o_1953gva4q1347besudkm8m1u7qa.pdf

evenogrud

Håp i Øst:

EU sier nei til skoleapartheid

Kaldt i Vest:

Norge vil fjerne humanitære strakstiltak

facebook/FolkErFolk


LEDER

Tekst: Håkon Marcello

Frihet

Et av de største og mest brukte ordene som

er blitt brukt opp gjennom historien, enten i

fredstid eller i krigstid er frihet.

Definisjonen av frihet speiler seg opp

gjennom alle tider i alle livets situasjoner.

Frihet fra tyranni, religionsfrihet,

frihet til å bestemme over eget liv. Fri

fra synder, frihet til å gjøre det den

enkelte ønsker, frihet til å gifte seg

med hvem man vil, politisk valgfrihet

og ikke minst frihet til å reise over alt.

Det finnes like mange frihetsbetegnelser

om ord, gjerninger og situasjoner

som det finnes situasjoner.

«dere har så

mange regler»

Allikevel, er kanskje den viktigste og

høyest prisede friheten den individuelle

friheten.

Samtidig er definisjonen av ordet

frihet i konstant bevegelse, i forhold

til omgivelsene og de gitte rammene.

Nordmenn er et sterkt utviklet frihetsbejaende

folk, med mange valgmuligheter

på grunn av god økonomi.

Drømmeferien, drømmehuset, drømmebilen,

drømmepartneren. Til og

med drømmesexen, er ord som lyser

mot oss i nesten alle media. Dette er

ord vi skal tro på og som vi, med alle

midler, blir manipulert til å tro på.

Fellesbetegnelsen «frihet til folket»,

er alle kommersielle ideers mor. Store

selskaper, enten det er banker, matkjeder,

klesbransjen eller andre, bruker

den for alt den er verdt. De forteller

oss hva frihet er, samtidig som de har et

internasjonalt langstrakt sugerør inn

i alles nordmenns private bankkonti.

Stat og myndigheter gir oss regler

og rammer å forholde oss til gjennom

å definere hva som er rett og

galt. Det som før var rett og riktig, er

ikke nødvendigvis det i dag. Derfor

blir vi straffet for tidligere lovfestede

rettigheter. Vi protesterer sjeldent

på nye skatter og avgifter, selv om vi

synes lite om det. Ikke kan vi få hjelp

av naboen lengre til å bygge på huset,

eller gjøre noe så enkelt som å hjelpe

til å male det mot et lite vederlag uten

at det skal beskattes.* Det kalles betegnende

nok svart arbeid. Spør bare

Fabian om svart arbeid, han kan alt

om det og måtte møte i den offentlige

gapestokken. Andre blir strengt straffet

for det som tidligere var helt ok.

Politikerne vet selvsagt best, de er jo

folkevalgte. Ordet frihet er et ord med

mange klangdybder.

Helt opp til åttiårene, var ordet

sigøyner forbundet med en slags romantisk,

eller mystisk sfære. De var

frie. De kunne reise hvor de ville og de

hadde store biler og campingvogner

og masse penger. I dag er den myten

avskrelt, når vi ser alle tiggerne og de

sosialt lavtstående grupper som ferdes

rundt det ganske land. En annen sannhet

har blitt til et hverdagssyn for folk

flest i urbane strøk. Det er ikke romantisk

å ligge ute midtvinters og fryse

eller å sulte.

Allikevel som en av dem sa; «Jeg tror

at en av grunnene til at dere er så triste

i Norge, er at dere har så mange regler.

Dere kan jo ikke bevege på dere uten

at dere møter en eller annen ukjent

regel, mens vi i vår kultur har få og

enkle regler. Det gjør oss både friere

og lykkeligere enn dere, selv om vi er

fattige.»

Håp og Kulde

Tekst: Bjønnulv Evenrud

Det er sju år siden den første dommen over Tsjekkias skoleapartheid falt i Den europeiske

menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Nå sier Europakommisjonen Stopp til videre

diskriminering av romfolkets barn i Tsjekkias skoler.

Det er også sju år siden fattige rumenske

og bulgarske romfolk begynte å

trekke til Norge, da opprinnelseslandene

ble medlemmer i EU og EØS.

I Øst er det altså et glimmer av håp,

men i Norge snur vi den kalde skulderen

til, mens gradestokken synker og

humanitære nødhjelpstiltak uteblir

eller avvikles.

I følge Europarådets kommisjonær

for menneskerettigheter, Thomas

Hammarberg, får den tradisjonelt

harde diskrimineringen av romfolk i

Øst-Europa næring av det som skjer

i Vest. Hammarberg bruker franske

deportasjoner og nordiske rop om

tiggeforbud som eksempler.

«systematisk

diskriminering av

romfolk [vil] ikke

bli tolerert»

For ett og et halvt år siden leverte

en rekke frivillige organisasjoner med

Amnesty i spissen underskrifter og en

appell til EU om å slå ned på tilstandene

i Tsjekkia.

Landet fører en konsekvent diskrimineringspolitikk

hvor romfolk kategoriseres

som «lettere tilbakestående»

og barna plasseres i skoler eller

klasser hvor pensum hindrer videre

utdanning.

– Ved å gå til skritt mot Tsjekkia

sender Europakommisjonen en klar

melding til alle EU-land om at systematisk

diskriminering av romfolk ikke

vil bli tolerert, uttaler Nicolas J. Beger

i Amnesty International.

Underdimensjonert

Det er også ett og et halvt år siden

daværende justisminister Grethe

Faremo introduserte sin såkalte «tiggerpakke»

med 10 milloner til «humanitære

strakstiltak». Pengene er blitt

brukt med svært varierende effekt.

I Oslo var tiltaket som driftes av Bymisjonen

og Røde kors håpløst underdimensjonert

fra starten av, med 100

sengeplasser til en estimert gruppe på

minst 500 personer.

Det resulterte i fjor vinter i groteske

tilstander med loddtrekning for å

komme innomhus i vinterkulda. Slik

er det fortsatt.

Versting

Kommunene Skien og Porsgrunn

mottok midler fra Tiggerpakka for å

lage en campingplass for tiggerne med

parkering, dusj og vaskemuligheter.

Resultatet ble en parkeringsplass med

en toalett-container, uten dusj.

Privatdonerte campingvogner

ble beordret fjernet av kommunens

folk, og senere angrepet og ødelagt av

ukjente gjerningsmenn. Flere romfolk

brukte toalettet som sovesal som en

nødløsning i vinterkulda, fordi toalettet

var oppvarmet. Derfor måtte gjøre

fra seg utenfor om natta.

Det hele ble fortløpende og stigmatiserende

dokumentert av lokalavisen,

og til overmål er tiltaket planlagt avviklet

1. desember d.å., midt på kaldeste

vinteren.

I en storby som Trondheim er de

«humanitære strakstiltakene» etter

ett og et halvt år ennå ikke kommet

på plass.

Fra vondt til værre

Midlene som Grethe Faremo satte av i

Tiggerpakka står i dag i faresonen for

å bli fjernet helt.

– Vi trenger ikke lenger disse tiltakene

ettersom vi uansett skal forby

tigging, kommenterte regjeringen,

da de la frem statsbudsjettet for 2015.

Vi minnes statsmannen

Thomas Hammarbergs

ord, «Det som

skjer i Vest, har konsekvenser

i Øst».

2 FOLK ER FOLK NR 20 FOLK ER FOLK NR 20 3


KOM NÆRMERE!

Roma Pride

Det er ikke bare de skeive som har

«pride-» (stolthets-) arrangementer.

I oktober måned gjennomføres Roma

Pride over hele Europa. Tidligere het

kampanjen Dosta! (romanes for «kom

nærmere!») og startet i 1999 i Kosovo.

Arrangementer i femten europeiske

land støttes nå av Europarådet.

5. oktober samlet franske og østeuropeiske

romfolk, sistnevnte fra

«romleire» i utkantene av Paris, seg

på Place de la République i en stor markering

med kulturelle innslag. Ultimo

oktober avrundes feiringen i Tyrkia,

der det blant annet deles ut flere

priser: Til en rom som har utmerket

seg og til årets gadjo (en ikke-rom som

har hjulpet). Årets kaktus deles ut til

den person som har bidratt mest til å

diskriminere Tyrkias romfolk i løpet

av året som gikk. Det avholdes ingen

arrangementer i Norge.

FRANKRIKE:

Må beholde hitlerbarten

Da fransk media gjenga politikeren

Gilles Bourdouleix sin uttalelse om

at Hitler «kanskje ikke drepte mange

nok» romfolk, kalte han journalisten

en «liten dritt» og hevdet at lydopptaket

var «manipulert».

12. august i år fastholdt ankedomstolen

den tidligere boten på €3,000

for hyllest av holocaust (kalt «porajmos»

på romanes). Bourdouleix ble

også dømt til å betale en erstatning på

€600 til den «lille dritten» som avslørte

uttalelsen.

Herr Bourdouleix er medlem i den

franske nasjonalforsamlingen og representerer

partiet Debout la République.

Kilde: The Guardian

ATHEN:

Brennende barrikader

stoppet forvisning

80 romfamilier, inkludert 54 skolebarn,

skulle ifølge den greske regjeringsplanen

kastes ut fra hjemmene

sine , der de har bodd i 43 år. Myndighetene

ville rive husene umiddelbart

og forvise beboerne til en nedlagt militærbase

på en fjelltopp langt utenfor

Athen. Stedet ligger isolert, med over

en mil til nærmeste vei, der det heller

ikke er tilrettelagt noen form for infrastruktur

som helse, skole eller arbeid.

Dette resulterte i sterke protester

med brennende barrikader og veiblokader.

Etter en uke ga myndighetene etter.

Beboerne fikk da løfte om ny bosettingsplan,

mot at myndighetene fikk

rive tolv av husene i leiren umiddelbart.

Det er fortsatt uvisst hvor folk

skal gjøre av seg. Romfamiliene bestrider

utkastelsen og viser til gresk lov,

som sier at ubestridt bruk av land over

tjue år gir eierskap.

Kilde: Tobhma

SVERIGE:

Ville leie bil – fikk

80 tusen

Det er resultatet av et nylig forlik

mellom Statoil og det svenske diskrimineringsombudet

på vegne av tre

romer. Det var Sveriges Radio som

høsten 2012 dokumenterte hvordan

tre romfolk som ville leie bil av den

norske oljegiganten ble nektet uten

grunn.

Kilde: dagensjuridik.se

KOMISK:

Norges rikeste tigger

om tiggeforbud

Handelstanden i Asker og Bærum ser

seg ikke fornøyd med at både politi og

politikere har avvist å innføre lokalt

tiggeforbud. 5 måneder etter at saken

var oppe og avgjort forsøker de seg på

nytt med et brev til ordførerne.

Der skriver de at folk opplever truende

adferd og leder i Handelsforeningen

Jan-Fredrik Larsen hevder i følge

Budstikka at det er «mange tiggere» og

at de «er pågående, særlig mot eldre

personer».

Da avisen sjekket de seks mest travle

handelsstedene i Asker og Bærum

på en lørdag i slutten av september

fant de syv tiggere, seks satt stille på

bakken og en sto oppreist.

SPILL:

Flinke tiggere

Det var en gang to fattige tiggere. Den

ene var høy og den andre var kort.

Begge var gifteklare ungdommer.

En dag hører de om en skog langt

borte hvor det bor en alv som har

bygd seg et imperium. På veien er det

mange farlige planter og dyr, men det

blir sagt at hvis man klarer å komme

fram, venter stor rikdom.

Så de to tiggerne begynner sitt

eventyr. De må finne det legendariske

landet der de kan bli rike og gifte seg

med vakre kvinner.

Dette skriver spill-siden 4463.com

om det østasiatiske internett-spillet

Beggars Marry Wifes.

At den lille tiggeren har lys hud

men «neger-lepper», er kanskje en

referanse til Ingvar Ambjørnsens

kjente roman «Hvite niggere», eller

en kommentar til tiggesituasjon i

Europa i dag. Det er også det nordiske

eventyrlandskapet med fjell, flueopp,

villsvin, ulv – og kaktus.

Kona, som han kan vinne på level 20,

er blond. Om hun er ekte eller blondert

opplyses ikke.

Spill her: 4463.com/Adventure/

Beggars-Marry-Wives/play.html

«Rødt kort til rasisme!»

Diplomater og sigøynere i vennskapskamp i fotball

Nest siste søndag i september i år fikk den lille tsjekkiske byen Děčin storfint

besøk. Diplomater fra åtte land hadde tatt veien dit fra hovedstaden Praha.

Hensikten med besøket var å spille fotball – mot et ungdomslag som mest består

av sigøynere! Men også fem ikke-sigøynere er medlemmer.

Bakgrunnen var at flere tsjekkiske lag hadde nektet å spille mot fotballklubben

FK Junior Roma fordi det besto av sigøynere. Laget hadde bare fått spille én

kamp i turneringen og vunnet to med walkover, fordi motstanderne ikke møtte.

Påskuddet for å nekte å møte sigøynerne var at det for tre år siden, i 2011, var

blitt bråk under en kamp der et helt annet lag med sigøynere spilte.

Rask reaksjon

Sveriges ambassadør til Tsjekkia, Annika Jagander, reagerte kraftig da hun

fikk nyss om dette. Med stor besluttsomhet mobiliserte hun en rekke andre

ambassader til å stable et fotballag på beina. «Diskriminering og fordommer er

et problem i hele Europa, landene rammes av det på alle områder, og idrett er

dessverre ikke noe unntak. Vi vil gi rasismen rødt kort ved spille denne vennskapskampen,»

uttalte hun til det tsjekkiske nyhetsbyrået iDNES.cz. Hun ville

selv sparke ballen i gang.

«Jeg er veldig glad for at utlendingene vil spille mot oss.» sa Junior Romas

trener Pável Horváth da han fikk nyheten. «Det plager ikke dem at vi er sigøynere,

at vi har en annen hudfarge.»

Dobbelt seier

Avspark: Sveriges ambassadør Annika Jagander satte ballen i spill

Så opprant den store dagen. Ansatte ved ambassadene til Sverige, Norge, Danmark,

Finland, Estland, Litauen, Storbritannia og USA stilte under banneret

FC Embassies Praha og med T-skjorter med påskriften «Vi gir rasismen rødt

kort» på tsjekkisk. De ble heiet fram av 200 tilskuere og et stort pressekorps.

Etter 90 minutter var stillingen 5-5. Under straffesparkkonkurransen vant

diplomatene, så resultatet ble 6-5. Men måldifferansen var ikke hovedsaken.

Det avgjørende var vennskapet og den gjensidige respekten som oppsto. Og at

verden fikk parolen «Gi rasismen rødt kort!» fra høyt diplomatisk hold. Begge

lag gikk dermed seirende ut av kampen.

4 FOLK ER FOLK NR 20 FOLK ER FOLK NR 20 5


Sigøynerne i Ukraina:

Ofre i en kamp

som ikke er deres

Tekst: Tore-Jarl Bielenberg

Det skjedde da Jugoslavia brøt sammen, det skjedde da Tsjekkoslovakia ble delt i to.

I dag holder det på å skje også i Ukraina.

Hver dag kommer det urovekkende

meldinger om overgrep mot de

ukrainske sigøynerne. Det skjer både

øst og vest i landet. Anerkjente sigøynerorganisasjoner

som European

Roma Rights Centre, veldedighetsorganisasjonen

Cirikli og International

Renessance Foundation har sendt ut

appeller der de oppfordrer de ansvarlige

for alle fraksjoner i konflikten til

å bevare og beskytte sigøynerminoritetens

rettigheter og trygge deres sikkerhet

uavhengig av landets politiske

situasjon.

Overfall og overgrep

Det kommer stadig nye meldinger

om overfall på sigøynere i forskjellige

deler av Ukraina. Mange av ofrene

ønsker ikke at disse opplysningene

skal offentliggjøres av frykt for represalier.

Likevel er noen få kommet

for dagen.

29. april 2014 ble en sigøyner i

Slavjansk skutt og alvorlig såret da han

forsøkte å forsvare hjemmet sitt mot

angrep av ukjente personer. Tidligere i

«Mange av ofrene ønsker ikke at disse

opplysningene skal offentliggjøres av

frykt for represalier.»

april gikk en gruppe på rundt 20 menn

til angrep på syv andre sigøynerhjem,

brøt seg inn i husene og tok med seg

det de fant av verdier. Mange familier

har nå flyktet til andre områder. Ingen

er straffet for overfallene .

Samme dag ble det satt fyr på en sigøynerfamilies

hus i Tsjerkassy. En

gruppe ikke-sigøynere truet andre familier

med at de også ville lide samme

skjebne, uten at politiet grep inn.

27. februar ble en sigøyner i Perejaslav-Khmelnitsky

i Kyiv-regionen

angrepet av en gruppe mennesker som

anklaget ham for ikke i delta i landets

politiske liv og stille seg nøytralt i konflikten.

Senere gikk en gruppe på 15

personer til angrep på fire sigøynerfamilier

i Korsten, også det i Kyiv-regionen

og sa de ville angripe også andre

sigøynerhjem om de ikke dro sin vei.

Uviss skjebne: Soldater fra Azov-battaljonen

fører bort en fange ved den Øst-Ukrainske

havnebyen Mariupol. ©Reuters/Osman Karimo

6 FOLK ER FOLK NR 20


Offentlig diskriminering

Ikke bare «sivile» grupper har angrepet

sigøynerne. Det er også kommet

flere rapporter om det ukrainske politiets

overgrep mot sigøynere. Juristen,

statsviteren og TV-journalisten Miroslav

Horvat har i sine sendinger for

minoritetsspråk brakt intervjuer med

sigøynere som forteller hvordan politiet

stadig utfører razziaer mot sigøynerhjem

og banker opp beboerne. Et

eksempel: 6. mars kjørte tre politibiler

opp foran en gruppe sigøynerboliger

klokken seks om morgenen. De slo

inn dørene, raserte boligen og sprayet

barna med tåregass. Påskuddet var at

de var på jakt etter en sigøyner som

Sigøynerne i Ukraina

angivelig skulle ha stjålet noe høy fra

en nabogård. Dette er bare ett av flere

eksempler.

Mange steder nekter nå busser og

andre offentlige transportmidler, til

og med skolebusser, å ta med sigøynere.

De får pent gå til fots. «Der jeg

bor, i Chop, er det kommet så langt at

de ikke lar sigøynere få bruke offentlig

transport, de vil bare transportere

hvite,» sa en av de intervjuede.

Også på mange andre felter nektes sigøynere

adgang. 15. mars 2014 skulle

det holdes en konsert med den populære

sigøynersangeren Notar Mary på

den lokale kulturklubben i tettstedet

Velika Dobron i Uzhgorod-distriktet.

Ukraina har en befolkning på vel 45 millioner mennesker. Av dem er 47 500

sigøynere fra forskjellige undergrupper av romá ifølge den offisielle folketellingen

fra 2001. Men mange sigøynere har av bitter erfaring latt være å

oppgi at de tilhører denne minoriteten, så tallet kan i virkeligheten ligge et

sted mellom 120 000 og 400 000 ifølge Europakommisjonen. Det har bodd

sigøynere i Ukraina fra 1400-tallet.

Det finnes mange undergrupper av sigøynere (romá) spredd utover landet.

De skiller seg fra hverandre både når det gjelder språk/dialekt, forfedrenes

yrker, tidspunktet for gruppens ankomst og religion. De fleste er ortodokse

kristne i landet sett under ett, katolske i Vest-Ukraina og Zakarpattia og

muslimer på Krim.

Under Den andre verdenskrig ble en stor del av sigøynerne i Ukraina tilintetgjort

av SS og ukrainske nasjonalister.

Sigøynerne på Krim, som nå er blitt en del av Den russiske føderasjon, har

dermed skiftet statsborgerskap. De har, og hadde også tidligere, store problemer

i forbindelse med at de mangler gyldige dokumenter. Under Den

andre verdenskrig ble mange krimsigøynere (kirimitiki romá) forvist østover

i Sovjetunionen fordi de var registrert som tatarer da Stalin forviste

tatarene ut fra anklager om at de samarbeidet med nazi-Tyskland i håp om

å få en egen muslimsk stat på Krim. Krimsigøynerne vendte for en stor del

tilbake, men en del er bosatt i Russland.

Nesten alle sigøynergruppene i Ukraina er bofaste. Bare i den vestlige delen

av Ukraina finnes det noen få grupper som er halvnomader,

Sigøynerne i Ukraina møter daglig diskriminering og sosial utestengning.

Mange sigøynergrupper lever i stor fattigdom, ofte i segregerte bosettinger,

uten adgang til utdannelse, helsestell og andre nødvendige tjenester.

Mange steder har de lavt utdanningsnivå, (det gjelder særlig kvinnene), høy

arbeidsløshet, elendige boforhold og dårlig helsetilstand.

Kilde: European Roma Rights Centre

Sigøynere fra hele distriktet ville høre

konserten og leide flere busser. Men

ved inngangen sto det flere muskelbunter

av noen dørvakter og foretok

sin egen rasistiske ID-sjekk. Ingen

sigøynere slapp inn, bare etniske

ukrainere. «Diskrimineringen mot

sigøynere må stoppe før det er for sent.

Vi kan ikke la dem nekte oss å komme

inn på en konsert med – av alle – en

sigøynersanger på grunn av hudfargen

vår,» uttalte et vitne til TV-reporteren.

Sporene skremmer

Alt dette skaper stor frykt, for dette

er ikke noe nytt i Øst-Europa. Det er

skremmende spor fra andre land, for

eksempel fra det tidligere Jugoslavia,

der det bodde over en million sigøynere

da landet ennå var ett. Under den

andre Balkan-krigen ble sigøynerne

fordrevet i stor skala. Fram til 1997 ble

rundt 300 000 sigøynere jagd fra sine

hjem og måtte flykte til Vest-Europa.

Dette har vestlig presse eller politikere

aldri vært særlig opptatt av. Etter

oppsplittingen av Jugoslavia satt 40

000 sigøynere herfra som flyktninger

i Italia og 30 000 i Østerrike. I Kosovo,

som var en serbisk provins, bodde det

rundt 150 000 sigøynere før 1999, i dag

er det knapt 40 000 igjen. De lever

under de forferdeligste forhold. Og lederne

for denne separatiststaten som

nå har et flertall av muslimske albanere,

anklager sigøynerne for å være

venner med de kristne serberne og for

å ha samarbeidet med dem.

Nazi-bataljoner sprer frykt

Det finnes rundt 30 «frivillige» væpnede

grupper som kjemper mot de

pro-russiske separatistene i Ukraina.

Noen av dem er finansiert av noen

av landets rikeste, som oligarken

Igor Kolomoiskij, andre er væpnet

og betalt av det ukrainske innenriksdepartementet.

Rapporter fra blant

andre Amnesty, viser at det blir begått

brudd på menneskerettighetene på

begge sider, men verst fra grupper

som Aidar-bataljonen. Den er blant

annet anklaget for å ha skåret hodet av

fangede opprørere og i ett tilfelle, rapportert

av den Kyiv-baserte TV-stasjonen

Pravilnoje TV, fikk en mor hodet

til sin prorussiske sønn i levert en

eske med posten. Det er slike tilfeller

som fikk amerikanske Newsweek

(11.09.2014) til å bruke overskriften

«Ukrainske nasjonalistiske frivillige

begår ISIL-liknende krigsforbrytelser»,

en henvisning til Den islamske

stat i Irak og Syria.

Azov

Mest omtalt, og med god grunn, er

Azov-bataljonen, som ble opprettet

i mai 2014 og hører inn under det

«Vår nasjons historiske misjon er å lede

den hvite rase til et siste korstog for at

den skal overleve»

ukrainske innenriksdepartementet.

Den talte i juni 2014 rundt 500

mann, men vokser stadig og har blitt

omdøpt til regiment. Azov danner

den væpnede greinen av det nynazistiske

partiet Nasjonalsosial samling

(SNA) og Ukrainas patrioter, som er

den paramilitære grenen av den nasjonalsosialistiske

organisasjon SNA.

Andryi Belitzky, som leder Azov-bataljonen,

har sagt: «Vår nasjons historiske

misjon er å lede den hvite rase

til et siste korstog for at den skal overleve».

I tillegg til ukrainske nasjonalister

og nazister har Azov også tilsig

av nazister fra flere land. En av dem

er svenske Mikael Skillt, en tidligere

skarpskytter i det svenske forsvaret

og medlem av Svenskarnas parti, som

oppsto på ruinene av Nasjonalsosialistisk

front. Ifølge TV2, som har brakt

en reportasje av Øystein Bogen som

viser Azov-soldater med hakekors og

SS-merker på hjelmen, «står nordmenn

i kø for å verve seg til kamp i

Ukraina».

Talende symboler

Den svensk-amerikanske forskeren

Per Anders Rudling har skrevet en avhandling,

The Return of the Ukrainian

Far Right, der han viser i ord og bilder

at det som nå skjer i Ukraina, har dype

røtter i den ukrainske fascismen og

ultranasjonalismen fra før og under

andre verdenskrig. Det går også fram

av symbolene som brukes. Azov smykker

seg med Wolfsangel (Ulvekroken)

som blant annet ble brukt av SS-divisjonen

Das Reich under deres massemord

under andre verdenskrig. Det er

i dag også symbolet for det ukrainske

partiet Svoboda (Frihet). Hakekors

og SS-tegn har fått nytt liv. Stepan

Bandera, som samarbeidet med nazi-Tyskland

og var medansvarlig for

drapene på polakker, jøder og sigøynere,

er blitt rehabilitert og har fått

tittelen «Ukrainas helt».

8 FOLK ER FOLK NR 20 FOLK ER FOLK NR 20 9


«Jeg elsker Ukraina, det er mitt hjem,

her vil jeg bo, men nå duger øynene bare

til gråt.»

UTEN BOLIG:

Det er derfor ikke overraskende at sigøynerfamilier,

som vet av smertelig

erfaring hva disse symbolene har ført

til av forfølgelse og tilintetgjørelse,

blir livredde når væpnede grupper

med slike symboler rykker inn i byer

og landsbyer der de bor. Hundrevis av

sigøynerfamilier fra Øst-Ukraina har

flyktet, noen til Kyiv og et femtitalls

til Russland, der de er innkvartert i

et kloster.

Donbas

Åpenbare forbilder: Azov-battaljonens merke (nederst) inkluderer symbolene

«Den sorte solen» (øverst), hentet fra en gulvmosaikk i «SS-generalenes

hall» i slottet Wewelsburg; og Wolfsangel (i midten), som var merket til SSdivisjonen

Das Reich.

«En ting kan jeg ikke forstå,» skrev sigøyneraktivisten

Natalia Varakuta fra

Donbass i Øst-Ukraina på Facebook

nylig. «Hvis ukrainerne, anført av sin

egen president, ønsker å leve sammen

med oss, innbyggerne i øst, i et samlet

land, hvorfor plager de oss da på denne

måten? Tror de at hvis de skyter på

oss, vil vi elske dem? Vår egen regjering

dreper oss. På den andre siden er

jeg uenig med de som sier at Donbass

er russisk. Det er ikke sant, flere forskjellige

nasjonaliteter bor her. Noen

har sluppet hatets ånd ut av flasken og

folk som har levd i gode og onde tider

sammen som nære naboer, har plutselig

begynt å drepe hverandre fanatisk.

Voksne menn skyter som gale over

hodene på barna, Stedets sigøynere

vil støtte en regjering som tar vare på

sine innbyggere, ikke en som skyter på

dem og kaster bomber på dem.»

Så kommer hun med et hjertesukk:

«Jeg elsker Ukraina, det er mitt hjem,

her vil jeg bo, men nå duger øynene

bare til gråt.»

Kulda Kommer!

Det er kaldt å være hjemløs gatearbeider

i Norge nå, og kaldere blir det.

Slik faller middeltemperaturen

fra september til november på ulike

steder i landet:

Sted Sep Nov

Gardermoen 9,3 -1,5

Rygge 10,8 1,2

Oslo - Blindern 10,8 0,7

Hamar 9,5 -1,0

Fagernes 8,5 -3,0

Nesbyen 8,6 -4,0

Seljord 9,5 -0,7

Færder fyr 12,9 4,6

Torungen fyr 12,5 4,6

Kjevik 11,5 3,1

Sola 11,7 4,6

Bergen - Florida 11,2 4,6

Finse 3 -5,6

Lærdal 9,9 1,4

Tafjord 10,5 3,6

Røros 6,1 -5,2

Værnes 9,5 0,5

Mo i Rana 8 -2,6

Bodø 9 1,2

Andenes 8,3 1,6

Tromsø 6,7 -1,1

Alta lufthavn 7,2 -3,6

Karasjok 5,3 -9,4

Vardø radio 6,6 -1,3

Svalbard lufthavn 0,3 -10,3

Tragisk skandale i Stockholm:

Tekst: Bjønnulv Evenrud

Politiet anmelder seg selv.

Natt til 31. august: En gruppe på

60 rumenske romfolk går til ro i sin

improviserte leir i Högadalen utenfor

Stockholm. Uken før er de blitt varslet

av den svenske namsmannen om at de

må flytte morgenen etter. Men i leieren

har det vært sørgehøytid denne

kvelden. En av deres, en eldre mann,

er død, og sønnen hans er kommet fra

Romania i et forsøk på å få den døde

fraktet hjem. Tradisjonen tro har de

sittet rundt bålet; De nærmeste har

grått mens de andre har fortalt skrøner

og morsomme historier om den

gamle.

«hele fire

branntilløp på en

gang?»

Morgen 31. august: Alt er kaos. I

løpet av natten mens folk sov har hele

fire branner brutt ut i leieren, og to

personer er i all hast bragt til sykehus

med svært alvorlige brannskader. En

av dem er sønnen til den døde.

Samtidig kommer Namsmannen

med 100 politifolk, renholdsarbeidere

og arbeidsmaskiner. De river ned telt

og hytter som ikke allerede er brent

ned. Skrekkslagne og sørgende mennesker

flykter. Svenske ungdommer

som er møtt opp i protest mot utkastelsen

gråter. Politifolk rødmer av

skam, i følge vitner.

Umiddelbart starter debatten i

svenske medier . Var det ikke vel brutalt

å gå til aksjon med politi og maskiner,

timer etter en slik tragisk ulykke?

Så kommer spørsmålet: Var det virkelig

en ulykke, hele fire branntilløp

på en gang? Politiet har jo konkludert

med det. Så legges det etterhvert frem

bevis for at det har eksistert et konkret

trusselbilde mot leieren på de

høyreekstreme nettstedene Avpixlat

og Flashback forum.

Politiet, viser deg seg, konkluderte

uten å gjøre en eneste undersøkelse

eller sikre området. Midt oppi det hele

dør en av de brannskadede, sønnen til

den gamle mannen.

Sverige er rystet. Det er knapt et år

siden Malmø-politiets register over

romfolk ble avslørt. Et register som

inkluderte en mengde barn og ustraffede.

Fjorårets skandale resulterte i

opprettelsen av en statlig kommisjon

mot diskriminering av romfolk, s.k

«antiziganisme».

21. september: Stockholmspolitiet

anmelder seg selv. Det settes igang initiativer

for å huse rumenske romfolk

i Stockholm. Fortsettelse følger.

Kilder: Dagens Nyheter, Expressen

Engasjer deg!

Den kjente svenske romer og kulturpersonlighet

Hans Caldaras

har startet innsamling for å huse

øst-europeiske romfolk i Stockholm

og andre steder i Sverige. Du

kan støtte ved å merke din innbetaling

med «Sverige», Folk er Folk

konto 1503.27.64255. Umerkede

innbetalinger går uavkortet til vårt

generelle hjelparbeid. Du kan også

la din stemme bli hørt på facebook.

com/FolkErFolk.

10 FOLK ER FOLK NR 20 FOLK ER FOLK NR 20 11


Frihetens tårer

Tekst og bilder: Håkon Marcello

Jeg satt med gjenlukkede øyne

og hørte fjernt på den monotone,

klaprende lyden fra toghjulene.

«Neste og siste stasjon er Moss», lød

det fra en sprakende høyttaler i taket.

En urolig og smånervøs pirring bredte

seg i kroppen, mens tanker og bilder

presset seg frem.

Bare noen måneder tidligere hadde

jeg gått i land på brygga fra den lille

ferja Vederøy, som går i skytteltrafikk

mellom fengselsøya Bastøy og Horten,

som en fri mann.

De siste par kilometerne før toget

rullet inn på siste stasjon, ble til en

revyreise i tid på seksti år, med en

forhåpentligvis avsluttende samtid.

Jeg var på vei tilbake, riktignok som

en «fri» mann og som journalist, for

å lage en artikkel om de Sosialøkologiske

spørsmål og svar.

Etter en ti minutters gange fra togstasjonen,

gikk jeg ombord på Hortenferja

og en halv time senere sto jeg der

igjen på den samme brygga og ventet

på M/S Vederøy og så ut mot Bastøy,

mens jeg stilte meg selv spørsmålet

om hva er frihet.

Det er ikke nødvendigvis en frihet å

slippe ut av et fengsel og det var i hvert

fall ikke den friheten som jeg hadde

lengtet etter. Omgivelsene demonstrerte

ganske raskt at min sosiale

status var på et nullpunkt. Jeg følte

meg naken, usikker og ensom.

Slike opplevelser hadde jeg hatt både i

min tidlige barndom og seinere i ungdomsårene,

at jeg sto på bar bakke. «Er

dette frihet?» spurte jeg meg selv. Ute

på øya lærte jeg meg å finne min indre

frihet og var trygg på hverdagen, men

den forsvant da jeg gikk av ferja og opp

på land.

Ferja til Horten lå klar til avgang da

jeg som en av de siste passasjerene

haltet meg raskt om bord. En liten

halvtime seinere sto jeg enda en gang

på brygga og ventet på Vederøy, som

skulle ta meg med de siste sytten

hundre meterne ut til Bastøy. Jeg

kikka på klokka og så at jeg hadde en

drøy halvtimes tid før båten kom, og

satte meg derfor på en stabel med

paller som sto inntil et gjerde og fulgte

med på de små bølgene som slo inn

over fjæresteinene litt bortenfor.

Jeg hadde god tid til å la tankene reise

mens jeg satt der.

Tiden på Bastøy var en reise i et

skjebnefellesskap, hvor vi alle hadde

samme vilkår og regler å forholde oss

til, samme hvilken status eller alder

den enkelte hadde ellers i samfunnet.

En del fanger kom fra lukket avdeling,

etter mange års soning i andre fengsler

og skulle sone de siste par årene i et

åpent fengsel som Bastøy.

De sleit fælt med all den friheten de

plutselig fikk og enkelte søkte om tilbakeføring

til lukket.

Det var ikke i min interesse å høre,

eller å finne ut, hva den enkelte hadde

gjort eller ikke hadde gjort. Hver og en

har nok med sin egen soning.

Allikevel var det ikke til å unngå å høre

hva den enkelte sa om seg selv, eller hva

andre sa om den enkelte.

Særlig de som bedyret sin uskyld snakket

mye, som om tilhøreren kunne gjøre

noe med det eller formidle det videre.

Ifølge statistikker og rapporter, er

mange av handlingene enten gjort i

affeksjon eller i ruspåvirket tilstand.

Derfor forandrer ofte sannheten seg

med tiden.

«Glemselen legger et slør over

sannheten.

Uskyldige syndere teller dager,

uker, år».

– Fra forfatterens dikt

Bastøykjempen *

Bastøy er en stor øy på to tusen mål

hvorav fem hundre mål er økologisk

dyrket innmark.

Det har vært jordbruk der siden vikingtiden

og kanskje enda tidligere også.

På det mest aktive var det syv små

gårder som var i drift samtidig. Helt

frem til slutten av attenhundretallet,

var øya i privat eie, da staten kjøpte

ut besitterne og bygde det senere beryktede

Bastøy barnehjem. Øya ligger

midt i det som en gang ble kalt for

Foldenfjord, i dag kjent under navnet

Oslofjorden, mellom Horten og Moss.

På grunn av sitt spesielle geologiske

opphav, består mye av øya av grus og

stein fra istiden, men på vestsiden er

det store arealer som gjennom flere

århundrer er opparbeidet som dyrkbar

jord. Det blåser alltid på Bastøy og

derfor fikk den i sin tid navnet Vederøy.

Samtidig er klimaet litt mildere der

enn inne på fastlandet og det synes på

floraen. De helt spesielle vekstforholdene

gjør øya til en fruktbar oase, både

for planter, dyr og mennesker.

Symbolsk, og betegnende nok, er det

etablert en liten revekoloni på øya.

Jeg husker første gang jeg kom i kontakt

med revetispa. Det var i skumringen

og idet jeg gikk ut døra, så jeg

en rev som satt rett ved siden av, tam

som en hund og så på meg. Jeg skvatt

litt med det samme, for det var ganske

uventet, men gikk inn igjen og hentet

noe mat som jeg la litt bortenfor. Raskt

gikk den bort, puttet det i munnen og

tuslet avgårde.

Seinere ble vi ganske gode venner

og den kom og hentet maten ut av

hånden min. Særlig egg likte den å få.

Da tok tispa det veldig forsiktig ut av

hånden min og lunket avgårde. Alltid

den samme retningen. Det var slik jeg

forsto at hun hadde unger. Det sies at

nå i ettertid kommer det tre, fire stykker

og venter på mat utenfor husene.

Fangene kan bruke nesten hele øya

og det er opparbeidede stier og veier

på kryss og tvers. Jeg har sett utslitte

stakkarer som i løpet av kort tid har

kommet seg i gang igjen og i løpet av

få måneder gjenvunnet masse av det

de har brukt år på å prøve å slite ut.

Bastøy er et fengsel, drevet på det som

kalles humanøkologiske prinsipper.

Tanken er å gi de innsatte en tilpasset

«Tiden på Bastøy var en reise i

skjebnefellesskap»

overgang fra et lukket fengsel til åpen

soning, rettet inn mot en tilnærming

til et ordinært samfunnsliv etter endt

soning.

Derfor er selve samfunnet Bastøy

fengsel bygd opp som en landsby, med

selvstendige virksomheter. Det har

både landbruk, skole, kirke, idrettsanlegg

og mange andre aktiviteter. Til

tross for en såkalt «utvidet radius av

individuell og ytre bevegelsesfrihet»,

er det fortsatt et fengsel, basert på de

lover og regler som styrer et fengsel.

Det blir daglig demonstrert gjennom

regler og voktere.

Oppstilling eller telling seks ganger

om dagen, nulltoleranse for overtredelse

av reglene, oppfølging av plikter,

klokkeslett, og straffereaksjoner på

forskjellige forseelser.

Allikevel, innenfor denne rammen gir

systemet hver og en av fangene individuelle

muligheter til selvutvikling

og læring til egenmestring gjennom

ansvar, som han ikke hadde tidligere.

Enkelte av de ansatte har arbeidet

på Bastøy siden tidlig på åttitallet og er

ankerfester for mange av de innsatte.

De er mennesker som har viet livet sitt

til humanistiske retningslinjer.

En av dem med mange år bak seg, fortalte

meg at det gjør noe med deg som

person å forholde seg til innsatte år


etter år. Visse grenser blir etter hvert

slipt bort og en blir selv som en fange

med «livslang soning», selv om ferja

tar deg til og fra jobb. Noe av det tas

med hjem uansett.

En annen ansatt fortalte meg at enten

så vokser man med oppgavene som

veileder og leder, eller så blir man spist

av systemet. Det kreves en sterk rygg

for å bære tunge byrder.

Selv om konsekvensene av et livslangt

engasjement er forskjellige,

har de hatt det til felles at de vil gjøre

noe for andre. De fleste ansatte har

sin egen agenda for hvorfor de søker

seg til Bastøy. For noen er det bare en

jobb, i mangel på en annen jobb, mens

andre bevisst har søkt seg til den helt

spesielle fengselsdriften som Bastøy

fengsel praktiserer.

Dette styrer selvsagt også adferdsmønsteret

og agendaene til den enkelte

ovenfor de innsatte.

Han løftet opp og klemte til og nær

sagt selvsagt, knakk to ribbein. Etterpå

ba han ydmykt om unnskyldning.

På mange måter var jeg privilegert,

uten at jeg allikevel ble forskjellsbehandlet,

men jeg våget å ta initiativ.

Et av de, for meg, store høydepunkter

i min tid på øya, hvis en slik betegnelse

er riktig, var da jeg begynte å bygge opp

en gammel forfallen friluftskatedral.

Den lå under et kjempestort bjerketre

med et fantastisk løvverk som tak og

toppen av treet som et ragende spir

høyt der oppe.

Jeg fikk tilgang til de ressursene jeg

hadde bruk for og dannet raskt en arbeidsgruppe.

Kirkekorset ble lagd av

eiketre, benkene av eiketre og gjerdet

rundt plassen av bakhun bygd i kryss,

med list på topp. Inngangspartiet ble

tegnet av en av de innsatte og produsert

av en av de ansatte.

Bastøypresten

I stedet for tradisjonelle lange søndagsprekener om moral

og synd, tar han heller fanger med seg ut på tur, enten i

naturen, på havet, eller på fremstillinger.

– Jeg har alltid vært opptatt av samtale

og sjelesorg og her møter jeg mange

mennesker i livskriser, sier prest

Thomas.

– I en vanlig menighet har de fleste

vokst opp i rimelig møblerte hjem,

mens her er det mange som sitter på

lange dommer og som har hatt traumatiske

opplevelser, mens andre

sitter på kortere dommer for småsa-

Thomas opplever at mange har en

usikker erfaring i møte med kirken.

– Derfor ønsker jeg å møte dem med

dialog. Jeg mener at respekt for andres

livserfaringer er helt sentral, sier han.

– For mange handler det også om å

finne sin tro. Jeg ønsker å forløse noe

av det som er her på øya.

Prest Thomas gjør mye for å gi innsatte

en lettere soning.

Mange av fangene har ikke hatt

perm på flere år og har hatt liten eller

ingen kontakt med familien.

En av dem kom til meg ved maten

og spurte om jeg kunne hjelpe ham

å skrive en søknad om perm. Han

hadde prøvd mange ganger selv, men

hadde aldri fått et positivt svar. Det

var fem år siden han hadde sett noen

i familien sin. Han håpet på å i hvert

fall kunne få bare noen timers fremstilling

for å møte dem.

Han var en stor kar som de fleste

hadde respekt for, men da han satt

foran meg og fomlet med ordene for

å spørre om jeg kunne hjelpe ham, var

han som en liten gutt.

Noen uker senere fikk han svar og

enda litt senere hadde han sin første

perm. «Ikke si det til andre at jeg skrev

for deg», formante jeg. Uka etter kom

det en til. Det ble etter en stund flere

av dem og ved en anledning bemerket

direktøren at det var mange som var

blitt særdeles dyktige med penn og

papir, men søknadene gikk stort sett

igjennom.

Jeg møtte mennesker som i samfunnets

øyne hadde begått grusomme

handlinger, og som selv der ute ble

sett på som en pariakaste. Andre fikk

«respekt», for hva de hadde gjort og

fortalte villig om det.

Jeg husker spesielt en fange, som tidligere

ble hyppig omtalt i mediene og

ansett som svært samfunnsfarlig, og

som indirekte hadde forårsaket flere

menneskers død. Han hadde fått en

alder og en sykdom som innebar at

han ikke lengre greide å ta vare på

seg selv, men måtte ha hjelp av andre

innsattes velvilje.

Den eldste jeg møtte var over åtti år, i

følge ham selv. Han sa det gjaldt økonomiske

uoverensstemmelser mellom

ham selv og myndighetene. Ryktet sa

noe annet, men det var ikke mitt problem.

Dessuten hadde jeg heller ikke

noe med ham å gjøre.

Det var mange av de voldsdømte som

hadde store psykiske problemer.

Menn med kjempekrefter, som ikke

kunne kontrollere seg selv. En av dem

var ganske leken av seg og grep meg

bakfra og løftet meg opp i luften. Jeg

veier godt opp i nittikilosklassen, men

for ham var det knapt som tjue kilo.

«Frihet, hva er

nå det egentlig»

Selve alteret var en flere hundre år

gammel kvernstein oppe på en stor

stubbe. Rundt vokste det einebærbusker

som var over ti meter høye og

ville morelltrær. Det var et orkester av

uopphørlig fuglesang der, som bidro til

en sakral opplevelse.

Jeg ble også begunstiget med den tilliten

at jeg kunne tilrettelegge for en

imam som kom helt fra Oslo og for et

bønnerom til muslimene.

Jeg våknet til i det jeg hørte Vederøys

ankomst som et langt ul på god avstand

og fem minutter senere hadde

den lagt til. Var det noen av dem som

gikk i land jeg kjente?

Noen minutter seinere satt jeg og

snakket ivrig med en av dekkskarene.

Sist vi snakket sammen, jobbet han i

fjøset. En hyggelig kar med bare noen

måneder igjen.

Det slo meg under samtalen at ordene

han brukte viste større frihet enn

mine egne tanker.

Frihet, hva er nå det egentlig?

ker. Samtidig er det fargerike fellesskapet

med innvandrere utfordrende

og jeg selv lærer mye av det.

Håpet er at jeg kan gi håp og være til

støtte og hjelp for de som trenger det,

sier prest Thomas.

De fleste av de innsatte er ikke kirkevante

og har derfor ikke noe forhold til

det å gå i en kirke, men prest Thomas

er en ydmyk mann og tålmodig i sin

tjeneste og spør aldri om mer enn den

andre selv vil gi.

– Det viktigste her ute er at folk

kommer til kirkerommet og setter

seg ned i et stille rom. Liturgien og

alle disse leddene er ikke det viktigste,

men som prest skal jeg være en

medvandrer inn i troens rom, forklarer

han.

Under gudstjenestene har vi likevel

med det sentrale som bønn og

nattverd. Vi har andakt fra et skriftsted

og lystenning.

«jeg håper jeg kan

gi håp og være til

støtte og hjelp for

andre»

– Jeg tar ofte innsatte med hjem til

familiene deres, slik at de kan bygge

nye relasjoner med barna som et viktig

fokus. Eller jeg tar dem med på andre

turer som fiske, eller sykkeltur, nettopp

for å få en annerledes kontakt enn

inne i fengselet.

Likevel er prest Thomas først og

fremst en kirkens mann; For å møte

gudslengselen gjennom evangeliet om

Jesus, forklarer han.

– Jeg er kallet til prest og som

menneske passer jeg best som fengselsprest.

14 FOLK ER FOLK NR 20 FOLK ER FOLK NR 20 15


Framtidas

fengselsmodell

Som Europas første Humanøkologiske fengsel, har Bastøy fått bred internasjonal oppmerksomhet.

Flere medier fra både Europa og USA har omtalt Bastøy som fremtidens fengsel.

Bastøy ligger idyllisk til ute i havgapet

mellom Horten og Moss.

Det tidligere barnehjemmet ble på

begynnelsen av åttitallet omgjort til et

vanlig fengsel. I dag soner både langtids

og korttidsdømte der.

– Vi er en arena for ansvarsutvikling,

sier assisterende fengselsleder

Tor Arne Bårnes.

– Innsatte må ta ansvar, men vi kan

dytte dem i riktig retning. Vi oppfordrer

alle fra første dag til å ta initiativ

selv. Til slutt er det er den enkelte som

må gjøre jobben, forklarer Bårnes.

Ideen om et Humanøkologisk fengsel

ble etablert gjennom samtaler og

diskusjoner mellom tidligere fengselsdirektør

Såheim og Alnæs på nittitallet.

– Vi har fra naturens side vært heldige

med beliggenheten her, med både

skog, landbruk og forskjellige arenaer.

De som kommer hit har mange valgmuligheter

til å kunne stå i en jobb i

flere år. Det tar gjerne noen uker før

den enkelte har etablert seg, men så

kommer de.

Mange muligheter

Hele Bastøy er på to tusen mål. Landbruket

består av fem hundre mål innmark,

hvorav tre hundre mål er dyrket.

I tillegg er det både gartneri, stalldrift,

fjøs, sauer, teknisk avdeling, vaskeri,

butikk, skole, kirke og allsidige treningsfasiliteter.

Til sammen blir dette et eget samfunn,

og fungerer i prinsippet som en

landsby.

– Vi praktiserer det som kalles for

normalitetsprinsippet, altså å prøve

å lage det likt det som er ute i samfunnet.

For eksempel utbetales det lønninger

kun en gang i måneden, ikke som

det er i andre fengsler, hvor det er en

gang i uka, sier Bårnes.

Selv om Bastøy har blitt drevet ut

fra samme prinsipptanker gjennom

mange år, er det mange ting som kan

gjøres bedre.

Små budsjetter

– Dessverre har vi ikke midler til å

drive slik vi ønsker. Særlig gjelder det

rehabilitering.

Ja egentlig er det så stramt at vi må

ha stillingshjemler for å komme ut i

null. Det vi sitter og forvalter, er fellesskapets

penger, men nå er vi under

budsjettet. Derfor går dessverre mye

av tiden med til å diskutere økonomi

og ikke innsatte, sier Bårnes oppgitt.

– Vi kunne tenke oss å vektlegge, i

langt større grad, sosiale betingelser,

fremstillinger, eller det å snakke om

kriminaliteten deres, eller fremtiden

til den enkelte innsatte. Vi trenger

også flere kontaktbetjenter, flere i administrasjonen

og flere andre steder.

– Man må huske på at vi har alle

kategorier fanger. Mange av de som

fungerer dårlig ute, har det bedre her

enn andre steder. Ute er det mange

som ikke har rutiner, men her blir

de presset inn i rutiner som er positive,

sier Bårnes og forklarer at det

er mange som sliter på en eller flere

måter, enten det gjelder rus eller vold.

– Her er det utrolige muligheter.

Dette er mennesker som bør prioriteres.

På samme måte som landbruket

er økologisk drevet, mener jeg at også

«Vi er en arena for

ansvarsutvikling»

de menneskelige kvaliteter må ivaretas

og bli gitt mulighet til utvikling,

men til dette trenger vi myndigheter

som forstår hvor viktige behov dette

er, avslutter Bårnes

I 2012 ble det gjort en nordisk undersøkelse

som viser at Bastøy er det

fengselet i landet med lavest tilbakefall,

16%.

Utrolig

Den kjente dokumentaristen Michael

Moore filmet et innslag fra

Bastøy i 2007 til sin suksessfilm

«Sicko». Imidlertid tok han det ikke

med i filmen. Moore mente at innslaget

ville svekke troverdigheten

hans, fordi amerikanere ikke ville

tro at en fengsel som Bastøy kan

eksistere i virkeligheten.

Kilde: side3.no

5 STJERNER PÅ MITTANBUD.NO

5 STJERNER PÅ ANBUDSTORGET.NO

BESTILL I DAG!

Diskuter ditt behov med Ellen Budde på Tlf 23 89 78 33 E-post arbeid@folkerfolk.no

16 FOLK ER FOLK NR 20 FOLK ER FOLK NR 20 17


Det var en gang...

Tekst og bilder: Isa es Asi og Lucky den reisende hunden

Landskapet skifter fra skoger og

grønne åser til åpne åkrer og sletter

mens hårnålsvinger snor seg ned til

motorveien. I løpet av noen hundre

kilometer forandrer himmelen seg

fra sommerblå til høstgrå. Den klagende

tonen til et spillende sagblad

er det innbilte soundtracket til den

raske nedstigningen fra Middelhavets

sene høysommer. Jeg har Bobu

i tankene; Han er vår gamle sirkusvenn.

Bobu den svenske klovnen.

Grenser

Akkurat nå nærmer vi oss en umerket

grense. Men vi, derimot, har blitt

merket. En bil fra tollvesenet manøvrerer

seg inn foran oss og blinker

med det røde lyset og teksten «SIGUE-

NOS», Følg oss, på spansk, i samsvar

med de spanske skiltene våre. Bak oss

ligger en annen toll-bil og vi presses

inn på en rasteplass. Ikke mindre enn

sju uniformerte og bevæpnede grensevakter

omringer bilen når vi stopper.

De ser uforskammet selvsikre ut og

oppfører seg deretter. Ordre bjeffes

og vi utsettes for en quiz av standardspørsmål

som ikke stemmer overens

med det vi svarer. «Ah, Spania! Ecstasy

og Hasjisj!» snerrer en lav mann med

militær stil, crew-cut og ansiktet til

en gatebølle. Han synes å være sjefen.

«Melkekaffe og stekt fisk,» svarer

jeg og forklarer ham at alle ikke har

samme interesser og preferanser. De

er åpenbart overbeviste om sin egen

smarthet, og drøye tjue minutter med

idiotisk argumentasjon følger.

De tror ikke på at jeg er kunstner, ettersom

jeg ikke har noe staffeli i bagasjerommet.

Jeg forklarer at jeg jobber

ved et bord. De tror ikke at jeg virkelig

har oppholdt meg i Spania, ettersom

jeg ikke er solbrun. Jeg foretrekker å

holde meg i skyggen, forklarer jeg. De

tror ikke på at jeg ikke bruker narkotika

eller drikker. Jeg forklarer at folk

som meg faktisk eksisterer. De finner

tatoveringsutstyret mitt og diskuterer

om det er et mobilt narkotikalaboratorium

eller om jeg lider av en obskur

anal medisinsk tilstand som utstyret

kanskje kan avhjelpe. Jeg blir stadig

mer perpleks.

Lucky, min reisende hund, har fått

beskjed om å fjerne seg fra bilen. Han

syns tydeligvis at hele situasjonen

er ganske foraktelig. Nå står han i en

grøft og gjør sitt beste for å se ut som

en nederlandsk ku, rautende, med

gress i munnen.

En tollbetjent, med alt for store hansker

på damehendene sine, graver

seg gjennom veska mi. I triumf trekker

hun ut en liten hvit poselignende

ting fra lommeboka mi. Hele teamet

samler seg rundt oss i forventing.

Jeg åpner munnen: «Jeg burde ikke

fortelle dere dette, for det ødelegger

effekten, men det er et flatklemt hvitløksfedd.»

Som kløvdyr på en skøytebane

står de nå som fastfrosne. 14 øyne

«Den klagende

tonen til et

spillende sagblad

er soundtracket

til den raske

nedstigningen fra

Middelhavets sene

høysommer.»

vidt oppsperrede: «Du tar det feteste

og friskeste hvitløksfeddet du finner

og legger det i lommeboka. Ikke si det

til noen, men det tiltrekker seg penger

og holder vampyrer på avstand,» konkluderer

jeg. Magien er brutt og flokken

begynner å puste igjen.

Så snakker flokklederen: «Jeg har også

noe». Til min overraskelse tar han opp

sin egen lommebok, roter rundt i den

og henter fram et lite rundt havskjell.

Det er oransje og, til hans skuffelse, litt

ødelagt. «Det er fra Marseille,» opplyser

han. Jeg forteller at det er et dårlig

tegn at skjellet er knust og at han bør

skifte jobb. «Å forfølge reisende på

landeveien og stille frekke spørsmål

som ikke har rasjonelle svar bringer

definitivt ulykke».

Vår utveksling om amuletter har brakt

samtalen ned på en mer menneskelig

frekvens, men den oppblåste grensevakten

har enda et dilemma i tankene.

Han peker på de tre punktene som er

tatovert på kinnet mitt. «Du har de

tre prikkene,» erklærer han, stemmen

full av anklage. Å, jeg kan ikke noe for

at ansiktet mitt sprekker opp som en

vannmelon. Jeg virkelig koser meg.

Dette har vært det mest sjarmerende i

en endeløs rekke av dumme spørsmål.

Noen steder i verden kan tre tatoverte

punkter bety «Død over grisene» (gris

i betydning politi, red anm.). Nå smiler

jeg som en hund som er høy på kattemynte,

mens jeg forsikrer vår uniformerte

venn: «Dette er ikke dine tre

prikker! Dette er de tre prikkene som

stammekvinner i Rajasthan har. Prikkene

fremhever vår naturlige skjønnhet.

Eller de kan uansett representere

de tre dydene; tro håp og kjærlighet.

Nei ærlig talt, hvis det hadde vært dine

tre prikker, tror du da jeg ville jeg hatt

dem midt i ansiktet?».

Enkel grammatikk har snudd nektelsen

i det upassende spørsmålet til et

bekreftende svar. Jeg storkoser meg.

18 FOLK ER FOLK NR 20 FOLK ER FOLK NR 20 19


«Jeg blåser opp

brystkassa og gir

ham en stram

givakt, bare fordi

jeg føler meg så

freidig.»

De tre prikkene mine har fått en helt

ny mening, mens vår lille Napoleon

forblir uvitende og forvirret der han

beordrer flokken tilbake til bilene. Nå

har jeg overtaket. Jeg blåser opp brystkassa

og gir ham en stram givakt, bare

fordi jeg føler meg så freidig. «Sjef!, ha

et godt liv, finn deg et nytt havskjell og

glem å vokte usynlige grenser!»

...

Tilbake på veien sluker vi kilometere

og jeg tenker på hvordan min tro på

gudommelig nåde og timing atter en

gang er blitt bekreftet. .. Jeg har lyst til

å fortelle en historie: Det var en gang...

frihet... (...)

...

Les videre: Følg Isa es Asis reise videre

gjennom Holland og Sverige i fotsporene

til sin gamle venn, den svenske

klovnen Bobu på folkerfolk.no/fef20/

detvarengang

FORSKNING:

Hvem jobber mest og

hvem jobber minst i

Europa?

En ny undersøkelse fra det franske

forskningsinstituttet Coe-Rexecode

viser at grekere og rumenere er de

mest hardtarbeidende i Europa (EU).

Forskerne målte «virkelig arbeidstid»,

dvs den tiden som faktisk brukes

på jobben, og ikke forsvinner i sykemelding,

barnepass, ferier, osv.

Undersøkelsen viste at i 2013 jobbet

rumenere 2099 timer i snitt. Det er det

høyeste tallet i hele Europa!

På andreplass kom grekerne og på

tredjeplass ungarerne.

De som i følge undersøkelsen arbeidet

minst av alle, er overraskende

nok finnene. Deretter kom de glade,

vindrikkende franskmennene og deretter

fulgte selvfølgelig svenskene.

Engelske og tyske arbeidere lå midt

på treet.

HISTORIETIME:

«Vi må bygge tillit før vi

kan oppnå integrering»

Det sier romnien og EU-representanten

Soroya Post fra Sverige (Feministisk

initiativ). Den nyvalgte Europarepresentanten

tar initiativ for å sette

EUs rasediskrimineringsdirektiv i

fokus gjennom en egen gruppe i Europaparlamentet.

Land som bryter

med direktivet må sanksjoneres,

mener hun.

«Jeg har ikke truffet en enste rom

som ikke ønsker et bedre liv. Men (de

europeiske) landene må erkjenne fortiden

før de kan bli i stand til å forandre

fremtiden.»

LESERBREV

fb/FolkErFolk

redaksjonen@folkerfolk.no

HVOR ER

STRAKSTILTAKENE?

Dette er fremdeles situasjonen for

Romer i Trondheim! Røde kors og

Kirkens Bymisjon mottok for ca 1/2

år siden 1 mill for å finne en løsning på

denne uverdige og farlige situasjonen,

men en kombinasjon av inkompetanse

og manglende evne til konstruktiv og

løsningsorientert holdning setter

nok en gang helse i stor fare for ikke

å snakke om alle andre signaler som

blottlegges i situasjonen og disse bildene!

–Robert Rydberg, Trondheim

Vi deler din bekymring og ba

derfor de ansvarlige om å forklare

seg. Dag Aakre fra Bymisjonen og

Marita Hoel fra Røde Kors skriver

i en epost:

Kirkens Bymisjon i Trondheim og

Trondheim Røde Kors har fått midler

fra justis- og beredskaps-departementet

til akutt overnatting for fattige tilreisende

i Trondheim. Vi har som mål

å etablere tiltaket fra 1. november. Vi

arbeider hardt for å finne egnede lokaler

som er sentrumsnære og lett tilgjengelige,

så folk i mål-gruppen skal slippe

å reise over store avstander og unngå

reiseutgifter. Dette har vist seg å være

vanskelig å få til, og det i seg selv gir

grunn til refleksjon. Vi følger for tiden

opp to konkrete alternativer og håper å

komme i mål så snart som mulig. Saken

har hatt og har høy prioritet i begge organisasjonene.

MERKELIG OG

UINTERESSANT

Jeg kjøpte i går «Folk er folk» nr. 19

av en ung dame på gaten i Oslo. Da jeg

senere tok en nærmere titt på bladet,

så jeg noe som undret meg på forsiden

av bladet: «Kjøp av en godkjent selger

…» Betyr det at noen selgere ikke er

godkjent? Er det meningen at vi skal

be om identitetsbevis før vi kjøper et

blad? Det virker merkelig.

Jeg er i utgangspunktet positivt

innstilt overfor bladsalg istedenfor

tigging. Å selge blader er å gjøre en

jobb, og er ikke så ydmykende som

å sitte med tiggerkoppen foran seg.

Jeg ønsker av hele mitt hjerte bedre

kår for romfolket, slik at tigging kan

bli mest mulig overflødig. Jeg er interessert

i å få vite mer om hvordan

romfolk har det i sitt hjemland i dag,

og hvordan de opplever livet her i

Norge. Tidligere utgaver av bladet har

hatt innhold omkring dette. Men det

nevnte nummeret synes jeg er ganske

uinteressant. Jeg opplevde det som

et forvirrende sammensurium av likt

og ulikt. Skal bladet ha noen fremtid,

må innholdet bli mer klargjørende

og aktuelt. Ønsker dere lykke til!

–Torunn Matre

Enhver som forplikter seg til å

følge lover og regler i Norge kan få

selgerkort hos oss. Kortet er sjekket

opp mot pass eller nasjonalt

ID-kort og dets gyldighet kan når

som helst sjekkes online. Det skal

også alltid bæres synlig i salgssituasjoner.

Dette mener vi utgjør en

viktig trygghetsskapende faktor

for omgivelsene. Samtidig er selger-ID'en

selve grunnlaget for at

jobben det er å selge blader faktisk

blir dokumentert og kan behandles

av skattemyndighetene. Systemet

som selgerkortet er del av er slik

sett et viktig element i vårt langsiktige

arbeid for å bedre romfolks

sosiale velferd og status.

Til din kritikk av utgave nr 19.

Selv om hver enkelt artikkel etter

redaksjonens mening holdt god

kvalitet, er vi enige med deg i at

totalinntrykket var sprikende og

mangelfullt. Vi jobber hardt med

å lage et bedre blad, og håper at

inneværende utgave i større grad

tilfredsstiller leserens behov for

relevant informasjon og underholdning.

– Red.

«Europa må oppdage

romfolk som ressurs»

– Det er «den korrekte responsen

på de demografiske utfordringene

i Europa og spenningene som oppstår

på grunn av innvandring» fra

tredjeland utenfor EØS, sa Zoltan

Balog, Ungarns menneskeressursminister,

på et arrangement i anledning

gjenforeningen av Tyskland

i Bonn 4. oktober. Forslaget

ble møtt med «varm applaus», noe

som overrasket Balog, da uttalelsen

var «ganske provokativ».

Han takket også Tyskland for å

ære Ungarn med en plakatkampanje

i Budapest d.å i anledning

at landet åpnet grensene for tyske

flyktninger for 25 år siden .

Kilde: hungarymatters.hu

20 FOLK ER FOLK NR 20 FOLK ER FOLK NR 20 21


FRITT ORD

Av Siri Kverndokk

«Snakk ikke med de folkene!»

Barcelona, en småkald januardag i 2002.

Jeg trasker hjemover til

hybelsofaen i studenthjemmet

jeg nylig er

blitt en del av, etter en

lang tur i verdensbyen. Føttene

mine verker i utslitte støvletter.

Etter å ha tilbrakt flere dager i

en øde katalansk fiskerlandsby,

kjennes det helt utrolig å kunne

spasere daglig forbi ærverdige

Sagrada Familia.

Jeg krysser en liten park bortenfor

katedralen og ser et par

kvinner komme over plassen

med roser i hendene. Intuitivt

skjønner jeg at de er romkvinner.

Den ene kommer meg

høflig og smilende i møte. Hun

forteller meg at i dag er det

Fiesta Flamenca, og spør om

jeg vil kjøpe en rose.

Tja, hvorfor ikke, tenker jeg,

men aner ikke om jeg har

småpenger, og går ned på kne

mens jeg roter i veska. Kvinnen

venter tålmodig, men jeg

finner dessverre ingen mynter.

Jeg klør meg i hodet og tenker

at jeg kanskje kan veksle på den

andre siden av gata. Var det ikke

en grønnsakhandel like i nærheten?

Undres om de tar store

sedler? Jeg prøver å forklare

henne problemet på italiensk,

kan ikke nok spansk. Dette har

sikkert mange turister brukt

som unnskyldning, derfor tar

hun det vel som en avvisning.

Ubesluttsom blir jeg stående

og tenke, mens hun fremdeles

venter. Hun maser ikke på meg,

hun bare står der og håper på at

en smådistré norsk turist skal

bestemme seg.

Da, midt i tankesurret mitt,

kommer en eldre herre spaserende.

Han sier noe morskt

til henne. Snart blir det til ren

kjefting. Damen reagerer og

svarer tilbake. Hun liker ikke å

bli utskjelt. Hvem gjør vel det?

Jeg kjenner meg helt nummen.

Vet at jeg ikke klarer å gå inn i

noen heftig diskusjon der og da,

er sliten og skjønner overhodet

ikke katalansk. Uansett er jeg

rystet over mannens oppførsel.

All min sympati er rettet mot

romkvinnen. Jeg prøver å vise

det ved å blunke til henne og

si vennlig, Un´altra volta, som

betyr; En annen gang! Damen

forstår, og vi nikker farvel.

Etterpå blir jeg sittende på en

benk et sted i nærheten. Jeg

kunne jo gått et sted sammen

med henne og vekslet,

tenker jeg; hvorfor gjorde

jeg ikke det? Var jeg feig nå?

Til tross for at jeg var utslitt

etter dagens strabaser burde

jeg ha gjort noe. Jeg innser

det. Søren heller!

I det samme kommer den

eldre herren bort til meg, og

sier på klar og tydelig spansk:

«Du må aldri snakke med de

folkene der!» Han tror nok

at han «hjelper» en naiv turistdame

i nød. Selv kjenner

jeg hvor indignert jeg blir,

ja, rett og slett harm. Etter

et kort, frustrert ”Åh”, eller

kanskje uten et ord, snur jeg

ryggen til ham og går. Orker

bare ikke å være hyggelig,

selv om hensikten hans tydeligvis

var å redde meg.

Skjønt fra hva? Fra en dame

som står og venter høflig

på meg, mens jeg prøver å

finne mynter? Klart hun

var en smule «på hugget» -

hun ville jo selge meg denne

rosen sin, men hun hverken

maste eller var frekk. Ikke

hadde hun til hensikt å stjele

noe heller, slik denne eldre

mannen må ha trodd. I så

fall kunne hun lett ha revet

veska ut av hendene mine,

der jeg satt på kne og fomlet

etter småmynter…

Jeg ble så provosert av denne

hendelsen at den satte seg i

meg som en klo. Og jeg har

ikke glemt den ennå; nesten

tretten år senere. For et sted

inne i meg skriker det, og

jeg spør meg selv om og om

igjen: Hvor er rettferdigheten

og forståelsen blitt av for minoriteter

i Europa, for romfolk?

Og hvorfor handlet jeg

ikke annerledes selv, i denne

situasjonen?

Nå lever vi i 2014. Hvorfor

må mennesker av dette

folket stadig finne seg i å bli

behandlet som eller snakket

til som om de var løsbikkjer?

Denne eldre karen jeg har

nevnt, ville garantert ikke

ha skjelt ut hunden sin på

samme måte som han skjelte

ut romkvinnen..

Så her og nå, fra mitt lille

«skrivehjørne», skjeller jeg

på ham, rett og slett ved å

formidle denne hendelsen.

Min salige gamle farmor

hadde også sine fordommer,

slik vi alle har, men jeg

er sikker på at hun ville vært

enig med meg, om jeg hadde

fortalt dette. Og kanskje ville

hun ha lurt på hvorfor jeg

ikke vekslet og kjøpte rosen

av damen i stedet for bare

å gå. Jeg har som sagt ikke

noe godt svar; Så herved ber

jeg blomsterselgersken om

forlatelse. Jeg er nå ikke perfekt,

jeg heller, det skal være

visst..

Det kjente sitatet av Henrik

Ibsen; Men, gud sig forbarme

– slikt noe gjør man da ikke,

passer faktisk godt til opplevelsen

min der i Barcelona.

Ibsen var forøvrig opptatt

av sannhet og rettferdighet,

ikke minst av kvinners rettigheter.

Hva ville han ha

sagt om romfolks rettigheter;

Eller sigøynere, som det

het den gang. Traff han noen

gang noen av dem? På sine

reiser i Italia, for eksempel?

Se for deg dette; Gamle

Henrik var stått opp fra de

døde og hadde dukket opp i

denne parken, for å irettesette

den dømmende eldre

herren jeg traff, med sin berømte

replikk: Men, Gud sig

forbarme – slikt noe gjør man

da ikke!

Kanskje hadde han også

hevet sitt buskete øyebryn

mot meg, med et strengt:

«Nu vel ?»

Bare en tanke…

MIN SELGER

LESERBREV

fb/FolkErFolk

redaksjonen@folkerfolk.no

Her er selgeren jeg har kjøpt bladet av i dag i Halden!

Spurte om jeg fikk publisere bildet i Folk er Folk

-- Torill Hoel Edvardsen

Takk til lesere som deler bilder av sine stolte

kjøpmenn og -kvinner! Skriv også gjerne noen

ord om stort eller smått.

ANBEFALT

Europe’s Most Hated

2014 har vært nok et år da Europas «populistiske»

høyreside har scoret mange politiske poenger ved

å angripe romfolket. Et blikk utenfra på dette

eldgamle europeiske fenomenet finner vi hos Canada-baserte

og internasjonale VICE News. Se

videodukumentaren om europas mest hatede folkeslag,

publisert 24. juli på news.vice.com/video/

europes-most-hated

22 FOLK ER FOLK NR 20 FOLK ER FOLK NR 20 23


Springformen*

Tekst: Runar Døving

Kortreist rotgås med

epler og rognebær?

Kortreist mat er i vinden. Billig er det også.

Blir du også sulten av å se på

dyrene i parken? For meg er

dyr best på tv og på tallerkenen.

Når jeg går i byen vil jeg

helst slippe å se dyr. Jeg synes det er

ekkelt når en hund slikker seg rundt i

rompa og siden i munnen til sin eier.

Eller jokker på beinet ditt når du sitter.

Jeg synes ikke dyr skal være i bur eller

i bånd der de ikke hører hjemme, men

i sitt ville naturlige element. Jeg vil

aldri sette min fot i et zoo. Jeg har

en viss forståelse for forskning, men

liker svært dårlig at dyr blir behandlet

dårlig. Jeg har heller ingen forståelse

for at hunder eller undulater skal ha

høyere verdi og andre skalaer for behandling

enn griser og kyllinger.

God mat

Dyr er kanskje ikke dumme på sine

premisser, men de er ikke flinke til

å være mennesker. De har ikke lært

seg å gå på do, og klarer ikke la være å

kopulere i offentlige rom. En gang så

jeg en gås som voldtok en and i Frognerparken,

mens do andre hannender

sto rundt og heiet og ville være med.

Jeg oppfordrer folk til å plante matnyttige

planter i parkene, så kan byens

borgere forsyne seg etter behov. Man

bør tenke at parkene også er egnede

oppdrettsanlegg for duer, hunder,

kaniner, ender og gjess. God mat som

man bør kunne forsyne seg fra.

Gå på jakt

Det er mange som tenker at dyrene i

parken er fulle av giftstoffer, men det

er ikke tilfelle. Det er bare en forestilling

vi har fordi vi tror at maten må

komme fra gården, ikke fra byen. Så

gå på jakt i dine nære omgivelser. Finn

deg en passe fugl. Har du ikke partert

en fugl før, er det på tide. Du kan øve

deg på kylling. De finner du i butikken.

Hund?

Jeg synes hunder virker mest fristende,

men det er mange som blir

provosert av å spise hund, så det er

best å begynne med faunakriminelle

dyr. Mennesket har sluppet ut kaniner

og rever i Australia, mink i Norge,

kongekrabbe i nordishavet, og kanadagjess

i Oslofjorden. Synes du det er for

mange innvandrere fra Canada som

driter seg ut der mennesker ferdes?

Da er du ikke alene. Fugler er aggressive

etterkommere etter dinosaurene,

man ser det tydelig når man er nære

nok. Det finnes masse romantiske tegninger

av fugler, men de kan ikke ha

kommet nær nok til å se rovdyret, rykningene,

det primitive uttrykket. Det

er mange som bare spiser dyr ferdig

transformerte, fra gris til kotelett, og

er ikke vant til blodet som spruter når

man dreper, og synes mange dyr er for

søte. Ser man på kanadagås som en

rotte, er det etisk lettere å desimere.

Fiskestang eller ljå

Men de er ikke så lette å fange. Der kanadagjess

angriper deg når du sykler

om morgenen, får du dem ikke like

lett på snappehold nattestid. Skal du

fange dem, kan det være lurt med et

lite gevær, et kaliber 22. med kikkertsikte

er et utmerket våpen, men det

kan være litt ulovlig i byen. Man kan

også bruke en lang stang med en snor,

en snare, som egner seg om kanada-

«Det er mange som bare spiser dyr ferdig

transformerte, fra gris til kotelett, og er

ikke vant til blodet som spruter når man

dreper»

24 FOLK ER FOLK NR 20 FOLK ER FOLK NR 20 25


«Det er stas å servere selvfanget og

-plukket mat. Øl, vin eller vann, alt

etter ønske.»

NOTERT:

reagerer på sjangeren. Denne, nå halvt

glemte, kulturhistorien kan du friske

opp ved å følge den svenske dokumentarserien

«Programmene som endret

tv» på nrk.no.

BOK:

KIRKEPOLITIKK:

gåsens lange hals. Du kan også bruke

fiskestang eller ljå. Det går fort, og er

samme metode som brukes på slakteriene.

Mange syns ikke parken egner

seg for jakt, og liker ikke å se blod, så

det kan være lurt å være tilstede svært

tidlig for å unngå unødvendig bråk,

sånn 4-tiden når byen sover er best,

når det også er lyst nok til å se hva man

driver med. Gift eller sovemedisin er

sikkert også en veldig god ide.

Plukke eller flå?

La dyret henge i 40 temperaturdøgn.

(4 grader i ti dager er visst best, (1 grad

40 dager, åtte grader 5 dager osv.))

Legg fuglen på ryggen, skjær et snitt

fra brystbenet og nedover, og skrell av

pelsen ( jeg vil i første omgang anbefale

å flå dyret framfor å pelle det.) skinnet

kan være godt, men for enkelhets

skyld – det er mye lettere å flå. Det kan

være lurt å småfryse fuglen, da er det

faktisk lettere å arbeide. Behandling

av slakt er vanskelig å forklare i tekst,

så jeg anbefaler en video fra youtube.

Partering

Det er mange som tilbereder fuglene

hele, men særlig store fugler som

kalkun, gjess og tiur egner seg ikke

til den type tilberedning, fordi de

ulike delene trenger ulik tid, og kan

med hell skjæres i ulike størrelser. Nå

kommer de ofte i stykker fra fabrikken

som dreper og flår dyrene for oss, men

det er svært mye å tjene på å dele opp

dyrene selv. Man bør tenke slakt, ikke

hele dyr, og det er lett å dele en fugl.

På Meny klipper de opp de grillede

kyllingene på langs med saks langs

ryggraden, fordi kunden både skal få

lår og bryst. Det er ikke så dum teknikk

når den er ferdig stekt, men det lønner

seg å kutte en fugleskrott på tvers, bak

lårene, altså ved midjen, da er det bare

litt vev og en ryggvirvel så har man delt

dyret i to. Deretter kan man dele av

ryggrad både fra bryst og lår. Lever og

hjerte er delikatesser.

Tilbredelse

Hell endel vin i en form, putt oppi

masse rotgrønnsaker; gulrot, persillerot,

sellerirot (ikke pepperrot!),

fennikel, løk, salt, timian, pepper og

stykkene. La det først steke hardt på

250 grader hvis du har skinn, sett deretter

ned varmen til 120 (knapt), og

la det syde i en time til eller to. Legg

etterhvert lokk eller aluminiumsfolie

over så du ikke mister for mye væske.

Har du flådd dyret, kan det være lurt å

bruke litt fett i form av fløte eller smør

(hvis du absolutt må ha industrislaktet

dyr for at det skal være middag, kan

du med hell tilsette litt beiken). Søtt

kan også være bra både i formen eller

ved siden av i sausen (hele rips for eksempel)

eller som syltetøy. (Siden vi

har en kanadisk fugl, vil det passe fint

med lønnesirup.) Eller når vi først er

inne på nærmat, finnes det også rognebær

i mange parker – eller epler er

fint, hagene rundt sentrum er fulle av

delikate epler. Det er bare å forsyne

seg. Legg gjerne eplene halve rundt

fuglestykkene. Det er stas å servere

selvfanget og -plukket mat. Øl, vin

eller vann, alt etter ønske.

God fornøyelse.

(*) Folk er Folks matspalte er oppkalt etter springformen, Norges stolthet

etter at bindersen viste seg å være utenlandsk. Den smarte innretningen som

gjør at du kan bake perfekt runde sukkerbrød til bløtkaka ble sannsynligvis

oppfunnet av en anonym norsk rom (tater) langs vår vidstrakte landevei,

en gang for lenge, lenge siden. Kilde: Glomdalsmuseet

Illustrasjon: Filmplakat fra blockbusteren

The Hunger Games. Filmen

(2012) er basert på romantrilogien

av Suzanne Collins og handler om et

reality game show satt i et fantasyfascistisk

framtidssamfunn.

Fascist-TV

Da Sveriges Television produserte

Expedition Robinson, verdens første

dokusåpe – også kjent som reality

game show – i 1997, reagerte mange

sterkt. Særlig fordi den første deltakeren

som ble stemt ut tok livet av seg før

nyskapningen gikk på lufta. Opplegget

er i dag kjent for de fleste: En gruppe

svensker går i land på en øde tropisk

øy og stemmer hverandre ut til én står

igjen som vinner. I mellomtiden får vi

innblikk i gruppedynamikken gjennom

dybdeintervjuer med hver enkelt.

Norske «Farmen» er en nyere norsk

variant av sjangeren som i mange år

har vært er en av verdens mest populære.

«Mobbing på høyt nivå» og «fascist-TV»

var karakteristikkene i den

svenske debatten på 90-tallet. Debatten

var så het at SVTs underholdningssjef

måtte ta sin hatt og gå. Men

programkonseptet ble en internasjonal

seersuksess og i dag er det få som

BOK:

Eksistensiell trussel

– Be om unnskyldning, utfordret forfatter

Solomia Karoli statsminister

Erna Solberg, da de to nylig møttes

på åpningen av utstillingen norske

sigøynere på Interkulturelt museum.

Statsministeren nektet.

I sin ferske bok Norske sigøynerbarn

– etnisk rensning og barnerov? (Marxist

forlag) anlegger Karoli et bredt

perspektiv på hvordan myndighetene

forholder seg til den nasjonale minoriteten,

som forfatteren mener står i

fare for å bli utslettet av barnevernet.

Såvel Norges internasjonale juridiske

forpliktelser som enkelte

mødres hjerteskjærende historier

får plass i denne høyaktuelle boken.

Anbefales!

Solomia Karoli har tidligere utgitt

selvbiografien Sigøynerkongens

datter (Aschehoug 2009).

Jag heter inte Miriam

Den svenske forfatteren Majgull

Axelsson gir stemme til romfolkets

skjebne i sin nye bok. Hovedpersonen

er den tyske romnien (romfolk-kvinnen)

Malika, som utgir seg for å være

jødinnen Miriam Goldberg for å overleve

i konsentrasjonsleieren Ravensbruck.

Der var romere (romfolk) nederst på

rangstigen, akkurat som i samfunnet

utenfor. Gjennom identitetsspillet får

hun også plass på de hvite bussene til

Sverige, som i likhet med Norge hadde

innreiseforbud for romfolk (den svenske

sigøynerparagrafen ble opphevet

to år før det norske, i 1954).

Først som gammel dame forteller

hun sin historie, som begynner med

de dramatiske ordene «jeg heter ikke

Miriam», en setning som også er

bokens tittel.

Maijgull Axelson har bakgrunn

som jurist og journalist med fagfelt

arbeidsmarked og fattigdom og debuterte

som romanforfatter i 1994 med

boka Nifelheim.

Hun er oversatt til 23 språk og på

norsk har vi romanene Aprilheksen

(2000), Augustas hus (2001) og Den

jeg aldri var (2006).

Jag heter inte Miriam (Brombergs,

2014) anbefales, også i svensk

språkdrakt!

Var Martin Luther rasist?

Martin Luther (1483-1546), hadde et

høyst splittet forhold til både jøder og

sigøynere.

I 1528 skrev Luther «Liber Vagatorium»

(Vandrernes bok). Dette er den

første boken som er skrevet om sigøynerspråket.

I forordet karakteriserer

han de nylig innvandrede og mystiske

sigøynerne som «falske prester, vandrende

jøder og lurendreiere».

I 1543 anklaget han sigøynerne for

å kreve for høye priser for tjenestene

sine, for å gi bort informasjon, forgifte

brønner, starte branner, kidnappe

barn og for å svindle befolkningen på

alle mulige måter.

Samme år foreslo han også at jøder

burde fratas all eiendom og plasseres

i staller, «akkurat som sigøynerne».

Den lutherske kirken har bedt om

unnskyldning for opphavsmannens

hatefulle uttalelser mot jødene, men

den har ennå ikke bedt sigøynerne om

unnskyldning.

Kirken regner kanskje notatet

Luther skrev to dager for sin død

som godt nok? Den 16 februar 1546,

skriblet kirkefaderen noen ord på en

papirlapp som er bevart for ettertiden:

«Wir sind bettler. Hoc est verum – Vi er

alle tiggere. Det er sannheten».

Kilder: Slang, (ukjent forfatter),

1974; «The Roots of Antigypsyism»

, Ian Hancock i Confronting the

Holocaust: A Mandate for the

21st Century, University Press of

America, Lanham, 1997.

26 FOLK ER FOLK NR 20 FOLK ER FOLK NR 20 27


«Frihet, hva er nå det egentlig?»

NR 19 KR 100,-

... Bastøy er fengselet med lavest tilbakefall...

Betaling med SMS*

*) Om selgeren godtar SMS-betaling

1) Send: Folk selgerID til 2300

SelgerID er selgerens initialer

og et tall - Se på ID-kortet.

2) Vis kvitteringen du mottar

til selgeren, så får du bladet.

Jeg elsker Ukraina,

det er mitt hjem,

her vil jeg bo, men...

Skole uten diskriminering!

Sigøynere angripes i sine egne hjem i Ukraina

Similar magazines