Komposten nr. 1 2007 - Stavanger kommune

SPOR ETTER OSS
Magasin for ansatte i Stavanger kommune Nr. 1 2007

INNHOLD
3. Rådmannens hjørne
3. Spor av kultur
4. Synlige seniorer
7. For egen regning
8. Vikingenes Rogaland
10. Usynlige spor
11. Spor av kompetanse
12. Spenstig spor
14. Arkivets rolle
16. Kultur og gode opplevelser
2
17. Hvis ikke Domkirken stod....
20. Spor til begjær
22. Tilrettelegger og miljøbevarer
24. Respekt i skolen
24. Skolehistorie digitalisert
SPOR I STAVANGER
De ansatte i Stavanger kommune setter spor på flere måter. Noen av sporene kan du se
nærmere på i denne utgaven av Komposten. Her finnes spor fra vikingtid, bidrag til gode
opplevelser og samhold i nåtid, våre synlige seniorer og de mye omtalte dobbeltsporene
som skal frakte oss på Nord-Jæren i framtiden. Blant mye annet. Gjennom vårt arbeid i
Stavanger kommune setter vi spor innenfor utrolig mange områder. Vi ønsker at byens
befolkning skal møte og huske de ansatte i Stavanger kommune på en positiv måte. Og vi
ønsker å bidra med resultater til byens beste. Det er ikke lite, og det gir oss som ansatte
stadig nye utfordringer.
Ansvarlig redaktør: Tone Iren Hunsbedt Grønning
Redaktør: Kari Krogh Lande
Dette er den første utgaven av Komposten i 2007. Flere nye
ansatte har startet sitt arbeid i Stavanger kommune siden sist.
Blant annet undertegnede kommunikasjonsdirektør som har
fått ansvaret for ny Kommunikasjonsavdeling. Komposten
er en av kanalene det kommuniseres gjennom i Stavanger
kommune. Den nye avdelingen vil se nærmere på hvor vi
kan bli bedre til å kommunisere hva til hvem. Vi har allerede
fått en god del tilbakemeldinger, og vi kommer garantert
til å etterspørre flere meninger i arbeidet med hvor, når og
hvordan Stavanger kommune best kan kommunisere. Målet
er at kommunikasjon, på lik linje med andre virkemidler, skal
bidra til at vi når våre mål.
Kari Krogh Lande
Redaksjonskomité:
Svein Håkon Høyvik
Gode og velfungerende kanaler er viktige både for den
eksterne og interne kommunikasjonen, og vi har fått flere
innspill som gjelder kommunens nettsider. En omlegging av
kommunens nettsider er en omfattende jobb, men planleggingen av arbeidet er igangsatt
og en grundig gjennomgang av nettsidene vil starte til høsten. I det arbeidet vil nok flere
av dere bli spurt om å bidra.
-Vet de hva vi holder på med? – var et av svarene vi fikk da vi nylig spurte
virksomhetslederne om hvilke forventninger de har til den nye Kommunikasjonsavdelingen
i Stavanger kommune. Det er ganske mye og mange å bli kjent med i en hel kommune.
Og svaret på spørsmålet er nok – Nei, vi vet ikke hva alle holder på med, men vi vil gjerne
bidra til at flere får vite om det! I den nevnte undersøkelsen fikk vi også innspill som gjaldt
hjelp til markedsføring, medietrening og generelt bistand til å formidle de gode historiene.
Inger Østbø Aareskjold
Inger S. Bjerga
Hild Stuland Larsen
Den nye Kommunikasjonsavdelingen vil svært gjerne bidra til at Stavanger kommune får
fortalt de gode historiene internt i kommunen og ut til byens befolkning. Hver avdeling
og virksomhet er fremdeles ansvarlig for informasjonsvirksomheten knyttet til sine
fagområder, men vi vil gi råd og tilrettelegge for at aktuelle hendelser kommuniseres i
de best fungerende kanaler. I arbeidet med en kontinuerlig forbedring av den eksterne
kommunikasjonen, er god internkommunikasjon helt avgjørende – vi vil alltid være
avhengige av at Stavanger kommunes engasjerte medarbeidere bidrar med innholdet i
historiene som skal fortelles.
Trond A. Skjæveland
Arne Kristian Espedal
Store opplevelser venter Stavanger kommunes ansatte og byens befolkning; Festivaler
venter i nær fremtid, vi skal feire dronningbursdag den 4. juli og flere arrangementer
minner oss om at vi er europeisk kulturhovedstad i 2008. Og innimellom alle de store
hendelsene jobber de ansatte med små og store oppgaver som på hver sine måter setter
spor hos enkeltmennesker og byens befolkning. Fordyp deg i de gode historiene som
fortelles i denne Komposten, god lesning – og god sommer!
Tone Iren Hunsbedt Grønning
kommunikasjonsdirektør
Birte Lamo Kristensen
Trykk: Gunnarshaug
foto: Elisabeth Tønnessen
foto side 10 og side 14 Odd Atle Edvardsen
Illustrasjon side 6: Ann Slettebø
layout: aka

3
Som medarbeidere i kommunen har vi et felles ansvar for å bidra til en
helhetlig utvikling av lokalsamfunnet og velferdstjenester. Dere har
alle grunn til å være stolte over den jobben dere gjør for byen og byens
innbyggere!
Fjoråret var et av kommunens beste driftsår. Det endelige
regnskapsresultatet etter avsetninger, ble på 158 millioner kroner.
Like viktig som økonomisk balanse er det at de tjenestene som
produseres er av tilstrekkelig omfang og av høy nok kvalitet. Så nylig
som i 2003-2004 var hovedmålsettingen å bringe driftskostnadene
ned i et slikt omfang og så raskt at det ikke var mulig å skjerme
brukerne for konsekvensene. Det er en glede å ta over som rådmann
i Stavanger kommune i en situasjon med økonomisk balanse og i
hovedsak fornøyde brukere og ansatte. Jeg konstaterer at det er
gjennomført en imponerende innsats de siste årene – fra politikerne,
fra administrasjonen, virksomhetslederne og ikke minst fra den enkelte
medarbeider. Her skal også innsatsen til byens mangeårige rådmann Ole
Hetland fremheves.
Det er fremdeles mye å ta tak i. De gode resultatene i 2006 kan ikke
bli en sovepute. Vi har ambisjoner om å heve kvaliteten og omfanget
av eldreomsorgen. Vi vil at elevene i Stavangerskolen skal bli enda
bedre rustet til å møte konkurransen om studieplassene. Vi vil at
Stavanger skal være en god by å bo i også for de som ikke har tatt
del i velstandsveksten. Vi vil at Stavanger skal være førstevalget for
de som skal etablere ny virksomhet. Vi må satse for å rekruttere og
RÅDMANNENS
beholde engasjerte og kompetente
medarbeidere i årene som kommer.
Planlegging for og etablering
av bybane på Nord Jæren må
intensiveres og det må fortsatt løftes
for å realisere langsiktig god og full
barnehagedekning. Målsettingen om
”Stavanger en europeisk kulturby”,
står sentralt i kommuneplanen og
krever målrettet satsing også i årene
etter kulturhovedstadsåret. Dette er utfordringer vi må ha kontinuerlig
fokus på og som må konkretiseres i vårt videre arbeid.
Det har vært en positiv opplevelse å begynne som rådmann i Stavanger
kommune. Jeg har fått anledning til å møte en god del av dere i
løpet av dette første halve året. Jeg er imponert over engasjementet,
stoltheten og ansvarligheten som dere har formidlet til meg. Motiverte,
stolte og engasjerte medarbeidere er det som betyr aller mest når vi
sammen skal nå målet om en god by å bo og leve i for alle. Jeg ser frem
til videre samarbeid med dere!
GOD SOMMER!
Inger Østensjø
rådmann
HJØRNE
KULTURFESTIVALEN SUNDE SYKEHJEM
Spor av kultur og samhold
Sykepleier Marita Leirvik og beboere ved Sunde sykehjem.
Ved Sunde sykehjem tok de kulturåret på forskudd og inviterte til
Kulturfestival juni. Her mener de ansatte at kultur også må settes på
dagsorden for Sundes sykehjemspasienter og samarbeider derfor med
skoler og barnehager for å sette spor i bydelen som skal gi avtrykk i form
av helse, velvære og trivsel i sykehjemmet og som skal skape samhørighet
i bydelen.
- Eldre i sykehjem er storforbrukere av pleie- og omsorgstjenester, men
småforbrukere av kultur. Vi som har vårt arbeidssted ved bydelens
sykehjem er opptatt av kultur for alle, sier Anne Røsbak, virksomhetsleder
for Sunde sykehjem. – For våre brukere er ikke kulturbegivenheter en
selvfølge og derfor skal vi nå settes fokus på kultur ved Sunde sykehjem.
I løpet av tre dager i juni bød Sunde sykehjem på blant annet
underholdning, utstillinger, kafé og stands. –Vi skapte liv og røre og kjekke
dager for de eldre. Samtidig var dette også en begivenhet for andre i
bydelen som er opptatt av å skape samhørighet og miljø, forklarer Røsbak.
For Sunde bydel har også tidligere satt spor etter seg både i form av filmer
fra sykehjemmets start og i form av historielagets innslag fra bydelen
under festiavaldagene.
-Vi ønsker oss et bedre samhold og bedre utnyttelse av ressurser og
erfaringer mellom innbyggerne i bydelen. Eldre kan skape mening for
unge og unge skaper uten tvil liv og glede for de som er eldre. Siden vi
nå setter fokus på kultur for alle, på tvers av generasjoner, vil vi sette spor
for kultur og samhold mellom generasjoner og ”grenser” i bydelen. Vi
tar kulturåret på forskudd og øver oss til en enda flottere festival i 2008,
avslutter en entusiastisk Røsbak.
Tekst:
Inger Østbø Aareskjold

4
Tekst:
Hild Stuland Larsen
Synlige
seniorer
Seniorene er verdifull arbeidskraft!
Motivasjon og gode arbeidsbetingelser
er viktig for å beholde arbeidsiveren.
Men det er også viktig at den enkelte
senior selv er aktiv og søker nye
utfordringer.

5
Stavanger kommune gir sine ansatte over 62 år, med inngått senioravtale, et årlig seniorvederlag på 18.000 kroner, samt et tilretteleggingstilskudd på 35.000 kroner for ansatte i
100 prosent stilling. Tilretteleggingstilskuddet skal benyttes av den enkelte virksomhet med siktemål å gjøre arbeidshverdagen enklere for den ansatte. Tilskuddet blir brukt med
stor grad av kreativitet; ekstra fridager, kortere arbeidstid, fysisk tilrettelegging av arbeidssituasjonen, innleie av vikarer, opplæring/kurs, bruk av eldre arbeidstakere som mentorer
og innkjøp av konsulent-tjenester er noen eksempler. Målet for kommunen er å beholde den arbeidskraft og kompetanse som seniorene besitter, samt å sikre den enkelte senior
en mulighet for å utnytte sin arbeidsvilje lengst mulig ved å legge til rette for en gradvis nedtrapping i arbeidslivet. For kommunen er også ordningen lønnsom fordi utgifter til
avtalefestet pensjon (AFP) går ned. Flere velger nå å stå i jobb etter 62 år som alternativ til AFP.
Antall senioravtaler er økende
Kommunen har hatt en betydelig økning i antall inngåtte senioravtaler
etter at seniortiltakene ble innført og etter som ordningen er blitt
bedre kjent blant ledere og ansatte. Rundt 160 av kommunens ansatte
i målgruppen 62-67 år har per i dag inngått senioravtale (noe som er
ca. 40 prosent av målgruppen). Ordningene med seniortiltak ble fra 1.
september 2006 utvidet til også å gjelde undervisningspersonell.
Seniorpolitikk i praksis
Komposten har snakket med tre erfarne medarbeidere som alle har
inngått senioravtale med kommunen; virksomhetsleder Svein Håkon
Høyvik (64), vann – og avløpsverket, avdeling bymiljø og utbygging,
avdelingssykepleier Helga Marie Astvaldsdottir (64), Stokka sykehjem
og personlig sekretær for rådmannen Mona Stang Våland (67). De har
alle klare meninger om hva som får dem til å jobbe lengre og hvorfor de
ønsker å fortsette.
Seniorpolitikk handler
om mer enn økonomisk
tilskudd og tilrettelegging
i arbeidssituasjonen
Hva er god seniorpolitikk?
- God seniorpolitikk er for meg fortsatt å få muligheter til faglig
utvikling, sier Svein Håkon Høyvik. - Et engasjement hos den enkelte
senior må ligge i bunn for dette. Tid til å lese fagbøker og tidsskrifter er
gode eksempler på faglig utvikling. Deltakelse på kurs og fagseminarer
er andre. Det å få mulighet til å delta i prosjekter som gir utvikling, både
for kommunen og for meg personlig, er en viktig motivasjon for meg.
- Jeg er opptatt av at kommunen skal ha en sammensatt og mangfoldig
arbeidstakergruppe. Det å ta godt vare på seniorene er en viktig del
av dette mangfoldet, sier avdelingssykepleier ved Stokka sykehjem
Helga Maria Astvaldsdottir. God seniorpolitikk er å være tydelig på
hva seniorene kan tilby, markedsføre senioravtalen og tiltakene for
omverden med det utgangspunkt at den erfaring og den kompetansen
som seniorene representerer skaper verdier for kommunen.
Hvorfor velger du fortsatt å jobbe?
- Det er mange grunner for å fortsette å jobbe. Jeg må ærlig si at jeg
er rimelig interessert i faget mitt! Så interessert at det vil være et tap å
slutte den yrkesaktive karrieren nå, sier Svein Håkon Høivik, som fortsatt
gir uttrykk for faglige ambisjoner på kommunens vegne. Det er også
spennende å være med på å videreutvikle fagområdene i landets fjerde
største kommune.
- Det er mye god helse i å arbeide, sier Helga Maria Astvaldsdottir. Jeg
har tro på at det å være yrkesaktiv gir en forebyggende gevinst for
mange seniorer, både fysisk og psykisk.
På hvilken måte gir erfaring uttelling i arbeidslivet?
- Erfaring fra ulike situasjoner gir en trygghet som supplerer og
underbygger formalkompetansen og som gjør en i stand til å takle
nye utfordringer på en god måte. Dette vil også være en støtte i hele
organisasjonen. Videre har en hatt anledningen til å bygge
gode nettverk - internt og eksternt - med den støtten dette gir.
På den annen side kan lang erfaring føre til stivnede arbeidsformer
og manglende evne og vilje til fleksibilitet og omstilling. Det være seg
både arbeidsmåter og teknologi. Utfordringene blir å trekke ut de beste
egenskapene for å videreutvikle kvalitet og sikkerhet. Dette kan i noen
sammenhenger kollidere med tilvante tenkemåter.
Jeg tror imidlertid at det er viktig at man av og til stopper litt opp og
ser seg tilbake; tar vare på historien og de kunnskapene som følger med
den slik at endring og utvikling faktisk tar inn i seg noe nytt, basert på
det vi har lært.
Erfaring gir trygghet. Denne tryggheten kommer forhåpentligvis også
andre til gode, sier Helga Maria Astvaldsdottir. Selv er jeg positiv innstilt
til nye ting og er ikke redd for å spørre yngre kolleger om råd. Det
skjer ikke så mye nytt innen teknologi på mitt fagområde som jeg må
forholde meg til.
Hva betyr senioravtalen for valget om å stå lenger i arbeid?
Jeg synes senioravtalen som virkemiddel i arbeidsgiverpolitikken er
et så godt og personlig fordelaktig tiltak at jeg ønsker å benytte - og
dermed støtte - ordningen sier Svein Håkon Høivik. Helt konkret har jeg
fått mulighet til å delta på et spennende fagkurs på Island som har gitt
meg personlig stort utbytte og som også har bidratt til å videreutvikle
nettverk utenfor kommunen.
Min leder introduserte meg for senioravtalen og hvilke tiltak som
kunne tilbys. Jeg var aldri i tvil om at jeg ønsket å benytte meg av
tilbudet, sier Helga Maria Astvaldsdottir. Konkret har jeg fått tilrettelagt
arbeidstiden slik at jeg har redusert antall vakter i helgene og på natten.
Dette fungerer svært bra for min rytme og mitt overskudd. Det at min
situasjon tilrettelegges betyr ikke at andre kolleger må jobbe ekstra.
Det er stor fleksibilitet i avdelingen og det er alltid folk som ønsker å
stille opp til ekstra vakter. Det hender også at jeg selv tilbyr å gå en vakt
ekstra dersom situasjonen er vanskelig.
Hva er styrkene ved dagens ordning og hvilke utfordringer ser du?
Styrken ved dagens ordning tror jeg først og fremst er at den skaper
økt trivsel for den enkelte senior. Økt trivsel for den enkelte skaper
ringvirkninger som hele arbeidsfellesskapet kan nyte godt av, sier Svein
Håkon Høivik.
I forhold til å løse rekrutteringsutfordringen er det også av stor
betydning at flest mulig blir værende i arbeid. På denne måten gir

6
ordningen gevinster både for den enkelte og for kommunen, hevder
Svein Håkon Høivik.
- For meg og min avdeling har ordningen utelukkende vært positiv,
sier Helga Maria Astvaldsdottir. - Jeg har møtt stor forståelse blant
mine kolleger for den tilrettelegging som jeg har fått. En utfordring
for kommunen er å markedsføre ordningen slik at det innarbeides en
forståelse hos ansatte og ledere om at god seniorpolitikk er et viktig
element i det å være en inkluderende kommune.
Gruppeleder ved avdelingen på Stokka sykehjem, Elisabeth Olsen-
Hagen, bekrefter inntrykket av at tilrettelegging for seniorer hittil ikke
har bydd på problemer i forhold til de arbeidsoppgaver og vakter som
må koordineres i avdelingen. Leders rolle i forhold til å gi informasjon til
ansatte om tiltakene og evnen til å samarbeide om praktiske løsninger
som ikke går ut over andre, betyr imidlertid mye for at ordningen skal
fungere. Her gjelder det å bruke kreativitet i forhold til løsninger og
underbygge begrunnelser for å ta vare på seniorene på en god måte.
Olsen-Hagen roser ordningen og peker på at eldre arbeidskraft ofte er
mest stabil og forutsigbar. Dette må vi som arbeidsgivere også verdsette,
i tillegg til den erfaring og kompetanse som seniorene representerer.
Det gode liv som senior i Stavanger kommune
Personlig sekretær for rådmannen, Mona Stang Våland, føyer seg inn i
rekken av spreke og aktive seniorer i Stavanger kommune. Etter snart 30
år i kommunen, i en alder av 67 år, har hun nylig tatt beslutningen om
å gå av med pensjon, til sommeren. Hun sier at beslutningen satt langt
inne, men at hun nå slutter på høyden av sin yrkesaktive karriere.
- Jeg har mange og fantastiske år bak meg som arbeidstaker i Stavanger
kommune. Arbeidsvilje har det ikke stått på, men jeg har også vært
privilegert som har hatt helse og anledning til å bruke mye av min tid og
mitt overskudd på jobb. Seniorpolitikk handler om mer enn økonomisk
tilskudd og tilrettelegging i arbeidssituasjonen. Det handler i stor
grad om å gi ansatte mulighet for gode opplevelser og interessante
arbeidsoppgaver, sier Mona Stang. - Og dette gjelder selvsagt ikke bare
seniorene! For meg personlig har koblingen mellom arbeidsoppgaver
og personlig engasjement/interesse betydd svært mye for min iver og
mitt engasjement. For eksempel har jeg hatt anledning til å jobbe mye
innenfor kulturområdet. Jeg tror også at velferdstilbud som teater,
sosiale aktiviteter og treningsmuligheter gir overskudd og opplevelser
som bidrar til økt arbeidsvilje og overskudd hos alle arbeidstakere – ikke
bare seniorene.

Komposten har en spalte, for egen regning, der den enkelte
kan komme med synspunkter, ris og ros etc. Redaksjonen håper
med dette å få diskusjoner som kan føres videre på intranett.
Denne gang er det Ann-Helen Midbrød Finnesands tur. Hun er
rådgiver ved seksjon for Moderne @rkiv - Sentralarkiv.
FOR EGEN REGNING
7
Et hjertesukk fra arkivdypet
Med opprettelsen av et Sentralarkiv 01.05.1999 ble saksbehandlerens
hverdag en helt annen. Fram til 1.mai 1999 var det svært ulike
arkivkulturer i Stavanger kommune. Noen registrerte alt mens andre
praktiserte det vi i dag på fagspråk kaller for “hauglegging”.
Etter snart 8 års virke kan Sentralarkivs ansatte se tilbake på en tid med
systemer i rivende utvikling. Vi har hatt mange gode diskusjoner med
saksbehandlere og riktignok mange ganger vært oppriktig oppgitt over
manglende forståelse eller vilje hos enkelte til å ta inn over seg at vi i
dagens digitaliserte hverdag faktisk trenger systemer for å få kontroll
med dokumentflyten i kommunen.
Stavanger kommune- en svart flekk på arkivkartet?
Frustrasjonene står i kø når jeg som rådgiver møter manglende innsikt i
lovverk og rammer som regulerer saksbehandlernes arbeid. Når enkelte
saksbehandlere har lagt seg til uvaner som går på tvers av alle lover,
retningslinjer og politiske vedtak om gjeldende regler for dokumenta
sjonshåndtering, undrer jeg meg ofte over hvordan man som Norges
fjerde største by kan leve med denne ukulturen i årene framover. Våre
innbyggere har aldri før vært seg så bevist sine rettigheter som nå.
Det betyr at hver ansatt i Stavanger kommune MÅ ansvarliggjøres og
bevisstgjøres i sin rolle som kommunalt ansatt.
Meroffentlighet og postlister på nett
For som vi også ser har postlister på nett gitt nye muligheter for
innbyggerne å benytte seg av rettigheten til innsyn. Dette har ført til ett
økt press på forvaltingen når det gjelder å legge ut dokumentene slik
de er skannet inn. Kommunen står overfor et dilemma når det gjelder å
legge innbyggernes brev ut på nett. Det følger også med et stort ansvar
å praktisere ”meroffentlighet”. Brevet kan ha vært skrevet i affekt
og kan utleveres avsender på en måte som er utilsiktet fra avsenders
side. Dette har ført til en rekke uheldige episoder i andre kommuner
der privatpersoner har blitt ”hengt ut” i media og nærmiljøet. Disse
dokumentene, som opprinnelig var ment for forvaltningen og ikke
alle kommunens innbyggere og Norge for øvrig, har blitt gjengitt i det
offentlige rom. Så kan man spørre seg om dette er en utvikling som
vi ønsker i dagens samfunn? For en innbygger skriver til kommunen
og ikke til hele samfunnet om små og store problemer/spørsmål.
Det er derfor leserbrev står på trykk i Stavanger Aftenblad og ikke
skal publiseres på nett via kommunen. Det har lenge vært diskutert
i fagmiljøet hvordan vi kan få skjermet deler av innhold i brev slik
at dette ikke utleverer eller er til skade for avsender. Dette er en
oppgave vi som kommune må se nærmere på i tiden som kommer. Det
er saksbehandler som har ansvar for å unnta/ikke unnta dokumenter
etter gjeldende lovverk og det har blitt mer synlig for innbyggere og
journalister når dette har sviktet. Det er et paradoks at journalistene i
dag har bedre greie på lovverket som regulerer informasjon i kommune
og stat enn saksbehandler i det offentlige. Med en ny offentlighetslov
på trappene kan man bare håpe at vi får klarere retningslinjer.
Den uformelle kommunen
Og så var det bruken av e-post. For vi i Sentralarkiv har i de siste
årene sett med bekymring på den stadig økende bruken av e-post
og den uformelle saksbehandlingen som dette har ført til. Enkelte
saksbehandlere har adoptert et uformelt språk som ofte kan oppfattes
som useriøst og til tider lite presist overfor innbyggerne. I tillegg vet vi
at mye dokumentasjon går tapt fordi den enkelte saksbehandler ikke er
bevisst på at også e-post er arkivverdig dokumentasjon. Vi tar i bruk nye
formidlingskanaler uten å tenke over hva dette betyr for sporbarhet og
etterprøving av tidligere beslutninger og hvordan dette blir oppfattet
Ann-Helen Midbrød Finnesand.
av innbyggerne. På den annen side har dette ført til at innbyggerne har
fått mer kontakt med saksbehandlerne og ikke i samme grad har behov
for å møte opp personlig for å avklare små og store spørsmål de kan ha
og de opplever en langt mer døgnåpen kommune. Det har også ført til
at terskelen for å kontakte kommunen har blitt lavere.
”Det glade budskap”
Som vi så ofte får høre er det ikke problemer, men utfordringer som skal
overvinnes. Undertegnede har mer enn en gang sammenlignet seg med
misjonærene når jeg har gått ut til virksomheter og avdelinger for å spre
det ”glade” budskap. Som den evige optimist vet jeg at det går godt til
sist (hentet fra Jan Teigens ”Optimist”). Stavanger kommune har mange
ansatte som vil og kan.
Jeg tror og håper at vi i Sentralarkiv i løpet av disse årene har klart å
øke bevisstheten rundt hva som skjer med ”papirene” og gitt mer enn
en ansatt en aha-opplevelse når vi har prøvd å sette vårt arbeid litt i
perspektiv. Men vi har enda et langt stykke å gå før vi kan si oss fornøyd
med dokumenthåndteringen i kommunen. Vi står i dag overfor en
formidabel utfordring når det gjelder å holde tritt med teknologien og
et stadig foranderlig lovverk rundt dokumenthåndtering og sikring av
informasjon.
Den fullelektroniske kommune
Vi skal nå snart gi oss i kast med å gjøre kommunen fullelektronisk.
Men å ta det store spranget fra papir til digitalisering er noe alle har
ansvar for, fra ”topp til bunn”. Det vil i årene framover kreves stadig
mer av oss som offentlige tjenesteytere og vi vil ganske sikkert ta i bruk
nye formidlingskanaler for å nå ut til innbyggerne. Jeg håper at dette
blir et satsningsområde som får full fokus fra ledelsen og ikke blir glemt
midt oppi store byggeprosjekter og kultursatsninger.

8
Vikingenes Rogaland
VIKINGOPPLEVELSER I ROGALAND
• Arkeologisk museum i Stavanger stiller ut gjenstander fra vikingtid, og av særlig interesse er nok funnene fra utgravingene på Gausel
og fra Frøyland i Time. Les gjerne mer om dette på www.ark.museum.no.
• For søndagsturistene kan Rogaland fylkeskommunes ”Vikingløype” anbefales.
• ”Vikingløypa gjennom Rogaland” (hefte) presenterer kulturminner fra vikingtid og de første århundrene etter innføringen av
kristendommen rundt om i fylket. Det finnes, med andre ord, litt for enhver smak – slik vikingtiden gjerne kan beskrives.

9
Tekst:
Margareth Buer Søiland
arkeolog
I den senere tid har det vært mye oppmerksomhet omkring vikinger og vikingtid i media. Særlig har det
vært stor interesse for å bruke vikingtiden som merkevare og som turistattraksjon i Stavangerregionen.
Innspillene har hatt et kjent fokus – vikingtiden som en uutnyttet ressurs i Stavangerregionen.
Visjoner
En visjon er å etablere en eller flere vikingparker, det vil si aktivitets- og
opplevelsesparker for hele familien. Ikke minst er det stor interesse for
å etablere et riksanlegg for slaget i Hafrsfjord og samlingen av Norge.
Det pekes også på at det vil være viktig å øke støtten til forfattere,
filmatiseringer, teaterprosjekter og utstillinger som handler om
vikingtiden.
Enkelte har foreslått at det bør etableres et vikingland i Stavanger i
samme størrelsesorden som Oljemuseet, og at vi må tørre å lære av
Disneyland. Grunnlaget for et vikingland finnes i historien om slaget
i Hafrsfjord, og motivasjonen skal ligge i en opplevelse som både
gir underholdning og ny kunnskap om vikingtid. De store ideene
og visjonene står her i kontrast til et mer konservativt fagmiljø. Ikke
konservativt i forhold til forskning og formidling, men i forhold til en
mer kommersiell utnyttelse av vår felles kulturarv.
Rikssamlingsfylket
Rogaland fylke er kalt rikssamlingsfylket, for det var i Hafrsfjord at
Harald Hårfagre samlet større deler av Norge under seg.
Slaget dateres til 872 og Snorre Sturlason stedfester slaget til Hafrsfjord.
I forhold til den betydning slaget har hatt for Norges historie er likevel
sagaens beskrivelse forbausende kort:
"Heile heren møttest nordanfor Jaren og lagde inn i Havrsfjorden.
Der laag kong Harald fyri med heren sin. Der byrja de strakst eit
stort slag, som var baade langt og hardt; men enden vart den, at
kong Harald vann, og der fall kong Eirik og kong Sulke og Sote
jarl, bror hans".
Selv om slaget stod i Hafrsfjord hadde Harald Hårfagre en langvarig
tilknytning til Rogaland, trolig som hjemfylke. Han hadde ikke mindre
enn to kongsgårder i Rogaland hvor han tilbrakte en del tid. Her finnes
det i dag riksanlegg fra tidlig middelalder med stor nasjonalhistorisk
verdi: Utstein Kloster og Olavskirken på Avaldsnes med det nye
Nordvegen Historiesenter.
”vikingen” fordi det er mange og motstridende oppfatninger av
hva han er. Vikingens normative innflytelse står ikke i forhold til
det antall som faktisk eksisterte: De utgjorde rundt én prosent av
befolkningen i ”vikingtiden” (JB Bøe 2007: Å lese fortiden, s. 117)
De som faktisk utgjorde de resterende 99% av befolkingen i vikingtiden
var bønder, fiskere og handelsmenn, ”ordinære” kvinner og menn
som jobbet for å opprettholde liv og heim. Disse rogalendingene fikk
impulser gjennom fredelige kontakter over Nordsjøen, var dyktige
håndverkere og hadde et avansert religiøst liv. Det er derfor viktig å
merke seg at disse menneskene ikke var vikinger, og at handel og bytte
av varer var normen – ikke sjøslag og raid!
Lite funn, men stort engasjement
Selv om vi kjenner mye til vikingtiden gjennom sagalitteraturen og
gjennom det arkeologiske materialet, er Stavanger kommune og
Rogaland fylke for øvrig, fattig på funn og anlegg fra vikingtid. Vi skulle
gjerne hatt noen vikingskip som Oseberg og Gokstad å vise frem til våre
turister! I stedet har noen aktører med stort engasjement grepet fatt
i en kunstnerisk tolkning av sagaen og av vikingtiden. ”Rygekongen”
er blitt framført gjennom to sesonger, og til sommeren er det duket
for folk-rockmusikalen om Harald Hårfagre i regi av Torfinn Nag ved
Rogaland Teater. Musikalen er beskrevet som et utradisjonelt historisk
spill som skal preges av nyskrevet rytmisk musikk.
Vikingen i folk-rockmusikalsk drakt
Torfinn Nag forteller at det var Solveig Nessa som hadde ideen til et
manus om Harald Hårfagre.*Til forskjell fra de tradisjonelle, historiske
spillene blir dette stykket et moderne historisk spill, med moderne
musikk ispedd norske folketoner. Alle detaljene er ennå ikke på plass,
men premieren er foreløpig planlagt til 8. august 2007 i Møllebukta, og
det vil bli fire til åtte forestillinger. Det er også planlagt at stykket skal
spilles annethvert år. Deler av rollelisten er klar, og inneholder foreløpig
navnene Even Stormoen, Espen Hana, Silje Salomonsen og Vegard
Hoel. Musikalen om Harald Hårfagre er finansiert ved sponsormidler
fra både offentlig og privat sektor. Stavanger kommune og SR-Bank er
hovedbidragsytere.
Solid merkevare
Til tross for et nyvunnet engasjement for vikingtiden i
Stavangerregionen, er vikingen som merkevare gammelt nytt. I
professor Bøe ved UiS sine ord kan dette kort forklares slik:
"Vikingen er den figur fra norsk historie som er mest brukt og i
mest langvarig bruk. Vikingen er den mest vellykkede nordiske
eksportartikkel ved siden av dansk Tuborg, finsk Nokia, svensk
Ericsson og norsk ”Skrik” av Edvard Munch. Men vi bør skrive
Dette blir åpenbart nye takter om vikingtiden som bidrar til å formidle
historien om Harald Hårfagre, (men) gjennom et moderne arrangement.
Ikke minst er de historiske spillene i Møllebukta et verdifullt bidrag til å
sette fokus på vikingtiden i stavangerregionen.
Enten det i framtiden blir et rikssamlingsanlegg og/eller vikingland i
Stavangerområdet eller ei, mangler arkeologi- og historieinteresserte
ikke tilbud på vikingopplevelser.

10
Tekst:
Inger Østbø Aareskjold
Usynlige spor
Vi etterlater oss så mange elektroniske spor og overvåkes av så
mange elektroniske øyne at de som har makt eller myndighet til
å sette sporene sammen, kan følge oss hvor vi enn går og hva vi
enn gjør. Det er derfor viktig å ha fokus på dette fordi verden i dag
er helt annerledes enn for bare noen år siden. Teknologi vi ikke
engang kjente til for ti år siden, er en selvfølge i dag.
Komposten ønsker å sette søkelys på de daglige spor hver enkel av
oss legger igjen. Vi tar derfor for oss en tilfeldig dag i en tilfeldig
kommunalt ansatts liv, for enkelthets skyld kaller vi henne Anne.
Storebror ser deg
Anne passerer flere overvåkningskameraer på vei til jobb. Hun synes det
er helt greit at hun blir passet på, men tenker ikke så mye over det i det
daglige. Folk flest aksepterer at de blir overvåket. Det må jo være greit
så lenge en ikke gjør noe galt. Men det kan gjøre noe med oss, vi endrer
adferd og blir litt mer likeformede.
Mobilen kan fortelle Anne hvor hun finner nærmeste apotek, minibank
eller f.eks. Hennes & Mauritz.
I bomringen med Autopass
Anne tar bilen når hun skal ut og handle. Underveis til butikken
passerer hun bomringen og med Autopass skjer betalingen automatisk.
Informasjon om passeringen registreres og lagres. Autopass gir også
arbeidsgivere som mottar regningen for firmabil oversikt over når den
ansatte har passert hvor. Dermed kan arbeidsgiveren f.eks se om den
ansatte faktisk har vært i det møte han skulle.
Arbeidsgiver følger med
Vel framme på jobb drar Anne inngangskortet gjennom leseren.
Informasjonen om at hun har kommet på jobb, noen minutter for seint,
logges. Heldigvis har Anne en ordning med fleksitid.
Hun begynner arbeidsdagen med å sjekke forskjellige sider på internett.
All surfingen blir logget og IT-avdelingen kan se nøyaktig hvilke
nettsider hun har besøkt, hvor mange ganger og til hvilke tider. Og det
hender jo at en knotter feil og kommer inn på sider der en ikke skulle ha
vært. Det blir værende i loggen.
Faren med at vi legger igjen så mange spor, er at det kan tolkes mye inn
i dem. Og fremdeles er det en uklar grense for hva arbeidsgiver egentlig
har lov til å kontrollere. Arbeidsgiver kan se arbeidsrelaterte ting, men
ikke lese privat e-post. Likevel må arbeidsgiver kanskje åpne en e-post
for å se om den er privat eller ikke. Anne tenker ikke over at alle e-
postene hun sender – privat eller ikke – deles opp i mindre biter, før de
sendes via ulike kanaler over hele verden på vei til sin mottaker. Biter
som kan fanges opp av uvedkommende.
Spor skaper personprofiler
Når Anne laster ned sider, hender det hun får med en
informasjonskapsel, ”cookie”. ”Cookie” er en liten tekstfil som
nettserveren kan lagre på harddisken. Her lagres for eksempel
brukernavn og passord for tjenesten, slik at hun logges inn automatisk
neste gang. Denne informasjonen kan bli brukt til markedsføring
for reklamebyrå som samarbeider om å utveksle informasjon om
surfevaner og preferanser for slik å kunne bygge mest mulig treffsikker
personprofiler. Slike reklamebyrå kan dermed danne seg et godt bilde av
hvilke interesser Anne har, og hvilke produkter de bør tilby henne.
Mobil lokalisering
På vei hjem fra jobb tar Anne et par telefoner. Mobiloperatøren lagrer
data om hvilken basestasjon hun bruker, og vet dermed hvor hun
befinner seg. Dette er trafikkdata som lagres opp til flere måneder. Så
lenge Annes mobiltelefon er slått på, kan Anne lokaliseres.
Anne er selvsagt en av dem som har skaffet seg mobil med en GPS
brikke. Brikken gir posisjoner med en nøyaktighet ned til få meter.
I butikken
Butikken som Anne bruker har flere typer varer som er merket med RIFD
som står for RadioFrekvens-Identifikasjon. Fordelen her er at hver enkelt
vare er sporbar, og det er lett å finne ut av det hvis det er feil på varen.
Ulempen er at brikkene kan avleses på avstand, uten at Anne merker
det. Er hun riktig uheldig, kan utenforstående spore hva hun kjøper
gjennom å stå strategisk plasser med en skjult RIFD-leser.
Anne betaler med kort. Hvor mye penger hun har brukt og hvor og når
hun har handlet, lagres. Kameraet ved kassen fanger opp hva Anne har
kjøpt.
Ubeskyttet nett
Vel hjemme logger Anne seg på PC-en. Hun har bredbånd, som gjør økt
sårbarhet for hacking, fordi hun gjerne er oppkoblet mot nettet i lang
tid, og som regel med samme IP-adresse hver gang.
I tillegg har hun tatt i bruk trådløst nett hjemme. Disse signalene rekker
langt utenfor husets vegger og kan nå fram til naboer eller folk som
kjører forbi med PC i bilen på jakt etter ubeskyttet nett. Dermed kan
uvedkommende lett misbruke internettforbindelsen.
”Phishing”
Anne oppdager at hun har fått en e-post fra banken, som har mistet
viktig informasjon om henne og som ber henne oppgi konto- og
kredittnummer på nytt. Linken tar henne med til bankens nettside, og
er hun lettlurt nok, taster hun inn opplysningene. Det hun ikke vet, er at
hun har blitt utsatt for ”phishing”.
”Phishing” er en type spam hvor e-posten utgir seg for å være fra en
kilde man normalt stoler på. Målet er å lure mottakeren til å oppgi
sensitive informasjon som noen kan misbruke til egen fordel, som regel i
form av identitetstyveri eller annen økonomisk kriminalitet.
Dette var en dag i Annes liv, men det kunne vært hvem som helst av
oss. Trenden er at vi kommer til å logge mer og mer uten at vi som
brukere nødvendigvis oppfatter konsekvensen av det. Kunnskapen om
elektroniske spor er lav og den beste sikringen er derfor økt bevissthet.

11
Fagstigene er utviklingsprogram for sykepleiere, vernepleiere, barnevernspedagoger og sosionomer, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere samt pedagogiske ledere.
Fagstigene skal gi best mulig tjenestekvalitet for kommunens innbyggere. Innholdet i kompetansen som tilegnes skal være i samsvar med de faglige utfordringene
kommunen/virksomheten møter. Programmet skal også gi økt jobbtilfredshet, økt motivasjon, faglig utvikling og bidra til at flere blir værende i sine stillinger.
Den såkalte kliniske fagstigen for sykepleiere er ett av flere viktige tiltak i det omfattende arbeidet med sikte på å stimulere til faglig utvikling.
Tekst:
Birte Lamo Kristensen
Spor av kompetanse
Stavanger kommune har utfordringer når det gjelder å rekruttere sykepleiere. Nylig ble begynnerlønnen til sykepleierne satt betydelig opp i håp om
at kommunen skal bli en mer attraktiv arbeidsgiver. Det er viktig å beholde de sykepleierne man har, så kommunen har også gitt sykepleiere med
videreutdanning et godt løft lønnsmessig.
Komposten har tatt kontakt med flere virksomheter for å høre om de tror
søknadsmassen vil øke og om det er interesse for å videreutdanne seg.
Virksomhetsleder Anne Røsbak ved Sunde sykehjem holder selv på med
videreutdanning i HMS-ledelse, og en annen leder ved sykehjemmet
avslutter sin videreutdanning i administrasjon og ledelse denne våren.
- Det må være attraktivt å ta videreutdanning, og et enkelt grep vi kan
gjøre i så henseende er at vedkommende får dekket alle utgifter. Det er
viktig at de som ønsker å videreutdanne seg kan få permisjon med lønn.
Det hadde vært ønskelig at kommunen dekket ekstrautgifter, for på den
måten vil de enkelte virksomheter ha større anledning til å imøtekomme
ansattes ønsker om å utvikle seg faglig, forteller Røsbak.
Når det gjelder fagstigen har det ikke vært den helt store interessen
blant de ansatte her på sykehjemmet. Kanskje den ikke har vært godt
nok markedsført? Vi savner å ha en person som har hovedansvaret for
fagstigen, oppfølgingen var bedre tidligere da det var ansatt en egen
prosjektleder. Vi opplever også at det kan være vanskelig å motivere
ansatte til å gå inn i fagstigen, fortsetter Røsbak.
Spennende og faglig interessant arbeidsplass
- Det siste lønnsløftet kommunen kom med var bra, men det må jo
følges opp, det vil si heves ytterligere. I tillegg må vi fokusere på at
sykehjem er en spennende og faglig interessant arbeidsplass. Det har
vært lite og ingen søkere på utlyste stillinger, men ved siste annonse
fikk vi faktisk to søkere. Kanskje det er den nye lønnsstigen som
frister? Svært mange unge bruker nettet, derfor må vi være flinke til å
oppdatere hjemmesidene våre, avslutter hun.
Virksomhetsleder Margareth Scheie ved Vålandstunet sykehjem kan
fortelle at de ikke har noen sykepleiere som tar videreutdanning i år.
- Nei, det har ikke vært noen som har vært under utdanning i år, men
som regel har vi en eller to stykker. Det er fortrinnsvis videreutdanning
i psykiatri som har vært mest populært, og flere av dem som har tatt
denne videreutdanningen har sluttet på sykehjemmet og begynt i
psykiatrien, sier Scheie.
- De ansatte på Vålandstunet har ytret et ønske om at kollegiet skulle
kunne trekke seg tilbake for faglige diskusjoner og refleksjon. Det viser
seg at det ikke alltid er like enkelt å få til, legger hun til.
- Når det gjelder fagstigen så virker det ikke som om sykepleierne
er så tent på det. To stykker begynte, men hoppet av fordi det ble
for strevsomt. Bare planleggingsdelen er jo temmelig omstendelig.
Egenmotivasjonen virker ikke å være på topp, mye er nok avhengig
av motivasjon fra ledelsen. Sykepleierne har en travel og krevende
arbeidshverdag. Kanskje de er for slitne til å tenke på fagstige eller
videreutdanning, sier Scheie til slutt.
Fagutviklingssykepleier Ingunn Fatnes ved Stokka sykehjem kan fortelle
at de har tre sykepleiere og to hjelpepleiere i fagstigen.
- En av sykepleierne tenker på å starte på en mastergrad, sier
hun begeistret. En annen ansatt tar videreutdanning i aldring og
eldreomsorg. Men, det hadde vært ønskelig at en person hadde det
overordnete ansvaret når det gjelder fagstigen. Vi opplever at det er få
som kan veilede i forhold til fagstigen, og det kan jo være utfordrende å
finne fram til de riktige løsningene.
Sykepleier Josef Jaluag, Sunde sykehjem
Det viser seg at det er ikke den helt store interessen blant de ansatte
til å ta videreutdanning. Mange kan nok også oppleve det som en
utfordring, spesielt når det gjelder videreutdanning innen psykiatri,
fordi det innebærer så lang praksis. Vi må få til noen gode ordninger, og
da mener jeg at alle automatisk burde få lønnskompensasjon når en har
videreutdannet seg, avslutter hun.
Fagsjef organisasjon og utvikling Jarl Harry Gjedrem sier at det nå vil bli
en økt innsats fra personal og organisasjon og fagstaben for oppvekst
og levekår for å vitalisere fagstigen for sykepleiere og bruken av den.
En tverrfaglig arbeidsgruppe for utvikling og drifting av fagstigen er nå
under etablering.
Systemansvaret tillegges personal og organisasjon mens den faglige
ledelsen for fagstigen tillegges fagstaben i oppvekst og levekår.
Dette gjøres for å sikre en forsvarlig kobling til overordnede planer
og sektorplaner. I det videre arbeid vil en bl a vurdere muligheten
og ønskeligheten av forenklinger i opplegget , behov for opplæring
og informasjon. Til høsten planlegges opplæring av ledere i denne
sammenheng.
Ikke bare lønn
Å arbeide som sykepleier i kommunen er både spennende og krevende.
Etter å ha snakket med en del av kommunens virksomhetsledere
viser det seg at det per dags dato ikke er mange som er under
videreutdanning og heller ikke i fagstigen.
I fremtiden har kommunen ikke bare behov for flere sykepleiere,
men også motiverte og faglig dyktige sykepleiere. Vi ser at lønn er
viktig, men det er tilsvarende viktig at kommunen legger til rette
for at de som jobber innen pleie og omsorg får den nødvendige
faglige oppdateringen og at de kan jobbe i et godt og stimulerende
arbeidsmiljø

12
Spensti
Da Bybrua stod ferdig i desember 1977 ble den bare så vidt ferdig til sitt eget 60 års
jubileum. 18. mai 1918 gikk fristen ut for en stor reguleringskonkurranse i Stavanger.
Norske, finske, svenske og danske ingeniører øste av sine kunnskaper og fantasi for å vise
byens ledende menn hvordan man burde anlegge den videre utvikling – og Bybrua var et
gjennomgående trekk i forslag etter forslag.
Opp gjennom årene ble det lansert en rekke alternativ, men først
i mai 1972 vedtok Stavanger bystyre at brua skulle bygges og at
finansieringen skulle skje ved bompenger.
Byggingen av brua tok til våren 1975, og konstruksjonsarbeidet
imponerte. Man skjøtet på stykkene etter hvert utover, uten synlig
støtte, og det virket for menigmann temmelig merkverdig at byggverket
holdt seg oppe. Tenk at den ytterste biten (se bildet) hang i ”løse
luften” inntil kablene ble montert.
Da Bybrua åpnet, hadde den vært en arbeidsplass og anleggsområde
siden juli 1974. Det var da de første forberedelsene til brua kom i gang
på Grasholmen. Åpningen av brua markerte også 60 års jubileum for
forslaget om å innlemme Hundvåg som bydel i Stavanger.
Statsingeniør Juell skrev nemlig i innbydelsen til konkurransen: ”Det er
derfor nødvendig snarest mulig at faa byens grænser utvidet og forslag
til innlemmelse av Hetlandshalvøen, Hillevaag, Tjensvold og
Hundvaag er for tiden oversendt den ærede magistrat”.
Køer og storm da brua åpnet
Ingen seremoni og ingen demonstrasjoner. Ufyselig
vær og lange bilkøer ble den eneste opplevelsen
for dem som møtte fram bare for å se da Bybrua
åpnet, skriver Stavanger Aftenblad nyttårsaften
1977: "Det blåste opp til stiv nordvest kuling med
liten storm i kastene. Strømsteinsundet løftet
seg opp i skumkvite topper, folk tviholdt på
hatter og frakkeskjøter mens bil på bil stilte
seg i kø for å være med da bommene ble
løftet vekk. Da køen av biler omsider satte
seg i bevegelse, var været så ufyselig at
en håndfull tilskuere på fortauene ved
Johannesparken nesten blåste overende".
Tenk at den ytterste biten (se bildet) hang i ”løse
luften” inntil kablene ble montert.
Tekst:
Kari Krogh Lande

13
g spor
BYBRUA I TALL
Bybrua har en lengde på 1069,6 meter
Største seilingshøyde er 25 meter
Midtspenn er 185 meter langt
Hovedtårnet er 80 meter høyt
Broens bredde er 15,5 meter som gir plass til to
fortauer/sykkelstier på 2,5 meter og to kjørebaner på 4,75 meter
Det er nedlagt 129 000 arbeidstimer i betongarbeidene. Disse er brukt
på 39 000 kvadratmeter forskalingsflate og med 1650 tonn armering.
10500 løpende meter spennstål og endelig 15 000 kubikkmeter betong.
Aftenbladets reportere, med de aller beste fortsetter om
en reportasje fra en spasertur over til Sølyst, måtte kort
og godt gi opp under henvisning til ideene i den nye
arbeidsmiljøloven.
Øyfolket raste mot bomavgift
Gleden over Bybrua ble snart blandet med strid.
Strid om bompenger. Samlet kostnad for Bybrua
var 107 millioner kroner hvorav 87 millioner
kroner skulle dekkes av bompenger.
- Man bygger motorveier til mange millioner,
der det ikke er snakk om bompenger, men
når øyfolket i nærheten av bykjernen
blir ”befridd” fra ferjene, kommer
avgiftsspøkelset og forlanger penger for
bruk av brua, sa sinte øybeboere til VG.
Aksjonskomiteen mot bompenger brakte bompengesaken inn for retten
på bakgrunn av det de mente var saksbehandlingsfeil. Stavanger bystyre
vedtok i desember 1983 å fjerne bompengene.
En bydel som vokser
Det åpnet seg en bit av en ny verden da Bybrua åpnet. Kanskje ikke så
mye for de som bodde på øyene, de hadde jo alltid vært nødt til å ta
seg over til fastlandet, men for folk på Madla og Jåttå ble det kjørbar
kontakt med en del av byen de færreste hadde sett.
Og tusenvis av Stavanger-borgere flyttet til Hundvåg. Bydelen hadde
en stor boligbygging på 80- og 90-tallet og på Husabø ble det bygget
mange nye boliger i 2002. Nåværende Hundvåg bydel hadde ca 5585
personer i 1978. I dag er folketallet 12 436. Fra 1980 til 1990 økte
befolkningen med hele 31 prosent og fra 1990 – 1999 var økningen på
24,4 prosent. Tilsvarende tall for Stavanger var henholdsvis 8,5 og 11,5
prosent.
Sakset fra "Saga om Bjørnøy brua" av Jarl Pedersen

15
Arkivets rolle i en
digitalisert hverdag
I en verden der mer og mer av informasjonen rundt oss digitaliseres gjennom internett, TV og
radio, kan det ved første øyekast være vanskelig å se hvilken rolle det tradisjonelle arkivet vil få.
For samtidig som den digitale hverdagen har veltet inn over oss, er det liten tvil om at mengden
informasjon synes å øke proporsjonalt med digitaliseringen. Men hvor blir det av, det som vi skal
ta vare på i vår digitale hverdag? Fram til nå har det vært så enkelt og greit: Et dokument var et
stykke papir som vi så puttet inn i en saksmappe og deretter inn i et fysisk arkiv.
Digital utvikling trigger felles rutiner
Vi arbeider mot en fullelektronisk hverdag der alt synes å være
elektroniske impulser som dukker opp på en skjerm. Hva skal vi da
arkivere? For nå kan et dokument være mer enn noe du kan klart sette
fingeren på. Det kan være noe uangripelig som kanskje ikke engang kan
vises fram på et ark. Og kan vi være sikre på at ingen informasjon går
tapt slik at det oppfattes likt om hundre år?
Komposten har vært i kontakt med arkivsjef, Alf Thorsen, for å høre
hvordan det står til i Stavanger kommune:
- Den stadige digitale utviklingen, også innenfor dokumentasjon,
nødvendiggjør at systemer og rutiner for dette er i takt med denne
utviklingen. Vi er nødt for å ha en plan, både for hva vi skal ta vare på
av dokumentasjonen vi skaper og får tilsendt, og hvordan vi gjør dette.
- Systemene vi bruker må være godkjente og følge offentlige standarder,
og rutinene må følge de retningslinjer som myndighetene foreskriver.
Poenget er at vår virksomhet, Stavanger kommune, skal kunne hentes
fram som et fullt og helt bilde også om hundre år. Hvis ikke, har hverken
vi som arkiv, eller ledere og saksbehandler ute i enhetene, gjort jobben
vår. Slik sett hjelper det ikke å ha digitale systemer, dersom rutiner for
arkivering er personavhengige og tilfeldige, forklarer Thorsen.
- Innpass av digital teknologi har dessverre også ført til en uformell
normkultur på siden av virksomhetens offisielle, hvor lettvinte løsninger
sperrer for effektiv arkivforvaltning. Bak dette ligger gjerne et lite
gjennomtenkt syn på at organisasjonens systemer og formelle rutiner
for arkivering står i motsetning til rasjonelle rutiner for saksbehandling.
Saksbehandling via e-post som aldri når arkiv, er bare et slikt eksempel,
forteller Thorsen.
Holdningsendring
Arkivets betydning, som dokumenterte handlinger i administrativ-,
juridisk- og privatrettslig forstand kjenner vi jo. Nå gjelder det å få
dette til å virke i det daglige. Hvilke utfordringer ligger foran oss her,
Thorsen?
- En av de største ufordringene for oss er å skape en arkivkultur innad
i kommunen som gjør det naturlig å dokumentere handlinger og
hendelser i våre godkjente elektroniske arkivsystemer, det er tross alt
disse systemene vi er pålagt å bruke. Samtidig må vi lage rutinene for
dette så enkle og rasjonelle som mulig, slik at alle ansatte blir med og
bidrar til dette, informerer Thorsen.
Arkiv på dagsorden
Hva har Stavanger kommune konkret gjort for å holde tritt med den
digitale utviklingen, Thorsen?:
– I 1999, i sammenheng med blant annet innføring av fullelektronisk
saksbehandling og opprettelsen av sentralarkiv, tok kommunen i bruk et
godkjent elektronisk sak/arkivsystem, nemlig Kontor 2000. Via skanning
av inngående saksdokumenter og direkte elektronisk lagring av
egenproduserte dokumenter, var målet mer effektiv informasjonsdeling
og saksbehandling på tvers av avdelinger via felles rutiner i et felles
system. Selv om systemet har gitt oss en del utfordringer, og holdninger
må bearbeides, er likevel utgangspunktet etter åtte år med Kontor
2000, et helt annet i dag, enn i 1999. Dette har også sammenheng med
bruk og utvikling av elektroniske fag- og støttesystemer i kommunen,
overgangen til fullelektronisk arkiv i statsforvaltningen og den utvikling
som myndighetene setter for den framtidige fulldigitale e-Kommune.
(e-Kommune 2009).
- Den sentrale Arkivavdeling, som består av sentralarkiv og byarkiv, vil
her ha en nøkkelfunksjon for å lose kommunen gjennom, sier Thorsen
og sikter til at Sentralarkiv har tatt tak i de daglige arkivspørsmål ved å
opprette en seksjon for moderne arkiv som vil arbeide nettopp med slike
problemstillinger. I tillegg deltar Byarkivet i utredningen om å bygge et
felles regionalt arkivsenter for bevaring av dokumentasjon, lokalisert i
tilknytting til Universitetet på Ullandhaug. - Alt dette er viktig arbeide
for å sikre oss at sporene og veien bak oss ikke blir borte mens vi går,
sier Alf Thorsen til slutt.
Tekst:
Inger Østbø Aareskjold

16
Tekst:
Kari Krogh Lande
Kultur og gode opplevelser
Kulturaktiviteten på Hinna er et aktivitetssenter for mennesker med psykiske lidelser. På senteret har de
valgt å satse på kulturopplevelser for brukerne for de har forstått at det er viktig for alle. - Vi må legge
til rette for at brukere med psykiske lidelser skal ha anledning til å delta i kulturlivet – enten ved at vi
som er hjelpere er med som støttepersoner eller ved egne arrangementer, sier Stig Erlend Midtgård.
- For mange er det en selvfølge å gå på teater, kino, konserter eller gå
ut og spise på kafé, men vi må huske på at dette ikke gjelder for alle.
Derfor er kulturarrangementer med de gode opplevelsene de gir, noe vi
må fortsette med og videreutvikle.
Kulturaktiviteten har hatt besøk av blant annet sjonglør og rapper
Atlars, skuespiller Vegar Hoel, take-away teater fra Rogaland Teater og
sist men ikke minst, konsert med Jan Ingvar Toft.
- Men vårt foreløpige høydepunkt var februar i år. Jan Ingvar Toft holdt
en fantastisk konsert som vil bli husket i lang tid fremover. Vi talte over
100 personer i lokalene våre og alle koste seg skikkelig, uavhengig av
alder og kjønn, sier Midtgård.
- Vi ønsker å satse bredere og gi tilbud til unge voksne.
Aktivitetssenteret har godt voksne brukere, men få ungdom.
I 2005, da Rogaland Teater var på besøk med den populære
teaterforestillingen ”Jesus gutten min”, var det veldig få brukere
tilstede. - Det kan være flere grunner til det, men dårlig markedsføring
må vel ta mesteparten av skylda, sier avdelingsleder Stig Erlend
Midtgård. Han legger til at det er veldig viktig at rammen rundt
kulturarrangementene blir best mulig. – Det er nesten som å ha en
helaften på byen med å gå på teater og spise en bedre middag på
restaurant, forklarer Midtgård.
- Da vi året etter (2006) hadde nytt teaterbesøk, var rammen rundt
arrangementet en helt annen. Teaterforstillingen Terje Vigen av Henrik
Ibsen foregår ved havet, på den "ytterste nøgne ø", og hva var vel mer
naturlig en å servere reker og krabbe etter forestillingen, sier han med
et lunt smil. Antall publikummere hadde økt til rundt 50 .
I november 2006 åpnet Multimediaprosjektet MASH ved
Kulturaktiviteten på Hinna. Multimedieprosjektet MASH og
underholdningen den dagen var særlig rettet mot ungdom og unge
voksne.
FAKTA OM KULTURAKTIVITETEN PÅ HINNA
Bydekkende aktivitetssenter for mennesker med psykiske lidelser,
men de fleste brukerne er fra Hillevåg og Hinna.
Tre ansatte fordelt på 2,25 årsverk som jobber med bofellesskap
og kulturaktiviteter.
Tilsvarende senter finnes også på Hundvåg, Storhaug og Madla.
Stor aktivitet på senteret. Avdelingsleder Bjarne Johansen i aksjon.
Veien videre
- Til sommeren planlegger vi en større konsert i forbindelse med
sommerdagene. Vi er i dialog med en rekke spennende artister innen
musikk, revy etc, sier Midtgård stolt. Artistene er interessert, det er
økonomien som setter begrensningene. Aktivitetsbudsjettet skal ikke
bare brukes til materielle ting – gode opplevelser er vel så viktig.
Komposten ble fortalt noe av det som foregår på Kulturaktiviteten. I
tillegg til at Gastronomisk institutt har demonstrert retter som er enkle
å tilberede finnes det alltid andre aktivitetstilbud som trim, keramikk,
snekkerverksted, maleverksted, internett, biljard, musikkrom, filmklubb,
fotoklubb, TV-spill, og nyhetsbrev og hjemmesider.
Besøkstallene viser en økning på formidable 50 prosent siden i høst.
Komposten er imponert: På Hinna får de det til!

17
Her trives både assistent Wenche Schøyen, miljøterapeut Eli Kalvik (miljøterapeut) og bruker Kate Hadland.

18
Hvis ikke Domkirken stod midt iblandt os ….
kunde vi komme til at glemme, at Stavanger er et eldgammelt Hjem… Slik skrev Alexander L. Kielland
som redaktør i Stavanger Avis 1889. Av gamle bygninger eller ruiner fins intet spor, ingenting som binder
Stavanger til fortiden, intet minne – uten Domkirken, skrev Kielland videre.

19
Tekst:
Bodil Wold Johnsen
Slik er det fortsatt, - Domkirken står i en særstilling også i dag. Den
er Stavangers eldste byggverk, - det mest varige spor etter tidligere
tiders liv i byen. Domkirken i Stavanger er den best bevarte av landets
middelalderske domkirker. Etter Nidarosdomen er den også landets
største middelalderkirke, og har vært i sammenhengende bruk i nesten
900 år. Domkirken er byens mest verdifulle byggverk. Den representerer
det ypperste i både romansk og gotisk byggekunst i Norge.
Hvor gammel er Domkirken?
Byggingen av Domkirken startet mellom 1120 og 1130 da Stavanger
ble bispesete. Med et rundt tall er opprettelsen av bispesetet og
grunnleggelsen av byen satt til 1125. Det nye bispedømmet som ble
utskilt fra det gamle bispedømmet i Gulatingslag, omfattet Rogaland,
Agder, Valdres og Hallingdal. Flere forskere har hevdet at arbeidet med
kirken kan ha vært startet enda tidligere. Kirken kan muligens ha blitt
påbegynt som biskopskirke før 1120-årene. Det er også en mulighet for
at de eldste deler av Stavanger domkirke ble påbegynt alt på slutten av
1000-tallet, og i så fall er det nærliggende å regne med at planen om et
sørvestnorsk bispedømme alt da hadde oppstått.
særegen i norsk middelalderhistorie, men ikke ukjent ellers i Europa.
Brevet er for tiden oppe til ny debatt blant forskerne.
Stavangers første biskop het Reinald og var engelsk. Den sterke
forbindelsen med England var årsaken til at kirkebygget ble reist i
anglo-normannisk stil, og at kirken ble viet til den hellige biskop Svithun
av Winchester, død i 862. Kongesagaene forteller at biskop Reinald fikk
gods av Sigurd Jorsalfar for å vie ham til Cecilia, en stormanns datter.
Bryllupet fant sted i Stavanger fordi biskop Magne i Bjørgvin ikke
ville godta at kongen først måtte skilles fra sin dronning Malmfrid. En
bybrann i 1272 rammet også domkirken, og koret mot øst ble utvidet
og gjenreist i gotisk stil. Tårnet i vest ble erstattet med den gotiske
forhallen. På den måten ble østfronten mot innfartsåren til byen over
land fra Jæren den mest dominerende, med det store midtvinduet, flott
innrammet av skulpturer og tvillingtårn. Tidligere har nok vestfronten
med tårnet mot Vågen vært kirkens ytre tyngdepunkt.
1682 Bispesetet flyttes til Kristiansand
Christian IV som grunnla Kristiansand og hans etterfølgere lot denne
Stavanger domkirke i 1865. Da stod fremdeles Mariakirken på
domkirkens nordside. Foto: Thorvald Christensen. Byarkivet.
Dokumentet der kong Håkon Håkonsson en
gang i årene 1226-45 fornyer kong Magnus
Erlingssons gave av ”selve byen Stavanger” til
den hellige Svithun, dvs. til bispestolen.
Domkirken sett fra Kongsgaten i 1890-
årene. Foto: Carl Jacobsen. Byarkivet.
Hvorfor ble akkurat Stavanger valgt som kirkelig sentrum for dette
vidstrakte bispedømmet? Det var fordi Stavanger allerede var en by, den
eneste i denne del av landet, hevdet A.W.Brøgger i boken Stavangers
historie i middelalderen fra 1915. Dette har blitt imøtegått av senere
forskning, - bl.a. av Knut Helle i boken Stavanger fra Våg til By fra
1975. Han mener Stavanger ble valgt ut fra den sentrale beliggenhet
i bispedømmet, men utelukker likevel ikke at Stavanger alt forut for
bispestolens tid kan ha hatt visse sentrumsfunksjoner. Arkeologisk
materiale har hittil ikke gitt svar på dette spørsmålet. Det nye
byhistoriske bokprosjektet som nå settes i gang, bør reise spørsmålet om
byen ble dannet før bispesetet ble etablert. Kanskje kan 900-års jubileet
for byen fremskyndes og feires før 2025.
Kongen gav Gud og den hellige Svithun selve byen Stavanger
Den første kjente offisielle omtalen av ”byen” Stavanger forekommer
i kong Håkon Håkonssons stadfesting av kong Magnus Erlingssons
gavebrev til bispestolen i årene mellom 1226 og 1245. Her heter det at
kongen gav hele Stavanger by til byens vernehelgen St. Svithun, det vil
si til Domkirken og biskopen i Stavanger. Dette betydde at biskopen
overtok kongens juridiske og økonomiske rettigheter og plikter i
byen, slik som skatteinntekter og bøter ved rettsoppgjør. Stavanger
var i dobbel forstand en bispeby i middelalderen. En slik gave var helt
byen bli administrativt midtpunkt både i statlig og geistlig henseende.
I 1682 ble bispestolen tatt fra St. Svithuns gamle by og flyttet til
Kristiansand. Katedralen i Stavanger som byens borgere hadde omtalt
som et tegn på byens storhet – og som utenforstående også hadde
berømmet – skulle ikke lenger være domkirke. Den ble redusert
til sognekirke for Stavanger. Samtidig ble byen utsatt for en større
brannkatastrofe. Byen mistet også kjøpstadsrettighetene i 1686 og ble
redusert til ladested. Statsledelsen innså likevel det urimelige i å frata
Stavanger kjøpstadsrettighetene, og bare fire år etter, i 1690, fikk byen
disse tilbake.
Byjubileum og gjenopprettelse av bispesetet 1925
Ikke før i 1925 kunne Stavanger igjen kalle seg bispeby. Det føltes som
en 200 år gammel urett endelig ble gjort god. Bispeinnsettelsen 800
år etter bispestolens og byens grunnleggelse, ble selve høydepunktet
i jubileet. Kong Haakon ankom med kongeskipet Tordenskjold lørdag
kveld, 6. juni 1925. Etter søndagens bispeinnsettelse åpnet Kongen
mandag 8. juni en større utstilling i Bjergsted, og var til stede ved
innvielsen av Kunstforeningens nybygg på Madlaveien. Domkirken fikk
gaver fra en rekke av byens kjente borgere; klokkespill, nytt orgel og
lysarmaturer.

20
BAKGRUNN
I 2006 vedtok Stortinget en oppstartsbevilgning på 150
millioner kroner til nytt dobbeltspor mellom Stavanger og
Sandes. Anlegget skal stå ferdig innen 2010.
STORT POTENSIAL
Vekst på bane har et stort potensial. Etablering av ”nye”
Jærbanen mellom Egersund og Stavanger i 1992 resulterte i en
trafikkvekst med toget på ca 280 prosent. I dag har Jærbanen
mer enn 2,5 millioner passasjerer hvert år. Markedsandelen
for jernbanen på arbeidsreiser er opp mot 30-50 prosent. En
kraftig fortetting og utbygging i de regionale hovedsentrene
Stavanger og Sandens og på Jæren for øvrig legger grunnlaget
for en sterk trafikkøkning på Jærbanen de nærmeste årene.

21
Tekst:
Inger S. Bjerga
Sporvogn til begjær
Spalte opp og spalte ned er skrevet om dobbeltsporet på Nord-Jæren. Det er ikke få kilo dokumenter
som er produsert om temaet. Hva har skjedd, spør mange seg. Er vi kommet et steg nærmere målet etter
at byråkrater og politikere har brukt timer og år på møter og planlegging?
- Ja, nå bygges det! Svaret fra transportplansjef Marit Storli er kort og
konsist.
Nå legges sporene. De nye, doble sporene som skal føre oss inn i
framtiden. Dobbelt så hurtig, effektivt og behagelig. Endelig, dette må
lyde som musikk i ørene både hos miljøforkjempere og de mange som
sliter seg fram i kø mellom Stavanger og Sandnes i tidlige morgentimer
og stampende ettermiddagsrush.
De graver på Jåttå – også
Vi vet hva graving er, vi, som bor her i distriktet. De graver i sentrum og
de graver utenfor sentrum. Nå er de visst ferdig med gravingen rundt
Viking stadion. Men sannelig, nå har de begynt å grave på Jåttå igjen.
Denne gang er det dobbeltsporet som skal anlegges.
Når kan vi regne med å sette oss i de nye vognene som skal føre
oss fram og tilbake på dobbeltsporet mellom Jærens storbyer?
Transportplansjefen har ikke hørt annet enn at det hele skal være ferdig
til 2010, slik vi tidligere er forespeilet.
Stavanger – Sandnes hvert 15. minutt
Det er dette vi har drømt om; et kollektivtilbud som blir så bra at det
danker ut privatbilismen, og som gjør det til en fryd å bevege oss fra a til
å her på Nord-Jæren. I 2010 kan vi stille oss opp på en av togstasjonene
mellom Stavanger og Sandnes, og være sikre på at en sporvogn kommer
susende hvert femtende minutt, klar til å plukke opp alle som måtte
begjære en tur i den ene eller andre retningen.
Men vi må smøre oss med tålmodighet en stund til. Før dobbeltsporet
endelig er ferdig, må vi gjøre regning med at ikke alt går på skinner,
bokstavlig talt. Togpassasjerene vil merke ulemper. De må holde seg
informert, og tidvis belage seg på å ta buss mens det jobbes med sporet.
Også beboerne langs traséen vil få merke arbeidet. Togtrafikken skal
gå mens utbyggingsarbeidene foregår, men beboerne må i perioder
leve med støy fra anleggsarbeidet. For å skjerme mot jernbanestøy når
anlegget står ferdig, bygger Jernbaneverket ulike former for skjerming
og fasadetiltak.
Apropos beboere langs traséen. I framtiden vil de bli flere. Det blir
også etablert flere arbeidsplasser og servicevirksomheter ved og rundt
de nye holdeplassene. Planen er at det skal bygges mer konsentrert
langs dobbeltsporet. Miljøgevinsten er at flere passasjerer, som en
følge av tettere stopp og hyppigere avganger, går over fra å bruke et
belastet veinett, til et mer effektivt og behagelig kollektivtilbud. Tre
nye holdeplasser mellom Stavanger og Sandnes skal etableres: Paradis,
Jåttåvågen og Gausel. I tillegg skal Mariero holdeplass oppgraderes. Vi
gleder oss, og tror at dette er et tiltak som vil sette spor.
Da Kompostens medarbeider snakket med Storli i begynnelsen av april,
fikk vi vite at bybanen enda ikke er finansiert, og at den eventuelt ville
komme etter 2010.
Men av og til skjer ting fort. Da kommunalstyret for byutvikling ble
forelagt en sak om status for bybanen i sitt møte 12. april, var de klare
på at det skulle legges økt trykk på denne saken. Det ble enstemmig
vedtatt at Stavanger kommune vil medvirke til at det allerede før
sommeren 2007 blir laget en ny sak om hvordan man bør organisere og
sikre økte ressurser til det videre arbeidet med bybane. Det ble bedt om
at et formelt planarbeide forberedes.
Men hva er bybanen, da?
Mange begreper og traséalternativer svirrer i luften når framtidens
kollektivtilbud på Nord-Jæren omtales. Det er ikke lett for oss amatører
å forstå alt. Hva er for eksempel dobbeltspor i forhold til bybane, spør
mange seg. Svaret er omtrent slik:
Dobbeltsporet anlegges stort sett i eksisterende trasé, det vil si der
toget mellom Stavanger og Sandnes går i dag. Dobbeltsporet legges
på strekningen Stavanger - Sandnes, og stopper der. Den omtalte
bybanen vil, bortsett fra en mindre strekning, få en annen trasé enn
dobbeltsporet. Bybanen ønskes bl.a. lagt til Forus og Sola fram til
flyplassen. Stoppene vil legges tettere og nærmere boligområdene langs
dobbeltsporet. Bybanen er enda ikke finansiert, og vil eventuelt komme
etter 2010. Organiseringen rundt hvem som skal eie og drifte den er
heller ikke avklart.

22
Tilrettelegger
og miljøbevarer
Overskriften er hentet fra Dag
Johannessens bok om ingeniørens
historie. Denne viser hvordan
tekniske etater har påvirket byens
utbygging og dermed utvikling. De
har virkelig satt spor etter seg og vil
også gjøre det i tiden framover.

23
Tekst:
Svein Håkon Høivik
Bybranner setter spor. Epidemier likeså. Både fysisk og psykisk. Begge
typer hendelser har vært utløsende faktorer for å etablere moderne
vannverk. Bybrannen på Holmen i 1860 satte spor på mange måter.
Ca. 250 hus ble antent og ca. 2000 mennesker ble berørt av brannen.
For å skaffe byen en høyere brannsikkerhet, ble det vedtatt å etablere
et eget kommunalt vannverk. For å gjennomføre dette tiltaket, ble
stadsingeniørembetet opprettet i 1865 og den første stadsingeniøren
begynte sitt virke i januar 1866. Da vannverksutbyggingen var den
direkte årsaken til opprettelsen av stadsingeniørembetet, synes vi ved
vann- og avløpsverket å ha den sterkeste knytningen til denne delen av
historien.
Realiteten er imidlertid at de aller fleste tekniske avdelingene kan
knyttes til stadsingeniørens virke. Stillingen var omfattende og innebar
mye makt og store muligheter til å påvirke utviklingen av byen.
Etterfølgende oversikt viser hvilke fagområder stadsingeniøren
hadde ansvaret for og når de ble ”skallet” av: Vei, vann og avløp
(oppfatter seg som direkte etterfølgere av stadsingeniøren, endret
til byingeniør i 1945), gassverket (1884, 1904), bygningskontrollen
(1916), byarkitektkontoret (1917), parkvesenet (1921), oppmålingsog
reguleringsvesenet (1931), brann- og feiervesenet (1945) og
havnevesenet (1956). I 1952 fikk byingeniøren ansvaret for kommunale
ferjer (overtatt av fylket i 1996) og i 1956 ble renholdsverket opprettet.
Både som initiativtaker til utvikling, til oppfølging av politiske vedtak,
gjennom myndighetsutøvelse og gjennom fysisk gjennomføring av
tiltak, har både stadsingeniøren og de etterfølgende etatene vært
viktige bidragsytere til at kommunen er blitt slik den nå framstår både
fysisk og med hensyn til aktiviteter og aktivitetstilbud.
Det vil naturlig nok være ulike oppfatninger av hva som er godt eller
dårlig, og da aller helst i etterpåklokskapens lys. Det må imidlertid ikke
glemmes at mangt også er et resultat av trendene i sin tid, mens det
tidløse har sin aksept uansett tidsperiode. Evnen til å se verdiene av det
vi allerede har, er ikke alltid like godt utviklet. Tenk på den arven som
Gamle Stavanger representerer, og som ble reddet som følge av særlig
en persons framsynhet og engasjement.
For å kunne styre utviklingen i en god retning, mener jeg at det er
viktig å ha med seg historien. For meg er det nærliggende å trekke
fram vannkildevurderingene som er gjort opp gjennom tidene.
Tidelig på 1860 tallet ble Mosvatnet valgt. Stokkavatnet ble vurdert
å være for dyrt. Ca. 30 år senere måtte imidlertid vannbassenget på
Vålandshøyden og pumpestasjonen ved Stavanger sykehus etableres,
primært for å sikre brannvann i forhold til byens utvikling og utbygging.
Litt etter måtte Mosvatnets kapasitet økes ved å pumpe vann fra
Stokkavatnet.. Vannkvaliteten ble etter hvert dårlig og før første
verdenskrig ble nye kilder vurdert: Stokkavatnet og Furre-vassdraget i
Gjesdal. Temaet ble tatt opp igjen etter krigen. Stokkavatnet ble valgt
pga de laveste kostnadene. Ny pumpestasjon ved Stokkavatnet og nytt
vannbasseng på Tjensvoll ble satt i drift i 1930. I tørrværeperioden var
Stokkavatnets kapasitet for dårlig, og under krigen ble det anlagt et
forsterkningsanlegg fra Hålandsvatnet.
I 1959 ble vannet hentet fra Gjesdal (Langevannverket). Denne kilden
har hele tiden hatt sine svakheter, og i 1999 ble en ny kilde høyere oppe
i området tatt i bruk. I dag brukes flere titalls millioner kroner på å
sikre denne kilden. Bruk av den sannsynligvis beste kilden med hensyn
til mengde, temperatur, vannkvalitet og sikkerhet både i kilde og
nedslagsfelt er forskjøvet ut i tid, bl.a. pga kostnader.
Den langsiktige vannverkstenkning – basert på tidligere års erfaringer
– har etter min mening i stor grad vært fraværende.
Det aller meste av vann- og avløpsverkets ”spor” er nedgravde og
merkes egentlig kun når noe er galt med infrastrukturen.
Vi har imidlertid noen synlige byggverk som beskriver både nær- og
litt fjernere historie: inntaksbygget (rødt ”skilderhus”) i Mosvatnets
nordvestre hjørne, avløpspumpestasjonen i Eiganes kolonihage,
vanntårnet på Buøy, Vålandspipå (opprinnelig: Vålandsborgen,
vaktmesterbolig for tilsynsmann for vannbassenget på Våland),
vannpumpestasjonen ved Stokkavatnet (nå i IVARs eie) samt noen
vannbasseng. Av nyere dato er diverse avløpspumpestasjoner med noe
varierende design. På 1970- og tidlig på 80-tallet fikk disse i all hovedsak
standardisert utforming. I den senere tiden er vi blitt flinkere mhp å
tilpasse byggverkene til omgivelsene.
I motsetning til vann- og avløpsledningene er veinettet helt synlige
spor. Disse tjener også som traséer for annen infrastruktur som alle
typer kabler samt vann- og avløpsledninger. Utviklingen av veinettet
har vært styrt av flere forhold, det viktigste må ha vært selve lovverket
og trafikkutviklingen (hest/kjerre i forhold til bil- og trafikkøkningen,
atskillelse av trafikantgrupper etc.)
En bestemmelse fra 1735 slo fast at ”Enhver i byen boende, som eier hus
eller haveplasser, skal så vidt deres grunner rekker, la legge forsvarlige
gater og stenbroer, og de samme ukentlig renholde”.
Standarden ble dermed deretter. Ny veilov i 1851 overførte dette
ansvaret til kommunen. Dette førte til at en etter hvert fikk steinsatte
gater istedenfor ”gjørmestier”. Normene for veiutformingen har
fulgt trafikkutviklingen. Svingradiusen for et vogntog er en ganske
annen enn for hest og kjerre. Tyngden – og dermed belastningen på
underliggende konstruksjoner likeså.
Bygningsloven av 1845 ble gjort gjeldende for alle landets kommuner
med unntak av Kristiania, Trondhjem og Bergen. Denne påla bl.a.
kommunene å ha en reguleringskommisjon med oppgave å regulere
gater og offentlige plasser. I forbindelse med en byutvidelse i 1848
startet kommisjonen sitt virke i Stavanger.
Loven om brannkontingent av 1860 påvirket også utviklingen av byen
og av vannverket. Økt brannsikkerhet ga reduserte kontigenter.
Gatebelysningen var i sin tid underlagt gassverket som ble etablert i
1866 og var den direkte årsaken til opprettelsen av gassverket.
Lov om Sunhedskommisjonen av 1860 hadde tilsynsbestemmelse bl.a.
med hensyn til ”annet avfall”. I 1896 kom en lov som påla huseierne
tømmeplikt. Problemstillingene var jevnlig drøftet, bl.a. hadde
Stavanger Arbeiderparti kommunal renovasjon i sitt kommuneprogram
i 1910. I 1928 fikk vi en lov som ga kommunene anledning til å innføre
tvungen renovasjon med rett til å kreve utgiftene dekket. Likevel tok
det sin tid før kommunal renovasjon ble etablert.
Først i 1956 ble endelig bossinnsamlingen et kommunalt ansvar. Fram
til ca. 1990 var dette kun en ren transportoppgave med levering på
fyllplasser. Samfunnsutviklingen gikk imidlertid i retning av å se på avfall
som en ressurs. På slutten av 1980-tallet og særlig utover på
1990-tallet gjorde daværende renholdssjef en betydelig jobb mhp
tilrettelegging innen regionen. Systemene foredles imidlertid videre av
dagens organisasjon. Nedgravde avfallsbeholdere er en siste tilvekst.
Dette er få eksempler fra enkelte tekniske fagområder og deres
”sporsetting” i byen. De aller fleste fagområdene har en historie på ca.
150 år. Dette betyr mye erfaring og kunnskap som er overlevert. Dette
bør vi ta med oss for å utvikle byen videre med tanke på å gjøre byen til
et enda bedre sted å bo og arbeide i.
Å ha kunnskaper om årsaker til hendelser og endringer, hva som ble
gjort og hva som ble resultatet synes jeg er viktig ballast. Et sitat til
avslutning: ”Kjenn årsaken og du har løst problemet”.

RESPEKT i skolen
Tre nye skoler i Stavanger starter fra høsten opp med skoleutviklingsprogrammet
RESPEKT. Fire andre stavangerskoler startet opp i fjor.
RESPEKT ledes fra Senter for atferdsforskning (SAF) ved Universitetet i
Stavanger (UiS).
Sentrale innsatsområder i programmet er mobbing, konsentrasjon
og disiplin. Målet med programmet er å forebygge og redusere
problematferd og øke kvaliteten på læringsmiljøet.
De sentrale aktørene i programmet er de ansatte ved skolen. Prinsippet
er å endre på elevenes atferd gjennom å utvikle de ansattes og
ledelsens handlingskompetanse. Foreldre og elever har også en rolle
i programmet, og det forutsettes aktiv deltakelse fra kommunens
fagavdeling.
De tre nye skolene er Smiodden, Hinna og Eiganes skole. Fra før deltar
Kannik, Gautesete, Tasta og Tastaveden.
Programmet, som tidligere gikk under navnet Connect, er blitt
gjennomført på 30 skoler i Oslo med gode resultater, og gjennomføres
nå ved flere skoler i Oslo, Stavanger, Sandnes og Trondheim.
Skolehistorie digitalisert
Klassebilder er et stykke historie. Det er lett å se at klesstil, frisyrer og
brillemoter endres.
Eiganes skole har nå digitalisert bilder av alle av avgangsklassene fra 1962
og fram til i dag. Bildene er lagt ut på skolens hjemmeside.
De gamle klassebildene har i flere år hatt fast plass i en av korridorene i
hovedbygget. Men det har vært store mangler med samlingen og mange
gamle elever har derfor ikke funnet sitt bilde. Nå har skolen gjort et løft
for å få samlingen fullstendig. De aller fleste bildene har fått nye rammer
og mange bilder har fått nytt format. Med tiden skal alle bildene på ny få
plass i hovedbyggets sokkeletasje.
Men i tillegg har altså skolen nå digitalisert bildene og lagt dem ut på
nettet.
- Fortsatt mangler vi noen årganger. I 1995 ble det nok ikke tatt
fellesbilder, sier SFO-leder Inger Marie Torstrup på Eiganes skole. -Videre
mangler vi klassebilder fra noen avgangsklasser fra 1996, 1999 og 2003.
Hvis noen kan hjelpe oss med dette hadde det vært flott, sier Torstrup som
har hatt ansvar for oppryddingen.
Er du gammel elev ved Eiganes skole, eller bare nysgjerrig, kan du se de
gamle klassebildene på skolens hjemmeside, www.linksidene.no/eiganes.
Her er klasse 6bl fra 1973
STAVANGER KOMMUNE
Rådmannen
Haakon VIIs gate 11, 4005 Stavanger. Telefon 51 50 70 90. Telefaks 51 50 70 20
E-post postmottak@stavanger.kommune.no - www.stavanger.kommune.no
Utgitt juli 2007