Atrium nr. 1 2002 - Atrium

studentmagasinet for HF-fakultetet 

UiB. nr. 1 2002 10. årgang

leiar 

sayonara! 

Til vår ene leser: 

Stilling ledig for spesielt interesserte! 

Ansvarlig redaktør 

Anders Bjørnsen Kulseng 

akulseng@hotmail.com 

Redaksjonssekretær 

Carina Økland 

carina_oekland@hotmail.com 

Økonomiansvarlig 

Ragnar Eggesvik 

ragnareggesvik@hotmail.com 

Journalistansvarlig 

Mads L. Holvik 

madsholvik@hotmail.com 

Journalister 

Hein Berdinesen 

Cecilia Bjørge 

Espen A. Eik 

Rune Espeland 

Trym N. Holbek 

Jon Opedal Hove 

Linn H. Jansen 

Marte Kjuus 

Svenn Arne Lie 

Mona Mellstrøm 

Hilde Myklebust 

Helge Rossebø 

Vivian Sandnes 

Hogne L. Sataøen 

Jørgen Yri 

Layoutansvarlig 

Roald Ramsdal 

rramsdal@hotmail.com 

Nå takker jeg for meg, og stikker av gårde. Men først 

vil jeg avslutte med følgende ord av Albert Fish: 

First I stripped her naked. How she did kick-bite and scratch. 

I choked her to death, then cut her in small pieces so I could 

take my meat to my rooms, Cook and eat it. How sweet and 

tender her little ass was roasted in the oven. It took me 9 

days to eat her entire body. 

I did not fuck her though I could of had I wished. She died 

a virgin. 

Anders Bjørnsen Kulseng, ansvarlig redaktør 


Layout 

Berit Killingbergtrø Havåg 

Trym N. Holbek 

Vivian Sandnes 

Lene Ulvesæter 

Illustrasjoner 

Borghild Holsvik 

Roger Oldeide 

Fotoansvarlig 

Kristin Torsteinson 

ktorsteinson@hotmail.com 

Fotografar 

Kåre Gustav Høyem 

Henrik O. Jenssen 

Kjetil Sørås 

Cecilie Wallevik 

Aud Marit Sofie Wigg 

Forside: 

foto og bildebehandling: 

Kjetil Sørås 

Atrium kommer ut to ganger i semesteret. 

Magasinet blir gitt ut med støtte fra Kulturstyret og HFfakultetet. 

Disse står uten redaksjonelt ansvar. 

Atrium holder til på rom nr. 404, 

Sydneshaugen skole 

Redaksjonsmøter torsdagar 1800. 

Adresse: 

Atrium 

HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen 

Tlf: 55 58 20 79 

epost: atrium@uib.no

Ingeborg Rydsaa var med i 

Villa Medusa. No skriv ho 

hovudfagsoppgåve om programmet. 

s.22 

Olav Aanestad befinner seg i 

Bourj al Barajneh, den største 

palestinske flyktningeleiren i 

Beirut. 

s.28 

Kristoffer Joner fra Mongoland er 

aktuell med ny film. Som i sin 

helhet er innspilt her i Bergen. 

s.32 

innhald 

Runkende munker og plagsomme pekefingre 4 

Helt nytt antikt fag 6 

Jobb-info på HF-nettet 7 

Matnyttige dager 8 

IPS får aktiv dødshjelp 10 

3…2…1… Reform! 13 

Fra sjelebytting til psykiatri 14 

Velferdssamfunnets bakside 15 

Stemmen fra Cambridge 20 

Ei gladsak om straumbruk 24 

Søppelbøtte som fremmedord 25 

Hushaien: plankton- eller menneskeetar? 27 

Stygg nese, fint stykke 30 

Bergensk himmelfall 35 

Alltid fleire fiendar 37 

Who’s gonna ride my wild trains? 41 

Stress og utbrenthet 42 

Sniggaborock 45 

Bensinober på vinyl 46 

Studentpolitikk – angår det deg? 47 

Litteratur og rett – fra Bibelen til Bush 50

unkende munker og 

plagsomme pekefingre 

tekst: Jørgen Yri 

seidmannhotmail.com 

ill: Borghild Holsvik 

Dypt nede i gangene under Vatikanstatens brolagte 

gater trasker munken Fransiscus av Michaels Sacrifisiumin 

Abrahamén med opprør under kappen. Tankene 

hans svever opp over støvlaget i biblioteket og 

innover mot Roma, der han sporer opp den frommeste 

av alle fromme nonner han vet av: Santa Maria 

Carmen della Alta Chupada y Vuestra Merced. Hun 

klikketi-klakker seg gudfryktig gjennom de travle 

gatene, med blikket fast spikret mot neste gode gjerning 

som vil bringe henne enda ett hakk nærmere 

han som så komfortabelt hviler på et kors smidd i 

sølv, holdt i sjakk av Santa Marias lite nonneaktige 

bryster. Svetten pipler som perler rundt rosenkransen 

og Fransiscus må sette seg ned. Bankingen under 

kappen er påtrengende som ropet fra ti tusen menn 

uten mat og ingen frelser med fisk og brød synes nær. 

Gode Gud, vik fra meg bare et lite sekund her, så jeg 

kan få føle den Guddommelige Lettelse bare én gang 

til, mumler han febrilsk, napper ut redskapen og tar 

et broderlig tak. 

Den runkende munken må passe seg for Guds 

klamme og hevnende hånd. Han har sannsynligvis 

på egen hånd, bokstavelig talt, skaffet seg 

et ukjent antall år i skjærsilden for sin udåd og 

får bare be sin skaper om å se en annen vei. Vi 

andre, kappeløse dødelige syndere, er imidlertid 

ofte vel så ille ute. Vi har nemlig et hemmelig 

brorskap og søsterskap av infiltratører, tystere 

og bødler å se opp for hver dag, hvor enn vi 

går og hva enn vi gjør. Det er den Hemmelige 

Orden av Vi som Vet, eller Pekefingerordenen 

blant venner. Akkurat som frimurere og hasjrøykere 

dukker de opp på de mest overraskende 

steder og viser seg å inneha posisjoner du aldri 

ville ha gjettet. 

Kort sagt kan man dele menneskeheten inn i to 

grupper: Pekefingre og runkende munker. 

Pekefingerne har store fortrinn i forenings- og 

organisasjonslivet, de er lette å ha med å gjøre, 

og de kommer aldri med ubehagelige overraskelser. 

Verden kommer til dem i sort/hvitt og 

hvis de har sagt de er i mot noe, så er de det herifra 

til dommedag, uten å vike en tomme. (Og de 

tar ikke på seg sjøl når de ikke skal.) De er germanske 

i sin disiplin og universelle i sin uendelige 

visdom om alt innenfor sitt felt. Politikken 

er en selvskreven tumlekasse for mange Pekefingre, 

men også studentorganisasjoner, byråkratiske 

verv og korps-/bedehusmiljøer stiller med 

ypperlige vekstvilkår. 

Regel numero uno blant Pekefingrene er 

naturlig nok at enhver av deres sannheter er 

absolutte og uten forgrumsende gråsoner. Ikke 

ulikt religion, akkurat på det viset. Logikken 

følger en linje rett som en linjal, der hver centimeter 

kan redegjøres for på saklig og dokumenterbart 

vis, veldig ulikt religion akkurat på 

det viset. Problemene oppstår gjerne for Pekefingrene 

når de en sjelden gang oppdager skitt 

under neglene sine som de ikke kan spore opprinnelsen 

til med linjalen sin. Da blir de illrøde 

i de stramme ansiktene sine, nesevingene vibrerer, 

og de stikker de kokende og harmefylte 

hodene sine sammen og konstruerer seg en syndebukk. 

Det er ikke vanlig for en Pekefinger å 

dvele særlig lenge ved den slags. En av deres mest 

karakteristiske egenskaper er nemlig evnen til 

å spore sine egne skittenheter tilbake til andres 

kropp eller sinn. På det viset blir nemlig verden 

så mye enklere, og pekefingerdogmene deres 

står trygt ei uke eller to til. 

Munkene er imidlertid ikke like begeistret for 

politikk. De tenker i farger og når de ser i et 

blad de ikke burde, napper de seg sjøl litt i loffen, 

tenker ”ingen skjede skadd” og går videre til 

neste gjøremål. Generelt lemfeldige og tilsynelatende 

nonchalante i sin omgang med alt 

som smaker av mellommenneskelige direktiver 

driver de gikt inn i mang en stiv Pekefinger. Ikke 

overraskende havner munkene ofte på huggestabben 

når Pekefingre føler behov for å kvesse 

øksene i forbindelse med et eller annet fikst 

korstog. Og det skjer ikke sjeldent. Har noen 

kjøpt øl til en mindreårig? Finn en munk. Han 

har skylda. Har noen solgt hasj til ungdom? 

Finn en munk. Er det blitt kjørt for fort i tettbygd 

strøk? Har noen hatt sex utenfor ekteskap? 

Er det for mye synd i sør? Har naboen brent 

hjemme eller smuglet Sangria fra Spania? Er det 

blitt vitset med dvergkasting eller haltende dalmatinervalper? 

Har en butikk solgt porno eller 

egg fra kneblet høns? Kjennes verden vrien og 

lite medgjørlig? 

Finn deg en munk. 

Når alle tanker forfølges til ytterste konsekvens, 

og ord vris og bendes, bøyes, strekkes og 

tøyes til blekket de er skrevet med skriker i protest 

og løper av gårde for å gjemme seg blant 

rutene i første og beste kryssord de kan komme 

over, da er enden nær for enhver som ikke skyter 

stær med maskingevær. Så når du kjenner noe 

som pirker deg i halsen nedenfra er sjansen stor 

for at det er nettopp din ræv som er under pekefingerinspeksjon. 

Men hvis du er en heldig runkende 

munk, så kan du snu ubehaget til en 

pirrende bonus og komme i trynet deres med et 

salig klissent brøl! 

(Musikalsk takk til: The 3rd and the Mortal, 

Tears laid in earth, Ping, It´s a picnic, Frank 

Zappa, One size fits all, og Nopia, Nopia.) 

5

hovedfagsstudenten 

Namn: Stojna Coseska 

Alder: 27 

Tek hovudfag i: Kulturvitskap 

(Etnologi) 

tekst: Vivian Sandnes 

viviansandnes@hotmail.com 

foto: Henrik O. Jenssen 

Kva skriv du om? 

- Eg skriv om innverknaden media har på haldningar 

til framandkulturelle grupper. Fyrst gjev 

eg ein medieanalyse der eg skal syne korleis 

media skriv, og kvifor. Deretter skal eg sjå på 

media sin innverknad på folk sine haldningar, 

før eg avsluttingsvis skal freiste å syne korleis 

dei aktuelle etniske grupperingane reagerer på 

mediaomtalen. 

Kvifor valde du dette som tema? 

- Det heile botnar i ei generell interesse for 

media, men eg kan likevel ikkje sjå vekk frå min 

eigen bakgrunn. Foreldra mine kjem frå Makedonia, 

medan eg sjølv er fødd i Sverige. I eksplisitte 

framstillingar av framandkulturelle ser ein 

korleis sjølv ei positiv framstilling av menneske 

får eit negativt utfall. 

Kva kan du bruke dette til? 

- Sjølv om eg naturlegvis utdannar meg av di det 

er lurt; for å få jobb, kan eg ikkje ignorere den 

verkelege drivkrafta: nyfikenheit og kunnskapsattrå. 

Korleis er ein vanleg dag for deg? 

- Eg har ikkje førelesingar dette semesteret, så 

eg brukar tida til å førebu meg til feltarbeidet. 

Samstundes er det viktig å fylgje med i media og 

vere mykje ute i felten. 

Kva kunne du tenkje deg å jobbe med i framtida? 

- Ideelt sett vil eg jobbe med forsking, helst på 

prosjektbasis - der ein har byrjing og slutt, og 

der ein ikkje minst ser resultat. 

helt nytt antikt fag 

Antikkens kultur er både et 

semesterfag og et grunnfag. 

Høres dette helt gresk ut, kan du 

få vite litt mer her. 

tekst: Carina Økland 



Tomas Hägg er professor i klassisk filologi ved 

Seksjon for gresk, latin og egyptologi. Han 

foreleser i Antikkens kultur, et nytt tverrfaglig 

studium administrert av Institutt for klassisk, 

russisk og religionsvitenskap. 

- Ideen bak faget er at det skal gi anledning til 

å fordype seg mer i antikken, sier Hägg. I mange 

av de humanistiske fagene møter man antikken, 

og alle leser om perioden til examen philosophicum. 

Dette faget skal gi en sjanse til å utforske 

flere sider ved perioden, og gi innsikt som kan 

være til nytte i andre humanistiske studier, for 

eksempel hvis man vil studere antikk kunst eller 

religion, eller den antikke tradisjon i moderne 

litteratur. 

Studiet baserer seg på lesing og interpretasjon 

av originaltekster. I dag er det gode oversettelser 

både til engelsk og norsk, slik at man ikke lenger 

må kunne gresk og latin for å studere dem. 

- I stedet for bare å lese om antikken, lar vi 

den først tale til oss gjennom originaltekstene. 

Hva vi selv får ut av teksten, blir viktig, sier 

Hägg. Siden går studenten selvsagt også til oversiktsverk 

og moderne spesialstudier for å få sammenheng 

og dypere innsikt. 

Faget er delt opp i fire moduler. Nå i vårsemesteret 

undervises det i litteratur og retorikk, 

og parallelt i historie, filosofi og religion. 

Dette utgjør et semesterfag. Det kan utvides til 

grunnfag ved å ta to moduler til i høstsemesteret. 

Først et særemne i klassisk arkeologi, og i 

den siste modulen er det to muligheter. Enten å 

følge Det norske institutt i Athens kurs i kunst, 

topografi og religion, eller bli hjemme å ta et 

fordypningsemne i gresk eller romersk litteratur 

og retorikk. 

Undervisningen i vår er en sammensetning 

av forelesninger innenfor ulike fag. I tillegg til 

tekststudiet i Antikkens kultur, er det meningen 

at studentene skal følge utvalgte forelesninger 

i historie, filosofi, arkeologi og religionsvitenskap, 

for å få et bredere forståelsesgrunnlag og 

større teoretisk bevissthet. 

- Studenter i alle disse fagene er eksempler på 

hvem som kan ha nytte og glede av Antikkens 

kultur, avslutter Hägg. 

6

jobbinfo på hf-nettet 

Å få seg en jobb etter endt studium på universitetet handler som kjent 

ikke bare om å få klippet håret. Det forsøker Infosenteret på HF å ta 

konsekvensen av. 

tekst: Trym N. Holbek 

trym_holbek@hotmail.com 

ill: fra nettsidene 

Mange opplever situasjonen som jobbsøker noe 

i retning av å stå ved en gapende kløft, og 

bli bedt om å ta fart og hoppe. Hvordan skal 

jeg begynne? Hvilke forventninger har jeg, og 

hvilke har arbeidslivet til meg? 

Heldigvis har vi et karrieresenter som fungerer. 

Det gir generell veiledning om livet etter 

studiene, og tilbyr kurs i praktisk jobbsøking. Og 

dette er kjærkomment, for denne typen kunnskap 

blir ikke vektlagt nok i den faglige undervisningen. 

HF til unnsetning 

Nå har også HF sitt Infosenter et tilbud til de 

uinnvidde. Dette er websidene :jobb, som har 

vært i gang siden september i fjor. Disse sidene 

skal være til inspirasjon, så du kan få oversikt 

over mulighetene dine når du står med vitnemålet 

i hånden. 

Forventningene til den første jobben er som 

regel enorme. Derfor prøver jobbsidene å skissere 

de realistiske holdningene du bør ha som 

arbeidssøker. Engasjement i studentorganisasjoner 

og styringsorganer er ett av rådene de har. 

Slik får du vist hvilken praktisk kompetanse du 

sitter inne med. 

Hva vil du bli? 

Alle tekstene er kortfattede, og gir en generell 

introduksjon til aktuelle arbeidsområder. Studerer 

du for eksempel språkfag, finnes det en seksjon 

der du får vite hvordan du blir oversetter, 

tekster eller tolk. Yrkesoversikten er foreløpig 

ganske kort, og inneholder titler som Journalist, 

Lærer og Doktorgrad. Tekstene varierer en 

del, med Lærerdelen som den mest detaljerte. 

Denne gir nærmest en oppskrift på hvordan 

man blir for eksempel lektor i den videregående 

skolen, med informasjon om lønnen du 

kan vente deg. 

Manglende funksjoner 

Når du ønsker å gå videre til nettsteder med 

utfyllende informasjon, stopper det imidlertid 

opp, med unntak av Journalist og Forfatter. En 

betydelig styrke ved en webside er nettopp å 

kunne gå videre. En slik opplagt funksjon finnes 

i Journalistdelen. Her kan du bli sendt til nettsidene 

til Journaliststudiet ved Høgskolen i Oslo. 

For øvrig burde Høgskolen i Volda og et par 

andre steder også være representert her. 

Kan bli bedre 

Samlet sett gir :jobb et rimelig godt inntrykk. 

De forsøker å fylle et av de mange hullene 

som finnes i yrkesveiledningen for HF-studenter, 

med varierende hell. 

Informasjon blir gjort tilgjengelig for alle med 

tilgang til internett. Samtidig synes det fortsatt 

å mangle en del funksjoner. Disse kunne gjort 

sidene betydelig mer brukervennlige. Slik sidene 

fremstår i dag, kunne de nesten like gjerne vært 

trykket opp i en brosjyre og distribuert ved instituttene. 

Det kunne for eksempel være aktuelt 

å lenke til relevant informasjon og opprette et 

nyhetsbrev. 

7

selvgjort er 

velgjort 

Rita Hauge har fått drømmejobben. 

Det vil si, hun har laget den 

selv. Etter å ha fått avslag på en 

del jobbsøknader bestemte hun 

seg like godt for å starte eget 

firma. 

tekst: Espen A. Eik 

eaeik@hotmail.com 

foto: Kristin Torsteinson 

- Jeg var i samme situasjon som så mange andre 

hovedfagsstudenter: nesten ferdig med studiene, 

men slett ikke sikker på hva jeg ville jobbe med. 

Sammen med Yanina Lopez, hovedfagsstudent 

ved SV-fakultetet, startet hun opp Latinamerika 

Senter AS. Nå selger hun sin kunnskap om 

språk, kultur og samfunn til privatpersoner som 

skal ut på reise eller bare vil lære seg spansk, og 

til bedrifter som ønsker å etablere seg i Latinamerika. 

Det går så det suser. 

- I begynnelsen jobbet vi så og si døgnet 

rundt. Vi var administrasjon, lærere, konsulenter, 

økonomisk ansvarlige og vaskehjelp på en 

gang. Nå har vi ansatt fem spansklærere og fått 

mer tid til å jobbe med andre ting. Men, påpeker 

hun, det er fremdeles uaktuelt å bare jobbe vanlige 

åtte timers dager. 

Starthjelp 

Rita og Yanina fikk et stipend på 200.000 kroner 

fra SND (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, 

se egen artikkel for mer informasjon, 

journ. anm.) som oppstartshjelp. De hadde ikke 

regnet med å få gjennomslag for sin forretningsidé 

med en gang. Men, kun kort tid etter at 

søknaden var avsendt fikk de positiv tilbakemelding. 

Etter omtrent halvannet års forberedelser 

til søknaden var det nå bare å sette igang. 

- Var det ikke vanskelig for en HF-student å begynne 

å jobbe med ting som budsjett og de rent byråkratiske 

problemstillingene som en vil anta dukker opp i forbindelse 

med oppstart av en bedrift? 

- Klart det var, men SND var veldig behjelpelige 

med alt slikt. Etter at vi hadde fått stipendet 

fikk vi flere gode kurs i alt fra økonomisk styring 

til marketing. Det var mye å sette seg inn i på en 

gang, men SND var gode på oppfølging og hjelp 

underveis. 

Snart ferdig 

Både Rita og Yanina virker veldig fornøyde med 

hva de har fått i stand. De er likevel forsiktige 

med å anbefale alle å starte sitt eget firma. 

- Det er utrolig viktig at man brenner for 

ideen. Det nytter ikke å gjøre dette halvveis. 

Gode markedsundersøkelser er også viktig - det 

hjelper ikke om ideen er god hvis det ikke finnes 

noe marked for den. Og, som sagt, arbeidsmengden 

er enorm den første tiden. Vi vil i 

alle fall anbefale at man gjør seg ferdig med 

hovedfaget før man setter i gang, sier de begge 

omtrent samtidig. Det er vanskelig å kombinere 

et hovedfag med oppstart av bedrift. 

Rita viser med fingrene hvor lite som gjenstår 

før hun er ferdig med sitt hovedfag i spansk. 

- Det er bare sååå mye igjen, ler hun. 

SND 

Har du en genial forretningsidé? Med SNDs 

hjelp kan den fort bli realisert. 

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, SND, 

er statens viktigste pådriver i nærings- og distriktspolitikken. 

De kan hjelpe de som har en 

forretningsidé, sysler med planer om utvikling 

av en ny eller etablert bedrift, eller trenger nye 

kontakter for å komme videre i forretningsutviklingen. 

Selv om de i utgangspunktet skal dekke 

alle bransjer over hele landet, prioriterer de spesielt 

nyskapende tiltak. Ved å samarbeide med 

andre næringsutviklende organisasjoner ønsker 

de å kunne tilby hver nystartet bedrift et tilbud 

som er spesielt tilpasset den. I tillegg til ren 

oppstartshjelp tilbyr de også oppfølging og kurs 

etterhvert som det trengs. 

www.snd.no 

8

arbeid til folket 

Det finnes en som bryr seg om 

deg. Hun heter Tone. 




Tone Åstorp jobber i Arbeidslivsutvalget ved 

HF. Hva vil det si? 

- Karrieresenteret prøvde i fjor å få en oversikt 

over hvilke organisasjoner ved fakultetene som 

fungerer som bindeledd mellom studenter og 

bedrifter. Det viste seg at HF-fakultetet var det 

eneste fakultetet som ikke hadde en slik organisasjon. 

Det er her Arbeidslivsutvalget kommer 

inn i bildet. Ved å formidle studenter til bedriftene 

og, ikke minst, bedrifter til studentene, er 

håpet at man skal gjøre det lettere for humanister 

å tre inn i arbeidslivet etter endt utdanning. 

Ved å gjøre både studenter og bedrifter mer 

bevisst på hvilke kunnskaper man faktisk sitter 

inne med som humanist, håper Åstorp at flere 

skal få øynene opp for hvilke muligheter man 

har etter endt utdannelse. 

Fagprofil 

- Første mål for Arbeidslivsutvalget er å få 

laget en oversikt over HF-fagene, hvor man 

finner en profil på hvert fag som sier noe om 

hvilken kunnskap de forskjellige fagene faktisk 

gir en. For eksempel er språkfag mye mer enn 

bare språket, det innebærer også en kultur- og 

samfunnsforståelse. 

Åstorp viser til Lexwell, som er tilsvarende 

organisasjon ved SV-fakultetet. De har fått laget 

en slik katalog over SV-fagene, og arrangerer 

også jevnlig bedriftspresentasjoner. Med tid og 

stunder håper Åstorp å få til noe tilsvarende på 

Høyden. 

- Slik det fungerer i dag, er HF-dagene først 

og fremst arrangert av studieveiledere på HFfakultetet. 

Jeg mener det kunne blitt bedre hvis 

Tone Åstorp i Arbeidslivsutvalget ved 

HF-fakultetet 

studentene selv i større grad tok initiativ til 

hvordan programmet skulle fylles. 

Vanskelig alene 

Men det er vanskelig å få i stand alt dette 

alene. Åstorp er nemlig foreløpig eneste medlem 

av HF-fakultetets arbeidslivsutvalg. Hun kunne 

svært gjerne tenke seg at flere ble med. 

- Det er et svært interessant arbeid. I tillegg 

er det en fin erfaring å ha med seg ut i arbeidslivet. 

Gjennom det arbeidet jeg gjør her får jeg en 

masse kontakter rundt om og god erfaring med 

arbeidsmarkedet. 

Interesserte oppfordres til å ta kontakt med 

tone.astorp@student.uib.no 

Hun vil også bli å treffe i forbindelse med karrieredagen på Jusbygget 

28. februar. 

matnyttige dager 

Hva skal du bli nå som du er 

stor? 




HF-dagene er et tilbud til de studentene som 

ikke vet hva de vil jobbe med etter endt utdanning. 

Ved å invitere humanister som nå er i jobb, 

ønsker HF-fakultetet å vise sine studenter at selv 

en HF-utdannelse kan brukes til noe matnyttig. 

Verdiløs utdanning? 

De to foregående års arrangementer har i varierende 

grad formidlet inntrykket av at det er 

liten eller ingen sammenheng mellom hva man 

har studert og hva man ender opp som. Undertegnede 

har selv vært på møter hvor studenter 

har blitt frarådet å ta hovedfag fordi det uansett 

ikke vil bli relevant for deres yrkeskarriere. 

Ingrid Wiggen ved Karrieresenteret reagerer 

sterkt på dette. 

- Det er helt feil av gjesteforeleserne å si at HFstudentenes 

utdanning ikke er relevant. Jeg er 

overbevist om at HF-studentene sitter på kunnskap 

som det vil bli stadig mer etterspørsel etter 

i nærmeste framtid. 

Stadig flere muligheter 

Wiggen får jevnlig besøk av studenter som ser 

sin egen utdanning som ubrukelig, og som har 

lite håp om å få seg en relevant jobb. Det er helt 

feil holdning, mener hun. Det gjelder å tenke 

nytt. På karrieredagen den 28. februar håper 

Wiggen at så mange som mulig tar seg en tur 

innom jusbygget, hvor de i tillegg til bedriftspresentasjoner 

vil få hjelp til praktiske ting som 

utfylling av CV og jobbsøknader. Man vil også 

kunne ta en interessetest. 

- Stadig flere får øynene opp for hvilke verdier 

og kunnskaper en humanist sitter inne med. 

Det er ikke bare lærer eller tolk som er alternativene 

etter endt utdanning. På karrieredagen 

får vi besøk av blant annet sju departement, 

Bergen Kommune og Røde Kors. Alle er mulige 

arbeidsplasser for humanister. I tillegg er mulighetene 

for humanister stadig økende på tidligere 

utenkelige områder, for eksempel har de 

store konsernene begynt å hyre inn humanister 

til traineegrupper. I Bergen er det også flust 

av relativt nye mediebedrifter hvor man finner 

mange ansatte med HF-bakgrunn. 

Lærerne anerkjennes 

Nytt av året er anerkjennelsen av læreryrket. 

Studiekonsulent Signe Solberg ved fakultetet 

forteller at de i år, som i de to foregående årene, 

primært prøver å få tak i representanter fra yrker 

som studentene selv uttrykker interesse for. I år 

er altså læreryrket representert for første gang. 

- Å bli lærer er som regel ”plan b” for HFstudenter. 

Selv om mange humanister begynner 

sin yrkeskarriere bak et kateter, er det få 

som bevisst arbeider mot dette når de begynner 

å studere. Dette kan skyldes at man ikke 

vet nok om læreryrket. Derfor har vi i år invitert 

en lærer som kan gi en førstehånds formidling 

av hvordan en vanlig arbeidsdag er. I 

tillegg kommer det en representant fra fylkeskommunen 

for å fortelle om planene for skolen 

fremover. Læreryrket er definitivt et yrke for 

framtida, det er allerede nå klart at det vil bli 

stor lærermangel om bare få år, avslutter Solberg. 

9

IPS får aktiv dødshjelp 

I en verden som stadig flere oppfatter som 

splittet og usikker, har mediene en sentral rolle 

i opinionspåvirkning og forming av generelle 

strømninger. Dette bør de også erkjenne og stå 

til ansvar for. 

tekst: Svenn Arne Lie 

svennarnelie@hotmail.com 

I august er Inter Press Service (IPS) tvunget til 

å legge ned sine kontorer i Norge. Dette er trist 

og beklagelig. 

IPS ble startet i Latin-Amerika i 1983 som et 

byrå for formidling av nyheter fra den tredje 

verden. Nyhetene ble skrevet og formidlet av et 

nettverk av korrespondenter som selv kom fra 

disse landene. Man fikk på denne måten et unikt 

innblikk og en vurdering av hendelser slik de 

oppfattes der de faktisk skjer. Nærhetsforholdet 

mellom nyhet og nyhetsformidler er et fundamentalt 

prinsipp hos IPS, det er derfor synd at 

dette seriøse og idealistiske nyhetsbyrået trolig 

ikke lenger får være en del av det norske nyhetsbildet. 

UD kutter 

Utenriksdepartementet påpeker til stadighet 

hvor viktig det er med innsikt og forståelse av 

folk, samfunn og oppfatninger i en verden som 

kan virke noe fjern og ukjent. IPS er en svært 

viktig bidragsyter i denne prosessen, men likevel 

kutter UD i bevilgningene til IPS fra en million 

til seks hundre tusen kroner. Dette gjør at 

byrået ikke lenger er i stand til å opprettholde 

sin virksomhet i Norge. 

Utenriksdepartementet begrunner kuttet med 

at det ikke lenger er så stort behov for disse 

nyhetene, men redaktør i IPS Norge, Kristin 

Havgar, mener tvert imot at behovet for fokus 

på saklige og ikke minst troverdige nyheter er 

større nå enn noen gang. 

Prisen på nyheter fra IPS er ikke høy, likevel 

har det vært et jevnt frafall av abonnenter. Ett 

års abonnement hos IPS koster i hvert fall ikke 

mer enn VG og Dagbladet gladelig betaler sine 

reportere for å være tilstede på fotballkamper i 

England. 

Av de største dagsavisene i Norge er det i dag 

bare Klassekampen og Nationen som abonnerer 

på nyheter fra IPS. 

Markedet styrer 

Men den viktigste grunnen til at IPS må legges 

ned er markedsliberalismen. Den gjør at nyheter 

ikke nødvendigvis skal formidles, men selges 

som en vare, som igjen fører til at salgsverdi 

og ikke nyhetsverdi er avgjørende for om en 

sak kommer på trykk. I tillegg har våre største 

medier egne markedsanalytikere i sine redaksjoner 

som tilsynelatende har ”funnet ut” at det gir 

liten kommersiell uttelling å bringe nyheter fra 

en fjern verden på dagsorden. Med det skrem- 

10

Uinteressant nyhetsstoff? Sosialistisk Arbeideravis, 

nr. 1/2001. 

Interessant nyhetsstoff? Verdens Gang, 

29. desember 2001 

mende resultat at viktige og høyst nødvendige 

nyheter, innblikk og meninger fra den tredje 

verden skyves til side til fordel for store fargesprakende 

overskrifter om Eva Sannums femte 

fatale feil i det spanske kongehuset. 

Disse IPS-nyhetene kunne, om de hadde fått 

slippe til, bidratt til økt kunnskap og videre økt 

forståelse for strømninger, ideer og oppfatninger 

også i områdene utenfor Europa og Nord- 

Amerika. 

Kanskje ville vi hatt større forståelse og innblikk 

i bakgrunnen for hendelsene i USA ellevte 

september. Kanskje hadde vi hatt større forståelse 

for hvorfor mange fattige land ser på FNsystemet 

kun som et maktorgan for de rike 

industrialiserte landene på den nordlige halvkule. 

Kanskje ville vi hatt større forståelse for 

den generelle misnøyen mot vesten, og spesielt 

USA, som eksisterer i mange muslimske og arabiske 

land. 

Katt i tre 

Så vil kanskje noen si, hva så om IPS blir borte, 

er det ikke andre pressebyrå? Jo, det er andre, 

men de har for det første ikke det omfattende og 

godt organiserte nettverket av nyhetsformidlere 

som IPS har, og viktigere, heller ikke den idealistiske 

ideologien som IPS bygger på. Dette bidrar 

til at forholdet mellom kilden og troverdigheten 

blir sentralt. 

- Ukritisk bruk av kilder er i dag det mest påfallende 

med våre hjemlige journalister, mener 

Kristin Havgar i IPS-Norge. 

For det andre, er mange av de andre pressebyråene 

dessverre utprega kommersielle, og 

velger derfor bort nyheter de mener vil selge 

dårlig. De velger heller nyheter som behager et 

publikum og gjør at vi vil kjøpe flere aviser og 

se mer på TV, og slik skaffe annonsører reklameinntekter. 

Derfor avsluttes gjerne nyhetssendingene 

hver kveld på TV2 (også NRK) med 

en gla’nyhet om katt i tre eller en bilinteressert 

hund, istedenfor reportasjer om sultne barn i 

Afrika. 

USA og Irak 

Tanken om at nyheter skal selges går kanskje på 

bekostning av saklige vurderinger og gjør at vi 

som nyhetsmottakere sitter igjen med overfladiske 

forenklinger av saker som til dels er svært 

kompliserte og som krever en noe dypere innsikt 

enn bare overskrifta. 

Et eksempel fra hverdagen: VG skrev for en 

stund siden en liten notis om den fortsatt pågående 

amerikanske bombingen av sivile og militære 

mål i Irak, som har pågått i stillhet i ti år og 

krevd bortimot fem hundre tusen menneskeliv. 

Overskrifta på notisen var: Irak angrep igjen! Litt 

under sto det at irakisk militære hadde skutt ned 

to amerikanske bombefly på tokt over landet, 

og videre litt om hvor i Irak og hvilken type 

bombefly det var. Allerede i overskrifta begår 

VG-skribenten en fatal feil. Det er/var overhodet 

ikke Irak som angrep USA, men omvendt. 

Det er en total fordreining av sannheten som blir 

presentert i overskrifta, og ingen videre utdypning 

i notisen om hvorfor eller hva. 

Hvis man overhodet la merke til den lille notisen 

og leste den, satt man igjen med det simple 

inntrykk av at Irak er slemme, USA er snille. 

Så enkelt er det dessverre ikke. Et annet aktuelt 

eksempel er den anspente situasjonen i Argentina, 

som på grunn av sin salgsverdi har falt helt 

ut av vårt hjemlige nyhetsbilde. 

Ved å peke på slike skjevheter i nyhetsformidlingen 

kan man hevde at den frie, markedsliberalistiske 

presse ikke er en garantist for saklig 

informasjonsformidling, og at man derfor trenger 

IPS for å sette fokus på formidling, og ikke 

på salg av nyheter. 

11

Lillian Markussen (21), Therese Myrold (26), Isabel Kemp (20), Anne-Lise Crogh (21) og Lindis H. 

Løseth (20) meiner seminarmodellen på engelsk grunnfag er krevjande og spanande på same tid. 

- vi drukna i arbeid 

Fem studiner frå engelsk grunnfag summerer opp haustsemesteret. 

tekst: Mads L. Holvik og Trym N. Holbek 

foto: Kåre Gustav Høyem 

-Då eg tok fyrste avdeling jus, var det ti gongar 

mindre å lese enn på engelsk, fortel Anne-Lise 

Crogh. Ho hugsar at fleire slutta på seminaret 

fordi arbeidsmengda var så stor. 

- I byrjinga av semesteret var også eg nær ved 

å gje opp, kjem det frå Therese Myrold, som har 

bak seg eit års studium i USA. 

- Det nye opplegget er likt det amerikanarane 

opererer med, men i USA hadde vi gjerne 

mindre innleveringar og småarbeid kvar veke. 

Ho tykkjer pensumet ho må gjennom no er 

mykje større. 

Informasjonssvikt 

Det største problemet var i følgje dei fem at 

seminarleiarane ikkje klarte å koordinere arbeidet 

godt nok, slik at det heile tida rådde ei uvisse 

om kva som skulle gjerast. 

- Instituttet venta at vi alle hadde teke akademisk 

skriving, noko som gjorde det vanskeleg 

for oss å produsere gode essays. Dessutan fekk 

vi ikkje tid til å kommentere dei andre sine oppgåver 

på Kark, påpeikar Anne-Lise Crogh. 

Lillian Markussen er heller ikkje heilt nøgd 

med haustsemesteret, særleg er ho utrygg på 

om karakterane attspeglar arbeidsmengda. 

Sosialt miljø 

Utfordringar var det ikkje berre arbeidsmessig, 

også dei sosiale antennene måtte fininstillast. 

- Alt det obligatoriske arbeidet seinka terskelen 

for dialog med forelesarane, og det er nødvendig 

for eit godt arbeidsmiljø, slår Isabel 

Kemp fast. Alle er samde i at auka personleg 

kontakt kan gje grobotn for evalueringselement 

som trynefaktor og personleg kjemi, men dei 

trur det er eit problem som er til for å løysast. 

12

3…2…1… reform! 

Etter at Trond Giske svinga pisken 

sin har fleire institutt gjort store 

endringar i undervisninga. 

Engelsk og nordisk er to av dei. 


madsholvik@hotmail.com, trym_holbek@hotmail.com 

- Ved å auke seminartimane frå to til fire timar 

i veka og kutte eksamenstida til to timar har 

engasjementet hos studentane auka monaleg, 

seier instituttstyrar Zeljka Svrljuga ved Engelsk 

institutt. Ho legg til at desse endringane har ført 

til langt lågare strykprosent og betre karakterar. 

Auka arbeidsmengd 

Kontinuerleg evaluering og kunnskapstesting 

gjennom eit heilt semester kan vere ei påkjenning 

for studentane, men Svrljuga påpeikar at 

også de tilsette har fått bryne seg. 

- Studentane ringer og kjem på kontoret 

mykje oftare enn før, simpelthen fordi dei må. I 

løpet av semesteret kjem kvar einaste student på 

dørstokken min, noko som framtvingar læring 

også på det sosiale planet, held ho fram. 

Nærkontakt mellom student og forelesar kan 

i verste fall gjere at trynefaktor og personleg 

kjemi påverkar karaktersetjinga, og Svrljuga ser 

på det som ei utfordring for ei ordning som er i 

startgropa. 

Ubalanserte modular 

Førebels har berre amerikansk tatt steget fullt 

ut, men instituttet ynskjer ein betre balanse 

mellom modulane. 

- Vi arbeider med ei betre inkorporering av 

språkmodulane, men sidan dei vert lagde opp 

annleis er det endelege resultatet framleis uklårt. 

Evaluering kan gjerast på ulike måtar, men vi 

vil halde fram med å tenkje alternativt, avsluttar 

Svrljuga. 

Mappeevaluering 

Også på Nordisk institutt har ein brukt disseksjonskniven. 

Også her er forteiknet positivt. 

- Studentane skreiv to tekstar i tillegg til ein 

refleksjonstekst som talde med i den samla evalueringa, 

fortel instituttstyrar Johan Myking. 

Han peikar på at snittet betra seg, men er varsam 

med å trekke slutningar. 

- Føremålet med mappeevaluering er at færre 

ressursar skal gå med til stryk, samt å stimulere 

fortløpande læring. Men alle slike endringar tek 

tid, og er sjølvsagt avhengig av at institutta får 

nok ressursar. 

Atrium har bede tre studentar om 

å grunngje kva eksamensform 

dei føretrekk. 


madsholvik@hotmail.com, trym_holbek@hotmail.com 

foto: Mads L. Holvik 

Marit Sandsleth, Litt.vit. hovudfag: 

- Eg likar heimeeksamen best av di eg føler at eg 

får betre tid. Dessutan synest eg det er ei meir 

rettferdig ordning. 

Kontorsjef ved Fakultetssekretariatet Hans-Petter Isaksen: 

- vi ser oss ikkje tilbake 

- HF har vore ein pådrivar mot 

institutta, og er heile tida på utkik 

etter nye vegar å gå. Vi er enno i 

startgropa. 



Isaksen meiner kjernen i kvalitetsreformen er å 

finne nye måtar å tenkje ressursar på, og framhevar 

dei gode resultata frå examen philosophicum 

som prov på at ein er på rett veg. 

- Den treårige Bachelorgrada er heilt klart 

ikkje ei skamfert cand.mag-grad, eg er trygg på 

at nye evalueringsformer og høgare intensitet 

vil gje studentane våre valuta for pengane. Han 

legg til at begge gradene vil framstå som likeverdige, 

men ser ikkje med vemod på at cand.mag 

frå hausten 2003 vil høyre fortida til. 

- Politikarane har vist vilje til å spytte inn 

pengar, noko vi kjem til å utnytte for det det er 

verdt. 

Lågare sigarføring for privatistane? 

På spørsmål om privatiststudenten vil eksistere i 

framtida, trekk Isaksen på smilebandet. 

- Det kan bli eit problem å sitje på Cuba og 

lese til eksamen, dessutan er privatistane ikkje ei 

prioritert gruppe. Mange fag vil vere umogleg å 

desentralisere til Karibien, men dette er vel eit 

spørsmål lånekassa er meir interesserte i? 

- Uansett, det har skjedd mange endringar på 

kort tid, og det er no det blir spanande, avsluttar 

han. 

Aasne Vikøy, Nordisk hovudfag: 

- Heimeeksamen passar meg best. Då får eg 

være med på ein fin prosess, som eg føler at eg 

kan lære mykje av. 

Oddbjørn Berge, Historie hovudfag: 

- Eg er ikkje sikker, men held ein knapp på skuleeksamen. 

Presset gjer at eg er nødt til å prestere 

noko. 

13

fra sjelebytting 

til psykiatri 

Mye har endret seg i synet på 

sinnslidende. Her er et utdrag fra 

historien om hvordan Sandviken 

Sykehus ble til. 

tekst: Ragnar Eggesvik 


“Bergen Byes Sindsygeasyl,Neevengården”. Anno 1893. 

Årsakene til sinnslidelser ble drøftet alt i oldtida. 

Den eldste oppfatningen går ut på såkalt sjelebytting. 

En trodde at sjelen i perioder kunne forlate 

kroppen, og at en ny sjel kunne innta dens 

plass. Den nye sjelen kunne være av djevelsk 

natur. Dersom en slik sjel inntok kroppen til et 

menneske, var vedkommende gal. 

Relasjonen mellom kropp og sjel opptok 

mange, men cirka fem hundre år før Kristus ble 

teorien tatt opp til diskusjon. Hippokrates var 

ikke enig i den eksisterende oppfatningen, og 

mente sykdom måtte være årsak i motsetning til 

sjelebytting. 

Djevelske tider 

I middelalderen var atter teorien om sjelebytting 

den herskende lære, kanskje mest på grunn 

av kristendommens behov for opposisjon i form 

av noe jævelskap. Få våget i alle fall å opponere 

mot dette. 

Utover seksten- og syttenhundretallet ble den 

naturvitenskaplige medisin på ny vekket til live 

og de to teoriene stod mot hverandre med djevelbesettelse 

på den ene siden og Mania (galskap) 

på den andre. 

Tortur og hekseprosesser 

De fleste sinnssyke i Norge, som ellers i Europa, 

streifet omkring i gater i byene, eller drev langs 

landevegene som ”originaler” eller ”raringer”. 

Uforstand, fordom og overtro har utvilsomt 

gjort seg gjeldende i forhold til oppfatningen av 

14 

de sinnslidende. Det verste utslaget av denne 

situasjonen finner vi i hekseprosessene, som det 

var flest av i tida fra 1480 til ut i det attende 

århundre. Mange døde på torturbenk eller bål 

i denne tida. Etter hvert influerte opplysningstidas 

humanitære ideer, den franske revolusjon og 

den første menneskerettighetserklæringen synet 

på syke. De ble til en viss grad tatt hånd om i 

form av plasseringer i uthus, loftsrom, arrestlokaler 

eller liknende. 

Dårekiste i rådhuskjelleren 

I eldre tiders Bergen var det ikke noe ordnet 

sinnssykevesen. De vanskeligste sinnslidende var 

plassert i rådhuskjelleren eller på andre mer tilfeldige 

steder. Så tidlig som i 1676 fikk Bergen 

37 riksdaler for å få innredet en såkalt dårekiste 

(dansk ord fra liknende ordning i København) 

i byfengselet i rådhuskjelleren, og i 1743 ble 

denne utvidet fra to til fire rom. 

I 1750 klaget byfogden A.C Dass til stiftsbefalingsmannen 

over de dårlige forholdene der de 

sinnssyke led ”bitterlig av Kulde og Fuktighet”, 

og mente de burde plasseres i sykehuset. Fire år 

etter ble dette realisert. 

Nye tider 

I sinnssykeloven av 1848 skulle asyl skilles fra 

sykehus. Bergen Mentale Sykehus (Mentalen, på 

folkemunne) var da allerede i bruk, og det ble 

i tillegg gitt kongelig autorisasjon i 1862 for å 

drive privat asylvirksomhet på ”Fastings Minde” 

(senere Rosenbergs asyl) og Møllendal asyl i 

1865. 

Sandviken Sykehus 

Bergen kommune vedtok i 1872 at det skulle 

bygges et sinnssykeasyl utenfor byen. Staten ville 

ikke støtte dette, og departementet skrev blant 

annet: ”Det er imidlertid endnu ikke behørig overveiet 

om Bergen i tilfelde skulle være det rette Sted for 

et Statsasyl for det Vestenfjeldske Norge”. 

Bergen kommune måtte bygge for egen regning 

(staten har for øvrig i Januar 2002 blitt eier 

av sykehuset). Store Sandvigen gård med det 

underliggende bruket ved nyhavn, ble innkjøpt 

av kommunen, men det tok over ti år før Neevengården 

Sindssygeasyl stod ferdig i 1891. På denne 

tiden lå sykehuset svært isolert ute på landet. 

For å reise fra Bergen til Ytre Sandviken måtte 

en ta båt fra byen til Storemøllen. Området 

rundt sykehuset var for en stor del brukt som 

feriesteder for svært velstående (nå også svært 

skeptiske) borgere bosatt i Bergen. 

Sandviken Sykehus består av gamle rehabiliterte 

bygninger med mye historie og er etter 

hvert blitt et kjent landemerke i Bergen. Et nytt 

moderne sykehusbygg stod ferdig i 1995. I tillegg 

er det ved Sandviken sykehus en sikkerhetsavdeling, 

en langtidsavdeling og en avdeling for 

unge schizofrene. 

Fritt hentet fra boka Frå sindssygeasyl til psykiatrisk sykehus: 

Neevengården – Sandviken sykehus 1891-1991.

velferdssamfunnets bakside 

Mye kan tyde på at velstandsutviklingen 

de siste 30-åra har ført 

til større typer ensomhet, alensomhet 

og større krav i samfunnet, 

sier direktør ved Sandviken Psykiatriske 

sykehus, Kjell Håland. 




De gule bygningene som tilhører Sandviken 

Sykehus ruver rundt oss. Det regner, isen smelter 

og asfalten skinner sølvgrått i lyset fra 

gatelyktene. Vi møter Kjell Håland en sen ettermiddag 

i slutten av januar. Han har en utradisjonell 

bakgrunn som sykehusdirektør, har 

vært innom mange deler av helsevesenet og har 

jobbet med alt fra å være sjåfør til vaktmester. 

Håland har erfart hva det vil si å gå på post 

i avdelingene og har god kjennskap til problemene, 

men også de positive sidene ved å arbeide 

i psykiatriske institusjoner. 

Direktøren er utdannet vernepleier, spesialpedagog 

og etter eget sigende halvstudert røver 

innenfor ledelse. Ferdig utdannet i en alder av 

tjuefem ble han etter kort tid bedt om å gå 

inn som styrer på en mindre HVPU- institusjon. 

Siden har han tatt videreutdanning, jobbet som 

lærer på høyskolen for helsefag, og hatt styre- og 

direktørstillinger på flere institusjoner. 

Kontoret ser svært ordentlig ut. Direktøren 

må være en ryddig mann. Han hilser blidt og 

vi setter oss i sofakroken på hans store kontor 

i bygningen tvers over hovedinngangen ved 

sykehuset. 

- I media har det den siste tiden vært en debatt 

angående bruk av medisiner i behandling av mentalpasienter. 

Hvordan stiller du deg til kritikken mot 

dagens medisinering av pasienter? 

Arrangert bilde. 

- Sandviken er et allmennpsykiatrisk sykehus 

som gir øyeblikkelig hjelp der vi yter livreddende 

behandling overfor de aller sykeste. Det 

er i den akutte fasen nødvendig å bruke medisiner 

med dokumentert effekt for å få kontakt og 

å kunne starte psykososial behandling. De som 

kommer hit er gjerne personer som har forsøkt 

det meste, via primærlege, distriktspsykiatrisk 

senter og poliklinikk. De har møtt veggen, og 

når de henvises til oss er det en alvorlig fare for 

at de kan ta sitt eget liv, eller at de er så forvirret 

at de kan gjøre skade enten på seg selv eller 

andre. 

Det er tydelig at Håland har vært gjennom 

denne diskusjonen flere ganger. Han lener seg 

fremover på stolen og argumenterer gestikulererende. 

- Akuttpsykiatrien driver livreddende behandling 

og jeg er kritisk spørrende til de som i debatten 

vektlegger bare den negative siden ved bruk 

av medisiner. Når det gjelder de alvorligst syke 

pasientene vil jeg kunne sammenligne bruk av 

medikamenter i psykiatrien med for eksempel 

bruk av insulin for sukkersyke, eller antibiotika 

for pasienter med alvorlig lungebetennelse. Det 

må være et etisk dilemma dersom vi ikke skulle 

15

uke dokumenterte medisiner som virker i et 

forsøk på å få en dialog med pasienten. Vi er 

klar over bivirkninger, men i slike akutte situasjoner 

mener jeg man må kunne bruke medikamenter 

vi vet virker, så må vi samtidig hele 

tiden vurdere om den medisineringen vi gjør er 

riktig, veie fordeler og ulemper, og selvfølgelig 

også starte annen behandling. 

- Men dette er jo ikke noen endelig løsning? 

- Nei, men for mange pasienter er medisiner, i 

kombinasjon med andre behandligstiltak, det vi 

kan tilby. Det er ikke noe enten, eller. 

Det er vanskelig å unngå å tenke på boka Gjøkeredet 

av forfatteren Ken Kesey. En svært kritisk 

skildring av psykiatrisystemet i Amerika 

på 60- tallet. Jeg husker spesielt utdelingen av 

medisiner til pasienter og hvordan den utagerende 

McMurphy valgte å late som han svelget 

pillene for ikke å miste kontrollen over sin 

egen situasjon og egne tanker. 

- Det er vel mer snakk om i hvor stor grad man bruker 

medisiner i et behandlingsopplegg? 

Direktør ved Sandviken Sykehus, Kjell Håland 

- Ja, og da har jeg tillit til at våre fagfolk hele 

tiden vurderer kritisk nedtrapping av medisinbruk 

når det er indikasjoner som teller for det, 

slik at en mer kan sette fokus på de psykososiale 

problemene til pasienten. Trening i å mestre 

dagliglivet og trening på å klare seg selv hjemme 

der de bor. I denne fasen skrives de ut herfra 

og da er det andre deler av hjelpeapparatet som 

tar over oppfølgingen. Med andre ord medisin, 

kombinert med dyktige medarbeidere, kunnskap, 

innlevelse, tålmodighet, og det å skape 

trygghet rundt pasienten er det vi ønsker å vektlegge 

ved Sandviken. 

- Det har jo vært mye forskning på medisiner og 

bivirkninger ? 

- Sandviken sykehus er et universitetssykehus 

og vi er i kontakt med forskningsmiljøene, men 

det er viktig å bruke betraktelig mer ressurser 

på forskning. Vi følger med på sideeffekter av 

medisinbruk og dette blir kontinuerlig vurdert. 

Forskningen fører til bedre behandling for pasientene 

og til nye typer medisiner med færre 

bivirkninger. Ellers er vi som en del av psykiatrisk 

institutt med på forskningsprosjekt. Professor 

Hugo Jørgensen som er tilknyttet oss er 

blant annet med på å undersøke årsaken til og 

best mulig behandling av pasienter med schizofreni 

og psykose. Dette er sykdommer vi enda 

vet veldig lite om. 

Flere tragiske hendelser har preget overskriftene 

i det siste. Mediene har skrevet om unge 

16 

jenter og gutter med spisevegring, personlighetsforstyrrelser, 

manglende kontakt med 

andre mennesker i en hverdag preget av angst 

og isolasjon. I noen tilfeller får dette tragiske 

konsekvenser der mennesker i desperasjon 

utagerer mot seg selv eller andre. 

- Det har i det siste tiåret vært en enorm økning i 

psykiske lidelser blant unge. Har du noen tanker om 

dette? 

- Her må jeg være ydmyk i og med at vi ikke 

har unge mennesker her. Sandviken driver såkalt 

voksenpsykiatri for mennesker fra atten år og 

oppover. Vi har likevel avtale om at dersom noe 

er veldig krevende og akutt kan ungdomspsykiatrisk 

avdeling på Haukeland sende pasienter 

hit. Pasientene våre snakker om og gir oss likevel 

en indikasjon på hvor tilgjengelig og hvor 

utsatt mange unge mennesker er i forhold til 

krevende kjemiske rusmidler, som mange ikke 

får til å håndtere, og som kan føre til alvorlig 

psykiatriske sykdommer. Det er mye blandingsrus 

blant ungdom, stadig nye kjemiske stoffer 

kombineres og mange mestrer ikke følgene. 

Sammensatt med en vanskelig livssituasjon, 

manglende nettverk og press og krav i samfunnet 

blir det vanskelig å takle hverdagen. 

Håland snakker rolig og er forsiktig når han 

velger ord. Mellom setningene er stillheten 

i rommet påtagende. I Norge er dette fremdeles 

et svært sårt samtaleemne. Mange har 

nære familiemedlemmer som sliter med psykiske 

lidelser med alt fra lettere depresjoner 

til mer alvorlige problemer. Mye kan likevel 

tyde på at det er blitt lettere å snakke om 

dette i de siste åra. 

- Norge ligger sammen med Japan på selvmordstoppen 

i verden, hva kan være årsaken? 

- Dette vet vi for lite om. Norge ligger vel på 

rundt 500-600 selvmord i året, med hovedvekt 

blant unge gutter og menn. Her er vi nok inne 

på forskningsspørsmål. Sosiologen og tidligere 

leder av naturvernforbundet, Dag Hareide, er 

en av de som har forsket på dette og mener ting 

kan tyde på at folk opplevde å ha en bedre livskvalitet 

i årene etter krigen inntil begynnelsen 

av 70- åra. Etter dette har velstanden økt noe 

voldsomt og fører til interessante spørsmål om 

hva ting og materielle goder gjør med oss, hvor 

stor betydning vi tillegger dem. Hareide bruker 

begreper som opplevd livskvalitet i årene etter 

krigen. Mye kan tyde på at velstandsutviklingen 

har ført til større typer ensomhet, alensomhet 

og større krav i samfunnet. Tilbakemeldingene 

går ut på at folk var mer fornøyd i 70- åra enn 

de er i dag. Dette til tross for en eksplosjon i økt 

økonomisk velstand. Jeg ser dette som et politisk 

tankekors som psykiatrien selvfølgelig ikke 

kan løse alene. 

-Hvordan kan man snu denne utviklingen, der økt 

velstand kanskje gjør at mange mister livsgleden?

- Dette blir jo spekulering fra min side. Jeg 

mener det er viktig med forebygging og rent 

politisk har jeg stor tro på å satse blant annet 

på kultur og nærmiljøtiltak. Det kan være veldig 

mye god psykisk helse i kunst og kultur, og det 

er viktig at vi som samfunn er med på å legge til 

rette for dette. Flere av oss burde kanskje gå på 

konserter, i teater eller på fotballkamp og fremfor 

alt bevege oss i skog og mark. Mange lever 

isolert og mister perspektiver på hva som er verdifullt 

i livet. Vi savner kanskje en type forankring, 

der det legges vekt på verdier og begreper 

som solidaritet og det å ta vare på hverandre 

er fremtredende. Kanskje vi har mistet noe av 

dette på veien? 

Mye tyder uansett på en negativ utvikling på 

helse generelt og psykisk helse spesielt i den 

senere tid. Jeg er redd Norge er blitt et land 

der materialistiske verdier skinner gjennom og 

overskygger viktigere verdier. Her har vi alle et 

ansvar med å hjelpe hverandre til å gjenoppdage 

disse verdiene. 

Håland virker engasjert. Man kan tydelig 

merke et sterkt samfunnsengasjement. Han 

er medlem av Arbeiderpartiet og sitter i 

bydelsstyre og snakker varmt om nærmiljøet 

i borettslaget på Nordås, der familien Håland 

har bodd i over tjue år. Tiltak som grendahus 

og samlinger om arrangementer på syttende 

mai, nyttår og St.Hansaften mener han 

er viktig for samhold og felleskapsfølelse. 

Da vi er inne på kultur og fellesskap glir 

samtalen over på religion. Håland oppfatter 

seg selv som humanist men ser helt klart 

gode ting i kristendommen. Han er sterkt for 

statskirkesystemet slik vi har det her i Norge, 

mener det er viktig både kulturhistorisk og 

verdimessig og stiller seg svært kritisk til en 

atskillelse av kirke - stat. Han peker i så tilfelle 

særlig på de uheldige konsekvensene av 

at mer fundamentalistiske trosretninger får 

gjennomslag i Norge. 

Stemningen er lett og ledig, men vi må tilbake 

fra privatpersonen til direktøren Kjell 

Håland og går over på den helsepolitiske 

delen av intervjuet. 

-Er du fornøyd med helsepolitikken i Norge? 

- Det er nok fortsatt svikt i mange ledd. Ett av 

de kritiske leddene er det psykiske helsevesenet. 

Vi mangler ressurser. Det er positivt med 

den nye opptrappingsplanen med større fokus 

på psykisk helsevern, men vi har nok en lang 

vei å gå før vi kan si at vi gir et godt nok tilbud 

til befolkningen. Her på Sandviken prøver vi å 

prioritere at alle som blir henvist til øyeblikkelig 

hjelp får den hjelpen de trenger. De møter ikke 

en lukket dør, men kommer til en vurdering og 

blir fulgt opp i akuttfasen. Men fra den akutte 

vurderingsfasen og over i behandlingsfasen er vi 

ikke gode nok. Vi er heller ikke dyktige nok til å 

samspille med andre deler av helsesystemet og 

på det å starte riktig behandling raskt nok, effektivt 

nok, godt nok. Videre opplever mange pasienter 

fortsatt mangler ute i kommuner, bydeler 

og ved de distriktspsykiatriske sentrene. 

- Hvordan har overgangen fra fylkeseid til statseid 

sykehus fungert? 

- Fra nyttår av er vi blitt en del av HelseBergen, 

et statlig foretak. I HelseBergen er vi en del av 

psykiatrisk divisjon, på linje med medisinsk divisjon 

og kirurgisk divisjon. Dette er nytt, og den 

administrative overgangen har gått relativt bra, 

men det er nå jobben begynner. Det blir store 

endringer i vår divisjon. Organisasjonsstrukturen 

skal endres. Jeg håper dette blir til det 

positive for pasientene. Med flere institusjoner 

i en divisjon håper vi på bedre ordninger og 

bedre samspill mellom de ulike enhetene i 

spesialisthelsetjenesten. 

- Hvordan blir det med ressurstildeling nå som staten 

styrer ? 

- Det vil jo vise seg. Det blir stilt større krav til 

økonomistyringen. Det vil bli større sammenheng 

mellom oppgaver, aktiviteter og tilgjengelige 

ressurser, men det vil nok fortsatt være 

mangel på ressurser i helsetjenesten. Det er ikke 

noe hokus-pokus med denne statlige reformen, 

det har jeg ingen tro på. Jeg velger å være optimistisk 

og ser det som en positiv mulighet til at 

mer ressurser går dit pasientene er. Det er mitt 

håp, så får tida vise om det går i oppfyllelse. 

- Vi snakker om ressurser. Er det mangel på kvalifiserte 

ansatte? 

- I Norge er det veldig varierende. Mange 

deler av psykiatrien sliter med å få ansatt kvalifisert 

arbeidskraft, og særlig gjelder det psykiatere, 

psykologspesialister og spesialsykepleiere. 

Her på Sandviken har vi ansatte i stort sett alle 

de faste stillingene og rekrutteringen har blitt 

bedre de senere årene. Når det er sagt er det 

klart at vi har behov for ekstravikarer. Dette 

kommer som en følge av overbelegget og også 

ved sykdommer, i ferier og i helgevakter. 

Mange studenter setter Sandviken Sykehus 

høyt på lista over ønsket sted å jobbe, for å 

få erfaring, eller som et alternativ til å sitte 

i kassa på Rimi. Hver sommer er det stor 

pågang på studenter som ønsker å jobbe sommervikar 

på institusjonen. 

- Er det mange studenter som jobber ekstravakter 

her? 

- Ja, og det er helt nødvendig for oss å ha vikarer 

som kan stille opp på kort varsel. Jeg er for øvrig 

imponert over de ansatte, engasjementet de har, 

hvordan de klarer å videreutdanne, fornye og 

omstille seg. Dessverre er det blitt slik at det å 

jobbe innenfor psykiatrien ikke er et høystatus- 

17

yrke, men jeg håper det blir bedre. 

- Hva krever dere hos personer som søker jobb ved 

Sandviken ? 

- Empati, innlevelse i syke pasienter sin situasjon 

er svært viktig. Vi vil ha personer med tålmodighet, 

interesse, nysgjerrighet og kompetanse til 

å mestre det å jobbe så tett på mennesker med 

behov for hjelp. 

Det må være sterkt å stå ansikt til ansikt med 

personer som forteller at de har det vankelig 

og helst vil dø, kanskje vil bruke de siste kreftene 

de har på å skade seg selv. I arbeidet skal 

man hele tiden være der for dem og jobbe for 

at de skal få det bedre. Flere av pasientene er 

18 

sikkert redd og vil ikke godta det å være innlagt 

på et psykiatrisk sykehus. 

- Er det mange som jobber her som føler seg truet av 

pasienter ? 

- Ja, jeg tror mange opplever situasjoner truende. 

Jeg håper og tror vi har beredskapssystemer 

og at den som føler seg truet kan varsle 

og få hjelp i slike situasjoner, men også hjelp til 

å bearbeide inntrykkene. Vi har kriseteam ved 

spesielt alvorlige episoder. 

- Er det mange pasienter som er her mot sin vilje ? 

- På akuttavdelingen er vel tilnærmet halvparten 

av innleggelsene gjort med tvang. Det er spesielt 

krevende. Tidligere var det en belastning da 

det i større grad var pårørende, gjerne foreldre 

som måtte stå for dette, men vi har forsøkt å 

føre dette ansvaret mer over på myndighetspersoner 

innenfor helsetjenesten som psykiatrisk 

legevakt eller politiet. Målet er å øke antall frivillig 

anleggelser gjennom å komme i dialog med 

pasienten. Tvang skal være siste instans, når folk 

ikke har fått hjelp tidligere eller blitt akutt alvorlig 

sjuk, slik at noen må tre inn på deres vegne. 

Mennesker som er så psykotisk så alvorlig syk at 

de holder på å ta livet av seg. 

Det er blitt mørkt utenfor. Det har vært interessant 

å møte Kjell Håland, både som person 

og direktør for et av de største psykiatriske 

sykehusene i landet. Vi avslutter med noen 

formelle spørsmål før vi forlater ham og vandrer 

ut i den kalde januarlufta. 

- Hva er dine visjoner for sykehuset ? 

- Jeg ønsker at vi skal være et faglig godt sykehus 

på vegne av befolkningen. Det å gi spesialistpsykiatrisk 

helsetjeneste som hjelper befolkningen 

når de er i behov for dette og hjelpe dem å 

mestre livet bedre. Så enkelt og så vanskelig er 

det. At vi er et verktøy. Vi er et sykehus for de 

alvorligst syke. Lettere problemer må man løse i 

nettverket sitt med venner, familie, og fastlegen 

og primærhelsetjenesten. 

- Hva har du lært mest av i jobben som direktør her 

på Sandviken? 

- Jeg har vært direktør i tre og et halvt år nå og 

det jeg vil fremheve er samspillet med medarbeiderne. 

Jeg liker dessuten å snakke med folk, 

gjennom alle årene har det å møte pasienter og 

pårørende vært viktig.


19

stemmen fra cambridge 

Han er professor i engelsk litteratur 

og spiller cello i smug. Mest 

av alt ønsker han seg en Jaguar. 

Høydens artigste brite er Stuart 

Sillars. 

tekst: Trym N. Holbek 

trym_holbek@hotmail.com 

foto: Kjetil Sørås 

Høflig blir vi tatt imot innerst på Engelsk institutt. 

Kontoret er romslig og lyst. Raske bilder i 

svart-hvitt flakker over dataskjermen. Veggene 

er tapetsert med bøker, og kaoset som preger 

så manges tilværelse eksisterer ikke. Han må ha 

ryddet som en gal. 

- Hvilke prosjekter holder du på med i øyeblikket? 

- Jeg arbeider med en bok om 1700-tallets 

malerier av Shakespeare. Det er veldig spennende 

fordi du får mulighet til å utforske en 

tidligere generasjons syn på en tekst. Altså blir 

det en form for kritikk. Jeg håper den kommer 

ut om et par års tid. I tillegg er jeg med på å 

sette sammen en bibliografi over 1700-tallspoesi, 

samt en artikkel om britisk samtidskunst. 

Utover dette har han bidratt til ulike skolebøker 

for videregående skoler, samt tekster brukt 

i fjernundervisning. Sillars mener det er viktig 

å arbeide med mange ting på en gang. Uten det 

vil man miste perspektivet på alt det artige som 

skjer, forklarer han. 

Karrieren 

Sillars startet som lærer på en videregående 

skole før han ble frilansskribent. 

- Jeg fikk en sprø idé om at jeg kunne tjene 

penger på å skrive. 

Ved Cambridge fant han seg til rette som foreleser 

og skribent, senere tok han et fireårig engasjement 

ved et katolsk universitet i USA. Under 

20 

dette oppholdet dukket jobben i Bergen opp, og 

han slo til. 

- Det viktigste var nok at jeg ble tilbudt en 

snarlig ansettelse. Frilanslivet består mest av å 

finne seg arbeid, og jeg foretrakk en litt mer 

stabil fremtid. Dessuten opplevde jeg i England 

å bli nedvurdert i et jobbintervju fordi jeg var ti 

år eldre enn de andre kandidatene. Så Bergen er 

et veldig sivilisert sted, humrer Sillars. 

Videre fremhever han det sterke internasjonale 

nettverket som finnes ved UiB. 

- Jeg deltok på syv konferanser i fjor, noe som 

egentlig var litt for mye. Men det er viktig å 

utnytte slike ting, fordi du får en anledning til å 

engasjere deg i andre ting. Det er en av styrkene 

til UiB. 

Nye arbeidsformer 

I starten mislikte Sillars sterkt den norske undervisningsmåten. 

Derfor mener han at vi beveger 

oss inn i veldig spennende tider. 

- Den nye reformen vil gjøre studentene mye 

mer involverte fordi de utvikler evnen til å lese 

og diskutere ideer. Det er likevel et stykke unna 

Cambridge-modellen, der man normalt skriver 

1500 ord i uken. Det er veldig utfordrende. Studenter 

får ofte tilbake essays med kommentarer 

som ’hvorfor brukte du ikke dette og hint i oppgaven’. 

Jeg får også kommentarer fra forlag på 

mine egne manus, sier han. 

Professoren mener det er særlig viktig å ikke 

slutte å skrive med en gang man får seg en jobb. 

I så fall vil man miste evnen til å se vanskeligheter 

som studentene har, forklarer han. 

- Hvilke råd gir du mot skriveproblemer? 

- Skriv noe. Spør kunstnere, de vil si at det 

vanskeligste er den første streken på det rene, 

hvite lerretet. Det pleide å være det samme med 

penn og papir, men nå har datamaskinen gjort 

det enklere. Likevel, et essay kan se helt briljant 

ut, men innholdsmessig være 24 karat søppel. 

- Men det fine med å ha noe nedskrevet, er 

at du kan rette på det. Start med noe du liker å 

skrive om. Hvis du ikke får til det første avsnittet, 

begynn med det andre. Så kan du endre, 

stryke og kjefte til du er fornøyd. Vi har en tendens 

til å tro at når noe er skrevet ned, er det 

hellig og uforanderlig. Det er et dårlig utgangspunkt, 

mener Sillars. 

Intellektets brannstifter 

Utvikling av ideer opptar Sillars sterkt. Han 

snakker seg fort varm om hvor viktig det er at 

studentene lærer å utvikle sine egne ideer ut fra 

arbeidet med tekstene. I forelesningene forsøker 

han å bruke den velkjente jordmormetoden, 

for å forløse ideer hos andre. 

- I Statene pleide jeg å si at min jobb er å være 

en brannstifter for intellektet. Målet mitt er å 

tenne studenters entusiasme. Hva slags entu-

siasme er ikke viktig, så lenge det dreier seg 

om ideer. Før strebet vi mest etter å undervise 

det som var relevant, noe som bare skapte barrierer 

mot annen interessant litteratur. Poesi, for 

eksempel. Jeg blir veldig irritert over å høre at 

poesi er vanskelig. I stedet for å definere studentenes 

begrensninger, burde vi ta for oss poesi 

som et stykke tekst. Hvordan kan vi gjøre denne 

tilgjengelig? 

Entusiasme mangler ikke når vi begynner å 

snakke om poesi. Tidligere har Sillars vært spesielt 

opptatt av første verdenskrigs britiske diktere. 

Men det er en litteratur han prøver å gå 

bort fra, på grunn av for mye fokus på all den 

menneskelige lidelsen. 

- Det bekymrer meg mye at den videregående 

skolen underviser i dette. Den trer det ned over 

hodene på 16-åringer, som ikke er den mest fredsomme 

gruppen mennesker. Men det er spennende 

litteratur. Edward Thomas er en poet 

jeg har befattet meg mye med. Han viser med 

språket hvor ubrukelig språket egentlig er. Men 

jeg er også veldig glad i Shakespeare og John 

Donne. 

På samme måte som musikk, inneholder 

poesi noe som ikke lar seg fange, sier han og gestikulerer 

ivrig. 

Skap-cellisten 

Sillars’ første universitetsgrad var i musikk, og 

i studietiden spilte han aktivt ved konsertarrangementer. 

Sillars hadde seriøse planer om å gå 

videre med musikken, men så tok interessen for 

litteratur over. 

- Jeg spiller fortsatt cello, men bare når naboene 

er bortreist. Jeg tror jeg gjør andre en stor 

tjeneste ved ikke å spille offentlig lenger, smiler 

han. 

Han har likevel stor glede av blant annet 

barokkmusikk og koraler. Iblant savner han de 

store konsertopplevelsene. 

- Noen ganger kunne jeg gått over lik for litt 

skikkelig kormusikk. Men jeg savner mennesker 

mer enn ting. Når du reiser mye og deltar 

ved mange arrangementer, knytter du kontakter. 

Som sagt gjør jobben min her at jeg får 

anledning til det, og det ser jeg på som veldig 

viktig. 

Engelskmann på sin hals 

Nordmenn har ofte et litt humoristisk forhold til 

hva som er typisk engelsk. Skylden for det kan 

nok både Monty Python og Mr. Bean ta sin del 

av. Hva regner så Stuart Sillars for å være særlig 

engelsk? 

- Øyeblikkelig tenker jeg på fuglesang om 

morgenen, spesielt fra svalene som hekket oppunder 

takskjegget på hybelen min i Cambridge. 

Men det blir nok litt vel personlig. George 

Orwell snakket en gang om å være engelsk, og 

trakk frem det å ”se på cricket mens du drikker 

lunkent øl” Det synes jeg er ganske treffende, ler 

han. 

Noe de færreste vet, er at han har en lidenskap 

for Jaguar. Skjermspareren hans består av 

en kavalkade over tidløse, klassiske Jaguarer. 

- Hvis du skriver til fabrikken og sier når du 

har tenkt å kjøpe din neste bil, sender de deg en 

brosjyre i posten. Det er helt fantastisk, smiler 

Sillars, som i de neste par årene kommer til å 

konsentrere seg stadig mer om Shakespeare i 

forhold til billedkunst. Vi håper han også tar seg 

tid til å gi studenter nye ideer, og minne oss 

om hvorfor vi er her. Med sin tørre, engelske 

humor. 

21

dreiv forsking i skjul 

- skriv hovudfag om Villa Medusa 

Ho dreiv skjult deltakande observasjon av reality-programmet Villa 

Medusa. No resulterer dette i ei hovudfagsoppgåve. - Min akademiske 

hemn på urettvis framstilling på TV, ler Ingeborg Rydsaa. 

tekst: Hogne Lerøy Sataøen 

hognels@hotmail.com 


Ingeborg Rydsaa var ein heilt vanleg hovudfagstudent 

ved Institutt for medievitskap. Ho var 

i ferd med å skrive ei ei heilt vanleg hovudfagsoppgåve. 

Så vart ho plukka ut til å delta i Villa 

Medusa på TVNorge. Dette snudde opp-ned på 

planane. 

- I utgangspunktet hadde eg byrja å arbeide 

med ei oppgåve om Nokia-game, interaktivitet 

og slike ting. Så dukka Villa Medusa opp, og eg 

kunne nesten ikkje la den sjansen gå frå meg, 

seier Rydsaa. 

Hovudfag i reality-TV 

Ho fortel vidare at diskusjonen om reality-fjernsyn, 

som med ujamne mellomrom blussar opp, 

har interessert henne. Mediestudenten er likevel 

forsiktig med å fordømme den nye TV-sjangeren. 

- Eg må innrømme at eg er irritert på personar 

som berre har sett ein halv time reality-TV, og 

hevdar det er keisamt. På ein halv time blir du 

korkje kjend med personar eller konfliktar. Eg 

er sjølvsagt litt ”akademisk-kritisk” til konseptet, 

men ikkje moralsk indignert på noko vis. 

Då det vart klart at Molde-jenta fekk delta i 

Villa Medusa, bestemte ho seg tidleg for å skrive 

notat undervegs. Til å begynne med var ho usikker 

på kva notata skulle brukast til. Men no er 

hovudfokus for oppgåva klar. 

- Eg er spesielt interessert i dramaturgien 

i serien, og kva middel programskaparane og 

produksjonsteamet brukar for å skape historier 

og konstruere personlegdomar. I oppgåva vil eg 

dessutan vinkle det heile frå eit deltakarperspektiv. 

Eg har heile tida vore interessert i kva strategiar 

vi som deltakarar nyttar for å beskytte oss 

mot ekstremsituasjonar. 

Forskingsetisk forsvarleg? 

Korkje deltakarar, produksjonsselskap eller 

TVNorge var informerte om Ingeborg sine forskingsplanar. 

Dette reiser etiske spørsmål. Den 

nasjonale forskingsetiske komitèen, som har 

utarbeida retningslinjer for samfunnsforsking, 

skriv mellom anna at ”forskningsprosjekter som 

forutsetter aktiv deltakelse, skal vanligvis settes 

i gang bare etter deltakernes informerte og frie 

samtykke.” 

- Det er klart eg ser det etisk problematiske i 

dette, seier Rydsaa, før ho legg til at ho likevel vil 

hevde at vi som deltakarar i reality-program er i 

offentlege posisjonar. 

- Vi har samtykka til å vere på fjernsyn, og då 

må vi òg tåle å bli forska på. Sjølv om vi tilsynelatande 

agerer i ei privatsfære i programmet, 

blir det heile offentleg gjennom kringkasting. 

Under opptaka på den karibiske øya Bequia vart 

det oppdaga at eg tok skjulte notat, men dei 

andre trudde eg dreiv taktikkeri og var intrigemakar. 

I ettertid forklarte eg dei samanhengen 

med hovudfaget mitt. Alle reagerte positivt, forsikrar 

Ingeborg. 

Juridiske problem 

Juridisk kan det òg hefte problem ved hovudfagsoppgåva. 

Deltakarane i Villa Medusa må 

skrive under på ein kontrakt med TVNorge, der 

dei bind seg i høve til publisering av stoff om 

programserien. 

- Eg reknar med å få ei klausulering på 

hovudoppgåva. Dersom det er mogleg vil eg ha 

ho unnadrege allmugen i tre år. Men det hadde 

jo vore kult å køyrt sak mot TVNorge. Eg har 

høyrt kontraktane deira skal vere ganske tvilsame 

reint juridisk, ler Ingeborg. 

Villa Medusa vart i fjor spelt inn i idylliske 

omgjevnader i Karibien. Rydsaa legg ikkje skjul 

på at det var eit lite eventyr å delta i serien. Likevel 

var det spesielt å sjå seg sjølv på fjernsyn. 

- Villa Medusa var ein total institusjon. Framstilt 

på TV vert ein strippa for identitet. Eg 

høyrer ofte reality-deltakarar snakke om å vere 

”berre” seg sjølv. Men kva er det? Kva med alle 

rollene ein har i kvardagslivet? På TV blir framstillinga 

svært eindimensjonal. Eg trur ikkje programskaparane 

vil ha komplekse og dynamiske 

personar. Det heile skal likne mest mogleg på 

såpeseriar. Skilnaden er berre at vi er billegare 

arbeidskraft. Vi treng jo ikkje skodespelarhonorar, 

sukkar Ingeborg. 

C-kjendis 

Villa Medusa har ikkje berre resultert i hovudfagsoppgåve 

for Ingeborg Rydsaa. Ho har på 

mange vis blitt ein c-kjendis, med alle følgjene 

det måtte ha. I tillegg krev TVNorge høg medieprofil 

- Det ringte ein pr-sekretær her om dagen og 

lurte på om eg ikkje kunne finne på noko ”crazy” 

for å skape oppslag i pressa, fortel Rydsaa med 

ein god latter. Ho slår fast at akkurat det ikkje 

var særleg aktuelt, og krev å bli trudd når ho 

seier at å bli intervjua i Se & Hør aldri var noko 

mål i seg sjølv. Heller ikkje å få invitasjonar til 

kjendisfestar eller å bli kjent att på gata. Likevel 

registrerer Atrium at ingen andre enn Ingeborg 

smilte til oss frå førstesida i BA førre dagen. Ho 

hadde blitt den lukkelege eigar av eit storslått 

kostyme frå oppsetninga Romeo og Julie på Den 

Nasjonale Scene. Såleis har nok både TVNorge 

og Ingeborg sjølv svelgt nokre kamelar. Både 

svarte og kvite skulle ein tru. 

23

ei gladsak om 

straumbruk 

Å sløsa med straum er ufornuftig. 

Iallfall når det er så enkelt å 

unngå som i dette tilfellet. 

tekst: Jon O. Hove 

jonoho@pakistanmail.com 

ill: Borghild Holsvik 

På denne årstida er det for så vidt kjekt at noko 

lyser opp i eit regnfullt tilvere, men enkelte 

hadde i det siste byrja å irritera seg litt meir 

enn ein smule over den grenselause straumbruken 

til HF-fakultetet. Same kva tid på døgnet du 

kom forbi området til HF var det fullt lys på i 

alle romma på Sydneshaugen skole. 

Uff, for ein kjiping, tenkjer du kanskje no. 

Og eg ser at det ved fyrste augekast kan verka 

sutrete, men tenk dykk om. HF er det fakultetet 

ved UiB som har færrast kroner per student, og 

som de vel alle veit kostar straum pengar. Kor 

mykje som kan sparast med eit par enkle tiltak 

har eg korkje kompetanse eller lyst til å rekna 

på (dei tala, altså...). Men sjølv den mest utprega 

filolog skjønar jo at det er mange lyspærer me 

snakkar om her. Og tenk på alt som er artigare 

å bruka pengar på enn lys midt på natta. 

Studentane sitt ansvar? 

Då me ymta frampå om dette til HF sin fakultetsdirektør, 

Asbjørn Bjørnset, var det ikkje 

mykje han visste om saka. Dersom lysbruken 

hadde nokon grunn, var det einaste han kunne 

tenkja seg at det på den måten skulle vera vanskelegare 

å lura seg inn i bygget (!). Han var likevel 

einig i at dette kunne vera ei sak å ta tak i, og 

meinte at me burde ta ein prat med Eigedomsavdelinga. 

Og Eigedomsavdelinga hadde litt meir kontroll 

på sakene. Dei meinte det var brukarane 

sitt ansvar å sløkkja etter seg. Greit nok, men i 

så fall burde dei henga opp nokre lappar, strategisk 

plassert rundt i bygget. Dessutan meinte 

dei også at Securitas skulle slå av lyset der dei 

har høve til det. 

Slappe vektarar? 

Var det då Securitas som hadde svikta her? 

Me tok ein telefon. Mannen me prata med 

der kunne stadfesta det me hadde fått snusen 

i. Vektarane som går stengerunde skal sløkkja 

lyset. Dei startar på runden sin klokka 21.00 og 

i løpet av ein halvtime skal dei vera i mål. Og 

dersom det var riktig som me sa, at lyset stod på 

til ei kvar tid, så skulle dette sjekkast ut. 

Jau, jau, tenkte eg då. Sikkert. Store og tungrodde 

institusjonar som Universitetet i Bergen 

er ikkje akkurat kjent for å få ting gjort. Så at 

dette skulle vera det foreløpig siste ordet i saka 

hadde eg inga tru på. Så då eg samme kveld tok 

turen opp på Høyden for å sjekka tilstanden, 

var det utan særleg store forhåpningar. Men 

gleda vart stor. Rett nok gjekk heile ideen om å 

laga ein knallhard kritisk reportasje i vasken, for 

lyset var faktisk slått av i så og seia heile bygget. 

Nokon hadde tydelegvis gjeve rett mann rett 

beskjed. Eit fint prov på at litt kritisk journalistikk 

slettes ikkje er håplaust, og at vilja til å 

ordna opp ikkje alltid er så fråverande som det 

ofte kan sjå ut til. 

24

søppelbøtte som 

fremmedord 

tekst: Mona Mellstrøm 

monamellst@hotmail.com 


Hadde det vært like populært å plukke boss som blomster hadde ikke Driftspersonalet 

ved UiB spurt seg om studenter mangler et helt normalt behov: å ha det rent og pent 

rundt seg. 

Vår på høyden er synonymt med sol og store 

områder dekket av mysende, eksamensnervøse 

studenter. Men det er også synonymt med oppblomstring 

av mye søppel og sigarettstumper på 

asfalt og plener. Når lyset og varmen kommer 

tilbake ser det ut til å gi oss studenter både en 

energiinnsprøyting og samtidig en tendens til 

slapphet. Å strekke seg litt ekstra for å treffe et 

askebeger eller en søppelbøtte er en vanskelig 

ting. Erfaring tilsier at det meste blir borte før 

eller siden, men hvordan tenker man ikke alltid 

på. 

Opplæring i bruk av søppelbøtte 

Magne Larsen arbeider som driftsansatt på 

Område 1. Dette innebærer et ansvar for vedlikehold 

og opprydding av universitetsområdet 

fra Historisk- og zoologisk museum bort til Jussbygget. 

Noe som inkluderer hele det Historiskfilosofiske 

fakultetet. 

Han er i grunnen lei av studentenes dårlige 

evne til å rydde opp etter seg. Og han er ikke 

den eneste som mener dette, noe også et innlegg 

i Studvest desember i fjor bar preg av. I 

dette innlegget skriver driftsansatte ved SV-falkultetet 

at de reagerer sterkt på hvordan deler 

av studentmassen mangler respekt overfor bygg 

og driftspersonale. 

Verken Larsen eller noen av de andre driftsansatte 

på HF- fakultetet har noe uoppgjort med 

studentene der, men opplæring i bruk av søppelbøtte 

og askebegre kunne de trengt, fastslår 

han. 

- Det er trist å se et askebeger stå mellom 

to benker uten å bli brukt. Sneipene blir bare 

kastet rett på bakken, forteller Larsen oppgitt. 

Om vinteren er det greit, forklarer han videre. 

Er det snø blir det en del ekstra arbeid med snømåking, 

men når våren kommer, flyter søppelet 

like raskt. Hver vår settes det ut ekstra benker 

og søppelbøtter for at studentene skal kunne 

oppholde seg ute i pausene. Hver morgen er det 

nye poser i søppelbøttene, og de tømmes flere 

ganger hver dag. At til og med bestikk og porselensfat 

fra kantina blir forlatt ute, synes Larsen 

er toppen av latskap. 

- Kan det være så vanskelig å ta det med tilbake? 

spør han. 

Narkomane et problem 

Det er ikke bare studenter som forårsaker 

ekstraarbeid for de driftsansatte. Larsen forteller 

at de siste ukene har det vært ekstremt mye 

tagging på HF-området. I tillegg er det mange 

narkomane som holder til bak HF-bygget og 

som av og til også er inne i bygningene. Brukte 

sprøyter må fjernes hvis de ligger åpenlyst til. 

- Å rydde opp alt dette tar mye av arbeidstiden 

og går utover andre viktige arbeidsoppgaver 

vi har, sier Magne Larsen. 

Han synes det er synd at studenter som 

voksne mennesker ikke kan hjelpe til å ta vare 

på omgivelsene rundt dem. Universitetet er alle 

sin arbeidsplass og da burde alle bidra til trivselen. 

Appell 

På vegne av alle driftsansatte vil Magne Larsen 

gjerne komme med en oppfordring om at alle 

prøver å bli litt flinkere våren 2002 til bruke 

askebegre og søppelbøtter. Ellers syns han ordningen 

med at studentene tar kontakt med dem 

hvis noe er ødelagt, fungerer bra. Ødelagte lyspærer 

kan byttes mot gnistrende nye med en 

gang hvis man gidder å skru dem ut og inn selv, 

understreker han. 

25

een there, done that... 

Alexander Kemp (24) og Peik 

Fjeldstad (22) har budd både hos 

SiB og hos privat utleigar i sentrum, 

med til dels gode erfaringar. 

tekst: Mads L. Holvik 



Alexander budde i ”Asylet” i Løbergsveien 85 

hausten 1998, sidan flytta han ut på Hatleberg 

der han saman med Peik Fjeldstad tok til på 

NHH. No bur Alexander i Neumannsgate 20 

over restauranten Naboen, medan Peik har flytta 

inn i leilegheit i Torborg Nedraasgate nedanfor 

Jus-bygget. 

- SiB heldt bra standard, slår Kemp fast, men 

26 

påpeikar at Hatleberg godt kunne hatt betre 

vedlikehald. Dei to vil uansett ikkje vere med på 

at SiB er ein slags moderat hushai. 

- Det er ofte mangel på korrespondanse 

mellom studentane sine buforhold og inntektene 

deira, men eg føler ikkje at SiB utnytta 

meg på nokon måte, legg Alexander til. Den 

største innvendinga hans er at SiB sitt tilbod 

burde gjelde for ein større del av studentmassen. 

Støttar Bergen Boligaksjon 

Begge har merka seg debatten om bustadsituasjonen 

i Bergen, og støttar i stor grad Boligaksjonen 

sitt engasjement. Likevel er Alexander 

godt nøgd med Bruvik Eiendommer AS, som 

er firmaet han leiger hos i Neumannsgate 20, 

medan han tek historie grunnfag på UiB. Her 

betalar han om lag 2000 kroner for eit 16 kvadratmeter 

stort rom med innebygd kjøkken, i 

tillegg til felles toalett og dusj. 

- Både systera mi og fleire av dei eg kjenner 

leiger hos Bruvik, men det kan jo berre vere at 

vi har vore heldige, poengterer den sympatiske 

studenten. 

Peik, på si side, bur i lag med fire kameratar 

i ei 60 kvadratmeter stor leilegheit i Torgborg 

Nedraasgate Dei deler leiga som er på 10 000 

kroner i månaden. 

- Leigetakaren vår kan vel kallast ein hushai, 

men eg er berre glad eg har tak over hovudet, 

slår Peik fast. 

Begge trur det er viktig med tolmod og gjerne 

gode kontakter når ein skal finne seg bustad i 

Bergen, og dei avsluttar med å rose Boligaksjonen 

for å gjere det klart kven ein ikkje bør leige 

hos.

hushaien: plankton- eller 

menneskeetar? 

Ståle Holgersen (21) i Bergen 

Boligaksjon jaktar på hushaien. 

Han meiner at felles for mange 

av offera er at dei er unge leigetakarar. 



Holgersen og ein gjeng engasjerte ungdomar 

jobbar med å eksponere hushaiane sine operasjonar, 

for han tykkjer dei mange huslause i 

Bergen fortener så pass. 

- Det finnast rundt to tusen personar utan 

fast tak over hovudet i Bergen, og det er ikkje 

medreikna dei mange sofanomadane blant oss, 

påpeikar Holgersen, som sjølv har sitt krypinn 

hos ein kamerat. 

Holgersen framhevar Harald C. Sperre og 

Martin Smith-Sivertsen som to klassiske eksemplar 

av hushaien. 

- Skilnaden på desse to er at Smith-Sivertsen 

vil framstå som ærleg, og går såleis med dress og 

er engasjert i partipolitikken, medan Sperre ikkje 

legg skjul på at han drit i leigetakarane. Under 

kåringa av Årets Hushai torsdag 24. januar vann 

for øvrig Geir C. Sperre, noko som vel ikkje kom 

som ei overrasking, etter at han mellom anna 

fekk ei heilside i Bergens Tidende 1. desember. 

Berre offer? 

Sjølv om det er er ein del å setje fingeren på, er 

ikkje Holgersen utelukkande kritisk til Bergen 

sine hushaiar. 

- Kva inntrykk har de av Studentsamskipnaden sitt 

arbeide? 

- SiB er ikkje blant dei verste fordi dei har 

høve til å leige ut til noko lunde anstendige 

prisar. SiB er betre enn kommunen, men dei 

burde klare seg betre i og med at dei forsyner 

seg grovt av studentavgifta. 

- Føler de av og til at de går for langt i å henge ut hushaiane? 

- Eg kan innrømme at det er litt på kanten å 

framstille dei så negativt som vi gjer, men det er 

jo dei som legg seg til for hogg. Vi har for øvrig 

høyrt rykte om at Liseth har tilsett vaskehjelp, 

men det er ikkje stadfesta. 

Holgersen avsluttar med at folk må begynne 

å respektere hushaiane litt mindre. 

boligaksjonen? 

Boligdirektør i SiB, Ivar Henriksen, 

antydar at det hadde vore 

kjekt å bli kåra til månadens 

hushai. 



- Hei, eg ringer frå studentmagasinet Atrium på UiB, 

har du to minutt? 

- Ja, eg sit i bilen no, så det burde gå greit. 

- Korleis stiller SiB seg til Bergen Boligaksjon sitt 

arbeid med å eksponere hushaiar rundt om i Bergen? 

- Eg kjenner ikkje til desse folka, men dersom 

dei jobbar med å gjere forholda betre for leigetakarar, 

så er det bra. 

- Ståle Holgersen frå Boligaksjonen antydar at SiB er 

ein kandidat til kåring av komande månaders hushaiar. 

Han meinte mellom anna at SiB burde klare 

seg med mindre leige på grunn av semesteravgifta. 

Kommentar? 

- Som sagt er eg ikkje orientert om aktivitetane 

til Bergen Boligaksjon, så eg får berre seie 

at det hadde vore kjekt det. Når det gjeld semesteravgifta, 

går ikkje ei krone av den til oss. Eg 

trur Boligaksjonen må sjekke kjeldene sine litt 

betre. Dessutan brukar vi jo kvart år ein halv 

million kroner til velferdstilbod. 

- Men har du inntrykk av at studentane som leiger 

hos dykk er nøgde? 

- Vi har fulle hus, og sjølv om det alltid er 

nokre sure miner, så kjenner eg meg trygg på at 

vi gjer ein god jobb. 

- Ja, kva gjer de heilt konkret for å betre busituasjonen 

for fleire av studentane i framtida? 

- Vi jobbar for det fyrste ein heil del med 

nybygging, og med å få så store tilskot som 

mogleg. For det andre kjem vi til å intensivere 

den private bustadsformidlinga, men det er usikkert 

kor mykje kvalitetssikring vi kjem til å 

drive. Uansett gjer vi så godt vi kan innafor dei 

rammene som er sette opp. 

27

utenfor intifadaen 

I veikanten sitter tre unge 

menn og røyker vannpipe. 

De vinker meg over, og tilbyr 

meg en stol. Jeg skal møte 

Abu Hassan; en lokal 

palestiner. Han har ikke 

kommet enda, så det passer 

fint å vente her. Jeg befinner 

meg utenfor Bourj al Barajneh, 

den største palestinske 

flyktningeleiren i Beirut. 

tekst: Olav Aanestad 

zolav@yahoo.com 

foto: Eddie Gerald, Indymedia Israel 

Olav Aanestad er hovedfagsstudent i Sosiologi ved UiB. Han bor for tiden i Vest- Beirut der han driver feltarbeid 

til sin hovedoppgave som omhandler betydningen av det nasjonale i etterkrigstidens Libanon. 

Etter et par minutters venting kommer Abu 

Hassan gående. Vi sitter på parkeringsplassen 

utenfor leiren. Det begynner å bli sent, og bortover 

den store jordplassen har grupper med 

mennesker samlet seg rundt små bål for å varme 

seg. 

28 

Leirby 

Bourj al Barajneh er en stor betongkonstruksjon. 

Da vi svinger av motorveien som går sørover 

i Beirut og kjører igjennom den militære 

kontrollposten som markerer grensen på den 

palestinske flyktningeleiren, venter et massivt 

skue. Leiren består av hus av forskjellige typer 

og størrelser, bygd så tett at leiren fra utsiden 

ser ut som den er støpt i ett. En del er satt 

opp i løpet av de siste ti årene, men mange av 

bygningene bærer enda tydelige merker etter 

borgerkrigen og den israelske invasjonen. Ved 

nærmere ettersyn legger en merke til de små 

sementveiene som leder inn til det indre av 

denne leiren. De er ikke stort bredere enn en 

meter, og danner en kompleks labyrint gjennom 

den kompakte organiseringen av de små 

husene. 

Palestinere i Libanon 

Abu Hassan har med seg Bilal, begge er palestinere 

i midten av tyveårene. Jeg har forklart at 

jeg jobber med en artikkel for et studentmagasin 

i Bergen. Temaet skal omhandle palestinere 

i Libanon, og vi har derfor avtalt å møtes. Jeg 

blir godt mottatt når vi kommer frem, det er 

en imponerende gjestfrihet hans familie utviser. 

En kunne kanskje forvente at folk ville føle 

en viss reservasjon ovenfor utenforstående som 

kommer for å se på elendigheten. Jeg får ingen 

kritiske spørsmål om hva jeg har å gjøre i en 

flyktningeleir, men blir derimot umiddelbart 

invitert inn på kaffe og kaker. Mens vi sitter i 

stuen og prater får jeg min første innføring i 

palestinernes situasjon her. 

Tidligere eiendommer ingen verdi 

I denne leiren bor over 18 000 av de vel 375 

000 registrerte palestinske flyktingene i Libanon. 

De fleste er andre, tredje og fjerde generasjons 

flyktinger, og har bodd her hele livet. Bare 

noen få av innbyggerne er så gamle at de var 

blant de palestinerne som måtte flykte fra den 

nyopprettede staten Israel i 1948. Den gang 

var sikre på at de skulle vende tilbake, og tok 

derfor med seg nøklene til hjemmene og papirer 

på eiendommene. Disse bevisene på verdiene 

og tilhørigheten i det tidligere Palestina er 

det omtrent ingen som har lenger. Flyktningene 

har kastet dem for lenge siden, smertelig klar 

over at de ikke har noen verdi lenger. Nå lever 

palestinerne i en verden hvor sosiale problemer 

dominerer hverdagen. 

Massakre i naboleirene 

Den palestinske befolkningen i Libanon har 

en kort og voldsom historie. Få familier, om 

noen, er uberørt av krigshandlinger som gjennom 

årene er utført mot sivilbefolkningen. Mest 

kjent er massakrene i naboleirene Sabra og Chatila 

den 18. september 1982, hvor mange hundre 

palestinere ble drept. Det er på grunn av hans 

rolle i disse hendelsene at den israelske statsministeren 

Ariel Sharon ønskes stilt for retten i

Belgia. 

Det å diskutere palestinernes situasjon i Midtøsten 

bringer lett med seg ordet terrorisme. 

Abu Hassan og Bilal begynner å le, før de blir 

alvorlige. I vestlig media, og i Bush og Sharons 

taler, er det palestinerne som er terrorister. Her 

er det omvendt. Palestinere blir terrorisert og 

Israel og Vesten terroriserer. 

Pariakaste 

Abu Hassan ler på nytt da jeg spør om hans syn 

på fremtiden. Etter det begrenser samtalen seg 

til temaer som kan behandles i nåtid, og helst i 

fortid. Det er det enkleste. De prøver å forklare 

meg hva det vil si å være palestiner, hvilken 

verden de må håndtere hver dag, om problemene 

de møter som flyktinger. Det handler 

mye om å det bli behandlet som en pariakaste i 

det multikulturelle samfunnet i Libanon. Palestinerne 

har verken de økonomiske forutsetningene 

eller den politiske makten som er 

nødvendig for å ivareta gruppens ressurser og 

rettigheter. Over halvparten av palestinerne i 

landet lever under kummerlige forhold, fordelt 

i tolv forskjellige leire fra Tripoli i nord til Sour 

i sør. Antallet kommer antakeligvis til å øke 

ettersom det libanesiske parlamentet har vedtatt 

lover som begrenser palestinernes muligheter 

til å bo utenfor leirene. Lover og reguleringer 

ekskluderer dem dessuten fra 72 yrker. Det er 

derfor ikke overraskende at arbeidsledigheten 

er så høy som 60 prosent. Dette til tross for at 

palestinere generelt er relativt godt utdannet. I 

følge ryktet er den lille kiosken rett opp gata 

ved der jeg bor, drevet av en palestiner med tre 

doktorgrader. Den gjennomsnittlige inntekten 

er på 540 kroner i måneden, og ettersom prisnivået 

i Beirut ligger på rundt det samme som i 

Norge, begrenser livet seg vanligvis til å være i 

og rundt leiren. 

Politisk godkjenning for å studere 

Samtalen dreier seg inn på skolegang. Utdanning 

er svært viktig for palestinerne her. Det 

å ha kvalifikasjoner gir en mulighet for å dra 

til utlandet å jobbe. Utdanning kan godt være 

billetten ut av de vanskelige omstendighetene 

flyktningetilværelsen byr på, men også dette 

styres av strenge lover og regler. De fleste palestinske 

studenter må ha en godkjenning fra forskjellige 

libanesiske politiske parti for å kunne 

studere. Alternativet er de gode, og dyre, amerikanske 

og franske universitetene, men disse 

er reservert for den økonomiske overklassen. 

Dette betyr at for det store flertallet er den 

eneste muligheten å prøve å få én av de 25 plassene 

per fag som er tilgjengelige for palestinere. 

Uansett er det ytterst få utdannelser som gir 

noen mulighet til jobb her i landet. Bilal forteller 

at han studerer til å bli sykepleier utelukkende 

for jobbmulighetens skyld. Men uavhengig om 

en får jobb eller ikke, så gir studier i det minste 

en noe å gjøre. Det er et fristende alternativ til 

å henge rundt i leiren. 

Det er blitt natt og jeg forlater Abu Hassan og 

Bilal. Da jeg går over parkeringsplassen utenfor 

leiren, kjennes lukten fra vannpipene. De unge 

mennene jeg møtte da jeg kom, sitter der enda. 

Det er hyggelig å treffe dem igjen, men jeg er 

på samme tid imponert over at de holder ut. De 

må holde ut. Det er her de bor. 

29

lovende 

sesongåpning 

stygg nese, fint stykke 

Bergen Jazzforums vårprogram 

byr på mange spennende godbiter. 

Sesongen startet fredag 

25. januar på Sardinen USF med 

duoen Sidsel Endresen og Bugge 

Wesseltoft. 

Studentteateret Immaturus har 

premiere på Nesegrevet av Tor 

Åge Bringsværd den tolvte februar. 

tekst: Cecilia Bjørge 

ceciliabjorge hotmail.com 


Bringsværds stykke er humoristisk og fyrig 

musikkteater som inneholder alle elementer et 

ekte eventyr bør ha. Handlingen er skrevet inn 

i et kjent eventyr-univers hvor man møter skikkelser 

som kvitebjørn, et troll og en heks. 

Hovedpersonen er heksedatteren Nesegrevet, 

som på tross av sitt ufordelaktige ytre søker den 

store kjærligheten. Hennes mor røver en ekte 

prins til datteren og forhekser ham om til en 

kvitbjørn. Dersom han nå ikke finner noen som 

kan elske ham innen et år, uten at de vet hvordan 

han egentlig ser ut, vil han tilhøre Nesegrevet 

resten av livet. Den spenningsfyllte kampen 

mellom gode og onde krefter avsluttes slik seg 

hør og bør med at de onde får sin straff og de 

gode sin belønning. Bringsværd har skrevet et 

stykke som alle kjenner seg igjen i, barn såvel 

som voksne. 

Hardt arbeid 

Immaturus startet å øve i slutten av september, 

30 

etter en mer omfattende audition enn vanlig, 

fordi det var viktig at skuespillerne også hadde 

visse musikalske talenter. Regissørene Siv Mælen 

og Vibeke Tangen mener den største utfordringen 

ligger i å trekke ut folks potensiale og å 

holde motivasjonen oppe blant skuespillerne. Å 

synge er dessuten ofte et mer ukjent område for 

mange, og det kan ta tid å bli sikker på sitt musikalske 

uttrykk. 

Det er mye kreative krefter som er i sving hos 

Immaturus for tiden. Vibeke Tangen har i samarbeid 

med Kari Marie Kloster skrevet musikken 

til stykket, til sammen elleve sanger. Resultatet 

har blitt fengende og vakre melodier som limer 

stykket sammen og bærer det fremover. 

Alt i alt fremstår Nesegrevet som et overbevisende 

og spennende teaterstykke, med mye 

inderlig skuespill og flotte musikalske innslag. 

Verdt å få med seg! 


ceciliabjorge@hotmail.com 


Endresen er landets fremste jazzvokalist. Hennes 

samarbeid med den allsidige musikeren Wesseltoft 

har utvidet jazzens horisonter, og sprenger 

grenser for vår oppfatning av melodien. Endresen 

tolker kjente låter på en vakker og personlig 

måte, men komponerer også egen musikk som 

ikke helt uten videre kan sammenlignes med 

noe annet. Hennes originale stemmebruk er et 

håndverk av sjeldent kaliber. Det følsomme og 

sårbare blandes med det kraftfulle og humoristiske. 

Resultatet blir et publikum hensatt til en 

annen, hittil ukjent verden. Wesseltofts kreative 

instrumentbruk (synth, klaver, klaverstrenger, 

djembe osv.) utfyller det vokale lydbilde til bortimot 

det perfekte, og skaper en spennende og 

intens stemning. 

Enstemmig presse 

Duoen kan fra før smykke seg med utallige 

superlativer fra et bortimot enstemmig pressekorps, 

også internasjonalt. Det vitner om at de 

treffer langt utover sfæren av ekspertmessige 

jazzentusiaster. På grunn av sin unikt vakre og 

allsidige fremtoning, når de også det gjengse 

publikum midt i hjertet. 

De har tidligere gitt ut Nightsong (1997) og 

Duplex Ride (1998), og ny CD kommer i mars. 

Endresen står også for bestillingsverket til årets 

nattjazz, så det er mye å glede seg til fremover!

film eller teater? 

Hva er forskjellen mellom å gå på 

videosjappa å leie Festen, og å 

dresse seg opp for å se forestillingen 

på DNS? 



foto: DNS 

Ikke så mye, viser det seg. For dem som har 

sett den glimrende dogmefilmen noen ganger, 

er det kanskje litt irriterende å vite neste replikk 

hele tiden. Men forestillingen er likevel meget 

bra. Skuespillerne gjør en god jobb, spesielt 

Gard Skagestad i hovedrollen som den stillferdige 

Christian. Farens seksuelle misbruk av ham 

og hans nå avdøde tvillingsøster gjennom barndommen, 

har ødelagt følelseslivet hans og sendt 

ham på nervesanatorium. Etter mange år i Paris, 

vender han tilbake til sin fars 60-årsdag som suksessfull 

forretningsmann. Tiden er inne for et 

oppgjør. 

Kim Sørensen og Anna Bache-Wiig gjør også 

gode roller som Christians bror Michael og hans 

kone Mette. Mer skriking, krangling og temperament 

skal man lete lenge etter. De må være 

totalt utslitte etter hver forestilling. Scenograf 

og kostymedesigner Steffen Aarfing kan også 

stort sett være strålende fornøyd med sine valg. 

Problemet er at forestillingen følger filmversjonen 

nærmest slavisk. Det finnes lite eller 

ingen nye momenter med i stykket som tilfører 

teaterversjonen noe mer enn filmen. Man får 

ingen store overraskelser. En annen ting er at 

det til tider er litt overdreven banning på scenen. 

Det høres kanskje kult ut når danskene roper 

fi..e og faen, men når nordmenn gjør det, kan 

det fort bli teit. 

Men ta turen til DNS før andre mars, det er 

verd besøket. Prøv å få plass så langt fremme at 

du kan se ansiktsuttrykkene tydelig, og dermed 

få nærhet til karakterene. 

hf-kantina, av Roger Oldeide 

31

stjerneskutt 

Han har gjort kometkarriere og 

har meteorangst i sin neste film. 

Men Kristoffer Joner ser ikke ut til 

å ha mistet bakkekontakten. 



foto: Kristin Torsteinson

- Noen ganger i livet er ting så 

tragiske at de blir morsomme 

Kristoffer sammen med 

Ørjan Karlsen, en av 

Himmelfallprodusentene 

Det er en litt trøtt Kristoffer Joner som møter 

oss en formiddag i baren på hotell Neptun. Han 

lurer på om vi vil ha kaffe, og bestiller en kanne. 

Vi overlater til fotografen å betale for den, mens 

Kristoffer høflig skjenker oppi til oss, og så til 

seg selv. Klokken er halv ett, og han har sovet til 

nå. En liten tur på byen dagen før gjør sitt med 

formen. Nå er det tid for morgenkaffe og røyk. 

Han fomler med mobiltelefonen sin mens han 

tenner en sigarett, og spør om jeg har greie på 

mobiler. Han vil at jeg skal slå av den irriterende 

tastaturlyden. Jeg klarer utfordringen. 

Vi møter ham i forbindelse med innspillingen 

av filmen Himmelfall, der han har en av hovedrollene. 

Det er gøy å spille inn film, men han 

synes ikke det er så kjekt å bo på hotell i to 

måneder. 

- Men nå har jeg fått videospiller og kaffetrakter 

på rommet, så da er det ikke så ille lenger, 

sier han. 

De fleste har vel etterhvert fått med seg hvem 

denne sjarmøren fra Stavanger er. Han spilte 

både i TV-serien Offshore og i suksessfilmen 

Detektor. Men han blir kanskje aller best husket 

for hovedrollen i dugnadsfilmen Mongoland, der 

han skrev seg inn i historien med sin utrolige 

Christopher Walken-etterligning. I tillegg til TVserie 

og kortfilmer er han altså senere i år aktuell 

i filmen Himmelfall, der han spiller den lett 

nervøse unge mannen Reidar Ruud. Motspillere 

er blant andre Maria Bonnevie og Kim Bodnia. 

- Himmelfall har en touch av Magnolia, sier 

Kristoffer. 

- Det handler om forskjellige mennesker som 

dunker borti hverandre, med den følge at livene 

deres forandrer retning. I rollen som Reidar har 

jeg noen ting jeg sliter med og trenger et trygt 

sted å være, derfor er jeg pasient på en psykiatrisk 

institusjon. Men jeg har lov å gå ut og sånn, 

å besøke mamma og treffe andre folk. 

Kristoffer er den av skuespillerne som kom 

først med i Himmelfall, men han var opprinnelig 

tiltenkt en annen rolle enn som Reidar. 

- Ti minutter før den første pressekonferansen 

ble jeg klar over at jeg skulle være Reidar, 

det hadde jeg ikke helt fått med meg, ler han og 

tenner en ny røyk. 

- Men det gikk heldigvis bra. 

Kristoffer synes han er heldig fordi han alltid 

har kjent de han har laget film sammen med. Så 

også med Himmelfall-regissør Gunnar Vikene. 

Men likevel var det greit å møte resten av gjengen 

før innspillingen tok til. Da samlet produsentene 

og regissøren alle sammen og dro på 

hyttetur utenfor Bergen. 

- Det var deilig, for når du er blitt litt kjent 

med noen er det lettere å tørre å drite seg ut, 

tørre å utlevere seg. Når man har festet sammen 

i to dager, er det ikke så farlig å si dumme 

ting etterpå, eller så pinlig å stirre folk lenge i 

øynene. Det går greit, liksom. 

Livets tragikomiske side 

Himmelfall er et drama, men filmen har også 

humor. 

- Noen ganger i livet er ting så tragiske at de 

blir morsomme, sier han. 

- Og humor er viktig, det må en film ha. 

Et av problemene karakteren Reidar sliter 

med i filmen, er at han er redd for å bli truffet av 

meteorer. Det høres jo unektelig litt morsomt 

ut, men Kristoffer synes ikke vi skal spøke med 

det. 

- Det er faktisk ganske vondt å få en meteor 

i hodet, sier han, og viser hvor på hodet det er 

verst å bli truffet. 

For å få frem ekte meteorangst hos ham, 

bruker regissør Gunnar Vikene en svær gummistrikk 

som han skyter på ham med, slik at han 

virkelig blir redd for å bli truffet. 

- Ja, det er vondt å få en svær strikk i trynet, 

sier han. 

- Men Gunnar er en veldig bra regissør, som 

benytter mange forskjellige teknikker for å få 

frem reaksjonene han ønsker. Du vet, det er jo 

bare fake alt sammen. 

Han skryter også av beboerne i borettslaget 

der mye av filminnspillingen foregår. 

- Handlingen i filmen foregår før jul, og vi 

spurte om de kunne henge opp julepynt i vinduene. 

Det var jævlig søtt av dem å gjøre det. Det 

så helt sprøtt ut. 

- Hvilket forhold har du til de andre skuespillerne? 

- For meg var det stort å spille mot Kim 

Bodnia, det er jo ganske kult, skrattler han. 

- Når han kom første dagen og gav meg 

en klem, da bare sank jeg sammen. Jeg har 

sett mange av filmene hans og jeg synes han 

er veldig bra, og plutselig stod han der, store 

mannen. Det var humor. Han liker forresten 

Bergen veldig godt. Han var hjemme i Danmark 

noen dager, og da han kom tilbake sa han ”Gu` 

hvor det er dejlig at være tilbage i Bergen!” 

Når Kristoffer havner sammen med stjerner 

av slikt kaliber, er det selvsagt fordi han også 

33

egnes som en meget dyktig skuespiller. Men 

konfrontert med det, blir han unnvikende, og 

prøver å ro seg unna. Jeg må nærmest vri ut av 

ham en kommentar. 

- Jeg synes jo det er kjempegøy når folk liker 

det jeg gjør, sier han til slutt. 

- Men jeg ser alltid for meg anmeldelser som 

sier ”filmen kunne blitt bra, men Joner fucket 

opp hele greien”. Det er en ganske skremmende 

tanke. Men man må jo bare prøve å gi faen i det 

og tenke at dette er en gøy ting å drive med. 

34 

Skuespiller og øltapper 

I likhet med Kim Bodnia har også Kristoffer 

begynt å like Bergen, men han innrømmer at 

han var litt skeptisk i begynnelsen. 

- Men det var nok fordi jeg alltid bare har 

vært her sånn en dag om gangen, unnskylder 

han seg. 

- Da får du ikke noe forhold til byen. Men 

Bergen er jo egentlig bare et stort Stavanger! 

Under innspillingen har han fått fri til å dra 

hjem to-tre dager innimellom. Men da har det 

blitt til at han ringer hver dag for å spørre hvordan 

det gikk på settet den dagen, om alt har gått 

bra og alle er fornøyde. 

- Jeg bryr meg veldig om prosjektet. Men når 

jeg er i Bergen ringer jeg like mye til Stavanger 

for å høre hvordan det går i baren! 

Kristoffer har jobbet i baren Cementen i Stavanger 

i tre år. Han mener det er perfekt å kombinere 

skuespilleryrket med å være bartender. 

- Jeg klarer ikke å jobbe hundre prosent som 

skuespiller hele tiden, for da synes jeg ikke det 

er så gøy lenger. Før jeg begynte med Himmelfall 

hadde jeg jobbet mye som skuespiller, og jeg 

syntes at det begynte å bli kjedelig. Det ble for 

mye rutine i det, og jeg gledet meg ikke til å gå 

på jobb. Da tok jeg fri i to måneder og jobbet i 

baren for å glede meg til dette prosjektet, glede 

meg til å være skuespiller igjen. Man blir jo lei 

av alt. Jobber man for lenge som bartender blir 

man lei det også. Derfor er det perfekt å kunne 

ta noen måneder fri og be andre steppe inn for 

deg. Få andre jobber har den friheten. 

Men nå er han kjempeengasjert i Himmelfall. 

- Det blir trist å avslutte, sier han. Da drar alle 

hver til sitt, og det var det. Når vi møtes igjen 

er det ikke det samme. Vi hadde det jævlig gøy, 

men vi får det ikke slik igjen. Men det er sånn 

det skal være. Vi hadde det jævlig kult og laget 

en kul film. Det gir i hvert fall lyst til å gjøre 

flere filmer. 

Kristoffer skjenker mer kaffe til seg, og sier 

han er begynt å våkne nå. Han fortsetter ivrig: 

- Film er en veldig bra ting. Det er en kombinasjon 

av mange kunstformer, og det er avhengig 

av mange folk som er veldig dyktige på sitt 

område. Det er derfor det er så gøy. Nå tar jeg 

kanskje litt hardt i, men av og til synes jeg det 

er helt magisk. Og så jukser vi så mye, får det til 

å se ut sånn og sånn, og så er det ikke sånn det er 

i det hele tatt. Men det er viktig at alle passer sin 

jobb. Hvis folk begynner å blande seg går det til 

helvete. Det er skikkelig teamwork. To måneder 

der vi jobber som faen hele gjengen. Det er 

kult å se når de sier ”kamera klar” og alle rundt 

stopper opp og er helt stille, og etter opptaket er 

gjort begynner alle med sitt igjen. Det skrus og 

rigges, gres og fønes, bankes og bores, full aktivitet. 

Når de så sier ”stille før opptak” stopper 

alle på et blunk igjen. Det er så flott å se på, og 

alle er med på å lage filmen, sier han solidarisk. 

Opptur i norsk film 

Kristoffer har tro på norsk film fremover. 

- Da Detektor kom ble den sett av 250 000, og 

det skapte en ny spirit. Tenk på Elling, som er 

sett av 750 000. Det er jo så herlig, en skikkelig 

opptur. Det har skjedd nye ting, og nye folk har 

kommet til. Tenk om vi kunne begynne å selge 

film til Danmark og Sverige, for eksempel. Det 

kunne bli interessant. Da får du et mye større 

publikum, og man kunne hatt større prosjekter 

der det er mer penger involvert. Kanskje vi til 

og med kunne lage engelsktalende film! 

- Men det er rart med språk. Svensk høres jo 

dritkult ut for oss. Det er merkelig at vi nordmenn 

forstår danskene og svenskene, men de 

forstår ikke norsk. Det er vittig det. Og det har 

kanskje noe å si når man skal selge film. 

- Hvordan tror du Himmelfall blir? 

- Jeg ser ikke på opptakene, så det er vanskelig 

for meg å si noe. Men jeg stoler på Gunnar. Når 

han er fornøyd, blir det nok bra. Dessuten er det 

så mye som blir gjort i ettertid med musikk og 

alt mulig. Men jeg har en veldig god følelse om 

hele greien. 

Mobiltelefonen hans begynner plutselig å 

pipe i ett sett. 

- Nå tok den visst helt av, sier han. 

Det er signalet om at transporten er klar til 

å hente ham til opptak. Han har fått ny tid på 

settet, to timer tidligere enn beregnet. 

- I dag skal jeg bare åpne et skap. Så kan jeg gå 

ut og drikke øl igjen, ler han. 

Det går opp for meg at han har tømt resten 

av kaffekannen alene, og samtidig røykt en hel 

haug med sigaretter. Og det hele på tom mage. 

Kanskje ikke så vanskelig å spille en litt shaky 

karakter etter det… 

- Jeg ser alltid for meg 

anmeldelser som sier 

“filmen kunne blitt bra, 

men Joner fucket opp...”

Regissør Gunnar Vikene 

bergensk himmelfall 

Med regissør fra Fyllingsdalen, produsent fra Tertnes, 

og nystartet produksjonsselskap blir det endelig 

spillefilm fra Bergen. 



foto: Helge Hansen 

Kristin Torsteinson 

Filminnspilling i Bergen er ikke hverdagskost, 

vi må femten-tjue år tilbake i tid til siste det 

skjedde. Men nå er filmen Himmelfall i sin helhet 

ferdig innspilt i Bergen, med Gunnar Vikene 

som regissør og manusforfatter. Det er Vikenes 

første spillefilm, men han er langt fra noen 

nykommer i filmbransjen. Han har et hundretalls 

reklamefilmer bak seg, og har også laget 

flere kortfilmer. Mange husker nok Kinobilletten, 

som har blitt vist i 30 land. Han har mottatt 

en rekke priser for sine arbeider, og det knyttes 

stor forventning til hans første spillefilm. Vikene 

er fra Fyllingsdalen, og har sin bakgrunn blant 

annet fra fjernsynsproduksjon ved Universitetet 

i Bergen. Han var med å starte produksjonsselskapet 

Alligator Film, og har jobbet der siden 

starten i 1995. 

Fantastisk manus 

Vikene har jobbet med manuset i mange år. Den 

første versjonen var ferdig for flere år siden, men 

produsenten hadde problemer med finansiering. 

Derfor tok Vikene kontakt med Ørjan Karlsen i 

produksjonsselskapet Motlys i Oslo. Karlsen er 

også fra Bergen og har tidligere jobbet i Alligator 

Film. 

- Vi syntes det var et fantastisk manus og 

ville skaffe pengene, sier Karlsen. Sammen med 

Motlys-kompanjong og hovedprodusent Sigve 

Endresen, ble de enige med Alligator om at 

dette kunne bygge på et fremtidig samarbeid 

også, og de gikk sammen om å danne et nytt 

Bergensbasert produksjonsselskap, som har fått 

i oppdrag å lage Himmelfall. 

- Det tok tid å skaffe pengene. Vi fikk ti-elleve 

millioner fra filmfondet, har cirka fem millioner 

i privatkapital og endel offentlige penger, slik at 

budsjettet til sammen ble på rundt 17-18 millioner 

kroner, sier Karlsen. 

Det nye produksjonsselskapet tar sikte på å 

skape et levedyktig filmmiljø i Bergen. Men selv 

om mange i staben bak Himmelfall har en klar 

Bergens-forankring, kunne filmen vært spilt inn 

mange andre steder. 

- Det er på ingen måte noen Bergens-forherligende 

film, ler Karlsen. Vi benytter noen skuespillere 

fra Den Nasjonale Scene, men har ellers 

35

Ørjan Karlsen bygger 

Essostasjon, men selger 

ikke bensin... 

prøvd å få tak i de skuespillere som vi tror vil 

gjøre rollene best. Vi lar selvfølgelig kvalitet gå 

foran lokalpatriotiske hensyn. 

Flere sentrale roller 

Handlingen foregår de siste tre dager før jul i 

en oppdiktet drabantby et sted i Norge. Filmen 

har åtte sentrale karakterer som spilles av blant 

andre Kristoffer Joner, Maria Bonnevie og danske 

Kim Bodnia. De er alle mennesker som svirrer 

rundt i førjulsnatten, og forandrer strategien for 

livet sitt som følge av møter med hverandre. 

Reidar (Joner) har angst for å få meteorer i 

hodet, men håper han kan redde Juni (Bonnevie) 

fra å henge seg i et Brannskjerf. De er begge pasienter 

på en psykiatrisk institusjon, hvor Bodnia 

spiller en impotent psykiater. For å tilfredsstille 

sin kone, betaler han en taxisjåfør for å være 

elskeren hennes. Dessverre viser taxisjåføren seg 

å være en superelsker, i tillegg til å være en 

tyv og en svindler. Samtidig er en asiatisk mann 

kastet ut av sin norske kjæreste, og gjør det han 

kan for å bli innlagt på institusjonen. Han tror 

nemlig det vil føre til at han får oppholdstillatelse 

i Norge. 

Dette er deler av det persongalleriet Himmelfall 

presenterer. Regissør Gunnar Vikene har tidligere 

jobbet på et psykiatrisk sykehus, og har 

vel kanskje latt seg inspirere av det. 

- Hva vil en person gjøre dersom han er trengt 

opp i et hjørne? spør produsent Karlsen. 

- Vil han be om unnskyldning eller hopper 

han ut vinduet? Hvis man har sett mennesker 

i slike situasjoner, er det lettere å skape logiske 

karakterer i et sant univers, og ikke et oppdiktet 

univers fullt av påstander. 

Bygget Esso-stasjon 

Mye av filmen ble spilt inn i Ulsmåg borettslag 

36 

ikke langt fra Nesttun. 

- Vi fant ut at dette stedet hadde alt vi trengte, 

bortsett fra en elv og bensinstasjon. Vi bestemte 

oss for å legge inn elven digitalt etterpå, og 

bygge en Esso-stasjon. 

Bensinstasjonen har lurt mange forbikjørende. 

- Ja, mange har stoppet for å handle her, ler 

Karlsen. 

Beboerne i borettslaget syntes nok det var 

spennende å befinne seg midt i en filminnspilling 

i flere måneder, og de har stilt villig opp. 

- I Oslo er folk vant til at NRK har gjort sine 

ting der i alle år, TV2 spiller inn dramaseriene 

sine der, og hele filmindustrien er der. Men når 

det først skjer store ting i Bergen, synes folk det 

er gøy å være med og hjelpe til. Vi er også veldig 

fornøyde med politiet, som kommer om kvelden 

og stopper trafikken så vi får det stille, og 

står ute i kulden og fryser med oss. 

God stemning på settet 

Skuespillerne har kommet til etter hvert. 

- Vi var veldig klar for å ha med Kristoffer 

Joner, sier Karlsen. 

- Han var med et halvt år før innspillingen 

startet. Kim Bodnia kom med en måned før opptaksstart. 

Vi var på Quartfestivalen i sommer og 

viste Øyenstikker, en annen film vi har produsert, 

og snakket med Kim om Himmelfall. Han 

leste manus og likte det veldig godt. Maria Bonnevie 

kom med bare to uker før innspillingen 

startet. 

Og det har vært en god atmosfære på settet. 

- Vi er en integrert gjeng som liker å være der. 

Det er ikke sånn at noen tenker at de har høyere 

status enn andre. Men det er nok en grunn til 

at vi jobber så bra sammen. På en spillefilm der 

manus er så som så, tror jeg man lett kan få en 

stab der alle har sine motiv for å være der. Noen 

er der for å tjene pengene, andre synes det er 

gøy å jobbe med en bestemt skuespiller, men så 

blåser de i historien. Mens i dette tilfellet føler vi 

virkelig en ånd for historien vi forteller, og vi ser 

hver dag at vi får bra ting til. 

Karlsen får filminnspillingen til å høres veldig 

hyggelig ut. 

- Det kan selvsagt være tøft også, sier han. 

- Det er en kombinasjon mellom knallhardt 

arbeid og trygghet. Det er viktig å være i en 

sosial kontekst som gjør at du føler deg trygg. 

Det krever mye å prestere å være en psykiatrisk 

pasient med egne teorier med femten mennesker 

i rommet. Du ser det på øynene hvis folk 

lyger. Det krever en enorm mental forberedelse 

fra skuespillernes side. 

På kino i Danmark 

I skrivende stund jobbes det med etterarbeid 

av filmen. Dette vil ta cirka et halvt år. Da er 

det sommer, og ikke særlig gunstig å lansere 

film. Derfor blir ikke filmen å se på kino før til 

høsten. 

- Vi har tenkt på at kanskje Bergen Filmfestival 

kan være et bra sted å lansere den. Men dette 

er ikke sikkert ennå. 

Men de har allerede en avtale om at Himmelfall 

skal på kino i Danmark. 

- Lager man kvalitet, kan man også selge billetter 

i andre land, avslutter Karlsen.

alltid fleire fiendar 

Eg var til optikar. Som rimeleg var måtte eg 

fortelje at eg i fortida hadde vore langsynt. At 

eg hadde problem med å lese, at eg myste 

mykje. Optikaren sa at det ikkje var meininga 

at DE skulle lese. DE skulle heller drive med 

jakt og fiske. Hennar folk var derimot ikkje 

så framsynte at dei kunne drive med praktisk 

arbeid. Det var oss og dei. Det var dei langsynte 

mot dei trangsynte. 

tekst: Vivian Sandnes 

viviansandnes@hotmail.com 

faksimiler: Marvel Comic 

2001 vart etter ellevte september skildra som 

”året då alt vart endra”. Det stemmer sjølvsagt 

ikkje. 2001 var året då verda gjekk attende til 

kald krig, om enn med ein annan motpart enn 

sist. Islam is rising / The christians mobilizing, som 

det heiter i The The sin Armageddon Days Are 

Here (Again) frå 1989. ”If you are not with us, 

you are with the terrorists”, sa den amerikanske 

presidenten George W. Bush til verdssamfunnet 

etter terroraksjonane i New York. Meldinga var 

klår: no må alle ta side. 

Den gamle diplomatiske sanninga om at 

begge sider har litt rett, heldt ikkje (om ho 

nokon gong har gjort det); her var problemstillinga 

og kravet totalt anten-eller. Dei Gode 

verdiane som ligg i demokrati, ytringsfridom, 

likskap og rettferd vart offentleg, vestleg-demokratisk-kristen 

eigedom, og sett i politisk, geografisk 

og ideologisk opposisjon til dei Onde 

verdiane som ligg i arabisk-muslimsk terrorisme, 

undertrykking og korrupsjon. 

Det er vanskeleg for oss å setje seg inn i korleis 

det er på ”den andre sida” (iallfall så lenge 

media ikkje gjer så mykje for å rette på kunnskapsløysa 

vår), men det er rimeleg å gå ut frå at 

iallfall delar av arabarverda er like lite nyansert i 

sin anti-USA-propaganda og anti-imperialisme. 

[Han tok til] å gjere undersøkingar på eiga hand, og 

hadde litt etter kvart funne ut at amerikanarane i det 

store og heile og generelt sett og når alt kom til alt 

var eit dritfolk. Når dei skaut kvarandre ned for eit 

godt ord og hadde drepe nesten alle indianarane og 

plaga negerane, kva var det for slags folk? Og når 

dei dreiv og kriga mot uskuldige folk borte med Kina 

og der og ville ha herredømet over heile verda, så 

kunne ein ikkje vente anna enn at dei slo ned folk og 

tok lommebøkene deira òg, når dei fekk høve til det. 

(Ragnar Hovland) 

Medan det sjeldan har vore meir sant at begge 

sider har litt rett (og at begge sider tek svært 

feil!), har det like sjeldan vore eit så klårt definert 

skilje mellom godt og vondt i offentleg, vestleg 

retorikk. Det er ikkje mange politikarar som 

har ytra meiningar som bryt med den kollektive, 

vestlege oss-og-dei-tankegangen. Dei viktige 

medieoperatørane har i det store og det 

heile vore fullstendig på linje med denne tankegangen. 

Såleis kunne kommentator Helge 

Øgrim i Dagbladet den 31. oktober i fjor skrive 

at ”historien forhåpentlig [har] lært den kristne 

sivilisasjonen det uholdbare i å tvinge til trosunderkastelse 

med tortur og bål. Store deler av den 

muslimske sivilisasjonen er tilsynelatende ikke 

på samme trinn i lærekurven”. Likeins førte det 

absolutte skiljet mellom godt og ondt til at ”seriøse” 

meiningsberarar i media fekk seg til å forsvare 

tortur av krigsfangar frå Talibanregimet 

(det at dei faktisk ikkje har fått status som krigsfangar, 

endrar neppe på dette synet). Meir alvorleg 

er likevel den effekten ein slik retorikk kan 

ha på Folket; på våre førestellingar og fordommar. 

Naudsynte fiendar 

Det er lite som samlar menneske så effektivt 

som førestellinga om ein ytre fiende. Er det 

grunnfesta i mennesket at vi til ei kvar tid må ha 

ein slik definert fiende? Ligg der ein mekanikk 

i religion eller kanskje nasjonalstaten som gjer 

at menneske rett og slett ikkje klarer å eksistere 

utan å ha ein fiende? Eller er det kanskje slik 

at vi treng å definere Dei andre som Vonde for 

at vi skal kunne definere oss sjølve som Gode? 

Binære opposisjonar rører til tårer. Kampen er 

mellom det gode og det vonde. Førestellinga 

om det gode og det vonde let seg vanskeleg 

bryte ned. Nett difor er det viktig å vende blikket 

mot dei som skaper meining: kven definerer 

vondskap, kven bestemmer kven Dei vonde er? 

37

vil den konformative svare Difor. Vegen er kort 

og målet er konvensjonelt. Alle er produkt av si 

tid. Frå 60-talet har ein både Captain America og 

hippierørsla. Mangfaldet er større og aktørane 

er fleire i dag, men den amerikanske kulturproduksjon 

på 60-talet var ikkje så homogen 

som ein skulle ynskje at den var (sjølv om Jimi 

Hendrix var for USA si krigføring i Vietnam, og 

Bob Dylan ikkje er så frilynt som ein skulle tru). 

Eg snakkar nå om ideologiproduksjon, altså om medvitsproduksjon, 

altså om romanskriving og filmlaging 

og slike ting... For i den grad ein ideologi endrar 

eit menneskes måte å tenka på, har den ikkje berre 

reprodusert seg sjølv i mennesket, men har også blitt 

ei materielt virkande kraft i dette mennesket. (Kjartan 

Fløgstad) 

Kulturelle fiendar 

Kulturen har grovt sett hatt to roller i forminga 

av folk sitt medvit om Fienden. På den eine sida 

har du den samfunnskritiske funksjonen, som 

i klisjeen vert framstilt som intellektuell, ”venstreorientert” 

kunst og kultur som stiller spørsmål 

ved det etablerte. Denne funksjonen var 

nok meir synleg for nokre tiår sidan, men også i 

dag ser ein døme på at kulturprodukt og kulturpersonar 

i ein eller annan forstand av ordet er 

”samfunnskritisk”. På den andre sida har du den 

konformative kulturen, som ofte har ein meir 

implisitt bodskap. Der dei kritiske spør Kvifor?, 

Populære fiendar 

I teikneseriar kjem stereotypane av desse førestellingane 

biletleg til syne, og når teikneserieretorikken 

frå 60-talet er til forveksling lik 

den offentlege diskursen i den vestlege verda i 

dag, syner dette fyrst og fremst kor innarbeidde 

mange av desse førestellingane er. Ein kan enno 

mindre ignorere ein eventuell funksjon: klårt 

definerte kategoriar hindrar kaos – ein må legitimere 

det etablerte, oppretthalde orden. Fiendebilete 

og fiendeteikningar skaper balanse, 

teikneserieheltane sin kamp mot vondskap er 

kampen mot kaos. Når nazistar, kommunistar 

og muslimar frå tid til anna trugar demokrati 

og ytringsfridom, er det på sin plass at superheltar, 

slik ein kjenner dei frå Supermann, The Fantastic 

Four, The Avengers og uendeleg mange 

andre, kjem susande i superheltkappene sine og 

fortel kor skåpet skal stå. 

Grøne fiendar 

I tidsromet 1963 til 1967 gav New York-baserte 

Marvel Comics ut blada Avengers # 1-46. Her 

finn vi scener som denne: 

The place: Asgard, Home of the Norse gods! 

The time: the present! 

The man: Loki, god of evil! A prisoner on 

the dreaded Isle of Silence…plotting awsome 

revenge against his mighty enemy, Thor, the 

thunder god! 

Loki vil bruke den godlynte Hulk i kampen mot 

erkefienden Mighty Thor, god of thunder. I det 

dagelege opptrer Migthy Thor som den sympatiske 

Dr. Don Blake; ”lame, mild–mannered 

38

treater of the sick and injured!”. Loki er ein slu kjeltring, 

og trass alt vondskapen sin gud, likevel tykkjer 

han det er drøyt å kveste Dr. Don Blake: ”Only by 

conquering him as Thor will my revenge be complete! 

But it will require a fearful menace to make 

the dull doctor become the migthy thunder god! I 

must scan earth till I find such a menace”. “After 

long hours of supernatural observation” ser Loki 

løysinga: han ser the incredible Hulk. 

Loki arrangerar ei togulukke der Hulk, som faktisk 

redda toget og passasjerane, vert mistenkt for å ha 

angripe toget. Avisene sin dom er klår: Hulk in 

attack on train! Her må ein ikkje blande korta: Loki 

brukar altså Hulk for å provosere Migthy Thor. Ironisk 

som det trass alt er skal God of Thunder røykjast 

ut av hola si – han skal drivast på flukt og, som 

ein stundom pla seie: ”we shall hunt him down”. 

Fantastiske fiendar 

Ungguten Rick Jones trur på det gode i mennesket 

og har såleis vanskeleg for å akseptere ein vond 

Hulk. Rick er dessutan ein av dei få som kjenner 

sanninga om Hulk. Han tenkjer med eitt på foreininga 

han har vore med på å skipe: Teen Brigade, a 

group of youthful radio ham enthusiasts, eller som 

det heiter på norsk: ei gruppe idealistar som kjempar 

for verdsfred. Rick seier at ein må freiste å kontakte 

nokon med krefter som tilsvarar Hulk sine: 

til dømes Fantastic Four. Og kva er vel enklare enn 

å kontakte dei via FF si særskilde radiobølgje? Dei 

kjem, alle er der: the Mighty Thor, Iron-man, Antman 

og the Wasp. Hulk er på si side, og for tida, i 

vondskapen sin teneste. 

Hulk vert rasande då han finn ut at han berre har 

vore ei brikke i Loki sitt maktspel. Rettferda sigrar: 

folket vert sett opp mot demagogen og det som må 

skje det skjer: Loki vert uskadeleggjort. 

Fusjonen er ein realitet, The Avengers er eit 

faktum og ein får utelukkande gode tilbakemeldingar 

frå dei tilstadeverande superheltane, eller, som 

Hulk sjølv sa det; ”I’m sick of bein’ hunted and 

hounded! I’d rather be with you than against you”. 

Det er slik det er i verda, ein er anten med eller mot: 

ja til Loki er nei til fridom, likskap, brorskap. Slik er 

det i teikneseriar og slik er det i internasjonal politikk. 

Don’t you recognize it?? It’s the famous red, white and blue garb of -- Captain 

America! 

39

lokomotivfører Osberg 




Sjefen for Ride This Train ser sliten 

ut. Tom Osberg møter oss på Garage 

der han jobber deltid med booking 

av band. 

- Det har blitt mye jobbing de siste 

ukene. Det er mye som skal organiseres 

i forbindelse med en festival 

som har vokst seg til denne størrelsen. 

Det er mange ting å tenke på. 

Mye som skal gjennom få personer. 

Kaffen og røykpakken kommer 

fort på bordet og forsterker inntrykket 

av en mann som har vært under 

press de siste ukene. 

- Jeg var på kino for første gang 

på svært lenge i går. Så Ringenes 

Herre. 

Osberg er en allsidig mann. I tillegg 

til å jobbe i styret for Cato 

Skogstrands Minnefond, lede Ride 

This Train, drive med booking og 

dekorering for Garage, jobber han 

med grafisk design, både privat og i 

informasjonsavdelingen på universitetet. 

Han tenner en røyk og lener 

seg bakover på stolen. 

- Hvordan er du fornøyd med gjennomføringen 

av årets festival ? 

- Gjennomføringen har gått fint, 

men det har vært mye å gjøre, så 

neste år vil vi nok delegere mer 

ansvar til flere personer. Styret skal 

i hvert fall økes fra fire til fem personer. 

Besøket på konsertene var 

under det vi hadde håpet på. Særlig 

torsdag var det labert med folk. Jeg 

var en runde utpå kvelden og det 

var svært luftig i lokalene. 

- Mange har klaget på dyre billettpriser 

i forhold til den varierende musikalske 

kvaliteten til bandene som spilte. Kan 

det være en årsak til lavere publikumsbesøk 

enn forventet ? 

- Inngangsprisen på konserter vil 

ha noe å si for publikumsbesøket. Vi 

40

hadde i forkant diskutert mye rundt dette og 

kom fram til samme pris på alle konsertdagene 

og de forskjellige scenene. Dette ligger mye i 

festivalens idealistiske ånd, der noen band stiller 

opp og spiller gratis for at andre skal få muligheten 

til å gjøre noe med musikk. Det vil da 

være unaturlig å dele artistene i kvalitetsnivå, 

og kreve mer for noen enn for andre. Festivalpass 

er også problematisk, ettersom det da blir 

vanskelig å beregne når det er fullt på en konsert 

hvis det plutselig kommer mange med slike 

pass. Når det er sagt vil det nok fra publikums 

side være interessant å se noen store artister i tillegg 

til de mindre kjente. Et eksempel på dette 

er fredagen på Garage der Rypdal/Tekrø nok 

trakk mye folk. Hadde vi slike artister på scenene 

hver dag, ville nok publikumstallet vært 

høyere. 

Osberg forteller engasjert om sin interesse for 

musikk. Han var i seks år med i bandet Sarina 

Nut Company før de ga seg i 1996 etter plateutgivelse 

og turneer. Det ble for mye stress men 

musikken betyr fremdeles mye for ham. 

- Det var interessant å se at dere i år satset på Clubtrain… 

- Ja, festivalen vil gjerne trekke inn forskjellige 

musikkmiljø i Bergen. Det er for øvrig vanskelig 

å trekke mye folk innenfor et så vidt musikksegment. 

Vi forsøkte å få Röyksopp, det viste seg 

å være umulig, men vi hadde mye bra på programmet. 

Problemet er at alle vil høre akkurat 

det de liker og dermed vite nøyaktige spilletidspunkt 

for de forskjellige artistene. Jeg har et 

inntrykk av at det innenfor dette miljøet er vanskelig 

å skape en festivalstemning, der man tar 

en tur i baren for å vente på det som er bra, 

hvis det spilles noe man ikke liker. Alle vil ha 

sin musikk og er kanskje ikke så interessert i det 

varierte. 

- Hva er planene videre ? 

-Vi skal forsøke å supplere Ride This Train festivalen 

med noen mindre arrangementer utover 

året. Dette for at flere nye band skal få sjansen til 

å vise seg fram. Jeg skal holde øyne og ører åpne 

på konserter fremover. Ellers skal vi jo fordele 

halvparten av minnefondet til band og artister 

som har søkt om støtte. 

- Hvordan ser konsertvåren ut på Garage? 

Osberg snur seg mot Dennis Reksten som 

sitter ved baren. 

- Hvordan ser det ut, Dennis? 

Han får noen kryptiske meldinger tilbake. 

- Eh, kan vi komme tilbake til det litt senere? 

who’s gonna ride my wild trains? 

Dette året startet forrykende med 

Ride This Train-festivalen tredje 

helga i januar. En festival til 

inntekt for unge musikere i 

bergensområdet. 




Festivalen Ride This Train er knyttet opp mot 

minnefondet til Cato Skogstrand, en dyktig 

musiker og en viktig del av bergensrocken og 

miljøet rundt Garage tidlig på nittitallet. Fondet 

brukes til å omfordele penger til andre musikere 

i Bergen som opplever glede med musikken, 

særlig unge musikere i startfasen som trenger 

penger til øvingslokaler, instrument, utstyr eller 

demoer. Dette for å fremme utvikling i musikkmiljøet. 

Sekundært skal fondet også støtte musikere 

på viderekommende nivåer, gjennom turné 

og profilerings- og prosjektstøtte. 

Festivalen er en dugnad der både unge og 

mer etablerte musikere blandes for å vise hva 

som rører seg i Bergen. Bandene som spiller får 

dekket utgifter knyttet til konserten men ingen 

betaling. Mange ser likevel verdien av å presentere 

seg på en positiv måte ved å stille opp på 

et idealistisk grunnlag. Støtten som blir fordelt 

til unge musikkinteresserte avhenger av inntektene 

fra billettsalget på konsertene. Siden festivalen 

startet i 1995 har den innbrakt til sammen 

over fem hundre tusen kroner. 

Konsertene 

Onsdag var Madam Felle stedet. Lite og intimt, 

på uvant side av byen og et noe utradisjonelt 

valg av sted for musikk som spenner seg fra 

blankpusset messing til sortere metall. 

Konsertkvelden var svært varierende men 

stemningen var god, lokalet var fylt, og jammen 

selger de ikke øl på Bryggen også. Store variasjoner 

i musikkgenre fra rock, punk, country og 

heavy-metal, og en entusiastisk vokalist i bandet 

Bombers som ikke får nok av ordet; allright, fullførte 

festivalens første dag. 

Fredagen parkerte vi på Garage, der flere gode 

band stod på plakaten. Det var knyttet store forventinger 

til gitaristkonserten med Terje Rypdal 

og Ronni Le Tekrø. Det ble en svært melodiøs 

og stemningsskapende opplevelse, og Kniv og 

Taffel, som mange husker fra nattjazzen i fjor, 

fikk opp tempoet med sitt forrykende strengspill. 

41

stress og utbrenthet 

Med symbol og effektbruk setter 

den nystartede teatergruppa Carrusel 

søkelys på hvordan man 

kan møte veggen. 

tekst: Rune Espeland 

runeesp@hotmail.com 

18. februar er det urpremiere på stykket Drømmer 

om vann. Stykket er skrevet av Linn Ambjørnsen 

og Cathrine Lønnerød. Sammen står de bak 

den nystartede friteatergruppen Carrusel. Nylig 

fikk de prosjektstøtte av Libressefondet til nettopp 

dette stykket. Drømmer om vann er dermed 

gruppens første oppsetning med Berit Eggen 

Solstad som instruktør. 

Indre uro 

Med dette stykket ønsker de å sette søkelys på 

en av vår tids store folkesykdommer: utbrenthet. 

Hovedpersonen, en ung kvinnelig zoolog, 

sliter seg helt ut på grunn av sitt høye ambisjonsnivå 

og store engasjement. Hun er forsker 

og i ferd med å gi ut en sentral publikasjon om 

dugonger. I stykket ser vi hvordan arbeidssfæren 

og privatsfæren går i hverandre. Vel hjemme 

klarer hun ikke å slappe av og legge arbeidet fra 

seg. Hennes store arbeidspress setter forholdet 

til samboeren Martin på prøve. 

Alter ego 

- Vi tror at alle mennesker har disse to ulike 

sider i seg, den drømmende og den handlende. 

Hvis koplingen mellom disse to sidene forstyrres, 

mister vi også kontakten med oss selv, sier 

Lønnerød. 

Stykket viser de ulike kreftene som virker 

i mennesket representert ved hovedpersonens 

to alter ego, representert ved henholdsvis Dykkeren 

og Gjøgleren. Dykkeren er kraften som 

driver henne fremover, og Gjøgleren er den mer 

uhøytidelige delen i henne, som får henne til å 

lytte. I arbeidet med sin første publikasjon driver 

hun seg selv til det ytterste og møter veggen. 

Hun står så overfor valget mellom å lytte til 

Gjøglerens historier eller å følge Dykkeren ned i 

dypet. 

Interaktiv forestilling 

- Vi ønsker å utfordre scenerommet og sette opp 

stykket på en annen arena enn der man vanligvis 

ser teater, sier Ambjørnsen. 

Lokalet i Bergen Tekniske Museum på Møhlenpris 

skaper en annerledes ramme for stykket; 

et rektangulært utstillingsrom med høye 

vinduer og store dører som fører ingensteds. 

Scenen er på gulvnivå, og publikum vil sitte på 

et amfi laget av gamle kinoseter. Likevel ønsker 

Carrusel å gjøre forestillingen mest mulig interaktiv 

uten en klar grense mellom skuespillere 

og publikum. Den scenografiske utformingen 

gjenspeiler den tilstanden personen befinner 

seg. Den må passe spillsekvenser som veksler 

mellom realisme og surrealisme. Ellers kommer 

en fiolinist og en didgeridoo spiller til å bidra i å 

sette stemningen. 

42

engasjert motstand 

Hva er viktig for deg? 

Hva gjør deg engasjert? 

Hva gjør deg forbannet? 

Hva får deg til å brenne opp innvendig? 

Kan man forstå ondskapen mot andre mennesker? 

Hvor kommer rasismen fra, og hvorfor i helvete er den her ennå?? 



foto: Aud Marit Sofie Wigg 

Fordommene og diskrimineringen mot folk med 

annen hudfarge, religion og kultur er absolutt 

tilstede i dagens samfunn. Vi må ikke forholde 

oss likegyldig til det som skjer rundt oss. Vi må 

alle engasjere oss og gjerne bli en del av antirasistiske 

organisasjoner for å vise at rasisme ikke 

aksepteres. Appellen ble holdt da Bergen Antirasistisk 

Front hadde konsertkveld på Garage 

onsdag den 23. januar. 

H2O 

Arrangementet startet tidlig, og med alkoholfri 

bar var nok gjennomsnittsalderen lavere enn 

ved andre konsertarrangementer på Garage. 

Lokalet var glissent befolket, men folk samlet 

seg ved scenen når konserten startet, og utover 

kvelden kom det flere til. 

44 

Rød Mix og Mørke Eventyr 

Det var fire varierte band som stilte opp på den 

antirasistiske markeringskonserten. Først ut var 

Murphy’s Laundry, som til tross for problemer 

med lyden gjennomførte en god konsert med 

vokalist Aslak i spissen. Etter dette ble det 

tyngre toner fra jentebandet Østblokk, som 

også spilte under Ride This Train-festivalen. 

Sickboy, et nytt og mindre kjent band i Bergen, 

spilte melodiøs rockpunk. Godt gitarspill, gutta 

har litt å jobbe med på vokalsiden, men vi gleder 

oss til å høre mer fra dem senere. Bandet som 

imponerte mest var Octavia. Svært samspilt og 

velklingende med mørke gitarriff og mystisk 

drømmespill på keyboard. Vokalist Silje Wergeland 

har en god stemme og en utstråling som 

trollbinder publikum. Gi oss mer utover våren. 

Det er lenge siden jeg har drukket så mye 

vann. 

Bergen Antirasistisk Front (BAF) kjemper mot 

fordommer, rasisme og nazisme. De arrangerer 

møter og demonstrasjoner for å sette fokus på 

hva rasismen egenlig er, og hvordan den vises i 

samfunnet, i en by som Bergen. Vi håper på flere 

arrangement i tida som kommer. 

Kontakt: baf@sol.no 

Nettside: hjem.sol.no/baf

sniggaborock 

Det kryr av flinke svenskar for 

tida. Det kryr av dumme ordspel 

på The Plan. Her kjem 

ingen ordspel. Men The Plan 

spilte på Kvarteret i slutten av 

januar. Det var ganske ok. 

tekst: Jon O. Hove 

jonoho@pakistanmail.com 

foto: Cecilie Wallevik 

For dei av dykk som ikkje har høyrt om The 

Plan, her kjem eit kjapt innføringskurs: Det var 

ein gong eit band frå Sverige som heitte Broder 

Daniel. Dei fekk med ein låt på soundtracket 

til Fucking Åmål, og stort meir enn det vart det 

ikkje (sjølv om det går eit rykte om at dei har 

noko på gang no…). Ein av medlemane i Broder 

Daniel var trommisen Håkan Hellström, og historien 

om at han kasta stikkene bør vera velkjent. 

Ein annan av medlemane i Broder Daniel 

var Theodor Jensen. Han fekk også lyst til å 

freista lukka for seg sjølv, og vips, så var The 

Plan fødd. Debutplata frå 2001, som ganske 

enkelt heiter The Plan, fekk god mottaking. Singelen 

”Mon Amour” vart ein radio-hit og suksessen 

var eit faktum. 

Desperat stemme 

At The Plan er ei gruppe som er artige å sjå live 

er heva over all tvil. Vokalist og låtskrivar Theodor 

Jensen har ein av dei snålaste danseteknikkane 

på den skandinaviske rockescena, og bassist 

Peter Morén er enkelt og greit den raraste framtoningen 

underteikna har sett på lenge. Slikt er 

morosamt. Låtane er også ofte av den morosame 

sorten, lette å synga med på og gjerne 

med eit ”trallalla-refreng”. Stemma til Jenssen 

er også akkurat så desperat som ho skal vera, 

og Håkan Hellström-trompetisten Stefan Sporsén 

såg ut som han likte å stå på scena utan kvit 

matrosdress. Det var altså nokså morosamt. 

Kort konsert 

Men midt oppi alt dette Lønnebergske pågangsmotet 

var det iallfall eitt skår i gleda. Når billetten 

kostar hundre kroner bør konserten vara litt 

lenger enn førti minutt, sjølv om bandet spelar 

kjappe og korte låtar. Kaizers Orchestra spelar 

like lenge når dei varmar opp for Morten Abel. 

Kvelden tok heller ikkje heilt av. Den mystiske 

x-faktoren, den såkalla je ne sais quoi, den som 

forvandlar grei nok musikk til noko magisk, 

mangla. Likevel må me konkludera med at The 

Plan er eit artig og livleg band som helst bør 

nytast saman med ein halvliter eller to. 

Eller for å seia som Theodor Jenssen sa då dei 

gjekk av scena: 

- Då sjåast me på festen! (Skal lesast på svensk…). 

45

ensinober på vinyl 

Benjamin Rokseth har spilt i band 

sammen med St. Thomas. Nå er 

han aktuell med plateutgivelse 

under navnet Bensinober. 

tekst: Hein Berdinesen 

starmelt58@hotmail.com 

foto: Benjamin Rokseth 

Benjamin Rokseth er opprinnelig fra Trøndelag. 

For tiden bor han i Bergen, hvor han tar mellomfag 

i litteraturvitenskap. Ved siden av studiene 

driver han hovedsakelig med musikk under 

navnet Bensinober. Det er helt sikkert mange 

studenter som driver med musikk på fritiden, 

men det er nok få som har gitt ut plate. Rokseth 

er en av dem. Han har spilt inn og gitt ut en 

plate helt på egenhånd. Til og med coveret har 

han laget selv. 

- Foreløpig er Bensinober et enmannsprosjekt, 

sier Rokseth. 

- Men jeg utelukker ikke at flere personer kan 

bli trukket inn etter hvert. 

Rokseth har spilt i band før han. Blant annet 

med selveste St. Thomas. 

- Thomas og jeg spilte sammen i et band som 

het Emily Lang fra høsten 1998 til høsten 2000. 

Dessverre flyttet Thomas til Oslo, og Emily 

Lang gikk i oppløsning. Mange av låtene som er 

med på den nye platen min var ment for Emily 

Lang, sier Rokseth. 

- Mye av Bensinoberstoffet er relativt gammelt, 

og det virker som Rokseth føler en slags 

lettelse ved endelig å få gitt det ut. 

Personlig låtmateriale 

- Det var viktig for meg å få spilt inn disse låtene. 

Nå kan jeg på en måte starte på nytt. Skrive nye 

låter med tanke på en ny utgivelse. 

På spørsmål om hvorfor han absolutt måtte 

spille alle instrumentene på platen selv, svarer 

Rokseth at det har med selve låtene å gjøre. 

- Disse sangene er veldig personlige. Derfor 

var det viktig for meg å gjøre alt selv. Jeg spiller 

både trommer, bass, gitar og keyboards. All 

vokalen har jeg også gjort, sier en fornøyd Rokseth. 

- Hovedinstrumentet mitt er egentlig fløyte, 

men det finnes ikke en eneste fløytetone på 

platen, ler han. 

Da vi lurer på hvilken musikk han lar seg 

inspirere av, kommer svaret kjapt: 

- Neil Young og Elliot Smith er mine største 

inspirasjonskilder. David Bowie er også stor. En 

kan nok høre at jeg liker disse artistene i låtene 

mine, men jeg vil likevel påstå at musikken min 

har et eget uttrykk. 

Platen til Bensinober er kun å få på vinyl. Du 

finner den blant annet på platesjappen Apollon. 

46

f.v. Erlend Tvinnereim, Ann-Kristin Molde, Elisabeth Koren, Kristine Magnesen. 


studentpolitikk 

- angår det deg? 

Studenter engasjerer seg, men bare en liten 

prosentdel stemte ved Studentrådsvalget i 

november. Studentene engasjerer seg i studier, 

kjæresten, Big Brother, Kvarteret, koret, kino, 

men ikke mange engasjerer seg i studentpolitikk. 

Studentpolitikk er navn som Unionsmøtet, 

NSU-AU, HFSU, fagutvalg, Velferdstinget. Ordmengder 

i saksdokument etter saksdokument. 

Studentpolitikk kan være mye snakk, men lite 

diskusjon. Studentpolitikk kan virke som en 

lukket verden som få har oversikt over. Studentpolitikerne 

får noen venner og bekjente til å 

stemme på seg, og så kan de gjøre som de vil. 

Men det betyr noe for deg som student hvor 

mange studentboliger som finnes i sentrum. 

Det betyr noe for deg om vi får nytt studentsenter 

eller ikke. Eksamensformene betyr noe, 

stipendandelen betyr noe, og det betyr noe om 

den organisasjonen du er med i, får økonomisk 

støtte eller ikke. 

Dette er noen av de sakene som studentpolitikerne 

jobber med. Studentpolitikerne jobber 

med ting som angår deg. Egentlig. Likevel virker 

det ikke som om studenter er interessert i studentpolitikk. 

Er det noe vi kan gjøre med det? 

Vi er HF sine representanter i Studentrådet, 

som er det øverste studentorganet ved universitetet. 

Vi er Erlend Tvinnereim, musiker som 

går på Griegakademitet, Elisabeth Koren, som 

skriver hovedoppgave i historie, Kristine Magnesen, 

som har tatt kunsthistorie, og Ann-Kristin 

Molde, som er storprodusent av vekttall. Vi 

har til sammen mange interesser og saker vi 

brenner for. Det håper vi å få brukt i Studentrådet. 

Men vi vil ikke at Studentrådet skal gjøre som 

det vil helt uten respons og ønsker fra deg. Vi 

stilte til valg med hjertesaker på programmene 

våre, men de forteller ikke hva vi skal mene om 

alle saker. Og de hjelper oss i hvert fall ikke med 

å se nye problemer, nye ting som det bør gripes 

fatt i og gjøres noe med. 

Derfor trenger vi innspill utenfra, fra HFSU, fra 

fagutvalg og fra andre studenter. 

På sitt beste kan Studentrådet ha stor innflytelse, 

når det gjelder utdanning, velferd og 

kultur. Vi håper at du vil hjelpe oss med å gjøre 

studenttilværelsen bedre. 

Ta kontakt med: 

Elisabeth Koren, HF-listen: Elisabeth.Koren@student.uib.no 

Ann-Kristin Molde, HF-listen: Ann-Kristin.Molde@student.uib.no 

Kristine Magnesen, Uavhengig kulturfront: 

Kristinefins@hotmail.com 

Erlend Tvinnereim, De liberale: erlendtvinnereim@hotmail.com 

Studentrådet har sammen med Bergen Arkitekt 

skole og Kunsthøyskolen et arbeidsutvalg, 

NSU-AU, med fire studenter som jobber med studentsaker 

på heltid. I dette arbeidsutvalget ble 

tre fra HF valgt inn i november: Niels Petter Pettersen, 

Kjersti Moe og Aimar Alkholt. Les mer om 

NSU-AU på: www.nsu.uib.no/ 

47

HFSU 

Vi vil bli brukt! 

Hva er HFSU? 

HFSU står for Historisk-Filosofisk StudentUtvalg. 

Vi representerer alle studentene ved HF i 

Bergen. Hovedoppgaven vår er å ivareta HF-studentenes 

interesser ovenfor fakultetet og universitetet. 

HFSU er en del av den studentpolitiske 

organisasjonen ved universitetet, og er dermed 

koordinator for den studentpolitikken som føres 

her. Altså forsøker vi å holde jevnlig kontakt 

med de andre engasjerte studentene. 

HFSU er ansvarlig for å holde fester for alle 

studenter ved HF - hvem husker ikke den store 

opplevelsen på Café Clue forrige semester, hvor 

noen av de kreative studentene fikk utfolde seg. 

Vi har også det overordnede ansvaret for fadderuken, 

en årlig suksess. 

En viktig del av arbeidet vårt er å samordne 

de ulike fagutvalgene og ha kontakt med representanter 

i ulike styrer og stell på fakultets- og 

universitetsnivå. For tiden planlegger vi et møte 

med ulike hotshots i studentpolitikken som skal 

fortelle oss hvordan VI kan påvirke politikken 

som føres ved universitetet. 

Vi forsøker også å ta opp saker som angår den 

enkelte student. Ønsker du lengre åpningstider 

på lesesalen, eller kanskje i kantinen? Da er det 

oss du skal snakke med, vi kan ikke love noen 

mirakler, men vi prøver!! Drømmer du også om 

flere og raskere datamaskiner, mykere stolseter 

i auditoriene, og kjekkere forelesere? Snakk med 

oss, så skal vi forsøke å gjøre noe! 

Endelig har vi fått ansatt en organisasjonsekretær 

som allerede er i gang med den lenge 

etterlengtede oppdateringen av internettsidene 

våre. Han har faste kontortider og er svært 

behjelpelig. 

HFSU består for tiden av syv engasjerte studenter 

som alle befinner seg på forskjellige nivå 

i studiene. Dette betyr at noen snart kommer til 

å forlate oss, så vi er svært interessert i nye mennesker 

som vil bruke litt av sin verdifulle tid på 

å gjøre en liten innsats for sin egen og andres 

hverdag. Vi har faste ukentlige møter hver torsdag 

14.15 - 15.30 på HFSU sitt kontor i 4. etasje 

på Sydneshaugen. 

Kom på årsmøtet vårt 12. februar! 

Ta kontakt med oss i møtetiden på torsdagene, 

ring eller send oss en e-post. 

Tlf: 55 58 47 61 

e-post: hfsu@uib.no 

hjemmesider: www.hf.uib.no/andre/hfsu 

Organisasjonssekretær Torbjørn Akslen 

ÅRSMØTE I HFSU 

Studentutvalget ved HF avholder årsmøte 

12. februar kl. 12 på rom 404 på 

Sydneshaugen skole (ved heisen i 4. etasje). 

Det vil bli gjennomgang av årsmelding 

og arbeidsplan, og valg av nytt styre. 

Vi ønsker alle hjertelig velkommen. 

Bevertning. 

mennesker 

Studentutvalget på HF: 

Kontaktperson Olaug Strand, 

olstrand@yahoo.com 

Studentrepresentantene i fakultetsstyret på HF: 

Kontaktperson Ida Holen; 

ida.holen@student.uib.no 

Arbeidsutvalget for NSU-Bergen: 

Kontaktperson Niels Petter Pettersen; 

niels.pettersen@student.uib.no 

Studentrepresentantene i DAK: 

Tarjei Bjørkly; tarjei.bjorkly@student.uib.no 

Åshild Fløisand; ashild.floisand@student.uib.no 

48

Ditt kart og kompass i studentdemokratiets 

jungel. 

Synes du det er vanskelig å få 

oversikt over studentpolitikken? 

Her er en kort oversikt. 

Av: Niels Petter Pettersen, NSU- AU, Olaug 

Strand, HFSU 

Grunnsteinen for hele studentdemokratiet er 

fagutvalga; det er studentsammenslutninga på 

det laveste nivået, instituttet eller seksjonen. 

Hvis du har lyst til å bidra, er det bare å ta kontakt 

med fagutvalget ved ditt instituttet. Det er 

fagutvalg ved alle institutter på HF- fakultetet. 

arbeidsutvalget 

(AU) (4 stud.) 

studentrådet 

17 studenter 

studentutvalg 

det akademiske 

kollegium (DAK) 

(2 stud. rep.) 

fakultetsstyret 

(5 stud.rep) 

Fagutvalgas oppgaver 

Fagutvalget kan ta på seg flere viktige oppgaver, 

men hva de gjør på akkurat ditt institutt avhenger 

av hvilke saker de har valgt å jobbe med. 

Noen legger størst vekt på det sosiale miljøet 

og arrangerer fester og turer, mens andre prioriterer 

det fagpolitiske arbeidet, og representerer 

studentene i styrer og utvalg ved instituttet. 

Hele det studentdemokratiske systemet oppover 

bygger på fagutvalga, for de har den tetteste 

kontakten med alle studentenes studiehverdag, 

og vet best hvor skoen trykker. Et godt og engasjert 

fagutvalg kan bidra mye til et godt miljø på 

faget. 

Instituttstyret 

Alle instituttene har et styre som skal bestemme 

de viktigste sakene på sitt nivå: det være seg 

faglige, økonomiske eller administrative spørsmål. 

I instituttstyret sitter det representanter fra 

alle gruppene ved instituttet. Studentene sitter 

i instituttstyret for ett år om gangen, mens de 

andre gruppene blir valgt for tre år. Blant de fast 

vitenskapelig ansatte velges det en instituttstyrer 

og en visestyrer. 

Studentutvalget 

Det finnes også et studentdemokratisk organ på 

fakultetsnivå, nemlig studentutvalget. Ved Historisk-filosofisk 

fakultet betegnes studentutvalget 

med HFSU. En viktig oppgave for Studentutvalga 

er å arrangere fakultetets fadderuke, 

mottaksuka for nye studenter ved høstens semesterstart. 

Utvalga skal også være et bindeledd 

mellom fagutvalga og Studentrådet. 

fagutvalg 

Fakultetsstyret 

På fakultetsnivå finner vi fakultetsstyret. En svært 

viktig sak for fakultetsstyret i året som kommer, 

vil være gjennomføringa av den såkalte kvalitetsreformen. 

Der vil fakultetene i stor grad 

bestemme standarder for oppbygning av de nye 

gradene, master og bachelor. 

I fakultetsstyret på HF sitter det fem 

studentrepresentanter som skal videreformidle 

studentenes interesser. For å vite hva som skjer 

på de forskjellige instituttene er det viktig at 

fakultetsstyrerepresentantene har god kontakt 

med fagutvalga og studentutvalget. 

instituttstyret 

(min. 2 stud. rep) 

Studentrådet 

Over fakultetsnivået har vi universitetets sentralledd, 

og der finnes det høyeste studentorganget 

ved UiB, Studentrådet. I Studentrådet sitter 

det representanter fra alle fakultetene. Antallet 

representanter avhenger av størrelsen på fakultetet, 

en får én representant for hver påbegynte 

tusen studenter. Det betyr at HF har 4 studentrepresentanter 

i Studentrådet, siden det er 

litt over 4000 registrerte HF-studenter. HF er 

dermed det fakultetet som har flest representanter 

i rådet. 

Universitetet spør ofte Studentrådet når de vil 

vite studentenes mening. Det er også Studentrådet 

som bestemmer at studentene ved UiB skal 

være tilknytta NSU, Norsk studentunion, som 

med 65 000 studenter er den største studentorganisasjonen 

i Norge. En annen viktig oppgave 

er å oppnevne studentrepresentanter til ulike 

råd, utvalg og komitéer ved UiB. Det er ofte der 

mye av det forberedende arbeid gjøres. 

Studentrådet møtes cirka en gang i måneden. 

Mellom møtene har Studentrådet et arbeidsutvalg 

til å forberede sakene og å sette vedtakene 

fra rådet ut i live. Arbeidsutvalget (AU) består av 

fire studenter som jobber heltid og har kontor 

på Studentsenteret. Siden studentene ved UiB er 

med i NSU kaller en gjerne arbeidsutvalget for 

NSU-AU. Arbeidsutvalget skal holde kontakten 

med alle nivå i studentdemokratiet, så hvis du 

har noen generelle spørsmål, innspill eller kommentarer, 

er det bare å ta kontakt. 

Det akademiske kollegium 

På toppen av universitetspyramiden har vi Det 

akademiske kollegium (DAK), det er styret ved 

UiB. Der er alle gruppene ved universitetet 

representert, og vi studenter har to representanter. 

De to arbeider også heltid for å representere 

studentene og har kontor i første etasje på U. 

Pihl. 

49

litteratur og rett 

- fra Bibelen til Bush 

av Arild Linneberg, 

professor ved Seksjon 

for allmenn litteraturvitenskap. 

Med Orderud-saken og Baneheia-saken gående 

har mange sikkert tenkt at det som foregår 

i retten er et skuespill, med mange aktører i 

ulike roller, tiltalte, aktor og forsvarer, vitner, 

dommer, jury. Og var Viggo Kristiansen på åstedet 

da ugjerningene skjedde? Den som er best til 

å overbevise retten, vinner saken. Hvem snakker 

sant i Orderud-saken? Kanskje kommer sannheten 

aldri for en dag, likevel kommer retten til å 

ta en avgjørelse. 

Men de som tenker slike tanker, veit antakelig 

ikke at de dermed beskjeftiger seg med grunnleggende 

spørsmål i litteraturteorien. 

Jeg pleier derfor, med ei lettere omskriving 

av en tittel av Friedrich Nietzsche, å snakke om 

”litteraturvitenskapens nytte (og ikke ulempe) 

for livet”. Aktuell litteraturvitenskap dreier seg 

på mange måter om de store spørsmål i historia, 

politikken, eksistensen. Som altså forholdet 

mellom rett og urett, sant eller ikke, lov og 

makt. 

Verdenslitteraturens eldste verk dreier seg om 

lov og rett. Bibelen består ikke bare av de ti bud. 

Men tusentalls: hva får vi lov til å spise eller 

ikke, og hva slags straff fortjener den som stjeler? 

Femte Mosebok vrimler av slikt, og forteller 

også om hvordan Gud gir lovene til menneskene 

via Moses: når Moses får loven fra Gud, 

viser Gud seg i skikkelse av en diger ildebrann 

på toppen av Sinai-berget. Forfattere fra renessansen 

som Pascal og Montaigne snakker derfor 

om ”lovenes mystiske begrunnelse”: vi adlyder 

ikke lovene fordi vi forstår dem, men fordi de er 

lover, skriver Montaigne i 1580. Han, som ”oppfant” 

essayet, var overdommer i Bordeaux. 

De gamle greske tragediene fra 400-tallet før 

Kristus, var rettsforhandlinger. Orestien av Aiskylos 

er skremmende aktuell i lys av den pågående 

diskusjonen om æres- og hevndrap - eller 

dødsstraff og etnisk rensing. Orestien handler 

om grunnleggelsen av den greske bystaten som 

en rettsstat: blodhevnen avskaffes og det innføres 

en domstol som skal dømme ved å få til forsoning 

mellom den som har gjort og den som 

har lidd urett. For øvrig et sentralt tema hos 

Platon: hva er verst, gjøre urett eller lide urett? 

spør han. 

I likhet med de greske tragediene, handler 

islendingesagaen om forholdet mellom rettsystemer; 

konfliktene mellom nedarvede lover og 

en ny rettsorden. Holbergs komiske roman fra 

1741 Niels Klims reise til den underjordiske verden 

likeså: verket dreier seg om naturretten - forholdet 

mellom en førborgerlig og borgerlig rettsorden. 

Selvsagt i litteraturens særegne form: hvem 

har de mest rettferdige lovene, trærnes samfunn, 

der alt går så langsomt og det er dødsstraff for å 

innføre nye ubrukelige lover, eller apenes land, 

der alt skjer så fort at de vedtar nye lover hele 

tida? Og hva skal til for å gjøre opprør mot de 

50

Bilde fra www.georgebush.com 

herskende? I Niels Klims reise blir keiseren kasta, 

fordi han fører folket ut i krig ... 

Fra Dostojevskijs Forbrytelse og straff til Kafkas 

Prosessen kan temaet følges videre. Hos Kafka 

framstår retten som et absurd teater. Og i Norge 

i dag? På litteraturvitenskapelig institutt har 

hovedfagsstudenter de siste to, tre åra arbeida 

med slike problemstillinger, i tilknytning til det 

forskningsfeltet som de siste åra også har vært 

mitt. ”Literature- and Law-studies” heter det på 

engelsk. Ett av de viktigste verkene til ”dekonstruksjonisten” 

Jacques Derrida, fra 1990, handler 

om dette: om forholdet mellom lov og rett, 

rett og rettferdighet - og dekonstruksjon. Hvordan 

tar vi avgjørelser, når to, eller flere, lesemåter 

står steilt mot hverandre? Slik tilfellet er i 

retten. Og slik tilfellet er i litteraturen; og det 

er litteraturvitenskapens tolkningsproblem: litteraturen 

er flertydig og kan ikke reduseres til 

entydige utsagn. 

Kan slikt ha noen relevans for å forstå hva 

som skjer i retten? På et seminar om ”Litteratur 

og rett fra Bibelen til Kafka” foretok vi en analyse 

av Birgitte Tengs-saken. Fetteren til Birgitte 

Tengs blei dømt for mishandling, voldtekt 

og drap. Deretter frikjent, når saken kom opp 

til ny behandling. Før så skjedde foretok vi - 

”mine” hovedfagsstudenter og jeg - en litterær 

analyse av dommen: domstalen som genre. Vi 

kom raskt til at denne første fellende dommen 

måtte være feil. Måten ”fortellinga” var bygd 

opp, holdt ikke! Den russiske litteraturforskeren 

Mikhail Bakhtin var opptatt av litteraturens flertydighet, 

polyfoni, det at diktinga er flerstemt, 

består av flere stemmer. Det gjelder å ta hensyn 

til de mange stemmene, mente Bakhtin: det er 

å ta hensyn til de Andre, det Andre, det som 

faller utafor, når vi reduserer noe til entydighet. 

”Feilen” med den første dommen i tilfellet Birgitte 

Tengs, var at den ikke tok hensyn til de 

mange stemmene i saksforholdet, men bare la 

vekt på det som passa med den versjonen de 

ville fram til for å få fetteren dømt. 

Med andre ord: det er ikke bare litteraturen 

som handler om lov og rett opp igjennom 

tidene. Lov og rett handler også om litteratur. 

Det som er felles, er: retorikken, som kunsten å 

tale og overtale. Retorikken oppsto i den greske 

antikken nettopp som en juridisk disiplin, og 

som det vandra den fra første stund inn i litteraturteorien. 

Å beskjeftige seg med retorikk er 

altså å beskjeftige seg med noe grunnleggende i 

både litteraturen og litteraturteorien 

- og lov og rett. Forbindelsene er fortsatt også 

tydelige for eksempel i litteraturkritikken, som 

jo er domstaler - ofte blir det ”justismord”: 

dommer på sviktende premisser. 

For egen del har jeg hittil skrevet to bøker om 

slike emner, Far og barn i moderlandet fra 1997, 

og Tretten triste essays om krig og litteratur, fra 

november i fjor. I år har jeg permisjon for å 

forske videre på dette, og tar blant annet sikte på 

å utvikle et internasjonalt nettverk i samarbeid 

med forskere i andre land som arbeider med liknende 

ting. I disse dager overveier jeg om ikke 

”litteratur og rett” bør bli grunnlaget for det studiet 

i retorikk som nå utarbeides ved HF-fakultetet 

i Bergen. 

Men først på programmet: en analyse av president 

Bush sine taler. Med sin religiøse retorikk, 

forenklede verdensbilde med de gode mot de 

onde, og nye fiendebilder, er mye av det dikting 

- farlige fiksjoner med dystre konsekvenser: det 

blir mange nye kriger, om verden biter på. Ved 

å studere lov og litteratur kan vi kanskje gi et 

lite bidrag til et litt mer nyansert syn på verden - 

høre ”de Andres stemmer”, men også hva vi sier 

i vår egen. 

forskarstafett 

Atrium ønsker å presentere noe av det faglige 

arbeidet som blir gjort rundt om på HF-institutta. 

I denne utgava har Arild Linneberg stafettpinnen, 

han er professor ved Seksjon for 

allmenn litteraturvitenskap. I neste utgave går 

pinnen videre til stipendiat Amund Børdahl ved 

Klassisk institutt. 

51

navn som ikke 

bør glemmes 

tekst: Anders Kulseng 



leserbrev 

Til Atriums redaksjon og avisen sine lesere i 

allminnelighet. 

Hvorfor er det ingen aviser på Høyden som 

skriver noe om studentene sin håpløse helsemessige 

tilstand? Her forleden gikk jeg bak en 

gjeng studenter opp bakken og trappene mot 

Johanneskirken, og ble forbauset over at selv en 

så liten anstrengelse førte til andpustenhet og 

åndenød. I det vi tok det siste steget, kom det 

et sukk fra et av de nevnte individer om at nå 

skulle det gjøre godt med kaffe og røk i kantinen. 

Dessuten er det ikke rent sjelden jeg har samtaler 

der det kommer frem at personer som 

har vært på fest til ut på morgenkvisten har 

hatt skjelvinger og generelt nedsatt helsetilstand 

den påfølgende aftenen, og det gjerne midt i 

uken. Denne skjødesløshet med egen konstitusjon 

mener jeg er et alvorlig tema, som fortjener 

oppmerksomhet. Så også de mange studenters 

dårlige spisevaner, som etter mine betraktninger 

ofte består av ensidig og mest mulig 

lettvint ernæring. De naturlige vitaminer og 

mineraler kommer helt i bakgrunnen, mens 

Stabburets kreasjon, hvis navn ikke behøves 

nevnes, kommer helt i forgrunnen, og gjerne til 

og med utgjør hovedelementet i den enkeltes 

diett. Selvsagt koplet med gode mengder alkohol 

og tobakk. 

Min misjon er ikke å belære, dog må det være 

lov å minnes at de gamle grekere som hadde 

gode begreper om kunst og filosofi, samt de 

andre vitenskaper, helst ikke skillede mellom 

kroppen og sjelen, men beundrede den gode 

fysikk og den klare hjerne. De edle romere 

trodde at spising av bestemte typer kjøtt ville 

gi mennesket egenskapene til dyret som ble fortært, 

noe som jo ikkje er ernæringsmessig korrekt; 

Grunntanken er dog klar - man er hva man 

spiser. 

Tenk over disse enkle betraktninger jeg har 

kommet med, og se om avisen deres ikke kan ta 

opp dette tema ved en senere anledning. 

Vennlige hilsener, 

En fast leser 

Hvem: Pål Andreas Mæland (27). 

Hva: Avslutter hovedfagsoppgaven sin i sammenlignende 

politikk i februar. 

Hvorfor: Var i sin tid opphavsmannen bak det 

kreative, flotte navnet på den blekka du nå 

holder i hånda. 

- Når var dette? 

- Vi snakker om høsten 1994. Før navneskiftet 

het organet simpelthen ”HF-avisen”, noe som 

jo var et gørrkjedelig navn. Vi diskuterte flere 

alternativer på ”H” og ”F” som kunne henspille 

på HF, men fant ut at Atrium var bra. 

- Hvorfor det? 

- Både fordi det er latin, som jo har en tilknytning 

til HF-fagene, samt at det spiller på atriet i 

midten av Sydneshaugen skole. 

- Hva husker du best fra denne tida? 

- Jeg jobbet samtidig som journalist i Studvest. 

Professor Jørgen Christian Meyer ved historisk 

institutt tegnet på denne tiden for Atrium. Dette 

var midt under EU-striden, og Meyer som er 

veldig konservativ og opptatt av et norsk medlemskap, 

skrev flere leserinnlegg hvor han redegjorde 

for sitt syn. I tillegg var Aslak Sira Myhre 

leder i NSU og herjet mye på HF og med Studvest, 

fordi han mente at Studvest skulle være et 

talerør for NSU og for de radikale studentene. 

Det gikk ikke et nummer uten at han var og 

klaget på oss. 

- Hvordan har din innsats for Atrium hjulpet deg i 

ettertid? 

- Jeg jobbet et par år i TV2 interaktiv før Vallebrok 

og gutta fikk noia og trakk seg ut av prosjektet. 

- Så alt i alt er det bra å ha en Atrium-attest på 

CV-en? 

- Vel, jeg har jo på papiret at jeg var med i 

Atrium og Studvest, men de produktene fra den 

tiden er ikke det jeg er mest stolt av i ettertid. 

- Hmmm... 

52

The Who’s manifest 

tekst: Hein Berdinesen 

starmelt58@hotmail.com 

Eazy-Duz-It 



Live at Leeds ble festet til bånd og 

utgitt i 1970. Konserten inneholdt 

en rekke The Who-klassikere i tillegg 

til hele rockeoperaen Tommy. 

Pete Townsend og resten av medlemmene 

i gruppen bestemte seg 

for å ta med kun seks låter på det 

som skulle utgjøre den originale 

utgaven av platen. I 1995 utkom 

Live at Leeds i en ny jubileumsutgave 

bestående av hele åtte ekstraspor 

fra konserten, men fortsatt ble 

omtrent alle låtene fra Tommy utelatt. 

I fjor bestemte plateselskapet 

seg til slutt for å slippe en dobbel 

deluxe edition hvor samtlige låter 

som ble fremført på konserten presenteres. 

Ballet starter med en eksplosiv 

versjon av John Entwhistle-låten 

Heaven and Hell. Dette er en 

fullblods rocker som viser hvilket 

trøkk The Who var i stand til 

å skape i konsertsammenheng. 

Videre følger hitsingler som for 

eksempel I can’t explain og My 

generation. Vi får også høre glimrende 

versjoner av coverlåter som 

Young man blues og Summertime 

blues. Den første CD-en avrundes 

med en lengre utgave av den lett 

slentrende Magic bus, og vi har 

med denne vært vitne til forrykende 

fremførelser av diverse låter 

fra The Who’s studioutgivelser 

frem til 1970. CD nummer to 

er i sin helhet viet rockeoperaen 

Tommy. 

Konsertversjonen av verket ble 

fremført over 160 ganger i Europa 

og USA, og i platens medfølgende 

hefte hevder gitarist Pete Townsend 

at fremførelsen i Leeds er den 

aller beste. Dette burde jo være 

grunn nok i seg selv til å kjøpe 

platen. Hvert enkelt kutt fra denne 

platen er et bevis på at Live at 

Leeds er en av de sterkeste liveinnspillinger 

i rockens historie. 

Eric Wright, betre kjent som 

Eazy-E, blei fødd i eit belasta 

område utanfor Los Angeles i 1963, 

og skulle etter kvart vere med å 

definere den hardkokte rapmusikken. 

I 1985 skipa Eazy-E plateselskapet 

Ruthless Records ved hjelp 

av pengar han hadde fått frå ein 

narkotikahandel, og saman med 

D.J Yella, Dr. Dre, Ice Cube og MC 

Ren utgjorde dei gruppa N.W.A 

(Niggers With Attitude). 

Sommaren 1988 kom N.W.A 

med si fyrste plate, Straight Outta 

Compton, og spreidde vellyd gjennom 

gatene i South Central Los 

Angeles. Valdstilbedinga og hedonismen 

i tekstane deira var på 

mange måtar starten på ei utvikling 

som gjer at ungdomen i dag 

høyrer på Eminem sine misantropiske 

meldingar. 

I 1988 gav Eazy-E ut sitt fyrste 

soloalbum, Eazy-Duz-It, som tok 

skildringane til N.W.A eit steg 

vidare. Allereie på spor nummer 

to rappar han i veg om korleis han 

gjennomfører eit ran. ”This is a 

stickup, everybody get face down, Ren, 

gag their mouths so they won`t make a 

sound.” Alt no anar lyttaren konturane 

av Eazy-E sitt image. I ”Boyz- 

N-The-Hood” held han fram med 

å fortelje om ein vanleg dag i 

Compton. ”Woke up quick, at about 

noon, just thought that I had to be in 

Compton soon. Got to get drunk before 

the day begins, before my mother starts 

bitchin´ about my friends.” 

Det heile toppar seg i spor ti, 

”No more ?´s”, der han sit i eit 

radiointervju og viser oss kven Eric 

Wright eigentleg er. ”So, you know 

who I am, and if you don´t like it, I 

really don´t give a damn”. 

N.W.A blei oppløyst i 1991, men 

Eazy-E heldt fram med å gje ut 

plater, og blei etter kvart ein total 

parodi på seg sjølv med enno meir 

halsbrekkande tekstar og grovare 

skildringar frå ghettoen i L.A. Han 

døydde av AIDS i mars 1995, etter 

eit kort sjukeleie. 

53

pensumfritt 

Atrium gikk som vanlig omkring 

på Sydneshaugen og lette opp 

studenter som kunne anbefale 

en skjønnlitterær bok. Helt tilfeldig 

møtte vi tre krimentusiaster... 


ceciliabjorge@hotmail.com 


Siv Arlind Ramsdal, 21 år, kunsthistorie grunnfag. 

- 10 små negerbarn av Agatha Christie er en uhyre spennende bok, som gikk ned på rekordtid. 

Handlingsrammen er at ti mennesker inviteres til en sammenkomst i et hus, tilsynelatende 

av forskjellige årsaker. Personene viser seg å ha det fellestrekket at de alle på en eller 

annen måte har forårsaket en annens død. En etter en blir drept, og mistanken og paranoiaen 

kastes omkring gjennom hele boken uten at man klarer å gjennomskue hvem morderen 

er. Persongalleriet er litt uoversiktlig i begynnelsen slik det pleier å være hos Agatha Christie, 

men man får en bedre oversikt da det blir stadig færre personer utover i boken. 

Lene Bergmann, 25 år, litteraturvitenskap hovedfag. 

- Jeg leste Donna Tartts The Secret History da jeg var på ferie i Hellas i sommer. Den er en 

smågrotesk og annerledes krimhistorie som kan minne litt om en Bret Easton Ellis-roman i 

formen. Boken er på 700 sider, og den var så besnærende at man ikke kunne legge den fra 

seg uten videre. En ting som holder spenningen oppe, er at leseren hele tiden blir ledet i feil 

retning og lurt. 

Tartt har en flott fortellerteknikk og et interessant persongalleri. Handlingsrammen er 

lagt til et collegemiljø av gresk-studenter i USA, og handlingen kan beskrives som ”sex, drugs 

and rock’n roll with a twist”. 

Jørgen Strandheim Rotter, 23 år, juss. 

- Jeg liker veldig godt krimforfatteren Elizabeth George, og mener hun er en forfatter som 

urettmessig har blitt uglesett av det litterære miljøet. Jeg tror nok hun er kommet mer inn i 

varmen de siste årene, og hun er flink med detaljer. 

Den boken jeg liker best, heter Den virkelige skyldige. Historien er temmelig kompleks, og 

nye personer dukker opp etterhvert, uten at man umiddelbart forstår deres rolle. Tråden i 

boken rettes inn mot en pike som blir funnet drept, og det er et genialt trekk av George at 

det egentlig ikke er hennes død som er hovedsaken. Boken er på 600 sider, og kan ytre sett 

kanskje virke litt stillestående til tider. Likevel skjer det mye på et indre plan. 

54

arnleg 

alvor 

tekst: Helge Rossebø 

helge.rossebo@student.uib.no 

foto: Henta frå boka 

Går det an å daua av kjedsomhet? Heavykatten 

undrast. For er det noko Heavykatten gjer, så er 

det å kjede seg. Det er sommar i den vesle byen, 

og alle venene har reist på ferie. Dei einaste som 

er igjen i byen er Discodansemusa og Pinnsvinet 

Phillip. Og er det nokon Heavykatten ikkje 

likar, så er det Discodansemusa og Pinnsvinet 

Phillip. Sjølv om ein har det mest kjedelig i heile 

verda, finst det då grenser for kven ein gidd å tilbringe 

tid i lag med. Akkurat sånn tenkjer Heavykatten. 

På same viset tenkjer Discodansemusa. 

Er det nokon ho ikkje likar, så er det Heavykatten 

og Pinnsvinet Phillip. Om dagane sit dei på 

den vesle kafeen og kjedar seg. Så ein dag kjem 

Pinnsvinet Phillip innom og foreslår at dei kan 

danne ein bokring. Heavykatten og Discodansemusa 

får sitt livs latter når dei høyrer dette. 

Lese bøker? Ikkje planar. Det einaste som står 

i hovudet på Heavykatten er, tru det eller ei, 

heavymusikk. Og det einaste som står i hovudet 

på Discodansemusa er disco. Pinnsvinet Phillip, 

hyperallergisk melankolikar, går heim og høyrer 

på klassisk musikk, og skriv litt fin og trist poesi. 

Sommaren ligg an til å bli veldig lang og kjedelig. 

Men han sluttar ganske fint, når dei finn på 

noko i lag. 

Heavykatten, Discodansemusa og Pinnsvinet Phillip 

er ei bok skriven for barn, men på same tid fullverdig 

lesnad for vaksne. For kva kan dei seie 

oss, desse smånaive, søte, melankolske og på 

same tid tøffe figurane til Roald Kaldestad? På 

overflata er det ei bok med flotte teikningar og 

ein god moral til slutt. Skal ein stanse der og 

tenke at dette var ei søt historie, men ikkje noko 

meir? Ein kan sjølvsagt gjere det, men om ein 

tenker etter er ikkje historia så grunn som ein 

kanskje trur. 

Ei god barnebok kan lesast på fleire nivå. Ikkje 

berre som ei koseleg historie om folk og dyr, 

men og som ei bok med ein bodskap som treff 

vaksne like godt som barn. Samstundes som 

boka er ganske vittig er det ein alvorleg undertone 

gjennom heile forteljinga. Katten, musa og 

pinnsvinet seier oss mykje om det å stå saman. I 

dag er dette kanskje noko me lett gløymer. Det 

å gjere noko for andre, saman med andre. Det å 

vere eit menneske med engasjement som strekker 

seg litt utover eins eige univers. Korleis ein 

med eit felles mål får gjort ting ein ikkje hadde 

trudd på førehand. 

55

Atrium nr. 1 2002 - Atrium - Universitetet i Bergen

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Atrium nr. 1 2002 - Atrium - Universitetet i Bergen

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?