Mortepumpen nr. 3 2008 - Stavanger kommune

stavanger.kommune.no

Mortepumpen nr. 3 2008 - Stavanger kommune

Marit Hølland Paulsen er engasjert når hun

forteller om PS.

Tilstede var da omkring 50 representanter fra

Stavanger kommune, politikere, fagfolk og

representanter fra frivillige organisasjoner

og andre samarbeidspartnere. Vi fikk dekning

også i lokal-TV og gjennom diverse avisjournalister.

Den store interesse som ble vist

den gang kom nok i stor grad av at dette senteret

var det første i sitt slag her i landet. Ser

jeg litt tilbake i tid, til 1965, var jeg da ansatt

ved Sosialbygg for kvinner i Oslo, som var

den første klinikk for kvinnelige rusmisbrukere

i Norge. Den gang så vi lite til de pårørende

og de fleste pasientene hadde ikke kontakt

med sitt gamle nettverk lenger. I 1972 var

jeg med og åpnet A-poliklinikken i Stavanger.

Der var de pårørende på banen på en helt

annen måte. I 1987 begynte vi å a imot pårørende

ved Rogaland A-senter uten at rusmisbrukeren

selv var pasient der. Vi gjorde den

gang flere forsøk for at politikerne skulle ta

stilling til hvem som skulle ha ansvaret for de

pårørende. Temaet var oppe i Stortingets

spørretimer og daværende sosialminister

Tove Veierød svarte at det kunne de institusjoner

gjøre, som hadde vilje og kapasitet til det.

Gjennom en senere Stortingsmelding kom det

fram at målsetningen fram mot år 2000 måtte

være at de pårørende ikke lenger skulle være

en forsømt gruppe. Derfor ble det uhyre viktig

å se til at de pårørende, med loven i hånd,

kunne henvende seg til en instans som både

plikter og, ikke minst, har kompetanse til å gi

dem den hjelp de trenger til. På bakgrunn av

dette modnet tanken hos meg om et pårørendesenter

for pasienter med psykiske lidelser

og/eller var rusmisbrukere.

Marit Hølland Paulsen forteller videre i

denne sammenheng, at det ofte er de pårørende

som først opplever at noe er galt, før

pasienten selv merker noe. Derfor var man

ikke opptatt av å lage et ferdigspikret opplegg

til å begynne med. Vi ville først se hvilke

konkrete problemstillinger man møtte. Men

målgruppen var klar: Samlivspartnere, voksne

barn, søsken, foreldre og eventuelt andre

med nære relasjoner til pasienten. Det viste

seg også at det nettopp var disse grupperinger

som oppsøkte senteret. Det trenges heller

ingen henvisning fra andre instanser for å få

hjelp. Et annet trekk var at det hjelpeapparat

som var tilgjengelig tidligere, kun fokuserte

på pasienten og at det var denne man skulle ta

seg av.

– Siden har både rusvernet og psykiatrien

endret sitt syn på de pårørende, poengterer

hun.

De pårørende ønsker kunnskap

Hva slags behandling er det dere tilbyr de

pårørende å være med i?

– Det er ikke det å delta i behandlingen de

pårørende oftest har behov for. Det de ønsker

og har behov for er kunnskap om rusproblematikk

og psykiske lidelser og hvordan bearbeide

det traumatiske ved det å være en pårørende

i slike forhold. Pårørende er vår primærklient!

Nå er hjelp til rusmiddelbrukeres pårørende

blitt en lovpålagt tjeneste gjennom Lov

4

More magazines by this user
Similar magazines