Veileder - kortversjon - Drammen kommune

Vold i nære relasjoner
- hva gjør vi?
Et verktøy utarbeidet av
Alternativ til vold, skolene,
barnehagene, helsestasjonene,
Sosialsenteret, Senter for
oppvekst og politiet

All offentlig virksomhet har et spesielt ansvar for å påse at kommunens innbyggere ivaretas
og kan leve i et samfunn uten vold, overgrep eller frykt for dette.
Mistanke om vold og overgrep mot barn og unge oppstår gjerne i offentlige tjenester som
møter alle barn, unge og familier. Eksempler på dette er helsestasjoner, barnehager og skoler.
Andre tjenester og virksomheter som sosialtjenesten, deler av pleie og omsorg, andre
deler av helsetjenesten og deler av kulturtjenesten representerer imidlertid også fagområder
som gjennom møteplasser med sine brukere kan få en rolle som ”oppdager”.
Barnevernet og politiet har en spesiell rolle i forhold til slike saker. Det kan oppstå mistanke
om at et barn er utsatt for eller er vitne til vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt.
Da skal barnevernstjenesten kobles inn og styre den videre håndtering. Barnevernet
bringer saken videre til politiet for eventuell etterforskning.
Behov for et anvendelig verktøy
Vi vet at barn som utsettes for vold eller som
er vitne til vold, ofte blir utrygge. Ved å forebygge
og oppdage vold, kan vi gi barna økt
trygghet.
Studier viser at 40 prosent av alle barn som
blir utsatt for vold eller som er vitne til vold, utvikler
fysiske og psykiske symptomer som de
trenger hjelp til.
Denne veilederen er utarbeidet for alle ansatte
i Drammen kommune og på Drammen politistasjon
som i sitt virke møter barn og foreldre,
slik at disse i enda større grad kan bidra til en
trygg og god oppvekst for byens barn og
unge.
Målet er å få til et godt tverrfaglig samarbeid i
voldssaker, og skape gode rutiner for hvordan
vi kan håndtere disse sakene på en mest
mulig enhetlig måte.
Heftet er en forkortet utgave av basisdokumentet
“Veileder ved arbeid mot vold i nære
relasjoner.” Ved arbeid med konkrete voldstilfeller
vil det være nødvendig å benytte basisdokumentet.
De enkelte tjenester har egne
interne rutiner som utfyller og konkretiserer
det generelle.
Nulltoleranse
Drammen kommune har erklært nulltoleranse
mot vold. Det betyr at ansatte så langt det står
i deres makt, skal gjøre sitt til å forhindre at
noen utsettes for vold. Vold er en kriminell
handling og skal behandles deretter. Vold skal
ikke unnskyldes eller bortforklares som et kulturfenomen
eller annet som kan bidra til noen
form for legalisering. De ansatte har i sitt daglige
arbeid plikt til å prioritere arbeid med
saker knyttet til mistanke om vold, især vold
mot barn.

Hovedregel:
1. Dersom en ansatt i Drammen kommune eller i
et av kommunens foretak får kjennskap til eller
mistanke om at et barn/foreldre vedkommende har
kontakt med gjennom sitt arbeid kan ha/har vært
utsatt for vold i nære relasjoner, skal den ansatte
umiddelbart informere sin nærmeste leder.
Informasjon til foreldrene/foresatte om at melding gis til barnevernet:
De fleste kommunale tjenester har et behov for å ivareta sitt tillitsforhold til barnet og barnets omsorgspersoner/foresatte.
I de fleste tilfeller er åpenhet og dialog viktig. Tjenestene har derimot
ingen plikt til å informere foresatte om at melding sendes til barnevernet, og i voldssakene kan det
være et selvstendig og vesentlig poeng at det er barnevernet ev. politiet som skal vurdere om og
når foreldrene skal informeres.
Hovedregelen bør være at foreldrene ikke informeres om at melding sendes
med mindre annet er avtalt med barnevernet i en drøfting før meldingen sendes.
På samme måte avklarer barnevernet med politiet i saker som oversendes dit.
2. Denne informerer virksomhetsleder (daglig
leder) som etter dette er ansvarlig for videre saksgang.
3. Ledelsen skal enten drøfte saken anonymt med
barnevernet eller sende skriftlig bekymringsmelding
på eget standardskjema.
4. Dette skal skje så raskt som mulig etter at
informasjonen er mottatt, eller mistanken har oppstått.
Lovregulering
Offentlig ansatte har etter bestemmelsene i barnevernloven
meldeplikt til barnevernet når det er grunn
til å tro at barnet blir mishandlet eller utsatt for alvorlig
omsorgssvikt. Denne bestemmelsen er også spesielt
angitt i andre særlover, for eksempel i opplæringsloven,
barnehageloven, Lov om psykisk helsevern,
Lov om sykehus, Lov om helsetjeneste i
kommunene og straffeprosessloven.
Kommunens ansatte har som alle andre også plikt til
å anmelde eller avverge visse alvorlige forbrytelser,
jfr. straffeloven. Bestemmelsen omfatter blant annet
seksuelle overgrep og grov legemsbeskadigelse.
Faser
Offentlige instanser har forskjellige roller og dermed
forskjellige oppgaver i forhold til barn som kan være
eller er utsatt for eller vitne til vold i familien. Rollene
kan variere ut i fra hvilken fase saken er i:
• Oppdagelsesfasen: Instansen får mistanke
eller visshet om at barn er utsatt for, eller vitne til, vold
i familien. I denne fasen kan det være behov for å
drøfte saken anonymt med andre instanser. Målet
med diskusjonen er å avklare om det foreligger opplysningsplikt
til barneverntjenesten eller grunnlag for
å videreformidle opplysninger til politiet.
• Utredningsfasen: I denne fasen kan det være
aktuelt for barnevernstjenesten å innhente informasjon
om saken fra andre instanser. Det kan også
være behov for nærmere samarbeid for å finne tjenester
eller tiltak som vil gi barnet og familien nødvendig
støtte.
• Tiltaksfasen: Barnet og familien følges opp ved
at tiltak velges og iverksettes. I denne fasen kan det
være behov for å informere andre instanser om de
tiltak som iverksettes.

Noen begreper:
Vold er enhver handling rettet mot en annen
person som gjennom at denne handlingen
skader, smerter, skremmer eller krenker får
denne personen til å gjøre noe mot sin vilje,
eller slutte å gjøre noe den vil” (Isdal, 2003,
Alternativ til Vold).
Vold i nære relasjoner omhandler
• Vold mellom ektefeller/partnere
• Seksuelle og fysiske overgrep mot barn
• Seksuelle overgrep (voldtekt)
• Tvangsekteskap
• Kjønnslemlestelse
• Vitne til relasjonsvold
Ære er et positivt begrep. Det forbindes med
sosial anerkjennelse, selvfølelse og selvrespekt,
og forbindes i dag spesielt med patriarkalske
familiemønstre. Om ”gjennopprettelse”
av ære innebærer vold, benyttes ofte begrepet
æresvold. Æresvold er en del av vold i
nære relasjoner.
Samtale med barn og voksne om vold i nære relasjoner
Mistanke om at et barn utsettes for vold i nære relasjoner, enten direkte eller indirekte, kan oppstå på bakgrunn
av forskjellige forhold. Barnet kan si noe, plutselig og for så vidt umotivert, eller tjenesteapparatet kan observere
forhold, fysiske merker eller symptomer som skaper mistanken.
Innholdet i mistanken vil påvirke videre arbeid. Noen ganger kan det være riktig å snakke med foreldrene, men
andre ganger kan dette være helt feil, og man må snakke mer med barnet for å få mer klarhet i hva dette dreier
seg om.
Slike samtaler gjennomføres av ansatte som er opplært til dette og prinsippene i det veilederens samtaleverktøy
skal benyttes
Om sikkerhet
Alt hjelpearbeid med barn som lever med vold i nære relasjoner innebærer vurdering av barns sikkerhet. Det er
derfor nødvendig å ha kunnskap og kompetanse om vold for å intervenere i barns liv på en måte som fremmer
deres utvikling og ikke setter dem i fare for mer eller alvorligere vold.
Spørsmål til voldsutsatte skal ikke stilles når voldsutøver er til stede. Voldsutøver kan bli krenket, og straffe offeret
etterpå.
Sørg for å vurdere generelt både offerets og din egen sikkerhet som et ledd i forberedelsene til samtaler knyttet
til vold i nære relasjoner.
Spesielt i forbindelse med bruk av tolk
• Ikke bruk barn eller andre familiemedlemmer som tolk.
tolken på forhånd.
• Det hender at enkelte ikke ønsker å bruke en bestemt
tolk, eller ønsker tolk av et bestemt kjønn. Etterlev dette
etter beste evne.
• Husk at også barn og ungdom kan ha behov for å
snakke via tolk når det er slike vanskelige temaer.
• Planlegg samtalen godt! Dette innebærer bl.a. at det
må avsettes mer tid til en samtale med tolk enn for en
tilsvarende ettspråklig samtale. Vurder om spørsmålene
er enkle nok. Planlegg de emner du ønsker å ta
opp, og hva du ønsker samtalen skal føre til. I spesielt
vanskelige saker kan det være nødvendig å orientere
• Avklar ansvarsforholdene! Det er du som skal styre
samtalen, ikke tolken.
• Tolk skal ikke formidle kultur. Mange ønsker å bruke
tolken som kulturformidler og -rådgiver. Tolken skal kun
oversette det som kommer til uttrykk, verken mer eller
mindre.
• Noen ønsker imidlertid å ha med seg en minoritetsrådgiver
som kan formidle kultur. Men det er da viktig å
skille mellom tolken og minoritetsrådgiverens rolle. Tolken
skal ikke formidle kultur, og minoritetsrådgiveren er
ikke tolk.

Unge(gutter) Unge (jenter) 5 – 12 år 1 – 5 år 0 – 1 år
Emosjonelt Kognitivt Atferdsmessig
- angst - manglende respons - gråt
- spenning - forsinkelser i utviklingen - skader seg lett
- hyperaktivering - forstyrrelser i søvnrytme
- traumatisering - fordøyelsesproblemer
Emosjonelt Kognitivt Atferdsmessig
- frykt - lett distrahert - slår seg vrang
- angst - vanskelig å fokusere - kopierer utøvers atferd
- lett frustrert - lav impulskontroll - eneurese/enkoprese
- sint - forsinket utvikling - utagering
- frykt for utøver - beskyttende overfor yngre søsken
- tvilende - beskyttende overfor mor, vil være hjemme
- føler seg splittet mellom foreldre - knuser leker
- føler seg maktesløs - nervøse vaner
- sårbar - manglende respekt for kvinner
- lav selvtillit
Emosjonelt Kognitivt Atferdsmessig
- gråter lett - spesifikke lærevansker - prøver å være i kontroll
- disorganiserte følelser - selvmordstanker - hærverk
- problemer med tillit - manglende struktur og fokus - voldsommere
- desperasjon - prøver å være mer voksen oftere - utageringer
- håpløshet , hjelpeløshet - overdrevent ansvarlig - rømme hjemmefra
- manglende empati - manglende ansvar - perfeksjonisme
- sinne mot mor - mangler grenser
- sinne mot selv - vold mot utøver
- selvskading
- slåss
Emosjonelt Kognitivt Atferdsmessig
- problemer med tillitt - problemer med oppmerksomhet - ikke i stand til å fungere hjemme
- hater eller legger skylden på mor - dropper ut av skolen - ikke i stand til å fungere i relasjoner
- sterkt ønske om å bli beskyttet - manglende selvforståelse - rømmer hjemmefra
- føler spenninger og rastløshet - grenseløs - rusmisbruk
- føler seg hjelpesløs og uten håp - personlighets problemer - tidlig graviditet
- forvirret kjønnsroller - spiseproblemer
- føler skyld og skam i forhold til volden - ser etter sterk beskytter blant menn
- blir emosjonelt nummen - selvskading
- deprimert
Emosjonelt Kognitivt Atferdsmessig
- følelse av hjelpeløshet og skyld - problemer med å holde fokus - bruker vold som mestring
- tilbaketrekning - problemer med å flytte fokus - rusmisbruk
- skamfull og flau - dropper ut av skolen - antisosial atferd
- har ikke venner - tenker at vold er ok i parforhold - utagering
- deprimert - tradisjonelle maskuline verdier - problemer med relasjoner
- trenger kontroll - selvmordstanker - vold mot utøver
- seksuelle problemer
- selvskading
SYMPTOMER PÅ AT BARN OG UNGE ER
UTSATT FOR ELLER ER VITNE TIL VOLD
Husk at barn kan være utsatt for vold eller vitne til vold uten at de har symptomer!

Barnesamtalen
Uforberedt samtale – når barnet snakker for første gang:
Eksempel:
Du fortalte i stad…
Fortell meg mer om det… for
jeg har ikke vært der, fortell så
godt du kan?
Fortell meg det slik at jeg kan
forstå det…
Hva skjer videre da?
Du har nå
fortalt meg
om…
Slike samtaler kan oppstå i situasjoner med flere barn til stede
• Vær rolig. Vi må ta imot det barnet sier uten å vise at vi blir skremt.
• Si at det var bra barnet sa i fra om dette, og at dette må vi snakke nærmere
om senere.
• Snakk med nærmeste leder for å gå igjennom hvem som skal ha den videre
samtalen med barnet, og hvordan.
Selve samtalen:
Lag deg en bevissthet for å avslutte samtalen når du eventuelt
har fått tilstrekkelig informasjon til å overlate oppfølgingen til
barnevernet
• Sett av god tid til samtalen. Sitt uforstyrret.
• Fortell barnet at det var riktig at han/hun kom til deg. Barn trenger å få tydelig
beskjed om at det er lov å snakke om det vanskelige som har skjedd.
• Ikke lov barnet at dette blir en hemmelighet mellom deg og barnet. Forklar at
du må si i fra til andre voksne for at ting skal bli bedre. Fortell at vi vil hjelpe, og
si at loven sier at vi MÅ hjelpe.
• Barnet har en rett, men ingen plikt til å fortelle. Kanskje barnet ikke vil fortelle
os mer enn det har gjort, og det er helt greit. Barnet bestemmer hva det vil vi skal
vite, og når vi skal få vite det. Selv om det er viktig at de snakker, må de ikke bli
presset.

Jeg klarer ikke la være å tenke på
at mamma kan dø når jeg er på skolen.
Når jeg er her, kan jeg jo ikke passe på.
Kristian 11 år
• Skriv ned hva barnet og du selv sier. Dette er viktig for eventuell videre saksgang.
• Still åpne spørsmål. Unngå ledende og konkrete spørsmål om volden.
• Gi barnet gode pauser – ikke avbryt.
• La barnet være ekspert på sin egen historie og fortelle fritt ved ganske enkelt å
gjenta det barnet forteller. Noen ganger må barnet oppfordres til å fortelle mer.
• Bruk “fortell mer om…” og “beskriv…” når du prater med barn (se mer om fri fortellingsteknikk
i den store veilederen.
• Si noe om at barnet ikke er alene, at du kjenner andre som har opplevd det samme,
og at ingen barn burde oppleve noe slikt. Barn som har opplevd vold føler seg ensomme
og tror ofte at de er alene om å oppleve slike ting.
• Fortell at det de voksne gjør er de voksnes ansvar. ”Det er ingen voksne som har
lov å gjøre det du har fortalt nå” (gjenta de ordene barnet som har brukt). Si at barnet
ikke har gjort noe galt, uansett hvor umulige barn er, er ikke dette lov.
• Dersom barnet formidler skyld, er det viktig å formidle at barnet gjorde det beste det
kunne i situasjonen, og at det er ikke hans/hennes skyld.
Avslutning av samtalen:
• Gjør oppmerksom på at det kan gå noe tid før noen snakker med mor og far, men
at du skal komme tilbake til barnet.
• Formidle til barnet at det alltid er velkommen igjen om han/hun trenger noen å
komme til.
• Følg rutiner for eventuell kontakt/melding til barnevernet (se veileder under rutiner).
Eksempel:
” jeg ønsker å snakke litt mer med deg, … (bruk navnet), fordi det er
sånn at når et barn forteller at … (gjenta barnets ord fra tidligere),
slik som du gjorde, så er det slik at jeg snakker litt med det barnet
etterpå. Det er bra at du fortalte det du gjorde, og du skal vite at det
er lov å snakke om det som har skjedd. Det var bra du sa i fra, fordi
da skal jeg prøve å hjelpe.
Det som vil skje nå er at jeg snakker litt i begynnelsen, og så spør jeg
deg noen spørsmål. Etter hvert vil jeg at du skal fortelle meg, og da
skal jeg høre på det du har å si, og ikke spørre så mye, bare hvis det
er mer jeg lurer på eller ikke forstår. Jeg kommer til å skrive ned her
hva du sier, sånn at jeg vet at jeg har fått det rett. Det pleier jeg å
gjøre når jeg snakker med barn når de har noe å fortelle. Du forteller
det du vil fortelle, og er det noe du ikke ønsker å si er det helt
greit. Samtidig er det slik at hvis jeg skal hjelpe deg, og det ønsker
jeg å gjøre, trenger jeg å vite litt mer om hva som har skjedd. Det er
sånn at jeg må snakke med noen andre voksne også hvis ting skal
bli bedre.”
Jeg vet en del allerede om deg (gjenta gjerne, oppsummer noe fra
starten av), jeg vet at du går i 3. klasse, og bor sammen med
mamma, pappa og broren din… og nå vil jeg gjerne at du forteller
meg noe mer om…

Momenter i en samtale med foreldre
• Start med å gi ros for det barnet er flink til. (Det er
ALLTID noe positivt ved et barn. Fremhev det!)
• Fortell at skole/barnehage og foreldrene har
samme mål (flinke og samarbeidsvillige barn).
• Fortell at noen ganger kan redsel i barnets liv
komme i veien for målet/utviklingen til barnet.
• Fortell at denne redselen kan henge sammen
med vold i familien.
• Til foreldre med flerkulturell bakgrunn kan du fortelle
at vi vet at det i mange land er vanlig å slå barn
som en del av barneoppdragelsen. Du kan invitere
dem til å fortelle litt fra sitt hjemland.
• Prøv å få dem til å fortelle litt om hvordan det er
hjemme. (Hva gjør de hvis barna ikke hører på
dem?)
• Skill mellom person og handling. Si at vi respekterer
dem som personer selv om de slår, men ikke
handlingen de gjør ved å slå.
• Fortell at vi har et forbud i Norge mot å utøve vold
mot barn, og mot partnerne våre.
• Fortell at det er de voksnes ansvar å sørge for at
hjemmet er trygt.
• Fortell at det ER vanskelig å være foreldre, og at
man blir sint mange ganger på barna sine eller kanskje
på partner.
• Fortell at det er viktig med grenser, men at det finnes
mange andre løsninger enn å slå/true/sperre
inne (bruk de samme ordene som har blitt brukt).
• Si at du kan hjelpe dem videre med dette som er
vanskelig (det å oppdra barn), men at du må si
ifra til noen andre som kan hjelpe.
• Si at de som kan hjelpe, jobber for barnevernet,
og er spesielt flinke til å hjelpe familier til å slutte
med å utøve vold. De har i oppgave fra myndighetene
å beskytte barn også i hjemmet.
Jeg stoler ikke på noen.
Om jeg kunne bestemme ville jeg bo
på en øde øy og der det var ingen
og nok av mat.
Mohammed 12 år

Formelle bestemmelser av betydning for samarbeid
Taushetsplikt er en plikt til å hindre at opplysninger om
noens personlige forhold, blir kjent for uvedkommende.
Taushetsplikten er i utgangspunktet et forbud mot å
videreformidle opplysninger.
Avvergelsesplikt
• Alle har en generell plikt til å søke å hindre visse former
for alvorlige forbrytelser gjennom å anmelde forholdet
til politiet eller på annen måte avverge forholdet.
• Bestemmelsen omfatter blant annet seksuelle overgrep
og grov legemsbeskadigelse.
• Denne plikten går foran lovbestemt taushetsplikt.
Meldeplikt/opplysningsplikt er en plikt til å gi opplysninger.
Alle offentlige instanser har plikt til å melde til
barneverntjenesten om barn som utsettes for, eller er
vitne til vold. Enkelte instanser og tjenester har særlige
lover som regulerer virksomhetenes bestemmelser
om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett.
Opplysningsplikten til barneverntjenesten omfatter
både en plikt til å melde fra på eget initiativ og til å gi
opplysninger ved pålegg fra barneverntjenesten.
Virksomhetenes egne rutiner skal følges når melding
skal sendes barnevernet.
Opplysningsrett betyr at den som sitter med opplysninger
har adgang, men ikke plikt til å videreformidle
opplysninger.
Informasjon om at melding gis til barneverntjenesten
I saker der det foreligger en mistanke om at et barn er utsatt
for eller er vitne til vold i familien, er det barneverntjenesten
eller eventuelt politiet som vurderer om og når
omsorgspersoner skal informeres.
Anonymitet
Den som gir opplysninger til barneverntjenesten er ikke
sikret anonymitet. Om barnet er utsatt for hendelser som
kan utløse opplysningsplikten, f. eks. vold i hjemmet, skal
melder gi seg tilkjenne.
Samtykke
Taushetsplikten skal i utgangspunktet ivareta den enkeltes
krav på taushet om sin kontakt med hjelpeapparatet
eller andre personlige forhold. Om denne personen gir sitt
samtykke, kan likevel taushetsplikten oppheves og virksomheter
kan utveksle relevante opplysninger.
Anmeldelse
Vold i nære relasjoner er undergitt ubetinget offentlig påtale,
og politiet bør i størst mulig grad ta ansvaret for at
anmeldelse blir skrevet.
Det er i slike saker ikke nødvendig for en fornærmet å anmelde
det straffbare forholdet selv. Politiet kan på selvstendig
grunnlag iverksette etterforskning. Det er viktig at
det på forhånd foreligger nødvendig informasjon/dokumentasjon
som danner grunnlag for videre straffesaksbehandling.

Skjematisk saksflyt i volds- og overgrepssaker
Mistanke vekkes i
”primærtjenestene”
skole, barnehage,
helsestasjon eller
lignende
Melding til
barnevernet
2
Anmeldes til
politiet
Leder kontaktes
Avklaring mot melder 3
Saken etterforskes 8
Anonym drøfting
med barnevernet
1
Samtaler gjennomføres
planlagt
Leder avgjør oppfølging
Melding
henlegges
Melding avklares innen
en uke
Melding settes i
undersøkelse
Drøftes med
politiet 5
Drøftes med
barnevernet
9
Saken
henlegges
Følges ikke
opp, evt.
”overvåkes”
for nye
signaler
Tilbakemelding
til offentlig
melder 4
Undersøkelse
henlegges
Samtykke vurderes /
drøftes 6
Vedtak om
barneverntiltak
fattes 7
Saken
straffeforfølges
Veilederens virkeområde i
første fase
Godt
samarbeid ”hånd i
hanske”

Fotnoter (forklaring på de farvede figurene):
1. Anonym drøfting med barnevernet
• Denne drøftingen foregår uten at foreldrene er informert
og omfatter blant annet spørsmålet om hvorvidt
de skal informeres og eventuelt av hvem.
• Slik drøfting kan også foregå anonymt i et etablert
tverrfaglig forum.
2. Melding til barnevernet
I hovedsak fire ”veier inn”:
• Melding fra offentlig instans - kommunalt tjenesteapparat
eller politi.
• Mistanke om vold/overgrep avdekkes i eksisterende
sak. Da er nye opplysninger framkommet og barneverntjenesten
formulerer ny melding til seg selv basert
på disse opplysningene.
• Melding fra fornærmede. Barn og ungdom eller
deres nære familie kan selv henvende seg.
• Privat melder. Volds- og overgrepssaker kan meldes
av naboer eller familiemedlemmer. I prinsippet
følges de samme rutiner som når en melding kommer
fra offentlig instans. Saken får likevel en noe annerledes
behandling da man så langt som mulig må
avdekke om meldingen kan være av sjikanøs art,
eller om den er et element i en barnefordelingskonflikt.
Graden av samarbeid og kommunikasjon med
andre tjenester vurderes også i noen tilfeller annerledes.
3. Avklaring mot melder
• Hovedregelen er at meldinger om alvorlig omsorgssvikt/vold
alltid skal undersøkes.
• Meldinger kan imidlertid være uklart formulert, eller
opplysninger kan være ufullstendige. Slike meldinger
skal derfor rutinemessig avklares med offentlig melder
før meldingskonklusjon (7 dager).
4. Tilbakemelding til offentlig melder
• Barnevernets taushetsplikt er ikke til hinder for at
offentlig melder innenfor alvorlig omsorgssvikt/vold
som hovedregel får tilbakemelding fra barneverntjenesten
om hvorvidt meldingen henlegges eller om
den undersøkes.
• Detaljer er imidlertid uvesentlig (”need to know” –
”nice to know”).
5. Barnevernets drøfting med politiet
• Barneverntjenesten har etter straffeloven, som alle
andre tjenester, en selvstendig plikt til å anmelde
straffbare forhold som dreier seg om vold og overgrep.
Barnevernets primæroppgave er likevel å forhindre
at barnet utsettes for overgrepet.
• Barneverntjenesten skal derfor selvstendig vurdere
om, når og hvordan en anmeldelse skal inngis.
• De første drøftingene kan av den grunn gjerne være
anonyme for å ikke utløse politiets etterforskningsplikt
før dette vurderes til barnets beste. En dialog
hvor alle hensyn vurderes er derfor nødvendig i slike
saker.
6. Samtykke
• Barneverntjenesten skal som hovedregel alltid søke
å innhente samtykke til å kunne drøfte og samarbeide
med andre relevante tjenester.
• I saker hvor nære omsorgspersoner er mulige overgripere
kan det være forhold som taler i mot en slik
praksis, men dette skal i så fall være tydelig vurdert
og begrunnet.
7. Barnevernvedtak
• Barneverntjenestens arbeid skal synliggjøres i enkeltvedtak
etter barnevernlovens bestemmelser.
• En beslutning om å anmelde overgrep til politiet er
imidlertid en administrativ beslutning og behøver
nødvendigvis ikke synliggjøres i et vedtak (som er
underlagt klageadgang m.v.).
• Hovedregelen er at mistanke om vold og overgrep
mot barn alltid skal politianmeldes. Det vil følgelig
kreve en grundigere dokumentasjon å unnlate å anmelde
en mistanke om slike overgrep, enn å gå til anmeldelse.
Hensynet til barnets beste kan forsvare å
avvente/utsette en beslutning om anmeldelse til en
forventet konsekvens for barnet er vurdert og mulige
tiltak forberedt.
• En beslutning om anmeldelse kan tas uten at undersøkelsen
som sådan er konkludert. Vurderingen i
undersøkelsen vil da få et nytt moment knyttet til det
faktum at omsorgspersonene er politianmeldt
• Vedtak i alvorlige volds- og overgrepssaker skal på
linje med andre alvorlige omsorgssviktsaker også
drøfte samarbeid med andre instanser, og hvorvidt
dette er basert på samtykke eller ikke.
8. Politiets etterforskning
• Formålet med etterforskningen er også å bidra med
nødvendige opplysninger i forhold til barneverntjenestens
behandling av spørsmålet om det skal settes
i verk tiltak etter barnevernloven.
9. Politiets drøfting med barneverntjenesten
• Alle volds- og overgrepssaker hvor barn er fornærmet
part, eller på annen måte sterkt berøres av etterforskning
eller eventuell bestraffelse, skal drøftes
med barneverntjenesten og i hovedregelen meldes,
jfr. meldeplikten i barnevernloven.
• Det er også politi- og påtalemyndighetenes plikt å
hensynta barnets beste så langt det er mulig. En tett
dialog og samarbeid med barneverntjenesten, og
eventuelt andre samarbeidsparter, er følgelig helt
nødvendig i slike saker.
• Fokus i dette samarbeidet må være å trekke tydelige
grenser mellom hva som er den enkelte instans
sine oppgaver, og å tilpasse disse til hverandre i form
og tid.

Dette heftet er et utdrag av
Drammen Kommunes ”Veileder
ved arbeidet mot vold i nære relasjoner”
som er et omfattende
dokument hvor det har vært et
mål å samle alt relevant stoff på
ett sted. Det dokumentet inneholder
både bakgrunn, teori og
formelle bestemmelser ved siden
av henvisninger til ytterligere
kunnskap om temaet.
Både basisdokumentet og denne
forkortede veilederen er utarbeidet
i samarbeid mellom representanter
for de kommunale
tjenestene, politiet og Alternativ til
vold
Basisdokumentet skal finnes på
en hver arbeidsplass og vil gi utfyllende
informasjon ut over det
som finnes i denne kortversjonen.
Mye av stoffet i veilederen er
hentet fra psykolog Didrik Hægeland,
tidligere leder for Alternativ
til vold i Drammen.
Bildene er hentet fra boka ”Sinna
mann” av Gro Dahle, med tillatelse
fra Cappelen forlag. Svein
Nyhus har illustrert boka. Den er
å anbefale til bruk i samtaler med
barn som er utsatt for vold.
Barnesitatene er stilt til rådighet
av Alternativ til vold
Drammen kommune
Februar 2008