Hospitalet 2009 Nr 4.pdf - Helse Bergen

HELSE BERGEN
Haukeland universitetssjukehus
Et tidsskrift for deg som jobber ved Haukeland universitetssjukehus
NR4 2009
s. 12
Eit verdig punktum
Haukelands venner
s. 3
s. 22
Frykt for skalpellen
s. 24
1

Mer nett
mindre papir
Linda Hilland
Redaktør / journalist
Redaksjon
Det du nå holder i hånden, er den siste
utgaven av Hospitalet – i hvert fall i dette
formatet. Litt vemodig, Hospitalet har blitt
kåret til Norges beste internblad, og vi har
fått mange positive tilbakemeldinger fra
leserne på det vi har hatt på trykk fra 2003
og frem til i dag.
Men nye oppgaver og nye
kommunikasjonskanaler gjør at det
er på tide å tenke nytt også i måten vi
kommuniserer med omverdenen på.
Ressursene rekker ikke til alt vi ønsker og alt
som er mulig, da må vi prioritere.
Facebook, LinkedIn, Twitter, Nettby og alle
de andre nettbaserte sosiale mediene er
noe vi er nødt til å ha et bevisst forhold til.
Sykehuset har alltid hatt ”ansvar for å legge
til rette for – og selv delta i – en åpen og
opplyst offentlig samtale”, som det står i
beskrevet statens kommunikasjonspolitikk.
Men den offentlige samtalen foregår ikke
lenger bare i papiravisene og i radio og
fjernsyn.
Vi har i mange år hatt en tjeneste som sørger
for at vi har oversikt over det som blir skrevet
og sagt om oss i de tradisjonelle mediene.
Tiden er overmoden for at vi også vier like
mye energi på å skaffe oss oversikt over det
som skjer i de sosiale mediene. Og vi må
være tilstede, utnytte de sosiale mediene i
vår kommunikasjon med omverdenen.
Vi har så vidt begynt, Haukeland har egen
side på Facebook og egen Twitterkonto,
og vi har forsøkt oss frem i måter å bruke
disse kanalene på. Nå er vi i gang med å
lage en strategi for hvordan vi kan utnytte
de mulighetene som ligger i de sosiale
mediene.
Men det er også mange utfordringer knyttet
til dette, både praktiske, sikkerhetsmessige
og etiske. Det gjelder ikke bare sykehusets
bruk av sosiale medier, men også de
ansattes bruk. Er det greit at ansatte bruker
bilder fra arbeidsplassen sin på sin private
Facebookside? Er det greit å bli FAcebookvenn
med en pasient? Når er en ansatt
representant for sykehuset og når er han
eller hun privatperson?
Vi har nå startet et arbeid med en veileder for
bruk av sosiale medier som forhåpentligvis
kan bli til hjelp i navigeringen i den
uoversiktlige nettjungelen.
I mars får Helse Bergen nye internettsider.
Ny teknologi, nytt rammeverk og nye
muligheter. Nettsidene blir selve navet
som all annen nettbasert aktivitet i sosiale
medier spinner rundt. De nye nettsidene
vil gi alle enhetene en fantastisk mulighet
til å kommunisere med omverdenen,
og arbeidet med de nye nettsidene vil
kreve store ressurser mange steder i
organisasjonen. Det er bare å glede seg
til nye internettsider og mulighetene som
ligger i utviklingen av dem!
Vi har heller ikke glemt at vi trenger en
”lokalavis” for de ansatte. Det skal vi ivareta
gjennom spennende nyskapninger på
intranettet i løpet av året.
Hva så med kommunikasjon på papir? Vi
skal fortsatt sørge for at hordalendingene
får trykksverte på fingrene når de
leser helsestoff. Vi skal fortsatt gi ut
informasjonsaviser som skal distribueres
til alle husstander i Hordaland. Og om
Hospitalet med dette nummeret er stedt til
hvile, så reiser det seg fra asken i ny drakt:
For navnet på informasjonsavisene – det
blir Hospitalet.
Mona Høgli
Kommunikasjonsdiektør og ansvarlig redaktør
Anette Hellstrøm
Journalist
Øyvind Blom
Redaksjonell
medarbeider
Frilansere
Silje Midttun og Kjetil Alsvik
Ansvarlig redaktør:
Kommunikasjonsdirektør Mona Høgli
Redaktør:
Linda Hilland
HELSE BERGEN
Haukeland universitetssjukehus
Redaksjon:
Hilde Sander Meling, Anette Hellstrøm, Linda Hilland,
Ole-Christian Amundsen og Øyvind Blom.
E-post: info@helse-bergen.no Telefon: 55976000
www.helse-bergen.no
www.facebook.com/haukelanduniversitetssykehus
www.twitter.com/haukeland_no
Grafisk design: Ole-Christian Amundsen
Annonsesalg: Cox Bergen
Trykk: Grafisk formidling
Opplag: 7.000
© Kommunikasjonsavdelingen,
Haukeland universitetssjukehus 2009
Ole-Chr. Amundsen
Grafisk / foto
Hilde S. Meling
Redaksjonell
medarbeider
2

Døden
Det siste stell
Eit brennande lys i resepsjonen på Medisinsk intensiv og overvakning
(MIO) vitnar om eit liv som nyleg tok slutt.
3

Tekst: Anette Hellstrøm
Foto: Ole-Christian Amundsen
Travle føter senkar tempoet og høge
stemmer dempar seg i det dei kvitkledde
får auge på den oransje flammen i
resepsjonen. Dei tonar ned kvardagen for
å vise respekt for den som ligg i senga, og
familien som skal ta avskjed.
– Vi ønskjer å synleggjere at dette er eit
dødsfall, og at vi av omsyn til den døde
og dei etterlatne ønskjer ro og verdigheit
rundt den siste tida på avdelinga,
forklarar spesialsjukepleiar Marianne
Sætrang Holm. Ho er engasjert i MIO
si ressursgruppe for palliativ omsorg.
Gruppa har fokus på å kvaliteten rundt
pleie og omsorg av pasienten og dei
pårørande i tida før og etter dødsfall.
Medan musikken spelar i bakgrunnen passar Torbjørg Bjørnraa Høidal på at blomane
held seg til syninga. Kvar dag dør det i underkant av tre personar på Haukeland.
Eit verdig punktum
Det dør mellom 100 til 150 pasientar på
MIO kvart år. Avdelinga, som behandlar
indremedisinske intensivpasientar og
hjerteovervakingspasientar, har både
pasientar som brått går bort i tillegg til dei
som ligg over lengre tid. Her inne er ikkje
menneske udødeleg. Ofte er det berre
veggane mellom romma som skil liv og
død. I slike tilfelle er det naturleg å spørje
på kva måte helsepersonell kan vere med
på å sette eit verdig punktum for den
døde og dei etterlatne?
– For dei pårørande kan denne tida
vere full av blanda kjensler, særleg når
dødsfallet skjer brått og uventa. Vi
må leggje til rette for at pasienten sin
verdigheit blir oppretthaldt, og om muleg
at dei etterlatne sin sorgprosess vert
lettare, understrekar Sætrang Holm.
Pårørande som deltek
Dei kvite veggane går i eitt med lakenet
som om litt skal pakkast rundt kroppen
i senga. Musklane kjemper ikkje lenger,
auga er tomme og ansiktstrekka er glatta
ut. Alle dei medisinske apparata som
tidligare var kopla til, er slått av og er
ikkje lengre framtredande i rommet. I det
kroppsvarmen sløkkjer veit sjukepleiarane
at stivleiken er på veg. Det er derfor viktig
å ikkje vente for lenge med å kle om den
døde.
Dei er alltid to under det siste stell. I dag
er det Torbjørg Bjørnaraa Høidal som er
med Marianne S. Holm på vakt. Erfarne
armar svingar stellefrakken rundt kroppen.
Viss dei etterlatne ønskjer det kan sjukepleiarane
plassere ein blome i hendene
på den døde til syninga.
4

”
Musikk gjer rom
for ettertanke,
både for
sjukepleiaren og
dei etterlatne.
Døden
Utanfor rommet står morsbrettet klart til
bruk. Dette er ein kurv med alt utstyret
dei treng for å stelle den døde. Av og til er
også dei pårørande med inn.
– Viss det er naturleg å spørje får dei
etterlatne tilbod om å vere med på stell
av den avdøde. Dei kan eventuelt kle
pasienten i eigne klede viss dei ønskjer
det, fortel Sætrang Holm.
Ei hand blir løfta forsiktig opp og blir vaska
over med ein klut. I det lunkne vatnet ligg
det spor av små såpeboblar.
Musikk
Dei to sjukepleiarane snakkar lågt, medan
dei jobbar seg nedover frå hovud til føter.
I bakgrunnen trillar rolege tonar ut i frå
høgtalarane på ein cd-spillar og fyller
rommet. Musikk er ein del av sjølve
stellet, og som innslag når dei pårørande
er hos den avdøde viss dei vil.
Marianne S. Holm held fram morsbrettet. ”Mors” er latin og betyr død. Bøyel for å
halde opp haka, handkle, og klutar er nokre av tinga som blir brukt under det siste
stell.
– Musikk gjer rom for ettertanke, både for
sjukepleiaren og dei etterlatne. Ofte kan
det vere godt å ha musikken på. Det blir
ein høgtideleg markering av overgangen
frå liv til død, fortel Sætrang Holm.
Det er ingen ord til musikken, berre
sarte tonar som står i kontrast til dei
aktive sjukepleiarhendene. Lakenet er
allereie bytta i det ein kvit duk blir lagt
på bordet ved sida av senga. Bjørnraa
Høidal fyller vatn i ei vase med raude og
kvite blomar. Sætrang Holm tenner ein
fyrstikk og lar den smelte i saman med
lyset på stellebordet. Dei let musikken
spele seg ferdig medan dei pakkar saman
morsbrettet. Alt er klart til syning.
Å sjå den døde
– Mange etterlatne opplever det som
meiningsfylt å sjå den døde. Særleg viss
dødsfallet kom brått og uventa, seier
Sætrang Holm. Ho forklarar vidare at det
kan vere til hjelp i sorga å få ta avskjed
ved å sjå den døde, men at ein sjølv
bestemmer kva man vil. Nokon ønskjer å
huske den døde slik den var, medan andre
vil ta ein siste personleg avskjed.
Dei to sjukepleiarane tar eit siste
overblikk over rommet. Cd-en blir starta
på nytt. Utanfor vindauget er det allereie
blitt mørkt, og små regndråpar treff
glaset. Lydlaust. Inne blafrar flammen på
trillebordet. Det er fredeleg.
Fakta
Sidan 2005 har mange av dei som
har mista ein av sine nærmaste
på sjukehus, fått ei mappe med
informasjon, praktiske råd og ord
til ettertanke frå sjukehuset.
Mappa ”Til deg som har mista ein
av dine nærmaste” inneheld eit
hefte med viktig informasjon om
korleis ein skal meistre sorga og
tida etter eit dødsfall, og ei minnebok
spesielt laga for barn.
5

- litt mer enn et vanlig apotek
på annen måte.
Kom gjerne innom oss før du reiser hjem fra sykehuset!
bergen@apotekene-vest.no
”
Monitoren gir
meg ekstra
trygghet.
6

--
Godt
jobbet!
Kjenner du en
hverdagshelt?
En som gir litt ekstra av seg
selv til glede for pasienter eller
kolleger? I hvert nummer av
Hospitalet har vi gitt ”Godt
jobbet!”-prisen til en ansatt i
Helse Bergen. Prisen består
av diplom til å henge på
veggen, bilde i Hospitalet og et
eksemplar av de svært eksklusive
”Godt jobbet!”-krusene!
Berit Haukeland
Rådgiver, Forsknings- og utviklingsavdelingen
Berit Haukeland som har innehatt følgende:
Hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund på 80-tallet, gjorde en
utmerket jobb. Oversykepleier på Kirurgisk avdeling, når den epoken
gikk ut - jobbet hun i perioder som avdelingsykepleier på samme
avdeling, drevet med studentplanlegging og nå er hun ansatt i
forbindelse med DIPS hos Andreas Hering.
Berit Haukeland har uansett alltid hatt tid til andre (men ikke seg selv),
aldri har det vært nei i hennes munn og hun klarer å snu seg rundt
for:
- pasientene/pårørende
- de ansatte
- og kollegaere rundt om på huset.
kort sagt en flott representant for tidligere Haukeland sykehus under
fylkeskommunen, og nå for Haukeland universitetssjukehus.
7

Mitt yrke: Prest
Mitt yrke
Utan kyrkjelyd
Livet på sjukehuset kan vera eit liv brutalt røska bort frå kvardagen. Trugande spørsmål
heng i lufta. Kva skjer med meg no? Overlever eg? For Patrick WohIgemuth og dei andre
sjukehusprestane er dette noko heilt anna enn ei misjonsmark.
Tekst: Silje Midttun
Foto: Ole-Christian Amundsen
Karl vart kvalm og elendig ein torsdag
morgon. Brakk seg heile formiddagen.
Spysjuke, tenkte både han og kona Gunn.
Om ettermiddagen vart han så kvalm og
tumlen at Gunn køyrde han til legevakta.
Krystallsjuke, sa legen. Slikt kunne ta tid,
det hadde dei høyrt. Men det skulle visa
seg at tida heldt på å renna ut for Karl.
Blodpropp
Karl ligg i respirator på Intensivmedisinsk
seksjon ved Haukeland.
Dei siste to døgna har snudd opp ned på
alt. Blålys og sirener fór med han torsdag
kveld. Ein blodpropp midt i hjernestamma
stengte blodtilførsla til hjernen. Det
vart ni timar på operasjonsbordet. Heile
den natta sat Gunn og sonen Tore i korridoren
utanfor. Lamslått av redsel heldt
dei kvarandre i hendene og tviheldt på det
vesle håpet.
Håpet svinn
Dagen etter gjekk dei fram og tilbake mellom
pårøranderommet og Karl. Dottera,
svigersonen, svigerdottera, broren og
foreldra til Karl var der også. Ingen hadde
sove særleg, så dei reiste heim for å kvile
om kvelden.
Når dei kjem tilbake denne laurdag morgonen
har tilstanden forverra seg. Håpet
svinn. Brått stig blodtrykket kraftig. Det er
laurdag ettermiddag. Karl døyr.
Ei ulukke inni kroppen
Han var 57 og heilt frisk. Brått er han død.
Sjukehusprest Patrick Wohlgemuth (40)
kallar det ei alvorleg ulukke inni kroppen.
Hadde ulukka skjedd på motorvegen,
hadde eit kriseapparat stått klart. Det gjer
det ikkje når kroppen krasjar uventa. For
dei som står att er krisa like stor.
– Alt skjedde så fort. Derfor måtte eg sjå
på dette som ei ulykke, ikkje sjukdom, forklarer
Patrick.
Kan ikkje snu ryggen til
I møte med sterke og ubehagelege hendingar
reagerer vi ofte med å snu ryggen
til, vi prøver å ordne opp i det eller vi blir
sinte og går til angrep. Gunn og mange
andre som kjem til sjukehuset, kan ikkje
snu ryggen til og springe, dei kan ikkje
ordne opp i problemet og dei kan ikkje gå
til angrep. Dei opplever sterke inngrep i
livet og må stå i det.
Eksistensielle tema
Når du kjem inn dørene på Haukeland
som pasient eller pårørande, inneber det
nærkontakt med eksistensielle tema. Korleis
vil eg oppleve å vere pasient på sjukehuset?
Kva betyr det som skjer med meg
og mine? Korleis kan eg ta ansvar for mitt
liv vidare? Vil eg overleve? Korleis vil alle
som eg er så glad i takla det om eg døyr?
Ingen eigen agenda
Det er noko heilt anna å vere prest i ein
klinisk kontekst enn i ein kyrkjelyd.
– I kyrkja kan presten sei det han har tenkt
ut på førehand. Det går ikkje her. Mitt arbeid
går ut på å møte livet slik det er akkurat
no, å bekrefte det, gi verdi til det, lytte
til menneske, søke å forstå dei, og være
saman med dei i det dei må stå oppe i
akkurat no, understrekar Patrick.
Prest alltid tigjengeleg
Før i tida gjekk sjukehusprestane rundt
og såg til pasientane for å bringe trøyst og
kyrkja sin bodskap til dei.
– Vi tenker annleis i dag. Vi vil ikkje berre
tilfeldig gå inn til nokon, men vi møter alle
som ønskjer det utifrå kva som er viktig
for dei no, forklarer han.
Haukeland har fire sjukehusprestar. Ein
av dei er alltid tilgjengeleg, dag og natt,
kvardag og helg. Dei kan koma på kort
varsel, utan tilvising og dei kan vere tilstades
i det vonde som skjer.
Ei god stund i det triste
Ja, seier Gunn. Ja, ho vil ha ein samtale
med sjukehuspresten. 53-åringen er ramma
av sitt livs største katastrofe. Det er
ikkje det at ho vil be akkurat no. Det ho
treng er øyrer som kan lytte til alt som boblar
opp i henne. Alle som var der då Karl
døydde sit med. Det er Gunn som snakkar.
Patrick som lyttar og spør. Dei andre
er stille.
Godt å snakke
I dag, berre nokre veker etterpå,
hugsar ikkje Gunn så
mykje av kva som blei sagt,
men ho hugsar kjensla.
9

– Oppi alt det vonde og triste blei dette ei
god stund. Det høyrest kanskje rart ut.
For Gunn var det godt å snakke. For dei
andre var det godt å lytte.
– Å samtale med ein sjukehusprest gir
ein mogelegheit til å fortelje om kva ein
opplever, tenker og kjenner på. Det gir
oss verdi som mennesket og bekreftar
den verkelegheita vi har kome opp i, fortel
Patrick.
Samtalen i fokus
Patrick og dei andre sjukehusprestane
kjem ofte inn når livet stormar som verst.
Det er sorg og frykt, det er fortviling, uro,
tankekøyr, tap og død. Samtaler med pasientar
og pårørande er den største delen
av jobben hans. Ritual som nauddåp,
naudvigslar, siste nattverd, ritual som kan
skape trygge rammer rundt livets slutt og
syningar skjer også. Sjukehusprestane er
også der for dei tilsette.
– Som tilsett kan ein møte vanskelege situasjonar
i forhold til pasientar, pårørande,
til kvarandre, sjefen eller seg sjølv.
– Vi vet ein del om sjukehuskvardagen og
kan reflektere saman med dei omkring
korleis vi kan bevege oss i utfordrande
landskap, seier Patrick.
på jobb røre ved meg som menneske. Eg
trur ikkje eg kunne ha jobba på eit sjukehus
viss det ikkje var slik. Eg kan aldri heilt
forstå det den andre står i, det er ikkje eg
som opplever krisen, men eg kan prøve å
forstå og bekrefte det den andre akkurat
no opplever. Når eg sit med pasientar og
pårørande har eg mange kjensler i sving.
Då er det viktig for meg at eg kan snakke
med kollegene mine etterpå og at vi kan
reflektere om skjøre og sårbare landskap
i eigne liv.
Symbolberaren
Eit lite gullkors i eit tynt kjede heng over
kanten på Gunn sin høghalsa, svarte genser.
Ho er kristen. Mange av dei andre
pårørande til Karl er det ikkje. Møtet med
presten gjorde dei alle godt.
– Der og då handla det ikkje om trua, det
handla om Karl. Patrick trødde varsamt.
Det han gjorde blei veldig rett for oss.
Som prest er ein alltid ein symbolberar.
For Patrick som sjukehusprest kan dette
vere utfordrande. Å skulle representera
Gud, kyrkja og kristendommen. Han håpar
at måten sjukehusprestane jobbar på
er godt kjent blant personalet. At dei som
får tilbodet veit kva dei takkar ja eller nei
til.
– Mange bærer med seg sterke opplevingar
knytt til tru og kristendom, på godt og
vondt. Mye av dette møter eg som sjukehusprest.
Tru, livssyn og andre eksistensielle
tema blir berre tatt opp dersom det er
viktig for dei. Vi møter også mange menneske
med anna livssyn enn kristendommen,
forklarer Patrick.
Då vi prata med ”Gunn” var det kort tid
sidan ektemannen ”Karl” døydde. Ho ønskte
ikkje på dette tidspunktet å fortelje si historie
med fullt namn. Namna i denne reportasjen
er derfor endra.
Kjenner på smerta
Søndag kjem Karl sine næraste tilbake.
Dei er saman i over to timar i bårekapellet.
Karl ligg i sjukehussenga. Gunn
kjenner at det er godt. Ei kiste hadde
blitt for tøft no. Patrick meiner dette var
viktig i denne situasjonen. Senga gjorde
det lettare å relatere til det som skjedde i
går. Ei kiste hadde peika framover mot ei
gravferd. Det ville kunna sette prosessar
i gang for raskt. Gunn ser at Karl har fått
eit meir fredfullt uttrykk i andletet. Nesten
eit lite smil. I går hadde ho sett kampen
og sjukdommen. No er det ingen smerte
i uttrykket. Det gjer godt. Dei som vil gå
inn og vere aleine med Karl ei stund, får
gjere det. Slik tek Gunn farvel etter 30 år.
Der inne let ho kjenslene strøyme ut. Det
blir ei god stund på ein uverkeleg og vond
dag.
Reflektere om sårbare landskap
Patrick kan også kjenne på smerta når
han er på jobb.
– Sjølvsagt kan alt det vonde eg møter
har flyttet sin avdeling på
Haukeland Sykehus til
nye og større lokaler i
kjelleren på Gamle Hovedbygg,
vegg i vegg med
Vestlund Rehabiliteringssenters
nye lokaler.
Vår erfaring - din livsglede!
10

Etikk
Etikk i svineinfluensaens tid
Det er uhyre krevjande
å kommunisere korrekt
kunnskap og informere
om tiltak på ein måte som
skapar tillit hos folk.
Berre få år etter potensiell spreiing av
fugleinfluensa, kom vi relativt raskt i ein
ny pandemiliknande situasjon, og dei
som har fått ansvar for å handtere dette
står midt oppi vanskelege faglege og
kommunikasjonsmessige avvegingar:
Korleis vil viruset/sjukdomen utvikle
seg, kan vi få laga vaksiner raskt nok
når det er mogeleg å utvikle verksam
vaksine, omfang av vaksinering, prioritet,
organisering, informasjon til rett tid og
adekvat kommunikasjon.
Helsestyresmaktene handterer dette i
nær kontakt med WHO og representerer
dermed det fremste av ekspertise. Det
burde seie seg sjølv at det er uhyre
krevjande å kommunisere korrekt
kunnskap og informere om tiltak på
ein måte som skapar tillit hos folk. Men
det er viktig at ein lukkast med dette slik
at vi oppfører oss rasjonelt og såleis
medverkar til at influensaen får mindre
omfang, og at samfunns- og arbeidsliv
ikkje stoppar opp.
Dette har også ei etisk side som
ikkje minst helsepersonell og andre
som arbeider med helserelaterte
problemstillingar må vere bevisst på.
Sidan dei første og nokså dramatiske
meldingane om svineinfluensaen kom,
har representantar for dei offentlege
helsestyresmaktene måtta konkurrere
med mange andre som også påropar
seg kunnskap og kompetanse.
Eksempel: Denne type influensa har
Kjellbjørg Lunde er
utdanningsdirektør i Hordaland og
medlem av Klinisk etikk-komité.
blitt bagatellisert, det har blitt åtvara
mot vaksinering, fått råd om å isolere
seg, det har blitt stilt spørsmålsteikn om
risikogruppevurderingar.
Media er som vanleg mest opptekne av
motsetningar og mogeleg konflikt, og vil
gjerne marknadsføre dei mest slåande
utsegner og alternative synspunkt. Har
du aldri vaksinert deg for noko som helst
og for eksempel underviser framtidige
helsearbeidarar er du garantert to sider
i vår regionavis. Ikkje rart at vanlege folk
blir forvirra og i villreie om kva som er
klokast å gjere.
Helsepersonell og fagfolk innan
helseområdet har eit spesielt ansvar for å
tenkje gjennom og oppføre seg i samsvar
med god etisk praksis når dei er freista til
å ri sine kjepphestar eller bidra til fagleg
diskusjon om det aktuelle emnet.
Kva er kunnskapsgrunnlaget, kva seier
lover, forskrifter eller retningslinjene,
kven er partane som er involverte, kva er
risikoen og nytten for dei, kva interesser
står på spel og kva prinsipp og verdiar
står i konflikt? Dersom ein tek seg tid til
å reflektere over dette, kunne ein kanskje
velje anna tid eller anna fora for den
faglege meiningsutvekslinga?
Kanskje er det for mykje å vente at
media også tek samfunnsansvar når
vi alle står midt oppi ei helseutfordring
som vi ennå ikkje veit sikkert omfang og
konsekvensen av?
Men det hadde nok hjelpt slik at vi alle
kjem mest mogeleg heilskinna gjennom
denne pandemien.
11

Fotoreportasje
”
Jeg vet egentlig
ikke ikke helt hva
jeg har i vente.
Ventetid
Tekst: Linda Hilland
Foto: Ole-Christian Amundsen
Hver eneste dag ventes det på sykehuset,
eller ventehuset som det også har blitt
kalt. Ingen andre steder i Bergen finner
du flere venterom enn på Haukeland.
Men hva ventes det på?
12

Verdt å vente på. – Jeg lurer på hvordan han ser ut, sier Bodil Klausen Unneland. Hun
ligger på Observasjonsposten ved Kvinneklinikken med en sparketest rundt magen. Vi
hører hjerteslagene til den vesle krabaten slå taktfast ut i rommet. Bodil skal bli mamma
for første gang. Fødselen er allerede satt i gang. – Jeg vet egentlig ikke ikke helt hva jeg
har i vente. Venting for meg er veldig spennende og på mange måter er det en glede å
vente, sier hun.
Søndag 6. desember fødte Bodil en gutt. Ni måneders ventetid er over.
13

Lunsjpausen starter som oftest med venting. En lang rekke med
hvitkledde tripper utålmodig i kø for å få betalt et pizzastykke,
en pakke med hvitost eller en salat med hvitløksdressing i
kantinen i 3. etasje i Sentralblokken. – Jeg pleier å ha med meg
matpakke for da slipper jeg å vente, sier helsefagarbeider Eyob
Nebiyou som løper fort opp igjen til Medisinsk avdeling post 1
etter å ha kjøpt seg et grovt rundstykke.
Venter på blodprøver – Jeg venter hver
dag. Enten så venter jeg på pasienter
som skal komme til prøvetaking. Eller
så venter jeg på blodprøver som skal
sentrifugeres, sier intensivsykepleier og
forskningssykepleier ved KSK, Anette
Storesund. Hun samler inn datamateriale
til et forskningsprosjekt som tar for
seg genetisk sårbarhet og utvikling av
kroniske smerter etter isjas. – Jeg kaller
av og til sykehuset for et ventehus. Et
godt uttrykk fordi det er jo mye det det
handler om her på sykehuset. Venting.
”
Jeg kaller
av og til
sykehuset
for et
ventehus.
Fotoreportasje
Ventetid
Fargerik ventetid. I feel wonderful tonight synger radioen i frisørsalongen i
3. etasje i Sentralblokken. Anne-Lise Lundstrøm venter på at ny farge skal
feste seg til hårstråene. – Ettervekst, en kjent problemstilling, sier hun og
smiler. Ventetiden går fortere med kaffe i en plastkopp og bladet Hjemmet.
– Egentlig venter jeg i dobbel forstand da min mor er til behandling, så jeg
føler at jeg bruker ventetiden effektivt, mener Lundstrøm.
14

Den ventende samaritan. – Denne
formen for venting gir meg god
samvittighet, sier Elisabeth Hauge
mens det tappes rødt blod ut av
armen hennes og ned i en pose.
Det er sjette gangen Elisabeth gir
blod i Blodbanken ved Haukeland
universitetssykehus. Hun drikker
Fanta og leser aviser mens hun
venter på å bli ferdig.
15

Tiden det tar. – Jeg har vel ventet siden tidlig på 90-tallet, sier
overlege Hallvard Reigstad ved Seksjon for nyfødte. Han
mener tiden er overmoden og vel så det for et nytt bygg som
Barneklinikken kan flytte inn i. – Vi har hatt besøk av en rekke
statsråder som har nikket og smilt, og jeg registrerer at det er
fremdrift. Men ting tar tid. Håpet mitt er at jeg får jobbe noen år i
det nye bygget før jeg går av med pensjon, smiler Reigstad.
”
Jeg har vel ventet siden
tidlig på 90-tallet.
16

Vaksineventing – Det gjorde vondt
når de stakk, men ellers gikk det helt
fint, sier sykepleier Hege Floen ved
Barnekirurgen. Hun har nettopp fått
vaksine mot svineinfluensa om må
vente de obligatoriske 20 minuttene i
etterkant sammen med andre ansatte
som også har vaksinert seg i 1. etasje i
Administrasjonsbygget. Hege er litt redd
for bivirkninger, men tror det vil gå bra.
Det finnes verre former for venting.
Fotoreportasje
Ventetid
17

Takk for at du venter, står det på skiltet på det runde bordet foran Leif
Monsen (85) og konemoren Margrete Monsen (82). De sitter og venter
på taxi i ventearealet for pasientreiser. Det er mandag formiddag og
stille i Sentralblokken. – Vi har ikke ventet mer enn ti minutter, men det
hender at vi må vente her i opptil en time, men det gjør ikke så mye. Vi
er pensjonister og har god tid, forteller Leif.
Please, be pasient. Oddbjørg Systad Smebye leser om
Victoria Beckham i Se og Hør. Hun venter på anestesilegen
som skal gi henne de siste opplysningene hun trenger
før morgendagens operasjon. Ortoskopi av venstre kne.
Systad ble innlagt ved Ortopedisk avdeling post 2 onsdag
morgen klokken 10 slik som mange pasienter med
planlagte operasjoner blir. Nå er klokken 14. I mellomtiden
har hun ventet på å ta blodprøver, ventet på kirurgene
og ventet på røntgen. Nå skal hun hjem og sove for så
å komme tilbake igjen til operasjon i morgen tidlig. – Jeg
ser på ventetiden som kosestunder for meg selv. Det jeg
venter mest på er å bli helt bra igjen i kneet, sier Smebye.
Ventet på bussen i 25 år. –
Jeg har ventet på bussen i
Ibsensgate siden 1994, forteller
bedriftssykepleier ved HMSsenteret
Hildegunn Knudsen.
Hver arbeidsdag venter hun
på 90-bussen som hun tar ned
til Busstasjonen før hun tar en
Sotra-buss til Drotningsvik. –
Du kan trygt si at jeg har brukt
en del av mitt liv til å vente på
bussen, men det er helt greit. Jeg
slår av en prat med sidemannen
dersom jeg må vente lenge. Og
hva snakker vi om? Bussen som
aldri kommer, sier Hildegunn
før hun stiger inn på 90’en som
kom susende. Ganske presis til
buss å være.
18

Mindre venting
for pasientene
Ventetid
16 000 pasienter står i kø for å få behandling ved
Haukeland universitetssykehus. Det tar ikke nattesøvnen
fra administrerende direktør Stener Kvinnsland.
Ventetidene for pasientane
har gått nedover. Den
øverste kurven viser den
gjennomsnittlige ventetiden.
Den nederste viser den
mediane ventetiden, det
vil si et mål som viser at
halvparten av pasientene har
ventet kortere enn dette og
halvparten har ventet lenger.
Det gir et bedre bilde på hvor
lenge må vente.
Gjennomsnittelig ventetid
Median ventetid
Statistikken viser at det er
de sykeste som blir prioritert
først. Den mediane ventetiden
for pasientar med såkallt ”rett
til nødvendig helsehjelp” er
47 dager, mens de med litt
mindre alvorlige lidelser må
vente 68 dager.
Tekst: Mona Høgli
Illustrasjon: Ole-Christian Amundsen
– Nei, det er ikke antall mennesker som
står i kø som sier noe om hvor godt
et sykehus styrer aktiviteten. Det som
virkelig betyr noe, er hvor lenge de står i
kø, sier Kvinnsland. Han har sett seg lei
på politikere som bruker antall ventende
som et mål på situasjonen i helse-
Norge.
– Det har ingen betydning om det øker
fra ett tusen til ti tusen som står i kø, så
lenge de som venter, ikke venter lenger
enn før.
16 000 mennesker i behandlingskø er
et høyt tall, men køen er redusert med
drøyt 2 000 det siste året. Det viktigste er
likevel at også ventetidene har gått ned.
Statistikken viser i tillegg at
sykehuset prioriterer helt i tråd med
det som politikerne har bestemt i
Prioriteringsforskriften: De sykeste
venter mye kortere enn de med mindre
alvorlige lidelser.
Direktøren berømmer alle ansatte som
har bidratt til denne positive utviklingen.
– Det gledelige er at vi har greid å
redusere både antall ventende og tiden
de venter, og at det skjer i et år da
foretaket ser ut til å greie å holde seg
innenfor de økonomiske rammene som
samfunnet har stilt til rådighet for oss,
sier Kvinnsland.
19

Førstehjelp
i lov og rett
Når du er eit nummer i helsekøen, er ofte uvissa vanskeleg. Pasienthjelpar Liv Torunn
Rundhovde kan ikkje gi deg ein betre kølapp, men ho finn ut kor lang ventetida er og kvar
du kan få behandling raskare.
Tekst: Silje Midttun
Foto: Kjetil Alsvik
– For mange er det uvissa som er det
verste med ventetida. Veit dei at det tek
seks månader, blir dei fleste også meir
tolmodige, fortel Rundhovde.
Einaste i landet
Sidan august 2007 har ho vore landets
einaste pasienthjelpar. Året før påla
Helse- og omsorgsdepartementet dei
regionale helseføretaka å yte betre
service til befolkninga ved å informere
om rettar og bidra med praktisk hjelp til
sjølv å velje behandlingsstad. Helse Vest
valde å tilsette ein pasienthjelpar som er
tilgjengeleg på telefon og e-post, fysisk
plassert i administrasjonen på Forus
utanfor Stavanger.
Individuell oppfølging
Pasientar som tek kontakt får personleg
og individuell oppfølging. Det kan til
dømes handle om kva rettar dei har, om
å forstå den medisinske informasjonen
i brev eller om praktisk hjelp til fritt
sjukehusval. Etter 24 år som sjukepleiar
ved Stavanger Universitetssjukehus,
dei siste åtte som oversjukepleiar ved
Ortopedisk avdeling, veit Rundhovde
mykje om helsevesenet.
Komplisert system
Eit helsevesen som for mange pasientar
er eit uoversiktleg og komplisert system.
Dei har kanskje mange spørsmål, men
inga aning om kven som kan svare. Andre
veit kvar dei skal ringe, men er redde for
å forstyrre. Den eldre garde er ofte prega
av stor respekt for sjukehuset. Dei vil
nødig mase. Atter andre
”
Eit klart
svar gjer
ventetida
enklare.
har ringt og ringt. Og ringt.
Dei sit att med kjensla av at
det er nyttelaust å komme
gjennom. Målsettinga er
at pasienthjelparen skal
bidra til å gi befolkninga eit
betre tilbod ved at dei får
hjelp til å navigere i systemet, kjennskap
til rettane sine og faktisk brukar tilboda
som finst.
Etterlyser søknad
Mange ringer for å etterlyse søknaden
sin. Eit par veker etter at pasienten har
hatt time hos fastlegen, vert dei urolege.
– Slike svar kan komme raskt, men
det kan også gå seks veker. Sjukehusa
har lov å bruke 30 arbeidsdagar på å
gi ei tilbakemelding om kva helsehjelp
pasienten har rett til. Dei som ikkje
veit dette, blir gjerne bekymra, forklarer
Rundhovde.
Godt samarbeid med sjukehusa
Ho har stort sett inntrykk av at kontakten
mellom pasient og helseføretak fungerer
greitt, men at korte telefontider kan
opplevast problematisk. Sjølv har ho
positive erfaringar med samarbeidet
med dei ulike sjukehusa. Av og til er
sjukehuspersonalet litt undrande når ho
ringer på vegne av pasientar. For dei kan
det verke som ein unødvendig omveg.
For pasientar som ikkje veit
kva ende dei skal begynne
i og synest systemet er
uoversiktleg, kan vegen om
pasienthjelparen tvert om
vere den enklaste.
Avklarar ventetida
Pasientar som har vore til utgreiing og
som står i operasjonskø, blir gjerne ikkje
informert om ventetida. Rundhovde kan
ikkje hjelpe pasientane fram i køen. Det
er ei medisinsk vurdering. Det ho kan
gjere, er å ta kontakt med sjukehuset for
å høyre kor lang ventetid den enkelte må
basere seg på.
– Dei fleste opplever ventetid som lang
uansett, men eit klart svar gjer ventetida
enklare. Mi erfaring er at pasientane
taklar betre å vente når dei har ein dato,
forklarer pasienthjelparen.
Oversikt over kapasitet
Når ventetida er avklart, kan Rundhovde
informere om behandlingsstader med
kortare ventelister. Sjukehusavdelingar
ringer henne både om fristbrot og om
20

Pasienthjelpar
innan psykisk helsevern, er det minst
like vanskeleg å komme gjennom på
telefon som det er på sjukehusa. Kvar er
ventetidene kortast og kva praksisprofil
har dei ulike psykologane? Dette er også
eit terreng pasienthjelparen kan vere
med å navigere i, men når det gjeld dei
private psykologane og psykiaterane
som er avtalespesialistar, har
pasienthjelparen og Jan Edvard Gjersvoll
i Fritt sjukehusvaltelefonen (i Sogn og
Fjordane) delt helseregionen mellom
seg. Gjersvoll tek seg av slike spørsmål
frå pasientar som tilhøyrer Helse Bergen
og Helse Førde.
Liten pågang frå Haukeland
I alle andre spørsmål, står
pasienthjelparen til teneste for heile
helseregionen, men dei fleste telefonane
kjem frå Rogaland.
– Eg har lite pågang frå Haukeland, og
har inga god forklaring på det, fortel Liv
Torunn Rundhovde, som berre er nokre
tastetrykk unna – også for bergensarar
og vossingar.
Fakta
Pasienthjelparen
betre kapasitet enn venta. Derfor har
ho ofte god oversikt over kapasiteten,
og kan lett skaffe seg oversikt der ho
ikkje har det. Om pasienten ønskjer å
nytte seg av fritt sjukehusval, tar gjerne
pasienthjelparen seg av det praktiske.
Eg kan lytte
– Mange ringer også for å lufte tankane.
Det kjem ofte fram at vener og pårørande
presser på for å få eit inngrep raskt
unnagjort på eit anna sjukehus, mens
pasienten eigentleg kan vente og helst vil
bli behandla lokalt, trass i lengre ventetid.
Eg kan ikkje seie kva som er rett eller feil
for den enkelte, men eg kan lytte. Det er
ofte nok for at pasienten skal kunna ta ei
avgjerd, fortel Rundhovde.
Koordinerer med private
For undersøking og mindre inngrep, finst
ei rekke private avtalespesialistar. Det gjeld
for eksempel for ulike augeoperasjonar,
øyre-nase-hals-inngrep, indremedisin og
muskel- og skjelettlidingar. Rundhovde
opplever at mange pasientar ikkje er
kjent med dette tilbodet. Endå mindre
kjent er dette tilbodet innanfor psykisk
helsevern. Det vart etablert i juni i år.
Navigerer innan psykisk helsevern
Hos dei private avtalespesialistane
• På grønt nummer 800 41 005
eller e-post:
pasienthjelp@helse-vest.no
får du som pasient personleg
oppfølging rundt dine rettar i
spesialisthelsetenesta. Tilbodet
er gratis.
• I 2008 fekk 2 300 personar hjelp
gjennom denne informasjonstelefonen.
• Nokre spørsmål kan Rundhovde
ta på strak arm, andre gonger
må ho ta undersøkande telefonar.
Men alle får svar i løpet av
få dagar.
• Pasienthjelparen får mest
telefonar frå pasientar sjølve,
men også pårørande og fastlegar
bruker denne informasjonstenesta.
• Dei fleste telefonane gjeld somatikk.
Muskel- og skjelettlidingar
dominerer. Her er det ofte lange
ventelister.
21

Eitt år med Lytteposten:
Godt å bli lytta til
Sidan Lytteposten vart oppretta har over
400 personar tatt kontakt for å formidle
si oppleving av møtet med Haukeland.
– Folk set pris på å bli høyrt, seier ansvarleg
for Lytteposten, Atle Halvorsen.
Lytteposten starta som eit prøveprosjekt
hausten 2008. No er det bestemt at
prosjektet skal være eit fast tilbod til både
pasientar og pårørande som har noko dei
ønskjer å seie frå om. Anten det er ris eller
ros.
Omtrent ein tredjedel av dei som
kontaktar Lytteposten, har utelukkande
ros å komme med. Halvorsen fortel om
ein mann var så nøgd med behandlinga
han fekk i samband med ein hjartestans:
– Han spøkte om å få eit bitte lite nytt
infarkt berre for å få møte personalet igjen,
ler ansvarleg for Lytteposten.
– Men frå spøk til alvor, seier Halvorsen
– Dei to andre tredjedelane er mindre
Tekst: Camilla Crone Leinebø
Foto: Øyvind Blom
positive opplevingar, men ikkje så alvorlege
at dei ønskjer å opprette ei formell klagesak.
I dei aller fleste tilfella handlar det om å bli
lytta til og få følelsen av å bli høyrd.
Halvorsen har ansvar for å vidareformidle
absolutt alle tilbakemeldingane til leiinga
innan kvar enkelt eining det gjeld. I nokre
saker har dette ført til eit møte mellom
dei to partane der de har rydda opp seg i
mellom.
Dei aller fleste einingane er gode på å
respondere hurtig og ta tak i eventuelle
problemstillingar som kommer frem via
Lytteposten.
– Men det er alltid rom for forbetring og
eg forventar at dette er eit område som
prioriterast blant leiinga på dei enkelte
einingane, understrekar han.
Telefon- og besøkstid er tysdag og torsdag frå kl. 11-15 tlf: 95 89 05 55.
E-post: lytteposten@helse-bergen.no
Haukelands
venner
Haukeland universitetssjukehus har fått seg nye venner. Venneforeininga
skal bidra til å gi pasientane noko anna å tenke på enn at dei er sjuke.
Tekst: Linda Hilland
Eldsjelene bak ”Haukelands venner”
kjenner godt til dei behova som finnes på
sjukehuset. Dei starta i sin tid Medisinsk
Høyteknologisk Forskningsfond, og har
dei siste åra samla inn rundt fem millionar
kroner som har gått til finansieringa av
PET/CT og kirurgiroboten da Vinci (døypt
Kjiket på bergensk).
No har dei lagt om profilen frå
høgteknologisk utstyr i millionklassen
til mindre kostnadskrevjande, men ikkje
mindre viktige, trivnadsfremjande tiltak.
”Det lille ekstra” som kan bidra til at
sjukehusopphaldet til pasientane blir litt
betre.
Haukelands venner ønskjer også å
vere ein paraplyorganisasjon både for
enkeltpersonar, bedrifter og organisasjonar
som allereie bidrar på ulike måtar,
og nye som ønskjer å bidra til trivselen for
pasientane.
Nokon gonger kan det vere litt tilfeldig kor
gåver frå glade givarar hamna i sjukehuset.
Venneforeininga skal i det vidare arbeidet
samarbeide med sjukehuset slik at dei
kan ha ein oversikt over kva avdelingar og
pasientgrupper som har spesielle behov.
Så kan givarane sjølv velje kven dei ønskjer
å støtte.
– Det er fint at nokon ønskjer å
hjelpe til med ”det lille ekstra”, seier
kommunikasjonsdirektør Mona Høgli.
Kommunikasjonsavdelinga skal vere
venneforeininga sitt kontaktledd
inni sjukehuset, og målet er å styrke
koordineringa av alt det flotte, frivillige
arbeidet som skjer ved Haukeland.
22

AKTUELL
Navn: Per Espen Akselsen
Alder: 53
Sivil status: Gift, 2 barn
Aktuell: Overlege ved Senter for
smittevern under den første pandemiske
influensaen på fleire tiår.
Tekst: Anette Hellstrøm
Foto: Ole-Christian Amundsen
Vaksinedoktoren
Har du sjølv hatt svineinfluensa?
– Nei, det har eg ikkje. Eg vart vaksinert
på eit tidleg tidspunkt, og har difor sloppe
unna. Heller ingen i min nærmaste
omgangskrets heime eller på jobb har
vore sjuke.
Har familien din vore skeptisk til
vaksinen?
– Heime var nok sonen min på 9 år
mest skeptisk til å ta vaksinen i byrjinga.
Han var redd det skulle gjere vondt. No
derimot er alle vaksinert. Dei har hatt god
tillit til pappaen sin, så det har ikkje vore
så mykje diskusjon rundt middagsbordet
om dei skal vaksinere seg eller ikkje.
Opplevde du biverknadar av vaksinen?
– Eg fekk ein vond arm i to-tre dagar, men
det var ikkje verre enn at eg ikkje orka å
ligge på den medan eg søv. Det er viktig
at alle som opplever biverknader, sender
inn biverknadskjemaet. Dette gjeld og
dei som ikkje opplever biverknader. Så
langt har vi fått inn over 500 skjema
frå sjukehustilsette, og når desse vert
analysert vil vi sitte på meir kunnskap
om vaksinen.
Korleis har dei siste månadene som
smittevernoverlege vore?
– Denne perioden har mildt sagt vore
hektisk! Det har vore mykje å ta stilling
til undervegs både på overordna nivå,
med beredskapsplanlegging, intern og
ekstern kommunikasjon og ikkje minst
telefonar frå media. På det meste har
eg mottatt 50 e-postar (!) dagleg med
direkte spørsmål om svineinfluensa eller
vaksinen.
Smittevernoverlege i Bergen kommune,
Søbstad, spelar jazz når han skal slappe
av, kva gjer du?
– Hehe, eg tar turen til hytta i Hardanger
– gjerne saman med familien. Der finn eg
roen, og klarer å legge vekk andre ting.
Kva overraskar deg mest med
pandemien?
– Det er å sjå kor fort opinionen har snudd.
Eg husker ei meiningsmåling som kom
for nokre månader sida kor ein av fem
sa at dei ikkje ville vaksinere seg, men då
vaksinen endeleg kom ville plutseleg alle
ha den. Eg trur fleire ville vore motivert
for å ta vaksinen på eit tidlegare tidspunkt
viss helsemyndigheitene hadde vore
snarare ute med informasjon.
Korleis synes du vaksineringa av
sjukehustilsette har fungert?
– Det har fungert over all forventning.
Haukeland har valt å desentralisere
vaksineringsprosessen ved å la ulike
avdelingar gjere jobben sjølv. Vi har
passa på at dei har fått tilstrekkeleg med
informasjon, og så fort vaksinane har
kome på plass har avdelingane utført
jobben på ein utmerka måte. Vi har
hatt som mål å vaksinere flest mogleg
på kortast mogleg tid, og hittil regner vi
med at cirka 7500 tilsette er vaksinert.
Vanlegvis brukar mellom 15 og 20
prosent av dei tilsette å vaksinere seg
mot sesonginfluensa, så oppslutninga
mot vaksinering av svineinfluensa er vi
særs nøgd med!
23

Jeg gruer meg
til operasjon
Uvante omgivelser og tanker rundt det som skal skje kan gjøre det vanskelig å sove.
Hjertebank, svetting, kvalme, pustevansker, brystsmerter og frykt for å dø. Det er intense
følelser som rir gjennom kroppen på de som skal under skalpellen.
Tekst og foto: Anette Hellstrøm
Hver dag trilles hundrevis av pasienter
rundt i gangene på Haukeland. Tenk deg
at du er en av disse. Ansiktet ditt som
stikker forsiktig opp fra dynen, vitner om
inntrykk fra fremmede lyder og lukter.
Øynene dine flakker mellom tak, vegger,
skilt og mennesker. I det man haster forbi
på to ben er det lett å glemme at alle i
sengene har en egen historie å fortelle.
Stress og angst
For de pasientene som trilles inn til
planlagte operasjoner, har denne dagen
vært forberedt over lengre tid. De har
pakket klær, fastet, dusjet og pusset
tenner. De har kanskje grublet, slitt med
å sove, svettet og grått. De har fjernet
sminke, smykker og piercinger, og sendt
tekstmeldinger til familie og venner; I
morgen skjer det, nå er det like før, jeg
gruer meg.
Undersøkelser viser nemlig at økt stress
og angst i forkant, under eller etter
operasjon er svært utbredt. Når det så
langt i år har vært utført 9537 operasjoner
ved Sentraloperasjonen, 2803 ved
Kvinneklinikken og 1032 ved dagkirurgisk
på Øre-nese-halsavdelingen – for å nevne
noen – er dette en problemstilling som
angår både ansatte og pasienter.
Spesielt interessert
Anestesi- og fagutviklingssykepleier ved
Kirurgisk serviceklinikk, Arvid Steinar
Haugen, har de siste årene forsket
24

Operasjon
på pasienters opplevelse av angst i
operasjonssalen. Som anestesisykepleier
har han over tid både deltatt i og observert
tusenvis av inngrep. Noen pasienter er
engstelige, andre er ikke. Dette har gjort
ham spesielt interessert;
– Hva kan helsepersonell gjøre i og
utenfor operasjonssalen for å dempe
stress og angst hos pasienten?
Vondt siden april
Forrige gang Gerd Harriet Svensson ble
operert hadde hun brukket en fot. Det
skulle gå tretti år før hun på nytt måtte
møte skalpellen.
I april ble hun utsatt for ulykke. Hun var
på weekendtur til Budapest og befant seg
i en rulletrapp, da damen som stod foran
henne mistet balansen. Gerd Harriet
klarte å fange damen opp slik at hun
gjenvant balansen, men falt selv bakover
og havnet i bunnen av rulletrappen.
Med knust overarm og to brudd i
bekkenet ble hun hentet i ambulanse og
innlagt på sykehus. Ferien var ødelagt.
Hjem til Norge kom hun i rullestol,
og oppholdet i Budapest vil hun helst
glemme. Bekkenbruddene har med tiden
leget seg selv, men den knuste armen
krevde operasjon.
– Jeg var livredd
Tilbake på Ortopedisk avdeling, etter
overstått operasjon, gir Gerd Harriet oss
et innblikk i følelseskarusellen hun har
vært gjennom det siste døgnet:
– I dagene før jeg skulle legges inn tenkte
jeg mye på det som skulle skje. Selv om
jeg både fikk sovetablett kvelden i forveien
og angstdempende før
operasjonen, var jeg redd
hele tiden. Jeg klarte ikke
å slappe av, og kroppen
gikk i surr. På selve
operasjonsdagen var jeg
rett og slett livredd.
Stemmen hennes er rolig
mens hun fortsetter å
utdype;
– Noe av det verste var egentlig å ligge
og vente på at de skulle trille meg inn
i operasjonssalen. Da var jeg spesielt
engstelig. Man kan jo aldri forberede seg
fullstendig på hva som venter når man
aldri har vært med på det før.
Ta angsten på alvor!
”
I dagene før jeg
skulle legges
inn tenkte jeg
mye på det som
skulle skje.
I operasjonssalen vil kirurg, operasjonssykepleiere, anestesisykepleiere og anestesilege
være til stede slik at pasienten blir tatt best mulig vare på.
Resultatene av studien til Arvid Steinar
Haugen viser at man som helsepersonell
kan være med på å redusere stress og
angst ved bruk av enkle grep.
– Når pasienten kommer inn på
sykehuset møter de helt nye omgivelser
og blir avhengig av ukjente mennesker.
Både de fysiske forholdene og aktiviteten
som foregår rundt påvirker pasientenes
opplevelse av situasjonen.
Det viktigste
er å ha en åpen
kommunikasjon,
hvor man informerer
pasienten godt både
i forkant og under
operasjon hvis de er
våkene. Vær tilgjengelig
for pasienten slik at de
får mulighet til å stille spørsmål, forklarer
Haugen.
Haugen forklarer videre at man må være
flink til å ta angsten til pasienten på
alvor;
– Vær observant, mens du prøver å sette
deg inn i pasientens situasjon. Vi blir så
vant til lydene som vi hører hver dag, men
pasientene hører de kanskje for første
gang og tenker: hva er den alarmen, er
det noe som er galt? Da er det viktig å
fortelle at dette ikke er farlig.
– Pasientens subjektive opplevelse av
bekymring og angst kan samsvare mer
eller mindre med hvordan man som
helse personell oppfatter den. Det er
likevel denne subjektive opplevelsen
av situasjonen som gjør pasienten til
pasient, og vi som helsepersonell må
tilpasse oss dette avslutter Haugen.
Sinnsro
Gerd Harriet vrir seg i sengen, den
høyre armen verker fortsatt. Det er
under ett døgn siden hun ble trillet ut
fra operasjonssalen. Nervene har så vidt
begynt å slå seg til ro.
– Det er godt at dette nå er overstått,
smiler hun og lukker blikket i det
høstsolen skyter inn mellom gardinene
i rommet. Endelig kan hun la angsten
slippe.
25

www.kvernelandbil.no
Bil siden 1921
26
* Prisen er inkl frakt- og leveringsomkostninger. Årsavgift kommer i tillegg. CO2 utslipp 154 g/km (2,0TDCi 115hk). Drivstofforbruk (kombinert kjøring) 0,52 l/mil. Avbildet modell kan avvike fra annonsert tilbud.
** Kontraktsperiode 36 mnd. Kjørelengde 45.000 km. Etablering kr. 2.750,- inkl mva og årsavgift tilkommer. Startleie kr. 50.000.-
Fjøsangerveien 68B Minde
tlf. 55 98 43 00
Våre underforhandlere:
Sotra Bil AS, tlf. 56 31 39 00
Isdalstø Auto AS, tlf. 56 34 23 80
Øystese Mek. Verksted, tlf. 56 55 03 00
Kverneland Bil
www.kvernelandbil.no Vi tar ansvar!

KORT & GODT
Skritteller ikke?
Anne Kristin Paulsen
Konsulent og delprosjektleder
Prosjektet Felles EPJ Bergen
Visste du at?
Den totale avfallsmengden for Helse Bergen i 2008 var 2 491 065 kg. Av dette er 1
556 308 kg restavfall og bortimot 200 000 kg er papir.
Vi setter yrkesgrupper opp mot hverandre. Alle sier de ”springer” så fælt. Men
hvem ”springer” mest i løpet av en arbeidsdag?
Denne gang er det konsulent versus pleiemedhjelper versus vekter. En enkel
match, trodde pleiemedhjelperen...
3544 skritt
3544
Annette Meyer
Sekretær
Vikarsenteret
7259 skritt
Vi gratulerer Sonja. Hun ”springer” cirka dobbelt så mye som én konsulent/
delprosjektleder hver eneste dag, men slår bare såvidt sekretæren.
Premie kommer i posten.
7259
11 614
7826
Sonja Opedal
Assistent
Koldtkjøkkenet ved gamle
personalkantine
7826 skritt
Talldoktoren
8950985+3458704592+095825\9
Hosptialdrift 4K - kjøkken,
kantiner, keitering og konferanser
- bruker blant anne dette i løpet
av eitt år:
70 000 kg kveitemjøl
125 000 liter diverse mjølk
40 000 pakker med skinke á 100g.
Topp 3 kunstutlån fra
pasientbibliteket på Haukeland
Jörg Mund: Kveldsol i Budalen
Jan Harr: Markens grøde
Kjell Torjussen: Fra den andre siden
Disse bildene inneholder sjø, fjell og
blomster. Det liker pasientene!
Har du Twitter-konto?
Nå kan du få de siste nyhetene
om hva som skjer i, på og rundt
Haukeland universitetssjukehus.
http://twitter.com/haukeland_no
Bli tilhenger av Haukeland!
facebook.com/haukelanduniversitetssykehus
Kunst
Hester på psykiatrisk
Ryttergruppe av Frans Widerberg
Rytteren, den langbeinte figuren til hest, har
blitt varemerket til Widerberg. Kunsten hans
handler om de store spørsmålene i livet,
livslyst, kjærlighet og følelser.
Widerbergs kunst er karakterisert som
nyfigurativ, preget av primærfarger (rødt,
gult og blått). Han blander ikke fargene
med hvitt eller svart, men bruker dem som
regel helt rene og klare. Han er kjent for å
eksperimentere med fargenes egenkontrast,
for på den måten å skape en spennende
dybde i sine bilder.
Frans Widerberg (f. 1934) har gjennom de
siste 40 årene blitt regnet som en av Norges
mest sentrale kunstnere.
Utsmykningen fra 1968 henger i vestibylen til det som i dag er Klinikk for psykosomatisk medisin. Det 15 meter
lange verket av keramikk, lagde han i verkstedet til Dagny og Finn Hald i Son.
Han har sin utdannelse fra Statens
Håndverks og Kunstindustriskole og
Goldsmith’s College School of Art, London.
(Wikipedia)
27

Returadresse:
Helse Bergen
Haukeland universitetssjukehus
Kommunikasjonsavdelingen
5021 Bergen
B
Foto: Øyvind Blom
Hudbygget rives
Det gamle hudbygget på Haukeland rives
sakte, men sikkert. Snart står bare skallet
igjen. Det er planlagt et nytt bygg for
sengepostene til Kreftavdelingen, men
det er nok langt fram i tid. Kanskje det
blir en grønn lunge der imens?
28