i storstilet utgave. Og jeg var ikke gamle
karen før jeg grep fatt i salmeboken. Den ble en av mine første lesebøker!
Jeg lærte tidlig å lese, og før jeg begynte på skolen, fra jeg var fem-seks år gammel,
har salmene vært en del av min verden.
Da jeg var fire år, begynte jeg på søndagsskolen. Den holdt til i kirken, og jeg
glemmer aldri første gang jeg stod i det veldige kirkerommet og hvilket inntrykk
det gjorde på meg. Jeg likte meg godt på søndagsskolen, men jeg var ikke så vel-
2

dig gammel før jeg begynte å gå til søndagens høymesse! Jeg hadde en fast plass i
kirken, og det hendte ikke at den plassen ble opptatt av andre.
Jeg tror Kongsberg kirke, både selve kirkerommet og dets utsmykning og gudstjenestelivet
og salmesangen der, som jeg opplevde fra søndag til søndag , har betydd
mye . Og vært med å legge en grunnvoll for den salmeaktivitet som senere
skulle komme. I parentes har jeg lyst til å nevne at 120 år tidligere satt det i samme
kirkerommet en gutt som kanskje hadde lignende opplevelser, en gutt som når
tiden kom, skulle bli en kjent og kjær salmedikter. Det er han som blant annet
skrev ”Dypt heller året i sin gang”; Caspar Johannes Boye. Det rare er at jeg føler
et spesielt slektskap med hans tekster, kan det skyldes våre felles barndomsopplevelser?
Ellers er å si at jeg på mange måter hadde det vanskelig som barn, særlig var
årene i barneskolen vonde. Jeg var et mobbeoffer og ble mobbet både av lærere og
av medelever. Begrepet mobbing var visst ikke oppfunnet den gang, men det var
dessverre realitetene bak ordet. Heldigvis ble livet et annet i realskolen og gymnaset,
men sårene fra barneskolen var vanskelig å lege. Men jeg greide, for det meste,
å holde motet oppe, selv om jeg som regel følte det samme som Welhaven sier i
sitt dikt:
I Sorgens dal jeg stirret
Paa Grunden hvor jeg gik.
Men jeg tror at jeg allerede som barn hadde et håp inne i meg at det i frem-tiden
skulle skje noe godt, at det skulle gå slik som det videre heter i
Welhavens dikt:
Men overalt hvor Sorgen
Sin Dug har drysset ned,
Der er en Blomst oprunden
Af Grundens Dunkelhed.
Jeg bar alltid med meg en drøm jeg ikke kunne glemme, en nattlig drøm jeg hadde
hatt fra tiden før jeg begynte på skolen, en drøm der jeg måtte gå gjennom en
mørk og truende skog, men så plutselig kom til en lysning i skogen, en slette med
de vidunderligste blomster og farger og et overjordisk lys.
Og som voksen skulle jeg komme til å skrive om ”en usårlig kjerne i vårt
indre”…
3

¤
Min salmevei, min vei mot det jeg vil kalle et gyldig salmespråk, har vært en lang
vei å gå. Og veien har gått gjennom mange slags landskap og tider, det har vært
tider med overskudd og livsglede, men også tider med motgang og med store
vanskeligheter.
Selv om salmeveien egentlig begynte mens jeg var barn – eller før, jevnfør genene!
– var dens bokstavelige begynnelse i Oslo.
Min studietid var i begynnelsen av 1950-årene. Det var år som var en sjelden
blomstringstid for kulturlivet i Oslo. Det var store kunstutstillinger, makeløse
teaterforestillinger og mange andre givende kulturaktiviteter. Med andre ord:
Oslo bød på utrolig mange og rike impulser!
Også i kirkelivet skjedde det ting! Det var tiden da en rekke nye kirkelige
aktiviteter så dagens lys. Det var lovende prosjekter, drevet frem av mange entusiaster.
Riktignok var det mye som strandet, dels av økonomiske årsaker, dels av
uenighet mellom aktørene. Men midt opp i alle skuffelser skjedde det ting. Noe av
det mest spennende var det som hendte på Fredriksborg på Bygdøy, hvor det ble
skapt et forum for samtale mellom kirke og kultur. Det hele ble igangsatt av en
gruppe ivrige unge mennesker, med Astrid og Eddie Smidt i spissen. Jeg kom
tidlig med i det inspirerende miljøet, som ble opptakten til og grunnlaget for kirkeakademi-bevegelsen
i Norge.
Og ellers når det gjaldt det som har med kirken å gjøre: Femtiårene var en gullalder
for prekenen i kirken. Det kan ikke være tvil om at prekenene søndag formiddag
var av et annet kaliber enn de er i dag.
Mange navn i Osloavisenes prekenliste fra den tid kunne ha vært nevnt. Jeg vil
nevne fire navn: Jon Jonsson, Olaf Hillestad, Einar Gløersen, Sverre Eika. De to
sistnevnte var prester i Ris menighet. I nærmere tre år bodde jeg innenfor Ris menighets
grenser, og hver søndag formiddag var jeg som regel i kirken og fikk høre
Gløersens eller Eikas gode prekener. Når det gjaldt Sverre Eika er å si at hans prekener
var mer enn gode, de var makeløse. Bokstavelig talt. I de seksti år som er
gått siden den gang har jeg ikke hørt noen predikant i Den norske kirke som kan
måle seg med ham.
Gjennom Sverre Eikas prekener ble det bibelske budskap levendegjort på en enestående
måte, og etter hver gudstjeneste følte man seg beriket og fornyet. Også
4

Rolf Karlsens orgelspill var med å løfte sinnet. Det føltes i det hele tatt som et privilegium
få tilhøre Ris menighet. Der jeg også ble kjent med Georg Hille og Jacob
Jervell og flere som senere kulle komme til å prege vårt kirkeliv.
Blant de trofaste kirkegjengere i Ris var Peter Marstrander, som da ganske nylig
hadde fratrådt som rektor ved Det praktisk-teologiske seminar. Vi kom etter hvert
i god kontakt med hverandre. Han var glad i salmer og salmehistorie og syntes
øyensynlig at det var fint å ha funnet en ung mann han kunne dele sine interesser
med. Det er ikke sikkert at hans praktikumstudenter alltid hadde vært glødende
interessert i hymnologi. Av og til ble jeg buden hjem til ham – til te og salmekonversasjon.
En dag sa han: ”Svein, når du blir medlem av en fremtidig salmebokkomite
må du gjøre alt du kan for at de og de salmer blir bevart…” han sa ikke
hvis du blir medlem, men når du blir medlem… Og Peter Marstranders profeti
gikk i oppfyllelse: 20 år senere ble jeg medlem av komiteen for Norsk Salmebok, et
medlemskap som forøvrig sikkert også har hatt sin betydning for min salmediktning,
når den tid kom.
Det var i min tid i Ris at jeg skrev mine første salmeforsøk. Jeg var utvilsomt inspirert
av gudstjenestene og prekenene i Ris kirke – og av samtalene med Peter
Marstrander. Og så var det kanskje slik at jeg hadde en sterk trang til å si i mot
de utsagn vi ofte hørte på denne tiden: ”Det skrives ikke lenger salmer i vår tid.”
eller ”Salmediktningen tid er forbi” . Og så gikk det altså slik til at jeg tok skjeen
i min egen hånd! Det skulle skrives salmer også i vår tid!
Etter først å ha begynt, fikk jeg blod på tann. Jeg arbeidet iherdig med mine salmeforsøk.
Når kvelden kom, la jeg ofte penslene til side – jeg var ellers student ved
Statens Kunstakademi – og tok frem min Penol 300.
Etter et par år tok jeg mot til meg og sendte et av salmeforsøkene til ukeavisen Vår
Kirke – et blad som dessverre for lengst er gått inn – men som den gang spilte en
sentral rolle i norsk kirkeliv. Det var en liten, men svært dyktig redaksjon. Stephan
Tschudi var redaktør og Per Voksø var redaksjonssekretær.
Til min glede ble teksten antatt, og den fikk til og med plass på første side. Dette
var for nesten 60 år siden, året var 1954 – og det kan vel sies å være året for min
egentlige debut som salmeforfatter.
5

Siden, i årene som fulgte, kom det mange av mine tekster på trykk i Vår Kirke.
Men det var ofte uenighet mellom Per Voksø og Stephan Tschudi om hvorvidt
tekstene skulle trykkes eller om de skulle refuseres. Per Voksø syntes tekstene var
for pastisj-preget, men Tschudi synes at tekstene, på tross av dette, åpnet for noe
nytt og at de hadde en personlig stemme og at de hadde noe å gi. Han ønsket at
de fleste av de tilsendte tekstene skulle bli leserne til del.
At Stephan Tschudi lot mine salmeforsøk trykke, betydde mye for meg.
Hadde han vendt tommelen ned, kan det nok hende at jeg hadde gitt opp vandringen
på salmeveien.
Men Per Voksø hadde utvilsomt rett i at tekstene var pastisj-preget. Sannheten er
vel at jeg hadde forlest meg på de gamle store salmediktere og at jeg foreløpig
ikke hadde greid å frigjøre meg fra deres salmespråk. Jeg ble tidlig klar over at en
slik frigjøring måtte finne sted. Men det skulle vise seg å være en lang vei å gå.
Men først litt mer om 1950-årene.
Foruten Ris menighet og Frerdiksborg hadde jeg en tredje inspirasjonskilde:
Norges kristelige Studenterforbund. 1950-årene var en av de store perioder i Forbundets
historie, med et utrolig rikt og levende miljø. Jeg fikk mange venner der, noen
ble så fortrolige at jeg kunne la dem få innblikk i mine salmeforsøk. En av dem var
Amund Myhre, en lysende begavet litteraturviter som døde så altfor tidlig. Det
var nok ikke bare enkelt for ham å uttale seg om mine tekster, for med sitt skarpe
kritikertalent så han sikkert alle svakhetene i tekstene. Men svakhetene uttalte han
seg forsiktig om, det han gjorde var å løfte frem det som han synes var godt. Han
var blant dem som gav meg oppmuntring til å fortsette… på samme måte som en
av Forbundets veteraner, professor Ragnar Leivestad, senere gjorde.
Forbundet hadde i disse årene et imponerende program. Styrene greide, , å trekke
til seg fremragende foredragsholdere, ikke bare fra vårt eget land, men også fra
våre naboland. Blant talerne var K.E. Skydsgaard, Regin Prenter og Gustaf Wingren.
Det var eminente talere som det var en opplevelse og en oppbyggelse å høre
på.
Men dessverre mistet jeg periodevis mange spennende møter både i Forbundet,
på Fredriksborg og i andre sammenhenger. Dette på grunn av sykdom. Eller rettere
sagt: depresjoner. På tross av alt det gode jeg opplevde i 1950-årene, var jeg ofte
6

langt nede. Kanskje var de psykiske vanskelighetene sene ettervirkninger av de
vonde år jeg hadde hatt i barneskolen.
Og så kan man spørre: hva har den motgang som de psykiske nedturene brakte
med seg betydd for salmediktningen? Kunne det bli slik som Welhaven skrev:
Men overalt hvor Sorgen
Sin Dug har drysset ned,
Der er en Blomst oprunden
Af Grundens Dunkelhed.
– eller som Aasmund Olavson Vinje sier at ”blomar veks i såret?”
Vi husker Jatgeir skald fra Kongsemnerne. Kong Skule sier: ”Si meg, Jatgeir, hvorledes
gikk det til at du ble skald?” Og Jatgeir svarer: ”jeg fikk sorgenes gave. Og så
var jeg skald.”
Ser vi på salmehistorien, er det merkelig hvor mye sorg og motgang som har
rammet de fleste salmedikterne, ja til de grader at de nesten kunne ha sagt det
samme som Jatgeir skald: ”jeg fikk sorgens gave, og så var jeg salmedikter.”
Nå er det ikke så lett å kunne si at sorg og sykdom er en gave, men kanskje kan
man noen ganger si det når man ser livets tilskikkelser i fugleperspektiv. Og
mange, og jeg er en av dem, som har erkjent sannheten i Brorsons ord:”Når hjertet
sitter mest beklemt, da bliver frydens harpe stemt, så den kan bedre klinge.”
Det beste med depresjoner er at man som regel kommer ut av dem… og at depresjonene
kan bli etterfulgt av glede og livsbejaelse. Og at en får visshet om at det i
ens indre er en usårlig kjerne, en kjerne som depresjonen ikke kan makte å tilintetgjøre.
Sorgens gave….
Jeg skulle senere få oppleve den tyngste av alle sorger; å miste et barn. Den sorgen
er det umulig, heller ikke i fugleperspektiv, å kalle en gave. Men denne ufattelige
sorg førte etter hvert til mange salmer. Jeg kunne si: Jeg fikk sorgens byrde, og så
var jeg skald.
Og om min livshistorie kan det vel sies noe lignende som det Dorothe Engelbretsdottir
sa om sitt liv; ”Nye sorger gav nye sanger”.
7

¤
For en tid siden var det en teologisk student som skrev en praktikumsopp-gave
om nye norske salmer. Når det gjaldt mine salmer, skrev hun at når man leste
dem, kunne man med en gang se at jeg ikke var teolog. Vel, det er jo ganske riktig
at jeg ikke er teolog av utdannelse. Jeg er ikke engang en halvstudert røver. Kanskje
man i høyden kan si kvart-studert. Men at man kan
si at det av salmetekstene fremgår at jeg ikke er teolog, det synes jeg er merkelig.
Jeg synes faktiskselv at min salmediktning er gjennomsyret av teologi. Jeg har
nevnt hvordan jeg i min ungdom lyttet til de store teologene Skydsgaard, Prenter
og Wingren. Og det ble for meg, som for så mange andre, Gudstaf Wingren som
ble den store profeten.
Så la oss stanse litt ved ham.
I en svensk nekrolog, skrevet da Gustaf Wingren døde for tolv år siden, ble det
sagt at hos ham fikk menneskene møte ”den sällsynta tonen hos den som har
något viktig att säga. Det var noe som gjorde att alle lyssnade. Med ett språk rotat
i bl.a. Karlfeldts och Frödings poesi, med ett teologiskt innehåll byggt på tolkning
av bibeln och den nutida människans livssituation, skapade Wingren ett eget uttryck
som fortsätter att beröra oss.”
Og det var altså denne tonen og dette innholdet som berørte også meg på en egen
måte og som kom til så å si å sette et stempel på min salmediktning.
Jeg vil sitere litt hva Eyvind Skeie i boken om meg sier om Gustaf Wingren:
”I boken Luthers läre om kallelsen gjennomgår Wingren reformatoren
Martin Luthers syn på menneskets liv i denne verden. For Svein blir dette en
viktig bok. Wingren understreker gjennom hele boken at menneskets kall gjelder
på jorden «med dess träd og gräs». Her finnes en form for åndelighet som
ikke fører bort fra jorden og det menneskelige, men «hjem til menneskene», for
å låne et uttrykk fra Gunvor Hofmo.
I svært mange av Svein Ellingsens salmetekster skal en slik åndelighet senere
kunne spores. Når han kommer til det punktet i salmen hvor han kunne ende i
håpet om den nye himmel og den nye jord, velger han heller å føre tekstmotivet
i motsatt retning, tilbake til menneskene og livet her og nå:
8

Men ned fra forklarelsens høyder, der vi ville bo,
går veien du vil vi skal vandre i kjempende tro.
Og Eyvind Skeie fortsetter;
”Også i synet på sakramentene mottar Svein Ellingsen sterke impulser fra
Gustaf Wingren, som sier: «Skaperen fremtrer altså i sakramentene som den
som seirer. Han fører sitt skaperverk gjennom og driver fienden tilbake. Det
kristne menneskets kamp ender i døden og i den oppstandelse som den samme
død er porten til. Oppstandelseslivet er målet som sakramentene, både dåp og
nattverd,fører mennesket mot.””
Så langt Eyvind Skeie.
Men Gustaf Wingren og hans bøker var jo ikke min eneste inspirasjonskilde.
Jeg pleier ofte si at det viktigste for en salmedikter (som for andre diktere) er å få
stipender. Jeg har vært heldig å få mange stipendier. Og de stipendiene jeg har
fått, har ført meg til mange impuls-givende reiser, og til mange gode skrivesteder.
En nederlandsk salmedikter sa en gang at han bare kunne skrive salmer når han
reiste bort og var ”in einem guten Haus”. Når jeg ser bort fra ordet ”bare” kan jeg
være enig. Og på grunn av stipendiene har jeg mange ganger fått sitte å skrive ”in
einem guten Haus”. Jeg kan nevne
Sigtunastiftelsen og Stiftsgården i Båstad i Sverige, Schæffergården, Fuglsang og
Løgumkloster i Danmark, klostrene Maria Laach i Tyskland og Silos i Spania Så
har jeg dessuten hatt stort utbytte av å være med på de salmekonferanser som
annethvert år, på forskjellige steder i verden, blir arrangert av Internationale Arbeitsgemeinschaft
für Hymnologi.
Men så har det også betydd mye å ha et godt sted og en god kone og en kjær familie
å vende tilbake til – etter stipendiereisene! Og ha et hus med et stort og særdeles
godt og trivelig arbeidsrom.
I 974 kom Gistaf Wingrens bok: ”Credo”. Boken ble en aha-opplevelse for mange,
og også for meg. Boken var trolig medvirkende til at de nærmeste år som fulgte
ble særdeles gode salmeår for meg. Mange av mine mest kjente salmer er skrevet i
årene 1975, 1976 og 1977, og jeg tviler på at alle disse var blitt skrevet hvis det ikke
var for inspirasjonen fra Gustaf Wingrens bok.
9

I 1970-årene var jeg kommet et godt stykke på vei mot et nytt salmespråk. Det jeg
hadde strebet mot var ikke å skrive "moderne" salmer (en moderne salme vil fort
bli gammeldags!), men nåtidige salmer, med stor vekt på enkelhet og på ordenes
nyanser. Jeg hadde et ord av Harry Martinson klart for meg:
"Också en liten brytning, accentforskyvning eller ändring i tonläget kan betyda
förnyelse."
Jeg hadde måttet ta farvel med de gamle salmemestere som litterære forbilder. Og
hva så? Forbilder må man på en eller annen måte ha, hvis man ikke skal leve i et
litterært ingenmannsland.
Om dette sier Arnulf Øverland: ”Det burde være innlysende at man setter seg
ikke til å skrive uten å ha forbilder. Den som tror han gjør det, er bare en rutinert
selvbedrager. Der fødes ikke en dikter uten i et litterært miljø. --- Hvis dikterne
gjør noe enestående, da er det alltid noe som det kan bygges videre på. --- Blir en
dikter betatt og opildnet av et dikterverk, oppstår ønsket i ham: Den som kunde
gjøre noe slikt! Jeg kan ikke finne noe uverdig eller skammelig i er slikt ønske.”
Så kunne jeg, på veien mot et nytt salmespråk, stanse ved og gjenoppleve noen av
de dikterverk som helt fra jeg var ganske ung hadde betatt meg – eller som Øverland
sier: oppildnet meg. Diktverk som merkelig nok hadde hatt liten eller ingen
innflytelse på mine tidlige salmeforsøk.
Det minner meg om en annonse for mineralvannet Farris: Opptil 20 år tar det fra
regn siver ned i grunnen til krystallklart kildevann springer opp i dagen
Om det ikke tok så langt tid som 20 år, var det forunderlig hvor mange år det tok før
de sterke inntrykk jeg fikk fra poesien jeg leste i mine gymnas-år og studieår skulle
få relevans for salmeskrivningen. Men som sagt: Det var det gamle og innarbeidede
salmespråket fra de såre store salmediktere og deres tid som stod i veien. Men så
kom altså etter hvert tiden da jeg forstod at jeg måtte ”glemme” (glemme i gåseøyne)
de gamle salmedikterne og rette blikket mot diktverk utenom salmetradisjonen.
Det første diktverk jeg måtte gjenpoppleve var Arne Garborgs Haugtussa. Det er et
enestående verk i norsk litteraturhistorie. Tenk på det merkelige: En
romanforfatter skriver plutselig, i løpet av få måneder, et lyrisk-episk verk med over
70 strålende dikt. Det er ikke å forstå et det er mulig. Og verket er like innbydende
for leserne i dag som for hundre år siden. Det mest fantastiske er musiikken i dikte-
10

ne. I hver linje er det sang. ”Ordene giver sig til at synge” er det, fullstendig riktig,
blitt sagt. Når man leser Haugtussa-diktene får man virkelig lyst å si med Øverland:
”Den som bare kunne gjøre noe slikt”. ”Å få ordene til ”å gi seg til å synge”, det må
jo også være enhver salmedikters drøm.
Egentlig er det vel et paradoks at det er naturlig å vende seg til en mer enn hundre
år gammel diktsyklus for å få inspirasjon til et nåtidig salmespråk. Men så tidløst
er det altså mulig å skrive. Musikken i Arne Garborgs dikt, sangen i linjene, og la
oss føye til: ”duften i ordene”, for å bruke et Harry Martinson-uttrykk, alt dette
overlever alle tidsbarrierer.
Men la oss vende oss mot vår egen tid:
Min ungdoms store poetiske opplevelse var Gunvor Hofmos dikt. Jeg tror det for
de fleste i dag er vanskelig å forestille seg hvilke vibrasjoner hennes bøker fra
etterkrigstiden skapte i den generasjon jeg tilhører. Bare titlene blir nevnt går det
elektriske støt i gjennom en: ”Jeg vil hjem til menneskene”, ”Fra en annen virkelighet”,
”Blinde nattergaler!, ”I en våkenatt”, ”Testamente til en evighet.”
Det var en sterk opplevelse for meg da jeg i begynnelsen av 1960-årene
gjenopplevde Gunvor Hofmos dikt og lot hennes ord synke ned i meg.
Gunvor Hofmos dikt er skrevet av et menneske som bar lidelsens stigma,
nesten på en stedfortredende måte. Hennes dikt hadde funnet ord for en
livsopplevelse mer gjennomlyst enn noe annet jeg har lest. Og selv om disse dikt
ikke var salmer, var diktene båret av det man måtte ha lov til å kalle et nytt og
gripende salmespråk.
¤
Den norske dikter som har betydd mest for utviklingen av et nåtidig salmespråk
stod selv utenfor kirken. Han hadde også – i motsetning til mange andre kirkefremmede
diktere – liten sans for verdiene i kirkens salmetradisjon. Men til tross
for dette: ingen har som han banet vei for et nytt og naturlig salmespråk.
Jeg tenker på Arnulf Øverland.
Andre diktere kunne også nevnes, særlig Jens Bjørneboe. Men jeg tror det først og
fremst er Øverland som man kunne si, ufrivillig, står som veirydningsman-nen for
er ny salmediktning.
11

Og det skjer fremfor alt gjennom hans lyriske diktning, ikke i hans moralske og
samfunnskritiske dikt og slett ikke i det han selv kaller ”salmer” – nettopp der
glipper salmetonen.
I Øverlands beste lyriske dikt finner vi de kvaliteter som også skulle kjennetegne
en salme: en feilfri metrisk form med levende rytme og NB! en naturlig ordstilling.
I og med Øverland er inversjonenes tid forbi i norsk diktning,
såfremt de ikke, i sjeldne tilfeller, brukes som bevisst virkemiddel.
Språket i hans dikt er enkelt og forståelig, men ofte dobbelttydig, slik at det får en
gjennomsiktig skjønnhet og styrke. ”En dikter som økonomiserer med
ordene kan mangedoble deres kraft,” sier Philip Houm og fortsetter: ”Han søker
den formulering som bærer i seg et dirrende ekko, og som kan leve lenge og huskes
lenge i kraft av fortettet innhold og korthugget form.” Dette er jo det samme
som man måtte ønske kunne bli sagt om enhver nyskreven
salme.
¤
Ellers var det fremfor alt i svensk lyrikk jeg fant salmetonen – sølvtonen,
”silvertonen från världens första kör” for å sitere Hjalmar Gullberg.
Hjalmar Gullberg, ja. Men også Pär Lagerqvist og Johannes Edfelt.
Og fremfor alt: Karin Boye. Hun er kanskje den viktigste av alle diktere i
kirkens forgårder. Noen ganger så nær, så nær kirkens egen mark….
Der sies at Karin Boye er en av de mest leste forfattere i Norden. Også 70 år etter
hennes død utkommer hennes dikt i stadig nye utgaver. 70 år er en lang tid, litterært
sett, så man kan trygt si att hennes dikt lever et tidløst liv. Hennes lyriske
12

språk fra 1930-årene er fremdeles forbilledlig – også for alle som vil begi seg ut på
salmediktningens vei.
Så må jeg til sist stanse ved en bok som kom til å bety veldig mye for meg, og
jeg gir igjen ordet til Eyvind Skeie:
”I 1956 utkommer et verk som blir en lyrisk boksensasjon i Sverige. Det er
Harry Martinson som utgir Aniara, en stort anlagt diktfortelling om romskipet
som forlater jorden med de siste overlevende etter en atombombekatastrofe,
kommer ut av kurs og forsvinner på en endeløs reise i universet.
Svein Ellingsen leser Aniara tidlig på 60-tallet og blir fanget inn , ikke bare af
Harru artinsoms versekunst og bruk av verierende og overrakende versemål,men
også av den helt særegne blanding av mystikk, religion, kulturanalyse
og filosofi som dette diktverket inneholder. Her finner han et
poetisk språk som både er nåtidig og springer frem av religiøse urkilder.
Harry Martinson åpner er stort rom for den menneskelige undring og lengsel
i sin poesi og kommer også inn på de helt grunnleggende temaer som
finnes i kristendommen. Han skriver om lengsel og ensomhet, nåde og forsoning,
kjærlighet og fellesskap, liv og død.
I Aniara reiser Harry Martinson det moderne gudsproblemet på en måte som
også er beslektet med Svein Ellingsens måte å se det på. I dette
perspektivet er det Gud som er Martinsons utgangspunkt, en Gud som ikke bare
er utenfor mennesket, men også i og under den menneskelige. Harry Martinsons
hovedperspektiv handler allikevel om mennesket. Martinson har et
pessimistisk syn på mennesket. Det er fanget og stengt inne i sin egen eksistens.
Martinson kan beskrive dette fangenskapet på en måte som minner om Wingren
og Løgstrup. I sin innestengthet kan ikke mennesket gjøre noe annet enn å
kretse om seg selv: ”– hur tungt en sten-rymd välvt kring mänskans själ---” Harry
Martinson lar det likevel skinne gjennom et v håp i Aniara, et håp som er knyttet
til menneskets muligheter til å gripe det gode. ” Så langt Eyvind Skeie.
Et av de vakreste diktene i Aniara er diktet om den kvinnelige poeten som
midt i rymdens bottenlöshet står frem med sine sanger.
En poetissa oppstod i vår värld
och hennes sångers skönhet lyfte oss
13

ut ur oss själva, högt til andens dag.
Hon gyllenströk vårt fängelse med eld
och sände himlen inn i hjärtats hus
förvandlande vart ord från rök till glöd.
Gjennom dette diktet peker Harry Martinson på hva som egentlig er meningen
med et dikt eller en salme: ”Å sende himlen inn i hjärtats hus” og å forvandle
hvert ord fra ”rök til glöd”.
Så har Aniara også et direkte budskap til alle som er i diktningens tjeneste – de
som skal ta vare på ”språkets sjel”, for å stanse ved enda et annet Harry Martinson-uttrykk.
¤
I mine betraktninger har jeg løftet frem noen av de ting som jeg tror har betydd
mye for min salmediktning. Jeg har ikke kunnet ha med alt som kunne ha vært
med. Men en ting må nevnes før siste ord er sagt, det er hva det har betydd at så
mange komponister har forbarmet seg over mine tekster – og gitt tekstene vinger.
Den første var Knut Nystedt, så kom Egil Hovland – deretter Trond Kverno, Harald
Herresthal og Harald Gullichsen, så Svein Møller og Sigvald Tveit og Wolfgang
Plagge og mange flere- Ja, mange flere melodiskapere kunne ha vært nevnt,
de nevnte og de unevnte er alle en del av den skapende prossess som har gjort
mine tekster til salmer. . og som har gitt inspirasjon til
å skive nye tekster.
Ingen har full oversikt over hva som former ens kunstneriske utvikling. I min
fremstilling av veien mot mitt salmespråk, har jeg i tillegg til mange livshendelser
lagt vekt på eksempler på hva jeg har lest av poesi, og jeg har blant annet stanset
ved hva svensk diktning har betydd for meg. Dette kunne jeg ha utdypet om tiden
hadde tillatt det. Jeg tror at impulsene fra Sverige har betydd mye for utviklingen
av det salmespråket jeg etter mange år og mye arbeid kom frem til.
Det har vært en lang vei å gå. Men jeg har heldigvis fått mange leveår og mange
muligheter. Og så har jeg forsøkt å lytte til Rainer Maria Rilkes ord at en dikter
14

alltid ”med ydmykhet og tålmodighet må avvente timen for en ny klarhets nedkomst.”
Å befinne seg på veien mot et salmespråk er å være på leting etter de riktige ordene,
de livsnære ordene, de levende, gjenkjennelige ordene, ord som i dikterisk
sammenheng kan bli transparente og som nye.
Så passer det å avslutte med noen linjer av Hjalmar Gullberg:
Bara de riktiga orden,
orden med krona og fågelsång
har en skugga som träden.
Svalkande skugge att sluta
ögonen i, medan kronan
sjunger de riktiga orden.
15