Mortepumpen nr. 2 2008 - Stavanger kommune

stavanger.kommune.no

Mortepumpen nr. 2 2008 - Stavanger kommune

NR. 2

2008

31. ÅRGANG

INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER


Informasjonsblad for eldre

i Stavanger

Utgitt av:

Stavanger kommune

Oppvekst og levekår

Redaktør:

Stein Hugo Kjelby

Redaksjonskomité:

Inger Lied

inger.lied@stavanger.kommune.no

Helga Laake

hlaake@online.no

Halvor Ingebrethsen

halvor.ingebrethsen@getmail.no

Gerd Borgenvik

gebo80@msn.com

Stein Hugo Kjelby

skjelby@stavanger.kommune.no

Redaksjonens adresse:

«Mortepumpen»

Eiganes og Tasta

helse- og sosialdistrikt

Sverdrupsgt. 37

Postboks 55, 4001 Stavanger

Tlf. 51 50 82 96

Bladet kommer ut 4 ganger pr.

år og sendes fritt til alle over

67 år i Stavanger kommune

Neste nummer kommer ut

24. september 2008

Stoff må være i redaksjonen

20. august 2008

Forsidebilde:

Prekestolen

Foto:

Ukjent fotograf

Opplag:

12.000 eksemplarer

Trykk og layout:

Allservice AS

4017 Stavanger

Internett:

www.stavanger.kommune.no

Publikasjoner

På redaktørkrakken:

Til Paradis

I

hvert nummer av Mortepumpen presenterer vi

en byprofil. Dette er personer fra Stavanger

som på en eller annen måte har gjort seg bemerket

av ulike grunner.

I

dette nummer presenterer vi Varmestuen personlig

– Evald Høyland. På side 3 blir han

nærmere omtalt og skal ikke beskrives her. Det

som imidlertid slår en nå en leser slike intervju er

hva vanlige mennesker gir av seg selv til og for

andre. De har nærmest gjort sin interesser til et

kall – en livslang tjeneste.

Gledelig er det at Varmestuen får god støtte av

Stavangers befolkning og at de nå får bedre

og mer funksjonelle lokaler i Paradis. Vi får håpe

at Varmestuens brukere også får oppleve at stedet

til tider kan oppleves som et paradis.

Er du utrygg hjemme har Stavanger kommune

et lite «paradis» å tilby. Trygghetsavdelingen

har nå flyttet fra Stokka sykehjem til Vålandstunet

sykehjem. Har du behov for noen dagers

opphold i trygge omgivelser kan du ringe direkte.

Les mer om dette tilbudet på side 37.

Redaksjonen ønsker alle en god sommer!

2


BYPROFILEN

Evald Høyland

Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

«Varmestuens venner» – omsorg og rehabilitering

for mennesker i nød – kjærlighet

– respekt. Hvis dette var stikkord for å

finne fram til en spesiell person, tror jeg de

fleste i Stavanger ville ha slått fast at dette

må være Evald Høyland. Og det er det, –

selvsagt. Sammen med kona Gerd, som

døde for seks år siden, har han og familien

stått på for de vanskeligstilte i samfunnet

gjennom 35 år. Nå overlates arbeidet til

sønnen Geir og søsteren Tone, som skal

føre dette videre.

Evald Høylands livsverk fortjener så

visst omtale i Mortepumpen. Derfor er han

endelig vår profil i dag. Vi har møtt ham,

pratet og fått ham til å fortelle om seg selv

og sine og familiens virksomhet, som etter

det vi forstår også har vært en velsignelse

for dem ved å kunne se at arbeidet har båret

frukt og stadig er i vekst. Vi i redaksjonen

mener nok at denne profilen for lengst skulle

vært presentert. Men når han nå endelig

blir det, synes vi det også er et passende

tidspunkt, når nå stafettpinnen leveres

videre i familien og institusjonen står i ferd

med å etablere seg i nyinnkjøpt eiendom i

Paradis. Adressen til den nye varmestuen,

Paradis, passer jo derfor særdeles godt for

de mange som har fått hjelp, trøst og «daglig

brød» via familien Høyland som i hele

denne tiden har hatt sitt tilholdssted på Lagårdsveien.

En ny tid, med nye utfordringer

ligger foran en familie som har sett det som

en oppgave i livet å øve barmhjertighet mot

sine medmennesker.

Vi treffer Evald Høyland i hans koselige

hjem i Ramslandssmauet 2 med Bybrua

som nær nabo og utsikt til Badedammen,

hans eget «swimming-pool», som han selv

sier. Det ligger bare noen svømmetak fra

huset hans.

Halve livet i omsorgstjeneste for andre

Evald Høyland er nå 75 år. Nesten halve

Evald Høylands kone, Gerd var hans store støtte

og samarbeidspartner gjennom hele ekteskapet.

Hun døde for 6 år siden.

3


livet sitt har han viet til å hjelpe andre som

var kommet i samme situasjon som han

selv en gang var. I 35 år har han sett det

som sin oppgave å bringe medmennesker

ut av det fangenskap alkoholen er årsak til.

Sammen med kona Gerd, har de to brukt

livet og sine midler til å bekjempe andre

menneskers tragedie, som har fått sine liv

ødelagt av behovet for, det han selv omtaler

som et «avhengighetsforhold til rus».

Å hjelpe dem tilbake til livet ved å få dem

til å endre sitt drikkemønster. I denne situasjonen

omtaler han seg selv som en slags

«medisinmann» og lovpriser kona som

gikk i front for å få opprettet den såkalte

Klinikk A. Han takker også for egen del

for den hjelp han selv fikk i Kristiansand

gjennom den såkalte «tirsdagsklubben»

til sørlendingen Oscar Olsen. Den hjelpen

han fikk, førte til en trang hos ham for å

vie resten av livet sitt for andre. Og det

har han gjort til gangs. Evald Høyland er

utdannet maler og drev også med teppeog

golvlegging. Men altså for 35 år siden

betød omsorgen for andre mer enn

maling, tepper og golv for ham. Og kona

Gerd var den sterke støtten han trengte for

å endre livsstil. Ikke rart at han savner

henne og knytter henne til den virksomhet

de i alle disse årene, uselvisk har stått

for.

Hjelp uten støttemidler

Etter å ha hørt rørende og utrolige historier,

sitter vi igjen med spørsmålet om økonomi.

– Hvordan finansierte dere alt dette,

med overnatting, mat og omsorg?

– Vi hadde jo ikke flust av midler. Ikke

noe utenom den lønnen jeg fikk for mitt

arbeide. Vi levde selv sparsomt og benyttet

det vi satt igjen med til å hjelpe dem som

ingenting hadde, svarer han.

Varmestuen på Lagårdsveien. Den skal nå fraflyttes.

Men hva med overnattingssteder? Det

var jo ingen varmestue den gang.

Til dette svarer han at det ble en utfordring

de selv måtte løse etter hvert og etter

behovets størrelse. Svært ofte lot de fremmede

som trengte hjelp, få overnatte hjemme

hos dem privat. Der fikk de gjerne også

det måltid mat som var nødvendig. Andre

ganger og hvis behovet var større enn de

selv kunne makte, var det sønnen Geir og

datteren Tone som tok seg av de foreldrene

ikke hadde plass til. Høyland forteller

videre at på den tid fikk de ingen hjelp fra

kommunen. De vant ikke fram med sin

argumentasjon og følte seg også mange

ganger avvist når de la fram sine behov for

å hjelpe dem som verken hadde krefter

eller mot til selv å ordne opp. – Heldigvis

rettet dette seg etter hvert. Vi ble tatt mer

seriøst når vi hadde resultater å vise til.

Men ennå var det langt fram til der vi er i

dag. Og det var vårt eget «kall» og initiativ

vi bygget videre på.

Varmestuens venner blir til

Etter hvert åpnet det seg en mulighet for å

drive omsorgsarbeid fra «egne» lokaler

hvor de kunne ta i mot overnatting for dem

som intet sted hadde. Og gi dem mat som

4


var sultne men ikke hadde anledning til å

skaffe seg det. Da fengselet på Lagårdsveien

43 ble «fraflyttet», kom tanken om å

kunne bevare det som et dagsenter og nattlosji.

– Da ble det nødvendig med en aksjon

for å skaffe midler utover det vi selv disponerte,

sier Høyland. Denne tanken kastet så

Rogalands Avis seg over i en lederartikkel

med slagordet «Vi skal bevare Lagård». Og

denne overskriften ble fulgt av følgende

oppfordring: – Nå kan hver og en av oss få

anledning til å yte sitt bidrag for at Lagårdsveien

43 kan bevares som dagsenter og

nattlosji. Varmestuens venner med Rogalands

Avis som aktiv medspiller starter i dag

en innsamling, og det er opprettet en konto

i Hetland Sparebank med kontonummer

6032983, skrev avisen den 22. november

1989. Og Evald Høiland, daværende formann,

fulgte opp med følgende: – Alle henvendelser

viser at byens befolkning ønsker å

ta vare på dette stedet og innsamlingsaksjonen

vil forhåpentlig ha påvirkningskraft

overfor politikerne. Alle bidrag, små som

store, vil bli mottatt med samme takk.

Laget seg et eget ordtak/valgspråk

Han forteller videre om et besøk hos en

lege hvor han hadde tatt med en av sine

«klienter». Da legen så hvordan den «medbrakte»

så ut, avviste han totalt både

undersøkelse og råd til hvordan denne

mannen kunne bli hjulpet. – Da, sier Høyland,

da utformet jeg mitt eget «ordtak»,

eller valgspråk, om du vil. Dette har jeg

siden den gang alltid hatt for øyet når forkomne

trenger hjelp: «Det går an å finne

gull i en rennestein.» Som et eksempel på

dette forteller han videre om en person

som var blitt oppsagt på jobben for sine

problemer og som han selv da tok ansvaret

for og fikk på rett kjøl igjen. – Dette skjedde

for 27 år siden. Og jeg har nettopp fått

være med i hans fødselsdag. Tørrlagt i 27

år fordi noen tok seg av ham. Dette er bare

et eksempel blant mange andre som viser

hva omsorg kan føre til, sier Høyland med

et godt, varmt smil.

Familien selv som stab – Løser politiets

overnattingsproblem

Etter hvert som Høyland forteller, tvinger

det seg fram et spørsmål om hvem som

hjalp til i alle de situasjoner og oppdrag de

tok på seg. – Ingen andre enn oss selv. Det

Gerd og jeg ikke maktet eller hadde kapasitet

til, tok barna, Geir og Tone seg av.

Også de hadde sine forbindelser som trådte

støttende til når noen trengte husrom og

mat for en natt. Familien var sin egen stab.

Vi avlastet også faktisk politiet med husrom

for uteliggere, forteller han og viser fram et

utklipp av Rogalands Avis fra 1989 som

forteller at «Politiet er lei av fyllik-omsorg».

Avisen skrev videre: «Gerd og

Evald Høyland vil bygge et nytt hus i Stavanger,

for berusede uteliggere som trenger

en plass å overnatte. Nylig gikk politiet ut i

Rogalands Avis og sa at uteliggere beslagla

mye av etatens kapasitet i mangel av

andre tilbud. Ildsjelene i Varmestuens venner

kan bli løsningen på problemet.» Og

det ble de.

Paradissvingen 1, blir fra sommeren av Varmestuens

nye adresse.

5


Hva nå, mon tro?

Skal Evald Høyland nå bare lene seg tilbake

og hvile på laurbærene? Vi stilte ham

spørsmålet. Han ristet på hodet med et

underfundig smil: – Nei, jeg skal fortsatt

være med i kulissene med råd og motivering.

Etter hvert så har kommunen også

innsett betydningen av vårt arbeid og vi

har vel nå faktisk en form for samarbeid

om de utfordringer vi står overfor. Men vi

har ingen kommunal godtgjørelse. Utgiftene

og løsningene må vi selv sørge for. Jeg

er også opptatt av å gi råd til dem som nå

skal fronte arbeidet. De må formidle til

våre «klienter», at verken i sorg eller glede

bør alkoholen være gjest. Den fører, etter

egen erfaring aldri til noe godt. Vi ser fram

til den 2. juli. Da skal vi offisielt overta

eiendommen i Paradis. Og vi har nye ideer.

Men hva disse dreier seg om, vil jeg ikke ut

med i dag. Jeg vil også gjerne være med å

påskynde en videre utvikling av Varmestuen

slik at vi fortsatt kan være en hjelp til

dem som ikke makter å få orden på livet

sitt. Jeg føler også en god tilbakemelding

fra innbyggerne i Stavanger. Fra vi startet

har vi stort sett bare møtt velvilje. Og det

er vi takknemlige for og sikre på også vil

følge oss i fremtiden, sier han engasjert.

Evald Høyland med en av sine mange fritidsbeskjeftigelser:

Korssting-bilder.

– Hva med huset på hjørnet av Madlaveien

og Wesselsgate? antyder vi.

– Det var en trist affære som jeg ikke vil

si så mye om, annet enn at jeg er glad for

det gikk bra til slutt. Og at vi også nå har

fått opprettet et styre som jeg har full tillit

til. Jeg selv sitter i dette og ser lyst på det

videre arbeid, sier en engasjert pioner for

det frivillige omsorgsarbeidet for uteliggende,

hjemløse alkoholikere. – Fellesskap

og likhet for alle, er et slagord som Varmestuen

arbeider etter, understreker han.

– Hva fyller du fritiden med, dersom du

har noen?

Han forsvinner opp på loftet og kommer

ned med et stort, korssting-sydd bilde.

«Dette, bl.a.», sier han. Og korsstingsarbeid

er han glad i. Likeså andre aktiviteter så som

kobberstikk som vi også ser pryde den ene

veggen i stua hans. Dette koser han seg med

innimellom når han trenger å koble av.

Men han savner Gerd! Han kan ikke nok

lovprise henne for det hun var for ham og

hva hun betydde for alle dem som ble hjulpet.

Men han er glad for at andre den gang

kom med og nå skal ta over livsverket de

etablerte og hvor penger kommer langt ned

på prioriteringslisten i forholdet til det å

kunne hjelpe andre og ta seg anledning til

det av de midler de selv tjente på andre

oppgaver. Og han er glad for han vet at

arven vil føres videre i samme ånd som de

selv gjorde nå når stafetten overlates i sønnen

og datterens hender.

Og Mortepumpens utsendte takker for

seg og skal forsøke å rygge bilen ut av det

trange Ramslandssmauet. Da går døren i

nr. 2 opp igjen og Evald kommer ut for å

hjelpe meg ut av «den smale vei». Han

dirigerer meg trygt ved hjelp av håndbevegelser

og muntlige råd.

Også i denne situasjonen kunne han ikke

dy seg for å hjelpe en annen.

6


Tanker tilbake

Av Karina Weltzien

Stavanger Aftenblad hadde i februar en reportasje

om den katolske menigheten i Stavanger og

plassproblemene etter at menigheten har vokst til

flere tusen medlemmer.

Reportasjen førte meg i tankene ca. 65 år tilbake

i tiden. Da jeg begynte i første klasse i 1941,

var Kampen skole okkupert av tyskerne, og klassen

min ble plassert i Håndverksvennenes aldershjem

i Møllegata. Andre klasse foregikk i Odd

Fellow-losjen i Ny Olavskleiv. På begge disse

stedene var elevene plassert ved langbord. Tredje

klasse ble henvist til foreningslokalet til den

katolske kirken. For en forbedring – et skikkelig

klasserom. Her fikk vi pulter – de gamle trepultene

med lokk som kunne løftes opp. Vi ble tatt

godt vare på av lærerne og hadde det kjekt på

skolen. Her fikk vi også mot slutten av krigen servert

suppe fra Danmark og Sverige, som smakte

oss fortreffelig. Gymnastikken foregikk ute på

gårdsplassen mellom kirken og foreningslokalet,

så vel linjegymnastikk som ballspill og stafett.

Den katolske kirken var den gang en brunbeiset

tømmerkirke i dragestil, etter det jeg minnes.

Kirkeklokken ringte til bønn med visse mellomrom.

Nonnene som hadde sitt virke på det katolske

sykehuset rett over gaten, var et eksotisk syn

for oss elever. Deres påkledning var spesiell, og

de snakket gebrokkent. Nonnene var veldig hyggelige.

Ved juletider ble vi barn invitert inn i kirken

for å se på julekrybben. Julekrybbe var noe

vi ikke var vant med den gangen. Pateren var

også en vennlig, forekommende mann. Når flyalarmen

gikk, ble elevene og «frøken» tatt med

ned i kjelleren sammen med ham og noen av

nonnene. Vanligvis vanket det småkaker fra en

boks de hadde med seg. «Frøken» leste for oss,

så oppholdet ble ikke så skremmende. Heldigvis

slapp Stavanger store ødeleggelser, og vi barn

visste den gang ikke noe særlig om krigens

skrekkelige ødeleggelser og lidelser. Vi kunne gå

opp og fortsette undervisningen når «faren over»

lød. Fjerde klasse foregikk også samme sted.

Fra området til den katolske kirken kommer

også ett av mine aller sterkeste minner: 7. mai

1945. Da skoledagen var slutt denne dagen, kom

vi elever ut i Dronningens gate. Det var en herlig

vårdag, hekkene hadde fått grønt skjær, og ut av

mange vinduer hang det norske flagget. Øyeblikket

var magisk. Om ettermiddagen brøt jubelen

løs i byen selv om kapitulasjonsdokumentet ennå

ikke var undertegnet.

Noen av oss gamle elever hadde en liten

sammenkomst for en tid siden. Selv etter så

mange år – vi var bare 11–12 år gamle den gangen

– mintes vi og snakket beveget om dette uforglemmelige

øyeblikket. Bare de som opplevde

maidagene i 1945 kan fatte hvor stort det var å få

friheten igjen, å slippe angsten for at Gestapo

skulle arrestere foreldrene våre, for at hjemmene

våre skulle bombes. På en måte føles alt dette så

nært. Faktum er at min årgang hører til de yngste

som husker krigsårene.

Om høsten fikk vi begynne på en nedslitt

Kampen skole. Det var stas. Når jeg nå hører alle

klager på skolesituasjonen, på bygninger, undervisning

og manglende fasiliteter, undrer jeg meg

over at vi eldre i det hele tatt fikk lært noe og

kom oss gjennom skoleårene med helsen i

behold. Menneskene på den tiden hadde ikke så

store krav. Mangler var en del av folks hverdag.

Det var ikke mange katolikker i distriktet den

gang. Den gamle, koselige kirken ble revet for en

del år siden, og den nye, moderne ble bygget

samme sted, men nå er altså den også for liten. Vi

får håpe at det finnes en god løsning for den store

og voksende St. Svithuns menighet.

7


KIRKEINNVIELSE I XINHUA

Tekst og foto: Gerd Borgenvik

Starten fra Hunans hovedstad Changsha

skjedde i tett tåke, noe som imidlertid ikke

hindret trafikantene i å foreta de mest

hasardiøse forbikjøringer.

At det var innført femdagersuke i Kina

var lett å merke. Veibanen var full av fotgjengere

og syklister, og sjåførene lå på

bilhornene for å skaffe seg en liten passasje

i menneskehavet.

Første stans var byen Ningxiang, der vi

oppsøkte kirken ved elva.

Folk stimlet sammen for å betrakte de

rare fremmede, og noen våget seg til og

med helt inn i kirken sammen med oss.

Da jeg ville fotografere den kvinnelige

presten sammen med kirketjeneren, kniste

hun forlegent. Som ugift kvinne gikk det

ikke an å bli fotografert alene sammen med

en mann, men tilskuerne stilte villig opp

som anstand.

Landskapet som vi reiste gjennom, var

så fruktbart at det kunne høstes to ganger i

Kirkekoret i Xinhua. Siden skiftet de til hvite

kapper.

året, hvilket har skaffet Hunan betegnelsen

«Kinas kornkammer». Noen steder ble det

pløyd med motoriserte sykkelploger, andre

steder var bøfler og okser fortsatt den viktigste

trekkraften.

Rismarkene var grønne og velstelte, og

innimellom stod gule oljeblomster som

tente lys.

Tåka lettet da vi nærmet oss byen Loudi,

der vi stoppet ved en katolsk kirke som

var i ferd med å rase sammen. Kirken var

tatt midlertidig i bruk som nuddelrestaurant,

men det var forhandlinger i gang

med fem kristne grupper i byen, som gjerne

ville overta tomta og bygge ny kirke

der.

I Loudi dukket også en delegasjon fra

myndighetene opp. Det var representanter

for RAB (Byrået for religiøse saker) og

8


Kinarepresentant, Einar Braadland hilste fra

NMS,

United Front (en paraplyorganisasjon for

forskjellige ideologier). De mente nok det

var best å ha oss under kontroll. Tolken tok

plass i vår bil, og det gikk snart opp for oss

at vi kunne snakke ganske fritt. Blant annet

tok vi opp etbarnsproblematikken med ham.

Det er et sørgelig faktum at det vesentlig er

jentefostre som blir abortert, og at Kina med

tiden vil ha et maskulint overskudd.

«Hva når alle disse vokser opp og skal

ha seg ektefeller?» spurte jeg.

Tolken vår måtte innrømme at det var et

problem. «Kanskje myndighetene ikke har

tenkt nøye nok gjennom saken!» sa han.

XINHUA. I kveldingen kom vi fram til

Xinhua og ble innlosjert på byens beste

hotell.

Teppene var loslitte og flekkete og vanntilførselen

upålitelig, men betjeningen var

like vennlig og smilende som over alt

ellers.

Det viktigste var likevel at vi hadde nådd

fram til målet for reisen vår.

Etter en solid frokost neste dag var vi

godt rustet for dagens program.

I samlet flokk gikk vi til kirken, sju norske

og Jane Yao, fulgt av våre oppassere fra

regjeringen.

Ved en kirkeinnvielse bør man være fin i

tøyet, tenkte jeg, og iførte meg kjole og

hvite sandaler. Det skulle jeg ikke ha gjort,

for veien gikk gjennom et saneringsområde

med dyp gjørme. Dessuten var det

bitende kaldt, og jeg ble en erfaring rikere.

I Kina kler man seg etter vær og vind, ikke

etter anledningen.

Kirken i Xinhua har en lang historie bak

seg. Den første ble bygget i 1907 og var

den gang den største i sentral-Hunan, men

under Mao ble kirken beslaglagt og

omgjort til sykehus.

I 1985 utbetalte myndighetene en erstatning,

og i 1993 stod en ny kirke ferdig.

Den ble imidlertid revet i forbindelse med

sanering av den gamle bydelen. Nå står det

en ny, flisbelagt, jordskjelvsikker kirke der

Under innvielsen kom en stolt mor med denne

«gaven».

9


Etter innvielsen var det kirkete.

og kneiser stolt på toppen av en bratt

bakke.

Kirkesalen befinner seg i fjerde etasje,

med møtesaler, kontorer og utsalg i de

nedre etasjene. De fleste nye kirkene i

Kina prøver nemlig å være selvfinansiert

gjennom forretningsdrift. Dette er også et

av prinsippene i den offisielle Treselvkirken:

Selvstyre, selvunderhold, selvutbredelse.

Kirken var fullsatt da vi ankom, men de

som ikke fikk plass inne, tok oppstilling på

verandaen som gikk rundt hele fjerde etasje.

Nasjonalhymnen innledet den offisielle

delen, med hilsningstaler fra myndighetene.

Det mest overraskende var at norsk

misjon fikk ros for det selvoppofrende

arbeidet de hadde gjort i Xinhua og omegn.

I sannhet nye toner! Etterpå skulle det være

gudstjeneste.

Pastor Chen Yun De begynte med å formane

alle til å være stille og slukke sigarettene(!),

og deretter forkynte han med kraft

og myndighet påskens budskap, med

representantene for myndighetene som

oppmerksomme tilhørere! Etter gudstjenesten

var det kirkete i etasjen under, og

serveringen bestod av frukt, sukkertøy og

sigaretter! Det røykes fortsatt tett i Kina,

selv om det også her er en kampanje i

gang.

Festen fortsatte med middag og sosialt

samvær på hotellet, og talene ville ingen

ende ta.

Tolken vår avsluttet med en sang til ære

for oss,» Edelweiss, Edelweiss, bless my

homeland forever!» – noe som like gjerne

kunne være myntet på hans eget hjemland.

Det var sent da vi endelig kunne

famle oss fram til sengene våre på hotellet.

Strømmen hadde nemlig sviktet, noe

som visstnok skjedde ganske ofte. Vertskapet

vårt hadde gitt oss beskjed om at

de ville beholde oss enda en dag for å vise

oss stedets severdigheter, og det var viktig

å samle krefter til nok en begivenhetsrik

dag.

10


Valbjørg Vaage –

hennes ektefelle dr. Lars Vaage pleide å kalle henne sitt

uunnværlige bakkemannskap. Vi tror han så gjerne. Men

Valbjørg Vaage var og er mye mer enn det!

Av Helga Laake

Valbjørg Vaage hadde ikke noe i mot å la seg

intervjue, men hun understreket stadig at hun

verken var kjendis eller spesiell, så hvorfor vi

absolutt ville skrive om henne i Mortepumpen,

kunne hun ikke helt forstå.

Vel, Valbjørg har jo rett i det at hun ikke er

noen kjendis i Stavanger. Men spesiell er hun.

Ikke på grunn av måten hun kler seg, eller ter

seg på, eller finner på andre ting som skaper

oppmerksomhet. Snarere tvert i mot. Valbjørg

har nemlig aldri gjort noe som har vakt oppmerksomhet

i det offentlige rom. Ingen ting

kunne vært henne fjernere. Det er nemlig

utenfor offentligheten – i forholdet til det

enkelte menneske – på sykehuset eller på

legekontoret – hun har utført sin daglige

gjerning. Fordi hun alltid fra hun begynte på

sin utdannelse som sykepleier i 1949, og frem

til i dag – i august fyller hun 81 år – har satt

det enkelte menneske og hans eller hennes

behov for hjelp – foran sine egne private

behov, og dertil har hun alltid vært glad for

hver dag hun fikk være frisk og til nytte.

(Jeg har aldri hørt den damen klage!) er

grunnen til at jeg nå fikk lyst til å skrive

om henne. Det er nemlig ikke så mange igjen

av hennes generasjon sykepleiere. I hvert fall

ikke av hennes kaliber.

Men først noen ord om hennes bakgrunn:

Valbjørg ble født den 2. august 1927 på garden

Nedrebø i Bjerkreim kommune. Her

vokste hun opp med foreldre, besteforeldre,

et par slektninger og 5 søsken. Valbjørg var

eldst i søskenflokken, og som det energiske

og ansvarsbevisste vesenet hun allerede som

barn viste seg å være, fikk hun tidlig ansvar

og oppgaver i heimen – især overfor sine søsken.

At hun også ble en rollemodell for de to

søstrene ble tydelig den dagen de også, som

Valbjørg, valgte å utdanne seg til sykepleiere.

Valbjørg tok sin 3-årige sykepleierutdannelse

ved NKS – Norske Kvinners Sanitetsforenings

sykepleieskole på Madlaveien

(1949–1952). På den tid sto salmesang og

kristen forkynnelse høyt på prioriteringslista

i de fleste lære-institusjoner. Især de skolene

som hadde med helse- og sosialfag å gjøre.

Og NKS sykepleierskole var ikke noe unntak.

Hver morgen – før undervisningen

startet – måtte elevene synge et salmevers.

11


Det var særlig to salmer skolen hadde lagt sin

elsk på. Den ene var «Gjør det lille du kan,

der hvor Gud har deg satt,» og den andre var

«Gå omkring i Jesu navn, Hjelpe, trøste,

stille savn». Det var alltid en av de to vi sang,

sier Valbjørg med et smil.

Valbjørg vil ikke kalle seg en personlig kristen.

Men som de fleste synes hun det er godt å

ha «noen der oppe» å henvende seg til når det

røyner på. «Jeg legger meg aldri til å sove om

kvelden før jeg har bedt Fader Vår», sier hun

spontant. Og da jeg noe senere i samtalen spør

henne hva hun tror er meningen med livet –

svarer hun uten betenkning: det er å gjøre det

lille vi kan, og å være til nytte for andre!

Det siste året (1951/52) av sin utdannelse

arbeidet hun på Fødeavdelingen på Stavanger

Sykehus, noe hun fortsatte med, også etter

at hun var ferdig utdannet. Men etter vel et år,

søkte hun seg over på laboratoriet, for å

utdanne seg til laboratoriesøster. Å være

laboratoriesøster den gang var nok en mer

krevende stilling enn det å «bare» være vanlig

sykepleier. Etter endt læretid, måtte hun

for eksempel til Rikshospitalet for en periode

på 6 måneder, for å få det endelige beviset på

at hun var skikket for oppgaven.

I 1953 kom den unge nybakte legen Lars

Vaage til sykehuset. Det gikk ikke lang tid

før det oppsto søt musikk mellom de to, for

allerede i 1954 giftet de seg og et par år etter,

satt hun med sitt første og eneste barn, sønnen

Jan, i armene. Han kom til verden den 1.

August 1956, og etter Valbjørgs eget utsagn

har han utelukkende vært til glede for sine

foreldre. At han i likhet med de fleste unge

menn hadde sine utbrudd og påfunn, anser

hun bare som «normalt». Altså, ingenting å

lage noe nummer av! (Hun gjør aldri problemene

større enn de er. Helst motsatt. Hun er

egentlig utrolig nøktern!)

En vil kanskje tro at en «hønemor» som

Valbjørg, ville gi opp enhver tanke på å fortsette

i sitt arbeid da hun fikk barn. Men da tar

en feil. Jan som viste seg å være en sunn og

frisk unge – la meg her skyte inn at han i dag

er fylkeslege oppe i Sør Trøndelag – ble etter

relativt kort tid plassert hos snille passetanter

i nabolaget og etter hvert også i barnehage,

hvilket gjorde det mulig for Valbjørg å ta opp

arbeidet på sykehuset igjen. Men nå som freelancer,

og på timebasis. Avtalen med sykehuset

var at de kunne ringe til henne når de

trengte folk, enten det var på laboratoriet

eller i mottagelsen. Og det gjorde de ofte!

Hun ble m.a.o. ikke gående arbeidsledig med

en slik avtale!

I 1962 startet imidlertid Lars sitt eget legekontor

i Stavanger. Jan var nå en stor gutt på

6 år, og fordi han allerede hadde plass i barnehagen

som lå like ved der de bodde, og

allerede var vant til å gå hjem alene og slå

nummeret til mor på kontoret, og dessuten

hadde snille naboer han kunne gå til hvis han

trengte det, kunne Valbjørg nå helhjertet

engasjere seg i arbeidet som sykepleier og

sekretær på ektemannens nye legekontor. Og

selv om hun den dag i dag blir snakket til på

gaten, eller i butikken, av kvinner som forteller

at de lå på sykehuset i den perioden hun

jobbet der, og at de derfor har så lyst å takke

henne for hvor snill hun var, er det likevel de

30 årene som sykepleier på kontoret til ektemannen

Lars, hun har satt spor etter seg, eller

rettere, som det går gjetord om.

Det var nemlig ingen underdanig legesekretær

folk møtte på forkontoret hos dr. Lars

Vaage. Nei, den de møtte var en smilende,

selvsikker og meget bestemt dame som åpenbart

kunne mer enn man var vant til å møte

på slike kontorer. Det var åpenbart at hvem

som styrte det kontoret! Var køen av pasien-

12


ter stor – det var ikke så mange private legekontor

på den tiden – sørget hun kvikt for å

dele de fremmøtte i 2 grupper; de som hadde

bestilt time i den ene og de som ikke hadde

bestilt time i den andre. De som hadde bestilt

time fikk beskjed om å vente på tur, og de

som ikke hadde time ble tatt inn (en om

gangen!) på kontoret til henne hvor hun fort

fikk avklart hva som plaget dem. Var det

behov for øyeblikkelig hjelp, fikk de komme

inn til Lars så fort som mulig, de andre fikk

imidlertid ny time og et vennlig velkommen

tilbake.

Det var nok de som trodde det var doktoren

selv de hadde snakket med. Lars Vaage

har nemlig selv fortalt at en dag han var alene

på kontoret var det en pasient som banket på

døren. Da Lars Vaage åpnet, sa mannen utenfor:

Er ikke doktoren på kontoret i dag?

Det ble etter hvert svært mange som oppsøkte

det nye legekontoret. Men ingen

behøvde si navnet sitt 2 ganger. Valbjørg husket

hver eneste en av dem – til og med hva tid

de var født. Ikke rart at den enkelte følte at

hun virkelig brydde seg om nettopp henne,

eller han. Og det var også tilfelle. For hun

brydde seg faktisk om hver eneste en – og

selv i dag, mange år etter at hun sluttet

(1992), kommer det folk bort til henne på

gaten – ja, noen ringer også hjem til henne –

for å få råd eller høre hennes mening, eksempelvis

om den behandlingen eller de medisinene,

som deres nye fastlege har sagt de skal

ha! Ja, det hender sågar at hun tar seg en tur

hjem til noen av dem som nå er gamle og

ensomme og trenger sårt til en hjelpende

hånd. «… hjelpe, trøste, stille savn, vise medynk,

tørre tårer, lege alt som hjertet sårer…».

Nei, Valbjørg har ikke glemt hva hun lærte på

sykepleierskolen.

I 1992 – etter 30 år som privatpraktiserende

lege – måtte Lars Vaage på grunn av

sykdom avslutte sin virksomhet. Valbjørg var

nå 65, men fortsatt sprek som en ungdom.

Hun tok et kort vikariat på Husmorkontrollen,

men på grunn av Lars’ sykdom, ville hun

ikke binde seg til flere faste oppdrag på sykehuset.

Lediggang var imidlertid ikke hennes

greie. For selv om hun nå brukte meget av sin

tid til å gi Lars den hjelp han nå trengte,

hadde hun likevel tid til litt frivillig arbeid på

Skipper Worse. Lars hadde blant annet vondt

for å gå. Derfor kjørte hun han nesten hver

dag til forskjellige møter, og andre evenementer

han ønsket å delta i. Og når hun

hadde fått han på plass på møterommet eller

hvor det nå var, brukte hun tiden til å gjøre

sine ting. I et par år betjente hun for eksempel

tre dager i uken den lille kafeen som

Skipper Worse hadde nede i sentrum. Men

etter et par år med dette, begynte hun i stedet

å kjøre ut varm middagsmat fra Skipper

Worse til gamle og uføre. Da kunne nemlig

Lars være med i bilen, så på den måten kunne

hun både sørge for at Lars fikk litt forandring

og at hun selv fikk dekket sitt behov for å

være til nytte og (ikke minst) sosial kontakt.

Valbjørg elsker nemlig å ha folk rundt seg.

Slik har hun alltid vært, forteller hun. Ingen

gang var hun mer sprudlende, enn når det

kom folk på besøk hjemme på gården. Men

en gang – hun var 6 år – gjorde hun noe som

hun måtte love moren å aldri finne på igjen:

hun gikk rundt på bygda og inviterte alle de

hun kjente hjem til selskap – uten at moren

visste noe, før den ene etter den annen dukket

opp på ettermiddagen pent kledde og gledet

seg til kaffe og kaker på Nedrebø! Det

gikk selvsagt bra, mora svingte opp med

både kaffe og lefse, men som sagt, Valbjørg

fant aldri på å gjøre det igjen!

Det gjorde vondt, da Lars døde. Og det ble

13


veldig tomt og stille i huset. Men selv om

hun savner han hver dag, har hun forsonet

seg med det. Slik er livet. Vil en leve, må en

dø også. Det er 2 1 ⁄2 år siden nå, og hun har

rukket å bli 80.

Det faller lett å tenke at nå tar hun det vel

litt mer med ro. Ja, jo, hun gjør vel det. Alderen

krever tross alt sitt. Men hun er fremdeles

utrolig sprek – har ikke vondt verken her

eller der, ikke i knærne en gang! Hun setter

seg ned på huk – lett som en unge – for å

bevise at det står bra til med henne. Huset

steller hun selv, og hun kjører fortsatt bil.

Kjører gjerne venner og bekjente som trenger

skyss til lege, sykehus, eller hvor det måtte

være – innen rimelighetens grenser naturligvis.

Men fordi hun aldri rører alkohol, er det

ikke sjelden hun har påtatt seg å transportere

både den ene og den andre hjem etter et hyggelig

selskap.

Hva gjør hun ellers for å leve opp til sitt

livs motto; å gjøre det lille man kan? Jo,

Salme

Gjør det lille du kan, der hvor Gud har

deg satt, Stå ei ledig mens dagene flyr.

Etter vår kommer høst, og på dag følger

natt, Og kan hende ny morgen ei gryr!

Mens det ennå er tid, da strø flittig din

sæd, At din gjerning kan modnes i fred.

Gjør det lille du kan, se, o sjel ikke på

At så ringe og lite det er. Thi hvor skulle

du ellers vel glad kunne gå Når din

mester vil bruke deg her? Er det arbeid

du fikk, som en dråpe i hav, Vær tilfreds

at til deg han det gav!

Gjør det lille du kan, legg ditt hjerte

deri, La for Herren det kun være gjort.

hun sprer litt glede der hun kommer. Hun

baker for eksempel kaker som hun fryser ned

og tar med seg når hun går på besøk, eller

som hun henter frem når det kommer noen på

besøk til henne. Og det gjør det ofte. Hun har

stor familie og mange venner, og hun inviterer

ofte folk – gjerne til middag. Om sommeren

kjøper hun dessuten inn masse bringebær

og jordbær, og så lager hun syltetøy som hun

har over på små glass, og som også gis bort

til slekt og venner – enten de har bursdag

eller ikke! Hun elsker å gjøre dette. For hun

ser jo at folk setter pris på det. Mot slutten av

intervjuet spurte jeg henne:

Valbjørg, hva tid på dagen hviler du middag?

Da lo hun og sa. Hviler middag? Nei, det gjør

jeg aldri. Jeg sover godt om natten! Det er nok.

Jeg kunne fortsatt. Men jeg får gi meg her.

Men det kan jeg si. Disse timene som jeg i

forbindelse med dette intervjuet har tilbrakt

sammen med Valbjørg Vaage har gitt meg

mye å tenke på!

Vær så viss på at han skal ei dømme

som vi, Blir det spørsmål om smått eller

stort. Se han selv gjør jo alt, hva betyr

det vel så Om du finnes i rad med de

små.

Gjør det lille du kan, dra til minne at

Gud Hos oss alle kun troskap vil se! Og

vær glad du får gå med det ringeste

bud, Og at selv han all hjelp deg vil te.

Men hva fryd om en dag Jesus sier til

deg: Hva du gjorde, du gjorde mot meg.

«Gjør det lille du kan,

der hvor Gud har deg satt,

Stå ei ledig mens dagene flyr …»

14


Sykkel – en kilde til helse og glede!

Sykkelen kan bidra til helse og høy livskvalitet

i alderdommen. Med sykkel

utvides aksjonsradiusen, og den gir en

god form for mosjon til dem som har

problemer med knærne eller føttene. På

sykkel kommer belastningen på vår

solide bakdel.

Stavanger er et ideelt sted for sykkel.

Landskapet er relativt flatt. Klimaet er

mildt, og det fins et svært bra nett av

sykkelstier. Nå er det vår. Det er blomster

langs veien, trærne

får snart skjøre grønne

blader og dagene blir

lyse. Vi kan igjen sykle inn

i eventyret.

Herlige turmuligheter

står i kø. Hvor fint er det

ikke en vårdag å sykle

rundt Mosvannet eller

Lille Stokkavann? Du opplever

det blinkende vannet, stedvis er du

helt omgitt av grønt løv og du hører

fuglene synge.

En annen mulighet er å sykle langs

Revheimsveien, ta inn mot den internasjonale

skolen, og videre på en bra sykkel

sti gjennom flatt jordbruksland til

Hafrsfjord. Ved Hestnes går en god sti

innover og en annen utover fjorden.

Disse stiene er noen perler, spesielt på

stille dager når fjorden ligger som et

speil.

Ettersom du blir sprekere kan det

kanskje være en ide å sykle langs sørsiden

av Stokkavannet, over mot Hålandsvannet

og deretter langs den vakre stien

mot sjøen i Kvernevik. Der vil du oppleve

svaberg og bølger som slår mot

land – og uendelig utsikt mot øyer og

ville havet.

Fra Stavanger kommune kan du gratis

få et kart som viser sykkelstiene i

byen.

Mens vi nyter sykkelturen vet vi at

den bidrar til å styrke hjerte og lunger,

ryggmuskler og musklene i bena. Sola

varmer og danner D-vitaminer i

huden, og den brune hudfargen

gjør det litt hyggeligere å

se seg selv i speilet. De gode

opplevelsene og dagslys

påvirker vår sinnsstemning

i positiv retning.

Sykkeltur bidrar til bedre

humør og livsglede.

Hvordan var den gamle

visa: «Jeg sykler med deg … og lykkelig

er jeg»?

Sykkelen er ideell for kortere turer til

butikken, venner med mer. Vi kan la

bilen stå, og sparer derved ressurser

(bensin eller diesel) og skaper mindre

forurensning (i form av eksosgasser).

Finn fram den gamle sykkelen. Få et

sykkel verksted til å sette den i prima

stand – da blir det hyggeligere å sykle.

Eller kjøp deg en ny sykkel. Mange

positive opplevelser venter på deg. Vi

sees på sykkelstien!

Nils Chr. Boye

15


TRO OG TANKE

Alt er lagt under

hans føtter

Det har blitt juni. O fryd! Den lyseste av alle måneder. Fargene er som

aller finest på denne tida. Fuglene har vendt tilbake. Jorda damper av

fruktbarhet og nytt liv.

Foran oss ligger sommermånedene med alle de gode forventninger det

fører med seg.

Båten er sjøsatt for lenge siden, og det er bare å vente på godværet.

Det er en deilig tid!

I Efeserbrevets første kapittel fra vers 18 til 23 møter Paulus oss med

noen mektige ord. Ta deg tid til å lese sakte det som står der.

I begynnelsen av denne årets lyseste måned ber han om at vårt hjertes

øye må få lys slik at vi begriper, ikke bare med vår forstand, men først

og fremst med hjertet, hvilket håp Gud har kalt oss til. Hvor rik og herlig

arven er, og hvor veldig hans kraft er. Så veldig at han reiste Kristus

opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen. Han er

naturens herre. Han er universets herre. Alt er lagt under hans føtter.

Femte juni er verdens miljøverndag. Vi er hans forvaltere. Det er vår

oppgave å kjempe for en god forvaltning av jordens ressurser – til beste

for både våre egne barn og barnebarn og for alle jordens folk.

Ikke en spurv til jorden

uten at Gud er med.

Ikke en sjel mot jorden

uten hans kjærlighet!

Ikke en blomst er visnet,

ikke en tåre falt,

uten at Gud vet om det,

Han som er over alt.

Håkon Borgenvik

16


Et uforglemmelig minne

En kan ha vært i mange brylluper og

kanskje ett huskes mer enn alle andre.

Her er et som aldri glemmes.

Året var 1947 – jeg var nettopp dimmitert

fra militæret og tok en måneds

«ferie».

I 1945 var jeg med og tok over tyskernes

sambandssenter på Misjonsskolen. I

rekvirert jeep kjørte to marineoffiserer

pluss en som passet bilens brengun og

jeg.

Sjåføren het Joe Littlechild – den

andre var Peter Arnold. Begge var «Red

Devils». Jeg holdt kontakt i mange år.

Peter ble stasjonert

i Bergen og forlovet

seg med Laila. Han

trengte en forlover

og sendte brev med forlovererklæring

til underskrift,

til min private adresse

hvor jeg ikke var. Herfra til ferieadresse

som jeg nettopp hadde forlatt.

Videresendt min Oslo-adresse hvor jeg

enda ikke var kommet, derfra til mitt

gamle arbeidssted i Oslo – som tilslutt

sendte det til Stavanger-adressen hvor

det kom dagen før erklæringen skulle

være i Bergen. Peter hadde vært i telefonen

flere ganger. På erklæringen stod

prestens telefonnummer. Jeg ringte og sa

at jeg kunne postlegge erklæringen i

Nattruten som ville være i Bergen morgenen

etter. Presten godtok at alt var i

orden og Peter og alle sukket lettet.

Bryllupsdagen var en lørdag – dagen

etter skulle Viking spille semifinale

kamp mot Brann. Det var vanskelig med

køyplass, men i herresalongen var det

plass til 6–7 stykker. Salongen var også

«fast plass» for alle Vikingpatrioter som

skulle heie på sine. De fikk besøk av

Branntilhengere som skulle hjem for å

heie på. Det ble ingen søvn den natten.

Peter var på kaien i Bergen og møtte

meg. Han var og trøtt – etter engelsk

skikk skulle han nå ikke se bruden før i

kirken. Vi tok inn på hotellet, men der

var værelsene ikke ledige enda – først kl

12.00. Da tok vi en pause med varsling

om vekking. Vi våknet og så med redsel

at det var liten tid til vi skulle være i

kirken. På med klærne, Peter

hadde ikke knyttet sløyfen,

men husket penger

til drosje. Ned til resepsjonen

hvor portieren

knyttet Peters sløyfe og

ekspederte en ny gjest – hans drosje

stod utenfor og vi klarte å kapre den.

Sjåføren forsto vår forsinkelse og freste

på. Vi kom 100 meter før brudebilen og

måtte småspringe opp over kirkegulvet

hvor prest og andre var samlet.

At Laila måtte purres på «I do» hører

med – men nok var ikke nok. Vi bodde

på samme hotell og mens Laila fikk av

bryllupskjolen skulle Peter og jeg ta en

«night cap» der døset vi av og Laila

måtte banke på døren at nå sovnet hun

snart. Hvem kan glemme et slikt bryllup?

Nå er de gått bort begge to, Peter

først så Laila, for et par år siden.

Jan Ivarson

17


Mennesker jeg har møtt … 2

Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

Møte med en kineser i Shanghai

Året er 1987. Jeg skal være med generalsekretær Odd Bondevik og

misjonssekretær Egil Eggen på en reise til Misjonsselskapets felt i

Østen, det vil si Hong Kong, Taiwan, Japan, Thailand og Kina.

Av alle inntrykk jeg fikk, er det spesielt ett

som skiller seg ut som noe helt spesielt. Vi

reiste fra Hong Kong til Ghangzhou med fly.

Derfra skulle vi videre til Changsha for så å

fortsette til Shanghai. Imidlertid satte dårlig

vær en stopper for fly, slik at vi måtte reise på

landjorden. Dette medførte bl.a. at vi fikk en

togreise på 24 timer, som ble en opplevelse av

de sjeldne. Vognene var sparsomt innredet.

Soveplassene var seks «hyller» i hver kupe.

Det ble passasjerenes oppgave å innordne seg

best mulig.

Etter 24 timer gjennom vakker natur, svært

ulik den vi var vant med i Norge, ankom vi

Shanghai, hvor vi skulle møte prester, biskoper

og ledere i kirken. Det kunne vært skrevet

et langt kapittel om disse møtene og kirkebesøkene.

Men la bare dette være nevnt om

akkurat det:

Vi fikk delta på en gudstjeneste i sentrum av

Shanghai. Det var regler for når og hvordan

kineserne fikk lov å feire gudstjeneste. Den

kirken vi skulle i, var stor og vakker, og på

veien møtte vi kinesere med bibel og salmebok

for å samles i Guds hus. Vi fikk plass

nederst i kirken, som ellers var stappfull,

anslått til cirka tusen mennesker.

Det var tankevekkende hvordan bibelbruken

var sentral under gudstjenesten. Når presten

hadde kunngjort skriftavsnittet det skulle

leses fra, gjorde han en pause inntil menigheten

hadde funnet teksten og selv kunne følge

med. Forkynnelsen var sterk og klar.

Da vi kom ut av kirken, så vi at det var like

mange der som innenfor. Disse skulle inn til

gudstjeneste nummer to av tre denne søndagen.

For at alle som ville gå i kirken, skulle få

plass, var prestene forpliktet til å holde

samme preken på hver av de tre gudstjenestene.

På denne måten oppnådde man at de

som hadde deltatt på én, ikke også gikk på

den neste. Og dermed fikk tilnærmelsesvis

alle plass ved den første, andre eller tredje

gudstjenesten. Markene var altså hvite til

høst!

Etter gudstjenesten skulle vi besøke en

gammel kineser som i over tretti år hadde levd

med sin tro, gjennom bønnefellesskap og

Far og datter i Shanghai, to av millioner som

har bevart troen på Jesus.

18


møtevirksomhet i skjul for kinesiske myndigheter.

På vei til boligen hans, i utkanten av storbyen,

fikk vi også inntrykk av hvor stor byen

egentlig er med sine millioner av innbyggere.

Vi fant til slutt fram til en murblokk, i et spesielt

tettbebygd strøk av byen. En kjentmann

gikk foran oss, og da fikk vi oppleve på hvilken

måte man bodde sammen i en blokk der.

Vi kom inn i første etasje i en gang, hvor

ytterklær hang pent på sine knagger. Jeg trodde

vi allerede var kommet til den vi skulle

besøke. Men nei – dette var en annen familie,

men veien til neste etasje gikk gjennom yttergangen

deres. I etasjen over passerte vi et

kjøkken hvor noen spiste middag. Vi hilste

høflig og fortsatte opp en ny trapp til tredje

etasje. Der satt et ektepar i stuen sin og leste

aviser. Så kom vi til øverste etasje hvor han

bodde som vi skulle besøke. En ung, pen

dame åpnet døra og ønsket oss velkommen.

Det var tydelig at vi var ventet. Hun var

datteren til ham vi skulle besøke. Og ham fant

vi i en liten, sparsomt innredet stue. Så kom

samtalen i gang. Den dreide seg om de kristnes

kamp for sin tro gjennom over 30 års

Mao-styre, og hvordan kirken på mirakuløs

måte hadde overlevd. Jeg tenkte i mitt stille

sinn hvilken betydning kunne vel norsk

misjonsvirksomhet ha hatt gjennom så mange

år med skjult virksomhet? Da fikk jeg øye på

et rundt, utsmykket og innrammet broderi

som hang på veggen. Der sto det brodert på

norsk: Jesus lever. Her satt jeg altså i en høyblokk

i millionbyen Shanghai, hos en ensom

enkemann med sin datter, og leste på mitt eget

morsmål at «Jesus lever» også for kineserne,

fremdeles. Det ble en mektig opplevelse.

Deretter begynte kineseren å fortelle om

sitt liv «under jorden» i over 30 år. Og vi fikk

historien oversatt. Etter hvert begynte jeg å

kjenne meg igjen i en person som ble omtalt.

Og til slutt ba jeg tolken klarlegge hvem han

Broderiet på veggen forteller om at misjon

bærer frukt.

snakket om. «Asbjørn Aavik,» meddelte tolken

meg og fortsatte å fortelle at Aavik hadde

vært en av hans nærmeste venner og medarbeidere

i den tid misjonærene fikk arbeide i

landet.

Jeg følte jeg ble kald og stum. Aavik, venn

av mine foreldre og min brors svigerfar,

hadde vært denne mannens nære venn. Jeg

fikk fortalt ham om min tilknytning til Aavik,

og da jeg hadde med meg en lommeopptaker,

ba jeg ham sende en hilsen til Aavik, som jeg

lovte å bringe videre til ham. Den hilsenen

fikk jeg med meg. Og da Aavik fikk den

avspilt, gjenkjente han både mannen og stemmen

hans. Og det budskapet han fikk fra sin

tidligere kinesiske medarbeider, gjorde synlig

inntrykk på kinavennen Asbjørn Aavik.

Den fattige pensjonisten i toppleiligheten

sendte oss deretter ut i Shanghais menneskemylder,

og vi var preget av undring og takk

for det såmannsarbeidet misjonærene i Kina

har fått utrette.

19


Små minner fra oppveksten i Stavanger

i årene 1905–1920

Tekst: Halvor Ingebrethsen

Mortepumpen har

fått innsyn i en

kombinert dag- og

minnebok, nedtegnet

av Stavangermannen

Henry

Havin, (8.9. 1902

– 30.12. 1981)

hvor han minnes

ulike sider ved

livet i Stavanger

fra årsskiftet 1905–1920.

I korte artikler vil Mortepumpen i hvert

nummer gi et lite tilbakeblikk på hendelser

og sedvane i byen fra begynnelsen

av forrige århundre.

Havin var magister i psykologi og tilknyttet

Statens filmkontroll, lærer og sensor

ved Universitetet i Oslo blant meget,

meget annet.

Vi fortsetter lesningen og mimringen

fra dagliglivet i Stavanger fra 1905 til

1920 årene. Denne gangen skal vi ta for

oss en del av de aktiviteter som var daglige

på denne tid, både for folk flest og

ungdommer i særdeleshet.

Lyktemannen

Havin har gått inn og sett nærmere på personer

som markerte seg ved spesielle oppgaver.

Oppgaver som måtte gjøres av

mennesker som hadde dette som yrke. I

dag er alt mekanisert og automatisert, slik

at det nærmest er utenkelig at det som

skjer på ulike felt, før var en heldags –

beskjeftigelse.

Han skildrer personen som dukket opp

i gatene når mørket falt på for å gi lys til

gasslyktene som i løpet av dagen hadde

stått der mørke og ventende. Og vi kan

kanskje også se for oss «lyktemannen»

som vandret gatelangs med tenningsstaven

med krok på, over skulderen. Og når

han nådde gasslykten, hvordan han profesjonelt

løftet den og antente gassen slik at

lykten etter hvert la et månegult lys over

den nærmeste omegn, tilstrekkelig for å

antyde hvor fortauet var og også hvor

hjulsporene gikk. Dette var viktig å ha en

anelse om når man ferdedes i byens gater,

så vel i utkanten som i sentrum. Fra tid til

annen hadde lyktemannen også med seg

en stige. Denne ble satt opp mot lykta når

gatestøv og søle hadde svekket gasslyktens

effekt. Og med stødig hånd pusset

han glassene slik at området omkring

igjen fikk sin del av den sparsomme lysstrålen.

Melkemannen

var også en daglig opplevelse, da det på

den tid «ei sto til rådighed faste utsalg av

melk og sådanne produkter». Nei, også

det var noe som ble solgt på gaten og som

måtte passes opp når den såkalte «melkemannen»

var i området. Han utførte sitt

arbeide ved hjelp av en to-hjuls kjøredo-

20


ning som ble trukket av en grå

hest. Og det var så visst

ikke melk som ble solgt i

utallige varianter,

slik vi har det i dag.

Og det fantes heller

ikke verken flasker

eller kartonger. Nei,

kundene strømmet til når signalet om

melkemannens komme lød. Og de bragte

med seg alle tenkelige «ilåt», som det

hetet den gang, for å få melken bragt vel i

hus. Og det var altså et begrenset utvalg

som ble tilbudt fra to kraner som var plassert

på kortsiden av vognen, bak:

En krane for såkalt «nysilt» og en for

skummet melk. Det var tilbudet og det var

viktig nok for dagens måltider fram til

neste morgen. På samme måte ble det

senere også tilbud om kjøp av fisk når

«fiskemannen» trålet gatene med sin

langkjerre, trukket av ham selv, og ropte

ut sine tilbud på fersk torsk, sild, makrell

med samtidig antydning om pris pr. stk.

eller kilo.

Hva mon de hadde tenkt, disse sliterne,

hvis de hadde sett hvordan spesialforretningene

og supermarkedene i dag har

overtatt deres strevsomme kamp for den

daglige inntekt. Og hvem vet? Kanskje de

holder et øye med oss – likevel – ?

Obligatorisk nevekamp

Direkte sitat fra memoarene: En 4de og

5te klasse gutter kan ha sin spesielle

struktur alt etter størrelse, lederskikkelser,

bråkmakere og læreridealer. Men

utover det særegne kom så de vedtatte

adferdsmønstre som gjaldt alle klasser og

folkeskoler. Til den siste gruppen av handlingsritualer

hørte uvanen med at en

nykommen i

klassen, måtte

slåss med en

representant

for den mottakende

klasse.

Om den nye

vant eller ikke,

spilte ingen

rolle. Det viktigste var at den nye gutten

derved ble akseptert av de andre gjennom

denne kampen. Dette minner om konstateringen

på den tid om tilsvarende introduksjons-

og plasseringsoppgjør som også

fant sted når dyreflokker skulle akseptere

en nykommer.

Havin forteller videre at han svært ofte

ble satt til denne oppgaven på grunn av

sin kroppslengde og uvanlig lange armer.

Og understeket til slutt i dette avsnittet at

da saken var avgjort, satt vi neste dag ved

siden av hverandre på pultene og var

langt fra uvenner.

De første kinoene i Stavanger

Så finner vi også et avsnitt omkring de

mange kinoene som ble opprettet i denne

tidsepoken. I dag har vi kun

ett kinobygg, som

riktignok inneholder

flere kinosaler,

nemlig de som ligger

i Stavanger

kulturhus på

Sølvberget. Det

er derfor interessant

å se

hvor aktiv Stavanger

var i den tiden som vi kan betegne

som kinoens barndom. Og mange kjenner

sikkert igjen flere av disse. Herved en

21


liten oversikt fra den gang: Byens første

kino ble åpnet i Victoria hotell ved Tollboden.

Salen lå i første etasje langs Øvre

Holmegate med inngang nederst på hjørnet

mot sjøsiden, kan Havin erindre.

Senere kom «Kinematografen» i Øvre

Holmegate rett overfor det daværende

posthuset hvor senere Bondeungdomslagets

hus lå. I Østervåg, i området hvor

Marnburg opprettet sin forretning og rett

overfor Børsen i Kirkegaten kom det også

kino. Deretter kino «Sentral» som lå tvers

over daværende Industribanken. Det

ble delt ut fyldig program foran hver

forestilling ved alle kinoene. Havin

nevner et sjette, spesielt populært sted

for gutter, i Provstebakken litt nedenfor

iskrembutikken «Perfekten», som

solgte iskrem av en noe ubestemmelig

masse mellom to kjeksplater. Mindre

kjent var vel kinoen som lå vegg i

vegg med apoteket Hygiea i Kirkegaten.

Senere kom også kinoene

«Inter», «Sentral» og «Folketeateret».

Endelig kom da «Verdensteateret» i

det lokalet vi inntil da hadde omtalt

som «Håndverkerhallen». Hele 11

kinoer, den gang, hvis vi nå har tellet

riktig. Så avslutter Havin dette avsnittet

med å understreke at all film den

gang var stumfilm. Og hvordan lokale

sangere og musikere satt på senen

og spilte og sang ulike musikkstykker

som kunne passe til handlingen i den

film som ble vist. Dette foregikk for

det meste i pausene mens teknikerne

skiftet filmrull.

Nok for denne gang. I neste nummer

skal vi bl.a. ta for oss uteleker for

gutter og jenter, som ble holdt så vel i

skolens friminutter som hjemme i

gaten etter lekser og øvrige forpliktelser i

hjemmet var unnagjort. Vi skal også da ta

for oss enkelte med utferdstrang til andre

land og når den joviale viking, kalt «Øitnar’en»

fikk være med på en smalatransport

til Newcastle. Og ved tilbakekomsten

en drøy uke senere sto fremme på skipsdekket

og ropte til sine kjenninger som

var møtt opp på kaien for å ta ham imot:

«Snakk engelsk! Eg forstår dokker

ikkje!»

VI TILBYR:

– Brukerstyrte hjemmehjelpstjenester

– Tid til din disposisjon

– Allsidighet og fleksibilitet

– Punktlighet og nøyaktighet

– En person å forholde seg til

Vi etablerte hjemmetjenesten HaaTO

i september 2005 som et supplement til

den offentlige hjemmehjelpen.

Vi er det personlige og private alternativet.

KONTAKT OSS:

METTE THOMASSEN TLF. 959 66 117

SISSEL HAARR TLF. 975 64 523

BESØK VÅR HJEMMESIDE: WWW.HAATO.NO

22


B M V –

må ikke forveksles med BMW

fordi dette ikke dreier seg om biler, men om

hornmusikk. I dag besøker vi nemlig

Blanke Messingens

Veteraner

Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

Det begynte midt på 1980 tallet. En del

ungdomsvenner som hadde spilt sammen i

skole- og voksenkorps var nå kommet til

skjells år og alder og hadde avsluttet sin

aktive musikalske løpebane. Felles for dem

alle var gleden av å spille et messinginstrument

og å komme sammen sosialt i et

kameratslig miljø, for å spille og mimre

om «Good old days», forteller Bjørn Hellevik,

som er leder for «bandet». Han spiller

selv kornett og har fått tittelen «Tramptåni»

fordi ensemblet ikke har dirigent.

Men for at alle skal starte samtidig og

holde takten, må de holde øye med

«Tånå». – Og dette fungerer bra, sier Hellevik.

Bjørn Helleviks «trampetå» sørger for takten.

De som tok initiativet: Gunnar Lande og Jan

Haslerud.

Hvordan det hele startet

Overlege Gunnar Lande ved SUS tok kontakt

med tidligere studiekamerat og kollega

Jan Haslerud med tanke på å få samlet

en del gamle venner for å friske opp ferdighetene

på sine instrumenter. Flere tente på

ideen og etter hvert er det blitt en flokk på

14 musikanter fordelt på de fleste instrumenter

som er knyttet til musikkformen

Brass Band. Besetningen består av messinginstrumenter

pluss slagverk. Til

sammenligning har et janitsjarkorps treblåsere,

fløyte, klarinett, obo og fagott i tillegg,

forklarer Hellevik.

23


Hva skulle så «barnet» hete?

Da alle spilte blanke messinginstrumenter,

og da de alle etter hvert var blitt for veteraner

å regne, lå det egentlig opp i dagen at

navnet ble som det måtte bli: Blanke Messingens

Veteraner. Hellevik forteller at til å

begynne med så spilte de «offentlig» bare i

hverandres 50-års dager. Da stilte de opp

hos de respektive jubilanter i full mundur,

dvs. smoking, bowlerhatt og andre dertil

hørende klesplagg. På brystet hadde de

selvsagt festet sine medaljer fra tidligere

utmerkelser (stevnemedaljer) i musikkens

verden, selv om noen også øket antallet

med å henge på seg både lokale klubbmerker,

idrettsmerker, svømmeknapper og lignende.

Siden har det blitt 60, 70 og 80 års

dager. Kort sagt så er i alle fall dette tiltaket

blitt til under samme forutsetninger og

samme formål som kollegene i mannskoret

«Song- og spelkorlaget av 8. mars & Søn»,

altså: Til glede for seg selv og andre. – Og

hovedformålet, understreker Hellevik, har

hele tiden vært å delta i det sosiale, kameratslige

og musikalske fellesskapet. Det

sier seg jo også selv at dersom konsertene

skulle fremføres kun på medlemmenes 50-

års dager, var tiltakets levealder svært

begrenset. Så heldigvis har de utvidet

denne del av virksomheten til allmenn

glede for andre enn bare dem selv.

Faste øvelser er viktig

BMV har faste øvelser i Jan Hasleruds

kjellerstue på Stokka hver 14. dag, fra k1.

19.30 til 21.30 med en kaffepause lagt inn

som en viktig del av øvelsen – selvsagt. –

Da løser vi verdensproblemer og diskuterer

lokale nyheter ispedd gode historier.

Hvert vårsemester blir avsluttet i mai med

en årlig rekefest, som da foregår i mer kontrollerte

former enn krabbefesten som Ajax

skildrer når mannskoret Harpen holder sin

avslutning, bedyrer han. Og siste øvelsesdag

før jul serverer trombonist og tidligere

sokneprest, Svein Nielssen, selvlaget, deilig

risgrøt, legger han til.

– Hvilke instrumenter råder dere over?

spør vi.

Hellevik regner opp at de pr. i dag har en

«mini» Brass Band besetning som består

av 3 kornetter, 2 althorn, 4 Bariton/Euphonium,

2 tromboner, 2 tuba og slagverk.

Kjellerstuen til Haslerud har fin akustikk for

messingblåsere. Lederen, Bjørn Hellevik til

venstre i midten i bakerste rekke.

Pensjonerte veteraner i full konsentrasjon.

24


Veteranene imponerer med full besetning fra

tuba til slagverk.

Profesjonelle bakgrunner

Ved siden av Hellevik selv, har også Johan

Peder Mangersnes profesjonell bakgrunn

fra Symfoniorkesteret i Stavanger. Dette

var den gang det gikk an å kombinere jobb

med orkestermusikk. Flere av medlemmene

har også virket som instruktører og

dirigenter for både skole- og voksenkorps.

Dette har ført til et nært og bredere vennskap

både for og med den enkelte, deres

familier og det sosiale nettverk. De ulike

bydelene er også godt representert, så som

Tjensvoll, Stokka, Eiganes, Randaberg,

Madla, Mariero og Hundvåg. – Lang vei til

øvelseslokalet er i dag intet problem så

lenge man har bilsertifikat, slår Hellevik

fast.

«minibesetning» som vår. Vi har derfor

tatt inn mye av disse arrangementene

og det gir jo en bred og nokså

uvanlig spennvidde i musikkutvalget.

– I hvilke sammenhenger opptrer

dere?

– Formålet er, som nevnt å spille

sammen til hygge og glede, samt opprettholde

et godt og kameratslig

fellesskap. Sykehusprest

Leif Lie-Bjelland er trommeslager

og vi har derfor i

mange år avholdt julekonsert på

SUS siste søndag før jul. I 2005

og 2007 har vi spilt for et stort

publikum på Senior Ynglingens

julemøte, hvor det sist var nærmere

300 tilhørere. Ellers har vi

hatt noen konserter i kirkelige

sammenheng. Men under hensyntagen

til at vi kun øver hver 14. dag i

perioden september– mai og at alle er

travle pensjonister på en person nær, så

ønskes virksomheten stort sett begrenset til

internt bruk, sier veteranenes leder før han

lister opp hvilke yrkesgrupper som er

representert, nemlig tidligere leger, prester,

lærere, ingeniører, bankøkonomer, direktører,

grafikere, og gartnere, som alle befinner

seg innenfor aldersgruppen 62–82 år.

De slutter seg alle til tubaisten Einar

Molven sitt utsagn, idet han sier: – Jeg vil

spille så lenge helsa og tennene holder!

Repertoaret

– I starten, da besetningen var mindre, var

det stort sett Tyrolermusikk som sto på

menyen. Med dagens besetning er utvalget

fortsatt noe begrenset. Men Frelsesarmeen

har en lang tradisjon innen det vi kaller

Brass Band. De har en rekke arrangementer

og komposisjoner som er tilpasset en

25


Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

Formiddagsbesøk på

Klokka er 11.30 mandag 21. april. Og

Mortepumpen er på plass på Stokka sykehjem

for å se et lysbilledprogram omkring

byutviklingen i Stavanger, fra 1945 til

1975. Det er Aksel H. Leversen, sønn av S.

Leversen som drev kolonialforretning på

hjørnet av Kirkegt. og Arneageren, som har

tatt med seg bilder fra perioden nevnt

ovenfor for å vekke minner hos de mange

fremmøtte. Han har et hav av bilder som

viser byutviklingen fra etterkrigsårene og

frem til vår egen tid. Og det merkes at

mange kjenner seg igjen når Leversen forteller.

Og viser områder i byen vår som

man bare husker ved på denne måten igjen

å få se «hvordan det en gang var».

Leversen er tilgjengelig for alle som

måtte ønske et slikt program, med anekdoter

og fortellinger om bykvartaler, båter,

busser og forretninger som var en del av

Stavanger den gang. Bygninger og steder

som vekker minner ved å se dem igjen, tilkjennegis

med smil og kommentarer. Og

det var virkelig både vemodig og interessant

å se hvordan byen har forandret seg på

disse årene. Leversen tar nå for seg de

institusjoner som ønsker å møte sin by

igjen over et halvt hundreår siden og har

allerede mange på listen som venter besøk.

Etter å ha sett programmet, kan det anbefa-

Flott informasjonsskjerm inviterer til fotovandring.

26


Kulturmedarbeider Ragnhild Skaar ønsker beboerne velkommen.

les for enhver. Og Leversen er alltid klar til

å finne plass i almanakken sin til et nytt

program og nye interessegrupper. Han kan

oppnås kontakt med ved å henvende seg til

Frivillighetssentralen på Hinna.

De fleste bildene har han tatt selv, fra

ulike steder og fra nye vinkler. Fra Amerikabåtenes

ankomst til nye hoteller som

fulgte etter Atlantic. Bygninger ble revet

Sykehjemslege Deborah Berga utveksler meninger

med Aksel H. Leversen.

og nye kom opp. Og selv sitter han inne

med kunnskap om tid og steder som det er

interessant å bli påminnet om. Han har

allerede vært på en del sykehjem med sine

programmer. Og ved Stokka var det tydelig

at han hadde vært her før og at han også

ønskes igjen.

Under besøket fikk Mortepumpen også

en liten, men interessant samtale med

sykehjemslegen, Deborah Berga. Hun

understreket hvilken mental betydning

slike programmer har på beboere i et kollektiv.

– Å delta ved slike programmer, er

viktige. Man skal ikke være opptatt av

hvem man er, men hva man gjør. Å oppsøke

slike tilbud som dette, er like viktig i vår

sammenheng som medisiner, sa sykehjemslegen.

Programmet varte i en time. En time

som beboerne sikkert følte var kortere en

60 minutter. Men da måtte Leversen slutte,

selv om han ennå hadde mye på lager.

For nå var det middag.

27


Fotballklubben Vidar

3/2004

FK Vidar Senior Clubs årsrapport 2007

På 41 onsdager har 734 seniorer + noen spesielt

inviterte, deltatt på våre møter i Vidarhuset.

Spes. møter:

6. juni, Helge og JanG. hadde registrert

at Ingvald Jensen ble 75 år denne uke,

her måtte noe gjøres. JanG. tok kontakt

med Svein Tang Wa, fortalte hvordan

saken sto, og Sveins kommentar: «ka sa

du, blir an Ingvald 75 år – eg komme –

hent meg og gitaren på Shellstasjonen

på Åsen klokkå 09.30, så ska me kos

oss».

Kjell Mathisens assistenter hadde pyntet

flotte bord, og Svein holdt en fantastisk

musikalsk kabarett for oss, med sang

og gitarspill, som bare han kan. Fløtekake

fra Bjørg Skjæveland var helt topp.

Hjertelig takk Bjørg.

13. juni, vår toppdommer Kaare Lindboe,

fortalte fra sitt arbeid som UEFAS

kamp og dommerobservatør i nord Europa,

og den siste turen til Færøyene, som

ble veldig dramatisk. Det er noe vi liker

å høre.

På siste møte før sommerferien foreslo

Alf Skjæveland at vi skulle ha møter

i hele ferien, – for oss som er heime.

Dette blei gjennomført, og vi fikk det inn

i avisen, at vi hadde «onsdagstreff» hele

ferien.

Alf Skjæveland ordnet med nystekte

kaker fra «den danske bakeren» på Sandnes

– kokte kaffe, og disket opp, så vi

hadde flere møter med ekte «Vidar

humør».

Vår husøkonom Kjell Mathisen

bevilget seg i år en «lang sommerferie»,

og tilbrakte det meste av tiden i «Nordens

Venezia». Da var det noen av konene

som ordnet opp med herlige hjemmebakte

kaker, det smakte godt for oss alle.

Hjertelig takk til – Gunvor Paulsen,

Brit Johnsen og Bjørg Skjæveland.

17. okt. Vi hadde besøk av red/forfatter

Engwald Pahr-Iversen som fortalte

Stavanger-historier fra sin siste bok –

Mirakelbrødre og Klosterjomfruer.

Mange interessante historier – flere av

disse ukjente for mange av oss.

3. nov. Besøk av journalister fra Stavanger

Aftenblad, de var med på hele

møte og laget en fin reportasje i avisen

noen dager senere.

21. nov. Kjell Mathisen hadde invitert

noen av ULF’s eldre til å være med oss,

det ble en koselig samling, – ettersom tre

av våre gutter har spilt i ULF, – av ulike

grunner?

28


Kjell Mathisen har 221 a kamper, Alf

Skjæveland 75 a kamper og JanG. 104 a

kamper.

Koselig var det også at en av gjestene

Ingvar Høiland han har 41 kamper på

vårt a lag.

Skikkelig stemning når de to kamphanene

– vår «Kissa» Kristensen og Ulfs

Reidar Berger slo armene rundt hverandre,

til en god klem. Det var alltid «knallharde

dueller» og tacklinger når disse to

møttes, og nå var alt glemt.

19. des. Julemøte

Kjell hadde avtale med Gilde (konen til

Kåre Hauge, arb. der) – om levering av

julepålegg. Fint pynta bord, med mye

godt – som hører julen til. I tillegg var

der røket laks, med Gunvors eggerøre, og

Johan Hovdas spesialitet «Kyllingsalat».

Dette var et måltid som smakte for oss

alle. Under bordsettingen leste Odd Søndenå

en fortelling av Ajax – «Englar på

taket på Atlantic», og til slutt reiste vi oss

alle og sang «Deilig er jorden», og

ønsket hverandre en riktig God Jul.

Ønsker alle Vidar venner, som er

«senior», velkommen til våre onsdagsmøter.

Husk å ta med «Legitimasjon».

Med sportslig hilsen, FK Vidar Senior

Club Ingvald W. Jensen

29


BERGELAND

BYDELSSENTER

Åpent mandag t.o.m. torsdag

kl. 09.00 – 14.00

Jelsagt. 2,

4012 Stavanger

Tlf. 51 53 52 67

Faks 51 53 98 80

E-mail:

astrid.gjuvsland@stavanger.kommune.no

Aktiviteter vår -08

Mandager

Snekkerverksted – Trim

Malergruppe

Tirsdager

Treskjæringsgruppe

Bingo/Bridge

Turgruppe

Onsdager

Boccia

Torsdager

Snekkerverksted

Handarbeidsgruppe

Porselensmalingsgruppe – Bridge

Kafeteria kl. 10–13

Turgruppe i vår.

Syng med oss kveld.

Hattefest 11. juni kl. 10.00

Sommerturer:

Tirsdag 24. juni tur til Lindøy

Tirsdag 1. juli tur til Ølberg

Tirsdag 8. juli Blåtur

Velkommen innom for informasjon!

FORTIDENS POETER

Egentlig så vet jeg det,

Rim og rytme er passé.

Kunsten går en annen vei.

Øverland og Wildenvey

Det var fortidens poeter,

Dikter videre for St. Peter

Som jeg helt personlig tror,

Nyter deres lek med ord.

I min enfold må jeg si

Avantgardens poesi

Tror jeg ærlig talt og sett

Krever mer enn folkevett.

Refleksjoner – Dikt av Unni Rødland

Problematiske familieforhold!

I forrige nummers Byprofil, har det oppstått

en viss «forvirring» i innledningen

hvor det henvises til to kunstnere som har

vært profiler i bladet vårt tidligere. Foruten

Irma Bruun Hodne, nevnes også Frank

Wathne. Såvidt redaksjonen bekjent har

ikke Frank Wathne blitt presentert i spalten

vår. Men derimot hans sønn, som heter

Hugo Frank Wathne og som Helga Laake

hadde slik en fin presentasjon av i desembernummeret.

Undertegnede beklager dette. Ikke minst

ved at jeg også gjorde Konrad B. Knutsen

til onkel i stedet for morfar i et tidligere

nummer. Slektsgransking er nemlig ikke

min sterkeste side. Jeg føler meg faktisk

mer i slekt med Øystein Sunde på det feltet,

som i sitt forsøk på å finne sitt tidligere

opphav, til slutt fant ut at han egentlig

endte opp som sin egen bestefar.

Med skamfull hilsen

Halvor Ingebrethsen

30


ELDREDAGEN 1. OKTOBER 2008

PENSJONISTTREFF I ATLANTIC HALL KL 17.00

Stort program:

Tale for dagen ved Stortingsrepresentant Inge Lønning.

Tildeling av pensjonistprisen 2007 ved Ordføreren

Sang og musikk ved Reidar Jonassen

Underholdning ved «Calles culturcircus»

Allsang

Visning av filmopptak fra arrangementet rundt Mosvatnet

søndag 28. september.

Blomsterutlodning på inngangsbilletten

Det blir servert smørbrød, kaffe og kaker

BILLETTPRIS KR. 200,–

Billetter kan kjøpes fra tirsdag 10. juni ved Eldres hus, Kongsgt. 43

tlf. 51 50 72 71 eller Skipper Worse Ledaal tlf. 51 56 43 30

NB! Erfaringen viser at det er stor etterspørsel etter billetter til

1. oktober arrangementet.

Vær derfor ute i god tid og sikre deg billett.

Eldrerådet

mvh Hilmar

Telepensjonistenes Forening Stavanger

Leder Marit Torkildsen, Regimentveien 80, 4045 Hafrsfjord

Nestleder Liv Svendsen Styremedlem Frida Dahlberg

Kasserer Bjørg Sørensen - « - Ingeborg Gudmundsen

Sekretær Liv Arnesen Varamedlem Rita Meihack

Pr. 31. desember 2007 var medlemstallet 103 personer.

Vennlig hilsen, Liv Arnesen, sekretær

31


Brislingfisket – slik jeg husker det

Fra Stavanger Aftenblad kan vi lese at

fabrikken som overtok King Oscar merket

i hermetikken skal avslutte produksjonen.

Fabrikken taper på hver eske brisling/sardiner

de legger ned. Vi har sett utviklingen

i hermetikkbyen Stavanger – alle fabrikkene

er lagt ned. Ingen travle hender ved

bordene i fabrikkene «treder» eller « legger»

lenger. Ingen notbas gnir seg i hendene

av glede over et fint kast og god

fangst.

Det er det som får meg til å minnes min

tid som «brislingfisker» i somrene

1938–1945.

Helt fra jeg var født og frem til 1938

bodde vi «på landet» på Bru i Ryfylke.

Sommeren 1938 fikk vi ny plass hos en

håndverker på Askje – Mosterøy.

Fra Bru fikk vi – mine søsken og jeg den

første lærdom om å ferdes i båt – nemlig

«båtvett».

Vi hadde en 16–17 fots «geid» – trebords

og med seiltofte – mast og spri-seil.

Min eldste bror og jeg var ikke mer enn

7–8 år da vi lærte å ro og å seile. Far hadde

selv hatt en stor seilbåt «Duckie» og tatt

pokaler i regattaer. Han hadde også vært

aktiv roer i Roklubben av 1915. Han lærte

oss å «vri» årebladet for minsket luftmotstand

– før vi tok åretaket.

På Askje fikk vi snart jevnaldrende venner.

Vi var i båtene, spilte fotball og syklet

over hele Mosterøy. Helt ut til Fjøløy og

Utstein Kloster.

Kontakten var lærerik. På «Grønevodl»

– hvor vi spilte fotball – traff vi flere gutter

– noen litt eldre enn oss. Her traff jeg brødrene

Jørgen – Olaf – Jakob og Sverre. Det

var sønnene til Lasse Vaula fra den gamle

lensmannsgården.

Familien hadde en skøyte «Mosterøy» –

men gikk under navnet «Vaulå» – Med en

50 HK Union var den lett kjennelig på sine

kraftige dunk-dunk.

Det var med denne skøyten jeg opplevde

noen uglemmelige turer på jakt etter den

glinsende brislingen som i store stimer

kom fra havet og inn i våre lokale fjorder

og fjordarmer.

Ombord i «Vaulå» var Jørgen Bas –

32


Jakob var i maskinen og Olaf og Sverre

stod for styringen: Noen ganger hadde de

med en ekstra mann – fra Hodnafjell.

Når ryktet spredde seg at brislingen var

på innsig klargjorde de kutteren med nøterposer,

doryer, lettbåter og annet utstyr.

Avtalen om tur for meg var at de la til

kai på Askje – blåste i fløyten – og da

hadde jeg 15 minutter til å innfinne meg på

kaien om jeg ville være med – og det ville

jeg gjerne. Jeg trengte ikke ta med utstyr –

oljehyre og sjøstøvler var ombord for meg.

Så gjaldt det å bestemme kursen. I styrehuset

knitret vanlig radio og radiotelefon –

Hvor vi hadde andre fartøyer «På tråden»:

«Hallo hører dere meg? – Over. – Ja, vi

hører deg – har du noe å fortelle? – Over –.

Høgsfjord kunne bli anbefalt, men ikke

alltid slo det til – og så var det å prøve andre

fjorder. Brislingstimer flytter seg fort.

Når sommerkveldene mørknet til –

droppet vi anker eller la til en brygge, og

alle gikk til køys – vi skulle tidlig opp på

ny jakt –.

Det ble skiftet litt med vakter – om

ankeret holdt og fortøyningene var i orden

og ellers at alt var vel.

De første turene var jeg helst passasjer,

men måtte være med å vaske opp etter måltidene.

På senere turer – når Jørgen «luktet»

fangst – ble jeg brukt til forskjellige gjøremål.

Så lenge kursen var lett å følge – været

bra og farten liten kunne jeg holde rattet og

følge anvisningene fra notbasen. Enda

senere ble jeg rorskar – det vil si at jeg

rodde lettbåten mens Jørgen loddet for å

finne fisk.

Et blylodd i en tynn messingtråd ble firt

ned og dersom der var fisk kunne basen

kjenne støtene mot messingtråden og

kunne bedømme dybde og vidde på stimen,

– basen dirigerte med tilrop eller

håndbevegelser den retning jeg skulle ro –

og «så må du ikkje plaska med årene og

skremma fisken» var den ordren jeg fikk

fra basen. Nå kom lærdom fra far til sin

rett. – Jeg opplevde aldri at Jørgen Bas

kjeftet på meg for roingen. Når Jørgen

mente der var fisk på «tråden» ble der fart

i mannskapet.

Noten ombord var en snurpenot. – Liner

var festet til en dory som ble slept langs

siden av hovedfartøyet – når doryen ble løsnet

ville «Vaulå» gå i en ring etter anvisning

av notbasen. Når ringen var sluttet skulle

åpningen i snurpenoten «snurpes inn».

Selve noten har en stor åpning som må

«snurpes» igjen for å hindre at brislingen

kan rømme ut åpningen – og det «lyt skje

fort».

33


Notbas og rorskaren må komme seg ut

av ringen for å starte «skimling». Å skimle

er å bruke et skimlebrett. Det er ca. 160 cm

høyt – 30–35 cm bredt og har en «Madonna»

fasong. Det er malt hvitt og har et kraftig

jernbeslag.

Med en line lar en skimlebrettet synke

og haler det fort opp for å slippe det ned

igjen – så fort som mulig. – Fasongen gjør

at brettet «vrir» seg og skremmer fisken tilbake

i noten. Alt går forrykende fort og alle

mann må vite hva de skal gjøre og hvordan.

– Jeg bare fulgte ordre.

«Vaulå» satte sine 50 HK i full fart.

Mannskapet ombord hjalp til med å få

noten riktig ut og festet wiren til vinsjen

ombord for å snurpe igjen åpningen.

Så snart dette var gjort ble det litt roligere

– men spenningen var om vi hadde

fangst. – Noen ganger gikk det skeis og

noen ganger gikk det bra – ikke alltid så

bra som håpet – men «ligavel».

Var der fangst måtte noten slepes til en

rolig vik hvor fangsten kunne bli i noten til

kontrolløren hadde vært på plassen. Fangsten

kunne også flyttes over i en pose dersom

det ble behov for å frigi snurpenoten.

Nå stod det om fangsten ble godkjent for

størrelse og fettinnhold og kontrollørens

ord var endelig. Mange ble nok skuffet om

fangsten måtte slippes ut igjen.

At stenget stod i «lås» betyr at brislingen

tømmer seg for mageinnhold og er klar

for produksjon.

Når avgjørelsen var tatt måtte det vurderes

om tiden var kommet for tørking av

noten.

Noen lag hadde reservenot i rommet,

andre måtte til hjemstedets sjøhus for supplering

– eller en gikk til nærmeste nottørke

– og ta en pause.

Det var ikke nylonnøter dengang og tørking

måtte til for at noten ikke skulle rett

og slett råtne ombord.

Flere hermetikkfabrikker hadde slike

nottørker anlegg.

Det var bare å håpe at tørken var ledig.

Ved tørken ble noten heist opp med

hande-makt til vi fikk bussen (selve garnet)

på rullene – og da gikk det lettere.

Var tørken ledig måtte vi helt til endes –

for slik var regelen – også andre skulle

slippe til – det var plass til flere enn en not.

Noten ble hengt i bukter mellom hver rull

og en mann var nede og passet på at noten

ikke lå nede på sementen – men hang fritt.

«Vaulå» slik jeg minnes den.

«Vaulå» m/dory på siden og tamp i noten.

34


De notlag som hadde ekstranot i rommet

måtte så «kveile» den nye noten opp fra

rommet og klargjøres med tauverk til doryen

og sørge for at den var klar til ny dyst

enten i Høgsfjorden – Jøsenfjorden eller et

annet sted som en fanget opp på radioen.

Det er alltid «von i hangande snøre».

Fikk du en fangst godkjent varte det ikke

lenge før «føringsbåter» kom for å frakte

brislingen til fabrikkene, noen av notlagene

hadde avtaler om levering til bestemte

fabrikker. I kasser med is ble fangsten

tatt i mot på fabrikkene (det var jo sommer)

– der gikk de inn i prosessen ved

fabrikkene – men som Kipling sier «det er

en annen historie.»

Epilog

Det er mange år siden «Vaulå’s» 50 HK

Union ga sitt siste dunk – dunk og skøyta

er nok enten senket på dypt vann eller hogget

opp. Men minnene kan hverken senkes

på dypt vann eller hogges opp.

Hver gang vi kjører gjennom Byfjord

tunellen – gjennom den nå nedlagte bomstasjonen

på Sokn – over Askjesundbroen

– også er vi på den nye veien – som er skåret

gjennom utmarken til den gamle lensmannsgården

til Vaulafolket – ned mot

rundkjøringen på sletten mot Vaulavigå (ja

for nå har vi rundkjøring der). Vi kan ikke

se gården fra veien, men halvveis opp Vaulabakken

står en fire–fem meter høy bautastein

– og da ligger lensmannsgården skjult

av knausen der bautasteinen står. Vi girer

ned – for bakken er lang og tung.

Det var denne bakken vi med hest og

kjerre strevde oss opp bakken med veigrus

til å strø på avtalte strekninger.

Med en sten bak hjulet på kjerren fikk

hesten en kort pause. Grus hentet i grustaket

på Kåda var tung last og distansen var

nærmere 7 km – hver vei.

Nå er vi inne på trasseen til den gamle

veien og minnene strømmer på hele tiden

til vi er ved det gamle ferjeleiet – eller bare

«Vågjen» som vi sa.

Nå er vi fremme i en hytte med elektrisitet

– kjøleskap og peis og minnes forna

da’r med parafinlampe og vedovn kos.

Ja, verden går fremover – men er den så

mye bedre?

Noen ganger tviler jeg

Jan Ivarson

Helsetur til Det Skandinaviske Fysikalske

Institutt i Puerto Rico, Gran Canaria

Turen går fra 18. oktober -08 i 3 uker til 8. november -08.

Behandlingen er godkjent av Rikstrygdeverket

for fysikalsk behandling i utlandet.

Leilighetene er for to eller tre personer.

Ring til Marith Prøis tlf. 51 53 50 53 for påmelding og informasjon snarest.

Velkommen med på tur!

35


Brev til redaksjonen

Om Lusadammen

I forrige nummer presenterte Halvor Ingebrethsen «små minner fra oppveksten

i Stavanger i årene 1905–1920», hentet fra Stavangermannen Henry Havins

kombinerte dag- og minnebok. Ingebrethsen etterlyste der et eventuelt kjennskap

til hvor den såkalte Lusadammen lå i Stavanger og oppfordret leserne til å

melde tilbake til et eventuelt kjennskap til denne. Derfor denne tilbakemelding

«med nogot attåt».

Jeg gikk på Solvang skole fra 1931 til 1937. Det var en forholdsvis liten skole

med en gutteklasse og en pikeklasse på hvert trinn. 30-årene var preget av stor

arbeidsløshet og mange hjem hvor det var direkte nød. Det merket vi også på

skolen. Fem, seks av elevene i vår klasse fikk skolefrokost før skoletid. De som

fikk skolefrokost var de som virkelig trengte det. Den samme gruppen fikk også

tildelt klær. Støvler med trebunn og blå dongeribukser. I dag er jo dette et moteplagg.

Den gang var det ingen som frivillig iførte seg dette antrekket.

På Solvang skole fantes ikke noe bad. En gang i måneden marsjerte vi til

Kampen skole som hadde dusjer i kjelleren. Badet var kaldt og vi måtte benytte

stive skrubber og Sunlight såpe.

Et par ganger i året, dersom det var godt og varmt i været, gikk turen til Lusadammen

i Bjergsted. Rett nedenfor Bjergstedparken var det laget til et basseng. Og

vannet kom direkte fra byfjorden. Temperaturen var så som så. Men disse turene

så vi alltid frem til med glede. Hvorfor dette fikk navnet Lusadammen, aner jeg

ikke. Men den lå altså der, slik det ble stilt spørsmål om i forrige nummer.

I dag er Lusadammen borte og erstattet av kai med båtopptrekk. Det er forresten

her det er planer om å bygge et større hotell. Blant mange gode minner

fra Solvang skole, har jeg ofte tenkt på de store sosiale forskjeller vi den gang

så på som helt naturlige.

Rolv Egelandsdal

Redaksjonens PS: Vi har også fått en del muntlige hentydninger hvor

Lusadammen lå. Men denne beskrivelsen er den som inneholder mest

fakta og selvopplevelse av en som vanket der.

36


UTRYGG HJEMME?

Prøv trygghetsavdelingen!

Du har selv både evne, vilje og plikt

til å ta ansvar for din egen situasjon.

Likevel kan det være godt å vite at

hjelpen er der når du trenger den.

HVA

ER TRYGGHETS-AVDELINGEN?

Trygghetsavdelingen er et sted du

finner trygghet når du trenger det for en

periode.

Vi er tilgjengelige hver dag.

På avdelingen får du hjelp til å finne

ut av din situasjon.

HVEM

PASSER TRYGGHETS-

AVDELINGEN FOR?

Avdelingen skal ta seg av deg som til

vanlig klarer deg i egen bolig, men som

plutselig får behov for hjelp.

Det kan for eksempel dreie seg om

angst, ensomhet, influensa eller andre

grunner.

DERSOM

DU HAR BEHOV FOR HJELP,

MÅ DU:

– ringe avdelingen på tlf.: 51 50 24 70

– sørge for transport til og fra avdelingen

– bidra etter beste evne til praktiske

gjøremål i avdelingen og på eget

rom

– ta med egne medisiner

VI

KAN TILBY:

– hjelp til selvhjelp

– hjelp til å finne tilbud, slik at det blir

enklere å møte dagliglivet hjemme

– to-sengs rom

– tre måltider til dagen

– kvalifisert bemanning

– legehjelp i akutte situasjoner.

Egenbetaling etter særskilte

bestemmelser

Vår adresse er:

Vålandstunet sykehjem

Torbjørn Hornkloves gt. 40,

4010 Stavanger

Telefon: 51 50 24 70

(07.30–21.30)

Føler du deg utrygg hjemme?

Ta kontakt med oss!

37


Reidun Norlemann Endresen:

FERIEKOLONI 1938

En flokk bleke, tynne jenter

kommunens ferieøy

med hjerter som forventer

å bare ha det gøy

i storesøsters avlagte fjorårs-sommertøy.

Det skulle være mange, lange

glade sommerdøgn

med sol og sjø langt vekk fra trange

gater. Det var løgn.

Det ble aldeles ikke

slik som alle hadde tenkt.

For mange ble det tårer

og ensomhet og lengt.

Hver morgen måtte Lene

ta en nattevåt madrass

og bære den alene

til en solrik tørkeplass.

Så stod den der i solen

til alles spott og spe,

og jentene på skolen

kunne hviske lurt og le.

Men flekkene og lukten

gikk ikke vekk for det.

Alle visste Anne

var tykk og dum og rar.

Hun torde ikke banne

og kunne ikke lese

enda så stor hun var.

Og noen hadde hørt

at hun hadde ingen far.

Men Anne måtte lese

høyt fra tantes andaktsbok

så alle kunne flese

og knise i hver krok.

Hun stotret og hun stammet,

og tungen ble som lammet

Men det var gjennom øvelse

og Herrens hårde prøvelse

man lærte å bli klok.

Og lille mørke Ruth

var av et annet slag,

gikk kirkegang på lørdag

og holdt en annen dag.

Hun var visst nesten jøde

og hadde skumle aner

med gammeldagse fletter

og underlige vaner.

Hun smisket nok for tantene

og var så fisefin

og spiste ikke blodpudding

og flesk og kjøtt av svin.

De visste hun var lur og falsk.

Hvem kunne vite sikkert

om hun ikke var spedalsk?

Ved søndags middags grisestek

satt lille Ruth så trist og blek

og pirket, inntil tante skrek:

Nå spiser du, så slutt og lek!

Ruth svelget svik, hun svelget mat

i drøm om pannekakefat.

Dem spiste hun så fort og lett

og ble omsider deilig mett,

for de var sikkert fri for gris.

Hun visste ikke, heldigvis,

at de var stekt i fleskefett.

38


Lyse Energi AS – Pensjonistforening

avd- Stavanger – «Seniorklubben»

Leder Stein Hognestad – ikke på valg

Nestleder Roald Wisted-Thu – gjenvalg

Kasserer Elsa Warland – ikke på valg

Sekretær Berit J. Asheim – ikke på valg

Styremedl. Jarl Rasmussen – gjenvalg

Varamedl. Dagfinn Fossheim – gjenvalg

Varamedl. Magne Cederløv – ny

Maskin- og verkstedsansvarlig:

Alf Torgersen – gjenvalg

Per Aanensen – gjenvalg

Valg- og turkomité:

Gro Lofthus – gjenvalg

Dagfinn Fossheim – gjenvalg

Magne Cederløv – ny

Revisorer:

Bernhard Austbø – gjenvalg

Else Olsen – ny

Postpensjonistene i Stavanger, styresammensetning

Etter valgene på årsmøtet består styret av følgende personer:

Leder:

Gudmund Buøen Varamedlemmer:

Nestleder:

Signe Holmgren Hanne Elise Brigtsen

Sekretær:

Bjørn Solbjørg

og Karin Olsen

Kasserer/Redaktør: Trygve Rødland Rådgiver:

Styremedlem: Eva Hessen

Gunleif Eriksen

W

skipper worse

Hyggelige lokaler

på Skipper Worse Ledaal og

Skipper Worse Ågesentunet!

Bryllup, konfirmasjon, fødselsdager

og minnestund.

Vi bistår med råd

Tlf. 51 56 43 30 eller tlf. 51 58 14 57

www.skipper-worse.no

W

skipper worse

Felles båttur til

FLOR OG FJÆRE

Torsdag 24. juli

Båten går kl. 12.00

Påmelding innen 14. juli

til Skipper Worse Ågesentunet

Tlf. 51 58 14 57

Kr. 790,– pr person

Alle hjertelig velkommen!

39


Samlet oversikt over foreninger, lag,

organisasjoner og menigheter som

driver arbeid for eldre i Stavanger

«Mortepumpen» presenterer en samlet oversikt over aktiviteter som foregår for

eldre i Stavanger. Vi håper den kan gi et visst bilde av aktivitetene og være en

hjelp til de som ønsker å delta på noen av dem. Oversikten er laget pr. 1. mars

i år. Dersom leserne finner feil, eller aktiviteter som ikke er tatt med, så gi oss

i redaksjonen et vink.

Navn Adresse Tilbud Dag Tid

Bekkefaret Menighet Postboks 201 Formiddagstreff i kirken 3. tirsdag i mnd. 11.00–13.00

v/Arnhild 4001 Stavanger Dagstur Juni

Smith-Øvland Tlf. 51 90 59 68 Sommertreff Hver onsdag

25. juni–6. august 11.00–12.30

Bekkefaret pensjonist- Bekkefaret Bydelshus Medlemsmøte 1. onsdag i mnd. 18.00

forening Fr. Nansens vei 50 (untatt juli – august og

v/Ådne Føreland Bøygen 19, 4019 Stavanger des. – januar)

Tlf. 51 87 00 38

Bergeland Bydelssenter Jelsagt. 2 Kurs og aktivitetstilbud Mandag til torsdag 09.00–14.00

Tlf. 51 53 52 67 Snekkerverksted Mandag til torsdag 09.00–14.00

Fax 51 53 98 80 Åpent hus/håndarbeid Torsdag 10.00–13.00

4012 Stavanger Kafeteria Mandag til torsdag 10.00–13.00

Trim Mandag 10.15

Svømming Mandag 15.45–16.45

Frokost Siste onsdag i hver mnd. 09.30

Bingo Annenhver tirsdag 11.00–13.00

Bridge Annenhver tirsdag 10.00–13.00

Treskjæringsgruppe Hver tirsdag 09.00–13.00

Porselensmaling Torsdag 11.30–14.30

Oljemaling gr. Tirsdag 11.00

Boccia Hver onsdag 10.30–13.30

Den Gamle Garde Ny Olavskleiv 16 Medlemsmøter Siste mandag i mnd. 11.00–13.00

v/Gundhild Melkevik 4008 Stavanger Foredrag

Domkirkens menighet Bethel «Tirsdagstreff» Hver tirsdag 11.00–12.30

Løkkeveien 22

Sommertur og høsttur.

4008 Stavanger Dagstur Mai/Juni

Tlf. 51 53 95 86 Dagstur September

Fagforbundets Bakergt. 15 Medlemsmøter 2. onsdag i mnd. 16.30

Pensjonistforening avd. 019 4013 Stavanger ellers turer til ca. 18.00

40


Navn Adresse Tilbud Dag Tid

Fagforbundets fylkesstyre Folkets hus Styremøter gjennom året

for pensjonister Stavanger Spesielle arrangementer for pensjonister

Felleskjøpets Pensjonist- Medlemsmøter 3. mandag i mnd. 13.30–16.00

forening Ytre Eiganesvei 13 Foredrag osv.

v/Gerd Karin Fosså 4022 Stavanger Turer

Kaffekos

Frelsesarmeen Kongsgaten 50 Sang og musikk

Hjemforbund Tlf. 51 56 41 70 Andakt – kaffe Hver 3. onsdag 11.00

Offentlig møte for kvinner Gudstjeneste Hver søndag 11.00

Gudstje. m/kveldsmat 1. søndag i mnd. 17.00

Sang og musikk

Andakt Hver torsdag 17.30

Bevertning – kaffe

Frøystad pensjonistforening Gullspennetunet 4 Pensjonisttreff Siste tirsdag i måneden 11.00–13.30

Nestleder Margrethe Larsen 4032 Stavanger

Hafrsfjord menighet Revheimsveien 159 Vi over 60 Siste søndag i mnd. 16.00

Tlf. 51 55 77 73 og andre onsdag i mnd. 11.00

4043 Hafrsfjord Hafrsfjordsenteret

Revheimsv. 159

Hillevåg menighets Veumveien 55 Vårtur/Dagstur

diakoniutvalg Tlf. 51 90 53 59 Tur m/overnatting

Postboks 201

Besøkstjeneste

4001 Stavanger Fest to ganger i året m.m.

60+ Annenhver onsdag 11.00–13.00

Hinna Sanitetsforening Gamleveien 53 Hyggestund for eldre 2. tirsdag i mnd. 11.00–13.00

v/Borgny Opsahl Tlf. 51 58 97 74 Bingo v/Vågedalen sykehjem

4018 Stavanger Sommertur

Hinnasenteret Gamleveien 30B Kurs- og aktivitetstilbud Mandag t.o.m. fredag 08.00–14.00

Hårpleie 2 dager Timeavtale

4018 Stavanger Fotpleie Alle ukedager Timeavtale

v/Anne Lise Kvernsmyr Tlf. 51 90 57 90 Middagsombringing Mandag, onsdag og fredager Bestilles

Middag

Mandag, onsdag og fredag

Turer

Hinnasenterets pensjonist- Gamleveien 30 B Medlemsmøter Onsdag 10.30–12.30

forening 4018 Stavanger Turer

v/Elisabeth Helland Tlf.priv. 51 57 54 31

Hundvåg menighet Formiddagstreff 1 gang pr.mnd 11.00–12.30

Hundvåg kirke Tlf. 51 85 44 50

IMI – Kirken Gustavs Wareberggt.15 IMI – treffet Andakt, 2 g. pr. mnd. 11.00–12.30

4021 Stavanger Annonseres i Stav. A. sang og musikk

Tlf. 51 84 21 60 fredager Bevertning

Jernbanens Pensjonistlag Medlemsmøter Torsdag 16.00

Stavanger Distrikt NSB Hyggesamvær 1 g. pr. mnd. i Eldres Hus, Stavanger

v/Arvid Skregeli Øvre Stranda 33, 4460 Moi Stikk innom Hver fredag i Stjernesalen, Stav. 10.00–13.00

Stavanger Forening av KABB Sandvigå 27 Møte Siste fredag i mnd. 18.30–21.00

v/Wenche Torkelsen Sjøhusbakken 22

4028 Stavanger

41


Navn Adresse Tilbud Dag Tid

Kampen menighet Seehusensgt. 47 Hyggetreff 1. tirsdag i mnd 11.00

Tlf. 51 50 24 10 Menighetspleiens kv.f. Siste tirsdag i mnd 11.00

Åpent hus Hver onsdag 10.30

Lørdagskaffe 2–3 i semesteret 16.00

Julemiddag Romjulen 12.00

Påsketreff Påskeaften 14.00

Dagstur

Våren

Kiwanis Club Stavanger Eiganesv. 95, Møter. 2. hver onsdag 18.00

4009 Stavanger Busstur for sykehjemsbeboere

Kiwaniskonserten m/Stav. Symfoniorkester

Kvernevik Sanitetsforening Bydelshuset Eldretreff/ Onsdag og fredag 10.00–13.00

Kverneviksveien Formiddagstreff

Frisør Onsdag–fredag 09.00–13.00

Fotpleie Annenhver onsdag 09.00–13.00

Lyse Energi A/S Breiflåtveien 18 Temasamlinger 10.00–13.00

Pensjonistforeningen avd.

Onsdagssamlinger

Stavanger «Seniorklubben» Dr. Eyesgt. 11 v/Senteret «Gamlingen»

v/Stein Hognestad 4019 Stavanger

Tlf. 51 52 81 32

Metodistkirken Vaisenhusgt. 7 Formiddagstreff 1. onsdag i mnd. 11.00–13.00

Tlf. 51 89 66 20 Hyggesamvær

Fax. 51 89 66 22

Besøkstjeneste

Biltjeneste til gudstjeneste

Epost: stavanger@metodistkirken.no Kirkering/kvinneforening hver mandag 11.00–12.30

Madlamark menighet Madlamarkveien 135 Formiddagstreff Annen hver onsdag 11.00

4041 Hafrsfjord

Tlf. 51 59 93 50

Norsk Folkehjelp N. Strandgt. 13 Turer/Ferieopph. Se annonse/oppslag

Eldrestova Tlf. 51 52 08 02 Eldretreff Mandag, onsdag og fredag 09.00–14.00

v/Kari Gordon Damegruppe 1. onsdag i mnd. 17.00

Hyggesamvær 3. fredag i mnd. 18.00

Norsk Pensjonistforbund Gamle Jåttåvågen 7 Ta kontakt for å få telefonnr. og navn til de

Avd. Rogaland 4020 Stavanger forskjellige lokale avd. i din kommune.

Idrettens Hus, Viking Stadion Tlf. 51 73 78 97 eller mob. 907 23 526 *) tirsdag og torsdag 10.00–13.00

Kontaktperson

*) sjekk om det er folk på kontoret.

O. E. Bakkan Tlf. 51 58 71 21

Fagforbundets Bakergt. 15 Medlemsmøter 2. onsdag i mnd. 16.30

Pensjonistforening Tlf. 51 51 71 60 m/underholdning Adm. byggets kantine,

v/Magne Sjøtun Tlf. 51 87 00 81 Kurs/Turer Olav Kyrresgte. 23

Postpensjonistene i

Medlemsmøter 4 ganger pr. år

Stavanger. Postboks 565, Turer i inn- og utland

v/Gudmund Buøen 4003 Stavanger, Trimtur hver måned

«Kaffe og radl treff» i Stavanger og Sandnes hver måned

Rosenberg pensjonist- Postboks 106 Medlemsmøte 1. torsdag i mnd. 10.00

forening 4086 Hundvåg Trim/hyggetreff Man og torsdag 08.00

Rolf M. Amundsen Turer/medlemsfest Kunngjøres på møter

Aida Hillstad Calypsoveien 8 Medlemsmøte 2. tirsdag i mnd. 10.00

4085 Hundvåg Trim/hyggetreff Tirsdager 10.00

S.U.S. Pensjonistforening Eldres Hus, Kongsgt. 43 Medlemsmøte 1. onsdag i mnd. 17.00

Senior-Ynglingen Rektor Berntsengt. 7 Formiddagstreff Annenhver torsdag 11.00–13.00

Stavanger KFUM/KFUK

for menn

v/kontaktutvalgets leder Leiteveien 16

Gotleiv Hamre

4020 Stavanger

42


Navn Adresse Tilbud Dag Tid

Skipper Worse A/S Erling Skjalgssons Allé 10 Aktivitetssenter Se under

Tlf. 51 56 43 30

Skipper Worse

Fax. 51 56 43 31

Skipper Worse Ledaal Erling Skjalgssons Allé 10 Åpningstid Mandag t.o.m. fredag 08.00–15.30

v/Torhild Newermann Tlf. 51 56 43 30 Kafeteria Mandag, fredag 08.00–15.00

Telefax 51 56 43 31 Damefrisør Man, tirs, tors og fredag 09.30–14.00

Fotpleie Mandag t.o.m. fredag 08.00–15.30

Bridge Mandag 10.00–14.00

Turgruppe Onsdager 10.45–13.00

Ulike «kom sammen

grupper» Mandag–fredag 11.00–14.00

Bingo Tirsdag 12.45

Syng med oss Tirsdag 11.00–12.15

Andakt Torsdag 11.30–12.00

Konsert Torsdag 12.00–12.30

www.skipper-worse.no Kurs Se egen kurskatalog

Skipper Worse pensjonist- Medlemsmøte 1. fredag i mnd. 17.30

forening

Chr. Bjellandsgt.

v/Reidun Hjelm 51 53 39 43

Skipper Worse-Sport Johanne Dybvadsgt. 10A Trim i Stav. Idrettshall Tirsdag – torsdag 10.00–12.00

v/Ingvar Omdal

4018 Stavanger

Tlf. 51 58 77 61

Skipper Worse Skipper Worse Frivillige

FRIVILLIGE klubb Ledaal håndarbeidsgruppe Torsdag 12.30–15.00

Skipper Worse Madla Madla bydelshus Kafeteria Mandag til fredag 09.00–14.30

v/Gerd Sørli Sikveland Åsta Kongsmorsgt. 22 Trimgruppe Tirsdag 11.00–12.00

4048 Hafrsfjord Fotpleie Tirsdag og torsdag 09.00–14.00

Tlf. 51 59 18 13 Turgruppe Onsdag 10.30

Telefax 51 59 18 18 Håndarbeidsgruppe Hver tirsdag 10.30–14.00

Bridge Mandag og torsdag 10.00–14.00

Trim hofteopererte Mandag 12.00–13.00

Seniordans Onsdag 13.00–14.30

Trim Skipper W. sport Tirsdag

www.skipper-worse.no Kurs Se egen kurskatalog

Skipper Worse Tasta Tasta Bydelshus Åpningstid Mandag–fredag 08.30–14.30

v/Ingebjørg Eldfiskbakken 7 Frisør dame/herre Tirsdag til fredag Timebestilling

Nordbø Riskjell Postboks 5009 Fotpleie En dag i uken Timebestilling

4084 Stavanger Trim Mandager 09.30 og 11.30

Tlf. 51 54 13 47 Bridge Mandager 10.00

Fax 51 54 13 10 Håndarbeidsgruppe Mandager 10.00

Oljemaling «kom sammen» Mandager 10.00

Kryssordgruppe Mandager 10.30

Treskjæring «kom sammen» Tirsdager 10.00

Bingo Tirsdager 11.00

Sykkelgruppe Onsdag 10.00

Turgruppe Tirsdager 11.00

«Den nyttige time» Annenhver fredag 10.30

Andakt Annenhver onsdag 11.00

Syng med oss Annenhver fredag 10.30

www.skipper-worse.no Kurser Se egen kurskatalog

Skipper Worse Ågesentunet Ågesenveien 6 Åpningstid Mandag – fredag 09.00–14.00

v/Gunvor Postboks 1001 Hårpleie Mandag – fredag 09.30–15.30

Hognestad Hansen 4095 Stavanger Fotpleie Hver mandag

Tlf. 51 58 14 57 Bingo Mandag 10.30–11.30

Telefax 51 58 14 25 Kafe «Fjøset» Mandag – fredag 09.00–14.00

Kortspillgruppe Torsdag 10.30–13.00

Trim Mandag 10.00–10.30

Turgruppe Torsdag 11.00–12.30

Dart Onsdag 11.00–12.00

www.skipper-worse.no Kurs Se egen kurskatalog

43


Navn Adresse Tilbud Dag Tid

St. Johannes menighet Høgsfjordgt. 8 Mannsforening Hver 3. mandag 19.00

v/soknediakon Tlf. 51 89 00 80 Treffen hver tirsdag 11.00

Eva Tjemsland Morgenmesse m/nattv. Hver tirsdag morgen 08.00

Bibelgruppe Hver 2. onsdag 10.30-12.30

Bønnesamling Hver fredag 10.00-11.00

Besøkstjeneste Etter avt. med soknediakon

Kirkeskyss

Hver søndag etter avtale

Eldres kirkesøndag Februar 11.00-14.00

St. Petri menighet Klubbgt. 6 Turer Juni

v/Soknediakon Tlf. 51 84 04 20 Eldretreff 3. tirsdag i mnd. 11.00-13.00

Tine Bertelsen Fax 51 84 04 21 St. Petri menighetshus

på Våland

Rektor Steens plass 7

Besøkstj./Samtaletilbud Etter avtale m/soknediakon

St. Svithun menighet St. Svithunsgt. 8 Eldretreff Kontakt menighetskontoret

v/Ingrid Huster Jelsagt. 39 Tlf. 51 51 70 20

Stavanger Helsesportlag Postboks 4033 Medlemsmøter Siste onsdag i mnd. ann. i pressen

Leder: Grethe Bertelsen

Bekkefaret bydelshus

Telefon: 51 67 39 04 4092 Stavanger Svømmetrening for barn,

Nestleder: Rudolf Olufsen Tasta Helsesportbad Mandag 16.00-18.00

Telefon: 51 55 76 79

Svømmetrening for

ungdom/voksne,

Tasta Helsesportbad Mandag 18.00-21.00

Tasta Helsesportbad Torsdag 19.00-21.00

Trim i svømmebandet Mandag 18.30-19.00

Torsdag 19.00-19.15

Boccia - Curling,

Tastahallen Mandag 19.00-22.00

Luftpistolskyting

BU L’s lokaler Onsdag 18.00-20.00

Pistolskying cal. 22,

Bjergstedtunnelen Torsdag 19.00-20.00

Helsereise Solgården sept./okt. Påmelding til

Spania 14 dager Grete Bertelsen

Tlf. 51 67 39 04

Stavanger Røde Kors Eiganesv. 95 Fester for eldre fra institusjoner

v/Nina Elisabeth Molven 4009 Stavanger Fester for eldre hjemmeboende

Besøkstjeneste

Tilbud om følge til lege, tannlege, frisør

Stavanger Sanitetsforenings Magnus Karlsonssgt. 15 21 leiligheter

Bo- og aktivitetssenter 4021 Stavanger Trim for beboerne Kun fredag v/Laila 12.15

Senterleder Tlf. 51 87 01 10 Kafé Mandag – lørdag 10.00-14.00

Greta Sønneland Reve Telefax 51 87 27 84 Morgenbad, voksne Onsdag og fredag 07.00-09.00

greta@sanitetsforeningen.no Voksne Onsdag 13.30-15.30

Publikumsbading, voksne, barn Tirsdag 11.30-12.30

Lørdag 09.30-13.30

Fotpleie og aromaterapi Anne Marie Are Dyrdal

Frisør

Anne Gro Berge

Utleie av selskapslokale/kurslokaler

Stavanger Senior Høyre Møteadresse: Medlemsmøte Hver 3. mandag i mnd. 12.00

Leder: Olav Frafjord Worsegården Turer

E-post: ofra@online.no Alexander Kiellandsgt 1.

Sekretær Laila N. Husebø

Epost: huseboe@sensewave.com

44


Navn Adresse Tilbud Dag Tid

Statoil Seniorklubb «Stasen» Medlemsmøter 1. mandag i mnd. 11.00-13.00

Leder: Kari Normann Opalveien 2 Trim Hver tirsdag 11.00-13.00

4318 Sandnes Turer

Stavanger Døvesenter Saudagt. 11 Seniortreff 1. onsdag i mnd. 11.00-15.00

v/daglig leder

4012 Stavanger

Tlf. 51 01 38 20

Teksttelefon: Ring først 149 så 51 53 38 81

E-post: dagligleder@stavanger.dovesenter.no

Stavanger Hørselvern- Bergjelandsgt. 46 Møtevirksomhet 2. og 4. tirsdag i mnd. 19.00

forening Tlf. 51 53 23 48

v/Bernhard Mikelsen

Stavanger kommunale Kongsgt. 43 Servering av vafler/ Mandag - fredag 10.00-14.00

Pensjonistforening

rundstykker/kaffe

v/Kitty Janzon Møte i Eldres Hus 2. torsdag i mnd. 16.30

Stavangerlærernes Endrestøv. 4 Medlemsmøte 8 pr. år 11.00 og 18.00

pensjonistlag 4070 Randaberg Treff på Vestlandske 4. hver mandag 12.00-14.00

v/Astrid Håvarstein Tlf. 51 41 82 80 Skolemuseum

Trimgruppe

Hver onsdag

Litteraturgruppe, turer Svømmehall 16.30-17.00

Gymsal 17.00–18.00

Stavanger Misjonsmenighet Knut Holms gate 8 Eldresenter Annenhver torsdag 11.00-13.00

Misjonskirken Tlf. 51 52 62 76 Hyggesamvær

Kaffe, turer, andakt

LOP Stavanger og omegn Medlemsmøter 6 ganger pr. år 11.00-13.00

lokallag Turer Våre møter avholdes i

v/Roald Håland Tlf. 51 55 61 49 Bedriftsbesøk Frelsesarmens hus

P.b 779 Madla Lengre turer sammen Kongsgt. 50

4090 Hafrsfjord med LOP-lag

i Rogaland

Stavanger og omegn lokal- Sandvigå 27 Medlemsmøter 3. tirsdag i mnd. 18.00-21.00

lag av Norges blindeforbund

v/Wenche Torkelsen

Stavanger Røde Kors Eiganesveien 95 Fester for eldre fra institusjoner Forskj. tider

Tlf. 51 52 38 50 Bussturer for eldre fra institusjoner

v/Nina Elisabeth Molven

Fester for eldre fra private hjem

Bussturer for eldre fra private hjem

Stavanger Telepensjonistfor. Regimentsveien 80

v/Marit Torkildsen 4045 Hafrsfjord Medlemsmøter Siste mandag i hver måned 18.00-21.00

Tlf. 51 55 16 66 Turer

Stokka Kirke Chr. Skredsvigs vei 23 Tur 1 gang pr. år.

Tlf. 51 91 19 90 Formiddagstreff 2. onsdag i mnd. 11.00

Storebrand Medlemsmøter En onsdag pr. mnd 13.00-15.00

Pensjonistforening

Bedriftsbesøk

Rogaland

Kurs

v/M.E. Pedersen Boganessletta 50 Turer

Tlf.: 51 57 60 79

4020 Stavanger

Sunde menighet Mjukhøyden 9 Formiddagstreff Hver 14. dag 10.30-12.30

4048 Hafrsfjord Transport: Sunde kirke, Sunde bedehus

Sunde kirke Tlf. 51 59 46 00 Sunde kirke 51 59 46 05 Solheim bedehus

Sunde Bedehus Sunde Bedehus: Roterer mellom de tre stedene

Solheim Bedehus 922 53 496

Solheim Bedehus:

928 28 423

Turer

Sunde Sanitetsforenings Sunde sykehjem, dagsenter Eldretreff Hver 2. onsdag i mnd. 17.00

Eldretreff Revheimsveien 243 Fotpleie Tlf.best. 51 41 57 79

v/Laura Fjelde Tlf. priv. 51 59 08 03 Hårpleie Tlf.best. 51 91 23 04 Tirs. og fredag

45


Navn Adresse Tilbud Dag Tid

Tasta menighet Fagerstølveien 9b Eldretreff 1. tirsdag i mnd. 11.00

Tasta kirke Tlf. 51 54 51 80 Transport

Postboks 201 Strikkekafé de tirsdager det ikke er eldretreff

4001 Stavanger Dagstur i juni

Tjensvoll menighet Tellusveien 43 Formiddagstreff Andre og siste tirsdag. i mnd. 11.00-13.00

Tjensvoll kirke Tlf. 51 59 96 60 Kirkeskyss Ring prestekontoret før kl. 10.15

v/Torill Falch Postboks 201 Besøkstjeneste Etter avtale

4001 Stavanger Dagstur Mai

Åpen gruppe 1. og 3. tirsdag 12.00–13.30

Åpen kirke 1. og 3. onsdag 19.00–20.30

Sommerkafe i juli Hver onsdag 11.00–13.00

Varden menighet Egersundsgt. 11 Pensjonisttreff 3. torsdag i mnd. 11.00-13.30

Tlf. 51 91 71 40

se også menighetsbladet

Formiddagskurs 12 tirsdager høst/vinter 11.00-13.30

Paradisforeningen Siste tirsdag i mnd. 11.00-13.00

(eldre kvinner)

Velferdssenteret for Kongsgt. 43 Hyggesamvær Alle dager 10.00-14.00

kommunale pensjonister (Arken) med enkel servering Unntatt lørdag

Alle er velkommen

til Eldres Hus!

Eldres Hus

Kongsgt. 43 – tlf. 51 50 72 71

E-mail:

eldres.hus@stavanger.kommune.no

Kafé:

Mandag til lørdag kl. 10.00–14.00

Torsdag: Suppe

Lørdag: Grøt

Frokost: 1. tirsdag hver måned

Mandag og onsdag:

Drives kafeen av Norsk Folkehjelp

Middagsservering

Internettkafé: Mandag til lørdag

kl. 10.00–14.00

Rådgivningskontor:

Mandag til fredag kl. 10.00–12.00

46


47


W

skipper worse

HØST 2008 – Noen smakebiter fra kurskatalogen – gled deg

Spansk nybegynner – Spansk videregående

Spansk lettere konversasjon

Engelsk videregående/oppfriskning

Bibel – og samtalegruppe

Trafikkurs – bilfører 65+

Bridge, nybegynner – Knivmaking, skaft og slire

Strikketeknikker – Glassfusing

Lær å lage dine egne kort (gratulasjonskort, julekort osv)

Oljemaling – Akvarellmaling

Soneterapi grunnkurs til hjemmebruk

Soneterapi videregående grunnkurs til hjemmebruk

Qigong (øvelser for livsenergien)

Linedance for de over 50, nybegynner (ikke pardans)

Linedance for de over 50, litt øvet (ikke pardans)

Seniordans/folkedans (ikke pardans)

Datakurs, nybegynner og oppfølgingskurs i bl.a.

Windows XP. Windows Vista,

tekstbehandling (Word), Internett, E-post

Digitalkamera/Bildebehandling, nybegynner

Kurskatalogen foreligger i sin helhet på alle

Skipper Worse sine sentere fra juli, eller gå inn

på våre hjemmesider: www.skipper-worse.no

Rådgivningskontoret for pensjonister

Trenger du hjelp til følgende problemer:

– fylle ut skjemaer, søknader, selvangivelsen m.m.

– råd i arvespørsmål eller skrive testamente

– overføre eiendom (hus eller hytte) til barna

– finne frem til rett person eller kontor som kan løse problemet for deg

– hvor du skal henvende deg vedrørende pensjonen din

– behov for en samtale om noe som plager deg

– andre problemer?

Da er det mulig at Rådgivningskontoret for pensjonister kan hjelpe deg.

Kontoret har åpent alle dager fra mandag til fredag mellom 10.00 og 12.00, men

stengt de dagene/ukene som grunnskolen har ferie.

Rådgivningskontoret drives av Fellesutvalget for pensjonistforeninger i Stavanger.

Rådgivningen er gratis og er et tilbud til alle pensjonister.

Vår adresse er Kongsgaten 43, inngang fra Parken. Ring gjerne og bestill time på

telefon 51 50 78 90.

48


W

skipper worse

ÅPNINGSTIDER

Skipper Worse sentrene

SOMMEREN 2008

Skipper Worse Ledaal

Vanlig åpent hele sommeren

Skipper Worse Ågesentunet

Vanlig åpent hele sommeren

Skipper Worse Tasta

Stengt f.o.m. 2. juli t.o.m. 3. august

Skipper Worse Madla

Stengt f.o.m. 30. juni t.o.m. 3. august

W

skipper worse

SANGER I SOMMERTIDEN

v/Harald Johnsen

kl. 16.00

Torsdager

19. juni

17. juli

21. august

28. august

Alle velkommen!

W

skipper worse

SANGER TIL SØNDAGSKAFFEN

v/Harald Johnsen

kl. 16.00

Søndager

31. august

28. september

26. oktober

30. november

21. desember

Alle velkommen!

W

skipper worse

SØNDAGSDANS

Kl. 18.00

på Skipper Worse Ledaal

7. september

5. oktober

2. november

7. desember

Blås, Belg og Komp. spiller

Enkel servering

Inngang kr. 100,–

49


W

skipper worse

60+ et godt treningstilbud for alle over 60 år

60+ er navnet på et treningstilbud som er gratis for deg over 60 år. Kvaliteten på våre aktiviteter og instruktører er

førsteklasses og vi er til for at nettopp du skal komme i bedre form. 60+ har akkurat det samme aktivitetstilbudet

som et innholdsrikt treningssenter. Forskjellen er at 60+ har sine aktiviteter spredt utover flere bydeler, og er gratis.

Du kan enkelt blinke deg ut en aktivitet ved hjelp av vår aktivitetsplan, se under. Du kan også finne informasjon

på våre nettsider www.skipper-worse.no eller ringe 60+ sin prosjektleder på tlf. 51 56 43 43.

Det er utrolig gøy å få lov til å gi gratis helse og velvære til alle som ønsker. Jeg er takknemlig for at så mange

mennesker ønsker å bruke tilbudet. I skrivende stund (21.04) har vi 460 aktive deltakere hver uke. Deltakerne er

mellom 60 og 83 år og har prøvd flere forskjellige aktiviteter før de fant en som passet godt. Dette er en helt riktig

fremgangsmåte. Noen aktiviteter kan oppleves som enkle mens andre aktiviteter oppleves som vanskelig og langt

tyngre. Så her er det bare å prøve seg! Husk alt er gratis og at trimgruppene og aktivitetene er til, nettopp for deg!

Visste du at eldre har tilnærmet like god fremgang som yngre når de trener? Uansett alder vil regelmessig trening

gi positivt utslag for din helse, fra første treningsdag. Det er aldri for sent å begynne. Starter du å trene – la

oss si som 72 år – kan du øke styrken din med 100–150%. Den beste medisin for god helse er trening. Hvis en

ikke bruker musklene forsvinner de, muskulaturen blir syk og slutter å fungere. Er du 60 år og innaktiv, tilbyr Skipper

Worse deg et gratis medlemskap i 60+.

Sted Mandag Tirsdag Onsdag Torsdag Fredag

Bekkefaret

Swing

Bydelshuset 16.00–17.30

Skipper Worse

Turgruppe

Ågesentunet 11.00

Madla

Sprek turgruppe

Bydelshus 10.30

Ynglingehallen

Gladtrim

Madla 11.00–12.00

Øyahuset

Tai Chi

Hundvågkrossen 12.00–13.00

Tasta Gladtrim Sprek turgruppe Sykkelgruppe

Bydelshus 09.30–10.30 11.00 10.00

11.00–12.00

Energym Styrke & kondisj. Helsestudio

Lagårdsveien 91 10.00–11.00 11.30–12.30

Nærmiljøsenteret

Pilates

Eiganes skole 10.00–11.00

Skipper Worse Turgruppe Pilates Trim deg glad

Ledaal 10.45 09.30–10.30 10.00–11.00

Pilates

11.00–12.00

12.00–13.00

Midjord

Rolig turgruppe

Bydelshus 11.00

Sunde

Styrke &

Bydelshus

kondisjon

09.30–10.30

50


W

skipper worse

SKIPPER WORSE MIDDAGSDISTRIBUERING

Skipper Worse AS bringer middag hjem på døren til de som ønsker eller trenger det.

Det er næringsrik og variert kost ut fra valgfri, ny og spennende meny.

Den finnes på våre internettsider. – Ring Nina Jæger Innvær for spørsmål eller

bestilling: tlf. 51 56 43 44 eller nina.innvaer@skipper-worse.no

Menyen er å finne på: www.skipper-worse.no

W

skipper worse

HJEMSERVICE

Dette er en tjeneste for dem som

trenger hjelp til å gjøre hverdagen triveligere

og enklere rett og slett som

en samtalepartner, en som stikker

innom – en å gå tur med, hjelp til personlig

hygiene, dusj etter behov, hjelp

til matlaging, følge til tannlege, lege,

apotek, offentlige kontorer m.m.,

hjelp.

Skipper Worse har fantastiske medarbeidere

som har ansvar for denne

tjenesten, slik at det blir stabilitet i det

tilbudet du får av oss.

Ta kontakt med oss for nærmere

informasjon tlf. 51 56 43 30.

W

skipper worse

Dagstur til

Ørsdalen – blomstrende

bygdeliv i Bjerkreim

Onsdag 18. juni

Turen koster kr. 550,– og inkluderer:

Turistbuss med sjåfør som guider

underveis

Inngang Tore’s Temposamling

Båttur på Ørsdalsvatnet

Formiddagskaffe m/wienerbrød

Middag m/dessert og kaffe

Lokalguide på rundtur i

Bjerkreim/Ørsdalen

Ettermiddagskaffe m/vafler, rømme

og syltetøy

Påmelding det enkelte senter

innen 9. juni

51


Returadresse:

«Mortepumpen»

Eiganes og Tasta helse- og sosialdistrikt

Sverdrupsgt. 37, postboks 55,

4001 STAVANGER

993HJELP

TIL ALT MULIG

VI ER TOTAL LEVERANDØR

AV ALLE TYPER

HÅNDVERKTJENESTER

OG KAN HJELPE MED

♣ TØMMERARBEID

♣ MURERARBEID

♣ MALERARBEID

♣ RØRLEGGERARBEID

♣ ELEKTRIKERARBEID

♣ FLISELEGGING

♣ HAGEARBEID

♣ OG MYE MER

VI PÅTAR OSS OGSÅ TOTALRENOVERING AV

BADEROM

Ta kontakt på

Tlf. 993 45 357

www.993hjelp.no


Allservice

More magazines by this user
Similar magazines