Mortepumpen nr 4, 2010 - Stavanger kommune

stavanger.kommune.no

Mortepumpen nr 4, 2010 - Stavanger kommune

Han ville mer enn gjerne overlate ansvaret for

gården og alt hva det innebar til broren. Han selv

ville flytte til Vikebygd sammen med Bertha og

ungene! Chester skriver i minneboken sin: (…) Så

hausten 1940 bar det med innleigd skøyte attende

til Vikebygd. Me hadde då bodd ca. eit år på

«Øynå», og eg vil seia at det var eit lærerikt, innhaldsrikt,

spennande og minnerikt år, – og heilt

ulikt noko me elles hadde opplevd. (…) Ein av

grunnane til at me trivdes på Øynå var nok at me

merka det gode forholdet det var mellom mor og

far (mor ba oss kalla Bernt for far…) og det beste

minnet me har frå Snilstveitøy er sjølvsagt at mor

og far Bernt fekk ein son og at me fekk ein bror.»

Bertha og Daniel. Ny-kjærester og nye hatter.

De flytter igjen

Det var bestemt, før de giftet seg, at Bertha og

ungene skulle flytte til Snilstveitøy og bo på Bernt

sin heimegård, sammen med moren hans og et par

av hans ugifte søsken. De hadde et stort hus, og det

var ikke uvanlig i den tiden, at sønnene – ikke så

ofte døtrene – ble boende heime på gården, dersom

de forble ugifte, eller ikke tok arbeid annet sted.

Det var imidlertid ikke Berthas ønske å bo på

Snilstveitøy. Hun likte seg bedre på fastlandet!

Men akkurat der og da, hadde hun ikke noe valg.

Det var Bernts plikt å ta seg av gården og familien.

Men som det gode menneske han var, forsto

han at Bertha lengtet hjem til Vikebygd, og derfor

trøstet han henne så godt han kunne.

Men så skjedde det, at en dag (det må ha vært på

forsommeren i 1940) kom plutselig Bernt sin to

år eldre bror, Martin, hjem på besøk. Han hadde

bodd og arbeidet i Stavanger noen år, men nå

ville han hjem igjen. Da han sa at han ønsket å

overta gården, var det ikke nei i Bernt sin munn.

Men året er 1940, og det er krig i verden

Chester skriver i sin minnebok en hel del om

hvordan de hadde klart seg under krigen: «I 1940

var me fire borna frå eit til elleve år gamle, og då

krigen slutta våren 1945 var me blitt frå fem til 16

år gamle. I dei 5 krigsåra hadde me alle fire vakse

monaleg og me trong mykje mat og større klær.

På den tida målte dei kvart år vekta og høgda på

alle skuleelevane. Mine målingar viste at eg i dei

tre første åra voks med over 12 cm. for kvart år,

og var utvaksen til 193 cm høgd og vog 70 kg før

eg var konfirmert i 1943. (…) og det var litt av

eit under korleis mor greidde å skaffa meg konfirmasjonsklede.

Eg trur helst det var eit prosjekt

som gjekk over fleire år og som kravde stor evne

til langtidsplanlegging og organisering – og den

evna hadde tydeligvis mor. I alle fall så stilte eg

opp på kyrkjegolvet i Vikebygd med dress sydd av

ein bygdeskreddar frå Førde, nye sko nr. 45 og ny

kvit skjorte. Den dressen hadde eg i fleire år, heilt

til eg skifta han ut med russedressen 1949.»

Han begynner på Bryne Landsgymnas

Høsten 1945 begynte Chester på Rogaland offentlege

Landsgymnas på Bryne. Det var bare de riktig

flinke ungdommene som fikk studieplass der i de

åra. Dessuten kostet det penger. Men det sørgde

Bernt for!

Før han reiste til Bryne, hadde han blitt «småkjæreste»

med Ingrid Dommersnes, som også var

Vikebygding. Faren hennes var ikke bonde, men

arbeidsbestyrer (for telegrafen) for Rogaland og

deler av Sunhordland og Vest-Agder). Som Chester

var hun humørfylt og glad i å lese og flink til

6

More magazines by this user
Similar magazines