01.08.2014 Views

Komposten nr. 1 2007 - Stavanger kommune

Komposten nr. 1 2007 - Stavanger kommune

Komposten nr. 1 2007 - Stavanger kommune

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

SPOR ETTER OSS

Magasin for ansatte i Stavanger kommune Nr. 1 2007


INNHOLD

3. Rådmannens hjørne

3. Spor av kultur

4. Synlige seniorer

7. For egen regning

8. Vikingenes Rogaland

10. Usynlige spor

11. Spor av kompetanse

12. Spenstig spor

14. Arkivets rolle

16. Kultur og gode opplevelser

2

17. Hvis ikke Domkirken stod....

20. Spor til begjær

22. Tilrettelegger og miljøbevarer

24. Respekt i skolen

24. Skolehistorie digitalisert

SPOR I STAVANGER

De ansatte i Stavanger kommune setter spor på flere måter. Noen av sporene kan du se

nærmere på i denne utgaven av Komposten. Her finnes spor fra vikingtid, bidrag til gode

opplevelser og samhold i nåtid, våre synlige seniorer og de mye omtalte dobbeltsporene

som skal frakte oss på Nord-Jæren i framtiden. Blant mye annet. Gjennom vårt arbeid i

Stavanger kommune setter vi spor innenfor utrolig mange områder. Vi ønsker at byens

befolkning skal møte og huske de ansatte i Stavanger kommune på en positiv måte. Og vi

ønsker å bidra med resultater til byens beste. Det er ikke lite, og det gir oss som ansatte

stadig nye utfordringer.

Ansvarlig redaktør: Tone Iren Hunsbedt Grønning

Redaktør: Kari Krogh Lande

Dette er den første utgaven av Komposten i 2007. Flere nye

ansatte har startet sitt arbeid i Stavanger kommune siden sist.

Blant annet undertegnede kommunikasjonsdirektør som har

fått ansvaret for ny Kommunikasjonsavdeling. Komposten

er en av kanalene det kommuniseres gjennom i Stavanger

kommune. Den nye avdelingen vil se nærmere på hvor vi

kan bli bedre til å kommunisere hva til hvem. Vi har allerede

fått en god del tilbakemeldinger, og vi kommer garantert

til å etterspørre flere meninger i arbeidet med hvor, når og

hvordan Stavanger kommune best kan kommunisere. Målet

er at kommunikasjon, på lik linje med andre virkemidler, skal

bidra til at vi når våre mål.

Kari Krogh Lande

Redaksjonskomité:

Svein Håkon Høyvik

Gode og velfungerende kanaler er viktige både for den

eksterne og interne kommunikasjonen, og vi har fått flere

innspill som gjelder kommunens nettsider. En omlegging av

kommunens nettsider er en omfattende jobb, men planleggingen av arbeidet er igangsatt

og en grundig gjennomgang av nettsidene vil starte til høsten. I det arbeidet vil nok flere

av dere bli spurt om å bidra.

-Vet de hva vi holder på med? – var et av svarene vi fikk da vi nylig spurte

virksomhetslederne om hvilke forventninger de har til den nye Kommunikasjonsavdelingen

i Stavanger kommune. Det er ganske mye og mange å bli kjent med i en hel kommune.

Og svaret på spørsmålet er nok – Nei, vi vet ikke hva alle holder på med, men vi vil gjerne

bidra til at flere får vite om det! I den nevnte undersøkelsen fikk vi også innspill som gjaldt

hjelp til markedsføring, medietrening og generelt bistand til å formidle de gode historiene.

Inger Østbø Aareskjold

Inger S. Bjerga

Hild Stuland Larsen

Den nye Kommunikasjonsavdelingen vil svært gjerne bidra til at Stavanger kommune får

fortalt de gode historiene internt i kommunen og ut til byens befolkning. Hver avdeling

og virksomhet er fremdeles ansvarlig for informasjonsvirksomheten knyttet til sine

fagområder, men vi vil gi råd og tilrettelegge for at aktuelle hendelser kommuniseres i

de best fungerende kanaler. I arbeidet med en kontinuerlig forbedring av den eksterne

kommunikasjonen, er god internkommunikasjon helt avgjørende – vi vil alltid være

avhengige av at Stavanger kommunes engasjerte medarbeidere bidrar med innholdet i

historiene som skal fortelles.

Trond A. Skjæveland

Arne Kristian Espedal

Store opplevelser venter Stavanger kommunes ansatte og byens befolkning; Festivaler

venter i nær fremtid, vi skal feire dronningbursdag den 4. juli og flere arrangementer

minner oss om at vi er europeisk kulturhovedstad i 2008. Og innimellom alle de store

hendelsene jobber de ansatte med små og store oppgaver som på hver sine måter setter

spor hos enkeltmennesker og byens befolkning. Fordyp deg i de gode historiene som

fortelles i denne Komposten, god lesning – og god sommer!

Tone Iren Hunsbedt Grønning

kommunikasjonsdirektør

Birte Lamo Kristensen

Trykk: Gunnarshaug

foto: Elisabeth Tønnessen

foto side 10 og side 14 Odd Atle Edvardsen

Illustrasjon side 6: Ann Slettebø

layout: aka


3

Som medarbeidere i kommunen har vi et felles ansvar for å bidra til en

helhetlig utvikling av lokalsamfunnet og velferdstjenester. Dere har

alle grunn til å være stolte over den jobben dere gjør for byen og byens

innbyggere!

Fjoråret var et av kommunens beste driftsår. Det endelige

regnskapsresultatet etter avsetninger, ble på 158 millioner kroner.

Like viktig som økonomisk balanse er det at de tjenestene som

produseres er av tilstrekkelig omfang og av høy nok kvalitet. Så nylig

som i 2003-2004 var hovedmålsettingen å bringe driftskostnadene

ned i et slikt omfang og så raskt at det ikke var mulig å skjerme

brukerne for konsekvensene. Det er en glede å ta over som rådmann

i Stavanger kommune i en situasjon med økonomisk balanse og i

hovedsak fornøyde brukere og ansatte. Jeg konstaterer at det er

gjennomført en imponerende innsats de siste årene – fra politikerne,

fra administrasjonen, virksomhetslederne og ikke minst fra den enkelte

medarbeider. Her skal også innsatsen til byens mangeårige rådmann Ole

Hetland fremheves.

Det er fremdeles mye å ta tak i. De gode resultatene i 2006 kan ikke

bli en sovepute. Vi har ambisjoner om å heve kvaliteten og omfanget

av eldreomsorgen. Vi vil at elevene i Stavangerskolen skal bli enda

bedre rustet til å møte konkurransen om studieplassene. Vi vil at

Stavanger skal være en god by å bo i også for de som ikke har tatt

del i velstandsveksten. Vi vil at Stavanger skal være førstevalget for

de som skal etablere ny virksomhet. Vi må satse for å rekruttere og

RÅDMANNENS

beholde engasjerte og kompetente

medarbeidere i årene som kommer.

Planlegging for og etablering

av bybane på Nord Jæren må

intensiveres og det må fortsatt løftes

for å realisere langsiktig god og full

barnehagedekning. Målsettingen om

Stavanger en europeisk kulturby”,

står sentralt i kommuneplanen og

krever målrettet satsing også i årene

etter kulturhovedstadsåret. Dette er utfordringer vi må ha kontinuerlig

fokus på og som må konkretiseres i vårt videre arbeid.

Det har vært en positiv opplevelse å begynne som rådmann i Stavanger

kommune. Jeg har fått anledning til å møte en god del av dere i

løpet av dette første halve året. Jeg er imponert over engasjementet,

stoltheten og ansvarligheten som dere har formidlet til meg. Motiverte,

stolte og engasjerte medarbeidere er det som betyr aller mest når vi

sammen skal nå målet om en god by å bo og leve i for alle. Jeg ser frem

til videre samarbeid med dere!

GOD SOMMER!

Inger Østensjø

rådmann

HJØRNE

KULTURFESTIVALEN SUNDE SYKEHJEM

Spor av kultur og samhold

Sykepleier Marita Leirvik og beboere ved Sunde sykehjem.

Ved Sunde sykehjem tok de kulturåret på forskudd og inviterte til

Kulturfestival juni. Her mener de ansatte at kultur også må settes på

dagsorden for Sundes sykehjemspasienter og samarbeider derfor med

skoler og barnehager for å sette spor i bydelen som skal gi avtrykk i form

av helse, velvære og trivsel i sykehjemmet og som skal skape samhørighet

i bydelen.

- Eldre i sykehjem er storforbrukere av pleie- og omsorgstjenester, men

småforbrukere av kultur. Vi som har vårt arbeidssted ved bydelens

sykehjem er opptatt av kultur for alle, sier Anne Røsbak, virksomhetsleder

for Sunde sykehjem. – For våre brukere er ikke kulturbegivenheter en

selvfølge og derfor skal vi nå settes fokus på kultur ved Sunde sykehjem.

I løpet av tre dager i juni bød Sunde sykehjem på blant annet

underholdning, utstillinger, kafé og stands. –Vi skapte liv og røre og kjekke

dager for de eldre. Samtidig var dette også en begivenhet for andre i

bydelen som er opptatt av å skape samhørighet og miljø, forklarer Røsbak.

For Sunde bydel har også tidligere satt spor etter seg både i form av filmer

fra sykehjemmets start og i form av historielagets innslag fra bydelen

under festiavaldagene.

-Vi ønsker oss et bedre samhold og bedre utnyttelse av ressurser og

erfaringer mellom innbyggerne i bydelen. Eldre kan skape mening for

unge og unge skaper uten tvil liv og glede for de som er eldre. Siden vi

nå setter fokus på kultur for alle, på tvers av generasjoner, vil vi sette spor

for kultur og samhold mellom generasjoner og ”grenser” i bydelen. Vi

tar kulturåret på forskudd og øver oss til en enda flottere festival i 2008,

avslutter en entusiastisk Røsbak.

Tekst:

Inger Østbø Aareskjold


4

Tekst:

Hild Stuland Larsen

Synlige

seniorer

Seniorene er verdifull arbeidskraft!

Motivasjon og gode arbeidsbetingelser

er viktig for å beholde arbeidsiveren.

Men det er også viktig at den enkelte

senior selv er aktiv og søker nye

utfordringer.


5

Stavanger kommune gir sine ansatte over 62 år, med inngått senioravtale, et årlig seniorvederlag på 18.000 kroner, samt et tilretteleggingstilskudd på 35.000 kroner for ansatte i

100 prosent stilling. Tilretteleggingstilskuddet skal benyttes av den enkelte virksomhet med siktemål å gjøre arbeidshverdagen enklere for den ansatte. Tilskuddet blir brukt med

stor grad av kreativitet; ekstra fridager, kortere arbeidstid, fysisk tilrettelegging av arbeidssituasjonen, innleie av vikarer, opplæring/kurs, bruk av eldre arbeidstakere som mentorer

og innkjøp av konsulent-tjenester er noen eksempler. Målet for kommunen er å beholde den arbeidskraft og kompetanse som seniorene besitter, samt å sikre den enkelte senior

en mulighet for å utnytte sin arbeidsvilje lengst mulig ved å legge til rette for en gradvis nedtrapping i arbeidslivet. For kommunen er også ordningen lønnsom fordi utgifter til

avtalefestet pensjon (AFP) går ned. Flere velger nå å stå i jobb etter 62 år som alternativ til AFP.

Antall senioravtaler er økende

Kommunen har hatt en betydelig økning i antall inngåtte senioravtaler

etter at seniortiltakene ble innført og etter som ordningen er blitt

bedre kjent blant ledere og ansatte. Rundt 160 av kommunens ansatte

i målgruppen 62-67 år har per i dag inngått senioravtale (noe som er

ca. 40 prosent av målgruppen). Ordningene med seniortiltak ble fra 1.

september 2006 utvidet til også å gjelde undervisningspersonell.

Seniorpolitikk i praksis

Komposten har snakket med tre erfarne medarbeidere som alle har

inngått senioravtale med kommunen; virksomhetsleder Svein Håkon

Høyvik (64), vann – og avløpsverket, avdeling bymiljø og utbygging,

avdelingssykepleier Helga Marie Astvaldsdottir (64), Stokka sykehjem

og personlig sekretær for rådmannen Mona Stang Våland (67). De har

alle klare meninger om hva som får dem til å jobbe lengre og hvorfor de

ønsker å fortsette.

Seniorpolitikk handler

om mer enn økonomisk

tilskudd og tilrettelegging

i arbeidssituasjonen

Hva er god seniorpolitikk?

- God seniorpolitikk er for meg fortsatt å få muligheter til faglig

utvikling, sier Svein Håkon Høyvik. - Et engasjement hos den enkelte

senior må ligge i bunn for dette. Tid til å lese fagbøker og tidsskrifter er

gode eksempler på faglig utvikling. Deltakelse på kurs og fagseminarer

er andre. Det å få mulighet til å delta i prosjekter som gir utvikling, både

for kommunen og for meg personlig, er en viktig motivasjon for meg.

- Jeg er opptatt av at kommunen skal ha en sammensatt og mangfoldig

arbeidstakergruppe. Det å ta godt vare på seniorene er en viktig del

av dette mangfoldet, sier avdelingssykepleier ved Stokka sykehjem

Helga Maria Astvaldsdottir. God seniorpolitikk er å være tydelig på

hva seniorene kan tilby, markedsføre senioravtalen og tiltakene for

omverden med det utgangspunkt at den erfaring og den kompetansen

som seniorene representerer skaper verdier for kommunen.

Hvorfor velger du fortsatt å jobbe?

- Det er mange grunner for å fortsette å jobbe. Jeg må ærlig si at jeg

er rimelig interessert i faget mitt! Så interessert at det vil være et tap å

slutte den yrkesaktive karrieren nå, sier Svein Håkon Høivik, som fortsatt

gir uttrykk for faglige ambisjoner på kommunens vegne. Det er også

spennende å være med på å videreutvikle fagområdene i landets fjerde

største kommune.

- Det er mye god helse i å arbeide, sier Helga Maria Astvaldsdottir. Jeg

har tro på at det å være yrkesaktiv gir en forebyggende gevinst for

mange seniorer, både fysisk og psykisk.

På hvilken måte gir erfaring uttelling i arbeidslivet?

- Erfaring fra ulike situasjoner gir en trygghet som supplerer og

underbygger formalkompetansen og som gjør en i stand til å takle

nye utfordringer på en god måte. Dette vil også være en støtte i hele

organisasjonen. Videre har en hatt anledningen til å bygge

gode nettverk - internt og eksternt - med den støtten dette gir.

På den annen side kan lang erfaring føre til stivnede arbeidsformer

og manglende evne og vilje til fleksibilitet og omstilling. Det være seg

både arbeidsmåter og teknologi. Utfordringene blir å trekke ut de beste

egenskapene for å videreutvikle kvalitet og sikkerhet. Dette kan i noen

sammenhenger kollidere med tilvante tenkemåter.

Jeg tror imidlertid at det er viktig at man av og til stopper litt opp og

ser seg tilbake; tar vare på historien og de kunnskapene som følger med

den slik at endring og utvikling faktisk tar inn i seg noe nytt, basert på

det vi har lært.

Erfaring gir trygghet. Denne tryggheten kommer forhåpentligvis også

andre til gode, sier Helga Maria Astvaldsdottir. Selv er jeg positiv innstilt

til nye ting og er ikke redd for å spørre yngre kolleger om råd. Det

skjer ikke så mye nytt innen teknologi på mitt fagområde som jeg må

forholde meg til.

Hva betyr senioravtalen for valget om å stå lenger i arbeid?

Jeg synes senioravtalen som virkemiddel i arbeidsgiverpolitikken er

et så godt og personlig fordelaktig tiltak at jeg ønsker å benytte - og

dermed støtte - ordningen sier Svein Håkon Høivik. Helt konkret har jeg

fått mulighet til å delta på et spennende fagkurs på Island som har gitt

meg personlig stort utbytte og som også har bidratt til å videreutvikle

nettverk utenfor kommunen.

Min leder introduserte meg for senioravtalen og hvilke tiltak som

kunne tilbys. Jeg var aldri i tvil om at jeg ønsket å benytte meg av

tilbudet, sier Helga Maria Astvaldsdottir. Konkret har jeg fått tilrettelagt

arbeidstiden slik at jeg har redusert antall vakter i helgene og på natten.

Dette fungerer svært bra for min rytme og mitt overskudd. Det at min

situasjon tilrettelegges betyr ikke at andre kolleger må jobbe ekstra.

Det er stor fleksibilitet i avdelingen og det er alltid folk som ønsker å

stille opp til ekstra vakter. Det hender også at jeg selv tilbyr å gå en vakt

ekstra dersom situasjonen er vanskelig.

Hva er styrkene ved dagens ordning og hvilke utfordringer ser du?

Styrken ved dagens ordning tror jeg først og fremst er at den skaper

økt trivsel for den enkelte senior. Økt trivsel for den enkelte skaper

ringvirkninger som hele arbeidsfellesskapet kan nyte godt av, sier Svein

Håkon Høivik.

I forhold til å løse rekrutteringsutfordringen er det også av stor

betydning at flest mulig blir værende i arbeid. På denne måten gir


6

ordningen gevinster både for den enkelte og for kommunen, hevder

Svein Håkon Høivik.

- For meg og min avdeling har ordningen utelukkende vært positiv,

sier Helga Maria Astvaldsdottir. - Jeg har møtt stor forståelse blant

mine kolleger for den tilrettelegging som jeg har fått. En utfordring

for kommunen er å markedsføre ordningen slik at det innarbeides en

forståelse hos ansatte og ledere om at god seniorpolitikk er et viktig

element i det å være en inkluderende kommune.

Gruppeleder ved avdelingen på Stokka sykehjem, Elisabeth Olsen-

Hagen, bekrefter inntrykket av at tilrettelegging for seniorer hittil ikke

har bydd på problemer i forhold til de arbeidsoppgaver og vakter som

må koordineres i avdelingen. Leders rolle i forhold til å gi informasjon til

ansatte om tiltakene og evnen til å samarbeide om praktiske løsninger

som ikke går ut over andre, betyr imidlertid mye for at ordningen skal

fungere. Her gjelder det å bruke kreativitet i forhold til løsninger og

underbygge begrunnelser for å ta vare på seniorene på en god måte.

Olsen-Hagen roser ordningen og peker på at eldre arbeidskraft ofte er

mest stabil og forutsigbar. Dette må vi som arbeidsgivere også verdsette,

i tillegg til den erfaring og kompetanse som seniorene representerer.

Det gode liv som senior i Stavanger kommune

Personlig sekretær for rådmannen, Mona Stang Våland, føyer seg inn i

rekken av spreke og aktive seniorer i Stavanger kommune. Etter snart 30

år i kommunen, i en alder av 67 år, har hun nylig tatt beslutningen om

å gå av med pensjon, til sommeren. Hun sier at beslutningen satt langt

inne, men at hun nå slutter på høyden av sin yrkesaktive karriere.

- Jeg har mange og fantastiske år bak meg som arbeidstaker i Stavanger

kommune. Arbeidsvilje har det ikke stått på, men jeg har også vært

privilegert som har hatt helse og anledning til å bruke mye av min tid og

mitt overskudd på jobb. Seniorpolitikk handler om mer enn økonomisk

tilskudd og tilrettelegging i arbeidssituasjonen. Det handler i stor

grad om å gi ansatte mulighet for gode opplevelser og interessante

arbeidsoppgaver, sier Mona Stang. - Og dette gjelder selvsagt ikke bare

seniorene! For meg personlig har koblingen mellom arbeidsoppgaver

og personlig engasjement/interesse betydd svært mye for min iver og

mitt engasjement. For eksempel har jeg hatt anledning til å jobbe mye

innenfor kulturområdet. Jeg tror også at velferdstilbud som teater,

sosiale aktiviteter og treningsmuligheter gir overskudd og opplevelser

som bidrar til økt arbeidsvilje og overskudd hos alle arbeidstakere – ikke

bare seniorene.


Komposten har en spalte, for egen regning, der den enkelte

kan komme med synspunkter, ris og ros etc. Redaksjonen håper

med dette å få diskusjoner som kan føres videre på intranett.

Denne gang er det Ann-Helen Midbrød Finnesands tur. Hun er

rådgiver ved seksjon for Moderne @rkiv - Sentralarkiv.

FOR EGEN REGNING

7

Et hjertesukk fra arkivdypet

Med opprettelsen av et Sentralarkiv 01.05.1999 ble saksbehandlerens

hverdag en helt annen. Fram til 1.mai 1999 var det svært ulike

arkivkulturer i Stavanger kommune. Noen registrerte alt mens andre

praktiserte det vi i dag på fagspråk kaller for “hauglegging”.

Etter snart 8 års virke kan Sentralarkivs ansatte se tilbake på en tid med

systemer i rivende utvikling. Vi har hatt mange gode diskusjoner med

saksbehandlere og riktignok mange ganger vært oppriktig oppgitt over

manglende forståelse eller vilje hos enkelte til å ta inn over seg at vi i

dagens digitaliserte hverdag faktisk trenger systemer for å få kontroll

med dokumentflyten i kommunen.

Stavanger kommune- en svart flekk på arkivkartet?

Frustrasjonene står i kø når jeg som rådgiver møter manglende innsikt i

lovverk og rammer som regulerer saksbehandlernes arbeid. Når enkelte

saksbehandlere har lagt seg til uvaner som går på tvers av alle lover,

retningslinjer og politiske vedtak om gjeldende regler for dokumenta

sjonshåndtering, undrer jeg meg ofte over hvordan man som Norges

fjerde største by kan leve med denne ukulturen i årene framover. Våre

innbyggere har aldri før vært seg så bevist sine rettigheter som nå.

Det betyr at hver ansatt i Stavanger kommune MÅ ansvarliggjøres og

bevisstgjøres i sin rolle som kommunalt ansatt.

Meroffentlighet og postlister på nett

For som vi også ser har postlister på nett gitt nye muligheter for

innbyggerne å benytte seg av rettigheten til innsyn. Dette har ført til ett

økt press på forvaltingen når det gjelder å legge ut dokumentene slik

de er skannet inn. Kommunen står overfor et dilemma når det gjelder å

legge innbyggernes brev ut på nett. Det følger også med et stort ansvar

å praktisere ”meroffentlighet”. Brevet kan ha vært skrevet i affekt

og kan utleveres avsender på en måte som er utilsiktet fra avsenders

side. Dette har ført til en rekke uheldige episoder i andre kommuner

der privatpersoner har blitt ”hengt ut” i media og nærmiljøet. Disse

dokumentene, som opprinnelig var ment for forvaltningen og ikke

alle kommunens innbyggere og Norge for øvrig, har blitt gjengitt i det

offentlige rom. Så kan man spørre seg om dette er en utvikling som

vi ønsker i dagens samfunn? For en innbygger skriver til kommunen

og ikke til hele samfunnet om små og store problemer/spørsmål.

Det er derfor leserbrev står på trykk i Stavanger Aftenblad og ikke

skal publiseres på nett via kommunen. Det har lenge vært diskutert

i fagmiljøet hvordan vi kan få skjermet deler av innhold i brev slik

at dette ikke utleverer eller er til skade for avsender. Dette er en

oppgave vi som kommune må se nærmere på i tiden som kommer. Det

er saksbehandler som har ansvar for å unnta/ikke unnta dokumenter

etter gjeldende lovverk og det har blitt mer synlig for innbyggere og

journalister når dette har sviktet. Det er et paradoks at journalistene i

dag har bedre greie på lovverket som regulerer informasjon i kommune

og stat enn saksbehandler i det offentlige. Med en ny offentlighetslov

på trappene kan man bare håpe at vi får klarere retningslinjer.

Den uformelle kommunen

Og så var det bruken av e-post. For vi i Sentralarkiv har i de siste

årene sett med bekymring på den stadig økende bruken av e-post

og den uformelle saksbehandlingen som dette har ført til. Enkelte

saksbehandlere har adoptert et uformelt språk som ofte kan oppfattes

som useriøst og til tider lite presist overfor innbyggerne. I tillegg vet vi

at mye dokumentasjon går tapt fordi den enkelte saksbehandler ikke er

bevisst på at også e-post er arkivverdig dokumentasjon. Vi tar i bruk nye

formidlingskanaler uten å tenke over hva dette betyr for sporbarhet og

etterprøving av tidligere beslutninger og hvordan dette blir oppfattet

Ann-Helen Midbrød Finnesand.

av innbyggerne. På den annen side har dette ført til at innbyggerne har

fått mer kontakt med saksbehandlerne og ikke i samme grad har behov

for å møte opp personlig for å avklare små og store spørsmål de kan ha

og de opplever en langt mer døgnåpen kommune. Det har også ført til

at terskelen for å kontakte kommunen har blitt lavere.

”Det glade budskap”

Som vi så ofte får høre er det ikke problemer, men utfordringer som skal

overvinnes. Undertegnede har mer enn en gang sammenlignet seg med

misjonærene når jeg har gått ut til virksomheter og avdelinger for å spre

det ”glade” budskap. Som den evige optimist vet jeg at det går godt til

sist (hentet fra Jan Teigens ”Optimist”). Stavanger kommune har mange

ansatte som vil og kan.

Jeg tror og håper at vi i Sentralarkiv i løpet av disse årene har klart å

øke bevisstheten rundt hva som skjer med ”papirene” og gitt mer enn

en ansatt en aha-opplevelse når vi har prøvd å sette vårt arbeid litt i

perspektiv. Men vi har enda et langt stykke å gå før vi kan si oss fornøyd

med dokumenthåndteringen i kommunen. Vi står i dag overfor en

formidabel utfordring når det gjelder å holde tritt med teknologien og

et stadig foranderlig lovverk rundt dokumenthåndtering og sikring av

informasjon.

Den fullelektroniske kommune

Vi skal nå snart gi oss i kast med å gjøre kommunen fullelektronisk.

Men å ta det store spranget fra papir til digitalisering er noe alle har

ansvar for, fra ”topp til bunn”. Det vil i årene framover kreves stadig

mer av oss som offentlige tjenesteytere og vi vil ganske sikkert ta i bruk

nye formidlingskanaler for å nå ut til innbyggerne. Jeg håper at dette

blir et satsningsområde som får full fokus fra ledelsen og ikke blir glemt

midt oppi store byggeprosjekter og kultursatsninger.


8

Vikingenes Rogaland

VIKINGOPPLEVELSER I ROGALAND

• Arkeologisk museum i Stavanger stiller ut gjenstander fra vikingtid, og av særlig interesse er nok funnene fra utgravingene på Gausel

og fra Frøyland i Time. Les gjerne mer om dette på www.ark.museum.no.

• For søndagsturistene kan Rogaland fylkeskommunes ”Vikingløype” anbefales.

• ”Vikingløypa gjennom Rogaland” (hefte) presenterer kulturminner fra vikingtid og de første århundrene etter innføringen av

kristendommen rundt om i fylket. Det finnes, med andre ord, litt for enhver smak – slik vikingtiden gjerne kan beskrives.


9

Tekst:

Margareth Buer Søiland

arkeolog

I den senere tid har det vært mye oppmerksomhet omkring vikinger og vikingtid i media. Særlig har det

vært stor interesse for å bruke vikingtiden som merkevare og som turistattraksjon i Stavangerregionen.

Innspillene har hatt et kjent fokus – vikingtiden som en uutnyttet ressurs i Stavangerregionen.

Visjoner

En visjon er å etablere en eller flere vikingparker, det vil si aktivitets- og

opplevelsesparker for hele familien. Ikke minst er det stor interesse for

å etablere et riksanlegg for slaget i Hafrsfjord og samlingen av Norge.

Det pekes også på at det vil være viktig å øke støtten til forfattere,

filmatiseringer, teaterprosjekter og utstillinger som handler om

vikingtiden.

Enkelte har foreslått at det bør etableres et vikingland i Stavanger i

samme størrelsesorden som Oljemuseet, og at vi må tørre å lære av

Disneyland. Grunnlaget for et vikingland finnes i historien om slaget

i Hafrsfjord, og motivasjonen skal ligge i en opplevelse som både

gir underholdning og ny kunnskap om vikingtid. De store ideene

og visjonene står her i kontrast til et mer konservativt fagmiljø. Ikke

konservativt i forhold til forskning og formidling, men i forhold til en

mer kommersiell utnyttelse av vår felles kulturarv.

Rikssamlingsfylket

Rogaland fylke er kalt rikssamlingsfylket, for det var i Hafrsfjord at

Harald Hårfagre samlet større deler av Norge under seg.

Slaget dateres til 872 og Snorre Sturlason stedfester slaget til Hafrsfjord.

I forhold til den betydning slaget har hatt for Norges historie er likevel

sagaens beskrivelse forbausende kort:

"Heile heren møttest nordanfor Jaren og lagde inn i Havrsfjorden.

Der laag kong Harald fyri med heren sin. Der byrja de strakst eit

stort slag, som var baade langt og hardt; men enden vart den, at

kong Harald vann, og der fall kong Eirik og kong Sulke og Sote

jarl, bror hans".

Selv om slaget stod i Hafrsfjord hadde Harald Hårfagre en langvarig

tilknytning til Rogaland, trolig som hjemfylke. Han hadde ikke mindre

enn to kongsgårder i Rogaland hvor han tilbrakte en del tid. Her finnes

det i dag riksanlegg fra tidlig middelalder med stor nasjonalhistorisk

verdi: Utstein Kloster og Olavskirken på Avaldsnes med det nye

Nordvegen Historiesenter.

”vikingen” fordi det er mange og motstridende oppfatninger av

hva han er. Vikingens normative innflytelse står ikke i forhold til

det antall som faktisk eksisterte: De utgjorde rundt én prosent av

befolkningen i ”vikingtiden” (JB Bøe 2007: Å lese fortiden, s. 117)

De som faktisk utgjorde de resterende 99% av befolkingen i vikingtiden

var bønder, fiskere og handelsmenn, ”ordinære” kvinner og menn

som jobbet for å opprettholde liv og heim. Disse rogalendingene fikk

impulser gjennom fredelige kontakter over Nordsjøen, var dyktige

håndverkere og hadde et avansert religiøst liv. Det er derfor viktig å

merke seg at disse menneskene ikke var vikinger, og at handel og bytte

av varer var normen – ikke sjøslag og raid!

Lite funn, men stort engasjement

Selv om vi kjenner mye til vikingtiden gjennom sagalitteraturen og

gjennom det arkeologiske materialet, er Stavanger kommune og

Rogaland fylke for øvrig, fattig på funn og anlegg fra vikingtid. Vi skulle

gjerne hatt noen vikingskip som Oseberg og Gokstad å vise frem til våre

turister! I stedet har noen aktører med stort engasjement grepet fatt

i en kunstnerisk tolkning av sagaen og av vikingtiden. ”Rygekongen”

er blitt framført gjennom to sesonger, og til sommeren er det duket

for folk-rockmusikalen om Harald Hårfagre i regi av Torfinn Nag ved

Rogaland Teater. Musikalen er beskrevet som et utradisjonelt historisk

spill som skal preges av nyskrevet rytmisk musikk.

Vikingen i folk-rockmusikalsk drakt

Torfinn Nag forteller at det var Solveig Nessa som hadde ideen til et

manus om Harald Hårfagre.*Til forskjell fra de tradisjonelle, historiske

spillene blir dette stykket et moderne historisk spill, med moderne

musikk ispedd norske folketoner. Alle detaljene er ennå ikke på plass,

men premieren er foreløpig planlagt til 8. august 2007 i Møllebukta, og

det vil bli fire til åtte forestillinger. Det er også planlagt at stykket skal

spilles annethvert år. Deler av rollelisten er klar, og inneholder foreløpig

navnene Even Stormoen, Espen Hana, Silje Salomonsen og Vegard

Hoel. Musikalen om Harald Hårfagre er finansiert ved sponsormidler

fra både offentlig og privat sektor. Stavanger kommune og SR-Bank er

hovedbidragsytere.

Solid merkevare

Til tross for et nyvunnet engasjement for vikingtiden i

Stavangerregionen, er vikingen som merkevare gammelt nytt. I

professor Bøe ved UiS sine ord kan dette kort forklares slik:

"Vikingen er den figur fra norsk historie som er mest brukt og i

mest langvarig bruk. Vikingen er den mest vellykkede nordiske

eksportartikkel ved siden av dansk Tuborg, finsk Nokia, svensk

Ericsson og norsk ”Skrik” av Edvard Munch. Men vi bør skrive

Dette blir åpenbart nye takter om vikingtiden som bidrar til å formidle

historien om Harald Hårfagre, (men) gjennom et moderne arrangement.

Ikke minst er de historiske spillene i Møllebukta et verdifullt bidrag til å

sette fokus på vikingtiden i stavangerregionen.

Enten det i framtiden blir et rikssamlingsanlegg og/eller vikingland i

Stavangerområdet eller ei, mangler arkeologi- og historieinteresserte

ikke tilbud på vikingopplevelser.


10

Tekst:

Inger Østbø Aareskjold

Usynlige spor

Vi etterlater oss så mange elektroniske spor og overvåkes av så

mange elektroniske øyne at de som har makt eller myndighet til

å sette sporene sammen, kan følge oss hvor vi enn går og hva vi

enn gjør. Det er derfor viktig å ha fokus på dette fordi verden i dag

er helt annerledes enn for bare noen år siden. Teknologi vi ikke

engang kjente til for ti år siden, er en selvfølge i dag.

Komposten ønsker å sette søkelys på de daglige spor hver enkel av

oss legger igjen. Vi tar derfor for oss en tilfeldig dag i en tilfeldig

kommunalt ansatts liv, for enkelthets skyld kaller vi henne Anne.

Storebror ser deg

Anne passerer flere overvåkningskameraer på vei til jobb. Hun synes det

er helt greit at hun blir passet på, men tenker ikke så mye over det i det

daglige. Folk flest aksepterer at de blir overvåket. Det må jo være greit

så lenge en ikke gjør noe galt. Men det kan gjøre noe med oss, vi endrer

adferd og blir litt mer likeformede.

Mobilen kan fortelle Anne hvor hun finner nærmeste apotek, minibank

eller f.eks. Hennes & Mauritz.

I bomringen med Autopass

Anne tar bilen når hun skal ut og handle. Underveis til butikken

passerer hun bomringen og med Autopass skjer betalingen automatisk.

Informasjon om passeringen registreres og lagres. Autopass gir også

arbeidsgivere som mottar regningen for firmabil oversikt over når den

ansatte har passert hvor. Dermed kan arbeidsgiveren f.eks se om den

ansatte faktisk har vært i det møte han skulle.

Arbeidsgiver følger med

Vel framme på jobb drar Anne inngangskortet gjennom leseren.

Informasjonen om at hun har kommet på jobb, noen minutter for seint,

logges. Heldigvis har Anne en ordning med fleksitid.

Hun begynner arbeidsdagen med å sjekke forskjellige sider på internett.

All surfingen blir logget og IT-avdelingen kan se nøyaktig hvilke

nettsider hun har besøkt, hvor mange ganger og til hvilke tider. Og det

hender jo at en knotter feil og kommer inn på sider der en ikke skulle ha

vært. Det blir værende i loggen.

Faren med at vi legger igjen så mange spor, er at det kan tolkes mye inn

i dem. Og fremdeles er det en uklar grense for hva arbeidsgiver egentlig

har lov til å kontrollere. Arbeidsgiver kan se arbeidsrelaterte ting, men

ikke lese privat e-post. Likevel må arbeidsgiver kanskje åpne en e-post

for å se om den er privat eller ikke. Anne tenker ikke over at alle e-

postene hun sender – privat eller ikke – deles opp i mindre biter, før de

sendes via ulike kanaler over hele verden på vei til sin mottaker. Biter

som kan fanges opp av uvedkommende.

Spor skaper personprofiler

Når Anne laster ned sider, hender det hun får med en

informasjonskapsel, ”cookie”. ”Cookie” er en liten tekstfil som

nettserveren kan lagre på harddisken. Her lagres for eksempel

brukernavn og passord for tjenesten, slik at hun logges inn automatisk

neste gang. Denne informasjonen kan bli brukt til markedsføring

for reklamebyrå som samarbeider om å utveksle informasjon om

surfevaner og preferanser for slik å kunne bygge mest mulig treffsikker

personprofiler. Slike reklamebyrå kan dermed danne seg et godt bilde av

hvilke interesser Anne har, og hvilke produkter de bør tilby henne.

Mobil lokalisering

På vei hjem fra jobb tar Anne et par telefoner. Mobiloperatøren lagrer

data om hvilken basestasjon hun bruker, og vet dermed hvor hun

befinner seg. Dette er trafikkdata som lagres opp til flere måneder. Så

lenge Annes mobiltelefon er slått på, kan Anne lokaliseres.

Anne er selvsagt en av dem som har skaffet seg mobil med en GPS

brikke. Brikken gir posisjoner med en nøyaktighet ned til få meter.

I butikken

Butikken som Anne bruker har flere typer varer som er merket med RIFD

som står for RadioFrekvens-Identifikasjon. Fordelen her er at hver enkelt

vare er sporbar, og det er lett å finne ut av det hvis det er feil på varen.

Ulempen er at brikkene kan avleses på avstand, uten at Anne merker

det. Er hun riktig uheldig, kan utenforstående spore hva hun kjøper

gjennom å stå strategisk plasser med en skjult RIFD-leser.

Anne betaler med kort. Hvor mye penger hun har brukt og hvor og når

hun har handlet, lagres. Kameraet ved kassen fanger opp hva Anne har

kjøpt.

Ubeskyttet nett

Vel hjemme logger Anne seg på PC-en. Hun har bredbånd, som gjør økt

sårbarhet for hacking, fordi hun gjerne er oppkoblet mot nettet i lang

tid, og som regel med samme IP-adresse hver gang.

I tillegg har hun tatt i bruk trådløst nett hjemme. Disse signalene rekker

langt utenfor husets vegger og kan nå fram til naboer eller folk som

kjører forbi med PC i bilen på jakt etter ubeskyttet nett. Dermed kan

uvedkommende lett misbruke internettforbindelsen.

”Phishing”

Anne oppdager at hun har fått en e-post fra banken, som har mistet

viktig informasjon om henne og som ber henne oppgi konto- og

kredittnummer på nytt. Linken tar henne med til bankens nettside, og

er hun lettlurt nok, taster hun inn opplysningene. Det hun ikke vet, er at

hun har blitt utsatt for ”phishing”.

”Phishing” er en type spam hvor e-posten utgir seg for å være fra en

kilde man normalt stoler på. Målet er å lure mottakeren til å oppgi

sensitive informasjon som noen kan misbruke til egen fordel, som regel i

form av identitetstyveri eller annen økonomisk kriminalitet.

Dette var en dag i Annes liv, men det kunne vært hvem som helst av

oss. Trenden er at vi kommer til å logge mer og mer uten at vi som

brukere nødvendigvis oppfatter konsekvensen av det. Kunnskapen om

elektroniske spor er lav og den beste sikringen er derfor økt bevissthet.


11

Fagstigene er utviklingsprogram for sykepleiere, vernepleiere, barnevernspedagoger og sosionomer, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere samt pedagogiske ledere.

Fagstigene skal gi best mulig tjenestekvalitet for kommunens innbyggere. Innholdet i kompetansen som tilegnes skal være i samsvar med de faglige utfordringene

kommunen/virksomheten møter. Programmet skal også gi økt jobbtilfredshet, økt motivasjon, faglig utvikling og bidra til at flere blir værende i sine stillinger.

Den såkalte kliniske fagstigen for sykepleiere er ett av flere viktige tiltak i det omfattende arbeidet med sikte på å stimulere til faglig utvikling.

Tekst:

Birte Lamo Kristensen

Spor av kompetanse

Stavanger kommune har utfordringer når det gjelder å rekruttere sykepleiere. Nylig ble begynnerlønnen til sykepleierne satt betydelig opp i håp om

at kommunen skal bli en mer attraktiv arbeidsgiver. Det er viktig å beholde de sykepleierne man har, så kommunen har også gitt sykepleiere med

videreutdanning et godt løft lønnsmessig.

Komposten har tatt kontakt med flere virksomheter for å høre om de tror

søknadsmassen vil øke og om det er interesse for å videreutdanne seg.

Virksomhetsleder Anne Røsbak ved Sunde sykehjem holder selv på med

videreutdanning i HMS-ledelse, og en annen leder ved sykehjemmet

avslutter sin videreutdanning i administrasjon og ledelse denne våren.

- Det må være attraktivt å ta videreutdanning, og et enkelt grep vi kan

gjøre i så henseende er at vedkommende får dekket alle utgifter. Det er

viktig at de som ønsker å videreutdanne seg kan få permisjon med lønn.

Det hadde vært ønskelig at kommunen dekket ekstrautgifter, for på den

måten vil de enkelte virksomheter ha større anledning til å imøtekomme

ansattes ønsker om å utvikle seg faglig, forteller Røsbak.

Når det gjelder fagstigen har det ikke vært den helt store interessen

blant de ansatte her på sykehjemmet. Kanskje den ikke har vært godt

nok markedsført? Vi savner å ha en person som har hovedansvaret for

fagstigen, oppfølgingen var bedre tidligere da det var ansatt en egen

prosjektleder. Vi opplever også at det kan være vanskelig å motivere

ansatte til å gå inn i fagstigen, fortsetter Røsbak.

Spennende og faglig interessant arbeidsplass

- Det siste lønnsløftet kommunen kom med var bra, men det må jo

følges opp, det vil si heves ytterligere. I tillegg må vi fokusere på at

sykehjem er en spennende og faglig interessant arbeidsplass. Det har

vært lite og ingen søkere på utlyste stillinger, men ved siste annonse

fikk vi faktisk to søkere. Kanskje det er den nye lønnsstigen som

frister? Svært mange unge bruker nettet, derfor må vi være flinke til å

oppdatere hjemmesidene våre, avslutter hun.

Virksomhetsleder Margareth Scheie ved Vålandstunet sykehjem kan

fortelle at de ikke har noen sykepleiere som tar videreutdanning i år.

- Nei, det har ikke vært noen som har vært under utdanning i år, men

som regel har vi en eller to stykker. Det er fortrinnsvis videreutdanning

i psykiatri som har vært mest populært, og flere av dem som har tatt

denne videreutdanningen har sluttet på sykehjemmet og begynt i

psykiatrien, sier Scheie.

- De ansatte på Vålandstunet har ytret et ønske om at kollegiet skulle

kunne trekke seg tilbake for faglige diskusjoner og refleksjon. Det viser

seg at det ikke alltid er like enkelt å få til, legger hun til.

- Når det gjelder fagstigen så virker det ikke som om sykepleierne

er så tent på det. To stykker begynte, men hoppet av fordi det ble

for strevsomt. Bare planleggingsdelen er jo temmelig omstendelig.

Egenmotivasjonen virker ikke å være på topp, mye er nok avhengig

av motivasjon fra ledelsen. Sykepleierne har en travel og krevende

arbeidshverdag. Kanskje de er for slitne til å tenke på fagstige eller

videreutdanning, sier Scheie til slutt.

Fagutviklingssykepleier Ingunn Fatnes ved Stokka sykehjem kan fortelle

at de har tre sykepleiere og to hjelpepleiere i fagstigen.

- En av sykepleierne tenker på å starte på en mastergrad, sier

hun begeistret. En annen ansatt tar videreutdanning i aldring og

eldreomsorg. Men, det hadde vært ønskelig at en person hadde det

overordnete ansvaret når det gjelder fagstigen. Vi opplever at det er få

som kan veilede i forhold til fagstigen, og det kan jo være utfordrende å

finne fram til de riktige løsningene.

Sykepleier Josef Jaluag, Sunde sykehjem

Det viser seg at det er ikke den helt store interessen blant de ansatte

til å ta videreutdanning. Mange kan nok også oppleve det som en

utfordring, spesielt når det gjelder videreutdanning innen psykiatri,

fordi det innebærer så lang praksis. Vi må få til noen gode ordninger, og

da mener jeg at alle automatisk burde få lønnskompensasjon når en har

videreutdannet seg, avslutter hun.

Fagsjef organisasjon og utvikling Jarl Harry Gjedrem sier at det nå vil bli

en økt innsats fra personal og organisasjon og fagstaben for oppvekst

og levekår for å vitalisere fagstigen for sykepleiere og bruken av den.

En tverrfaglig arbeidsgruppe for utvikling og drifting av fagstigen er nå

under etablering.

Systemansvaret tillegges personal og organisasjon mens den faglige

ledelsen for fagstigen tillegges fagstaben i oppvekst og levekår.

Dette gjøres for å sikre en forsvarlig kobling til overordnede planer

og sektorplaner. I det videre arbeid vil en bl a vurdere muligheten

og ønskeligheten av forenklinger i opplegget , behov for opplæring

og informasjon. Til høsten planlegges opplæring av ledere i denne

sammenheng.

Ikke bare lønn

Å arbeide som sykepleier i kommunen er både spennende og krevende.

Etter å ha snakket med en del av kommunens virksomhetsledere

viser det seg at det per dags dato ikke er mange som er under

videreutdanning og heller ikke i fagstigen.

I fremtiden har kommunen ikke bare behov for flere sykepleiere,

men også motiverte og faglig dyktige sykepleiere. Vi ser at lønn er

viktig, men det er tilsvarende viktig at kommunen legger til rette

for at de som jobber innen pleie og omsorg får den nødvendige

faglige oppdateringen og at de kan jobbe i et godt og stimulerende

arbeidsmiljø


12

Spensti

Da Bybrua stod ferdig i desember 1977 ble den bare så vidt ferdig til sitt eget 60 års

jubileum. 18. mai 1918 gikk fristen ut for en stor reguleringskonkurranse i Stavanger.

Norske, finske, svenske og danske ingeniører øste av sine kunnskaper og fantasi for å vise

byens ledende menn hvordan man burde anlegge den videre utvikling – og Bybrua var et

gjennomgående trekk i forslag etter forslag.

Opp gjennom årene ble det lansert en rekke alternativ, men først

i mai 1972 vedtok Stavanger bystyre at brua skulle bygges og at

finansieringen skulle skje ved bompenger.

Byggingen av brua tok til våren 1975, og konstruksjonsarbeidet

imponerte. Man skjøtet på stykkene etter hvert utover, uten synlig

støtte, og det virket for menigmann temmelig merkverdig at byggverket

holdt seg oppe. Tenk at den ytterste biten (se bildet) hang i ”løse

luften” inntil kablene ble montert.

Da Bybrua åpnet, hadde den vært en arbeidsplass og anleggsområde

siden juli 1974. Det var da de første forberedelsene til brua kom i gang

på Grasholmen. Åpningen av brua markerte også 60 års jubileum for

forslaget om å innlemme Hundvåg som bydel i Stavanger.

Statsingeniør Juell skrev nemlig i innbydelsen til konkurransen: ”Det er

derfor nødvendig snarest mulig at faa byens grænser utvidet og forslag

til innlemmelse av Hetlandshalvøen, Hillevaag, Tjensvold og

Hundvaag er for tiden oversendt den ærede magistrat”.

Køer og storm da brua åpnet

Ingen seremoni og ingen demonstrasjoner. Ufyselig

vær og lange bilkøer ble den eneste opplevelsen

for dem som møtte fram bare for å se da Bybrua

åpnet, skriver Stavanger Aftenblad nyttårsaften

1977: "Det blåste opp til stiv nordvest kuling med

liten storm i kastene. Strømsteinsundet løftet

seg opp i skumkvite topper, folk tviholdt på

hatter og frakkeskjøter mens bil på bil stilte

seg i kø for å være med da bommene ble

løftet vekk. Da køen av biler omsider satte

seg i bevegelse, var været så ufyselig at

en håndfull tilskuere på fortauene ved

Johannesparken nesten blåste overende".

Tenk at den ytterste biten (se bildet) hang i ”løse

luften” inntil kablene ble montert.

Tekst:

Kari Krogh Lande


13

g spor

BYBRUA I TALL

Bybrua har en lengde på 1069,6 meter

Største seilingshøyde er 25 meter

Midtspenn er 185 meter langt

Hovedtårnet er 80 meter høyt

Broens bredde er 15,5 meter som gir plass til to

fortauer/sykkelstier på 2,5 meter og to kjørebaner på 4,75 meter

Det er nedlagt 129 000 arbeidstimer i betongarbeidene. Disse er brukt

på 39 000 kvadratmeter forskalingsflate og med 1650 tonn armering.

10500 løpende meter spennstål og endelig 15 000 kubikkmeter betong.

Aftenbladets reportere, med de aller beste fortsetter om

en reportasje fra en spasertur over til Sølyst, måtte kort

og godt gi opp under henvisning til ideene i den nye

arbeidsmiljøloven.

Øyfolket raste mot bomavgift

Gleden over Bybrua ble snart blandet med strid.

Strid om bompenger. Samlet kostnad for Bybrua

var 107 millioner kroner hvorav 87 millioner

kroner skulle dekkes av bompenger.

- Man bygger motorveier til mange millioner,

der det ikke er snakk om bompenger, men

når øyfolket i nærheten av bykjernen

blir ”befridd” fra ferjene, kommer

avgiftsspøkelset og forlanger penger for

bruk av brua, sa sinte øybeboere til VG.

Aksjonskomiteen mot bompenger brakte bompengesaken inn for retten

på bakgrunn av det de mente var saksbehandlingsfeil. Stavanger bystyre

vedtok i desember 1983 å fjerne bompengene.

En bydel som vokser

Det åpnet seg en bit av en ny verden da Bybrua åpnet. Kanskje ikke så

mye for de som bodde på øyene, de hadde jo alltid vært nødt til å ta

seg over til fastlandet, men for folk på Madla og Jåttå ble det kjørbar

kontakt med en del av byen de færreste hadde sett.

Og tusenvis av Stavanger-borgere flyttet til Hundvåg. Bydelen hadde

en stor boligbygging på 80- og 90-tallet og på Husabø ble det bygget

mange nye boliger i 2002. Nåværende Hundvåg bydel hadde ca 5585

personer i 1978. I dag er folketallet 12 436. Fra 1980 til 1990 økte

befolkningen med hele 31 prosent og fra 1990 – 1999 var økningen på

24,4 prosent. Tilsvarende tall for Stavanger var henholdsvis 8,5 og 11,5

prosent.

Sakset fra "Saga om Bjørnøy brua" av Jarl Pedersen


15

Arkivets rolle i en

digitalisert hverdag

I en verden der mer og mer av informasjonen rundt oss digitaliseres gjennom internett, TV og

radio, kan det ved første øyekast være vanskelig å se hvilken rolle det tradisjonelle arkivet vil få.

For samtidig som den digitale hverdagen har veltet inn over oss, er det liten tvil om at mengden

informasjon synes å øke proporsjonalt med digitaliseringen. Men hvor blir det av, det som vi skal

ta vare på i vår digitale hverdag? Fram til nå har det vært så enkelt og greit: Et dokument var et

stykke papir som vi så puttet inn i en saksmappe og deretter inn i et fysisk arkiv.

Digital utvikling trigger felles rutiner

Vi arbeider mot en fullelektronisk hverdag der alt synes å være

elektroniske impulser som dukker opp på en skjerm. Hva skal vi da

arkivere? For nå kan et dokument være mer enn noe du kan klart sette

fingeren på. Det kan være noe uangripelig som kanskje ikke engang kan

vises fram på et ark. Og kan vi være sikre på at ingen informasjon går

tapt slik at det oppfattes likt om hundre år?

Komposten har vært i kontakt med arkivsjef, Alf Thorsen, for å høre

hvordan det står til i Stavanger kommune:

- Den stadige digitale utviklingen, også innenfor dokumentasjon,

nødvendiggjør at systemer og rutiner for dette er i takt med denne

utviklingen. Vi er nødt for å ha en plan, både for hva vi skal ta vare på

av dokumentasjonen vi skaper og får tilsendt, og hvordan vi gjør dette.

- Systemene vi bruker må være godkjente og følge offentlige standarder,

og rutinene må følge de retningslinjer som myndighetene foreskriver.

Poenget er at vår virksomhet, Stavanger kommune, skal kunne hentes

fram som et fullt og helt bilde også om hundre år. Hvis ikke, har hverken

vi som arkiv, eller ledere og saksbehandler ute i enhetene, gjort jobben

vår. Slik sett hjelper det ikke å ha digitale systemer, dersom rutiner for

arkivering er personavhengige og tilfeldige, forklarer Thorsen.

- Innpass av digital teknologi har dessverre også ført til en uformell

normkultur på siden av virksomhetens offisielle, hvor lettvinte løsninger

sperrer for effektiv arkivforvaltning. Bak dette ligger gjerne et lite

gjennomtenkt syn på at organisasjonens systemer og formelle rutiner

for arkivering står i motsetning til rasjonelle rutiner for saksbehandling.

Saksbehandling via e-post som aldri når arkiv, er bare et slikt eksempel,

forteller Thorsen.

Holdningsendring

Arkivets betydning, som dokumenterte handlinger i administrativ-,

juridisk- og privatrettslig forstand kjenner vi jo. Nå gjelder det å få

dette til å virke i det daglige. Hvilke utfordringer ligger foran oss her,

Thorsen?

- En av de største ufordringene for oss er å skape en arkivkultur innad

i kommunen som gjør det naturlig å dokumentere handlinger og

hendelser i våre godkjente elektroniske arkivsystemer, det er tross alt

disse systemene vi er pålagt å bruke. Samtidig må vi lage rutinene for

dette så enkle og rasjonelle som mulig, slik at alle ansatte blir med og

bidrar til dette, informerer Thorsen.

Arkiv på dagsorden

Hva har Stavanger kommune konkret gjort for å holde tritt med den

digitale utviklingen, Thorsen?:

– I 1999, i sammenheng med blant annet innføring av fullelektronisk

saksbehandling og opprettelsen av sentralarkiv, tok kommunen i bruk et

godkjent elektronisk sak/arkivsystem, nemlig Kontor 2000. Via skanning

av inngående saksdokumenter og direkte elektronisk lagring av

egenproduserte dokumenter, var målet mer effektiv informasjonsdeling

og saksbehandling på tvers av avdelinger via felles rutiner i et felles

system. Selv om systemet har gitt oss en del utfordringer, og holdninger

må bearbeides, er likevel utgangspunktet etter åtte år med Kontor

2000, et helt annet i dag, enn i 1999. Dette har også sammenheng med

bruk og utvikling av elektroniske fag- og støttesystemer i kommunen,

overgangen til fullelektronisk arkiv i statsforvaltningen og den utvikling

som myndighetene setter for den framtidige fulldigitale e-Kommune.

(e-Kommune 2009).

- Den sentrale Arkivavdeling, som består av sentralarkiv og byarkiv, vil

her ha en nøkkelfunksjon for å lose kommunen gjennom, sier Thorsen

og sikter til at Sentralarkiv har tatt tak i de daglige arkivspørsmål ved å

opprette en seksjon for moderne arkiv som vil arbeide nettopp med slike

problemstillinger. I tillegg deltar Byarkivet i utredningen om å bygge et

felles regionalt arkivsenter for bevaring av dokumentasjon, lokalisert i

tilknytting til Universitetet på Ullandhaug. - Alt dette er viktig arbeide

for å sikre oss at sporene og veien bak oss ikke blir borte mens vi går,

sier Alf Thorsen til slutt.

Tekst:

Inger Østbø Aareskjold


16

Tekst:

Kari Krogh Lande

Kultur og gode opplevelser

Kulturaktiviteten på Hinna er et aktivitetssenter for mennesker med psykiske lidelser. På senteret har de

valgt å satse på kulturopplevelser for brukerne for de har forstått at det er viktig for alle. - Vi må legge

til rette for at brukere med psykiske lidelser skal ha anledning til å delta i kulturlivet – enten ved at vi

som er hjelpere er med som støttepersoner eller ved egne arrangementer, sier Stig Erlend Midtgård.

- For mange er det en selvfølge å gå på teater, kino, konserter eller gå

ut og spise på kafé, men vi må huske på at dette ikke gjelder for alle.

Derfor er kulturarrangementer med de gode opplevelsene de gir, noe vi

må fortsette med og videreutvikle.

Kulturaktiviteten har hatt besøk av blant annet sjonglør og rapper

Atlars, skuespiller Vegar Hoel, take-away teater fra Rogaland Teater og

sist men ikke minst, konsert med Jan Ingvar Toft.

- Men vårt foreløpige høydepunkt var februar i år. Jan Ingvar Toft holdt

en fantastisk konsert som vil bli husket i lang tid fremover. Vi talte over

100 personer i lokalene våre og alle koste seg skikkelig, uavhengig av

alder og kjønn, sier Midtgård.

- Vi ønsker å satse bredere og gi tilbud til unge voksne.

Aktivitetssenteret har godt voksne brukere, men få ungdom.

I 2005, da Rogaland Teater var på besøk med den populære

teaterforestillingen ”Jesus gutten min”, var det veldig få brukere

tilstede. - Det kan være flere grunner til det, men dårlig markedsføring

må vel ta mesteparten av skylda, sier avdelingsleder Stig Erlend

Midtgård. Han legger til at det er veldig viktig at rammen rundt

kulturarrangementene blir best mulig. – Det er nesten som å ha en

helaften på byen med å gå på teater og spise en bedre middag på

restaurant, forklarer Midtgård.

- Da vi året etter (2006) hadde nytt teaterbesøk, var rammen rundt

arrangementet en helt annen. Teaterforstillingen Terje Vigen av Henrik

Ibsen foregår ved havet, på den "ytterste nøgne ø", og hva var vel mer

naturlig en å servere reker og krabbe etter forestillingen, sier han med

et lunt smil. Antall publikummere hadde økt til rundt 50 .

I november 2006 åpnet Multimediaprosjektet MASH ved

Kulturaktiviteten på Hinna. Multimedieprosjektet MASH og

underholdningen den dagen var særlig rettet mot ungdom og unge

voksne.

FAKTA OM KULTURAKTIVITETEN PÅ HINNA

Bydekkende aktivitetssenter for mennesker med psykiske lidelser,

men de fleste brukerne er fra Hillevåg og Hinna.

Tre ansatte fordelt på 2,25 årsverk som jobber med bofellesskap

og kulturaktiviteter.

Tilsvarende senter finnes også på Hundvåg, Storhaug og Madla.

Stor aktivitet på senteret. Avdelingsleder Bjarne Johansen i aksjon.

Veien videre

- Til sommeren planlegger vi en større konsert i forbindelse med

sommerdagene. Vi er i dialog med en rekke spennende artister innen

musikk, revy etc, sier Midtgård stolt. Artistene er interessert, det er

økonomien som setter begrensningene. Aktivitetsbudsjettet skal ikke

bare brukes til materielle ting – gode opplevelser er vel så viktig.

Komposten ble fortalt noe av det som foregår på Kulturaktiviteten. I

tillegg til at Gastronomisk institutt har demonstrert retter som er enkle

å tilberede finnes det alltid andre aktivitetstilbud som trim, keramikk,

snekkerverksted, maleverksted, internett, biljard, musikkrom, filmklubb,

fotoklubb, TV-spill, og nyhetsbrev og hjemmesider.

Besøkstallene viser en økning på formidable 50 prosent siden i høst.

Komposten er imponert: På Hinna får de det til!


17

Her trives både assistent Wenche Schøyen, miljøterapeut Eli Kalvik (miljøterapeut) og bruker Kate Hadland.


18

Hvis ikke Domkirken stod midt iblandt os ….

kunde vi komme til at glemme, at Stavanger er et eldgammelt Hjem… Slik skrev Alexander L. Kielland

som redaktør i Stavanger Avis 1889. Av gamle bygninger eller ruiner fins intet spor, ingenting som binder

Stavanger til fortiden, intet minne – uten Domkirken, skrev Kielland videre.


19

Tekst:

Bodil Wold Johnsen

Slik er det fortsatt, - Domkirken står i en særstilling også i dag. Den

er Stavangers eldste byggverk, - det mest varige spor etter tidligere

tiders liv i byen. Domkirken i Stavanger er den best bevarte av landets

middelalderske domkirker. Etter Nidarosdomen er den også landets

største middelalderkirke, og har vært i sammenhengende bruk i nesten

900 år. Domkirken er byens mest verdifulle byggverk. Den representerer

det ypperste i både romansk og gotisk byggekunst i Norge.

Hvor gammel er Domkirken?

Byggingen av Domkirken startet mellom 1120 og 1130 da Stavanger

ble bispesete. Med et rundt tall er opprettelsen av bispesetet og

grunnleggelsen av byen satt til 1125. Det nye bispedømmet som ble

utskilt fra det gamle bispedømmet i Gulatingslag, omfattet Rogaland,

Agder, Valdres og Hallingdal. Flere forskere har hevdet at arbeidet med

kirken kan ha vært startet enda tidligere. Kirken kan muligens ha blitt

påbegynt som biskopskirke før 1120-årene. Det er også en mulighet for

at de eldste deler av Stavanger domkirke ble påbegynt alt på slutten av

1000-tallet, og i så fall er det nærliggende å regne med at planen om et

sørvestnorsk bispedømme alt da hadde oppstått.

særegen i norsk middelalderhistorie, men ikke ukjent ellers i Europa.

Brevet er for tiden oppe til ny debatt blant forskerne.

Stavangers første biskop het Reinald og var engelsk. Den sterke

forbindelsen med England var årsaken til at kirkebygget ble reist i

anglo-normannisk stil, og at kirken ble viet til den hellige biskop Svithun

av Winchester, død i 862. Kongesagaene forteller at biskop Reinald fikk

gods av Sigurd Jorsalfar for å vie ham til Cecilia, en stormanns datter.

Bryllupet fant sted i Stavanger fordi biskop Magne i Bjørgvin ikke

ville godta at kongen først måtte skilles fra sin dronning Malmfrid. En

bybrann i 1272 rammet også domkirken, og koret mot øst ble utvidet

og gjenreist i gotisk stil. Tårnet i vest ble erstattet med den gotiske

forhallen. På den måten ble østfronten mot innfartsåren til byen over

land fra Jæren den mest dominerende, med det store midtvinduet, flott

innrammet av skulpturer og tvillingtårn. Tidligere har nok vestfronten

med tårnet mot Vågen vært kirkens ytre tyngdepunkt.

1682 Bispesetet flyttes til Kristiansand

Christian IV som grunnla Kristiansand og hans etterfølgere lot denne

Stavanger domkirke i 1865. Da stod fremdeles Mariakirken på

domkirkens nordside. Foto: Thorvald Christensen. Byarkivet.

Dokumentet der kong Håkon Håkonsson en

gang i årene 1226-45 fornyer kong Magnus

Erlingssons gave av ”selve byen Stavanger” til

den hellige Svithun, dvs. til bispestolen.

Domkirken sett fra Kongsgaten i 1890-

årene. Foto: Carl Jacobsen. Byarkivet.

Hvorfor ble akkurat Stavanger valgt som kirkelig sentrum for dette

vidstrakte bispedømmet? Det var fordi Stavanger allerede var en by, den

eneste i denne del av landet, hevdet A.W.Brøgger i boken Stavangers

historie i middelalderen fra 1915. Dette har blitt imøtegått av senere

forskning, - bl.a. av Knut Helle i boken Stavanger fra Våg til By fra

1975. Han mener Stavanger ble valgt ut fra den sentrale beliggenhet

i bispedømmet, men utelukker likevel ikke at Stavanger alt forut for

bispestolens tid kan ha hatt visse sentrumsfunksjoner. Arkeologisk

materiale har hittil ikke gitt svar på dette spørsmålet. Det nye

byhistoriske bokprosjektet som nå settes i gang, bør reise spørsmålet om

byen ble dannet før bispesetet ble etablert. Kanskje kan 900-års jubileet

for byen fremskyndes og feires før 2025.

Kongen gav Gud og den hellige Svithun selve byen Stavanger

Den første kjente offisielle omtalen av ”byen” Stavanger forekommer

i kong Håkon Håkonssons stadfesting av kong Magnus Erlingssons

gavebrev til bispestolen i årene mellom 1226 og 1245. Her heter det at

kongen gav hele Stavanger by til byens vernehelgen St. Svithun, det vil

si til Domkirken og biskopen i Stavanger. Dette betydde at biskopen

overtok kongens juridiske og økonomiske rettigheter og plikter i

byen, slik som skatteinntekter og bøter ved rettsoppgjør. Stavanger

var i dobbel forstand en bispeby i middelalderen. En slik gave var helt

byen bli administrativt midtpunkt både i statlig og geistlig henseende.

I 1682 ble bispestolen tatt fra St. Svithuns gamle by og flyttet til

Kristiansand. Katedralen i Stavanger som byens borgere hadde omtalt

som et tegn på byens storhet – og som utenforstående også hadde

berømmet – skulle ikke lenger være domkirke. Den ble redusert

til sognekirke for Stavanger. Samtidig ble byen utsatt for en større

brannkatastrofe. Byen mistet også kjøpstadsrettighetene i 1686 og ble

redusert til ladested. Statsledelsen innså likevel det urimelige i å frata

Stavanger kjøpstadsrettighetene, og bare fire år etter, i 1690, fikk byen

disse tilbake.

Byjubileum og gjenopprettelse av bispesetet 1925

Ikke før i 1925 kunne Stavanger igjen kalle seg bispeby. Det føltes som

en 200 år gammel urett endelig ble gjort god. Bispeinnsettelsen 800

år etter bispestolens og byens grunnleggelse, ble selve høydepunktet

i jubileet. Kong Haakon ankom med kongeskipet Tordenskjold lørdag

kveld, 6. juni 1925. Etter søndagens bispeinnsettelse åpnet Kongen

mandag 8. juni en større utstilling i Bjergsted, og var til stede ved

innvielsen av Kunstforeningens nybygg på Madlaveien. Domkirken fikk

gaver fra en rekke av byens kjente borgere; klokkespill, nytt orgel og

lysarmaturer.


20




BAKGRUNN

I 2006 vedtok Stortinget en oppstartsbevilgning på 150

millioner kroner til nytt dobbeltspor mellom Stavanger og

Sandes. Anlegget skal stå ferdig innen 2010.

STORT POTENSIAL

Vekst på bane har et stort potensial. Etablering av ”nye”

Jærbanen mellom Egersund og Stavanger i 1992 resulterte i en

trafikkvekst med toget på ca 280 prosent. I dag har Jærbanen

mer enn 2,5 millioner passasjerer hvert år. Markedsandelen

for jernbanen på arbeidsreiser er opp mot 30-50 prosent. En

kraftig fortetting og utbygging i de regionale hovedsentrene

Stavanger og Sandens og på Jæren for øvrig legger grunnlaget

for en sterk trafikkøkning på Jærbanen de nærmeste årene.


21

Tekst:

Inger S. Bjerga




Sporvogn til begjær

Spalte opp og spalte ned er skrevet om dobbeltsporet på Nord-Jæren. Det er ikke få kilo dokumenter

som er produsert om temaet. Hva har skjedd, spør mange seg. Er vi kommet et steg nærmere målet etter

at byråkrater og politikere har brukt timer og år på møter og planlegging?

- Ja, nå bygges det! Svaret fra transportplansjef Marit Storli er kort og

konsist.

Nå legges sporene. De nye, doble sporene som skal føre oss inn i

framtiden. Dobbelt så hurtig, effektivt og behagelig. Endelig, dette må

lyde som musikk i ørene både hos miljøforkjempere og de mange som

sliter seg fram i kø mellom Stavanger og Sandnes i tidlige morgentimer

og stampende ettermiddagsrush.

De graver på Jåttå – også

Vi vet hva graving er, vi, som bor her i distriktet. De graver i sentrum og

de graver utenfor sentrum. Nå er de visst ferdig med gravingen rundt

Viking stadion. Men sannelig, nå har de begynt å grave på Jåttå igjen.

Denne gang er det dobbeltsporet som skal anlegges.

Når kan vi regne med å sette oss i de nye vognene som skal føre

oss fram og tilbake på dobbeltsporet mellom Jærens storbyer?

Transportplansjefen har ikke hørt annet enn at det hele skal være ferdig

til 2010, slik vi tidligere er forespeilet.

Stavanger – Sandnes hvert 15. minutt

Det er dette vi har drømt om; et kollektivtilbud som blir så bra at det

danker ut privatbilismen, og som gjør det til en fryd å bevege oss fra a til

å her på Nord-Jæren. I 2010 kan vi stille oss opp på en av togstasjonene

mellom Stavanger og Sandnes, og være sikre på at en sporvogn kommer

susende hvert femtende minutt, klar til å plukke opp alle som måtte

begjære en tur i den ene eller andre retningen.

Men vi må smøre oss med tålmodighet en stund til. Før dobbeltsporet

endelig er ferdig, må vi gjøre regning med at ikke alt går på skinner,

bokstavlig talt. Togpassasjerene vil merke ulemper. De må holde seg

informert, og tidvis belage seg på å ta buss mens det jobbes med sporet.

Også beboerne langs traséen vil få merke arbeidet. Togtrafikken skal

gå mens utbyggingsarbeidene foregår, men beboerne må i perioder

leve med støy fra anleggsarbeidet. For å skjerme mot jernbanestøy når

anlegget står ferdig, bygger Jernbaneverket ulike former for skjerming

og fasadetiltak.

Apropos beboere langs traséen. I framtiden vil de bli flere. Det blir

også etablert flere arbeidsplasser og servicevirksomheter ved og rundt

de nye holdeplassene. Planen er at det skal bygges mer konsentrert

langs dobbeltsporet. Miljøgevinsten er at flere passasjerer, som en

følge av tettere stopp og hyppigere avganger, går over fra å bruke et

belastet veinett, til et mer effektivt og behagelig kollektivtilbud. Tre

nye holdeplasser mellom Stavanger og Sandnes skal etableres: Paradis,

Jåttåvågen og Gausel. I tillegg skal Mariero holdeplass oppgraderes. Vi

gleder oss, og tror at dette er et tiltak som vil sette spor.

Da Kompostens medarbeider snakket med Storli i begynnelsen av april,

fikk vi vite at bybanen enda ikke er finansiert, og at den eventuelt ville

komme etter 2010.

Men av og til skjer ting fort. Da kommunalstyret for byutvikling ble

forelagt en sak om status for bybanen i sitt møte 12. april, var de klare

på at det skulle legges økt trykk på denne saken. Det ble enstemmig

vedtatt at Stavanger kommune vil medvirke til at det allerede før

sommeren 2007 blir laget en ny sak om hvordan man bør organisere og

sikre økte ressurser til det videre arbeidet med bybane. Det ble bedt om

at et formelt planarbeide forberedes.

Men hva er bybanen, da?

Mange begreper og traséalternativer svirrer i luften når framtidens

kollektivtilbud på Nord-Jæren omtales. Det er ikke lett for oss amatører

å forstå alt. Hva er for eksempel dobbeltspor i forhold til bybane, spør

mange seg. Svaret er omtrent slik:

Dobbeltsporet anlegges stort sett i eksisterende trasé, det vil si der

toget mellom Stavanger og Sandnes går i dag. Dobbeltsporet legges

på strekningen Stavanger - Sandnes, og stopper der. Den omtalte

bybanen vil, bortsett fra en mindre strekning, få en annen trasé enn

dobbeltsporet. Bybanen ønskes bl.a. lagt til Forus og Sola fram til

flyplassen. Stoppene vil legges tettere og nærmere boligområdene langs

dobbeltsporet. Bybanen er enda ikke finansiert, og vil eventuelt komme

etter 2010. Organiseringen rundt hvem som skal eie og drifte den er

heller ikke avklart.


22

Tilrettelegger

og miljøbevarer

Overskriften er hentet fra Dag

Johannessens bok om ingeniørens

historie. Denne viser hvordan

tekniske etater har påvirket byens

utbygging og dermed utvikling. De

har virkelig satt spor etter seg og vil

også gjøre det i tiden framover.


23

Tekst:

Svein Håkon Høivik

Bybranner setter spor. Epidemier likeså. Både fysisk og psykisk. Begge

typer hendelser har vært utløsende faktorer for å etablere moderne

vannverk. Bybrannen på Holmen i 1860 satte spor på mange måter.

Ca. 250 hus ble antent og ca. 2000 mennesker ble berørt av brannen.

For å skaffe byen en høyere brannsikkerhet, ble det vedtatt å etablere

et eget kommunalt vannverk. For å gjennomføre dette tiltaket, ble

stadsingeniørembetet opprettet i 1865 og den første stadsingeniøren

begynte sitt virke i januar 1866. Da vannverksutbyggingen var den

direkte årsaken til opprettelsen av stadsingeniørembetet, synes vi ved

vann- og avløpsverket å ha den sterkeste knytningen til denne delen av

historien.

Realiteten er imidlertid at de aller fleste tekniske avdelingene kan

knyttes til stadsingeniørens virke. Stillingen var omfattende og innebar

mye makt og store muligheter til å påvirke utviklingen av byen.

Etterfølgende oversikt viser hvilke fagområder stadsingeniøren

hadde ansvaret for og når de ble ”skallet” av: Vei, vann og avløp

(oppfatter seg som direkte etterfølgere av stadsingeniøren, endret

til byingeniør i 1945), gassverket (1884, 1904), bygningskontrollen

(1916), byarkitektkontoret (1917), parkvesenet (1921), oppmålingsog

reguleringsvesenet (1931), brann- og feiervesenet (1945) og

havnevesenet (1956). I 1952 fikk byingeniøren ansvaret for kommunale

ferjer (overtatt av fylket i 1996) og i 1956 ble renholdsverket opprettet.

Både som initiativtaker til utvikling, til oppfølging av politiske vedtak,

gjennom myndighetsutøvelse og gjennom fysisk gjennomføring av

tiltak, har både stadsingeniøren og de etterfølgende etatene vært

viktige bidragsytere til at kommunen er blitt slik den nå framstår både

fysisk og med hensyn til aktiviteter og aktivitetstilbud.

Det vil naturlig nok være ulike oppfatninger av hva som er godt eller

dårlig, og da aller helst i etterpåklokskapens lys. Det må imidlertid ikke

glemmes at mangt også er et resultat av trendene i sin tid, mens det

tidløse har sin aksept uansett tidsperiode. Evnen til å se verdiene av det

vi allerede har, er ikke alltid like godt utviklet. Tenk på den arven som

Gamle Stavanger representerer, og som ble reddet som følge av særlig

en persons framsynhet og engasjement.

For å kunne styre utviklingen i en god retning, mener jeg at det er

viktig å ha med seg historien. For meg er det nærliggende å trekke

fram vannkildevurderingene som er gjort opp gjennom tidene.

Tidelig på 1860 tallet ble Mosvatnet valgt. Stokkavatnet ble vurdert

å være for dyrt. Ca. 30 år senere måtte imidlertid vannbassenget på

Vålandshøyden og pumpestasjonen ved Stavanger sykehus etableres,

primært for å sikre brannvann i forhold til byens utvikling og utbygging.

Litt etter måtte Mosvatnets kapasitet økes ved å pumpe vann fra

Stokkavatnet.. Vannkvaliteten ble etter hvert dårlig og før første

verdenskrig ble nye kilder vurdert: Stokkavatnet og Furre-vassdraget i

Gjesdal. Temaet ble tatt opp igjen etter krigen. Stokkavatnet ble valgt

pga de laveste kostnadene. Ny pumpestasjon ved Stokkavatnet og nytt

vannbasseng på Tjensvoll ble satt i drift i 1930. I tørrværeperioden var

Stokkavatnets kapasitet for dårlig, og under krigen ble det anlagt et

forsterkningsanlegg fra Hålandsvatnet.

I 1959 ble vannet hentet fra Gjesdal (Langevannverket). Denne kilden

har hele tiden hatt sine svakheter, og i 1999 ble en ny kilde høyere oppe

i området tatt i bruk. I dag brukes flere titalls millioner kroner på å

sikre denne kilden. Bruk av den sannsynligvis beste kilden med hensyn

til mengde, temperatur, vannkvalitet og sikkerhet både i kilde og

nedslagsfelt er forskjøvet ut i tid, bl.a. pga kostnader.

Den langsiktige vannverkstenkning – basert på tidligere års erfaringer

– har etter min mening i stor grad vært fraværende.

Det aller meste av vann- og avløpsverkets ”spor” er nedgravde og

merkes egentlig kun når noe er galt med infrastrukturen.

Vi har imidlertid noen synlige byggverk som beskriver både nær- og

litt fjernere historie: inntaksbygget (rødt ”skilderhus”) i Mosvatnets

nordvestre hjørne, avløpspumpestasjonen i Eiganes kolonihage,

vanntårnet på Buøy, Vålandspipå (opprinnelig: Vålandsborgen,

vaktmesterbolig for tilsynsmann for vannbassenget på Våland),

vannpumpestasjonen ved Stokkavatnet (nå i IVARs eie) samt noen

vannbasseng. Av nyere dato er diverse avløpspumpestasjoner med noe

varierende design. På 1970- og tidlig på 80-tallet fikk disse i all hovedsak

standardisert utforming. I den senere tiden er vi blitt flinkere mhp å

tilpasse byggverkene til omgivelsene.

I motsetning til vann- og avløpsledningene er veinettet helt synlige

spor. Disse tjener også som traséer for annen infrastruktur som alle

typer kabler samt vann- og avløpsledninger. Utviklingen av veinettet

har vært styrt av flere forhold, det viktigste må ha vært selve lovverket

og trafikkutviklingen (hest/kjerre i forhold til bil- og trafikkøkningen,

atskillelse av trafikantgrupper etc.)

En bestemmelse fra 1735 slo fast at ”Enhver i byen boende, som eier hus

eller haveplasser, skal så vidt deres grunner rekker, la legge forsvarlige

gater og stenbroer, og de samme ukentlig renholde”.

Standarden ble dermed deretter. Ny veilov i 1851 overførte dette

ansvaret til kommunen. Dette førte til at en etter hvert fikk steinsatte

gater istedenfor ”gjørmestier”. Normene for veiutformingen har

fulgt trafikkutviklingen. Svingradiusen for et vogntog er en ganske

annen enn for hest og kjerre. Tyngden – og dermed belastningen på

underliggende konstruksjoner likeså.

Bygningsloven av 1845 ble gjort gjeldende for alle landets kommuner

med unntak av Kristiania, Trondhjem og Bergen. Denne påla bl.a.

kommunene å ha en reguleringskommisjon med oppgave å regulere

gater og offentlige plasser. I forbindelse med en byutvidelse i 1848

startet kommisjonen sitt virke i Stavanger.

Loven om brannkontingent av 1860 påvirket også utviklingen av byen

og av vannverket. Økt brannsikkerhet ga reduserte kontigenter.

Gatebelysningen var i sin tid underlagt gassverket som ble etablert i

1866 og var den direkte årsaken til opprettelsen av gassverket.

Lov om Sunhedskommisjonen av 1860 hadde tilsynsbestemmelse bl.a.

med hensyn til ”annet avfall”. I 1896 kom en lov som påla huseierne

tømmeplikt. Problemstillingene var jevnlig drøftet, bl.a. hadde

Stavanger Arbeiderparti kommunal renovasjon i sitt kommuneprogram

i 1910. I 1928 fikk vi en lov som ga kommunene anledning til å innføre

tvungen renovasjon med rett til å kreve utgiftene dekket. Likevel tok

det sin tid før kommunal renovasjon ble etablert.

Først i 1956 ble endelig bossinnsamlingen et kommunalt ansvar. Fram

til ca. 1990 var dette kun en ren transportoppgave med levering på

fyllplasser. Samfunnsutviklingen gikk imidlertid i retning av å se på avfall

som en ressurs. På slutten av 1980-tallet og særlig utover på

1990-tallet gjorde daværende renholdssjef en betydelig jobb mhp

tilrettelegging innen regionen. Systemene foredles imidlertid videre av

dagens organisasjon. Nedgravde avfallsbeholdere er en siste tilvekst.

Dette er få eksempler fra enkelte tekniske fagområder og deres

”sporsetting” i byen. De aller fleste fagområdene har en historie på ca.

150 år. Dette betyr mye erfaring og kunnskap som er overlevert. Dette

bør vi ta med oss for å utvikle byen videre med tanke på å gjøre byen til

et enda bedre sted å bo og arbeide i.

Å ha kunnskaper om årsaker til hendelser og endringer, hva som ble

gjort og hva som ble resultatet synes jeg er viktig ballast. Et sitat til

avslutning: ”Kjenn årsaken og du har løst problemet”.


RESPEKT i skolen

Tre nye skoler i Stavanger starter fra høsten opp med skoleutviklingsprogrammet

RESPEKT. Fire andre stavangerskoler startet opp i fjor.

RESPEKT ledes fra Senter for atferdsforskning (SAF) ved Universitetet i

Stavanger (UiS).

Sentrale innsatsområder i programmet er mobbing, konsentrasjon

og disiplin. Målet med programmet er å forebygge og redusere

problematferd og øke kvaliteten på læringsmiljøet.

De sentrale aktørene i programmet er de ansatte ved skolen. Prinsippet

er å endre på elevenes atferd gjennom å utvikle de ansattes og

ledelsens handlingskompetanse. Foreldre og elever har også en rolle

i programmet, og det forutsettes aktiv deltakelse fra kommunens

fagavdeling.

De tre nye skolene er Smiodden, Hinna og Eiganes skole. Fra før deltar

Kannik, Gautesete, Tasta og Tastaveden.

Programmet, som tidligere gikk under navnet Connect, er blitt

gjennomført på 30 skoler i Oslo med gode resultater, og gjennomføres

nå ved flere skoler i Oslo, Stavanger, Sandnes og Trondheim.

Skolehistorie digitalisert

Klassebilder er et stykke historie. Det er lett å se at klesstil, frisyrer og

brillemoter endres.

Eiganes skole har nå digitalisert bilder av alle av avgangsklassene fra 1962

og fram til i dag. Bildene er lagt ut på skolens hjemmeside.

De gamle klassebildene har i flere år hatt fast plass i en av korridorene i

hovedbygget. Men det har vært store mangler med samlingen og mange

gamle elever har derfor ikke funnet sitt bilde. Nå har skolen gjort et løft

for å få samlingen fullstendig. De aller fleste bildene har fått nye rammer

og mange bilder har fått nytt format. Med tiden skal alle bildene på ny få

plass i hovedbyggets sokkeletasje.

Men i tillegg har altså skolen nå digitalisert bildene og lagt dem ut på

nettet.

- Fortsatt mangler vi noen årganger. I 1995 ble det nok ikke tatt

fellesbilder, sier SFO-leder Inger Marie Torstrup på Eiganes skole. -Videre

mangler vi klassebilder fra noen avgangsklasser fra 1996, 1999 og 2003.

Hvis noen kan hjelpe oss med dette hadde det vært flott, sier Torstrup som

har hatt ansvar for oppryddingen.

Er du gammel elev ved Eiganes skole, eller bare nysgjerrig, kan du se de

gamle klassebildene på skolens hjemmeside, www.linksidene.no/eiganes.

Her er klasse 6bl fra 1973

STAVANGER KOMMUNE

Rådmannen

Haakon VIIs gate 11, 4005 Stavanger. Telefon 51 50 70 90. Telefaks 51 50 70 20

E-post postmottak@stavanger.kommune.no - www.stavanger.kommune.no

Utgitt juli 2007

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!