Mortepumpen nr 4, 2010 - Stavanger kommune

stavanger.kommune.no

Mortepumpen nr 4, 2010 - Stavanger kommune

INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER

NR. 4/2010

33. ÅRGANG


På redaktørkrakken:

Informasjonsblad for eldre i Stavanger

Utgitt av:

Stavanger kommune

Oppvekst og levekår

Redaktør:

Stein Hugo Kjelby

sthugokj@online.no

Redaksjonskomité:

Anne Grethe Thesen Godal

anne-grete.thesen.godal@stavanger.

kommune.no

Helga Laake

hlaake@online.no

Halvor Ingebrethsen

halvor.ingebrethsen@lyse.net

Gerd Borgenvik

gebo80@msn.com

Mette Bagge

mette_bagge@yahoo.no

Stein Hugo Kjelby

sthugokj@online.no

Redaksjonens adresse:

«Mortepumpen»

Olav Kyrresgt. 23

4068 Stavanger

Postboks 8001

Tlf. 51 91 26 68

Bladet kommer ut 4 ganger pr. år

og sendes fritt til alle over 67 år i

Stavanger kommune

Neste nummer kommer ut

4. mars 2011

Stoff må være i redaksjonen

19. januar 2011

Forsidebilde: Ørnestein Gårdsbarnehage

inviterte beboere på Slåtthaug sykehjem

på helikoptertur. Her er Else Margrethe

Øyri klar for take off.

Foto: Torbjørn Håland

Opplag: 12.000 eksemplarer

Layout:

Grafica Hundsnes

Trykk:

Gunnarshaug AS

Fornuften seiret

I det Mortepumpen går i trykken melder

media at eldreomsorgen vant tilbake det

tapte i rådmannens budsjettforslag for 2011.

Forslaget til rådmannen falt i dårlig jord hos dem

som ivrer for en bedre eldreomsorg. Protestene

mot forslaget var derfor ikke uventet og de var

berettiget. Både politikere og «protestantene» vil

ha æren for den gode løsningen. La oss heller

kalle det samarbeid for en god sak. Takk til alle

som har stått på. Det er godt for oss andre å

oppleve at fornuften fremdeles kan seire.

I forrige nummer av Mortepumpen i denne spalte,

kom redaktøren med kritiske kommentarer til innholdet

i en av Seniorforbundets artikler. Mange

lesere har reagert på samme måte og spør i den

forbindelse hva er Seniorforbundet og hva står de

for? Redaksjonen har bedt Seniorforbundet om

noen fakta om seg selv og på s. 57 får du et lite

innblikk hva de steller med. For å unngå at misforståelser

skal få stå uoppklart, har de en liten

forklaring på hva de egentlig mente i sin artikkel

på s 60.

Gjensidig glede må stå som overskrift for årets

store opplevelse for en del av beboere på Slåtthaug

sykehjem. Ung og gammel hånd i hånd!!

Ørnestein Gårdsbarnehage spanderte helikoptertur

på sykehjemmet. Et slikt tiltak står det respekt av.

En flott og spennende opplevelse og for begge

parter sikkert et minne for livet.

Redaksjonen vil ønske

leserne en riktig god jul,

takke for samarbeidet i

året som er gått og ønske

et riktig godt nytt år!

Internett:

www.stavanger.kommune.no/

mortepumpen


BYPROFILEN

Chester Danielsen

var vegsjef i Rogaland fylke i årene 1971 – 1996

Av Helga H. Laake

I disse årene skjedde det en voldsom utbygging av hovedveinettet

og av fylkesveiene i Rogaland. Motorvegen og den

flotte forbindelsen mellom sør- og nord-fylket, er bare noen

eksempler. At dette er noe av grunnen til at Chester fikk

Kongens fortjenestemedalje i gull (2005) er nok sikkert.

Men det skal jeg prøve å skrive mer om i neste utgave av

Mortepumpen. I denne artikkelen vil jeg konsentrere meg

om mennesket bak sjefstittelen, det vil si om Chesters liv;

hans familiebakgrunn og oppvekst, både i Amerika og på

Alne i Vikebygd, der hans mor kom fra, om ungdomstiden

og selvsagt om kjærlighet, ekteskap og karriere. Det er blitt

en lang fortelling, men den kunne vært lengre!

Chester Danielsen.

ut å fatte den tragedie som rammet familien. Men

han forsto godt at den snille gode, faren hans var

død, og aldri ville komme tilbake. Han glemte

faren aldri.

Arbeidet med denne boken, eller minneskriftet

som han selv kaller det, gav han imidlertid ideen

om å lage et minneskrift også om sin mor, Bertha.

«Bertha overlevde Daniel med nesten 50

år. Ho fekk eit langt og på mange måtar eit spanande,

rikt og turbulent liv med både medgang

og motgang», skriver han i forordet til det ferdige

produktet, Eit minneskrift om mor og far. I tillegg

til hyggelige samtaler med Chester og kona

Ingrid, er det dette jeg har brukt som kilde til det

jeg her har skrevet.

Ingrid og Chester.

Da Chester ble pensjonist, gjorde han noe han

lenge hadde tenkt på; å skrive en minnebok om

sin far Daniel Danielsen, som omkom da Chester

bare var 8 år. Han var den gang for liten til fullt

Først litt om Chesters foreldre:

Far til Chester, Daniel Danielsen Løvås (1898-

1937) kom fra gården Løvås i Sveio. I mai 1924

giftet han seg med Bertha, som var fra Alne i

Vikebygd. De snakket mye om å emigrere til

Amerika. Så da Daniel klarte å få en billett med

Stavangerfjord som skulle gå fra Bergen 20. mars

3


ankomsten, den 2. Januar 1929, fødte Bertha en

velskapt gutt, som fikk navnet Chester.

Og selv om de nå hadde fått sitt store ønske

oppfylt; å få en sønn, ble gleden ikke mindre da

Bertha bare noen måneder senere, ble gravid igjen

og året etter, den 25. Februar 1930, satte nok en

velskapt gutt til verden. Han fikk navnet David.

Men gleden ble brått vendt til den dypeste sorg,

da 5 år gamle Dagny, to dager etter at David ble

født, døde av smittsom hjernehinnebetennelse.

Det finnes ikke ord som kan beskrive foreldrenes

fortvilelse. Bertha var i lang tid utrøstelig.

Livet måtte gå videre

Bertha og Daniel hadde for lengst blitt enige om at

de for all fremtid vil bli i Amerika. Derfor hadde

de gitt Chester og broren David, amerikanske

navn, og det fikk den lille datteren også, som kom

4 år senere (1934). Hun fikk navnet Gloria.

Selv om Bertha stadig snakket om lille Dagny –

hun glemte henne aldri – var livsgleden tilbake i

den lille familien.

Familiebilde på trappen i Milwauke.

1925, pakket han reisesekken og dro, selv om det

bare var en liten uke før Bertha skulle føde. Da barnet

kom – hun fikk navnet Dagny – det var den 25.

mars 1925 var Daniel for lengst dratt av gårde. Men

Bertha var fullt ut innforstått med det som skjedde,

og lovet å komme etter så snart Daniel hadde fått

arbeid og et sted å bo. De regnet med god hjelp fra

nære slektninger som hadde dratt tidligere.

Det skulle gå hele tre år før Daniel kunne skrive

til Bertha at nå kunne hun og Dagny komme. Det

hadde tatt lengre tid enn han trodde, å skaffe seg

fast arbeid og en plass å bo.

Bertha dro av gårde så fort hun kunne. I minneskriftet

sitt skriver Chester: Den 9. Mars 1928

sigla mor og Dagny med Stavangerfjord frå Bergen

for å møta Daniel på jernbane-stasjonen i

Milwaukee. Det gjensynet skulle me gjerne ha sett!

Bertha fant seg fort til rette i de nye omgivelsene,

og – ikke uventet – nøyaktig 9 måneder etter

+ + +

Men det går ikke alltid slik vi mennesker

håper og planlegger

Den 14. juli 1937 skjer det som på et øyeblikk får

alt rundt en til å virke meningsløst og uvirkelig.

Daniel omkommer i en arbeidsulykke på fabrikken

der han var ansatt. «Da Bertha får vite det»,

skriver Chester i minneskriftet sitt, «skreik ho

opp, ho var heilt frå seg. Dei køyrde oss heim

til huset vårt og fekk lagt mor til sengs. Eg trur

ho låg nærmast i koma i fleire dagar. Huset var

fullt av folk, men ingen – heller ikkje mor la

merke til oss barna. Me såg på alt saman med

store augo, me gret ikkje, me sa ikkje eit ord».

Og han tilføyer: «Frå den dagen far døyde,

endra livet til vår vesle familie seg dramatisk».

Med hjelp fra slektninger, nære venner og naboer,

klarte omsider Bertha å komme til krefter igjen.

Hun innså imidlertid at hun på ingen måte var i

stand til å fortsette livet i Amerika uten Daniel.

Kort tid etter begravelsen blir derfor hun og guttene

enige om å dra hjem til Norge. Hun hadde

4


fortsatt sine foreldre i live hjemme i folgehuset på

Alne, så da våren kom (1938), gikk hun og ungene

ombord i Stavangerfjord, for aldri mer å vende

tilbake til Milwaukee.

Flyttingen ble en stor utford ring

Flyttingen fra storbyen Milwaukee til gården Alne

i Vikebygd, ble en stor utfordring for alle fire.

Årene i USA (10) hadde satt sine spor, og skapt

nye behov. Språket var for eksempel et ikke lite

problem for ungene. For selv om de to eldste,

Chester og David, kunne forstå hva de voksne sa

når de snakket norsk, var både tale- og skrivespråket

deres amerikansk. Selv lille Gloria som bare

var 3 år, plapret i veg på amerikansk vis. De måtte

med andre ord lære både å skrive, lese og snakke

norsk! Og de savnet Daniel alle sammen.

Men som det ansvarsbevisste menneske Berha

var, ble hun likevel etter som ukene og månedene

gikk, mer og mer opptatt av å skape en trygg og

god tilværelse for barna sine. Å klare det, var det

viktigste av alt. Heldigvis var hun enda ung og

sterk – bare 37 år gammel.

+ + + + +

En dag, nesten et år etter at Bertha og ungene

kom tilbake fra Amerika, får hennes gamle ungdomsvenn

Bernt Øren fra Snilstveitøy i Kvinnherad

– via Berthas bror, Knut, – høre at Bertha er

blitt enke, og at hun og de tre barna var kommet

tilbake til Vikebygd og Norge for godt. Bernt

kjente Bertha fra den tiden hun og søsteren drev

et strykeri sammen i Haugesund. De var faktisk

svært gode venner den gang. Men da Daniel kom

på arenaen, og begynte å gjøre iherdig kur til

henne, ble det likevel han hun sa ja til.

Men tiden læger alle sår – og gammel kjærlighet

ruster ikke. Så da Bernt, som fremdeles er ungkar

- fikk høre at Berta var kommet hjem igjen, var

han ikke sein om å pakke ryggsekken og sette

kursen mot Alne der Bertha nå bodde.

På Snilstveitøy visste alle alt om alle, og ingen

var i tvil om at nå dro Bernt på frierferd. Og han

hadde gode kort på hånden. Han var enda en mann

i sin beste alder, og han hadde både god helse

og inntektsbringende arbeid. Han var faktisk en

Bertha og ungene. Nå er de aleine.

meget etterspurt bøkker, og hjemme på gården

hadde han sitt eget verksted.

Hjemme på Alne fikk Bertha vite at Bernt var på

veg til henne. Hun vet også hva han kommer for,

og hun er ikke i tvil om hva hun vil svare! Men

hun må snakke med Chester og David først, og

høre hva de mener. Gloria var enda for liten til å

forstå hva som skjedde.

Chester og David brukte imidlertid ikke lang tid

på å gi moren sin aksept. Bernt var kjent både som

en ærlig, snill og arbeidsom kar, og det visste de

to guttene å sette pris på.

En septemberdag i 1939 giftet Bertha og Bernt seg

hos byfogden i Haugesund. Alle var glade for det

som nå var skjedd! Chester skriver i minneboken

sin: «det var det beste som kunne skje for oss alle

sammen. Og det var innleiinga til eit ekteskap og

samliv som varte stort sett i berre gode dagar i

nesten 50 år».

5


Han ville mer enn gjerne overlate ansvaret for

gården og alt hva det innebar til broren. Han selv

ville flytte til Vikebygd sammen med Bertha og

ungene! Chester skriver i minneboken sin: (…) Så

hausten 1940 bar det med innleigd skøyte attende

til Vikebygd. Me hadde då bodd ca. eit år på

«Øynå», og eg vil seia at det var eit lærerikt, innhaldsrikt,

spennande og minnerikt år, – og heilt

ulikt noko me elles hadde opplevd. (…) Ein av

grunnane til at me trivdes på Øynå var nok at me

merka det gode forholdet det var mellom mor og

far (mor ba oss kalla Bernt for far…) og det beste

minnet me har frå Snilstveitøy er sjølvsagt at mor

og far Bernt fekk ein son og at me fekk ein bror.»

Bertha og Daniel. Ny-kjærester og nye hatter.

De flytter igjen

Det var bestemt, før de giftet seg, at Bertha og

ungene skulle flytte til Snilstveitøy og bo på Bernt

sin heimegård, sammen med moren hans og et par

av hans ugifte søsken. De hadde et stort hus, og det

var ikke uvanlig i den tiden, at sønnene – ikke så

ofte døtrene – ble boende heime på gården, dersom

de forble ugifte, eller ikke tok arbeid annet sted.

Det var imidlertid ikke Berthas ønske å bo på

Snilstveitøy. Hun likte seg bedre på fastlandet!

Men akkurat der og da, hadde hun ikke noe valg.

Det var Bernts plikt å ta seg av gården og familien.

Men som det gode menneske han var, forsto

han at Bertha lengtet hjem til Vikebygd, og derfor

trøstet han henne så godt han kunne.

Men så skjedde det, at en dag (det må ha vært på

forsommeren i 1940) kom plutselig Bernt sin to

år eldre bror, Martin, hjem på besøk. Han hadde

bodd og arbeidet i Stavanger noen år, men nå

ville han hjem igjen. Da han sa at han ønsket å

overta gården, var det ikke nei i Bernt sin munn.

Men året er 1940, og det er krig i verden

Chester skriver i sin minnebok en hel del om

hvordan de hadde klart seg under krigen: «I 1940

var me fire borna frå eit til elleve år gamle, og då

krigen slutta våren 1945 var me blitt frå fem til 16

år gamle. I dei 5 krigsåra hadde me alle fire vakse

monaleg og me trong mykje mat og større klær.

På den tida målte dei kvart år vekta og høgda på

alle skuleelevane. Mine målingar viste at eg i dei

tre første åra voks med over 12 cm. for kvart år,

og var utvaksen til 193 cm høgd og vog 70 kg før

eg var konfirmert i 1943. (…) og det var litt av

eit under korleis mor greidde å skaffa meg konfirmasjonsklede.

Eg trur helst det var eit prosjekt

som gjekk over fleire år og som kravde stor evne

til langtidsplanlegging og organisering – og den

evna hadde tydeligvis mor. I alle fall så stilte eg

opp på kyrkjegolvet i Vikebygd med dress sydd av

ein bygdeskreddar frå Førde, nye sko nr. 45 og ny

kvit skjorte. Den dressen hadde eg i fleire år, heilt

til eg skifta han ut med russedressen 1949.»

Han begynner på Bryne Landsgymnas

Høsten 1945 begynte Chester på Rogaland offentlege

Landsgymnas på Bryne. Det var bare de riktig

flinke ungdommene som fikk studieplass der i de

åra. Dessuten kostet det penger. Men det sørgde

Bernt for!

Før han reiste til Bryne, hadde han blitt «småkjæreste»

med Ingrid Dommersnes, som også var

Vikebygding. Faren hennes var ikke bonde, men

arbeidsbestyrer (for telegrafen) for Rogaland og

deler av Sunhordland og Vest-Agder). Som Chester

var hun humørfylt og glad i å lese og flink til

6


å ordlegge seg. De hadde det alltid hyggelig når

de var sammen. Når han nå reiste til Bryne, og

hun til Flekkejord for å arbeide på telefonsentralen,

ble det mye brevskriving i årene som fulgte.

Men i sommerferiene klarte Chester alltid å få

seg sommerjobb der Ingrid var, så på den måten

klarte de å holde i hop. Så da Chester hadde tatt

sin eksamen på landsgymnaset og sine 9 måneder

i militæret, ble de enige om å gifte seg, før Chester

dro til Trondheim og Norges tekniske Høyskole

(NTH). Ingrid var imidlertid nå ferdig med sin

opplæringstid som telefonoperatør og i fullt arbeid

på telegrafen i Haugesund. Hun valgte derfor å

vente litt med å dra opp til Trondheim, i håp om

at det etter hvert vil ordne seg både med arbeid

og husrom, slik at de kunne bo sammen der oppe.

Det ordnet seg det og

De ble i Trondheim i 3 år. Chester besto eksamen

med glans. Hans tittel var nå sivilingeniør med

bygningsfag som spesialitet. Hans første jobb ble i

Bergen på Vegkontoret i Hordaland. Og her i Bergen

kom også deres førstefødte, Bjørg til verden

den 5. Juni 1956. At alle hjerter gledet seg, er sikkert,

og da den første av deres to sønner, Tor Dagfinn

kom to år etter (i 1958), var det jubel i familien

igjen! Men da var de på flyttefot igjen, for nå ventet

en ny oppgave på han på Hermannsverk i Sogn og

Fjordane. Også her ble han i 2 år, for da fristet nye

oppgaver på Fylkets veikontor i Bergelandsgata.

Som alle vet endte han til slutt som Rogaland fylkes

vegsjef med kontor i Tinghuset i Stavanger.

Men før han kom så langt hadde han også prøvd

hvordan det var å arbeide i hovedstaden noen år. I

6 år var han nemlig overingeniør i Vegdirektorat

(i Oslo), før han satte seg i sjefsstolen på Fylkets

Vegkontor på Tinghuset i Stavanger.

Året var 1971 og han var enda bare 42 år

Men fra det tidspunktet ble han og Ingrid enige

om å slå seg til ro. Det tredje barnet, sønnen Ivar

Chester (f.1968) var nå 2 år, Tor Dagfinn allerede

10 og eldstebarnet Bjørg stor jente på 12. Nå

gjaldt det å prioritere familiens behov. Det var

for det første et hus de kunne bo i for mange år

fremover, slik at ungene kunne få slå seg til ro på

den skole de skulle gå på. Det neste var barnehageplass

for Ivar Chester, slik at Ingrid kunne få en

mulighet til å slå ut håret i yrkeslivet.

Denne gang gikk alt stort sett som de planla, i

hvert fall mht hus, og skole. Det ble verre med

barnehage. Ingrid måtte derfor bli hjemme et par

år inntil Ivar Chester begynte på skolen og etter

hvert ble mer i stand til å klare seg selv. Det ble

derfor mye halvdags-jobbing og små vakter før

hun kunne gå i fullt arbeid igjen.

Og fra nå og i årene fremover, lever denne familien

mer eller mindre som alle andre familier i

Stavanger, som har god økonomi, godt arbeid, hus

og hage og hytte på landet! De skiller seg ikke ut

på noe vis – de er som folk flest, bortsett fra det

faktum at vegsjefen selv er en hyppig gjest i media,

både med og uten bilde. Chester var selvsagt en

særs travel person i disse årene. Alltid et nytt prosjekt

på bordet. Men han trivdes med å ha det sånn!

Det er ikke tvil om at årene som vegsjef i Rogaland

Fylke var gode år for Chester Danielsen,

Oktober 2010

Ingrid, Chester og jeg har oss en kopp kaffe

sammen på kafeen på Eldres Hus. Nå har både

Chester og Ingrid passert 80 for lengst. De bor

ikke lenger i Krokusvegen. For noen få år siden

kjøpte de en stor, lettstelt leilighet i Ytre Eiganesveien

15. De bor i 1.etasje og det er lettvint

å komme seg til og fra den store Kiwibutikken

som ligger like ved. Her handler de stort sett

alt de trenger, i hvert fall når det gjelder mat.

«Hvordan var det for deg Chester, som alltid var

i offentlighetens søkelys – der hvor det skjedde

noe bestandig, og der du i så mange år var sjefen,

– å gå over i pensjonistenes rekker», spør jeg

etter at vi har satt oss godt til rette rundt bordet i

den innerste stuen. Det er Ingrid som svarer. «Jeg

var egentlig redd for at han skulle bli nedfor og

lei seg, når han ikke lenger hadde kontoret å gå

til. Han var jo vant til alltid å ha et prosjekt på

gang. Det hadde han nok gått og tenkt på sjøl,

for før jeg visste ordet av det var han i gang med

å skrive en bok! En minnebok om sin far Daniel,

som han var så glad i, men som døde så brått.

Og så begynte han å male. Med årene har mange

bilder funnet sin plass på veggene, både hjemme

og hos barn og barnebarn. Men nå tar han det

mer med ro. Det er ikke bare, bare når en har

passert 80 og vel så det», avslutter Ingrid. Jeg lar

henne få siste ordet.

7


Skuespiller Erik Svendsen var kjent i Stavanger for sitt engasjement for eldre. Han gledet Mortepumpens

lesere med artikler omkring våre juletradisjoner. Erik Svendsen var i mange år ansatt på Rogaland teater.

Før det virket han i Bergen og var den første i Norge som startet med kirkespill. Han utgav også sangboken

«Kan du minnes», viser og sanger for eldre.

Følgende juleparafrase sto i Mortepumpen nr. 4 1980.

Den gjengis nå til glede for nye lesere.

Vise menn fra Østerland

En juleparafrase av skuespiller Erik Svendsen

Illustrasjoner: Eva Rønnestad

I alle år som er gått siden Jesu fødsel –1980 år

– er det mange, mange mennesker som i ånden

har vandret mot Betlehem ved juletider for å

være med å tilbe Jesusbarnet. Vi har likesom

et eget bilde av stallen i Betlehem, et bilde vi

som barn har dannet oss og som står uendret

for vårt indre blikk den dag i dag. Vi vandret ut

fra vår barndoms stue, der syntes vi at verdens

vakreste juletre sto. Herfra vandret vi ut, hit

vender vi tilbake, mens det synger inni oss:

Deilig er den himmel blå.

lyst det er å se derpå

hvor de gyldne stjerner blinker

hvor de smiler, hvor de vinker

oss fra jorden opp til seg.

Det ble mange julefeiringer etter disse vår

barndoms forjettede julaftener. Og nå synger

en annen sang i vårt bryst. Det er likesom noe

som knyter der inne når vi nynner:

Om Jesusbarnet fortalte mor

så mang en aften vi satt der hjemme.

vi kan hans bud og hans milde ord,

Og vet at aldri vi dem må glemme.

Når stjernen skinner, om han oss minner

vårt juletre.

Jo, visst har vi vandret i ånden mot Betlehem.

Hver av oss kan – hvis vi vil – fortelle noe ganske

spesielt om det. For vi opplever det ikke

alle på samme måte. Men en gang var det noen

som ikke vandret i ånden, men virkelig vandret

på sine ben, eller red på kameler – i tretti dager

og netter: De tre vise menn. Vi vet at de ofret

gull, røkelse og myrra til Jesusbarnet. Etter å ha

lest Matteus 2. 1-12, vet vi at de kom fra Østerland.

Vi hører ingen ting om de var konger. Ser

vi derimot på Grundtvigs salme, leser vi der:

«Av Saba kom de konger tre.» Beretningen om

dronningen av Saba kjenner vi fra 1. Kongebok.

Men hvor har Grundtvig det fra at det var tre

konger som kom fra Saba. Saba var et oltidsrike

i Syd-Arabia som var befolket av sabæere og

med en forholdsvis høytstående kultur.

8


Beretningen i Matteusevangeliet, som antakelig

er blitt utformet omkring 100 e.K. skal i følger

kildene bygge på en reise som parterkongen

Tiridates foretok år 66 e.K. til Rom. Han skulle

der hylde Nero. I evangeliets greske tekst er

vismennene omtalt som babylonske astrologer.

Gavene var de vanlige offergavene til solguden

Mitra: Gull, røkelse og myrra. Allerede i Det

gamle Testamentet fortelles det om det lys som

kongene skulle vandre i: «….. folkeslag skal

søke til ditt lys og konger til den glans som er

gått opp over deg.»

Den mest kjente legenden er den som er oppstått

omkring Bileams spådom i 4. Mosebok

24, 17. På denne tid var India delt i tre riker.

Nubien, Godelia og Tarsis. Melkior var konge i

Nubien. Han hadde struts i hagen sin. Den natten

da stjernen viste seg la den to egg og dette

var helt uaminnelig. Ut av det ene egget kom

der et lam og av det andre en løve. Dette var

et varsel om at Frelseren var født. Baltazar var

konge i Godelia. Her skjede det at natten stjernen

lyste første gang, fødte en kvinne en sønn

som straks etter fødselen begynte å snakke. Han

fortalte at Frelseren var født.

Kaspar regjerte i Tarsis. I hans slottshage vokste

det et flere hundre år gammelt tre, som var

nesten helt uttørret. Sammen natt som stjernen

ble tent ble det friskt og grønt igjen. Fuglene

sang i treets grener og sangen formet seg som

en lovsang til Kristusbarnets ære.

Etter å ha sett disse undre dro så kongene ut for

å lete etter den kongesønnen som skulle frelse

verden. Vi vet fra Matteus at de kom til Betlehem

og der bar de frem sine gaver.

Dette er i korthet legenden om de hellige tre

konger og deres reise til den nyfødte jødenes

konge. Men i evangeliet fortelles der altså ikke

om konger eller om det skulle være tre stykker

av dem. «Det kom noen vismenn fra Østerland

til Jerusalem.» At det skulle være tre konger

kan vi lese om i en del apokryfiske skrifter.

Dette var i korthet noen opplysninger om en

av de mange legendene. Gruntvig har kalt sin

julesalme «De hellige tre konger». Jeg vil ønske

leserne en gledelig jul med å sitere et par av versene

fra denne skjønne poetiske julefortelling:

Vise menn fra Østerland

dro i verden ut på stand,

for den konge å opplete,

for den konge å tilbede

som var født i samme stund.

Stjernen ledet vise menn

til den Herre Kristus hen;

vi har og en ledestjerne

og når vi den følger gjerne

kommer vi til Jesus Krist.

9


Se, der svever bestemor!

Tekst: Bente Amundsen. Foto: Torbjørn Håland

Søndag 26. september var beboerne ved Slåtthaug sykehjem invitert til åpen gård

ved Ørnestein Gårdsbarnehage. Der skulle det være ridning på barnehagens hest

Stjerna. De har to hester og ett esel. Grilling av pølser, salg av egenprodusert fiskesuppe

av ørret de hadde fisket i Stokkavannet, og selvsagt brus, kaffe og kaker. Styreren

i barnehagen, Karen Egebakken, ringte Slåtthaug fjorten dager før og fortalte at

eierne av Ørnestein gårdsbarnehage, Margrethe og Kristian Vika, ville spandere

tolv gratisturer med helikopter for beboerne på Slåtthaug sykehejm. Dette for

å glede de eldre på sykehjemmet, som ligger i nabolaget til barnehagen.

Da vi kom ble det servert kaffe og lapper. Fra venstre: Else Margrethe Øyri, Lilly Lerang og Inger Johanne

Seabourn.

10


Tradisjonene i barnehagen er at 6-åringene som

nå har begynt på skolen, men som har gått i

barnehagen, blir invitert på helikoptertur.

Vi fra Slåtthaug ankom klokken 14 i egen

minibuss. Været var strålende og stemningen

upåklagelig. Det hele hadde pågått fra klokken

tolv og cirka 600 personer hadde vært innom

arrangementet.

Da vi kom ble vi servert gratis kaffe og lapper

med syltetøy mens vi ventet på tur. Helikopteret

tok foruten pilot, tre passasjerer på hver tur. En

stor mark ved barnehagen, ned mot Stokkavannet,

var landingsplass. Beboere med og uten rullator,

ja til og med rullestol, tok seg ut på marken

og ble behørlig hjulpet inn i helikopteret. Da er

det godt med store sterke mannfolk fra sykehjemmets

personale som kan dette med å løfte.

Inn kom de, noen med store smil, noen litt

bekymrede. Alle spente på hvordan dette ville

gå. De ble vinket av gårde og etter ti minutter

kom de med store smil ned på landingsjorda

igjen. Og som de sa; Dette var et eventyr og til

og med gratis!

For en opplevelse. Bilder ble tatt både fra land

og luft. Disse ble hengt opp på sykehjemmet.

Og som en av personalet sa; Det var jo kjekt når

pårørende kom for å besøke sine at de kunne si,

nei de er ikke hjemme, de er på helikoptertur!

Så tusen hjertelig takk til eierne av Ørnestein

Gårdsbarnehage for en fantastisk opplevelse og

vågelig initiativ.

Rullator er ingen hindring for en helikoptertur!

På vegne av alle på Slåtthaug sykehjem

Bente Amundsen

ativitør

Godt å ha en arm å holde i!

Fra venstre: Inger Johanne

Seabourn, hjelper Kurt

Martin Lilleby og Lilly

Levang.

11


Flittige hender i 25 år

Sonja Kristine Tønnessen brenner fortsatt for å hjelpe til der det trenges

Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

Det finnes mennesker som etter å ha engasjert

seg i noe, etter hvert får engasjementet

sitt til å bli til en livsstil. Det må jo komme

av at man etter hvert ser at dette er en oppgave

det ikke er så lett å avslutte. Både ved

at man er blitt en del av den og at denne gir

resul tater. Og at man ønsker å fortsette til

beste for de formål som etter hvert dukker

opp og som det ikke er like lett å få andre

til å overta. Slik skapes et livsverk.

Et slikt livsverk har nå Sonja Kristine Tønnessen

skapt ved å være leder for julemessen i

Sunde/Kvernevik i over 25 år. Det startet med

et engasjement i regi av Skipper Worse- stiftelsen.

Men da denne ikke så det mulig å opprettholde

dette arbeidet, syntes den da aktive

lederen at det var for ille å nedlegge virksomheten.

Hun meldte derfor sin egen frivillighet

til disposisjon for en fortsettelse. Og dette var

årsaken til at det også i år ble arrangert julemesse

i Sunde bydel.

Gode medarbeidere

Men hun har ikke vært alene om arbeidet. Hver

tirsdag samles 13 damer i sin beste alder, ivrige

til å ta fatt på nye oppgaver, og/eller fullføre

allerede påbegynte. På denne tiden er det den

årlige julemessen som krever tid og innsats.

Når dette kommer på trykk, er den forhåpentlig

avviklet med suksess også denne gangen. Mortepumpens

utsendte møtte opp på arbeidsmøtet

deres tirsdag 19. oktober og fikk se og høre de

aktive damenes mening og se deres innsats for

å støtte ulike prosjekter til beste for dem som

trenger det. Navnet på arbeidsgruppen forteller

nettopp det vi fikk se denne dagen, nemlig

«Flittige hender», som den heter. Nå vil

kanskje noen i Madlamark stusse, for også der

finnes det en slik gruppe, som også arbeider

under samme navn. Da det ikke var aktuelt å slå

12


seg sammen til en, ble man enig om å beholde

navnet på begge gruppene. Og det var sikkert

lurt, for da kan man vel forvente at arbeidet

deres når lenger ut med to grupper enn med

en, – antar vi.

Et Skipper Worse-tiltak til å begynne med

Men hvordan startet så dette arbeidet i Sunde

bydel, må vi få vite. Og intet er vel mer naturlig

enn å rette spørsmålet til Sonja Kristine Tønnessen,

som har stått i bresjen for dette i nå 25

år. Og som bedyrer at det ikke hadde vært noen

slik arbeidsgruppe, hvis det ikke var samarbeidet

og holdningen til oppgavene fra de 12 andre

i gruppen.

– Vi arbeider i et fellesskap og det har vi gjort

helt fra starten av, forteller hun og fortsetter

med å gi litt bakgrunn for det som opprinnelig

startet som et «Skipper Worse» foretak, men

som nå fungerer uten annen binding enn medlemmene

som sammen brenner for å hjelpe til

der hvor det trenges. Hun forteller imidlertid

at arbeidet egentlig begynte ved at barna deres

spilte i skolekorps. Og for at korpset skulle

kunne skaffe seg instrumenter, ble det holdt

julemesse hvert år. –Vi startet vel det vi kan

kalle en «foreldreforening», som da arbeidet

for dette formålet. Senere fikk jeg en forespørsel

da det i Sunde bydel skulle startes opp et

senter i regi av Skipper Worse i Kvernevik

bydelshus. Og da dette ikke «krevde» mer

arbeid enn en dag i uken, passet det meg godt.

Og jeg syntes det hørtes interessant ut. Derfor

sa jeg ja. Dette var da i 1994, forteller hun.

Videre sier hun at da Skipper Worse-stiftelsen

trakk seg ut, ble hun spurt om å fortsette med

kursvirksomhet gjennom AUF, i tillegg til en

gruppe for eldre som hun «kurset» i såkalt «fri

forming». I den nåværende gruppen er det stor

spredning i alderen, forstår vi, idet den eldste

er 80 og den yngste er i førtiårene. Dette må jo

også bety at aldersforskjell ikke er til hinder for

at man sammen kan gjøre gode gjerninger til

beste for våre medmennesker.

Sonja Kristine

Tønnessen.

Arbeider kun for julemessen

– Er dette en innsats som bare gjøres med

henblikk på den kommende julemessen? spør

vi selv om vi innledningsvis har fortalt at de

møtes hver tirsdag gjennom hele året fra klokka

10 til 13. (Dette bare for å gjenta den glød og

samhold som finnes i denne arbeidsgruppen.)

På spørsmålet om hva inntektene til messen går

til, svarer hun kort og kontant: – Til et godt formål!!

Vi får henne imidlertid til å konkretisere

hva hun legger i uttrykket «et godt formål», og

da sier hun i uprioritert rekkefølge; – vi har

støttet kreftsaken, gitt penger til Bolivia og nå

de siste årene har vi arbeidet for sykehjemmene

her i vårt område.

13


En matøkt må til i løpet av de to timene hver tirsdag.

Litt av produktene som var klar til messesalg.

Arbeider sammen hele året

Arbeidsgruppen holder sammen hele året. Men

det er julemessen som er hovedprosjektet. Hun

sier videre at litt sosialt samvær praktiserer de

enkelte ganger ved å være sammen som en

venninneflokk, gjerne med et felles hyttebesøk

før sommeren. Ellers ikke noe mer, før de

igjen samles til felles dyst når høsten stunder

til og julemessen «vinker» i det fjerne. Det

er altså denne som det hele i grunnen dreier

seg om, lørdag 13. november forstår vi. Hun

nevner beskjeden i en bisetning at det må bli

den dagen, da hun ellers også er engasjert i

tilsvarende arbeid den 20. november for «Redd

barna». (Tenkte vi det ikke?)

Stor interesse for messen

– Hvordan er tilslutningen til messen, synes du?

– Den må jeg si er meget god. Men den dreier

seg jo om kun en lørdag hvor alt skjer. Og det

vet vårt område om. Så derfor er det folksomt

når messen går av stabelen, sier hun med et

smil og håper at tilslutningen i år blir like stor

som tidligere år. Og når dette leses har hun nok

fått utløst spenningen angående oppslutningen

også dette året, får vi tro. Men stedet, hvor messen

holdes, har vi ikke nevnt. Tønnessen forteller

at det er i Sunde- og Kvernevik bydelshus

de holder til. Dette får de låne av Stavanger

kommune og betaler derved ikke noe leie for

de to dagene som må til for opprigging, nedrigging

og selve gjennomføringen. Samtidig står

hun for et juleverksted for barn som Stavanger

kommune arrangerer. Kommunen sørger da for

innkjøp av materialer som trengs til dette.

– Har dere planer om å fortsette med dette tiltaket,

slik at det også kan forventes julemesse

neste år?

– Det kan jeg faktisk ikke si noe om på dette

tidspunkt. Vi har fått beskjed om at store deler

av dette området skal rives til neste år. Så

hvordan det da blir med denne tradisjonen, vet

vi ingenting om enda. Men vi fortsetter selvsagt

arbeidet inntil vi får nærmere beskjed om hvordan

dette blir i 2011. Det betyr også at det er

ikke bare når vi er her på den ukentlige dagen

at det arbeides. Vi holder på med dette også når

vi er hjemme og så kommer vi hit med det vi

har laget når vi møtes på tirsdagssamlingen. Så

dette er ikke bare et foretak på en bestemt dag.

Vi driver også en slags «hjemmeproduksjon»

gjennom hele uken.

Et fantastisk team

Helt til slutt i samtalen med Sonja Kristine

Tønnessen ber hun igjen om å få understreke

den flotte arbeidsgjengen som utgjør gruppen

«Flittige hender». Og da må vi selvsagt ta med

navnene også på de andre 12, nemlig: Marie

Fjellstad, Dagny Haraldseide, Gudrun Haaverstein,

Berit Kalvik, Mia Larsen, Anna Pettersen

Aalie, Ingelin Sundstrøm, Borghild Thorsen,

Anne Lise Berven Hansen, Hildur Eikje, Gudny

Helle Torsteinbø, Berit O. Lund, – og altså da

den trettende, Sonja Kristine Tønnessen.

14


På streiftog i Østen – 3

THAILAND – smilets land


Tekst og foto: Gerd Borgenvik



Beliggenhet: Sørøst-Asia

Hovedstad: Bangkok

Innbyggere: ca. 66 millioner

For alle som har besøkt dette vakre landet, har det vært

vondt å lese om urolighetene der. Kong Rama IX Bhuminol

har styrt landet siden 1946 og er den som har regjert lengst

av alle verdens monarker. Han er høyt respektert og elsket

av befolkningen, men i senere tid har det ulmet under

overflaten, og det er ikke godt å spå om framtiden til

«smilets land».

Smilet møtte oss allerede på flyplassen og

fulgte oss til hotellet, hvor vi ble tatt imot av

en thaiskjønnhet i fotsid silkedrakt. Deretter ble

vi fulgt til rommet i 7. etasje av en smilende

heisfører, og slik fortsatte det. Vi kjente faktisk

at det gjorde noe med oss.

Det var kvelende hett, men stor var både forbauselsen

og gleden da vi fant et innbydende

svømmebasseng like utenfor døra, på taket av

nabobygget.

Etter en forfriskende dukkert og en lengre middagslur

dro vi av sted i drosje til den lutherske

kirken for bl.a. å hilse på prestestudentene, som

min mann skulle forelese for de neste to ukene.

I Bangkok er det varmt året rundt, og kirken

består av et tak som blir holdt oppe av stolper

i hjørnene. Den var ellers utstyrt som kirker

flest, bortsett fra fuglene som kretset kvitrende

rundt lampene og blandet sine stemmer med

Kong Bhuminol er en avholdt monark.

koret som sang. Det var strengemusikk og dans

foran alterringen, og i et hjørne lekte barna av

hjertens lyst så lenge gudstjenesten varte.

EN DAG I BANGKOK. På forhånd hadde jeg

hørt rykter om det store tempelområdet. En dag

tok jeg mot til meg og la i vei på egen hånd,

men hadde jeg visst hva som ventet meg, ville

jeg nok ha betenkt meg.

15


Et lite sjarmtroll fra Thailand.

Dagen startet med at jeg ble vinket inn i en

piratdrosje. Jeg oppdaget snart at vi kjørte i

gal retning, men mine protester hadde ingen

innvirkning på sjåføren. Han stanset til slutt i et

trangt smug bak et stort hotell, der ikke en sjel

var å se. Jeg tok sjansen og smatt ut av bilen.

I det samme kom en ansatt i uniform ut av en

dør, og det var nok til å få sjåføren til å tråkke

på gassen og forsvinne.

Vakten forklarte meg veien til utgangspunktet

for sightseeingen, og lettelsen var stor da jeg

endelig satt i minibussen sammen med guide og

sjåfør. Så var det å stange seg gjennom den tette

trafikken. Det gikk sakte, men til gjengjeld fikk

jeg sett en stor del av Bangkok by.

Da vi langt om lenge nådde fram til tempelområdet,

var mesteparten av dagen gått. Guiden

hadde det travelt, og jeg hadde min fulle hyre

med å henge på.

Det var gullforgylte pagoder, gullbuddhaer og

en liggende, gullforgylt gudinne – «The sleeping

beauty», som målte 48 meter og måtte

ha et helt tempel for seg selv! I Marmortemplet

var alteret av det pureste gull, og portretter av

kongen prydet veggene. Mellom templer og

pagoder var det kunstige innsjøer med karpefisk

i mange farger. «Not allowed to eat,»

forklarte guiden, og jeg kan heller ikke si at jeg

var særlig fristet.

Tilbaketuren ble en prøvelse. Vi stod stille mer

enn vi kjørte, innhyllet i eksos. Da vi kom til

hovedgata i Bankok, Sukhumvit, orket jeg ikke

Templene i Thailand imponerer.

mer. Jeg husket at hotellet lå i samme gate, og

med et vått lommetørkle foran munnen la jeg

ut på den lange marsjen. Mine medvandrere på

fortauet var noen av Bangkoks utallige skabbete

løshunder som dukker fram etter mørkets

frambrudd, men heldigvis var de mer interessert

i matrestene fra gatekjøkkenene enn i meg.

På hotellrommet fant jeg en engstelig ektemann

(dette var før mobiltelefonens tid), og en

ting var jeg sikker på. Aldri mer på tur alene i

Bangkoks jungel!

NÅDEHJEMMET. En dag var jeg så heldig

å få besøke Nådehjemmet der de tar imot unge

jenter som blir gravide i storbyen. Det er foreldrene

som sender dem av sted så de kan få seg

jobb og tjene penger til familien. Men jobber er

vanskelig å oppdrive, og så ender det ofte opp

i prostitusjon, noe som igjen fører til at de blir

utstøtt av familien.

På Nådehjemmet får de være til de kan klare

seg selv, eller i beste fall bli forsonet med

familien. Det skjer oftest når besteforeldrene

16


Arkiteturen er unik.

blir konfrontert med den nyfødte. Å avvise et

barnebarn er ikke lett!

Blant jentene var det også en som var sterkt

handikappet. Barnet døde ved fødselen, men

moren ble tatt godt vare på av de ansatte ved

hjemmet, og hun strålte av glede over å få være

et sted der hun ble behandlet med respekt og

kjærlighet.

TIL UBON. Etter to uker i Bangkok tok vi

toget til Ubon i nordøst, en reise på ti timer,

men det var nok av underholdning om bord. På

begge sider var vi omgitt av endeløse rismarker,

og bøfler med spisse horn veltet seg i gjørmevann

mens de ventet på å bli spent for plogen.

Ved endestasjonen ble vi møtt av misjonær

Morten Sandland, som nettopp hadde flyttet

inn i nytt hus med kone og to barn i et område

okkupert av villhunder. De hadde klart å temme

lederen, og denne var nå satt til å vokte de

nyinnflyttede, en oppgave den skjøttet med stor

nidkjærhet!

Neste morgen ble vi plukket opp på hotellet, og

sammen kjørte vi ut til en liten landsby, der det

skulle være gudstjeneste.

«Kirken» bestod av et langbord der menigheten

satt med beina i kryss. Stekende varmt var det

også under blikktaket, så gudstjenesten ble en

sann prøvelse. Da hadde barna det langt bedre,

for de holdt til i hengekøyer under noen skyggefulle

trær like i nærheten.

MEKONGELVA. Fra landsbyen gikk veien

videre til den mektige Mekongelva som danner

grensen mot Laos.

På fjellveggen ved elvebredden var det klippemalerier

som sies å være over 3000 år gamle,

bl.a. bilde av en stor fisk. Vår venn misjonæren

forklarte at det var en kjempefisk som kunne bli

tre – fire meter lang og veie opptil 1000 kilo.

«Kattefisken» – som den kalles, er fredet, men

det hender at den fortsatt blir fanget og servert

på restaurantene som ligger langsmed elva.

17


Bungalowen ved Siambukta.

Vi var litt spent da vi skulle innta middagen

på et av disse stedene, men måltidet bestod av

vanlig thaimat.

På hjemveien var vi innom et internat for

skolebarn. Det var barn av fattige bønder, og

betalingen bestod av en sekk ris om året. Det

var mange som ikke klarte å skaffe til veie det

engang, men ingen ble utvist av den grunn.

Barna hjalp også til så godt de kunne. De dyrket

grønnsaker og holdt høns.

«Bøndene har forresten fått det mye bedre

etter at vi startet bøffelbanken,» forklarte

Espen.»Bøndene får låne en bøffel, men de må

forplikte seg til å levere en kalv til banken, slik

at antallet blir opprettholdt.»

KONGEJUBILEUM. Om kvelden smalt det

plutselig i parken utenfor hotellet. Vi løp til

vinduet, og et praktfullt fyrverkeri viste seg på

himmelen. Verten forklarte at det var til ære for

kong Bhuminol, som hadde styrt landet i 50 år.

Resten av kvelden satt vi foran tv- apparatet og

fulgte med på festlighetene i Bangkok. Opplyste

djunker kjørte rundt på kanalen, fyrverkeriet

overgikk alt vi tidligere hadde sett, og representanter

for folket bar fram pagodeliknende gaver

til kongen. Disse skulle siden plasseres rundt

om i templene. Ingen tvil om at kongen var en

elsket og respektert monark.

EN FERIE MED BRÅ SLUTT. Nå gjenstod

to uker av oppholdet vårt i Thailand, og disse

skulle tilbringes på et nyåpnet feriested ved

Siambukta.

En skranglebuss med griser og høns på taket

fraktet oss langs kysten til badebyen Hua Hin.

Der stod bestyrerparet Mike og Susie med sine

to barn og tok imot oss. Turen gikk videre i lastebil

langs et smalt kjerrespor gjennom et stadig

ødere område.

Vi var de første gjestene på stedet, og Mike

beklaget at ikke alt var helt ferdig. Kjøkken og

spisesal befant seg fortsatt på papiret, men mid-

18


En koselig gjest.

dagen ville bli brakt oss daglig med moped fra

et gatekjøkken i nærheten.

Vel, ettersom vi var vant med langt mer primitive

forhold enn dette, var det ingen grunn til

å klage, og bungalowen lå idyllisk til like ved

stranda. Kakerlakker var vi vant med fra våre år

på Madagaskar, men for sikkerhets skyld fikk

vi Mike til å gå en runde med insektsprøyta.

Dagen etter ikledde vi oss badeklær og vasset

utover. Vi gikk og vi gikk inntil vannet rakk

oss til midjen. Da gav vi opp. Det var bra, for

siden fikk vi vite at havet utenfor ikke var helt

fritt for hai.

Mike forsikret oss om at det skulle komme

badeanlegg på land, men det ville neppe vi få

noen glede av. Vi fikk heller prøve å fokusere

på det positive og glede oss over de svale kveldene

med måneskinn som glitret i bølgene.

Dessuten var sandstranda fin til lange spaserturer,

men da hadde vi ikke regnet med en flokk

villhunder som holdt til i en palmelund like ved,

og disse var langt fra så fredelige som de skabbete

beistene i Bangkok.

En ettermiddag jeg var på vei til gatekjøkkenet

for å proviantere leskedrikk, kom flokken mot

meg med en knurrende leder i spissen.

Jeg snudde meg forsiktig og tok fatt på retretten

med flokken i hælene. Da lederen ble for nærgående,

gjorde jeg noe jeg ikke skulle ha gjort.

Jeg bøyde meg og tok opp en stein. Dermed tok

lederen sats og beit meg i leggen.

Mike tok hendelsen svært alvorlig, ettersom

det var mye hundegalskap i området, og dermed

bar det i vei til nærmeste hospital for

å få rabiessprøyte. Sykepleieren snakket bra

engelsk, og vi ble gode venner. Etter tredje og

siste besøk, smilte hun og sa: «Hope to see you

again!» Jeg kan ikke medgi at jeg delte dette

håpet med henne, men det kunne jeg jo ikke si.

Oppholdet nærmet seg slutten, og en dag fikk

vi et uventet og uønsket besøk. Jeg stod utenfor

bungalowen da en lang, grønn slange rundet

hushjørnet på vei mot inngangsdøra. Siden

jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med den

uventede gjesten, tilkalte jeg vaktmesteren. Han

fanget den med en kjepp og fikk den opp i ei

bøtte, hvorpå han snudde seg mot meg og sa:

«Very dangerous.»

Dette var dråpen som fikk begeret til å flyte

over. Vi pakket sakene våre i en fart og gav

Mike beskjed om at vi aktet å dra tilbake til

hotellet i Bangkok. Heldigvis var han forståelsesfull,

og vi skiltes som venner.

De siste dagene tilbrakte vi i trygge omgivelser,

og som et punktum for oppholdet i Thailand

fikk vi med oss en festlig sankthans-samling

hos Eivind Hauglid med familie. Han var på

den tiden leder av misjonsarbeidet i Thailand

og hadde vært med på å legge alt til rette for

oss under et opphold med mange og spennende

opplevelser.

19


• Brent barn søker ilden. (Cordella Edvardson-1929

– Svensk forfatter.

• Jo mer omfattende vår erfaring er, desto

dypere er vår toleranse. (J. M. Gibson)

IV

Vi er kommet fram til siste nummer av årets

enquete og ser litt tilbake på det vi har lansert som

visdomsord og vers i de tre foregående nummer,

fra de to flippoverkalenderne fra Hermon forlag,

og fra andre kilder om emnene «Alder, aldring

og alderdom» og om «Ekteskap».

Da gjenstår det vel bare å hente noen godord

om «Erfaringer» som vi har gjort gjennom

livet så langt. Våre erfaringer kan være av

mange: Noen gode, andre dårlige, noen dyrekjøpte,

andre kanskje «lettkjøpte». Og noen

som kan komme vel med senere i livet.

Men før vi tar en titt på disse, så la oss gi litt

trøst til dem som måtte oppleve at det du selv

står for, og gir dine meninger tilkjenne overfor

andre, kanskje ikke er like populært hos dine

nærmeste, venner, kolleger –, så la oss ta med

innledingsvis et råd fra Karsten Isachsen igjen,

nemlig: – Hvis du våger å være litt synlig, så

vil kanskje noen forlate deg. Men de som blir

igjen, er verdt alle som gikk!!

Så over til våre erfaringer gjennom et langt liv,

både med alvor og munterhet, uttalt av personer

som på en eller annen måte har satt spor

etter seg i livet.:

• Erfaring er en god lærer, men den sender

noen fryktelige regninger. (Minna

Antrim-1861-1901 amerikansk forfatter.)

• Så synd at erfaringen kommer først når man

er så gammel at kreftene svikter.

• De fleste mennesker er rekonvalesenter etter

sine dårlige erfaringer. (Ernst R. Hauscka-1926-

tysk bibliotekar og afroistiker.

• Erfaring er ikke hva som hender oss, men

hva vi gjør med det som hender oss. (Aldous

Huxley-1804-1963-engelsk forfatter)

• Erfaring er alle vitenskapers mor. (Muhammed-580-632-arabisk

profet og religionsstifter.)

• Det er ikke tornene som stikker deg. Det er

du som stikker deg på tornene.(Afrikansk

ordspråk.)

• Erfaringen er det man har igjen når man har

mistet alt annet.(Alois Schønhuber)

• Erfarenhet er å gjenkjenne en feil når du gjør

den på nytt.(Ukjent)

• Erfaring er bare det navnet alle mennesker

gir sine feiltrinn.(Oscar Wilde-1854-1900-

irsk-engelsk forfatter.)

• Jeg gir ikke mye for en mann som ikke er

klokere i dag enn han var i går.(Abraham

Lincoln-1809-1865-amerikansk president.)

• Hver dag som går gjør oss rikere på erfarenhet

og fattigere på tid til å bruke den til noe

godt.(Veiko Koskenniemi-1885-1962-finsk

forfatter.)

Dermed takker redaksjonen for seg når det

gjelder formidling av noen visdomsord og vers,

som ved gjentakelse etter hvert vil gjøre at de

fleste av oss innrømmer å ha kjent seg igjen på

et eller annet utsagn i de presentasjoner vi har

gitt gjennom denne enqueten i 2010.

20


Barndomsminnene fra Stavanger,

nå i bokform

Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

Vi har nevnt det tidligere, at Hans-Jakob

Andreassens barndomsminner fra Stavanger

på slutten av 1930 tallet, med tiden ville foreligge

i bokform. I alle fire nummer av Mortepumpen

i 2009, gjenga vi noen av hans minner.

Og vi har lovet våre lesere å underrette

om hvis, eventuelt når, boken ville foreligge.

Nå gjør den det. Lørdag 30. oktober var forfatteren

på plass i Notabene-butikken i Søregaten,

og lanserte boken, som han har kalt «Mitt

kjære Stavanger».

For å gjenta hans egen informasjon om hva

boken handler om, forteller han at han har jobbet

med denne ut fra fortellinger om tilværelsen

i byen på slutten av 30- og begynnelsen av

40-tallet. Nå er den altså en realitet. Men hvis

noen oppfatter dette som «snikreklame», – ja

så er det kanskje det. Men vi lovet våre lesere

i første nummer av MP i 2009, at vi skulle

holde dere underrettet om når/hvis boken

kom. Det er altså det vi gjør.

For å være litt «tilbakeholdne», nevner vi

ikke prisen. Men i vår første presentasjon av

Andreassen antydet han selv at den kom til å

ligge på rundt kr. 300 ????? Så pass synes vi å

skylde våre lesere å nevne. Ikke sant?

Vi var tilstede ved lanseringen den 30. oktober.

Der fikk vi både se og hilse på forfatteren,

som altså ble født i Porsgrunn i 1928, men

flyttet til Stavanger og gikk på Våland skole,

senere også St. Svithun skole i 1947, da han

tok artiumeksamen der. Han har magistergrad

i pedagogikk, vært universitetslektor og har

vært pensjonist siden 1994. Og så har han

altså tidligere skrevet bok fra sin tid i Porsgrunn.

Og den boken har han kalt: «Mitt

kjære Porsgrunn». Den kom ut i 1999.

Vi har spurt ham om han var tilfreds med

artiklene i Mortepumpen og hva det betød for

ham å minnes og fortelle om det som har fått

bokens tittel, «Mitt kjære Stavanger». Og da

svarer han slik:

– Jeg ble jo veldig glad for at redaksjonen i

Mortepumpen var interessert i å bringe mine

minner fra byen via det utmerkede bladet det

er. Jeg forstår at dette er et kommunalt tiltak

og jeg er imponert over kvaliteten som «trykksak»

og den bredde i innhold som finnes der.

Jeg er altså en utflyttet Stavangerborger, (vet

jo at jeg ikke kan kalles «siddis»), men føler

meg likevel som en. Jeg har også inntrykk av

at leserne har satt pris på de glimtene som ble

valgt og håper at de «ekte» siddisene kjente

seg igjen i de avsnitt redaksjonen hadde valgt.

Så vil jeg takke for at jeg på denne måten fikk

«komme til orde» og samtidig minne meg

selv om den rike og også lærerike tiden jeg

fikk gjennom årene i Stavanger. Jeg hilser

også alle dere som leser bladet og håper at

dere setter like stor pris på byen sin slik jeg

opplevde den.

Med hilsen fra Tønsberg, der jeg nå bor

Hans-Jakob Andreassen

21


TRO OG TANKE

JUL I MONG YAN CHURCH

Av: Gerd Borgenvik

Den som snakker om aktivitetsnivået

i Norge før jul, har nok

aldri satt sine ben i en kinesisk

barnehage. Der er det et tempo

som kan ta pusten fra noen hver.

Her eksisterer det ikke noen åtte

timers dag for lærerne, eller krav

om færre barn i gruppen. Åtte

lærere og en styrer har daglig

ansvar for 160 barn fra tre til

seks år.

Selv fikk jeg æren av å være

bestemor i barnehagen og kunne

komme og gå som jeg ville, noe

jeg satte stor pris på.

Det nærmer seg jul i Hong Kong

Nede i sentrum er trær og busker

pyntet med tusener av lys.

I varehusene er Santa Claus

på plass, og tonene fra White

Christ mas strømmer ut fra utallige

høytalere.

I etasjen under vår leilighet er

det full aktivitet fra tidlig morgen

til sent på ettermiddagen. Det er

barnehagebarna som øver på programmet

de skal framføre på den

store juleforestillingen i kirken.

På førjulsinspeksjonen ble jeg

som alltid imponert over den

effektiviteten, disiplin og orden

som hersket over alt. På lekerommet

stod 160 plastikkbager

ferdigpakket med julegodt til

barna, og draktene som de skulle

bruke i julespillet, hang ferdig

på hengere.

Styreren hadde brodert store

silkekrager dekorert med bitte

små perler og paljetter i mange

farger, og da jeg spurte når hun

hadde fått tid til det, svarte hun

som den selvfølgeligste ting av

verden: «In the night.» Hun visste

ikke hvor mange timer hun

hadde brukt på arbeidet, for her

var det ingen som tenkte på

overtid og ekstrabetaling.

22


Programmet for barna er beinhardt.

Vanlig barnehage til klokka

14, deretter øving til skuespillet,

og til slutt generalprøve med

videoopptak.

Slik går det i ett helt fram til

klokka 18, og enda er det ikke

en sur mine å se!

«Men de må da bli trette, de er

jo så små,» bemerker jeg. «Oh

no, they had a little nap in the

afternoon,» er svaret jeg får.

Endelig er den store dagen der!

Kirken med sidesal er smekkfull

av spente familiemedlemmer.

Det hele begynner på kinesisk

vis med tale av presten, før styreren

i barnehagen ønsker velkommen.

Samtidig stiger summingen

i forsamlingen. Forventningen

er til å ta og føle på.

Og så er det hele i gang: Stallen

med store pappfigurer av Maria,

Josef og barnet, og på alteret står

husene i Betlehem på rekke og

rad. Til høyre for alteret finner

vi englekoret i hvite silkekjoler,

gullbelter og glitter i håret.

Fire av englene med stjerner i

hendene og som framfører en

grasiøs engledans, før hyrdene

entrer scenen med saueflokken

sin: gule silkelam med hvite krager,

hengeører og små halestumper

som de vifter ivrig med. De

blir klappet kjærlig på ryggen av

hyrdene som går rundt i flokken

med alvorlige ansikter og med

lange staver i hendene.

En av englene forkynner budskapet

om frelseren som er født i

Davids by, noe som blir akkompagnert

av fløyter og trommer,

alt med militær presisjon.

Forestillingen avsluttes med et

danseopptrinn, guttene i blått og

jentene i rosa tyll og de før nevnte

kragene, samt en hodepynt så

flott at den ikke kan beskrives.

Til slutt kommer alle de små

skuespillerne sammen med

lærerne fram på scenen og får sin

velfortjente applaus, og vi norske

er en stor opplevelse rikere.

Flertallet av barna kommer fra

buddhistiske hjem, men foreldrene

har ingen betenkeligheter med

å sende dem til den lutherske barnehagen,

ettersom den har svært

godt ry på seg i Hong Kong.

Og her sitter foreldre, besteforeldre

og søsken og lytter andektig

til englebudskapet, de fleste for

aller første gang: «Frykt ikke!

Jeg kommer til dere med bud

om en stor glede, en glede for

hele folket. I dag er det født dere

en frelser i Davids by. Han er

Kristus, Herren» – mens resten

av englekoret stemmer i: «Ære

være Gud i det høyeste og fred

på jorden blant mennesker som

har Guds velbehag.»

Med disse ordene kan også vi

gå julen i møte med håp, takk

og glede i hjertet. Velsignet jul!

23


KAPITTEL 10

Tekst og foto: Gerd Borgenvik

Årets bokfestival Kapittel 10,

den sekstende i rekken av liknende

festivaler, startet onsdag

22. september med visning

av Vibeke Løkkebergs dokumentar

«GAZAS TÅRER» –

fra Israels bombing av Gaza

i desember 2008 og januar

2009. Det ble en sterk opplevelse,

ikke minst å høre historiene

gjenfortalt av tre barn som

var gjennomgangsskikkelser i

filmen. Hvilke minner vil de

bære med seg gjennom livet?

Det var rystende! Publikum

satt i ro helt til lyset kom på, og

forlot salen i stillhet. Samme

hvilken side en inntar i striden

mellom Palestina og Israel,

er dette en skildring som må

gjøre inntrykk på absolutt alle.

Tema for årets bokfestival var

HUKOMMELSE, og ettersom

jeg ville vite litt mer om hva

det hele gikk ut på, hadde jeg

tatt sikte på neste programpost:

«Hva er hukommelse»,

ved forfatter og forsker Pål

Johan Karlsen.

Slik gikk det dessverre ikke,

for da «GAZAS TÅRER» sluttet,

var det for sent. Det viste

seg at programmene overlappet

hverandre.

Vel, tenkte jeg. Så får jeg gå og

høre de tre forfatterne Klausgård,

Solstad og Langeland

samtale om PÅ SPORET AV

HUKOMMELSEN, basert på

den franske filosofen Prousts

livsverk – «På sporet av den

tapte tid». Det kunne umulig

være stor interesse for en så

vanskelig tilgjengelig forfatter.

Men der tok jeg feil.

Da jeg henvendte meg til informasjonen,

fikk jeg vite at samtlige

400 billetter var som blåst

bort!

Det samme var tilfelle dagen

etter da historien om Olav

H. Hauge ble vist på lerretet,

poeten som levde et ensomt

og isolert liv, og med store

psykiske problemer. Kinosalen

var fylt til siste plass!

Fredag var det Tove Nilsens tur

til å snakke om og lese fra sin

selvbiografiske roman «Nede

i himmelen», og da var det at

aha-opplevelsen kom. Det er

tydelig en trend i tiden å skrive

tilbakeskuende romaner med

minner fra eget liv. Karl Ove

Knausgård er ikke alene om

det. Hoem skrev sin mors og

fars historie, og forfattere som

24


Lars Saabye Christensen, Per

Petterson, Roy Jacobsen, Henrik

Langeland og andre med

dem, er inne på det samme. De

er alle opptatt av å minnes.

Tove Nilsen fører oss tilbake

til Bøler på 1950 og 1960

tallet, en oppvekst som ble

beskrevet i «Skyskraperengler»,

«Skyskrapersommer»

og «G for Goggen», bøker som

jeg kjente meg igjen i siden jeg

har samme oppvekstbakgrunn

som forfatteren.

Ellers var det litt for enhver

smak. Det var ikke lett å

velge. Forfattere og forskere

var kommet fra inn- og utland

for å samtale og lese fra sine

bøker. Russisk litteratur var

godt representert, flere av

våre lokale forfattere var med

samt Stavangers fribyforfatter

Manal Al Sheikh, og selv

Aslak Sira Myhre hadde klart å

rive seg løs fra Litteraturhuset i

Oslo og gjeste hjemlige trakter

med sin essaysamling «Herskap

og tjenere».

Det er klart at på en slik bokfestival

er det ikke mulig å

få med seg alt. En må nøye

seg med smakebiter. Aldri har

«Tove Nilsen (til v.) presenterer sin nye bok, NEDE I HIMMELEN.»

tilbudet vært så rikholdig, og

aldri har det vært så mange

mennesker med på en bokfestival

i Stavanger.

Positivt var det også at så

mange skoleklasser var invitert

til å delta.

Noen innvendinger må jeg

likevel få lov til å komme med.

For det første at programpostene

overlappet hverandre, slik

at en opplevde å gå glipp av

ting som en gjerne ville være

med på.

På meg virket det hele litt hesblesende,

men så er vel heller

ikke festivalen lagt opp med

tanke på dem som har nådd

støvets alder, selv om det kanskje

er først nå vi har tid og

anledning til å fordype oss i

litteraturen!

Men alt i alt var bokfestvalen

en stor suksess. Festivalsjef

Eirik Bøe med hjelpere fortjener

en stor takk for arrangementet,

og det er mange som

allerede ser i spenning fram

mot Kapittel 2011!

25


Et minne om Domkirkens guttekor,

– 42 år tilbake i tid

Rolf Østbø, 54 år, ser tilbake på et av sitt livs store opplevelser

Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen. Illustrasjon: Art Collection

Rolf Østbø minnes sin

første utenlandstur i

1968, i forbindelse med

Stavanger Domkors

40-års jubileumstur til

Nederland.

Det var til dels stor

ståhei i oktober

omkring faren ved at

Domkirkens guttekor

sto i fare for å bli

nedlagt. Som vel noen

husker hadde det sin

grunn i instruksen til

den nye domkantoren

hvor det heter at han

skal ha ansvaret for

to av kirkens kor. Et

av dem var altså guttekoret

hvor kantoren

ikke fant kvaliteten

på det daværende koret, høy nok. De

forrige dirigentene hadde også skaffet kirken

andre kor, slik at dette da «kolliderte»

med paragrafen om kun to kor.

Vel, saken er nå forhåpentlig bragt til en løsning.

Men dette forspillet ble notert hos mange

tidligere guttesangere. Og en av disse, som

guttekoret har betydd uendelig mye for, gikk

tilbake i minneboken og sendte oss en del inntrykk

som fremdeles levde i hans nå 54 årige

sinn. Det som gjorde mest inntrykk var hans

opplevelse 42 år tilbake, da koret markerte sitt

40 års jubileum med konserter i henholdsvis

Amsterdam og Rotterdam.

Vi har tatt kontakt med ham og fått ham til å

fortelle litt om hva som gjorde slikt inntrykk på

den unge sangeren. Et inntrykk som ble forsterket

i forbindelse med fjorårets situasjon som da

truet korets fortsatte eksistens.

Til Nederland med 40 års jubileum

Han forteller at hjemme hos sine foreldre fikk

han i et fotoalbum se et bilde av en forventningsfull

12-åring som da sto foran sin jubileumsreise

med Stavanger Domkor (som det het

den gangen) til Nederland som et ledd i korets

jubileum. Det skulle holdes fire konserter

der, i henholdsvis Westerkerk i Amsterdam,

Breedpleinkerk i Rotterdam, i Den norske

sjømannskirken der samt et konsertopptak for

Hilversum Radio. Han ser seg selv i dette

albumet, forventningsfull før avreisen med

det store skipet Black Prince, med avgang fra

Kristiansand som da gikk i fergetrafikk til og

fra Amsterdam. Betenkt over hva de nærmeste

dagene ville bringe. – Korets ledelse hadde på

forhånd delt oss inn i grupper på fem med en

voksen leder for hver gruppe. Den gruppen jeg

ble med i fikk «tante Gudrun» som var mor til

en av guttene i koret. Hun skulle ha ansvaret

for at vi både kom til måltider og konserter, i

rett tid og med korkappene klare for konsert,

forteller han og fortsetter: – Men for et fantastisk

menneske hun var. Jeg følte jeg trengte

hjelp til alt. Og i tillegg så lengtet jeg hjem.

Men hun trøstet og ble en slags reservemor for

oss alle i den gruppen. Blant annet lå det rene

strømper og rent undertøy ved siden av hver

seng, hver morgen. Leser hun dette, så takk

ennå en gang, tante Gudrun.

Møte med en ny kultur

Videre forteller han om sitt første møte med

«hippiene» den gangen,

– Denne «kulturen» gjorde et sterkt inntrykk på

meg, sier han videre, og legger til at – hippiebevegelsen

hadde et ordspråk som oversatt lyder

slik: «Døm ikke en bok ut fra forsiden». Den må

først leses.» Med dette vil han si at inntrykket

av de nevnte fremtoningene var meget positivt

for småsangerne fra Stavanger.

26


Og han forteller videre:

– Vi ble innkvartert på et «hotell» ved navn

«Studenten hotell Cok», en gammel trebygning

som nok hadde sett sine beste dager med

trange trapper i det uendelige mellom etasjene.

Måltidene ble inntatt i hotellets «bar» hvor vi

ble servert maten vår og ble trollbundet av bartenderen

ved disken som verdensvant behandlet

sine tappekraner for alskens drikkevarer,

inkludert Coca-cola og 7 Up i literflasker av

glass. De var tunge, men jeg kjøpte med meg

en av hver som jeg tok med meg hjem til Buøy,

sier han med et smil.Videre minnes han at

koret også hadde med seg domprost Christian

Svanholm og komponisten Egil Hovland, sangerinnen

Marit Storækre og reiseleder, sammen

med korets formann, var lektor Kjølv Egeland,

som da hadde sin sønn Jan i koret blant sopransangerne.

Sistnevnte har i sammenhenger med

guttekoret omtalt seg selv som «Jan Sopran».

– Jeg husker også konsertopptaket for Hilversum

radio, med Marit Storækre som solist og

komponisten Egil Hovland på orgel. Også det

var en stor opplevelse, forteller Østbø.

Applaus i kirkene

Andre opplevelser som sitter fast i Rolf Østbøs

minne er forbauselsen over at publikum klappet

i kirkene der. Under en øvelse kom kirketjeneren

inn i kirken med sykkel og plasserte den bak

alteret. Noe uvant for en «pietistisk» ung kirkesanger.

Men det mest oppsiktsvekkende var at

da vi startet konserten i Westerkerk, begynte

samtidig kirkeklokkene å kime. Det var nemlig

en daglig foreteelse at kl. 19 hver kveld kimet

Westerkerk-klokken fram til kl. 20. Kimingen

kunne ikke avbrytes da den var automatisert

fra en sentral i Amsterdam. Vi kom oss vel

gjennom konserten da vi etter hvert ble fortrolig

med «akkompagnementet». Symbolsk nok

stanset kimingen like før vi skulle avslutte med

vårt siste nummer, en flott komposisjon av Knut

Nystedt, som hadde som tittel: «Peace, I leave

with you» (Fred etterlater jeg dere)

Også besøket i Rijksmuseet i Amsterdam har

festet seg i minnet til Østbø. Der ble han konfrontert

med Rembrandts 300 gamle maleri

«Nattevakten». Egentlig hadde kunstneren gitt

Jubileumskonserten i Stavanger Domkirke før avreisen

til Nederland. Dirigent er domorganist Lars Mæland.

maleriet navnet «Kaptein Frans Banning Cocq

og løytnant Willem van Ruytenburgs kompani

gjør seg klare til å marsjere». Men dette ble vel

en for lang tittel, slik at det korte navnet «Nattevakten»

er vel det de fleste kjenner som et av

Rembrants kunstverk. Østbø har en historie som

hefter med maleriet, som omtales i samme kategori

som «Mona Lisa»: Opprinnelig var maleriet

500 x 387 cm stort. Men da det ble flyttet til Rådhuset

i Amsterdam i 1715, ble lerret beskåret for

å få plass mellom to dører. – Det er vel unødvendig

å nevne at dette ble beklaget i alle år siden.

«Klompen»

– Har du ennå et minne som sitter igjen, som

ikke er nevnt? Spør vi.

– Vi brukte også en dag i fiskerlandsbyen

Volendam. Der fikk jeg for første gang se landets

tradisjonelle skotøy, kalt for «klompen»,

eller tresko, som vi sier her hjemme. Det er

forståelig at de nesten ikke bruker dette lenger

i praksis. For noe så upraktisk og knallhardt

skotøy skal du lete lenge etter. Riktignok er

vindmøllene så vakre når de er malt på disse

«klompene». Men siden de er like typiske i Nederland,

som bunad, elg og Telemarkski er for

nordmenn, kjøpte jeg et par ørsmå «klompen»

med sikkerhetsnål bak. Disse hang mor opp på

kjøkkenveggen hjemme, avslutter Rolf Østbø et

av sine kjæreste minner, når han nå ser 42 år

bakover, da han selv var 12 år ung.

27


Motstandsmann Ernst Askildsen

fra Tjensvoll hedret

Avduking av minnestein 8. mai 2010

Tekst: Oddvar Høiland Foto: Oddvar Høiland og arkivfoto

Etter at både Rogalands Avis og Stavanger Aftenblad hadde gjort kjent

at avduking av minnesteinen ville finne sted 8. mai kl. 1700, møtte nærmere

100 interesserte opp i Ernst Askildsensgate i Madlamarka i det fine været.

Minnesteinen ble avduket 8. mai. Artikkelforfatteren var en av initiativtakerne.

Ernst Askildsen.

Initiativtakerne var meget

glade for at Madla Historielag

engasjerte seg så sterkt i denne

saken, og det var særdeles gledelig

at så mange fra laget

var tilstede under avdukingen.

Disse planer har eksistert en

tid og for å finansiere deler

av anlegget, ble det utarbeidet

et andelsbrev med foto av

fenrik Ernst Askildsen tatt i

London. I andelsbrevet, ble det

innlagt et H7 sølvmerke, og

andelsbrevet ble nærmest revet

bort. Det var også møtt frem

mange fra nærmiljøet på denne

28

store dagen, blant disse, Olav

Tjeldflaat, svoger til Ernst,

dessuten Fredrik Hagemann,

begge mangeårige medlemmer

i Madla Historielag. Det viste

seg at Olav og Fredrik gikk

sammen på Kongsgård skole

for 65 år siden og det ble

selvfølgelig en del mimring

om gamle dager, noe de også

gjorde kjent blant andre.

Vi må også tilføye at Thore

Jørpeland (som var med å starte

Madla Historielag i 1992)

og Jon Arne Sægrov (fra Ernst

Askildsensgate og i familie

med motstandsmannen Anfinn

Sægrov) viste sin interesse.

Oddvar Høiland orienterte om

bakgrunnen for oppsetting av

minnesteinen og senere kom

også Grete Kverneland inn

med sine tankevekkende opplysninger

om sin onkel Ernst

Askildsen.

Oddvar Høiland fra Madla Historielag

innledet med å fortelle

litt om bakgrunnen for

at dette arrangementet kom i

stand. Man hadde lenge hatt


ønske om at motstandsmannen

Ernst Askildsen fra Tjensvoll

skulle minnes for det illegale

arbeidet han utførte under krigen

1940-1945. For å løse en

trafikkfelle i samme gate ble

Parketaten koblet inn. Etaten

viste meget stor forståelse og

tilbød seg assistanse til en del

av anleggsarbeidet. Steinen fra

Askildsens-gården ble plukket

ut av to nieser av Ernst Askildsen,

Barbro Tjeldflaat og Anne

Grete Kverneland, sammen

med undertegnede. Disse tre

har arbeidet tett sammen. For

å finansiere «minneskiltet», ble

Madla Historielag kontaktet.

Laget viste enestående velvilje

ved å garantere for hele beløpet.

Med den støtte man har møtt

overalt, ønsket arbeidsgruppen

selv å bidra med noe, og i den

anledning ble det utarbeidet et

begrenset antall «andelsbrev»

til kr. 250.- som fort ble utsolgt,

men det ble reservert 2-3 stykker

til spesielt interesserte.

Anne Grete Kverneland

avduker minnesteinen

«Som eldste niese av Ernst,

har jeg fått den ære, å avduke

denne minnesteinen over han

som ga sitt unge liv, noe jeg

gjør i all ærbødighet».

Deretter satte Anne Grete

Kverneland og Oddvar Høiland

ned hver sin bukett med 7

røde roser og Anne Grete takket

Madla Historielag, Parketaten

og Oddvar for usedvanlig

støtte i denne saken. Og helt

til slutt takket hun varmt alle

som hadde vist sin interesse

ved å møte frem på denne store

dagen. Men Anne Grete og

Ørnulf Kverneland skal også

ha takk for at de åpnet sitt hjem

for et 20-talls personer til en

festlig markering på en strålende

minnedag og blant disse

gjester var også sønn til Magne

Bakka, Ingvar Bakka.

Oddvar Høiland fortalte deretter

historien om motstandsmannen

og konsentrerte seg

om den tragiske hendelsen på

Lutsi, den 4. april 1945, bare

5 uker før freden kom den 8.

mai 1945.

Kampene ved Lutsivannet

Våren 1945 sendte London

stadig særmeldinger til «Reidar»

og «Arthur», (dekknavn

til Ernst Askildsen og Magne

Bakka), som hadde en sen-

Fra høyre: Stellter, Wilkens og Høllscher planlegger angrep på holmen 4. april 1945.

29


Kløgetvedt-familien. Fra venstre: Rolf f. 1924, Borghild f. 1896, Kurt f. 1920, Alf Kristian f. 1896 og

Egil f. 1930 (15 år).

der i en hytte i «Jerusalem»

på Risholmen i Lutsivannet,

og stasjonen hadde dekknavn

«Sabor». Senderen ble peilet

inn av tyskerne som omringet

holmen, men Ernst og Magne

tok opp kampen og skjøt til

de ikke hadde mer ammunisjon

igjen og de drepte flere

tyskere, blant disse gestaposjef

Wilkens. Ernst og Magne

signaliserte overgivelse, men

tyskerne fortsatte å skyte og

Ernst ble truffet i låret. De

fikk ordre om å ro til land

og ble der mishandlet, og da

Ernst ubevisst tok seg til såret,

ble han øyeblikkelig skutt og

drept. Magne fikk håndjern på,

avhørt og torturert av tyskerne

som slo og sparket ham. En

Stapo-mann som var med, sa til

Magne at «det var det samme

om alle tyskerne ble skutt,

bare ikke Wilkens». Høiland

påpekte at det var flere motstandsfolk

som samarbeidet

med Ernst og Magne på Lutsi

og fremhevet her Sverre Haga

og kona Bergine som risikert

livet ved å bidra med proviant

og formidle meldinger til og

fra «Sabor» på «Jerusalem».

Han fremhevet også Anfinn

Sægrov som hadde fått installert

en amerikansk felttelefon,

en walkie-talkie i sjøhuset sitt

i Lutsivannet, han sendte meldinger

om fly og annet som

rørte seg videre til «Jerusalem»

gjennom sin kontakt på Sola,

Thorvald Frafjord fra Skadberg.

Høiland avsluttet med å

opplyse at far til Magne, lærer

Lars Bakka og moren Karen

ble arrestert og sendt til Grini

sammen med broren Kåre på

18 år, mens den 12-årige Liv

Kari ble spart. Han ga så ordet

til eldste niese til Ernst Askildsen,

Anne Grete Kverneland,

som ønsket å supplere ham,

før hun avduket minnesteinen,

(dessverre var Barbro Tjeldflaat

med familie bortreist på

dagen).

For konge og fedreland

Anne Grete Kverneland, fortalte

at Ernst og Magne hadde

arbeidet illegalt siden 1942 og

ble etterlyst, da Gestapo kom

på sport av dem i juni 1944.

30


De flyktet med en M.T.B. fra

Bømlo til England der de gikk

på telegrafistskole og tok fallskjermkurs,

og mens de var i

London, raknet organisasjonen

her hjemme. Selveste Kong

Haakon 7. spurte om de to

kunne reise tilbake og gjenoppta

det illegale arbeidet og

det blir «med livet som innsats»,

og han gjentok, «med

livet som innsats». De to unge

guttene kunne ikke si nei til

kongen og påtok seg dette. De

ble sluppet ned i Nevlandsheia

28. desember 1944, sammen

med 3 containere proviant og

utstyr. Ernst og Magne tok seg

inn på Nevlandsgården hvor de

fikk husly om natten og neste

dag fikk de låne sykler og kom

seg til Lutsi hvor de etablerte

seg. De hadde to sendere som

sendte på forskjellige tider til

London på 6 ulike frekvenser,

om fly, skip og etterrettningsmeldinger.

Tyske konvoier ble

bombet uten at tyskerne forsto

at England visste om de tyske

konvoiene. Mens Ernst og

Magne var i England, ble familien

til Ernst arrestert, tyske

soldater sprang over markene,

hoppet over steingjerder og

omringet gården. Tre tyske

biler kjørte inn på gårdsplassen

og arresterte min mor Ninni på

18 år, mormor Anne og morfar

Sigurd Askildsen og sendte

dem til Grini. Min tante, Aud

på 14 år sto ene og alene igjen.

På Grini visste de ikke at freden

nærmet seg, men de forsto

at noe var på «gang», da de

tyske kvinnelige vaktene som

var de verste, hadde forandret

seg. De var snillere, hyggeligere

og maten var blitt bedre.

Så kom de hvite bussene kjørende

inn på den store åpne

gårdsplassen på Grini og ut av

bussen kom en mann og sa:

«Jag er doktor Søderman från

Sverige, ni er alla fria manniskor»!

Det norske flagget ble

heist ut fra mannsavdelingen

og det ble en gledesjubel! Men

for min familie varte ikke gleden

lenge, sorgen tok over da

de kom hjem og fikk høre at

Ernst var blitt skutt. Han ble

senere funnet i Lutsivannet,

surret inn i piggtråd og steiner.

Redaksjonen har fått tilsendt denne koselige

hilsenen fra en abonnent som mottok bladet

vårt for første gang:

Apropos «Mortepumpen»

Mange hadde hørt at i Stavanger i nærheten av kaien hadde de en pumpe som de kalte

Mortepumpen og at denne pumpen pumpet mort rett fra sjøen. Det var enda i den tiden

at pumpen var i bruk at en bergenser kommer forbi og spør:

Få’kje dåkker nåkke mort i den pompen?

Nei i’kje nå lenger, svarte stavangeren, der står en bergenser i hålet.

31


Tilbakeblikk

Tekst: Oddvar Høiland Foto: Arkivfoto

Motstandshytta på Vaule. Alfhild på trappa.

Noen dager etter avdukingen

fikk jeg brev fra Jostein Berglyd,

forfatter av boken: «De

gjorde et valg». Berglyd skrev

også at han var på befaring på

Risholmen i Lutsivannet for

noen år siden sammen med

Alfhild Vaule, forloveden til

Ernst Askildsen og at Alfhild

kom fra den patriotiske Vaulefamilien

i Bjerkreim. Da hun

fylte 80 år i 1997, tilbrakte

hun dagen og natten sammen

med et vennepar i Mysinghålå

som hadde vært tilholdssted

da hun var på flukt. Alfhild

introduserte ham for Magne

Bakka, og for Jostein, var dette

en spesiell opplevelse. Alfhild

måtte flykte til Sverige hvor

hun fikk lotteutdannelse, men

ble sendt hjem den 6. juni

1945, før eksamen. I Oslo fikk

hun høre at Ernst var blitt skutt

av Gestapo og mange lange

triste år begynte nå for Alfhild.

I boken har Berglyd beskrevet

Alfhild i over 30 avsnitt,

hun ble senere gift med Harald

Hansen fra Hinna. Alfhild ble

født 3/7 1917 og døde 83 år,

den 1/11 2000 og ble begravd

på Hetland gravlund.

Represalier

I august, tok jeg kontakt med

Kurt Kløgetvedt (90 år) fra

Tjensvoll, som jeg har vært

«nesten-nabo» med i 20 år,

Kurt flyttet senere til Kristiansand.

Han hadde kjent Ernst

Askildsen i mange år, og fortalte

om sitt første møte med

Ernst under krigen: Kurt holdt

på med et gravearbeid ved

familiens hytte på Vaule som

de har hatt siden 1941. Plutselig

kom en person frem bak

hjørnet og sa: «Du har ikke

sett meg» og Kurt repliserte

med at: «Du har heller ikke

sett meg», personen var Ernst.

Hele familien Kløgetvedt var

motstandsfolk og 4 av 5 satt

på Grini og i Møllergata 19.

Han forteller at Ernst Askildsen

og Magne Bakka var på

besøk i hytta på Vaule i 1943

og skrev seg inn i hytteboka

under dekknavn «Reidar» og

«Arthur. Under en rassia, kom

Gestapo over boka og rev ut

siden med disse navn. Også

Kurt ble arrestert av Gestapo

og mishandlet på samme sted

som Magne Bakka, Gestapofengslet

i Stavanger og senere

overført til Møllergata 19. i

Oslo. I frigjøringsdagene, kom

fangene over det tyske kartoteket

og fikk bekreftet at

omkring 15 fanger skulle henrettes

i midten av mai og at

Kurt sto oppført på denne liste.

Familien til motstandsfolk,

hadde store psykiske lidelser

som kanskje varte hele livet,

da de aldri visste om deres

egne levde eller var drept. På

Patronhylser funnet i hytta. Trolig gjemt av Ernst Askild-

Kløgetvedtsen

som lånte hytta da det stormet

som verst.

32


Motstandshytta på Vaula. Ernst med Savagepistol. Ved rekkverket står

Tommygun og Stengun.

spørsmål fra meg om forholdet

mellom Alfhild og Ernst,

svarte Kurt: «De var nok mer

enn bare gode venner», men

han tilføyde at Alfhild var

usedvanlig tøff. I september

var jeg i Kløgetvedt-hytta på

Vaule som datteren Gro nå har

overtatt og hun viste ham en

stor svartsotet kaffekjel som

Ernst og Magne kokte engelsk

kaffe i. Kaffen kom fra engelske

fallskjermslipp.

Brudekjole av fallskjerm

Hun fortalte også at faren,

Kurt, trodde at Ernst og Magne

«var blitt galne», da han en

dag besøkte hytta og så at

fallskjermer hang til tørk i

trærne like utenfor. Hun opplyste

også at Gunvor, søster

til Alfhild, fikk sydd brudekjole

av en fallskjerm. Under

ombygging av hytta, fant man

en eske engelske patronhylser

som var gjemt på en drager,

Ernst og Magne drev øvelser

og var nøye med å samle opp

hylsene. Oddvar besøkte også

en annen motstandshytte, ca.

20 minutters gange fra gården

til Kåre Vaule som også

eier hytten, også denne ble

benyttet til oppholdsted for å

sende meldinger til England.

Kåre opplyser at den siste

meldingen ble sendt fra en

stor stein oppe i heia. Han

hadde bilder som viser hytta

fra krigens dager, hvor Ernst

og Alfhild oppholder seg på

trappen sommeren 1944 med

våpen: Savage-pistol, Tommygun

og Stengun. Alfhild skal

ha uttalt at hennes beste tid,

var sammen med Ernst i krigsårene

på Vaule. Jeg fikk også

låne bilder av Ernst Magne

Haga, sønn til Sverre Haga,

som ble oppkalt etter Ernst

Askildsen og Magne Bakka.

Bildene som kommer fra tyske

kartotek, viser Gestapo både

på Lutsi og andre steder i

området. Han har besøkt Vaule

fire ganger på ettersommeren

og det er planlagt en i oktober,

i vakre høstfarger. I september

tok jeg en tur til Vikeså hvor

jeg besøkte 87-årige Dagmar

Vaule som var gift med Loyd

Vaule fra de kjente motstandsfamiliene

på Vaule. Hun kom

med både bekreftelser og tilføyelser

av det andre har sagt

og opplyste at hun i en årrekke

har formidlet historier om bl.a.

krigen til skoler og elever,

men har sluttet med dette nå.

Hun opplyste at en finger til

gestapisten Høllscher var oppbevart

på sprit hos politiet i

Stavanger, noe andre også kan

bekrefte. Dagmar hadde også

samtaler med Svein Tang-Wa

om Myge-folkene i Hillevåg,

også denne familien var sterkt

involvert i motstandsbevegelsen

under krigen, med mange

arrestasjoner og noen kom heller

ikke tilbake. Men det kan

være vanskelig å minnes slike

tragiske hendelser som Dagmar

har gjennomgått. Samme

dag fikk hun besøk av sin

sønn, svigerdatter og to barnebarn

og det var tydelig at også

disse er godt orienterte om

livet under krigen. Men et godt

minne har hun: I februar 1944

kom et engelsk krigsfly i lav

høyde over Bjerkreim og lite

ante den unge jenta på bakken

at fallskjermen som ble sluppet

skulle bli brudekjolen hennes

noen år senere. Den ble sydd

todelt med stofftrekte knapper

og broderier ved skuldrene og

den eksisterer fremdeles.

33


Ukjente, lite leste AJAX-historier

Kommentarer:

Halvor Ingebrethsen

Den siste historien vi skal presentere i denne serien gjengir en

samtale mellom trærne i skogen. De ser på hverandre, skryter av

hverandre. Noen vet de er staselige. Det vet de fordi de er plantet i

nærheten av skogens store «speil»: Tjernet. Et av trærne ser fram

til å bli så høyt at det skal vokse helt inn i himmelen, slik at toppen

kan «kitla englane onna beinå». Men en dag kommer det en mann

inn i skogen. Han bærer med seg en øks. Trærne skjelver, for nå

vet de at «nå må någen dø».

Treet som måtte dø

Det sto et grantre langt inne

i skogen. Det va sånn et pent

tre, med slanke, rette stamme

og fine tette greiner. Barnålene

sjein av sundhed, og der sto ein

friske angje av det, så fortellde

om goe marg og sterke rydder.

– Den der granå har framtiå

for seg, sa di gamle trenå i skogen.

– Se på den holdningen og

se på den reisningen i toppen. –

Der har du ei gran så vil nå langt,

hvis u’ får leva.

– Akkorat så eg ikkje vett

det, tenkte den pena granå, når

di gamle trenå roste na så best.

– Eg har tjerne å speila meg i.

Eg veid på ein prikk kor sjønne

eg e. Antageligt, nei ganske sikkert,

e eg den sjønnaste granå

så någen gång har eksistert. Og

sjønnare ska eg ble, sjønnare

og større. Ein dag bler eg så

store, at eg vokse heilt opp te

himmelen, og toppen min ska

kjitla englane onna beinå. Med

ryddene godt festa i jorå, ska eg

kjitla englane onna beinå med

toppen min. Hvis der eksistere

englar då?

– Kan sjynna der eksister’ikje

englar, sa ekorne ein dag, då det

for og vimste mydlå greinene te

den pena granå. – Når der ikje

e någen himmel, kan der ikje

vera englar. Det einaste så eksitere

e jord og trer og kongler.

Det e så å sei videnskabeligt

bevist. Det har haren fortellt.

Han hoppe jo adle star.

– Då jelle det å nytta det eina

live en har, sa den pena granå.

– Nytta det liksom, sa ekorne.

– Du ska udnytta det. Sug kraft

frå jorå. Grafs te deg solstrålene

og pin regne ud av skyene.

Je blaffen i blomstene så visna

i mosen onna greinene dine, og

ikje ble sentimentale for det om

ein busk dør for det ryddene

dine tar føå fra ’an. Det e du så

ska leva. Store bler bare den så

ikje tar hensyn te andre.

Sån snakkte ekorne, og den

pena granå trudde det. Og hu

blei hovmodige, forfengelige

og egoistiske av det. Hu onnte

snaut nokk soppen ein husmannsplass

atteme’ stammen

sin, og rista uvenligt med greinene,

når ein liden foggel slo ser

ner på ein av kvistane for å hålla

andakt i skomringå.

Ein dag kom der ein mann med

ei yks inn i skogen, og trenå

skalv, for di visste at nå måtte

någen dø.

– Det e di gamle han tar,

tenkte den pena granå, – di med

knuddritte stamme og avpillde

greiner, di så står i veien for oss

onge og sterke, me så ska fram.

Maen med ykså såg på den

pena granå. – Godag, sa ’an og

letta på hatten.

– Godag du grønne glitrene

tre. Velkommen du som vi ser

34


så gjerne, og dermed så satt’an

ykså i stammen.

– Nå dør du, skreig ekorne

oppe fra et av di gamle trenå.

– Nå får du for det du sto og

blørte deg. Nå kan du ha det så

godt. Bæh deg. Det slengte ei

kongla, så det egentligt hadde

tenkt å ha te frokost på fyste

juledag ner mydlå greinene på

den pena granå.

Den pena granå merke det

ikje, for ykså hadde slått na

aldeles i svimå, kan du veda.

Hu merkte ikje at maen la na

på ein sle’s samen med andre

onge, pene trer. Hu hadde heller

ingen anelse om, at ’an kjørte

na te kaien og at ’u blei lempte

ombord i ein fjorabåd, og at ’u

blei heven på land på ein kai i

Stavanger. Hu følte ingen ting av

trengselen på torjå, og såg ikje di

røe kjinnå og di sjinanes auene

te den litle gutten, så bar na inn

i et hus i Pedersgadå. Fyst då

’u blei satte ner i ein julatrefod

med vannbehållar på, begynte

bevisthedå å venna tebage.

– For et nydeligt tre, hørt’u

ein stemme så sa. Det va ikje

ekorne sin stemme, og ikje

stemmen te någen av di gamle

trenå heller.

– Det va det penaste tree på

heila tårjå, sa ein aen stemme.

– Se den fine toppen. Han rykke

heilt opp te tage mesten.

Den pena granå tog ein goe

slort vatten fra behållaren på

julatrefoden.

– Ka e dette for någe, tenkt’u.

– Alt mitt e vekke. Jorå, loftå,

vatne og tjerne det speila seg

i. Og ennå synes någen at eg e

nydelige, at eg e det penaste

tree på torjå. E dette å dø?

Granå merkte at någe blei

lagt forsiktigt på greinene

hennes. Det va ikje snø og

det va ikje reggen. Heller ikje

konne det vera ekorne, så for

og smøyg med den myge pelsen

sin. Någen foggel va det

nå langt ifra ikje, for greinene

bevegte seg meste ikje sjøl om

di bødde ser mær og mær nerøve,

akkorat så någe tyngde di.

– Så, nå e det ferigt, sa ein

stemme.

– Ferie, tenkte den pena

granå. – Det e altså nå eg dør.

Og med ett sto det klart for na

kor lide et tre i skogen e vert,

når maen med ykså komme.

Der jekk ei sjelving jønå nå.

– Se tree leve, sa ein klare

barnastemme.

– Det leve for oss, svarte ein

aen.

To klare barnaøyer såg opp

mod granå, kor lyså brente og

sjernå i toppen sjein. Og granå

såg ner i disse auene. Det va

så å speila seg i tjerne i skogen,

men uden stolthed og forfengelighed,

ja uden å kjenna

seg sjøl igjen. For den granå

det lyse av, vett ikje lenger sjøl

kem ’u e.

Denne historien finner du

i boken «Sokkaseg og hjertelag»,

side 230 og i den

siste boken, AJAX DEN

STORE på side 110.

Presisering

Redaksjonen har mottatt

reaksjoner fra Stavanger

Turistforening i forbindelse

med Mortepumpens oppslag

om tildeling av H. M.

Kongens fortjenestemedalje

til to veteraner i foreningen.

Turistforeningen har ikke for

vane å gi offentlig erkjennelse

av personers innsats, selv

om de selvsagt verdsetter

spesielle tiltak innenfor sin

medlemsmasse. Mortepumpen

vil derfor presisere at

denne tildeling ble iverksatt i

privat regi og ikke av foreningen

sentralt. Det er nemlig

ikke vanlig at personer som

har tatt initiativ, blir nevnt i

en slik sammenheng.

Når det gjelder teksten under

bildet av jubileumskaken,

hvor det sto at «medaljen

fikk de av Kongen, men

måtte skaffe kaken selv», så

er det vel få som trodde at

det var medaljørene selv som

hadde trådt til med sukker,

marsipan og ellers tilhørende

ingredienser. Men skulle det

være noen, kan også dette

avkreftes.

For Mortepumpens redaksjon

Halvor Ingebrethsen

35


Gi fortellingen din videre

Din livshistorie er familiens arvesølv

Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby

Del dine fortellinger før det er for seint. Fortell dem til barn og barnebarn.

Det er viktig å videreformidle den muntlige tradisjonen, slik det en gang var før

vi fikk de skriftlige tradisjonene. Den gang gikk fortellingene muntlig fra generasjon

til generasjon og for at ikke kraften i historiene skulle miste sin effekt, ble de gjerne

pyntet på underveis. Slik ble en fortelling gjerne gjengitt i flere varianter.

Asbjørg Skretting Vaaland.

36

Asbjørg Skretting Vaaland er

lærer, har videreutdannelse i

muntlig fortellerkunst og arbeider

nå på Stavanger Bibliotek

nettopp med videreformidling

av fortellinger for barn og unge.

I tillegg er hun kontaktperson

for Fortellerforum i Rogaland.

Hun er på Formiddagstreff i

Madlamark kirke for å bevisstgjøre

forsamlingen om hvor

viktig det er å ta vare på din

egen historie.

Selv illustrere hun sin fortelleropplevelse

fra da hun var

barn og satt og hørte på farmor

fortelle. Farmor hadde et «fortellerrom».

Der satt hun i stolen

sin og gjorde håndarbeid.

Foran stolen sto en skinnpuff

med frynser. Asbjørg satt på

puffen og farmor fortalte. Særlig

godt husker hun fortellingen

fra Bibelen om Jonas

i hvalen. Fortellingene til farmor

ble alltid så levende.


Svanhild Bergem Hagen gav flere

eksempler på hvor viktig det er å

skrive ned historien, blant annet

fra sin mann Ottar Hagen. Etter

sterkt påtrykk fra familien har

han skrevet ned minner fra sin

barndom på Ombo. «Alvedans og

havremelsgraut» er et eksempel på

hvilken rolle våre nærmeste har og

har hatt for oss. «Minna er med

oss kor vi går».

Her ligger mye av årsaken til

at fortellingene huskes så godt.

For det første at vi har fått det

fortalt og for det andre at vi har

sett handlingen i fortellingen

for oss.

Liv Bodil Kallelid presenterte en bok, Bestemors minnebok, der en

i et enkelt oppsett selv kan skrive inn sine memoarer til glede for neste

generasjon. Så enkelt kan en gjøre det. Boken fås kjøpt i bokhandelen.

For å ha kontakt med barn må

en ha kontakt med sin egen

barndom. På biblioteket på

Madla har de et fortellertelt. Her

samles barn til fortellerstund.

Asbjørg Skretting Vaaland har

et vell av fortellinger. Blant

annet da hun som barn skjøt

med sprettert på et vepsebol og

fikk smake vepsenes vrede. Når

hun forteller dette til barna kan

hun formelig se at de kjenner

vepsestikkene de også.

Det er lytterevnen som lager

historie ut fra de erfaringer

lytteren har. Det er assosiasjonene

til den enkelte som gjør

at historien huskes. «Billedserien»

i vårt indre øye hjelper

oss å huske. Det er bildene vi

kler i ord og språk og det er

de fortellingene som er viktige

for oss vi skal fortelle videre,

sa Asbjørg Skretting Vaaland

til et meget lydhørt publikum.

Sanseopplevelsene er også

en viktig faktor for at vi skal

huske. Asbjørg Skretting Vaaland

forteller videre at hun hos

farmor også hadde et annet

«fortellerrom» – kjøkkenet.

Farmor laget deilige potetkaker

og mens hun bakte fortalte hun

gjerne om sin barndom på gård

med sauer og mange andre dyr.

Lille Asbjørg levde seg inn i

fortellingen og på potetkaken

ble de mørke flekkene både til

sauer og kyr. I voksen alder,

når hun kjenner duften av

potetkaker, er hun igjen tilbake

til farmors kjøkken.

Der er mulighet til å få profesjonell

hjelp til å skrive sin historie.

Olav Aardalsbakke har benyttet

Vita Veritas. Hans livshistorie er

nå i trykken. www.vitaveritas.no

Tlf.: 944 89 668

FAKTABOKS:

Fortellerforum i Rogaland er

det faglig forum for muntlig

fortelling i Rogaland. Det er

et åpent fortellerforum for

alle som arbeider med muntlig

fortelling, eller som ønsker å

begynne med dette.

www.wix.com/forteller/forum

Tou Scene. Stavanger fortellerkafe:

www.touscene.com

Fortellersenteret i Sandnes:

www.fortellersenteret.no

37


En telefonhistorie

– et tilbakeblikk

«Feilen funnet og rettet».

Tidspunktet for denne historien

daterer seg til en gang i

30-årene. Samfunnet og menneskene

var roligere den gang.

Horisontene både i næringslivet

og vi mennesker i mellom,

var nærmere.

Derfor kunne vi klare oss

med 2 rikstelefon-forbindelser

mell om Stavanger og Bergen.

De «gikk» på deling, dvs. de

hadde hver sin tid for oppsetning

av samtaler. Kobbertråd

som var festet på isolator, og

stolperekke, var det fysiske

grunnlaget for forbindelsen.

Så en dag ble det feil på den

ene, en såkalt «klink». Den ene

tråden hadde antakelig mistet

sitt feste på isolatoren og

laget mer eller mindre en kortslutning

på linjen. Det var til

stor sjenanse for de «telefonerende»,

og forbindelsen kunne

ikke brukes. Årsaken til feilen

kunne være en av to muligheter.

Trådfestet – benslingen

kunne på grunn av mekaniske

årsaker være løsnet, eller indusert

strøm fra tordenvær hadde

varmet opp isolatortoppen så

den revnet og hadde gjort seg

fri fra isolatoren.

Hva gjør man så? Det er ikke

annet å gjære enn å ta bena

fatt og begynne å befare linjen,

men det er ingen søndagsformiddagspromenade.

En feilretter som er utstyrt

med stolpesko, verktøy, materiell

og noe niste, ser for seg

en lang og strabasiøs tur.

Tracéen starter ved Skjæringen

i Hillevåg og går gjennom

hele Ryfylke og Sunnhordland.

I værste tilfelle måtte

feilretteren regne med å gå

like til Herøysundet i Kvinnherad

hvor Bergen ville overta

den videre feilretting.

Etter 4–5 dagers vandring i til

dels ulendt terreng og blikket

stadig rettet opp mot linjekursen,

kom han til nedgangen

fra Marviksheia mot Ropeid.

Ingen feil funnet, sliten og

mismotet begynte å gjøre seg

gjeldende. Enda er det ca. 1/3

igjen av tracéen. Han legger

seg ned på bakken og synes

han fortjener en god hvil.

SÅ – mens han ligger der og

hviler, ser han at det er noe

unormalt i trådprofilen. Ganske

riktig, her har en isolatortopp

mistet sitt feste og lager

en klink til «naboen». Feilretteren

var ikke sen å få på seg

stolpeskoene og finne fram det

nødvendige materiell for feilretting.

Det var en glad mann

som etterpå gikk til nærmeste

telefonstasjon og fikk meddelt

at feilen var rettet, og fikk

sin velfortjente takk for godt

arbeid. Det var merkelig at

han fant sin hvileplass akkurat

der feilen var. Det skulle ikke

være nødvendig å skrive det,

men jeg tar det med likevel.

Det ble hans livs historie.

Denne artikkelen kunne vært

avsluttet nå, men jeg faller for

fristelsen til å vende tilbake

til våre dager. TCU – den

internasjonale organisasjon

for telekommunikasjon, har

hatt en ambisiøs målsetting –

at alle mennesker, hvor som

helst og når som helst skulle

kunne komme i telefonisk kontakt

med hverandre…

I dag kan vi med rette si at

denne målsettingen er oppfylt.

Vi kommer i kontakt med

hverandre gjennom fastnettet,

glassfiber med lysenergi,

mobil og satelitt. Hver dag

leser vi i avisen hvordan vær

og temperatur er på Nord- og

Sydpolen. Forbindelsen er i

orden.

Det ringer – det ringer, hvem

kan det vel være?

Kristian Grønn

38


Aftensang

Se, tusen små lys

er stjerner som blinker,

og bakom står ventende

engler og vinker.

De vokter deg trygt

gjennom nattens ro,

mens drømmene vandrer

på stjernestrødd bro.

Så vekkes du varsomt

til dagen på ny,

som venter bak

solens rødmende gry.

Ditt hjerte, det slår,

ditt hjerte kan beve.

En ny dag du får,

en ny dag å leve.

Gå trygt, du mitt barn,

gå trygt på din vei

og vit at Guds engler

passer på deg.

Reidun

Norlemann Endresen

39


Mannen og Trollskogen

Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

Et unikt tilbud finner du på nordvestsiden av Hundvåg. Et areal som tidligere tilhørte

Ulsnes militære område, men som i sin tid ble lagt ut til friområde som kunne benyttes i

ulike sammenhenger. En mann så en helt unik mulighet i dette, nemlig Johan Kulleseid.

På frivillig basis skapte han det som har fått navnet «Trollskogen». Et attraktivt tilbud

både for barn og voksne. Kulleseid har nemlig bygget dette opp alene, på eget initiativ uten

noen oppfordring, men hvor han så en mulighet til positiv utnyttelse som, hvis ikke, kunne

lidd samme skjebne som andre friluftsområder som blir liggende «brakk» uten noen plan

og mening . Kulleseid utfører daglig vedlikehold. Med nye tilbud uten noen form for

godtgjørelse. Han får imidlertid dekket direkte utgifter av kommunen. Men ellers er

«lønnen» hans den gleden han ser av å glede andre, barn, ungdommer og voksne

som i stadig større grad nytter dette friområdet til turer og rekreasjon.

Vi møter ham en fin dag i

oktober, i en kort samtale, nettopp

i Trollskogen hvor han var

i ferd med å legge forholdene

til rette for en barnehage og

elever fra 3. trinn på Hundvåg

skole, som hadde meldt sin

ankomst. Når disse kommer er

alt gjort klart, med bål, lavoer,

hytter, og gangstier med severdigheter

og tilbud til ulike aktiviteter.

Johan Kulleseid med unge besøkende.

Johan Kulleseid kommer opprinnelig

fra Bømlo. Egentlig

skulle denne samtalen vært gjengitt

på den sjarmerende Bømlodialekten.

Men han aksepterer

at vi bruker bokmålet når han

forteller sin historie. Han er nå

pensjonist etter å ha hatt sitt

40


Gapahuk.

Blekkulf.

daglige virke ved Rosenberg

Mekaniske Verksted.

Skogen ble en utfordring

Han forteller villig om hva

som fikk ham til å utforske

og utnytte friområdet som tidligere

hadde tjent som militært

øvelsesområde. – Jeg så det

nok så klart og snart at her

kunne det virkelig skapes noe,

både ved hjelp av skogen slik

den var og ved selv å utvikle

ideer som kunne skapes av

naturen. Jeg fikk kommunal tillatelse,

men ikke noe løfte om

godtgjørelse, hvilket jeg heller

ikke hadde spurt om og tenkt

på. At jeg får dekning for det

som er reelle utgifter, var nok

for meg, sier han med et smil.

– Hvordan ble dette lagt til

rette? spør vi. Han svarer at

det var helt opp til ham selv

og uten annen utrustning enn

praktisk sans og egenskaper

og øye for hva skogen utfordret

ham til. – Og utfordringene

var mange, forteller han.

– Mangt måtte ryddes etter

hvert som jeg så områder som

jeg med mine ideer kunne få

gjort noe med. Jeg bygget små

hytter, med bord og sitteplasser.

Lavoer og grillplasser,

forsvarlig bygget av steiner jeg

fant i området. Gangstier måtte

planeres og skogens naturlige

vekst måtte utnyttes, forteller

han og viser oss et eksempel på

en spesiell «installasjon», som

en kunstner vel ville kalt det:

Et tre som hadde fått «velt»

og røttene revet opp av jorden.

– Jeg så for meg at dette

kunne jeg utnytte. Maskinhjelp

fikk jeg fra kommunen og fikk

treet snudd opp/ned, slik at

roten raget høyt med de massive

greinene som «støttebein».

Så gikk jeg i gang med å kviste

treet som var en stor furu, og

fikk flenget av barken slik at

bare det edle treet var igjen. Så

på disse hviler «skulpturen» på

greinene mens roten peker mot

himmelen, forteller han og vi

forstår umiddelbart at det stemmer

når han har kalt kunstverket

sitt for «Blekkulf». Husker

vi ikke feil var dette også noe

av teknikken som maleren Lars

Hertervik brukte når han skulle

male skogens mangfoldighet.

Det berømte maleriet «Furuskog»

er jo også malt med

røttene som trekroner.(Her får

kunstskjønnere vise litt overbærenhet

hvis akkurat dette er

noe enkelt forklart.)

Arbeidsoppgaver i over 13 år

Kulleseid har nok å gjøre i

skogen sin. Og han arbeider

helst alene. Da vi traff ham var

han i ferd med å kjøre ut bark

som påfyll til de mange turstiene.

Han hadde også nettopp

tent bål for barna fra skole og

barnehager, som hadde meldt

sin ankomst den dagen. Besøkende

kan utnytte alt dette uten

noen form for avgift. Også

brannfaren på et slikt sted er

hensyntatt og ildstedene er

bygget som steingruer med

kontinuerlig tilsyn av de voksne

besøkende.

Dette og langt flere aktiviteter

har Johan Kulleseid arbeidet

med på frivillig basis gjennom

41


Dette må vi ha retningslinjer

for. Ellers er det bare å komme

innom og ta seg til rette ut fra

de tilbud som foreligger, sier

en generøs skogvokter.

– Har du et spesielt ønske for

fremtidens bruk av skogen?

spør vi avslutningsvis.

Lavo og bålplass.

13 år. Og han er ikke gått lei.

Tvert i mot forteller han om

stadig økende bruk av skogen

hans, som vi tillater oss å

kalle det. Og det er langt fra

bare barnhager og skoler som

benytter den. Fine turstier for

familier har han også lagt til

rette for. En «installasjon» han

har kalt for «Familietur», viser

fire hellesteiner i ulik form

og størrelse som illuderer en

familie med far, mor og to barn

på vei inn i skogen.

Hvordan bestille besøk?

– Her trenger ingen bestille

noe som helst. Det ligger ferdig

til bruk. Men, hvis det skal

tennes bål og grilles, må man

avtale både besøket og omfanget.

Uten tilsyn kan mye skje.

– Jeg håper at besøkene fortsetter

og at de som kommer har

glede av området, det de ser

og opplever. Og at de kan lære

å sette pris på det privilegiet

vi har av fri natur og lov til å

utnytte denne til beste for oss

selv og senere generasjoner.

Og her sier vi takk for oss

idet vi registrerer at en ny

barnehage med barn fra «våre

nye landsmenn», er klar for et

besøk i Trollskogen til Johan

Kulleseid. Mens han selv går

tilbake til trillebåren for å

hente mer bark og grus for å

jevne ut de mange turstiene,

slik at de ligger ferdige og fristende

for nye besøk.

Takk for hyggelig reisefølge – og God Jul

Med mitt barnebarns og mitt

voksne «Julehjerte», ønsker

jeg alle mine medreisende

gjester en velsignet julehelg

og takker for alle lykkelige

stunder på våre reiser.

Takker også for alle gode

bidrag i Mortepumpen.

Julehjertet

Min barndoms julehjerte

var av det klareste krystall

innpakket i rød cellofan.

Det knitret i papiret mens jeg

pakket det ut,

og da jeg holdt det opp

lå alt omkring meg

badet i lys.

Mitt voksne julehjerte

ble fylt av sanger.

Nye toner strømmer stadig

fra dets rot,

akkompagnert av barndommens

tilgivende lys.

Hilsen Marit Prøis

42


Flott maleriutstilling i Eldres Hus

«To modige eldre damer»

Tekst: Oddvar Høiland Foto: Stein Hugo Kjelby

Man behøver da ikke være

modig for å stille ut maleriproduksjonen,

«To modige eldre

damer» i Eldres hus, når både

fantasi og kvalitet ligger på et

slikt plan. Helga Laake har med

sin utstilling sammen med Inger

Margrethe Moe, vist at hun

behersker begge deler. Spesielt

falt flere besøkende for et utdrag

av motivet av den stavangerske

Skagenmaler Peder Severin Krøyer

sitt maleri av «Sommerdag ved

Skagen strand» fra 1884. Maleriet

viser badende nakne smågutter

og en tilknappet pike som stirrer

lengselfullt på dem. Hun forstår

ikke riktig hvorfor hun blir nektet

å leke med disse. Det er denne

piken, «En lille pige stående på

Skagen strand» som Krøyer malte

samme år, 1884, og som Helga

falt for, da hun etterlignet (noe

som slett ikke er uvanlig) portrettet

som ble hengt opp i utstillingen

i Eldres hus. Peder Severin har

nok blitt så fasinert av sin egen

genialitet, at han etterpå malte

denne «lille pige» separat.

«Jonas» signert Helga.

Lokale talenter

Det var også Helga Laake som

for en tid tilbake tok initiativet for

å gi en mulighet av utstilling til

lokale malere og dessuten også til

studenter fra Musikkonservatoriet

som kan presentere seg offentlig

med sine instrumenter eller sang

i Eldres hus, et meget populært

innslag. Populært er det også at

daglig leder, Brit Bjørkli under

hver åpning, spanderer Mozell og

frukt. Dessuten signerer hun boken

En lille pige stående på Skagen

strand. Helga Laakes kopi av

kjent maleri.

Stilleben av Inger Margrethe Moe.

«Folk og forhold i gamle Stavanger»

av Gottfred Borghammer,

med en liten hilsen som et minne

om dagen til alle deltakere. Helga

Laake har alltid vært glad i å tegne

og male, og da hennes mann, Olav

ble syk, fikk hun mange ledige

stunder til å dyrke sin hobby. Men

Olav har også uttalt at det er Helgas

oppmuntring og hjelp i opptreningen

som gjorde at han kom så

kvikt tilbake i arbeid. Hun er blant

de frivillige på Rådgivningskontoret

i kjelleren, hvor hun ordner

opp for andre med råd og veiledning.

Helga Laake er medarbeider

i Mortepumpen hvor hun til vår

store glede intervjuer kjente og

ukjente fra byen vår. Vi skulle så

gjerne hatt flere som henne blant

oss. Hun sitter i styret for Pensjonistuniversitetet

og det er ikke rart

at hun også har fått kongens fortjenstmedalje

for sitt mangesidige

og frivillige arbeid. Før den første

utstillingen 28/11 2007, fikk hun

hjelp av andre frivillige, da hun

har et utsedvanlig godt nettverk

omkring seg som kan være nyttig,

men nettverk kommer ikke av

seg selv, det er noe man utvikler.

Alle, eller i hvert fall de fleste av

utstillingene, blir åpnet av leder i

Eldrerådet, Hilmar Egeli, og med

seg har han ofte Gunnar Barstad

som underholder på piano for de

besøkende som har funnet veien til

Eldres hus i Kongsgaten 43.

43


Eldredagen 1. oktober i Atlantic Hall,

Hilmar Egeli tildelt prisen «Årets pensjonist – 2009»

Den internasjonale Eldredagen 1. oktober

ble feiret i en fullsatt Atlantic-Hall med 330

pensjonister. Feiringen av dagen hadde et

rikholdig og underholdende program som

skapte en god stemning i salen. Eldrerådet i

Stavanger stod som vanlig som arrangør for

denne feiringen.

Sangkoret AmaZing med sin dirigent Inger

Dalene Synnevaag gav oss en flott konsert hvor

det var lagt spesielt vekt på gamle og kjære stavangersanger.

Terje Rønnevik, Anja Rønnevik

og Dagfinn Fuglestad stod for den musikkalske

underholdningen med sang og allsang som

skapte en god stemning.

Astrid Tønnessen (94 år) leste med innlevelse

diktet «En av oss to» av Arne Pasche Aasen.

Kveldens foredragsholder var biskop Erling J.

Pettersen. Hans emne var «Fra Brasil til Stavanger.

Tanker om åpne fellesskap» hvor han gav oss

sine opplevelser fra sin tid om misjonær i Brasil

Han fremførte også vakre sanger med sin gitar.

Eldrerådets leder Hilmar Egeli ble tildelt prisen

«Årets pensjonist for 2009!» ved varaordfører

Bjørg Tysdal Moe. Egeli fikk velfortjent prisen

for sin mangeårige innsats som eldrerådsleder

og sitt virke for eldreomsorgen i Stavanger.

Etter servering av smørbrød, kaffe og kaker ble

det vist bilder fra arrangementet rundt Mosvatnet

søndag den 26. september med emne «På

tvers av generasjoner» ved Njål Vadla. Dette

arrangementet har vi hatt i flere år søndagen

forut for Eldredagen 1.oktober og skjer i samarbeid

med flere organisasjoner.

Arrangementet i Atlantic Hall var en flott og

verdig markering av Eldredagen som deltakerne

satte stor pris på.

Magne Sagvaag

Astrid Tønnessen mottok 26. mai i år Kongens

fortjenstemedalje. Mortepumpen gratulerer

post festum. Du kan lese mer om Astrid

Tønnessen i Mortenpumpen nr 2-2009 side 12.

44


Inge Bø:

Fuglene flyver i flokk når de er mange nok… 1

To ganger årlig – vår og høst – svever plogformede

flokker under himmelen. Det er villgjess. År etter

år kommer de sørfra til det kalde nord. År etter år

drar de tilbake til varme strøk når høsten kommer.

De flyr i plogform. Hver gang vi betrakter fuglene

i deres presise V-formasjon, blir vi fascinert –

først av fuglenes evne til å vite rett tid og dernest

av deres evne til å navigere. Mest av alt undres

vi over de kreftene de har til å fly så langt uten

mellomlanding, og vi imponeres av det samholdet

fuglene viser seg i mellom under veis.

Forskerne har funnet ut at når gjess flyr i V-formasjon,

skaper vingeslagene oppdrift for den

fuglen som ligger bak. Til sammen får hele flokken

over 70 % større kapasitet enn om den enkelte

fugl hadde fløyet hver for seg.

Når ei gås føler seg sliten, flyr den ut av flokken.

Men da kommer det to fugler til, slik at de danner

en ny V-formasjon – en fugl foran og en på siden

av den slitne fuglen. Farten settes ned, slik at kreftene

kan komme tilbake. Om en stund kommer

den på plass i flokken igjen. Slik tar fuglene vare

på hverandre; slik danner de et fellesskap der de

bryr seg om hverandre.

Det er en enkel sannhet i livet at vi er skapt til å

leve i fellesskap. Vi trenger hverandre – i familie,

i vennelag, arbeidslag, lokalsamfunn og i storsamfunnet.

Overalt er det slik. Og når fellesskapet

fungerer, kjenner vi oppdriften fra de andre. Våre

nettverk gjør det lettere å leve. Men når vi ikke

har nettverk, eller når det ikke fungerer, kjenner

vi hvor tungt det er å holde seg oppe og å komme

seg fram på egen hånd.

«Trenger du noen å snakke med? Oppsøk da

legevakten og be om livskrisehjelpen» står det på

plakater spredt rundt omkring på legekontorer og

andre steder.

Vi hører noen ganger om tragedier i lokalmiljøer.

I høst leste vi om en far som utryddet seg og hele

sin familie. Hadde han ingen å snakke med? Var

det ingen som kunne ta ham til side og hjelpe

ham. Var det ingen som kunne følge ham til livskrisehjelpen?

Torsdag 4. november fortalte NRKnyhetene

at politiet i en osloleilighet hadde funnet

en eldre mann i senga. Han hadde vært død i 2 år.

Hvor er vi i forhold til naboer som sliter i sin

ensomhet? Hvor er vi i forhold til venner og kolleger?

Hvor er vi i forhold til fellesskapet? Hvor

er vi i forhold til barn og ungdom? Registrerer vi

faresignalene?

De fleste av oss har en naturlig sjenanse for å gå

inn i andres liv. Det er denne sjenansen vi må

våge å utfordre, slik at vi kan være til hjelp for

dem som trenger hjelp. Kanskje noen i vår nærhet

ikke behøvde oppsøke livskrisehjelpen om vi var

der i stedet? Det at livskrisehjelpen fins – og at

den skal brukes –, må likevel ikke bli et alibi for

den enkelte av oss til ikke å gi hjelp og støtte. La

oss lære av gjessene å «fly» sammen, så lager vi

«oppdrift» for hverandre.

1

Artikkelen er skrevet på basis av en beretning, skrevet av ukjent forfatter, om hva som skjer når grågjess flyr i plogformasjon.

45


Anne-Grethe Thesen Godal

ny redaksjonssekretær

Inger Lied slutter som

redaksjonssekretær

Anne-Grethe ble ansatt i Stavanger kommune

i 1975 og arbeidet da som sosialkurator

på sosialkontoret. På grunn av

mannens arbeid hadde hun et års utenlandsopphold

i India. Kom tilbake der

fra og begynte som innvandrerkonsulent

og leder for kommunens innvandrerkontor

og flyktningemottak. Fra 1982 fikk

hun igjen et utenlandsopphold. Denne

gang i London for så å vende tilbake

til Stavanger kommune som konsulent i

plan- og utredningsseksjonen. Seinere var

hun helse- og sosialsjef i flere bydeler i

Stavanger.

Nå er hun rådgiver i kommunalavdeling

oppvekst og levekår.

Vi gleder oss til samarbeidet og ønsker

henne hjertelig velkommen som medarbeider

i Mortepumpen.

Inger Lied blir fra nyttår pensjonist og

takker i den forbindelse av som redaksjonssekretær

i Mortepumpen. Hun kom

med i redaksjonen fra desembernummeret

1990 og i 20 år har vi hatt gleden av å ha

henne som medarbeider. Hennes arbeid

har betydd mye for oss i redaksjonen, for

hun har holdt orden på mangt og mye.

For de som har henvendt seg pr. telefon,

er det Inger som har vært Mortepumpens

«stemme» utad, foruten å holde styr

på adresselister, ekspedering, økonomi,

annonser osv.

Inger Lied kom fra Bergen og ble ansatt

i Stavanger kommune i 1980. Hun har

arbeidet på den merkantile sektor, for

det meste innen helse- og sosialtjenesten.

Etter at sosialkontorene og Arbeidskontoret

ble slått sammen, har hun arbeidet som

konsulent innen NAV systemet.

Mortepumpens redaksjon ønsker henne

lykke til som pensjonist, en tid som blant

annet skal brukes til barnebarn og hytte

på Sørlandet.

46


Pensjonistforeningen Skipper Worse Ledaals tur

til Sirdal for å se på sauesanking

Fredag 3. september skulle bli en opplevelsesrik

tur til Sirdal med sauesanking som hovedattraksjon.

Buss-selskap var Sverre Haga as.

Dagen ble en drømmedag med vær som

minnet om en sommerdag. Avreise for de 49

deltakerne gikk etter planen.

For at alle skulle få trimme stemmen, sang vi

allsanger i bussen. Det ble meget bra, Ernst

spilte trekkspill og Paul fikk orden på sangen,

slik han pleier når vi har ukentlig sang. Slik

gikk turen raskt oppover dalen, og vi kom

til vår første stopp. Det var Tonstad bakeri

som ventet oss med sine berømte eplekaker

med krem og kaffe. Turen gikk så videre til

Lilandsdalen hvor vi fikk se nye hytteområder,

velkjente steder for noen, en ny opplevelse for

andre.

Det nærmet seg middagstid. Middagen ble

inntatt på «Lindeland Kafé og Brukskunst».

Det ble servert sauekjøtt med iskrem som

dessert, laget i Sirdal. Dette smakte meget bra.

Så var vi klare for dagens høydepunkt «sauesankingen».

Videre oppover dalen fortalte Jorid om sin

oppvekst i Sirdalen og Astrid Fidjeland var

guide. Vi var spente på hvordan vi skulle

komme inn i selve området hvor sauene har

trekket sitt. Det klarte vår sjåfør Svein bra. Han

loset oss fram til et sted hvor sauene kom ned

fra Suleskaret. Det var et flott skue. Sauene –

ca 5000 – vandret videre nedover dalen til sitt

første hvile- og spisested. Der forlot vi dem.

Deretter gikk turen til Astrid Fidjelands bolig,

hvor vi fikk servert hennes hjemmebakte

«Sofie kake» med smør og syltetøy. Det smakte

riktig godt.

Siste stopp var «Sirdal Fjellmuseum» på Kvæven

hvor vi fikk se filmen om Sirdal.

Det var blitt sen ettermiddag og vi tok fatt på

hjemturen som gikk med sang og vitser. Alle

var enige om at dette hadde vært en opplevelsesrik

og hyggelig tur med Svein som behagelig

og dyktig sjåfør.Til sist en takk til Hilmar for

hans idé til turen og for gjennomføring av den.

Astrid Baardsen

47


BERGELAND BYDELSSENTER

Åpent mandag t.o.m. torsdag kl. 09.00–14.00

Jelsagt. 2, 4012 Stavanger

Tlf: 51 53 52 67 – Faks: 51 53 98 80

E-mail: bergeland.bydelssenter@stavanger.kommune.no

1234

Aktiviteter våren 2011:

Mandag

Snekkerverksted

Trim

Litteraturgruppe

Tirsdag

Treskjæringsgruppe

Bingo (hver 14. dag – partallsuke)

Onsdag

Boccia

Torsdag

Snekkerverksted

Håndarbeidsgruppe

Porselensmalingsgruppe

Bridge

Kafeteria 10–13

Bli med på veldig hyggelige

grupper!

KURS:

Svømming mandag

(på St. Svithun skole)

Rank og glad tirsdag

God styrketrening med elementer

fra Yoga og Pilates fra 50 år+

Bør prøves!

Treskjæringskurs (ta kontakt)

Oljemalingskurs (ta kontakt)

Glasskunst

(Kurs settes opp fortløpende.

Nytt arbeids rom og egen ovn.

Kontakt senteret for påmelding)

Teater-, revy- og konsertbesøk,

kulturkveld, turer o.l.

VERKSTED

Etterlysning:

Verkstedet vårt søker menn (50+)

som ønsker å møtes til hyggelig

sosialt fellesskap. Verkstedet er godt

utstyrt og det er mulighet for veiledning

fra snekker hver mandag og

torsdag.

Åpent mandag til torsdag fra kl 9–13.

Kontakt

Bergeland Bydelssenter

Tlf: 51 53 52 67

48


Madlaleiren nedlegges ikke!

Idet Mortepumpen nr. 3/10 gikk i trykken, kom

meldingen om at Regjeringen hadde omgjort

vedtaket om nedleggelse av Madlaleiren.

Dette resultatet var så gledelig at vi gjerne nå

vil dele denne avgjørelsen med Mortepumpens

lesere, noe som vi er frimodige nok til å tro at

også vi har bidratt med i denne anledning.

I MP nr.2-2010 hadde vi en lengre artikkel

og intervju med kontreadmiral Bjørn Bruland

bl.a.hva han syntes om den påtenkte nedleggelsen

av Madlaleiren, hvor han selv hadde

vært sjef i mangfoldige år. Han haddet meget

sterke synspunkter til galskapen i å nedlegge et

så viktig, og historisk vern av landet vårt, som

leiren hadde vært og fortsatt burde være.

Etter samtale med Bruland, sendte Mortepumpens

redaksjon, et eksemplar av nr. 2/2010 til

forsvarsminister Grete Faremo og henviste til

artikkelen om Bruland og hans tydelige budskap

hva han mente om Regjeringens forslag.

Redaksjonen er så pass frimodige, at vi tror

kanskje dette signalet fra Madlaleirens «hjemkommune»,

har hatt betydning for den snuoperasjon

som ble gjort om leirens skjebne.

Til informasjon gjengir vi også det brev som ble

sendt fra Mortepumpen til forsvarsministeren.

Redaksjonen

Forsvarsminister Grete Faremo Stavanger 07.06.2010

Forsvarsdepartementet

Oslo

Et eksemplar av Stavanger kommunes informasjonsblad for eldre, som gis pensjonister fylt 67

år, får dette tilsendt med ett nummer i kvartalet. Totalopplaget er på 12.000 eksemplarer.

Redaksjonen er oppnevnt av kommunen og medlemmene har ingen godtgjørelse for arbeidet.

Vi vedlegger et eksemplar av dette idet vi tror at i alle fall ett av oppslagene kunne ha Deres

interesse. Det gjelder intervjuet med tidligere kontreadmiral Bjørn Bruland, som av oss her

vest, best huskes fra sin sjefstid i Madlaleiren. Hans synspunkter på våre spørsmål, er å finne

på sidene 14-19, samt i lederartikkelen ”På redaktørkrakken på side 2”.

Vi ønsker Dem fortsatt lykke til i Deres arbeid for landet vårt.

Vennlig hilsen

redaksjonen

49


i

Informasjonssider

Innenfor de neste 22 sidene har

vi samlet det meste av nyttig

informasjon og annonser.

50


Stavangeruttrykk med «forklaring»

Uttrykket:

Tåda

Forklaring:

Ei «tåda» var en av de første utgavene av det

som endret seg til «smokk» eller «tutt».

Ei «tåda» var en liten, sammenbundet pose som

ble fylt med strøkavring, tilsatt sukker og melk.

Posen var jo temmelig «porøs», og innholdet

passerte uten problemer når barnet suget det i

seg. Blandingen med ingredienser lyder jo også

temmelig forståelig at småbarn syntes dette var

godt, og roet seg slik vi i våre dager registrerer

virkningen av vår smokk, eller tutt. Det falt

stillhet og ro over familien når minstebarnets

skrik, stilnet som følge av «tåda-en».

Det fortelles om en far som nattes tid ble sendt

på apoteket for å få kjøpt «tutt», for å døyve

minstebarnets skrik. Han fikk som svar at det

bare var åpent for akutt hjelp på denne tiden av

døgnet. Faren argumenterte med at dette måtte

betegnes som «akutt hjelp.» Apotekpersonalet

godtok dette og fant fram den beroligende

varen. Mannen strålte, takket og så for seg

en rolig gjenværende del av natten. I døren

snudde han seg mot personalet og utbrøt: – Det

var den som fant opp tutten som skulle hatt

Fredsprisen.

halling

«Mortepumpen»

Utgivelsesdatoer og innleveringsfrister 2011

Stavanger kommune Oppvekst og levekår vil også i 2011 utgi 4 nummer av

«Mortepumpen», informasjonsblad for eldre. Utgivelsesplan 2011:

«Mortepumpen» Nr. 1 Nr. 2 Nr. 3 Nr. 4

Innleveringsfrist 19.01. 26.04. 18.08. 01.11.

Utgivelsesdato 04.03. 06.06. 22.09. 02.12.

Informasjonsbladet sendes til alle over 67 år i Stavanger kommune. Neste nummer av

bladet kommer ut 4. mars 2011. Spørsmål som ønskes belyst i senere nummer av

«Mortepumpen», sendes til redaksjonen. Redaksjonens adresse finnes på side 2.

51


ELDRERÅDET

Handlings- og økonomiplan 2011-2014

– Årsbudsjett 2011

Eldrerådet behandlet saken i møte 26.10.10 og

har følgende kommentarer til Handlings-og økonomiplanen

og årsbudsjettet:

INNLEDNING

Eldrerådet har fått dokumentene til uttalelse og

oversender i første omgang uttalelsen til bystyregruppenes

budsjettbehandling.

Uttalelsen sendes senere formannskap og bystyret.

Eldrerådets uttalelse gjelder deler av Rådmannens

forslag som omhandler eldresektoren.

GENERELT

Eldrerådet har mottatt budsjettet med et sjokk.

Det er eldreomsorgen i kommunen som er den

store taperen i Handlings-og økonomiplanen og

årsbudsjettet for 2011. Det gjelder både investeringer

og drift. Eldrerådet vil karakterisere plan

og budsjett for eldresektoren for UFORSVAR-

LIG.

Her legges det ned sykehjemsplasser og avvikles

tosengsrom uten at hjemmesykepleien blir tilsvarende

styrket. Det blir tvert om en kapasitetsbegrensning

i og med at sykehjem og hjemmetjenestene

ikke skal kunne beregne overtid.

Alle som får vedtak om sykehjemsplass er mennesker

med sterke pleie – og medisinske behov.

Det blir derfor de svakeste av de svake som blir

mest skadelidende av budsjettkuttene

Stavanger kommunes økonomi er god sammenlignet

med andre kommuner i dette landet.

Rett nok får kommunen noe reduserte inntekter

som følge av endringer i inntektsystemet, men

investeringsnivået er høyt og gjeldsgraden overstiger

60 %. Det overføres også 146 mill kr fra

drift til investeringer.

SYKEHJEM/OMSORGSBOLIGER MED

HELDØGNS PLEIE OG OMSORG

I henhold til rettningslinjer skal kommunene ha

en dekningsgrad på 25 % med sykehjemsplasser

til alle over 80 år. Informasjon fra Levekårs

administrasjonen i september d.å viser at kommunen

i 2010 har en dekningsgrad på 23.6 %, som

inkluderer aldershjem, sykehjem og bofellesskap

for eldre. I 2010 har kommunen 1097 plasser

. Det er en UNDERDEKNING på 66 plasser i

forhold til en dekningsgrad på 25 %. Med den

reduksjon som er foreslått i 2011 med avvikling

av 20 plasser ved Mosheim sykehjem, omgjøring

av tosengsrom til ensengsrom 30 plasser og

avvikling av Trygghetsavdelingens 10 plasser vil

kommunen i 2011 ha en dekningsgrad på

22.2 %, hvilket vil si en UNDERDEKNING PÅ

126 PLASSER i forhold til behov og en dekningsgrad

på 25 %.

Dette er uforsvarlig med ventelister på 80 personer

til langtidsplass i sykehjem. Her må en også

ta i betraktning at terskelen for å få sykehjemsplass

i Stavanger er meget høy.

Hvis det er slik at Mosheim sykehjem må avvikles

av bygningsmessige årsaker, så må ikke

dette starte opp før det er skaffet alternative løsninger.

ELDRERÅDETS FORESLÅR UT FRA DETTE

AT AVVIKLING AV MOSHEIM SYKEHJEM

UTSETTES TIL BERGÅSTJERN OG LERVIK

SYKEHJEM ER FERDIGSTILT. DET VIL

OGSÅ SI AT LERVIK SYKEHJEM FREM-

SKYNDES I TID SLIK AT FERIGSTILELSE

52


BLIR I 2013 I TRÅD MED INNEVÆRENDE

HANDLINGS- OG ØKONOMIPLAN.

AVVIKLING AV ANTALL

TO-SENGSROM

Eldrerådet her hele tiden ment at ordningen med

to-sengsrom burde avvikles. I den nåværende

vanskelige situasjon innenfor eldreomsorgen vil

ELDRERÅDET FORESLÅ AT AVVIKLING

AV TOSENGSROM UTSETTES ELLER DEL-

VIS GJENNOMFØREES INNTIL FORHOLDE-

NE INNEN ELDREOMSORGEN I STAVAN-

GER ER NORMALISERT.

TRYGGHETSAVDELINGEN

Det er ca 10 måneder siden Bystyret vedtok å

opprettholde Trygghetsavdelingen med 10 plasser.

Dette etter sterk henstilling fra Eldrerådet.

Avdelingen er også flyttet fra Stavanger sykehus

til Vålandstunet.

Når Rådmannen nå igjen foreslår Tryghetsavdelingen

nedlagt synes Eldrerådet at det begynner

å lukte prestisje. Eldreomsorgen i Stavanger er

fortiden i en vanskelig situasjon, og det vil derfor

være meningsløst å avvikle et sånt godt tilbud til

hjemmeboende eldre menesker. Fra Vålandstunet

sykehjem opplyses at belegget ved Trygghetsavdelingn

er meget bra. og at det ofte er ventelister.

Dette er et tilbud som minsker presset på hjemmetjenesten

og sykehjemmene.

I mange tilfeller er det pårørende som er

omsorgspersoner hjemme som får avlastning

når en person er på Trygghetavdelingen. Plass

på avdelingen får en også uten å gå veien om de

vanlige bestiller og tildelingsprosedyrer.

ELDRERÅDET FORESLÅR UT RA DETTE

AT TRYGGHETSAVDELINGEN OPPRETT-

HOLDES MED 10 PLASSER PÅ VÅLANDS-

TUNET SYKEHJEM

DAGSENTERPLASSER.

Rådmannen foreslår at det opprettes 25 nye

dagsenterplasser. Det er bra, men ikke nok. I

henhold til Omsorg 2025 har Stavanger per i dag

214 dagsenterplasser, ca 100 personer var per

april måned 2010 på venteliste til dagsenterplass.

Dagsenteret ved Slåtthaug sykehjem har per i dag

50 personer på venteliste.Dagsentertilbud er ikke

lovpålagt oppgave for kommunene, men det er et

tjenestetilbud som virker forebyggende og bidrar

til at eldre mennesker kan bli boende lenger

hjemme.Fra Omsorg 2025 hitsettes: «Dagsenter

er en billig løsning , i den forstand at tjenesten

kan kan hjelpe hjemmeboende til å mestre hverdagen

bedre, og utsette et eventuelt behov for

sykehjemsplass.

ELDRERÅDET VISER TIL VENTELISTENE

OG FORESLÅR AT DET UTARBEIDES EN

PLAN FOR ETABLERING AV FLERE DAG-

SENTERPALSSER.

HJEMMEBASERTE TJENESTER

Mange eldre foretrekker å bo lengst mulig i egne

hjem. Dette samsvarer også med kommunens

eldrepolitikk. Som tidligere nevnt er dagsentertilbud

og Trygghetsavdelingen viktige tiltak for å få

dette til. Viktig er også tiltakene innenfor hjemmetjenestene.

Eldrerådet sitter inne med den erfaring at hjemmesykepleien

er tilfredsstillende. Hvis det ikke

gjøres endringer i Rådmannens budsjettforslag vil

det bli et enormt press på hjemmesykepleien.

Fra 01.01.10 er hjemmehjelptjenesten organisert

som egen virksomhet med virksomhetsleder.

Virksomheten kalles nå Stavanger hjemmehjelp.

Når det gjelder denne tjenesten sitter Eldrerådet

med det inntrykk at tjenesten ikke er så bra og

ikke dekker behovene. Det går på bemanning,

tjenestenes innhold , tid på tilbudet, hvor ofte

tjenestene tilbys og at den enkelte bruker betjenes

av for mange tjensteutøvere.

ERLDRERÅDET FORESLÅR AT DET FORE-

TAS EN EVALUERING AV HJEMMEHJELP-

TJENESTEN.

BEVILGNING TIL ELDREÅDET

Stortinget bevilger hvert år 26 mill kr til de kommunale

eldreråd. Beløpene overføres kommunene

etter befolkningensstørelse.

Ca 75-80 % av Eldrerådets budsjettmidler tildeles

foreninger ,lag og menigheter som driver sosialt

forebyggende arbeid for eldre. Pengene tildeles

etter søknad og strenge kriterier som sikrer en

rettferdig fordeling. Tilskuddene er for foreninger,

lag og menigheter av stor betydning for det

helseforebyggende arbeid som drives til beste for

de eldre i byen vår.

Med hilsen

Hilmar Egeli

leder

Jorunn Lura Jåsund

sekretær

53


Eldres Hus, Kongsgt. 43

Kaféen er åpen

Mandag til lørdag: kl. 10.00–14.00

Kafé hvor byens pensjonister kan møtes.

Kaféen har byens flotteste utsikt over

Breiavatnet.

Meny: Smørbrød, kaker og kaffe.

Varmretter: vi serverer karbonader, suppe og

grøt. Frokostservering hver første tirsdag i

måneden.

Norsk Folkehjelp driver kafeen mandag og

onsdag m/middagsservering. Mandag er det salt

torsk og onsdag er det kjøttkaker.

Internettkafé: Hele uken fra kl. 10.00–14.00 er

det PC’er tilgjengelig for bruk i 2. etasje.

Internetthjelp: Vi har rådgivning og innføring i

bruk av PC onsdager kl. 11.00– 12.00, fredager

gir vi råd og innføring, etter avtale.

Rådgivningskontor: Åpningstider:

Mandag–fredag: kl. 10.00–13.00.

Tlf. 51 50 78 90, mailadr:

radgivningskontoret@svg.stavanger.kommune.no

Rådgivningskontoret driver gratis rådgivning

for pensjonister og hjelper til med utfylling av

skjemaer, søknader, testamenter, osv.

Rådgivningskontoret for hørselshemmede:

Åpningstider: Torsdag 10.00 – 12.00. De gir råd

og veiledning om tilbud og rettigheter for personer

med nedsatt hørsel. (Rådgivningskontorene

følger skolens ferie)

Se vår maleriutstilling! Eldres Hus har alltid

maleriutstilling av lokale kunstnere.

Strikkekafe: Torsdag 9. desember blir det

strikke kafe. I 2011 er det strikkekafe 13. januar,

10. februar og 10.mars . Ta med deg strikketøyet

og kom! Åpen kafe!

54


Julesang og grøt! Torsdag 16. desember

kl. 12.00 blir det julesang og underholdning av

Reidar Jonassen, salg av grøt og julekaker!

Slektsgranskingskurs: Vi går i gang med

nye kurs i slektsgransking i januar 2011 for

ny begynnere og øvede. Det vil bli gitt informasjon

om hvordan en finner frem i arkivmateriale

ved Statsarkivet, bygdebøker ved Biblioteket og

informasjon i kirkebøker via internett. Kurset

ledes av frivillige med gode datakunnskaper som

kan gi støtte i forskjellige slekts programmer .

Spanskkurs: Vi starter med kurs i spansk i

januar. Kurset er beregnet for nybegynnere som

ønsker å lære praktiske og nyttige fraser fra dagliglivet.

Kurset går over 10 ganger á 2 timer.

Velkommen til vårt matkurs! På Eldres Hus vil

vi på nyåret starte opp med kurs i hvordan vi, på

en enkel og grei måte kan forberede og tilrettelegge

velsma kende matretter for oss selv og for

gode venner. Kurset vil gå over to kvelder. Hver

kveld vil vi i felles skap presentere, og nyte en

5-retters middag. Vi starter med kanapeer, går

så over til salater, for retter, hovedrett og dessert.

Et eget kurshefte er utarbeidet. Oppsatte menyer

for hver kveld blir presentert. Ta kontakt med

oss for nærmere opplysninger om oppstart og

påmelding.

Ta kontakt for nærmere opplysninger og

på melding til kursene.

Frivillig arbeid Kunne du tenke deg å være med

å hjelpe oss litt? Vi ønsker kontakt med spreke

pensjonister som kan tenke seg å hjelpe til med

småjobber fra tid til annen.

Selskapslokale m/byens fineste utsikt over Breiavatnet!

Selskapslokale til leie i anledning fødselsdager, barnedåp, konfirmasjon og bryllup.

Lokalet har teleslynge.

Ta kontakt m/daglig leder Brit Bjørkli

tlf. 51 50 72 14/51 50 72 71 eller

eldres.hus@stavanger.kommune.no

for nærmere opplysninger

55


Rådgivningskontoret

for pensjonister

Eldres Hus, Kongsgt. 43, Stavanger, tlf.: 51 50 78 90

Vi kan gi deg råd og hjelp med mange

problemer. For eksempel:

– Arvespørsmål eller skrive testamente

– Overføring av hus og hytte til arvinger

– Andre problemer knyttet til hus og eiendom

– Finne fram til rett person eller kontor

som kan hjelpe deg med din sak,

– Sørge for at du får timeavtale hos rette

vedkommende

– Spørsmål vedr. din pensjonen. Hvor du

skal henvende deg?

– Problemer knyttet til selvangivelsen,

skattekortet, økonomien generelt.

– Problemer når pårørende trenger sykehjemsplass,

eller liknende tiltak.

– Utfylling av skjemaer og søknader eller

råd om utfylling av selvangivelse

– Også når du har behov for bare å snakke

om noe som plager deg.

– Vi tar oss av det meste, og hvis en av oss

ikke kan hjelpe deg, hjelper vi deg til å

finne en som kan det!

Våre medarbeidere har lang livserfaring

og solid utdannelse og yrkesbakgrunn.

Vi har en sosionom, en ingeniør, to jurister,

en revisor, en forsikringsmann og en

bankmann samt en økonom i reserve.

Alle våre rådgivere har taushetsplikt.

Rådgivningen er gratis og er et tilbud til

alle pensjonister. Ring og bestill time på

tlf. 51 50 78 90. Du kan også legge inn tlf.

beskjed på vår telefonsvarer, eller du kan

sende oss en mail: radgivningskontoret@

svg.stavanger.kommune.no

Kontoret er åpent fra mandag–fredag.

Fra 1. november er åpningstiden 11.00–

13.00.

Rådgivningskontoret drives av Felles utvalget

for pensjonister med støtte fra Stavanger

kommune.

Gratis Julekonsert

For pensjonister og andre i Domkirken onsdag 15. desember kl. 12.00

Medvirkende: Sangbrødrene

Dirigent Rannveig Westvik Skiri

Trompet Linda Mattson

Solist Ragnhild Hadland

Domorganist Ivan Sarajishvili

Domprost Berit Andersen

Varaordfører Bjørg Tysdal Moe

Eldrerådets leder Hilmar Egeli

Pensjonister og andre hjertelig velkommen

Arrangør: Domkirken og Eldrerådet

56


SeniorForbundet

Hvem er de?

Seniorforbundet har vært meget aktiv i

Mortepumpen med artikler, kurs og annen

nyttig informasjon for leserne.

Redaksjonen har fått flere henvendelser fra

lesere som lurer på hva dette forbundet står

for. Vi har via Internett fått vite at Seniorforbundet

er en utbryter fra Seniorsaken.

Som i mange andre organisasjoner ble det

uenighet blant medlemmer i Seniorsaken.

Dette førte til at i Rogaland dannet de sin

egen konkurrerende organisasjon som nå

heter Seniorforbundet.

Helge Carlsen og Alf Sivertsen som fronter

organisasjonen her i Rogaland, forteller at

Seniorforbundet samarbeider med Norsk

Pensjonistforbund og Fagforbundet. De

ønsker helt klart å være en konkurrent og

et alternativ til Seniorsaken. Det viktigste

for oss er å jobbe med en verdig behandling

og pleie av syke og eldre. Deretter er det

viktig å hindre at det oppstår et klasseskille

mell om unge og eldre. Konkret er opplæring

av eldre på Internett noe vi satser ressurser

på, sier Carlsen. Det nye Seniorforbundet er

registrert i Brønnøysund-registeret og har

allerede i overkant av 5000 medlemmer.

Helge Carlsen og Alf Sivertsen skisserer

videre Seniorforbundets satsningsområder:

I vår brosjyre vil du finne vår kjernesak:

Verdig behandling og omsorg for de

svakeste eldre.

Seniorforbundet sine kampsaker:

1. Krever nasjonal minstestandard på

kvalitet og kapasitet i alle ledd av pleieog

omsorgstjenestene.

2. Lovfestet rett til sykehjemsplass når

du trenger det.

Helge Carlsen.

3. Sikre rettferdige pensjonsordning

for alle, spesielt for kvinner.

For tiden arbeider vi med:

Gamle Stavanger sykehus – Tilbake til

folket

Bygging av nytt sentralsykehus for

Rogaland

Etablere et utdannings- og forskningsfond

for eldres helseproblemer

Egne helsetjenester for eldre

Arbeide for å føre seniorene inn i dataog

internettverden.

Belyse kvinners arbeidsforhold innen helseog

omsorg og den store bruken av deltidsansatte

som også forvirrer brukerne.

Få flere kvinner med i styrer og utvalg som

behandler eldres rettigheter fordi det finnes

mer kvinner i den eldste aldersgruppen.

Fordelspakker med bedre forsikringer og

bedre vilkår på banktjenester.

Pensjonsrådgivning fra 50+ fra våre erfarne

ressurspersoner som har lang erfaring fra

forsikring.

Vår bakgrunn:

15 års erfaring fra ledelse av Huseiernes

Landsforbund.

Erfaring fra annet organisasjonsarbeid

innenfor idrett.

Erfaring fra begravelsesbyrå.

Erfaring fra forsikrings- og pensjonsrådgivning.

Vi bygger vår grunnverdier på avdøde

fylkeslege Egil Willumsen sine visjoner og

erfaringer fra et langt liv i lege- og helsetjenesten.

Vi støtter:

Kirkens Bymisjon sin virksomhet.

57


BRUK AV DATAMASKIN

KURS I REGI AV SENIORFORBUNDET VINTEREN 2010/2011, PÅ ELDRES HUS.

VI LÆRER DEG DATA PÅ NOEN FÅ TIMER!

Seniorforbundet arrangerer datakurs for

personer over 50 år. Se vår hjemmeside:

www.seniorforbundet.no

Seniorforbundet har i en årrekke hatt mange

godt voksne på datakurs. Våre kurs starter helt

fra bunnen av for nybegynnere. Hos oss er

ingen dumme eller sene. Vårt opplegg er at alle

skal føle seg trygge ved bruk av datamaskinen.

Vi har tid og har som regel mer tålmodighet

enn både dine barn eller barnebarn. De

mest elementære ting blir gjennomgått. Det

finnes ingen unnskyldning for at de aller

voksneste av oss ikke skal lære data. Vi gjør

det hele enkelt og lærer deg de viktigste

tingene slik at du fort er i gang på internett.

Det skal være gøy å gå på våre datakurs og

vi hjelper hverandre.

Etter en kort stund kan den enkelte lese aviser

på nettet, bestille reiser, bestille hotell. Vi gjennomgår

de forskjellige søkemotorene og viser

hvordan man finner opplysningene på nettet.

Vi legger opp reiseruter for bil via Internett. Vi

drar på byvandring med 3dimensjonale bilder.

Vi lærer også å sende og skrive E-post/E-mail.

Vi lærer å bruke å bruke web-camera og mikrofon

i sammen med MSN. Prat med dine nærmeste

og venner via internett med bilde og lyd.

Vi vil også arrangere nettbankkurs. Ved

gjennomgått kurs kan du selv betale regninger

og overføre penger fra dine kontoer. 50 lappen

du sparer, ved at du ikke lar bankansatte gjøre

jobben, kan du da stappe i egen lomme. Vi har

kunnskap om nettbanken til Sparebank1,

Fokus Bank, DNB Nor og Terra-bankene.

Vi vil også arrangere bildebehandlingskurs.

Vi kan se tilbake på en interessant høst/vinter

med kurs i datainnføring på Eldres Hus. Det

som har gledet oss mest har vært den interessen

og entusiasmen de eldre har vist for å lære nytt.

Det er tydelig at eldre vil og kan! Vår undervisningsmodell

har kanskje også truffet bra.

Vi er svært glade for den tilstrømningen vi har

hatt hittil i 2010 og vil forsette etter samme

modell for kursene våren 2011. Skulle du ellers

ha behov for en privat time for innføring i din

datamaskin, enten hjemme eller du tar den med

deg til senteret om du bruker en lap-top, kan

dette arrangeres på forespørsel, mot en godtgjørelse.

Vel møtt!

Ved gjennomført kurs får du Seniorforbundets

kursbevis som et synlig bevis på at du har

gjenn omgått et av våre kurs.

Kurs 1

Begynnerkurs

Vi går gjennom ord og uttrykk, lærer litt om

hvordan datamaskinen er oppbygget og fungerer

og hvilken nytte du kan ha av den. Du lærer om

de bruksområdene maskinen kan anvendes på.

Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for

nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbundet

eller oppslag i Eldres Hus.

Kurs 2

For deg som har brukt datamaskinen litt

(forsettelse av kurs 1)

Du vil lære hvordan man åpner opp og bruker

Internett. Du kan blant annet lese aviser fra alle

steder i landet – og utlandet. Finne informasjon

om reisemål i inn- og utland. Vi lærer å sende

og motta mail. Hos oss får du prøve å sende og

motta mail. Vi sender mail til hverandre mens

vi er på kurs. Du får din egen mailadresse hos

oss og vi vil kunne svare deg på problemer du

måtte ha. Vi viser deg hvordan du finner bakgrunnsmateriale

til slektsgransking eller andre

58


hobbyer du måtte være engasjert i. Vi vil fortelle

deg hvordan du med litt trening vil bestille

reise, samtale med banken, betale regninger via

din nettbank osv. Du vil også lære om filbehandling

og hvordan du organiserer din datamaskin.

Vi vil også se på facebook og Skype.

Kurs 3

Nettbankkurs

Ved gjennomgått kurs kan du selv betale regninger

og overføre penger fra dine kontoer.

50 lappen du sparer, ved at du ikke lar bankansatte

gjøre jobben, kan du da stappe i egen

lomme. Vi har kunnskap om nettbanken

til Sparebank1, Fokus Bank, DNB Nor og

Terra-bankene. Vi starter kurs så ofte som det

er nok deltakere. Startdato og tidspunkt fåes

ved henvendelse til Seniorforbundet eller oppslag

i Eldres Hus.

Kurs 4

Tekstbehandling (skriveprogram)

Du lærer å bruke din PC som skrivemaskin.

Skrive brev og notater. Du lærer hvordan du

skal arkivere det du skriver eller utreder på en

grei måte. Du lære å sende brev og hilsener til

venner og kjente hvor de måtte befinne seg på

kloden. Hvordan du lagrer det du har skrevet i

filer. Hvordan du kan samle det du har samlet

i hendige mapper, og arkivere mappene med

navn for senere opphenting og bruk.

Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for

nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbundet

eller oppslag i Eldres Hus.

Kurs 5

Innføring i bildebehandling Nedlasting av

data/musikk/filmer

Her får alle deltakerne på en enkel måte en god

innføring i hvordan de får tilgang til et enkelt

bildebehandlingsprogram som hentes ned fra

Internett gratis. Du lærer overføring av bilder

fra ditt digitale kamera. Vi går gjennom teknikken

for nedlasting og brenning av data, musikk,

bilder. Du gjør bruk av egne nedlastede bilder

og går gjennom hvordan du skal kunne lage et

flott program med både tekst og musikk som du

kan brenne på en CD eller DVS

Kurs: etter avtale pr telefon til Seniorforbundet.

Hvorfor er det viktig for Seniorforbundet å lære

eldre data og samtidig stille spørsmålet hva gjør

den nye data/netteknologien for deg?

Nettsamfunn gjør deg mer sosial.

De som sender E-post til en stor del av nettverket

sitt ukentlig, ser 50 % flere av nettverket

ansikt til ansikt enn dem som ikke bruker

e-post. Nettbruk erstatter altså ikke telefon eller

personlig kontakt, men kommer i tillegg.

Våre kursledere har lang erfaring med dataopplæring

og bruk av datamaskinen i jobbsammenheng

gjennom mange år.

Pris for alle kurs kr. 600,- Kursavgift må være

innbetalt ved kursstart. Kursene avholdes i

Eldres hus.

For påmelding eller mer informasjon

kontakt Seniorforbundet ved Helge Carlsen

Eldres Hus – Kongsgaten 43 – PB 592

4003 Stavanger. Telefon mobil 902 62 691

og 950 58 935

eller e-post datakurs@seniorforbundet.no

Kunnskap og venner:

I sine undersøkelse har forskeren funnet ut at

de fleste som besøket et nettsamfunn gjør det

av sosiale årsaker: For å sjekke om noen har

tatt kontakt med dem siden sist, for å ta kontakt

med andre, for å skrive eller lese meldinger.

Vi har også inngått avtale med databutikk i

området med gunstige priser på datamaskiner

og program for våre medlemmer. Vi har

også inngått avtale om hjelp til våre medlemmer

ved kjøp via Seniorforbundet. Henvend

deg til Seniorforbundet for å få utlevert

rabattkupong til vår medlemspris.

TIPS: For deg som har alt, ønsk deg et gavekort

som gir deg rett til å gå på datakurs.

Gavekortene utstedes av Seniorforbundet i

Eldres Hus. En glimrende gave.

567

59


SeniorForbundet

Svar på redaktørens

reaksjon i MP nr. 3

Viser til redaktørens svar på vårt innlegg

om Skråblikk på helsevesenet

Vårt poeng med å advare de unge var

likeså mye myntet på kommunene som

arbeidsgiver og fagforeningen som fortsatt

aksepterer denne misbruken av kvinnelig

arbeidskraft. Vi mente med dette

at dette måtte være en advarsel til disse

slik at arbeidsforholdene blir forbedret i

fremtiden og at det dermed blir attraktiv

å jobbe i helsevesenet. Da vil også menn

søke seg i mye større grad til dette yrket.

SeniorForbundet

I neste nummer

av Mortepumpen:

Dårlig matlyst hos eldre

Så mange sitter hjemme alene

Samtale med Per Sverre Fugeli

død over døden

Dans for eldre

Dataverksted for seniorer

Tannleger

SeniorForbundet

Seniorforbundets dataskole utvider

Vi har vært så heldige å få engasjert en til

person med bred erfaring i fra opplæring av

pc bruk. Han er også ekspert på dataprogrammer

og pc. Vi vil også tilby hjemmetjenester

mot en godtgjørelse ved problemer

med pc og internett.

Det vil være anledning nå til å melde seg på

kurs også på dagtid. Vi vurderer også å ha

dataskole om lørdagene.

Rettelser:

Mortepumpen nr 3-2010

Riktig billedtekst på bildet på side 39 er:

Kampen skole 9. april 1940 med tyske

soldater i skolegården.

Senior-Ynglingen har fått ny leder:

Thor Eriksen, Dronning Maudsgt. 7, 4044 Hafrsfjord

60


SeniorForbundet

Aktiv dødshjelp – et vanskelig spørsmål

– en krenkelse?

Det er flere ord som brukes om aktiv dødshjelp

som legeassistert selvmord og smertelindring.

Stein Husebø ved Røde Kors

sykehjem og professor ved universitetet i

Wien uttrykker at han forstår ønsket. Han

ble landskjent i 1992 da han fortalte at han

hadde avsluttet livet til en dødssyk pasient

som ba om det.

Klare og entydige kriterier finnes ikke. Derfor

kan det være fortsatt aktuelt å opprettholde

totalforbud mot aktiv dødshjelp.

Grensene mellom aktiv dødshjelp, smertelindring

og passiv dødshjelp kan synes vage.

Det er likevel intensjonen med den ene eller

andre handlingen som er avgjørende. Hvis

man aktiv går inn for at en skal avslutte et

liv, så er det drap.

Følgende spørsmål man sitter igjen med er da:

Hvilke behandlingstilbud må vi ha overfor

pasientene som tross optimal lindrende

behandling opplever uutholdelige smerte og

lidelse?

En krenkelse av verdighet, uutholdelig

smerte og lidelse kriterier som lovgiver kan

forholde seg til for å legalisere barmhjertighetsdrap?

Dersom en døende pasient opplever at alt er

forferdelig: Smertene, lidelsen, og krenkelsene,

og ber om å få fred – er det da akseptabelt

at samfunnet og legene setter seg på sin

høye hest, lukker øynene, og sier at det ikke

interesserer dem?

Det siste punktet er hovednøkkelen for å forstå

hvorfor Nederland, Belgia og Sveits har

legalisert aktiv dødshjelp. I disse landene

er selvbestemmelse og autonomi mer enn

selvfølgelig.

Vi frykter at løsningen kan bli dødshjelp der

det heller burde være eldreomsorg, bedre

lindrende behandling eller bedre sykehjemog

spesialtilbud.

Det rødgrønne tannbehandlingssviket

I Soria Moria-erklæringen peker de rødgrønne på at pasienter med dårlig økonomi også

har dårlig tannhelse, med store utgifter til behandling. De foreslo derfor å gå gjennom

regelverket knyttet til offentlig finansiering av tannhelse. De burde heller gjøre den grunnleggende

behandlingen gratis. For det er pasienter som kommer regelmessig som har færrest

problemer. Dette ser nå ut som om det bare var valgflesk. Ingenting har skjedd. Rundt

ni prosent av Norges befolkning oppgir at de ikke har råd til tannlegetime. Det er påvist at

det blant annet er sammenheng mellom hjerte- og karsykdommer og tannkjøttinfeksjoner.

Problemer med tannkjøttet forverrer diabetes type 2. Det er derfor rart at våre myndigheter

ikke ser disse sammenhengene.

61


SeniorForbundet

På tide med nytenkning innenfor eldreomsorgen?

Av: Helge Carlsen og Alf Sivertsen

I den senere tid har det pågått en diskusjon

om sykehjemsplasser og om hvilken kapasitet

som finnes og hvilket behov der er.

Svarene er sprikende. Fra den forskjellige

kommune uttales det at det er tilstrekkelig

med sykehjemsplasser. Fra aviser og tv får

vi et helt annet bilde og ikke minst fra pårørende

til pleietrengende eldre. Hvorfor er det

så stort sprik mellom det som hevdes fra de

forskjellige partene?

I fra kommunalt hold påstås det at ved

bruk av hjemmehjelp og pleie i hjemmet

er det tilstrekkelig kapasitet. Mange eldre

bor alene og har kun kontakt med de kommunale

hjelperne i korte øyeblikk gjennom

døgnet. Disse jobber etter rundetider og skal

nå så mange i løpet av ei vakt. Når man ikke

klarer seg i eget hjem selv med hjemmesykepleier

og hjemmehjelp på grunn av større

behov for omsorg vil man normalt etter en

viss ventetid komme inn i institusjon. Det

er da vanlig at dårlig fungerende eldre får

langtidsplasser på sykehjem gjerne etter en

periode med korttidsopphold.

Fra sykehushold blir det ropt høyt om at

en del ferdigbehandlete pasienter ikke er i

stand til å klare seg på egenhånd, selv ikke

med hjemmesykepleier og hjemmehjelp. Fra

kommunalt hold blir det uttalt at det er bare

å sende dem hjem.

Dette må jo bety at hvis sykehuset har rett

må det utbygges mere rehabiliteringplasser.

Med en stadig større andel av eldre i befolkningen

bør dette arbeidet intensiveres for å

få ned unødige opptak av sykesenger i sykehusene.

Det vil kreves en holdningsendring

i det norske samfunnet, hvor vi aksepterer at

aldring og sårbarhet, sykdom og avhengighet

av andre er en del av livet.

Det snakkes nå om økt sykehjemsutbygging.

Det skal gis lån og støtte til kommunene

fra staten slik at disse kan realisere dette.

Kommunene må allikevel bære en stor del

av utgiftene med dette. Problemet er bare at

kommunene har påtatt seg store oppgaver

på andre samfunnsområdet med langsiktige

forpliktelser og som vanlig blir de eldre nedprioritert

når pengemangelen er der.

Dette vil tvinge frem andre løsninger fordi

det offentlige ikke makter å drive en verdig

eldreomsorg. Vi i Seniorforbundet ser for

oss mange nye løsninger på dette problemet

innen eldreområdet.

Månedens tips fra seniorforbundet:

Små grå: Redd for å bli glemsk? Ta deg en liten spasertur hver dag. Det er rådet amerikanske

nevrologer kommer med etter å ha overvåket 300 frivillige forsøkspersoner over

13 år, skriver the Guardian. Gåturer reduserer risikoen for hukommelsestap og Alzheimer

til dels betydelig og anbefalt dagsdoser er to kilometer, eller til sammen 14,5 kilometer

pr uke. – Lengre turer enn dette ga ikke utslag i undersøkelsen.

62


SeniorForbundet

Private alternativ til kommunale omsorgstjenester

Av: Alf Sivertsen

Debatten rundt eldreomsorg er i full sving.

Ikke så rart, regjeringen har lovet gull og

grønne skoger men kommunekassene er

tomme. Eldrebølgen har for alvor rammet

landet vårt; i tillegg blir vi eldre, friskere og

mer kapitalsterke. I 2020 blir vi i snitt 13 år

eldre enn våre besteforeldre (ref. Institutt for

fremtidsforskning). Hvordan blir eldreomsorgen

når vi trenger den selv om noen år?

Kommer kommunen til å ha et tilbud til oss,

eller må vi belage oss på å passe på oss selv?

Spørsmålet vi bør stille oss er: Hvordan

ønsker jeg å ha det når jeg trenger hjelp?

Dette dreier seg rett og slett om livskvalitet.

Vi har kontaktet et privat firma for å høre

hvordan de ser på dette.

Livskvalitet er et nøkkelbegrep og kjernen

i virksomheten. Der den kommunale helseog

omsorgstjenesten ikke strekker til, er

vårt tilbud et supplement og alternativ der

hjelpen blir utført på brukernes premisser og

etter deres behov. Stadig flere eldre velger å

kjøpe seg ekstratjenester for dermed å forbedre

sin livssituasjon.

Dette firmaet ble stiftet i 2005 har i dag ca

40 medarbeidere og kontorer i 9 regioner.

På få år har markedet for private helse- og

omsorgstjenester fullstendig skiftet karakter.

Så sent som i 2005 var det få eldre som fant

det naturlig å kjøpe private omsorgstjenester.

Nå er etterspørselen meget stor og økende.

Eldre mennesker er nå innstilt på å bruke

penger på seg selv for å sikre seg et bedre

liv og for å kunne bo lenger hjemme. Svært

ofte er det de pårørende som tar kontakt og

ber om et tilbud. Ifølge forskningsstiftelsen

FAFO sliter yrkesaktive voksne med å kombinere

jobb og omsorg for gamle og syke

foreldre. Dette er karrierehemmende, forårsaker

stress og skaper sykefravær.

Firmaet sørger for avlastning til de pårørende.

Effekten er at både de pårørende og

deres foreldre øker livskvaliteten.

Tjenester omfatter sykepleie, personlig

hjelp, følgetjenester, personlig assistanse,

sosialt samvær, stell av føtter, hjemmehjelp,

matlaging og flere andre tjenester. Det er

kunden som definerer hva hun eller han har

behov for. Trenger du privat omsorgstjeneste

ber du firmaet om å komme med et

tilbud. Du får da et hjemmebesøk hvor dere

blir enige om hva som skal gjøres.

Den store fordelen med private omsorgstjenester

er at kunden bestemmer. En fordel

som fremheves er at de har bedre kontinuitet.

Hver kunde har sin faste omsorgsperson

som kommer til avtalt tid og så lenge kunden

ønsker det.

Neste skritt er å se også på muligheten for å

tilby boliger med en meget høy servicegrad

tilrettelagt for seniorer, hvor man kan bo så

lenge man vil. Her vil personell fra oss være

tilstede og tilgjengelig for beboerne.

Det fokuserer hele tiden på kvalitet. Det

gjelder selvsagt for alle tjenestene som tilbys,

de fremhever sine internsystemer. De

har god erfaring i å håndtere de fleste typer

situasjoner, og deres ansatte er meget godt

opplært i forhold til dette.

De konkurrerer ikke først og fremst på pris,

men på kvalitet. Med kunden i fokus skal

de alltid være best på utførelsen av våre

tjenester.

63


HVA SKJER

W

skipper worse

Ågesentunet: Tlf 51 58 14 57

DESEMBER

Mandag 06. Kl. 12.00 Underholdning ved Arne Bjelland og Ivar Thorsheim

Mandag 13. Kl. 12.00 Luciaopptog – arkeolog Helge Sørheim forteller noen historier

om vikingenes jul

Torsdag 16. Kl. 12.00 Julemiddag – underholdning og trekning av julelotteriet.

Påmelding.

Mandag 20. Kl 10.30 Julebingo

Tasta: Tlf 51 54 13 47

DESEMBER

Fredag 03. Kl. 10.30 Vikingenes jul ved Helge Sørheim fra Arkeologisk museum

Mandag 06. Kl. 12.00 Luciaopptreden med barn fra Tastavarden barnehage, allsang,

servering av riskrem, kaffe og julekaker

Tirsdag 07. Kl. 13.00 Juleavslutning for turgruppen

Mandag 13. Kl. 13.45 Julemiddag med underholdning. Sang av Aina Økland Schøld og

musikk ved Aril Shcøld, servering av gløgg, surstek, dessert,

kaffe og julekaker. Påmelding.

Tirsdag 14. Kl. 13.00 Juleavslutning for treskjærergruppen

Madla: Tlf 51 59 18 13

DESEMBER:

Tirsdag 07. Kl. 12.30 Konsert med Lucia og hennes terner fra Lions Sunniva. Fri entré.

Onsdag 08. Kl. 12.30 Trekning av julelotteriet – servering av gløgg og pepperkaker

Tirsdag 14. Kl. 13.00 Julemiddag med underholdning. Påmelding.

Ledaal: Tlf 51 56 43 30

Gjenbruksbutikk og Gavebod, man. – fre. kl. 08.00-14.00.

Mini-bibliotek, man. – fre. kl. 08.00 – 15.00

DESEMBER

Torsdag 09. Kl. 12.00

Julekonsert ved Skipper Worse Ensemblet.

Grethe Mo leser «Piken med svovelstikkene».

Onsdag 15. Kl. 12.30 Julemiddag, underholdning ved Hannes Lekestue, sang av Aina

Økland Schøld og musikk ved Aril Schøld. Påmelding.

Søndag 19. Kl. 16.00 Sanger i juletid v/Harald Johnsen. Enkel servering – entré.

Fullstendig program fås ved henvendelse til S.W. sentrene

www.skipper-worse.no

64


W

skipper worse

W

skipper worse

STENGTE SENTRE

JUL/NYTTÅR

SKIPPER WORSE LEDAAL

Fredag 24. desember

Fredag 31. desember

SKIPPER WORSE MADLA

Fredag 24. desember

Torsdag 30. desember

Fredag 31. desember

SKIPPER WORSE TASTA

F.o.m. fredag 24. desember

t.o.m. fredag 31. desember

SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET

Fredag 24. desember

Torsdag 30. desember

Fredag 31. desember

SENIORREISER

REISEMØTE

på Skipper Worse Ledaal

torsdag 27. januar 2011 kl. 13.00

PRESENTASJON AV TURER 2011

Donaucruise 21.05 – 31.05 2011

Lindesnes – Spangereid 15.06 – 17.06 2011

Peer Gynt spelet 04.08 – 09.08 2011

Danmarkstur – Vestkysten med Ringkøbing

12.09 – 23.09 2011

Julemarked i Kiel 04.12 – 08.12 2011

For informasjon/påmelding ta kontakt

på tlf. 51 56 43 30

www.skipper-worse.no

W

skipper worse

KURS

VÅREN 2001

Kursfolder vil foreligge

på Skipper Worse sentrene

fra medio desember.

Ring 51 56 43 30 og få katalogen

tilsendt, eller kom innom.

Du kan også gå inn på vår hjemmeside

www.skipper-worse.no for informasjon

om kursene.

W

skipper worse

Skipper Worse Tasta

søker kreative

FRIVILLIGE

til fri formingsgruppen på mandager

og strikkekafé på tirsdager

Ta kontakt med Gro Sørli Sikveland

på tlf. 51 54 13 47 for mer informasjon.

65


W

skipper worse

W

skipper worse

Skipper Worse Ågesentunet

søker en

FRIVILLIG

som vil være leder for turgjengen

tirsdager kl. 11.00 – 13.00

Ta kontakt med Rita Schrøder

på tlf. 51 58 14 57 for mer informasjon.

Snekkerboden på Skipper Worse

Ledaal

søker

FRIVILLIG

til å være med å starte opp

en ny gruppe og lede den.

Ta kontakt med Ingebjørg Riskjell

eller Gro Sørli Sikveland

på tlf. 51 56 43 30 for mer informasjon.

W

skipper worse

W

skipper worse

SKIPPER WORSE

MIDDAGSDISTRIBUERING

Skipper Worse AS bringer middag

hjem på døren til de som ønsker

eller trenger det.

Det er næringsrik og variert kost

ut fra valgfri, ny og spennende meny.

Du finner den på vår hjemmeside

www.skipper-worse.no

Ring 51 56 43 30

for spørsmål eller bestilling,

eller e-post til:

nina.innvaer@skipper-worse.no

HYGGELIGE LOKALER PÅ

SKIPPER WORSE LEDAAL

– 51 56 43 30

og

SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET

– 51 58 14 57

Bryllup, konfirmasjon, fødselsdager

og minnestund.

Vi bistår med råd

www.skipper-worse.no

66


W

skipper worse

W

skipper worse

SERVICETILBUD

på sentrene

SKIPPER WORSE LEDAAL

51 56 43 30

Frisør:

Mandag – tirsdag – torsdag – fredag

Hud- og fotterapi

Mandag – fredag

SKIPPER WORSE MADLA

51 59 18 13

Frisør:

Mandag – tirsdag – fredag kl 09.00–15.30

Fotpleie:

Onsdag og torsdag kl. 08.00–14.30

SKIPPER WORSE TASTA

51 54 13 47

Frisør:

Tirsdag, torsdag og fredag

Fotpleie:

En dag i uken – ring for avtale

DANS PÅ LEDAAL

kl. 18.00

Søndag 5. desember

Søndag 6. februar 2011

Søndag 6. mars 2011

på Skipper Worse Ledaal

Enkel servering, inngang kr 130,-

www.skipper-worse.no

GATEMAGASINET

Gir mening og arbeid

I salg i Stavanger og Sandnes : Kr 50,- (Halvparten går til selger)

SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET

51 58 14 57

Frisør:

Alle dager kl 09.30–14.00

Fotpleie:

Mandag kl 09.00–14.00

www.skipper-worse.no

67


Spaopphold i Dundice

i Slovakia

Skrevet av Alf Sivertsen – Seniorforbundet

En vakker høstdag ankom vi Dundice til det

Slovakiske paradiset, Diamant spa hotell. Vi ble

tatt i mot av hyggelig betjening og ble vist rundt

på Spahotellet. Først var vi å så på alle de flotte

rommene som var velutstyrte med det meste en

må trenge. Store rommelige rom var det. Fra

enkeltrom til presidentsuiten. Alle rommene

hadde balkong. Vi ble invitert til en deilig lunsj

i restauranten hvor det var det meste av hva en

måtte ønske seg. For den som lever på vegetarianermat

var det rikholdig tilbud. For oss som

liker kjøtt og pålegg var det et stort utvalg. Det

var både varm og kald mat. Etter en liten pause

fikk vi oppleve en del forskjellige behandlinger.

Det var kjempedeilig å få prøve det naturlige

kildevannet som holdt over 28 grader og som

inneholder masse forskjellige mineraler og er

spesielt for det er det eneste i Europa som inneholder

karbondioksid og hydrogensulfid. Etter

20 minutters opphold i vannet gikk vi videre

til helbody massasje som varte i 40 minutter.

Vi følte oss som nye mennesker etter disse to

behandlingene. Det var mange andre behandlinger

på spahotellet som hjelper mot de fleste

lidelser i sirkulasjonssystemet som består av

hjerte og blodårer som frakter næringsstoffer

og oksygen til vevene i kroppen og ikke minst

hjertet og nervesystemet. Også livstidslidelser

som stress og anspenthet gis det god behandling

for. Alt dette blir gjort etter nøye vurdering av

den enkelte som blir foretatt av lege og spesialister

som foreskriver behandlingsmetoder for

å få den best mulige effekten. Samtidig får en

et avslappende opphold på en flott helseferie..

I gamle dager var spaopphold i Dundice en av

favorittstedene for kong Matthias av Ungarn og

Elisabeth, konen til Franz Josef I. Navnet på

kildene er allerede nevnt i skrifter fra ca 1550.

Stedet har vært bebodd siden steinalderen. Vår

guide i Slovakia, Alena viste oss rundt på flere

steder og opplevelser. Vi forteller ikke om dem

nå for det blir en av overraskelsene dere vil få

ved å dra på på spaopphold i Dundice. Det er

mye å glede seg til. Mer kan du lese på hjemmesiden

til Seniorforbundet:

www.seniorforbundet.no

God reise!

68


Syng julen inn

på Clairon Hotel, søndag 12.12. 2010 kl. 13.00

Program for dagen

Årets Luciaterner ved Lions Club Sunniva ved Torunn Harr.

Juletanker ved Kjell Inge og Marthemo Olsen fra Frelsesarmeen. Allsang

og underholdning ved Terje Rønnevik og Jan Knutsen. Middag og kaffe.

Taler ved ordfører Leiv Johan Sevland og leder av Eldrerådet Hilmar Egeli.

Blomstertrekning på inngangsbillettene.

Billetter selges og bestilles i Eldres Hus, Kongsgt. 43, tlf.: 51 50 72 71.

Billettpris kr 350,-

Lassaveien 10

69


Ønsker du et hjelpe-og omsorgstilbud

til deg selv eller dine nærmeste?

Hjemmeomsorg er et privat selskap som

tilbyr helse- og omsorgstjenester av høy

kvalitet.

Vi er et alternativ eller supplement til

dagens offentlige hjemmebaserte

tjenester.

Vi kan tilby ulike tjenester som:

• Sykepleiefaglig ekspertise

• personlig stell og pleie,

• sosial omsorg, tilsyn og avlasting

for pårørende,

• støttekontakt, personlig assistent

• hjelp til husarbeid, følge til lege,

sykehus osv.

Sjekk vår hjemmeside:

www.hjemmeomsorg.no

eller ta kontakt med daglig leder Rita Ims

på telefon 51 82 82 65 / 924 06 146

for mer informasjon.

70


Har du nedsatt syn eller hørsel?

Ta kontakt med Ressurssenter for Sansetap

Ressurssenter for Sansetap er en tjeneste i

Stavanger kommune. Her er det ansatt fagkonsulent

syn og fagkonsulent hørsel som

arbeider med tilrettelegging og formidling

av syns- og hørselshjelpemidler i forhold til

personer som har så nedsatt syn og/eller hørsel

at de regnes som svaksynte og/eller hørselhemmede.

Formidling av hjelpemidler er i

samarbeid med NAV Hjelpemiddelsentralen.

For å få hjelp fra Ressurssenter for Sansetap

må man:

• være over 18 år.

• bosatt i Stavanger kommune.

• ha fått diagnostisert nedsatt syn eller

nedsatt hørsel hos en spesialist.

Ressurssenter Sansetap holder til på

Jo han nes Læringssenter, Haugesundsgata 27.

Tjenesten er gratis.

Ta kontakt på tlf.: Hørsel: 51 50 67 95 • Syn: 51 50 67 94

Mail: sansetap@johannesls.no

Rådgivningskontoret for hørselshemmede – en tjeneste

for personer med nedsatt hørsel og deres nettverk

Er du blant de som har begynt å høre dårlig, skal få eller har fått høreapparat

eller at øresus er blitt plagsom, – kom innom for å få informasjon.

Torsdager mellom kl. 10.00 og 12.00 er vi tilstede på Eldres Hus i 3. etasje,

Kongsgaten 43, inngang fra Parken. Heis kan benyttes.

Vi kan gi råd og veiledning om tilbud og rettigheter personer med nedsatt hørsel har.

Vi kan kontaktes tirsdager og torsdager kl. 10.00 – 15.00 på telefon

47 80 35 41 (også SMS), teksttelefon 51 50 66 59 eller på e-post

horsel@johannesls.no

Rådgivningskontoret betjenes av audiopedagoger og holder ellers til

på Johannes Læringssenter, Haugesundsgata 27.

Tjenesten er gratis og tilbys voksne bosatt i Stavanger kommune.

Bekymringstelefonen

Opplever du noe som du synes er vanskelig? Vet du ikke hvor du skal henvende deg for å få

hjelp? Da kan du ringe Pensjonistforbundets bekymringstelefon: 94 85 60 04.

Hver dag mottar telefonen mange henvendelser fra pensjonister, ektefeller, barn eller andre

pårørende. De bekymringene det meldes om er alt fra ensomhet og hjelpetiltak til arvespørsmål

og samlivsproblemer. NB! Den som tar telefonen har taushetsplikt.

Telefonen er åpen mandag – fredag fra kl. 09.00 – 14.00.

71


P O

E

P

.

P.

T A L T

P O R

T O

B

P OS T E N NOR G E

E

Returadresse:

«Mortepumpen»

Servicetorget

Olav Kyrresgt. 23,

Postboks 8001

4068 STAVANGER

P OS T E N NOR G E

P

.

P.

P O R

T O

B

E

T A L T

P OS T E N NOR G E

P

.

P.

T A L T

P

.

P.

P O R

T O

B

E

T A L T

Trenger du ekstra omsorg?

De fleste mennesker, unge som eldre, ønsker å være hjemme til tross for

sykdom. Prima Omsorg tilbyr helse og omsorgstjenester med et fleksibelt

tilbud hvor livskvalitet og trygghet til hver enkelt bruker står i fokus. Vi

inngår faste avtaler eller gir deg hjelp ved behov. Du får faste personer å

forholde deg til.

PERSONLIG HJELP

Vi tilbyr hjelp til dusj, stell og personlig

pleie. Du bestemmer når vi skal komme og

hvor ofte. Ønsker du fotstell kan du få det

hjemme i stua!

FØLGETJENSTER

Transport til lege/sykehus og annet. Vi kan

stille personell om du trenger følge på

helsereise eller lignende.

SYKEPLEIETJENESTER

Vårt helsepersonell kan gi stell og pleie ved

sykdom, og ta seg av medikamenthåndtering.

Prima Omsorg kan også bidra med omsorg

og pleie ved livets slutt.

ANDRE TJENESTER

Har du som pårørende behov for avlastning

for ektefelle eller kanskje gamle foreldre, kan

vi stille opp. Vi har blant annet god erfaring

fra avlastning og bistand for demente som

ennå bor hjemme. Vi følger opp med besøk

og hjelp, og telefonisk kontakt om det er

ønskelig.

Har du behov for hjelp til matlaging, innkjøp

og stell i hjemmet kan vi bidra. Ønsker du

også sosialt samvær er vi gode samtalepartnere

som har tid og ro til en hyggestund.

P O R

T O

B

E

Tre om Prima Omsorg

Gudrun Haug

- Mariero, Stavanger

Jeg bruker Prima

Omsorg til alt mulig.

Vi går på kino, teater,

kunstutstillinger, følge

til lege og frisør, gå turer, shopping og

kafébesøk. Hun fra Prima Omsorg er

en god venninne. Hun får meg i godt

humør og øker min livskvalitet. Det er

veldig bra å ha én person å forholde

seg til.

Hartvig Stangeland

- Ramsvik, Stavanger

Jeg bruker Prima

Omsorg som min

støttekontakt.

Vi går på kino,

fotballkamper, museum, kafébesøk og

kjører turer. Jeg kan alltid ta kontakt

med Prima Omsorg. Min kontaktperson

er alltid blid og får meg til å tenke

positivt.

Kåre Møller Eliassen

- Moss

Jeg ble bruker

av Prima Omsorg da

jeg trengte hjelp pga

sykdom og alderdom.

Jeg har siden første møte følt meg

trygg og fått en bedre livskvalitet.

Jeg får hjelp og oppfølging til alt jeg

trenger, f.eks. følge for å besøke min

kone på pleiehjem, matlaging og

husstell. Jeg er veldig fornøyd og kunne

ikke klart meg uten hjelpen jeg får.

Ta kontakt med vår avdeling i Rogaland på tlf 51 31 85 55

Oslo (hovedkontor) tlf 23 05 97 70

Asker og Bærum tlf 67 58 93 00

Follo tlf 64 93 22 60

Grenland tlf 35 57 09 00

www.primaomsorg.no

Lillehammer tlf 47 81 48 00

Romerike 67 41 16 36

Vestfold tlf 33 45 93 33

Østfold tlf 69 27 00 00

LAYOUT: GRAFICA HUNDSNES. TRYKK: GUNNARSHAUG AS

More magazines by this user
Similar magazines