Mortepumpen nr. 2 2009 - Stavanger kommune

mene og hun følger fargene i mønsteret
som stadig endres etterhvert som fasettene
gir refleks.
Det er som om prismene vil fortelle
henne noe – noe om det dørstokken inn til
«bestestuen» kan berette om. Den kan fortelle
om hvor mange ganger hun har støttet
seg til den når hun så inn mot hjørnet hvor
en av oss lå med hendene knyttet om billedet
av ham han trodde på – og om rosene
hun hadde lagt på hans hvite klede.
Jeg tror ikke at hun tenkte på de mange
frostkalde nettene hun våket – og på isrosene
som dekket altandørene.
Hun så bare de hvite hendene og den
hvite pannen hun så ofte hadde tørret
febersvetten av – og i dag visste hun at han
hadde fått følge med flere.
Alle hadde de minner ingen bestestuedør
kan lukke ute – og alle hadde de lekt på
gulvet – hennes knær nå knelte.
Hun lette etter avtrykkene fra alle føttene
og hun ordnet rekkene med sko i den
rekkefølge bare en mor kan – og sammen
ba de begge – for dem som var igjen.
De så mot veggen med alle billedene og
minner fra hvert enkelt ansikt ble levende.
De husket klærne og de husket episodene
hvor noen hadde vanskelig for å sitte stille.
De husket smilene og de husket tårene – og
de visste begge hvor lykkelige de var.
Minnene konturene under billedene på
veggen etterhvert som de ble tatt ned –
kunne bekrefte. Minnene som ikke lenger
noen vegg hadde plass til.
Støvkluten tørket for siste gang – og
tårene polerte duggen.
De svære «smea-nevene» lukket seg om
hennes knudrete vaskehender – og de lot
viserne gå den andre veien.
Husker du den gamle paviljongen i parken
hvor kommunekorpset alltid avsluttet
med «Kong Oscar’s Honnørmarsj» og alle
dannet marsjkjedene mellom trærne – og
da du neide så beskjedent og fikk meg med
i rekkene.
Begge mintes de sitt første møte da hun
våget seg bort til den høye kraftige smeden
– som ikke torde engasjere noen. Og begge
husket da han kvelden etter sto og ventet
utenfor den fine moteforretningen hvor
verdens vakreste pike gikk i lære.
De glemte alt omkring seg og hennes
uendelig vakre smil gjemte seg i armene
hans – som ennå var svære og tunge.
De kvitterte hverandres spørsmål og
tårene ble en inderlig takk til hverandre.
Han fortalte henne om hvor glad han var
i sin unge vakre kone og hvor stolt han var
da hun mange år hver morgen klokken halv
fem dekket de rykene hesteryggene – opp
til tyve i tallet – og om alle smedene som
beundret og elsket hennes milde vesen.
Han glemte ikke carbidlyktene som blafret
i vintermørket og hennes omsorg for
smedene når de forsøkte å varme sine frosne
fingre i lysskjæret. Og om hestene som
la mulene tilrette for hennes kjærtegn.
Han glemte ikke å fortelle henne om
hennes utrettelige iver for å hjelpe dem
som hadde det vondt og om hennes rørende
omsorg for læreguttene. Om vasking – om
stopping – om lapping og om de blanke
skoene som sto og ventet dem hver søndag.
Hun la sammen den store plysjduken.
Duken som dannet telttaket da spisebordet
ble endevendt og omgjort til indianerresidens.
Hun brettet møysommelig sammen
pleddet med alle fargene. Pleddet hun la
om ham hver middag – og hun ristet putene
og teppet mormor hadde i gyngestolen.
Hun flyttet på stolene og hun børster av
alle setene hun selv har vevet.
Hun ser på ham som sitter ved skrivebordet.
Skrivebordet som vet – kanskje
16